Utgitt av Norske tekstilkunstnere 2012 PUBLISHED BY NORWEGIAN TEXTILE ARTISTS LEDER

SOFT magasin 2012 speiler noe av mangfoldet innen tekstil- På 60-tallet skjedde det et tradisjonsbrudd. Frigjørelsen fra en basert kunst; fra offentlig utsmykkinger, strikkegrafitti og garn- malerisk fremstilling, åpnet for en ny og autonom tekstilkunst. bombing, vandreutstillinger i Øst Europa, ulike separatprosjekter Materialet ble en del av verket, selve uttrykkskraften lå i mate- i varierende lokaliteter til den 13. Documentas revitalisering av rialets form, farge, struktur og det var et personlig uttrykk. Det Hannah Ryggen som samfunnsengasjert- og politisk vever. nye, robuste uttrykket var som skapt til utsmykking av betong- Tekstilkunsten fikk sent innpass i de private gallerier sam- arkitektur, den såkalte Brutalisme. Tekstilkunsten ble brukt i menlignet med andre kunstarter, men som utsmykking har den moderne bygg og førte til at tekstiler fikk en plattform som ut- hatt avgjørende betydning. Historisk sett startet tekstilkunstens smykkingskunst. utviklingsfase da det tekstile mediet ble løftet ut av den private Nye generasjoner kunstnere utforsker nå innovative mulig- sfære og ble etablert i organiserte atelierer med produksjon av heter og baner vei for andre konsepter og utsmykkingsløsninger. kunstvev. Det var som utsmykkingskunst vevde tekstiler markerte May Bente Aronsen har laget en rekke store utsmykkinger. Den seg. Først og fremst med Frida Hansen (1855–1931). Hun viste mest synlige for allmennheten er verket Interferens. Utsmyk- nye veier gjennom stor produksjon av transparente tekstiler i art kingen fremstår som bakgrunnsteppe hver gang NRK har debatt- nouveau stil. møter på Litteraturhuset i Oslo. I artikkelen ”Kunsten å forsvinne Det tok lang tid før man i Norge aksepterte abstrakt kunst. uten å bli borte”, diskuterer Monica Holmen premissene for Abstraksjon i vevde tepper var derimot lettere å anerkjenne enn offentlig utsmykkinger og stiller spørsmål hvorvidt kunsten står i maleriet. Det ble forventet at maleri skulle ha et gjenkjennelig på egne ben, eller overmannes av arkitekturen. I intervjuet motiv, det samme ble ikke forventet av et teppe. Tepper skulle ”Offentlig utfordring” forteller Aronsen om arbeidsprosessen, være pene og dekorative, mens det i maleri skulle være mening fra første analyse av rommets bruk og funksjon til tekniske og og innhold. Foruten den varme- og lydisolerende effekten bidro økonomiske utfordringer. også det abstrakte aspektet til at tekstilkunsten egnet seg som veggdekor. Runa Boger

Bidragsytere SOFT magasin 2012 INNHOLD: Astrid Andreassen / billedkunstner og skribent 3 Kunsten å forsvinne uten å bli borte / Monica Holmen Runa Boger / tekstilkunstner og kunsthistoriker Monica Holmen / kunsthistoriker og 6 Offentlige utfordringer / Monica Holmen formidlingskonsulent Akershus Kunstnersenter 8 Stillhet og larm – Minimalisme og maksimalisme / Barbro Ross Viallatte Espen Johansen / kurator og kunstformidler Anne Karin Jortveit / billedkunstner og skribent 12 Med to pinner fra kors til handling / Anne Karin Jortveit Stine Lundblad / kunsthistoriker 15 Berlinfaktoren / Erle Marie Sørheim Mari Sundet / kunsthistoriker og kurator Erle Marie Sørheim / journalist og oversetter 18 DOCUMENTA (13) Kassel 2012 / Runa Boger Barbro Ross Viallatte / kunsthistoriker 23 Konstruksjoner og Paradigmer i Budapest / Astrid Andreassen Johan Otto Weisser / billedkunstner og skribent 25 Tekstile glimt / Runa Boger 31 «My Darlings» Irene Myran / Johan Otto Weisser SOFT magasin 2012 Utgiver: Norske tekstilkunstnere 33 Tekstilenes tilstand / Espen Johansen Rådhusgaten 20, 0151 Oslo Telefon +47 22 33 59 82 Stine Lundblad 36 Høyteknologisk tekstilkunst / www.tekstilklunst.org 38 Kunst som erodert tekstil / Mari Sundet [email protected] | [email protected] 40 Tvetydigheter / Monica Holmen Ansvarlig redaktør: Runa Boger Redaksjonssekretær: Synnøve Øyen Johan Otto Weisser 42 Åpningsutstilling Kristiansand Kunsthall / Layout / design: Månelyst as 44 Høstutstillingen • Årsutstillingen 2012 / Astrid Andreassen Gjengitte kunstverk er opphavsrettslig beskyttet iht. åndsverkslovens bestemmelser. Gjengivelse utover privat English edition: bruk krever samtykke, konferer Billedkunst opphavsrett i Norge (www.bono.no). SOFT magasin følger Værvarsom- Monica Holmen 49 At the art of disappearing without being gone / plakaten og redigeres i henhold til retningslinjene i 51 Public challenges / Monica Holmen redaktørplakaten. Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere innkjøpte artikler. 53 Silence and noise – Minimalism and maximalism / Barbro Ross Viallatte Forsidebilde: Gosha Macuga, Of what is, that it is; of what is not, thet it is not 1, digitalvev, detalj. Foto: Runa Boger 55 DOCUMENTA (13) Kassel 2012 / Runa Boger 58 Bøker SOFT magasin er støttet av Norsk kulturråd

2 | soft 2012 kunsten å forsvinne uten å bli borte

May Bente Aronsens offentlige prosjekter kjennetegnes av formal renhet og presisjon. De forholder seg direkte til omgivelsene, og med et spill på optiske effekter oppfordrer de også til et aktivt blikk fra betrakter.

Monica Holmen

unst i offentlig rom diskuteres ofte Kut fra et premiss om autonomi. Står det på egne ben eller overmannes det av arkitektur og omgivelser? I Aronsens tilfelle er ikke disse spesielt relevante pro- blemstillinger; i et intervju har hun fortalt at hun mer er på jakt etter et slags «forsvin- ningsaspekt», at verkene ikke skal være for påtrengende til stede i rommet, men mer være noe man kan «hvile øynene på». Og at et verk «forsvinner» er ikke synonymt med at det blir borte.

Fyrtårn Prosjektet i Wergelandsalen på Littera- turhuset er et godt eksempel på hvordan et verk integreres i omgivelsene og «for- svinner» litt. Interferens (2007) består av to veggarbeider i filt, plassert mot hver sin vegg i den sortmalte salen. Det ene befinner seg på scenen og fungerer som “bakteppe”, og det er dette man ser; det KLP May Bente Aronsen, Jeg ser (2010) 2,5 x 30 x 0,4 m Foto: M B A andre er kun nede når sitteplassene er fjernet. Begge arbeidene fyller hele veggen de er montert foran. De to veggarbeidene er identiske og Sjelden ligger en tung symbolikk til grunn Forsvinning eller integrering? består av sirkelformer som overlapper de for Aronsens prosjekter, men i Interferens I et rom som Wergelandsalen, hvor publi- karakteristiske vertikale linjene i filten. har litterære klassikere som Knut Hamsun kums oppmerksomhet skal rettes mot For øvrig har de vertikale delene også en fungert som inspirasjon og godt skjult noe annet enn utsmykkingen, er det et praktisk side: å holde hele verket oppe. referanse. Evigaktuelle oppleves disse poeng at kunsten ikke stjeler oppmerk- Sirkelformene minner om lydbølger, og klassikerne for mange som «fyrtårn» i somheten. Idet verkene henger cirka slik fungerer verket som visualiseringer av tilværelsen, noe Aronsen selv har påpekt. 15–20 cm ut fra veggen, med lys og luft temaer som har med omgivelsene å gjøre: På sjøkart markeres fyrtårn med sirkler, bak, skapes en følelse av transprens i etter- lyd, samtale, debatter. Her skal man sanse et motiv som møter visualisering av lyd- følgende prosjekter. mer med hørselen enn med øynene. bølger i Interferens.

SOFT 2012 | 3 Utdanningsforbundet May Bente Aronsen, Ringvirkninger (2010) 1,6 x 21 x 0,3 m Foto: M B A

Ny teknikk fint å ha noe visuelt å hvile øynene på. å se på formene som skyer som svever I 2010 fullførte Aronsen Ringvirkninger i Ønsket til kunstutvalget ved KLP var at bortover lamellene, en betraktning som Utdanningsforbundet i Oslo, som i likhet kunsten skulle «glede, berøre og skape underbygges av verkets tittel. Tittelen Jeg med Interferens også er utført i filt. Men nysgjerrighet til å oppleve mer». Nysgjer- ser, er hentet fra Sigbjørn Obstfelders dikt mens Interferens er flat og fremstår som righeten er vel nettopp det som trigges i med samme tittel, hvor de første strofene todimensjonal, har Aronsen benyttet seg Aronsens verk. Til KLPs nye lokaler i Bjør- lyder: «jeg ser på den hvite himmel, jeg av en ny teknikk i Ringvirkninger. Verti- vika har hun laget verket Jeg ser (2010), og ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blo- kale lameller i filt er montert på rekke og i likhet med prosjektet i Utdanningsfor- dige sol. […] En regndråpe!» rad langs veggen og sammen danner de bundet spilles det på optiske effekter og I tillegg til de organiske formene på ett stort veggarbeid. Fordi lamellene ikke persepsjon. lamellene har Aronsen limt små, runde ligger «flatt», men står cirka 90 grader mot På vei opp trappa til andre etasje og filtstykker i kontrastfarger på lamellene, veggen, fortoner verket seg mer som en myldrerommet i KLP får man øye på tre som i lys av Obstfelders dikt kan tolkes tredimensjonal installasjon enn vegg- større filtarbeider langs veggen og det er som regndråper. Igjen legges det opp til arbeid. Hver lamell buler på ulike steder ingen tvil om at Aronsen står bak. Lik- en bevegelig betrakter: fra én vinkel er ut i runde former, plassert slik at de fra heten til blant annet prosjektet i Utdan- de tilsynelatende tilfeldig plassert, fra en enkelte vinkler danner sirkler som over- ningsforbundet er påfallende: verket er annen åpenbarer de seg som sirkler på lapper lamellene. utført i samme lamellteknikk, filten er to- tvers av lamellene og «skyene» som for- Ringvirkninger brer seg langs én vegg farget, med en tilsvarende grå på en side mene på lamellene skaper. i resepsjonsområdet i Utdanningsforbun- og sterke, rene farger på andre siden. det. Med tosidig filt i rød og grå farge står Fra den ene siden er den første delen Visuell adspredelse verket i dialog med rommet hvor veggene grå, den neste oransje og rød, mens den Med lamellteknikken åpner Aronsen i er i grå betong. Spesielt den grå siden av tredje er rød og grønn. Umiddelbart skjæ- Ringvirkninger og Jeg ser opp for et aktivt filten mot den grå betongveggen bidrar rer den grønne delen seg mot de øvrige, blikk fra betrakter. Lamellene er montert til at verket ikke dominerer rommet, men helt til man løfter blikket og oppdager slik at persepsjonen av dem endres med heller komplementerer det. Sammen møbler i neste etasje i samme grønnfarge, synsvinkelen. Stående rett mot verket ser med det optiske spillet skapt av formene hvilket er med på å knytte verket til om- man tvers gjennom lamellene, men flytter på lamellene, innbyr den tofargede filten givelsene. man seg litt til siden vil verket fremstå som til ulike persepsjoner av verket. en mer komplett flate, samtidig som sirk- Jeg ser skyene lene som overlapper vertikalene kommer Når hverdagen tynger I Ringvirkninger var det runde former på frem. Slik skapes det transparens i verket, Hverdagen er et stikkord i Utdannings- lamellene som skapte store sirkler sett fra som i sin tur gjør at verket integreres og forbundet så vel som i KLP (Kommunal riktig vinkel, mens i Jeg ser er det større, forholder seg til omgivelsene på en aktiv landspensjon kasse): her jobber men- organiske former som skaper relieff ut måte. Samtidig oppfordres betrakter til å nesker som må forholde seg til de samme fra lamellene. Med utallige meter under bevege seg foran verket og slik få nye inn- omgivelsene hver eneste dag. Da er det glasstaket i KLPs lokaler er det fristende trykk av verket. I så måte skapes det en

4 | soft 2012 opplevelse av at verkene er i kontinuerlig endring, og menneskene som beveger seg her daglig vil neppe se seg lei på det. Det er disse optiske effektene som underbygger det forsvinningsaspektet Aronsen er på jakt etter. Sett fra den ene siden «forsvinner» Ringvirkninger litt i omgivelsene med den grå filten på den ene siden. Fra motsatt side ser man den røde siden og dermed bidrar verket til å live opp omgivelsene. Jeg ser «forsvinner» ikke på samme måte som Ringvirkninger. I stedet fungerer ver- ket i sine omgivelser som et resultat av kontraster. Jeg ser er et fargerikt innslag i et relativt anonymt interiør preget av glass og stål, omgivelser som kan bli gan- ske kjedelige å forholde seg til dag ut og dag inn. Med sine optiske effekter kan Jeg ser engasjere betrakter til å utforske RENA May Bente Aronsen, Minnelund for falne soldater i moderne tid (2012) 3 x 7,8 x 1,1 m Foto: M B A verket og slik fungere som en etterlengtet adspredelse i en kontorhverdag. Både Ringvirkninger og Jeg ser er gode eksempler på hvorfor Aronsens verk egner seg godt i typiske myldre- og resepsjons- områder – områder hvor folk ikke opp- holder seg lenge, hvor de passerer veg- gene ofte, men også steder hvor de søker tilflukt fra stresset på kontoret. Da er det linjer overlappet sirkelformer har blitt allmenne nordmann ble minnet på at godt å ha noe å hvile øynene på. et varemerke, men det er forfriskende å Norge faktisk er i krig, om enn på fremmed se tilsvarende uttrykk i et så annerledes jord. Nytt rom, nytt materiale materiale. Jeg tør påstå at dette er et stykke sjel- Det seneste prosjektet til Aronsen er skjult Uterommet er også et rom man må dent godt «offentlig» prosjekt, både ut fra for den allmenne offentligheten: plassert forholde seg til, hvor utfordringen mer allmenne kriterier som plassering, auto- i Rena militærleir som en del av minne- handler om å skape et avgrenset rom nomi, og ikke minst hvorfor verket står lunden oppført til minne om falne soldater hvor verket kan agere i og med. Plassert der – som del av en minnelund, men ikke i moderne tid. Men den «skjulte» plasse- i minnelunden, på en svak høyde rett bak minst sett i lys av kunstnerens idé om et ringen gjør det ikke mindre interessant. vanntårnet i leiren, oppfyller Aronsen forsvinningsaspekt. Sjelden er et offentlig Et nytt materiale er tatt i bruk, corten- sin egen idé om å la verket «forsvinne» litt, verk i så tydelig dialog med sine omgivel- stål. Stål i seg selv er hensiktsmessig med så ikke det oppleves påtrengende for dem ser uten at det går på bekostning av hver- tanke på at dette verket befinner seg som ser det daglig. For selv om minne- ken omgivelser eller verk. utendørs. Omgivelsene tatt i betraktning, lunden er trukket tilbake fra en av «hoved- sammen med idéen om «forsvinnings- veiene» i leiren, så passerer de stasjo- Vellykkede prosjekter aspekt» kunne det neppe blitt valgt et nerte den trolig hver dag. Da er det fint Det er sjelden May Bente Aronsens pro- bedre egnet materiale. Cortenstål er for- at stålstengene med sin materialitet og sjekter ikke fungerer, og årsaken er nok at håndsrustet, den får raskt et ytre rustlag, karakter knytter verket til omgivelsene, integrering og «forsvinningsaspektet» til- men det tar lang tid før den gjennom- og gjør at det nesten går i ett med gran- legges mer tyngde enn streben etter auto- ruster. Resultatet er en installasjon som skogen bak, dog uten å bli helt borte. nomi. Gjennom plassering oppfylles dette, respektfullt omgir minnelunden, og stille men Aronsens verk fungerer også fordi glir inn i omgivelsene. Respektfullt de på sett og vis har en relasjonell side; I sin enkelhet fremstår de slanke, høy- de innbyr og oppfordrer til et nysgjerrig Uterom reiste stålpilarene som stolte. Laget i et blikk fra betrakter. Kun gjennom betrak- Aronsen vant konkurransen om dette materiale som vil endre seg over tid og ters blikk etter ulike ståsteder i forhold til prosjektet. De inviterte kunstnerne fikk forandre farge og tekstur etter hvert som verket, fungerer de optiske eksperimen- en 400 meter lang ferdselsåre gjennom vær, vind og tid setter sitt preg, og med tene Aronsen bedriver i arbeidene sine. leiren å boltre seg på, som går fra kapellet plassering i en minnelund, fremstår ver- Tause henger de der på veggen eller står til minnelunden. Aronsen valgte minne- ket som kontemplativt og respektfullt. ute i skogen, og innbyr til et våkent blikk lunden. Installasjonen komplementerer på sub- som kan oppdage de ulike formasjonene Installasjonen består av stålrør på om- tilt vis minnelunden, og kombinasjonen som dannes i verkene avhengig av hvor trent 3-4 cm i diameter støpt ned i bakken. av minnesteinen som allerede står der betrakter befinner seg i forhold til disse. Med en grunnflate som en svak S-form og Aronsens sobre installasjon er kraft- Av de fire prosjektene nevnt her er det antar installasjonen en svakt bølget form. full. Krigens meningsløshet slår en når likevel prosjektet på Rena som eksellerer. På stengene er det påsveiset små sirkler i man leser plakettene på minnesteinen: Her brytes en følelse av forutsigbarhet forskjellige størrelser, i likhet med både soldater og tjenestemenn og – kvinner i Aronsens mange offentlige prosjekter. Ringvirkninger og Jeg ser. Igjen spilles det har dødd enten i strid eller øvelse, og de Det visuelle uttrykket er overført til et nytt på den optiske opplevelsen av verket, færreste rakk å bli 30 år. Sånn sett burde materiale uten at hennes kunstneriske hvilket gjør verket gjenkjennelig som et nesten minnelunden vært plassert på signatur forsvinner. Aronsen-verk tross nytt materiale: vertikale et langt mer offentlig sted slik at den

SOFT 2012 | 5 Offentlige utfordringer

Offentlige kunstprosjekter kan by på en del utfordringer. Selv med lang erfaring er prosessen aldri helt problemfri. May Bente Aronsen forteller om prosessen rundt utsmykkingsoppdrag. Hvordan hun analyserer rommets bruk, undersøker lyset og vurderer hva slags materiale som skal anvendes og til slutt om de økonomiske utfordringene.

Monica Holmen

Rommets kvaliteter – Jeg undersøker alle kvaliteter ved rommet som verket skal plasseres i, begynner Aronsen på spørsmål om hvordan hun går frem når hun skal starte på et offentlig prosjekt. – Når jeg starter et prosjekt er en vesentlig side også diskusjoner med kunstkonsulentene, brukerne, arkitektene og oppdrags- giver, slik at det etableres en dialog.

Hun fortsetter; – For meg er det viktig å analysere hvordan rommet blir brukt; hvor passerer brukerne, hvor lang tid tilbringer de i rommet? Videre undersøker jeg lyset, både det kunstige og det naturlige, og farger i rommet. – Ta verket i Utdanningsforbundet for eksempel; der henger det en tekstil langs den over 20 meter lange veggen. Der har jeg valgt en farge på filten som samsvarer med den hvite betong- veggen: Filten er hvit på en side og rød på baksiden, slik at den blir farget av det røde og får en rosaaktig glød.

Hva slags materialer som skal anvendes er også et hensyn som May Bente Aronsen i arbeid må tas. Filt er en gjenganger i Aronsens prosjekter, og det er ikke helt tilfeldig. – Filt egner seg veldig godt i forhold til utsmykninger, spesielt med tanke på brannkrav og brannforskrifter. hele tiden må jeg tenke tyngdekraft og hvor mye en centimeter Men til tross for at hun kjenner dette materialet svært godt, byr filt tåler; hvor mye bærer den når det er 200 lameller ved siden det likevel på visse utfordringer. Særlig når arbeidene vokser i av hverandre? Det er veldig teknisk, men etter hvert lærer man størrelse. seg hvor mye filten tåler. – Når man jobber med store tekstiler må man hele tiden ta tyngde- kraften veldig alvorlig: Man må tenke over hvor strekk-kreftene Kunsten å forsvinne kommer og gjør seg gjeldende. For at tekstilverket skal henge Et tilbakevendende tema i offentlige prosjekter synes å være i balanse må hver lamell være i balanse og like på begge sider. spørsmål om autonomi versus dekorasjon. For Aronsen er imidlertid ikke dette en problemstilling hun ofrer mye energi. Men med tiden har hun funnet noen løsninger. – Jeg er ikke så forferdelig opptatt av at det jeg leverer skal være – Det må være vertikale linjer fra toppen av verket og ned, og et kunstverk i en kantiansk forstand.

6 | soft 2012 Hun forteller at hun mer er på jakt etter et slags forsvinnings- – Nå holder vi på med detaljplanlegging og sender ut anbud på aspekt i sine prosjekter. alle de bittesmå delene som skal produseres. – Jeg ønsker at arbeidene skal kunne oppfattes som en naturlig del av rommet, uten at det forsvinner helt. Samtidig er jeg opp- Et omfattende prosjekt med andre ord? tatt av at det jeg leverer ikke skal være så påtrengende til stede i – Ja, det er et voldsomt komplisert prosjekt, som skal det ende rommet – jeg liker at det har et forsvinningsaspekt. opp med å se så enkelt ut som mulig! Veldig mange ting må – Hvis jeg jobber med en stor tekstil synes jeg det er spennende løses, og vi er fortsatt spent på om det fungerer i praksis. Det at man fra enkelte synsvinkler kan se rett gjennom den, at den som virkelig er den store utfordringen her er alle mellomled- «løser seg opp». Samtidig, hvis det dreier seg om et rom hvor dene i produksjonsfasen, kan Aronsen fortelle. folk passerer, så er det fint om det skjer noe underveis, at verket – Absolutt alle delene må produseres, før det hele skrus oppleves forskjellig fra ulike sider i rommet, forklarer hun. sammen. Og da skal alt fungere.

Flere av Aronsens verk er transparente slik at rommet rundt kan Parallelt jobber hun på et prosjekt til Rena militærleir, også der skjelnes i verket. Det er én måte å håndtere eventuelle utford- med Lian. Det er flere produksjonsledd her også, men likevel ringer knyttet til plassering og integrering. ikke fullt så mange bekymringer. – I offentlige prosjekter kan man sjelden henge noe midt i rom- – Akkurat det prosjektet – bank i bordet – var et veldig greit pro- met, forklarer hun, og fortsetter; sjekt å få gjennomført. Vi har montert det mer eller mindre selv; – Arbeidene kan likevel henge noe ut fra veggen slik at man en sveiser var der sammen med oss og sveiset platene på sten- opplever at det er et rom bak. Gjennom belysning kan jeg sørge gene etter våre tegninger. Men det var voldsomt mye grunn- for at arbeidet oppfattes mer transparent, men det krever også arbeid, stengene skulle festes i bakken og der var vi helt av- at det får noe plass ut i rommet. Det vil gjøre det mye mer luftig hengige av at det ikke skjedde noen feil. og forsterke effekten av transparens. Men det er ingen tvil om hva hun foretrekker; Dette gir naturlig nok konsekvenser for hvordan man oppfatter – Å jobbe med noe jeg selv har gjort, «hands on»! Det er absolutt verket, hvordan publikums persepsjon av verket er. Og det er en greiest å slippe å involvere andre leverandører i prosjektene, annen vesentlig side ved Aronsens mange verk. Bak ligger en medgir Aronsen, og forteller at dette raskt kan bli en kilde til nærmest matematisk utforming av arbeidene. bekymring. – Flere av arbeidene kunne jeg ikke laget uten et 3D-program på – Når man tar et oppdrag gjennom KORO så har man det fulle datamaskin. Da måtte jeg modellert opp i et annet materiale – og hele ansvar for alt. Man har ingen mulighet til å feile, og det leire eller noe lignende – og det ville blitt svært langtekkelig og er forferdelig skummelt. tungvint, forklarer Aronsen. – Med en gang man skal involvere andre som skal utføre noe, så kan man aldri vite om man har forstått hverandre helt, og dette Flere av hennes verk består av lameller eller lignende vertikale blir en bekymring. I tillegg havner man plutselig flere ledd bak deler, som «overlappes» av sirkulære former. Avhengig av syns- produksjonen, og det blir vanskelig å ha full kontroll på det som vinkelen vil persepsjonen av disse variere, på samme måte som skjer. Dét synes jeg er veldig vanskelig! persepsjonen av verket vil bestemme hvor «synlig» det er i rommet hvor det er plassert. – Det er ikke helt logisk hva som skjer når man skjærer i en slik Våkenetter smultringform; faktisk er det helt umulig å se for seg. Når man Økonomi er alltid et spørsmål i kunstprosjekter, og behov for da skal ha mange slike former etter hverandre er det umulig å få underleverandører får naturlig nok økonomiske konsekvenser. det til å se riktig ut uten et 3D-program. – Mye av vinninga går opp i spinninga når man bruker under- leverandører – det er dyrt. Og alt går fra honoraret, sier Aronsen. Konsekvensen er at hun ikke kan sørge for hele produksjonen – Når du skal gjøre et oppdrag får du et honorar og skriver kon- selv, og må kjøpe tjenester av eksterne leverandører, som for trakt på dette. Men i konkurranseperioden har du ikke mulighet eksempel utforming av et prosjekt i 3D-program. til å vite hvordan alle kostnadene blir, og du har ingen mulighet til etterpå å øke honoraret. Dette synes jeg er en svakhet. KORO vil ikke risikere å måtte betale mer enn de har kontrakt på, så det Underleverandører er alltid kunstneren som må ta den usikkerheten. Det er vanske- For tiden jobber hun på et prosjekt til Nordlandssykehuset i lig synes jeg – det er jo tross alt dette man lever av i perioder. Bodø, sammen med kunstneren Anders Lian. Verket skal bli en ganske stor kule som skal henge fra taket i vestibylen. Som en Men hun ser ikke mørkt på offentlige oppdrag og prosjekter av visualisering av pusting vil den være tre meter i diameter når den den grunn. slått sammen, og fem meter når den «blåser» seg opp til en oval – Man må virkelig våge litt for å få det til, og det er noen våke- form. Også her meldte utfordringen med underleverandører seg. netter. Men sånn er det vel i alle yrker, smiler hun.

