Ansatt Av Gud Nyutgivelse 2016

Ansatt av Gud ET KRITISK SØKELYS PÅ SMITHS VENNER Ny-utgivelse 2016 Første-utgave utgitt på Genesis forlag, 2002

ISBN 978-82-690390-0-9

Boken er også utgitt som Kindle e-bok på Amazon.com under tittelen Smiths Venner.

«Gud har gitt meg makt til å avgjøre stridigheter og la den få rett som har rett. Han har gitt meg makt til å løse alle vanskeligheter osv. Ingen har ansatt meg i denne gjerning, uten Gud selv.» Johan Oscar Smith

Innhold Forord ...... 6 Del 1 – Opplevelsene ...... 14 Bakgrunn og oppvekst ...... 15 Stor-Elvdal på tidlig 1900-tall ...... 16 Vendepunktet ...... 18 Familiens nyorientering ...... 23 Unge år i Smiths Venner ...... 28 Tillitskrisen...... 33 Stockholmsminner...... 37 Preging og reorientering ...... 43 Gjensyn etter 11 år ...... 47 Del 2 – Historien ...... 51 Smiths Venners tilblivelse ...... 52 Pinsebevegelsens tilblivelse ...... 56 Et ungdommelig kraftsenter ...... 58 Ideologi og lære ...... 61 Åndelige røtter ...... 67 En innadvendt idé ...... 74 Menighetsmyter og virkelighetsflukt ...... 77 Kvinnenes tunge livssituasjon ...... 80 Maktovergrep og utrenskninger ...... 84 Brunstad stevnested ...... 89 Del 3 – Lederportretter ...... 97

Johan O. Smiths brever ...... 98 Elias Aslaksens lovgivning ...... 111 Sigurd Bratlies apokalypse ...... 124 Aksel J. Smiths nekrolog ...... 134 Del 3 – Generasjonsskiftet ...... 136 Kåre Smiths «vekkelse» ...... 137 Forspillet ...... 137 Anslaget ...... 140 Opptrapping ...... 144 Klimaks ...... 149 Moral og lærdom...... 153 Aksel J. Smiths nekrolog ― fortsatt ...... 155 Etikk og sosialt ansvar ...... 159 Sannhet og løgn ...... 159 Doktriner villeder ungdommen ...... 163 Voldspornografi ...... 165 Samfunnsansvar ...... 170 Smith-konsernet ...... 174 Endret virksomhetsidé ...... 182 Penge-galoppen ...... 185 Regnskap, rapportering og åpenhet ...... 188 Brunstad-stemning, fra talerstolen ...... 193 Del 4 – Å forlate Smiths Venner ...... 197 Den ensomme vandrer ...... 198 Den tilbakeskuende puritaner ...... 204

Den søkende kristne ...... 207 Den mistilpassede ...... 208 Vennene som jeg forlot ...... 210 Appendiks ...... 215 Idéutveksling med styreleder ...... 216 Veien til skatteparadis ...... 238 All makt til Smith ...... 238 Veskefabrikken ...... 240 Millioner til Kypros ...... 241 Hagebyen ...... 242 Bahamas ...... 243 Til Kypros igjen ...... 245 Cash ...... 246 Det ble lys ...... 248 Leilending ...... 249

5 Forord Denne boken ble opprinnelig utgitt på Genesis forlag (avisen Vårt Lands bokforlag) i 2002, med ambisjon om å fungere som en motvekt mot Smiths Venners interne propaganda-maskin og rettsforfølgelse av kritikerne. Gjennom den brutale maktovertakelsen som Kåre Smith iscenesatte tidlig på 1990-tallet ble hans motstandere forvist fra forsamlingen og alle interne kritiske røster ble bragt til taushet. Kuppet, som ble kamuflert som en religiøs vekkelse, ble gjennomført med en brutalitet som savner sidestykke i frikirkelig historie. Maktkampen som utspant seg mellom Lewi Petrus og Sven Lidman i Sverige på 1940 og –50 tallet fremstår som moderat og sivilisert i sammenlikning med Kåre Smiths råskap. Dette har jeg beskrevet og dokumentert i denne boken. Jeg nevner også at kuppet i realiteten medførte at menigheten endret virksomhetsidé fra åndelig fellesskap til eiendomsselskap. For noen år siden ga en forhenværende «eldstebroder» meg kompliment for dette, og mente at jeg hadde «profetisk gave», siden jeg så tydelig kunne forutse utviklingen på et så tidlig stadium. Denne «profetiske gaven» viste seg i midlertid å være utilstrekkelig. At det skulle anta slike dimensjoner som det vi nå ser, hadde jeg ikke fantasi til å forestille meg. De har under oppførelse Oslofjord Convention Centre på 130.000 m2 som arkitekten, Niels Torp, omtaler som av helt uvanlig omfang. Dette er mer en byutvikling enn et eiendomsprosjekt sier han. Til sammenlikning er det nye Nasjonalmuseet på knappe 55.000 m2. Er det et nytt Jerusalem som skal bygges? Finansieringen besørges av trofaste, gode mennesker som har viet hele sitt liv og familiens liv til Menigheten – med stor M. I følge deres overbevisning, det eneste rette kristne fellesskap som finnes i dag. Først har de blitt overtalt til å kjøpe timeshare hytter og leiligheter på Brunstad, til lite gunstige betingelser. Deretter er de blitt påført betalingsforpliktelser

6 som i mange tilfeller langt overgår betalingsevnen, slik at mange i godt voksen alder står med negative egenkapital. I tillegg til dette er de nødt til å bruke omtrent all sin fritid på byggeprosjekter og andre inntektsgivende aktiviteter hvor pengene går til Brunstad. Dersom de ikke kan delta i aktivitetene, skal det betales inn kompensasjon for manglende innsats.

Selve oppskriften på hvordan bygge er sekt er dette: 1. Gi dem noe å tro på 2. Ta fra dem pengene 3. Beslaglegg all deres tid Kåre Smith har praktisert og raffinert denne oppskriften i en grad som langt overgår Scientologikirkens Ron Hubbard eller andre religiøse sjarlataner. Grådigheten kjenner ingen grenser. En dame på nærmere 90 år var så uheldig at huset hennes på Oppegård brant ned til grunnen og, i hennes alder, var gjenoppbygging selvfølgelig uaktuelt. Kåre Smith og hans våpendrager, Bernt Stadven, oppsøkte henne på sykehjemmet og overtalte den åpenbart senile kvinnen til å testamentere alle sine verdier til menigheten. Siden sønnen ikke var i menigheten, behøvde ikke han få noe. Sykehjemsbestyreren forsto hva som foregikk og fikk varslet sønnen, som gjennom årelange prosesser i overformynderiet og rettssystemet endelig fikk stoppet overgrepet. Dette er bare ett eksempel blant mange på ledelsens grådighet, og dokumenterer at de ikke skyr noen midler for å skaffe finansiering til et byggeprosjekt som jeg ikke kan se har noen forankring i en åndelig idé eller et kristens verdisyn. Det mest forunderlige med dette stormannsgale prosjektet er at de som finansierer det verken har noen styringsrett eller eiendomsrett. Den eies av en stiftelse hvor Kåre Smith og hans lakeier har all makt, mens de moralske eierne ikke en gang har innsynsrett i de økonomiske forholdene. Å be om innsyn ville

7 være det samme som å erklære mistillit til Kåre Smith, hvilket ville være utstøtelsesgrunn. For den uinnvidde, vil en utstøtelse fra et slikt samfunn kunne fortone seg som svært attraktivt, men for de som er innenfor er det et skrekkscenario. De er fanget i en tre-leddet felle; det er en religiøs felle, en sosial felle og en økonomisk felle. Den religiøse fellen består i at de tror Smiths Venner står for den eneste rette kristendom. Alle andre er villfarne. For mange er den religiøse fellen toppet med en sterk helvetesangst. Dersom man forlater denne troen går man en trist skjebne i møte på den ytterste dag. Det kan bli psykiatri av slikt. Den sosiale fellen består i en systematisk adskillelse fra stor-samfunnet. Som medlem av Smiths Venner har man satset hele sin eksistens på dette. Menigheten utgjør den eneste vennekretsen de har og er det eneste stedet hvor de kjenner de sosiale kodene og kan bevege seg med en viss smidighet. Dersom man forlater dette samfunnet – hvor skal man da gå? For mange ville det også bety at de mister kontakten med barn og barnebarn. Utsiktene til å bli ikke-personer for sine nærmeste holder mange tilbake, selv om de har mistet troen på det hele. Den økonomiske fellen består i at de har satt seg i gjeld for finansieringen av Brunstad og dersom de skulle gå derfra, forlater de stedet med en massiv gjeldsbyrde. Mange må regne med å måtte betale ned på «Brunstadinvesteringene» omtrent resten av livet. Midt oppi det hele, velter Kåre Smith og hans kumpaner seg i vulgær velstand og forteller medlemmene, som de har loppet for alt de eier, at det er Gud som styrer hvem som er rik og hvem som er fattig. Tønsberg Blad og Dagens Næringsliv har gjort fortjenestefulle anstrengelser for å avsløre Kåre Smiths finansakrobatikk og operasjoner i skatteparadiser, som åpenbart har til hensikt å gjøre det vanskelig å spore kontantstrømmen og unngå innsyn. Reportasjen Veien til skatteparadis i Dagens Næringsliv 19. mars 2016 belyser

8 finansakrobatikken og er, med avisens tillatelse, tatt inn som appendiks i boken. Et spørsmål som trenger seg på er hvordan en kristen forsamling som stor sett består av velmenende, oppriktige kristne har latt seg fange i et slikt nett. Fra den spede start rundt 1910 og frem til slutten av 1980-tallet var menigheten ledet av personer med et dypt alvorlig livssyn og en asketisk livsførsel. «Gudsfrykt med nøysomhet» var idealet og gründeren Johan Oscar Smith harselerte med pinsebevegelsens byggeprosjekter; «Store hus og mange penger i dag Guds store sak. Jesus her i verden trengte kun så lidt.» Denne askese og avstandtagen til pengegriskhet er fullstendig forlatt i løpet av 25 år, og nå er det egentlig bare penger og bygningsmasse det hele handler om. Hvordan kunne det gå så galt på så kort tid? Kåre Smith stiller aldri i en debatt, til intervju, eller en offentlig samtale. Han sender sine adjutanter, som svarer ut fra hva de tror kan være hensiktsmessig å si, forholdsvis frikoblet fra hva som er sannheten. Kanskje «Panama Papers» kan bringe frem nyttige fakta om virksomheten. Vi får håpe det ikke resulterer i at Oslofjord Convention Centre – og dermed menigheten – går konkurs, med den følge at trofaste, gode og lojale medlemmer taper alt de har satset hele livet på. Det handler om svært mye mer enn bare penger.

Oslo, mai 2016 Johan Velten

Forord til 1.-utgaven i 2002 Denne boken har blitt til i to trinn. Den første utgaven var et hefte jeg ga ut på eget forlag i 1992 med tittelen Smiths Venner ― minner og refleksjoner. De dramatiske maktkamper som pågikk på den tiden visste jeg lite om. Etter at jeg er blitt kjent med de utrenskningsaksjoner som har foregått, og de personlige tragedier som har fulgt i kjølvannet av dem, har jeg

ønsket å gå litt dypere inn i Smiths Venners bakgrunn og historie. Når jeg har arbeidet med temaet, har jeg til min egen forbauselse merket at Smiths Venner fortsatt angår meg. Til tross for at det er 30 år siden jeg forlot forsamlingen. Deler av boken er memoar-preget, og når jeg har arbeidet med stoffet, har jeg blitt mer klar over hvilken betydning tvil og tro har for de fleste. I så godt som alle kulturer er troen på en høyere makt sterkt til stede. Intuitivt forstår man, eller man regner med, at det må finnes et høyere nivå enn menneskeheten. Tanken på at mennesket skulle utgjøre det øverste nivå er ganske skremmende. Med USA som den eneste gjenværende supermakt, vil den amerikanske presidenten i så fall utgjøre toppen av maktpyramiden i hele vår tilværelse. Man kan bli religiøs av mindre, for å bruke en uhøytidelig formulering. Behovet for en høyere appellinstans er dypt menneskelig. Håpet om at det må finnes en høyere makt som en dag kommer og ordner opp i vår skakkjørte verden, har alltid vært en del av vår underbevissthet. Og jo vanskeligere livet fortoner seg, jo mer levende kan dette håpet bli. I dette dyptliggende menneskelige behov oppsøker noen av oss miljøer hvor dette håpet får næring og kan vokse. Her, blant likesinnede, kan det vokse frem et fellesskap som blir selve bærebjelken i livet. Her blir man sterk, og her blir man sårbar. For å bli styrket i troen må man åpne seg for de stemninger og den klangbunn som finnes i fellesskapet. I dette ligger det også en åpenbar mulighet for maktmisbruk og utnyttelse av situasjonen for de personer som har lederposisjoner i systemet. Muligheten for å lede folk på ville veier, er åpenbart til stede. Nesegrus beundring for lederne og refleksjonsløs underkastelse er, for å si det mildt, lite hensiktsmessig. Ideen til å skrive boken, fikk jeg ved nyttårstider 2000/2001 etter en utveksling av noen e-post med styrelederen i forsamlingen. Denne korrespondansen har jeg tatt med i boken under overskriften Idéutveksling 2001. Boken er skrevet for alle som interesserer seg for fenomenet Smiths Venner og liknende kristne fellesskap. Enten interessen

10 skyldes egne opplevelser og erfaringer, eller man forsøker å forstå hvordan et slikt fellesskap preger medlemmenes liv, er det mitt ønske at boken skal gi både informasjon og innsikt i dette særegne fenomen i norsk kristenliv. Boken skal gi forståelse, enten hensikten er å forstå seg selv eller å forstå andre. Boken har fire hoveddeler. Den første er en beretning om hvordan min familie, og dermed jeg selv, kom med i Smiths Venner. Denne delen gir også en skildring av mine egne opplevelser av dette fellesskapet på godt og vondt. Den andre hoveddelen forteller om Smiths Venners tilblivelse og de sentrale personer som satte sitt preg på virksomheten. I denne delen av boken støtter jeg meg i stor utstrekning på de arkiver som min kone arvet etter sin far, Berhard Severin Jensen. Han kom med i Menigheten i 1912, samtidig som stedatteren Hilda Broks. Hans og Hilda Broks’ sine arkiver omfatter mesteparten av Menighetens publikasjoner fra 1912 til 1952, samt en anselig samling private brev. Den tredje hoveddelen omhandler de store brytninger som oppsto i forbindelse med generasjonsskiftet fra de gamle koryfeer til den nye generasjons ledere som var født inn i Menigheten og aldri har opplevd noe annet fellesskap. Dette ble en vond og vanskelig prosess, og siden Smiths Venner ikke har noen tradisjon for åpen bearbeiding av meningsforskjeller, ble det en voldsom sirkulering av debattinnlegg og dokumentasjon gjennom Postverket. Sammen med tallrike avisartikler og en del muntlige kilder, utgjør disse notatene mitt viktigste materiale fra denne perioden. Den fjerde og avsluttende delen er en beretning om noen typiske livsforløp for dem som velger seg ut av Smiths Venner. Her støtter jeg meg på mine egne opplevelser i tillegg til betraktninger fra, og samtaler med, gamle venner. Som du vil se, benytter jeg betegnelsen «Smiths Venner» og «Menigheten» om hverandre. Det ligger ingen bevisst tanke bak dette. Kanskje er det slik at jeg ubevisst bruker «Menigheten» når jeg primært henvender meg til deg som har

11 en bakgrunn i forsamlingen, mens jeg bruker «Smiths Venner» når jeg forsøker å gi litt mer bakgrunnsinformasjon til deg som ikke kjenner forsamlingen. Jeg bruker stor forbokstav i «Menigheten» fordi dette, ved siden av Vennene, er det navnet de selv bruker i interne sammenhenger. Det sies at det er seierherrene som skriver historien. Hvordan virkeligheten fortonet seg for de andre, går derfor tapt for ettertiden. En del av motivasjonen for å skrive boken, har vært å bringe litt balanse inn i skrivingen av Smiths Venners historie. De sider som makthaverne (til alle tider) har utelatt, er viktig informasjon for å forstå de mange fasetter og skjebner i dette fellesskapet. En vel så viktig motivasjon for å skrive boken, er mitt håp om at den kan være til nytte og glede for andre som har vokst opp i Smiths Venner eller liknende bevegelser. Kanskje mine minner og refleksjoner kan være til hjelp og glede.

Oslo, 6. august 2002

Forord til 2.-utgaven Første-utgaven av boken ble forsøkt stoppet av ledelsen i Smiths Venner. Formelt sett var det Bjørn Nilsen, styremedlem i DKM Brunstad og menighetsforstander i Brevik, som klaget boken inn for Namsretten på grunn av en navn forbytting på side 182. På grunn av navnelikheten hadde jeg feilaktig tillagt Bjørn Nilsen en uttalelse som hans onkel Bernt Nilsen hadde kommet med. Namsretten avviste klagen. Forfatteren beklager feilen, som er korrigert i denne utgaven. Når det nå trykkes en ny utgave, har jeg også gjort noen små endringer i enkelte andre deler av boken. Jeg retter en takk til alle som har gitt meg støtte, tilbakemelding og verdifulle korrektiver. Dette har økt presisjonsnivået og styrket meg i overbevisningen om at det var viktig og riktig å skrive denne boken.

Gjennom sine advokater forsøkte Smiths Venner å imøtegå en del av den kritikken som fremkommer i boken, som er tilbakevist av forfatteren i en avsluttende appendiks. (Denne appendiks er utelatt i 2016-utgaven da den ikke lenger er særlig relevant.)

Oslo, 2. desember 2002 Johan Velten

Del 1 – Opplevelsene

«Alle som elsker noe, ønsker at det de er så glade i, må være sannheten.» Augustin (354-430)

Bakgrunn og oppvekst Lengsel er en av de mest grunnleggende menneskelige følelser. Hjemlengsel er beskrevet og besunget i nær sagt all åndelig litteratur. Lengselen til barndommens rike som var preget av sorgløs uskyld, varmen som fulgte av mors kjærlighet og forståelse, og tryggheten som fulgte av fars kraft og kunnskap. Lengselen tilbake handler ikke så mye om lengselen etter et sted eller en forsamling, men først og fremst om lengsel etter egne minner. Objektivt sett er det ikke sikkert at minnet er riktig, og det er høyst usikkert om man får en liknende opplevelse når man søker tilbake dit hvor minnene har sitt hjem. Både jeg og «de» eller «det» har kanskje forandret oss så mye at det gir en annen opplevelse av en helt annerledes kvalitet. Iblant undring. Iblant en annen form for glede. Iblant skuffelse. Lengselen kan også føre til at man blir fremmed for sine egne barn, som ikke forstår foreldrenes lengsler og plager. De har ikke noen av disse minnene og har funnet seg vel til rette i det miljøet og den situasjonen de selv har vokst opp i. For dem kan det bli trettende å høre på foreldrenes gjentatte fortellinger om minner som ikke er deres egne. Lengsler uten ende. Popgruppen «Boney M»s største hit på 1970-tallet handlet om Israels lengsel etter landet de var fordrevet fra. «By the rivers of Babylon» er en sang som nærmest alle i min generasjon vil nynne gjenkjennende til. Jeg har en tilsvarende reaksjon når jeg leser en del av innleggene på nettstedet «forlosning.com», som er et debattforum spesielt rettet inn mot Smiths Venner. Jeg kan identifisere meg med lengselen til forhenværende Smithevenner, og jeg kjenner sorg ved en del av de avvisende og nedlatende kommentarene som ofte kommer fra ledere og tilhengere av Smiths Venner. Hva fedrelandet betyr blir man først klar over etter en tid i utlendighet. Tingenes betydning blir vi klar over først når vi

15 har mistet dem. De nærmestes betydning blir vi skikkelig klar over først når vi legger dem i graven. Avskjedsstunden er viktig for at man skal kunne gå videre som et helt og sunt menneske. Å ta farvel er et av de viktigste ritualer vi har. Dersom man føler at man er blitt fordrevet fra landet som var litt «mitt», er det forståelig at man nynner til «Boney M»s tekster. Også den som ikke er fordrevet, men har utvandret av fri vilje, kan kjenne hjemlengsel, og det kan være nyttig og sunt for sjelen å utforske hva lengselen inneholder. Et tilbakeblikk betyr ikke nødvendigvis at man planlegger å vende tilbake. Det kan ligge viktig visdom og innsikt i minnene, oppsummeringen, historieforståelsen. På nesten alle livets arenaer er det størst oppmerksomhet om det som ligger foran. Det skal bygges og forandres. Nye skanser skal vinnes. Alltid fremad, fremad uten stans . . . , men det livet har lært oss, selve livsvisdommen, den er å finne i det som ligger bak oss. Stor-Elvdal på tidlig 1900-tall I denne boken har jeg satt meg fore å fortelle om Livet, og hva det har lært meg. Da er det naturlig å starte med bygda Stor- Elvdal, eller Storældal’n som det heter på bygdas egen dialekt. Det er her jeg har mine røtter, i de dype skoger. Østerdølene er i slekt med skogen, høyreiste, trauste og fåmælte. Her er det lite svermeri. «Vi lyt føl’ bakken,» er Stor-Elvdølers livsmotto. De forholder seg til det konkrete og de fleste har liten sans for åndelige eller oversanselige temaer. Hedmark ble sent kristnet. Dette var hedningenes siste skanse. Også Hans Nielsen Hauge fikk oppleve bygdefolkets manglende sans for religion. Da han på sin reise i 1799 kom til Stor-Elvdal, møtte de mannsterke opp langt sør i bygda og jagde ham over fjellet til Gudbrandsdalen. De ville ikke at han skulle «fly rundt i bygda og sette griller i hue på kvinnfolka,» som det heter i den stolte historie-tradisjonen. De store skogene er bygdas rikdom og kulturens rot. Her har Stor-Elvdølene i uminnelige tider hatt sin arbeidsplass.

Slitet i skogen, med lange dager for dårlig lønn, var virkeligheten for det store flertall. Skogeierne var leverandører til «Plankeadelen» i Christiania, og deres holdninger og levemåte var ikke så fjern fra dette miljøet. Deres prakteiendommer på hundrevis av kvadratmeter understreket skillet til folk flest som bodde på husmannsplasser eller selveide små rydninger i skogen. Her var det lagt godt til rette for klassemotsetninger. I senere år har jeg søkt i mine foreldres fotefar for å forsøke å forstå deres valg i livet, for som voksen å bli bedre kjent med deres virkelighet og tankegang. Hvilke hendelser var det, som mot en hver rimelig formodning, skulle føre dem til et kristent livssyn og deltakelse i en liten og særegen menighet? Min far vokste opp i Velta som var en frikjøpt husmanns- plass på 10-15 mål. Han var 18 år gammel ved splittelsen av Arbeiderpartiet og slo følge med utbryterne som etablerte Norges Kommunistiske Parti. Her ble han en rødglødende aktivist, og i en periode var han leder for lokallaget til Ung- kommunistene. Med hans bakgrunn har det undret meg at han kunne ende opp som leder for en religiøs forsamling på Koppang. Ja, at det i det hele tatt var grobunn for en slik menighet, er et under i seg selv. Mor hadde en tilsvarende bakgrunn, fra et småbruk oppe ved Nordgarden Fiskvik i nabobygda Rendalen. Som ung og nyforelsket «kom mor i uløkka» og valgte derfor å forlate bygda, før det ble synlig. Hun ville ikke «føre skam over familien». Det unge paret søkte seg til Indre Østfold, hvor far fikk arbeid som sveiser (fjøsrøkter) og mor som budeie. Her giftet de seg i Trømborg Kirke den 12. november 1927, og to måneder senere, den 14. januar 1928, kom deres førstefødte, Arne Tormod, til verden. Det var selvfølgelig bare storgardene som hadde muligheter for å ansette et ungt par i sin tjeneste, og med fars holdninger til storbønder og andre rikfolk, utviklet det seg ikke noe hjertelig forhold mellom ham og bonden. Dermed ble det et omstreifende liv, med stadig nye arbeidsgivere, stadig

17 nye «klassefeider» for ungkommunisten, og stadig nytt uvennskap med arbeidsgiveren. De hadde allerede rukket å flytte en rekke ganger da deres andre barn, Ottar Thorleif, ble født 2. januar 1929. Dette barnet fikk de ikke beholde. Han døde tre uker gammel, trolig av dysenteri. Denne tarminfeksjonen som gir blodig diarre, var en ikke uvanlig dødsårsak hos små barn på den tiden. Dette var rett og slett mer enn en 21-åring kunne bære uten å få mén av det. Med mors bunnløse fortvilelse og fars sannsynlige følelse av maktesløshet, både overfor døds-fallet og hennes utrøstelige gråt, var grunnlaget allerede lagt for det som siden skulle bli retningsgivende for resten av deres liv. Far var lært opp hjemmefra til ikke å vise følelser. Det ble sett på som et svakhetstegn i Velta, og far var hele livet en som klarte å avvise «sentimentalt vås». Mor hadde på sin side et svært åpent forhold til sine følelser, noe som far sikkert ikke hadde noe i beredskap for å takle. Dermed ble det mye taushet og lite fellesskap i sorgen. Disse to ektefellenes ekstremt ulike forhold til følelser var en kompliserende faktor i samlivet. Hvor avvisende far var for følelser, illustreres av det faktum at han ikke ville ha noen gravstein, verken på Ottar Thorleifs grav, eller på gravene til de andre barna de senere i livet skulle bli nødt til å føre til kirkegården. Mor på sin side fikk aldri bearbeidet sorgen, og fortsatte hele sitt liv å gråte når samtalen kom inn på noen av de barna hun hadde mistet. Vendepunktet Etter få år vendte de tilbake til Stor-Elvdal, og her kom lille Einar til verden. Han hadde medfødt hjertefeil, og hele hans korte liv ble preget av sykdom. Han blødde stadig fra munn og nese, og minnene fra lille Ottar Thorleifs bortgang i 1929 veltet opp i mor i all sin uhygge. I fortvilet gråt ba hun: Kjære Gud la meg få lov til å beholde Einar, så skal jeg omvende meg. Hun visste ikke selv hvor hun hentet dette fra. I hennes

18 barndomshjem var aftenbønn og kirkegang ukjente aktiviteter, og ordene var full-stendig fremmede for henne selv. I forbindelse med barnets sykdom, fikk hun mye kontakt med bygdas apoteker, Erik Thorsrud, som var en respektert mann i bygda, og medlem av en underlig sekt, Smiths Venner.

Erik Thorbjørn Liffengren Thorsrud var født 11. januar 1885 høyt oppe i Stavadalen, vest for Bagn i Valdres. I 1925 fikk han bevilling til å etablere apotek på Koppang, og han flyttet dit med sin familie og kjøpte etter hvert den vakre eiendommen Skogheim på høydedraget ovenfor Koppang sentrum. Mønet på eiendommen er den dag i dag prydet av et værflagg med initialene «ET», og Koppang Apotek benytter fortsatt hans kunstferdige Recept Konvolutt med tømmerfløtermotiv. Men Erik Thorsrud etterlater seg langt sterkere spor enn dette på Koppang. Erik Thorsrud var en intellektuell person, med en forfinet stil og et varmt hjerte. Han hadde også et stort åndelig og sosialt engasjement, og fant ikke noe miljø på Koppang hvor han møtte likesinnede. Skogeierne og «etablissementet» for øvrig, falt ikke i hans smak. Thorsrud valgte derfor å utvikle sitt eget miljø, med basis i sine åndelige interesser. Som nevnt har Storelvdøler flest aldri hatt særlig sans for kristendom. Til tross for dette håpet Thorsrud at han kunne kristne bygda, og i løpet av sine første fem år på Koppang inviterte han en rekke predikanter til å holde møter i hans hjem eller i avholdslosjens lokaler. En av disse var pinsepredikanten Nysæter, og Thorsrud lot seg døpe av ham i Glomma på sensommeren 1928. Men når Nysæter siden forsøkte å få Thorsrud til å tale i tunger ble det litt i drøyeste laget. Det passet dårlig for hans intellektuelle smak, og han fortsatte derfor sin uttesting av stadig nye predikanter. De fleste av disse satte størst pris på å komme i slaktetiden, så de kunne avlegge besøk på gårdene, sånn rundt middagstid.

Dette hadde Thorsrud sett seg lei på, og han var stadig på søken etter nye miljøer. Av sin søster Hildur, som var apoteker på Flisa, hadde han fått høre om Smiths Venner som misjonerte ivrig i hans barndomsbygd i Stavadalen. Etter sigende skulle disse føre en mer asketisk livsførsel. På vårparten i 1933 rettet han en skriftlig henvendelse til Johan O. Smith med spørsmål bl.a. om hans egen, såvel som forsamlingens bakgrunn og historie, medlemsforhold, relasjoner til pinsebevegelsen osv. Den 31. mai får han svar hvor Smith redegjør for disse forhold. Han starter med å fortelle at navnet Smiths Venner ikke er hans påfunn, men at det er en navnløs frikirkelig forsamling som ble etablert av ham og broren rundt 1910. Han forteller også om sin yrkesmessige bakgrunn som underoffiser i marinen og sine åndelige røtter i Metodistkirken. Brevet avrundes med ordene «Det skulle glede meg å få en mer inngående samtale med Dem om Guds vei.» På bakgrunn av dette brevet ble han samme sommer invitert til Koppang. I tråd med sine erfaringer med predikanter, tok Thorsrud med håndkjerre til stasjonen da han skulle møte Smith, slik at han kunne få med seg dennes antatt omfangsrike bagasje hjem. Smith viste seg imidlertid å være «light traveller». Han ruslet stille av toget, kun med en liten håndveske. I møte med Thorsrud var denne enkle stilen nettopp oppskriften på hvordan gjøre et godt førsteinntrykk. Dette første møtet la grunnlaget for utviklingen av et tillitsfullt forhold dem imellom. Bortsett fra tungetale, som han fortsatt ikke hadde noen sans for, fant Erik Thorsrud seg vel til rette i Smiths Venner. Dette ble hans åndelige tilholdssted resten av livet. Den som siden kom og drev vekkelsesmøter i noe større skala, var imidlertid Sigurd Bratlie, Aksel J. Smith og Elihu Pedersen. Sigurd, som var eldst, var svovelpredikanten som forundret tilhørerne med sin autoritet, unge år til tross. Aksel Johan fylte ut med en lun sjarm, og snakket mest om de hinsidige gleder som ventet Guds utvalgte folk. Yngstemann,

Elihu, fengslet forsamlingen med sine sanger, fremført med en meget personlig stil. Dramatisk, fortellende sang, til eget fiolin-akkompagnement. Ofte kunne han spontant dikte en sang under møtets gang, og fremføre denne som en kommentar til tidligere talere eller situasjoner. Thorsruds hushjelp, en ferm og frodig bygdejente, fremførte Frelsesarmeens sang, «Du kan komme, komme som du er, uten pynt og stell, uten rangsforskjell ...» Spontant diktet Elihu sin egen vise på samme melodi: «Vi fra ungdoms lyster iler bort. Vi får kraft fra Gud til å holde ut!» Med sin karisma og sitt kunstneriske talent ble Elihu en helt sentral person i denne ungdommelige vekkelses-trioen som reiste rundt på bygdene. Så sentral at Menigheten på folkemunne gikk under navnet «Elihuerne» i Valdres. Eller «Elihueratten» som det het på bygdas dialekt. I dagens språk ville det trolig hete Elihu-fans. Disse unge menn, som den gang var henholdsvis 31, 26 og 22 år gamle, tilbrakte nesten hele april måned i 1936 på Koppang. Men oppslutningen om husmøtene hos Thorsrud var dårlig. Det kom knapt noen til møtene, bortsett fra de faste tilhørerne.

Det var dette miljøet mor oppsøkte i sin fortvilelse over et nytt dødssykt barn, Einar. Fra sitt eget barndomshjem i Rendalen var hun vant til musikalitet og feiende toner, og møtene hos Thorsrud appellerte sterkt til henne. Sangen, musikken, de fine omgivelser på Skogheim og, ikke minst, Thorsruds karisma og verdighet, påvirket henne. Her fikk hun høre at hun, i likhet med apostlene kunne motta barnekåret hos Gud, sammen med de andre som var «født på ny» og hadde sine røtter i guddommen selv. Kunne man komme nærmere himmelriket på Koppang? Det var nok andre sider også ved denne forkynnelsen, men det festet hun seg ikke så mye ved. Det var barnekåret hos Den Evige Fader hun trengte, og dette ble hennes store trøst i livet. Hun gikk inn i dette

21 miljøet med liv og lyst, og her fant hun den trygghet og det fellesskap som hun behøvde. Far fant dette ytterst pinlig. Han visste ikke om «noe verre sentimentalt vås enn religiøse kvinnfolk»! Fra nå av ble det en periode med kjølig forhold mellom de to ektefellene. Mens mor gikk på møter på Skogheim, søkte far trøst blant kamerater på Bondeheimen. Han følte at han hadde mistet sin kone. Thorsruds vennlige imøtekommenhet og den respekt han viste far, bidro imidlertid til at situasjonen myknet opp mellom ektefellene, og en dag i 1936 slo han følge med mor til Skogheim. Her ble han sterkt grepet av Thorsruds karisma og klokskap, og han bestemte seg for å avlegge hans møter nok et besøk. Dermed var det gjort: Hele familien var samlet i Smiths Venner. Dette førte til en total nyorientering av livet, full utskifting av vennekretsen, og i tråd med Menighetens tradisjoner, valgte far en svært avvisende holdning overfor både slekt og tidligere venner. Normen var at man skulle skille seg ut. Fra nå av var det ingen kontakt med den øvrige Velten-slekta og svært lite kontakt med mors familie; Nyberget-slekta i Rendalen. Hele familien valgte isolasjon og ensomhet. De hadde fått nye «brødre og søstre i ånden», som erstattet dem de distanserte seg fra. Samværet med Thorsrud ble kortvarig. Allerede i april 1937 flyttet han til Bergen, hvor han overtok apoteket Hygea, som selvfølgelig var en langt mer lukrativ forretning enn Koppang Apotek. Tilbake satt en liten gruppe Smiths Venner og følte seg utrolig fattige. Tomrommet etter Thorsrud, og savnet av møtene i Skogheims salonger, var ikke lett å fylle. På Koppang ville det nok vært riktigere å kalle forsamlingen for «Thorsruds Venner» enn for Smiths Venner. I løpet av et par år hadde han rukket å sette et uutslettelig preg på familien Veltens livsløp.

Familiens nyorientering Til tross for den korte tiden far hadde kjent Smiths Venner, og hans beskjedne religiøse talent, ble det hans lodd å overta som leder for gruppen da Thorsrud reiste. I tråd med sin nye overbevisning begynte han å virke i lokalmiljøet på Koppang. Han tok kontakt med slektninger og venner og fortalte om den personlige opplevelsen han hadde hatt på Thorsruds møter. Fars kamerater så ikke med blide øyne på hans omvendelse og påfølgende aktive innsats for å rekruttere nye medlemmer til miljøet. De lot seg provosere av hans nye talemåte og væremåte. De ville ikke ha flere slike i bygda. En dag møtte de faktisk opp mannsterke for å banke ham opp, til hele familiens store skrekk. Femti år senere fikk vi høre at det skyldtes at de mistenkte ham for å ha anmeldt en av dem for hjemme- brenning. For meg er det helt utenkelig at han skulle stå bak et slikt angiveri. Intet kunne være mer fjernt fra hans verdigrunnlag og væremåte, men det sier noe om hvilket klima det ble mellom ham og kameratene. Og det forklarer i stor grad hvorfor han valgte en så steil og utilnærmelig holdning overfor gamle venner, så vel som egen familie. I tiårsperioden fra 1938 til 1948 var det anslagsvis 20-25 voksne personer som i kortere eller lengre perioder var med på møtene på Koppang. Under krigen flyttet imidlertid en familie til Sverige, og flere av de øvrige forsvant etter hvert. Rundt 1950 besto Menigheten av 10-12 voksne personer, og et tilsvarende antall barn og ungdom. Som ny leder for en liten menighet, ble far på slutten av 30- tallet invitert til et slags lederseminar som ble arrangert forut for Smiths Venners sommerstevne i Hallingdal. Her ble han kjent med ledelsen og fikk en grundigere innføring i «læren». Seminarets hovedattraksjon var den fanatiske, men svært så karismatiske predikanten Elias Aslaksen som var Johan O. Smiths høyre hånd. Aslaksen var en unik begavelse, med en karisma som fylte rommet og en retorikk som blendet omgivelsene. Hans store

23 besettelse var en total hengivenhet overfor «saken» og absolutte krav på en rekke områder i livet. Med sin blendende personlighet og sin asketiske levemåte på eksistensminimum, var han et levende ikon for Menigheten. Dette førte for manges vedkommende til en refleksjonsløs underkastelse, som utvilsomt overgikk det som var sunt og rimelig. Til seminaret på Nesbyen som far deltok på, hadde Aslaksen forberedt seg grundig, med tegninger og plansjer til deltakerne. Disse sammenrullede plansjene lå i alle år pent forvart i en komodeskuff hjemme i stua, og fra tid til annen studerte jeg dem på egen hånd. En av dem skulle forestille «det uomvendte mennesket». Dette syntes jeg så stygt ut. Det liknet et slags vortesvin, hvor utvekstene representerte uskjønne trekk ved menneskeheten. Denne tegningen inngikk i en serie, som viste hvordan de stygge utvekstene etter hvert kunne forsvinne og bli erstattet av dyder. Det som fremfor noe skulle til for å få del i en slik forvandling, var å lytte til forkynnelsen. Dersom man en tid ikke var under Ordets påvirkning, var det fare for at dydene forsvant og de stygge vortene kom frem igjen. Mitt barnesinn syntes dette var skremmende perspektiver. Jeg forsto hvor viktig det måtte være å gå på møter, minst to ganger i uka, om man ikke ville bli en slik utrivelig skapning. En annen viktig plansje fra det samme seminaret var en visualisering av ulike synsfelt. Poenget var at man skulle nullstille seg innfor det ELDSTEBRØDRENE prediket og gjorde. Dersom man ikke likte deler av hva de sa og sto for, var det nettopp Beviset på hvor lite man selv forsto. Overskriften på plansjen var «Han som bor i et lys hvortil ingen kan komme». De som lå forrest i denne løypa (lederne) var selvfølgelig kommet nærmest dette stadiet. Det ville være hovmod å stille spørsmålstegn ved deres vurderinger, og et gammelt ordtak sier at «hovmod står for fall». Selv om han nok ble svært blendet av Aslaksen, gikk en slik ubetinget «underkastelse for makta» dårlig sammen med fars grunnholdninger. Han var og ble en individualist, som

24 hele livet gikk sine egne veier og baserte seg på egne overbevisninger. Han trakk på skuldrene til det som ikke stemte i hans eget hode. Samtidig var det selvfølgelig gledelig med den positive oppmerksomheten han fikk i Menigheten. «Broder Velten» var nok en tiltaleform som han verdsatte. Far var i bunn og grunn kommunist hele sitt liv. Med tilhørigheten i Smiths Venner fikk han en ny forklaringsramme for gamle overbevisninger. Fra mitt barndomshjem har jeg derfor med meg et verdigrunnlag som er en underlig hybrid av kristne verdier og kamp mot etablissementet. Mor var en helt annen personlighet. Hennes slekt var lysere til sinns, og hun selv var et varmt og godt menneske. Det var ingen forkynnelse eller store proklameringer fra hennes side. Hun var bare opptatt av å være et godt menneske, og jeg føler glede når jeg minnes hennes sang til arbeidet. Hun hadde 50 geiter og ystet ost annenhver dag. Ystingen tok akkurat 12 timer, og for å være ferdig i rimelig tid til kvelds, sto hun opp klokken fire om morgen for å ta fatt på arbeidet på bureisings-bruket Høiseth. Hun klaget aldri over noe og hadde bare positive kommentarer om alle og til alle. Hennes store drøm var at alle barna hennes skulle være venner og ta vare på hverandre. I godt voksen alder har det gått opp for meg at mor er helten og det store forbildet i mitt liv.

Dette var rammene for min barndom. Her vokste jeg opp, som yngstemann i en søskenflokk på seks. I tillegg kom tre voksne brødre som allerede var flyttet hjemmefra da jeg ble født. Dessuten regnet vi også med de tre som døde i tidlige barneår, så vi omtalte oss som en søskenflokk på tolv. Og denne store familien tilhørte noe så merkelig som Smiths Venner. I barneårene følte jeg den forakten bygdesamfunnet hadde for kristendom, og delvis for far som var eksponenten for det. I tidlige barneår følte jeg at jeg fikk unngjelde for fars

25 holdninger og synspunkter, og dette førte til at han på sett og vis ble en antihelt i livet mitt. Jeg ble forsøkt ertet på skolen på grunn av fars holdninger (dette var 20 år før mobbing ble oppfunnet). Det ble aldri noe særlig ut av den ertingen. Jeg var fysisk sterk og hadde rikelig adrenalin-produksjon, så i stedet for å bli mobbeoffer, ble jeg skolens skrekk. Fra tidligste skoleår og frem til 6. klasse sloss jeg på skolen nærmest hver dag. Jeg ville ha meg frabedt nedlatende kommentarer om meg og min familie. Av en eller annen grunn ble det bråstopp på slåssingen da jeg begynte i 6. klasse, og siden da har jeg aldri vært i fysisk klammeri med noen. Kanskje det kom av at jeg da fikk skolens beste lærer, den lokale legenden Hans S. Hansen, som lokket frem nye sider ved meg. Plutselig hevdet jeg meg sterkt i alle teoretiske fag og fikk dermed en annen plattform for respekt enn det rent fysiske. Jeg husker også at jeg opp gjennom skoleårene syntes det var flaut å kunne kristendomskunnskap, så jeg unnlot nesten konsekvent å delta i undervisningen og svarte «vet ikke» uansett hvilket spørsmål jeg fikk. Jeg syntes det ville være ødeleggende for mitt image om jeg tilkjennega at jeg faktisk kunne det hele. I min oppvekst var det, foruten vår familie, to familier som deltok på husmøtene på Koppang, samt en del eldre kvinner. (Kanskje var de ganske unge, men i min barnlige opplevelse var de eldgamle.) Far forsøkte stort sett å belyse hverdagens valgsituasjoner ut fra Bibelen, med hovedvekt på rettskaffenhet, ydmykhet og flid. Møtene var som oftest ganske kjedelige, og jeg drømte meg ofte bort i et maleri som hang på veggen hos familien som huset våre møter. Det var en flott gård, med hvitt stakittgjerde. Fra flaggstangen vaiet det norske flagg i vinden. Jeg hadde mange spennende vandringer opp grusgangen og rundt i haven på denne gården, mens far foredro sine bibeltekster. Jeg var også dypt fascinert av den voksne datteren i huset som spilte mandolin. At man kunne få hånden til å bevege plekteret i et slikt tempo

26 og attpåtil få det til å bli musikk av det, overgikk min fatteevne. Når møtet var slutt, var det kaffe og kaker, med hyggelig prat og fin stemning. Nå var tungsinnet som blåst bort, og disse kaffeselskapene er blant mine lyseste minner fra barndommens erfaring med Smiths Venner. På slutten av 50-tallet kom Erik Thorsrud tilbake til Koppang og var med på et møte. Så langt jeg vet var dette den eneste gangen han besøkte Koppang etter at han dro derfra i 1937. Han fylte rommet da han kom. Med sin karisma og sitt åpne, vennlige ansikt appellerte han sterkt til meg. Jeg har ikke noe minne av hva han sa, men personligheten gjorde dypt inntrykk. Han så lille meg, og etablerte kontakt!

Unge år i Smiths Venner Det var en stor begivenhet for meg, i 14-års alderen å flytte fra Koppang og komme til Oslo og livet i Menigheten. Det var «hovedstads sus» over dette, og her fikk jeg mange nye venner. Folk kjente mine eldre søsken, og den mottakelsen jeg fikk gjorde godt. Her var det ungdommer både fra Oslo, fra andre landsdeler og fra andre land, for det meste Tyskland og Nederland. Med tre eldre brødre som aktive medlemmer, ble dette både et familienettverk og et sosialt nettverk for meg. Her befant jeg meg vel, med aktiviteter eller sosiale samvær nærmest hver eneste kveld uka igjennom. Det var søndags-skole, søndagsmøter, brødremøter, midtukemøter, bønnemøter og ungdomsmøter. Jobben, hybelen og Menighetens møter og aktiviteter utgjorde mitt gylne triangel, og det fylte hele livet. Ingen lediggang, ingen ensomhet og lite kjedsomhet. Ekstra spennende var midtukemøtene hvor Elias Aslaksen fra Hønefoss ofte var kveldens hovedtaler. Hans personlighet var som et skinnende lys som ingen kunne overse. Han hadde en forførerisk utstråling, og når han talte var det ingen som sovnet. Med flengende sarkasme kunne han både begeistre og refse på en ganske raffinert måte. Pinsevennene i Filadelfia tvers over gata, var et yndet offer for hans sarkastiske retorikk, hvilket både var underholdende og bidro til den kollektive selvfølelsen. Dette var oppbyggelige møter! Den gang ante jeg ikke den bakenforliggende årsaken til at hans harselas så ofte gikk ut over nettopp Filadelfia- forsamlingen. Det skal jeg komme tilbake til senere.

Etter et slikt møte i Idrettens Hus i St. Olavsgt. 23 med fenomenet Aslaksen som hovedattraksjon, var det ingen som tvilte på at Menigheten var selve åndseliten her på jorden. Ingen andre kristne samfunn var i nærheten av sann kristendom. Det som andre forsamlinger bedrev, var den reneste parodi på kristendom. De var alle villfarne får. Det var

28 utenkelig at noen kunne nå opp i samme klasse som oss, og spesielt ikke i klasse med ELDSTEBRØDRENE. På den tiden hadde Menigheten en tese om at man omgående ville bli «rykket opp i skyene» når man hadde nådd fullkommenhet. For ELDSTEBRØDRENES vedkommende, ble det sagt at det var så hårfint lite som manglet på en slik forløsende fullkommenhet, at det var høyst usikkert om Aslaksen fortsatt ville være her i denne jammerdal når neste torsdagsmøte skulle avholdes. Kanskje var underet allerede skjedd? Da måtte vi i så fall oppbygge oss selv og glede oss over at vi hørte til på det samme laget. Menighetens leder i Oslo, Edwin Bekkevold, holdt seg ofte borte fra disse møtene. Dersom Aslaksen var i byen, var det nesten ensbetydende med at Bekkevold ikke kom på møtet. Jeg merket meg dette, men fant ingen forklaring på det. Fra talerstolen ble det poengtert at det i Menigheten ikke var noen maktkamp bak kulissene. Vi hadde ingen kulisser i det hele tatt! Alt var åpent, ekte og direkte! Da jeg siden ble oppmerksom på at Edwin Bekkevold var en ganske perifer person på de årlige toppledersamlingene på Torsteinslåtta i Hallingdal, ble jeg usikker på om dette var tilfelle. Til tross for at han var leder av den største menigheten var det ikke uvanlig at han foretrakk å tilbringe tiden på sin private hytte i nærheten, fremfor å delta på brødre samvær i regi av Elias Aslaksen.

Da jeg kom til byen tidlig på 1960-tallet, var det tre ledende personligheter i Oslo-menigheten. Den eldste av dem var Edwin Bekkevold som hadde vært den lokale leder helt siden tidlig på 1920-tallet. En alvorstung person som var mye plaget av migrene, og som jeg ikke har noe minne av å ha sett smile. Den andre ledende personligheten var Sigurd Bratlie som var omreisende predikant og kunne være bortreist i lange perioder. Med sin skarpe stemme, «piggsveis» og sterke utstråling var han en iøynefallende personlighet. Det var noe

29 fascinerende med hans personlige styrke. Og samtidig litt skremmende. Den yngste i ledertroikaen var Enok Hansen, som var en fremragende taler og hadde en noe intellektuell stil. Edwin Bekkevold var hans uttalte støttespiller, og det var åpenbart at han gjerne ville ha Enok Hansen som sin arvtaker. Men i de perioder Sigurd Bratlie var til stede, var det åpenbart at han var den reelle lederen, som tok styringen og satte agendaen. Jeg merket meg ganske tidlig at han ikke tålte motsigelse. Et eksempel på dette var et brødremøte (det nærmeste man kommer et debattforum i Smiths Venner) i Vogts gate 35, høsten 1963, hvor Bratlie snakket om onani. Her hevdet han at onani kunne føre til sinnslidelse, ― en myte som hadde hatt betydelig gjennomslagskraft i samfunnet drøye 100 år tidligere. En uke senere var det et nytt brødremøte i V35, og her startet Enok Hansen med å fortelle at han hadde oppsøkt Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo og at de fullstendig avviste en kobling mellom onani og sinnslidelse. «Det kan godt være at det ikke er vitenskapelig bevist,» sa Sigurd Bratlie, «men onani er selvbesmittelse og kan ikke bli fremstilt for alvorlig.» «Min mening med å ta opp dette», sa Enok Hansen, «er at det vi sier skal være holdbar sannhet.» Enok Hansen hadde et godt poeng her. Sannhet og løgn er blant de viktigste markørene i livet. Dersom personer man holder for å være autoriteter fremsetter falske «sannheter» får man orienteringsproblemer. Dette er en utbredt sektskade. Det var mer enn tydelig at Sigurd Bratlie mislikte å tape denne ordduellen, og det var etter dette jeg merket at det ikke var så hjertelige forhold mellom Sigurd Bratlie og Enok Hansen. Siden ble det flere heftige diskusjoner mellom de to lederne, bl.a i et spissfindig tolkningsspørsmål fra Galaterbrevet om «at endog Barnabas ble revet med av deres hykleri.» Det eneste jeg forsto av diskusjonen var at det var en maktkamp som seilte opp mellom dem. På den ene siden i denne kampen sto den steile og utilnærmelige 60-åringen

Sigurd Bratlie. På den andre siden sto den 45-årige, intellektuelle sønn av legendariske Thorleif Hansen ― en av de mest sentrale personer ved Oslo-Menighetens spede start rundt 1910. Det var en slags familiær kontinuitet i dette. Sigurd Bratlie hadde et udiskutabelt overtak i denne maktkampen. Allerede i unge år hadde han skaffet seg en sterk posisjon i Smiths Venner. En posisjon han ytterligere styrket gjennom å bli svigersønn til selveste grunnleggeren. Det er for så vidt litt upresist å si at han var Johan O. Smiths svigersønn, han giftet seg med Rakel Smith først den 27. mai 1944 ― et drøyt år etter gründerens død. At det styrket hans makt-posisjon er det imidlertid liten tvil om. Denne maktposisjonen kunne ikke Enok Hansen matche. Sigurd Bratlie hadde en bemerkelsesverdig karriere i Smiths Venner. Som 16-åring spilte han løkkefotball på Tullinløkka, mens foreldrene var på møte hos T.B. Barratt i pinsebevegelsen like ved. På løkka treffer han fiolinisten Mülius som hørte til i kretsen rundt Thorleif Hansen og som, til foreldres misbil-ligelse, introduserte sønnen til Smiths Venner. Da jeg var 16-17 år gammel traff jeg Mülius på Brunstad, hvor han med innlevelse fortalte om dette møtet. Mülius var ca. 5 år eldre enn Sigurd Bratlie, og han hadde lagt merke til denne gutten på løkka fordi han stadig mistet skoen da han sparket ballen. Han hadde arvet skoene av eldre søsken og passformen var ikke perfekt. Dette var foranledningen til at kontakten ble etablert og tilfeldighetenes spill (eller var det Guds styrelse?) skulle altså føre til at dette møtet ble retningsgivende for livet hans. I årenes løp hadde Mülius bare sporadisk vært aktivt med i Smiths Venner. I lange perioder var han mer oppslukt av musikk enn av Smiths Venner. Da han førti år senere forsøkte å etablere kontakt, ble han fullstendig oversett av ungdoms- vennen fra Tullinløkka. Han følte seg som tynn luft da han tok kontakt tidlig på 1960-tallet. Mülius hadde ikke tilstrekkelig åndelig sans til at Bratlie ville bruke noe tid på ham. Han enset

31 ham knapt da de møttes. Et flyktig blikk var det nærmeste de kom hverandre på Brunstad, uten én eneste kommentar eller hilsen. Vanlig høflighet og folkeskikk er ikke noe som naturlig hører hjemme blant åndelige størrelser av et slikt format.

Som en nidkjær og selvhevdende ung mann, begynte Sigurd Bratlie allerede i unge år å gjøre seg gjeldende i forsamlingen. Han ble sett på som «ung og lovende» og begynte i ung alder som Johan O. Smiths reisesekretær. Etter hvert begynte han å reise rundt som selvstendig predikant, først i Norge, siden i Danmark og Sverige. Sigurd Bratlie gjorde noe uvanlig da han i 1946 utga boken Bruden og Skjøgen. Elias Aslaksen var den eneste før ham som hadde hatt behov for å uttrykke seg skriftlig i et omfang som kunne fylle en hel bok. Det vanlige var små tematraktater, gjerne på 10 til 20 sider. Det eneste som tidligere var utgitt i bokform, var Efeserbrevet og Ruths bok av J.O.S, Fire trin i den Troendes liv, som Aksel Smith fikk utgitt post mortem på Skjulte Skatters forlag, samt de tre heftene Livets Ånds Lover som Elias Aslaksen utga på eget forlag i 1939. Nå slo altså Bratlie til med en hel bok på 222 sider, utgitt på Eget forlag, Bryn 1946. Denne boken skal jeg i et senere kapittel benytte for å gi en nærmere presentasjon av forfatteren.

Bratlies taler var en endeløs rekke av bibelsitater, helst fra Apostelen Paulus’ brev eller beretningene i Det gamle testamente om Israel som Guds utvalgte folk, samt Johannes’ åpenbaring. Her så han er direkte kobling til Smiths Venner. De var DET ÅNDELIGE ISRAEL. Han kunne utvalgte deler av Bibelen utenat og var helt utrolig når det gjaldt å gjøre krysskoblinger og fortolke de hemmeligheter som lå skjult i Det gamle testamente. Han hentet en setning her, en annen setning der, og til sammen ble dette en mening som han syntes var fullt ut holdbar. Man måtte simpelthen bli fascinert av en slik evne til å gjøre krysskoblinger mellom de forskjelligste

32 skriftsteder, slik at det fremsto som en sammenhengende beretning. I ettertid har jeg sett på det som en slags lek med ord, hvor fantasifulle og overraskende koblinger ga høye poeng. Med sin overlegne evne til å drible bibelsitater gjorde han internasjonal suksess, først i København og deretter i Stockholm på 1930-tallet. Etter krigen fulgte «misjonsreiser» til Holland, Tyskland, Frankrike, England, Canada, India, Australia osv. Overalt ble folk blendet av hans bibelkunnskap. I perioden fra 1950 til 1970 utviklet Smiths Venner seg fra å være et særegent lokalt fenomen, til å bli en norsk eksportartikkel med en viss suksess, hovedsakelig takket være Sigurd Bratlie. Han ble Smiths Venners «utenriksminister», mens Elias Aslaksen var det åndelige overhode. Paulus dro til Efesus, Korint og Tessaloniki. Bratlie dro til Almelo, Hengelo og Hagen. Han fungerte nærmest perfekt i denne rollen overfor utlendinger. Å høre Bratlie briljere med bibelsitater og raljere over DE RELIGIØSE (andre kristne samfunn), kunne være både oppbyggelig og underholdende, selv om det i lengden kunne bli litt monotont. Relasjonen mellom Aslaksen og Bratlie var til tider vanskelig å bli klok på. Aslaksen sa stadig fra talerstolen at «dette er så enkelt at selv Sigurd Bratlie forstår det». Jeg fant aldri helt ut av om dette var en form for godmodig mobbing, eller om det var en konkret beskjed som skulle hjelpe Sigurd Bratlie «å bevare ydmykheten» midt i all suksess.

Tillitskrisen I tillegg til sine evner som bibel-sjonglør, hadde Bratlie et åpenbart maktbehov. Rundt 1965 begynte jeg å ane uråd når det gjaldt hans lederskap. Som start på et offentlig møte leste han opp et meget privat brev, med full angivelse av hvem brevet var fra. Brevet sluttet med et håp om at det kunne føre til en personlig samtale om temaet. I stedet for samtale, ble det

33 altså høytlesning fra Sigurd Bratlies side, med etterfølgende overhøvling i full offentlighet. Den uhyggelige stemningen i dette møtet satte uutslettelige spor hos meg. Uten at jeg tenkte tanken fullt ut, begynte jeg, kanskje ubevisst, å følge med på hva Sigurd Bratlie sa og gjorde. Høytlesningen av dette brevet plaget meg, og jeg forsøkte å finne ut om det ikke var slik at en åndelig leder hadde taushetsplikt i forhold til saker som han fikk kjennskap til i egenskap av sin lederrolle. Jeg oppsøkte fagforeningslederne på jobben og kirkeledere i Indremisjonen, men jeg fant ikke noe svar. Min tillit til Bratlie hadde fått sin første brist. Høsten 1969 fikk min tillit til Sigurd Bratlie en avgjørende knekk. Min avholdte bror Arne sto frem på et møte og sa omtrent som så:

Det skurrer i ørene mine når det i nedlatende former tales om «disse religiøse». Her snakkes det som om vi her i Menigheten er de eneste virkelig kristne. Jeg er overbevist om at vi bedrar oss selv med disse talemåter. På DOMMENS DAG tror jeg vi får mange overraskelser. Mange som vi trodde skulle være «av Bruden» er ikke der, mens andre som tilhører andre kristene samfunn til vår forbauselse kanskje får en fremtredende plass ved Mesterens bord.

Deretter tok han sin gitar og sang med kraftig røst:

Han skal åpne perleporten slik at jeg får komme inn ...

