MASARYKOVA UNIVERZITA Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky

Norský jazyk a literatura

Jana Prušková

DØDSVARSLEREN FRA HAVET

Om draugen i norsk folketro og norsk litteratur

BAKALÁŘSKÁ DIPLOMOVÁ PRÁCE

Vedoucí Bakalářské práce: Cand. philol. Nils Magne Knutsen

2008

PROHLÁŠENÍ Prohlašuji, že jsem bakalářskou práci vypracovala samostatně a použila pouze pramenů uvedených v seznamu literatury. Souhlasím, aby práce byla uložena na Masarykově univerzitě v Brně v knihovně Filozofické Fakulty a byla zpřístupněna ke studijním účelům.

V Brně dne 30. 4. 2008 ……………………………………….

1

PODĚKOVÁNÍ Děkuji mému vedoucímu práce Cand. philol. Nils Magne Knutsenovi za jeho odborné vedení. Dále děkuji PhDr. Miluši Juříčkové, CSc., a Cand. philol. Thor Henriku Svevadovi za jejich cenné rady a připomínky, které mi byly přínosem při zpracování této bakalářské práce.

TAKK Jeg vil først og fremst rette en stor takk til min veileder Cand. philol. Nils Magne Knutsen for all hjelp. Jeg takker også PhDr. Miluše Juříčková, CSc. og Cand. philol. Thor Henrik Svevad for støtte og hjelp med språket, og med å finne litteratur. Uten dere hadde ikke denne oppgaven vært mulig.

2 Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING...... 4

2 FOLKETROEN...... 6

2.1 Draugen i folketroen...... 6 2.2 Utseendet på draugen...... 7 2.3 Hva er egentlig draugen?...... 8 2.4 Varsler om forlis...... 9 2.5 Hvordan skal man kvitte seg med en draug?...... 10 2.6 Draugen og kirkegården...... 11 2.7 Draugen: navnets opphav, en generell og en begrenset betydning...... 12 2.8 Andre vannvetter...... 14

3 FOLKEDIKTNING...... 15

3.1 Hva er et sagn?...... 15 3.2 Draugen i sagn...... 16 3.2.1 Draugen i Vallarhaugen...... 17 3.2.2 Sagnet fra Lofoten om striden mellom sjødraugene og dødninger...... 18 3.2.3 Andre sagn om draugen...... 21 3.3 Eventyret Tuftefolket på Sandflesa...... 22 3.4 Draugen i samiske sagn...... 23

4 DRAUGEN I LITTERATUREN...... 27

4.1 Det kronologiske oversikten av draugen i litteraturen...... 27 4.2 Jonas Lie...... 29 4.2.1 Den Fremsynte eller billeder fra Nordland...... 29 4.2.2 Elias og draugen...... 30 4.3 Regine Normann og Ringelihorn...... 32 4.3.1 Det røde gullbergslottet i Nordvesthavet...... 33 4.4 Illustrasjoner av draugen...... 35

5 DRAUGEN I DAG...... 36

6 OPPSUMMERING...... 37

7 VEDLEGGLISTE...... 38

8 RESUME...... 43

9 KILDER...... 44

3 1 INNLEDNING

Jeg bestemte meg for å skrive denne oppgaven da jeg hadde lest et sagn om draugen. Jeg ville vite mer om draugen og norsk folketro. Jeg forsøkte å finne noen bøker, men det var bare korte kapitler om draugen. Det var ingen bok bare om draugen. Derfor bestemte jeg meg å samle informasjon for å skrive denne oppgaven. Jeg har funnet masse bøker på universitets- og folkebiblioteker i Tromsø og Kristiansand. Det hjalp meg mye med skrivingen. Det ville ikke være mulig å skrive denne oppgaven uten å besøke disse bibliotekene. Jeg hadde et problem med kilder. Jeg hadde mange sekundære kilder, men de var alt for generelle. Alle forfattere skrev bare noen sider om draugen. Jeg måtte lese mange bøker for å finne flere informasjon som jeg trengte. Min oppgave heter Dødsvarsleren fra havet. Om draugen i norsk folketro og norsk litteratur. Som tittelen sier, skriver jeg mest om folketroen og litteraturen. Med litteraturen mener jeg både folkediktning og litteratur som ble skrevet av bestemte forfattere. I folkediktning analyserer jeg flere sagn om draugen som ble skrevet ned. I litteraturen valgte jeg Jonas Lie og Regine Normann fordi de var viktige i norsk litteratur hver på sin måte. Jonas Lie var en av de fire store forfatterne innen norsk litteraturhistorie. Regine Normann skrev nordnorske eventyr, og bidra til at det kom også nordlige trekk i norske eventyr. Denne oppgaven er delt i fire deler. Det er Folketroen, Folkediktning, Draugen i litteraturen og Draugen i dag. Delen Folketroen gjelder gammel overtro. Jeg forklarer hva draugen egentlig er eller hvordan draugen ser ut. Jeg prøver også å vise hvorfor folk trodde på draugen, og hvordan denne troen har oppstått. I delen Folkediktning skriver jeg om de enkelte sagnene. Jeg valgte bare de viktigste eller de mest kjente fordi det ikke er mulig å skrive om alle sagn i denne oppgaven. Jeg viser at sagn vandrer fra sted til sted, og at flere av dem ble kjent i hele Europa. I Norge fikk de norske trekk. Her kommer draugen som en typisk norsk gjenganger. I delen Draugen i litteraturen skriver jeg først et oversikt over litteratur som vi kan finne om draugen. Det var ikke mulig å skrive om alt, derfor valgte jeg bare to forfattere. Som jeg sa før, er det Jonas Lie og Regine Normann. Jeg skriver litt om deres liv. Vi kan finne noen felles trekk i deres liv. Begge oppvokste i Nord-Norge og etterpå flyttet de til Kristiania der de begynte å skrive. De hentet inspirasjon for sin skrivingen i nord og sin

4 barndom. Både Regine Normann og Jonas Lie skrev kunsteventyr som vi kan finne draugen i. I den siste delen som heter Draugen i dag viser jeg at selv om det ikke er mange mennesker som tror på draugen i dag, er draugen ikke død. Folk bruker draugens navn for å kalle forskjellige ting. Selv om draugen representerer noe som ikke er veldig hyggelig, vet folk at det er noe som er typisk norsk og viktig for norsk kultur. Mitt mål er for det første å skrive oppgaven som gir nærmere informasjon om draugen. Jeg prøvde å finne informasjon som er objektive. Det var ikke lett fordi det gjelder folketroen, men jeg sammenlignet kilder, og valgte det som forekom i flere av dem. For det andre ville jeg vise med min oppgave at draugen er veldig viktig for norsk kultur som andre vesener fra folketroen. Men det viktigste er at draugen er litt forskjellig fra de andre vettene. Draugen står på en spesiell plass som er forskjellig fra plassen av vanlige vesener. Draugen er ikke noe havuhyre eller vettet fra havet. Forestillingen på draugen blir sterkt knyttet til hverdagsliv av kystfolk særlig i Nord-Norge. Draugen representerer redselen. Folk ble veldig opptatt av døden på havet og spørsmål som ble knyttet til det. Draugen ble skapt av dette. Folk ville ikke døde på havet fordi de ville komme i viet jord på kirkegården. Vi ser at det er kristendommen som spiller der en stor rolle. Her kommer draugen-gjengangeren som er ond og farlig uten begravelse i viet jord. Draugen har oppstått i omgivelser da det var vanlig at flere døde på havet. Fiskere hadde ikke så gode båter og utstyr som i dag. Det var ikke noe rart at fiskere ikke kom tilbake fra jobben. De ble ikke alltid funnet. Noengang ble du funnet i fjæra. De kunne være hodeløse eller hadde tang på seg. Slik har utseendet på draugen oppstått. Draugen ser ut som en død fisker med fiske klær på seg, uten hodet eller en tangvase istedenfor hodet. Det samme som de likene fra havet som ble funnet. Folk var redd for de døde, derfor har flere forestillinger om dem oppstått, og draugen var en av dem.

5 2 FOLKETROEN

2.1 Draugen i folketroen Jeg vil først snakke om draugen som et vesen i norsk folketro. Folketroen er en del av kulturhistorien til hver nasjon. Men hva er egentlig folketro? Jeg starter med en definisjon av Ørnulf Hodne. ...folketro er en rekke gamle forestillinger om naturmystiske vetter og overnaturlige krefter som levde side om side med den offisielle religionen, og lånte, brukte og omtolket elementer fra den, men bare sjelden erstattet den helt.1 Hodne snakker også om folketroens sosiale kontekst. Ifølge ham var fattigfolk og utgrupper et rikere miljø for tradisjoner enn mer velstående og opplyste borgere. Folk trodde på overnaturlige vesener fordi de ikke på annen måte kunne forklare en del fenomener som skjedde i naturen. Folketro henger sterkt sammen med naturen. Folk måtte leve med naturmaktene uten at de kunne svare på alle spørsmål om dem. I Norge er naturmaktene kanskje mer tydelige enn i mange andre land. Det er et land med høye fjell, med hav og med en lang, hard vinter. For menneskene kunne det noengang være veldig vanskelig å overleve. Særlig i Nord-Norge, der man var avhengig av fisket, og fisket var avhengig av været. Draugforestillingene er en avspeiling av dette miljøet. Gjennom mange hundre år har det ofte skjedd store ulykker på sjøen der mange mennesker døde. Menneskene trodde på draugen da værvarsel og GPS ikke eksisterte. Fiskerne måte stole på seg selv og på naturen som var full av værtegn. Det var veldig viktig for dem å vite mest mulig om havet. De tok varsel av skyene, sol og stjerner, vind, fuglearter eller måne. De hadde ikke så gode båter og utstyr som fiskerne har i dag. Det virker lettere å tro på overnaturlige vesener eller spøkelser i deres situasjon. Det var egentlig sjømennene som skapte draugen når de var på sjøen. Sjøen var deres hverdagslige arbeidsplass. Der var de omgitt av bare himmel og de store havdypene. Fiskerne var avhengige av vær og vind. I Nord-Norge ble de omgitt av mørket og vinden om vinteren. Når det ble stor storm i en slik situasjon, måtte de trosse døden i hver stund. Det var forståelig at de var redde. På en måte representerer draugen deres redsel for uvær på havet. I boken Vetter og skrømt skriver Ørnulf Hodne om en statistikk som viser antallet av druknede mennesker. I Lofotfisket døde hvert år ca 15-20 mennesker. Statistikken fra 1862 og 1863 sier at i et år forliste 95 båter og druknet 200 menn i hele Nord-Norge.

1 HODNE, Ørnulf. Norsk folketro. Oslo, J. W. cappelens Forlag a.s., 1999. ISBN 82-02-18632-3. s. 11

6 Vi kan si at troen på draugen har forsvunnet med bedre båter, bedre utstyr og bedre værvarsler. Men har det skjedd bare på grunn av det? Velle Espeland skriver i sin bok Spøkelse at spøkelsene var på vei ut på 1700-tallet, men på 1900-tallet styrket de sin stilling igjen. Hvorfor det skjedde er ikke helt klart fordi troen på spøkelser er et veldig komplisert og sammensatt kulturuttrykk. Interessant er at statistikken viser at troen på spøkelser vokser i dag igjen. Særlig i England og USA. Ifølge Velle Espeland er Norge litt fattig på spøkelser. Han tror det er på grunn av to ting. For det første blir det bygget mest trehus i Norge som ikke er så gamle som murhus med sine spøkelser. For det andre finnes det ikke så mange herregårder og slott i Norge som i andre land. Selv om draugen er knyttet til havet, finnes denne tradisjonen ikke i kulturen til andre hav-land. Draugen er altså et typisk norsk vesen i området ved kysten med en særlig sterk posisjon i folketroen i nord. Alle kilder er enig i at troen på draugen finnes fra Møre til nordover (se vedleggliste Nr. 1). Mest konsentrert er draugtradisjonen i to områder i nord. Det er Lofoten og Finnmark hvor vi også finner de to største sesongfiskeriene i Nord-Norge. Interessant er at andre uhyrer finnes i sør. For eksempel troen på sjøormen kan man finne på Sørlandet, mens draugen er et typisk vesen for Nordlandskysten. Kystområdene har en veldig dramatisk natur som lett kan kombineres med mystiske makter og vesener. Mytene langs kysten strekker seg over store avstander i motsetning til mytene i innlandet som er mer lokale og blir knyttet til et bestemt sted. Svein Molaug skriver i sin bok Vår gamle kystkultur at grunnen til at disse sagnene eller mytene langs kysten overlevde, er at de hjalp i navigeringen. For folk var det lettere å huske stedene når det var fortellinger om dem.

