Synspunkter Og Historieteoretiske Tendenser I Forskningen Om Den

Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1976

Odd-Bjørn Fure Synspunkter og historieteoretiske tendenser i forskningen om den norske arbeiderklasse og -bevegelse i den radikale fase 1918-1933

En historiografisk skisse til belysning av -problemet om innholdet i og karakteren av radikalismen innen norsk arbeiderbevegelse 1918—1933. Mens den skandinaviske arbeiderbevegelse i hovedtrekk oppviste den samme ideologi og praksis fram til 1918, inntar norsk arbeiderbevegelse en særegen posisjon i årene 1918— 1933. Både i D anm ark og i Sverige foreble den reformistiske dominans urokket både i parti og fagorganisasjon. I Norge ble derimot reformismen ned kjempet som dominerende retning både i partiet (1918) og i fagorganisasjonen 1920). Hvilket innhold og hvil ken karakter hadde radikalismen innen DNA i tids rom m et 1918— 1933? I den følgende fram stillin g er først dette spørsmål søkt utredet gjennom en historio grafisk analyse av tidligere forskning innen dette pro blemfelt. Deretter er de ulike historieteoretiske retnin ger innen forskningen om arbeiderklassen og -beve gelsen tatt opp til diskusjon. Målsettingen for denne del av arbeidet er sterkt begrenset. Det er ikke meningen å lansere en fullt utformet teoretisk ramme eller et forsk ningsprogram for den videre forskning av det problem som er formulert ovenfor. Hensikten er snarere gjen nom analysen av tidligere framstillinger å tilveiebringe et grunnlag for å utvikle et fruktbart teoretisk pers pektiv for den videre forskning. Anstøtet til forskningen i problemet vedrørende DNAs særegne utvikling ble gitt allerede i begynnelsen av 1922 av Edv. Bull i Die Entwicklung der Arbeiterbeweg- ung in den drei skandinavischen Landern 1914— 1920 i Archiv fiir die Geschichte des Sozialismus und der Ar- beiterbewegung.1) Det overgripende problem i Bulls ar- 29 tikkel var hvorfor norsk arbeiderbevegelse var mer radikal eller mer revolusjonær enn de øvrige skandi naviske land. Utgangspunktet for Bulls problem var en konstatering av venstresosialismens forskjellige po sisjoner i de tre land. «I Danmark er den ret betydningsløs — de smaa venstresocialistiske grupper og partier har ingen synderlig indflydelse — i Norge er det høiresocia- lismen som er fordømt til relativ maktesløshet — Sverige endelig indtar en mellemstilling, idet det her er foregaat en virkelig partisplittelse, hvorved venstresocialistene vistnok er det svakeste av de to socialistiske partiene, men dog langtfra betyd ningsløst.»2) De sentrale og polare begreper er her venstresosia lisme og høyresosialisme. Styrkeforholdet mellom disse to retninger ble brukt til å karakterisere arbeiderbeve gelsen i de to land. Siden venstresosialismens numeriske posisjon er brukt som indikasjon på den ulike grad av radikalisme, ligger det implisitt at den ble antatt å være av noenlunde samme karakter i de tre land. Det er bemerkelsesverdig at Bulls teori til forklaring av den antatt sterke radikalisme innen norsk arbei derbevegelse — en teori som senere har inntatt en sen tral plass i norsk og internasjonal forskning innen dette problemfelt — bare i beskjeden grad problematiserte denne radikalismens innhold og karakter. Hva var det så som etter Bulls oppfatning kjennetegnet og karak teriserte venstresosialismen i Norge? De momenter som Bull fremhevet for å karakterisere den norske venstre sosialismen, faller i to kategorier; programideologi og internasjonal tilknytning. De sentrale og karakteriser ende trekk ved programideologien var tilslutningen til den revolusjonære masseaksjon, rådssystemet og prole tariatets diktatur.3) Disse programmatiske trekk hadde sin motsvarighet i spørsmålet om de internasjonale for bindelser gjennom tilslutningen til Komintern. I DNAs forhold til Moskvatesene foretok Bull en noe vag be stemmelse ved at han hevdet at medlemskapet i Kom intern ble opprettholdt også etter at tesene var lansert. Det er sannsynlig at denne forsiktige formulering, hvor det altså ikke blir hevdet at DNA hadde vedtatt Moskva tesene, henspeiler på de reservasjoner som partiet hadde tatt overfor tesene. Disse momenter som Bull fremhevet som grunnlag for sin tese om en særlig sterk radikalisme innen norsk arbeiderbevegelse, er imidlertid både mangelfulle og 30 problematiske. Hans forsøk på å bestemme venstre sosialismen i Norge fanget for det første ikke inn par tiets og fagorganisasjonens praksis. Det sentrale spørs mål blir her på hvilken måte og i hvilket omfang DNAs konkrete praksis avvek fra de sosialdemokratiske par tiers praksis i Sverige og Danmark som følge av tilslut ningen til de ovenfornevnte strategiske prinsipper. Vi dere er de programmatiske trekk som Bull framhevet, masseaksjon, rådssystemet og proletariatets diktatur, lite egnet til å karakterisere DNA så lenge det ikke er foretatt en problematisering av partiets tolkning av disse begreper. Disse begrepene var gitt en utforming i DNAs programideologi som var beheftet med både uklarheter, tvetydigheter og direkte motsetninger. Når det gjelder medlemskapet i Komintern gir heller ikke det noen entydig indikasjon på partiets politiske plassering. Både de klare reservasjoner som partiet tok ved innmeldingen i 1919 og overfor Moskvatesene i 1921, og det faktum at et flertall innen partiet viste seg å være motstandere av Kominterns strategi og tak tikk, taler mot å tillegge sjølve medlemskapet noen av gjørende karakteriserende status. Konklusjonen på denne gjennomgåelse av Bulls belegg for sin tese om en særlig sterk radikalisme innen norsk arbeiderbevegelse, må derfor bli at han bare har gitt ytterst vage ansatser til en bestemmelse av den ne radikalismens karakter. Grunnen til at Bull ikke foretok en nærmere tematisering av sitt forklarings- objekt, var trolig at forskjellen mellom hovedstrøm ningen i arbeiderbevegelsen i Norge og de øvrige skan dinaviske land syntes åpenbar. DNA hadde i desember 1919 brutt de tidligere fast institusjonaliserte skandi naviske forbindelser i Den skandinaviske samarbeids komite og innledet et nytt samarbeid med de venstresosialistiske partier som var tilsluttet Komintern.4) Vi dere var DNA på den ene side og de sosialdemokratiske partier i Danmark og Sverige på den andre side, med lemmer av to forskjellige internasjonaler som sto i et antagonistisk forhold til hverandre. Bulls artikkel var dessuten skrevet på et tidspunkt (den var avsluttet i de sember 1921)) hvor motsetningene mellom DNA og Kom intern ennå ikke var manifeste. Hvordan har så senere forskere stilt seg til tesen om en særlig sterk radikalisme innen norsk arbeider bevegelse sammenlignet med de øvrige skandinaviske land? Og hvilke bidrag har senere forskning gitt i ret ning av å utvikle Bulls ansatser til en bestemmelse av denne radikalismens karakter? 31 Mens Bull avgrenset sin tese til en skandinavisk kon tekst, er det i flere senere framstillinger hevdet at den har gyldighet for hele Vest-Europa. Jens Arup Seip har hevdet at: «Hovedstrømmen i norsk arbeiderbevegelse, midt- strømmen som ble til Det norske Arbeiderparti, ble mer radikal enn i noe annet vest-europeisk land.»5) Edv. Bull 5a) konstaterer videre at: «det e r — en kjensgjerning at den norske arbeiderbevegelsen, både den politiske og den fag lige — i en viss periode var mer radikal enn de tilsvarende bevegelsene ellers i Vest- og Nord-Eu- ropa.»6) Den samme oppfatning er gjort gjeldende av Trygve Bull: «Under en hver omstendighet står det fast, at vårt land står i en særstilling når det gjelder fargen på arbeiderbevegelsens ideologi gjennom største delen av mellomkrigsperioden. Den har hele tiden rødere enn i Vest-Europa ellers, og ikke minst sammenlignet med nabolandene. Ja, en kan si at der i de første avgjørende mellomkrigsår, da Mot Dag ble dannet, var en ideologisk uesens-forskjell mellom den norske arbeiderbevegelsen og hoved tyngden av den svenske, den danske eller den en gelske.» (Uth. T. B.)7) Disse utsagn indikerer at tesen om en særlig sterk grad av radikalisme innen norsk arbeiderbevegelse har hatt stor gjennomslagskraft i seinere framstillinger. I det siste større arbeid om radikaliseringen av norsk ar beiderbevegelse, er det imidlertid reist tvil om ovenfornevnte tese. Sjølve tesen er riktignok ikke tilbakevist, men de indikasjoner som er anført — tilslutningen til Komintern og partiets programmatiske profil — er avvist som utilstrekkelig.8) I alle framstillinger om norsk arbeiderbevegelse i dette tidsrom, er det samstemmighet om at taktikkvedtaket og lederskiftet i 1918, representerte et brudd i DNAs utvikling. Oppfatningene har imidlertid delt seg i spørsmålet om bruddets omfang og art. Edv. Bull og Chr. A. R. Christensen har hevdet at kursendringen etter landsmøtet i 1918 innebar at DNA var blitt et revolusjonært parti.9) Denne oppfatning er også nylig gjort gjeldende i det teoretiske tidsskriftet til Arbeider nes kommunistparti. Dersom begrepet revolusjonært parti skal utgjøre et brukbart analytisk redskap til å avklare spørsmålet om partiets karakter, må minimumskravet være at det 32 fanger inn både teori og praksis. I de ovenfornevnte framstillinger er karakteriseringen av partiet basert på taktikkvedtaket og lederskapsskiftet. Data som er av grenset til en av partiets aktivitetssfærer er her anvendt til å beskrive og karakterisere partiet som helhet. Denne diskrepans mellom omfanget av empiri og analyseob jekt kan ha utgangspunkt i to mulige oppfatninger. For det første kan den bunne i den oppfatning at ideologi og lederskapssammensetning utgjør så sentrale trekk at de et tilstrekkelige til å karakterisere partiet som hel het. Det begrep om et revolusjonært parti som ligger til grunn for en slik oppfatning inkorporerer såleis ikke praksis som et nødvendig element i analysen av partiets politiske karakter. Den andre mulighet er at partiets praksis forutsettes å være i overensstemmelse med dets ideologi. Begge disse oppfatninger må avvises som metodologisk uholdbare. I den første oppfatning