Sangen var skrevet i 1917 av den svenske pinsepredikanten Fred Blom, og var absolutt ikke autorisert for bruk på møtene i Smiths Venner. Dersom en sang ikke er forfattet av en av «vennene», kan den umulig være av den rette ånd. Derimot var det helt i orden med plagiat. Dersom en «av den rette ånd» hadde snudd litt rundt på teksten, var den straks gangbar. At Arne valgte nettopp denne sangen, var nok med på å forsterke

34 provokasjonen. «Du skal få høre mer om dette broder», var Bratlies iskalde kommentar etter at Arne hadde satt seg. Oppfølgingen lot ikke vente på seg. To dager senere ble Arne oppsøkt i sitt hjem av Sigurd Bratlie og Enok Hansen. I ren Stasi-stil lot de ham forstå hvor makta var plassert og hva som var en passende plass for «slike som han», ― det var i taushet nærmest døra i menighetslokalet Idrettens hus! Han hadde trukket Menigheten ned, i stedet for å bygge opp. Han hadde sådd tvil om det som ikke skal betviles; Menighetens enerett på sann Kristus-etterfølgelse. I andre etasje satt noen skremte barn som fornemmet uhyggen i huset, men dette enset ikke de to herrer. Her skulle sakene settes ettertrykkelig på plass, uten sidehensyn. Ekstra interessant er det å tenke over at de to kamphanene; Enok Hansen og Sigurd Bratlie, gjorde felles sak i denne udåden mot en hedersmann. Det forteller mye om hvordan Menigheten er tilrettelagt for maktmisbruk og det totale fravær av refleksjon, rimelighet, fornuft og omsorg. Arnes «forbryt-else» besto i at han hadde fremmet en høyst betimelig reflek-sjon i et møte. Dommen ble egenmektig utmålt og bekjentgjort av Sigurd Bratlie, med Enok Hansen som vitne, uten at noen kom med innsigelser. Dette at det ikke finnes noen som føler ansvar for å gripe inn og stanse maktmisbruket, er en grunnleggende svakhet ved Menigheten som samfunn. Alle lukker øynene for det som foregår, gjerne gjennom en nedvurdering av sin egen dømme- kraft. «Jeg er nok ikke i stand til å forstå hele sammenhengen, men det gjør sikkert DE ELDSTE!» «Den Herren elsker tukter han» er et bibelord som blir flittig brukt for å rettferdiggjøre maktmisbruk. At ELDSTEBRØDRENE ser det som helt naturlig at de påtar seg ansvaret for å iverk-sette tukten, slik at Gud kan slippe, ser ikke ut til å bekymre noen. Oppi alt dette maktmisbruket har vi et stort antall velmenende, gode og lojale mennesker som villig lar seg herje med, i den tro at det er Gud som står bak. At det i realiteten er

35 mennesker som herjer ut fra egne maktbehov, er en så skremmende tanke at de ikke orker å ta den inn over seg. De fleste velger å skyve tanken fra seg, uten å tenke den ferdig. Når de så på møtene får høre «tenk ikke ― det bare forvirrer», blir de ytterligere styrket i sitt standpunkt. Dermed er de fri fra egne anfektelser og kan fraskrive seg ansvaret for å gripe inn overfor de overgrep som jevnlig begås mot enkeltpersoner, mot hele familier, eller mot store grupper av medlemmer. Feighet og manglende ansvarlige handlinger fra dem som ser at maktmisbruket skjer, blir faktisk inderliggjort og fremstilit som noe fromt. Man «overlater saken til Ham som dømmer rettferdig». At lederens maktbrunst ødelegger manges liv, ja kanskje hele familier, er noe vi bare får leve med. «Vi skjønner jo bare stykkevis og delt!» Som en følge av et velplassert og velformulert innlegg som kunne bidra til sunnere tilstander i Menigheten, ble altså min kjære bror detronisert og nærmest tilintetgjort. Han var en avholdt og respektert person i Menigheten, og var til stor glede med sine sanger og dikt. At han var dypt fortvilet og til tider deprimert i årevis over den situasjonen han var havnet i, lot ikke til å bekymre noen, og aller minst Sigurd Bratlie. Han var ufeilbarlig, han tok aldri feil, han misforsto ingen situasjon, han hadde SALVELSE FRA DEN HØYESTE OG VISSTE ALT. Så lenge Arne ikke la seg flat for hans meninger, var det bare rett og riktig at han var ensom, sorgtung og fortvilet. Han hadde jo bare seg selv å takke. Kristi kjærlighet er uransakelig. Sigurd Bratlies behandling av min bror Arne fjernet effektivt den siste rest av tillit jeg hadde til ham som leder. Men det var ikke plass for å diskutere dette med noen, selv ikke med broren min, som hadde fått denne særdeles ublide behandling. Jeg måtte bære det for meg selv og etter hvert finne min egen vei ut av uføret. Arne døde uvitende om at det var råkjøret mot hans person som ble utslagsgivende for min sorti fra Menigheten.

Stockholmsminner Den beste tiden i min ungdom var de årene jeg tilbrakte i Stockholm rundt 1966-70. Smiths Venner har aldri fått særlig fotfeste i Sverige, men den lille Menigheten som var samlet rundt Erling Ekholt, hadde noen kvaliteter i seg. De hjertelige forhold og den gode personlige kontakten, var særpreg jeg satte pris på. Kanskje var det nettopp på grunn av at Menigheten var så vidt liten at den hadde disse kvaliteter? De små forholdene bidro til en fortettet og spennende atmosfære hvor Erling Ekholt utfoldet seg i sang og tale. Jeg deltok med iver og hadde stor glede av disse samværene. Så vidt jeg kan huske, hadde Erling Ekholt kommet til Stockholm for «å virke» allerede i 1954. I løpet av disse 12 år hadde det bare kommet med en enkelt familie, og hele forsamlingen besto av ti-tolv medlemmer, hovedsakelig enslige, aldrende eller middelaldrende kvinner. Ganske likt menigheten på Koppang i min barndom. Arne Renger var opprinnelig den sentrale figur i forsamlingen i Stockholm. Han hadde lagt ned et stort arbeid, ikke minst med sangboken «Herrens Veier» som han oversatte til svensk og publiserte. Renger var en ressurssterk person og den selvskrevne leder i Stockholm, og hadde samlet en del mennesker til sine møter. Som nevnt tilbrakte Sigurd Bratlie noen års i Stockholm på 1930-tallet, samt noe tid etter krigen. Arne Renger oppfattet vel Sigurd Bratlie som en venn, og han oversatte faktisk også ett av Bratlies temahefter til svensk i 1950. Etter noen år, oppsto det imidlertid et meget stort men med Arne Renger. Han bøyde seg ikke lenger i nesegrus beundring for BRØDRENE (dvs. Sigurd Bratlie). Han mente tvert i mot at det var en del kritikkverdige forhold i forsamlingen. Dette kunne ikke Menigheten leve med, og to unge menn i midten av 20-årsalderen, Erling Ekholt og Gjermund Skreosen ble sendt til Stockholm med med oppdrag å skape ro og

37 orden. Arne Renger var imidlertid urokkelig i sitt syn, og rundt 1958 kom Aksel J. Smith til Stockholm og gjorde kort prosess. Renger ble avsatt og kastet ut av Menigheten, til stor bestyrtelse for mange. Jordskjelvet førte til at det bare var en liten, skrekkslagen forsamling tilbake, og det ble Erling Ekholt som fikk oppdraget med å videreføre virksomheten. Dette var ingen liten oppgave for en ung mann. Jeg merket meg snart at Arne Renger var en «ikke-person» som det var forbudt å nevne. Når jeg stilte spørsmål om ham, ble det en svett atmosfære og noen unnvikende svar som indikerte at det var «noe galt» med Arne Renger. Det inntrykket jeg fikk var at hans personlige defekter var av en så kompromitterende art, at Renger selv var best tjent med at det ikke ble nevnt. Erling Ekholt fikk oppdraget med å gjenopprette ro og orden i Stockholm og bygge opp igjen en menighet på ruinene etter Arne Renger. ― Eller var det ruinene etter Sigurd Bratlie? At han selv en dag kunne lide samme skjebne var selvfølgelig ikke en tanke som streifet ham. Problemene i Stockholm hadde jo ikke noe å gjøre med Bratlies selvbilde, væremåte og handle-måte. Det var ene og alene Arne Renger som hadde vært et problem, og når han var fjernet var vel problemet borte for godt? En av årsakene til at jeg likte meg godt i Stockholm, var at Erling Ekholts taler inneholdt noe mer enn bare oppramsing av bibelord, hvilket ga møtene et interessant innhold, men det hjalp altså lite på oppslutningen.

Det var et nært og fint forhold mellom Erling Ekholt og meg, preget av gjensidig respekt og tillit. Det jeg opplevde i disse 1½ år i Stockholm, ble for meg de beste minner jeg har fra Menigheten. Jeg ga mitt beste i forhold til dette fellesskapet og fikk igjen for det i rikt monn. Etter mitt første opphold i Stockholm (og til dels Åbo) reiste jeg hjem for å avtjene verneplikten og gifte meg med min barndomsflamme, Solveig Marie Jensen. Etter ca. et års

38 ekteskap, bestemte vi oss for å flytte til Stockholm. Denne byen og Menigheten som jeg hadde så mange positive minner fra. Kåre J. Smith (Johan O. Smiths sønnesønn, som nå er blitt toppleder i Menigheten) og hans kamerat Sverre Riksfjord hadde også flyttet til Stockholm noen uker tidligere. Dette var ivrige og muntre unge menn som med sin glød og iver ble et ungdommelig vindpust i den alvorstunge forsamlingen. Det kunne minne om beretningen fra pinsefestens dag:

Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer frem, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom ild som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. (Apostelgjerningene kapittel 2)

Det var nok denne glød de gjerne ville spre i forsamlingen.

Da vi med mine gode minner i bagasjen ankom Stockholm sommeren 1969, var forventningene store. Solveig og jeg gikk inn i menighetsarbeidet med liv og glød. Gjensynsgleden var stor, og den gamle, fine kontakten med Menighetens medlemmer var i høyeste grad til stede. Ekstra gledelig var det med noen finske ungdommer og en ny familie som var kommet med i Menigheten. Dette var ressurssterke personer som var et friskt pust i forsamlingen, med nye toner og nye sanger på møtene. Lørdagskveldene tilbrakte vi ofte hos denne nye familien ute i Bromma. Det var sosialt samvær med engasjerte samtaler og god musikk. «Barna» i huset, som den gang var henholdsvis 16 og 20 år, spilte fiolin og cello på et for oss fremmed musikalsk nivå. Vakre melodier av komponister fra Beethoven til Sibelius ble tålmodig servert for våre utrente ører, med vekslende utbytte. Men det sosiale utbyttet var alltid på topp. Dette var et samhold og et fellesskap som både Solveig og jeg satte høyt. Det var nok et visst konkurranseforhold mellom Kåre Smith og meg, selv om jeg ikke så det slik den gangen. Vi var

39 begge unge, ivrige og selvhevdende personer, og når personkjemien ikke er den beste, blir det lett litt problematisk. Etter min mening tok Kåre altfor stor plass på møtene. Jeg syntes ikke det han hadde å si sto i noe rimelig forhold til den plass han la beslag på. Dessuten syntes jeg at det var slitsomt med hans høye stemmeleie. Når man nærmest på hvert eneste møte skal forsøke å dra stemningen opp til de samme høyder som den siterte beretningen fra Apostelgjerningene, kan det bli ganske krampaktig. Etter noe tid syntes jeg dette ble pinlig, spesielt med hensyn til den nye familien som hadde kommet med. Jeg så på dem som «litt fine», reflekterte mennesker og jeg ønsket så sterkt at de skulle like seg på møtene. Kåres stil, og det jeg opplevde som manglende substans, syntes jeg ble støyende. Ja ofte et negativt bidrag til oppbyggelsen. Dette plaget meg så sterkt at jeg bestemte jeg meg for å ta det opp med ham, og jeg fant snart et tidspunkt for en samtale på tomannshånd, hvor jeg kunne gi ham litt konstruktiv tilbakemelding på hans opptreden på møtene. Jeg husker at jeg vennlig, men tydelig sa at jeg syntes innholdet i hans taler ikke sto i noe rimelig forhold til den plassen han tok på møtene. Jeg husker også at jeg nevnte at det å få stemmen opp i fistel, lot til å være et mål i seg selv. I ettertid ser jeg at dette kunne virke krenkende, men han hadde selv en ganske røff stil, og jeg regnet med at han tålte å få en tilbakemelding. Kåres reaksjon begrenset seg i første omgang til en skjelvende overleppe, og jeg regnet med at han ville komme tilbake og ta opp saken med meg når han hadde fått roet seg litt ned. Jeg hørte ikke mer fra Kåre, men til min store forbauselse ble jeg i stedet kalt inn på teppet til min gode venn Erling Ekholt. I klare ordelag ble jeg fortalt at jeg ikke måtte legge meg borti hva Kåre og Sverre foretok seg. Jeg skulle ikke ødelegge for dem eller mene noe om det de gjorde. Denne overraskende korreksen, uten noen forespørsel om hva som hadde skjedd og hvordan jeg så på saken, skapte et jordskjelv inni meg som skulle bli et endelig vendepunkt i mitt liv.

På det tidspunktet hadde det nok ikke gått opp for Erling Ekholt at Kåre Smith har en slem uvane med å foreta små justeringer når han refererer utsagn og hendelsesforløp, slik at det kan tjene hans hensikter. Det han sier er for så vidt ikke løgn, ettersom det inneholder en del fakta, men gjennom å endre på detaljer, vri litt på ord og uttrykk og legge til litt ekstra tonefall, blir det en fremstilling av saken som i sum er misvisende. Resultatet av slike småjusteringer er gjerne at han ender opp som den som urettmessig blir forfulgt, mens andre er misunnelige på ham, er ondsinnet, eller samler til seg selv. Den kampen han utkjemper er gjerne mot «ondskapens åndehær i himmelrommet». Innen psykologien har man uttrykket «projeksjon». I korthet går det ut på at fremtredende karaktertrekk (eller karakter-defekter) hos en selv blir lagt på omgivelsene. I bibelsk språk heter det: «du ser splinten i din brors øye, men bjelken i ditt eget blir du ikke var.» Ifølge Arthur Arntzen er dette det eneste bibelord han Oluf fra Rallkattlia husker: «Du ser splinten i bjelken, men du ser ikke bror din i øya.» Begge formuleringer kan være tankevekkende. Under «DEN STORE VEKKELSEN» som jeg skal komme tilbake til senere, var det total utrenskning av alle som hadde kritiske kommentarer til Kåre Smith og hans lederskap. Erling Ekholt som var hans nære venn og støttespiller på begynnelsen av 1970-tallet, var en av de første som ble ryddet av veien da maktfordelingen skulle justeres på 1990-tallet. Erling Ekholt gikk samme vei som han forgjenger i Stockholm, Arne Renger, hadde gjort knappe 40 år tidligere. Eksekutøren var denne gang Sigurd Bratlies 40 år yngre nevø, Kåre Smith.

Få uker etter at Erling Ekholt hadde latt seg instruere av Kåre J. Smith til å ta et oppgjør med meg på hans vegne, pakket vi flyttelasset og dro hjem til Oslo. Jeg følte ikke for å fortelle at jeg var ferdig med Menigheten og det var ingen som visste hvilket standpunkt som var i ferd med å utkrystallisere seg for meg.

Neste gang Kåre og jeg traff hverandre var i et av spise-teltene på Brunstad sommeren 1971. Han kunne da fortelle meg at dersom jeg ville underordne meg under ham og ta tilbake den kritikken jeg hadde reist, skulle han legge inn et godt ord for meg hos onkel Aksel (Aksel J. Smith) og muligens også hos onkel Sigurd (Sigurd Bratlie). Dette var det tåpeligste forslag jeg foreløpig hadde blitt stilt overfor. Der og da bestemte jeg meg for å velge meg bort fra Menigheten. Du skal siden få stifte bekjentskap med at slike «tilbud» nærmest ble standard prosedyre 20 år senere. Dette ble min siste sommer på Brunstad. Min grunnleg-gende frykt for maktglade personer ble avgjørende. Dessuten satt sjokket fortsatt i ryggmargen etter den trakasseringen min bror Arne var blitt utsatt for tre år tidligere. Jeg ønsket ikke å utsette meg for tilsvarende trakassering. Dette ble avslutningen på en epoke i livet. Fra nå av måtte jeg forsøke å etablere et nytt liv. Etter de mange nedturene var det kaotisk i mitt indre. Jeg klarte ikke å skille mellom gudstro, Menigheten, barndoms- minner og familie. Jeg hadde en samlet negativ opplevelse som favnet alle disse elementene. Med min grunnleggende mistillit til lederne i Menigheten måtte jeg forlate fellesskapet, og samtidig mistet jeg altså vesentlige deler av den plattform jeg hadde bygget livet mitt på. Jeg følte meg ensom, redd og usikker. Etter et par år sluttet også min kone å gå på møtene. Dermed ble all kontakt brutt. Selv våre nærmeste venner vente oss ryggen. Vi var plutselig «ikke-personer» og ble behandlet som om vi bar på en farlig, smittsom sykdom. Våre gamle venner torde vel ikke å ha noe med oss å gjøre, av frykt for refselse fra Menigheten, taus eller uttalt. I verste fall kunne det få avgjørende negative konsekvenser for dem selv dersom det ble kjent i Menigheten at de hadde kontakt med oss. De kunne selv bli irettesatt. Den eneste kontakten vi hadde etter at vi forlot Menigheten på begynnelsen av 70-tallet, begrenset seg til to eller tre velmenende og hyggelige personer som forsøkte

å «vinne oss tilbake». For å unngå å såre dem, unnlot jeg å fortelle at det ikke lød særlig attraktivt.

I en forstand var det lett å komme seg ut av Menigheten, formelt sett. Men følelsesmessig var det svært vanskelig for oss begge. Vi som hadde hatt så mange venner, var plutselig helt ensomme. Noe av årsaken til ensomheten er nok at man i Menigheten ikke har noen tradisjon med åpenhet og samtaler. Det blir så raskt forkynnelse, råd og svar som ikke er til noen som helst hjelp. Gjentakelser av et budskap som ikke gjør særlig inntrykk, virker bare trettende, og behovet melder seg for å søke stillheten. Et sted hvor man kan lytte til sitt eget hjerte. Uten støy. Det er i ens eget hjerte man kan finne svaret. Å lete utenfor seg selv, blir nødvendigvis en utvendig løsning. De oppleste og vedtatte «sannheter» er iblant ikke sanne, og dette er noe av grunnen til at det blir bråstopp i kommunikasjonen. De som er «innenfor» opplever det som skremmende å drøfte tvilsspørsmål, kanskje på grunn av frykt for at de selv kan komme til å tvile. Derfor må de skyve tanken fra seg, og dermed skyver de også personen fra seg. Kanskje er det slik det er å være menneske. Et gammelt visdomsord sier at det eneste menneskeheten har felles, er ensomhetsfølelsen.

Preging og reorientering Når man vokser opp i Smiths Venner, er man uten rutine på å omgås mennesker som er UTENFOR. Lik en fange som nettopp er løslatt fra fengselet. Tilhørigheten i det avgrensede samfunnet har redusert det sosiale repertoar. Alt var gjennom- regulert. Når man kommer ut i storsamfunnet blir man plutselig usikker på hvordan man skal bevege ansikt, armer og ben. I en alder av 25 år måtte jeg starte forfra med å lære de mest elementære sosiale koder for å omgås vanlige mennesker. Selv så enkle ting som å gå på restaurant for å

43 spise, var noe som måtte læres. Jeg kjempet med dette, og med følelsesmessige og tilpasningsmessige problemer i mer enn ti år. Og av andre som forlot forsamlingen på 1990-tallet hører jeg at de har hatt omtrent de samme reaksjonene. Til tross for savnet av gamle, gode venner, er jeg glad for å ha kommet meg ut, med fornuften rimelig i behold. Spesielt glad er jeg for at vi dermed har kunnet gi våre barn oppvekst- vilkår som er sunne for sinnets helse og normale i det samfunnet vi lever i. Samtidig har jeg innsett at jeg er en religiøs person, men min gudstro er diffus og inneholder mer antydninger enn konklusjoner. At den er diffus ser jeg på som sunt og nyttig. De store villfarelsene er basert på skråsikkerhet. «Full visshet om ting som ikke kan sees» som det heter i bibelsk språk. Min gudstro er av privat karakter og det er ytterst sjelden jeg treffer noen å snakke med om slike spørsmål. Religion som grunnlag for stille kontemplasjon og utvikling av en indre ro og et reflektert verdisyn har jeg stor sans for, enten det kalles Kristendom, Buddhisme, eller Humanetikk. Religion som sosialt fellesskap eller gruppeaktivitet skremmer meg. Og jeg blir like skremt av sektledere fra Humanetisk Forbund som av kristne sektledere. Jeg holder meg på trygg avstand fra folk som har sett lyset og har et kall til å påtvinge omgivelsene dette «lyset». Jeg orker ikke møter med forkynnelse. En viktig årsak til det er skrekken som fortsatt sitter i meg. Det å delta på «oppbyggelige møter» en gang eller to i uka, får en del folk til å kutte ut både fornuften og ansvarsfølelsen. De ser ikke overgrepene mot enkeltpersoner og hører ikke hvordan de selv fraskriver seg det ansvar ethvert menneske har for å gripe inn overfor slike forhold. Den innprentingen som foregår på møter to-tre ganger i uka, er meningsdannende og har sterke psykologiske effekter. På en helt utrolig måte pendler det mellom kollektiv briljans og individuell utilstrekkelighet. For det første er Smiths Venner DET ÅNDELIGE ISRAEL og altså Guds utvalgte folk på

44 jorden. De er de eneste som er i nærheten av ekte kristendom. Alle andre grupperinger latterliggjøres og nedvurderes med inderlighet, sukk, stønn og lavmælte bønneord som «ja, takk kjære Gud, for at jeg får lov til å oppleve lyset i Menigheten!» Alle andre vandrer i mørket. Parallelt med den kollektive storslagenheten, er det svovel- prekener som går på individuell nød. Mot slutten av møtet står noen SØSTRE frem med små personlige vitnesbyrd, hvor de gjerne gråter litt og bekjenner sin utilstrekkelighet. ― Dette er for øvrig ofte personer som i stor utstrekning lever idégrunnlaget ut i praktiske handlinger. Avslutningsvis synges det en liten sang som handler om den kollektive storslagenhet og de sikre utsikter til Å BLI AV BRUDEN bare man holder seg i Menigheten (og lar være å kritisere BRØDRENE). De rituelle møtene er strengt programmert. Folk trekkes først opp i en halleluja-stemning på Menighetens vegne for deretter å kjøres ned i bunn på personlige vegne. Dette er effektive massesuggesjonsmetoder, som på begynnelsen av 1990-tallet gikk under betegnelsen DEN STORE VEKKELSEN. På den ene side er man del av et fellesskap som overgår alle andre kristne samfunn og på den annen side er man som individ dypt elendig. Etter å ha tatt del i slike sterkt instruerende møter gjennom en årrekke, skal det noe til å våge å stå på egne ben, eller si det man mener. Innen «grøsser-genren» hadde Aksel J. Smith (sønn av J.O.S.) på 1960-tallet en favoritthistore som han presenterte gjentatte ganger, også fra talerstolen. Den handlet om en person som var uenig med en av lederne i Menigheten og som døde av hjerteinfarkt ute på gata. Det var Gud som hadde slått ham til jorden, fordi han gjorde opprør mot Herrens salvede! At hardkjøret fra Menighetens ledere kanskje kunne være en medvirkende årsak ble for avanserte refleksjoner. Moralen i denne historien er at dersom du ikke er lydig og innordner deg, er det fare for at det skjer noe forferdelig galt med deg. De virkemidler som benyttes må kunne betegnes som psykisk

45 terror, under dekke av at det er advarsler som skal «redde» deg fra DEN STORE ULYKKEN.

Jeg har erfart at skremselspropaganda er noe som sitter lenge i kroppen. I mange år gikk jeg og var forberedt på at selveste Nemesis en dag ville oppsøke min lille familie. Kanskje barna våre ville pådra seg atferdsvansker? Kanskje familieøkonomien ville havarere? Kanskje ble jeg rammet av sykdom? Nå har 30 år gått uten at DEN STORE ULYKKEN har kommet, derfor har jeg sluttet å vente. ― Men helt sikker er jeg fortsatt ikke! Med tiden har jeg faktisk erfart at perioder med anfektelser, angst og redsel er det normale når man velger å forlate Smiths Venner. Som et eksempel kan jeg nevne at jeg vinteren 1987 møtte en forhenværende Smithevenn på Evenes lufthavn. Han er betydelig eldre enn jeg og hadde forlatt Menigheten minst ti år tidligere. Vi ble enige om å spise middag sammen om kvelden, og vi hadde noen fine timer hvor vi snakket sammen om gamledager. Før vi skiltes for kvelden, spurte han meg hvorfor jeg hadde forlatt Menigheten. Jeg fortalte da om Bratlies maktovergrep og hvilke uutslettelige inntrykk de hadde gjort på meg. Jeg forklarte at dette var en av hovedårsakene til min grunn-leggende mistillit til Menigheten som samfunn. På grunn av denne enkle, men åpne forklaring ble han synlig nevøs og spurte meg hvordan jeg torde å omtale Bratlie på denne måten. Jeg sa da at dette ikke var omtale, men at jeg kun refererte hans handlinger. I den grad dette var fælt, måtte det vel være Bratlies handlinger som var fæle, ikke det at jeg våget å beskrive dem. Tydelig sjokkert over mitt «overmot» gikk han til sengs. I frokostsalen neste morgen, fortalte han at han hadde hatt en svært urolig natt, på grunn av at han hadde lyttet til min fortelling.

Det snakkes og skrives i Smiths Venner om Å FÅ DEL I GUDDOMMELIG NATUR, hvilket lyder som internalisert lærdom,

46 varig forandring, normer som er blitt ens egen eiendom etc. Jeg har forundret meg mange ganger over hvor lite som viste seg å være internalisert da jeg forlot dette avgrensede samfunnet. Jeg sto nesten ribbet tilbake når det gjaldt normer og verdigrunnlag. Det tok mange år før jeg hadde svar på de mer eksistensielle spørsmål som Hvem er jeg, Hvem er du og Hvem er jeg for deg? Forkynnelsen hadde ikke bidratt til en klargjøring av egne holdninger, eller et reflektert verdisyn. Det man ble utsatt for var ren indoktrinering, uten oppmuntring til refleksjon og egne vurderinger. ELDSTEBRØDRENE hadde allerede tenkt for deg, og det var nærmest som overmot å regne dersom man forsøkte å forstå noen av de dypere spørsmålene. Lytt til BRØDRENE, så skal det gå deg vel! Jeg har kommet til at det hele var en ren utvendig affære, uten dybde og personlig forankring. Det var talemåter. Refleksjonsløs forherligelse av forsamlingen. Persondyrkelse langt ut over hva som kan anses som sunt for sjel og sinn.

Gjensyn etter 11 år Mitt første møte med Menigheten etter bruddet i 1971, var en frostklar vinterdag i 1982. Fredag 16. januar dette året ble far begravet fra Koppang Kirkestue. Det gledet meg å se at så mange hadde funnet veien til Koppang for å vise far den siste ære, og til tross for min reservasjon overfor Sigurd Bratlie, gledet det meg å se at også han var til stede i det overfylte kapellet. Topplederen i Smiths Venner hadde avsatt tid til far. Post mortem. Det rørte meg til tårer. Tross alt. Da seremonien startet og Bratlie tok ordet, dalte stemningen ganske raskt hos meg. For det første holdt han, helt uberørt, en hvilken-som-helst-tale som jeg nærmest kunne utenat. Når han begynte en setning, kunne jeg nesten fullføre den for ham. Selv om elleve år var gått siden sist, var talen den samme, både i stil og innhold. Her var intet nytt. Ikke en enste ny tanke, så langt jeg kunne oppfatte.

For det andre hadde ikke talen noe med far å gjøre. Jeg følte at Sigurd Bratlie på en måte ble det egentlige midtpunktet i fars begravelse, mens avdøde selv nærmest ble en statist på sin avskjedsdag. Topplederens briljering med bibelsitater gjorde meg vondt i denne situasjonen. Etter begravelsen var det minnestund for alle på Koppang Samfunnshus. Der reiste den ene etter den andre seg for å si noen ord om «broder Velten» og hedre hans minne. Dette ble en ny nedtur for meg. Jeg opplevde talene og innleggene som velmente, men fullstendig ute av proporsjon. Opphopingen av honnørord og lovprisninger var helt absurd. Bibelsitater og Smithevenn-floskler fløy gjennom lufta i en sammenhengende strøm i timevis. Talemåter og salvelsesfulle ytringer som ikke hadde noe med far å gjøre. Mange av talerne virket merkelig åndsfraværende. Det var som om de manglet kontakt både med seg selv og med tilhørerne. I virkeligheten var far til tider vrang å ha med å gjøre, og han hadde ikke noe stort religiøst talent. Han kunne kjede tilhørerne med sine lange, grublende taler. Jeg visste også at det var et anstrengt forhold mellom ham og Sigurd Bratlie og flere andre i Menigheten. Det som ble sagt for å hedre far var i stor grad misvisende omtale av religiøse kvaliteter. Det var direkte feil, mens det som virkelig var hans unike kvaliteter; rettskaffenhet, ærlighet og en rakrygget væremåte, ikke kom frem i det hele tatt. Hans tydelige holdninger til verdispørsmål, hans hjelpsomhet overfor andre, og det at han var en arbeidets hedersmann, fant man ikke rom for. Minnehøytideligheter i Smiths Venner er som møtene og øvrige samlinger, sjablonmessige taler hvor bibelske uttrykksformer ― fullstendig løsrevet fra sin sammenheng ― benyttes til å «løfte» stemningen i salen. Personen som taler blir borte i klisjeene, og man sitter igjen med en opplevelse av ikke å ha blitt noe bedre kjent verken med taleren eller den han eventuelt ønsket å hedre. For meg ble minnesamlingen en uvirkelig forestilling, og jeg ble etter hvert ganske utilpass. Den dissonans jeg følte i

48 forhold til hele begravelsesseremonien samlet seg til en knute i magen. Jeg følte meg uvel og valgte å forlate minnehøytideligheten lenge før den var slutt. Sorgtung, trist og skuffet dro jeg hjem til Oslo. I de årene som fulgte grublet jeg ofte over denne opplevelsen. I en disharmonisk sinnsstemning.

Det neste gjensynet fant sted knappe ti år senere. I årene der imellom hadde jeg ikke hatt noen kontakt med Menigheten. Jeg hadde heller ingen kontakt med mine nære slektninger som hadde dette som sitt åndelige hjem. Den 18. september 1991 var det lille kapellet på Klemetsrud gravlund utenfor Oslo overfylt av venner av min kjære bror Arne. Det var en stille, fortettet atmosfære av høytid og sorg. Arne ble bare 63 år. Rett før han døde hadde Arne skrevet et lite dikt til meg, som ble opptakten til en givende liten brevveksling i de siste ukene han levde. En brevveksling som jeg tror betydde mye for oss begge. Vi hadde vært nesten kontaktløse siden jeg forlot Menigheten 20 år tidligere, men nå tok han plutselig kontakt. Jeg satte stor pris på det, men hadde ingen anelse om hvorfor. Helt siden jeg hadde valgt annerledes enn han, var det et svært distansert forhold oss imellom. Men nå var det altså tid for kontakt og dialog. Men kontakten skulle bli kortvarig. Altfor kortvarig. Det blomstersmykkede kapellet på Klemtsrud, nærheten med mine kjære nevøer og nieser og gjensynet med venner jeg ikke hadde sett på 20 år, ble for meg en uvanlig høytidsstund. Det var en følelse av nærhet, kontakt, vennskap og fellesskap. Årene som var gått hadde ikke fjernet oss fra hverandre! Vi kjente hverandre fortsatt! Trygve Olsen forrettet, slik min avdøde bror hadde ønsket. Det åndelige slektskapet dem imellom kunne tydelig merkes. Trygve Olsens tale for dagen var fylt av ærbødighet for avdøde, respekt for livet, og håp for det hinsidige. Med varme

49 og visdom nådde hans tale frem til mitt hjerte, og han skapte en fin ramme om denne høytidsstund. Dagen frisket opp mitt minne av han som en oppriktig og klok person, som bare interesserte seg for åndelige spørsmål og hadde lite sans for maktkamper og posisjoner. Det undret meg at Menigheten gjemmer bort personer med åpenbare åndelige kvaliteter, mens en del middelmådigheter gis stort spillerom.

Avskjedsstunden er viktig. Å ta farvel med sine nærmeste på en skikkelig måte er vesentlig for å kunne avslutte et kapittel i livet og gå videre som et harmonisk og helt menneske. En verdig og god avskjed er både god terapi og sivilisert atferd. Den vare, fine stemningen av høytid og sorg, fikk en brå slutt ute på gravlunden. En representant for ledelsen i Menigheten sto frem og ropte noen løse ord utover folkemengden, etterfulgt av en invitasjon til Ryenstubben 2. Oppskriften lot til å være at sterkt stemmevolum er synonymt med å være en sterk leder. I samfunnet for øvrig er det stort sett en akseptert oppfatning at innholdet i det man sier er viktigere enn formen. Minnesamværet i Menighetens lokale i Ryenstubben 2 ble en ny overraskelse for meg. Det var mindre enn halvfull sal og mange av dem jeg hadde forventet å se, var ikke til stede. De hadde åpenbart viktigere gjøremål enn å ta farvel med Arne, som hadde tilbrakt hele sitt liv i Menigheten og vært en meget aktiv person både i tale, dikt og sang. Jeg forundret meg også over stemningen i lokalet, som jeg opplevde som matt og tung. At det kanskje var noe alvorlig galt her, var ikke en klar tanke jeg hadde i hodet der og da. Jeg stusset bare over den stemningen jeg fornemmet. Det jeg ikke hadde noen anelse om, var at hele forsamlingen var i ferd med å bli revet i stykker av indre stridigheter. Siden jeg var en fremmed, fikk jeg ikke høre noe om hva som egentlig foregikk.

Del 2 – Historien

Kampen om retten til å definere fortiden har bare så vidt begynt. Thomas Hylland Eriksen

Smiths Venners tilblivelse Jeg er noe beskjemmet over at jeg aldri har stilt spørsmål ved navnet Smiths Venner. Det skulle en amerikaner til for å undre seg over at en norsk forsamling skulle ha et så unorsk navn som Smith. Det burde jo vært Smed, eventuelt Smedgarden, Smedstua, Smedbakken, Smedås eller liknende. Ifølge den amerikanske religionsforskeren Lowell Streiker er forklaringen at Johan Oscar Smiths foreldre planla å emigrere til New Zealand og derfor valgte et navn de mente ville passe i det som skulle bli det nye hjemlandet. Men i stedet for emigrasjon til New Zealand ble det flytting til Sørlandet, og dermed ble Johan Oscar Kristiansen fra Fredrikstad til den engelsk-klingende Smith fra Kristiansand. Uten at det var noen smed med i bildet. Johan O. Smith (1871-1943) hadde sin bakgrunn i Metodist- kirken, hvor både hans foreldre og besteforeldre var aktive medlemmer. Sammen med en jevnaldrende kollega hadde han som 26-åring en sterk religiøs opplevelse etter et besøk i Metodistkirken. Den religiøse opplevelsen ble ytterligere forsterket under en ensom hundevakt om bord i marinefartøyet monitoren Thor. Dette var natt til 17. mai 1898 og i Brønnøysundregistrene er dette oppgitt som etableringsdato for DEN KRISTELIGE MENIGHET, som er det offisielle navnet. Metodistkirkens beskrivelse av egen opprinnelse er svært lik den historien som Smith forteller om sin menighets tilblivelse. Metodistkirkens grunnleggere var brødrene John og Charles Wesley som på 1730-tallet samlet en gruppe på 15 unge menn rundt seg i Oxford i England. Dette var alvorlige og målrettede unge menn, som snart ble kalt for «Den hellige klubben» eller «Metodistene» fordi de var så bevisste og metodiske i sin form. «Men til tross for sin oppriktighet, hadde de ikke frelsesvisshet og de opplevde ikke et seirende kristenliv» heter det i Metodistenes egen historieskriving. «Nyttårsaften 1739 ble et vendepunkt i livene deres og

52 startpunktet til en lands-omfattende vekkelse. De var i bønn til Gud, og ved tretiden om natten falt Guds kraft over alle som var samlet, og de merket at Gud var nær dem. Noen jublet og andre falt om under Guds kraft.» Johan O. Smiths beskrivelse av starten på sin egen kristne løpebane er ganske lik historien til John Wesley. Det er bare 160 års forskyvning i tid. I et brev til broren Aksel skriver han i 1905 «Jeg for min del fikk fred med Gud den 17. mai 1898. Jeg hadde det godt, men jeg visste ikke om at jeg manglet den forjettede Hellig-Ånd. Den var ikke falt på meg. Ånden fikk jeg først 2½ år senere. Først med den ble skriftene levende, så det ble med meg som med de to Emmausvandrere. Hjertet brente i meg når Guds Ånd utla skriftene for meg.» Noe senere fortsetter han på det samme temaet, og forteller at Gud i sin nåde har gitt ham innsikt i Kristi hemmeligheter. John Wesley henvendte seg spesielt til dem som var fattige og som hadde en ringe posisjon i denne verden. Hele virksomheten var lagt opp med henblikk på at det ikke skulle handle om penger, men om sjelens frelse. John Wesley, drivkraften i virksomheten, var 35 år da de startet, og da han døde i en alder av 87 år, talte virksomheten 120 000 medlemmer og over 500 predikanter i Storbritannia og USA. Denne bevegelsen kom til Norge ved Ole Peter Petersen, som på midten av 1800-tallet reiste rundt og vitnet om sin tro. Siden fikk han biskopstatus og etablerte den første norske metodistkirke i Sarpsborg i 1853. Det var i dette miljøet de hadde sin tilhørighet, familien Kristiansen i Fredrikstad som siden ble til familien Smith i Kristiansand. Av Johan O. Smiths etterlatte brev fremgår det at hans bror Aksel Smith omvendte seg og ble en kristen i 1905. De to brødrene brevvekslet ivrig med hverandre gjennom de 14 år de drev religiøs virksomhet sammen. Et unntak er et par måneder tidlig i 1909, hvor det åpenbart er en konflikt mellom de to brødrene. J.O.S skriver at «det er ting som har besmittet Menigheten», hvilket fører til at Aksel bryter korrespondansen for en tid. Dette «noe» kan være pinsebevegelsens

53 grunnlegger, som hans yngre bror Aksel hadde et samarbeid med. Dette skal vi komme tilbake til senere. Som underoffiser i marinen var Johan O. Smith bosatt ved marinens hovedbase i Horten, og hans første «venn», bortsett fra broren, var hans kollega, marineoffiser Theodor Ellefsen. Disse to utgjorde de første parhestene i det som skulle bli Smiths Venner. Fra sin tjeneste i marinen gikk de i land og knyttet spredte kontakter langs hele vår langstrakte kyst, fra Oslofjorden i sør, til Mehamn i nord. Det var dette spredte kontaktnett i forskjellige kristne miljøer rundt omkring som etter hvert ble omtalt som Smiths Venner. Opprinnelig var det ikke en ny forsamling, men et nettverk. Ved ett av disse besøkene i Mehamn i 1912 ble Theodor Ellefsen kjent med Hilda Broks som siden ble en legende i Oslo-Menigheten. Hun bodde sammen med sin mor og stefaren, Bernhard Jensen (1886-1952) som var på alder med Hilda. Trettifire år senere og i et nytt ekteskap, ble Bernhard Jensen min kones adoptivfar. Denne kompliserte serie av hendelser har ført til at rikholdige arkiver fra Menighetens begynnelse er blitt våre. Dette er viktig kildemateriale til denne boken.

Et tilfeldig møte i om bord på kanonbåten «Sleipner» i 1908 fikk en avgjørende betydning for Menighetens fremtid og utvikling. Uten dette møtet hadde det ikke blitt noen forsamling, og heller ikke mange venner av Smith. Her traff Smith den 20 år gamle kadetten Elias Aslaksen, og det oppsto raskt en spesiell kontakt dem imellom. Den kontakten skulle komme til å prege både dem selv og mange andre livet ut. Elias Aslaksen var en uvanlig kvikk og begavet ung mann, og med sin karisma og sine sterke holdninger ble han snart en nær venn av Smith. De utfylte hverandre, Smith var den aggressive, og til tider selvhøytidelige krigeren, mens Aslaksen var den skarpsindige retorikeren og demagogen. ― Den usaklige, men henrivende agitator. Til tross for fremragende eksamensresultater fra krigsskolen, valgte han å

54 oppgi sin militære karriere nærmest før den var begynt. Han gikk ut av Krigsskolen som bestemann i sitt kull i mai 1909, og allerede den 7. desember 1910 leverte han inn sin avskjedsansøkning. Fra nå av skulle han bruke all sin tid og all sin kraft på forkynnelse og menighetsarbeid. Som heltidspredikant fikk han en mulighet til å drive forkynnelse og pleie kontaktnettet langt bedre enn noen annen. Han brødfødde seg selv og familien på tilfeldige småjobber, handel med brukte frimerker, salgsinntekter fra små hefter han forfattet og, ikke minst, gaver fra en etter hvert tallrik beundrerskare. Min opplevelse er at Aslaksen med sin personlighet faktisk preget Smiths Venner mer enn gründeren selv, og han var elsket og beundret av nær sagt alle, Smith inklusive. Smith avslutter et brev til Aslaksen med ordene: «Kjærlig hilsen fra din i mange henseende store beundrer J.O.Smith.» Dette var sterke ord fra en mann som fremfor noe kunne beskrives som en kritiker. I et brev til sin bror skriver han: «Broder Aslaksen er av Gud benådet med en særegen evne til å tale Guds ord, så alle får en tilstoppet munn og må høre.»

Fortiden er mangetydig. Nåværende ledere i Smiths Venner har engasjert journalisten Kjell Arne Bratli til å skrive Menighetens historie. Man får uvegerlig det inntrykk at han ensidig formidler de bilder som lederne gjerne vil se. Med dette mener jeg ikke at hans (og ledernes) historier er løgnaktige. Men de er svært selektive. Utsnittet er så smalt at det ikke er egnet til å gi en bred forståelse av fortiden. Det som er bra i Menigheten er beskrevet, besunget og lovprist i en grad jeg synes er tilstrekkelig. Jeg har lite nytt å tilføye på området, men bildet kan kanskje kompletteres gjennom å presentere hendelser og personer sett fra et annet ståsted. Vesentlige fasetter og viktig lærdom kan gå tapt for ettertiden dersom «seierherrene» får enerett på å skrive historien.

Pinsebevegelsens tilblivelse Johan Oscar Smiths ni år yngre bror, Aksel, var utdannet tannlege, hvilket i tråd med tidens tradisjon nærmest ble en del av navnet. Også i egenskap av religiøs forkynner gikk han under navnet Tannlege Smith. Også han hadde Metodistkirken i Kristiansand som sitt åndelige hjem. Her var hans spede start som forkynner, og etter et kort opphold i Mjøndalen, flyttet han til Oslo hvor han snart stiftet bekjentskap med den ferske «pinsebevegelsen» som nylig var kommet til Norge.

Thomas Ball Barratt (1862-1940) hadde vært en fremstående prest i Metodistkirken fra 1889 og var en sentral person i deres byggeprosjekt; ny metodistkirke i St. Olavs gate 23 i Oslo. Bygget ble vesentlig dyrere enn beregnet («intet nytt under solen» sa Predikeren), og rundt 1907 dro Barratt til Amerika for å søke støtte til byggeprosjektet i norske innvandrermiljøer «over there». I Minneapolis kom han i kontakt med The Pentecostles. Denne karismatiske vekkelsen som var en utløper fra metodistenes «Holiness Movement», oppsto på Azusa Street i Los Angeles våren 1906, og gikk som en løpeild gjennom hele USA. Dette var sammenfallende i tid med det store jordskjelvet som nærmet utraderte hele byen San Francisco. Dette ble tatt som «bevis» på at endetiden var nær og at Jesu’ gjenkomst sto for døren. Når slike endetids fantasier blandes med hysterisk bønn og tungetale, kan det bli massesuggesjon av stort format. De som hengir seg til dette kommer i en transe hvor fornuft og realiteter hviskes ut. Det blir en slags opplevelse av lykkerus som tas som bevis på at man «er fylt av Ånden» eller «har fått Åndens dåp». Med fare for å støte enkelte lesere, må jeg nevne at andre rusmidler kan ha liknende effekt. Programlederen Thomas Seltzer på NRK viste et dokumentar-innslag med en person

56 som ruset seg på fleinsopp, og vedkommendes reaksjoner kunne likne åndens dåp. Metodistpresten Barratt ble revet med av denne vekkelsen og da han vendte hjem, ville han gjerne spre dette glade budskap. Dermed var hans periode som metodistprest avsluttet. Byggeprosjektet i St. Olavs gate måtte selges, og bygningen ble siden fullført som Idrettens Hus, med umiskjennelig preg av å være et kirkebygg, med spir og vakre, buede vinduer. Det var nettopp i dette lokalet Elias Aslaksen holdt sine møter i perioden fra 1927 til midten av 1960-tallet. Vel tilbake i Norge startet Barratt egne møter, hovedsakelig for bekjente fra metodistmiljøet. Det oppsto ganske snart en god kontakt mellom Aksel Smith og Barratt, som hadde sans for den unge Smiths synspunkter og retoriske evner. Barratt trakk ofte fulle hus i Oslos største forsamlingslokale, Calmeyer gatens Misjonshus, og som gjestetaler på disse møtene fikk Aksel Smith god respons, både fra tilhørerne og fra Barratt selv. Så god respons at Barratt mente de burde innlede et varig samarbeid. Dette var J.O.S lite fornøyd med. Den 10. januar 1909 skriver han i et brev til broren: «Men det er ting som har besmittet Menigheten og som nå Gud ved sin dom vil rense bort.» (Smiths Brever, side165). Den 10. februar 1910 fortsetter han: «Hva deg selv angår, så vil all denne tale fra prekestolen ødelegge deg, så du mister de indre fine tråder; for du kan ikke stå der som en som ikke sto der, og når du ikke kan det, så må Åndens linjer bli brutt, og du vil ta skade av den ære det medfører å stå for folkets åsyn.» Tre uker senere fortsetter han: «Ditt stykke i ‘Misjonæren’ har jeg lest, likeså Barratts reiseskildring i ‘Korsets Seier’. Det ser ut som reiseskildringer er den kost som setter ryggrad i nåtidens kristne. Det er kanskje av den grunn de gir etter for ethvert vindpust. Det finnes ennå ikke en mann, ei heller en kvinne, som med virkelig omhu griper inn i menighetslivets dybder, kanskje fordi det ikke finnes individer med et virkelig indre liv.»

Aksel Smith reduserte etter hvert sitt engasjement som taler, og gikk mer over til bibeltimer og samtalegrupper. Til en av disse bibeltimene i 1910 kom den pur unge Thorleif Hansen, som etter hvert skulle bli hans nærmeste åndsfrende i Kristiania. Kort tid etter dette kom det til et brudd mellom Barratt og Tannlege Aksel Smith. Men kontakten med Thorleif Hansen ble holdt ved like og bibeltimene ble forflyttet til Thorleif Hansens barndomshjem i Rostedsgate, i bydelen som den gang het Bergfjerdingen. Her vokste det etter hvert opp et miljø av aktive, alvorlige unge menn og kvinner som fylte hele livet sitt med å lese og fortolke Bibelen. Dette ble deres virkelighet, mens det som skjedde på de øvrige arenaer i livet var uten interesse. De snakket nesten ikke om annet enn Guds ord og Guds arbeid blant menneskene.

Et ungdommelig kraftsenter Det var dette miljøet i Kristiania som utviklet seg til Smiths Venners åndelige kraftsentrum. Aksel Smith drev sin tannlege-praksis i Universitetsgata 11 frem til 1914, mens husmøtene stort sett var hos «Søstrene i Rostedsgate». Dette var fortsatt et begrep da jeg kom til Oslo i 1962. Det var mange som mintes med glede hvordan det var i den spede start nærmere 50 år tidligere. I dette miljøet var det både poetiske og musikalske begavelser, og sangboken «Herrens Veier»s første-utgave fra 1914 besto hovedsakelig av sanger som var forfattet av disse unge talentene, Thorleif Hansen, Olga Olsen, Hilda Broks og Ole Skiaker. Det var en utstrakt korrespondanse medlemmene imellom, som i form og innhold nærmest var å betrakte som skriftlige prekener. I mine samlinger har jeg noen brev som den 21 år gamle Thorleif Hansen skrev til den jevnaldrende Hilda Broks i 1913. Brevene inneholder ikke noen som helst konkret informasjon. Det er bare refleksjoner over egen selvutvikling, helliggjørelse og Guds vilje. Et brev han sender ett år senere

58 fra Rendalen nevner ikke engang noe om hvilket ærend han har i bygda:

Men nu siger skriften glæd eder i Herren, men hvorfor? Jo siger den, thi det er eders styrke. Altsaa, jeg skal glædes saa meget som jeg behøver forat være stærk, til al god gjerning, men intet fraadseri i glæden, thi da blir jeg fattig. Ingen kan leve av min glæde, men av min retfærdighet og miskund og godhet kan mange hjælpes og styrkes.

Dette er altså utveksling av ungdommelige hilsener mellom 23-24-åringer som tilhører det miljøet som etter hvert skulle bli kjent som Smiths Venner. Brevets advarsel mot «fraadseri i glæden» handlet om den rusliknende hengivenhet til frelseslykke som var en viktig del av Barratts virksomhet. Johan O. Smith omtalte dette foraktfullt som «Los Angeles- ånden» med referanse til «vekkelsen» på Azusa street. Rus- liknende opplevelser er ikke målet – målet er å være rettferdig og å være til nytte for andre. Dette må sies å være gode advarsler er retningslinjer. Alle disse unge menneskene var preget av noe i nærheten av en religiøs-ideologisk besettelse, og de hadde alle svak helse. Aksel Smith søkte forgjeves helbred ved Voksenåsen sanatorium og ønsket seg etter hvert bort fra storbyens støv og larm, til mer landlige omgivelser. Da gården hvor han drev sin tannlegepraksis, Universitetsgaten 11, skulle rives for å gi plass til Hotell Savoy, valgte han å flytte til Drøbak. Der bygget han opp et nytt miljø av unge mennesker som utviklet den samme altoppslukende interesse for skriftlesning og - fortolkning. Den friske sjøluften i Drøbak ga ingen varig bedring for Aksel Smith. Han døde på sotteseng den 18. januar 1919, 38 år gammel. Brorens nekrolog i bladet «Skjulte Skatter» med den utførlige skildringen fra hans dødsleie er av kunstnerisk format. Det minner om Edward Munchs Døden i Sykeværelset, men mens angsten rir gjestene i Munchs bilde, gir den døende

Aksel Smith både trøst og myndige formaninger til de besøkende i sitt sykeværelse:

Hans øyne er halvt tillukket og halvt brustne av den ustanselige søvnløshet, ansiktstrekkene er markerte og røsten svak. I denne trykkende sorg ber han en søster spille på pianoet; «Trindt omkring Jerusalem er der høie bjerge». En uomvendt kvinne ligger i dette øieblik på kne ved hans leie og søker frelse i Jesus Kristus, og vennene gråt. Han bad lille Ingrid om at synge «Barnet hviler ved faderens barm, baaret av ham hver stund».

Gjennom brorens nekrolog ble han kanonisert allerede i 1919. I begravelsen som skjedde fra hans eget hjem, talte broren Johan O. og avdødes nærmeste venn Thorleif Hansen, mens Elias Aslaksen holdt en lengre tale ved graven. Det ble sagt at Thorleif Hansen fikk frost i seg der ute på gravlunden denne kalde januardagen. I det etterfølgende minnesamværet ble han sittende helt inntil ovnen, hvor han svettet kraftig. Dette ble sett på som årsaken til at han pådro seg en kraftig dobbeltsidig lungebetennelse, som han døde av et halvår senere, den 28. juli 1919. Bare to-tre år tidligere var Ole Skiaker og Olga Olsen gått bort, og ett år senere, den 12. august 1920 døde Hilda Broks av tuberkulose. I løpet av tre-fire år døde alle de unge menneskene som hadde utgjort Kristiania-Menighetens grunnstamme. Det ble Thorleif Hansens jevnaldrende, Edwin Bekkevold (1893-1970) som overtok som leder i Kristiania-menigheten, 27 år gammel. Det oppsto et åndelig vakuum etter alle disse tragiske dødsfallene. Dette ble fylt av han som var blitt Smiths høyre hånd; Elias Aslaksen som var bosatt på Hønefoss. Aslaksen begynte å delta fast på midtuke-møtene i Kristiania, og denne praksis holdt han fortsatt i hevd da jeg kom til Oslo som ung gutt på begynnelsen av 1960-tallet. Etter Aksel Smiths bortgang var det en kvinne som ble det sentrale samlingspunktet for mange i Drøbak-menigheten,

Anna Kjærnet. En kunnskapsrik og karismatisk kvinne som førte seg med verdighet, og som i utstrakt grad førte videre den etablerte tradisjonen med bibeltimer. Aksel Smiths enke valgte derimot ganske snart å forlate forsamlingen til fordel for Omstreifermisjonen. Dette var en gruppe som, fra et kristens ståsted, deltok i den pågående integrasjonspolitikken overfor taterne. De skulle kristnes, siviliseres og bli fastboende. Omstreifermisjonen påtok seg kristningen, og samfunnsapparatet tok seg av «siviliseringen». I dette miljøet tilbrakte Aksel Smiths enke størstedelen av sitt liv. Først på sine siste år gjenopptok hun kontakten med Smiths Venner. Jeg har et vagt minne av at hun fra tid til annen dukket opp på Aslaksens møter i Idrettens Hus tidlig på 1960-tallet.

Ideologi og lære I dette kapittelet vil jeg gå litt inn på teologiske spørsmål. Dersom du er lite kjent med slike temaer, vil trolig oppleve dette som vanskelig tilgjengelig, og kanskje ganske kjedelig. Da behøver du ikke slite deg igjennom dette kapittelet. Du holder tråden selv om du blar rett til neste kapittel; Kvinnenes tunge livssituasjon.

Helt fra første begynnelse, var miljøet preget av sterk negativ omtale av andre kristne samfunn. Det oppsto nærmest som et slags protestparti, hvor harselering med andre forsamlinger og andre predikanter utgjorde en like viktig del av oppbyggelsen som bibelfortolkning og egen forkynnelse. Jeg har kommet til at det unikt nye Smiths Venner brakte inn i det kristne miljø i Norge, var en ekstremt negativ holdning til alle andre kristne miljøer. Ved gjennomlesning av de første årganger av Menighetens medlemsblad, Skjulte Skatte, (som var det opprinnelige navnet) er det påfallende hvor mye plass som er viet Satan, BRØDRENES fullkommenhet, og andre kristnes

61 utilstrekkelighet. For eksempel følgende «tankekorn» i februar-nummeret 1913 (årgang 2): Naar Satan kommer, under navn av fredsfyrste, klager han over for liten toleranse og indleder underhandling om allianse.

Så langt jeg vet, var det kun Barratt som hadde ytret noe ønske om et nærmere samarbeid. Det er derfor grunn til å tro at dette er en konkret hilsen til Aksel Smiths forhenværende venn. Det kan følge harde ord med havarerte fusjonsforhandlinger. Gjennom en årrekke drev Barratt sin virksomhet som pinse-predikant uten noen fast menighetsstruktur. Strukturen kom på plass først i 1917, sammen med planene om å bygge eget lokale i St.Olavs gate 24. Tvers over gaten for hans ufullendte prosjekt, Metodistkirke i St.Olavs gt. 23. Det var selve lokalet som opprinnelig het Filadelfia, et navn som henspilte på en av de første kristne menighetene som lå i oldtidsbyen Filadelfia. Også for dette fikk Barratt unngjelde. For det første var det å lage en organisert forsamling å anse som Djevelens verk. Det var å splitte Guds utvalgte, fremfor å samle. Dessuten var det ifølge Elias Aslasksen usigelig dåraktig å kalle forsamlingen for Filadelfia. Det var som å snakke om Bergens-menigheten i Oslo osv. Ja, så dumt kan man handle når man ikke er «i den rette ånd.» Og hva som var den rette ånd, var det bare Smith og hans venner som kunne bedømme. I 1930 kom det til en skikkelig ordkrig mellom Smiths Venner og pinsemenigheten Filadelfia. Inntil da hadde det bare vært småharselas, men nå ble det mer alvor. Nå begynte Aslaksen å skrive i «Skjulte Skatter» om Barratts utilstrekkelighet som åndelig leder. Barratt, på sin side, forsvarte seg som best han kunne i sitt eget menighetsblad «Korsets Seier» og henviste til sin kontakt med Aksel Smith for å understreke sine poenger.

I åndelige spørsmål har Smiths Venner bidratt med forholdsvis lite nytt. Jeg har studert en del skrifter fra metodistmiljøet og fra den amerikanske Holiness-bevegelse på 1800-tallet, og likheten med Menighetens skrifter er slående. Internt i Menigheten leser de nesten ikke andres skrifter og tror derfor at deres lære er unik, og at alt er original tenkning fra Johan O. Smiths side. I virkeligheten er det stort sett resirkulerte ideer fra tre-fire forskjellige miljøer som man har satt sammen til noe man ser på som sitt eget. Ikke minst har de hentet mye fra gammel kalvinistisk tenkning. Det er to spørsmål som blir stadig tilbakevendende når de skal forklare forskjellen på egen lære og alle andres:

• Var Jesus født som sant menneske, som ble til en Gud ved «fullbyrdelsen» på Golgata, eller var han født som sann Gud og sant menneske og kom hit for å forløse og gjenopprette menneskeslektens forhold til Gud? Dette spørsmålet går under overskriften kristologi og det var blant annet dette som var det store stridstema konsilet i Nikea i år 325. Kirkens trosbekjennelse stammer herfra – og Smiths Venner er dissentere i forhold til dette.

• Det andre store spørsmålet er hvorvidt det mulig å leve et fullkomment liv, og slik følge i Jesu fotspor, få gudommelig natur, bli likedannet med Kristus, eller er vi så ufullkomne og svake som mennesker at vi trenger nåden og syndenes forlatelse hele livet igjennom? Sistnevnte er den mest gangbare forståelse av dette, mens Smiths Venner forfekter det førstnevnte.

Disse to temaene er det eneste Smiths Venner har copyright på. For øvrig er det stor likhet mellom Smiths Venner i en tidlig periode og metodistene 100 år tidligere. Og hvis vi fjerner retorikken (og den skjemmende selvtilfredsheten) er det mer som likner enn det som er forskjellig mellom Smiths Venner og nær sagt alle puritanske kristne miljøer.

Dissentermeningene kommer sterkest til uttrykk i Smiths Venners holdning til Jesus, og hva som var hans verk. De legger størst vekt på at han gikk foran og banet vei (var et forbilde) og vår oppgave er å følge etter i samme fotspor, og leve et fullkomment, syndfritt liv. I Smiths Venner er frelse knyttet til egne prestasjoner, og nåde er fortolket som ekstra kraft til å prestere. I denne forbindelse siterer man gjerne 1.Tim. 3,16: «Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd ...» Menighetens grunnleggere hadde, som de eneste, fått innsikt i en av gudsfryktens største hemmeligheter. De som ikke var enig i deres fortolkning hadde ikke fått del hemmeligheten. Og kodenavnet på denne hemmeligheten ble «Kristus åpenbart i kjød.» Denne hemmeligheten er middelet som hindrer Smiths Venner å flyte sammen med andre kristne retninger eller samfunn. «Denne hemmelighet er stor, og han har skjult den for de vise og forstandige, men åpenbart den for de umyndige» er et flittig sitert skriftsted. Hemmeligheten er sentral både for selvforståelsen til Smiths Venner og for ledernes autoritet og antatte ufeilbarlighet. Det ingen andre har forstått, er at det er mulig «å følge i Hans fotspor» og få den samme utvikling som Han som avsluttet sitt livsløp som Gud. Vi kan «ha fullkommen seier over all bevisst synd», og trenger tilgivelse bare i forhold til det vi selv ikke er oppmerksom på. Såkalt «ubevisst synd». En nødvendig konsekvens av dette, er at Jesus måtte ha en like syndig natur som oss, ellers hadde det ikke vært noe stort at han ikke syndet. Dersom han hadde vært utstyrt med en annen natur enn oss, mener de at det ikke hadde vært særlig imponerende det han presterte. At han hadde de samme syndige tilbøyeligheter som folk flest, blir derfor en teologisk nødvendighet. Dette er altså deres kristologi. Jesus var et menneske slik som deg og meg og var altså ikke gudommelig fra starten av, men ble det på Golgata, da verket var fullbrakt.

Dette ligger tett opp til læren til den jøde-kristne fraksjonen Ebonittene (fra hebraisk ebjonim – de fattige, eller – de nøysomme) som oppsto på 70-tallet. De sto så langt fra hovedstrømmen i kristendommen at de etter hvert ble betraktet som fiender. Smiths Venners (og Ebonittenes) syn dokumenteres av historikere som driver tekstkritisk bibelforskning. Så dette er altså ikke så dumt. Mer tvilsom er påstanden om at vi alle kan «få del i gudommelig natur» , hvis vi bare prøver hardt nok og har nåden over oss.

