Ekstrakt Siste Sjanse – rapport 2003-5 Et stort skogområde med store naturverdier er registrert og dokumentert i åstraktene mellom Tittel og ( og Nore & Uvdal) i midtre del av . Trillemarka-Rollagsfjell: en sammenstilling av registreringer med hovedvekt på biologiske verdier (foreløpig rapport) Arealet er på 205 300 daa og er således et av de aller største kjente Forfatter naturskogsområdene i Norge. Tom Hellik Hofton Området har stor variasjon i naturforhold og skogtyper. Generelt dominerer gammel naturskog av Dato gran og furu med varierende grad av plukkhogstpåvirkning. Betydelige 12. februar 2003 arealer beskjedent påvirket skog inngår, inkludert større urskogsnære Antall sider partier. Ekte urskog forekommer. 151 + 2 vedlegg (artslister 4 sider, kart 2 sider) En rekke verdifulle kjerneområder er registrert. Området har et rikt biologisk mangfold med en lang rekke signal- og rødlistearter, særlig innen gruppene lav og vedboende sopp, inkludert flere internasjonalt sjeldne arter. 63 av artene står på den nasjonale rødlista, trolig det høyeste antall som er dokumentert i noe avgrenset skogområde i Norge.

Totalt sett har området høy nasjonal (***), og trolig også internasjonal verneverdi (****). Verdiene er knyttet til strukturer og prosesser som er best utviklet ved minst mulig påvirkning, og det anbefales at området bevares i mest mulig urørt tilstand.

Nøkkelord

Biologisk mangfold Skog Rødlistearter Buskerud Siste Sjanse Oslo-kontor: Maridalsveien 120, 0461 OSLO Telefon 22 71 60 95. E-post: [email protected] Sigdal kommune Siste Sjanse Arendal-kontor: Telefon 37 06 04 18/95 97 96 12. E-post: Rollag kommune [email protected] kommune Nettadresse: www.sistesjanse.no ISSN: 1501-0708 ISBN: 82-92005-39-0 -Trillemarka-Rollagsfjell-

Forord Denne rapporten er en foreløpig utgave, en mer komplett og gjennomarbeidet versjon vil komme i løpet av ettervinteren/våren.

Dette prosjektet kom i gang som en følge av egne erfaringer av at store arealer naturskog og en rekke verdifulle kjerneområder ikke ble fanget opp under registreringene gjort av NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) i 1996 og –97. Det er derfor gjennomført feltregistreringer, kartfesting og dokumentasjon av naturverdier i skogene mellom Sigdal og Numedal i tiden fram til denne rapportens utgivelsestidspunkt. Rapporten er et forsøk på å lage en sammenstilling og fyldig presentasjon av alle kjente registreringer og tilgjengelige relevante opplysninger om Trillemarka-Rollagsfjell fram til utgivelsestidspunktet.

Prosjektet (feltregistreringer, artsbestemmelser, rapportskriving osv.) er utført som et Siste Sjanse-prosjekt på ideelt grunnlag, uten ekstern økonomisk støtte, og Siste Sjanse står som utgiver.

En rekke personer har vært til hjelp under ulike deler av prosjektet. Geir Gaarder, Kim Abel (begge Siste Sjanse) og Rein Midteng (plan- og miljøsjef, Austrheim kommune) har lest gjennom hele eller deler av manus og kommet med verdifulle kommentarer og rettelser. Øystein Engen har beregnet arealer av kjerneområder med planimeter. Kartene er scannet av Finn-Roar Halvorsrud. Takk til Even Høgholen, Leif Ryvarden og Maria Nunéz for bestemmelse av sopp, til Einar Timdal, Louise Lindblom og Reidar Haugan for bestemmelse av lav, og til Rune Halvorsen Økland for bestemmelse av moser. Bjørn-Petter Løfall har vært behjelpelig med registering av lav i deler av området. Alle i Siste Sjanse fortjener en stor takk for et godt faglig og sosialt miljø og stor inspirasjon gjennom flere år. Egil Bendiksen takkes for at jeg fikk anledning til å være med på deler av NINA-registreringene i 1996 og -97 og for alt jeg lærte disse høstdagene. Takk også til alle de som har vært med på en rekke turer i området til alle årstider.

Det er mitt håp at denne rapporten kan avhjelpe en del av kunnskaps- og informasjonsbehovet for de biologiske verdiene i området og dermed danne et grunnlag for langsiktig ivaretakelse av de store naturverdiene i Trillemarka-Rollagsfjell.

Oslo/Nedre Eggedal, 12. februar 2003

Tom Hellik Hofton

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 1- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Innhold

FORORD ...... 1 SAMMENDRAG...... 3 1 INNLEDNING ...... 4 1.1 BAKGRUNN OG MÅLSETTING ...... 4 1.2 GENERELT ...... 4 1.3 FORMÅL, REGISTRERING OG BESKRIVELSE ...... 5 1.4 TIDLIGERE REGISTRERINGER, KILDER OG KUNNSKAPSGRUNNLAG...... 5 2 SKOGØKOLOGI, SKOGDYNAMIKK, BIOLOGISK MANGFOLD I SKOG ...... 7 2.1 NATURLIG SKOGDYNAMIKK OG SKOGSTRUKTUR...... 7 2.2 DYNAMIKKEN I DAGENS SKOGLANDSKAP...... 10 2.3 KULTURSKOG, NATURSKOG, URSKOG...... 10 2.4 HVA STYRER DET BIOLOGISKE MANGFOLDET? ...... 11 2.5 HVORFOR ER NATURSKOGEN RIKERE PÅ ARTER ENN KULTURSKOGEN? ...... 17 2.6 BETYDNINGEN AV STORE, SAMMENHENGENDE NATURSKOGER ...... 17 3 MATERIALE OG METODER ...... 22 3.1 REGISTRERINGSMETODIKK ...... 22 3.2 ARTSBESTEMMELSER, NOMENKLATUR OG RØDLISTER ...... 24 3.3 AVGRENSNING OG ARRONDERING ...... 24 3.4 VERDISETTING OG DOKUMENTASJON ...... 25 4 ADMINISTRATIVE FORHOLD OG HISTORIKK ...... 27 4.1 ADMINISTRATIVE FORHOLD OG PRODUKTIV SKOG...... 27 4.2 HISTORISK UTNYTTELSE ...... 27 5 NATURFORHOLD OG PÅVIRKNING...... 31 5.1 BELIGGENHET...... 31 5.2 NATURGRUNNLAG, LANDSKAP OG VEGETASJON ...... 31 5.3 SKOGSTRUKTUR, PÅVIRKNING OG INNGREP...... 32 6 VERNEVERDIER, TRUSLER, FORVALTNING...... 35 6.1 VERNEVERDIER ...... 35 6.2 TRUSLER...... 41 6.3 FORVALTNING OG SKJØTSEL...... 43 7 ARTSMANGFOLD...... 44 7.1 GENERELT ...... 44 7.2 FLORA ...... 44 7.3 FAUNA...... 47 7.4 RØDLISTEARTER...... 50 7.5 INTERESSANTE ARTER ...... 52 8 DELOMRÅDER OG KJERNEOMRÅDER...... 67 8.1 KJERNEOMRÅDER GENERELT...... 67 8.2 BJØRNESKARDSFJELLET-FAGERLIÅSEN ...... 73 8.3 FLÅVASSDALEN MED OMEGN...... 74 8.4 STORVATN...... 81 8.5 VENLIFJELLA ...... 82 8.6 TRILLEMARKA...... 84 8.7 SØLANDSFJELLET ...... 97 8.8 VARDEFJELL-SKÅLAVATN...... 100 8.9 ROLLAGSFJELL ...... 115 8.10 SLETTEFJELL-GUDBRANDSETERFJELLET-STRANDEMYRAN ...... 128 9LITTERATUR...... 143 10 ORDFORKLARINGER OG DEFINISJONER...... 150 VEDLEGG...... 152

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 2- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Sammendrag Fylke: Buskerud Totalareal: 205 300 daa. Kommuner: Nore og Uvdal, Rollag, Sigdal Areal produktiv skog: Grovt anslått 70 km2 Kartblad: 1615 I, 1615 II, 1714 IV, 1715 III H.o.h.: 250-1080m. UTM (utstr.): NM 07-25, 49-79 Naturgeografisk region: 33b UTM (sentral): NM 1362 Vegetasjonssone: SB, MB, NB, LA Verdi: ***(*) Nasjonalt verneverdig Vegetasjonsseksjon: O1, OC

Det er utført biologiske registreringer i store deler av fjell- og åslandskapet mellom Sigdal og Numedal. På denne bakgrunn er det avgrenset et område på 205.3 km2 som klassifiseres som nasjonalt og trolig også internasjonalt verneverdig. Av dette ligger 119.4 km2 (58.2 %) i Sigdal, 66.3 km2 (32.3 %) i Rollag og 19.6 km2 (9.5 %) i Nore og Uvdal. Til sammen 45.5 km2 (22.2 %) av området ble den 13.12.2002. vernet i form av Trillemarka (43 020 daa) og Heimseteråsen (2 509 daa) naturreservater. Området utenfor naturreservatene utgjør altså 159.8 km2 (77.8%).

Trillemarka-Rollagsfjell er et stort skoglandskap med høye nasjonale naturverdier, både samlet som et stort naturskogsområde og i form av en lang rekke viktige kjerneområder av forskjellig type. En svært viktig del av verdiene knytter seg til områdets størrelse, som et av de aller største kjente sammenhengende naturskogsområdene i Norge. Totalvurderingen av verneverdi er basert på en rekke kriterier, bl.a. størrelse, urørthet, økologisk variasjon og forekomst av truete og andre interessante arter.

Verneverdiene i området kan kortfattet oppsummeres med følgende: • Meget stort areal, som bl.a. muliggjør at naturlige små- og storskalaprosesser kan virke tilnærmet uhindret. • Mosaikk av viktige kjerneområder i et landskap av sammenhengende naturskog. • Stor økologisk variasjon med stor spennvidde i naturtyper og skogmiljøer. • Betydelige arealer med lav påvirkningsgrad, inkludert urskogsnære partier. • Stort biologisk mangfold, inkludert mange rødlistearter og andre sjeldne arter. • Internasjonalt viktig område for vedboende sopp, både enkeltarter og som organismegruppe. • Stor referanseverdi for barskogslandskapet på indre Østlandet. • Representativt for en viktig skogregion i Øst-Norge (region 33b). • Inngrepsfrie områder.

I negativ retning veier følgende: • Store arealer er tydelig preget av hogstinngrep fra tiden før bestandsskogbruket. • Mindre arealer, særlig i randsonene, preges av bestandsskogbruk. • Randsonenes nærområder er stedvis preget av tyngre tekniske inngrep, særlig hyttefelt. • Flere skogsbilveier og to kraftlinjer går inn i deler av området. • Arronderingen er pga. etablerte inngrep flere steder uheldig.

Innenfor området er 57 kjerneområder med et samlet areal på 27 710 daa definert, dvs. 13.5 % av totalarealet. Størrelsen varierer fra 25 daa til 4700 daa, med et gjennomsnitt på 490 daa. Fordelt på verdikategoriene er 8 områder *, 23 områder **, 23 områder *** og 3 områder ****. Det er stor variasjon i skogtyper. Gammel granskog utgjør størst andel (34 områder, 15 180 daa, 55 % av kjerneområdearealet), men det er også mye gammel furuskog (7 områder, 9650 daa, 35 % av arealet), særlig konsentert til 3 store områder. Andre typer utgjør mindre arealer: rik blandingsskog (5 områder, 1 290 daa, ca 5 %), løvsuksesjon (dominant i 2 områder, viktig i ca. 5 områder, ca 1 %), sørberg (4 områder, 540 daa, 2 %), edelløvskog (2 områder, 1.2 %), bekkekløft (5 områder, 880 daa, 3.2 %), sumpskog (dominant i 1 område, viktig i mange områder). 29% av totalt kjerneområdeareal ligger innenfor Trillemarka og Heimseteråsen naturreservater.

Totalt 63 nasjonalt rødlistete arter er registrert, særlig mange innenfor gruppene lav og vedboende sopp. Av disse er 2 direkte truet, 16 sårbare, 8 sjeldne, 34 hensynskrevende og 3 bør overvåkes. I tillegg kommer en rekke ikke- rødlistete, men svært sjeldne arter. Dette er trolig det høyeste antall rødlistearter som er dokumentert innenfor et avgrenset skogområde i Norge. Rødliste- og signalarter er sterkt konsentert til kjerneområder.

Totalt sett er verneverdiene store, og området kan gi et viktig bidrag til å oppfylle betydelige mangler ved tidligere vedtatt skogvern i Norge. Trillemarka-Rollagsfjell har høy nasjonal (***) og trolig også internasjonal verneverdi (****). Ivaretakelse og videreutvikling av verdiene kan vanskelige forenes med noen form for tekniske eller skogbruksmessige inngrep, og området bør sikres i mest mulig urørt tilstand. Langsiktig bevaring av verdiene vil sannsynligvis best kunne ivaretas ved at området sikres som naturreservat.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 3- -Trillemarka-Rollagsfjell-

1 Innledning

1.1 Bakgrunn og målsetting Stortinget vedtok i 1996 at verneplan for barskog skulle suppleres med 120 km2 produktiv skog. Andelen for Østlandet var på 40 km2. Seinere bevilgninger økte arealet for Østlandet til 60 km2. Denne fase II av barskogsplanen ble sluttført med delplan Øst-Norge vedtatt i statsråd 13.12.2002. Totalt er dermed vernet skogareal i Norge kommet opp i ca. 780 km2 produktiv skog, eller 1.08% av det produktive skogarealet. Suppleringen er ment å fange opp vesentlige mangler med fase I. Derfor ble høyproduktive områder i lavlandet, områder med truete arter og kystgranskog (boreal regnskog) i Midt-Norge høyt prioritert. Store områder (>10 km2) var også høyt prioritert, men pga. strenge arealrammer var det ikke mulig å få plass til flere slike områder. I forbindelse med fase II ble det satt i gang undersøkelser av aktuelle verneobjekter. Tips om mulige verneområder ble på forhånd innhentet av Fylkesmennene fra kommuner, forskjellige organisasjoner, skogeiere, enkeltpersoner og diverse litteratur. Tidligere registrerte verneverdige områder (fase I) ble også vurdert på nytt.

Deler av Trillemarka-Rollagsfjell var kjent for forvaltningen allerede gjennom registreringer gjort i fase I (Svalastog & Korsmo 1995: Kortefjell, Fagerliåsen, Dukelisetra). Siste Sjanse v/Terje Hilden og Even Woldstad Hanssen registrerte i 1993 deler av Rollagsfjell og Gudbrandseterfjell lengst i sør (Lindblad 1996). Etter forespørsel fra Fylkesmannen til kommunene om mulige verneobjekter (Fylkesmannen i Buskerud 1996) gjorde Sigdal kommune ved miljøvernleder Øystein Engen i 1996 Fylkesmannen oppmerksom på Trillemarka og anmodet om faglige undersøkelser av området (Engen 1996). En grov avgrensning av undersøkelsesarealer ble så definert av Fylkesmannen på bakgrunn av diverse innspill.

NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) ved Egil Bendiksen utførte i september-oktober 1996 og 1997 feltregistreringer i området (Bendiksen & Svalastog 1999). På bakgrunn av disse undersøkelsene ble to større områder avgrenset, hhv. Trillemarka/Kortefjell på 56 400 daa i nord og Langseterfjell/Heimseteråsen/Nysetsetra på 50 700 daa i sør. Begge ble klassifisert nasjonalt verneverdige (***) storområder og innlemmet i ”bruttolista”. Pga. stramme arealrammer ble arealet etter hvert kraftig redusert. Det sørlige området ble frigitt allerede i 1997, med unntak av delområdet Heimseteråsen på 2509 daa. Kortefjell-Trillemarka (navnet er seinere endret til bare ”Trillemarka”) har gjennomgått flere arealnedjusteringer og det endelige arealet endte på 43 020 daa (ca. 18 000 daa produktiv skog). Både Heimseteråsen og Trillemarka ble vernet som naturreservater 13.12.2002.

Egne erfaringer gjorde det raskt klart at store arealer naturskog, inkludert en rekke svært verdifulle kjerneområder, ikke ble fanget opp under NINA-registreringene og i de nylig opprettede reservatene. Undertegnede har derfor på eget initiativ videreført de biologiske undersøkelsene av området. Målsettingen har vært å framskaffe en mer komplett oversikt over arealene og dokumentasjon av naturkvalitetene, for på den måten å bedre kunnskapsgrunnlaget for offentlige myndigheter, kommuner og grunneiere som basis for en langsiktig fornuftig forvaltning og bevaring av områdets naturverdier.

Det er i perioden 1998-2001 utarbeidet nøkkelbiotopnotater som er sendt til grunneiere, kommuner, offentlig forvaltning og aktuelle organisasjoner for 6 delområder, hovedsakelig i Rollag kommune (se litteraturlista). Det har også blitt utarbeidet et kortfattet notat om området (Hofton 2002). Det er bare å beklage at det pga. begrenset tid ikke har blitt utarbeidet flere notater for delområder, og at det har tatt så lang tid å ferdigstille denne rapporten.

1.2 Generelt Denne rapporten er en sammenstilling og oppsummering av alle kjente, relevante og tilgjengelige registreringer og opplysninger om Trillemarka-Rollagsfjell fram til utgivelsestidspunktet. Det er lagt vekt på å finne fram til og gjennomgå mest mulig informasjon som kan belyse områdets kvaliteter, med klart størst fokus på opplysninger om naturforhold og naturkvaliteter. Kulturhistorie er lite vektlagt, med mindre det har relevans for områdets tilstand og kvaliteter slik det framstår i dag (dvs. stort sett skogbrukshistorien).

Det er grunn til å understreke at rapporten gir et øyeblikksbilde av situasjonen og artsmangfoldet. Registreringer foregår kontinuerlig, og stadig nye miljøer og arter blir oppdaget. Skogstrukturen er også i stadig endring i retning av sterkere naturskogspreg, noe betydelige stormfellinger i deler av området i november 2001 er et godt eksempel på.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 4- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Rapporten har 3 hoveddeler: Generell bakgrunn Kapittel 2 Skogøkologi, skogdynamikk, biologisk mangfold i skog gir en gjennomgang av en del sentrale aspekter omkring skogøkologi og biodiversitet, med vekt på viktige elementer og prosesser for biologisk mangfold. Særlig er det søkt å få fram betydningen av store, sammenhengende naturskogsområder. I kapittel 3 Materiale og metoder gis en gjennomgang av registreringsmetodikk, hvilke parametre som er undersøkt, avgrensning og arrondering, og ikke minst verdisetting og hvordan ulike undersøkte parametre er vektet.

Generell gjennomgang av området som helhet Kapittel 4 Administrative forhold og historikk gir en kort gjennomgang av kulturhistorien, med særlig vekt på skogbrukshistorien i forskjellige deler av området og hvordan den kan bidra til å forklare hvordan området framstår i dag. 5 Naturforhold og påvirkning gir en oversikt over områdets naturgrunnlag og geografi (bl.a. geologi, klima, topografi, landskap, vegetasjon), skogstruktur og påvirkningsgrad, og inngrepsstatus. Kapittel 6 Verneverdier, trusler, forvaltning gir en relativt grundig gjennomgang av verdier (særlig koblet opp mot andre barskogsområder), trusler og anbefalt forvaltning. I kapittel 7 Artsmangfold gjennomgås områdets biodiversitet slik det er kjent i dag (samt en bedømming av potensialet), både generelt og for de forskjellige artsgrupper. Hovedfokus er på arter og artsgrupper som er negativt påvirket av skogbruk. Interessante arter oppgis i en samletabell, og det gis en relativt grundig gjennomgang av en rekke av de mest interessante artene som er funnet i området.

Delområder og kjerneområder I kapittel 8 gjennomgås først en del aspekter ved kjerneområdene generelt, og det gis en oppsummering av kjerneområdene i tabellform. Under områdebeskrivelsene gis først en generell gjennomgang av mer eller mindre geografisk naturlig atskilte delområder, med vekt på arealene utenfor kjerneområdene. Så følger en detaljert gjennomgang av kjerneområdene der geografi, vegetasjon, skogstruktur, artsmangfold osv. gjennomgås.

Områdets navn Det geografiske området som avgrensningen dekker har ikke noe kjent samlet navn. Navnet ”Trillemarka- Rollagsfjell” er en sammensetning valgt for best mulig å beskrive den geografiske utstrekningen av området. ”Trillemarka” er et velbrukt og etablert navn på det største dalføret i nordøst (Sigdal kommune). Det har vært vanskeligere å finne fram til noe godt og etablert samlenavn på de sørlige områdene (arealene omkring Grytelva- vassdraget). Navnet ”Rollagsfjell” dekker imidlertid de kuperte fjell- og åspartiene mellom Grytelva og Rollag sentrum, og er valgt som et enkelt og kortfattet samlenavn på sørlige del av storområdet. Navnet har også basis i lokal navnebruk i Lyngdal-området i Flesberg (Terje Hilden pers. medd.). Det har tidligere blitt brukt i en Siste Sjanse-rapport (Hilden & Woldstad-Hanssen (1993) i Lindblad (1996)), og området har etter hvert også blitt kjent blant allmennhet, i media og i forvaltning som Rollagsfjell. Det vurderes derfor som naturlig å opprettholde dette navnet selv om lokalmiljøet i Rollag mener det ikke har basis i lokale navnetradisjoner i kommunen. I det følgende brukes ofte forkortelsen ”TR” for Trillemarka-Rollagsfjell.

1.3 Formål, registrering og beskrivelse Formålet har vært å dokumentere, avgrense og evaluere biologiske verneverdier i området, både samlet og i delområder/kjerneområder, med vekt på verdier knyttet til gammel skog og biologisk mangfold. Andre kvaliteter, bl.a. geologi, landskap, kulturminner og friluftsliv berøres ikke/i svært liten grad.

Beskrivelsen er hovedsakelig basert på egne observasjoner og registreringer i felt i perioden 1996-2002, men det er også brukt opplysninger fra andre kilder, særlig Bendiksen & Svalastog 1999 og Svalastog & Korsmo 1995. Både området som helhet og kjerneområder er avgrenset ut fra egne naturfaglige verdivurderinger og for en stor del uavhengig av tidligere utførte registreringer og vurderinger.

Områdene er detaljert beskrevet mht vegetasjon, flora, skogstruktur, påvirkning og interessante arter. Både i feltarbeidet og beskrivelsen er særlig vekt lagt på skogstruktur, artsmangfold og avgrensning. Størst fokus har vært på elementer og strukturer med stor betydning for biodiversitet, rødliste- og signalarter for høy naturverdi og økologisk kontinuitet og miljøer som har vist tilbakegang pga. skogbruk. Viktige kriterier er bl.a. urørthet, kontinuitet, dødved og gamle trær, sjeldne og truete arter, gamle løvtrær, bonitet og topografisk posisjon. Skjøtsel er foreslått for partier der dette anses nødvendig for å bevare og/eller videreutvikle biologiske verdier.

1.4 Tidligere registreringer, kilder og kunnskapsgrunnlag Tre delområder ble registrert i 1988 av NINA i forbindelse med verneplan I (Svalastog & Korsmo 1995). Kortefjellet i Nore og Uvdal (8600 daa) ble vurdert som et svært verneverdig typeområde (***), Dukelisetra i

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 5- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Sigdal (3400 daa) meget verneverdig supplementsområde (**) og Fagerliåsen i Sigdal (1700 daa) lokalt verneverdig supplementsområde (*). Seinere har betydelige hogstinngrep påvirket deler av disse områdene. De viktigste deler av Kortefjellet og Fagerliåsen er intakte og inkludert i Trillemarka-Rollagsfjell. Dukelisetra preges av store flatehogster fra rundt 1990, og området er nå uinteressant som verneobjekt. Det kan tilføyes at furuskogen her trolig var av liknende type som mye av den meget interessante skogen omkring Vardefjellet.

Deler av området er tidligere registrert av Siste Sjanse. I sør er et areal på 11790 daa i Rollagsfjellet og 750 daa i Gudbrandseterfjellet registrert i 1993 (Lindblad 1996). I 1994 er et område ved Øvstevatn registrert av Terje Hilden, og omkring Kupefjellet lengst i nord et areal på ca 1000 daa av Knud Peter Lottrup.

NINA utførte i september-oktober 1996 og 1997 feltregistreringer i området (Bendiksen & Svalastog 1999). På bakgrunn av disse undersøkelsene ble to større områder avgrenset og beskrevet, hhv. Trillemarka/Kortefjell på 56 400 daa i nord og Langseterfjell/Heimseteråsen/Nysetsetra på 50 700 daa i sør.

I forbindelse med kartlegging av biologisk mangfold har Sigdal kommune registrert verneverdier langs Grønhovdsvassdraget (Trillemarka, Venlifjella) (Engen 1999). På samme bakgrunn er det også foretatt insektundersøkelser i Trillemarka i 1998 og 1999 (Hansen 1999). NISK (Norsk Institutt for Skogforskning (nå SkogForsk)) har benyttet Gudbrandseterfjellet som ett av 6 studieområder i MiS-prosjektet. Deler av resultatene fra dette prosjektet er publisert i Gjerde & Baumann 2002 og tatt med i denne rapporten.

På bakgrunn av relativt stor undersøkelsesintensitet vurderes generelt kunnskapsgrunnlaget om naturforholdene i området som gode. Tilgjengelige data gir brukbar oversikt over både generelle trekk og spesielle verdier og forekomster, både i området som helhet og i delområder. Det er imidlertid klart at det fortsatt er stor kunnskapsmangel på flere felter, særlig omkring biologisk mangfold innenfor en del dårlig undersøkte organismegrupper. Spesielt gjelder dette markboende sopp, invertebrater og moser.

Tabell 1.1. Viktigste kilder om biologisk mangfold og naturforhold i Trillemarka-Rollagsfjell. For fullstendig kildehenvisning, se litteraturlista. KILDE INNHOLD Lottrup 1994a Notat som beskriver en nøkkelbiotop ved Øvstevatn (skogstruktur, indikatorarter, anbefalte tiltak). Lottrup 1994b Notat som beskriver et par nøkkelbiotoper ved Kupefjell (skogstruktur, indikatorarter, anbefalte tiltak). Svalastog & Korsmo 1995 NINA-rapport med beskrivelse av vegetasjon, karplanteflora, skogstruktur og verneverdier i to delområder (Kortefjellet, Fagerliåsen). Lindblad 1996 Siste Sjanse-rapport som beskriver skogstruktur, påvirkning og indikatorarter i Rollagsfjellet (11790 daa) og Gudbrandseterfjellet (750 daa), samt avgrensning. Engen 1999 Beskrivelse av vegetasjonstyper, nøkkelbiotoper og friluftslivs- og landskapsverdier langs Grønhovdsvassdraget. Hansen 1999 Oppsummering av insektundersøkelser i Trillemarka i 1998 og 1999. Bendiksen 1997 NINA-notat med beskrivelse av vegetasjon, flora, skogstruktur, artsmangfold og signalarter i store deler av området, avgrensning av kjerneområder, verdivurderinger og forslag til avgrensning av mulige verneområder. Bendiksen & Svalastog 1999 NINA-rapport med beskrivelse av vegetasjon, flora, skogstruktur, artsmangfold og signalarter i store deler av området, avgrensning av kjerneområder, verdivurderinger og forslag til avgrensning av mulige verneområder. Tråen mfl. 2001 Beskrivelse av historisk utnyttelse (skogbruk, fløtning osv.) på Numedalssiden av området. Gjerde & Baumann 2002 Forskningsresultater fra MiS-prosjektet, artsfunn fra Heimseteråsen. NLD (Norsk LavDatabase, UiO), 2002 Forekomst av lav. NMD (Norsk SoppDatabase, UiO), 2002 Forekomst av sopp. Hofton 1996-2002 (upublisert) Feltbefaringer med avgrensning, beskrivelse av flora, vegetasjon, skogstruktur, artsmangfold, rødliste- og signalarter.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 6- -Trillemarka-Rollagsfjell-

2 Skogøkologi, skogdynamikk, biologisk mangfold i skog Her følger en kortfattet og generell gjennomgang av en del sentrale aspekter ved boreale skogøkosystemer og biologisk mangfold i skog. Størst vekt er lagt på elementer og prosesser med betydning for biodiversiteten, med særlig fokus på betydningen av store, sammenhengende naturskogsområder. Kapittelet beskriver noe av den generelle bakgrunnen og kunnskapen som ligger til grunn for beskrivelsene og verdivurderingene som er gjort for Trillemarka-Rollagsfjell og som følger i de påfølgende kapitlene.

2.1 Naturlig skogdynamikk og skogstruktur

Forstyrrelser og suksesjon Forstyrrelser er hendelser i skogen som fører til at trær helt eller delvis blir ødelagt. Forstyrrelse er av to hovedtyper. Storskalaforstyrrelser forårsaker massedød av trær over større arealer. Dette omfatter bl.a. brann, stormfelling, insektangrep, flom og jord-, stein- og snøras. Småskalaforstyrrelser består i at enkelttrær eller mindre tregrupper dør.

Suksesjon er den gradvise endringen i artssammensetningen etter en forstyrrelse. Generelt går suksesjonsforløpet raskest i starten (pionerfase), og gradvis saktere ettehvert som klimaksfasen nærmer seg. Men selv i klimaksfasen skjer en suksesjon, skogen er alltid i kontinuerlig utvikling. Suksesjon foregår på alle tenkelige nivåer, fra suksesjon etter storskala forstyrrelser til suksesjon under nedbrytningsforløpet på en død trestamme.

Naturskogens dynamikk og forstyrrelsesregimer Det boreale barskogslandskapet er i naturtilstanden i stor grad formet av storskalaforstyrrelser. I Øst-Norge har særlig skogbrann historisk hatt stor betydning for fordelingen av artene og for utformingen av skogens struktur og landskapets mosaikk av suksesjonsfaser. I Nord-Sverige er det anslått at under naturgitte betingelser brant ca 1% av det totale skogarealet årlig (Zackrisson 1977), noe som trolig er representativt også for indre Østlandet. Imidlertid er den boreale skogen i Norge til dels sterkt oppstykket i en finskala mosaikk formet av variert topografi med stort innslag av myrer og vann. Klimaet er også fuktigere enn lenger øst på taigaen. Selv om branner utvilsomt har vært viktige på tørre vegetasjonstyper har trolig omfang og hyppighet vært mindre enn lenger øst. Omfattende branner på titalls km2 har derfor trolig vært mer sjeldne i Norge.

Betydningen av stormfellinger, insekt- og soppangrep på skogstruktur og skogdynamikk er dårligere kjent enn skogbrann. Spesielt i kystnære og fjellnære områder er trolig stormfellinger viktigere, fordi fuktig klima virker sterkt begrensende på brann. Insektangrep har trolig mer lokal og mosaikkpreget effekt. Samlet sett kan effektene av slike lokale påvirkninger omfatte store arealer.

Forstyrrelsene påvirker ulike deler av landskapet til ulik tid, i ulik grad og med ulik frekvens, hovedsakelig avhengig av topografi, klimatiske forhold (fuktighet), jordbunn og vegetasjon (Zackrisson&Östlund 1991). Dette resulterer i et mosaikkartet landskap med skog i mange suksesjonsfaser. I boreal skog finnes tre hovedtyper av forstyrrelsesregimer:

Furudominert suksesjon på tørr og fattig mark Høydedrag, sør- til vestvendte lier og flate, veldrenerte moer har tørre og skrinne vegetasjonstyper dominert av furu. Fordi marka tørker fort opp vil slike skogtyper ha høy naturlig brannfrekvens. Bl.a. har lavfuruskog gjerne en brannfrekvens på 35-80 år. Gran og løvtrær har vanskelig for å etablere seg fordi de tåler brann dårlig og fordi nærings- og fuktighetsforholdene er dårlige. Furu er godt tilpasset brann, og gamle trær med tykk bark og høy krone kan overleve mange branner. Furu vil derfor dominere tresjiktet i alle faser. Høy brannfrekvens vil normalt forhindre akkumulering av høybrennbart materiale, og de hyppige brannene blir derfor lavintensive og foregår i stor grad som forsiktige branner i feltsjiktet. Dette opprettholder et stabilt furuskogsmiljø i form av en relativt glissen, fleraldret, flersjiktet skog med stort innslag av gamle trær og død ved, der grana forhindres fra å etablere seg. Slik furuskog er blant de mest stabile skogtypene i den boreale skogsonen og kan ha meget lang kontinuitet.

Storskalaforstyrrelser på rikere og fuktigere mark På rikere og fuktigere mark er brannfrekvensen lavere, og det brenner normalt bare i spesielt tørre år. Lang tid mellom hver brann fører til akkumulering av store mengder brennbart materiale (tett gran). Brannene blir derfor mer intense, de fleste trær dør, og skogen åpnes opp. Dette innleder en karakteristisk suksesjon (se under). På den rikere og fuktigere marka og i den næringsrike asken vil raskt løvtrær og gran etablere seg sammen med enkelte furu. Det dannes en blandingsskog. Seine suksesjonsstadier har et karakteristisk skogbilde med et spredt oversjikt av gamle overstandere av furu (overlever brann) isprengt et tettere undersjikt av gran med stort innslag

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 7- -Trillemarka-Rollagsfjell- av gamle og døende løvtrær. Denne fasen (sein løvsuksesjon) utgjør svært artsrike miljøer, bl.a. for hakkespetter og insekter. Furu er avhengig av brann for å forynge seg på slike marktyper, og hvis brann uteblir i lengre tid vil furua gradvis forsvinne etter hvert som overstanderne dør. Ved langvarig fravær av forstyrrelse går skogen over i ren grandominans med intern småskaladynamikk. Før eller seinere vil en ny brann inntreffe, og suksesjonen starter på nytt. Det er viktig å understreke at dette er en forenklet framstilling. Variasjonen er stor, avhengig av en rekke forhold som bl.a. topografi, fuktighetsforhold, tid siden forrige brann, vegetasjonstype, dominerende treslag osv. Som oftest vil også en del enkelttrær og små holt overleve en brann.

Brannrefugier med småskalaforstyrrelser og intern dynamikk: glenneforyngelse Større eller mindre deler av skogen står normalt urørt av brann og andre storskala forstyrrelser. Dette gjelder topografisk beskyttete områder og fuktig skog, som humide fjellgranskoger, nordvendte lier i høyereliggende strøk, bekkekløfter, sumpskog og myrskog. I Nord-Sverige er det anslått at slike områder utgjør 25-30% av skogarealet (Zackrisson & Östlund 1991), og glenneforyngelse antas å være dominerende naturlige foryngelsesmåte på 40% av skogarealet i Norge (DN 1994).

Brannrefugier preges av stor strukturell og klimatisk stabilitet og høy kontinuitet i alle elementer. Skogen blir virkelig gammel og omløpstiden er lang. Foryngelsen skjer i glenner dannet ved at enkelttrær eller grupper av trær dør som følge av sopp, sykdom, insekter, vindfelling, snøbrekk osv. Lys og varme slipper ned til bakken i glennene og gir grunnlag for frøspiring. Resultatet blir en flersjiktet, stabil og variert skog. Arealomfanget av småskalaforstyrrelsene er lite, endringene i økologiske forhold skjer på liten romlig skala. Dermed opprettholdes stor grad av stabilitet og kontinuitet, med stabilt skogklima og jevn tilgang på elementer som gamle trær og død ved i alle nedbrytningsstadier. Brannskyende arter, fuktighetskrevende arter og arter med store krav til lang kontinuitet vil overleve i brannrefugier. Slike områder spiller derfor også stor rolle som spredningssentra.

Skogfaser og naturlig suksesjon All skog gjennomgår en suksesjon i sitt utviklingsforløp fra snaumark til sluttet skog, enten det er etter hogst, naturlige storskalaforstyrrelser eller glennedynamikk/småskalaforstyrrelser. Naturlig suksesjon i urørt skog kan beskrives ved 6 skogfaser. Dette er en forenklet framstilling. Naturlig suksesjon varierer mye, avhengig av skoghistorie, utgangspunkt for suksesjonen og egenskaper ved voksestedet (vegetasjonssamfunn, jordsmonn, klima). For eksempel vil fuktig granskog ofte gå gradvis over fra aldersfase til bledningsfase, uten noen markert oppløsningsfase (spesielt i fjellskog).

Etableringsfase beskriver forholdet rett etter en større katastrofe der de aller fleste trærne blir drept samtidig (for eksempel flatehogst, kraftig skogbrann, stormfelling). Trærne vil spire fra frø eller rotskudd og etablere små ungplanter. Vegetasjonstypen bestemmer i stor grad hvilke treslag som etablerer seg. På rikere mark vil forskjellige løvtrær og gran være raskt ute og vanskeliggjøre etablering av furu. På fattigere og tørrere mark vil løvtrær og gran bli lite dominerende, og furua dominerer ofte hele suksesjonsforløpet.

I ungdomsfasen har trærne etablert seg og vokst til små trær. Foryngelsen har stort sett stoppet opp. På rikere mark preges fasen av tette løvkratt med ung gran som gradvis kommer opp under løvtrærne.

Optimalfase preges av relativt homogen og tett skog med liten aldersvariasjon. Trærne er fortsatt livskraftige og vokser både i høyde og bredde. Sjiktningen er svak, det er liten gjenvekst av gran og lite død ved. På rikere mark opptrer ofte gran og løvtrær i blanding. I yngre optimalfase dominerer fortsatt løvtrærne over grana, mens i eldre optimalfase har grana tatt over dominansen og begynner å skygge ut løvtrærne som begynner å dø av høy alder.

I aldersfasen har trærne nådd sin maksimale høyde, og videre vekst skjer stort sett bare i bredden (økende dimensjoner). Fortsatt står trærne ganske tett, men livskraften er nedsatt hos en del trær, og noen er døde. Det begynner å dannes noe læger, og skogen glisnes noe ut. Foryngelse starter i glennene etter døde trær, og sjiktningen blir gradvis bedre. De fleste løvtrærne er døde, og mange har falt.

Oppløsnings-/foryngelsesfase beskriver en sterkt opprevet skog der mange trær er døde, med store glenner og store mengder liggende død ved. Mye lys når ned til bunnsjiktet og trærne forynger seg godt i glennene. I sin typiske form er skogen utpreget tosjiktet, med tett oppslag av unge trær under et mer eller mindre glissent oversjikt av gamle trær. Ofte vil en del løvtrær igjen etablere seg i glennene. Skogfasen kan dannes på flere måter. En relativt ensjiktet skog kan vokse seg gammel og en stor del av trærne faller fra omtrent samtidig. Oppløsningsfasen kan også skapes ved at en stor del av trærne angripes av rotråte, ved barkbilleangrep der grupper av trær angripes, eller ved gruppevis sammenbrudd i tresjiktet som følge av stormfelling.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 8- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Bledningsfase preges av en variert og sterkt sjiktet skog med stor spredning i diameter- og aldersklasser. Etter oppløsningsfasen vokser trærne i glennene opp og skogen tetner til. De gamle overstanderne vil gradvis falle fra og dermed dannes nye glenner og ny foryngelse. På sikt fører dette til en skog der gamle trær faller fra kontinuerlig, skaper glenner og åpner for ny foryngelse. Trærne vokser opp tett, konkurrerer og faller fra for hver aldersklasse ved selvtynning. Svært ofte foregår en stor del av foryngelsen som kadaverforyngelse, dvs. at ungplanter etablerer seg på gamle, råtne læger. Resultatet av denne småskaladynamikken med punkt- og glenneforyngelse blir en sterkt sjiktet og variert skog. Ofte forekommer også et visst innslag av løvtrær. Det tar svært lang tid å utvikle en slik skogstruktur. Bledningsfase er karakteristisk for skog som har stått urørt svært lenge (urskogsnære områder). I granskog er bledningsfase typisk for brannrefugier. Bledningsfase er også karakteristisk for urskogsnære furuskoger med høy brannfrekvens fordi furua har stor motstandskraft mot brann.

Skogdynamikk og barkbiller Totalt finnes omkring 80 forskjellige arter barkbiller i Norden. De fleste er sjeldne og sterkt spesialiserte, og bare noen få er primære barkbiller (potensiale for å være skadeinsekter). Dette gjelder først og fremst granbarkbille Ips typographus. I naturskog av gran er barkbiller nøkkelarter med stor betydning for mange andre organismer. Mye tyder på at barkbiller spiller samme rolle for forstyrrelsesdynamikken i granskogen som brann spiller i furuskogen (Oldhammer 1997). I naturskog skjer barkbilleangrep for en stor del ved at mindre grupper av trær blir drept. Dette skaper åpninger i skogen (”barkbilletorg”) med stor konsentrasjon av død ved og påfølgende glenneforyngelse. Den døde veden tas raskt i bruk som habitat for en lang rekke arter. Bl.a. er rosenkjuke hyppig forekommende på den type læger som dannes etter billeangrep i naturskog. Dessuten er mange andre arter direkte avhengige av barkbiller, for eksempel minst 26 rødlistete billearter i Dalarne i Sverige. I tillegg fører billene med seg flere spesielle sopper som ytterligere andre insekter er avhengige av.

Naturskog har en lang rekke reguleringsmekanismer som begrenser oppblomstring av barkbiller. Det er grunnen til at billeangrep sjelden blir særlig omfattende i naturskog. Over 120 insektarter er kjent for å leve av barkbiller, enten som predatorer eller som parasitter (Oldhammer 1997). En stor del av barkbillenes fiender er knyttet til død ved i hele eller deler av sin livssyklus. Naturskogens rikdom på død ved i forskjellige nedbrytningsstadier er derfor en viktig årsak til at barkbillene hele tiden lever under et stort press fra predatorer og parasitter. Både barkbiller og arter knyttet til barkbiller har klart høyere diversitet i naturskog enn i kulturskog (Martikainen et. al. 1999). Dette bidrar til å redusere masseoppblomstring gjennom større konkurranse for primære barkbiller og opprettholder også høyere tetthet av predatorer og parasitter. Barkbillene bruker lukt for å finne fram til riktig miljø og vertstrær. Stor kjemodiversitet (stor variasjon i luktstoffer) forstyrrer barkbillenes søk etter riktig miljø, og reduserer faren for angrep (Zhang 2001). Variert skog med stor treslagsblanding (mye løvtrær) har stor kjemodiversitet, og er mindre utsatt for billeangrep enn mer homogen skog. Hakkespetter, særlig tretåspett, spiser også store mengder barkbiller. Alle disse mekanismene gjør at populasjonsstørrelsene av barkbiller i stor grad holder seg på ikke-epidemisk nivå i naturskog (Martikainen et. al. 1999).

Omfattende reguleringsmekanismer gjør at større stormfellinger i naturskog sjelden fører til stor og langvarig barkbilleoppblomstring. Stormfellinger er en naturlig del av forstyrrelsesregimet og øker det biologiske mangfoldet gjennom økte populasjonsstørrelser for en lang rekke arter knyttet til død ved på kort og lang sikt. Dette gjelder også barkbillenes fiender. Fra Sverige er dokumentert klart høyere antall barkbillepredatorer i naturskog enn i kulturskog (Weslien & Schroeder 1999). Derimot opptrer primære barkbiller i langt større antall i kulturskog, en studie viste >50% andel barkbiller i kulturskog og <5% i urskog (Väisänen et. al. 1993).

Det blir ofte framsatt frykt fra skogbrukshold om at gammel skog fungerer som ”ynglekamre” for barkbiller som så sprer seg ut og angriper kulturskogen omkring. Denne frykten er i stor grad ubegrunnet, i realiteten er forholdet trolig motsatt ved at naturskog demper oppblomstring av barkbiller pga. stor mengde predatorer og parasitter. Økt mengde død ved, større arealer gammel skog og større variasjon i skogen er tiltak som gir effekt i form av færre barkbiller (Martikainen et. al. 1999).

Kulturskog og barkbillebekjempelse Naturskog har større variasjon og artsrikdom og mer sammensatte næringsnett enn kulturskog. Dette gir større stabilitet i artenes populasjonsstørrelser. Enkle, ustabile økosystemer i ubalanse er mest utsatt for epidemisk oppblomstring av skadedyr, og årsaken til økt forekomst av skadedyr i monokulturer skyldes lav diversitet. Kulturskog er et slikt system i ubalanse bestående av få arter, ofte med monokulturer av gran. Sannsynligheten for oppblomstring av granbarkbiller øker med forstyrrelsen av granskogens naturlige dynamikk (Tømmerås 1993). Masseangrep av barkbiller etter vindfellinger, tørke og varme er nært knyttet til intensivt drevet skog med stor andel ungskog og hogstflater og lite død ved. Spesielt skog på høy bonitet og tørr mark er utsatt, trolig fordi rask vekst er gunstig for barkbillene (Tømmerås 1993). Kulturskog har rasktvoksende trær og er derfor særlig utsatt. I kulturskog er en stor del av de naturlige reguleringsmekanismene som forhindrer store

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 9- -Trillemarka-Rollagsfjell- billeoppblomstringer satt ut av spill, og barkbillene får anledning til å bygge seg opp til unaturlig store populasjoner. Barkbiller som skadeinsekter er derfor i stor grad et kulturskogsfenomen.

Bekjempelse av barkbiller i skogbruket går ut på å holde andelen gammel skog på et lavt nivå og å redusere mengden død ved. Denne praksisen virker i stor grad mot sin hensikt, ved at forholdene for barkbiller blir gunstigere og øker faren for store billeoppblomstringer (Tømmerås 1993). Fjerning av død ved har liten effekt på barkbillene men reduserer populasjonene av billenes mange fiender. For eksempel lever mange av barkbillenes fiender i døde trær det meste av året. Barkbillene selv overvintrer i bakken. Uttak av død ved vinterstid reduserer derfor barkbillenes fiender, mens billene selv overlever. Dessuten angriper barkbiller bare trær inntil 1 eller maksimalt 2 år etter trærnes død. Hogstflatekanter er særlig utsatt for stormfellinger og tørkestress på levende trær, særlig der skogen er ensaldret og ensjiktet. Flatehogst, fjerning av død ved, redusert aldersvariasjon og redusert løvtreinnslag er tiltak som bedrer barkbillenes betingelser og reduserer billenes fiender.

2.2 Dynamikken i dagens skoglandskap Siden slutten av 1800-tallet har effektiv brannbekjempelse ført til at den viktigste enkeltfaktoren for utformingen av skoglandskapet på Østlandet er redusert til nærmest ikke-eksisterende. Antall skogbranner er i dag svært få, for eksempel brant i ”brannåret” 1992 bare ca. 0.02% av skogarealet. Sammen med praksisen i det moderne skogbruket har dette ført til at den naturlige skogdynamikken i stor grad er snudd på hodet. Skoglandskapet er ensrettet ved at storskalaforstyrrelsene er sterkt undertrykt.

Fuktige og høyproduktive skogtyper (naturlige brannrefugier) har stor produksjonsevne. Skogen har stor tilvekst og avvirkes derfor ofte. Skogtyper som under naturgitte forhold preges av langvarig stabilitet utsettes dermed for hyppige, storskala forstyrrelser i form av hogst. Skogen rekker aldri å bli virkelig gammel og utvikle viktige strukturer og elementer, som tydelig gamle trær og død ved før den avvirkes på nytt. Mange kontinuitets- og fuktighetskrevende arter er derfor blitt sjeldne.

Fattige og tørre skogtyper med naturlig høy brannfrekvens avvirkes sjeldnere fordi det tar lengre tid for skogen å bli hogstmoden. Men heller ikke her får trærne anledning til å bli biologisk virkelig gamle. Mange arter knyttet til elementer og miljøer som opptrer etter brann har derfor også blitt sjeldne. Dette gjelder for eksempel insekter knyttet til brent ved og mange arter knyttet til seine løvsuksesjoner. Løvsuksesjoner, enten de er et resultat av suksesjon på brann- eller hogstflater, vil også i mange tilfeller ryddes vekk for raskest mulig å få opp barskog.

De naturlige storskalaforstyrrelsene er på en rekke måter svært forskjellige fra de menneskeskapte storskalaforstyrrelsene som flatehogst utgjør. Ved naturlige prosesser vil alltid en del trær overleve, alle trærne forblir i skogen og danner habitat for vedboende organismer, all biomasse forblir i skogøkosystemet, og næringsstoffene lagret i de døde trærne kommer nye generasjoner trær til gode.

2.3 Kulturskog, naturskog, urskog Kulturskog Skogen er sterkt preget av skogkultur som tynning, rydding, planting, grøfting osv. De naturlige prosessene er sterkt undertrykket og de fleste forstyrrelser er menneskeskapte. Utviklingsforløpet og suksesjonsfasene er sterkt preget av systematisk kultur- og bestandspleie. Skogen får ofte et monokulturpreg der alle trærne er omtrent like gamle. Trærne hogges ved hogstmodenhetsalder, som er langt under biologisk levealder. Skogen rekker aldri å bli virkelig gammel og å utvikle viktige strukturer og elementer. Næringssirkulasjonen brytes ved at skogen jevnlig tappes for næring som er bundet opp i trærne, noe som på sikt kan utarme jorda. Det meste av skogarealet i Norge er i dag så sterkt påvirket at det er kulturskog. 51% av det produktive skogarealet sør for Finnmark er barskog yngre enn 60 år, og bare 0,8% er eldre enn 160 år (DN 1999). Det industrielle skogbruket har også ført til et svært omfattende nett av skogsbilveier. 76% av skogarealet ligger i dag nærmere skogsbilvei enn 1 km, og bare 7% ligger mer enn 2 km fra nærmeste vei (DN 1999).

Naturskog Skogen er naturlig forynget fra stedegne treslag og genetisk materiale. De naturlige økologiske prosessene er styrende for skogens struktur, sammensetning og utvikling. Samtidig er skogen noe påvirket av menneskelige inngrep (for eksempel plukkhogst). Inngrep har forekommet i ulik grad, men aldri så mye at prosessene er sterkt undertrykket og de økologiske forholdene vesentlig endret. 10-20% av det totale skogarealet (maksimalt 10% av det produktive skogarealet) er i dag naturskog (Direktoratet for Naturforvaltning 1999). Under 5% av skogen er eldre enn 140% av hogstmodenhetsalder (Rolstad et. al. 2002).

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 10- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Naturskog i vid definisjon omfatter ikke bare gammel skog i seine suksesjonsstadier med intern småskaladynamikk. Alle suksesjonsstadier og aldersklasser av skog i urørte områder er å betrakte som naturskog forutsatt at skogen er naturlig forynget og har opphav i naturlige forstyrrelser. For eksempel er hogstflater og brannflater vesensforskjellige, selv om skogen som kommer opp i etterkant skulle være naturlig forynget på begge. Imidlertid er det gammel naturskog det er stor mangel på i dagens skoglandskap, yngre suksesjonsstadier er vanlige og det biologiske mangfoldet knyttet til slike stadier er i liten grad truet. Derfor er det gjort forsøk på å utarbeide mer spesifikke kriterier for gammel naturskog, med tanke på praktisk registrering og kartlegging. På bakgrunn av dette defineres gammel naturskog som skog der minst 2 av følgende 4 kriterier er oppfylt (Andersson & Bohlin 1998):

1. Forholdsvis høy gjennomsnittlig øvre trealder for den aktuelle boniteten. 2. Fleraldret, flersjiktet og glissen/ujevn med naturlige glenner. 3. Betydelig innslag av død ved i ulike nedbrytningsstadier. 4. Kontinuitetskrevende arter forekommer.

Urskog Pr. definisjon skog som aldri har vært utsatt for menneskelig inngrep. I praksis brukes betegnelsen også på skog der inngrep har vært så begrensete at de bare i svært liten grad har innvirket på skogens struktur. Et større urskogslandskap med intakt dynamikk er en mosaikk av forskjellige suksesjonsfaser der ferske og gamle brannfelt og stormfelte partier veksler med urørte områder (brannrefugier). Urskog kan derfor også være ung skog i tidlige suksesjonsfaser etablert etter en storskala forstyrrelse, forutsatt at skogen i forkant av forstyrrelsen var tilnærmet helt urørt. Mindre enn 1% av skogarealet kan i dag karakteriseres som urskog (DN 1999).

2.4 Hva styrer det biologiske mangfoldet? Generelt styres det biologiske mangfoldet i et gitt område av mengden habitater/nisjer. Hver art har sin spesielle nisje, sitt habitat der arten er optimalt tilpasset. Akkurat i en slik nisje, som kan beskrives som et skjæringspunkt mellom forskjellige økologiske gradienter, har arten et konkurransefortrinn overfor alle andre arter.

Generalister er arter som kan overleve i mange forskjellige habitater/har brede nisjer. Disse stiller små krav til miljøet. Spesialister har derimot smale økologiske nisjer og kan bare leve i helt spesielle habitater. De har strenge krav til miljøet og kan bare overleve i områder der de får oppfylt akkurat sine spesielle habitatkrav. Det er glidende overganger mellom generalister og spesialister på alle deler av skalaen.

Fordi hver art har sin spesielle nisje vil områder med stor økologisk variasjon, dvs. mange forskjellige naturtyper og økologiske nisjer (habitater) ha flere arter enn områder der variasjonen er mindre og antallet nisjer færre. Den genetiske variasjonen innen hver art øker tilsvarende med økende habitatvariasjon. Områder med liten økologisk variasjon (som kulturskog) har generelt en lav andel spesialister i forhold til generalister. I økologisk varierte områder (for eksempel en urskog) vil det være et stort antall spesialister, samtidig som de fleste generalistene også finnes der. Derfor er mangfoldet større i en urørt skog enn i en kulturskog.

Variasjonen i økologiske faktorer styres i sin tur av en rekke faktorer, der naturgrunnlag, utviklingshistorie og menneskelig påvirkning er av de viktigste.

Naturgrunnlag Omfatter bl.a. topografi/landskap, berggrunn, løsmasseforhold, hydrologi og klima. Naturgrunnlaget er bestemmende for utformingen av vegetasjonsdekket, som igjen er grunnleggende for fungaen og faunaen. De forskjellige faktorene som bestemmer det totale naturgrunnlaget i et gitt område varierer over alle tenkelige gradienter. Blant de viktigste gradientene er fuktighet og rikhet.

Utviklingshistorie og tid Tid er et sentralt moment for biologisk mangfold. Generelt øker mangfoldet med økosystemets alder. Stabile økosystemer med svært lang historie har høyere biodiversitet enn unge, ustabile systemer i rask endring. Evolusjon er en svært langsom prosess og stabile økologiske forhold medfører en jevn evolusjon i samme retning over lang tid. Tropiske områder har lang kontinuitet i artsutviklingen (ofte mange millioner år), og artene har hatt tid til å fylle sine potensielle økologiske nisjer og utviklet omfattende spesialiseringer til smale nisjer. Det svært stabile naturgrunnlaget fører til at evolusjonene går jevnt i spesielle retninger over lang tid.

Derfor har tropiske skoger et høyere biologisk mangfold enn boreale skoger. Det biologiske mangfoldet i Skandinavia har fått sin form etter siste istid. Praktisk talt alle arter som finnes på landarealet i Skandinavia har

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 11- -Trillemarka-Rollagsfjell- vandret inn i løpet av de siste ca. 10 000 år. For eksempel er gran en ung innvandrer i Norge, først for ca. 2000 år siden var den godt etablert på Østlandet etter innvandring fra øst.

Det er likevel viktig å understreke at de boreale skogøkosystemene er utviklet gjennom svært lang tid (kanskje millioner av år), men i forskjellige områder til forskjellig tid. Under istidene var disse boreale skogøkosystemene trengt tilbake til istidsrefugier i områder langt mot sør. Her overlevde artene vanskelige perioder. I mellomistidene spredte artene seg igjen nordover og oppover i fjellene. Det kan være at istidsrefugiene under mellomistidene ikke har boreale skogøkosystemer fordi klimaet da er for varmt i disse områdene. I slike perioder finnes derfor disse skogøkosystemene bare i nordlige områder. Fra en motsatt synsvinkel kan derfor nordlige områder og fjellområder betraktes som varmetidsrefugier for de boreale skogøkosystemene, og like viktige for artenes langsiktige overlevelse som istidsrefugiene. Ved gradvis klimaforverring over tusenvis av år flyttes klimasonene sørover, og den boreale skogen kryper sørover igjen. Basert på et slikt langsiktig utviklingsforløp kan boreale skogøkosystemer betraktes som et økosystem som hele tiden er på vandring, men der evolusjonen foregår under vandringene. Økosystemets alder (evolusjonsalder, kontinuitet) er derfor høy, selv om økosystemet ikke nødvendigvis har spesielt lang historie på et gitt geografisk sted. Et slikt utviklingsforløp er trolig mest riktig for arter direkte knyttet til trærne (særlig vedboende organismer), mens det i mindre grad er riktig for bakkelevende organismer (Reidar Elven pers. medd.).

Nøkkelelementer, nøkkelbiotoper og restaureringsbiotoper Nøkkelelementer er elementer som er særlig viktige for bevaring av det biologiske mangfoldet fordi mange og/eller spesialiserte arter er knyttet til dem. Mengden og kontinuiteten i nøkkelelementer er avgjørende for skogens biodiversitet. Stor mengde forskjellige typer nøkkelelementer og høy kontinuitet gir alltid et stort biologisk mangfold.

Viktige nøkkelelementer omfatter bl.a. stående og liggende dødt trevirke, grov død ved, brent død ved, grove trær, gamle trær, seintvoksende trær, hule trær, mosedekte trær, sjeldne treslag, mye hengelav, mye flerårige kjuker, bergvegger og store steinblokker, bekker, kilder, fosser, hakkespetthull.

I et normalt skoglandskap av i dag er størsteparten av arealet sterkt preget av moderne skogbruk. I dette landskapet forekommer nøkkelelementene generelt spredt og lite konsentrert. Mange av de spesialiserte og sårbare artene kan bare overleve i de små delene av skogen som er mindre påvirket og har større konsentrasjon av nøkkelelementer og viktige strukturer enn resten av skogen.

Områder der mengden og/eller kontinuiteten i nøkkelelementer/viktige miljøstrukturer og/eller signalarter er høy og konsentrert dekker normalt bare små arealer. Disse arealene ligger spredt som små lommer i landskapet. Mange av de spesialiserte og sårbare artene kan bare overleve i disse små delene av skogen. Disse områdenes forekomst er betinget av bl.a. topografi, vanskelig tilgjengelighet, administrative forhold, historiske tilfeldigheter og naturgitte forhold.

Slike områder kalles nøkkelbiotoper, og defineres som områder som er særlig viktige for bevaring av det biologiske mangfoldet fordi de inneholder naturtyper, nøkkelelementer eller arter som er sjeldne i landskapet (Haugset et. al. 1996).

Svært ofte mangler habitater som før var vanlige i skoglandskapet. For eksempel er ugrøftete sumpskoger på god bonitet og godt utviklete seine løvsuksesjoner ofte fraværende. I slike tilfeller er det viktig å gjenskape biotoper som på sikt kan bli tilholdssted for arter som naturlig forekommer. Slike arealer kalles restaureringsbiotoper.

Begrepene nøkkelbiotop og restaureringsbiotop er forvaltningsbegreper, og er mest hensiktsmessige å bruke på mindre arealer i et landskap som stort sett er sterkt preget av skogbruk. Innen store naturskogsområder, der verdiene er mer jevnt fordelt i landskapet, passer begrepene dårligere. Her brukes oftest begrepet kjerneområder for områder der det biologiske mangfoldet er spesielt høyt innen et større område med generelt høye verdier.

Viktige strukturer, nøkkelelementer og andre faktorer Vegetasjonstyper Mange arter er knyttet til helt bestemte vegetasjonstyper. Stor variasjon i vegetasjonstyper vil derfor også gi et høyt artsmangfold. Rike vegetasjonstyper (for eksempel lågurtskog, høgstaudeskog, alm-lindeskog) har generelt en annen og større biodiversitet enn fattigere vegetasjonstyper. Særlig karplanter, moser og markboende sopp viser stor diversitet i rike vegetasjonstyper.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 12- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Treslag og treslagssammensetning Mange arter innen forskjellige artsgrupper er substratgeneralister og kan leve på et bredt spekter av forskjellige treslag. Andre arter har mer snevre krav og er knyttet til noen få treslag. Det finnes også mange spesialiserte arter som nesten utelukkende er knyttet til bare ett treslag. Blandingsskoger med mange ulike treslag kan derfor, pga. stor substratvariasjon, ha et langt større biologisk mangfold enn mer ensartede skoger fordi arter med forskjellige substratkrav da kan sameksistere på det samme arealet. Stor treslagsblanding har bl.a. avgjørende betydning for standfugl, hull-rugere og hakkespetter.

Spesielt viktig i barskogslandskapet er andel eldre løvtrær. Både individtetthet og artsdiversitet av fugl i hogstmoden skog øker med økende løvandel opp til 20-30% (Angelstam et. al. 1990, Stokland 1994). Særlig arter som løvmeis, stjertmeis, spettmeis, jerpe, gråspett, dvergspett og hvitryggspett stiller krav til høy andel løvtrær, delvis krever de også spesielle løvtrearter (for eksempel osp for hakkespetter og or for jerpe) (Enoksson et. al. 1995, Jansson & Angelstam 1999).

Treslagene skiller seg fra hverandre på en rekke parametre, bl.a. kjemisk sammensetning av veden, variasjon i ved- og barkstruktur, barkens surhet (pH) og barkens porøsitet (evne til å holde på fuktighet). Furu har svært høyt innhold av fenoler og andre kjemiske stoffer som gjør veden svært motstandsdyktig mot nedbrytning. Derfor har furu mange spesialiserte arter. Eik har høyt innhold av garvesyre, noe som fører til svært lav pH og er trolig årsaken til at treslaget har så mange spesialister blant vedboende sopp og insekter (Ryvarden 1998).

I boreale skoger er gammel selje, osp og rogn svært viktige treslag. Osp har porøs ved, vokser fort og oppnår store dimensjoner, og er derfor ettertraktet for mange insekter og fugl, særlig hakkespetter for både næringssøk og reirhull. Osp er også det treslaget med mest spesialisert mangfold av lav (særlig cyanolaver), mens selje har det største artsantallet (Kuusinen 1994a, b). Rikbarkstrær (dvs. trær der barken har høy pH) har en rekke kravfulle arter av lav og moser. Karakteristiske lavsamfunn på rikbarkstrær er Lobarion-samfunn (med bl.a. lungenever (karakterart), skrubbenever, stiftfiltlav, kystårenever og forskjellige glyer Collema spp.) i fuktige, men lysåpne skoger og Xanthorion-samfunn (der messinglav Xanthoria spp. er karakterarter) på tørre, lysåpne og helst støvimpregnerte steder. Typiske rikbarkstrær er osp, alm, ask og lønn. Barkens pH øker med treets alder, derfor er gamle trær generelt det mest optimale substratet for rikbarksarter.

Skogklima Skogens interne mikroklima er hovedsakelig styrt av topografisk beliggenhet, regionalt klima, vegetasjonstype og treslagssammensetning. Opplendte partier, koller og sørvendte lier er vindutsatt og har høy solinnstråling. Skogklimaet på slike steder har derfor generelt et tørt preg. Dette forsterkes av ofte grunnlendt jordsmonn, fattige forhold og mye furu. Slike steder har fra naturens side oftest høy brannfrekvens.

Brannrefugier betegner områder som sjelden eller aldri er utsatt for storskalaforstyrrelser. Topografisk beskyttet beliggenhet, som bratte nordvendte lier, bekkekløfter og lavtliggende søkk ligger godt beskyttet mot vind og solinnstråling. Samtidig har slike steder oftest tykkere løsmasser, bedre bonitet og dominans av gran. Dette gir slike steder et fuktig og stabilt skogklima. Med sin tette tresetting og tette krone av nåler skaper granskogen i seg selv et beskyttet miljø. Sjiktning har også mye å si for skogklimaet. En godt flersjiktet skog har et mer stabilt miljø enn en ensjiktet skog. Spesielt sumpskoger og bekkekløfter har høy luftfuktighet og stabilt skogklima.

Sjiktning Sjiktning beskriver trærnes spredning på høyde- og diameterklasser, som igjen er styrt av aldersspredning. Ensjiktet skog har trær av omtrent lik høyde og alder. I flersjiktet skog varierer trærnes høyde og alder. God sjiktning er et karaktertrekk på gammel skog, mens kulturskog ofte er ensjiktet pga. planting og omfattende bestandspleie. Generelt er blandingsskoger med flere treslag bedre sjiktet enn skog med bare ett treslag.

God sjiktning medfører et stort antall nisjer i forskjellige høydelag fra bakken opp til tretoppene (stor strukturell diversitet i vertikalgradienten). Derfor øker generelt artsantallet med bedret sjiktning. Godt sjiktet skog har et fuktigere og mer stabilt miljø, og er samtidig generelt mer lysåpen enn skog med svak sjiktning. Mange lavarter er avhengige av både høy luftfuktighet og relativt mye lys (for eksempel huldrestry), godt flersjiktet skog vil derfor være godt habitat for slike arter. Særlig fugl, insekter og lav viser større diversitet og frekvens i godt sjiktet skog, spesielt godt dokumentert for fugl (jf Cody 1974). Flersjiktet skog vil dessuten ha langsiktig stabilitet fordi trær dør enkeltvis/gruppevis, kontinuerlig og gradvis. Når ensjiktet skog blir gammel vil oftest de fleste av trærne dø omtrent samtidig. Dette resulterer i store åpninger og rask endring i lys- og fuktighetsforhold.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 13- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Gamle trær og grove trær Ekstrem maksimalalder for gran er 500-600 år og for furu minst 700-800 år. Hvor gammelt et tre kan bli varierer imidlertid mye med voksested, trærne blir generelt eldst på fattig og tørr mark. Som oftest oppnår gamle trær også store dimensjoner, særlig på god bonitet kan trærne bli svært grove. Biologisk gamle trær er viktige for en lang rekke arter, som er knyttet til de spesielle strukturene og kvalitetene på slike trær. Trærnes størrelse og alder gjør dem til stabile og langvarige leveområder. Mange arter foretrekker også grove dimensjoner.

Trær som står på lavproduktiv mark vokser meget sakte og kan bli svært gamle selv om de ikke blir særlig grove. Dette gjelder særlig i sumpskog og på tørre koller i fjellskog. Slike småvokste, gamle trær har et spesielt artsmangfold knyttet til seg. De får en meget stabil bark og svært tette årringer. Sprekkjuke er en spesialisert soppart som vokser på tynne læger av gran etter trær som har vokst sakte og blitt svært gamle (pers. obs.).

Gamle trær utvikler oftest grov og stabil sprekkebark. Slik bark holder godt på fuktighet, noe som er gunstig for mange lav og moser. Generelt har også gamle trær rikere bark (høyere pH) enn unge trær i god vekst. Dette har stor betydning for mange epifyttiske rikbarksarter, for eksempel en rekke arter i Lobarion-samfunnet. Mange epifyttiske lav og moser er knyttet til gamle og grove trær. Ofte kan gamle løvtrær i noe fuktige miljøer (særlig edelløvtrær) ha tykke mosematter på stammene. Gamle graner i fuktige miljøer kan ha store mengder skjegglav. Svensk forskning har vist at mengden skjegglav (bl.a. gubbeskjegg) er sterkt korrelert med alderen på skogen, virkelig gammel skog (200 år) har langt mer lav enn yngre skog (100-130 år) (Esseen et. al. 1996). Årsaken antas å være dårlig spredningsevne (Dettki et. al. 2000). Mjuktjafs er tydelig knyttet til gamle, men småvokste graner i lysåpne og fuktige miljøer.

Grov bark på gamle trær har i tillegg flere nisjer og er langt mer stabil enn glatt bark på unge trær i god vekst. Mange skorpelav er knyttet til stabil bark, bl.a. en rekke krevende knappenålslav. Særlig mange arter krever grov bark på gamle graner, hvorav en del er sterkt spesialiserte. For eksempel vokser mange helst på grov bark på lutende stammer i fuktig miljø. Mange er også knyttet til grove, døde greiner nederst på levende trær.

Død ved Skog underlagt naturlig dynamikk preges av store mengder stående (gadd, høgstubber) og liggende død ved (læger). I Skandinavia varierer normal dødved-mengde i urskog fra omkring 90-120 m3/ha i sørlig, lavereliggende skog på høy bonitet til 20-30 m3/ha i lavproduktiv furuskog i nordlige fjellskoger (Siitonen 2001). I etterkant av storskalaforstyrrelser kan dødvedmengden overgå 500 m3/ha. Viktig for artsmangfoldet er både mengde, størrelse og nedbrytningsgrad på den døde veden. Generelt øker artsdiversiteten med mengde, dimensjon og kontinuitet. Død ved er det viktigste substratet for biologisk mangfold i skog, spesielt av sopp og insekter. 4000-5000 arter, dvs. 20-25% av alle skoglevende arter i Fennoskandia, er avhengig av død ved (Siitonen 2001). Betydningen av død ved er godt dokumentert gjennom en lang rekke studier (for eksempel Bader & Jansson 1995, Høiland & Bendiksen 1996, Bredesen m. fl. 1997, Lindblad 1998, Sippola & Renvall 1999, Martikainen et. al. 2000, Siitonen 2001).

En rekke faktorer har betydning for hvilke arter som etablerer seg på en nedfallen trestamme og når de etablerer seg, bl.a. treets dødsårsak (insektangrep, soppbrekk, vindbrekk osv.), hvor raskt treet har vokst (årringbredde), stokkens dimensjon og nedbrytningsgrad, klimaet på voksestedet og ikke minst råteforløp og hvilke sopparter som ”tilfeldigvis” etablerer seg først. Slike faktorer bestemmer mye av suksesjonsforløpet (Renvall 1995). Områder med stor variasjon i dødved-kvaliteter (dødsårsak, diameter, nedbrytningsgrad osv.) har derfor større artsmangfold enn områder med mer homogene dødved-kvaliteter, selv når total mengde død ved er lavere. I tillegg til mengde og kvalitet av død ved i seg selv, har også mengde organismer som lever på den døde veden stor betydning for etterfølgende arter (opprettholdelse av næringskjeder). Særlig viktig her er flerårige kjuker (som rødrandkjuke og knuskkjuke).

Gjennom et langsomt suksesjonsforløp går døde trestammer gradvis gjennom forskjellige nedbrytningsfaser inntil stokken er helt nedbrutt og næringsstoffene resirkulert. Alle nedbrytningsfasene har sine spesielle økologiske egenskaper. Til hver av fasene er knyttet et stort mangfold av arter, hvorav mange er spesialister med smale nisjer og avhengige av død ved med helt spesielle egenskaper (riktig nedbrytningsstadium, dimensjon, fuktighet, årringbredde, kjemi osv.). Det foregår et suksesjonsforløp av organismer etter hvert som stokken brytes ned. Vedboende sopp lever av næringsstoffene i den døde veden, andre ”vedboende sopp” lever av spesielle sopparter tidligere i suksesjonsforløpet (følgearter), insekter lever av sopphyfer, og parasitter og rovinsekter lever av andre insekter. Størsteparten av død ved-insektene er soppspisere og parasitter/predatorer i stedet for direkte å spise den døde veden. Mange insekter er obligat knyttet til èn eller noen få sopparter. Alle soppartene synes å ha helt distinkte insektsamfunn knyttet til seg. Spesielt rike insektsamfunn finnes på vanlige

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 14- -Trillemarka-Rollagsfjell- arter som knuskkjuke og rødrandkjuke, men også naturskogsarter har mange og ofte spesialiserte insektarter (for eksempel har både rosenkjuke og lappkjuke >50 arter hver (Komonen 2001)).