2.2 Utseendet på draugen Draugen skildres ofte ut som et mørkt sjølik. Utseendet kan være litt ulikt. Draugen kan vise seg uten hode eller kan ha en tangvase til hodet. Draugen har røde øyne eller lysende øyehule, veldig lange armer og bein, og veldig stor gapet. Draugen lyser ofte som morild2. Morild måtte sikkert være veldig merkelig når menneskene ikke visste hvordan lyset fra morilden har oppstått. Klærne til draugen kan være avhengig av landsdelene. På Sunnmøre er det vanligvis oljehyre, men i Nordland ser draugen mer gammeldags ut, som en vanlig fisker i skinnklær. Det er interessant at sosiale forskjeller mellom ulike områder i Norge viser seg også

2 Det er et lysefenomen i havet, en form for bioluminescens som vesentlig skyldes planktonorganismer. I Norge er Noctiluca miliaris vanligst.

7 i folketroen. Draugen fra Nordland hadde på seg gamle klær, det samme som nesten alle fiskere hadde på seg på denne tiden i Nord-Norge. På den andre siden var draugen fra Sunnmøre litt mer “moderne“ fordi fiskerne fra dette området sannsynligvis hadde mer penger.

2.3 Hva er egentlig draugen? Er draugen et havuhyre, eller en gjenganger av en død fisker? Det er litt vanskelig spørsmål. Mine kilder er ikke enig om dette. Benedicte Thiis skriver i sin bok Eventyret er sant: ”Draugen er uhyret du kan møte ute på havet (...) ”det største og farligste vannuhyret.” 3 Men i flere bøker om folketro har jeg funnet at draugen oppfattes som en død fisker. For eksempel i boken Vår gamle kystkultur skriver forfatteren: ”Draugen er tenkt som en gjenganger, en fisker som er omkommet på sjøen.”4 Også forfatterne av Den store boka om spøkelser skriver at draugen er ”... ein dauding etter folk som har drukna, og som difor ikkje har komme i grava på skikkeleg vis...” 5 Ørnulf Hodne skriver i boken Vetter og skrømt i norsk folketro at draugen er en personifisering av alle mennesker som har omkommet på havet og som aldri er blitt funnet og begravd. Og det er flere ting som tyder på at draugen må oppfattes som en gjenganger. Først og fremst har draugen samme trekk som spøkelser. Draugen skiller seg fra andre overnaturlige vesener med tilknytning til døden. Spøkelser kommer med et varsel om døden. Den viktigste funksjonen av dem er at døden er ikke det siste, dvs. at det er noe som overlever og som kan gå igjen. At draugen må oppfattes som et spøkelse viser også utseende. Når det eksisterer flere varianter på hva draugen er, finnes det også mange varianter av utseende. Draugen kan se ut mer som en mann eller mer som et uhyre. I noen områder kan draugen se ut til og med som en mann i øvre halvdel med resten av kroppen som fiskehale. Olav Bø tror at utseendet med kropp som er halvt menneske, halvt uhyre, er blitt påvirket fra forestillingene om andre sjøvetter. Det vanligste er å oppfatte draugen som et menneske med to bein som kan gå. Jeg viser to eksempler. Først leser vi i eventyret Tuftefolket på Sandflesa av Asbjørnsen og Moe

3 THIIS, Benedikte. Eventyret er sant: Eventyrenes psykologi. Mandala Senter Nordborg Trykkeri, 2003. ISBN 82-7800-019-0. s. 345 4 MOLAUG, Svein. Vår gamle kystkultur. Oslo, Dreyers Forlag A/S, 1985. s. 68 5 ESPELAND, Velle, HOLMBERG, Mikael. Den store boka om spøkelser. Oslo, Pax Forlag, 1999. ISBN 82-530-2139-9. s. 21

8 at: ”... i reddselen løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i land...”6 Det er ikke mulig å gå uten bein. Det andre eksemplet er fra boken Havuhyre. Mystiske vesen i havet av Arnold Farstad: ” Kvite bein lyste mest som moreld i sjøen..”7 Vi finner disse eksemplene i folkediktningen, derfor det er mest sannsynlig at draugen har to bein som et menneske og ikke underkropp som en fisk.

2.4 Varsler om forlis Draugen finnes oftest på sjøen, men også like ved kysten. I Lofoten kan draugen være like ved eller til og med inne i rorbuene. Folketradisjonen forteller at draugen viser seg på forskjellige måter. Noen ganger kunne folk høre når draugens skrek. Draugen roper på to måter. Det kan være ”hutetu” eller ”hu, hu, hu, Tetta”, og det betyr at det skal komme et styggvær. Hvis draugen roper ”båt”, betyr det at noen skal snart dø. Hvor mange ganger draugen roper, så mange mennesker ville omkomme. Draugens skrik kan høres ut som et rop av mennesker som er i havsnød. Men fiskerne må ikke svare på ropene, for da vil de dø. Når draugen seiler på en halv båt, betyr det også at det skal komme et uvær. Draugen seiler alltid alene og varsler ulykke. Sjømennene visste da de fikk se draugen at de måtte snu hjem. Draugen er alltid ond og farlig. Folk var veldig redde fordi draugen vil dra dem i sjøen og få deres båter til å forlise. Et sagn viser at draugen kunne vise seg som en diger blek hånd som dukker opp av sjøen. Det er også kjent, særlig i Nord-Norge, at draugen kunne se ut som en stein med tang på i fjæra. Hvis en fisker banket med sin vott mot steinen, reiste draugen seg og hoppet ut i sjøen med uhyggelig skrik. Noen ganger kunne det skje at draugen kom opp igjen og ville dra fiskeren med seg ned. Derfor likte ikke fiskerne å ta disse tangsteinene som ballast i båten. Tradisjonen forteller at draugen ofte kommer på land til båtene som fiskerne hadde forberedt, og vil være med i båten. Når draugen kommer i båten, endevender årene i båtene. Fiskerne måtte derfor passe på hvordan årene lå fordi de endevendte årene betydde at den som skulle ro, skal dø. Hvis en finner store brennmaneter i fjæra, forteller folk at draugen har vært der og spydd, derfor kaltes brennmaneter for ”draugspy”.

6 ASBJØRNSEN, P. Chr., MOE, Jørgen. Samlede eventyr. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1978. ISBN 82-05-01584-8. (Tuftefolket på Sandflesa). s. 54 7 FARSTAD, Arnold. Havuhyre: Mystiske vesen i havet. Det Norske Samlaget, 2002. ISBN 82-521- 6035-2. s. 110

9 Det var ikke bare draugen som varslet om forlis. I folketroen finnes flere eksempler på andre varsler. En av dem er ”feigdefisken”. Hvis en fisker fikk en svær fangst, hadde han fisket i ”feigda”8, og kom til å dø snart. Andre historier snakker om sjørop. Det var et nødskrik som kom fra mennesker som hadde druknet. De advarte andre sjøfolk mot uvær. Disse ropene kunne gjenta seg i mange år. Det fins til og med folketro om barn som var født i båt. Det ble sagt at dette barnet kom til å dø i båt. Hvis en ser et uforklarlig lys på havet, varsler det en storm og undergang. Det samme er det med å se en båt som seiler mot et skjær, og etterpå forsvinner. Man kan også se dødseilere. Denne folketradisjonen ble sannsynligvis støttet av den mest kjente historien om ”Den flygende hollender”9

2.5 Hvordan skal man kvitte seg med en draug? Det er flere måter man kan kvitte seg med en draug på. Den mest utbredte måten er å bruke ekskrementer fra mennesker eller dyr. Det er kjent som et anti-demonisk middel. Folketradisjonen gir det råd at man skulle smøre ekskrementer på festetauet, legge det i båten, eller på steder der draugen kunne være. Eva Valebrokk skriver at det finnes også flere måter man kunne kvitte seg med draugen på. Det hjelper for eksempel å kaste stål, glør eller noe varme. Draugen liker å drikke brennevin. Det er sannsynligvis en parallell til andre fiskere som drakk mye. Flere sagn viser at draugen kommer ofte på land for å lette etter alkohol. Man kan også bruke et råd av Jonas Lie. Han har skrevet dikt som heter Draugen hvor han snakker om at man måtte vise mot og spytte mot draugen. Men det beste middel mot draugen er at man kaster jord fra kirkegården. Det er en måte, man kan kvitte seg med draugen på. Folk forteller også et sagn om en draug som listet seg opp på kirkegården. Det hadde vært en begravelse den dagen. Draugen gravde opp den nye graven, kastet ut den døde, og la seg i kisten. Neste dag da folk kom til den nye graven, så de bare et hull. De andre draugene hadde kommet og tatt draugen i kista med seg til havet igjen.

8 Feigd betyr dødsmerket i noen dialekter. 9 Den flygende hollender er et hollandsk spøkelseskip som er dømt til å seile hvileløst rundt på de syv ; hav til dommedag. Det finnes masse versjoner av denne historie. Opphavet er uklart.

10 2.6 Draugen og kirkegården Mye viser til at draugen er en gjenganger som ønsker å bli gravlagt på kirkegården. Årsaken til aggressivitet er at draugen ikke er begravet i viet jord. Dette er knyttet til kristendommen. På denne tiden var nesten alle mennesker medlemmer i det kristne samfunnet, og alle ville komme til den endelige dommen. Kirkegården er et ventested før det, derfor var det veldig viktig for menneskene å være begravd der. Særlig på tiden da de fleste fiskerne døde på havet, og nesten de eneste som ble begravd på kirkegården, var kvinner, barn og invalide. Menneskene og særlig fiskerne var redde for de skulle dø på sjøen. Forestillinger om draugens ønske om å ligge på kirkegården har sannsynligvis et opphav akkurat fra denne reddselen. Mennesker visste at når en hadde druknet, var det ikke ofte at han ble funnet, og kom til viet jord. Selv om prestene sa at havet var vigd på samme måten som kirkegården, var folk ikke sikre på at de som hadde druknet, kunne komme til himmelen. Det gjelder ikke bare de druknede som ikke var begravd, men også for eksempel små barn som døde uten dåp. Når de var udøpte, kunne de ikke komme til himmelen. Eva Valebrokk skriver at det finnes flere funn av druknede som ble begravd i myrhull. ... i kirkebøkene her er det ikke noe som tyder på at de druknede har fått en kristen begravelse. Forklaringen på dette er like enkel som den er grotesk: ukjente døde var ikke Kirkens “bord“. Den hadde rett og slett ingen kasse som dekket utgiftene til jordfestinger av dette slaget.10

Svein Molaug har en lignende oppfatning. Gravleggingen av de ukjente likene var ikke i kirkens interessesfære. De hadde ikke noen penger for begravelser av de ukjente likene. De ble derfor lagt ned i myrhull eller bergskorter. En annen grunn til dette kan være at menneskene ikke følte noe ansvar for å gravlegge utlendinger. Etter Molaugs mening fines det mange steder der de ukjente ble gravlagt. For eksempel Hollenderholmen i ytre Oslofjorden eller steder langs Sørlandskysten. Svein Molaug snakker også om at den ukjente døde var til og med kunne oppfattes som farlig! Det var en generell redsel for alle døde mellom mennesker. Sjølikene hadde makt til å dra mennesker ned til seg. De døde som var ikke begravet i viet jord, kunne gå igjen.