Når det så snakkes om denne forlokkende utviklingen i retning av å bli lik Jesus, få del i guddommelig natur, er det først og fremst ELDSTEBRØDRENE man viser til. De har kommet svært langt i så henseende, og den jevne mann og kvinne bør kopiere deres bragder etter beste evne. Dette gir lederne en status og maktposisjon som er usunn, for å si det mildt. Jeg skal senere gi noen konkrete eksempler på at dette med en slik «likedannelse med Kristus», inneholder mye selvbedrag. Gjennom selv å definere hva som anses som «synd», kan man nok opprettholde et slikt selvbilde, men det ser unektelig underlig ut utenfra. Dette forståelses- eller bekjennelsesspørsmålet er det mest sentrale punktet for å begripe Smiths Venners møter og deres holdninger til andre kristne samfunn. Lederne mener altså at de stort sett lever et fullkomment, syndfritt liv. De har kommet svært langt i «likedannelsen med Jesus». Dette lyder omtrent som «å være (nesten) på høyde med Jesus». I møte med nærmest ethvert fornuftig menneske i den kristne verden for øvrig, oppleves dette som en forvirret selvforståelse som mange føler seg forpliktet til å korrigere. Korreksjonen går gjerne på at man må innse at man som menneske alltid vil være utilstrekkelig og ha behov for både nåde, korrektiver og tilgivelse. Å male et bilde av seg selv som noe nær fullkommen, med all visdom og all innsikt i nærmest enhver situasjon i livet, er galskap. En psykiater ville trolig kalle

65 det for omnipotens eller et patologisk selvbilde. ―Allmakt eller sykelig selvbilde. Slik får Smiths Venners ledere noen høyst fornuftige korrektiver og påminnelser om behovet for ydmykhet og selverkjennelse. Disse korrektivene tolker de som et forsvar for egen ufullkommenhet hos dem som gir korrektivene, og et forsvar for å fortsette å synde. Ufortrødent og uanfektet. Denne feilslutningen tar lederne i Smiths Venner med seg inn i sine egne møter, hvor de i sine prekener forteller at DEN RELIGIØSE VERDEN ikke stiller krav til seg selv, og ikke har noen ambisjoner om «å følge i Jesu fotspor». «Disse religiøse sier: vi har jo nåden, og dermed er det fritt frem for dem å boltre seg i synden», heter det i Smiths Venners retorikk. Gjennom denne tilsiktede misforståelsen av hva andre kristne ledere har forsøkt å si dem, maner de frem et fiendebilde som utgjør bærebjelken i selvforståelsen («Vi er Guds utvalgte folk»), oppbyggelsen («Det er herlig å være i Menigheten») og maktstrukturen («Takk, gode Gud for BRØDRENE, Må Gud se i nåde til meg i min elendighet»). Sammen med tilgangen til Hemmeligheten utgjør dette selve fundamentet i forsamlingen. For å holde sakene på plass gis det sterke anbefalinger om ikke å besmitte sin ånd med lesestoff som ikke er produsert av Menigheten selv. Aviser er OK, men hold deg unna Vårt Land. Satan er så listig, og det er stor fare for at du kan bli overlistet og falle i hans garn. Ikke vær så hovmodig at du etterprøver BRØDRENES forkynnelse. Gjennom disse sterke anbefalinger unngår de at det blir oppdaget at fiendebildet er rent oppspinn. Andre kristne samfunn («hele den religiøse verden» som det heter i deres språkbruk) tillegges meninger og holdninger de ikke har, og disse «sannhetene» danner fundamentet for hele bevegelsen. Og Smiths Venner er ifølge dem selv, de eneste som elsker sannheten. Alle andre elsker løgnen.

Litt uhøytidelig kan vi si at forskjellen er at Smiths Venner ser på kristendommen som en sportsgren (det er dine prestasjoner

66 som teller; best når det gjelder!), mens en utbredt kristelig betraktning er at den er en gave (du får helt ufortjent del i et storverk).

Åndelige røtter Det har alltid vært en forunderlig dualisme i denne forsamlingen. I tillegg til ideen om positiv selvutvikling, (helliggjørelse) som mange antar at kristendom handler om, ble negativ omtale av andre troende og andre trossamfunn en viktig del av oppbyggelsen helt fra den spede start. Det blir aldri skikkelig fart over møter og sammenkomster uten at man forteller noe om hvordan folk farer vill og føres vill av sin egen manglende evne til å forstå, og ved Satans snedige arbeid blant Guds folk. Et arbeid han gjerne utøver gjennom andre predikanter. At Smiths Venner selv kanskje farer vill på en rekke områder, er en helt uhørt tanke. Den som antyder noe slikt, vil bare bli møtt med hoderystende undring. Alle som påpeker feil eller reiser kritikk mot noe av det de gjør eller står for, tar feil. Enhver kritikk faller tilbake på den som kritiserer. Dersom man kritiserer noe i Smiths Venner, kompromitterer man seg selv. Da har man dokumentert hvor lite man selv forstår. Alternativt at man er en ondsinnet motstander av Menigheten og Sannheten. Man står i ledetog med ONDSKAPENS ÅNDEHÆR I HIMMELROMMET. Man elsker løgnen, mens Smiths Venner elsker Sannheten! Og det finnes ingen sannhet utenfor. Alle er villfarne får. Uten unntak. Holdningen kan minne om pave Gregor VIIs berømte Dictatus Papae fra 1075:

Det er pavens ord [...] at den romerske kirke aldri har tatt feil, og at den ifølge Den hellige skrifts vitnesbyrd heller aldri i evighet vil ta feil ...

Smiths Venner har ingen tradisjoner for å være opptatt av sine egne røtter i det kristne landskapet, eller sin egen rolle i historien. Båndene bakover til tidligere kristne bevegelser som metodistene, og for den saks skyld kalvinistene, har man fjernet med så stor flid at de fleste er helt ukjent med forsamlingens historie. Det blir nesten som Adam og Eva, som plutselig bare var der, uten historie, uten gener, uten kulturarv. Eller som Melkisedek som var den yppersteprest Abraham forholdt seg til.

[Han var] uten far, uten mor, uten ættetavle, som verken har dagers begynnelse eller livs ende. (brevet til hebreerne kapittel 7)

Kort sagt: Han bare var der, helt plutselig, og hadde kommet for å bli. Og slik er det også med Smiths Venner. Plutselig var de bare der. At både rekrutteringsgrunnlaget og idégrunnlaget hovedsakelig skrev seg fra et par-tre andre kristne samfunn har man systematisk fjernet da historien skulle skrives. Den åndelige basisen for Smiths Venner er først og fremst Metodistene, som allerede er nevnt. «The American Holiness Movement» på midten av 1800-tallet var en revitalisering av denne bevegelsen, drevet frem av en kvinne, Phoebe Palmer (1807-1874) som i 1837 begynte å organisere «Tirsdagsmøte til helliggjørelsens fremme» i New York. Her søkte man seg tilbake til grunnleggeren John Wesleys opprinnelige tanker om at det var mulig å leve et fullkomment liv uten bevisst synd, og det var Mrs. Palmer som lanserte uttrykket «Å bli døpt i Den Hellige Ånd» som mange tror er en original uttrykksform fra Johan O. Smiths side. Hun la også sterk vekt på at man skulle kle seg enkelt og avstå fra verdslige fornøyelser og gleder. Dette ble kleskoden og retningslinjene for alle puritanske miljøer, Smiths Venner inklusive. Den store vekkelsen i Wales i 1904, hvor over 100 000 personer sluttet seg til, var også en utløper fra dette miljøet. Evan Roberts var drivkraften i denne bevegelsen, og den

68 viktorianske overklassekvinnen Jessie Penn-Lewis (1861-1927) var forfatteren som formidlet tankene i skriftlig form. Etter forholdsvis få år syntes de at vekkelsen i Wales hadde fått mange uheldige utvekster, og Mrs. Penn-Lewis startet i 1909 bladet «The Overcomer» som viet stor oppmerksomhet til «Satans arbeid blant Guds folk». Hun hadde en omfattende litterær produksjon, og i hennes bøker finner vi de fleste av Smiths Venners favorittuttrykk, så som «å være korsfestet med Kristus», «et fullkomment, seirende kristenliv», «åndelig krigføring» og «hvile i Gud». Aksel Smith skaffet frem flere bøker hun hadde forfattet om temaet, og det ser ut til at Elias Aslaksen traff henne personlig da hun besøkte Skandinavia i 1911. Ut over Johan O. Smiths entusiastiske ønske om at Aslaksen skulle overbringe henne en hilsen, er det ingen kommentarer om dette møtet, hvilket kan tyde på at det ikke ga det forventede resultat. Mange av hennes bøker er tilgjengelig fra flere forlag, og disse dokumenterer at hun har vært en av de viktigste inspirasjonskildene for Smiths Venner i tidlige år. Frem til midten av 1920-tallet ble det publisert en del artikler av henne i medlemsbladet Skjulte Skatter. Når de har hentet så mye fra henne, er det påfallende at ikke hun gis noen kreditt for det hun har bidratt med til deres åndelige plattform.

Den andre viktige inspirasjonskilden for Smiths Venner var den lille boken Bønnen av Madame Guion, som ble skrevet tidlig på 1700-tallet. Aksel Smith fikk den oversatt og utga den på Skjulte Skatters forlag i mars 1912. Dette ble Menighetens første utgivelse, ved siden av medlemsbladet Skjulte Skatter. Jeanne Marie Bouvier De la Motte Guion (1648-1717) var en underlig mystiker, med tilhørighet i den romersk-katolske kirke, hvor hun var en omstridt person. I sin selvbiografi forteller hun at hun som barn ønsket å gå i kloster, men ble nektet det av sine foreldre. I en alder av 15 år ble hun tvangsgiftet med en velstående mann på 37 år. Svigermoren var

69 en heks som plaget henne sent og tidlig, uten at mannen grep inn og stoppet overgrepene. Dette førte til et desperat behov for å flykte, og hun fant fluktruten innover i sitt eget sinn. Her laget hun sin egen fantasiverden med en dyp, nesten erotisk forelskelse i den Jesus som hun fant der i sitt indre. «Alt som skulle til for å oppleve Din nærhet og Guds rike, var å vende mitt sinn innover» skriver hun. Hengivenhet i bønnen er et stort tema for henne, hvor hun hensetter seg i en transe og gjennom dette får direkte kontakt med Jesus og får del i hans død. Det var her, hvor forstanden var koblet ut, at hun lærte å kjenne dybdene i Gud. Han hadde renset ut alt selvliv hos henne, så hun kunne senkes ned i Guddommens indre og bli ett med Jesus. Hun påsto også at hun kunne lese andres tanker, og at hennes egne bøker var inspirert av Gud direkte, uten å gå veien om hennes tanker. I et brev til sin bror Aksel den 23. Oktober 1909 skriver Johan O. Smith:

Jeg leser i Madame Guions Lefnad høyt om kvelden for Pauline [hans kone], og vi finner den begge av stor verd å lese for en fremadskridende troende. [...] Jeg har nå lest ca 110 sider av de ca. 500 som boken inneholder. [...] Visstnok er det mange katolske særmeninger som følger med md. G., men vi har jo fått lys fra Gud til å skille hamsen fra nøtten. Jeg for min del er av den faste formening at beskrivelser av gudhengivne sjeler, deres kamper og gjenvordigheter for å finne frem til lys, er godt og sunt å lese. [...] Md. Guions bok har for meg vært en sann velsignelse, for jeg sporer hos henne en nidkjærhet som gjør mitt hjerte godt. Ikke mange mennesker hvert århundre hengir seg sådan til Gud. Likeså finner jeg igjen mange av de kamper som jeg selv har måttet gjennomgå.»

Få del i guddommelig natur var også en del av hennes forkynnelse, og hun sier at når Guds ild slipper til i våre hjerter, vil den fortære alt som er igjen av vårt selvliv (jeg-et), og da vil

70 vi kunne leve et perfekt, syndfritt liv. Disse oppfatninger og talemåter har jeg helt fra barneårene trodd var original tenkning for Menigheten, men når man tar for seg Madame Guions skrifter finner man nøyaktig de samme formuleringene. Hun snakker også om den totale fattigdom, hvor hun har oppgitt alt som er hennes, både av ytre ting og indre egenskaper, og lever i total lydighet til Gud. «Min sjel var fortapt i Gud, som fylte meg med sine egenskaper, etter at han hadde tømt meg for alt som var mitt. Hvilken herlig fattigdom, hvilke herlige tap, hvor herlig det er å være intet, slik at vi kan bli fylt av Gud selv. Slik at vi kan bli i Hans vesen.» Variasjoner over disse temaer av madame Guion har gått igjen i alle år i Menighetens forkynnelse og i deres skrifter. Men som Johan O. Smith sa til sin bror: «Men én ting må du legge deg på hjertet, nemlig ikke gang på gang å sitere Md. Guion.» Det kan virke som han ikke ønsket at folk flest skulle vite hvor ideene var hentet fra. Kommentaren knytter spesifikt an til Madame Guion, men er nok mer dekkende i forholdet til Jessie Penn-Lewis. Mer enn noen annen var hun opphavskvinnen til til mange av ideene i Smiths Venner. Uten at de har gitt opplysninger om kilden. Madame Guion var nok en viktig inspirasjonskilde til tanken om at Smith og hans nærmeste hadde evne til «å prøve ånder». De kunne sortere personer og synspunkter med suveren presisjon. «Den åndelige (be)dømmer alt, men selv dømmes han av ingen» har vært et yndet uttrykk. Det konkrete meningsinnholdet er at BRØDRENE (gjerne ELDSTEBRØDRENE) har fått en overnaturlig evne til å kunne vurdere og bedømme nærmest alt og alle, mens de selv er hevet over enhver kritikk eller vurdering. De er blitt ett med Gud, på samme måte som madame Guion. Madame Guions fortolkning av Jeremias bok, Jobs bok og andre stykker gikk som føljetong i medlemsbladet Skjulte Skatter i hele J.O.S’ redaktørperiode, helt fra starten i 1912 frem til 1942. Den tidligere omtalte Anna Kjærnet, Aksel Smiths tilhenger og etterfølger, oversatte hele Madame Guions 500-

71 siders biografi til norsk og fikk den utgitt på Skjulte Skatters forlag i 1950, førti år etter at Johan O. Smith hadde fordypet seg i den svenske utgaven Madame Guions Lefnad. Anna Kjærnet vokste opp på et barnehjem og gikk i fransk skole, derfor mestret hun språket. I boken står det, i all beskjedenhet: Til norsk ved A.K. Ingen store fakter hos den damen! Smiths Venner er altså en avlegger av Metodistkirken, og med Madame Guions bøker; Bønnen, Jobs bok, Jeremias bok og Selvbiografien fikk de et islett av katolsk mystisisme. Dessuten var det også et kalvinistisk preg.

Dersom du ikke er så godt kjent med Jean Calvin (1509-1564), men har sett Ibsens Brand har du trolig fått med deg hovedpoenget. Man skal ofre alt og mobilisere all sin viljestyrke for å forbli i lidelsen. Det er der man lutres.

Det er ei martyrskap i ve å dødes på et korsets tre; først det å ville korsets død, å ville midt i kjødets nød, å ville midt i åndens angst, først dette er din frelsers fangst.

sier han til sin kone Agnes, for å understreke at alt snakk om kjærlighet bare er villfarelse og forsøk på å finne billige løsninger for kjødet. Det er Satans renkespill. Hans døende mor sender bud etter sønnen som er bygdas prest. Budbringeren forteller:

Hun satt i sengen, frem hun lutet og sae: gå; få presten hentet; mitt halve gods for sakramentet.

Dette møter Brant med sitt iskalde krav; intet eller alt. Mannen som kommer med budet fra dødsleiet forsøker å presisere, lettere fortumlet:

Du har nok ikke skjønt meg da; det er din mor jeg kommer fra. Til dette repliserer Brand Jeg kjenner ingen tvedelt rett for fremmedfolk og egen ætt. Hun vet det gjaldt å byde intet eller alt. Si at minste gull-kalv stump er like fullt en avgudsklump. Budbringeren svarer Med svarets svøpe skal jeg slå så lett og lint jeg kan og må. For henne gror det trøst ennu: Gud er ei fullt så hård som du!

Bortsett fra at Brand var prest, og ikke frikirkelig predikant, er likheten slående. Ibsens dikt har en klangbunn som Smiths Venner kjenner godt igjen.

Siden Menigheten ikke har noe perspektiv på de tradisjoner og den arv de bygger på fra tidligere kristne bevegelser, kan de heller ikke lære av historien. Og siden flertallet ikke leser andre åndelige skrifter, eller annen litteratur som kan virke berikende, forledes de til å tro at det som produseres innen Smiths Venner er storslagent. I deres egen oppfatning går trossamfunnet Smiths Venners historie fra apostlenes dager (spesielt apostelen Paulus) direkte videre til Johan Oscar Smith. Perioden mellom år 70 og 1908 (eller var det 1898?) er et sammenhengende tussmørke, uten noen personer eller hendelser som fremstår som viktige eller nyttige for å kunne forstå seg selv. At det meste av det de sier og skriver har vært sagt og skrevet omtrent på samme måte av mange før dem, bare 50 til 250 år tidligere, er de helt uvitende om og blinde for. Det er noe eget med myten om at man har gjort entré på jordens arena omtrent som Adam og Eva, eller som Melkisedek.

Men samtidig har man avskåret seg fra å trekke visdom fra alle de kilder vi har, og etterhvert kan kunnskaps-mangelen føles påtrengende.

En innadvendt idé I likhet med de fleste pietistiske bevegelser, er Smiths Venner tuftet på en grunnleggende innadvendt idé. Det eneste som er av interesse, er deres egen frelse, og alt er bygget opp rundt deres eget samfunn. En egosentrisk åndelighet. Der lever de sitt liv i et stramt avgrenset miljø, hvor de fleste ikke har noen som helst kontakt utenfor denne snevre kretsen. Ikke engang sin nærmeste familie pleier de noen omgang med. Søsken kan bo i samme by uten å se hverandre på årtier, dersom ikke en begravelse eller en annen spesiell anledning skulle bringe dem sammen. I sin bok Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd skriver Max Weber (1864-1920):

Kalvinistenes kommunikasjon med Gud fant sted i den dypeste isolasjon, til tross for at tilhørighet til den sanne kirke var en nødvendighet for frelsen. Den som vil fornemme de spesifikke virkninger av denne særegne atmosfære kan lese den mest utbredte bok i hele den puritanske litteratur, John Bunyans Pilgrims Vandring. Særlig skildringen av Kristens holdninger etter at det er gått opp for ham at han befinner seg i «Fordervelsens by», og kallet har nådd ham til å tiltre pilegrimsferden til den himmelske stad, uten å nøle. Kone og barn klynger seg til ham ― men han styrter rett frem med fingrene i ørene og med ropet «Life, eternal life!» Intet litterært raffinement hadde bedre enn den naive følelsen til kjeleflikkeren John Bunyan, som diktet fra sitt fengsel og vant de troendes bifall, kunnet uttrykke den stemningen hos den puritanske troende, som bare er opptatt av seg selv, og bare spekulerer i sin egen frelse. [...] Først når Kristen selv er

reddet, våkner tanken i ham at det nå kunne ha vært fint også å ha sin familie hos seg.

John Bunyans Pilgrims Vandring er blant de ytterst få «fremmede» bøker som er ansett som bra i Smiths Venner, og jeg drar kjensel på den stemningen som Weber trekker frem. I likhet med andre puritanske miljøer, driver de ingen misjonering i tradisjonell forstand, og pengeinnsamlinger går til interne formål. Den eneste form for misjonering som foregår, er at man flytter et par-tre personer eller en familie til et fremmed land, hvor de oppsøker kristne miljøer for å finne noen som ikke er tilfredse med sitt miljø, og følgelig kan være interessert i en forandring. Stevnene på Brunstad omtales som noe helt ekstraordinært i den kristne verden og utgjør et viktig trekkplaster. På sitt interne nettsted sier de ubeskjedent at evangeliet sendes ut over store deler av jordkloden fra Brunstad, som er blitt verdens viktigste evangeliesenter. Rundt i de forskjellige land er det sultne sjeler som hungrer og tørster etter evangeliet. Utsagnet begrunner hvorfor det skal samles inn store pengebeløp til Brunstad, men samtidig dokumenter det et kollektivt selvbilde som er, mildt sagt, noe overdrevet. Som evangeliesenter betraktet, er Brunstad en ubetydelig aktør i det internasjonale landskap.

Anslagsvis tre fjerdedeler av dem som nå tilhører Menigheten er vokst opp i forsamlingen og er tredje eller fjerde generasjons Smithevenner. Helt fra de var nyfødte har de vært med på møter og stevner, og lyden av disse møter har vært med dem fra før de begynte å reflektere. Sangene, bønneropene, lange taler med bølgende, inderlig tonefall fra middelaldrende menn som vipper opp og ned på tåspissen, utgjør en viktig del av «barnetroen». Vitnesbyrdene fra kvinner og unge menn som, gjerne under gråt, med skingrende stemmeleie takker Gud for Menigheten, er den programfestede avslutningen på ethvert møte.

Dette utgjør noen av de første opplevelser de fleste av disse barna har hatt. De første sju årene av livet kalles gjerne for pregingsperioden. Det som blir preget inn i sinnet i denne perioden, blir med oss livet ut, enten vi liker det eller ikke. Omgivelsene, viktige beskjeder og viktige personer i denne livsfasen former personligheten og selvbildet. Rekruttering av nye medlemmer utenfra, forekommer nesten ikke i de områder hvor Smiths Venner har vært representert en tid. Med noen ytterst få unntak, kan vi si at det i Norden ikke forekommer i det hele tatt. Heller ikke i de sentraleuropeiske områder hvor man hadde en viss tilstrømming av nye medlemmer på 1950- og 60-tallet har det vært noen vekst de senere årene. All vekst er organisk vekst i bokstavelig forstand. Det er Menighetens medlemmer som reproduserer seg selv i stort antall, og som satser maksimalt på at barna skal bli med i bevegelsen. Jeg har ikke noe eksakt tall for hvor stor andel av barna som velger å bli i forsamlingen, men vil anta at det kan dreie seg om rundt halvparten. Med de store barneflokkene, som kan være på opptil 18 barn, men med fra seks til ti barn som det mest vanlige, er dette ― selv med 50 prosent frafall ― en sterk eksponentiell vekst. I gjennomsnitt vil da hvert par som gifter seg reprodusere tre til seks nye Smithevenner. Det betyr mer enn en dobling av forsamlingen for hver generasjon. Med fradrag for de medlemmer som lever alene og de par som ikke får barn, er kanskje veksten pr. generasjon i underkant av en dobling. Ledelsen har for lengst innsett at forsamlingen vil dø ut dersom de ikke er i stand til å bevare barna innenfor. Derfor satses det maksimalt på barne- og ungdomsgenerasjonen, som tilbys noe for enhver smak. Alt fra bønnemøter til turopplevelser i naturen, showpregede festmøter og internasjonale fotball- og ishockey-turneringer står på programmet. I kombinasjon med de mest eventyrlige skrekkhistorier om hva det vil si Å VÆRE I VERDEN ― altså delta

76 i storsamfunnet utenfor Smiths Venner ― klarer de å holde på en stor andel av den oppvoksende slekt. En annen side ved den innadvendte kulturen, er at alle gifter seg innenfor forsamlingen, noe som har ført til at de fleste stevner og møter nærmest blir gigantiske slektstevner, hvor søskenbarn tre- og firmenninger, og deres ektefeller, enten nyter fellesskapet eller holder tydelig avstand til hverandre. «Alle» er i slekt eller besvogret med «alle». Miljøet er imidlertid så stort at det ikke blir innavl i bokstavelig forstand. At noen gifter seg så nært som med sitt eget søskenbarn forekommer sjelden. Men åndelig sett er det mulig at noen ville betrakte miljøet som preget av innavl. Og det er kanskje denne mangelen på friske, fremmede gener i åndelig forstand som mest av alt truer eksistensen på lang sikt. Mangfoldet mangler, og dermed livskraften.

Menighetsmyter og virkelighetsflukt De fleste kulturer forklarer, forsvarer og fornuftiggjør sine handlinger gjennom gjentakelse av noen felles «sannheter». Disse stammer gjerne fra gründerfasen og er basert på de fremherskende verdier og normer som rådde da. Det er gjerne et snev av historisk sannhet i utsagnene, og så har «huskunstnerne» malt videre på temaet og fått frem et bilde som man ønsker å identifisere seg med. Det er gjerne bedre og tydeligere enn de originale hendelsene. Som nevnt, er fortiden mangetydig og diffus, mens fortellingene er så selektive at fortiden fremstår som moralsk, velorganisert og lineær. Jo mer isolert samfunnet er, desto lettere blir det å holde liv i mytene og tildekke realitetene. Høye gjerder omkring samfunnet og hyppige gjentakelser av mytene, gjør det mulig å forlede folk til å ikke se det de ser. Når handlingene ikke stemmer med talemåtene, kan det virke trygt å stole på forklaringene, i stedet for egne observasjoner. Slik kan store grupper av mennesker bruke mytene til å flykte fra virkeligheten.

I nærmere 70 år var dette situasjonen i Øst-Europa. «Makten til folket» var mytene det kommunistiske samfunnet var bygget på. Mytene levde sitt eget liv, helt frikoblet fra den realiteten at folket var like maktesløst som før. Forskjellen besto i at det hadde oppstått et nytt tsar-velde: partipampene i Kommunistpartiet. En vesentlig årsak til at myten sprakk og makthaverne ble innhentet av en mer oppdatert virkelighet, var ny informasjonsteknologi. Lederne klarte ikke lenger å holde eter-media ute. Til tross for støysenderen i Kiev, kunne folk lytte til radioprogrammer fra hele verden. Når folket fikk tilgang til informasjon, sprakk bløffen i løpet av noen få år.

Jeg skal i de følgende avsnittene forsøke å gi en liten oversikt over menighetsmyter som er sentrale i flukten fra virkeligheten. Jeg gjør det kort gjennom først å presentere tesen, og deretter min antitese. Dette kan nok oppleves som forholdsvis internt. Dersom du ikke har en bakgrunn i Smiths Venner eller liknende forsamlinger, gjentar jeg oppfordringen til å bla direkte videre til kapittelet Kvinnenes tunge livssituasjon.

TESE: Menigheten er ikke organisert. ANTITESE: Menigheten har en sterk hierarkisk maktstruktur og et tett regelverk. Organiseringen er ytterligere tydeliggjort de senere år gjennom at adgang til stevnet på Brunstad i Vestfold (og Hessenhöfe i Tyskland), bare gis til personer som er «sikkerhetsklarert» hos lederen på sitt hjemsted. Gjestelisten på Brunstad er medlemslisten, som utgjør grunnlaget for den statsstøtte de får som religiøst samfunn.

TESE: Menigheten er preget av fred og fordragelighet. ANTITESE: Menigheten er preget av maktkamp, intriger og bakvaskelser. Etter Johan O. Smiths død i 1943 har det nærmest til enhver tid pågått en utrenskningskampanje ett eller annet sted, som har skapt smerter og personlige tragedier for dem som har blitt offer for kampanjene. Med sin organisasjonsform er Menigheten nesten perfekt tilrettelagt for maktglade ledere.

TESE: Menigheten går fra lys til lys. ANTITESE: Smiths Venner er et ekstremt eksempel på en organisasjon som er ute av stand til å lære. Historien gjentar seg, men det skjer ingen læring. Selve forutsetningen for å være en lærende organisasjon er å åpne for feedback. Det krever også at lederne er ærlige mot seg selv og tar ansvar også for mindre heldige interne forhold. Forkynnelsen er nesten i sin helhet gamle floskler. Selv etter ti år borte fra Menigheten, gjenkjente jeg samtlige resonnementer og talemåter hos Sigurd Bratlie. For meg virket det som om han ikke hadde lært noe som helst, eller tenkt en eneste ny tanke i løpet av disse årene.

TESE: Ydmykhet og selverkjennelse preger Menigheten. ANTITESE: Som organisasjon har Menigheten alltid hevet seg høyt over enhver form for kritikk. Samtidig har lederne ordnet seg slik at det ikke finnes noen atferdsrevisjon. Dersom noen skulle våge seg til å gi lederne noen tilbakemeldinger på uheldige sider ved deres måte å være sjef på, blir dette stemplet som overmot fra kritikerens side. «Den åndelige (be)dømmer alt og selv dømmes han av ingen». ― Dette er jo et overtydelig uttrykk for hovmot fra ledernes side!

TESE: Gud er Menighetens overhode. ANTITESE: Som samfunn har Menigheten alltid blitt eneveldig styrt av en enkelt, eller et fåtall personer. Makten har de sikret seg gjennom egen innsats, og deres nådeløse herjinger med medlemmene utelukker at Gud kan være toppsjefen for denne virksomheten. Toppsjefen er den som har lyktes best i å tilrane seg makten og uskadeliggjøre dem som eventuelt kunne utgjøre en trussel.

TESE: Det er bare Menigheten som kan bli av Bruden. ANTITESE: Dersom vi antar at det er handlingene som er avgjørende for om man hører med i den ypperste åndselite, er det lite som tyder på at det står bedre til i Menigheten enn i

79 andre trossamfunn. På toppnivå er mange ledere så opptatt av egotripp, maktkamp, posisjonering og intriger, at det ville være en rimelig antakelse at deres handlinger må være diskvalifiserende i spørsmålet om å bli av Bruden, for å holde oss til dette bildespråket.

TESE: Helliggjørelse forvandler personen. ANTITESE: Det skjer ingen forandring i grunnleggende personlighetstrekk som følge av Menighetens forkynnelse. Arvesynden er intakt. Personer som fra naturens side er selvhevdende, aggressive og dominerende, er i store trekk akkurat like selvhevdende, aggressive og dominerende, selv etter 50 års medlemskap i Menigheten. Den eneste forandringen som kan spores, er nye uttrykksformer, som følge av at vedkommendes maktbase har endret seg i tidens løp. Atferdsendring som kan ha oppstått i kortere perioder, er gjerne på grunn av manglende muligheter til å leve ut sitt sanne jeg. Det har ikke noe med Menighetens læresetninger å gjøre. Personer som er selvoppofrende, gode og tålmodige, har dette som sine grunnleggende personlighetstrekk og har vært slik hele sitt liv.

Personlig vekst og utvikling er noe som opptar svært mange mennesker, og er selve grunnsteinen i mange organisasjoner. Enten de heter Odd Fellow, Smiths Venner, Pinsebevegelsen eller Frimurerlosjen er dette et aktuelt tema. Ja, selv i næringslivet og offentlig forvaltning, arbeides det mye med positiv selvutvikling. Da kalles det gjerne lederutvikling eller organisasjonsutvikling. Dersom man har beveget seg svært lite utenfor Menigheten, har man lett for å tro at dette er noe unikt, mens det altså faktisk er alminnelig utbredt.

Kvinnenes tunge livssituasjon Møtene gjenspeiler i sterk grad det rådende kvinnesynet: «kvinnen blir frelst gjennom sine barnefødsler». Dette medfører

80 at den eneste sikre inngangsbillett til paradiset for en kvinne, er å få så mange barn som mulig. Det forutsetter jo at man er gift og fertil. Ugifte kvinner har en mulig utvei gjennom å leve selvutslettende og oppofrende. Jevnlig bekjennelse av sin dype elendighet på møtene kan også være et bidrag i riktig retning. De roller og den livssituasjon som kvinner tilbys i Menigheten er basert på den reneste rå-tolkning av apostelen Paulus. Samtlige negative beskjeder om og til kvinner, og kravene til deres underdanighet stammer fra hans 1. brev til Timoteus. Beskjedene han ga kunne være basert på spesifikke situasjoner der og da, som den unge Timoteus hadde å stri med. Hva vet jeg. Det er underlig at han ikke nevner noe liknende i noen av de øvrige brevene. Det må nevnes at bibelforskere avviser at brevet er skrevet av Paulus. De anser at det er forfattet ca. i år 120, altså ca. 60 år etter at Paulus døde, og forfatteren har ønsket å gi vekt til sine meninger gjennom å hevde at det var formaninger Paulus ga sin nærmeste medarbeider. Dette og 5 andre angivelige Paulus’ brever er altså eksempel på from svindel, som fungerte etter hensikten. De instruksjonene som gis i dette brevet danner grunnlaget for det rådende kvinnesyn i svært mange kristne forsamlinger:

• mannen er kvinnens hode • det er usømmelig for en kvinne å klippe håret • kvinnen er skapt for mannens skyld (!) • kvinnen skal ha et undergivenhetstegn på sitt hode • kvinnen skal tie i forsamlingen • en kvinne skal la seg lære i stillhet, med all lydighet • kvinnen skal pryde seg med sømmelig kledning • jeg tillater ikke en kvinne å være lærer

Selve fyndordet i Smiths Venners kvinnesyn står i 1.Tim.2.14: Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret. Dette henspiller på at det ifølge 1. Mosebok var Eva som lot seg friste av slangen (djevelen) i Paradiset. Det er altså kvinnene som er de skyldige

81 i syndefallet. Hadde det ikke vært for kvinnens svakhet ville det fortsatt vært Paradis på jorden! Allerede på neste linje kommer oppskriften på hvordan kvinnen (som har forført oss alle) kan bli frelst: gjennom sine barnefødsler. For å få del i så mye frelse som mulig, må de selvfølgelig føde så mange barn som mulig. At det å være mor gir utvikling og vekst, er hevet over tvil. Etter å ha oppfostret noen barn, er man en annen enn den man var før man fikk barn. Man har høstet viktig lærdom i livets skole, ikke minst om egen utilstrekkelighet og om kjærlighetens og omsorgens skapende kraft. Men det skulle ikke være nødvendig å lære det samme 10-15 ganger på rad. De hyppige barnefødslene gjør livet urimelig tungt for mange kvinner i Smiths Venner. For noen av dem går det på livet løs. I 40-årsalderen har mange født 10 til 15 barn og sitter helt utslitt og nedkjørt hjemme i stua. Mens neste generasjon allerede er i full gang med å reprodusere. Svært mange opplever fødslene som en tung byrde som de må bære for å unngå fortapelsen. Offisielt er enhver form for prevensjon ― eller sterilisering for den saks skyld ― forkastelig og et utslag av dårlig sinnelag. Selv avbrutt samleie er definert som fusk. Derfor velger de fleste å gå den ekstremt tunge veien, i håp om at de får et bedre liv siden. I praksis er det en del kvinner som lar seg sterilisere, men det skjer i største hemmelighet. For noen kan denne «billige» løsningen skape samvittighetskvaler, som siden utvikler seg til selvforakt, helvetesangst og depresjoner. Selvfølgelig finnes det også eksempler på mødre som har hatt helse og krefter til å føde mange barn, og som har gjort det med glede. For dem har sikkert den store barneflokken gitt livet et rikt innhold, som de kan se tilbake på med glede. Men jeg vet at det finnes mange som absolutt ikke har ønsket seg en slik stor barneflokk, og slett ikke har hatt godt av å gå nærmest konstant gravid i opptil i 20 år. Men de har likevel valgt denne livsstilen, av frykt for fortapelsen.

Elias Aslaksen omtalte sin kones mange vanskelige fødsler som en frelsesprosess. Hun holdt på å forblø mer enn en gang, og Aslaksen forklarte hvor gudfryktig han selv var da han, uten anfektelser, bar ut det ene vaskevannsfatet med blod etter det andre. Dette var Guds arbeid i henne og jo mer hun forblødde, dess mer frelse fikk hun del i. Han hvilte i Gud. At hans egne handlinger og holdninger var den direkte årsaken til dette «arbeidet» ble beleilig utelatt i historiefortellingen. Som vanlig fra Aslaksens side, var dette en sterk overdrivelse. Kroppen inneholder fire-fem liter blod, og et blodtap i den størrelsesorden han omtaler ville hatt dødelig utgang. Disse eventyrlige historiene gjentok han med jevne mellomrom på møtene, og de utgjør et viktig felles tankegods i Menigheten. En mor med en stor barneflokk fikk beskjed fra sin lege om at hun ikke var sterk nok til å få flere barn. Skrekk- propagandaen forhindret imidlertid ekteparet i å reflektere over sin egen situasjon og lytte til legens anvisninger. Kona var fortsatt i behov av mer frelse og bar frem det neste barnet, hvoretter hun selv døde umiddelbart etter fødselen. Mannen sto fortvilet tilbake med sin barneflokk, men selv denne tragedien lot ikke til å åpne øynene på folk flest. Min kone tok skrekken av det, og i den avdøde morens begravelse bestemte hun seg for å forlate Menigheten. Jeg kunne fortelle mange historier om hvilke tragiske følger dette kvinnesynet har, men jeg velger å begrense meg til dette ene eksempelet.

Dobbelt tragisk blir Menighetens kvinnesyn når man kjenner en del av disse kvinnene. Mange er så selvoppofrende og gode at de nesten kunne konkurrere med Mor Theresa. De har viet sitt liv til gode gjerninger av en eller annen art, uten tanke på seg selv eller sin egen vinning. I dette lys blir det helt virkelighetsfjernt at de står opp på møtene og forteller om sin egen utilstrekkelighet og hvilket kolossalt behov de har for frelse. Ekstra underlig er det at disse små vitnesbyrd skal avleveres under gråt. De har jo grunn til å stråle!

At kvinnene representerer noe av det beste som finnes i Menigheten later det ikke til at noen legger merke til. Det er tilsynelatende heller ingen som reflekterer over at det ikke finnes noen slike negative beskjeder om kvinnene i evangeliene. Der har kvinner en sentral rolle, både i kretsen rundt Jesus og i samfunnet for øvrig. Blar vi oss bakover i Bibelen til Salomos høysang, omtales kvinnen som det ypperste av Guds skaperverk! Men i Menigheten er det altså en ekstrem tolkning av Paulus' første brev til Timoteus. Dette er blitt det kvinnesyn som dominerer både i teori og praksis. Dette står i sterk kontrast til starten på Smiths Venner. Som vi har sett var det mange kvinner som hadde en betydningsfull posisjon i tidlige år. Hilda Broks, Olga Olsen og Anna Kjærnet var kvinner som i sterk grad satte sitt preg på møtene og medlemsbladet. De holdt bibeltimer og hadde synlige posisjoner i forsamlingen. Og, som nevnt, er idégrunnlaget i stor grad sakset fra publikasjonene til kvinnelige forfattere: Madame Guion, Phoebe Palmer og Jessie Penn-Lewis. Dette var en videreføring av tradisjonen Smith hadde med seg fra Metodistkirken, hvor en rekke kvinner hadde sentrale posisjoner og fikk avgjørende betydning for bevegelsens utvikling. For meg ser det ut til at det skjedde en endring i denne praksisen på slutten av 1920-tallet.

Maktovergrep og utrenskninger Som tidligere nevnt ble Edwin Bekkevold leder av Oslo- menigheten etter Thorleif Hansens død i 1919. Da jeg kom til Oslo i 1960 hadde den aldrende lederen for lengst sett seg ut Thorleif Hansens sønn Enok som sin etterfølger. Han ble, tilsynelatende mot sin vilje, bedt om å ta plass ved siden av Bekkevold på «dirigentplass» som var en sidebenk foran i lokalet. Ved Edwin Bekkevolds død i 1970 var det mange som anså det som naturlig at Enok Hansen overtok ledelsen. Som omreisende predikant var Sigurd Bratlie borte fra Oslo i lange

84 perioder av gangen, og det var derfor behov for en bofast leder. Men som vi allerede har sett, var det ikke de hjerteligste relasjoner mellom Sigurd Bratlie og Enok Hansen, og siden Bekkevold var død, hadde Hansen mistet en viktig støtte- spiller. Samarbeidsproblemene mellom de to ble bare større over tid, noe Hansen forsøkte å løse gjennom å enes om en tydelig ansvarsdeling mellom dem. Hans forslag var at han var å betrakte som lokal menighetsleder i Oslo, med det ansvar og den myndighet som naturlig hørte til. Her må Enok Hansen ha feilvurdert situasjonen og forholdet til Bratlie. Han hadde ikke forstått at Sigurd Bratlie ville ha ham bort. Eller kanskje han forsto det, men regnet med at han hadde styrke og støtte nok til å klare av en direkte konfrontasjon med Bratlie. Bratlie engasjerte Elias Aslaksen til å fortelle Hansen at han ikke lenger kunne være leder i Oslo, og at det var besluttet at Edwin Bekkevolds yngste sønn, Olaf, skulle være fungerende leder når Bratlie var bortreist. Dette var et snedig grep. Den nestleder som avdøde Edwin Bekkevold hadde innsatt, ble avsatt til fordel for avdødes egen sønn, mens den tidligere nestleder som var sønn til Oslo- menighetens første leder, legendariske Thorleif Hansen, ble brutalt kastet ut av forsamlingen. Sigurd Bratlie var nådeløs overfor alle som stilte seg kritisk til det han sa og gjorde. Det var noen spede tilløp til sympatierklæringer til Enok Hansen og litt murring i krokene over Bratlies nådeløse råkjør mot en person som mange hadde stor tillit til, men misnøyen forstummet forbausende raskt. I stedet ble det hvisket i krokene at det var noe galt med Enok Hansen. ― Hadde det ikke egentlig vært noe galt med ham hele tiden, mon tro? De som mente at han fikk en urimelig behandling, ble gjerne møtt med motargumentet at han bare hadde falt som offer for eget grep. Han hadde jo selv ofte «ordnet opp» i saker han burde latt være opp til folk selv å ta seg av. På dette området var han en del av den særpregede kulturen i Smiths Venner, med en invaderende lederstil, manglende respekt for andres

85 privatliv og et mangelfullt perspektiv på taushetsplikt og diskresjon. Til tross for dette er det min oppfatning at Enok Hansen var en av de beste ledere Menigheten har hatt. Han var ressurssterk og reflektert og var en leder som nøt tillit og respekt i Oslo- Menigheten. Men han kunne helt avgjort trenge noen korrektiver mht. sin lederstil. Noen år etter at han var blitt kastet ut, møtte jeg ham ved en tilfeldighet på fjellet i Valdres. Det var en sterk opplevelse å høre om hvordan han omgående var blitt isolert og totalt venneløs. Frykten for Bratlie og hans utrenskningsmetoder satte en effektiv stopper for all kontakt, selv med hans nærmeste venner. Dette er jo også en form for ledereffektivitet. Enok Hansen døde få år etter den brutale utkastelsen, i en alder av ca. 65 år, som en nedbrutt og ensom person.

Enok Hansen var verken den første eller den siste som fikk en slik medfart. Dette handlingsmønsteret har vært standard prosedyre helt fra den spede start, men de fleste episoder er gjemt i glemselens hav. Som for eksempel Adolf Wetlesen. Han studerte teologi da han på slutten av 30-tallet kom til Menigheten, hvor han raskt gjorde seg sterkt gjeldende. Med sin teologiske bakgrunn hadde han en annen plattform enn de andre. Hans kunnskap og innsikt i kristenhetens historie og utvikling ga ham muligheter til å bringe inn nye dimensjoner i forkynnelsen. Dessuten var han en folketaler av format. Når han kastet jakka midt i talen, for å gå løs på neste poeng, var begeistringen stor. Johan O. Smith hadde åpenbart sans for hans ideer, og Wetlesen ble snart en flittig skribent i medlemsbladet Skjulte Skatter hvor Smith fortsatt var redaktør. Bratlie på sin side hadde ingen akademisk utdannelse, men var faglært skredder. Gjennom 20 år hadde han møysommelig tilkjempet seg en posisjon i Menigheten og hadde fungert som Smiths reise- sekretær og våpendrager i nærmere ti år. Og her kommer det en halvstudert teolog og stjeler plassen som «ung og lovende»!

Jeg husker hvordan Bratlie i brødremøtene på 1960-tallet gjentatte ganger, med stolthet, fortalte at han hadde forklart Wetlesen at hans skoleflinke taler var uønsket i Menigheten, men at han kanskje kunne fullføre sin teologiutdannelse og bruke denne kunnskapen som lærer i barneskolen. Og så kunne han få ro på seg og tid til å lytte og lære av de brødrene som hadde den rette ånd. Wetlesen hadde lite sans for Bratlies yrkesveiledning og den plass han ble tilbudt i forsamlingen. Ganske tidlig på 1940-tallet forsvinner Wetlesen fra bladets spalter, for så å trekke seg fra det hele noen år senere. Adolf Wetlesen fikk sin cand.theol eksamen og ble ordinert prest i Statskirken 1947. I en periode var han styremedlem i Omstreifermisjonen – det åndelige hjem til tannlege Aksel Smiths enke. Begge hans foreldre var døve, så døvespråket var hans «morsmål» og da han kom til Trondheim i 1959 ble han raskt ordinært til døveprest, med et prestegjeld som strakk seg fra Kristiansund til Kirkenes. Dette var hans virksomhet da Bratlie foraktfullt omtalte hans skoleflinkhet og fortalte hvor fint det var at han forsvant fra Smiths Venner.

Smiths Venner mangler språk for å bearbeide konflikter. Derfor er de ute av stand til å løse de små og store konfliktene som uvegerlig oppstår i ethvert fellesskap. Smiths Venners «løsning» er å kaste ut dem som ikke er 100 prosent på linje med lederne. De blir utsatt for et knallhardt kjør, for å gi dem en psykisk knekk, slik at de enten «innordner seg» eller velger å gå. De som «innordner seg» holder naturlig nok en lav profil, mens de som går blir gjenstand for bakvaskelse, uten mulighet til å forsvare seg eller oppklare misforståelser. I stedet for åpen, konstruktiv meningsutveksling, velger lederne gjerne generell kritikk fra talerstolen for spesifikke forhold. Siden «alle» vet hvem den generelle kritikken gjelder, får vedkommende «passet sitt påskrevet» i full offentlighet. Uten noen mulighet til å forklare eller oppklare misforståelser. Dette var en arv fra Johan O. Smith, og i min tid var Sigurd Bratlie den sterkeste eksponenten for denne usympatiske

87 hersketeknikken. La meg ta et eksempel: En aktet person ble invitert til lederen av en liten menighet i USA. Han tilbrakte et par måneder der, og var etter hva jeg forsto til glede både for lederen og for medlemmene. Hans feiltrinn var at han foretok denne reisen på privat initiativ, uten at det var klarert med ledelsen. Det skulle han ikke ha gjort. Kort tid etter at han kom hjem retter Bratlie flengende kritikk fra talerstolen over folk som «skaffer seg invitasjoner og slår seg til i lange tider i fremmede menigheter for å skaffe seg et navn og være noe.» Dette hadde entydig adresse til én person, som i påhør av flere tusen, fikk beskjed om at han «forsøkte å skaffe seg et navn og være noe». Ordvalget var ikke tilfeldig. Det mer enn hentydet til formuleringen i Galaterbrevet om at den som mener seg å være noe, men ingenting er, han dårer seg selv. «Alle ting tjener den til gode som elsker Gud» er et sitat som benyttes for å glatte over miséren. Dersom en person blir psykisk nedbrutt og beviselig ikke har særlig godt av den ublide behandlingen han får, er altså nettopp dette et fellende bevis for at han ikke i tilstrekkelig grad elsker Gud. ― Hva kan vel vi gjøre med det? Herren hjelper den som hjelper seg selv! «Her er det bare å lide og tåle, du får ikke mer enn du kan bære» er vanlige utsagn som erstatter trøst og støtte. Valget står mellom underkastelse under Makten, eller å bli utsatt for grove beskyldninger og krenkende omtale, gjerne i full offentlighet. Alminnelig folkeskikk, høflighet, rimelighet og respekt for enkeltindividets integritet er ukjente begreper. De ytterst få ganger jeg har hørt slike uttrykk bli brukt i Menigheten, har det vært i negativ betydning. Det sies at det er mangel på nidkjærhet som ligger bak slike uttrykk! ― Hvilket langt på vei kvalifiserer til utkastelse, i alle fall hvis det kommer til uttrykk fra talerstolen. Lytt til dette en gang til: Dersom man fra talerstolen tar til orde for alminnelig folkeskikk, høflighet, rimelighet og respekt for enkeltindividets integritet blir man sannsynligvis kastet ned av talerstolen. Det kan blant annet skje gjennom at musikklederen

88 på et diskret tegn fra lederen begynner å synge mens man står på talerstolen og forsøker å formidle det som ligger en på hjertet.

Skremselspropaganda og høye murer kan nok holde et samfunn samlet for en tid, men det går ikke i lengden. Historien viser at lukkede systemer er selvdestruerende. En av de selvdestruerende krefter i Smiths Venner er knyttet til ledervalg. Så lenge ledervalg er et tabutema, vil det ikke være mulig å løse de problemene som har oppstått. Selv et minimum av demokrati ville hatt avgjørende helbredende effekt på Smiths Venner som samfunn. Ledere som er avhengige av medlemmenes uttalte tillit for å fortsette, tenker i større grad over sin egen atferd, enn ledere som er innsatt av Gud. Direkte. På livstid. Det er selvinnlysende at den som sitter med makten ikke ønsker en åpen dialog om hvilket lederskap forsamlingen ville være best tjent med. Derfor må en fornyelsesprosess drives frem nedenfra i organisasjonen. Fra de etablerte ledernes side kan åpne vurderinger og eventuelle alternative valg, best bekjempes gjennom at det å ikke være en valgt leder tillegges religiøse verdier. Det er selvfølgelig langt bedre å være innsatt av Gud enn å være valgt på demokratisk vis. Når jeg ser tilbake på dette, kan det synes underlig at Gud nå utelukkende innsetter medlemmer av Smith-familien i toppledelsen. Men, Hans tanker er høyere enn våre tanker, så det fører ikke noe sted hen å gruble over dette.

Brunstad stevnested Menighetens kollektive identitet baserte seg opprinnelig på HEMMELIGHETEN: «Kristus åpenbart i kjød.» De hadde fått innsikt i noe som de fleste ikke forsto, og den avvisning og forakt de opplevde både fra teologiske fagmiljøer og fra andre frikirkelige miljøer ble en verdifull bekreftelse på at de var på rett spor:

Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe. (Paulus’ første brev til Korinterne, kapittel 1)

Dette var et sentralt skriftsted for den kollektive selvforståelse, og den la grunnlaget for en sterk avvisning av alt som fremsto som stort, veletablert og attraktivt. Denne avvisningen omfattet også andre forsamlingers store bygninger, og ikke minst, omfattet det en forakt for kollekt taler, tiende og andre innsamlingsmetoder for å skaffe finansiering til bygninger og forkynner-virksomhet. Slike aktiviteter var ikke forenlig med sann kristendom. Det var «skjøgedom», som er et fenomen vi siden skal stifte nærmere bekjentskap med. Disse holdninger illustreres av den vise som Johan O. Smith skrev om pengeinnsamling og bygninger med basis i den apokryfe beretningen om Bel-prestene. Daglig samlet de inn tolv store mål fint mel, førti sauer og seks fat vin til sine egne ete-gilder, og ga det et skinn av at det var den drageliknende gudefiguren av terrakotta som spiste maten. (Daniels bok, kapittel 14) De to siste versene i Johan O. Smiths sang går slik:

Nu når dragen borti Babylon for lengst er blitt til støv, og dens prester ikke trenger mere mat, da man skulle tro at verden var befridd fra dette tøv. Dog det lever fortsatt under navn «Guds Sak».

Store hus og mange penger er i dag «Guds store sak». Jesus her i verden trengte kun så litt. Mon tro Bel er med i spillet? Ja vi får vel se en dag. Daniels søkelys bør gjøre sin visitt. (Sangboken Herrens Veier nr. 327)

Med utgangspunkt i disse ideer og idealer, var det langt på vei et mål i seg selv å ikke ha noe eget lokale. Dessuten sto Jesu gjenkomst for døra, derfor var det dobbelt dåreaktig å innrette seg som om dette var et blivende sted. Det var som vantro å regne. Til tross for disse sterke holdninger, skaffet Menigheten seg de første faste eiendommer på midten av 1920-tallet. Det første lokalet ble bygget ved dugnadsinnsats i Johan O. Smiths hjemby Horten, og sto ferdig i 1922. Et par år senere kjøpte Oslo-menigheten en liten bygård i Vogstgate 35 på Torshov, hvor stallen ble innredet til forsamlingslokale. Men det ble lokalet på Horten som fikk størst betydning. I noen år ble dette Menighetens nasjonale lokale hvor folk fra hele landet samlet seg til stevne to-tre ganger i året, gjerne i tilknytning til høytider og ferier. Her var det taler, sang og bønn fra tidlig morgen til sent på kveld. Bare av brutt av små matpauser, hvor man spiste sin medbrakte niste og snakket sammen om de temaer som forkynnerne hadde belyst. Når natten kom, ble lokalet omgjort til sovesal. Disse felles opplevelsene ble viktige inspirasjons- kilder for medlemmene og skapte et sterkt samhold i forsamlingen. Tilslutningen til forsamlingen økte på 1920- og 30-tallet, og lokalet på Horten ble snart for lite til stevnene. Allerede i 1930 flyttet man «sommerstevnet» til Nesbyen i Hallingdal, mens påske- og nyttårs-stevnene ble arrangert i leide lokaler i Oslo. Festsalen til Oslo Arbeidersamfunn, Storsalen til LO, Turnhallen og Blå Kors-salen var vanlige lokaler til disse arrangementene. Utover på 1950-tallet begynte man så smått å snakke om å skaffe et permanent stevnested hvor de kunne samles i fred og ro og kombinere åndelig oppbyggelse for de voksne med sosialt fellesskap for barna. På Nesbyen i Hallingdal hadde man allerede et visst fotfeste, og dette pekte seg ut som et

91 naturlig valg for noen. Det kunne bli en forlengelse av en positiv tradisjon. Ikke alle var like begeistret for en slik beliggenhet, og søkte andre steder. Aksel J. Smith kom over Nedre Brunstad gård som var lagt ut for salg. Dette var en kupert og tungdrevet gård på 100-150 mål, som lå ned mot Tønsbergfjorden ved Melsomvik. Tre små åkerlapper lå spredt innimellom fjellknausene og man regnet med at det skulle gå greit å få godkjent bruksendring på eiendommen hos Landbruks- myndighetene. Aksel Smith handlet resolutt og avtalte kjøpet av eiendommen på Menighetens vegne, etter å ha tatt en telefonsamtale med svogeren Sigurd Bratlie og topplederen Elias Aslaksen. Til det påfølgende påskestevnet, som ble arrangert i Oslo Arbeidersamfunns lokaler, laget han noe som liknet en generalforsamlingsprotokoll datert 31. mars 1956. I løpet av stevnet ble dokumentet signert av en rekke toneangivende personer:

Aksel J. Smith, Elias Aslaksen, Sigurd Bratlie, Andreas Nilsen, Trygve Sandvik, Arne Riise, Edwin Bekkevold, Hans Skutle, David Myhre, Kristian Hope, Georg Riis Pedersen, Edvin Andersen, Chr. Gangsø, Birger Larsen, Ronald Henriksen, William Gilbu, Birger Landgraff og Holm Andersen.

Dermed var formalitetene på et vis i orden, selv om de som skulle betale gildet; forsamlingens medlemmer, egentlig ikke var blitt konsultert i sakens anledning. Det betydde ingen ting for de fleste. Det var som det skulle være. De tre lederne; Elias Aslaksen, Sigurd Bratlie og Aksel Johan Smith hadde medlemmenes uforbeholdne tillit. Begeistringen var stor da eiendommen ble overtatt på våren 1956, og utviklingen av et stevnested kunne begynne. Siden lederne alltid hadde vært overbeviste motstandere av kollekt, hadde de ingen kapital til eiendomsutvikling, så løsningen ble storstilt dugnad. Låven på gården ble

92 ominnredet til losji og en rekke unge menn tok seg fri fra jobben og tilbrakte uker og måneder som dugnadsarbeidere på Brunstad. I Oslo påtok Menigheten seg rivning av et par brakker på Akershus Festning, og disse ble satt opp igjen som den første «nye» bygningen på Brunstad. Siden la man inn anbud på rivning av Sandefjord Bad, der man både fikk betalt for jobben og tilgang til brukte bygningsmaterialer til utbyggingen av Brunstad. Forsamlingslokalet ble påbegynt allerede samme år, og til sommeren 1958 hadde man fått støpt en plate som fikk et overbygg av provisorisk stillas og presenninger, og endelig kunne «Vennene» samles til stevne under eget tak. Og forsamlingen holdt til under dette provisoriske taket i mange år, før man fikk penger nok til å fullføre bygningen. Det var noe sjarmerende med dette provisorium, og stemningen var på topp under presenningen når Aslaksen med sine retoriske evner overbeviste oss om at det var KRISTI BRUD som var samlet i disse ringe omgivelser. Her var intet storslagent. Sigurd Bratlie, som var en mester i allegoriske fortolkninger, laget et stort poeng av at Pinsevennenes stevnested var lagt til Hedmarktoppen, mens Menigheten var samlet på Nedre Brunstad gård. Det lå en dypere mening i dette. Det var nok en Guds styrelse. Pinsevennene søkte det som var stort i denne verden, de ville gjerne synes, og bli akseptert i samfunnet. Menigheten søkte nedover til det som var ringe og uanselig, helt i tråd med det forannevnte sitatet fra Korinterbrevet. Det er noe paradoksalt i dette å være verdensmester i ydmykhet. Med det været en gjennomsnittlig norsk sommer har å tilby, ble presenningstaket ofte en dramatisk kulisse under vekkelsesmøtene. Det ble ekstra stemningsfullt i det svake lyset under presenningen når regnet høljet ned og vindkastene rev i bardunene. Denne sangstrofen var en sikker vinner:

Kast deg i Frelserens armer

legg deg til ro ved hans bryst. Hør hvor det stormer der ute ― her er det fredfullt og tyst.

Sangen var forfattet av T.B. Barratt i 1904, men det var ukjent for de fleste. Og dette var altså før det ble totalforbud mot sanger som ikke var skrevet av Menighetens egne medlemmer. Først etter fem-seks år var limtredragerne på plass, slik at lokalet kunne ferdigstilles med permanent tak og tregulv som ble lagt med brukte gulvplanker fra diverse rivningsprosjekter Menigheten påtok seg. Åkerlappene ble omgjort til teltplasser som sto for hoveddelen av innlosjeringen under stevnene, selv om det ble bygget stadig nye losjihus, hvor stevnedeltakerne kunne overnatte i køyer eller på flatseng i sovesaler.

Det var som om Brunstad ga ny selvtillit til lederne. De hadde noe synlig de kunne invitere interesserte tilhørere til. «Kom til Brunstad så skal du få se hva vi står for» var budskapet man formidlet. Og tilhørerne kom etter hvert i hundrevis fra Sentral-Europa og siden fra Canada, USA, Sør-Afrika og India. Den internasjonale suksess forsamlingen opplevde på 1960- tallet, hadde en klar sammenheng med Brunstad. Eiendommen endret også forsamlingens holdninger til kollekt og bygningsmasse. Gjennom 40 år hadde tradisjonen vært at penger til å dekke leie av lokale og andre små-beløp som driften krevde, ble lagt i en bøsse som var diskret plassert ved utgangen. Penger var ikke noe man snakket om. Det var noe som uoppfordret ble lagt i bøssen ved døra. På Brunstad ble denne praksis raskt endret. Nå ble det under allsang sendt ti-liters plastbøtter rundt mellom benkeradene, og på neste møte ble det opplyst fra talerstolen hvor mye penger som var kommet inn. Dette var noe nytt og fremmed, og representerte en kontrast til tidligere praksis. Dette er selvfølgelig verken spesielt uvanlig eller spesielt kritikkverdig. Kanskje er det en nødvendighet for å skaffe

94 tilstrekkelig finansiering. Grunnen til at jeg tar med dette som et poeng, er at dette var noe man i alle år hadde raljert over hos «de religiøse». Når så Aksel J. Smith mot slutten av 1960- tallet holdt en flammende kollekt-tale, var en ny barriere brutt. Maran-Ata gründeren, Åge Samuelsen, som fikk tilnavnet «Herrens glade hurragutt», var få år tidligere blitt kritisert i voldsomme ordelag hos Smiths Venner, nettopp for denne praksisen. Det var mange som fikk kollekt-talen i vrangstrupen, men snart var det en etablert praksis, og byggeaktiviteten kunne fortsette. Nå er det blitt samlet inn penger og bygget ut, kontinuerlig, snart i 50 år. Her er det forsamlingshus, bespisningsfasiliteter og sanitære anlegg som dekker behovet for ca. 4 til 5 000 besøkende. Anlegget, som må ha kostet minst 100-150 millioner, brukes beskjedne fem-seks uker i året. Dette er i sin helhet finansiert gjennom kollekt og dugnadsinnsats fra medlemmenes side.

