Påvirkning Fra Avløp På Vannforekomstene I Sogn Og Fjordane Kommunenes Rolle Som Forurensningsmyndighet – Status, Barrierer Og Samarbeid
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
NIBIO RAPPORT Februar 2020 Påvirkning fra avløp på vannforekomstene i Sogn og Fjordane Kommunenes rolle som forurensnings- og tilsynsmyndighet – status, barrierer og samarbeid GURO RANDEM HENSEL OG HÅKON BORCH [NIBIO miljø og naturressurser] TITTEL: Påvirkning fra avløp på vannforekomstene i Sogn og Fjordane Kommunenes rolle som forurensningsmyndighet – status, barrierer og samarbeid FORFATTER: GURO RANDEM HENSEL OG HÅKON BORCH DATO: RAPPORT NR.: TILGJENGELIGHET: PROSJEKT NR.: SAKSNR.: 24.02.2020 - Lukket 51028 18/01679 ISBN-NR.: ISBN DIGITAL VERSJON: ISSN-NR.: ANTALL SIDER: ANTALL VEDLEGG: - - - 60 2 OPPDRAGSGIVERE: KONTAKTPERSONER: Sogn og Fjordane Fylkeskommune og Staffan Hjohlman og Susan Tanja Solbrå, Sogn og Fylkesmannen i Vestland Fjordane Fylkeskommune STIKKORD: FAGOMRÅDE: Avløpsanlegg, tilstand, forurensningsmyndighet, Kommunens rolle som forurensnings- og tilsyns kompetanse, utfordringer, samarbeid myndighet for avløp SAMMENDRAG: Som en del av prosjektet «Påvirkning fra avløp på vannforekomstene i Sogn og Fjordane», har NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, gjennomført en spørreundersøkelse for å kartlegge hvordan kommun- ene i Sogn og Fjordane utfører sin rolle som forurensningsmyndighet. Det ble gjennomført en større spørreundersøkelse med hovedfokus på myndighetsutøvelse i forhold til de minste avløpsrense- anleggene (<50 pe i henhold til kap. 12 i forurensningsforskriften). 23 av de 26 kommunene i fylket ga tilbakemelding på spørreundersøkelsen, noe som tilsvarer 88%. Det må sies å være svært god opp- slutning, som forventes å gi et godt bilde av situasjonen i fylket. Noen hovedkonklusjoner fra spørre- undersøkelsen er: • Over halvparten av kommunene opplyser å ha relativt god oversikt over de mindre avløps- anleggene i sine kommuner. Både KOSTRA-rapporteringen og oppfølgende spørsmål til et utvalg av kommunene bekrefter imidlertid at dette i stor grad gjelder slamavskiller/septiktank, hvor kommunene har god oversikt gjennom tømmelister fra slamtømmefirma, mens kommunene generelt har liten oversikt over eventuelle andre anleggskomponenter i etterkant av slamav- skiller/septiktank og utslippspunkt for avløpsvannet. • Mange av kommunene opplyser at deres kommune har tilstrekkelig/tilfredsstillende kunnskap og kompetanse i forhold til de mindre anleggene. Imidlertid opplyser 2/3 av kommunene at de ivaretar sin oppgave som forurensnings- og tilsynsmyndighet middels godt eller dårlig. Erfarings- messig er det generelle inntrykket at det er et stort behov for økt kunnskap og kompetanse hos alle aktører som jobber med mindre avløpsanlegg, inkludert kommunale saksbehandlere. • De aller fleste kommuner opplyser at de greier å behandle søknader innenfor de fastsatte behandlingsfrister. Dette til tross for at flesteparten av kommunene opplyser at stillingsprosent som jobber med utslippssøknader i spredt bebyggelse er <25%. De færreste av kommunene har sendt ut pålegg om oppgradering av eldre avløpsanlegg i spredt bebyggelse, og behandler dermed et begrenset antall utslippssøknader hvert år. Et lavt antall søknader tilsier derfor at kommunene er i stand til å behandle disse innenfor fastsatte behandlingsfrister, til tross for lav bemanning. Dersom et større antall søknader skal behandles per år, vil trolig de fleste kommuner ha behov for å øke bemanningen for å tilfredsstille behandlingstiden. • Det er litt varierende tilbakemelding i fht. hvorvidt kommunene opplever at de ulike aktører i forbindelse med søknader (søker, nøytral fagkyndig/prosjekterende og utførende) har tilstrekk- elig kunnskap og kompetanse. Flertallet av kommunene oppgir imidlertid at det generelt er mange mangelfulle søknader som sendes inn til behandling, noe som kan tyde på mangelfull kunnskap og kompetanse. • Nesten alle kommuner oppgir at det ikke er tilstrekkelig med ressurser for å gjennomføre kommunenes rolle som tilsyns- og forurensningsmyndighet. I tilbakemelding i forhold til barrierer/utfordringer er manglende ressurser det som går igjen oftest. Deretter kommer behov for samarbeid og dedikerte fagpersoner. Kap. 13 anlegg, som gjelder renseanlegg for kommunalt avløpsvann fra tettbebyggelse, med samlet utslipp mindre enn 2000 pe til ferskvann/elvemunning eller mindre enn 10 000 pe til sjø, er ikke kartlagt i dette prosjektet. KOSTRA-statistikk viser at det er 164 kap. 13 anlegg i Sogn og Fjordane. Flesteparten av disse anleggene er mekaniske anlegg med sil eller slamavskiller. Renseeffekt for fosfor og organisk materiale er dermed begrenset. Kommunen er både forurensningsmyndighet og anleggseier for kap. 13 anlegg, noe som kan være en utfordring. Erfaringsmessig er det stort etterslep i forhold til opprydding i eldre avløpsanlegg