10 VALEBROKK, Eva. Trollpakk og andre vetter. Otta, Boksenteret a.s., 1995. ISBN 82-7683-0439 s. 23

11 Det var ikke hyggelig å finne en druknet fisker. Mange av likene var hodeløse. Dette har en sammenheng med draugen. Forestillingen om den hodeløse draugen kommer sikkert fra disse funnene. Disse likene var ofte fiskeføde. Langs kysen trodde folk at makrell spiste disse likene, derfor var det en stor aversjon mot å spise makrell. Makrell har en brun stripen under skinnet. Folk kalte det for “mannakjøt“ etter sjølik. Alle lik måtte være gravlagt. Grunnen var ikke bare at de døde kunne bli spøkelser, men det var en kristen plikt å begrave dem, selv om de var ukjente. På grunn av denne plikten eksisterte det strandvaskere som tok seg av de døde som fløt inn fra sjøen. Det var ikke noe hyggelig arbeid, men det finnes en saga om Lik-Lodin fra Øst-Grønland som gravla de døde, og det er tydelig at det ble sett på som et viktig arbeid. Det finnes mange sagn om dette arbeidet. Folk forteller at den som hadde funnet et sjølik i fjæra, måtte ikke gå for å hente hjelp uten å legge noe på liket som hadde berørt hans egen kropp. Ellers kunne liket være borte når han kom tilbake. Det eksisterer også en veldig gammel og internasjonal tradisjon om hanen som kan finne sjølik. Folk trodde at hanen hadde et sjette sans og gol når man seilte over stedet der sjøliket lå.

2.7 Draugen: navnets opphav, en generell og en begrenset betydning Begrepet draugen brukte folk før om en gjenganger generelt. Ordet draug kommer fra gammelnorsk draugr (flertall draugar) som er opprinnelig har en indogermansk rot som betyr å skade eller å bedra. I nørron mytologi var draugr en gjenganger som levde i gravene til vikingene og som stod på vakt der. Draugr var på denne tiden det samme som haugbui som var en avdød som var hauglagt eller som var i gravhaugen. Dr. John Tanke fra Universitetet i Michigan tror at ordet dragon (= en drake) er beslektet med ordet draugr. Han sier at begge kunne fungere som vakt til graver av konger. Draker som oppfører seg som drauger kan vi finne også i Beowulf. Men det er fortsatt en usikker hypotese. Vanligvis blir ordet dragon oppfattet som et latinsk ord - draco, opprinnelig fra gresk δράκων, (drákōn, gazer). I nørron mytologi kan draugen vise seg også som et insekt. Jeg har funnet denne informasjonen i Benjamin Thorpes bok Northern Mythology: Comprising the Principal Popular Traditions and Superstitions of Scandinavia, North Germany and the Netherlands.

12 “The Draug follows the person doomed whithersoever he goes, often as an insect, which in the evening sends forth a piping sound.“11 Senere fikk draugen en begrenset betydning som gjenganger på havet. Ifølge flere kilder skjedde det etter 1595. I dette året skrev biskop Jens Nilssøn i Visitasskildring fra Seljord sagnet om Draugen i Vallarhaugen. Dette sagnet blir oppfattet som den siste bruken av draugen i den allmenne betydningen. På denne tiden oppsto det flere sagn om striden mellom landdraugene og sjødraugene. Vi kan si at dette markerer en overgang mellom draugen som en generell gjenganger til draugen som vi har i dag. Det er klart at allerede på 1800-tallet forteller folk ikke lenger om draugen i den allmenne betydningen.

11 THORPE, Benjamin [online]. Ver. 1.0. London, 1851. Northern Mythology: Comprising the Principal Popular Traditions and Superstitions of Scandinavia, North Germany and the Netherlands. Digitalizováno 22. červen 2006. [cit. 2008-03-11]. s. 117

13 2.8 Andre vannvetter

Det finnes flere overnaturlige vesener som lever i vann. For eksempel havfruen eller kraken er veldig kjente og globale, derfor vil jeg ikke snakke om dem. Jeg nevner nøkk, fossegrim, sjøorm og marmæle fordi de ikke er så kjente for alle.

Nøkk

Nøkk (se vedleggliste Nr. 2) holder til i vann og sjøer, og kan vise seg i forskjellige skikkelser og prøver å lokke folk ned i vannet. Nøkken varsler også drukning og dødsfall med å hyle. Nøkken opptrer som et menneske, en hest eller en trestokk, og blir ofte brukt for å skremme barn fra å gå ned til elva eller banner. Folk ofte blander nøkken sammen med fossegrimen.

Fossegrim

Fossegrimen (se vedleggliste Nr. 3) er en skikkelse som sitter i foss og er opptatt med felespill. Fossegrimen lokket kvinner til seg. Folk som kommer til å lære der, blir store spillemenn. Fossegrimen er veldig vakker med gyllent hår og blanke øyne.

Sjøorm

Sjøorm eller lindorm er en fabeldyr som lever i havet og ligner en slange. Den mest kjente sjøormen er i Loch Ness. I norrøn mytologi spilte sjøormen som ble kalt Midtgardsormen en sentral rolle.

Marmæle Marmæle (se vedleggliste Nr. 4) er en liten mann fra havet. Dette ordet kommer fra norrøn marmennil. Mar er et gammelt ord for hav og menill betyr liten mann. Marmælen er halvt menneske og halvt fisk, og kan se inn i fremtiden. Marmælen kan komme inn i båten, den er naken og fryser. Når fiskerne er snille med den, gir den klær, og slipper den ut i havet, varsler den i fremtiden og hjelper dem.

14 3 FOLKEDIKTNING

3.1 Hva er et sagn? Sagnet er en kort fortelling som har levd i folkeminne fra ætt til ætt. Det ble oppfattet for å være sann. Sagnet er tid- og stedfast med navn av personer. Her skiller seg sagnet ut fra eventyret som ikke er knyttet til steder, tid, og navn av hovedpersonene. Forskjeller mellom sagn og eventyr ble først sagt ut av Jakob Grimm12 i 1816. Ifølge Grimm er eventyret mer poetisk og sagnet mer historisk. Eventyret flyr og sagnet går. Han snakker også om at sagnet hører sammen med folketroen, men eventyret hører sammen med diktningen. Ordet sagn kommer fra gammelnorske sogn (flertall sagnir), og henger sammen med verbet seia. Derfor hører de ordene segn og saga etymologisk sammen. Det er mest sagn vi har om draugen. Vi kan finne noen eventyr, for eksempel Tuftefolket på Sandflesa av Asbjørnsen og Moe. Mens eventyrene var bare til underholdning, var sagnene forklaring på merkelige ting. Som jeg allerede har sagnt, kan man finne opplysningen om tid, sted eller navn på personene i sagnene. Det bidrar til at fortellingene om draugen virker mer realistiske og sanne enn fortellingene om vesener som opptrer i eventyrene. Vi kan skille sagnene i tre grupper. Men grenser mellom ulike grupper er litt uklare. Et sagn kan regne til flere grupper. Vi har mystiske, historiske og opphavssagn.

Mytiske sagn (overnaturlige) Hovedemnet er noe overnaturlig. De hører sammen med fortellinger om guder. I denne gruppen kommer også gjengangersagnene og sagnene om vesener som hulder, nøkk, nisse, sjøorm eller draug.

Historiske sagn Hovedemnet er historiske personer og hendelser. Dette vil ikkje seia at segnene er historiske i den meining at dei er sanne og alltid fortel om røynlege hendingar. Men det er den historiske personen eller det historiske utgangspunktet eller den historiske tilknytninga som samlar interessa og gjer at segna lever. 13

12 Jacob Ludwig Carl Grimm (1785-1863) var tysk litteraturforsker og samler av eventyr. 13 Norsk folkediktning: Segner. Oslo, Det Norske Samlaget, 1939. s. 24

15 Vi kan skille de historiske sagnene til rikshistoriske som forteller om konger og kriger, og til bygdehistoriske som gjelder prester, embetsmenn eller naturkatastrofer. Til historiske sagnene hører for eksempel sagnet om Olav den hellige eller sagnene om Svartedauden.

Opphavssagn Disse sagnene forklarer det som var uvanlig og merkelig i naturen. De forteller om opphav av dyr eller stedsnavn. Sagnet som ble fortalt av et menneske som opplevde det, eller av andre som var med, kalles et memorat. Memoratet har ikke struktur som sagnet har. Det er preget av fortelleren og har mange detaljer. Det kan skje at memoratet blir fortalt videre mellom mennesker. Da får det en mer fast form. Detaljer og individuelle trekk forsvinner og memoratet blir til sagnet. Hvorfor det skjer, forklarer denne sitaten fra boken Norsk folkediktning: ”Men hovudvilkåret for at noko skal verta til segn, er at det frå fyrste stund inneheld det vi kan kalla kjernen til ei segn.”14 Sagnene kan også vandre som eventyrene. Vi kaller dem vandresagn. Disse sagnene er interessante også for folk som ikke kjenner tilknytning til kjente folk og steder. Men det skjer ofte at disse sagnene søker nye tilknytninger. De beste eller de mest kjente sagnene er nettopp vandresagnene.

3.2 Draugen i sagn

Vi har masse sagn om draugen, men jeg vil ikke konsentrere meg om alle. Jeg vil skrive om dem som er de mest kjente. Også vil jeg sammenligne de sagnene som har flere variasjoner og de som kan skille i noen aspekter.

Først vil jeg se på sagnet Draugen i Vallarhaugen som var den siste bruken av ordet draugen generelt som en gjenganger. Etterpå ville jeg sammenligne variasjoner av sagnet fra Lofoten om striden mellom sjødraugene og dødningene. Til slutten kommer de sagnene som ikke er så kjente men opptrer veldig ofte.

14 Norsk folkediktning: Segner. Oslo, Det Norske Samlaget, 1939. s. 42

16 3.2.1 Draugen i Vallarhaugen

Som jeg sa før, ble dette sagnet skrevet av Jens Nilssøn15 i 1595. Det er et vandresagn som er kjent også under navnet Hornransagnet eller Hulderhornet. Jens Nilssøn hørte dette sagnet i sommer 1595 da han var i visitas i Telemark på gården Åse i Flatdal. Han snakket der med en kone, og hun fortalte ham om et drikkehorn fra Vallarhaugen.

Der fore wi frem i gaarden och taledt met quinden ther sammestedz om it horn som skulle vere kommen aff en houg liggendis strax norden for gaarden heder Vallerhoug. Da suaret quinden, at samme horn vaar fallet vdj arffueskiffte, och er nu paa en gaard ligger vdj Huidesiø kallis Øsenaa.16

Der bodde en bonde som het Gunder Giesemand. Han dro i juletid fra Hierdall til sin gård. Han kom til Vallarhaugen og sa: “Hør du drog i Vallerhoug, stat op oc giff Gunder Giesemand dricke. Da suaret den i hougen, ia, och sagde til sin dreng tap vdj oc giff hannem dricke, icke aff thet beste och icke aff thet verste.“17 Da Gunder hørte det, kjørte han bort fra Vallarhaugen på hesten. Draug kastet hornet etter ham. Gunder tok det og kjørte til sin gård. “Och siden naar de drucke aff samme horn, och sloge det imod bodret, da bleff ther strax slagsmaall aff imellum saa mange som i stuen vaare.“18

Det er den eldste oppskrivingen av dette sagnet. Senere ble det oppskrevet i hele Norge. Draugen i Vallarhaugen er kjent også internasjonalt over det hele germanske området, på engelsk med navnet The Stolen Cup. Man kan finne det i Folkeminne fra Bøherad (1925) av Moltke Moe19. Interessant er at navnet på hovedpersonen er det samme som i Jens Nilssøns sagnet. Det er sannsynlig at akkurat dette navnet var i verset. I denne faste formen, ble det bevart i mer enn 300 år. Der var ordet draugen som ikke var i verset. Det ble omlaget til andre vesener. Det kan være troll som opptrer i det svenske sagnet Ljungby horn som ble skrevet av Carl Linne i 1749 i Skåne. ”..trolla drakk og dansa og

15 Jens Nilssøn Frendesonius (1538-1600) var biskopen i Oslo mellom 1580-1600.Hans grundige dagbøker fra hans visitasreiser er et godt kildemateriale som viser livet på slutten av 1500-tallet. 16 BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4. s. 74-75 17 BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4. s. 75 18 BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4. s. 75 19 Ingebret Moltke Moe (1859-1913) var professor i folkloristikk. Han samler folketradisjoner i Telemark. Sønn av Jørgen Moe.