SOFT 2012 | 7 STILLHET OG LARM - MINIMALISME OG MAKSIMALISME

Det norske teatret åpnet dørene i 1985. Den norske opera & ballett hadde sin første forestilling i 2008. To monumentale bygg. To storsaler. To internasjonalt anerkjente kunstnere har levert hvert sitt monumentale sceneteppe til hver sin teatersal. Mange fellestrekk, likevel kunne ikke resultatet vært mer forskjellig.

Barbro Ross Viallatte

Det Norske teater – et verk som teppe er laget i seilduk av typen ”Anker- flaten mest mulig struktur. I siste fase ble akkopangnerer arkitekturen duk, Panama” vevet med to-og-to tråder i teppet montert av en seilmaker som sydde Sceneteppet i Det norske teatret er form- både renning og innslag. Stoffet er spesial- panelene sammen med en gammeldags gitt av den norske kunstneren Jan Groth innfarget i en mørk, sortbrun farge etter pedal-symaskin. Arbeidet er altså utført (f. 1938). Han har utmerket seg som en av kunstnerens spesifikasjoner, mens selve med tradisjonelle verktøy, tidkrevende Norges mest suksessrike kunstnere inter- motivet er brodert i hvitt, mercerisert håndarbeid og såkalt ”lavteknologi”. nasjonalt, og har arbeidet både med bomullsgarn. Verket, som regnes som et av Dette er synlig i det endelige uttrykket, maleri, tegning, tekstil (primært veving) Groths hovedarbeider3 består av tolv verti- preget av natur og organiske former, still- og skulptur. Groth har sin kunstutdannelse kale paneler, sydd sammen til en 200m2 het og poesi. fra Danmark hvor han først arbeidet som stor flate. Motivet er utformet i kunstne- maler. Senere fikk han tilknytning til rens velkjente formspråk ”streken”. Den norske opera – et verk Weverej d’Uil i Amsterdam, hvor han gikk Den er her representert ved en Y-figur, fristilt fra det tradisjonelle i lære hos Benedikte Herlufsdatter, senere eller to diagonaler som møtes på midten, I forbindelse med utsmykningen av Groth. Sammen har de to arbeidet med ikke ulikt en ønskekvist. I Jan Groths Operaens hovedsal, ble det utlyst en inter- utviklingen av Groths formspråk og fra arbeider er motivet noe som gir figura- nasjonal konkurranse hvor Utsmyknings- 1961 skapt 100 gobeliner sammen, form- tive assosiasjoner og appellerer til den utvalget for Nytt Operahus ønsket en gitt av Jan og vevet av Benedicte.1 allmennmenneskelige forståelse av den kunstnerisk løsning av sceneteppet. Det Groth fikk utsmykkingsoppdraget på arketypiske formen. I likhet med de fleste skulle være byggets ”omdreiingspunkt”, Det norske teatret av Arkitektkontoret 4B av Groths verk, har heller ikke dette verket både funksjonelt og arkitektonisk. Opp- som tegnet huset. Oppdragsgiver ønsket noen tittel som leder til tolkning, men har draget var å skape løsninger som brøt med seg ”Et teppe som er et uttrykk for vår tid. kort og godt fått navnet Sceneteppe. det tradisjonelle både i materialbruk og Teppet skal slå an en tone, uten å binde Motivet er tegnet for hånd på ruteark formspråk. I Operaens utsmykningsplan tanken.”2 Verket skulle altså underordne og overført til lerretet av Groth selv. Det under avsnittet Interiør som omhandler seg arkitekturen, og være et akkompagne- er fordelt over de tolv panelene, og hvert utformingen av garderobevolumene og ment til det som foregikk på scenen, uten segment er møysommelig brodert for sceneteppet formuleres det på denne å forstyrre. hånd i bomullstråd. Broderiet er utført måten:”… kunstnerisk utforming av av seks profesjonelle kunsthåndverkere, funksjonelle elementer som skal stå som Klassiske metoder, arketypiske og tok et ett og et halvt år å fullføre. Groth autonome kunstverk i romlig sammen- motiv forteller at det var Benedikte Groth som heng.”4 Jan Groth Sceneteppe (1984-85), fant stinget som ble benyttet, et gammelt, Arkitektkontoret Snøhetta sier i sin ut- bomullsbroderi på lerret enkelt, dansk sting, kalt ”idiotstinget”. smykningsplan at sceneteppet skal ”være Under arbeidet sørget kunstneren for å med på å forsterke illusjonen og skal bidra På grunn av verkets størrelse, 9,5 x 22 vri og vende på panelene mens brode- til å skape forventning”. Formuleringen meter, måtte Groth forlate sin sedvanlige ringen foregikk, slik at stingene går i for- ”scenekunstens utvikling har ført til nye håndvevde gobelinteknikk. Hans scene- skjellig retning. Dette for å gi motivover- uttrykksformer der forestillingene ikke

8 | soft 2012 Jan Groth Sceneteppe 9,5x22m Foto: Det norske teater

lenger er knyttet til den tradisjonelle sal/ (f. 1963). White har en MFA fra Art Center Metafoil har monumentale dimensjoner scene-forholdet...”, gjør det klart at byggets College of Design i Pasadena, California, 11 x 23 meter og er et maskinvevet gobe- formgivere ønsket seg et verk utenom det og har hatt en rekke internasjonale utstil- lin – metoden Groth valgte bort for sitt vanlige.5 linger og utsmykningsoppdrag. Whites Sceneteppe. Det kan synes som om mo- Konkurransen var lukket, men pre- kunstneriske uttrykk er variert. Hun lager derne teknikk har gitt nye muligheter for kvalifiseringen var åpen og Utsmyknings- lavteknologiske arbeider som omfangs- å veve i storformat siden 1985. Materialet utvalget mottok 118 bidrag fra 29 land, rike uroer av farget papir og tråd, fantasi- er i motsetning til hva man skulle tro, fritt hvorav 46 norske. Av disse ble 4-5 del- fulle lysekroner og store verk av opp- for metall. Verket er skapt utelukkende av tagere ble valgt ut til konkurransen.6 Som spent, farget tråd. Hennes arbeider in- matt, flerfarget bomulls-, ull- og polyester- resultat av en bred utforskning av ideer kluderer også installasjoner med lys og tråd. Fargeskalaen er dominert av hvitt, leverte den amerikanske multimedia- pleksiglass, samt teknologisk avanserte, gull og grått, ispedd nyanser av oransje, kunstneren Pae White tre utkast. Stikkord maskinvevde tekstiler med både abstra- brunt, grått og blått.10 for kunstnerens prosess har vært land- hert og mer konkret motivkrets. Whites Motivet er inspirert av et krøllete skap, arkitektur, bevegelse, lys, kropp, verk er lekent, fargerikt, preget av beve- sukkertøypapir White fant i kjøkken- stoff, historie og musikk. Blant utkastene gelse, tredimensjonalitet og overraskende skuffen. Overrasket over det henslengte, fremhever Utsmykningsutvalget hennes motiv- og materialvalg. verdiløse og banale objektets skjønnhet, Aurora Borealis, laget av lyssatt pleksi- ”Mine arbeider søker å omvelte be- begynte hun å eksperimentere med for- glass og bomullsduk – verket skulle refe- trakterens forventinger til dagligdagse skjellige typer metallfolie og fotograferte rere til nordlyset,7 og Metafoil, som ble objekter, å dulte dem ut av balanse og dem. Metafoil er et resultat av denne eks- kåret til konkurransens vinner. oppfordre til nærmere ettersyn”, sier perimenteringen. Bildet er generert fra et White i Speciality Fabrics Review8 Både fotografi av aluminiumsfolie, hvor folien Moderne verktøy, illusoriske motivkrets og materialbruk er eksperi- er krøllet sammen for å gi større lysrefleks motiv mentell, noe også navnet Metafoil hen- og maksimere illusjonen av tredimensjo- Pae White Metafoil (2005), spiller på: Meta mellom, etter eller over nalitet. Fotoet er så skannet, og overført gobelin i ull, bomull og polyester og folie, et billig materiale som finnes i til en datastyrt vevstol hvor pikslene blir de fleste hjem, er løftet, gitt ny betydning. oversatt til tekstil.11 Metafoil er et høy- Sceneteppet i Den norske opera & bal- Ordet ”metakunst” er interessant nok for- teknologisk produkt – et vellykket møte letts storsal er altså skapt av den ameri- klart som kunst som diskuterer kunst, seg mellom en gammel vevemåte og moderne kanske mulitimediakunstneren Pae White selv og sin rett til eksistens.9 verktøy.

SOFT 2012 | 9 Pae White Metafoil 11x23m Foto: Jens Søvberget

Det bemerkelsesverdige er at metall- Minimalisme – maksimalisme strerer her hvor minimalt som skal til for folien beholder sin identitet gjennom Groths stillhet å få til en narrasjon, eller skape spenning. prosessen, man kan med letthet se hva Jan Groths arbeid i Det norske teatret er Sceneteppets enorme dimensjoner får det er. Det er altså uttrykket, og ikke mørkt. Kunstneren har et konsekvent og meg til å tenke på den tyske, romantiske minst dimensjonene, som leker med våre stringent vokabular av naturreferanser naturmaleren Caspar David Friedrich forventninger til både stoff, tekstur, form gjennom hele sitt arbeid: Fjell og hori- (1774-1840) og hans allegoriske landskap. og overflate. Sett på avstand ligner verket sonter, kvister, sprekker, bekker, tråder, 1800-tallets romantikere ønsket å formidle skulpturelt metall, et kartlignende relieff vinger – organiske og erotiske referanser. det sublime i naturen, med dens krefter i fotografisk gjengivelse. Fargevalget for- På spørsmål om hvorfor han har forblitt og drama som målestokk. Samtidig ville sterker illusjonen av refleks og speil, i det så trofast mot sitt strekmotiv gjennom en de gjengi kontemplativ stillhet for å under- aksentfargene reflekterer salens øvrige lang karriere og hva hans nonfigurative streke hvor lite mennesket er i forhold til koloritt i setestoff, treverk og tepper.12 figurasjoner egentlig representerer, svarer naturen. Først på nært hold er tråder og veving Groth ”Jeg tegner bare streker. Jeg kan jo Jeg vet ikke om Jan Groth ville være synlig – med høy grad av abstraksjon og ikke noe annet!” komfortabel med parallellen til Friedrich, mange individuelle tolkningsmuligheter. I Motivet i dette verket, en tynn bro- men dimensjonene og motivet i Scene- Operaens utsmykningsdokument beskri- dert strek, strekker seg lik en ønskekvist, teppe på Det norske teatret får meg til å ver Whites Metafoil som ”weaving wool en flat V eller en horisont fra ytterkant til tenke på møtet med et mektig fjelland- into gold” – kunstneren har en ambisjon ytterkant av sceneteppet. Som et over- skap. Her er ingen illusjon, men et stort om å kapsle inn lyset.13 Verket er en sam- raskende teknisk element i det ellers rektangel, en diger formasjon i tekstil. tidsvariasjon over tradisjonell veving, poetiske uttrykket, er motivets belysning Motivet er ærlig og forståelig. Om det oppdatert ved hjelp av digital teknologi. fra en lyskasse på baksiden av tekstilen. er figurativt eller nonfigurativt får være Metafoil er både en gjengivelse av et nytt Det gule lyset transporteres gjennom opp til betrakteren, men det er det det landskap og en ”heavy metal”-skulptur stoffet og ut i salen. Lysets effekt bygger er: Et velkomponert, moderne tekstil- som opphever sceneteppets iboende flat- bro mellom assosiasjonene til den store verk med røtter i tradisjonell tekstilkunst. het. Betraktet på nært hold har det en rik naturen og den moderne byens lys, til nye En stille, men intens dialog finner sted tekstur av overlappende farger, på en me- horisonter og hva som kan være bakom. mellom tekstilene og de naturlige stoffe- ters avstand viker de individuelle trådene Resultatet blir et emblem som dirrer og ne i salens moderne utforming. Det gir plassen for og mønster. Sett fra salen blir svever. For meg er det som det fyller rom- forventinger til at noe opphøyet skal ut- verket en utsikt til en annen verden en met med en nesten uhørlig brumming, spille seg på scenen bak Groths horisont. metallisk komposisjon av farge og form.14 lik en elv som stille durer. Groth demon- Groths verk passer altså utmerket til

10 | soft 2012 Pae White Metafoil 11x23m Foto: Jens Søvberget Pae White Metafoil, detalj, på vei ut av veven. Foto: Anne Knutsen

salen, og til et kultivert teaterrepertoar. måte med både motiver, forventinger og sjon og lek forsterker forventingen til den Men hva med den mer populære delen materialer. Hun gir det dagligdagse, som fantastiske verden på scenen – akkurat av programmet til Det norske teatret? farget papp eller kassert metallfolie, en slik arkitektene i Snøhetta og Utsmyk- Går publikum i kontemplativ dialog med apoteose. White står på skuldrene til flere ningsutvalget ønsket seg. ”streken” mens de venter på en lettbent generasjoner kunstnere når hun gjør I motsetning til Groths Sceneteppe som musikal? Et sceneteppe er en bruksgjen- dette. Avantgardister som Jean Dubuffet, også fungerer utmerket og oppfyller opp- stand sier Groth, og når vi vet at det ikke Pablo Picasso og Marcel Duchamp laget dragsgivers ønske om ”å slå an en tone, så ofte er i bruk15 er det muligens nettopp fra 1912 kunst av dagligdagse objekter uten å binde tanken”, vil en kritiker på grunn av teatrets eklektiske spilleliste. (objets trouvés og ready-mades) og fikk muligens hevde at Whites verk utfordrer Synd er det i alle fall at dette viktige og dem utstilt av innovative kuratorer. Ideen øyet i den grad at det stjeler fra salens imponerende verket ikke oftere kommer ble videreført i popkunsten av blant annet estetikk. Min vurdering er likefullt at publikum til gode. Andy Warhol og Jasper Johns, som begge Metafoils larmende tilstedeværelse som benyttet masseprodusert emballasje og fokuspunkt, skjerper sansene og forbereder Whites larm husholdningsprodukter i sin kunst. oss på operaens ekstravagante uttrykk. Pae Whites arbeid i Den norske opera og Teaterets, operaens og ballettens eksi- Selv om du skulle være uinteressert i ut- ballett er dominerende lyst i fargevalg. Ut- stensgrunnlag er publikums vilje til å la øvende kunst, anbefaler jeg likefullt en trykket er praktisk talt fotografisk. Ved før- seg forføre, underholde, bli lekt med. Det tur i begge storsalene for å nyte disse to ste blikk og ikke minst på avstand, vil man er nettopp dette som gjør Whites scene- vidt forskjellige, men like fantastiske uvilkårlig tenke: ”Hva er dette, og hvordan teppe så vellykket. Hennes bruk av illu- verkene. er det laget? Er det et hyperrealistisk mal- eri eller kan det være et fotografi?” At det er laget av myke tekstiler, er i alle fall ikke det første som faller en inn. I motsetning til Groths konsekvente 1 http://snl.no/.nbl_biografi/Jan_Groth/utdypning 2 Karin Hellandsjø, Tegn, Jan Groths kunst, (Museet for Samtidskunst, 2001), 130. motivkrets, virker Whites prosjekt pri- 3 Ibid., 130 mært å være variasjon og illusjon. Illusjon 4 Fra Operaens Utsmykningsplan, PDF, s 12. som verktøy har lang tradisjon i kunst- 5 http://www.operautsmykking.no/utsmykk/utsm_utsm_teppe_arkiv02.html historien. I barokken ble illusjonsmale- 6 http://www.operautsmykking.no/utsmykk/utsm_utsm_teppe_arkiv06.html 7 http://www.operautsmykking.no/utsmykk/utsm_utsm_teppe_arkiv03.html riet populært (trompe l’oeil – åpne him- 8 http://specialtyfabricsreview.com ler i tak, malte arkitektoniske perspektiv 9 http://no.wikipedia.org/wiki/Meta. som fordreide rommet) både som dekor- 10 Gro Kraft, Visual Art in the Oslo Opera House, (Press Publishing, 2011), 74. elementer i arkitektur, maleri og ikke 11 Ibid.,74 minst i scenedekor. Teknikken er også i 12 Ibid.,74 13 http://www.operautsmykking.no/utsmykk/utsm_utsm_teppe_arkiv03.html dag ofte anvendt i scenedekor. 14 http://www.operautsmykking.no/utsmykk/utsm_utsm_teppe_arkiv09.html Whites verker leker på en humoristisk 15 Karin Hellandsjø, Tegn, Jan Groths kunst, 131

SOFT 2012 | 11 MED TO PINNER FRA KORS TIL HANDLING

«Making things for ourselves gives us a sense of wonder, agency, and possibilities in the world». David Gauntlett1

De siste årene har vi av og til kommet over bilder og videosnutter av stolper og gjerder ikledd strikking eller hekling. Byster og andre offentlige skulpturer ser også ut til å være yndede mål for en ny generasjon strikkeentusiaster. Ikke en gang trær slipper unna. Med fandenivoldsk energi avsettes mangefargede og stripete signaturer som avvæpnende motsatser til mer permanente inngrep.

Anne Karin Jortveit

Magda Sayeg, Bali, Indonesia (2010) Foto: Mike Pistelli Commisioned by: Insight 51

ta tekstilen til gatene har fått en global Til og med litteraturen har kommet. enn i det institusjonelle systemet. Jeg ser Åspredning. Tekstil okkupering duk- Boken med den selvsagte tittelen Yarn for meg at den mer politisk orienterte gjer- ker til og med opp på steder nær oss. Det Bombing, av Mandy Moore og Leanne ne vil være garngerilja, mens den som vil mest aggressive verktøyet man tar i bruk, Prain, kom ut allerede i 2009. Som så pynte opp med sin tekstilsignatur gjerne om man enn befinner seg i San Francisco mange av bøkene som på ulike måter tar garntagger litt. Men tilsynelatende brukes eller i Fredrikstad, må være strips. Enhver utgangspunkt i et gjør-det-selv-mantra, betegnelsene om hverandre. som har lyst på en liten tekstilsuvenir er også denne en blanding av refleksjon, kan således bare ta med seg ei tang i bak- informasjon og tips til konkrete prosjek- Vil strikke selv! lomma. ter man nettopp kan prøve ut på egen Gatetekstilen er en del av den nyere DIY- hånd. Ryktene sier at garnbombingen kulturen (Do It Yourself). Her er det, Det heter så mangt startet med et strikket butikkdørhånd- logisk nok, selvorganisering som gjelder. Man snakker om garnbombing, garn- tak i Houston, Texas rundt 2005. Selv tvi- Amerikanske Betsy Greer introduserte graffiti, garntagging, garngerilja, gerilja- ler jeg på at denne strikkegesten er det for rundt ti år siden det som har blitt strikk og andre lignende varianter inspi- eneste rette opphav for det hele, all den selve begrepet med stor B for ihuga hånd- rert av en allerede eksisterende gatekultur. tid mennesker på ulike arenaer bedriver arbeidsaktivister: ”craftivism” (craft + Ordene graffiti og tagging gir bestemte strikking. Uansett oppstod kollektivet activism).5 Dette er et åpent og fleksibelt assosiasjoner, men kombinert med det Knitta der, og primus motor Magda Sayeg begrep, og boken fra Betsy Greers hånd koselige garnordet høres det noe snodig blir gjerne, fortjent eller ei, gitt utmerkel- om engasjert håndarbeid heter da også ut. Det er selvfølgelig intensjonen. På sen ”the mother of yarn bombing”.4 symptomatisk Knitting for Good! A Guide lignende vis fungerer det engelske ”yarn Intensjonene for å plante håndarbeid to Creating Personal, Social, and Political bombing”.2 Dette er likevel ikke et uttrykk i uterommene er mange, fra det uttalt Change, Stitch by Stitch (2008). som er helt uproblematisk å bruke i vår politiske til det sosialt engasjerte, og ikke Om håndlagde ting nærmest ser ut tid. I en artikkel i The Guardian fra 10.10. å forglemme; ønsket om i bidra med noe til å trille nonstop ut av hendene på en 2010 med tittelen ”The graffiti knitting man selv synes er fint på steder som opp- stadig økende tilhengerskare, er det for epidemic”, som tar for seg denne spesielle leves kjedelige og grå. Mange ser på sine Betsy Greer andre aspekter som er vikti- trangen til å berike byen med egenprodu- prosjekter rett og slett som en utvidet gere. Å jobbe med hendene handler om serte masker, gjengir journalisten Maddy del av en bærekraftig livsstil. Noen ope- fellesskap og deling, tilstedeværelse og Costa strikkeaktivisten Lauren O’Farrell: rerer anonymt, andre nyter stor beund- utveksling av fortellinger og erfaringer. ”In London, you can’t go throwing the ring. På en måte har man i dette tekstile ”Craftivism” er troen på at man kan bidra word bombing around,” she says. “Yarn uttrykket funnet en egen nisje å operere til endringer gjennom å agere konkret storming sounds more creative than bom- fra som verken er kunst, kunsthåndverk og direkte. Mennesker møtes på tvers i bing, which is destructive. It’s a bit more eller design i konvensjonell forstand. De det håndlagde og dette sees på som en kooky and eccentric.”3 kollektivt tilgjengelige rommene repre- bevisstgjørende kraft som kan utfordre Slike innvendinger til tross, ”yarn bom- senterer en alternativ ”utstillingsarena” holdninger i forbrukersamfunnet. Mange bing” har blitt et av de ledende begrepene. hvor tekstil møter folk på andre premisser ”craftivists” jobber da også, i en marxistisk

12 | soft 2012 Magda Sayeg, Paris, France (2007) Foto: Jean Michel Sicot. Commissioned by: Bergere de France

forstand, for eksempel med fremmed- Pinner versus nettet med andre, og uavhengig om man er følelser og avstander mellom mennesker Med hjelp av blogger og sosiale medier profesjonell eller ei, er å finne både i og produksjon. spres entusiasmen. Flere har kommen- strikketøyet og i nettdeltakelsen. Å gjøre 1970-tallets feministiske slagord ”det tert hvordan det håndlagde og Internett ting med hendene er slik sett ikke bare personlige er politisk” har dessuten fått hører tett sammen. Professor i medier og en selsom hobby for en håndfull opp- en materiell vending via denne håndlagde kommunikasjon ved University of West- glødde som har sett strikkelyset, men nyorienteringen. Sabrina Gschwandtner, minster, David Gauntlett, skriver i boken er et av flere sammenlignbare gjør-det- en av de ledende amerikanske kunstner- Making is Connecting, The social meaning selv-tegn i tiden. I alle fall, om mange av ne med røtter i DIY-feltet, mener at døt- of creativity, from DIY and knitting to gateprosjektene finner sted under den rene av forrige generasjons feminister har YouTube and Web 2.0 (2011) at kreativitet kulturelle radaren og bortenfor main- vært gjennom en bevisstgjøringsprosess i dag utøves parallelt off- og online. David stream-media, er det ikke vanskelig å for å ”hente tilbake” kunnskapen om hvor- Gauntlett tror at slik nettet nå fungerer, finne dem i det virtuelle rommet. Jeg vet dan skape med hendene. Ikke minst for med mulighet for å delta og endre, ikke nå at man ikke akkurat behøver en tra- å gjøre den til sin egen. Poeten Faith Gil- bare passivt å motta, er slik Tim Berners- vel storbygate for å slå seg løs. Her om lespies mye brukte slagord ”Our turning Lee, oppfinneren av World Wide Web, dagen kom jeg over geriljastrikk i Drange- to craftwork is a refusal”, kan leses inn i en opprinnelig tenkte seg det i 1990. Opp- dal og Vadsø.6 slik håndfast handlingsvilje. levelsen av å kunne skape i fellesskap

