Synspunkter Og Historieteoretiske Tendenser I Forskningen Om Den
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1976 Odd-Bjørn Fure Synspunkter og historieteo- retiske tendenser i forskningen om den norske arbeiderklasse og -bevegelse i den radikale fase 1918-1933 En historiografisk skisse til belysning av -problemet om innholdet i og karakteren av radikalismen innen norsk arbeiderbevegelse 1918—1933. Mens den skandinaviske arbeiderbevegelse i hovedtrekk oppviste den samme ideologi og praksis fram til 1918, inntar norsk arbeiderbevegelse en særegen posisjon i årene 1918— 1933. Både i D anm ark og i Sverige foreble den reformistiske dominans urokket både i parti og fagorganisasjon. I Norge ble derimot reformismen ned kjempet som dominerende retning både i partiet (1918) og i fagorganisasjonen 1920). Hvilket innhold og hvil ken karakter hadde radikalismen innen DNA i tids rom m et 1918— 1933? I den følgende fram stillin g er først dette spørsmål søkt utredet gjennom en historio grafisk analyse av tidligere forskning innen dette pro blemfelt. Deretter er de ulike historieteoretiske retnin ger innen forskningen om arbeiderklassen og -beve gelsen tatt opp til diskusjon. Målsettingen for denne del av arbeidet er sterkt begrenset. Det er ikke meningen å lansere en fullt utformet teoretisk ramme eller et forsk ningsprogram for den videre forskning av det problem som er formulert ovenfor. Hensikten er snarere gjen nom analysen av tidligere framstillinger å tilveiebringe et grunnlag for å utvikle et fruktbart teoretisk pers pektiv for den videre forskning. Anstøtet til forskningen i problemet vedrørende DNAs særegne utvikling ble gitt allerede i begynnelsen av 1922 av Edv. Bull i Die Entwicklung der Arbeiterbeweg- ung in den drei skandinavischen Landern 1914— 1920 i Archiv fiir die Geschichte des Sozialismus und der Ar- beiterbewegung.1) Det overgripende problem i Bulls ar- 29 tikkel var hvorfor norsk arbeiderbevegelse var mer radikal eller mer revolusjonær enn de øvrige skandi naviske land. Utgangspunktet for Bulls problem var en konstatering av venstresosialismens forskjellige po sisjoner i de tre land. «I Danmark er den ret betydningsløs — de smaa venstresocialistiske grupper og partier har ingen synderlig indflydelse — i Norge er det høiresocia- lismen som er fordømt til relativ maktesløshet — Sverige endelig indtar en mellemstilling, idet det her er foregaat en virkelig partisplittelse, hvorved venstresocialistene vistnok er det svakeste av de to socialistiske partiene, men dog langtfra betyd ningsløst.»2) De sentrale og polare begreper er her venstresosia lisme og høyresosialisme. Styrkeforholdet mellom disse to retninger ble brukt til å karakterisere arbeiderbeve gelsen i de to land. Siden venstresosialismens numeriske posisjon er brukt som indikasjon på den ulike grad av radikalisme, ligger det implisitt at den ble antatt å være av noenlunde samme karakter i de tre land. Det er bemerkelsesverdig at Bulls teori til forklaring av den antatt sterke radikalisme innen norsk arbei derbevegelse — en teori som senere har inntatt en sen tral plass i norsk og internasjonal forskning innen dette problemfelt — bare i beskjeden grad problematiserte denne radikalismens innhold og karakter. Hva var det så som etter Bulls oppfatning kjennetegnet og karak teriserte venstresosialismen i Norge? De momenter som Bull fremhevet for å karakterisere den norske venstre sosialismen, faller i to kategorier; programideologi og internasjonal tilknytning. De sentrale og karakteriser ende trekk ved programideologien var tilslutningen til den revolusjonære masseaksjon, rådssystemet og prole tariatets diktatur.3) Disse programmatiske trekk hadde sin motsvarighet i spørsmålet om de internasjonale for bindelser gjennom tilslutningen til Komintern. I DNAs forhold til Moskvatesene foretok Bull en noe vag be stemmelse ved at han hevdet at medlemskapet i Kom intern ble opprettholdt også etter at tesene var lansert. Det er sannsynlig at denne forsiktige formulering, hvor det altså ikke blir hevdet at DNA hadde vedtatt Moskva tesene, henspeiler på de reservasjoner som partiet hadde tatt overfor tesene. Disse momenter som Bull fremhevet som grunnlag for sin tese om en særlig sterk radikalisme innen norsk arbeiderbevegelse, er imidlertid både mangelfulle og 30 problematiske. Hans forsøk på å bestemme venstre sosialismen i Norge fanget for det første ikke inn par tiets og fagorganisasjonens praksis. Det sentrale spørs mål blir her på hvilken måte og i hvilket omfang DNAs konkrete praksis avvek fra de sosialdemokratiske par tiers praksis i Sverige og Danmark som følge av tilslut ningen til de ovenfornevnte strategiske prinsipper. Vi dere er de programmatiske trekk som Bull framhevet, masseaksjon, rådssystemet og proletariatets diktatur, lite egnet til å