opphøyes partiets ideologi som primær i forhold til praksis mens den andre apriori forutsetter samsvar mellom teori og praksis, noe som bare kan avgjøres gjennom konkret analyse. Hans Fredrik Dahl slutter opp om tesen om at DNAs utvikling gjennomgikk et brudd i revolusjonær retning i 1918. Den påståtte kursendring er ikke knyttet til be stemte og spesifiserte trekk ved partiet. Men siden påstanden er framsatt med referanse til landsmøteved takene i 1918, er det sannsynlig at den også er basert på partiets ideologi.11) Arvid G. Hansen og Håkon Meyer, som begge var aktive politikere i dette tidsrom, har eksplisitt avgrenset tesen om brudd og kursendring til det ideologiske plan. Håkon Meyer hevder at «partiet hadde i sin prinsipperklæring stillet seg på revolusjo nens grunn»12), mens Arvid G. Hansen er mer forsiktig i sin karakteristikk når han innskrenker seg til å hevde at vedtakene representerte «et vældig ideologisk frem skritt fra et revolusjonært synspunkt».13) Det ideologiske framskritt besto etter Arvid G. Han sens oppfatning i at taktikkvedtaket forkastet den par lamentariske vei til sosialismen. Vedtakets begrensnin- ger lå i at det ikke inneholdt de sentrale elementer i den kommunistiske makterobringsteori. DNAs nye platt form var videre karakterisert ved en heterogenitet som bunnet i en allianse mellom to divergerende tendenser, hvorav en oppviste klare kommunistiske trekk, mens den andre var «en kombinasjon av syndikalisme og socialdemokrati».14) Siden samtlige av de ovenfornevnte forfattere som har hevdet tesen om en kursendring i revolusjonær arb.bevegelsens historie — 3 33 retning har relatert denne påstand til det ideologiske plan, blir begrepet revolusjonær ideologi av sentral be tydning. Dette begrep er imidlertid ikke problematisert eller definert i noen av disse framstillingene. Det er heller ikke påvist konkrete trekk ved DNAs ideologi som gir et tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre innholdet i revolusj onsbegrepet. Det kan såleis konstateres at de som har hevdet tesen om at DNA etter 1918 var et revolusjonært parti, eller oppviste en revolusjonær ideologi, ikke har tatt opp de teoretiske og begrepsmessige problemer som knytter seg til en karakteristikk av denne art. Videre finnes det bare fragmenter av en konkret utpensling av de empir iske trekk som er anført som belegg for tesen. I en del nyere framstillinger er hverken partiet som helhet eller dets ideologi karakterisert som revolusjo nært.15) I motsetning til tidligere forskning og fram stillinger gjør det seg her gjeldende en tendens i ret ning av å understreke begrensningene ved den antatte radikalisme innen norsk arbeiderbevegelse. Berge Furre hevder at «dei revolusjonære parolane vart underleg inn- haldslause når kravet om konkretisering kom. Arbeidarrørsla makta ikkje samla seg om nokon planfast strategi for å gripa samfunnsmakta. — Organisasjonsformene og den politiske prak sis vart i stor mon verande dei gamle sosialdemo kratiske når det kom til stykket.»16) En uklar og mangelfullt utviklet strategi17) og en overveiende reformistisk praksis, fremheves her som de sentrale trekk ved DNA i årene etter 1918. I følge denne oppfatning omfattet kursendringen bare det ideologiske plan,18) og den ledet ikke fram til et klart strategisk alternativ til reformismen.19) På det praktiske hand- lingsmessige plan var det kontinuiteten som utgjorde den dominerende tendens. Berge Furre har imidlertid ikke gjennomført dette synspunktet konsekvent. Dersom dette synspunkt er riktig, må DNAs reorientering i be gynnelsen av 1930-årene i hovedsak vært avgrenset til det ideologiske plan, d.v.s. at den radikale ideologi ble brakt i overensstemmelse med den reformistiske prak sis. I Berge Furres beskrivelse av denne nyorientering blir den imidlertid gitt en rekkevidde som går klart utover partiets ideologi: «I desse åra sala arbeidarpartiet om til ein parla mentarisk reformpolitikk. Målet var ikkje å velta systemet men å ta makta isystem et — — —.» (Uth. B. F.)20) 34 Dette utsagn må tolkes slik at omlegningen også om fattet en tyngdepunktforskyvning i partiets politiske praksis i parlamentarisk og reformistisk retning. Ana lysen av den endringsprosess som DNA gjennomgikk i begynnelsen av 1930-årene forutsetter såleis at partiet i tidsrom m et ca. 1918—1930 rep resen terte en politisk praksis som var av en klart forskjellig karakter enn den som eksplisitt ble tillagt partiet i den ovenfornevnte bestem m else av kursendringen i 1918.21) Den som h a r gått lengst i retning av å understreke begrensningene i radikalismen innen norsk arbeiderbevegelse i årene etter 1918 er Einhart Lorenz. DNA var ifølge hans opp fatning aldri noe revolusjonært parti. Lorenz begrunner denne oppfatning med at partiet ikke utviklet en revo lusjonær teori og at organisasjonsformen ikke tilfreds stilte kravene til et revolusjonært parti.22) Denne gjennomgåelse av tidligere synspunkter på problemet om omfanget og arten av kursendringen i 1918 viser at det finnes et bredt spekter av ulike og motstridende oppfatninger. Dette spekter spenner fra påstanden om at DNA var et revolusjonært parti, at det hadde en revolusjonær ideologi, en uklar strategi kom binert med en reformistisk praksis til en kategorisk påstand om at hverken partiet eller dets ideologi var revolusjonær. Hvilke konsekvenser hadde kursendringen og lederskapsskiftet i 1918 for DNAs videre politiske og ideolog iske utvikling? Dette problem vil bli belyst ved å trekke fram tidligere synspunkter på to sentrale spørsmål, inn holdet og omfanget i motsetningene mellom de to ret ninger in n en DNA i årene 1921—1923 og i strid en m ed Komintern i samme tidsrom og DNAs politiske plasser ing og utvikling etter 1923. Det kan ikke her bli tale om en detaljert gjennomgåelse av tidligere synspunkter og hypoteser om denne problematikk, men å risse opp noen hovedtrekk ved tidligere oppfatninger. Den dominerende og tradisjonelle oppfatning i tid ligere framstillinger har vært at motsetningene mellom de to fraksjoner innen DNA og mellom flertallsfraksjo- nen og Komintern, ikke innebar uenighet om partiets strategiske retningslinjer. Kjernepunktet i motsetnin gene gjaldt spørsmålet om klassekampen i Norge skulle ledes etter beslutninger truffet av DNA eller av Komin- terns eksekutivkomite i Moskva.23) Denne oppfatning er identisk med DNAs samtidige understrekning av mot setningens begrensede omfang: «Det brudd som er inntrådt mellom Internasjo nalen og oss betyr ikke at det er nogen uenighet 35 fra vår side overfor de bærende kommunistiske prinsipper. Striden gjaldt dels den politikk Inter nasjonalens nuværende ledelse har ført i de siste par år, dels eksekutivkomiteens organisasjonsprin sipper og organisasjonspraksis.»24) I følge denne oppfatning fantes det etter dannelsen av NKP i 1923 to revolusjonære eller kommunistiske partier i Norge — to partier som begge i hovedsak representerte de samme revolusjonsstrategier, men som forfektet ulike oppfatninger om organisasjonsformer og betydningen av en internasjonal koordinering av klassekampen. En sentral tese innen denne forskningstradisjon er at DNAs revolusjonære karakter i alt vesentlig forble uendret til begynnelsen av 1930-årene. Programrevi- sjonen på landsmøtet i 1933, med oppvurderingen av den parlamentariske vei til sosialismen, blir beskrevet som et drastisk vendepunkt i partiets utvikling.25) De inn rømmelser som ble gitt til sosialdemokratenes ideologi i samlingsplattformen i 1927, er tolket som en situa- sjonsbetinget taktisk konsesjon. Endringen i prinsipp- programmet i 1930 i revolusjonær retning er i dette perspektiv ikke framstilt som en radikalisering — en reell posisjonsendring — men som en reinstituering av partiets prinsipper fra før samlingen med sosialdemo kratene og som bare temporært hadde vært satt ut av k ra ft.26) I en del senere undersøkelser er det hevdet syns punkter på denne problematikk som på vesentlige om råder avviker fra denne oppfatning. Når det gjelder innholdet i den striden som resulterte i dannelsen av NKP i 1923 gjør seg gjeldende en tendens til å tolke kontroversen i spørsmålet om hvem som skulle utøve lederskapet i klassekampen i Norge — DNA eller Kominterns eksekutivkomite — som et ele ment i et mer omfattende motsetningsforhold. Denne tendens oppviser to varianter i spørsmålet om rekke vidden av de motsetninger som ikke umiddelbart var betinget av kontroversen om Kominterns rolle og hvilke slutninger som på dette grunnlag trekkes om flertallsretningens/ DNAs karakter. Per Maurseth, som har foretatt den mest inngående undersøkelse av striden mellom de to fraksjoner, viser at ved siden av spørsmålene om et sentralistisk ver densparti versus utstrakt nasjonal bevegelsesfrihet og et sentralistisk og manøvreringsdyktig versus et fødera tivt oppbygget parti, rommet motsetningen også dypt gripende og fundamentale taktiske uoverensstemmelser: 36 «Revolusjonen var utsatt på ubestemt tid, og med en overdrivelse kan vi si at den føderalistiske ret ning aksepterte dette. Både partiets og revolu sjonens kjerne var industriarbeiderklassen. For den føderalistiske retning gjaldt det derfor å føre forsvarskampen for industriarbeiderne og på en slik måte at den revolusjonære viljeovervintret til det inntraff et nytt revolusjonært oppsving. Selve revolusjonens bølgegang var for denne ret ning noe som lå utenfor bevegelsens innflytelse. Sluttkampen var skutt ut i det fjerne, og hoved vekten måtte legges på å holde organisasjonen revolusjonært intakti ventetiden.» Etter å ha slått fast at disse taktiske slutninger bun net i en føderalistisk organisasjonsoppfatning fortsetter M au rse th : «I en slik organisasjon ble det ikke plass for il- somme taktiske manøvrer som innrettet seg etter plutselige skiftninger på denpolitiske arena. En føderalistisk bevegelse måtte bygge på de under liggende stabile økonomiske relasjoner og trekke faste taktiske slutninger på dette grunnlag. Den måtte bli syndikalistisk farget og taktisk konser vativ.