SOFT 2012 | 13 Ikke alle strikker striper gjerne ”skurrer” mot de offisielle fasadene. klart nyanser, forskyvninger og individu- I filmen Making it Handmade (2010) Akkurat som når strikkete restelapper lan- elle valg. Men jeg innrømmer at utmat- følger den australske regissøren Anna der både her og der de i utgangspunktet telsen har vært nær mens jeg underveis Brownfield noen yngre kvinner i Mel- ikke skulle vært? har klikket meg gjennom tilsynelatende bourne som er dypt engasjert i alt hånd- Mens man i kunsten gjerne behandler uendelige rekker av bilder av stripestrikk laget. Blant disse opptrer craftivisten den mye omtalte kunst-liv dikotomien på snurpet sammen rundt lysstolper. Det er Rayna Fahey.7 Hennes tekstprosjekt ”I et konseptuelt, reflekterende eller billed- likevel noe med dette insisterende uttryk- WANNA LIVE HERE” (2010) griper inn på lig plan, har man i et DIY-perspektiv ikke ket. Jeg tror dette har å gjøre med at finnes gateplan, men vil noe mer enn bare å for- samme institusjonelle filter eller ramme- en sterk følelse av å tilhøre innen dette skjønne omgivelsene. Det er drevet fram verk som i kunstverdenen. Med andre ord miljøet. Det man gjør på et individuelt av en politisk og frustrert gnist. Setningen er det her ikke nødvendigvis veldig stor plan er også et gjensidig anliggende. Dette ble ”brodert” på et nettinggjerde rundt en avstand mellom ideer og konkrete ring- binder sammen aktører i et globalt ”craft ubrukt tomt i et område hvor mange men- virkninger. DIY-kulturen produseres som community”, om man enn opererer i Oslo, nesker ikke finner steder å bo. Den tekstilt deler av livet i hverdagen og uttrykker London eller Melbourne. utførte setningen er enkel, påstående og måtene man lever dette livet. Det som Gatetekstilen er fascinerende fordi den direkte, men har også i seg en sår, nesten lages med hendene får mening som le- tar i bruk noen kulturelle, sosiale og insti- poetisk styrke. I lys av dette spesifikke vende, materielle biter av tilværelsen. tusjonelle mellomrom jeg tror er viktig får stedet og denne bestemte menneskelige Det handler mindre om objekter med en lov til å være virkelige, samtidig som de situasjonen, handler det ikke om et egois- eksklusiv aura, og mer om hvilke betyd- ikke alltid passer inn i anerkjente kate- tisk krav, men om livsnødvendighet. Dette ninger det håndlagde får i koblinger med gorier. Selv håper jeg at denne måten prosjektet er fritt for glade striper, og er situasjoner man står midt oppe i. En av å være skapende på vil vare, og at den et eksempel på hvordan den gatebaserte de intervjuede i Making it Handmade, Pip evner å utvikle seg på egne premisser. tekstilen kan gripe inn på en annen måte. Lincolne, sier det slik: ”It is more about the Faren er om det hele stivner i en slags Provoserende må det ha vært, for uka making, more than what I make”. sjargong. Ett er sikkert, denne utadvendte etter var setningen revet ned.8 og sosialt orienterte virksomheten bryter Blaff eller varighet? med forestillingen om at strikking og an- Hverdagens reservoar De uinnvidde av oss kan komme til å mene net håndarbeid er til praktisk bruk. For Måtene man beveger seg rundt og avset- at all graffiti ser ganske lik ut, også når det det er vel fremdeles slik at når noe strikket ter sine tekstile spor, fikk meg til å tenke kommer til de strikkede variantene. Som havner rundt en stolpe så er det strengt på den franske sosiologen Michel de i sprayet graffiti er det i garngraffitien så talt ikke spesielt nyttig? Certeau.9 Han utforsker hvordan men- nesker individualiserer sin omverden og gjør den til sin egen. Han påstår at men- neskers evne til ”reappropriering” er en slags stille motkraft i møtet med makt og institusjoner. At man for eksempel lager egne og nye bevegelsesmønstre på tvers av de anlagte strukturene i bylandskapet, kan tolkes i lys av dette. Man velger noe annet, 1 Making is Connecting, Polity Press, Cambridge, UK, 2011, side 2. fordi det oppleves som et bedre alternativ. 2 http://en.wikipedia.org/wiki/Yarn_bombing 3 http://www.guardian.co.uk/artanddesign/2010/oct/10/graffiti-knitting Når håndarbeidsaktørene griper inn i ulike 4 http://knittaporfavor.wordpress.com offentlige rom med sine mer eller mindre 5 Betsy Greers egen kortversjon: “Craftivism is a way of looking at life where voicing opinions aparte ting, kan også dette ha å gjøre med through creativity makes your voice stronger, your compassion deeper & your quest for justice noe lignende, tenker jeg. Michel de Cer- more infinite.” (www.craftivism.com) 6 For aktiviteter i Osloregionen, se bygarn.wordpress.com. Disse har dog ikke vært aktive på en stund, men teau mener at hverdagen er både produk- har tidligere gjort ulike stunts i hovedstaden. Ser man over til Sverige har gruppen Stickkontakt derimot en tiv, uforutsigbar og preget av menneskers oppdatert blogg. Se http://stickkontakt.blogspot.no såkalte bricolage-virksomhet, som da 7 http://radicalcrossstitch.com/

14 | soft 2012 Berlinfaktoren Norske kunstnere har det siste tiåret gjenoppdaget storbyen ved Spree

Da Edvard Munch flanerte nedover Unter den Linden i 1890-årenes Berlin, anså han nok seg selv som en pioner, men det var som kunstner, ikke som Berlininnflytter. Men nå over hundre år etter kan han betegnes som det også. For den tidligere så selvfølgelige kulturutvekslingen mellom Norge og Tyskland har igjen blitt vekket til live av norske kunstnere som ikke lenger forbinder Berlin med Hitler, men snarere med et kunstmiljø i verdensklasse og et uteliv som aldri stenger.

Erle Marie Sørheim

or seksti år siden var situasjonen der- Fimot en ganske annen. De anti-tyske strømningene var sterke og Berlins image lå i ruiner, akkurat som byens bygnings- masse. Til tross for at Berlin alltid hadde vært en åpen og kunstnerisk by, hvor nazismen hadde hatt vanskelige vekstkår, var den nå blitt det fremste symbolet på Hitler og Det tredje riket.

Men på midten av 70-tallet begynte noe å skje. Takket være Willy Brandts vellykkede politikk med Sovjetunionen ble forhol- dene bedre for innbyggerne i Vest Berlin. De kunne reise friere til og fra byen og endelig telefonere med slektninger på den andre siden av muren. Den merkelige stemningen i den kalde krigens anspente sentrum begynte sam- tidig å tiltrekke seg kunstnere og alterna-

tive. Grunnet den store fraflytningen fra Oberbaum, Berlin Foto: Erle Marie Sørheim Berlin, det bodde en million færre men- nesker i byen i 1970 enn 1940, fikk bebo- erne en rekke goder som lavere skatte- prosenter og frafall av militærtjenesten. Dermed kom en hel rekke militær- nektere og alternative tyskere til byen og studenter kom i hopetall for å studere på Øst-Berlin i øst, nord og sør, og som først samtidig flyttet internasjonale storheter de to universitetene samt kunsthøyskolen. og fremst ble bebodd av tyrkiske gjeste- som David Bowie, Lou Reed og Nick Cave En av de første norske kunstnerne som arbeidere, husokkupanter og andre alterna- til vestens siste utpost. reiste til Vest-Berlin var maleren Olav tive sjeler. Ved inngangen til 80-tallet ble Vest- Christoffer Jensen. Han kom til Berlin De bedre stilte hadde for lengst for- Berlin igjen ansett som en vital og pro- som kunststudent i 1982 og har hatt en latt denne innmurede tarmen av en bydel gressiv by. base her siden. Han har atelier og leilig- hvilket gjorde leieprisene lave og atelier- Konsert- og kunstscenen blomstret og het i Kreuzberg, bydelen som grenset til mulighetene mange.

SOFT 2012 | 15 Lars Ramberg Zweifel ( 2004) Palast der Republik, Berlin

Jensen er ikke den eneste norske kunstne- stavene fra den norske kunstneren mot Utover på 2000-tallet ble Berlin stadig vik- ren i sin generasjon som reiste til Berlin på meg da jeg syklet nedover Unter den Lin- tigere i den internasjonale kunstscenen, 80-tallet. A K Dolven kom til Berlin som den på vei hjem fra universitetet. Ramberg ikke først og fremst på grunn av samlere student i 1987, på et DAAD (Deutscher tenkte på installasjonen som en hyllest til og gallerier, men fordi kunstnerne fra alle Akademischer Austausch Dienst) – stipend, det nye Tysklands tro på tvilen, i motset- verdenshjørner bosatte seg her. Og det og ble i ti år. ning til den tidligere totalitarismen. Sam- var spesielt en verdslig grunn til det; de Også fotografen og billedkunstneren tidig var det forlatte bygget selv gjenstand billige levekostnadene. Fremdeles er det Vibeke Tandberg har hatt lengre opphold for tvil, hva skulle man gjøre med det be- ingen metropol i Vesten som er rimeligere i Berlin, blant annet var hun Artist in gravde DDRs tidligere høyborg? I 2008 ble å leve i. Residence på Künstlerhaus Bethanien fra bygget endelig jevnet med jorden, men Da Norwegian startet med sine lav- 1997–98. tvilen som Ramberg så godt visualiserte prisavganger i 2004 gjorde det også byen Künstlerhaus Bethanien har i det hele henger fortsatt over plassen. Skal den tilgjengelig på en helt ny og lettere måte tatt spilt en viktig rolle for norske kunst- preusiske statens maktdemonstrasjon av for norske kunstnere på stramt budsjett. nere i byen. De tilbyr hvert år en rekke et slott gjenoppbygges eller ikke? Jeg håper At Atle Gerhardsen åpnet sitt Berlingalleri internasjonale kunstnere opphold og tvilen til slutt kommer Berlin til gode. C/O Gerhardsen, nå C/O Gerhardsen atelierrom og året etter Tandberg var det Den dansk-norske konseptuelle kunst- Gerner, i 2001 var i så måte heller ingen Lars Ramberg som tok over residencien. nerduoen Elmgreen og Dragseth flyttet tilfeldighet. Han har blitt boende i Berlin siden den også til Berlin før det nye årtusenet. De Av den nye generasjonen med norske gang og er en av de norske kunstnerne kom i 1997 og fant et nedlagt pumpeverk Berlinkunstnere er det flere framtredende som har gjort seg mest bemerket i byen i den gamle arbeider- og innvandrer- navn. med sin lysskulptur Zweifel (tvil) fra 2004. bydelen Neukölln som de bygget om til Jan Christensen (1977) stilte ut sammen Jeg var selv til stede da den ble skrudd atelier og bopel. I 2008 kunne de også, litt med Vibeke Tandberg på C/O Gerhardsen på for første gang. Det var en kald januar- lenger oppover Unter den Linden, innvie allerede i 2002. Martin Skauen (1975), dag og en stor menneskemengde hadde det offisielle minnesmerket for de homo- som også har vært Artist in Residence samlet seg på plassen utenfor det halvveis file som ble forfulgt i nazi-Tyskland. på Künstlerhaus Bethanien, har fått mye nedrevne Palast der Republik. Palasset Minnesmerket er en stor og skjev grå oppmerksomhet internasjonalt for sine minnet mer om et forfallent parkerings- stein med et vindu i. Kikker du inn ser voldsmettede og detaljerte tegninger. hus der det sto strippet for fasaden slik at du en TV som viser en lang kyssesekvens Med sitt nye tekstbaserte prosjekt, under de indre strukturene i bygget ble blottet. mellom to menn. Minnesmerket ligger alteregoet Slideshow Johnny, gjestet han Førsteetasjen var fylt med vann, og noen skjermet til i en lund i Berlins store sen- også årets Art Basel i Sveits. kunstnere tilbydde roturer inne i Øst- trale park Tiergarten. Steinen har også et En annen av de mest fremtredende Tysklands gamle maktsentrum, på en tomt visuelt slektskap med de som befinner kunstnerne fra 00-generasjonen i Berlin som før hadde huset den preussiske stats seg på andre side av veien, i Peter Eisen- er Anders Kjellesvik (1980). Kjellesvik er slott. mans enorme gravsteinsmonument over maler og arbeider samtidig i kunstner- Hele den vinteren lyste de hvite bok- Europas drepte jøder. gruppen aiPotu sammen med Andreas

16 | soft 2012 Elmgren og Dragseth , Minnesmerke for homofile som ble forfulgt i nazi-Tyskland (2008) Berlin

Siqueland. I vår var han med på gruppe- som lite attraktive, dermed foregår det Å flanere nedover Unter den Linden i utstillingen «Unknown Paintings» på det en konstant gentrifisering. Fordelen med dag er det kun turister som gjør. Munchs anerkjente Galerie Michael Janssen. Berlin i så måte er at den er så stor i ut- stamkneipe i samme gate, Zum schwar- Kjellesvik flyttet til Berlin i 2006 og har strekning, noe som gir store muligheter zen Ferkel samt bygget hvor skandale- bevitnet på nært hold den rivende utvik- for videre vekst. Og kunstnerne ser ofte utstillingen hans ble utstilt i 1892, er lingen som har skjedd der de siste årene. et potensiale i steder som virker avskrek- jevnet med jorda som så mange av by- I denne perioden har leieprisene steget kende på mange. Neukölln, bydel sør for gårdene i Berlins Mitte. Men Berlins til- betraktelig, det er ikke lenger like mange Kreuzberg i tidligere Vest-Berlin, har jo trekningskraft har aldri vært vakre bygg store leiligheter en kan finne og boltre seg for eksempel på kort tid blitt et sentrum og flott natur, snarere er det noe mer i, men Kjellesvik tror ikke at Berlins popu- for natteliv og kunstnerisk virksomhet, udefinerbart som trakk Munch hit, og laritet vil begynne å minke av den grunn. og det til mange beboeres fortvilelse som fortsatt tiltrekker dagens kunstnere. -Berlin er en karusell av kulturelle feno- også. Berlins bakgård har blitt et party- Kanskje er det noe i lufta, eller i sump- mener. Det krever at en er disiplinert i sentrum. jorda som Berlin er bygget på, for i få byer forhold til sitt eget arbeid, og at man klarer Selv om Berlin er i ferd med å nærme er undergrunnen så vital og bevegelig å hoppe inn og ut av det som skjer når seg et mer normalt europeisk prisnivå har som her. det passer en selv. Ellers kan man lett bli mange av de norske kunstnerne her kjøpt slukt. i riktig tid, eller de sitter på gamle og bil- – Berlin representerer også en frihets- lige leiekontrakter. Og Kjellesvik ser ingen kultur som jeg tror er helt unik i Europa. tendenser til at Berlin begynner å bli min- Byen er mindre rettlinjet og den er aktiv dre interessant: til alle døgnets tider. Slik blir det større – Jeg har inntrykk at byens populari- sosial og faglig utveksling. Fenomener tet hos norske kunstnere bare fortsetter som er marginale i Oslo og andre byer å vokse, men ofte som et midlertidig til- har gjerne en omfattende publikums- holdssted. skare og en egen arena her. Og selv om Kjellesvik påpeker utford- Kjellesvik påpeker at det ikke bare er ringene ved å bo i en by som heller sover norske kunstnere som har oppdaget for- på morgenen enn natten, ser han store delene ved Berlin de siste årene. muligheter for de som klarer å kombinere – Det har i det siste vært et rush til business and pleasure: byen av kunstnere fra Amerika og resten – Det behøver riktignok ikke å være en av Europa samt mange fra Australia og fordel å bo i Berlin for å klare å etablere Asia. Det har derfor begynt å bli mangel seg internasjonalt, men det ligger store på lokaler, men samtidig er kunstnere muligheter her. Men det kan være en for- gjerne de første som tar i bruk områder del å ha et eksisterende og etablert nett- utenfor bykjernen og steder som regnes verk når man flytter hit.

SOFT 2012 | 17 dOCUMENTA (13) Kassel 2012 Fragment av en storstilt samtidsutstilling med historisk perspektiv

Den 13. Documenta har sosialpolitiske og sosialfilosofiske referanser fra ulike land. Kuratorene har valgt kunstnere som er bevisst egen samtid, der kunsten settes i en politisk og sosial kontekst, eller hvor det er vitenskapelige forsknings aspekter som danner utgangspunkt for kunstneriske prosesser. Med seminarer og utstillinger i både Kabul og Kairo er det et fokus på kunstnere som vi sjelden ser i Europa. Mange ukjente nasjoner i kunstsammenheng er sterkt til stede. Det er ikke lenger en euro-amerikansk utstilling.

Runa Boger

tstillingen rommer verk av 190 kunst- Unere. Visningsplassene er mange og svært ulike. Kassel er en liten og trivelig by, lett tilgjengelig, men Documenta krever tid og gode sko. Og nettopp dette at kunsten vises i så ulike arkitektoniske rom er i seg selv en utfordring, ikke bare for føttene, men i stor grad for persepsjonen. Som tilskuer handler det mye om å gjøre et ut- valg etter hvert som man skjønner at det hele er uoverkommelig. Den konseptuelle kunsten er bærende og krever publikums oppmerksomhet og tilstedeværelse. Mitt valg for denne artikkelen er de verk som på en eller annen måte er relatert til mate- riale og fortrinnsvis det tekstile: tekstil- István Csákány, The Sewing Room (2012) Foto: Carin Wessel produksjon, tekstilfibre, tekstildesign, tekstilteknikk og/eller tekstil-mønster og ornament. Romania og bosatt i Budapest. The Sewing Lukten av nyskåret furu kiler i nesa og gir Hauptbahnhof Room (2012) er en installasjon som om- referanser til treskjæring og kunsthåndverk. Vår lille gruppe besøkte første kvelden fatter et imaginært rom skåret ut i tre. The Sewing Room står på et podium, Hauptbahnhof. En nedlagt hovedjernbane, Csáknyá har rekonstruert en systue med publikum går rundt og titter inn. Produk- nå Kulturbahnhof. Om det har å gjøre 12 symaskiner, damputstyr og ellers det sjonsverktøyet er intakt, menneskene er med konteksten, eller at det var vårt før- som hører med til interiøret i en liten borte….. Parallelt med langsiden står ut- ste møte med Documenta, da hodet var håndverksbedrift. Alt er utført i naturlig stillingsdukker, modeller iført klær som friskt og kroppen innstilt på nye kunst- størrelse og nitidig skåret ut i furu, ned tilsynelatende er fremstilt på systuen. opplevelser, men det er dette møtet som til minste detalj og inkluderer elektriske Blått arbeidstøy, en slags uniform i ulike huskes best i ettertid. Den gamle, vel- ledninger, symaskinens tekniske finesser, utgaver. Jeg henger meg opp i at det er kjente arkitekturen omkring en jernbane, strykebrettets myke folder og lysstoff- svært moderne og stilig design, men med plattformer, store åpne rom, pakk- rør i taket. For å minne oss om at det her sydd i en nydelig gabardinkvalitet som hus med ramper, dannet nostalgiske ram- er utført et tidkrevende håndverk, har knapt finnes lenger. Verket er frosset i tid, mer og bidro sterkt til å se samtidskunsten Csákány latt treverket enkelte stedet stå produksjonen er slutt og viktige arbeids- fra en ny vinkel. igjen ubearbeidet, slik at vi tydelig kan se plasser har opphørt. Et bilde på faglig iSTván Csàkàny (1978) er født i det materielle utgangspunkt for arbeidet. kompetanse, arbeidsfelleskap og en kvali-

18 | soft 2012 Haeng Yang, Choreography engineered in Never-Past Tense (2012) Foto: Kari Dyrdal

István Csákány, The Sewing Room detalj Seth Price Klær og bilder laget ut fra konvolutt prinsippet (2012) Foto: Gitte Magnus Foto: Gitte Magnus

tetsproduksjon som en gang har vært og jernbanespor - et spor uten skinner mel- når persiennene heises opp, eller senkes nå tilhører fortiden. Konseptet kan leses lom to plattformer. Persiennene henger ned. Et fascinerende verk, poetisk og sen- ut fra en sosialpolitisk virkelighet - en ut- i ulike vinkler i forskjellige høyder. Ved å suelt i sterk kontrast til de store, kalde og vikling innen konfeksjonsindustrien som brette seg ut og folde seg sammen skjer rå omgivelsene. rammet store deler av Vest Europa på en konstant transformasjon i det indre I Sphormuseum finner viSe th Price 70-tallet og noe senere i Øst Europa. En og ytre rom. Persiennene er elektronisk (1973) født i Jerusalem og bosatt i New honnør til en tapt fagkompetanse. The styrte/koreograferte, når de folder seg York. Price kombinerer tekstilskulpturer Sewing Room har parallell til mange nor- sammen dannes en bjelke ikke ulik i form og designklær. Han har fått tildelt et ske bedrifter innen tekstilsektoren som og størrelse de svillene som engang har stort og vakkert rom med svarte, slanke måtte gi tapt for import, masseproduk- vært i sporet. Verket kan også leses som jernsøyler. På lave plattformer langs veg- sjon og storkapitalisme. en lydinstallasjon der lyden følger beve- gene ligger det som først gir inntrykk av haeng Yang (1971) er født i Seoul og gelsene i et rislende svisj svisj, eller syn- å være tvangstrøyer. Ubrukelige store, bosatt i Berlin. Hennes stedsspesifikke gende toner som i lyden fra et tog. sydde drakter med overdimensjonerte prosjekt er metallpersienner i standard Hva verket har med tekstil å gjøre? armer og ben. Klærne ligger, og det er størrelse. Sorte og hvite persienner dan- Egentlig ingenting, muligens den myke kanskje et poeng, for på veggene henger ner rom og vegger i et forlatt og nedlagt bevegelsen og fargespillet i sort og hvitt bilder utført i det samme tekstile mate-

SOFT 2012 | 19 Hanna Ryggens historiske tepper i rotunden på Friericianum. Foto: Carin Wessel

rialet og med fragmenter av glidelåser I følge katalogen er Warboys opptatt av det strengt bunden form. Det siste, Jul Kvale og andre klesdetaljer. Bildene er kom- mytiske og gåtefulle utviklet fra et media (1956), er honnør til en som sto frem og ponert som collage på sponplater i et til et annet. Minack (2012) er et såkalt sjø- protesterte mot Norges tilslutning til NATO. abstrakt formspråk og med ornamentikk maleri. Bildet er laget på stranden hvor Det er med litt vemod og mye stolthet som gjenpeiles i klesplaggene. Rommet sand, vind og rytmiske bølger fra havet jeg gjenser Ryggens verk. Vemod, fordi en er hvitt og det samme er verkene, kun har arbeidet pigmentet inn i lerretet for å så banebrytende kunstner, ikke minst for ispedd duse farger i ornamentikken. Det skape fri, flytende abstrakt struktur. kvinnelige kunstnere, i stor grad har vært hele gir referanser til en lukket institu- glemt på den kunstteoretiske arena. I sjon og sykehus. Fridericianum er hovedarenaen. kunsthistoriestudiet på Blindern er det et Klær og bilder er laget ut fra konvo- Her myldrer det av samfunnsengasjert stort fravær av interesse for tekstilkunst og luttprinsippet. De er skåret etter en flat kunst, ikke bare ny kunst, men også eldre det er utelatt fra pensum. I tekstilkunst- sjablong, brettet og lukket. Det er som kunst som kan leses inn i vår samtid. En miljøet derimot, har Ryggen aldri vært en tom pakke klar for innhold. Materialet av de aktuelle er Hanna Ryggen (1894- glemt. Hennes individuelle språk med et og snitt er basert på militære uniformer: 1970) født i Malmø og døde i Trondheim. tydelig, politisk budskap banet vei for bombejakker og flyuniformer/drakter. Hun levde store deler av i sitt liv på Ørlan- tekstil som selvstendig kunstart, og hun er Det ytre materialet er grovt lerret, eller det i Trøndelag. Hennes seks vevde teksti- forsatt et forbilde for mange norske tek- seilduk. Foret er trykket med mønster ler har fått en prominent plass i rotunden stilkunstnere. Det er derfor med stolthet tatt fra forretningskonvolutter. En mer i 2. etasje og er et viktig bidrag til Docu- jeg konstaterer at hennes protestkunst brukervennlig avart av skulpturklærne er mentas historiske og politiske profil. i garn, både politisk og kunstnerisk er å finne i Stormagasinet Sinn-Leffers, vegg Samlet representerer teppene en sterk sterkt til stede. Ved å innlemme Ryggens i vegg med Fridericianum.. krigshistorisk og politisk epoke i mellom- verk i årets Documenta reaktualiseres Jessiva Warboys (1977) født i Wales krigsårene: Spania / La hora se aproxia hennes kunst i en samtidskontekst. bor i Paris og New York. Som så mange (1938) er fra Spanias to fronter i borger- Et annet figurativt arbeid finner vi andre kunstnere på Documenta arbeider krigen. Franco, blåsvart bak et kors- i rotundens 3. etasje. Gosha Macuga også Warboys innen ulike medier. War- mønster. Interessant hvordan hun brukte (1967) født i Warzawa bosatt i London. boys viser video og som bakgrunn, en 10 ornamentikken, som i tradisjonell for- Hennes Of what is, that it is; of what is meter lang og 3 meter høy tekstil. Minack stand brukes som dekorasjon, her symbo- not, that it is not 1 (2012) er en fotocollage (2012) har en imponerende størrelse og liserer den stengsel og ufrihet. Gru (1936) utført i digitalvev. Størrelsen er 5.20 x 17.4 det er kanskje det mest positive som kan er også fra den spanske borgerkrigen, meter og motivet er inspirert av rotun- sies. Motivet kan leses som et abstrakt men her er redselsscener fra det sivile liv. dens halvsirkel og ideen om at sannhet landskap utført i brede, uklare strøk i Etiopia (1935) var mer en protest mot blir definert i konteksten. Det er to verk, bølgende bevegelser og kan minne om Italias kolonialiseringspolitikk i Afrika. det andre ble vist i Kabul. Verkene har 50-tallets abstrakte ekspresjonisme, men Drømmedød (1936) Alle drømmers død. historiske referanser, rekonstruert av uten trøkk og innlevelse. Fascismens og nazismens redsler profe- Macuga ut fra påstanden om at historie teres med hakekors og mørke farger i en aldri blir skrevet objektivt.

