SHP, Høgskulen i Volda: Kulturperspektiv på møte mellom bønder og embetsmenn. Prosjektseminar 3.–4. september 2008

Svein Ivar Langhelle: "Uden Haugianernes Assistance kan ikke en Præst udrette de stor Ting"

I perioden 1820 til 1850 skjedde relativt dramatiske endringar av livsførselen på Sørvestlandet parallelt med at haugianismen vann stort innpass gjennom omfattande religiøse vekkingar. Dette galdt også blant dei som stod utanfor vekkingane. Noko av det som elles var lettast å få auge på, var nye skikkar kring fest og samkomer, arbeid på heilagdagar, deltaking i hussamlingar og andre religiøse møte, samt bruk av religiøs litteratur.1

Eg går berre ganske kort inn på dette nå og lar det stå som eit bakteppe til det eg skal leggja fram. Eg vil her særleg sjå på noko av det som skjedde i Nord-.

I 1854 summerte presten Johan Peter Berg opp forholda i Skjold prestegjeld. Sjølv om talet på haugianarar i prestegjeldet ikkje var “meget stort” og dei “vakte” var i mindretal, var stemninga sterkt påverka av haugiansk pietisme. Omgangstonen mellom folk var prega av alvor og stille framferd, dei snakka og lo ikkje høgt. Folk gjekk og rei fort berre i nødsfall. Plystring, moroskap, utbrot av glede, sinne eller iver var teikn på at ein var eit “Verdensbarn” og gjorde at vedkomande ble “udsat for Mistanke og Omtale”.2

Avaldsnes var, ved sida av , det prestegjeldet i Nord-Rogaland som då var minst prega av haugianismen. Likevel ser me at prost Sinding i i 1853 skriv at ”Enkelte Mænd… have haft en Slags Fuldmagt til at fungere som Paamindere og Raadgivere i aandelige Ting… Almuens Skikke og Tankemaade i det Hele taget er ikke lidet paavirket af Haugianismen”, og at det derfor var vanskelig å ”afgive noget brugbart Skjelnemærke mellem Haugianere og Ikke-Haugianere”.3

Hans Nielsen Hauge var sjølvsagt svært viktig som ideologisk kraft og førebilde for dei lokale haugianarane, men på det lokale planet var det John Haugvaldstad frå Rennesøy og som var høvdingen og den absolutt mest sentrale haugianaren. Eit ord frå John skal ha vore ”som eit Ord frå Gud”. I hans lære måtte ein halda seg unna alt ”verdsleg”, slik at Gud til slutt blei det einaste. Djevelen var listig og stadig ute etter folk, så ein måtte alltid vera på vakt mot å gå på gale vegar. Ein av metodane til Djevelen var å få folk til å gløyma ”det eine nødvendige” for ei tid ved å lokka med verdslege gleder.4

Eg skal ikkje her gå inn på alle faktorane som låg bak og kan vera med å forklara endringane, men heller sjå litt nærare på samspelet mellom haugianarar og presteskap. Denne utviklinga gjekk i perioden gjennom tre fasar, der den første var 1820-åra. Då levde det haugianske, religiøse livet nokså adskilt frå det offentlege og prestestyrde. Haugianarane blei betrakta som utgruppe, prestane omtalte dei gjerne som ”svermarar og villfarne”. Som smitta av ”Houges Lære maa de nok overlades til sig selv”, skreiv prost Knudsen om nokre haugianarar etter visitasen i Hinderå kyrkje i 1822.5 Eller haugianarane blei ikkje omtalt i det heile.

Me kan kanskje seia at prestane i denne perioden prøvde å marginalisera den haugianske rørsla.

1 I 1831 kalla den same prost Knudsen haugianarane i Vikedal ”fromme, gode og christelig sindede Mennesker”, før han la til noko som kan oppfattast både som eit hjartesukk og ei programerklæring: ”Kunne de kuns aflade Proselytmagervæsenet var Intet paa dem at udsætte”.6

Med dette var dagsorden i fase to sett. Haugianarane var nå blitt ei mektig kraft som prestane måtte ta omsyn til, men som dei hadde eit ambivalent forhold til. På den eine sida utfordra haugianarane prestane sin autoritet i religiøse spørsmål – noko som ofte blei oppfatta som eit trugsmål mot orden og stabilitet i samfunnet – og som dessutan braut med Konventikkelplakaten. På den andre sida levde haugianarane betre opp til dei fleste prestane sine ideal for eit kristent menneske enn det folk flest gjorde, samstundes som det også viste seg at dei i så måte hadde positiv påverknad på andre.

