Ynglingatal Str. 4 – Omskrivningen “Viljes Borg” Som Dateringskriterium

Ynglingatal str. 4 – omskrivningen “viljes borg” som dateringskriterium

Av Claus Krag

Dateringen av kvadet Ynglingatal har i perioder vært livlig diskutert, helt siden 1890-årene. Det er vanskelig å finne sikre kriterier for en datering, særlig om man ser bort fra sagatekstene som kvadet er overlevert sammen med. Men mulige anakronismer i innholdet kan gi visse holdepunkter. I artikkelen diskuteres først “de fire elementene” som dateringskriterium, i forlengelse av den debatt som allerede har funnet sted. Dernest analyseres uttrykket vilja byrgi (str. 4) som skaldeken- ning sammenholdt med tilsvarende kenninger i diktningen forøvrig. Dette ses så i lys av selve “vilje”-begrepet og utviklingen av det i kristen middelalder. Samlet blir konklusjonen at kvadet tidligst kan være fra 1100-tallet.

Hvor gammelt er kvadet Ynglingatal (heretter Y.tal)? Stammer det virkelig fra Tjo- dolv den kvinverske i annen halvdel av 800-tallet? P.A. Munch ga uttrykk for at kvadet hadde trekk som kunne gjøre en mistenksom – “en saadan kunstig Sammensæt- ning af et Slægtregister, som det omtalte”, var hans karakteristikk (1873, 2: 374). Men Munch endte likevel med ikke å trekke den tradisjonelle datering av kvadet i tvil. Først Sophus Bugge satte fart i diskusjonen om Y.tals alder. Det skjedde i 1894, da han utga sin epokegjørende avhandling, Bidrag til den ældste Skaldedigtnings Historie. Bugges oppfatning var at Y.tal var blitt diktet av en annen Tjodolv, rundt midten av 900-tallet, og i England. Dette siste forklarte de spor av kristen og irsk innflytelse Bugge mente å finne i kvadet. Etter dette fulgte det flere bidrag: Finnur Jónsson (1895) og Gustav Storm (1899) argumenterte begge energisk mot Bugge, og samtidig for at kvadet var av rent “nordisk” og “gammelgermansk” ånd. Men Henrik Schück (1895) var mer åpen for Bugges perspektiver. Samme år som Bugge hadde Elis Wadstein (1894) også ytret tvil om den vanlige tidfestelsen – men med sin egen argumentasjon og en annen konklusjon. Wadstein mente at kvadet var rent islandsk, forfattet engang mellom 1000 og 1135, og da i det lærde miljø som utviklet seg rundt Oddeverjene. Dette synspunktet ble et drøyt tiår senere utdypet og ført videre – hos Wadstein hadde det bare vært løst skissert – av

Maal og Minne 2 (2009): 129–146 129 CLAUS KRAG den tyske germanist Gustav Neckel. Det skjedde i hans Beiträge zur Eddaforschung (1908). Man skulle kanskje tro at Y.tals alder, etter at tvilen på tradisjonen nå var kommet så tydelig til orde, i det minste måtte fortone seg som et nokså åpent spørsmål. Men slik skulle det ikke gå. For det første sprikte de opposisjonelle synspunktene, og for det annet syntes de store utgravningene i Vestfold og i svensk Uppland i de første tiårene av 1900-tallet å gi kvadet ny autoritet. Før dette skjedde, på denne måten, burde man riktignok ha stilt og avklart en del grunnleggende vitenskapelige og metodiske spørsmål – men en slik avklaring fant ikke sted. Den nye troen på Y.tal som et gammelt kvad, ble delt av både norske og svenske forskere, arkeologer såvel som historikere. På norsk side må den betydning historikeren Alexander Bugge (1909), sønn av Sophus Bugge, og arkeologen A.W. Brøgger (1916; 1924) fikk, sær- lig fremheves. Det kan virke som om visse nasjonale stemninger i begge land i årene etter 1905 var gunstige for en slik ny tro på gammel historie. I hvert fall bevirket summen av de nasjonale stemningene og utgravningene at det som kunne oppfattes som en overdreven skepsis, nå ble avvist. Under disse endrede konjunkturene kom så like før krigen Walter Åkerlunds avhandling, Studier över Ynglingatal (1939). Dette grunnlærde arbeidet så å si låste debatten i de følgende tiårene. Åkerlunds avhandling hadde først og fremst et filologisk siktemål, nemlig å avklare en del spørsmål vedrørerende ordstillingen i gammelt språk. Men Åkerlund gikk også, skjønt i hovedsak refererende, grundig inn på aldersdiskusjonen. Han viste hvordan denne syntes å ha løpt ut i sanden. Som argumenter for en tidlig datering fremhevet Åkerlund særlig resultatene fra de forskjellige arkeologiske undersø- kelsene, ikke minst dem i Uppland, samt støtten ynglingetradisjonen syntes å finne i det gammelengelske kvadet Beowulf, som han i likhet med de fleste andre på den tiden daterte til ca. 700. Ny diskusjon om kvadet ble det først med min egen avhandling, Ynglingatal og ynglingesaga. En studie i historiske kilder (1991). Denne avhandlingen førte videre Neckels grunnleggende synspunkter – men på flere punkter med noe utvidede perspektiver. Når det gjelder kjernespørsmålene, er det min vurdering, som det var Nec- kels, at selve kvadet ikke kan ses løsrevet fra utviklingen av ynglingegenealogien og ynglingesagaen. Vi har følgelig å gjøre med litterære sammenhenger som betraktet som helhet, omfatter tidsrommet fra tidlig 1100-tall og utover. Neckel hadde snudd forholdet mellom kvadet og prosateksten i sagaen på hodet, sammenlignet med tidligere forskere. Det var ikke slik at Snorre eller sagaforfattere han bygde på, hadde skrevet sagaen basert på kvadet. Sagaen var kommet først, og så var kvadet blitt laget på grunnlag av prosateksten, som en poetisk sammenfatning – “zerstreuten schmuck einer prosaerzählung […] zusammen mit der ältesten Yng- lingasaga enstanden” (1908: 418). Med andre ord var forholdet kvad–prosa langt på vei det samme som mellom Nóregs konungatal (fra ca. 1190), som handler om de norske kongene etter ynglingene, og Sæmund Frodes nå tapte kongehistorie, som dette kvadet uttrykkelig bygde på. Sagateksten var den primære.

130 YNGLINGATAL STR. 4 – OMSKRIVNINGEN “VILJES BORG” SOM DATERINGSKRITERIUM

Når det gjaldt innholdet i Y.tal, hadde Neckel overhodet ikke funnet noe som “seinem charakter nach herausfiele aus dem rahmen dessen, was den geschichts- kundigen des 12. jahrh.s nachweislich bekannt war oder […] ihre vorstellungsweise vertraut war” (1908: 400). Neckel hadde også pekt på at vi i kvadets fró›ir menn (str. 6) synes å ha en direkte henvisning til nettopp dette miljøet av historiekyndige (397 f.). Finnes det så i tillegg noe i det som står i Y.tal, som ikke godt kunne være blitt sagt omkring 900, slik at det foreligger en eller flere tydelige anakronismer? En slik påvisning ville selvsagt gi et svært tungtveiende argument eller kanskje til og med et tvingende dateringskriterium. Jeg ga i avhandlingen uttrykk for at den middelal- dersk-kristne fire-elementlæren, slik den synes forutsatt i kvadet, er en slik anakronisme – og mener det fremdeles. Bjarne Fidjestøl var av en annen oppfatning og fremmet en alternativ forklaring på de forhold i teksten det her gjelder (Fidjestøl 1994: 194 f.; jfr. Krag 1991: 52 ff.). Siden det blir en hovedsak i denne artikkelen å drøfte enda en sannsynlig anakronisme, kan det være grunn til først å kommentere uenigheten mellom Fidjestøl og meg. I Y.tal finnes, som jeg pekte på, et par omskrivninger for ‘ild’, av en type som ikke er brukt andre steder i skaldediktningen for å omskrive akkurat dette. I str. 4 kalles ilden for sævar ni›r (‘sjøens slektning’) og i str. 29 for Fornjóts sonr (‘Forn- jots sønn’). Men denne genealogiske “element”-konstellasjonen er ellers langt fra ukjent. I Snorre-Edda1 møter vi den i redegjørelsen for ‘vind’-omskrivningene: Hvernig skal kenna vind? Svá, at kalla hann son Fornjóts, bró›ur Ægis ok elds … (SnE: 118; overs., “Hvordan skal man omskrive vinden? Således, at man kaller den Fornjots sønn, Æges og ildens bror …”).2 Men særlig kjenner vi “Fornjot og søn- nene hans” fra sagatættene Hversu Nóregr bygg›isk og Fundinn Nóregr i Flatøybo- ken (dels i Orknøyingesaga), hvor de får innlede Norges-historien (Flb 1: 21–24; 219–221). Der opptrer i en mytisk fortid en viss Fornjótr, som hadde sønnene Hlér (= Æge), Logi og Kári; sistnevnte ble stamfar for Nor og Gor og senere norske konger. At denne firergruppen svarer til de fire elementene – som ellers inngikk som en viktig del i naturkunnskapen i kristen middelalder – og at hele konstellasjonen i vår sammenheng må være av ung alder, har vært vanlig oppfatning helt siden Key- sers og Munchs dager.3 “Junges, gelehrtes Machwerk,” var E. Mogks karakteristikk av Fornjot-genealogien (RGA1 2: 79). Men nokså overraskende ville ikke Fidjestøl akseptere at vi her har å gjøre med fire-elementlæren, fordi han bare fant tre elementer representert, nemlig ‘vann’, ‘ild’ og ‘luft’, ikke ‘jord’. (Fidjestøl: “Ei fire-elementlære som berre har tre bein å stå på, står ikkje heilt støtt”; 1994: 195.) Argumentet har siden gitt gjenlyd hos andre forfattere, som Else Mundal (2000: 11), Olof Sundqvist (2002: 44) og Dagfinn Skre (2007: 410). Men allerede Munch viste til at det fjerde elementet faktisk er til stede, nemlig som Fornjot; han var blitt identifisert med urvesenet Yme som her var ‘jorden’ (1852 I, 1: 67). Det samme har også andre pekt på, for eksempel filologen Elof Hellquist (1903: 138) og religions- og litteraturhistorikeren Jan de Vries (1970, 1:

131 CLAUS KRAG

243 f.).4 Jeg har selv vist hvordan elementet ‘jord’, helt siden Bedas bibelkommen- tar på 700-tallet, spilte en rolle som “opphavselement” i den lærde kristne fortolk- ningen av skapelsen: I ‘jord’, slik vi møter begrepet aller først i skapelsesberetningen, inngikk – på dette stadiet – også de andre elementene ‘luft’, ‘ild’ og ‘vann’, inntil disse så ble utskilt på et senere trinn. Dette svarer til Fornjots farsrolle, og den rollen Æge, Loge og Kåre spiller som hans sønner (Krag 1985; jfr. 1991: 57 f.). Denne oppfatningen gjenfinnes dessuten i den gammelnorske bibelkommentaren i Stjórn.5 Fidjestøl så med andre ord bort fra en tolkning av Fornjot-konstellasjonen som både er presis og logisk konsekvent, ikke motsagt ellers, og dertil knyttet til hva vi alt i alt vet om synet på elementene i middelalderen. Han erstattet dette med en påstand om at det angivelig fantes “andre samanhengar som namnet på dei tre sønene går inn i på ein meiningsfylt måte, nemleg vêret og årstidene” (1994: 195; uth. C.K.). Men uten en påvisning av slike sammenhenger i tekstmaterialet forøvrig, og uten noen annen begrunnelse, kan ikke en påstand som Fidjestøls bli særlig mye mer enn en løs antagelse. Været og årstidene er nemlig ikke genealogisk forbundet i skaldespråket. Fidjestøls alternative forklaring av ild-kenningen sævar ni›r i Y.tal kan heller ikke betraktes som annet enn en nødhjelpshypotese. Han trakk frem den hyppige sammenstillingen av ‘vann’ og ‘ild’ i gull-omskrivninger (‘gull’ kalles Ægis eldr, ‘Æges ild’; hafs eldr, ‘havets ild’; lagar eldr, ‘sjøens ild’, o.l.).6 Dermed skulle det ha blitt skapt en så “tett assosiasjon” (Fidjestøls uttrykk, s. 195) mellom de to begrepene at den genealogiske forbindelsen i Y.tal så kunne etableres i neste omgang. Denne forklaringen har flere svakheter, og de viktigste har å gjøre med kenning- systemets egenart. Slike “tette assosiasjoner” mellom et grunnord i en kenning (in casu ‘ild’) og bestemmelsesordet (‘sjøen’) eksisterer bare i den konkrete sammenheng og i relasjon til det som skal benevnes, nemlig ‘gull’. Den logiske grunnstruk- tur i kenningsystemet er at ord og begreper som ikke hører sammen ellers, blir forbundet, for å betegne noe annet. Men det betyr også at utenom den aktuelle sammenheng foreligger ikke en slik tett assosiasjon som Fidjestøls resonnement forutsetter; forbindelsen er rent “midlertidig”. Den aller vanligste omskrivningen for ‘skip’ er av typen ‘bølgens hest’ (vágs blakkr), ‘fjordens elg’ (fjar›ar elgr), og lignende. (Benevnelsene på henholdsvis ‘vann’ og ‘dyr’ kan selvsagt variere.) Men bortsett fra i disse skipsomskrivningene er det ingen tett assosiasjon mellom ‘dyr’ og ‘vann’. Vi ser da heller ikke et eneste tilfelle av at den tankemessige forbindelsen av ‘hav’ og ‘hest’ som forelå i disse skipskenningene (eller lignende assosiasjoner og konstellasjoner), så i neste omgang skulle ha ført til at man knyttet grunnord og bestemmelsesord sammen genealogisk, og omskrev for eksempel ‘hav’ eller ‘hest’ som hverandres ‘slektning’. Det finnes med andre ord ingen presedens for Fidje- støls tanke – som heller ikke er logisk eller systemkonform – eller overhodet noen parallell omskrivning, som tilsier at man skulle ha forbundet ‘ild’ og ‘vann’ genealogisk i en kenning (slik det er skjedd i Y.tal), som en følge av at disse ordene inngikk i gullomskrivninger.

132 YNGLINGATAL STR. 4 – OMSKRIVNINGEN “VILJES BORG” SOM DATERINGSKRITERIUM

Heller ikke i en konkret naturlig sammenheng fantes det noe “slektskap” mellom ‘ild’ og ‘vann’. Derfor kan Sigvat Tordsson i et løsvers kalle vannet for leygjar eitr, ‘ildens gift’ (Skj B, 1: 246). I dette uttrykket ligger det en sansbar og helt gjennom- skuelig naturlig relasjon – som faktisk er den motsatte av den vi finner i Y.tal- omskrivningen. Den derimot blir bare forklarlig om vi ser den i lys av den “abstrakte” kunnskap som forelå i Fornjot-genealogien og i læren om de fire elementene. I 2007 utga Bergsveinn Birgisson avhandlingen Inn i skaldens sinn. Kognitive, estetiske og historiske skatter i den norrøne skaldediktingen. Her utgjør Y.tal og ikke minst kenningene i kvadet et hovedtema. At kvadet er gammelt, gjøres til en grunnleggende forutsetning gjennom hele avhandlingen, skjønt selve dateringsdiskusjo- nen ikke er særlig uttømmende. Bergsveinn Birgisson vil forklare Y.tals ild-kenning sævar ni›r med at ilden er “solen som står opp av havflaten”, og viser i den forbindelse til paralleller i gammelindisk poesi (2007: 265, jfr. 285). Men forklaringen, som ikke kan støtte seg til noen eksempler i norrøn diktning, tar ikke hensyn til at skaldenes kenninger – til overmål tydelig i Y.tal – som regel ikke er konkrete poetiske bilder, men uttenkte “erstatningsuttrykk”, en slags kunnskapsbaserte tankefi- gurer, ofte med et gåtelignende tilsnitt (hvem var ‘sjøens slektning’?) (jfr. Marold 1983: 5 ff.; 2000).7 Y.tal, som kan være innholdsfattig rent episk, er nesten å betrakte som en katalog over kenninger. Derfor mente Finnur Jónsson – i en vesentlig påpek- ning – at kvadet “ikke egentlig [er] poetisk i dette ords sædvanlige betydning”, men “gennemgående ret prosaisk og ensformig” (1920,1: 438 f.). På meg virker det som om Bergsveinn Birgisson med sin psykologiserende lesemåte, preget av en viss sub- jektivitet og med mangelfull metodisk stringens, ofte kommer i skade for å lese ting inn i teksten i Y.tal – eller assosiere forhold med den – som det ikke er grunnlag for.

Teksten i Y.tal rommer også andre enkeltheter enn fire-elementlæren som bør anses for anakronistiske. Ett slikt eksempel antydet jeg i avhandlingen (1991: 66) – skjønt uten å gå så detaljert til verks at jeg kunne konkludere definitivt. Det er dette eksemp- let og spørsmålene rundt det jeg nå skal ta opp til en mer omfattende diskusjon. Str. 4 handler om Visbur, den fjerde av ynglingekongene, som var sønn av Van- lande. (Dette er forøvrig strofen hvor vi også finner den allerede omtalte ild- omskrivningen sævar ni›r.) Det er nær forbindelse mellom det Snorre skriver i sin kortfattede tekst i Ynglingesaga, kap. 14, og selve kvadet. Som kjent er Y.tal bare overlevert sammen med Ynglingesaga i Heimskringla. Derfor er det – parentetisk bemerket – egentlig en form for “abstraksjon” å operere med kvadet som en selvstendig tekst. Denne nære sammenhengen har ikke bare vært et hovedpoeng for Neckel og undertegnede, men man erkjente den også i deler av eldre forskning, slik at for eksempel både Keyser (1866: 420 f.) og Finnur Jónsson (1920, 1: 437) anså Tjodolv som forfatter også av en ynglingesaga.8 – Snorre forteller at to av sønnene til Visbur kom i konflikt med faren, fordi denne hadde holdt tilbake brudegaven som tilhørte deres mor, etter at han hadde forstøtt henne. Sønnene, som vokste opp hos

133 CLAUS KRAG moren, krevde den til slutt utlevert, og da Visbur nektet, samlet de folk og overfalt ham om natten. Det er Visburs innebrenning som er tema i kvadet (Skj B, 1: 7):

Ok Vísburs vilja byrgi sævar ni›r svelga knátti, ﬂás meinﬂjóf markar ƒttu setrs verjendr á sinn fƒ›ur; ok allvald í arinkjóli gló›a garmr glymjandi beit.

(Og Visburs viljes borg sjøens slektning svelge kunne, da setevergerne hisset skogens skadetyv på sin far; og ildens hund glefsende bet kongen i arneskipet.)

Hva kan vi slutte av at Visburs innebrente kropp her beskrives som hans ‘viljes borg’ (eller ‘viljeborg’)?9 Meningen i seg selv er det liten tvil om – dette er et skaldeut- trykk som skal variere omtalen av Visbur. I en innskrenket tolkning og i lys av flere andre skaldekenninger kan man mene, som Finnur Jónsson gjorde (Lex. poet.: 616), at omskrivningen egentlig betegner ‘bryst’, slik at vi her har å gjøre med et pars pro toto-uttrykk. (Men det er som vi etterhvert vil se, heller ingenting i veien for at det er kongens ‘legeme’ i alminnelighet kenningen viser til.) Det ligger ikke oppe i dagen at et uttrykk som dette skal kunne si noe om når kvadet ble til. Omskrivningen synes å svare til et vanlig mønster: Grunnordet ‘borg’ er dels en vernende struktur omkring noe, dels et sted hvor noe befinner seg. Bestemmelsesordet – ‘viljens’ – fastslår så at det “sted” det her gjelder, er ‘brystet’/‘menneskekroppen’. Det finnes, som vi skal se, en del parallelle kenninger som er av varierende alder. Når kenningen ‘viljes borg’ likevel kan bringes inn i diskusjonen om Y.tals alder, er det særlig fordi vi vet at det som har med sjel og kropp å gjøre, var et område hvor det fant sted viktige endringer i mange oppfatninger som følge av overgangen fra hedendom til kristendom. Disse endringene viser seg i litteraturen. Klaus von See har belyst dette i en liten avhandling fra 1978, om “Das Herz in Edda und Skaldendichtung”. Noen hoved- trekk kan nevnes: I den eldste diktningen fremstod ‘hjertet’ rent allment som “das Zentrum physischer Lebenskraft”. Således var et ‘blødende hjerte’ rent bokstavelig knyttet til forestillingen om en voldsom død (1978: 16). Dette er blitt annerledes i Håvamål. Her heter det i str. 37: bló›ugt er hiarta / ﬂeim er bi›ia skal / sér í mál hvert matar (Edda: 47; overs. “hjertet blør / i brystet hos den / som må tigge mat til

134 YNGLINGATAL STR. 4 – OMSKRIVNINGEN “VILJES BORG” SOM DATERINGSKRITERIUM hvert et mål”, Holm-Olsen 1975: 36; se von See 1978: 19, jfr. 23). Så, i den sene heroiske elegi (se nedenfor) og i religiøs litteratur, møter vi ‘hjertet’ – både konkret og metaforisk – som sete for hele spekteret av “Gemütsregungen wie Kummer, Freude, Liebe und Güte”. Språkbruken har tydelige mønstre i bibelsk uttrykksmåte (von See 1978: 19 f.). Når det gjelder uttrykket ‘viljes borg’, ser vi ikke umiddelbart – eller like lett – slike gjenkjennelige mønstre. Forsåvidt kan også selve kenningstrukturen i dette tilfellet virke konvensjonell og tidløs. Ikke desto mindre er det et faktum at det bare er overlevert en håndfull eksempler på at borg/byrgi er brukt som grunnord i omskrivninger som betegner mennesker eller legemsdeler. Dette bør nok tillegges en viss betydning. I fortsettelsen skal vi derfor først kartlegge omskrivningene av dette slaget hvor borg/byrgi er grunnord. Deretter registrerer vi “borg-ekvivalenter” i parallelle kenninger, for å se hvilken betydning grunnordet, når det kommer til stykket, kan ha som aldersindikasjon. Men så – og det må bli hovedsaken og det som virkelig kan bidra til en tidfestelse – skal vi se hva som ligger i bestemmelsesordet – vili – i kenningen vilja byrgi. En analyse av ordet ‘vilje’ i skaldediktningen jevnført med det spesifikt kristne “vilje”-begrepet i middelalderen, må gi nøkkelen til å forstå denne kenningen og hva den impliserer. Omskrivningen heila borg (‘hjerneborgen’), for ‘hode’, forekommer i et vers i Njåls saga, som Finnur Jónsson tok med blant 1100-tallsversene (Skj B, 1: 605); videre i Merlinusspá I (Skj B, 2: 35), formodentlig fra ca. 1200; og endelig i et løs- vers av islendingen Gizur ﬁorvaldsson fra 1254 (Skj B, 2: 110). I Jómsvíkingadrápa, rimeligvis fra ca. 1200, finnes en beslektet omskrivning for ‘hode’, nemlig brúna borg (Skj B, 2: 6). Kolbeinn Tumason, som døde i 1208, omskriver ‘bryst’ i en bønn, og ber Gud om å utrydde enhver sorg av hans hjarta borg (Skj B, 2: 49). I Grettes saga, i et såkalt ævikvi›a som blir tillagt helten, omskrives ‘menn’ som brag›a borg (hvor brag› betyr “listig handling, svig, kneb” (Skj B, 1: 287, jfr. Lex. poet.: 58). Finnur Jónsson vaklet i troen på kvadets ekthet (jfr. Skj B, 1: 287, der tvilen ble markert med et spørsmålstegn – “(ægte?)” – mens det ikke uttrykkes noen slik tvil hos Jónsson 1920, 1: 513). I våre dager ser det ut til å være en alminnelig oppfatning at alle versene i Grettes saga er fra 1200-tallet (KLNM 5: 460; RGA2 13: 16). Y.tals vilja byrgi ble videre hermet av Snorre i Háttatal som vilja borg (Skj B, 2: 75), i dette tilfellet helt tydelig som en omskrivning for ‘bryst’, i en nokså bloddryppende sekvens, hvor det er tale om at den grå ulv trår på ‘det sårede bryst’ (vígsára vilja borg). Selv om det ikke ligger noe opplagt bevis for Y.tals alder i at alle disse andre eksemplene på borg som grunnord i slike omskrivninger, er fra 1100-/1200-tallet, gir kenningene likevel sett under ett en viss pekepinn – det foreligger en klar tendens i det materialet vi har.10 Dette bekreftes av kenningen hugborg, ‘sinnsborg’/‘sjelsborg’, som bryst- omskrivning i Det første Gudrunkvadet. Gudrun ser Sigurds lik: […] dƒglings skƒr / dreyra runna, / fránar sjónir / fylkis li›nar, / hugborg jƒfurs / hjƒrvi skorna (Edda: 244; overs., “[…] høvdingens / hår var blodstenkt, / brustne Sigurds / skinnende

135 CLAUS KRAG

øyne, / fyrstens hugborg / hogd av sverdet”, Holm-Olsen 1975: 244). Dette kvadet tihører gruppen av sene eddadikt som har fått karakteristikken “heroisk elegi” (Sprenger 1999: 152 f.). Uttrykket hugborg kan betraktes som en prototyp for kenningen vilja byrgi/borg som bryst-omskrivning – skjønt uten at vi skal legge mer i det enn at det foreligger et idémessig samsvar, den samme generelle tanke. Vi ser at vili i Snorre-Edda føres opp som ett av flere mulige heiti (dvs. usammensatte omskrivninger) for hugr (SnE: 191). Om vi vender oss til den større gruppen av kenninger som uttrykket vilja byrgi tilhører, nemlig omskrivninger for ‘bryst’ mer allment, er aldersvariasjonen større. Rudolf Meissner har registrert kenningtypen, og lar den være kjennetegnet ved at brystet omskrives “als den Sitz des geistigen Lebens, des Willens, der Gefühle, des geistigen Schaffens oder auch des Lebens überhaupt” (1921: 134). I gjennomgangen av materialet nedenfor følger jeg Meissner, og har ellers merket meg den dateringen av de enkelte stedene som foreligger i Finnur Jónssons utgave av kvadene. Til sammen har vi å gjøre med rundt regnet femti omskrivninger. (Når det kan være vanskelig å angi et presist tall, er det fordi ikke alle kenning-forekomstene er like entydige. For eksempel sier Egil Skallagrimsson i innledningsstrofen i Sonatorrek at det ikke er lett å føre diktet frem fra hugar fylgsni (‘sjælens skjul’) (Skj B, 1: 34) – men er så dette en ‘bryst’-kenning eller overhodet en kenning? Ser man strofen isolert, kan nei virke som det rimeligste svaret; men ser man på andre kenninger som knytter dikterevnen spesifikt til ‘brystet’, kan det være grunn til å følge Finnur Jónsson/ Meissner i at det er en bryst-omskrivning.) I underkant av tyve av de registrerte tilfellene hos Meissner finnes i kvad Finnur Jónsson tar med blant kvadene før 1150 – vi får da la det stå hen om alle kvadene, f.eks. de som er tillagt Egil Skallagrimsson, virkelig er så gamle. I over halvparten av disse tilfellene dreier det seg om ‘brystet’ og dikterevnen. Brystet kan dertil være hlátra hamr, ‘latterens ham’ (Egil Skalla- grimsson; Skj B, 1: 33), hlátr-Elli›i, ‘latter-Ellide’ (dvs. ‘latterskipet’) (Eiliv Gudrunsson; B, 1: 142); eller hugbor›, ‘hugbord’, i betydningen “mot” (Tormod Kolbrunarskald; B, 1: 260). Denne siste brystbenevnelsen forekommer også i prosa. En av omskrivningene har et klart kristent preg, også i ordlyden, idet misjonæren Tangbrands ‘bryst’ i et vers av ukjent opprinnelse omskrives som bœnar smi›ja, ‘bønnesmien’ (B, 1: 166). Omkring tredve av de eksemplene Meissner registrerer, er i kvad som er fra midten av 1100-tallet og utover. I Háttalykill (omkr. 1145) finner vi fire bryst-omskrivninger: hugar sess (‘hugens sete’), ge›vangr (‘sinns-vangen’), aldrklif (‘livs-klip- pen’), hyggju knƒrr (‘sinnets skip’) (Skj B, 1: 494, 506). Flertallet av disse er forøvrig selv bestemmelsesord i det som da blir flerleddede kenninger for ‘hjerte’: hugar sess grjót (‘hugens setes → brystets sten’), ge›vangs m´yll (‘sinns-vangens → brystets klump’), aldrklifs epli (‘livs-klippens → brystets eple’). Det finnes seks eksempler på slike bryst-omskrivninger i Snorres Háttatal (ca. 1222). Snorre varie- rer forøvrig grunnordene i sine omskrivninger: stígr, tjald, hof, veggr, strƒnd og borg (Skj B, 2: 62, 75, 78). – Ellers er grunnordene uansett tidsperiode fremfor alt for-

136 YNGLINGATAL STR. 4 – OMSKRIVNINGEN “VILJES BORG” SOM DATERINGSKRITERIUM skjellige slags stedsbenevnelser (eller ord med tilsvarende funksjon), som stƒ›, stóll, sess, vangr, tun, fjall, lá›, rann, skógr, gar›r. Som bestemmelsesord finner vi fremfor alt ord som betegner ‘sjel’ og ‘sinn’, og egenskaper knyttet til det sjelelige og mentale. Sett under ett betyr dette at omskrivningene for ‘bryst’, som ventet, viser en ikke liten aldersvariasjon, etter en tidløs typologi. Men det er fremfor alt blant de sene omskrivningen vi finner dem som rent semantisk står vilja byrgi nærmest. Noe absolutt sikkert holdepunkt for dateringen kan grunnordet – byrgi – i kenningen vilja byrgi likevel ikke gi. Grunnord i kenninger var i prinsippet utskiftbare, og vi må i det minste regne med en teoretisk mulighet for at borg/byrgi også kan ha forekommet i eldre bryst-kenninger eller kroppsdelskenninger, selv om vi ikke har bevart dem. Aldersindikasjonen ligger derfor i første rekke i bestemmelsesordet – vilja. Som allerede antydet, fant det sted en utvikling fra vikingtid til kristen middelalder når det gjaldt oppfatningen av sjelsegenskaper og følelsesliv. Hvordan kan så bruken av ordet ‘vilje’ i skaldediktningen, og oppfatningen av selve vilje-begrepet i middelalderen, bidra til å tidfeste Y.tal? Substantivet vili har ingen overveldende frekvens i diktningen. Det kan ha sammenheng med at så mye av skaldediktningen, ikke minst den tidlige delen av den, handler om krig og kamp. I den fullstendige registreringen i Lexicon poeticum finnes det bare et tyvetall eksempler, og av disse gjelder ca. halvparten forskjellige eddadikt (Lex. poet.: 616). Registreringen dekker et langt tidsrom. Holder vi oss til kvad som kan dateres nokså sikkert, har vi interessant nok å gjøre med to ganske like belegg hos Sigvat Tordssson, i annet tiår av 1000-tallet, og to av samme slag i diktet Lilja, rundt midten av 1300-tallet. Det dreier seg i alle de fire eksemplene om den helt enkle betydningen av ordet, nemlig ‘det man vil eller ønsker’. Dette er også, naturlig nok, en vanlig betydning i prosaen. Men der, og i noen av eddadiktene, kan det dessuten være tale om et spesielt ønske, nemlig den vilje en får oppfylt i forbindelse med seksuelle lyster. Fritzner sier i sin definisjon av ordet: “Ønske, Attraa, Begjæring, især om saadan Begjæring der fører til Kjønsdriftens Tifredsstillelse” (1867/1973: vili.) De to eksemplene hos Sigvat er representative og ganske entydige. I et løsvers, som Finnur Jónsson daterer til 1018, sier Sigvat at Olav må få makt over det riket som han er født til – víst hefk ﬂann […] vilja (‘visst nærer jeg det ønske’) (Skj B, 1: 248). I det andre verset, som blir datert til 1015, forteller Sigvat om at han er blitt Olavs mann, og at dette var akkurat det han ønsket – sá ’s mínn vili (B, 1: 246). Det som er det karakteristiske for alle disse eksemplene, og forsåvidt for paral- lelltilfellene i prosalitteraturen, er at vili sikter mot noe helt konkret, og at ordet er knyttet til spesifikke ønsker og lyster. Denne bruken av substantivet vili ligger også nær inntil det dagligdagse verbet vilja. Med dette som bakgrunn er det grunn til å merke seg at substantivet vili overhodet ikke forekommer i skaldenes kenninger – bortsett fra nettopp i omskrivningen vilja byrgi/borg. Kenningsystemet stilte bestemte krav til de begrepene som skulle anvendes. Sær- lig det at ord i kenningene etter faste konvensjoner kunne erstatte andre ord og

137 CLAUS KRAG uttrykk (“substitusjonsprinsippet”), og det at bestemmelsesordet skulle lede tanken i en bestemt retning og angi kenningens samlede betydning, hadde som forutsetning at begrepene var avgrensbare og tilstrekkelig tydelige. Kenningsystemet bygde, til tross for kompleksiteten, på en form for enkel, konvensjonsbasert tanke-mekanikk. I store deler av systemet har vi å gjøre med et lett gjenkjennelig forråd av nokså få grunntyper (Fidjestøl 1974). Vilja byrgi er som kenning skåret over samme lest som hugborg. Men når ‘vilje’ brukes som bestemmelsesord på denne måten, forutsettes det noe mer enn at viljen, som ellers i skaldediktningen, gjelder ulike konkrete ønsker og lyster. Det dreier seg isteden her om selve vilje-fenomenet. Qua omskrivning forutsetter ‘viljens borg’ – som sagt det eneste eksempel vi har på at ‘vilje’ fungerer som bestemmelsesord – at vilje-begrepet er blitt tilstrekkelig allmenngjort, en kunne nesten si abstrahert: ‘Viljen’ må nå åpenbart oppfattes som en fast sjelsegenskap. Snorre har definert bryst-kenningene på en måte som også dekker dette. Hos ham heter det at brjóst skal svá kenna at kalla hús e›a gar› e›a skip hjarta, anda e›a lifrar, eljunar land, hugar ok minnis (SnE: 191; overs., “bryst skal omskrives slik at man kaller det hjertets hus eller gård eller skip, eller åndens eller leverens, åndskraftens, sjelens og minnets land”; uth. C.K.). I kristen middelalder ble ‘minnet’ og ‘viljen’ sett på som spesifikke deler av menneskets sjelelige egenart. Denne egenarten representerte samtidig en avspeiling av guddommen. Grunnlaget for dette fantes i Bibelen – i selve teksten – men synspunktet ble særlig aksentuert når man tolket teksten. Perspektivet må sies å være nytt sammenlignet med det som var situasjonen før kristendommen. Riktignok er det ikke er så enkelt å danne seg et bilde av forestillingene om “sjelen” i hedensk tid. Men det som synes å være på det rene, er at de “germanske” forestillingene sammenlignet med de kristne, var vage og variable, preget av langt mindre faste begreper. Enkelte har til og med villet fraskrive germanerne en forestilling om “sjelen” overhodet (jfr. Hasenfratz 1986: 21). Denne påstanden betyr riktignok ikke at man ser bort fra fenomener som hamr, fylgja, hamingja o.l., og heller ikke fra det som lå i begrepet fjƒr, som var den norrøne betegnelsen for menneskets “vitalsjel”. Men forestillingen om “sjelen” som det som utgjør personligheten, slik som i kristendommen, fantes ikke. Ordet hugr angir det begrepet som i norrønt nærmest er lik “jeg-sjelen” (den som er knyttet til menneskets kognitive prosesser, lik det latinske animus; Fritzner 1867/1973: hugr). I diktningen er meningen med ordet “sind, tanke, sindelag, tæn- kemåde” – samtidig som det også må tilføyes at “de enkelte nuancer” ikke sikkert kan holdes fra hverandre (Lex. poet.: 292). Men hvilken rolle ordet har spilt som samlebegrep i førkristen tid, må være et helt åpent spørsmål. Ser vi på bruken som er registrert i skaldediktningen og referert ovenfor, blir vi slått av at så godt som samtlige belegg er fra yngre kvad, ikke minst fra de heroisk-elegiske eddadiktene og fra kristne skaldekvad. Dette svarer forsåvidt til det von See registrerte når det gjaldt begrepet ‘hjerte’ i norrønt, og den utviklingen Hasenfratz mer allment har konstatert

138 YNGLINGATAL STR. 4 – OMSKRIVNINGEN “VILJES BORG” SOM DATERINGSKRITERIUM på sydgermansk område når det gjelder begreper som Seele og Geist (hvor et av de aktuelle oldtyske begrepene nettopp er hugu). Disse benevnelsene ble i kristen tid utsatt for en veritabel “Bedeutungsinflation” – som “Bezeichnungen für die inneren Vorgänge im Menschen” (Hasenfratz 1986: 31).11 I middelalderens kristendom var sjelens forhold til Gud og frelsen det altover- skyggende tema, og sjelen det “egentlige” menneske (jfr. Mojsisch 1995: 1675 f.). Videre ble Kristus, som frelsen var knyttet til, oppfattet som en del av guddommen helt fra opphavet, slik man kunne lese i Johannesevangeliet, der det står at “i begynnelsen var Logos/ordet” (er lik Kristus), og “ordet/Logos var hos Gud”. Dette hadde konsekvenser for oppfatningen av skapelsen, og menneskets sjel fikk en spesifikk egenart som gjorde det enestående blant skapningene. Også her merket man seg Bibelens ordlyd (i Vulgata): I skapelsesberetningen omtales skaperen i entall i hele første fase av skaperverket. Men når vi kommer til mennesket, blir det annerledes, idet Gud da sa: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse” (et ait faciamus hominem ad imaginem et similitudinem nostram). Det at flertallsformen her brått satte inn, viste at det var den treenige Gud som hadde skapt mennesket i sitt bilde. Kirkefaderen Augustin betonet og befestet denne tolkningen med betydning for hele middelalderen.12 Det at treenigheten var skaper, fikk den konsekvens for synet på menneskets sjel – eller “ånd og sinn” som man kunne si i denne sammenhengen (se nedenfor) – at også sjelen måtte være tredelt, siden den var skapt i Guds bilde. Disse tre delene var memoria, intellectus og voluntas – ‘minne’, ‘forstand’ og ‘vilje’ (“vilje” av Augus- tin også forklart som amor). Tredelingen av menneskets sjel møter vi igjen og igjen i en lang rekke teologiske skrifter i middelalderen, både i korte bibelkommentarer og i lengre redegjørelser.13 I den gammelnorske bibelparafrasen, Stjórn, finner vi i tråd med dette følgende kommentar til Bibelens skapelsesberetning, hentet fra Sco- lastica historia av Petrus Comestor (1100-tallet) (Stjórn: 19):

Er likneskia [= lat. similitudo, jfr. skapelsesberetningens (ovenfor) “ad imaginem et similitudinem nostram”] heilagrar flrenningar medr flrifalldri grein ok skilning mannzins aund ok hugskot. flat er til minnis. til skynsemdar skilningar ok til uilia edr elskhuga. fliat flessir .iii. lutir eru ein ueran ok eitt lif medr huerium manni sem einum. sua sem .iii. personur eru i guds flrenningu fadir ok sonr ok heilagr andi, ok flær allar eru flo einn gud.

Den hellige treenighets lignelse viser seg i den trefoldige tydning av menneskets ånd og sinn – det er som minne, forstand og vilje eller kjærlighet – idet disse tre deler utgjør ett vesen og ett liv i hvert menneske som ett, slik som det er tre personer i Guds treenighet, Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, og de er dog alle én Gud.

Dette førte til en enkel og ganske skjematisk antropologi. Menneskets vilje ble opp-

139 CLAUS KRAG fattet ikke bare som forskjellige slags emosjonelle ytringer (som den selvsagt også kunne være), men den ble dertil fenomenalisert som en objektiv bestanddel av menneskets sjel og en avspeiling av treenigheten.14 Som sådan var “viljen” like nærvæ- rende i bryst og kropp som for eksempel hjertet. – Dette gir den forståelsesramme og kunnskapsbakgrunn vi må forutsette for en skaldeomskrivning som vilja byrgi. Vi kan videre merke oss at sjels-delen “vilje” ikke kom til å stå alene som bestemmelsesord i bryst-kenninger – minni kom til. I et kvad fra 1345, Gu›mundar- drápa, anvender Arngrímr ábóti kenningen minnis gar›r for ‘bryst’ (forøvrig i en metaforisk omskrivning for ‘hjerte’, hvor hjertet er har›an stein […] í minnis gar›i; Skj B, 2: 372).15 Dette svarer til Snorres anvisning i SnE (se ovenfor). Som nevnt finnes omskrivningen vilja byrgi om vi ser bort fra Y.tal, bare på 1200-tallet i Snorres Háttatal. Ordet vili er heller ikke i andre tilfeller brukt som bestemmelsesord i omskrivninger. Det er videre i den sene skaldediktningen vi finner mengden av omskrivninger som forbinder “bryst” og følelsesliv. Såvidt jeg kan se, blir derfor både det generelle bilde av beslektede omskrivninger og selve omskrivningen vilja byrgi – fremfor alt bestemmelsesordet i kenningen – et klart og tungtveiende argument for at Y.tal ikke kan være diktet før forestillinger som fulgte med kristendommen, var varig etablert i det norsk-islandske samfunn. Siden dette idékomplekset, særlig når det gjelder “vilje”-begrepet, ovenikjøpet har et tydelig “lærd” preg, kan så neppe ha skjedd før på 1100-tallet. Ordet vili forekommer også i en annen sammenheng i Y.tal, som har forbindelse med det som er påpekt ovenfor. I strofen som står før den om Visbur, heter det om faren Vanlandes død (str. 3; Skj B, 1: 7):

En á vit Vilja bró›ur vitta véttr Vanlanda kom, […]

(Men til møte med Viljes bror, trolldomsvesenet sendte Vanlande […])

Odin-omskrivningen Vilja bró›ir forekommer i denne formen bare her, mens formen Vílis bró›ir (Vílir, ia-stamme med lang í) er nevnt i Egil Skallagrimssons Sona- torrek (str. 24). En fullstendig hedensk “treenighet” – Odin, Vilje og Ve (Vé/Véi) – omtales i eddadiktet Loketretten (Vilje og Ve i str. 26) og i Gylfaginning (kap. 5; SnE: 14). Elis Wadstein anså Odin-omskrivningen i Y.tal som et bevis på at kvadet var påvirket av den kristne treenighetstanke (1894: 83). I deler av den kristne bibel- kommentar ble voluntas-begrepet som nevnt knyttet til Kristus.16 Og siden Ve – under sidestillingen av Odin–Vilje–Ve og den kristne treenighet – ikke unaturlig svarte til Den Hellige Ånd, fikk man en komplett parallellisering. Véi/Vé er ellers ikke belagt i diktningen utenom Loketretten. Wadstein er langt fra den eneste som

140 YNGLINGATAL STR. 4 – OMSKRIVNINGEN “VILJES BORG” SOM DATERINGSKRITERIUM her har regnet med kristen påvirkning (jfr. henvisninger til E. Brate, K. Krohn og F.R. Schröder hos de Vries 1970, 2: 281). Riktignok har de Vries antatt at både Vilje og Ve er gamle mytologiske skikkelser (ibid.: 280 f.).17 Om det i og for seg skulle foreligge en mulighet for dette, så blir likevel noe annet avgjørende i vår sammenheng: Uansett hva gudenavnet Vílir/ Vili(r) måtte ha vært tidligere (om det nå finnes en forhistorie), og uansett hva Viljes forhold til Odin da kan ha vært, så er situasjonen i Y.tal at her er ikke bare Vilje Odins bror, innenfor rammen av en “treenighet”, men navnet hans er dertil språklig identisk med fellesnavnet vili (synlig gjennom genitivsformen Vilja). Det samme er også tilfellet i Loketretten (jfr. den siste Edda-kommentaren, hvor man uten forbehold tolker navnet som vili, ‘vilje’; von See 1997–, 2: 438 f.). Legger vi dette til grunn, må det bety at i disse tekstene er det identifikasjonen med voluntas, svarende til Kristus, som ligger til grunn. Dette forutsetter kristent tankegods, og utgjør ved siden av det vi kunne konstatere ovenfor i forbindelse med kenningen vilja byrgi, en terminus post quem for Y.tal. Er så Y.tals alder med dette definitivt bevist? Det vil neppe denne gangen heller utvikle seg noen samstemmig oppfatning om at så er tilfellet. Den tradisjonelle datering svarer til et sterkt behov for en gammel kilde – som også dekker forhisto- risk tid – enten det nå er historiske eller religiøse forhold som skal belyses. Dette behovet vil fortsatt være til stede og friste til en ukritisk bruk av Y-tal. Men Y.tal avspeiler genealogiske konstruksjoner som allerede Munch var skeptisk til. Siden Bugges og Neckels dager er grunnlaget for tvil blitt stadig sterkere, og mine arbeider har bidratt til det samme. Det var i det minste å håpe at de som fortsatt vil hevde at Y.tal er et gammelt kvad, nå følte seg forpliktet til mer positivt å argumentere for sitt syn og ikke bare erklære sin tilslutning til tradisjonen. Det må i alle fall være et tankekors at vi utenom Y.tal ikke finner spor av ynglingetradisjonen før på 1100-tallet. Det er heller ikke lett å forklare at kvadet skulle ha overlevd i en rent muntlig tradisjon fra slutten av 800-tallet uten å sette slike spor. Og hvis ynglingerekken opprinnelig var genelaogien bare for en obskur kongeætt i Vestfold og ikke for den norske kongeslekten (jfr. Skre 2007: 422) – hvem skulle da ha hatt interesse av å ta vare på kvadet og genealogien? Stilt overfor slike problemer nytter det ikke lenger bare å påberope seg Snorres autoritet.