17 sprang både under og ikring steinen.”20 Eller kan det være hulderfolk som vi har i det lignende sagnet Hulderhornet.

3.2.2 Sagnet fra Lofoten om striden mellom sjødraugene og dødninger

Dette vandresagnet fant sted i Lofoten i 1870-årene. I boken Spøkelse av Velle Espeland har jeg funnet at dette sagnet ble skrevet ned av Ole Tobias Olsen21 etter Peder J. Olsen Rengaardsli. I denne versjonen foregikk handlingen på juleaften i 1837 i Lurø. I boken Troll kan vi finne den samme informasjonen: ”Det var julaften 1837. På et handelssted i Lofoten....”22

I denne varianten kjenner vi et navn av hovedpersonen. Han het Knut. I de andre versjonene har vi bare en dreng eller en tjenestegutt. Andre kilde sier at dette sagnet fant sted i Kvæfjord som ligger i Tromsfylke. Dette viser til at sagnet vandrer og har nye tilknytninger til nye steder. Men noen informasjoner ble ikke forandret. For eksempel skjedde det på juleaften. Det er forresten en dag når alle gjengangere eller overnaturlige vesener står opp.

Fortellingen handler om en gutt som gikk til bua for å hente brennevin. Han satt med andre tjenestefolk etter julemiddagen, og de drakk brennevin opp. Ingen ville gå å hente det fordi de var redde. Denne gutten var veldig modig og gikk der. Men da han begynte å helle krukken, så han en draug som kom fra sjøen. Draugen lyster som morild, hadde tangvase på hodet og skinnklær på seg. Tjenestegutten var veldig redd, men han kunne ikke rømme.

Draugen sette seg i døra så gutten ikkje kunne komme ut ”Skal du ikkje skjenke meg ein dram på julkvelden?” sa draugen ”Berre drikk!” ropte gutten og kasta flaska på han så han tumla bakover. 23

Tjenestegutten sprang oppover, men da han snudde seg, så han en flokk av drauger som kom opp fra sjøen. Han løp til kirkegården, hoppet over muren, og ropte for hjelp Hans

20 Norsk folkediktning: Segner. Oslo, Det Norske Samlaget, 1939. s. 207 21 Ole Tobias Olsen (1830- 1924) var en samledikter, prest, ingeniør og fotograf. Han fikk stipend til å samle sagn og eventyr fra Rana. 22 INGULSTAD, Frid, SOLEM, Svein. Troll: Det norske trollets forskrekkelige liv og historie. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1993. ISBN 82-05-200965-0 23 ESPELAND, Velle, HOLMBERG, Mikael. Den store boka om spøkelse. Oslo, Pax Forlag, 1999. ISBN 82-530-2139-9 s. 23

18 rop er interessant fordi det er i alle sagnene nesten det samme. Jeg skriver flere versjoner for å kunne sammenligne dem.

” Opp alle de som ligg her og hjelp meg!”24

” Op, op alle kristne sjæle og frels mig!”25

”Alle kristne sjeler, opp å hjelp meg!”26

”Alle mann som er her må komme og hjelpe meg!”27

”Alle kristne sjeler, opp og hjelp meg!”28

” Alle kristne sjeler, opp og hjelp meg!” 29

Disse setningene er nesten de samme. De skiller seg bare i noen ord. Det måtte være noe som folk ville huske. Og sannsynligvis var det et vers som gjorde det. Folk husket dette verset, og derfor forandret denne setningen seg ikke veldig mye.

Da tjenestegutten ropte dette, var det midnatt. På kirkegården begynte jordet å riste, og alle dødningene kom opp. De møtet med drauger og den store kampen tok til. Draugene brukte årer, vrakrester og tare til våpen. Dødningene brukte planker av likkistene. Tjenestegutten løp raskt hjem nesten død av redselen. Han klarte å si det til andre neste morgenen. De trodde ham ikke, men da de kom på kirkegården, så de alle plankene av likkistene, årene og vrakrestene mellom gravene.

Dette er det mest kjente sagnet om draugen. Det hører også til vandresagn. Det er kjent i Nord-Norge fra Tjøtta nordover til Petsamo i finsk lappmark. Selv om det er det vanligste norske sagnet om draugen, kommer ikke opphav fra Norge. Ifølge boken Norsk folkediktning. Sagner kommer dette sagnet første gangen i legendesamlingen Legenda Aurea (Den gylne legende) fra 1200- tallet. Handlingen foregikk i Paris. Det var en mann som alltid

24 ESPELAND, Velle, HOLMBERG, Mikael. Den store boka om spøkelse. Oslo, Pax Forlag, 1999. ISBN 82-530-2139-9 s. 23 25 ESPELAND, Velle. Spøkelse: Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie. Oslo, Humanist Forlag, 2002. ISBN 82-90425-57-0. s.10 26 BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4. s. 76 27 MOLAUG, Svein. Vår gamle kystkulturen. Oslo, Dreyers Forlag A/S, 1985. s. 69 28 INGULSTAD, Frid, SOLEM, Svein. Troll: Det norske trollets forskrekkelige liv og historie. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1993. ISBN 82-05-200965-0. 29 Norsk folkediktning: Segner. Oslo, Det Norske Samlaget, 1939. s.78

19 las en bønn for de døde når han kom forbi en kirkegård. En dag kom hans fiender etter ham, og han rømte på kirkegården. De døde hjalp ham, og de fiendene rømte. Dette var fortalt på hvor nyttig er det å minne de døde i sine bønner. Det samme ble fortalt også i England eller på Sicilia. Vi kan la merke til at det ble fortalt over mange hundre år.

Det fins et sagn som heter Trollmannen på kirkegården som er liknende dette sagnet om striden mellom landdraugene og sjødraugene, men det er det motsatte. Her er de dødningene som er farlige, og draugene som hjelper. Forfattere av boken Den store boka om spøkelse skriver om at det ble fortalt av samene. Jeg har funnet sagnet om kampen mellom sjø- og landdraugene i samisk folketro, og denne varianten var nesten den samme som den norske. Jeg skal snakke om det videre i delen Draugen i samiske sagn (3.4.).

Trollmannen på kirkegården forteller om en trollmann som gikk på kirkegården for å hente seg et menneskebein. Da han hadde hentet det, så han at det kom dødningene etter ham. Han løp til sjøen, og ropte på alle drauger at de skulle komme og hjelpe ham. Etterpå foregikk den samme kampen mellom dødningene og draugene. Da det var slutt med kampen, kom en draug til mannen og sa ham :

”Før det blir morgon, skal du samle saman alle likkisteborda og tarelegene. Likkisteborda skal du legge på kyrkjegarden, og tarestilkane skal du kaste på sjøen. Du skal vere glad for at eg er søskenbarnet ditt. For eg passa på at ikkje dei andre draugane reiv deg i småbitar.”30

Det er litt uvanlig, men det bare viser at det er en av de flere variasjoner av vandresagnet. Hvorfor det oppstod på denne måten, vet vi ikke. Den norske versjonen er kanskje litt mer påvirket av kristendommen. Det er de likene fra viet jord som hjelper. Vi kan ikke si at det er den samiske varianten selv om det er draugen som hjelper (dette ofte forekommer i de samiske sagnene). Det er mulig at begge varianter levde både hos nordmenn og samer.

30 ESPELAND, Velle, HOLMBERG, Mikael. Den store boka om spøkelse. Oslo, Pax Forlag, 1999. ISBN 82-530-2139-9. s. 26

20 3.2.3 Andre sagn om draugen

Det er veldig ofte at sagnet som er kjent under navn Draugen prøver rom eller Coldevin forekommer. Denne historien handler om en kar som kom ned til båten og fikk se draugen som satt i båten med endevendte årene, og rodde med dem ut i luften. Draugen gikk fra rom til rom og sa” Her høv det ikke.” I hovedsmannsrommet sa draugen: ” Her høv det.” Dagen etter omkom høvedsmannen på havet.

Det andre sagnet ble fortalt av Arthur Brox. Det forteller om tre menn som var på havet da en stor hånd kom opp fra havet. De to var redde, men høvedsmannen kastet en vott i havet. Da han hadde gjort det, forsvant hånden. Dagen etter gikk høvedsmannen til fjæra.

Då høyrde han at det ropa ute frå sjøen: ”Opp du mann som votten meg gav, løys i sør og bett i nord. Huff, huff, for eit ver uti havet.” Då mannen høyrde det, surra han båten, gjekk opp i bua og sa at det vart landliggje. ... Som kasta or ein sekk kom nordauststormen så sterk som han ikke hadde vori i manns minne. Det vart mange forlis den dagen. Det seiest at dei fann 50 vottar i Votthola, og alle høvde til ei hand.31

Dette sagnet er litt spesiell i et trekk. Draugen er ofte ond og farlig. Men i dette sagnet viser draugen takksemd. Det er litt uvanlig, men det forekommer ikke så sjelden.

Det siste sagnet som jeg vil snakke om, er om en mann som så draugen som ville løse landtauet ved båten. Men det ble smøret med ekskrementer. Som jeg skrev før, tålte draugen ikke menneskelort. ”Da hørte mannen draugen si: ”Fy, fy, mannen har kokka på tauet, og dermed var båten berget”32

31 BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4. s. 79-80 32 MOLAUG, Svein. Vår gamle kystkulturen. Oslo, Dreyers Forlag A/S, 1985. s. 70

21 3.3 Eventyret Tuftefolket på Sandflesa

Det finnes veldig få eventyr om draugen. Jeg har funnet et av Asbjørnsen og Moe. Dette eventyret har et felles trekk med sagn. Her finner vi navnet av stedet ”Lang til havs rett ut for Trena på Helgeland ligger det en liten banke som kalles Sandflesa.”33 Denne historien forteller om en rik bonde som har to sønner. Den eldste Hans Nikolai hadde mer næringsvett enn nordlendinger pleier å ha. Lykk Anders var alltid i godlaget og hadde lykken med seg. En dag reiste de ut på Sandflesa for å hente redskap. Mens Lykk Anders sov, la Hans Nikolai ham der, og seilte hjem. Han sa til alle at Lykk Anders kullseilte, og arvet alt. Om julekvelden så Lykk Anders en lysning. Det var en vakker nordslandsjekt med tuftefolkene om bord. Han traff ei vakker jente som var blitt bergtatt da hun var barn. Lykk Anders tok jenta og alle gull og sølv med seg hjem. Han ble mange ganger rikere enn hans bror. Da Hans Nikolai så det, reiste han på Sandflesa igjen. Han så lysningen også, men det var morild av draugen. Han traff en stor flokk av drauger.

Draugene i dette eventyret har de samme trekkene som i sagn. Hans Nikolai møtes med draugene som lyser som morild og skriker veldig uhyggelig. «Nå ble han redd og ga seg til å skrike, men draugen skrek enda verre...»34 De ser ut liknende som i sagnene, de har tangvase istedenfor hodet og ”... fornam en fær fjærelukt.”35 De har på seg skinnhyre, skinnstakk og sjøstøvler. Det passer med forekomsten av draugens klær. Helgeland ligger i Nordland og her viser draugen seg med klærne fra skinn. De har også store votter, og de banker med dem til en stein som de bar med seg. (se vedleggliste Nr 5). Draugene ble borte, da hanen gol. Dette er et trekk fra eventyr, men det finnes også i sagn. Alle onde vesener mister sin makt når natten er over. Men med Hans Nikolai gikk det ikke bra.

