Arne Dag Østigaard Da Hulda vart mamma

Kolbotnen i vinterham. Ukjent fotograf.

I desember 1887 flytta ekteparet Gar- brennevinet var drukke opp. Og ville borg frå Christiania til Kolbotnen ved Savalguten ha seg ein blås, måtte han Savalen, samtidig som Ivar Mortensson- nok halde seg sjølv med både pipe og Egnund – Savalguten – frakta avisa tobakk. Men ein kopp husmannskaffi ”Fedraheimen” til . I eit kolbotn- kunne kolbotnkallen saktens skaffe. brev ønskte Arne avisa hjarteleg vel- Men ”Fedraheimen” måtte sanneleg kommen til fjells. Redaktøren måtte itte tru at han berre hadde det makeleg endeleg sjå oppom, sjølv om jule- ved Savalen. For kjerringa jaga han

44 Årbok for Nord-Østerdalen 2012 dagstøtt ut etter ei vassbøtte i Kolbotn- med gifteringar. Da kjende dei seg vis- bekken. Yrket hans var derfor å bera seleg som sanne ektefolk. For det ver- vatn, samt fungere som kammertena- serte nok stygge rykte om både farlege ren for hennar ”høihed”, finnbikkja folk og gudsspotting ved Savalen. Sær- Sjapa. Hulda kommenterte tørt at berre leg mislikte presten Hans Pryds at bo- gubben fekk ei penn i handa, var det hemar leika varg i saueflokken hans. itte eit sant ord i han! Pryds hadde – ifølgje den tvilsame in- Christiania-litteraten hadde dessu- formant Arne – frykta at ”fritenkjarane” tan lokka kjærasten sin til fjells med at hamna på fattigkassa i Tynset. Presten ho berre skulle passe bikkja, og så dø av hadde visst nok foreslege i fattigstyret at gode dagar på Kolbotnen. For kva meir grensa burde flyttast, slik at Kolbotnen enn gard og grunn kunne ein gammal hamna i Vetlelvdalen. Sanninga er at i syndar ønske seg? Han hadde bikkje å 1888 bestemte heradsstyret at fåsetin- vera blid på. Og kjerring å vera sur på. gane, Jens Stortrøen, Erik Strømseng Skriving var heller itte lenger ein pest og Erik Søgard, skulle fastsette gren- og plage. Husmora sørgde nemleg for sene ved Savalen. Som Hulda sa, var sunt kosthald, mosjon og frisk luft for Arne absolutt itte til å stole på – særleg gemalen. Gubben måtte til gjengjeld da med ei penn i hand. kvitte seg med gamle byvaner som røyk- ing og turing. ”Fedraheimen” kunne dermed melde at forfattar Garborg var Ein arving til Kolbotnen blitt fråhaldsmann. Presten kunne dei itte unngå likevel, Over jul kalla Statsrevisjonen på ek- for ein arving til Kolbotnen var i temannen. Hulda kjende seg da som ei kjømda. I ”Fedraheimen” i februar huldrejente som hadde hamna i hi med 1888 kunne lesarane fryde seg med ein ein menneskeson. No farta han til fjells koseleg samtale mellom einebuarane. etter føde. Han hadde nemleg gifta seg Den gravide er viss på at det blir ein gut, med eit kvinfolk frå den andre heimen, for ungen sparkar ho i magen. Faren er må vite. Og derfor torde han itte lenger skeptisk, særleg når kjerringa hevdar vanke blant vanlege folk. Hulda ønskte bestemt at ho småsnakkar med barnet. iallfall at ektemaken måtte vende heim Hulda strikka sjølvsagt tøy i vente- att til åremålsdagen hans – 25. januar. tida. Arne lurte derfor på om ho lagde Da lød det trist nytt frå hovudstaden. klede til finnbikkja? Han hadde før Huldas eldste søster, Martha Elida, var øvrig endeleg vent seg til strikking. For gått bort for godt. Anne på Svarthugu første gong han oppdaga kjerringa med bar derfor med seg minstebarnet Ivar strikkepinnar, bar han resolutt bund- for å halde den mørkredde Hulda med ingen rett ut av døra. Det torde han nok selskap. Da hørdest med eitt dombjøl- berre ein einaste gong. Han fann der- ler på sjøen. Gubben hadde skunda seg med fort ut at Huldas handarbeid var for at Hulda itte skulle vera aleine med både nyttig og hyggeleg. sorga. Han kunne også fortelje at mor Spøkefugl og kunstnar Mathias Skei- til Hulda var blitt sjuk. brok sende ekteparet ei bryllaupsgåve Hulda vart som trøyst, overraska forma som teikneserie. Den tar til med