Nedbrytningshastigheten varierer mye mellom treslagene og med klimaet. Nedbrytningen av furu på tørr og lavproduktiv mark i fjellskogen tar 300-400 år, mens løvtrær som bjørk og gråor brytes helt ned iløpet av et par tiår på fuktig og høyproduktiv mark i lavlandet.

Kontinuitet Kontinuitet viser på skogøkosystemets stabilitet og urørthet. Høy kontinuitet vil si at skogen har hatt uavbrutt tilgang på bestemte elementer gjennom lang tid. En helt urørt skog har ubrutt kontinuitet. Begrepet er sentralt i bedømmelsen av skogstruktur og et bestemt skogområdes betydning for biologisk mangfold. Artsmangfoldet er sterkt korrelert med kontinuitet, idet skog med høy kontinuitet generelt har større diversitet og frekvens av arter enn skog med dårligere kontinuitet.

Mange arter har trolig dårlig spredningsevne, samtidig som de er knyttet til habitater som bare dannes etter lang tids utvikling (for eksempel svært gamle trær og grove, sterkt nedbrutte læger). Slike elementer er temporære substrater som endrer seg med tiden. Når et element gjennom suksesjonsforløp har blitt så forandret at en art ikke lenger kan leve der må arten flytte seg til et nytt element i riktig tilstand. Eksempelsvis krever mange vedboende sopp læger i spesielle nedbrytningsstadier. Når stokken er blitt så nedbrutt at soppen ikke lenger kan leve der må den spre sporer til en ferskere stokk i passende nedbrytningsstadium hvis den skal kunne overleve i området. Hvis det da ikke finnes passende substrater innenfor artens spredningsrekkevidde kan den lokalt gå til grunne. Slike arter krever kontinuerlig tilgang på riktig substrat for at de skal kunne leve i et område.

Dårlig spredningsevne fører til at artsmangfoldet kan være utarmet i lang tid etter en hogst. Selv når inngrepet har skjedd for så lenge siden at miljøet i dag tilsynelatende ser passende ut, og de rette elementene finnes, kan mange arter likevel mangle. Artene har da blitt lokalt utryddet fordi tilgangen på substratet deres ble brutt (kontinuitetsbrudd). Fordi de har dårlig spredningsevne har artene ikke klart å spre seg tilbake til området igjen når skogen etter lang tid på ny har utviklet passende strukturer og elementer. For eksempel kan en plukkhogst føre til kontinuitetsbrudd i død ved. Hvis alle de største og eldste trærne tas ut fjernes også de trærne som ville blitt til liggende, ferske læger i løpet av de neste tiårene. I første omgang fører dette til mangel på ferske læger i skogen. Seinere forplanter dette seg oppover dødved-suksesjonen (nedbrytningen) slik at det blir mangel på middels nedbrutte, og til slutt mangel på sterkt nedbrutte læger. Slik vil arter med dårlig spredningsevne som er knyttet til bestemte nedbrytningsstadier lokalt kunne forsvinne ved at det i kortere eller lengre tid blir et brudd i tilgangen på passende substrat. En arts sårbarhet for kontinuitetsbrudd avhenger særlig av spredningsevne og i hvor stor grad den er knyttet til spesielle elementer (hvor spesialisert arten er).

Det er mange ulike typer kontinuitet, på forskjellige skalaer og nivåer. Skalamessig kan 2 hovedtyper skilles ut: kontinuitet på landskapsnivå og kontinuitet på lokalitetsnivå (bestandsnivå). I praktisk registrering er kontinuitet på lokalitetsnivå mest hensiktsmessig å anvende. Særlig 4 typer lokalitetsnivåkontinuitet vektlegges:

Kontinuitet i marksjikt Jordsmonnet og de lavere vegetasjonssjikt med tilhørende organismesamfunn har utviklet seg uforstyrret gjennom lang tid. Mange jordboende sopparter, særlig mykorrhiza-arter, synes å være avhengige av god marksjiktkontinuitet. Marksjiktkontinuiteten brytes ved flatehogst, men påvirkes lite av plukkhogst.

Kontinuitet i kronesjikt Skogen har hatt et stabilt kronesjikt, flersjiktet skogbilde og stabilt skogklima over lang tid. Spesielt mange lavarter er avhengige av god kontinuitet i kronesjiktet, bl.a. huldrestry og mjuktjafs. Flatehogst fjerner alle trærne fra et område og bryter dermed kronekontinuiteten. Skog som kun er plukkhogd kan ha opprettholdt kronekontinuiteten.

Kontinuitet i gamle trær Skogen har hatt jevn og ubrutt tilgang på gamle trær i lang tid. En rekke arter er sterkt avhengige av tydelig gamle trær, bl.a. insekter, lav og sopp. Selv svak plukkhogst kan føre til brudd i tilgangen på gamle trær.

Kontinuitet i død ved Det har vært jevn tilgang på stående og liggende død ved i alle nedbrytningsstadier gjennom lang tid. Et stort antall vedboende sopp og insekter er tydelig knyttet til skog med høy kontinuitet i død ved. Kontinuitet i død ved forutsetter langvarig utvikling med liten grad av påvirkning, og forekommer bare på de minst påvirkete skogarealene. Dødvedkontinuitet forutsetter de andre 3 typene.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 15- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Kontinuitet på landskapsnivå Trolig har kontinuitet på landskapsnivå stor betydning for mange arter. Dette vil si at et større skoglandskap har hatt kontinuitet i forskjellige elementer. Elementene kan ha forekommet i forskjellige deler av landskapet til forskjellig tid, men det har aldri vært lang avstand verken i tid eller rom mellom elementene. Slik kan arter med høye krav til kontinuitet ha overlevd i et dynamisk landskap, så lenge ikke avstanden i tid og/eller rom mellom elementene de enkelte artene er avhengige av har blitt for stor.

Iblant kan kontinuitetskrevende arter etablere seg i skog uten kontinuitet. Slike forekomster er normalt avhengige av at det er/har vært et spredningssenter i nærheten. Slike etableringer kan trolig i stor grad forklares med kontinuitet på landskapsnivå. Det synes som om landskaper med stor andel naturskog og generelt store populasjoner av kontinuitetsarter langt oftere har slik tilfeldig etablering av arter i ”upassende” miljøer enn skoglandskaper som har vært svært hardt påvirket gjennom lang tid.

Andre nøkkelelementer og viktige skogtyper Rasmark dannes i ustabile, bratte skrenter. Rasmarkas karakter bestemmes i stor grad av bergart, topografi og eksposisjon. Dette bestemmer om rasmarka har form av åpen ur, åpen grusmark eller er skogkledt. Sørvendte rasmarker har et gunstig lokalklima med sterk solinnstråling, tidlig snøsmelting og lang vekstsesong. De er derfor rike på sørlige, varmekjære arter, spesielt av karplanter og insekter. I slike sørberg kan mange arter forekomme langt utenfor sine hovedutbredelsesområder, bl.a. finnes iblant små reliktpopulasjoner av edelløvskog i bratte sørberg på god berggrunn i innlandet og høyt opp mot fjellet. Her møtes ofte næringskrevende fjellplanter og sørlige, varmekjære arter, og artsmangfoldet kan bli meget høyt. De er derfor biologiske oaser i et ellers fattig barskogslandskap. Nord- til østvendte rasmarker har mye skygge og høy luftfuktighet og ofte frodige og fuktige skogtyper der gran dominerer, ofte med høyt innslag av boreale løvtrær.

Bergvegger og store steinblokker har mange arter av særlig makrolav og moser er knyttet til seg. Artsmangfoldet på bergvegger styres av bl.a. bergartens næringsinnhold, struktur, eksposisjon og helning. Særlig stor betydning for steinlevende arter er lysforhold og skyggelegging. Spesielt berg som ligger i halvskygge i fuktige miljøer som bekkekløfter og nord- til østvendte lier kan ha et stort mangfold av lavarter, som trådragg, kort trollskjegg, praktlav og skoddelav. En del arter er knyttet til overhengende berg (bl.a. trådragg). Mange av artene er sårbare for sterk eksponering og er derfor avhengige av et stabilt skogmiljø rundt. Bergvegger og steinblokker skaper et uregelmessig, opprevet og lysåpnet skogbilde, noe som også er gunstig for mange arter som lever på trærne.

Hengelav på trær i store mengder er et godt signal på skog med stor verdi for biologisk mangfold. Mye skjegglav forekommer helst i virkelig gammel, fuktig, litt lysåpen skog i høyereliggende terreng og i bekkekløfter. Mengden skjegglav er sterkt korrelert med skogens alder, idet virkelig gammel skog har langt mer epifyttisk lav enn yngre skog. Mye skjegglav viser på stor strukturell variasjon både horisontalt (glennedynamikk) og vertikalt (sjiktning), og dermed stor mengde økologiske nisjer og et rikt artsmangfold av organismer knyttet til seine suksesjonsstadier. Mange insekter er knyttet til hengelav, bl.a. en del sommerfugler og edderkopper. Svenske undersøkelser har vist at gammel skog med mye hengelav har tre ganger så mange insekter og edderkopper som eldre kulturskog (Pettersson et. al. 1995), fordi mye lav øker greinenes strukturelle kompleksitet. Mye leddyr fører til at en del fuglearter søker etter føde blant laven og også bruker den som hamstringsplass, bl.a. lavskrike og meiser.

Kløfter preges av stor økologisk variasjon på små avstander. Særlig større bekkekløfter har utpreget stor variasjon og kan ha et svært stort biologisk mangfold på lite areal. Pga. den store variasjonen i miljøer og nisjer kan en stor del av artene i et skoglandskap forekomme sammen på et begrenset areal. Bl.a. kan lavlandsarter følge kløfta oppover og fjellarter følge kløfta nedover.

Elver og bekker er artsrike og varierte i seg selv, og bidrar i tillegg til økt luftfuktighet og stabilitet i omkringliggende skog. Det fuktige miljøet er fordelaktig særlig for mange lav og moser. Spesielt omkring fosser og stryk i kløfter er luftfuktigheten svært høy, og her kan det utvikles særegne fosserøyksamfunn.

Sumpskog preges av høy grunnvannstand, og forekommer gjerne i fuktige søkk og langs bekker, elver og myrer. Skogklimaet er stabilt og fuktig, og variasjonen i bunnsjiktet er stor. Miljøet er viktig for mange fuktighetskrevende og brannskyende arter, bl.a. av lav. Rik sumpskog i tilknytning til bl.a. kilder er av de mest artsrike boreale skogtypene, særlig for karplanter, moser og mange invertebrater (bl.a. snegl) (Hörnberg et. al. 1998). Skogsfuglkyllinger er også i stor grad knyttet til sumpskoger fordi de der har rikelig tilgang på føde i form av insekter.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 16- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Kilder forekommer der grunnvann kommer opp til overflaten. Kildevannet har jevn temperatur og pH gjennom hele året, og miljøet preges av stor stabilitet. Mange moser, karplanter og snegl er knyttet til kilder.

Spettehull er svært viktige for mange fuglearter (sekundære hullrugere). Hakkespetter er derfor viktige nøkkelarter i skogen. De forskjellige spettene varierer mye i størrelse, derfor varierer også størrelsen på reirhullene mye. Dette fører til at mange forskjellige fuglearter bruker hullene etter spettene. 1/3 av fugleartene i skogen er knyttet til gamle spettehull.

Menneskelig påvirkning Generelt fører økt menneskelig påvirkning til nedgang i antall nisjer og substrater i skogen. Dermed reduseres også antall arter. Skogen blir mindre variert ved at den blir mer homogen med tanke på treslag (løvtrær ryddes ofte vekk), det etterstrebes en ensjiktet skog og skoghygieniske tiltak fører til at død ved fjernes fra skogen. Mengden nøkkelelementer går ned, det blir færre gamle trær og mindre død ved. Kontinuiteten reduseres eller brytes helt. Plukkhogst som fjerner alle de gamle trærne i et område vil gi et framtidig brudd i tilgangen på død ved og påfølgende mangel på ett eller flere nedbrytningsstadier. Mange arter knyttet til død ved vil derfor kunne forsvinne fra området. Grøfting av sumpskog og myrer fører til et tørrere og mer variabelt miljø, noe som slår negativt ut for alle de artene som krever et stabilt og fuktig miljø.

2.5 Hvorfor er naturskogen rikere på arter enn kulturskogen? Naturskogen er vesentlig forskjellig fra kulturskogen på en rekke egenskaper. Kulturskog preges generelt av liten variasjon og homogene økologiske forhold. Trærne er unge og hogges lenge før de når sin biologiske maksimumsalder. Den strukturelle kompleksiteten er liten, fordi det etterstrebes en jevn og likaldret skog av ett treslag innen et gitt skogbestand. Skoghygieniske tiltak og det at trærne hogges lenge før de begynner å dø fører til svært lite død ved i kulturskogen (reduksjon på 90-98% i forhold til urskog (Siitonen 2001)). Alt dette gir liten variasjon og få økologiske nisjer, noe som igjen fører til et fattigere artsmangfoldet. Særlig er antall spesialister lite, og andelen generalister høy. I tillegg er stabiliteten lav, kontinuiteten er brutt og økosystemet på stedet rekker aldri å utvikle langvarig stabilitet. Arter med dårlig spredningsevne rekker aldri å etablere seg før skogen på ny utsettes for gjennomgripende forandringer.

Det som i stor grad karakteriserer lite påvirket skog (naturskog og urskog) er stor økologisk variasjon og mange forskjellige nisjer. Denne store variasjonen innebærer bl.a. stor treslagsblanding (avhengig av naturgrunnlaget), trær i alle aldersklasser og størrelser, stor kompleksitet i både horisontal og vertikal fordeling av trær (glenner og sjiktning), stående og liggende døde og døende trær i alle nedbrytningsstadier. Den store mengden forskjellige nisjer fører til at mange spesialiserte arter finner akkurat sin smale nisje i slik skog. I tillegg til alle spesialistene i naturskogen (som ikke kan leve i kulturskog) finnes også de aller fleste artene som også kan leve i kulturskog. I tillegg preges lite påvirket skog (uansett type) av høy kontinuitet og stor stabilitet i forskjellige elementer og miljøfaktorer. Langvarig stabilitet og høy kontinuitet gjør at arter med dårlig spredningsevne også kan overleve. Resultatet blir at artsmangfoldet i naturskogen er høyere enn i kulturskogen.

2.6 Betydningen av store, sammenhengende naturskoger Landskapshelheten, den generelle skogtilstanden over store arealer i et landskap, har stor betydning for artsmangfoldet. Generell skogtilstand omfatter bl.a. fragmenteringsgrad, avstand mellom fragmentene, korridorer mellom fragmentene, fragmentenes areal, andel kantsone, total mengde elementer i landskapet, fordelingen av suksesjonstyper etter små- og storskaladynamikk osv.

Det er først og fremst bestandsskogbrukets fragmentering og endring av alderssammensetning som reduserer skogens bæreevne for mange arter. Med økt fragmentering endres flere landskapsøkologiske parametre som enten alene eller sammen påvirker det biologiske mangfoldet. Fragmentering av biotoper endrer forholdet mellom habitat og det omkringliggende miljøet i landskapet; mengden habitat minsker, avstanden mellom fragmentene øker og landskapets økologiske kornethet endres. Med kornethet menes fordeling og frekvens av små og store habitatenheter. Om habitatenhetene ”oppfattes” som store eller små av artene avhenger av de enkelte organismenes arealkrav. Økt fragmentering fører også til økt andel kantsone i landskapet, som igjen endrer predasjonsrisiko, stormfelling og uttørking. Videre vil økt avstand mellom fragmentene redusere spredningsmulighetene og genetisk utveksling mellom delpopulasjonene i fragmentene (oppsummering: Svensson 1996). Spørsmålet om hvor små og hvor isolerte fragmentene må være for at en art skal ”oppfatte” landskapet som fragmentert er avhengig av om arten er habitatgeneralist eller ikke, og av hvor stor andel et spesifikt habitat dekker i landskapet. Andrén (1994) viste ved matematisk simulering at et kontinuerlig habitat ble brutt ned til isolerte fragmenter når ca. 60% av habitatet stod igjen i landskapet, og at avstanden mellom fragmenter økte eksponentielt når andelen av habitatet i landskapet var lavere enn 40%. En kritisk grense for

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 17- -Trillemarka-Rollagsfjell- mengden habitat i et landskap synes å gå ved 10-30% av opprinnelig mengde. Under dette terskelnivået kan artene knyttet til et gitt habitat sjelden opprettholde fungerende populasjoner i et område.

Kumulativ effekt (samlet effekt på skogøkosystemet og artsmangfoldet av gamle og nye inngrep (flatehogst, planting, tynning, grøfting, skogsbilveier, kraftledninger, hyttefelt osv.)) er ofte langt større enn bare summen av enkelteffektene, og kan medføre en prosentvis bestandsnedgang som langt overstiger prosentvis reduksjon av leveområde (Rolstad et. al. 1991). Store gammelskogsområder kan fungere som viktige refugier for arter som er spesielt utsatt for kumulative effekter, og vil være særlig viktige i landskap som har vært intensivt påvirket gjennom lang tid. I tillegg kan disse store områdene ha viktige funksjoner for substrat- og biotopspesialister med mindre arealkrav (som vedboende sopp, lav og moser) (se for eksempel Gjerde 1999).

Naturlig forstyrrelsesdynamikk og økologiske prosesser Små områder kan bare ivareta deler av naturskogskvalitetene og et snevert utvalg av naturlige suksesjonsstadier. Artsinventaret vil følgelig være svært begrenset og populasjonene av artene relativt små. Artene vil stå i konstant fare for å dø ut lokalt pga. liten populasjonsstørrelse og tilfeldige miljøhendelser. Kanteffekter fra kulturskogen rundt i form av vindfelling, endret skogklima, økt konkurranse osv. vil være omfattende. Storskalaforstyrrelser vil lett kunne ramme hele skogbestandet. Bevaring av småarealer egner seg best til sikring av rester av gammel skog med intern dynamikk. Et nettverk av slike småområder kan utgjøre viktige ”step-stones”/korridorer og spredningskilder for en del arter tilknyttet småskaladynamikk, men kan aldri ivareta naturskog i vid forstand.

Ivaretakelse av hele spekteret av naturskog, alle naturlige forstyrrelsesregimer og alle suksesjonsstadier i en naturlig landskapsmosaikk krever store områder. Minimum dynamic area defineres som det minste arealet med et naturlig forstyrrelsesregime der arter lokalt kan dø ut og rekolonisere ulike suksesjonsstadier etter hvert som de forstyrres eller vokser til (Pickett & Thompson 1978). Kritisk størrelse på MDA avhenger av geografisk region og naturlig forstyrrelsesregime (intern dynamikk: noen 10-talls ha., skogbrann: 100-talls km2). Store områder vil altså tåle naturlige storskalaforstyrrelser uten at det blir mangel på viktige habitater som virkelig gammel skog og død ved. I tillegg er ivaretakelse av naturlige økologiske prosesser et viktig mål i seg selv.

Minimum områdestørrelse for ivaretakelse av naturlige økologiske prosesser og egenskaper i et landskap er vanskelig å anslå. Det er imidlertid ingen tvil om at jo større områdene er, jo flere prosesser og organismer kan ivaretas. For barskoger i nord-europeisk del av Russland har Yaroshenko et. al. (2001) anslått nødvendig areal for opprettholdelse av viktige bevaringsbiologiske funksjoner i et borealt skoglandskap:

Naturlige mønstre i småskala katastrofedynamikk (vindfellinger, små branner osv.) 10-50 km2 Holde negative kanteffekter på et marginalt nivå (bl.a. effekten av hogstflater) 40-80 km2 Naturlige mønstre i storskala katastrofedynamikk (store insektangrep, vindfellinger, branner etc.)50-200 km2 Helt uforstyrrete nedbørsfelt av småelver og sjøer som referanseområder 100-500 km2 Levedyktige populasjoner av arealkrevende pattedyr 300-800 km2 Beskytte områdets indre mot effekter av rekreasjon og tyvjakt 500-1000 km2 Bevare potensialet for lokal migrasjon som respons på langsiktige endringer i landskapet 1000-5000 km2

Fordi artene er tilpasset et landskap der naturlige prosesser er enerådende, er det viktig at disse prosessene får virke mest mulig uhindret. Skoglandskapet i dag er svært fragmentert, nøkkelbiotoper/reservater ligger derfor stort sett som små og spredte ”øyer” i et stort og ubeboelig ”hav” av kulturskog. Metapopulasjonene av gammelskogsartene ligger dermed også spredt. Å tillate naturlige storskalaprosesser i slike små nøkkelbiotoper kan lett føre til at de mister en stor del av det mangfoldet de er ment å ivareta, fordi for eksempel en brann eller stormfelling lett medfører at hele biotopen ”ødelegges”. I mange tilfeller er det svært langt til nærmeste delpopulasjon, dermed har artene ikke noe overlevelsesrefugium i nærheten og lokal utryddelse kan inntreffe. I store naturskogslandskaper vil alltid en del av skogen stå urørt av storskalaforstyrrelser, slik at artene kan overleve i refugier og derfra spre seg ut i skogen rundt når den igjen blir levelig. Fordi de naturlige prosessene kan virke upåvirket vil artene leve i det forstyrrelsesregimet de er evolusjonært tilpasset. Dette er den beste strategien for ivaretakelse av biologisk mangfold på alle nivåer og på lang sikt.

Arealkrevende arter En del arter er arealkrevende spesialister og krever store sammenhengende arealer naturskog for å opprettholde levedyktige populasjoner. Habitatfragmentering er en viktig og lett synlig negativ faktor for slike arter. Dette gjelder bl.a. en rekke fuglearter innen bl.a. spurvefugl, skogsfugl, hakkespetter, rovfugl og ugler.

Undersøkelser i Nord-Sverige viser at større restområder med gammelskog har et høyere antall hekkende fuglearter enn mindre restområder med tilsvarende habitat, og at ivaretakelse av en artsrik fuglefauna krever

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 18- -Trillemarka-Rollagsfjell- sikring av større gammelskogsområder, fortrinnsvis > 10 ha. (Edenius & Sjöberg 1997). Fra Midt-Sverige viste Andrén (1997) at fuglerikdommen øker med økende andel sammenhengende eldre skog i omgivelsene. Sannsynligheten for forekomst av >14 standfuglarter økte sterkt når andelen eldre skog innenfor et større areal oversteg 60%. Sammenlikninger av fuglesamfunn i urørt og tynnet furuskog, og i sammenhengende og fragmentert granskog i Nord-Finland viser at tettheten av nordboreale fuglearter som storfugl, lavskrike, tretåspett, lappmeis, konglebit og vierspurv er signifikant lavere i fragmentert enn i sammenhengende skog (Virkkala 1987). Større arealer gammelskog ser ut til å være avgjørende for at slike arter kan opprettholde livskraftige populasjoner (Virkkala 1990). Det er viktig at skogen er være vesentlig eldre enn alder for optimal vekst hos trærne og at slik skog må forekomme i større, sammenhengende enheter og totalt utgjøre en vesentlig andel (>30%) av landskapet (Andrén 1994). Mange boreale standfugler, som granmeis, toppmeis, lappmeis og trekryper har vist markert bestandsnedgang i Nord-Finland de siste tiårene. Dette forklares med fragmentering og endringer i skogens alderssammensetning pga. intensivt skogbruk (Helle & Järvinen 1986). Langvarige studier av storfugl på Varaldskogen i Hedmark har vist at tiuren er sårbar for grovkornet fragmentering (sammenhengende flater >10 daa) av gammelskogen innen 1 km radius rundt leiken, dvs. et område tilsvarende 3-5 km2 (Rolstad et. al. 1991).

Andelen (gamle) løvtrær på landskapsnivå har stor betydning for mange arter. Dette er best dokumentert for fugl, særlig hakkespetter. Hakkespetter er som gruppe typiske eksempler på arealkrevende spesialister. Hvitryggspett synes å kreve en minimumsandel passende habitat (dvs. gammel, løvrik skog med døende trær) i landskapet på 8-20%. For dvergspett, stjertmeis og blåmeis går terskelverdien omkring 15% (Jansson G. et. al. 1999). Fra Polen er vist at de 100km2-ruter med høyest antall hakkespettarter også var de klart rikeste på totalt antall fuglearter (Mikusinski et. al.?), noe som viser tydelig samvariasjon mellom diversitet av hakkespetter og den totale fuglefaunaen. Hvitryggspetten har hatt dokumentert meget sterk tilbakegang i hele Fennoskandia utenom Vestlandet gjennom 1900-tallet, fra å være vanlig over store områder til i dag å være helt utryddet fra størsteparten av området. Den finske populasjonen minket fra ca. 1000 par på 1950-tallet til 30-50 par i dag (Virkkala et. al. 1993). Bestandssammenbruddet i Fennoskandia skyldes høyst sannsynlig fragmentering av habitatet, der egnet løvskog med mye død ved etter hvert har blitt for små og isolerte, og det totale arealet egnet habitat har falt langt under terskelverdien på ca. 15% (Stenberg 2001). Også gråspett og dvergspett har etter hvert blitt sjeldne over store områder, trolig av samme årsak.

Hønsehaukbestanden har i flere deler av Norge vist dramatisk tilbakegang de siste tiårene, tross totalfredning i 1971. Arten har klar preferanse for gammel barskog både som hekkeplass og jaktområde. Bestandsskogbruket påvirker hønsehauken negativt gjennom redusert byttedyrtilgang og tap av reirhabitat og foretrukket jakthabitat. Dette antas å være hovedårsak til bestandsnedgangen (Tømmeraas 1993, Selås 1997 og 1998, Knoff 1999).

Substrattilknyttede arter I tillegg til den åpenbare betydningen store naturskogsområder har for arealkrevende arter har mange spesialister som i utgangspunktet lever på små arealer (for eksempel mange kryptogamer avhengige av stabilt skogklima og kontinuerlig tilgang på spesielle habitater) ofte store og livskraftige populasjoner i slike områder. Store arealer naturskog er derfor trolig viktig også for disse artenes langsiktige overlevelse. I naturskogsområder kan mange substratavhengige arter også bebo arealene mellom nøkkelbiotoper/ kjerneområder (krf. Løvdal et al. 1999). Slike arealer utgjør attraktivt spredningshabitat og kan styrke levedyktigheten til arter med kildepopulasjonene sine i nøkkelbiotoper/reservater/kjerneområder. Fordi store områder har større mengde og større areal av tilgjengelig habitat, og fordi spredningskorridorer mellom habitatene er intakte kan slike områder holde store og langsiktig levedyktige populasjoner av spesialiserte arter i større grad enn små områder.

Skogtilstand på stor landskapsskala Tilstanden på stor skala, på landskapsnivå (skala hundrevis km2) synes å være viktig for det totale biologiske mangfoldet i et område, selv blant arter som tradisjonelt betraktes som lite arealkrevende. Årsaken kan tenkes å være en kombinasjon av stor mengde egnet habitat, kontinuitet i forekomst av habitatet, lettere spredning av arter og liten grad av fragmentering.

Sammenliknende undersøkelser av vedboende poresopp viste at store, ufragmenterte naturskoger (størrelsesorden 500 km2) i Russisk Karelen hadde klart høyere artsrikdom og større antall sjeldne arter og signalarter enn tilgrensende fragmenterte naturskoger i Finland (Lindgren 2001). Årsaken kan være en kombinasjon av storskalafragmentering og mangel på habitat.

Studier fra store urskoger i nordøst-Finland har vist at arter som lappkjuke, rosenkjuke, rynkeskinn og svartsonekjuke er dominerende nedbrytere av granlæger, og bl.a. brun hvitkjuke, Antrodia primaeva og Skeletocutis lenis på furulæger (Renvall 1995). Alle disse betraktes som mer eller mindre krevende

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 19- -Trillemarka-Rollagsfjell- naturskogsarter, og områder der de opptrer med høy frekvens er svært få. Dette kan tyde på at store, urørte skoglandskap har en annen grunnleggende artssammensetning enn mer påvirkete landskap, og at en del arter som vi i dag betrakter som sjeldne spiller dominerende roller i et skogøkosystem i naturtilstand. Visse observasjoner fra forskjellige deler av Norge støtter denne hypotesen. Arter som fortsatt er vanlige i enkelte større norske naturskogsområder er svartsonekjuke, granrustkjuke og rosenkjuke (Siste Sjanse observasjoner).

For soppmygg spiller arealandelen gammelskog innenfor store landskapsavsnitt (størrelsesorden 100 km2) avgjørende rolle for både artsrikdom og individtetthet, og er viktigere enn tilstanden i de enkelte skogbestand (Økland 1996). Artsdiversiteten til soppmygg er direkte koblet til diversiteten av vertssopper (vedboende sopp).

I en sammenlikning mellom Vodlozero nasjonalpark i russisk Karelen (4637 km2) og 12 større naturskogsområder i Øst-Finland (areal 6-91km2, snitt 31 km2) var det 3 ganger så stor forekomst av rødliste-, indikator- og suksesjonsarter av kjuker i Vodlozero som i de finske områdene samlet (Siitonen et. al. 2001). I Vodlozero ble det også funnet 18 insektarter som er rødlistet i Finland, hvorav 4 i kategori utryddet. Den markert større artsrikdom og forekomst av rødlistearter i Vodlozero forklares med at spredning og kolonisering kan skje mer uhindret som følge av lavere fragmenteringsgrad og større mengde habitat på stor skala i forhold til situasjonen i det fragmenterte finske landskapet.

Næringsnett Betydningen av intakte trofiske næringsnett for opprettholdelse av høy biodiversitet har trolig blitt undervurdert. Energitap og økt sårbarhet oppover i næringskjedene gjør det nødvendig med store populasjoner av arter på lavere trofiske nivåer for at arter høyere oppe skal kunne opprettholde levedyktige populasjoner. Reduksjon av populasjonene på lavere trofiske nivåer får forsterket effekt opp gjennom næringskjedene. Flere studier antyder at store områder har avgjørende betydning for å opprettholde intakte næringsnett.

Følgearter (jf. Niemelä & Renvall 1995) er arter som er obligat knyttet til spesielle arter på lavere trofiske nivåer i næringskjedene. Fenomenet er kjent for bl.a. mange kjuker (som gul snyltekjuke Antrodiella citrinella, sjokoladekjuke Junghuhnia collabens, Skeletocutis brevispora, Skeletocutis chrysella) og insekter. Slike arter er trolig særlig sårbare for inngrep i skogøkosystemet (Niemelä & Renvall 1995), fordi de krever store og jevnt høye populasjoner av sine vertsarter. Spesielt sårbare er arter hvis vertsarter selv er knyttet til gammel skog. I den forbindelse er det viktig å være klar over at mange av artene vi i dag anser som mer eller mindre sjeldne kan være svært vanlige i naturlige skogøkosystemer. For eksempel har naturskogskjukene rosenkjuke og lappkjuke rike insektsamfunn med mange sjeldne naturskogsarter knyttet til seg (Komonen et. al. 2001). Selv arter knyttet til i utgangspunktet vanlige vertsarter er ofte sterkt knyttet til naturskog. Bl.a. er rødlistede insekter som lever på rødrandkjuke i Sverige langt vanligere i store naturskoger enn i isolerte fragmenter (Jonsell 1999).

Finske undersøkelser av næringskjeden rosenkjuke-insekter viser at små områdefragmenter og fragmenter som har vært isolert i lang tid har færre trofiske nivåer enn store områder (Komonen et. al. 2000). Særlig næringskjeden rosenkjuke ! møll (Agnathosia mendicella) obligat knyttet til rosenkjuke ! parasittisk tovinge (Elfia cingulata) obligat knyttet til møllen viste sterk fragmenteringssårbarhet. Årsaken er trolig at små og isolerte fragmenter ikke kan opprettholde store nok populasjoner av rosenkjuke (som selv er en naturskogsart) over tid til at insektene høyere oppe i næringskjeden klarer seg. Resultatene antyder at små og isolerte naturskogsfragmenter ikke klarer å opprettholde de mest spesialiserte artene i et sterkt påvirket skoglandskap. Studien konkluderer med at fragmentering av store naturskoger forkorter næringskjeder og kan forårsake utdøingsbølger av spesialiserte arter på høyere trofiske nivåer.

Metapopulasjoner, øybiogeografi og tetthet av nøkkelbiotoper/reservater Den naturlige metapopulasjonsdynamikken til mange arter innebærer en kontinuerlig utdøing og rekolonisering av habitater i et landskap ettersom landskapet endres over tid (som følge av naturlige prosesser). Den langsiktige overlevelsen til en art avhenger av populasjonsstørrelse og i hvilken grad de forskjellige delpopulasjonene har kontakt med hverandre (kan utveksle genmateriale). Store populasjoner og kort avstand mellom delpopulasjoner (liten grad av fragmentering) øker langsiktig overlevelse. Blir avstanden mellom to delpopulasjoner for stor til at effektiv utveksling av gener kan skje blir overlevelsen til arten avhengig av at de enkelte delpopulasjonene er store nok i seg selv. I et større, sammenhengende naturskogslandskap vil delpopulasjonene normalt ligge tett og lett utveksle gener. Store naturskogsområder øker dermed den langsiktige overlevelsen til gammelskogsarter ved at slike områder har større mengde passende habitat som gir større total populasjonsstørrelse, i tillegg til at avstanden mellom delpopulasjonene er kort. Ved økende grad av menneskelig påvirkning i form av veibygging og hogst øker fragmenteringsgraden, og mengde og kvalitet av habitatene reduseres. Dette gir negative effekter for populasjonene. Til slutt kan påvirkningen bli så sterk at delpopulasjonene ikke lenger har effektiv kontakt med hverandre. Resultatet kan bli at delpopulasjoner går til grunne og artens totale levedyktighet reduseres.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 20- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Enkelte studier antyder genetiske effekter av fragmentering. Rosenkjuke-populasjoner sør i Fennoskandia har lavere genetisk diversitet enn populasjoner i store, ufragmenterte skoglandskaper i Russland (Högberg & Stenlid 1999). Dette antas å være en effekt av større grad av isolasjon hos populasjonene i Sør-Fennoskandia pga. lang tids skogbruk. I tillegg hadde sør-svenske populasjoner redusert sporekvalitet, også en mulig effekt av innavl pga. små og isolerte populasjoner.

For de fleste arter er kunnskap om spredningsavstand og populasjonsdynamikk mangelfull. Det er derfor vanskelig å si noe om hvor tett nøkkelbiotoper må ligge, hvor store de må være for å danne funksjonelle enheter og hvor store arealer som totalt må settes av for å ivareta mangfoldet av arter i et landskap. Forvaltning av arter i ”øyer” av gjenværende habitat bygger på teoretiske modeller (kfr. Hanski & Gilpin 1996). Store områder med ubeboelig habitat er trolig en alvorlig spredningsskranke for arter som har evolvert i et miljø hvor naturlige prosesser er enerådende over store arealer. Mange vitenskapelige arbeider støtter den hypotese at noen arter kan være sjeldne fordi de har spesielle krav til substrat og fordi deres spredningsevne er dårlig (for eksempel Bonde & Schulz 1943, Dowding 1969, Kallio 1970, Tisserat & Knutz 1983, Miles & Longton 1990, Hansson 1992, Söderström & Jonsson 1992, Bendiksen et. al. 1997, Dahl 1998). Nøkkelbiotoper og reservater er tiltenkt funksjon som bærer av kildepopulasjoner og som spredningssentra i et fragmentert skoglandskap.

For å ivareta biologisk mangfold på alle nivåer, også mangfold av gener, må biotopene danne et nettverk i landskapet (”step-stones” for artene). Dersom nøkkelbiotoper mangler over store skogarealer blir restaureringsbiotoper et middel for å dekke inn de biotoptypene som mangler i nettverket. Inndekking av ulike høydelag og markslagstyper er viktig for å sikre det biologiske mangfoldet som hører hjemme i et gitt landskap.

Oppsummering Store, sammenhengende naturskogsområder har stor og avgjørende verdi for langsiktig bevaring av biologisk mangfold på alle nivåer. Bare i store områder kan naturlige økologiske prosesser og naturlig skogdynamikk virke tilnærmet uhindret.

Verdiene tilknyttet store naturskogsområder kan oppsummeres med følgende punkter: • Hele spekteret av naturskogskvaliteter kan ivaretas i et landskap. Naturlig forstyrrelsesdynamikk kan virke tilnærmet uhindret fordi det alltid vil være refugier som ikke rammes av katastrofer til samme tid. Resultatet blir et landskap med naturlig mosaikk og fordeling av suksesjonstrinn og skogfaser. Slik kan arter knyttet til alle skogfasene finne livsmuligheter i et naturlig dynamisk landskap. • Stort areal gir stor diversitet i naturtyper og dermed stor diversitet i artsmangfold (mange økologiske nisjer). • Styrker populasjoner av arter som favoriseres av strukturelle egenskaper som påvirkes negativt av skogbruk, som (1) stor tetthet og variasjon i dødt trevirke, (2) store bestandsenheter med liten kanteffekt, (3) landskap der andelen gammelskog er høy (Framstad m.fl. 2002). Særlig viktig for arter med dårlig spredningsevne. • Lengre og mer intakte næringskjeder, fordi arter på høyere trofiske nivåer er avhengig av store populasjoner av arter på lavere nivåer. • Kortere avstand, bedre kontakt og lettere spredning mellom metapopulasjoner, og dermed økt langsiktig levedyktighet for artene. • Spredningssentra/kildepopulasjoner: spesialiserte og krevende arter har gjerne sterke kildepopulasjoner i store naturskogsområder. Slike områder fungerer derfor som overskuddsområder hvorfra artene kan spre seg ut i det fragmenterte landskapet omkring. • Større robusthet mot kanteffekter og mot spredning av fremmede arter inn i økosystemet. • Referanseområder (økologiske prosesser, naturlig skogdynamikk, biologisk mangfold) for forskning, overvåkning og undervisning. • Bevaring av genressurser i skog. • Friluftsliv og naturopplevelse.

For øvrig vises til gode oppsummeringer og gjennomganger av relevante forskningsresultater hos Fremstad m.fl. (2002) og Sverdrup-Thygeson m.fl. (2002).

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 21- -Trillemarka-Rollagsfjell-

3 Materiale og metoder

3.1 Registreringsmetodikk Registreringene er utført ved feltbefaringer på barmark til forskjellig tid av året. Kikkert er flittig brukt for å få et raskt overblikk over større arealer, potensielt viktige partier og for å sjalte ut områder tydelig preget av sterk hogstpåvirkning. Det meste av undersøkelsene har foregått ved mer eller mindre systematisk gjennomgang av området uten forutgående kunnskap om forekomst av interessante miljøer og arter. Men ofte har også tidligere registrerte områder blitt oppsøkt for ytterligere undersøkelser og avgrensninger. Mange av kjerneområdene er oppsøkt gjentatte ganger for å få best mulig kunnskapsgrunnlag.

Registreringene er basert på metodikken utviklet av Siste Sjanse gjennom 1990- og 2000-tallet (for oppsummering og dokumentasjon se Løvdal m.fl. 2002). Denne bygger hovedsakelig på vurdering av skogens kvalitet og potensiale for biologisk mangfold ut fra et sett kriterier der skogstruktur, nøkkelelementer og signalarter står sentralt. Viktige kriterier omfatter bl.a. urørthet, kontinuitet (på ulike typer og nivåer), forekomst av interessante arter, gamle løvtrær, bonitet og topografisk beliggenhet. Stor vekt er lagt på å finne fram til områder med høy tetthet av viktige og/eller sjeldne elementer og strukturer, og som derfor har potensiale for et større og sjeldnere biologisk mangfold enn skogen ellers.

Kjerneområder er definert som områder særlig viktige for biologisk mangfold innenfor totalområdet. Disse skiller seg fra resten av arealet ved å ha større tetthet av viktige nøkkelelementer/-strukturer og/eller signalarter/rødlistearter. Kjerneområdene er evaluert hver for seg etter en firedelt skala basert på en rekke kriterier (se avsnitt 3.4 Verdisetting og dokumentasjon).

Det er viktig å understreke at undersøkelsesområdet omfatter meget store arealer og at det ikke har vært mulig å få en ”total” oversikt. Omfattende undersøkelser er gjort både utenfor og innenfor kjerneområdene, men det store arealet medfører at det ikke har vært mulig å gjennomføre like detaljerte søk overalt. Derfor har registreringsinnsatsen blitt konsentrert til de definerte kjerneområdene. Relativt omfattende søk har imidlertid blitt gjort også utenfor kjerneområdene, men ikke like systematisk overalt.

Betydelige deler av området er godt undersøkt, men store arealer har fortsatt dårlig dekning. Funnpotensialet for ytterligere interessante arter er fortsatt stort, selv i relativt godt undersøkte kjerneområder. Det er nødvendig med gjentatte undersøkelser flere år på rad for å få virkelig god oversikt over artsmangfoldet i et område. I tillegg har mange områder bare blitt oppsøkt vår og sommer, og en rekke forekomster av ettårige sopparter som bare danner fruktlegemer om høsten er derfor utvilsomt ikke registrert.

Registreringsparametre Skogmiljøene er beskrevet både for området som helhet og for hvert kjerneområde. Følgende parametre er registrert: vegetasjonstype, flora, treslag, skogfase, skogstruktur, alder, sjiktning, menneskelig påvirkning og inngrep, forekomst av nøkkelelementer, interessante arter. Totalt gir dette et godt bilde på skogens variasjon, sammensetning og forskjellige økologiske nisjer, som igjen sier mye om et områdes potensiale for biodiversitet.

Vegetasjonstype og flora Det har ikke blitt prioritert å gi en grundig og nøyaktig registrering av vegetasjonstypene. Vegetasjonstyper er angitt med type og mengde av hver type grovt anslått (følger stort sett Larson m.fl. 1994). Rike vegetasjonstyper er beskrevet mer inngående fordi de er viktigere for biologisk mangfold, mens fattige og middels rike typer bare er generelt angitt. Myrtyper er bare overfladisk behandlet, og følger Fremstad (1997). For de forskjellige vegetasjonstypene er både typiske og spesielle karplanter og til dels også moser registrert og beskrevet.

Treslagssammensetning Forekomsten av de forskjellige treslagene er angitt og mengden anslått. Grovt er også treslagenes fordeling i landskapet beskrevet.

Skogfaser De forskjellige skogfasene slik de opptrer i et naturlig suksesjonsforløp i naturskog er beskrevet for en del områder der det er funnet hensiktsmessig. Det har ikke blitt prioritert å beskrive skogfasene inngående for de enkelte områdene, men de har dannet et viktig grunnlag for vurdering av skogstruktur og påvirkningsgrad.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 22- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skogklima og sjiktning De mikroklimatiske forholdene i skogen er angitt der det anses relevant, dvs. oftest for granskogsdominerte arealer. Dette er nært knyttet til sjiktning. Sjiktning er registrert for alle områdene som et viktig punkt i vurderingen. Skogen er vurdert som ensjiktet, svakt flersjiktet, godt flersjiktet eller sterkt sjiktet.

Gamle trær, grove trær Gamle trær er definert som trær med alder godt over hogstmodenhetsalder. Alder er grovt skjønnsmessig vurdert. Grantrær er betraktet som gamle hvis alderen overstiger ca 150-180 år. Furu regnes som gammel ved alder over ca 250 år. Gammel gran karakteriseres av grov og stabil sprekkebark, grove og tørre greiner nederst, ofte avrundet krone, korte toppskudd og glissen topp med lite bar. Gammel furu har typisk vridd stamme, flat krone med tørr topp, grove og vridde greiner. Gamle furuer har også ofte gamle brannlyrer. Grove trær er definert etter dimensjoner, som varierer en del etter forholdene på voksestedet (særlig bonitet).

Død ved Død ved er registrert på mengde, type (gadd, høgstubber, læger), treslag, dimensjon og nedbrytningsstadier. For gran og furu er det brukt 5 nedbrytningsstadier, for løvtrær 3. Forekomst, andel og fordeling av forskjellige nedbrytningsstadier har vært et svært viktig grunnlag for bedømmelse av kontinuitet og urørthet.

Kontinuitet Kontinuitet er vektlagt som en helt sentral parameter i registreringene. Graden av kontinuitet har blitt anslått som manglende, lav, middels eller høy for de forskjellige typene. 4 typer kontinuitet er undersøkt: marksjiktkontinuitet, kronekontinuitet, kontinuitet i gamle trær og kontinuitet i død ved.

Kontinuitet i marksjikt er lite vektlagt, da den anses som god i det meste av området. Kronekontinuitet er i stor grad vurdert ut fra skogens aldersspredning, sjiktning og forekomst av signalarter av makrolav. Mengde og tetthet av tydelig gamle trær av de forskjellige treslagene har vært utslagsgivende for vurderingen av kontinuitet i gamle trær. I tillegg er særlig knappenålslav anvendt som signalarter. Kontinuitet i død ved er vurdert ut fra forekomst av læger (mengde og fordeling på nedbrytningsstadier), samt på forekomst av vedboende sopp.

Andre nøkkelelementer Andre nøkkelelementer, som rasmark, bergvegger, kløfter, bekker, kilder, hengelav og spettehull er angitt og beskrevet der de forekommer i spesielle utforminger eller i større mengder og der de utgjør viktige faktorer for skogstruktur og/eller biologisk mangfold.

Menneskelig påvirkning Graden av menneskelig påvirkning er vurdert ut fra skogstruktur (skogfase, alder, kontinuitet osv.), mengde hogstspor/stubber, gamle hesteveier, blinkmerker, fløtningsanlegg, rester etter setre osv. Slike spor forteller mye om den historiske utnyttelsen av skogen på stedet og har vært viktig i registreringene.

Artsregistreringer Total artsregistrering er ikke etterstrebet, og er umulig pga. store arealer og begrenset tid. Registrering av arter karakteristiske for verdifulle og lite påvirkete skogmiljøer er vektlagt. Slike signalarter er knyttet til miljøer som pga. skogbruk er sjeldne i dagens landskap, og de brukes for å identifisere skog med høye naturverdier (From & Delin 1995, Haugset m.fl. 1996, Nitare 2000). En rekke arter av sopp og lav er sterkt spesialiserte og har vist seg å fungere godt som signalarter på bestemte skoglige forhold, bl.a. kontinuitet i død ved og kronesjikt i fuktig granskog. Det er vist stor korrelasjon mellom diversiteten av vedboende sopp, kontinuitet i død ved og diversiteten av soppmygg (Økland 1994). En del fuglearter er arealkrevende naturskogsarter, og gode forekomster av slike arter kan fungere som signal på større, sammenhengende arealer med naturskogskarakter og liten grad av fragmentering.

Registreringene er i første rekke konsentrert om rødliste- og signalarter/indikatorarter innenfor gruppene makrolav, knappenålslav og vedboende sopp, i mindre grad karplanter og bare helt fragmentarisk moser. Innen vedboende sopp er først og fremst poresopp (kjuker) undersøkt, barksopp (med unntak av noen få arter) er bare fragmentarisk undersøkt. Fugl er registrert tilfeldig. Insekter er meget dårlig undersøkt. ”Interessante arter” defineres her som arter som står på rødlistene i minst ett av de nordiske land, som anvendes som signalarter i Norden, som har generelt svært få funn i Norge, eller hvis erfaringer tilsier at arten egner seg som signalart.

Registrerte arter er for de fleste grupper presentert i artslister i vedleggene til denne rapporten. Lister presenteres for gruppene fugl, pattedyr, krypdyr, amfibier, fisk, karplanter, makrolav, skorpelav og soppgruppene poresopp (kjuker) (Polyporaceae s. lat.) og barksopp (Corticiaceae s. lat.). Disse listene er på ingen måte komplette mht.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 23- -Trillemarka-Rollagsfjell- det reelle artsmangfoldet i området, spesielt gjelder dette lista for skorpelav (med unntak av knappenålslav, som er godt undersøkt) og barksopp. Karplantelista er hovedsakelig basert på krysslister i NINA-rapportene, med supplering av en del seinere registrerte arter. De andre listene baserer seg hovedsakelig på egne registreringer.

Tall for forekomst av arter viser til antall trær/læger/bergvegger arten er funnet på. Dette er en god grovvurdering av mengden av disse artene i et område. Forskning på vedboende sopp har vist at forskjellige fruktlegemer på samme stokk ofte representerer genetisk ulike individer (Håvard Kauserud pers. medd.). Dermed kan antall fruktlegemer også brukes som et mål på antall individer. Dette er meget tidkrevende og derfor ikke gjort i feltregistreringene. For karplanter og markboende sopp er antall av antatt forskjellige individer vurdert etter synlig forekomst av planter og fruktlegemer. Tallene for fugl viser til antall observasjoner av individer, evt. antall hekkefunn. For tretåspett er også antall trær med hakkemerker brukt som indikasjon på artens hyppighet. Insekter angis med antall individer, evt. antall trær/læger med gnagemerker.

De fleste interessante sopp, lav, moser og karplanter er koordinatfestet og belagt ved Botanisk Museum, Universitetet i Oslo. Alle koordinater er tatt i datum EUREF89/WGS84 (blått rutenett på N50-/M711-kart).

3.2 Artsbestemmelser, nomenklatur og rødlister De fleste arter er bestemt i felt og ikke samlet inn. Dette gjelder de fleste ikke-rødlistede artene, samt de fleste forekomster av noen hensynskrevende vedboende sopparter, som forekommer svært vanlig i området: duftskinn, rosenkjuke, granrustkjuke, svartsonekjuke og rynkeskinn. Ukjente arter som ble antatt å kunne være interessante ble systematisk samlet inn og senere bestemt. Sopp er bestemt av Even Høgholen, Leif Ryvarden og Maria Nunéz, lav av Einar Timdal, Louise Lindblom og Reidar Haugan, moser av Rune H. Økland. Nomenklatur, norsk navnsetting og bestemmelse følger spesiallitteratur for de respektive artsgrupper (se litteraturlista).

Rødlister Rødlistekategorier følger Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998 (Direktoratet for Naturforvaltning 1999). Knappenålslav er ikke rødlistebehandlet i Norge, for denne gruppen er derfor svenske kategorier oppgitt. Rødlistene er dynamiske, og stadig ny kunnskap kommer til om enkeltarter og artsgrupper. Basert på egne og andres erfaringer med en rekke arter er det for ikke-rødlistete arter i tillegg angitt hvorvidt de vurderes som aktuelle kandidater for å bli rødlistet ved neste revisjon av rødlista (angitt med * i artstabellene).

Rødlistekategorier Utgått (utryddet) EX (Extinct) Arter som er utgått som reproduserende i landet. Omfatter stort sett arter som ikke er påvist siste 50 år, arter som er dokumentert utgått, eller arter hvis alle kjente lokaliteter er ødelagt. Direkte truet E (Endangered) Arter som står i fare for å dø ut i nærmeste framtid dersom de negative faktorene fortsetter å virke. Populasjonene er sterkt redusert og/eller mange av leveområdene er ødelagt. Sårbar V (Vulnerable) Arter med sterk tilbakegang, som raskt kan gå over i gruppen direkte truet dersom de negative påvirkningene fortsetter å virke. Arter med sterk tilbakegang i utbredelse og/eller populasjonsstørrelse føres ofte hit. Sjelden R (Rare) Sjeldne arter som ikke er direkte truet eller sårbare, men som likevel er i en utsatt situasjon pga. liten populasjon eller spredt og sparsom utbredelse. Hensynskrevende DC (Declining, Arter som ikke tilhører kategori E, V eller R, men som pga. tilbakegang krever Care demanding) spesielle hensyn og tiltak. Bør overvåkes DM (Declining, Arter som har gått tilbake, men som ikke regnes som truet. For disse artene er Monitor species) det grunn til overvåkning av situasjonen.

Sverige og Finland følger de nye, internasjonale rødlistekategoriene (IUCN 2000): RE: Regionally extinct, CR: Critically endangered, EN: Endangered, VU: Vulnerable, NT: Near Threatened.

3.3 Avgrensning og arrondering Området er avgrenset med tanke på å fange opp mest mulig sammenhengende naturskog, verdifulle kjerneområder, økologisk variasjon, hele nedbørsfelt og god arrondering. Samtidig er det i størst mulig grad søkt å unngå omfattende inngrep som hyttefelt, arealer med intensivt drevet skogbruk og sterkt hogstpåvirkete områder. Avveining mellom god arrondering og det å unngå større inngrep er ikke alltid lett. Av hensyn til arrondering og nedbørsfelt er noe areal hogstflater og ungskog inkludert der dette har vært vanskelig å unngå. Betydelige fjellområder er også tatt med, hovedsakelig for å få mest mulig helhetlige nedbørsfelt.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 24- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Avgrensningen er gjort på grunnlag av rent naturfaglige vurderinger uavhengig av eiendomsforhold. Den er også utført uavhengig av tidligere registreringer og rapporter. Alle avgrensninger er foretatt i felt og avmerket på kart. Kjerneområdene er definert ved større forekomst av viktige elementer og strukturer enn i skogen for øvrig. Disse er stort sett snevert avgrenset rundt den biologisk mest verdifulle skogen. Likevel er det alltid søkt en mest mulig naturlig arrondering, dvs. hele bekkedaler, lisider, koller osv., bl.a. av hensyn til kanteffekter og skogklima. Arealet for hele området er beregnet digitalt (Fylkesmannen i Buskerud), arealer for kjerneområdene er beregnet hovedsakelig med planimeter (arbeid utført av Øystein Engen).

3.4 Verdisetting og dokumentasjon Verdisetting av områder er alltid basert på en rekke ulike egenskaper. Viktige nøkkelelementer og strukturer for biologisk mangfold er oppsummert av bl.a. From & Delin (1995), Haugset m.fl. (1996), Rolstad m.fl. (2002), Framstad m.fl. (2002), Løvdal m.fl. (2002), Sverdrup-Thygeson m.fl. (2002) (se også kap 3 Biologisk mangfold i skog). Slike elementer og strukturer er de viktigste i verdivurderingen. Den totale verdien for hvert enkelte kjerneområde bygger på en totalvurdering der særlig de følgende kriterier er vektlagt. For hvert kriterium er områdene gitt en verdi fra 0 til 4 (- til ****), generelt vurdert på følgende måte (modifisert etter Gaarder 1997):

- Elementet/strukturen er nær fraværende/uten betydning. * Kriteriet er svakt oppfylt/dårlig utviklet/av liten verdi ** Kriteriet er relativt godt oppfylt/brukbart utviklet/har en del verdi *** Kriteriet er godt oppfylt/meget godt utviklet/av stor verdi **** Kriteriet er svært godt oppfylt/særdeles godt utviklet/av meget stor verdi

Urørthet * Relativt sterkt påvirket. Mange spor etter gamle hogstinngrep. ** Tydelig plukkhogstpåvirket, men beskjedent påvirkete partier forekommer. *** Større partier med lav påvirkningsgrad. Urskogsnære partier forekommer. **** Store arealer med urskogspreg / helt ubetydelig påvirkningsgrad. Dødved mengde * Lite død ved. ** En del død ved i partier. *** Mye død ved i større partier. **** Svært mye død ved over store arealer. Dødved kontinuitet * Lav kontinuitet. ** Middels kontinuitet i større partier. *** Høy kontinuitet i større partier. **** Høy kontinuitet over store arealer. Gamle bartrær * Få tydelig gamle trær. ** Spredte tydelig gamle trær og/eller partier med en del gamle trær. *** Mange tydelig gamle trær i større partier. **** Utpreget stor tetthet av svært gamle trær over store arealer. Gamle løvtrær * Få gamle/grove løvtrær. ** En del gamle/grove løvtrær i partier. *** Mange gamle/grove løvtrær i større partier. **** Utpreget stor tetthet av gamle/grove løvtrær over store arealer. Variasjon * Relativt homogene naturforhold, små variasjoner i økologiske og geografiske gradienter. Få vegetasjonstyper, liten topografisk variasjon (høydelag, eksposisjon, flatt-kupert osv.). ** En del økologisk variasjon. Flere vegetasjonstyper, noe topografisk variasjon. *** Stor økologisk variasjon. Mange vegetasjonstyper, stor topografisk variasjon. **** Svært stor økologisk variasjon. Bonitet * Sparsomt innslag av middels bonitet (ca. 5-20% av arealet). ** En del innslag av høy og middels bonitet (ca. 15-30% av arealet). *** Stort innslag av høy og middels bonitet (ca. 40-70% av arealet). **** Meget stort innslag av høy og middels bonitet (> ca. 70% av arealet). Arter * Få og stort sett svake signalarter og rødlistearter (da bare i kategori DC). ** En del signal- og/eller rødlistearter, få spesielt kravfulle. Rødlistearter finnes alltid, men stort sett i kategori DC, samt evt. sparsomt innslag av rødlistete lavarter i kategori V (mjuktjafs og huldrestry). *** Mange signal- og rødlistearter, flere kravfulle og helst i flere økologiske grupper. Rødlistearter oftest i flere truethetskategorier. **** Svært mange signal- og rødlistearter, mange kravfulle, mange økologiske grupper, mange i høye rødlistekategorier, internasjonalt sjeldne arter.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 25- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Kommentarer Inndelingen av de enkelte kriteriene i en slik skala vil i de fleste tilfeller innebære et visst kvalifisert, faglig og erfaringsbasert skjønn, noe som derfor også gjelder den samlete verdivurderingen (nøyere gjennomgang av kvalifisert skjønn ved verdisetting er gitt av Løvdal m.fl. 2002). Skalaen er konkretisert der det har vært ansett mulig. Flere av kriteriene er i varierende grad samvarierende. Dette gjelder bl.a. urørthet, kontinuitet og mengde død ved og gamle trær. Andelen løvtrær har positiv sammenheng med høy bonitet. Forekomst av interessante arter er positivt korrelert med alle de andre faktorene, fordi kriteriene i stor grad er valgt ut for å fange opp et stort og sjeldent artsmangfold. Skalaen for interessante arter varierer noe mellom skogtypene. Bl.a. forventes større mengde og variasjon av arter i en blandingsskog med mye løvtrær enn i en ren granskog. Rene barskogsområder i fjellskogen vil ofte få lav verdi på kriterier som høy/middels bonitet, variasjon i vegetasjonstyper og gamle løvtrær. Dette er tillagt liten betydning i vurderingen av samlet verdi.

God kunnskap og erfaring om regional og nasjonal situasjon for de forskjellige kriteriene, naturtypene og artene er en stor fordel ved verdisetting av natur, og utgjør en viktig basis for den verdivurderingen som er brukt i denne rapporten. Herunder kommer også arter som pga. ny kunnskap bør få endret rødlistekategori, fjernes helt fra rødlistene eller tas inn på rødlistene. Ved bedømming av potensialet for biologisk mangfold vil kvalifisert skjønn være særlig viktig, spesielt for mangelfullt undersøkte områder og for artsgrupper som er vanskelige og/eller arbeidskrevende å registrere.

Totalvurdering, samlet verdi De enkelte kriteriene er ulikt vektet. Størst vekt er lagt på urørthet/kontinuitet og forekomst av sjeldne/truete arter. Stor vekt er også lagt på produktivitet og gamle trær. Areal er et tilleggskriterium og har ikke avgjørende betydning for totalverdien, men svært begrenset areal trekker totalverdien ned.

Verdiene for hvert enkelt kriterium er summert. Totalvurderingen er basert på områdenes samlete betydning for bevaring av biologisk mangfold i skog, der potensialet for et rikt/sjeldent/truet biologisk mangfold har vært utslagsgivende i den endelige verdisettingen. Hvert område er gitt en samlet verdi etter en firedelt skala:

* Noe viktig, moderat verdi ** Viktig, relativt stor verdi *** Meget viktig, høy verdi **** Svært viktig, særdeles høy verdi

Verdien **** er forbeholdt områder med svært store og helt spesielle kvaliteter (for eksempel (nær) urskog, ubetydelig påvirket skog på høy bonitet, livskraftig populasjon av direkte truete arter o.l.). Verdivurderingen er gjort med hele storområdet som referanselandskap. Kjerneområdene er altså vurdert innenfor konteksten av det store naturskogslandskapet som Trillemarka-Rollagsfjell utgjør. Derfor er verdisettingen relativt streng. Hadde verdivurderingen blitt gjort med det ”normale” skoglandskapet som referanse og vurderingsgrunnlag ville mange av kjerneområdene fått en høyere verdi. Da ville også en langt større andel av det totale arealet blitt vurdert som kjerneområde. Kjerneområder og nøkkelbiotoper er altså ikke det samme, idet nøkkelbiotoper er et forvaltningsbegrep mest egnet til bruk i fragmenterte landskap og ikke i store, sammenhengende naturskoger, mens begrepet kjerneområder er bedre egnet for lite fragmenterte landskap.

Verdisetting i forhold til Biologisk mangfold-kartlegging i kommunene (Naturtypekartlegging) Verdisettingen i dette prosjektet er utarbeidet stort sett uavhengig av den som brukes i forbindelse med Naturtypekartleggingen i kommunene som beskrevet i DN-håndbok 13-1999. Imidlertid ligger mange av de samme kriteriene til grunn. Naturtypekartleggingen bruker verdikategoriene A (svært viktig), B (viktig) og C (lokalt viktig). Ved overføring av verdisettingen i prosjektet Trillemarka-Rollagsfjell til DN-kategoriene vil verdiene **** og *** alltid tilsvare A, ** vil oftest tilsvare B (iblant A), mens * vil tilsvare C (iblant B).

Dokumentasjon Både området som helhet og de enkelte kjerneområder er beskrevet og kvaliteter og potensiale for biologisk mangfold vurdert. Dokumentasjonen omfatter disse områdebeskrivelsene med tilhørende gjennomganger av de registrerte parametrene, artslister, kartvedlegg, belegg av arter, fotografier og relevant litteratur. Særlig interessante arter er koordinatfestet og belagt ved Botanisk Museum, Universitetet i Oslo. Beskrivelsene slik de er gjengitt i denne rapporten danner grunnlaget for verdisettingen og konklusjonene.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 26- -Trillemarka-Rollagsfjell-

4 Administrative forhold og historikk

4.1 Administrative forhold og produktiv skog Av totalarealet på 205.3 km2 ligger 119.4 km2 (58.2 %) i Sigdal, 66.3 km2 (32.3 %) i Rollag og 19.6 km2 (9.5 %) i Nore og Uvdal. Av kommunenes totalareal utgjør dette for Sigdal 14.2 % (av 841.5 km2), Rollag 14.8 % (av 448.9 km2) og av Nore og Uvdal 0.8 % (av 2508 km2). Grovt anslått antas det et areal på 70 km2 produktiv skog i området, hvorav 40 km2 i Sigdal, 25 km2 i Rollag og 5 km2 i Nore og Uvdal. Av produktivt skogareal i kommunene omfatter dette da for Sigdal 8.5%, Rollag 10% og Nore og Uvdal 1.4%.

Totalt er ca. 150 eiendommer berørt. Størsteparten av arealet er privateid. De fleste private eiendommer er relativt små, men det er også en del større eiendommer. I tillegg til privatskoger har både Nore og Uvdal, Rollag og Sigdal kommunalt eide arealer i området. Rollag kommune eier ca. 7000 daa. innenfor området omkring Rollagstjønn. Nore og Uvdal kommune er grunneier på ca. 1000 daa. omkring Kortefjell. Mye av den mest produktive og skogbruksmessig mest attraktive skogen ligger i Trillemarka, der Sigdal kommune eier store deler, delvis i sameie med privat eier. Kommunen overtok denne eiendommen gratis i gave i 1989. Dette arealet er på ca. 14 700 daa, hvorav kommunen er eneeier på ca. 3 900 daa og har en eierandel på 75 % på de resterende 10 800 daa. Totalt utgjør de kommunale eiendommene i området ca. 20 000 daa, altså ca 9.7 % av totalarealet.

4.2 Historisk utnyttelse Området har utvilsomt vært omfattende utnyttet på mange måter gjennom svært lang tid. Den tidligste bruken var som fjerntliggende jakt- og fangstområde for bosetting nede i hoveddalene. Slik bruk var trolig enerådende i flere tusen år. Først omkring jernalderen kom andre former for utnytting inn i bildet.

Jernutvinning, tjærebrenning, kullbrenning Mange funn av slagghauger og groper etter kull- og jernbrenning i hele regionen vitner om utstrakt jernutvinning. Helt lokalt omkring større kull- og jernbrenningsanlegg gikk det med mye skog til ved, men totalt sett påvirket dette trolig naturen svært lite i de avsides skogområdene langt fra hoveddalførene. I mer sentrale strøk er det sannsynlig at jernutvinningen fikk større effekter for skogen, lokalt med avskoging som resultat.

Trolig har uttak av furu til tjærebrenning hatt større effekt på skogøkosystemet i de siste århundrene. Mange av gårdene brente tjære til eget bruk. Mye tjærebrenning foregikk på setrene, og påvirkningen på skogen var trolig stor der tjærebrenningen var omfattende. Furuskogene rundt setrene og nær bygda ble utvilsomt sterkt preget av tjærebrenningen gjennom omfattende uttak av furugadd og furulæger. Særlig ettertraktet var læger (Vevstad 2000). Et slikt selektivt uttak av furugadd og furulæger kan forklare skogstrukturen i store deler av furuskogene i Trillemarka-Rollagsfjell. Særlig påfallende er sparsom mengde læger over store arealer, da strukturen på den stående skogen og lav frekvens av hogstspor skulle tilsi større mengde liggende dødved. Dette kan forklares hvis man legger til grunn selektiv uthenting av furulæger og noe gammel gadd til bruk for tjærebrenning.

Gårder, setring og beite I hoveddalene (Sigdal og Numedal) har det trolig vært fast bosetting siden jernalder. Med økende befolkning og press på ressursene ble etter hvert også sidedalene tatt i bruk. Nedalen har hatt fast bosetting i hvert fall siden 1500-tallet. Fjøslia på østsiden av Rollagsfjellet (innenfor området) ligger svært isolert til, langt unna nærmeste faste bosetting. Likevel må Øvre og Nedre Fjøslia ha vært rike gårder, med store og gode beiter og store hus. Fjøslia ble antakelig ryddet på 1600-tallet, og ble fraflyttet i 1901. Bygningene er godt vedlikeholdt, og gården har utvilsomt stor kulturhistorisk verdi. De gamle beitemarkene har i tillegg trolig klare naturverdier (jf. flere funn av typiske beitemarkssopp).

Setrene var tidligere av avgjørende betydning for bosetting og overlevelse i bygdene, og seterbruken i regionen er sannsynligvis meget gammel. De rikeste områdene har trolig vært utnyttet til utmarksbeite allerede i vikingtida, noe et stort og rikt gravfunn fra Haglebu lengst nord i Sigdal fra 700-tallet kan tyde på.

Praktisk talt alle gårder hadde setre. Enkelte hadde så mange som tre setre, men det vanlige var to, ei heimseter og ei langseter/fjellseter. Heimsetrene ligger nærmest bygda og ble brukt om våren før beitene på langsetrene var blitt godt nok. På sommeren ble det frodige fjellbeitet omkring langsetrene brukt. På vei ned fra fjellet om høsten ble heimsetrene igjen tatt i bruk noen uker, for å utnytte sommergraset. Heimsetrene ligger ofte i høydelaget 400- 500m, mens mange av langsetrene ligger høyt i fjellskogen, gjerne i overgangen til bjørkeskogsbeltet. Større setergrender er relativt lite utbredt i regionen, ofte er det bare enkeltsetre eller noen få setre samlet. Setringa var

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 27- -Trillemarka-Rollagsfjell- problematisk, trolig pga. rovdyr og troen på de underjordiske. Det er mange sagn om både rovdyr og tusser. Setre som ble mye ”plaget”, enten det var av rovdyr eller skrømt, ble ofte lagt ned eller flyttet.

Innenfor området er det minst 30 setre, i tillegg finnes trolig like mange i randområdene rundt. De aller fleste er utvilsomt langsetre. Bare noen få steder finnes flere setre samlet i mindre setergrender, hvorav Åset er størst. Mangelen på større setergrender kan tyde på at disse avsides områdene var marginale beiteområder med dårlig beitegrunnlag, og derfor ikke ble tatt i bruk til setring før i relativt ny tid, når ressurspresset i bygdene var særlig sterkt. Setringen opphørte trolig omkring 1940, og ingen av setrene er lengre i bruk til annet enn fritid, jakt og fiske. Mange er i sterkt forfall, med nedraste bygninger, og flere steder står bare de gamle steinpilarene igjen (som Kattenbergsetra og Sjolbekksetra). De gamle seterveiene er fortsatt synlige mange steder, men mange er også i ferd med å gro igjen. De fleste setervollene er i en gjengroingsfase, men enkelte av de gamle vollene holdes åpne av sau. I dag utnyttes deler av området som utmarksbeite for sau. Saueantallet er relativt lavt.

Setrene påvirket ofte de nærliggende skogområdene hardt. Det gikk med en hel del tømmer til bygningene, det meste av dette var trolig furu. Seterdriften krevde også store mengder ved. Til dette ble trolig både bjørk og døde bartrær benyttet. Uttak av ved har utvilsomt hatt betydning for skogstruktur og artsmangfold rundt setrene.

Skogsdrift og fløtning Store deler av skogene i området har vært utnyttet gjennom lang tid. I starten ble skogen stort sett brukt til brensel, tømmer til hus og som emne til redskaper. Med fastere bosetting kom andre bruksområder inn i bildet. Jernvinning, kullmiler og tjærebrenning krevde mye ved. Likevel var denne påvirkningen stort sett av ganske lokal art nær hovedvassdragene, store skogområder i mer avsides strøk lå urørte. Etter at oppgangssaga kom i bruk midt på 1500-tallet ble skogene gradvis hardere utnyttet, men fortsatt lå store arealer mellom hoveddalene urørte i lang tid. Først med større sagbruksvirksomhet fra 1700-tallet og utover, og økende etterspørsel etter tømmer i Europa ble områdene langs de større sidevassdragene tatt mer aktivt i bruk.

På nasjonalt nivå illustreres den økende utnyttelsen av stadig nedgang i minstedimensjonskravet for sagtømmer, fra 40 cm (diameter ved 4 meters høyde) i 1700, 31 cm i 1800, og 21 cm på slutten av 1800-tallet. Selv om store deler av de norske skogarealene har vært sterkt påvirket gjennom lang tid, er det først de siste 100-150 år at de mest avsides områdene lengst vekk fra bosetting og fløtningsveier har blitt tatt i bruk. Estimeringer av totalt årlig hogstkvantum fra 1600 fram til i dag (Rolstad et. al. 2002) viser en svak økning fra 2 til 4 mill. m3 fram til rundt 1800, så en raskere økning til ca 11-12 mill. m3 i 1900, og svak nedgang til dagens nivå på ca. 8-9 mill. m3. Mye av avvirkningen foregikk tidligere konsentrert, og ikke spredt utover store deler av arealet slik som i dag. Dette betyr at mindre arealer i sentrale strøk har vært svært hardt påvirket, mens svært store områder i mer avsides strøk lå tilnærmet urørt. Mye tyder på at totalt stående volum på det norske skogarealet i tidligere tider var langt høyere enn i dag, rundt 1700 kanskje dobbelt så stor som i 2000 (Rolstad et. al. 2002). Bunnivået inntraff trolig omkring 1900. Mange skandinaviske undersøkelser viser at urskog generelt har vesentlig høyere kubikkmasse enn mer påvirket skog (bl.a. Linder & Östlund 1992 og 1998, Siitonen et. al. 2000).