------Den motsatte fløyen krevde front- utvidelser og nye revolusjonære gjennombrudds- linjer i form av kriseprogram og enhetsfront, men en slik politikk forlangte en lett manøvrerbar or ganisasjon som kunne utnytte de skiftende mulig heter uten å være for sterkt bundet av fastlagte «prinsipper».»27) (Uth. P. M.) Denne treffende karakterisering av grunntrekkene ved de to fraksjoners taktiske konsepsjon viser at denne motsetning gjaldt noe mer enn uoverensstemmelser om arbeiderbevegelsens oppgaver i en avgrenset historisk fase. Sjøl om ikke Maurseth eksplisitt trekker en slik slutning, framgår det klart at de to taktiske framgangs linjer var innrettet mot to fundamentalt forskjellige strategiske perspektiver. Berge Furre og Einhart Lorenz har i hovedsak hevdet den samme oppfatning — om enn i noe mindre utarbeidet form — som Per Maurseth. Den politisk ideologiske avstand mellom flertallsretningen i DNA og Komintern er sterkt understreket.28) Til tross for at disse historikere har påvist et markant og relativt omfattende motsetningsforhold mellom de to retninger innen DNA, trekker de ikke på dette grunn lag noen slutning om flertallsretningens/DNAs karak ter og politiske plassering. Hvor sto DNA politisk ved splittelsen i 1923? Impliserte motsetningen til NKP og 37 Komintern bare at DNA representerte en revolusjonær ideologi og politikk av en annen type, eller var partiet også i vesentlig grad mindre revolusjonært enn NKP? Spørsmålet om flertallsretningens/DNAs plassering i spenningsfeltet mellom kommunisme og sosialisme og sosialdemokrati, står derimot sentralt i to andre undersøkelser som markerer den andre variant i den ovenfornevnte tendens. Den ene av disse undersøkelser har gjennom en analyse av de tre hovedretningenes strategi konstatert klare likhetspunkter mellom sosial demokratene (NSA) og flertallsretningen innen DNA under Tranmæls ledelse. Videre er det påpekt dyptgrip ende motsetninger mellom denne retning og den Kom- internorienterte retning i så fundamentale strategiske spørsmål som objektet for makterobringskampen, om- formingsprosessens art, tolkningen av proletariatets dik tatur og den væpnede kamps rolle i makterobringen. På dette grunnlag trekkes følgende konklusjon: «Et statusbilde av de ideologiske relasjoner mellom de tre sosialistpartiene i 1923, må derfor avvike fra de tidligere oppfatninger som har tillagt DNA og NKP samme ideologi med en uoverstigelig kløft til NSA. DNA befant seg allerede i 1923 i en klar ideologisk sentrumsposisjon med kontaktpunkter med begge de to fløypartiene.»29) I en studie over DNAs internasjonale orientering og forbindelser 1923— 1927 av Egil E rtresvaag u tg jø r p å standen om at DNA representerte en særegen politisk posisjon som hverken var sosialdemokratisk eller kom munistisk, en bærende tese: «Det at partiets sentrumslinje møttes med like- artede internasjonale strømninger må føre til en oppvurdering av detsæ regne ved DNAs ideologi og politikk i perioden mellom bruddet med Kom intern og samlingen med sosialdemokratene. I altfor høy grad har perioden vært vurdert som en renovergangstid i partiets utvikling (fra kom munisme til sosialdemokrati) uten særlig tanke for de trekk som var karakteristiske for DNA — og bare for DNA i denne perioden.»30) (Uth. E. E.) Når det gjelder den prosess som resulterte i DNAs gjeninntredelse i en klart reformistisk posisjon fra 1933, blir denne i to nyere arbeider av Hans Fredrik Dahl og Jardar Seim beskrevet som en gradvis og glidende ut vikling. Mens samlingen med sosialdemokratene i 1927 i Bulls oppfatning ikke i vesentlig grad endret DNAs revolusjonære karakter, er den av Dahl tolket som ut trykk for DNAs reformistiske utvikling.31) Og mens 38 landsmøtevedtakene i 1930 av den førstnevnte er utlagt som en bekreftelse på at partiets revolusjonære prin sipper bare midlertidig var satt ut av kraft i 1927, utgjør de hos sistnevnte en episode — et avvik fra den allmenne reformistiske utviklingstendens.32) Den åpne stilling- taken for reformismen som skjedde på landsmøtet i 1933 er også innenfor denne oppfatning tolket som en markant endring. Denne endring er imidlertid ikke til lagt en slik gjennomgripende karakter som tilfellet er hos Bull og Roset.33) Gjennomgåelsen av de foreliggende undersøkelser innen dette problemfelt viser at det er gjort gjeldende sterkt motstridende oppfatninger. Mens det er enighet om at DNA fra 1933 framsto som et klart reformistisk parti — på linje med de sosialdemokratiske partier i de øvrige skandinaviske land — er det klart divergerende oppfatninger om utgangspunktet (innholdet og rekke vidden i den motsetning som resulterte i dannelsen av NKP og DNAs karakter i 1923) og perspektivet på den prosess som førte fram til dette resultat. Med utgangspunkt i denne historiografiske skisse for å kaste lys over de perspektiver som kursendringen i 1918 har vært satt inn i, skal vi vende tilbake til pro blemet med en bestemmelse av partiets karakter i årene 1918— 1921. Hvilken strateg i og tak tik k represen terte partiet i disse årene hvor overgangen til sosialis men var definert som umiddelbart forestående? Gunnar Ousland har hevdet at DNA aldri ble noe kommunistisk parti i egentlig forstand.34) På den andre side synes det å være enighet om at landsmøtet i 1918 og utviklingen i de følgende år innebar at i det minste sentrale trekk ved den tidligere reformistiske strategi ble overskredet. Dersom det er riktig at partiets strategi hverken var kommunistisk eller reformistisk blir spørsmålet hvilke særegne kjennetegn som så ka rakteriserte den. Det er ovenfor gjengitt to synspunkter på problemet om DNAs strategi og taktikk i dette tidsrom. Einhart Lorenz hevder at makterobringsproblematikken ikke var diskutert innen norsk arbeiderbevegelse i dette tidsrom. Denne påstand er imidlertid ikke riktig. P å fire påfølgende landsm øter 1918—1921 sto d ette spørsmål i forgrunnen. Berge Furre har som tidligere nevnt betonet uklarheten ved partiets strategi og mot setningen mellom teori og praksis som sentrale og karakteristiske trekk. Han har imidlertid ikke klargjort hvilke aspekt ved strategien som var preget av uklar het eller hvilke forhold som betinget denne. Heller ikke 39 er det gitt noen forklaring på motsetningen mellom program og praksis. Det er videre konstatert ovenfor at de forfattere som har hevdet tesen om at DNA ble et revolusjonært parti eller utviklet en revolusjonær ideologi etter 1918, ikke har problematisert og tematisert de trekk som kvalifi serer for en slik karakterisering. Det kan derfor synes som om den tidligere forskning har ytet et begrenset bidrag til avklaring av problemet med innholdet og ka rakteren av radikalismen innen norsk arbeiderbevegelse. Den umiddelbare forklaring på dette synes å ligge i tre forhold. For det første har interessen i en del av de tidligere framstillinger gått mer i retning avforklare å den antatte radikalismen ennbestem å m e dens karak ter (Bjørnseth, Lafferty). Videre har det hos de som har anvendt slike sammenfattende begreper som revolu sjonært parti og revolusjonær ideologi for å karakte risere DNA vært en tendens til å oppfatte disse som relativt entydige og uproblematiske (Chr. A. R. Chris tensen, Meyer, Edv. Bull). Disse begreper har ikke fått hverken den teoretiske avklaring eller empiriske utpensling og operasjonalisering som er nødvendig for at de skal kunne formidle vesentlige innsikter om ovenfor nevnte problem. Den tredje forklaring må søkes i en tiltakende empirisk tendens som manifesterer seg gjen nom konsentrasjon om sterkt avgrensede problemfelt. Parallelt med denne utvikling kan det registreres en tematisk konsentrasjon om formene for den indre strid mellom partier, fraksjoner og personer innen toppsjik tet av arbeiderbevegelsen (Maurseth, Seim). Oppdimen- sjoneringen av det indre taktiske spill kombinert med et perspektiv som innskrenker seg til sterkt avgrensede aspekter ved arbeiderbevegelsens ytre atferd og kamp, medfører problemer med å trekke sammenfattende kon klusjoner om partiers og retningers politiske og ideo logiske karakter. I tillegg til disse tre forklaringsfaktorer skal vi også peke på et annet mer grunnleggende forhold. Dersom vi jamfører forskningen om norsk arbeiderbevegelse i tidsrom m et 1918— 1933 som h elh et m ed de undersøkelser som er gjort om DNAs og AFLs reorientering i reformist isk retning fra begynnelsen av 1930 årene, framtrer det et interessant trekk. Innenfor det siste problemfelt er det levert en rekke forskningsbidrag som griper essensielle trekk ved arbeiderbevegelsen slik den fram sto fra 1932—1933. (Edv. Bull, Berge F urre, H. F. Dahl, Seim og Bjørgum). Derimot hersker det en fundamental uklarhet om utgangspunktet for den prosess som fra 40 1933 munnet ut i en åpen reformistisk posisjon. Mens forskningen om arbeiderbevegelsen på 1930-tallet har utviklet fruktbare ansatser til en adekvat bestemmelse av DNAs og AFLs politiske karakter, har forskningen omkring DNA på 1920-tallet i overveiende grad sirklet rundt eller beveget seg i ytterkanten av problemet.35) Denne observasjon må lede over i spørsmålet om det er noe galt med de grunnleggende kategorier og be greper som er anvendt for å analysere DNA i dens radi kale fase. I hovedsak er denne analyse basert på begrepsmessige dikotomier som kommunisme/sosialdemo krati og revolusjonær/reformistisk. Når forskningen om DNA på 1930-tallet har vært mer framgangsrik enn den som har vært opptatt av den foregående fase, skyl des dette trolig at DNA og AFL på dette tidspunkt be veget seg i retning av en posisjon hvor disse begreper utgjør adekvate analytiske redskaper. De samme be greper har derimot en minimal verdi for analysen av DNA 1918—1933, fordi p a rtie t i dette tidsrom ikke h v er ken var klart kommunistisk/revolusjonært eller sosial demokratisk/ref ormistisk. Dersom denne hypotese er riktig må den fremste oppgave for framtidig forskning, ikke i første rekke bli å innvinne ny empiri om flere delaspekter, men å utvikle nye kategorier og begreper.

