FOLK 1989 I Ryfylke Årbok for Ryfylkemuseet
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
FOLK 1989 i Ryfylke Årbok for Ryfylkemuseet Redaktør: Roy Høibo ryfylkemuseet Utgitt av Ryfylkemuseet FOLK i Ryfylke Årbok for Ryfylkemuseet Redaktør: Roy Høibo Utgivar: Ryfylkemuseet 4230 Sand Telefon (04) 79 73 77 ABONNEMENT: FOLK i Ryfylke kjem ut ein gong i året. Abonnementprisen for 1989 er kr. 85,- og inkluderer medlemsskap i Ryfylkemuseet. Postgirokonto 5 66 29 11 Bankgirokonto 3202.07.01527 Sats, repro, trykk og innbinding: Allservice A.s, Stavanger ISSN 0800-4692 FOLK l RYFYLKE Omslagsbi/de: Bokring er levande tradisjon i Ryfylke. Foto: Siri Albertsen. Innhald 5 Redaksjonelt 7 Da austmennene for til Hylen på Handel A v Ellen J ensen Roalkvam 21 Ruteferdsla på Hylsfjorden A v Njål Tjeltveit 41 Øvre Suldal smørlag Av Sissel Mossing 53 Høring i Suldal Av Terje Bråtveit 77 Bøkring på Ropeidhalvøya A v Siri Albertsen 93 Ny hage med gamle fruktslag A v Åse J ensen 99 Årsmelding 1988 115 Rekneskap 1988 Frå folkemusikk mønstringa i lagshuset til BUL, Stavanger, våren 1988. Ungdom på museumstur med «Su/daisdampen». v 4 Redaksjon elt Vinteren 1987 /88 var museet med på å skipe til eit kurs Roalkvam skriv om, men Tjeltveit legg elles vekt på i samfunnsfag for lærarar saman med Stavanger Lærar• andre ting og utfyller på ein god måte det bildet vi kan høgskole. Dei som var med på kurset måtte levere ei danne oss av livet og verksemda i Hylsfjorden. skriftleg oppgåve, og mest alle oppgåvene har vi fått På Viga er museet i gang med eit svært interessant kopiar av på museet. I denne utgåva av FOLK i Ryfylke tiltak. I samarbeid med Nordisk Genbank vil det her bli trykker vi fire av desse oppgåvene, og vi trur det her vil etablert ein hage med gamle fruktslag frå Ryfylke. Åse vera stoff som engasjerer mange. Jensen skriv om arbeidet med denne hagen, som vi vil Ellen Jensen Roalkvam har funne fram nytt stoff om ta til med opparbeidinga av våren 1990. den gamle handelstrafikken mellom Setesdal og Hylen. Av årsmeldinga, som er trykt bakerst i heftet, vil det Sissel Mossing skriv om smørlaget i Øvre Suldal, som elles gå fram at museet tok viktige steg framover i var i drift like til i 1986. Terje Bråtveit har makta å samle arbeidet med å dokumentere Ryfylke-kulturen i året viktig stoff om høringen, ei lite påakta gruppe i det som gikk. Opninga av lndustriarbeidarmuseet i Sauda gamle stølsbruket. Og Siri Albertsen har skrive om var eitt slikt steg, og vi har lagt fram planar som er blitt bøkkerhandverket, som framleis blir halde i hevd på vel mottatt om eit kulturtun på Håland i Erfjord og eit Ropeidhalvøya. vassdragsmuseum i Suldal. Hylen er også sentral i artikkelen til Njål Tjeltveit, Men vi manglar pengar. Det er også ein av grunnane der han skriv om ruteferdsla på Hylsfjorden. Innlei til at tidsskriftet vårt er blitt årbok, og heretter vil ingsvis overlappar nok denne artikkelen det Ellen Jensen komma berre ein gong i året. 5 Setesdølene kom gjerne ned i Bråtveit når dei skulle til Hy/en. Bildet er tatt på Haugane kring århundreskiftet, og viser Jon Vetrhus med familie framfor husa på garden. 6 Da austmennene for til Hylen på handel AV ELLEN JENSEN ROALKVAM I 1980 ble bilveien mellom Nesflaten og Suldalsosen stenger av hele dalen. Veien går inn i tunnell igjen, og åpnet, en veistrekning på omtrent 3 mil. 1/3 av veien kommer ut i dagen ved Våge. Før en kjører inn i Vågs• går gjennom tunneller. I Djupevik skjærer den seg tunnellen kan en tydelig se skardet i fjellet der den inni fjellet gjennom en 2-3 km lang tunnell. Dette er gamle veien går. Veivesenet har laget rasteplass like Hylstunneilen, og den lengste tunnellen på denne vei under skardet, og et skilt viser at her finnes en sever strekningen. Rett etter tunnellåpningen tar en vei av til dighet. Den nederste delen av nedstigningen f ra skar venstre ned til gården Hylen og Hylen kraftstasjon. det er ødelagt av tunnellåpningen, men er delvis restau Opp over liene ved siden av veien står det svært mange rert, delvis omlagt, så det går an å gå der. «kydlestuvar». Lenger oppe i dalen reiser fjellet seg og SAGN OM HYLSSKARDET derfor i stand gravferd for jenta. Men det fortelles at da Hylsskardet - et ord som for suldøler rommer sagn, liksyngerne satte i gang med å synge, sa faren: «De historie, kultur, storhetstid. Det sies at Hellig-Olav kom treng ikkje raula slik, for det er ikkje godt å vita kva de inn Hylsfjorden en gang og han lot båten få full fart syng for.» Kista ble åpna, der var ingen jente, bare noen opp dalen og tvers gjennom fjellet slik at skardet ble oregreiner. - Men jenta hadde det ikke godt i Hyls dannet. Han for ned i Våge og ut på Suldalsvannet. skardet. Huldrekallen