Numedal (kilde: Tråen m.fl. 2001) Numedalssiden ligger innenfor sirkumferensområdet til Sølvverket på Kongsberg, og store deler av skogene her har vært utnyttet i forbindelse med dette. Med sagbruk og jernverk i Larvik og etableringen av Sølvverket på Kongsberg i 1624 økte etterspørselen etter tømmer kraftig. I tillegg til tømmer av forskjellig kvalitet krevde verkene også store mengder ved. Jernverket brukte kull til jernproduksjon, og Sølvverket brukte ved til fyrsetting (oppvarming av fjellet for å gjøre det lettere å hogge løs). Til fyrsettingen gikk det med ca. 6 m3 ved for å bryte ut 1 m3 fjell. I tillegg gikk det med mye tømmer til oppstempling av gruvegangene, og store mengder ved til selve Kongsberg by. Det enorme behovet for tømmer og ved førte til at store deler av skogene rundt Kongsberg iløpet av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet ble sterkt uthogd. Snart ble derfor utnyttelsesområdet utvidet. I 1721 sikret Sølvverket seg førstekjøpsrett til privatskogene i Numedal opp t.o.m. Rollag (skogsirkumferensen). Lenger oppe hadde Greven av Larvik førsteretten til tømmeret, men også her kjøpte Sølvverket mye virke. I første halvdel av 1700-tallet ble det i regi av Sølvverket bygd en mengde dammer langt oppe i sidevassdragene oppover i Numedal. Sølvverkets etterspørsel etter ved stanset gradvis opp utover på siste halvdel av 1800-tallet. Det lokale tømmerbehovet til Sølvverket og Larviksverkene kom i tillegg til etterspørselen i Europa. Larvik var en viktig utskipingshavn og tømmereksporten herfra var stor. Mye av dette tømmeret kom fra Numedalsskogene.

Søråe fra Rollagstjønn har vært utnyttet til laktervedfløtning fra midt på 1700-tallet. Det har vært hele 6 dammer i den bratte elva. Ved Rollagstjønn finnes rester etter to generasjoner dammer, den eldste fra 1751. Også Tondra ble brukt som fløtningselv for lakterved fra midten av 1700-tallet. Tømmerfløtning var problematisk pga. vanskelig elv (400 meters fall gjennom et stort juv). Det er rester etter dammer ved Lislevatn, Låkåsetvatnet og Myklevatnet. I elvestubben mellom de to sistnevnte er det også rester etter ei vannsag. I 1708 kjøpte Nedalen

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 28- -Trillemarka-Rollagsfjell-

(Sigdal) hogstrett fra bøndene i Rollag til områdene mellom Mykle i sørøst og Vardefjell i nordvest. Denne spesielle administrative ordningen kan kanskje forklare hvorfor store deler av disse områdene, i hvert fall i nordvest, har svært gammel skog som tydeligvis for en stor del har unngått hogst helt fram til i dag.

Vergja nevnes første gang som fløtningselv i 1716. Det er blitt fløtt i 10 av sideelvene og –bekkene til Vergja, og totalt er det ca. 30 dammer i vassdraget. Etter at eggedalsbønder hadde bydd fram gammel og urørt skog til Sølvverket ble det i 1770-årene bygd flere dammer i Sølandsåe og Storvatn-området. Ved utløpet av Lauvåstjønn ligger en stor dam. I 1775 ble det bygd dammer både ved Svansvatnet, Granlitjenn og Danmark. Ved Danmark er det også rester etter ei gammel vannsag. Vergja var ei vanskelig fløtningselv pga. liten magasinkapasitet og den trange Bratterudfossen langt nede i elva. I de fleste av sidebekkene ble det trolig bare fløtt ut lakterved. Tømmer ble trolig bare fløtt ut på hovedelva og på Sølandsåe. Interessant nok ble Sølandsåe og Gåstjønnbekken (de to vassdragene som drenerer nordvestlige Trillemarka-Rollagsfjell) lite brukt på slutten av fløtningsepoken.

Sigdal På Sigdalssiden kom trolig hogstaktiviteten noe seinere i gang, fordi skogen lå vanskeligere til for Sølvverket. Koboltgruvene på Blaafarveværket på Modum (1778-1898), krevde derimot mye tømmer og ved. Behovet var likevel langt mindre enn Sølvverket og over en kortere tidsperiode. I 1787 ble det bygd fløtningsdam på Haglebu øverst oppe i hoveddalføret i Eggedal (Lund 1992). Sidevassdragene ble gradvis tatt i bruk etter denne tid, og skogsdriftene nådde trolig de innerste delene av sidevassdragene utover på midten av 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble fløtningsforeninger etablert, og de fleste litt større bekker og elver ble utbedret til fløtningsvassdrag. En mengde mer eller mindre intakte damanlegg vitner om dette. I tillegg til damanleggene vitner en del gjengroende hesteveier om hogstaktiviteten de siste 100 år. Etterspørselen var stor, og på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble det utført større drifter selv helt opp mot fjellet. Dette skjedde hovedsakelig som dimensjons- og plukkhogster der gode dimensjoner og kvaliteter ble hentet ut.

Ifølge herredsskogmester Tryti var skogen i Trillemarka ”skamhogd” i 1930-årene. Dette betyr ikke at store snauhogster preget området. Beretninger om skogtilstanden må sees på bakgrunn av datidens skogbrukspraksis. Bare spesielle dimensjoner og kvaliteter var ettertraktet, og det Tryti mente med ”skamhogd” var sannsynligvis at den lettilgjengelige skogen langs vassdraget i Trillemarka var uthogd for de etterspurte tømmerkvalitetene.

Oppsummering skogbruk På Numedalssiden må avvirkningen ha avtatt betydelig i takt med at Sølvverkets etterspørsel etter virke ble mindre på siste halvdel av 1800-tallet. Betydelige deler av skogene på Numedalssiden må ha ligget urørte siden den tid. I Sigdal fortsatte avvirkningen langt inn på 1900-tallet, trolig pga. større andel produktiv skog og større nærhet til gode fløtningsvassdrag. Det ble utført større drifter i Trillemarka med omegn i 1920-årene. Det ble også hogd mye rett etter krigen, da det var arbeidsleir for tyske straffanger i Trillemarka. De siste hogstene på Sigdalssiden før flatehogstepoken satte inn ble trolig utført i 1960-årene i sentrale deler av Trillemarka.

Etter plukkhogstepoken lå skogene som lite tilgjengelige fjernarealer i flere tiår. Med økende hogstaktivitet i lavlandet og gradvis avtakende tilgang på lett tilgjengelig hogstmoden skog der, ble så de indre områdene igjen interessante skogbruksmessig. Skogsbilveinettet ble gradvis og kontinuerlig bygd ut, og iløpet av 1980-tallet ble store veianlegg bygd i de fleste større sidedalene inn mot området (Vergjedalen, Frøvollseterdalen, Nedalen, Borofjell, Grytelva), med tilhørende store skogsdrifter. Trillemarka lå stort sett urørt fram til begynnelsen av 1990-tallet, men i løpet av perioden 1990-1995 ble de gamle veiene her kraftig utbedret og utbygd, og større hogster ble gjennomført inntil området kom inn på verneplanen i juli 1996.

Jakt, fangst og fiske Jakt og fangst har vært drevet i området helt siden de første veidemennene slo seg ned i hoveddalførene etter istiden. Jakt og fangst var viktig næring helt fram til andre verdenskrig. I dag spiller storviltjakta stor næringsmessig rolle, og betydelige mengder kjøtt hentes hvert år ut under elgjakta. De fleste steder er det grunneierne selv som jakter elg. Elgstammen har økt kraftig gjennom flere tiår, men har de siste årene vist en noe synkende tendens pga. økt avskyting og ønske om en noe redusert bestand. Det forekommer også rådyr og hjort i området, men bestanden er lav og jakten på disse har liten betydning.

I tidligere tider var det gjerne småviltet som hadde størst næringsmessig betydning. Det ble hentet ut store mengder skogsfugl, rype og hare hvert år. Bestandene kunne være svært store. I dag er småviltbestandene lavere. Småviltjakta har fortsatt stor betydning som rekreasjon, og mange grunneiere har inntekter fra utleie av både jaktrettigheter og hytter i tilknytning til jakta.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 29- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Fisket var tidligere viktig matauk i bygdene. De fleste setrene lå inntil fiskevann, og store mengder fisk ble tatt opp hvert år. Den store betydning fisk hadde som mat har medført at fisk er satt ut i de aller fleste vann og vassdrag i området. Først og fremst ørret er vanlig, men det er også abbor (tryte) i en rekke vann. Abbor var lett tilgjengelig mat og klarte seg bedre i små myrtjern enn ørret, den ble derfor flittig satt ut.

I dag har fisket svært liten næringsmessig betydning. Sportsfiske har derimot mye å si som rekreasjon, og en del grunneiere har visse inntekter av fiskekortsalg. Det selges fiskekort for flere deler av området. Fisket er fortsatt godt i store deler av området, og fisk finnes i de fleste litt større vann, selv om sørlige deler av området har vært sterkt utsatt for forsuring og fiskedød. Mange vann har blitt kalket opp og fisken er på vei tilbake. Lenger nord har fisken klart seg bedre, og en del vann med tilsig fra baserike bergarter har god pH.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 30- -Trillemarka-Rollagsfjell-

5 Naturforhold og påvirkning

5.1 Beliggenhet Trillemarka-Rollagsfjell ligger i åstraktene mellom Sigdal i øst og Numedal i vest, i midtre-vestlige del av Buskerud. Det strekker seg over en lengde på 34 km fra Hovsåta rett øst for Rollag sentrum i sør til Urdefjell på nordlig bredde tilsvarende Rødberg i nord. Høydenivået varierer fra 250 moh. nederst i Skjærsbekken i sørøst (Sigdal) og 280 moh. nederst i Søråis bekkekløft sørvest i området (Rollag), til høyeste punkt 1080 moh. på toppartiet av Urdefjell lengst i nord (Sigdal).

Tilgrensende i nord ligger store arealer naturskog (barskog, fjellbjørkeskog) og fjellområder. Disse arealene er dårlig undersøkt, men flere verdifulle nøkkelbiotoper er kjent. I øst, sør og vest grenser området til sterkere påvirket skog med til dels omfattende moderne inngrep som skogsbilveier, hyttefelt og flatehogster. Det er likevel stor tetthet av viktige nøkkelbiotoper og til dels også litt større naturskogsområder med store verdier like utenfor området. Særlig skiller Nedalen seg ut med mange svært verdifulle nøkkelbiotoper av nasjonal verdi.

5.2 Naturgrunnlag, landskap og vegetasjon

Naturgrunnlag Området ligger i naturgeografisk region 33b: og Opplands barskoger, i overgangssonen mellom lavlandets sammenhengende skogområder og de store fjellområdene inn mot den sentrale fjellkjeden. Regionen preges generelt av store høydeforskjeller med dype daler som går langt inn mellom ”tanger” av fjellområder og høytliggende skogplatåer. Denne overgangssonen preges av store kontraster i naturgrunnlag og artsmangfold.

Klima Klimaet preges av relativt varme somre og kalde, snørike vintre. Årsnedbøren varierer omkring ca. 700 til 900 mm. Fra sør til nord, med økende avstand fra kysten og nærmere større fjellområder, kan en klimagradient fra svakt oseanisk vegetasjonsseksjon O1 til overgangsseksjon OC følges. Langs denne gradienten synker både temperatur og nedbør. Store høydeforskjeller gir store gradienter over vegetasjonssonene, fra sørboreal via store arealer mellom- og nordboreal til lavalpin.

Geologi og kvartærgeologi Fattige grunnfjellsbergarter dominerer berggrunnen. Kvartsitt og kvartsskifer er vanligst, med innslag av meta- arkose, i øst noe granitt og granodioritt, og lengst sør litt granittisk gneis. Lokalt finnes mindre partier rikere bergarter (amfibolitt, glimmer), særlig i bratte skråninger. Oftest ligger slike bergarter som belter under bratte berg, ofte i forbindelse med rasmarker.

Løsmassene består stort sett av bunnmorene. Mektigheten varierer mye. Størsteparten av området har ganske tynt løsmassedekke. Store arealer med grunnlendt jordsmonn finnes særlig i midtre og sørlige deler, spesielt på opplendte partier. Dypere avsetninger er mest utbredt i nordøst (Trillemarka), der mye av de lange lisidene preges av tykt morenedekke. Ellers finnes dypere avsetninger mer lokalt i brattere lier, bekkedaler og søkk. Opplendte partier i høyereliggende deler har ofte mye nakent fjell. Dette er spesielt utpreget i sør.

Dominans av næringsfattige bergarter og ofte lite løsmasser medfører et fattig preg på mye av området. Surt og lite omdannet jordsmonn med podsolprofil er typisk. Variasjonen er likevel stor, og det finnes også en del areal der forskjellige gode kombinasjoner av rikere bergarter, gunstige temperaturforhold, fuktighet og dypere løsmasser gir et jordsmonn med varierende grad av brunjordsprofil. De beste partiene har velutviklet brunjord. Slike forhold opptrer både i bratte sørberg der tørre og varme forhold gir tørre lågurtskoger, og i nedre deler av beskyttede lier der næringsrikt sig gir fuktige og rike høgstaude- og sumpskoger.

Landskap Nordlige del preges av åpne skogdalfører atskilt av isolerte fjellpartier og fjellskogsplatåer med variert topografi. Flåvassdalen er et slakt fjellskogsdalføre som drenerer sørvestover til Numedal. Her dominerer glissen røsslyng- blokkebærfuruskog store arealer i dalbunnen og slake hellinger. Brattere lisider, hellinger og bekkedaler har blåbærgranskog. Over et lite vannskille mot sør ligger et lavereliggende platå med flere større vann som også drenerer vestover. Videre over vannskillet mot øst ligger Trillemarka, et større dalføre som via flere større vann og bekkekløfter drenerer østover til Simoa. Dalbunnen og slake partier med tynt løsmassedekke preges av fattig, glissen bærlyng- og røsslyng-blokkebærfuruskog. De lange, bratte liene på begge sider har dype løsmasser og

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 31- -Trillemarka-Rollagsfjell- preges av store arealer tung, kompakt granskog. Betydelige partier har god bonitet, med en rik flora av marklevende sopp og karplanter. I tilknytning til bratte skrenter og berg gir rik berggrunn kombinert med sigeffekt opphav til en del meget rike partier. Nordvendte søkk og brattskråninger har fuktig høgstaudeskog, mens varme, sørvendte skråninger har grunnlendt jordsmonn med innslag av rik sørbergvegetasjon med edelløvtrær og en rekke varme- og næringskrevende arter. Kuperte fjellområder ligger på begge sider av Trillemarka, i nord Sølandsfjell og i sør Venlifjella. På østsiden av Sølandsfjella faller lange og bratte granskogslier langt ned mot hoveddalføret i Eggedal. Sør for Venlifjella ligger et kupert fjellskogslandskap som drenerer mot øst. Sørvestover glir Venlifjella over i Vardefjellet.

Fra Vardefjell sørøstover til Øytjønnan er landskapet rolig, bølgende og åpent. Slake platåer og åpne daldrag med mange større og mindre vann og myrer avbrutt av lange N-S-gående åsrygger og koller er karakteristisk. Løsmassedekket er stort sett sparsomt. Store arealer har grunnlendt, fattig, mellomboreal furu-/barblandingsskog av bærlyng- og røsslyng-blokkebærtype. Tørre koller og sørhellinger har innslag av lavfuruskog. Granskog er konsentrert til partier med mektigere løsmasser i bekkedaler og brattere lisider rundt åsene.

I sør ligger Slettefjell-Borofjell og Rollagsfjell som lavalpine fjellområder i en nord-sør akse sentralt gjennom området. Særlig Rollagsfjell er svært opprevet og tungt terreng med avskrapte topper, nakne fjellvegger og bratte lier, trange dalganger og bekkekløfter. Skogen er konsentrert til beskyttete dalsøkk og preges av fattige forhold, med blåbærfjellgranskog som dominant type. Mot sørvest går ei bekkekløft nesten ned til Numedalslågen. Fra kuperte fjellskogsdaler omkring Borofjell-Skjærsnatten faller terrenget øst- og sørøstover ut i lavere og slake åstrakter forbi Gudbrandseterfjellet ned til Strandemyran, et flatt område med større fattigmyrer og furuskog. Fra furuskogsplatåene øst for Borofjell danner Skjærsbekken ei bratt bekkekløft som strekker seg helt ned mot hoveddalføret i Sigdal nord for Soneren.

Mange vel avgrensete, større og mindre nedbørsfelt inngår. En rekke vassdrag med et stort antall vann, elver, bekker og myrer drenerer området, dels østover til Simoa og Drammensvassdraget, dels vestover til Numedalslågen. Vassdragsnaturen er relativt variert.

Vegetasjon Stor variasjon i forskjellige økologiske gradienter (klima, løsmasser, topografi, fuktighet osv.) medfører et bredt spekter av vegetasjonstyper, fra svært fattig og tørr lavfuruskog til meget rike lågurtskoger, tørre lågurtenger og fuktige høgstaudeskoger. Store arealer preges likevel av fattige og middels rike barskogsvegetasjonssamfunn.

Mellom- og nordboreal vegetasjonssone er klart dominerende, men også lavalpin er vanlig. Sørboreal inngår mer sjeldent. Granskogen dominerer litt brattere hellinger og langs bekker og elver. Generelt karakteriseres de større skogdalene i nord av store, sammenhengende arealer granskog, mens furuskog inntar slakere partier. I midtre og sørlige deler er dominansforholdet helt forskjellig, idet furuskog dominerer vidstrakte områder og granskogsområdene har mindre utbredelse. Løvinnslaget varierer mye, men er generelt lavt over store arealer på lav og middels bonitet og høyt på god bonitet og i bratt terreng. Suksesjonstrinn etter hogst har også mye løvtrær.

Fattige og middels rike vegetasjonstyper (bærlyngskog, røsslyng-blokkebærskog, blåbærskog, småbregneskog) er vanligst, men variasjonen er stor. Særlig Trillemarka har store arealer god bonitet, med høgstaude-, storbregne-, lågurt- og også innslag av alm-lindeskog. Trolig skyldes dette lokale innslag av rikere berggrunn og mektigere løsmasseavsetninger. Midtre og sørlige deler har generelt svært fattige forhold og innslaget av rikere skog er beskjedent. Fattigmyrer av type flatmyr og bakkemyr er vanlige i hele området, strengmyrer forekommer mer spredt. Stedvis inngår også mindre partier intermediær rikmyr. Langs myrer, bekkedaler og søkk er gran/bjørk sumpskog karakteristisk, flekkvis av rik type. Skoggrensa ligger omkring 800m i sør og stiger til 900- 950m i nord. Høyest oppe domineres skogen av bjørk, men det er gjerne sterkt innslag av gran helt opp.

5.3 Skogstruktur, påvirkning og inngrep

Skogstruktur og påvirkning Størsteparten av arealet har flersjiktet naturskog i sen optimalfase og aldersfase. Mye av den lavereliggende skogen preges av gjennomhogster fra 1800- og tidlig på 1900-tallet (plukkhogst, gruppehogst) med lav kontinuitet i tydelig gamle trær og død ved. Krone- og markkontinuiteten er imidlertid trolig mindre påvirket. Påvirkningsgraden avtar med høyden. Fjellskogen har store arealer lite påvirket skog med god kontinuitet. Her dominerer aldersfase, men naturlig bledningsfase er i tillegg relativt vanlig i de minst påvirkete områdene.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 32- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skogen i bekkekløfter og nord- til østvendte lier har generelt høy kronekontinuitet med stabilt høy luftfuktighet og rikelig med epifyttisk lav. Mye av de lavereliggende, tunge granskogene har sjiktet, fuktig og storvokst skog i sen optimalfase og aldersfase på god bonitet. Trærne er generelt ikke spesielt gamle, tydelig gamle trær forekommer bare spredt. Inntil nylig hadde store deler av disse skogene lite død ved. I november 2001 skjedde omfattende stormfellinger over store arealer i granskogene (særlig Trillemarka). Dette foregikk både som felling av enkelttrær og vanligere som gruppevis sammenbrudd, særlig på litt vindutsatte koller og opplendte partier. Hendelsen har gitt store mengder fersk dødved (mest rotvelt). På litt sikt vil sammenbruddspartiene forynges og gi opphav til en sterkt sjiktet skog med et utpreget naturskogspreg. Skogen har gått over i oppløsningsfase.

Mye av løvskogsarealene i Trillemarka er i tidlig optimalfase og suksesjonsbetinget med basis i hogst utført noen tiår tilbake. Dette er særlig tydelig i Hestliåsen. Sørvendte, bratte lier har likevel trolig høyt løvinnslag også i klimaksfase pga. varmt lokalklima og ustabilt jordsmonn. Løvskogene er godt sjiktet og trærne forynger seg foreløpig godt. Stabilt høyt løvinnslag i nær klimaksfase finnes i bratte lier på god bonitet, bl.a. Åsan, Svarttjennlia, Heimseteråsen og Fjøslia. Her inngår mye gammel, grov osp og til dels selje, og det er også mye dødved av løvtrær. Langvarig høyt løvinnslag er trolig betinget av periodevis sammenbrudd i granskogen og/eller utglidninger i marka. Partiene med edelløvskog (Trillefjell, Hasliåsen) er begrenset til ustabil mark i varme, sørvendte skrenter. De mest utilgjengelige partiene har en del tydelig gamle edelløvtrær.

Furuskogen i dalførene er generelt glissen og tydelig hogstpreget, men ofte finnes en del gadd. Den glisne tresettingen skyldes trolig en kombinasjon av hard hogst for lenge siden og påfølgende dårlig foryngelse. Nede i Trillemarka står partier med svært glissen furuskog og stort bjørkeoppslag etter omfattende frøtrestillingshogst noen tiår tilbake. Mer kompakt furuskog er vanlig på bærlyngmark i dalførene og liene, der foryngelsen har vært noe bedre. Også store deler av furuskogene i midtre del av området er godt sluttet. De mer kompakte furuskogene er godt sjiktet med god foryngelse (små elgskader), brukbart innslag av gamle trær og bra med gadd. Læger forekommer bare spredt. Imidlertid har den sterke høststormen i november 2001 gitt mye ferskt vindfall av furu på store arealer. Virkelig gammel furuskog med høy kontinuitet, stor andel svært gamle trær, jevn aldersfordeling og mye dødved forekommer bare spredt, hovedsakelig omkring Mesetfjell-Vardefjell- Venlifjella. Deler av furuskogen i dette området har urskogspreg og befinner seg i naturlig bledningsfase.

Påvirkningsgraden er generelt lavest i fjellskogene langs en akse sentralt gjennom området fra nord til sør. Her finnes en rekke urskogsnære granskoger i alders- og bledningsfase med høy kontinuitet, stor andel svært gamle trær, store mengder dødved i alle nedbrytningsstadier og svært få hogstspor. Disse granskogene er særlig konsentrert til nordlige deler av Flåvassdalen, Vardefjell-området og Rollagsfjell. Her finnes større granskogsarealer med minimal påvirkningsgrad. Også ellers finnes en hel del lite påvirket skog, for eksempel omkring Nysethøgdi, Slettefjell, Skjærsnatten og Gudbrandseterfjellet. Det meste av disse lite påvirkete skogene har lav til middels bonitet. Heimseteråsen i sørøst er en helt spesiell lokalitet med kombinasjonen lavtliggende, høy bonitet og til dels helt beskjeden påvirkningsgrad. Store deler av denne skogen er i bledningsfase. Fjøslia har liknende skog, også der med store mengder dødved, men påvirkningsgraden er likevel noe høyere.

Historien viser at det meste av Trillemarka-Rollagsfjell har vært utnyttet til skogbruk i minst 250 år, fra midten av 1700-tallet fram til i dag. Aldersboringer, skogstruktur og dødvedprofil viser likevel at det er lite sannsynlig at deler av området noen gang har vært ”avskoget”. Selv om frekvensen varierer mye, finnes trær på minst 200-300 år gjennom hele området. Gammel furugadd er vanlig over store arealer. Slike elementer dannes etter at treet først har levd i minst 300-400 år, og så stått og tørket på rot i minst 100 år. Grove, sterkt nedbrutte læger, dannet fra trær som må ha vært minst 200-250 år da de døde finnes spredt over hele området. I fjellskog tar nedbrytning av slike læger oftest over 100 år. Stubber etter hogst av trær på 200-300 år har svært smale årringer innerst. Dette viser at trærne må ha stått som undertrykte trær i lengre tid, under et oversjikt av eldre trær som minst må ha hatt en alder på 100-150 år. Disse skoghistoriske fakta viser direkte at det i størsteparten av granskogene må ha vært kontinuerlig skogdekke minst 400-450 år tilbake, i furuskogen minst 500-600 år. Da kommer man minst tilbake til 1600. På den tiden var trolig det meste av området ren urskog. Konklusjonen må derfor bli at det meste av området har hatt kontinuerlig tredekke siden skogen naturlig vandret inn i regionen.

Under den mest aktive dimensjons- og plukkhogstperioden kan trolig skogen over store arealer beskrives som en flersjiktet, noe glissen skog med spredt innslag av enkelte meget gamle, men ikke nødvendigvis særlig grove trær, og med spredt død ved. En slik skogstruktur opprettholdt i stor grad kontinuitet i mark- og kronesjikt, mens kontinuitet i dødved og til dels gamle trær ble brutt over store arealer. Basert på trærnes alder, skogstruktur og dødvedprofil må likevel betydelige deler av de mest utilgjengelige fjellskogsarealene ha vært lite påvirket av hogst både gjennom ”Sølvverksepoken” og plukkhogstepoken. Disse områdene har trolig fungert som refugier for en lang rekke arter. Artene har så seinere kunnet spre seg utover etter hvert som den sterkere påvirkete skogen gradvis ble eldre og utviklet større mengde gamle trær og død ved. Denne prosessen er trolig i full gang.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 33- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Tekniske inngrep Gamle fløtningsanlegg er vanlig i de større vassdragene, spesielt Trillevassdraget har mange slike anlegg. Gamle setre i varierende stand finnes spredt i store deler av området, og noen få hytter/koier av nyere dato finnes også. Større hyttefelt grenser inntil området flere steder. Nord for Storvatnet går hyttefelt helt inntil grensene, og her foreligger omfattende planer for utbygging videre inn i området. Også ved Tråenvatnet og både vest og øst for Vardefjell ligger hyttefelt kloss inntil området. Nye hyttefelt er planlagt utbygd inne i området sør for Venlifjella (Ved Gamlesetertjennet). Ei kraftlinje (bygd midt på 1960-tallet) krysser området fra Strandemyran i sørøst, over Tuftnevatnet og Nysethøgdi, til sør for Vardefjell i nordvest. Lengst nord berører nok ei kraftlinje så vidt området fra Vestbygda over Kårsethøgda og videre vestover ned til Nore.

På 1990-tallet har moderne skogbruk gitt større inngrep i deler av området. I perioden 1991-1996 skjedde omfattende inngrep i østlige Trillemarka. Det er bygd skogsbilvei (ferdig 1995) inn til Grunntjenn. Særlig omkring Haslitjenn og Skoddøltjenn finnes en del større hogstflater som preger landskapet. Lengst nordøst er det bygd traktorvei et stykke vestover fra Fagerli. Her foregikk hogstaktivitet vinteren 2002. I Kortefjell-området går to lavstandardveier inn i området fra vest, med tilhørende hogstflater nordøst for Langstulen og øst for Lauvåsen. Sør for Vardefjell er det nylig utført svært uheldige hogster i urskogsnær furuskog på et areal på ca. 1500 daa fordelt på 2 felter (1995 og 1997-98). Fordi det meste av gadden står igjen vil området likevel fungere som leveområde for dødvedtilknyttede arter i lang tid. Furuskog er også hogd vest for Åset (1998-99) og nordøst for Låkåsetvatnet (1998-99), og i november 2002 ble ca. 100 m3 gran hogd (lukket hogst) i den vestvendte granskogslia nord for Låkåset. I dette området (Låkåset-Mykle-Torbjørnstjønn) er det iløpet av 2002 også utført vindfallshogster i etterkant av stormfellinger i november 2001. Skogsbilveien opp langs Tundra inn til sørsiden av Låkåsetvatnet ble oppgradert sommeren 2002. Det går også traktorvei fra sørvest over Konnuliåsen til Myklevatnet, og fra sør gjennom Kløvdalen til sør for Torbjørnstjønn. En gammel skogsbilvei går inn til Rollagstjønn fra sør (bygd ca. 1970). Foruten hogst av 100 m3 gran nordvest for Geiteskallen i januar 2002 er landskapsrommet her fortsatt intakt og uten hogster. I Fjøslidalen går vei inn fra øst, med tilhørende hogstfelt (ca. 1995) i den sørvendte lia nordvest for Fjøslia. I 1997-98 ble det bygd skogsbilvei og flere traktorveier gjennom bekkekløfta sørvest for Sørsetsætri inn til Tjønnsetertjønn, og størsteparten av skogen i kløfta ble flatehogd (ikke inkludert i området), til tross for at grunneierne var kjent med forekomster av rødlistearter, bl.a. den sårbare mjuktjafs. I østskråningen av Gudbrandseterfjellet ble det utført flatehogster i 1996.

Disse inngrepene dekker likevel totalt sett en beskjeden arealandel, og er inkludert i området av arronderingsmessige årsaker. Ca. 58 km2 av området ligger i inngrepsfri sone 2 (DN 2002). På hogstflatene kan en vente seg framtidig etablering av skog med høyt løvinnslag. Denne skogen vil på sikt kunne bli verdifulle områder for arter knyttet til gammel løvskog, i en mellomperiode inntil naturlige storskala forstyrrelser danner naturlige suksesjonsstadier (løvbrenner etter brann og stormfelling).

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 34- -Trillemarka-Rollagsfjell-

6 Verneverdier, trusler, forvaltning

6.1 Verneverdier Skogområders verneverdi vurderes ut fra en rekke forskjellige kriterier. For oppsummering av motiver og argumenter for vern av skog generelt se DN 1999 og Framstad m.fl. (2002) og referanser deri. I det følgende gjennomgås en del sentrale aspekter av verneverdiene i Trillemarka-Rollagsfjell.

Viktige verdier i Trillemarka-Rollagsfjell Stort areal Et av de viktigste målene for vern av skog (og annen natur) er å ivareta naturlige økologiske prosesser i upåvirket form. Naturen er dynamisk, og det er bevaring av naturens egen dynamikk som er målet, ikke nødvendigvis en konservering av dagens tilstand. Bevaring av naturlig dynamikk i skog krever store områder.

Pga. omfattende fragmentering er store, sammenhengende naturskogsområder blitt svært sjeldne. Store områder er nødvendige for at en rekke viktige kvaliteter skal kunne ivaretas; bl.a. naturlig skogdynamikk i et sammenhengende landskap, naturlige storskala forstyrrelsesprosesser, robusthet mot kanteffekter og ikke minst langsiktig levedyktige populasjoner av spesialiserte arter. Bare i store områder kan et naturlig forstyrrelsesregime (brann, stormfelling, insekter) virke på stor skala uten større fare for irreversible skader på artsmangfoldet. Stort areal gir plass til større habitatvariasjon og dermed flere arter, og generelt øker alle vernemotiver med økende areal.

Evaluering av skogvernet i Norge (Framstad mfl. 2002) dokumenterer stor mangel på store verneområder i skog. 64% av verneområdene har et produktivt skogareal < 1 km2. Bare 11 områder er større enn 10 km2, og av disse ligger bare 4 på Østlandet, hvorav Lundsneset (Østfold) er størst med ca. 14 km2 produktiv skog. Rapporten understreker betydningen av å sikre de få gjenværende, aller største noenlunde intakte og sammenhengende skogområdene (de over 50-100 km2). Bare 3-4 virkelig store naturskogsområder (> 100km2) er kjent i Norge i dag. I tillegg til Trillemarka-Rollagsfjell gjelder dette Pasvik (Finnmark), Verdal-Snåsa-Lierne (Nord-Trøndelag) og Femundsmarka (Hedmark og Sør-Trøndelag). TR er det eneste sentralt i Sør-Norge og det eneste i hovedområdet for granskog på Østlandet. Dette gir i seg selv området høy verneverdi.

Mosaikk av viktige kjerneområder i et landskap av sammenhengende naturskog Normaltilstanden i Norge i dag er at skoglandskapet er sterkt fragmentert og størsteparten av arealet domineres av hogstflater, ungskog og kulturskog sterkt påvirket av bestandsskogbruket. I dette kulturskogslandskapet ligger små restbiotoper av verdifull skog (nøkkelbiotoper) spredt, og kan betraktes som artsrike øyer i et hav av artsfattig skog. Erfaringsmessig ligger andelen nøkkelbiotoper i et slikt landskap ofte omkring 1-2% av arealet.

I kontrast til dette kan landskapet i TR beskrives som sammenhengende naturskog med mange og store verdifulle kjerneområder. Kjerneområdene er både langt større, ligger tettere og dekker en langt større del av landskapet enn i ”normalskoglandskapet”. I tillegg er det meste av skogen mellom kjerneområdene naturskog som stort sett er klart eldre og mer variert enn kulturskogen, selv om påvirkningsgraden ofte er betydelig pga. tidligere tiders hogstinngrep. Også disse partiene har betydelige verdier, inkludert partier med større konsentrasjoner av nøkkelelementer, signal- og rødlistearter. Disse sammenbindingsarealene utgjør viktige restaureringsarealer og spredningskorridorer for artene (jf. Løvdal m.fl. 1999).

Kjerneområdene er altså ikke omgitt av et hav av kulturskog, men ligger i et kompleks av gammelskog. Slike landskaper er i dag svært sjeldne. Denne spesielle mosaikken av mange, store og verdifulle kjerneområder i et stort og sammenhengende landskap av variert naturskog er av områdets største særegenheter og verdier og gir TR meget høy verneverdi.

Lav påvirkningsgrad og urskogsnære partier Store deler av det norske skoglandskapet preges av bestandsskogbruket, der virkelig gammel skog er svært uvanlig og ungskog dekker store arealer. Bare 0.8% av skogen er eldre enn 160 år, ca. 51% er yngre enn 60 år, og mengde død ved er gjennomsnittlig bare ca. 10% av mengde i urørt skog (Rolstad m.fl. 2002). I naturtilstand i et urørt landskap oppnår store deler av skogen høy alder (300-400 år vanlig) og har store mengder død ved.

Selv om store deler av TR har vært utsatt for omfattende plukkhogster og gjennomhogster i tiden før flatehogstepoken, framstår likevel området som lite påvirket sammenliknet med det meste av skogen ellers i Norge. Trolig befinner store deler av skogen i området seg i kategorien >160 år, og betydelige arealer har

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 35- -Trillemarka-Rollagsfjell- virkelig gammel skog med lav påvirkningsgrad, svært gamle trær, mye dødved og høy kontinuitet. Påvirkningsgraden er lavest i fjellskogene langs en akse sentralt gjennom området fra nord til sør. 14 av de 57 kjerneområdene har virkelig gammel skog med urskogsnære partier. Slike kvaliteter har blitt svært sjeldne i det norske skoglandskapet, og bidrar til å gi området stor verneverdi. I tillegg er tettheten av viktige nøkkelelementer som gamle trær, død ved, bergvegger og sjiktet skog til dels betydelig også utenfor de mange kjerneområdene.

Biologisk mangfold En lang rekke studier viser at skogbruket har negativ innvirkning på svært mange arter (fragmentering, habitatendring, substratmangel) (se bl.a. Framstad m.fl. 2002, Sverdrup-Thygeson m.fl. 2002 og referanser deri). I dagens skoglandskap er derfor mange arter i større eller mindre grad truet (46% av artene på rødlista (ca. 1400 arter) er skoglevende), og for å ta vare på disse artene må deres habitater ivaretas. Et viktig og høyt prioritert mål for vern av skog er ivaretakelse av truete arter og deres leveområder.

Ved fragmentering og habitatreduksjon blir områder med egnet habitat mindre og mer isolerte. Dette øker muligheten for utdøing av lokale populasjoner. Biologisk teori tilsier at store områder med sammenhengende habitat og liten grad av fragmentering bedre kan ivareta arter på lang sikt enn mindre og mer fragmenterte områder. Store områder er i tillegg viktige for arter med source-sink dynamikk, der livskraftige populasjoner av arter innen området sørger for stadig spredning av artene utover i landskapet rundt. Store områder blir derfor særlig viktig for artsbevaring på lang sikt, fordi slike områder i større grad enn små områder kan holde langsiktig levedyktige populasjoner av spesialiserte arter.

TR oppviser stor diversitet i naturtyper og økologiske forhold, med tilhørende høyt biologisk mangfold. Dette er en kombinasjon av bl.a. geografisk beliggenhet, stor variasjon i naturgrunnlaget og generelt lav påvirkningsgrad sammenliknet med normaltilstanden i norske skoger. Tidligere tiders hogstinngrep har gitt redusert mengde død ved og tydelig gamle trær over mye av området, og dermed redusert områdets bæreevne for krevende arter. Imidlertid har ikke hogsten og kontinuitetsbruddet vært sterkere enn at mange arter har klart seg. En viktig årsak til dette er at større arealer, særlig i fjellskogene, til enhver tid har ligget mer eller mindre urørte og fungert som kildeområder hvorfra arter har kunnet spre seg.

En rekke sjeldne arter som påvirkes negativt av skogbruk forekommer i til dels store populasjoner. Totalt 63 rødlistearter er registrert, samt mange til dels svært sjeldne, ikke rødlistete arter, hvorav flere er internasjonalt sjeldne. Dette er trolig det høyeste antall rødlistearter som er dokumentert innenfor et avgrenset skogområde i Norge. To vedboende sopparter er ikke tidligere kjent fra Norge. Sannsynligvis er området internasjonalt viktig for vedboende sopp knyttet til bartrær. Den store diversiteten av vedboende sopp illustreres av at hele 50% av alle kjente poresopp i Norge er funnet i området. Undersøkelsene er konsentrert om lav og vedboende sopp, og nøyere undersøkelser med større vekt på andre artsgrupper vil utvilsomt avdekke mange flere sjeldne arter. Interessante og rødlistete arter finnes over det meste av arealet, men i klart størst konsentrasjon (både antall arter og tetthet av artene) i de 57 kjerneområdene. En kan spekulere i om den generelt høye forekomsten av sjeldne arter i området delvis skyldes storskalaeffekter av kontinuitet og/eller høy andel gammel skog på landskapsnivå.

Referanseverdi Store, sammenhengende skoglandskaper med relativt liten grad av påvirkning er verdifulle referanseområder både for naturlig skogdynamikk, økologiske prosesser og biologisk mangfold. Slike områder er nødvendig for miljøovervåkning og forskning, og som referanse for hvordan økosystemet barskog fungerer i naturtilstanden, i motsetning til virkeligheten på størsteparten av skogarealet i dag, som er sterkt påvirket av bestandsskogbruket og der de naturlige økologiske prosessene er sterkt undertrykket og erstattet av menneskeskapte prosesser og forstyrrelser. Studier av dynamikken i skogøkosystemer krever store områder. Særlig verdifulle som referanseområder er områder med stor variasjon i landskap, naturgrunnlag og med større, hele nedbørsfelt.

Slike store skogområder som kan fungere som referanseområder på landskapsnivå er svært få i Norge i dag. De fleste steder er omfattende og langvarig restaurering nødvendig for å få tilbake slike landskaper. Betydningen av de allerede utførte inngrep (hogstflater, veier osv.) for artsmangfold og økologiske prosesser er begrenset på et så stort areal som TR utgjør. Effekten av slike inngrep vil også avta med tiden. På sikt er potensialet for restaurering (aktiv eller passiv) til en urskogstilstand derfor god for store deler av området. For eksempel vil trolig store deler av den kompakte granskogen i løpet av relativt kort tid gå over i en fase med gruppevis sammenbrudd og dermed danne store mengder dødved og åpne opp for glenneforyngelse og sterk sjiktning.

Totalt sett er trolig TR et meget velegnet referanseområde for barskogsregionen på indre Østlandet, særlig i forhold til økologiske prosesser, naturlig skogdynamikk og biologisk mangfold, inkludert artsmangfold og

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 36- -Trillemarka-Rollagsfjell- fordeling av arter i et naturskogslandskap der dynamikken styres av naturlige prosesser. Området er et av få områder som kan utgjøre et velfungerende referanselandskap for barskogen i Sør-Norge.

Representativitet Området er et typisk utsnitt av barskogslandskapet på indre-vestlige Østlandet, med det vesentlige unntaket at påvirkningsgraden generelt er klart lavere enn normaltilstanden i dag. Evalueringsrapporten for skogvernet i Norge (Framstad m.fl. 2002) dokumenterer underdekning av verneområder i Øst-Norge generelt og bl.a. region 33b spesielt. Region 33b mangler bl.a. helt store områder (>10km2). Trillemarka-Rollagsfjell er derfor et viktig bidrag for å sikre et representativt utvalg av norsk skognatur.

Inngrepsfrie områder og vernete vassdrag Pga. omfattende skogsbilveinett ligger bare små arealer skog i dag i inngrepsfri sone. 76% av skogarealet i Norge ligger mindre enn 1 km fra nærmeste vei, og bare 7% er mer enn 2 km fra vei. Betydelige deler av TR ligger i inngrepsfri sone 2 (1-3 km fra tekniske inngrep). Dette er fordelt på 4 store partier: Flåvassdalen, Søtelifjell-Trillemarka, Mesetfjell-Myklevatn-Skålavatn og Rollagsfjell. Totalt ca. 58 km2 ligger i inngrepsfri sone 2 (DN 2002). Det er viktig å understreke at hovedårsaken til at ikke en større del av området er inngrepsfri sone skyldes kraftlinja som krysser området i midtre del, og som regnes som et teknisk inngrep.

Hele arealet nord for Nedalen ligger innenfor vernet vassdrag (Simoa og Vergja). I tillegg har det vært aktuelt å innlemme Nedalselva i pågående verneplan for vassdrag, men i NVEs innstilling er Nedalselva tatt ut av planen.

Friluftsliv og rekreasjon Urørt natur blir stadig sjeldnere, samtidig som stadig flere mennesker søker slik natur for avkobling, rekreasjon og opplevelser. Urørte naturområder vil derfor få stadig større verdi som rekreasjonsområder i framtiden. Viktige egenskaper ved områder for tradisjonelt friluftsliv er bl.a. variasjon i landskapet, inntrykksstyrke og følelsen av avstand til inngrep og ”sivilisasjonen”. På denne bakgrunn vil TR ha betydelige verdier for tradisjonelt friluftsliv og rekreasjon.

Områdets beliggenhet relativt nær større befolkningskonsentrasjoner på sentrale Østlandet tilsier også stor friluftsmessig verdi. 300-350 hytter i nærområdet bruker området som friluftsareal til forskjellige aktiviteter. Vinterstid blir flere etablerte skiløyper prepartert med snøskuter. I tillegg er det betydelig storviltjakt, småviltjakt og fritidsfiske i området.

Negativ innvirkning på verneverdiene Flere typer etablerte inngrep bidrar til å redusere verdiene i området. Dette gjelder både eldre inngrep (hogster fra før flatehogstepoken), og først og fremst i randsonene også nyere tyngre inngrep som flatehogster, ungskog, skogsbilveier og hyttefelt.

Hogstinngrep Tidligere tiders til dels ganske omfattende hogstinngrep har satt preg på skogtilstanden i store deler av området. Dette har ført til redusert mengde nøkkelelementer og viktige strukturelle egenskaper for biologisk mangfold, og redusert bæreevne for krevende arter. Dette bidrar til å redusere verneverdiene noe. Med tiden vil imidlertid skogtilstanden gradvis nærme seg en urskogstilstand for store deler av området, og pga. stor tetthet av viktige kjerneområder vil artene kunne rekolonisere nytt areal. Uansett vil det alltid, på så store arealer som det her er snakk om, være nødvendig med en restaureringsprosess tilbake til en sterkere naturskogstilstand. Det er i dag trolig ikke mulig å finne virkelig store områder i Norge der et evt. vern ikke vil medføre en betydelig andel restaureringsareal (jf. begrepet ”restaureringsreservat” (Framstad m.fl. 2002)).

Først og fremst i lavereliggende deler og i randsonene som er lettest tilgjengelig fra inntilliggende veinett forekommer noe arealer preget av moderne bestandsskogbruk (ungskog, hogstflater, plantefelt) innenfor avgrensningen. Totalt sett utgjør imidlertid slike partier små arealer og en beskjeden andel av området. Disse inngrepenes betydning for områdets totale verdi vurderes derfor som relativt liten.

Tyngre tekniske inngrep Større veianlegg og tunge hytteutbygginger preger store områder inn mot TR. Randsonenes nærområder preges flere steder av disse inngrepene, og selv om de i sin helhet er arrondert ut av avgrensningen bidrar nærheten til inngrepene til å redusere verneverdiene også inne i området. Flere steder går veier inn i området. Disse er stort sett lavstandardveier som brukes lite. De mest omfattende veianleggene inne i området er i selve Trillemarka, som ble vernet som naturreservat 13.12.2002. Også de to kraftlinjene i området påvirker verneverdiene negativt, spesielt linja som krysser gjennom store deler av områdets midtre deler.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 37- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Arrondering For å redusere kanteffekter og gjøre et område mest mulig robust bør arronderingen generelt være mest mulig ”rund”, dvs. uten dominerende innhakk og kiler. Pga. forskjellige tekniske inngrep og sterkt hogstpåvirkete områder er dette ofte ikke mulig ved avgrensning av verneverdige skogområder, spesielt ikke for store områder.

TR har flere steder en uheldig arrondering pga. inngrep som hyttefelt, veier og gamle hogstflater inn mot området, særlig i de større dalførene (vanskelig å unngå i forbindelse med så store områder). Dette reduserer verneverdiene noe. Noen av disse innhakkene preges av tunge tekniske inngrep i form av omfattende veinett og hyttefelt (Storvatnet-Frøvollseter området, Nedalen, Grytelva, Kulpeset). Andre steder er det ”bare” snakk om hogstinngrep i form av større hogstflater og etterfølgende ungskog (Bjørneskardsfjellet, Buvatnet SV, Mjovatnet S, Øytjenna-Gammalsetra, Borofjell, Strandebråtan, Hovsåta S). Det bør vurderes nøye om disse innhakkene også bør inkluderes i området for å få en bedre og mer helhetlig arrondering, selv om områdene i seg selv i dag ikke har større naturverdier. I så fall blir disse partiene å betrakte som langsiktige restaureringsarealer.

Avveiningen mellom god arrondering og det å unngå forekomst av større inngrep inne i området kan være vanskelig. For det meste er områder med intensive skogbruksinngrep holdt utenfor avgrensningen, bortsett fra i tilfeller der dette vil føre til en svært uheldig arrondering. Etablerte og utbygde hyttefelt er i sin helhet holdt utenfor avgrensningen. Det er imidlertid ikke tatt hensyn til planlagte og regulerte, ikke utbygde hyttefelt.

Sammenlikning med andre barskogsområder Tabell 7.1. Sammenstilling av verneverdier i en del større naturskogområder i Norge. De fleste kriteriene er forklart i Kap. 4.4 Verdisetting og dokumentasjon. Gran: verdier knyttet til gran. Furu: verdier knyttet til furu. Størrelse: * (<10 km2), ** (10-50 km2), *** (50-100 km2), **** (>100 km2). Forkortelser: Nat. reg. = Naturgeografisk region. Område Areal Nat. Gran Furu Urørt- Død ved Gamle Var. Bonitet Arter Størrelse Verdi (km2) reg. het løvtrær Pasvik1 320 51 - **** **** *** * * * *** **** ***(*) Loartte-Shaekhere2 490 35h *** ** *** *** ** ** * *** **** ***(*) Femundsmarka1, 3 260 33d - *** ** ** * * - ** **** *** Gutulia1 32 33d **** **** *** *** * ** * *** ** *** Fuggdalen 36 33d * ** ** ** * *** * * ** *** Osdalsjøhøgda 46 33d * ** ** * * * * * ** ** Åsen (Honnsrøve) 17 33c - **** *** *** * * * *** ** ***

Ormtjørnkampen1 55 33b **** ** *** *** * ** * *** *** *** Skjellingshovde 2933b********************* Selsjøen 3233b********* *** ****** Gyranfisn-Høgfjellet 56 33b ** ** ** * * ** * ** *** ** Såta 26 33b * ** ** * * * * * ** ** Grønknuten 11.533b******** ********** Trillemarka-Rollagfj. 205.3 33b **** **** ** *** ** *** ** **** **** ***(*)

Holtefjell 33 19b ** * ** * * ** * * ** ** Sauheradfjella-Skrim 97 19b *** * ** ** * *** * *** *** *** Finnemarka 19.519c******** ********** Fiskelausen 20 20 *** - ** * * * ** **** ** ***(*) Spålen-Katnosa 18.5 20 *** - ** ** * * *** *** ** *** Østmarka 1821a******************** Skirvedalen 18.533a********* *** ****** Brokefjell 11 33a *** ** *** *** * ** * *** ** *** 1 Nasjonalpark + tilliggende områder 2 Flere atskilte delområder. Hvert av delområdene er godt < 100 km2. 3 Svært mye uproduktiv og grunnlendt furuskog.

”De 4 store” En sammenlikning mellom de 4 virkelig store naturskogsområdene med barskog som er kjent i Norge gjør det klart at forskjellene mellom dem er større enn likhetene. De er alle av svært forskjellige typer og ligger i svært forskjellige naturgeografiske regioner. De store forskjellene mellom dem gjør det vanskelig å sammenlikne.

Pasvik og Femundsmarka er de to som likner mest på hverandre av de fire. Begge ligger i områder med kontinentalt klima og rolig topografi og domineres helt av tørre furuskoger på lav bonitet. Tykke løsmasser gjør områdene i Pasvik ganske produktive, mens Femundsmarka har svært skrinne forhold med store arealer blokkmark og for det meste uproduktiv skog. Mens Pasvik-skogene er lite påvirket (store arealer ekte urskog), er skogen i Femundsmarka en del preget av hogst i forbindelse med gruvevirksomheten på Røros.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 38- -Trillemarka-Rollagsfjell-

I det store villmarksområdet Loartte-Shaekhere i indre Nord-Trøndelag ligger flere store naturskogsområder av gran og furu, til dels med urskogspreg. Totalt sett er skogarealet meget stort, men fordelt på flere skogområder atskilt av store fjellområder, og det er derfor ikke snakk om svært store sammenhengende skogarealer som for de andre tre områdene. Innslaget av gran er stedvis betydelig. Klimaet er humid og oseanisk, og tydelig forskjellig fra de tre andre områdene. Vegetasjontypene er mer varierte enn i Pasvik og Femundsmarka, inkludert frodige granskoger. Artsmangfoldet preges av mange oseaniske arter. Lavfloraen er frodig, mens floraen av vedboende sopp (gruppe med mange østlige arter) er dårligere utviklet (trolig pga. klimatiske/utbredelsesmessige årsaker).

Trillemarka-Rollagsfjell skiller seg klart fra de tre andre, både mht. geografisk beliggenhet, topografi, klima, artsmangfold og også for skogtyper. Først og fremst ligger TR sentralt i Sør-Norge, nær fjellkjeden, i en region preget av langt mer dramatisk topografi og klart større variasjon i naturgrunnlaget. Dette gir større økologisk variasjon, og større mosaikkpreg i skogtyper og artsmangfold. TR har større andel rike vegetasjonstyper og produktiv skog, særlig i form av større, kompakte granskogsområder. Når det gjelder påvirkningsgrad er TR noe mer påvirket enn Pasvik og Loartte-Shaekhere, men trolig noe mindre påvirket enn Femundsmarka.

Store områder på Østlandet Det mest naturlige sammenlikningsgrunnlaget for Trillemarka-Rollagsfjell er andre større naturskogsområder på Østlandet, særlig i mellom- og nordboreal sone i region 33b (og nærliggende regioner).

Av store og verdifulle naturskogsområder på Østlandet kan bl.a. Fuggdalen (HE Rendalen), Åsen (OP Skjåk), Skjellingshovde (OP Sør-Aurdal, Søndre Land, Nordre Land), Selsjøen (BU Ringerike, OP Sør-Aurdal og Søndre Land), Gyranfisen-Høgfjellet (BU Ringerike), Såta (BU Ringerike og Flå), Grønknuten (BU Ringerike), Finnemarka (BU Modum), Holtefjell (BU Øvre Eiker og Flesberg), Skirvedalen (TE Tinn, BU Rollag) og Sauheradfjella-Skrimfjella (TE Skien og Sauherad, BU Kongsberg) trekkes fram som noen av de viktigste.

Fuggdalen har utpreget kontinentalt klima og er sterkt dominert av tørre furuskoger. Området har et spesielt vegetasjonsbilde med fattig furuskog i mosaikk med rike kilder og små, frodige granskogsbånd. Som type er derfor Fuggdalen lite sammenliknbart med TR. Skogmessig sett bærer Fuggdalen relativt sterkt preg av tidligere tiders hogster som har gitt lav tetthet av viktige nøkkelelementer i furuskogene.

Åsen er også utpreget kontinentalt med tørre lav- og bærlyngfuruskoger og skiller seg derfor klimatisk og vegetasjonsmessig klart fra TR. Åsen har svært verdifull fjellfuruskog med liten påvirkningsgrad, der partier er ekte urskog. Artsmangfoldet knyttet til furu er høyt, bl.a. har området Nord-Europas rikeste ulvelavforekomster.

Skjellingshovde er et stort, veiløst område i et bølgende landskap med relativt rolig topografi. Relativt homogen mellom- og nordboreal granskog dominerer, men det er også en del fattig furuskog. Skjellingshovde framstår som klart mindre variert økologisk sett enn Trillemarka-Rollagsfjell, både topografisk, geologisk og vegetasjonsmessig. Som TR er Skjellingshovde betydelig preget av tidligere tiders ganske omfattende hogster og store deler av skogen er fattig på død ved og tydelig gamle trær, men lokale kjerneområder med stor tetthet av død ved og signalarter forekommer spredt utover arealet. I forhold til TR er imidlertid kjerneområdene langt færre, jevnt over av dårligere kvaliteter og klart mindre varierte. Bl.a. er urskogsnære partier nærmest helt fraværende. Selv med stor forskjell i undersøkelsesintensitet er det klart at artsmangfoldet i TR er tydelig rikere, mer variert og med flere signal- og rødlistearter (63 i TR, kontra 14 i Skjellingshovde).

Selsjøen, Gyranfisen-Høgfjellet og Såta har mange fellestrekk. Alle er ”toppområder” og sterkt dominert av fattige vegetasjonstyper med store arealer glissen og grunnlendt furuskog. Skogene er stort sett ganske tydelig hogstpåvirket, med lav tetthet av tydelig gamle trær og død ved, men i alle tre områder forekommer noe gadd med ulvelav. Mer produktiv granskog inntar mindre arealer, der visse partier i Selsjøen og Gyranfisen-Høgfjellet har høye naturverdier. I sistnevnte finnes også viktige bekkekløftmiljøer med bl.a. rike forekomster av mjuktjafs.

Grønknuten og Finnemarka (begge naturreservater) er grandominerte områder som vegetasjonsmessig sett har mye til felles med de mellomboreale granskogene i TR. Mindre deler av disse områdene har lite påvirket skog med en del forekomster av noen signalarter av vedboende sopp på gran. Imidlertid kan kvalitetene både når det gjelder skogtilstand og artsmangfold ikke måle seg med de fleste av kjerneområdene i TR. Holtefjell er et fattig ”toppområde” med veksling mellom grunnlendt furuskog og fattig granskog. Området bærer sterkt preg av tidligere plukkhogster og er med unntak av enkelte mindre partier fattig på nøkkelelementer og krevende arter.

Skirvedalen er en fjellskogsdal som på mange måter har mye til felles med (nordlige) deler av TR. Glissen furuskog preger dalbunnen, mens liene opp mot fjellet har mer sammenhengende granskoger, til dels av god

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 39- -Trillemarka-Rollagsfjell- bonitet. Som i TR bærer det meste av skogen preg av plukkhogster, men det finnes også lite påvirkete partier med stor tetthet av nøkkelelementer. I forhold til TR dekker imidlertid kjerneområdene små arealer, variasjonsbredden er mindre, og artsmangfoldet klart mer begrenset.

Sauheradfjella-Skrimfjella sør for Kongsberg er nest etter Femundsmarka og TR det største naturskogsområdet i Sør-Norge. Området har mye høytliggende granskog i et til dels sterkt kupert landskap, med store arealer uproduktiv og grunnlendt mark. I forhold til TR har området klart mer humid og oseanisk klima, noe mindre økologisk variasjon og generelt mindre andel rike vegetasjonstyper og god bonitet. Skogtilstanden er trolig også jevnt over noe dårligere enn i TR. Imidlertid finnes flere viktige delområder med stort artsmangfold, til dels med urskogspreg, særlig i vestlige del. Bratte lisider i vest har svært verdifulle, rike granskoger med uvanlig høyt mangfold av rødlistearter, trolig på høyde med de beste kjerneområdene i TR (type Heimseteråsen). Det er likevel klart at kjerneområdene i TR er langt flere, mer varierte og har jevnt over høyere kvaliteter. Forskjellene i variasjon og skoglige kvaliteter gjenspeiles i artsmangfoldet, som er klart rikere og mer variert i TR (med unntak av de nevnte granskogsområdene i vestlige del av Sauheradfjella-Skrimfjella).

Generelt er alle de nevnte områdene å betrakte som nasjonalt viktige skogområder i kraft av å være noen av de siste store naturskogene som er lite påvirket av bestandsskogbruk og tunge inngrep. En rekke av områdene har i tillegg spesielle kvaliteter som bl.a. biologisk mangfold og spesielle vegetasjonsutforminger. Trillemarka- Rollagsfjell skiller seg likevel ut som særskilt viktig å sikre, særlig fordi TR kombinerer en lang rekke viktige kvaliteter i en grad få/ingen andre områder gjør. Spesielt utmerker TR seg mht. meget stort areal, stor økologisk variasjon, stor tetthet av viktige kjerneområder, forekomst av urskogsnære partier og uvanlig rikt artsmangfold.

Granskogselementet På sentrale Østlandet (region 20) ligger bl.a. Spålen-Katnosa (BU Ringerike og OP Jevnaker), Skotjernfjell (AK Nannestad og OP Lunner), Gullenhaugen (OP Gran), Fjellsjøkampen (AK Hurdal og OP Østre Toten), Torseterkampen (OP Østre Toten) og Fiskelausen (OP Østre Toten). Disse områdene har et klart mer humid klima og domineres av langt mer homogene og kompakte granskoger enn det som er typisk for TR. De er derfor av en ganske annen type og lite sammenliknbare med TR. Fiskelausen er et stort område på Totenåsen med Europas rikeste forekomster av huldrestry. Skogtilstanden bærer imidlertid sterkt preg av tidligere plukkhogster. De fem andre har til dels betydelig innslag av urskogsnær, mellomboreal granskog av en type som ikke finnes i TR. Artsmangfoldet i disse humide, homogene granskogene synes, til tross for urskogstilstanden, likevel å være klart lavere enn i mange av kjerneområdene i TR. Denne forskjellen synes å gjelde generelt, artsmangfoldet av i hvert fall lav og vedboende sopp virker rikere i en sone et stykke inn mot fjellkjeden enn i de sentrale granskogsområdene. Noen av årsakene kan være større variasjon i naturgrunnlaget, gunstigere klima for sopp (mer kontinentalt), og generelt bedre skogtilstand på regional skala (større andel gammel skog).

TR viser større likhetstrekk med områder i mer kontinentale strøk. Mot nord har bl.a. Gutulia (HE Engerdal), Grøttingnea (HE Rendalen), Samdalen (OP Ringebu), Storstilen (HE Ringsaker), Gardfesthaugen (OP Øyer) og Ormtjørnkampen (OP Gausdal) svært verdifulle fjellgranskoger. Flere av fjellgranskogene i TR er sammenliknbare og på høyde med disse i både skogstruktur og artsmangfold. Imidlertid er det også klare forskjeller, bl.a. har disse områdene gjerne større innslag av sterkt kontinentale sopparter som er sjeldne eller fraværende i TR (som sprekkjuke og taigaskinn). På den annen side mangler disse mer kontinentale områdene fuktighetskrevende lavarter som mjuktjafs og huldrestry (kontra rike forekomster i TR).

En svært verdifull skogtype er rik, høyproduktiv og lite påvirket granskog i lavlandet. Svært få slike områder finnes i dag, og da stort sett bare som små fragmenter. De sør- til mellomboreale, rike granskogskjerneområdene sør i TR (Fjøslia, Heimseteråsen og delvis Skjærsbekken) har få paralleller i andre områder i Norge. Det er mest nærliggende å sammenlikne dem med Jukulen (HE Åmot), Falken (OP Østre Toten), Børtevann (TE Sauherad) og Mørkvassjuvet (TE Nome). Alle disse områdene er svært verneverdige med et særdeles høyt antall truete arter. Høyeste antall rødlistearter er kjent fra Jukulen og Heimseteråsen.

Bekkekløfter De best utviklete bekkekløftene i TR er Haslielva, Søråi og Skjærsbekken. Dessuten ligger Tundra like utenfor, ei stor bekkekløft som pga. mangelfulle registreringer ikke er inkludert i området (men som trolig bør inkluderes) (se også avsnitt 8.8. Vardefjell-Skålavatn). Særlig Søråi og Tundra har store nasjonale verdier knyttet til bekkekløftelementet og er fullt på høyde med de fleste andre registrerte kløfter på Østlandet. Likevel kommer ikke kvalitetene opp mot de aller mest verdifulle bekkekløftene, slike som Mørkvassjuvet, Stavnselva (BU Flå), Begna (OP Nord-Aurdal), Nordåa-Søråa (OP Ringebu), Vinstra (OP Nord-Fron) og Finndalen (OP Vågå).

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 40- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Furuskogselementet For furuskogselementet er det bare kjent et fåtall områder i Norge med virkelig gammel naturskog, og angående skoglige verdier kan furuskogen i TR bare sammenliknes med noen svært få andre områder på Østlandet. De mest verdifulle furuskogene som er kjent i Øst-Norge ligger stort sett i kontinentale strøk i nordlige deler av Hedmark og Oppland. Likhetstrekkene med furuskogene i TR er mange, men disse områdene har et mer kontinentalt klima med tørrere preg på vegetasjonen med bl.a. mye lavfuruskog. Viktigste områder er Femundsmarka, Gutulia, Fuggdalen, Osdalsjøhøgda (HE Rendalen), Åsen og Kjerbuhovda (BU Hol).

Fuggdalen og Osdalsjøhøgda er klart sterkere påvirket og har langt dårligere skoglige kvaliteter enn TR. Virkelig gammel furuskog med mye død ved mangler helt i disse områdene, og bare få signalarter er registrert. Femundsmarka nasjonalpark kommer i en mellomstilling, med brukbar forekomst av tydelig gamle trær og død ved, og bl.a. rike forekomster av ulvelav. Floraen av vedboende sopp er dårlig undersøkt. Åsen og Gutulia har svært gammel furuskog der deler er ekte urskog. Åsen er kjent som Nord-Europas største ulvelavforekomst. Særlig i Gutulia er det registrert et svært rikt mangfold av vedboende sopp på furu, inkludert en rekke rødlistearter. Mangfoldet av vedboende sopp i Gutulia (og trolig også i Åsen (dårligere undersøkt)) ligger trolig fullt på høyde med de beste furuskogsområdene i TR. Disse tre områdene har de største forekomstene av rødlistede vedboende sopp tilknyttet furu som er kjent i Sør-Norge. Kjerbuhovda er et mindre område (4100 daa), men som også har urskogsnær furuskog med ganske mange rødlistete sopp.

Lenger sør er det ikke kjent furuskoger med tilsvarende like store kvaliteter knyttet til furuskogselementet. Mulige unntak er et par mindre (<1000 daa) områder i TE Tinn (Nordhaddefjell, Breidsetdalen) (Heggland 2001, Reiso 2002). Verdifull furuskog er også kjent fra Storsteinfjellet (TE Fyresdal), Brokefjell (TE Seljord), Kløvsteinnatten (BU Rollag), Såta, Gyranfisen-Høgfjellet, Selsjøen og Samsjøberga (OP Jevnaker og Gran), men ingen av disse områdene har tilnærmelsesvis like store kvaliteter som TR.

Totalt sett må verdiene tilknyttet de beste furuskogene i TR betraktes som unike, og trolig bare sammenliknbare med Gutulia, Åsen og muligens deler av Femundsmarka.

Oppsummering verneverdier I positiv retning kan følgende verneverdier framheves: • Meget stort areal, som bl.a. muliggjør at naturlige små- og storskalaprosesser kan virke tilnærmet uhindret. • Mosaikk av viktige kjerneområder i et landskap av sammenhengende naturskog. • Stor økologisk variasjon med stor spennvidde i naturtyper og skogmiljøer. • Betydelige arealer med lav påvirkningsgrad, inkludert urskogsnære partier. • Stort biologisk mangfold, inkludert en lang rekke rødlistearter og andre sjeldne arter. • Internasjonalt viktig område for vedboende sopp, både enkeltarter og som organismegruppe. • Stor referanseverdi for barskogslandskapet på indre Østlandet. • Representativt for en viktig skogregion i Øst-Norge (region 33b). • Inngrepsfrie områder.

I negativ retning veier følgende: • Store arealer er tydelig preget av hogstinngrep fra tiden før bestandsskogbruket. • Mindre arealer, særlig i randsonene, preges av bestandsskogbruk. • Randsonenes nærområder er stedvis preget av tyngre tekniske inngrep, særlig hyttefelt. • Flere skogsbilveier og to kraftlinjer går inn i deler av området. • Arronderingen er pga. etablerte inngrep flere steder uheldig.

Totalt sett er verneverdiene store, og området kan gi et viktig bidrag til å oppfylle betydelige mangler ved tidligere vedtatt skogvern i Norge. Trillemarka-Rollagsfjell har høy nasjonal (***) og trolig også internasjonal verneverdi (****).

6.2 Trusler Områdets verdier trues av flere typer menneskelige aktiviteter. Inngrep har forekommet nesten kontinuerlig fram til i dag, og stadig legges nye planer for inngrep fram.

Skogbruk Hovedtrusselen mot naturverdiene i området er skogbruk. Skogbruket medfører homogenisering (reduserer variasjonen i skogen), fragmentering av sammenhengende skogområder, og redusert mengde nøkkelelementer og strukturelle egenskaper som død ved, gamle trær, grove trær, sjiktning og endrete mikroklimatiske forhold. Den

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 41- -Trillemarka-Rollagsfjell- negative påvirkningen øker med økende intensitet av inngrepene, men selv forsiktige hogstinngrep vil uvegerlig redusere tilgangen på nøkkelementer i framtida, fordi ethvert hogstuttak innebærer fjerning av trær som ville kunne blitt viktige substrater for artsmangfoldet (bl.a. framtidig død ved). Dette reduserer skogens bæreevne for spesialiserte arter og reduserer artenes langsiktige levedyktighet. For særlig krevende arter vil selv beskjeden plukkhogst kunne være svært negativt.

Svært uheldige hogster inntil eller inne i området har skjedd nesten årlig fram til i dag. I flere tilfeller har store naturverdier gått tapt. Av hogster som har hatt særlig stor negativ effekt de siste årene kan nevnes flatehogster i Trillemarka (1991-1996), sterke gjennomhogster mellom Mjovatnet og Langvatnet (1994-95) og nordvest for Gammalsetra (1998), hogst av gammel barblandingsskog sør og øst på Nysethøgdi (1998) og flatehogst av bekkekløfta øst for Svartetjønn i Rollagsfjell (1998). Spesielt de to hogstene mellom Mjovatnet og Gammalsetra har vært svært negative, her ble store arealer urskogsnær furu- og granskog hogd. En stor del av furutømmeret fra disse hogstene gikk trolig som laftetømmer til hytter. Moderne hytteutbygging kan på denne måten få dobbel negativ effekt: både i form av materialbruk og i form av arealeffekter av selve hytteutbyggingen.

I tillegg til uttak av tømmer har det også blitt utført vindfallshogster i deler av området, særlig omkring Låkåset- Mykle i etterkant av stormen i november 2001. Slik oppryddingshogst er direkte fjerning av nøkkelelementer for artsmangfoldet. Vindfelling er en viktig del av naturlig skogdynamikk, som i tillegg til konsentrasjoner av død ved sørger for en raskere restaureringsprosess i retning av sterkere naturskogspreg. Vindfellingshogst forhindrer dermed både direkte dannelse av nøkkelelementer og forlenger restaureringsprosessen.

Vedhogst En viktig tilleggstrussel til økonomisk skogbruk er uttak av ved, inkludert bålved, spesielt hogst av furugadd. Leveransetiden på død furu i fjellskogen er svært lang, og selv små inngrep i fjellfuruskogen vil redusere bæreevnen for krevende arter i svært lang tid. Fordi leveransetiden er så lang og produksjonen av ny død ved derfor skjer så langsomt vil selv uttak av noen få furugadder i året på sikt bli merkbart for den totale mengden død ved i et furuskogsområde. Et stort antall hytter i nærområdet gjør denne trusselen særlig stor. I tillegg er det utstrakt snøskuterkjøring i området, og i forbindelse med dette blir det ofte hogd til dels store furugadder til bålved. Dette er observert gjentatte ganger. I mange tilfeller er det funnet ulvelav på de nylig hogde gaddene, et tydelig og observerbart tegn på at denne aktiviteten påvirker truete arter negativt. Med tanke på de meget store verdiene i deler av furuskogen i området er en slik praksis svært uheldig.

Tjærebrenning Nylig har også gamle tradisjoner med tjærebrenning kommet fram i søkelyset igjen. Til tjærebrenning brukes tyri, dvs. gammel død ved av furu, både gadd, høgstubber, stubber og læger. Tjærebrenning vil derfor ha samme negative effekt som uttak av død furu til ved. Sommeren 2001 var det plassert kjele for tjærebrenning på Mjovassetra i Nedalen, og det var også en liten vedlunne med opphugget furugadd klar til bruk. Mjovassetra ligger like utenfor kjerneområdet Mesetfjell-Vardefjell, som har noe av det aller høyeste antallet rødlistearter knyttet til død furu som er kjent i Norge. Økt uttak av furu til tjærebrenning, selv bare til ”hobbyformål”, vil kunne ha store negative konsekvenser for tilgangen på død ved i furuskogene.