20 | soft 2012 Gosha Macuga, Of what is, that it is; of what is not, that it is not 1 (2012) Foto: Runa Boger

Vevnaden i Kassel har panorama bak- grunn som viser ruinen av palasset Darul- Aman i Kabul. Midt i bildet på rekke og rad er oppstilt en samling mennesker som inkluderer arbeidere og represen- tanter fra ulike yrker, deriblant det Afghanistanske ministeriet. I forgrunnen i nedre billedkant ligger og sitter menn. Det hele er vevet i skarpe nyanser fra sort til hvitt, noe som gjør kroppene høyst levende og nærgående. Digitalveven gjen- gir fotografiske detaljer. Vi er omgitt av 17 meter tekstil i rotundens bue, noe som gir følelse av å være tilstede på en viktig begivenhet, vi vet bare ikke hvilken. Macugas andre teppe er en parallell og ble vist på tilsvarende kurvet vegg i palasset Bagh-e-Babur i Kabul. Motivet var hentet fra Kassel med Orangeriets his- Fabio Mauri, Dørmatter med tekst (2009) Foto: Runa Boger toriske bygning som bakgrunn. Mennes- kene i forgrunnen var fotografert under en prisutdeling i Kassel i 2011 og montert inn på gresset i Karlsaue. Metaforisk er det to halvsirkler, plassert i to ulike ver- kolonistaten Danmark en gang var. Det Mattene er laget av kokosfibre i plantens densdeler som til sammen skaper et hele. interessante ved Mappa er verkets historie naturfarger. Ord er skåret ut og danner hull En annen tekstil som det er skrevet og de globale forandringene som teppet i mattene, blant annet teksten ”Manipo- mye om, er Mappa (1971) 147x228 cm. frembringer. lazione di cultura”. Et dekorativt grep og Et brodert verdenskart utført i Afganistan Karakteristisk for hele Documenta samtidig Mauris budskap om at vi trenger etter idé av italienske Alighiero Boetti er den vellykkede monteringen av vidt lingvistisk forståelse av verden. (1940-1994) Hvert enkelt land er brodert forskjellige verk og installasjoner. Svært med flaggets farger og mønster. Det er mange rom er rett og slett utrolig vakre. Neue Galerie har to tekstilrelaterte flagget som identifiserer de ulike land Ett av de mest estetiske er utstillingen til verk. Andriana Lara (1978) fra Mexico er og reflekterer skiftende grensepolitikk. italienske Fabio Mauri (1926-2009). Flere kritisk opptatt av hvordan kunstinstitu- Dannebrog, dekker Grønland og er meget dørmatter med størrelse 200x420 cm lig- sjoner tilfører mening og verdi til kunst. iøynefallende. Flagget minner oss om den ger utover gulvet i et stort, åpent hvitt rom. Unpurposely with Purpose (2012) dekker

SOFT 2012 | 21 Fusun Onur Uten tittel (1993-2012) Foto: Kari Kjøsnes Fusun Onur, Dance of the Crows (2012) detalj Foto: Runa Boger

en hel vegg og er monumentalt til stede. Installasjonen gir sterke assosiasjoner til et heldekkende gulvteppe fordi materialet likner nålefilt i forskjellige grå nyanser. Ulike firkanter er skåret ut, den hvite veggen blir synlig. Den negative formen illuderer vinduer og inviterer/åpner for publikums egne ideer. Fusun Onur (1938) fra Istanbul er ut- dannet innen figurativ skulptur. Hun var en av de første tyrkiske kunstnere som integrerte samtidsdialog og konseptua- lisme i sine verk. Foran en av de store vin- duene i nyrenoverte Neue Galerie, henger Ethel Adnan i forgrunn Jazz (1999) Foto: Kari Kjøsnes Dance of the Crows (2012) 450x220 cm. Et tilsynelatende uskyldig verk, en gardin med broderier av fugler og trær, rytmisk utført på ubleket lerret. I neste sal står en enslig blå stol i et tomt rom. En kjøkken- en tyrkisk reise. En billedvev, Jazz (1999) til Lara Favarettos store installasjon av stol av typen stålrør med skaitrekk. Rundt 155x180cm er plassert på et lavt podie rustent skrot. Fra det utsøkte, underfun- stolen er surret en grov kjetting. Umiddel- midt på gulvet. Enda et vakkert utstillings- dige i Kristina Bucks sommerfuglpupper, bart går tankene til en henrettelse. Dialo- rom som innbyr til ro og stille undring. til det grove og forfalne i Theaster Gates gen kunne ikke vært klarere, kontrastene Det som kanskje overrasker mest på Hugenottenhaus. En hel bygård med mellom det poetiske og politiske er uro- årets Documenta, foruten det internasjo- alle dets bygningsdetaljer og husgeråd i vekkende og engasjerende. nale mangfoldet, er den estetiske frem- nedrivningsfasen, fysisk destruksjon og En annen engasjert, eldre kunstner er føringen, eller som en annen anmelder et frosset bilde på materiell forfall. libanesiske Ethel Adnan (1925) Hun er har sagt, utstillingen peker i retning av født i Beirut, men bosatt i California og re-estetisering av kunstfeltet. Mye er skre- Paris. Adnan er forfatter, poet, tegner og vet om kuratorene, her skal bare nevnes at maler. I Documenta – Halle viser sjefskurator Carolyn Christov-Bakargier hun små malerier, abstrakte og poetiske har hatt et vellykket grep om det hele. landskapsmotiv i lyse og rene fargenyan- Documenta (13) vil bli husket for sam- ser, utført i brede penselstrøk. Et varmt, funnsengasjert innhold, i varierende for- sommerlig uttrykk som i koloritten gir re- mat og uttrykk, fra det bitte lille bildet på feranse til August Macke og hans bilder fra veggen, som Francis Alys prospektkort,

22 | soft 2012 BEAUTIFUL THINGS ON DISPLAY KONSTRUKSJONER OG PARADIGME I BUDAPEST

Vandreutstillinger er en egen genre. For Norske billedkunstnere har man etablert OCA (Office for Contemporary Art Norway) hvor man arbeider med å kvalitetssikre både hva som går ut, og hva som kommer inn i landet. Man lager ikke vandreutstillinger lenger, man profilerer samtidskunstnere. Norske Kunsthåndverkere (NK) sender fortsatt ut vandreutstillinger. Nå er det Konstruksjoner og Paradigme som er på reise. Fra Island til Budapest i Ungarn..

Astrid Andreassen

onstruksjoner er kuratert av Edith Derfor er ikke dette nødvendigvis kunst derfor utstillingen Paradigme i stedet for KLundebrekke og Paradigme av Lars som bidrar til dialog og diskusjon som paradigmeskifte. Sture. Utstillingene har vært på tur i flere daglig leder av NK, Trude Gomnæs Ugel- Som forordet i katalogen viser, fin- år, Konstruksjoner siden 2008, Paradigme stad, skriver i forordet til Paradigme, men nes det argumenter både for og mot et siden 2011 og de skal vandre til 2015. i stedet en veldig representativ kunst, en paradigmeskifte. Historisk sett forandrer Det er produsert katalog til begge ut- kunst som viser hvor flinke og dyktige og kunsten seg, og kunsthåndverket også. stillingene, med oversikt over den enkelte gode vi er. Investeringsobjekter, museums- Kanskje kunsthåndverket har gjennom- bidragsyter. Utstillingene stilles ut sam- klare, gjennomarbeidete, solide og uten gått den største forandringen. Fra å være, men, og presenteres med tekstark til hver motstand. i kunstsammenheng, ”skitten” med sitt kunstner. Budapest Galéria, ligger sen- fokus på bruk, i motsetning til ”skjønn” tralt, og er i hvit kubestil. Kunsten hen- Kuratorarbeid kan ofte handle om å velge ubrukelig billedkunst, er den nå likestilt ger og ligger etter alle kunstens regler en problemstilling, et tema, en felles- med billedkunsten, i hvert fall i Norge. med utstrakt bruk av sokler og montre. nevner av et slag, og så bruke kunstnere Her har kunsthåndverkerne egen orga- Åpningen er lang med mange taler. Den som bekrefter og illustrerer tesen. nisasjon, eget hierarki og egne penger på norske ambassadøren til Ungarn, Siri På den annen side finnes kuratoren statsbudsjettet. Ellen Sletner, er til stede og åpner utstil- som har et godt intuitivt blikk for tanke- lingen. Paradigme viser 18 kunstnere som vekkende kunst, og som derigjennom Gjennom det utvalget Lars Sture har arbeider med keramikk, glass og metall. søker å reflektere over sin samtid, ofte ved gjort, finnes det bekreftelser slik han for- Konstruksjoner har 17 kunstnere med overraskende utvelgelser. Eller den kura- klarer det, på at kunsthåndverk ikke står hovedvekt på tekstil og tre. Slik er det ut- toren som ikke er redd for å vise oss en fremfor et paradigmeskifte, men assimi- fyllende at de møtes, hvis målet er mang- stemning i tiden. Strategier hvor kunsten lerer kunstens og samfunnets endringer i fold. Utstillingene består av godt voksne er utgangspunktet, og ikke kuratoren. selve faget. Nina Malterud er, i katalogens utøvere – det er svært få unge kunstnere. tekst, inne på at alderen på utstillerne Det er solide utøvere med lang fartstid Paradigme, sies det i forordet, forener muligens bidrar til bekreftelsen, og at som Norske Kunsthåndverkere velger å håndverkstradisjoner med konseptuell yngre kunstnere kanskje ville ha vist andre sende ut. tenkning gjennomsyret av kvalitet og tendenser. innovasjon. Utstillingens møte med nye La det være klart. Dette er vakkert. Det kulturer på forskjellige steder vil således Konstruksjoner er kanskje mindre ærgjerrig er skjønnkunst fra de beste i faget. Det ta del i dialoger om tradisjoner, påstås i tittelbruken. Men ikke mindre ærgjerrig er gjort solide utvelgelser, med fokus på det. Katalogen til Paradigme starter med på kunstens vegne. Denne utstillingen kvalitet. Og likevel er det noe jeg savner. en leksikalsk forklaring av ordet. Hvorvidt favner tre og tekstil, og bygger således Kanskje er det motstand, kanskje er det vi står fremfor et paradigmeskifte, eller ei, bokstavelig talt ut Paradigme. temperatur? Noe som skurrer. En solid diskuteres i katalogen. Jorunn Veiteberg For her handler det om å bygge som overraskelse. Og kanskje er det det jeg mener at vi gjør det, Lars Sture mente det fellesnevner. I forordet redegjør kurator ønsker, en kunst som risikerer mer? tidligere, men skiftet mening, og kalte Edith Lundebrekke for tanker om kon-

SOFT 2012 | 23 struksjon i alt fra arkitektur til musikk og lakkert inni. Ren mønsterbygging, og språk. Hun påpeker at innenfor kunsten et veldig godt eksempel på enestående gjelder begrepet både selve utformingen håndverk kombinert med visuelle kvali- i tre dimensjoner, men også å konstruere teter. – Mine verk er skulpturer i form av mønstre og overflater. en bolle, skriver Dahle i katalogen. Det er en direkte sammenheng mel- Ingrid Larsens Ende-lyst (2006). Hun lom konstruksjon og overflate, mener lager tekstile halsklaver i vaffelsøm, vakre, hun, byggingen har en overflate og et skulpturelle og vendbare. Langsomt byg- mønster som kommer av konstruksjonen. ger hun opp en form, sting etter sting, Det er ikke mulig å skille teknikken som reduserer meter etter meter for til slutt å er valgt, fra ideen. Innhold og uttrykk er ende med et smykke du kan bære, holde uløselig bundet med materiale og teknikk. og bevege deg i. Ideen er i formen, formen er bærer av Anne-Gry Lølands Rose 2. Hun tilnær- ideen. mer seg temaet i form av dekonstruksjon. Det finnes en skriftlig guide på nettet, Velger tekstiler hun kan bearbeide, slik at som ikke er tilgjengelig i katalogen, hvor nye mønstre oppstår, og synliggjør hvor Lundebrekke utdyper motivasjonen. Der skjørt alt er. Gjennom et spill med mate- Løvaas og Wagle, Sort eng (1999) 125x120. skriver hun, at etter de siste tiårs fokus på riale, skygger, mønstre og taktilitet rokker Foto: Halvard Haugerud ide og konsept, ønsker hun å se tilbake til hun ved tingenes tilstand, og henviser til håndverk, teknikk og materiale, og den følelser av oppbrudd, tap og minner. mer universelle mønsterbyggingen. For selv om verkene spenner fra for- Det norske: male til konseptuelle, fra tradisjonelle til Aslaug Juliussens HornKjede. Det er lett eksperimentelle, har de en basis i kunst- å la seg fascinere av materialbruken og håndverkets tradisjon. størrelsen. Selv sier hun at det hand- ler om relasjonen mellom menneske og Og utstillingen favner vidt under dette natur, og at kjedet kan sees som tråden taket. mellom liv og død, siden mange tillegger horn, ben og høver magiske krefter. Det nydelige: Håvard Larsen er en en av Nordens Hvit kjole (2007), av Marit Helen Akslen. mest kjente utøver av duodji, samisk Et verk som trekker veksler både på kunsthåndverk. Her deltar han med en 90-tallets nyfeminisme og samme tiårets imponerende kniv og skål av gravert Inger Johanne Rasmussen, Magnetisk hus (2004) søken etter nye materialer, i ei tid da lyd reinsdyrhorn og bjørk, bollen med hånd- 74x94cm. Foto: Sissel Jørgensen og videoverk flommet inn over oss. Kjolen tak dekorert av intarsia med gravert horn. er selve ikonet for trenden, og her er den Marianne Moes humoristiske Anorakk- laget av herreskjortekraver. Et androgynt veske og Lakseveske. Hybridvesker i bunad- verk som handler om makt og avmakt, og stil med elementer av typiske norske synliggjør både forventninger til kjønn og rekvisitter i materialvalget. Veskene er One’s Work, broderte sommerfugler av tre maktspill menn imellom. noe overtydelige, og konstruerte, men de er både kjent og avbildet tidligere. Men Anne Lene Løvhaugs Little sister happy er også eldre verk fra 2005, som nok var fortsatt slående og estetiske og overras- og Little Sister sorry, samt A bird in the litt morsommere når de var nye. kende der de forener, håndverk, tradisjon hand is better (alle 2005). Løvhaug gir nytt og nyskaping i former og bilder. Og min- liv til masseproduserte pyntegjenstander, Det som skiller og løfter: ner oss på hva vi vil bruke tiden til, denne og gjør det mulig å bære disse objektene Løvaas og Wagle. Det er alltid en nytelse dyrebare tiden som er vår egentlige luksus. som smykker. Ved nennsomt å gi de små å se et verk av Løvaas og Wagle. Her er de porselensfigurene små beskyttelsesdrak- valgt ut med Sort eng, et av sine strømpe- Utstillingene er fint og trygt kuratert med ter gir hun dem ikke bare et nytt bruks- buksebilder fra 1999. Like slående effekt- gode begrunnelser i teksten. De slår fast område, men synliggjør også egenskaper fullt i 2012. at det er fullt mulig å tenke gjennom et som empati, omsorg og lekenhet som Inger Johanne Rasmussen er represen- materiale. Og det kan være riktig tanke- bærbare verdier for menneskene. tert med Magnetisk hus. Rasmussen er en vekkende å bygge med de forskjellige Liv Blåvarps fantastiske smykker. historieforteller med tekstilt materiale. egenskapene til de ulike materialene. Levende, formbare og så umåtelig vakre. Hun viser et hvitt og rødrutet bilde sydd Det er nydelige overflater som kommer til En perfekt symbiose av bruksgjenstand sammen av små filtbiter. Fargene spiller syne. Og det er svært vakre gjenstander å se. og skulptur, der form, utførelse og funk- på tradisjon og derav trygghet. Men et hus Det er nærliggende å tenke konklusjo- sjon går opp i en høyere enhet. sitter fast i rutenettet. Hverdagens møns- nen: Dette er ikke en kunstutstilling, dette ter gir trygghet, men holder oss kanskje er vakre ting på utstilling. Det solide: også fast, spør hun i katalogteksten. Og kanskje er det slik det må være i en Lillian Dahles vakre form, Stjernegitter Lars Sture viser også kjente verk. Hans vandreutstilling fra Norge, som skal vise (2001), av kirsebærtre, utskåret og deko- Untitled 1, 2 og 3, fra 1999–2000, broderte litt fra hver enkelt, av Norske Kunsthånd- rert med kniv utenpå, og med eggeskall treklosser, og hans Taking Pleasures in verkere i 2012?

24 | soft 2012 TEKSTILE GLIMT fra ulike utstillinger fra mai til oktober

Det har i løpet av året vært en rekke separatutstillinger med tekstilbaserte utstillinger. Utstillingene viser bredde og mangfold med idébasert tekstilkunst og et mylder av materialer og referanser: Kunstnere som utfordrer tekstilfagets visningsmåter, kunstnere som søker ytterpunktene i det tekstile landskapet og kunstnere som utforsker de norske vevteknikkene. En felles referanse for utstillingene er tekstil og tekstilfibre som byggemateriale.

Runa boger

De nære sting

Inga Blix viste i mars utstillingen De nære sting på Natthagen Galleri på Løten. Galleriet er en gammel husmannsplass omgitt av åker og eng på Hedmarken og sådan et alternativ til det urbane galleri- rommet. Inga Blix utforsker de tekstile kvaliteter og stiller spørsmål om tekstil- kunstens særegne uttrykksform kan over- føres til andre media. Et interessant tema som utfordrer den gjengse persepsjon av hva tekstilkunst er, eller kan være når det taktile er borte.

Inga Blix skriver: ” Tekstilkunst baseres på at materialiteten er en vesentlig egenskap ved verket, og ar- beidene på utstillingen De nære sting inn- går i en diskusjon om tekstilkunst og ma- terialitet som jeg ville prøve å komme litt bort fra. Tekstilkunsten har sine koder og skal forstås på sine egne premisser. Men jeg opplever ofte i diskusjon med kolle- Inga Blix refreng 150x140cm. Foto: Tobias Nordvik ger som arbeider innenfor andre sjangre og uttrykksformer at disse premissene er dårlig kjent for andre enn tekstilkunstne- når det fysiske fjernes og bare er til stede rellpapir og montert på aluminiums- re, eller oppfattes som irrelevante. ”virtuelt” på foto - når teppet verken er plater i størrelse 1:1. Svært få la merke Tekstilmaterialet byr på mengder av varmt eller kan foldes? til at det ene var foto og det andre tek- assosiasjoner og kroppslige erfaringer, Jeg har undersøkt dette på litt for- stil før de ble gjort oppmerksom på det. som klær og sengetøy osv. Tekstilkunst skjellige måter. Serien ”Flora” består av Selv garvede tekstilkunstnere brukte tid er «hunkjønn», knyttet til det feminine, tre mindre arbeider basert på latinske på å se at det de trodde var en tekstil var men ikke alltid til feminisme. Hva skjer blomsternavn. Teppene ble vist sammen et foto. når tekstilens visuelle kvaliteter beholdes, med avbildning av tekstilene fotografert i Ja vel, og hva så? – here I am where I men det taktile er borte? Endres verket superkvalitet, printet på tykt, matt akva- must be, nissen er med på lasset.”

SOFT 2012 | 25 TEKSTILE GLIMT

Alpelue

Ann Cathrin November Høibo stilte i mars til juni ut i Sal Haakon på Henie Onstad Kunstsenter. Den unge og nyutdannede kunstneren hadde 430 m2 til disposisjon for sitt stedspesifikke prosjekt,Alpelue . Et uvanlig tilbud og en unik mulighet for en kvinnelig kunstner som ønsker å utfordre tekstilfaget. Høibo arbeider med installa- sjoner hvor hun kombinerer ulike mate- rialer og utforsker forskjellige teknikker. Med interesse for stofflighet og en idé- basert holdning til materialet der tråder, stoffer og ulike tekstilreferanser er blan- det med industrielle produkter. Denne utstillingen er den første av det som skal bli en årlig begivenhet, der Henie Onstad Kunstsenter skal invitere unge, uetablerte kunstnere til å vise seg frem i en større kontekst tidlige i kunstnerskapet. Ann Cathrin November Høibo fra utstillingen Alpelue (2012). Foto: Runa Boger

Ukjent landskap

I utstillingen Ukjent landskap på Hole ArtCenter, utforsker Simonnæs det meta- fysiske i overgangen fra en tilstand til en annen, handlinger knyttet til det som lig- ger bakenfor og utenfor motivet. Bildene er tredimensjonale, plexibokser med en for- og innside som i et konkret rom. Med utgangspunkt i foto, iscenesetter Simonnæs situasjoner der bruk av tekstil/ organza inngår for å kontrastere motivet i en lag på lag effekt. Resultatet er under- fundige og poetiske bilder som utfordrer persepsjonen av hva man faktisk ser.

Lise Simonnæs, Lotus 152x132cm. Foto: Thomas Widerberg

26 | soft 2012 TEKSTILE GLIMT

Retouch 2012

Bente Sætrangs separatutstilling i Kunst- nerforbundets overlyssal har blitt beteg- net som ”rått og flott” – en god karakteri- stikk. Sætrang reflekterer over formale problemstillinger der materialitet og fargeintensitet er det bærende prinsipp. På store, tekstile flak av brukt presenning utforsker Sætrang materialets motstand og tåleevne, fra silketrykk, spraymaling og fargeblyanter til sandpapir og slipe- maskin. Sætrang søker utfordringer og forsker i ytterpunktene av det tekstile landskap.

Bente Sætrang the day after was different 200x300 cm. Foto:Bente Sætrang

Kjøttnypene

Kunstbanken på Hamar viste i våres ut- stillingen Unge Kunstnere fra Hedmark. Nyutdannede kunstnere med opprinnelse fra regionen viste ulike installasjoner, tegninger, foto, video og ett tekstilt ar- beid. Marthe Karen Kampens Kjøttnypene (2012), er en gigantisk komposisjon med organiske tegninger. En collage av løst hengende lapper laget av tynn silke, bomullslerret og papir. På hver av lappe- ne er det malt eller tegnet ulike former i rosa nyanser. Bitene er tråklet med grove sting og ulltråd fast til et bakteppe av flor- lett organza. Et høyst kaotisk, levende, luftig og ungdommelig materialbasert verk som reflekterer humor og åpenhet.

Marthe Karen Kampen Kjøttnypene 300x450cm. Foto: Marthe Karen Kampen

SOFT 2012 | 27 TEKSTILE GLIMT

Too Solid For Poetry

En annen nyutdannet kunstner som ar- beider med tekstilrelaterte verk er Maria Brinch. Utstillingen på RAM galleri brin- ger oss inn i en erfaring der gamle og brukte materialer av ulike slag transfor- meres til et nytt kunstnerisk materiale. Nye billedlige forestillinger oppstår ved at materialet brettes og bearbeides innen sine egne premisser til nye rom, eller for- mer. Det solide i det temporære er et av momentene i de kunstneriske undersø- kelsene til Maria Brinch.

Maria Brinch. Fra utstillingen ”Too Solid For Poetry” i RAM galleri. Foto: Øystein Thorvaldsen

Dual Net

Camilla Steinum (1986) arbeider med tekstil, maleri og skulptur. I de seneste prosjektene kombinerer hun faste struk- turer mot vevde tekstiler. I vevens rute- nett finner vi elementer fra filleryer, og rester etter liv som hår og greiner. Til masterprosjektet ved kunstakade- miet i Oslo satte hun skulpturene ut i naturen. Dette var med på å fremheve det forgjengelige aspektet i tekstilene og skulpturens forhold til omgivelsene. Steinum fullførte mastergraden på Kunst- akademiet i Oslo våren 2012.

Camilla Steinum Dual Net Foto:Vagard Kleven

28 | soft 2012 TEKSTILE GLIMT

På vei gjennom

Solveig Aalbergs utstilling på Galleri Trafo i Asker består av syv verk hvorav 5 er utført i digitalvev og montert på langveggene. Motivet er ”kruseduller” som løper over flaten som svarte noter på hvite ark. Ytter- kanten i bildene buer seg fint oppover og gir ytterlige referanse til et symfonisk verk med fem partiturer. Kunsthallen er stor, rå og krevende. Aalberg har løst det rom- lige ved å plassere et monumentalt verk på hver fondvegg/endevegg. Verket Sjikt har vertikale myke striper og tråder, på motstående vegg henger På vei gjennom med horisontale fargestriper. En befriende og taktil løsning i et ellers sterilt og grått utstillingsrom.

Solveig Aalberg Sjikt 410x290x120cm. Foto: Runa Boger

Tekstil Taktil

Kari Hjertholm på KunstSenteret i Buske- rud, Drammen. Utstillingen Tekstil Taktil viste individuelle enkeltarbeider, men som var relatert til hverandre og som igjen forholdt seg til galleriets konkrete rom. Det som karakteriserer Hjertholms verk er taktilitet og fravær av farger. Tekstil billedkunst generelt, kjenne- tegnes ofte av en rik koloritt. Hjertholm derimot, utforsker en nesten monokro- matisk flate der spillet i svart og hvitt, mellom lys og mørke danner billekompo- sisjonen. En stille og kontemplativ utstil- ling, preget av fordypelse og ro.

Kari Hjertholm Lytt 190x180 cm. Foto:Thor Westrebø

SOFT 2012 | 29 TEKSTILE GLIMT

Billedtepper i norsk teknikk

Turid Juve har utstilling fra mai i til okto- ber i Villa Fridheim på Noresund. Juve er en nestor i norsk billedvev. Hun har holdt seg trofast til billedvevteknikken og spin- ner og farger garnet selv, ofte med plante- farger. Villa Fridheim er et ”eventyrslott” fra slutten av 1800-tallet med tårn, spir og dragehoder. Utstillingen Billedtepper i norsk teknikk blir vist i tårnrommet, et trangt rom med dårlig belysning og absolutt ikke egnet for tekstiler. Men bil- ledteppene utfordrer rommet. Juve er en historieforteller, motivene kretser om de nære ting: den lille piken med fugl på hodet, den romantiske benken i haven og solnedgang over bryggekanten. Til tross for vanskelige visningsforhold, er det en fantasirik og morsom utstilling som fin- ner sin integritet i det gamle kråkeslottet.