I 1835 skreiv bisp Sigwardt brev til departementet om ”svermeriet” i Skjold og prestegjeld, både i form av haugianarar og kvekarar. Når det galdt dei siste, hadde bispen sett det som si plikt å be amtmannen om hjelp til å få bort ulovleg praksis.7 I juni 1836 går Sigwardt inn for å halda på Konventikkelplakaten, for på den måten å ha kontroll med dei religiøse samlingane.8 I april 1837 hadde bispen kome fram til at ”Erfaring til alle Tider har viist, at Sværmerie ved derimod anvendt physisk magt aldrig lader sig undertrykke, men meget mer derved vinder forøget Styrke”, og at arbeidet mot ”svermeriet” difor måtte skje gjennom opplysning og liknande. Bispen hadde såleis nå kome til at det beste var å oppheva konventikkelplakaten, som altså virka mot sin hensikt.9 Som me ser, standpunkta forskyvde seg nærast frå år til år.

Med dette hadde bispen skapt opning for det som skulle bli tredje fase, som var prega av samarbeid mellom presteskap og haugianarar.

I samband med den store undersøkinga om fattigvesenet av 1839 ser mange av prestane ut til å ha vore usikre på om haugianarane kunne reknast som ”religiøs sekt” eller ikkje. Presten Brun sin kommentar om at det i Avaldsnes ikkje var religiøse sekter, ”med mindre man dertil regner etslags Haugianere eller saakaldte Hellige” er eit døme på at det, Holfeldt i sin merknad, om at haugianarane kunne ”vel næppe regnes til nogen Sect,” eit av mange andre. 10

Presten Fredrik Krog i Skudenes, som i 1834 ”med Taarer bestræbte sig for” å hindra at to av presten sine medarbeidarar og fleire lærarar slutta seg til haugianarane11, måtte i 1840 innrømma at han hadde endra syn på dei. Krog skriv nå at han, ”som flere Sjælesørgere”, hadde ”ei betimeligen nok bleve opmærksomme paa” korleis haugainarane hadde ”virket velgjørende paa denne Menighed”. Vidare var det også hans ”temmeligen grundede Formening, at næsten overalt hvor Haugianerne under ret christelig Tolerance i længere Tid har virket, og hvor Tiden i Forbindelse med det rene Ords Forkyndelse har lutret den fra det Overspendte og Sværmeriske, er man kommen til den glædelige Erfaring, at Haugianerne og sunde evengelisk-Lutherske Troesbekjendere, alt mere og mere i Lærdom, som i Omgang og øvrige Livsforholde, have nærmet sig hverandre som Brødre og Søstre i Christo, hvilke paa een og samme Vei vandre deres evige Maal imøde”. 12

Presten Brun i Avaldsnes omtalte i 1834 haugianismen som ”en hvis sværmerisk Aand, der ingenlunde kan bestaae med den sande Christendom”.13 I 1838 omtalar han framleis haugianismen som ”svermeri”, men denne karakteristikken har han gått heilt bort frå i 1842. Han trudde nå ikkje at haugianarane ”havde noget som helst skadelig Indflydelse paa Menigheden”.14 I juli 1845 kunne Brun så fortelja at han i den siste tida ”havde havt Anledning til at slutte sig nærmere til de saakaldte Haugianerne” i prestegjeldet og at han var blitt overbevist om ”at der i deres Troes bekjendelse aldeles ingen væsentlig Forskjel finder

2 Sted fra den evangelsk lutherske”.15 I eit brev til bispen nyttårsafta 1845 skriv Brun at han hadde innsett at det var viktig for han som prest å samarbeida med haugianarane, ”… Saavel deres Exempel, som deres Tale virker velgjørende paa Mange i Menigheden… Det er mig aldeles Klart, at en præst uden sin Menigheds Assistance, uden at denne vil anvende sine aandelige Kræfter til Guds Riges Udbredelse, ikke vil kunne udrette store Ting”.16

Gjennom denne prosessen meinte fleire av prestane at den lokale haugianismen hadde lagt noko av ekstremismen bak seg og endra seg i ein mindre provoserande retning – eit tilpassingsfenomen som heller ikkje er ukjent for andre rørsler som er i ferd med å koma nærare ein maktposisjon. Dette skjedde mellom anna ved å tona ned kvinnene si synlege rolle i rørsla og elles unngå unødvendige konfrontasjonar.