Noter 1 Det er brukt moderne navn på litterære verker som en norsk leserkrets er fortrolig med, når navnene inngår i dagligspråket. Som oftest er disse navnene ikke kursivert. På kvad og verker som har navn som ikke er i vanlig bruk i nyere norsk, har jeg benyttet norrøne titler. Lignende prinsipper er lagt til grunn for gjengivelsen av personnavn. 2 I Snorres redegjørelse for ild-kenningene er mønsteret det samme, men der er Fornjot utelatt: Hvernig skal kenna eld? Svá, at kalla hann bró›ur vinds ok Ægis, bana ok grand vi›ar ok húsa, Hálfs bani, sól husanna (SnE: 118). – Det er de ikke-genealogiske kenningene, som bygger på forestillingen om ildens destruktive kraft (nevnt sist av Snorre), som er enerådende i

141 CLAUS KRAG

diktningen utenom Y.tal. I Y.tal str. 4, hvor kenningen sævar ni›r forekommer, kalles også ilden meinfljófr markar, ‘skogens skadetyv’. En oversikt over ild-omskrivningene i Y.tal i Krag 1991: 48 ff. 3 Allerede i sine første forelesninger som nyutnevnt dosent i 1828 viste Rudolf Keyser til Fun- dinn Nóregr som den “lærde” saga, preget av oppfatninger fra 12. og 13. århundre, og forkas- tet den som historisk kilde (jfr. Andersen 1961: 197 ff.). Munch behandlet Fornjot og sønnene hans som “Personifikationer” og “Elementarguddomme”, i Det norske Folks Historie (1852, I, 1: 63 ff.) og i Norrøne gude- og heltesagn (rev. utg. 1967: 72 ff.; § 32). Om de to sagatæt- tene sier Munch at de må være “sammensatte i en temmelig sildig Periode”, og at de bærer preg av en forfatter som bearbeidet stoffet “efter egne Hypotheser og Resultaterne af sin Læs- ning hos fremmede Forfattere” (1852, I, 1: 63). 4 Det er her nødvendig å sondre mellom hva selve ordet Fornjótr opprinnelig kan ha betydd rent etymologisk, hvilket ikke så lett lar seg avklare, og den betydning/funksjon navnet har i fire element-konstellasjonen. Det er det siste som er avgjørende i vår forbindelse. Når det gjelder den opprinnelige etymologien, viser de vanlige etymologiske ordbøkene til svært sprikende tolkningsforsøk. 5 Problemet i middelalderen var å forlike oldtidens ikke-kristne naturfilosofi, som forutsatte at verden bestod av de fire elementene, som grunnbestanddeler, med Bibelens ganske så forskjellige beretning om Guds skaperverk. Man fikk det til ved å forutsette at Gud aller først hadde skapt elementene. Så var disse suksessivt blitt skilt fra hverandre og ordnet på skapelsens syv dager. Dette innebar at den “himmel” og “jord” som Gud først skapte, ikke var firmamentet og jorden slik denne ble senere, men på den ene siden Guds usynlige himmel og på den andre siden jorden i en slags urform. Denne jorden beskrives slik i Stjórn: […] ok iordina [dvs. “jord”, Første Mosebok, kap. 1, vers 1] flat er at skilia samblandit ok usamit efni til fjogurra hƒfutskepna elldz ok loptz. vatz ok iardar. sua sem freo ok undirstƒ›u til allra likamligra luta (1862: 7; overs., “[…] og jorden er slik å forstå at den er det sammensatte og uadskilte stoff som blir til de fire elementer ild og luft, vann og jord, så som frø og grunnlag for alle legem- lige ting”). Man har altså en “ur-jord” som siden spaltes, og i neste trinn fremkommer de utskilte elementene ild, luft og vann. Dette kan man se på som en præfiguratio av Fornjot- genealogien. 6 Bakgrunnen for omskrivningen var dels at havguden Æge en gang hadde innbudt æsene til gjes- tebud, og latt den undersjøiske hallen bli opplyst av lýsigull, flat er birti ok lýsti hƒllina sem eldr (SnE: 121); dermed ble ‘gull’ til ‘Æges ild’. Dels var bakgrunnen Niebelungen-sagnet om gull- skatten som var senket ned i Rhinen: ‘Ild’ kunne som grunnord betegne det som strålte og skinte, og bestemmelsesordet ‘vannets’ ledet tanken hen på gullet som lå skjult i elven. 7 Den allmenne regelen kan formuleres slik: “Die Kenning entsteht daher nicht wie das dichte- rische Bild aus einem individuellen Erfahrungsprozess des Künstlers, sondern durch Wahl aus einem durch die Tradition vorgegebenen Formelschatz” (Marold 1983: 9). – Strengt tatt er det altså ikke tilstrekkelig å peke på, som Bergsveinn Birgisson gjør, at et uttrykk som kan oppfattes som parallelt finnes i indisk diktning (selv om jeg for min del ikke kan se at parallellen er særlig tydelig). Man måtte også kunne påvise at dette subjektive poetiske bildet i indisk diktning var oppstått på nytt i skaldediktningen, og så blitt “avindidviduelisert” og innlemmet i forrådet av objektiviserte uttrykk som inngår i kenningsystemet. Men intet tilsier at dette har funnet sted. 8 I dette perspektiv blir hovedforskjellen på det syn Rudolf Keyser og Finnur Jónsson på den ene siden og Neckel og undertegnede på den andre siden har stått for, at vi har plassert det lærde arbeid med det samlede “tekst”-kompleks om ynglingene ikke på 800-tallet, men på 1100-tallet. Denne forskyvningen i tid svarer ellers til forskyvningen av svært mye annen norrøn litteratur, ikke bare eddadikt, men også mange sagaer, som nå betraktes som litterære verker fra nedskrivningstiden. – Noe paradoksalt var det sagakritikken, f.o.m. begynnelsen av 1900-tal-

142 YNGLINGATAL STR. 4 – OMSKRIVNINGEN “VILJES BORG” SOM DATERINGSKRITERIUM

let, som la grunnlaget for det svært skarpe skillet mellom skaldekvad og prosatekst som man nå gjerne opererer med. Skillet er reelt nok i mange tilfeller, men det er nok blitt oppfattet for allment og ofte trukket med en ureflektert, nesten dogmatisk selvfølgelighet. 9 En annen ordlyd i denne kenningen står sterkere i håndskriftene, nemlig vilja byr›i/byr›r, som finnes i både K og F, mens bare J har byrgi. Det har likevel vært vanlig å betrakte formen med › som en skrivefeil (se Lex. poet.: 72), og Konrad Gislason har forklart palæografisk hvordan den kan ha oppstått (1881: 210 f.). Alle utgivere fra og med Finnur Jónsson til og med Edith Marold (i den nye Sidney-baserte nettutgaven av skaldediktningen) har fulgt J. For min del har jeg ikke funnet grunnlag for å problematisere dette spørsmålet, og er også enig med utgiverne i at ordet ‘borg’ gir best mening, semantisk sett, og dessuten samsvarer det med kenningens grunnmønster som er ‘hug-borg’ (se nedenfor). Men det kan nevnes at også hvis man valgte den alternative formen (byr›i), så hadde vi å gjøre med en omskrivning for ‘legeme’. Denne alternative formen gir heller ingen annen aldersindikasjon – snarere tvert imot – i alle fall om vi følger Konrad Gislason: “Og hvis denne kending var dannet i de sene kristelige århundrer, vilde den [formen med ›] slet ikke være mig påfaldende” (ibid: 211). Men Konrad Gislason syntes ikke denne formen virket hedensk nok. 10 Vi ser bort fra kenningen sefborg i et løsvers av Egil Skallagrimsson, ikke bare fordi løsver- sene i Egils saga generelt er beheftet med en nesten overveldende usikkerhet, men også fordi Finnur Jónsson selv karakteriserer lesemåten i dette tilfellet – hvor det foreligger tmesis – som “tvivlsom” (Lex. poet.: 486.). 11 I den aller eldste skaldediktningen ser begrepet hugr ut til å ha vært knyttet også til andre forestillinger. Snorre-Edda vitner om det når det der står at huginn skal svá kenna at kalla vind trollkvenna (“hugen skal omskrives ved at man kaller den trollkvinners vind”) (SnE: 191). Mønsteret er benyttet av skalder som Guttorm Sindre og Øyvind Finnsson på 900-tallet (jfr. Meissner 1921: 139). Men hva som er bakgrunnen for omskrivningen vet vi ikke. Meissner antar at når den ikke brukes i yngre diktning, er det fordi man heller ikke da forstod hva som lå bak. Men det synes likevel å gå en linje herfra til den andre hovedbetydningen av hugr, nemlig ‘mot’ (Lex. poet.: 292). Det er ellers påfallende at betydningen ‘mot’ er registrert med ti–tolv belegg, mens ‘sjel’ (med varianter) er oppført med langt over hundre. Dette svarer til den “inflasjonen” Hasenfratz påpekte. 12 Synspunktet fremstår med en helt særlig konsekvens hos Augustin, i en omfangsrik utarbei- delse, i bok X–XV i hans teologiske hovedverk De trinitate, fra begynnelsen av 400-tallet (jfr. LdMA 1: 1226.) 13 Blant de korte Bibel-kommentarene kan særlig Alkvins Interrogationes et responsiones in Genesin (I, 26) nevnes, blant de lengre redegjørelsene f.eks. Petrus Lombardus’ Sententiae (Liber 2, Distinctio 16). – Like selvsagt er tredelingen av sjelen hos Bernhard av Clairvaux og Thomas Aqvinas, for bare å nevne noen. Dette er med andre ord et helt allment synspunkt. 14 Hvordan “viljen” fremstod både som tredjedelen av menneskets sjel og tredjedelen av guddommen, ser vi særlig tydelig i det pseudo-augustinske verket Sermones ad fratres in Eremo, som Migne daterer til 1235 (også nylig datert til etter 1334), som – uansett tilblivelse – er representativt for middelalderen som helhet, og derfor heller ikke uten grunn tillagt Augustin (PL 40: 1260–61): Sicut enim Pater Deus, Filius Deus, Spiritus sanctus Deus, non tres deos credimus, sed unum Deum tres personas habentem, ita anima intellectus, anima voluntas et anima memoria, non tamen tres animae in uno corpore sunt, sed una anima. Quae, licet unius sit substantiae et naturae, tres tamen habet dignitates, intellectum, voluntatem et memoriam. Et sicut ex Patre Filioque procedit Spiritus sanctus, ita per intellectum generatur voluntas et ex his duabus procedit memoria. Sine his tribus anima perfecta esse non potest, nec horum trium unum sine aliis duabus aliquid integrum consistit. Nec solum sufficit intellectus, nisi voluntas in amore, nec haec duo, nisi addatur memoria, quae semper in mente intelligentis et diligentis manet eligens. (Overs.: For slik som vi tror at Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den

143 CLAUS KRAG

Hellige Ånd ikke er tre guder, men én Gud som har tre personer, slik er sjelen forstand, sjelen vilje og sjelen minne ikke tre sjeler i ett legeme, men én sjel. Men selv om den er éns av substans og natur, har den dog tre verdigheter, forstand, vilje og minne. Og slik som Den Hellige Ånd fremgår av Faderen og Sønnen, slik fødes av forstanden viljen, og av disse to fremgår minnet. Men uten disse tre kan ikke sjelen være fullstendig, og heller ikke kan en enkelt av disse tre bestå usvekket uten de to andre. For ikke er forstanden alene tilstrekkelig, uten viljen i kjærligheten, og ikke disse to uten at minnet kommer til, og alltid forblir utvelgende i den forståendes og elskendes sinn.) 15 Ifølge håndskriftene bruker Egil Skallagrimsson i str. 1 i Hƒfu›lausn uttrykket míns knƒrr el. min(n)is knƒrr som kenning for bryst. Finnur Jónsson rettet dette til munknarrar, fordi formene i håndskriftet, som han sa, neppe var korrekte, “da metrum bliver galt” (Skj A, 1: 35, jfr. B, 1: 31). Det er naturligvis langt fra utenkelig at minnis kan være satt inn i omskrivningen på nedskrivningstidspunktet – uten at det her skal legges vekt på enten det ene eller det andre. Meissners kommentar til omskrivningen minnis knƒrr går ut på at han finner den “dem Sinne nach gut, aber metrisch verdächtig” (s. 136). Dette svarer godt til den anelsesløsheten von See konstaterte i forbindelse med “hjertet” – de forestillingene som kom med kristendommen, og som vi er så innforlivet i, fortoner seg så selvsagte at vi ikke tenker over at de er tids- og kul- turbestemte. 16 Se note 14. – Det kan også legges til Kristus på en særlig måte representerte Guds vilje. I en utlegning av “Fadervår”, som var svært mye lest i middelalderen (og senere), hadde kirkefaderen Cyprian (200-tallet) forklart hva Guds vilje var (i forbindelse med: “Skje din vilje”), på denne måten: Voluntas enim Dei est quam Christus et fecit et docuit (“Guds vilje er hva Kris- tus gjorde og lærte”). Augustin hadde foretatt identifikasjonen voluntas–amor, og også den pekte mot Kristus mer enn de andre personene i guddommen. Men vi ser samtidig at på dette punkt lå ikke oppfatningene dogmatisk fast. For eksempel identifiserte Bernhard av Clairvaux voluntas med Den Hellige Ånd. 17 Hovedargumentet for de Vries er at sammenstillingen av de tre, som dessuten forekommer i enkelte genealogier, bør være fra en tid da Odin fremdeles hadde en senere forsvunnet v-lyd først i navnet (jfr. Wotan), slik at det foreligger en fullstendig allitterasjon innenfor hele gruppen. Men genealogiene de Vries legger vekt på, synes å ha et klart evhemeristisk preg, og er ikke så gamle som han forutsetter. Derfor kan de heller ikke datere denne treenigheten. Videre la de Vries vekt på at formen Vílir (med lang í) må vise til en annen opprinnelse for ordet enn den som kan avledes av vili. De språklige forholdene er imidlertid langt fra gjennomsiktige, og andre har regnet med at de formene de Vries anså for de opprinnelige, er de yngste (jfr. Ásgeir Bl. Magnússon 1989: 1136).

Litteraturliste Følgende forkortelser er benyttet: Edda – Sæmundar Edda Flb – Flateyjarbok KLNM – Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. LdMa – Lexikon des Mittelalters. Lex. poet. – Lexicon poeticum PL – Migne, Patrologia Latina RGA1– Reallexikon der germanischen Altertumskunde 1911–1919 RGA2 – Reallexikon der germanischen Altertumskunde 1973–2007 Skj – Skjaldedigtning, den norsk-islandske SnE – Edda Snorra Sturlusonar

144 YNGLINGATAL STR. 4 – OMSKRIVNINGEN “VILJES BORG” SOM DATERINGSKRITERIUM

Andersen, Per Sveaas. 1961. Rudolf Keyser. Oslo: Universitetsforlaget. Ásgeir Blöndal Magnússon. 1989. Íslensk or›sifjabók. Reykjavik: Or›abók Háskólans. Bergsveinn Birgisson. 2007. Inn i skaldens sinn. Kognitive, estetiske og historiske skatter i den norrøne skaldediktingen. Dr.art.avh., Universitetet i Bergen. Brøgger, A.W. 1916. Borrefundet og Vestfold-kongernes graver. (= Skrifter utg. av Videnskabssel- skapet i Kristiania. II. Historisk-filosofisk klasse 1916: 1). Kristiania: Dybwad. ———. 1924. “Vestfold. Fra småkongedømme til rikssamling.” Vestfoldminne 1, 1924–26: 9–34, 88–107, 157–92. Bugge, Alexander. 1909. “Vestfold og ynglingeætten.” Historisk tidsskrift 1909: 433–54. Bugge, Sophus. 1894. Bidrag til den ældste Skaldedigtnings Historie. Christiania: Aschehoug. Edda Snorra Sturlusonar. Utg. Finnur Jónsson. København: Gyldendal, 1931. I sitater er rettskrivningen normalisert. Fidjestøl, Bjarne. 1974. “Kenningsystemet. Forsøk på ein lingvistisk analyse.” Maal og Minne 1974: 5–50. ———. 1994. Anm. av C. Krag, Ynglingatal og ynglingesaga, 1991. Maal og Minne 1994: 191–99. Finnur Jónsson. 1895. “De ældste skjalde og deres kvad.” Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie 1895: 271–359. ———. 1920. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie 1–2. København: Gad, 1920–23. Flateyjarbok 1–3. Utg. C.R. Unger og Gu›brandur Vigfússon. Christiania: Malling, 1860–68. Fritzner, Johan. 1867 (1973). Ordbog over Det gamle norske Sprog 1–3. Oslo: Universitetsforla- get (1973). Elektronisk nettutgave i Dokumentasjonsprosjektet. I henvisningene er det vist til oppslagsord. Hasenfratz, Hans-Peter. 1986. “Seelenvorstellungen bei den Germanen und ihre Übernahme und Umformung durch die christliche Mission.” Zeitschrift für Religionsgeschichte 1986: 19–31. Hellquist, Elof. 1903. “Om Fornjótr.” Arkiv för nordisk filologi 1903: 134–40. Holm-Olsen, Ludvig, overs. 1975. Edda-dikt. Oslo: Cappelen. Keyser, Rudolf. 1866. Nordmændenes Videnskabelighed og Literatur i Middelalderen. (= Efter- ladte Skrifter I). Christiania: Malling. Konrad Gislason. 1881. Nogle Bemærkninger angående Ynglingatal, Aarbøger for nordisk Old- kyndighed og Historie 1881: 185–251. Krag, Claus. 1985. “Elementguddommene – mytologi eller skolelærdom?” The Sixth Internatio- nal Saga Conference. Workshop Papers: 13–628. København. ———. 1991. Ynglingatal og ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Oslo: Universitetsforla- get. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 1–22. Oslo: Gyldendal, 1956–78. Lexikon des Mittelalters 1–10. München: Artemis, 1980–99. Lexicon poeticum antiquæ linguæ septentrionalis. 2. udgave. Utg. Finnur Jónsson. København: Lynge & Søn, 1931. Marold, Edith. 1983. Kenningkunst. Ein Beitrag zu einer Poetik der Skaldendichtung. Berlin: Wal- ter de Gruyter. ———. 2000. “Kenninge”, i RGA2 16, 2000: 432–42. Meissner, Rudolf. 1921. Die Kenningar der Skalden. Bonn: Schroeder. Migne, J.-P. Patrologia Latina 1–221. Paris, 1844–91. Mojsisch, P. 1995. “Seele: I. Westen”, i LdMa 7, 1995: 1675–77. Munch, P.A. 1852. Det norske Folks Historie I–V. Christiania: Tønsberg, 1852–63. ———. 1873. Samlede Afhandlinger 1–4. Utg. Gustav Storm. Christiania: Cammermeyer, 1873–76. ———. 1967 (1854). Norrøne gude- og heltesagn. Rev. utg. Anne Holtsmark. Oslo. Universitets- forlaget.

145 CLAUS KRAG

Mundal, Else. 2000. “Den latinspråklege historieskrivinga og den norrøne tradisjonen: ulike tek- nikkar og ulike krav”, i Inger Ekrem, m.fl., red., Olavslegenden og den latinske historieskriv- ning i 1100tallets Norge, 9–25. København: Museum Tusculanum. Neckel, Gustav. 1908. Beiträge zur Eddaforschung. Mit excursen zur heldensage. Dortmund: Ruh- fus. Reallexikon der germanischen Altertumskunde 1– 4. Strassburg: K.J. Trübner, 1911–19. Reallexikon der germanischen Altertumskunde (Zweite Auflage) 1– 35. Berlin: Walter de Gruyter, 1973–2007. Schück, Henrik. 1895. “De senaste undersökningarna rörande Ynglingasagan.” (Svensk) Historisk tidskrift 1895: 39–88. See, Klaus von. 1978. “Das Herz in Edda und Skaldendichtung.” Skandinavistik 1978: 16–26. (Opptrykk i ds., Edda, Saga, Skaldendichtung. Heidelberg: C. Winter, 1981.) ———. 1997–. Kommentar zu den Liedern der Edda 1–6. Utg. Klaus von See et al. Heidelberg: C. Winter, 1997–. Skjaldedigtning, den norsk-islandske. Utg. Finnur Jónsson. A: Tekst efter håndskrifterne 1–2. B: Rettet tekst 1–2. 1912–15/opptr. 1967–73. København: Rosenkilde og Bagger. Skre, Dagfinn. 2007. “Skiringssal”, i Dagfinn Skre, red., Kaupang in Skiringssal (= Norske Old- funn XXII), 361–469. Århus/Oslo: Aarhus University Press. Sprenger, Ulrike. 1999. “Gudrunlieder”, i RGA2 13, 1999: 149–153. Stjórn. Utg. C.R. Unger. Christiania: Feilberg & Landmark, 1862. Storm, Gustav. 1899. “Ynglingatal, dets Forfatter og Forfattelsestid”, Arkiv för nordisk filologi 1899: 107–41. Sundqvist, Olof. 2002. Freyr’s offspring. Rulers and religion in ancient Svea society. Dr.-avhandling (revidert versjon), Uppsala Universitet. Sæmundar Edda. Utg. Sophus Bugge. Christiania: Malling, 1867. Fotogr. opptr. 1965. I sitater er rettskrivningen normalisert. Vries, Jan de. 1970. Altgermanische Religionsgeschichte 1–2. Berlin: Walter de Gruyter. Wadstein, Elis. 1894. “Bidrag till tolkning ock belysning av skalde- ock Edda-dikter.” Arkiv för nordisk filologi 1894: 64–92. Åkerlund, Walter. 1939. Studier över Ynglingatal. Lund: Gleerup.

Claus Krag Bergvegen 25 3800 Bø i Telemark [email protected]

146 Utforskning av nordnorske etnolekter i et faghistorisk lys

Av Hilde Sollid

Norsk dialektforskning kom for alvor i gang i andre halvdel av 1800- tallet, men ikke før på 1980-tallet ble de nordnorske talemålene som har utvikla seg i nær kontakt med kvensk og samiske språk, gjenstand for mer systematisk forskning. Denne artikkelen drøfter hvorfor det tok så lang tid før man kom i gang med å utforske disse norske etnolektene. Noe av forklaringa må søkes i det faktum at etnolektene har opp- stått i kjølvannet av språkskifteprosesser i perioden 1850–1950 (Bull 1991, Sollid 2005). Etnolektene var dermed ikke aktuelle for utforskning i den norske dialektologiens spede begynnelse. Et hovedpoeng i denne artikkelen er at etnolektene heller ikke ble utforska etter hvert som de utvikla seg til å bli mer stabile varieteter. For å forklare denne observasjonen belyses faghistoria til norsk dialektforskning i lys av Irvine & Gals (2000) teori om språkideologi og språklig differensiering.*

1 Innledning Den nordnorske språkhistoria er prega av omfattende språkkontakt mellom norsk, kvensk1 og samiske språk2, og ut fra de historiske kildene som finnes, kan vi si at språklig mangfold preger Nord-Norge. Folk med ulike språk har levd side om side, noen som enspråklige, andre som flerspråklige. Fram til midten av 1800-tallet veks- ler det hvordan samfunnet forholder seg til dette mangfoldet, noe vi blant anna kan se ut fra den posisjonen som samiske språk hadde under misjonsvirksomheta fra 1700-tallet (Bråstad Jensen 2005). Fra 1850-tallet fram til 1940-tallet er det imidlertid kulturell og språklig ensretting som er siktemålet for den norske politikken. Resultatet av den offisielle assimilasjonspolitikken er omfattende språkskifteproses- ser der norsk overtar som hovedspråk på steder og i domener der kvensk og samisk tidligere var hovedspråk. Fra 1960-tallet blir imidlertid innstillinga til minoritets- språkene endra, og arbeidet med å revitalisere kvensk og samiske språk tar til, jf. Huss (1999), Lindgren (2005).

Maal og Minne 2 (2009): 147–169 147 HILDE SOLLID

Ulike former for språkkontakt preger altså historia, og fra språkkontaktforsk- ninga kjenner vi til at språkkontakt får konsekvenser på alle nivåer i de involverte språkene, jf. for eksempel Bergsland (1992), Lane (2006), Sollid (2005). I denne artikkelen skal jeg sette søkelys på utforsking av norske talemål i språkkontaktom- råder i et faghistorisk perspektiv. I norsk dialektologi har de norske talemålene i Nordland, Troms og Finnmark i liten grad har vært gjenstand for systematisk gransking, jf. Bull (1986), Pedersen (2000). Ett tegn på dette er at Nord-Norge ikke er med på dialektkartene i Larsens (1897) dialektgeografiske utgreiing. At Nord-Norge ikke er med på dialektkart, blir videreført til nye generasjoner, og for eksempel Christiansen ([1946] 1976) utelater Nord-Norge på det dialektkartet som skal vise den geografiske utbredelsen av palatalisering, som jo er et sentralt dialekttrekk i nordnorsk. Christiansens kart er i neste omgang reprodusert i Helleland & Papazian (1981), Papazian & Helleland (2005) og Sandøy (1996).3 Videre har Helleland & Papazian (1981: 57) gått så langt som til å si at Finnmark ikke har noen egen dialekt, og i den grad det blir brukt dialekt i Finnmark, er det i hovedsak den samme som i Troms. I rettferdighetens navn skriver Papazian & Helleland (2005: 127) at det er små dialektforskjeller i området, og at det finnes få skarpe språkgrenser og “mest gradvise overgangar med mykje variasjon”. Dette er imidlertid passende som generell beskrivelse for norske talemål i all- mennhet, og formulert om Troms og Finnmark underslår formuleringa den opplevde forskjellen mellom troms- og finnmarksmål. Den behandlinga som nordnorske talemål får i nyere introduksjonsbøker til norske talemål, er tankevekkende både med hensyn til den plassen språkutviklinga i Nord-Norge har fått i den kollektive hukommelsen om norske talemål, og særlig med tanke på den manglende oppmerksomheta språkkontakten mellom norsk, kvensk og samisk har fått i den norske dialektforskninga. Spørsmålet jeg stiller i denne artikkelen, er derfor hvorfor det norske talemålet i nordnorske språkkontakt- områder i lang tid er blitt oversett i norsk dialektforskning.4 I denne artikkelen bruker jeg begrepet etnolekt for å omtale det norske talemålet i språkkontaktområdene i Nord-Norge. Dette begrepet brukes om talemål som markerer språkbrukere som medlemmer av en gruppe som opprinnelig brukte et anna språk. Disse varietetene har spor etter språkskiftet i alle deler av språket, jf. Bull (1991) og Clyne et al. (2002), Sollid (2009, under utg.). Jeg kommer tilbake til etnolektbegrepet i punkt 6. Først skal jeg presentere Irvine & Gals (2000) teori om språklige ideologier og språklig differensiering (punkt 2). Deretter går jeg nærmere inn på det teoretiske og metodiske rammeverket som har prega norsk dialektforskning fram til 1970-tallet (punkt 3). Her presenterer jeg også tre aktører som nyanserer bildet av norsk dialektforskning. Videre drøfter jeg de konsekvensene av forskningspraksisen i dialektologien får for de nordnorske etnolektene (punkt 4), og hvordan vi kan definere en brytningstid for norsk talemålsforskning fra 1970-tallet (punkt 5). Til slutt ser jeg nærmere på utfordringer for dagens forskning på nordnorske etnolekter (punkt 6), før jeg oppsummerer artikkelen (punkt 7).

148 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS

2 Et språkideologisk rammeverk Den norske dialektforskninga ble profesjonalisert i en periode da den overordna politiske målsettinga var å bygge nasjonen Norge etter unionsoppløsninga med Dan- mark i 1814. Viktige prosesser i denne politikken dreier seg om differensiering mellom Norge og nabolandene på den ene sida og om å dyrke fram det norske innad i Norge på den andre. Som vi skal se, fikk disse prosessene betydning for dialektforskninga, og jeg har valgt å bruke Irvine & Gals (2000) teori om språklig differensiering og språkideologi for å belyse forskning på de nordnorske etnolektene i et faghistorisk perspektiv. En språkideologi er et system av forestillinger om språk som er rådende i en bestemt samfunnsgruppe til en bestemt tid. Irvine & Gal (2000: 37) skriver at en språkideologi oppstår ved at bruken av et bestemt lingvistisk element (for eksempel et språk) blir en indikator for bestemte sosiale identiteter og språkbruksaktiviteter. Språkbrukere legger ofte merke til, rasjonaliserer og rettferdiggjør eksistensen av slike lingvistiske indikatorer, og dermed skapes språkideologier som har til hensikt å forklare kilden til og meninga med språklige forskjeller. Aktørene i et språksamfunn “rammer inn” sine oppfatninger om språk gjennom språkideologier, og lar ideologiene gjelde for språk, folk og begivenheter. Utgangs- punktet mitt er at også enhver dialektforsker, bevisst eller ubevisst, er posisjonert i forhold til rådende språkideologier. Ideologiene virker inn på de problemstillingene vi formulerer, de dataene vi konsulterer, de teoriene vi velger å forstå våre problem- stillinger ut fra, og de løsningene på språkspørsmål i samfunn som forskerne enga- sjerer seg i.5

2.1 Tre semiotiske prosesser Irvine & Gal (2000) peker ut tre semiotiske prosesser som de mener gjør seg gjeldende i ideologier knytta til studier av språklig variasjon fra ulike deler av verden: ikonisering (“iconization”), fraktal rekursivitet (“fractal recursivity”) og utvisking (“erasure”). Irvine & Gal (2000) drøfter disse begrepene ved hjelp av eksempler på språklig differensiering fra Sør-Afrika, Senegal og Makedonia. For å illustrere de tre prosessene skal jeg bruke eksempler fra Norge. Ikonisering defineres som “a transformation of the sign relationship between linguistic features (or varieties) and the social images with which they are linked” (Irvine & Gal 2000: 37). Transformasjonen av forholdet mellom språklige element og et bestemt sosialt bilde er et resultat av gjentakelser, og relasjonen mellom det språklige og det sosiale utvikler seg til å bli fast eller ikonisk slik at det språklige framstår som inherent eller intimt forbundet med det sosiale. Det språklige elementet kan nærmest vise det sosiale forholdets indre natur eller essens. Det språklige elementet blir altså gjennom denne prosessen en konvensjonell del av det sosiale forholdet som det ikke stilles spørsmål ved. Et norsk eksempel på dette kan være forholdet mellom språk og nasjonalitet, og vi kan si at det norske språket er iboende i

149 HILDE SOLLID det å være norsk. Dette forholdet har utvikla seg gjennom nasjonsbyggingsproses- sen, og er nå udiskutabelt for eksempel i det norske skolesystemet der norsk er hovedspråket og også blir hovedspråket for de som har et anna morsmål enn norsk.6 Fraktal rekursivitet beskrives som en prosess der en motsetning mellom to språk- lige elementer som finnes på ett område, overføres til et anna: “Fractal recursivity involves the projection of an opposition, salient at some level of relationship, onto some other level” (Irvine & Gal 2000: 38). Opposisjonen kan være for eksempel mellom to språk eller to dialekter, og poenget her er altså at motsetninga mellom disse språklige elementene overføres mellom for eksempel tidsepoker eller steder. Eira & Stebbins (2008: 19) nevner stamtremodellen som et eksempel på fraktal rekursivitet. I denne modellen er altså ett språk opphav til nye språk, og denne linja fra opphav til nydannelser kan være en brukbar referanse til store språkfamilier som indoeuropeisk. Dersom stamtremodellen brukes på andre språkfamilier som ikke inngikk i modellen da den ble laga, vil dette være et eksempel på fraktal rekursivitet. Eira & Stebbins (2008) hevder imidlertid at modellen ikke kan brukes på en meningsfull måte på mindre, isolerte språk, fordi relevante data ikke er tilgjengelig. Eira & Stebbins (2008) bruker sm’algyax, et minoritetsspråk i Canada, som eksempel. Et anna eksempel er forholdet mellom norsk og kvensk. Dette forholdet kan i dag beskrives som asymmetrisk, både ut fra antall språkbrukere, bruksområder og status. Dersom vi projiserer dagens asymmetriske relasjon til å gjelde også for 1700- tallet, blir dagens motsetning modell for hvordan vi forstår forholdet mellom norsk og kvensk i fortiden, og vi kan si at opposisjonen gjentas som et rekursivt mønster. Den tredje semiotiske prosessen er utvisking, som innebærer en forenkling av kompleksiteten i det sosiolingvistiske feltet. Forenklinga har som følge at språkbru- kere, aktiviteter eller andre sosiolingvistiske fenomen som i utgangspunktet tilhører feltet, blir utviska eller marginalisert. Irvine & Gal (2000: 37) skriver: “Erasure is the process in which ideology, in simplifying the sociolinguistic field, renders some persons or activities (or sociolinguistic phenomena) invisible.” Forhold som ikke passer inn, blir altså forbigått eller bortforklart. Ett eksempel på dette kan være det offisielle bildet av det samiske som har vokst fram i Norge. De kulturelle symbolene som står i sterkest kontrast til det norske, skaper et hegemoni der noe er mer samisk enn noe anna. Eksempler på slike symbol er reindrift, lavvo, kofter og joik (Olsen 1997). En konsekvens av dette hegemoniet er at samer som ikke passer inn i “hovedbildet”, kommer i skyggen av det offisielle bildet av samisk, enten det dreier seg om samer på kysten av Nord-Troms og Finnmark som ikke lever som reindriftssamer (Olsen 1997), eller sørsamer som befinner seg langt unna kjerneområdene i indre Finnmark (Johansen 2006, Mæhlum 2007).

2.2 To språkideologier i Norge Det er særlig to overordna språkideologier som har fått innflytelse på granskinga av norske talemål. Den første ideologien springer ut av nasjonalromantikken og nasjons- byggingsprosessen etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814. I dette nasjons-

150 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS byggingsprosjektet var målet å skape nasjonal enhet blant anna gjennom differensiering særlig i forhold til Danmark, men også i forhold til andre nasjoner. Norge skulle anses som et selvstendig land, og denne holdninga fikk konsekvenser for mange områder i samfunnet. Ett viktig tema i denne sammenhengen er behovet for et nasjonalt skriftspråk. Det ble lansert flere løsninger på hvilket skriftspråk Norge skulle ha, og uavhengig av hvilken løsning en så for seg, utvikla ideen seg om én nasjon – ett språk til en ikonisk kobling mellom ett sosialt fenomen (én nasjon) og ett språklig element (ett språk). I denne koblinga ligger det et grunnlag for en språk- lig ideologi i Norge som innebar en bestemt form for språklig standardisering og homogenisering. Ideologien ga også grunnlag for en språklig purisme der fremmede element skulle ut av språket eller fornorskes. Nasjonsbyggingsprosjektet dreide seg ikke bare om differensiering i forhold til våre naboland, men også om konsolidering og homogenisering innad i Norge. I denne forståelsesramma har fornorskningspolitikken i forhold til samer og kvener sin raison d’être. I praksis innebar denne politikken at de i Norge som hadde kvensk eller samisk som morsmål, måtte lære seg norsk. Vi kan med andre ord si at fornorskingspolitikken viser et rekursivt mønster som springer ut fra en bestemt opposisjon mellom norsk og dansk, og målsettinga var å utviske ikke-norske element fra det sosiolingvistiske bildet av Norge. Språkideologien retta mot de kvenske og samiske minoritetene som springer ut av nasjonsbyggingsprosjektet, vedvarte fram til andre verdenskrig, og selv om vi kan si at standardisering fortsatt var et viktig ideal på 1950-tallet, ble det problematisk å vedlikeholde opposisjonen mot fremmede element i etterkant av andre verdenskrig. Den offisielle politikken mot kvener og samer var i ferd med å snu, og det var en generell radikalisering på ulike samfunnsområder. Fra 1960-tallet vokser det fram en ny språkideologi i Norge og andre vestlige land som handler om å ta vare på det språklige mangfoldet. Den nye språkideologien kan ses på som en reaksjon mot tidligere generasjoners homogenisering og standardisering. Slagordet “Snakk dialekt, skriv nynorsk” er fra den norske dialektbølgen på 1970-tallet, og i denne perioden blir for eksempel dialektbruk i radio mer vanlig, jf. Nesse (2008). Ideologien om språklig mangfold gjelder imidlertid ikke bare dialekter; fra 1960- tallet ser vi også flere eksempler på politisk vilje til språklig og kulturell revitalisering blant kvener, samer og tornedalinger i Nord-Skandinavia (Huss 1999). Også revitaliseringsprosessene innad i minoritetene blir prega av gruppekonsolidering, og det er interessant å se disse prosessene i lys av Irvine & Gals (2000) teori. Helt kort kan vi si at vi i disse revitaliseringsprosessene kan se en ikoniseringsprosess mellom språk (kvensk/samisk) og sosial gruppe (kvener/samer), men i disse minoritetene er det samtidig mulig å være kven/same uten å kunne kvensk/samisk. Vi kan også se en form for rekursivitet ved at det hegemoniske forholdet som finnes mellom skrift og tale i Norge og andre vestlige land, gjentas i de kvenske og samiske revitaliseringsprosessene. Utvikling av et skriftspråklig standardspråk blir med andre ord sentralt i kulturer der talespråket tradisjonelt er det viktigste kulturbærende språklige

151 HILDE SOLLID elementet. Ovenfor var jeg også inne på at det finnes en form for utvisking innad i det samiske samfunnet ved at grupper av samer som ikke passer inn i hovedbildet av det samiske, kommer i skyggen av dette offisielle bildet. Tilbake til de nordnorske etnolektene må det legges til at språkideologiene i Norge er beskrevet ut fra et overordna, politisk nivå, og at forskninga er å anse som en del av dette makronivået. På andre nivå, for eksempel i et lite lokalsamfunn i Nord-Troms, kan det alltid finnes opposisjon mot den overordna ideologien, og gjennom dette finnes det alternative språkideologier. Hva politikere og opinionsdan- nere på makronivå argumenterer for, trenger med andre ord ikke være i samsvar med de språkideologiene som finnes på gruppe- eller individnivå. Foreløpig finnes det ingen studier som systematisk tar for seg de lokale språkideologiene i Nord-Norge, men Johansen (2009) gir et godt bilde av kompleksiteten i forholdet mellom makro- og mikronivå med hensyn til språkskifte og språkbevaring i Manndalen i Gáivu- otna/Kåfjord i Nord-Troms. Bull (1986), Jahr (1993) og Longum (1989) poengterer at norsk dialektologi og nordisk språkvitenskap har inngått som en viktig del av nasjonsbyggingsprosjektet. I dette prosjektet var dialektene særlig godt egna fordi dialektene kunne vise forbin- delseslinjer tilbake til den norske storhetstida før unionen med Danmark. Ivar Aasen var en viktig premissleverandør for denne typen dialektforskning, og forbindelsen mellom nasjonsbygging og dialektforskning er særlig påfallende blant de forskerne som førte arven etter Aasen videre. I det følgende skal vi gå nærmere inn på hvordan den norske dialektforskninga kan beskrives som vitenskapelig praksis, og hvilke konsekvenser den rådende språk- ideologien kom til å få. Spørsmålet er altså hvorfor de nordnorske etnolektene ikke var interessante for de toneangivende forskerne.

3 Tradisjonell norsk dialektologi som ikoniseringsprosess Ute i Europa blomstra dialektologien fra 1850-tallet, og det første dialektgeografiske prosjektet starta i Tyskland i 1876 og var leda av Georg Wenker. I Norge hadde det fra 1600-tallet vært en del leksikografisk arbeid, men Ivar Aasen var sentral med hensyn til etableringa og profesjonaliseringa av dialektologien i andre halvdel av 1800- tallet. Aasens prosjekt var imidlertid primært å skape et enhetlig norsk skriftspråk, ikke å kartlegge geografisk utbredelse av dialekttrekk. Blant de første dialektologene regnes derfor Johan Storm, Marius Hægstad og Amund B. Larsen (Jahr 1996). Vi kan spørre om geografisk avstand bidro til å nedprioritere nordnorske talemål, altså at Nord-Norge var for langt unna Det Kongelige Frederiks Universitet i Chris- tiania (Universitetet i Oslo fra 1939) der mye av forskninga foregikk. Spørsmålet om geografisk avstand er imidlertid underordna det faktum at arvtagerne etter Aasen kom til å dominere dialektforskninga ut over 1900-tallet. Ett eksempel på denne dominansen er at utlysninga av professoratet i “landsmålet og dets dialekter” som

152 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS

Marius Hægstad ble tildelt i 1899. I denne sammenheng er Jahrs (1996: 89) beskrivelse av nynorsk språkforskning interessant:

“Nynorsk språkforskning” blir etter dette den forskningsaktiviteten som med forankring i målreisingsideologien til Ivar Aasen tok sikte på å beskrive norsk språk historisk, dialektologisk og som skriftnorm, uten at det blei tatt noe som helst hensyn til at det også fantes en muntlig og skriftlig riksmål/bokmåls-tradisjon i landet.

Jahr (1996: 97) skriver også: “Programmets mål var å behandle norsk som et helt ut eget språk uavhengig av de nordiske grannespråka […]. Særlig var motsetninga til dansk viktig […].” Forskere som Marius Hægstad, Gustav Indrebø, Olav T. Beito og Sigurd Kolsrud regnes til denne retninga, mens Johan B. Storm og Amund B. Lar- sen faller utenfor.7 Det er altså ingen tvil om at én bestemt dimensjon dominerer dialektforskninga, og de politiske prosessene og datidens overordna språkideologi bidro til ikonise- ringsprosessen mellom et avgrensa utvalg norske dialekter (språklig element) og den norske dialektforskninga, som altså var en del av nasjonsbyggingsprosjektet (sosialt element). De nordnorske etnolektene er ikke med i denne ikoniske koblinga, og fore- løpig kan vi konkludere med at resultatet er en utjamning av kompleksiteten i det sosiolingvistiske bildet av Norge. Dette kommer vi tilbake til under punkt 4. Først skal vi imidlertid se på hvordan teoriene og metodene i dialektologien bidro til at noen dialekter var innenfor forskningsfeltet, mens andre falt utenfor.

3.1 Det teoretiske grunnlaget Om det teoretiske grunnlaget for dialektologien skriver Mæhlum (1996: 196) at dialektologene har drevet en dataorientert forskningspraksis “der akkumuleringen av store mengder empiriske data synes å ha vært et mål i seg selv – og der samtidig ignoreringen av teoretiske overbygninger til tider har vært nærmest total.” Det er likevel ikke slik at en forsker kan gå ut i verden og gjøre systematiske observasjoner av språk uten å ha en teori om språk. At teoretiske refleksjoner ikke kommer til uttrykk i de aktuelle publikasjonene, betyr derfor ikke at forskninga er teoriløs. Grammatikker over latin ble modeller for hvordan det norske materialet skulle beskrives (noe Iversen 1918 betrakta som en tvangstrøye), og i dette komparative perspektivet ligger det også en teori om at de lingvistiske kategoriene i latin og norsk er sammenliknbare størrelser. Det teoretiske grunnlaget kommer videre til uttrykk dels gjennom ordvalg og korte kommentarer, og dels gjennom de valgte metodene, og nå i etterkant kan vi utlese mer om teoriene enn det som faktisk står skrevet, jf. også Wiggen ([1995] 2007) om Amund B. Larsens teorier og metoder. Jahr (1996: 90) argumenterer for at samlebegrepet junggrammatikk kan omfatte den tradisjonelle dialektologien i Norge, primært fordi vi i begge tilfellene har å gjøre med deskriptiv, historisk og komparativ vitenskap. Mæhlum (1999) beskriver

153 HILDE SOLLID hvordan junggrammatikerne ute i Europa betrakta de sentrale unntaksløse lydlovene som i en fysiologisk sfære. I norsk og nordisk dialektforskning ble imidlertid disse lydlovene ansett for å være psyko-sosialt betinga mekanismer. Mæhlum (1999: 28) skriver:

Innenfor denne tradisjonen har derfor den dialektgeografiske variasjonen i ikke liten grad blitt relatert til kulturhistoriske og demografiske forhold, kanskje sær- lig innenfor de norske dialektologmiljøene. Dermed har en også åpnet opp for den forståelsen at isoglosser i realiteten må betraktes som et resultat av differen- sieringen mellom ulike sosiale fellesskap, mer enn som en konsekvens av ukjente fysiologiske krefter og mekanismer.

For å følge opp Mæhlums beskrivelse kan vi si at dialektforskerne (med viktige unntak) i neste omgang var mest opptatt av de språklige fellesskapene som i minst grad hadde blitt påvirka av dansk eller andre språk, og dette ga igjen grunnlag for en differensiering som gikk ut på å skille mellom de hjemlige norske fellesskapene og de fremmede unorske. Stamtremodellen støtta dette språksynet, og modellen gjorde det teoretisk og metodologisk forsvarlig å knytte band fra dagens dialekter til den gammelnorske tida uten å integrere språk- og dialektkontakt i beskrivelsen.

3.2 Den metodiske praksisen To metodiske prinsipper bygger opp om det ikoniske forholdet mellom en bestemt type dialekter og forskningspraksisen innen norsk dialektforskning. Det første metodiske prinsippet gjelder hvilke språksamfunn forskerne valgte for sine studier. I Norge var de språkforskerne som fulgte i Aasens fotspor, mest opptatt av stabile bygdesamfunn som hadde sine røtter i bondekulturen, og som ikke hadde hatt for mye kontakt med andre samfunn. Når det gjelder Nord-Norge, besøkte Aasen Helgeland i 1846, og der hadde Aasen et rikt utbytte for sitt prosjekt å skape et nytt norsk språk. Da Aasen besøkte Tromsø i 1851, fant han en del interessante ord, men ellers var det få grammatiske observasjoner som bidro til prosjektet hans. Karlsen (1997: 110) skriver: “I pakt med eit bilete som blei skapt allereie på Aasens tid, var det ikkje i Nord-Noreg ein venta å finne dei banda som kunne dokumentere linjene attende til gammalnorsk tid.” Pedersen (1997) viser at Aasen i Nord-Norge for en stor del møtte tilflyttere fra Sør-Norge. Ut fra dette er det grunn til å anta at den lokale nordnorske befolkninga har kommet til orde primært gjennom tilflytternes observasjoner. Den skjeve opp- fatninga om at nordnorske dialekter er mindre interessante, ser dermed ut til å være en oppfatning fra 1800-tallet som for det første er basert på de målsetningene som Aasen hadde for sitt hovedprosjekt, og som for det andre er basert på indirekte rapportering fra tilflyttere. Det andre metodiske prinsippet i norsk dialektologi gjelder informantutvalget.

154 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS

Ikke alle typer informanter var aktuelle for dialektologene. Vi har sett at Aasen brukte indirekte rapportering i Nord-Norge. Hovedinntrykket er likevel at dialekto- logenes informanter skulle være stabile språkbrukere som ikke var påvirka av andre talemål og som hadde levd i ett språkmiljø hele livet (Venås 1991). Storm (1884) peker på at dialektologer kan få verdifulle opplysninger fra informanter som fra barnsben av kan snakke en dialekt som sitt morsmål, og han nevner spesielt bønder, soldater, seminarieelever og lærere. Poenget var altså å brukte informanter som kunne dialekten.

3.3 Tre alternative forskerstemmer Selv om arven etter Aasen kom til å prege norsk dialektforskning, har andre aktører bidratt med andre perspektiver, som nyanserer bildet av dialektforskninga. Tre av disse skal vi se nærmere på i det følgende. Norvegia skulle være et populærvitenskapelig tidsskrift der innholdet skulle være avhandlinger om norske dialekter, dialektprøver, folkeviser, folkesagn, eventyr, ordspråk, seder og livsvilkår og liknende. Det første nummeret av tidsskriftet Nor- vegia kom i 1884, og her skriver Storm (1884: 7–8) følgende:

Det, som altsaa for Sprogforskningen nu staar paa Dagsordenen, er den systematiske Dialektforskning (Dialektologi), hvorved enhver Dialekteiendommelighed kommer i Betragtning og innordnes som Led av det hele. Der trænges selvstæn- dige, videnskabelige Fremstillinger af de enkelte Dialekter og Dialektgrupper, deres indbyrdes Forhold og historiske Udvikling. Det gjælder for enhver Eien- dommelighet saavidt muligt at faa bestemt dens Udbredelse og Grænser. Det gjælder ikke blot at udfinde, hvor meget der i hver Dialekt er bevaret af det gamle, men ogsaa at udforske, hvorledes det nye har udviklet sig.

Storm setter også opp en progresjon, og vil først følge endringene i rom, og deretter studere språkets historie. Storm (1884: 10–11) skriver videre:

Alle Dialekter har sin Interesse, de mest forandrede, forvanskede og blandede saavel som de mest alderdommelige, ægte og rene. Ingen Dialekt er for ringe og ubetydelig til at kunne medtages i vore Studier, naar den kun innordnes paa sin Plads i Systemet.

Storm nevner ikke Nord-Norge spesifikt i innledninga, men ut fra formuleringene kunne de nordnorske etnolektene etter hvert ha funnet veien inn i tidsskriftet på lik linje med for eksempel dialektene på Finnskogen. I bind 2 av Norvegia har Matson (1908) en artikkel i fire deler med både dialektprøver og tradisjonsstoff fra Solør. Matsons artikkel er ikke en analyse av de språklige resultatene av språkkontakten mellom norsk og finsk i området, men artikkelen inviterer til en slik studie. I denne sammenhengen er det interessant at tidskiftet Norvegia gir så stor plass til en språk-

155 HILDE SOLLID kontaktvarietet, og det bryter med det inntrykket som er skapt om at norsk dialektologi ikke var interessert i språkkontakt. I denne sammenheng må også Amund B. Larsen trekkes fram som en alternativ forskerstemme (Wiggen ([1995] 2007). Helt kort kan vi si Larsens forskningsinteresser spenner fra dialekten i Solør, til inndeling av norske dialekter, til norske bymål.8 I Solør er kontakten mellom skogfinner og nordmenn vel kjent, og det finnes et par referanser til denne kontakten i Larsens avhandling (Larsen 1894: 38, 68). Selv om dette bare er to eksempler fra ei hel avhandling, viser de at Larsen ikke overså den språkkontakten som var på Finnskogen. Enda mer nærliggende er det å trekke fram Ragnvald Iversen som heller ikke overså den språkkontakten som fantes i “hans” språksamfunn.9 I Iversens (1913) avhandling om talemål på Senja presenteres “historiske og naturgivne betingelser for Senjen-maalets utvikling”. Han skriver blant anna om hvordan handels- og næringsforhold med norske og svenske forbindelser har virka “utjevnende” og “uni- formerende” (Iversen 1913: 2), slik at den språklige avstanden mellom nordnorske dialekter er mindre enn man kunne vente i forhold til den geografiske avstanden mellom dem. Når det gjelder språkkontakt, peker Iversen (1913) på at etnografiske forhold har virka i ei anna retning enn dialektkontakten. Kontakten med kvenene og samene har vært mer fast, og folkegruppene har blanda seg (Iversen 1913: 4):

Som ventelig var, har nordlændingen ikke i aarhundreder kunnet omgaaes disse fremmede og høre deres sprog bli talt, uten at ogsaa hans eget maal i nogen mon tok farve av det. Disse fremmede maal var nu likevel saa grundforskjellige fra hans eget, at han ikke hadde let for at opta former, ord eller vendinger fra dem. Men deres melodi og deres rytme, deres tonefald og tonelag klang saa ofte og saa længe i hans øre, at de tilsidst, skjønt uten hans vilje eller vitende, gled over ogsaa i hans tale. Det er netop paa dette område vi kan konstatere paavirkningen fra kvænsk og lappisk i nordlændingens maal.

Iversen (1913: 5) kommenterer også et psykologisk moment:

Det er en almindelig erfaring dernord, at der kvæner og nordmænd bor sammen, der lærer ikke kvænerne sig at tale norsk (av egen drift), men nordmændene lærer fort at maalberge sig paa kvænsk. Langs russegrænsen er forholdet akkurat det samme. Det er et sterkt drag i nordlændingens lynde som syner sig i dette. Han staar ikke sta paa sit eget, han hænger ikke haardnakket ved det gamle. Derfor har han ogsaa saa lidet av gammel arv i maal og minder, derfor vet han ogsaa saa lidet om ætten sin.

Utdragene viser at Iversen er oppmerksom på og kommenterer hvordan nordlen- dingene kunne påvirkes av kvensk og samisk. Det er også interessant å se at nordmennene lærte kvenenes språk. Ifølge Helge Stangnes, som har studert Iversens

156 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS avhandling nærmere, bruker ikke Iversen samiske informanter til tross for at han oppsøker samiske bygder på Senja (personlig kommunikasjon 2003). I gjennomgangen av lydsystemet i dialekten viser Iversen bare til gammelnorsk og andre norske dialekter som referansepunkt, og det er ingen henvisninger til språkkontakten i den lingvistiske analysen. Vi kan si at Iversen var observant i forhold til språkkon- takten på Senja, men idealene for framstilling av dialektene var ikke egna til å inkludere språkkontakten i den språklige analysen.

4 Hva så med etnolektene i Nord-Norge? Ut fra det som er sagt under punkt 3, kan vi si at det oppsto et ikonisk forhold mellom en bestemt type norske dialekter og den norske dialektforskninga. I denne prosessen er det noen dialekter og noen dialekttrekk som skilles ut som spesielt interessante, og som leverer argumenter til nasjonsbygginga og til den rådende språklige ideologien om at en nasjon skal ha et nasjonalspråk som i minst mulig grad bærer i seg fremmede element. Det er et paradoks som følger profesjonaliseringa av den norske dialektforskninga mot slutten av 1800-tallet. Dialektologien bidrar til å verdsette mangfoldet i de norske dialektene, og norske talemål fikk høyere status for eksempel i skolesam- menheng. Odelstingsvedtaket fra 1878 om at undervisninga så vidt mulig bør foregå på “børnenes eget talesprog”, kom inn i normalplanen for skolen i 1879. Som kontrast til dette ble Norges offisielle minoritetspolitikk mer konsekvent, og målet med politikken var språklig og kulturell assimilasjon der kvensk og samisk måtte vike for norsk. Minoritetspolitikken var særlig aktuell for Troms og Finnmark, der det ble definert mange overgangsdistrikter, men også i Nordland var det kulturelle mangfoldet stort, jf. Evjen & Hansen (2008). Nordland inngår ikke i fokusområdet for fornorskingspolitikken, trolig fordi kvensk og samisk allerede var på vikende front mange steder i området. Hva ble konsekvensen for det øvrige språkmaterialet i Norge som ikke inngikk i det ikoniske forholdet mellom dialektene og dialektforskninga? Fra målstriden i Norge vet vi at det danske måtte ut av skriftspråket, dansk påvirkning på norsk var uinteressant som forskningstema, og bokmålet var med få unntak perifere tema for norske forskere. Videre er det relevant å ta med at Knud Knudsen argumenterte på pedagogisk grunnlag for en mer hjemlig ortografi (om enn basert på en dansk- påvirka varietet), og de språklige resultatene av kontakten med nedertysk ble uøn- ska i skriftspråket. Alt dette peker i retning av utvisking av variasjon i det språklige materialet og i det sosiolingvistiske feltet som var i Norge i andre halvdel av 1800- tallet. Hva så med etnolektene i Nord-Norge? Når en skal vurdere om de nordnorske etnolektene er utviska fra den norske dialektforskninga, er det viktig å være presis med hensyn til hvilken tidsperiode en snakker om, og hvilken kontaktsituasjon en drøfter. Kildegrunnlaget for norsk, kvensk og samisk språkkontakt er sparsommelig,

157 HILDE SOLLID og det er vanskelig å oppnå et høyt presisjonsnivå både når det gjelder de sosiale kontekstene for språkkontakten og resultatene av kontakten. Så langt har vi lite kunnskap om hvor og når kontakten begynte og hvilken karakter språkkontakten hadde. Få kilder betyr likevel ikke at vi kan avvise at språkkontakt har funnet sted, og vi kan heller ikke avvise at språkkontakten kan ha gitt konsekvenser for det norske talemålet. Vi må derfor så langt nøye oss med å sette opp kvalifiserte hypoteser på grunnlag av det vi på den ene sida vet om resultater av språkkontakt i andre sammenhenger, og det vi på den andre sida vet om norsk, kvensk og samisk historie, og de konsekvensene av kontakten som vi i dag kan observere. Det er ikke mitt mål å gi en uttømmende utgreiing om språkkontakten her, og jeg nøyer meg med å trekke fram ett perspektiv i denne kontakthistoria som er særlig relevant med hensyn til etnolektene: språkskifteperspektivet.