Turid Juve Ute av kurs 85x95 cm Foto Runa Boger

Billedtepper

Brit Fuglevaag underviste i mange år på tekstilavdelingen på SHKS (nå Kunsthøy- skolen i Oslo) Hun hadde utdannelse fra Kunstakademiet i Warszawa og kom som et pust fra den store verden og påvirket studentene. Polen var en viktig bidragsyter for utviklingen av den moderne tekstil- kunsten og Fuglevaag brakte med seg nye og internasjonale ideer om hva tekstil- basert kunst kunne være. Hun represen- terte et kraftfelt både som kunstner og som formidler av profesjonell faglighet. Fuglevaag brøt med den konvensjonelle norske veveteknikken og skapte furore på 70-tallet med verk som Huldra og Mot om- skjæring. Nå er det farger, landskapsmotiv og prosessen som er bærende prinsipper. Men det er fortsatt ”et drabelig tempo over alt hun foretar seg” (sitat Ole Henrik Moe) Fuglevaag har i alle år hatt stor utstillings- virksomhet både i inn- og utland. Hennes arbeidskapasitet og entusiasme for faget er fortsatt til stede og i september stiller hun ut i Galleri Dobag i Kristiansund. Brit Fuglevaag Det hender så mangt (2012) 130x90 cm Foto: William Garret

30 | soft 2012 «My Darlings» Irene Myran Sørlandets Kunstmuseum 01.12.12 – 24.02.13.

Skittengule, mørkegrå og blågrå farger på veggene, skap og montre, små esker og slitte serveringsbrett montert på veggene. Og tekstiler, fargesprakende og med underlige sammensetninger speiler, gjentar og fortolker de detaljer fra alle småtingene, plansjene, perlebroderiene, fyrstikkeskene og plateetikettene. Dette er ”My Darlings”, Irene Myrans utstilling i Sørlandets Kunstmuseum. Myran har arbeidet konsentrert med utstillingen de siste to årene, spesielt rettet mot lokalene i museets tredje etasje.

Johan Otto Weisser

rbeidet begynner i modell, det meste Aplanlegges i minste detalj, før skisser forstørres og arbeides ut. Alt skjer for hånd, arbeidet med overføring og forstørrelse bli en viktig del av arbeidenes uttrykk. For Myran er det vesentlig å kunne sitt fag til bunns, det er det som gir trygghet når hun beveger seg videre. Alle de 10 arbeidene er malt med akryl på bomull, og er slik sett maleri. Men det er langt fra en fri og ekspresjonistisk påføring av farge. Arbeidene levner ingen tvil om at vi befinner oss i en tekstil tradisjon. Hoved- motivene er plassert midt på formatet, uten perspektiviske virkemidler. Dekorative mønstre fyller flatene. Farger forholder seg fritt til hva de forestiller på en måte vi kjenner igjen. At arbeidene på denne måten befinner seg i et åpent spenn mellom to tradisjoner, er ikke poenget, det er snarere slik at en bevisst kunstner velger det uttrykket som passer henne. Det er befriende udogmatisk. Fargene er ved første blikk strålende, men når man ser nærmere etter, så er de hver for seg duse, matte og ofte svake. Det er først og fremst sammensetningen som gir det strålende inntrykket. I utgangs- punktet ser man noen få klare farger, men etter hvert ser man utsøkt bruk av valører og flere og flere nyanser gror frem. Det er noe overraskende melankolsk over arbeidene. Miss Marguerittas er et stort arbeid (281 x185 cm). Bakgrunnen er svak rosa og det er en oppdeling av flaten Irene Myran, Miss Margueritta 185x 281cm. Foto: Sidsel Jørgensen

SOFT 2012 | 31 Irene Myran, Sonate 214x314 cm. Foto: Sidsel Jørgensen

som skaper spenning. Blomster slynger Det finnes ingen referanser til noe sam- seg i en slak bue, og midt i bildet er det tidig i tekstilarbeidene, elementene er til noe som minner om en lyseblå sirkus- tross for sin klarhet, helt lukket. Det er plakat fra 1920-tallet. En kvinnes ansikt er heller ikke mulig å se noen tegn til Myrans stilisert tegnet, omgitt av sirkushester og personlige historie. Hvem er personen stiger. En del av teksten kan leses, men i smoking i verket Erindring? Hva er det den gir ikke noen konkret informasjon. Vi med disse hundene? Som om bildene er får ikke vite noe som plasserer arbeidet i erindringer om en tapt tid. En tid som har tid eller sted. Dette er et sentralt element stoppet opp uten noen kronologi. Eller en i Myrans arbeider. Vi står alltid langt fra tid som aldri har vært. det hun viser oss. Myran har satt inn et par av de gamle Et arbeid som Kamel, er et annet benkene fra Christiansands Kunst- eksempel på dette. På en bakgrunn som forening, trukket i knall rødt stoff. Det ser ut som en blå himmel med skyer, er understreker ønsket om at arbeidene skal det en form som minner om en etikett. I oppleves sakte, men blir også en litt tve- midten av etiketten er det en kamel, og tydig kommentar. Det gamle må trekkes etiketten er i rødt og gull med svart og hvit om og brukes på nytt. skrift. Men igjen er det ingen informasjon Samtidig er melankolien og mangelen som sier noe om hva dette er, hvor det på ”aktuelle” saker og selvbiografiske kommer fra, eller når det er laget. Det er referanser disse arbeidenes styrke. I det som om motivene løftes opp for oss, uten ligger det sjenerøse. De ligger helt åpne å gi til kjenne hva det er eller hva det for publikums erfaring. Det er ikke bare engang har betydd. lov, men nødvendig å huske sine egne Først og fremst er tekstilene vakre og ”darlings”. Slik blir tekstilene utfordrende inderlige. De bærer preg av kunstnerens og krevende. Irene Myran, Folklore 239x182 cm. fasinasjon for farger og mønstre. Bildene Igjen ser vi viktigheten av at kunstnere Foto: Sidsel Jørgensen har røtter i folkekunst, men også i alt utfordres og gis muligheter til en bred fra gamle reklameplakater og fyrstikk- og profesjonell presentasjon. For Myran esker til leker eller porselensfigurer. Myran har ikke hvilt på ”laurbærene” og levert har en glupende appetitt på alt som har en retrospektiv utstilling med smakebiter en visuell kvalitet, enten det er sirkus fra et langt kunstnerskap, noe hun ut- eller en skuff full av knapper. Slik er det merket kunne ha gjort. I stedet har hun noe barnlig over kunstnerens perspektiv. satset uten sikkerhetsnett, og levert sine Fasinasjonen for det rent visuelle, avgjør kanskje beste arbeider. hvordan arbeidet blir.

32 | soft 2012 Tekstilenes tilstand

- Endelig skjer det noe her også, utbryter en lokal tekstildesigner under velkomstlunsjen på Hands On konferansen i Førde. Lokale og tilreisende kunstnere og designere, kunststudenter og andre interesserte har stuet seg sammen i et litt for lite auditorium på Sogn og Fjordane Kunstmuseum for å høre om tekstilkunst i samtiden, og for så vidt også litt inn i framtiden. Konferansen var åpen og utforskende i formatet, men ga ikke noen klare konklusjoner. I stedet presenterte den et forfriskende utsnitt av et tekstilfelt som ikke nødvendigvis bare handler om tekstiler. Og kan man virkelig veve en bygning?

Espen Johansen

et nye signalbygget i Førde åpnet 8. Dseptember med to utstillinger. Én av dem var Tech-Stiles; et samarbeid mellom Sogn og Fjordane Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum og Kunst- og Designhøyskolen i Bergen. Utstillingen er kuratert av Charis Gullickson med verk av kunstnerne Hilde Hauan Johnsen, Ingrid Aarset og Jon Pettersen som alle er tilknyttet forskningsprosjektet Future Textiles ved Kunst- og designhøyskolen i Bergen. De tre kunstnerne jobber svært forskjellig, både i uttrykk og metode, men en fellesnevner er at de alle utforsker tekstilmediet og utfordrer forestillingene om hva det kan være.

Tech-Stiles Umiddelbart er det vanskelig å koble de svært forskjellige kunstverkene i utstil- Jon Pettersen, silkeplissé og overkast. Foto: Jon Pettersen lingen, som er alt annet enn ensartet. Et fellestrekk er selvsagt mediet, og at alle kunstnerne forholder seg meget bevisst til tekstilene de anvender og tradisjonen de tilhører. Men ved nærmere ettertanke blir det klart at verkene egentlig forholder Jon Pettersens tekstiler er ment for å montert i en rammekonstruksjon. Det seg til betrakteren på samme måte. De er brukes, men en dynamisk montering ferdige objektet framstår tredimensjonalt, sanselige, og framstår ikke som passive aksentuerer volumet og bevegelsen i tek- og når man beveger seg foran verket estetiske objekter som er til for å nytes. stilene. Den teatralske spotbelysningen åpner og lukker det seg slik at forskjellige Man betrakter dem ikke kun med blikket, framhever taktile kvaliteter, mønstre, deler av mønsteret synliggjøres. Det er fordi de synes å oppfordre til en mer motiver og farger som gjør at tekstilene noe nesten ubegripelig i persepsjonene kroppslig persepsjon. At verkene kan får et nesten skulpturelt preg. av disse verkene, og som et slags mono- oppleves slik skyldes kanskje at alle har et Ingrid Aarsets nokså monumentale kromatisk kaleidoskop er det vanskelig å nært og fysisk forhold til tekstil, som stort tekstilverk er visuelt slående. Med hjelp se seg trett på dem. sett alltid dekker til kroppen vår som et av laserkutter har hun skåret ut delikate Hilde Hauan Johnsens verk viser tyde- ekstra hudlag. blondemønstre i tekstil som så er lagvis lig hvordan teknologiske elementer inngår

SOFT 2012 | 33 Ingrid Arset, fra utstillingn Tech-Stiles i Sogn og Fjordane Kunstmuseum. Foto: Øystein Klakegg

ikke bare i produksjonen, men også i det kalles på kunsthøyskolene, formidles ofte for arkitekturen, og hvordan tekstilenes ferdige verket. Lydkunstner Maia Urstad først og fremst for kollegaer, studenter materielle egenskaper kan implementeres har laget et akkompagnerende lydspor og et begrenset publikum. Tech-Stiles og i nye konstruksjonsprinsipper. som bidrar til å intensivere opplevelsen. Hands On viser hvor fruktbart det er for - Gipsveggen er praktisk, men kanskje I et mørkt rom henger to verk bestående ulike institusjoner å samarbeide. Museet ikke særlig vakker, sier Thomsen, og spør av lysende fiberoptiske tråder. Om man får et kjempeløft med tanke på faglig hvorvidt slike membraner kan lages av reflekterer over den tekstile tradisjonen kompetanse og kunnskapsformidling. tekstiler og samtidig være funksjonelle. verkene inngår i eller ikke, er ikke nødven- Kunsthøyskolen får anvende store ut- Vil materialer som kan bøyes, strekkes digvis avgjørende for opplevelsen. I Hauan stillingslokaler og hjelp til å nå ut til et eller komprimeres være anvendelig i en Johnsens nesten hermetiske installasjon bredere publikum. Ved å invitere fore- bygning? Med slike problemstillinger blir man lett oppslukt av den kontempla- dragsholdere med forskjellig bakgrunn møter man på en rekke utfordringer, tive situasjonen man trer inn i. og ulike tilnærminger til tekstilfeltet, satte mange uoverkommelige, men samtidig På tross av forskjellige uttrykk, kan de også i gang stimulerende diskusjoner presenteres en visjonær idé og et ønske man spore et felles utgangspunkt for de tre blant publikum. Sammen med de mange om å utfordre forestillingene om hva kunstnerne. Måten de eksperimenterer og tilreisende deltakerne følte man seg som arkitektur, og i forlengelse også tekstil, utforsker tekstilmediet på, viser en tydelig en del av en tenketank under hele opp- kan være. Hvordan man kan veve en holdning som også preger konferansen. holdet. bygning, blir derfor først og fremst en mentaliserende øvelse snarere enn et Hands on - Hvordan kan vi veve en konkret mål. På konferansen fikk man en gjennom- bygning? I motsetning til arkitekt Ramsgard gang av utstillingen og et innblikk i Første foredragsholder var en arkitekt. Thomsens forskningsbaserte og eksperi- praksisen til de aktuelle kunstnerne, men Mette Ramsgard Thomsen er professor mentelle utgangspunkt, jobber tekstil- også andre kunstneriske og pragmatiske ved Det Kongelige Danske Kunstakademis kunstner Peter Hellsing intuitivt. Han problemstillinger i tekstilfeltet ble belyst. Skoler for Arkitektur, Design og Konser- velger bevisst å fokusere på det visuelle Det er tydelig at konferansen har vært et vering og leder av forskningsenheten resultatet framfor å fordype seg i materiali- produkt av et mer omfattende forsknings- Center for Information Technology and teten eller tekstiltradisjonen. og samarbeidsprosjekt enn man vanligvis Architecture (CITA). Hun forklarte hvor- - Jeg vet ingenting om veving, forklarer kan forvente i museumssammenheng. dan CITA bruker tekstil som et teoretisk Hellsing, som påstår at det er tilstrekke- “Kunstnerisk utviklingsarbeid”, som det utgangspunkt for nytenkning innen- lig med en viss datakunnskap for å kunne

34 | soft 2012 Hilde Hauan Johnsen, 01001-110 Effluxus til venstre og Horizon til høyre. Foto: Enok Karlsen

bruke digitalvev i dag. Hellsing hevder at Hva endres? tekstilbegrepet, vil kunnskapen om det det å unngå å reflektere for mye over sin Ramsgard Thomsen poengterer at tekno- tradisjonelle håndarbeidet og material- egen posisjon i tekstiltradisjonen virker logien ikke bare løser eksisterende proble- forståelsen fortsatt være et kompass for befriende. Vevetradisjonen har lenge vært mer, men at den også medfører endringer. kunstnerne. Dette vil antakeligvis også preget av tekniske maskiner, men digitale Med økte muligheter for effektivisering definere framtidens tekstiler. produksjonsmetoder i nyere tid gjør det og digitalproduksjon synes kunnskap om enda enklere å jobbe med vev uten nevne- tekstiler og tradisjoner å bli tilsvarende verdig teknisk kunnskap. viktig, noe som også signaliseres gjen- Den amerikanske kunstneren Janet nom tittelen på konferansen. Under den Echelmans kunstneriske praksis står i avsluttende paneldebatten kom samtalen sterk kontrast til Hellsings, som har et inn på viljen til å utforske verktøyene for eget studio for sine enorme offentlige å kunne la sine kunstneriske ideer få dik- utsmykninger. Echelmans kunstnerskap tere de teknologiske prosessene, snarere beveger seg helt i grenseland av hva som enn å bli moderert av disse. Den samme er teknisk mulig, og hun er nødt til å hen- selvbevisstheten blir tydelig når kunst- vende seg direkte til store produksjons- studenter i salen uttrykte behovet for å selskaper, entreprenører og forskere for å lære eldre produksjonsmetoder og vende kunne realisere sine visjoner. tilbake til det manuelle håndverket. Konferansen tegner et bilde av et Friksjonen mellom disse tilnærmin- variert tekstilfelt hvor teknologiske ny- gene, altså high tech eller low tech, virker vinninger endrer mulighetene for hva stimulerende, og mer enn noe annet man kan uttrykke og realisere, og en vilje tenker jeg at de komplimenterer hver- til å utforske disse mulighetene. andre. Til tross for at man kan utvide

SOFT 2012 | 35 Høyteknologisk tekstilkunst

Tech-Stiles er en utstilling med nye arbeider av de tre tekstilkunstnerne Hilde Hauan Johnsen (f. 1953, Tromsø), Ingrid Aarset (f.1958, Bergen) og Jon Pettersen (f.1948, Fredrikstad). Utstillingen er en forlengelse av prosjektet Future Textiles ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen, og er blitt til som følge av et utstillingssamarbeid mellom i Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø og Sogn og Fjordane Kunstmuseum i Førde. Tech-Stiles består av en rekke tekstilarbeider som kombinerer tradisjonell kunsthåndverk med ny, tidsaktuell teknologi.

Stine Lundblad

Illuminasjon Hilde Hauan Johnsens to installasjoner, 01001-110 Effluxus og Horizon, har begge en lysende effekt og tilstedeværelse i det ellers mørklagte utstillingsrommet i Nordnorsk Kunstmuseum. Installasjo- nene består i hovedsak av fiberoptikk – tynne, transparente kabler som vanligvis er brukt i telekommunikasjon og annen industri. Disse kablene, eller trådene, har en kjerne av rent glass eller plast og kan være på tykkelse med et hårstrå. Ved å plassere en lyskilde i hver ende av trådene, sørger Hauan Johnsen for at lyset blir transportert gjennom dem. I 01001-110 Effluxus er virkningen som et fossefall av gyllent lys. De mange trådene i installa- sjonen faller tungt ned mot gulvet før de brått svinger tilbake opp i møte med taket igjen. Den rene, organiske formen og den vertikale tyngden gir verket monumen- talitet. I Horizon er de optiske fibrene vevd tett sammen til en løpende horisontal form. Kunstneren har ved hjelp av vev- stol brukt tradisjonelle teknikker for å få den ønskede spredningen av lys. I mot- setning til 01001 Effluxus har Horizon en gjennomgående fargevirkning som deler verket i en øvre og en nedre del. Fargen veksler mellom blå- og grønntoner og gir assosiasjoner til et velkjent natur- fenomen – nordlyset. Sentralt for de to in- stallasjonene er et lydspor av kunstneren Maia Urstad. Lydfrekvensene, som tidvis Hilde Hauan Johnsen, 01001-110 Effluxus. Foto: Enok Karlsen

36 | soft 2012 Ingrid Aarset, fra utstillingn Tech-Stiles. Foto: Øystein Klakegg Ingrid Aarset, Dyp blonde. Bronzino, detalj. Foto: Øystein Klakegg

kan minne om radiobølger, tidvis om forandre kvalitet, bli hardt og lukker seg menneskepust, eller dempede stemmer, som et stengsel – ugjennomtrengelig og aktiviserer og gir en direkte virkning på nådeløst. lysets bevegelse gjennom trådene. Bevegelse Perspektiv Jon Pettersens sensuelle tekstiler i natur- Lyset er sentralt også i Ingrid Aarsets lige materialer er på sin side ment for å store, stringente paneler. Ikke bare for å folde seg mykt rundt menneskekroppen. gi liv til dramatiske skyggevirkninger, De elleve arbeidene i utstillingen er basert men konsentrert som elektromagnetisk på jacquardvev og varierer i størrelse, fra stråling i et av hennes viktigste verktøy – store overkast til mindre sjal. Kunstne- laserkutteren. Ubønnhørlig skjærer og rens kombinasjon av tradisjonell håndvev brenner hun seg gjennom lag på lag av og datateknologi i form av maskinstyrt materialer som syntetisk polyester, silke, vevstol åpner for kompliserte mønstre Jon Pettersen, Plura, silke plissé 140x530. Foto JÅP bomullsseilduk og pleksiglass. Arbeidene og strukturer. I utstillingen er arbeidene er bygd opp av flere rene flater montert drapert rundt enkle former, noe som med noen centimeters avstand fra hver- viser de mange kvalitetene i stoffet. andre. De todimensjonale flatene frem- Fargesprakende tekstiler i natursilke og eksistensielt plan. Verkene tar i bruk og står dermed som en tredimensjonal form. merinoull gir elastisitet og glans. aktualiserer på forskjellig vis den tekno- Intrikate og repetitive tekstilmønstre Mønstrene er hentet fra ulike steder, logi og nyvinninger som er blitt en ugjen- gjennomborer de mange lagene, slik at både i tid og sted. For eksempel 60-tallets kallelig del av vår kultur og vårt hverdags- arbeidene får en transparens lik blonder, klassiske pepita-mønster, eller slange- liv. Kombinasjonen mellom det tradisjo- eller papirklipp. skinn- og gekkomønster med inspirasjon nelle håndverk og moderne teknologi Det er i renessansemalerienes skild- fra Thailand. I et av arbeidene, Fingerprint, i både arbeidsmetoder og materialer ringer av tekstiler i form av bekledning, bruker kunstneren sine egne fingerav- skaper nye, uante muligheter innen tepper og gobeliner at Aarset finner sitt trykk og portretter som mønster. Disse tekstilkunsten. Møtet mellom håndverk utgangspunkt. Orden og symmetri frem- kombinerer han også med en såkalt QR- og teknologi er ikke et nytt fenomen, men kommer av nøyaktig presisjon i mønstrene, kode, som du kan ta bilde av med er en ufravikelig del av en stadig skiftende men de mange lagene skaper like raskt en mobiltelefonen din og ved hjelp av en verden. De elektriske impulsene som på følelse av kaotisk uvirkelighet. Mønsteret app ledes direkte inn på kunstnerens mange måter utgjør store deler av tekno- forskyves og endrer stadig karakter etter hjemmeside. logien i dag, binder oss sammen i en hvor blikket fester seg på overflaten, likt Tech-Stiles er en utstilling som viser stadig større vev av usynlige tråder. Tech- et kaleidoskop. Perspektivet forvrenges. oss inn i en tid der teknologien stadig Stiles viser at tekstilkunst, med all sin Materialenes skjøre sårbarhet fremstår rykker nærmere og smelter inn i våre liv, bredde og materialitet også har uendelig forførende, inviterer deg inn, for så å på et kunstnerisk og materielt så vel som rekkevidde, nå og i framtiden.

SOFT 2012 | 37 Kunst som erodert tekstil

I oktober presenterte Kunstnerforbundet separatutstillingen Ivory Tactics av Aurora Passero. Utstillingen bestod av 5 visuelt iøynefallende tekstilarbeider, hvor hvert arbeid fremstod med en egen identitet og uttrykkskraft – som om de hadde hver sin historie å fortelle. Det er likevel som helhetlig presentasjon denne utstillingen er sterkest og ved å følge systemet Ivory Tactics utgjør, fører Aurora Passero oss inn i en diskusjon som overskrider det enkelte arbeidets potensial for meningsproduksjon. Slik sett kan utstillingen leses som en diskusjon om kunst, heller enn en refleksjon over kunstverket som selvstendig meningsbærende størrelse.

Mari Sundet

utstilling Ivory Tactics presenterer I Ivory Tactics ledes vi rundt i Kunstner- rammens avgrensning, fungerer veven I Aurora Passero oss for et paradoks jeg forbundets overlyssal med utgangpunkt i Passeros Erosion som en arkitektonisk ofte reflekterer over i møte med kunst; i det særdeles minimale, veggbaserte struktur der dramaet som definerer hvordan kan noe så radikalt visuelt og verket Young Nudes. Young Nudes består arbeidet, utspilles innenfor. Tittelen for- materielt, undergrave sin egen visualitet av en enkel hvit, eller elfenbensfarget, teller oss om dette dramaet. Men hva er og materialitet ved å henvise til kvaliteter nylontråd som strekkes 225 cm over det som egentlig eroderes i denne utstil- som, ved nærmere inspeksjon, ikke er en veggen. Den horisontale linjen er ikke lingen? iboende del av det fysiske objektet man linjalrett, men gis en mildt bølgete form Som for å besvare dette spørsmålet står ovenfor? Denne beskrivelsen kan av festepunktenes ujevne plassering på trekker Passero oss videre til de andre ver- kanskje oppleves som en floskel. Den er veggen. Linjen avbrytes på fem punkter kene i utstillingen. Utstillingen forlater heller ikke ment som en påstand om at hvor nylontråder ”draperes” vertikalt over nå også de veggbaserte arbeidene og pre- all kunst som produseres eksisterer som linjen og hvor det derfor dannes for- senterer oss for verk i krysningspunktet en indikasjon på et annet innhold enn bindelseslinjer til gulvet. De fire andre mellom det to og tredimensjonale akkurat materialitet og visualitet. Det er arbeidene i utstillingen skiller seg drastisk - mellom tekstil, maleri og skulptur. derimot ikke mulig å komme bort ifra fra Young Nudes, både hva gjelder Arbeidene Ecstatic Manner og Heroïne det faktum at kunst alltid er et resultat modellering og innfarging. Utgangpunktet henges fra taket og forankres der, i likhet av sammenføyninger; et sted der mange er likevel det samme. I Erosion presen- med Erosion. Formspråket som definerer mindre deler slås sammen for å danne teres vi for en stor tekstil, 310 x 380 cm, Ecstatic Manner speiler Erosions sigende et nytt og større hele. Sagt med et annet som henger tungt på veggen, kun festet bevegelse mot gulvet. Innfargingen virker ord; tekstil - ”et fleksibelt vevd materiale i to tråder som leder blikket fra høyre derimot i større grad kontrollert; de bestående av et nettverk naturlige eller og venstre, inn mot selve verket. Verket horisontale feltene av hvit, grønt og blått syntetiske fibre, ofte beskrevet som tråd defineres av en duvende bevegelse og virker planlagte der stripene og valørene eller garn”. (Sitat fra Wikipedia). Opp- siger nedover mot gulvet. Bevegelsen i Erosion fremstår som et resultat av levelsen jeg sitter med etter møtet med forsterkes av innfargingen; horisontale ”naturlige” prosesser. Passeros insisterende vakre arbeider er striper i varierende valører fra mørkt I Heroïne er møtet mellom farge og preget av et ønske om å samhandle med til lys møter en bakgrunn av lys lilla og modellering det talende, og der Ecstatic denne definisjonen; en opplevelse av at skitten hvit. Kontrastene i verket danner Manner brettes ut for oss, gir Heroïne inn- trådene som utgjør de vevde arbeidene et abstrakt billedspråk med tydelige trykk av å være drapert rundt en kropp, i insisterer på å bli plukket fra hverandre konnotasjoner til de amerikanske color dette tilfellet usynelig for øyet. Forholdet i forsøket på å komme frem til kjernen field malerne på 1960 tallet. Spesielt mellom tekstil og bekledning er også den av deres opprinnelse. Ikke som en invi- amerikanske Helen Frankenthaler (1928- nærliggende referansen i møte med disse tasjon til å ødelegge verket, men som en 2011), er en sterk referanse i møte med arbeidene. De forteller oss likevel ikke om utfordring til å overskride behovet for å disse arbeidene. Der Frankenthalers tekstilets praktiske funksjon i å beskytte gi seg hen til overflaten, fargen og for- abstrakte billedspråk truer med å sprenge kroppen, men heller om dets funksjon i mens forførende kraft. seg ut av billedflaten og løse opp blind- å kle oss opp. Rysjene i Ecstatic Manner

38 | soft 2012 Aurora Passero, fra utstillingen Ivory Tactics i Kunstnerforbundet. Foto: Øystein Thorvaldsen

referer til rituelle antrekk, der hver del lingen, undergrave sin egen visualitet og arbeiderklassen en opplevelse av luksus, av bekledningen inntar ny mening som materialitet ved å henvise til kvaliteter står vi kun igjen med et svar: verkene, i en del av helheten og som en del av kon- som, ved nærmere inspeksjon, ikke er en likhet med nylonstrømpen, er en illusjon. teksten bekledningen benyttes i. iboende del av det fysiske objektet? Selv Som heroinen gir en opplevelse av eufori, I Heroïne iscenesettes bekledning om arbeidene jeg står ovenfor simulerer gav nylonstrømper en opplevelse av som en brikke i et forfengelighetens spill. kvaliteter som tekstur i skinn, ull, silke, luksus. Sannheten er likevel at nylon- Det er ikke vanskelig å se for seg en vakker eller prosesser i naturen som erosjon, strømper er, som heroin og alskens kvinne, en gudinne, drapert i dette vakre vet jeg, fordi nylon er minste felles multi- annen nips, en fantasi konstruert for å tekstilet. Tittelens (antatt) doble betyd- plum for disse arbeidene, at det jeg ser lede tankene vekk fra det som er, og mot ning gir derimot verket, som estisk fantasi, med øynene ikke ville gitt gjenklang utopien. De er tekstil. Kan det derfor en annen klangbunn, der Heroïne ikke mellom hendene mine. Nylon kan heller også være mulig å si, med Ivory Tactics i oversettes til engelske ’heroine’/ heltinne, ikke fylle den funksjonen ull, silke og mente, at Passeros arbeider ikke forteller men til det nederlandske ordet for heroin. skinn kan – beskytte oss fra vær og vind. oss noe om tekstil og tekstilers effekter, Denne erkjennelsen leder oss også tilbake Nylon ble skapt som en erstatning for men heller at kunst er en tekstil viss til begynnelsen. disse materialene, og med nylon- effekter forteller oss noe om det vi til Hvordan kan noe så radikalt visuelt strømpene i mente, en forbrukerfarsott enhver tid tror vi trenger. og materielt, som verkene i denne utstil- som fra etterkrigstiden tilbød selv

SOFT 2012 | 39 Tvetydigheter

I oktober viste Kari Dyrdal nye arbeider på Galleri Format, og nysgjerrigheten ble vekket av store vevde verk som åpnet for flere lesninger.