i de fleste kommuner i Norge. Dette gjelder både de mindre avløpsanleggene i spredt bebyggelse (kap. 12) og de større kommunale eller private avløpsanleggene (kap. 13). Det virker som kommunene i Sogn og Fjordane er på generelt samme nivå som erfaringer viser fra andre steder i landet. Kort oppsummert er status: • Det er generelt mange eldre anlegg i spredt bebyggelse. Kommunene har relativt god oversikt over slamavskillere, men begrenset oversikt over eventuelle rensekomponenter i etterkant av slamavskiller, samt utslipp av avløpsvann. • Generelt har kommunene i fylket lav stillingsprosent som jobber med utslippssøknader/- tillatelser, noe som indikerer at fagområdet generelt er lite prioritert i forhold til systematisk oppryddings-/tilsynsarbeid. • Det er et generelt behov for økt kunnskap og kompetanse hos de ulike aktører. • Kommunene i fylket har kap. 13 anlegg av varierende alder og kvalitet – opp mot 50% av de personer i fylket som er tilknyttet et kap. 13 anlegg, kan være tilknyttet et renseanlegg som ikke oppfyller rensekravene. • Kommunene rapporterer at de er relativt godt organisert og at de har relativt god oversikt over søknadsarbeidet i forhold til innkomne søknader. En del kommuner har sendt ut pålegg om oppgradering av mindre renseanlegg, men de færreste av kommunene er imidlertid i gang med noe systematisk oppryddings- og tilsynsarbeid, både med hensyn til de mindre avløpsanleggene (kap. 12) og de større private eller kommunale renseanleggene (kap. 13). • Kommunene fremhever mangel på ressurser som den største barrieren/utfordringen i forhold til å kunne gjennomføre kommunes rolle som forurensnings- og tilsynsmyndighet på avløpsområdet. Oppryddings-/tilsynsarbeidet i forhold til avløpsanleggene er krevende. For å komme i gang med et systematisk arbeid i forhold til dette, må kommunene utarbeide en strategi for hvordan arbeidet skal initieres, gjennomføres og følges opp. Følgende faktorer er viktige: • Fastsettelse av vannforekomstenes tilstand og miljømål. Dette som et grunnlag for prioritering. • Kartlegging av tilstand på eksisterende avløpsanlegg. • Politisk og administrativ forankring for oppstart og gjennomføring av arbeidet. • Hensiktsmessig og effektiv organisering, både internt og eksternt. • Sikring av tilstrekkelige ressurser. • Vurdering av behov for lokale retningslinjer/forskrifter. • Sikring av tilstrekkelig kompetanse. • Gi tilstrekkelig og god informasjon og veiledning. • Få på plass egnede systemer/verktøy for hensiktsmessig saksbehandling. • Gjøre nødvendige prioriteringer som grunnlag for systematisk oppryddings-/tilsynsarbeid. For å sette et slikt oppryddings-/tilsynsarbeid i system, og sikret tilfredsstillende gjennomføring og oppfølging, anbefales å utarbeide realistiske og konkrete oppryddingsplaner/tilsynsplaner for hvordan arbeidet skal gjennomføres. Det anses som en fordel at planene vedtas politisk i kommunen. En eller annen form for samarbeid, både internt mellom ulike etater/avdelinger i den enkelte kommune og kommunene imellom, vil være en viktig faktor for kommunene for å komme i gang med å gjennom- føre systematisk oppryddings-/tilsynsarbeid i forhold til avløpsanleggene. LAND: Norge FYLKE: Sogn og Fjordane KOMMUNE: Alle kommuner i fylket GODKJENT PROSJEKTLEDER EVA SKARBØVIK GURO RANDEM HENSEL FORORD Kommunene er forurensnings- og tilsynsmyndighet i henhold til de minste avløpsrenseanleggene (<50 pe, kap. 12) og de større private og kommunale renseanleggene (< 2000 pe til ferskvann/elvemunning eller mindre enn 10 000 pe til sjø, kap. 13). Kommunene har dermed plikt til å føre tilsyn med bestemmelsene i forurensningsforskriftens kapittel 12 og 13, og at vedtak fattet i medhold av disse kapitlene følges. I tillegg jobber de fleste av landets kommuner aktivt med vannforskriftsarbeidet, hvor opprydding i avløpsanlegg er et av tiltakene som må gjennomføres for å nå miljømålene etter vannforskriften. Det er ingen tvil om at det er vannforskriften og de krav som ligger i denne som har fått kommunene rundt om i Norge til å sette fokus på tilstanden til avløpsanleggene og hvordan disse bidrar til tilstanden i vann- forekomstene. Spesielt er det satt fokus på de mindre avløpsanleggene i spredt bebyggelse og hvordan disse påvirker tilstanden i vannforekomstene. Noen kommuner er kommet godt i gang med tilstands- vurdering og oppryddingsarbeidet i spredt bebyggelse, mens andre kommuner ikke har fått fullt fokus på dette arbeidet ennå. De aller fleste kommuner har imidlertid innsett at dette er et arbeid de må ta tak i, og at det trolig er en forutsetning i mange områder for å nå miljømålene etter vannforskriften. Sogn og Fjordane Fylkeskommune og Fylkesmannen i Vestland har gjennom et forprosjekt i 2018 og hoved- prosjektet i 2019 satt fokus på bidraget fra avløp på vannforekomstene i fylket. I forprosjektet i 2018 ble mulig påvirkning fra avløp på bekker, elver og innsjøer