Minnet Om Et Ansikt
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Vagant Tidsskrift for litteratur, kunst, musikk, film, ideer og samtidsdebatt. http://www.vagant.no Minnet om et ansikt Author : Erik Honoré Date : 23/08/2016 Historien om David Sylvian handler om et popikon som gladelig lot seg smuldre hen. He said «to conquer the world is not to leave a trace Remove even the shadow of the memory of your face» David Sylvian, «The Greatest Living Englishman» (2009) David Sylvian, Hypergraphia: The Writings of David Sylvian 1980-2014, Opium 2015 Den britiske artisten David Sylvian (f. 1958) har gjennom hele sin virksomhet som musiker kjempet med popformatet. Tøyingen av grensene begynte med nysgjerrighet og utålmodighet, men fremsto etter hvert som et klart uttalt prosjekt. Sylvian ønsket å utfordre, og gradvis oppløse, selve reisverket i det man forbinder med popsjangeren: Vokalen, harmoniene, rytmene – kjennetegnene til en tradisjon han fremdeles insisterer på at han arbeider innenfor. Parallelt med denne utfordringen av låtformatet, trådte Sylvian som person gradvis inn i skyggene. Dette var til dels et resultat av at musikken hans ble stadig mer utfordrende, men det handlet også om et bevisst valg. Verdens vakreste 1 / 18 mann, som de glansede, britiske popmagasinene kalte ham, trivdes aldri i rampelyset. Derfor blir fotografiene av ham færre og færre jo nærmere man kommer slutten av den nylig utgitte, retrospektive boka Hypergraphia – the writings of David Sylvian, som samler tekstene han har skrevet siden han slo igjennom med bandet Japan, og viser frem det visuelle universet som har ledsaget Sylvians musikk fra begynnelsen av. Da jeg første gang åpnet Hypergraphia, var det med en følelse som lignet den jeg husker fra da jeg spratt plasten på soloalbumene hans Brilliant Trees, Gone to Earth og Secrets of the Beehive på åttitallet. Det 630 siders praktverket inneholder de aller fleste låttekstene til Sylvian fra 1980 og frem til i dag, i tillegg til essays og tidligere upubliserte prosadikt. Sylvians egne fotografier er godt representert, men boka preges i langt større grad av malerier, fotografier og tegninger han har hentet fra andre kunstnere gjennom disse 34 årene, hovedsakelig illustrasjoner han har bestilt til albumomslag, audiovisuelle installasjoner, turnéprogrammer og nettsider. Alt er samlet og presentert av Sylvians husdesigner Chris Bigg. Sider fra Hypergraphia. Design: Chris Bigg «Hypergrafi» er et begrep hentet fra den franske lettristiske bevegelsen, som oppsto i Paris på 40-tallet, et avantgarde- miljø som hadde sine røtter i dadaismen og surrealismen. Lettristene vektla syntesen mellom skrift og billedkunst 2 / 18 eller visuelle symboler, en sammenvevning de omtalte med ord som «metagraphie» og «hypergraphie». Begrepet fungerer i denne sammenhengen som en beskrivelse både av Sylvians multimediale karriere og den foreliggende boka. «Hypergraphia» er utgitt i 3000 eksemplarer og trykket i Italia på tykt, luksuriøst papir. Boka er utvilsomt myntet på de svært tålmodige tilhengerne, som det fremdeles finnes mange av – hans offisielle Facebook-side har i alle fall 100 000 følgere. Mange av dem har fulgt ham med nærmest religiøs hengivenhet siden perioden som popikon i bandet Japan. De tilgir ham det meste, selv om de vakre, melankolske låtene de elsket på åttitallet gradvis har forsvunnet og er blitt erstattet av noe annet. Hyperturisme Kvartetten Japan fikk sitt gjennombrudd med albumet Tin Drum i 1981. Bandet ble raskt satt i sammenheng med new romantics-bølgen, representert av artister som Duran Duran og Visage, som i likhet med Japan tok i bruk mascara, bleket hår, glossy og magasinvennlig overflate. Sylvian forsøkte å distansere bandet fra disse artistene, men konseptuelt er også Tin Drum kulturell turisme og skamløs eskapisme, om enn utført på et høyere musikalsk nivå enn de fleste new romantics-artistene. Men ett spor på albumet skiller seg ut, og dette er da også den første teksten i «Hypergraphia» som bærer bud om hva som skal komme: «Ghosts», en av historiens mest usannsynlige topp 5-singler. «Ghosts» er en spartansk, men likevel intrikat kombinasjon av vokal, marimba og Stockhausen-aktige synthesizere – et abstrakt, elektronisk lydbilde, et klaustrofobisk rom befolket av gjengangere. Teksten ligger farlig nær sentimental, overspent gutteromspoesi, men i samklang med lydkulissene får den en annen dimensjon. Da jeg hørte «Ghosts» som 16-åring forsto jeg at sangtekster ikke er det samme som tekster i bøker. De musikalske omgivelsene både krever og tillater andre virkemidler. When the room is quiet, the daylight almost gone It seems there’s something I should know Well, I ought to leave but the rain, it never stops And I’ve no particular place to go Japan, Tin Drum (1981). Omslagsfoto: Fin Costello Japan (bandet) er