Hytteutbygging Foruten skogbruk utgjør også hytteutbygging en stor trussel mot verdiene. Spesielt moderne hytteutbygging, med store krav til høy standard og infrastruktur gir store terrengskader og arealeffekter. Spesielt praksisen med stadig nye utbyggingsområder (ofte lengst inn mot urørte områder) framfor fortetting av allerede etablerte hytteområder er meget uheldig og fører til irreversible fragmenteringseffekter og inngrep. En viktig tilleggstrussel er materialbruken i moderne hytter. Grovt tømmer (”villmarkstømmer”) er særlig ettertraktet, spesielt til laftede hytter. Etterspørselen etter grovt virke (først og fremst furu) til slike hytter utgjør en stor tilleggstrussel mot de siste virkelig gamle og grove furuskogene med store biologiske verdier.

Regionen er med sin fjellnære beliggenhet svært populær for hyttebygging. For mange kommuner har hytteutbygging blitt et hovedsatsingsfelt. Av de tre kommuner som området ligger i er særlig Sigdal meget aktiv på hytteutbygging, og et stort antall hytter bygges hvert år. Bare noen få fjellskogsområder er fortsatt lite berørt av hyttebygging i Sigdal. I områdets umiddelbare nærhet ligger ca. 300-350 hytter. I tillegg er flere områder regulert til hyttefelt, planlagt regulert til hyttefelt og LNF-områder hvor spredt hyttebygging er tillatt etter søknad. Stadig blir nye planer for hyttefelt framlagt, både kloss inntil og inne i området. I mange tilfeller utgjør hytteutbyggingsinteressene store trusler mot høyereliggende, avsides fjellskogsområder som ellers er økonomisk ulønnsomme for skogbruk, og som uten hytteplanene ville ligget urørte.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 42- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Motorferdsel og forstyrrelser Et av delmålene med vern av store områder er å bevare store, sammenhengende arealer med liten grad av forstyrrelse. Spesielt motorferdsel er en viktig trussel mot dette. De siste årene har motorferdsel i utmark økt sterkt, spesielt snøskuterkjøring. Det foregår omfattende ulovlig snøskuterkjøring i området, noe som påvirker både forstyrrelsesfølsomme arter (bl.a. rovfugl) og friluftsverdiene negativt. I tillegg medfører skutertrafikken økt hogst av furugadd til ved, noe som har direkte effekt på mange truete arter.

6.3 Forvaltning og skjøtsel Forvaltning av et barskogsområde for optimalisering av bevaringsbiologiske aspekter vil i de fleste tilfelle være ”ikke-forvaltning”, dvs. helt fravær av aktiviteter. Det er naturens egne økologiske prosesser og dynamikk som bør styre utviklingen, fordi det er dette artene er naturlig tilpasset gjennom evolusjonen. Imidlertid kan det i enkelte tilfeller være fordelaktig med aktiv skjøtsel, for eksempel aktiv brenning for å gjenskape brannhabitater, fjerning av gran for å bevare seine løvsuksesjoner, fjerning av fremmede treslag/provenienser, fjerning av plantefelt og gjenfylling av grøfter i sumpskog og myrer.

Skjøtsel Skjøtsel er aktive tiltak som gjennomføres for å skape eller fremme en ønsket naturtilstand. I Trillemarka- Rollagsfjell vil skjøtsel stort sett være unødvendig, men følgende tiltak anbefales gjennomført: • Plantefelt fjernes helt for å unngå fremmede provenienser og framtidig ensaldret skog. • Et utvalg av gjengroende setervoller holdes åpne. Spesielt er dette nødvendig for Fjøslia og Svarttjennsetra, der det er dokumentert klare naturverdier knyttet til kulturlandskapet. Særlig er det prekært at vollen på Svarttjennsetra ryddes så fort som mulig av hensyn til bl.a. den rødlistete orkidéen hvitkurle. • Av hensyn til kulturverdiene bør et utvalg gamle setre restaureres og gården Fjøslia bør holdes i stand. • Det bør vurderes gjennomføring av kontrollerte branner for raskere å få tilbake i landskapet det viktige habitatet som brent skog utgjør. • For veiene inn i området bør det vurderes stenging og tilbakeføring til skogsmark.

Anbefalt forvaltning Verdiene i området er i stor grad knyttet til gamle og stabile skogsystemer. Ivaretakelse og videreutvikling av verdiene kan derfor vanskelige forenes med noen form for tekniske eller skogbruksmessige inngrep, og området bør sikres i mest mulig urørt tilstand. Langsiktig bevaring av verdiene vil trolig best kunne sikres ved at området får status som naturreservat, idet andre typer eksisterende lovverk og offentlig kontroll sannsynligvis bare i begrenset grad er egnet til å bevare naturverdiene i denne type områder.

Landskapet på stor skala Generelt har hele landskapet mellom Sigdal og Numedal stor tetthet av biologiske verdier også utenfor Trillemarka-Rollagsfjell, med et stort antall verdifulle nøkkelbiotoper av forskjellig type og størrelse. Totalt sett gir dette et landskap med spesielt høye nasjonale verdier. Det er derfor viktig med en helhetlig forvaltning på stor skala. I lys av de store verdiene bør dette landskapet underlegges spesiell forvaltning. Utarbeidelse av en landskapsøkologisk plan der hensynet til biologisk mangfold tillegges stor vekt vil da være et svært viktig verktøy. Særlig viktig blir sikring av et omfattende nett av nøkkel- og restaureringsbiotoper kombinert med størst mulig bruk av lukkete hogster. Trillemarka-Rollagsfjell vil utgjøre en ”økologisk ryggrad” i dette landskapet, både i kraft av naturverdier og geografisk beliggenhet. Som et grovt utgangspunkt for et slikt storskala- forvaltningsområde kan skisseres arealet avgrenset av Numedalslågen i vest, Simoa i øst, høyfjellsområdene Haglebu-Tunhovd i nord, og kommunegrense Flesberg i sør.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 43- -Trillemarka-Rollagsfjell-

7 Artsmangfold

7.1 Generelt Artsmangfoldet reflekterer i stor grad variasjonen i naturgrunnlaget. Et variert naturgrunnlag gir også stor diversitet i mangfoldet av arter. Årsaken er at de forskjellige artene har sine spesielle økologiske nisjer. Jo mer variert et område er, jo flere nisjer finnes det, og dermed kan også flere arter få oppfylt sine økologiske krav. Generelt øker også artsmangfoldet med økende produktivitet. Rike vegetasjonstyper har større og mer variert diversitet enn fattigere typer. Derfor har områder med mye rik vegetasjon et høyere mangfold. Det er likevel viktig å understreke at selv om fattige vegetasjonstyper har et lavere og mindre variert totalt artsmangfold er det en del arter som bare finnes i fattige typer. For å bevare hele spekteret av artsmangfold er det derfor viktig at også fattige vegetasjonstyper inkluderes. Vannhusholdningen spiller også en avgjørende rolle. Fuktige områder er mer stabile og har generelt et større mangfold enn tørre områder.

Naturgrunnlaget styrer sammensetningen av vegetasjonssamfunnene. Faunaen er i sin tur i stor grad styrt av vegetasjonssamfunnene. Et variert naturgrunnlag gir derfor stor variasjon i vegetasjonstyper, som igjen resulterer i en variert og artsrik fauna. På større skala har grenseområder og overgangssoner mellom forskjellige geografiske regioner generelt høy diversitet. Her kan arter med utbredelsestyngde i de forskjellige regionene møtes. Blandingen av forskjellige vegetasjonssoner og –regioner betyr altså både større variasjon i naturgrunnlaget og geografisk overlapping mellom arter med forskjellige utbredelsesmønstre.

Naturgrunnlaget i Trillemarka-Rollagsfjell preges av beliggenheten i overgangssonen mellom lavlandsområdene i sør/øst, fjellområdene i nord/vest, suboseaniske strøk mot sørvest og kontinentale strøk mot nord. Kombinert med store høydeforskjeller medfører dette at området spenner over store klimatiske, topografiske og næringsmessige gradienter. Dette gjenspeiles i en svært variert vegetasjon og tilhørende stor artsdiversitet. I tillegg møtes mange arter med forskjellige utbredelsesmønstre. Variert naturgrunnlag kombinert med store arealer gammel naturskog og en del helt ubetydelig påvirket skog gir et stort mangfold innen mange artsgrupper.

7.2 Flora

Karplanter Viktige faktorer for karplantefloraen er særlig berggrunn, jordsmonn og markfuktighet. Områder med rik karplanteflora kjennetegnes av rik berggrunn (helst direkte kalkrikt), stor andel høy bonitet, stor variasjon i fuktighet og løsmassedekke, og godt klima. Skogtilstand spiller mindre rolle for de fleste arter, selv om enkelte synes sårbare for brudd i markkontinuitet og flatehogst (for eksempel huldregras).

Trillemarka-Rollagsfjell mangler direkte kalkrik berggrunn. Beliggenheten i innlandet gir også et relativt hardt klima. Derfor har området totalt sett ikke spesielt rik karplanteflora. Utpreget stor variasjon i naturgrunnlag, innslag av rikere berggrunn i partier, en god del areal på god bonitet og forekomsten av klimatisk særlig gunstige sørberg medfører likevel at karplantefloraen i partier er rikere enn forventet ut fra geografisk beliggenhet. Totalt er 269 arter karplanter registert (vedlegg 2). Trolig ligger det reelle tallet en del høyere (særlig vannplanter og delvis fjellplanter er dårlig undersøkt).

Av karplanter finnes både sørlige/varmekjære, vestlige/fuktighetskrevende (oseaniske), fjellplanter, og østlig kontinentale arter. Typiske barskogsarter med østlig utbredelsestyngdepunkt utgjør størst andel. En del svakt sørlige arter er også ganske vanlige, spesielt på rikere og varmere marktyper. Klart sørlige arter finnes i de varmeste og rikeste sørbergene. Typiske representanter for disse er blåveis, storklokke, kantkonvall, myske, vårerteknapp, kransmynte og krattfiol. Alpine arter er vanlige i og omkring fjellområdene, og går også langt ned mot lavlandet langs elver, bekkekløfter og rasmarker. Noen alpine arter er stjernesildre, snøsildre, bergfrue, rosenrot, fjellburkne, fjellsyre. Rike sørberg har en svært karakteristisk og spesiell artssammensetning med et rikt utvalg av både klart sørlige og varmekjære arter og næringskrevende alpine arter. Dette gjør slike lokaliteter til lokale ”hotspots” for karplanter. Suboseaniske arter med vestlig utbredelsestyngdepunkt utgjør en relativt liten andel. Disse er stort sett begrenset til lokalt særlig humide områder som bekkekløfter og høytliggende, nordvendte lier. Et typisk eksempel på en slik art er bjønnkam, som finnes spredt i de mest humide granskogspartiene. Det samme gjelder bladmosene kystjamnemose og kystkransemose. Det kan observeres en tydelig gradient i forekomsten av suboseaniske arter gjennom området. Fra sør til nord avtar disse klart, og lengst nord er de begrenset til de mest humide bakliene og bekkedalene.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 44- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Sopp og lav Kryptogamene (sopp, lav, moser) styres av de samme grunnleggende faktorene som karplanter. Men i tillegg er skogtilstand (påvirkningsgrad, suksesjonstrinn) av helt avgjørende betydning. Generelt er kryptogamene i langt sterkere grad enn karplanter knyttet til gammel skog, og diversiteten av disse artene er tydelig korrelert med skogtilstanden. Dette gjenspeiles også i rødlistene. Mens temmelig få av de rødlistede karplantene har tyngdepunkt i skog gjelder det motsatte for sopp og lav. Hele 81% av de 763 rødlistede soppartene i Norge er skoglevende, og de fleste har skogbruk som viktigste trusselfaktor (DN 1999).

Viktige habitater for sopp er bl.a. virkelig gammel skog med mye dødved, rik skog med stor treslagsblanding, kalkskog og rasmarker med løvtrær. Død ved er særlig viktig, og er generelt den type substrat som spiller størst rolle for artsmangfoldet i boreal skog. Optimalhabitat for vedboende sopp kan, uavhengig av naturgrunnlag, generelt beskrives som skog med høy kontinuitet og store mengder stående og liggende dødved av grove dimensjoner. Mykorrhizasopp har størst diversitet i frisk til fuktig skog på høy bonitet (gjerne kalkgrunn) med stor treslagsblanding (stor diversitet i potensielle symbiosepartnere) og lang kontinuitet i marksjiktet. Bl.a. har frisk lågurtgranskog stor rikdom på mykorrhizasopp.

Rike lavmiljøer i skog kjennetegnes særlig av stabilt og fuktig skogklima og litt glissen, lysåpen og uryddig struktur med stor heterogenitet både vertikalt (sjiktning) og horisontalt (glennepreg). Forekomst av store steinblokker og bergvegger øker skogens variasjon og kompleksitet, samtidig som mange lavarter i seg selv er epilittiske (steinlevende). Epilittiske lavarter forekommer rikest der et glissent tresjikt skaper beskyttet miljø og demper klimasvingninger. Rike bergarter har flere og andre arter enn fattig berg. En rekke lav er knyttet til gamle og grove rikbarkstrær. Skog med stor treslagsblanding har derfor ofte stor artsrikdom av lav. Stor følsomhet for uttørking og vindslit hos mange arter medfører at topografisk beskyttete områder har den rikeste lavfloraen. Særlig verdifulle miljøer for lav er bl.a. bekkekløfter, rasmarkslier med løvtrær, fuktige baklier med bergvegger og rasmarker, fuktig og godt sjiktet granskog, og løvsuksesjoner med gammel osp og selje. Mange skorpelav, særlig knappenålslav, er avhengig av død ved og har i stor grad sammenfallende habitatkrav som vedboende sopp. Særlig mange arter er knyttet til grove, lutende høgstubber og gadd i fuktige og stabile miljøer.

Trillemarka-Rollagsfjell har uvanlig stor diversitet av lav og vedboende sopp. Hovedårsakene er særlig følgende: • Stor variasjon i naturgrunnlag gir et variert livsgrunnlag med mange økologiske nisjer. • Beliggenhet i overgangssonen mellom flere klimatyper på regional skala: kontinentale strøk med kaldt og relativt tørt klima i nordøst og suboseanisk, fuktig og mildere klima mot sørvest. Området har størst affinitet til den kontinentale typen, men med klare suboseaniske trekk særlig på topografisk beskyttede steder. Den klimatiske overgangssonen gjenspeiles klart i blandingen av typisk suboseaniske arter, fuktighetskrevende granskogsarter og nordlig kontinentale arter. • Mye gammel skog med god kontinuitet og stor mengde egnet substrat for artene. • Stort areal gammel naturskog (kontinuitet på stor skala, store og levedyktige populasjoner).

Mye død ved over større arealer er særlig viktig og avgjørende for artsmangfoldet av vedboende sopp og en del knappenålslav. Stor tetthet av svært gamle trær i fuktig fjellskog er viktig for mange knappenålslav, og fjellskogene i TR er uvanlig rike på denne artsgruppen. Gunstig for makrolav er store arealer gammel, fuktig og godt sjiktet skog i topografisk beskyttet terreng og med mye bergvegger.

Totalt er 106 arter poresopp (kjuker) (Polyporaceae s. lat.) og 75 arter barksopp (Corticiaceae s. lat.) registrert i området (vedlegg 3) (lista for barksopp er svært mangelfull). Av makrolav er 162 arter registrert (vedlegg 4, tabell V4.1.), og av skorpelav 50 arter (vedlegg 4, tabell V4.2.) (hvorav 32 arter knappenålslav) (med unntak av knappenålslav er skorpelav svært dårlig undersøkt, og artslista har utvilsomt store mangler).

Sopp Floraen av vedboende sopp er generelt rikere i mer kontinentale enn i oseaniske regioner. En rekke arter har et klart nordøstlig, kontinentalt utbredelsesmønster (boreo-kontinentalt). I Sør-Norge går mange av disse artene et stykke sørover på østsiden av fjellkjeden, og mange har her sine sørligste europeiske forekomster. Mange av disse artene stiller store krav til habitatet, og er i stor grad knyttet til gammel skog med mye dødved og høy kontinuitet. Trolig er de mer ”old-growth species” enn ”taiga species” (Heikki Kotiranta pers. medd.), dvs. at dagens utbredelse er mer begrenset av mangel på gammel skog enn av reelle soppgeografiske faktorer. Mange av de sjeldne og interessante vedboende soppartene i Trillemarka-Rollagsfjell tilhører det boreokontinentale soppfloristiske elementet. Disse artene har gjerne sitt optimum i mellom- og nordboreal sone. Et mer sørøstlig soppgeografisk element har sitt optimum i sørboreale, rike blandingsskoger. Her inngår både bar- og løvskogsarter. Mange sjeldne arter i denne gruppen forekommer i lavereliggende deler av området.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 45- -Trillemarka-Rollagsfjell-

TR har en meget rik flora av vedboende sopp på både gran og furu. En rekke arter som er sjeldne i kulturskog og i sterkt fragmenterte skoglandskaper opptrer i store populasjoner. I granskogene inngår indikatorartene duftskinn, rosenkjuke, granrustkjuke, svartsonekjuke og rynkeskinn som basisarter i økosystemet. Bl.a. er svartsonekjuke dominerende nedbryter av sterkt nedbrutte granlæger, særlig i fjellskogene. I tillegg forekommer et stort antall til dels svært sjeldne arter mer sparsomt. Noen eksempler er lappkjuke, Anomoporia albolutescens, gul snyltekjuke, sprekkjuke, sjokoladekjuke, Skeletocutis brevispora, S. chrysella, sibirkjuke. Særlig rike områder for vedboende sopp på gran er de urskogsnære fjellskogene gjennom hele området, og spesielt de sørboreale, lite påvirkete granskogene med Heimseteråsen som beste eksempel.

Furuskogselementet av vedboende sopp er uvanlig velutviklet og artsrikt, og bare noen få andre områder i Norge kan vise til tilsvarende diversitet. Spesielt skiller områdene Venlifjella-Vardefjell-Mesetfjell seg ut som svært verdifulle, med en lang rekke sjeldne arter. Som i granskogene er enkelte arter påfallende vanlige, bl.a. er brun hvitkjuke en hovednedbryter av sterkt nedbrutte furulæger. Andre karakteristiske arter i gamle furuskoger i området er bl.a. Oligoporus hibernicus, Skeletocutis lenis og taigakjuke.

Flere internasjonalt sjeldne arter er registrert, hvorav et par ikke er kjent ellers i Norge. Slike sjeldenheter er bl.a. Antrodia primaeva (3 funn i Norge), Antrodiella faginea (3 funn i Norge), Chaetoporellus curvisporus, Chaetoporellus latitans (ikke kjent ellers i Nord-Europa), Phlebia cacao (tidligere ikke kjent utenfor Finland), Physodontia lundellii, Skeletocutis albocremea, Skeletocutis brevispora, Skeletocutis chrysella.

I tillegg til gran- og furuskogsarter forekommer også en del løvskogsarter med mer sørlig hovedutbredelse. Disse er særlig konsentrert til de rike, sørboreale blandingsskogene i lavereliggende og sørlige del av området, der innslaget av gamle løvtrær og døde løvtrær er størst. Av arter i denne gruppen kan nevnes bl.a. ospehvitkjuke, begerfingersopp, skorpepiggsopp og narrepiggsopp.

I Norge er ca. 210 arter av poresopp kjent. Hittil er 106 arter funnet i TR, dvs. ca. 50% av alle norske arter. Dette er et uvanlig høyt tall og illustrerer områdets store diversitet av vedboende sopp.

Diversiteten av mykorrhizasopp er positivt korrelert med høy bonitet og variasjon i treslagssammensetning. I tillegg stiller et stort antall arter høye krav til kontinuitet i marksjiktet. I boreale strøk er bl.a. lågurtgranskog særlig rik på mykorrhizasopp. Artsgruppen er lite undersøkt i Trillemarka-Rollagsfjell, og bare et par rødlistearter er hittil funnet. Størsteparten av skogen er også av lav og midlere bonitet med erfaringsmessig relativt lavt mangfold av mykorrhizasopp, selv om en del sjeldne arter med krav til markkontinuitet kan forekomme. Imidlertid dekker gammel naturskog på god bonitet og med god markkontinuitet også betydelige arealer (særlig i Trillemarka). Det er sannsynlig at diversiteten av mykorrhizasopp er stor i disse skogene. En del observasjoner tyder også på dette, bl.a. funn av en hel del arter som brukes som signalarter på skog med stort artsmangfold av markboende sopp (for eksempel granklubbesopp, keisersopp, gulbrun vokssopp, svovelriske). Også ifølge Bendiksen & Svalastog (1999) har deler av området en svært artsrik flora av markboende sopp. Med unntak av noen delområder med stort potensiale kan imidlertid ikke TR sies å ha et spesielt godt utviklet mangfold innenfor denne soppgruppen, mest pga. mangel på viktige skogtyper (kalkskog, lavtliggende lågurtskog). Imidlertid er det viktig å understreke at kunnskapen om dette er mangelfull.

Lav I motsetning til vedboende sopp er makrolavfloraen generelt rikere i regioner med fuktig klima. En hovedårsak er at lav er mer fuktighetskrevende organismer og mer sårbare for uttørking. I ellers tørre regioner kan dette observeres ved at lokalt fuktige områder ofte har den rikeste lavfloraen. Bl.a. finnes en del suboseaniske, fuktighetskrevende arter med hovedutbredelse langs kysten et stykke inn på Østlandet i humide åstrakter, bekkekløfter, nordvendte lier osv. Fuktige habitater med stor strukturell variasjon (mange forskjellige substrater) er viktige for lavfloraen. Bekkekløfter, humide baklier, nordvendte rasmarker med bergvegger, steinblokker og gamle løvtrær, og seine løvsuksesjoner med osp og selje er naturtyper med stor lavdiversitet.

En rekke arter er også østlige i sin utbredelse. Imidlertid er mange av disse også tydelig begunstiget av fuktig lokalklima. Særlig mange knappenålslav har mye til felles med vedboende sopp i utbredelse og habitatkrav. Mange er boreo-kontinentale og stiller høye krav til forekomst og kvalitet av død ved (stående). En rekke slike arter er funnet i området, hvorav taiganål, rimnål og trollsotbeger er gode eksempler.

Lavfloraen i TR er generelt sterkt dominert av typiske barskogsarter. De store arealene gammel skog gjør at dominansforholdene imidlertid er forskjellig fra det vanlige skogbrukslandskapet på Østlandet. Rikelig med lyse skjegglav i mye av de fuktige granskogene er et karakteristisk trekk. Viktigste art i dette Usneion-samfunnet er gubbeskjegg, som stedvis opptrer i store mengder. Sprikeskjegg er også til dels svært vanlig, spesielt i fjellskog.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 46- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Fuktige granskogslier og kløfter har stedvis rikelig med huldrestry. Huldrestry har sin norske hovedutbredelse på sentrale Østlandet. I TR har den et sterkt tyngdepunkt i de østlige deler av Trillemarka, ellers opptrer arten bare spredt. Årsaken er trolig at store, humide og tunge granskoger, som er artens hovedhabitat, er mest utbredt i denne delen av området. Imidlertid er det tydelig at arten har en indre utbredelsesgrense på Østlandet, og mangelen på funn av arten nordvest i området kan ha utbredelsesmessige årsaker. I Buskerud ser arten ut til å ha en tydelig og ganske skarp indre utbredelsesgrense langs linja Rødberg – Eggedal – Bromma (Nes). Bl.a. mangler arten i flere tilsynelatende velegnete bekkekløfter i øvre del av Sigdal. Trådragg finnes ofte sammen med huldrestry, men i området er den hittil utelukkende funnet på bergvegger. Stort sett er den bare funnet på 1- 2 bergvegger på hver lokalitet. Søråi skiller seg ut ved å ha en ganske rik forekomst på mange bergvegger.

Mjuktjafs er en av karakterartene i sumpskog i området. Imidlertid mangler den tilsynelatende helt fra de nordvestlige deler, selv om det er rikelig med tilsynelatende egnet habitat (småvokst, glissen sumpskog) her. Som for huldrestry virker det sannsynlig at dette kan være en reell utbredelsesgrense for arten.

Sterkt kontinentale arter som gryntjafs (Evernia mesomorpha) og trollav (Tholurna dissimilis) er ennå ikke registrert i området. Begge disse finnes til dels ganske vanlig bare 10-15 km lenger nord (Haglebu-Norefjell). Her opptrer disse artene trolig nær sin sørlige utbredelsesgrense.

En god del suboseaniske lavarter er funnet på spesielt gunstige steder i området, særlig i rik skog i bekkekløfter, rasmarkslier og på bergvegger. Disse artene er generelt sjeldne såpass langt inn på Østlandet. Noen av disse er brun blæreglye, stiftglye, skrukkelav, grynfiltlav, olivenlav, kystårenever, buktporelav.

Moser Mosefloraen i området er dårlig undersøkt, det er derfor vanskelig å si noe konkret om dette. Imidlertid er mosefloraen generelt begunstiget av fuktighet, rike vegetasjonstyper, død ved, bergvegger og grove løvtrær. Rike og fuktige vegetasjonstyper med gammel skog, rasmarker med grove løvtrær og bekkekløfter er derfor viktige miljøer. Spesielt synes rike sumpskoger å ha et meget stort mangfold av moser. Mosene er særlig sårbare for uttørking, derfor er høy fuktighet viktig. Særlig levermoser viser dårlig tørketoleranse.

På rent generelt grunnlag tilsier stor diversitet av skogtyper, god utbredelse av skog på god bonitet (inkludert rike sumpskoger) og mye fuktig, gammel skog at også mosefloraen i området er interessant på en regional skala. Enkelte spredte funn kan også peke i denne retning, selv om gode undersøkelser mangler.

7.3 Fauna

Pattedyr Pattedyrfaunaen i området har et artsutvalg som ikke skiller seg særlig ut fra størsteparten av det boreale skoglandskapet på indre Østlandet. Totalt 26 pattedyrarter er registert (vedlegg 1, tabell V1.2.).

Av hjortedyr er bare elg direkte vanlig. Hjort er sjelden, og rådyr finnes sparsomt, først og fremst i lavereliggende deler. Området er marginalt for rådyr pga. strenge og lange vintre med mye snø. Vinterstid trekker praktisk talt alle rådyr ut av området og ned til lavlandet omkring hoveddalene. Det samme gjelder størsteparten av elgbestanden, men i snøfattige vintre kan en del dyr holde seg i høyereliggende strøk. Lite elg i området vinterstid medfører at beiteskader generelt er små, og selv rogn ser ut til å klare seg noenlunde brukbart.

Av rovdyr er mår en karakterart, særlig i de litt større granskogspartiene. Arten har en sterk populasjon i området. Gaupe finnes spredt, og spor registreres med ujevne mellomrom. Fordi rådyr ikke holder til i området vinterstid er også gaupa sjelden om vinteren. Rødrev er vanlig året rundt, men bestanden er ikke like stor som i lavlandet. Med reveskabben på 1980-tallet ble rødreven sjelden, men bestanden har i dag tatt seg godt opp igjen.

Smågnagerfaunaen er lite undersøkt. I 1999 ble deler av området (Trillemarka, Nysethøgdi, Heimseteråsen) overfladisk undersøkt med feller og innsamling av gulpeboller på leting etter skoglemen (Strøm Johansen & Kviljo 1999). 1999 var imidlertid et bunnår for smågnagere, og ingen skoglemen ble funnet. Både Nysethøgdi og særlig Trilledalen (nordvendte lier) ble vurdert som meget velegnet skoglemenhabitat, og det konkluderes med at arten sannsynligvis finnes her (velegnet habitat og tilstedeværelse av sportegn (ganger i mosedekket) tyder på det) hvis artens naturlige utbredelse går lenger vest enn Hallingdalselva (dagens kjente vestgrense). Strøm Johansen & Kviljo anbefaler at smågnagerfaunaen i området undersøkes nøyere. Deres notat sier at skogbruk er hovedtrussel mot skoglemen og at bevaring av barskogsområder egnet for arten (gammel moserik granskog) er av meget stor viktighet for artens overlevelse og ekspansjon vestover.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 47- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Fugl Registreringene av fugl er ikke systematiske. Dataene baserer seg på mer eller mindre tilfeldige observasjoner. Selv om dette grunnlaget ikke er optimalt gir det et godt hovedinntrykk av artssammensetning og frekvens. Fuglefaunaen i TR har trekk fra både løvskog, barskog og lavereliggende fjell. Typiske barskogsarter er naturlig nok de vanligste. Totalt er 101 fuglearter observert (vedlegg 1, tabell V1.1.), hvorav ca. 79 er årvisse hekkefugl.

Store, sammenhengende myrer og våtmarker med dype og utilgjengelige partier mangler i stor grad. I tillegg er de fleste våtmarker og myrer næringsfattige. Dette gir seg utslag i relativt liten diversitet i våtmarksfugl, og stort sett bare relativt trivielle arter er registrert. Vanlige er bl.a. grønnstilk, gluttsnipe, skogsnipe og strandsnipe. Enkeltbekkasin er mer sjelden. De viktigste fuglemyrene i området er trolig de store myrene Skjærsmyra og Strandemyran lengst sørøst. Her observeres trane og vipe jevnlig, og alle de andre registrerte våtmarksfuglene er vanlige. Rugde forekommer spredt i fuktig og høyproduktiv skog, særlig i Trillemarka. I fjellområdene er både boltit og heilo observert i hekketiden. Heilo er ikke uvanlig, for eksempel på Vardefjell og Sølandsfjellet. Vannene har en del relativt vanlige andearter der stokkand, krikkand og kvinand er blant de vanligste. Laksand er heller ikke uvanlig. I høyereliggende vann finnes toppand og bergand, men sistnevnte er sjelden. Par av voksne sangvaner ble observert like øst for området i juni 2001. Hekking kan påregnes i nær framtid, siden arten er i ekspansjon i barskogslandskapet på Østlandet, selv om arten fortsatt er meget sjelden. Storlom observeres jevnlig i flere av de litt større vannene, og flere par hekker utvilsomt.

Spurvefuglfaunaen er ganske ”normal”. Kråke er imidlertid sjelden, og skjære observeres nesten aldri. Ravn er derimot meget vanlig. Lavskrike var fram til midt på 1990-tallet svært vanlig, spesielt i nordlige deler (Flåvassdalen-Trillemarka). Etter 1995 synes bestanden å ha gått tydelig tilbake, uvisst av hvilken grunn.

Hønsefuglene storfugl, orrfugl, jerpe og lirype er vanlige. Fra naturens side er området likevel ikke optimalt for storfugl. Årsaken er at det meste av arealet ligger såpass høyt at størsteparten av skogen har fjellskogspreg. Relativt liten utbredelse av typisk bærlyng-barblandingsskog er trolig særlig viktig som begrensende faktor for bestanden. Mye av furuskogen er trolig noe glissen i forhold til det optimale for arten. Bestanden er likevel ganske god, og atskillige tiurleiker med til dels mye fugl er registrert. Det samme gjelder orrfugl. Jerpe er påfallende vanlig i deler av granskogene. Spesielt i Trillemarka er bestanden uvanlig stor. Lirypa bruker fjellområdene og de øverste delen av barskogen hele året. Vinterstid trekker mye fugl et godt stykke ned i barskogen. Særlig er glissen furuskog med bjørkekratt mye brukt vinterhabitat. Hønsefuglbestandene varierer mye fra år til år, særlig lirype. Generelt har likevel artene hatt klar tilbakegang siden toppårene på begynnelsen av 1990-tallet. Hovedårsaken er mest sannsynlig at rødrevbestanden igjen har økt etter perioden med reveskabb.

7 av Norges 8 hakkespetter er registrert hekkende i området (hvitryggspett mangler). Flaggspett og tretåspett er de desidert vanligste artene. Svartspetten er også ganske vanlig. Grønnspett er bare funnet hekkende i de løvrikeste delområdene i sørøst. Arten er generelt sjelden i høyereliggende strøk. Gråspett observeres relativt regelmessig gjennom store deler av området særlig på høsten. De fleste av disse er trolig ungfugl. Hittil er arten bare funnet hekkende i sørøstlige deler, der den hekker i partier med mye gammel osp. Det samme gjelder dvergspett, som er områdets sjeldneste hakkespett. Diversiteten av hakkespetter øker generelt med andelen gamle løvtrær, både fordi 6 av de 7 norske hakkespettene foretrekker gamle løvtrær (særlig osp) som hekketrær og fordi gammel skog med mye dødved har mye vedlevende insekter. Hvitryggspett, gråspett og dvergspett er sterkt knyttet til gammel løvskog. Dramatisk tilbakegang av seine løvsuksesjoner med mye dødved har medført at hvitryggspetten nesten er utryddet fra Østlandet (Stenberg 2001). Gråspett og dvergspett har også hatt betydelig bestandsnedgang. Tretåspetten foretrekker som eneste norske hakkespett gran både som reirtre og til fødesøk. Arten er avhengig av god tilgang på grangadd og gamle, levende graner, der den finner forskjellige insekter under barken på trærne (særlig barkbiller). Atskillige hekkefunn er gjort i området, og det er også observert et stort antall hakkemerker (ringmerker og andre merker etter næringssøk). Selv om arten er klart mest knyttet til gammel granskog, forekommer den også i furuskog. Hekking er funnet flere steder i de eldste furuskogene. Hele granskogsarealet og en del av de eldste furuskogene er aktuelt tretåspetthabitat. Ut fra observasjoner og et gjennomsnittlig behov for 50 ha. gammel granskog pr. par (Angelstam et. al. 1990) kan hekkebestanden grovt estimeres til minst 50-60 par. I tillegg til hakkespettene er også spettefuglen vendehals registrert. Arten er sett syngende flere år på rad i Heimseteråsen og Strandemyran.

Flere rovfuglarter hekker i området. De vanligste er trolig tårnfalk, musvåk og fjellvåk. Kongeørn observeres jevnlig og området utgjør viktige deler av territoriene til 2-4 par. Dvergfalk finnes særlig i fjellbandet, men få observasjoner er gjort og arten er tydelig sjelden i området. Arten hekket på Strandemyran i 1998. Jaktfalk er sett et par ganger (trolig streiffugl). Hønsehauk observeres en gang i blant, mest i de lavereliggende delene. Arten er generelt sjelden i fjellskog og foretrekker produktiv og noe lavereliggende skog både til jakt og hekking. Fiskeørn har én kjent hekkelokalitet i området. Av ugler er spurveugle og perleugle vanlige. Haukugle

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 48- -Trillemarka-Rollagsfjell- observeres iblant. Midt på 1990-tallet var arten meget vanlig i området, og en hel del par hekket. Årsaken var trolig invasjonsartet trekk fra mer nordøstlige områder i Skandinavia, der arten har sin hovedutbredelse. Hubro var tidligere vanlig i skogområdene på Østlandet. I dag er den svært sjelden, og i Buskerud hekker kanskje bare 2-5 par. Arten er observert én gang i TR. Hubroen er imidlertid vanskelig å oppdage, og det er ikke umulig at den faktisk forekommer mer regelmessig i området. De mest kuperte og utilgjengelige partiene med mye bratt terreng og bergvegger er potensielt godt hubrohabitat.

Fugleregistreringer har en underordnet rolle i kartleggingsmetoden som Siste Sjanse benytter. Imidlertid er et av de viktigste argumentene for å ta vare på større naturskogsområder hensynet til arealkrevende arter. Mange fuglearter kan karakteriseres som arealkrevende spesialister, og er avhengige av større, sammenhengende naturskog. Disse artene er sårbare for fragmentering og viser klart lavere bestandsnivåer i landskaper som er sterkt påvirket av skogbruk enn i større, sammenhengende naturskoger. Gode forekomster av slike arter viser på naturskogskarakterer på større skala. Store naturskoger fungerer som kildeområder for arter som ikke holder levedyktige populasjoner i et fragmentert skoglandskap. Et nettverk av store, sammenhengende naturskoger er trolig helt avgjørende for sunnheten i bestanden til utpregede gammelskogsarter som lavskrike og tretåspett.

Amfibier og krypdyr Kunnskapen er dårlig. To amfibiearter er registrert: padde og vanlig frosk. Av krypdyr er tre arter kjent, nemlig hoggorm, stålorm og firfisle. Potensialet for flere arter er lavt.

Fisk Ørret er klart vanligste fiskeart og finnes i de fleste vann i området. Røye er sjelden og er bare kjent fra noen få vann i midtre deler (Storvatn-Venlifjella-Trillemarka). Sik finnes bare i vannene rundt Storvatn. Abbor er vanlig over det meste av området, i en del små myrvann er abbor enerådende. Ellers er normalsituasjonen at ørret og abbor opptrer sammen i de fleste vann. Ørekyte finnes bare lengst øst i Trillemarka (Haslitjenn, Skoddøltjenn).

Pga. sure bergarter og skrint jordsmonn har de sørlige deler (sør for Nedalen) blitt hardt belastet av sur nedbør, og ørreten var forsvunnet fra de fleste vann. Abboren holdt stand og ble ofte enerådende i mange vann. Med avtakende sur nedbør og kalking av store områder har ørret blitt gjenintrodusert. I dag har mange vann gode bestander av ørret. Lenger nord har vassdragene hatt bedre bufferevne, og ørreten har stort sett overlevd. Men også her har kalking blitt utført for å forbedre surhetsgraden. Både Flåvatna, flere vann på Sølandsfjellet nord for Trillemarka og en del vann på sørsiden av Venlifjella er kalket.

Insekter Kunnskapsstatusen er dårlig. To kartleggingsprosjekter berører området. I 1999 og delvis 1998 ble deler av Trillemarka undersøkt med vindusfeller, fallfeller og malaisetelt i et prosjekt finansiert av Sigdal kommune. Som del av MiS (Miljøregistreringer i Skog) i regi av NISK foreligger også en del insektfunn fra Gudbrandseterfjellet.

Prosjektet fra Trillemarka (alle opplysninger i avsnittet fra Hansen (1999)) konkluderer med at materialet var mindre og interessante arter færre enn forventet. Hovedforklaringen antas å være at fellene ikke ble satt opp før 7. juli. En stor del av særlig trelevende biller har størst aktivitet på vår og tidlig sommer. Dessuten var både 1998 og 1999 generelt dårlige insektsesonger med fuktig og kjølig vær, særlig på forsommeren. Materialet inneholder likevel noen interessante elementer. Skogsaksedyr Chelidurella acanthopygia ble registrert som en dominant art. Skogsaksedyret er en karakterart for gammel skog. Den overvintrer under løs bark og krever således døde trær. I granskog ble de interessante artene Ampedus nigrinus (smeller), Callidium violaceum (trebukk) og Stenotrachelus aeneus funnet. Sistnevnte er en nordlig art som er sjelden så langt sør som midtre Buskerud. Familie soppmygg (Mycetophilidae) er generelt sårbare for skogbruk. Mange arter er spesialisert til bare én eller noen få sopparter. Arten Mycomya penicillata ble registrert for andre gang i Norge (tidligere funnet i Nore og Uvdal). Blomsterenger (naturlige og kulturskapte) og rasmark er viktige i landskapsmosaikken fordi de med rikdom på mange blomsterarter fungerer som nektarreservoarer for mange insektarter. De fleste insekter er avhengige av pollen eller nektar som voksne, og tilgang på blomster (særlig for arter spesialisert til visse blomster) er en viktig flaskehals for mange arter. I Trillefjell ble 20 arter av blomsterfluer funnet, som alle er sjeldne eller på annen måte interessante. Materialet representerer regionalt interessante verneverdier. 6 arter har larver som utvikler seg i morken ved og er derfor til en viss grad knyttet til skog med mye dødved.

To rødlistete insektarter er registrert i området (begge kategori V). Disse er billene Tragosoma depsarium (gnagmerker på 2 furulæger i Heimseteråsen), og Calitys scabra (2 individer (bekreftet av Bjørn Sagvolden) funnet på Antrodia-sopper på furulæger i Mesetfjell-Vardefjell). Årsaken til at ikke mer enn to rødlistearter er registrert ligger utvilsomt i lav undersøkelsesintensitet.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 49- -Trillemarka-Rollagsfjell-

I MIS-prosjektet ble insekter, pansermidd og edderkopper undersøkt ved gassing av furutrekroner i Heimseteråsen og Kvam (Hordaland). For insekter ble det på 24 furutrær i de to områdene samlet funnet over 500 arter, hvorav 9 var nye for vitenskapen og rundt 100 arter var nye for Norge (Gjerde & Baumann 2002). Det er ikke kjent nøyaktig antall i Heimseteråsen kontra Kvam. Også for pansermidd og edderkopper ble flere nye arter for Norge og for vitenskapen funnet.

Generelt profiterer insektene på rike, varme og tørre miljøer. Bl.a. har dødvedrike skoger i tørre miljøer i sørvendte lier med stor treslagsvariasjon en svært interessant billefauna. Spesielt er rike løvskoger svært viktige habitater. Edelløvskog, rasmark og blomsterenger er andre rike insektmiljøer. Gammel, fuktig granskog med mye dødved har bl.a. mange interessante soppmygg. Skog med mye hengelav har stort mangfold av edderkoppdyr og en del sjeldne sommerfugl, bl.a. flere rødlistede nattfly.

Stor økologisk variasjon, god andel rik vegetasjon og mye gammel skog med stor mengde dødved tilsier stor diversitet av insekter i Trillemarka-Rollagsfjell. Særlig for arter med boreal hovedutbredelse og som er knyttet til død ved av bartrær og til miljøer med mye hengelav er det sannsynlig at området har stor artsrikdom. Av delområder med trolig stor verdi for insekter kan nevnes sørvendte, varme rasmarker/lier (som Puttåsen, Trillefjell S, Hasliåsen), bekkekløfter med sin store variasjon (Søråi, Skjærsbekken), urskogsnære gran- og furuskoger (mange av fjellskogsområdene), og spesielt rike og relativt lavtliggende blandingsskoger med gunstig lokalklima (Ristjønn, Fjøslia, Heimseteråsen).

7.4 Rødlistearter Hittil er 63 rødlistearter registrert, innenfor artsgruppene sopp (stort sett vedboende), makrolav, karplanter, moser, fugl og insekter. Av disse er 2 direkte truet (E), 16 sårbare (V), 8 sjeldne (R), 34 hensynskrevende (DC) og 3 bør overvåkes (DM). Dette er trolig det høyeste antall rødlistearter som er dokumentert innenfor et avgrenset skogområde i Norge. I tillegg kommer en rekke til dels svært sjeldne arter som ikke er vurdert for rødlista, enten fordi de ikke var kjent fra Norge på det tidspunkt rødlista ble utarbeidet, eller fordi de tilhører artsgrupper som ennå ikke er rødlistebehandlet. Dette utgjør 24 arter.

Det er grunn til å understreke at bare makrolav og vedboende poresopp er så godt undersøkt at en betydelig del av rødlisteartene i området trolig er registrert. For de andre artsgruppene er undersøkelsene overfladiske, og det er utvilsomt mange arter som ikke er registrert. Dette gjelder i særlig grad insekter, men i stor grad også barksopp og markboende sopp.

Tabell 8.1. Antall rødlistearter fordelt på organismegrupper og kategorier. Tall etter + angir arter som vurderes som særlig aktuelle for rødlista ved ny revisjon. Artsgruppe E - Direkte V - Sårbar R - Sjelden DC – Hensyns- DM – Bør Totalt truet krevende overvåkes SOPP 2 9 5 27 43 + 11 MAKROLAV 313 7 SKORPELAV + 12 MOSER 22 KARPLANTER 11 + 1 FUGL 22318 INSEKTER 22 TOTALT 2 16 7 34 3 63 + 24

Moser, karplanter, insekter, fugl Innenfor gruppene moser, karplanter og insekter er bare et ganske lite antall rødlistearter funnet. For karplanter er dette trolig et reelt bilde, idet området mangler særlig viktige miljøer for rødlistearter for denne gruppen (kalkskog, gammelt kulturlandskap, rikmyrkomplekser osv.). For moser er dette mer tvetydig, idet kunnskapsstatusen er dårlig. Selv om antall rødlistearter trolig ikke er spesielt høyt (særlig rike miljøer for rødlistete moser er lite utbredt i området), er det sannsynlig at en del arter gjenstår å oppdages.

Kunnskapsmangel gjør det vanskelig å vurdere områdets betydning for sjeldne insekter. Bare 2 registrerte rødlisteinsekter skyldes utvilsomt dårlige registreringer. Området har høyst sannsynlig mange rødlistearter innen gruppen, og flere delområder kan ha nasjonal verdi. Av fugl er 7 rødlistearter registrert. Dette er dels arter som er sårbare for forstyrrelser (rovfugl, våtmarksfugl), og dels hullrugere (hakkespetter) som er avhengige av gammel skog for hekking og fødesøk. For slike arter er store naturskogsområder med liten grad av fragmentering viktig.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 50- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Lav 7 rødlistete makrolav er registrert. I tillegg finnes en rekke krevende, ikke rødlistete lavarter, bl.a. flere regionalt meget sjeldne arter. Området har en rik flora av sjeldne arter både i det boreale elementet og i det suboseaniske elementet. Rødlisteartene tilhører imidlertid de boreale artene. Flere av artene opptrer i nasjonalt sett rike og livskraftige forekomster. Av rødlisteartene gjelder dette ulvelav (DC), fjellbjørklav (R, verdensansvar), huldrestry (V), og spesielt utpreget for mjuktjafs (V). For ulvelav er Trillemarka-Rollagsfjell blant de 5-6 rikeste områdene i Norge. Mjuktjafs har to kjerneområder i Norge (Øvre Valdres, Midtre Buskerud), og forekomstene i Trillemarka-Rollagsfjell utgjør geografisk sett kjernen i Buskerud-forekomstene.

Knappenålslav oppviser også stor diversitet i området, med mange sjeldne arter. Denne artsgruppen er ikke rødlistebehandlet i Norge ennå, men mange arter vil uvilsomt havne på lista etter hvert. Av de mest interessante kan nevnes taiganål, hvithodenål, trollsotbeger, rustdoggnål og Chaenotheca sphaerocephala.

De viktigste naturtypene og delområdene for sjeldne og rødlistete lav er i første rekke: 1. Bekkekløfter (Søråi, småkløfter flere andre steder). 2. Gransumpskoger (bl.a. Tråennatten, Fjøslidalen, Skjærsbekken, Svartetjennet, Litjenn). 3. Gammel, sjiktet, fuktig granskog, gjerne med mye bergvegger (bl.a. Trilledalslian, Sinernatten, Svarttjenn). 4. Urskogsnære fjellgranskoger (knappenålslav) (bl.a. Vardefjell-området, Slettefjell, Søre Tråenvatnet). 5. Rik blandingsskog med mye gamle løvtrær (Kortefjellet SV, Fjøslia, Gudbrandseterfjell).

Totalt sett har området store nasjonale verdier for lav, i flere forskjellige skogtyper og utbredelseselementer. Fuktige granskoger med store forekomster av huldrestry og mjuktjafs, samt gamle fjellgranskoger med rike knappenålslavsamfunn skiller seg særlig ut som nasjonalt viktige.

Sopp Av sopp er hele 43 rødlistearter registrert (41 er vedboende). Selv på et stort areal er dette et særdeles høyt antall, og det er ikke kjent andre områder i Norge med tilsvarende like mange rødlistete vedboende sopp. Området skiller seg dermed ut som et av de absolutt viktigste og artsrikeste i Norge for vedboende sopp tilknyttet gran og furu. I tillegg er det funnet en god del sjeldne og rødlistete arter på boreale løvtrær. Mange til dels svært sjeldne (flere med svært få funn også internasjonalt), men ennå ikke rødlistete arter er også funnet. På denne bakgrunn må Trillemarka-Rollagsfjell sies å være internasjonalt viktig for det boreale elementet av vedboende sopp.

Spesielt følgende skogtyper og kjerneområder skiller seg ut som viktige for vedboende sopp: 1. Urskogsnære fjellgranskoger (bl.a. Øvstevatn, Vardefjell-områdene, Slettefjell, Rollagsfjell-områdene). 2. Urskogsnære furuskoger (Mesetfjell-Vardefjell-Venlifjella). 3. Rike, relativt lavtliggende gran-/blandingsskoger (Fjøslia, Heimseteråsen, Skjærsbekken).

For markboende sopp er diversiteten derimot lavere, og med nåværende kunnskap kan ikke området sies å ha spesielt høy verdi for denne gruppen. Imidlertid er en del interessante arter funnet, og generell kunnskap om gruppens økologiske krav tilsier at i hvert fall en del av kjerneområdene kan ha viktige forekomster. Ut fra dagens kunnskap karakteriseres området som regionalt viktig for denne gruppen.

Store populasjoner I tillegg til et stort antall sjeldne og truete arter opptrer også en rekke krevende arter i påfallende store populasjoner. Dette må i hovedsak tilskrives områdets egenskap som et stort, sammenhengende og lite fragmentert naturskogsområde med mange kjerneområder og stor mengde habitat for artene. Dermed kan artene opprettholde store og levedyktige populasjoner på landskapsnivå. Viktig i denne sammenheng er kontinuitet på stor skala (landskap). Til tross for omfattende hogstpåvirkning gjennom plukkhogstepoken i store deler av området har det til enhver tid vært større arealer, særlig i fjellskogene, som har vært lite påvirket og der artene har overlevd ”flaskehalsperioder”. Fra disse refugiene har artene kunnet spre seg ut i resten av landskapet. Området har altså hatt høy kontinuitet både i en tidsmessig skala og på stor romlig skala (landskapsskala). En kan tenke seg at at området som helhet i dag fungerer som spredningssenter for mange arter på stor romlig skala, og at forekomsten av mange krevende arter i det fragmenterte skoglandskapet rundt Trillemarka-Rollagsfjell er begunstiget av store populasjoner inne i området.

Eksempler på gammelskogsarter som er til dels meget vanlige i Trillemarka-Rollagsfjell er de vedboende soppene brun hvitkjuke, duftskinn, rosenkjuke, granrustkjuke, svartsonekjuke og rynkeskinn. Disse er basisarter i skogøkosystemet i området (jf. avsnitt 3.3 Betydningen av store sammenhengende naturskoger. Substrattilknyttede arter). Av relativt ”vanlige” lav kan nevnes kort trollskjegg, mjuktjafs, ulvelav og huldrestry.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 51- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Kjerneområder og rødlistearter Selv om undersøkelsesintensiteten har vært større i kjerneområdene enn utenfor, er det klart at tettheten av rødliste- og signalarter er langt høyere innenfor enn utenfor kjerneområdene. Dette gjelder for de fleste av de 57 områdene og for de aller fleste rødlisteartene. Mange arter er også bare funnet innenfor kjerneområder. Kjerneområdene har en viktig landskapsøkologisk funksjon som kildepopulasjoner for mange arter.

Imidlertid er det gjort en rekke funn av rødlistearter også i arealene utenfor. For langsiktig overlevelse er det av stor betydning at artene kan spre seg mellom kildepopulasjonene, og de mellomliggende arealene blir dermed også viktige for langsiktig artsbevaring. Dessuten vil disse arealene, forutsatt at området får ligge urørt, på sikt utvikle et sterkere naturskogspreg med økt mengde substrat og dermed utvikle kvaliteter som gjør at artene kan øke i frekvens og danne større populasjoner også mellom kjerneområdene. Denne prosessen er allerede i gang, bl.a. vil de ferske stormfellingene utvilsomt bidra til økte forekomster av vedboende sopp og insekter på litt sikt.

Konklusjon Totalt sett oppviser Trillemarka-Rollagsfjell uvanlig stor mengde rødlistearter innen flere artsgrupper, men særlig for vedboende sopp, og har stor nasjonal verdi for rødlistearter i boreal sone. Området har stor betydning for mange arter som i dag har blitt sjeldne i det vanlige skogbrukslandskapet. Dette gjelder både som kjerneområde der artene kan overleve på lang sikt i levedyktige populasjoner, og som spredningsområde hvorfra artene kan kolonisere mer spredte miljøer ute i det fragmenterte landskapet rundt.

7.5 Interessante arter Tabell 8.2. Interessante arter funnet i området pr. 20.10.2002. +: opplysning hentet fra eksterne kilder. Artsgruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødliste Forekomst Sopp Amylocystis lapponica Lappkjuke V 1 Anomoporia albolutescens Hvitgul kjuke E 1 Anomoporia bombycina V3 Antrodia albida Hvitkjuke 8 Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 67 Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 73 Antrodia pulvinascens Ospehvitkjuke R 2 Antrodia primaeva DC1 1 Antrodiella citrinella Gul snyltekjuke V 17 Antrodiella faginea *2 Antrodiella pallasii *3 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 74 Cathathelasma imperiale Keisersopp 1 Ceraceomyces borealis DC 2 Ceriporiopsis mucida 14 Chaetoderma luna Furuplett Spredt Chaetoporellus curvisporus V1 Chaetoporellus latitans *1 Clavariadelphus truncatus Granklubbesopp 1 Clavicorona pyxidata Begerfingersopp DC 3 Climacocystis borealis Vasskjuke 30 Cortinarius calochrous Rosaskiveslørsopp DC 1 Crustoderma dryinum DC 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 425 Diplomitoporus crustulinus Sprekkjuke V 2 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 518 Gloeophyllum abietinum Granmusling R + Gloeophyllum protractum Langkjuke DC 1 Gloeoporus taxicola Blodkjuke 3 Gloiodon strigosus Skorpepiggsopp DC 2 Hapalopilus salmonicolor Laksekjuke DC 1 Hericium coralloides Korallpiggsopp DC 2 Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg 1 Hygrophorus discoideus Gulbrun vokssopp 2 Hygrophorus inocybiformis Mørkfibret vokssopp V 1 Inonotus leporinus Harekjuke DC 5 Inonotus radiatus Orekjuke Sjelden

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 52- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Inonotus rheades Brun ospekjuke 15 Irpicodon pendulus Furupiggmusling R 6 Junghuhnia collabens Sjokoladekjuke V 1 Junghuhnia luteoalba Okerporekjuke DC 14 Kavinia himantia Narrepiggsopp DC 2 Lactarius scrobiculatus Svovelriske Lokalt vanlig Lentinellus ursinus/castoreus Filtsagsopp/Beversagsopp R 3 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 107 Leucogyrophana sororia 1 Mucronella calva Hengepigg 2 Odonticium romellii Taigapiggskinn DC 3 Oligoporus hibernicus DC 28 Oligoporus lateritius ”Laterittkjuke” * 5 Oligoporus undosus ”Bølgekjuke” DC 1 Perenniporia subacida Urskogskjuke E 1 Phaeolus schweinitzii Gulrandkjuke 3 Phanerochaete galactites *1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 226 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 785 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 1131 Phellinus pini Furustokkjuke 41 Phellinus populicola Stor ospeildkjuke 15 Phlebia cacao *1 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 232 Phlebia lilascens 2 Phlebia cf. nitidula 1 Phlebia serialis DC 1 Phlebia subcretacea 3 Physisporinus vitreus Glasskjuke R 3 Physodontia lundellii V1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Spredt - vanlig Scytinostroma praestans 1 Serpula himantioides Tømmernettsopp DC 19 Skeletocutis albocremea *1 Skeletocutis brevispora ”Granrusttaigakjuke” * 11 Skeletocutis carneogrisea Falsk gullkjuke 5 Skeletocutis chrysella ”Granstokktaigakjuke” * 2 Skeletocutis kuehneri *1 Skeletocutis lenis *13 Skeletocutis odora Sibirkjuke V 11 Skeletocutis stellae Taigakjuke DC 10 Trechispora lunata DC 1 Trechispora mollusca Mykkjuke 7 Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 28 Veluticeps abietina Praktbarksopp 266 Lav Bryoria bicolor Kort trollskjegg Trær: 5, Berg: 229 Bryoria nadvornikiana Sprikeskjegg Vanlig Bryoria tenuis Langt trollskjegg Berg: 7 Calicium denigratum Blanknål Spredt Cetrelia olivetorum Praktlav DC 9 Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 50 Chaenotheca laevigata Taiganål * 7 Chaenotheca phaeocephala Stautnål * 1 Chaenotheca sphaerocephala *1 Chaenotheca stemonea Skyggenål 22 Chaenotheca subroscida Sukkernål * > 500 Chaenothecopsis fennica Spredt Chaenothecopsis viridialba Rimnål * > 500 Cladonia parasitica Furuskjell 1 Collema flaccidum Skjellglye Lokalt vanlig Collema furfuraceum Fløyelsglye Lokalt spredt-vanlig Collema nigrescens Brun blæreglye Ca. 45 Collema subflaccidum Stiftglye 10

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 53- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Collema subnigrescens Ospeblæreglye 13 Cybebe gracilenta Hvithodenål * 2 Cyphelium inquinans Gråsotbeger * 5 Cyphelium karelicum Trollsotbeger * 14 Cyphelium tigillare Vanlig sotbeger Ca. 5 Evernia divaricata Mjuktjafs V Ca. 4000-4500 Fuscopannaria mediterranea Olivenlav Selje: 3 Hypogymnia bitteri Granseterlav Vanlig Hypogymnia vittata Randkvistlav Trær + berg: 477 Leptogium saturninum Filthinnelav Lokalt vanlig Letharia vulpina Ulvelav DC > 600 Lobaria pulmonaria Lungenever Trær + berg: 302 Lobaria scrobiculata Skrubbenever Trær + berg: 132 Menegazzia terebrata Skoddelav DC 9 Microcalicium ahlneri Rotnål * 37 Nephroma bellum Glattvrenge Spredt Nephroma parile Grynvrenge Spredt-vanlig Nephroma resupinatum Lodnevrenge Spredt Pannaria conoplea Grynfiltlav Selje: 4, berg: 16 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Spredt-vanlig Parmeliopsis esorediata Fjellbjørklav R Vanlig i fjellskog Peltigera collina Kystårenever Trær: 43, berg: 22 Phaeocalicium populneum *1 Platismatia norvegica Skrukkelav Berg: 2 Ramalina sinensis Flatragg > 10 Ramalina thrausta Trådragg V Berg: 15 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål * 23 Sclerophora nivea Bleikdoggnål 2 Sticta sylvatica Buktporelav 1 Usnea chaetophora Flokestry Lokalt, sparsomt Usnea longissima Huldrestry V > 370 Mose Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose > 15 Antitrichia curtipendula Ryemose Ca. 5 berg Bazzania trilobata Storstylte Lokalt Buxbaumia viridis Grønnsko DM > 80 Conocephalum conicum Krokodillemose 1 Lejeunea cavifolia Glansperlemose Berg: ca. 10 Lophozia ascendens Råteflik DM + Mylia taylorii Rødmuslingmose Spredt-sparsomt Neckera complanata Flatfellmose Berg: ca. 30 Neckera crispa Krusfellmose Berg: 14 Neckera oligocarpa Hulefellmose Berg: 3 Plagiothecium undulatum Kystjamnemose Spredt og sparsomt Porella cordeana/platyphylla Lurv-/Almeteppemose Berg: 5, alm: 3 Rhytidiadelphus loreus Kystkransemose Spredt og sparsomt Splachnum rubrum Rød møkkmose 2 Karplanter Cinna latifolia Huldregras 7 Galium triflorum Myskemaure 1 Impatiens noli-tangere Springfrø 2 Leucorchis albida Hvitkurle DC 1 (ca 15 ind.) Insekter Calitys scabra V2 Tragosoma depsarium Bartregarver V 3 Mycomya penicillata en soppmyggart + Fugl Accipiter gentilis Hønsehauk V Flere observasjoner Aquila chrysaetos Kongeørn R Hekking Dendrocopos minor Dvergspett DC Hekking Gavia arctica Storlom DC Trolig flere hekking Grus grus Trane DM Flere obs. i hekketid Jynx torquilla Vendehals V Hekking Pandion haliaetus Fiskeørn R Hekking Perisoreus infaustus Lavskrike Spredt Picoides tridactylus Tretåspett Relativt vanlig Picus canus Gråspett DC Flere hekking

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 54- -Trillemarka-Rollagsfjell-

1 Antrodia primaeva er offisielt rødlistet som DC. For vurdering, se avsnitt Nærmere omtale av spesielt interessante arter. * Arter som ennå ikke er vurdert for norsk rødliste, men som er aktuelle kandidater ved neste revisjon. Se også gjennomgangen av enkeltartene under for nærmere omtale.

Nærmere omtale av spesielt interessante arter Nummer og områdenavn henviser til kjerneområder artene er funnet i.

Sopp

Amylocystis lapponica lappkjuke Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: NT. Finland: VU. 33 Nysethøgdi: 1 granlåg.

Arten er kjent fra ca 30 lokaliteter i Norge, hvorav 8 i Buskerud. Den tilhører det boreo-kontinentale elementet i floraen og er vanligere i mer kontinentale områder fra Sverige og videre østover. Lappkjuke er i Norge nesten utelukkende funnet i de aller minst påvirkete granskogene med store mengder grov dødved i alle nedbrytningsstadier og høy kontinuitet i liggende dødved. Arten vokser nesten alltid sammen med en rekke andre kontinuitetskrevende arter. På Nysethøgdi er den funnet sammen med bl.a. sibirkjuke Skeletocutis odora, blodkjuke Gloeoporus taxicola og store forekomster av en rekke hensynskrevende arter.

Anomoporia albolutescens hvitgul kjuke Rødlistekategori: Norge: E. Sverige: CR. Finland: EN. 55 Heimseteråsen: 1 granlåg (Gjerde & Baumann 2002).

Hvitgul kjuke er funnet 6 ganger i Norge, på indre Østlandet. I Buskerud er den bare funnet i Heimseteråsen. Arten har en østlig utbredelse, og er internasjonalt sjelden. I Sverige er bare 2 funn kjent, i Finland ca. 10. Den er knyttet til fuktig, gammel og frodig naturskog på høy bonitet med store mengder grov dødved. Her vokser den på godt nedbrutte, barkløse, grove granlæger. Trolig er arten følgeart til fiolkjuker Trichaptum spp.

Anomoporia bombycina Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: VU. Finland: NT. 55 Heimseteråsen: 3 granlæger.

Arten er funnet 8 ganger i Norge. Få funn i nyere tid tyder på stor sjeldenhet. I Sverige og Finland er arten noe vanligere. De fleste funn er fra gammel, fuktig naturskog med høy kontinuitet og mye dødved, helst på god bonitet. Her vokser den på sterkt nedbrutte gran- og furulæger som ofte ligger delvis nedsunket i bakken.

Antrodia primaeva Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: EN. Finland: VU. 50 Skjærsnatten: 1 granlåg.

Arten er funnet 3 ganger i Norge (FI: Øvre Pasvik 1969, HE: Engerdal 2001). Rødlistekategorien er hensynskrevende, men svenske, finske og nye norske data viser at arten åpenbart er sterkt truet. Antrodia primaeva er svært sjelden på internasjonal skala og er i Europa bare funnet få ganger i nordlige deler av Sverige (ca 10 funn), Finland (ca 25 funn) og Russland. Den er utelukkende knyttet til de aller mest urskogsnære furuskogene med høy kontinuitet, og synes særlig knyttet til stokker med store dimensjoner. Arten forekommer alltid sammen med en rekke andre sjeldne arter. Funnet ved Skjærsnatten er ny sørvestgrense i Europa. Her er den funnet i urskogsnær blåbærgranskog på grov, godt nedbrutt granlåg. Arten er aldri tidligere funnet på gran.

Antrodiella citrinella gul snyltekjuke Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: CR. Finland: VU. 45 Fjøslia: 7 granlæger. 51 Skjærsbekken: 1 granlåg. 52 Svartetjennet: 3 granlæger. 55 Heimseteråsen: 6 granlæger.

19 lokaliteter er kjent i Norge, 6 i Buskerud. Arten er sjelden også internasjonalt. De fleste steder er det bare gjort enkeltfunn, og de rikelige forekomstene i Fjøslia og Heimseteråsen er bemerkelsesverdig. Gul snyltekjuke finnes normalt i fuktig, ganske rik granskog med mye grov liggende dødved og oftest sammen med mange andre sjeldne arter. Den er knyttet til grove, fuktige og barkløse granlæger som på forhånd er nedbrutt av rødrandkjuke Fomitopsis pinicola, og ofte vokser arten på gamle, døde fruktlegemer av rødrandkjuke.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 55- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Antrodiella faginea Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert (tidligere ikke kjent i Norge). Sverige: ikke vurdert. Finland: ikke vurdert. 55 Heimseteråsen: 2 (Gjerde & Baumann 2002)

Arten er kjent fra 3 lokaliteter i Norge (TE: Fyresdal, BU: Sigdal, TR: Målselv). Svært få funn også internasjonalt viser at arten må være svært sjelden, og en klar kandidat for plassering i høy kategori på rødlista ved neste revisjon. Antrodiella faginea er følgeart særlig til kreftkjuke Inonotus obliquus på bjørk. Ellers er økologien lite kjent.

Antrodiella pallasii Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert (tidligere ikke kjent i Norge). Sverige: -. Finland: -. 40 Søråi: 1 granlåg. 47 Svartetjønn: 1 granlåg. 53 Nåsåseter V: 1 granlåg. Det knytter seg en viss usikkerhet til artsbestemmelsen.

Lite kjent art som er relativt nybeskrevet fra Finland. Den minner mye om den vanlige blekkjuke Antrodiella semisupina, som imidlertid utelukkende vokser på løvtrær. A. pallasii er bare kjent fra noen få lokaliteter i Norge, og arten er åpenbart sjelden. Økologien er vanskelig å si noe om. Alle funnene fra Trillemarka- Rollagsfjell er gjort på grove, middels nedbrutte granlæger.

Chaetoporellus curvisporus (syn. Hyphodontia c.) Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: VU. Finland: VU. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furulåg.

Arten er internasjonalt sjelden. I Sverige er 5-6 lokaliteter kjent, ellers i Europa er den funnet noen få ganger i Finland og Øst- og Sentral-Europa. I Norge er den registrert fra ca. 15 lokaliteter. De fleste funn er fra gammel, fuktig granskog med mye død ved der den vokser på grove, sterkt nedbrutte granlæger. Enkelte funn er også gjort på furu og løvtrær.

Chaetoporellus latitans Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert (tidligere ikke kjent i Norge). Ikke kjent fra Sverige og Finland. 28 Vardefjell NØ: 1 furulåg.

Arten er ikke tidligere funnet i Norden. Ifølge Ryvarden & Gilbertson (1993) er den kun kjent fra Storbritannia og Sentral-Europa, der den opptrer som en sjelden art i furuskog. På Vardefjell ble den funnet på ei grov, brannskadd furulåg i gammel furuskog med mye dødved. Den trivielle vegetasjonstypen (røsslyng- blokkebærskog) tatt i betraktning må arten være særdeles sjelden i Nord-Europa. Chaetoporellus latitans er en klar kandidat for høy rødlistekategori ved neste revisjon.

Crustodema dryinum Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: DD. Finland: NT. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furulåg.

Sjelden og lite kjent art, funnet 7 ganger i Norge. Fra Sverige er 6 funn kjent. Stort sett vokser den på gran- og furulæger i gammel skog med mye død ved. Funnet fra Mesetfjell-Vardefjell ble gjort på ei meget grov furulåg.

Diplomitoporus crustulinus sprekkjuke Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: VU. Finland: NT. Langstulen Ø: 1 granlåg. 54 Gudbrandseterfjellet S: 1 granlåg.

Sprekkjuke er funnet på ca 35 lokaliteter i Norge, 9 i Buskerud (Nore og Uvdal, Sigdal, Nes, Ål). De fleste funn er fra kontinentale strøk på indre Østlandet. Arten har spesialisert økologi. Den finnes hovedsakelig i virkelig gammel skog med gamle, småvokste og sturende trær. Arten vokser nesten bare på lite nedbrutte og relativt tynne granlæger etter trær som har vokst svært sakte. Slike trær utvikles mest i lavproduktiv sumpskog og fjellskog. Lokaliteter med sprekkjuke har høy biologisk verdi og ofte mange sjeldne arter.

Gloeophyllum abietinum granmusling Rødlistekategori: Norge: R. Sverige: -. Finland: NT. 55 Heimseteråsen: granlåg.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 56- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Granmusling er funnet 9 ganger i Norge, bare tre av disse i nyere tid. Artens økologi er noe vanskelig å tolke. Mange av de gamle funnene er gjort på bearbeidet virke, og bare få primærfunn fra skog er kjent. Det synes likevel sannsynlig at den har sitt optimum i relativt varme granskoger med mye død ved. Trolig er arten noe oversett pga. likhet med den svært vanlige vedmusling G. sepiarium.

Gloeophyllum protractum langkjuke Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: NT. Finland: NT. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furulåg.

Ca. 20 norske funn er kjent, hovedsakelig fra de mest kontinentale områdene på indre Østlandet og i Troms og Finnmark. I Buskerud er arten tidligere funnet to ganger (Vassfaret 1971, Kjerbuhovda 1998). Langkjuke er en meget god signalart på gammel furuskog med høy kontinuitet og mange sjeldne arter.

Gloeoporus taxicola blodkjuke 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furugadd. 33 Nysethøgdi: 1 granlåg. 51 Skjærsbekken: 1 granlåg.

Omkring 60 lokaliteter er kjent i Norge. Arten er ikke rødlistet fordi taksonomien er noe usikker. Trolig er det egentlig to arter: én som vokser på furu i lavlandet og langs kysten og én som er knyttet til gran i innlandet. De fleste funn er fra kystnære strøk nord til Trondheimsfjorden, arten er langt sjeldnere i innlandet. Furuvarianten har i lavlandet liten signalverdi og finnes ofte på trivielle lokaliteter. Den er svært sjelden på furu i fjellskogen og har der trolig stor signalverdi. Granvarianten er i stor grad knyttet til høykontinuitets-fjellgranskoger der den oftest finnes sammen med en rekke andre krevende arter.

Gloiodon strigosus skorpepiggsopp Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: NT. Finland: VU. 27 Åsan SV: 1 ospelåg. 45 Fjøslia: 1 ospelåg.

Arten er funnet på totalt ca. 40 lokaliteter i Norge (8 i Buskerud), spredt utover nesten hele landet. Den finnes helst i fuktig, gammel skog på god bonitet med stort innslag av gamle løvtrær, der den vokser på døde, stående eller liggende, grove løvtrestammer (særlig osp). Skorpepiggsopp betraktes som en god signalart på verdifulle løvskogsmiljøer, noe som stemmer bra også med de to funnene SV for Åsand og i Fjøslia.

Hapalopilus salmonicolor laksekjuke Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: NT. Finland: NT. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furulåg.

Arten har ca 20 norske lokaliteter, hvorav 6 i Buskerud (5 i Sigdal). Laksekjuke finnes helst i gammel furuskog med mye dødved og er generelt en god signalart på verdifulle furuskogsmiljøer, men enkelte funn er også gjort i mer triviell skog med dårligere kvaliteter.

Hygrophorus inocybiformis mørkfibret vokssopp Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: NT. Finland: NT. 21 Trilledalslian: I mosematte på bakken under gamle graner.

I Norge er arten funnet ca. 15 ganger. Funnet i Trillemarka er det første i Buskerud. Arten er sjelden også internasjonalt, og ser ut til å tilhøre det østlige granskogselementet i floraen. Den er knyttet til skog med stabilt humus- og mosedekke og er sannsynligvis meget krevende på kontinuitet i marksjikt (Bendiksen et. al. 1997).