I 1854 meinte prost Sinding at haugianismen i Karmsund prosti hadde ”aabenbart ophørt i den Betydning at være et Kirkeligt Phenomen, som for en Deel Aar tilbage – det begynder mer og mer at vise sig, at den kan assimileres af Kirken, indgaae i Organismen og vorde et Naadens Kar”. Rett nok gjekk ”Overgangen” seint og var prega av ”flo og ebbe”, men ”vistnok tør vi, som Evangeliets Forkyndere i hans rette Menighed, trøstigen sætte uden for Betragtning, at Mange i denne endnu ere – Haugianere”.17

Under høyringa av Hjelm sitt lovforslag om religionsfridomen i 1840 var fråsegnene frå det sterkt haugiansk prega Nord-Rogaland18 klårt meir restriktive i høve til ikkje-lutheranarar enn det som gjeld for landsgjennomsnittet. 19 Det var berre kommunestyret i Avaldsnes, med presten Brun som ordførar, som eksplisitt gjekk inn for religionsfridom for ikkje- lutheranarar.20 Utanom Brun konkluderte prestane med å gå mot religionsfridom for dissentarar, det same gjorde dei fleste formannskapa. Essensen i formannskapa sine fråsegner kjem fram i det som blei vedtatt i etter framlegg frå ordføraren, bror til ein av haugianarane i bygda: ”Alle og Enhver bør at bekiende sig til Christelige Lutherske Lære”.21

Når det gjeld Hjelm sine forslag om restriksjonar på dei religiøse forsamlingane som ikkje presten sjølv styrte – altså i høve til konventikkelplakaten, kjem det essensielle fram i uttalen frå formennene i det sterkt haugiansk prega Skudenes prestegjeld. Dei ba om at samlingane ikkje måtte vera forbodne, ”med mindre den Lutherske Lære forfalskes”,.22

Konventikkelplakaten hadde negativ symbolverdi, men ingenting tyder på at den var noka hindring for haugianarane i Nord-Rogaland kring 1840. Føresegnene i konventikkelplakaten om å melda samlingane for presten hadde aldri vore praktisert i Vikedal, skriv presten Løberg i 1840. Samtidig fortalde presten Halvorsen i Skjold at ”de samle sig ofte til gjensidig Opbyggelse, uden at de i Forveien gjøre derom Anmeldelse til mig”.23

Krog i Skudenes var nokså typisk for prestane i Nord-Rogaland og deira haldningar. Krog meinte i 1840 at det kunne bli ”til Hinder for Christnes paatænkte og forønskede Opbyggelse” om samlingane skulle meldast til presten på førehand. Det ville vera svært uheldig, staten burde ”saa lidet som mueligt… ved Lovgivningen lægge Hindringer iveien for vort religiøse Liv, da dette vel maa betragtes som den mest dannende og forædlende Kraft, der skal virke gjennem Folket”.24 Det var han som i 1834 – 6 år tidlegare – hadde felt tårer over folk som slutta seg til haugianarane. På same måten som formannskapa vedtok, gjekk også omsorga for dei haugianske samlingane igjen som ein raud tråd i det som prestane i Nord- Rogaland uttalte.25

Me står her tilsynelatande framføre eit paradoks: Dei som sto i spissen og ivra etter å fjerna Konventikkelplakaten ville ikkje sjølv tillata andre – som altså ”forfalska den lutherske læra” - å praktisera si religiøse tru. For å betre kunna forstå dei sørvestnorske haugianarane sine

3 relativt illiberale haldningar til religionsfridomen, bør me minna oss sjølv om at det haugianske prosjektet ikkje var politisk eller filosofisk, men først og fremst og over alt anna eit religiøst prosjekt.