De tre historieteoretiske tendenser i forskningen om den norske arbeiderklassens og -bevegelsens historie. I den foregående framstilling er det konstatert at tid ligere forskning bare har ytet et fragmentarisk bidrag til løsningen av problemet om innholdet i og karakteren av radikalismen innen norsk arbeiderbevegelse. En hel hetlig bestemmelse av dens fundamentale politiske og ideologiske vesenstrekk må fortsatt betraktes som en uløst oppgave. Denne konstatering innebærer natur ligvis ikke at gyldigheten og fruktbarheten av Bulls problemstilling må avskrives. Sjøl om de positive ka rakteristika ved den norske arbeiderbevegelse er man gelfullt utforsket, står det fast at hovedstrømningen in nen norsk arbeiderbevegelse fra 1918 inntok en posi sjon som lå klart til venstre for de dominerende strøm- ninger i Danmark og Sverige. I begge disse land var den reformistiske dominans i arbeiderbevegelsen aldri truet, mens den ble brutt i Norge i 1918. Bulls teori til forklaring av arbeiderbevegelsens ulik- 41 artede utvikling i de skandinaviske land har derfor fort satt krav på interesse. Men siden det er uklarhet om konstituerende trekk ved det fenomen som skal for klares har det liten hensikt å diskutere den empiriske holdbarhet av de enkelte forklaringshypoteser. De seine re undersøkelser hvor deler av Bulls teori er gjort til gjenstand for empirisk prøving vil derfor heller ikke bli behandlet.36) Før det med noen grad av fruktbarhet kan gjøres nye framstøt for å løse problemet om forklarin gen på radikaliseringen/radikalismen innen norsk arbeiderbevegelse må det først foretas en mer presis tematisering av hva som skal forklares. Presentasjonen av Bulls teori vil derfor i første rekke ha et teoretisk og metodologisk siktemål. Hvilken historieteoretisk konsepsjon er det så som ligger til grunn for Bulls teori? Et karakteristisk trekk ved denne teori er at problemet om den særnorske ar beiderradikalisme er analysert innenfor rammen av et samfunnshistorisJc perspektiv. Dette betyr ikke at teo rien rommer et klart utpenslet samfunnsbegrep. Men at den konseptuelle ramme som teorien er fundert på tenderer i retning av en helhetlig oppfatning av sam funnet i den forstand at den fanger inn både økonom iske, sosiale, politiske og ideologiske strukturer. Det andre trekk som til en viss grad henger sammen med det første er den mangslungenhet og kompleksitet som preget analyseopplegget. Dette strekker seg fra utpregde makroproblem som sammenhengen mellom industrialiseringstempo og arbeiderklassens ideologi via det stats- vitenskapelige problem om betydningen av arbeiderpar- tiets integrasjon i det politiske system og til sosiolog iske og sosialpsykologiske problemer som familiens og enkeltpersoners betydning for utformingen av arbeider klassens og arbeiderbevegelsens ideologi. H vilkenstru ktu rinngår så teoriens momenter i? Dette spørsmål rommer to aspekter. Hvilke samfunnsnivåer opererer teorien med og hvilken oppfatning rommer den om arten av relasjoner mellom de ulike nivåer. Bulls analyseopplegg forutsetter — sjøl om den ikke er eksplisert — en treleddet problemstilling. Hvilke so sioøkonomiske forhold betinget at den norske arbeider klasse var mer radikal enn i de to andre land? Hva kan forklare at denne radikalisme på klassenivå fikk gjen nomslagskraft som den dominerende strømningpar i tiet? Fantes det ulikheter ved de politiske system som de tre partier opererte innenfor som kan bidra til å forklare deres ulike politiske ideologiske orientering? De hypoteser som ble lansert innenfor det første pro- 42 blem kan grupperes på to nivå, det økonomiske og det sosiale. De som har referanse til det økonomiske nivå omfattet tidspunktet for industrialiseringen, industrialiseringens tempo og art. Hovedtesen her var at industrialiseringen startet seinere, forløp i et hurtigere tempo og at den antok en større konsentrasjonsgrad i Norge enn i de to andre land (særlig jamført med Danmark). Konsekvensen av denne omforming av den økonomiske struktur på det sosiale plan ble beskrevet som følgende: «------, her er i løpet av en halv menneskealder skapt en ny industriarbeiderklasse, uten klasse- tradition, og disse nye arbeidermasserne staar overfor svære, kapitalsterke selskaper. De store fosseutbygningene har ført til at anlægsarbeiderne, folk som ikke er faglært og heller ikke stedbundet, som flytter fra anlæg til anlæg og som derfor er langt uavhængigere av hensyn til hus, hjem og familie enn de fleste andre arbeidere, spiller en stor rolle. Den pludselige oprykking av et gammelt bondesamfund, nydannelsen av industricentrer ved de elektriske kraftanlæggene har frembragt en arbeiderklasse aapnere for revolutionær tanke gang enn de ældre, langsommere voksende arbei- derklasserne i nabolandene.»37) De sentrale hypoteser i denne komplekse beskrivelse er følgende: (I) Den seine og hurtige industrialisering i Norge skapte en ny arbeiderklasse uten klassetradisjon. (II) Industrialiseringens art medførte at denne klasse i overveiende grad besto av ufaglærte arbeidere. (III) De store industribedrifter hadde en større radikaliserende effekt på arbeiderne enn de små. (IV) Svak inte grasjon i lokalsamfunn og familie som følge av stor geografisk mobilitet hadde en radikaliserende virkning. Summen av disse forhold frambrakte en arbeiderklasse som var langt mer åpen for revolusjonær ideologi enn arbeiderklassen i Danmark og Sverige. Som det framgår av sitatet ovenfor har begrepene som inngår i dette sett av hypoteser form av relativt vage bestemmelser. En empirisk etterprøving fordrer såleis en problematisering og presisering av teoriens nøkkelbegreper. Mens det i det første ledd i Bulls problemstilling er radikaliseringen avklassens ideologi som sto i sentrum, er det partiet som inntar den tilsvarende plass i de to andre ledd. Et sentralt moment til forklaring av hvor for opposisjonen i Norge klarte å erobre partiet innen fra, mens den i de to andre land brøt ut og dannet 43 nye venstresosialistiske partier, fant Bull i forskjeller ved partienes organisasjonsform og organisasjonsprak sis. I motsetning til de svenske og danske partier (og særlig det siste) var DNA preget av en desentralisert organisasjonsform og et utviklet organisasjonsdemo- krati. Denne påstand ble konkretisert i følgende tre forhold: Lokalpressen i Norge var kontrollert av de lokale partiforeninger mens den i Danmark var under lagt sentralledelsen. Det andre trekk var hyppighet i skiftet av lederskap versus kontinuitet. I Norge var det, i motsetning til de to andre land, en tradisjon med relativt stor grad av sirkulasjon i lederskapet. Og for det tredje pekte Bull på hyppigheten av landsmøtene hvor han understreket en praksis i DNA med årlige landsmøter etter 1918. Dette muliggjorde en nærmest kontinuerlig justering av partiets kurs etter de aktuelle ideologiske orienteringer i arbeiderklassen. Som forklaring på disse forskjeller hevdet Bull en hypotese om en sammenheng mellom organisasjonsform og geografiske forhold og mellom sentrums posisjon i forhold til periferien. Danmark, hvor avstandene var små og hovedstaden dominerende, oppviste den mest sentraliserte organisasjon. I det siste ledd i Bulls problem, som refererer seg til det politiske systems nivå, er det arbeiderpartienes grad av integrasjon indikert gjennom kompromisser og alli anser med borgerlige partier som er av interesse. Ho- vedtesen er her at DNA var mindre integrert i det po litiske system enn de to andre partiene. Grunnen til denne forskjell var at forfatningskampen i Norge i hovedsak var avsluttet før sosialdemokratiet trådte fram på den politiske arena. I Danmark og Sverige derimot, hvor demokratiseringsprosessen forløp mer langsomt, eksisterte det et interessefellesskap mellom arbeiderpar tiene og de liberale i kampen for forfatningens reformer. Et annet moment som ble anført som forklaring på DNAs manglende politiske integrasjon var Venstres dominerende posisjon på det parlamentariske plan. Si den Venstre i lange perioder hadde parlamentarisk flertall (Bull må her særlig ha tenkt på det betydnings fulle tidsrom 1913— 1918) var kom prom isser og allian ser en uaktuell politikk. I Danmark (og også i Sverige) derimot gav «stadige omgrupperinger av de borgerlige p a r tie n e------alslags kompromispolitik en frugtbar jo rd b u n n------, .» H vilkensamfunnsteori er det så som kommer til ut trykk i det ovenfor skisserte analyseopplegg? Eller mer presist hvilken konsepsjon rommer artikkelen om re- 44 lasjonen mellom de ulike samfunnsnivå? Det som i denne sammenheng er av størst interesse er hvordan forholdet mellom sosioøkonomiske endringsprosesser og politisk bevissthetsdannelse er oppfattet. Som det har framgått av den foregående presentasjon hviler Buls teori på en helhetskonsepsjon som inkorporerer trekk både ved økonomiske, sosiale og politiske formasjoner. Alle de momenter som er anført til forklaring av arbeiderpartienes ulike utvikling i Skandinavia inngår som nødvendige, men ikke tilstrekkelige ledd i en teo retisk totalitet. Denne tolkning impliserer en kompleks og formidlet relasjon mellom økonomi og ideologi. Dette innebærer igjen at de relevante strukturtrekk ved de to politiske nivå som teorien opererer med, organisa sjonsplan og statsplan, ikke kan avledesdirekte fra det økonomisk-sosiale nivå. Men at de er tillagt relativ en autonom i i den forstand at disse strukturtrekk kan øve både en forsterkende og modererende effekt overfor de ideologiske orienteringer på klasseplan som springer umiddelbart ut av den sosioøkonomiske endringsprosess. I sum kan såleis Bulls samfunnskonsepsjon utlegges som en vekselvirkning eller interaksjon mellom de ulike sam funnsstrukturene nivå med det økonomiske som det primære. Denne tolkning kan for det første støtte seg på klare implikasjoner i Bulls teori. Hverken den åpne og desentralistiske organisasjonsform eller den tidlige avslutning av forfatningskampen — som utgjør sen trale forklaringsfaktorer — kan direkte avledes fra de påpekte sosioøkonomiske forhold. Dessuten finnes det klare positive utsagn som peker i samme retning.38) Uavhengig av holdbarheten av de realhistoriske hypo teser i Bulls teori rommer den et allment paradigma for studiet av arbeiderbevegelsens historie. Dette para digma representerer en teoretisk grenseoppgang med klar front mot to historieteoretiske tendenser. For det første markerer det en klar avstand fra ulike varianter av avspeilingsteorier i den betydning at arbeiderbeve gelsens ideologi og politiske strukturtrekk blir oppfattet som enkle og uformidlede uttrykk for forhold i den økonomisk basis. En slik mekanisk — materialistisk eller udialektisk oppfatning av forholdet mellom øko nomiske og politisk/ideologiske strukturer finnes både innenfor en bestemt retning innen marxismen — i første rekke representert ved Nikolai Bukharin — 39) og i en del sosiologiske framstillinger.40) For det andre står Bulls paradigma i klar kontrast til en tendens i nyere forskning til å analysere arbeider bevegelsens ideologi uavhengig og løsrevet fra andre 45 strukturer i samfunnet. Herbert Tingstens klassiske stu die av det svenske sosialdemokratiets ideutvikling kan tjene som et illustrerende eksempel på denne posisjon.41) Begge disse historieteoretiske retninger karakteriseres såleis ved ensjølstendiggjøring av de ulike samfunns strukturene nivå i motsetning til en konsepsjon som betrakter samfunnet som et komplekst system av in- teragerende strukturer.42) Et annet teoretisk interessant trekk ved Bulls teori er sammenføyningen av strukturelle og konjunktureIle forklaringsmomenter. Et illustrerende ekseiftpel er her Bulls påvisning av hvordan krigssituasjonen hadde for skjellig innvirkning på de sosialdemokratiske partiers disposisjoner i spørsmålet om allianser med de liberale og dermed på graden av integrasjon i det politiske sys tem. Sverige var det eneste av de tre land hvor det var nødvendig for sosialdemokratene å inngå allianse med de liberale