4.1 Etnolekter og språkskifter Språkskifte innebærer kort sagt at ett språk overtar som hovedspråk på bekostning av et anna hos språkbrukere, på steder og i domener. Slike språkskifter har skjedd både i de kvenske miljøene i Nord-Norge, de skogfinske miljøene på Østlandet, og i de samiske miljøene i Nord-Norge og sørover til Elgå og Østerdalen i Hed- mark. Vi vet altså at det har skjedd språkskifter, men kunnskapen om hvordan språk- skiftene har skjedd på individnivå, er begrensa.10 Det vi vet om språkskifteproses- sene, dreier seg primært om den statlige politikken og hvordan skolene ble brukt i fornorskningas tjeneste, og dette er tilstrekkelig for å sette opp hypoteser om utvik- linger i det norske talespråket i kjølvannet av språkskifteprosessene. Dette kommer vi straks tilbake til. Først skal vi komplisere bildet ytterligere ved å ta med at det kan være vanskelig å dokumentere eventuelle kontaktfenomener i norske talemål, blant anna fordi bruk av språkkontaktfenomen i det norske talemålet kan være en del av en inngrup- pepraksis, altså at språkbrukerne har flere kontaktfenomen i sitt talespråk når sam- talepartneren tilhører samme gruppe, og færre når de snakker med andre. Foreløpig finnes det lite systematisk kunnskap om dette, men anekdoter fra ulike språksam- funn i Nord-Norge indikerer at en slik praksis forekommer.11 Ei anna årsak kan være at slike kontaktfenomener ikke nødvendigvis har “etniske” assosiasjoner i dag, og at de kan ha blitt en integrert del av de norske dialektene på en slik måte at den norske dialektforskninga ikke har hatt behov for å ta stilling til språkkontakt som forklaring for utviklinga av fenomenene. En tredje årsak kan være at de norske dialektene som etablerte seg i kjølvannet av språkskifteprosessene, for eksempel i Nordland, har utvikla seg i nært samspill med den overordna språkideologien om homogenisering og standardisering, og at det har vært sterk motstand mot språkkontaktfenomener i norsken. Det betyr i så tilfelle at selv om de lingvistiske forholdene ligger til rette for etablering av språkkontaktfenomener fra kvensk/samisk i norsk, så har de sosiale forholdene bidratt til at språkkontaktelementene er utjamna.

158 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS

Det var mange lokalsamfunn i Nord-Norge der det ikke ble snakka norsk på det tidspunktet da dialektologien blomstra opp på slutten av 1800-tallet. I Troms oppsto etnolektene etter språkskifteprosessene ut over 1900-tallet (Bull 1991, Sollid 2005). Det fantes norske enklaver for eksempel i Bardu og Målselv som potensielt var interessante for dialektologene (Mæhlum 1997, 2007), men også her var det en samisk befolkning (Olsaker 1994). Samtidig som denne offisielle fornorskingspolitikken var gjeldende, gikk Nord- Norge inn i en omfattende moderniseringsprosess, og i denne situasjonen ble kvensk og samisk gjerne forbundet med tradisjon og stagnasjon, mens norsk var språket for framtida. Ett eksempel på denne koblinga finner vi i Sappen i Nordreisa, der lærerne på begynnelsen av 1900-tallet gikk aktivt inn for å overbevise foreldrene om at barna burde lære seg norsk for å sikre sin framtid, jf. Sollid (2005). Slik sett ble foreldrenes språkvalg gjort i dialog med den holdninga som skolen og dermed myndighetene representerte. I tillegg var skolen en viktig språklæringsarena for barna, og korrekt norsk var et uttalt mål. Sist men ikke minst var dannelsesfasen av etnolekten i Sap- pen prega av at voksne språkbrukere lærte seg norsk som andrespråk, blant anna for å fremme barnas norske språkutvikling. Språkkontakt, flerspråklighet og andrespråksinnlæring var verken forskningstema i den tidlige fasen av dialektforskninga, eller i andre språkdisipliner på slutten av 1800-tallet, og dette kan bidra til å forklare hvorfor de nordnorske flerspråklige områdene ikke var interessante for datidens språkforskere. Det er imidlertid viktig å merke seg at heller ikke når etnolektene stabiliserte seg ut over 1900-tallet, ble de en del av forskningsfeltet. Det er derfor et sentralt poeng her at selv ikke når befolkninga blir ettspråklig norsk i løpet av få generasjoner, ble deres norske talespråk gjenstand for utforskning av dialektologene. For å forstå dette gir Irvine & Gals (2000) teori om ikonisering interessante perspektiver. Den semiotiske prosessen som først har etablert et ikonisk forhold mellom bestemte typer dialekter og dialektforskninga, har i neste omgang bidratt til at det ikke stilles spørsmål ved den ikoniske koblinga, og de varietetene som ikke ble definert innafor prosjektet i begynnelsen, blir værende utenfor. Resultatet er en ideo- logisk basert marginalisering, som også har gitt et bestemt verdihierarki mellom norske dialekter. Som vi har sett tidligere, ble bestemte deler av den norske kultur- historia og bestemte demografiske forhold verdsatt, mens andre deler ble nedvur- dert. Gjennom fornorskingspolitikken ble de kvenske og samiske områdene vurdert som “overgangsområder” der etnisk homogenisering var målsettinga, og samtidig falt disse kontaktområdene utenfor den tradisjonelle dialektologiens forsknings- fokus. Dermed har statens politikk på makroplan vært med på å nedvurdere språk- kontakt som fenomen, og språkkontaktvarietetene forble uinteressante i forsknings- sammenheng. I dette ligger det en verdivurdering av de norske dialektene og språk- kontaktområdene som har fulgt dialektologien også etter at nasjonsbyggingsprosjektet var gjennomført. Ikke før på 1980-tallet fikk språkkontaktvarieteter som kunne vise en mer heterogen nasjonalhistorie, mer oppmerksomhet.

159 HILDE SOLLID

5 Brytningstid Utforskning av norske kontaktvarieteter krever en annen teori om forholdet mellom språk og samfunn enn det den tradisjonelle norske dialektologien hadde å tilby. En slik teori vil måtte ta hensyn til at det finnes andre mulige “røtter” og “næringskil- der” for de norske dialektene, og det må være en teori som bygger inn språklig variasjon i sitt fundament. Slike teorier begynte å komme ute i Europa og USA etter andre verdenskrig, og Einar Haugen og Uriel Weinreich ga ut viktige arbeider om språkkontakt på 1950-tallet. En kunne tro at nyorienteringa etter andre verdenskrig ville inspirere dialektforskere i Norge, men til tross for de nye trendene fungerte paradigmet forskningsmessig konserverende. Dialektologien ble da også kritisert av blant andre Oskar Bandle og Einar Haugen for å ha stagnert (Jahr 1996). Haugen og Weinreich var pionerer innen språkkontaktforskninga, og fra 1960- tallet får sosiolingvistikken fotfeste. I Norden fikk særlig Labovs variasjonsling- vistikk gjennomslag, og i Sverige starta det interessant nok et større prosjekt om språket i Tornedalen på slutten av 1960-tallet (Loman 1974). Hansegård (1968) representerer startskuddet for “halvspråklighetsdebatten”, som ble en ekstra inspirasjonskilde til nye studier av språkkontakt og andrespråkinnlæring. I Norge kom det definitive gjennombruddet for sosiolingvistikken på 1970-tallet, og gjennombruddet fører først og fremst til nye bymålsstudier i Oslo, Trondheim, Bergen, og Stavanger. Arven etter Amund B. Larsen ble altså ivaretatt. Overgangen fra dialektologi til sosiolingvistikk er trolig en forutsetning for at de nordnorske språkkontaktvarietetene etter hvert får forskernes interesse. Nå er det ikke entydig hva som er forskjellen mellom dialektologisk og sosiolingvistisk forskning, og Mæhlum (1996) vektlegger at det finnes både kontinuitet og brudd mellom disse retningene. Dersom vi går ut ifra at det finnes et fokusskifte, bidrar sosiolingvistikken til at forskere interesserer seg for en annen type dialektvariasjon, språk- kontakt, andrespråkinnlæring, andre typer språksamfunn og andre informanter. For- skerne stiller med andre ord nye forskningsspørsmål. Nesheim (1952) er tidlig ute med interessante observasjoner i en kort artikkel om samisk og norsk i Lyngen i Nord-Troms, og her stilles det opp interessante hypoteser for utviklinga av det norske talemålet i dette språkkontaktområdet. På 1970-tallet ble det skrevet to hovedfagsoppgaver om norske dialekter i Finnmark (Paulsen (1971) om Sør-Varanger og Hatlebrekke (1976) om Vadsø bymål). Det definitive gjennombruddet for forskning på språkkontakt mellom norsk, kvensk og samiske språk kommer på 1980-tallet, jf. Bull (1991, 1992), Bull et al. (1986), Hoel [1984], Junttila (1988), Pedersen (1988). Den første doktoravhandlinga basert på en nordnorsk kontaktvarietet kom i 2003, og er publisert i Sollid (2005). Noe av utfordringa for de første forskerne på feltet, var hvilket begrep som kunne være dekkende for språkkontaktvarieteten. På folkemunne ble det for eksempel snakka om “å kvenske”, mens forskerne fortsatte å snakke om “dialekter”. Dialekt- begrepet var imidlertid nært knytta til den tradisjonelle dialektologien og arvegod-

160 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS set fra denne forskningsaktiviteten var problematisk. Det er interessant å se hvordan Lorentz (1982: 145) omdefinerer dialektbegrepet for å gi det et innhold som er mer anvendelig på språkkontaktvarieteter:

Ein blandingsdialekt som lyngsmålet kan ikkje i alle drag førast attende til gammalnorsk – det er det forresten få eller ingen dialektar som kan – men opphavet til lyngsmålet er språklig sett akkurat like respektabelt som opphavet til andre dialektar.

Jahr (1984, [1986] 2008) bruker begrepene “Sami Norwegian” og “Finnish Norwe- gian”, Hoel [1984] bruker “norsk dialekt med samisk substrat”. Inspirert av Carlock & Wölck (1981) lanserer Bull (1991) begrepet “etnolekt”. Bull (1997) er et viktig bidrag til denne begrepsdebatten. I dag er etnolektbegrepet i bruk i Norge både innen forskninga på de gamle kontaktsituasjonene, jf. for eksempel Bull (2006), Johansen (2008), Johansen (2009) og Sollid (2009, under utg.), og innen forskninga på de nye kontaktsituasjonene i multietniske urbane miljø, jf. Svendsen & Røyne- land (2008). Jeg kommer tilbake til etnolektbegrepet under punkt 6. For å oppsummere kan vi si at 1970-tallet er en brytningstid med hensyn til dialektologi og sosiolingvistikk, og fra 1980-tallet blir også de nordnorske kontaktvari- etetene gjenstand for mer systematisk utforskning. I denne første fasen av utforsk- ninga var den labovske sosiolingvistikken en viktig teoretisk forankring, og hovedfokuset var å dokumentere spor etter språkkontakt i det norske talemålet, og drøfte hvordan påvirkninga kan ha skjedd. Gjennom alle disse forskningsbidragene har det skjedd en viktig redefinering av det norske forskningsfeltet knytta til norske talemål, og vi kan si at det ikoniske forholdet mellom en bestemt type dialekter og norsk dialektforskning er brutt.

6 Utfordringer for dagens forskning på nordnorske etnolekter Redefineringa av den norske dialektforskninga gir nye utfordringer, og med utgangspunkt i Irvine & Gal (2000) vil jeg argumentere for at fundamentet for den videre forskninga er den sosiolingvistiske kompleksiteten som den tidlige dialektforskninga ikke var interessert i. Ett grep for å fremme fokusskiftet i forskninga på nordnorske talemål, er å ta i bruk etnolektbegrepet, jf. Bull (1991), Sollid (under utg.). Etnolektbegrepet i seg selv er ikke tilstrekkelig for å løfte fram kompleksiteten, og det kan i likhet med andre lekt-begrep kritiseres blant anna for å være essen- sialiserende og utjamnende, jf. Eckert (2008), Jaspers (2008). Etnolektbegrepet hjelper oss likevel til å stille nye forskningsspørsmål, og for å drøfte hvilke nye spørsmål som kan være aktuelle, skal vi se nærmere på definisjonen av etnolekter i Clyne et al. (2002: 133): “Ethnolects are varieties of a language which mark speakers as members of ethnic groups which originally used another language. Such varieties may be phonologically, lexically, morphosyntactically, and/or prosodically marked.”

161 HILDE SOLLID

Denne definisjonen sier altså både noe om den historiske konteksten for etnolekten, og om lingvistiske og funksjonelle forhold. Alle disse aspektene ved definisjonen er relevante for de nordnorske etnolektene.

6.1 Historisk, lingvistisk og funksjonell kontekst Når det gjelder den historiske konteksten, er det på det rene at de norske talemålene i språkkontaktområdene i Nord-Norge har utvikla seg i nær sammenheng med språkskiftene i regionen, jf. punkt 4 over. Språkskifteprosessene i landsdelen fortsatte langt ut over 1900-tallet, og ikke før på 1960-tallet finner vi en mer positiv holdning til det flerkulturelle Nord-Norge. Revitaliseringa av kvensk og samisk språk og kultur starta på 1960-tallet, og det er en god del språkbrukere som før kun snakka norsk, som i dag lærer seg kvensk og samisk. Holdningsendringa kom etter hvert også til å inkludere det norske talemålet. Erfaringene fra Nord-Troms viser at nedvurdering av eget talemål erstattes med stolthet og positiv offentlig tematisering av språkkontakten i det norske talemålet, jf. Johansen (2009: 176–77). Ut fra det faktum at store deler av befolkninga har skifta hovedspråk, er etnolektbegrepet passende. Analytisk sett vil derfor etnolektbegrepet inkludere språklige praksiser fra språkbrukere som har ulikt forhold til både språkskiftene og språklig revitalisering. Både folk som er ettspråklig norske i en flerspråklig familie, folk som lærer seg kvensk/samisk i voksen alder, og folk som er ettspråklig norske i en norsk- språklig familie i et flerspråklig nærmiljø kan ha etnolekttrekk i sine talespråk. Lingvistisk sett kan det norske talemålet som oppsto etter språkskifteprosessene, karakteriseres som innlærervarieteter i den første fasen. Etnolektene har med andre ord både norske trekk (for eksempel genusmarkering i nominalfraser) og trekk som har sin opprinnelse i andrespråkstilegnelse og møtet mellom norsk/kvensk/samisk (for eksempel genusblanding i nominalfraser og lite bruk av femininum som grammatisk genus).12 Eksempler på etnolekttrekk fra Sollid (2005) er førstestavelses- trykk i ord som ‘permisjon og ‘privatskogen,13 manglende inversjon i deklarativer som Da vi vaks opp, det føltes jo trygt, og genus- og numerusblanding som i det der storslettingan. Den fonologiske og grammatiske variasjonen var betydelig i dannelsesfasen, men etter hvert som flere vokste opp med denne norske varieteten som sitt morsmål, har det skjedd en utjamningsprosess, og Sollid (2005) viser at når det gjelder leddstilling i talemålet i Sappen, er det typiske etnolekttrekk som jamnes ut. Det finnes likevel språklige trekk som knytter varietetene til språkmøtet mellom norsk og kvensk, jf. også Bull (1991, 1992, 1995), Hoel [1984], Johansen (2009), Junttila (1988). Så langt kan vi observere både slående språklige likheter og interessante forskjeller mellom samfunnene. I den videre forskninga vil det blant anna være interessant å se mer systematisk på hvilke lingvistiske trekk som jamnes ut og hvilke som eventuelt står igjen etter den første dannelsesfasen, og hvordan forholdet mellom etnolekttrekk og ikke-etnolekttrekk i ulike kontaktsituasjoner er. For å svare på denne typen spørsmål er det en farbar vei å se på hver enkelt kontekst som unik og

162 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS på denne måten forstå den (sosio)lingvistiske kompleksiteten i hvert enkelt språk- møte, jf. også Tabouret-Keller & Le Page (1985). Dette kommer vi tilbake til nedenfor. Clyne et al. (2002) peker også på et funksjonelt innhold i etnolektbegrepet, som går ut på at etnolekten markerer språkbrukeren som medlem av en etnisk gruppe. Vi vet lite om på hvilke måter dette faktisk forholder seg for de nordnorske språkbru- kerne, men her som andre steder vil det være viktig å skille mellom selvidentifika- sjon og ekstern identifikasjon. Vi vet likevel at språkbrukerne har mange ulike språklige livshistorier, og at det for eksempel finnes språkbrukere med kvensk/ samisk bakgrunn som ikke har etnolekttrekk i sine talemål, og at det finnes språk- brukere med norsk bakgrunn som har etnolekttrekk. Utforsking av det funksjonelle perspektivet må med andre ord dreie seg om hvilken sosial betydning etnolekttrek- kene har i dag, og også inkludere andre sosiale tilhørigheter (for eksempel stedstil- hørighet).

6.2 Individuell variasjon Ut fra den forskninga som foreligger så langt, vet vi at Nord-Norge som sosiolingvistisk felt er svært komplekst, og dersom vi bruker Irvine & Gals (2000) begreper, kan vi si at det er fare for at forskninga igjen kan komme til å utviske variasjonen i dette feltet. Dette er en utfordring for forskninga, og vi trenger derfor å bygge opp etnolektbegrepet og formulere forskningsspørsmål på en slik måte at den individuelle variasjonen og dynamikken både med hensyn til språklige fenomen og etnisk identifikasjon, blir framtredende, jf. Eckert (2008), Sollid (under utg.). En trenger med andre ord en forskningspraksis som bygger inn denne kompleksiteten i sitt teoretiske fundament, og nyere sosiolingvistisk språkkontaktforskning er én relevant teoretisk inspirasjonskilde. I denne forskninga er utgangspunktet den individuelle språkbrukeren og idiolekten, jf. Eckert (2008), Schilling-Estes (2004) og Tabouret- Keller & Le Page (1985), og idiolekten blir i neste omgang sett i sammenheng med de variasjonsmønstrene som finnes på et mer overordna nivå i samfunnet. Alle språkbrukere har språklige element som knytter han/henne til ulike sosiale grupper og til ulike språklige sosialiseringsprosesser. En språkbruker snakker med andre ord ikke bare etnolekt, men har og bruker mange ulike språklige ressurser som viser ulike sosiale tilhørigheter (for eksempel alder, sted og kjønn), og som gir rom for språklige forhandlinger og akkommodasjon. Idiolekten er altså et idiosynkratisk språksystem bestående av ulike subsystem som har sine funksjoner knytta til ulike sosiale kontekster. For språkbrukere med lik bakgrunn kan subsystemene være relativt like, men vi kan ikke a priori gå ut ifra at de er det, blant anna fordi den språklige sosialiseringa kan være ulik. Det er også viktig å ta med at ett språklig trekk kan ha ulike sosiale funksjoner avhengig av den sosiale konteksten. De ulike sosiale funksjonene kan komme til uttrykk gjennom bruk eller ikke-bruk av trekket, eller gjennom ulik frekvens i ulike kontekster, jf. Schilling-Estes (2004).

163 HILDE SOLLID

En metodisk konsekvens av dette er å studere individenes variasjon i ulike sosiale kontekster. Gjennom å utforske den sosiolingvistiske kompleksiteten på individ- nivå og sammenlikne ulike individer i ulike kontekster vil det kunne vokse fram nye generaliseringer omkring språkforholdene i Nord-Norge. Individperspektivet gjør dialektologiens spørsmål om geografisk diffusjon mindre aktuelt. Det er selvsagt interessant å utforske etnolekttrekks utbredelse, men dette spørsmålet er ikke motivert av en teori om geografisk diffusjon. Motivasjonen for dette spørsmålet er hvorfor etnolektbrukere på ulike steder med mer eller mindre lik sosial bakgrunn har språklige likhetstrekk, altså hvorfor vi for eksempel finner manglende inversjon i deklarativer både i etnolektene i Nord-Troms (Sollid 2005), Midt-Troms (Hoel [1984]) og i multietnolekter i skandinaviske storbyer (Svendsen & Røyneland 2008).

7 Avslutning Irvine & Gals (2000) teori om språklig differensiering og språkideologi viser seg som et fruktbart rammeverk for å drøfte hvorfor de nordnorske etnolektene ikke ble gjenstand for vitenskapelig utforskning i den tradisjonelle norske dialektologien. I den tidlige fasen av norsk dialektforskning var den rådende språkideologien knytta til språklig standardisering og homogenitet, og i denne fasen oppsto det et ikonisk forhold mellom bestemte norske dialekter og dialektforskninga. Dette ikoniske forholdet bidro til at etnolektene falt utenfor forskningas interessefelt, sammen med andre språklige element som ble definert som ikke-hjemlige. Dette kan ses som et rekursivt mønster, og konsekvensen av denne forskningspraksisen er marginalisering av en bestemt type norske talemål og et verdihierarki der de nordnorske etnolektene har hatt en relativt lav prestisje, både blant nordmenn generelt og blant forskere. Å bruke etnolektbegrepet slik det er skissert her, bidrar til å fokusere på prosesser knytta til det språklige og kulturelle mangfoldet som finnes i det nordlige landskapet, og vi formulerer våre forskningsspørsmål i tråd med dette mangfoldet. Vi spør ikke bare etter arven fra gammelnorsk, men også etter sporene fra språkkontak- ten med kvensk og samisk. Dette er et viktig perspektivskifte.

Noter * Takk til Anne Brautaset, Åse Mette Johansen, Endre Mørck, Aud-Kirsti Pedersen, Lars S. Vikør og en anonym leser for gode innspill til denne artikkelen. Eventuelle feil og mangler er mitt ansvar. 1 Kvenene er etterkommere etter migranter fra Nord-Finland og Nord-Sverige som slo seg ned i Nordland, Troms og Finnmark særlig fra slutten av 1600-tallet. Kvenene fikk status som nasjonal minoritet i 1998. I 2005 fikk kvensk status som eget språk. Kvenbegrepet er samtidig omdiskutert, og noen foretrekker begreper som norskfinsk eller finskætta. Jeg velger i denne artikkelen å bruke kvenbegrepet som samlebegrep.

164 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS

2 Det er vanlig å regne med 11 samiske språk: akkala-, kildin-, kemi-, ter-, enare-, skolte-, ume-, pite-, nord-, lule- og sørsamisk. I Norge finnes i hovedsak nord-, lule- og sørsamisk, og språ- kene knyttes primært til Finnmark i nord og sørover til Hedmark. I denne artikkelen bruker jeg begrepet samiske språk som et samlebegrep, foruten i de tilfeller der det er viktig å presisere hvilket samisk språk det er snakk om. 3 I denne sammenhengen er Skjekkeland (2005) et viktig unntak. 4 Den sørsamiske bosetninga strekker seg fra søndre del av Nordland og så langt sør som til Hedmark, og i så måte er det relevant å inkludere hele det sørsamiske området i denne utgreiinga. Når jeg likevel velger å fokusere på Nord-Norge, er det fordi de norske dialektene i Trøndelag og Hedmark har fått betydelig oppmerksomhet i den norske dialektforskninga. Utfordringa er derfor i større grad å diskutere om språkkontakt kan gi en utfyllende forklaringer på språkutviklinger som så langt er forklart med språkinterne forklaringer, jf. Kus- menko & Riessler (2000), Sollid (2002). 5 Eira & Stebbins (2008) drøfter hvordan ulike aktører (både lingvister og ikke-lingvister) i sam- funnsorienterte språkprosjekt (for eksempel revitaliseringsprosjekt) kan ha ulike standpunkt. De argumenterer for at hver aktør forholder seg til sin egen gruppes narrativer. De ulike nar- rativene representerer kontinuitet og gir i neste omgang aktørens argumenter i språkspørsmål autentisitet og gyldighet. Ikke sjelden er det uenighet mellom de ulike aktørene, og et kjerne- spørsmål er hvem som har rett og hvem som har rettigheter til å definere både spørsmål og løs- ninger i språkprosjektet. Dette er et relevant perspektiv i en kritisk drøfting av den norske dialektforskninga, men jeg går ikke nærmere inn på dette temaet her. 6 Dette gjelder ikke elever som følger læreplanen i samisk som morsmål. Målet om at norsk skal være skolens hovedspråk, kommer til uttrykk blant anna ved at elever med andre morsmål enn norsk og samisk ikke har rett til tilpassa opplæring i norsk eller morsmålsopplæring etter at de er blitt så flinke i norsk at de kan følge all fagopplæring på norsk, jf. § 2–8 i opplæringslova. 7 Jahrs kategorisering er ikke uproblematisk. Venås (1998) peker blant anna på at skillet mellom nynorske og ikke-nynorske dialektologer ikke lar seg gjennomføre når vi bruker teoretiske og metodiske argument. I lys av Irvine & Gals (2000) teori er det også verd å bemerke at en slik kategorisering i neste omgang kan bidra til at forskere som faller utenfor definisjonen, margi- naliseres og dermed utelukkes fra å definere og nyansere fagfeltet. 8 Nettopp Larsens forskningsinteresser gjør at han ikke blir innstilt til professoratet han søkte på i 1899. Bedømmelseskomiteen foretrakk Marius Hægstad framfor Larsen fordi man mente at Hægstad bedre forente professoratets innhold: landsmålet og dets dialekter (Jahr 1996). 9 Hallfrid Christiansen og Kåre Elstad er ved siden av Ragnvald Iversen sentrale forskere på nordnorske dialekter, men heller ikke deres forskning dreide seg om de nordnorske etnolektene. Christiansen samla inn materiale fra Lyngen i Nord-Troms, men dette arbeidet er upubli- sert. Hun hadde skriftlige opplysninger fra informanter fra Alta, Gamvik, Hasvik, Kvalsund (Finnmark) og Kåfjord (Troms). I årsberetningen til NAVF i 1957 forteller hun at hun har snakka med en gammel mann fra Sørreisa (Troms) som “hadde fleire samiske kriterier i sitt norske talemål: sammenblanding av grammatiske kjønn, ukorrekt uttale av de norske okklusi- vene, en litt ‘rar’ r, og noe av samisk tonefall, selvsagt også ustø bruk av ordaksentene. De to yngste generasjoner derimot talte rent norsk mål, i det minste de enkeltpersoner, som jeg kom på talefot med. Dette gir en pekepinn for fremtiden” (sitert etter Karlsen 1997: 112). 10 Mæhlum (2007) henviser for en stor del til nordnorske forhold (i praksis Troms og Finnmark) under fornorskingsperioden for å beskrive konteksten for den sørsamiske situasjonen. 11 En same fra Senja fortalte at mannens foreldre etter hans oppfatning hadde flere samiske trekk i det norske talespråket når de snakka med andre samer, og færre slike trekk når de snakka med nordmenn. 12 Verken kvensk eller samisk har grammatisk genus. 13 Trykk på første stavelse finner vi igjen i østlandsk og trøndersk, men da med tonem 2, og det

165 HILDE SOLLID

er ikke vanlig å regne førstestavelsestrykk i disse dialektene som etnolekttrekk. I nordnorske etnolekter brukes derimot tonem 1, i den grad en kan skille mellom tonemer i det hele tatt, et spørsmål som ikke er fullt ut avklart. Der er det altså ingen tvil om at førstestavelsestrykk er et kontaktfenomen. Førstestavelsestrykk er med andre ord et godt eksempel på at et fenomen har ulikt opphav og også ulik sosial mening i ulike dialekter. Framtidige undersøkelser vil gi oss mer kunnskap om likheter og ulikheter i realiseringa av førstestavelsestrykk i ulike dialekter.

Litteraturliste Bergsland, Knut. 1992. “Language contacts between Southern Sami and Scandinavian.” I Lang- uage contact. Theoretical and Empirical Studies, ed. E. H. Jahr, 5–15. Berlin, New York: Mou- ton de Gruyter. Bråstad Jensen, Eivind. 2005. Skoleverket og de tre stammers møte. Tromsø: Eureka. Bull, Tove 1986. “Gransking av nordnorsk mål.” Nordlyd 12: 56–93. ———. 1991. “Språklig identitet i ei nordnorsk fjordsamebygd.” Danske folkemål 33: 23–35. ———. 1992. “A contact feature in the phonology of an northern Norwegian dialect.” I Language Contact. Theoretical and Empirical Studies, ed. E. H. Jahr, 17–36. Berlin, New York: Mouton de Gruyter. ———. 1994. “Språkskifte og språkbevaring blant norske kystsamar.” I Dialektkontakt, språkkon- takt och språkförändring i Norden, red. U. B. Kotsinas & J. Helgander, Meddelanden från Institutionen för nordiska språk vid Stockholms universitet (MINS) 40, 129–39. Stockholm: Stockholms universitet. ———. 1995 “Language maintenance and loss in an originally trilingual area in North Norway.” International Journal of the Sociology of Language 115–1995: 125–34. ———. 1997. “Dialektomgrepet og dialektologien i høve til språkkontaktvarietetar og beskrivelsen av dei.” I Nordiska dialektstudier, utg. M. Reinhammar, 55–62. Uppsala: Språk och folkminnesinstitutet. ———. 2006. “Språkkontakt, etnolekt og asymmetriske maktforhold. Norsk på samisk grunn.” Nordand 1/1: 37–50. Bull, Tove, Jorid Hjulstad Junttila & Aud-Kirsti Pedersen. 1986. “Nominalfrasen i skibotnmålet i Troms.” Norsk Lingvistisk Tidsskrift 1/2: 60–71. Carlock, Elizabeth & Wolfgang Wölck. 1981. “A method for isolating linguistic variables: The Buffalo ethnolects experiment.” I Variation Omnibus, ed. D. Sankoff & H. Cedergren, 17–24. Edmonton: Linguistic Research. Christiansen, Hallfrid. [1946] 1976. Norske dialekter. [Oslo]: Tanum-Norli. Clyne, Michael, Edina Eisikovits & Laura Tollfree. 2002. “Ethnolects as in-group varieties.” I Us and Others. Social identities across languages, discourses and cultures, ed. A. Duszak, 133–57. Philadelphia: John Benjamins Publishing Company. Eckert, Penelope. 2008. “Where do ethnolects stop?” International Journal of Bilingualism 12: 25–42. Eira, Christina & Tonya N. Stebbins. 2008. “Authenticities and lineages: revisiting concepts of continuity and change in language.” International Journal of the Sociology of Language 189: 1–30. Evjen, Bjørg & Lars Ivar Hansen. Red. 2008. Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv. Oslo: Pax forlag. Hansegård, Nils-Erik. 1968. Tvåspråkighet eller halvspråkighet? Stockholm: Aldus/Bonniers. Hatlebrekke, Hildur. 1976. Språkforhold i Vadsø by med særlig vekt på sterke verb. Upubl. hovedfagsoppgave, Universitetet i Trondheim.

166 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS

Helleland, Botolv & Eric Papazian. 1981. Norsk talemål. Oslo: NRK. Hoel, Thomas. [1984]. Orientering om prosjektet “Språkforhold blant samer i Troms”. Tromsø: Talemålsarkivet, Universitetet i Tromsø. Huss, Leena. 1999. Reversing Language Shift in the Far North. Linguistic Revitalization in Nor- thern Scandinavia and Finland. Uppsala: Actas Universitatis Upsaliensis. Irvine, Judith T. & Susan Gal. 2000. “Language Ideology and Linguistic Differentiation.” I Regi- mes of Language. Ideologies, Politics, and Identities, ed. P. V. Kroskrity, 35–83. Santa Fe, New Mexico: School of American Research Press,. Iversen, Ragnvald. 1913. Senjen-maalet. Lydverket i hoveddrag. Kristiania: I kommisjon hos Jacob Dybwad. ———. 1918. Syntaksen i Tromsø bymål. En kort oversigt. Kristiania: Bymaalslagets forlag. Jahr, Ernst Håkon. 1984. “Language contact in Northern Norway.” Acta Borealia 1: 103–12. ———. [1986] 2008. “Language contact in Northern Norway. Adstratum and substratum in Nor- wegian, Sami an Finnish of Northern Norway.” I Språkhistorie og språkkontakt. Language History and Language Contact, red. G. Wiggen, T. Bull & M. Aamodt Nielsen, 97–108. Oslo: Novus forlag. ———. 1993. “Forklaringsmodeller i nyere norsk språkhistorie.” I Språk och social kontext, red. A. M. Ivars et al., 121–36. Helsingfors: Institutionen för nordiska språk och nordisk litteratur vid Helsingfors universitet. ———. 1996. “Nynorsk språkforskning – en historisk oversikt.” I Studies in the development of linguistics in Denmark, Finland, Iceland, Norway and Sweden, red. C. Henriksen, E. Hovd- haugen, F. Karlsson & B. Sigurd, 84–101. Oslo: Novus forlag. Jaspers, Jürgen. 2008. “Problematizing ethnolects: Naming linguistic practices in an Antwerp secondary school.” International Journal of Bilingualism 12: 85–103. Johansen, Inger. 2006. “Det er ikkje eit museumsspråk – det har noko med framtida å gjera”. Ei sosiolingvistisk undersøking av revitaliseringa av sørsamisk. Upubl. masteroppgave, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU. ———. 2008. “”Det er ikkje berre berre å koma her å snakke samisk, liksom”. Barrieren mange unge sørsamar opplever mot å bruke sørsamisk.” Målbryting 9: 111–25. Johansen, Åse Mette. 2009. “Velkomment te’våres Norge”. En kvalitativ studie av språkbytte og språkbevaring i Manndalen i Gáivuotna/Kåfjord. Oslo: Novus forlag. Junttila, Jorid Hjulstad. 1988. Språkval og språkbruk i Skibotn. Kven forstår kven? Upubl. hovedoppgave i nordisk språk, Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Tromsø. Karlsen, Knut E. 1997. Hallfrid Christiansen. Nordnorsk språkforskar mellom to tradisjonar. Ei faghistorisk utgreiing med vekt på “Gimsøy-målet”. Upubl. hovedoppgave i nordisk språk, Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Tromsø. Kusmenko, Jurij & Michael Riessler. 2000. “Traces of Sámi-Scandinavian contact in Scandina- vian dialects.” I Languages in contact, ed. D. Gilbers, J. Nerbonne & J. Schaeken, 209–24. Amsterdam, Atlanta GA: Rodopi. Lane, Pia. 2006. A Tale of Two Towns. A Comparative Study of Language and Culture Contact. Dr. art.-dissertation, Faculty of Humanities, University of Oslo. Larsen, Amund B. 1894. Lydlæren i den solørske Dialekt især i dens Forhold til Oldsproget. Kris- tiania: Grøndahl og Søns Bogtrykkeri. ———. 1897. Oversigt over de norske bygdemål. Kristiania: H. Aschehoug & Co.´s forlag. Lindgren, Anna-Riitta. 2005. “Om truede språk og språklig emansipasjon på Nordkalotten.” I Mot rikare mål å trå. Festskrift til Tove Bull, red. G. Alhaug, E. Mørck & A.K. Pedersen, 141–55. Oslo: Novus forlag. Loman, Bengt. Utg. 1974. Språket i Tornedalen. Lund: CWK Gleerup Bokförlag. Longum, Leif. 1989. “Norsk” som forsknings- og studiefag: historiske perspektiver, aktuelle utfordringer. Oslo: LNU.

167 HILDE SOLLID

Lorentz, Ove. 1982. “Verknader av fleirspråklegheit på språket og språkbrukaren.” I Nordnorsk. Språkarv og språkforhold i Nord-Noreg, red. T. Bull & K. Jetne, 134–55. Oslo: Det Norske Samlaget. Matson, Ole. 1908. “Fra Solørs Finskog.” Norvegia, 1908: 22–38, 98–120, 190–224, 256–80. Mæhlum, Brit. 1996. “Norsk og nordisk sosiolingvistikk – en historisk oversikt.” I Studies in the development of linguistics in Denmark, Finland, Iceland, Norway and Sweden, ed. C. Henrik- sen, E. Hovdhaugen, F. Karlsson & B. Sigurd, 175–224. Oslo: Novus forlag. ———. 1997. Dialekter i Målselv og Bardu. Målselv Mållag: Moen. ———. 1999. Mellom Skylla og Kharybdis. Forklaringsbegrepet i historisk språkvitenskap. Oslo: Novus forlag. ———. 2007. Konfrontasjoner. Når språk møtes. Oslo: Novus forlag. Nesheim, Asbjørn. 1952. “Samisk og norsk i Lyngen.” I Sameliv 1952: 123–29. Nesse, Agnete. 2008. Bydialekt, Riksmål og Identitet – Sett fra Bodø. Oslo: Novus forlag. Olsaker, Karl Magnor. 1994. “Streiftog gjennom den samiske historia i Bardu og Målselv fram til 1940.” I Samer i Senja. Fra gammel og ny tid, 131–48. Silsand: Senja og Omegn Samefor- ening. Olsen, Kjell. 1997. “Utfordringer og reorientering i forståelsen av det samiske.” Norsk antropolo- gisk tidsskrift 8/3–4–1997: 231–43. Papazian, Erik & Botolv Helleland. 2005. Norsk talemål – Lokal og sosial variasjon. Kristiansand: Høgskoleforlaget. Paulsen, Kjell-Arthur. 1971. Litt om det norske språket i Øst-Finnmark tidligere og i dag. Kort oversikt over lydverk og formverk i Sør-Varanger dialekten. Upubl. hovedfagsoppgave, Uni- versitetet i Oslo. Pedersen, Aud-Kirsti. 1988. Stadnamnlån: fonologi og ortografi i lydlig lånte stadnamn med eit oversyn over fonologien i norsk på Skibotn og i Kvenangsbotn. Upubl. hovedoppgave i nordisk språk, Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Tromsø. ———. 1997. Ivar Aasen og Nord-Noreg. I Kvinneforskermaraton V, utg. Senter for kvinneforsk- ning og kvinner i forskning, 95–103. Tromsø: Universitetet i Tromsø. ———. 2000. Norsk talemål i eit språkkontaktområde – målføreprøve frå Skibotn. Talatrosten 34: 20–36. Sandøy, Helge. 1996. Talemål. Andre utgave. Oslo: Novus forlag. Schilling-Estes, Natalie. 2004. “Constructing ethnicity in interaction.” Journal of Sociolinguistics 8/2: 163–95. Skjekkeland, Martin. 2005. Dialektar i Noreg. Tradisjon og fornying. Kristiansand: Høyskolefor- laget. Sollid, Hilde. 2002. “Syntaktiske konstruksjoner med nordlig utbredelse.” I MONS 9. Utvalgte artikler fra Det niende møtet om norsk språk, red. I. Moen, H. Gram Simonsen, A. Torp & K. I. Vannebo, 221–29. Oslo: Novus forlag. ———. 2005. Språkdannelse og -stabilisering i møtet mellom kvensk og norsk. Oslo: Novus forlag. ———. 2009. Etnolekter i Norge. I De mange språk i Norge. Flerspråklighet på norsk, red. T. Bull & A. R. Lindgren, 153–62. Oslo: Novus forlag. ———. Under utg. “Nordnorske etnolekter.” Speculum Boreale. Storm, Johan B. 1884. “Indledning.” Norvegia 1884: 5–18. Svendsen, Bente Ailin & Unn Røyneland. 2008. “Multiethnolectal facts and functions in Oslo, Norway.” International Journal of Bilingualism 12: 63–83. Tabouret-Keller, Andrée & Robert B. Le Page. 1985. Acts of identity. Creole-based approaches to language and ethnicity. Cambridge: Cambridge University Press. Venås, Kjell. 1991. Mål og miljø. Innføring i sosiolingvistikk eller språksosiologi. Tredje utgåve. Oslo: Novus forlag.

168 UTFORSKNING AV NORDNORSKE ETNOLEKTER I ET FAGHISTORISK LYS

———. 1998. Liner og band. Om metodar i norsk målføregransking. I Mål og Middel i nordisk språkvitskap. Artiklar frå ein dugnad i faghistorie under Møte om norsk språk 7 i Trondheim 21. november 1997, HBO-rapport 4/1998, red. K. E. Karlsen, 69–86. Bodø: Høgskolen i Bodø. Wiggen, Geirr. [1995] 2007. Amund B. Larsen som sosiolingvist. I Norm og variasjon – utvalgte språkstudier 1974–2005, red. E. H. Jahr og P. Trudgill, 158–77. Oslo: Novus.

Hilde Sollid Universitetet i Tromsø Institutt for språkvitenskap 9037 Tromsø [email protected]

169 Intonasjon som tekstbinding

Av Jan K. Hognestad

Artikkelen har sitt utgangspunkt i et lite påaktet fenomen i norsk tale- språk, nemlig intonasjonelle bidrag til makrostruktur i taletekst. Inter- nasjonale innføringsverk i intonasjon påpeker gjerne hvordan “uavsluttet ytring” markeres med høy tone i verdens språk, mens “avsluttet ytring” markeres lavtonig. Et interessant spørsmål blir da hvordan dette kan implementeres i norske dialekter der kravene til realisering av tonelagssystemet må antas å legge begrensninger på mulige øvrige intonasjonsstrukturer. Ikke minst blir dette interessant i østnorsk, der begge tonelagsmelodiene i utgangspunktet har avsluttende høy tone. Gjennom case-studier viser artikkelen hvordan lav- og høytone- dialekter har klart ulike strategier for bruk av intonasjon til tekst- bindingsformål. Mens østnorske dialekter ser ut til å tekstbinde ved hjelp av de samme mekanismene som markerer pragmatisk fokus (og dermed med de melodiske grunnkonfigurasjonene intakt), finner vi i vestnorske dialekter til dels omfattende omstruktureringer av melodiene når tekstbinding skal signaliseres. Spesielt interessant blir dette når det i artikkelens avsluttende undersøkelse viser seg at vi i vestnorsk finner dialektspesifikke melodier for tekstbinding. Skal man beskrive tonelagene i en vestnorsk dialekt fullgodt, blir det derfor nød- vendig både å studere de to ordinære tonelagsmelodiene og de to (meget frekvente) tekstbindingsmelodiene.*

1 Innledning Fra tekstlingvistikken kjenner vi fenomenet setningskopling. Dette betegner mekanismer som tydeliggjør en forbindelse mellom to syntaktiske størrelser, og som ofte har eksplisitte tekstmarkører i form av konjunksjoner, subjunksjoner og adverb:

Pettersen var mørkredd, og han likte seg ikke når gatelysene ikke virket. Fordi Pettersen var mørkredd, likte han seg ikke når gatelysene ikke virket. Pettersen var mørkredd. Derfor likte han seg ikke når gatelysene ikke virket.

I tale kan det ikke uten videre påvises noe intonasjonelt bidrag til tekstbindingen

Maal og Minne 2 (2009): 170–202 170 INTONASJON SOM TEKSTBINDING som entydig virker sammen med slike eksplisitte kohesjonsmarkører som er kursivert i eksempelet ovenfor. Ikke minst siden de er like eksplisitte i tale som i skrift, er en intonasjonell forsterking av dem i de fleste tilfeller heller ikke nødvendig. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke også fins prosodiske konfigurasjoner i talespråket som har tekstbinding som sin primærfunksjon. I dette arbeidet skal en intonasjonstype undersøkes som forekommer i kontekster der taleren ved slutten av en intonasjonsytring vil signalisere om mer informasjon følger umiddelbart. Det er lett å skjønne at et slikt signal er med på å løse et problem som er spesifikt for tale- språket. I skriftlige tekster har leseren hele tiden en mulighet til å kunne kontrollere om det kommer mer stoff som tilhører den samme makrostrukturelle enheten, simpelthen ved å konstatere at det følger mer tekst før neste avsnittsmarkering. Det å være midt i et avsnitt gir dermed leseren grei navigasjonsveiledning. Man forberedes på at de umiddelbart følgende setningene i samme avsnitt vil oppvise koherens, og spørsmålet blir i neste omgang å bestemme denne koherensen nærmere ved å avkode de eksplisitte koplingsmekanismene som måtte være der. Snart er det et additivt og, snart et adversativt men, og så videre. I talesituasjoner er det derimot større fare for at mottakeren kommer i makrostrukturell villrede, siden han ikke kan “se” hva som umiddelbart kommer, på samme måte som leseren kan. Spørsmålet er da i hvilken grad talespråket har egne mekanismer som tilfredsstiller dette åpenbare behovet for tekstuell informasjon. Innføringsboka Intonation av Alan Cruttenden (1986) beskriver bruken av forholdet mellom fallende og stigende intonasjonskonturer i tekstbindings-sammenheng og omtaler dette som nær-universelt:

The tonal usages described (…) above clearly exhibit near-universal differences between the use of falling tones on the one hand and the use of rising tones on the other:

Falling Rising (…) (…) Sentence final Sentence non-final (…) (…) (Cruttenden 1986: 168)

Også forfattere som beskriver norske forhold har vært inne på liknende forhold:

Samanlikne også tonegangen i dei følgjande to ytringane:

(6) Ho drar i dag [↑], og eg drar i morgon [↓]. (7) Eg drar i morgon [↑], og ho drar i dag [↓].

Eit komma i skrift svarer ofte til stigande intonasjon i talen. (Endresen 1991: 155)

171 JAN K. HOGNESTAD

I norsk prosodi er det imidlertid en komplikasjon som Endresen ikke tar opp i akkurat denne sammengengen, nemlig tonelagsmelodiene. Mens engelsk har en rekke intonasjonelle tunes som kan tillegges ulike pragmatiske funksjoner, synes det norske systemet å være mer begrenset: “Norwegian and Swedish manifest a simpler intonational system than those found in e.g. English and Dutch. The only choice of tunes associated with metrical heads is between the accent 1 and accent 2 melody, no other tunes are possible.” (Kristoffersen 2006b: 97) De to mulige melodiene som utgår fra en hovedtrykkstavelse (= metrical head) i norsk, beskrives autosegmentalt gjerne i fullversjon som HL / LHL i vestnorske dialekter og LH / HLH i østnorske. Spørsmålet blir da hvordan en norsk versjon av Cruttendens nær-universelle prinsipp, for eksempel slik Endresen beskriver det, kan implementeres i et system som i utgangspunktet har store forpliktelser til realisering av tonelagssystemet, slik Kristoffersen påpeker at tilfellet er i norsk. Særlig i øst- norsk kan dette problemet synes akutt, for her har begge tonelagsmelodiene en avsluttende høytone, nemlig prominens- og grensetonen H. Stigende tone mot domeneslutt er med andre ord standardmelodi i østnorsk, og hvordan kan da denne konfigurasjonen tas i bruk i sentence non-final-øyemed, når den allerede er definert som det umarkerte intonasjonsmønsteret? Denne artikkelen har som ett av sine mål å svare på dette spørsmålet. I 2 analyseres case-baserte eksempler på østnorsk intonasjon, og strategier for tekstbinding som forekommer i det foreliggende materialet, skisseres. Denne analysen reiser imidlertid også problemer, især når det gjelder forholdet mellom det vi kan kalle regulære foku- seringsstrategier og det som i dette arbeidet kalles tekstbindingsstrategier. For å under- søke grenseoppgangen mellom disse to fenomenene, brukes i 3 vestnorsk materiale. Først kommer case-studier fra Kristiansand og Egersund bymål og deretter en under- søkelse av tekstbinding der identiske data er hentet inn fra tre vestnorske bymålspro- sodier: Kristiansand, Egersund og Bergen. I disse dialektene er nemlig skillet mellom pragmatisk fokus og tekstbinding helt klart. Til slutt oppsummeres analysene i 4.

2 Østnorsk intonasjon Global intonasjon i østnorsk er tidligere behandlet i arbeider av Thorstein Fretheim og Randi Alice Nilsen, der de utvikler og benytter sin egen modell for intonasjonell analyse, Trondheimsmodellen. Her tar jeg utgangspunkt i måten denne modellen beskrives og brukes på i beskrivelsen av standard østnorsk i Kristoffersen 2000: 275ff. Domenet fra og med et primærtrykk og til og med siste stavelse før neste pri- mærtrykk kalles her en aksentfrase (AP). En fokal AP vil være en AP med ekstra høy final H, og slike AP-er bidrar til å demarkere intonasjonsfraser (IP). En IP består da av flere umiddelbart etterfølgende AP-er, hvor den siste er fokal. Alle analyseeksemplene som brukes i Kristoffersen 2000, begrenser seg til enkeltsetninger som syntaktisk konstituent, og innenfor denne rammen vises ulike intonasjonelle varianter, med en eller to fokale AP-er og med ulike lokaliseringer av

172 INTONASJON SOM TEKSTBINDING de fokale AP-ene. Dette skaper ulike fokusdomener i setningene og følgelig ulike mulige tolkninger av setningenes pragmatiske innhold. I Trondheimsmodellen er hovedpoenget nettopp å vise hvordan ulike instansieringer av forholdet mellom kjent og ny informasjon (tema og rema) tydeliggjøres gjennom den intonasjonelle informasjonsstruktureringen. Dette innebærer en noe annen innfallsvinkel til intonasjonen enn den som omtales i sitatene fra Cruttenden og Endresen, der det ikke er forholdet mellom kjent og ny informasjon, men forholdet mellom uavsluttet og avsluttet ytring som står i sen- trum. Vurdert under ett fører alt dette til at det samles svært stor funksjonell tyngde på den finale H-tonen i østnorsk, siden den skal vise seg å være så sentral både i det vi kan kalle fokusprosjektet og i tekstbindingsprosjektet.

2.1 Østnorsk: case-studium I Det som presenteres her, kan kalles en intonasjonell tekstanalyse. Teksten er del av en debatt i NRK P2, Dagsnytt 18, den 18.3.2005. En debattdeltaker som må sies å tale standard østnorsk (Kristoffersen 2000: 8ff), uttaler seg her om ulike måter å organisere permisjonsordninger for småbarnsforeldre på. I samsvar med framstil- lingene til Cruttenden og Endresen skal nå ikke-finalitet og finalitet analyseres hver for seg. For ordens skyld kan en kommentar til bruken av ordet final være på sin plass: Noen steder i dette arbeidet brukes dette ordet, i samsvar med tonologisk term-tradisjon, for å vise til den siste toneposisjonen i en AP: En HL-melodi har slik sett en final L-tone. Men termene ikke-final og final brukes i dette arbeidet også i samband med tekstlingvistiske størrelser, knyttet til makrostrukturelle forhold i en taletekst. Som det vil framgå av de følgende avsnitt, kan en taler markere intonasjonelt at en makrostrukturell enhet (et “avsnitt” i talen) er avsluttet (ved hjelp av det som skal kalles en final-markering) eller fortsatt uavsluttet (ved hjelp av ikke-final-markeringer).

2.1.1 Ikke-final-markering Her skal det gis en demonstrasjon av hvordan implementeringen av ikke-final-markering kan skje i en østnorsk dialekt. Det er et mål å behandle så vel tekstbindingsmarkering slik den defineres i dette arbeidet, som fokusmarkering i Trondheimsmo- dellens forstand i analysen av den muntlige teksten. Tekstgrunnlaget er dette:

Ja, i utgangspunktet så synes jeg det er flott at partiet satser på velferdsordninger for småbarnsforeldre, men ut fra hva vi vet om hvor vanskelig det er å komme tilbake til jobb etter lange permisjoner, så er jeg skeptisk til forslaget, hvis det betyr å legge på et år på eksisterende fødselspermisjon. Jeg er også usikker på om det er det flerbarns-fødende eller flerbarnsforeldre trenger (1). Jeg tror vi skal absolutt se at de har noen ekstra utfordringer, men om det er lenger tid hjemme de trenger (2), eller om de kanskje trenger (3) noen andre løsninger, det er jeg litt usikker på.

