Folk Og Ferdsel Fra Langvandsdalen
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
HISTORIER OM FOLK OG FERDSEL I LANGVANDSDALEN. Skrevet av Andreas Spjelkavik Sjønstå ble bosatt omkring 1665 av Baard Pedersøn som var der til ca 1676. Videre vet vi at plassen Stormoen ble skyldsatt omkring 100 år senere, den 1. juli 1776. Senere kom Tveråmo, Schiønstudahl og Schoffeldalen med sine ”Finnerydninger eller små Skovpladser”, som de ble benevnt som, med 2 på Tveråmo, 1 på Schiønstudal og 3 i Schoffeldalen. Før de her 6 nevnte rydningene kom, så var det et ektepar som hadde tatt seg en rydningsplass et sted vest for Langvand, men hvor er ikke kjent i dag. Mannen var Ole Einersen, han opprinnelig fra Sørfold, med sin kone Synne Andersdatter fra Stormo. Ole Einersen, Langvand finner vi flere ganger nevnt i ”kirkens bøker”, da som fadder sammen med sin kone eller forlover. Vi finner at han også godvillig har betalt skatt i årene 1776, 1777 og 1778. I årene 1784 – 1786 er han også nevnt da han betaler frivillig skatt. I 1787 flyttet denne familien til Cousmodalen. Vi hører også at Peder Larsen, ”lap af Langvandet” og kona Ingeborg Andersdatter fikk en datter den 31. desember 1835. Hun fikk senere navnet Anne ved dåp i Saltdal kirke. Og vi hører om John Andersen, ”norsk lapmann” og kona Marthe Nielsdtr. Langvandsdal som hadde ”indført sig øverst i Langvandsdalen og nærer sig af Fædrift”. Også de fikk ei datter, Christine den 5. oktober 1839 som ble hjemmedøpt av sin far. Om henne vet vi at da hun senere skulle døpes i sin kirke så ble hun døpt i Saltdal kirke den 17. november 1839 fordi som det er skrevet: ”Barnet kunne formedelst uveir ikke bringes til Skjærstad kirke.” Videre står det: ”18. Novbr. Tilmeldt Sognepræsten i Skjærstad det Fornødende.” Det ble også fortalt om John Andersen at han brukte en fast samleplass for reinen sin ved uvær i nærheten av den boplassen han hadde ved Balmi elv. Kan det ha vært i den slakke skråningen fra vannet opp mot Rappis der vi i dag har Reinhagen? (Reinhagen var ”husmannsplassen” Søren Larsen senere ble tilvist av gruveselskapet den gang da de fordrev han fra ”Rydningsbruket Fagerli” som han tidligere hadde fra det offentlige ifølge et livstidsfeste.) Vi finner også John Andersen nevnt i forbindelse med skoleskatten for 1840/41. Dette var folk som bodde ved Langvandet og senere var flyttet derfra den gang da innvandringen i Langvandsdalen for alvor tok til med 4 familier fra Rana, 1 fra Saltdal og 1 fra Røyrvasseid i årene mellom 1848 til 1853. Da begynte det tilstrømning av mennesker, i hovedsak som nevnt fra Rana til det avsidesliggende vatnet inne i dalen foran høgkjølen. Der så de det lagelig med ei framtid for seg og sine familier. Etter relativt kort tid ble det den gang utgått 6-7 rydningsbruk rundt vannet. Vel nok var det i de første årene noe gjennomtrekk der, men stort sett kan det vel sies at folkene var stabile og familiene vokste etter som årene gikk. Ikke alle åringene for levekår var like gode, men de sto han da av på et vis. 2 De levde så vidt det var av brukene de hadde, og litt attåtnæring drev de også i tillegg til gårdsdrifta. Skog, jakt og fiske ga et kjærkommet tillegg til det daglige som de ellers fikk fra jorda på gårdene. Men ufarlig var dette ekstraarbeidet ikke. Den første som fikk seg en rydningsplass oppgitt ved Langvannet av lensmann Marcus Gjøe Rosenkrantz Dessen i 1848, Elias Gabrielsen, druknet den 17. juli 1854 angivelig i Fossen i Langvandselva under fløtningsarbeide. Da ble det fløtet ved for salg som brensel nedover elva til Sjønstå. Veden skulle kanskje også videre utover fjorden? Da intensiteten i elva senere utpå sommeren avtok ble han funnet og han ble gravlagt på kirkegården i Skjærstad den 24. august samme år. Folk nede i bygda oppdaget etter hvert også mulighetene for et ekstra utkomme fra Langvandsdalen, og da ble ikke lokalbefolkningen lengre alene om denne ekstra inntekten. Forholdene for de fastboende ble da etter hvert såpass elendige at de knapt nok kunne livberge seg på de brukene de hadde fått seg tildelt. Kommunen ville at Staten, som tidligere hadde tildelt de enkelte sine rydningsplasser, nå omkring 1875, mente og skulle tvangsflytte folkene fra dalen. Men nei, det ønsket ikke den lokale offentligheten, men en veiforbindelse, om så bare en ridevei ut til omverden for folkene ville offentligheten helle ikke høre snakk om. Det var fortsatt å gå på den samme gamle stien og bære på ryggen det de skulle ha med seg hjemover fra turene de gjorde til handelsmannen i bygda nede ved fjorden. Ei vandrehistorie fra 1858 forteller om en mann som en dag kom til kjøpmannen på Venset, Bernhard Koch, og fortalte at han hadde funnet gull oppe ved Langvandet. Mannen viste