Til Veøy med Kystpilegrimsleia En tur i samarbeid med Pilegrimssenter Smøla og nøkkelsted Veøy.

Langt inne i Romsdalsfjorden, litt ensomt og svært utilgjengelig ligger Veøy. På langt hold ser den ut til å være skogkledd og uten bebyggelse, men når vi nærmer oss og seiler inn Nordvågen ser vi noe helt annet. Sau som beiter på åpne gress-sletter. En gammel steinkirke med kirkegård rundt og et stort gammelt hus hvor det en gang har bodd folk. Og det er ikke bare øya med landskap og hus som skal åpne seg opp for oss denne dagen. Veøy bærer på en lang og fascinerende historie.

Det er Pilegrimssenter Smøla som i samarbeid med nøkkelsted Veøy som inviterer. Romsdalsmuseet i samarbeid med kommune, Masterplan reiseliv Molde og og pilegrimsenter Smøla vil prøve ut sitt nye opplegg for å ta turister inn til øya 2 dager i uka sommeren 2021. De tilbyr en pakke med båttur fra Molde og guiding på Veøy. Pilegrimssenter Smøla vil ta folk med til et av de mest utilgjengelige nøkkelstedene på hele Kystpilegrimsleia og gi pilegrimene mulighet til å få et sjeldent og vanskelig tilgjengelig stempel i pilegrimspasset. Snaut 50 mennesker går om bord i fire båter og legger ut fra Rekneskaia i Molde 14. mai 2021. Været er småsurt på vei ut til øya, men når vandringen begynner kommer sola og varmen – og første stopp er ”byen”.

Byen, slaget og gravene. Det er vanskelig å forestille seg i dag på en liten øy med to-tre hus og en kirke, men her på Veøy lå i vikingtid og middelalder en av Norges 13 kaupanger. Et lite bysamfunn med ca. 400 beboere. Øya var knutepunktet i Romsdalen, handelssted og møteplass gjennom flere hundre år fram til svartedauden i 1349. I 1162 var fjorden mellom Veøy og øya Sekken gjenstand for nasjonale begivenheter. Det er borgerkrigstid i Norge, to svært unge menn krever tronen og begge er hyllet som konge. Den ene Magnus Erlingsson, sønnen til Erling Skakke, den andre er Håkon Herdebrei, sønnen til Sigurd Munn. Magnus er 6 år gammel og Håkon er 15 år gammel da slaget står. Håkon taper slaget, blir drept og gravlagt på Veøy. På Veøy er det funnet kristne graver fra 900-tallet. At de er kristne ser vi på hvordan den døde er gravlagt – alltid i retning mot øst. Dette styrker tanken om at kristendommen hadde vært i landet lenge før Olav den hellige og at kristningen ikke er å se som et punkt i historien, men som en prosess over flere hundre år. På denne pilegrimsturen, har nøkkelsstedetGuidene fra Romsdalsmuseet har tatt oss med rundt på øya og gitt oss et innblikk i den gamle historien på Veøy, nå er det tid for å høre om den nyere historien.

Prestegården og kirken. Da reformasjonen kom i 1537 hadde Veøy allerede mistet sin sentrale betydning. Byen på øya var borte, fiskeri og trelasthandel var blitt viktige næringsveier og de søkte ut mot kysten. Byene vi kjenner i dag vokste fram på 1700-tallet og fra ca. 1600 var det bare presten som bodde på øya. Presteboligen som står her i dag ble bygget på 1750-tallet, men dette huset var mer enn en prestebolig. Det som i dag ser ut som ett stort hus er i virkeligheten to separate hus som er bygget sammen. Det ene huset var prestens bolig og kontor og ble bestyrt av soknepresten. Det andre huset var det menigheten eller allmuen som og hadde ansvaret for. Denne måten og dele huset eller husene på prestegårdene har lange tradisjoner. Kirken på Veøy er mye eldre. Den er fra tiden rundt 1200, men dagens inventar er fra tiden etter reformasjonen. Alterskapet framme i koret er fra 1625. Når skapet er lukket ser vi et maleri av bebudelsen, engelen Gabriels besøk hos Maria. Men åpner vi skapet så ser vi ingen bilder, her er det bare tekst. Dette er et eksempel på en katekismetavle. En kort tid etter reformasjonene ble det diskutert om det var riktig å bruke bilder i kirkerommet, i stedet ville de ha inn sentrale tekster som De 10 bud, trosbekjennelsen, Fader vår m.fl. Veøy gamle kirke var en av valgkirkene våren 1814, her ble menigheten samlet til gudstjeneste 11. mars, og etter gudstjenesten ble det lest opp et brev fra prins Christian Frederik som 19. februar skiver at det norske folk har nå en selvstendig rett til selv å bestemme sin regjeringsforfatning. Så ble prost Stub og bondemann Ole Olessen valgt som representanter til valgmøtet i Molde 30. mars. Fra denne tiden, årene rundt 1814 skulle vi få høre mer. For siste post på dagens program var et møte med forfatteren Edvard Hoem.

Jordmor på jorda. Edvard Hoem har skrevet en rekke romaner som forteller om slekten hans fra Romsdalen. Slåttekar i himmelen er kanskje den mest kjente, men som en opptakt til den boka har han skrevet om slåttekarens mor, Marta Kristine i boka Jordmor på jorda. Det var prosten på Veøy som hjalp Marta Kristine så hun kom til Kristiania og fikk jordmorutdanning. I boka har han latt henne være tjenestejente på Veøy hos prost Jens Stub. Edvard Hoem maler fram et bilde av tippoldemoren og setter henne og hennes liv inn i en større samfunnsmessig ramme. Her understreket han den frihetskampen som ble kjempet i Norge rundt 1814 og at det i forskning og formidling ofte blir utelatt en viktig faktor; Haugebevegelsens betydning. Hoem avsluttet med å lese siste del av romanen. Og her møter vi pilegrimsmotivet, livet som en reise – Hoem forteller at på slutten av livet besøkte Marta Kristine Veøy – og fra dette besøket leser han: ”Ho stilte seg slike spørsmål som det nesten ikkje er mogeleg å finne svar på, men som alle menneske før eller seinare står overfor: Kor lang tid tar det å vinne folks hjarte? Finst det da ingen ingen rett veg som eit menneske kan følgje? Kanskje tenkte ho at ho hadde lært det: Livets reknestykke går aldri heilt opp. Den som bøyer av for motstand, svik sitt kall. Men den som skal vinna må også vera audmjuk. Å vise styrke tar eit år. Å bli audmjuk tar eit liv. Å sigre tar eit liv. Når sigeren er vunnen, er livet forbi. Men det at ein sigra, var det ikkje det som var livet?

En flott dag på en vakker øy med en fascinerende historie. Kystpilegrimsleia sitt nøkkelsted Veøy er verdt et besøk! Og om det ikke er mulig, les boka Jordmor på jorda og bli med på Marta Kristines livsreise.

16. mai 2021 Hans-Jacob Dahl