173 JAN K. HOGNESTAD

I transkripsjonen av denne muntlige teksten er den altså organisert i to avsnitt, ikke minst på grunnlag av karakteristiske trekk ved intonasjonen i den (jfr. 2.1.2). Siste avsnitt er utstyrt med noen markeringer som må forklares nærmere: De understre- kede ordene utgjør AP-er som bærer markering for pragmatisk fokus (men merk at ikke alle slike AP-er er markert i teksten). Også de kursiverte ordene har prominens, men her opprettes denne analysens funksjonelle skille mellom fokusering og tekstbinding. En del av de AP-ene som ved sin manipulering av final H klart framstår med prominens, må sies å ha ikke-final-markering som den primære grunnen til fre- kvensmanipulasjonen, snarere enn ytringsfokus. Et godt eksempel er setningen “[…] om det er lenger tid hjemme de trenger, […]”. Her er det “lenger tid hjemme” som er markert for pragmatisk fokus ut fra behovet for å skape grunnlag for kontrasten mot “andre løsninger”. Når også trenger er prominensmarkert, skyldes det et annet behov, nemlig å signalisere at tankerekken ikke er slutt, altså tekstbinding. I 2 2 “andre løsninger” (realisert som ( andre)AP ( løsninger)AP) ser vi noe av det samme. Andre er det ordet som har pragmatisk fokus i tradisjonell forstand, mens den promi- nensen som realiseres på løsninger, snarere er tekstbindingsmotivert. I den første forekomsten av “trenger” i dette avsnittet stables begge disse funksjonene. Her har vi for det første emfatisk fokusering av ordet (”Er det virkelig det de TRENGER??”), og dernest kommer behovet for å tekstbinde ytringen til det som følger etter, og som det er viktig å oppfatte som del av samme makrostrukturelle helhet. Til sammen har vi faktisk hele tre forskjellige realiseringer av ordet “trenger” i dette korte avsnittet, som egner seg godt til illustrasjon av de ulike prominenstypene, vist i figur 1: en som står fullstendig ufokusert (3), en som etter sondringen ovenfor er bindingsmarkert (2) og en som har både fokus og binding markert gjennom intonasjonen (1). Her gjengis pitch-grafer for nettopp disse tre AP-domenene (stavelsesgrenser er indikert i grafene, som i hele dette arbeidet er generert ved hjelp av ana- lyseprogrammet PRAAT):

Jeg er også usikker på om det er det flerbarns-fødende eller flerbarnsforeldre trenger (1). Jeg tror vi skal absolutt se at de har noen ekstra utfordringer, men om det er lenger tid hjemme de trenger (2), eller om de kanskje trenger (3) noen andre løsninger, det er jeg litt usikker på. Pitch (Hz) Pitch (Hz) Pitch (Hz)

FIGUR 1. Standard østnorsk: Tre forekomster av trenger med ulik intonasjonell koding.

174 INTONASJON SOM TEKSTBINDING

Figur 1 viser en klar korrespondanse mellom den påståtte funksjonelle tyngden og F0-ekspansjonen i de tre tilfellene (F0 er fonetikkens term for stemmens grunnfre- kvens, den som ligger til grunn for all tonalitet i talen). Den ufokuserte realiseringen 2 i (3) utgjør to av post-trykkstavelsene i ( kanskje trenger noen)AP. Siden ordet overhodet ikke får trykk, blir det ikke realisert noen tonelagsmelodi, og F0-forløpet blir helt flatt. I (2) fordeles som nevnt prominensoppgavene mellom hjemme, som får fokal F0-heving, og trenger, som får F0-heving som tekstbindingssignal. Her heves F0 til et nivå mellom (3) og den sterkt emfatiske (1), som skal bære begge disse intonasjonelt styrte funksjonene og ganske riktig får “dobbel dose” med F0-heving. Analysens påstand er ikke at det alltid vil være et like lett avlesbart forhold mellom elementer med en tilsvarende funksjonsstruktur som det som vises i figur 1, men et hovedpoeng burde likevel kunne slås fast: Ikke-final-intonasjonen implementeres i denne teksten ikke ved en egen melodisk konfigurasjon, men ved manipulasjon av en melodikomponent som uansett er en del av systemet i begge tonelag, nemlig LH. Som det vil framgå av analysene i 3, skiller dette systemet seg radikalt fra det vi finner i vestnorske dialekter. Reint terminologisk brukes altså i dette arbeidet den norske termen ikke-final tekstbinding. Om vi derimot skulle holde oss til den engelske terminologien som ble referert i 1, ser vi at “paragraph-non-final” kanskje ville være en vel så innsiktsgi- vende term som Cruttendens “sentence-non-final”. Den ville understreke et åpen- bart poeng, nemlig at vi her snakker om tekstlingvistiske snarere enn syntaktiske mekanismer i prosodien.

2.1.2 Final-markering Dermed kan vår oppmerksomhet flyttes til final-intonasjonen, som selvsagt også vil være en del av tekstbindingskomponenten i et prosodisk system. Holder vi oss fremdeles til østnorsk, skal vi etter Endresens beskrivelse finne en fallende tone som signal. Pre-analytisk kan vi da konstatere at en slik konfigurasjon ikke kan realiseres innenfor rammen av den grunnleggende østnorske LH / HLH-strukturen. Er det da slik at i denne intonasjonstypen må østnorsk operere med egne melodikomponenter, der avslutningstonen er en L? Kilder til diskusjon av disse spørsmålene finner vi mye lenger tilbake i tid enn de som er nevnt og sitert så langt. Et sentralt arbeid er Alnæs 1916. Datagrunnlaget for Alnæs’ beskrivelse er det som hos ham kalles østnorsk riksmål, og som vi vel må kunne ekvivalere med standard østnorsk. Han interesserer seg ikke minst for “set- ningsmelodiens slutning”, og her går han til frontalangrep på mye av det han finner i den faglitteraturen som var tilgjengelig for ham. Blant annet kritiserer han Western 1889: “Han følger […] den sedvanlige fremstilling: stigende sætningstone betegner spørsmål og det ufuldendte.” (Alnæs 1916: 109). Dette er feil, påpeker Alnæs:

I regelen har man slaat sig til ro med den almene regel at man skal “gaa op” i spørsmål (og i forsætninger) og “gaa ned” ved punktum. Som jeg vil vise, holder

175 JAN K. HOGNESTAD

ingen av disse to regler stikk for norsk […]; minst almengyldig er for norsk regelen om tonesænkning ved punktum. (Alnæs 1916: 104).

Interessant er også måten Alnæs bruker begrepene “forsætning” og “eftersætning” på:

Vi har set før at man i grupper som ingen andre, gamle og unge o.s.v. kan nøie sig med en lettere betoning i det sidste led, fordi tilhøreren gjennom det fore- gaaende er forberedt paa det som kommer. Noget lignende kan gjælde forholdet mellem to sætninger. Man bruker ikke mere energi end nødvendig; i eftersæt- ningen er de fleste begreper kjendt eller omtalt før, og akcentueres ikke saa sterkt. I et ordsprog som Mennesket spaar, Gud raar er det sidste ord egentlig det avgjørende og kunde ha krav paa at faa den sterkeste melodiform; men ordspro- get er saa vel kjendt at vi ikke trænger denne omstændelige akcentuering. En eftersætning begynder ofte med et ord som da, saa; faar dette sterkt eftertrykk, blir melodien dalende. Rent fysiologisk set er det forstaaelig at eftertrykket daler mot slutningen, naar lungenes luftinnhold avtar. Og psykisk er det forklarlig at betoningen er sterkere i forsætningen; man taler baade hurtigere og mer energisk, fordi man har mer man skal ha sagt, og forsætningen faar flere stigende ordmelodier og flere tonelagsgrupper. (ibid.:150–51).

Alnæs’ synspunkter er overførbare til de forholdene som omtales i dette arbeidet. For det første sier han altså at man i østnorsk slett ikke alltid har fallende intonasjon ved ytringsslutt (eller, som Alnæs sier, “ved punktum”) som standard. Han gir tallrike eksempler på det motsatte, og understreker at det er det siste realiserte tonela- get som bestemmer “avslutningen”. Dette er åpenbart det samme som vi innenfor et autosegmentalt begrepsapparat vil uttrykke ved å peke på høy grensetone H som standard sluttone i østnorske AP-domener. Så gjør Alnæs akkurat det samme som ble gjort ovenfor, nemlig å løsrive diskusjonen fra syntaksen og overføre den til tekstlingvistikken. Hans begreper “forsætning” og “eftersætning” kan tolkes slik at han her i realiteten beskriver det som i dette arbeidet kalles intonasjon som tekstbinding. Sammenlikner vi nok en gang med skriftspråkets avsnittskonvensjoner, kan vi si at en “eftersætning” er den ytringen som markerer et makrostrukturelt skille, altså en avsnittsmarkering, mens “forsætninger” er de ytringene som taleren ønsker å binde sammen innenfor en og samme makrostrukturelle enhet. I en utgreiing av en viss lengde og kompleksitet (altså langt mer omfattende tekster enn Mennesket spaar, Gud raar) kan det dermed forekomme en rekke “forsætninger” med “flere stigende ordmelodier”, og først helt mot slutten vil “eftersætningen” med fallende intonasjon stå. Dette gjør de fallende konturene langt mindre frekvente enn de stigende, hvilket nettopp er det poenget Alnæs kritiserer andre forfattere for å ha oversett. Og det han observerer, er nettopp den makrostrukturelle organiseringen av tek- stinnhold som studeres i dette arbeidet.

176 INTONASJON SOM TEKSTBINDING

Likevel gjenstår et problem når disse intonasjonsforholdene skal beskrives autosegmentalt. For hvis stigende intonasjon er ekvivalent med en tonal bevegelse mot H på AP-nivå, blir da fallende intonasjon en tilsvarende bevegelse mot en alternativ L? Er det med andre ord slik at østnorsk kan sette inn en markert grensetone L i eller etter enkelte finale AP-domener, for å signalisere avsnitt i muntlige tekster? I Trond- heimsmodellen regnes det med en slik mulighet (Fretheim & Nilsen 1991, Kristof- fersen 2000: 279ff). Eller kan det tenkes en strategi der intet legges til, men der avsluttende H simpelthen strykes? Det ville jo medføre at enhver østnorsk tonelagsmelodi ville ende med L. I tonelag 1 ville det da være snakk om en monotonal melodi, der den ene tilstedeværende lavtonen L ville inneha alle de relevante funksjonene. Oppmerksomheten skal i første omgang rettes mot det første av de to avsnittene i transkripsjonen fra 2.1.1, og da særlig mot måten det avsluttes på. Avsnittet var altså dette:

Her følger en graf som viser F0-forløpet i den delen som står med sperret skrift ovenfor.

FIGUR 2. Standard østnorsk: final-sekvens med deklinasjon. Interpoleringsfunksjonen i PRAAT er brukt, slik at grafen ikke brytes hver gang det kommer et ustemt segment.

Det figur 2 framfor alt viser, er at fallende intonasjon i denne teksten er å forstå som deklinasjon, og ikke som en spesifikk melodisk bevegelse mot en lav fonologisk tone L i siste AP før avsnittsslutt. Holder vi nå fast på at systemet for tekstbindingsintonasjon totalt har to komponenter, ikke-final og final, kan det virke som om ikke-final-signalet i denne teksten,

177 JAN K. HOGNESTAD beskrevet i 2.1.1, er av lokal karakter, nemlig den ekspansjonen av standardkonfi- gurasjonen LH innenfor AP-rammen som ble vist i figur 1, mens final-signalet er av global karakter, i den forstand at rekken av tonelagsmelodier som figur 2 omfatter, legges inn i en global nedadgående bølgebevegelse som påvirker frekvensnivået til gitte enkelttoner, men der antallet toner og tonale polariteter forblir upåvirket av tekstbindingsintonasjonen som sådan. Fenomenets globale karakter understrekes også ved at denne deklinasjonsprosessen er langt mer omfattende enn det som må antas å utgjøre postfokal deklinasjon i Trondheimsmodellens forstand (Kristoffersen 2000: 284). At final-markeringen i dette tilfellet ikke involverer noen form for tilpassing av tonaliteten i siste AP, kan verifiseres ytterligere hvis vi zoomer inn på det siste ordet i tekstavsnittet, nemlig “fødselspermisjon”:

FIGUR 3. Standard østnorsk: fødselspermisjon. De loddrette strekene er stipulerte stavelsesgrenser. Ordet inneholder mange ustemte segmenter, så for å gi et helhetsinntrykk, er interpolert gra- fikk brukt også her.

“Fødselspermisjon” er et tonelag 1-ord på 5 stavelser som i østnorsk skal ha melodien LH. Her befinner vi oss helt i enden av den deklinerte ytringen, og de tonale bevegelsene blir små og ofte vanskelige å identifisere. Likevel er det mulig å påstå at F0-forløpet i figur 3 er kompatibelt med en LH-melodi (og der den ekstra F0- hevingen i tredje stavelse må antas å være en mikroprosodisk effekt utløst av plosi- ven). Heller ikke reint perseptuelt byr en slik analyse på noe problem. Det er altså den globale deklinasjonen gjennom en større del av ytringen som sender det relevante intonasjonelle signalet om avsluttet ytring, mens de enkelte tonelagsmelodiene, selv den siste, beholder sine avsluttende H-toner.

178 INTONASJON SOM TEKSTBINDING

2.1.3 Oppsummering og formalisering av analysen i case-studium I Dermed har vi den situasjonen i denne østnorske teksten at tekstbindingsfunksjonen i sin helhet kan implementeres intonasjonelt uten særlige konfigurasjoner til slik bruk. Det er utelukkende snakk om å bruke aksentuerte versjoner av mekanismer som allerede er en del av systemet. I dette tilfellet er det snakk om henholdsvis LH- delen av tonelagsmelodiene og en forsterking av den allment forekommende tenden- sen til global deklinasjon mot ytringsslutt. Før vi går videre, er det ønskelig å angi en måte å formalisere innsiktene fra 2.1.2 på innenfor rammen av et autosegmentalt beskrivelsesformat. Som i andre sammenhenger (Hognestad 2006 [2004] og 2007) er følgende grafiske representasjonskon- vensjoner brukt, hentet fra Riad 1998: Symbolene for stavelse og mora er henholdsvis σ og μ, T* angir en tone som bidrar til å signalisere hovedtrykk, T angir en tone som signaliserer ulike typer av prominens og T] er en grensetone. En og samme tone kan inneha flere av disse funksjonene, og de diakritiske markeringene vil avspeile dette. T* er slik sett en tone som både bidrar til trykkmarkering og samtidig er den tonen som F0-ekspanderes for prominens. De to østnorske melodiene får etter dette følgende representasjon når de opptrer i standardversjon: L*H] og H*LH]. Et vesentlig poeng i 2.1.2 var å peke på den sentrale posisjonen final H synes å ha i østnorsk. I noen grad kommer dette fram i representasjonene ovenfor, ved at denne tonen er markert både for prominens- og grensefunksjon, men i denne sammenhengen trengs det altså en ytterligere mulighet for detaljering, nemlig markering av en H som primært utfører tekstbinding i en gitt tekstsammenheng. Understrek- ningen som diakritisk tegn indikerer egentlig bare at dette er en tone som er bærer av en prominensfunksjon, men det er bare tilstrekkelig markering dersom prominens entydig og utelukkende defineres som pragmatisk fokus. Siden det her skal skilles mellom fokusering og tekstbinding, må notasjonssystemet utvides. I det følgende vil H↑ indikere prominens av fokustypen, altså den funksjonen som bare indikeres med H i andre arbeider. H→ markerer den ikke-finale komponenten i tekstbindingssystemet. Da er den horisontale pila ment å symbolisere det faktum at høytonen peker mot en fortsettelse i tekstsammenhengen. Endelig kan symbolet ↓ introduseres for å markere den finale komponenten i tekstbindingen, men L↓ noteres bare dersom det forekommer eksempler på at den avsluttende AP-en får en særskilt lokal tilpas- ning til dette formålet, altså slik det ikke var i figur 2 og 3. Logikken i notasjonen blir da at understrekning markerer prominens, og pilene utdyper hva slags prominens det er snakk om i hvert enkelt tilfelle. Dette innebærer i neste omgang at forekomst (2) av AP-en trenger i figur 1 vil få representasjonen L*H]→, ordet hjemme som også ble diskutert i 2.1.1 vil få L*H]↑, mens forekomst (1) av trenger vil bli formalisert som L*H]↑→, for her er ikke mindre enn tre funksjoner stablet på H-tonen som bærer prominensfunksjoner: ytringsfokus, ikke-finalitet og AP-grensemarkering. Den avsluttende AP-en fødsels- permisjon noterer jeg imidlertid kun som L*H]. Den avsluttende høytonen er til stede, men jeg velger å notere den utelukkende som grensetone i dette domenet.

179 JAN K. HOGNESTAD

Skulle denne AP-en ha vært involvert i fokusmarkering, ville det ha vært denne tonen som bar funksjonen, men i tillegg til at pragmatisk fokus selvsagt er uaktuelt her, får AP-en heller ingen egen tilrettelegging for tekstbindingsformål, siden oppgaven med final-markering er lagt over på den globale deklinasjonen.

2.2 Østnorsk: case-studium II I det foregående er det forsøkt å unngå utilbørlige generaliseringer på grunnlag av det ene teksteksempelet fra NRK. Det som sies, er simpelthen at denne teksten, som observasjonelt virker som et relativt typisk eksempel på standard østnorsk tale, orga- niserer tekstbindingen på den måten som er vist. I dette avsnittet skal det rapporteres fra en mer omfattende undersøkelse av østnorsk intonasjon, og også her er materialet tatt fra diskusjoner i Dagsnytt 18 på NRK P2. Når akkurat denne teksttypen er valgt, er det selvsagt dels fordi tekstene er lett tilgjengelige på NRKs nettsider, men også fordi intonasjonelle utslag ofte er særlig tydelige i det vi kan kalle argumente- rende taleprosa. Oppmerksomheten vil her ligge på mulig variasjon i implementeringen av final- komponenten. Analysen av ikke-final tekstbinding som ble gitt i 2.1, vil i det føl- gende bli regnet som generaliserbar for standardpreget østnorsk og følgelig ikke kommentert nærmere. Analysene som er foretatt med annet tekstgrunnlag enn det i 2.1, har nemlig ikke framvist andre strategier for ikke-final markering enn den som er beskrevet der. Derimot viser disse analysene at strategien for final-markering i denne analysen, den globale deklinasjonen, ikke er den eneste mulige. Datagrunnlaget for denne delen av undersøkelsen har vært tre Dagsnytt 18-diskusjoner fra to ulike sendinger (16. og 17.11.2006). Også her er det snakk om talere (i alt 4) med standard østnorsk talemålsbakgrunn.

2.2.1 Final-markering Så langt er det vist at final-markering kan realiseres utelukkende ved hjelp av global deklinasjon (figur 2), og da gjerne en mer markert og “villet” deklinasjon enn den suksessive F0-senkingen som universtelt følger tømmingen av utåndingsluft fra lung- ene (Slethei 1996: 105f). Her er et eksempel på en finalsekvens fra datasamlingen:

FIGUR 4. Standard østnorsk: (… var med på å føre meg over i en annen måte å både føle på og) tenke på. Loddrette streker markerer stipulerte stavelsesgrenser. I denne og de fleste følgende figurer er interpolasjon ikke brukt. Derfor blir det brudd i grafene når segmenter er ustemte.

180 INTONASJON SOM TEKSTBINDING

2 2 Ytringen som figur 4 viser en del av, avsluttes med sekvensen ( føle på og)AP ( tenke på)AP, og da er normalrealiseringen 2 x H*LH] i denne varianten av norsk. Her er 2 ↓ den viste realiseringen av ( tenke på)AP imidlertid åpenbart H*L] . Det som synes å skje, er at det ikke er behov for prominenstonen H, formodentlig fordi dikotomien “føle og tenke” er såpass kjent at det siste elementet ikke behøver å aksentueres (jfr. Alnæs 1916: 150–51, gjengitt i 2.1.2). Prominenstonen kuttes, og sekundærkonse- kvensen blir at den lavtonen som da blir siste tone i domenet, også får funksjonen som grensetone i tillegg til final-markør. Denne konfigurasjonen gir nok et tilsvarende sterkt perseptuelt inntrykk av “avslutning med lav tone” som den reindyrkede deklinasjonsstrategien vi så i figur 2. Figur 5 er et annet karakteristisk eksempel på finalitetsmarkering:

FIGUR 5: Standard østnorsk: (… men valgprosessene, sånn som også Bakkevig understreket,) er jo et poeng her

1 Her avsluttes ytringen med ( eng her)AP. Normalt vil dette resultere i melodien L*H], men av figuren kan det virke som om det i dette tilfellet er belegg for å regne med en ekstra final lavtone, slik at totalmelodien eventuelt kunne noteres slik: L*H]L↓. I så fall ville dette eksempelet vise oss nok en tonal strategi for finalitetsmarkering, nemlig å realisere den siste tonelagsmelodien i fullversjon, med tillegg av en ekstra tone L↓ for å aksentuere lavt nivå ved ytringsslutt. Dette fører oss nok en gang til Trondheimsmodellen. Her regnes en slik ekstra lavtone, notert som L%, som en egen grensetone for intonasjonsytringen (IU-nivået), der % er symbol for grensetone i Trondheimsmodellens notasjon. Problemet med en slik analyse er at dersom vi går til lydfilen bak grafen i figur 5, er en slik lavtone vanskelig å høre. Perseptuelt framstår den siste tonekomponen- ten som høy, og hvis en slik observasjon skal legges til grunn for analysen, blir prosodien i ytringen som figur 5 er slutten på, snarere et eksempel på deklinasjonsstrategien fra 2.1.2 enn finalitetsmarkering med egen tone. Å notere denne registreringen som L*H]L↓ ville knapt være rimelig.

181 JAN K. HOGNESTAD

En sentral kilde til forståelse av denne konfigurasjonstypen, er Fretheim & Nil- sen 1989. Her framgår det at Trondheimsmodellen har gjennomgått en utvikling nettopp når det gjelder analysen av finale konturer. Opprinnelig (jfr. Fretheim 1987) anså man finale fallsekvenser i østnorsk mest som fonetiske overflatefenomener, mens det fonologisk relevante var stigningen til en fokal topp. Fretheim & Nilsen 1989 nyanserer så dette i tråd med det som framgår av figur 6, som viser en lesing av ytringen Jeg tror jeg finner et sted å sove.

FIGUR 6. Intonasjonsmodellering i Trondheimsmodellen (her gjengitt fra Kristoffersen 2000: 280–81)

1 Her ender den første IP-en i den fokale toppen på ( finner et)AP som ikke har noe 2 påfølgende fall, mens IP nummer to ender fokalt på ( sove)AP, der F0-kurven bøyer lett nedover umiddelbart etter den siste H-toppen. Denne lesingen noteres i Trond- heimsmodellen som HLHfoc%L%, og den avsluttende lavtonen anses altså for å markere slutten på intonasjonsytringen (IU). Spørsmålet er imidlertid om denne tonen i noen tilfeller kan sies å være et analyseartifakt, en grafisk konfigurasjon utløst av artikulatoriske gester ved ytringsslutt snarere enn realisering av en fonologisk lavtone. I denne vurderingen må vi også ta i betraktning at avbøyningen (= fallet) i figur 6 ikke er på mer enn 10 Hz. Det gjør den vitterlig til en nokså beskjeden kandidat til å utgjøre en fonologisk L. Et nærliggende sammenlikningsgrunnlag kan være vestnorske tonelag 2-melodier 2 av typen L*HL]. I korte domener som ( sove)AP er det ofte lite plass til realiseringen av L]. Det perseptuelle inntrykket av L] er svakt, og det grafiske resultatet blir ofte nettopp en kurve som bare bøyer litt nedover mot slutten. Når vi likevel regelmessig analyserer vestnorsk tonelag 2 som L*HL] i mange dialekter, er det blant annet fordi

182 INTONASJON SOM TEKSTBINDING

2 en utvidelse av domenet med én stavelse, for eksempel til ( sovende)AP, vil medføre at L] får hele sistestavelsen til disposisjon, og da vil den alltid være der i “fullversjon”. I vestnorske tostavelsesdomener får vi altså en nødløsning på overflaten i tonelag 2 utløst av plassmangel, nærmere bestemt manglende samsvar mellom antall toner i melodien (= 3) og antall tilgjengelige stavelser (= 2). Hva så med Trondheimsmodel- lens østnorske IU-L%? En rimelig antakelse ville være at når den siste AP-en inne- holdt flere trykklette stavelser, altså bød på tilstrekkelig plass, ville L% også her mani- festere seg tilsvarende sterkt og framstå som en uomtvistelig fonologisk tone. I det forliggende datamaterialet synes dette imidlertid ikke å være tilfelle. Uansett plass synes det som om vi aldri får særlig mer enn denne minimale avbøyningen av kurven. I datamaterialet bak dette arbeidet forekommer tallrike eksempler på grafer som både posisjonelt og reint grafisk er sammenliknbare med den finale AP-en i figur 6. Dette gjelder både data fra østnorsk og fra vestnorske dialekter som skal analyseres i avsnitt 3. I mange tilfeller er det snakk om lydsignaler der det er helt utelukket å analysere inn en final fonologisk tone L. Et åpenbart eksempel fra vestnorsk kommer i figurene 10 og 12 i 3.2. Her er avbøyningen til og med større enn i figur 6, nemlig på ca. 25 Hz. Til dette kommer at i mange av de østnorske eksemplene synes det, reint audi- tivt, å være frekvensnivået på den finale H-tonen snarere enn den avsluttende avbøy- ningen som skaper fornemmelsen av lavtonig avslutning. Vi snakker altså om en siste H med markant lavere F0-topp enn de foregående H-tonene. Kaster vi nok et blikk på figur 5, ser vi en illustrasjon på dette. Når det kunne være fristende å analysere inn en final L her ved inspeksjon av grafen, skyldes det at kurven til slutt går ned til rundt 75 Hz, som er minst like lavt som startpunktet for den fore- gående stigningen opp til H, og der ligger jo trykkstavelsens L*. Altså, kunne man tenke, her har vi L*H]L↓. Men ser vi på omfanget av avbøyningen, er den ikke på mer enn rundt 25 Hz, akkurat som i figur 10 og 12. Når den visuelt kan framstå som en mulig L i figur 5, skyldes det altså ikke at fallet er så stort, men simpelthen at den foregående H-toppen er så lav. Når man på en slik lavtliggende H-topp “hekter på” den standardmessige avbøyningen som kan tenkes å være mikroprosodisk, ser den signifikant ut i grafen, men er like lite hørbar som den i figur 10 eller 12. Og da er vi i realiteten tilbake til analysen med deklinasjon som det viktigste signalet på avsluttet makrostrukturell enhet. Om denne deklinasjonen realiseres som en global nedadgående bevegelse gjennom en serie AP-er (figur 2) eller om det snarere er snakk om en mer lokalt H-deklinert final AP (figur 5), kan muligens i noen grad vise seg å bero på individuelle valg. Dermed blir konklusjonen at i alle fall når det gjelder markering av slutten på en makrostrukturell enhet i talen, er deklinasjon det overlegent mest signifikante signalet. Og dermed ser vi også at Alnæs’ hovedpoeng i realiteten er ytterligere styrket: Ikke bare “forsætning- ene”, men også en god del av “eftersætningene” avsluttes i realiteten med høy tone, men da i sterkt ned-deklinert versjon. Videre synes det å være en tendens at strategien fra figur 4, H]-stryking, favoriseres når den siste AP-en er kort, gjerne mono-

183 JAN K. HOGNESTAD eller disyllabisk. Slik sett kan dette ses på som et fonetisk overflatefenomen, en tilpassing til plassforholdene. Jo lenger den siste AP-en er, jo sikrere blir det at en F0- tilpasset H] realiseres. Ett forbehold som har med notasjon å gjøre, bør tas: Beskrivelsen som er gitt her, er i utpreget grad overflatenær, og selv om den bruker notasjonskonvensjoner fra autosegmental fonologi, kan den i stor grad karakteriseres som fonetisk. Holder man seg med noe større grad av abstraksjon, kan man selvsagt vurdere om Trondheims- modellens L%-notasjon likevel er relevant. I så fall vil den ikke markere en faktisk forekommende lav final registertone, men snarere representere en fonologisk kom- ponent med deklinasjon som sin primære overflatemanifestasjon.

2.3 Sluttkommentarer til case-studiene av østnorsk Ethvert analyseformat for intonasjon vil møte problemer når det skal tres nedover så komplekse strukturer som sammenhengende tale vitterlig er. Ikke minst gjelder dette når talen består av lengre verbale utgreiinger med argumentativ karakter, slik tilfellet er med data fra kilder som Dagsnytt 18, og ikke omhyggelig strukturerte testbat- terier, som skal brukes i undersøkelsen av vestnorsk i 3. Ikke minst fordi sondringen mellom fokus-H og ikke-finalitets-H vil kunne framstå som subtil og ikke alltid like lett avgrensbar, kan det utvilsomt reises inn- vendinger mot analysen av østnorsk intonasjon i dette arbeidet. Problemet er selvsagt at de konfigurasjonene som tillegges regulær pragmatisk fokusfunksjon og de som primært anses for å være ikke-finalt tekstbindende, er så like reint melodisk. Alt sammen spilles ut ved manipulasjon av en fonologisk høytone som eneste aktive mekanisme. Derfor hadde det vært gunstig for analysen dersom det lot seg gjøre å finne norske dialekter der pragmatisk fokus og ikke-final bindingsmarkering ble foretatt med melodisk ulike konfigurasjoner. Ikke bare ville da selve sorteringen av konfigurasjoner i de to typene framstå som langt mer uproblematisk. Det ville også være mer åpenbart at selve sondringen mellom fokus og tekstbinding overhodet er velbegrunnet i utgangspunktet. Påstanden i 3 kommer til å være at slike eksempler faktisk finnes i rikt monn, og da i dialekter fra det vestnorske området. Dermed blir det et stykke på vei slik at den østnorske analysen i dette hovedavsnittet er gjennom- ført for å danne et bakteppe til analysen av vestnorske prosodier som nå følger.

3 Vestnorsk intonasjon Når blikket nå skal vendes mot vestnorske dialekter, møter vi speilbildet av den problemstillingen som ble skissert for østnorsk i 1. Dersom realisasjonsprinsippene for tekstbinding er nær-universelle, som Cruttenden hevder, må de også gjelde for alle varianter av norsk, og da må også vestnorske dialekter signalisere ikke-finalitet med avsluttende høy tone i relevante domener og finalitet med lav eller fallende tone. Ser vi også her på settet av hyppig forekommende grunnkonfigurasjoner for de to tonelagene, H*L] og L*HL], ser vi fort at problemstillingen blir en annen enn i østnorsk.

184 INTONASJON SOM TEKSTBINDING

Mens standard grensetone i østnorsk var H], umiddelbart brukbar for markering av ikke-finalitet, er den i vestnorsk som oftest L]. I utgangspunktet skulle det indikere at vestnorsk grunnmelodi snarere har et godt utgangspunkt for final-markering i tekstbindingssystemet, eventuelt med tilleggs-bidrag fra global deklinasjon. Her vil det være markering av ikke-finalitet som eventuelt krever særskilte prosodiske tiltak. Og dersom vi overfører innsiktene fra analysen av østnorsk i 2 til de vestnorske melodiene, ser vi at vi også her kan oppnå korrekt plassert H til ikke-finale tekstbindings- formål på to måter: Ved en prosess som stryker final L], vil en vestnorsk tonelagsmelodi ende på H-tonen som normalt står nest sist. Alternativet kunne tenkes å være innsetting av en egen bindingstone H helt sist i ellers komplett realiserte melodier. Som det framgår av notasjonene ovenfor, er det også i vestnorsk en høy tone som brukes til å markere pragmatisk fokus (H), men den står altså ikke sist i AP-domenene, som i østnorsk, og nettopp det skal vise seg å være essensielt i vår sammenheng. Regulær fokusmarkering i vestnorsk skjer ved at denne tonen F0-ekspanderes på vanlig måte, men den har ingen tilleggsfunksjon som grensetone. Den funksjonen ivaretas av den etterfølgende L]. Dersom også vestnorske dialekter har et prosodisk system for tekstbinding der ikke-finalitet markeres på den universelle måten med en H-tone som står helt sist i AP-domenet, altså uten noen L etter seg, vil vi ha den ønskede situasjonen fra 2.3, nemlig dialektprosodier som har ulike melodiske konfigurasjoner for pragmatisk fokus og ikke-final tekstbinding. Vestnorske dialektprosodier vil da være et velegnet forsøkslaboratorium både for å påvise at fokus og tekstbinding faktisk er ulike funksjoner i taleprosodien, og for å kunne gå opp grensene mellom disse funksjonene på en entydig måte. Det var jo nettopp dette som viste seg å være komplisert i østnorsk. Endelig burde det her ligge til rette for studium av system-interne prosesser, som vekslingen mellom grunnmelodi og tekstbindingsmelodi eventuelt ville være. I de følgende avsnittene forfølges disse problemstillingene i tre trinn. I 3.1 gis en demonstrasjon av tekstbindingsintonasjon i Kristiansand bymål, som kan ses på som en parallell til analysen av østnorsk i 2.1. I 3.2 følger en dybde- analyse av tekstbindingsfonologien og vekslingsmekanismene som tas i bruk i Eger- sund bymål. Begge disse analysene er case-studier med kun en informant. Endelig presenteres i 3.3 en undersøkelse som på mer systematisk vis tar for seg tekstbindingsintonasjon i tre vestnorske kyst-bymål: Kristiansand, Egersund og Bergen.

3.1 Tekstbinding i Kristiansand bymål: case-studium Her følger en demonstrasjon av hvordan tekstbindingsstrategier realiseres hos en taler av Kristiansand bymål. Det dreier seg i dette tilfellet ikke om radioopptak, men om et originalopptak der en kvinnelig hovedfagsstudent forteller om framdriften i feltarbeidet hun utførte i samband med hovedoppgaven sin. Den relevante tekstbiten følger her:

Jeg har gjennomført intervju med en av informantene. Og da var jeg heldig, for hun har nettopp flyttet tilbake til byen her, så det intervjuet er gjennomført nå.

185 JAN K. HOGNESTAD

Og informanten fra London, hun kommer forhåpentligvis hjem nå i april, så da må jeg vente på det. Dessverre så har de to andre informantene mine ikke planlagt noen reise til Kristiansand med det første, så da må jeg reise til dem.

Denne utgreiinga utgjør en makrostrukturell enhet, altså et avsnitt. Som i 2.1, er eksempler på fokusmarkering understreket og tekstbinding kursivert.

3.1.1 Ikke-final markering Også her ser vi et godt eksempel på den erfarne samtaledeltaker i aksjon. Først i avsnittet får vi intonasjonell markering av fokuskonstituenter på vanlig måte, bestemt av de pragmatiske vurderingene som taleren løpende gjør. I den midtre delen av avsnittet oppstår åpenbart behovet for å sikre at tilhørerens oppmerksomhet framdeles er til stede, så der blir noen konstituenter markert for tekstbinding (nå, London, april, det). I siste del av avsnittet opphører så disse ikke-finalmarkeringene, og dermed signaliserer taleren at hun nærmer seg slutten av tankerekken sin. Motta- keren forberedes dermed på det makrostrukturelle bruddet som tydeliggjøres ved finalitetsmarkering av dem. Det som her klart vitner om kommunikativ kompetanse hos taleren, er nettopp dette å ha en fornemmelse av når det oppstår fare for at mottakeren faller av lasset, enten ved at han flytter oppmerksomheten sin annetsteds, eller at han ikke foretar den mest mulig hensiktsmessige parsing av den løpende taleteksten på de relevante stedene, altså der en gitt makrostrukturell enhet tar slutt. Disse faremomentene garderer taleren seg mot ved å plassere markører for ikke- finalitet nettopp på de strategiske stedene, slik at lytteren i neste omgang får avsnittsmarkeringen på plass der den skal være. Så kommer spørsmålet om hvordan alt dette realiseres tonalt hos denne taleren av Kristiansand bymål, som ellers har en klassisk vestnorsk H*L] / L*HL]-struktur i tonelagssystemet sitt.

Jeg har gjennomført intervju med en av informantene. Og da var jeg heldig, for hun har nettopp flyttet tilbake til byen her, så det intervjuet er gjennomført nå. Og informanten fra London, […]

FIGUR 7: Kristiansand bymål: London + informantene

186 INTONASJON SOM TEKSTBINDING

Figur 7 viser to tonelag 1-AP-er fra dette avsnittet. I ordet informantan kommer det 1 1 først to trykklette stavelser som tilordnes foregående AP: ( en av infor)AP( mantan)AP. Av grafen ser vi at mantan har en umiskjennelig H*L]-struktur, slik vi vil forvente i denne varianten av norsk. Dette er altså en AP med fokusmarkering, mens den andre, 1 ( London)AP, er den første av markeringene av ikke-final tekstbinding. Og her ser vi at drastiske ting har skjedd. Også dette er jo en tonelag 1-AP, men realiseringen er helt annerledes enn den vi fant i -mantan. Strukturen er udiskutabelt L*H]→, altså faktisk sammenliknbar med den tilsvarende østnorske melodien. Dersom dette ikke er idio- lekt, og heller ikke et resultat av at Kristiansand ligger nær grensen mellom vestnorsk og østnorsk prosodi, har vi å gjøre med et system som radikalt segregerer rein fokusmarkering fra tekstbinding. Her vil det ikke være tvil om hva som er pragmatisk fokusmarkering på den ene sida, og hva som er ikke-final tekstbinding på den andre. Sammenholder vi denne tonelag 1-melodien med de to nevnte strategi-mulighe- tene, kunne det synes som om vi har å gjøre med den ene av dem, nemlig stryking av final grensetone L]. Legger vi en slik stryking til grunn, blir konsekvensen at H overtar plassen ved domenegrensen, og altså framstår som H]→. Men det innebæ- rer at tonen faktisk flytter dit, ikke at den sprer seg og skaper et monotonalt høyto- neplatå tvers gjennom hele ordet. Når den flytter, etterlater den en tom tonal posisjon i trykkstavelsen, og det muliggjør (eller rettere sagt: nødvendiggjør) at en ny tone fyller denne posisjonen og utfører den oppgaven som tonen her skal ha, nemlig å bidra til markeringen av trykk. I samsvar med OCP (the Obligatory Contour Principle) (Goldsmith 1976: 36), som sier at to nabotoner alltid vil ha motsatt polaritet, blir dette en lav tone. Totalresultatet blir da L*H]→, som altså, tonalt sett, er nøyaktig samme representasjon som i den østnorske grunnkonfigurasjonen for tonelag 1, og samtidig speilbildet av Kristiansand-talerens egen grunnkonfigurasjon. Omformingen til tekstbindende intonasjon kan imidlertid også beskrives på en litt annen måte. Ovenfor ble L-stryking sett på som prosessens første og igangset- tende trinn, og deretter kom H-flytting som en helt nødvendig konsekvens. En alternativ betraktningsmåte ville være å se på H som den virkelige og primære aktøren i omformingsprosessen. Hovedgrepet blir da at den essensielle prominenstonen H, hovedelementet i fokusmarkering så vel som i bindingsmarkering, flytter til dome- nefinal posisjon når den skal tekstbinde. Sekundært fortrenges da den tonen som opprinnelig var assosiert der, altså L. Skal H derimot markere regulært fokus i Kris- tiansand bymål, flytter den ikke, men F0-ekspanderes der den ellers står. Er dette en plausibel beskrivelse? I Hognestad 2006 [2004], 2007 og 2008 hev- des det at høyreforskyving av prominenstonen H er en meget hyppig forekommende prosess i norske dialektprosodier, men da i andre sammenhenger enn tekstbinding. I samsvar med Yip 2002: 8ff brukes termen peak delay om fenomenet. Det vi ser hos Kristiansand-informanten i figur 7, skal i dette arbeidet imidlertid ikke kalles peak delay, selv om høytonen også her går mot høyre. Peak delay innebærer snarere at språkbrukeren ikke helt treffer “on target” med H-tonen som “skytes ut”. I utgangspunktet er dette en fonetisk effekt på millisekund-nivå som særlig rammer domener

187 JAN K. HOGNESTAD med god plass, men over tid kan slike forsinkede H-plasseringer bli oppfattet som korrekt av nye generasjoner språkbrukere, og de kan da fonologisere H i sin for- skjøvne posisjon. Slik kan en gitt dialektprosodi over tid endres, og nettopp dette kan ha vært motoren i utviklingen av den tonelags-heterogeniteten vi finner i moderne norsk, blir det hevdet i de nevnte arbeidene. Det som da skaper en parallell mellom peak delay og det fenomenet som omtales her og vises i figur 7, er sekundærkonsekvensen av prosessene. Når peak delay-prosessen er kommet tilstrekkelig langt, skjer akkurat det samme som ved den langt mer dramatiske H-flyttingen ved tekstbinding i Kristiansand bymål, nemlig at det skapes et prosodisk tomrom ved domenestart som fylles ved at en tone av motsatt polaritet “trekkes inn”. Slik sett er det grunn til å hevde at analysene av tekstbinding i vestnorsk og av generell prosodisk utvikling i de nevnte arbeidene, supplerer og støtter hverandre. Ytterligere dokumentasjon av dette kommer i avsnittene som følger.

3.1.2 Final-markering Her følger en ganske kortfattet presentasjon av finalitetsmarkeringen hos informanten fra Kristiansand.

FIGUR 8: Kristiansand bymål: … da må jeg reise til dem. Interpoleringsfunksjonen i PRAAT er benyttet.

Figur 8 viser siste del av avsnittet, og vi ser at også her brukes deklinasjon som signal for finalitet, i tillegg til at den lave grensetonen på di selvsagt kan beholdes. I tillegg kan det nok være grunnlag for å anse prominenstonen H for å være strøket i den 1 siste monosyllabiske AP-en ( di)AP. Dermed ser vi tydelig hvordan østnorske og vestnorske prosodier, eksemplifisert ved Oslo og Kristiansand, iscenesetter tekstbinding ulikt. Mest interessant er ikke-final tekstbinding i Kristiansand, siden H ikke bare F0-ekspanderes, men også flyttes, og dermed gir en helt annen melodi enn den som brukes til å markere ytringsfokus. Behovet for å skille fokus- og bindingsmarkering i språkbeskrivelsen synes her å være opplagt. Hva så med representativiteten i Kristiansand-eksempelet? En rimelig hypotese er at denne demonstrasjonen gir et representativt bilde av tekstbindingsintonasjon i

188 INTONASJON SOM TEKSTBINDING vestnorsk. Likevel vet vi at intonasjonell variasjon i vestnorsk anses for å være større enn i østnorsk. Dermed blir det et interessant spørsmål om tekstbinding konfigure- res nøyaktig likedan over hele det vestnorske området, eller om mer fingraderte ulikheter i de prosodiske grunnkonfigurasjonene, altså det som i utgangspunktet konstituerer den store vestnorske prosodivariasjonen, også gir seg utslag i kvalitativt ulike tekstbindingssystemer. I 3.2 og 3.3 vil det bli forsøkt påvist at dette faktisk er tilfellet, og at det å studere tekstbinding følgelig er en helt nødvendig forutsetning for å danne seg et totalbilde av det norske prosodiske mangfoldet. Slik sett gir dette arbeidet seg ut for å gi helt nye bidrag i arbeidet med å skjønne hvorfor det er så nær- liggende å heimfeste norske dialekter med prosodi som primærkriterium.

3.2 Tekstbindingsintonasjon i Egersund bymål: case-studium I dette avsnittet presenteres nok en case-undersøkelse av tekstbindingsintonasjon, denne gangen med artikkelforfatteren som informant. Det betyr at prosodien er fra Egersund bymål, en dialekt der den grunnleggende tonelagsrealiseringen er grundig beskrevet i Hognestad 1997. I den undersøkelsen ble det imidlertid ikke sagt noe som helst om tekstbindingsintonasjon, og ved utarbeidelsen av testmaterialet og felt- prosedyrene ble det faktisk lagt vekt på å unngå såkalt liste- eller oppramsingsinto- nasjon i informantenes lesinger av testbatteriet, en intonasjonstype som naturlig kan ses på som en form for tekstbindingsintonasjon (ibid.: 71). Dette var uten tvil en for- nuftig strategi. Nå er imidlertid søkelyset et annet, og som det vil framgå av under- søkelsen i 3.3, har det vært aktuelt nettopp å utløse liste-lesing av data for å under- søke tekstbindingsintonasjonen. Problemene med forskeren som informant er i og for seg innlysende, men både i generativ lingvistikk generelt og prosodi spesielt (som i Abrahamsen 2003 og så vidt vites også i arbeider av Fretheim og Nilsen) er det tradisjon for en slik “introspek- tiv” metode for å frambringe relevante data. 1 2 Her leses først de to navnene ( Vangen)AP og ( Lange)AP, først med dialektens grunnmelodier, (heretter ofte benevnt deklarativ intonasjon) og deretter lest som om navnene var to av flere navn lest som en liste. Se ellers 3.3 for en nærmere begrunnelse for valget av “liste-modus” i denne sammenhengen:

FIGUR 9: Egersund bymål: Vangen + Lange, lest deklarativt.

189 JAN K. HOGNESTAD

FIGUR 10: Egersund bymål: Vangen + Lange lest med tekstbindingsintonasjon.

Det vi ser her, er at de deklarative tonelagskonturene, henholdsvis H*L] og L*HL], blir totalt omformet i ikke-final tekstbindingsmodus, akkurat slik tilfellet var i eksempelteksten fra Kristiansand. Siden tonelag 2-melodien i Egersund bymål allerede i utgangspunktet har H i stavelse nummer to, blir omformingen minst omfattende her. Her følger forslag til formalisering, der de to typene fortsatt kalles henholdsvis ‘deklarativ’ og ‘tekstbinding’:

FIGUR 11: Autosegmentale representasjoner av omforming fra deklarativ til tekstbindende intonasjon i Egersund bymål.

For å kunne studere mekanismene i fonetisk detalj, er også vektenheten mora (µ) inkludert i notasjonen, både her og i 3.3, altså slik at en trykkstavelse beskrives som bimoraisk (har to vektenheter) og en trykklett stavelse er monomoraisk (har én vekt- enhet). Omformingen fra deklarativ til tekstbindende intonasjon fører til en kontur- type som er umiddelbart gjenkjennelig: Enkelt sagt går taleren, melodisk sett, fra vestnorsk mot østnorsk intonasjon ved listelesing, og det innebærer at H skyves helt til høyre i AP-domenet. Tonaliteten i begge ordene får dermed representasjonen L*H], mens det utelukkende er tidlig eller sein L-assosiering (til første eller andre mora) som ivaretar tonelagskontrasten i tekstbindingsmodus. I samband med diskusjonen av en eventuell avsluttende L] i fokale domener i østnorsk i 2.2.1 ble Trondheimsmodellens analyse med avsluttende L%, der kurven

190 INTONASJON SOM TEKSTBINDING bøyer lett nedover på siste stavelse, problematisert. I figur 9 ser vi at stemmen utlø- ser akkurat den samme grafiske konfigurasjonen i bindingslesingene, og her ville ingen finne på å analysere melodiene som L*HL]. Slik sett bidrar disse grafene ytterligere i retning av å kunne regne denne tilsynelatende finale fallfasen som mikroprosodi snarere enn fonologisk relevante F0-bevegelser. I figur 12 utvides domenestørrelsen. Granneman må gå og Langeland må gå blir lest tekstbindende (altså som om disse to sto på en liste av personer som “må gå”):

FIGUR 12: Egersund bymål: Granneman må gå + Langeland må gå. Her vises både stipulerte stavelsesgrenser og relevante segmentgrenser (tynne streker nederst i figuren).

Det relativt høye startnivået i tonelag 1-konturen kan være en mikroprosodisk effekt ved plosiv. Det som ellers framtrer som slående ved tonaliteten i figur 12, er dette: Dersom må gå, altså den delen av ytringene der tekstbindings-H blir realisert, klip- pes bort og bare selve navnesekvensene (altså de delene der segmentgrenser er avmerket) avspilles, vil det auditive inntrykket av Granneman og Langeland være tilnærmet sammenfallende med grunnmelodiene i østnorske tonelag. Første del av tonelag 2-melodien framstår med en F0-heving som sterkt nærmer seg det som skal til for å regne med en initial fonologisk tone H. Spørsmålet ville i så fall bli om over- flatetonaliteten vist i figur 12 faktisk kunne få denne representasjonen:

FIGUR 13: Egersund bymål: formalisering av omforming fra deklarativ til tekstbindende intonasjon i domener på 5 stavelser.

191 JAN K. HOGNESTAD

Nå viser dette fenomenet seg utelukkende når AP-domenet er svært langt. I dette tilfelle er det på fem stavelser, mens det minimale domenet for realisering av tonelagskontrasten jo er to stavelser. På grunnlag av et slikt spesialtilfelle ville det være uri- melig å regne med en fonologisert initial H i ikke-final tonelag 2-binding. I et sammenliknende perspektiv er dette likevel interessant. Faktisk kan det sies å være belegg for å si at vi her ser en synkron demonstrasjon av et hovedpoeng både i dette arbeidet og i Hognestad 2006 [2004], 2007 og 2008. Både forskyving og flytting av H mot høyre domenekant resulterer i tonal innovasjon i venstre domenekant. I sine deklarative grunnmelodier har alle vestnorske dialekter med tonelagsmotsetning en H som ligger lenger “til høyre” i tonelag 2 enn i tonelag 1. I de nevnte arbeidene blir dette sett på som en konsekvens av at H i deklarativ prosodi har ‘migrert’ mot høyre gjennom en peak delay-prosess. Der denne migreringen har kommet tilstrekkelig langt, får vi en nyutviklet L* på trykkstavelsen. I Stavanger bymål ligger H så langt til høyre i tonelag 2 at det i tillegg blir plass til nok en initial tone, slik at melodien har strukturen HL*HL]. En slik initial H fins normalt ikke (i alle fall ikke i ‘fullversjon’) i tonelag 2 i Egersund, men ved bindingsintonasjon, som jo nettopp involverer en ekstremt høyreforskjøvet H, dukker en initial F0-heving, en initial H “in embryo”, nærmest programmessig opp i lange domener.

3.2.2 Egersund bymål: synkron peak delay Ovenfor blir tekstbindingsmarkering for ikke-finalitet med avsluttende H] i vestnorsk beskrevet som en flytteoperasjon og ikke som peak delay, en prosess der fokal H forskyves i langt mindre dramatisk grad. I Hognestad 2006 [2004] og 2007 gis det både eksempler der den melodiske forskjellen mellom de to tonelagsmelodiene i en gitt dialekt anses for å ha blitt utviklet gjennom en peak delay-prosess, og eksempler der melodiske forskjeller i tonelagsrealiseringen to ulike dialekter imellom analyseres som ulikheter i graden av peak delay utviklet over tid. I begge situasjoner kan denne graden av H-forskyving være så beskjeden som én moraposisjon. Hogne- stad 2007 hevder at dersom en slik diakront orientert analyse er på rett spor, vil det være å forvente at prosessen også opptrer synkront, og da som ulik posisjonering av fokal H i domener av ulik lengde. I Egersunds-materialet finner vi relevante data i de deklarative lesingene av henholdsvis Lange, Langeland og Langeland må gå. Her er det ønskelig å vise hvor i den segmentale strengen H-toppen ligger i disse tre tilfellene. Figur 13 gjengir en sammenklipping av de relevante delene av tre testyt- ringer. De heltrukne markeringene avgrenser henholdsvis vokalen [´] i stavelse nummer to og opptaktskonsonanten [ ] i stavelse nummer tre:

192 INTONASJON SOM TEKSTBINDING

FIGUR 14. Egersund bymål: Lange + Langeland + Langeland (må gå). Alle registreringene er lest deklarativt, altså med dialektens grunnmelodier for tonelagene. Merk at de heltrukne loddrette strekene her viser utvalgte segmentgrenser, ikke stavelsesgrenser. Dette er gjort for å muliggjøre detaljstudium av hvor H er lokalisert.