Kjøpet av Brunstad er den viktigste hendelse i Menighetens historie. Det ga forsamlingen og lederne en kollektiv selvtillit som gjorde det mulig for dem å reise ut i verden og si «kom og se». Denne uanselige gruppen som tidligere hadde hentet sin identitet fra en felles HEMMELIGHET som var vanskelig kommuniserbar, hadde plutselig noe konkret som grunnlag for svar på det eksistensielle spørsmålet «hvem er vi». De talte med begeistring om «anskuelsesundervisning». Utlendingene ble invitert til Brunstad, for ved selvsyn å kunne bringe i erfaring hvordan «Den Levende Guds Menighet» ser ut og ter seg. Broderskap, fred og fordragelighet, i skjønn forening med sverd, ild og «fullkommen seier over all bevisst synd». Kjøpet av Brunstad førte også til betydelig mer samhandling medlemmene imellom. Aldri før hadde så mange tilbrakt så mye tid sammen, som når utviklingen av Brunstad stevnested tok til på slutten av 1950-tallet. Gjennom arbeidsfellesskapet oppdaget de andre sider ved seg selv og ved hverandre, og dermed fikk de tettere relasjoner og det

95 oppsto et vennskap som var frikoblet fra møter og skriftsteder. Det betydde også en utvidelse av hva det ville si «å lykkes». Selv om man ikke var en stor predikant, en stor dikter eller en stor sanger, kunne man være en viktig og betydningsfull person for fellesskapet. Som snekker, som elektriker, som fysisk kraftkar eller som kokk(e). Hva Brunstad har betydd for Menigheten illustreres av navnet forsamlingen har valgt; Den Kristelige Menighet på Brunstad. For meg synes det underlig at man så sterkt har motsatt seg det navnet som folk flest bruker: Smiths Venner, og i stedet har insistert på at man ikke heter noe som helst, eller eventuelt heter Menigheten. Samtidig har man internt brukt navnet «Vennene», hvilket ikke ligger spesielt langt fra det navnet folk flest har brukt. Som nevnt laget man et slags generalforsamlingsdokument i forbindelse med kjøpet av Brunstad, og der omtaler man seg som «Den Kristelige Menighet, som har sin opprinnelse ved avdøde Johan O. Smith, Horten og som utgir bladet Skjulte Skatter». Etter hvert har man endret på navnet, og i Brønnøysundregistrene heter det nå Den Kristelige Menighet på Brunstad, forkortet til DKM Brunstad. Fra en kollektiv identitet basert på En åpenbaring eller Et lys eller en Hemmelighet, har man nå en kollektiv identitet som baserer seg på En bygningsmasse og eventuelt Et sommerstevne som finner sted i første halvdel av juli hvert år. Samt noen arrangementer i mindre skala, i forbindelse med nyttår, påske og pinse. Takket være Brunstad endret Smiths Venner fullstendig karakter i tiårs-perioden fra 1955 til 1965.

Del 3 – Lederportretter

Hva verden kaller kjærlighet, jeg ikke vil og ikke vet. Guds kjærlighet jeg kjenner til, og den er ikke vek og mild; den er til dødens redsel hård, den byder klappe så det slår.

Henrik Ibsens Brand

Johan O. Smiths brever I dette kapittelet vil jeg presentere de lederne som har preget Smiths Venners utvikling og egenart. Gjennom å sitere en del av deres skriftlige arbeider, håper jeg å kunne gi deg et lite glimt av disse bemerkelsesverdige personene og hva de sto for. For Elias Aslaksens vedkommende gjennomgår jeg deler av hans trilogi: Livets Ånds Lover, utgitt på eget forlag i 1939. For Sigurd Bratlies vedkommende tar jeg for meg hans hovedverk; boken Bruden og Skjøgen, utgitt på eget forlag i 1948. For Aksel Johan Smiths vedkommende har jeg ikke funnet noen litterær produksjon som presenterer personen. Hans forfatterskap begrenset seg til små artikler i medlemsbladet Skjulte Skatter, med utlegninger av Skriftens ord. Forfatteren selv trer ikke så tydelig frem i artiklene. Derfor har jeg basert meg på det skriftlige ettermæle han får i Skjulte Skatters minnenummer. Jeg begynner med begynnelsen; Johan Oscar Smith, og tar for meg hans korrespondanse som etter hans død ble utgitt i bokform på Skjulte Skatters forlag. Som nevnt tidligere i boken, var Smiths virke sammenfallende i tid med den ni år eldre Thomas Ball Barratt. Begge hadde en bakgrunn i Metodistkirken, og begge etablerte egne frikirkelige samfunn på starten av forrige århundre med utgangspunkt i apostlenes opplevelser på pinsefestens dag. Og begge satte spor etter seg, hver på sin måte. Pinsebevegelsen er en deltakende aktør i det kristne landskap i Norge, mens Smiths Venner fortsatt er en isolert enklave, uten noen relasjoner ut over sin egen krets, og dermed uten påvirkning utenfor sitt eget, lukkede miljø. De deltar aldri i det offentlige ordskifte og har heller ingen relasjoner til andre kristne miljøer. Dermed mottar de ingen åndelige impulser utenfra og gir ingen impulser ut til andre. Det må være noe ved lederskapet og den grunnleggende kultur som har ført til en slik isolasjonisme.

Isolasjonismen er nok også årsaken til at Johan O. Smith (1871-1943) ikke er nevnt i norske leksika, mens både Thomas Ball Barratt (1862-1940), Lars Levi Læstadius (1800-1861) og Hans Nielsen Hauge (1771-1824) omtales i de fleste leksikale verk. En av Sveriges største nålevende forfattere, Per Olov Enquist, har skrevet en omfattende biografi i romanform over Lewi Petrus. Hans nære samarbeidspartner og rival, Sven Lidman, har også blitt hedret med en brutalt ærlig biografi, utgitt på forlaget Natur och Kultur. For Smiths Venners vedkommende foreligger det bare panegyriske interne skrifter og bøker, begrenset interesse, og ikke noe av dette har nådd ut til allmenheten. De holder seg i sin egen lukkede enklave, hvor de kan definere Virkeligheten og Sannheten, uten forstyrrende alternative perspektiver.

J.O.Smiths Etterlatte Brev er utdrag av hans omfangsrike korrespondanse, som ble samlet inn og utgitt i bokform etter hans død. Dette er fremfor noe hans dokument til ettertiden, og gjennom denne korrespondansen kan vi bli litt kjent med denne bemerkelsesverdige personen og de ideer han ble drevet av. Brevene er til 95 prosent utlegninger av Skriftens ord. Hensikten med mine studier av korrespondansen har vært å bli litt kjent med personen bak brevene. Derfor har jeg konsentrert meg om de passasjer hvor han i korte glimt forteller noe om sin selvforståelse og sitt syn på omverden. Det som kommer her er altså ikke et representativt sammendrag av boken, men små fragmenter som tegner et bilde av brevskriveren. Dette bildet er kortfattet og ufullstendig, men det kan gi oss noe innsikt i personen som formet Menighetens utvikling.

Brevene ble selvfølgelig skrevet uten tanke på at de en dag skulle publiseres i bokform. Derfor kan det synes urimelig å bruke dem som dokumentasjon. Samtidig sier han selv ganske tidlig i korrespondansen: Det er uhyre god undervisning man får

99 selv når man skriver om disse ting, for ofte kommer lyset når en skriver. Og så lærer man seg å fatte seg så klart som mulig og kort som mulig (Johan O. Smiths Etterlatte Brev, side 35). Det ser ut til at det tankegodset som Smiths Venner er bygget på ble til gjennom disse brevene. Tankene ble tenkt mens han satt bøyd over skrivebordet. Dermed utgjør de selve kildematerialet for hele bevegelsen. Omtrent halvparten av boken er brev han skrev til sin ni år yngre bror Aksel, som fra 1905 også ble en aktiv kristen, i en alder av 24 år. Begeistringen over dette valget hos den yngre broren fører til en flom av brev. Det virker som om det er en demning som brister. I en periode er det minst ett brev pr. uke og ofte kan han ikke vente på svar, men må sende nye brev. Han har åpenbart mye på hjertet, og håper at han skal finne en tilhører i broren. Det kan tyde på at han har følt seg ensom, og når han oppdager brorens interesse for de temaer som han selv fyller hele sitt liv med, blir han overveldet av sin egen begeistring. Det ser ut til at broren også føler seg overveldet. Av brevflommen. Bare to måneder etter det første brevet responderer Johan O: Du synes visstnok mine brev er altfor sterkt forserende, så du føler en trang til å bremse. Men du kan tro det gjør godt å få et klart blikk på livet straks, for det vil bevare fra meget som en ellers kan komme opp i (J.O.S’ Brev side 45). Johan O. er meget raskt i gang med å undervise sin yngre bror, samtidig som han forteller hvem som har vært læremester: Men Gud, som er mektig på undervisning og lærdom, han har vært min læremester og intet menneske. Hva Gud har gitt meg, har han gitt ved åpenbarelse i sin kunnskap, og nå kjære bror, skal jeg si deg årsaken, men ikke alle fordrar slike sannheter. Noe senere skriver han: På siste møte fortalte jeg vennene at Gud hadde gitt meg åpenbarings Ånd i sin kunnskap like fra første stund av i 1900, da jeg mottok Ånden, og at det var nødvendig å si dette for at tilliten skulle styrkes.

100

Mange synes det er trygt å innordne seg personer som har sett Lyset og som mener at de kjenner sannheten. Da har man faktisk tilgang til Svaret på mange kompliserte spørsmål. Og det fritar for ansvar. Denne symbiosen er selve grunnlaget for mange religiøse bevegelser: På den ene side har vi sterkt selvhevdende ledere som trenger tilhengere som kan bekrefte deres selvbilde. På den annen side har vi personer med stort underkastelsesbehov som trenger en sterk leder som de kan beundre og være lojal overfor. De låner kraft fra den sterke lederens karaktertrekk. Dersom han med suveren styrke hevder å stå i direkte ledtog med Gud selv, blir de en del av et stort, kraftfullt system hvor det føles greit å være svak. I samme brev fortsetter han: Det er meg en stor fryd at du begynner å høre forskjell på røsten, å skille hyrdens røst fra leiesvennens, som flyr når ulven kommer. Vi kan aldri få vært radikale nok her. Syng ut sannheten på ethvert sted, og følgen skal bli den at du selv skal bli overvettes glad, men folk skal si om deg at du er av djevelen og gal. Her blir broren tvangsrekruttert så å si, til den kamp som Johan O. hadde bestemt seg for å kjempe. Kampen mot de etablerte autoriteter i kristne miljøer. Dette ble det unike særpreg ved Menigheten like fra starten av, og det ble hans livskall å vedlikeholde dette motsetningsforholdet, som til tider kunne se ut som fiendskap.

En protestbevegelse som slutter å protestere har selvfølgelig utspilt sin rolle. Derfor har det blitt en umulighet for Smiths Venner å være imøtekommende overfor andre kristne forsamlinger. Det ville nærmest bety styrt avvikling. Språket og væremåten utgjorde også et stilmessig brudd med det vante. Det var krig og krigsmetaforer det gikk i. Smith fikk mye tilbakemelding på dette, men var ikke villig til å moderere seg: Jeg innrømmer at jeg er svært hård og bus frem, men Gud har skapt meg slik, og jeg føler det er min gjerning i Kristus å buse frem uten skånsel der hvor det trenges, for derved finner jeg en kostelig fred og seier. Dette at han fant slik glede i å

101 nedkjempe andre verbalt, er spesielt. Det ble hans varemerke så å si, som skapte et fryktregime, som fortsatt preger forsamlingen. Å motsi ham, betydde overhøvlinger i møter og samlinger, som de færreste ønsket å utsette seg for. Mange takket for seg og forlot forsamlingen, mens de som valgte å bli (og alle tilhørerne) hadde fått en virkningsfull leksjon i hvordan det går med de som legger seg ut med Herrens salvede.

Kun en gang innrømmer han at han møtte sin overmann: Broder NN. gjennomhaglet meg grundig for det siste festmøte, hvor også du var til stede. Men jeg kunne jo ha godt av pryl, fordi jeg ikke tok det minste hensyn til at det var folk til stede som siktet mine ord som hvete. Dog, Broder NN ikke bare prylte, men han drev pumpespikeren inn med den største slegge og all den kraft han eide. Broder NN sa at når jeg ikke hadde kjærlighet, så var all min tjeneste intet, all min kunnskap intet, og alt ble redusert til intet. Jeg følte det som et slag av en mokker [maritimt uttrykk for hammer] i hodet, og tenkte på det på hele førstevakten. Men til tross for at denne tilbakemeldingen åpenbart gikk dypt inn på ham, førte det ikke til at han tok det inn over seg og revurderte sine egne holdninger og sin egen væremåte. Han fortsetter ufortrødent: (men [jeg] er nå kommet til det resultat at jeg har bedre av det enn en skjeppe smiger. Og forresten er det jo egentlig meg som har begynt denne kampmetode, så jeg får finne meg i å ta en støt (s.204). Ikke noe tyder på at han tenkte igjennom om kanskje «Broder NN» hadde et relevant poeng som han burde tenke over. Som han tidligere sa til sin bror, var Gud selv den eneste læremester han aksepterte, og alle andre burde derfor lytte og lære når Smith talte. ― I en alder av 36 år hadde han ikke lenger noe å lære av andre. Han ser på seg selv som en profet og forklarer hvilken rolle dette er: En profet er en mann som står i Guds hemmelige råd. Det er en som står på egne ben og ikke voktes av noen hyrde uten av Jesus, men som selv er hyrde. En profet er mellommann mellom Gud og folket og er Guds talerør. [...] Han står i Guds hemmelige råd og

102 kjenner Guds nidkjærhet og Guds måte å styre på liksom ministrene lærer å kjenne kongen og kan på en prikk si hva han ynder og hva som mishager ham (s.120).

For å forstå ulike verdigrunnlag kan det virke avklarende å stille spørsmål om hva det vil si å lykkes. Betyr det å overvinne egne svakheter, eller betyr det å overvinne andres? Det ser ut til at Smith opplever suksess gjennom å stille andre til veggs. Dette er en viktig kilde til glede og tilfredshet, og en bekreftelse på at han har Gud på sin side. Enkelte steder i sin omfangsrike korrespondanse anbefaler han å fornærme folk i full offentlighet. Jeg vet nær sagt ikke hvordan man skal få lært dem opp til krig, hvordan man skal få lært dem til å «snøfte» Satan når han vil trenge inn i forsamlingen, så man kan få ham ut på et tidlig stade. Han fortsetter med konkret anbefaling om å dele ut personlige fornærmelser. Han vil på den måte bli grundig avvæpnet i alle manns påhør, og du vil få en langvarig fred, og de andre får redsel for deg (s. 318). Det ser ut til at han helt bevisst bruker frykten som våpen. Gjennom å være uberegnelig og se helt bort fra alminnelige sosiale regler, ønsket han å tilrane seg makten i nær sagt alle relasjoner. De relasjoner han ikke klarte å dominere, definerte han seg ut av. Han ser helt enkelt bort fra muligheten av at han selv kan ta feil, at han kan misforstå situasjonen, at han kan blande sammen egne motiver og andres. Dette avslører noen bekymringsfulle personlighetstrekk.

Krig var, og er fortsatt, en viktig metafor i Menighetens skrift og tale. Det er noe heroisk med dette, og alle vet at i krig er det andre regler som gjelder enn i det sivile liv. For det første handler man på statsmaktens vegne, og man er selv en del av maktapparatet. For det andre må de handlingene som gjøres, ses i lys av nettopp krigssituasjonen. Det unike hos Smith og hans venner er at de utgjør Guds maktapparat her på jorden. En noe mer beskjeden beskrivelse ville være å si at man var en del av maktapparatet, men de

103 velger konsekvent å omtale seg som selve maktapparatet, og dermed handler lederne på vegne av Gud selv. Stå med saliggjørelsens hjelm på hodet, rettferdighetens panser om lendene, ombundet med ferdighet i fredens evangelium, med troens skjold hvori alle Satans gloende piler slukkes, og grip så dertil Åndens sverd, som er Guds ord (s.22). Dette siste med Åndens sverd, er fortsatt en av de vanligste språkblomster som benyttes. Bibelsitater som for det meste er tatt fullstendig ut av sammenhengen benyttes for å sable ned alt og alle som ikke er en del av Menigheten. Det vil si alt og alle som ikke underkaster seg statsmakten ― ledelsen i Smiths Venner. Etter «vekkelsen» på begynnelsen av 1990-tallet ble det legitimt å sable ned forhenværende betrodde ledere ved bruk at fantasifulle fortolkninger av bibelord. «Dette er krig ― det er krig på kniven!»

De fleste av oss har sin ektefelle som et viktig korrektiv, men heller ikke fra den kanten var Smith særlig mottakelig: Pauline [hans kone] synes jeg skriver for hårdt, men sant å si, jeg kan ikke andet; og enhver som vil ha noe med meg å bestille, får tåle det slik jeg har det. Man børster med en børste, slår med en hammer, hugger med en øks, sager med en sag. Øksen, hammeren, sagen og børsten kan ikke bytte tjeneste. Dette til trøst og balsam i det hårde (s. 79). Intet tegn til økt selvinnsikt eller selverkjennelse her. I 1907 hadde han åpenbart også fått korrektiver fra sin far for at han reiste rundt og straffet og tuktet alt og alle. Dette var hans respons på farens korrektiv: Jeg skriver ikke dette brev for å gjendrive deg far, men for å skue saken fra en annen kant. Du skriver i ditt brev: «Det er bra nok at vi avstraffer hverandre, men vi må være varsomme så vi ikke selv blir fristet og blir indsnørt ind i et nett vi selv ikke merker for sin finhets skyld.» [...] Den som påtar seg for megen myndighet blir forhatt,» sier ordspråket. Men når man ikke påtar seg mer myndighet enn det Gud har gitt en, da skjer alt sømmelig og er som det skal være. Dersom den som har fått tildelt gave av Gud til å styre, ikke styrer, så vil andre dukke opp og styre alt ut på den brede vei før en vet ordet av det (s. 97).

104

Faren hadde altså ikke innsett at sønnen hentet sin myndighet fra Guds egen orden. Korrektivet var forfeilet.

Midt i disse selvhevdende uttalelser er han også ydmykhetens fanebærer: Du skal ikke spare hovmodsånden, du skal knuse den. Du skal ikke se opp til personer som øver hovmod, men forakte dem ― dog ikke dem, men det. [...] Da jeg var i Kristiansand sist, led I alle av en god dask stormannsgalskap. Håper du Aksel er forstandig og avviser galskapen, for det er det ringe og uanseede i verden som Gud utvelger for å beskjemme det som tykkes seg å være noe (s.69). Bare et par sider lenger ut fortsetter han sin undervisning av broren med følgende passasje: Håper du hengir deg ganske og aldeles til Gud, så du ikke blott og bart blir slik en religiøs dåsmer og religiøs lasaron for hvem mørke og mulm er bevart til evig tid. [...] Bry deg aldri om å ta råd fra religiøse, for de fleste er bedre kjent og erfaren i kjødet end i Ånden. Snakk om poteter og flesk og kjøtt, da er de hjemme og kan svare, men går du utenom det håndgripelige, da står de der og måper og vet verken ut eller inn (s.71).

En felles hemmelighet utgjør sementen i mange samfunn og organisasjoner. Dette å besitte en felles hemmelighet som bare blir «kjent til» og «forstått» av de privilegerte innviede, virker samlende og identitetsgivende. Og det beskytter mot angrep utenfra. De som angriper, eller trekker noe i tvil, kjenner ikke til HEMMELIGHETEN, og er derfor ikke meningsberettigede. Slik kan man heve den kollektive bevisstheten til høyder hvor man er helt uten kritikk, og bygge et fellesskap som ingen andre kan vurdere. En viktig bestanddel av HEMMELIGHETEN er et eget språk som ingen andre enn de innvidde forstår. Et stammespråk. Med utgangspunkt i dette språket kan man så bevise andres manglende innsikt og forståelse. Denne manglende forståelse for det man snakker om gir makt til den som besitter HEMMELIGHETEN. De som selv er innenfor men ikke forstår

105 deler av språket, velger klokelig å tie. Å si at dette er ubegripelig eller meningsløst, ville være å kompromittere seg selv. Det hemmelige språket presenteres i komprimert form i følgende sitat: København, 5. mars 1931 Nå skal vi fredag og lørdag ha til emne: Kjødets legeme, syndens legeme, dødens legeme. Kjødets gjerninger, legemets gjerninger, døde gjerninger, Guds gjerninger, Åndens lov, syndens lov, loven i lemmene og loven i sinnet. Det gamle menneske, det nye menneske og syndens menneske. Alt dette er avertert.

Det er selvinnlysende at de fleste ville stille seg «måpende» til denne terminologien, som han selv hadde funnet opp, og dermed var det bevist at de andre lite eller intet forsto av disse dyrebare hemmeligheter.

Johan O. Smiths urokkelige selvtillit hadde sitt utspring i de sterke religiøse opplevelser han hadde i 1900, hvor han mente at Gud selv begynte å tale direkte til hans indre ― til hans ubevisste jeg. Dette ble også hans bror til del på slutten av 1906. Han responderer på Aksels kort med følgende brev:

Just som jeg stod og skulle gå på kontoret i dag, fikk jeg ditt brev. Det var med spenning jeg åpnet det; men ved å lese det, begynte mitt hjerte å juble av fryd, og jeg kunde ikke holde tårene tilbake. [...] Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive nå, for du har jo selv salvelse fra Gud, og salvelsen skal lære oss alt og minne oss om alt Jesus har sagt (s. 84).

Nå var altså også hans bror kommet til det stadiet hvor han ikke lenger behøvde å ta imot annen lærdom enn den som Gud selv talte i hans indre. La oss et øyeblikk forlate Johan O. Smith, og se litt nærmere på hva broren opplevde. I den lille boken Fire trin i

106 en troendes liv som han fikk utgitt post mortem på Skjulte Skatters forlag kan vi lese om denne opplevelsen:

Aandens daap eller kraftens stadium. En ny, hittil ukjent aapenbarelse av Gud bryter ind i sjælen i samme øieblik kraften fra Gud gjennomstrømmer den. Livet er med et slag plutselig forandret. Fra den sjeliske er man kommet ind i den aandelige sfære. Guds kraft gaar ofte som en kjendbar strøm gjennom hele legemet medbringende en uendelig salighet, som utløser seg i en overvettes fryd og glæde. Man er kommet fra avmagt ind i Guds kraft, fra mørke ind i skjønt lys. Guds fred sænker seg dypt ind i sjælen; den er i sandhet som en mektig flod; gleden ombølger den som en herlig luftning fra himmelen, søt og vederkvegende; sjælen er som indhyllet i en taakedis. Den hviler som i idel kjærlighet. Sjælen magter nesten ikke si andet end tak og pris i dette øieblik. Lovsang har fyldt hjertet, tonerne synes at gi gjenklang i himlen.

Umiddelbart kan dette kan se ut som beskrivelse av en rusopplevelse, hvilket også var den spontane reaksjon ved pinsefestens dag. «De har drukket seg fulle på søt vin» var betrakternes kommentarer i Apostelgjerningene kapittel 2. Fra nå av utgjør han og broren et tospann som har blitt pålagt store oppgaver:

Gud har gitt meg en tilsynsmanns gjerning her på Horten, og har lagt alle tråder i mine hender. Gud har gitt meg makt til å avgjøre stridigheter og la den få rett som har rett. Han har gitt meg makt til å løse alle vanskeligheter osv. Ingen har ansatt meg i denne gjerning, uten Gud selv. Da jeg har full forståelse av og full klarhet i at Gud har gitt deg den samme gjerning i Kristiania, så vil jeg be og formane deg til at du skjøtter denne vanskelige gjerning, men dog velsignede gjerning, med all skjønnsomhet. [...]

107

De kjødlige vil oppta disse ting som selvros, men de åndelige vil forstå det. [...] Jeg skal ut i mai med panserskip. Hva det trenges nå rundt i Menighetene er først og fremst tilsynsmenn (eldste), dernest tjenere. En trenger dog mest av alt apostler som kan innsette og finne ut de rette menn til disse store gjerninger.

Ja, nå har jeg skrevet til deg om ting som antagelig ikke har vært praktisert meget siden apostlenes dager (s.125).

Senere kobler han sine åndelige kvaliteter og sin krigerske væremåte sammen til en helhet:

Jeg vil ikke rose meg selv over all måte, men jeg tør påstå at siden jeg fikk Guds Ånd, har jeg alltid lagt vinn på å være velbehaglig for Gud, og har hele tiden hatt en vemmelse for å tekkes mennesker. Dette har brakt meg så rike belønninger at mitt hjerte hopper av fryd over at ingen av disse kjødlige mennesker kan fryde seg over å ha overmannet meg. Men alltid har disse ord gått i oppfyllelse: «Intet våpen som blir smidd mot deg skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt; dette er Herrens tjeneres arv og den rett de får av meg, sier Herren» Esaias 54,17 (s.129).

Dette siste er fortsatt ett av de viktigste sitater for ledelsen i Smiths Venner.

La oss bevege oss videre, og se på hvilket forhold Johan O. Smith hadde til den personen som, nest etter hans bror, sto han nærmest, Elias Aslaksen. Den omtale han får i Smiths korrespondanse med sin bror, fortjener å bli sitert. Det er et godt utgangspunkt for å forstå den unike posisjon Aslaksen fikk i Menigheten. I et brev til broren Aksel, skriver Smith den 14. mai 1909:

Broder Aslaksen (kadetten) har nå fått eksamen og ble nr.1 med et godt forsprang til annenmann. Krigsskolens sjef ― kommandør Dawes ― gratulerte ham. Han blir mere og mere grei for hver

108 gang vi taler sammen. Det er en bestemt natur. Han har en grei forståelse på mange ting, og hva han har, er rent. Han har lett for å prøve forskjellige ånder. Det er morsomt å høre hvor greit han kan gjøre forskjell (s.173).

Tre skritt fra livet må man holde alle mulige mennesker, og aller mest religiøse ledere, om man skal beholde fekteavstand og plass for å svinge Åndens sverd. [...] Broder Aslaksen blir en sann stridsmann, og det er en fryd å høre ham. Jeg føler han har en inderlig kjærlighet til oss i Ånden. Broder Ellefsen kan jeg neppe kjenne igjen. Hele hans tale er om i sitt resterende liv å vandre i Kristi fotspor. [...] Broder Aslaksen var her for et par dager siden. Han er sikkerlig et av Gud utvalgt redskap som er under utvikling (s.211).

Broder Aslaksen var her i går. Gud gav meg nåde til å tale mer fritt til ham enn noensinne før, om å løsne og slite over alle bånd. Han lo av fryd og mottok ordene i sitt hjerte. Fritt ut av posen har jeg ikke kunnet tale til ham før, som just nu. Det er stoff i den karen, ser det ut til (s.213).

Løytnant Aslaksen hadde siste dag om bord i «Frithjof» som kadett (eldstemann) stått opp og avlagt vidnesbyrd for sine kamerater. Flere hadde tårer i øynene. Han spurte sist han var hjemme, om vi i vinter kunne gå igjennom brevet til Romerne, da han ville få mere foredrag og ikke så meget lesning på sjøkrigsskolen (s.227).

Broder Aslaksen fortalte at han har skrevet hjem at de får være forberedt på at han en dag i nær fremtid går helt ut av marinen for å ofre seg helt i Herrens tjeneste. Han ber Gud å handle hurtig med seg, at han kommer inn i Kristi lidelsessamfunn, og at han må bli forunt å lide for Kristi navns skyld. Det er en merkelig mann. Han sier selv at han i den sist måned har gjort store fremskridt, og det er sant. Han har fått en vidtgående oppfattelsesevne og bønnens Ånd. Mon det blir av denne mann? (s.232)

109

Broder Aslaksen leverte i dag kl.1 sin avskjedsansøkning som var et eneste vidnesbyrd om Jesus Kristus, hvem han for fremtiden aktet å tjene helt og udelt ― eventuelt som misjonær. Kl. 2 ble han sendt bud etter, og da anmodet om å ta noen dagers permisjon for å tale om tingene med sine foreldre før han gjorde noe mer med ansøkningen, som var stilet til kongen. [...] Broder Aslaksen kan jeg ikke noksom rose, han er en av de få. Gud må ha en særlig hensikt med ham. Det er underlig å høre den visdom han har mottatt av Gud. Det følger med ham en vekkende Ånd, og jeg tror det er mer enn alminnelig gjæring blant oss her nå (s.234).

Som det fremgår av disse klipp fra Smiths korrespondanse, beundret han Aslaksen på mange vis, hvilket kunne tilskrives minst to forhold. Først og fremst hans kombinasjon av intellekt og satiriske evner, som bedre enn noen annen satte han i stand til å føre verbal krigføring. Dette var evner som de færreste kunne matche. Dernest kom Aslaksens beundring for Johan O. Smith, som bekreftet Smiths selvbilde. Dermed oppsto det en fantastisk gjensidig beundring mellom disse to. En beundring som raskt utviklet seg til et kulturtrekk, som fortsatt preger forsamlingen. Uttalt beundring for lederne, med stadig gjentatte panegyriske hilsningstaler er en fast del av samværene. Det er en grunnfestet tradisjon å «takke Gud for BRØDRENE og det lys de lar skinne i forsamlingen» i de vitnesbyrd som avlegges på møtene. Og det kan aldri gjentas ofte nok.

Forholdet mellom Smith og Aslaksen kan oppsummeres på en fortettet måte i to sitater fra boken Smiths Brever. Først Smiths brev til Aslaksen datert 19. april 1927:

Gud har gitt deg en ånd og et skarpt sverd, bruk det alle dine levedager. Takk for dine gode ord til meg i en stor forsamlings påhør. Jeg tok det som fra Gud selv, ettersom det var sagt til

110

Guds ære og med visdom. Også dette bidro til å styrke enheten innad og utad (s.319).

Motsatsen til dette kommer i Aslaksens nekrolog som også siteres i samme bok:

Natt til 1. mai 1943 hensov denne vår elskelige og høyt elskede bror i Herren, han som har vært vår årvåkne, ypperlige og trofaste leder og tilsynsmann gjennom så mange år. Dermed har den største Guds mann vi kjenner i vår samtid, avsluttet sitt løp i denne verden. [...] Hans troskap mot Gud, og det lys som Gud gav ham, overstiger i høy grad det alminnelige, ja i så stor grad at han må regnes som en reformator.

Elias Aslaksens lovgivning Som nevnt tidligere i boken, ville det ikke blitt noen Smiths Venner uten Elias Aslaksen. Han var den lysende begavelsen og gudbenådede retoriker som Smith trengte for å kunne bygge opp en menighet. Han kombinerte religiøs fanatisme med sjarm og humor, på en besnærende måte. Ingen stilte seg likegyldig til Aslaksen. De fleste innenfor (men langt fra alle) underkastet seg villig hans retoriske poenger, mens mange utenfor så på ham med hoderystende undring. Han kunne hente ut to-tre ord fra Bibelen og utlede de mest fantastiske, og etter hans mening selvinnlysende, resonnementer av disse. Totalt løsrevet fra enhver sammenheng ble det Guds Ord og Guds befalinger ut av det allikevel. For Elias Aslaksen var ikke Bibelen bare Guds Ord, det var også en slags idiomordbok ― et oppslagsverk med spesielle ord, faste uttrykk og talemåter ― som han kunne plukke fra når han skulle formidle sine synspunkter og illustrere sine poenger. Og han var svært fri i sin bruk av denne

111 idiomordboken. Han kunne for eksempel hente et uttrykk fra Salomos Høysang: «Vi har en liten søster og bryster har hun ennå ikke.» Helt uanfektet benyttet han dette til å forklare at «det ikke er nok at vi er på rett vei og har den rette trang, vi må også ha nådd en viss modenhet om vi skal være med i Brudeskaren» (Traktaten Jesu Kristi Brud (1948) Side 29). Det er umulig for meg ― innenfor denne bokens rammer ― å gi en fyllestgjørende presentasjon av fenomenet Aslaksen. Men jeg håper å kunne formidle et lite glimt av denne sammensatte personen, som på avgjørende måte forandret livsløpet til så mange mennesker, inkludert Johan O. Smith. I ettertid tidfestet J.O.S. Menighetens tilblivelse til sitt møte med den unge Krigsskolekadetten i 1908. For å gi en liten presentasjon av Elias Aslaksen, velger jeg å ta for meg hans trilogi Livets Ånds Lover. Grunnen til at jeg velger nettopp denne boken, er at den er så full at retoriske kunstgrep og sterke meninger, at de i seg selv blir et portrett. Alle tre bind ble utgitt på eget forlag i 1939. Aslaksen innleder sin lovsamling med å forklare den grunnleggende forskjellen mellom Moseloven og Livets Ånds lov, med vekt på at det fulgte nåde, dvs. hjelp og kraft med den sistnevnte. Takket være den nåde og hjelp som følger med Livets Ånds lover, er det mulig å overholde dem, selv om de er langt strengere enn Moseloven. Synd, sier Aslaksen, er lovbrudd, mens seier over synd er lovlydighet. Og dette er rammen hans lovgivning skal ses i lys av. Dersom man etterlever disse lovene kan man være trygg på at man ikke forsynder seg. Dersom man bryter disse lovene, vil man få oppleve «Guds hevnende rettferdighet». Første del av trilogien begynner med «Troens Lover», og §1 har han gitt navnet Fullvisshetens lov, som han utlegger slik: «Tro er full visshet om det som håpes. ― Hebr. 11,1. Det fremgår med all tydelighet av Mark. 11,21-24 at det ikke går an å tro uten at det må skje. Dette er lov. Tro er full visshet. Så sant man har full visshet, så skjer det. Vi oppflammes sterkt til å tro Gud: ‘Ha tro til Gud!’ ‘ Tro bare (vær fullvisse) at I har

112 fått det, så skal det vederfares!’ Dette er lov, en del av Livets Ånds lov, fast takst for alle personer, i alle tilfeller, gjennom alle tider og slekter. Fullvisshetens lov frigjør fra uvisshetens og vantroens lov.» For meg er det naturlig at han begynner med dette, som jeg tror utgjorde et sentralt punkt i hele hans tilværelse. Han oppga sin yrkeskarriere før den var begynt og levde fra hånd til munn hele livet, i trygg forvissning om at alt skulle ordne seg. Uten fast inntekt etablerte han en stor familie, og han holdt fast på dette levesettet livet ut. Han utpensler dette tema videre i §2 ― Tillitens lov: «Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss; og dersom han hører oss, hvad vi så ber om, da vet vi at vi har de ting som vi har bedt ham om. ― 1. Joh 5,14-15. De som forlater seg på Herren, er som Sions berg som ikke rokkes, men står evindelig. ― Salme 125,1. Det går ikke an å sette sin lit til herren og så bli til skamme, å stole på ham uten å bli hjulpet. Dette er lov. Tillitens lov frigjør fra mistillitens syndige lov.» De neste lover spinner videre på samme tema: «Troens lov gjør oss urokkelige og frigjør fra all vaklen» (§3). «Guds absolutte vilje er at vi skal ha fullkommen tillit til ham, blind tillit! [...] Ubekymrethetens livslov frigjør fra bekymringens syndige og drepende lov» (§4). «Det er lov at den som tror på Gud er mandig og sterk. Å tro på Gud og være svak, det henger ikke sammen. [...] Livets Ånds lov frigjør fra kraftløs- hetens og kjerringaktighetens syndige lover» (§5). «Den gir ikke rum for noe som er løst eller vaklende» (§6).

Disse sterke holdninger står i kontrast til kalvinismens «husk alt er ditt ansvar!» Aslaksen hadde bare ansvar for én ting, blind tro på Gud, og så var resten Guds ansvar. Dersom han ba til Gud om mat til i morgen, og ikke fikk det, da var vel det Guds vilje, og dermed måtte det ses som en unik anledning til frelse.

113

At Aslaksen valgte en slik levemåte i sin ungkarstid er selvfølgelig helt uproblematisk. Han tøyde grensene for hva han selv kunne utstå og fikk testet ut egne holdninger og reaksjoner. Litt verre ble det med disse holdningene og dette levesettet da han fikk familie. Å utsette sin kone for slik ekstremsport er betenkelig. Å utsette sine barn for det kan oppfattes som omsorgssvikt. Heldigvis hadde han en liten venneflokk som tok ansvar. De så familiens behov, og etter hvert ble det en jevn strøm av milde gaver, både i form av penger og i form av mat og klær, som fant veien til Aslaksens hjem. På denne måten fikk familien det de trengte til livets opphold, og Aslaksen fikk bekreftelsen på at Gud sto ved sine løfter. Dermed kunne han fortsette på samme vis, hele livet gjennom. Han behøvde aldri å ta ansvar for det timelige. Gud ordnet med alt.

Hvilens lov gir oss uopphørlig sabbat i vårt indre. [...] Det er en naturnødvendighet, en ufravikelig lov at den som har tro, han har hvile i sitt indre. Hvilens lov er troens lov som frigjør fra den vantroens og tvilens lov som gjør mennesket urolig, redd og utrygg (§13).

Litt lenger ut i første del av trilogien kommer Rettferdighetens lover, hvor han legger for dagen en sterk rettferdighetssans og gir strenge regler for økonomiske forhold. I §1 ― Pålitelighetens lov ― starter han med å sitere Lukas 16,10: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» Og han fortsetter:

Rettferdighetens lov driver oss til å oppfylle våre forpliktelser, både hjemme og borte og i menigheten, både idet jordiske og i det åndelige, både i smått og i stort, til å gjøre vår plikt på alle vegne, til å bli på post, til å holde kontrakter, til å bli i vår dåps pakt. Den som ikke gjør således, er en urettferdig mann,

114

ja strengt talt: en kjeltring. Pålitelighetens lov er en rettferdighetens lov som frigjør fra upålitelighetens, utroskapens, forsømmelsens og kjeltringstrekenes urettferdige lover.

I neste paragraf fortsetter han:

Å betale hva man kjøper, og hvad man skylder for øvrig, både i det timelige og i det åndelige, hvad det enn gjelder ― det er A-B-C’en i rettferdighetens lov. Betalingsloven frigjør fra kjeltringstrekenes og skyldbetyngethetens syndige og drepende lover.

Disse normer har i tidens løp vært gjeldene regler og retningslinjer for menighetens medlemmer. Aslaksen satte normen, både i ord og handling. Meg bekjent har aldri noen trukket Aslaksens rettskaffenhet i tvil. I tillegg til de sterke beskjeder om at «her skal vi ikke ha noen kjeltrinsgstreker» (det er en god idé å formulere seg folkelig) hadde han også andre økonomiske retningslinjer: Å betale kontant er rettferdig og elskelig. Det bevarer fra mange snarer og ugreier. I §8 sier han:

Avbetalingsmetoden er ikke så god, sier han i. Den kan forsvares, hvis man da ikke tar på avbetaling mer enn hva man rimelig kan tenke seg å kunne overkomme og betale. Men dette er jo ikke lett å bedømme. Å borge [ta ut varer, med avtale om senere betaling] er heller ikke godt. Det er noe på det uvisse. Man vet ikke om man får betalt det. Kontantloven frigjør fra å risikere å gjøre sin neste urett.

Disse retningslinjene blir ekstra sterke når vi ser dem i lys av den økonomiske situasjonen mange var i på den tiden. I «de harde 30-årene» var det mange som i lange tider ikke hadde til livets opphold, og derfor måtte ta matvarer «på borg». Jeg vet at dette iblant var situasjonen for vår familie.

115

Aslaksen var absolutt i nærmest alle sine holdninger, hvilket kunne være prisverdig, men det kunne også være urimelig og skape en utilstrekkelighetsfølelse hos mange. Det er disse sterke doktrinene som langt på vei sier at folk ikke skal gjøre selvstendige vurderinger og avveininger. Aslaksens ord var lov, og lover er til for å overholdes. Basta! At han omtalte dem som Livets Ånds lover, forandrer ikke på den realitet at det var han som utledet dem, iblant med særdeles tynt belegg i Skriften. Paragraf 33 ― Antikausjoneringsloven ― starter med sitat fra Salomos Ordspråk 17,18: «Et menneske som fattes forstand, gir håndslag og går i borgen hos sin neste.» Dette inspirerer Aslaksen til følgende tankerekke:

Å kausjonere for (gå i borgen, stå god for) en annen, er en alminnelig uskikk. Det er en snare for begge parter. Når en annen har kausjonert for en, da fristes en til ikke å ta det så nøye, i det man trøster seg til at den annen har gått god for en, og dette er urettferdig. Den som har skrevet under, uten å ha det beløp han har skrevet under for, har derved gjort urett. Og den som eier dette beløp på det tidspunkt han underskriver papiret, han kan ― av forskjellige grunner ― komme til å mangle dette beløp den dag han skal ut med det, og har derved gjort urett. Ja, selv om han avsetter beløpet i en bank, og ikke rører dette, blir det ikke helt riktig. Banken kan gå konkurs, og han risikerer ikke å kunne betale beløpet. Da er det noe ganske anderledes rent og greit og skvært å låne bort eller gi bort beløpet når man har anledning til det. Det står for enhver rett og enhver dom!

At han kunne få en slik tankerekke av sitatet fra Ordspråkene er ikke innlysende, og holdningene og anvisningene er så sterke og så konkrete, at det blir lite spillerom for egne vurderinger.

116

Loven for utstøtelse av menigheten ― Paragraf 40 ― skiller seg ut fra den øvrige lovgivningen, ved at den er noe mer romslig. Starten på lovteksen er: «At I ikke skulde ha omgang med nogen som er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver ...» 1. Kor 5,11 og han forsetter:

For syv ganger faller den rettferdige og står opp igjen. [...] Det er ikke den som faller i synd som skal støtes ut, men det er sådanne som ligger i synden, som forsvarer den og vil fortsette med den. En mann som har drukket seg full en gang, er ikke en dranker, og en som har baktalt en gang, er ikke en baktaler. Den som pleier å drikke, er en dranker, den som pleier å baktale er en baktaler, osv. «Støt da den onde ut fra eder!» 1.Kor.5,13. Den onde er ikke hver den som faller i synd, men den som er ett med sin synd, som unnskylder og forsvarer den og fortsetter med den. Å støte ut en sjel som f.eks. har falt i hor, og som hater sin synd og er bedrøvet over den, og anklager seg selv for den ― det er hårdhet, ondskap og urettferdighet, og hykleri. Det var da mere rettferdig å støte ut en sådan person som vilde støte ut en angrende og bedrøvet sjel. En sjel som har falt i hor en gang, blir ofte utstøtt, mens andre som lever i havesyke, og forsvarer sin havesyke hele året rundt, anses for å være kjære brødre og søstre, likeså sådanne som ligger under for vrede og hissighet, avind og misunnelse, tvedrakt, stridigheter og partier. [...] En som faller i en synd [hor] og reiser seg igjen er naturligvis meget bedre enn andre som ligger i synder året rundt og hele livstiden lang!!!

Jeg tror Aslaksens poeng er at Bibelen ikke graderer de ulike synder, og han mener derfor at alt skal bort, og at det ikke er vår oppgave å gradere synder som mer eller mindre alvorlige. For Aslaksen ville en gradering være å ufarliggjøre de sosialt aksepterte syndene. Han ser helt bort fra det faktum at graderingen faktisk er der i folks bevissthet, enten han liker det eller ikke. Dermed vil hans tilnærming uvegerlig forstås som romslighet og toleranse med hensyn til hor.

117

Aslaksen behandler det samme tema i en artikkel i Skjulte Skatter nr. 4/1922. Hovedpoenget er det samme, men i tillegg mener han at litt hor «ved en given leilighet» heller ikke kvalifiserer til avsettelse som predikant, dersom man angrer sin synd. At en person med så ekstreme og så absolutte holdninger på de fleste av livets arenaer, plutselig slår til lyd for et moderat reaksjonsmønster overfor hor, kan synes oppsiktsvekkende. I bladet «Misjonæren» nr. 24/1922 tar C.M. Seehuus fatt i denne artikkelen i Skjulte Skatter. Under overskriften Slapp Moral sier han bl.a. «Det maa vel staa klart for enhver at den som faller i en saa grov synd som drukkenskap og hor, straks bør utelukkes av en bibelsk menighet.» Til dette respondere Aslaksen i Skjulte Skatter nr. 11/1922: «Naar Jesus sier vi skal tilgi syv ganger sytti ganger, hvorledes kan De da driste dem til å si noe slik?» I alt jeg har kommet over av litteratur og korrespondanse, er dette det eneste området hvor Aslaksen legger for dagen en mer liberal holdning enn det som gjelder i de fleste kristne forsamlinger.

La oss gå videre i Aslaksens lovsamling, til kapittelet Sannhetens lover. §3: Enfoldighetens lov er også karakteristisk for Menighetens Lagabøter. Han starter med å sitere Kolosserbrevet 3,22; «...ikke med øientjeneste som de som vil tekkes mennesker, men i hjertes enfold...» Og han fortsetter slik:

Når hjertet ikke er mangfoldig, men enfoldig og rett frem, når man ikke er tvesinnet, men kun har ett sinn og én tanke, nemlig å vandre i sannhet for Guds åsyn, da bortfaller øientjeneste, og da blir man ikke tvetunget. Man taler ikke som man skulle ha to tunger, så man snart sier ett og snart et annet. Nei, man holder seg til sannheten. Det som er sant den ene gang, er også sant en annen gang, og det som er sant når man snakker med den ene person, det er også sant når man

118

snakker med en annen. Hva man sier stemmer alltid overens. Hvor godt det er å vandre med hjertets enfold i Guds sannhet.

Det var noe befriende med en del av hans retningslinjer. Treffende, enkelt og renskåret. ― Apropos renskåret; §6 er Renskårethetens lov:

Akkurat som en slakter kan fristes til, og falle i, ikke å levere kjøttet renskåret, men ta med noe mindreverdig kjøtt sammen med det til høiere pris, således kan man også på det åndelig område overtrede renskårethetens lov, og således komme på kant med sannheten. Når man f.eks. skal oppgi hvor mange som har tatt imot sannheten på et sted [blitt med i Menigheten] da gjelder det om å være renskåret så man ikke oppgir for mange. Renskårethetens lov frigjør også fra løgnens lov.

Jeg har en opplevelse av at dagens ledere av Smiths Venner ikke har latt seg frigjøre ved denne loven. Det kan virke som om de skjøter på litt både med hensyn til antall medlemmer og antall menigheter hist og her. De har brukt å oppgi medlemstallet i Norge til ca. 10 000, mens det antall de får statstøtte for er bare drøyt 5 000. Antall deltakere på møter eller stevner er gjerne inklusive nyfødte og de som stakk innom. Tilsvarende er det med den internasjonale utbredelse. En norsk familie som bor i et fjernt land og har lykkes å skaffe seg en omgangskrets på et par tre familier, kan neppe kalles en lokal menighet. Dette fremstår ikke som renskåret. Vi skal senere se at deres forhold til pressen heller ikke preget av Renskårethetens lov som frigjør fra løgnens lov. Blant Sannhetens Lover finner vi også §7 ― Skjønnhetspleiens motlov ― som også skal være frigjørende. Han starer med å sitere profeten Esaias 3,24: «Og det skal skje: Istedenfor balsam skal det være stank [...] og for kunstig krusede krøller skallet hode ...» Og han legger videre til sitt personlige syn på skjønnhetspleie:

119

Når man har sminket, malt, lakkert og kruset seg til, så man ser så og så pen og fin ut, hva annet er dette enn løgn? Efter å ha vasket det påsmurte av igjen osv. får man se sannheten! De menn som liker den såkalte skjønnhetspleie, de liker løgn og humbug! Gud liker det ikke. [...] Man risikerer ― overensstemmende med Esaias 3,24 ― som straff for sin forfengelighet å bli både skallet og annet. Om så skjer, er det vel fortjent.

Den neste paragraf heter Pyntesykens motlov, og går omtrent i de samme baner:

Når man har pyntet sig og fiffet sig, så man tar seg ut som en «engel», så er dette falskhet og løgn. For sannheten er den at man på ingen måte er noen engel. Lærer man sådanne pyntedukker å kjenne, ser man nok at de i sannhet har større likhet med djevler enn med engler. Om en klædde sig i sekk og aske, ville ens utseende mere svare til ens innhold enn når man kler sig i skinnende hvit kledning eller i vakre blomstrede tøier. Alminnelig rett og slett klædning til nødtørft er sikkert godt nok. Kvinnene i særdeleshet har påbud om «ikke å pynte sig». 1. Timoteus 2,9. Ved å bruke pynt og skjønnhetsmidler overtreder man brutalt sannhetens lover. Menneskene er i sannhet ikke så søte og yndige i sitt indre som maskene gir utseende av. Det får man erfare under livets vanskeligheter og motganger.

Det er Aslaksens sterke holdninger til disse spørsmål, som har ført til den tydelige uniformering av kvinnene i Smiths Venner. Klesdrakten og utseendet for øvrig er som anvist av Aslaksen i Livets Ånds Lover, og kan derfor lett gjenkjennes på gata.

Annen del av Aslaksens trilogi starter med Visdommens lover, hvor han på sin snedige måte går inn på et bredt spekter av dagliglivets forhold. Det vil føre for langt å gå inn på alle

120 disse. Jeg tror at vi allerede har fått et godt inntrykk av hans retoriske kunstgrep og sterke holdninger. Derfor går vi til neste kapittel; Kyskhetens lover. §1 er Ekteskapsloven og her er Aslaksen rett på sak:

Når en ungkar eller enkemann kjemper alvorlig for å holde seg ren, og enten ikke makter det ― tross det er kraft nok å få hos Gud― da bør han vite å vinne sig sin make, ikke etter lystens brynde, men i helligelse og ære. 1. Tess. 4,5. Han bør ikke se etter et vakkert ansikte og et frodig kjøtt, men efter et hjerte og et vesen, et sinnelag som behager ham. Og en kvinne som har det på samme måten, bør være villig til å gifte seg, selv om hun ellers helst vil være alene; for det er bedre å gifte seg enn å lide brynde. 1. Kor 7,9. [Uttrykket «å lide brynde» har gått ut av språket. Det betyr å plages av innestengt seksualitet.]

Når man så er gift, kommer man inn under § 5 ― Skyldighetens lov ― som er retningslinjene for seksualitet i ekteskapet. Her er lovteksten:

Men for hors skyld, skal hver mann ha sin egen hustru og hver kvinne sin egen mann. Mannen gjøre sin skyldighet mot hustruen, og likeså hustruen mot mannen; hustruen råder ikke over sitt eget legeme, men mannen; likeså råder heller ikke mannen over sitt eget legeme, men hustruen. Hold eder ikke fra hverandre uten efter samråd, for en tid, for å leve i bønn, og kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste eder, fordi I ikke makter å være avholdende! Dette (om efter samråd å holde seg fra hverandre, for en tid, for å leve i bønn) sier jeg som en tillatelse, ikke som påbud. 1. Korinterbrev 7, 2-6.

På dette punkt har nok mange, også Guds folk tumlet noe forferdelig, forsyndet seg massevis, tatt grundig feil og fart stort vill. At man ikke har kjent og fulgt denne Livets Ånds lov, det har nok forårsaket unevnelig meget synd, fall, pine,

121

plage, frafall, forbannelse, bitterhet, utroskap, mistanke, fortvilelse og elendighet av alle slags. Denne lov er nok den fineste og ømmeste av alle lover.

Foruten å være en kyskhetens lov, er det også en rettferdighetens lov: gjøre sin skyldighet = betale sin gjeld. ― Det er også en kjærlighetens, dvs. opofrelsens, lov ― idet det alltid er den annen part man ― om mulig ― skal ta hensyn til.

I følge denne loven, gifter man seg ikke fordi man er glad i hverandre, men fordi det er en nødvendighet for at seksualdriften skal få utfolde seg innenfor tillatte rammer. Dernest handler det seksuelle samlivet ikke om gjensidig attraksjon og naturlig tiltrekning, men om å gjøre sin plikt. Dersom mannen kjenner at behovet melder seg, er det konas plikt å stille opp, der og da, enten hun har lyst eller ikke. Og motsatt. Variasjoner over dette tema husker jeg også fra brødremøter hvor Aslaksen gjentatte ganger hevdet, fra talerstolen, at BRØDRENE så absolutt ikke skulle føle at de var på tiggerstien når de skulle be om samleie. Nei, dette er din rett. Dessuten står det «til mannen skal hennes attrå stå», så hvis hun ikke har slik attrå, bør hun ta et oppgjør med seg selv. I det mest ekstreme tilfellet foreslo han at man skulle rive av henne nattkjolen, dersom hun vegret seg. Et par sider lenger ut sier han at dette er godt og rent (å ha sex med ektefellen). «Men,» sier han, «like sikkert som dette er rett og rent, like sikkert er det at all annen tilfredsstillelse av den samme lyst og trang er urett og uren.»

Vi er ikke helt ferdig med lovgivningen, om vi skal forstå Aslaksens etikk og Menighetens ånd på disse områder. Det som gjenstår er §6 ― Barnebegrensningens motlov. Den tvilsomme bibelske forankring er fire gammeltestamentlige

122 sitater og ett sitat fra apostelen Paulus, som alle har det til felles at de i det hele tatt ikke handler om barnebegrensning. De to første argumenter han fremfører er skapelses- beretningens «Vær fruktbare og bli mange...» og Guds befaling til Jacob litt lenger ut i 1. Mosebok, «Jeg er Gud den allmektige; vær fruktbar og bli tallrik!» Til disse skriftstedene knytter han følgende kommentar:

Ja, således har Gud, den allmektige befalt! Derfor passer det ikke å gjøre innvendinger og si at man ikke orker å føde flere barn, eller å få dem så tett på hverandre, eller at man ikke makter å forsørge dem, eller annet slikt. Gud selv har omsorg for oss og gir oss hvad vi trenger til legem, sjel og ånd. Ja, det gjør han som, blant svært meget annet av samme slags sier: Se, jeg er Herren, alt kjøds Gud, skulde noen ting være for vanskelig for meg?

Derfra går han til beretningen om syndefallet: Til kvinnen sa han: Jeg vil mangfoldiggjøre din møie og ditt svangerskap 1. Mosebok 3,16. [ser ut til å være feilsitert] Dette er altså Guds vilje, den som også er vår helliggjørelse. Derfra går han til sitatet av Paulus som vi har vært innom tidligere: Men hun skal bli frelst gjennom sine barnefødsler, såfremt de blir i tro og kjærlighet og helliggjørelse med tuktighet. 1. Tim 2,15. Kristi ― og alle hans tro disiplers ― valgspråk er: Gjennem!!! ikke utenom!!!! Deretter kommer et sitat fra Salmenes bok: Se barn er en Herrens gave og livsfrukt er en lønn. Som piler i den veldige kjempes hånd, således er ungdoms sønner. Lykksalig den mann som har sitt kogger fullt av dem. Og så til slutt: Din hustru er som et fruktbart vintre der inne i ditt hus, dine barn som oljekvister rundt om ditt bord. Se, således blir den mann velsignet som frykter Herren. Som man ser, finnes det ikke engang en vag hentydning til temaet barnebegrensning i disse sitater, men like fullt utgjør det altså det bibelske grunnlag for følgende tirader fra Aslaksens side:

123

Barnebegrensning er noe av det mest ugudelige som eksisterer! Det innebærer vantro, bekymring, frykt, unddragelse, egenkjærlighet, nytelsessyke, ulydighet, fusk, opprør, hat og mord, menneskefrykt, feighet, pengekjærhet, havesyke, og er en kilde til hor, fall og frafall. Ved å nektet å gjøre sin skyldighet på naturlig vis, forårsaker man elendigheters elendighet. Den lidelse og møie og det tap som man, ved å unndra seg barnefødsler, tror seg å være klok nok til å spare seg selv for, dette vil Guds hevnende rettferdighet trofast sørge for på andre måter å anbringe i ens liv. Den som unndrar seg Guds vilje er dum. ― Mer enn en hustru har på denne måte forårsaket sin manns fall, fortvilelse og frafall, og har således også skaffet seg selv et helvede allerede her på jorden. Livets Ånds lov frigjør fra barnebegrensningens lov, fra alle de vederstyggelige syndens og dødens lover som hører inn under denne den senere tids moderne, fordervelige lov.

Med denne forkynnelsen har han innprentet en så sterk angst i mange av Menighetens kvinner, at de har født svært mange flere barn enn de hadde helse til, eller lyst til. Angsten for den Guds straffedom som Aslaksen ga dem et forvarsel om, og angsten for fortapelsen, har hindret dem i å ta styringen over sitt eget liv. De har ikke en gang våget å undersøke om Aslaksen hadde noe holdbart belegg i Bibelen for sin lovgivning. De fleste tok Aslaksens ord som Guds ord. For mange var det ødeleggende, de fikk ikke det ut av livet som de hadde fortjent. For noen var det dødelig, de mange barnefødslene tok langsomt livet av dem.

Sigurd Bratlies apokalypse Gjennom boken Bruden og Skjøgen pensler Sigurd Bratlie ut en blomstrende mytologi om Menighetens storslagenhet og samtlige andre kristne samfunns himmelropende utilstrekkelighet.

124

Selve uttrykket Bruden, eller Kristi Brud, henspiller på de utvalgte som Jesus ifølge Johannes Åpenbaring, skal komme tilbake til jorden for å hente hjem til seg. Dette er «de som Kristus finner behag i, og som er forunt å bli ett med ham». Uttrykket Skjøgen er også hentet fra Johannes Åpenbaring, og hun rider på Dyrets rygg. Dyret i Åpenbaringen med sine sju hoder og ti horn er ingen trivelig skapning. Det er Dyret som bereder grunnen for Antikristus. Dette er scenografien for Sigurd Bratlies bok, og han starter friskt med å konstatere at Dyret er resultatet av Satans arbeid blant Guds folk, (side 12) og han er ikke sen om å konkludere med at dette omfatter alle kristne forsamlinger unntatt Menigheten. De fleste av disse andre kristne hadde en lovende start, men det skulle snart vise seg at de ikke hadde det rette sinnelag. «En kan da ikke ta det så nøye. Det står da at der hvor synden er stor, er nåden enda større. [...] vi skal da ikke hjelpe Gud med frelsen. [...] Jesus har gjort alt, vi skal ingenting gjøre. [...] Det kan da ikke gjøre noe om vi synder litt, vi må ikke bli treller av loven» (s. 14). Det skulle vært interessant å vite hvor han henter disse sitatene fra, men han oppgir ingen kilder. ― Selv har jeg aldri truffet noen som har hevdet slike synspunkter, så jeg mistenker at sitatene kan være konstruert eller fordreid. Han imøtegår synspunkter som ingen har hevdet. Litt lenger ut skriver han at «For skjøgen er troen bare trolldom ― noe upersonlig ― noe som ikke behøver å gripe inn i vårt liv. [...] Nåden settes i stedet for et gudfryktig liv, og derved kommer de inn under den dom; ugudelige som forvender vår Guds nåde til skamløshet» (s. 31+44). Det er DEN RELIGIØSE VERDEN som rider på Dyrets rygg og uten at de selv vet det, er med og forbereder Antikrists komme. Her går altså andre velmenende kristne rundt og tror at de tjener Gud, mens de, ifølge Sigurd Bratlie, i realiteten løper Satans ærend, og bereder grunnen for Antikrist. Hvilket selvbedrag!

125

I lignelsen i Matteus 25 sier Jesus: «Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte Brudgommen. Men fem av dem var dårlige og fem kloke; de dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med seg; men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene.» De tidlige kristne så på Kirken som de fem kloke jomfruer, mens Synagogen representerte de fem dårlige jomfruer. Nå fastslår Bratlie at det er de ypperste i Smiths Venner som utgjør de fem kloke jomfruer, mens de fem dårlige er de medlemmer av Menigheten som ikke helt lykkes «å få del i Guddommelig natur» i levende live her på jorden. «De fem dårlige jomfruer er ikke i verden, heller ikke i den religiøse verden ― skjøgen, for de er jo jomfruer. Derfor finner vi dem i Menigheten sammen med de kloke.» (s. 129) De medlemmer av Menigheten som ikke har nådd det ultimate nivå, har dårlige framtidsutsikter: «Det blir en grufull tid [som] de fem dårlige jomfruer går i møte, og de av Guds folk som ikke lyder røsten fra himmelen. [...] Det er Guds dom over den religiøse verden» (s. 164). Han har også en åpenbaring mht. «Dyrets tall» som er 666. Dette er det samme som 2/3 (666 promille), altså kvalifisert flertall i en avstemning. Dyrets tall henspiller på demokrati, og han fortsetter: «En ting er sikkert, at flertallet har aldri vært gudfryktig; det er de få som er det. Så når en kristen forsamling har demokratiske ledervalg, er det «Satan [som] i Guds navn har fått ordnet Menigheten etter ‘bibelsk’ mønster» (s. 16). Dermed burde den debatten være avblåst. For godt. At han selv og Menigheten representerer «Bruden» eller «Lammets hustru» som det også kalles, er hevet over enhver tvil. Han er da også raskt ute og konkluderer med at «det kan ikke bli mer enn en Menighet på et sted» (s. 22). Når det i Oslo f.eks. finnes et stort antall menigheter, er det bare en som er ekte.