Årbok for Nord-Østerdalen 2012 45 sommar, sol og idyll ved Savalen. Men ten. Han såg med utilslørt glede fram til neste vår kan folk lesa på to skeive tre- både biff og øl på hotell. Det syntest krossar på kjerkjegarden: ”Arne Gar- Hulda var urettferdig. Det var nettopp borg. Hulda Garborg. Død af kulde.” biff fyren hadde kravd at ho itte skulle Og følgje til grava er brennevinsflaske, laga da dei gifta seg! kortstokk og kaffikjel. Å nei, lo Hulda. Dei var meir seigliva enn som så. Derimot bar eit hyggeleg Til Tynset brev frå Thomasine og Jonas Lie i I mars 1888 flytta ekteparet på Kolbot- på optimisme. Der ramsar Jonas ekte- nen ned til Tynset, der dei fekk halde mann opp alle dei tusen småtinga som hus i sommarstua til Marit og Esten på ei kone gjer for mannen sin. Det likte Østigard Ysta. Dei var haugianarar, nok kolbotnkallen å studere med ein mens sønene Per og Iver var meir fri- salig smil. Men kvinnesaksdama på Kol- lynde og derfor aktive i det legenda- botnen rynka nok på nasen. riske samtale- og kulturlaget ”Fram”, I februar dukka Savalguten opp for der Ivar og Arne også vanka stundom. å fullrose Hulda. Som takk trakterte ver- Laget heldt da også ei tid til på nettopp tinna utsøkt kolbotnkaffi. Ho ymta itte ”Ysta”. noe om at gjesten slepte ski og klede ut på stuegolvet. Til kvelds blidgjorde Hulda dei to kameratane med tiursteik. Husbonden var kry som ein hane. ”Ja ha, du ser me lever på Kolbotnen også,” skrytte han, ”no må du sanneleg eta godt!” Han unnlét å nemne at husmora hadde gjort alt arbeidet. Ein vakker dag ropte Hulda brått på vatn. Ho trudde ho skulle døy. Flegma- tikaren ved hoggestabben trøsta med at ho itte hadde bore korsett på mange år, Østigard Ysta i 1930-åra. så det var slett inga fare på ferde. Anne Da var sommarstuggu rive. på Svarthugu fødde nemleg ungen så fort at det itte vart tid til noe jordmor. Det var elles travle tider på garden. Finnemødrene slengde seg berre ned i Eldstedotter Marit skulle nemleg gifte snøfonna, tulla ungen i skinn, tok skia seg med Rasmus Hansæl. Det var der- fatt og for i full fart nedetter bakken. for itte heilt lurt og klokt av Arne å for- Men for å vera på den heilt sikre sida, fatte skissa ”Idyll” i ”Fedraheimen” sist i ville dei likevel flytte til bygds. Truleg mai. Den handlar om ei jente som blir kunne Marit Strålsjøhaugen ha hjelpt gifta med ein kar ho slett itte vil ha. ”No til, men ein overnervøs Arne meinte dei går dei i kyrkja”, seier ”ho Mari” tørt på måtte tenkje på arvingen. slutten av kortnovella. Arne utbasunerte at ”Fedraheimen” Dette kan kanskje handle om An- itte måtte glømme å sette opp ærespor- ders Tuvengtrøen og Beret Odden, som