døde, og mange har hørt henne Farta må ha vært stor, han for rett i fjellet da han var gråte og ringle med søljene sine om natten. Av alle sagn kommet ut på vannet. I fjellet sees den dag i dag et om Hylsskardet, er dette det som har levd lengst på fol lysere parti som bærer navnet Seglet. kemunne i Suldal. Et annet sagn forteller om dattera til en husmann i Litlevik. Hun var kjæreste med huldrekallen i Hyls skardet. Dette likte de naturlig nok lite, både foreldrene HYLSSKARDET - EN HOVEDVEI og husbondsfolket i Våge der hun var tjenestejente. En vei som er omspunnet av så mange myter og sagn, Hun ble sendt hjem til Litlevik, men stakk av til kjære• må ha vært en sentral vei. Hylsskardet var nesten som sten i Hylsskardet. Faren syntes dette var leit, og stelte en innfartsvei å regne. Veien er siste delen av en av flere 7 sjoarveger for austmenn, dvs. folk fra Setesdal, særlig Holen mener at seiv om Arendal var administrasjons Valle og Bykle, og Vinje i Telemark og Røldal. sentrum, gikk handelsveiene for midtre og øvre Setes Det er naturlig å stille følgende spørsmål: dal vestover på grunn av tilgjengeligheten. - Hvorfor kom austmennene vestover? I middelalderen hadde byene svært mange privilegier - Hva skulle de? framfor landsbygda. Et av disse var retten til å drive - Hvor kom de fra? handel. Derfor var alle som skulle handle, nødt til å - Hvor gikk reiserutene? reise til en by. For setesdølene var det naturlig å reise til - Hva betydde denne ferdselen for Vestlandet? Stavanger. De hadde to dagsmarsjer over fjellet til sjøen - Når og hvorfor ble det slutt på handelen? i Ryfylke, og så fikk de båtskyss til Stavanger. De kunne I det følgende skal disse spørsmål belyses. Jeg bruker også leie båt, men foretrakk ofte skysskar som var vant Hylen og delvis Våge og Fisketjøn i Suldal som eksem med sjøen. Skulle de handle i Arendal eller Kristian pler. sand, ble reisen svært mye lengre. HVORFOR FERDSEL OVER FJELLET SPOR AV FERDSELEN MELLOM ØST OG VEST? Ikke bare en vei gikk over fjellet. Det var et helt nett av Fra 1270 var Agder-fylkene underlagt vestnorsk admi veier. Veiene gikk til de fjordarmene som strekker seg nistrasjon. Setesdølene måtte til Stavanger for å betale lengst inn i landet. Veien til Årdal er et unntak, men de skatt. Skatten ble betalt i huder og skinn. Dette holdt de kunne ro på Tysdalsvannet. Da ble det ikke så ulikt for på med helt til 1537, da det igjen ble fylkesdeling. Nå holdene ved de tre dype fjordarmene. måtte de reise til Nedernes ved Arendal med skinn Den mest kjente gamle veien heter Skinnvegen. Nav skatten sin. Arendal, eller Ådnedalen som de gamle net sitt har den fra den tid setesdølene måtte betale setesdølene sa, ble deres administrative senter. - Men skatten sin i Stavanger, og den skullesvares i huder og seiv om de måtte dit med skatten, var handelen mellom skinn. Veien starter ved Åmli i Valle, og ender i Lyse øst og vest godt innarbeidet gjennom mange hundre år. botn. Men underveis var det flere alternative ruter. Dessuten var reisen til Arendal svært mye lenger og mer Utgangspunktet for reisa avgjorde også veivalget. Sør besværlig enn reisen over fjellet til Ryfylke. Derfor fort for Åmli, ved Nomeland, Brakke og Hylestad gikk de satte denne øst-vest-handelen gjennom flere hundre år. vestover over Urdvassheii, gjennom Suleskard, over Den begynte sannsynligvis lenge før fylkessammenslå• Vardeheii og til Lysebotn. Overnatting var mulig i Hå• ingen i 1270. Gravfunn fra Bykle tyder på at her var helleren. Videre avgjorde værforhold og årstid hvilken handelsplass i vikingetiden, og varene ble sannsynligvis rute en skulle ta. Om vinteren utnyttet en selvsagt vann innført over fjellet fra Ryfylke. og elver til å reise på. Det varierte med årstiden hvor Olav G. Holen sier at reisa til Arendal var lang og mye vann det var i elvene, og hvor en kunne vade. slitsam. « ... men det var ikkje lett å gjera ein byferd, Både for Skinnveien og de andre gamle stiene gjelder sandnesarane bruka 8-9 dagar, men byklarane bruka 3 at en kan finne, og har funnet fram til dem, ved hjelp av veker, fortel Skar.» Reisen var så besværlig og tung at - gamle stedsnavn som vitner om ferdselen 8 - gamle nøddinger og noen varder som står og viser I Lonelega I er bl.a. funnet pilespisser av flint fra yngre hvor veien gikk steinalder/bronsealder, et leirskår fra folkevandrings - tydelige stier i terrenget tida, ildsted datert til 800 e. Kr. I Hyttevannshelleren ble - fremdeles delvis bruk av de gamle rutene, bl.a. Turist- det funnet en sølvring. Dette er det eneste funnet som foreningens rødmerkede ruter m';!d sikkerhet tilhører middelalderen da skinnskatten - funn av hellere brukt til overnatting ble betalt til Stavanger.