for å hindre at landet ble trukket inn i krigen. Bakgrunnen for denne alliansen fant Bull i landets geopolitiske posisjon (som «muliggjorde en ak tiv, halvveis selvstendig utenrikspolitikk») og i den «ade lige militærkasten i Sverige, med sine utprægede tyske sy m p a tie r,------.» Det teoretisk interessante er her a t situasjoner gripes ved strukturelle og ikke ved begivenhets-historiske termer. Et liknende resonnement om forholdet mellom struktur og situasjon ligger til grunn for analysen av forskjellen i prisnivået i Sverige og Norge på den ene side og Danmark på den andre side. (S. 11—12.) Et annet konjunkturmoment som Bull legger vekt på er de to retningers — reformistene og venstresosia- listene — praksis og taktiske disposisjoner overfor hver andre. I tillegg til de strukturelle forhold som betinget at radikalismen fikk gjennomslagskraft i partiet i Norge — partiets åpenhet — understrekes også betydningen av opposisjonens taktiske dyktighet kombinert med det reformistiske lederskapets uheldige taktiske disposisjo ner.43) Den foregående gjennomgåelse av Bulls teori har hatt et dobbelt siktemål. For det første å presentere de kon krete realhistoriske hypoteser til forklaring av forskjel len i arbeiderbevegelsens politiske utvikling i de skan dinaviske land. For det andre å trekke fram noen teo retiske og metodologiske aspekt av mer allmenn karak ter ved teorien. De konstituerende trekk ved den kon sepsjon som kommer til uttrykk i teorien er en ramme som fanger inn samfunnet som totalitet, en dialektisk oppfatning av forholdet mellom de formasjoner som 46 utgjorde denne totalitet og hvor det økonomiske nivå utgjorde den dominerende instans og oppfatningen av samfunnet som en sammensatt og kompleks formasjon — en oppfatning som griper det dynamiske forhold mellom strukturer, situasjoner og begivenheter. Summen av disse trekk, sammen med artikkelens kom parative perspektiv, gir den en unik plass i forsknin gen om den norske arbeiderklasses og den norske arbei derbevegelsens historie. Det er ovenfor argumentert for at Bulls artikkel ved siden av de realhistoriske hypoteser også rommer vik tige ansatser til en allmenn teoretisk konsepsjon om utforskningen av arbeiderklassens og arbeiderbevegel sens historie. Hvilken rolle har Bulls teori spilt i den seinere forskning og hvilke tolkninger er gjort av den? Så vidt det har vært mulig å registrere ble ikke Bulls artikkel kommentert fra faghistorisk hold i samtiden.44) Den første historiske framstilling som bærer preg av å ha mottatt ideer fra Bulls artikkel er Håkon Meyer, Den politiske arbeiderbevegelse i Norge fra 1931.45) I Meyers framstilling finnes hovedtrekkene ved det sys tem av hypoteser som Bull satte fram om sammen hengen mellom den sosioøkonomiske endringsprosess og den sterke arbeiderradikalisme i Norge. Meyer har ikke referanser til Bulls artikkel. Men den markante likhet som eksisterer mellom den ovenfornevnte del av Bulls teori og Meyers framstilling gjør at det må ansees utvil somt at det foreligger en direkte påvirkning.46) Meyers bok markerer det definitive gjennombrudd for Bulls hypotese om en sammenheng mellom sein og rask in dustrialisering og en særlig sterk grad av radikalisme innen norsk arbeiderbevegelse. I nesten samtlige seinere arbeider som har behandlet arbeiderbevegelsen i tids rom m et 1905—1923 h a r denne hypotese få tt k a ra k te r av en standardforklaring på de særegne politiske og ideologiske trekk ved arbeiderbevegelsen i dette tids rom .47) Før Stein Rokkan i 1960 rettet søkelyset mot Bulls artikkel48) var hypotesen om rask industrialisering som forklaring på radikaliseringen av norsk arbeiderbeve gelse, vanligvis ikke knyttet til Bulls navn.49) Det er derfor grunn til å anta at den seinere resepsjon av hy potesen i større grad bygget på Meyers framstilling enn på studium av Bulls artikkel. At Bulls artikkel ble trukket fram i lyset-f ra 1960 etter å ha vært neglisjert eller ukjent i nesten 40 år, har ikke resultert i noen prinsipiell endring av den tolk ning som Håkon Meyer ga av den i 1935. Tvert imot er 47 det en slående og karakteristisk likhet mellom den utleg ning Meyer ga av teorien og som seinere slo igjennom i litteraturen og den nyere tolkning som tok sin begyn nelse med Stein Rokkans artikkel av 1960. Det karak teristiske ved denne tolkning er en atomisering av Bulls helhetlige perspektiv. Bare en del av Bulls teori — hy potesen om en sammenheng mellom spesifikke sosio økonomiske strukturtrekk og arbeiderradikalisme — har fanget seinere forskeres interesse. Og mens denne hypo tese inngikk som et element (skjønt primært) i en kom pleks teoretisk helhet, er den i seinere framstillinger ryk ket ut av sin sammenheng. Og mens de faktorer som denne hypotese uthevet, opprinnelig bare var tillagt en primær rolle innenfor et omfattende system med en rek ke komplementære forklaringshypoteser, er de i seinere tolkninger opphøyet til de eneste faktorer av betydning og følgelig fått en avgjørende status.50) Den eneste kri tikk av denne atomisering av Bulls teori er framført av Berge Furre som i stedet betoner den helhetskonsepsjon som teorien uttrykker. Furre avgrenser seg imidlertid til å pointere omfanget av denne konsepsjon uten å reise spørsmålet om dens karakter, d.v.s. hvordan denne helhet var organisert. Teoriens momenter er opplistet uten pro blematisering av den teoretiske struktur som de inn gikk i.51) Gjennomgåelsen av tolkningene av Bulls teori og dens rolle i seinere forskning har påvist følgende to hoved trekk: Bare en del av Bulls teori — hypotesen om en sammenheng mellom den sosioøkonomiske endrings prosess i Norge fra 1905 og den sterke radikalisme innen arbeiderbevegelsen — har fått gjennomslagskraft i den seinere forskning. Den samfunnshistoriske konsepsjon som er nedfelt i teorien har ikke blitt drøftet eller understreket (med unntak av Berge Furre) i seinere framstillinger. Det paradigma som Bull utviklet har såleis ikke gitt bestemmende impulser til den seinere forskning i norsk arbeiderbevegelses historie. I den stadig mer omfattende forskning innen dette området siden slutten av 1950 åra, framtrer det to for skjellige orienteringslinjer, en sosialhistorisk og en po litisk begivenhetshistorisk. Utviklingen av et sosialhis torisk perspektiv innen dette forskningsfelt er knyttet til Edvard Bull, Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd. Undersøkelsen som er regionalt avgren set til tre industrimiljø i Østfold tar sikte på «å finne ut av i hvilken utstrekning «arbeiderklassen» (1870— 1914 O. B. F.) gikk over fra å væ re bare en sam ling m en nesker med noenlunde ens plasering på den sosiale rang 48 stigen til å være en «kollektiv gruppe» med bevisst sam hold».52) Innenfor denne overordnede målsetting trer to hovedproblemstillinger i forgrunnen: I hvilken ut strekning utgjorde arbeiderklassen innen dette området en enhet i den forstand at den hadde en noenlunde felles oppfatning av sin egen situasjon. Og i hvilken grad fantes det ideologiske forskjeller innen arbeider klassen i form av protesterende og aksepterende hold ninger med en derav foregående ulikhet i faglig og po litisk organisering. Det andre hovedproblem er hvilke forhold som kan forklare slike forskjeller. Sett i forhold til den dominerende tendens i seinere forskning representererArbeidermiljø — — —, både en særegen tematisk forankring og tilnærmingsmåte. Det tematiske tyngdepunkt ligger på forholdet mellom klasse- og organisasjonsplanet sentrert omkring tre problemstillinger: Arbeiderklassens sammensetning (ar beidernes klassemessige, sosiale og geografiske bak grunn), arbeidernes levestandard (kosthold, klær og boligforhold) og til slutt disse to faktorers innvirkning på bevissthetsutviklingen i arbeiderklassen og dens fag lige og politiske organisering. Av denne tematikk og problematikk følger med nødvendighet en overveiende strukturell tilnærmingsmåte. Dette innebærer at hoved vekten ligger på aspekter ved sosiale kategorier — grup per -institusjoner og mer omfattende formasjoner iste- det for enkeltpersoner. Og videre at analysen i større grad sikter mot å identifisere tendensielle utviklings trekk enn kortvarige tilstander som begivenheter og episoder.53) Denne skissemessige presentasjon av tema og analyse opplegg i Arbeidermiljø------, viser at sjøl om den ikke tar vare på alle trekk ved Edv. Bulls helhetlige samfunnskonsepsjon fra 1922, fører den videre sentrale elementer av denne. Begrepet sosialhistorie som er an vendt ovenfor for å betegne denne undersøkelsen er både flertydig og kontroversielt. Det er ikke mulig innenfor rammen av denne framstilling å drøfte de divergerende oppfatninger om sosialhistoriens bestem mende karakteristika.54) I den betydning begrepet er anvendt her konstitueres det både gjennom et bestemt emnemessig tyngdepunkt og en spesiell betraktnings måte.55) Dersom en går ut fra en skala hvor elite/ lederskap og masse markerer ytterpunktene på ulike strukturer og organisasjoner kan en si at mens den politiske historie er sentrert om de høyere strukturelle nivå er sosialhistorien konsentrert om de de lavere. De emneområder som ovenfor er trukket fram ved presen- arb.bevegelsens historie — 4 49 tasjo n avArbeidermiljø ------arbeiderklassens so siale sammensetning, dens levestandard og ideologi kan her tjene som illustrerende eksempler på en konkret sosialhistorisk tematikk. I sitt allmenne perspektiv vil sosialhistorien karakteriseres av en utpreget strukturell tilnærmingsmåte med vekt på tendensielle trekk ved ulike typer av sosiale formasjoner (klasser og grupper). Dette impliserer en klar avstand til den politiske histori ens tradisjonelt individualiserende tendens. At sosialhistoriens primære emneområde er lokalisert til de lavere strukturelle plan innebærer ikke at de politiske organisasjoner som hever seg over de sosiale klasser og grupper faller utenfor dets interessefelt.56) Men at studiet av ulike aspekter ved de forskjellige so siale formasjoner på masseplan utgjør utgangs- og orienteringspunkt i et sosialhistorisk perspektiv. I likehet med det samfunnshistoriske perspektiv Deni skandinaviske arbeiderbevægelse fra 1922 er det sosialhistoriske perspektiv i Arbeidermiljø------en re la tivt isolert historiografisk foreteelse innen det problem felt som her er under behandling. Det analyseopplegg som preger denne undersøkelsen har ikke fått gjen nomslagskraft i den seinere forskning. Derimot kan det registreres en rekke framstillinger innen den internasjo nale litteratur i de seinere år som oppviser klare likheter med dette analyseopplegg.57) I de siste 10—15 år har den politiske begivenhetshistoriske orientering fram stått som den dominerende tendens i forskningen om norsk arbeiderbevegelses historie (Langfeldt58), Maurseth, H. F. Dahl, Seim og Lorenz). De grunnleggende og karakteristiske fellestrekk ved de arbeider som plasserer seg innenfor denne tendens kan utlegges som følgende: For det første oppviser de en markant tematisk konsentrasjon om toppsjiktet i ar beiderbevegelsens organisasjoner. I særlig grad har par tiets lederskap stått i sentrum for interessen. For det andre kan det registreres en sterk interesse for indre motsetninger og konflikter mellom grupper og perso ner innen partiets ledelse.59) I den grad oppmerksom heten har vært rettet mot partiets ytre orientering og atferd overfor andre klasser, partier og statsapparatet60) er det gjennomgående sterkt avgrensede aspekter ved dets ideologi og taktikk som er gjort til gjenstand for analyse. Det metodologiske perspektiv som er anlagt innenfor denne retning karakteriseres for det fjerde av en individualiserende grunntendens. Situasjoner, be givenheter, handlinger og personer har en dominerende plass i analyseopplegget.61) 50 Det siste karakeristika som her skal framheves er at disse undersøkelser har en overveiende eksplorativ og orienterende karakter uten klart definert teoretisk ramme, overgripende problemstilling og eksplisitt