Inonotus leporinus harekjuke Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: NT. Finland: -. 1 Øvstevatn: 2 levende graner. Langstulen Ø: 1 granlåg. Vindol S: 1 levende gran. Venlifjell NV:1 levende gran.

Omkring 50 lokaliteter er kjent i Norge, 10 i Buskerud. Harekjuke er nesten utelukkende funnet i fjellgranskog på indre Østlandet der den opptrer som parasitt på gran i eldre naturskog. Arten er vanligst i lite påvirket skog, men kan også gå inn i noe mer plukkhogstpåvirket naturskog, som er tilfelle for flere av funnene i Trillemarka- Rollagsfjell.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 57- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Irpicodon pendulus furupiggmusling Rødlistekategori: Norge: R. Sverige: NT. Finland: NT. Kårsethøgda: 1 furu. 28 Vardefjell NØ: 1 furu. 34 Slettefjell: 1 furu. Slettefjell NØ: 1 furu. 37 Skålavatn: 1 furu. 47 Svartetjønn: 1 furu.

Furupiggmusling er kjent fra rundt 20 lokaliteter i Norge, hovedsakelig langs kysten i Sørøst-Norge. I Buskerud er 7 lokaliteter kjent. Funnene i Trillemarka-Rollagsfjell er nye høydegrenser og innlandsgrenser for arten. Flere funn i området kan tyde på at artens utbredelse er videre enn tidligere antatt. Den vokser på levende, eldgamle og grove furuer, ofte direkte på barken eller på døde greiner. Den anses som en god signalart på gammel furuskog.

Junghuhnia collabens sjokoladekjuke Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: VU. Finland: NT. 55 Heimseteråsen: 1 granlåg.

Sjokoladekjuke er funnet ca. 25 ganger i Norge, alle funn på sentrale Østlandet fra Midt-Telemark nord til midtre Hedmark. I Buskerud er den kjent fra 7 lokaliteter. De fleste funn er fra høyproduktiv, fuktig granskog med mye grov dødved i flere nedbrytningsstadier, og den finnes oftest sammen med mange andre sjeldne og truete vedboende sopp. Arten vokser på grove, fuktige og middels nedbrutte granlæger som på forhånd er brutt ned av granrustkjuke Phellinus ferrugineofuscus.

Junghuhnia luteoalba okerporekjuke Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: NT. Finland: -. 5 Kortefjellet SV: 1 granlåg (død granrustkjuke). 33 Nysethøgdi: 1 granlåg. 40 Søråi: 1 granlåg. 52 Svartetjennet: 5 granlæger (død granrustkjuke på 4). 55 Heimseteråsen: 6 (Gjerde & Baumann 2002).

Okerporekjuke har ca. 15 kjente norske lokaliteter. I Buskerud er den kun kjent fra Trillemarka-Rollagsfjell. Nesten alle funn er fra gammel gran- og furuskog med mye dødved på indre Østlandet. Arten er en god signalart på artsrik, gammel naturskog (både gran- og furuskog). På gran synes den å være avhengig av læger som på forhånd er brutt ned av granrustkjuke Phellinus ferrugineofuscus eller hyllekjuke P. viticola, og ofte vokser den direkte på døde fruktlegemer av disse.

Kavinia himantia narrepiggsopp Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: NT. Finland: VU. 19 Trillefjell S: 1 levende alm. 55 Heimseteråsen: 1 granlåg.

Ca. 50 norske funn er kjent, de aller fleste fra kystnære strøk fra Oslofjorden til Trondheimsfjorden. Den finnes helst på godt nedbrutte løvtrelæger i gammel, rik og fuktig løvskog (gjerne edelløvskog). Noen ganger er arten også funnet på levende trær, og et fåtalls funn er også kjent fra gran. Under Trillefjell vokser arten på sårparti på grov, levende alm. Narrepiggsopp er svært sjelden på indre Østlandet.

Lentinellus castoreus beversagsopp = L. ursinus filtsagsopp Rødlistekategori: Norge: R. Sverige: –. Finland: -. 17 Trillefjell: 2 granlæger. 45 Fjøslia: 1 ospelåg.

I Norge er arten kjent fra ca. 25 lokaliteter. Mange funn er fra lite påvirket naturskog med god kontinuitet i død ved (bl.a. NT: Lierne: Holøla, HE: Rendalen: Svartåsfjellet, OP: Gran: Gullenhaugen), der den vokser på grove granlæger, men det er også gjort en del funn i mer påvirket skog på både løv- og barved. Arten er taksonomisk noe usikker. L. ursinus er trolig en variant av L. castoreus. Funnene fra Trillefjell representerer begge variantene.

Leucogyrophana sororia Rødlistekategori: Norge: -. Sverige: -. Finland: -. 34 Slettefjell: 1 granlåg.

Lite kjent art som er funnet ca. 15 ganger i Norge. Ved Slettefjell ble den funnet på ei grov granlåg nær bekk i gammel skog. Mange av de andre funnene er også fra gammel naturskog.

Odonticium romellii taigapiggskinn Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: NT. Finland: NT.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 58- -Trillemarka-Rollagsfjell-

28 Vardefjell NØ: 1 furulåg. 29 Trihinningen: 1 granlåg. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furulåg.

Taigapiggskinn er funnet ca 30 ganger i Norge, nesten bare i kontinentale strøk på indre Østlandet og i Nord- Norge. Arten er tydelig knyttet til virkelig gammel furuskog med god kontinuitet. Her vokser den på grove, sterkt nedbrutte furulæger. En sjelden gang kan den også opptre på gran (som ved Trihinningen).

Oligoporus hibernicus Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: NT. Finland: NT. 28 Vardefjell NØ: 1 furulåg. Skjolbekktjønnan NØ: Nedrast seter. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 7 furulæger. Nysethøgdi V: 1 furulåg. 33 Nysethøgdi: 1 furulåg. 34 Slettefjell: 3 furulæger. 35 Ristjønn: 3 furulæger. 52 Svartetjennet: 1 granlåg. 55 Heimseteråsen: 10 (Gjerde & Baumann 2002).

Arten har omkring 30 kjente norske lokaliteter, hovedsakelig på Østlandet. I Buskerud er den bare funnet én gang utenfor Trillemarka-Rollagsfjell (Kongsberg). De fleste funn er fra gammel furuskog med mye dødved, og arten opptrer oftest sammen med andre sjeldne og truete arter. Funnene fra området støtter godt opp om dette, med bl.a. ganske mange funn fra Mesetfjell-Vardefjell og Heimseteråsen.

Oligoporus lateritius Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert (tidligere ikke kjent i Norge). Sverige: –. Finland: VU. 34 Slettefjell: 3 furulæger. 35 Ristjønn: 1 furulåg. 49 Rognetjenn-Sekstjenna: 1 furulåg.

Utbredelsen er hovedsakelig boreo-kontinental. I Norge er arten funnet totalt 10 ganger. Den er vanligere lenger øst, i Finland er ca 90 funn kjent, i Sverige finnes den spredt i indre og nordlige deler. Typisk habitat er høytliggende, gammel furuskog med kontinuitet i død ved, der den vokser på grove, middels nedbrutte furulæger. Arten opptrer nesten alltid sammen med mange andre sjeldne arter og anses en god signalart for furuskoger med store naturverdier. Basert på sjeldenhet og økologi er arten en klar rødlistekandidat.

Oligoporus undosus ”bølgekjuke” Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: NT. Finland: -. Vindolvatnet SØ: 1 granlåg.

Arten er kjent fra 18 lokaliteter i Norge, de fleste i lavlandet på Østlandet fra Agder til Østerdalen. De fleste funn er fra gran i naturskog, men soppen er også funnet noen ganger på løvtrær og i relativt triviell skog. Den synes å foretrekke frodig skog på god bonitet.

Perenniporia subacida urskogskjuke Rødlistekategori: Norge: E. Sverige: NT. Finland: NT. 55 Heimseteråsen: 1 granlåg.

Urskogskjuke er en art med østlig hovedutbredelse. I Norge er den funnet ca. 20 ganger, hovedsakelig på Østlandet. I Buskerud er 4 lokaliteter kjent, bl.a. finnes den ved Nedalselva. I Sverige og Finland er arten vanligere. Ofte finnes den på lokaliteter med fuktig, høyproduktiv naturskog med mye dødved, men det er også gjort noen funn i ganske triviell skog. Substratet er som oftest grove, middels nedbrutte granlæger.

Phanerochaete galactites Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert (tidligere ikke kjent i Norge). Sverige: –. Finland: -. 4 Kortefjellet: 1 granlåg.

Sjelden og lite kjent art. Hittil i Norge kun funnet 3 ganger, i tillegg til funnet fra Kortefjellet også funn fra Oppland (Lillehammer) og Telemark. Vokser på granlæger. Sjeldenhet tilsier at arten bør vurderes for rødlista.

Phlebia cacao (=Phlebia livida ssp. livida) Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert (tidligere ikke kjent i Norge). Sverige: ikke kjent fra landet. Finland: -. 52 Svartetjennet: 1 granlåg.

Internasjonalt sjelden art som tidligere kun er angitt fra Finland (Hansen & Knudsen 1997). Ny for Norge. Med så få funn er det vanskelig å si noe om økologi. Ved Svartetjennet ble den funnet på ei grov, middels nedbrutt granlåg i fuktig gransumpskog med store mengder død ved. Stor sjeldenhet internasjonalt tilsier at arten er aktuell for høy kategori ved neste revisjon av rødlista.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 59- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Phlebia nitidula Rødlistekategori: Norge: -. Sverige: -. Finland: -. 55 Heimseteråsen: 1 bjørkelåg.

Sjelden art som er funnet ca. 20 ganger tidligere i Norge, spredt gjennom Østlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. Den er ikke tidligere funnet i Buskerud. Stort sett knyttet til Salix-arter (selje og vier), ikke tidligere kjent på bjørk. Bestemmelsen av materialet er noe usikker (Ryvarden pers. medd.).

Phlebia serialis Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: -. Finland: -. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furulåg.

Ca. 10 kjente norske funn, 2 i Buskerud. Vokser gjerne på ganske naken og hard ved av gran og furu, økologien ellers er lite kjent. Funnet fra Mesetfjell-Vardefjell ble gjort på forkullet ved inne i gammel, hard og hul furulåg i gammel skog med mye død furu.

Physisporinus vitreus glasskjuke Rødlistekategori: Norge: R. Sverige: –. Finland: -. Sandskard: 1 granlåg. 28 Vardefjell NØ: 1 granlåg. 55 Heimseteråsen: 1 granlåg.

Glasskjuke er funnet ca. 20 ganger i Norge, hovedsakelig fra Oslofeltet mellom Tønsberg og Mjøsa. Arten vokser helst på løvtrær. Funnene fra Trillemarka-Rollagsfjell skiller seg ut fra andre norske funn ved å ligge atskillig lenger vekk fra kysten og høyere oppe. Alle funnene her er dessuten gjort på gran.

Physodontia lundellii Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: DD. Finland: EN. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furulåg.

Dette er en internasjonalt sjelden art som globalt bare er kjent fra Finland (3 funn), Sverige (7 funn) og Norge (19 funn). Alle norske funn er gjort i kontentale strøk på indre Østlandet. I Sverige og Finland er den nesten bare kjent fra virkelig gammel skog der den vokser på sterkt nedbrutte læger av gran og furu. I Mesetfjell-Vardefjell ble den funnet på ei meget stor, sterkt nedbrutt og fuktig furulåg sørøst for Langvatnet, i et parti med store mengder død ved.

Serpula himantioides tømmernettsopp Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: –. Finland: -. 3 Nybufjelldalane: 1 granlåg. 21 Trilledalslian: 2 gran/furulæger. 33 Nysethøgdi: 1 granlåg. 34 Slettefjell: 4 gran/furulæger. 35 Ristjønn: 4 granlæger. 55 Heimseteråsen: 7 granlæger.

Tømmernettsopp er funnet ca. 25 ganger i Norge. Den kan være vanskelig å finne og er trolig noe oversett. De aller fleste funn er fra gammel, fuktig naturskog med mye dødved, der den helst vokser på grove, sterkt nedbrutte granlæger som ligger fuktig og er dekt av mose.

Skeletocutis albocremea Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert. Sverige: -. Finland: -. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furulåg.

Svært sjelden art med få funn på verdensbasis. Niemelä (1998) nevner kun 6 lokaliteter globalt: Taiwan, Canada (3 lok.), Frankrike (typelokalitet), Norge (Ringerike). Seinere (2002) er den også funnet av Siste Sjanse i ØF Eidsberg. Imidlertid står S. albocremea nær den relativt vanlige S. biguttulata, og arten er derfor trolig noe oversett. Det er vanskelig å si noe om økologi ut fra så få funn. På Ringerike ble arten funnet på granstubbe. Funnet fra Mesetfjell-Vardefjell ble gjort på grov, middels nedbrutt furulåg i myrkant. Pga. sin store sjeldenhet er arten aktuell kandidat for høy truethetskategori ved neste rødlisterevisjon.

Skeletocutis brevispora Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert (tidligere ikke kjent i Norge). Sverige: VU. Finland: VU. 45 Fjøslia: 1 granlåg. 51 Skjærsbekken: 2 granlæger. 52 Svartetjennet: 2 granlæger. 55 Heimseteråsen: 6 granlæger.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 60- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Fra Sverige er 11 funn kjent, i Norge er arten funnet 8 ganger (BU: 5, OP: 2, TE: 1). Ett funn fra Nore og Uvdal ligger like utenfor Trillemarka-Rollagsfjell. De fleste norske, svenske og finske funn er fra rik, høyproduktiv gammel granskog med store mengder grov dødved og høy kontinuitet (jf. Niemelä 1998). Arten er følgeart til granrustkjuke Phellinus ferrugineofuscus på grove, middels nedbrutte granlæger. Arten fruktifiserer når granrustkjuka er død, og ofte direkte på døde fruktlegemer av denne. Stor sjeldenhet, spesialisert økologi og høy rødlistekategori i Sverige og Finland tilsier at arten er aktuell for høy kategori ved neste rødlisterevisjon.

Skeletocutis chrysella Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert (tidligere ikke kjent i Norge). Sverige: VU. Finland: NT. 7 Rolihøl: 1 granlåg (på død granstokkjuke). 55 Heimseteråsen: 1 (Gjerde & Baumann 2002).

S. chrysella er i Sverige funnet færre enn 10 ganger. I Norge er den bare kjent fra kontinentale og høyereliggende områder på indre Østlandet (ca. 15 funn). Den er sterkt knyttet til gammel naturskog med god kontinuitet i død ved. Arten vokser på granlæger som på forhånd er nedbrutt av granstokkjuke Phellinus chrysoloma (følgeart til granstokkjuke) (Niemelä 1998), og fruktifiserer ofte direkte på gamle, døde fruktlegemer av denne. Stor sjeldenhet, spesialisert økologi, sterk tilknytning til gammel naturskog og høy rødlistekategori i Sverige og Finland tilsier at arten er aktuell for høy kategori ved neste rødlisterevisjon.

Skeletocutis kuehneri Rødlistekategori: Norge: -. Sverige: NT. Finland: -. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furulåg.

S. kuehneri er funnet ca. 15 ganger i Norge, hovedsakelig på indre Østlandet. Fra Sverige er færre enn 10 funn kjent. Stort sett er arten funnet i gammel naturskog med mye grov dødved, der den vokser på grove, middels nedbrutte gran- og (sjeldnere) furulæger som på forhånd er brutt ned av fiolkjuker Trichaptum spp. Arten er trolig krevende på skogtilstanden. Få funn, spesialisert økologi og tilknytning til gammel skog tilsier at arten bør vurderes for høy kategori ved neste rødlisterevisjon.

Skeletocutis odora sibirkjuke Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: VU. Finland: NT. 1 Øvstevatn: 1 granlåg. 33 Nysethøgdi: 1 granlåg. 45 Fjøslia: 2 granlæger. 46 Borketjønnåsen: 1 granlåg. 50 Skjærsnatten: 1 granlåg. 51 Skjærsbekken: 1 granlåg. 55 Heimseteråsen: 4 granlæger.

Sibirkjuke er en hovedsakelig boreo-kontinental art som i Norge er kjent fra rundt 25 lokaliteter. I Buskerud er den i tillegg til de 7 lokalitene innenfor Trillemarka-Rollagsfjell også funnet i 3 andre områder. De fleste funn er fra gammel fjellgranskog med høy kontinuitet på indre Østlandet. I granskogsmiljøer i innlandet betraktes arten som meget krevende og finnes stort sett i urskogsnære områder sammen med mange andre sjeldne arter. Dette gjelder også lokalitetene i Trillemarka-Rollagsfjell.

Skeletocutis stellae taigakjuke Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige:VU. Finland: VU. Nybufjellet N: 1 granlåg. 5 Kortefjellet SV: 1 furulåg. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 5 furulæger. 39 Søre Tråenvatnet: 1 furulåg. 52 Svartetjennet: 1 granlåg. 54 Gudbrandseterfjellet S: 1 furulåg.

Taigakjuke er funnet ca. 60 ganger i Norge, nord til Nordland. Tyngepunktet ligger på indre Østlandet. Arten synes vanligere i Norge enn i Sverige og Finland. Den finnes helst i gammel naturskog med god kontinuitet og mye dødved, men det er også gjort en del funn i relativt påvirket skog. Den vokser på grove, middels nedbrutte læger av gran og furu.

Trechispora lunata Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: -. Finland: -. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 1 furulåg.

Sjelden og lite kjent art som tidligere er funnet 6 ganger i Norge (4 funn fra Vestlandet, 2 fra Hedmark). I Sverige betraktes den som svært sjelden, knyttet til sterkt nedbrutt furu (Hallingbäck & Aronsson 2002).

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 61- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Lav

Bryoria tenuis langt trollskjegg Rødlistekategori: Norge: ikke rødlistet pga. usikker taksonomi. Sverige: EN. Finland: CR. 1 Øvstevatn: Ca. 5 bergvegger. Fagerliåsen: 1 bergvegg. N for Venlifjella: 1 bergvegg

Langt trollskjegg er funnet ca 50 ganger i Norge. De fleste funn er fra granskogsområdene på sentrale Østlandet og bekkekløftene i Gudbrandsdalen. Arten er krevende og finnes helst i fuktig, gammel naturskog (Bredesen et. al. 1994, egne obs.). I klimatisk fuktige områder finnes den oftest på svært gamle bjørker og graner, særlig i tilknytning til mosematter. I noe tørrere strøk er den vanligst på nordvendte bergvegger i halvskygge.

Cetrelia olivetorum praktlav Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: CR. Finland: VU. Lauvåsen (ved Storvatnet): 1 bergvegg. Sandskard (Ø for Sølandsfjellet): 1 bergvegg. 10 Vindollia: 2 bergvegger. 24 Svarttjenn: 2 bergvegger. 27 Åsan SV: 1 bergvegg. 55 Heimseteråsen: 2 bergvegger.

Praktlav er funnet ca 200 ganger i Norge. Tyngdepunktet ligger på indre Østlandet fra Buskerud til Nord- Gudbrandsdalen, og på Vestlandskysten fra Vest-Agder til Sognefjorden. På Østlandet er arten vanligst på berg, særlig på rike bergvegger i relativt fuktige, men lysåpne miljøer i bekkekløfter, rasmark og bratte lier (Tønsberg et. al. 1996). Den er en god signalart på rike miljøer og finnes ofte sammen med andre sjeldne lav- og mosearter.

Chaenotheca laevigata taiganål Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert. Sverige: VU. Finland: -. 1 Øvstevatn: 3 graner. 30 Nybufjellet: 1 gran. 34 Slettefjell: 1 grangadd. 39 Søre Tråenvatnet: 2 granstubber.

Arten er funnet ca 25 ganger i Norge, stort sett i de fuktige granskogene i Trøndelag og i fjellskog på indre Østlandet. Taiganål er knyttet til fuktig høykontinuitetsskog med grove trær og mye stående dødved (Hermansson&Hultengren 1999). Substrat er ofte naken, ganske løs ved nederst på lutende, grove høgstubber og gadd av gran. Arten er en meget bra signalart, og finnes nesten alltid sammen med mange andre krevende arter. Kandidat for høy rødlistekategori når knappenålslav blir vurdert.

Chaenotheca phaeocephala stautnål Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert. Sverige: -. Finland: VU. Vardefjellsetra: 1 setervegg.

Stautnål har en sørøstlig utbredelse og er funnet ca 50 ganger i Norge, særlig i østlige deler av Østlandet. De fleste funn er fra gammelt, tørt og ubehandlet rundtømmer på setervegger i lavlandet. Primærhabitat er trolig gammel furuskog og eikeskog i lavlandet. Arten er pr. i dag sterkest truet av forfall i seterbygninger. Rødlistekandidat.

Chaenotheca sphaerocephala Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert. Sverige: -. Finland: -. 34 Slettefjell: 1 gammel gran.

Meget sjelden og lite kjent knappenålslav. Tidligere funnet 2 ganger i Norge (OP: Gran (Gullenhaugen), Nord- Aurdal (Begna)). Funnet én gang i Nord-Sverige, ikke kjent fra Finland. Alle 3 norske funn er fra svært verdifulle skogmiljøer, der arten er funnet ved basis av gamle graner i fuktig og lite påvirket granskog. Rødlistekandidat.

Cybebe gracilenta hvithodenål Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert. Sverige: VU. Finland: VU. 36 Haranatten: 1 gran. 51 Skjærsbekken: 1 gran.

Hvithodenål er funnet ca. 70 ganger i Norge, spredt nord til Finnmark. Den finnes helst i fuktig, gammel naturskog med høy kronekontinuitet (Hermansson & Hultengren 1999). Arten er svært fuktighetskrevende og vokser oftest i dyp skygge innunder rothalsen på gamle, levende og døde, stående trær og under rotvelter. Iblant vokser den over mose på overhengende bergvegger. Rødlistekandidat.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 62- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Cyphelium inquinans gråsotbeger Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert. Sverige: -. Finland: -. 29 Trihinningen: 1 gran. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 3 graner. 33 Nysethøgdi: 1 gran.

Gråsotbeger er kjent fra ca. 50 lokaliteter i Norge, spredt over hele landet. Mange funn er fra ganske tørre miljøer i gran-/blandingsskog, der den særlig er funnet på grove, tørre og nedbørsbeskyttede greiner uten bark nederst på svært gamle graner. Arten er også ofte funnet på ubehandlet rundtømmer på gamle setervegger. I skog synes arten å være spesialisert og stille store krav til god forekomst av svært gamle trær. Anses av flere kilder som en god signalart på verdifulle skogmiljøer. Rødlistekandidat.

Cyphelium karelicum trollsotbeger Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert. Sverige: VU. Finland: NT. 1 Øvstevatn: 2 graner. 29 Trihinningen: 1 gran. 30 Nybufjellet: 2 graner. 32 Mesetfjell-Vardefjell: 5 graner. 34 Slettefjell: 2 graner. 38 Tråennatten: 1 gran. 49 Rognetjenn-Sekstjenna: 1 gran.

Trollsotbeger er funnet på ca 40 lokaliteter i kontinentale områder fra nordre Telemark gjennom Østlandet til indre deler av Trøndelag. Arten er sterkt spesialisert og finnes nesten bare på grov, stabil bark på grove greiner og nederst på stammen av svært gamle graner i fuktig, lite påvirket fjellnaturskog (Hultengren & Karström 1999). Den er sterkt knyttet til virkelig gammel skog og er en meget bra signalart på granskogsmiljøer med høy kontinuitet i gamle trær og en rik flora av arter knyttet til slike habitater. Rødlistekandidat for høy kategori.

Evernia divaricata mjuktjafs Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: VU. Finland: VU. Finnes mange steder. Særlig rikelige forekomster i deler av Rollagsfjell (38 Tråennatten, 44 Fjøslidalen), 51 Skjærsbekken og 52 Svartetjennet, men arten er generelt jevnt utbredt i gamle sumpskoger over det meste av området. Totalt trolig godt over 4000 trær. Trillemarka-Rollagsfjell er et av kjerneområdene for arten i Norge.

Mjuktjafs finnes i Norge bare på Østlandet, de aller fleste forekomstene er i midtre Buskerud og midtre-øvre Valdres. Arten foretrekker fuktig, gammel naturskog, særlig langs elver, bekker og myrer (Tønsberg et. al. 1996). I tillegg til høy luftfuktighet krever den mye lys, derfor må ikke skogen være for tett. Mjuktjafs er en karakterart for glissen, fuktig og lysåpen naturskog med småvokste, saktevoksende, tydelig gamle trær. Særlig er den vanlig i sumpskog. Arten stiller store krav til kronekontinuitet, har dårlig spredningsevne og er sårbar for uttørking. Sjöberg & Ericson (1992) undersøkte 9 forekomster og fant at arten var forsvunnet fra samtlige 16 år etter at omkringliggende skog var blitt flatehogd.

Fuscopannaria mediterranea olivenlav Rødliste: Norge: -. Sverige: NT. Finland: RE. 5 Kortefjellet SV: 2 seljer. 51 Skjærsbekken: 1 selje.

Hovedsakelig oseanisk art som er sjelden på Østlandet. I Buskerud tre andre funn (Nes 2000, Sigdal 2001, 2002). På indre Østlandet finnes olivenlav helst i fuktig, gammel naturskog med mye gamle løvtrær. De fleste funn er gjort nederst på grove, gamle seljer. I bekkekløfter forekommer den også på mosedekte bergvegger. Arten finnes på indre Østlandet nesten alltid i rike miljøer med mange andre sjeldne og truete arter, særlig blant lav.

Letharia vulpina ulvelav Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: NT. Finland: RE. Finnes jevnt i furuskogene i hele området, men klart rikeligst i de eldste skogene på høydeplatåene. Spesielt vanlig i Mesetfjell-Vardefjell-Venlifjella, der den finnes på et stort antall av furugaddene. Totalt minst 500 trær.

Ulvelav har østlig utbredelse i Norge, og finnes fra Telemark til indre Sør-Trøndelag, hovedsakelig i høyereliggende strøk. Arten er vanligst i glissen fjellfuruskog med god forekomst av tydelig gamle trær og stående død ved, der den særlig vokser på gammel furugadd. Ulvelav krever trolig god kontinuitet i furugadd, og er en god signalart. Rike forekomster har nesten alltid også andre sjeldne arter knyttet til gammel furuskog.

Menegazzia terebrata skoddelav Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: VU. Finland: VU. 2 Ytrevatn: 1 bergvegg (høyestliggende funn i Norge). 5 Kortefjellet SV: 3 bergvegger. 10 Vindollia: 2 bergvegger. 24 Svarttjenn: 2 bergvegger. 40 Søråi: 1 bergvegg.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 63- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skoddelav har ca 250 kjente lokaliteter i Norge. Den har mye til felles med praktlav m.h.t. utbredelse og habitatkrav. Som praktlav er den på Østlandet klart vanligst på fuktige, rike bergvegger i lysåpne miljøer, særlig bekkekløfter og rasmarker, men synes å foretrekke noe fuktigere og mer skyggefulle forhold enn praktlav (Tønsberg et. al. 1996). Som signalart fungerer den som praktlav.

Phaeocalicium populneum Rødlistekategori: Norge: -. Sverige: -. Finland: -. 40 Søråi: 1 osp.

Sjelden og lite kjent knappenålslav (egentlig ikke-lichenisert sopp). Tidligere funnet 18 ganger i Norge, flest funn i Midt-Norge og Oppland. Ett tidligere funn i Buskerud (Hol). Vokser saprofyttisk på ganske tynne kvister av osp, ofte høyt oppe i trærnes krone, på lokaliteter med høy luftfuktighet. Anses å være en god signalart i Sverige. Rødlistekandidat.

Platismatia norvegica skrukkelav Rødlistekategori: Norge: -. Sverige: VU. Finland: VU. 5 Kortefjellet SV: 1 bergvegg. 22 Skoddøl SV: 1 bergvegg.

Suboseanisk art som er vanlig på Vestlandet og i granskogene i Trøndelag, og derfor ikke rødlistet i Norge. På Østlandet er arten derimot svært sjelden og tydelig knyttet til gammel, fuktig granskog med høy kronekontinuitet (Bredesen 1994). I det sentrale, fuktige granskogsområder på Østlandet er den vanligst på gamle bjørker og graner, særlig i tilknytning til mosematter. De svært få funnene som er gjort på Østlandet utenfor dette området er stort sett på nordvendte, fuktige bergvegger i gammel naturskog og bekkekløfter.

Ramalina thrausta trådragg Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: EN. Finland: NT. N for Øgnesprangfjellet: 1 bergvegg. 1 Øvstevatn: 1 bergvegg. 23 Sinernatten: 1 bergvegg. 24 Svarttjenn: 3 bergvegger. 40 Søråi: 9 bergvegger.

Totalt er ca 400 lokaliteter kjent, i to hovedområder. I Midt-Norge er trådragg en karakterart i boreal regnskog, hvor den vokser epifyttisk på gran. På indre Østlandet finnes den helst i fuktig naturskog i bekkekløfter og bratte, nordvendte lier. Her er den mest vanlig på overhengende bergvegger, og opptrer sjelden som epifytt. Trådragg synes å være meget krevende på intakt kronekontinuitet med stabilt høy luftfuktighet og er er sårbar for uttørking (Bredesen mfl. 1994, Karström 1993, Gaarder 1997). Arten har gått meget sterkt tilbake i Europa. Norge har de klart rikeste forekomstene i Europa og derfor internasjonalt forvaltningsansvar (Tønsberg et. al. 1996).

Sclerophora coniophaea rustdoggnål Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert. Sverige: NT. Finland: NT. 1 Øvstevatn: 7 gran+bjørk. 3 Nybufjelldalane: 3 gran. 17 Trillefjell: 2 gran. 30 Nybufjellet: 3 gran. 47 Svartetjønn: 2 gran. 49 Rognetjenn-Sekstjenna: 4 gran.

Rustdoggnål finnes spredt fra Agder til Finnmark, totalt ca 150 funn. På Sørlandet vokser den helst på grov, gammel eik. I boreal sone er arten knyttet til gammel, fuktig naturskog (Hultengren & Karström 1999), særlig i høyereliggende strøk. Den vokser særlig på stabil sprekkebark ved basis av grove graner og på undersiden av grove greiner, samt på naken ved på gamle, grove, lutende høgstubber av gran og bjørk (Hultengren & Karström 1999). Oftest finnes den sammen med mange andre sjeldne og krevende arter, som taiganål og trollsotbeger. Rødlistekandidat.

Sclerophora nivea bleikdoggnål Rødlistekategori: Norge: ikke vurdert. Sverige: -. Finland: VU. 19 Trillefjell S: 2 alm. Ny høydegrense (800m), 250m høyere enn andre kjente norske funn.

Sørlig art med ca 200 funn i lavlandet fra Mjøsa rundt kysten til Trondheimsfjorden. De fleste funn er fra grove, gamle edelløvtrær i rike nemoral-boreonemoral edelløvskog (eikeskog, alm-lindeskog, hagemarksskog). Arten er svært sjelden på indre Østlandet. Forekomsten under Trillefjell kan godt være reliktpreget.

Sticta sylvatica buktporelav Rødlistekategori: Norge: -. Sverige: CR. Finland: -. 5 Kortefjellet SV: 1 bergvegg.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 64- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Suboseanisk art som forekommer relativt vanlig på Vestlandskysten men er svært sjelden på Østlandet (ca 10 funn). På Østlandet finnes den nesten bare på rike bergvegger i fuktig, gammel blandingsskog, særlig i bekkekløfter og rasmarkslier. Her finnes den vanligvis sammen med mange andre krevende lavarter, for eksempel skoddelav og praktlav.

Usnea longissima huldrestry Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: VU. Finland: RE. 21 Trilledalslian, 22 Skoddøl SV, 23 Sinernatten, 24 Svarttjenn, 25 Haslielva, 38 Tråennatten, 39 Søre Tråenvatnet, 40 Søråi, 42 Bikkjetjønn, 44 Fjøslidalen, 54 Gudbrandseterfjellet S. Minst 300-350 trær. Til dels rikelig og mer eller mindre sammenhengende forekomst over flere km2 i østlige Trillemarka-Sinernatten (nest rikeste kjente forekomst i Buskerud (rikeste er Storås i Krødsherad)).

Huldrestry finnes på sentrale Østlandet fra Telemark til midtre Oppland og Hedmark, samt en håndfull lokaliteter i Sogn og i Midt-Norge. Ca. 500 lokaliteter er kjent. Arten er knyttet til fuktig, gammel naturskog av gran i bekkekløfter og nordvendte lier, særlig i noe høyereliggende strøk. Optimalhabitat er litt glissen, lysåpen, godt sjiktet skog med stor aldersspredning (Esseen&Ericson 1982, Gaarder 1997) og stabilt høy luftfuktighet. Den stiller store krav til høy kronekontinuitet og har dårlig spredningsevne (bl.a. Esseen&Ericson 1982, Gauslaa 1991, Gaarder 1997). Huldrestry er en karakterart for fuktig grannaturskog på sentrale Østlandet, og har tidligere utvilsomt vært svært vanlig over hele området. Den har imidlertid hatt sterk tilbakegang pga. skogbruk (Tønsberg et. al. 1996). Huldrestry er utryddet fra størsteparten av Europa, og bare Skandinavia har levedyktige populasjoner. Norge har de klart rikeste forekomstene og derfor internasjonalt ansvar (Tønsberg et. al. 1996).

Karplanter

Cinna latifolia huldregras Rødlistekategori: Norge: -. Sverige: VU. Finland: NT. 26 Juvsrønningen SV: flere steder. 27 Åsan SV: rikelig over store arealer. 40 Søråi: 1 sted i kløfta.

Huldregras er en av artene i ”huldreelementet”, en gruppe arter med hovedutbredelse i bekkekløftene på indre Østlandet. Karakteristisk habitat for huldregras er dype, fuktige kløfter på rik og steinete mark. I tillegg ligger noen få lokaliteter i bratte lier med rasmark. Huldregras hører til de mest typiske bekkekløftartene, sammen med bl.a. lavartene trådragg og huldrestry. Den er sårbar for inngrep og tåler ikke eksponering i form av flatehogst. Kanskje er den avhengig av lang kontinuitet i marksjikt og muligens også av stabilt skogklima. Forekomsten sør for Åsand er meget rik, og her forekommer den sammen med en lang rekke andre krevende karplanter. Arten er ikke rødlistet i Norge, men arten er en klar kandidat ved neste revisjon av rødlista.

Leucorchis albida hvitkurle Rødlistekategori: Norge: DC. Sverige: -. Finland: NT. 24 Svarttjenn: Ca. 15 individer på setervoll.

Hvitkurle krever god og baserik jord. Den finnes i åpen, urterik skog og på slåtte- og beitemark. Tilbakegangen i kulturlandskapet på Østlandet har vært svært sterk, og her er arten nå meget sjelden. På Møre og i Trøndelag finnes fortsatt en del forekomster, selv om den også her har gått betydelig tilbake. Hovedårsaken til tilbakegangen er endrete driftsformer i landbruket, ved at tidligere slåtte- og beitemarker enten har blitt lagt brakk og gror igjen eller ved at at arealene er underlagt intensiv drift med oppløying og/eller gjødsling. Arten er særlig sårbar for kunstgjødsel, en egenskap den deler med en rekke beitemarkssopp. I kulturlandskapet signaliserer hvitkurle meget verdifulle enger. Som oftest forekommer den sammen med en god del krevende beitemarkssopp, selv om det ser ut til at arten kan være gjenstående i gjengroende enger lenger enn en del sopp (Geir Gaarder pers. medd.).

Insekter

Calitys scabra Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: VU. Finland: NT. 32 Mesetfjell-Vardefjell: voksne biller funnet på 2 furulæger ca. 1 km fra hverandre.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 65- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Arten er knyttet gammel furuskog med mye læger i relativt åpne miljøer. Her lever den i grove, gamle læger (flere titalls år) av furu. Den er avhengig av resupinate poresopp i slekten Antrodia, særlig hvit tømmersopp A. sinuosa og rutetømmersopp A. xantha. Larvene utvikler seg i den mycelrike veden rett under fruktlegemet. Billa er trolig begunstiget av skogbrann. I Sverige har arten gått sterkt tilbake. (Alt etter Ehnstöm 1999).

Tragosoma depsarium bartregarver Rødlistekategori: Norge: V. Sverige: VU. Finland: VU. 55 Heimseteråsen-Strandemyran: 2 furulæger med klekkehull. Nordvest for 35 Ristjønn: 1 furulåg med klekkehull.

Bartregarveren er ei bille som finnes i gammel furuskog med mye grove læger på varme, solbelyste lokaliteter, først og fremst i lavereliggende strøk. Den lever i grove, avbarkete, minst 10-15 år gamle furulæger. Særlig viktig er grove vindfall. Trolig begunstiget av skogbrann. Ofte forekommer den sammen med andre sjeldne og truete insekter, som Calitys scabra, Cixidia confinis, C. lapponica og Stagetus borealis. Arten er sjelden i fjellskog, trolig fordi furua her vokser for sakte og dermed får for tett og hard ved. Arten er meget sjelden i Sverige og har vist svært rask tilbakegang. (Alt etter Ehnström 1999).

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 66- -Trillemarka-Rollagsfjell-

8 Delområder og kjerneområder Området kan geografisk inndeles i flere delområder. I det følgende beskrives disse separat, først generelt (med vekt på arealene utenfor kjerneområdene), så følger en mer detaljert beskrivelse av kjerneområdene.

8.1 Kjerneområder generelt Totalt er 57 kjerneområder med et samlet areal på 27 710 daa definert, dvs. 13.5 % av totalarealet. Størrelsen på de forskjellige områdene varierer fra 25 daa til 4700 daa, med et gjennomsnitt på 490 daa. 12 områder er 25-100 daa, 30 områder 100-500 daa, 10 områder 500-1000 daa, 3 områder 1000-2000 daa og 2 områder hhv. 3200 og 4700 daa. Gjennomsnittsstørrelsen er 490 daa. Fordelt på verdikategoriene er 8 områder *, 23 områder **, 23 områder *** og 3 områder ****.

Tabell 9.1. viser noen nøkkeltall for kjerneområdene. Det er verdt å merke seg at 65% av kjerneområdearealet ligger i de to øverste verdiklassene og at gjennomsnittsarealet øker med økende verdi (store områder har generelt større verdi enn små).

Tabell 9.1. Kjerneområder: antall og arealer fordelt på verdiklasser. Verdi Antall % av antall Areal % av areal Gj. snittsareal % av totalareal * 8 14 645 2.5 80 0.3 % ** 23 40.5 8955 32.5 390 4.4 % *** 23 40.5 12510 45 540 6.1 % **** 3 5.5 5600 20 1870 2.7 % Alle omr. 57 100 27710 100 490 13.5 %

Forholdet mellom kjerneområder innenfor og utenfor naturreservater Tabell 9.2. viser forholdet mellom kjerneområder inne i kontra utenfor Trillemarka og Heimseteråsen naturreservater. Av de 57 områdene ligger 27 innenfor reservatene (områdene 1-7 og 10-25 i Trillemarka, 54-57 i Heimseteråsen). Det er verdt å merke seg at selv om kjerneområdearealet er svakt overrepresentert innenfor reservatene i forhold til utenfor, ligger hele 71% av kjerneområdearealet utenfor. Spesielt må framheves at hele 70% (areal) av ***-områdene og 90% av ****-områdene ligger utenfor reservatene.

Tabell 9.2. Kjerneområder: antall og areal innenfor kontra utenfor Trillemarka og Heimseteråsen naturreservater Område Verdi Antall % av antall Areal % av areal Totalareal Trillemarka-Rollagsfjell * 8 100 645 100 ** 23 100 8955 100 *** 23 100 12510 100 **** 3 100 5600 100 Totalt 57 100 27710 100 205 300 – 100% Trillemarka NR * 5 62.5 510 79 ** 12 52 2750 30.5 *** 6 26 3780 30 **** 0 0 0 0 Totalt 23 40.5 7040 25.5 43 020 – 21% Heimseteråsen NR * 1 12.5 50 8 ** 2 8.5 430 4.5 *** 0 0 0 0 **** 1 33 550 10 Totalt 4 7 1030 3.5 2 509 – 1.2% Begge NR samlet * 6 75 560 87 ** 14 60.5 3180 35 *** 6 26 3780 30 **** 1 33 550 10 Totalt 27 47 8070 29 45 529 – 22.2% Utenfor NR * 2 25 85 13 ** 9 39.5 5775 65 *** 17 74 8730 70 **** 2 67 5050 90 Totalt 30 53 19640 71 159 771 – 77.8%

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 67- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Kjerneområdenes fordeling i landskapet Generelt er kjerneområdene ganske jevnt fordelt utover det meste av arealet. Alle deler av området har viktige kjerneområder. Visse delområder peker seg likevel ut med særlig stor konsentrasjon av viktige verdier i form av store arealer kjerneområder med høy verdi.

Påvirkningsgraden er generelt lavest i fjellskogene sentralt gjennom området fra nord til sør. Denne aksen har stor konsentrasjon av viktige kjerneområder, med en rekke beskjedent påvirkete fjellskoger av gran og furu og der det også inngår betydelige urskogsnære arealer. I disse områdene er verdiene i hovedsak knyttet til rike forekomster av vedboende sopp og knappenålslav, i mindre grad også makrolav. Særlig for vedboende sopp har fjellskogene utvilsomt hatt (og fortsatt har) en viktig refugiumrolle under de harde hogstene som lettere tilgjengelige områder ble utsatt for gjennom Sølvverksepoken og plukkhogstepoken. Disse til dels urskogsnære fjellskogene er særlig konsentert i tre områder: Flåvassdalen, Vardefjell-Nysethøgdi og Slettefjell-Rollagsfjell.

Østlige del av Trillemarka skiller seg også ut. Dette områder har stor tetthet av humide, nordvendte granskoger med store verdier knyttet til fuktighetskrevende makrolav. Her finnes rike forekomster av mange krevende arter, der bl.a. huldrestry er en karakterart. Stedvis er det også mye gamle løvtrær med rike Lobarion-samfunn. Trillemarka er spesiell også pga. flere viktige sørberg-områder med bl.a. uvanlig rik karplanteflora.

Sørøstlige del av TR (Skjærsbekken-Gudbrandseterfjellet-Fjøslia) er spesiell ved sin konsentrasjon av sørboreale, rike blandingsskoger og generelt stor variasjon i skogtyper med mange viktige kjerneområder og et spesielt høyt artsmangfold innen mange artsgrupper og alle treslag. Ikke minst er det store verdier knyttet til løvtrær i dette området. I den forbindelse spiller også området Lunnane (vest for Svenskerudåsen) en viktig landskapsøkologisk rolle. Lunnane (220 daa) (registrert av NINA som *** (Bendiksen & Svalastog 1999)) er sein løvsuksesjon med store mengder grov, gammel osp. Det ligger isolert et par km sør for både Heimseteråsen og Fjøslia, omgitt av sterkt påvirket skog og store hogstflater (men med brukbar mengde gamle løvtrær spredt). ”Trekanten” av de løvrike skogene sør for Gudbrandseterfjellet, Fjøslia og Lunnane utgjør til sammen et eget lite landskap med generelt stor mengde gamle løvtrær der artene knyttet til dette elementet kan ha muligheter for spredning mellom kjerneområdene og opprettholdelse av levedyktige populasjoner. For å fremme dette mangfoldet er det viktig at gamle løvtrær ivaretas i arealene mellom disse områdene, at det legges til rette for et framtidig høyt innslag av løvtrær og at disse tillates å eldes og dø naturlig.

Skogtyper i kjerneområdene Følgende skogtyper er representert i kjerneområdene: gammel granskog, gammel furuskog, rik blandingsskog, løvsuksesjon, edelløvskog, sørberg, bekkekløft, sumpskog. Kjerneområdene er klassifisert til en av disse typene, men ofte inngår mosaikker av skogtyper. Noen områder er også vanskelige å klassifisere pga. stor variasjon.

Skogtype varierer mye. Gammel granskog utgjør størst andel (34 områder, 15180 daa, 55 % av kjerneområdearealet), men det er også mye gammel furuskog (7 områder, 9 650 daa, 35 % av arealet) (særlig konsentert til 3 store områder). Andre typer utgjør mindre arealer: rik blandingsskog (5 områder, 1 290 daa, ca 5 % av arealet), løvsuksesjon (dominant i 2 områder, viktig i ca. 5 områder, ca 1 %), sørberg (4 områder, 540 daa, 2 %), edelløvskog (2 områder, 1.2 %), bekkekløft (5 områder, 880 daa, 3.2 %), sumpskog (dominant i 1 område, viktig i mange områder).

Gammel granskog er klart vanligst. Typen dominerer 34 områder (60%), med et areal på 15 180 daa, dvs. 55 % av kjerneområdenes samlete areal. Granskogskjerneområdene fordeler seg på hele høydelaget og relativt jevnt utover det meste av arealet. Granskogene kan igjen deles i flere undertyper: fjellskog, ”vanlig” mellomboreal granskog, utpreget fuktig skog, rik granskog. Mange av områdene er fjellskoger (19 områder), som særlig er konsentert til en akse sentralt gjennom området fra nord til sør. Disse preges ofte av lav påvirkningsgrad og mye død ved, og der hovedfokus er rike forekomster av vedboende sopp og knappenålslav. Den ”vanlige” mellomboreale granskogstypen finnes spredt utover hele arealet (bl.a. Grunntjennlia, Nysethøgdi, Ristjønn, Svartetjennet). De nordvendte granskogområdene øst i Trillemarka (Trilledalslian, Skoddøl SV, Sinernatten, Svarttjenn) utgjør en egen type som karakteriseres av svært fuktige forhold og rike forekomster av mange fuktighetskrevende lavarter (med huldrestry som en karakterart). Rike granskoger karakterisert med en variert flora av karplanter og mykorrhizasopp skilles ut som egen type. Denne typen inngår oftest i mosaikk med andre typer, spesielt i rik blandingsskog. Mer ”rene” rike granskoger er få, med bare to områder (Vindollia, Ristjønn). Gammel granskog forekommer for øvrig også i mange av de andre typene, særlig i de store furuområdene.

Gammel furuskog utgjør hoveddel av 7 områder (12 %) med et totalareal på 9 650 daa, dvs. 35 % av totalt kjerneområdeareal. Disse områdene er særlig konsentrert til Vardefjell-Skålavatn-området, der de tre områdene Vardefjell NØ, Mesetfjell-Vardefjell og Skålavatn utgjør hele 9 240 daa. I tillegg kommer 4 mindre områder i

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 68- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Trillemarka. Gammel furuskog inngår også i bl.a. Trilledalslian, Trihinningen, Nysethøgdi, Slettefjell, Gudbrandseterfjellet S og Heimseteråsen.

De mest verdifulle furuskogene er Vardefjell NØ, Mesetfjell-Vardefjell og Heimseteråsen. Spesielt Mesetfjell- Vardefjell må framheves som nærmest unik, med verdier som ellers i Sør-Norge bare er kjent fra noen svært få områder. Furuskogen i Heimseteråsen er spesiell pga. kombinasjonen god bonitet og lav påvirkningsgrad, noe som har gitt skog med svært store dimensjoner på både levende og døde trær.

Rik blandingsskog defineres som skog der gran og løvtrær inngår i blanding på mark av høy produktivitet. Typen dominerer i 5 områder (9 %) med et areal på til sammen 1 290 daa (4.7 % av totalt kjerneområdeareal). Områder med denne typen er konsentrert til lavereliggende, ganske bratte lier. Dette er ofte svært verdifulle områder, der særlig Heimseteråsen skiller seg ut som helt spesiell lokalitet med kombinasjonen lavtliggende, høy bonitet og lav påvirkningsgrad. I tillegg kommer rik blandingsskog inn som mindre arealer i flere andre hovedtyper (sørberg, løvsuksesjon, rik granskog). Bekkekløftskog er ofte av type rik blandingsskog (gjelder både Søråi og spesielt Skjærsbekken), men bekkekløfter utgjør en egen spesiell økologisk type.

Rene løvsuksesjoner er få og lite utbredt i området. Som oftest inngår holt/konsentrasjoner av løvtrær/små løvsuksesjoner i blanding med andre typer. Disse er best utviklet i lavereliggende, rike, ofte ganske bratte områder. Størst konsentrasjoner av løvtrær og verdier knyttet til løvtrær er i sørøstlige deler, omkring Heimseteråsen og Fjøslia. Det er også viktige løvskogsverdier i østlige Trillemarka, spesielt i sørbergene og i området Svarttjenn. Bare to områder domineres av løvsuksesjon, Hestliåsen og Nåsåseter V (0.5 % av totalt kjerneområdeareal). Løvsuksesjoner utgjør imidlertid en viktig del av verdiene i en god del områder, bl.a. Hasliåsen, Svarttjenn, Søråi, Skjærsbekken, Gudbrandseterfjellet S. Dessuten er løvtrær en viktig del av verdiene i skog av typen rik blandingsskog.

Sørberg som type er sterkt knyttet til spesiell topografi (sørvendte, varme fjellvegger). 4 områder betegnes som sørberg. Alle ligger i bratte, sørvendte skråninger under store fjellvegger i Trillemarka: Puttåsen, Hestliåsen, Trillefjell S, Hasliåsen. Arealet av disse er 540 daa (2 % av totalt kjerneområdeareal). De to sistnevnte har i tillegg et solid innslag av edelløvskog (330 daa, 1.2 % av arealet). Bra innslag av edelløvtrær inngår også i Åsan SV, og mer sparsomme innslag i Søråi, Fjøslia, Skjærsbekken og Heimseteråsen.

Bekkekløfter er definert som topografisk type. 5 kjerneområder er typiske bekkekløfter i TR: Sinerbekken, Haslielva, Søråi, Tjønnseterbekken, Skjærsbekken, med et totalareal på 880 daa (3.2 % av totalt kjerneområdeareal). Bekkekløfter har ofte store biologiske verdier (så sant de ikke er flatehogd), fordi de gjerne preges av uvanlig stor økologisk variasjon og mye høy bonitet. Spesielt stor verdi har bekkekløfter for fuktighetskrevende arter. I TR har særlig Søråi og Skjærsbekken store verdier. Det typiske bekkekløftelementet er best utviklet i Søråi, men også i Sinerbekken, Haslielva og Skjærsbekken er det viktige verdier knyttet til svært humide forhold. Bekkekløfter inngår også som mindre deler av flere andre områder (Svarttjenn, Åsan SV, Fjøslidalen, Svartetjennet), og dessuten flere småkløfter som ikke er kjerneområder (bl.a. øst for Sølandsfjellet).

Like utenfor TR (sørvest for Låkåsetvatnet) ligger den store bekkekløfta Tundra (anslagsvis ca. 700 daa). Denne kløfta er en viktig nøkkelbiotop av nasjonal verdi, og trolig like verdifull som Søråi. Av arter funnet her kan nevnes sjokoladekjuke, mjuktjafs, steinnål Microcalicium arenarium, huldrestry, pusledraugmose, grønnsko, skjerfmose Apometzgeria pubescens og huldregras. Kløfta er ikke inkludert i TR pga. mangelfulle registreringer, men det er stor sannsynlighet for at Tundra henger direkte sammen med resten av området. Dette må avklares bedre gjennom framtidige registreringer. Mye taler for at Tundra bør inkluderes i TR.

Sumpskog inngår i mange av områdene, spesielt granskogene, ofte som en mosaikk med andre typer på flate partier og i underkant av skråninger. En rekke områder har viktige verdier knyttet til gammel sumpskog. Ikke minst er mjuktjafs sterkt knyttet til lysåpen sumpskog. Sumpskog er hovedtype i kun ett område (Litjenn), men inngår som arealmessig viktig deltype i 3 områder (Puttåsen, Fjøslidalen, Moslontjenn). Viktige sumpskoger finnes også i bl.a. Åsan SV (rik utforming), Vindollia (rik utforming), Trilledalslian, Skjærsbekken, Svartetjennet.

Sammendrag av kjerneområder Tabell 9.3. Kjerneområder: Oppsummering viktige kriterier og samlet verdi. Kriteriene er forklart i Kap. 4.4 Verdisetting og dokumentasjon. Kjerneområde Hovednaturtype Areal Urørt- Dødved Dødved Gamle Gamle Var. Boni- Arter Total (daa) het mengde kont. bartrær løvtrær tet verdi 1 Øvstevatn Fjellgranskog 1600 *** *** *** **** * ** * *** *** 2 Ytrevatn Fjellgranskog 180 ** ** ** ** - * * ** **

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 69- -Trillemarka-Rollagsfjell-

3 Nybufjelldalane Fjellgranskog 300 *** *** *** *** * * * ** *** 4 Kortefjellet Fjellgranskog 250 ** ** ** ** * ** * ** ** 5 Kortefjellet SV Rik blandingsskog 250 ** *** ** ** *** *** *** *** *** 6 Småtjenndalen Fjellgranskog 150 ** ** ** ** - * * ** ** 7 Rolihøl Fjellgranskog 450 ** ** ** ** * ** * ** ** 8 Sinern Granskog 80 ** *** ** ** * * ** ** ** 9 Sinerbekken Bekkekløft 25 * * * ** - * ** ** ** 10 Vindollia Rik granskog 550 * ** * * ** ** *** ** **

11 Puttåsen Sørberg, rik sump 110 * ** * * ** ** **** ** ** 12 Grunntjennlia Granskog 100 ** *** ** ** * * ** ** ** 13 Trilledalshaugan Furuskog80*******-*-** 14 Vindolhaugan Furuskog110*******-*-** 15 Grunntjennåsen Furuskog 150 ** ** ** ** - * - * * 16 Helvete NØ Furuskog 70 * * ** ** - * - * * 17 Trillefjell Fjellgranskog 400 ** ** *** *** * * - *** ** 18 Hestliåsen Sørberg, rik løv 100 - * * - ** * **** * * 19 Trillefjell S Sørberg, edelløv 120 ** ** ** * *** ** **** *** ** 20 Hasliåsen Sørberg, edelløv 210 * ** * * ** *** **** * **

21 Trilledalslian Gran- og furuskog 630 ** ** ** ** ** *** ** *** *** 22 Skoddøl SV Granskog 130 * * * ** * * *** ** ** 23 Sinernatten Granskog 650 ** ** ** ** * ** ** *** *** 24 Svarttjenn Gran- og løvskog 350 ** ** *(*) ** *** *** *** *** *** 25 Haslielva Bekkekløft 100 * * * * * *** *** ** ** 26 Juvsrønningen SV Rik blandingsskog 60 * * * * ** ** **** * * 27 Åsan SV Rik blandingsskog 100 ** ** ** * *** *** **** *** *** 28 Vardefjell NØ Fjellfuru og -gran 1340 *** *** *** *** * * - *** *** 29 Trihinningen Fjellgran og -furu 550 *** *** **** **** * ** * *** *** 30 Nybufjellet Fjellgranskog 250 *** *** *** **** * * * *** ***

31 Vardefjell SØ Fjellgranskog 350 **** *** **** **** - * - *** **** 32 Mesetfjell-Vardefjell Fjellfuru og -gran 4700 *** *** *** **** * ** (*) **** **** 33 Nysethøgdi Granskog 750 ** *** *** *** * ** ** *** *** 34 Slettefjell Fjellgranskog 1200 *** *** *** **** * * - *** *** 35 Ristjønn Granskog (rik) 380 ** *** ** **(*) ** *** ** ** *** 36 Haranatten Fjellgranskog 500 ** ** ** ** * ** * ** ** 37 Skålavatn Fjellfuruskog 3200 ** ** ** *** - * - *(*) ** 38 Tråennatten Granskog 600 *** *** *** *** * ** * *** *** 39 Søre Tråenvatnet Granskog 300 **(*) *** *** *** * ** ** *** *** 40 Søråi Bekkekløft 450 ** *** ** ** *** **** **** *** ***

41 Geiteskalldalane Fjellgranskog 850 ** ** ** *** * * * ** ** 42 Bikkjetjønn Fjellgranskog 350 *** ** *** *** - * - ** ** 43 Gamlevolltjønnan Fjellgranskog 590 **** *** **** **** - * - ** *** 44 Fjøslidalen Granskog, sump 350 ** ** ** ** * ** ** *** ** 45 Fjøslia Rik blandingsskog 330 ** *** ** ** *** ** **** **** *** 46 Borketjønnåsen Fjellgranskog 630 *** *** *** *** * * - *** *** 47 Svartetjønn Fjellgranskog 350 *** *** *** *** * * * *** *** 48 Tjønnseterbekken Bekkekløft 25 * * * * - ** ** * * 49 Rognetjenn-Sekstjenn Fjellgranskog 380 ** ** *** *** * * * ** ** 50 Skjærsnatten Fjellgranskog 230 *** *** *** *** * * * *** ***

51 Skjærsbekken Bekkekløft 280 ** *** ** ** *** **** *** *** *** 52 Svartetjennet Granskog 400 ** *** ** ** * ** ** *** *** 53 Nåsåseter V Løv- og granskog 40 ** *** ** ** *** * *** ** ** 54 Gudbrandseterfjellet S Gran, furu, løv 300 ** *** ** ** *** *** ** *** ** 55 Heimseteråsen Rik blandingsskog 550 *** **** *** *** *** *** **** **** **** 56 Litjenn Gransumpskog 130 ** ** * ** * ** * ** ** 57 Moslontjenn Granskog, sump 50 * * * ** - * * ** *

TOTALT 27710 ** ** *** *** ** *** *(*) **** ***

Tabell 9.4. Kjerneområder: Kortfattet beskrivelse. (tall etter + viser til ikke-rødlistete arter som anses å være gode rødlistekandidater ved neste revisjon). Kjerneområde Areal Hoh. Beskrivelse Ant. Verdi (daa) rød 1 Øvstevatn 1600 860- Sør- og østvendte, bratte lier tildels med opprevete småkløfter, i øst flatere partier. Lite 10+6 *** 980m påvirket, fuktig, uvanlig grov fjellgranskog, høy kontinuitet i gamle trær og død ved. Flere urskogsnære partier. Fuktige kløfter med mye bergvegger. Stedvis høy bonitet. 2 Ytrevatn 180 830- Østvendt li med fuktig fjellgranskog, sumpskog (til dels rik) og myr i bunnen. Moderat 3** 920m påvirket naturskog med en del gamle trær og død ved. 3 Nybufjelldalane 300 840- Sørvendt fjellskogdal med gjennomgående bekk, myrdrag og tjern og bratte, østvendte 2+3 *** 960m lisider. Lite påvirket, fuktig, storvokst blåbærgranskog. God kontinuitet i gamle trær og dødved. Urskogsnære partier forekommer. 4 Kortefjellet 250 820- Øst- sørøstvendt, bratt li med fjellgranskog. Mye berg og en del steinblokker. Tjern, myr 5** 880m og fattig sump i bunnen. Moderat påvirket naturskog, en del gamle trær og død ved. En del rikere partier (bl.a. høgstaudeskog). Noen gamle løvtrær (selje).

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 70- -Trillemarka-Rollagsfjell-

5 Kortefjellet SV 250 680- Sør- til vestvendte hellinger med høybonitets gran-/blandingssskog, sumpskog og små 8+1 *** 840m furuskogskoller. Rike kilder og bekkekanter. Moderat påvirket, storvokst skog, mye dødved (lite sterkt nedbrutt). Mye gammel selje. Mye bergvegger. Særpreget og rik lavflora på løvtrær og berg. 6 Småtjenndalen 150 800- Sørvestvendt bekkedal med fuktig blåbærfjellgranskog. Plukkhogstpreget naturskog, en 5+1 ** 860m del gamle trær og død ved i alle nedbrytningsstadier. 7 Rolihøl 450 740- Sør-sørøstvendt fjellskogdal med bekker og myr. Bratte østvendte lisider med tverrsøkk. 4+1 ** 900m Innslag av høy bonitet, inkludert fuktige sumpskogssøkk. Fuktig, ganske storvokst fjellgranskog, en god del dødved i alle stadier. 8 Sinern 80 700- Østvendt, bratt granskogsli ned mot vann. Innslag av høgstaude- og lågurtskog. En del 5** 800m bergvegger og steinblokker. Plukkhogstpåvirket, men en del grov dødved. Beskyttet beliggenhet og fuktig skogklima. 9 Sinerbekken 25 620- Nordøstvendt, bratt liten bekkekløft. Mye berg og steinblokker. Sterkt påvirket skog, men 1** 700m flersjiktet og svært fuktig. Store mengder mjuktjafs. 10 Vindollia 550 670- Østvendt, bratt granskogsli med kompakt, fuktig og rik granskog, særlig lågurt- og 8+1 ** 850m høgstaudeskog. Søkk med rik sumpskog. Klart plukkhogstpåvirket, moderate mengder dødved. Mye bergvegger og steinblokker. Uvanlig rik flora av markboende sopp. 11 Puttåsen 110 750- Sørberg: sørøstvendt, bratt skrent under stor fjellvegg. Svært rik lågurtskog med mye 3** 880m løvtrær. Mye steinblokker og rasmark. Rik sumpskog i underkant. Uvanlig rik flora av karplanter. Sterkt plukkhogstpåvirket, ganske lite dødved, men storvokst og grov skog. 12 Grunntjennlia 100 640- Sørøstvendt li med fuktig blåbær- og særlig småbregneskog. Partier med høy bonitet. 6** 700m Tydelig plukkhogstpåvirket, men godt sjiktet og bra med fersk og middels nedbrutt dødved. Fuktig skogklima, og mye skjegglav. 13 Trilledalshaugan 80 660- Tørre koller og rygger med furuskog. Plukkhogstpåvirket, men en del tydelig gamle trær, 2* 680m gadd og spredte læger. 14 Vindolhaugan 110 680- Kupert terreng, tørre koller og rygger med furuskog, gran i søkk. Plukkhogspåvirket. En 2* 720m del gamle trær, noe død ved i partier. 15 Grunntjennåsen 150 730- Tørre koller og lier med godt sjiktet bærlyng-barblandingsskog. Plukkhogstpåvirket, men 0* 800m innslag av en del tydelig gamle trær, gadd og læger, noen svært grove. 16 Helvete NØ 70 740- Tørre koller med glissen furuskog. Tydelig plukhogstpåvirket, men en del gamle trær og 0* 780m litt stående og liggende dødved. 17 Trillefjell 400 820- Hovedsakelig sør- til vestvendt, fattig fjellgranskog med bekkedaler, myrdrag og 10+4 ** 940m sumpskogsøkk. Noe plukkhogstpåvirket. Ikke spesielt grov skog, men bra med gamle trær, gadd og læger i alle nedbrytningsstadier. 18 Hestliåsen 100 680- Sørvendt, bratt skråning med rik lågurtskog og rasmark. Suksesjonsfase etter hogst, yngre 0* 860m boreale løvtrær dominerer. Noe eldre osp og selje. Rik flora av karplanter. 19 Trillefjell S 120 740- Sørberg: sørvendte, til dels svært bratte skråninger inn mot stor fjellvegg. Mye rasmark. 4+1 ** 940m Trolig rik berggrunn. Gammel, rik almeskog innunder berget, med grove, mosedekte trær. Botanisk oase, uvanlig rik karplanteflora av både sørlige, varmekjære arter og fjellplanter. Av de høyest beliggende forekomster av alm-lindeskog i Norden. 20 Hasliåsen 210 530- Sørvendt, tildels svært bratt li inn mot fjellvegg, mye rasmark og steinblokker. Rik løv- og 2** 720m blandingsskog med mye osp og selje, samt bra innslag av alm og lønn. Tydelig hogstpåvirket, men en del trær begynner å bli gamle. Meget rik karplanteflora. 21 Trilledalslian 630 580- Nordvendte granskogslier og bekkedaler. Tung og produktiv granskog (småbregne-, 11+3 *** 840m høgstaude-, rik sumpskog). Løvdominert høgstaudeskog under bratt berghammer. Mye bergvegger og steinblokker. Tydelig hogstpåvirket, men grov, storvokst og flersjiktet skog. Øvre deler mindre påvirket og bra med gamle trær og dødved. Utpreget fuktig skogklima, og rik epifyttflora, bl.a. rike forekomster av huldrestry. Øverst tørrere lier og koller med grov, gammel furu-/barblandingsskog. 22 Skoddøl SV 130 560- Nordøstvendt granskogsli med bekk. God bonitet. Klart hogstpåvirket og lite dødved, men 4+1 ** 720m storvokst skog. Mye bergvegger. Fuktig skogklima og rik lavflora, med bl.a. huldrestry, mjuktjafs og skrukkelav. 23 Sinernatten 650 600- Nordvendte, bratte granskogslier. Tung, kompakt og produktiv skog, innslag av rik 7+2 *** 900m høgstaudeskog. Tydelig plukkhogstpåvirket, men storvokst. Mye bergvegger og flere bratte kløfter med steinblokker. Øvre deler mindre påvirket med mange gamle trær og bra med dødved. Utpreget fuktig skogklima, høy kronekontinuitet og mye huldrestry. 24 Svarttjenn 350 523- Nord- og østvendte brattlier med fuktig skog på god bonitet. Storvokst og godt sjiktet 10+1 *** 700m skog, men tydelig plukkhogstpåvirket og ganske lite dødved. Fuktig skogklima, høy kronekontinuitet. Mye bergvegger og flere småkløfter. Rasmarksskog med mange grove, gamle osper. Rik lavflora på gran, osp og berg. Setervoll med rik flora, bl.a. hvitkurle. 25 Haslielva 100 430- Trang, sørøstvendt bekkekløft med flere større fosser. Rik granskog med innslag av eldre 3** 520m osp. Sterkt plukkhogstpåvirket, lite dødved. Utpreget fuktig skogklima, og en del mjuktjafs og huldrestry. 26 Juvsrønningen SV 60 440- Ø-vendt, bratt terreng, en del stein og rasmark. Rik og fuktig granskog, sterkt påvirket, 0* 550m men uvanlig rik karplanteflora og mye løvtrær. Huldregras og myskemaure. 27 Åsan SV 100 380- Ø-vendt, bratt terreng med kløfter, bergvegger, stein og rasmark. Svært rik, fuktig og 7 *** 520m frodig skog med gran og mye gamle, grove løvtrær. Uvanlig rik karplanteflora, bl.a. svært mye huldregras. Rik sumpskog. Bra med død ved av løvtrær. Rik lavflora. 28 Vardefjell NØ 1340 750- Nordvendt terreng med fattig furuskog i slake hellinger og koller, gran i bekkedaler. Lite 10+3 *** 860m påvirket furuskog med mange tydelig gamle trær, store mengder gadd, og partier med mye grove læger. Høy kontinuitet i gamle trær og gadd, flekkvis også i læger. Urskogsnære partier finnes. Rikelig med ulvelav. Kjuka Chaetoporellus latitans ny for Norden. 29 Trihinningen 550 820- Lier og bekkedaler med fuktig fjellgranskog rundt vann, og kollete nordvendt terreng med 10+3 *** 920m furuskog. Urskogsnær granskog med høy kontinuitet i gamle trær og dødved, uvanlig grove dimensjoner (opptil 100cm). Furuskog med grove trær, mye gadd og en del læger. 30 Nybufjellet 250 800- Sør- til østvendte fjellskogsdaler med bratte østvendte skråninger. Mye blåbærgranskog, 6+5 *** 870m sumpskog og myr i søkkene. Nedre deler noe plukkhogstpåvirket, men grov og kompakt skog med en del dødved og fuktig skogklima. Øvre deler urskogsnært, muligens helt upåvirket i partier, med store mengder grov dødved i alle nedbrytningsstadier 31 Vardefjell SØ 350 800- Sør- og østvendt liside opp mot skoggrensa med blåbærfjellgranskog. Størsteparten er 7+3 **** 880m genuin urskog med høy og ubrutt kontinuitet, gamle trær (opptil 400 år) og store mengder grove læger i alle nedbrytningsstadier. 32 Mesetfjell-Vardefjell 4700 680- Bølgende platå med koller, rygger, tjern og myrer, mye fattig furuskog. Sjeldent skogbilde 21+7 **** 880m med helt ubetydelig påvirket furuskog, flere steder urskogsnært. Stort innslag av svært

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 71- -Trillemarka-Rollagsfjell-

gamle trær, store mengder gadd og partier med mye læger. Gammel, til dels urskogsnær granskog i bekkedaler og hellinger. En del utpregete rikmyrer og rik sumpskog i et belte gjennom området. Svært rik flora vedboende sopp på furu, med uvanlig mange sjeldne og rødlistede arter, bl.a. de internasjonalt sjeldne Chaetoporellus curvisporus, Crustoderma dryinum, Physodontia lundellii og Skeletocutis albocremea. 33 Nysethøgdi 750 670- Åsrygg med bratt, østvendt liside. Fattig, tørr barblandingsskog i toppområdet, med 14+3 *** 809m gammel, furudominert naturskog. Bratt østvendt li med tung, kompakt og stedvis lite påvirket småbregne- og blåbærgranskog. Store dimensjoner, god sjiktning, fuktig skogklima og mye læger i alle nedbrytningsstadier. 34 Slettefjell 1200 700- Vest- og nordvendte hellinger, søkk og kollepartier liggende som en brem under 13+8 *** 860m snaufjellet. Beskjedent påvirket naturskog av gran og furu. Flere steder urskogsnære forhold, med svært gamle, grove trær og store mengder død ved. 35 Ristjønn 380 676- Sørvestvendt granskogsdal med bratt, sørøstvendt liside. Barblandingsskog med grov, 11+2 *** 750m gammel furu og mye gadd og læger av gran og furu på toppen. Gammel, rik granskog med mye dødved og en del gamle løvtrær i hellingene. Rik sumpskog i bunnen. 36 Haranatten 500 740- Åsrygg med bratte hellinger mot øst og vest. Glissen furuskog på toppen, fuktig 2+1 ** 848m blåbærgranskog i hellingene. Rikt parti rasmarkslågurtskog. Plukkhogstpåvirket, men en del gamle trær og død ved forekommer. 37 Skålavatn 3200 710- Åpent, slakt terreng med koller, vann, tjern og mye fattigmyr. Fattig, glissen furuskog. 5** 814m Plukkhogstpåvirket, men bra med gamle trær og gadd, flekkvis også en del læger. 38 Tråennatten 600 670- Bratte øst- og vestvendte lier med småbregne- og blåbærgranskog, nordvendte slak 8+3 *** 843m bekkedrag med fattig blåbær- og sumpgranskog. Nedre deler plukkhogstpåvirket, men bra med gamle trær og dødved. Øvre deler urskogsnært. Mye mjuktjafs i bekkesøkk. 39 Søre Tråenvatnet 300 665- Nordvendt, beskyttet bekkedal med frodig, storvokst og uvanlig grov granskog på god 12+4 *** 780m bonitet. Høgstaudeskog langs bekker. Noe plukkhogstpåvirket, men bra med grove trær og læger i alle nedbrytningsstadier, en del svært grove. Øvre deler ubetydelig påvirket. 40 Søråi 450 280- Sørvestvendt, dyp bekkekløft. Stor økologisk variasjon. Frodig, høybonitets granskog. 12+5 *** 620m Tydelig plukkhogstpåvirket, ganske lite dødved, men bra dimensjoner og godt sjiktet. Høyt innslag av gamle løvtrær. Mye bergvegger. Rik lavflora med bl.a. huldrestry, mjuktjafs, uvanlig mye trådragg og rike Lobarion-samfunn på berg og løvtrær. 41 Geiteskalldalan 850 680- Nord- og nordvestvendte fjellskogsdaler med bratte hellinger. Blåbærgranskog og fattig 4** 880m sumpskog. Rikt parti under bergvegg. Moderat påvirket naturskog med mange gamle, grove trær og bra med dødved. 42 Bikkjetjønn 350 810- Nordvendte lier og bekkedaler med fattig blåbær- og sumpfjellgranskog. Lite påvirket 6** 880m naturskog med mange gamle trær og bra med dødved. 43 Gamlevolltjønnan 590 700- Nordvendt, beskyttet, isolert fjellskogsdal med bratte hellinger, bekk og tjern. Fattig 4 *** 880m blåbær- og sumpgranskog. Uvanlig lav påvirkningsgrad, urskogsnært og høy kontinuitet i gamle trær og død ved. Gran opptil 412 år. 44 Fjøslidalen 350 580- Østvendt dal, bratte nord- og østvendte lisider i indre del, nedre del med meandrerende 2** 720m bekk og flate sumpskogspartier. Tung, produktiv og storvokst småbregnegranskog i liene, fattig sumpskog på flatene. Klart plukkhogstpåvirket. Rik mjuktjafsforekomst. 45 Fjøslia 330 500- Øst- og sørvendt, bratt liside. Rik blandingsskog på høy bonitet. Godt sjiktet lågurt- og 12+2 *** 600m småbregnegranskog med høyt innslag av gammel, grov osp og selje. Mye grov dødved. Fuktig skogklima med sumpskog i bunnen. Uvanlig mye gul snyltekjuke. Omkring gårdene rik skog med mye storvokst osp og selje. Trolig verdifull kulturmark. 46 Borketjønnåsen 630 740- Åsrygg med tihørende nordøst- og sørvestvendte lisider, småmyrer og bekkesøkk. Fattig 7+2 *** 860m blåbær- og sumpfjellgranskog. Urskogsnære forhold med grove, gamle trær og mye grove læger i alle nedbrytningsstadier. 47 Svartetjønn 350 700- Bratte nord-, øst- og sørvendte hellinger og bekkedaler rundt tjern. Småbregne-, blåbær- 8+3 *** 800m og sumpfjellgranskog. Lite påvirket, storvokst skog med høy kontinuitet i gamle trær og død ved, urskogsnære partier. Fuktig og beskyttet skogklima og rikelig med skjegglav. 48 Tjønnseterbekken 25 660- Nordøstvendt bekkekløft. Sterkt plukkhogstpåvirket, men utpreget stabilt og fuktig 2+1 * 740m skogklima. Mye berg. Restbiotop øverst i stor, flatehogd bekkekløft. 49 Rognetjenn-Sekstjenn 380 680- To sørvendte granskogsdaler med bratte, østvendte lisider. Moderat til lite påvirket 6+6 ** 780m fjellgranskog. Bra med gamle trær og dødved, stedvis svært storvokst og grov skog på flekker med god bonitet. Velutviklet sumpskog med gamle trær og stabilt skogklima. 50 Skjærsnatten 230 700- Nord- og sørvendte søkk og lier med blåbær- og sumpsfjellgranskog. Lite påvirket skog 8+3 *** 780m med høy kontinuitet i gamle trær og død ved. Urskogsnært i partier. Tredje norske funn av den internasjonalt truete kjuka Antrodia primaeva. 51 Skjærsbekken 280 250- Nordvendt bekkekløft og sumpskog. Øvre del mye blåbær- og sumpgranskog, bra med 10+3 *** 460m dødved, svært mye mjuktjafs. Lenger ned dramatisk bekkekløft med større fossefall, rasmarker og bergvegger; grov skog på høy bonitet. Rik og meget storvokst blandingsskog oppe i liene, med mye grov dødved og gamle løvtrær. 52 Svartetjennet 400 420- Østvendt, fuktig, ganske fattig blåbær- og sumpgranskog. Lite påvirket i nyere tid. 11+4 *** 560m Granskog i oppløsningsfase med store mengder ferskt og middels nedbrutt dødved. Eneste kjente funn av barksoppen Phlebia cacao utenfor Finland. Rikelig mjuktjafs. 53 Nåsåseter V 40 540- Sørvestvendt helling med variert blandingsskog. Sein løvsuksesjon med mye grov og 6** 560m gammel osp og selje. Granskog i sammenbruddsfase med mye fersk og middels nedbrutte læger. Noen meget grove furuer. 54 Gudbrandseterfjell S 300 540- Åsrygg og østvendte lisider. Øvre del gammel, tørr furuskog med grove og gamle trær. 9+1 ** 640m Lenger ned fuktig granskog med huldrestry i sørvendt li. Bratte hellinger med fuktig blandingsskog av gran og mye gammel osp. Mye ferskt og middels nedbrutt granlæger. 55 Heimseteråsen 550 440- Østvendt, bratt li med høyproduktiv gran- og blandingsskog (lågurt-, småbregne-, 26+3 **** 540m høgstaudeskog). Beskjedent påvirket, grov og storvokst (gran opptil 44m) skog i oppløsnings- og bledningsfase, med svært mye grov dødved i alle nedbrytningsstadier. Høyt innslag av gamle, grove løvtrær. Særdeles høyt antall truete vedboende sopp. På toppartiet lite påvirket furuskog med gamle, høyvokste og svært grove trær (>110cm dbh) og mye grov dødved. Området er helt særpreget og nasjonalt unikt. 56 Litjenn 130 404- Nordvendte, markerte bekkedaler med store arealer fattig gransumpskog, blåbærgranskog 3** 420m i hellinger. Klart plukkhogstpåvirket, men gammel skog, med småvokste, sturende trær og stabilt fuktig skogklima. Rikelig mjuktjafs. 57 Moslontjenn 50 415- Fuktig gransumpskog og blåbærgranskog nær elv. Sterkt plukkhogstpåvirket, men en del 1* 430m gamle trær. En del mjuktjafs.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 72- -Trillemarka-Rollagsfjell-

8.2 Bjørneskardsfjellet-Fagerliåsen Landskap Nordvestligste del av Trillemarka-Rollagsfjell, mellom Vestbygda i Sigdal og øvre del av Vergjedalen i Nore og Uvdal. Et par større dalfører går i sørvest-nordøstlig retning, med omkringliggende fjellskogsområder og isolerte topper som når opp i lavalpin sone. Nordvestlige del har ganske rolig topografi, mens terrenget på Sigdalssiden, spesielt omkring Kårsethøgda og Fagerliåsen, er sterkt kupert med mye bergvegger, stup og smådaler.