126

Framtidsutsiktene for disse to, litt grove grupperingene er selvfølgelig svært ulike. Om den ene grupperingen siterer han følgende fra Johannes Åpenbaring:

Og jeg så, og se, Lammet sto på Sions berg og med det hundre og fire og førti tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner. Og jeg hørte en røst fra himmelen som lyden av mange vann og som lyden av sterk torden, og røsten jeg hørte var som harpespillere som spilte på sine harper. Og de sang en ny sang for tronen og for de fire livsvesener og de eldste, og ingen kunne lære sangen uten de hundre og fire og førti tusen, de som er kjøpt i fra jorden. [...] Det ble reddet en liten førstegrøde.(s.82)

Det er bare Menighetens medlemmer som er aktuelle her. Alle andre vandrer i mørket og er derfor utelukket. Spørsmålet melder seg selv: Har du lyst til å bli av Bruden, eller er du fornøyd med å være blant «de religiøse»? Om den andre grupperingen, «dessa relljøse» som var hans favorittuttrykk, kunne han melde om mindre attraktive framtidsutsikter:

De engstes i fortvilelsen, mens hav og brenninger bruser (s. 85). [...] Mens resultatet av skjøgens arbeid ble å overgi jorden og folkene til Antikrists og Dyrets herredømme, med krig, pest og død, så er resultatet av Brudens arbeid sammen med Jesus å befri jorden og folkene fra Dyret, Antikrist, krig, pest og død (s. 87). [...] For jeg hører et rop som av en kvinne i barnsnød, et angstskrik som av en kvinne som føder sitt første barn; det er [...] skjøgen som roper; hun stønner, hun strekker ut sine hender og sier: Ve meg! Maktløs synker min sjel i morderens vold. ― Da synger Bruden en ny sang på Sions berg sammen med Lammet» (s.93).

Han fortsetter med Harmageddon:

127

Nå da dyrets rike er blitt formørket, og de tygger sine tunger i pine, stiger det en tanke opp i den falske profet [...] Han begynner å tenke ut onde råd og si: Jeg vil dra opp imot et land med åpne byer for å rane og røve og ta hærfang. [...] (s.171)

Nå blir det onde tatt ved roten:

Og dyret ble grepet og sammen med det, den falske profet, han som for dets øyne hadde gjort de tegn hvormed han hadde forført dem som tok dyrets merke, og tilbad dets bilde; disse to ble kastet levende i ildsjøen som brenner av svovel. Og de andre ble drept med hans sverd som satt på hesten, det sverd som gikk ut av hans munn; og alle fuglene ble mettet av deres kjøtt. Dyret og Antikrist fór levende ned i ildsjøen. Kristus og Bruden fór levende opp til himmelen.

Litt lenger ut i boken har Bratlie noen betraktninger om den endelige dom:

Nå er da regnskapet oppgjort og alt satt i rette skikk. Nå er det slutt på for evig med synd og død. Men ut av all denne nød og jammer og Satans forførende makt har Gud i sin visdom og makt, av syndige og falne mennesker skapt en Brud for Lammet - en førstegrøde. Han har dannet konger til den nye jord - en annengrøde, og folkeslag til å fylle den nye jord - en tredjegrøde. Vi kan lære av det naturlige. Når en snekker har laget et flott polert møbel, så står ikke bare møbelet der, men rundt omkring på gulvet ligger det en haug med sagflis, spån og trebiter. Møbelet kunne ikke lages uten at det ble en slik haug. Den sopes sammen og brennes. Slik også her. Under dette veldige Guds arbeid er det blitt en avfallshaug av mennesker. Dem kunne han ikke få noe ut av. De ble kastet i ildsjøen (s.211).

Bratlies billedbruk her, med en gruppe mennesker (faktisk folk flest) som betraktes som diverse oppsop eller en avfallshaug som best kan brukes til å fyre med, er betegnende for hans og Menighetens menneskesyn og holdninger til

128 omverdenen. For å kunne se på dette som kristne verdier må man vel være helhjertet medlem av Smiths Venner. Det blir ekstra interessant å dvele ved disse noe forskjellige framtidsutsikter når man vet at hans nærmeste familie, foreldre og søsken var aktede medlemmer i Pinsemenigheten Filadelfia, som selvfølgelig var et «godt» eksempel på en Skjøgeforsamling.

I sin apokalyptiske avhandling går han videre til «Dyrets merke», uten at han blir særlig konkret. Han sier: «Nå begynner dyret å «merke» alle mennesker, og de som ikke vil la seg merke blir drept. De får ikke lov, verken til å kjøpe eller selge» (s. 93). Andre dommedagsprofeter har vært betydelig mer kreative enn Sigurd Bratlie på dette punkt. Noen har f.eks. ment at dette måtte ha noen med frihandel å gjøre, og EU- merkingen har vært sett på som et mulig «Dyrets merke». Andre har vært mer fantasifulle og lansert strekkodene i dagligvarehandelen som dyrets hemmelige merke. (Alt må være merket med strekkode for å få hylleplass i de store dagligvarekjedene.) Sigurd Bratlie avslutter denne passasjen i sin bok med å sitere Johannes’ Åpenbaring 14, 9-10:

Dersom noen tilber Dyret og dets bilde og tar merket på sin panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds vredesvin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne.

Sigurd Bratlie har også klare meninger om det borgerlige liv. Den kristne kultur og det kristne verdigrunnlag som den vestlige verden er bygget på, levner han enda mindre ære. Hans vurdering er at stammefolk i Afrika eller indianere i Sør- Amerika som aldri har hørt om kristendom, har betydelig bedre odds i det hinsidige, enn de som «på verdslig vis» har forsøkt å fremme kristne verdier i samfunnet.

129

Dyret har jo skjøgen på sin rygg, så det må [også] ha et kristelig folkeparti. Så kan da alle disse styre i forening til tiden da han kan samle dem i ett dyr ― ett parti ― med én fører. Og denne fører blir Antikrist (s. 90).

Dette er selvfølgelig en konkret beskrivelse av Kristelig Folkeparti (med store forbokstaver) som ble etablert i 1933, med det formål å verne om kristne og moralske verdier i samfunnet.

Gjennom boken Bruden og Skjøgen, fikk Menigheten en sterk overbevisning om at enden var nær.

Om vi ikke er kommet så nær dagen [for Jesu gjenkomst] at anskriket lyder, så har Jesus gitt oss forskjellige merketegn for at vi skal glede oss. Han sier: «lær av lignelsen om fikentreet: Så snart det kommer saft i dets grener, og dets blader springer ut, da vet I at sommeren er nær.» [...] Vi skal oppløfte våre hoder, for vår forløsning stunder til (s. 148).

Når Gud samler det jordiske jødefolk [til forskjell fra det åndelige Israel; Smiths Venner] i Palestina, da skal han samle Bruden og rykke henne opp i skyer og vi skal alltid være med Herren. Vi har før sett i Åp.14. At de hundre og fire og førti tusen står på Sion med Lammet og synger en ny sang, når engelen kommer og forkynner at timen for Guds dom er kommet. Trøst da hverandre med disse ord (s. 151).

Boken ble skrevet på den tiden da opprettelse av staten Israel var et av de heteste internasjonale temaer, etter Hitlers ufattelige jødeforfølgelser. Dette ga Bratlie en sterk overbevisning om at det måtte være meget kort tid igjen: «Når Jerusalem blir befridd og jødene samles der, er timen for vår befrielse kommet» (s.154). Hans begeistring er stor, når han kan tidfeste dette store under til nettopp vår tid: «Hør bare hva den britiske

130 utenriksminister Bretvin uttalte 13.11.1945 på en presse- konferanse: ‘Jeg vil sette min politiske anseelse på spill for å finne en løsning på Palestinaproblemet. Min eneste store drøm er å gi jødene demokratisk frihet.’ ― Dette er tidens tegn som vi skal gi akt på til trøst og glede for oss som venter på Herren» (s. 154). Som kjent ble staten Israel opprettet i 1948, og Sigurd Bratlies entydige fortolkninger av dette tegn i tiden bidro til mye gudsangst og en god del hysteri. «Å arbeide på sin frelse med frykt og beven» ble et vanlig uttrykk. Det ble forfattet en rekke nye sanger som handlet om den snarlige himmelfarten. Dette refrenget er et representativt eksempel på den stemningen som rådet:

«Snart skal han komme ― han komme skal i sky og da bryter frem for Jesu Brud en morgen ny. Tenk hvilken glede det skal bli for alle dem som da får flytte til det Ny Jerusalem!»

Årene gikk, uten at noe skjedde, og Bratlie justerte sine profetier med at anskriket ville komme først når hele Jerusalem var på jødenes hender. Foreløpig var Jerusalem en delt by. Så kom seksdagers krigen i 1967 hvor jødene tok hele Jerusalem. NÅ var det ingen tvil lenger. Nå måtte det bare komme. Kanskje var underet allerede skjedd? En gudfryktig Smithevenn med sterk Gudsangst leste om seksdagers krigen i avisen og var stygt redd for at hun var akterutseilt. Kanskje var hun blant de fem dårlige jomfruer? Dette måtte hun sjekke ut! Hun oppsøkte min kones mor, som hun så opp til og hadde tillit til. Til sin store glede fant hun henne hjemme. «Gudskjelov at du fortsatt er her!» glapp det ut av henne, uten at min svigermor forsto hva hun siktet til. «Jeg var redd for at Jesus allerede hadde hentet sine, og at jeg var latt tilbake,» forklarte hun.

131

Eksempelet er ekstremt, men sier noe om hvilken makt en leder har som er i stand til å krydre sin forkynnelse og sitt lederskap med lammende angst.

Boken var utsolgt fra forlaget fra slutten av 50-tallet, og etter at Sigurd Bratlie avsluttet sin vandring her i Jammerdalen skulle man tro at etterfølgerne valgte å lyse fred over hans minne og søke videre fremover. I stedet trykker de opp et nytt opplag, 50 år etter den opprinnelige utgivelsen, og arrangerer «kunnskapskonkurranser» blant barn og unge, med basis i boken. Gjennom Bruden og Skjøgen har ledelsen i Smiths Venner fått penslet ut en uvurderlig mytologi om sin verdighet og status, og i desember 2000 kan vi lese følgende i medlemsbladet Skjulte Skatter: «Dersom man mener at Menigheten, Kristi legeme er et demokrati, da er ens tanker like langt fra Guds tanker som himmelen er over jorden.» Dette var en kommentar til at noen av utbryterne av forsamlingen hadde kommentert det manglende demokratiske sinnelag hos ledelsen. Her skal intet forandres! I alle fall ikke noe av det som utgjør ledelsens maktbase. I Sigurd Bratlies angrep på demokratiet sier han; «En ting er sikkert, at flertallet har aldri vært gudfryktig; det er de få som er det» (s. 16). Med dette mener han selvfølgelig at lederne er mer gudfryktige enn det jevne medlem av Menigheten. Derfor er enhver tanke på demokrati helt forfeilet. Dette er det motsatte av hva jeg opplever. Det er den jevne kvinne og mann som preges av de kvaliteter vi forbinder med ekte kristendom, mens en del av lederne er av mer tvilsom kvalitet.

Boken Bruden og Skjøgen utgjør bare en liten del av Sigurd Bratlies samlede produksjon. Årsaken til at jeg har valgt å begrense meg til den i min presentasjon av forfatteren, er for

132 det første at den er den største litterære produksjon fra hans hånd, og hans taler var ofte variasjoner over temaer fra denne boken. For det andre har boken hatt en stor betydning for forsamlingens kollektive selvbilde, og dermed har den vært med på å styre utviklingen. Boken viser også på en særlig tydelig måte slektskapet med det åndelige aristokratiet som kalvinistene mente seg å være en del av. De var utvalgt av Gud fra evighet av. «Dette var et aristokrati som med sitt uutslettelige preg var skilt fra den øvrige, fra evighet av forkastede menneskehet, med en kløft som hardt og skarpt skar seg inn i alle sosiale følelser,» skriver Max Weber. Og han fortsetter slik:

For var man på denne måte utvalgt til Guds nåde og dermed hellig, var den adekvate holdning overfor nestens synd ikke overbærende hjelpsomhet i bevisstheten om egen svakhet, men derimot hat og forakt siden han jo var Guds fiende, som bar tegnet av evig fortapelse på seg.

Dette er så treffende at man skulle tro han refererte fra Smiths Venner. Men det er altså kalvinistene et par-tre hundre år tidligere som er hans tema.

Sigurd Bratlie er den person som, ved siden av Johan O. Smith og Elias Aslaksen, i sterkest grad har preget Menighetens utvikling. I likhet med Aslaksen ga han opp sin yrkeskarriere i ung alder og brukte all sin tid og kraft på bibelstudier og forkynnelse i skrift og tale. Han la bort skreddersaksa og levde stort sett av små slanter fra sin åndelige virksomhet og milde gaver fra medlemmene. Med sin asketiske livsførsel og sitt demonstrativt lave privatforbruk nøt han stor respekt. «Gudsfrykt med nøysomhet» var hans leveregel, og det var åpenbart at denne regelen ikke var et påklistret smykke, men en levemåte. I

133

økonomiske forhold var han uklanderlig, og det utgjorde noe av hans maktbase.

Aksel J. Smiths nekrolog I min ungdom var det en ledertroika i Menigheten, bestående av (i hierarkisk orden) Elias Aslaksen, Sigurd Bratlie og Aksel J. Smith. Det var disse tre som, uten sjenanse, la ut bilder av seg selv for salg i bokhandelen på Brunstad, og disse bildene pryder ethvert godt Menighetshjem. På samme måte som bildet av Kongen finnes i enhver militærleir og enhver ambassadebygning. Aksel J. Smith hører derfor naturlig hjemme i disse lederportrettene. Jeg har søkt i min rikholdige litteratursamling for å finne noe som kunne være en treffende presentasjon av yngstemannen i troikaen. Jeg har lite skriftlig materiale fra hans hånd, men jeg har en del minner. Jeg husker Aksel J. Smith som en trivelig fyr som var sønn av gründeren og på den bakgrunn hadde fått en posisjon i forsamlingen. Han hadde ikke de mest ekstreme syns- punktene, og var ikke noen høyt profilert person, bortsett fra at han i min ungdom brukte å være tredje taler på de fleste stevner, etter Aslaksen og Bratlie. Etter Aslaksens bortgang, går jeg ut fra at han var andre taler på disse arrangementene, etter Bratlie. Midt i alt det ekstreme som ble forkynt, syntes jeg det var en lise å lytte til Aksel J. Smith, som var mer moderat både i stil og innhold. ― Neste dag var det kanskje ikke så lett å huske hva han hadde snakket om, men jeg brukte å ha en god følelse i magen mens han holdt på. I unge år hadde jeg også en del personlig kontakt med ham, og denne kontakten understreket det inntrykket han ga fra talerstolen. Han var en ukomplisert og vennlig person, uten de helt store visjoner, men med en lun karisma og et godt folketekke. Jeg trivdes i hans selskap og har bare gode minner.

134

Etter hans bortgang ble han hedret med et minnenummer i medlemsbladet Skjulte Skatter. Bladet som han selv hadde vært redaktør for i ca. 55 år. Hele oktober utgaven av bladet i 1998 er en serie nekrologer som sier ganske lite om personen Aksel J. Smith, men mye om Menighetens talemåter og tradisjoner. Nekrologene er nærmest endeløse tirader med lovprisninger av hans åndelige innsats og betydning. Personlig synes jeg avdøde hadde fortjent en mer ærlig, redelig og sannferdig nekrolog. Som tidligere nevnt, fikk Aksel J. Smith en avgjørende betydning for Menighetens utvikling gjennom at han resolutt gikk til innkjøp av Nedre Brunstad gård i 1956. Han la personlig inn et bud på Menighetens vegne og fikk tilslaget. Valget var godt, og han klarte å få ideen akseptert av de fleste i forsamlingen. Med dette initiativet og den etterfølgende aktive deltakelse i utviklingen av stevnestedet, kom han til å forandre Menighetens egenart, vekst og utvikling. Etter min oppfatning er det nettopp dette han burde ha vært hedret for, men det drukner euforiske beskrivelser av hans åndelige format. Det virker malplassert og dermed innholdsløse.

Man kan få inntrykk av at nekrologens reelle hensikt er å manifestere og åndeliggjøre den nye maktstrukturen. Den heder som strøs over Aksel Johan Smiths grav er et middel. Ikke et mål. Dersom nekrologene hadde vært en god oppsummering av Aksel J. Smiths liv og virke, kunne de ha vært grunnlag for et lederportrett. Min opplevelse er at de er mer treffende som kommentarer til generasjonsskiftet på 1990-tallet enn som oppsummering av et liv. Derfor kommer jeg tilbake til nekrologene over Aksel J. Smith i neste del av boken.

135

Del 3 – Generasjonsskiftet

Det er svært høvelig å ha ordnet seg slik at man med makt kan tvinge folk til å holde fast ved sin tro, selv når de ikke lenger tror. Niccoló Machiavelli (1469-1527)

136

Kåre Smiths «vekkelse» Forspillet For meg ser det ut til at brytningen mellom Enok Hansen og Sigurd Bratlie på 1970-tallet ble selve skjebnevalget for Smiths Venner. Med dette utfallet av maktkampen var Menighetens skjebne i realiteten beseglet. Hadde det vært arrangert et valg på det tidspunktet, ville Enok Hansen trolig fått nok stemmer til å beholde posisjonen som leder for Oslo-Menigheten. Det kunne gitt Smiths Venner en helt annen utvikling enn det vi har sett på 1990-tallet. – Ikke fordi han nødvendigvis hadde et mer demokratisk sinnelag enn Sigurd Bratlie – men spenningsforholdet dem imellom kunne trolig ført til gjensidige korrigeringer, både av handlinger, forkynnelse og væremåte. Etter at Enok Hansen var effektivt tilintetgjort som leder, ble Olaf Bekkevold hans etterfølger som «kronprins» i Oslo- Menigheten. Han var yngste sønn av avdøde Edwin Bekke- vold, som hadde vært Oslo-Menighetens leder fra 1920 til slutten på 60-tallet og hadde en god bakgrunn i Menigheten. Olaf Bekkevold hadde tilbrakt hele sitt liv i forsamlingen og ble av mange sett på som en mild og vennlig person, som ikke hadde særlig mange fiender. Noen mente nok at han manglet vilje til makt og var en for svak person til å kunne ta over som leder etter at Bratlies tid var omme. Olaf Bekkevold hadde neppe noen som helst anelse om at det å bli utpekt som nestleder og dermed potensiell for opprykk ved neste beleilige dødsfall, var å begi seg inn i et minefelt. Han kunne ikke ane at dette var begynnelsen til slutten. Han hadde gleden av å være den utpekte arvtaker etter Sigurd Bratlie i ca. 15 år. Så møtte han virkeligheten. Bratlie styrte Smiths Venner med jernhånd i sin lederperiode fra Aslaksens død i 1976 og frem til begynnelsen av 1990-tallet. Den samme jernhånden som han hadde styrt seg selv med. Han grublet, «dødet synden i kjødet» og «tok

137 hver dag sitt kors opp og fulgte Ham». Livet hans var fylt av selvinstruksjoner. Allerede i unge år mistet han nattesøvnen for godt. Det kunne nok være flere årsaker til det. Selv om det selvfølgelig ikke var tilsiktet, brukte han å si at ingen kunne finne ham sovende, og det var ment i bokstavelig forstand. Han kunne slumre, men var allikevel våken og registrerte alt som foregikk rundt ham. Det virket som han var tilfreds med det. Helt fra unge år var han besatt av ideen om å seire over synden og kroppen. Han snakket åpent, og ikke uten stolthet, om at han i ungdomsårene fullstendig hadde lyktes i å underkue kjønnsdriften, med en detaljrikdom som var meget privat. Fremført med beklemmende frimodighet på brødre-møter i Vogts gate 35 på 1960-tallet. Som leder var Sigurd Bratlie den utilnærmelige asketen, som ikke hadde fortrolighet til noen. «Som fettet var skilt fra takkofferet, var David skilt fra Israels barn,» var et sitat han hyppig benyttet. Han hadde det ikke med å uttale seg i klartekst. Det skulle et bibelsitat til for at han kunne uttrykke seg. Det meningsinnholdet han fortolket inn i dette gammeltestamentlige skriftsted, var at han ikke skulle ha noen nærhet til noen, eller noen binding. Han skulle være fullstendig habil i alle spørsmål, fri til å påpeke, korrigere, og dirigere. Det er minst to tydelige fordeler med billedlige fortolkninger av løsrevne skriftsteder, fremfor åpent og rett frem å si sin mening. Den ene fordelen er at det virker som om man har belegg i Skriften for det man sier, hvilket hever egne holdninger og meninger til en annen og høyere dimensjon. Slik unngår man at de blir gjenstand for vurdering, analyse og drøfting. Den andre åpenbare fordelen er at de som hører på, spør seg om de kanskje selv burde ha forstått at det var dette det aktuelle Skriftens ord henspiller på. Dermed føler de seg litt usikre. I beste fall kanskje litt dumme. Slik får den som er mest dreven i å slå om seg med løsrevne skriftsteder et fortrinn i samtalen, og oppnår dermed full situasjonskontroll. Tids-effektivt. Man slipper å bli unødvendig heftet av

138 alternative synspunkter, og man slipper å stå til rette for sine meninger. Resultatet av dette lederskapet, som altså hadde en slående likhet med fettets atskillelse fra takkofferet, ble at Sigurd Bratlie effektivt kvittet seg med alle de personer som kunne representere en naturlig kontinuitet. De som hadde det åndelige format som var nødvendig for å kunne overta som leder, hadde han i tidens løp hundset med så kraftig at de enten var gått, hadde syknet hen, eller var blitt offentlig ydmyket slik at deres naturlige autoritet var blitt varig svekket. Som leder hadde han bidratt til betydelig vekst i medlemstall, men samtidig hadde han tatt knekken på den naturlige tilveksten av ledere i forsamlingen. På slutten av sin karriere sto han alene igjen på toppen. Det var ingen andre som hadde autoritet og tillit. Resultatet av hans lederskap, var en forsamling som lå åpen for kupp.

Den fremstillingen jeg i det etterfølgende gir av hendelsene rundt generasjonsskiftet er i stor utstrekning basert på de store bunker av brev og notater som ble sirkulert gjennom postverket i forbindelse med at nærmere tusen personer ble ekskludert eller selv valgte å gå i forbindelse med tumultene som oppsto i den forbindelse. Begge sider i striden, altså både de som var for og de som var mot de nye lederne, er bra representert i bunken, som derfor gir et variert bilde. Når det gjelder muntlig kilder, har det bare vært mulig å få kontakt med de utstøtte. Som det vil fremgå av kapittelet Idéutveksling 2001, gjorde jeg forgjeves gjentatte forsøk på å få til et møte med styrelederen i DKM Brunstad, Sigurd Johan Bratlie. Jeg går ut fra at en grundig samtale med ham, ville brakt andre synspunkter inn i saken, men det lot seg altså ikke gjøre.

139

Anslaget Kåre Johan Smith, sønnesønn av gründeren, var en person med åpenbare lederambisjoner. Han hadde i stigende grad tiltatt seg plass i møter og sammenkomster, hvor han spesielt la vekt på å pleie god kontakt med ungdommen. Med sin begavelse til å dramatisere enkle hendelser og gi dem et forunderlig eller overnaturlig innhold, ble han en forteller som fikk stor oppmerksomhet hos en del ungdom. Disse ungdommene ble langt på vei hans supportergjeng og hans maktbase. Deler av den eldre garde hadde derimot liten sans for Kåre. Mange anså at han manglet noe vesentlig, og de hadde betenkeligheter med hans stil. De ønsket helt enkelt ikke at han skulle få noen fremtredende posisjon. Men Kåre utfordret og provoserte stadig de etablerte lederne. Noe han trygt kunne gjøre, vel vitende om at han hadde ryggdekning hos «onkel Sigurd» og «onkel Aksel». På den tiden var det knapt noen som forsto at det var en familiebesvergelse som lå til grunn for den gryende uroen. Nærmest alle tok for gitt at den som var mest gudfryktig og som nøt størst tillit i Menigheten ville være den fremtidige lederen. Et meritokrati ― de merittene man kan vise til, utgjør maktbasen. Dette var en så grunnfestet idé, at ingen forsto hva som var under oppseiling. De så ikke det de så, og hørte ikke det de hørte. De var trent opp til å se og høre bare det de skulle se og høre. Den Menigheten som var vokst frem i Drøbak rundt etterfølgerne av Aksel Smith, var etter hvert blitt svært forskjellig fra Oslo-Menigheten. Sigurd Bratlies innbitte og humørløse «kors, død og grav over alt kjød» hadde ingen særlig appell i dette miljøet. Denne Menigheten var fra 1970- tallet ledet av et uvanlig overskuddsmenneske, «den syngende elektriker», Ole Kristiansen. Han var opptatt av at folk skulle være gode mot hverandre.

140

Budskapet i 1. Kor. 13. om kjærlighetens skapende kraft var et sentralt element i hans forkynnelse:

Om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. [...] Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt.

Her mente Ole Kristiansen at han var ved selve kjernepunktet i det kristne budskap. Et kjernepunkt som kunne forvandle et menneske. Men han la altså for lite vekt på Sigurd Bratlies hjertesaker, «troens lydighet» og «hver dag ta sitt kors opp og fornekte seg selv». Og han avsluttet ikke sine taler med «å takke Gud for BRØDRENES lys». Noen henledet Sigurd Bratlies oppmerksomhet på hva Ole Kristiansen ikke prediket, og dermed kunne man forrykke maktbalansen og destabilisere miljøet i Drøbak, som var så tett rundt Ole Kristiansen, og samtidig ganske reservert overfor Kåre Smith. Fra en rekke personer som siden har forlatt forsamlingen har jeg blitt fortalt at stabiliseringen av Ole Kristiansen kom i full offentlighet på Brunstad den 8. oktober 1989. I et møte spør Sigurd Bratlie om noen i salen kan synge sangen «Jeg trenger din fylde O Jesus». Etter noe nøling melder tre SØSTRE seg frivillig til oppgaven. De går opp på podiet på Sigurd Bratlies oppfordring og gir sitt beste i fremføringen av denne sangen, som var publisert i Drøbak-Menighetens uautoriserte sangbok. Når de er ferdige, er det Sigurd Bratlies tur til å entre podiet. «Var ikke dette en vakker sang!» sier han, med bitende sarkasme, før han fortsetter med å sitere den siste strofen i refrenget: så fyll meg og bruk meg min frelser, hver stund til ditt velbehag. «Hvem er det som blir formant her?» spør han, og

141 han svarer selv: «Det er Gud som blir formant, mens vi ikke skal gjøre noe!» Han konkluderer raskt med at dette er religiøst viss-vass fra ende til annen. Det er en «skjøge-sang». En slik takk i full offentlighet har vel ingen tidligere fått, når de på oppfordring har fremført en sang på et kristent møte. En fremførelse hvor de med entusiasme og oppriktighet ga alt. Etter denne grove sjikane av sangen (og sangerne) spør han plutselig etter Ole Kristiansen. Er han til stede i salen? Jo det var han. Ganske overrumplet vinker han til Bratlie fra sin plass bak i salen. «Kan ikke du holde den talen som du har holdt en gang før» spør Bratlie. «– Den om å så med gråt og høste med fryderop?» Ganske fortumlet tar Ole Kristiansen seg opp til podiet og holder en improvisert tale om temaet. Bratlie fant ikke noe konkret som kunne angripes i denne talen, men han fortsetter allikevel, i en spottende tone, å snakke om «alle disse som ikke vil sørge, lide og lyde, og hver dag ta sitt kors opp.» Det er noe religiøst som er i ferd med å snike seg inn i Menigheten. Det må fjernes! Uten å ha noe konkret å anføre, hudfletter han Ole Kristiansen og det han står for. Mange av tilhørerne tror knapt sine egne ører, og stemningen i salen er mildt sagt utrivelig. I full offentlighet håner Sigurd Bratlie menighetsforstanderen i Drøbak. —En mann som er elsket og sett av så mange, og som nyter så stor tillit i inn- og utland. Dette var et kroneksempel på maktmisbruk og mobbing av fra ledernes side. Som dokumentert tidligere i boken, er dette en praksis som ble innført av Johan O. Smith i den spede begynnelse, og som har utviklet seg til et ekstremt usunt og usympatisk kulturtrekk ved.

Svært mange satt helt lamslått da Sigurd Bratlie var ferdig med sin overhøvling av Ole Kristiansen. Det var bare et beskjedent fåtall som visste at det også hadde vært noen konfrontasjoner på en forutgående ledersamling. Det var altså en opptrappings-plan, men den var det få som var kjent med.

142

Etter noe tid kommer det neste trekket. Sammen med en aldrende og alderdomssvekket Sigurd Bratlie, kommer Kåre Johan Smith til Drøbak og innsetter en harmløs og anonym person som ny leder. Selvfølgelig til høylytte protester fra den jevne mann og kvinne i Menigheten. Mest av alt protester de på maktarrogansen fra toppledelsens side. I tumultene skriver en energisk og ivrig dame, mor til en stor barneflokk, et brev som hun distribuerer til en rekke ledere og nøkkelpersoner, hvor hun uttrykker sin fortvilelse:

Til å begynne med fikk jeg sjokk, ble lammet. Jeg håpet det hele var et mareritt og at jeg våknet snart. Men langsomt gikk det opp for meg at dette var virkeligheten framover. Da ble jeg fortvilet, sint. Jeg ba til Jesus at Han måtte hjelpe, jeg tryglet om hjelp [...] Så tenkte jeg at det måtte kunne gå an å få oppklart de misforståelser som det hele skyldtes, men det skar seg helt. [...] Inne i magen min har jeg en smerteklump, tåreklump. Den er der hele tiden. Noen ganger blir den stå stor at den sprekker, og da kommer Jesus og tørker tårene. [...] Noen ganger hører jeg at søsknene mine gråter. Da prøver jeg å trøste litt, men det blir helst til at vi gråter begge to. Andre ganger later jeg som jeg ikke hører, orker ikke. Noen vil helst ikke at andre skal vite at de er lei seg, så vi later som ingenting, og dagen etter smiler vi utenpå. Vi kan jo ikke forandre situasjonen allikevel. [...] Vi får besøk av onkler og tanter også. De skjønner nok at vi har det tungt og prøver å være ekstra vennlige. Men hvis jeg forsøker å formidle hvordan jeg har det, har de ferdigprogrammerte svar på det, og de kan jeg utenat nå. Det er lettere å late som om alt er OK. Vi er ganske flinke til «å late som om» nå, og sier at vi har det bra, nesten så vi tror det selv. [...] Jeg har sett det i øynene nå: Vi må bære smerten hele livet ut!

Ingen responderte på dette brevet, som nærmest var et overtydelig rop om hjelp. Maktmisbruket får lov til å fortsette. Ingen er i stand til å gripe inn overfor de selvbestaltede lederne som skyver en åpenbart desorientert Sigurd Bratlie

143 foran seg. Det neste trekket er at den nyinnsatte lederen i Drøbak-Menigheten i full offentlighet lister opp, med fullt navn, alle de personer som nektes adgang til Brunstad på det stevnet som nærmer seg. Her leses dommen over hele familier, og til og med barn helt ned i ti-årsalderen navngis i full offentlighet som uønskede på Brunstad. «Et fellesskap som på innsida oppleves som varmt og inkluderende, kan fra utsida virke kaldt og ekskluderende. Men selv om bildene er aldri så motsatte, kan de godt være sanne, begge to.» sier Trond Skard Dokka, dekanus ved Det Teologiske Fakultet ved Universitet i Oslo. Og han fortsetter «Etter det jeg kan skjønne, er Smiths Venner både et godt og et grusomt fellesskap, alt etter hvor det sees fra.» ― En skarp iakttakelse av en person med begrenset kjennskap til forsamlingen. Det grusomme fellesskapet ble grundig dokumentert i «Drøbak-saken.» Listen over «persona non grata» ― uønskede personer ― utgjør ganske nøyaktig halvparten av Drøbak- Menighetens medlemmer. I tumultene regnet mange med at det hele berodde på en misforståelse og at det ville ordne seg etter hvert. ― Dette kan bare ikke være mulig. Den Menigheten som de har satset hele sitt liv på, som de har gitt nærmest all sin tid og alle de penger de har kunnet avse, de er ikke virkelig blitt kastet ut derfra?

Opptrapping Etter Drøbakkuppet ble det tydelig for mange at Kåre Smith hadde tatt mål av seg til å overta lederskapet i Smiths Venner. Han skjøv en aldersdement Sigurd Bratlie foran seg og lot som om det var han som var initiativtakeren, og at Kåre bare var hans sekretær og sjåfør. Men Kåre hadde et betydelig problem: Han manglet nødvendig tillit hos mange fremtredende nest-ledere og nesten-ledere. Mange av disse opplevde Kåre som en noe primitiv og grunn person, og de ville ha seg frabedt at han skulle få en fremtredende posisjon i Menigheten. Misnøyen

144 ulmet under overflaten, nærmest overalt, og man begynte å snakke litt sammen mann og mann imellom, om ikke dette burde stanses. Helt siden begynnelsen hadde normen for lederskap i Menigheten vært anvist i skriftens ord:

Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig [...] ikke voldsom, men saktmodig, ikke stridslysten, ikke pengekjær [...]. Men han skal og ha godt vidnesbyrd av dem som er utenfor for at han ikke skal bli hånet og falle i djevelens snare. Likeså skal menighets-tjenere være verdige, ikke tvetungede [...] ikke lystne efter ussel vinning. [...] Også disse skal først prøves; derefter skal de tjene i Menigheten, om de er ulastelige. (Paulus’ 1. brev til Timoteus, kapittel 3)

Det var få av disse karakteristika man anså passet spesielt bra på Kåre Smith. På toppen av dette kom hans økonomiske problemer. Børskrakket i oktober 1988 slo inn med full styrke i eiendomsmarkedet, og problemene forplantet seg også til den lille entreprenørvirksomheten han drev sammen med sin bror og en svoger. Som så mange andre i bransjen, var egenkapitalen i selskapet tapt ved utgangen av 1989, og virksomheten ble ― i strid med lovens bestemmelser ― drevet videre for kreditorenes penger. Som vi har sett i de tidligere siterte Livets Ånds Lover av Aslaksen, har det alltid blitt sett på som fullstendig forkastelig å ikke gjøre opp for seg. «Den som ikke gjør således er en urettferdig mann, ja strengt talt en kjeltring,» sies det i Rettferdighetens lover, paragraf 1. Praksis fra tidligere år var derfor at både næringsdrivende og privatpersoner som ikke kunne gjøre opp for seg, fikk taleforbud på møtene og ble henvist til bakerste benk i lokalet. Mange fant ut at Kåres lille entreprenørbedrift var teknisk konkurs, og her øynet man muligheten for å få satt en stopper for hans fremmarsj som lederkandidat. Her hadde man et 100 prosent sikkert angrepspunkt. Trodde man.

145

Hva ingen på den tiden hadde forstått, var at det var fattet et vedtak hos dem som satt i Guds Hemmelige Råd, om at Kåre Johan skulle løfte arven fra bestefaren, Johan Oscar Smith. Derfor hadde onkel Sigurd, tante Rakel og onkel Aksel endret på spillereglene. Nå var det Kåres kritikere som hadde blamert seg selv gjennom å kritisere ham. Det at noen hadde snakket sammen om hans råkjør for å tilrane seg makten i forsamlingen ble plutselig definert som baktalelse! I et samfunn hvor det ikke finnes rom for åpen meningsutveksling, blir selvfølgelig all meningsutveksling henvist til smågrupper og private samtaler. Den neste som fikk oppleve at spillereglene var endret, var Stockholm-menighetens leder Erling Ekholt. I samråd med andre ledende personer hadde han i all fortrolighet skrevet en betenkning til Sigurd Bratlie i sakens anledning. Onkel Sigurd tok initiativ til et møte hvor Erling Ekholt skulle ta saken opp med Kåre i full åpenhet. Hans forundring var stor da han så at samtlige møtedeltakere hadde fått utdelt en kopi av hans personlige brev til Sigurd Bratlie. Omsider gikk det opp for ham at møtets agenda var noe annet enn hva han trodde: Det problemet som skulle drøftes var hans kritikk av Kåre Smith. «På dette skal man kjenne at man har gått over fra døden til livet; at vi elsker brødrene,» er et yndet sitat for å få folk til å underkaste seg ledelsen. Det var åpenbart at Erling Ekholt ikke elsket Kåre Smith, og dermed hadde han kompromittert seg selv. Over og ut med ham! Fortumlet og ute av stand til å forstå hva som foregikk, vendte Erling Ekholt tilbake til Stockholm. Et drøyt halvår senere oppsøkte Kåre Smith ham i Stockholm, og spikret personlig igjen kistelokket. Uten blygsel ber han sin tidligere venn og åndelige leder om «å omvende seg» (altså ta tilbake enhver kritikk og legge seg flat). Når dette ikke skjer, får han beskjed om at han intet forstår av aktivitetene til «ondskapens åndehær» (Kåres kritikere) og denne udugelighet gjør ham

146 uegnet til å være leder for Menigheten i Stockholm. Han må gå. På dagen. Jeg innser at denne historien er for fantastisk til å bli trodd. Ingen, selv i sin villeste fantasi, ville forestille seg at en toppleder for en kristen forsamling kan opptre slik. Jeg har tilgang til korrespondansen som dokumenter det, og vet derfor at det medfører riktighet. I et «oppklarende» udatert brev til Sigurd Bratlie og Aksel J. Smith, forklarer Kåre de aldrende menn hva han hadde foretatt seg, og hvorfor, samtidig som han overfor Erling Ekholt ga inntrykk av at han handlet på Sigurd Bratlies instruks. I korrespondansen forsøker han å godtgjøre at eksekusjonen er tvunget frem av Kåre Smiths omsorg for Menigheten i Stockholm:

Da vekkelsen kom, var de fleste venner i Stockholm med i vekkelsen, men så begynte br. Ekholt å herske ved å nekte ungdommen å løfte hånd når de sang. Dette bevirket at urolighetene bare økte. Også på andre møter prøvde han å få ungdommen under sin kontroll, mens det var helt klart at Guds nåde vek fra ham. [...] Vi ber ham tenke seg grundig om til neste dag og formaner ham til å omvende seg. Neste dag har vi et velsignet møte. Det er en fryd å høre unge vidner med glød og med innhold. Br. Ekholt virker å være utenfor det hele.

Vi har igjen en samtale med ham, men det er ingen forandring å spore. Etter det er det helt klart, at han ikke kan fortsette som hyrde, og dette gjør vi oppmerksom på. Han sier at menigheten er dog hans hjem, og han vil være der. [...] Broderhilsen Kåre Smith og Gunnar Gangsø

Erling Ekholt kompromitterte seg selv ved å forsøke å hindre at dette med hevet hånd skulle bli et nytt innslag i møteritualet. Det var «hans forsøk på å herske over ungdommen». Og når han ikke vil «omvende seg» vil nok de

147 gamle koryfeer forstå at «Guds nåde er veket fra ham». Formuleringen er hentet fra beretningen om David og Saul i første Samuels-bok kapittel 16:

Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblant hans brødre, og Herrens Ånd kommer over David fra den dag og fremdeles [...] Men Herrens Ånd vek fra Saul, og en ond ånd fra Herren forferdet ham.

Det er ganske snedig praksis dette å uttrykke seg med løsrevne uttrykk og sitater fra Bibelen. Overfladisk sett kan det gi et skinn av at man har belegg i skriften for det man sier og gjør. Det setter saken i et spesielt lys og nøytraliserer potensielle kritikere. Kåre Smith, som selv var stridens kjerne, opptrådte her både som regissør, forhørsleder og dommer. Når han så avslutter det hele med selv å underskrive dokumentet som skal være en «objektiv orientering» til toppledelsen, blir bildet komplett. Det sier noe om hvilket perspektiv han har på habilitet og anstendighet. Og det gir noen tanker om spesielle personlighetstrekk.

Neste offer i maktkampen var nestlederen i Oslo som Bratlie tidligere hadde utpekt som sin arvtaker, Olaf Bekkevold. Også han hadde stilt seg meget kritisk til Kåres kandidatur som ny toppleder, og ble den neste som fikk nærkontakt med ham som var like uhildet som Kong David. Fra talerstolen fikk han beskjed i klare ordelag av Sigurd Bratlie om at han var avsatt som leder i Oslo-Menigheten fordi han hadde baktalt Kåre Johan Smith (dvs. stilt spørsmål overfor toppledelsen ved den plass han tiltok seg i forsamlingen). Reaksjonene var sterke. Den ene etter den andre gikk opp på talerstolen og sa ifra at dette var helt uakseptabelt. Blant mange av medlemmene i Oslo nøt Olaf Bekkevold en respekt og tillit som Kåre ikke var i nærheten av. «Dessuten,» sier Olaf fra talerstolen «så har vel du også i årenes løp vært en svært

148 aktiv baktaler, Sigurd Bratlie. Når jeg har vært sjåfør for deg har jo våre samtaler i stor grad dreid seg om dine oppfatninger og meninger om personer som ikke har vært til stede.» Mange visste at det var pinlig treffsikkerhet i denne kommentaren. Sigurd Bratlie hadde aldri noe perspektiv på taushetsplikt, diskresjon eller respekt for andre mennesker. Overfor nærmest enhver han hadde fortrolighet til, øste han ut av seg de mest underlige og detaljrike fortellinger om personer han hadde et ansvar for som leder og sjelesørger. Dette er det styggeste og mest ødeleggende kulturtrekk ved Smiths Venner. Det er et samfunn gjennomsyret av angiveri, baktalelse og offentlig uthenging av alle som tenker andre tanker enn ledelsen. Det er på grunn av denne usympatiske kulturen at Kåre Smith og hans kumpaner har lykkes å få trumfet igjennom det vanvittige byggeprosjektet på Brunstad, som kanskje er begynnelsen til slutten på det hele.

Klimaks De åpne konfrontasjonene i dette møtet rystet de fleste, ikke minst Kåre Johan Smith og hans senile onkel, Sigurd Bratlie. Kanskje hadde noen innsett at hans insolvens ikke var saken. Selve saken handlet om noe langt mer alvorlig; mistillit. Det er et nærmest umulig utgangspunkt for en ny leder. Man sto overfor to problemer: Den skjønnhetsplett som hans insolvens medførte, og det langt alvorligere, nemlig mistillit fra de fleste etablerte autoriteter og halv-autoriteter i forsamlingen. Her måtte noe gjøres. Slagplanen var like elementær som genial: Avledende manøver, som vi kaller Vekkelse, kombinert med aktivisering av Kåres støttespillere. I løpet av få uker samlet de inn tilstrekkelig med penger til å dekke Kåres andel av underbalansen i selskapet, hvilket jeg går ut fra at både staten og kreditorene satte pris på. Og vips, så var skjønnhetspletten borte. Bror og svoger, som satt i den samme pengeknipen, fikk derimot ingen hjelp, verken da eller siden.

149

La meg for de uinnvidde fortelle litt om dette med vekkelse. På individuelt nivå dekker uttrykket omtrent det samme som oppvåkning. Man blir plutselig oppmerksom på noe vesentlig som man tidligere har vært blind for, eller har misforstått. En vanlig oppvåkning mange opplever i 40-års alderen, kan for eksempel være at man plutselig ser at man har prioritert helt feil. Karrieren og yrkeslivet har gått foran alt annet, mens det som virkelig betyr noe er å være til stede i familiens liv. ― Og sitt eget liv. Dersom det er en virkelig oppvåkning, fører det til varig endret atferd. Nyttårsforsetter er artsforskjellig fra oppvåkning. De er gjerne et blaff uten varig virkning. Dette er altså den individuelle varianten av vekkelse, som gjerne benyttes i betydningen sterk religiøs opplevelse, med varig endring som resultat. Men det finnes også en kollektiv variant av vekkelse, som beskriver sterke felles opplevelser, gjerne med en suggererende eller oversanselig effekt. Man blir revet med av andres sjelsopplevelser. Beretningen om da Saul ble konge over Israel, inneholder et slikt fenomen:

... og når du kommer der til byen, skal du treffe på en flokk profeter som kommer ned fra haugen med harpe og tromme og fløite og citar foran seg, og selv er de i profetisk henrykkelse. Og Herrens Ånd skal komme over dig, så du skal gripes av profetisk henrykkelse likesom de, og bli et nytt menneske. [...] Da nu Saul vendte og gikk sin vei fra Samuel, da gav Gud ham et annet hjerte. (Første Samuels-bok, kapittel 10)

Fenomenet er altså velkjent siden antikken, og i dagens sekulariserte og pragmatiske betraktningsmåte vil en psykiater trolig betegne fenomenet som massepsykose, mens folk flest kanskje vil se på det som massehysteri. For å komplettere bildet må det også sies at det for Sauls vedkommende ikke ble noen varig endring, til tross for at han «hadde fått et nytt hjerte». Hans betrodde medarbeider David ble folkets yndling. Det vekket til live en sykelig misunnelse

150 hos Saul, som etter hvert fant på de underligste ting for å rydde den unge konkurrenten av veien. Gjentatte drapsforsøk overfor en lojal og respektert medarbeider, som attpåtil var hans svigersønn, lyder ikke bra. Vekkelse er også beskrevet i Smiths Brever (s. 394):

Hjertelig takk for ditt kjære brev. Ja nå har vi hatt det mest underlige stevne jeg har opplevet. Som du vet, bad vi i ca. 1½ mnd. før stevnet. Mange på Horten ble døpt med Den Hellige Ånd og talte med tunger. Så kom skjærtorsdag og langfredag med brødrestevne. Det ble bønn som jeg aldri har hørt make til. Det var nødrop. Den ene etter den andre ble fylt med Den Hellige Ånd. Vi fikk ikke tid til annet enn å be. Bønnens ånd grep alle. 1. og 2. påskedag kom søstrene til stevnet. Det var et eneste bønnehav alt sammen til langt over midnatt. Må anta at ca. 100 av vennene fikk tungemålsgaven foruten alle de som ble fylt av Den Hellige Ånd. Flere syke ble helbredet. Også i privathusene og på hotellene bad de. Verken i 1907 eller senere har jeg sett maken.

Her hadde jo Kåre Johan oppskriften fiks ferdig, servert både fra Samuels-boken og fra bestefarens skrivebord. Et brødre samvær på Torsteinslåtta i Hallingdal sto for døra og der kunne man jo kopiere suksessen fra 1934. I et brev fra en av deltakerne på samlingen, fremgår det at noen av de fremmøtte var nær ved å ødelegge stemningen gjennom å stille spørsmål offentlig om Kåres vandel, men man klarte på forunderlig vis å vri fokus bort fra dette sårbare tema og over på vekkelse.

Vel tilbake fra ledersamlingen på Torsteinslåtta i Hallingdal iscenesatte Kåre det mest vanvittige massehysteri jeg har hørt om. Ifølge et tyvetalls personer jeg har snakket med, var det bønnemøter, skrik og skrål og hatske utfall mot alle som ikke var begeistret for BRØDRENE (nå var det plutselig Kåre Johan Smith og hans supportere som utgjorde «brødrene»). Utrop

151 om å rive og brenne kirker og alt som var av Skjøgen, og trampe motstanderne under fot, var også en del av dette uvirkelige massehysteri. Jeg fikk selv «besøk» av noen utsendinger fra vekkelsen, hvilket jeg kommer tilbake til under kapittelet om vold og voldspornografi. Møtene endret karakter fullstendig i denne perioden. Nå var det kamprop, vitnesbyrd og allsang med knyttet neve i lufta som symbol på at man skulle knuse Satan og alt hans vesen og alle hans redskaper (personer som stilte seg kritiske til BRØDRENE). Aksel J. Smith reagerte på de knyttede never, som han mente var et symbolspråk som var forbeholdt politikkens ekstreme venstreradikale. Han mente det var mer sømmelig med en åpen hånd. At dette ble seende ut som en nazi-hilsen var det visst ingen som reagerte på. Kåre Johans våpendrager og støttespiller, Bernt Stadven profeterte at vekkelsen ville vare helt til Jesus kom tilbake for å hente sine. Her var stemningen på topp og framtidsutsiktene de beste! Mange i den voksne garde reagerte med avsky på dette sirkuset og forsøkte forgjeves å stagge det hele. Disse ble da omgående definert som motstandere av Vekkelsen, hvilket var fullgodt med å være motstandere av Guds arbeid her på jorden. De ble nærmest kastet til rovdyrene som antikkens gladiatorer. Det var fritt frem for «nidkjære» ungdommer å sjikanere dem på det groveste, og dersom de ikke sluttet seg til vekkelsen, ville de bli utestengt fra møtene. Etter hvert gikk det opp for noen og hver at dette faktisk medførte riktighet. Deres egne barn vendte seg mot dem, sluttet å hilse på sine gudfryktige foreldre, og skulle ikke ha noe mer med dem å gjøre. Menighetens hooligans arrangerte opptog hvor barna kom hjem med sine body-guards for å hente sine eiendeler og starte et nytt liv sammen med dem som elsket BRØDRENE og var med i vekkelsen. I København ble det arrangert bussreise til Oslo for ungdommene, hvor de ble instruert i «vekkelsesarbeid». Etter hjemkomsten fra den vellykkede turen til Oslo, begynte de å

152 kalle seg stormtroppene og mente seg å ha et spesialoppdrag for å hjelpe andre ungdommer som fikk motstand hjemme.

Moral og lærdom Etter hva jeg forstår, var nærmest alle toneangivende personer i Menigheten overbeviste motstandere av dette sirkuset fra starten av, men de fleste ble banket på plass i løpet av kort tid. En som innledningsvis var blant kritikerne til opptrinnet; Arild Tombre, forfattet siden et helt nummer av medlemsbladet Skjulte Skatter hvor han med tilsynelatende begeistring omtaler denne herlige vekkelsen som han et knapt år tidligere tok avstand fra. Arild Tombre var nordmannen som ble menighetens leder i Frankrike, og det ble kanskje viktigere for ham å beholde lederposisjonen enn å stå for sine egne meninger. Makt og posisjoner kan være forførerisk. Jeg er også i stand til å forstå at folk er villige til å renonsere på sine egne overbevisninger, hvis det er hva som må til for å beholde kontakten med egne barn og barnebarn. En tidligere fremtredende leder som ikke hadde denne fleksibiliteten fortalte meg at av hans drøyt 50 barnebarn var det 17 som han ennå ikke hadde sett. Mange vil være villig til å tolerere så mangt, for å holde kontakt med sine barn og barnebarn.

Hvordan gikk det så med vekkelsen? Holdt den seg helt til Jesus kom tilbake for å hente sin Brud, slik som Bernt Stadven så vakkert profeterte i 1992? Det ser ikke slik ut. Etter hva jeg er blitt fortalt er stemningen flatet ut forholdsvis raskt. Men den var avgjort nyttig for dem som iscenesatte denne såkalte vekkelsen, etter en god gammel oppskrift fra 1934. Konkurs ble unngått, utrenskningskampanjene virket, Kåre lyktes med å tilrane seg makten, og all kvalifisert opposisjon er brakt til taushet. At hundrevis, kanskje mer enn tusen personer ble frarøvet det åndelige hjem de hadde satset hele sitt liv og hele sin familie på, anses åpenbart som små

153 omkostninger i forhold til den nytte familien Smith, inklusive svogerskap, hadde av utrenskningsprosessen. De personer som inntil for få år siden var deres nære, fortrolige venner og lidelsesfeller, omfattes nå av den samme forakt og kollektive bakvaskelse som tidligere var forbeholdt andre kristne miljøer. Også dette forsvarer man med et løsrevet bibelsitat:

De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss; for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss. Apostelen Johannes’ første brev, kapittel 2

Beretningen om Korahs opprør mot Moses ble også en viktig «forklaring» på hvorfor det måtte gå som gikk med Kåre Smiths kritikere. Som ledd i den interne oppbyggelsen trakk flere av de ivrigste støttespillerne paralleller mellom de to brødrene Moses og Aron og de to fetterne Kåre Johan Smith og Sigurd Johan Bratlie. I beretningen i Fjerde Mosebok, kapittel 16 fortelles det at Korahs opprør var støttet av to hundre og femti høyt respekterte menn. Straffen kom raskt. Jorden åpnet seg og oppslukte opprørslederne og deres familier. De to hundre og femti tilhengerne ble fortært av Herrens ild. Her hadde de jo faktisk «dokumentasjon» for at alt de gjorde var rett og riktig. At dette gikk ut over uskyldige barn og andre familiemedlemmer var helt i tråd med Bibelens lærdom. Dessuten var det Herrens ild som hadde fortært Korah og hans menn. Det var ikke Moses og Aron som sto for henrettelsene. Man mente også at tallet 250 respekterte menn passet perfekt. Med tillegg av familiemedlemmer passet dette bra med de ca. ett tusen medlemmer som ble utstøtt, eller valgte å gå. Beretningen fra Sinai-ørkenen fra rundt år 1200 før Kristus kunne faktisk leses som en profeti om hendelsene i Smiths Venner på 1990-tallet. Det er noe oppbyggelig over å kunne sette seg selv og sine inn i en større sammenheng.

154

På toppen av det hele har den nye topplederen funnet på et nedlatende økenavn på dem som deltar på møter i regi av tidligere Smithevenner: De er DUFer. De Utstøttes Forsamling. Det er forunderlig at de selv i ettertid ikke er i stand til å se at de handlet uriktig overfor en del av sine venner.

Aksel J. Smiths nekrolog ― fortsatt Det er først i lys av denne «vekkelsen» at vi kan forstå minnenummeret av Skjulte Skatter, med en serie nekrologer over den avdøde lederen, som hadde vært en del av ledertroikaen gjennom 40 år. La oss starte med nekrologen som Kåre J. Smith har skrevet:

Den [dato] fikk vår høyt elskede [N.N.] hjemlov. Hva han har betydd for meg personlig ved sitt liv og virke ― sitt strålende eksempel i alt det gode, er umulig for meg å få fram i ord. Men for alle dem som har sans for gudsfrykt, har han etterlatt seg et himmelsk dragsug: «Følg du meg!» Nå er han ikke mer i blant oss, denne fine mannen som ved sin visdom og sitt ydmyke vesen anskueliggjorde [Guddommen] og hans vesen, kanskje mer enn de fleste i hans samtid. Nå er han i vitneskaren hjemme hos Herren, og har tatt sete sammen med de fullendte rettferdige ånder på Guds Sion. [...] Det er mange forkynnere, men det er få som kan si: «Mine ord er ånd og liv.» Derfor hadde han slik løftekraft, og hans ord nådde så langt ― og det ble til en usigelig stor hjelp for alle sørgende i Israel. Som profet og hyrde hadde han et ekstra øre for Åndens vinder. Han var født av Ånden, vi hørte suset, men visst aldri hvor det kom fra.

Dersom vi la ut denne nekrologen og ba folk om å gjette hvem som var NN, tror jeg mange ville ha sagt at det måtte være Jesus.

155

Jeg kan forstå behovet for å opphøye avdøde til slike svimlende høyder. Han var til uvurderlig hjelp med hensyn til å bringe de nye makthaverne inn i sine posisjoner. Jo mer opphøyet rang denne hjelperen hadde, desto sterkere blir styringsfundamentet for dem som får hjelpen. Å være hjulpet til rette i lederposisjonen av en som til forveksling likner på Jesus, det gir styrke.

La oss foreløpig forlate nevø Kåre J. Smiths nekrolog, og gå videre til nevø Sigurd Johan Bratlie. Han er sønn av Sigurd Bratlie og Rakel Smith, altså barnebarn av gründeren, og Kåres fetter. Dette er hans oppsummering:

... og det er mange som minnes denne formidler av Guds godhet med stor takknemlighet og glede. Men han var også en kriger av format. Han var alltid parat til å føre Herrens kriger, og stride troens god strid, med et tveegget sverd. Allerede i aug/sept.- nummeret av Skjulte Skatter i 1988 kunne denne høvding ane at det i åndeverdenen lå kamper foran menigheten. Jeg husker svært godt da han etter dette sommerstevnet ba meg om å holde av plass til, som han sa, «et meget viktig stykke». Det hadde overskriften «Peke finger og tale ondt.» Og videre: «Har man ikke et rent og godt hjerte, blir det til at man stadig peker finger og taler ondt. [...] Ved disse pekefingre blir det ikke noe kjærlighetens husvalelse og Åndens samfunn ... De fører ingen frem til fullkommenhet i tjenstegjerning. De kan tukte, men ikke oppbygge.» I dag kjenner vi historien gjennom de følgende 10 år. Tenk om dette stykket til Aksel J. Smith var blitt lest og levd av flere.

Dette er snedig historieskriving. I 1988 var slaget om den fremtidige makten i Menigheten allerede godt i gang, med Aksel J. Smith som en aldrende, men allikevel verdifull støttespiller for den maktglade, yngre generasjon. Han behøvde derfor ikke å ha spesielle forbindelser med «åndehæren i himmelrommet» for å forstå hva som lå foran.

156

Maktkampen var jo allerede i full gang, selv om den ennå ikke hadde nådd alles ører. Her benyttes nekrologen til å tillegge avdøde overnaturlige, profetiske evner, mens det i realiteten ser ut til å være et avtalt spill. Et spill som raskt kom fullstendig ut av kontroll og artet seg annerledes enn de fleste hadde håpet, Aksel J. Smith inklusive. Lenger ut i nekrologen skriver Sigurd Johan Bratlie:

I begynnelsen av vekkelsen, på vei til et møte i Oslo, sa han en gang til dem som satt sammen med ham i bilen: «Tenk om jeg hadde vært 30 år!» I den ånd sto han helhjertet sammen med de unge i den kamp som ble ført mot hykleri, anklage, svik og falskhet. I oktober 1990 har han et stykke som heter «Motstand på den onde dag». Der skriver han bl.a.: «Det går virkelig an å bli utrustet til seierrik kamp mot all ondskapens åndehær. [...] Vi skal ikke undervurdere vår sterke fiende som er Satan selv, med sine åndsmakter.» [...] «Djevelen er feig og flyr for alle lysets våpen. Han er bare kommet for å myrde, stjele og ødelegge.»

Religiøse maktkamper er ofte mer smakløse enn maktkamper i andre samfunn, der demonisering av motstanderne gjerne er et gjennomgangstema.

Til slutt, i rekken av søskenbarn, skriver avdødes datter, som er kusine til de andre to nekrologforfattere

Pappa var veldig takknemlig for vekkelsen [...og] viste stor takknemlighet for og glede over de brødre som Gud har satt i Menigheten i dag, for å føre verket videre. Spesielt var han takknemlig for Kåre J. Smith og den åndskraft og visdom som han opplevde at Gud hadde gitt ham, til tjeneste for hele menigheten.

For meg er det vanskelig å forstå at de uverdige kampmetodene, triksingen og kameraderiet som førte Kåre frem til makten, med rimelighet kan omtales som «Gud har

157 satt i menigheten». Onkler og tante var vel de viktigste medspillere så vidt jeg kan forstå. Noen Guds finger er det vanskelig å få øye på. Men avdødes datter, de nye ledernes kusine, syntes åpenbart det var naturlig å benytte nekrologen til å støtte opp under den nye maktstrukturen i menigheten.

