Minoriteter I Regjeringsapparat Og Offentlige Utvalg - Lang Vei Å Gå
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Minoriteter i regjeringsapparat og offentlige utvalg - Lang vei å gå Sammendrag Dette notatet studerer den politiske representasjonen for minoritetsbefolkningen. Minoritetsbefolkningen er lite representert på viktige samfunnsområder, enten det er i kraft av sentrale posisjoner i regjeringen eller i utredninger. I dette notatet bruker vi Statistisk sentralbyrås landkategorier i vår definisjon av minoritetsbefolkningen. Med minoritetsbefolkning mener vi derfor innvandrere eller barn av innvandrere fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU28/EØS, det som kalles landgruppe 2, og utgjør 10,1 prosent av landets befolkning i 2018. Ved å se på både medlemmer av regjeringsapparatet på statsråd- og statssekretærnivå samt deltakelse i offentlige utredninger finner vi en lav deltakelse. Dette representerer et demokratisk problem, siden én av ti nordmenn har minoritetsbakgrunn. Det ble enda tydeligere da den nye regjeringen fra januar 2018 ikke fant plass til en eneste person blant statsrådene eller statssekretærene med en slik bakgrunn. Den samme situasjonen ser vi når vi studerer sammensetninger i regjeringsoppnevnte utvalg. Kun 34 av de i alt 1316 personene som satt i en offentlig utvalg i perioden 2009-2017 hadde minoritetsbakgrunn, noe som tilsvarer 2,5 prosent. Notatet viser videre hvilke temaer som er sentrale når minoritetsbefolkningen er representert i utvalg. Det skjer først og fremst på innvandrerspesifikke temaer knyttet til justis, skole, likestilling og helse. På tross av at både denne og den forrige regjeringen vektlegger viktigheten av arbeid i et integreringsperspektiv er det oppsiktsvekkende at ingen utvalg nedsatt av Arbeids- og sosialdepartementet har hatt personer med minoritetsbakgrunn i noe utvalg siden 2009. De litt over 500 000 personene med minoritetsbakgrunn i Norge er i dag sterkt underrepresentert. 2 INNHOLD 1. Innledning ................................................................................................................. 4 2. Innvandrerbefolkning ................................................................................................ 5 3. Begrepsavklaring ....................................................................................................... 7 4. Minoritetsbefolkningens representasjon i regjering .................................................... 7 5. Minoritetsrepresentasjon i offentlige utvalg..............................................................10 6. Konklusjoner og forslag til tiltak ................................................................................13 7. Takkeliste og sluttnoter.............................................................................................14 3 1. Innledning Erna Solbergs andre regjering ble presentert 17.januar 2018. Av i alt 67 ministere og statssekretærer var det ikke funnet plass til én eneste person med bakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU28/EØS. Kritikken har kommet fra flere hold. Tankesmien Agenda var blant de første til å påpeke at mangelen på minoriteter sender et signal om at bred representasjon ikke er så viktig i noe av det aller mektigste beslutningsorganet i landet.1 Dagsavisens Arne Strand skrev at «Dette er den mest blendahvite regjeringen i Europa nå», mens Kristelig Folkepartis leder Knut Arild Hareide uttalte at til NRK at «Norge bør være bedre enn Trump».2 Aftenposten skrev på lederplass at «i et stadig mer mangfoldig samfunn vil det være fornuftig og naturlig også for regjeringen å ha medlemmer med en annen erfaringsbakgrunn».3 På kritikken om manglende representasjon svarte regjeringen, ved den nye kunnskaps- og integreringsministeren Jan Tore Sanner, at «det viktigste er politikken som føres, uavhengig av hvilken bakgrunn man har».4 Representasjon og tillit er svært sentrale verdier i et demokratisk samfunn. Velgere må ha tillit til at deres representanter gjør den jobben de er satt til, politiet må opparbeide seg tillit i befolkningen for at deres voldsmonopol skal sees på som legitimt, og folk må ha tillit til at myndighetene ikke skjevfordeler. Målet, som også vist i stortingsmelding 27 fra 2003, er nettopp at «alle skal gis like rettigheter og muligheter til å delta og påvirke samfunnsutviklingen»5. Brochmann II-utvalget kalt «Integrasjon og tillit- Langsiktig konsekvens av høy innvandring» påpeker at det å tilrettelegge for representasjon i alle deler av samfunnsmaskineriet (organisasjonslivet, politikk og mediene) er viktig. For at innvandrere skal ha en høy grad av tillitsnivå til og i det norske samfunnet: «… er det avgjørende at nykommere inkluderes på de sentrale samfunnsarenaene. En god politikk for å skape tillit og dempe