Klarälven Red: Hilde Ibsen, Eva Svensson, Lars Nyberg Klarälven Red: Hilde Ibsen, Eva Svensson, Lars Nyberg Red: Hilde Ibsen, Eva Svensson, Lars Nyberg
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Klarälven Red: Hilde Ibsen, Eva Svensson, Lars Nyberg Klarälven Red: Hilde Ibsen, Eva Svensson, Lars Nyberg Red: Hilde Ibsen, Eva Svensson, Lars Nyberg. Klarälven Karlstad University Press ISBN 978-91-85335-90-9 © Författarna Distribution: Karlstad University Press Karlstads universitetsbibliotek 651 87 Karlstad www.kau.se/kup Tryck: Universitetstryckeriet, Karlstad 2011 Innehållsförteckning Klarälvens miljø- og kulturhistorie 7 Älvens betydelse för landskapet och människan 13 Kulturbygden som blev vildmark 29 Klarälven i storpolitikken 47 Pilgrimsleden till Nidaros 63 Utveckling eller avveckling? 71 Klarälvdalen som transportled 83 ”När Vänerns och Klarälvens vatten möts på Karlstads torg 93 kommer staden att gå under” Miljødrama i Klarälven: Kampen om Strängforsen 1974-1987 107 Klarälvens vattenkvalitet 129 Klarälvdalen och en hållbar framtid 145 Författarna 149 Hilde Ibsen Klarälvens miljø- og kulturhistorie larälven er et av de mest kjente vassdragene i Sverige og sammen med Göta älv utgjør den Sveriges lengste vassdrag. Den står for det K største tilsiget til Vänern, som er EU:s største sjø. Klarälven er selve livsnerven i en region som dekker både Norge og Sverige. Elvens kilder lig- ger i fjellene på grensen mellom Dalarna og Härjedalen. Fra disse fjellene beveger vannet seg ned i innsjøen Rogen og videre ned til Norges tredje største innsjø, Femunden. Sjøen ligger i hovedsak i Engerdal kommune i Hedmark fylke, men lengst nord tilhører den Røros kommune i Sør-Trøn- delag fylke. Totalt har Femunden et areal på 204 km2. Den ligger på 663 meter over havet og er 132 meter dyp. De viktigste fiskeslagene er sik, harr, gjedde, abbor, lake, ørret og røye. Vannet som renner ut av Femunden i den sørvestre enden skaper elven Gløta, som er stri og storsteinet. Etter ca. 2 km når den frem til innsjøen Isteren, som danner Isterfossen i sørenden. Og etter å ha passert to mindre vann, Galten og Galthåen, bytter elven navn. Den fortsetter som Trysilelva og renner nå 12 mil gjennom et skogslandskap. Elva har mange stryk, den har fosser, men den renner også stille. Under de store vannkraftdebattene i Norge på 1970-tallet ble Trysilvassdraget vernet av Stortinget i 1973. Politikerne la vekt på naturfaglige forhold og den store betydningen vassdraget hadde for friluftsliv, men også at området var lite påvirket av tekniske inngrep. Slike inngrep finner vi først når elven nærmer seg svenskegrensen. To elkraftverk finns: Sagnfossen og Lutufallet. Trysilelva passerer grensen og når den kommer tilbake til Sverige heter den idag Klarälven. Navnet speiler trolig tilbake på at vannet langt frem i tid var spesielt klart. Men kjært barn har mange navn. For ca. 300 år siden het elven på svensk side Storälven, Storan, Klaran eller Elfwen. I Sverige møter elven en stor innsjø, Höljesdammen. Etter å ha passert turbinene ved Höljes går elven snart over i et uberørt parti, Strängsforsen, et stryk på tre mil som munner ut i Vingängsjön. Den går nå inn i en stille flyt og slingrer seg som serpentinere 8 mil ned mot Edebäck. Denne meanderstrekningen er unik i verden. Før istiden gjorde elven en sving ved Edebäck og fortsatte ut til Rå- dasjön og rant til slutt ut ved Kristineham. Men innlandsisen bygget opp en stor morenerygg ved Edebäck som fikk Klarälven til å møte Vänern i Karl- stad. Etter Edebäck skifter elven karakter og var inntil tidlig på 1900-tallet en 7 livfull elv med stryk og små fossefall, før den stilnet av nedenfor Forshaga og rant gjennom delta ved Karlstad og ut i Vänern. Klarälvens miljø- og kulturhistorie I miljøhistorisk forskning har vann alltid hatt en sentral plass. Med vann i sentrum har naturvitere, samfunnsvitere og humanister funnet møteplasser for å diskutere ulike aspekter på bruk og forvaltning av vann. Spesielt elver har vært attraktive som studieobjekt og ofte har forskere satt naturressurser i sentrum og ut i fra studier av disse pekte på særdrag ved de enkelte vassdrag. I antologiens innledende artikkel Älvens betydelse för landskap och männis- kan beskriver Jan Swantesson og Jan-Olov Andersson hvordan vannet arbei- der i landskapet gjennom erosjon, transport og sedimentering, og i Klaräl- vens tilfelle finner vi en komplisert utvikling, når vi ser på elvens geologiske historie. Før siste istid gjorde elven en sving ved Edebäck og fortsatte sitt løp ut i Vänern rett vest for Kristinehamn. Da isen smeltet økte vannmengdene i elven og landskapet hadde en annen karakter enn det har idag. En elv munner ut i et delta når den møter sjø eller hav og ca 3800 år før vår tidsreg- ning startet oppbyggingen av Klarälvens delta ved Grava og Skåre. Ved år 0 var bydelene i Karlstad, Herrhagen og Lamberget øyer i Vänern og først på 700-tallet begynte de å vokse sammen med det som utgjør Karlstads sentrale deler. Så sent som på 1850-tallet var Karlstads delta mye mindre enn idag. Uten sedimentering