Monica Holmen

tstillingen Invisible Continuity om- Ufattet tre monumentale verk, så store at man nesten ikke kom på god nok avstand til å skjelne hva de viste, og der- med fremsto de som abstraherte. Til- synelatende abstrakte former ført i lyse blåtoner, svak grønn, ispedd skimrende sølvtråder brer seg utover de store over- flatene i de vevde bildene. Alle tre verkene viser beslektede motiver, og ved nærmere blikk trer landskapsmotiver frem: vann- og strandmotiver. Uten at det er av noen spesiell betydning viser det seg at motivene er hentet fra en park i Paris. Det som derimot synes vesentlig, eller i alle fall av en viss betydning, er motivsjangeren. Landskapet synes å være en uutøm- melig kilde til inspirasjon og et universelt instrument for kunstnere, generasjon etter generasjon. Så også for Dyrdal, og det med hell. Men mer enn et 1800-talls romantisk forhold til landskapet, synes landskapet her å fungere som springbrett for en tvetydighet i arbeidene: som ut- gangspunkt for en utforskning av mediet, Kari Dyrdal, Invisible Continuity I 258 x313 cm Foto: KD og av rent billedlige problemstillinger rundt abstraksjon og representasjon. Dyrdals vevde bilder er estetiske og visuelt tiltalende, og som tilsynelatende abstrakte motiver veksler de mellom Jakten på mønsteret er. Det er mulig min oppfatning av abstraksjonen og representasjonen. Sam- Veving er mønsterdannelse, som på sett mønster er gammeldags, men umiddel- tidig er de resultater av en teknisk og og vis handler om å finne mønstre. Nett- bart tenker jeg at mønster består av mediespesifikk utforskning av mønster- opp her oppstår fascinasjonen i møte rapporter, et enkeltelement gjentatt et dannelse og vevens muligheter. Ikke med Dyrdals verk: konfrontert med dem visst antall ganger slik at det dannes et minst åpner de opp for ulike lesninger. utfordres man på hva et mønster egentlig mønster. Men det er ikke tilfelle her.

40 | soft 2012 Kari Dyrdal, Invisible Continuity II 260 x 725 cm Foto: KD

Derimot er det mer snakk om en tvetydig mønster? Bølger har jo sammenheng med Så er spørsmålet: hvor langt må abstra- og forlokkende, men sporadisk mønster- tidevannet, og tidevannet følger et visst heringen gå før et bilde opphører å dannelse, som skaper nysgjerrighet rundt mønster. I jakten på mønsteret er denne være representasjon og går over til å være hva det er vi ser. Hva slags motiv skaper tanken henførende: mønsteret her er ikke en ugjenkjennelig abstraksjon sammen- de utallige trådene i blålige, grålige, til og selve det tekniske ved vevingen, men i det lignet med sin opprinnelige form? Det med sølvfargede toner? som verket fremstiller. finnes neppe et entydig svar, og fin- Så fort jeg ble klar over hvor motivene nes det så får man det ikke her. Med det hadde sitt opphav, var fristelsen stor til Mellom abstraksjon og digitale forarbeidet og prosessen frem til å tenke om mønster på en annen, mer representasjon ferdig verk har Dyrdal skapt et spennings- abstrakt måte. For med abstraherte foto- Utforskning av mønster er ikke det eneste moment hvor hennes arbeider befinner grafier av park og vann overført til vev spenningsmomentet i Dyrdals arbeider. seg et sted mellom abstraksjon og repre- er det ingen rapporter som gjentas Som digitale fotografier overført til tekstil- sentasjon. Slik skaper de nysgjerrighet, de og sammen danner et konvensjonelt arbeider fungerer vevnadene som repre- åpner for ulike lesninger, og som betrakter mønster. Men legger man til grunn at sentasjoner. Samtidig er de såpass forstør- innser man at en vevnad ikke bare er en mønster innebærer en form for gjen- rede, med en abstrahering mot det nesten vevnad. Tilbake står man som undrende tagelse, så oppstår mulighetene for en ugjenkjennelige som konsekvens, at de tilskuer med vekslende konklusjoner om ny lesning av arbeidene. I for eksempel mer enn å «stave» eksplisitt ut hva det er hva man ser og hvordan det hele er løst. Invisible Continuity II er det tydelig, så man ser, heller spiller på betrakters asso- fort man kommer på litt avstand, at verket siasjoner. Formene som de blå, grønne viser bølger som slår innover en sand- og sølvfargede trådene skaper minner banke. Bølger er en gjentagende hand- umiskjennelig om bølger – uavhengig av ling. Kan man se på bølger som et hva som faktisk er avbildet.

SOFT 2012 | 41 Åpningsutstilling Kristiansand Kunsthall «Game of Life» 1. september– 14. oktober. Kurator Jan Freuchen

Vellykket overgang for Kristiansand Kunsthall Christiansands kunstforening har gjennomgått en svært vellykket forvanding fra en litt gammeldags institusjon, til en institusjon med oppgraderte og ombygde lokaler. Arkitekt Marianne Lund har tegnet ombyggingen som gir et oppdatert og fleksibelt romprogram. Det er nå tre store saler, to med det opprinnelige dagslyset og et hvor lyset er kunstig, og derfor kan styres fritt.

Johan Otto Weisser

il åpningsutstilling hadde Kunsthallen Thentet inn Jan Freuchen, en markert kunstner i sin generasjon. Dette er et valg som lover godt for fremtiden. En institu- sjon som åpner for at andre enn de som er ansatt, skaffer seg selv og oss spennende muligheter. Freuchen, som er oppvokst i Kristian- sand har valgt å lage en utstilling som inkluderer eldre, så vel som yngre kunst- nere, mange med tilknytting til regionen. Det er et grep som vi gjenkjenner fra store internasjonale utstillinger, og som gir tilgang til forskjellige stemmer med ulik innfallsvinkel. Et grep som både ut- fordrer og inkluderer. Freuchen sier i intervju: ”Jeg var interessert i å se nær- Utgangspunktet for utstillingen Game of life er malerier av Olaf Isaachsen. Kjell Mardon Gunvaldsens Beirut til mere på det økende abstraksjonsnivået høyre. Foto: Johan Otto Weisser som man finner både innenfor billed- kunsten og i økonomien gjennom hele det 20. århundret. I kunsten kjenner vi for eksempel dette som nonfigurative male- slags begynnelse på historien jeg er opp- ruiner, den er “abstrahert” av ideens her- rier og konseptuelle strategier, mens vir- tatt av å fortelle. Disse bildene er malt jinger, så og si. Jeg tenker at Kvadraturen tuelle transaksjoner og kreativ kapital kan i en impresjonistisk stil og markerer er “reisverket” i utstillinga – og tema- representere noe liknende i økonomien. starten på modernismen i billedkunsten. tikken favner om kunsthistorie, økonomi, Begge disse retningene forenes jo også Modernismen kjennetegnes av et stadig byutvikling og den rådende mentaliteten på en måte i begrepet “opplevelses- økende abstraksjonsnivå i malerkunsten i senkapitalismen.” 1 økonomi”, som har blitt flittig brukt av og i høymodernismen ble figurative moti- Som en del av utstillingen er det laget politikere i Kristiansand de siste årene. ver valgt bort til fordel for rene abstrakte en publikasjon med artikler og bilder, Dette forholdet mellom økonomi og bilder. Svært ofte var disse maleriene som både er et selvstendig arbeid og en kultur var et utgangspunkt for prosjektet. ulike varianter av rutenett eller “grids”, introduksjon til utstillingen. Publika- Så kom jeg over disse bildene av Olaf som fungerte som et slags reisverk for sjonen er stadig brukt i utstillingen, Isaachsen som han malte i tida etter den motivet. Dermed er vi på en måte tilba- montert rett på veggen. På den måten store bybrannen i Kristiansand i 1892 og ke til Kristiansand og Kvadraturen igjen... understrekes betydningen som eget verk, tenkte at dette kunne representere en I Isaachsens bilder ligger Kvadraturen i ikke bare et tillegg eller en forklaring. Når

42 | soft 2012 Ann Cathrin November Høibo, Else Marie Jakobsen og André Tehranis, An incomplete Account of Past Sensations. Til venstre Anngjerd Rustand, Landskap med tekst. Tori Wrånes, Not Yet Titled. Foto: Johan Otto Weisser Foto: Johan Otto Weisser

man leser den er det som om man får et 50 år eldre Else Marie Jakobsen, som har som antyder mer enn påstår. For vi får ikke slags sidesyn. Artiklene, blant annet et vært hennes lærer. Det er lett å kjenne noe klart svar i dette prosjektet. Vi får ikke essay av Ole Robert Sunde og en inter- igjen Jakobsens fargeholdning. Bleke gul- noe svar overhodet. Denne utydeligheten essant artikkel av Freuchen fungerer farger og ulike jordfarger settes opp mot er åpenbart tilsiktet. Det er i det hele tatt bra, mens andre som Sigurd Tenningens svarte, dype blå og helt hvite felt. Det er påfallende hvordan de fleste kunstnere, bidrag, tipper over i en teoritung uklarhet. også en hvit fjær plassert på innsiden. har dette antydende, undrende og lite dog- Utstillingen tar altså utgangspunkt Noe i den løse vevingen minner om en matiske forholdet til det de holder på med. i fire malerier av Olaf Isaachsen med radikalisert utgave av Jakobsen. Samtidig Det er selvfølgelig fint at publikum ut- motiv fra Kristiansand like etter by- er helheten umisskjennelig Høybo. Dette fordres og må investere selv, for å få noe brannen i 1892. Vi ser byen som et ned- arbeide viser hvordan impulser mottatt ut av verket. Men det kommer til et punkt brent ruinlandskap, malt i den tidens nye tidlig i karrieren følger en kunstner videre. hvor det blir så åpent, så mange mulige språk. Ved siden av får vi et velkomment Arbeidet er dandert som en kappe tolkninger at det bare blir publikums gjensyn med Kjell Mardon Gunvaldsens på en gipsavstøpning av en mann, laget egen referanse som står igjen. Da er veien Beirut, et stort arbeid satt sammen av sammen med Tori Wrånes. Figuren holder kort mellom det åpne, uforpliktende og hvite treplater som det brutalt er sagd kappen fast i hendene, som om den ikke det intetsigende. linjer inn i. Gunvaldsen er vel den som henger av seg selv. Avstøpningen er uten Det gjelder også Erik Pirolts Paradis- er nærmest et politisk standpunkt i sin hode og er montert på en hvitlasert finér- teleskopet, et stort hengende objekt som referanse til byen Beirut. Verket likner på kasse. Kassen minner om en sokkel, men rommer et sted man kan sove. Med hvit en byplan eller bygninger som er skadet, den er hevet noen centimeter over gulvet, skai og en suveren forakt for praktiske vegger hvor pussen er ødelagt og viser litt skjevt. Det gjør at figuren som er problemer, blir også dette mer et åpent muren under. Spennet mellom presi- støpt og iført tennissokker, ser ut til å stå spørsmål, enn et innlegg i for eksempel sjonen i rutenettet og den rene hvite over- ustødig. Lest på denne måten blir figu- klimadebatten. flaten og feltene som er sagd vekk slik at rens halvt utstrakte armer et forsøk på å Anngjerd Rustand har laget Landskap treet kommer fram, gir et tandert og sår- holde balansen. ”Kappen” beskytter ikke med tekst, et arbeid som består av en bart uttrykk. Rutenettet som oppstår er figuren, den åpne vevingen og de løse kobberskulptur, og tegninger delvis utstillingens annet tematiske utgangs- trådene gjør skikkelsen sårbar og ekspo- på papir, delvis rett på vegg. Et intenst punkt. nert. Nøyaktig hva dette betyr, eller om og samtidig spinkelt arbeide, hvor den På ulike måter har kunstnerne brukt det er intensjonen bak, får vi ikke svar på, nesten uleselige teksten etterlater en uro. dette i sine verk. André Tehrani har i sitt men det åpner for assosiasjoner som går Utstillingen er godt tenkt og flott lavmælte verk, An incomplete Account of fra Thorvaldsens gipsjesus via all verdens montert, men midt i alle de åpne verkene Past Sensations, tatt utgangspunkt i Wiki- skulpturer av nakne menn, det være seg savner jeg en stillingstagen, en påstand pedias liste over opprør i de 20. århundre. keisere, David eller andre. Men her står eller en utfordring som danner grunnlag Navnene på stedene antyder et verdens- de ikke trygt og opphøyd på en marmor- for handling. Noe håndgripelig. Utstillin- kart hvor tettheten av navn danner kartet. sokkel, men ustødig på en finérkasse. Er gen minner om internett. Alt flimrer forbi Det er et tankevekkende arbeide som viser det mannsrollen som får seg en runde, eller og etterlater meg i grunnen urørt, men litt at konfliktene ikke bare er de vi hører er det alle maktpersonene som vanlig- frustrert. Så er det kanskje akkurat der ut- mest om, men at de er adskillig nærmere vis finnes på sokkel som står ustødig? fordringen ligger. enn vi tenker. Eller referer kassen til en improvisert tale- I fellesprosjektet Not Yet Titled, har stol som i det engelske ”speaker´s corner” Ann Cathrin November Høibo vevd et hvor hvem som helst kan si hva de vil? 1 Jan Freuchen i intervju med Johan Otto Weisser i arbeid basert på veveprøver laget av den Prosjektet er et godt eksempel på kunst kunstmagasinet Faktor-X no. 2. 2012

SOFT 2012 | 43 HØSTUTSTILLINGEN • ÅRSUTSTILLINGEN 2012 En middagsinvitasjon med mangfoldige gjester.

Høstens viltgryter står for tur. Det arrangeres festlige sammenkomster både hos billedkunstnerne og kunsthåndverkerne. Det kunstinteressert norske folk samles for årets høydepunkt; Høstutstillingen for billedkunst og Årsutstillingen for kunsthåndverk. Begge trekker stort publikum, og nyter oppmerksomhet fra presse og fagmiljøet.

Astrid Andreassen

østutstillingen, eller Statens kunst- Hutstillling, fyller 125 år i 2012. For første gang med en jury som ikke er valgt med fagspesifikt ansvar. Det er 91 kunstnere antatt på Høstutstillingen, hvorav 7 verk er plassert på Oslo S. Års- utstillingen til Norske kunsthåndverkere følger samme mal som tidligere år. Juryen består av fem medlemmer: tre kunsthåndverkere, én invitert gjest fra utlandet og Nasjonalmuseets represen- tant. Der er 48 kunstnere antatt med 71 verk. Begge utstillingene er åpen for alle, både profesjonelle og amatører kan søke. Dermed utløser man denne voldsomme mengden med verk som sendes inn. Spesielt for Høstutstillingen. Mye av det oppfattes som støy i juryprosessen, og gjør arbeidet unødvendig tidkrevende. Høstutstillingen synes også i år å representere alle kunstarter. Flest i såkalt andre teknikker, installasjoner, video, performance og minst av tekstil, kun tre verk. Det er uvisst om denne reduksjonen av tekstil skyldes den nye juryordningen, eller om det avspeiler kvaliteten på det innsendte materialet. Hanne Friis stiller ut tekstil både for Høstutstillingen på Oslo S, og i Kunst- industrimuseet for Årsutstillingen. Hennes verk, Refleksjoner (Kamuflasje) henger ved nedgangen til T-banen. Kunstnerne på Oslo S er, av en uforståelig grunn, ikke representert i hovedkatalogen, men til gjengjeld får de en bedre presentasjon Hanne Friis, Refleksjon (Kamuflasje) på Oslo S. Foto: Øystein Thorvaldsen

44 | soft 2012 Hanne Friis, Masse – Gul detalj Foto: Øystein Thorvaldsen Jeanett Goodwin, Uten tittel (Sceneteppe fra Grorud- dalen). Foto: Anu Vahtra

i en liten brosjyre som er laget til Oslo S. grått og I krull er titlene som viser utsnitt føyd til i en utstudert fargeblanding på Refleksjoner (Kamuflasje) er så godt inte- av typiske norske steder med gammel- dypblå bakgrunn. En vakker matematisk grert at jeg må lete litt for å finne det. Men dagse hus og stabbur tett i tett. Arbeidene himmel. Tankevekkende, suggererende når det først fanger oppmerksomheten, er lavmælte, vakre og tilsynelatende hver- og minimalistisk. blir det værende. Tekstilen kommer lang- dagslige, men rommer en hel verden av Sigbjørn Bratlie har malt en fillerye. somt til syne i det første dagslyset, senere tanker og betraktninger rundt det rurale Gledelig og uventet stusser man over det gløder det magisk og skinnende i publi- kulturlandskapet vi forlater. De er et abstrakte maleriets tydelige lesbarhet. kumshallen. Friis har bokstavelig talt laget nostalgisk vitnesbyrd over en annen tid, I 2012 streber man ikke lenger etter det en himmel over de reisende, en slags sol- noe som forsterkes av de utslitte og hullete rene maleriet, men maler lystig det minst, oppgang for brukerne ettersom lyset for- tørkehånddukene. høyverdige hverdagsobjekt vi kjenner. andrer verket. Et nydelig, og motsatt av Jeanett Goodwin leverer en liten Det laveste gjenbruk laget av utbrukte hva man skulle tro ved første syn, stramt lekkerbisken av et verk, Uten tittel (Scene- filler og vevd av kvinner; gulvmatta uttrykk, tiltalende i all sin gråhet. teppe fra Groruddalen). Et nydelig stykke vi tråkker på. Det gleder meg - kunst- På Kunstnernes hus finner vi Kristine digital jacquardvev viser et utsnitt av et historien har vært preget av alt for mange Fornes. I år på Høstutstillingen, i fjor på bylandskap. I kofferten, som følger med, pretensiøse menn. Årsutstillingen til Norske Kunsthånd- ser vi trådprøver og utstyr sammen med I den venstre overlyssalen domineres verkere. Slik blir både hun og Friis et godt et foto som viser hele bildet som vev- gulvet av Per Christian Nygårds Untitled eksempel på turismen innenfor katego- naden er et utsnitt av. Sannsynligvis er House. En boligblokk skåret ut av papp- riene. Et år kunsthåndverker, et annet meningen å veve hele, men denne inn- esker. Verket er seks meter langt og to billedkunstner, eller kanskje begge deler, sikten i en prosess, fornemmelsen av meter høyt og bredt. Et minutiøst og tid- og synliggjør dermed det unødvendige det uforutsigbare ved et resultat vi ikke krevende handarbeid som fungerer både og villedende ved å ha to organisasjo- kjenner, forekommer meg ytterst besnæ- i forhold til kroppen og tankene. Verket er ner for de samme menneskene. Slik blir rende. Risikoen som ligger innbakt når innbydende i legemsstørrelse, samtidig kunstnerne selv det beste eksempelet på tankene fullfører verket. Alt dette, og selv- som det har et politisk aspekt og stiller at inndelinger og klassebestemmelser er sagt den taktile skjønnheten ved verket, noen ubekvemme spørsmål. Untitled utdaterte og problematiske. Organisa- gjør at det blir et av utstillingens høyde- House peker på det store antall mennesker sjonene synes å tjene mer autonome in- punkt for meg. som lever i kummerlige og ustabile hus teresser enn et åpent og inkluderende Andre verk å dvele ved er Beret i utkanten av våre byer. Men verket hen- kunstliv. Aksnes, Pi med 1108000 desimaler 1 og spiller også på den rollen og påvirknings- Kristine Fornes og Hanne Friis arbeider 2. Aksnes kjenner vi som tidligere tekstil- kraften arkitekturen har, og har hatt for begge med et tekstilt materiale, men i kunstner med filtarbeider. Nå viser hun menneskene: drabantbyer, bomaskiner, hver sin ende av “betydningsskalaen”. store print på nesten tre meter, med desi- hemmelige byer og tidligere bolig- Fornes arbeider litterært med broderi på maler, der hvert tall har en fargekode. Pi områder i Øst-Europa. Nå står mange av lerret. I år viser hun broderi på slitte lin- kjenner vi vanligvis som 3,14. Her er en disse tomme eller rives. Samtidig migrerer håndduker. To landskaper, I regn og stille million, etthundreogåttetusen desimaler store grupper grunnet krig, tørke og

SOFT 2012 | 45 Beret Aksnes, Pi med 1108000 desimaler. Foto: Anu Vahtra

arbeidsløshet, og flere og flere bor under gerer overraskende bra, samlende, seriøst verk, kalt Resonance, på 2,5 x 3,5 meter. primitive forhold og i pappesker. Mange og får de godt lyssatte verkene til å skinne. Presist utskårne sirkler fra forskjellig- må tenke nye måter å bo og leve på, hvis Der Høstutstillingen er kaotisk og spri- farget filt er lagt lagvis og utgjør mønster- alle skal få plass. Untitled House trekker kende, det ulydige barnet i barnehagen, dannelsen. Via skalpell og håndkraft, med linjene fra pappeskehus og lekehus til er dette en gjeng som er godt oppdratt. en nesten uforståelig kraftanstrengelse skjulesteder og beskyttelse. Et verk som Hanne Friis deltar, som nevnt tidli- og tålmodighet, skjæres så frem et utsøkt står seg svært godt mot marmorgulvet på gere også her. Masse – Gul er tittelen på filigransarbeid av blondeaktige hull og Kunstnernes hus. det 2 x 2,5 meter store verket montert fargesterke sirkler mot grå bakgrunn. Beate Petersens video, Nasseredin på en endevegg. Verket fremstår lysende Marit Akslen deltar med et stramt og Shah and His 84 Wives varer i en time. og kroppete, nitidig foldet og handsydd tydelig verk kalt Unstitched Net laget av Videoen utøver en voldsom visuell til- i bolker og klumper. Friis trekker veksler skjortestolper med knapper i vevteknikk. trekningskraft og et insisterende nærvær både på de tidlige verkene til Løvaas og Akslen har, i hele sitt kunstnerskap, i fortellerteknikken. Et nydelig verk som Wagle, og May Bente Aronsen. Men der arbeidet med denne typen mannlige velfortjent mottok Høstutstillingsprisen – de arbeidet strammere og mer systema- rekvisitter som hun former kjoler, klær og BKHs kunstpris. tisk, sprenger Friis alle rammer som fins. bilder av, med varierende resultat. På sitt Også Marthe Elise Stramrud vant pris. Verket dirrer faretruende i spennet mel- beste synliggjør denne formen våre etter- Hun mottok Norske Kunstforeningers lom skjønne vekster og utemmede orga- latenskaper, både humoristisk og tanke- debutantpris i samarbeid med Norges nismer, som en levende bevegelig masse vekkende. Faren er at verkene kan få en Gruppen for verket Untitled (Livingroom kravler det på veggen. Slik er det mer nær- slagside over i det overtydelige og banale. Poetics no. 1-7). Verket er akkurat som liggende å sammenligne det med John Vi husker det imponerende Against tittelen sier, stuepoesi. Stramrud bruker Kåre Rausteins monumentale Tetrapode the wall, fra Kunstnerforbundet 2006, våre vanlige gjenstander og fotograferer 560.960.11, vist på RAM i 2011, hvor han som virkelig synliggjorde tittelen; laget dem i litt aparte sammenstillinger. Takket brukte samme teknikk. Men der Raustein av skjortekrager og montert direkte på være et godt blikk og stødig fargesans, blir arbeidet i delikat, lys bomull, bruker veggen. I Unstitched Net har det imidler- det morsomt, overraskende og poetisk. Friis skrikende, teknisk gore-tex. Den gir tid oppstått en brist i nettverket, kamerat- Årsutstillingen gir et sympatisk inn- følelsen av å drukne, men i noe vel- skapet krakelerer, og verket fremmer en trykk i år, med tanke på førstelinje- dig vakkert. Og over det hele, den alt- villet usikkerhet som er sympatisk. Der tjenesten i døra, vaktene. De er vennlige, oppslukkende brennende gule fargen. det er sprekker og rifter blir det plass til imøtekommende og hjelpsomme ved Hva er det; solskinn, faresignal eller gift? nye mønstre. spørsmål. Også i år er utstillingen stram, Et svært kraftig verk. Digitalvevde bilder gjør seg mer og severdig og interessant. Salene er tomme I samme rom finner vi nevnte May mer gjeldende. På Høstutstillingen så for publikum begge gangene jeg er der, i Bente Aronsen. Også en av dem som vi Jeanett Goodwin med sitt bidrag. På motsetning til Kunstnernes hus hvor man alternerer mellom utstillingene. I fjor årsutstillingen deltar Kari Merete Paul- går i kø. Arbeidene er luftig og stramt husker vi hennes mektige verk, Curtain, fra sen med to vevnader; …og ute skinner montert på mørke, grå vegger. Det fun- Høstutstillingen. I år viser hun et flatere solen samt Innsikt? Verkene er montert i