Med alle mulige forbehold om mangel på representativitet, ser vi her konfigurasjoner som rimelig kan tolkes som eksempel på synkron peak delay i overflatetonalite- ten. I A ligger H trygt inne i vokalkjernen [´] i andre stavelse, der den i følge den fonologiske analysen L*HL] også skal ligge. I B har H-toppen imidlertid krysset segmentgrensen mellom [´] og [l]. Den plasserer seg altså i opptakten til tredje stavelse snarere enn i kjernen av den stavelsen der den er fonologisk hjemmehørende. Dette kan ses på som en overflateeffekt utløst av plassøkningen i domenet som føl- ger av tredjestavelsen land. I C reposisjonerer den seg ytterligere (om enn marginalt) innenfor [l] og legger seg i grensen mot [a]. Her er altså domenelengden ytterligere utvidet med en fjerde og en femte stavelse må gå, som ikke er tatt med i figuren. Mer interessant enn den marginale H-forskyvingen i C er det imidlertid å se hva som skjer helt først i dette domenet. Når H kommer tilstrekkelig langt mot høyre, ser det igjen ut som om noe skjer ved domenestart, nemlig en viss initial heving av F0- nivået. Også dette kan ses på som en ny initial H-tone “in embryo”. I vestnorsk tekstbindingsmodus vokser den seg, som vist, ytterligere stabil, og endelig viser den seg i fullversjon i grunnmelodiene for tonelag 2 som initialt fonologisert HL* i Sta- vanger bymål og H* i østnorsk.

3.2.3 Oppsummering av Egersunds-analysen I faglitteraturen har det alltid vært vanlig å illustrere tonelagsforskjellen i norsk ved å vise til par av isolerte størrelser (gjerne minimale par i strukturalistisk forstand). I alle fall etter Haugen og Joos 1952 har man innsett at slike par (typen bønder/bøn-

193 JAN K. HOGNESTAD ner) med fordel kan ses på som komplette tonelagsgrupper (AP-er) snarere enn som ord. Det må også legges til grunn at slike demonstrasjonslesinger av tonelagspar framstår som fokale, gitt graden av emfase de som oftest uttales med i demonstra- sjonssituasjonen. Dermed er det tradisjon for å si at alle klassiske lesinger av tonelagspar i norsk er fokale lesinger. Det viktigste resultatet fra gjennomgangen av det lille datasettet fra Egersund bymål, er den klare forskjellen mellom fokusprominens og bindingsprominens som framkommer her. Alle gjengitte lesinger er nettopp det man kan kalle demonstrasjonslesinger, slik at det som er kalt deklarative varianter, i realiteten er eksempler på fokale domener i Trondheimsmodellens forstand. I denne modellens analyser av østnorsk sondres det som nevnt ikke mellom regulært fokus og tekstbinding. Siden disse to funksjonene ikke skilles melodisk i østnorsk, disponerer Trondheimsmodel- len for å betrakte dette utelukkende som grader av fokusprominens. I analysen av østnorsk i 2, gjøres det et forsøk på å gå opp grensen mellom de to funksjonstypene, samtidig som det er klart at grensetrekkingen på ingen måte er lett å foreta, gitt de melodiske forutsetningene. I Egersund bymål demonstrerer figurer som 9 og 10 klart hvordan fokusprominens og bindingsprominens segregeres melodisk, akkurat som i Kristiansand, og en foreløpig observasjon bygd på 3.1 og 3.2 vil også være at tekstbindingssystemene i norske dialekter kan se ut til ikke å følge den tradisjonelle grensen mellom østnorsk og vestnorsk prosodi, hva melodisk struktur angår. Det er i deklarativ modus (eller hva man nå velger å kalle denne typen prosodi) at denne grensen manifesterer seg, i de klassiske høy/lavtonekonfigurasjonene HL/LHL versus LH/HLH. I bindingsmodus kan det se ut som om en grunnleggende LH-basert melodi gjennomføres uavhengig av prosodien for øvrig, noe som selvsagt samsvarer med det Cruttenden og andre har sagt om denne prosodiens universelle karakter. Imidlertid er langt fra alt sagt med dette. Gitt at vestnorsk intonasjon oppviser stor grad av variasjon når det gjelder de deklarative grunnmønstrene, vil det være av interesse å se nærmere på forholdet mellom fokus og tekstbinding i flere av disse systemene. Og da er det nok en gang slik at de konfigurasjonene man kan angi med fonologiske notasjoner av typen L*HL], vil kunne være for grove. Det disponerer nok en gang for å anlegge et perspektiv som i utgangspunktet må klassifiseres som fonetisk, for å kunne studere mekanismene i størst mulig grad av detalj. Påstanden vil være at det nettopp er i en del av disse overflatedetaljene at momenter til forstå- else av utviklingen på systemnivå kan finnes.

3.3 Sammenliknende undersøkelse av vestnorsk tekstbindingsintonasjon For å kunne detalj-studere forholdet mellom fokus- og bindingsprominens i vestnorsk, trengs et kryssdialektalt datamateriale som er reelt sammenliknbart. Den case-baserte empirien som er lagt til grunn hittil i dette arbeidet, oppfyller ikke slike krav. Det reiser behovet for et strukturert testoppsett, i den forstand at informantene i alle fall i deler av undersøkelsen ikke snakker fritt, men leser sine versjoner av et tekstforelegg. I så fall gjelder det å konstruere et testbatteri som produserer tekstbin-

194 INTONASJON SOM TEKSTBINDING dingsintonasjon på nøyaktig de samme stedene i et gitt tekstforløp. I 3.2 framgikk det at ved lesing av ulike typer lister som består av en rekke enkeltelementer, vil det være stor sjanse for at leseren realiserer hvert liste-element som en avsluttet AP med bindingsintonasjon.

3.3.1 Informanter og testmateriale Opptak er gjort med fire informanter fra hvert av bymålene i Kristiansand, Egersund og Bergen. Informantene er voksne personer mellom 30 og 60 år. Kriteriet for utvalg er det som ofte brukes i dialektologiske undersøkelser, nemlig at informantene pluss minst den ene av foreldrene skal være fra det aktuelle stedet. Opptakene besto av tre deler. I første del ble informantene instruert til å lese lister med tall. I andre del ble informanten instruert til å tenke seg en situasjon der vedkommende står foran en forsamling og skal gi beskjed om hvem som skal utføre et oppdrag. Dette dreier seg om et utvalgt antall personer i forsamlingen der etternav- nene skal gjøres kjent ved å bli lest som en liste. Navnene ble fordelt på to ulike lister, der disse til sammen var representert: Lien, Mehren, Wiland, Christoffersen, Engebretsen, Løvland, Vollan, Hognestad, Lilleholt, Nedrelid, Skjekkeland. For begge listelesingene gjaldt en hypotese om at alle ord i lista bortsett fra det siste ville bli lest med ikke-finalitetsmarkering. Dette slo uten unntak til. Som kontroll ble hver informant også bedt om å utføre en tredje operasjon, nemlig å lese setninger av typen Han/hun heter X, og der X er de samme navnene som også ble lest i listemodus. Men i motsetning til listelesingen, der en rekke navn kommer på rad og rekke i samme lydfil, får vi her en separat fil for hver deklarativ nav- nesetning. Her kan man regne med at navnene blir lest som fokale AP-er, slik at en sammenlikning mellom denne delen og liste-delen vil kunne illustrere forholdet mellom fokusprominens og bindingsprominens i vedkommende dialekt.

3.3.2 Oversikt over resultatene Tabellen i figur 14 viser formaliseringer av intonasjonen etter samme mønster som er brukt i andre figurer. Domenene som er vist i formalisert utgave, er på to stavelser, der den første er den bimoraiske trykkstavelsen. Her er det viktig å merke seg om det på overflaten forekommer tidlig eller sein T-assosiering i trykkstavelsen. Deklarativ intonasjon står til venstre og ikke-final tekstbindingsintonasjon til høyre i tabellen. Dersom man leser horisontalt, kan man se hva som skjer med en gitt tonelagsmelodi fra en gitt dialekt i omformingen fra deklarativ modus til bindingsmodus.

195 JAN K. HOGNESTAD

FIGUR 15: Formelle representasjoner av omformingsprosesser i 3 bymål.

3.3.3 Kristiansand og Egersund I tonelag 1 er det lite å legge til ut over det som ble sagt i 3.1 og 3.2. Begge dialekter viser omforming til bindingsmodus ved flytting av H og de sekundæreffektene som følger av dette. At den opprinnelige grensetonen forsvinner, må ses på som en helt naturlig prosess. Bindingsintonasjonen skal jo signalisere at taleren nettopp ikke har nådd fram til et grenseskille i taletekstens makrostruktur. Forekomst av en L- grensetone her ville være et langt mindre konstruktivt bidrag til mottakers avko- dings- og tolkingsprosess enn den H-tonen som i bindingsmodus inntar grenseposi- sjonen, og som i følge Cruttenden har nærmest universelle egenskaper som ikke-finalitetsmarkør. Videre dukker ny initial L* opp, som sekundærkonsekvens av at H] flytter til høyre. Den modellen for prosodisk utvikling som skisseres i Hogne- stad 2006 [2004] og 2007, impliserer at alle slike innoverte toner i utgangspunktet assosieres maksimalt tidlig ved domenestart. Første mora i trykkstavelsen er i slike prosesser nye toners fødested. I tillegg er det selvsagt verdt å merke seg at den resul- terende L*H-konfigurasjonen i detalj er identisk med den som forekommer i alle sammenhenger i østnorsk. I tonelag 2 framstår omformingen til bindingsprosodi som mer kompleks, og kanskje også mer interessant. Her finner vi nemlig ulikheter mellom Kristiansand og Egersund. I Kristiansand signaliseres ikke-final binding i tonelag 2 med nøyaktig samme tonale konfigurasjon som vi fant i tonelag 1. Det er med andre ord slik at Kristiansand får tonelagsnøytralisering i tekstbindingsmodus. I Egersund, derimot, opprettholdes tonelagskontrasten også ved tekstbinding. For å forklare denne forskjellen, kan vi gå til grunnkonfigurasjonene i disse to dialektene. Da ser vi at Kristiansand i deklarativ intonasjon har tidlig-assosiering av L* i tonelag 2, mens peak delay-prosessen har gått et steg lenger i Egersund, som

196 INTONASJON SOM TEKSTBINDING altså har fått sein assosiering. Det er denne forskjellen i den deklarative prosodien som synes å være avspeilet også i bindingsmelodiene. I omformingsprosessen blir den allerede eksisterende L* i tonelag 2 simpelthen liggende i sin grunnposisjon i begge dialekter. Dermed blir tidlig versus sein L*-assosiering avgjørende for at tonelagskontrasten blir bevart i egersundsk bindings-prosodi, mens den forsvinner i kristiansandsk. Ser vi nærmere på tonelag 2-prosessene i disse to dialektene, er det viktig å være klar over at H-flytting ut av trykkstavelsen har skjedd allerede i den deklarative prosodien, noe som understrekes av at begge disse dialektene uomtvistelig har utviklet en L* initialt og har totalmelodien L*HL] i tonelag 2. Dette antas å være resultat av en peak delay-prosess som har foregått i domener av en viss lengde over lang tid. Når H så flytter videre til domenegrensen i bindingsmodus, er dette en kortdistanse- flytting i forhold til løsrivelsen av H fra trykkstavelsen som skjer ved tonelag 1-binding. I tonelag 2 er erstatningstonen L* allerede på plass i trykkstavelsen, og ingen ytterligere manipulering trengs. Den realiseres dermed der den ligger, slik at både prosess og produkt for tonelags 2s vedkommende kan sies å være en melodisk forenkling. Det man kan tenke seg som en tilleggsprediksjon i beskrivelsesmodellen, er at når L* er så seint assosiert som i tonelag 2 i Egersund, skal det ikke mye til før bindings-styrt H-migrering lenger ute i domenet skaper så gode plassforhold for realisering av L* at den kan framstå enda tydeligere markert som lavtonekomponent. En slik tydeliggjøring kan skje ved at fallsekvensen ned mot L blir mer uttalt, noe som lett kan oppnås ved en begynnende F0-heving helt initialt. På den måten får vi et tydeliggjørende fall ned mot en utvetydig L*. Som vi så i 3.2.2, var det nettopp dette som skjedde i lange domener i Egersund. Dialekten oppfører seg med andre ord ned til minste detalj slik peak delay-modellen predikerer at den vil gjøre. Den tidlig- assosierte L* i Kristiansand predikerer at vi ikke vil finne denne effekten der, hvilket også er tilfellet. Forut for en initial F0-heving i Kristiansand, ville vi først ha måt- tet se en reposisjonering av L* fra første til andre mora i trykkstavelsen.

3.3.4 Bergen Går vi så til Bergen, finner vi en annen situasjon. Siden sammenlikning mellom deklarativ prosodi og bindingsprosodi er så essensiell i denne sammenhengen, gjengis først to grafer som gir et utgangspunkt for å formalisere den grunnleggende tonelagskontrasten i Bergen bymål:

197 JAN K. HOGNESTAD

FIGUR 16: Tonelagskontrasten i Bergen bymål. Finalt plasserte domener over to stavelser med deklarativ prosodi. Rammesetninger: Han heter Wiland / Han heter Løvland. Både stavelsesgrenser og segmentgrenser er markert.

Ulike forskere har analysert denne prosodien noe ulikt (Lorentz 1995, Kristoffersen 2006). Tonelag 1 har uansett tidlig H*-assosiering, altså til første mora i trykkstavelsens vokal, mens en tonelag 2-graf som den av Løvland i figur 15, ligger åpen for flere analyser, med og uten en initial L*. Her skal Bergens-prosodien over 2 stavelser gis følgende analyse:

FIGUR 17: Autosegmental representasjon av tonelagene i Bergen bymål.

Bergen bymål blir etter dette en dialekt med minimale peak delay-utslag, der tonelagskontrasten kan konstitueres utelukkende av en H-flytting fra den ene til den andre moraposisjonen i trykkstavelsen. I tonelag 1 har vi H-assosiering til første mora, mens tonelag 2 assosierer til andre mora. Begge tonelag får altså grunnleggende sett en H*L-melodi. En slik analyse gis også av eldre Flekkefjord-mål i Hog- nestad 2007 og nevnes dessuten som mulig analyse av dialekten på Tysnes i Sunn- hordland i Hognestad 2006 [2004]. Når det er naturlig å gå såpass nøye inn på grunnprosodien i Bergen bymål, er det fordi bindingsvariantene av de to tonelagene struktureres annerledes i Bergen enn i Kristiansand og Egersund. Vi så at det i disse to dialektene var nær sammenheng mellom deklarativ og tekstbindende struktur, og da er det naturlig å se etter en slik sammenheng i materialet fra Bergen også. Her er først relevante lesinger av tonelag 1-domenet Lien:

198 INTONASJON SOM TEKSTBINDING

FIGUR 18: Lien lest i deklarativ modus (til venstre) og i bindingsmodus som del av navneliste (til høyre) i Bergen bymål. Loddrett strek er stipulert stavelsesgrense.

Så følger lesinger av tonelag 2-domenet Vollan:

FIGUR 19: Vollan lest i deklarativ modus (til venstre) og i bindingsmodus som del av navneliste (til høyre) i Bergen bymål. Loddrett strek er stipulert stavelsesgrense.

I grafene til venstre i figur 18 og 19 er det lett å gjenfinne grunnmønsteret fra figur 16 og 17 med H* i trykkstavelsen i begge tonelag. Likeså er det lett å identifisere en avsluttende H i bindingsmodus i de to grafene til høyre, akkurat som vi har sett at systemene i Kristiansand og Egersund også hadde. Men der opphører likheten med de to andre systemene. I Bergen forekommer nemlig den avsluttende bindings-H i tillegg til det vi kan kalle den opprinnelige H-tonen i vedkommende tonelag. Fak- tisk er det slik at denne dialektprosodien slett ikke tekstbinder ved å flytte en eksisterende H til høyre domenekant, men ved først å realisere den deklarative tonelags-

199 JAN K. HOGNESTAD melodien i fullversjon og deretter legge til en ny H, som altså utfører den ikke-finale tekstbindingen. I Bergen forenkles altså ikke tonelagssystemet ved tekstbinding, det kompliseres. Spørsmålet blir så om den avvikende bindingsprosodien i Bergen kan forklares på grunnlag av trekk ved de deklarative strukturene som denne dialekten har. Leg- ger vi representasjonene av deklarativ prosodi i figur 15 til grunn, karakteriseres Bergen bymål av det vi kan kalle utpreget venstreorienterte H-toner. I begge tonelag er det mulig å se på dem som plassert i trykkstavelsen. Ikke-finalmarkering ved H- flytting tvers gjennom domenet til høyre kant ville altså ha vært en mer dramatisk prosess her enn i Kristiansand og Egersund, der H allerede deklarativt har posisjonert seg en moraposisjon lenger mot høyre i begge tonelag. En hypotese til ytterligere testing i framtidig forskning kunne da være at dialekter med liten grad av peak delay i deklarativ prosodi (Bergen, Tysnes) vil være dis- ponert for å utføre ikke-final tekstbinding ved å sette inn en ekstra H-tone finalt, H- innsetting, mens dialekter med større grad av peak delay (Kristiansand, Egersund og kanskje det aller mest utpregede eksempelet: yngre mål i Stavanger, jfr. Hognestad 2006 [2004]) vil være de mest åpenbare kandidatene til snarere å tekstbinde ved å reposisjonere eksisterende H ytterligere og flytte den maksimalt mot høyre, H-flytting. I disse dialektene ville H-innsetting føre til at de to H-tonene kunne komme til å stå relativt nær hverandre, noe som ser ut til å disfavoriseres.

4 Avslutning I dette arbeidet er det forsøkt påvist at fokusmarkering og tekstbinding med fordel kan ses på som to ulike funksjoner, som begge kodes inn i prosodiske systemer. En høy prominenstone er den overlegent viktigste komponenten i denne sammenhengen, idet den er sentral både ved regulær fokusmarkering og ved ikke-final tekstbinding, sannsynligvis i alle norske dialekter. Men der opphører altså likheten dialektene imellom. Mens østnorsk utelukkende synes å bruke ulike grader av F0- ekspansjon som signalbasis, finner vi i vestnorsk ulike strategier, typisk H-flytting eller H-innsetting, som i større grad omformer melodiene og skaper større tonalt mangfold i de prosodiske systemene. Især gir H-flytting omfattende omstrukture- ring av melodiene som resultat. På grunnlag av de prosodiske analysene som foreligger i faglitteraturen, har det som nevnt ofte vært bemerket at det synes å være større dialektvariasjon på det prosodiske området i vestnorske enn i østnorske dialekter. Resultatene det rapporteres om i dette arbeidet, underbygger i stor grad en slik uformell antakelse. Vurdert på fonetisk detaljnivå, hadde ingen av de tre vestnorske dialektene som har vært gjenstand for undersøkelse her, identisk prosodi i ikke-finale bindingsdomener. Disse forskjellene var det mulig å redegjøre for ved sammenlikning med grunnmelodiene i de enkelte dialektene, her referert til som deklarativ prosodi. Også her var det forskjeller mellom alle tre dialekter. Det er i tillegg slett ikke gitt at de tre systemene

200 INTONASJON SOM TEKSTBINDING som er beskrevet her, er de eneste som forekommer. Et totalbilde som da tegner seg, er at en gitt vestnorsk dialekt med tonelagskontrast for det første har settet med to regulære tonelagsmelodier og dernest nok et sett med melodier for tekstbinding, der de to settene relaterer seg til hverandre og der det i noen grad er mulig å predikere strukturelle trekk ved det ene på grunnlag av det andre. Endelig er det viktig å ha klart for seg at tekstbindings-settet på ingen måte er en esoterisk særhet i dialektprosodien som nærmest må provoseres fram i form av informant-instrukser om lesing av liste-elementer. I enhver naturlig samtale vil tekstbindingsintonasjonen ha en prominent plass som organisator av taletekstens makrostruktur. Underforbruk av slike tekstbindingsmarkører vil kunne gi mottaker problemer med avkoding og tekststrukturering, mens overforbruk, især av ikke- final-markører, vil kunne gi talen et hektisk og unødvendig insisterende preg. I sammenhenger der talere henvender seg til forsamlinger eller deltar i polemisk pre- gede dialoger, jfr. 2.1 og 2.2, øker ofte frekvensen av slike tekstbindingsmarkører. Det er som om man ubevisst tenker seg at noe av overbevisningskraften i det man sier, ligger i signalene om at tankerekken ikke er fullført her-og-nå, men vil bli ytterligere videreført og substansiert i det som umiddelbart følger. Underforbruker man derimot ikke-final tekstbinding i slike kontekster, vil det kunne gi inntrykk av monotoni og defensiv debattstrategi. Disse distribusjonsforholdene gjør at tekstbindingsmelodiene nødvendigvis må gi vesentlige bidrag til å gi en gitt dialektprosodi sitt særpreg. Faktisk åpner det for en betydelig utviding av fagfeltet når prosodien i en gitt variant av norsk skal beskrives. Tradisjonelt har slike beskrivelser kun gått ut på å vise det som i dette arbeidet er blitt kalt de to deklarative tonelagsmelodiene. Når det nå viser seg at en dialekt kan ha ikke bare to, men fire ulike måter å melodisere spennet mellom to hoved- trykkstavelser på, gir det ytterligere substans til dette som også ikke-fagfolk utmer- ket godt vet, nemlig at man på det vestnorske området ekstra lett kan “høre på tone- fallet” hvor en person kommer fra.

* En takk går til Gjert Kristoffersen for nyttige kommentarer til en tidligere versjon av denne artikkelen.

Litteratur Abrahamsen, Jardar Eggesbø. 2003. Ein vestnorsk intonasjonsfonologi. Trondheim: NTNU. Alnæs, Ivar. 1916. Norsk sætningsmelodi. Kristiania: Aschehoug. Cruttenden, Alan. 1986. Intonation. Cambridge: Cambridge University Press. Endresen, Rolf Theil. 1991. Fonetikk og fonologi. Ei elementær innføring. Oslo: Universitetsfor- laget. Fretheim, Thorstein og Randi Alice Nilsen. 1991. In defense of [±foc]. I Y. No og M. Libucha (red.): Escol ‘90. Proceedings of the Seventh Eastern Conference in Linguistics, 102–11. The Ohio State University.

201 JAN K. HOGNESTAD

Goldsmith, John A. 1976. Autosegmental Phonology. Bloomington: Indiana University Linguis- tics. Haugen, Einar & Martin Joos. 1952. Tone and intonation in East Norwegian. Acta Philologica Scandinavica 22, 41–64. Hognestad, Jan K. 1997. Tonemer i en høytonedialekt. Oslo: Det Norske Samlaget. ———. 2006 [2004]. Tonal accents in Stavanger: from western towards eastern Norwegian prosody? Bruce, Gösta og Merle Horne (red.): Nordic Prosody. Proceedings of the IXth Confe- rence, Lund 2004. Frankfurt am Main: Peter Lang, 107–16. ———. 2007. Tonelag i Flekkefjord bymål. Norsk Lingvistisk Tidsskrift 57–88. ———. 2008. Prosodisk utvikling i en sørlandsdialekt. Norsk Lingvistisk Tidsskrift 1–2008. Kristoffersen, Gjert. 2000. The Phonology of Norwegian. Oxford: Oxford University Press. ———. 2006a. Is 1 always less than 2 in Norwegian tonal accents? deVaan, Michiel (red.). Ger- manic Tone Accents. Proceedings of the First International Workshop on Franconian Tone Accents, Leiden 13.–14. June 2003. Stuttgart: Franz Steiner Verlag, 63–71. ———. 2006b. Markedness in Urban East Norwegian tonal accent. Nordic Journal of Linguistics 29, 95–135. Ladd, D. Robert. 1983. Phonological fratures of intonational peaks. Language 59, 721–59. Lorentz, Ove. 1995. Tonal Prominence and Alignment. Phonology at Santa Cruz, Vol. 4, 39–56. Riad, Tomas. 1998. Towards a Scandinavian accent typology. Kehrein, Wolfgang and Richard Wiese (red.), Phonology and Morphology of the Germanic Languages. Tübringen: Max Nie- meyer Verlag, 77–109. Slethei, Kolbjørn. 1996. Grunnbok i fonetikk for språkstudenter. Oslo: Cappelen Akademisk Western, August. 1889. Kurze Darstellung des norwegischen Lautsystems. I Phonetische Studien II. Yip, Moira. 2002. Tone. Cambridge: Cambridge University Press.

Jan K. Hognestad Institutt for nordisk og mediefag Universitetet i Agder Serviceboks 422 4604 Kristiansand [email protected]

202 Konrad Eriksson – målføregransker og motstandsmann

Av Geirr Wiggen

Konrad Eriksson var filologistudent ved Universitetet i Oslo da Norge blei okkupert i 1940. Han deltok i studentmotstanden fra første stund, men fortsatte samtidig sine studier. Våren 1943 oppnådde han høgre grads embetseksamen (“lektoreksamen”) med laudabelt resultat – ved et svensk universitet. Høvet til å avlegge en slik eksamen utenlands under krigen huskes i noen norske fagmiljø, framfor alt det juridiske, og der med blanda følelser. Ellers synes det glømt, ikke minst i det historisk-filosofiske fagfeltet så nær som blant enkelte norske krigshistorikere. De kandidatene det gjelder, figurerer ikke i de respektive fagin- stituttas eksamensoversyn, heller ikke i HF-fakultetets primære eksamensprotokoller. At de er etteroppførte i Oslo-universitetets revi- derte matrikler for krigsåra, som kom ut i løpet av de ti første åra etter 1945, synes ikke å ha hindra at de er forblitt marginaliserte. Her forteller Geirr Wiggen historia om den unge dialektologen Konrad Eriks- son, hvis innsats under krigen ikke stod tilbake for den Oslo-gjengens mer kjente medlemmer gjorde, samtidig som han opprettholdt dialektologisk virksomhet til beste for flere enn seg sjøl.

Innleiing I seinere år har jeg arbeidd med å etablere et oversyn over alle hovedfagsavhandlinger i nordisk språk og litteratur. Det har vært ei nødvendig forutsetning for et studium av fagets skiftende interesser og mentaliteter gjennom hele den norske hoved- fagshistoria (1906–2007) slik de reflekteres i hovedfagseksamenenes vitenskapelige kvalifiseringsarbeid, de såkalte “hovedoppgavene”. Dét har vært mi primærinte- resse. Jeg har i øyeblikket publisert tre særstudier av det slaget (Wiggen 2005, 2007, 2008). Flere er under arbeid. En avhandlingskatalog som er grundigst mulig kontrollert mot alle tilgjengelige kjelder, framfor alt de primære, d.e. avhandlingene sjøl der de har vært å oppdrive,

Maal og Minne 2 (2009): 203–224 203 GEIRR WIGGEN skulle ha gode muligheter til å kunne ferdigstilles og utgis forholdsvis snart (Wig- gen u.a.). Men det har stadig dukka opp nytt: Sommeren 2008 fikk jeg øye på ei avhandling i et av de to stålskapa i det kjellerrommet i Gaustadalleen 25 som hyser etterlatenskaper etter det tidligere Norsk målførearkiv ved Universitetet i Oslo, som verken det aktuelle nordistikkfaglige instituttoversynet over hovedfagsavhandlinger (INSL 1972) eller den primære eksamensprotokollen ved Det historisk-filosofiske fakultetet ved Universitetet i Oslo nevner, skjønt Bibsys gjør det, ettersom avhandlinga faktisk foreligger ved Universitetet i Oslo: Konrad Eriksson: Drevsjömålet. Et omriss av lydverket. Stedsangivelsen respektive er imidlertid feil i Bibsys-oppføringa. Det rette er . Det er tids- angivelsen <1946> også: Eriksson har både datert forordet i avhandlinga si <15. mars 1943> og fått avhandlinga eksamenssensurert i Uppsala samme vår etter norske regler i hovedfaget morsmål med gammelnorsk til norsk høgere grads embetseksamen. Da jeg første gang såg Erikssons avhandling, kunne jeg ikke huske å ha hørt eller sett noe om at nordistikkfaglige hovedfagsavhandlinger til norsk embetseksamen kunne legges fram til eksamensvurdering ved et utenlandsk universitet, svensk eller annet, heller ikke under krigen i Norge 1940–45. Når jeg har spurt mine nordistikk- kolleger om de kan minnes noe slikt, har svaret vært kontant negativt, også hos de aller eldste, som ellers har vært og er gode som kjelder til kunnskap om Norges og (Oslo-)universitetets krigshistorie. Undervisning og eksamen blei arrangert ved Uni- versitetet i Oslo de første krigsåra t.o.m. høsten 1943, likevel slik at enkelte fag ikke fikk arrangert muntlige prøver etter okkupasjonsregimets stenging av Universitetet i Oslo 30. november 1943. Studenter som fikk sine eksamener amputert slik høsten 1943, fikk seinere godkjent sine eksamener uten muntlig prøve (Universitetets sek- retær 1952: 346–48). Den allmenne oppfatning ved det nordistikkfaglige miljøet i Norge har vært at de studentene som ikke fikk fullført sine studier og avlagt sine eksamener ved Universitetet i Oslo under krigen, måtte vente til etter krigens slutt med å gjøre det, dessuten slik at de færreste hadde krefter eller andre forutsetninger for å gjøre det allerede høsten 1945, så 1946 og 1947 blei særlig store eksamenskull i forhold til det som hadde vært vanlig før universitetsstenginga, og det som blei vanlig igjen mot slutten av 1940-tallet (se Wiggen 2007: 16). Kunne Konrad Eriksson få avlagt norsk embetseksamen etter norsk reglement i Sverige under andre verdenskrig, kunne sikkert andre ha gjort det òg. Slik måtte jeg tenke etter å ha funnet Erikssons avhandling. Dermed måtte jeg undersøke også dét så grundig som mulig. De undersøkelsene kom til å avdekke og spesifisere flere hundre godkjente flyktningstudenter og universitets- og høgskoleseksamener i ei rekke fag, ikke minst filologiske, innen krigen tok slutt. Ikke mindre vesentlig er det at jeg i den sammenhengen har kunnet sette Sverige-studentenes akademiske arbeid inn i en motstandshistorisk sammenheng som til da ikke hadde vært beskrevet. Dette videre studiet av embetsstudier og -eksamener i eksil de aktuelle krigsåra blir publisert annetsteds (Wiggen 2010). Det burde ha interesse for norsk krigs- og universi-

204 KONRAD ERIKSSON – MÅLFØREGRANSKER OG MOTSTANDSMANN tetshistorie, men også for svenske universitetshistorikere, som synes å ha tapt eller i det minste fått svekka minnet om denne delen av norsk-svensk utdanningshistorie: På seinsommeren 2008 søkte jeg pr. e-brev opplysninger hos kunnige og samvittig- hetsfulle kolleger ved Uppsala universitet om Erikssons avhandling og eventuelt andre av samme slag. Gjennom dem fikk jeg også forelagt spørsmålet for det universitetets administrasjon (v/Eva Bengtsson), for dets arkiv ved handskriftavdelinga av universitetsbiblioteket (Carolina Rediviva v/Anders Edling) og for det særskilte fagmiljøet som Erikssons avhandling fant sin eksamenssensor ved, Ortnamns- og folkminnesarkivet i Uppsala (nå: Institutet för språk och folkminnen v/Staffan Ny- ström og Katharina Leibring). Svaret jeg fikk, var at det slett ikke var noe spor å finne etter noe slikt. Dette er ikke uinteressant. Professor em. Gun Widmark (f. 1920), som studerte i Uppsala under krigen, kunne derimot under et møte 24. oktober 2008 godt minnes at det var mange norske studenter der den gangen. Norske krigshistorikere kan fortelle at av de i alt ca. 50 000 norske flyktningene til Sverige under andre verdenskrig fikk de som var i gang med norske høgskole- eller universitetsstudier, adgang til å fullføre sine studier, ved Uppsala universitet fra høsten 1941, seinere i langt beskjed- nere omfang også ved Lunds universitet, og ved høgskoler i Göteborg og Stockholm (Grimnes 1969: 34, 60, 104, 122, 154, 266, 307; Fure 2007: 351–56). Fra høsten 1941 kom det i gang norsk realskole og gymnas i Uppsala (se f.eks. Ljunggren 1964), som også i noen grad rekrutterte til videre universitetsstudier. Ifølge Lars Evensen (1948: 502), som var sjef for Flyktningskontorets skoleavdeling ved Den Kgl. Norske Legasjon i Stockholm fra 1942 av, var det registrert 636 studenter 1941–45, hvorav ca. 200 tok universitetseksamener (etter både norske og svenske bestemmelser), de fleste i Uppsala. Det virker nesten ubegripelig at det ved Uppsala universitet i dag ikke skulle finnes spor etter alle disse studentene, ikke minst i lys av den funksjonen de må ha hatt som et klart antinazistisk innslag i svensk universi- tetssamtid. Bare få av de norske krigstidseksamenene i Sverige har vært omtalt og diskutert i norske fagtidsskrift rett etter krigens slutt. Det gjelder jus, til dels også økonomi, og teologi (Anon. 1945; Brækhus 1945; Jensen 1945; Leiros 1946; Lund 1945a–f; Molland 1945; S.L. 1946). I de fagmiljøa huskes de ennå, iallfall av den eldste gene- rasjonen. Blant juristene var det den gang, og er det ennå, ulike meninger om dem. I andre fag har jeg ikke funnet noen tilsvarende strid. Historikerne Ole Kristian Grimnes (1969) og Jorunn Sem Fure (2007) gir for øvrig generelle opplysninger om både norske universitetsstudier og annen utdanning for norske flyktninger i Sverige under andre verdenskrig, uten at det er noe hovedpoeng i deres framstilling. Fure har også litt om utdanning for norske flyktninger i andre land. Her ønsker jeg å fortelle Konrad Erikssons historie separat fordi jeg mener hans minne fortjener slik oppmerksomhet, lenge glømt som han har vært i sitt fag, og knapt synlig i den nasjonale krigshistorikken for andre enn spesialister og lokalhis- torisk interesserte der han kom fra.

205 GEIRR WIGGEN

Konrad Erikssons historie Konrad Eriksson var født 9. februar 1908 på en av de nordre Lillebo-/Litlbu-gar- dene, Birkelund, i Drevsjø i Engerdal kommune, like ved grensa til Sverige mot Idre i Älvdalen (Dalarna, nær grensestasjonen Flötningen). Hans svenskfødte far, Erik Gustaf Eriksson (1862–1937), gifta seg til den garden i 1890. Mora, Kari Pe[de]rsdatter (1871–1955), var født og oppvokst der. Konrad var den femte av seks søsken, tre jenter og tre gutter, som kom til 1895–1910. Se Andersen (1981a: 448) og Johnsen og Gaarder (1949: 563). Utdanningsvegen hans skulle vise seg å bli lang, for lite låg til rette for utdanning utover det nødvendigste for barn på en krevende fjellgard i hans generasjon. I sitt trebindsverk om hjemmefronten på det indre Øst- landet skriver Jon Vegard Lunde (2005: 243) om Konrad Eriksson at han alt fra unge år viste seg så boklig interessert at han stundom hadde ei bok liggende på grøftekan- ten mens han deltok i familiens grøftingsarbeid. Der får vi også vite at han smått om senn tok middelskoleeksamen og deretter examen artium (latinlinja) som privatist etter å ha forberedt seg til dem pr. korrespondanseskole. Examen artium fikk han først i 1935, 27 år gammel. Da kunne han immatrikuleres ved Universitetet i Oslo, landets eneste før 1948, og begynne studiene sine der. Studiene finansierte han med en jobb som nattevakt. Både den slitsomme studiesituasjonen og den lange vegen fram til universitetet vitner om stor innsatsvilje og evne til målretta utholdenhet. Med bifagseksamener i historie, engelsk og morsmål med gammelnorsk, som det nordistikkfaglige universitetsstudiet i Norge het den gangen, valgte han å bygge det siste videre til hovedfag (Universitetets sekretær 1950: 428). Men dét blei han ikke ferdig med innen han måtte flykte over grensa til Sverige seinsommers 1942. Eriksson hadde nemlig gått aktivt inn i studentenes motstandsarbeid mot nazire- gimet fra første stund (Lunde 2005: 243). I hvilken grad motivasjonen for det var uavhengig av eller et uttrykk for Engerdal-bakgrunnen hans, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om. Men det var ikke mange NS-medlemmer i Engerdal (Andersen 1981b: 472), skjønt de som fantes, var svært ivrige hird- og politifolk, og det var et tysk brakkeanlegg i Drevsjø med 30 tyske sikkerhetspolitifolk som dreiv pass- og grensekontroll (Amblie 1988: 257). Engerdølene, inkludert flere i Konrad Erikssons familie (Amblie 1988: 167; Edgren s.a.: 70f.), engasjerte seg i stor grad i den organiserte motstandsbevegelsen med flyktningtransport og kurérruter til og fra Sverige og med lærer- og kirkemotstand mot nazifisering av barn og unge. Kong Haakon var dessuten i Engerdal og på Lillebo et par dager etter bombinga av Nybergsund (Edgren s.a.: 3–12, 26f., 49ff.; jf. Andersen 1981b: 488). “Vi var glade i kongen her oppe”, sa 92-årgamle Kåre Lund fra Hylleråsen til meg i en telefonsamtale 1. oktober 2008 som forklaring på nazimotstanden til Eriksson og kameratene hans; jf. måten å omtale kongen på hos Andersen (1981b: 488), som uttrykker noe av det samme. Det var mens han var heime på Lillebo sommeren 1942 at Konrad Eriksson en augustdag brått måtte rømme over til Sverige, da han blei varskudd om at Gestapo

206 KONRAD ERIKSSON – MÅLFØREGRANSKER OG MOTSTANDSMANN var på veg dit for å arrestere han. Lunde (2005: 243) skriver at han dagen etter likevel kom gående tilbake i to vendinger, medbrakt gevær, for å hente bøkene sine og den påbegynte hovedfagsavhandlinga om drevsjømålet. Med gevær ville han nemlig kunne skyte før statspolitiets menn, som han visste ville ligge på lur etter han, men bare med pistoler. Hvor mange filologistudenter har satt så mye inn på å sikre ei uferdig hovedfagsavhandling? For Eriksson var dialektologiarbeidet livsviktig. I Sverige kunne han avslutte avhandlingsarbeidet ved Uppsala universitet 15. mars 1943 og gå opp til full hovedfagseksamen i morsmål med gammelnorsk etter norsk ordning og, med det, oppnå norsk historisk-filosofisk embetseksamen (“lektoreksamen”) i juni 1943. Lunde (loc.cit.) skriver at både den eksamenen og hans dramatiske flukt og modige henting av bøkene og den halvferdige avhandlinga i 1942 blei stoff for svenske aviser. Så mye tid og strev var investert i den lange utdanningsvegen at den skulle fullføres, om så med livet som innsats. Denne dramatiske flukthistoria kan forståelig nok oppfattes i ettertid som lite truverdig, en av mange fargelagte helteberetninger etter 1945. Men dels er hendinga visselig belagt i Erikssons egen framstilling da han kom til mottakerstasjonen Kje- säter: Etter 15. juni 1942 måtte alle norske flyktninger dit straks de kom til Sverige. Tidligere var de sia mars 1941 blitt tatt imot i Öreryd, og fra juni 1943 blei norske samer tatt imot i Jokkmokk (Grimnes 1969: 116). Rettskontoret ved den norske Stockholm-legasjonen foretok timelange avhør av hver eneste norske flyktning da de kom dit, og det la ned et betydelig arbeid i å kontrollere tvilsomme opplysninger (Løfsnes 1991: 60). På svensk side av Drevsjø-grensa hjalp dessuten landsfiskalen, David Isaksson, og hans betjent, Bengt Edgren, norske flyktninger og motstands- menn aktivt (se mer om det s. 217). Fra Idre og Särna var det landsfiskalen sjøl som såg til at norske flyktninger kom til Kjesäter (Edgren s.a.: 65), og betjenten gjengir den samme flukthistoria som Lunde (Edgren s.a.: 38f., 66). Kan de to og især betjenten, Bengt Edgren, ha hjulpet Eriksson med å skaffe det geværet han våga seg tilbake etter bøkene og manuskriptet med? Det kan, mer sannsynlig, ha vært et av flere gevær som broren Per hadde gjømt unna i den norsk-svenske fjellheimen, som han sjøl stundom brukte til rypejakt, og som Edgren visste om (Edgren s.a.: 70). Edgren var for øvrig den som i særlig grad forestod transportetappen mellom riksgrensa og Idre (Edgren s.a.: 66f.). Eriksson-brødrene kjente Edgren personlig og bodde stundom hos han og familien hans i Idre, Konrad ikke mindre enn de andre (Edgren s.a.: 69, 70). Isaksson og Edgren skreiv en utførlig rapport til svenske myndigheter om sine krigstidserfaringer (Edgren s.a.: 66). Det er imidlertid ei kjelde jeg ikke har funnet fram til. Lundes kjelder er ellers tidsvitner, Erikssons nærmeste, som fortalte om hendingene der og da under ei minnegudstjeneste i Drevsjø kirke 12. juli 1945, der Erikssons grav den dagen kunne markeres med ei høgtidelighet (P. R. 1945). Det blei reist en minnestein der, og 25. august 1946 blei det satt opp en bauta over han i Lillerøåsen (Litlrøåsen), der han falt (se foto og omtale i Andersen 1981b: 476–77). Konrad Eriksson blei nemlig drept i strid med en tysk patrulje 27. november 1944 og lagt i ei grav for ukjente kort etter, da ingen etter den aktuelle trefningen ville

207 GEIRR WIGGEN identifisere han av frykt for represalier i lokalsamfunnet og fare for det etterret- ningsnettverket han hadde vært en sentral person i (mer om det s. 219). Sjøl har jeg funnet Eriksson, hans avhandling og hovedfagseksamen i Uppsala grundig omtalt i Upsala Nya Tidning 10. juni 1943 over to spalter under førsteside- oppslaget “Norsk lektorsexamen för första gången utanför Norges gränser”. Konrad Eriksson intervjues om sine norske studier før krigen og om de stadig vanskeligere studiemulighetene han fikk fra 1940 av. Hver av de fire eksamensdagene, tre av dem tolvtimers, redegjøres for i stor detalj – både deres emner og sensorer (professorene Anton Blanck og Erik Noreen, docent Dag Strömbäck og norsklektoren Philip Houm) – og den oppnådde norske cand. philol.-graden ekvivaleres med den svenske lic. fil. (ikke fil. kand.). Uppsala-avisa peker på at det fins bare ett steg til på den akademiske utdanningsbanen: å skrive ei doktorgradsavhandling. Og Eriksson gir til beste planer om fortsatte dialektologiske studier av norsk-svenske grensemål, især hans eget drevsjømål og dalmåla på svensk side i Idre og Särna. Ønske om ei slik jamføring av norske og svenske nabomål hadde han allerede i arbeidet med hovedfagsavhandlinga, men det blei umuliggjort ved at det aktuelle svenske grenseområ- det låg innafor den militære sonen i Sverige som ikke gav adgang til ikke-militære, og spesielt ikke til norske, i alle fall ikke før 1943 (Eriksson 1943: I; Schive 1948: 365, 370, 410). I denne avisomtalen er Eriksson avbilda på førstesida. Etter eksamenen i Upp- sala flytta han 1. september 1943 til Stockholm, der han gifta seg med en norsk flyktning fra Ålesund, Sigrid Lillebø (f. 1906). Et bilde av ekteparet fins i Andersen (1981a: 449). Jeg har ellers funnet han portrettfotografert i Johnsen og Gaarder (1949: 563), gjengitt i Ulstein (2008: 167), og Rehnborg (s.a.: 21). På et gruppebilde figurerer han sammen med tre andre motstandsfolk utafor et skjulested på svensk side av Idre-Drevsjø-grensa idet de avlytter franske nyheter på “sweethearten” (en mye brukt feltradiotype) D-dagen 6. juni 1944 (Andersen 1982: 13). Et annet fotografi av bare han i samme situasjon på samme sted er gjengitt i Lunde (2005: 238). Torgny Rehnborg (1913–2004), mangeårig forstander på Grövelsjöns Fjällsta- tion på grensa til Engerdal litt nord for Flötningen i Idre, skriver i et trykt foredrag (Rehnborg s.a.: 12) om Konrad Eriksson at “[e]n professor i Oslo hade sagt till honom att han hade en proffessur [sic] i språk där att vänta när frihetens timme hade slagit”. Om det er rett, må det ha vært Sigurd Kolsrud (1888–1957), professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 1923 og styrer av Norsk målførear- kiv fra dets opprettelse i 1936. Et slikt utsagn, sjøltrygt og maktbevisst, kunne neppe ha kommet fra den andre læreren i dialektologi i Oslo på den tida, Olai Skulerud (1881–1963), som departementet hadde innsatt i den eneste vitenskapelige stillinga ved arkivet da det blei oppretta, og som satt i den til 1944, da han overtok professoratet etter Gustav Indrebø i Bergen. Skulerud var av en langt forsiktigere natur enn Kolsrud. I 1943 var han for øvrig ennå ikke blitt professor. I forordet til hovedfagsavhandlinga si om drevsjømålet takker Eriksson “mine universitetslärere i morsmål, professor Sigurd Kolsrud og arkivar Dr. Olai Skulerud

208 KONRAD ERIKSSON – MÅLFØREGRANSKER OG MOTSTANDSMANN for hjelp og rettleiing da opgava blev planlagt” (Eriksson 1943: I). Kolsrud fortsatte han å stå i kontakt med etter at han var rømt fra Norge. Så nært var dette forholdet at Eriksson tilmed få uker før sin krevende hovedfagseksamen brukte tid og tanke- kraft på å søke om midler til å skaffe Kolsrud og Målførearkivet i Oslo dialektprø- ver som Kolsrud ikke fikk midler eller praktisk hjelp til i Norge. I et brev 5. mai 1943 til skoleavdelinga ved Flyktningskontoret under Den Kgl. Norske Legasjon i Stockholm skriver Eriksson (med adresse Geijersgt. 44B, 3tr., Uppsala):

Til Skolekontoret.

For en tid siden fikk jeg en forespörsel fra sjefen for Målförearkivet i Oslo, professor Sigurd Kolsrud om jeg kunne få ordnet med avskrivning og undersöking av endel dialektsamlinger på Landsmålsarkivet i Uppsala. Dette material er landsmålsarkivet i Oslo i stort behov av, men da professor Kolsrud for tiden er ille likt av de nuvärende makthavere, har det ikke värt mulig å få noen bevilgning til dette arbeide. Jeg tillater meg derfor å spörre om Skolekontoret er villig til å la en av studentene her i Uppsala få flyktningunderstöttelse i sommer for å utföre en del av dette 1 arbeide. Jeg beregner at arbeidet for denne vil ta ca. 2 ⁄2–3 mnd. Det vil jo bli en ganske stor utgift, men jeg håper at det selv i disse vanskelige tider må väre mulig å rekke universitetet hjemme en hjelpende hånd.

Ärbödigst Konrad Eriksson

(Sos.dept. Fl.kontoret Stockholm 1940–46, eske 1293, mappe – Mi utheving av dette brevets karakteristikk av Kolsruds holdning under krigen er gjort fordi jeg ikke kan se at noen av de synligste Kolsrud-omtalene i nyere tid (Jahr 1996; Venås 2005) gjør noe tilsvarende.)

Dette brevet fra Eriksson gav resultat. Det blei sendt til Stockholmslegasjonens sko- lekontor via Uppsalaforlegningen av norske flyktinger, hvis sjef, Sigurd Stensholt, hadde gitt det følgende handskrevne påtegning:

En tör anbefale en bevilgning til dette formål. Arbeidet skal sannsynligvis utfø- res av stud. philol. Korsell som nå oppholder seg her. Utgiftene vil bli flyktnings- 1 understøttelse i sommermånedene 2 ⁄2 mnd. Resten av tiden vil jo Klevan være her allikevel. Uppsala 8. mai 43 Sigurd Stensholt.

Fritjof Rudolf Korsell, som hadde flykta til Sverige etter å ha tatt examen artium på

209 GEIRR WIGGEN engelsklinja i Norge i 1942, var blant de ti norske studentene i Uppsala som hadde fulgt og bestått eksamen i Carl Hjalmar Borgstrøms første propedeutiske kurs i all- menn språkvitenskap i Uppsala våren 1943. Det var i alt ca. tjue norske filologistudenter i Uppsala på det tidspunktet. Skolekontorets positive svar til Eriksson kom prompte (loc.cit.: JM/ML 11. mai 1943):

I anledning Deres söknad av 5. ds. skal en få meddele Dem at kontoret er villig til å bevilge flyktningsunderstöttelse for sommermånedene til én student i Upp- sala for avskrivning og undersökning av dialektsamlinger på Landsmålsarkivet i Uppsala. Etter konferanse med herr forlegningssjef Stensholt finner en at dette arbeid bör overlates stud. philol. Korsell.