Da han kom hjem, var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og lofter der han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland tillegger draugen. Før han døde, kom han likevel til samling igjen, og han fikk kristen jord, som de sier. 36

33 ASBJØRNSEN, P. Chr., MOE, Jørgen. Samlede eventyr. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1978. ISBN 82-05-01584-8. (Tuftefolket på Sandflesa). s. 47 34 ASBJØRNSEN, P. Chr., MOE, Jørgen. Samlede eventyr. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1978. ISBN 82-05-01584-8. (Tuftefolket på Sandflesa). s. 54 35 ASBJØRNSEN, P. Chr., MOE, Jørgen. Samlede eventyr. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1978. ISBN 82-05-01584-8. (Tuftefolket på Sandflesa). s. 53 36 ASBJØRNSEN, P. Chr., MOE, Jørgen. Samlede eventyr. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1978. ISBN 82-05-01584-8. (Tuftefolket på Sandflesa). s. 54

22 3.4 Draugen i samiske sagn Samisk folketradisjon begynte å interessere samlere fra 1800-tallet. Just Knud Qvigstad37 samlet de samiske eventyrene og sagnene, og laget et firebindsverk med både samisk og norsk tekst. Det ble utgitt fra 1927 til 1929 i Aschehoug, men det har aldri fått plass som samlingen av Asbjørnsen og Moe. De samiske sagnene om draugen ligner de norske sagnene. De er tids- og stedsbestemte og har bestemte navn av personer. De skiller seg bare i noen detaljer. Jeg skriver om de sagnene med noen spesielle trekk som ikke finnes i de norske sagnene om draugen. Den første forskjellen mellom samisk og norsk folketro er at draugen alltid er ond og farlig, men det finnes samiske sagn, der draugen kan være hyggelig. I sagnet Dødsseileren38 takker draugen for en vott som ble kastet til sjøen av en mann. ”Da ropte draugen: -Velsigne mann, som ga votten! Du skal få god seilas til hjemlandet ditt.”39 Dette sagnet er veldig interessant også for andre ting. Det er det eneste sagnet som skjer i utlandet. Det forteller om norske skip i Kina. To av dem skulle seile til Norge og et av dem til Japan. Det var en kapitan som var ung og som ville krysse til Japan. De andre kapitanene sa til ham at det blåste passaten rett imot, men han sa ”Om jeg så skal krysse til dommedag, til Japan skal jeg komme.”40 Han seilte ut og han ble borte på havet. ”Da det mørknet hørte en at draugen banket på et berg og sa: - Jeg krysser til dommedag. ”41 Dette er et veldig spesielt sagn fordi vi vet hvem draugen er. Vanligvis er draugen et ukjent lik og en gjenganger, men her er det den unge kapitanen Erik. Sannsynligvis var folk ikke så redd fordi de visste at det er den døde kapitanen. ...når det mørknet om kvelden, kom draugen på et berg og ropte: - Jeg krysser til dommedag. Det blåser sønnavind og regner litt. Men voi, hvor jeg fryser på den ene hånden! Det ble morgen. Da var det vindstille. Om kvelden i mørkningen kom draugen igjen og ropte: - Sønnavind og litt regn! Voi, hvor jeg fryser på den ene hånden! Det var en gammel matros er som kastet en utslitt vott i sjøen, og han ropte: - Frys ikke mer, Gammel-Erik! 42

37 Just Knud Qvigstad (1853-1957) var en nordmann fra Tromsfylke som snakket samisk. Han var den største samler av de samiske eventyrene og sagnene 38 Fortalt av Efraim Pedersen Oterodden fra Storfjord i Lyngen i 1923 39 POLLAN, Brita, red. Samiske beretninger. Oslo, Aschehoug, 1997. ISBN 82-03-18918-0. s. 323 40 POLLAN, Brita, red. Samiske beretninger. Oslo, Aschehoug, 1997. ISBN 82-03-18918-0. s. 322 41 POLLAN, Brita, red. Samiske beretninger. Oslo, Aschehoug, 1997. ISBN 82-03-18918-0. s. 322 42 POLLAN, Brita, red. Samiske beretninger. Oslo, Aschehoug, 1997. ISBN 82-03-18918-0. s. 322-323

23 En annen ting som er veldig tydelig her er at det er en parallelle til Den flygende hollender som er kjent internasjonalt. Først og fremst er hovedpersonen ikke en vanlig fisker eller en handelsmann som i de fleste sagnene om draugen. Det er en kapitan, den samme hovedpersonen som i Den flygende hollender. Kapitanen i Den flygende hollender er dømt til å seile rundt på de syv hav til dommedag. Det er det samme med den unge kapitanen som skal seile til dommedag for å komme til Japan. Dette viser til at historien om Den flygende hollender var veldig kjent også i Nord-Norge, og kom sammen med sagnene om draugen.

Det andre eksempelet på forskjellige trekk er at i sagnet Draugen roper43 er skrevet at ”jo sterkere draugen roper, jo flere folk kommer bort ”44, men i norsk folketro er det slik at så mange ganger som draugen roper, så mange mennesker ville omkomme. Litt forskjellig er det også med draugen og varme. I norsk folketro fortelles at draugen ikke liker varme, og at det hjelper å kaste noe varme. Men i det samiske sagnet En draug45 er det annerledes. Draugen kommer til fangstgammen for å varme fingrene sine over ilden. I det samiske sagnet som heter En draug blir satt på en mann46 viser draugen seg på land i skinnstakk og sydvest på hodet. Interessant er at i dette sagnet bruker fortelleren ordet trollet istedenfor draugen selv om det er helt klart at det gjelder draugen. ”Da holdt mannen trollet fast og begynte å banke det med lærbeltet, og trollet forandret seg i mange skikkelser. Av og til ble det som en manet, av og til som en reinskinn.”47 Sagnet har også et samisk innslag fordi draugen kan forandre seg i en reinskinn. Dette finnes ikke i norske sagn om draugen. I de samiske sagnene om draugen mangler ikke det sagnet Kamp mellom drauger og dødninger48. Denne versjonen forteller om en drikkfeldig prest som sendte en tjenestegutt på juleaften for å hente brennevin. Tjenestegutten hadde ikke lyst til å gå, men presten sa til ham at han skulle gå. I den norske versjonen av dette sagnet var den tjenestegutten ofte veldig modig og ville gå til naustet for brennevinen. Da de møtet, kastet han en flaske etter draugen. Historien foregikk på den samme måten som den norske varianten, bare slutten er litt forskjellig. Det slutter med dialogen mellom tjenestegutten og presten.

43 Fortalt av Efraim Pedersen Oterodden fra Storfjord i Lyngen i 1923 44 POLLAN, Brita, red. Samiske beretninger. Oslo, Aschehoug, 1997. ISBN 82-03-18918-0. s. 206 45 Fortalt av Isak Persen Saba fra Reppen i 1920. Han har hørt det av folk. 46 Fortalt av Erik Persen Trollvik fra Kåfjord i 1880 47 POLLAN, Brita, red. Samiske beretninger. Oslo, Aschehoug, 1997. ISBN 82-03-18918-0. s. 320 48 Fortalt av Peder Steiness fra Balsfjord i 1882.

24 Han kom inn i stua til presten og ga ham to brennevinsflasker. - Hvor er den tredje flaska? spurte presten. - Gå i fjæra og se selv, sa tjenestegutten. - Har du sett noe skrømt? spurte presten. - Gå selv og se! sa tjenestegutten. Presten turte ikke gå før det ble dag. Da han kom til kirkegården, så han tangkvaster og biter av likkistebord fra kirkegården helt ned til fjæra. Presten ble redd og slutter med å drikke brennevin, og han ble et riktig bra menneske. 49

Denne slutten er litt morsomt og kommer med et budskap at denne historien lærte presten å ikke drikke og å være et riktig menneske. Selv om det skiller seg i noen detaljer, er dette vandresagnet veldig lignende til den norske varianten, og det viser at det ikke kommer an på språket eller nasjonalitet, folketro og folkediktning levde veldig sterk, og førte seg videre mellom mennesker. I samiske sagn kan vi finne historier om slåsskamper mellom mennesker og draugen. Som eksempel viser jeg et sagn som heter En draug stopper helgedagsfiske50. Det forteller om en mann som hver søndag pleide å fiske. En søndag så han en ukjente mann i fjæra. Den mannen hjalp ham å få båten opp, men etterpå ville han å slåss.

Av og til førte trollet mannen til sjøkanten. Mannen klarte likevel å holde igjen så trollet ikke fikk ham ut i sjøen. De sloss lenge. Kona hjemme begynte å synes at det varte lenge før mannen hennes kom i land. Hun tok med seg dattera og sønnen og gikk til fjæra for å undersøke som mannen var kommet i land. Da de kom til fjæra, så de to menn som sto midt i fjæra og sloss. De gikk dit for å se på dem. Idet de kom nær, begynte den ene mannen å løpe til sjøen, og han fór ut i sjøen som en ildsprut.51

Men dette med slåsskamper mellom draug og mennesker er ikke bare et samisk trekk. Vi har også norske sagn som forteller om disse slåsskampene. Jeg viser sagnet Ryggtak med draugen (se vedleggliste Nr. 6). Interessant er at i disse sagnene ofte er draugen som er den sterkeste, og denne kampen tar ofte veldig lang tid, men det er alltid noe som forårsaker at draugen forsvinner. I det samiske sagnet kom kona med barna, og i dette sagnet lysnet det og draugen forsvant. Dette sagnet er om en handelsmann som overnatter på Floholmen utenfor Lovunden i Trænfjorden.

49 POLLAN, Brita, red. Samiske beretninger. Oslo, Aschehoug, 1997. ISBN 82-03-18918-0. s. 325 50 Fortalt av Erik Bakkemo i Kåfjord i 1927 51 ESPELAND, Velle, HOLMBERG, Mikael. Den store boka om spøkelse. Oslo, Pax Forlag, 1999. ISBN 82-530-2139-9. s. 22

25 Just som han var i ferd med å gå inn i losjiet, kom et ein mann etter han og ba han vere med ned til sjøen igjen. Handelsmannen visste at han var aleine på holmen, så dette kunne ikkje vere noko levande menneske. Han prøvde å gå inn i huset å få tent eld, men den framande slo armane kring han. Han såg korkje hovud eller ansikt på angriparen, så han forsto det måtte vere draugen, og at nå gjalt det liv eller død. Han forsvarte seg så godt han kunne, og draugen fekk ikkje bukt med han. De tok ryggtak, og handelsmannen måtte bruke alle kreftene sine. Da det lysna av dag, slapp utysket han og vart borte. Det var ikkje anna att av han enn sjøgras og ein stor haug slim, som ein manet.52

Ifølge Sonja Westrheim er det litt uvanlig fordi mennesker ikke slåss med vetter. De var for farlig og hadde stor makt. Dette er et eksempel at draugen ikke er et vanlig vette. Andre ting som Sonja Westrheim skrever i sin artikkel Det er så mangt mellom himmel og jord om, er at andre vannvetter som for eksempel havfrue, havmann, eller nøkk er ”erotisk ladet figurer som på denne høyst utspekulerte måten lokker intetanende personer til seg ned i dypet. Slike metoder bruker aldri draugen. Han går mer rett på sak og spiller aldri på erotikken.”53 Det andre eksempelet er at vi har råd man kan kvitte seg med draugen på, men slike råd eksisterer ikke i tradisjonen om andre vannvetter. Disse eksemplene viser at draugen er litt spesielt. Draugen skiller seg fra andre vetter i flere aspekter.