46 Årbok for Nord-Østerdalen 2012 feira bryllaup 15.mai 1888. Men uansett Om det krydde av folk i grenda, var kor velmeint og velskrive kortnovella er, det itte lett å få tak i hjelp. Tynsetjen- var ho rein tankeløyse. For å seie det tene heldt seg nemleg for gode. Vart ar- mildt. Sjølv om det itte hadde noe å moda alt for stor, stakk dei heller til gjera med Marits bryllaup på garden, Amerika, fortel Arne ironisk i ”Kolbotn- var slik skriving slett itte sømeleg i ei brev”. Ville dei ha ei skikkeleg taus, bygd med rotfesta ættekjensle. måtte dei helst over Kjølen til Tylldalen, ”Idyll” braut derfor neppe isen mel- Gudbrandsdalen eller tilmed Sverige. lom den berømte Arne og bygdefolket. Dei fekk til slutt tak i ei tenestejente net- Mange følte seg sikkert brydde. På fol- topp frå Tylldalen, men ho kunne itte kemunne var Arne ein heidensk friten- stelle mat. Ho var – ifølgje Arne – ei kjar, som hadde skrive ukristelege diger budeie på seksten år, som berre bøker. Folkepratet var derfor itte til å kunne bera vatn og ved. Etter ein unngå i eit sosialt tett bygdesamfunn, månad drog ho sin kos. Da måtte hus- der alle visste alt om alle, både på godt faren sjølv ta over all matlaginga. Det og vondt. Ekteparet fekk sikkert vise råd gjekk etter Huldas nøyaktige ordrar av Savalguten om å ta seg vel i vare, for særs grundig for seg. Anne Randi (Nør- det gjekk framleis rykte om at dei itte sen) på garden hjelpte i tillegg til med var retteleg gifte. Tilmed den snille vassberinga. granne, Anne Svarthugu, hadde hørd gjete at dei itte hadde vore i kjerkja ein- gong. Arvingen og dåpen Den høggravide og kjenslevare 25. mai 1888 vart litt tå ein minnedag Hulda kjende seg i alle fall utafor og på Ysta Østigard. Da såg både sonen og trist på ”Hemattæsia” i Tynsetbygda. Arne forsvann nemleg ofte over Neby- brua til ”Bortatæsida” med påskot å handle for kjerringa. Ivar og ”Fedrahei- men” heldt nemleg hus på Koiebakken, der Trondtun skule ligg i dag. Det hende derfor at det varte og rakk før ek- temannen fann vegen heim att. Da han endeleg dukka opp, rusla Hulda og gemal oppover til ”Brenna” for å plukke frosen tyting under snøen. Når Hulda kikka nedover mot sta- sjonsbyen, syntest ho vinterlandskapet var øyde og kaldt som Sibir. Det var sær- leg synd på den stakkars Savalguten, som måtte halde til i den stygge Tynset- byen. Så veit me det. Han burde sanne- leg frakte med seg Fedraheimen opp til Hulda og sola. Jordmor Beret Knapset. Utsnitt av gammalt bilde.

Årbok for Nord-Østerdalen 2012 47 skode-spelet ”Uforsonlige” dagens lys. Da Søndag 23. juni 1888 lyste så Pryds Savalguten fekk auge på gutungen i arm- velsigning og evig liv over to namn som kroken til Hulda, braut han ut med at det den byrge barnefaren trudde presten var noe anna å by på enn karvekål. Faren helst meinte ville hamne lukt i Helvetet: syntest derimot at sonen var stygg. Da ” og Olaus Fjørtoft”. Den vanka det vondord frå jordmor Beret stolte faderen syntest at Anne Randi tok Knapset. Ho hadde teke imot ungar i i så det reint knaka i døypefonten da ho førti år, og fortalde i klartekst at gut- forkynte at barnets namn skulle vera ungen var både ven og velskapt. Da vart Arne Olaus Fjørtoft Garborg. Under det nok stille og taust hos barnefaren. dåpsmiddagen som truleg vart halde på Jordmora heldt hus hjå dei nybakte garden, var neppe stemninga laber. foreldra i heile åtte dagar. Seinare vart Men barnedåpen var itte heilt til Anne Randi på garden ei velsigna hjelp- endes. Den tida var det nemleg skikk og ande hand for den nybakte mora. Ho bruk med inngangskoner i Tynset. Etter hadde nemleg eit lite barn sjølv, vesle eldgammal tru var barselkvinna urein. Mette, og ofra dermed brystmjølk til Ho måtte itte ha fysisk kontakt med ”dovendyret” som Hulda kalla veslegu- heilagdomen før ho vart reinsa, intro- ten sin. ”Ska du blande mjølka åt guta, dusert og førd inn i kjerkja av presten. så fær du hå lite røme å itte vatn,” råda Hulda møtte sjølvsagt itte opp til slik ei ho Anne Randi. nedvurdering av kvinnfolka, og Pryds Tilmed prestegarden baud fram den eller klokkar Embret Østby sette ein ferme budeia si. Ein måtte hjelpe alle i særleg tjukk strek under ”ikke” i kjer- naud, uttalte prestefrue Henriette Pryds kjeboka. Tvangen hadde eigentleg falle fromt. Til slutt dukka heldigvis den tret- bort allereie i 1750, men i den tradi- tenårige Eline Strypet frå Strålsjøåsen opp sjonsrike fjellbygda møtte kvinnfolka for å hjelpe til, slik at Arne som berre faktisk jamt opp heilt til året etter Hul- gjekk i vegen, fekk permisjon i nåde til å das nei. Da var det enda fleire som be- stikke ein tur bort til Tynset-byen att. takka seg. Det at pioner Hulda vågde å Men det heldt mest på å bli skandale trosse både tradisjon, kjerkje og prest, da Hulda plent itte ville døype sonen. vakte nok merksemd og fekk fleire Kari Østigaard overtydde derfor den ra- kvinnfolk til å torde å nekte, slik at i dikale mora om at det måtte dei sanne- 1894 var det faktisk ingen inngangs- leg gjøra, skulle det borgarleg gifte koner att i bygda. Slå den! Hulda gjen- ekteparet få bu i fred, fryd og fordrage- nomførde dermed ein heil revolusjon i legheit i fjellheimen. Dermed var det Tynset. inga bøn. Dei fekk låne dåpskjolen på Dagen etter dåpsdagen måtte Hulda garden. Den eksisterer den dag i dag. ta seg ein snøggtur til hovudstaden for Anne Randi vart den stolte beraren, og å sjå om den sjuke mora. Anne Randi fadrar elles mannen hennar, ”Embret tok seg av ”Tuften” i mellomtida. Om Jonsen Østigaard”, Kari Østigaard og kvelden 28. juni var den nybakte mora ”Kandidat og bladudgiver Ivar Morten- på plass att. Hulda og Arne var deretter sen”. Faren blir nemnt som ”litterat” i truleg til stades i bryllaupet til Marit kjerkjeboka. Østigaard og Rasmus Hansæl laurdag