Vegetasjon, flora Arealene omkring Bjønneskardsfjellet-Kårsethøgda preges av fattige forhold. Terrenget er åpent og slakt med mye grunnlendt mark med glissen og fattig furuskog (mye røsslyng-blokkebærskog) og fattigmyrer. Fattig granskog er her konsentrert til mindre lommer i søkk og skråninger med noe mer løsmasser. Daldragene på Sigdalssiden har rikere løsmasser, og her dominerer kompakt, mellomboreal granskog av blåbær- og delvis småbregnetype store arealer. Fattig furuskog inngår på opplendte og grunnlendte partier.

Skogstruktur, påvirkning Furuskogen på høyere nivåer er glissen og gammel, med mange tydelig gamle (men ikke særlig storvokste) trær, bra aldersspredning og brukbart med gadd. Relativt tydelig underrepresentasjon av de helt gamle trærne og sparsomt med læger skyldes ganske sikkert hogstinngrep for lenge siden.

Tverrå-dalføret (mellom Turrfurusætri og Fagerli) har lange mellomboreale granskogslier med kompakt, tung og virkesrik, gammel og fuktig granskog i aldersfase og sein optimalfase. På lavere nivåer er skogen tydelig preget av gamle plukkhogster, med mange gamle stubber, ganske lite dødved og få virkelig gamle og grove trær. Iblant er skogen ganske glissen etter gruppevis uttak av trær. Mindre partier er også ungskog etter omfattende hogst noen tiår tilbake. Stort sett er skogen likevel ganske bra sjiktet og i en del partier er konsentrasjonen av nøkkelelementer som død ved, gamle og grove trær god. Dette gjelder bl.a. skogen under bratthengene mot Kårsethøgda (der skogen også har mye store steinblokker, noe som skaper et opprevet tresjikt), men spredt også flere andre steder. Gjennom det meste av området er det generelt mye bergvegger og stedvis også steinblokker. Granskogen i dalføret har høy og stabil luftfuktighet, og et karakteristisk trekk en del steder er uvanlig store mengder hengelav på trærne, spesielt litt oppe i liene. Mht. mengde er dette noe av den skjegglavrikeste skogen i hele Trillemarka-Rollagsfjell. Spesielt stabilt fuktige forhold har skogen i nordvendte søkk og smådaler. Strukturell heterogenitet og mye bergvegger og steinblokker i fuktig og lysåpen skog bidrar også til å gi området potensielt stor verdi for lavfloraen. Dalføret har utvilsomt gode forhold for fuktighetskrevende og uttørkningsfølsomme lavarter, både epifyttiske og epilittiske.

Påvirkningsgraden avtar innover dalen og særlig oppover i høyden. Fjellskogene på høyere nivåer bærer mange steder preg av lav påvirkningsgrad, og de øvre, nordvendte lisidene i området Øgnesprangfjellet-Vatnelifjellet- Snipnatten har en hel del skogpartier med stor mengde svært gamle trær, bra med gadd og mye læger. Visse partier i fjellbandet synes å ha urskogspreg. Det meste av fjellskogene er i aldersfase, men det inngår også noe naturlig bledningsfase i partier. Skogbildet er ganske kompakt i brattere hellinger og bekkedaler, mens mer slake partier, spesielt i tilknytning til småmyrer og sumpskog har et ganske glissent preg med ofte småvokste og sturende, men trolig svært gamle trær. Flere steder står også furu og gran i blanding. Områdene er bare svært overfladisk inventert, derfor er det ikke utskilt kjerneområder i disse liene. Nøyere undersøkelser ville utvilsomt ha avdekket en god del slike arealer i fjellskogene.

Det er bygd traktorvei ca. 1 km innover i dalen fra øst. I tilknytning til denne er det hogd noen flater i ytre deler av de nordvendte liene. Det foreligger planer om større hogster på Sigdalssiden inn til kommunegrensa.

Artsmangfold Området er svært dårlig undersøkt, og registeringene kan på ingen måte gi et brukbart inntrykk av artsmangfoldet i området. I furuskogen er det gjort spredte funn av ulvelav, og den sjeldne soppen furupiggmusling er funnet sørøst for Kårsethøgda. I granskogene er det gjort enkelte funn av hensynskrevende, vedlevende sopparter som duftskinn, rosenkjuke, rynkeskinn, granrustkjuke, svartsonekjuke og signalarter som piggbroddsopp, kjøttkjuke og granstokkjuke. Fjellskogen med lav påvirkningsgrad i øvre deler av de nordvendte liene har stort potensiale for et rikt mangfold av vedlevende sopp og knappenålslav.

Nede i de fuktige granskogsliene er det som nevnt ofte svært mye gubbeskjegg, sprikeskjegg og hengestry på trærne, og potensialet for fuktighetskrevende lavarter vurderes som høyt. Dette underbygges av flere funn av arter som kort trollskjegg og randkvistlav, samt enkeltfunn av langt trollskjegg og den sårbare trådragg. Ytterligere undersøkelser ville utvilsomt avdekket mange funn av interessante lav. Skog med mye hengelav har også et rikt mangfold av edderkoppdyr og midd, og er derfor også viktig som fødeområde for fugl vinterstid.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 73- -Trillemarka-Rollagsfjell-

8.3 Flåvassdalen med omegn Landskap Flåvassdalen er et stort, slakt fjellskogsdalføre som er naturlig avgrenset av fjellområder på tre sider. Vassdraget drenerer sørover til Vergjedalen. Dalbunnen er slak og preges av vann og tjern, fattigmyrer og åsrygger. Hellingene opp mot vest (Kortefjellet-Nybufjellet) og nord (Øgnesprangfjellet) er bratte og kuperte med mye smådaler og søkk. Over vannskillet i vest (Nybufjellet) faller slake, jevne lier ned mot Vergjedalen (Vergjelii). Mot øst stiger terrenget slakere opp til Langelitjernåsen og fjellene mot Frøvollsetra, og øst for vannskillet faller flere kuperte granskogsdaler østover. Fjellområdene rundt dalføret er sterkt kuperte med bergvegger, smådaler og beskyttede søkk.

Vegetasjon, flora Store arealer preges av fattig, ofte noe forsumpet fjellskog av gran og bjørk, og produktiv skog er lite utbredt utenfor kjerneområdene. Dalbunnen og opplendte partier har mye grunnlendt og glissen furuskog (særlig røsslyng-blokkebærtype), mens det er mye blåbærfjellgranskog i beskyttede lommer, smådaler og lisider. I tilknytning til rikere sig er det lokalt en del rikere vegetasjonstyper som småbregneskog, storbregneskog og flekkvis også innslag av høgstaudeskog med frodig feltsjikt. Sumpskog er vanlig langs myrkanter og slake bekkedaler. Sumpskogene og myrene er stort sett fattige, men det finnes også intermediære typer med arter som myrhatt, svarttopp, sumphaukeskjegg, gulstarr, skogmarihånd og brudespore. Vest for Kortefjellet (kjerneområde) er vegetasjonen avvikende med rik småbregne- og lågurtskog i skråninger og struttende høgstaude- og rik sumpskog- og bekkekant/kilde-vegetasjon nede i søkk. Fjellvegetasjonen er nesten utelukkende fattig med et tørt preg, med noen arealmessig små unntak i rasmarker under bergvegger.

Skogstruktur, påvirkning Gammel naturskog preger det meste av skogarealet. Furuskogene er generelt glissent tresatt. Det er bra med gamle trær og gadd, men få læger (enkelte gamle, svært grove). Aldersvariasjonen er god, men svært gamle, døende og nylig døde trær er klart underrepresentert, som følge av større uttak av furu i eldre tid. Deler av området er svært åpent med røsslyng- og bærlyngmark, hvor tresettingen er svært glissen som følge av manglende foryngelse etter tidligere tiders omfattende hogster.

Granskogene er generelt mindre påvirket. Skogbildet er typisk noe glissent og godt sjiktet med god spredning i alder, inkludert jevnt innslag av tydelig gamle trær. Bjørk fyller ofte ut åpninger i tresjiktet og utgjør iblant tette kratt, særlig på høyere nivåer. Det er jevnt med død ved i alle nedbrytningsstadier, inkludert en del store dimensjoner. Beskyttede partier har stabile forhold med høy luftfuktighet og mye skjegglav på trærne. Påvirkningsgraden er størst i nedre deler av dalføret og avtar generelt nordover, men det er viktige kvaliteter også i ytre deler av dalføret. Områdene utenfor selve Flåvassdalen er dårlig undersøkt, men også her forekommer lite påvirket skog med mye død ved og stor tetthet av interessante arter (bl.a. Helletjern-området, deler av Vergjelii (bekkedaler), fjellskogslommer rundt Sollitjørnan. Mer produktive lisider, bl.a. øst for Langlitjernåsen, har ganske kompakte og storvokste granskoger i aldersfase der partier har begynt å danne en del død ved etter en periode med liten tilførsel av dødt trevirke pga. tidligere plukkhogster.

Dalføret har stor tetthet av viktige kjerneområder. Her finnes større partier beskjedent påvirket fjellgranskog med mye død ved og høy kontinuitet, der deler har urskogspreg. Kjerneområdet vest for Kortefjellet skiller seg fra de andre ved kombinasjonen mye død ved, høy bonitet, mye gamle løvtrær, rik sumpskog og generelt rike forhold.

Artsmangfold Generelt stort areal gammel skog med god kontinuitet, mange tydelig gamle trær og bra med død ved i alle nedbrytningsstadier gir gode forhold for krevende fjellskogsarter. Gamle granskoger har gode forekomster av krevende knappenålslav på svært gamle trær og stående død ved (bl.a. taiganål, trollsotbeger, rustdoggnål). Det er rike forekomster av hensynskrevende, vedboende sopparter, og det er også innslag av sårbare arter. Flere sjeldne arter er funnet utenfor kjerneområdene, bl.a. sprekkjuke (gammel sumpskog i nedre del av dalføret (SØ for Langstulen)), taigakjuke (vest for Sollitjørnan), harekjuke (SØ for Langstulen), lamellfiolkjuke. Mjuktjafs er funnet i en bekkedal i Vergjelii, sammen med en del andre arter (bl.a. rimnål og lamellfiolkjuke). Ulvelav finnes spredt på furugadd. Makrolavfloraen er imidlertid ikke spesielt artsrik i forhold til for eksempel Trillemarka, trolig pga. klimatiske, vegetasjonsøkologiske og utbredelsesmessige forhold. Bl.a. er det påfallende at mjuktjafs ikke finnes i selve Flåvassdalen, på tross av mye tilsynelatende egnet habitat (gammel sumpskog). Kjerneområdet 5 Kortefjellet V skiller seg markant ut, med en meget rik og sjelden makrolavflora.

1. Øvstevatn UTM: NM 099745 Areal: 1600 daa. H.o.h.: 860-980m. Vegetasjonssone: NB Verdi: ***

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 74- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Landskap Variert terreng med fjellgranskog. Fra øst kommer en markert bekkedal via flere myrer ned til Øvstevatn sentralt i området. På nordsiden stiger terrenget bratt opp til snaufjellet. Topografien er opprevet med en rekke bratte småkløfter og bergvegger. Sørvest for Øvstevatn ligger østvendte hellinger, i sør bratte granskogslier.

Vegetasjon, flora Slake, østvendte hellinger sørvest for Øvstevatn domineres av fattig og glissen barblandingsskog av røsslyng- blokkebær- og bærlyngtype. Grunnlendte småkoller stikker fram, og det finnes også små fattigmyrer. Ellers i området er gran helt dominerende. Bjørk er vanlig i sumpskog, myrkanter og små åpninger. Helt fragmentarisk forekommer furu, rogn, selje og hegg. Blåbærskog er vanligst, men det er også mye småbregneskog og innslag av lågurtskog i tørre, sørvendte hellinger. Langs bekker og fuktige sig er det gjerne rikere partier, ofte høgstaudevegetasjon med tyrihjelm, sumphaukeskjegg, mjødurt, sløke, kranskonvall, turt, firblad. Flatere partier i bekkedalene, spesielt i nedre deler, har velutviklet gran/bjørk sumpskog med glissen tresetting og mye torvmoser. Myra sør for vestre Sølandsetra har flere kildeoppkommer, og både hovedbekken og flere små sidebekker renner her delvis nede i bakken. Her er vierkratt karakteristisk, sammen med arter som gulstarr, svarttopp, mjødurt og delvis sumphaukeskjegg. Intermediærmyr finnes også flere andre steder.

Skogstruktur, påvirkning Nord for Øvstevatn er påvirkningsgraden lav, spesielt i øvre deler, selv om hogstspor finnes i det meste av området. Aldersfase dominerer, men i de minst påvirkete partiene forekommer også bledningsfase. Trærne har jevnt over høy alder og store dimensjoner, spesielt til å være et så høytliggende område. Det er mange trær på 60-70cm dbh, endel rundt 80cm og flere opptil 90-100cm. Gulrotgraner som har vokst svært sakte er vanlig. Mange trær har tørre topper og vridd stamme. Sjiktningen er jevnt god, med trær i alle aldre, selv om gamle dominerer. Stedvis er tresettingen ganske glissen, der bjørk fyller ut åpningene, særlig opp mot fjellet. Det er mye både stående og liggende dødved, tildels av svært kraftige dimensjoner, men flekkvis fordelt. Alle nedbrytningsstadier er godt representert, men middels nedbrutte læger synes noe underrepresentert i partier.

Ellers i området er påvirkningen stort sett noe sterkere. Stedvis er det endel stubber og relativt lite dødved, men her og der finnes også partier med en hel del kraftige læger i forskjellige nedbrytningsstadier. Flere steder finnes små sammenbruddspartier. Gamle, grove trær er vanlig forekommende i hele området. Totalt sett framstår skogen som beskjedent påvirket.

Topografisk beskyttet beliggenhet i kløftene, bekker og sumpskogspartier, godt sjiktet skog og høytliggende beliggenhet med liten fordampning og sein snøsmelting gir skogen generelt fuktig og stabilt skogklima. Bergvegger setter sitt preg på kløftene og bryter opp skogen.

Artsmangfold Mye grov dødved i alle nedbrytningsstadier og høy kontinuitet gir gode forhold for vedboende sopp. Selv om bare deler av området er detaljert undersøkt, og bare sommerstid, er det klart at soppfloraen på død ved er rik. Mest interessant er funnet av den sårbare sibirkjuke. Mer detaljerte undersøkelser på høsten ville utvilsomt gitt en lang rekke flere interessante funn.

Trærne har stedvis en god del skjegglav (særlig gubbeskjegg og sprikeskjegg). På de grovbarkete, stabile stammene vokser det også mye lav. Stor tetthet av svært gamle, seintvoksende og grove trær med stabil bark og grove greiner, kombinert med fuktig skogklima gir en rik flora av krevende knappenålslav. Spesielt interessant er funn av taiganål og trollsotbeger. Fuktige, lysåpne bergvegger i kløftene har også mange interessante lavarter. Særlig interessant er funn av trådragg usedvanlig høyt over havet, og flere bergvegger med den krevende arten langt trollskjegg, som bare har et titalls funn i Buskerud.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 7 Climacocystis borealis Vasskjuke 4 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 14 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 4 Inonotus leporinus Harekjuke DC 2 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 3 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 27 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 4

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 75- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 44 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 4 Phlebia subcretacea 1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Jevnt Skeletocutis odora Sibirkjuke V 1 Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 7 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 16 Bryoria tenuis Langt trollskjegg Berg: >4 Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 6 Chaenotheca laevigata Taiganål * 3 Chaenotheca subroscida Sukkernål * Vanlig Chaenothecopsis viridialba Rimnål * Ca. 35 Cyphelium karelicum Trollsotbeger * 2 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 24 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 Microcalicium ahlneri Rotnål * 4 Ramalina thrausta Trådragg V Berg: 1 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål * 7 MOSE Splachnum rubrum Rød møkkmose 1

2. Ytrevatn UTM: NM 101726 Areal: 180 daa. H.o.h.: 830-920m. Vegetasjonssone: NB Verdi: **

Landskap Bratt, østvendt li med fjellgranskog strekker seg opp mot snaufjellet vest for Ytrevatn. En bekk renner fra sør gjennom bunnen av lia ned til vatnet.

Vegetasjon, flora Blåbær- småbregneskog er mest vanlig, men i fuktige drag er det også rikere skog med høgstauder. Glissen gran/bjørk sumpskog er vanlig i myrkanter og søkk. Langs bekken forekommer også noe rikere sumpskog. Gran dominerer, men også bjørk er vanlig, særlig i myrkanter og små åpninger under bergvegger. Furu inngår på toppen av lia og i nord (overgang mot røsslyng-blokkebærskog).

Skogstruktur, påvirkning Aldersfase preger hele området. Granskogen er gammel og grov, med typisk fjellskogpreg. Svært gamle trær forekommer spredt, men mengden slike er klart underrepresentert i forhold til naturtilstanden. Gamle, utvokste trær dominerer skogbildet, likevel er sjiktningen jevnt over ganske god. Det er bra innslag av gadd og en del læger i alle nedbrytningsstadier. Lia ligger topografisk beskyttet, og særlig omkring bekken i nedre deler er skogklimaet stabilt og fuktig. Oppover mot toppen blir forholdene ganske tørre, og her er det også en del framstikkende småkoller. Stedvis er det en del bergvegger i nedre deler.

Tydelig underrepresentasjon av svært gamle trær, begrenset mengde dødved og en del gamle stubber vitner om plukkhogstpåvirkning i klart større grad enn for eksempel område 1 Øvstevatn.

Artsmangfold Området er dårlig undersøkt, og bare ganske få arter er derfor hittil registrert. Funnet av skoddelav på bergvegg nord i området er mest interessant. Dette er høyest beliggende kjente forekomst i Norge av denne arten. Det er bra med skjegglav i deler av lia.

Interessante arter (stikkprøver) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 2 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 3 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 2 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 2 Letharia vulpina Ulvelav DC 1 Menegazzia terebrata Skoddelav DC 1

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 76- -Trillemarka-Rollagsfjell-

3. Nybufjelldalane UTM: NM 092725 Areal: 300 daa. H.o.h.: 840-960m. Vegetasjonssone: NB Verdi: ***

Landskap Fra Nybufjellet i nord går to parallelle fjellskogsdaler med gjennomgående bekker sørover. Den østlige dalen ligger lavest og har bratte, østvendte lier med bergvegger og tung granskog, mot øst stiger terrenget slakt. Et lite tjern ligger sentralt i dalen. Bekken har stedvis ganske stort fall. Den vestlige dalen ligger høyere og preges av bjørkeskog i øvre del (ikke inkludert). Nedre del (granskog) er forbundet med østlige dal via ei trang tverrkløft.

Vegetasjon, flora Sumpskog med torvmoser er karakteristisk i dalbunnen. I den klimatisk gunstige lia dominerer produktiv blåbær- og småbregnegranskog, med små, litt rikere innslag i fuktige søkk. Gran dominerer, men stedvis inngår endel bjørk, samt enkelttrær av furu. Skogbunnen preges flere steder av mye steinblokker.

Skogstruktur, påvirkning Størsteparten av skogen er i en langt framskreden aldersfase. Høyvokst, gammel gran av tildels svært kraftige dimensjoner (endel ca. 80cm dbh) preger skogen. Gulrotgraner og trær med tørre topper er vanlig. Alders- og høydespredning er jevnt over god, selv om gamle dominerer, men lengst nord er skogen stedvis noe søylehallpreget. Påvirkningsgraden er generelt lav, men sparsom plukkhogst langt tilbake i tid vises som spredte sterkt nedbrutte stubber. Noe flekkvis fordelt er det en god del høgstubber, gadd og læger, tildels av kraftige dimensjoner. Alle nedbrytningsstadier inngår, men middels nedbrutte læger er noe underrepresentert. I øvre deler er påvirkningsgraden helt beskjeden, og skogen er i bledningsfase. Disse partiene er urskogsnære med store mengder dødved i alle nedbrytningsstadier. Beskyttet beliggenhet gir skogen høy luftfuktighet.

Artsmangfold Bra med dødved i alle nedbrytningsstadier gir høyt potensiale for vedboende sopp. Området er imidlertid dårlig undersøkt, og ganske få arter er derfor hittil registrert. Imidlertid har området vært utsatt for noe hardere inngrep enn for eksempel 1 Øvstevatn, soppfloraen forventes derfor ikke å være like rik. Stabilt fuktig skogklima gir gode forhold for lav, og trærne har ofte mye epifyttisk lav, både skjegglav (gubbeskjegg og sprikeskjegg) på greinene og busk-, blad- og skorpelav på stammene. Gamle og svært grove trær er vanlige, det er derfor gode forhold for krevende knappenålslav.

Interessante arter (stikkprøver) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 5 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 3 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC >15 Serpula himantioides Tømmernettsopp DC 1 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 5 Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 2 Chaenotheca stemonea Skyggenål 1 Chaenotheca subroscida Sukkernål * >10 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >10 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 11 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål * 3

4. Kortefjellet UTM: NM 103713 Areal: 250 daa. H.o.h.: 820-880m. Vegetasjonssone: NB Verdi: **

Landskap Bratt øst-sørøstvendt fjellskogsli fra Kortefjellryggen i vest ned mot flate partier med tjern, myr og elv i nedkant. Til dels naken fjellvegg, og stedvis mye berg og steinblokker. I nord kommer ei lite tverrkløft ned fra vest.

Vegetasjon, flora Gran dominerer. I nord og sør er blåbærskog vanligst, midtre del har mye småbregneskog. Flekkvis inngår små høgstaudepartier; tyrihjelm, kvitsoleie, skogstorkenebb, myskegras. Sumpskog er vanlig langs bunnen, særlig i sør. Løvtrær (selje, bjørk) finnes spredt. Furu inngår sparsomt i kantene. Det er flere grovsteinete urer.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 77- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skogstruktur, påvirkning Skogen er i aldersfase, gammel og grov med brukbare dimensjoner (mange trær rundt 50cm dbh). Sjiktningen varierer endel, men er jevnt over ganske god. Gadd og læger i alle nedbrytningsstadier finnes i moderate mengder, det samme gjelder tydelig gamle trær. Det er mest død ved i sørlige del (tendenser til oppløsningsfase). I øvre deler ligger flere svære, gamle furulæger med brannspor. Stedvis inngår gamle, grove løvtrær, bl.a. flere store seljer. Flere steder brytes skogen opp av bergvegger og grove steinblokker. Skogen i nedre deler av lia har et fuktig skogklima.

Stubberester og spor etter gamle hogster finnes jevnt i hele lia. Moderat mengde gamle trær og dødved vitner også om gammel plukkhogstpåvirkning.

Artsmangfold Signalartene forekommer spredt, men noe konsentert til sørlige del (mest dødved, en del grov stein). Tydelig plukkhogstpåvirkning og dermed ganske moderat tetthet av svært gamle trær og død ved medfører at mangfoldet av særlig krevende arter knyttet til disse substrattypene er tydelig redusert. Antall vedboende sopp er derfor ikke spesielt høyt. Funnet av barksoppen Phanerochaete galactites er imidlertid svært interessant. Denne arten er bare funnet to ganger tidligere i Norge. Av lav er det stedvis ganske bra med skjegglav i litt lysåpne og fuktige partier, samt ganske rike forekomster av flere signalarter på bergvegger. Skrubbenever er sjelden å finne på berg.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 6 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 2 Phanerochaete galactites *1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 7 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 2 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 20 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 3 Veluticeps abietina Praktbarksopp 6 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 9 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 13 Lobaria pulmonaria Lungenever 3 Lobaria scrobiculata Skrubbenever Selje: 4, berg: 4

5. Kortefjellet SV UTM: NM 097707 Areal: 250 daa. H.o.h.: 680-840m. Vegetasjonssone: MB-NM Verdi: ***

Landskap Fra Kortefjellet faller ganske bratte lier mot sør og vest. Terrenget er kupert og opprevet med mye bergvegger, små rygger og bekkesøkk. Fra myr/sump øverst oppe i øst renner en bekk nedover langs sørlige kant av området. I nedre deler renner denne gjennom flate sumpskogspartier, delvis meandrerende.

Vegetasjon, flora Tørre koller og øvre deler av hellinger har bærlyng-barblandingsskog dominert av furu med variabelt innslag av gran. Liene viser en fin vegetasjonsgradient fra ganske tørr blåbærgranskog øverst via lågurt- og småbregneskog til fuktig, rik høgstaude- og sumpskog i søkk og på flatmark nederst. Opplendte partier i nedre del har gjerne ren blåbærgranskog. Tørre, sørvendte hellinger har blandingsskog der gran dominerer, med furu som et slags oversjikt og høyt innslag av bjørk samt noe selje og litt rogn. Fuktig høgstaude- og sumpskog nederst domineres av gran, men det er ofte også mye bjørk. Her finnes arter som skogmarihånd, grønnkurle, korallrot, kvitsoleie og kranskonvall. Langs bekken er det mye rik bekkekant-/kildevegetasjon med bl.a. stjernesildre, dvergjamne, skogstjerneblom, gulstarr og bjønnbrodd.

Skogstruktur, påvirkning Øvre deler av liene har grandominert naturskog i aldersfase med spredte forekomster av gamle trær, noe dødved og moderat sjiktning. Nedover brattliene står godt sjiktet, produktiv blandingsskog med gammel gran (40-50cm dbh, max 60cm), oversjikt av grov furu (40-60cm dbh) og høyt innslag av grov bjørk (40-50cm dbh). En del gammel, grov selje er iblandet. Mange partier er i oppløsningsfase og har mye liggende dødved av gran, men

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 78- -Trillemarka-Rollagsfjell- sterkt nedbrutte læger er sterkt underrepresentert. Også av bjørk er det en del dødved. Gamle, sterkt nedbrutte furulæger med brannspor er vanlig, mange i form av svakt synlige, delvis begravde rester. En kraftig brann for 150-200 år siden kan forklare dagens skogbilde med gamle furuer i oversjikt og yngre gran og bjørk under. Mye brannmerker på sterkt nedbrutte furulæger støtter denne antakelsen. Dagens levende furuer er relativt jevnaldrende og er trolig overstandere, evt. har opphav i furuforyngelse rett i etterkant av brannen. Mangelen på sterkt nedbrutte granlæger skyldes trolig en kombinasjon av brannpåvirkning og plukkhogst, selv om synlige hogstspor er få (brytes raskt ned). Bergvegger er vanlige i hele lia. I vest er skogen opprevet av store og høye bergveggpartier. I mer humid blåbærgranskog nedenfor ligger flere svære, ofte mosedekte steinblokker.

Sump- og høgstaudeskogen er generelt mer kompakt, svakere sjiktet og har noe mindre dødved. Imidlertid er det mye død bjørk, til dels grov, både gadd, høgstubber og læger. Skogklimaet er stabilt fuktig og disse partiene er muligens brannrefugier med en avvikende skoghistorie enn liene rundt.

Store deler av området er i aldersfase og begynnende oppløsningsfase. I løpet av kort tid vil granskogen gå inn i full oppløsningsfase, brytes opp og danne store mengder dødved. Prosessen er allerede i gang. Skogtypen minner mye om 55 Heimseteråsen, og med tiden vil trolig skogstrukturen nærme seg situasjonen der.

Artsmangfold Høy bonitet, stor variasjon i naturgrunnlag, stor treslagsblanding og moderat hogstpåvirkning medfører et stort biologisk mangfold på begrenset areal. De frodige høgstaude- og sumpskogene har en rik flora av karplanter, og trolig også moser. Kilde- og bekkekantvegetasjonen er interessant. Trolig er også floraen av mykorrhizasopp stor og variert (dårlig undersøkt). Til tross for store mengder død gran er antall vedboende sopparter relativt begrenset. Årsaken er høyst sannsynlig kontinuitetsbrudd, idet seinere nedbrytningsstadier i stor grad mangler. Imidlertid er potensialet svært høyt på lengre sikt, og det vil være interessant å følge utviklingen av soppfloraen framover. Råtevedmosen grønnsko har her sin klart høyest beliggende forekomst i Norge.

Området har en svært interessant og påfallende rik lavflora. Særlig er mangfoldet knyttet til bergvegger og de mange gamle seljene uvanlig høyt. Spesielt forekomsten av flere suboseaniske arter som er meget sjeldne på Østlandet peker seg ut. Dette gjelder særlig buktporelav og olivenlav. I tillegg forekommer de sjeldne artene skoddelav og grynfiltlav til dels rikelig.

Rikelig med død bjørk og død gran i et variert miljø på høy bonitet gir området stort potensiale for en rik insektfauna. Stabile og rike kilder, bekker og sumpskoger er viktige miljøer for mange virvelløse dyr, bl.a. snegl, og det antas at området kan ha en interessant fauna tilknyttet slike naturtyper.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 2 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 1 Inonotus rheades Brun ospekjuke 1 Junghuhnia luteoalba Okerporekjuke DC 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 10 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 6 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 3 Skeletocutis stellae Taigakjuke DC 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 1 LAV Chaenotheca stemonea Skyggenål 1 Chaenotheca subroscida Sukkernål * Ca. 10 Collema flaccidum Skjellglye Sparsomt Fuscopannaria mediterranea Olivenlav Selje: 2 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 4 Lobaria pulmonaria Lungenever Selje: 4, berg: 1 Lobaria scrobiculata Skrubbenever Selje: 2 Menegazzia terebrata Skoddelav DC 3 Nephroma parile Grynvrenge Spredt Nephroma resupinatum Lodnevrenge Spredt Pannaria conoplea Grynfiltlav Selje: 2, berg: 7 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Jevnt Peltigera collina Kystårenever Berg: 7

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 79- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Platismatia norvegica Skrukkelav Berg: 1 Sticta sylvatica Buktporelav Berg: 1 MOSE Buxbaumia viridis Grønnsko DM Ca. 5 Neckera complanata Flatfellmose Berg: 2 Neckera crispa Krusfellmose Berg: 1

6. Småtjenndalen UTM: NM 110713 Areal: 150 daa. H.o.h.: 800-860m. Vegetasjonssone: NB Verdi: **

Landskap Sørvestvendt bekkedal med fjellgranskog. Ganske bratt i øvre del, et flatt mellomparti med langstrakte fattigmyrer og jevnt fall videre sørover ned til Småtjenna.

Vegetasjon, flora Blåbærgranskog dominerer, men med innslag av mer næringsrik skog og sumpskog langs bekken. Tørrere partier oppe i sidene har furu-barblandingsskog av røsslyng-blokkebær- og sparsomt også bærlyngtype.

Skogstruktur, påvirkning Skogen befinner seg i aldersfase, med gamle trær med avtakende vekst og bra dimensjoner. Sjiktningen er svakt flersjiktet, i partier ganske god. Gadd og læger i alle nedbrytningsfaser inngår jevnt i moderate mengder, men noe flekkvis fordelt. Gamle, mosegrodde stubber og mangel på svært gamle trær vitner om plukkhogst for lenge siden. Litt oppe i sidene ligger svære furulæger spredt i granskogen, gjerne med brannspor. Lokalnavnet ‘Den brente lia’ tyder også på brann. I etterkant har trolig selektiv plukkhogst fjernet furuoverstanderne i lia, og i dag dominerer derfor gran helt. Langs bekken har skogen stått mer beskyttet og har trolig unngått brann. Lokalklimaet langs bekken er fuktig, og trærne har mye skjegglav.

Artsmangfold Relativt moderat mengde dødved og tydelig gamle trær pga. gammel plukkhogst gir utslag i et ganske moderat antall signalarter. Området er ganske dårlig undersøkt, og bare på forsommeren.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 2 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 2 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 2 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 2 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 4 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 17 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 1 Skeletocutis lenis *1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 2 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 1

7. Rolihøl UTM: NM 114709 Areal: 450 daa. H.o.h.: 740-900m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: **

Landskap Variert sør-sørøstvendt fjellgranskogsdal. Fra vest faller bratte, østvendte hellinger med flere tverrkløfter og sumpskogssøkk ned mot flate myrstrekninger og sumpskoger. Flere bekker samler seg i en gjennomgående bekk som slynger seg stilleflytende gjennom myrene før fallet øker østover og renner ut i Storvatn ved Barlindos.

Vegetasjon, flora Blåbærgranskog dekker store arealer, med mindre innslag av småbregneskog og også flekkvis litt høgstaudeskog. Taggbregne er observert i nordvest. Gran/bjørk sumpskog er vanlig langs myrer og søkk. Løvtrær finnes spredt og sparsomt, da først og fremst bjørk. Furu inngår bare som enkelttrær.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 80- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skogstruktur, påvirkning Aldersfase dominerer hele området. Skogen er gammel og har bra dimensjoner (enkelte opptil 70cm). Sjiktningen varierer endel, men er jevnt over ganske bra. Gamle, mosegrodde stubber etter plukkhogst er vanlig. Likevel er det stedvis endel dødved i alle nedbrytningstadier, men sterkt nedbrutte og helt unge stokker er overrepresentert. I øvre deler ligger flere gamle, svært grove furulæger med store brannmerker. Endel løvtrær er gamle og grove, bl.a. inngår flere store seljer. Bergvegger er vanlig, særlig i sør.

Småkløfter og søkk bryter inn i lia flere steder. Her har skogen utpreget stabilt og høy luftfuktighet, spesielt der små sumpskoger og myrer ligger i bunnen.

Artsmangfold Signalarter tilknyttet død ved forekommer spredt gjennom området. Svartsonekjuke er vanlig på de mange sterkt nedbrutte stokkene. Dette er trolig overliggere fra tidligere skoggenerasjoner før plukkhogst ga redusert tilgang på dødved. Spredt finnes imidlertid også partier med større mengder ferskt og midlere nedbrutt dødved, og her er antall sopparter høyere. Mest interessant er Skeletocutis chrysella, som er funnet bare et titalls ganger i Norge og to ganger i Buskerud.

Småkløfter og søkk med fuktig skog har ganske mye skjegglav. Langs bekken gjennom området er skogen småvokst, lysåpen og fuktig, og her er mjuktjafs ganske vanlig. Dette er vestligste kjente forekomst av mjuktjafs i Trillemarka-Rollagsfjell.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 2 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 4 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 2 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 4 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 4 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 27 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 4 Skeletocutis chrysella ”Granstokktaigakjuke” * 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 3 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 2 Evernia divaricata Mjuktjafs V 40-50 Hypogymnia vittata Randkvistlav Selje: 2, berg: 5 Lobaria pulmonaria Lungenever Selje: 1, berg: 1 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 2

8.4 Storvatn Landskap Viktig forbindelsesområde mellom Flåvassdalen i nord, Trillemarka i øst og Vardefjell i sør. Slakt, lavereliggende, småkupert område med flere store og ”snirklete” vann (Storvatnet, Buvatnet, Danmark) som drenerer vestover til Vergjedalen. Mellom vannene ligger slake åsrygger og platåer.

Vegetasjon, flora Fattig mark med furu- og barblandingsskog av røsslyng-blokkebær- og bærlyngtype preger mye av området omkring vannene. Flatere partier har mye fattigmyr. Blåbærgranskog dekker mindre partier i tilknytning til hellinger og bekkedaler. Kompakt og tung blåbær- og småbregnegranskog dekker brattere lier som stiger opp fra Storvatnet mot nordvest, og det er også mye granskog i de nordvendte liene sørover mot Vardefjellet.

Skogstruktur, påvirkning Skogene er sterkt påvirket av tidligere tiders plukk- og gjennomhogster. Tydelig gammel skog mangler, og viktige nøkkelelementer som gamle trær og død ved forekommer bare spredt. Skogen må likevel karakteriseres som naturskog, med bra sjiktning, brukbar alder og spredte funn av signalarter. Det er ikke kjent konsentrasjoner av viktige elementer som kan forsvare avgrensning av kjerneområder. Granskogsliene er ganske produktive og har temmelig kompakt skog i sein optimalfase og delvis aldersfase, men strukturell variasjon (sjiktning, glenner) er moderat og skogen har fortsatt et godt stykke igjen til en utpreget naturskogsstruktur er oppnådd.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 81- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Tung hytteutbygging er foretatt rett nord for området, og det er planer om utvidelse av byggeområdene sørover ned i øvre deler av liene ned mot Storvatnet. Realisering av disse planene utgjør en klar trussel mot verdiene i dette landskapet.

Artsmangfold Begrenset mengde nøkkelelementer gir svakt potensiale for kravstore naturskogsarter. Interessante arter finnes da også bare spredt og sparsomt. Enkelte funn av mindre krevende sopparter som duftskinn, granstokkjuke, granrustkjuke og til en viss grad svartsonekjuke er gjort på noen stokker. Oppe i ei lita kløft i granlia vest for Storvatnet er det bra med bergvegger i fuktig og lysåpent miljø, og her er det funnet kort trollskjegg, randkvistlav og den hensynskrevende praktlav. Dette partiet kan muligens ha flere interessante lavarter. Sør for Svansvatnet og langs Sølandsåi nedenfor utløpet av Lauvåstjønn forekommer mjuktjafs sparsomt. I furuskogen er det gjort noen få funn av ulvelav.

Storlom er observert flere ganger på de store vannene. Mye holmer, odder og gode fiskebestander i vannene gjør området velegnet som hekkeområde for arten.

8.5 Venlifjella Landskap Venlifjella er en sørvest-nordøst-gående fjellrygg som utgjør vannskillet mellom Trillemarka i nord, Nedalen i sør og Sinern-Dukeli-vassdraget (del av Grønhovdsvassdraget) i øst. Landskapet er sterkt kupert med mange isolerte fjelltopper, koller, søkk og smådaler med mange tjern og småmyrer. Området drenerer hovedsakelig østover til Grønhovdsvassdraget via Sinerbekken, sørlige del drenerer sørover til Nedalen.

Vegetasjon, flora Området preges av fattige forhold. Toppene stikker opp i lavalpin sone med fjellvegetasjon. Opplendte partier har mye grunnlendt mark med glissen røsslyng-blokkebærfuruskog og avskrapte partier med berg i dagen. Blåbærgranskog preger beskyttede søkk, hellinger og smådaler med noe mer løsmasser, og her er det også en del fattig sumpskog. Små, avvikende partier rikere vegetasjon forekommer i underkant av bratte berghamre, best utviklet på vestsiden av Sinern (kjerneområde) og på vestsiden av Tverrhøggvatnet (til dels som rik sumpskog).

Skogstruktur, påvirkning Lavproduktiv fjellskog dominerer. Skogbildet er ofte noe glissent og godt sjiktet med mye bjørk i busksjiktet. Mer kompakte granskoger kommer inn i lisider og bekkedaler. Skogen er jevnt påvirket av plukkhogster og gruppehogster. Mesteparten av arealet har flersjiktet fjellnaturskog med spredte tydelig gamle trær, noe gadd og læger i alle nedbrytningsstadier (middels nedbrutte underrepresentert) og varierende mengde gamle hogstspor. Visse partier har lavere påvirkningsgrad, bl.a. vestsiden av Tverrhøggvatnet, vestsiden av Sinern og noen partier øst for Gammalsetertjennet. Vest for Tverrhøggvatnet er det litt rikere granskog (mye småbregnetype) med en del læger, noen av kjempedimensjoner (ca. 100 cm dbh). Lia på vestsiden av Sinern (kjerneområde 8) har gammel, fuktig, ganske rik granskog med mye død ved.

Furuskogen er ofte ganske glissen, trolig pga. lav bonitet kombinert med tidligere hogstinngrep med påfølgende dårlig foryngelse. Det er lite læger og klar mangel på virkelig gamle trær, men stedvis står en del gadd, noen av store dimensjoner (overstandere av trær som allerede var døde da de gamle hogstene ble gjennomført).

Artsmangfold Plukkhogstene med påfølgende kontinuitetsbrudd og redusert tilgang på død ved har medført at særlig krevende dødved-arter mangler. En del noe mindre kravstore sopparter finnes spredt i granskogene, slike som duftskinn, rosenkjuke, rynkeskinn, granrustkjuke, svartsonekjuke, samt en del andre signalarter. I fuktige og beskyttede partier er det i tillegg en del interessant lav, bl.a. kort trollskjegg og randkvistlav på bergvegger. Stedvis har grana bra med skjegglav på greinene (gubbeskjegg, sprikeskjegg). Mjuktjafs finnes sparsomt et par steder i sumpskog samt rikt i kløfteparti ved utløpet av Sinern (kjerneområde 9 Sinerbekken). Et av de mest interessante partiene for kravstore lavarter ble hogd våren 1997 (sørvestsiden av Sinern). Artsfunn er klart konsentert til partiene med lavere påvirkningsgrad. I furuskogene finnes spredte forekomster av ulvelav på gammel gadd.

8. Sinern UTM: NM 178678 Areal: 80 daa. H.o.h.: 700-800m. Vegetasjonssone: MB Verdi: **

Landskap

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 82- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Liten, bratt østvendt granskogsli vest for Sinern. Stor fjellvegg i bakkant. Smal brem med slakere helling helt ned mot vatnet. I sør er lia nordøstvendt.

Vegetasjon, flora Blåbær- og småbregnegranskog dominerer, men flekker med lågurtskog inngår inntil brattlia. I sør finnes et lite søkk med storbregneskog. Gran/bjørk sumpskog er vanlig mot myr i nedkant. Bjørk er vanlig i myrkanter og åpninger inn mot fjellvegg, her inngår også noe hegg og enkelte andre litt mer krevende karplanter.

Skogstruktur, påvirkning Skogen er gammel, relativt grov (opptil 60cm) og med noe varierende men stort sett god sjiktning. Stubbe på fersk hogstflate i sør viser 140 år, som trolig er representativt også for lia. Foruten aldersfase finnes flekkvis bledningsfase betinget av sammenbrudd av tregrupper og små glenner etter tidligere plukkhogst. En del dødved i alle nedbrytningsfaser inngår, også i store dimensjoner. Gadd finnes spredt. Stubbefrekvensen avtar sørover.

Topografisk beskyttet beliggenhet i øst-nordøstvendt bratt li gir skogen stabilt høy luftfuktighet. Dette gjelder spesielt sørlige del. Den fuktigste, nedre del av dette partiet ble hogd i 1997 (ca 4-5 daa.). Skogen her hadde svært mye gubbeskjegg, og klart potensiale for bl.a. huldrestry.

Artsmangfold Ganske mye dødved i flere nedbrytningsstadier i deler av lia gir som forventet en del forekomster av vedboende sopparter. Imidlertid er arealet lite, noe som begrenser forekomsten av artene. Den potensielt mest interessante delen av skogen med tanke på lav ble hogd i 1997.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 2 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 4 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 3 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 5 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 7 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 3 Veluticeps abietina Praktbarksopp 1

9. Sinerbekken UTM: NM 189686 Areal: 25 daa. H.o.h.: 620-700m. Vegetasjonssone: MB Verdi: **

Landskap Nordøstvendt, bratt liten bekkekløft langs Sinerbekken rett nedenfor utløpet fra Sinern.

Vegetasjon, flora Fuktig småbregnegranskog med tykke mosematter i bunnsjiktet dominerer. Særlig langs bekken er det mye steinblokker.

Skogstruktur, påvirkning Skogen er i sein optimalfase til aldersfase, relativt gammel, selv om dimensjonene er ganske små. Plukkhogstpåvirkningen er tydelig: mangel på tydelig gamle trær, lite dødved og en del stubber. Imidlertid er sjiktningen god pga. mye steinblokker som bryter opp skogen. Dette gir også et lysåpent miljø, og nærheten til elva gir stabilt høy luftfuktighet.

Artsmangfold Skogen er svært fuktig langs elva og har gode forhold for epifyttisk lav. Mjuktjafs finnes rikelig på de fleste av granene. Trolig er dette den tetteste forekomsten av mjuktjafs i nordlige del av storområdet. Arealet er imidlertid svært begrenset. Mjuktjafs har utvilsomt hatt en meget stor forekomst videre nedover langs Sinerbekken inntil de siste 10-15 års flatehogster. Epilittisk lavflora er dårlig undersøkt, men miljøet er potensielt interessant.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 83- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 1 Evernia divaricata Mjuktjafs V 60-70

8.6 Trillemarka Landskap Stort dalføre som drenerer østover og utgjør øvre og nordvestlige del av Grønhovdsvassdraget. Dalbunnen er slak med åpne åsrygger, flate områder med mye fattigmyr og flere større og mindre vann. Bratte lisider stiger opp til snaufjell i nord (Sølandsfjellet) og sør (Venlifjella) og bratte skogåser i vest (Leinåsen). Særlig på nordsiden er det flere store fjellvegger. Området er således naturlig avgrenset og danner et stort, relativt intakt dalføre. Dalen faller i ganske markerte ”avsatser”. Fra indre til ytre deler dominerer hhv. Vindolvatnet, Grunntjenn, Skoddøltjenn og Haslitjenn hver sine landskapsrom. Hovedelva faller slakt i indre del, brattere og mer dramatisk med større fosser og trange juv i nedre del (særlig nedenfor Haslitjenn).

Vegetasjon, flora Grunnlendt mark i dalbunnen og opplendte partier i dalsidene har store arealer glissen furuskog av røsslyng- blokkebærtype og i tørrere hellinger også en del bærlyngskog og noe lavskog. Bærlyng-barblandingsskog dekker forholdsvis små arealer i tørre skråninger på lavere nivåer.

Lisidene preges av sammenhengende, kompakte granskoger av middels rike vegetasjonstyper over store arealer. Vegetasjonstypene viser tydelige forskjeller mellom sørvendt og nordvendt side av dalen, idet nordskråningene viser klart fuktigere forhold enn sørskråningene, som i sin tur har større mosaikk i vegetasjonstyper. Store deler av nordskråningene har fuktige utforminger av blåbær- og småbregneskog. I fuktige partier (hellinger, bekkedaler og søkk) er det også en hel del storbregne- og høgstaudeskog, stedvis i form av ganske store arealer i underkant av bratte, nord- til østvendte skråninger. Vegetasjonen kan slike steder iblant anta svært frodige utforminger med struttende høgstaudevegetasjon der bl.a. skogburkne, ormetelg, turt, kranskonvall, tyrihjelm, rød jonsokblom, enghumleblom, kvitsoleie og myskegras inngår som karakterarter. Sumpskog er vanlig, men dekker ikke større, sammenhengende arealer. Rike og intermediære sumpskoger og myrer finnes i tilknytning til rike sig, med arter som bl.a. mjødurt, svarttopp, sumphaukeskjegg, skogmarihånd, brudespore, grønnkurle, gulstarr, bjønnbrodd og dvergjamne, og med krevende moser i bunnsjiktet (gullmose Tomenthypnum nitens, myrstjernemose Campylium stellatum, brunklomose Scorpidium revolvens osv.).

De sørvendte liene har et klart tørrere preg med innslag av en del lågurtskog, stedvis rikt med mange krevende, sørlige arter (trollbær, myske, skogsvinerot, blåveis, kantkonvall, vårerteknapp, krattfiol, tysbast osv.). Betinget av gunstig lokalklima med tidlig snøsmelting og rask oppvarming finnes rike, sørboreale utposter med høyt løvinnslag (inkludert edelløvtrær) og krevende flora i tilknytning til sørvendte fjellvegger. Krevende flora og funn av næringskrevende moser (bl.a. putehårstjerne Syntrichia ruralis og krokodillemose Conocephalum conicum) viser at lisidene og brattbergene må ha innslag av rikere berggrunn (amfibolitt, glimmer).

Skogstruktur, påvirkning Dalføret preges tydelig av tidligere tiders plukkhogst og gjennomhogst. I mye av Trillemarka har det vært aktiv skogsdrift basert på fløtning i vassdraget fram til starten av flatehogstepoken. Gamle hesteveier finnes flere steder, og vassdraget har mange rester etter fløtningsanlegg.

Hogstene har satt tydelig preg på skogen, som stort sett kan karakteriseres klart plukkhogstpåvirket naturskog der nøkkelelementer som tydelig gamle trær og død ved forekommer spredt. Skogstrukturen varierer mye, men generelt har granskogene et kompakt preg med brukbar sjiktning og ganske god aldersvariasjon, men med tydelig underrepresentasjon av virkelig gamle trær. Det finnes også visse partier kulturskog (naturlig forynget), i form av yngre optimalfase kommet opp etter tidligere gruppe- og småflatehogster enkelte steder. Løvtrær forekommer spredt, i størst mengde omkring kantsoner til vassdrag, myrer og i bratt, steinete terreng og sørvendte skrenter. Partier som har vært hardt hogd kan ha stor andel løvtrær (mest bjørk) (løvsuksesjon etablert når tresjiktet ble åpnet opp). Mengde død ved varierer mye. Generelt er ferske og sterkt nedbrutte læger tydelig overrepresentert i forhold til midlere nedbrytningsstadier, et resultat av tidligere hogster. Svære, sterkt nedbrutte læger er frekvent, dette er elementer som ble dannet i tiden før plukk- og gjennomhogstene begynte. Stormfellinger (særlig etter en storm i november 2001) har gitt flekkvis store mengder fersk død ved og skapt et opprevet skogbilde mange steder, særlig i de nordvendte lisidene, der det stedvis er vanskelig å ta seg fram pga. nedfalte stammer på kryss og tvers. Store deler av granskogene vil trolig iløpet av noen tiår gå inn i en fase med gruppevis sammenbrudd med etterfølgende mye død ved og sterk sjiktning. Nord- og østvendt terreng har mye

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 84- -Trillemarka-Rollagsfjell- fuktig skog med stabilt høy luftfuktighet og mye skjegglav på trærne. Slike partier har også mye fuktige bergvegger med frodige lav- og mosesamfunn.

Furuskogene er oftest temmelig glisne og preges generelt av selektivt uttak av gamle trær gjennom lengre tid. Tydelig gamle trær, gadd og læger finnes spredt. Grov gadd og gamle læger ligger igjen som rester etter tidligere skoggenerasjoner.

Påvirkningsgraden er sterkest i nærheten av hovedvassdraget og avtar tydelig opp mot fjellskogen. I selve Trillemarka avslører skogstrukturen en ”hogstbølge” innover dalføret, mest tydelig i de nordvendte liene. Denne bølgen har artet seg slik at hogstene startet i ytre deler og beveget seg sakte innover. I dag er dette synlig ved at skogen i ytre deler (sørvest for Skoddøl) har grovere trær og mer fersk død ved enn de indre deler (sør for Vindol), fordi ytre deler har stått urørt i lengre tid. Fjellskogene på begge sider har stedvis temmelig gammel skog med bra kontinuitet og ganske god tetthet av tydelig gamle trær og død ved i alle nedbrytningsstadier; mest av gran, men også mindre partier med ganske gammel furuskog. Likevel er det klart at også fjellskogene fortsatt er i en suksesjonsfase der grana ennå ikke har nådd full størrelse etter tidligere plukkhogst (jf. at mange lægre er kraftigere enn de stående trærne).

Verdiene er først og fremst knyttet til fuktige granskoger og rike skogtyper i de sørvendte liene, men det finnes også innslag av verdifull furuskog. Viktige biologiske kvaliteter er i Trillemarka særlig konsentrert til (1) nord- og østvendt terreng med gammel, godt sjiktet granskog med stabilt høy luftfuktighet og rik lavflora, (2) fjellskoger med god kontinuitet i naturskogskvaliteter og rik flora av vedboende sopp, (3) rike granskoger med rik karplante- og mykorrhizasoppflora, og (4) sørberg med uvanlig karplanteflora og innslag av edelløvskog.

I tillegg til plukkhogster og gjennomhogster er det flere steder også utført mer moderne hogstinngrep. Frøtrestillingshogster i furuskog med i dag sterkt oppslag av yngre bjørk er utført mellom Grunntjenn og Vindol og oppe i åsen nordøst for Grunntjenn. Sørskråningen av Hestliåsen har løvsuksesjon som resultat av eldre flatehogst. I ytre deler av Trillemarka er det en del større flatehogster som ble utført i perioden 1991-1996, særlig i liene opp for Skoddøltjenn og Haslitjenn.

Artsmangfold Moderat tetthet av biologisk tydelig gamle trær, lite død ved og brudd i kontinuitet har medført at mangfoldet av vedlevende organismer er klart redusert. Men en del signalarter forekommer likevel i brukbare tettheter. Hogstinngrepene og rydding av dødt virke har åpenbart ikke vært sterkere enn at mange arter har klart seg brukbart. En viktig årsak til dette er at det hele tiden har vært kjerneområder med klart lavere hogstpåvirkning i nærheten, særlig i fjellskogene, som har fungert som refugier og spredningssentra for mange arter. Dette gjelder for øvrig det meste av Trillemarka-Rollagsfjell. Kronekontinuiteten er mindre berørt og er trolig god i mye av granskogene, noe som gir utslag i gode forekomster av krevende makrolav.

Signalarter (alle artsgrupper) er generelt sterkt konsentert til kjerneområdene, men en del arter forekommer også spredt utenfor disse, slike som kort trollskjegg, randkvistlav, ulvelav, piggbroddsopp, duftskinn, granstokkjuke, granrustkjuke og svartsonekjuke. Svartsonekjuke er ganske vanlig på de mange gamle stokkene som ligger igjen etter tidligere mindre påvirkete skoggenerasjoner, men disse forekomstene lever i stor grad på ”lånt tid”. Når de sterkt nedbrutte stokkene er ”spist opp” vil både svartsonekjuke og andre arter som lever på sterkt nedbrutte læger oppleve habitatreduksjon. Av mer uvanlige arter kan nevnes harekjuke sør for Vindol, den sjeldne Oligoporus undosus i fjellskogen nord for Venlifjella, og glasskjuke øst for Hasliåsen. Floraen av vedboende sopp kan ikke måle seg med de mer uørte fjellskogene lenger vest, men flere kjerneområder har likevel ganske rike forekomster av en del hensynskrevende arter (særlig områdene Trillefjell og Trilledalslian).

Østlige Trillemarka har bratte, nordvendte lier med stabilt høy luftfuktighet og viktige kjerneområder som preges av til dels rike forekomster av fuktighetskrevende lavarter som kort trollskjegg, praktlav, skoddelav, mjuktjafs, huldrestry og trådragg. Huldrestry er stedvis vanlig, og forekomstene i disse liene er av de rikeste i Buskerud (kanskje den aller rikeste). Av mer vanlige arter er det stedvis store mengder gubbeskjegg og sprikeskjegg i granskogene. Rike og verdifulle lavforekomster er også knyttet til bergvegger og steinblokker, og ganske frodige Lobarion-samfunn er vanlig på løvtrær i mye av Trillemarka.

Karplantefloraen er rik i sørbergene (sørlige, varme- og næringskrevende arter) og i rike granskoger (mer fuktighetskrevende arter). Det samme gjelder trolig mosefloraen, både på tørre og baserike berg og i sumpskoger/rike bekkekanter. Granskogene på god bonitet har i tillegg stor diversitet av markboende sopp. Særlig sørbergene har trolig også en rik insektfauna.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 85- -Trillemarka-Rollagsfjell-

10. Vindollia UTM: NM 143699 Areal: 550 daa. H.o.h.: 670-850m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: **

Landskap Østvendt, bratt granskogsli med kompakt, fuktig og rik skog. Vindollia stiger bratt opp på vestsiden av Vindolvatnet og fortsetter videre nordover langs vestsiden av Kattenbergdalen. Gjennom Kattenbergdalen renner Tangebekken fra nord ned til Vindol. I nord skjærer ei bratt tverrkløft inn i lia. Særlig nordlige del har mye bergvegger og steinblokker, spesielt i den bratte tverrkløfta.

Vegetasjon, flora Store deler av lia preges av granskog på god bonitet. Flekkvis forekommer også en del løvtrær, særlig bjørk, men også noe rogn og selje. Øvre deler har mye blåbærgranskog. Næringsrikt sig nedover gir en karakteristisk gradient via småbregneskog som dominerer store arealer til frodig høgstaudeskog og rik sumpskog i søkk og på flatmark nederst. Typiske arter i høgstaudeskogene er turt, kvitsoleie, tyrihjelm, rød jonsokblom, kvann, firblad, kranskonvall og olavsstake. I sumpskog forekommer bl.a. arter som gulstarr, mjødurt, hestehov, maigull, enghumleblom, sumphaukeskjegg, stjernesildre, myrstjernemose, vrangklomose og Rhizomnium spp. Skavgras er funnet i Kattenbergdalen. Litt tørrere hellinger har noe lågurtskog.

Området har en svært artsrik soppflora med en rekke næringskrevende arter (Bendiksen & Svalastog 1999). Svovelriske er en karakterart og er svært vanlig. Keisersopp finnes i Kattenbergdalen. Av andre arter kan nevnes grantårekremle, horngrå flathatt, spissfotslørsopp, gulbrun vokssopp, granklubbesopp, granmatriske, hjortetrevlesopp, rosastilket trevlesopp, rotgråhatt, skjeggmusserong.

Skogstruktur, påvirkning Sen optimalfase og aldersfase dominerer. Plukkhogstpåvirkningen er tydelig, noe mange gamle, mosegrodde stubber vitner om. Skogen er likevel gammel, storvokst, relativt grov og brukbart flersjiktet. Svært gamle trær mangler i stor grad. Det finnes en del ferske og middels nedbrutte granlæger og litt gadd. Sterkt nedbrutte læger er svært få og foreligger i form av gamle, store stokker som overliggere etter tidligere tregenerasjoner. Sterk vind i november 2001 ga en god del stormfellinger i deler av området og mye nydannete rotvelter i grupper. På sikt vil dette gi en sterkt flersjiktet skog. Toppområdet omkring Leinåsen er mindre hogstpåvirket. Her forekommer større andel gamle trær og også spredt dødved i alle nedbrytningsstadier.

Partier med mye bergvegger og steinblokker har gjerne et ganske åpent skogbilde, delvis også pga. vanskelige foryngelsesforhold som følge av frodig feltsjikt. Enkelte steder er tresettingen ganske glissen som følge av stort plukkhogstuttak av trær og manglende foryngelse i etterkant. Framtidig bedre foryngelse på slike fuktige og frodige steder forutsetter trolig vindfellinger og dermed dannelse av læger som substrat for kadaverforyngelse.

Beskyttet beliggenhet og fuktig mark gir skogen et tydelig fuktig internklima.

Artsmangfold Området har mye skog på god bonitet og store gradienter i markfuktighet. Karplantefloraen er rik, spesielt i fuktige og rike søkk og sumpskoger. Særlig et lite nordøstvendt søkk ned mot Vindolvatnet sør i området har meget frodig og artsrik karplanteflora. Mosefloraen er dårlig undersøkt, men er utvilsomt stor i de rike og fuktige partiene. Floraen av markboende sopp er svært artsrik med en rekke næringskrevende arter, og potensialet for mange rødlistearter er stort. Elementet er imidlertid foreløpig dårlig undersøkt. De mest interessante registrerte artene er keisersopp og granklubbesopp, som er sterkt knyttet til miljøer med mange uvanlige sopparter. Signalarter på død ved forekommer bare sparsomt og spredt.

Humid skogklima og beskyttet beliggenhet gir generelt mye epifyttisk lav (særlig gubbeskjegg), spesielt i litt lysåpne partier. Særlig i litt glissen sumpskog og der skogen er opprevet av steinblokker og bergvegger er det gjerne store mengder skjegglav. Bergveggene har en interessant lavflora, særlig i nordlige del. Skoddelav og praktlav er de mest interessante. Mjuktjafs forekommer sparsomt i sumpskog lengst sør.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Cathathelasma imperiale Keisersopp + Clavariadelphus truncatus Granklubbesopp + Cystostereum murrayi Duftskinn DC 3 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 1

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 86- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Hygrophorus discoideus Gulbrun vokssopp Spredt Lactarius scrobiculatus Svovelriske Vanlig Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 6 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 3 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 4 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 4 Cetrelia olivetorum Praktlav DC 2 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * 2 Evernia divaricata Mjuktjafs V Ca. 5 Hypogymnia vittata Randkvistlav Gran: 2, berg: 6 Lobaria pulmonaria Lungenever Berg: 2 Menegazzia terebrata Skoddelav DC 2 Pannaria conoplea Grynfiltlav Berg: 1

11. Puttåsen UTM: NM 149711 Areal: 110 daa. H.o.h.: 750-880m. Vegetasjonssone: SB-MB Verdi: **

Landskap Bratt, sørøstvendt skrent og rasmark under stor fjellvegg. Løsmateriale ligger fordelt under fjellveggen, til dels i form av åpen ur. Store steinblokker ligger spredt også nedover i skogen under. I underkant av skråningen flate partier med rike sumpskoger som drenerer både fra nord og sør og renner ut mot sørøst ned til Putten.

Vegetasjon, flora Kombinasjonen gunstig lokalklima (lang vekstsesong), næringsrikt jordsmonn og trolig også rik berggrunn gir en rik sørbergflora med mange næringskrevende arter. Bratthellingen opp mot fjellveggen har lågurt- og i nedre deler høgstaudeskog med høyt innslag og delvis dominans av løvtrær (selje, rogn, bjørk, litt osp). Lønn inngår også. Øverst oppe er det nærmest helt treløse tørrbakker. Sigevann gir opphav til rik sigvegetasjon på små avsatser oppe under bergveggene. Ur og rasmark er vanlig i nedre deler. Av planter finnes bl.a. myske, krattfiol, vårerteknapp, tysbast, skogsvinerot, kranskonvall, skogsalat, trollbær, turt, vendelrot, firblad, kvitsoleie, olavsstake, bergfrue. Krokodillemose finnes på overrislet grus i sigvegetasjon. Under lia ligger et belte av rik høgstaude- og sumpskog, med bl.a. skogmarihånd, brudespore, grønnkurle, dvergjamne, maigull, gulstarr, breiull.

Skogstruktur, påvirkning Granskogen er i sen optimalfase og tydelig preget av plukkhogst; mindre god sjiktning, sparsomt med dødved. Men høy bonitet gjør skogen grov og høyvokst. I brattlia er sjiktningen langt bedre, pga. stein og berg. Løvtrærne er stort sett ikke spesielt gamle, men endel er ganske grove. Døde løvtrær inngår flekkvis. Hogstspor er nesten fraværende i brattlia, men utvilsomt bare pga. rask nedbrytning.

Artsmangfold Området er typisk botanisk sørberg. Karplantevegetasjonen er meget rik og preges av en rekke sørlige, varmekjære og næringskrevende arter. I tillegg finnes mange krevende fjellplanter. Rikt sig gir også stor diversitet i sumpskogene i bunnen av lia. Mosefloraen er trolig også rik her. Potensialet for krevende markboende sopp er betydelig, men dette er dårlig undersøkt. Imidlertid ble den hensynskrevende rosaskiveslørsopp funnet under NINA-inventeringene (Egil Bendiksen) i 1996.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Cortinarius calochrous Rosaskiveslørsopp DC + Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 2 LAV Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav 2 FUGL Dendrocopos minor Dvergspett DC 1

12. Grunntjennlia UTM: NM 158705 Areal: 100 daa. H.o.h.: 640-700m. Vegetasjonssone: MB Verdi: **

Landskap Sørøstvendt granskogsli som faller ned fra glisne furukoller. Lia flater gradvis ut nedover og går over i lange myrdrag og sumpskoger langs Vindolelva ned mot Grunntjenn.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 87- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Vegetasjon, flora Blåbær- og særlig småbregnegranskog dominerer. Lågurtskog forekommer flekkvis i sørvendte åpninger, med arter som skogsvinerot, myske og kranskonvall. Den næringskrevende markboende soppen duftbrunpigg er funnet i rik småbregneskog. I nedre deler kommer en del intermediær sumpskog inn. Tykke, frodige mosematter er typisk i fuktige partier. Spredt ligger enkelte store steinblokker.

Skogstruktur, påvirkning Mange gamle stubber vitner om tidligere plukkhogst. Skogen er i sen optimalfase til aldersfase. Sjiktningen varierer endel, men er stedvis ganske god. Trærnes dimensjoner er brukbare (opptil 60cm). Gadd og læger inngår i moderate mengder i alle nedbrytningsstadier, men flekkvis fordelt, og sterkt nedbrutte stokker er klart underrepresentert. Deler av området har ganske mye fersk og middels nedbrutt granlæger, og mindre partier er i begynnende oppløsningsfase. I øvre del ligger enkelte svære, gamle furulæger med brannspor. Skogklimaet er fuktig, spesielt i sumpskogspartiene i nedre deler.