for mulerte hypoteser som utgangspunkt slik tilfellet var innen de to øvrige retninger. Gjennom disse undersøkelser er det tilveiebrakt en inngående kunnskap om sentrale aspekt ved DNAs ideo logi og taktikk og om sentrale begivenheters forløp. Sær lig må Per Maurseths undersøkelse framheves som in nen sitt problemfelt — motsetningen og striden mellom de to retningene innen DNA 1921—1923 — h a r levert et grunnleggende arbeid. Imidlertid synes det som om forskningen innen denne tradisjon er i ferd med å uttappe sine muligheter. Videre forskning langs disse linjer vil kunne fylle en del tomme lakuner og innvinne ny kunnskap om avgrensede pro blemfelt, men ikke resultere i noen kvalitativ ny innsikt om arbeiderklassens og -bevegelsens historie. Grunnen til dette må søkes i de konstituerende trekk ved den teoretiske konsepsjon som ligger til grunn for disse undersøkelser. Mens et av de sentrale karakteristika ved Edv. Bulls teoretiske ramme fra 1922 var en helhetlig samfunnskonsepsjon, preges den politisk-begivenhetshistoriske retning av en gjennomgripendeatomistisk, tendens. Denne atomisme oppviser to hovedaspekt. For det første er toppsjiktet i arbeiderbevegelsens organi sasjoner løsrevet fra andre samfunnsstrukturene trekk. Interessen for partiets lederskap er ikke knyttet sam men med en analyse av de sentrale forutsetninger for dets funksjon som f. eks. arbeiderklassens sammenset ning og indre struktur, partiets rekruttering og dets organisasjonsstruktur. Og for det andre framtrer den atomistiske tendens ved en overbetoning av konjunk- turelle momenter (situasjoner, begivenheter, handlin ger og personer) i forhold til strukturelle og tendensielle utviklingstrekk. I denne atomistiske konsepsjon ligger denne retnin gens klare begrensning. Det er ovenfor hevdet at den primære oppgave i det videre arbeid for å avklare problemet om innholdet i og karakteren av den på ståtte radikalisme innen norsk arbeiderbevegelse er å utvikle nye begreper. Disse begreper må være av en slik art at de kan syntetisere den kunnskap og de delteorier som finnes om de ulike aspekt ved DNA til en sammen fattende teori om partiets politiske karakter. Løsningen av denne oppgave peker i retning av en overskridelse 51 av den atomistiske tilnærmingsmåte og mot nye pro blemformuleringer og et nytt teoretisk perspektiv. Sett i historisk perspektiv markerer de tre historieteoretiske retninger innen forskningen om arbeider klassens og -bevegelsens historie en interessant og ka rakteristisk utviklingstendens. Det samfunnshistoriske, det sosialhistoriske og det politisk begivenhetshistoriske perspektiver avtegner seg som suksessive faser i en utvikling mot stadig sterkere innsnevring av tema og teoretisk ramme.62) Og mens Edv. Bulls artikkel fra 1922 rommet et helt kompleks med teoretisk interessante problemstillinger og hypoteser har forskningen i ar beiderbevegelsens historie i de seinere år vært preget av en påfallende problem- og teorifattigdom. Denne utvikling har vært av en slik karakter at det er grunn til å tale om en teoretisk utarming av forskningen innen dette området. Det er i denne forbindelse karakteristisk at metodologiske spørsmål aldri har vært gjenstand for debatt og de realhistoriske undersøkelser bare unn taksvis gir plass for refleksjoner av denne art. Det vil sprenge rammen for denne framstilling å ta opp de samfunnsmessige og kunnskapssosiologiske betingelser for denne utvikling. Her skal det bare konstateres at de forskjellige perspektiv som har vært lagt på forsk ningen innen dette området i stor utstrekning reflek terer endringer i den dominerende historieteoretiske oppfatning innen det historiske forskningsmiljø. Edv. Bulls artikkel fra 1922 ble utformet på et tidspunkt hvor den historiske materialisme var retningsgivende for en stor del av historieforskningen i Norge. Edv. Bull spilte sjøl en sentral rolle i tillempningen og anvendel sen av den historieoppfatning på et norsk materiale.63) Det vesentlige ved den historiske materialisme i denne sammenheng er at den rommer både en historieteori (d.v.s. en teori om historiens inndeling i epoker og hvilke forhold som genererer historisk utvikling), en samfunnsteori (d.v.s. en teori om hvordan samfunnet er organisert og fungerer) og en vitenskapsteori. I etterkrigstiden har den dominerende teoretisk ut formede vitenskapsteori vært den kritiske empirisme i Ottar Dahls utforming. Den kritiske empirisme avgrenser seg til en allmenn historisk metodelære — en vitenskapsteori — og inne holder såleis bare ett av de tre ovenfornevnte elementer i den historiske materialisme. Utgangspunktet for denne metodelære er følgende historiebegrep: «Vi vil h e r------oppfatte «historie» og «historie forskning» som en samlebetegnelse for en rekke 52 spesialdisipliner som alle har det til felles at de behandler visse aspekter av menneskenes sosio- kulturelle liv, uten å kreve at disse skal søkes systematisk integrert. Denne tolerante synsmåte vil selvsagt heller ikke utelukke forsøk på en inte grerende historieforskning.»64) Syntetiserende tolkningsforsøk og omfattende teori dannelse får her status som en mulighet, men inngår ikke som nødvendige momenter i det kritisk empiristiske vitenskapsbegrep. Den omfattende teoridannelse (i noe uspesifisert betydning) blir riktignok framstilt som historieforskningens ultimate mål.65) Men det er grunn til å stille spørsmål om det er teoretisk og praktisk mulig å realisere denne målsetting innenfor den kritisk empiristiske konsepsjon. Denne konsepsjon framhever en tenkemåte som «primært går ut på å betrakte alle fenomener i forhold til den spesielle individuelle situa sjon hvor de fant sted»66) som karakteristisk for histo rieforskningen. Det historiebegrep som framtrer i dette utsagn er av utpreget atomistisk og partikulær art. Det er vanskelig å tenke seg hvordan dette begrep kan for enes med omfattende strukturelle teorier og samfunnet som helhet. Denne skissemessige behandling av noen hovedtrekk ved den kritiske empirisme67 viser en klar strukturlikhet mellom dennes vitenskapsteori og det teoretiske pers pektiv som er nedfelt i arbeidene innenfor den politisk begivenhetshistoriske retning. På bakgrunn av gjennomgåelsen av de tre historieteoretiske retninger skal det så til slutt gjøres noen refleksjoner omkring den videre utforskning av pro blemet om de politiske og ideologiske vesenstrekk ved DNA i tidsrom m et 1918— 1933. H ovedproblem et i Bulls analyse fra 1922 var hvorfor arbeiderbevegelsen i Norge var mer radikal eller revolusjonær enn i de øvrige skan dinaviske land. Sett i lys av ettertiden trenger denne problemstilling en reformulering og presisering. Spørs målet om hvorfor den reformistiske dominans ble brutt i DNA er fortsatt relevant. Men i tillegg må det tilføyes et viktig spørsmål. Hvorfor stoppet oppbruddet fra reform ism en opp i årene 1920— 1923 u ten a t det ble utviklet et klart revolusjonært alternativ. Denne pro blemstilling som retter søkelyset motbegrensningene ved radikalismen innen norsk arbeiderbevegelse bunner i en opp fatn in g om a t DNA i hele tidsrom m et 1918— 1933 må bestemmes som et sentristisk parti. Dette innebærer at partiet ikke oppviser de sentrale og konstituerende trekk hverken ved revolusjonære eller reformistiske par- 53 tier, men at partiet inntok en mellomposisjon i spen ningsfeltet mellom en revolusjonær og en reformistisk strategi og taktikk. Denne tese åpner for to nye problem. Hva utgjorde de allmenne politiske og ideologiske vesenstrekk ved denne sentristiske posisjon? Og hvilke faser inngikk i den utviklingsprosess som startet med oppbruddet fra reformismen i 1918 og sluttet med partiets definitive tilslutning til en reformistisk strategi og taktikk i 1933? En analyse av dette problem må særlig konsentreres om å identifisere og å forklare svingningene i partiets kurs mellom reformisme og en revolusjonær politikk, mellom sosialdemokrati og kommunisme. For å gjennomføre en adekvat analyse av disse problem er det nødvendig å anlegge et komparativt perspektiv. Ved å trekke inn andre sentristiske grupperinger og partier vil det bli mulig å avgjøre hvilke trekk ved DNA i perioden som føyer seg inn i en allmenn internasjonal tendens og hvilke som er av en mer særegen karakter og såleis må forklares utifra spesifikke norske forhold. Dersom det viser seg mulig å foreta en fruktbar teo retisk utarbeiding av tesen om at DNA var et sentristisk parti i denne perioden og at den kan empirisk begrun nes, oppstår et nytt problem. Hva var forutsetningene for at sentrismen utgjorde den dominerende politiske strømning innen norsk arbeiderbevegelse i tidsrommet 1918—1933 mens den innen den internasjonale arbeider bevegelse var både et temporært og marginalt fenomen? Det overordnede perspektiv for analysen av disse problemer må knytte an til og videreutvikle Edv. Bulls samfunnshistoriske konsepsjon. I denne sammenheng er det særlig tre aspekt ved denne konsepsjon som er av interesse. For det første at rammen for studiet av arbeiderklassen og -bevegelsen må omfatte samfunnet som totalitet. For det andre den dialektiske oppfatning av forholdet mellom samfunnets økonomiske, sosiale, politiske og ideologiske strukturer. Og for det tredje den ovenfornevnte treleddede problemstruktur som danner utgangspunktet for Bulls analyse. I arbeidet med å videreutvikle det samfunnshistoriske perspektiv trer to oppgaver i forgrunnen. For det første er det nødvendig å formidle mellom de tre historieteoretiske retninger, d.v.s. å bestemme de to øvrige retningers rolle i forhold til den som er valgt som ut gangspunkt. Den sosialhistoriske retning slik den ma nifesterer seg i «Arbeidermiljø» kan betraktes som en konkretisering og videreutvikling av et sentralt problem felt innen den samfunnshistoriske konsepsjon, nemlig 54 forholdet mellom industrialisering, arbeiderklassens struktur og dens bevissthetsutvikling og organisering. Det er såleis ingen prinsipiell motsetning mellom de to retninger i valg av problemstilling og analyseopplegg. Forskjellen innskrenker seg til at den ene har et mer omfattende perspektiv enn den andre. Den sosialhistoriske problematikk kan uten prinsipielle endringer ut bygges til en mer helhetlig konsepsjon. Mellom den samfunnshistoriske og den politisk begivenhetshistoriske retning er det derimot, som det er påvist ovenfor, en dyptgående historieteoretisk motset ning. Når det ovenfor er hevdet at den sistnevnte ret ning må overskrides, trenger dette synspunkt en kva lifisering. Det er det snevre atomistiske perspektiv som preger disse undersøkelsene som må oppgis. Dette inne bærer at de data, hypoteser og teorier som finnes i disse arbeider må settes inn i en ny og utvidet problem- sammenheng. Den andre oppgaven består i å trekke inn og bearbeide innsikter, problemstillinger, begreper og teorier, fra den omfattende internasjonale forskning. I løpet av de seinere år er det publisert en rekke interessante og viktige arbeider både av realhistorisk og mer teoretisk karakter. Forutenom de ovenfornevnte sosialhistoriske arbeider kan nevnes: E. J. Hobsbawm, Labouring Men (London 1964, 1974), Gesellschaftsstrukturen Heraus- gegeben von Klaus Meschkat und Oskar Negt (Frankfurt am Main 1973) og Frank Deppe, Das Bewusstsein der Arbeiter (Koln 1971). Videre kan nevnes følgende serier: Gesellschaft. Beitråge zur Marxschen Theorie, bd. I—IV. (Frankfurt am Main 1974—1975), Sozialwissenschaften. (Fischer Athenaum Taschenbiicher Frankfurt am Main) og Projekt Klassenanalyse. (Verlag fur das Studium der Arbeiterbewegung. Westberlin). Innenfor de to siste serier er det publisert et stort antall undersøkelser som er av interesse i denne sammenheng. En systematisk gjennomgåelse av disse arbeider med et metodisk siktemål vil kunne gi vesentlige bidrag til en videreutvikling av det samfunnshistoriske perspektiv for studie av den norske arbeiderklassens og -bevegel sens historie. Dette vil bli den sentrale oppgave i en seinere framstilling.