Haugianarane hadde elles på mange og andre måtar vore frontkjemparar for rettane til breiare folkegrupper, ikkje minst bøndene sine. Eit døme i så måte er haugianaren og stortingsmannen Nils Bru si rolle som bondeleiar og programskrivar for bondeinteressene. Han laga alt hausten 1814 eit program for først og fremst å velja bønder til Stortinget. Trass i at Nils Bru sjølv i praksis blei rettsforfylgt for programmet, blei det fylgt opp ved stortingsvala i Stavanger amt 1818 og 1821.26 Seinare blei haugianaren Ole Gabriel Ueland den store bondeleiaren. Det haugiansk prega Rogaland hadde i det heile eit stort innslag av bønder på Stortinget og var også det området i landet med størst innslag av bønder som ordførarar etter innføringa av formannskapslova.

Som døme på korleis ein prest måtte bøya seg for allmugen kan me nemna den langvarige og til dels opne striden om fisketienden i Skudenes. Etter mange år med heftig og til dels open strid kom det i 1828 til forlik mellom prost Fredrik Krog i Skudenes og ”den fiskende Almue” om at tilreisande fiskarar skulle yta 1/60 av sildefangsten til presten som tiende.27

Konflikten med allmugen om fisketienden ser likevel ut til å ha sett preg på Krog for resten av livet: I 1842 fortalde han korleis både han sjølv og far hans - dei hadde då til saman vore prestar der i over 80 år - hadde mangla mot og styrke til å hevda retten i høve til allmugen om fisketienden. ”Derfor har dette Embetsbrev saa mange gange været paabegyndt, men lige saa mange Gange henlagt, indtil det lyktes mig i dag at fuldende det.” Etter å ha tatt ein spesiell medisin, ”Brændeviin og Salt / hvilken Kuur jeg for 4 Dage siden paabegyndte”, greidde Krog å manna seg opp til å skriva eit fortruleg brev til prost Brun om problema sine i forhold til den strie og bevisste allmugen.28

Det er rimeleg å tru at det me kanskje kan kalla maktforholdet mellom prest og allmuge i det verdslege kunna gjera det lettare for einskilde av allmugen å stå fram med ei kritisk haldning til prestane sin einerett til tolking av ”dei store spørsmåla” - som måten verda fungerte på, og om rett tolking av religionen. Det var jo same mannen som krangla med folk på fredagen som tala til dei under preika på søndagen! På den andre sida kan det knapt vera tvil om at oppslutninga om haugianismen – med dei konfliktane med religiøse og verdslege autoritetar som det innebar – må ha virka styrkande på motstandskulturen i det sørvestnorske bondesamfunnet. Det må såleis ha vore eit dialektisk forhold mellom den lokale motstandskulturen og dei religiøse vekkingane: Sjølvmedvitne bønder virka til å fremja haugianismen, noko som igjen førte til meir sjølvmedvitne bønder.

I tillegg, men også tett samanbundne med dette, må me også peika på ein mogleg samanheng mellom ein styrkt bondeopposisjon og endringar i næringsgrunnlaget etter at silda kom tilbake i 1808. Kanskje kan me også føra trådar tilbake til siste halvpart av 1700-talet. Erfaringar folk gjorde i den meir komplekse samfunnsøkonomien som fylgde av sildefiskeria frå tidleg på 1800-talet, har truleg nørt opp under den sjølvkjensla som alt frå før var sterk blant allmugen på Sørvestlandet. Skulle dei få mest mogeleg ut av sildefiskeria – og kanskje oppnå ein ny sosial status, måtte dei vera frie og sjølvstendige i det dei føretok seg som økonomiske aktørar. Det var noko av dette som låg i Nils Bru sitt politiske program frå hausten 1814. Fridom for handling ber gjerne med seg krav om fridom også for tanke og tru. Slik blei det ein indre samanheng mellom økonomiske og sosiale ambisjonar og protesten mot juridiske, sosiale og kulturelle hindringar, ”protestens ytre struktur [var] i samsvar med dens indre begrunnelse” (Arne Bugge Amundsen).29