potensialet for konflikt og polarisering vil i Norge måtte bygge på en aktiv levekårspolitikk – kvalifisering og aktivisering for arbeid; grunnleggende utdanning; tilretteleggelse for representasjon (vår utheving); aktiv motarbeiding av diskriminering og utvikling av samhandlingsarenaer i sivilsamfunnet.6» (NOU 2017:2) Tilrettelegging for representasjon skjer på mange samfunnsarenaer. Det kan handle både om å få tillitsverv på arbeidsplassen slik at ansatte kan representeres i lokale lønnsforhandlinger, verv i frivillige organisasjoner eller politiske partier man kan legge til rette for at befolkningen føler seg representert ved stortingsvalg. Målet er at alle skal føle seg inkludert og representert i de sentrale samfunnsarenaene I dette notatet ser vi på avgrenset, men viktig del av inkluderingsarbeidet: representasjon av minoritetsbefolkningen i regjering, og offentlige utredninger (NOU). På regjeringssiden tar vi for oss situasjonen fra og med 2005, da Stoltenberg-regjeringen tiltrådte, og fram til og med utnevnelsen av den utvidede Solberg-regjeringen i januar 2018. Videre vil vi se på representasjonen i samtlige NOU-er fra 2009 til og med 2017, alle disse ble nedsatt av de to regjeringene. Valget om å se på NOU- deltakelse og regjeringsapparat begrunnes med at personer representert i disse er svært sentrale for politikkutformingen i landet, samtidig som de ikke er folkevalgte slik stortingsrepresentanter er7. Så vidt vi vet, er det ikke gjort undersøkelser av minoritetsrepresentasjon i NOU-er tidligere, selv om det kan ha store konsekvenser for politikken som føres. Derfor er det interessant å se i hvor stor grad, og i hvilke NOU-er mennesker med minoritetsbakgrunn er representert i. 4 2. Innvandrerbefolkning I notatet vil vi bruke de samme definisjonene som Statistisk Sentralbyrå (SSB) bruker: Innvandrerbefolkningen består av de som selv har innvandret, samt personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre og fire utenlandskfødte besteforeldre. Ved inngangen til 2018 var det litt 916 625 personer i innvandrerbefolkningen, eller 17,3 prosent av befolkningen som helhet8. Innvandrerbefolkningen er en svært heterogen gruppe, og folk fra 221 land og selvstyrte områder er representert i Norge9. Som vist i tabell 1 kommer den største andel innvandrere fra EU, mens flest norskfødte med innvandrerforeldre kommer fra Asia. Tabell 1: Oversikt over innvandrerbefolkningen etter landbakgrunn. Kilde: Statistisk sentralbyrå 2018 Andel innvandrere Innvandrere og og norskfødte med norskfødte med Norskfødte med Innvandrere innvandrerforeldre av innvandrerforeldre i innvandrerforeldre totalbefolkningen. alt Prosent I alt 916 625 746 661 169 964 17,3 Hovedkategori 1: EU28/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand 382 882 343 470 39 412 7,2 Hovedkategori 2: Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU28/EØS 533 743 403 191 130 552 10,1 EU28/EØS-land 369 122 330 619 38 503 7,0 Europeiske land utenom EU28/EØS- land 77 131 59 756 17 375 1,5 Afrika 127 155 93 735 33 420 2,4 Asia med Tyrkia 304 042 227 631 76 411 5,7 Nord-Amerika 11 404 10 580 824 0,2 Sør- og Mellom- Amerika 25 519 22 171 3 348 0,5 Oseania 2 252 2 169 83 0,0 5 I den videre kartleggingen vil vi fokusere på representasjon av personer født i land utenfor EØS- området, USA, Canada, New Zealand og Australia, slik SSB også gjør (den uthevede «hovedkategori 2» over). Det er flere grunner til at en slik begrensing er mest interessant. For det første utgjør denne gruppen den største andelen av de to hovedkategoriene og også den raskest økende: i 2016 økte for eksempel innvandringen totalt med 26 400 personer. Afrikanere og asiater stod for hele 93 prosent av veksten, og det enkeltlandet flest innvandrere kom fra dette året var Syria.10 En annen grunn til å fokusere på hovedkategori 2, er type innvandring og tidspunkt for ankomst til Norge. Ikke overraskende har antallet EU/EØS-borgere i Norge økt kraftig etter EU-utvidelsen i 2004, som vist i Figur 1. Schengen-avtalen gjør at det er fri flyt av mennesker som søker arbeid innenfor området, noe Norge i liten grad kan begrense. Derimot kan man i større grad kontrollere innvandreringen fra Asia og Afrika, der de fleste kommer gjennom familiegjenforening eller som asylsøkere og flyktninger.11 Figur 1 Innvandrerbefolkningen etter områdebakgrunn 1970-2018. Kilde: Statistisk sentralbyrå Den tredje begrunnelsen for å begrense landutvalget i vår videre undersøkelse er at landbakgrunn og sysselsettingsgrad henger sammen. Dette betyr at det er noen strukturelle barrierer innvandrere fra enkelte land opplever, som andre innvandrere eller majoritetsbefolkning har mindre problemer med. For befolkningen som helhet lå sysselsettingsgraden på 65,6 prosent i 2016. For innvandrere som helhet er denne noe lavere, på omtrent