55 NOTER

*) Artikkelen ble publisert i bind 10 i ovenfornevnte serie i Leip zig i 1922, s. 329—361. Artikkelen ble seinere utgitt som egen publikasjon på norsk under tittelenDen skandinaviske arbei derbevegelse 1914— 1920 (Kra. 1922). Archiv fiir die Geschichte des Sozialismus und der Arbeiter- bewegung var et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift for so sialistisk teori og arbeiderbevegelsens historie som ble utgitt av Carl Griinberg i årene 1911—1930. Tidsskriftets internasjonale profil ble manifestert både gjennom perspektiv, tema og en medarbeiderstab fra en rekke land. Av de mest kjente bidrags yterne kan nevnes Franz Mehring, Eduard Bernstein, Max Netlau, Robert Michels, Max Adler, Grigorij Zinowjew, Karl Kautsky, Karl Korsch, Georg Lukacs, og Halvdan Koht. Det emnemessige tyngdepunkt i tidsskriftet lå på konkrete analyser av framveksten og utviklingen av arbeiderbevegelsen i de forskjellige land. Ved siden av de mer historiske analyser rommer også tidsskriftet en rekke teoretiske arbeider hvorav Karl Korsch’ Marxismus und Philosophie (Bd. XI, 1925) (Pax 302) trolig er det mest kjente. Tidsskriftet inneholder dessuten dokumenter, anmeldelser og biografier. Edv. Bull var medarbeider allerede fra første nummer i 1911 hvor han hadde to bokmeldinger. Det første større arbeid av Bull kom i 1913; Die Soziahstische Bewegung in Norwegen (Bd. III, s. 438—462). Denne artikkel var en ovesrikt over norsk arbeiderbevegelse fra Thrane-bevegelsen til ca. 1912. Archiv fiir die Geschichte des Sosialismus und der Arbeiter- bewegung er utgitt i reprintutgave av Akademische Druck- und Verlagsanstalt, Graz 1964—1966. Videre er det i 1973 utgitt et indeksbind med navn- og saksregister for alle 15 bindene 1911—1930 og en biografi over utgiveren Carl Griinberg. 2) Ibid. s. 3. S. 3 i dette bind. 3) «Det norske arbeiderpartis politik bygger paa raadssystemet, proletariatets diktatur og revolusjonær masseaktion.» Ibid, s. 31. S. 25 i dette bind. 4) D N A Beretning 1919, s. 57— 58. 5) Jens A rup Seip, Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays (Oslo 1963), s. 20. 5a) For å skille Bull d.e. fra Bull d.y. er fornavnet til førstnevnte forkortet til Edv., mens sistnevnte er skrevet fullt ut. 6) E dvard Bull,Norsk Fagbevegelse (Oslo 1968), s. 90. 7) Trygve Bull,Mot Dag og Erling Falk (Oslo 1955, 1968), s. 59. Walter Galenson hevder samme synspunkt når han tillegger DNA «an extreme, radical ideology, matched by few others in Europe.» Walter Galenson (ed.),Comparative labor move- m ents (New Y ork 1952, 1968), s. 149. 8) William M. Lafferty, Economic Development and the Response of Labor m Scandinavia. A Multi-Level Analysis (Oslo 1971), s. 182— 184. 9) «DNA var fra 1918 et revolusjonært parti, og det hadde opp slutning fra størstedelen av arbeiderklassen. Det var et bra utgangspunkt.» Inger Bjørnhaug,1923 — Tranmel eller NKP, 56 i: Røde Fane. Tidsskrift for kommunistisk teori og debatt, nr. 6 — 1973, s. 6. Det eneste belegg for denne karakteristikk er et sitat fra taktikkvedtaket i 1918. 1J) Hans Fredrik Dahl, Norge mellom krigene. Det norske samfunn i krise og konflikt 1918— 1940 (Oslo 1971), s. 52. 12) Håkon Meyer, Den politiske arbeiderbevegelse i Norge (Oslo 1935), s. 189. 13) Arvid G. Hansen,Fagopposisjonen av 1911. Dens årsaker, ut vikling og resultater (Trondhjem 1926), s. 56—59. 14) Arvid G. Hansen analyserte taktikkvedtaket som «et ideologisk blandingsprodukt av syndikalisme og venstresosialisme», ibid., s. 58. Jfr. også samme, Fra Lassalle til Lenin. En historik over den norske arbeiderbevegelse og Norges kommunistiske parti (Oslo 1929), s. 30 ff. 15) Berge Furre, Norsk historie 1905— 1940 (Oslo 1971), Einhart , Lorenz, Arbeiderbevegelsens historie 1789— 1930. En innføring. Norsk sosialisme i internasjonalt perspektiv. 1. (Oslo del 1972) og Lafferty, op.cit. 16) Berge Furre, op.cit., s. 156. Jfr. også s. 116 ff og s. 208. 17) «Det var uklårt kvar den nye retning stod i mange spørs m ål, ...» , ibid., s. 116 f. le) Denne oppfatning deles av Lafferty: «In sum, Norway’s radicalism was primarily rhetorical and successful for the internal takeover of the party but unsuccessful (or at least dysfunctional) for party-directed social action after 1918.» Op.cit., s. 187. Lafferty begrunner denne slutningen med at «it is almost im possible to find examples of party action after 1919 (...) w hich resulted from or were based on the party rhetoric.» Ibid. 19) Påstanden om at DNA etter 1918 ikke maktet å utforme en revolusjonær strategi har fått tilslutning av Einhart Lorenz: «den nye retning (hadde) ikke gjort seg tanker om hvordan makten skulle kunne overtas. Mens bolsjevikene hadde utviklet en revolusjonsstrategi, hadde en i Norge ikke drøftet slike spørsmål:» Lorenz, op.cit., s. 153. 20) Berge Furre, op.cit., s. 189 f. Jfr. også s. 268. 21) Denne inkonsistens er tidligere påpekt av Rolf Danielsen i anmeldelsen av Berge Furres bok i Historisk tidsskrift bd. 52 (Oslo 1973)), s. 357— 358. 22) «Var Arbeiderpartiet noen gang virkelig revolusjonært?» — «Jeg vil egentlig ikke si det. Partiet hadde ingen utviklet revolu sjonsstrategi. Det fantes klare revolusjonære elementer, men på grunn av partioppbygningen kunne det aldri bli et rent revolu sjonært parti. Jeg tenker her på at Arbeiderpartiet var et masse parti. Vi vet fra historiske erfaringer at det er vanskelig for et slikt parti å være revolusjonært. Man må ha et helt annet teoretisk og organisatorisk utgangspunkt. Når man går gjennom diskusjonene innen Arbeiderpartiet i 1918, 1920 og 1921, ser man at det aldri ble utviklet noen revolusjonær teori eller basis.» Intervju med Einhart Lorenz i Arbeiderbladet Nr. 243 — 1972 i anledning publiseringen av første bind av hans over- siktsverk over arbeiderbevegelsens historie. 23) «Den striden som førte til at arbeiderpartiet trådte ut av Komintern, dreide seg egentlig ikke om grunnleggende prin sipper. Ennå lenge etter bruddet holdt partiet fast ved at det 57 var et revolusjonært, kommunistisk parti, og det holdt fast ved teorien om proletariatets diktatur . . . Striden gjaldt i virkelig heten bare om den revolusjonære klassekampen i Norge skulle ledes av det norske parti eller av eksekutivkomiteen i Moskva.» Edv. Bull, Arbeiderklassen i norsk historie, s. 288. Tilsvarende synspunkter er videre hevdet i følgende fram stillinger: Edv. Bull,Norsk Fagbevegelse, s. 100, 104 (det er her foretatt en viss modifisering av ovennevnte synspunkt); Ivar Arne Roset, Det norske Arbeiderparti og Hornsruds re gjeringsdannelse i 1928 (Oslo 1964), s. 37; Chr. A. R. Christen sen, op.cit., s. 161, og Wilhelm Keilhau, Det norske folks liv og historie i vår egen tid (Oslo 1938), s. 406. 24) Uttalelsene fra Venstrekommunistisk Ungdomsfylkings første landsmøte i årsskiftet 1923/24. Gjengitt etter Håkon Meyer, op.cit., s. 225. Den samme oppfatning fins også i svar fra DNAs sentralstyre 5.4.1924 på NKPs forslag om enhetsfront ved stortingsvalget: «Den revolusjonære linje som det store flertall av de klassebevisste arbeidere i Norge har sluttet seg til er i sine hovedtrekk den samme som Den 3. Internationale har trukket op». DNA Beretning 1924. 25) «Landsmøtet 1933 (var) et avgjørende vendepunkt. Fra da av gikk Arbeiderpartiet ut i det norske terrenget.» Roset, op.cit., s. 111. Edvard Bull hevder videre: «Det nye arbeidsprogram met betydde en prinsipiell nyorientering. . . . Tanken var nå at Arbeiderpartiet skulle bruke sin innflytelse i Stortinget til å begynne å bygge sosialismen innenfor det borgerlige samfunn. Gradvis skulle kapitalismen omdannes til sosialisme, uten noen brå overgang og uten noen revolusjonær maktkamp.» Edvard Bull, Arbeiderklassen i norsk historie, s. 322. Jfr. også samme, Norsk Fagbevegelse, s. 105. 26) Edv. Bull, Arbeiderklassen i norsk historie, s. 315— 316. Senere har Bull modifisert dette synspunkt noe ved å hevde at det kan registreres «tegn til forandring i den revolusjonære holdning — — — alt i 1920 årene.» Norsk fagbevegelse, s. 104. D e bær ende trekk ved den tidligere tese, påstanden om at partiets revolusjonære profil forble uendret i 1920 årene og om en brå og gjennomgripende kursendring i begynnelsen av 1930 årene, synes imidlertid å være opprettholdt. I hovedsak den samme oppfatning om DNAs karakter og utvikling etter 1923 finnes også i et nylig publisert arbeid av Jorunn Bjørgum. Jorunn Bjørgum, Christer Bogefeldt och Jorma Kalela, Krisen og ar beiderbevegelsen, i:Kriser og krisepolitik i Norden under mel- lankrigstiden, s. 272, 274, 276 og 283. 27) Maurseth, op.cit., s. 172 f. 28) «Det er lite som bind Tranmæl og Lenin saman. Dei tenkte i heilt ulike baner», Berge Furre, op.cit., s. 162. Se også s. 158 ff. For Lorenz’ oppfatning, se op.cit., s. 131 ff. 29) Odd-Bjørn Fure,Ideologiske hovedtendenser innen norsk, svensk og tysk arbeiderbevegelse (Bergen 1971, stensil), s. 29. 30) Egil Ertresvaag, Mellom Moskva og London. Det norske Arbei derparti og de internasjonale forbindelser — 19231927. U tr. H o vedfagsoppgave i historie (Bergen 1972), s. 164. 31) Hans Fredrik Dahl, op.cit., s. 62. 32) «I 1930 skjedde det noe merkelig: partiet brøt sin jevne sosial- 58 demokratiske utvikling og reiste en antiparlamentarisk, revolu sjonær fane på ny. Det skjedde på landsmøtet det året, og det som ble gjort, var at partiprogrammet ble renset for formulerin ger som kunne tyde på at partiet ville bygge sosialismen på basis av et folkeflertall i N orge . ------Vi vet ikke hva parti ledelsen tenkte. Men vi vet at de revolusjonære og antiparlamen- tariske prinsipper som ble knesatt på landsmøtet i 1930, fikk kort levetid. I høyden dreide det seg om en måned eller to.» Ibid. s. 63, 66. (Uth. H.F.D.) Jardar Seims tolkning går i samme retning: «partiet kom ikke med noe utspill i den første tida etter valget som kunne gi grunnlag for å tro at partiet nå ville satse sterkere på en revolusjonær og klassebevisst politikk, som antydet i program met.» Jardar Seim, Hvordan Hovedavtalen av 1935 ble til. (Oslo 1972) s. 46. Jfr. også s. 121 og 173. 