Erikssons faglige tjenester begrensa seg for øvrig ikke bare til Sigurd Kolsrud eller deres felles fag. Et brev fra Sigurd Stensholt til Skolekontoret 20. april samme år (Sos.dept. Fl.kontoret Stockholm 1940–46, eske 1293, mappe ), altså to uker før det brevskiftet det er sitert fra ovafor, forteller at”[k]and.mag. Eriksson kommer til byen torsdag og skulle da ta med seg studieplan for filologene slik at tyskpensum kunne skrives av”. Det var mangel på det meste for de norske flyktningstudentene i Sverige, og både pensumlitteratur, studieplaner og annet som hørte de norske studie- forløpa til, måtte i stor grad bringes til Sverige med kurérer, enten direkte over grensa fra Norge eller fra departementshold i London. Vi kan merke oss at Stensholt skriver at Eriksson ”kommer til byen”. Han har altså vært utabys (se s. 214ff. om kurérvirksomheta hans). Til hovedfagseksamenen blei Konrad Erikssons avhandling om drevsjømålet vurdert som god (laudabel), skjønt ikke eksepsjonell (Universitetets sekretær 1950: 428). I avhandlingsforordet skriver Eriksson (1943: I) at han har fulgt professor Kolsruds råd om å legge hovedvekt på å få presentert et så rikt ordtilfang som mulig, “mens språkhistoriske utgreiinger og henvisninger til andre arbeider er blitt innskrenket så meget som det har latt seg gjöre”. Det er drevsjømålets lydverk den drygt 140 sider lange avhandlinga gjelder: Gammalnorsk stutt vokal + stutt konsonant respektive konsonantsammensetning, andre stutte vokaler i henholdsvis stutte ensta- vingsord og lange stavinger, kvantitet og kvalitet i jamvektsord, trykk, tonelag og tonetap, diftonger, apokope, assimilasjoner, palatalisering og visse enkeltkonsonan- ter. Opplegg og utføring er fullt og helt etter Kolsruds smak – junggrammatisk helt uten merke av strukturalistisk begrepsapparat eller tilnærming – altså allerede i si samtid gammeldags i internasjonalt perspektiv, men helt i overensstemmelse med både norsk og svensk tradisjonell dialektologi i samtida (og, skulle det vise seg, i mange år deretter). Kunne det holde som dekning for at “[e]n professor i Oslo hade sagt till honom att han hade en proffessur i språk där att vänta när frihetens timme hade slagit” (se s. 208)? Ja, i Kolsruds tilfelle mener jeg det, særlig om han hadde godhug for Eriks-

210 KONRAD ERIKSSON – MÅLFØREGRANSKER OG MOTSTANDSMANN sons aktive krigsinnsats i tillegg til det han måtte oppfatte som gode kvaliteter i det dialektologiske arbeidet hans. For Kolsrud var og er kjent for å ha vært egenrådig, også når det gjelder tilsettinger ved Norsk målførearkiv: Han likte den unge Johan Anthon Schulzes uvanlige evne til å tegne målførekart og fikk han tilsatt, nærmest som sin læregutt, få år etter krigens slutt og lenge før Schulze fikk tatt sin embetseksamen; og han likte ikke den metodologisk avanserte (strukturalistiske) Hallfrid Christiansen, og foretrakk den mer tradisjonelt innstilte Ingeborg Hoff i ei annen ledig stilling på samme tid (Venås 2005: 288–92; Wiggen 2006: 107f., 109f.). Og universitetsstillinger krevde ikke doktorgrad den gangen, heller ikke professorat. Så hvem veit hva Konrad Erikssons karriere som dialektolog ville ha vært om han hadde overlevd krigen, og åssen ei eventuell stilling for han ved Norsk målførearkiv ville ha kommet til å prege norsk dialektologi i etterkrigsåra? Nå gikk det altså ikke slik. Etter sin eksamen tidlig i juni 1943 står Eriksson stadig oppført på ei liste over “Nordmenn tilhörende Uppsala-forlegningen pr. 1. august 1943” (Sos.dept. Fl.kontoret Stockholm 1940–46, eske 1293, mappe ). Men i en “Rapport til Flyktningskontorets kartotek” fra forlegnings- sjefen i Uppsala, Sigurd Stensholt, 5. oktober 1943 (Sos.dept. Fl.kontoret Stock- holm 1940–46, eske 1294, mappe < El[e]ver. Uppsala hösten 43.>) finner vi opplysning om at han er flytta til Stockholm:

Konrad Eriks[s]on (nr. 6784), cand.fil., f. 9/2-08, er reist fra Uppsala til Stock- holm 1/9-1943.

Det må være den formelle flyttedatoen, for alt i den førstnevnte lista er han oppført med adressa til sin nye arbeidsgiver, . I det vesle som fins av publisert materiale om Konrad Eriksson tidligere, er Nordiska museet oppgitt som en arbeidsplass han fikk stilling ved “kort etter” avslutta eksamen i Uppsala (P. R. 1945; Lunde 2005: 243); Johnsen og Gaarder (1949: 563) opplyser at han var tilsatt “en tid” ved Nordiska museet i Stockholm. På det grunnlaget henvendte jeg meg (pr. e-brev) 15. oktober 2008 til Nordiska museet for å få nærmere greie på det. Jeg tillater meg å være nokså detaljert i de neste avsnitta om Erikssons tilknytning til Nordiska museet og om mitt forsøk på å finne det belagt i museets arkiv. For dels belyser funna mine, sparsommelige som de enn er, et krigshistorisk poeng: at den norske legasjonen i Stockholm kan synes å ha bidratt aktivt til å tåkelegge norske flyktningers militære aktiviteter. Dels eksempli- fiserer leitinga mi etter det jeg til slutt fant, et forskingsmetodisk poeng: ikke å gi opp kjeldesøk om en i første omgang møter et aldri så autoritativt nei. 20. oktober 2008 fikk jeg svar på min henvendelse fra museets personalsjef, Eva Olsson, om at hun hadde “undersökt om Konrad Eriksson varit anställd vid Nordiska museet”, men at “[d]et finns inte någon uppgift om honom i det material jag har till- gång till från de aktuella åren”. Jeg blei imidlertid ønska velkommen til å besøke museets arkiv i kvarteret Garnisonen, Linnégatan 89, og det gjorde jeg 22. oktober

211 GEIRR WIGGEN

2008. Der fikk jeg riktig god hjelp av to arkivarer, Jonas Nilsson og Markus Mai- jala, som gjorde en utholdende innsats med å leite etter eventuelle opplysninger om Eriksson. Med utgangspunkt i oppføringa i Nordiska museets embetsarkiv, diarienummer 1793 (signert BS, 24. august 1943, besv. per tel. 27.8. GB [Gösta Berg?]), fant de til slutt et omslag med originaldokument om hans ansettelses begynnelse og slutt og annet som kaster lys over hans virke i Sverige i 1943. Et brev fra Nordiska museets norske arkivmedarbeider Margot Cappelen 18. august 1943 til den daværende sjefen for Flyktningskontorets arbeidsinspeksjon, Christian Lindboe, opplyser om Erikssons tilsetting slik: Erikssons stilling ved museet var knytt til arkivet og hadde vært reservert for han fra 1. april det året. Han tiltrådte stillinga 16. juni, d.e. ei uke etter siste eksamensdag. Alt 14. juli søkte han om permisjon. Etter lova hadde han krav på tre uker og fikk det. Blei han borte lenger, kunne stillinga inndras. Få dager etter (20. juli) ringte han museet og bad det holde på eventuell post, ettersom han ikke hadde noen fast adresse og “skulde reise rundt”. 2. august mottok Nordiska museet en legeattest for Eriksson, som ligger ved korrespondansen i den aktuelle arkivmappa, som viser at han var blitt sjukmeldt tidligere – jf. blyantpåskrift – og nå fikk han sjuk- meldinga forlenga til ca. 21. august. Samtidig var han innkalt som underbefal til en forlegning 20.8. – 2.9. med oppmøte alt 17.8. Fra Uppsalaforlegningen fikk Nor- diska museet telefon 18.8. med spørsmål om hva den skulle gjøre med post som var kommet til Eriksson i Uppsala. Nordiska museet hadde da sendt all post til Eriksson som var kommet dit, til Flyktningskontoret og foreslo for Uppsalaforlegningen å gjøre det samme. Ingen kunne få noen adresse til Eriksson ved Flyktningskontoret, og museet vurderte nå en annen norsk flyktning til Erikssons stilling. Svarbrevet fra Stockholmslegasjonens arbeidsinspeksjon 24. august (signert C[hristian] L[indboe] og parafert av O[lav] Aa[dnesen]) – telefonisk besvart 27.8. fra Nordiska museets side, som nevnt ovafor – forsvarer Erikssons seine tiltredelse og følgende fravær og legger til at Eriksson hadde oppsøkt arbeidsinspeksjonen lørdag 21. august og med- delt “at han var frisk og skulde begynne tjenesten mandag den 23 dens. Herr. [sic] Eriksson underrettet pr. telefon det Nordiska Museet om det samme. Han har såle- des opptrådt i full overensstemmelse med sin läge.” Så oppgis hans privatadresse å være . Direktør Lindboe avslutter denne utgreiinga si med at “[u]nder henvisning til forestående finner vi ikke noen saklig grunn til entledigelse av hr, [sic] Eriksson”. En handskreven merknad i venstre marg for Lindboes sluttsats lyder: Var det det telefonen fra museets GB 27. august 1943 gjaldt? Margnotatet om sluttdatoen kunne i og for seg godt være tilføydd året etter. At Eriks- son ikke er oppført blant Nordiska museets tilsatte pr 31. desember 1943 (Fatabu- ren 1944: 231f.), trenger heller ikke bety noe. Arkivarbeid var ikke ei uvanlig sys- selsetting i Sverige for norske akademiker-flyktninger (Evensen 1948: 492; jf. Saltveit 1994: 238), og de det gjaldt, kan ha vært ansett som ekstraordinære fra

212 KONRAD ERIKSSON – MÅLFØREGRANSKER OG MOTSTANDSMANN svensk synsvinkel og derfor ikke behandla som ordinært tilsatte. Jamfør de norske flyktningstudentene i Uppsala, som for sin del måtte innmeldes i en av Uppsala universitets “nationer”, både av eksamenstekniske og sosiale grunner, og som gjorde det og deltok aktivt i sine “nationer” (de fleste i “Göteborgs nation”, men ikke få i ulike andre òg). Likevel har jeg under studier i Uppsala-universitetets arkiv 24. og 25. oktober 2008 ikke funnet spor etter de norske studentene i relevante upubliserte dokument, og ingen av dem er heller oppført i krigsåras trykte “nations”-matrikler (Studentkåren 1942, 1943a–b, 1944a–b, 1945). Før krigen, til og med vårterminen 1940, var norske og andre ikke-svenske studenter blitt oppført, blant dem f.eks. de seinere nordistikkprofessorene Ingard Hauge og Einar Lundeby (“Värmlands nation”; Studentkåren 1940: 175). Noen lektorstilling fikk Konrad Eriksson aldri. Tittelen “lektor”, som blei brukt om han etter eksamenen i Uppsala, er motivert av at norske cand. philol.-eksamener etter universitetslova av 1905 blei kalt lektoreksamener (liksom cand.mag.-eksamener blei kalt adjunkteksamener) helt fram til slutten av 1950-tallet. Slik blei de også innskrevet i de offisielle matriklene for Universitetet i Oslo til da. Det er ellers svært sannsynlig at Konrad Erikssons arbeid ved Nordiska museet blei ganske kortvarig. “[H]an fant ikke ro i den stillingen så lenge landet hans var ufritt”, blei det sagt ved minnegudstjenesta i Drevsjø kirke 12. juli 1945 (P. R. 1945). I minneverket over norske falne 1939–45 heter det (Johnsen og Gaarder 1949: 563): “Etter at han hadde vært ansatt en tid ved Nordiska muséet i Stockholm, fikk han plass ved militærav- delingen i Den norske legasjon s.st.” Fraværa hans fra museumsstillinga sommeren 1943 kan godt ha skyldtes kuréroppgaver allerede da. I dén sammenhengen lot han seg ikke sjukmelde pga. klein helse. Det var på grunn av sterk forkjølelse og feber han kom i en slik situasjon at han satte livet til under et oppdrag i november 1944 (se s. 217f.). Den norske legasjonen i Stockholm under andre verdenskrig vokste fra å være en av de minste 9. april 1940, bare fire personer og en vaktmester/sjåfør med tilhold i en leilighet på Strandvägen 59, til ved krigens slutt å være den aller største med hele 6–700 funksjonærer (Evensen 1948: 458; Barstad 1995 skriver ca. 1100) på ei rekke ulike tilholdssteder over hele Sverige, hele 25 hus bare i Stockholm (Evensen 1948: 457f.; Schive 1948: 351, 367, 387). Alt fra 28. april 1940 var et særskilt flyktning- kontor (Kgl. Norske Legasjons Flyktningskontor, snart omtalt bare som FK) under etablering (Evensen 1948: 457, 473). Fra starten var det organisert som et kontor under den norske legasjonen i Stockholm og var da, som legasjonen for øvrig, underlagt Utenriksdepartementet. Men fra 1. juli 1941 blei det overført administrativt til Sosialdepartementet. Fra da av hadde Stockholmslegasjonen lite med FK å gjøre, og det er derfor FKs arkivalia i ettertid er en del av Sosialdepartementets i det norske Riksarkivet. På samme måte kom også andre legasjonsavdelinger som blei oppretta under krigen, til å utvikle stor sjølstendighet i forhold til legasjonsadminis- trasjonen: Rettskontoret blei underlagt Justisdepartementet, og Militærkontoret, som var oppretta i 1941, blei i 1943 delt opp i ulike kontor og underlagt Forsvarsdepar-

213 GEIRR WIGGEN tementet (Schive 1948: 387). Av militære kontorer var det ett for hver av de tre for- svarsgreinene og ett som administrerte polititroppene (riks- og reservepolitistyr- kene), dertil et etterretningskontor (MI II) og et Milorg-kontor (MI IV) som mot- svarte FO II respektive FO IV under Forsvarets Overkommando i London (jf. Grimnes 1969: 196, 199). Utad måtte naturligvis alle kontora framstå som deler av legasjonen, men i realiteten opererte altså flere av dem sjølstendig i forhold til den og rapporterte til sine respektive departement i London. Konrad Erikssons tilknytningsforhold til legasjonens militære avdelinger har jeg ikke greidd å finne fram til primær-/originaldokumentasjon av, trass i at kurértrafikk var administrert ikke bare direkte av MI II/IV, men også gjennom det såkalte Idretts- kontoret, seinere Sambandskontoret, under FK (Grimnes 1969: 212). Jeg har ikke funnet slike opplysninger i FKs arkivalia i Riksarkivet. Sannsynligvis er dokumen- tasjonen av slikt som har med kurértrafikk og sivil etterretning under FK å gjøre, blitt lagt til MI IIs/IVs arkivmateriale. Særlig ømfintlig arkivmateriale kan få opprettholdt avgrensa tilgang utover de 60 år som den generelle klausulen på slikt arkivmateriale gjelder; se f.eks. Arkivverket (2008) og Hegtun (2008). Konrad Eriksson var ikke den eneste av de norske studentene i Sverige under krigen som utførte militære oppdrag ved sida av studiene og eventuelt sivilt arbeid etter avslutta embetsstudium. Prost em. Hans Christen Mamen (f. 1919, d. 14.10.2009), som studerte teologi ved Lunds universitet under krigen og avla sin teologiske embetseksamen der i 1944 (Den norske kirkes presteforening 2000: 348), har i en telefonsamtale med meg 23. januar 2009 fortalt at hans kurérvirksomhet sorterte under MI IV. En kunne tru at det samme gjaldt Erikssons kuréroppdrag, men slik var det faktisk ikke (se s. 215). Kuréroppgavene hans gjaldt nemlig ikke bare oppdrag over grensa til Norge. Først var han flykurér mellom Stockholm og London (Rehn- borg s.a.: 12). Med sin universitetseksamen i engelsk hørte han til de heller få norske som kunne forstå og sjøl bruke engelsk godt på den tida.1 Denne gode engelsk- kyndigheta var opplagt en viktig kvalitet i motstandsarbeidet hans, både som flykurér til England, som radiooperatør og administrativt i Stockholm. Til et stykke inn i 1943 var flytrafikk til Storbritannia, i regelen Skottland, i all hovedsak forbeholdt kurérer – ikke minst radiotelegrafister (Lein 2005: 11), som Konrad Eriksson også var; se s. 216 og fotografi av han i felt med “sweethearten” (Andersen 1982: 13; Lunde 2005: 238) – og militært og strategisk viktige nøkkel- personer, med uregelmessig avgang fra Bromma etter hemmelig ordre på kort var- sel og alltid nattestid og i dårlig/skya vær. I det lyse sommerhalvåret var det i all hovedsak kurértrafikk, og da svært ubevemt med Mosquito-fly som stolte på at den høge farten gav tilstrekkelig beskyttelse, og da like gjerne på dagtid. Njølstad (2008: 184ff.) beskriver Milorg-sjefen Jens Chr. Hauges overfart i juli 1944, liggende i stummende mørke innpakka i et ullteppe på golvet i bomberommet. Mosquitoene var jagerbombefly og hadde bare bomberommet å plassere passasjerene sine i (se òg Lein 2005: 11). Noen, men med tanke på krigssituasjonen ikke svært mange, fly gikk tapt i denne trafikken, som først foregikk med norske flygere i et britisk sel-

214 KONRAD ERIKSSON – MÅLFØREGRANSKER OG MOTSTANDSMANN skap, fra 1943 fullt ut norskdrevet og først i 1944 supplert av ei amerikansk flyrute for norske vernepliktige (Schive 1948: 408f.). Fra trykte kjelder veit vi at Konrad Eriksson var XU-agent fra månedsskiftet august-september 1943 (Ulstein 2008: 153). Det stemmer godt med hans avskjed fra stillinga ved Nordiska museet 26. august det året, og det faller sammen i tid med den fullførte reorganiseringa av Milorgs ledelse (Njølstad 2008: 148) som førte til opp- trappinga av Milorg som aktiv militær enhet nettopp i den perioden Erikssons motstandsarbeid blei omdirigert til oppgaver i Norge (se s. 216), d.e. fra august 1943 til utgangen av 1944: oppbygging av våpendepot og bevæpning av kampgrupper, for- bedring av sambandsnettet og tettere kontakt med FO (Njølstad op.cit.: 154). I alle disse aspekta deltok Eriksson aktivt. Det var et intimt samarbeid mellom Milorg og XU i Norge, og det fant sin parallell ved Legasjonen i Stockholm (Grimnes 1969: 211). Den flykurértrafikken han hadde drevet tidligere til og fra Storbritannia, må derfor ha skjedd attmed hovedfagsstudiene i nordisk språk og litteratur. At han i Uppsala-forlegningens rapporter over ankomne og avreiste studenter høsten 1942 – våren 1943 ikke fins annet enn i ei handskreven tilføying da han kom dit høsten 1942 (”Fortegnelse over elever som skal studere i Uppsala høsten 1942”, sendt til Socialöverstyrelsen 4. september 1942 for passkontroll; i Sos.dept. Fl.kontoret Stockholm 1940–46. Eske nr. 1292, mappa ; jf. pakka samme sted), forteller tydelig at han ikke mottok vanlig studentunderstøttelse. Uformuende som han var, må han altså ha mottatt såkalt disponibilitetslønn fra Legasjonen for å stå til rådighet for oppdrag derfra. Jeg finner det, som nevnt, sannsynligst at slike flyoppdrag også har vært grunnen til “sjukemel- dingene” hans overfor Nordiska museet den korte tida han var tilsatt der. Den siste av dem kan likevel ha å gjøre med hans første oppdrag i Norge i august 1943 (Amblie 1988: 219). XU var den største etterretningstjenesten for motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig. Den bestod (iallfall fra høsten 1941, etter at den i sin første fase hadde samarbeidd med Milorgs e-tjeneste; Nøkleby 1995: 453) utelukkende av sivi- lister, mange av dem studenter eller med tilknytning til studentmiljø, hovedsaklig i Oslo, men var direkte underlagt Forsvarets Overkommando i London. Samtidig hadde den direkte kontakt med den norske utefronten i Sverige. Dens omfattende, landsvide kartlegging av tyskernes virsomhet i Norge blei rapportert til London via kurérer fra og til Stockholm. Krigshistorikeren Ragnar Ulstein (1920– ), som sjøl var radiotelegrafist i Kompani Linge, skriver om etterretningstjenestene i Norge 1940–45 at Konrad Eriksson blei assistent for Brynjulv Sjetne, lederen av XUs Øst- landskontor ved MI II i Stockholm (ØXU; Ulstein 2008: 153, 166f.). Sæter og Sæter (2007: 280) framstiller Eriksson som én av flere assistenter for Sjetne. Løfsnes (1991: 85), derimot, skriver at Eriksson var Sjetnes nærmeste medarbeider. Sjetne hadde måttet flykte fra Norge da XU-sjefen Arvid Storsveen var blitt skutt av det tyske sikkerhetspolitiet (SiPo) 27. april 1943 under en avtalt konferanse dem imellom i Oslo (Haslund 1991: 3). Amblie (1988: 19–24) gir et nærmere portrett av

215 GEIRR WIGGEN

Sjetne. Det bygger i hovedsak på Sjetnes private arkiv (op.cit.: 16–18), som den gang var oppbevart i Opplandsarkivets avdeling på Maihaugen (op.cit.: 9, 16f.). En intern strid i XU endte deretter, ifølge Nøkleby (1995: 454), med at organisasjonen på indre Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge blei leda fra Stockholm, mens Stor- sveens etterfølger, Øistein Strømnæs, holdt på en sentralisert ledelse fra Oslo for resten av landet. Løfsnes (1991: 65) hevder imidlertid at også Oslo-området og Vest- landet blei styrt fra Stockholm fra og med høsten 1943. Løfsnes deltok sjøl i opp- og utbygginga av MI II og MI IV etter å ha rømt til Stockholm høsten 1942, og han forblei leder av ett av de fem XU-distrikta (Trøndelag) ved MI II fra høsten 1943 av (op.cit.: 52). Ulstein har, som Amblie, skrevet sin beretning på grunnlag av primær- kjelder om ØXUs aktiviteter. De er i dag oppbevart ved Norsk hjemmefrontmuseum i Oslo (Arkivskapernummer: Ulstein, Sjetnes arkiv, NHM 16 F – AS-7/11 B–AS- 7/25 B), inneholder til dels gradert materiale og er klausulert (Ulstein s.a.). Amblie (1988) og Ulstein (2008) blir derfor – ved sida av Engerdal-læreren Ottar Andersens beretning om egne opplevelser under krigen (Andersen 1981b) og Idre-politimannen Bengt Edbergs ditto (Edberg s.a.) – de mest pålitelige kjeldene jeg har til kunnskap om Erikssons militære innsats etter embetseksamenen i 1943. Konrad Eriksson arbeidde ikke bare ved Sjetnes side i MI II, men deltok i aktiv felt-tjeneste fra starten av (august-september 1943) med å opprette nye post- og kurérruter over grensa til sentrale deler av indre Østlandet. Se Amblie (1988: 219), som kan vise til en rapport (2.1.11) i Sjetnes arkivboks II, mappe 1, om ei postrute Eriksson hadde åpna i august 1943. Eriksson var altså både administrativt og praktisk en av lederne for reorganiseringa av ØXU og den som oppretta den første av disse nye rutene. Det gjorde han der han var best kjent, over grensestasjonen Fløt- ningen til heimplassen sin i Drevsjø. Kontaktpersonen der var den ene broren hans, Georg, som hadde deltatt i XU helt fra starten i 1941 (Ulstein 2008: 153), og som ofte hadde utsatt seg for stor risiko for å hjelpe flyktninger over grensa mot Idre og Särna (Andersen 1981b: 474). Det hadde også den tredje broren hans, Per, som sjøl måtte flykte til Sverige (Orsa) det siste krigsåret (Edgren s.a.: 70f.). Samtidig som Milorg fra midten av 1943 hadde fått gjennomslag for å motta militært materiell (våpen, uniformer, sambandsutstyr o.a.; se s. 215) og bygge opp depoter og kamp- enheter ved slik hjelp, satte ei rekke arrestasjoner før og etter årsskiftet 1943–44 både Milorg og XU kraftig tilbake, ikke minst ØXU (Njølstad 2008: 154ff.; Ulstein 2008: 154). Konrad Eriksson var hele tida hyppig over grensa til heimtraktene sine, både som kurér, som radiooperatør med sending og mottak av meldinger til og fra London, og som leder for ei gruppe – som ellers bestod av broren Georg og sambyg- dingene Hans Petter Eggen og Gustav Drevsjømoen – som organiserte våpensmug- ling, tok imot flyslipp og på andre måter holdt ei av de viktigste sambandslinjene for Milorg på indre Østlandet oppe (P. R. 1945; Ulstein 2008: 166). XUs folk dreiv lenge arbeidet sitt ubevæpna. Ønsket om lett bevæpning (pistoler) til bruk i nødsfall blei ikke etterkommet før utpå høsten 1944, da London (FO II) begynte å sende fly med forsyninger til XU òg. Planen var i alt 17 flyslipp med våpen og annet nødven-

216 KONRAD ERIKSSON – MÅLFØREGRANSKER OG MOTSTANDSMANN dig utstyr til seksten forskjellige etterretningsdistrikt sør for Narvik (Amblie 1988: 139; Ulstein 2008: 165f.). Gruppa hadde mottatt flere flyslipp. Av omsyn til den svenske grenseovervåkninga kunne de ikke foretas på svensk side av grensa, men måtte tas imot på norsk side og deretter bringes utenom både tysk og svensk grensekontroll til Sverige og graves ned der. Det våpenslippet som skulle betjene ØXU en gang mellom 24. november og 7. desember 1944, blei kalt “Akevitt” og var det tredje av de 17 våpenslippa (Amblie loc.cit.). På svensk side hadde brødrene Eriksson, sammen med XU-kollegaen Sverre Østhagen og Siggen Gundersen, Arne Jahren og Finn Bøhmer fra den norske riks- politiforlegninga på Gottröra, våren 1944 bygd ut et gammalt revehi til et enkelt overnattings- og gjømmested for norske motstandsfolk som trengte skjul i sine ope- rasjoner i det norske grenseområdet, kalt “Rævhølet” (Andersen 1982; Sæter og Sæter 2007: 284f.), og der hadde de fått ordre om å lage et hemmelig rom på 60 x 80 cm til lagring av våpen og annet utstyr (Andersen 1982: 11). Ikke minst fordi svenske militære patruljer og en del tyskvennlige tjenestemenn i distriktet utgjorde en trussel for den norske kurértrafikken, var det viktig at gjømmestedet var vanskelig å få øye på. Men det var lokale svenske hjelpere i området òg, som allerede nevnt: I tillegg til en kontorpolititjenestemann (Olle Wallin), to tollere (Oscar Gardsiö og Ivar Löf- ström) og en taxisjåfør (Eric Carlsson) var særlig landsfiskalen David Isaksson og betjenten hans, Bengt Edgren, gode kontakter for MI II i Stockholm og hjalp Kon- rad Eriksson og gruppa hans inn mot norskegrensa (Ulstein 2008: 166). Landsfiska- len hadde fått ordre fra landsfogden i Kopparbergs län om å hjelpe nordmennene mest og best mulig med kurértrafikken, og landsfogden hadde fått sin ordreinstruks fra Civildepartementet, alle direktiver muntlige (Edgren s.a.: 66). Isakssons kjennskap og bistand til norske kurérer var så omfattende – 135 i alt – at han, som kuré- rene, fikk en cyankaliumpille å svelge om han skulle bli arrestert og torturert av tyskerne (Lunde 2005: 243). Edgren hadde ansvaret for transporten av de norske kurérene helt fram til grensa ved Flötningen – og tilbake igjen etter endt oppdrag. Siste krigsåret hadde han slike transporter om lag annenhver natt. Han blei hedra for sin innsats under krigen under et særskilt arrangement ved det norske forsvarsdepar- tementet våren 1991 (Isaksson døde i 1976; Edgren op.cit.: 66), og han har etterlatt seg ei lita bok om grensetrafikken som gjentar og supplerer alle de opplysningene jeg har gjengitt ovafor her om Eriksson og hans gruppe (Edgren s.a.: passim). Edgren har hatt kjennskap til både de samtidige kurérrapportene (op.cit.: 38) og “1945-rapportene”, liksom han under krigen blei forhåndsinformert telefonisk (fra “försvarsstaben”, etter det han skriver) om de enkelte kuréroppdraga (tider, antall kurérer o.a.; op.cit.: 66). Amblie (1988: 219) viser for øvrig til rapportene om operasjon “Akevitt” som nr. 2.1.4 og 2.1.5 i Sjetnes arkivboks II, mappe 1, som han har hatt tilgang til. Han vier den operasjonen stor oppmerksomhet (op.cit.: 139–44). Konrad Eriksson og Gustav Drevsjømoen hadde pådratt seg en så kraftig forkjølelse at de etter et par dagers opp-

217 GEIRR WIGGEN hold i “Rævhølet” fant det for plagsomt å bli der, og gruppa tok sjansen på et tør- rere og bekvemmere oppholdssted på norsk side. Lang avstand fra “Rævhølet” til det avtalte slippområdet og uro for svenske grensepatruljer kan også ha vært en del av grunnen til at de fire tok seg inn i ei jakthytte, Lillerøåsen seter, de siste par dagene før våpenslippet på Lillerøåsen, bare 400 meter fra riksgrensa. De kjente ikke til at tyske patruljer noensinne hadde vært i det området og følte seg så trygge at de både fyrte på peisen og lot skiene sine stå ute (Amblie 1988: 141; Ulstein 2008: 167). Så kom det likevel en tysk patrulje. Andersen (1981b: 477) mener det engelske flyet må ha blitt observert i den tyske forlegninga i Trysil, som så hadde sendt ut noen soldater for å undersøke hva det kunne være. Flyslippet natta mellom 26. og 27. november var i og for seg svært vellykka. Det var stort, men geografisk samla, i alt sju konteinere à 500 kg. bestående av våpen (ti karabiner, ti stengun og 30 pistoler), 4380 runder ammunisjon, soveposer, klær, lommelykter, tobakk og matvarer o.a. (Amblie 1988: 140). De fire norske brukte hele natta på å samle sammen slippet og bringe det over til svensk side. Der blei innholdet gravd ned i snøfonner og konteinerne senka i ei elv. Etter planen skulle Erikssons gruppe ha blitt i Sverige da de var ferdige med jobben ved nitida på morgenen. Men alle var slitne, og helsetil- standen til Eriksson og Drevsjømoen var slik at de ville til køys og hvile litt før de drog tilbake til Stockholm. Ved tretida på ettermiddagen åpna noen tyske soldater døra og slo den straks igjen, like overraska som de norske. Med røyk fra pipa og ski på utsida av hytta må de ha trudd det var sivile på tur. Konrad Eriksson greip en pistol som låg på et bord ved sida av køya han låg i, og skøyt gjennom døra, men uten å treffe noen. Det var i alt fire tyskere som straks etter tok til å skyte mot hytta, og de fire norske fordelte seg i ulike rom for å besvare ilden. Etter et par minutter tok tyskerne maskinpistoler i bruk. Konrad Eriksson blei da drept av et skudd i panna. Broren Georg blei lettere såra (Andersen 1981b: 477) av skuddsår i ei tin- ning, et øyebryn og en skulder og ellers glassplinter i ansiktet (Lunde 2005: 237f.), men kunne fortsette kampen. Da en av de tyske kom helt bort til et vindu og sendte en maskinpistolsalve gjennom det, skjønte Eggen hvor han stod og satte børsepipa si mellom to tømmerstokker og fikk skutt den soldaten slik. Ellers var det mest sky- ting i blinde fra begge parter. De lokalkjente norske ante likevel hvor det var mest sannsynlig at soldatene måtte ligge bak noen kampesteiner. Etter halvannen times skuddveksling fikk Eggen krøpet ut av et vindu mens Georg Eriksson avleda tyskernes oppmerksomhet til han hadde sprunget i dekning. Eggen gikk så i en stor ring til han kunne se de tre tyskerne bak kampesteinene. Han skøyt først den som låg lengst unna, så den nærmeste og til sist den som låg i midten. De to siste blei drept, den som låg lengst unna, såra (skutt i ryggen og ene armen; Andersen 1981b: 478), og han kom seg etter ei stund ned til bygda og fikk rapportert om trefningen. De norske pakka sammen alt sitt, og Georg Eriksson fjerna alle kompromitterende papir fra bror sin, før de overlevende tre gikk over grensa og inn i Sverige. Få timer etter brøyt det løs snøstorm i området, og en svensk toller som kom til grenserøysa samme natt, kunne ikke se spor etter nordmennene. Våpnene i flyslippet blei kort etter gravd opp

218 KONRAD ERIKSSON – MÅLFØREGRANSKER OG MOTSTANDSMANN og fordelt på gruppene i ØXU. Amblie (1988: 144) skriver imidlertid at primærkjel- dene ikke gir noe klart bilde av når og til hvem denne viderefordelinga av våpnene foregikk. Ulstein (2008: 387f.) gir detaljerte primærkjelder til kunnskapen om denne hendinga. Andersen (1981b), som måtte tåle arrestasjon og mishandling i forbindelse med den, gir øyenvitneskildringer. Det gjør i visse detaljer også Edgren (s.a.: 33–39, 67, 69). Mer detaljert er framstillinga til Lunde (2005: 236–38), som også hevder at Konrad Eriksson blei med på akkurat denne ekspedisjonen for å få ei avveksling fra kontorarbeidet i Stockholm (op.cit.: 236). Det høres litt nonsjalant ut. Han hadde 20 kuréroppdrag over grensa fra før – hvert av dem tok fra fire–fem dager til over en måned (Lunde 2001: 148, 151) – og han visste hvor farlige de alle var. På veg til “Rævhølet” i november 1944 var han nok en gang innom Edgrens i Idre. Lisa Edgren husker avskjedsorda hans da han gikk: “Hoppas att det går bra den här gången också” (Edgren s.a.: 69). Det gjorde det altså ikke for hans egen del. Orda tyder mer på at Konrad Eriksson leda gruppa si i felten under operasjon “Akevitt” av plikt mer enn av lyst. Heller ikke noe i hans utholdte studieforløp tyder på at han skulle kjede seg ved et skrivebord. – Amblie (1988: 139–44) gir den grundigste beretninga jeg kjenner til av operasjon “Akevitt”, bl.a. med detaljert beskrivelse av slippet, og han har hatt tilgang til til dels graderte primærkjelder. En ny tysk patrulje som kom til Lillerøåsen seter dagen etter, tok med seg liket av Konrad Eriksson, brakte det til bygds og velta det ned på vegen utfor grinda til lærer Andersen. Der blei det liggende et døgn før det blei båret inn i Andersens gara- sje. Andersen blei spurt om han kjente den døde. Det gjorde naturligvis Andersen, men han svarte benektende. Det gjorde også andre som blei spurt, tilmed NS-lens- mannen Georg Gløtvold i Engerdal, som kjente Eriksson fra skoledagene (Andersen 1981b: 480; Lunde 2005: 238–43). Den tyske Trysil-kommandanten skjønte at de alle talte usant for å skåne bygdefolket mest mulig for represalier, og ifølge Ander- sen (1981b: 487) sa han seg glad for det, så bygdefolket holdt det til fortjeneste for både han og Gløtvold. Fordi en av de drepte tyskerne i trefningen på Lillerøåsen seter hadde vært befal ved den tyske forlegninga i Trysil, blei likevel en del av seter- grenda nedbrent (fire hus/hytter; Lunde 2005: 243). Konrad Erikssons lik blei gravlagt som ukjent på Drevsjø kirkegård. Først 9. mai 1945 kom det opp et norsk flagg på den grava, og seinere kom det minnesteiner både der og på Lillerøåsen, der han falt. Minnesteinene er heller fra slagplassen. En min- netale i Drevsjø kirke blei noen år etter krigen holdt av kongens adjutant, orlogskap- tein Andreas Kielland Rygg (Andersen 1981b: 487–88), som var svoger av Gregers Gram, Max Manus’ nære venn og kampfelle i Oslo-gjengen, og hadde vært nest- kommanderende, seinere sjef for MI II i Stockholm 1943–45. Han hadde naturligvis personlig, nøyaktig kunnskap om hva Konrad Erikssons motstandsarbeid hadde innebåret. Trefningen på Lillerøåsen seter 27. november 1944 var den eneste åpne striden mellom XU-folk og tyskere under hele krigen i Norge, og Konrad Eriksson er den eneste som falt i kamp for (Ø)XU (Amblie 1988: 143). Den tidligere XU-

219 GEIRR WIGGEN lederen Arvid Storsveen var blitt skutt ved en misforståelse; tyskernes sikkerhetspo- liti (SiPo) visste ikke hvilken sentral person de hadde drept, eller hvilken illegal sammenheng han inngikk i (Haslund 1991: 3). I den rapporten som blei opptatt umiddelbart etter endt oppdrag for Konrad Erikssons gruppe 27. november 1944, står det at “de som har deltatt har vist et uvanlig stort personlig mot og en like uvanlig dyktighet […] og deres innsats fortjener den største anerkjennelse fra alle dem som kan forestille seg hva det vil si i timelang kamp, under tilsynelatende håpløse forhold, å bevare hodet kaldt” (Amblie 1988: 143–44). Fra et brev FO II i London sendte til MI II i Stockholm 8. desember 1944 gjengir Amblie (op.cit.:: 144) dette: “Forsvarets Overkommando vil uttale sin erkjennelighet for den innsats og det per- sonlige mot som ble utvist av Konrad Eriksson, Georg Eriksson, Hans Petter Eggen og Gustav Drevsjømoen i forbindelse med operasjon ‘Akevitt’.” I sin tale ved avdukinga av minnesteinen på Arvid Storsveens plass i Oslo 8. mai 1991 sier Fredrik Juel Haslund (1991: 3) at “[e]tter krigen fikk den norske etterretningstjenesten anerkjennelse av Den allierte overkommando som den beste i det tyskokkuperte Europa. Det er trolig dekning for å si at ved siden av handelsflåtens er etterretningstjenestens innsats Norges viktigste bidrag til den allierte seier i den annen verdenskrig. Denne anerkjennelse deler Arvid Storsveen med anslagsvis 1500 ‘agenter’ og et flerdoblet antall hjelpere og faste informanter, som alle løp den samme risiko.” Konrad Eriks- sons innsats stod ikke tilbake for noens.

Sluttord Med dette håper jeg å ha skrevet Konrad Eriksson inn i faghistoria for universitetsfaget nordisk språk- og litteraturvitenskap og ganske særlig den dialektologiske delen av det. Med et utgangspunkt som gjorde utdanningsvegen tyngre og lengre enn for de fleste som kom til universitetet, blei utdanninga også mer dyrekjøpt. Han holdt fast ved den da krigen la nye hindringer i vegen for den, ja, han investerte tid og omtanke også på Målførearkivet i Oslo og dets leder midt oppe i egen embetseksamen og samtidig motstandsarbeid, men lot verken utdanninga si eller framtidige forskingsplaner skygge eller komme i vegen for ei enda mer dyrebar investering, sjølve livet, da Norges frigjøring krevde den. Konrad Erikssons historie må gjøre det vanskelig å opprettholde en generell kritikk av de norske flyktningstudentene i Sverige for å ha dyrka private interesser istedenfor å bidra til kampen for frigjøring av Norge fra naziåket. Slike oppfatninger har vært framført og fortjener å korrigeres. Eriksson var nemlig ikke den eneste som kombinerte utdanning og motstandsarbeid, enn si som ønska å gjøre det. De norske flyktningenes studievirksomhet i Sverige lar seg dessuten forsvare som motstandsarbeid i seg sjøl. Som nevnt innleiingsvis skriver jeg mer om det annetsteds (Wig- gen 2009).

220 KONRAD ERIKSSON – MÅLFØREGRANSKER OG MOTSTANDSMANN

Noter 1 I universitetshistorisk sammenheng er det ganske nylig (Sandved 1998: 215f.; 2002: 18) fram- satt påstander om at engelsk hadde overtatt som første fremmedspråk framfor tysk i den høgre skolen alt lenge før 1940. Det er ikke riktig. Engelsk kom rett nok på byfolkeskolens ordinære pensum (i de to øverste klassene) først med de nye folkeskolelovene i 1936 (Ytreberg 1993: 13; jf. Gundem 1989: 16), og i den forstand kan en si at engelsk overtok rolla som første frem- medspråk noen år før krigsutbruddet. Men liksom det tidligere hadde forekommet som frivil- lig fag ved spredte skoler, fortsatte det helt til slutten av 1950-tallet å være individuelt valg- 1 bart (“fag for utvalgte”). Ennå så seint som skoleåret 1952–53 var det tilbudt ved bare ⁄4 av landets 680 landkommuner, og mange elever i både by- og landsfolkeskolen valgte det bort både da og seinere (loc.cit.; Slaatto 1957: 161). Tysk hadde vært første fremmedspråk i middelskolen fra starten av (1869) og fortsatte å være det til det skoleslaget blei erstatta av realskolen med den nye Lov om høyere almenskoler av 10. mai 1935 (Vaagland 1991: 55, 57). Den praktiske avviklinga av middelskolen varte likevel helt inn i krigsåra (1941), og også i den nye realskolen hadde tysk flere uketimer enn engelsk på alle klassesteg så seint som skoleåret 1939–40 (Gundem 1988: 10; Vaagland 1991: 55). I gymnaset hevder Sandved (1998: 215f.; 2002: 18) at engelsk hadde oppnådd prioritet framfor tysk som fremmedspråk alt med lova av 1896, men det var bare med noen få timers overvekt på den såkalt “sproglig-historiske linje”, seinere kalt engelsklinja, og den var den minst søkte av de tre ordinære linjene fra sitt første kull i 1901 helt til 1936 (Statistisk sentralbyrå 2008b). På både latin- og reallinja hadde tysk flere timer enn engelsk i alle år til og med andre verdenskrig (Vaagland 1991: 33, 55), så en i sum må si at tysk var den høgre skolens dominerende fremmedspråk like til etter krigen (Gun- dem 1988: 10; Vaagland 1991: 57, 131). At tysk også blei et hovedfag ved den norrønlinja (ved landets landsgymnas) som Stortinget gav grønt lys for i 1931, og det så markant at den stundom blei kalt tysklinje, bidrar til det bildet (Gundem 1988: 10), enda den linja i seg sjøl var marginal i nasjonal sammenheng. Ved Friundervisninga for voksne overtok heller ikke engelsk for tysk som det mest etterspurte faget før etter 1945 (Tøsse 2004: 369). Under 20% av samtidige folkeskoleårskull tok for øvrig middelskole-/realskoleeksamen i perioden 1936–40 og bare 6–7% examen artium (Statistisk sentralbyrå 2000, 2008a, 2008b). Ved universitetet opplevde dessuten engelskfaget en lang nedgangsperiode etter professor Johan Storms avgang i 1912, som varte helt til etter 1945. I 1938 kalte C. J. Hambro situasjonen for universitetsfaget engelsk “en absolutt nødstilstand” (Sandved 1998: 230).

Litteratur Amblie, Svein. 1988. Østlandets XU, (ØXU). Norsk militær etterretning i Hedmark og Oppland under den annen verdenskrig. Hovedfagsavhandling i historie. Oslo: Universitetet i Oslo. Andersen, Anna. 1982. “Rævhølet.” [Engerdal:] Engerdal museum. Andersen, Ottar (red.). 1981a. Bygdebok for Engerdal. Bind I. [Engerdal:] Engerdal kommune. Andersen, Ottar. 1981b. Minner fra krigen 1940–45. I ibid. (red.): Bygdebok for Engerdal. Bind III, 465–88. [Engerdal:] Engerdal kommune. Anon. 1945. Oppgaver gitt ved norsk juridisk embetseksamen i Uppsala [1943–44]. Stud. jur. 6: 2, 25. Arkivverket. 2008. Jens Chr. Hauges arkiv fortsatt ikke tilgjengelig. Oslo: Riksarkivaren. Nett- adresse (15. oktober 2008): Barstad, Tor Arne. 1995. Stockholmslegasjonen. I Dahl, Hans Fredrik, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen (red.): Norges krigsleksikon 1940–1945, 400. Oslo: Cappelen.

221 GEIRR WIGGEN

Brækhus, Jan. 1945. II. avdeling av juridisk embetseksamen i Uppsala våren 1944. Stud. jur. 6: 2, 21–24. Den norske kirkes presteforening (red.). 2000. Prester i Den norske kirke og andre teologiske kan- didater. 9. økede utg. Oslo: Verbum. Edgren, Bengt. S.a. Beredskapstiden 1939–1945, Idre–Särna. Idre: S.l. Eriksson, Konrad. [1943.] Drevsjömålet. Et omriss av lydverket. Hovedfagsavhandling i morsmål med gammelnorsk [for norsk historisk-filosofisk embetseksamen]. Uppsala: [Uppsala universitet: Ortnamns- och folkminnesarkivet.] Evensen, Lars. 1948. År i utlendighet. I Steen, Sverre (hovedred.): Norges krig 1940 – 1945. Bind II, 455–514. Oslo: Gyldendal. Fataburen. Nordiska museet och Skansens årbok 1944. Stockholm: Museet. Fure, Jorunn Sem. 2007. Universitetet i kamp 1940 –1945. [Oslo:] Vidarforlaget. Grimnes, Ole Kristian. 1969. Et flyktningesamfunn vokser fram. Nordmenn i Sverige 1940 –45. Oslo: Aschehoug. Gundem, Bjørg Brandtzæg. 1988 [1987]. Fremmedspråkundervisning som middel for et lands kultur- og samfunnsorientering. Engelsk/tysk[-]forholdet i Norge. Utkast, Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo, [nr.] 15, juni 1988. Oslo: Pedagogisk forskningsinstitutt, Univer- sitetet i Oslo. [Forelesning over oppgitt emne for den filosofiske doktorgrad 10. juni 1987.] ———. 1989 [1987]. Engelskfaget i folkeskolen. [Oslo:] Universitetsforlaget. [Revidert utgave av avhandling for graden dr. philos. 1987.] Haslund, Fredrik Juel. [1991.] Arvid Storsveen. [Innledning til avdukinga av minnesteinen på Arvid Storsveens plass, Oslo, 8. mai 1991.] Utrykt manuskript. [Trondheim: Gunnerusbiblio- teket, B box 718.] Hegtun, Halvor. 2008. Tausheten forlenges. Aftenposten 15. oktober 2008, del 1, 4. INSL. 1972. Hovedoppgaver i nordisk språk og litteratur ved Institutt for nordisk språk og litteratur, Universitetet i Oslo, 1906 II — 1971 II. [Oslo:] Universitetet i Oslo: Reprosentralen. Jahr, Ernst Håkon. 1996. Nynorsk språkforskning – en historisk oversikt. I Henriksen, Carol, Even Hovdhaugen, Fred Karlsson and Bengt Sigurd (red.): Studies in the development of linguistics in Denmark, Finland, Iceland, Norway and Sweden. Papers from the conference on the history of linguistics in the Nordic countries, Oslo, November 20–22, 1994, 84–101. Oslo 1996: Novus. Jensen, Bernt Aug[ust]. 1945. Norsk juridisk embetseksamen i Uppsala. Stud. jur. 6: 3, 9. Johnsen, Gudrun og Johan Gaarder (red.). 1949. Våre falne 1939 – 1945. Første bok. Oslo: Den norske stat. Lein, Magne. 2005. “Radioagentene lander ved fullmåne.” Glimt fra de norske radiotelegrafis- tenes arbeid innen Secret Service, Secret Operations Executive/Kompani Linge, Milorg, XU og sovjetisk etterretning 1940–1945. [Oslo:] Norsk radiohistorisk forening. Leiros, Arnulf. 1946. Ad ansiennitetstillegg. Stud. jur. 7: 1, 4–8. Ljunggren, Ragnar. 1964. Norska gymnasiet i Uppsala. Ett 20-årsminne. Upsala Nya Tidning, Jul- nummer 1964, årg. 74, 7–8. Lund, Bernt (red.). 1945a. Juridisk embetseksamen, 1. avdeling, vårsemesteret 1943 i Uppsala. Norsk Retstidende 110: 27, 196. ———. 1945b. Juridisk embetseksamen, 1. avdeling, høstsemesteret 1943 i Uppsala. Norsk Rets- tidende 110: 27, 196. ———. 1945c. Juridisk embetseksamen, 1. avdeling, vårsemesteret 1944 i Uppsala. Norsk Rets- tidende 110: 27, 196. ———. 1945d. Juridisk embetseksamen, 2. avdeling, vårsemesteret 1944 i Uppsala. Norsk Rets- tidende 110: 27, 200–03. ———. 1945e. Økonomisk embetseksamen, 1. avdeling, høstsemesteret 1943 i Uppsala. Norsk Retstidende 110: 27, 206.

222 KONRAD ERIKSSON – MÅLFØREGRANSKER OG MOTSTANDSMANN

———. 1945f. Økonomisk embetseksamen, 2. avdeling, vårsemesteret 1944 i Stockholm. Norsk Retstidende 110: 27, 206. Lunde, Jon Vegard. 2001. Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen. Bind II: 1943 – juli 1944. “Det har lett for å gå godt.” Lillehammer: Presseservice. ———. 2005. Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen. Bind III: 1944 – 1945. Blod og tårer – men mest svette. Lillehammer: Presseservice. Løfsnes, Knut. 1991. Motstandsmann og politiker. Fra XU til SF og Kings Bay. Oslo: Gyldendal. Molland, Einar. 1945. Nordmenns teologiske studier i Sverige under krigen. Norsk Teologisk Tids- skrift 46, 116–17. Njølstad, Olav. 2008. Jens Chr. Hauge – fullt og helt. Oslo: Aschehoug. Norsk lektorsexamen för första gången utanför Norges gränser. Upsala Nya Tidning 10. juni 1943, 1 & 7. Norska legationen, Arbeidsinspeksjonen. Sthlm. Ang. Konrad Eriksson. Nordiska museets embetsarkiv, diarienummer 1793 (signert BS, 24. august 1943, besv. per tel. 27.8. GB [Gösta Berg?]). Stockholm: Nordiska museets arkiv. Nøkleby, Berit. 1995. XU. I Dahl, Hans Fredrik, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen (red.): Norges krigsleksikon 1940–1945, 453–54. Oslo: Cappelen. P. R. 1945. Konrad Erikson [sic]. Hamar Stiftstidende 12. juli 1945, 2. Rehnborg, Torgny. S.a. [1995?] Gränsland i krig – Norge 1940–1945. Bildföredrag på Grövelsjöns fjällstation 1990–1995. Särna: Fjällpostens tryckeri. Saltveit, Laurits. [1994.] Bortskjemt av vår Herre. Trekk fra eget liv og fra en annerledes krig. [Haugesund: Eget forlag.] Sandved, Arthur O. 1998. Fra “kremmersprog” til verdensspråk. Engelsk som universitetsfag i Norge 1850–1943. Skriftserie (Forum for universitetshistorie) 3/1998. Oslo: Universitetet i Oslo, Forum for universitetshistorie. ———. 2002. Fra “kremmersprog” til verdensspråk. Bind II. Engelskfaget ved Universitetet i Oslo 1945–1957. Skriftserie (Forum for universitetshistorie) 3/2002. Oslo: Universitetet i Oslo, Forum for universitetshistorie. Schive, Jens. 1948. Sverige og Norge. I Steen, Sverre (hovedred.): Norges krig 1940 – 1945. Bind II, 349–418. Oslo: Gyldendal. S. L. 1946. Mer krigsjus. Stud. jur. 7: 2, 30. Slaatto, Erling. 1957. Utbyggingsproblem for en engelskundervisning i landsfolkeskolen. I Barne- og ungdomsskolen for alle tar form [= Forsøk og reform i skolen nr. 2], 158–67. Oslo: For- søksrådet for skoleverket i kommisjon hos H. Aschehoug & Co. Sos.dept. Fl.kontoret Stockholm 1940–46. Eske nr. 1292 (tidl. Skolekontoret, kasse nr. H1–23), mappa og pakka . Oslo: Riksarkivet. ———. Eske nr. 1293 (tidl. Skolekontoret, kasse nr. H1–23), mappene , og . Oslo: Riksarkivet. ———. Eske nr. 1294 (tidl. Skolekontoret, kasse nr. H1–23), mappene , og . Oslo: Riksarkivet. Statistisk sentralbyrå. 2000. Historisk statistikk. Folkeskoler 1837–1946. Nettadresse: ———. 2008a. Utdanning og forskning. Tabell 5.10. Realskole- og middelskoleeksamen (1). Nettadresse: ———. 2008b. Utdanning og forskning. Tabell 5.11. Examen artium / fullført treårig allmennfag- lig studieretning. Nettadresse: Studentkåren (utg.). 1940. Uppsala universitets katalog. Vårterminen 1940. Uppsala: Almqvist & Wiksell. ———. 1942. Uppsala universitets katalog. Höstterminen 1942. Uppsala: Almqvist & Wiksell. ———. 1943a. Uppsala universitets katalog. Vårterminen 1943. Uppsala: Almqvist & Wiksell.