Artsmangfold En del signalarter på død gran forekommer. Med unntak av granrustkjuke og rosenkjuke er de imidlertid ikke særlig vanlige. God bonitet gir grunnlag for mye død ved etter hvert som skogen blir eldre. Trolig vil skogen begynne å akkumulere større mengder læger i løpet av kort tid, og det kan forventes at mange av artene da vil kunne øke i frekvens. Fuktig skogklima gir ganske mye skjegglav (sprikeskjegg, gubbeskjegg) i partier, spesielt der skogen er litt glissen og lysåpen.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 1 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 3 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 8 Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 15 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 6 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 1 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 2 Hypogymnia vittata Randkvistlav Gran: 2, berg: 5

13. Trilledalshaugan UTM: NM 237555 Areal: 80 daa. H.o.h.: 660-680m. Vegetasjonssone: MB Verdi: *

14. Vindolhaugan UTM: NM 237555 Areal: 110 daa. H.o.h.: 680-720m. Vegetasjonssone: MB Verdi: *

15. Grunntjernåsen UTM: NM 237555 Areal: 150 daa. H.o.h.: 730-800m. Vegetasjonssone: MB Verdi: *

16. Helvete NØ UTM: NM 237555 Areal: 70 daa. H.o.h.: 740-780m. Vegetasjonssone: MB Verdi: * Trilledalshaugan, Vindolhaugen, Grunntjennåsen og Helvete NØ beskrives samlet.

Landskap Tørre koller og rygger med grunnlendt furuskog i sentrale deler av Trillemarka. 14 Vindolhaugan (øst for Vindolvatnet) er mer variert med flere dalsøkk.

Vegetasjon, flora Fattig, ganske glissen røsslyng-blokkebærfuruskog med spredt småvokst gran er typisk. Tørre hellinger har bærlyngskog, og på avskrapte koller inngår lavfuruskog. Mindre areal myrfuruskog finnes også. Mer kompakt bærlyng- og blåbærbarblandingsskog dekker mindre areal i område 14 og 15. Bjørk inngår spredt.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 88- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skogstruktur, påvirkning Furuskogen er eldre enn vanlig for sentrale Trillemarka. Skogen er i aldersfase, gammel og grov (enkelte opptil 60-70cm), endel trær har flate kroner med grove, forvridde greiner. Enkelte trær har trolig alder opp mot 400 år. Sjiktningen varierer, men er stedvis god, med brukbar foryngelse. Gamle, mosegrodde stubber finnes spredt, men det er lenge siden hogst ble foretatt. Hogstpåvirkningen gjenspeiles i aldersfordelingen, idet svært gamle trær og nydøde trær er tydelig underrepresentert. Det er bra med gadd, tildels grov. Flekkvis finnes også noen til dels grove læger i flere nedbrytningsfaser (mest gamle). Brannspor er vanlig, særlig på undersiden av gamle læger (svake, hyppige branner i feltsjiktet) og dels på gadd. 13 er minst påvirket, med jevnere aldersfordeling, inkludert noen svært gamle trær og nydøde gadd. 16 er mest påvirket. I løpet av 2001 har motorsag blitt brukt for å skjære ut store kåter av minst 5-6 furuer.

Artsmangfold Furuskog er generelt svært sårbar for selv forsiktige hogstinngrep pga. meget lang omløpstid. Hogstpåvirkningen i hele Trillemarka er tydelig, og furuskogene har stor mangel på viktige nøkkelelementer som gamle trær og grove læger. Dette setter sitt preg på artsmangfoldet, som et tydelig utarmet. Imidlertid er tettheten av nøkkelementer i de avgrensete områdene høyere enn vanlig for furuskogene i sentrale Trillemarka.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC Omr. 13: 1 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC Omr. 14: 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Omr. 14: 1 Phellinus pini Furustokkjuke Omr. 13: 1 Omr. 14: 1 LAV Letharia vulpina Ulvelav DC Omr. 13: 2

17. Trillefjell UTM: NM 175723 Areal: 400 daa. H.o.h.: 820-940m. Vegetasjonssone: NB Verdi: **

Landskap Fra Trillefjell og sørlige del av Sølandsfjellet faller hhv. vest- og sørvendte lier og små bekkedaler ned til myrdragene Finnevollane sentralt i området. I sørvest strekker nordvendte hellinger seg opp mot toppartiet av Hestliåsen. Fra Finnevollane faller bekken bratt ned i Trilledalen.

Vegetasjon, flora Blåbærskog dominerer sterkt. Små innslag av småbregneskog finnes langs fuktige sig. Sumpskog er vanlig langs småmyrer og bekkedaler. Det er høyt innslag av bjørk, særlig i glissen skog på høyere nivåer. Furu finnes bare fragmentarisk på koller og myrer. Små fattigmyrer er et vanlig innslag.

Skogstruktur, påvirkning Stort sett er skogen glissen med mye bjørk og tydelig preget av vanskelige klimatiske forhold. Litt rikere, sørvendte partier har tettere skog og klart mer høyvokste og generelt grovere trær enn ellers. Trærne er jevnt over kortvokste og kvistrike. Saktevoksende gulrotgraner med glisne topper er vanlig. Aldersfase dominerer. Det er godt innslag av tydelig gamle trær, noen med tilsynelatende svært høy alder. Dimensjonene er stort sett ganske moderate (gjerne omkring 25-35cm dbh, men en del trær er klart grovere (enkelte opptil 80cm dbh). Skogen er godt sjiktet. Gadd er vanlig, og det er en god del læger (en del grove) i alle nedbrytningsstadier, men flekkvis fordelt. En del partier, særlig i nedre deler, er fattige på læger.

Skogen er plukkhogstpåvirket (hogstspor over hele området, moderate dimensjoner, underrepresentasjon av virkelig gamle trær). Stående trær er jevnt over noe spinklere enn de eldste, grove lægrene. Dette må skyldes at trærne ennå ikke har nådd maksimale dimensjoner etter tidligere plukkhogst. Hogstpåvirkningen er imidlertid ikke større enn at kontinuiteten er relativt bra. Øvre, nordlige deler er minst påvirket.

Artsmangfold En viss plukkhogstpåvirkning har gitt redusert mengde død ved og redusert områdets bæreevne for krevende arter. Effekten ar hogst forsterkes av lav bonitet. Imidlertid har ikke hogsten og kontinuitetsbruddet vært hardere enn at det i dag er relativt mye død ved i forskjellige nedbrytningsstadier og forekomst av en god del signalarter

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 89- -Trillemarka-Rollagsfjell- vedboende sopp ganske jevnt i området. Særlig svartsonekjuke er svært vanlig. Mest interessant er trolig funn av beversagsopp/filtsagsopp på 2 læger.

Fuktig, lysåpen skog har mye skjegglav på gran. Spesielt gjelder dette glissen sumpskog og myrkanter. Mjuktjafs forekommer spredt langs sumpskogene ved Finnevollane. En god del tydelige gamle trær med grov, stabil bark og grove greiner gir gode forhold for knappenålslav. Rustdoggnål er mest interessante art registrert hittil.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 8 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 Ceriporiopsis mucida 1 Climacocystis borealis Vasskjuke 2 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 36 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 1 Lentinellus castoreus/ursinus Beversagsopp/Filtsagsopp R 2 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 13 Oligoporus hibernicus DC 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 12 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 8 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Ca. 75 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 5 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Spredt Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 17 LAV Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 2 Chaenotheca subroscida Sukkernål * 2 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * Ca. 15 Evernia divaricata Mjuktjafs V Ca. 10 Hypogymnia vittata Randkvistlav Gran: 5, berg: 1 Microcalicium ahlneri Rotnål * 1 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål * 2

18. Hestliåsen UTM: NM 174716 Areal: 100 daa. H.o.h.: 680-860m. Vegetasjonssone: SB-MB Verdi: *

19. Trillefjell S UTM: NM 180720 Areal: 120 daa. H.o.h.: 740-940m. Vegetasjonssone: SB Verdi: ** Hestliåsen og Trillefjell S bekrives samlet.

Landskap Bratte, sørvendte skrenter og rasmarker. Skrenten under Trillefjell består av grunnlendt rasmark under stor fjellvegg. Ei svært bratt bekkekløft går opp mot toppen av fjellet. Dette er stort sett aktiv rasmark og vegetasjonen er knyttet til bergvegger på sidene av kløfta. Under kløfta ligger store taluskjegler med rasmateriale. Løsmassedekket er stort sett tynt og tørt, men i søkk og beskyttete partier er det ganske tykke brunjordsmasser. Under Hestliåsen er hellingen ikke like bratt, og det meste av skråningen har ganske bra løsmassedekke, med bergvegger liggende i avsatser oppover lia. Berggrunnen er rik (trolig amfibolitt).

Vegetasjon, flora Områdene preges av rik bergrunn (amfibolitt, glimmer), rikt jordsmonn (brunjord) og gunstig lokalklima med lang vekstsesong. De bratteste partiene oppunder bergveggene har mye åpne enger og hellere i veksling med tette løvkratt, der særlig hegg er vanlig. Litt opplendte partier har et tørt preg, men mye av vegetasjonen preges av god markfuktighet som følge av rikelig overrisling/sigevann. Småsøkk har svært frodige høgstaudeenger. Sigevann gir mye overrislete bergvegger og rik sigvegetasjon i underkant.

Øverst oppe preges vegetasjonen generelt av ustabilt jordsmonn og stadige utglidninger og ras. Tresjiktet oppunder brattskrenten er ganske glissent og dominert av løvtrær, særlig selje. Alm er relativt vanlig og går opp i 850m. Trillefjell har dermed en av de høyestliggende forekomster av vegetasjonstypen alm-lindeskog i Norden

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 90- -Trillemarka-Rollagsfjell-

(jf. Fylkesmannen i Telemark 1977). Et stykke ned i skråningen er jordsmonnet mer stabilt og klimaet noe fuktigere og kjøligere, her overtar høyproduktiv lågurt- og høgstaudegranskog for løvskogen.

De gunstige vekstforholdene gir en svært rik karplanteflora. En rekke sørlige og varmekjære, næringskrevende arter finnes. Tørre partier har gjerne mye gras, sammen med arter som kantkonvall, blåveis, stankstorkenebb. Litt fuktigere partier har bl.a. storklokke, krattfiol, myske, vårerteknapp, tysbast, trollbær, skogsvinerot, kranskonvall, taggbregne, firblad og turt. Mellom steinblokkene vokser springfrø og moskusurt. Tørre hellere preges av store mengder rosenrot. Bergveggene har mye fjellplanter, bl.a. snøsildre og bergfrue.

Hestliåsen har mer stabilt jordsmonn. Øvre deler domineres av lågurtmark som pga. sigeffekt gradvis går over i høgstaudevegetasjon nedover. Tresjiktet er tettere og mer homogent enn under Trillefjell, og domineres av bjørk, selje, rogn og noe osp. Gran inngår spredt. Floraen er rik også her, men de mest krevende artene mangler.

Skogstruktur, påvirkning Under Trillefjell fører stadige forstyrrelser (ras) og stort tørkestress til at gran bare inngår sparsomt i de bratte partiene oppunder bergveggene. Tresjiktet varierer mye i tetthet etter jordsmonnets stabilitet. Generelt mangler trær i de mest utsatte partiene, mens fuktige søkk har relativt stabil løvskog. Almetrærne er til dels gamle og grove (opptil 60cm), flere har grove, døde greiner og stabil sprekkebark. De største trærne har tykke mosematter (ekornmose, almeteppemose). Flere hegg er også gamle og grove (dbh 15-20cm). Flekkvis fordelt finnes noe døde løvtrær. Trolig har påvirkningsgraden vært beskjeden pga. vanskelig tilgjengelighet.

Granskogen i nedkant av skråningen er tydelig plukkhogstpåvirket. Som følge av høy bonitet er trærne grove og høyvokste, men sjiktningen er relativt dårlig og mengden dødved stort sett lav. Flekkvis har det blitt dannet en del ferske, grove læger. Gamle læger finnes her og der. Mest dødved finnes i tilknytning til åpne steinurer.

Løvskogen under Hestliåsen er tidlig suksesjonsfase etter hogst. Klimakssamfunnet er trolig en lågurtgranskog med høyt løvinnslag. Bortsett fra noen meget grove seljer i øvre del er trærne relativt unge, men på noe sikt kan området bli meget verdifullt. Noe unggran har etablert seg under løvtrærne. For å unngå at grana på sikt overtar dominansen er det viktig med skjøtsel (regelmessig uttak av gran).

Artsmangfold Svært gunstig lokalklima med stor solinnstråling, tidlig snøsmelting og lang vekstsesong kombinert med rik berggrunn gir sørberg en meget rik og spesiell flora. Typisk er blanding av sørlige, sørlige, varmekjære og næringskrevende arter (ofte dominerende) og konkurransesvake og næringskrevende fjellplanter. Sørberg med edelløvskog utgjør nordlige utposter av vegetasjonstyper og arter som har hovedutbredelse mye lenger sør. Trolig er dette relikter av en tidligere videre utbredelse, der hardt klima har trengt artene tilbake til klimatisk særlig gunstige voksesteder. Sørberg er også meget rike insektmiljøer. Bl.a. har apollosommerfugl sine viktigste lokaliteter slike steder. Trillefjell bedømmes som potensielt godt apollosommerfugl-habitat av L. O. Hansen.

Spesielt Trillefjell har meget rik og interessant karplanteflora. Forekomst av alm-lindeskog uvanlig høyt over havet er særlig interessant. Flere av almene er grove og har mosedekte stammer. I tillegg til karplantefloraen er det også gjort funn av flere interessante sopp- og lavarter knyttet til almene. Narrepiggsopp er svært sjelden i innlandet og stort sett knyttet til rik edelløvskog. Bleikdoggnål er tidligere aldri funnet høyere enn 550m, under Trillefjell vokser den på alm på 800m.

Sammen med Hasliåsen er Trillefjell er den best utviklete sørberglokaliteten i storområdet, og en av de viktigste i hele Sigdal kommune.

Interessante arter (bare område 19) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albida Hvitkjuke 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 Kavinia himantia Narrepiggsopp DC 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 1 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 1 LAV Collema flaccidum Skjellglye Ca. 10 Leptogium saturninum Filthinnelav Ca. 10 Peltigera collina Kystårenever Alm: 3, berg: 4

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 91- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Sclerophora nivea Bleikdoggnål Alm: 2

20. Hasliåsen UTM: NM 192708 Areal: 210 daa. H.o.h.: 530-720m. Vegetasjonssone: SB Verdi: **

Landskap Sørøstvendt bratt li under store fjellvegger. Lia er bratt med avsatser og hyller, brattheng og små kløfter. Flekkvis inngår noe rasmark, til dels som åpen steinur. Under berghamre er det stedvis løs forvitringsgrus. Mer stabile og noe slakere partier har rik brunjord. Berggrunnen er rik (trolig amfibolitt).

Vegetasjon, flora Rik lågurtløvskog dominerer store partier. Boreale løvtrær (bjørk, selje, osp, rogn) er mest vanlig, men det er jevnt innslag av lønn og alm. Flere partier er alm-lindeskog dominert av lønn og/eller alm. I tillegg er hassel observert. Lågurtgranskog dekker mindre areal. I nordøst ligger et lite søkk med rik sump- og høgstaudegranskog. Bratte hellinger i øvre deler har noe åpen tørreng, særlig inn mot bergvegger. Floraen preges av varme-/næringskrevende arter: hassel, storklokke, myske, krattfiol, vårerteknapp, trollbær, kransmynte, skogsvinerot, kranskonvall, skogsalat, blåveis. Fuktige partier har bl.a. kvitsoleie, firblad og olavsstake.

Skogstruktur, påvirkning Påvirkningsgraden er høy og skogen generelt ganske ung. Flekkvis finnes likevel enkelte gamle, ganske grove trær, særlig selje. Løvskogen er ikke like suksesjonsbetinget som 21 Hestliåsen, men graninnslaget er naturlig høyere enn idag. Dødvedmengden er lav, selv om det flekkvis er noe død gran (tørke- og insektskader). Høgstaudegranskogen i nordøst har endel ferske og middels nedbrutte læger.

En større hogstflate fra 1992-93 ligger ned mot tjernet. Her kan det ventes framtidig kraftig løvoppslag.

Artsmangfold Svært gunstig lokalklima og rik berggrunn. Stor og godt utviklet sørberglokalitet med meget rik og interessant karplanteflora. Godt innslag av edelløvtrær, til dels dominerende. Hasliåsen er større og mer lavereliggende enn Trillefjell og er i tillegg mer variert i treslagssammensetning og jordsmonn. Framtidig potensiale for biologisk mangfold vurderes derfor som høyere. Imidlertid er skogen langt mer påvirket, og gamle og grove trær er få i dag. Restaureringsprosessen går raskt på så høy bonitet, og det er trolig bare snakk og noen få tiår før Hasliåsen har utviklet større mengder grove trær (både gran og løv) og død ved. I tillegg til en rik karplanteflora er området trolig også rikt på markboende sopp og insekter. Området er relativt dårlig undersøkt.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 7 LAV Lobaria pulmonaria Lungenever 3

21. Trilledalslian UTM: NM 167699 Areal: 630 daa. H.o.h.: 580-840m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: ***

22. Skoddøl SV UTM: NM 175702 Areal: 130 daa. H.o.h.: 560-720m. Vegetasjonssone: MB Verdi: ** Trilledalslian og Skoddøl SV beskrives samlet.

Landskap Bratte, nordvendte lier og bekkedaler med tung, kompakt og fuktig granskog på nordsiden av Venlifjella. Nederst drenerer området østover ned til Skoddøltjenn via større sumpskoger og bekkedal. Tørre furukoller kommer inn øverst oppe. Liene har mange bergvegger i forskjellige størrelser og utforminger.

Vegetasjon, flora Liene har en typisk gradient fra blåbærskog via småbregneskog til høgstaudeskog og sumpskog nederst i søkk. Høgstaudeskog er vanlig på større arealer i bratte partier og bekkedaler i nedre deler. Under bratte, nordvendte berg i vest er det struttende høgstaudeenger med svært glissent tresjikt dominert av tyrihjelm, kvitsoleie og turt. Vanlige arter ellers er bl.a. firblad, skogstjerneblom, rød jonsokblom, olavsstake. Langs sig og myrdrag nederst i

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 92- -Trillemarka-Rollagsfjell- lia er tildels ganske rik sumpskog vanlig. I litt brattere partier er det stedvis en del steinblokker, og her og i sumpskog er moseteppet tykt og frodig. I blokkrik skog er tepper av ormetelg og skogburkne karakteristisk. Bratte partier i vest har høyt innslag av løvtrær (bjørk, rogn, selje).

Øverst oppe kommer det inn røsslyng-blokkebærskog og små partier bærlyngskog. Furudominansen er stor her, men det inngår også endel typisk barblandingsskog.

Skogstruktur, påvirkning Skogen er generelt gammel og brukbart sjiktet. I lavereliggende deler på god bonitet er mye av skogen i sein optimalfase/tidlig aldersfase og sterkt preget av plukkhogst. En del partier er her ensjiktet. Boniteten er god i mye av granskogen, og trærne er ganske grove (enkelte opptil 60cm dbh) og høyvokste. Stubbetettheten er høy og dødvedmengden sparsom, men alle nedbrytningsstadier er tilstede. Spredte, svære granlæger er overliggere etter tidligere og mindre påvirkete skoggenerasjoner. Helt nylig har det blåst ned en god del gran og skapt ny tilgang på læger (mest rotvelter). Disse vindfellingene har også åpnet opp skogen og bedret sjiktningen. Stedvis finnes små glenner etter gruppehogster med god naturlig foryngelse. Flere steder har hogstinngrep gitt stort innslag av løvtrær, hvorav en god del i dag er gamle og grove (bl.a. selje opptil 60cm dbh). Selvtynning har gitt en del døde løvtrær. Fjellskogen i sørvest er tydelig mindre påvirket. Skogen her er i aldersfase, med langt færre stubber, mange trær med til dels høy alder og stedvis en god del grov gadd og læger i alle nedbrytningsstadier. Topografisk beskyttet beliggenhet i nordvendt li gir mye av skogen stabilt og fuktig skogklima.

Furuskogen er gammel, endel trær er grove (opptil 70cm dbh) og tydelig gamle. Det finnes bra med gammel gadd, og også endel læger, noen svært grove. Trolig er kontinuiteten i død furu brukbar. Brannspor er vanlig, særlig på undersiden av læger og på gadd. Litt nedover i liene finnes stedvis en del gamle furulæger, mens gamle, levende trær er helt fraværende. Her må det har foregått selektivt uttak av furu for lenge siden.

Artsmangfold God bonitet gir ganske rik karplanteflora i deler av området. Dette gjelder særlig høgstaudepartiene, spesielt under brattbergene i vest. Floraen er markboende sopp er trolig også rik. Dette elementet er dårlig undersøkt, men bl.a. er den sårbare mørkfibret vokssopp observert. Det er kjent at høgstaudeenger i skog kan ha mange sopp som ellers bare finnes på biologisk rike beite-/og slåttemarker (beitemarkssopp).

Høy påvirkningsgrad og dermed tydelig kontinuitetsbrudd setter sitt preg på floraen av vedboende sopp i området, idet de mest krevende artene mangler. De høyereliggende partiene har imidlertid langt bedre dødvedkontinuitet og ganske gode forekomster av interessante vedboende sopparter. Signalarter av sopp er sterkt konsentrert til disse partiene. Flere arter er ganske vanlige, og svartsonekjuke forekommer ganske rikelig.

Humid skogklima, beskyttet beliggenhet og stedvis bra sjiktning gir rikelig med epifyttisk lav i mye av skogen. Særlig sumpskogene har mye gubbeskjegg og sprikeskjegg. I øst er huldrestry ganske vanlig. Mjuktjafs forekommer i sumpskoger langs myrer. Trolig er huldrestry i spredning i området. Etter hvert som sjiktningen tar seg opp (allerede godt i gang med de ferske vindfellingene) vil trolig mange lavarter (bl.a. huldrestry) få bedret sine betingelser. De mange bergveggene har rike forekomster av kort trollskjegg og randkvistlav. Skrukkelav, som er svært sjelden på indre Østlandet, finnes også. Gamle løvtrær har gode forekomster av flere rikbarkslaver.

Interessante arter (totalt for begge områder) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 4 Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 8 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 2 Ceriporiopsis mucida 1 Climacocystis borealis Vasskjuke 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 23 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 4 Hygrophorus inocybiformis Mørkfibret vokssopp V 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 9 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 9 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 23 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 66 Phellinus pini Furustokkjuke 1 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 3 Serpula himantioides Tømmernettsopp DC 2

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 93- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skeletocutis lenis *1 Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 3 Veluticeps abietina Praktbarksopp 11 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 32 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >20 Evernia divaricata Mjuktjafs V 60-70 Hypogymnia vittata Randkvistlav Trær: 3, Berg: 77 Leptogium saturninum Filthinnelav Spredt Letharia vulpina Ulvelav DC 10 Lobaria pulmonaria Lungenever 36 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 22 Microcalicium ahlneri Rotnål * 1 Nephroma bellum Glattvrenge Jevnt Nephroma parile Grynvrenge Jevnt Nephroma resupinatum Lodnevrenge Spredt Pannaria conoplea Grynfiltlav Berg: 1 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Jevnt Platismatia norvegica Skrukkelav Berg: 1 Usnea longissima Huldrestry V >55 MOSE Mylia taylorii Rødmuslingmose Spredt

23. Sinernatten UTM: NM 183695 Areal: 650 daa. H.o.h.: 600-900m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: ***

Landskap Fra Sinernatten faller nordvendte, bratte granskogslier nedover. Øverst faller terrenget jevnt bratt. Så følger noen stupbratte lier, store bergvegger og bekkekløfter før terrenget slaker gradvis ut nedover. Flere søkk og småkløfter bryter inn i brattliene. Større og mindre bergvegger er vanlige. Rasmark finnes i tilknytning til de store bergveggene, og store steinblokker ligger flere steder nedover.

Vegetasjon, flora Blåbærskog dominerer store arealer, men særlig i litt fuktige og bratte partier er også småbregneskog vanlig. Små innslag høgstaudeskog finnes innunder bratte berg. Sumpskog er vanlig langs myr og bekk i nedre deler. Rygger og opplendte partier preges av røsslyng-blokkebær-barblandingsskog. Gran dominerer, men i myrkanter står det endel bjørk, rogn og selje inngår spredt og nedre deler har litt osp.

Skogstruktur, påvirkning Mye av skogen er sein optimalfase. Stubbetettheten er jevnt over høy, men skogen er likevel gammel, godt sjiktet og relativt grov. Dødvedmengden er sparsom. Påvirkningsgraden er lavere i øvre deler (på hylla ovenfor de stupbratte hengene), her er skogen i aldersfase. Trærne er eldre, skogbildet åpnere og dødvedmengden større enn lavere nede, og til dels ganske grove læger i alle nedbrytningsstadier finnes. Skogen ligger godt beskyttet og har et stabilt og humid lokalklima.

Artsmangfold Området er dårlig undersøkt. Som for Trilledalslian er dødvedmengden lav pga. tidligere plukkhogster. De øvre delene er imidlertid ganske lite påvirket med mye dødved, og her er trolig soppfloraen rikere. Størst verdi har området utvilsomt for lav, med høy kronekontinuitet, fuktig og stabilt internklima. Mange steder har skogen store mengder epifyttisk lav, og gubbeskjegg preger i betydelig grad deler av skogen. Flere partier har rikelig med huldrestry. Bergveggene har også flere interessante arter, bl.a. trådragg.

Interessante arter (stikkprøver) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Clavicorona pyxidata Begerfingersopp DC 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 5 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 12 Veluticeps abietina Praktbarksopp 3 LAV Chaenotheca subroscida Sukkernål * 5 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * 5 Evernia divaricata Mjuktjafs V 40

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 94- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Lobaria pulmonaria Lungenever 1 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 Ramalina thrausta Trådragg V Berg: 1 Usnea longissima Huldrestry V Flekkvis mye

24. Svarttjenn UTM: NM 194699 Areal: 350 daa. H.o.h.: 523-700m. Vegetasjonssone: MB Verdi: ***

Landskap Fra toppen av Svarttjennåsen faller bratte lier med markerte bekkedaler og kompakt granskog ned nordover til Haslitjenn. Øst for toppen faller bratte, østvendte lier ned til Svarttjenn. Her dominerer rik blandingsskog. Et markert, nordøstvendt søkk ligger nede i lia i sørlige del. Øvre deler av liene har mye åpne bergsva. Bergvegger er vanlige, og bratte partier har mye steinblokker. I nord, ved Svarttjennsetra, ligger ei markert lita kløft.

Vegetasjon, flora Den nordvendte lia mot Haslitjenn har humid, moserik blåbærgranskog med lite løvtrær. Lia sørvest for tjernet preges av småbregneskog, i nedre deler med betydelig høgstaude- og storbregneinnslag; trollbær, firblad, kranskonvall, kvitsoleie, brudespore, skogmarihånd. Småsøkk har særlig frodig skog. Sumpskog inngår i et lite søkk oppe i lia. Løvtreinnslaget er betydelig; osp, rogn, bjørk og noe selje.

Svarttjennsetra er beitemark i tidlig gjengroingsfase med noe oppslag av ungbjørk. Vollen har en interessant flora med bl.a. hvitkurle, grønnkurle, fjellflokk, toppklokke og busknellik. Skjøtsel er sterkt ønskelig (rydding av bjørk og smågran).

Skogstruktur, påvirkning Skogen er gammel, men særlig rundt setra er plukkhogstpreget tydelig, stubbefrekvensen høy og sjiktningen mindre god. Ellers er skogen godt flersjiktet og trærne stort sett temmelig grove og høyvokste (særlig i frodige partier). Den fuktige, moserike nordvendte lia i nordvest har skog med mye smådimensjoner og god sjiktning, de eldste granene bærer tydelig preg av sturing og svært langsom vekst. Det er generelt lite dødved, spesielt er det få sterkt nedbrutte stokker. Imidlertid er mindre partier i midtre del av den østvendte lia i begynnende sammenbruddsfase med en god del læger. Gunstig topografi og eksposisjon gir stabilt og fuktig skogklima. Det er generelt mye bergvegger gjennom hele området.

I midtre og sørlige del er det bra innslag av gamle løvtrær (osp, rogn, selje) av tildels kraftige dimensjoner. Noe døde løvtrær, tildels grove, finnes også. Det høye løvinnslaget er trolig ikke suksesjonsbetinget, men naturlig betinget av rik, noe ustabil mark.

Artsmangfold Setervollen har en en interessant karplanteflora av kulturlandskapsarter. Spesielt hvitkurle er interessant. Den er blitt svært sjelden på Østlandet og indikerer enger med høy biologisk verdi.

De nordvendte liene har rikelige huldrestryforekomster. Detaljtelling av alle trærne innenfor et par små felter ga påfallende stor tetthet av arten. I den frodige blandingsskogen med mye gammel og grov osp i lia vest for tjernet er det rike og frodige forekomster av flere Lobarion-arter. Potensialet for mange interessante arter på løvtrærne er høyt. Muligens er det kontinuitet i grov, gammel osp i denne lia. Potensialet er høyt også for de mange bergveggene og steinblokkene. Skoddelav er funnet på et par bergvegger, det samme gjelder praktlav og trådragg. Mosefloraen er ikke undersøkt, men er trolig interessant med tanke på fuktighetskrevende arter. Den suboseaniske kystjamnemose Plagiothecium undulatum er stedvis ganske rikelig. Denne arten er en god signalart så langt inn på Østlandet.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 2 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 2 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 3 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 4

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 95- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 3 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 2 Veluticeps abietina Praktbarksopp 1 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 19 Cetrelia olivetorum Praktlav DC 2 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >10 Collema furfuraceum Fløyelsglye 1 Collema nigrescens Brun blæreglye 2 Collema subnigrescens Ospeblæreglye 2 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 31 Leptogium saturninum Filthinnelav Spredt Lobaria pulmonaria Lungenever 26 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 18 Menegazzia terebrata Skoddelav DC 2 Nephroma parile Grynvrenge Jevnt Pannaria conoplea Grynfiltlav Berg: 3 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav 11 Ramalina thrausta Trådragg V 3 Usnea longissima Huldrestry V > 50 MOSE Mylia taylorii Rødmuslingmose Spredt Neckera complanata Flatfellmose Berg: 1 Plagiothecium undulatum Kystjamnemose Flekkvis rikelig KARPL. Leucorchis albida Hvitkurle DC 1 sted: ca. 15 ind.

25. Haslielva UTM: NM 199699 Areal: 100 daa. H.o.h.: 430-520m. Vegetasjonssone: MB Verdi: **

Landskap Fra Haslitjenn renner Haslielva sørøstover gjennom ei elvekløft. Elva faller i etasjer, med roligere strykpartier og loner avbrutt av flere større fosser. Fra sørvest kommer en bekk ned ei lita sidekløft fra Svarttjenn. Bergvegger og rasmarker ligger flere steder på sidene.

Vegetasjon, flora Langs elva og i østskråningen er frodig, fuktig høgstaude- og storbregnegranskog vanlig, tildels med endel stein i bratte partier. Østsiden har fattigere blåbærskog med blanding av gran, furu og noe løv. Sumpskog og flommarksvegetasjon med gråor finnes langs elva. Flere steder er det også elveører med grus og stein.

Skogstruktur, påvirkning Skogen er sterkt preget av tidligere tiders hogst, med lite dødved, ikke særlig gamle trær og stort sett moderate dimensjoner. Sjiktningen er bra. Langs elva er skogklimaet stabilt og fuktig, spesielt i nærheten av fossene. Kløfta er noe for grunn og vannføringen sommerstid for liten til at fossesprutvegetasjon er utviklet. Øst for elva er skogen lite interessant, men det finnes endel mellomstor osp og partiet er viktig som buffersone.

Artsmangfold Som typisk for bekkekløfter er variasjonen i vegetasjonstyper stor på korte avstander. Langs elva har skogen en god del epifyttisk lav. Bl.a. er det brukbart med mjuktjafs i partier. Huldrestry finnes mer spredt. Bekkekløfta har stort framtidig potensiale for biologisk mangfold etter hvert som skogen blir eldre.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 1 Evernia divaricata Mjuktjafs V Ca. 30 Usnea longissima Huldrestry V 6

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 96- -Trillemarka-Rollagsfjell-

8.7 Sølandsfjellet Landskap Sølandsfjellet er et småkupert snaufjellsplatå på ca. 950-1050 moh. Bratte, lange, østvendte granskogslier med bekker og småkløfter faller 800m helt ned til hoveddalføret Eggedal nord for Solevatnet. Øvre halvdel av libeltet (over ca. 500 moh.) er inkludert innenfor Trillemarka-Rollagsfjell (nedre deler preges av tunge inngrep).

Vegetasjon, flora De lange lisidene har svært markerte sigeffekter, med meget tydelige og karakteristiske gradienter i fuktighet og næringsrikhet. Soner av granskogstyper avløser hverandre nedover liene med gradvis økende anrikning av næringsstoffer og fuktighet. Øvre del har mye blåbærskog. Nedover går denne ganske raskt over i småbregneskog som gradvis får et rikere preg (dominerer store arealer litt nedover). I nedre deler kommer så en sone med storbregne- og høgstaudeskog, som i bekkedaler og beskyttet terreng kan dominere store arealer. Deler av høgstaudeskogene er svært artsrike (se beskrivelse av kjerneområdene Juvsrønningen SV og Åsan S). Tørrere skråninger har en del lågurtskog. Gran dominerer, men det er stedvis også en del innslag av løvtrær, spesielt i bratte partier og på høgstaudemark, inkludert edelløvtrær. Furu finnes i mindre bestander på opplendte rygger.

Lange granskogslier fra snaufjell til dalbunn demonstrerer meget godt betydningen av vann- og næringssig på stor ”liskala” for skogvegetasjonen og vegetasjonstyper i granskog (koplingen mellom nærings- og fuktighetsinnholdet i marka og vegetasjonstyper). Ingen andre steder i TR er dette så tydelig som her. Lange granskogslier med store høydegradienter og liten flatehogstpåvirkning er uvanlig også på regional skala, noe som gir Sølandsfjellets lisider verdi som typeområde.

Skogstruktur, påvirkning Disse granskogsliene ligger relativt nær bygda, og selv om de er bratte er tilgjengeligheten rimelig god. Derfor er påvirkningsgraden fra plukk- og gjennomhogstepoken som ventet stor. Store deler av liene har mye hogstspor, og flere gamle hesteveier går opp i liene.

Mye av skogen er kompakt og virkesrik, ofte ganske tett, og moderat flersjiktet. Virkelig gamle trær mangler i stor grad, selv om enkelte tydelig gamle individer finnes spredt. Mengden død ved er liten på mye av arealet. Påvirkningsgraden avtar likevel oppover mot fjellet, og de øvre delene har eldre, flersjiktet naturskog med et visst innslag av biologisk tydelig gamle trær og noe gadd og læger i flere nedbrytningsstadier. I tilknytning til bratte partier, steinurer, bergvegger og kløfter skapes ofte et opprevet, godt sjiktet og lysåpent skogbilde. Dette er kanskje best utviklet i den bratte kløfta som dannes av bekken midtveis i lia (1 km sør for Skårsetra). Her er det mye store steinblokker i et svært fuktig og glissent skogmiljø. Pga. mangelfulle undersøkelser er ikke denne kløfta skilt ut som kjerneområde, noe den sannsynligvis burde vært (særlig pga. høyt potensiale for lavfloraen).

Partier med opprevet og uryddig tresjikt har ofte en del innslag av boreale løvtrær, gjerne som busksjikt. I liene ellers finnes løvtrær bare spredt, med unntak av de to kjerneområdene nederst i nordlige del av lia, der løvinnslaget er høyt (inkludert bra med lønn og hassel).

Artsmangfold Generelt høy påvirkningsgrad og dermed liten tetthet av biologisk tydelig gamle trær, lite død ved og brudd i kontinuitet har medført at mangfoldet av vedlevende organismer er tydelig utarmet. Signalarter av vedboende sopp forekommer stort sett bare sparsomt, mest i fjellskogen. Mindre partier her har en del signalarter (som duftskinn, granstokkjuke, granrustkjuke, svartsonekjuke). Lamellfiolkjuke er funnet lengst opp mot fjellet.

Selv om kontinuitet og mengde død ved og tydelig gamle trær er lav, er trolig kronekontinuiteten god i større deler av området. Dette, kombinert med topografisk beskyttet beliggenhet og et tydelig fuktig lokalklima (bratt, østvendt) gir området godt potensiale for fuktighetskrevende lav og moser. Spesielt partiene omkring bekkekløfter og bratte rasmarker, der det er høy og stabil luftfuktighet kombinert med et lysåpent miljø og mye bergvegger og steinblokker, har stor interesse angående lavfloraen, både epifyttiske og kanskje i særlig grad epilittiske. Mjuktjafs finnes spredt langs flere av bekkene, til dels ganske rikelig langs den største kløfta midtveis i lia. Granskogsliene utgjør potensielt meget velegnet miljø for huldrestry, og arten finnes høyst sannsynlig i området selv om den ennå ikke er observert. Lobarion-samfunn (bl.a. lungenever, skrubbenever, brun blæreglye) finnes på løvtrær og sparsomt også på berg. Praktlav er funnet på 2-3 bergvegger. Området er dårlig undersøkt, og det ville utvilsomt blitt avdekket flere forekomster av interessante lavarter ved nøyere undersøkelser.

Kjerneområdet 27 Åsan SV skiller seg ut som meget verdifullt, med rikt mangfold innen mange artsgrupper. Generelt har de nedre deler av liene høy bonitet og en rik karplanteflora. Det virker sannsynlig at også floraen av mykorrhizasopp kan være artsrik her.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 97- -Trillemarka-Rollagsfjell-

26. Juvsrønningen SV UTM: NM 192750 Areal: 60 daa. H.o.h.: 440-550m. Vegetasjonssone: MB Verdi: *

Landskap Området ligger i nedre deler av de store lisidene øst for Sølandsfjellet. Kjernområdet omfatter et parti med bratte, østvendte lier med rasmark, bergvegger og bekkesøkk som brått faller ned til slake sumpskoger i underkant. Området er tungt tilgjengelig med bratte steinurer, rasmark og mye berg.

Vegetasjon, flora Vegetasjonen er rik, med store arealer høgstaude- og storbregneskog i lisidene, mindre arealer småbregneskog og litt blåbærskog på opplendte partier, og rik sumpskog i søkket nederst. Feltsjiktet er frodig, med arter som bl.a. krattfiol, trollbær, ormetelg, trollurt. Bratte rasmarker med grov stein ligger i liene. Huldregras og myskemaure vokser på mosedekte steinblokker. Tresjiktet domineres av gran, men løvinnslaget er høyt, særlig litt oppover i liene (selje, osp, rogn, bjørk, innslag av lønn).

Skogstruktur, påvirkning Skogen befinner seg for en stor del i sein optimalfase og bærer tydelig preg av sterk påvirkning fra tidligere tiders skogbruk. Høy bonitet medfører at trærne er relativt grove og høyvokste, men virkelig store og gamle trær mangler helt. En del løvtrær har imidlertid anselig størrelse, bl.a. selje på 80cm dbh. Sjiktjingen er pga. ustabilt jordsmonn, rasmark, bratt terreng og mye løvtrær og –kratt stort sett god, med unntak av den rene granskogen i nedre del. I de bratteste partiene bidrar også bergvegger til å rive opp skogbildet og skape sjiktning. Skogklimaet er utpreget stabilt og fuktig. Dødved forekommer spredt, mest av løv. Av gran er det nesten bare ferske og enkelte middels nedbrutte læger som stort sett består av relativt ferske rotvelter.

Området har stort restaureringspotensiale, særlig pga. høy bonitet som vil føre til at skogen raskt henter seg inn og utvikler sterkere naturskogspreg.

Artsmangfold Skogen er i dag sterkt utarmet på mangfold knyttet til gamle trær og død ved. Mengden viktige nøkkelelementer for slike arter er lav og uten kontinuitet. Et forbehold tas for lavfloraen, som er dårlig undersøkt (særlig på bergvegger), fordi topografisk beskyttet beliggenhet kan ha skjermet disse artene for eksponering i perioder da skogen trolig har vært mer åpen. Karplantefloraen er rik og interessant, og utgjør trolig de største verdiene i området i dag.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Ceriporiopsis mucida 1 KARPL. Cinna latifolia Huldregras * En del Galium triflorum Myskemaure 1

27. Åsan SV UTM: NM 193757 Areal: 100 daa. H.o.h.: 380-520m. Vegetasjonssone: SB-MB Verdi: ***

Landskap Området ligger i midtre del av de store, østvendte liene ned fra Sølandsfjellet. Avgrensningen omfatter ei bratt bekkekløft med bergvegger og rasmarker som faller ned fra vest, flater ut sør for gården Åsand og tar opp i seg ei mindre kløft som kommer sørfra (fra nord for Juvsrønningen), samt bratte, østvendte lier vest for gården.

Vegetasjon, flora Svært frodig, rik og fuktig skog preger det meste av området. Rike vegetasjonstyper forekommer i mosaikk, der høgstaude- og lågurtskog er vanligst. Store arealer har frodig høgstaudeskog med struttende enger av høyvokste urter. Lågurtskog er vanligste type på litt tørrere mark oppe i liene, særlig i den mer eksponerte og temmelig tørre, østvendte lia i nord. Skogbunnen er mange steder steinete, noe som ytterligere forsterker vegetasjonens mosaikkpreg. Av karplanter kan nevnes bl.a. storklokke, ormetelg, kranskonvall, turt, kvitsoleie, vendelrot, ballblom, myskegras, blåveis, krattfiol, vårerteknapp, skogsalat, trollbær, maurarve, skogvikke, skogsvinerot. På slakere mark langs bekkene, særlig godt utviklet langs bekken i sør, er det frodig sumpskog med arter som skogstjerneblom, firblad, sumphaukeskjegg, maigull, trollurt og myrhatt. Småtveblad, knerot og olavsstake finnes spredt på mosedekte steinblokker, sammen med uvanlig mye huldregras.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 98- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Tresjiktet preges av stor blanding. Gran dominerer stabil mark, men alltid med høyt innslag av løvtrær, særlig rogn og selje. Større arealer domineres også av løvtrær (selje, osp, rogn, en del spisslønn og noe hassel).

Skogstruktur, påvirkning Nordlige del (den østvendte lia) har mosaikkpreget og godt sjiktet skog der felter med grandominans veksler med ospedominerte partier og blandingsskog. I tillegg til den dominerende ospa er bjørk, rogn og selje vanlig, særlig omkring bergvegger og steinblokker. Løvtrær av alle aldre inngår, en del virkelige store, bl.a. svære osper opptil 100cm dbh. Det er også noe døde løvtrær, både gadd og læger. Granskogen er yngre, men pga. tørkestress og ustabil mark er det bra med død stående og liggende gran i skråningene. Det er mye hogstspor i dette partiet, inkludert stubber etter en plukkhogst for 10-12 år siden.

Størsteparten av den grandominerte skogen i midtre del (bratte lier med bekk) befinner seg i sein optimalfase og bærer tydelig preg av hogstpåvirkning. Trærne er grove og høyvokste pga. den gode boniteten, men virkelig store og gamle trær mangler i stor grad. Variert skogbunn med mye bergvegger, rasmark og store steinblokker fører til et opprevet og uregelmessig skogbilde med god sjiktning og god foryngelse over større partier. Dette gir også grunnlag for et velutviklet busksjikt av forskjellige boreale løvtrær som ytterligere forsterker sjiktningen. Død ved av alle treslag, til dels grove, finnes spredt, men sterkt nedbrutte læger er klart underrepresentert.

Typisk for sørlige del (bekkesøkket og den bratte, østvendte lia opp fra søkket) er en opprevet blandingsskog med stor treslagsblanding, sterk flersjiktning med et velutviklet busksjikt og bra med død ved. Tresjiktet er sterkt heterogent der mindre grandominerte partier veksler med større partier løvdominans (særlig litt oppe i de bratte skråningene og på steinete mark). Særlig selje og osp er vanlig, men det er også bra med rogn, bjørk og lønn. I busksjiktet inngår velutviklete hasselkratt. Mye bergvegger og mosedekte steinblokker bryter opp tresjiktet og skaper glenner og sjiktning. Dimensjonene er bra, mange løvtrær er grove (osp 70cm dbh, selje 60cm, lønn 50cm, rogn 40cm). Grana er også grov og storvokst. Det er bra med døde løvtrær, både stående og liggende, i alle nedbrytningsstadier og dimensjoner, mens mengden død gran er mer moderat. Enkelte furu står oppe i de tørre bergskråningene, og noen furulæger har falt ned i skogen under. Hogstpåvirkningen har trolig vært mer moderat her enn ellers i området, men det er vanskelig å vurdere om det høye løvinnslaget er suksesjonsbetinget etter tidligere tiders hogstinngrep eller om løvtrærne er et stabilt, naturlig innslag pga. høy bonitet og ustabil mark. Muligens er det en kombinasjon.

Omkring bekkemøtet er det utført gruppehogst/småflatehogst anslagsvis omkring 1996-98. Stort sett gran er tatt ut, mange løvtrær er satt igjen.

Artsmangfold Området har stor tetthet av viktige nøkkelelementer og strukturer: stor økologisk variasjon, heterogent miljø, høyt løvinnslag, bra med død ved i partier og høy bonitet. Området har derfor stor verdi for mange artsgrupper, og oppviser stor diversitet og høyt artsmangfold.

Trolig betinget av dels lokalt rik berggrunn og dels sigeffekt gjennom de lange liene ovenfra Sølandsfjellet er karplantefloraen uvanlig rik og interessant. Særlig er den meget rike forekomsten av huldregras oppsiktsvekkende, også vurdert på nasjonalt nivå. Mosefloraen er dårlig undersøkt, men likevel er en hel del interessante arter registrert, særlig på bergvegger. Rik sumpskog er generelt et viktig miljø for moser, noe som betyr at området har høyt potensiale for en rik moseflora.

Mye døde løvtrær gir potensiale for en rik flora av vedboende sopp. Imidlertid er området bare undersøkt sommerstid, det er nødvendig med nøyere undersøkelser på høsten for å finne ut mer om dette. Mengden og kontinuiteten av død gran er moderat, og trolig er ikke mangfoldet av vedboende sopp tilknyttet gran spesielt rikt. Mye bergvegger og gamle rikbarksløvtrær i et stabilt, fuktig og lysåpent miljø gir opphav til en rik lavflora i Lobarion-samfunnet. Praktlav er funnet på et berg i vest. Noe overraskende er ikke huldrestry eller trådragg registrert, arter som burde kunne finnes i området. Årsaken kan være tidligere tiders hogstinngrep.

Faunaen er ikke undersøkt, men ut fra generell kunnskap om insekters og andre virvelløse dyrs habitatkrav antas det at også dette elementet oppviser stort mangfold. Rik, stabil sumpskog er bl.a. viktig for snegl, og rik blandingsskog med mye løvtrær og død ved er viktig for biller.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 99- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 2 Ceriporiopsis mucida 2 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 1 Gloiodon strigosus Skorpepiggsopp DC 1 Inonotus rheades Brun ospekjuke 4 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 9 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 2 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg 4 berg Cetrelia olivetorum Praktlav DC 1 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * 2 Collema flaccidum Skjellglye Spredt Collema furfuraceum Fløyelsglye Ca 20 Collema nigrescens Brun blæreglye 5 Collema subflaccidum Stiftglye 1 Hypogymnia vittata Randkvistlav 17 Leptogium saturninum Filthinnelav Jevnt Lobaria pulmonaria Lungenever 1 berg, ca 42 trær Nephroma bellum Glattvrenge Spredt Nephroma parile Grynvrenge Jevnt Pannaria conoplea Grynfiltlav 1 selje, 1 berg Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Jevnt Peltigera collina Kystårenever 3 trær, 3 berg MOSE Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose 2 Antitrichia curtipendula Ryemose Ca 5 berg Bazzania trilobata Storstylte Sparsomt Buxbaumia viridis Grønnsko DM Ca 10 Mylia taylorii Rødmuslingmose Spredt Neckera complanata Flatfellmose >10 Neckera crispa Krusfellmose 5 Neckera oligocarpa Hulefellmose 1 berg Porella cordaeana/platyphylla Lurv-/Almeteppemose Ca 5 berg KARPL. Cinna latifolia Huldregras * Rikelig Goodyera repens Knerot 1 Listera cordata Småtveblad Spredt langs bekk

8.8 Vardefjell-Skålavatn Landskap Området utgjør vannskillet mellom Nedalen i øst (drenerer til Simoa) og Langvassdalen/Tundra og Søråi i vest (drenerer til Numedalslågen). Det strekker seg fra Vardefjell sørøstover til Øytjenna, og binder dermed sammen Trillemarka-Vardefjell i nord og Rollagsfjell i sør. Landskapet er åpent og rolig, med store landskapsrom, slake platåer og åpne dalfører med mange større og mindre vann og myrer. Nord-sør-gående åsrygger og berglendte koller skaper litt høydevariasjon. Brattere partier finnes omkring åsryggene Nysethøgdi og Haranatten.

Vegetasjon, flora Store arealer preges av grunnlendt og fattig mark, ofte med berg i dagen på opplendte partier. Fattig, mellomboreal, glissen furu- og barblandingsskog av røsslyng-blokkebærtype dominerer. Mer spredt i tørrere skråninger inngår også en del bærlyngskog. Grunnlendte koller har lavfuruskog. Granskog, mest av blåbærtype, dekker brattere lisider og fuktige drag med noe mektigere løsmasser, best utviklet i lisidene rundt Nysethøgdi, brattlier nordøst for Myklevatnet, rundt Rollagstjønn, og nordsiden av Tuftnevatn. Fragmenter av rikere granskog (lågurttype) inngår i brattskråninger (særlig i Ristjønndalen, med en del ganske krevende karplanter).

Skogstruktur, påvirkning Utenfor kjerneområdene er skogen generelt flersjiktet naturskog som er tydelig plukkhogstpåvirket med relativt lite dødved og bare spredte grove og tydelig gamle trær. Granskogene er typisk moderat til godt flersjiktet med brukbar aldersspredning, relativt få tydelig grove trær og spredt med dødved (minst av middels nedbrutt). En hel del trær er tydelig gamle, men likevel av ganske små dimensjoner. Ofte er det en betydelig andel

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 100- -Trillemarka-Rollagsfjell- smådimensjoner av sturende trær på dårlig mark. Lisider har mer kompakt, storvokst og virkesrik granskog. Lokalt finnes partier mindre påvirket skog med mye dødved, bl.a. åsen sør for Rollagstjønn, visse nordvendte partier (delvis fint utviklet sumpskog med mye skjegglav) sør for Myklevatnet, og åsen nordøst for Låkåsetvatnet/nordvest for Myklevatnet. Årringtellinger på granstubber på hogstflate (hogd 1998-99) nordøst for Låkåsetvatnet viste aldre på 200-250 år på selv ganske små dimensjoner (30-40cm).

Furuskogen har færre synlige hogstspor, men trærnes aldersfordeling (tydelig mangel på gamle trær og nydøde gadd) og sparsomme mengde død ved (særlig læger) vitner om betydelig plukkhogstpåvirkning for lang tid tilbake. Sterkest påvirket er skogen i de lavereliggende områdene fra Litlevatnet i vest til Rollagstjønn i sørøst. Her er tettheten av viktige nøkkelelementer som gamle trær, gadd og læger relativt lav. Omkring Litlevatnet- Låkåsetvatnet er deler av skogen svært glissen etter frøtrestillingshogster. Ferske stormfellinger (særlig november 2001) har stedvis gitt temmelig mye ferske furulæger. Mye lettilgjengelig vindfall (lavereliggende partier) er hentet ut vinteren 2002 og 2003, men mye ligger fortsatt urørt. Påvirkningen avtar gradvis mot høyden, og for eksempel åsen nordøst for Myklevatnet mot Åset og øvre deler av Bjønnholfjellet-Konnuliåsen har relativt bra med gadd og tydelig gamle trær. Skogbrann har utvilsomt hatt en viktig rolle i dette landskapet, noe stor mengde gamle brannspor på stubber, gadd, gamle læger og gamle trær viser. Særlig på undersiden av læger er brannspor vanlig (hyppige, forsiktige branner i feltsjiktet). Historiske kilder angir flere store skogbranner bl.a. på 1660-tallet, bl.a. i 1664 da det ble sagt at det brant fra Lurdalen ved Kongsberg helt nord til Tunhovd (Even Tråen på www.trillemarka.no). I en hogstkontrakt fra 1730 er Nysethøgdi kalt ”Lauvåsen”, noe som antyder at åsen hadde mye løvtrær, trolig som følge av brannene 60-70 år tidligere.

Historien forteller om store hogster midt på 1700-tallet i landskapet rundt Myklevatn. Dette kan forklare dagens skogbilde med klar underrepresentasjon av virkelig gamle trær, gadd og gamle læger i lavereliggende områder. Det ble utvilsomt hogd over store deler av dette landskapet, men skogstrukturen viser at hogstenes intensitet må ha vært langt lavere i høyereliggende og mer avsides områder enn rundt de store vannene. I 1935-36 ble det planlagt og blinket ut for større hogster helt inn til Skålavatn, men grunnet mangel på arbeidskraft ble det bare hogd i ytre deler (Øytjønn og videre sørover). I Øytjønnhalle ble det da tatt ut ca. 350 m3 og i Gaulsdalen (nord for Øytjønn) ca. 150 m3. Seinere er det ikke hogd så langt inn (Even Tråen på www.trillemarka.no).

Virkesrike granskoger, som Ristjønn og Nysethøgdi, ble sikkert også utsatt for visse hogstinngrep på 1700-tallet. Skogstruktur og dødvedprofil viser likevel at Nysethøgdi (i hvert fall nordlige deler (Sigdalssiden)) bare i moderat grad ble påvirket, mens hogstene trolig var sterkere i bl.a. Ristjønndalen (lettere tilgjengelig). I Ristjønndalen kan disse hogstinngrepene spores på bl.a. ganske lav frekvens av store, sterkt nedbrutte læger. Trolig har det ikke blitt gjennomført større hogster her siden den tid, og sammen med relativt god produktivitet har dette medført at skogen har hentet seg godt inn igjen og i dag har et utpreget naturskogspreg.

Nedalen Skog kjøpte hogstrett av Rollagsbøndene i 1708 for områdene nord og vest for en linje Mesetfjellet- Låkåset-Mykle-Ristjønn. Denne ble kjøpt tilbake først i 1999. Denne spesielle administrative ordningen kan kanskje delvis forklare hvorfor større deler av disse skogene har fått stå så lenge i fred (mye lettilgjengelig skog lavere ned i Nedalen) (se kjerneområdebeskrivelsene).

De siste årene har det blitt gjennomført hogster flere steder. Særlig uheldig er hogst av store arealer tidligere ****-furuskog nordvest for Gammalsetra og nordøst for Langvatnet. Det er også hogd gammel naturskog nordvest for Åset, ei større hogstflate i sørvendt li nordvest for Myklevatnet, småflatehogster nord for Myklevatnet og gjennomhogster nordøst for Låkåsetvatnet.

Området har mange svært verdifulle kjerneområder, til dels med urskogspreg. Mellomboreale granskoger med mye død ved og høyt artsmangfold finnes i 33 Nysethøgdi og 35 Ristjønn, lite påvirket fjellgranskog i 30 Nybufjellet, 31 Vardefjell SØ og 34 Slettefjell, og gammel furuskog i 32 Mesetfjell-Vardefjell og 37 Skålavatn.

Like utenfor TR, sørvest for Litlevatnet og Låkåsetvatnet, danner Tundra ei stor, sørvestvendt bekkekløft som strekker seg ned mot Numedalslågen. Her finnes tung, kompakt og høyproduktiv gammel granskog, stedvis med mye gamle og grove løvtrær. Bekkekløfta har mange interessante miljøer og et rikt artsmangfold, bl.a. med arter som sjokoladekjuke, mjuktjafs, huldrestry, steinnål Microcalicium arenarium, pusledraugmose, grønnsko, skjerfmose Apometzgeria pubescens og huldregras. Grunnet mangelfulle inventeringer er ikke Tundra-kløfta inkludert i storområdet. Imidlertid er kløfta trolig *** (nasjonalt verneverdig) og bør høyst sannsynlig tas med innenfor avgrensningen.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 101- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Artsmangfold Store arealer tydelig gammel skog (i kjerneområdene) med beskjeden til helt minimal påvirkning, der større partier i flere kjerneområder har urskogspreg gir opphav til en rik flora av vedboende sopp og knappenålslav (se under kjerneområdebeskrivelsene) med en rekke krevende arter.

Utenfor kjerneområdene er artsmangfoldet klart dårligere. Mengde nøkkelelementer som virkelig gamle trær og død ved er tydelig redusert, noe som gir en utarmet flora av krevende gammelskogsarter. Fattige forhold med mye lav bonitet gir også langsom regenerering etter tidligere tiders inngrep. Imidlertid har ferske stormfellinger gitt stedvis store mengder fersk død ved, noe som på sikt utvilsomt vil føre til at vedlevende organismer, særlig arter knyttet til furu, vil øke i frekvens som følge av spredning ut fra de mange kjerneområdene.

Likevel er det meste av arealet naturskog med spredte nøkkelelementer, og en del forekomster av signal- og rødlistearter finnes. I furuskogene finnes ulvelav spredt på gammel gadd, og enkelte hensynskrevende vedboende sopparter inngår på furulæger. Granskogene har generelt ganske bra med skjegglav. I gammel sumpskog finnes mjuktjafs flere steder. Hensynskrevende sopparter som duftskinn, rosenkjuke, granrustkjuke og svartsonekjuke inngår spredt, og det er også gjort enkelte funn av mer spesielle arter som lamellfiolkjuke. Signalartene er klart konsentrert til partiene med noe lavere påvirkningsgrad beskrevet i forrige avsnitt.

De store vannene kan ha viktig funksjon for forstyrrelsesfølsomme vann- og våtmarksfugl.

28. Vardefjell NØ UTM: NM 137678 Areal: 1340 daa. H.o.h.: 750-860m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: ***

Landskap Fra Vardefjellet i sørvest og Venlifjella i øst faller åpne bekkedaler slakt nordover ned til Danmark. Landskapet er åpent, med avrundete, lave koller og slake hellinger. Enkelte østvendte hellinger i bekkedalene er noe brattere. Løsmassedekket er sparsomt.

Vegetasjon, flora Fattig og glissen røsslyng-blokkebærfuruskog med mye fattigmyr, tjern og små, avskrapte koller preger området. Tørre hellinger har noe bærlyngskog, og kollene flekkvis også litt lavskog. I nord er skogen noe tettere og mer sluttet. Blåbærgranskog dekker begrenset areal i små bratthellinger og bekkedaler, her er gran/bjørk sumpskog også vanlig. Bjørk er vanlig.

Skogstruktur, påvirkning Granskogen er flersjiktet, seintvoksende og stedvis relativt grov (opptil 60cm), i øvre deler typisk fjellskog. Gamle, mosegrodde stubber fra plukkhogst finnes jevnt. Dødvedmengden er stort sett ganske lav, men mindre partier med noe flere læger finnes også. Gadd er vanligere. Skogen i søkkene er fuktig og har mye skjegglav.

Furuskogen har få hogstspor, men aldersfordelingen av trær og lite læger i størsteparten av området tyder på hogstpåvirkning for lenge siden. Alle aldersklasser av trær inngår, men svært gamle og nylig døde trær er generelt underrepresentert. Selv om trærne vokser svært sakte er dimensjonene bra. Det er store mengder gammel gadd i hele området. Brannspor er vanlig på læger og gadd og sparsomt på enkelte levende trær.

I nord og nordøst er påvirkningsgraden lavere, tildels svært lav. Aldersfordelingen er stedvis jevn med trær i alle aldre, fra små spirer til eldgamle levende trær og gadd i forskjellige nedbrytningsfaser. Innslaget av svært gamle trær er god. Det er også brukbart med læger, en god del grove. Dimensjonene er til dels kraftige, både på levende trær og gadd. Litt nede i nordhellingen står en svær, brent høgstubbe, 2m. høy og 100cm. diameter.

Totalt sett er kontinuiteten i svært gamle trær og stående dødved god, mindre deler har i tillegg kontinuitet i furulæger. Så gammel furuskog er svært uvanlig.

Artsmangfold Store mengder gadd gir grunnlag for en meget rik forekomst av ulvelav. Arten forekommer på en stor del av gaddene, og er også observert på enkelte levende furu, samt i tørre topper av et par gamle graner. Stikkprøvetellinger ga ca. 130 funn. Det reelle tallet er trolig langt høyere. Bra med grov liggende død furu i alle nedbrytningsstadier i deler av området utgjør substrat for en del interessante vedboende sopp. Spesielt funnet av kjuka Chaetoporellus latitans må framheves. Dette er eneste kjente funn i Nord-Europa og arten er utvilsomt svært sjelden. Soppelementet på død furu er dårlig undersøkt i området, og trolig er det mer å finne ved nøyere undersøkelser.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 102- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Det er også en del signalarter spredt i granskogene på gamle trær og læger. Tettheten av viktige elementer er imidlertid ikke spesielt høy. Fuktige partier i bekkedalene har bra med epifyttisk og epilittisk lav. Bl.a. er kort trollskjegg funnet en del ganger på bergvegger.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 6 Chaetoporellus latitans *1 Climacocystis borealis Vasskjuke 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 9 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Odonticium romellii Taigapiggskinn DC 1 Oligoporus hibernicus DC 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 4 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 4 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 15 Phellinus pini Furustokkjuke 4 Physisporinus vitreus Glasskjuke R 1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Spredt Skeletocutis lenis *1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 4 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 10 Cyphelium tigillare Vanlig sotbeger 2 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 15 Letharia vulpina Ulvelav DC 130 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 2 Microcalicium ahlneri Rotnål * 1

29. Trihinningen UTM: NM 125672 Areal: 550 daa. H.o.h.: 820-920m. Vegetasjonssone: NB Verdi: ***

Landskap Fra Vardefjell i sør faller ganske bratte granskogslier og bekkedaler ned til vatnet Trihinningen sentralt i området. Herfra går en bekkedal med granskog nordover. På nordsiden av vatnet går ei lita sørvendt granskogsli opp til grunnlendte koller og rygger som faller gradvis nordover.

Vegetasjon, flora Liene rundt Trihinningen domineres av fjellgranskog av blåbær- og noe småbregnetype. Fuktige sig og bekkedaler har gjerne rik høgstaudeskog der tyrihjelm, turt, myskegras og kvitsoleie er typiske arter. Sumpskog er også vanlig i søkkene, tildels rik. Høyereliggende deler har mye småvokst, krokete bjørk. Fuktige, glisne partier i liene har stedvis endel bjørk og rogn, flekkvis også enkelte seljer.

Kollene og hellingene nordover preges av fattig røsslyng-blokkebærfuruskog- og bærlyngfuruskog med sparsomt innslag av gran og bjørk. Mindre fattigmyrer er vanlig.

Skogstruktur, påvirkning Påvirkningsgraden er generelt lav. Furuskogen har god sjiktning, trær i alle aldre og store dimensjoner. Endel trær virker svært gamle, med flate kroner og grove, forvridde greiner. Det er mye gadd og stedvis bra med læger, endel svært grove. Brannspor er vanlig, spesielt på undersiden av læger (hyppige, moderate branner i feltsjiktet), men også på gadd og høgstubber. Hogstspor er svært få.

Fjellgranskogen i liene rundt vatnet er tildels meget gammel, spesielt øvre deler av lia i sør og den vesle sørvendte hellinga nord for vatnet. Aldersfase dominerer, men det er også en del naturlig bledningsfase. Øvre deler av lia har typisk fjellskog; glissen, flersjiktet, svært seintvoksende gulrotgraner og mye småvokst bjørk. Lav bonitet til tross; trærne er grove og det er mye gadd og læger i alle nedbrytningsstadier. Gamle hogstspor finnes bare svært sparsomt her og skogen er urskogsnær.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 103- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Lavere deler av liene har klart bedre bonitet, med tettere og mer høyvokst skog. Hellinga nord for vatnet og vestlige bekkedal har samme preg; godt flersjiktet skog med grove trær (opptil ca. 100cm) og tildels mye dødved av kraftige dimensjoner i alle nedbrytningsstadier. Likevel er det noen flere hogstspor enn høyere oppe. I sørøst (Sigdalssiden) er påvirkningsgraden klart høyere. Sjiktningen er fortsatt rimelig bra, men trærnes dimensjoner er dårligere, dødvedmengden klart lavere og stubbetettheten høyere.

Artsmangfold Urskogsnære forhold og høy kontinuitet i gamle trær og død ved gir grunnlag for en rik flora av vedboende sopp. Spesielt svartsonekjuke er svært vanlig og synes å være dominerende nedbryter av de mange grove, sterkt nedbrutte lægrene. Registreringene er foretatt tidlig på sommeren, og mer nøyaktige undersøkelser seinere på året ville utvilsomt avdekket mange nye funn av signalarter av vedboende sopp.

Granskogen ligger topografisk beskyttet i nordvendte lier og bekkedaler. Lokalklimaet er derfor fuktig. Trærne har mye epifyttisk lav, spesielt gubbeskjegg. Særlig de bratte søkkene med fuktig og rik skog sør for vannet har mye lav. Skogen har stor tetthet av svært gamle og grove graner med stabil bark og grove greiner, noe som gir gode forhold for mange knappenålslav, en artsgruppe med mange interessante arter i fjellskog. Elementet er imidlertid svært dårlig undersøkt i området. Likevel er den krevende trollsotbeger funnet.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 2 Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 2 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 5 Climacocystis borealis Vasskjuke 2 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 32 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 7 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 5 Odonticium romellii Taigapiggskinn DC 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 17 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 5 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC >50 Phellinus pini Furustokkjuke 3 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 4 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Jevnt Skeletocutis lenis *1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 24 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 10 Cyphelium inquinans Gråsotbeger * 1 Cyphelium karelicum Trollsotbeger * 1 Evernia divaricata Mjuktjafs V Ca. 10 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 15 Letharia vulpina Ulvelav DC 5 Lobaria pulmonaria Lungenever 4 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 9

30. Nybufjellet UTM: NM 121656 Areal: 250 daa. H.o.h.: 800-870m. Vegetasjonssone: NB Verdi: ***

Landskap Fra Nybufjellet i nord går et par bekkedaler ned til Skjolbekktjønnan rett sør for området. Østhellingene er ganske bratte og har en del bergvegger. Over vannskillet på ryggen i nordøst ligger nordøstvendte hellinger ned mot øvre del av et daldrag som går nedover til Grasbekktjenn.

Vegetasjon, flora Blåbærfjellgranskog dominerer store arealer i liene. I nedre deler er vegetasjonen stedvis rik, til dels som høgstaudetype i fuktige partier og lågurtskog i tørre hellinger. I søkkene, særlig i tilknytning til småmyrer og bekker, er velutviklet gransumpskog karakteristisk. Stedvis finnes ganske rik sumpskog. Bjørk er vanlig i myrkanter og sumpskog. Glissen furu-/barblandingsskog av røsslyng-blokkebærtype preger opplendte rygger og slake vestvendte hellinger. Enkelte furuer finnes også inne i granskogen.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 104- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skogstruktur, påvirkning Generelt er skogen gammel, lite påvirket naturskog. Mens nedre og vestlige deler er noe påvirket av plukkhogst, med bare spredt forekomst av dødved og virkelig gamle graner har øvre deler, særlig i nordøst, urskogspreg nærmest totalt uten hogstspor. Trærne har høy alder og store dimensjoner, mange graner er 60-70cm diameter, enkelte opptil 80-90cm. Selv om gamle trær dominerer er sjiktningen god, spesielt i sumpskog. Skogen er i en stabil bledningsfase. Foryngelsen skjer i småglenner og til dels forekommer også kadaverforyngelse på svære, pillråtne læger. Det er store mengder grov dødved, både gadd, læger og til dels høgstubber, i alle nedbrytningsstadier. Skogen er utpreget fjellskog, kraftige gulrotgraner med tett greinsetting helt ned til bakken er vanlig. Enkelttrær av furu og enkelte svære, godt nedbrutte furulæger med brannspor finnes isprengt granskogen, særlig i overgang til myr og småkoller. Skogklimaet er fuktig i de beskyttete lisidene, spesielt langs bekker og i sumpskog.

Furuskogen er gammel og har brukbar sjiktning og aldersspredning, men svært gamle trær er underrepresentert. Dette skyldes trolig uttak av furu for lang tid siden, selv om det er vanskelig å finne stubber. Det er ganske bra med gadd. Læger, til dels kraftige, finnes mer spredt. Brannspor er vanlig på gadd og undersiden av læger, noe som vitner om tidligere hyppige, forsiktige branner i feltsjiktet.

Påvirkningsgraden øker gradvis nedover i dalsøkkene. I nedre deler er det stedvis sparsomt med dødved. Likevel er den stående skogen gammel, grov og brukbart sjiktet, og det vil snart begynne å danne seg dødved. Det er lite stubber å se også i disse partiene. Trolig har påvirkningen opphørt for så lenge siden at skogen har hentet seg inn igjen og stubbene blitt nedbrutt. Like utenfor kjerneområdet, nord for Skjolbekktjønnan, ligger ei gammel, nedrast seter, Skjolbekkseter. Trolig kan påvirkningsgraden i nedre deler tilskrives denne setra.

Artsmangfold Området er mangelfullt undersøkt. Basert på skogstruktur, påvirkningsgrad og mengde nøkkelelementer (store mengder grove læger i alle nedbrytningsstadier) bedømmes likevel skogen som meget verdifull for vedboende sopp. Sumpskoger og østhellinger har et fuktig skogklima og trærne har flekkvis mye skjegglav. Eldgamle, grove og seintvoksende trær med stabil sprekkebark gir godt grunnlag for en rik flora av knappenålslav, og tross utilstrekkelige undersøkelser er uvanlig mange interessante arter registrert. Særlig trollsotbeger og taiganål må framheves, begge disse betraktes som meget krevende og sterkt knyttet til de aller mest interessante fjellskogene.

Interessante arter (stikkprøver) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 1 Climacocystis borealis Vasskjuke 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 6 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 3 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 15 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Jevnt Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 4 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 1 Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 2 Chaenotheca laevigata Taiganål * 1 Chaenotheca stemonea Skyggenål 1 Chaenotheca subroscida Sukkernål * Spredt Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >10 Cyphelium karelicum Trollsotbeger * 2 Hypogymnia vittata Randkvistlav Gran: 3, berg: 2 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål * 3

31. Vardefjell SØ UTM: NM 141656 Areal: 350 daa. H.o.h.: 800-880m. Vegetasjonssone: NB Verdi: ****

Landskap Sørøst- og sørvendt, ganske slak li i skoggrensa opp mot snaufjellet på Vardefjell i nordvest. Gjennom lia går flere bekkedaler som renner ut i fattigmyrer nederst.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 105- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Vegetasjon, flora Lia er helt dominert av blåbærskog. Små innslag av fattig sumpskog inngår langs bekker og myrkanter. Gran er helt dominerende treslag i blåbærskogen, med rikelig innslag av bjørk i myrkanter og små åpninger. I sørøst er skogen noe tørrere, her preger røsslyng-blokkerbærskog med blanding av gran, furu og bjørk vegetasjonen.