46 | soft 2012 Sigbjørn Bratlie, Uten Tittel Foto: Anu Vahtra

forskjellige rom, og jeg er usikker på om det gagner arbeidene. Personlig ville jeg foretrukket å lese dem sammen. Det ene viser et vindu med hvitt lys utenfor. Det andre, kanskje samme rom, men med noe som ser ut som en behandlingsbenk med tomme reimer i forgrunnen. Verkene er tankefulle og forstyrrende, siden kon- teksten mangler blir publikum overlatt til egne bilder, minner og tolkninger. Dette er verkene man returnerer til, og finner seg selv stirrende ut i lyset og lengte bort. Det er flere gjennomarbeidet og im- ponerende tekstile verk. Både Anne Kvam og Kiki Prytz Wilhelmsen deltar med bro- deri. Men der stopper også likheten. Kvam viser det stramme, nesten futuristiske ”tredimensjonale” Geometrisk tråkleri, militærperspektiv. Mens Prytz’ vakre bilde, Gul Sirkel, besnærer på en annen måte, selv om hun også spiller på aktive og passive flater. Grunnet jubileet er katalogen til Høst- utstillingen større enn vanlig og ut- formet som en bok. Bakerst finner man en artikkelsamling som belyser billedkunst fra ulike perspektiver. Utstillingsleder Ingrid Lydersen Lystad skriver som vanlig om Statens kunstutstillings historie, denne gang med Edvard Munch som om- dreiningspunkt. Psykiater Finn Skårderud belyser møtet mellom kunst, verk og betrakter, og trekker en parallell til møtet mellom mennesker; hverken vi eller kunsten blir til uten andres erfaringer Kari Merete Paulsen, Innsikt 65 x 135cm. Foto: KMP

SOFT 2012 | 47 og tilstedeværelse. Professor ved Norges Tiller, Gjenstridig Flora og ramler ned i teknisk-naturvitenskapelige universitet, kjelleren til Marte Gunnufsens Komm, Ståle Finke skriver litt svevende om billed- Süsser Tod, før du roer tankene og nyter kunsten og filosofien, - den fenomeno- skjønnheten over designmiddagen på Kun logiske gjenoppdagelsen av mimesis. stindustrimuseet? Og hvis alt annet Professor ved Universitetet i Oslo, Johan feiler, kan du alltids feire døden på F. Storm skriver interessant om billed- Christopher Nielsens dødsparty, Sarkofag kunsten og hjernen med fokus på nev- og Mausoleum. Der du selv er dødens DJ, robiologiske prosesser og ny forskning mens du rir på kistelokket mot universet, innen nevroestetikk. Gunnar Danbolt, med en god whisky innabords. Vel professor emeritus ved Universitetet i bekommme! Bergen, skriver om fremtiden ved å se på nåtiden. Et fint lite løft og velkomment appendiks til utstillingen. Også katalogen til Årsutstillingen er påkostet. Designkollektivet Yokoland er hyret som designere også i år, og bilde- materialet fokuserer på innpakningen og reisen til verkene! Det er en forfriskende innfallsvinkel, men gjør samtidig kata- logen ubrukelig som verksreferanse. I det hele tatt er Årsutstillingen solid, vakker og interessant, slik den var ifjor. Det er fortsatt en fin blanding av kon- septuelle verk og materialbaserte verk, selv om det konseptuelle er noe ned- dempet i år. Til gjengjeld er det mange historiefortellere og billedskapere i alle materialer og teknikker. Og det er felles for Høstutstillingen og Årsutstillingen i vår tid, de tilbyr en vei ut, enten du foretrekker historieskapende reiser, eller assosiasjonsskapende fortellinger. Så kanskje stikker du først innom den rotete hjemmealenefesten på Kunstner- Kari Merete Paulsen, Og ute skinner..... 66 x 160cm. nes hus. Plukker i herbariet til Barbro M Foto: KMP

48 | soft 2012 The art of disappearing without being gone

May Bente Aronsen’s public projects tif also expressed in the visualisation of quest made of the art committee at KLP are characterised by formal purity and sound waves in Interference. was that the art work should ‘give pleas- precision. They relate directly to their sur- ure, affect and generate curiosity to expe- roundings, and the play of optical effects Disappearance or integration? rience more’. Curiosity is precisely what also calls for an active gaze on the part of In an interior like the Wergeland room, is triggered by Aronsen’s work. For KLP’s the onlooker. where the attention of the public is to be new premises in Bjørvika she has created directed towards something else than the I’m looking (2010), where – as with the Monica Holmen decoration, it is important for art not steal project at the Union of Education – she attention. Since the works hang about 15– plays on optical effects and perception. 20cm away from the wall, with light and On one’s way up the staircase to the air behind them, a feeling of transparency first floor and ‘the crowded room’, one rt in the public space is often dis- is created, which in turn makes the works catches sight of three large felt works Acussed on the basis of a premise of convey an impression of being a part of along the wall. There can be no doubt that autonomy. Does the work stand on its the wall. In that way, they remain in the Aronsen has created them – the similar- own two feet, or is it overpowered by ar- background without being gone. This ity with, for example, the project at Union chitecture and surroundings? In Aron- ‘disappearance act’ is a gesture Aronsen of Education Norway is striking: the work sen’s case, these are not particularly rel- almost without exception masters in all uses the same lamella technique, the felt evant issues – in an interview she has of her projects, a gesture that is further is two-coloured, with a similar grey on the stated that she is more in search of a kind developed in subsequent projects. one side and strong, pure colours on the of ‘disappearance aspect’, that the works other. are not to be too conspicuously present in New technique From one side the first section is grey, their space but more something on which In 2010, Aronsen completed Ring Effects the next orange and red, while the third one can ‘rest one’s eyes’. And the fact that at Union of Education Norway in Oslo, is red and green. At first glance, the green a work ‘disappears’ is not, in her opinion, which, like Interference, has been done section seems to clash with the others, synonymous with it being gone. in felt. But while Interference is flat and is until the moment one lifts one’s gaze and two-dimensional in appearance, Aronsen discovers furniture on the next floor with Lighthouses has made use of a new technique in Ring the same green colour, which helps to link The project in the Wergeland room at the Effects. Vertical lamellas of felt have been the work to its surroundings. House of Literature is a good example of mounted one after the other along the how a work can be integrated into its sur- wall, together forming a large wall-work. I’m looking at the clouds roundings and slightly ‘disappear’. Inter- Because the lamellas do not lie ‘flat’, but In Ring Effects the round shapes of the ference (2007) comprises two wall-works are roughly at right angles to the wall, lamellas were what created large circles of felt, placed against separate walls in the work has more the feel of a three- when seen from a suitable angle, whereas the black-painted room. One of them is dimensional installation than a wall-work. in I’m looking it is larger, organic shapes to be found on the stage where it func- Each lamella bulges at various points into that create a relief out from the lamel- tions as a kind of ‘backdrop’ – and this is round shapes, positioned in such a way las. With a vast number of metres under what one sees; the other is only lowered that from certain angles they form circles a glass roof at KLP, it is tempting to see when the seating has been removed. Both that overlap the lamellas. such shapes as clouds drifting past the works fill the entire wall in front of which Ring Effects spread out along one wall lamellas, a consideration underscored by they are mounted. of the reception area at Union of Educa- the title of the work. I’m looking has been The two wall-works are identical, tion Norway. With two-sided felt in red taken from a poem by Sigbjørn Obstfelder consisting of circular shapes that over- and grey, the work enters into a dialogue with the same title, where the opening lap the characteristic vertical lines in with the room, where the walls are of grey lines are: ‘I’m looking at the white sky, I’m the felt. In addition, the vertical sections cement. Particularly the grey side of the looking at the grey-blue clouds, I’m look- also have a practical aspect: to hold up felt against the grey cement wall helps ing at the bloody sun. [...] A rain-drop!’ the entire work. The circular shapes are the work not to dominate the room but In addition to the organic shapes on reminiscent of sound waves, and in this rather to complement it. Combined with the lamellas, Aronsen has glued small, way the work functions as a visualisation the optical play created by the shapes of round pieces of felt in contrasting colours of themes that have to do with the sur- the lamellas, the two-coloured felt invites onto the lamellas, which in the light of roundings: sound, conversation, discus- different perceptions of the work. Obstfelder’s poem can be interpreted as sions. Here the sense of hearing is more rain-drops. Once more, the observer is to the fore than seeing. When everyday life becomes invited to move in relation to the work: Heavy symbolism seldom underlies humdrum from one angle they seem to have been Aronsen’s projects, but in Interference The world of everyday is a headword at randomly placed, but from another they such literary classics as Knut Hamsun Union of Education Norway as well as at become circles spreading out across the have been an inspiration and well-hidden Norway’s largest life-insurance company lamellas and ‘the clouds’ created by the reference. These classics are experienced KLP (Civic Pension Fund): here people shapes of the lamellas. by many as eternally topical, as ‘light- work who have to come to terms with the houses’ in existence – something Aronsen same surroundings every single day. It is Visual diversion herself has pointed out. On sea charts, fine in such a situation to have something By means of the lamella technique, Aron- lighthouses are marked by circles, a mo- visual one can rest one’s eyes on. The re- sen in Ring Effects and I’m looking en-

SOFT 2012 | 49 courages an active gaze on the part of the account, combined with the idea of the plements the memorial grove, and the onlooker. The lamellas are mounted in ‘disappearance aspect’, a more suitable combination of the existing memorial such a way that the perception of them material would be difficult to find. Corten monument with Aronsen’s sober instal- alters with the angle. Directly facing the steel is pre-rusted, it quickly acquires an lation is powerful. The meaninglessness work, one looks straight through the la- outer layer of rust, but it takes a very long of war strikes one when one reads the mellas, but if one moves slightly to one time for it to rust through. The result is an plaques on the memorial monument: sol- side, the work will have the appearance of installation that respectfully surrounds diers and officials, women too, have died a more complete surface, while the circles the memorial grove, and quietly merges either in battle or exercises, and hardly overlapping the verticals will stand out. into the surroundings. any of them reached the age of thirty. In this way, transparency is created in the Seen in that light, the memorial grove work, which in turn means that the work Outside space ought almost to have been situated in is integrated into and relates to its sur- Aronsen won the competition for this some more public place, so that the aver- roundings in an active way. At the same project. The invited artists were given a age Norwegian was reminded of the fact time, the onlooker is encouraged to move 400-metre-long arterial road through the that Norway actually is at war, albeit on when standing in front of the work and camp to let themselves loose on, stretch- foreign soil. thereby gain a new impression of it. This ing from the chapel to the memorial I am prepared to assert that this is a creates the sensation that the works are grove. Aronsen won the memorial grove. ‘public’ project of rare quality, based on constantly changing, and people moving The installation consists of steel tubes such general criteria and positioning, au- past them every day will never feel they about 3-4cm in diameter cemented into tonomy and very much the reason why have exhausted them. the ground. With a base area in a slight S, the work stands there – as part of a me- It is these optical effects that under- the installation assumes a gently curved morial grove. Not least, though, in the pin the disappearance aspect Aronsen is shape. On these stems, small circles of light of the artist’s idea of the disappear- in search of. Seen from the one side, Ring various sizes have been welded, as in ance aspect. Seldom is a public work in so Effects ‘disappears’ slightly into its sur- both Ring Effects and I’m looking. Once obvious a dialogue with its surroundings roundings with the grey felt on the other again, the optical experiencing of the without that being at the expense of ei- side. From the opposite side, one sees the work is being played on, something that ther the surroundings or the work. red side and in this way the work helps to makes it recognisable as an Aronsen crea- bring the surroundings alive. tion, despite the new material: vertical Successful projects I’m looking does not ‘disappear’ in lines overlapped by circular shapes have Very rarely do May Bente Aronsen’s pro- the same way as Ring Effects. Instead, the become a trademark, but it is refreshing jects not function, the reason probably work interacts with its surroundings as to see a corresponding mode of expres- being that integration and the ‘disap- a result of contrasts. I’m looking is a col- sion in such a different material. pearance aspect’ are given more weight ourful element in a relatively anonymous Outside space is also something one than the striving for autonomy. This is interior typified by glass and steel, sur- has to adopt an attitude towards. Here achieved via positioning, but Aronsen’s roundings that can become rather boring the challenge has more to do with creat- works also function because in some way to have to relate to day out and day in. Via ing a limited space within and with which or other they have their relational side – its optical effects, I’m looking can encour- the work can act. Placed in the memo- they invite and encourage a curious gaze age the onlooker to explore the work and rial grove, on a slight slope right behind on the part of the onlooker. Only via the thereby function as a welcome diversion the water tower at the camp, Aronsen onlooker looking for various positions in the humdrum of office life. fulfils her own idea of allowing the work in relation to the work do the optical ex- Both Ring Effects and I’m looking are to slightly ‘disappear’, so that it does not periments Aronsen is carrying out in her good examples of why Aronsen’s work is seem insistent to those who see it every works succeed. They hang there silent on so suitable for typical crowded and recep- day. For even though the memorial grove the wall or stand out in the forest, inviting tion areas – areas where people do not is set back from one of the ‘main roads’ an alert look that is capable of discover- stay for any length of time, where they at the camp, those stationed there prob- ing the various formations created in the often pass by the walls, but also places ably pass it every day. So it is good that the works, depending on where the onlooker where they seek refuge from office stress. steel stems because of the materiality and is positioned in relation to it. Then too it’s a good thing to have some- nature link the work to its surroundings, Of the four projects mentioned here, thing to rest one’s eyes on. almost making it blend into the forest of it is the Rena project that excels never- spruce behind it, but without being com- theless. Here a feeling of predictability in New space, new material pletely gone. Aronsen’s many public projects is broken. Aronsen’s latest project is hidden from the The visual expression is transferred to a public gaze: situated in Rena army cap as Respectful new material without any disappearance part of the memorial grove established In all their simplicity, the slender, tall steel of her artistic signature taking place. in memory of fallen soldiers in modern columns have a proud appearance. Made times. But the ‘hidden’ positioning does of a material that will alter over time, not make it any less interesting. gradually changing colour and texture as Translation John Irons A new material has been used: cor- weather, wind and time leave their mark, ten steel. Steel is in itself an appropriate and positioned in a memorial grove, the material, since this work is to stand out- work seems both contemplative and re- doors. With the surroundings taken into spectful. In a subtle way, the work com-

50 | soft 2012 Public challenges

Public art projects can present a number of challenges. Even ‘I want my works to be perceived as a natural part of the space with long experience the process is never completely problem- without disappearing completely. At the same time, I am con- free. May Bente Aronsen talks about the process surrounding cerned that what I supply is not too insistently present in the decorative assignments. How she analyses the use of the space, space – I like my works to have a disappearance aspect.’ examines the light and assesses what type of material is to be ‘If I’m working on a large textile work, I find it exciting if from used – and lastly she talks about the economic challenges. certain angles one can look straight through it, that it “dis- solves”. At the same time, if we are dealing with a space where Monica Holmen people pass by, then it’s a good idea if something happens along the way, that the work is perceived differently from different lo- cations in the space,’ she explains.

The qualities of the space A number of Aronsen’s works are transparent in such a way that ‘I examine all the qualities of the space where the work is to be the surrounding space can be discerned in the work. This is one positioned,’ is how Aronsen begins to answer the question of way of dealing with eventual challenges linked to positioning how she sets about starting a public project. and integration. ‘When I start a project, an important aspect is also my discus- ‘In public projects you are seldom able to hang something in sions with art consultants, users, architects and commission- the middle of the space,’ she explains, going on by saying: ers, so that a dialogue is established.’ ‘It’s still possible even so to let the works hang a bit out from the wall, so that you have the feeling that there is space behind She continues: them. Via lighting I can ensure that the work is perceived as be- ‘For me, it is important to analyse how the space is used – ing more transparent, but that also requires it being given more where do those using it pass, how much time to they spend room in an interior. This makes it feel much airier and intensify there? Furthermore, I examine the light – both the artificial and the transparent effect.’ the natural – and the colours in the space.’ ‘Take the work at Union of Education Norway, for example, where This naturally has consequences for how one experiences the a textile hangs along the 20-metre-long wall. There I’ve chosen a work, what the public’s perception of the work is. And that is an- colour for the felt that is in keeping with the cement wall – the felt other important aspect of Aronsen’s many works. Behind them is white on one side and red on the back, which means it takes on there is an element of almost mathematical design. colour from the red and acquires a pinkish glow.’ ‘I couldn’t have done several of the works without a 3D program on the computer. I’d otherwise have had to do models in some The kinds of material to be used are also something that has other material – clay or something similar – and that would have to be considered. Felt often features in Aronsen’s projects, and been a lengthy and cumbersome process,’ Aronsen explains. that is not completely coincidental. ‘Felt is highly suitable for decorative projects, especially when it A number of her works consist of lamellas or similar vertical comes to fire requirements and fire regulations.’ components that are ‘overlapped’ by circular shapes. Depending on the angle they are viewed from, the perception of them will al- Despite the fact that she is extremely familiar with this mate- ter, in the same way as the perception of the work will determine rial, it nevertheless poses certain challenges. Especially when how ‘visible’ a work is in the space where it is positioned. the works increase in size. ‘It’s not completely logical what happens when you cut in such ‘When you are doing large-scale textile works, you must always a doughnut shape – in fact it’s completely impossible to see in take the force of gravity extremely seriously: You must con- advance. When you are going to have many such shapes one sider when the stretching-forces enter into the picture. For a after the other, it’s impossible to get them to look right without textile work to be in balance when hung, each lamella must be a 3D program.’ in balance and equal on both sides.’ The consequence of this is that she cannot take care of the en- Over time, though, she has found certain solutions. tire production and has to buy services from external suppliers, ‘There have to be vertical lines from the top of the work down- such as the designing of a project in a 3D program. wards, and all the time I have to think about how much a cen- timetre of felt can cope with, how much can it bear when there Subsuppliers are 200 lamellas next to each other? It’s all highly technical, but At the moment, she is working on a project for Nordland Hos- gradually you learn how just how much felt can put up with. pital, Bodø, together with artist Anders Lian. The work is to be a sizeable globe that is to hang from the ceiling in the vestibule. The art of disappearing As a visualisation of breathing it will be three metres in diam- A recurring theme in public projects seems to be the problem of eter when folded, and five metres when it ‘blows’ itself up into autonomy versus decoration. For Aronsen, however, this is not an oval shape. And this is where the challenge with subsuppli- an issue to which she devotes much energy. ers came in. ‘I’m not all that preoccupied with ensuring that what I supply ‘Right now we’re doing the detailed planning and sending out has to be a work of art in a Kantian sense.’ tenders for all the tiny pieces that have to be produced.’

She explains that she rather seeks to incorporate a kind of dis- ‘A large-scale project, in other words?’ appearance aspect in her projects. ‘Yes, it’s a fearfully complex project that is meant to end up

SOFT 2012 | 51 looking as simple as possible! A vast number of things have to each other, which is a worry. In addition, you suddenly end up be resolved, and we’re still eager to see if it will work in practice.’ a few places further back in production and it becomes difficult ‘What the big challenge is here is all the intermediate stages in to have full control of what is going on. That I find extremely the production phase,’ Aronsen relates. difficult!’ ‘Absolutely all the parts have to be produced before everything is screwed together. And then everything has to work.’ Sleepless nights The economic aspect is always an issue in art projects, and the Running parallel with this project is one at the Rena army camp, need for subsuppliers naturally has financial consequences. also together with Lian. There are a number of production stag- ‘Much of what you gain on the swings you lose on the round- es here too, but not quite so many worries even so. abouts when you use subsuppliers – it’s expensive. And it’s all ‘Precisely that project – touch wood – was a really fun project to deducted from the fee,’ Aronsen says. carry out. We have more or less assembled it ourselves – a welder ‘When you’re commissioned to do an assignment, you get a fee was there with us, welding the sheets onto the hollow stems and sign a contract confirming this. Bu during the competition according to our drawings. But there was a fearful amount of period you haven’t a chance of knowing what the total expendi- groundwork; the stems had to be fixed into the ground, and ture will be, and no chance of subsequently increasing the fee. there we were completely dependent on there not being any This is a weakness, in my opinion. KORO won’t risk paying more mistakes made.’ than it says in the contract, so it’s always the artist who is left with the uncertainty. That is hard, I feel – for despite everything But there is no doubt about what she prefers: this is all you have to live off for certain periods.’ ‘To work with something I’ve made myself “hands on”! It’s defi- nitely nicest to avoid having to avoid other suppliers in the pro- But she does not have a pessimistic view of public commissions jects,’ Aronsen admits, stating that this can quickly become a and projects because of that. source of concern. ‘You really have to risk things a bit to make it work – and there ‘When you accept an assignment through KORO (Art in Public are a few sleepless nights. But that’s probably the case in all Spaces), you have complete responsibility for everything. There occupations,’ she says with a smile. is no room for any mistakes – and that’s really scary.’ ‘But at some point you have to involve others to do things, and then you can never know if you have completely understood translation john irons

Litteraturhuset May Bente Aronsen, Interferens, (2007) 4 x 8 m Foto: M B A

52 | soft 2012 SILENCE AND NOISE MINIMALISM AND MAXIMALISM

The Norwegian Theatre opened its doors most central work,3 consists of twelve ver- works of art in terms of placement in the to the public in 1985. The Norwegian Op- tical panels, sewn together in a 200 square room.”4 era and Ballet had its first performance metre rectangle. The motif is in the well- The Snøhetta architects declare in in 2008. Two monumental buildings. known vernacular of the artist;”Streken” their outline for the main hall decora- Two grand halls. Two internationally ac- (The Line). ”Streken” is represented here tions, that the stage drop is to “enhance claimed artists have delivered a stage by a Y-shaped figure, or two diagonals illusion and contribute to expectations.” drop to each venue. Many points in com- that meet at the centre of the canvas, Their statement continues “the devel- mon, but the result could not have been not unlike a divining rod. Typical of Jan opment in performing arts has brought more different. Groth’s work is that the image often leads forth new means of expression and the to figurative associations, appealing to performances no longer are liable to the the human understanding of archetypal traditional relation between stage and Barbro Ross Viallatte form. And as with most of Groth’s art, the hall”,5 making it clear that the creators of piece does not have a title that encourag- the building wanted something out of the es interpretation. It is simply called Sce- ordinary. The Norwegian Theatre – an neteppe (Stage Curtain). The competition as such was closed, artwork designed to accompany Sceneteppe’s motif is drawn by hand but the pre-qualification was open to all. architecture and transferred to the canvas by Goth The Commissioning Committee received The stage drop in Det norske teatret (The himself. It is distributed across the twelve 118 contributions from 46 countries, Norwegian Theatre) is designed by Nor- panels, each segment carefully embroi- of which 29 were Norwegian. From this wegian artist Jan Groth (b. 1938). Groth dered by hand in cotton thread. The em- group 4-5 participants were chosen to is one of Norway’s most successful art- broidery was executed by six professional participate in the final competition.6 ists internationally, having worked with craftswomen, and took one and a half Resulting from a broad examination painting, drawing, textiles (primarily year to complete. Groth relates that it was of ideas, American multimedia artist Pae weaving) as well as sculpture. Groth got Benedicte Groth who found the stitch White submitted three drafts to the Com- his formal training as an artist in Den- in question; an ancient, simple Danish mission. Key words for her artistic process mark, where he started out as a painter. stitch, nicknamed “the idiot stitch”. Dur- are landscape, architecture, movement, From 1960 he was associated with the ing the process the artist saw to it that the light, bodies, material, history and music. “Wevereh d’Uil” studio in Amsterdam, canvas was shifted around, for the stitch- Among the proposals highlighted by the where he was the apprentice of master es to spread in various directions. This Commission is White’s Aurora Borealis, weaver Benedicte Herulfdatter, whom he was done to achieve maximum structure created from lighted Plexiglas and cotton later married. The two of them formed a in the embroidery’s surface. In the final cloth – a piece referring to the Northern team, and have together created 100 gob- phase the stage drop was mounted by a Lights7 – and Metafoil, which was elected lin tapestries, designed by Jan and woven sail maker, who sewed the panels togeth- as the competition’s winner. by Benedicte Groth.1 er by means of an old fashioned pedal- Groth was given the assignment at operated sewing machine. Modern tools, illusory motifs The Norwegian Theatre by Arkitektkon- Groth’s piece is thus executed with of Pae White Metafoil (2005), toret 4B, designers of the building. The traditional tools, time consuming handi- wool, cotton and polyester commissioners wished for ”A curtain that craft techniques and so called “low tech- is an expression of our times. The cur- nology”. The procedure is apparent in the The stage curtain at The Norwegian Opera tain is to strike a note, without engaging final expression of the artwork, which and Ballet is thus created by American thought”.2 The work was thus supposed is characterized by natural and organic multimedia artist Pae White (f. 1963). to be subordinate to the architecture, forms, and poetic quietude. White has an MFA from the Art Center accompanying what went happened on College of Design in Pasadena, California, stage without distracting. and has had a number of international The Norwegian Opera – an exhibitions and assignments. White’s ar- Ancient methods, archetypal artwork freed of the tistic expression spans from large mobiles motifs traditional made of cardboard and string, imagina- Jan Groth Sceneteppe (1984-85), To procure an optimally suited stage drop tive chandeliers, to extensive works in cotton canvas and cotton embroidery for Den norske opera og ballet (The Nor- coloured thread. Her work also includes wegian Opera and Ballet), an internation- conceptual pieces of Plexiglas and lights, Due to its size, (9,5 x 22 metres), Groth al competition was announced, where the as well as technically-complex artworks abandoned his habitual technique of Commissioning Board expressed its de- such as her machine-woven tapestries. hand woven gobelin tapestry. Sceneteppe sire for an artistic solution for the curtain. Her work is playful and colourful, charac- is made of cotton canvas – sailcloth of This piece of art was to be the fulcrum for terized by movement, three-dimension- the brand “Ankerduk, Panama” – woven the building itself, both functionally and ality and surprising choice of materials. with two threads both in warp and woof. architecturally. The task was to create a “My work has attempted to subvert the The material is specially dyed in sombre, design contrasting the traditional, both in viewers’ expected relationship to an eve- blackish brown according to the artist’s choice of materials and form. The Opera’s ryday object, nudging them off balance, specifications, the embroidery executed decoration guidelines indicate the follow- encouraging a deeper look”, says White in white mercerized cotton yarn. The ing “… the artistic design of the functional in Specialty Fabrics Review.8 Themes and piece, which is considered among Groth’s elements are expected to be autonomous use of materials alike are experimental –