«Vekkelsen» førte til at ca. 25 prosent av medlemmene i Norge takket for seg rundt 1991-92. Noen av dem har etablert sitt eget lille samfunn, hvor de forsøker å lete seg tilbake til de opprinnelige ideer, mens de fleste har valgt sin egen vei, uten tilhørighet i noe miljø. Journalisten Kjell Arne Bratli har, som tidligere nevnt, skrevet noen bøker om Smiths Venners historie på bestilling fra ledelsen. I en av disse autoriserte historiebøker presenterer han en trendfremskriving ― en forlengelse av et hendelsesforløp inn i fremtiden ― for Smiths Venner. Han sier at medlemstallet i 1956 var 4 000 og at det i 1996 har vokst til 30 000. ― Jeg vet ikke hvor han henter tallene sine fra. For meg høres det ut som om man har regnet med alle som i løpet av disse 40 årene har vært innom Brunstad. I så fall er også jeg med i dette «medlemstallet». På basis av denne utviklingen tegner han et fremtidsbilde hvor Menigheten om ytterligere 40 år (2036) har vokst til 250 000 medlemmer. Min antakelse er at Brunstad da er overtatt av kommersielle eiere uten en gudstro (til forskjell fra nåværende religiøs-kommersielle, og at en del medlemmene er spredt ulike grupperinger mens de fleste har forlatt det hele.

158

Etikk og sosialt ansvar Det er forunderlig å se hvilket forhold ledelsen i Smiths Venner har til objektive fakta. Det ser ut til at de sier det de tror kan være hensiktsmessig, forholdsvis uavhengig av hva som er objektiv sannhet. I tilknytning til splittelsen ble Bernt Stadven intervjuet i Aftenposten den 17. desember 1992. Friskt og freidig sier han: «Det har aldri funnet sted noen utstøtelse. Jeg kjenner ikke til en eneste én.» Aftenpostens journalist trekker da frem brevet de hadde sendt Olaf Bekkevold, med sluttsatsen «Mao. er du nå utstøtt. Dette til underretning.» I tillegg til den aldrende Sigurd Bratlies skjelvende underskrift prydes brevet av signaturene til Bernt Stadven selv, samt Kåre J. Smith. Sistnevnte underskrift måtte vel ses som å peke nese til Olaf Bekkevold.

Sannhet og løgn Bernt Stadven utdyper dette nærmere: «Det er ingen splittelse, heller en avskalling. Det er enkelte som er forsvunnet, ikke noe annet. De har gått av seg selv. Det er vanskelig å forklare grunnen.» Konfrontert med de fakta at hundrevis av personer var erklært uønskede på stevnestedet Brunstad, sier han kort og godt at «de har satt seg selv utenfor ved å motarbeide oss.» Han sier ikke noe om hvem som er «oss». Reporteren kommer inn på det forhold at kritikken gjelder en sentral leder som er teknisk konkurs, og at dette i tidligere tider ville fått følger for en leder. Til dette svarer Stadven: «Det som hevdes er kort og godt løgn. Han er ikke teknisk konkurs.» Konfrontert med at dette nettopp var uttrykket vedkommendes egen advokat benyttet i et brev til kreditorene, vil ikke Stadven høre mer snakk om dette tema. En liknende sak i pressen finner vi i Tønsberg Blad den 8. juli 1992, hvor forsamlingens pressetalsmann, Svein Kronstad, blir intervjuet om den insolvente topplederens plutselige betalingsevne. Var det Menigheten som hadde hjulpet han ut

159 av knipa? Pressetalsmannen kunne forsikre at, så langt han visste, hadde det ikke foregått noen pengeinnsamling til Kåre Smith på Brunstad. «Men,» fortsatte han, «vi har jo en tradisjon med å hjelpe dem som har det vanskelig.» Alle visste at dette var dobbelt feil. For det første hadde ikke innsamlingsaksjonen foregått i det skjulte, og for det andre har det aldri vært noen tradisjon å hjelpe folk ut av selvforskyldte økonomiske problemer. Tvert imot. Normen har vært at enhver må stille seg slik at man kan gjøre opp for seg. Dersom man ikke klarer det, har man et alvorlig problem. Både i forhold til debitor og i forhold til Menigheten. Enhver skal løse sine egne problemer. Eller steke i sitt eget fett, så å si. På ett vis kunne kanskje pressetalsmannen hevde at han snakket sant; innsamlingene hadde foregått i de lokale menigheter, og ikke på Brunstad stevnested hvor intervjuet fant sted. Men utsagnet var snedig formulert slik at man fikk inntrykk at det ikke hadde vært noen pengeinnsamling i det hele tatt. Dagen etter blir forholdene rundt den nye ledelsen ytterligere utdypet i et nytt intervju i Tønsberg Blad. Der medgir pressetalsmannen motvillig at det har vært samlet inn noen penger til den aktuelle lederen, men det er ukjent for ham at formålet var å betale ned momsgjeld på 300 000 kroner i hans konkurstruede ansvarlige selskap. Intervjueren dreier samtalen inn på de konflikter som rir forsamlingen. «Vi vil på det sterkeste tilbakevise at det er strid og uro på grunnplanet i Smiths Venner,» sier Kronstad. Noen få måneder tidligere hadde hundrevis av personer fått skriftlig meddelelse om at de var nektet adgang til Brunstad på grunn av at de var uttalt kritiske til ledelsen. Deretter fortsetter pressetalsmannen ufortrødent: «Det har aldri vært tvil om ledelsens redelighet.» For meg er det utenkelig at han ikke hadde tilgang til de mange brev som gikk på sirkulasjon medlemmer imellom og som nettopp dokumenterte at det var sterk tvil om ledelsens redelighet. Så

160 sterk, at mange anså hans meritter i økonomiske saker som komplett diskvalifiserende i forhold til å lede Menigheten. Det er åpenbart at pressetalsmannen uttalte seg mot bedre vitende i alle de nevnte saker. ― Det må være en selsom opplevelse å bla opp i lokalavisen og lese et intervju med seg selv, hvor det man sier stort sett er det reneste tøv. Spalte opp og spalte ned med notoriske usannheter. Kanskje er det slik at pressetalsmannens viktigste oppgave er desinformering av pressen?

Også styrelederen Sigurd Johan Bratlie legger seg på samme linje i sitt forhold til fakta. I et intervju med den amerikanske religionskritikeren Lowell Streiker fremsetter han den samme usannheten om de ekskluderte medlemmene. I ordelag som ikke kan misforstås sier han at ingen har ennå blitt utstøtt. (Smith’s Friends, side 121.) Deres offisielle internettsider www.brunstad.org viser også den fleksible holdningen de har til fakta. Avsnittet «Hva vi tror» er side opp og side ned med gjennomsnittlige kristelige betraktninger som på ingen måte presenterer hva de tror på og hvordan de har ordnet seg. Det ser ut til at de i kontakt med omverden ønsker å legge seg nær opp til Den lutherske kirke i trosspørsmål og nær opp til gjeldende samfunnsnormer i sosiale spørsmål. Begge deler er sterkt misvisende. Kapittelet med lederportretter dokumenter at dette ikke er en gjennomsnittlig kristen forsamling. Det kan synes påfallende at ledende personer i kristne miljøer helt uanfektet fremsetter åpenbare usannheter. Ikke minst når det kommer fra ledende personer i Smiths Venner som påstår at de selv er de eneste her i verden som elsker sannheten; alle andre elsker løgnen. Problemet er nok heller at de har vært så opptatt av andres løgner, at de har glemt å utforske sine egne. Hvordan får de det i det hele tatt til å henge sammen? Jeg har foreløpig to svar på dette. Det ene er indoktrinering fremfor resonnering. Det andre er fravær av personlig moral.

161

La meg starte med doktrinene. De fleste av dagens medlemmer i Smiths Venner er født inn i forsamlingen og har ingen referanseramme utenfor dette snevre miljøet. Helt fra man forsto de første ord som ble sagt, har man lært at BRØDRENE er helt i særklasse i universet. De som tror seg i stand til å vurdere deres levemåte og talemåte, er på ville veier. Det er hovmod. Og Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han nåde. I forbindelse med den såkalte vekkelsen forklarte Kåre J. Smiths støttespillere at det var hovmod å stole mer på sin egen samvittighet enn på BRØDRENE. Å lyde BRØDRENE var det samme som å lyde Gud. Din samvittighet kan bedra deg, men BRØDRENE står i Guds Fortrolige Råd. Hos dem finnes ikke svik og intet bedrag. I stedet for å trene opp barn og ungdom til å gjøre moralske vurderinger og valg, trenes de opp til å underkaste seg BRØDRENES forkynnelse. Elias Aslaksen brukte også uttrykk som «tenk ikke, det bare forvirrer» eller «vær så dum som en stut, da har du Gud på din side.» Men meningsinnholdet var noe forskjellig. Hans budskap var i tråd med Tertullians berømte Credo quia absurdum ― «Jeg tror fordi det strider mot all fornuft.» Han utlegger dette nærmere: «Når Gud taler behøver ikke vi å tenke,» sier han. «Vitenskapen består bare av spissfindigheter som forvirrer og avleder. Den som tror på Skriftens ord, vet allerede mer enn den største vismann.» Disse sitater kunne like gjerne vært fra Aslaksen som fra den nyfrelste romerske juristen Tertullian (160-240). Men under «vekkelsen» ble dette forvrengt til: «Når BRØDRENE taler behøver ikke vi å tenke». Sammen med sitater fra Hebreerbrevets kapittel 13, blir dette hendige instrumenter for ledere som ønsker å skaffe seg total situasjonskontroll:

Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.

162

Doktriner villeder ungdommen Det ser ut til at drøyt halvparten av barna som har vokst opp i Smiths Venner ønsker å leve livet sitt der. For dem som velger annerledes kan omstillingen til et normalt liv oppleves som problematisk. Et vanlig problem er at man ikke har tilgang til de sosiale koder som gjelder i samfunnet, og av den grunn mangler naturlig, sunn selvtillit i mange situasjoner. Hvordan man håndterer seg selv og sin situasjon når selvtilliten er litt for dårlig, kan være svært forskjellig. Noen kan kompensere med å virke brautende og støyende, andre kan virke avvisende for derved å unngå at man selv blir avvist, mens atter andre isolerer seg og blir innadvendt og kontaktløse. En viktig kilde til problemer for Menighetens barn er at de har blitt innpodet en helt forskrudd oppfatning av hva det vil si Å VÆRE I VERDEN (dvs. oppsøke storsamfunnet utenfor Smiths Venner). Et viktig middel til å holde barna «innenfor» er skrekkhistorier om hvor fælt det er i storsamfunnet, blant «vennene» kalt VERDEN. I VERDEN, der er det fælt! Et ekstremt eksempel er Sigurd Bratlie som avla et besøk i uteliggerstrøket i Chr. Krohgs gate i Oslo, hvor han viste den 5-6 år gamle sønnen hvordan FOLK I VERDEN hadde det, og stilte ham det avgjørende spørsmålet: Vil du være i VERDEN eller i Menigheten, Sigurd Johan? Denne desinformasjonen innprentes helt fra Søndagsskolen, og i de mest uheldige tilfeller blir disse skrekkbildene til et slags livskonsept som man forsøker å leve ut når man velger Å GÅ UT I VERDEN. De tilpasningsvansker som følger av dette livskonseptet kan i neste omgang benyttes som bevis på hvor bra det er å være i Menigheten og hvor farlig det er å være utenfor. Slik går det hele i en spiral, som dessverre skrur en del barn og ungdom-mer ned i en vanskelig livssituasjon.

163

Hovedproblemet med de løgnaktige historiene Smiths Venner fremsetter om VERDSLIGE FOLK, altså stor-samfunnet eller I SVARTE VERDEN som man sier, er ikke at barna tror på det. De ser jo selv at det ikke stemmer. Hovedproblemet er at orienteringsevnen svekkes. Sannhet og løgn er blant sinnets viktigste markører, og når dette blir rotet til, blir det rot i hodet. Det ser for meg ut til at dette er den viktigste sektskaden mange av Menighetens barn sliter med. Når autoritetene, som fremstilles som de største sannhetsvitner, fremsetter løgnaktig informasjon for «den gode hensikts skyld», påføres barna skader. «Den gode hensikt» kan være intern oppbyggelse eller avskrekking, slik at barna ikke GÅR UT I VERDEN. Resultatet kan være en form for sosial invalidisering. En altfor streng barneoppdragelse bidrar også til slik invalidisering. Det pøses på med regler, forbud og doktriner i et omfang som virker lammende på mange. For i det hele tatt å kunne leve, lager barna noen løgner som blir en overlevelses-strategi, enten hjemme eller ute. Disse små usannhetene, som de kloke små hoder tenkte ut for å gjøre livet levelig i barndommen, tar noen med seg videre i livet. Fra å være en nødvendig overlevelsesstrategi i barndommen, går det over til å bli et uhensiktsmessig livskonsept i voksen alder. Småløgnene hindrer dem fra å etablere ekte, gode relasjoner. Alternativet til de små løgnene, kan være å ikke melde noe i det hele tatt. Lukke seg inne. Være taus. Eller svare tvetydig og svevende. Dette er også et særpreg som kan gå fra å være en nødvendig og nyttig overlevelsesstrategi i barndommen, til å bli et uhensiktsmessig livskonsept i en voksen verden. Man blir en gåtefull og utilgjengelig person. I en del tilfeller er barneoppdragelsen så streng at den må anses som barnemishandling. Barna blir utsatt for så sterke fysiske avstraffelser i Guds navn, at de får mentale sår som preger dem resten av livet. Sammen med helvetesangst utgjør

164 dette sektskader som fører en del av dem inn i psykiatrien i godt voksen alder.

Voldspornografi La oss først dvele litt ved begrepet voldspornografi. Den opprinnelige betydningen av ordet var skildringer av seksualisert vold som underholdning. Fredsforskeren Johan Galtung begynte tidlig å bruke ordet i en utvidet mening, hvor voldshandlingene i seg selv utgjør underholdningselementet. Der hvor skildringene i tekst eller bilder fremkaller en lystfølelse hos den som skildrer eller den som betrakter voldshandlingene, er det pornografisk. I selvbiografien Johan uten land, bruker han Marseillaisen som eksempel på voldspornografi:

Marchons! Marchons! ― Marsjer! Marsjer! Qu’un sang impur ― og la deres urene blod abreuve nos sillons ― overrisle våre marker.

Marseillaisen blir betraktet som verdens første nasjonalsang. Den ble til under nasjonalismens fremvekst i Frankrike, slik denne manifesterte seg ved revolusjonen i 1789. Jeg har alltid undret meg over at Johan O. Smith skrev en sang på denne melodien, og ved ny gjennomlesning av hans sang finner jeg igjen noe av samme tema: I kraft av Lammets blod, hver fi’nde under fot! Vi stormer frem på løftets ord, og inntar fedres jord. Det krigerske språket har alltid vært en del av Smiths Venners oppbyggelse og selvforståelse. Nasjonalismens grunntema er at egen nasjon er andre nasjoner overlegen. Dette tankegodset ble videreført i fascismen da Mussolini overtok herredømmet i Italia i 1919. Her er grunntemaet videreført til dyrkingen av staten, nasjonen, eliten og lederen. De samme grunnideer ble ytterligere pervertert gjennom nasjonalsosialismens fremvekst, hvor den ariske rase ble

165 fremstilt som den mest høytstående og hvor det ble et vesentlig poeng å holde rasen ren. I siste instans var all makt samlet hos lederen. Alle slike -ismer åpner for elitetenkning (man er andre mennesker helt overlegen), og man er i sin fulle rett når man trakasserer andre grupperinger eller enkeltpersoner. Jeg misliker å innse det, men må faktisk erkjenne at den kristne bevegelse jeg var medlem av i min ungdom, har en del holdninger og atferdstrekk som likner fascismen. De er andre forsamlinger helt overlegne, de dyrker sin egenart på en usunn måte, og de går absolutt ikke av veien for å trakassere dem som ikke tilhører denne fantastiske åndelige rase.

Disse holdninger har vi selv fått erfare på kroppen. Den 13.mars 1995 fikk min kone Solveig uventet besøk. På vei ut fra kontoret traff hun to store, unge menn i korridoren som åpenbart var på leting etter noe. Hun spurte om hun kunne hjelpe dem med noe, og de fortalte at de lette etter Johan Velten. Hun fortalte at jeg var ute, hvorpå de sa de gjerne ville vente på meg. Da hun fortalte at jeg var bortreist de nærmeste dagene, ville de vite hvem hun var. Hun presenterte seg, hvorpå de raskt konkluderte med at de også hadde noe å snakke med henne om. BRØDRENE hadde sendt dem for å drepe meg, men også hun hadde uttalt seg ufordelaktig om Menigheten i et ukebladintervju, så hun skulle også ha sin korreks. De nektet å si hvem de var, og hun kommenterte at hun dro kjensel på noen familietrekk. Situasjonen ble så skremmende at hun ikke husker detaljert hva som siden ble sagt eller gjort, men har et minne av noe snakk om en «vekkelse». Idet hun hørte at det kom noen andre i korridoren, benyttet hun anledningen til å løpe ut, og gikk hjem og ringte politiet. Et par dager senere, hun var da sammen med meg og sønnen vår, så hun de samme to personene på parkeringsplassen utenfor kontoret. Vår sønn gikk bort og konfronterte

166 dem med truslene som de hadde fremsatt overfor henne og meg. På den tiden var sønnen vår profesjonell elitesoldat i marinen, og til alles hell kastet de to personene seg inn i bilen sin og forsvant fra parkeringsplassen med ropet: «Vi kommer igjen!» Vi trodde (selvfølgelig) ikke at det virkelig var BRØDRENE som hadde sendt dem for å drepe meg. De to guttene, som vi etter hvert fikk bekreftet identiteten til, har hatt en del atferdsproblemer, og jeg kunne ikke med rimelighet holde Menigheten ansvarlig for deres handlinger.

Den galskapen som red forsamlingen var på det tidspunktet ukjent for meg. Først senere har jeg blitt oppmerksom på at det fra talerstolen faktisk var blitt oppfordret til drap av personer som motarbeidet «vekkelsen». I en artikkel i Bergens Tidende 8. mai 1993 vedgår Menighetsforstanderen i DKM Brevik, Bernt Nilsen, at han har gitt en slik oppfordring i et møte i Brevik, hvor det var ca. 200 personer til stede, i alle aldre. I artikkelen i Bergens Tidende sier han at han ble revet med av forutgående taler som hadde talt ut fra Bibelens beretning om da Paktens Ark ble ført til kong Davids hus. David hadde da vært helt i skyene og danset for Gud, noe han ble sterkt kritisert for av sin kone Mikal, som var datter av kong Saul. «Det var det som fikk meg til å bli veldig nidkjær» sier han til reporteren fra Bergens Tidende. For dem som ikke er særlig kjent med Det gamle testamente bør det kanskje forklares at Paktens Ark var den gullbeslåtte cedertrekisten som ifølge legenden fulgte med Israel på deres 40-årige ørkenvandring. Kisten skulle angivelig inneholde steintavlene med De ti bud og Arons prestestav som blomstret. Kisten utgjorde Det aller helligste i teltet som var deres gudshus under ørkenvandringen; Tabernakelet. Dette var selvfølgelig et utrolig klenodium å få i hus, og Bernt Nilsen ble altså sterkt grepet av beretningen om at kong David var blitt kritisert av sin kone for at han lot verdigheten fare og viste sin

167 spontane glede. Hele beretningen kan leses i Andre Samuels- bok, kapittel 6. Det er vanskelig å forstå koblingen hans mellom denne beretningen og den såkalte vekkelsen, men han ble altså så overstadig oppildnet at han mente de som stilte seg kritiske til «vekkelsen» (og BRØDRENE) burde henrettes for sine meningers skyld. At han lot seg rive med i en slik grad, tyder på en noe sviktende realitetssans. Det taler til hans unnskyldning at han antakelig trodde at den såkalte vekkelsen var en opphøyet åndelig hendelse. At det var Guds ånde som rørte ved hjertene. En alternativ forståelse kunne være at det var de nye makthavernes brutale fremferd som beveget hjertene. Og nervene. Hjerter og sinn var rystet. Kanskje var det sorg og fortvilelse som lå bak de bevende stemmer. Kanskje var det ikke en åndelig oppvåkning eller nyorientering, men sorg over at selve livet gikk i stykker for så mange. Bernt Nilsen fortjener imidlertid honnør for at han var ærlig overfor journalisten, og ikke kom med talentløse småløgner som bare er egnet til å svekke omdømmet. Så langt jeg kan se, er han den eneste lederen i Smiths Venner som har opptrådt redelig overfor pressen i forbindelse med den såkalte vekkelsen.

En annen sentral figur i forsamlingen sa i et annet møte at han «gjerne skulle reist verden rundt, sammen med nidkjære ungdommer, og rivd ned hver eneste kjærke». Ingen av de siterte talere mente hva de sa. Dette er å forstå som metaforer, hvor hensikten er «å løfte forsamlingen». Skape stemning i salen. Få det til å svinge. Grøss og gru kan bringe tilhørerne (og taleren selv) til uante høyder, og dette er voldspornografiens innerste vesen. Maleriske beskrivelser av voldshandlinger som skaper lystfølelse og har underholdningsverdi for folk som er disponert for det. Oppbyggelse heter det i Menighetens terminologi. (Men all oppbyggelse i Smiths Venner er selvfølgelig ikke

168 voldspornografi. Det er mange gode talere som har helt andre budskap til forsamlingen.) Det ville være urimelig å holde lederne i Smiths Venner ansvarlige for handlingene til de guttene som oppsøkte mitt kontor. Det er som å holde en filmregissør ansvarlig for destruktive handlingsimpulser som ustabile personer kan få av å se deres filmer. Men et minimum av ansvarlighet fra ledelsens side ville være å innføre aldersgrense på møter hvor voldshandlinger blir forherliget. På kino er det gjerne 18-års grense på voldsfilmer. Den skremmende opplevelsen sier noe om hva voldspornografi i Jesu navn kan gjøre med ubefestede sjeler. Diabolske tilskyndelser under vignetter som nidkjærhet eller Kristendom er krig ― det er krig på kniven! Vår episode er avsluttet. Den ene som truet oss ringte noen uker senere og ba om unnskyldning og forsikret at vi ikke hadde noe å frykte fra hans side. Et halvår senere fikk vi brev fra Oslo Politikammer med beskjed om at saken var henlagt på grunn av ukjent gjerningsmann. Det var feil. Gjernings- mennenes navn sto i saksdokumentene, men Oslo-politiet var underbemannet og noen hadde åpenbart hatt en ryddedag på kontoret. I vanvare hadde han (eller hun) «klipt og limt» med utgangspunkt i feil standardbrev.

Denne voldsepisoden føyer seg for øvrig pent inn i rekken av underlige hendelser. Konsernsjef Tormod Hermansen i Telenor har fått rikelig pressedekning på at han våren 2000 sparket en journalist i baken, og etterpå unnskyldte seg med at han trodde det var en narkoman. Moralen i det må være at det er helt OK å trakassere dem som har problemer. Jeg har blitt fortalt en liknende episode fra Kåre Smiths misjonering i Finland. På et møte var det noen lokale besøkende som uttrykte mishag over noe i hans fremtreden, hvorpå han gikk løs på dem med knyttnever og den ene gikk i gulvet med et brak.

169

Tormod Hermansen forsto at han ikke var særlig heldig, verken med selve hendelsen eller sin bortforklaring, og valgte raskt å be offentlig om unnskyldning. Dette var ingen naturlig tankerekke for Kåre Smith. Han benytter historien i underholdningsøyemed når han skal ildne opp unge «brødre». Moralen i historien er trolig: Du «kødder» ikke med Herrens salvede!

Samfunnsansvar Smiths Venner er både en kristen forsamling og et samfunn. Dermed har lederne både et åndelig ansvar og et sosialt ansvar. Det ser det ikke ut til at de har tatt inn over seg. Medlemmene er trent opp til å isolere seg fra VERDEN og jo mindre tilhørighet man har i storsamfunnet, jo mer vellykket er man som del av den enklaven Smiths Venner utgjør i storsamfunnet.

La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære. (brevet til Hebreerne, kapittel 13)

Dette er et viktig bibelsitat i Menighetens selvforståelse. De skal være utenfor alt, og omgivelsenes eventuelle hoderystende undring er en bekreftelse på at de er på rett vei. Det er bekreftelsen på at man ikke er en av dem. Men smerten kan allikevel føles. En smerte jeg tror kan være usunn for sårbare barnesinn. Og for mange voksne, for den saks skyld. Det er spesielt to forhold jeg er opptatt av med hensyn til det samfunnsansvaret lederne har. Det ene er dette samfunnets manglende evne til å mestre meningsforskjeller og uenighet. Det andre er deres manglende evne til å ta vare på samfunnets borgere når livet blir for vanskelig. Den manglende evne til å mestre meningsforskjeller er allerede belyst i tidligere kapitler. Dersom det er noen meningsforskjeller av betydning, er det grovt sett to muligheter: Underkastelse under MAKTA, eller utstøtelse. Man

170 mangler både språk og tradisjoner for å bearbeide konflikter, og man er ikke i stand til å se at meningsforskjeller kan inneholde viktig informasjon, og være en kime til vekst og fornyelse. Når ting blir vanskelig går mestringsstrategiene stort sett ut på å bringe motparten til taushet. Sanksjonsrekken starter med taleforbud på møtene og slutter med utkastelse. Utkastelse fra det samfunnet man har satset hele livet på, og hvor man har investert nærmest all sin tid, sine krefter og sine penger. Spesielt ille blir det når sanksjonene kommer på basis av høyst betimelige korrektiver til gjeldende praksis. Et spørsmål som trenger seg på er: Hvem har rett til å kaste ut et medlem, og hvilke prosedyrer har vi for å sikre at vedkommende ikke ved dette blir utsatt for et justismord? Finnes det rettssikkerhet i dette samfunnet? Romerrikets store advokat og retoriker Cicero (106-43 f.Kr.) innførte ideen om forsvarsadvokater. Som den mest veltalende mann i det romerske senatet visste han hva det betydde å ha ordet i sin makt. Han så at den som ikke kunne formulere seg presist, lett ble offer for uriktige dommer. Derfor skulle enhver som ble anklaget for noe, ha en talsmann som kunne hjelpe til med å få frem det vedkommende ønsket å si, og bidra til å belyse saken fra flere sider. Dette er blitt et selvfølgelig prinsipp i ethvert samfunn som respekterer menneskets grunnleggende rettigheter. Det er gått over to tusen år siden Markus Tullius Cicero introduserte ideen, men den har ennå ikke nådd frem til Smiths Venner. Som vi tidligere har sett, tjenestegjør topplederen både som anklager og dommer, og det finnes ingen forsvars-advokater eller appellinstans. Den som eventuelt tar noen i forsvar og forsøker å korrigere den urett som begås, vil gå samme vei som den anklagede. I stedet for å undersøke saken, og eventuelt ta tak i den urett som begås, velger man «å overlate det til Ham som dømmer rettferdig.» Dermed er man selv uten ansvar, både for den urett som begås og de følgeskader som kan bli påført en uskyldig tredjepart.

171

En logisk følge av den opphøyde posisjonen til lederne, er at det ikke finnes noen dennesidig appellinstans. Man må vente på den hinsidige, endelige dommen. For dem saken gjelder, kan dette oppleves som et vel langsiktig perspektiv.

Dette bringer oss til det sosiale ansvaret som samfunnet Smiths Venner har for sine borgere. Sett fra et moralsk ståsted er det meget tvilsomt om man har rett til å kaste ut et medlem på grunn av avvikende synspunkter eller kritiske kommentarer til ledelsen. Jeg opplever det som umoralsk. Spesielt opplever jeg det som moralsk forkastelig når det går ut over uskyldige barn som er født inn i dette samfunnet, og som ikke er del i den strid eller den uenighet som fører til utkastelsen. Et ansvarlig samfunn ville stille spørsmålet om dette er et rimelig reaksjonsmønster. Med hvilken rett kan jeg, eller vi, iverksette slike sanksjoner overfor denne personen? Finnes det en uskyldig tredjepart som påføres lidelser de ikke har fortjent? Hva har vært forsøkt for å finne en minnelig løsning? Krever situasjonen «lovens strengeste straff»: utkastelse? I den rikholdige dokumentasjon jeg har fra maktkampene rundt 1992-93 finnes det ikke tegn til at slike tanker i det hele tatt har vært tenkt. Da jeg ca. åtte år på overtid forsøkte å sette styrelederen på tanken, responderte han med å si at de lidelser som var påført en uskyldig tredjepart (barn og ungdom) i sakens anledning ikke plaget ham det aller minste. Det er blant annet med utgangspunkt i dette, at jeg mener ledelsen ikke har tatt inn over seg det samfunnsansvar de har. Dette dokumenterer en sosial utilstrekkelighet i deres tankegang. Det sies at ethvert samfunn kan forstås i lys av hvordan de behandler sine tapere. Det gjelder enten man har blitt taper i en styrkeprøve (eller maktkamp) eller om man har blitt en sosial taper på grunn av uheldige omstendigheter i livet for øvrig. Et annet vesentlig poeng som ledelsen heller ikke har tatt inn over seg, er det alminnelig kjente og anerkjente faktum at

172 lukkede samfunn gjerne utvikler seg til arnesteder for vold, overgrep og andre uhumskheter. Jo høyere gjerder og jo mindre innsyn man tillater, desto bedre vekstforhold for menneske-sinnets skyggesider I kombinasjon med manisk positivisme blir dette farlige miljøer. Når man insisterer på å omtale alt innen Menigheten som herlig, og fornekter eller avviser mindre flatterende trekk ved dette samfunnet, da legger man forholdene til rette for at uheldige særtrekk får utvikle seg. For å skape et sunt samfunn, og et sunt selvbilde for den saks skyld, må man være åpen for å se både det som er bra og det som er dårlig. Dersom man ikke er villig til det, kan man ikke få en helhetsforståelse. Det blir til selvbedrag. Når ledere og pressetalsmenn står frem offentlig og serverer notoriske usannheter om sin egen forsamling, skyldes det kanskje at de mener journalisten ikke har noe med dette å gjøre, og derfor ikke fortjener noe ærlig svar. Han eller hun graver i noe de burde holde seg unna. Det betyr i så fall at de ikke har forstått at innsyn er det eneste effektive middelet vi har mot fremvekst av korrupsjon, barnemishandling, overgrep og misbruk. Litt undersøkende journalistikk kan ha helbredende effekt på syke sider ved ethvert samfunn.

For å skape et sunnere samfunn bør man for det første finne frem til prosedyrer og arbeidsmetoder som sikrer at ingen blir utsatt for vilkårlig forfølgelse og urettmessig utkastelse fra det samfunnet de har satset hele livet sitt på. En god start på utviklingen vil være å korrigere de feil som nåværende ledere har begått i forbindelse med generasjonsskiftet og den såkalte vekkelsen på begynnelsen av 1990-tallet. «I ettertid ser jeg at jeg har begått en del feil i sakens anledning,» ville være den reneste trylleformelen. Selverkjennelse er et godt grunnlag for vekst og utvikling, og det kan bygge en bro inn i fremtiden. En god start ville være å etablere et demokratisk valgt menighetsråd som utgjør øverste nivå i forsamlingen, med mandat og kompetanse til å være et korrektiv til lederne. Dette rådet kunne også være appellinstans for dem som anser seg

173 urettferdig behandlet av ledelsen. Et slikt organ ville i løpet av meget kort tid bidra til vesentlig sunnere tilstander på de fleste områder i Menigheten. Talemåtene og praksisen med «å overlate alt til Ham som dømmer rettferdig» bør erstattes av holdninger preget av ansvarlighet og ryddighet i alle forhold. Den som ser en urett blir begått mot et medlem, uansett alder, kjønn og posisjon, har en plikt på seg til å ta tak i saken og bidra til å få ryddet opp i det. De som har vært ofre for slik urett skal oppleve Menig-hetens omsorg, støtte og veiledning, slik at de kommer over problemene og kan fungere godt i samfunnet vårt etterpå. Mot og ansvarlighet bør innføres som moraldyder, som en motvekt mot den etablerte praksis med underkastelse og ansvarsfraskrivelse.

Smith-konsernet Som jeg har vært inne på tidligere, har Smiths Venner i siste halvdel av 1900-tallet utviklet seg til en ren familiebedrift. Sett ut ifra det inntrykk jeg fikk i mine ungdomsår, er dette en overraskende utvikling. Da snakket man om at det var Guds Menighet. Etter hvert blir det mer og mer tydelig at det er Smiths Menighet. Kanskje har dette vært et underliggende motiv hele veien? Dette at Johan O. Smith hele sitt liv motsatte seg navnet Smiths Venner kunne jo være en ubevisst avledende manøver, for å unngå at de skjulte motivene skulle bli for tydelige. Hans korrespondanse tyder jo på at han anså seg selv for å være arts-forskjellig fra de fleste, og det kan jo ha satt sitt preg også på etterkommerne. Starten på det hele var, som tidligere omtalt, gründerens relasjoner til broren Aksel, og Menigheten har derfor helt fra starten av vært et Smith-foretak. Ved brorens død i 1919 ble familieforetaket mindre synlig ved at Elias Aslaksen ble gründerens nærmeste medarbeider.

174

Det første tydelige utviklingstrekk tilbake til familiebedrift var Johan O. Smiths overdragelse av menighetsbladet Skjulte Skatter til sin sønn Aksel J. Smith høsten 1942. På det tidspunktet var han selv sterkt svekket av diabetes og hadde mistet synet. Det kunne vært en rekke alternative kandidater til redaktør-vervet, men etter hva jeg kan se, ble ingen andre vurdert, og bladet gikk i arv fra far til sønn. Mitt inntrykk er at ingen syntes dette var spesielt påfallende. Selv om det ikke var et selvinnlysende valg, var det i de flestes øyne greit nok.

Rollen som redaktør for bladet ble en viktig basis for Aksel J. Smiths posisjon i forsamlingen. Det var en maktposisjon som ga muligheter til å styre hvem som skulle få slippe til i bladets spalter. Og ikke minst førte det til at han selv ble en synlig person i forsamlingen. Som tidligere nevnt utgjorde han, sammen med Sigurd Bratlie og Elihu Pedersen, den «vekkelses-trioen» som på midten av 1930-tallet reiste rundt på bygdene i Hallingdal, Valdres og Østerdalen. Utover dette hadde han ikke gjort seg særlig bemerket. Gjennom redaktøroppgaven fikk han et navn, og etter hvert fikk han en viss posisjon også på stevner og møter, selv om han ikke var en taler eller leder som i særlig grad satte sitt preg på forsamlingen. Det var kjøpet og utviklingen av Brunstad som ble hans viktigste handling. Elias Aslaksen var Menighetens ubestridte toppsjef i en 30- års periode etter Johan O. Smiths død i 1943. Bortsett fra ham, har det i tidens løp stort sett vært barn, svigerbarn og barnebarn av J.O.S som har innehatt posisjonene. Etter Aslaksens død i 1976 overtok J.O.S’ svigersønn Sigurd Bratlie. At han var svigersønn hadde liten eller ingen betydning for hans posisjon i forsamlingen på 1970-tallet. Men svigersønn-posisjonen ga skyvekraft til hans karriere i forsamlingen nærmere 30 år tidligere, og med denne skyvekraft hadde han skaffet seg en posisjon hvor ingen gjorde ham rangen stridig ved Aslaksens død. Jeg tror

175 nærmest alle anså det som en selvfølge. Den respekt og tillit han nøt i forsamlingen gjorde ham til den selvskrevne etterfølger, selv om mange hadde problemer med hans måte å håndtere makten på.

Det var først ved neste generasjonsskifte at undringen melder seg og familiebedriften blir tydelig. Den første forunderlige endring som skjedde var at Sigurd Johan Bratlie mot slutten av 1980-tallet gradvis overtok medlemsbladet Skjulte Skatter etter den aldrende Aksel J. Smith. Dette var et skifte som mange undret seg over. Han hadde frem til da ikke gjort seg særlig gjeldende i noen sammenheng, aller minst i skrift og tale. Han var nærmest et ubeskrevet blad for de fleste, og ingen, bortsett fra hans nærmeste slektninger, så det som naturlig at han etterfulgte gründerens sønn som redaktør og ansvarlig for alle Smiths Venners publikasjoner. Det forrige generasjonsskiftet var som sagt noe lettere å forstå. Aksel J. hadde tross alt vært en aktiv forkynner og skribent. Men dette siste skiftet var ingen naturlig suksesjon. Den nye redaktørens viktigste kvalifikasjon var at han var sønn av Sigurd Bratlie og dattersønn av Johan O. Smith. At dette skulle være kompetansegivende, var det få som hadde forstått.

Men det var også et annet forhold de ikke forsto, nemlig at Skjulte Skatters forlag er, og alltid har vært, et personlig firma. I tidlige tider hadde lederne utgitt sine publikasjoner på eget forlag. Inntektene fra denne virksomheten var småslanter, som ga et sårt tiltrengt tilskudd til en slunken privatøkonomi, både for Aslaksen, Bratlie og Smith. De som tror at Skjulte Skatter er Menighetens blad og Menighetens forlag, tar altså feil. Det var Smiths blad og forlag, og nå er virksomheten arvet av tredje generasjon, hvilket selvfølgelig er helt greit. På den annen side hadde det vel vært naturlig at markedet, dvs. Menighetens medlemmer, ble gjort oppmerksom på det.

176

Så slapp de å være feilinformert. De fleste tror nok at dette er Menighetens forlag, og at (det antatt beskjedne) overskuddet fra denne virksomheten tilfaller Menigheten. Det gir for så vidt også en nyanseforskjell til forståelsen av den nye informasjonen som gis om opphavsrett. Den som sender inn et manuskript på en artikkel eller en sang til Skjulte Skatters forlag, fraskriver seg opphavsretten til åndsverket. De fleste har vel forstått dette som at de dermed har overdratt rettigheten etter åndsverksloven til fellesskapet, altså Menigheten, mens den i realiteten er overdratt til Sigurd Johan Bratlies personlige firma. Så langt misforståelsen omkring forlagsvirksomheten. La oss nå se litt nærmere på den øvrige arverekken. Som tidligere beskrevet ble Kåre J. Smith (sønnesønn av J.O.S), den neste i rekken som tilkjempet seg posisjonen som toppleder. Siden vi nå snakker om Smith-konsernet, er det kanskje naturlig å se på topplederen som konsernsjef. Kåre forsto sin besøkelsestid og utnyttet en sterkt alderdomssvekket «onkel Sigurd» til å sikre seg jobben som konsernsjef. Dermed har de to fetterne og barnebarna av J.O.S full kontroll og kan bestemme både hvem som skal slippe til på møter og stevner og hvem som skal slippe til i spaltene. Og, ikke minst, har de fått grep om kontantstrømmen og eiendomsmassen. På det nærmeste total situasjonskontroll.

Tidligere har vi sett at da Brunstad ble kjøpt av Smiths Venner for drøye 40 år siden var det tolv personer, med en stor spredning både geografisk og sosialt, som representerte eierskapet i grunnboken. 30 år senere var antallet eierrepresentanter begrenset til 5 personer, som alle er medlemmer av Smith-familien:

• Sigurd Bratlie (gift med J.O.S’ datter) • Aksel Smith (sønn av J.O.S)

177

• Bernt Stadven (gift med datter-datter av J.O.S’) • Kåre J. Smith (sønnesønn av J.O.S) • Sigurd Johan Bratlie (dattersønn av J.O.S og sønn av S. Bratlie).

Uten at noen hadde åndsnærværelse nok til å se det, var familiebedriften altså på plass i Brønnøysundregistrene allerede kort tid etter Elias Aslaksens bortgang. I skrivende stund er de to førstnevnte døde og er blitt erstattet av Bjørn Nilsen og Bernt Aksel Larsen. Sigurd Johan Bratlie er styreformann i konsernet, Kåre Johan Smith er konsernsjef, og den aldrende grand-svigersønn til gründeren, Bernt Stadven, er styremedlem. Dermed utgjør Smith-familien flertallet i styret og har full kontroll med hele butikken.

Tyveri av fast eiendom Etter kuppet i 1992, var samling av alle eiendommene inn under ett felles konsern en oppgave som fikk stor oppmerksomhet. Alle lokale eiendommer var i sin helhet finansiert av de lokale menighetene, som dermed var eiere og utgjorde generalforsamlingen, mens det gjerne var de lokale lederne som sto som eierrepresentanter i grunnboken. Med den store avgangen av medlemmer etter splittelsen var inntektsgrunnlaget svekket og mulighetene for å pantstille andre eiendommer for å sikre Brunstads finansiering, var åpenbart til stede. På bakgrunn av dette, og de nye ledernes behov for å sikre seg økonomisk kontroll, ble så godt som alle eiendommer utstyrt med nye vedtekter hvor eierskapet reelt sett var overført til konsernet «DKM Brunstad». Det ble også vedtektsfestet at Brunstad-styret hadde rett til å kaste lokale ledere om ikke Smith-konsernets ledere var fortrolig med dem. De nye vedtektene og endringene i eierforhold ble i løpet av kort tid registrert i Brønnøysund-registrene, for så godt som alle lokalmenigheter. Ett unntak var Menigheten på Hedmarken, som

178 allerede hadde orden i papirene, og hvor de fleste av de toneangivende personer trakk seg fra Smiths Venner i forbindelse med den såkalte vekkelsen. Denne lokalmenigheten disponerte to lokaler, som de juridisk var rettmessige eiere til. De lokale lederne mente imidlertid at det ville være urimelig om de skulle beholde begge lokaler, siden ikke alle brøt med Smiths Venner. Derfor overførte de eierskapet for en av eiendommene til dem som forble innenfor. Et annet unntak var Menigheten i Trondheim, som også hadde papirene i orden fra før, og hvor så godt som alle ledende personer takket for seg i forbindelse maktskiftet i Smiths Venner. De beholdt også lokalet, men etter hvert var det så få deltakere på møtene at de ikke lenger hadde behov for et lokale. De gikk over til husmøter, og ble snart enige om å selge lokalet. Salgsinntektene, som var et betydelig millionbeløp, er blitt gitt som milde gaver til andre kristne organisasjoner. Men dette var altså unntakene. Regelen var at lokale eiendommer ble lagt inn under konsernledelsen i DKM Brunstad.

Prosessen med eierskifte forløp på en spesielt kritikkverdig måte i Stockholm. Som tidligere nevnt besto menigheten der i stor grad av middelaldrende og aldrende kvinner som samlet seg rundt Erling Ekholt, samt en liten familie med tre sønner. Denne familiefaren, som i lange tider var Erling Ekholts eneste medspiller, tok også hånd om økonomien og var en viktig sponsor. En av de eldre kvinnene var formuende, og alle levde et spartansk liv. Dette førte til at menigheten hadde betydelig større inntekter enn utgifter. Derfor hadde de økonomisk styrke til å kjøpe et fint landsted, hvor de fikk bygget forsamlingslokale. Menigheten, med den ene familien og de gamle damene, hadde betalt gildet og utgjorde selvfølgelig generalforsamlingen. Erling Ekholt var den selvskrevne styreformann, og var oppført som den ansvarlige i de offentlige registre.

179

Den vakre landeiendommen var et yndet utfartssted og samlingspunkt, hvor de som hadde betalt eiendommen naturlig nok hadde egen nøkkel, og hvor de møttes, både til uformelle og formelle sammenkomster. Spesielt i sommerhalvåret ble dette en grønn lunge hvor de dyrket fellesskapet og nøt frisk luft og skjønn natur. Når så Erling Ekholt stilte spørsmålstegn ved Kåre Smiths væremåte og åpenbare kandidatur til toppledervervet, ble han fjernet i en fart og med en effektivitet som en hvilken som helst siciliansk familie ville hatt respekt for. Det var bare ett problem: Erling Ekholt sto som eierrepresentant i de offentlige registre, og de som hadde betalt lokalet og som utgjorde hoveddelen av generalforsamlingen, var fortsatt hans trofaste venner. Den personen som kuppmakerne hadde innsatt som leder for Menigheten i Stockholm hadde liten eller ingen appell hos noen av dem, og ble en ganske isolert figur i hele oppstyret. Dette var kinkig, men Smith-konsernets nye toppledelse manglet verken frekkhet eller handlekraft: Første trinn i prosessen var å bytte lås, slik at verken Erling Ekholt eller de som hadde betalt lokalet kom inn. Dette skjedde uten forvarsel, og det tok noe tid før det gikk opp for de moralsk rettmessige eierne hvorfor nøkkelen ikke lenger passet. Etter hvert forsto de det og klaget forskrekket sin nød til Erling Ekholt, som intet kunne gjøre. Men de hadde jo tross alt det juridiske eierskapet i orden? Skjøte og øvrige dokumenter var trygt forvart hos Erling Ekholt. Trodde de. En sen høstkveld kommer Erling Ekholt kjørende hjem fra en lengre reise, til sitt hus i Huddinge utenfor Stockholm. Han kjører inn i garasjen, og idet han går ut av bilen, glir en annen bil inn på gårdsplassen. Han går den i møte, og ut av bilen stiger ingen ringere enn den aldrende Aksel J. Smith. Hans forhenværende venn. Sammen med seg har han den nyinnsatte lederen og et par unge gutter som jeg av diskresjonsgrunner velger å ikke presentere nærmere. At de lot seg lure til å delta i dette felttoget

180 mot en hedersmann må tilskrives deres unge alder og den noe overdrevne oppfatningen av at de nå var sammen med en kristen åndshøvding av betydelig format. Å være håndplukket leiesoldat for en slik kapasitet kan virke berusende på en troskyldig 20-åring. Uten unødvendige høflighetsfraser forteller Aksel J. Smith i en brysk tone at han er kommet for å hente dokumentene for eiendommen som tilhører Menigheten. Ekholt ble vippet helt av pinnen og fortumlet henter han etter hvert de dokumentene som den aldrende Smith junior ber om å få utlevert. Jeg antar at han fortsatt også hadde et fåfengt håp om at alt skulle ordne seg en dag og komme på et sunt spor igjen. I den grad et sunt spor er et uttrykk som kan være dekkende i forbindelse med Smiths Venner. Derfor ble ikke situasjonen satt på spissen. I befippelsen utleverer han dokumentene, hvoretter Aksel J. Smith stiger inn i bilen igjen, bodyguardene lukker dørene og bilen forsvinner inn i høstmørket, like stille som den kom.

La oss et øyeblikk gå tilbake til Kåre J. Smiths nekrolog over onkel Aksel, hvor han gir avdøde følgende skussmål: «Han var også helt usedvanlig rettferdig i all sin ferd, og han la oss ofte på hjertet: Men Guds faste grunnvoll står, og har dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn skal avstå fra urettferdighet.» Så langt nekrologen. La oss fortsette med de videre hendelser i Stockholm. Tiden går, og etter hvert går det opp for noen hver at vedtekter og styresammensetning er endret for eiendommen som de gamle damene hadde fullfinansiert. Nå er det plutselig Sigurd Johan Bratlie som står som styreformann. En person de knapt kjenner, og som overhodet ikke har noen tilknytning til Stockholms-menigheten! På direkte forespørsel får de rettmessige eiere vite at det har vært avholdt ekstraordinær generalforsamling. «Innkallingen» hadde vært bekjentgjort gjennom oppslag på veggen på

181 eiendommen som de ikke lenger hadde adgang til. Under sterk tvil, kan det tenkes at fremgangsmåten gjennom juridiske kunstgrep kunne passere i en rettssal, men det er åpenbart at handlemåten er sterkt å klandre ut fra et moralsk ståsted. Den nyinnsatte lederen i Stockholm hadde i realiteten ingen menighet å være leder for, og etter å ha bestyrt et åndelig konkursbo i sju-åtte år, valgte kuppmakerne styrt avvikling i Stockholm på høstparten 2000, med salg av eiendommen og overføring av midlene til konsernet DKM Brunstad. De som hadde betalt lokalet fikk verken informasjon eller oppgjør. Det er vanskelig å forstå hvordan Smiths venners handlemåte i Stockholm går sammen med «et liv i fullkommen sier over all bevisst synd». Kanskje svindel ikke er synd? Kanskje er det noe som heter from svindel? Nå kan det selvfølgelig tenkes at de ut fra sin egen logikk handlet i god tro. Kanskje de ikke ser grådigheten i denne handlemåten eller forstår at dette kan ses på som simpelt tyveri. Men jeg tviler på at det kvalifiserer til moralsk frifinnelse i sakens anledning.

Endret virksomhetsidé Den voldsomme oppmerksomhet om eiendomsforhold og den sterke satsing på utviklingen av Brunstad tyder på at virksomhetsideen er endret fra å være et åndelig fellesskap til å bli et eiendomsselskap. Som tidligere nevnt, foregår det for tiden en utbygging hvor de uttalte ambisjoner er «å bli Norges flotteste stevnested», mens de åndelige ambisjoner er fraværende. Innen hvilke områder man har ambisjoner, sier mye om det bakenforliggende verdigrunnlag. Dette får meg til å tenke at det har skjedd en glidning i retning av forretningsdrift. Bort fra det opprinnelige utgangspunkt. Når det gjelder den bygningsmessige siden, tror jeg at målet for lengst er nådd. Jeg vet ikke om noen frikirkelig forsamling som har en mer imponerende bygningsmasse og bedre tekniske

182 fasiliteter enn DKM Brunstads stevnested. Det burde tilsi at man la bygningsmessige ambisjoner til side, og konsentrerte seg om organisasjonsmessige og åndelige forhold. Det er på disse områder at forsamlingen har et spesielt stort forbedringspotensial. Men ledelsen fortsetter ufortrødent med den konkurransen de for lengst har vunnet: «Norges flotteste stevnested». Nå er det campingplass-preget som skal bort. Brunstad blir benyttet ca. fire-fem uker pr. år, og det er campingvogner som har stått for hoveddelen av innlosjeringen. For de barnerike familiene (ofte med 6 til 12 barn eller flere) har investeringen i campingvogner med fortelt vært et økonomisk løft. De fleste av disse familiene lever på én alminnelig lønnsinntekt, og det sier seg selv at det ikke er mange kroner til overs etter at de har kjøpt inn mat og klær til en slik barneflokk. Mange familier lever på noe nær et eksistens-minimum, og campingvogn-tilværelsen et par uker i året er allerede en sterk belastning på familiens økonomi. Nå er det prosjektert 540 hytter, som skal erstatte campingvognene, samtidig som anlegget for øvrig skal oppgraderes og bygges ut. Prosjektets totalkostnad er beregnet til drøyt 200 millioner i løpet av de neste fire-fem år, som skal finansieres gjennom innsamlede midler, samt noe statsstøtte. Ledelsen føler ikke noe behov for å sjekke ut med sine medlemmer (de som skal betale regningen) om de ønsker en slik utvikling, fremfor en videreføring av det etablerte til en mer beskjeden kostnad. I praksis betyr dette at de påfører medlemmene tunge betalingsforpliktelser uten på forhånd å ha innhentet deres fullmakt. Og betalingsforpliktelsene veltes omgående over på medlemmene, gjennom at hyttene «selges» til medlemmene ved oppføringen. Det er imidlertid ikke et reelt frikjøp, men en forskuddsleie på rundt 300 000 kroner for disposisjonsrett til en hytte på 25-30 m². Uten eiendomsrett og arverett, og uten demokratiske organer for sameiet.

183

Den bygningsmessige utviklingen av Brunstad til en omfattende hytteby vil trolig bidra til økt utnyttelse av stedet og større muligheter for barn og voksne til å tilbringe fritiden sammen med likesinnede. Det kan bety at de både blir styrket i troen og at båndene medlemmene imellom styrkes. Men det kan også bety økt isolasjonisme. Stadig mer tid tilbringes i stadig mindre kretser, med den følge at barnas og ungdommens atferdsrepertoar forringes ytterligere. Hvilket i sin tur kan føre til ennå større omstillingsproblemer for dem som velger seg ut av kretsen. Det må ligge en slags selverkjennelse bak det voldsomme fokus på eiendomsutvikling. Kanskje anser man at man åndelig sett har dårlige framtidsutsikter. «La oss flytte fokus fra åndelige spørsmål til eiendomsmassen før det er for sent, så blir det allikevel en slags fremgang.» I forretningslivet kalles dette for «timing». Å komme seg ut av en bransje før det er for sent, utgjør ofte forskjellen på suksess og total fiasko. Eller kanskje er det ment som en foregripelse av Det Himmelske Jerusalem? Dette forjettede land som er den kristne lengselens endelige mål. Mens Johannes’ Åpenbaring kapittel 21 legger stor vekt på bygningsmessige beskrivelser og bruken av ekstreme bygningsmaterialer: rent gull, perler, jaspis, beryll og ametyst; legger profeten Esaias vekt på hva slags samfunn dette skal være:

Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden skal ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal drive dem. Ku og bjørn skal beite sammen, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete halm som oksen. Diebarnet skal leke ved huggormens hule, og over basiliskens hull skal det avvente barn rekke ut sin hånd. Ingen skal gjøre noe ondt og ingen skal ødelegge noe på hele mitt hellige berg; for jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn. Profeten Esaias, kapittel 11.

184

Som eventuell foregripelse av denne hinsidige salighet kan nok Brunstad bli et haltende bilde. Maktbrynden, gjeldsbyrden, pengemaset og en ujevn kvalitet på de åndelige samvær kan føre til at det for enkelte mer blir en belastning enn en fornøyelse å tilbringe alle ferier i hyttebyen på Brunstad.

Penge-galoppen Finansieringen av eiendomsutviklingen går ikke av seg selv. I Oslo-Menighetens internblad Breivollnytt kan man lese at økonomisjefen mener de gjennomsnittlige innbetalinger fra medlemmer som har egen inntekt bør økes fra 600 til 1.800 kroner pr. måned. Ifølge det nevnte intern-bladet går inn- betalingen i stor grad som faste månedlige bankoppdrag og normen er åpenbart at den enkeltes betalingsevne skal utnyttes fullt ut. Mange medlemmer sliter tungt økonomisk, og har problemer med de betalingsforpliktelser de pålegges i Menig-heten. Men her er det ikke rom for unna-sluntring. Ifølge et medlem som fortsatt er med i forsamlingen, har Menighetens økonomisjef konfrontert enkelte medlemmer med at deres bidrag er for små. I ett tilfelle skal han ha henvist til informasjon han hadde innhentet fra skattelikningen, som viste at vedkommende burde ha betydelig større betalingsevne enn det han bidro med. Siden Smiths Venner er et så lukket samfunn er det vanskelig å få verifisert om dette er en faktisk hendelse, eller om det skyldes en misforståelse, eller en uheldig uttrykksmåte fra økonomisjefens side. Uansett hva det aktuelle eksempelet kan skyldes, fremstår det som en klar kontrast til den informasjon man finner på Smiths Venners offisielle internettsider. Der heter det: «Vi praktiserer ikke tiende; det å gi en tiendedel av sin inntekt. Enhver gir som han har lykke til, som skriften sier. Å gi er en personlig og frivillig sak, enten det dreier seg om tid eller

185 penger. Alt som gjøres i menigheten, skjer på grunnlag av frivillighet.» Selv om det nevnte eksempel kanskje skyldes et uhell, tøyer man begrepet «frivillig giverglede» litt vel langt, når man konfronterer folk med skattelikningen og tar opp deres månedlige innbetalinger, som ledelsen synes er altfor små. I tillegg til de månedlige innbetalinger, kommer de halv- årlige innsamlingskampanjene som arrangeres som festforestillinger; de såkalte Brunstad-fester. Formålet er å skaffe penger til stevnestedet Brunstad. «La oss med én sjel og ett hjerte støtte kraftig opp under denne sak som Gud har fremvirket i vår tids profeter! I dette ligger uante velsignelser som vi trenger i våre liv og vår tjeneste!» heter det i den interne markedsføringen på deres nettsted. I den forbindelse kjøres det en «90 prosent kampanje». De lokale menigheter skal finne ut hvor mange medlemmer som har egen lønnsinntekt, og dersom over 90 prosent av disse stiller med en egen «Davids søyle» ― et bidrag på 4 000 kroner ― blir den lokale menighet hedret med å få navnet sitt registrert på Smiths Venners «verdenskart».

I boken Bruden og Skjøgen av Sigurd Bratlie som jeg tidligere har gitt en fyldig presentasjon av, har han en betenkning omkring eiendommer og økonomi:

Skjøgen derimot skal være stor i verden, må ha noe å vise fram ― noen glimrende frukter av sitt arbeid. Hun trenger store bygg og kostbare utsmykninger. [...] «Et sted må man jo ha for å samles, og det er godt å ha et lokale til sine møter; men når byggeprosjektet blir samlingspunktet, da kommer vi inn i skjøgedommen. Det å samle penger blir tyngdepunktet i møtet, og lykkes det, da går arbeidet godt, da var møtet eller stevnet vellykket. Å bygge lokale får større interesse enn å bygge legemets tempel for Den Hellige Ånd. Når da lokalet er ferdig, står det der som Babels tårn ― et bevis for Menighetens kraft og frukt, ja ære ― et samlingssted for flokken.

186

Bruden og Skjøgen, side 75

La oss gjøre et raskt klipp til Smiths Venners interne nettsted hvor det refereres fra Brunstadfest i Finland den 18.03.2001:

Takk for festen! Ved Guds velsignelse fikk vi nok en innholdsrik og trivelig Brunstadfest! Vi takker brødrene som styrket oss med Guds ord! Takk til alle venner rundt om i hel verden som var med både med klingende mynt og oppmuntring! Og takk til alle de finske vennene og alle andre som var med på å lage en uforglemmelig fest. [...] Det ble rekordkollekt på ny! Davids søyle: NOK 10.342.735,85; Barnekollekt: 196.486,87; Hovedkollekt: 4.763.788,49; Schlosshof-kollekt: 948.119,66. SUM: NOK 16.251.130,87. Vi gratulerer!

Det er åpenbart at forsamlingen har endret den grunnleggende virksomhetsidé. Og «barnekollekten» viser at man tenker langsiktig. Beløpet utgjør bare drøyt en prosent av inntektene ved den vellykkede Brunstadfesten, men det er viktig trening for fremtidige givere. Barna skal lære å gi lommepengene sine til Brunstad, fremfor å bruke dem på egne, barnslige behov. «Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli,» heter det i munnhellet.

I lys av at mange betaler inn et større beløp enn hva de reelt sett kan unnvære, og den «oppfølging» man utsettes for dersom man selv tar styringen på egen familieøkonomi, blir konsernsjefens levesett en belastning for Smith-konsernet. Isolert sett er det ikke noe kritikkverdig i hans forbruk. Det er på linje med det man finner hos en gjennomsnittlig konsernsjef i en hvilken som helst bransje. Det som gjør det vanskelig, er to forhold; medlemmenes økonomi og forbildenes levesett. For å ta det siste først; alle tidligere ledere i Smiths Venner har ført en asketisk tilværelse, uten noen form for ekstravaganse. Både Sigurd Bratlie og Elias Aslaksen levde et

187 liv på eksistensminimum, under slagordet «Gudsfrykt med nøysom-het er en stor vinning». Med disse ledernes holdninger og levesett som et bakteppe, blir Kåre J. Smiths storslagne levemåte svært synlig. Det andre forholdet som blir en belastning er at han nå eksponerer en velstand som de fleste ikke engang kan drømme om, og det bare ti år etter at en del medlemmer gravde dypt i lommeboka og reddet ham unna konkursspøkelset som forsuret livet og truet hans posisjon som leder i forsamlingen. I dette perspektiv blir det noe vulgært over å bo i en prangende villa, kjøre rundt i en luksusbil i millionklassen og å være æresmedlem av Ushuaia Golfklubb på den Argenstinske delen av øygruppen Tierra del Fuego. Dette levesettet representerer et så sterkt brudd med det som har vært Menighetens grunnleggende verdier og idealer, at det blir vanskelig å forstå hvordan det kan fungere med ham som leder.