33) Hans Fredrik Dahl, Fra klassekamp til nasjonal samling. (Oslo 1969) s. 55 ff. 34) G unnar O usland,Fagorganisasjonen i Norge, bd. 2. De store kampåra 1921— 1931 (Oslo 1949), s. 236. 35) Dette gjelder selvfølgelig ikke for Per Maurseth som ikke gir noen sammenfattende karakterisering av DNA, men innskrenker seg til mer avgrensede problemfelt. 36) Laffertys omfattende arbeider om betingelsene for de ulike typer av «labor response» og som har Bulls teori som endel av det teoretiske utgangspunktet, vil bli inngående drøftet i et senere nummer av tidsskriftet. 37) Edv. Bull,Den skandinaviske arbeiderbevegelse 1914— 1920, s. 4. S. 4 i dette bind. 38) Jfr. f. eks. følgende utsagn: «Den naturlige økonomiske situation blev imidlertid i nogen grad modificert ved den forskjellige utenrikspolitik de tre landene førte», (s. 13) «Ut fra de politiske forhold i sit eget land blev saaledes det svenske socialdemokratiet drevet til en ententevenlig, det danske til en tyskvenlig politik.» (s. 14) Jfr. også s. 26. 3*) «The economic structure of society — — — determines its state and political structure.------This structure is a precise re- flection of the conditions in production.» Nikolai Bukharin, Historical Materialism. A System of Sociology. (University of Michigan 1969) s. 151—152. Boken ble første gang utgitt i Russland i 1921 og ble brukt til skoleringsarbeide på de høyere nivå i kommunistpartiet. Den klassiske kritikk av dette arbeidet fra marxistisk hold ble levert av Antonio Gramsci, Critical notes on an attempt at popular sociology, i Antonio Gramsci,Selections from the prison notebooks (London/New York 1971, 1973) s. 419 ff. •“) Se f. eks. K arl M annheim,Ideologie und Utopie (Frankfurt am Main 1969) s. 27 ff. og Th. Geiger, Arbeiten zur Soziologie. (Neuwied 1962) s. 250. 41) Herbert Tingsten,Den svenska socialdemokratins ideutveckling. Bd. I—II (Stockholm 1967). Verket ble første gang publisert i 1941. For en marxistisk kritikk av Tingstens historieteoretiske konsepsjon se Seppo H entilå,Or saker til reformismens genom- brott i svensk socialdemokrati, i: Arkiv for studier i arbetar- rorelsens historia Nr. 5 (Lund 1974). 59 42) For en teoretisk kritikk av disse to konsepsjoner se Margarete Tjaden-Steinhauer, Gesellschaftstheoretische Aspekte der Bcwusst- seinsanalyse, i Dirk Hiilst, Karl Flermann Tjaden, Margarete Tjaden-Steinhauer, Metbodenfragen der Gesellschaftsanalyse (Frankfurt am Main 1973) s. 74 ff. 43) Bull la særlig stor vekt på avblåsningen av dyrtidsaksjonen i 1917: «Dermed var i virkeligheten oppositionens seir i partiet givet. Fra denne opgivelsen av aa sætte noget inn paa sine egne krav kan man datere arbeidernes stigende mistillid til sine le dere.» s. 31, s. 25 i dette bind. 44) I litteraturlisten til artikkelen om arbeiderbevegelsens historie 1 Arbeidernes leksikon ble Bulls artikkel plassert i kategorien «Mindre skrifter, nu til dels foreldet.»Arbeidernes leksikon bd. V s. 711. 45) Den første utgaven kom i 1931. Referansene i dette arbeidet er til 1935-utgaven. 46) M eyer op. cit. s. 154 ff. 47) En oversikt over de framstillinger som har sluttet seg til denne forklaringshypotese finnes i Asbjørn Bjørnset,Sammenheng mel lom industrialiseringstempo og radikaliseringf (Utr. hovedfags oppgave i hist. Bergen 1968) s. 12 ff. 4B) Stein Rokkan and Henry Valen, Parties, Elections and Political Behaviour in the Northern Countries. A Review of Recent Research, i: Otto Stammer (Hrsg.) Politische Forschung. (Koln 1960) s. 110. 49) Unntaket er Trygve Bull som nevner den norske utgaven i en fotnote, op. cit. s. 302. 50) Denne tolkning har fått sin klareste utforming i ovenfornevnte artikkel av Stein Rokkan og Henry Valen: «He focused on one central «macro» variable: The suddenness of the changes brought about by industrialization. He developed a general proposition. . . .: the slower the growth of industry and the more of its labour force that can be recruited from already established urban communities, the less leftist the reaction of the workers and the less radical their party, the more sudden the growth of indu stry and the more of its labour force has to be recruited from agriculture and fisheries, the more leftist the workers and the more revolutionary their party.» Op. cit. s. 110. William Lafferty er klar over kompleksiteten i Bulls artikkel men avgrenser interessen til forholdet mellom industrialisering og arbeiderbevegelsens ideologi med henvisning til den tradi sjonelle tolkning: «We are interested here only in the major proposition which was that dealing with the variables of indu strialization and labor ideology. The work contains several other postulates of a historical, economic or sociological nature but these are seen as subsidiary to the major hypothesis and have not, in general, been followed up by subsequent theorists.» William M. Lafferty, Industrialization and labor radicalism. A Multilevel, Ecologically-based Approach. (Oslo 1969) s. 1. Asbjørn Bjørnset legger den samme tolkning av teorien til grunn for sin empiriske analyse av sammenhengen mellom industrialiseringstempo og oppslutning om DNA og NSA ved stor tingsvalget i 1921. Bjørnset antyder imidlertid at en analyse som omfatter teoriens øvrige momenter vil kunne endre de 60 konklusjoner som framkom i hans undersøkelse, op. cit. s. 31, 60. 31) Berge Furre, op. cit. s. 120—122. 52) Edv. Bull (d.y.),Arbeidermiljø under det industrielle gjennom brudd. (Oslo 1958, 1972) s. 5. 53) «Det er oppgaven å finne ut av hva som var alminnelig — og hva som bare var enestående. De trekk som er karakteristiske for en hel gruppe av mennesker, blirvesentlige, mens de indi viduelle merkverdighetene får liten interesse.» Ibid. s. 3. (Uth. E.B.) 54) En inngående presentasjon og diskusjon av begrepet slik det er anvendt innen de ulike retninger og tradisjoner finnes i Wolfgang Mommsen, Sozialgeschichte i: Fischer Lexikon: Geschichte (F rank furt am Main 1961, 1970) s. 313 ff. 55) I en annen oppfatning av sosialhistorien tillegges den ikke noe bestemt emneområde, men knyttes til et overordnet perspektiv som søker å syntetisere data og teorier fra historieforskningens spesialdisipliner: Its (sosialhistoriens) aim to day is the ambitious one of writing history of society. Ideally, it ought therefore to embrace and co-ordinate the numerous historical specialesmes, since all are relevant to its task.» E. J. Hobsbawn i innledningen til serien The History of British Society, i Noreen Branson and Margot Heinemann,Britain in the Nineteen Thirties. (Bungay 1971, 1973) s. 7. 56) En slik avgrensing ble foretatt i G. M. Trevelyans kjente defi nisjon fra 1942 hvor sosialhistorien ble utlagt som «the history of a people with the politics left out.» G. M. Trevelyan,English Social History. A Survey of Six Centuries Chaucers to Queen Victoria (London 1942, 1972) s. 9. 57) Se f. eks. Edvard P. Thompson, The Making of the English Worleing Class. (Middelsex 1963, 1974), ovenfornevnte framstil ling av Noreen Branson og Margot Heinemann og Michael Vester, Die Entstehung des Proletariats als Lernprozess. Zur Soziologie und Geschichte der Arbeiterbewegung. (Frankfurt am Main 1970, 1972.) Av pågående undersøkelser innenfor denne tra disjon må i første rekke nevnes det svenske prosjekt om fram veksten av industriarbeiderklassen i Stockholm. Se Jane Ceder- qvist, Uno Gustafson och Sven Sperlings,Industriarbetarklas- sens uppkomst: Stockholms arbetare 1850— 1914. Et forsknings program. Stensil. Sjøl om det finnes forskjeller i begrepsbruk og metode er det en klar strukturlikhet i det overerdnede perspektiv som er anlagt i disse undersøkelser ogArbeidermiljø — — — . 58) Knut Langfeldt,Moskva-tesene i norsk politikk. (Oslo 1961). 58) Jfr. f. eks. Per Maurseths oppsummering av undersøkelsens ho vedtema: «Vår hovedlinje har vært å fremstille striden som den utfoldet seg i bevegelsens ledende sjikt.» Op. cit. s. 183. 60) Jardar Seims avhandling avviker her fra denne tendens til pri oritering av indre motsetninger og konflikter på topplanet i arbeiderbevegelsen. Sjøl om dette også inngår som en del av undersøkelsen er hans primære interessefelt relasjonene mellom LO (og DNA), NAF og staten i den prosess som førte fram til Hovedavtalen av 1935. 61) I Per Maurseths undersøkelse brytes denne tendens med innslag av generelle sosiologiske teorier som kaster lys over strukturelle 61 problemer som gruppeintegrasjon, maktforhold etc. Det krono logiske begivenhetshistoriske perspektiv utgjør allikevel det do minerende trekk ved undersøkelsen. C2) Narve Bjørgo har påvist den samme utviklingstendens innenfor norsk middelalderforskning: «Det er den intensive boring på relativt snevre emnefelt som har vore karakteristisk for norsk mellomalderforskning i 1960-åra. Samtidig har dei omfattande, teoretisk bestemte heilskapsoppfatningar om samfunn og sam funnsutvikling vore på retur, og stort sett berre spela ei rolle i historiografisk og historieteoretisk debatt.» Narve Bjørgo, N orsk høgmellomalder f orskning i 1960-åra i: Nytt fra norsk middelalder II. Norsk Lektorlags faglig—pedagogiske skrifter nr. 10. (Oslo 1970) s. 60. ,!J) Jfr- Ottar Dahl. Historisk materialisme. Historieoppfatningen hos Edvard Bull og Halvdan Koht. (Oslo 1953, 1974.) 64) O tta r D ahl, Grunntrekk i historieforskningens metodelære (Oslo 1967) s. 17. 65) Ibid., s. 13, 85. w) Ibid. s. 132. Jfr. også ibid. s. 83: «Det følger av det som er sagt i kapitlet om de historiske problemers egenart, at histor iske teorier i egentlig forstand er av singulær ellerpartikulæ r art, knyttet til enkeltfenomener eller begrensede grupper av fenomener og bestemt til individuelle rom — tidspunkter eller — områder». (Uth. O. D.) 66a) Jfr. Berge Furre, H istorie o'g objektivitet. Pedagogisk periferi — noen sentrale problemer. (Oslo 1973) s. 44—54. 67) Det må sterkt understrekes at det ikke her har vært meningen å foreta noen sammenfattende karakterisering av den kritiske empirisme. Hensikten har vært å trekke fram de aspekter som er av relevans for den historieteoretiske utvikling i forskningen om arbeiderbevegelsens historie.