allerede før utgivelsen av Tin Drum popstjerner i Japan (landet), båret frem av det japanske 3 / 18 musikkmarkedets fetisjistiske image-fokus. Nå blir de stjerner også i England og resten av Europa. Albumet selger til gull, David Sylvian blir kåret til verdens vakreste mann, verdensturné planlegges. Men Sylvian er ukomfortabel med popstjernelivet, selv om det bare så vidt har begynt. Arenaer fulle av skrikende fans er ikke egnede kulisser for David Batt, som er hans fødenavn – en kunstnerisk ambisiøs unggutt fra sørøst-London som ifølge ham selv er «forkrøplende sjenert». Han oppløser Japan like etter at de har slått igjennom og begynner en solokarriere som fremdeles varer. Etter Tin Drum og oppløsningen av Japan skriver Sylvian låta «Forbidden Colours» sammen med den japanske musikeren Ryuichi Sakamoto fra det Kraftwerk-påvirkede bandet Yellow Magic Orchestra, en musiker som skal vise seg å bli hans mest stabile samarbeidspartner. Sangen er del av Sakamotos lydspor til filmen Merry Christmas Mr. Lawrence (1983), der David Bowie spiller en britisk soldat i japansk krigsfangeleir. Soldaten er også fanget i en homoerotisk katt og mus-lek med sin fangevokter, som i filmen gestaltes av Sakamoto selv. Ifølge Sylvian utgjør «Ghosts» og «Forbidden Colours» viktige vendepunkter i hans tilnærming til låtskrivingen, de første virkelige forsøkene på å fremstå umaskert. I tillegg markerer «Forbidden Colours» et retningsskifte i den spirituelle reisen Sylvian har lagt ut på. Han beveger seg stadig lengre bort fra den kristne tradisjonen han har vokst opp med. I’ll go walking in circles While doubting the very ground beneath me Trying to show unquestioning faith in everything Here am I, a lifetime away from you The blood of Christ, or a change of heart Samleren Solokarrieren starter, og Sylvians kulturelle sampling fortsetter. På det første soloalbumet, Brilliant Trees (1984), nevnes detaljer i Picassos maleri «Guernica» («The rope is cut, the rabbit is loose / Fire at will in this open season / Picasso is painting the flames from the houses / The sudden rain»), Jean Cocteaus film The Blood of a Poet og Jean- Paul Sartres bøker. Oppfølgeren Gone to Earth (1986) siterer Milan Kundera i kuttet «Laughter and Forgetting», andre steder dukker det opp samples av fluxus-kunstneren Joseph Beuys og mystikeren Gurdjieff. Sylvian rekrutterer flere av Brian Enos tidligere samarbeidspartnere, musikerne Jon Hassell og Robert Fripp og billedkunstneren Russell Mills. Men han nærmer seg sakte sin egen stemme, bryanferryismene fra Japan-perioden er mindre uttalte, både musikken og tekstene blir mer personlige. Promofoto til Brilliant Trees. I 1986 reiser Sylvian til Köln, der han samarbeider med Holger Czukay fra kultbandet Can. Plight & Premonition (1988) er det første prosjektet deres, et dronebasert instrumentalalbum som varsler om de improvisasjonsbaserte arbeidene som skal komme. Albumet er laget ved å kombinere gitarloops, spolebåndsløyfer og droner, samt 4 / 18 diktafonopptak (Czukays varemerke) og andre «found objects». Improvisasjonene er deretter redigert med harde, brå brudd. Sluttresultatet har utvilsomt en filmatisk kvalitet, men siden Sylvian og Czukay bevisst unnlater å kamuflere redigeringspunktene, preges musikken av stadige skift i perspektiv. Dette bevirker i de beste partiene overraskende brudd også i lytterens respons, i motsetning til andre av Sylvians ambiente arbeider på åttitallet, som mer handler om å etablere en følelse, et musikalsk uttrykk beslektet med meditasjon. Noen ganger vellykkede manifestasjoner av tilstander eller steder, andre ganger tomme vignetter. Imaginær musikk Denne utforskningen skjer midt på åttitallet, samtidig med at jeg sitter som 18-19-åring på kafé i Kristiansand og leser det britiske musikkmagasinet The Wire, selve Bibelen for folk med interesse for utforskende, sjangeroverskridende musikk. Jeg leser om plater og konserter jeg aldri har hørt, og som jeg derfor må forestille meg, mane frem, basert på musikkjournalistenes tekster. Tekst transformert til lyd som aldri har eksistert som lydbølger, kun som elektriske impulser i hjernen. Denne måten å forestille seg musikk på er også en øvelse i å skape musikk, uavhengig av ferdigheter jeg foreløpig ikke har tilegnet meg, og teknologi jeg ikke har tilgang til. Hjemme på gutterommet utforsker jeg det musikalske, litterære og visuelle universet David Sylvian er i ferd med å åpne opp. Forfattere, billedkunstnere, designere, og viktigst: Musikere. Brian Eno / David Byrnes My Life in the Bush of Ghosts (1981), Enos On Land (1978), Laurie Andersons Mister Heartbreak (1984), Jon Hassells magiske, behandlede trompet på album som Dream Theory in Malaya (1981) og Power Spot (1986). Erik Honoré, Lars Danielsson, Jon Hassell, Arve Henriksen, Sidsel Endresen, Jan Bang. San Sebastian, 23. juli 2011