4

1 Svein Ivar Langhelle: Religiøst svar på samfunnsmessige utfordringar? Det kulturelle og religiøse normskiftet i Nord-Rogaland 1820-1850, trykt i Historisk Tidsskrift 1-2002: 5-25. 2 Karmsund prosti. Skjold sokneprestembete. Kallsbok. Johan Peter Berg, 10.august 1854. 3 Statsarkivet i Kristiansand. Kristiansand bispearkiv. Journalsaker (heretter kalla KbJ) 140. Biskop von der Lippe. Journalsaker 1854. Brev frå prost O. L. Sinding til bisp von der Lippe datert Avaldsnes prestegard 15. desember 1853. 4 J. Haugvaldstad: Opmuntring til en levende Tro og et christeligt Levnet…tilligemed Tilbageblik paa mit Liv. 2.opplag, Stavanger 1875. E. Haaland: John Rasmussen Haugvaldstad, Stavanger 1959. 5 Visitasprotokoll prosti III 1, 1819-1837. , 30.mai 1822, prostevisitas ved Knudsen i Hinderå kyrkje. Luth var også til stades. 6 Visitasprotokoll Ryfylke prosti III 1, 1819-1837. Vikedal, 7.juli 1831, prostevisitas ved Knudsen. Løberg var også til stades. 7 RA: KUD, Visitasberetninger 1815-1850, 15, Visitasberetninger Kristiansand Stift, folio 72a-b, følgeskriv frå bisp Sigwardt av 8.6.1835. 8 Fråsegn av 2.juni 1836, jfr. Seierstad 1923: 265. 9 RA: KUD, Visitasberetninger 1815-1850, 16, Visitasberetninger Kristiansand Stift, folio 4b, følgeskriv frå bisp Sigwardt av 24.4.1837. 10 Riksakrivet: KUD, kontor A, pakke 1035, kopi 1840, nr 421-424 og Fattigvesenet, svar på rundskrivet. Brev frå Brun 18.april 1840, Holfeldt, 25.august 1840, Frost 11. og 20.august 1840, Thorne 12.august 1840 og Lund 16.juli 1840. 11 Visitasprotokoll Karmsund prosti III 1 1818-1861. Skudenes, 14.august 1834, bispevisitas ved Siwardt, Brun og far og son Krog. Underskrive av dei fire geistlege, samt Hans Dahle, Peder Falnes, Endre Riisdahl, Fallentin Fallentinsen Syhre, Lars Olsen Kro(m.p.P.), Gudmund Alvestad (m.p.P.), Torkel Vatneland, Peder Knudsen Mannæs, Elias Jacobsen Medhaug, Rasmus Munkejord, Hans Tørresen Wikre, Simon Andersen Færkingstad (m.p.P.), Ole Olsen Fagerland, John Olsen Ferkingstad, Østen Ahre (m.p.P.). 12 KUD, kontor A, pakke 296, dissenterlova. Uttale av 14.10.1840. 13 Visitasprotokoll Karmsund prosti III 1 1818-1861. Skudenes, 14.august 1834, bispevisitas ved Siwardt, Brun og far og son Krog. Underskrive av dei fire geistlege, samt Hans Dahle, Peder Falnes, Endre Riisdahl, Fallentin Fallentinsen Syhre, Lars Olsen Kro(m.p.P.), Gudmund Alvestad (m.p.P.), Torkel Vatneland, Peder Knudsen Mannæs, Elias Jacobsen Medhaug, Rasmus Munkejord, Hans Tørresen Wikre, Simon Andersen Færkingstad (m.p.P.), Ole Olsen Fagerland, John Olsen Ferkingstad, Østen Ahre (m.p.P.). 14 Visitasprotokoll Karmsund prosti III 1 1818-1861. Skudenes 11.oktober 1838, prost Brun sin visitas. Avaldsnes, 19.september 1842, prostevisitas ved Brun. Skudenes, 26.september 1842, prostevisitas ved Brun.Torvastad, 3.oktober 1842, prostevisitas ved Brun. 15 Visitasprotokoll Karmsund prosti III 1 1818-1861. Avaldsnes, 28.juli 1845, prostevisitas ved Brun. 16 Biskopen i Kristiansand. Journalsaker 115. Biskop von der Lippe. Journalsaker 1846, jnr. 7-359. Brev frå Karmsund prosti ved Brun til bispen av 31.desember 1845. 17 Biskopen i Kristiansand. Journalsaker 140. Biskop von der Lippe. Journalsaker 1854. Brev frå prost O. L. Sinding til bisp von der Lippe datert Avaldsnes prestegard 7. januar 1854. 18 Med ”Nord-Rogaland” forstår me dei nåverande kommunane , Karmøy, , Tysvær, og . Geografisk sett er området i hovudsak identisk med dei dåverande prestegjelda Skudesnes, Avaldsnes, Torvastad, Skjold, Tysvær (frå 1849), Vikedal og Hinderå eller Nedstrand (minus Sjernarøy sokn). 19 Etter Seierstad var det på landsplan 34% av formannskapa og 40% av prestane som gjekk mot religionsfridomen, medan 54% og 46% gjekk mot Hjelm sitt framlegg på dette punktet med ei grunngjeving som gjekk på at framlegget var illiberalt. (Seierstad 1923: 317-318.) Stensby opererer med litt andre tal, 61% av formannskapa og 60% av prestane som motstandarar av Hjelm sitt framlegg om separatistar og 39% og 40% med støtte for Hjelm. (Stenby 1996: 74.) 20 Formannskapsprotokoll Avaldsnes 1837-1855, møte med formenn og representantar 23.oktober 1840. 21 Formannskapsprotokoll Torvastad 1837-1855, møte med formenn og representantar 29.september 1840. Riksarkivet. KUD, kontor A, pakke 296, dissenterlova. Nr 712 og 714. Formannskapsprotokoll Skudenes 1837- 1868, formannskapsmøte 30.september 1840. Notatbok for Skjold formannskap nyttar datoen 29.september 1840 for vedtaket i dette formannskapet. Seierstad 1923: 288. 22 Formannskapsprotokoll Skudenes 1837-1868, formannskapsmøte 30.september 1840. Seierstad 1923: 288. På møtet i Skudenes var i alle fall minst ein kjent haugianar til stades, Faltin Faltinsen, jfr. H. G. Heggtveit: Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Et Bidrag til dens Historie. Andet Bind. 1821-1850, Christiania 1912-1920: 166. Riksarkivet. KUD, kontor A, pakke 296, dissenterlova. Nr 712 og 714. Notatbok for Skjold formannskap nyttar datoen 29.september 1840 for vedtaket i dette formannskapet. Formannskapsprotokoll Nedstrand 1837- 1875, møte 15.oktober 1840. Formannskapsprotokoll Torvastad 1837-1855, møte med formenn og representantar 29.september 1840. Formannskapsprotokoll Avaldsnes 1837-1855, møte med formenn og representantar 23.oktober 1840. Hjelm sitt lovforslag er trykt i Morgenbladet nr 217 for 5.august 1840.