52 POLLAN, Brita, red. Samiske beretninger. Oslo, Aschehoug, 1997. ISBN 82-03-18918-0. s. 321 53 SKOGLUND, Tore, WESTRHEIM, Sonja, ERIKSEN, Hans Kr. Draugen: Hevneren fra havet. J.W. Cappelens Forlag AS, 1992. Illustrasjoner ved Johnson, Kaare Espolin. ISBN 82-02-13802-7 s. 65

26 4 DRAUGEN I LITTERATUREN

I dette kapittelet vil jeg skrive om draugen som forekommer i norsk litteratur. Det er klart at det også er sagn som hører til norsk litteratur, men i dette kapittelet skriver jeg om de verkene som er skrevet av en bestemt forfatter. Jeg vil arbeide kronologisk. Jeg vil nevne flere verk, men jeg vil skrive dypt bare om noen av dem. Det blir Jonas Lie og Regine Normanns forfatterskap i sammenheng med draugen. Disse forfatterne hadde mye felles. Begge levde på omkring den samme tiden. Begge skrev kunsteventyr, og hentet inspirasjon fra nord. I slutten vil jeg skrive om illustrasjoner av draugen.

4.1 Det kronologiske oversikten av draugen i litteraturen I denne delen går jeg ut fra artikkelen til Hans Kr. Eriksen Draugen i litteraturen som er skrevet i boken Draugen: Hevneren fra havet. Jeg begynner med verkene på den tiden da draugen var en generell gjenganger. Draugen finnes også på runeinnskrifter. Som et eksempel har jeg Karlevi-steinen fra Øland (se vedleggliste Nr. 7). Runesteinen har en vestnordisk innskrift som er datert til siste delen av 900-tallet. På denne runesteinen finner vi ordet draug. Etterpå nevner jeg Olav Tryggvasons saga i Heimskringla som ble skrevet på 1220-tallet av Snorre Sturlason. Her finner vi draugen som en gjenganger i den allmenne betydningen. Jeg nevner også Kongsspegelen omkring fra året 1250, selv om vi ikke kjenner forfatteren. Vi vet bare at det var en lærd person, men det er viktig å nevne det fordi det snakkes om draugen der. I dette verket forteller en far sin sønn om verden. Det gjelder også livet på havet. Sønnen spør om sjøtroll som finnes i havet. Det var kanskje draugen som han mente. Det var mest prester som skrev i middelalderen og også senere. De var nesten de eneste som kunne lese og skrive og hadde noen utdanning. På 1600-tallet var det biskop Olaus Magnus. Han rømte fra Sverige til Roma under reformasjonen. Han skrev beretninger om havet i nord. Han tegnet også et kart over havet med sine havmonstre som sjøtroll, krake eller sjøorm. Dette kartet heter Carta Marina og er fra 1539. Det er også en annen prest som jeg vil nevne. Det er Petter Dass på 1700-tallet som levde i kystområdet, og som var i nær kontakt med fiskere som omkom på havet. Han skrev ikke direkte om draugen, men i hans verk Nordlands Trompet prøver han å forklare hva som skjer med folk som drukner på havet.

27 Og døer vi paa Reisen til Kirker og Sogn, Da føres vi heden paa Israels Vogn, Og for vores Herre maa falde. Hvad vil en Guds Tiener bekymre sig ved, At han er udvalt et Begravelses Sted, Som Mennisken icke kan finde. Om han ikke bæres af Venner herud, Han kan dog med Mose begraves af Gud, Og lukkes saa rolig derinde.54

Petter Dass var presten og her prøver han å trøste folk at de kan komme til frelse, selv om de ikke ble begravet i vigd jord. Men vi har også et annet eksempel på at han kanskje ikke var så sikker med denne oppfatningen. Det er diktet Brydende Baarer-Flydende Taarer som er skrevet av ham til en mann som omkom på havet i 1704.

Ak! unge Blod du værdig var En bedre grav at hafve End at den Torsk paa Bunden gaar ... Men nu maa du fornøyes med En kiste gjort af Tarre, Og Lagen udaf Tang bereed Omkring dit Hoved snare.55

På 1800-tallet er det Erik Pontoppidan. Han skrev om marmælen. Ifølge ham er marmælen ungen av havmann og havfrue, men marmælen vanligvis sammenblandes med en draugunge. På denne tiden må vi nevne også biskopen Johan Ernst Gunnerus som skrev om draugen. Han var naturvitenskapsmann og han alltid ville forklare overnaturlige vesener for folk. Han prøvde å systematisere draugene. ”Hid hører Draugen, inddeles i Land og Søe- Drauen.”56 På 1900-tallet kommer endelig Jonas Lie med romanen Den Fremsynte eller billeder fra Nordland. I denne romanen forteller han historien om Elias og draugen. Det er den mest kjente historien om draugen i litteraturen.

54 SKOGLUND, Tore, WESTRHEIM, Sonja, ERIKSEN, Hans Kr. Draugen: Hevneren fra havet. J.W. Cappelens Forlag AS, 1992. Illustrasjoner ved Johnson, Kaare Espolin. ISBN 82-02-13802-7. s. 104 55 SKOGLUND, Tore, WESTRHEIM, Sonja, ERIKSEN, Hans Kr. Draugen: Hevneren fra havet. J.W. Cappelens Forlag AS, 1992. Illustrasjoner ved Johnson, Kaare Espolin. ISBN 82-02-13802-7. s. 106 56 SKOGLUND, Tore, WESTRHEIM, Sonja, ERIKSEN, Hans Kr. Draugen: Hevneren fra havet. J.W. Cappelens Forlag AS, 1992. Illustrasjoner ved Johnson, Kaare Espolin. ISBN 82-02-13802-7. s. 108

28 Vi finner draugen også i Juvikfolke av Olav Dunn eller i Ringelihorn av Regine Normann. Til slutt vil jeg bare nevne noen folkeminnebøker om draugen fra forrige århundre. Det er Norske folkeeventyr og sagn samlet i Nordland av Ole Tobias Olsen fra 1912, Huh- tetta av Finn Myrvang fra 1964, Folkeminne frå Ytre Senja av Arthur Brox fra 1970 eller Det mørke landet. Nordnorske eventyr og segner av Edvard Ruud fra 1980.

4.2 Jonas Lie

Jonas Lauritz Idemil Lie (se vedleggliste Nr. 8) er kjent som en av de fire store forfatterne i Norge. Han var født i 1833 i Modum som sønn av en embetsmann. Hans far fikk arbeid i Tromsø, og familien måtte flytte dit. Jonas Lie vokste opp der, han møtet finske, samiske og russiske kjøpmenn, og han hørte mange fortellinger om havet der. I Tromsø hentet Jonas Lie inspirasjon for sin senere skriving.

Jonas Lie studerte jus i Kristiania. Der begynte han å skrive. Han var er romanforfatter, men han skrev også dikt eller skuespill. Han er regnet som en av skaperne av den moderne norske romanen. Han giftet seg med sin kusine Thomasine Lie. De bodde mange år i Frankrike og Tyskland, og de kom tilbake til Norge i 1906. Etter to år Jonas Lie døde i Stavern.

Jonas Lie skrev om draugen mest i romanen Den Fremsynte eller billeder fra Nordland eller i romanen Troll (1891). Jeg vil snakke mest om historien Elias og draugen som fines i Den Fremsynte eller billeder fra Nordland.

4.2.1 Den Fremsynte eller billeder fra Nordland

Den Fremsynte eller billeder fra Nordland kom ut i 1870. Det var den første boken av Jonas Lie, og den gjorde ham kjent. Han skrev den som en påminnelse av sin barndom og oppvokst i Tromsø. Da denne boken ble utgitt, kom fortellingen fra nordland inn i norsk litteratur. På denne tiden var det noe nytt, fordi Jonas Lie kom med en ny vinkling på eventyr og sagn.

29 Før jeg begynner å fortelle om Elias og draugen, vil jeg nevne en annen fortelling som ligger veldig nær til norske sagn om draugen. Det er en historie om kampen mellom sjødraugene og landdraugene. Denne historien blir fortalt nesten på den samme måten som de sagnene om draugen. Den er bare satt i handlingen av denne romanen.

Jeg erinder således hvorledes jeg en mørk høstaften, da jeg hadde listet med der ned, lyttet mens Komag-Nils – han med det gule ansikt og dødningsgrinet, når han lo-fortalte en slem spøkelsehistorie fra Erlandsens formans tid. Dengang stod det en gammel sjøbod et stykke utenfor prestegården. Og så var det en juleaften at de satt og drakk og julet inne på handelsplassen. Da klokken ble elleve, slapp ølet opp, og så ble drengen, som het Rasmus og var en sterk og modig kar, sendt hen til sjøboden (…)57

4.2.2 Elias og draugen

Elias og Draugen er en kort historie fra kysten nordpå. Den blir fortalt av David Holst, den mystiske nordlendingen som er sykelig. Med denne fortellingen kom draugen for alvor inn i norsk skjønnlitteraturen. Det var skrevet av en kjent forfatter, og slik draugen fikk sin plass både som person i litteratur og folklore-skikkelse. Denne fortellingen inspirerte også Roald Dahl. Han mener at det er den beste av de gode han har funnet. Han tok Elias og draugen i sin samlingen av spøkelseshistorier som heter Roald Dahls svarte bok (Roald Dahl's Book of Ghost Stories, 1983). Roald Dahl har også et maleri av Jonas Lie i sin dagligstue.

Denne historien forteller om en fattig fisker Elias og hans kone Karen. De hadde en hytte på Kvalholmen nede i Helgeland, og Elias fisket i Lofoten. Kvalholmen var veldig ensom og Karen hørte ofte et uhyggelig skrik og merkelige lyder. De hadde seks barn, det kom et barn hvert år. En dag så Elias en stor kobbe på stranden. Han ville drepe den, og støtte en jernpigg i kobbens rygg. Kobben så med blodanløpene øyne ondt på ham, og forsvant. Elias glemte historien og dra hjem.

Senere begynte rare ting å skje. En natt gikk han å sette en spilre under den nye seksæringen hans. Han så et ansikt som lignet kobbens. Han så også en stor mann som hadde en jernpigg i ryggen. Da Elias dra ut på fiske, hørte han: „ Når det blir fembøring, så akt deg,

57 LIE, Jonas. Den Fremsynte. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1954. s. 34-35

30 Elias!“58. Det varte mange år, for det blir fembøringen. Hans eldste sønn var 17 år gammel. Høsten det skjedde, seilte Elias med sin familie i Ranen for å bytte bort seksæringen for en fembøring. Da de seilte hjem i den nye fembøringen, ble det storm. Elias så en annen fembøring som lå samme kurs. Det lyste morilden omkring dem. Han så folkene ombord med sydvester på hodet, men ha så ikke deres ansikt.

Plutselig brøt en forferdelig brekksjø, hvis hvite kam Elias lenge hadde skimtet gjennom mørket, innover halsen, hvor Bernt satt. Den stroppet liksom hele båten for et øyeblikk, plankene skalv og rystet under trykket av den og strømmet så, da båten, som en stud lå halvkantret, reiste seg igjen og tok fart, ut over lebord akter. Mens dette stod på, syntes han det skrek fælt over i den annen båt. Men da det var over, sa konen, som satt ved draget, med en stemme som skar ham inn i sjelen:“Herregud, Elias, den sjøen tok Marthe og Nils med seg!“59

Etterpå dukket den båten igjen. Elias kunne se ansiktene. De var bleke og så ut som dødninger. Plutselig lå de halvkantret igjen. Etter ble Karen bort. Elias mistet sin kone, men han kunne ikke berge henne, han hadde fremdeles tre sønner i båten. Etter en stund så ham igjen den andre fembøringen med en svær mann med jernpigg i ryggen som satt på den samme plassen som ham. Elias hørte:“ Nu vælt‘ fembøringen din, Elias!“60 Elias skjønte at det var draugen og at det var hans siste reise. I slutten ble båten kantret. De eneste som overlevde var Elias og hans sønn Bernt. De satt alene på hvelvet og prøvde å rope om hjelp.