SOFT 2012 | 53 which is also reflected the title Metafoil: weaving, updated with the help of digital mation in textile. The imagery is honest Meta (between, after, or over), and foil, technology. Metafoil is both a rendition and comprehensible. Whether it is figura- a cheap material found in most homes, of a new landscape, and a “heavy metal” tive or non-figurative lies in the eye of the elevated, given new significance. The sculpture, defying the stage curtains inher- beholder, but regardless, it is what it is: word “meta art” is explained as “art dis- ent flatness. Observed at close range it has Well composed, modern textile art, with cussing art, itself and its right to exist.”9 a rich texture of overlapping colours – at distinct roots in traditional textile works. Metafoil has monumental dimensions a metres distance, the individual threads An intense dialogue takes place between (53 square metres larger than Groth’s Sce- give way to patterns. Seen from the hall, it the textiles and the natural materials in the neteppe) and is a machine woven Gobelin represents an other-worldly view, a metal- room’s modern design. The stage curtain – the technique Groth abandoned for his lic composition of colour and form.14 enhances the expectation of something el- Stage Curtain. It would appear that mod- evated, cultured and poetical to take place ern technique has brought new possibili- MINIMALISM / MAXIMALISM on stage beyond Groth’s horizon. ties for weaving in extra-large dimensions Groth’s silence Groth’s art is thereby perfectly suited since 1985. The tapestry, contrary to what Jan Groth’s piece in The Norwegian Thea- for the room, and to the sophisticated one might expect, contains no trace of tre is dark. The artist has a consistent and repertoire of classical theatre. But what metal. The piece is created exclusively of stringent vocabulary of references to na- about the more lighthearted part of the matt, polychrome cotton, wool, and poly- ture that runs through the entirety of his theatres play list? Does the public enter ester yarn. The palette is predominantly oeuvre: Mountains and horizons, twigs, into quiet dialogue with “The Line” while white, gold and grey, with nuances of or- crevasses, creeks, wings, organic and waiting for a jolly musical to start? A stage ange, brown and blue.10 erotic connotations. Asked why he has curtain is a utility object, says Groth, and The design is inspired by a wrinkled remained faithful to a singular expres- when we know that his Sceneteppe is only candy wrapper White found in her kitch- sion throughout his career, and what his rarely in use at the theatre,15 it might en drawer. Surprised by the discarded non-figurative figurations actually mean, have something to do with this theatre’s (worthless) object’s beauty, she started Groth replies: “I just draw lines. It’s the eclectic repertoire. Whatever the reason, experimenting, photographing various only thing I know how to!” it is a great shame that this important and types of metal foil. Metafoil is the result of The motif in Sceneteppe is a thin, em- impressive piece of textile art is not more this experimentation. The motif is gener- broidered line unfolding like a divining often enjoyed by the public. ated from a photograph of aluminum foil, rod, a flat V or a horizon from one extrem- where the foil has been wrinkled to in- ity of the textile to the other. As a surpris- White’s noise crease light reflections and maximize the ingly, modern technical element in its Pae Whites’ work in The Norwegian Op- illusion of three-dimensionality. The pho- poetic expression, the motif is lit from be- era and Ballet is predominantly light in to was scanned, the pixels in the digital hind by a light box mounted on the back colours. The expression is practically photograph transferred to a computer- of the textile. The yellow light is transport- photographic. At first glance, especially ized electronic loom and translated into ed through the canvas towards the theatre at a distance, one might ponder: “What is tapestry.11 Metafoil is a high-tech product room. The effect of the light bridges the this? And how is it made?” That it should – a successful encounter between the tra- association between the grandness of na- be made of soft textiles is surely not the ditional medium of weaving and modern ture and modern city lights – towards new first thing to cross the spectator’s mind. tools. horizons and what might lie beyond. The Contrary to Groth’s consistent cycle of What is remarkable is how the foil result is a mighty, hovering emblem. It is motifs, White’s project seems to primarily keeps its identity through the process; as if the room is filled with an almost in- be variation and illusion. Illusionary ren- one can easily see what it is. It is the ex- audible hum, like a river silently droning. dition has long-standing traditions in art pression, and especially the dimensions Groth thus demonstrates the minimal of history. During the Baroque period, illu- of the work, that toys with our expecta- what is needed to initiate narration, or sionary painting “trompe l’oeil” became tions of materials, texture, form and sur- create tension. popular as decorative elements in archi- face. At a distance, the piece gives the Sceneteppe, with its enormous sur- tecture, painting and of course in stage impression of sculpted metal, map-like face, co-notates to the German, Romantic decorations – where it is still often in use relief and photographic rendering. The painter Caspar David Friedrich (1774- today. choice of colours accentuates the illusion 1840) and his allegorical landscapes. The White plays humorously with motifs, of reflex and mirror image. The effect is Romantics wished to relate the sublime expectations as well as materials. She enhanced by the choice of colours high- in nature, using its drama and scale to gives mundane materials, such as col- lighting the reflexes in the motif, cleverly measure. Simultaneously they aimed to oured cardboard or discarded metal foil, mirroring the hues of the other textiles in communicate nature’s contemplative an apotheosis. In doing so, White stands the hall (seats and carpets).12 Only close silence, underlining man’s smallness in on the shoulders of generations of art- up are threads and weaving visible –mak- comparison to nature. ists. Avant-gardists, such as Jean Dubuf- ing the motif highly abstract with ample I don’t know if Jan Groth would be fet, Pablo Picasso and Marcel Duchamp possibilities for interpretation. comfortable with the parallel drawn to made, from 1912 onward, art of everyday In the Opera’s decoration guidelines Friedrich, but the dimensions and the objects (objets trouvés, ready-mades), and White describes Metafoil as “weaving wool imagery in Sceneteppe evoke something had them exhibited by innovative cura- into gold” – the artist’s ambition is to cap- similar to the awe when confronted by tors. The idea was further developed in ture light.13 The art work is a contempo- a mighty landscape. There is no illusion, Pop Art, by amongst others, Andy Warhol rary variation on the theme of traditional only a large canvas rectangle, a huge for- and Jasper Johns, who both made use of

54 | soft 2012 mass-produced packaging and house- sharpens the senses, priming the audi- both venues in Oslo to enjoy these two hold products in their art. ence before the extravagant experience diametrically different, but equally im- Theatre, opera and ballet survive solely of opera and ballet. Therefore, even if you pressive, works of modern textile art. on the public’s will to be seduced, en- should be completely unmoved by the tertained, and played with. This is why performing arts, I recommend you visit Translation Barbro Ross Viallatte White’s stage curtain Metafoil is so suc- cessful. Her use of illusion noisily en- hances the expectations to the fantastic world on stage – which is precisely what 1 http://snl.no/Jan_Groth 2 Karin Hellandsjø, Tegn, Jan Groths kunst, (Museet for Samtidskunst, 2001), 130. the Snøhetta architects and the Commis- 3 Ibid., 130. sioning Committee at the Opera wanted. 4 Operaens Utsmykningsplan, pdf, side 12. Contrary to Groth’s Sceneteppe, which 5 http://www.operautsmykking.no/utsmykk/utsm_utsm_teppe_arkiv02.html also functions very well in its location and 6 http://www.operautsmykking.no/utsmykk/utsm_utsm_teppe_arkiv06.html fulfills its commissioner’s desire to have a 7 http://www.operautsmykking.no/utsmykk/utsm_utsm_teppe_arkiv03.html 8 http://specialtyfabricsreview.com stage curtain that “strikes a note, with- 9 http://no.wikipedia.org/wiki/Meta out arresting the thought”, a critic might 10 Gro Kraft, Visual art in the Oslo Opera House, (Press publishing, 2011) s. 74. object that White’s Metafoil challenges 11 Gro Kraft, Visual art in the Oslo Opera House, (Press publishing, 2011) s. 74. the eye to the extent that it steals from 12 Gro Kraft, Visual art in the Oslo Opera House, (Press publishing, 2011) s. 74. 13 http://www.operautsmykking.no/utsmykk/utsm_utsm_teppe_arkiv03.html the aesthetic of the room. In my opinion, 14 http://www.operautsmykking.no/utsmykk/ Metafoil’s loud presence as an autono- utsm_utsm_teppe_arkiv09.html mous artwork and the room’s focal point 15 Karin Hellandsjø, Tegn, Jan Groths kunst, (Museet for Samtidskunst, 2001), 130.

dOCUMENTA (13) Kassel 2012 Fragment of a large-scale contemporary exhibition with a historical perspective

The 13th Documenta has social-politi- architectural interiors is in itself a chal- platforms, large open spaces, storehouses cal and social-philosophical references lenge, not only for one’s feet but also very with ramps, formed a nostalgic framework from various countries. The curators much for one’s perceptive capacity. As an and greatly contributed to seeing the con- have chosen artists very much aware of onlooker, it is just as much a question of temporary art from a new angle. their own age, where art is placed in a making a choice as one gradually realises iSTván Csàkàny (1978) was born in political and social context, or where sci- that it is impossible to accomplish every- Romania and lives in Budapest. The Sew- entific research aspects form the point thing. Conceptual art is the bearing ele- ing Room (2012) is an installation that of departure for artistic processes. With ment and calls for the public’s attention comprises an imaginary room carved seminars and exhibitions in both Kabul and presence. My choice for this article is out of wood. Csàkàny has reconstructed and Cairo, the focus is on artists that we the works that in some way or other are a sewing room with 12 sewing machines, rarely see in Europe. Many nations unfa- related to the material and to textiles in steam equipment and everything that be- miliar in an artistic context are strongly particular: textile production, textile fi- longs to the interior of this type of small represented. It is no longer a Euro-Amer- bre, textile design, textile technique and/ business. Everything is full-scale and me- ican exhibition. or textile patterns and ornaments. ticulously carved out of pinewood, down to the smallest detail, including electric

Runa Boger Hauptbahnhof wires, the technical finesses of the sew- On the first evening, our small group vis- ing machines, the soft folds of the ironing ited Hauptbahnhof – a former main rail- board and the strip lighting in the ceil- way station, now called Kulturbahnhof. ing. To remind us that this is a time-con- he exhibition comprises works by Whether it has to do with the context, or suming craft, Csàkàny has let the wood T190 artists. The exhibition venues because it was the first meeting with Doc- remain unfashioned at certain points, so are many and highly diverse. Kassel is a umenta, while the head was fresh and the that we can clearly see the material start- small, attractive city, easily accessible, but body ready for new art experiences, is dif- ing point for his work. The smell of newly Documenta calls for plenty of time and a ficult to tell – but this is the encounter best carved pine catches at one’s nostrils and good pair of shoes. And precisely the fact remembered afterwards. The old, familiar provides references to woodcarving and that the art is on show in so dissimilar architecture around a railway station, with art craft.

SOFT 2012 | 55 The Sewing Room stands on a podium forms along the walls lie what at first give Ørlandet, Trøndelag. Her six woven textiles that the public can walk round and look the impression of being strait-jackets. Un- have been given a prominent position in into. The production machine is intact, usable large, sewn costumes with over-di- the rotunda on the first floor and are an the people are gone... Running parallel mensioned arms and legs. The clothes lie important contribution to Documenta’s with the long side there are mannequins, there – perhaps a point, for on the walls historical and political profile. models wearing clothes apparently pro- hang pictures made out of the same tex- Taken together, the woven textiles duced in the sewing room. Blue working tile material, with fragments of zips and represent a strong war-historical and po- clothes, a kind of uniform in various ver- other clothing details. The pictures are litical interwar era: Spania / La hora se sions. I am struck by the fact that the de- composed as collages on chipboard in an aproxia (1938) is from Spain’s two fronts sign is extremely modern and elegant, but abstract idiom and with ornamentation in the civil war. Franco, blue-black be- sewn in a fine quality of gabardine that that is reflected in the items of clothing. hind a cross-pattern. It is interesting how is hardly available any longer. The work The room is white, as are the works, only she uses the ornamentation, which when is frozen in time, production has been relieved by subdued colours in the orna- used traditionally functions as decora- discontinued and important workplaces mentation. Everything is reminiscent of a tion, to symbolise being shut in and lack no longer exist. A picture of professional closed institution and hospital. of freedom. Horror (1936) is also from the competence, a working community and Clothing and pictures have been made Spanish civil war, but here depicts scenes a quality production that once existed using the envelope principle. They are cut of horror from civilian life. but now belongs to the past. The concept using a flat pattern, folded and closed, Ethiopia (1935) was more a protest can be interpreted from a social-political forming as it were an empty packet ready against Italy’s policy of colonialisation in reality – a development within the ready- for content. The material and cut is based Africa. Dream Death (1936) the death of made clothing industry that has hit large on military uniforms: bombing jackets all dreams. The horrors of fascism and sections of Western Europe in the 1970s and flying uniforms/costumes. The outer Nazism are prophesised by swastikas and and somewhat later in Eastern Europe. material is coarse canvas, or sailcloth. dark colours in a strictly bound form. A salute to a lost professional skill. The The lining is printed with patterns taken The final textile, Jul Kvale (1956), is a Sewing Room has its parallels with many from business envelopes. A more user- tribute to Kvale who came forward and Norwegian businesses within the textile friendly variant of the sculpture clothes protested against Norway joining NATO. sector that had to give up in the face of can be found at department store Sinn- It is with some sadness and great pride imports, mass production and large-scale Leffers alongside Fridericianum. that I see Ryggen’s work once again. Sad- capitalism. Jessica Warboys (1977) was born ness, because such a pioneer artist – not haeng Yang (1971) was born in Seoul in Wales and lives in Paris and New York. least for female artists – has to a great ex- and lives in Berlin. Her place-specific As so many other artists at Documenta, tent been forgotten in the art-theoretical project is metal standard-sized Venetian Warboys also works within various me- arena. In the study of art history at the blinds. Black and white Venetian blinds dia. Warboys shows video and as a back- University in Oslo there is a marked ab- form spaces and walls in a deserted, ground for the video uses a 10-metre-long sence of interest in textile art and it has discontinued railway line – a line with- and 3-metre-high textile. Minack (2012) been omitted from the syllabus. In the out tracks between two platforms. The has an impressive size and that is per- textile art environment, on the other blinds hang at various angles at various haps the one positive thing that can be hand, Ryggen has never been forgotten. heights. By unfolding and folding again a said about it. The motif can be read as an Her distinctive idiom with its clear po- constant transformation of the inner and abstract landscape done in broad, indis- litical message paved the way for textiles outer space takes place. The blinds are tinct strokes in undulating movements, as an independent art form, and she is electronically controlled/choreographed reminiscent perhaps of the abstract ex- still a model for many Norwegian textile – when they shut, beams are formed that pressionism of the 1950s, but without any artists. So it is with pride that I note that in shape and size are not unlike the sleep- punch and empathy. her protest art in wool is strongly present ers that once lay on the track. The work According to the catalogue, Warboys both politically and artistically. By in- can also be read as a sound installation, is interested in the mysterious and en- corporating Ryggen’s work into this year where the sound follows the movements igmatic that develops from one medium Documenta, her art is retopicalised in a in a rustling swish swish, or the singing to another. Minack (2012) is a so-called present-day context. notes as the sound coming from a train. seascape. The picture is based on the sea- Another figurative work is to be found What has the work to do with textiles? shore, where sand, wind and rhythmical on the 2nd floor of the rotunda.Gos ha Nothing really, possibly the soft move- waves from the sea have worked the pig- Macuga (1967) was born in Warsaw and ment and the play of colours in black and ment into the canvas to create a free, fluid lives in London. Her Of what is, that is; white when the blinds are raised or low- abstract sculpture. of what is not, that it is not 1 (2012) is a ered. A fascinating work, poetic and sen- photo-collage done in digital weave. It is sual in its stark contrast to the large, cold Fridericianum is the main arena. 5.20 x 17.4 metres and its motif has been and raw surroundings. Here there is plenty of socially engaged inspired by the semicircle of the rotunda At the Spohrmuseum we find Seth art, not only new art but also earlier art and the idea that truth becomes defined Price (1973), who was born in Jerusalem that can be read in a present-day context. in the context. It comprises two works – and lives, in New York. Price combines One of those with present-day topicality the other one was shown in Kabul. The textile sculptures and designwear. He has is Hanna Ryggen (1894-1970), who was works have historical references; recon- been given a large, beautiful room with born in Malmö and died in Trondheim. structed by Macuga from the assertion slender black iron columns. On low plat- She spent long periods of her life in that history is never objectively written.

56 | soft 2012 The woven piece in Kassel as a panorama Neue Galerie features two textile-re- drawer and painter. In Documenta background that show the ruins of the lated works. Andriana Lara (1978) from – Halle she shows small paintings, ab- Darul-Aman palace in Kabul. In the mid- Mexico is critically involved in how art stract and poetical landscape motifs in dle of the picture, a collection of people institutions ascribe meaning and value to bright, clear shades, executed with broad have been lined up that include works art. Unpurposely with Purpose (2012) cov- brush-strokes. and representatives of various occupa- ers an entire wall and is monumentally A warm, summer-like expression with tions, including the Afghan ministry. In present. The installation provides strong a colouring that is reminiscent of August the bottom foreground men are lying and associations with a wall-to-wall carpet, Macke and his pictures from a Turk- standing. The whole work has been wo- because the material looks like needle felt ish journey. A woven picture Jazz (1999) ven in strong colours ranging from black in various shades of grey. Different rec- 155x180cm has been placed on a low po- to white, something which makes the tangles have been cut out – the white wall dium in the middle of the floor. Yet anoth- bodies seem very alive and personal. The can be seen/becomes visible. The nega- er beautiful exhibition space that invites digital weave reproduces photographic tive form creates an illusion of windows calm and silent admiration. details. We are surrounded by 17 metres and invites/opens up for the public’s own What perhaps is most surprising at of textile in the arc of the rotunda, some- ideas. this year’s Documenta, apart from the thing that gives us a feeling of being pre- Fusun Onur (1938) from Istanbul has international diversity, is the aesthetical sent at an important event – only we do been trained in figurative sculpture. She presentation – or, as some reviewer has not know which. was one of the first Turkish artists to in- said, the exhibition points towards a re- Macuga’s second weave is a parallel tegrate contemporary dialogue and con- aetheticisation of the field of art. Much and it was shown on a similarly curved ceptualism in her work. In front of one of has been written about the curators, so wall of the Bagh-e-Babur palace in Kabul. the large windows in the newly renovated all that needs mentioning here is that the The motif was taken from Kassel, with the Neue Galerie hangs Dance of the Crows main curator, Carolyn Christov-Bakargier, historical building of the Orangerie as a (2012) 450x220 cm. An apparently innoc- has shown a successful grasp of the whole backdrop. The people in the foreground uous work, a curtain with embroidered project. Documenta (13) will be remem- were photographed during a prize-giv- birds and trees, rhythmically executed bered for its socially engaged content in ing ceremony in Kassel in 2011 and have on unbleached canvas. In the next room varying formats and modes of expression, been mounted into the grass in Karlsaue. there stands a lone blue chair in an empty from the tiny picture on the wall, such as Metaphorically, there are two semicircles space. A kitchen chair of the type steel Francis Asyl’s postcard, to Lara Favarotti’s placed in different parts of the world that tube with synthetic leather upholstery. large installation of rusty scrap. From together make up one whole. Round the chair a coarse chain has been the exquisiteness and inventiveness of Another textile there has been much wound. The immediate thought one gets Kristina Buck’s butterfly pupae to the writing about is The Map (1971) 147x228 is of an execution. The dialogue could not coarse and dilapidated in Theaster Gates’ cm. An embroidered world map done in have been any clearer – the contrasts be- Hugenottenhaus. A whole apartment Afghanistan based on an idea by the Ital- tween the poetical and the political are building with all its architectural details ian Alighiero Boetti (1940-1994). Each disquieting and involving. and domestic appliances in the demoli- individual country has been embroidered Another committed earlier artist is tion phase, physical destruction and a with the colours and pattern of the flag. the Lebanese Ethel Adnan (1925). She frozen image of material decline. The Danish flag covers Greenland and is was born in Beirut, but lives in Califor- extremely eye-catching. The flag reminds nia and Paris. Adnan is an author, poet, Translation John Irons of the colonial state that Denmark once was. The interesting thing about The Map is the history of the work and the global changes that it produces. Characteristic of all of Documenta is the successful assembly of widely differ- ing works and installations. A great many rooms are simply incredibly beautiful. One of the most aesthetically pleasing is the exhibition devoted to the Italian Fabio Mauri (1926-2009). A number of door-mats, 200x420 cm, lie strewn over the floor in a large, open white space. The mats are made of coconut fibre in the plant’s natural colours. Words have been cut out and form holes in the mats. They include the text “Manipolazione di cultura”. A decorative touch and at the same time Mauri’s message that we need a linguistic understanding of the world. Lara Favaretto Momentary Monument (2012) Foto: Carin Wessel

SOFT 2012 | 57 Bøker

TAPESTRY A WOVEN NARRATIVE Så merkelig Timothy Wilcox / Fiona Mathison AASE GULBRANDSEN

Black Dog Publishing, London UK, 2012 Forlaget Press 2007 207 sider, engelsk tekst ISBN: 9788275472609

TAPESTRY a woven narrative gir en pedagogisk innføring i Aase Gulbrandsen (1927) er en eminent tegner og billedkunst- billedvevens teknikk og historie, fra middelalderen og frem til ner, kanskje mest kjent for sine ekspressive og spontane kull- vår tid med vekt på nyere tekstilkunst. tegninger. Hun har laget en helt fantastisk billedbok, et unikum Boka kan deles inn i tre hovedkapitler: Historiske essays, av et verk, fargerik, vakker og tankevekkende….. Boka består av samtidsvevere fra ulike land og presentasjon av tre kommersi- en blanding av akvareller, pasteller, tegninger i kull og frodige elle veveverksteder. fargeblyantstreker, croquis, fotografier, akvareller, collage og Timothy Wilcox beskriver utviklingen fra sen middelalder til Gulbrandsens egne dikt og kommentarer. opplysningstiden, fra statlig veveproduksjon og offentlige be- Aase Gulbrandsen skriver innledningsvis: drifter til en mer kunstnerisk bevegelse hvor motivasjonen var ”Boka har utviklet seg over tid, til en fortelling, med selv- rettet mot individuelle verksteder med vekt på tekstilmediets biografiske fragmenter, - egne bilder og fotografier, - fra viktige kvaliteter. epoker og arbeidssteder: i Oslo, Lofoten, Paris og fra arbeids- Fiona Mathison tar for seg utviklingen i den moderne tekstil- reiser rundt i landet. Litt Afrika og Brasil i en fjern fortid. kunsten. Fra William Morris og Art and Craft bevegelsen, via Tekstene er nedtegnet år om annet. De er ikke skrevet spesielt til Bauhaus og Anni Albers hvor viktig forskning, eksperimente- bildene, men har funnet seg en plass blant dem.” ring og teoretiske analyse i tekstilt materiale la grunnlaget for Så merkelig er en bok til glede og inspirasjon. En opp- begrepet tekstilkunst. Artikkelen avsluttes med polske Goshka muntring i tunge stunder på atelier og verksted. En reise i et Macuga, som er aktuell på årets Documenta, og hennes skulp- billeduttrykk som er intuitivt og spontant og utført i en koloritt turelle installasjon i Whitechapel Gallery, basert på Picassos som eksploderer ut av boksidene. Boken er i stort format (26x34) vevde versjon av Guernica. og trykt på 150 grams papir, noe som ytterlig forsterker fargerik- Trettito samtidskunstnere fra ulike land er presentert med dommen. Anbefales! tekst og bilder, hvor av to fra Norge: Ann Naustdal og Unn Sønju. Tre profesjonelle vevestudios blir omtalt: Det australske veveverkstedet (ATW) i Melbourne, Doyecot Studios i Edinburgh Runa Boger og West Dean veveverksted i West Sussex, UK. En type veve- verksteder som vi ikke har i Norge, men kan sammen- lignes med Norsk Billedvev AS som ble avviklet på 60- tallet. Tapestry a woven narrative er stor bok med tykt papir og flotte bilder. A coffee table book, en salongbordbok til dekora- sjon, og et oppslagsverk til nytte og informasjon.

Boken kan bestilles hos Jessica Atkins, [email protected]

58 | soft 2012