5

23 Riksarkivet. KUD, kontor A, pakke 296, dissenterlova. Løberg 6.oktober 1840, Halvorsen 30.september 1840, Krog 14.oktober 1840. 24 Riksarkivet. KUD, kontor A, pakke 296, dissenterlova. Krog 14.oktober 1840. Løberg 6.oktober 1840. Kaurin 19.oktober 1840. Formannskapsprotokoll Avaldsnes 1837-1855, møte med formenn og representantar 23.oktober 1840. 25 Svein Ivar Langhelle: Sosiale og kulturelle mekanismar ved det religiøse normskiftet på Sørvestlandet 1820- 1850, i Alt mellom himmel og jord. Lokalhistorisk institutts skrifter nr. 39, 2004. 26 Svein Ivar Langhelle: Positiv motstandserfaring. I Bondemotstand og sjølvkjensel på Sørvestlandet. Seminarrapport Utstein Kloster 2002. Akademi 2003. 27 Biskopen i Kristiansand. Journalsaker 79. Biskop Munch. Journalsaker 1828, jnr. 151-215. Brev frå KUD ved Diriks av 30.desember 1828 til bispen der han viser til kongeleg godkjenning av 18.desember 1828 på den avtalen som var inngått mellom soknepresten i Skudenes og ”den fiskende Almue” av 18. og 19.januar 1828. I avtalen blir det m.a. vist til kongeleg reskript av 26.mars 1813 om tiende av sildefisket. 28 Karmsund prosti. II Korrespondanse og saksdokument, 14, 1839-1842. 15.november 1842 skreiv F.Krog til prost Brun. 29 Amundsen i Arne Bugge Amundsen og Henning Laugerud: Norsk fritenkerhistorie 1500-1850, Oslo 2001: 184.

6