karakterisere DNA så lenge det ikke er foretatt en problematisering av partiets tolkning av disse begreper. Disse begrepene var gitt en utforming i DNAs programideologi som var beheftet med både uklarheter, tvetydigheter og direkte motsetninger. Når det gjelder medlemskapet i Komintern gir heller ikke det noen entydig indikasjon på partiets politiske plassering. Både de klare reservasjoner som partiet tok ved innmeldingen i 1919 og overfor Moskvatesene i 1921, og det faktum at et flertall innen partiet viste seg å være motstandere av Kominterns strategi og tak tikk, taler mot å tillegge sjølve medlemskapet noen av gjørende karakteriserende status. Konklusjonen på denne gjennomgåelse av Bulls belegg for sin tese om en særlig sterk radikalisme innen norsk arbeiderbevegelse, må derfor bli at han bare har gitt ytterst vage ansatser til en bestemmelse av den ne radikalismens karakter. Grunnen til at Bull ikke foretok en nærmere tematisering av sitt forklarings- objekt, var trolig at forskjellen mellom hovedstrøm ningen i arbeiderbevegelsen i Norge og de øvrige skan dinaviske land syntes åpenbar. DNA hadde i desember 1919 brutt de tidligere fast institusjonaliserte skandi naviske forbindelser i Den skandinaviske samarbeids komite og innledet et nytt samarbeid med de venstre- sosialistiske partier som var tilsluttet Komintern.4) Vi dere var DNA på den ene side og de sosialdemokratiske partier i Danmark og Sverige på den andre side, med lemmer av to forskjellige internasjonaler som sto i et antagonistisk forhold til hverandre. Bulls artikkel var dessuten skrevet på et tidspunkt (den var avsluttet i de sember 1921)) hvor motsetningene mellom DNA og Kom intern ennå ikke var manifeste. Hvordan har så senere forskere stilt seg til tesen om en særlig sterk radikalisme innen norsk arbeider bevegelse sammenlignet med de øvrige skandinaviske land? Og hvilke bidrag har senere forskning gitt i ret ning av å utvikle Bulls ansatser til en bestemmelse av denne radikalismens karakter? 31 Mens Bull avgrenset sin tese til en skandinavisk kon tekst, er det i flere senere framstillinger hevdet at den har gyldighet for hele Vest-Europa. Jens Arup Seip har hevdet at: «Hovedstrømmen i norsk arbeiderbevegelse, midt- strømmen som ble til Det norske Arbeiderparti, ble mer radikal enn i noe annet vest-europeisk land.»5) Edv. Bull 5a) konstaterer videre at: «det e r — en kjensgjerning at den norske arbeiderbevegelsen, både den politiske og den fag lige — i en viss periode var mer radikal enn de tilsvarende bevegelsene ellers i Vest- og Nord-Eu- ropa.»6) Den samme oppfatning er gjort gjeldende av Trygve Bull: «Under en hver omstendighet står det fast, at vårt land står i en særstilling når det gjelder fargen på arbeiderbevegelsens ideologi gjennom største delen av mellomkrigsperioden. Den har hele tiden rødere enn i Vest-Europa ellers, og ikke minst sammenlignet med nabolandene. Ja, en kan si at der i de første avgjørende mellomkrigsår, da Mot Dag ble dannet, var en ideologisk uesens-forskjell mellom den norske arbeiderbevegelsen og hoved tyngden av den svenske, den danske eller den en gelske.» (Uth. T. B.)7) Disse utsagn indikerer at tesen om en særlig sterk grad av radikalisme innen norsk arbeiderbevegelse har hatt stor gjennomslagskraft i seinere framstillinger. I det siste større arbeid om radikaliseringen av norsk ar beiderbevegelse, er det imidlertid reist tvil om oven- fornevnte tese. Sjølve tesen er riktignok ikke tilbakevist, men de indikasjoner som er anført — tilslutningen til Komintern og partiets programmatiske profil — er avvist som utilstrekkelig.8) I alle framstillinger om norsk arbeiderbevegelse i dette tidsrom, er det samstemmighet om at taktikkved- taket og lederskiftet i 1918, representerte et brudd i DNAs utvikling. Oppfatningene har imidlertid delt seg i spørsmålet om bruddets omfang og art. Edv. Bull og Chr. A. R. Christensen har hevdet at kursendringen etter landsmøtet i 1918 innebar at DNA var blitt et revolusjonært parti.9) Denne oppfatning er også nylig gjort gjeldende i det teoretiske tidsskriftet til Arbeider nes kommunistparti. Dersom begrepet revolusjonært parti skal utgjøre et brukbart analytisk redskap til å avklare spørsmålet om partiets karakter, må minimumskravet være at det 32 fanger inn både teori og praksis. I de ovenfornevnte framstillinger er karakteriseringen av partiet basert på taktikkvedtaket og lederskapsskiftet. Data som er av grenset til en av partiets aktivitetssfærer er her anvendt til å beskrive og karakterisere partiet som helhet. Denne diskrepans mellom omfanget av empiri og analyseob jekt kan ha utgangspunkt i to mulige oppfatninger. For det første kan den bunne i den oppfatning at ideologi og lederskapssammensetning utgjør så sentrale trekk at de et tilstrekkelige til å karakterisere partiet som hel het.