frem det han hadde funnet. Handelsmannen, han så da at gull var det ikke, det som mannen hadde å vise frem. Gjennom årene som fulgte kunne likevel ”Koch´en på Venset”, forretningsmann som han var, ikke glemme det minnet han hadde om mannen som en gang viste frem mineralene han hadde funnet oppe i dalen ved Langvandet. Åtte år senere, i 1866 fikk Koch med seg ”Rørosingen”, lensmann Peter Kjelsberg på Skjerstad, og en minerer, han opprinnelig fra Bø i Telemark, men da bosatt på Østerkløft, Ole Moland, og de tre dro til Langvandsdalen på søk etter mineraler. På to steder (Furuhaugen og ovenfor Sandnes-odden) fant de mineraler som senere ble registrert på behørig vis. (Sandnes-odden var et lite utspring i Langvandet nedenfor den haugen vi i dag omtaler som Charlottehaugen.) Året etter var Koch igjen tilbake i dalen og han gjorde flere funn. Han gjorde også et funn, antakelig nede mot Tveråmo, på en plass som han kalte for ”Hjertli-klubben”. Det påfølgende året, den 6. juli 1867, meldte også en annen mann, Jens Jensen om et funn i nærheten av der Koch hadde gjort sitt funn året i forveien. Dette funnet ble ikke antatt, da man mente at mannen ikke hadde midler til senere å kunne rydde opp i terrenget etter en avsluttet forsøkdrift. (Eller som det ordrett er skrevet - at stille antagelig Sikkerhed for den skade, han ved skjerpingen måtte foretage.) Stedet Hjertli-klubben er i dag ikke kjent blant lokale folk som ferdes i området. Derimot er det et sted i Skoffeldalen som omtales som ”Klubben”. Kan det være omkring dette stedet de gjorde sine malmfunn? Andre gjorde også malmfunn i Langvandsdalen, men så stilnet det av etter hvert, uten at det ble foretatt noe mer omkring de forskjellige funnene. Det stoppet også etter hvert helt opp med leting etter malm i dalen og det ble helt stille i flere år fremover. 3 Frem til året 1876, da innerst Mads Andreas Pedersen fra Solvik, han de kalte ”Solvik – Mads”, kom på leting etter den rikdommen som etter alt folkesnakket skulle finnes oppe i dalen. Da han kom dit opp, fikk han losji på rydningsbruket Storli hvor Sakarias Sørensen da var brukeren av den rydningsplassen. Det fortelles at de to, Mads og Sakarias, en dag var oppe på Furuhaugen for å se etter noen sauer som Sakarias hadde på beite der. Og der oppe fant de den dagen malmsteiner som de heftet seg med. Fra tidligere av så hadde far til Sakarias, han Søren Larsen, brukeren av rydningsbruket Fagerli, sett flere rustganger oppe på høgfjellet ved Hanka som de den gang omtalte det stedet. De tre bestemte seg da for å oppsøke handelsmannen på Venset, for å høre hans syn om funnene. Uten å gå inn på den videre historien er det bare å nevne at en prøve av malm fra Langvandsdalen i 1886 var havnet i København, hos firmaet James Pedersen & Co som den gang var agent for det norske firmaet ”Ankerske Marmorforretning”, grunnlagt 1884 av Christian Anker i Christiania. Denne malmprøven, som inneholdt svovelkis med ”ispreng av kobber” fikk nå den svenske handelsmann og fabrikkeier Nils Persson fra Helsingborg se og dermed begynte eventyret om gruvedriften i Langvandsdalen. Nils Persson, ”storforbruker av svovel”, hadde gjennom flere år søkt etter svovelkis, fra sin egen gruve uten å lykkes med det, til bruk ved sin kunstgjødselfabrikk i Helsingborg. Han ville heller ikke takket nei dersom det også var med kobberkis i denne sin fremtidige drøm. Den malmprøven han nå fikk se i København, var midt i blinken for han, og Persson så nå sitt livs store mulighet til å bli gruveeier. Persson kjente en annen svenske, bosatt i Norge, ingeniør Alfred Hasselbom. På den tiden drev Hasselbom med forsøkdrift på en svovelkisforekomst for lensmann Alfred Rokstad på Rogstadvollan ved Støren i Sør-Trøndelag. Persson kontaktet Hasselbom og fikk Hasselbom til umiddelbart å reise til Langvandsdalen for å vurdere om det var mulig å begynne gruvedrift der inne i dalen. Hasselbom så gjorde, og etter å ha sett på forholdene i og omkring denne veilause dalen inne ved grenselandet i nord, returnerte Hasselbom til Helsingborg på slutten av året 1886 og framla sitt syn om oppstart av en malmgruve ved Langvandet. Hva Hasselbom fortalte Persson med rene ord er ikke kjent, men 27. februar 1887 kom Hasselbom tilbake til Langvandsdalen. Denne gang sammen med et snes gruvearbeidere for å ta ut en prøvelast av den malmen som var i dalen, som så skulle sendes til Helsingborg for nærmere analyse i et laboratorium som bl.a. Persson styrte med. Da Hasselbom nå kom til dalen igjen så vet vi at det tidligere hadde vært to prøvedrifter på malmen som fantes der. Den første driften hadde vært på Furuhaugen i årene 1877-78 hvor det i løpet av 11 fortløpende måneder var tatt ut omlag 60 tonn råmalm, bestående av bl.a.