48 Årbok for Nord-Østerdalen 2012 29. juni. Sladra Savalguten om at jær- Å ville du bare ei glemme mor buen var ein dugeleg spelemann? når du blir voksen og klok og stor. Hulda skildrar for øvrig eit typisk fjell- Husk alltid hun lenges, alltid hun ber. bondebryllaup i ”Mann af Guds Naade” Ditt smil blir det siste mitt øye ser, (1907). du gutten min!” (Melodi: Ellef Røe)

No dreidde alt i familien seg om ein liten krabat, som snart kravla og kraup rundt i stua. I ”Kolbotnbrev” skryt Arne av ”Kolbotn-prinsen” eller ”Tuftekal- len”. Arvingen hadde breie hender og føter, så han måtte bli litt tå eit troll når han vaks opp. Dei klare auga arva han frå mora. Om mange sa at den nyfødde likna mest på farsfolket, var det i alle fall noe vent på han, slo den stolte fader fast. Og så kunne gutungen utvilsamt snakke! Han sa faktisk både mamma (ma-ma), pappa (ba-ba) og kaka (ka- ka). Tullebukk Savalguten prøvde å Far og son på Kolbotnen. helle kaldt vatn i blodet med at vesleka- Teikning av Otto Valstad. ren eigentleg itte meinte noe med denne bablinga. Men det var nok fordi Ivar berre var ungkar og itte forstod seg Attende til Kolbotnen på så fine ting, slo atter den stolte Så vart endeleg ein ny verdsborgar pappa fast. frakta over Savalen i forrykande uver. Vesle ”Tuften” gav itte berre ein Arne og bikkja vart utan nåde skovne overnervøs forfattar mykje nattebråk, nedover rangstigen. Hulda dikta om men også nytt livsmot. Noe som Hulda vesleguten: slett itte hadde noe særleg imot. Arne sette guten i fanget sitt og nynna song- ”Det blåeste øye, den søteste munn, ane hennar mor til Huldas overrasking. med smil som speiler din hjertegrunn. Gubben hadde nemleg slutta å synge Kjærlige tanker og ømme ord, etter at dei hadde vore gift ei stund. ja tusene gleder du har for mor, Ekteparet treivst no fortreffeleg ved du gutten min. Savalen. Hulda og Arne fekk venner for livet. Tilmed dei mest fordomsfulle vart Å kunne jeg kysse hver tåre fra kinn, overraska over at ekteparet på Kolbot- og løse hver sorg i ditt vare sinn, nen berre var vanlege og sømelege kvar- skjerme ditt liv med kjærlig arm dagsmenneske. Hulda var dessutan og gjemme deg trygt ved moders barm, både praktisk og gjestfri. Og tilmed den du gutten min. folkeskye Arne viste seg av og til så vel

Årbok for Nord-Østerdalen 2012 49 Om forfatteren Arne Dag Østigaard, f. 1942. Cand. phi- lol med nordisk hovedfag UiO 1970. Lektor i Tynset fram til 1999. Museumsprisen og Austmannaprisen. Flere bøker om så vel nasjonal som lokal historie, folklore mm. Tre teater- stykker. Noen hundre artikler i aviser, tidskrifter og årbøker.

Hulda og vesleguten. Ukjend fotograf. pratsam som livleg. Gratulerer så hjar- teleg med 150-årsjubileet, du stolte og kjære Hulda Østerdøl!

Litteratur • Arne Garborg: Kolbotnbrev. Aschehoug 1890. • Hulda Garborg: Frå Kolbotnen og andetsteds. Aschehoug 1904. • Arne Dag Østigaard: Arne og Hulda på Kolbotnen, Sollia forlag 1994. • Hulda Garborgs utrykte dagbok. Nasjonalbiblioteket, . • Munnlege kjelder.

50 Årbok for Nord-Østerdalen 2012