Regnskap, rapportering og åpenhet I den spede begynnelsen var det lite penger som sirkulerte i systemet. Møtene ble arrangert i leide lokaler, og kollekten dreide seg som regel om å betale dagens husleie for lokalet. Behovet for et årsregnskap var ikke til stede. Etter hvert som virksomheten vokste, begynte man fra midten av 1920-tallet å anskaffe egne lokaler. Dette ga et behov for jevne inntekter og økonomisk styring, for å sikre at betalingsforpliktelsene kunne mestres. Dette ble løst lokalt, gjerne gjennom at lederen utpekte en økonomiansvarlig som sto for administrasjon av kollekt, betaling av løpende utgifter og rapportering til ledelsen. Det er tradisjon for en lite detaljert økonomisk rapportering overfor medlemmene og de årsmøter og generalforsamlinger som arrangeres gir ikke medlemmene en reell mulighet til å styre virksomheten. Virksomheten styres av de selvutnevnte

188 lederne og dem de har tillit til. Medlemmene har til alle tider overlatt økonomistyringen til ELDSTEBRØDRENE, som med god grunn har hatt deres uforbeholdne tillit. Med sine klare standpunkter med hensyn til rettskaffenhet og deres asketiske livsførsel, var det ikke så mange som følte behov for innsyn i økonomiske forhold. Dessuten mente lederne at det ville være en avsporing om medlemmene skulle bruke sin dyrebare tid på så trivielle spørsmål. Med sine sterke tradisjoner for å innordne seg under lederne, har dette vært en akseptert forklaring. Etter hvert som virksomheten økte i omfang var det stadig flere som ønsket å få en oversikt over de kollektive betalingsforpliktelser man hadde pådratt seg, og innsyn i hvordan de innsamlede pengene ble disponert. Dette ble avvist. Ledelsen hadde oversikten, og dersom du ikke stoler på BRØDRENE bør du ta et oppgjør med deg selv. Å be om innsyn i regnskaper ville være et uttrykk for mistillit til BRØDRENE. Og slik mistillit ville være absolutt kompromitterende for den som ber om innsyn. Da har du bevist at du er på villspor, og har fullstendig feil fokus. Hvis du «er av Menigheten» arbeider du hver dag på din sjels frelse med frykt og beven. Dessuten vil det være uttrykk for hovmod å forsøke å holde et overoppsyn med Herrens Salvede. Vi har allerede vært innom sitatet «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde». Det er spesielt aktuelt i slike situasjoner og forhold. «Nei, i stedet for å insistere på innsyn i regnskaper, bør du gå inn i ditt lønnkammer og ta et møte med deg selv for å finne ut hvorfor dette er viktigere for deg enn din egen frelse.» En ung mann som ba om innsyn i hvordan store gaver og arv ble regnskapsført og disponert, fikk et rasende svar om at det var en uhørt frekkhet å komme med slike henvendelser! Han skulle i alle fall ikke få noe innsyn, var responsen han ble møtt med.

189

Det er en særegen logikk bak dette. Ledelsen utgjør både styre og generalforsamling, mens medlemmene ikke har noen formell plass eller posisjon i organisasjonen. De skal lytte og lære, og legge penger i kollekt bøssen. Resten skal de overlate til Gud, som sørger for å innsette de riktige ledere og tilsynsmenn i forsamlingen. Du skal «være i hvilen» ― hvile i enfoldig fortrøstning til Guds fullkomne styrelse i alle forhold. «Alle ting tjener den til gode som elsker Gud» var et av Elias Aslaksens yndlingsuttrykk. Uttrykket var allmenngyldig og omfattet alle livets forhold. Når du blir nektet innsyn i regnskapene, tjener det deg til gode. Forutsatt at du elsker Gud. Og hvis du ikke elsker Gud, har du et dyptgripende problem som du bør gjøre noe med før det er for sent.

Disse regnskaps- og styringsmessige tradisjonene gjelder fortsatt, og medlemmene vet lite om hvordan inntektene fordeler seg og hvordan pengene blir disponert. De vet heller ikke noe om balansen; verdien av det forsamlingen eier, hvor stor gjelden er og hvilken egenkapital som er bygget opp over tid. I stiftelser og foreninger er det vanlig at medlemmene velger tillitsvalgte, men i Smiths Venner er prinsippene satt på hodet. Forsamlingens «tillitsvalgte» er utpekt (eller godkjent) av de selvutnevnte lederne, og vedtektene og styringssystemene er bygget opp med henblikk på at de skal ha full kontroll med lokale ledere, mens de selv er hevet over medlemmenes styring og kontroll. Selv styresammensettingen er et uklart punkt for mange. Våren 2001 retter et medlem av forsamlingen en henvendelse til ledelsen på nettstedet «forlosning.com». Han forteller at han har vært medlem av Menigheten siden barndommen, og at han føler et behov for større åpenhet. Som et minimum mener han at man bør informeres om hvor stor andel av inntektene som kommer fra offentlige tilskudd og hvor stor andel som samles inn blant medlemmene. Videre mener han at det bør informeres om hvordan disse inntektene disponeres

190 og, ikke minst, at det bør være åpenhet omkring endringer i styre-sammensetning etc. På Smiths Venners nettsted kan man lese en artikkel som omhandler samme tema:

Styret for Brunstad Stevnested har lagt ned tusenvis av arbeidstimer for å planlegge, koordinere og styre utviklingen og driften av stedet. Disse brødrene har ved sin uselviske og oppofrende tjeneste vunnet tillit i vennenes hjerter. Hva som har blitt innsamlet og investert på Brunstad de siste årene viser med all tydelighet at tilliten er stor. «Av de andre vågde ingen å holde seg til dem, men folket priste dem.» Apg 5,13. «Og de priste Gud for meg.» Gal 1,24. Vi ser hvor godt og riktig det er å prise Gud for de redskaper Gud bruker i sin tjeneste. Lovet være Gud for broderskapet! Høylovet være Gud for Brunstad! Og ære være Gud for våre inderlig kjære brødre som står i spissen for det hele!

Artikkelen er udatert, så jeg vet ikke om den er en kommentar til den siterte henvendelse via forlosning.com. Uansett er det tankevekkende lesestoff.

Fordelen er åpenbar med en styringsmodell hvor det er de samme personer som utgjør styret og generalforsamlingen. Det blir oversiktlig, og det blir korte beslutningsveier. Fra tanke til handling behøver ikke å være mer enn et øyeblikk. Fordelen med at det er styret, evt. generalforsamlingen, som selv vurder behovet for en utvidelse av disse organer og utpeker nye representanter er også åpenbar: god personkjemi internt i gruppen, rask enighet i de fleste spørsmål, oversiktlige forhold og en opplevelse av virkelig å kunne ta noen beslutninger og få dem gjennomført. Ulempen med styringsmodellen kan være ujevn beslutnings-kvalitet (gruppens begrensede kompetanse), ensretting (for stor grad av enighet), stor avstand til medlemmene (styret mangler bakkekontakt) og mistenkelig- gjøring (hva driver de med egentlig?).

191

Den etablerte styringsmodellen baserer seg på de første ledernes personlige autoritet og troverdighet. De levde et spartansk liv, uten noen form for ekstravaganse. Og de kunne med en viss rett hevde at de eide Menigheten (selv om det var medlemmene som betalte gildet) samtidig som de var svært forsiktige med å pådra medlemmene og fellesskapet store betalingsforpliktelser. Ingen av disse karakteristikkene passer på dagens ledere. Enkelte har et levesett og forbruksnivå som vekker anstøt hos mange, og følgelig har de ikke den samme autoritet som de tidligere ledere hadde. Dessuten har de bygningsmessige ambisjoner som vil sette enten fellesskapet eller de enkelte medlemmene i en vanskelig økonomisk situasjon. Tiden er overmoden for å endre på styrings- og rapporteringsmodellen. Problemet er at det må medføre en bred distribusjon av makt, og det virker kanskje ikke særlig forlokkende for dem som har skaffet seg meget stor makt.

De har åpenbart også oversett det viktige faktum at åpenhet og innsyn er det eneste vern man kan skaffe seg mot at det vokser frem ukultur og usunne forhold. Ledere som må stå til rette for sine økonomiske disposisjoner overfor et årsmøte, vil de måtte tenke igjennom sitt arbeid på en langt grundigere måte enn hva de gjør i dagens system. En åpen drøfting av disse forhold vil også kunne aktivere medlemmenes kompetanse og bringe frem momenter som lederne ikke har tenkt på. Dette kan bidra til vesentlig bedre beslutningskvalitet. En åpenbar fordel med fremleggelse av en årsberetning er at ledelsen tvinger seg selv til å tenke igjennom sine prioriteringer og disposisjoner, og evaluere både fortid og fremtid i lys av dette. Den mindre åpenbare, men langt viktigere fordel er at både lederstil og resultater da blir evaluert av medlemmene. Ledere som vet at deres væremåte

192 og handlemåte i nær fremtid vil bli åpent vurdert, vil være bedre ledere enn hva de ville vært uten denne evaluering. Lederrevisjon er et sterkt virkemiddel for å utvikle ledere. De som unndrar seg slik revisjon unndrar seg utvikling. Den tredje og viktigste effekten av åpenhet og innsyn, er at det er en motkraft både mot korrupsjon og mot overgrep og andre stygge utvekster som vi allerede har vært innom.

Brunstad-stemning, fra talerstolen Tidligere har vi vært innom etikk og verdier sett fra en utenforståendes ståsted. Forholdsvis enkle sjeler kan bli «store» religiøse ledere, dersom de har tilstrekkelig vilje til makt, er utstyrt med en god porsjon frekkhet og har en naturlig evne til å manipulere grupper. La oss nå forsøke å tenke oss hvordan dette kan ta seg ut innenfra. Tenk deg scenen: Fullsatt sal, tre-fire tusen tilhørere. Musikken fra de innledende hymner toner ut. Du bestiger talerstolen. En svak summing fyller salen idet alle de fremmed-språklige ordner med hodetelefonene sine, slik at de kan få budskapet på sitt eget morsmål. Så er alle hodetelefoner på plass og det blir helt stille. Salen er stinn av forventning. Du bestiger talerstolen og tar et granskende blikk utover forsamlingen før du kommer med en innledende hilsen. Ganske raskt går du videre til din første bibelhenvisning. Over halve salen blar ivrig i sine bibler for å kunne følge det du leser. Ord for ord. Den karakteristiske lyden av rasling i rispapir virker ikke forstyrrende på deg som taler. Tvert imot. Det er som et akkompagnement som underbygger stemningen. Bakerst i salen kan du skimte det hektiske livet i tolke- boksene, hvor hvert ord du sier og hvert bibelord du leser blir samvittighetsfullt oversatt til åtte-ti språk. Simultant. Det blir noe interaktivt over dette: du sier opp et skriftsted, og salen responderer omgående med heftig blaing i Bibelen. Fra talerstolen styrer du deres handlinger direkte. Noen kommer

193 med spontane tilrop som du ikke helt kan oppfatte, men du forstår at de er helt med. Du kjenner hvordan du gradvis bygger opp en stemning i salen og hvordan du selv blir revet med av denne stemningen. Det ene bibelsitat tar det andre, ordene flyter så lett fra deg i dag. Du vet ikke selv hvor du henter det fra, men vet at nå er du i ditt ess. Du blir mer og mer begeistret over det du selv sier, og snart begynner du å snakke om hvor herlig det er her i Menigheten, og hvor tragisk det er i andre kristne samfunn. For ikke å snakke om I SVARTE VERDEN. Stemningen stiger og på ren intuisjon bygger du deg selv og salen opp til det store avsluttende crescendo, som gjerne er en lovprisning til Gud som nok en gang har sett i nåde til sin hjord og latt sitt lys og sin kraft stråle ut fra denne talerstolen. Det går et lite sukk gjennom salen idet du avslutter og stiger ned fra talerstolen. I dette øyeblikk er det en broder midt i salen som reiser seg og begynner å tale i tunger. Tungetale er noe beslektet med stående ovasjoner i teatersalongen, eller trampeklapp i mindre eleverte arrangementer. Dette var bekreftelsen på at du klarte å levere i henhold til forventningene. Etter at tungetalen er ferdig, spretter det en annen opp som skal tyde den. Dette blir den vanlige forlengelsen av din kraftsats på slutten, med den utrolige Guds nåde som har blitt oss til del, her i dag. Tenke seg til at du, som kanskje ikke har fått til noe særlig på andre av livets arenaer, til de grader skulle lykkes med dette! Ofte har du følt deg som en middelmådighet, men nå er du blitt et redskap i Herrens hånd! Det interaktive spillet fra talerstolen hvor tilhørerne responderte på dine bibelhenvisninger med spontan blaing i sin bibel, forplanter seg også utenfor møtesalen. Du merker at du har makt, både i den direkte relasjonen til medlemmene og, ikke minst, du har makt over hva de skal tenke og ikke tenke. De entydige, enkle beskjedene du har gitt om hvilke tanker som er av Gud og hvilke tanker som er Satans verk, har satt dype spor. Satan er jo ikke noen særlig allright type, og hvis man så mye som snuser litt på noen av disse tankene og

194 ideene som fra talerstolen tilskrives hans snedige virksomhet på jorden, da kjenner man hvordan kroppen fylles med angst. Det som er spesielt skummelt med Satans tanker er at de for et utrenet blikk kan virke så forførerisk fornuftige. Den som slipper løs slike tanker blir fanget i Satans garn, og da er løpet kjørt, så å si. Man formelig føler hvordan det elastiske garnet tar fullstendig kraften fra en. Den som først er blitt fanget er sjanseløs. Derfor må man selv ta tankene til fange, og slik komme Satan i forkjøpet. En av disse ekstremt skumle tanker er kritikk av ledelsen. Man kan «bli slått ned i ørkenen» hvis man slipper løs slike kritiske tanker. Av Gud selv. Set fra lederens ståsted er ikke dette hjernevask – eller den litt mildere varianten tankekontroll. De som mener det er fullstendig på villspor. De har ikke forstått hva dette handler om i det hele tatt – at det er Gud som virker gjennom deg. Du er bare et redskap i hans hånd, og dersom noe av det du får i stand faller negativt ut for en del folk, da er vel det antakelig Guds vilje. Kanskje var det Gud som ønsket å sende dem en prøvelse for å sjekke ektheten i deres kjærlighet til Ham? Gullet lutres i ild. Dersom de ikke besto prøven, var det beklagelig. For dem.

Når du nå har fått en slik betydelig stilling, sitter du jo også midt i kontantstrømmen. Midtfjords så og si, i en virksomhet hvor millionene strømmer forholdsvis fritt, og hvor du slipper utidig mas om regnskaps- og revisjonsregler. Hvor Menigheten har uforbeholden tillit til din dømmekraft og derfor aldri ber om å få se verken regnskaper eller budsjetter. Du har total makt. Dette er DIN menighet. Du har faktisk skjøte på den, (i alle fall på eiendommene) og Menighetens medlemmer viser deg refleksjonsløs kjærlighet og tillit. Det ser i alle fall slik ut på overflaten. Etter hvert har du fått en ganske romslig privatøkonomi, og du synes at dette går greit. Hvordan vil du reagere på at noen begynner å snakke

195 om demokratisering av virksomheten? Tanken på at noen skulle begynne å evaluere deg, føles den god? I ytterste konsekvens vil det kanskje føre til at man begynner å vurdere alternative ledere og alternative styringsformer. Det lyder vel ikke så bra? Jeg kan forstå at tanken ikke lyder særlig fristende. Men hva kan man vel gjøre med det, nå i dagens transparente samfunn. Nå kreves det jo åpenhet på alle fronter. Selvfølgelig vet du råd for dette! Du som har kjent bruset fra stevnesalen på Brunstad vet at det kan være virkningsfullt å bringe Guds Orden inn i dette: Dersom man mener at Menigheten, Kristi legeme er et demokrati, da er dine tanker like langt fra Guds tanker som himmelen er over jorden! ― Du kan virkelig det her. Mange vil komme til å kjøpe dette argumentet, og de som ikke kjøper det, kan du vel klare å roe ned. En stund til.

196

Del 4 – Å forlate Smiths Venner

Livet leves forlengs, men kan bare forstås baklengs. Søren Kierkegaard

197

Det er en smertefull prosess å forlate Smiths Venner, enten det skjer frivillig eller ufrivillig. Livsgrunnlaget forsvinner når det man trodde på viser seg å ikke holde mål. Den mest betydningsfulle person i kirkens historie, Augustin (354-430) sier det slik:

Alle som elsker noe, ønsker at det de er så glade i, må være sannheten. Fordi de ikke vil bedras, vil de ikke la seg overbevise om at de i virkeligheten er bedratt. Derfor hater de sannheten på grunn av noe annet som de elsker som sannhet. (Bekjennelser X,23)

Sitatet er hentet fra idéhistorikeren Trond Berg Eriksens bok om Augustin, med undertittelen Det urolige hjerte. Boken anbefales for alle som ønsker å forstå kristendommens tidlige historie, og hvordan den kom til å bli den enerådende livsfilosofi i den vestlige verden. Dessuten er undertittelen på boken, Det urolige hjerte en treffende beskrivelse for hva som skjer med de fleste som forlater en forsamling som har vært en viktig del av deres identitet. Når jeg forlater det som har vært identitetsgivende, hvem er jeg da? Når man forlater Smiths venner, frivillig eller ufrivillig, ser det ut til å være fire alternative forløp; Den ensomme vandrer, Den tilbakeskuende puritaner, Den søkende kristne, og Den mistilpassede.

Den ensomme vandrer Jeg vil starte med den første gruppen, som jeg selv tilhører. I sin siste bok Minner, Drømmer, Tanker skrev den anerkjente sveitsiske psykolog og psykiater, Carl Gustav Jung (1875-1961) om den vanskelige løsrivelsen fra et miljø som er identitetsgivende. Medlemskap i Smiths Venner er så sterkt identitetsgivende at det fortrenger de fleste alternative identiteter. Om slike miljøer sier Carl Jung:

198

De er krykker for lamme, skjold for engstelige, hvileputer for dovne, barnekammer for uansvarlige. Men de er like meget herberger for fattige og svake, beskyttende havn for skipbrudne, et familieskjød for foreldreløse, en hyrde og et sikkert hegn for bortkomne sauer og en mor som betyr næring og vekst.

Men til tross for dette kan det hende at noen av tilstrekkelige grunner føler seg foranlediget til å begi seg ut på veien over viddene på egne ben. Fordi han ikke finner den vei han trenger i alle de tilbudte hylstrer, former, innhegninger, levemåter, atmosfærer. Han kommer til å gå alene og bli sitt eget selskap. Han kommer til å være sin egen mangfoldighet, som består av mange slags meninger og tendenser. Men disse går ikke nødvendigvis i samme retning. Han vil tvert imot være i tvil om seg selv og finne det svært vanskelig å få brakt sin egen mangfoldighet sammen til felles aksjon.

Så langt Carl Jung. I 30 år har jeg vært en slik ensom vandrer på de store vidder. Og jeg har vært så heldig å ha kontakt med en følgesvenn som har vært ute på sin egen vandring. En som har forstått mine behov for å stoppe opp og utforske det jeg kom over på vandringen. Iblant de underligste ting. Iblant farlige ting. Følgesvennen har tålmodig ventet til utprøvingen var ferdig, i tillit til at jeg skulle videre. I stilltiende forståelse av at dette ikke var noe blivende sted og ingen varig sak, men kanskje en nødvendig mellomstasjon på veien frem til å finne ut, hvem er jeg? Det har ikke vært en felles vandring, men vi har alltid hatt øyekontakt, og vi har jevnlig delt erfaringer med hverandre. Gleder, sorger, skrekkopplevelser, tøv, gåter, eventyr.

Uttesting av VERDEN var en viktig aktivitet i en tidlig fase. Hva ville det si «å være i verden», og hva hadde jeg eventuelt gått glipp av, jeg som hadde min oppvekst og ungdomstid i Smiths Venner? De historiene som var blitt oss fortalt, stemte de med virkeligheten?

199

Hva med de gleder og fornøyelser som jeg tidligere hadde nektet meg selv ― hvordan artet de seg? Burde jeg ikke nå ta for meg av disse (antatt store) attraksjonene og opplevelsene? I hjemmet må man anskaffe TV og radio, slik at man får inn alle de spennende (og antatt syndige) programmene til NRK og andre. (At det meste var drepende kjedelig, slik at man stort sett ble sittende igjen med Dagsrevyen og et og annet debatt- program, var ikke forventet.) Dernest måtte man teste ut de øvrige tabuer, så som kino, teater, konsert, selskapsdans, flirt, pocketbøker, moteklær, alkohol, nikotin etc. Skal man kunne ta igjen det forsømte, må man stå på. Sent og tidlig. Her ble jeg overrasket over hvor langt det var mellom de gode opplevelsene. Menighetens omtale av disse «syndige» aktivitetene var oppskrytt til det absurde. Oppfatningen de har av VERDEN og VERDSLIGE AKTIVITETER er helt forfeilet, og deres feilaktige beskrivelser kan i seg selv bli et problem. Det skal vi snart komme tilbake til.

På min vandring oppsøkte jeg tidlig et politisk miljø, som jeg syntes hadde en ideologi som jeg hadde sans for, med vekt på enkeltmenneskets ansvar for egen situasjon, så vel som for fellesskapet, og den tilhørende handlefrihet til å skape sin egen fremtid. (Med min protestantiske etikk var kapitalismens ånd nærliggende.) Jeg startet i lokalpolitikken, og etter kort tid var jeg oppført som fyllmasse på partiets kommunalvalgliste. I valgkampens avsluttende fase var gallupen overveldende og stemningen stor. Dette ble feiret med festmøte i Oslo Konserthus, hvor partiets største folketaler var kveldens hovedattraksjon. Jeg fikk frostrier da stemningen sto i taket. Dette var vinnerlaget, og likheten med fenomenet Aslaksen i Idrettens hus noen år tidligere var påfallende. Men dette var en elevert forsamling må vite, så her var det verken trampeklapp eller tungetale. Det fikk holde med stående ovasjoner.

200

I den uroen som fulgte applausen, snek jeg meg ut. Den folketomme Ruseløkkveien med et skarpt høstdrag i luften var befriende. Her kunne jeg puste. Her kunne jeg leve. Tanken var ikke klar for meg på det tidspunktet, men det var den første av en serie hendelser, som etter hvert skulle gjøre meg oppmerksom på at jeg ikke orker gruppetilhørighet. Kommunevalget gikk bra. Partiet gjorde det godt i valget og overtok ordførerembetet i Oslo. Selv ble jeg kumulert av ti- femten personer og var på trygg avstand, selv fra en vara- mannplass i Kommunestyresalen. Det politiske engasjementet kunne termineres stille og ubemerket. Seks år senere ble jeg igjen kontaktet av partiet. De ønsket å trekke meg inn i nominasjonsprosessen til Stortingsvalget. De mente det var for mye resirkulering av gamle helter. Dette rørte ved min forfengelighet og etter litt fomling sa jeg «ja, tja, kanskje det, hvem vet? Jeg tror jeg kan stille på det.» I dagene som fulgte ble jeg stadig mer nedstemt ved tanken på å delta i en slik popularitetskonkurranse i partiet. Utsiktene til en plass på Tinget var meget små, men allikevel store nok til at jeg følte ubehag ved tanken. En ukes tid før nominasjonsmøtet var jeg blitt klar over hva jeg følte og mente, og ringte sjefssekretæren i partiet og sa ifra at jeg trakk meg fra nominasjonen. Humøret steg omgående til normalt nivå. Politikk er ikke «meg». I alle fall ikke partipolitikk. Med god hjelp fikk jeg meldt meg ut av partiet noen år senere. Endelig partiløs. Endelig fri igjen! Etter noen år gikk vandringen videre til Lions Club. Det var et avslappet broderskap med et respektabelt sosialt engasjement og en aktiv holdning til samfunnsproblemer, spesielt rusproblemer. Her møtte jeg mange hyggelige folk, og det var gode mål vi jobbet for. Meningsfylte aktiviteter, fine sosiale arrangementer, og mange interessante medlemsmøter. Men det var et fellesskap. Det ble forventet at vi skulle bære Lions-merket på jakkeslaget, hvilket bød meg imot, for å si det mildt. Hvorfor skulle jeg påføres et merke?

201

Her ble jeg klar over at jeg rett og slett ikke orker merker eller merkelapper. I den forbindelse ble jeg også klar over hvorfor jeg ikke ønsket å ha tittel på mine visittkort. Jeg syntes at navnet mitt var informasjon nok. Jeg er en ensom ulv. Aldri mer kollektivisme.

Neste stoppested på min ensomme vandring ble psykologien. Her fant jeg både språk og dybder som kunne være til god hjelp i arbeidet med det vanskelige og viktige spørsmålet: Hvem er jeg? Her ble jeg klar over at identitet er et livslangt prosjekt. Det er ikke noe som er endelig fastlagt. Vi bærer i oss et helt knippe av ulike personligheter som vi kan aktivisere og ta frem når situasjonen krever det. For meg ble psykologien først og fremst et begrepsapparat for å bli mer klar over egne personlighetstrekk og hvordan disse kunne se ut for omgivelsene. Først da ble jeg oppmerksom på at jeg er en selvhevdende person, og kan være svært direkte i min væremåte. Kanskje skremmende direkte og åpenhjertig i en del situasjoner. Dette var ny informasjon for meg, og det ga inspirasjon til videre fordypning. Selvinnsikt ble etter hvert den viktigste basis for vekst og utvikling, dernest «på seg selv kjenner man andre» som det heter i et gammelt ordspråk. Dermed ble selvinnsikt også veien til å forstå de spørsmål som naturlig følger det første, Hvem er jeg? Nemlig spørsmålene Hvem er du? og Hvem er jeg for deg? Her fant jeg et språk for å forstå relasjoner og for å utvikle relasjoner. Og det var ingen -isme, men en akademisk tilnærming til vanskelige og viktige spørsmål. I tidens løp har jeg fått se at det også innen psykologien finnes ulike retninger som man kan «tro på» i en slik grad at det får et religiøst preg. Men jeg opplever så klare ryggmargs- reflekser på slike tendenser at jeg aldri kan bli medlem av en slik sekt. Når man som ensom vandrer har opplevd frihetens kvaliteter, er man ikke lett å fange.

202

Den andre sterke læringen jeg har fått fra psykologien, er å forstå de sporene som livet har satt. De personer og hendelser som har satt spor, utgjør min referanseramme og min måte å forstå, eller lese, mine omgivelser på i dag. Gjennom disse brillene ser jeg mine omgivelser og forstår det som skjer. Det som har satt spor, blir en viktig del av identiteten, og det utgjør en referanseramme for hvordan vi forstår «her og nå». Intet setter dypere spor enn å oppdage at det man baserte hele sitt liv på, ikke var det som det ga seg ut for å være. Menigheten har satt spor hos meg som er så dype, at jeg ikke blir kvitt dem, og om jeg «ble kvitt dem» ville jeg ha tapt noe vesentlig. Nemlig bevisstheten om hva det gjorde med meg. Dette er min unike livsvisdom, og den vil jeg beholde, bearbeide og finne nye dybder i. Dernest tror jeg at det kan være til en viss hjelp for andre å høre litt om de sporene jeg har i hjertet og i sjelen. En veksling mellom slike innadskuende og lesning av idéhistorie er blitt viktige aktiviteter som jeg fyller livet og sinnet med. Jeg opplever idéhistorikeren Trond Berg Eriksens bok om Augustin Det urolige hjerte som en verdifull vandring på 300-tallet, som gir innsikt og forståelse både for kristendommen og for det samfunnet vi lever i nå i dag. Sammen med Max Webers banebrytende religions- sosiologiske verk Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd opplever jeg at jeg kan forstå Menighetens idéhistorie i et nytt lys, og det har gjort det mulig for meg å fordype meg i deres skrifter, som jeg i årtier har følt sterk aversjon overfor.

Dette var litt om meg som Den ensomme vandrer. Andre har fulgt helt andre stier på sin ensomme vandring over de store vidder. Det som ser ut til å være fellestrekk er bl.a. at man ikke trives med gruppetilhørighet. Dersom man skal være med i en gruppe, skal man lede gruppen, eller sitte nær døra, slik at man kan forlate lokalet hvis det blir litt lummert. Et annet fellestrekk er reservasjon overfor nesten alle religiøse miljøer,

203 evt. unntatt Frelsesarmeen. De nyter bred tillit og respekt, selv blant Eks Smithevenner.

Den tilbakeskuende puritaner Her forlater jeg Exit-Smith sporet Den ensomme vandrer. Det neste forløpet er Den tilbakeskuende puritaner. Dette er først og fremst de som ufrivillig måtte forlate Smiths Venner i forbindelse med den såkalte Vekkelsen i 1992. Menigheten, slik den var, var deres rette åndelige hjem. Her fikk de den åndelige føde de søkte, og her følte de seg hjemme. Da de nektet å underkaste seg de nye makthaverne, ble de brutalt kastet ut av forsamlingen og satt fortumlet tilbake, uten å forstå hva som hadde truffet dem. For de fleste var dette en sjokkopplevelse. Dersom man hadde undersøkt dem, tror jeg man ville ha funnet en svak, men heftig puls, gråblek hudfarge og kald, klam hud. Andre opplevde sterke mentale reaksjoner, med fortvilelse og depresjon. Endeløs gråt, og for noens vedkommende, behov for psykiatrisk hjelp. Hele livsfundamentet forvitret i løpet av noen måneder. Deres eneste ønske var å være i Menigheten, slik som den var, og når det langsomt gikk opp for dem at det ikke var noen vei tilbake, var det å lage en ny «Menigheten» den eneste mulighet. Lengselen tilbake til den trygge, kjente forkynnelsen er samlingspunktet. Og behovet for samvær med gamle, gode venner er også en drivkraft til å bygge en forlengelse av det samfunnet de ble fordrevet fra. Lokalt er dette mange små grupperinger, med to til 10-15 deltakere, som stort sett samles til husmøter hos hverandre. Her finner de, hver i sitt miljø, litt av den oppbyggelsen og gleden de tidligere hadde i Smiths Venner. Og mange trøster seg med sangstrofen Der hvor to og tre forsamles i det kjære Jesu navn, er Han midt iblant til stede for å lindre sorg og savn. Kanskje dette skal forstås bokstavelig? Kanskje vil fokus uvegerlig

204 dreie i retning av makt og penger, hvis det blir særlig mange flere enn to-tre personer? Et par ganger i året samles mange av husmøtedeltakerne til et felles stevne. Drivkraften i samlingene er behovet for å se igjen kjente, kjære venner, og selv få litt fornyelse og noen nye tanker. Samtidig ligger minnene fra jordskjelvet over dem som en mørk skygge. Den åndelige grusomhet som mange av dem ble utsatt for av de nye lederne og deres supportere har satt så dype spor, at det ti år etter fortsatt er behov for å bearbeide sorgen og sjokket. Samtidig er de svært oppmerksomme på at sorgen og sjokket ikke må være det som samler dem, men de gamle, gode overbevisninger om hvordan livet bør leves. Dette er en vanskelig avveining. Minnene fra det som rystet livene deres må ikke bli et tabutema, men heller ikke en hovedsak i samværet. Jeg har mange varme tanker for disse menneskene, og har vært til stede på et av deres stevner. For meg ble dette et glimt fra fortiden ― Idrettens Hus på 1960-tallet. De samme menneskene, de samme kleskodene, de samme sangene og de samme talene. Men bunn-stemningen var annerledes. Den kollektive vissheten om egen storslagenhet var ikke til stede, og pausene mellom møtene var ikke preget av sprudlende konversasjon. Gjensynsgleden var tydelig, men stemningen var mer som en sørgehøytid. Oppriktig medfølelse, vennlighet, vilje til å lytte til hverandre. Lavmælte samtaler. Varsomhet. Respekt. Slik jeg ser det, lider samværet av modellfattigdom. Man har bare en modell i hodet (Smiths Venner) og ser ingen alternative måter å arrangere det hele på. Denne modellfattigdom fører til to svært synlige problemer: lederskap og organisering. Siden jeg sitter i Stor-Elvdals dype skoger og skriver dette, er det nærliggende å hente noen metaforer fra ulvenes rike. Samlingen av Den Nye Menigheten mangler en tydelig ledelse. De som for 10-15 år siden ville vært de selvskrevne ledere for en slik knoppskyting fra Smiths Venner, har i mellomtiden

205

«blitt angrepet av ulv», og er påført så store skader at man bare må beundre dem for at de fortsatt står oppreist. Den retrospektive ― tilbakeskuende ― holdningen som preger hele samværet er både deres styrke og deres svakhet. Styrken ligger i at de arbeider videre på den samme idé som de har brukt hele livet sitt på, og det er nettopp dette de fleste søker. Svakheten er at de bare ser de feil som de nye makthaverne har begått, og har ikke oppdaget at det var en grunnleggende feil i Smiths Venners organisering helt fra starten av.

Det organisatoriske blindsporet var selvbestaltede ledere, som legaliserte sitt lederskap med å si at de var innsatt av Gud, direkte. De har aldri innhentet medlemmenes tillitsvotum, men har basert seg på mer eller mindre primitive hersketeknikker. De som naturlig kan ha en lederrolle i Den Nye Menigheten er ingen utpregede maktmennesker, og jeg tror de har sterk aversjon mot hersketeknikk. Men siden de ikke har et klart mandat fra stevnedeltakerne, blir lederskapet vagt, utydelig, og litt famlende. Dersom de hadde spurt deltakerne, er jeg overbevist om at de hadde fått et klart tillitsvotum, og det ville gitt dem en styrke i lederskapet som ville satt sitt preg på hele samværet. De hadde blitt rettere i ryggen, og ville ha ledet det hele med en fastere hånd. Det kunne vært forløsende. Alle ville ha vært tjent med det, men så lenge man ikke våger å gå utenom de spor som Smith og Bratlie har trukket opp (Aslaksen ser ikke ut til å være særlig sentral i dette miljøet) trekker man uvegerlig med seg de grunnleggende feilene.

Den andre feilen som følger av modellfattigdommen og den ensidig tilbakeskuende tilnærming til samvær og menighetsliv, er det forutsigbare og litt energiløse preget som oppstår. Tre møter daglig som i form og innhold nesten er identiske, er dårlig utnyttelse av tiden. Dersom minst ett av de daglige møtene hadde vært et samtalemøte ville det gitt langt

206 større utbytte. Stevnedeltakerne har til sammen ressurser og ideer som går langt ut over hva en enkeltperson har tilgang til, selv med den sterkeste inspirasjon. Disse ressursene blir i det hele tatt ikke utnyttet. Samtaler i smågrupper om så enkle spørsmål som «Hvorfor er du her, og hva håper du å få ut av dette samværet?», eventuelt «Hva har du fått ut av denne samlingen så langt, og hva kunne du tenke deg å bidra med i fortsettelsen?» ville ha frigjort utrolig mye energi. Preget av sørgehøytid ville ha blitt borte og glansen i deltakernes øyne ville ha kommet tilbake.

Den søkende kristne Dette sporet har en del til felles med Den ensomme vandrer, men de søker fremover innenfor kristne rammer. De har innsett at det var mye som var galt i Smiths Venner, men de har en sterk forankring i Bibelen og sin kristentro, og ønsker å finne et spor, eller et miljø, som tilfredsstiller deres åndelige lengsel, uten de stygge utvekster som preget Smiths Venner og deres ledere. Det følger store reiseutgifter med dette sporet. Det er mange miljøer som skal utforskes, mange samlinger som skal besøkes, og mange kurs og seminarer man skal delta på. Alt fra de mørkeste pietistiske avkroker til de mest overfladiske, nyreligiøse Halleluja-bevegelser skal utforskes. For mange blir vandringen uendelig. Mange av de forsamlingene de oppsøker byr på kvaliteter som de setter pris på, men de har også sine feil og mangler. Hos noen er det forkynnelsen som er utilstrek-kelig eller feilaktig, hos andre er det miljøet. Noen er for opptatt av ytre symbolsaker (som f.eks. Den Nye Menigheten) mens andre er for liberale i slike spørsmål, som f.eks. klesdrakt, frisyre og personlig stil. Noen er altfor glad- kristne, mens andre er for moll-stemte og tungsindige. Kanskje leter de etter noe som ikke finnes. Forsamlingen som både har den rette forkynnelsen, det rette miljøet og de

207 rette lederne, er en utopi. Og utopier kan være viktig for den som søker. Den gir et bilde av hva man søker etter. Det kan føre til grenseoverskridende søk.

Den mistilpassede En del av dem som forlater Smiths Venner tar med seg det feilaktige bildet de er blitt presentert for av hva det vil si Å VÆRE I VERDEN, eller Å VÆRE VERDSLIG som det heter. Med et nedlatende tonefall. Beskjeden de har fått er at i verden er det «bare» hor og svir, uærlighet og uetterrettelighet på alle fronter. «Alle søker sitt eget, og det finnes ingen omsorg og kjærlighet i verden,» heter det i deres forkynnelse. I kombinasjon med et svakt eller dårlig selvbilde og et beskjedent sosialt repertoar, fører denne desinformasjonen til mange tragedier. I en desorientert sinnstilstand forsøker de å orientere seg i terrenget, med basis i de kart de har fått utlevert i Menigheten, uvitende om at kartet er sterkt forvrengt. En ærlig og korrekt beskrivelse av VERDEN ville lyde omtrent slik: I VERDEN vil du finne både gode og dårlige miljøer, akkurat slik som du finner det her i Menigheten. De samme store variasjoner i personlig kvalitet og personlig moral som du ser her i Menigheten, vil du også finne der ute i den store verden gutten min, eller jenta mi. Derfor må du lære deg å velge ditt miljø med omhu. Finn ut hvem du er, eller hvem du ønsker å bli, og let opp de personer og miljøer som stemmer med dette. Dessverre er det ikke slike ærlige beskjeder de får, og mange oppdager ikke i tide at de handlingsmønster som er blitt beskrevet som Å VÆRE I VERDEN er en beskrivelse av marginale fenomener. Ofte er det samfunnets tapere som beskrives. Iblant ser jeg triste eksempler på folk med en bakgrunn i Menigheten som forsøker å leve ut det livskonseptet man har fått utlevert av hva det vil si Å VÆRE I VERDEN. Dermed gjør de

208 dumme ting, sier dumme ting og opptrer dumt. Dette fører til at omgivelsene får behov for å holde litt avstand. De har ikke lyst til å bli fotografert sammen med en person som snakker og handler slik. I de mest beklagelige tilfeller oppfatter den stakkars forhen-værende Smithevennen dette som at man ikke i tilstrekkelig grad lever ut konseptet, og dermed blir det bare mer av de handlingsmønster man feilaktig er blitt fortalt er Å VÆRE I VERDEN, med den følge at avstøtningsmekanismene bare for-sterkes. Ensomme og desorienterte flakker de omkring, i total ensomhet eller som marginale medlemmer av marginale grupper. De hører ikke til i disse miljøer, men kontakten de har der hindrer dem i å etablere kontakt i mer ressurssterke grupper.

På denne måten blir man etter hvert en ensom person, uten å være en ensom vandrer. Dette kan føre til sosial mistilpasning, psykiske problemer, depresjoner, alkohol- eller andre rusproblemer, og i en del tilfeller selvmord. Dette er også et resultat av menighetens forkynnelse. Selv om bevisstløse ledere hevder at problemet ikke hadde oppstått dersom de hadde holdt seg i menigheten. Det er Menighetens angstskapende doktriner, desinformasjon og løgnaktige fremstilling av omgivelsene, som er hovedårsaken til denne sosiale invalidisering. Dette er sektskader på sitt verste, og det bør lederne ta inn over seg. De bør også ta inn over seg at en del av dem som forblir i denne triste livssituasjonen har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt i barndommen. Så lenge lederne ikke tar tak i disse problemene på en åpen og ansvarlig måte, vil det bare fortsette.

209

Vennene som jeg forlot I innledningen til det notatet jeg skrev i 1992, sier jeg at dette er slik jeg ser og oppfatter verden her og nå. Neste gang vi møtes ― enten det er om en måned eller om ti år ― da har antakelig verden og livet forandret meg, slik at jeg ser deler av temaene i dette notatet annerledes. Kanskje svartere, kanskje mer fargerikt og nyansert. Nå er det gått ti år. Hva har så disse årene gjort med meg? Når jeg nå har gjennomgått stoffet på nytt, merker jeg til min egen forbauselse at spørsmålene fortsatt engasjerer meg. Minnene kan fortsatt vekselvis fylle meg med varme og harme. Menigheten angår meg fortsatt, nærmere 30 år etter at jeg definerte meg som ferdig med den. Det er noe som er risset inn i sjelen, og som forblir der. Det kan likne på det å være norsk. Selv etter mange års fravær fra fedrelandet, angår landet og folket de fleste nordmenn. Å treffe en annen nordmann på andre siden av kloden, er å treffe en artsfrende. Man har felles referansepunkter og noe å snakke om, selv om man ikke kjenner hverandre. Noe av det samme opplever jeg når jeg en sjelden gang treffer folk med en bakgrunn i Menigheten. Det rører ved noen strenger som fortsatt kan gi lyd. Iblant kan det være en finstemt akkord. Andre ganger bare en enkelt tone. Eller kanskje disharmoniske akkorder som kan være så smertefulle å høre som Sjostakovitsjs Leningradsymfoni. Hva er det så ved Smiths Venner som skaper slik livslang identifikasjon? Som kan stemme en halv-gammel brystkasse til sang; enten det nå er klagesang eller hymne? Jeg dveler ved dette spørsmålet, og kommer frem til at det må være fellesskapet med den jevne mann og kvinne i bevegelsen. Varme, oppriktige, inkluderende, vennlige mennesker. Dette var nære, fine relasjoner. Men i samme grad som de var inkluderende, så lenge man var «med», var de ekskluderende når man søkte utenfor kretsen. Jeg har kommet frem til at det kanskje ikke er noe vennskap i Menigheten, bare fellesskap. Det er ingen dype personlige relasjoner, bare kollektive relasjoner. Så lenge vi er

210 en del av det samme kollektiv, betyr vi noe for hverandre. Når det enfoldige, helhjertede engasjement for fellesskapet er borte, er også relasjonen borte. Da har man faktisk ingen venner, ingen som stiller opp, som støtter, lytter, forklarer, er villig til å forstå, oppklare misforståelser, megle i vanskeligheter osv. Alt dette som kjennetegner ekte vennskap.

En annen viktig faktor er skjebne-fellesskapet. Med så mange ekstreme symbolsaker som Smiths Venner har, blir det en prøvelse å være kjent som Smithevenn i det borgerlige liv, enten det er på arbeidsplassen, i skolegården eller nabolaget. For det første de store barneflokkene. Ett års mellomrom. Mange av dem, både foreldre og barn føler at det hviskes i krokene: vet de ikke hva det kommer av? Så kravet om bekjennelse. Man skal stå frem og vitne overfor kollegaer, naboer og andre bekjente om eget livssyn og Menighetens åndelige storslagenhet. Dette virker ofte mer skremmende enn fremmende for relasjonene og man fremstår som en underlig figur, som folk ikke blir riktig klok på. Den stille, hoderystende reaksjonen skaper ensomhet. Det tredje er at de ytre symbolene for SØSTRENE i Menigheten (dette har vel avtatt en del de senere år) kan også være en belastningsfaktor. Langt, oppsatt hår, lange skjørt og i liten grad bruk av farger. Dette er uniformen som fører til gjenkjenning nesten overalt. De har ikke drevet uniformeringen så langt som Amish People i Pennsylvania, men det forteller tydelig at man ikke hører til i dette samfunnet. Dersom klesvalget kommer innenfra, er det selvfølgelig helt uproblematisk. Da kan man oppleve at antrekket understreker personligheten, og man kan kjenne en intens glede ved de valgene man har gjort. Man er kongruent. ― En hel person. Men mange føler at de påtvinges denne uniformen, og denne tvangen kan være skadelig. Man aksepterer (den milde) tvangen for å bli akseptert innenfor, og føler samtidig at man blir et utskudd utenfor.

211

Alternativet kan være det motsatte: man går i ett med gatebildet utenfor, og føler at man blir et utskudd innenfor, der man har sine venner. I verste fall kan man føle seg som et utskudd i sin egen kjernefamilie. Dette er ikke sunt for sjel og sinn. Det er disse tre elementene som utgjør kjernen i skjebnefellesskapet: Store barneflokker, Bekjennende Smithevenn og Kleskoden for kvinner. Det budskapet som symbolene kommuniserer er at man ikke hører til i denne verden. Man har sin tilhørighet et annet sted. Et slags dobbelt statsborgerskap; man har norsk pass, men hører til på Sion, eller i Det Nye Kanaan. Begge deler er uttrykk som stammer fra puritanerne på 1620-tallet, og som er flittig brukt i Menigheten. Stevnene på Brunstad er Høyskolen på Sion. Skjebnefellesskapet gjør det vanskelig å være Smithevenn i storsamfunnet. Det er nyttig og viktig for det interne samholdet. Man har en felles fiende; VERDEN og et felles tilfluktssted, Brunstad. Og D-dagen, når Jesus kommer tilbake for å hente sin Brud står for døra:

Kjøp olje! Kjøp olje! O venner og fyll både lamper og kar. For ve den hvis lampe ei brenner når nattmørket overhånd tar.

Menighetens Gud er den straffende dommer. Dersom du ikke har gjort de riktige tingene og derfor ikke har tilstrekkelig med olje i lampen, er du blant de dårlige jomfruer. Da går du en trist evighet i møte. Det er dystre framtidsutsikter.

Det er dette som er risset inn i sjelen. Dypt der inne. Og som utgjør skjebnefellesskapet. Sammen med skuffelsene, må det være dette som er grunnen til at Menigheten fortsatt angår meg. Skuffelsen over idealer som viste seg å være talemåter, rystet mitt sinn. Maktovergrepene jeg opplevde, krenket mitt verdigrunnlag. I dypet av mitt hjerte.

212

Dernest kommer Janus-ansiktet. Denne greske guden med et ansikt både foran og bak. Dobbeltheten som jeg opplever som manipulerende og hyklersk. Hjerteligheten overfor dem som ser tingene slik som de gjerne vil at det skal ses, og grusomheten de legger for dagen overfor dem som ser saken fra en annen synsvinkel. Dette er vel nettopp maktens indre vesen; det å bestemme hvilken blikkvinkel som skal benyttes når vi betrakter saker som angår oss. Den som ikke er med meg, er imot meg. De som er imot, bør vi snarest mulig nedkjempe. Og du bør vise iver i din deltakelse i denne bekjempelsen, ellers er du selv i faresonen. Dersom du mener at det kan være nyttig å betrakte ting fra litt forskjellig synsvinkel, og at de som ser noe annet kan ha et verdifullt perspektiv, da blir du snart selv en som bør nedkjempes. Når disse negative trekk er så tydelige for meg, hva er da grunnen til at jeg fra utsiden fortsatt engasjerer meg i forsamlingens gjøren og laden? Jeg spør meg selv om det fra tid til annen. Det er noe jeg må gjøre, og jeg kommer stadig til nye svar. Noe av årsaken er at jeg forsøker å forstå meg selv. Jeg blir bare ikke ferdig med temaet, og er i ferd med å gjøre meg fortrolig med den tanken. Dessuten er jeg dypt fortvilet over å se hva «vekkelsen» har skapt av sorg og lidelser, ikke minst blant barn og ungdom. Disse som i den mest sårbare periode i livet har mistet fotfestet, vennene, miljøet som de kjenner. Så blir de, med sitt begrensede atferdsrepertoar tvunget til ensomhet, eller til å forsøke å finne frem i et helt ukjent miljø, hvor de ikke kjenner de sosiale kodene. Usikkerhet, sorg, savn. Det skjærer meg i hjertet å lese sorgen og savnet i barneansiktene. De er uskyldige ofre for dumhet, maktsyke og kynisme i en voksen verden. Når styrelederen i Smiths Venner, Sigurd Johan Bratlie sier at «dette plager ikke meg det minste» blir jeg opprørt. Og jeg forskrekkes av å se den sosiale invalidiseringen som kan følge av de doktriner man blir innprentet i barneårene. Jeg føler

213 fortsatt sorg når jeg ser bedrøvelsen i øynene til dem som har forlatt Menigheten, frivillig eller av tvang. De satset hele sitt liv på en idé og et system som ikke var slik det ga seg ut for å være. Det er en sorg jeg bærer i meg.

Smiths Venner rommer både noe av det beste og noe av det verste jeg har opplevd i livet. Det blir kjærlighetshat ut av slikt.

214

Appendiks

215

Idéutveksling med styreleder Høsten 2001 var Sigurd Johan Bratlie styreleder i DKM Brunstad, som er det formelle navnet på forsamlingen. Det var 30 år siden jeg hadde forlatt forsamlingen og jeg hadde lyst til å forsøke å få til en dialog på e-post. Det viste seg å ikke være så lett å få til en god dialog, men det var denne e- postutveksling som ga meg inspirasjonen til å skrive denne boken om forsamlingen. Kontakten startet med at jeg bestilte noe litteratur fra hans forlag, og etter dette utvekslet vi noen e-post som gamle, om enn perifere kjente. Samtidig med dette var det en venn jeg har innenfor forsamlingen som gjorde meg oppmerksom på et nettsted hvor det er en del debattstoff om Smiths Venner. Omtrent det første som møtte meg da jeg ble oppmerksom på nettstedet var en e-postutveksling mellom redaktøren Alf Gjøsund og Smiths Venners styreleder, Sigurd Johan Bratlie, hvor sistnevnte bruker grovt språk overfor nettstedets redaktør, uten at jeg kan se at det er noe grunnlag for å ta slik på vei. Jeg ble så bestyrtet av det jeg leste at jeg omgående satte meg ned og skrev en e-post til styrelederen hvor jeg ga ham min spontane tilbakemelding, både på den tilsendte litteraturen og på hans stil og ordvalg i kontakten med redaktøren.

E-post til Sigurd Johan Bratlie, lørdag 3. mars 2001:

Kjære Sigurd Johan

Takk for tilsendt litteratur, som jeg har lest med stor interesse. Jeg begynner «å dra på årene» og har et behov for å se meg litt tilbake. Bl.a. ønsker jeg å forstå litt bedre hva det var det jeg forlot i 1972, og kanskje se hva disse 30 årene har gjort med meg og hva de har gjort med det/dem jeg forlot.

216

Bortsett fra minne-nummeret om din onkel Aksel Smith og bladet med Elihu Pedersens nekrolog, fikk jeg lite utbytte av Skjulte Skatter. Jeg opplevde ikke at de endeløse rekker av allegoriske fortolkninger av skriftsteder ga meg noe. Det er som om forfatterne forsøker å fortelle om en assosiasjons- rekke de har fått ved bibel-lesningen, men beskrivelsene blir så korte at jeg ikke får fatt i poenget. For meg blir det mer utbytterikt å lese selve boken [Bibelen], og bladet Skjulte Skatter tilførte ingen merverdi eller utdypninger. Jeg gjorde meg noen refleksjoner over minne-nummeret for Aksel Smith. Jeg husker ham som en troverdig og god mann. Jeg hadde noe kontakt med ham i mine unge år og satte pris på ham som person og syntes han var en fin representant for Menigheten. Minne-nummeret blir imidlertid litt ute av proporsjon. Dermed taper det sin verdi som «hederlig omtale». Det blir noe uvirkelig og teatralsk over det, og mange vil tillegge det liten eller ingen verdi som virkelighetsbeskrivelse. Så fantastisk var det vel ikke. Når jeg tenker tilbake, husker jeg jo at dette er Menighetens tradisjon. Panegyriske hilsningstaler til lederne er en del av «oppbyggelsen». Hvor man eksempelvis bruker uttrykk som «den største Guds mann som har levd i vår tid». Ofte har de som sier dette lite eller intet sammenlikningsgrunnlag. En mer rimelig omtale kunne være at vedkommende har betydd mye for denne forsamlingen. Ser man utenfor dette miljøet kan jeg i farten ikke komme på noen som har hatt noen som helst påvirkningskraft eller betydning i et større perspektiv. Hvis man så tar inn i regnskapet den skade vedkommende kanskje har forvoldt overfor dem som ikke viste sin beundring eller «bøyde seg» (samt deres familier) ville jeg på øyemål anslå netto-verdien av vedkommendes samlede innsats her i Jammerdalen til å tangere null-punktet. Menigheten er som en svart boks, og det som foregår inne i denne boksen er helt ukjent for omgivelsene for øvrig. De færreste er i det hele tatt oppmerksomme på at boksen

217 eksisterer. Da kan vel ikke boksen bety så mye i en større sammenheng, som hilsningstalene kunne gi inntrykk av. Når det gjelder Lowell Streikers bok, var det overraskende lesestoff. Jeg har tidligere lastet ned fra www.brunstad.org den kortversjonen som dere anbefaler. Lowell Streikers bok er jo langt mer kritisk enn hva som fremkommer i kortversjonen. Forskjellen er så stor at det er nærliggende å si at kortversjonen er misvisende. Den forståelse man sitter igjen med etter å ha lest det norske sammendraget er faktisk feilaktig i forhold til de funn Lowell Streiker gjorde i sin studie. Og hele kapittelet What did I not like får en spesielt slett behandling i sammendraget. Dette opplever jeg som sitatfusk. Her er vi vel også ved et punkt som gjelder Menighetens tradisjon. Nemlig kollektiv storslagenhet. Den kunnskaps- fattige og verbalt aggressive nedvurdering av andre kristne samfunn er en viktig del av «oppbyggelsen». Andres lyter (virkelige eller oppdiktede) blir en hjelp til selvforståelsen. Den kollektive storslagenhet som kommer til uttrykk og den avsindig nedlatende omtale av andre kristne samfunn (såvel som VERDEN) er villedende. Dersom det var uttrykk for individuell selvforståelse og individuell selvbeskrivelse, med tilhørende utskjelling av «halv-søsken» eller «fettere og kusiner» ville det utvilsomt bli oppfattet som megalomani. Sykelig storhet. Vedkommende ville trolig blitt tvangs- medisinert. Jeg har lenge tenkt å sende deg min tilbakemelding, men det har blitt skjøvet ut i tid. Jeg hadde tenkt å ta meg en tur på Ryen, før jeg skrev til deg. Men i går ble jeg gjort oppmerksom på nettstedet http://www.forlosning.com og der kom jeg over en korrespondanse mellom deg og Alf Gjøsund, som jeg fikk lyst til å kommentere. (For ordens skyld nevner jeg at jeg ikke aner hvem han er, selv om jeg drar kjensel på etternavnet.) Det jeg får ut av korrespondansen er at han er blitt oppmerksom på at du har sendt inn noen register-endringer til Brønnøysund, og han retter en liketil og grei forespørsel om hva realiteten er i disse endringer. Det adrenalin-rush dette

218

åpenbart skaper hos deg, får meg til å tro at han har støtt borti en tå som er utrolig sår. Den galle du øser ut over ham er ikke bra Sigurd Johan. Jeg tror ikke det er slik du skal uttrykke deg, dersom du ønsker at dine synspunkter skal bli tillagt betydning. En gyllen regel i rettssalen er at man skal være sterk i sak og mild i form, om man skal vinne juryens tillit. Og det er en jury til stede i alle livets forhold. Noen som betrakter og gjør seg sine refleksjoner. Når noen kommer borti en øm tå, kan det være fort gjort å glemme at det er noen betraktere her, og det jeg sier og gjør i sakens anledning vil prege deres oppfatning av meg. Og i dette tilfelle også av Menigheten. Demonisering av dem som måtte mene noe annet enn en selv faller aldri heldig ut. De som mener noe annet, har kanskje sett noe annet enn det jeg ser, og det kan inneholde viktig informasjon. Dersom man er villig til å lytte. Jeg er helt uvitende om disse forhold, men vil tro at et passende svar kunne være omtrent slik: Ja, det er gjort noen endringer i styresammensetningen og dette avspeiler noen endringer både i formelle og reelle forhold. Jeg har fått en mer sentral posisjon, mens Kåre Smith har en noe mindre sentral rolle. Årsaken til at vi har gjort disse endringer er et internt anliggende som jeg ikke ønsker å kommentere nærmere. Alternativt: Ja, vi har gjort noen justeringer, men det er bare rene formalia, og avspeiler ingen reelle endringer hos oss. Det jeg synes er mest skjemmende i ditt svar til herr Gjøsund, er at du insinuerer at han både lyver og er evneveik. (Nett-portalen hans er så proff, at sistnevnte ikke fremstår som en rimelig antakelse). Dette ser ikke bra ut. Og her har vel du også en viktig, men vanskelig oppryddings-oppgave i Menigheten. Der har man i «alle» år vært så opptatt av andres løgn, at man har glemt å undersøke sine egne løgner. Ref. min kommentar om Lowell Streikers rapport. Jeg oppfatter at dere advarer mot hans egen fulle utgave (over 250 sider på engelsk puh ...) og slik indirekte reklamerer for den norske kortversjonen som stort sett bare omtaler det dere er fornøyd med

219 i hans rapport. Det som står i kortversjonen er ikke løgn, men er det løgnaktig? Det er jo ikke et representativt sammendrag av det Lowell Streiker skriver. Jeg stusser f.eks. over et sitat han har fra en samtale med deg (side 121) om Brunstad-styrets utøvelse av makt over lokale ledere. Det eksempelet du nevner med «Dersom en ledende broder f.eks. begynte å agitere for Jehovas Vitners lære, i den hensikt at Menigheten på stedet skulle slutte seg til dem (og overta de eiendommer som Menighetens medlemmer møysommelig har bygget opp), ville vi ikke ha noen mulighet til å stemme vedkommende ut, men Brunstad-styrets medlemmer ville si at det er uakseptabelt. Ingen har ennå blitt bedt om å forlate sin lederposisjon med utgangspunkt i denne bestemmelsen i vedtektene». Dette med Jehovas Vitner er vel ikke et så relevant eksempel, Sigurd Johan. Det er ikke egnet til å gi et korrekt bilde av vedtektene og hvordan de praktiseres. Det må vel nærmest betraktes som en avledende manøver, for å sikre at Lowell Streiker ikke bringer mer nærliggende eksempler på bane? Eksempelvis det handlingsmønster dere hadde overfor ledende personer som stilte seg kritiske til deg og Kåre i forbindelse med «Vekkelsen». Dette måtte da være faktisk utkastelse, og som østerdøl har jeg hørt litt om kampen om eiendomsretten til Menighetens lokaler på Hedmarken. På denne bakgrunn kan jeg ikke forstå at det du siteres på i Lowell Streikers bok stemmer med virkeligheten. Skal det forstås slik at vedtektene ble ført i pennen først etter at disse utrenskningene var gjennomført? Det gjør i så fall ikke sitatet mer sannferdig, selv om man kunne hevde at det i snever forstand var sant. Det ble mye negativ tilbakemelding det her Sigurd Johan, men den er gitt i beste mening. Og jeg håper du tåler det. Som jeg sa i min tidligere mail til deg, merker jeg (til min egen forbauselse) at Menigheten fortsatt angår meg, 30 år etter at jeg erklærte meg som ferdig med den. Jeg har hatt stor glede av å lese Herrens Veier. Når jeg kommer til #31 stopper jeg

220 opp litt ekstra. Denne husker jeg at vi ofte sang. Strofen Ei for folket skyld alene Jesus døde, men også for adspredte barn å samle, føre sammen til en hop. Det jeg via spredte rykter har hørt om utviklingen i Menigheten de siste ti årene, forteller meg at det er noe som har gått galt nettopp her. Når man har vokst opp i Menigheten, er det noe som er risset inn i sjelen, for livstid. Når jeg en sjelden gang treffer noen med samme bakgrunn, opplever jeg en form for slektskap. Vi har tilgang til noen felles koder. Jeg synes det er trist at så mye har gått i stykker i Menigheten de siste ti årene. Det er sterkt beklagelig at det ikke skulle være mulig å ha rom for alle «Israels barn», for å låne en uttrykksform dere bruker. Det jeg hører om steile holdninger, maktkamper, utrenskningsaksjoner, gjensidige beskyldninger om uredelighet osv. gjør meg uvel. De skrøpeligste samfunn må ha en felles ekstern fiende for å holde sammen. Når de som var ens beste venner for en del år siden, får rollen som ekstern fiende er det noe som er alvorlig galt. Det bør alle ta inn over seg. Det heter seg at det er seierherrene som skriver historien. Det jeg aner er at du og Kåre på et vis er «seierherrene» i dette forholdet, og mange håper at denne seieren bare er midlertidig. Dels tror jeg det er sorg og savn (og lengsel etter det Camilla Johansen så poetisk skriver om i sin sang) og dels tror jeg mange føler seg forurettet og har behov for å gjenopprette en slags balanse. Kanskje «den ømme tåen» har noe å gjøre med dette? Kanskje en frykt for at de får rett, de som håper at seieren skal vise seg å være et intermesso? Når jeg ser ordvalget i din mail til Gjøsund, må jeg blankt erkjenne at jeg kan forstå at folk kan føle seg forulempet og ha et behov for «å ta igjen». Det er ikke slik man uttrykker seg i et sivilisert samfunn. Dette må du bare slutte med Sigurd Johan. Omgående. Ved gjennomlesning av det jeg skriver i denne mailen (skrivingen gikk fort), ser jeg at det ble ganske dekkende for en del av det jeg har på hjertet, og jeg velger å sende en kopi til

221

Gjøsund. Jeg tror det kan være OK for ham å høre mine synspunkter. Jeg har lyst til å treffe deg, og bli litt bedre kjent med deg. Aldersforskjellen var jo for stor til at vi ble kjent med hverandre i unge år. Jeg gjetter at du var rundt 15 år da jeg takket for meg i 1972. Kanskje vi kan ha noe å snakke om? Dersom du skal til Oslo i overskuelig fremtid, kunne vi kanskje treffes? Alternativt kunne vi treffes på dine trakter. Min søster Anny bor på Forus, og jeg kunne evt. kombinere en prat med deg, med et besøk hos henne?