fra Klarälven og det delta som elven har bygget opp i møtet med Vänern, ville Karlstad aldri ha ligget der den ligger. Nærheten til elven gjør Karlstad attraktiv, men elven er lunefull. Klarälven kan gå over sine bredder og det er en reell trussel ut i fra den kunnskap vi nå har om menneskeskapt klimaendring. Den geologiske historien følges av den kulturelle. Mennesker har over tid formet og omformet landskapet og satt sine fotavtrykk i naturen. I denne antologien vil vi belyse deler av Klarälven og Klarälvdalens miljø- og kultur- historie. Kulturelt spilte elven en viktig rolle i Europas kirkehistorie allerede i middelalderen. Pilgrimer kom fra Europa og vandret opp Klarälvdalen til Nidaros få år etter Olav den Helliges død i 1030. De kom for å få kraft eller for å bli helbredet fra sykdom. På 1300-tallet var Nidarosdomen den største katedralen i Norden. Pilgrimsvandringene pågikk i nærmere femhundre år og opphørte i hovedsak etter 1535, da Sverige gikk over til protestantismen. En av pilgrimsledene mot Nidaros gikk sjøveien over Vänern, via Lurö og Hammarö. Idag kan vi følge leden og de historiske levningene etter pilgrims- vandringene fra Hammarö og opp til Nidaros. Det ligger tretten kirker langs Klarälven som med sin kunst fra middelalderen forteller litt av Klarälvdalens pilgrimshistorie. Vi får også vite litt om hvordan pilgrimene oppfattet sin tid ved å lese middelalderbrev, som er bevart. I landskapet, derimot, er de fleste spor borte. Gunnar Svensson har imidlertid gjenskapt en historie eller skrøne om pilgrimsleden i sin fiktive beretning Pilgrim 1498. 8 Om kulturlandskapet i Klarälvdalen vet vi mer. I 1990 gikk arkeolog Eva Svensson i gang med å kartlegge fornminner i deler av nord Värmland, nær- mere bestemt i Dalby soken. Hun og de andre arkeologene som utførte arbeidet forventet ikke å finne noe interessant. Det offisielle synet på funn i ”periferien” eller villmarken var at de få fornminnene som eksisterte bare var små uttrykk i kulturlandskapet og at de ville gi indikasjoner på en tidligere ”primitiv” kultur. Det umiddelbare inntrykket Eva Svensson fikk av Dalby forsterket det offisielle bildet. Befolkningen i området kjente heller ikke til fornminner av interesse. På kartet sto de markert som små groper. Og det viste seg at landskapet var perforert av groper som kunne være tusen år gam- le. Under arkeologenes føtter vokste det frem et rikt kulturlandskap som var skapt ca 750 – 1520 e. Kr. De utgravningene som har vært gjennomført og som Eva Svensson har vært med på, gir oss en helt annen tolkning av kultur langs Klarälven. Befolkningen som bodde ved elvens nordlige bredder var fleksible skogsbønder som livnærte seg på ulike måter. De liknet bøndene i sør- og mellom Sverige. Menneskene i Dalby var imidlertid ikke bare en del av det lokale skogslandskapet, men også av omverden. De laget og solgte jern og produkter fra elg, som de solgte på markeder, i alle fall frem til ca. 1250. Markedsproduksjonen avtok, men i tidlig moderne tid, 1500-1700 tal- let, var Dalby igjen ute på markedet, og da med buskap. Frem til ca. 1700 var Dalby en dynamisk bygd og står i sterk kontrast til dagens bilde av det samme området – et område som beskrives som periferi og der avfolkingen har vært store. Hva skjedde med Dalby under det moder- ne industri- og velferdssamfunnets ekspansjon? Det diskuterer Eva Svensson i artikkelen Kulturbygden som blev vildmark. I en essayistisk form skriver Thorleif Styffe også om den nordlige delen av Klarälvdalen fra 1800 tallet og frem til idag. Han utgår fra begrepsparet utvikling og avvikling. På 1800-tallet var bygdene rundt Klarälven fulle av liv og røre på godt og på ondt. Det fantes fargerike personligheter som preget kultur- og arbeidsliv. Befolkningen økte mer enn ellers i landet og det ble trangt om plassen. Eiendomsløse etablerte torp på bøndenes jord og mange vandret til østkysten for arbeide på for eksempel sagbrukene. For mange var den eneste muligheten å utvandre til Amerika. Idag preges Nordvärmland av pessimisme. Det er vanskelig å få arbeid, postkontor legges ned, skolene blir færre, helsetilbud bygges ned og skianlegget i Branäs, som mange trodde skulle redde bygdene, har i hovedsak bare bidratt til sesongarbeid. Dette har skjedd i utviklingens navn. Og Styffe spør: hva er utvikling? Er det ikke sna- rere avvikling og hvordan skal de tidligere livskraftige bygdene gjenoppstå? Selve livsnerven i Nordvärmland, elven, er kraftfull nå som før, selv om den har fått færre funksjoner. En viktig del av Klarälvdalens historie er dalens og elvens posisjon som transportsystem. I 500 år var Klarälven transportvei for tømmer. Det siste tømmeret gikk ned over elven i 1991, åtte år etter at den nest siste fløtningsåren i Ångermanälven ble lagt ned. Tømmeret ble 9 flyttet over på lastebiler. Men elven har også transportert mennesker og varer. Det er særlig strekningen fra Vingängssjön ned til Karlstad som er interes- sant. I artikkelen Klarälvdalen som transportled får vi Lars Stensons fortelling om både jernbåter og dampbåter som primært fraktet gods.