Sønnen forstod nu at det led på det siste med faren, og ville så godt det i duvningen lot seg gjøre, flyttet seg hen og støtte ham; men da Elias merket dette, sa han: ” Holdt deg nu bare trøst fast, Bernt! I Jesu navn, æ går til hu mor”, og dermed kastet han seg bakover ned av hvelvet. Da sjøen hadde fått sitt, ble den, som enhver ver der har sittet på hvelvet, en god stund efter roligere.61 For Bernt ble det lettere å holde seg på hvelvet. Han berget seg, men han ville aldre mer på havet. Det er slutten av denne tragiske historien. Jonas Lie gikk ut fra folketroen om draugen. Draugen ser ut som en død fisker her, med et blek ansikt og en sydvest på hodet. Draugen skrek hver gang da noen død. Elias visste at han skulle dø da han så draugen. Dette er alt fra folketroen. Men Jonas Lie brukte ikke bare et sagn som i fortellingen om kampen mellom sjødraugene og landdraugene. Elias og draugen er sannsynligvis en fortelling som

58 LIE, Jonas. Den Fremsynte. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1954. s. 39 59 LIE, Jonas. Den Fremsynte. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1954. s. 41 60 LIE, Jonas. Den Fremsynte. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1954. s. 43 61 LIE, Jonas. Den Fremsynte. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1954. s. 44, 45

31 kommer av Jonas Lie. Det er et kunsteventyr som jeg vil snakke senere om. Denne historien er veldig spennende og også veldig kjent i verden. Nå er det også veldig kjent på grunn av Roald Dahl.

4.3 Regine Normann og Ringelihorn

Serine Regine Normann (se vedleggliste Nr. 9) ble født i Mårsund i Vesterålen i 1867 til skolelærer Mikkel Normann og Tina Amalie. Hennes mor kunne mange eventyr om troll eller draug, og det påvirket hennes barn. Da Regine var fire år gammel, hennes far døde. Hennes mor hadde fem små barn, og derfor måtte Regine flyttet til morens bror.

Regine Normanns liv var ikke veldig lykkelig. I 1885 giftet seg hun som en 17 år gammel pike med lærer og klokker Peder Johnsen som var 38 år gammel. Ekteskapet deres var ikke lykkelig. Regine fikk et arbeid som en vikarlærer. I disse årene begynte hun å skrive. Hun måtte hemme sine manuskripter for sin ektemann. Etter ni år forlot Regine ektemannen, og dra til hovedstaden for å skaffe seg utdannelse som lærerinne. Regine Normann var den første kvinnen som kom til Kristiania fra nord, og etablerte seg i det litterære miljøet der. I 1906 giftet hun seg med forfatteren Tryggve Andersen. Ekteskapet ble oppløst igjen i 1913. I mer enn 30 år arbeidet hun ved Sofienberg skole i Kristiania. Hun var en elsket lærerinne som elevene husket hele livet. Her forteller hun sine historier da hun underviste. Regine Normann hentet inspirasjon fra sitt hjem i nord. I 1939 flyttet hun hjem til sin bror. Men dette oppholdet var ikke lang. Hun ble syk og døde i august 1939.

Hun er mest kjent for samlinger av nordnorske eventyr som ble utgitt i 1925 med navnet Eventyr og i 1926 med navnet Nye eventyr. Etterpå ble de utgitt sammen under navnet Ringelihorn. Eventyr og Nye eventyr ble illustrert av Gerhard Gjerding. De samlede utgavene fra senere år ble illustrert av Kaare Espolin Johnson.

32 Regine Normanns og også Jonas Lies bøker settes på som et eksempel på norske kunsteventyr. ... overtar både fortellemåte og motivvalg fra folkeeventyret, men siden det er skapt av en bestemt forfatter, fremstår her overnaturlige innslag som et bevisst kunstmiddel. Likevel er også kunsteventyret karakterisert ved sammenveving av realistiske og fantastiske detaljer. Tilsvarende er folkeeventyret definert som en fortelling med overnaturlig innhold som har levd i muntlig tradisjon uten navngitt forfatter.62 Fra dette utdraget er det klart at den største forskjellen mellom kunsteventyr og folkeeventyr er at kunsteventyr ble skapt av en bestemt forfatter. Selv om Regine Normanns eventyr ligger veldig nær til folketradisjon enn de andre, ble hun ikke nevnt i flere bøker om de norske folkeeventyrene. Men noen gang er hun ikke heller nevnt som en kunsteventyrforfatter. Hennes eventyr kommer imellom de vanlige kategoriene.” Totalt sett blir eventyrene hennes stående i en meget interessant posisjon mellom tradert folkelig materiale og diktede eventyr”63 Det som er interessant i Regine Normanns forfatterskap er at hun begynte med romanen og sluttet med fortellingen. Vanligvis er det omvendt hos de andre forfatterne. Regine Normanns eventyr er et møte mellom det norske og det nordnorske i litteratur. I Norge ble de østnorske landskapene hevd som det typiske norske eventyrlandskapet. Eventyrene av Regine Normanns blir oppfattet som en påminnelse om at de østnorske eventyrene ikke er de eneste eller de mest typiske norske.

4.3.1 Det røde gullbergslottet i Nordvesthavet

I boken Ringelihorn nevner Regine Normann noen gang draugen. Jeg vil snakke om eventyret Det røde gullbergslottet i Nordvesthavet. Dette eventyret kommer i delen Nye eventyr som det siste eventyret. Fortellingen begynner på en måte som ligner til begynnelsen av Elias og draugen.

62 WILLUMSEN, Liv Helene. Regine Normanns Forfatterskap. Fortellemåte og tematikk. Oslo, Unipub AS og forfatteren, 2005. ISBN 82-7477-193-1. s 188 63 WILLUMSEN, Liv Helene. Regine Normanns Forfatterskap. Fortellemåte og tematikk. Oslo, Unipub AS og forfatteren, 2005. ISBN 82-7477-193-1. s. 191

33 Det var en gang en mann og en kone som bodde for seg selv på en flat strandstrimmel ute ved storhavet. (…) Og fra det hullet trengte det stundom sånn jammer og gråt at det var fælt å høre på for dem som bodde det så nært og allikevel ikke kunne nå å rekke en hjelpende hånd. Utenfor stranda lå et par gressgrodde holme, og siden var det bare havet og himmelen. 64

Det er også et ensom sted der en mann og en kone bor for seg selv. Det er også et uhyggelige skrik som de kan høre der. Det røde gullbergslottet i Nordvesthavet forteller om en ung jente som heter Karianna og som er datter av mannen og kona. Karianna vil frelse en prins som ble røvet av draken fra det røde gullbergslottet i Nordvesthavet. Det er go’bonde65 og havkallen som hjelper henne. Go’bonde begynner å mane fram alt av dypet av havet. Her kommer draugen. “Både det fyselige og det ufyselige mante han fram; bare stordraugen selv formådde han ikke å rikke.”Vi får greie oss uten den karen”66 Karianna reiser med en diger kveite. Kveita hekser Karianna om til et bubberullskjell for å gjemme henne for draugen.

I det samme dukket stordraugen opp av havdypet aldeles overgrodd av tang og skjell. ”Havet skal brenne der du vil renne og svi deg til kull,” skrek han, og slo etter kveita med en diger skipskjøl han hadde i neven.67

Det begynner en kamp mellom kveitas hær og draugens hær. Regine Normann snakker om en stordraug som har en hær av sjødrauger. De bruker tarelegger og skipsplanker til våpen. Her ser vi at det er et trekk fra sagnet om kampen mellom sjødraugene og landdraugene. Denne kampen tar tre dager og tre netter. Det er ”3” som et magisk nummer som brukes i eventyr. Som alle eventyrene slutter også dette lykkelig. Hæren av kveita vinner og Karianna frelser prinsen.

64 NORMANN, Regine. Ringelihorn og andre eventyr. Belgium, Den norske Bokklubben, 1977. Tegninger av Kaare Espolin Johnson. ISBN 82-525-0329-2. s. 152 65 Go’bonde = gjenganger etter ham som først festet bo på stranda 66 NORMANN, Regine. Ringelihorn og andre eventyr. Belgium, Den norske Bokklubben, 1977. Tegninger av Kaare Espolin Johnson. ISBN 82-525-0329-2. s. 156 67 NORMANN, Regine. Ringelihorn og andre eventyr. Belgium, Den norske Bokklubben, 1977. Tegninger av Kaare Espolin Johnson. ISBN 82-525-0329-2. s. 157

34 4.4 Illustrasjoner av draugen

Den mest kjente tegneren av draugen er Theodor Kittelsen. Jeg vil snakke mest om ham, men det var også flere som tegnet draugen i forskjellige bøker. Jeg vil nevne Kaare Espolin Johnson som illustrerte Ringelihorn av Regine Normann, og som er også illustratør av boken Draugen hevneren fra havet av Tore Skoglund som jeg bruker som en sekundær kilde. Den andre illustratøren er Per Krohg (se vedleggliste Nr. 5) som illustrerte utgaven Samlede eventyr av Asbjørnsen og Moe. Den tredje maleren er Karl Erik Harr (se vedleggliste Nr. 11) som tegnet illustrasjoner i Edvard Ruuds bok Det mørke landet.

Theodor Kittelsen (1857-1914)

Theodor Severin Kittelsen var norsk tegner og maler. Han ble født i Kragerø som en av åtte barn. Faren var kjøpmann, men etter hans død måtte Theodor ut av hjem. Han var urmakerlærling og malerlærling i Kristiania. Da Theodor var 17 år gammel, begynte han ved tegneskole i Kristiania.

Theodor Kittelsen er illustratør av eventyr av Asbjørnsen og Moe sammen med Erik Werenskiold. Han levde noen år i Lofoten. I løpet av 1880-årene fikk han kontakt med draugen. Hans illustrasjoner av draugen (se vedleggliste Nr. 10) kommer i serien Trollskap fra 1887. Her møter vi også nøkken, de underjordiske eller troll. Hans første illustrasjon var Sjøtrollet.

Det er sagt om Theodor Kittlesen at han er den eneste kunstneren som virkelig har sett troll. Han var kanskje den første som tegnet draugen. Hans bilder av draugen er veldig kjente og de har festnet på en måte bildet av draugen. Theodor Kittelsen kommenterer også sine bilder om draugen. I Trollskap forteller han om en høvedsmann som het Kristian Westerval og draugen. Kristian Westerval ville vise draugen at han ikke var redd, men han omkom på havet. Folk skjønte at draugen tok ham med seg.

35 5 DRAUGEN I DAG

Selv om draugen er noe som ikke er veldig hyggelig, bruker folk navnet ”draugen” også i dag. Draugen er knyttet til døden og til tiden da mange folk omkom på havet, men det er stadig noe som er typisk for Norge og som nordmenn ikke vil glemme.

Bø kommune i Vesterålen har på sitt våpen en halv båt (se vedleggliste Nr. 12). Den båten som draugen seiler i, og som representerer store ulykker på havet. Dette våpenet ble vedtatt i 1987. I Bø finnes det mange sagn og eventyrfortellinger om draugen. Regine Normann var født i Bø kommune.

Draugen heter også en kjent oljeplattform som står på et havdyp som er 251 meter (se vedleggliste Nr. 13). Draugen-feltet ble oppdaget i 1984, og plattformen kom på plass i 1993. Feltet hører til AS Norske Shell. Man kan finne også forskjellige klubber som bruker draugen i sitt navn. Det er for eksempel Draugen Motorbåtforening som ble stiftet i 1932 i Bergen eller Draugen Froskemannsklubb som ble stiftet i 1968 i Trondheim. Vi kan finne rester av troen på draugen i folkemedisinen. Det eksisterer flere ord, fleste navn på sykdommer. For eksempel draugslag som er ryggvondt eller draugkyss som er et munnsår. Det er sykdommer som etter folketradisjonen skyldtes nærkontakt med gjenganger. Det er ikke så kjent for alle nordmenn, men det overlever i noen dialekter. Det finnes også lækjeråd som bruker draugen i navnet. For eksempel draugpute er en halsplagg som en druknet har hatt på seg, eller draugslagsnykel er nykelen som har ligget i lomma på en druknet. Hvis vi ser i boken av Ivar Aasen Norsk maalbunad: Samanstilling av norske ord etter umgrip og tyding, finner vi en masse ord som gjelder draugen. Jeg har funnet disse ordene der: draugljos, draugsøl, draugspy, draugflekk, draugdans, draugblaaster, draugedriv, draugbiten. Det er sannsynlig at disse ordene ikke brukes mer i dag, men de hører stadig til norsk ordforråd. Jeg prøvde også å finne ord som gjelder andre vetter for eksempel havfruen, sjøormen eller nøkken. Jeg fant ikke noen ord. Det eneste vesenet som jeg fant flere ord med, var troll. Dette kan vise at forestillinger om draugen var viktige på denne tiden. Vi kan sette draugen på det samme nivået som troll står på. Dette er bare det andre eksempelet på at vi ikke kan regne draugen til de andre vesenene.