Beste hilsen Johan Velten

E-post, søndag 4. mars 2001:

Kjære Sigurd Johan

Ved gjennomlesning av den mail jeg sendte deg i går, ser jeg at jeg er svært konkret mht. hvordan du ikke bør uttrykke deg, mens jeg helt glemmer å si noe om hva du bør si. Jeg har jobbet litt mer med temaet og har laget et utkast til åpent brev som kunne gjøre en vesentlig forskjell i kommunikasjonen mellom dere og Eks. Smithevenner, så vel som med omverdnen for øvrig. Kanskje du kan bearbeide artikkelen slik at den blir dekkende for dine synspunkter, for så å utgi den samtidig i ditt blad Skjulte Skatter og på nettstedet forlosning.com.

Beste hilsen Johan Velten

Utkast til åpent brev

Kjære «eks. Smithevenn»

222

Av debatten på dette nettstedet og, ikke minst, de tallrike brevkopier og referater som i årenes løp har blitt sirkulert gjennom Postverkets kanaler, har jeg kommet frem til at det er på tide å gå inn i disse sakene på en annen måte enn vi har gjort frem til nå. Slik debatten har utviklet seg, kunne begge sider få en opplevelse av at motparten har hatt et behov for å såre, nedvurdere og mistenkeliggjøre den andre. I slike situasjoner er det vanlig at man tillegger motparten holdninger og meninger de ikke har, og debatten får noe håpløst over seg når man skal forsvare seg i forhold til noe man faktisk ikke mener. Opplevelsen av at de man kommuniserer med forsøker å misforstå det man sier, kan slite ut noen og enhver. Og det bringer oss ikke videre. Jeg føler at det er tid for selverkjennelse, rimelighet og forbrødring. La meg først si at jeg kan forstå at de siste ti årene har vært en vond og vanskelig tid for mange av dere. Det har den vært også for oss. Vi som er «innenfor». Ikke minst for oss som har påtatt oss en lederoppgave i Menigheten. Den oppgaven var mer krevende enn vi forutså da vi gikk inn i den. Ikke minst har negativ omtale i det offentlige rom vært en belastning. I mange situasjoner ser jeg at vi ikke har vært heldige med det vi har gjort i slike saker. Vi har forsøkt å unngå at lite heldige forhold hos oss skulle bli brettet ut i pressen. Vi innser at denne tilbakeholdenhet med informasjon har skapt rykter og mistanker som iblant har overgått substansen i de forhold vi har forsøkt å tone ned. Menigheten har jo ingen tradisjon å støtte seg på når det gjelder kontakt med omverdnen, og vi har mange ganger «skapt ris til egen bak» med den måten vi har håndtert slike saker på. Vi har gjort så godt vi kunne ut fra våre forutsetninger, men må innse at dette ikke har vært godt nok i dagens virkelighet. Personlig skulle jeg ønske at vi som før kunne drive vår virksomhet i det stille, uten

223 utidig innblanding fra personer utenfor miljøet som strengt talt ikke burde bry seg i særlig grad. Jeg innser at den tid er forbi. Den nye, gjennomsiktige medie-verden er noe vi må lære oss å takle, enten vi liker det eller ikke. Det kan ta noe tid for oss å omstille oss til denne nye virkeligheten, og jeg ber om litt forståelse i mellomtiden. Jeg er åpen for konstruktive tilbakemeldinger som kan hjelpe oss til å gjøre dette på en bedre måte. Men det vil gjøre alt mye lettere for meg, dersom dere sender tilbakemeldingen til meg direkte, evt. til andre du har kontakt med og tillit til i styret for DKM Brunstad. Vær så snill å ikke legge saker og spørsmål ut på Internett, når de enkelt kan besvares eller løses ved direkte kontakt oss imellom. Jeg blir så sliten av å forsvare meg i forhold til meninger og holdninger jeg ikke har. Her på forlosning.com har jeg gjentatte ganger blitt bedt om å uttale meg om vår lære, f.eks. sett i forhold til Luthers lære. Det var min avdøde onkel Aksel Smith som ved en anledning uttalte at vi hadde noe felles mht. rettferdiggjørelse ved tro osv. Det er også min oppfatning at vår lære sammenfaller med Luther på dette punktet, men jeg opplever at forlosning.com og andre trekker denne uttalelsen lenger enn hva den var ment fra min side. Iblant føler jeg at man forsøker å legge ut en felle for meg her. Det ønskes at jeg skal uttale meg svært entydig, bare for at man i ettertid skal kunne påvise at jeg tok feil, eller ikke kjente temaet særlig godt. I Menigheten har vi ingen tradisjon med sammenliknende studier av trosspørsmål og bekjennelse. Mange som deltar hos oss opplever at møtene gir dem lys og kraft til å leve et godt kristenliv. Det er dette vi driver med. Ikke sammenlikninger av lære og bekjennelsesspørsmål. Såkalte konfesjonsstudier. Det er ingen naturlig del av vår virksomhet. Når dette er sagt, streifer det meg at vi kanskje ikke burde kommentere andre kristne forsamlinger slik som vi gjør. Vi har jo ikke noe holdbart grunnlag for våre uttalelser, og da er det bedre å la det være.Våre egne vet at slike uttalelser bare er et uttrykk for at vi er glade for det vi har og det vi opplever sammen. Uttalelser som «Det er ingen utenom Menigheten som

224 har lys og forståelse til å forkynne Guds evangelium i dag» er egentlig bare en begeistret hilsen til vennene, og ikke en faktisk sammenlikning med andre forkynnere. Jeg ser at dette kan forstås annerledes og tror at vi skal slutte med slike uttalelser. Jeg skal ta opp dette i vår neste ledersamling på Torsteinslåtta. Jeg har også et behov for å gjøre det klart at de fleste av dere som forsvant i 1991-1992 har gjort en verdifull innsats i Menigheten som absolutt fortjener vår honnør. Noen har bidratt i åndelige spørsmål, andre har vært viktige for oppbyggelsen og samholdet i Menigheten med sang og vitnesbyrd. Mange har bidratt med hundrevis, for ikke å si tusenvis av dugnadstimer. Noen har gjort verdifullt arbeid blant barn og unge. Og noen har vært til glede og oppbyggelse rett og slett gjennom å være den man er. Felles for så godt som alle, er at dere har bidratt økonomisk til Menighetens løpende drift og til oppbyggingen av en betydelig felles formue. Jeg føler meg trygg på at jeg blir trodd og forstått når jeg sier at formuen ikke er noe poeng i seg selv. Poenget er at eiendommene gir oss en mulighet til å samles for å dyrke samfunnet, og hente inspirasjon til å være gode kristne i det daglige liv. Og dette fellesskapet følte vel mange at de ble utestengt fra for ca. ti år siden, uten at det ble foretatt en rimelig avregning og opprydning i de økonomiske sider ved splittelsen. Det var rett og slett umulig å få til. Dersom vi skulle løst ut den forholdsvis store gruppen som gikk ut av Menigheten, ville det påført oss en økonomisk belastning vi ikke ville vært i stand til å bære. Vi ville rett og slett blitt nødt til å selge Brunstad, noe vi mente ingen ville være tjent med. Jeg kan også forstå at mange føler skuffelse, sorg og savn i forhold til Menigheten. De fleste av oss har ikke hatt venner utenfor denne kretsen, og når Menigheten blir borte, blir også vennekretsen borte. Fra en situasjon med stort sosialt nettverk, mange aktiviteter og et pulserende privatliv, til en situasjon preget av ensomhet, stillstand og frustrasjon kan være en traumatisk overgang. Mange har sikkert blitt sittende med et hav av spørsmål: Hva var det som gikk galt? Hva rammet oss?

225

Hvordan kunne vi som hadde slik nærhet og fortrolighet, plutselig bli hverandres fiender? Når slike spørsmål kverner i hodet, har jeg ingen problemer med å forstå at det blir et stort behov for å drøfte disse spørsmålene. Om og om igjen. I private sammentreff, i brev og notater, og i senere år på nettstedet http//www.forlosning.com. Jeg bebreider ingen for det. Men denne debatten bringer ikke fremgang. Ikke for noen. Dersom vi skal komme videre må vi forlate stadiet med gjensidige anklager og aggressive utfall, og begynne å kommunisere på skikkelig vis. Jeg vet ikke om dette er mulig, men jeg føler en forpliktelse til å gjøre mitt for å få det til. Ellers gjør jeg ikke jobben min som styreleder for Brunstad. Jeg føler at jeg har et formelt ansvar i forhold til dette vervet og et moralsk ansvar i forhold til dere som ble borte. Jeg føler også at jeg har et ansvar for å forvalte alle sider ved den arven jeg har fra min far og min morfar. Det inkluderer ansvaret for at deres arbeid skal fortsette å spire og gro, også etter at min tid som styreleder er omme. Slik jeg ser det, var det ikke trosspørsmål som skapte splittelsen for 10 år siden, og heller ikke i dag er dette noe vesentlig poeng i debatten oss imellom. Det handlet om samværsformer, makt og avmakt. Vekkelsen (eller splittelsen som noen kaller det) skapte sorg og fortvilelse i mange familier. Søsken sluttet å hilse på hverandre og barn sjikanerte sine egne gudfryktige foreldre med en språkbruk som ikke var særlig ærefull. Jeg var selv ung og ivrig den gangen, og lot meg rive med i den stemningsbølgen som oppsto. Jeg burde hatt tilstrekkelig klarsyn til å forstå at dette var en avsporing, men det hadde jeg ikke den gang. Min far fant trøst i uttrykket «vi går fra lys til lys» når noen minnet ham om tabber han hadde begått. Jeg har også søkt tilflukt i dette visdomsord, men det gir meg ingen ro. Jeg ønsker å invitere til en felles samling hvor vi utforsker mulighetene for en forbrødring. Med alt det som er sagt og gjort i årenes løp, innser jeg at vi ikke kan klare dette uten hjelp. Ingen, verken hos oss eller hos dere, kan lede et slikt møte på

226 en god nok måte. For det første er vi så involverte og engasjerte, at det ikke med rimelighet kan forventes at vi skal klare å være nøytrale. For det andre har vi ikke nødvendig kompetanse til å styre en slik prosess. Manglende innsikt kan lett føre til at prosessen gjør vondt verre, i stedet for å bringe oss fremover. På samme måte som vi benytter profesjonell bistand i juridiske og medisinske spørsmål, vil vi trenge profesjonell hjelp til denne utviklingsprosessen. Vi trenger en eller flere medspillere med solid organisasjonsforståelse og menneskelig innsikt. Det er avgjørende at vedkommende forstår begge sider like godt og klarer å være en god prosess-veileder. Mitt konkrete forslag er at vi inviterer til en samling på Brunstad som er åpen for alle som vil. Hensikten med møtet er beskrevet i sang nr 31. i Herrens Veier: Ei for folkets skyld alene Jesus døde, men også for adspredte barn å samle, føre sammen til en hop. I løpet av en lang-helg skal vi utforske om det er mulig å lykkes med dette som Camilla Johansen skriver om i sin sang, omtrent i 1915. Hovedmålet er forbrødring. Reservemålet (dersom vi ikke lykkes med hovedmålet) er å rette opp en del av det som har gått galt i tidens løp, slik at vi ikke lenger føler behov for å fortsette en ørkesløs debatt. Dersom vi lykkes i å nå hovedmålet vil det være et kvantesprang både for oss i Menigheten og for kristenheten for øvrig. Da har vi satt spor, langt ut over vår egen krets. Så langt jeg vet er det ingen forsamlinger som tidligere har lykkes med å lege sår, reparere skader og skape en ny felles plattform etter en splittelse. Dersom vi bare lykkes med reservemålet har vi fortsatt oppnådd noe stort. Da kan vi legge bort striden, gå videre hver på vår kant og slutte å gi hverandre negativ omtale i det offentlige rom. I løpet av samlingen vil vi ta opp en kollekt som skal benyttes til å korrigere gamle feil. Dersom vi lykkes med hovedmålet vil det være overkommelig å enes om hvordan kollekten kan benyttes til interne korreksjoner og videre utvikling. Hvis vi må gå for reservemålet, vil kollekten i sin

227 helhet gå med til å rette opp noen av de skjevheter som oppsto etter splittelsen i 1992. Jeg synes at dere som måtte gå tomhendt fra vår felles eiendom bør få en viss kompensasjon. Det er viktig for min egen samvittighet. Vi vil trenge en advokat til å hjelpe oss med dette, og det vil derfor være hensiktsmessig å overføre kollekten til hans klient- konto og ikke til DKM Brunstads konto. Slik unngår vi også unødvendige spørsmål og tvil om de økonomiske disposisjoner i forbindelse med denne helge-samlingen. I årenes løp har det gått hårdnakkede rykter om at ledelsen i DKM Brunstad har et romslig forhold til vanlige økonomiske spilleregler, at vi driver kreativ bokføring og opererer i noen gråsoner. Det har kommet signaler om at selv de mest helhjertede iblant oss til tider har blitt noe forbauset. Dette stempelet vil vi gjerne bli kvitt. Vi mener at våre hensikter har vært bunn ærlige, men må nok erkjenne at vi har vært litt slurvete med utførelsen av enkelte saker. Som styreleder vil jeg innføre bedre arbeidsmetoder og rutiner på slike saker. Dersom vi lykkes med hovedmålet i den samlingen jeg foreslår, vil vi selvfølgelig ha mange krevende oppgaver foran oss. Alt som i årenes løp er sagt og gjort, kan ikke bli usagt og ugjort. Det vil alltid være der. Men vi kan begynne å si og gjøre nye ting og gjøre nye erfaringer med hverandre, som over tid kan bli viktigere enn historien. Dersom det viser seg at reservemålet er det eneste realistiske, vil vi bruke de siste timene på Brunstad denne helgen til å ta avskjed med hverandre på en ordentlig måte, slik at vi kan gå hver til vårt uten vonde følelser. Det vil være balsam for sjelens sår. Da kan vi avslutte og lukke dette kapittel av livet på en måte som kan hedre både Johan O. Smith, Jesus og Abraham. For å starte bakfra i denne åndelige ane-rekken, var Abraham forløperen både til jødedommen, kristendommen og islam. De som deltar i den daglige stenkastingen i Jerusalem, og som besvarer med artilleri og kamp-helikoptre, har Abraham som en felles åndelig stamfar. Den volden som har herjet Nord-

228

Irland gjennom 40 år (for ikke å si hundrevis av år) forøves av personer som bekjenner seg til Jesu liv og lære. Katolikker og protestanter er hverandres beste fiender. Og den ufred og smerte som har preget våre relasjoner gjennom ti år, er skapt og holdt ved like av personer som har J.O.S og hans krets som et felles åndelig referansepunkt. Dette maner til ettertanke. Med vennlig hilsen Sigurd Johan Bratlie Styreleder DKM Brunstad

Jeg presiserer at dette er mitt utkast til brev fra styrelederen. Det er ikke hans brev. Hans respons kommer her:

Til Johan Velten! 23. mars 2001 For meg er det underlig å lese hva du skriver. Særlig med tanke på at du for 30 år siden forlot Menigheten. Søndag 18. mars hadde vi Brunstadfest i Lahti i Finland. Den ble avholdt i Sibeliushuset, og satellittsendt til hele Europa, Midt-Østen, Nord-Afrika, Sør-Afrika (RSA), Nord- og Sør-Amerika. Kollekten som kom inn blir satt på DKM Brunstads konto. Gunnar Gangsø har hovedansvaret i Finland. Martti Gerlander ledet festen. Du har vært borte i 30 år. Festen ble avholdt meget profesjonelt ― så langt jeg kan forstå uten din konsulentbistand. Men siden jeg var i Finland, forhørte jeg meg litt med forskjellige venner om de kjente deg, og om hvorfor du i sin tid forlot Finland. Det var en besynderlig historie jeg fikk høre. Du skriver i forbindelse med Aksel J. Smith: «Så fantastisk var det vel ikke.» La meg minne om Jesu ord om at treet skal kjennes på sine frukter. I Finland den helgen fikk vi smake noen av de fruktene Aksel J. Smith har etterlatt seg. Så vidt jeg kunne se var ikke din «fruktkurv» representert. Hvordan du på den bakgrunn i det hele tatt tør å uttale deg slik du gjør om Aksel J. Smith er vanskelig for meg å forstå, men jeg registrerer det jo, dessverre.

229

I samme brev, avsnittet over skriver du: «Jeg opplevde ikke at de endeløse rekker av allegoriske fortolkninger av skriftsteder ga meg noe.» Neivel, men det forteller vel mer om deg enn om bladet som nå går i sitt 90'ende år (uavbrutt, tross manges dystre spådommer gjennom tidene) og oversettes til 12 språk ― så langt jeg kan se uten å ha hatt behov for dine konsulent-tjenester. I tillegg oversettes Menighetens skrifter til ca. 30 språk ― fortsatt uten din hjelp. I en av mailene til meg, skriver du: «Som du trolig kan ane i det jeg skriver, er dette meget nær min profesjon.» Dersom dette er meget nær din profesjon, Johan, må jeg bare erkjenne at ordtaket om at verden vil bedras fortsatt er liv laga. Selv en så enkel ting som min alder, har du ikke sjekket opp ― noe som du burde gjort om det var din profesjon selv å være slik du formaner meg til, nemlig «sterk i sak». Du skriver følgende: «Jeg gjetter at du var rundt 15 år da jeg takket for meg i 1972.» Skivebom, Johan! Hvor gammel jeg var i 1972, kan du jo selv finne ut, men min kone Ingrid og jeg hadde sølvbryllup i 1999, og jeg var IKKE 17 år da jeg giftet meg. Ellers skriver du: «Jeg dikter forholdsvis fritt, med basis i egen livserfaring og egen fantasi.» Det forstår jeg ut ifra det du skriver, Johan, og din livserfaring og din fantasi er det ikke behov for hos Menighetens ledelse ― i alle fall ikke så lenge jeg sitter som styreformann - eller Kåre J. Smith har hovedansvaret for Menigheten ― både på Brunstad og internasjonalt. Det kan jeg forsikre deg om, og du bekrefter det for så vidt selv ved å hevde følgende― som faktisk er rett: «Jeg tror Sigurd Johan har et ønske om å være en god styreleder, og at han tar oppgaven alvorlig.» Jeg er kommet, som Jesus sier, inn i andres arbeide ― og bygger videre på ― etterfølger ― DERES tro slik vi blir formant til i Hebr. 13, 7. Heri inngår ikke minst Aksel J. Smiths arbeide for Menigheten og Brunstad Stevnested. Det er faktisk UMULIG for meg å se hvor du, Johan, kommer inn her ― etter 30 år borte fra Menigheten og vår virksomhet. Skulle jeg lyttet til dine råd, hadde jeg IKKE tatt min oppgave alvorlig og IKKE vært en god styreleder. Som styreleder tynger heller ikke

230 tanken på dem som forlot oss, meg noe som helst. Til det har jeg i mine tanker altfor mange interessante utfordringer som gir liv og vekst for alle som IKKE forlot oss. Ellers vil jeg sitere et hjertesukk som NN (navnet er fjernet av forfatteren) fornylig kom med i et brev til Alf Gjøsund med kopi til meg: «Men de har ikke spurt oss om råd og påskjønner nok ikke dem de får?» Han kjenner oss tydeligvis MYE BEDRE enn du gjør, Johan, men så var han jo blant oss i 20 av de første 30 årene du var borte. Jeg valgte å svare ham slik: «Nei, SELVFØLGELIG IKKE, dere tror jo på løgn og rykter, vi tror på at det er SANNHETEN SOM SKAL FRIGJØRE (forløse). Vi bygger videre, hva har dere gjort siden dere forlot oss ...??? Skulle vi spørre dere om råd ???? SELVFØLGELIG IKKE !!! Det er bare såvidt vi tar oss tid til, en og annen sjelden gang, å svare dere !!!» Denne gangen har jeg tatt meg tid til å svare deg, Johan. Men med de oppgaver jeg har både i hjem og menighet ― både nasjonalt og internasjonalt, ser jeg livet mitt for verdifullt til å bruke ytterligere tid på en dialog med deg, som selv bekrefter at det du skriver er ut fra «forholdsvis fri diktning og egen fantasi». Til det er jeg for realistisk, og tar derfor mine oppgaver alvorlig nok til å disponere min tid bedre. Derfor er det helt uaktuelt for meg i tiden som kommer å svare deg på alt ditt fantasifulle skriveri ― uansett hvem du stiler det til, eller hvem som måtte finne glede av å publisere det. Menigheten står foran store utfordringer i tiden som kommer. Likeså gjør Brunstad stevnested. Likeså gjør lokalmenighetene rundt omkring i de mer enn 60 land vi er representert. Jeg håper at du er såpass profesjonell at du respekterer mitt valg om ikke å svare deg mere på din diktning og din frie fantasi. Særlig med bakgrunn i at du ikke har vært på banen på 30 år ― 30 AKTIVE år for Menigheten ― både åndelig og økonomisk! Og av disse 30 årene har Menigheten de 10 siste årene ― ETTER at noen forholdsvis få selv valgte å forlate oss

231

― hatt aller størst vekst på ALLE områder, både i Norge og internasjonalt! Dette kun til ettertanke....! Ikke minst har de siste 10 årene vist hva de få som forlot oss har greid, eller mer beskrivende uttrykt: ikke greid, å skape og hva alle vi som ble igjen har skapt ― tross spådommer om både det ene og det andre hengende over oss ― alt sammen tomme ord og ordgyteri som med tiden har vist seg å falle maktesløst til jorden. Men heldigvis er det også seriøse kapasiteter både i Norge og internasjonalt som ser hva Menigheten står for og hvilke resultater vi ved Guds nåde er kommet til både åndelig og økonomisk. At jeg i tiden som kommer velger å avsette tid til slike seriøse henvendelser i stedet for til deg, tar jeg som en selvfølge at du som «profesjonell rådgiver» har forståelse for. Du uttrykker ønske om å bli bedre kjent med meg og om å treffe meg. Det er jo for så vidt hyggelig, men jeg har såpass mange invitasjoner både i Norge og internasjonalt at jeg ikke har tid til å rekke over alle. Du kommer derfor svært langt bak i køen, Johan. Nå har jeg din e-mail adresse, og dersom jeg skulle få ledig tid å bruke på deg eller dine historier/diktninger og/eller synspunkter/fantasier en eller annen gang i fremtiden, så skal jeg gi beskjed. Inntil videre er nok våre livsveier adskilte. Derfor ber jeg deg også om ikke å skrive forslag til innlegg eller annet fantasifullt skriveri i mitt navn. Særlig uprofesjonelt er det å gjøre slikt når du ikke engang på forhånd har tatt kontakt med meg om saken. For tross alt skriveri og alle meninger er det resultatene, fruktene, som teller ― enten det gjelder meg eller deg ― enten det gjelder de som har valgt å forlate Menigheten opp igjennom tidene, eller det gjelder den menighet de selv valgte å forlate! 1. Joh. 2, 19. Det var nok ikke uten grunn Jesus nevnte (det står i den boken som du skriver at du liker å lese) at det er på frukten treet skal kjennes. Matt. 12, 33. Avslutningsvis vil jeg ønske deg lykke til videre i livet - med det du kan best (dikte og fantasere?) ― så arbeider jeg som troende og ved Guds nåde videre, sammen med dem som ikke

232 har forlatt Menigheten, med det jeg kan best ― med de oppgaver jeg til enhver tid har INNENFOR Menigheten, oppgaver som tydeligvis har gitt så gode resultater at selv du, Johan, er begynt å interessere deg igjen.

Hilsen Sigurd Johan Bratlie

E-post til Sigurd Johan Bratlie, 24. mars 2001:

Kjære Sigurd Johan

Takk for respons på mine innspill. Det kan se ut som om det går litt trått med dialogen oss imellom, men jeg vil gjerne se om vi kan få til noe. Slik jeg ser det, er det bare vinnere og ingen tapere i en dialog. Det er når dialogen går over til to-veis monolog med steinkasting at det oppstår tapere, men heller ikke da er det lett å få øye på noen vinnere. Det synes jeg er viktig. Jeg går ut fra at spørsmålet om hvor gammel du var i 1972 ikke er et sentralt poeng verken for deg eller meg. Selv var jeg 25 år den gangen, og jeg små-pratet litt med Solveig om hvor gammel du kunne ha vært på den tiden, og forstår at vi har bommet grovt på vårt anslag. Det beklager jeg. Stilmessig faller ditt svar til meg inn i det etablerte kommu- nikasjonsmønster som jeg ikke kan se at noen er tjent med. Jeg vil gjerne klargjøre hva jeg forsøker å få frem. Det er mange vonde minner som fører til mye negativ oppmerksomhet om Menigheten, og den er til skade både for personer og for saken. Med forholdsvis enkle midler kunne dette vonde kapittel avsluttes. Slik du/dere velger å kommunisere er dere selv aktive bidragsytere til å opprettholde negativ oppmerksomhet i det offentllige rom. Det er vel ikke tilsiktet. Eksempel på dårlige kommunikasjon kan være dine dulgte antydninger om en «besynderlig historie» du fikk høre når du

233 forhørte deg om hvilke minner folk hadde av meg i Finland. Meg vitende, er det ingen der i dag som jeg hadde kontakt med i 1967, så jeg har litt vondt for å forstå hva «noen» forsøker å antyde. Uansett har jeg ingen problemer med det, men det er eksempel på dårlig kommunikasjon. Dine kommentarer om min profesjonalitet faller inn i samme mønster. I farten ser jeg to mulige fortolkninger av dine hentydninger; 1) Jeg personlig er en ren bløff, og at jeg i det hele tatt er i stand til å livnære meg som selvstendig næringsdrivende i bransjen er kun en bekreftelse på hvor lettlurt verden er. 2) Du har kontakt med tung fagekspertise innen mitt område som har foretatt en grundig vurdering av det jeg gjør og det jeg står for, og kommet frem til at dette er tragisk dårlig. Jeg har vondt for å tro at noen av disse fortolknings- muligheter er hva du egentlig ønsker å formidle. Jeg tror at dette dreier seg om helt andre ting, og at det bare kommer litt skjevt ut. Dine sterke kommentarer om at andre tror på løgn og rykter, mens du selv tror på sannheten, blir vanskelig å forstå. Jeg kan ikke se at din samtale med Lowell Streiker, sitert på side 121 i hans bok, er sannferdig. Det er faktisk direkte feilaktig. I dette lys kan det bli noe underlig å hevde at man selv er en stor elsker av sannhet, mens «alle» andre elsker løgnen. Jeg tror at dette ikke handler om løgn eller sannhet, men om forskjellig ståsted. Her blir du så pompøs i dine talemåter Sigurd Johan, at det grenser til det dåraktige. Jeg har behov for å være litt kontant her: slutt med dette tøvet. Jeg forstår at du blir opprørt over det du oppfatter som kommentarer om din onkel Aksel Smith. Dette er en misforståelse. Jeg sier at jeg kun har positive minner om ham. Mine kommentarer er rettet mot dem som gjerne vil hedre hans minne og som henfaller til euforiske lovprisninger som jeg ikke synes er avdøde til særlig stor ære. Jeg opplever at det blir proporsjonsløst og dermed innholdsløst. Dette er mine subjektive oppfatninger, og jeg innser at andre kan oppleve det annerledes. Jeg har ingen negative bemerkninger å komme med

234 til Aksel Smith som person. Det er nekrolog-forfatterne jeg kommenterer, ikke avdøde. Dersom du syntes at mine skriverier i forlosning.com var krenkende eller provoserende, beklager jeg det. Poenget jeg forsøker å få frem, er at det kan oppnås bedre resultater med en annen stil i kommunikasjonen mellom partene som uttaler seg på dette nettstedet. Jeg er ganske overbevist om at ingen har oppfattet dette som ditt brev. Folk har forstått at det var et debatt-innlegg i en ny form, og det har kommet mange positive kommentarer. Fra alle hold. De mange e-poster jeg har mottatt både fra DKM Brunstads medlemmer og Eks SVere forteller meg at de forsto poenget, og var meget interessert i fortsettelsen. Det forteller også at forlosning.com tjener en viktig funksjon som debattforum for de som er innenfor og dem som har gått ut. Mellom 500 og 1000 besøkende pr. uke forteller meg at det også er mange av «dine» som frekventer denne portalen. Mailene jeg har fått bekrefter også det. Det ligger en del muligheter i et slikt møtested. Det bør utnyttes konstruktivt for alt det er verd.

Det jeg ønsker å drøfte er følgende: • Den sterke konsentrasjonen av negative følelser mellom Eks SVer og DKM Brunstads ledelse er destruktiv for alle parter. Det må være lønn verd å avslutte denne debatten for godt. På en verdig og god måte. • Splittelsen i 1992 (var årstallet riktig?) har skapt mye smerte, sorg og savn. Det er direkte kynisk å ikke være villig til å se på dette faktum. Kynisme kan vanskelig ses som en av Kristi dyder (for å låne et uttrykk fra den aktuelle debatten). • Jeg, og mange med meg, vil gjerne bidra til forsoning og avslutning av et vondt kapittel i manges liv. Min lek med tanken om et forbrødringsmøte kan være fullstendig irrelevant og uinteressant. Men jeg tror at dersom man

235

tenker i litt nye baner, kan mye vinnes. Og igjen: det vil bare være vinnere i en slik forsoning.

De mange debattinnlegg og, ikke minst de mail jeg har mottatt både fra «venner» og «fiender» forteller meg at det er stor forventning knyttet til teamet jeg lanserte. Jeg har skrevet følgende på nettsidene: Jeg sendte artikkelen på mail til Sigurd Johan søndag 04.03.01, med forslag om at han bearbeidet den slik at den ble dekkende for hans tanker og meninger, for samtidig publisering i Skjulte Skatter og på forlosning.com. Jeg har ikke fått noen respons ennå, men jeg regner med at han vil svare på min henvendelse når han får tid til det. Jeg vet at det er store forventninger til en fortsettelse på denne debatten og jeg har lyst til å samarbeide med deg om en tilnærming som bringer alle parter fremover, og som du føler deg komfortabel med. Kan vi forsøke å treffes en av de første dager over påske, enten i Stavanger eller her i Oslo, for å se om vi kan gjøre noe bra i sammen?

Beste hilsen Johan

Jeg fikk ikke noe svar på denne e-posten.

E-post til Sigurd Johan Bratlie, 25. april 2001:

Kjære Sigurd Johan

Jeg kommer tilbake til dette med et mulig treff mellom oss to. Jeg tror vi kan ha noe å snakke om, som kan bli til gjensidig glede og nytte. På individnivå er Menigheten preget av ydmykhet, ærlighet, selvransakelse, godhet og ryddighet. Dette er nok noe av det jeg kan kjenne en lengsel til. På kollektivt nivå derimot, ser det ikke ut til å være noen slike normer. Der blir det mer preget av selvhøytidelighet, svulstige ytringer, intoleranse,

236 nedlatende holdninger overfor andre, avledende manøver, aggresjon, og ikke så lite sjikane av dem som måtte se ting på en annen måte enn vi. Her er det en dissonans til stede, som er en alvorlig skjønnhetsplett på den forsamlingen jeg er glad i. Jeg opplever det som paradoksalt at de individuelle og de kollektive normer nærmest utgjør komplette polariteter. Jeg synes også din kommentar til Lowell Streiker, som siteres i hans bok, er lite hensiktsmessig. Selv om det ikke er det bokstavelige budskapet, må man forstå det slik at toppledelsen i DKM Brunstad aldri har kastet ut noen ledere. Dette er notorisk feil. Når du responderer på det med at jeg nærmest er utilregnelig fordi jeg misset på mitt anslag på din alder i 1972, blir det et underlig skjær over det hele. Jeg antar at et ærlig svar hadde gått omtrent slik: «Ja jeg var ikke heldig med ordvalget i den kommentaren. Jeg synes saken er vanskelig og jeg liker den dårlig. Dessuten ville det vel slått negativt uansett hva jeg hadde svart. Ikke helt bra det der, men jeg har ikke lyst til å gå mer inn på det.» Jeg er ikke ute etter å selge inn et konsulentoppdrag hos dere. Det jeg er ute etter, er å bli litt bedre kjent med deg og, etter hvert, kanskje også andre. Og jeg tror jeg kan ha et innspill eller to å komme med for at dere kan oppnå mindre negativ omtale i det offentlige rom. Hvordan ser din kalender ut i mai? Kunne vi finne en time eller to? Kanskje vi kunne spise lunsj sammen en gang du er i Oslo? (Hvis du er det fra tid til annen.) Beste hilsen Johan

Heller ikke denne e-posten fikk jeg noe svar på, hvilket tyder på at han anser korrespondansen som avsluttet.

237

Veien til skatteparadis Dokumentar i Dagens Næringsliv, 18. mars 2016 Tekst: Line Dugstad og Anne Flæte

Det er februar 2015. En pressemelding blir sendt ut. Det tyske meglerhuset IEG Investment Banking skryter av nok et vellykket oppdrag. Meglerhuset har hjulpet med salget av en av Europas ledende nettbutikker for lys og lamper, i Norge markedsført under navnet Lampegiganten. Prisen er hemmelig. Men eventyrlig vekst, salgsvirksomhet i ti land og en omsetning på 380 millioner kroner antyder at det ikke er småpenger som har skiftet hender. Selger er Smilar Invest Ltd, et selskap på Kypros oppkalt etter de tre første bokstavene i navnet til de norske eierne. Bak Smilar står Kåre J. Smith og Bernt Aksel Larsen. To av de mest sentrale skikkelsene i Smiths Venner, den kristelige forsamlingen kjent for iherdig dugnadsinnsats og gavmilde medlemmer som hvert år gir millioner til menigheten. Det er ikke første gang de to trosfellene gjør forretninger. Parallelt med misjonsarbeid og forkynnelse har Smith og Larsen bygget opp store verdier i utlandet. Verdier som har én ting til felles: De har funnet veien til selskaper registrert i skatteparadis – selskaper med minimalt innsyn og tilsyn. De to menighetstoppene, som begynte sitt forretningssamarbeid da den ene bodde i kollektiv mens den andre var nær ved å gå konkurs, reiser i dag verden rundt. Hjemme i Ski i Akershus bor Larsen på en gård med vakthund, hester, tennisbane og svømmebasseng. All makt til Smith Kåre J. Smith seilet opp som øverste leder og snudde livet på hodet i Smiths Venner på begynnelsen av 1990-tallet. Som den karismatiske snekkeren fra Oslo, med de varme øynene og de store talegavene. Som nesten gikk konkurs, men ble reddet av gavmilde venner. Som fikk unge menn opp av rennesteinen og inn til Jesus.

238

Smith var barnebarnet til grunnleggeren i Smiths Venner. Som ny forstander gjorde han om på det meste: Kvinner i skjørt, langt hår i stramme fletter, store barneflokker, hardt dugnadsarbeid, foldede hender og pietisme hadde preget forsamlingen som oppsto i Norge for rundt 100 år siden. Ingen tv, ingen alkohol. Det var et nøysomt liv. Men med Smith fulgte en vekkelse. Det åndelige livet tok nye former, plutselig sto medlemmene oppreist under bønn, hevet hånden mot himmelen og ropte sine bønner i fellesskap. Møtene ble preget av tungetale, entusiastiske vitnesbyrd og en iherdig kamp mot satan. Kåre J. Smith prioriterte aktiviteter for barna, snakket varmt om ungdommen og løsnet på snippen. Tv ble tillat, kvinner kunne kle seg som de selv ville og alkohol kom på bordet. Parallelt med menighetsarbeidet drev den nye lederen snekkerfirmaet sitt videre med unge menn fra menigheten på lønningslisten. Noe måtte han leve av mens han talte Guds ord. – Det var et liv fra hånd til munn, forteller et medlem som var mye sammen med Smith på den tiden. Å evangelisere var drivkraften, lønnet arbeid en dyd av nødvendighet for å skaffe hus, mat og penger til neste misjonsreise. Blant de unge var Bernt Aksel Larsen. Han hadde vokst opp i menigheten på Sørlandet. Som 15-åring fikk han en radikal omvendelse etter å ha vært på vekkelsesmøte med Kåre J. Smith. – Jeg reiste hjem fra stevnet, 100 prosent innstilt på å følge de formaningene jeg hadde hørt, fortalte Larsen da han ifjor ble intervjuet på scenen under en fest, ifølge menighetens nettsider. Den blondluggede økonomen og revisoren tok handelsgym og skatteetatsskolen. Han ble politirevisor i Kripos-avdelingen som senere ble til Økokrim, og fikk etterhvert jobb som rådgiver under Willy Ovesen i Skattedirektoratet. I Oslo flyttet Larsen inn i bofellesskapet til Smiths Venner i Vogts gate på Torshov. Der trådte han frem som en tydelig og målrettet ungdomsleder. Larsen dro til menigheten i Lahti i Finland og møtte det han selv har

239 beskrevet som kvinnen i sitt liv. I nabolandet lenger øst var tilstanden kaotisk. Sovjetunionen gikk i oppløsning. Kort tid etter sitt eget bryllup i Finland i 1991, bestemte Larsen seg for å reise til Russland. Veskefabrikken I den russiske storbyen St. Petersburg kjempet rivaliserende gjenger åpenlyst om gater og forretningsområder. Handlingsrommet var lite uten de rette kontaktene. Drap var dagligdags, men få ble oppklart. Vestlige varer var nærmest umulig å få tak i. I byen var all handel av tømmer, olje og bensin kontrollert av den beryktede og hensynsløse Tembovskajamafiaen. Øverst i byråkratiet satt Vladimir Putin, som viseborgermester og ansvarlig for kontakten med vestlige investorer. Midt i gjengkaoset, i en nedlagt veskefabrikk med byens ambassader og konsulater som nærmeste nabo, greide Smith og Larsen å etablere både forretningsdrift og forsamlingshus. Bygningen var sliten og falleferdig, forteller personer som jobbet der på den tiden, men mulig å sette i stand med flittige hender. Dem var det mange av i menigheten. En gruppe unge nevenyttige menn dro fra Norge til Russland for å restaurere bygget. Etter lange arbeidsdager krøp de opp og la seg i reolene langs veggen i den nedlagte fabrikken som fungerte som sovesal. På få uker ble det innredet en leilighet og et forsamlingslokale for møter og misjonsarbeid. I første etasje ble det satt opp utstyr for produksjon av skinnseletøy til hester. To unge menn fra trossamfunnet i Norge fikk opplæring i søm. En håndfull russere sydde også. Produksjonen økte gradvis. Fra én sele i uken, til stadig flere. – Jeg var med som tolk på skinnfabrikker og tøyfabrikker når de skulle kjøpe råvarer til produksjon av seler og hestedekke, sier Håvard Vegge, som var med på flere av reisene til Russland. Han er i dag ikke lenger en del av menigheten. – Vi jobbet for menigheten, det var sånn jeg oppfattet det. Det var dugnad, ikke lønnsarbeid, sier Vegge.

240

Millioner til Kypros I 2007, like før finanskrisen slo bena under verdensøkonomien, ble kontorbygget solgt igjen. 11,5 millioner dollar – tilsvarende 70 millioner kroner etter datidens kurs – gikk til Baronesa på den skattevennlige middelhavsøya. Kjøper var det børsnoterte finske eiendomsselskapet Sponda. – Timingen var perfekt, sier Hans Christian Dall Nygård i investeringsfondet CapMan, tidligere Norum, som i ti år leide kontor i NRC-bygget. Dall Nygård mener eierne skjøt gullfuglen: – De kjøpe eiendommen på bunn, fikk den pusset opp av ungdom som jobbet mange timer gratis dugnad, og solgte den rett før eiendomsmarkedet kollapset. Som eier av Baronesa på Kypros sto det sveitsiske selskapet Kolme Tack Holding AG. Ifølge sveitsiske registre ble selskapet stiftet av Sara Aadalen. Aadalen er medlem av menigheten, gift med styreleder i flere selskaper tilknyttet Smiths Venner og i dag nabo til Kåre J. Smith på Kråkstad i Akershus. Hun var eneste representant i styret, president og den eneste med signaturrett frem til året etter at forretningsbygget i St. Petersburg var solgt. Da hadde en nederlandsk stiftelse med tilknytning til Smiths Venner overtatt alle aksjene i Kolme. Salget av bygget for 70 millioner kroner kjenner hun ikke til: – Jeg har ikke noe å gjøre med det. Jeg aner ikke hva du snakker om. Du må spørre noen andre om dette, sier Aadalen til DN. – Hvem skal vi spørre da? – Jeg er ikke mer i det der. Du må snakke med noen andre, sier Aadalen. Smiths Venner-leder Kåre J. Smith ønsker ikke å svare på spørsmål fra DN og henviser til Bernt Aksel Larsen. Det samme gjør Gunnar Gangsø: – Han har de riktige opplysningene om det, alt sammen. Og det han vet det er det som er av verdi, sier Gangsø på telefon fra Finland. – Vi jobbet hardt og målbevisst, men må også erkjenne at vi hadde griseflaks med timingen og var på rett sted til rett tid i det øyeblikk privatiseringsprosessen begynte i Russland. Det ga

241 oss noen spennende og svært lønnsomme prosjekter, skriver Bernt Aksel Larsen i en epost til DN. Men ifølge Larsen har hverken han eller andre privatpersoner tjent penger på eiendommen i St. Petersburg. Ifølge Larsen var de kun eiere på papiret. – Jeg hjalp til med å selge bygget i 2007 sammen med flere andre. Eiendommen hadde da allerede i flere år vært eid av en humanitær organisasjon, skriver han. – Som dere sikkert vil se av registerutskrifter og regnskaper har jeg vært involvert på ulike nivå sammen med andre. Dette engasjementet har skjedd under den klare forutsetning at ultimate beneficial owner har vært en ideell allmennyttig organisasjon, skriver Larsen.

Hagebyen På Brunstad, ved sjøkanten i Melsomvik i Vestfold, sto de oransje og brune husteltene tett i tett. Hver sommer samlet tusenvis av medlemmer fra Smiths Venner seg her for å høre Guds ord, møte trosfeller fra hele verden, bade og leke. De kom tilbake, år etter år. Sterke bånd ble knyttet. Etterhvert ble det trangt i ferieidyllen. Telt og barduner ble erstattet med campingvogner. Nye store stevnelokaler ble bygget. Menigheten var i vekst, og mange ville tilbringe sommeren på Brunstad. Det ble enda trangere. Noe måtte gjøres. – Det sto hundrevis av campingvogner oppover hele dalen. De hvite bobletakene så ut som eggekartonger på avstand. Det så veldig rotete ut, forteller arkitekt Egil Haugstad. Han fikk en sentral rolle i oppfølgingen av det som snart ble vedtatt: En gigantisk utbygging av leirstedet i Vestfold. Flere hundre hytter skulle erstatte campingvognene. Det var nok av snekkere, rørleggere og elektrikere blant medlemmene i Smiths Venner. Det var også nok av frivillige som ville hjelpe til med å bygge hyttene. Men det trengtes materialer. Tømmer. I store mengder.

242

Nok en gang vendte Smiths Venner nesen mot St. Petersburg. I utkanten av den russiske storbyen hadde det russiske selskapet Norwegian Resource Company Ltd. (NRC), som nå var eid fra Kypros, etablert nok en fabrikk: Produksjon av laftet tømmer. Smiths Venners gigantprosjekt på Brunstad ble laftefabrikkens desidert største kunde. I St. Petersburg ble russisk tømmer høvlet og prefabrikkert til elementer som skulle settes sammen til hytter. Elementene ble sendt til Brunstad, der ivrige hender satte dem sammen. De neste årene leverte fabrikken flere hundre hytter til hyttelandsbyen i Vestfold, går det frem av fabrikkens hjemmeside. Etterhvert ble tømmerkoiene på Brunstad erstattet av små, hvitmalte hytter som lignet på miniutgaver av tradisjonelle sørlandshus. Arkitekt Tobias Nilsen, svigersønnen til Kåre J. Smith, tegnet hyttene. Tegningene ble sendt til fabrikken i St. Petersburg og returnert i form av prefabrikkerte elementer. Som perler på snor lå de der. 532 hytter tett i tett, i 53 rekker på syv felt. Hver hytte var på knappe 40 kvadratmeter, med hems, bad og strøm – en drøm av luksus for dem som var vant til telt og campingvogn. – Hyttene var små, men utrolig arealeffektive, sier arkitekt Haugstad. I de tre årene som utbyggingen tok, var det i perioder opp mot 500 ungdommer som jobbet gratis på Brunstad. En milliard kroner kostet utbyggingen, som ble finansiert med penger medlemmene hadde gitt i kollekt, tjent på dugnad og forhåndsbetalt for fremtidig leie av hyttene.

Bahamas Da den store Brunstad-utbyggingen var ferdig i 2005, satte Smiths Venner et nytt ambisiøst mål: Å bygge Norges ledende ferdighusleverandør under merkenavnet IEC-Hus. Konseptet var som før: Elementene skulle lages ved fabrikken i St. Petersburg, kjøres til Norge på trailer og settes opp i løpet av få dager.

243

Tobias Nilsen, svigersønnen til Smith, spisset blyanten på nytt. Han tegnet «Diana», et klassisk toetasjes trehus med takutspring, rutete vinduer og romslig spisekjøkken. En husdrøm for småbarnsfamilier med trang økonomi, fordi kjøperen kunne gjøre mye av jobben selv når elementene var montert. Både lokale menigheter og privatpersoner som vanket i menigheten eide aksjer i IEC-Hus. I 2006 ble IEC-Hus og datterselskaper samlet til ett konsern. Kåre J. Smith gikk inn som styreleder. Med seg i styret fikk han blant annet Bernt Aksel Larsen, mens eierskapet ble overdratt til en nederlandsk stiftelse knyttet til Smiths Venner. I brosjyrer og intervjuer ble IEC-Hus markedsført som et «norskeid selskap», del av et konsern med kontroll over hele produksjonskjeden. I IEC-Hus-konsernets årsrapport sto det at konsernet eide en fabrikk i St. Petersburg. Men ifølge russiske selskapsregistre var selve produksjonen eid av to tyske brødre fra menigheten. Mens eierskapet til fabrikkbygningen befant seg i en tilsynelatende ustanselig runddans med kontinuerlig bytte av eiere. Fra det ene selskapet til det andre, frem og tilbake fra Kypros. Samtidig som aksjene ble flyttet rundt, kom frivillige ungdommer fra lokalmenigheter over hele verden for å jobbe ved fabrikken utenfor St. Petersburg. «Gled dere heller over at deres navn er oppskrevet i Himmelen» sa fabrikksjefen til en flokk ungdommer da de dro etter tre måneders arbeid på laftefabrikken. Samme år var en ny ungdomsgruppe i sving med å rydde og jobbe i produksjonshallen. Noen jobbet 11 timer på en dag. «Alt dette ble gjort med stor glede!» rapporterte den russiske menigheten på sin hjemmeside. Parallelt fant nye transaksjoner sted. Høsten 2012 var det ikke lenger Smiths Venner-stiftelsen i Nederland som satt øverst og kontrollerte aksjene i det norske IEC-Hus-konsernet. Aksjene var solgt til et privat selskap på Bahamas, viser regnskaper som ble sendt til Brønnøysund i forbindelse med en fusjon. Det samme var fabrikkbygningen i St. Petersburg.

244

Det var mulig å høste gevinst. Bahamas-selskapet Trio Group Investments som hadde overtatt aksjene, solgt aksjene igjen. Denne gangen til en gruppe private aksjonærer – hvor langt de fleste er tilknyttet miljøet i Smiths Venner. Det er mange av de samme aksjonærene som i dag står som eiere av IEC-Hus-konsernet i de norske Brønnøysundregistrene. Hvor mye aksjonærgruppen betalte til selskapet på den tropiske øya i det vestindiske hav, er ukjent for DN. IEC-Hus- konsernet ble etter en kapitalutvidelse på rundt 50 millioner kroner i fjor høst verdsatt til over 200 millioner kroner. Hvem som eier selskapet på Bahamas er heller ikke offentlig tilgjengelig informasjon. Ifølge et vitnemål gjengitt i rettsdokumenter fra USA var Bernt Aksel Larsen på et tidspunkt eier av selskapet sammen med to menn tilknyttet Smiths Venner, før det ble solgt til to andre medlemmer av menigheten. – Jeg var med og etablerte Trio Group Investments, som i den perioden jeg sto som eier var et tomt selskap. Jeg overdro det senere til andre, fortsatt som et tomt selskap og uten noen økonomisk transaksjon, skriver Larsen i en epost. Larsen sier han ikke eide Trio da aksjene i IEC-Hus- konsernet ble solgt. Frank Ditlefsen var medeier i Bahamas- selskapet sammen med Larsen. – Hvor mye satt du igjen med da dere solgte? – Nei det, ja, det vil ikke jeg ut med nå i det hele tatt, sier Ditlefsen på telefon fra Canada. – Men hvorfor eide du dette fra Bahamas? – Som jeg sier, jeg har ikke noe interesse av å snakke om det i det hele tatt. Pieter van der Staal kjøpte Bahamas-selskapet fra Larsen og Ditlefsen: – Jeg har ingen kommentar om min private økonomi. Det er ikke noen ting for avisen, sier han til DN.

Til Kypros igjen Hjemme i Norge hadde IEC-Hus vokst til å bli en av landets ledende leverandører av ferdighus. Det var blitt så mye å gjøre på det private boligmarkedet at dugnadsinnsats ikke lenger var nok. Løsningen ble Litauen. Der var håndverkerne dyktige og lønningene

245 lave. I 2006 ble bemanningsselskapet Northern Baltic etablert, en konstruksjon der selskapet var registrert i Litauen med ukjente eiere på Kypros. Oppdragene foregikk i Norge. Bemanningsselskapet vokste raskt. I 2014 hadde Northern Baltic rundt 150 litauere i jobb i Norge. I tillegg jobbet et tyvetalls personer i Vilnius med å administrere selskapet. Bemanningsselskapet var blitt en betydelig butikk, med en omsetning på nærmere 100 millioner kroner. Nå ville IEC- Hus-konsernet også kontrollere håndverkerne som satte opp husene. I 2015 kjøpte IEC-Hus-konsernet alle aksjene i Northern Baltic. Styreleder Per Gunnar Rymer nekter å si hvor mye de betalte. Han vil heller ikke fortelle hvem IEC-Hus- konsernet kjøpte bemanningsfirmaet av. – Hvem vi kjøpte av og hva vi betalte, det har jeg ikke tenkt å gå inn på, sier Rymer. – Hvorfor vil du ikke si hvem dere har kjøpt av? – Jeg har ikke noe ønske om å fortelle hvem vi gjør transaksjoner med, sier styrelederen. På Kypros ligger svaret. Bemanningsfirmaet hadde skiftet eier. Fra ett kypriotisk selskap til et annet. Året før Northern Baltic ble solgt sto plutselig Bufnitalo Holding som eier – et selskap som senere fikk navnet Smilar Invest etter sine to eiere, Kåre J. Smith og Bernt Aksel Larsen. – Smilar Invest var eiere en kort periode, og solgte selskapet for samme sum som det ble kjøpt for, skriver Larsen i eposten til DN. Hva var da hensikten med transaksjonen? Det spørsmålet svarer ikke Larsen på. Men det er ikke bare investeringer i Smith og Larsens navn som finner veien til den skattevennlige ferieøya.

Cash Midt i Middelhavet har Smiths Venner etablert en egen internbank, BCC Financial, som forvalter penger for lokalmenigheter verden over. En «cash pool» blir internbanken på Kypros kalt. Ideen er at menigheter som har overskudd setter inn penger, mens andre menigheter som trenger cash kan låne fra BCC Financial.

246

Det er ikke småpenger som finner veien til Kypros. Smiths Venner har de senere årene sparket i gang en omfattende innsamlingsaksjon. Over fire milliarder kroner er målet, penger som skal betales av medlemmene eller jobbes inn på dugnad. Pengene skal gå til nok en utvidelse av stevnestedet på Brunstad, og til bygging av nye forsamlingshus i de lokale menighetene. Pengene sendes til Kypros, der BCC Financial koordinerer og forvalter midlene. Dokumenter DN har fått tilgang til fra Stiftelsestilsynet viser at lokale Smiths Venner-menigheter i Norge har sluset flere titall millioner kroner til Kypros. Blant annet hadde den lokale menigheten i Sandefjord investert 18,9 millioner kroner i BCC Financial i 2013. Lokalmenigheten i Horten hadde investert totalt 14 millioner kroner i internbanken samme år, viser dokumentene. Pengene er ført i menighetenes balanse sammen med eiendommer og bygninger som Smiths Venner eier. Summerer vi de langsiktige fordringene som de norske lokalmenighetene ifølge egne regnskaper har er det snakk om rundt 650 millioner kroner. På Kypros havner pengene i samme binge som overføringer fra kommersielle selskaper i Smiths Venner-systemet. Flere selskaper DN har undersøkt har i sine regnskaper bokført fordringer til BCC Financial. BCC Financial ble etablert på Kypros av Stiftelsen Brunstad Konferansesenter i 2005, oppkalt etter det internasjonale navnet til Smiths Venner; Brunstad Christian Church (BCC). Internbanken har ikke publisert et eneste offentlig regnskap de ti årene den har eksistert. Hvem som eier internbanken i dag er ikke lenger offentlig kjent. Eierskapet ble i 2010 flyttet til stiftelsen GHF Charitable Foundation, som blir forvaltet av en trust på Bermuda. DN har flere ganger vært i kontakt med Tielman Slabbert, som er bosatt i Sør-Afrika og styreformann i BCC Financial. Han svarer ikke på noen av spørsmålene vi stiller om internbanken på Kypros.

247

Det ble lys For ett år siden gjorde Smith og Larsen det igjen. Overtok aksjer, solgte dem etter kort tid og sendte pengene til et skattevennlig land. Lampenwelt, eller Lampegiganten som butikken heter i Norge, ble startet i Tyskland av elektroingeniøren Thomas Rebmann mens han ennå holdt på med studiene. For å spe på inntektene, i en tid da internetthandel ennå var i sin spede begynnelse, solgte Rebmann på slutten av 1990-tallet lamper via Ebay. Med seg hadde han sin bror Andreas. Begge med tilknytning til miljøet i Smiths Venner. Lampesalget ble en suksess, forteller brødrene Rebmann på butikkens nettsider. De vokste ut av lokalene og flyttet i 2010 inn i splitter nye kontorer i byen Schlitz med panoramautsikt mot byen. Nå vokste den tyske lampebutikken raskt. Salgsvirksomhet ble etablert i flere land. I april 2013 sto Norge for tur. Domenenavnet Lampegiganten.no ble etablert, og et norsk datterselskap med tyske eiere ble registrert i Brønnøysund under samme navn. I styret satt Aksel Larsen, sønn av Bernt Aksel. I februar i fjor slo det tyske meglerhuset IEG Investment Banking seg på brystet etter nok et vellykket oppdrag. Som finansiell rådgiver hadde det bistått med salg av Lampenwelt. Det var en lysende bedrift de nye eierne overtok, lovet meldingen. Salgsvirksomhet i ti land og en omsetning på rundt 380 millioner kroner. Men selger av lampeaksjene var ikke de to gründerbrødrene Rebmann. Selger var Smilar Invest Ltd. Et Kypros-registrert selskap som nylig hadde byttet navn, til forveksling likt det gamle selskapet Smiga som i sin tid bygget opp store eiendomsverdier i St. Petersburg. Den gang spilte navnet på menighetstoppene Kåre J. Smith og Gunnar Gangsø. Nå var det Smith og Bernt Aksel Larsen som sto bak med 50 prosent av aksjene hver. Thomas Rebmann ønsker ikke å opplyse om når han og broren overdro aksjene i Lampenwelt til Smith og Larsen og

248 ber oss kontakte aksjonærene selv. Heller ikke Larsen svarer på spørsmål om når han og Smith ble eiere av Europas største lampebutikk på nett. Men han bekrefter at de har solgt selskapet. – Det er riktig at Smilar solgte aksjene i selskapet i 2015, skriver Larsen til DN på epost. Hvor mye han og Smith fikk for aksjene går ikke frem av pressemeldingen. Kjøperne var et nyetablert selskap eid av to tyskere, den ene med sentral posisjon i Smiths Venner i Tyskland. – De nødvendige opplysningene om salget vil fremgå av selskapets regnskap for 2015 når det er klart, skriver Larsen. Rett før jul ble en gladmelding lagt ut på den lukkede nettsiden til Smith og Larsens lokalmenighet, Smiths Venner i Follo og Oslo: «Lampesalg – Alt skal ut! Vi har alt fra julelys og juledekorasjon til taklamper, lampetter, utebelysning og flotte bordlamper – ekte tysk kvalitet!» Salget ble holdt i to gårder som brukes av menigheten: «En spesiell oppfordring til nyetablerte boligbyggere til å benytte seg av tilbudet!»

Leilending Det er februar 2016. På en gruslagt kjerrevei på Kråkstad i Ski løfter Kåre J. Smith hånden og hilser fra passasjersetet i en mørk bil. Folkene som kjører her er ofte venner. Tett i tett bor de her, en rekke sentrale medlemmer av Smiths Venner, i gåavstand fra familien Smiths’ tømmerhus i tradisjonell Soria Moria-stil. Tømmeret var i sin tid en gave fra venner i den finske menigheten da Smith fylte 50 år. Ivrige hender satte sammen tømmeret til en villa for Smith, hans familie og aldrende foreldre.

På den andre siden av E18, en knapp kilometer unna, ligger gården der Bernt Aksel Larsen bor med familie. Larsen har ikke lenger formelle verv i menigheten og jobber i dag som investor og konsulent. Ett år har gått siden Larsen og Smith solgte lampeaksjene fra investeringsselskapet på Kypros. Nå er Smith på vei til sin venn og forretningspartner. Med en

249 menighet som rommer 30.000 medlemmer og utallige selskaper spredt over hele verden, er det alltid noe som må gjøres.

Det mangler ikke på jordisk gods. Smiths Venner er blitt en internasjonal organisasjon med store eiendomsverdier i flere land. En finca i Marbella i Spania, hotell i Brasil og leirsted i Argentina. I Dubai bruker den kristelige menigheten en luksusleilighet til forsamlingslokale. Lederne reiser verden rundt. Til Kypros, Kina, Russland, USA og Sør-Afrika. På klodens sørligste golfbane, der Argentina krøller seg mot Antarktis, fikk Kåre J. Smith ifølge Golfavisen æresmedlemskap sammen med Argentinas president. Juleferien tilbragte Bernt Aksel Larsen og familien nylig i sol og varme på Mauritius, ifølge et innlegg på hans egen blogg. En leilighet i Oslo er den eneste eiendommen som er tinglyst på Larsen. Firmaet hans eier en boligtomt i Langhus i Akershus. Den laftede hytta han og kona hadde på Trysil har han kvittet seg med. Det samme har han gjort med et landsted med strandlinje på Sørlandet som ble kjøpt for 18 millioner kroner. På Kråkstad i Ski advarer et skilt mot vakthunder på den inngjerdede gården hvor Larsen bor med sin finske kone og tallrike barneflokk. Eiendommen har tennisbane og svømmebasseng, hestehold og store landbruksområder. Men heller ikke gården eier Larsen selv. Sammen med hytta og landstedet er den innholdsrike landbrukseiendommen overdratt til selskaper eid av to brødre med tilknytning til menigheten.

250