223 GEIRR WIGGEN

———. 1943b. Uppsala universitets katalog. Höstterminen 1943. Uppsala: Almqvist & Wiksell. ———. 1944a. Uppsala universitets katalog. Vårterminen 1944. Uppsala: Almqvist & Wiksell. ———. 1944b. Uppsala universitets katalog. Höstterminen 1944. Uppsala: Almqvist & Wiksell. ———. 1945. Uppsala universitets katalog. Vårterminen 1945. Uppsala: Almqvist & Wiksell. Sæter, Einar og Svein Sæter. 2007 [1995]. XU. I hemmeleg teneste 1940–1945. 2. utg. Oslo: Det Norske Samlaget. Tøsse, Sigvart. 2004. Frå folkeopplysning til vaksenopplæring. Avhandling for graden dr. philos. Trondheim: Pedagogisk institutt, NTNU. Ulstein, Ragnar. S.a. NHM 16 Ragnar Ulstein. Serie F: Krigstidsdokumenter. Taushetsbelagt etter off. regelverk (inkludert gradert materiale). Oslo: Norsk hjemmefrontmuseum. Nettadresse: . Ulstein, Ragnar. 2008. Etterretningstjenesten i Norge 1940–45. Bind 3: Nettet strammes. 3. rev. utg. Oslo: Orion Forlag. Universitetets sekretær. 1950. Universitetet i Oslo. Årsberetning 1. juli 1942 – 30. juni 1943 samt universitetets matrikkel for 1943. Oslo: A. W. Brøggers boktrykkeri. ———. 1952. Universitetet i Oslo. Årsberetning 1. juli 1945 – 30. juni 1946 samt universitetets matrikkel for 1946. Oslo: A. W. Brøggers boktrykkeri. Venås, Kjell. 2005. Sigurd Kolsrud. Oslo: Novus forlag. Vaagland, Erling. 1991. I medgang og motgang. Skolefaget tysk fra 1869 til i dag. Trondheim: Tapir. Wiggen, Geirr. 2005. Norske hovedfagsavhandlinger om dansk språk og litteratur. Mål & Mæle 28: 3–4, 34–38. København: Institut for Almen og Anvendt Sprogvidenskab, Københavns Uni- versitet. ———. 2006. Dei dialektologiske arbeida åt Johan Anthon Schulze. Ein bibliografi med stutt innleiing om mannen og hovuddrag i arbeidet hans. I Agøy, Nils Ivar, Olav Rovde og Ellen Schrumpf (red.): Telemark Historie 27, 106–117. [Bø i Telemark:] Telemark Historielag. [Revidert bibliografi i Telemark Historie 28, 153–160.] ———. 2007. Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906–2006: Noen hoved- linjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting. I Niemelä, Nina & Esa Lehtinen (red.): Översättningsteori, fackspråk och flerspråkighet. VAKKI-symposium XXVII. Vasa 9.-10.2.2007 [= Publikationer av Forskargruppen för översättningsteori, fackspråk och flerspråkighet vid Vasa universitet Nr 34], 10–39. Vasa: Vasa universitet, Humanistiska fakulteten. ———. 2008. Fagdidaktiske reflekser i hundre års nordistikkfaglige hovedfagsavhandlinger (1906–2007). I Knudsen, Geir og Trude Evenshaug (red.): Universitetet og lærerutdanningen. Historiske perspektiver, 137–164 + to sider Errata. Oslo: Unipub. ———. 2010. “Uppsala-juristene” og norske embetsstudier og -eksamener i Sverige under andre verdenskrig. Oslo: Novus forlag. ———. U.a. Hovedfagsavhandlinger i nordisk språk og litteratur til norsk høgere grads historisk- filosofisk embetseksamen 1906–2007. Ytreberg, Lisbeth H. 1993. Engelsk i grunnskolen. En fagdidaktisk introduksjon. Oslo: TANO.

Geirr Wiggen Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling Universitetet i Oslo Postboks 1099 Blindern 0317 Oslo [email protected]

224 “Vibaa er komaa!” Nokre drag ved det litterære språket i romanen Fred og andre verk av Arne Garborg

Av Inge Særheim

I Arne Garborgs litterære verk er ordval, språkleg form og målføring ein viktig del av miljø- og personskildringa, og har klar litterær funksjon. Garborg omtala Fred (1892) som sin “naturalistiske Jær- roman”. Også språkleg kan dette kallast ei Jær-bok, for mange ord og uttrykksmåtar i romanen samsvarar med jærmålet. Oftast er lokalfarga ord normerte i tråd med det normeringsgrunnlaget som elles er nytta i bøkene. Men i nokre høve er dei skrivne i samsvar med dialekt- uttalen, gjerne for å få fram ein spesiell stilistisk og litterær effekt. Då Garborg like etter 1900 tilpassa dei litterære verka sine til midlands- mål, fekk Fred ei språkform som ligg lenger borte frå jærmålet enn det ein finn i førsteutgåva. Men i ordtilfanget styrkte han innslaga frå dette målføret. Som målpolitikar og språknormerar gjekk Garborg sterkt inn for at det nynorske skriftspråket skulle byggja på midlandsmål, særleg tele- målet, av di norsk åndsliv i denne delen av landet hadde levd ubrote frå gammal tid. Som skribent og ein av grunnleggjarane av nynorsk skriftkultur utnyttar Garborg òg rikdommen i heimemålet sitt, og han medverkar slik til at dette målet òg blir del av eit sams skriftspråk. Han er med på å skapa eit norsk riksmål (landsmål) som byggjer på, er samnemnar for og har element frå dei nedervde norske dialektane.

1 Innleiing Like etter det førre hundreårsskiftet valde Arne Garborg (1851–1924) å tilpassa dei litterære verka sine på landsmål til ei språkform som samsvarar med uttale- og bøy- ingsmåte i midlandsmåla. Det er denne språkforma me møter i Skriftir i Samling (1908–09 og 1921–22). Både Kristiania-bøker frå 1880-åra og Jær-diktinga frå

Maal og Minne 2 (2009): 225–239 225 INGE SÆRHEIM

1890-åra fekk midlandsform. Også i anna skriveverksemd på landsmålet vart dette normgrunnlaget hans kring 1902. Mange lesarar vil likevel meina at det er mykje vestlandsmål, særleg jærmål, i bøkene til Garborg. Forfattaren har teke med ord og uttrykksmåtar som er særmerkte for sørvestnorske målføre, og orda får i somme høve ei normering som høver med dette dialektgrunnlaget. Særleg i Fred (1892), som forfattaren omtala som sin “naturalistiske Jær-Roman” (Garborg 1924: 246), finn ein innslag frå jærmålet. Også i Knudaheibrev (1904), der han fortel om sin eigen oppvekst i Time, har han nytta ei rekkje ord og vendingar frå heimemiljøet sitt, ofte med opplysningar om tydinga til orda og bruken av dei. Av di ordtilfang og andre sider ved språket synest ha samband med dei emna som forfattaren tek opp, og dei miljøa han skildrar, kan ein rekna med at språkleg form, ordbruk og målføring har bestemte litterære funksjonar, altså nær tilknyting til mein- inga og bodskapen i det litterære verket. Det er naturleg å spørja om ulike norme- ringsgrunnlag og stilideal kjem i konflikt med kvarandre, eller om dei utfyller kvarandre på ein naturleg måte. Kring det førre hundreårsskiftet var Garborg den fremste forsvararen av nynorsk målreising, og han var medlem av den første rettskrivingsko- miteen for landsmålet. Også det synest ha spela inn ved dei ulike språkvala han gjorde i diktinga si.

2 Stil og målføring Grunnlag i tele- og midlandsmål er òg tydeleg i stilen og språkføringa til Garborg, t.d. i diktsyklusen Haugtussa (1895), der folkevisetonen kling med. Av Garborgs skjønnlitterære verk er nok Haugtussa best kjent. Det er likevel som prosaist at Gar- borg har hatt mest å seia. Han tok opp mange emne i prosaen sin og utvida bruks- området til landsmålet sterkt. På dette feltet var han nybrotsmann. Også når det gjeld prosa, meinte Garborg at det nynorske stilidealet burde søkjast i innlandsmålføra. I den sjølvbiografiske forteljinga I Heiane (1900) konkluderer han med følgjande ord etter å ha høyrt på gode forteljarar ein kveld i Setesdalen – i “Ljòrestogo hjaa Gunnar Drengsson paa Ose”:

Det var ny norsk Sogustil, rein og fast, den gamle i Klang og Fynd, men med dette nyare Drag av mjukare Kjensle, Songtonen. Og Maale smøygde og bøygde seg um Tanken ledugt og lett, med ein Rikdom som alltid fann rette Orde. Tekin og modlaus sat eg og høyrde paa. Det var her ein skulde lære norsk Stil; og so hadde eg gjengi burt mine beste Læreaar ute i den store Stilrøra (Garborg 1903: 126)

I same reiseskildringa fortel Garborg om møtet med ein god språkbrukar frå heime- traktene, nemleg “ei gamal brun Kjering” på Mjåland i Østabødalen (Forsand, no Gjesdal). Både målforma og den sikre målføringa hennar gjorde inntrykk på han: “Ho lærde meg paa denne Stundi noko som alle mine Skular ikkje hadde kunna

226 “VIBAA ER KOMAA!” segja meg, og som eg sjølv ikkje hadde lagt Merke til fyrr: at Bygdemaale mitt var vent, og at det hadde ein Forteljekunst” (Garborg op. cit. 94) I Knudaheibrev fortel Garborg om gode forteljarar som han møtte under oppveksten i Time. Dei vart modellar for han i forteljekunst. Ein av dei var hans eigen far- bror, Ola Garborg, som òg på andre måtar fekk mykje å seia for unge Aadne: “Han hadde Sogur fraa Sjø og Land, fraa Handel og Vandel, um Moro og Aalvor og alle Ting, og han fortalde so ein kjende at han var med i Sogune sine. Aldri veit noko Meneskje kva Hjelp slik ein Sogumann kan vera for eit Barn” (Garborg 1904: 130). Som Vinje såg Garborg den nære samanhengen mellom det folkelege og det klassiske, t.d. mellom den målføringa som han møtte hjå gode forteljarar under oppveksten, og språkføringa og stilen i tekster på gresk og latin som han las på studentfab- rikken i Kristiania. Fleire forskarar har understreka at målføringa til Garborg både i diktinga på prosa og poesi er stilsikker. “Det er visseleg ingen norsk diktar som har spela på eit så mangstrengja stilistisk instrument som Garborg”, skriv Dale (1950: 258). Garborg sa sjølv at han i diktinga let forma retta seg etter emnet (Garborg 1925: 114). Innom same diktverket finn ein veksling mellom ulike stiltypar. Mæhle (1969) har vist korleis Garborg i Den burtkomne Faderen (1899) hentar modellar både frå Salmane, Preikaren, Jobs bok og profetane, dessutan frå Jesus og apostlane si for- kynning og frå Johannes’ openberring. Slik skildrar han utviklinga til hovudpersonen Gunnar og møtet hans med broren Paulus. I Fred kan ein på liknande måte sjå korleis Garborg nyttar ulike språk og stilartar i karakterteikninga, jf. den omstendelege og stundom smiskande språkføringa til somme reisande, t.d. Fante-Tomas og Carolus Magnus, som legg ut i det vide og breie “[m]ed mange søte Ord og i utruleg vridne og vrange Bugter og Krokar” (Gar- borg 1892: 131), dessutan det direkte, usminka og rett på sak-språket til nokre byg- defolk, t.d. Napolon og Salomon Storbrekke. Det er sistnemnde som stiller følgjande spørsmål til Enok Hòve: “er det sant dei seier, at du hev vorte galen?”, og “Trur du kanskje, Vaarherre bryr seg um all den Bæktinga di? – Dei seier du ligg og remjar og syng heile Sundagen, akkurat hvorso Kjetta, naar ho ræer” (op. cit. 179 f.). Ein møter ulike variantar av religiøs språkbruk. Forfattaren skildrar utviklinga til einskilde personar, t.d. hovudpersonen Enok Hove, gjennom språket og stilen. Den religiøse omvendinga vert eit vendepunkt for Enok, noko som òg kjem til uttrykk på setningsplanet, ved attgjevinga av tankar og replikkar. Før omvendinga, når angsten og helvetesredsla plagar Enok, vert tankane hans attgjevne i korte setningar og set- ningsfragment, ofte utan samanbindande ord, og med mange spørsmål og utrop, og stundom med innskot av bibel- og vekkingsspråk på dansk.

Angesten kom i Rider so harde, at han sveitta. Den som kunde røma, gjøyma seg! “Bjerge falder over os, og Høie, skjuler os! – for Lammet og hans Vrede!” – Men rundt um var Gud, og kor ein kom, var Gud; stengt, stengt til alle Kantar av Gud; um han kunde fara so snøgt som ein Tanke og gøyma seg ved Enden av Verda, ja

227 INGE SÆRHEIM

um han vilde røma aat hi Verda, um han vilde reida si Seng i det utarste Helvite, – – Gud var der, Gud var der; ingen Utveg, ingen einaste trygg Flekk (op. cit. 59).

Like etter omvendinga er det lange, velforma og ordrike setningar med samanbindande ord, oppattakingar, parallelle uttrykk, samanlikningar, allitterasjon og andre retoriske verkemiddel som er nytta for å gje att tankane hans:

Han vilde faa symja i Ljos og Liv, kjæta seg i Varme og Sol, svelja og svarma i Guds gode Ting; og han vilde finna Raader og Hjelp i alle Mot, Trøyst i all Sorg, Lækjedom mot alle Mein, Upplysning i all Tvil, Bot mot all Brest, Kvild for alt Kav, Livd mot alle Stormar. Guds Ord var hans Heim, hans Bu og hans Borg, hans Tempel og Tun, hans Lysthus og Paradis. Man naar dei vonde Dagarne kom og Satan sette inn, daa vilde Orde vera hans Vaapenbu og Festning. Der vilde han finna baade Sverd og Skjold, baade Boge og Pil, og Styrken med; men fyrst og sist vilde han finna det som heldt, naar alt glapp –: den sterke Handa med Nagle- gape (op. cit. 66)

Mot slutten av romanen, når angsten tek Enok, er det knappe setningar og setnings- fragment, med utrop og spørsmål og manglande samanbinding som dominerer (Sær- heim 2002a: 206 ff.). Viktige litterære retningar for Garborg som prosadiktar var naturalismen og impresjonismen, bl.a. med krav om tidrette og truverdige miljøskildringar, og med framstilling av personane som resultat av det miljøet dei spring ut av. Dette set òg sitt preg på språket og språkføringa, både uttale og bøying, ordval og setningsbyg- nad, dessutan oppbygginga av tekstane i større einingar – avsnitt og kapittel. I opningskapitlet i Fred er setningsbygnaden med innleiande stadadverbial i annakvar heilsetning ei avspegling av meiningsinnhaldet i romanen: naturen som ramme for menneska og grunnlag for utviklinga deira (Dahl 1969). Når Garborg i Fred (og Knudaheibrev) skildrar havbølgjene som bryt mot land, nyttar han ofte lange, duvande heilsetningar med ‘bakvekt’, stundom presens partisipp-konstruksjonar. Det språklege uttrykket er ei avspegling av dei lange aldedraga og dei store brota. Forvitneleg er det at diktaren ved skildringa av sjøen nyttar same orda og bileta som ein finn i lokale skjergardsnamn, jf. Faksen (skjer), Faksaskjeret, Den kvide (båe), Brønnes (til brim n. ‘bårebrot mot land’), Hesten (skjer), Dunkane (søkk), Dønne- viga, Bragen (skjer, til brak n.) og Doneviga, alle frå Jærstrendene (Særheim 1981). Også namnebruken i Fred og andre verk samsvarar med kravet om truverdige miljøskildringar (Særheim 2001). I tillegg speglar mange namn ved det semantiske innhaldet og konnotasjonane spesielle karaktertrekk ved personane og tematiske konfliktar.

228 “VIBAA ER KOMAA!”

3 Kjelvur i Akersbygdi I Garborgs litterære verk, først og fremst i Jær-bøkene, men òg i Kristiania-romanar, finn ein mange lokalfarga ord og uttrykksmåtar, særleg ord som er særmerkte for sørvestnorske dialektar. Dette kan gje inntrykk av at forfattaren skriv vestlandsmål, sjølv om språkforma i bøkene har grunnlag i midlandsmåla. Eit slikt inntrykk kan òg ha samband med at målføringa hans er stilsikker, med rot i norsk folkemål. Sjølv om utbreiinga til somme av orda i norske målføre er klart avgrensa, og orda gjerne har fått ei normert form som høver med systemet i eit anna målføreområde enn der dei er heimla, kan ein knapt seia at orda stikk seg ut i forteljinga. I ei skildring av eit austnorsk landskap i Bondestudentar (1883) har forfattaren brukt ordet kjelve f., som er det vanlege ordet i jærmålet for ‘grasmark, eng’: “Akersbygdi laag bleiknande og ven med sine Aakrar og Kjelvur millom Lundar og linde Bakkedrag” (Garborg 1883: 153). Fleirtalsendinga -ur høver med midlands- mål. Same ordet finn ein i Fred, der eit jærliknande innmarksterreng er skildra: “Nedyver Bakkedrage i Sørhalle, laag Bøarne, Aakrar og Vollar og vene Kjelvur, sundbytte med Steingjerde paa langs og paa tvers” (Garborg 1892: 44). Dette ordet er òg heimla andre stader i Noreg, bl.a. i dalbygder midt i landet (NO 6 314). Eit særmerkt ord frå jærsk utmarksterreng finn ein i Haugtussa. I diktet “I Blaa- haug” heiter det om Veslemøy: “so stend ho uppi ein Alvedans-Ring” (Garborg 1895: 216). Ordet alvedans m., uttala /alvadans/ i målføret, vert nytta om nedtrykte sirklar eller ringar i utmarka, ofte i gammalt slåtteland. Det heiter i tradisjonen at alvane plar dansa i ring på slike stader. Slike ringar er eigentleg merke etter grøfter kring gamle lagringsstader – såkalla hjelmar – for høy. Ordet alvedans med den tradisjonen som er knytt til det, høver godt i skildringa av gjetarjenta Veslemøy. Eit anna lokalt ord for slike hjelmtufter er hjelmgard, no med forma kjengar (tjengar). Opphavet er eit samansett ord gno. *hjalmgar∂r m., jf. hielmegard i eit par brev frå Jæren i 1522 (DN 4 795, Særheim 2002b: 382 ff.), og Tjelmgaard i proto- kollen for Stavanger domkapittel frå 1595 (Strand 2007: 87). Ordet ligg føre i fleire teignamn på Jæren, i bestemt form Kjengaren /çenjaren, çengaren/. Også ordet hjelm m., gno. hjalmr m. ‘korn- eller høystakk med tak over’, uttala /çelm/ lokalt, er vanleg i teignamn i Sør-Rogaland, i tydinga ‘hjelm til lagring av høy, torv o.a.’. Det er brukt av Garborg i reiseskildringa I Heiane: “Her gror Grase sjølvo-seg; Sæbyg- gjen kann berre slaa og bera i Kjelm” (Garborg 1903: 121). I forteljinga Sne (1886) har dessutan Alexander L. Kielland nytta hjelm m. i den agrare tydinga: “Thi For- pagteren vilde heller sætte Hø og Halm i Tjelmer end betro noget til det gamle Hus” (op. cit. 13). Han gjev òg att uttalen i sørvestnorske målføre, noko ein elles finn fåe døme på i diktinga hans (Særheim [2007]: 39 ff.).

229 INGE SÆRHEIM

4 Viba, Hodn og Sattan – attgjeving av målføreuttale I Fred, der handlinga føregår i eit jærliknande landskap og miljø, førekjem det mange ord som er særmerkte for sørvestnorske dialektar. Fleire av dei er òg nytta andre stader i Noreg, men samla sett peikar ordbruken i denne romanen mot Jæren og det nærast tilgrensande området. I nokre høve har orda fått ein skrivemåte som samsvarar med jærmålet. Sjølve språket i romanen er ein viktig del av miljø- og karakterskildringa. Av dei mange fuglane som er omtala i Fred, er det ein som skil seg ut, nemleg Viba. Denne fuglen er omtala fleire stader i romanen. Her finst òg samansette ord som Vibeflokkar, Vibeskrik, Vibereir og Vibegg. Vipa vert gjerne rekna for å vera sjølve jærfuglen. Jamvel den genuine utsegna for det jærske vårvarselet, som lokalt nærast har sakral funksjon, er teken med og attgjeven i samsvar med dialekten: “Vibaa er komaa” (Garborg 1892: 238). Også dette fuglenemnet har fleirtalsbøying som høver med midlandsmåla: Vibur og Viburne/Vibune (Garborg 1892: 222, 1922a: 128). Når forfattaren i dette ordet har valt ein skrivemåte som svarar til målføreuttalen, og ikkje Vipa, som ein ville venta etter normeringsgrunnlaget i boka, er årsaka den spesielle stillinga som denne fuglen har i det miljøet som er skildra. Sjølve skrivemåten er noko av miljøskil- dringa: språket som ein viktig del av miljøet. Skrivemåten har fått litterær funksjon. Sjølv om to ulike målføregrunnlag kjem til uttrykk i former som Vibur og Vibune, blir slike skrivemåtar knapt oppfatta som motstridande eller unaturlege av lesarane. Forma Viba møter ein òg i Haugtussa: “Vi–vipp! seier Viba” (1895: 62). Her finn ein dessutan Maagen: “Sjaa Maagen ror fraa klaare Nut” (op. cit. 101), men det er normert Maaken i seinare utgåver (1922b: 55). Målføreforma Maage finn ein òg i førsteutgåva av Fred (1892: 113), men normert Maake i Skriftir i Samling (1922a: 67). Også andre ord er i Fred skrivne i samsvar med jærsk uttale, t.d. Hodn (‘horn’), med dn for rn, og Graudadagen, med d for t i graut. Det førstnemnde førekjem i ei forteljing om eit fantefølgje: “i det Fylgje var der ei gamal Kjering, ei utgamal ei, so skrukkut og gul som Hodn” (Garborg 1922a: 70). I ei ordforklaring nede på sida er det gjort greie for at ordet tyder “Horn”. Førsteutgåva har Honn (Garborg 1892: 119). I dette høvet har Skriftir i Samling ei form av ordet som speglar målføreutta- len, medan førsteutgåva har ei form som samsvarar med det normeringsgrunnlaget som elles er nytta i boka, jf. Tjønn i opningskapitlet (Garborg 1892: 5, 1922a: 3). Det samansette Graudadagen er i romanen nytta om den andre dagen i bryllau- pet (Garborg 1892: 30), noko som samsvarar med jærsk tradisjon og nemningsbruk. Denne dagen pla gjestene “gaa paa Garden” (loc. cit), dvs. til andre gardsbruk innom matrikkelgarden, medan hovudmåltidet for dagen, bruragrauten, vart føre- budd (jf. Grude 1976: 31 f.). Det er nettopp på denne måten Garborg nyttar nemninga Graudadagen i Fred. Bruken av dialektnær skrivemåte i Graudadagen og Hodn har bakgrunn i den spesielle bruken av orda i dialekten og den funksjonen dei har i diktverket. Dette er medvitne litterære val frå diktaren si side.

230 “VIBAA ER KOMAA!”

Fleire stader i romanen bruker Garborg uttrykket gaa paa Garden på den gamle jærske måten, nemleg om det som frå gammalt var ein gard (matrikkelgard), men som gjennom åra har vorte delt opp i fleire gardsbruk – som gjerne låg samla i eitt tun (landsby). I Knudaheibrev (Garborg 1904: 112) omset han dette uttrykket med “hjaa Grannane”. Også ved skrivemåten av somme sterke uttrykk er det tydeleg at Garborg i Fred har ønskt å gje att målføreuttale. Når han t.d. skriv Sattan for banneordet Satan, har ordet fått ei form som speglar ekte jærmål. Denne forma er gjennomgåande nytta i Skriftir i Samling. I førsteutgåva vekslar han mellom formene Satan og Sattan, gjerne med den sistnemnde i samanhengar der ordet skal ha mest kraft. Denne forma er t.d. lagd i munnen til Napolon Storbrekke og Carolus Magnus, og ho førekjem dessutan i attgjevinga av dei sjuke tankane til Enok Hove (Garborg 1892: 15 f., 226, 318). Også forma peinadø (for pinadø) er nytta av Napolon. Her finn ein diftonge- ring av den lange i-en i førstestavinga, eit språkdrag som førekjem bl.a. på Jæren. Forfattaren får fram den direkte og grove språkføringa til Napolon – som ein del av personskildringa. I siste delen av forteljinga tek Enok Hove i bruk sterke uttrykk, som Sattan, Dævelen og Fenden, t.d. med formuleringar som: “eg gjev Fenden i Guds Gaavur” (Garborg 1922a: 183). For det sistnemnde uttrykket har forfattaren skrive Fanden i førsteutgåva, men Fenden i Skriftir i Samling. Med forma Fenden gjev han att ein uttale av dette banneordet som enno er i bruk somme stader, bl.a. på Jæren og i tilgrensande område, nemleg feen /fe:en/ og fen /fen/ (den sistnemnde bl.a. frå Bjerk- reim). Dette synest vera eldre og meir opphavlege former av banneordet, som eigentleg er ei presens partisipp-laging, svarande til fienden (gno. fjándinn, av gno. fjá vb. ‘hata’). Dei meir vanlege formene fan, faen, fanden o.l. er truleg nyare omla- gingar, opphavleg eufemistiske (formildande) uttrykk, jf. Nes 1997. Den mest gjennomførte attgjevinga av målføreuttale i Fred finn ein i det verset som Serina syng for veslebroren sin, Vesle-Paulus, når ho skal få han til å sova:

Paa Daarafjedl’e paa Daarafjedl’e, der dansa baade Gjeide og Saue. Fyre gaar den, so i Pibaa blæs’e, ettepaa kjem Kussen den raue (Garborg 1892: 184)

Denne strofa er eigentleg siste delen av ein bånsull, som er brukt på Jæren. Det finst fleire variantar av han (jf. Fotland et al. 1980: 25). Garborg har nytta ein av varian- tane i Fred, skriven på målføre. Her er attgjevinga av jæruttalen heilt gjennomført, t.d. med dl for historisk ll i Daarafjedl’e (-fjellet), med d for t i Gjeide (geiter), med b for p i Pibaa (pipa), med r-bortfall i presensforma av det linne verbet dansa (dan- sar) og i fleirtalsformene Gjeide (geiter) og Saue (sauer), med endinga -å i bestemt

231 INGE SÆRHEIM form eintal av det linne hokjønnsordet Pibaa (pipa), og med svarabhaktivokalen -e i presens av det sterke verbet blæs’e (blæs). Versjonen i Skriftir i Samling er så godt som identisk, men der har ordet ettepaa fått ei form som høver endå betre med mål- føret: ittepaa (Garborg 1922 a: 106). Diktaren har valt å nytta ein målføreversjon av denne bånsullen som gjerne kan heimfestast til Jæren ut frå målføremerke. Også i dette høvet kan språkforma, med grannsam attgjeving av lokal uttale, seiast å vera ein del av miljøskildringa. Målførepreget er styrkt i seinare utgåver av boka. Forfattaren har stundom gjeve opplysningar om ordtydingar i fotnotar nede på sidene. I slike notar kan ein jamvel få rettleiing om korleis uttalen skal vera: “Jorina, Serina, Maria osfr., i det heile alle tristavde Ord, vert ut-tala med tvo tunge Stavingar og ei lett […], altso ikkje Jorina, Maria osfr.” (Garborg 1892: 95, jf. òg 1922a:56). Med hjelpeteikn for vokallengda er det vist korleis uttalen skal vera. I same noten er det opplyst om “Schemae” (“Tonefalle”), dvs. tonemet, for namna Anna og Maria. Desse opplysningane er heilt i samsvar med uttalen av dei nemnde kvinnenamna i nedervd jærmål – med trykk på førstestavinga og tonem 2. Også skrivemåten av somme namn i romanen – både person- og stadnamn – reflekterer sørvestnorsk uttale, og er slik ein del av miljøskildringa (Særheim 2001: 167 ff.). Det gjeld t.d. kvinnenamnet Kjistina og mannsnamna Andrias og Rasmiss. Uttrykksmåtar som Kornelius hans Helge og Per der nord samsvarar med jærsk namnebruk. Det gjer òg bruken av bestemt form av etternamnet til mannspersonar: Tualand’en, jf. lokale former som /bru:ala:en/ og /’la:laen/, etter gardsnamna Brua- land og Laland. Fleire namn i romanen kan heimfestast ut frå målføregrenser. Etternamnet til Per Rudlevig har utviklinga gno. ll > /dl/ i føreleddet Rudle-, og k > /g/ i etterleddet -vig, noko som tyder på at det høyrer heime i eit område som omfattar søre delen av Rogaland og ein liten tilgrensande snipp av Vest-Agder. Forfattaren har valt å skriva dl for historisk ll i ordet rulle f. og g for historisk k i ordet vik f., heilt i samsvar med uttalen i området.

5 Røssegauk og Heluna – bruk av målføreord I Fred har Garborg fleire gonger nytta fuglenemne som er særmerkte for jærdialek- ten, t.d. Røssegauken for ‘bekkasin’, Steindilpa for ‘steindolp, steinskvett’, Heluna for ‘heilo’ og Aakerhøna for ‘åkerrikse’. Med skrivemåten Raudstelken har han gjeve att uttale med opning av i-en til e i sisteleddet stilk m. Heluna, som er ein karakteristisk fugl i dette landskapet, går att i fleire av Jær-bøkene hans, bl.a. i Haugtussa: “Men Heluna, vene brune Fuglen” (Garborg 1895: 63). I Fred har han i ein note gjort greie for kva for ein fugl det er tale om (Garborg 1922a: 66, noten vantar i førsteutgåva). Ein annan stad i romanen skriv han Heiloi. Elles finn ein det samansette Helunpip. Også mange ord for planter, jordbruk, husdyrhald og arbeidet på garden er henta frå oppvekstmiljøet til forfattaren. Av plantenemne kan nemnast Baliblom (‘balder-

232 “VIBAA ER KOMAA!” brå’), Bevregras (‘hjartegras’), Leagras (‘elvesnelle’), Mellebær (‘mjølbær’) og Raun (‘rognetre’). For det sistnemnde skriv han òg Raunebærtre, jf. dessutan fleirtalsforma Raunane og det samansette Raunbork. I førsteutgåva skriv han oftast Rogn (1892: 44, 176), dessutan Rognbertre og Rognebork, men ein stad Raunen (op. cit. 322). Eit anna typisk jærord er Randlestav (‘stav av oretre’). For ‘poteter’ nyttar Garborg i denne romanen oftast nemninga Eple, altså ‘jord- eple’, svarande til ordbruken i jærmålet. Han har med fleirtalsforma Epla, dessutan samansette ord som Eplegryta, Eplekaalet, Epleteigen og Eplekjeldaren, også det i samsvar med lokal målbruk. For det sistnemnde skriv han ein stad Potetkjeldar. Elles bruker han verbet flysja om å ‘skrella’ poteter. For frukta ‘eple’, eple som veks på tre, nyttar han ordet Søteple, slik det òg vert gjort på Jæren. Eit ord for gardsarbeidet som høver med det lokale målet, er Vaarvinna, nytta om ‘våronna’. Om markstykke på gardane er det brukt ord som Kjelvur (kjelve f. ‘eng’), Forarne (for(d) m. ‘myrslått, myrlende med vassføring’; nytta i førsteutgåva) og Fæn (fen n. ‘myrsump’). Alle tre er vanlege i nedervd mål og dei ligg føre i teignamn. Det førstnemnde, kjelve f., vert oppfatta som eit typisk jærord; tradisjonelt nyttar ein andre ord for ‘eng, grasmark’ i Ryfylke og Dalane. Ordet for(d) m. har språkleg samband med verbet fara og svarar til etterleddet -ford i engelske stadnamn som Oxford og Stratford, og -furt i dei tyske Frankfurt og Schweinfurt. Ordet har avgrensa utbreiing i Noreg. Det er, ifølgje ordbøker, brukt på Jæren og i ein tilgrensande del av Dalane. I ein note i førsteutgåva av Fred omset Garborg For med “Myrslaatte” (1892: 118), medan han i Knudaheibrev omset Fór(d) med “lita Aa, Myrlende ved ei slik Aa” (Garborg 1904: 8). Der omtalar han Fóren og Fórane på Garborg, som helst må reknast som teignamn. I ein merknad i Skriftir i Samling føyer han til: “Fórane er uppdyrka no. Storfin Eng og Aaker” (op. cit. 146). Av ord for husdyr kan nemnast Buje (‘bufeet, buskapen’), Kretur (‘krøtter’), Braffebeist (‘gammal hest’) og Smale (‘sauer’), jf. òg Smalagarden og Fjose (‘fjø- set’). Fleire av desse orda har forfattaren gjort greie for i notar, bl.a. det først- nemnde, som der er skrive Bùj (Garborg 1922a: 127, noten vantar i førsteutgåva), vel svarande til jæruttalen /’boie/. Denne uttalen er utvikla av bestemt form buet, gno. búit (av bú n. ‘bufe’), jf. liknande uttale i fuglenemnet /spoie/ ‘spove’, gno. spói m. Også skrivemåten Kretur tykkjest spegla den lokale uttalen, som er /kretu:r/, med trykk på førstestavinga, tonem 2 og lang t. Ordet braffe f. /brafa/ vert lokalt òg brukt nedsetjande om store kvinner, i tillegg til ‘gammal hest’. I førsteutgåva av Fred finn ein ordet Mittingja (1892: 68), svarande til bestemt form av mitting f., som er vanleg i målføret. I seinare utgåver er dette ordet bytt ut med M‡kdungen (1922a: 40). Eit tilsvarande innhald har ordet Hævd, som òg er nytta. Knytt til arbeidet på gardane er elles ord som molka vb. (‘mjølka’), Tussa f. (‘stor tørkeplate til korn’) og Kvasteinen m. (‘bryne’). Alle tre svarar til jærsk ordbruk og uttalemåte. Også ord for husvære, rom og møblar i husa svarar til jærsk ordbruk. Bestemt form

233 INGE SÆRHEIM

Bua av ordet bu f. er nytta om ‘bestestova’, slik det er gjort greie for i ein note (Gar- borg 1892: 18). Her finst elles ord som Buakammerse, Buasenga, Bislage, Torvskuten og Rote. Det sistnemnde er i ein note omsett med “Loftgolve yvi Stogurome” (1922a: 186, noten vantar i førsteutgåva). Også uttrykket til Husar førekjem. I Knudaheibrev (Garborg 1904: 36 ff.) omtalar Garborg den gamle byggjemåten på Jæren. Også der nyttar han dei særmerkte orda i dialekten for bygningar og rom i husa, ofte med attgjeving av uttalen, jf. bruken av fleirtalsform, Huso (med tonem 1) for ‘heimehuset’. I tilgrensande målføreområde finst liknande former, t.d. husan (tonem 1) i Dalane. I Fred finst det ei rekkje andre ord og uttrykk for ymse tilhøve som Garborg har henta frå det målet han lærde som barn. Døma som følgjer, er berre eit lite utval: Besing (‘bisling’), Bidlund (‘tolmod’), Driling (‘å dra seg seint og uvillig’), fellt aat han (‘fortener noko, har godt av det’), Flaat (‘feitt som flyt’), Heigraskap (‘halda skøy’), i Herota (‘elende, galskap’), Jog (‘jau’; brukt i Ryfylke), Kakjesbok (‘kate- kisma’), putlar og stèl, putlar og drikk (‘driv på med steling og drikking’), skjøyten (‘uvørden’), slaa Trebonius (‘halda gøymeleik’), solka seg (‘sola seg’), Spøt (‘strik- ketøy’), trast (‘straks’, ikkje brukt i førsteutgåva), Vandare i (‘la gå, det er ikkje så nøye’).

6 Landsmål og målføre Bruken av ord, uttrykk og uttalemåtar frå jærmålet er, som vist, omfattande i Fred. Språket i romanen er sterkt farga av denne dialekten, noko som sjølvsagt er medvitne val frå forfattaren si side ved utforminga av hans naturalistiske Jær-roman. Også språkleg er dette ein Jær-roman. Språket er ein viktig del av miljøskildringa, som òg naturskildringane er det. Garborg let forma retta seg etter innhaldet, eller som han skriv i dagboka for 5.3.1908: “I sjølve mi naturalistiske Tid laut eg laga mi Form sjølv […] Emne og Form maa samsvara” (Garborg 1925: 114). I denne romanen dreiar det seg, som nemnt, om einskilde allment kjende ord som i visse bruksmåtar er normerte i samsvar med målføreuttalen, t.d. Viba, Graudada- gen, Hodn, Sattan. Det gjeld òg bruken av ord og vendingar som er særmerkte for denne delen av landet: i Herota, Bidlund, Vandare i, Heluna, Baliblom, For og mange fleire. Dessutan gjeld det lokalmerkt namnebruk som samsvarar med namnebruken i dette området: Per Rudlevig, Per der nord, Tualand’en m.m. Lokalt språk- tilfang som forfattaren har med seg frå oppveksten, er ein ressurs som han nyttar seg av på ein nyskapande måte, innsiktsfullt og stilsikkert. Når det gjeld uttale og bøyingsformer, ligg førsteutgåva av romanen (1892) nærare jærmålet enn seinare utgåver, som utgåva i Skriftir i Samling (1908/09, 1921/22), der midlandsmål er gjennomført. Når det gjeld bruk av ord og vendingar, er tilpassinga til målføret dominerande både i førsteutgåva og i seinare utgåver. Innom dette feltet har forfattaren i fleire høve styrkt målføreinnslaget i seinare utgå- ver av romanen. Den lokalmerkte språkbruken er eit klart stilistisk og litterært middel, nytta både i person- og miljøskildringar.

234 “VIBAA ER KOMAA!”

Sjølv om Garborg nyttar mykje lokalt språktilfang i romanen, har han ikkje gjeve att replikkane i Fred i dialektform, slik t.d. Amalie Skram hadde gjort nokre år tidlegare (1886) i dei to første bøkene i den naturalistiske romansyklusen Hellemyrs- folket, der ho i bøker i dansk språkdrakt gjev att replikkar på nordhordlandsmål (stri- lamål) og bergensmål. Garborg har rett nok nytta noko austlandsk bymål og norsk-dansk mål – i tillegg til normert landsmål – i replikkar i Bondestudentar og (særleg) Mannfolk (1886), noko ein òg finn døme på i Fred (t.d. i kap. 29), medan han gjennomgåande nyttar normert landsmål i Hjaa ho Mor (1890). I Fred talar bygdefolket normert landsmål, som òg studentar frå landsbygda i Bondestudentar. For Garborg synest bruken av lokalfarga mål først og fremst vera litterært og stilistisk motivert, som eit verkemiddel; å gje att dialektuttale er ikkje eit mål i seg sjølv. Dette ser dessutan ut til å vera i samsvar med forfattarens plan for norsk mål- reising: det norske landsmålet (‘riksmålet’) skulle byggjast på lokale dialektar. Det dreiar seg såleis òg om språkpolitiske val. Slik sett kunne grunnlaget like gjerne ha vore eit anna norsk målføre, men for denne forfattaren og det miljøet som er skildra, var jærmålet det naturlege valet. For Garborg er målet å skapa eit heilstøypt litterært verk innom den naturalistiske stilretninga, der forminga av språket og stilen er eit viktig grunnlag og ein føre- setnad for å lukkast. Sjølv om personane i forteljinga talar normert landsmål, kling ofte tonen og fargen frå det lokale målføret med og set sitt tydelege preg på språket, ved ordbruk og uttrykksmåtar, og i einskilde høve ved spesielle uttaleformer. Nor- meringsgrunnlaget i replikkane er gjennomgåande det same som elles i romanen, sjølv om forfattaren på ulike måtar får fram særdrag ved individuell språkform og språkbruk. Også dei typiske målføreorda er stort sett normerte, t.d. i Herota /i herå:då/, Vandare i /vana’ri:/, Bidlund /bidlon/. Når han einskilde gonger, men ikkje ofte, vel å bryta med det vanlege normeringsprinsippet ved å gje att lokal uttale, t.d. Vibaa, Sattan, Graudadagen, Hodn, er dette medvitne stilistiske val med klar litterær funksjon. Av di slike skrivemåtar er sjeldne og unntak frå regelen, får dei sterk verknad i framstillinga.

7 Målforma i Garborgs verk Det aller meste av den skjønnlitterære produksjonen til Garborg er skriven på lands- mål, og dette skriftmålet nytta han òg som redaktør og journalist, dessutan i somme lengre artiklar og utgreiingar. Garborg tok landsmålet i bruk kring 1877, både som skjønnlitterær forfattar og som redaktør av det nystifta bladet Fedraheimen. Som brukar av dette målet måtte han ta stilling til fleire normeringsspørsmål, for lands- målet hadde ikkje ei fast form på den tida. Fleire skribentar hadde valt eit anna nor- meringsgrunnlag enn det Ivar Aasen la fram i 1850- og 1860-åra. Som redaktør av Fedraheimen nytta Garborg skrivemåtar og bøyingsformer som samsvara med Aasen-forma. Men av brev som han skreiv seinare (jf. Garborg 1980: 186), går det fram at han alt då meinte at det trongst ein enklare skrivemåte for å få

235 INGE SÆRHEIM med folket. Som målpolitikar og språknormerar gjekk Garborg sterkt inn for at det nynorske skriftspråket skulle byggja på midlandsmåla, først og fremst telemålet, av di norsk åndsliv i denne delen av landet hadde levd ubrote frå gammal tid, noko som bl.a. kom til uttrykk i ei rik folkedikting. Arne Garborg og Rasmus Flo, som utgjorde fleirtalet i den første rettskrivings- komiteen for landsmålet (sett ned av Kyrkjedepartementet i 1898), understreka at målformer som var i bruk i dalbygdene midt i landet, hadde spesiell tradisjon i norsk, nemleg i folkediktinga, og at slike mål difor burde vera eit mønster for norsk målføring. Dei rådde til å ta inn i landsmålet bøyingsendingar med dei tre vokalane -a, -i og -u, t.d. i fleirtalsformer av substantiv, som Bjørkir – Bjørkine, Kyrkjur – Kyrkjune, Brørar – Brørane. I eintal av linne hokjønnsord som er jamvektsord, føre- slo dei bøyinga ei Furu – den Furo, men elles i linne hokjønnsord: ei Snare – den Snara. Dei ville dessutan ha kløyvd infinitiv, vera og gløyme. Midlandsforma vart vedteken som alternativ sideform til Hægstad-normalen, som låg meir opp til Aasen- forma; midlandsformene vart tillatne til skriftleg bruk for elevane i folkeskulen. Viktig for Garborg som diktar var nok det reint estetiske ved midlandsmålet, dvs. rikdomen av former og klangar, ikkje minst som verkemiddel i lyrikk, t.d. i enderim. Når det gjeld val av former i Garborgs dikting, reknar Dale (1950: 60 ff.) med fire periodar, med midlandsformene som den fjerde og siste. I dei tre føregåande periodane hadde Garborg gradvis fjerna seg frå Aasen-normalen, men han gjekk likevel ikkje så langt bort frå Aasen-forma som nokre andre landsmålsbrukarar, t.d. Fjørtoft og Vinje. Romanen Fred (1892) er av Dale (op. cit. 60 ff.) plassert i den andre perioden, saman med Kristiania-romanen Hjaa ho Mor (1890) og boka Kolbotnbrev og andre Skildringar (1890). I denne perioden nytta Garborg ei målform som låg nær Aasen- normalen frå 1864 (Norsk Grammatik), men på nokre punkt fjerna han seg frå denne norma. Medan Aasen skil mellom sterke og linne hokjønnsord i bestemt form eintal, med -i i dei sterke og -a i dei linne (Jordi, Visa), nyttar Garborg i denne perioden same endinga, -a, i båe typane (Jorda, Visa). Også i bestemt form fleirtal av sterke inkjekjønnsord nyttar Garborg no -a (Husa), mot Aasens -i (Husi). I den førs- te perioden, t.d. i Kristiania-romanane Bondestudentar (1883) og Mannfolk (1886), følgde han Aasen-normalen på desse punkta. I den andre perioden har Garborg med andre ord gått bort frå i-målet, men seinare skulle han ta det inn att. Målføregrunnlag for i-målet finn ein særleg i mid- landsområdet, men skilje mellom sterke og linne hokjønnsord i bestemt form eintal førekjem òg i eit område som ligg nær Garborgs heimbygd: Ogna, Bjerkreim, Hel- leland, Heskestad og Eigersund. I fleirtal av linne hokjønnsord nyttar Garborg i den andre perioden -ur og -urne, t.d. Visur og Visurne, mot Aasens -or og -orna (Visor, Visorna). Garborg brukar vokalen -u i alle fire periodane, men han tek bort r-en i bestemt form i den fjerde perioden (Visune). Seinare (kring 1914) tok han inn att r-en. Også i fleirtal av andre substantivklassar held han i den andre perioden på r-en i bestemt form, t.d. Hei-

236 “VIBAA ER KOMAA!” marne, Vidderne, som Aasen (Heimarne, Vidderna). Garborg nyttar i den andre perioden a-infinitiv (fara, høyra), som Aasen, i samsvar med heimemålet sitt, som er a-mål. Han følgjer òg Aasen når det gjeld bruken av vokalen -e i trykkveik stilling i fleirtal av somme substantivtypar og i nokre andre ordklassar, og skriv t.d. Bekkjer, Røyser, Føter, Bøker, driven, open, ingen, yver. Seinare (etter 1900) skulle han nytta -i eller -a i slike ord (Bekkir, Røysir, drìvin, opin, ingin, yvi; Føtar, Bøkar), i samsvar med midlandsmåla. I denne perioden tek Garborg ut nokre stumme t-ar og d-ar i utlyd og innlyd: Have, funne, noko, anna, kva, hovu, greia, kasta. Aasen heldt på den historiske konsonanten: Havet, funnet, nokot, annat, kvat, hovud, greida, kastade. I Garborgs endelege versjon av Fred i Skriftir i Samling finn ein i-mål (Jordi, Husi), kløyvd infinitiv (fara, høyre) og annan vokalbruk i trykkveik stilling som høver med midlandsmålføra, t.d. Bekkir, Røysir, Føtar, Bøkar, vori, drìvin, vaksin, ingin, yvi. Linne hokjønnsord som er jamvektsord, får -u i ubestemt form (ei Stogu) og -o i bestemt form (den Stogo). I bestemt form fleirtal av substantiv tek han bort den opphavlege r-en og skriv t.d. Vibune, Heimane, Viddine. Som i den andre perioden, utelet han stumme t-ar (Have, vori), men han tek inn att nokre stumme d-ar (Hovud, greide; men kasta i preteritum). Når det gjeld uttale og bøying, ligg førsteutgåva av Fred, som nemnt, nærare Garborgs heimemål enn hans endelege utgåve i Skriftir i Samling. Det gjeld bl.a. bruken av a-infinitiv, av same endinga (-a; målføret har -å) i bestemt form eintal av sterke og linne hokjønnsord (Jorda, Stova), dessutan i bestemt form fleirtal av sterke inkjekjønnsord (Husa), og -e- i trykkveik stilling i fleirtal av nokre substantivklassar og i nokre andre ordklassar (Bekkjer, Røyser, Føter, Bøker, driven, vaksen, ingen, lengje, yver). Då Garborg i 1902 tok til å nytta midlandsformene, hadde han alt gjeve ut dei viktigaste skjønnlitterære verka sine. Med dette som bakgrunn skriv Dale (op. cit. 55) at “i den forma som dei aller fleste les Garborgs verk no – midlandsforma – har han ikkje skrivi eit einaste av sine diktverk”. Garborgs midlandsform-periode vara eigentleg berre frå kring 1902 til 1914 (op. cit. 59). I Dagbok for siste halvdelen av året 1914 (Garborg 1926) finn ein t.d. former som Soge, Soga, Stova, Voner, Tider, Benkjer, Sauderne, Menner, Bøkerne, Næterne, ingen, medan ein for første halvdelen av dette året finn Syndir, Vonir, Vonirne, Gjestir, Gongir, Stadir, Hendar, Bøkar, Maalmennane, Døtrar, ingin. I denne første perioden støyter ein òg på former som Bygderne, Gonger, Husmennerne, ingen, altså noko vakling i målforma. I eit brev til Lillehei (17.2.1914) skriv Garborg (1980: 186) at midlandsforma “fekk ikkje mange Forfattarar med seg (og hev no ingen; eg sjølv finn det best no aa halde meg til ei Millomform som berre nettupp skal vise, at eg ikkje held Formspursmaale for avgjort)”. Han nytta ikkje midlandsforma i dei viktigaste arbeida frå åra etter 1914, t.d. i omsetjinga av Odyssevskvædet (1918) og Ramakvædet (1922), eller i Dagbok (etter 1914).

237 INGE SÆRHEIM

8 Avslutning Garborg er den første diktaren og profesjonelle skribenten som tek i bruk nynorsk skriftmål – landsmålet – innom eit breitt spekter av genrar og stilartar, både skjønn- litterære og faglitterære. Han blir framleis rekna som ein av dei fremste forfattarane innom den nynorske skriftkulturen. Han har dessutan ein omfattande skjønn- og faglitterær produksjon på dansk. Garborg fortel at han sjølv lærde seg å skriva lands- mål ved å ta utgangspunkt i sin eigen dialekt, noko som høver godt med idear som Olaus Fjørtoft tidlegare hadde lagt fram. Sjølv om Garborg på einskilde punkt gjorde andre normeringsval enn læremeisteren Ivar Aasen, delte han synet til den eldre målreisaren om at landsmålet skulle vera samnemnar for norske målføre. I den litterære produksjonen sin tek Garborg dette skriftspråket i bruk på ein stilsikker måte innom ei rekkje genrar og stilartar – her er han nybrotsmann. I dei skjønnlitterære verka sine, t.d. i romanen Fred, skaper Garborg stor litteratur på nynorsk mål, bl.a. ved å utnytta rikdommen i sitt eige heimemål. Han medverkar til å gjera dette målet til skriftmål, til del av eit sams norsk riksmål som byggjer på og har element frå dei nedervde norske dialektane.