36 6 OPPSUMMERING

I denne oppgaven har jeg lagt fram viktigste opplysninger om draugen. Jeg har nevnt alle punktene som jeg ville gi oppmerksomhet. Det er klart fra min oppgave at draugen er et typisk vesen for kystområder fra Møre til nordover. Det viser at draugen er knyttet til hverdagslivet til fiskerne. For eksempel på Østlandet var det ikke noe tro på draugen fordi det ikke var hav. I delen Folketroen, har jeg skrevet om sagn særlig fra Nord-Norge, men denne tradisjonen gjelder ikke bare norsk folketro. I nord var det et etnisk sammensatt miljø. Draugentradisjonene finnes både i norsk og samisk folketro. Disse folketradisjonene skiller seg ikke mye. Vi kan merke at det vanligvis var bare detaljer som skilte de norske og de samiske sagnene. I denne delen har jeg vist de vanligste og de mest kjente sagnene. Det er en framsyning av det som finnes i folkediktningen om draugen. I delen Draugen i litteraturen har jeg valgt bare noen forfattere og noen av deres verk. Jeg har også forklart hvorfor jeg bestemte meg akkurat for dem. Jeg viste at draugen lever også i dag. Det er ikke i overtro som før, men på en annen måte. Folk kaller ”draugen” forskjellige ting. Til og med ord med draugen finnes i noen dialekter til i dag. Draugen er en viktig skikkelse i norsk folketro som er en fast bestanddel av norsk kultur. Man kan ikke regne draugen blant vanlige vanvetter eller spøkelser. Draugen er et veldig spesielt vesen som er en original både i Norge og i verden. Jeg håper at min oppgave vil hjelpe andre studenter som interesserer seg for norsk folketro eller norske sagn. Jeg tror at det ikke fins mange bøker eller oppgaver som gjelder draugen. I Tsjekkia har vi nesten ingenting om draugen. Man kan bruke min oppgave også for å finne henvisninger til litteratur som gjelder norsk folketro eller folkediktning. Denne oppgaven kan være en kilde for nyttig informasjon om draugen.

37 7 VEDLEGGLISTE

Nr 1: Møre om Romsdal Nr. 2: Nøkken som en hvit hest

Nr. 3: Fossegrim Nr. 4: Marmæle

38

Nr 5: Draugene kommer i land Illustrasjon av Per Krohg

Nr.6: Ryggtak med draugen

39

Nr. 7: Karlevi-steinen fra Øland

Nr. 8: Jonas Lie Nr. 9: Regine Normann

40 ¨

Nr. 10: Illustrasjoner av Theodor Kittelsen

Nr. 11: Illustrasjonen av Karl Erik Harr

41

Nr. 12: Bø-kommunevåpenet

Nr. 13: Oljeplattformen Draugen

42 8 RESUME

Hlavním tématem mé práce je „Draugen“68 jako postava v norské lidové víře, lidové slovesnosti a norské literatuře. Není jednoduché popsat, co „Draugen“ ve skutečnosti je. Pohybuje se na hranici mezi nadpřirozenou bytostí, příšerou z moře a duchem mrtvého rybáře. „Draugen“ je postava typicky norská, nenajdeme ho v žádné jiné kultuře. Tak se také liší od ostatních norských nadpřirozených bytostí jako víly nebo skřítci, které můžeme najít i u nás. Nejen nadpřirozené bytosti, ale i příšery z moře se vyskytují jinde než v Norsku. Nemusíme chodit daleko, například mořský had známý jako Lochnesská příšera. Tato práce je rozdělená na několik částí. První část se zabývá lidovou vírou. Zde vysvětluji, jak „Draugen“ vypadá, kde se vyskytuje, a proč je zlý a nebezpečný. „Draugen“ vznikl v době, kdy lidé museli spoléhat sami na sebe. Rybáři museli sledovat znamení přírody, aby mohli předpovídat počasí. V té době na moři umíralo hodně lidí a málokdy se stávalo, že byli nalezeni. Lidé měli strach, že nebudou pohřbeni na posvěcené půdě, nebo že je moře vyvrhne na cizím místě, kde je nepohřbí. „Draugen“ se zjevuje na moři norským rybářům a zvěstuje neštěstí. Většinou se plaví na poloviční lodi, což je symbol pro ztroskotání. Říká se, že ten, který ho uvidí, zemře na moři. Další části pojednávají o literatuře. Nejdříve se věnuji lidové slovesnosti, a to hlavně lidovým pověstem, které byly o „Draugenovi“ zapsány. Vybrala jsem si několik nejznámějších a nejrozšířenějších a snažila jsem se je analyzovat a srovnávat. Poté následuje literatura o „Draugenovi“ psaná určitými autory. Nejdříve jsem udělala krátký přehled o téměř veškeré literatuře, ve které se můžeme s “Draugenem“ setkat. Nakonec jsem si vybrala dva nejvýznamnější autory a jejich díla, ve kterých se „Draugen“ často vyskytuje. Je to Jonas Lie a Regine Normann. V závěrečné části píšu o „Draugenovi“ v dnešní době. Dnes už nenajdeme mnoho lidí, kteří by na něj věřili, ale i tak se na „Draugena“ nezapomíná. Norové používají jeho jméno v názvech různých klubů a dokonce jedné ropné plošiny. Tato postava je určitě důležitou součástí norské kultury, i když už dnes poměrně neaktuální. U nás nenajdeme mnoho literatury, která by se „Draugenovi“ věnovala. Touto prací bych ráda podala ucelené pojednání o „Draugenovi“, který je velmi zvláštní a originální postavou norské lidové víry a slovesnosti. Ráda bych, aby moje práce pomohla dalším studentům Norského jazyka, kteří by měli zájem se o toto téma zajímat.

68 Uvádím norský název, jelikož v češtině se nepoužívá. Píšu ho proto s velkým písmenem.

43 9 KILDER

Primære kilder

ASBJØRNSEN, P. Chr., MOE, Jørgen. Samlede eventyr. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1978. ISBN 82-05-01584-8. (Tuftefolket på Sandflesa)

BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4

ESPELAND, Velle, HOLMBERG, Mikael. Den store boka om spøkelse. Oslo, Pax Forlag, 1999. ISBN 82-530-2139-9

ESPELAND, Velle. Spøkelse: Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie. Oslo, Humanist Forlag, 2002. ISBN 82-90425-57-0.

FARSTAD, Arnold. Havuhyre: Mystiske vesen i havet. Det Norske Samlaget, 2002. ISBN 82-521-6035-2

GAARDER, Niger Margrethe. Trollskap og draugemål: Om vetter i norske sagn og eventyr. J.W. Cappelens Forlag AS, 1992. ISBN 82-02-13791-8

HODNE, Ørnulf. Det gåtefulle Norge: Mystiske steder. Sagn. Folketro. Oslo, J. W. Cappelens Forlag a.s., 2004. ISBN 82-02-23734-3.

HODNE, Ørnulf. Vetter og skrømt i norsk folketro. Oslo, J. W. Cappelens Forlag a.s., 1995. ISBN 82-02-15496-0

INGULSTAD, Frid, SOLEM, Svein. Troll: Det norske trollets forskrekkelige liv og historie. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1993. ISBN 82-05-200965-0

LIE, Jonas. Troll. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1954.

LIE, Jonas. Den Fremsynte. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1954.

MOLAUG, Svein. Vår gamle kystkulturen. Oslo, Dreyers Forlag A/S, 1985

NORMANN, Regine. Ringelihorn og andre eventyr. Belgium, Den norske Bokklubben, 1977. Tegninger av Kaare Espolin Johnson. ISBN 82-525-0329-2

Norsk folkediktning: Segner. Oslo, Det Norske Samlaget, 1939

POLLAN, Brita, red. Samiske beretninger. Oslo, Aschehoug, 1997. ISBN 82-03-18918-0.

VALEBROKK, Eva. Trollpakk og andre vetter. Otta, Boksenteret a.s., 1995. ISBN 82-7683- 0439

44 Sekundære kilder

BØ, Olav. Trollmakter og godvette: Overnaturlige vesen i norsk folketro. Oslo, Den Norske Samlaget, 1987. ISBN 82-521-2923-4

ESPELAND, Velle, HOLMBERG, Mikael. Den store boka om spøkelse. Oslo, Pax Forlag, 1999. ISBN 82-530-2139-9

ESPELAND, Velle. Spøkelse: Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie. Oslo, Humanist Forlag, 2002. ISBN 82-90425-57-0.

FARSTAD, Arnold. Havuhyre: Mystiske vesen i havet. Det Norske Samlaget, 2002. ISBN 82-521-6035-2

GAARDER, Niger Margrethe. Trollskap og draugemål: Om vetter i norske sagn og eventyr. J.W. Cappelens Forlag AS, 1992. ISBN 82-02-13791-8

HODNE, Bjarne. Å leve med døden: Folkelige forestillinger om døden og de døde. Oslo, Aschehoug, 1980. ISBN 82-03-10362-6.

HODNE, Ørnulf. Det gåtefulle Norge: Mystiske steder. Sagn. Folketro. Oslo, J. W. Cappelens Forlag a.s., 2004. ISBN 82-02-23734-3.

HODNE, Ørnulf. Vetter og skrømt i norsk folketro. Oslo, J. W. Cappelens Forlag a.s., 1995. ISBN 82-02-15496-0

HODNE, Ørnulf. Norsk folketro. Oslo, J. W. cappelens Forlag a.s., 1999. ISBN 82-02- 18632-3

INGULSTAD, Frid, SOLEM, Svein. Troll: Det norske trollets forskrekkelige liv og historie. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1993. ISBN 82-05-200965-0

MOLAUG, Svein. Vår gamle kystkulturen. Oslo, Dreyers Forlag A/S, 1985

Norsk folkediktning: Segner. Oslo, Det Norske Samlaget, 1939

SKOGLUND, Tore, WESTRHEIM, Sonja, ERIKSEN, Hans Kr. Draugen: Hevneren fra havet. J.W. Cappelens Forlag AS, 1992. Illustrasjoner ved Johnson, Kaare Espolin. ISBN 82-02-13802-7

THIIS, Benedikte. Eventyret er sant: Eventyrenes psykologi. Mandala Senter Nordborg Trykkeri, 2003. ISBN 82-7800-019-0

VALEBROKK, Eva. Trollpakk og andre vetter. Otta, Boksenteret a.s., 1995. ISBN 82-7683- 0439

WILLUMSEN, Liv Helene. Regine Normanns Forfatterskap. Fortellemåte og tematikk. Oslo, Unipub AS og forfatteren, 2005. ISBN 82-7477-193-1.

45 Internett

THORPE, Benjamin. Northern Mythology: Comprising the Principal Popular Traditions and Superstitions of Scandinavia, North Germany and the Netherlands [online]. London, 1851 [cit. 2008-03-11]. URL: http://books.google.cz/books?id=6YkAAAAAMAAJ&dq=draug+insect&source=gbs_

AASEN, Ivar. Norsk maalbunad: Samanstilling av norske ord etter umgrip og tyding [online]. Oslo, 1925. Det Norske Samlaget. Elektronisk utgåve, Oslo, 1997. [cit. 6. dubna 2008] URL:http://www.aasentunet.no/download.asp?object_id=6BE1FC9708B545B79F7D53C98 177C633.pdf

46