[Lytteeksempel 1
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
[Lytteeksempel 1: - Introduksjon; Hallgeir Pedersen Trio spiller ”Blues for Alice”, komponert av Charlie Parker fra albumet ”Bluero”( 2006).] Forord Jeg vil her gjøre et forsøk på å dele kunnskap med dere om musikkformen som kalles jazz. I dag kan jazz være så mangt og det er lett å bli forvirret i en jungel av vidt forskjellige musikalske utrykk hvor mange plasserer seg under betegnelsen jazz. Det kan være lett å si ”jeg liker ikke jazz!”, fordi man har hørt noe ”rart” eller merkelig musikk på radio eller TV, som ofte er annonsert som jazz. Utviklingen av teknologi og nye kommunikasjonsformer har i de siste 30-40 årene bidratt til at det har oppstått mange varianter av jazzen, noe som har skapt og stadig skaper diskusjon. Enkelte tilhørere omfavner teknologiske nyvinner som dataprogrammering i musikken og mener dette er genialt, mens andre mener at ordenlig jazz kun skal spilles med akustiske instrumenter. Noen mener at musikken som skapes i dag ikke skal ha noe med fortiden å gjøre, mens andre igjen mener at skikkelig jazz er noe som har vært. Det mest fornuftige etter undertegnedes syn er at musikken er et utrykk av vår samtid og at samtiden ikke ville ha vært den samme hvis vi ikke hadde med oss arven og visdommen fra de som kom før oss. De fleste er likevel enige i at jazz er tuftet på improvisasjon (spontanitet) og kommunikasjon (samspill). Samtidig er de fleste enige i at mye av kjernen i jazzen har med å ha kjennskap til standardlåtene å gjøre, altså melodier som i sin tid bl.a. ble popularisert gjennom musikaler. Dette er låter som gjør at jazzmusikere over hele verden kan gå rett opp på en scene å spille med hverandre uten å ha øvd sammen på forhånd. Med andre ord: - det å ha grunnleggende kjennskap til tradisjonen. For eksempel kan en svensk jazzmusiker og en kinesisk jazzmusiker umiddelbart spille en hel konsert sammen selv om de Ikke kan snakke samme talespråk. I dette heftet vil dere få vite litt om jazz og spesielt bebop i skriftlig form. Imidlertid er det den klingende musikken som vil være det viktigste når det gjelder å fornemme og forstå hva dette dreier seg om. Derfor oppfordrer jeg dere til å lytte til musikkeksemplene og å spille sammen med utgangspunkt i de forslagene jeg har listet opp mot slutten. Det er også satt opp en ordliste for å forklare en del vanskelige ord. Alt dette vil være med på å gi dere et fint grunnlag når vi møtes til konsert. God fornøyelse! Hallgeir Pedersen Den første jazzens vugge Jazzens historie er relativt kort, rundt 100 år. Den oppstod i sørstatene i USA, New Orleans, og kan sies å være en blanding av afrikanske, amerikanske og europeiske musikktradisjoner. I løpet av 1920-årene spredte den seg over store deler av verden pga utviklingen av nye medier som grammofon, Radio og film. Jazzen har gjennom historien endret seg og vært gjennom mange stilendringer, hvor Bebop-perioden regnes som en av de mest sentrale. [Lytteeksempel 2: - Eksempel på tidlig jazzinnspilling; ”Heebie Jeebies” med Louis Armstrong and his Hot Five, innspilt i Chicago, 1926.] New York, den moderne jazzens vugge New York City Bebop er jazz stilen som begynte å ta form tidlig på 1940-tallet i New York i USA, altså samtidig ved utbruddet av andre verdenskrig. Den opprinnelige Bebop-perioden sies å vare fra 1945 til 1955 der den avsluttes med altsaxofonisten Charlie Parkers død. De fleste regner Parker som Bebopens absolutt fremste musiker og viktigste stil skaper. [Lytteeksempel 3: - ”Confirmation” fra 1953, av og med Charlie Parker.] Charlie Parker. Swing utvikler seg til Bebop På slutten av 1930-tallet var mange av de unge svarte musikere som spilte i de store Swing-orkestrene utilfredse med at de kun fikk spille arrangert musikk, med andre ord musikk som i hovedsak var skrevet ned på noter. De hadde sjelden anledning til å opptre som solister der de kunne improvisere fritt. Swing var datidens popmusikk og det var viktig at den var lett tilgjengelig for de store massene, der den for det meste hadde funksjon som underholdningsmusikk i form av for eksempel dansemusikk eller akkompagnement til musikaler og Broadway-shows. [Lytteeksempel 4: - Her hører vi et typisk eksempel på den kommersielle Swing-stilen i låta ”Begine the Beguine” fra 1938 med the Artie Shaw Orchestra.] Typisk storband fra slutten av 30-tallet. Nå ville musikerne bort fra den kommersielle tankemåten som mot slutten av 30-tallet fortsatte å prege Swing i større og større grad. Dette førte til at enkelte musikere begynte å eksperimentere med musikken. De møttes på jam sessions etter sine opprinnelige spillejobber og spilte ut i de lange nattetimer uten å ha øvd sammen på forhånd. Denne musikken ble spilt i mindre grupper noe som umiddelbart åpnet opp for friheten til å uttrykke seg fritt. Slike små grupper bestående av for eksempel saxofon/trompet/piano/kontrabass/trommer (kvintett) kalles for en "jazz combo”. Jazz comboen var ingen ny oppfinnelse, men vanlig alt i New Orleans 30-40 år tidligere. Buddy Boldens jazz combo i New Orleans fra så tidlig som 1905, antagelig verdens første jazzband. Bebop comboen (blåsere og komp) Man forsøkte nå å skape musikk sammen med nye musikalske virkemidler: - Bassisten spilte melodiske basslinjer og stod for en drivende, swingende puls (walking). - Trommeslageren la nå sitt hovedfokus over på ride-cymbalen, i motsetning til tidligere hvor hi-hat, basstromme og skarptromme som oftest ble brukt til å drive fram orkesteret, da med markeringer på alle av taktens fire slag. Bebop-musikerne spilte fortsatt for det meste 4/4-deler, men hi-hat ble nå brukt til å markere på 2 og 4. Skarptrommen ble benyttet til mer overraskende innspill og den nye bruken av basstrommen ble ofte referert til som ”bombe dropping”, eller på amerikansk ”dropping bombs”! - Pianisten (av og til gitarist) spilte med utvidet harmonikk. Det vil si tilføyde nye toner til akkordene sine, slik at lydbildet ble mer fargerikt og samtidig mer avansert. Akkompagnementet ble variert rytmisk i større grad, hvor man tidligere ofte benyttet seg av fastlåste rytmiske figurer. - Blåserne (saxofon/trompet) spilte lange utbroderende soloer med intrikate vendinger og jevnere noteverdier enn tidligere. Her var det om å gjøre å utvise størst mulig musikalsk fantasi. I prinsippet hadde også trommeslageren, bassisten og den som trakterte akkordinstrumentet (piano, gitar eller vibrafon) samme rettigheter som blåserne til å ta en solo. - Man skrudde opp tempoet på standardlåtene og til slutt var det kun de aller beste som klarte å henge med. Konservative kritikerne av den nye stilen oppfattet eksempelvis det nye trommespillet som kaotisk da de trodde at trommeslageren nå spilte: ”… én rytme med den handa og én annen med den andre og dette uten sammenheng!”. Videre ble det sagt at jazzen nå hadde tapt plassen som dansemusikk, da musikken var blitt så komplisert at folk ikke kunne danse til den mer. Det siste var i bunn og grunn en sannhet, men også intensjonen da tilhørerne av bebopbevegelsen ønsket at deres musikk skulle oppfattes som ”absolutt musikk”. [Lytteeksempel 5: - ”Kim” fra 1953, fremført av Charlie Parker.] Musikerne tok altså de kjente låtene de hadde spilt innefor storbandets trange rammer og benyttet disse som grunnlag for sine improvisatoriske utflukter. Ved mange tilfeller komponerte man nye kompliserte melodilinjer over disse akkordene. Slike kjente akkord-skjemaer kalles for ”changes” mens en slik ny og komplisert melodilinje ofte blir referert til som et bop-tema. [Lytteeksempel 6: - Den kjente standardlåten ”What is this thing called Love”] (Cole Porter) i en sterk fremførelse av Ella Fitzgerald, på Swing-vis fra 1956. Denne innspillingen sammenlignes med ”Hot House” (Tadd Dameron) fremført av Charlie Parker og Dizzy Gillespie på Bebop-vis i lytteeksempel 7. ”Hot House” er altså et bop-tema over ”What is this thing called Love”. (for å høre et annet typisk bop-tema, henvises det til lytteeksempelet; ”Confirmation”.) Enkelte ganger spilte man ikke engang melodi eller tema, men gikk rett på improvisasjonen, slik Charlie Parker gjør i det foregående lytteksempelet ”Kim”. Bird I dette miljøet var Charlie "Bird" Parker (1920-1955) alles forbilde. Det sies at han var så god at mange sluttet å spille på dagen når de fikk høre ham spille. Det fins historier om musikere som etter å ha hørt Parker, kastet hornet sitt i Hudson-elva og begynte og forfølge ham som disipler. Parkers spill var så til de grader forut for sin tid at nesten alle musikere prøvde å kopiere ham, men kun et fåtall klarte å nærme seg. Disse ble til datidens jazzelite i New York og verden forøvrig. [Lytteeksempel 8: - Charlie Parker; ”Ko ko” fra 1945.] Hans kritikere delte seg grovt sett inn i to båser: 1. De konservative som forbannet Bebopens komme 2. De begeistrede som anerkjente Bebop som en av musikkhistoriens største revolusjonære omveltninger. Hvordan han fikk tilnavnet ”Bird”, har opphav i en rekke teorier. De vanligste er at hans spill hørtes så lekende lett ut at man assosierte det med lettheten en fugl flyr på. En annen teori er at Parker alltid var i trøbbel grunnet sitt narkotikamisbruk og sonet fra tid til annet i fengsel for dette. Han fikk dermed tilnavnet ”Yardbird” som betyr ”fengselsfugl”, etter hvert forkortet til ”Bird”. En tredje teori på hvordan han fikk sitt ”nick-name”, går ut på at under en turné tidlig i hans karriere, kjørte turnébussen over en kylling ved et uhell, hvorpå Parker fikk stoppet bussen. Han gikk så ut, plukket opp den døde kyllingen og insisterte på å ha den til middag i stedet for at den bare skulle dø forgjeves. Charlie ”Bird” Parker i aksjon. ”Å kjøre kor” Ordet "swing" som tidligere ble brukt om 30-tallsjazzen, ble nå brukt for å beskrive at musikken hadde et drivende preg.