Litteratur Dahl, Willy. 1969. Fra syntaks til ideologi. I: Tekstopplevelser, red. W. Dahl, 51–56. Oslo–Ber- gen–Tromsø: Universitetsforlaget. Dale, Johs. A. 1950. Studiar i Arne Garborgs språk og stil. Oslo: H. Aschehoug & Co. Fotland, Borgny et al. 1980. Minnest du? Barnesongar og leikar. Rim og regler. Utg. av Time Bondekvinnelag. Bryne. Garborg, Arne. [1883]. Bondestudentar. Bergen: Fr. Nygaard. ———. 1892. Fred. Bergen: Mons Litleré. ———. 1895. Haugtussa. Kristiania: H. Aschehoug & Co. ———. 1903. Fjell-Luft og andre Smaastykke. Kristiania: H. Aschehoug & Co. ———. 1904. Knudahei-Brev. Kristiania: H. Aschehoug & Co. ———. 1922a, b. Skriftir i Samling. 4, 5. Kristiania: H. Aschehoug & Co. ———. 1924, 1925, 1926. Dagbok 1905–1923. 1, 2, 4. Kristiania: H. Aschehoug & Co. ———. 1980 Ve rk . 12. Red. Sveinung Time. Oslo : H. Aschehoug & Co. Grude, J[oakim]. [1908] 1976. Jæderen. Kulturhistoriske Skildringer fra det 19de Aarhundrede. 2. [2. utg.]. Stavanger: Stabenfeldt. Kielland, Alexander L. 1886. Sne. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag. Mæhle, Leif. 1969. Arne Garborg: “Den burtkomne Faderen”. Norsk litterær årbok 1969: 24–39. Nes, Oddvar. 1997. Fanden. I: Språket er målet. Festskrift til Egil Pettersen, red. Jarle Bondevik et al., 122–128. Bergen: Alma Mater. NO 6: Norsk ordbok 6. 2007. Oslo: Det Norske Samlaget. Strand, Lone Cecilie. 2007. Babelsk forvirring eller pragmatisk forståelse? En språkbruksanalyse av Stavanger Domkapitels protokoll 1571–1630, med hovedvekt på kodevekslingsteori. Upubl. masteravh., Institutt for kultur- og språkvitskap, Universitetet i Stavanger. Særheim, Inge. 1981. Fakskvite brimhestar og æveheims orgetone. Ord- og biletbruk i Garborgs sjøskildringar og strandbuens stadnamn. I: Aadne Garborg, red. Sveinung Time & Egil Lejon, 151–162. Oslo: Noregs boklag.

238 “VIBAA ER KOMAA!”

———. 2001. Daniel Braut og Gabriel Gram. Nokre drag ved namnebruken i Arne Garborgs dikting. Maal og minne 2001: 91–112. ———. 2002 a. “Utanfor, i Vest, bryt Have paa…” – språket som kunst. I: Veneskrift til Gulbrand Alhaug, red. Tove Bull et al., 205–210. Det humanistiske fakultet, Universitetet i Tromsø. ———. 2002 b. Norr. hjalmr m. og *hjalmgar›r m. I: Eivindarmál. Hei›ursrit til Eivind Weyhe á seksti ára degi hansara 25. apríl 2002, red. Anfinnur Johansen, 375–386. Føroya Fró›skapar- felag. Tórshavn. ———. [2007]. “Njædel? – hvad er det for et barbarisk Navn?”. Namnebruken i Alexander L. Kiellands romanar. Namn og Nemne 23 (2006): 29–47.

Inge Særheim Inst. for kultur og språkvitskap Universitetet i Stavanger 4036 Stavanger [email protected]

239 Marie Stoklund, Michael Lerche Nielsen, Bente Holmberg and Gillian Fellows-Jensen (eds.): Runes and their Secrets : Studies in runology. Copenhagen: Museum Tusculanum Press, 2006. 461 sider. ISBN 87 635 0428 6.

Anmeldt av Karin Fjellhammer Seim

Til tross for hovedtittelen Runes and their Secrets er dette er ingen håndbok for den mys- tisk anlagte som ønsker å bli en av de innvidde, og den avslører ingen lokkende hemmeligheter om verken healing, livslykke eller spådomskunst ved hjelp av eksotiske skrifttegn. Derimot viser innholdslisten at disse “studies in runology” er en rekke artikler om til dels svært spesialiserte emner innenfor det vitenskapsfeltet som kalles runologi, og forfatterne er mer eller mindre velkjente navn fra annen seriøs litteratur om runer. I tråd med boktittelspråket er de fleste artiklene på engelsk, men også et par er på tysk og én enslig på svensk. Artiklene presenterer og drøfter først og fremst et sprikende mangfold av problemer og mer eller mindre interessante spørsmål innenfor dette vitenskapsfeltet, samt nye fakta og resultater av egne empiriske undersøkelser. Det er det runologien beskjeftiger seg med, ikke med hemmeligheter. Det er derfor både misvisende og irrite- rende (men kanskje antatt salgsfremmende?) med en slik tittel. Den siste artikkelen på innholdslisten er en “closing speech” fra en internasjonal konferanse holdt seks år før boken kom ut. Først gjennom denne opplysningen og videre gjennom forordet får vi endelig vite at disse artiklene er basert på foredrag på Fifth Inter- national Symposium on Runes and Runic Inscriptions, som ble holdt på Brandbjerg Høj- skole i nærheten av Jelling i august 2000. Arrangører av konferansen var Marie Stoklund fra Nationalmuseet i København og Gillian Fellows-Jensen og Michael Lerche Nielsen fra Institut for navneforskning ved Københavns universitet. Av de 36 innleggene på det offisielle programmet trykkes 20 i denne boken. I tillegg til de 20 bidragene er et innledende kveldsforedrag om Jelling- monumentene og avslutningstalen (“closing speech”) på symposiemiddagen med i boken. De to sistnevnte bidragene er av de aller mest lesverdige i boken, hver på sin måte. Jelling-monumentene, som befinner seg bare noen få kilometer unna Brandbjerg Høj- skole, var samlingsstedet for konferansedeltakerne den første ettermiddagen. Kvelds- foredraget er først og fremst en kyndig og velstrukturert presentasjon av forskingshisto- rien til dette UNESCO World Heritage-monumentet. Monumentene omfatter to enorme hauger (den ene en gravhaug bygd over en eldre haug og den andre en tom (?) haug), to rekker med store steiner (rester av en skipssetning?), en middelalderkirke og to runesteiner. Anne Pedersen står som forfatter av presentasjonen, og man skulle gjerne visst hvem hun er, og hva hun representerer, men kvaliteten på artikkelen viser at dette er en person som kjenner sitt emne. Hun er dessverre like “anonym” (bortsett fra at selve navnet er oppgitt) for den uinnvidde leser som alle de andre bidragsyterne i boken er det. Her sav-

Maal og Minne 2 (2009): 240–249 240 ANMELDELSE nes både nasjonalitet, institusjonsmessig plassering og posisjon for samtlige forfattere (bortsett fra Marie Stoklund). Rett nok er det mange kjente navn for den som er opplest på samtidig faglitteratur, men en smule personalopplysninger hadde uansett vært nyttige og gode å ha, ikke minst for dem som er i ferd med å lese seg opp. I en helt annen sjanger enn det informative, innledende kveldsforedraget er avslutningstalen på symposiemiddagen. Den ble holdt av Raymond I. Page, som gir en rask og vittig oppsummering av runesymposiehistorien, som han har deltatt i fra starten i Ann Arbor, Michigan, i 1980, over Sigtuna i 1985, Grindaheim i 1990 og Göttingen i 1995. Til tross for den festmiddagpregede innpakningen har bidraget også informasjonsverdi som faghistorie, og forsvarer således sin plass blant de trykte proceedings, selv om opp- ramsingen av alle de navngitte kollegene underveis kanskje mest er til intern glede, siden det også her bare er nakne navn. Det var fire hovedtemaer på konferansen: “1) The runic artefacts with the older runes; 2) Runic writing confronted with Latin literacy and Christianisation; 3) The problem of runic chronology and typology versus regional variation; 4) Runology and runic research, methodology and new challenges at the turn of the millennium.” Her skal temagruppene brukes som ordningsprinsipp, når jeg tar for meg de enkelte artiklene. Artikkeltitlene gjengis slik de står i innholdsfortegnelsen (og som overskrif- ter), med et varierende system av store og små forbokstaver. Her har ingen redaktør vært inne og regulert bruken av store forbokstaver i engelskspråklige titler, slik at enkelte titler har stor forbokstav i nesten hvert eneste ord, mens andre begrenser bruken til det før- ste ordet og deretter bare i ord som uansett skal ha stor forbokstav i vanlig løpende tekst.

Gjenstander med eldre runer De fire artiklene i temagruppen om gjenstander med eldre runer spenner fra presentasjon av en enkeltinnskrift over en undersøkelse av lydverdien av to sjeldne runetegn til to bidrag til historisk lingvistikk. Innskriften fra Wremen i Niedersachsen presenteres av ikke mindre enn fire forfattere (“Zur Runeninschrift auf dem Schemel von Wremen”). Matthias Schön tar seg av det arkeologiske (rikt utstyrt båtgrav fra 400-tallet, med blant annet en prektig stol og en skammel). På undersiden av skammelen er det en framstilling av en hund som angriper en hjort, og på en smalside står en runeinnskrift pent plassert. Innskriften går fra høyre mot venstre. Tregjenstandene og runeinnskriften er avbildet, og innskriften er tydelig å lese på foto. Fotoet av runene er svært nyttig, for ingen av forfatterne gir leseren en samlet translitterering av runene, som kan gjengis slik (snudd i rett leseretning): ksamella lguskaﬂi. Klaus Düwel tolker det første ordet som det eldste kjente belegget på ger- mansk område av et latinsk lånord skamella “skammel”, mens Rolf Heine orienterer kort om det latinske ordet. Den andre delen av innskriften forsøkes tolket av Edith Marold, som helst vil lese et sammensatt ord med betydning “hjorteskading”, dvs. “hjortejakt”. Tolkningen er fristende, men språklig er den vel mer enn tvilsom. Marold gjør oppmerksom på at den translittereringen hun opererer med, alguskaﬂi, først framkommer ved å gjenbruke den siste a-runen fra ordet foran. Det kan kanskje passere, selv om slik dob- beltbruk neppe er særlig vanlig når det er tydelig mellomrom mellom ordene, og det er spesielt påfallende når det første ordet har dobbeltskriving av konsonant. Verre er det, etter det jeg kan forstå, å få algu- til å bli et formelt akseptabelt substantiv, og dernest at det skulle kunne ha noe med “hjort” heller enn med “elg” å gjøre. Til sist i artikkelen kommer Düwel tilbake med et tillegg om blant annet to andre tolkninger som er trykt etter at foredraget ble holdt. Ingen av dem overbeviser verken Düwel eller denne anmelderen.

241 ANMELDELSE

Gaby Waxenberger (“The yew-rune and the runes H, g, J and i in the Old English Corpus (Epigraphical material)”) presenterer på en velstrukturert og oversiktlig måte en svært grundig undersøkelse av hvilken lydverdi “yew”-runen 4, $ og “stjernerunen” J kan ha hatt i det gammelengelske runekorpuset. De ytterst få innskriftene det gjelder, presenteres med kart og i ryddige tabelloversikter, med translitterering og datering. Annen litteratur om emnet refereres i rikelig monn. Forfatteren har til sammenlikning også undersøkt skrivemåter i det gammelengelske tekstkorpuset med latinske bokstaver, og dessuten alternative måter å betegne relevante lydforbindelser på i det gammelengelske runekorpuset. At “yew”-runen oppviser både vokal- og konsonantverdi, er vel ingen overraskelse, men forfatteren greier på en forbilledlig måte å formidle “the complexity of the situation”. Hans Frede Nielsens målsetting (“The Early Runic Inscriptions and Germanic His- torical Linguistics”) er å vise hvordan runeinnskriftene fra ca. 200 til ca. 500 kan kaste lys over språkhistorien og bidra til å bestemme statusen til dette språket, som han vil kalle “Early Runic”, innenfor den germanske språkfamilien. Nielsen publiserte en større monografi om dette emnet samme år som runekonferansen ble holdt (The Early Runic Language of Scandinavia. Studies in Germanic Dialect Geography), og han viser til den i den trykte artikkelen. Etter Nielsens mening kan “Early Runic” betraktes som den direkte forløperen for norrønt, men det vil være feil å kalle det tidlige runespråket et nordgermansk språk, fordi det generelt sett står nærmere urgermansk enn det står nor- rønt. Konsonantsystemet i det tidlige runespråket er identisk med det som er rekonstru- ert for urgermansk, og som konsonantsystemet i alle de tidlige germanske dialektene (inkludert gotisk) kan avledes fra. De aksentuerte vokalene representerer derimot bare subsystemet på det nordvestgermanske stadiet, det samme gjelder leddstillingen, mens subsystemet av uaksentuerte vokaler kan betraktes som forløperen til kun det som er belagt i norrønt (nordgermansk). Terje Spurkland (“From Tune to Eggja – the ontology of language change”) behand- ler overgangen fra urnordisk til norrønt og spørsmålet om hvor stor avstanden mellom de to språkstegene “egentlig” er, sett fra en annen og snevrere synsvinkel enn Nielsen anlegger. Spurkland begrenser seg til sider ved vokalismen og viktige endringer som omlyd og synkope. Han framhever skillet mellom fonetisk og fonemisk omlyd, og utfor- drer den gjengse oppfatningen at omlydsvokalene fonemiseres først når synkopen inn- treffer. Spurkland slutter seg til Michael Schulte og hans kritikk av denne “synkopesen- trismen”. Dersom det var synkopen alene som forårsaket fonemiseringen, skulle en vente at assimilasjonsprosessen (den fonetiske omlyden) reverserte når betingelsen for den falt bort. Når det ikke skjer, tyder det på at omlyds-allofonen må ha fått en slags uavhengig status før synkopen, slik at kvaliteten holder seg. Spurkland anser Schultes forslag om en gradvis svekkelse av de trykklette vokalene som et skritt i riktig retning mot en bedre forklaring. Ottar Grønvik kritiseres for å betrakte all språklig variasjon i de eldre runeinnskriftene som diakron variasjon og for å overse muligheten for at det kan finnes synkron variasjon, som Spurkland (sammen med mange andre) anser som en egenskap ved alt talt språk, inklusive urnordisk. “Fonetisk omlyd” kan ikke bare oppfattes som et diakront, men som et synkront fenomen, det vil si som allofoner i komple- mentær distribusjon. Med en ortografi som har bare ett grafem for alle allofoner av et fonem, vil ikke slik synkron variasjon vises i skrift. Etter Spurklands mening kan den fonetiske omlyden ha vært en del av det tidlige urnordiske synkrone språksystemet, og dermed er kanskje ikke avstanden mellom talt urnordisk og talt norrønt så stor som de eldre runeinnskriftene (som Tune-innskriften) gir inntrykk av. At avstanden mellom de to språkstegene skal være liten, er en noe overraskende konklusjon sett i lys av Nielsens sammenliknende systemstudier. Han konkluderte som nevnt med at det tidlige runesprå-

242 ANMELDELSE ket står nærmere urgermansk enn norrønt. Hvor uenige Nielsen og Spurkland egentlig er, er vanskelig å si, siden Spurkland helst vurderer uttalen av aksentuerte vokaler, mens Nielsen tar for seg hele språkstrukturen.

Runeskrift i møte med latinskrift og kristendom Det andre hovedemnet var representert med flest innlegg på konferansen (15), og åtte av dem er trykt. Her behandles danske runemynter, kristne motiver på svenske runesteiner, en dansk runebruker fra 1500-tallet, “verdens første runolog”, kristne runeinnskrifter, runenavn, sider ved det norske runediktet og ligaturer. Jørgen Steen Jensen (“The introduction and use of runic letters on Danish coins around the year 1065”) argumenterer for at bruken av runeskrift på danske mynter fra rundt 1065 (Svend Estridsens regjeringstid) ikke har sin forklaring i dansk nasjonalisme, men heller kan ha å gjøre med fenomenet Renovatio Monetae (myntfornyelse). Fenome- net skal være velkjent og utbredt i Europa i middelalderen (men var ny og interessant kunnskap for denne melderen). Det består i at myntherren (med enerett til å utstede mynt) med visse mellomrom utstedte nye myntserier, eller i det minste nye underavde- linger av serier, og samtidig erklærte sine gamle mynter for ugyldige. De gamle myntene kunne veksles inn, men i et bytteforhold som ga myntherren fortjeneste, altså en form for skatt. En slik ny underavdeling av en myntserie innebar at lett identifiserbare enkeltelementer på mynten måtte endres, og da kan henholdsvis latinske bokstaver og runer i inskripsjonen være et slikt utskiftbart element. Jensen utelukker ikke at de norske rune- myntene fra samme tid kan forklares på samme måte. Lise Gjedssø Bertelsen (“On Öpir’s pictures”) presenterer resultater fra sin undersø- kelse av bildeprogrammene på de svenske runesteinene som også er bildesteiner og som er signert av runeristeren Öpir. De dateres til aller seineste vikingtid (ca. 1050–1130). Bertelsen forklarer forskjellen på stil, motiv (og motivkonstellasjon) og bildestruktur, og forklarer at de samme motivene går igjen gjennom de tre stilene som følger på hverandre fra ca. 950 til ca. 1130, nemlig mammenstil, ringerikestil og urnesstil. Öpir produserer i urnesstil, og hans motiver er slangeliknende firfotinger, slanger med forbein og muligens vinger, slanger uten bein, maske, kors og hellige tegn, samt plantemotiv. En av de mest frekvente motivkonstellasjoner i sein vikingtidskunst, som også fins hos Öpir, er livets tre kombinert med et kors, altså en kristen konstellasjon. Ellers er slanger hans mest frekvente motiv, men de spiller sjelden hovedrollen i bildestrukturen; det er korset som er høystatusmotivet. Bildene hans har en struktur som er i samsvar med kristen bildestruktur, og mange av runesteinene hans uttrykker et kristent budskap i ornamentikk så vel som i ord. Artikkelen er ledsaget av både fotografier og uttegning av enkelte motiv og motivkonstellasjoner. Jan Ragnar Hagland (“Runic writing and Latin literacy at the end of the Middle Ages: A case study”) legger fram et tilfelle av svært ung, men fortsatt levende runebruk, i noen håndskrifter fra 1540-tallet med både latinske bokstaver og runer, skrevet av dan- sken Bent Bille. Hagland har undersøkt hvilken funksjon runene har, det vil si når og hvorfor Bille skifter mellom latinske bokstaver og runer, og viser at runene anvendes når innholdet blir mer sensitivt. At de kan fungere som kodeskrift, tyder på lite utbredt kjennskap til runer på dette tidspunktet. Hagland bemerker noen få særdrag i runetypene som er brukt, og ortografien tyder på at Bille har hatt en flytende runeskriftkompetanse, idet han ser ut til å produsere runeteksten uten å translitterere tegn for tegn med latin- skriftortografien som et mellomsteg. Per Stille (“Johan Bure och hans Runaräfst”) gir smakebiter fra og bakgrunnsopplys- ninger om Johan Bures manuskript Runaräfst, som ligger i Kungliga biblioteket i Stock- holm. Det ble til seinest i 1603, og var tenkt som en forklaring til Bures trykte runetavle,

243 ANMELDELSE

Runakänslanäs läräspan, som er datert 1599, ferdigtrykt i 1600, og som var hans første runologiske arbeid. Johan Bure (Bureus, som han kalte seg på latin) levde fra 1568 til 1652 og var Sveriges første riksantikvar. Manuskriptet Runaräfst, som er på ca. 260 sider, ble aldri trykt, bare referert og sitert fra i diverse nyere arbeider. Stille mener det fortjener å leses i sin helhet og håper å kunne få bidratt til en framtidig utgave. Kristel Zilmers (“Christian Runic Inscriptions in a Dynamic Context”) innlegg bygger på masteravhandlingen hennes fra 2000, der hun har analysert et materiale som består av tre grupper kristne runeinnskrifter fra Skandinavia. Hun har sammenliknet runeinnskrifter som omtaler brubygging (hovedsakelig fra 1000-tallet, omfatter 137 innskrifter i katalogen i avhandlingen hennes) med høymiddelalderske kirkebyggerinnskrifter (29 innskrifter i katalogen) og gravinnskrifter som opplyser om den dødes ártí› (hvilken dag personen døde) (16 innskrifter i katalogen). Zilmer har analysert innskriftene i typiske komponenter, både det hun kaller standardelementer og valgfrie elementer. Én konklusjon når det gjelder det hun kaller x- og y-kategorien, er at de eldste innskriftene helst nevner både initiativtaker til monumentet (“x”) og den døde som skal minnes (“y”), mens de to yngre innskriftgruppene tenderer mot å inneholde enten x eller y, eller ha mer fokus på aktivitet og/eller resultat, dvs. at disse innskriftene oppviser større variasjon enn de eldre. Zilmer diskuterer ulike tolkninger av bru-innskriftene, hva som ligger i enkelte formuleringer, og hun har interessante tanker om overgangen fra eldre bru-innskrifter til yngre kirkebyggerinnskrifter. Hun knytter den til utviklingen fra en ambule- rende misjonskirke med presten alltid på farten (framkommelighet var viktigere enn faste kirkebygninger) til en fast kirkeorganisasjon med behov for større, faste plasser for religiøse handlinger. Alan Griffiths (“Rune-names: the Irish connection”) argumenterer for at navnene på runetegnene, og også navnene på ogamtegnene, kan ha røtter i hebraiske, greske og latinske alfabettradisjoner heller enn i hedensk kult eller magi, og at det ikke er noen grunn til å anta et tidlig fellesgermansk sett av runenavn. Det gjør han gjennom et studium av irske håndskrifter fra 600-tallet og framover, og med et utvalg av tre angelsaksiske runenavn (hægl, eolhx og dæg). Han antar at det angelsaksiske runediktet kan ha blitt til under irsk medvirkning i Northumbria på 600-tallet, og at det er denne angelsaksiske tradisjonen igjen som reflekteres i Abecedarium Nordmannicum og seinere det norske og det islandske runediktet. Runedikt i mer begrenset og konkret forstand er Bernt Neuners emne (“Das Norwe- gische Runengedicht – was sich hinter den zweiten Zeilen verbirgt”), idet han undersø- ker andrelinjen i strofene i det norske runediktet. Problemet han vil angripe, er den dår- lige innholdsmessige sammenhengen mellom første og andre linje i strofene, og hypotesen er at den anonyme forfatteren fulgte det Neuner kaller det “grammastichiske” prinsipp (av gresk gramma = skrifttegn, stichon = verslinje). Det vil si at den andre linjen skal inneholde en beskrivelse av eller en antydning om runetegnets form (utseende). I så fall er det norske runediktet det eneste av runediktene som gir både runenavnet (før- ste linje) og antyder runeformen (andre linje). Ideen er god, men empirien syltynn. Som rett er, viser Neuner til Aslak Liestøl, som alt i 1948 oppdaget en mulig tilknytning til runenes utseende i tre av strofene. Det gjelder strofene for m m, med en andrelinje om “haukeklo”, h h, med en andrelinje som nevner Kristus (likhet med kristusmonogram- met h), og c s, med en andrelinje om å bøye seg for helligdommen (likhet med en som bøyer kne). Neuners tre egne eksempelstrofer er langt mindre overbevisende enn Lies- tøls, og involverer en stigende grad av kompleksitet og spekulativitet i resonnementet. Det enkleste forslaget gjelder andrelinjen i strofen for i i, “en blind trenger å ledes” (min oversettelse her og for de to neste linjene), som skal henspille på likheten mellom runen og en stav som den blinde trenger. Andrelinjen for T t, “smeden må blåse ofte”, skal vise

244 ANMELDELSE til myten om framstillingen av Tors hammer (akkurat denne t-runevarianten med to kvis- ter skal likne på en torshammer). Neuner påpeker at ordet “blåse” gjentas flere ganger i Snorres fortelling om dvergene som smidde den. Andrelinjen i strofen for r r, “Regin det beste sverdet” vil Neuner knytte til fortellingen om Sigurd og sverdet som Sigurd får av mestersmeden Regin og blant annet kløver ambolten med (runeformen skal angivelig likne en halv ambolt). På grunn av plassmangel kan han ikke legge fram det han påstår er like gode tolkninger for andrelinjen i sju andre strofer, men lover at de skal presenteres i en seinere publikasjon. Mindy MacLeod (“Ligatures in Early Runic and Roman Inscriptions”) diskuterer om binderuner i innskrifter med eldre runer kan ha hatt en annen funksjon enn kun å være plass- og arbeidsbesparende. Med henvisning til sin egen doktoravhandling (Melbourne 1998, trykt i forkortet versjon under tittelen Bind Runes. An Investigation of Ligatures in Runic Epigraphy i 2002) avviser hun at kultiske forhold og tallmagi har spilt noen rolle. I noen få innskrifter kan det imidlertid se ut som binderunene er valgt for å framheve deler av innskriften. Disse runeinnskriftene sammenliknes med en del latinske innskrifter med latinske bokstaver i den delen av Germania som var okkupert av romerne, der det er en liten overvekt av ligaturer særlig i gudinnenavn. Den forsiktige konklusjonen er at binderuner kanskje noen ganger kan ha blitt bevisst valgt som dekorativ og opp- merksomhetsvekkende framheving av deler av en tekst, enten etter påvirkning fra latinske innskrifter eller som et uavhengig påfunn.

Tidfesting og typologi versus regional variasjon Det tredje hovedemnet er behandlet i fire artikler. Bernard Mees (“Runes in the First Century”) bruker hele 23 sider på temaet runer i det første hundreåret og gir oss dertil en litteraturliste på sju sider. Bidraget er først og fremst, slik jeg leser det, et forsøk på å bekrefte hypotesen om at notae hos Tacitus kan betegne runer, og det ved hjelp av hovedsakelig to argumenter: 1) Ordet bok kan være beslektet med indo-iranske termer for “lodd, skjebne”, og 2) rekkefølgen i runerekken er basert på systemer for parvis opplis- ting, istedenfor den ordinære alfabetiske, av greske og latinske bokstaver (“boustrophe- don-paired abecedaria”). Denne anmelderen ser ikke sammenhengene her og anser dette som i overkant spekulativt. Det empiriske grunnlaget imponerer heller ikke når det i for- bifarten foreslås at inndelingen av runerekken i ætter kan ha sammenheng med stro- feinndelingen i “the original runic poems”, med påstått to navn i linjen og fire linjer i strofen. Det sies ikke hvilke “poems” Mees her tenker på, om de også er av hypotetisk art. Marie Stoklunds presentasjon (“Chronology and Typology of the Danish Runic Inscriptions”) fra august 2000 er oppdatert før trykking i 2005. Hun redegjør for resultatene av det svært viktige forskingsprosjektet sitt om kronologi og typologi for alle de danske runeinnskriftene gjennom nesten 1500 år. Mange viktige arkeologiske nyfunn, særlig fra rundt 1980 av, fulgt av omdateringer basert på dendrokronologi og C 14-analyse, samt nyere historisk og arkeologisk forskning, hadde gjort det tydelig at det var behov for en revidert kronologi og typologi for hele det danske runekorpuset. Stoklund skisserer den historiske bakgrunnen, fra Wimmers dateringsforsøk på basis av “historiske” innskrifter til Lis Jacobsens skarpe skille i Danmarks runeindskrifter (DR, 1941–42) mellom absolutt og relativ datering, og en fordeling av hele runekorpuset på fire hovedperioder med underavsnitt. Stoklund opererer i sin nye kronologi med bare tre hovedgrupper, urnordiske innskrifter (24 runetegn, før 800), vikingtidsinnskrifter (16 runetegn, 800–1050) og middelalderske innskrifter (utvidet runealfabet, etter 1050). I tre oversiktlige tabeller, en for hver hovedgruppe, presenteres utvalgte nyfunn og innskrifter med avgjørende endringer i dateringen. Innenfor hver tabell er de utvalgte innskrif-

245 ANMELDELSE tene listet opp kronologisk, med funnsted, funntidspunkt, diagnostiske runeformer og signifikante trekk, enten typologiske, grafofonologiske eller lingvistiske. Hver av innskriftene er forsynt med inntil tre dateringsforslag, det fra DR (og/eller Krause og Jan- kuhns fra 1966), ett seinere forslag (av forskjellig opphav, men generelt aksepterte rundt 1975) og til sist dateringen fra prosjektet (2000, med ajourføring av nyfunn fram til 2005). Den nyeste dateringen er uttrykkelig ekstern og ikke basert på relative runologisk-lingvistiske kriterier. Den skal bygge på arkeologiske og kunsthistoriske over- veielser, dendrokronologi, omvurdering av historiske kilder eller liknende. Når det gjelder den eldste gruppen, har det siden 1941–42 vært en sterk økning i antall innskrifter fra arkeologiske utgravninger, de fleste fra romersk jernalder, noe som igjen betyr en viktig økning i relevant lingvistisk materiale og en tydeliggjøring av den betydelige grafiske variasjonen. Overgangen til 16-tegnsfutharken diskuteres, og Stoklund kan vise til noen arkeologisk daterbare innskrifter fra det som tidligere ble oppfattet som en nærmest funntom periode mellom 600 og 800 (det betydeligste nyfunnet er innskriften på hode- skallen fra Ribe, der funnlaget er dendrokronologisk datert til ca. 725). Når det gjelder hovedgruppen fra vikingtiden, er også den forøket med en del gjenstander med arkeologisk datering. Især de nyere utgravninger i Jelling og dendrokronologiske dateringer fra gravkammeret i den ene haugen der har hatt avgjørende betydning for dateringen av hele Jelling-komplekset, som igjen spiller en viktig rolle i hele den danske runekronologien. Stoklunds artikkel er lang (ca. 25 sider), men velstrukturert, informativ og solid empirisk basert. En pålitelig og konsistent kronologi er av avgjørende betydning for videre runologisk forskning og for annen virksomhet der runemateriale inngår som kil- destoff. I den forbindelse argumenterer hun overbevisende for behovet for en ny dansk korpusutgave. Inntil den er klar, vil denne artikkelen være av uvurderlig nytte som en foreløpig oversikt, kanskje særlig for dem som vil nærme seg de eldste innskriftene. Utgangspunktet for Anne-Sofie Gräslunds innlegg (“Dating the Swedish Viking-Age rune stones on stylistic grounds”) er den dateringspessimismen som rådde etter at Svante Lagman og Henrik Williams i 1990 hadde vist at henholdsvis punkterte runer og ås- runen var lite egnet til å datere svenske runesteiner med. Ved hjelp av detaljanalyse av ornamentikken på steinene fra Uppland legger Gräslund fram et forslag til en mer presis datering enn “1000-talet”, og originalt nok tar hun i bruk elementer fra hobbyen sin, oppdrett og eksteriørbedømmelse av hund, i analysen. Det er særlig trekk ved slangeor- namentet, som utformingen av hode, øye, øre, munn, bein og hale, som blir grunnlag for en inndeling av materialet i seks stilgrupper. De illustreres med strektegninger av detaljer og fotografier av hele steiner. Stilgruppene utgjør ikke en strengt kronologisk sekvens, men det åpnes for store overlappinger. Selve kronologien er testet ut på steinene til Jarlabanke-familien (ca. 20 steiner over seks generasjoner), og Gräslund mener det stemmer ganske godt. Michael Barnes (“Standardised futharks: A useful tool or a delusion?”) reflekterer over statusen til og nytten av de standardiserte futharkene som presenteres i den runologiske litteraturen. Han frykter at ikke bare studenter og legfolk, men også runologene selv lett kan misoppfatte de standardiserte futharkene og tillegge dem en status de neppe hadde for runeristerne. Historisk sett har de standardiserte futharkene blitt konstruert av ulike forskere, til dels uten solid forankring i en grafisk analyse av runeformer, og gjerne etter et nokså bevisstløst og snevert utvalg av grafiske trekk fra den virkelige variasjonen i runeformene. Som hjelpemiddel i opplæring i runologi er de nyttige, som en enkel norm å forholde seg til i starten, men Barnes gir eksempler på hvordan standard-futharkene også kan forlede runologer i analysen av skriftsystemet og den historiske utviklingen av det. Han fristes til heller å beskrive de skandinaviske runene fra vikingtid og tidlig middelalder som et alfabet-kontinuum enn som oppdelt i distinkte enheter som

246 ANMELDELSE

“stavløse”, “kortkvist-”, “langkvist-” og “eldre norske” futharker. Han går i innlegget selv over til å erstatte termene “kortkvist/langkvist” med “simpler/more elaborate”, og foreslår å rette oppmerksomheten mer mot diagnostiske runeformer enn å forsøke å kategorisere konkrete runeinnskrifter som enten det ene eller det andre av våre moderne konstrukter. Når det gjelder det omdebatterte spørsmålet om framveksten av den yngre futharken, om det var kortkvistrunene eller langkvistrunene som kom først, bør det etter Barnes’ mening omvurderes i lys av hans refleksjoner.

Runeforskningens metodologi og nye utfordringer ved tusenårsskiftet Fjerde hovedemne omfatter også fire artikler. Karin Lüthi (“South Germanic runic inscriptions as testimonies of early literacy”) bruker teorier og resultater fra literacy- forskning og barneskriftundersøkelser på et korpus av sørgermanske runeinnskrifter, i den hensikt å komme fram til en ny tolkningsramme for slike innskrifter. Hun er ikke opptatt av enkeltinnskrifter eller enkeltruner, men vil argumentere for at disse innskriftene viser trekk som er typiske for personer som nettopp har begynt å lære å skrive, både når det gjelder hva slags tekster som er produsert og måten de er utformet på. Korpuset på 65 innskrifter fordelt over ca. 200 år inneholder akkurat de innskrifttypene som hører til etableringsfasen for skrift, slik en finner hos barn under opplæring: skriftimitasjon, utolkbare rekker av runetegn, navn og innskrifter som framhever selve det å skrive. Typiske nybegynnertrekk er også vekslende skriftretning, speilvendte tegn, gjentakelser av samme tegn samt overdrivelse og fordobling av enkelte grafiske trekk. Lüthi påpeker at disse trekkene i de eldste runeinnskriftene gjerne har vært presentert og tolket som bevisste teknikker for å tildekke innholdet, et antatt magisk-religiøst innhold. Men for- bildene for slike teknikker tilhører kulturer som hadde hatt skrift i århundrer, og de sofistikerte tildekkingsteknikkene ble der utført av spesielt kyndige personer som hadde hatt organisert opplæring. Der var det ytterst viktig at fordekte trylleformler var rett laget, fordi feil kunne få store konsekvenser. De sørgermanske runeristerne tilhørte ikke en slik gammel skriftkultur, og Lüthi argumenterer overbevisende for at disse runeinnskriftene heller er vitnemål om hvilke problemer skriveren har hatt med å mestre skrift. Hensik- ten med innskriftene er heller å gjøre språk synlig (noe som i seg selv kan ha et anstrøk av magi for de lite sofistikerte) enn å tildekke mening. Både skolebarn og nybakte runeristere kan betraktes som del av et miljø der skriftkyndighet gir status, og da kan det å ha bedrevet skrift være viktigere enn at det betyr noe. En helt annen tolkingsramme har Stephen Flowers (“How to Do Things with Runes: A Semiotic Approach to Operative Communication”), som representerer og argumenterer for den magiske oppfatningen. Hans innlegg om en semiotisk tilnærming til operativ kommunikasjon består av et teoretisk avsnitt og et avsnitt der teorien skal anvendes på en konkret innskrift fra folkevandringstiden, nemlig den på beinstykket fra Lindholm i Skåne. Allerede i boken Runes and Magic fra 1986 argumenterte Flowers for større teoretisk bevissthet omkring det velbrukte begrepet ’runemagi’, og forsøkte å knytte det til nyere antropologiske og etnologiske teorier. Dette arbeidet har han fortsatt, og i dette innlegget opererer han med begrepene ’operativ kommunikasjon’ eller ’praktisk teologi’. Flowers vil argumentere mot de såkalt “skeptiske runologer” som påstår at ikke én eneste av de eldre runeinnskriftene kan bevises å være “magiske”, og påpeker – helt korrekt – at det heller ikke er mulig å motbevise at de er “magiske”, i betydningen konkrete representasjoner av performative språkhandlinger. Alle forsøk på å tilføre runologien mer teoretisk bevissthet bør ønskes velkommen, og mange av de spørsmålene Flo- wers reiser underveis og gjerne vil drøfte, er viktige og interessante. Men ikke all verdens teorier og fine begreper kan erstatte den kritiske nærlesningen og nitide nøy- aktigheten som er et ufravikelig krav både når det gjelder de konkrete runeinnskriftene

247 ANMELDELSE som skal tolkes, og de litterære paralleller en påberoper seg i fortolkningsprosessen. Som den uforbederlige skeptiker jeg er, blir jeg ikke imponert av spranget mellom teori og konkrete innskrifter hos Flowers. Det gjaldt boken i 1986, og det gjelder empirien i dette innlegget. En unøyaktighet av mindre betydning er det vel at innskriftene med “Tor vie disse runene” av Flowers blir kategorisert som “bønneformular”, dvs. en type som ifølge ham selv skal inneholde verb i 2. person imperativ, når det i det teoretiske typeoppsettet hans også finnes noe som kalles “ønskeformular”, karakterisert ved 3. person konjunktiv. Større betydning får det når for eksempel påberopte litterære paralleller til den innskriften som teorien etter sigende skal testes ut på, ikke overbeviser. Hva hjelper det å teore- tisere over begrepet “magi”, når det ikke reflekteres tilsvarende over begrepet “parallell”? Lindholm-innskriftens ene avsnitt inneholder åtte a-runer, tre R-runer, tre n-runer, en ødelagt rune og deretter sekvensen bmuttt. Her påberoper Flowers seg Skirnesmål 36, flurs ríst ek flér ok flrjá stafi, som en parallell, og “even closer parallels” finner han i den islandske Galdrabók fra 1500-tallet og en seinere islandsk galder, begge med sine åtte a-runer, ni n-runer og 13 fl-runer. De to islandske tekstene bekrefter ifølge Flowers praksisen med å bruke åtte a-runer i operativ kontekst. Den manglende parallelliteten i de andre runegruppene utgjør tydeligvis ikke noe problem. Videre foreslås det paralleller som kanskje er “even more important”, nemlig -istil-innskriftene. Rett nok innrøm- mer Flowers at det ikke er mulig å lese flistill, mistill, kistill ut av Lindholm-innskriftens runesekvenser, men han spekulerer på om den kan inneholde et “tilsvarende” kodebud- skap med tre ord eller navn som ender på -anaR. Hvilken funksjon de to dermed over- flødige a-runene i den første, uskadde delen av Lindholm-sekvensen skal ha, er ikke et tema for innlegget. Nancy Wicker (“Bracteate Inscriptions through the Looking Glass: A Microscopic View of Manufacturing Techniques”) gir oss en velstrukturert og empirisk basert artikkel om de ulike stegene i framstillingen av brakteater. Disse tynne gullplatene, hovedsakelig fra folkevandringstiden (ca. 450–550) med innstemplet ornamentikk på den ene siden, kan også være utstyrt med runer. Disse runene er slått inn med utskårne stempler, og det kan by på helt spesielle utfordringer å lese og tolke dem. Her som ellers kan gjen- standskunnskap og kunnskap om framstillingsteknikk være nyttig, til tider avgjørende, når en står overfor lesnings- og tolkningsproblemer og skal formulere sine hypoteser. Selv smådetaljer i utførelsen kan ha sin betydning for hva som er mulige og umulige antakelser å arbeide videre med. Wickers artikkel er del av en større studie hun har utført på nesten 900 brakteater i 54 museer, av verkstedsproduksjonen med merker etter diverse verktøy og andre tekniske detaljer, og hun har formidlet andre delresultater på tidligere runesymposier. Raymond I. Page hører til de skeptisk anlagte empirikerne, som ikke plager oss med luftige og tåkete spekulasjoner om ting vi gjerne skulle visst, men neppe noen gang finner ut av. Han advarer i sitt innlegg (“Anglo-Saxon Runes: some statistical problems”) mot å behandle det overleverte runematerialet som representativt for alt det som må ha blitt produsert. Han refererer René Derolez’ snart tretti år gamle overslag over hvor mange runeinnskrifter som rimeligvis kan ha blitt produsert gjennom de tre første hun- dreårene, en periode som har etterlatt oss 40–50 bevarte innskrifter spredt tynt ut over deler av Norden og enda tynnere på kontinentet. Antall runeristere er selvsagt ukjent, men antas det at de har vært et dusin, og at de i gjennomsnitt produserte en innskrift i måneden, kom Derolez til at resultatet ble mer enn 40 000 innskrifter på disse 300 årene. Denne sammenlikningen burde mane oss til forsiktighet og til å formulere alle generelle utsagn om runer i konjunktiv, som Page uttrykker det. Han påstår at den eneste klare og generelle konklusjonen vi kan trekke av det bevarte materialet, er at det er umulig å

248 ANMELDELSE trekke noen klar og generell konklusjon. Han illustrerer poengene sine med gode eksempler og statistikk fra det angelsaksiske runeområdet, fra dyrebein med runer på over runemynter til spørsmålet om betydningen av null runefunn i et område.

Avslutning En publikasjon av 20 konferansebidrag fra et symposium med hele fire hovedemner er dømt til å sprike innholdsmessig i mange retninger. Runologi i vid forstand kan oppfattes som et slags overordnet interessefelt som folk med bakgrunn fra mange ulike fagdi- sipliner kan knytte seg til, så også her. Som konferansepublikasjoner flest inneholder også den her omtalte mye lesverdig og variert stoff, interessante resultater og tanker, også tanker og ideer som egger til debatt og motforestillinger.

Karin Fjellhammer Seim Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap NTNU 7491 Trondheim [email protected]

249 Mottatt litteratur

Bull, Tove og Anna-Riitta Lindgren (red.). 2009. De mange språk i Norge : Flerspråklighet på norsk. Oslo: Novus. Edlund, Lars-Erik og Susanne Haugen (red.). 2009. Namn i flerspråkiga och mångkulturella mil- jöer. Handlingar från NORNAs 36. symposium i Umeå 16–18 november 2006. NORNA-rapporter 83. Umeå: Umeå Universitet. Eggert, Birgit m.fl. (red.). 2007. Nordiske navnes centralitet og regionalitet. Rapport fra NORNAs 35. symposium på Bornholm 4.–7. maj 2006. NORNA-rapporter 82. Uppsala: NORNA-förla- get. Gregersen, Frans. 2009. Københavnsk sociolingvistik. Red.: Tore Kristiansen m.fl. Oslo: Novus. Gu›rún Kvaran m.fl. (red.). 2008 Norræn nöfn – Nöfn á Nor›urlöndum. Hef›ir og endurn´yjun : Nordiska namn – Namn i Norden. Tradition och förnyelse. Handlingar från Den fjortonde nordiska namnforskarkongressen i Borgarnes, 11–14 augusti 2007. NORNA-rapporter 84. Upp- sala: NORNA-förlaget. Johansen, Åse Mette. 2009. “Velkommen te’våres Norge” : En kvalitativ studie av språkbytte og språkbevaring i Manndalen i Gáivuotna/Kåfjord. Oslo: Novus. Johansson, Karl G. og Maria Arvidsson (red.). Barlaam i Nord : Legenden om Barlaam och Josap- hat i den nordiska medeltidslitteraturen. Bibliotheca Nordica 1. Oslo: Novus. Larsson, Inger. 2009. Millefolium, rölika och näsegräs : Medeltidens svenska växtvärld i lärd tradition. Skogs- och lantbrukshistoriska meddelanden nr. 45. Stockholm: Kungl. Skogs- och lantbruksakademien. Maegaard, Marie m.fl. (red). 2009. Language attitudes, standardization and language change. Oslo: Novus. Omdal, Helge og Rune Røsstad (red.). 2009. Språknormering – i tide og utide?. Oslo. Novus. Pedersen, Inge Lise. 2009. Fra folkemål til multietnolekt. Red.: Frans Gregersen og Tore Kristian- sen, Oslo: Novus. Schmidt, Tom. 2009. Nøvn vesta åsen : Bustadnamn i Vestre Slidre. Oslo: Novus. Selander, Staffan og Bente Aamotsbakken (red). 2009. Nordic identities in transition – as reflec- ted in pedagogic texts and cultural contexts. Oslo: Novus.

Maal og Minne 2 (2009): 250 250 Referat fra årsmøte i Bymålslaget 2009

onsdag 11. februar 2009 kl. 1800 i Gaustadalleen 25, Oslo

Til stede: Ruth Vatvedt Fjeld, Arne Torp, Boye Wangensteen, Eskil A. Hanssen, Frøydis Hertzberg, Knut E. Karlsen, Lars S. Vikør, Gudmund Harildstad, Anne Engø, Jon Gunnar Jørgensen, Helge Gundersen, Einar Lundeby, Kjell Ivar Vannebo, Klaus Johan Myrvoll.

Møtet ble ledet av formann Ruth Vatvedt Fjeld.

1. Godkjenning av innkalling og dagsorden Innkalling har vært bekjentgjort i Maal og Minne, og styremedlemmene har fått ekstra påminnelse på e-post. Dagsorden er i samsvar med Bymålslagets statutter. Innkalling og dagsorden ble godkjent uten merknader.

2. Årsrapport for 2008 Formannen la fram en kort, skriftlig rapport, som ble godkjent med kommentar om å føye til at Helge Gundersen og Botolv Helleland er revisorer.

3. Regnskap for 2008 Kasserer Boye Wangensteen la fram revidert regnskap som ble godkjent uten merknader. Den samlede beholdning er nå kr 96.289,-.

4. Rapporten fra redaksjonen i Maal og Minne Jon Gunnar Jørgensen la fram rapporten. Rapporten ble tatt til etterretning og styret uttrykte stor tilfredshet med det arbeidet redaktørene gjør for Bymålslagets tidsskrift. Det ble vedtatt at Bymålslaget henvender seg til Institutt for lingvistiske og nordiske studier om at redaktørarbeid må få uttelling i arbeidstidsregn- skapet for redaktørene.

5. Markering av hundreårsjubileet for Maal og Minne Lars S. Vikør presenterte planene for jubileumsmarkering av Maal og Minne, som først og fremst innebærer et faglig seminar den 24.4.09, som er bekjentgjort i siste nummer av tidsskriftet. Seminaret har som hovedtema: Tradisjonsdisipli- nene i nordiskfaget nå og i framtida med sju faglige foredrag som belyser forskjellige sider av hovedtemaet. Innleggene på seminaret skal gis ut som en egen bok, trolig på Novus (se sak 7). I tillegg til jubileumsseminaret ønsker redaktørene å endre layout på tidsskrif-

251 REFERAT FRA ÅRSMØTE I BYMÅLSLAGET 2009

tet fra og med 2010-årgangen. Det er også planer om å utarbeide et register for årene etter 1984. Redaktørene og formannen samarbeider om gjennomføringen av seminaret, bl.a. med utsending av innbydelser og påmelding. Seminaret avsluttes med en jubileumsmiddag.

6. Drøfting av innkomne forslag Det var ingen innkomne forslag. Møtet diskuterte forskjellige tiltak i samband med jubileet, som opptrykk av eldre artikler og Einar Lundebys hefte om Bymålslagets historie, som nå er utsolgt. Noe vedtak ble ikke gjort. Kjell Ivar Vannebo ga uttrykk for glede over at tekstforskningen og “den nye norsken” i bymiljøene var emner som skulle presenteres på jubileumsseminaret, og antydet at særlig forskningen om de nye bymålene og innvandrernorsk burde få en viktigere rolle i Maal og Minne.

7. Drøfting av virksomheten i tida framover Det Norske Samlaget har i brev av 22.12.08 sagt opp avtalen med Bymålslaget om utgivelsen av tidsskriftet. Redaktørene og formannen i Bymålslaget har hatt møte med Novus forlag v/Olav Røsset om å ta over utgivelsen. De arbeider videre med et kontraktforslag og ser optimistisk på denne endringen.

8. Valg Valgkomiteen har bestått av Einar Lundeby og Kjell Ivar Vannebo. De kunne melde at hele det sittende styret har sagt ja til gjenvalg. Årsmøtet hadde ingen kommentarer til det, og styret for Bymålslaget i 2009 blir dermed som før:

Formann: Ruth Vatvedt Fjeld Nestformann: Arne Torp Kasserer: Boye Wangensteen Styremedlemmer: Eskil Hanssen og Frøydis Hertzberg Varamedlemmer: Anne Engø, Gudmund Harildstad, Knut E. Karlsen og Lars S. Vikør

Revisorer: Helge Gundersen og Botolv Helleland.

Valgkomiteen ble gjenvalgt med akklamasjon for en ny periode.

Ref.: Ruth Vatvedt Fjeld

252 Innkalling til årsmøte i Bymålslaget

onsdag 10. februar 2010 kl. 1800 Gaustadalleen 25 (Veglaboratoriet) Universitetet i Oslo, Blindern

Dagsorden: 1. Godkjenning av innkalling og dagsorden 2. Årsrapport fra 2009 3. Regnskap for 2009 4. Rapport fra redaksjonen i Maal og Minne 5. Drøfting av innkomne forslag 6. Drøfting av virksomheten i tida framover 7. Valg

Framlegg til saker som skal tas opp på årsmøtet, må være sendt formannen minst tre uker før møtedagen, adresse Postboks 1001 Blindern, 0315 Oslo.

***

Vel møtt!

Ruth Vatvedt Fjeld formann

253 MAAL OG MINNE

Grunnlagt av Magnus Olsen

Utgitt av Bymålslaget

Redaktører: Jon Gunnar Jørgensen Lars S. Vikør

2009

DET NORSKE SAMLAGET OSLO

254 Trykt med bidrag fra Norges forskningsråd, Kultur og samfunn/humaniora

ISSN 0024-855X ISBN 978-82-521-7472-4 (hefte 1) ISBN 978-82-521-7473-1 (hefte 2)

Printed in Norway Sats og trykk: Valdres Trykk as, Fagernes

255 INNHOLD

Hefte 1 Redaktørene: Maal og Minne 100 år ...... 1 Jan Ragnar Hagland: Maal og Minne i hundre år. Norrøne studiar og folkeminne...... 3 Svein Lie: Maal og Minne i hundre år. Om nyere språk, språkhistorie m.m...... 11 Reidar Astås: Tekstkritikk til Barlaams saga ok Jósafats ...... 20 Torodd Kinn: Resiproke subjekt ...... 37 Endre Mørck: Plasseringa av subjektet i mellomnorske heilsetningar...... 48 Magnus Vårdal: Poetiske perspektiv på sakprosa...... 87 Else Mundal: Rekonstruksjonar av norrøne skaldedikt og andre rekonstruksjonar på usikkert grunnlag...... 114 Lasse C.A. Sonne: Respons til Else Mundal ...... 120

Mottatt litteratur ...... 127

Hefte 2 Claus Krag: Ynglingatal str. 4 – omskrivningen «viljes borg» som dateringskriterium ...... 129 Hilde Sollid: Utforskning av nordnorske etnolekter i et faghistorisk lys ...... 147 Jan K. Hognestad: Intonasjon som tekstbinding ...... 170 Geirr Wiggen: Konrad Eriksson – målføregransker og motstandsmann ...... 203 Inge Særheim: «Vibaa er komaa!» Nokre drag ved det litterære språket i romanen Fred og andre verk av Arne Garborg ...... 225

Mottatt litteratur ...... 250 Referat fra årsmøte i Bymålslaget ...... 251 Innkalling til årsmøte 2010 ...... 253

Anmeldelser Kristin Bakken om Ernst Håkon Jahr: Clara Holst – en kvinnelig pionér i akademia i Norge ...... 122 Karin Fjellhammer Seim om Marie Stoklund m.fl. (red.): Runes and their Secrets : Studies in runology ...... 240

256