Skogstruktur, påvirkning Mye av området synes å være helt uten hogstspor. Eneste spor etter inngrep er en håndfull helt nylig felte småtrær, trolig utført vinterstid i forbindelse med skuterkjøring. Noen trær har gamle blinkmerker, men den planlagte hogsten kan aldri ha blitt gjennomført. Påvirkningsgraden øker noe sørøstover, her finnes enkelte gamle, grove stubber etter dimensjonshogst, hovedsakelig av furu.

Trærne har generelt høy alder og store dimensjoner. Borprøver på to graner viste ca. 300 og 360-400 år. Dominerende dimensjoner er 35-50cm, med enkelttrær opp i 70-75 cm. Mange trær har dyp, smal krone og tørre topper. Sein vekst har gitt mange trær svært grov og stabil sprekkebark. Av samme årsak er gulrotgraner også vanlige. Skogen har god sjiktning, selv om gamle trær dominerer skogbildet. Mengden gadd er høy, og det er store mengder kraftige læger i alle nedbrytningsstadier jevnt fordelt.

Blåbærskogen er tilsynelatende ekte urskog.

Artsmangfold Dette er ekte urskog med høy kontinuitet og store mengder viktige nøkkelementer. Tettheten av signalarter av vedboende sopp er høy, og mange arter har høy frekvens. Artsmangfoldet er imidlertid begrenset av ganske lite areal og lav bonitet. Trærne har generelt mye epifyttisk lav, både skjegglav på greiner og blad- og skorpelav på stammer og grove greiner. Trolig er knappenålsfloraen rik (dårlig undersøkt).

Interessante arter (stikkprøver) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 1 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 Climacocystis borealis Vasskjuke 10 Cystostereum murrayi Duftskinn DC >5 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 12 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 3 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke >10 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC >5 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC >30 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 4 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Jevnt Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 2 Veluticeps abietina Praktbarksopp >10 LAV Chaenotheca subroscida Sukkernål * >10 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >5 Microcalicium ahlneri Rotnål * 1

32. Mesetfjell-Vardefjell UTM: NM 133654 Areal: 4700 daa. H.o.h.: 680-880m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: ****

Landskap Åpent furuskogsplatå med bølgende, slake åsrygger, småtjern, småmyrer og små høydeforskjeller. Noen avrundete koller dominerer landskapet. Området drenerer østover gjennom flere slake bekkedaler. Jordsmonnet er grunnlendt og kollene har mye berg i dagen. Enkelte brattere hellinger har tykkere jordsmonn og mer gran.

Vegetasjon, flora Fattig, skrinn og grunnlendt røsslyng-blokkebærfuruskog og bærlyngfuruskog dekker store arealer. I hellinger inngår bærlyng-barblandingsskog med gran som et mer eller mindre velutviklet undersjikt. Tørre koller har gjerne lavfuruskog. Bekkedaler og fuktige hellinger preges av blåbærgranskog med gransumpskog langs fuktige sig. Fattig barblandingssumpskog og stedvis furumyrskog er vanlig i myrkanter. Småvokst bjørk inngår spredt.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 106- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Langs nordøsthellingene mellom Gammalsetra og Langvatnet ligger et belte med en del rikmyr og rik sumpskog; gran langs bekkene og barblanding i slakere lier. Dette er trolig betinget av amfibolittårer som sørger for rikt sigevann. I rikmyr finnes bl.a. sumphaukeskjegg, fjelltistel, svarttopp, gulstarr, brudespore, skogmarihånd, grov nattfiol, gullmose, stormakkmose og myrstjernemose, i sumpskog i tillegg mjødurt, hestehov, tyrihjelm, humleblom og mye fagermoser.

Skogstruktur, påvirkning På høydedragene er skogen stort sett ganske glissen med lavvokste og svært saktevoksende trær av relativt moderate dimensjoner, ofte omkring 30-35cm dbh, men med stor spredning. I hellinger med noe dypere løsmasser er skogen mer sluttet og ofte også med et visst graninnslag. Trærne er mer høyvokste og klart grovere, gjerne rundt 40-50cm dbh, med en del trær opp i 60-70cm. I fjellskog finnes furu opptil 90cm dbh. Påvirkningsgraden er generelt beskjeden. Betydelige arealer har urskogspreg på den stående skogen. Store partier har jevn fordeling av trær i alle aldre, fra små spirer (flere steder god foryngelse) til eldgamle levende trær med vridde stammer, flat krone og grove, tørre greiner. Likevel synes de aller eldste trærne noe underrepresentert. Det er store mengder gadd i alle aldersstadier. Ulvelav finnes på svært mange av disse. Det er også en god del læger i alle nedbrytningsfaser, men noe flekkvis fordelt. Store partier har mye liggende dødved og tilsynelatende høy kontinuitet i læger (bl.a. nord for Gammalsetra, sørvest for Lomtjenn, sørøst for Langvatnet). Men det er også betydelige arealer fattige på læger, til tross for liknende struktur på den stående skogen. Dette må skyldes selektivt uttak av læger (tjærebrenning?). Mye gammel gadd vil sørge for framtidig mye liggende dødved. Nydannelse av læger er allerede i gang. Brannspor er vanlig på undersiden av læger og på gadd og høgstubber. Mange levende trær har også gamle, overvokste brannlyrer.

Store partier er nærmest helt uten hogstspor, og de som finnes er stort sett bare noen få svært gamle og mosegrodde stubber. Likevel tilsier aldersfordelingen av levende trær (noe underrepresentasjon av de alle eldste trærne), og sparsom mengde læger i partier at plukkhogst må ha forekommet. Dette har likevel vært av svært begrenset omfang, for meget lenge siden og bare i deler av området. Trolig har uttak av gadd og særlig rydding av nedfalne trær til tjærebrenning og ved hatt langt større betydning for dagens mangel på læger i deler av området enn hogst av levende trær. Påvirkningsgraden er større i kanten i sørøst. Her har det foregått en viss gjennomhogst trolig rundt 1960. Det har også nylig foregått noe uttak av furugadd til ved i deler av området.

Kontinuiteten er i store partier høy mhp. gamle trær og gadd. En hel del partier har også god lægerkontinuitet. Så gammel furuskog er svært sjelden, og finnes bare helt fragmentarisk i Sør-Norge.

Deler av granskogen er også svært gammel. Særlig langs Grasbekken finnes granskogspartier med urskogspreg; svært gamle trær, store dimensjoner og mye dødved i alle nedbrytningsstadier. Denne skogen er stort sett ganske glissen, og grov furu inngår spredt. Liknende granskog finnes også sørøst for Langvatnet og vest for Langvatnet. Granskogen nord for 787 er mer påvirket, med mangel på virkelig gamle trær, lite liggende dødved og en del gamle stubber. Denne skogen er imidlertid fuktig og frodig sumpskog med rik karplante- og moseflora.

I 1994/95 og 1996/97 ble det foretatt svært uheldige hogstinngrep hhv. nordøst for Langvatnet og nordvest for Gammalsetra. 1500-2000 daa. svært gammel furuskog ble her sterkt gjennomhogd. De aller fleste gamle, levende trærne er tatt ut. Fordi gadd og læger stort sett ikke er fjernet vil områdene fungere som leveområde for arter knyttet til død furu i svært lang tid (pga. furuas seine nedbryting). Derfor er hogstpartiene inkludert i storområdet. Alderstellinger på noen representative stubber: 270år (60cm dbh), 295år (40cm), 340år (60cm), 400år (35cm), 450år (80cm), >500år (45cm). Gran 250år (35cm). I Grasbekkdalen er fuktig, gammel granskog med gran trolig over 300 år flatehogd. I tillegg forekommer årlig en ikke uvesentlig hogst av furugadd til ved i forbindelse med snøskuterkjøring.

Artsmangfold Furuskog med lav påvirkningsgrad og mye død ved er svært sjeldent. Det har vist seg at slike skoger har et rikt mangfold av krevende vedboende sopp, og det synes som om dette mangfoldet er kontinuitetsavhengig. Pga. furuskogens lange omløpstid er leveransetiden på viktige nøkkelelementer som biologisk gamle trær og grove, sterkt nedbrutte læger svært lang, og furuskog er derfor sårbar for selv svake hogstinngrep. Lav bonitet øker denne sårbarheten ytterligere. I tillegg har furu vært ettertraktet tømmer i lang tid. Dette er hovedårsaken til dagens prekære mangel på virkelig gammel furuskog. Mesetfjell-Vardefjell er unikt som lite påvirket furuskog. Tilsvarende like lite eller mindre påvirket furuskog er ellers i Sør-Norge bare kjent fra et fåtalls områder (Gutulia-Gutulisjøen i Hedmark, Åsen/Honnsrøve i Skjåk, Kjerbuhovda i Hol).

Kjerneområdet har uvanlig mange signalarter vedboende sopp på død furu. Enkelte arter er også påfallende vanlige, bl.a. er brun hvitkjuke en av hovednedbryterne på grove, sterkt nedbrutte furulæger. Dette stemmer

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 107- -Trillemarka-Rollagsfjell- overens med data fra finske undersøkelser, der flere arter som i dag betraktes som svært sjeldne faktisk er basisarter i urørte furuskoger (Renvall 1995). Langkjuke er bare funnet et par ganger tidligere i Buskerud. Barksopper er bare fragmentarisk samlet, likevel er en rekke sjeldne arter funnet, bl.a. de internasjonalt sjeldne Chaetoporellus curvisporus, Crustoderma dryinum, Physodontia lundellii. Kjuka Skeletocutis albocremea kommer i samme kategori, med få lokaliteter på verdensbasis og er bl.a. ikke kjent fra andre nordiske land. Større deler av området er dårlig undersøkt, og de deler som er undersøkt er bare sjekket sommerstid. Nøyere undersøkelser på høsten er nødvendig for å avdekke en større del av områdets soppflora.

Dødvedrike furuskoger, spesielt med soleksponerte, grove læger og høgstubber, har en rik insektfauna. Dette er ikke undersøkt i Mesetfjell-Vardefjell, men det antas at potensialet er stort. En indikasjon på dette er to funn av den sårbare billen Calitys scabra.

Ulvelav forekommer rikelig i det meste av området. Det er vanskelig å anslå mengde, men trolig ligger antall forekomster langt høyere enn de 400-500 som hittil er registrert. Stikkprøvekontroller i mindre deler av området tyder på at arten forekommer på de fleste furugaddene (hovedsubstrat), i tillegg til noen levende furuer (særlig tørre greiner) og enkelte særlig gamle graner. De fleste forekomstene består av små kvaster, og arten er utvilsomt i spredning i området. Under naturlig dynamikk overlever ulvelav (og trolig flere andre lavarter tilknyttet furuved) brannperioder i myrkanter, på holmer i tjern osv. der brann ikke kommer til (refugier), og sprer seg så utover i resten av skogen mellom brannene (jf. bl.a. Oldhammer 2002). Fordi skogen i dag er inne i en unaturlig lang periode uten brann (pga. aktiv brannbekjempelse) har arten fått en langvarig ekspansjonsperiode i området. Ved mangel på brann vil imidlertid de fleste furuskoger tetne til og gradvis gå over i grandominans. På lang sikt er derfor mange furuarter, inkludert ulvelav, avhengig av brann for å overleve i et område.

Området har også store verdier knyttet til gran og urskogsnære granskoger med rik flora av knappenålslav på svært gamle, seintvoksende trær og vedboende sopp tilknyttet mye læger i alle nedbrytningsstadier. De rike sumpskogene og myrene sørøst i området har en interessant flora av moser og karplanter (lite undersøkt).

Totalt er 21 rødlistearter registrert (4 sårbare, 17 hensynskrevende). Dette er et svært høyt tall, særlig tatt i betraktning vegetasjonstypene og furudominansen. Det er ikke kjent furuskogsområder i Norge med større antall rødlistete, vedboende sopparter, og bare svært få områder har et tilsvarende potensiale.

Interessante arter (bare deler av området nøye undersøkt) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 36 Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 2 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 2 Chaetoporellus curvisporus V1 Crustoderma dryinum DC 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 14 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 7 Gloeophyllum protractum Langkjuke DC 1 Gloeoporus taxicola Blodkjuke 1 Hapalopilus salmonicolor Laksekjuke DC 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 3 Odonticium romellii Taigapiggskinn DC 1 Oligoporus hibernicus DC 7 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 7 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 9 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Gran: 20, furu: 18 Phellinus pini Furustokkjuke 13 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 2 Phlebia serialis DC 1 Phlebia subcretacea 1 Physodontia lundellii V1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Spredt Skeletocutis albocremea * 1 (furu) Skeletocutis kuehneri * 1 (furu) Skeletocutis lenis *6 Skeletocutis stellae Taigakjuke DC 5 (furu) Trechispora lunata DC 1

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 108- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC Gran: 2, furu: 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 23 LAV Chaenotheca subroscida Sukkernål * >40 Chaenothecopsis fennica Spredt Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >10 Cladonia parasitica Furuskjell 1 Cyphelium inquinans Gråsotbeger * 3 Cyphelium karelicum Trollsotbeger * 5 Evernia divaricata Mjuktjafs V 25-30 Hypogymnia vittata Randkvistlav 1 Letharia vulpina Ulvelav DC >400-500 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 Microcalicium ahlneri Rotnål * 15 MOSE Mylia taylorii Rødmuslingmose 4 INSEKTER Calitys scabra V2

33. Nysethøgdi UTM: NM 164613 Areal: 750 daa. H.o.h.: 670-809m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: ***

Landskap Nysethøgdi er en langstrakt, isolert og dominerende åsrygg som strekker seg 3-4 km nordover fra Myklevatnet- Låkåsetvatnet. Fra et grunnlendt og slakt kollete platå på toppen faller bratte lier ned mot Gammalsetra i vest og Tjenndalen i øst. Kjerneområdet omfatter glisne furu- og barblandingsskogspartiene i toppområdet, bratte østvendte hellinger med kompakt granskog og blandingssumpskoger i bunnen av liene.

Vegetasjon, flora Toppområdet har mye glissen furu-/barblandingsskog av røsslyng-blokkebær- bærlyngtype, samt noe lavskog på tørre koller. Glissen sumpgranskog finnes i søkket sør for Nysettjønn, og lia vest for tjernet har blåbærgranskog med spredt innslag av furu. Furu inngår også i myrkanter og på småkoller på bunnen av lia.

Gran dominerer liene. Sigeffekt gir gradient fra tørr bærlyng- og blåbærskog i øvre deler via fuktigere blåbærskog nedover til småbregneskog i nedre del og storbregne-høgstaudedrag i små søkk nederst (myskegras, firblad, turt, tyrihjelm, mjødurt, gulstarr). Torvmoserik sumpskog inngår langs myrkanter og i søkk. Granskogen har fuktig lokalklima med frodige mosematter og svakt oseanisk preg (bjønnkam, kystkransemose). Bjørk inngår spredt i åpninger og myrkanter. Et fåtalls selje, rogn og osp står isprengt granskogen.

Skogstruktur, påvirkning Barblandingsskogen på toppen har rimelig jevn aldersfordeling med stor andel tydelig gamle og grove furuer med vridd stamme, flat krone og grove, tørre greiner. Mange trær har dbh rundt 50cm, noen opptil 70cm. Det er bra med grov furugadd og også en god del grove furulæger i alle nedbrytningsstadier. Stormen i november 2001 ga også en god del ferskt vindfall i toppområdet. Skogen er generelt glissen og oppstykket av småmyrer og berg i dagen, men noe tettere i hellinger der det også kommer inn mer gran.

Deler av toppområdet er grandominert. Denne skogen har sterkt fjellskogpreg, med gulrotformete trær med tett, smal krone. Mange har høy alder med tørre topper og vridd stamme. Det fuktige søkket og lia sør og vest for Nysettjenn er tydelig lite påvirket. Her er det mye gadd og grove læger i alle nedbrytningsstadier. Lenger nord er granskogen mer påvirket (nærmere setra) og tørrere. Det er lengre mellom virkelig gamle trær, og trærne er også spinklere. Dødvedmengden er fortsatt rimelig bra, men men ferskt og middels nedbrutt er klart overrepresentert.

Den bratte østvendte lia preges av fuktig, tung, kompakt gammel granskog med store dimensjoner. Skogen er stort sett bra flersjiktet. Trærne står ganske tett, men små glenner med god naturlig foryngelse finnes jevnt (bledningsfase), pga. både naturlig avgang av gamle trær og eldre plukkhogst. Et parti midt i lia har gått i sammenbrudd trolig pga. billeangrep 15-20 år tilbake og er i dag sterkt sjiktet skog med tett oppslag av unggran. Dominerende dbh ligger omkring 35-45cm, med stor variasjon begge veier og enkelte trær opptil 70cm. Til tross for ganske stor tetthet av gamle hogstspor er det generelt mye liggende dødved i hele området. Generelt er imidlertid sterkt nedbrutte læger noe underrepresentert. Særlig sentrale del av lia nord for kommunegrensa (Sigdalssiden) har store mengder læger, til dels grove, i alle nedbrytningsstadier. Her er det også klart færre hogstspor enn ellers. Det samme gjelder partiet nederst i lia, med sumpskogen mellom myrene.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 109- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Det ble hogd både nordøst og sør for kjerneområdet vinteren -99, da stort sett som gruppehogst-småflatehogst. Grunneier har mot vederlag avsatt et kjerneområde for ikke-hogst og et større område for lukket hogst.

Artsmangfold Fuktig granskog med mye læger i alle nedbrytningsstadier gir gode forhold for saproxyliske (vedboende) organismer. Mangfoldet og frekvensen signal- og rødlistearter vedboende sopp er stort, og flere arter er svært vanlige. Mest interessante soppfunn er de sårbare lappkjuke og sibirkjuke, som begge er sterkt knyttet til gammel skog med høy kontinuitet i død ved. Det samme gjelder blodkjuke når den opptrer på gran, selv om den ikke er rødlistet. Også furuskogen med en del grove og godt nedbrutte læger har noen interessante soppparter (dårlig undersøkt). Ulvelav forekommer spredt på furugadd i toppområdet.

Skogklimaet er stabilt og fuktig, og særlig litt nordvendte partier og glissen sumpskog har store mengder epifyttisk skjegglav, først og fremst gubbeskjegg og sprikeskjegg. Det er også mye blad- og skorpelav på trestammene. Imidlertid er lavfloraen fattigere enn forventet, selv om skogen tilsynelatende burde være velegnet for mange krevende lavarter. Bl.a. er det overraskende at huldrestry og mjuktjafs ikke er registrert.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Amylocystis lapponica Lappkjuke V 1 Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 4 Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 3 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 Ceriporiopsis mucida 1 Climacocystis borealis Vasskjuke 2 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 20 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 22 Gloeoporus taxicola Blodkjuke 1 Junghuhnia luteoalba Okerporekjuke DC 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 2 Oligoporus hibernicus DC 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 5 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 51 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 72 Phellinus pini Furustokkjuke 2 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 7 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Spredt Serpula himantioides Tømmernettsopp DC 1 Skeletocutis odora Sibirkjuke V 1 Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 4 Veluticeps abietina Praktbarksopp 18 LAV Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 1 Chaenotheca subroscida Sukkernål * >15 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >10 Cyphelium inquinans Gråsotbeger * 1 Hypogymnia vittata Randkvistlav Gran: 5, berg: 8 Letharia vulpina Ulvelav DC 4 Lobaria pulmonaria Lungenever 1 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 Microcalicium ahlneri Rotnål * 1 MOSE Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose 1

34. Slettefjell UTM: NM 189624 Areal: 1200 daa. H.o.h.: 700-860m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: ***

Landskap Slettefjell er et stort og avrundet snaufjellsparti sør for Nedalen. Kjerneområdet omfatter det øvre skogbeltet på vest- og nordsiden av fjellet. Terrenget faller ganske jevnt nedover der brattere hellinger og bekkedaler dominert av gran veksler med småkoller og slakere partier med mye furu. Bakkemyrer er vanlige.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 110- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Vegetasjon, flora Hellinger og bekkedaler har stort sett brukbart løsmassedekke, her dominerer blåbærgranskog. Bjørk inngår ganske rikelig i myrkanter og litt glisne partier, ofte som tette, lave kratt. I de høyestliggende partier er bjørkeinnslaget høyt.

De mer opplendte partiene preges av grunnlendt, glissen røsslyng-blokkebærfuruskog med spredt, småvokst gran og bjørk. Slake hellinger med grunt jordsmonn og framstikkende bergnabber har mye halvåpen barblandingsskog av røsslyng-blokkebær- og i tørrere partier bærlyngtype. Flate partier har en del fattigmyrer og stedvis finnes også bakkemyrer i slake, humide hellinger. I tilknytning til myrene samt på små arealer langs bekkene finnes fattig gran/bjørk sumpskog med molte og torvmoser som dominanter i bunnsjiktet.

Skogstruktur, påvirkning Opp mot fjellet er skogen preget av hardt klima. Gulrotgraner er vanlige og mange trær har dype, smale kroner. Veksten synes å være svært sein, og mange trær har grov, stabil sprekkebark og grove, døde greiner. Selv mange graner har sterkt vridde stammer, dette vitner om svært høy alder og langsom vekst. Tresettingen er stedvis temmelig glissen. Nedover liene er bonitet og klima bedre og skogen mer kompakt.

I høyereliggende partier er skogen generelt svært lite påvirket og er for en stor del i naturlig bledningsfase. Deler av skogliene helt opp mot fjellet mangler helt hogstspor og er muligens ekte urskog. Sjiktningen er stort sett bra, selv om gamle trær dominerer. Skogen har svært gamle trær, stedvis meget store dimensjoner (gran 90cm dbh), mye gadd og store mengder kraftige læger i alle nedbrytningsstadier. En del trær har tydelig meget høy alder, med lange, tørre topper (‘spir’), og gulrotgraner er vanlig (særlig på tørre, lavproduktive partier). Nedover de mer produktive liene er skogen langt mer plukkhogstpåvirket. Skogen har fortsatt bra med gamle trær, rimelig grove dimensjoner og brukbar sjiktning, men alderen er lavere og det opprevete skogbildet dårligere utviklet enn lenger oppe. Gadd finnes flekkvis i brukbare mengder, men liggende dødved inngår bare relativt sparsomt.

Furuskogen er gammel og glissen. Aldersvariasjonen er stort sett bra. Mange trær er grove og tydelig gamle med grove, tørre greiner og sterkt vridde stammer. Særlig en del trær litt nede i blandingsskogshellingene har store dimensjoner. Likevel er de aller eldste trærne noe underrepresentert. Dette må skyldes hogst for lang tid tilbake, selv om synlige stubberester er svært få. Det er mye grov gadd og høgstubber, læger forekommer stort sett mer spredt. Et mindre parti i nordøst har stor tetthet av læger. Mange av furulægrene har store dimensjoner. Brannmerker er vanlig på gadd og undersiden av læger. Enkelte levende trær har også store brannlyrer.

Artsmangfold Området har en rik flora av vedboende sopp betinget av urskogsnære forhold med høy kontinuitet i grove granlæger. Flere av artene er også svært vanlige, for eksempel svartsonekjuke. Høy tetthet av svært gamle og grove graner i fuktig miljø gir også gode forhold for knappenålslav, og flere sjeldne arter er funnet. Spesielt taiganål og trollsotbeger er meget krevende. Chaenotheca sphaerocephala er funnet for 3. gang i Norge. Skogen i søkkene har fuktig lokalklima og spesielt i små åpninger ved bekker og myrkanter har trærne stedvis store mengder skjegglav (gubbeskjegg, sprikeskjegg) på greinene. Deler av sumpskogene har en del mjuktjafs.

Det er også gjort noen interessante funn av vedboende sopp i furuskogen. Særlig Oligoporus lateritius er interessant, denne arten er sterkt knyttet til gammel furuskog med mye grove læger. Furuskogsartene er tydelig konsentrert til partier i nordøst, der tettheten og kontinuiteten av død furu er størst.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 2 Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 2 Ceriporiopsis mucida 1 Climacocystis borealis Vasskjuke 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 36 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 10 Irpicodon pendulus Furupiggmusling R 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 7 Leucogyrophana sororia 1 Oligoporus hibernicus DC 3 Oligoporus lateritius *3 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 7

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 111- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 16 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 104 Phellinus pini Furustokkjuke 2 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 9 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Jevnt Scytinostroma praestans 1 Serpula himantioides Tømmernettsopp DC 4 Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 3 Veluticeps abietina Praktbarksopp 52 LAV Chaenotheca laevigata Taiganål * 1 Chaenotheca stemonea Skyggenål 2 Chaenotheca sphaerocephala *1 Chaenotheca subroscida Sukkernål * >15 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >10 Cyphelium karelicum Trollsotbeger * 2 Evernia divaricata Mjuktjafs V 40-50 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 2 Letharia vulpina Ulvelav DC 10 Lobaria pulmonaria Lungenever 1 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 Microcalicium ahlneri Rotnål * 3 Nephroma bellum Glattvrenge 1 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål * 2

35. Ristjønn UTM: NM 175594 Areal: 380 daa. H.o.h.: 676-750m. Vegetasjonssone: MB Verdi: ***

Landskap Ristjønndalen strekker seg nordøstover fra Myklevatnet. Fra kollete og småkupert terreng på toppen av åsen på nordsiden av dalen faller bratte, sørøstvendte lier med småkløfter ned i dalbunnen. Ristjønnbekken drenerer dalen sørvestover, renner gjennom flere myrer og sumpskoger, og danner Ristjønn i nedre del.

Vegetasjon, flora Nordlige og sørlige deler av liene preges av blåbærgranskog, med små arealer småbregneskog. Midtre halvdel er langt rikere. Her er det mye frodig småbregneskog, med innslag av storbregne-høgstaudeskog i fuktdrag og arter som myskegras, kranskonvall, firblad, turt, vendelrot og kvitsoleie. Tørrere og åpnere partier har lågurtvegetasjon med tysbast (ganske vanlig), krattfiol, trollbær, liljekonvall og hengeaks. Antakelig ligger lommer av amfibolitt i lia og sørger for god næringstilgang. Næringsrikt sig gir rik sumpskog langs bekk og myr i bunnen av lia, med bl.a. sumphaukeskjegg og mye gulstarr. Små forsenkninger på toppen av lia har fattig sumpskog med torvmoser og molte som karakterarter. Særlig de bratte partiene (gjerne under berg) har betydelig innslag av løvtrær. Spesielt selje er vanlig, men det finnes også en hel del rogn og bjørk samt enkelte osp. Løvtrærne (særlig selje) ser ut til å forynge seg godt.

Furuinnslaget øker oppover lia. De øverste hellingene har tørr bærlyng-barblandingsskog, oppe på toppen dominerer furu stort sett alene. Enkelte store overstandere av furu står også et godt stykke ned i blåbærskogen.

Skogstruktur, påvirkning Skogen er gammel, grov, storvokst og stort sett godt sjiktet. Stedvis finnes små glenner med rikelig naturlig foryngelse, betinget dels av plukkhogst og dels av naturlig gruppevis sammenbrudd av gamle trær. Granas dimensjoner ligger gjerne på 35-45cm dbh, med enkelte trær opptil 70-75cm. Gamle hogstspor finnes over hele området, men flekkvis fordelt. Nordlige og sørlige del er mest påvirket. Her er mengde dødved ganske moderat. Midtre halvdel er mindre påvirket, særlig i brattpartiene og opp mot toppen. Her er det flekkvis mye dødved av til dels store dimensjoner. Rotkjuke ser ut til å spille en viss rolle i dødveddannelsen, arten finnes på påfallende mange ferske læger. Flere partier har gått i full oppløsningsfase. Trolig vil større deler av skogen i løpet av kort tid gå inn i sammenbruddsfase og danne store mengder død ved. Ferske og middels nedbrutte læger er overrepresentert i dødvedprofilen. Dette skyldes tidligere hogstinngrep som har medført midlertidig redusert tilgang på død ved. Mangel på store, sterkt nedbrutte læger kan trolig tilskrives større hogstinngrep midt på 1700-tallet. NNV for tjernet ble det utført plukkhogst vinteren 95-96, men bare et fåtalls trær ble tatt ut.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 112- -Trillemarka-Rollagsfjell-

I bratte partier er bergvegger vanlige. Midtre del har stedvis også en del grove steinblokker. Stabilt fuktig skogklima gir tykke mosematter på bergvegger, steinblokker, i skogbunnen og på løvtrær. Trærne har generelt mye epifyttisk lav, spesielt gubbeskjegg og sprikeskjegg er vanlig.

Flere av seljene og bjørkene er gamle og ganske grove. Dimensjonene på rogn og osp er jevnt over dårligere, største levende osp er ca 40cm. Ei kraftig ospelåg på 70cm dbh vitner om at større osp tidligere har vært tilstede. Døde løvtrær, både stående og liggende, finnes i brukbare mengder i flere nedbrytningsstadier. Et lite parti med småvokst osp har gått i sammenbrudd og dannet store mengder tynne ospelæger og –høgstubber.

Furuskogen på toppen av lia har mange grove, vridde trær med tørre greiner. Dimensjonene ligger gjerne rundt 40-50cm, med enkelte opptil 70-75cm. Særlig en del trær litt nede i hellingen er grove og høyvokste. Furuskogen er godt flersjiktet. Det er kontinuitet i død furu, med en god del gadd og læger i alle nedbrytningsstadier og av store dimensjoner, selv om underrepresentasjon av svært gamle trær viser på tidligere selektivt uttak av furu.

Artsmangfold Stor økologisk variasjon (bratte lier, småkløfter, tørre koller og fuktig sumpskog), stor treslagsvariasjon, høyt innslag av løvtrær (inkludert død ved), mye død ved og god bonitet øker mangfoldet. Potensialet for høy biodiversitet innen mange artsgrupper er stort. Rik granskog med store mengder dødved i et lokalklimatisk varmt og gunstig miljø har ofte en rik insektfauna. Dette er trolig også tilfelle for de bratte liene i Ristjønndalen.

Skogen har gode forekomster av en del signalarter vedboende sopp. Imidlertid bærer skogen preg av kontinuitetsbrudd for lenge siden med begrenset tilgang på dødved en periode, og de mest krevende artene er derfor fraværende. Påvirkningen kan imidlertid ikke ha vært sterkere enn at mange arter har klart seg, og med økt mengde dødved som kan forventes dannet i løpet av kort tid vil trolig mange arter bli vanligere igjen.

Området har en relativt rik karplanteflora, både i de bratte skrentene og i den rike sumpskogen. I landskapssammenheng, omgitt av store arealer fattig og glissen furuskog, er derfor disse liene en ”biologisk oase”. Mosefloraen er ikke undersøkt, men er trolig rik i sumpskogen.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albida Hvitkjuke 1 Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 1 Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 3 Antrodia cf. pulvinascens Ospehvitkjuke R 1 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 4 Ceraceomyces borealis DC 2 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 9 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 10 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 5 Oligoporus hibernicus DC 3 Oligoporus lateritius *1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 3 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 35 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 17 Phellinus pini Furustokkjuke 1 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 3 Serpula himantioides Tømmernettsopp DC 4 Skeletocutis lenis *1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 11 LAV Chaenotheca subroscida Sukkernål * >10 Hypogymnia vittata Randkvistlav Bjørk: 1, berg: 8 Letharia vulpina Ulvelav DC 3 Nephroma bellum Glattvrenge >10 Nephroma parile Grynvrenge Jevnt Parmeliella tripthophylla Stiftfiltlav Jevnt MOSE Buxbaumia viridis Grønnsko DM 2 Neckera complanata Flatfellmose Berg: ca. 5

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 113- -Trillemarka-Rollagsfjell-

36. Haranatten (Håråsen) UTM: NM 185598 Areal: 500 daa. H.o.h.: 740-848m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: **

Landskap Haranatten er en dominerende, nord-sørgående åsrygg som ligger mellom Skålavatn og Ristjønndalen. Fra Skålavatn og Lonun stiger bratte, østvendte lier opp mot toppen. Fra vest stiger jevne lier opp fra Ristjønndalen.

Vegetasjon, flora De bratte liene på vest- og østsiden av toppen preges av fattig blåbær- og småbregnegranskog. I den bratteste delen av østhellingen finnes et avvikende, glissent parti med stein og rasmark. Her er det rik vegetasjon med bl.a. taggbregne, kvitsoleie, markjordbær og hengeaks. Dette partiet har også sterkt løvinnslag, særlig rogn og selje er vanlige. Den vestvendte lia har fattigere og tørrere forhold, her står grana stedvis i blanding med furu.

De tørrere liene i nordvest og nordøst samt øvre del av liene mot toppen av åsen har halvåpen bærlyng- barblandingsskog. Glissen furu-/barblandingsskog av bærlyng- og røsslyng-blokkebærtype preger toppomådet og de slake, nordvendte skråningene. Småsøkk har fattig gransumpskog med torvmoser og molte i bunnsjiktet. Fattigsumpskog med mye bjørkekratt finnes også langs myrer, vann og bekk.

Skogstruktur, påvirkning Granskogsliene har gammel, ganske grov og stort sett bra sjiktet naturskog med en del gadd og flekkvis bra med læger i alle nedbrytningsstadier. Hogstspor finnes spredt, med økende tetthet nedover vestskråningen. Vinfellinger har gitt mye ferske læger (rotvelter) særlig i vestlia. Beskyttede østvendte partier ned mot Skålavatn har høy luftfuktighet og bra med epifyttisk lav på trærne. Gamle blink på granene stammer fra planlagte hogster i 1935-36, hogster som ikke ble gjennomført.

Liene i nord og langs Vestmannåa har godt sjiktet barblandingsskog med relativt jevn aldersfordeling på trærne. Det er stor andel gamle, grove og vridde furuer, flere med brannlyrer. Småvokst, tydelig gammel gran står som et glissent undersjikt. Det er bra med gadd og høgstubber av både gran og furu, og en god del til dels grove læger i alle nedbrytningsstadier av begge treslag. Dbh for furu ligger gjerne omkring 30-40cm, med enkelte virkelig store trær opptil 90cm. Glissen sumpskog i nordvendt drag har grove, svært gamle gulrotgraner og mye gadd.

Artsmangfold Området er mangelfullt undersøkt. Basert på forekomst av en del tydelig gamle trær og død ved i alle nedbrytningsstadier er det trolig at skogen har brukbare forekomster av en del vedboende sopp og ikke minst knappenålslav knyttet til særlig gamle graner med stabil bark og grove greiner. Hvithodenål ble funnet på naken ved inne i hul gran. Denne arten er sjelden og forekommer bare meget spredt på Østlandet.

Interessante arter (stikkprøver) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Cystostereum murrayi Duftskinn DC 4 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 4 Veluticeps abietina Praktbarksopp 1 LAV Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 1 Cybebe gracilenta Hvithodenål * 1

37. Skålavatn UTM: NM 188589 Areal: 3200 daa. H.o.h.: 710-814m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: **

Landskap Terrenget er et høytliggende platå; flatt og åpent med slake koller, grunnlendte furuflyer, mange tjern og fattigmyrer. Landskapet domineres av Skålavatn. Platået danner vannskillet mellom Grytelva i sørøst, Tundra (med Myklevatnet) i vest og Nedalen i nord.

Vegetasjon, flora Området domineres av glissen, fattig bærlyng- og røsslyng-blokkebærfuruskog. Kollene har stedvis noe lavfuruskog. Langs myrene er det myrfuruskog og forsumpet røsslyng-blokkebærskog. Bjørk er vanlig, mens gran bare inngår spredt, helst i fuktige hellinger. Noe fattig gransumpskog finnes langs Vestmannåa i nordvest.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 114- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skogstruktur, påvirkning Skogen har generelt få hogstpor. Aldersfordelingen på trærne og mengden læger viser likevel tydelig at plukkhogst har funnet sted i tidligere tider. Svært gamle trær og nydøde gadd er stort sett klart underrepresentert, og læger forekommer sparsomt. Trolig har for lang tid tilbake optimale tømmertrær blitt tatt ut (det som idag ville vært svært gamle trær) og læger blitt ryddet vekk. Det ble sist hogd i området på begynnelsen av 1900- tallet. Planlagte hogster i 1935-36 ble ikke gjennomført.

Generelt har likevel skogen høy alder. Mange furuer er tydelig gamle og grove med flat krone, vridde stammer og grove, tørre greiner. Dbh ligger hovedsakelig i området 30-45cm, men med stor variasjon. Litt produktive hellinger har trær av store dimensjoner, med slengere opptil 80cm. Selv om svært gamle trær er underrepresentert er aldersfordelingen likevel relativt god. Tresettingen er glissen, pga. kombinasjonen dårlig bonitet, mye småmyrer og tidligere tiders plukkhogst med påfølgende svært sein foryngelse.

Gadd og høgstubber, tildels av kraftige dimensjoner, er vanlig. I nordvest finnes en svær høgstubbe på 100cm dbh. Liggende dødved, tildels av store dimensjoner, inngår bare spredt, og det meste er sterkt nedbrutt, lyng- og mosedekt. Brannspor er vanlig på gadd, høgstubber og undersiden av læger, og iblant også på levende trær. På passende marktyper (tørr blåbærmark, visse bærlyngtyper) er gran i dag overrepresentert. I hellinger kan en gjerne se furugadd og overstandere av furu i ellers relativt ung, grandominert skog. Årsaken til overrepresentasjon av gran er langvarig fravær av brann.

Artsmangfold Furuskog, særlig på lav bonitet, er generelt svært sårbar for selv svak hogstpåvirkning. Underrepresentasjon av svært gamle trær og tydelig mangel på grove furulæger som følge av tidligere hogstinngrep har gitt en klar reduksjon i det ”naturlige” artsmangfoldet i området. Det finnes likevel en del elementer spredt, som opprettholder en del typiske naturskogsarter, og potensialet for flere arter vurderes som brukbart. Virkelig gammel furuskog er svært sjeldent, og i forhold til størsteparten av furuskogene på Østlandet er Skålavatn av de mindre påvirkete, med forekomst av noen gammelskogs-furuarter spredt i området.

Interessante arter (stikkprøver) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Irpicodon pendulus Furupiggmusling R 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Furu: 2 Phellinus pini Furustokkjuke 2 Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC Furu: 2 LAV Evernia divaricata Mjuktjafs V 10-15 Letharia vulpina Ulvelav DC 30-40

8.9 Rollagsfjell Landskap Nord-sør-gående ”fjellkjøl” med sterkt kuperte, isolerte topper som stikker opp over skoggrensa, og med tilhørende lisider mot øst og vest. Kjølen danner vannskillet mellom Grytelva-vassdraget i øst og flere mindre bekker som drenerer til Numedalslågen mot vest. Terrenget er sterkt opprevet og kupert med avskrapte topper, nakne fjellvegger, bratte lier, trange smådaler og bekkekløfter. Forsenkningene har mange mindre, lukkete landskapsrom med tjern. De lange lisidene rundt er mer homogene. Mot vest går ei markert bekkekløft (Søråi) nesten ned til Numedalslågen.

Vegetasjon, flora Fattig berggrunn og dårlig utviklet løsmassedekke gir vegetasjonen et utpreget fattig preg. Høyereliggende deler har mye svært grunnlendt mark og fattig, tørr, lavalpin vegetasjon. Skogen er konsentrert til beskyttede dalsøkk og hellinger, med fattig utforming av blåbærgranskog som dominerende type. Liene rundt har tykkere løsmasser og mer produktive forhold, langs fuktige sig også innslag av litt rikere vegetasjonstyper. Rike skogtyper er ganske velutviklet i noen av kjerneområdene (særlig Fjøslia og Søråi). Av løvtrær er fjellbjørk vanlig på høyere nivåer, ofte i form av tette felter med krokete småtrær.

Furuskog dekker mindre arealer på kollene, og furu inngår også som enkeltrær i tørre deler av granskogen. Større arealer mer velutviklet røsslyng-blokkebær- og bærlyngfuruskog finnes nord for Geiteskallen.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 115- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skogstruktur, påvirkning Høyereliggende partier har et sterkt fjellskogspreg tydelig preget av hardt klima; ganske glissen og godt flersjiktet tresetting med relativt korte, grove graner med smal krone og tett greinsetting. Et tett busksjikt av krattformet bjørk fyller ofte ut åpninger og myrkanter. Skogen blir mer kompakt og storvokst nedover i liene.

Fjellskogene er for en stor del gammel, beskjedent påvirket naturskog med mange gamle trær og bra med død ved i flere nedbrytningsstadier. Kjerneområdene har større arealer urskogsnære granskoger med minimal påvirkningsgrad, høy kontinuitet og stor tetthet av viktige nøkkelelementer. De fleste kjerneområdene er fjellgranskoger. Fjøslia og Søråi avviker ved å ha høyproduktiv blandingsskog med mye gamle løvtrær.

Påvirkningsgraden øker nedover i liene. Skogen utenfor kjerneområdene er i stor grad plukkhogstpåvirket, flersjiktet naturskog med spredt forekomst av tydelig gamle trær og død ved, men også her inngår mindre partier relativt lite påvirket skog med mye død ved og gamle trær (bl.a. flere steder i liene rundt Øytjønnan, dalen nord for Store Øytjønn, og dalen sør for Grønlitjønn).

Mye av liskogene har et ganske kompakt og storvokst preg med ganske grove trær. Som en kuriositet kan nevnes at det i 1904 ble hogd ei gran i Øytjønnhalle på 14-15 m3 (Even Tråen på www.trillemarka.no), noe som illustrerer skogens potensiale for å oppnå store dimensjoner. Større deler av granskogene er på god vei tilbake til en sterkere naturskogstilstand, og betydelige partier vil trolig i løpet av relativt kort tid (noen tiår) går over i en fase med gruppevis sammenbrudd. Dette vil skape glenner med store mengder død ved og påfølgende foryngelse og sterk sjiktning. Flere steder er denne prosessen allerede i gang. Betydelige deler av granskogene ligger beskyttet i bratte lier og bekkedaler. Dette gir et stabilt og fuktig skogklima. Bratte partier og kløfter har mye bergvegger og stedvis også steinblokker, noe som ofte skaper et opprevet tresjikt og bidrar til å øke sjiktningen.

Artsmangfold Kjerneområdene har som følge av høy kontinuitet og stor tetthet av nøkkelelementer rike forekomster av vedboende sopp og knappenålslav, delvis også skjegglav (særlig mjuktjafs). 40 Søråi og 45 Fjøslia har i tillegg rike lavsamfunn knyttet til både gran, rikbarksløvtrær og bergvegger, samt mange arter karakteristiske for rike, gamle granskoger.

Også utenfor kjerneområdene er det gjort mange funn av signal- og rødlistearter. Flere hensynskrevende sopparter på gran er ganske vanlige, særlig svartsonekjuke er en karakterart og finnes på et stort antall stokker. Store mengder av disse artene innenfor kjerneområdene er utvilsomt viktig for forekomstene ellers i landskapet (spredning ut fra kjerneområdene). Fuktige lier og sumpskoger har ofte mye skjegglav på trærne. Først og fremst er det mye gubbeskjegg, sprikeskjegg og hengestry, men flere steder inngår også bl.a. huldrestry. Mjuktjafs er ikke uvanlig i sumpskoger gjennom området.

38. Tråennatten UTM: NM 200575 Areal: 600 daa. H.o.h.: 670-843m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: ***

Landskap Kjerneområdet omfatter bratte øst- og vestvendte lisider med granskog på begge sider av den meget markerte, nord-sørgående, langstrakte ryggen Tråennatten. Østover faller terrenget bratt ned til slakere, nordvendte hellinger og bekkedaler med blandingssumpskog og glissen furuskog som drenerer til Nordre Tråentjønn. Vestover faller liene ned mot sørenden av Vesle Øytjønn, og området fortsetter bortover i bratte, sørvendte lier nordøst for Rollagstjønn.

Vegetasjon, flora Opplendte partier på selve Tråennatten har tørr og fattig blåbærgranskog. Litt nedover overtar rikere og mer humid blåbærskog, og i bratte skråninger kommer det inn en del partier småbregneskog. Dette er mest utpreget i nordøst. I underkant av bratte bergvegger finnes enkelte steder en del steinblokker, omkring disse partiene er det tendenser til storbregneskog med innslag av enkelte høgstauder (skogstorkenebb, tyrihjelm). Litt rikere skog i brattskråninger har ofte en del løvtrær (rogn, selje, bjørk). De slake, nordvendte skråningene i øst preges av grunnlendt og glissen bærlyng- og røsslyng-blokkebær-barblandingsskog med til dels nakne småkoller. Langs bekkedragene er det tettere blåbærgranskog og en god del gransumpskog.

Skogstruktur, påvirkning De høyereliggende delene har gammel naturskog med få og gamle spor etter hogst. Særlig toppområdet og den østvendte lia sørøst for toppen er lite påvirket. Fjellskogspreget er tydelig. Tresettingen er ofte noe glissen, og mange trær har smal krone og greinsetting helt ned til bakken. Mange trær har tydelig høy alder. Dimensjonene

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 116- -Trillemarka-Rollagsfjell- er store, dominerende bhd ligger på 35-50cm, med en del trær opp i 70cm. Det er bra med gadd og generelt ganske mye læger av store dimensjoner og i alle nedbrytningsstadier. Skogen på toppryggen ser ut til å være utsatt for stormfelling. Grunnlendte partier på brekket ut mot øst har også en del tørkeskadd gran og mye gadd. Det er mye læger etter tørkedrept gran utover i brattlia.

Nedover liene er skogen tettere og mer kompakt og produktiv. Påvirkningsgraden er tydelig større, men også her finnes partier med relativt lav hogstpåvirkning. Trærne er gamle og relativt grove, men dimensjonene er klart mindre enn i den lite påvirkete fjellskogen. Sjiktningen er også gjerne noe svakere. Gadd og læger forekommer generelt noe mer spredt, men en del partier har temmelig mye dødved i alle nedbrytningsstadier. I bratte, frodige skråninger, der det gjerne også er en del steinblokker, finnes en god del løvtrær. En del av disse er gamle (bl.a. grove, gamle seljer), og det finnes også noe døde løvtrær.

Furu-/barblandingsskogen i øst er glissen og klart preget av plukkhogst. Virkelig gamle trær er tydelig underrepresentert. Det finnes likevel en del furu med tydelig høy alder, enkelte opptil 80-90cm bhd. Det er også en del gadd og spredte, gamle læger. Gransumpskogene er godt sjiktet og har spredt gadd og læger i alle nedbrytningsstadier. Skogklimaet er stabilt og fuktig i sumpskog og beskyttede hellinger.

Artsmangfold Lav påvirkningsgrad med mye grov dødved i alle nedbrytningsstadier gir fjellskogen i toppområdet høyt potensiale for vedboende organismer. Floraen av vedboende sopp er trolig rik og interessant, og en del arter ble da også påvist under inventeringen (undersøkelsene er stikkprøvepreget). Høy tetthet av svært gamle graner med stabil og grov bark og døde, grove greiner i fuktig miljø tilsier også en rik flora av knappenålslav. Bl.a. ble den meget krevende trollsotbeger funnet på ei særlig gammel gran. Beskyttede partier (særlig bekkedaler og nord- til østvendte hellinger) har et fuktig preg med mye epifyttisk lav. Spesielt deler av den glisne fjellskogen i østhellingen har mye skjegglav. Både her og i granskogene langs de slake nordvendte bekkedragene i øst er det stedvis store mengder mjuktjafs, arten preger deler av skogen og en del graner er nærmest overdekket.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 1 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 Climacocystis borealis Vasskjuke 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 12 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 4 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 2 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 4 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 32 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 6 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Jevnt Veluticeps abietina Praktbarksopp 8 LAV Chaenotheca subroscida Sukkernål * >20 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >20 Cyphelium karelicum Trollsotbeger * 1 Evernia divaricata Mjuktjafs V 250-300 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 5 Lobaria pulmonaria Lungenever 2 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 2 Usnea longissima Huldrestry V 1

39. Søre Tråenvatnet UTM: NM 206569 Areal: 300 daa. H.o.h.: 665-780m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: ***

Landskap Et markert, nordvendt og topografisk meget beskyttet daldrag med tung granskog faller ut i Søndre Tråenvatnet fra sør. Hellingene er ganske bratte, særlig østhellingene på vestsiden av dalen. Terrenget slakner ut i øvre deler.

Vegetasjon, flora Øvre deler av liene har ganske tørr blåbærgranskog. Fuktighet og rikhet øker nedover, og blåbærskogen går over i store arealer frodig småbregneskog nedover, og videre til storbregne- og lokalt høgstaude i frodige søkk. I

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 117- -Trillemarka-Rollagsfjell- småbregneskogen danner typeartene fugletelg og hengeving tette felter. Storbregneskogen har mye skogburkne og spredt ormetelg, samt skogstjerneblom. Fattigsumpskog er typisk langs bekk og myr oppe i dalen. Rik sumpskog inngår langs bekker i nedre deler. Bjørk er vanlig i myrkanter og i glissen fjellskog i øvre deler, ofte som forvridde småtrær preget av stort snøtrykk. Furu finnes sparsomt på opplendte partier.

Under bratt bergvegg vest for vannet finnes et lite parti avvikende vegetasjon med glissen lågurtskog øverst og steinete, frodig høgstaudeskog ned mot vannet. Selje, rogn og bjørk er vanlig her, gran kommer inn nederst. I lågurtskogen inngår arter som hengeaks, skogfiol og teiebær, på fuktigere mark lenger ned forekommer kvitsoleie, myskegras, skogstjerneblom og tyrihjelm. På den steinete marka er heggekratt typisk.

Skogstruktur, påvirkning Bekkedalen preges av frodig, fuktig, kompakt og storvokst skog med til dels meget kraftige trær. Sjiktningen varierer fra nesten ensjiktet til godt flersjiktet. Dominerende dbh ligger på 40-60cm, med en del trær opptil 70cm og noen slengere på 80cm. Dødvedmengden varierer en del. Spredt står det noe gadd, til dels av kjempedimensjoner (90-100cm dbh). Det er generelt mye sterkt nedbrutte, kraftige læger, men sterk underrepresentasjon av ferske og særlig av middels nedbrutte stokker. En del gamle læger er svært grove, opptil 100cm dbh. Disse kjempene er rester etter skogen fra før en ganske omfattende plukkhogst omkring 1950 ga kontinuitetsbrudd, noe også stor tetthet av gamle stubber vitner om. Muligens har skogen vært nærmest helt upåvirket (urskog?) før denne hogsten. De svært grove døde trærne viser hvilket potensiale skogen har. Den stående skogen har mange tydelig gamle trær og er på god vei til å hente seg inn igjen etter hogstpåvirkningen, og vil i løpet av relativt kort tid på ny begynne å danne svært grove gadd og læger. I åpninger etter hogst er det eldre suksesjonsfase med en del ganske grov levende og død bjørk (høgstubber, gadd og læger).

Topografien gir skogen et stabilt og fuktig lokalklima. Tykke mosematter preger gjerne skogbunnen, med fuktighetskrevende, suboseaniske arter som kystjamnemose og kystkransemose. Flekkvis har trærne mye skjegglav. Stor andel gamle, lutende trær med dype rothuler og grov, stabil bark gir gode forhold for krevende skorpelav. I øvre deler forekommer velutviklet fattigsumpskog med saktevoksende, grove og gamle trær.

Fjellskogen er tydelig preget av hardt klima. Tresettingen er glissen og korte gulrotgraner med smal og dyp krone dominerer. Bjørkekratt fyller ut mellom granene. Hogstpåvirkningen er klart lavere i høyden, og de øverste partiene har i stor grad unngått inngrep. Selv om dimensjonene pga. langt dårligere bonitet er mindre enn nede i dalen er andelen svært gamle trær høyere, og det er mye gadd og en god del læger. Fordelingen på nedbrytningsstadier er også langt jevnere. Sammen med få hogstspor viser dette tydelig liten påvirkningsgrad.

Furu forekommer særlig på kollene i sørøst. Disse er gamle og til dels meget grove. Det finnes også noe grov gadd og læger. Enkelte svære, gamle furulæger (80-90cm dbh) ligger også et stykke ned i granskogen. Disse har tydelige brannspor på undersiden.

Artsmangfold Den omtalte plukkhogsten omkring 1950 har utvilsomt hatt betydning for mangfoldet av vedlevende organismer. En rekke arter ble funnet på kjempelægrene som er overliggere fra før denne hogsten, og en del arter har utvilsomt gått ut pga. dette kontinuitetsbruddet. Imidlertid har ikke påvirkningsgraden vært større enn at mange arter har klart seg. God bonitet og stor tetthet av grove, levende graner gir området stort potensiale for å hente seg inn igjen iløpet av rimelig kort tid, med ny produksjon av kjempedimensjoner av død ved.

Mange gamle, grove graner med stabil sprekkebark i fuktig, stabilt miljø gir opphav til en rik knappenålslavflora, og mange interessante arter ble registrert. Spesielt taiganål er sjelden og meget krevende. Det er også bra med skjegglav, men skogen er muligens noe for skyggefull for størrre forekomster av for eksempel huldrestry og mjuktjafs. Begge forekommer sparsomt i lysåpne partier.

Relativt god bonitet og stor variasjon i markfuktighet resulterer også i en relativt rik karplanteflora innen et større område som ellers i stor grad preges av meget fattige vegetasjonstyper.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 5 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 2 Climacocystis borealis Vasskjuke 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 10

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 118- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 7 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 2 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 6 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 46 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 3 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Spredt-jevnt Skeletocutis stellae Taigakjuke DC 1 Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 8 LAV Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 2 Chaenotheca laevigata Taiganål * 2 Chaenotheca stemonea Skyggenål 10 Chaenohteca subroscida Sukkernål * >25 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >25 Evernia divaricata Mjuktjafs V 15-20 Hypogymnia vittata Randkvistlav Gran: 3 Letharia vulpina Ulvelav DC 1 Lobaria pulmonaria Lungenever 1 Microcalicium ahlneri Rotnål * 6 Nephroma parile Grynvrenge 1 Usnea longissima Huldrestry V Ca. 5 MOSE Buxbaumia viridis Grønnsko DM 2 Plagiothecium undulatum Kystjamnemose Spredt Splachnum rubrum Rød møkkmose 1

40. Søråi UTM: NM 170545 Areal: 450 daa. H.o.h.: 280-620m. Vegetasjonssone: SB-MB Verdi: ***

Landskap Søråi renner ut fra Rollagstjønn mot sørvest. Elva danner ei sørvestvendt, bratt, meget markert og ganske stor bekkekløft før den renner ut i Numedalslågen ved Rollag kirke. Fra sørøst faller Tverråi ned i hovedkløfta, og litt lenger ned kommer ei sidekløft ned fra nord. Skråningene er bratte, med mye bergvegger og framspring.

Vegetasjon, flora Vegetasjonen preges av store gradienter på små avstander, og nord- og sørsiden er lokalklimatisk og vegetasjonsmessig svært forskjellige. I øvre del har nordsiden mye blåbærskog, øverst med et ganske tørt preg, lenger ned mot elva fuktig. Noe furu inngår på toppen. Lenger nedover blir det raskt rikere; en overgangssone med lågurtskog i skråningen går over i storbregne- og høgstaudeskog som dominerer store arealer særlig ned mot elva. Løvinnslaget er gjennomgående bra, særlig i nedre del, der løvtrærne flere steder utgjør en vesentlig del av tresjiktet. Osp, selje, rogn og bjørk er vanlige, gråor inngår spredt langs elva. Stedvis er det også noe lønn og krattformet lind. Av karplanter finnes bl.a. tysbast, blåveis, trollbær, krattfiol, vårerteknapp, kranskonvall, strutseving, skogstjerneblom, turt og kvitsoleie, og i bergvegg lodnebregne og snøsildre.

Langs elva og på sørsiden er skogen utpreget skyggefull, fuktig og kjølig, og løvinnslaget lavere. Lågurtskog finnes ikke, derimot dekker rik storbregneskog mye areal langs elva, ofte med betydelig innslag av høgstaudevegetasjon i mindre drag. Typiske arter er bl.a. strutseving, kranskonvall, trollbær, skogstjerneblom, firblad, turt og kvitsoleie. Tykke mosematter er typisk. Flere steder forgreiner bekken seg, dette er også typisk der mindre sidebekker kommer ut i hovedbekken. Slike steder har gjerne rik sump- og flommarksskog, stedvis med noe gråor. Litt oppe i lia er det tørrere, her dominerer først en bred sone med småbregneskog før blåbærskog kommer inn øverst.

Skogstruktur, påvirkning Skogen er jevnt over sterkt plukkhogstpåvirket, det er mange mosegrodde stubber. Likevel er trærne ofte ganske grove og relativt gamle, særlig langs bekken og stedvis på sørsiden. Spesielt ved utløpet av Tverråi og et stykke nedover herfra er skogen storvokst. Mange graner her har dbh rundt 60-70 cm (flere opptil 80cm), med høyder på anslagsvis 30-32m. Stort sett er skogen godt sjiktet, men også ensjiktete partier inngår. Dødvedmengden varierer mye, men er bra i store partier. Flekkvis er det også større ansamlinger av læger etter gruppevis sammenbrudd i tresjiktet, inkludert helt nylig nedblåste trær. Pga. høy fuktighet er lægrene gjerne sterkt mosegrodde. Gamle læger er tydelig underrepresentert pga. tidligere tiders hogster. Endel gadd finnes, mest i øvre deler av kløfta, men også flekkvis ellers. Mengden læger avtar i nedre deler pga. økende påvirkningsgrad.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 119- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Hogstpåvirkningen synes å ha vært størst på sørsiden av elva, der skogen delvis også har et ensjiktet preg. Høy bonitet gir likevel grove og storvokste trær også her, og dessuten gjør høy bonitet at restaureringsprosessen mot et sterkere naturskogspreg med større mengde dødved vil gå relativt raskt.

En del av løvtrærne er gamle og grove. Osp når 80cm dbh, selje 60cm, bjørk 60cm og gråor 40cm. Stående og liggende døde løvtrær i alle nedbrytningsstadier, enkelte kraftige, finnes gjennom hele kløfta. Den løvrike nedre delen har til dels ganske høy tetthet av liggende døde løvtrær.

Særlig langs elva er det mye bergvegger, en del overhengende. Det er også mye stein i skogbunnen, og jordsmonnet er stedvis ustabilt. Spesielt på sørsiden har ras skapt nærmest helt treløse partier med påfølgende stort oppslag av høgstauder, hegg og litt gråor.

Bekkekløfter preges ofte av stor lokalklimatisk variasjon på små avstander, noe som også gjelder her. Øvre deler av sørskråningene har et ganske tørt preg, mens det langs elva og i nedre del av nordhellingene er svært fuktig med sterkt brannrefugiumpreg. Mosedekket er tykt og frodig, både på skogbunnen, læger og bergvegger.

Av arronderingsmessige grunner er flere eldre hogstflater langs elva inkludert. På nordsiden er det Hk3-skog i høydelaget 380-450m, og på sørsiden Hk2-skog med mye løvtrær i høydelagene 340-370m og 550-600m.

Artsmangfold Bekkekløfter karakteriseres generelt av utpreget stor økologisk variasjon på små avstander, noe som igjen gir mange økologiske nisjer og livsmuligheter for mange arter i forskjellige organismegrupper. Dette gjelder også Søråi. Viktige faktorer som bidrar til høyt mangfold er høy bonitet, stor treslagsvariasjon med mye løvtrær, meget stor variasjon i skogklima (bunn-topp, sørside-nordside), opprevet skog pga. mye bergvegger, stadige småras som gir småskalaforstyrrelser, flompåvirkning fra bekken. Bekkekløfter har spesielt stor betydning for fuktighetskrevende arter.

Eldre tiders relativt store hogstpåvirkning har imidlertid resultert i et redusert mangfold av arter knyttet til død ved og svært gamle trær, i størst grad på gran. Mest interessante soppfunn er Antrodiella pallasii, en nybeskrevet art som bare er kjent fra noen få lokaliteter i Norge. Karplantefloraen er rik og variert, med huldregras som mest interessante funn. Mosefloraen er dårlig undersøkt, men generell kunnskap om mosers økologi tilsier stor mosediversitet. En del interessante arter er da også funnet, både på bergvegger og død ved. Kronekontinuiteten er trolig lite påvirket av tidligere tiders inngrep, og lavfloraen er meget interessant, med en rekke sjeldne arter. Trærne har bra med epifyttisk lav (inkludert mjuktjafs og huldrestry). Stor tetthet av gamle rikbarks-løvtrær gir opphav til rike Lobarion-samfunn. Slike lavsamfunn finnes også en del på sørvendte, lysåpne og fuktige bergvegger. Lobarion på berg er uvanlig, og velutviklete utforminger av dette finnes nesten bare i områder med stor diversitet i lavfloraen. Langs elva og på sørsiden er bergvegg-floraen helt annerledes. Her mangler Lobarion helt, mens fuktighetskrevende arter er vanlige. Spesielt interessant er uvanlig rike forekomster av trådragg. Den sjeldne og fuktighetskrevende knappenålslaven Phaeocalicium populneum ble funnet på tynne kvister av nylig nedfallen osp som lå svært fuktig over bekkeløpet til Tverråi. Arten er funnet èn gang før i Buskerud.

Bekkekløfter er alltid viktige naturtyper fordi de er naturlige hot-spots i landskapet der en lang rekke arter med vidt forskjellige økologiske krav finner livsmuligheter i samme område.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 1 Antrodiella pallasii 1 Clavicorona pyxidata Begerfingersopp DC 1 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 8 Inonotus rheades Brun ospekjuke 2 Junghuhnia luteoalba Okerporekjuke DC 1 Mucronella calva Hengepigg 2 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 2 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 13 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 2 Phellinus populicola Stor ospeildkjuke 1 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 2 Phlebia lilascens 1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Sparsomt

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 120- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skeletocutis lenis *1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 4 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Trær: 2, berg: 18 Chaenotheca brachypoda Dverggullnål >5 Chaenotheca stemonea Skyggenål 1 Chaenotheca subroscida Sukkernål * >20 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >30 Collema flaccidum Skjellglye 3 Collema furfuraceum Fløyelsglye 1 Collema nigrescens Brun blæreglye 2 Collema subflaccidum Stiftglye 1 Evernia divaricata Mjuktjafs V 5-10 Hypogymnia vittata Randkvistlav Trær: 10, berg: 35 Lobaria pulmonaria Lungenever Trær: 31, berg: 13 Lobaria scrobiculata Skrubbenever Trær: 5, berg: 10 Menegazzia terebrata Skoddelav DC 1 Nephroma bellum Glattvrenge Spredt Nephroma parile Grynvrenge Vanlig Nephroma resupinatum Lodnevrenge Spredt Pannaria conoplea Grynfiltlav Selje: 1, berg: 3 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Spredt Peltigera collina Kystårenever Osp: 2, berg: 7 Phaeocalicium populneum *1 Ramalina sinensis Flatragg 1 Ramalina thrausta Trådragg V Berg: 9 Usnea longissima Huldrestry V >25 MOSE Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose > 10 Buxbaumia viridis Grønnsko DM > 10 Hylocomiastrum umbratun Skyggehusmose Vanlig Lejeunea cavifolia Glansperlemose Spredt Neckera complanata Flatfellmose Spredt Neckera crispa Krusfellmose Berg: 8 Neckera oligocarpa Hulefellmose 2 KARPL. Cinna latifolia Huldregras * 1 Impatiens noli-tangere Springfrø 1 Listera cordata Småtveblad Spredt

41. Geiteskalldalane UTM: NM 194555 Areal: 850 daa. H.o.h.: 680-880m. Vegetasjonssone: NB Verdi: **

Landskap To nord- og nordvestvendte bekkedaler faller ned fra det markerte fjellet Geiteskallen i sør og Minneskleivnuten i øst. Kjerneområdet omfatter de øvre deler av begge daldragene med tilhørende bratte lisider, før de møtes og renner ut i nordenden av Rollagstjønn. Dalen fra Geiteskallen er trang og beskyttet i øvre del, mens dalen fra Minneskleivnuten er mer åpen. Mellom dalene ligger en grunnlendt kolle med mye berg i dagen.

Vegetasjon-flora Tørre rygger og lisider har røsslyng-blokkebærfuruskog. Flere mindre fattigmyrer inngår, og langs disse og i bekkedaler er gran/bjørk sumpskog vanlig. Blåbærgranskog dominerer hellinger og bekkedaler. Lokalt er det også små innslag småbregneskog. I bratthellinga inn mot Geiteskallen ligger et lite, nærmest treløst parti med høgstaudevegetasjon; taggbregne, myskegras, vendelrot, tyrihjelm, fjellburkne. I bergveggen finnes fjellplanter som snøsildre, setermjølke, skjørlok og vanlig arve.

Skogstruktur-påvirkning Skogen har klimatisk og næringsmessig dårlige forhold og typisk fjellskogpreg. Skogbildet er ofte relativt glissent med typisk fjellgran tilpasset store snømengder; grove gulrotgraner med slanke og tette kroner. I beskyttede bekkedaler er skogen tettere og mer produktiv, og trærne mer høyvokste og med videre krone.

Generelt er skogen gammel, lite påvirket naturskog. Aldersspredningen er god. Mange trær har tildels svært høy alder. Det er mye gadd og brukbart med læger, tildels av kraftige dimensjoner. Mindre deler av området har jevnt med læger i alle nedbrytningsstadier, men størsteparten av skogen har klar overvekt av sterkt nedbrutte læger.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 121- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Dette viser et kontinuitetsbrudd for lenge siden, noe også noen spredte avvirkningsstubber vitner om. Beskyttet topografisk beliggenhet skaper et fuktig og beskyttet skogmiljø med stor grad av stabilitet. Dette gjelder særlig øvre deler av dalen ned fra Geiteskallen.

Furuskogen har godt innslag av grove, krokete, forvridde trær med vide, glisne kroner og tydelig høy alder. Det er bra med gadd, men bare sparsomt med læger; stort sett svært gamle og mosegrodde. Selv om hogstspor nærmest mangler tyder dette på hogstpåvirkning og kontinuitetsbrudd for lenge siden.

Artsmangfold Fuktig og stabilt miljø, bra sjiktning og relativt stor tetthet av tydelig gamle trær og grov død ved gir gode forhold for kryptogamer, spesielt innenfor gruppene vedboende sopp og skorpelav (særlig knappenålslav). Likevel er det klart at tidligere plukkhogst har gitt et brudd i tilgangen på død ved, som i dag arter seg i form av mangel på middels nedbrutte læger. Dette har helt klart påvirket mangfoldet av vedlevende organismer negativt. Området er mangelfullt undersøkt, derfor er det bare registrert en begrenset mengde arter. Nøyere undersøkelser vil utvilsomt avdekke en lang rekke flere funn av interessante og sjeldne arter.

Interessante arter (stikkprøver) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Cystostereum murrayi Duftskinn DC 3 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC >10 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Spredt LAV Evernia divaricata Mjuktjafs V 30-40

42. Bikkjetjønn UTM: NM 194528 Areal: 350 daa. H.o.h.: 810-880m. Vegetasjonssone: NB Verdi: **

Landskap Variert nordvendt terreng med lier, små bekkedaler og søkk med sumpskog. Nederst ligger et slakt plåtå med en samling små tjern (Bikkjetjønnan) og tilhørende myr- og sumpskoger. Dette plåtået stiger sørover gjennom småkuperte bekkesøkk og varierte lier opp til Fagerliåsen, en avrundet ås som så vidt stikker opp over skoggrensa.

Vegetasjon, flora Fattig blåbærgranskog er helt dominerende. Fattig sumpskog med torvmoser og molte er vanlig langs bekker og myrkanter. Ofte inngår en del bjørk, særlig på små åpninger og i myrkanter.

Skogstruktur, påvirkning Skogen har tydelig fjellskogpreg. Tresettingen er ofte noe glissen. Korte, grove og tydelig saktevoksende gulrotgraner med tett greinsetting er vanlig. En ekstrem form for slangegran med smal, svært tett krone ble funnet i lia sørøst for Bikkjetjønn. Sjiktningen er god, og det er høy andel tydelig gamle trær, ofte av grove dimensjoner. Det er mye dødved, både stående og liggende, men sterkt nedbrutte læger er overrepresentert. Gamle, sterkt nedbrutte læger er for en stor del grovere enn den stående skogen. Disse stokkene må ha sitt opphav i en upåvirket skoggenerasjon fra før plukkhogst ble utført. Hogsten har så fjernet de groveste stående trærne, og ennå i dag har ikke skogen hentet seg inn til maksimale dimensjoner. Gamle, mosegrodde hogstspor finnes spredt. Opp mot fjellet er skogen svært glissen. Her er tette kratt av forvridd bjørk vanlig. Mye av skogen står i beskyttede hellinger og bekkedaler; skogen har et fuktig og stabilt lokalklima.

Artsmangfold Beskyttet miljø, bra med tydelig gamle trær og en god del død ved gir bra potensiale for arter knyttet til gammel skog. Fuktig og stabilt skogmiljø og litt glissen, lysåpen, godt flersjiktet skog gir opphav til rikelig med epifyttisk lav på trærne. Imidlertid er det klart at en viss hogstpåvirkning har påvirket kontinuiteten og redusert mangfoldet. Området er mangelfullt undersøkt, og nøyere undersøkelser ville utvilsomt resultert i flere interessante arter. Særlig gjelder dette for knappenålslav, som ikke er undersøkt overhodet.

Interessante arter (sopp: Bendiksen & Svalastog 1999)

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 122- -Trillemarka-Rollagsfjell-

ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 5 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 6 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 2 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 9 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 24 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 1 Evernia divaricata Mjuktjafs V >10 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 1 Usnea longissima Huldrestry V 1

43. Gamlevolltjønnan UTM: NM 202544 Areal: 590 daa. H.o.h.: 700-880m. Vegetasjonssone: NB Verdi: ***

Landskap Nordvendt, beskyttet fjellskogsdal som strekker seg fra skoggrensa nord for Raudsteinvarden i sør til nedenfor Minneskleivsetra i nord. Terrenget er småkupert og dalen har mange bratthellinger og småkoller. To tjern (Gamlevolltjønnan) ligger sentralt i området. Lengst nord tar hovedbekken fra sør opp i seg et par småkløfter fra vest og nord og danner så ei svært bratt, trang og dyp kløft. Området omkranses av avskrapte snaufjellskoller.

Vegetasjon, flora Blåbærgranskog er totalt dominerende vegetasjonstype. Små, litt rikere innslag finnes langs bekker og fuktige sig. Litt sumpskog finnes i bekkedalene og ned mot tjerna. Småvokst, krokete fjellbjørk er vanlig, særlig i myrkanter og opp mot fjellet. Furu inngår sparsomt som enkelttrær her og der på koller.

Skogstruktur, påvirkning Skogen preges av vanskelig klima og lav bonitet. Skogbildet er flersjiktet og glissent og preges av gulrotgraner med slanke, tette kroner; typisk fjellskog. Trærne virker svært seintvoksende. Påvirkningsgraden er svært lav. Store deler av skogen sør for tjerna er urskogsnær praktisk talt uten hogstspor. Lenger nord er påvirkningsgraden noe høyere. Trærne har stor spredning på alder og dimensjon. En stor andel trær har meget høy alder. Mange graner har alder over 300 år, med maksimalalder målt til 412 år (Erlend Rolstad pers. medd.). Gran over 400 år er svært sjelden, og bare et titalls slike graner er kjent i Norden. Dbh ligger ofte på 35-50cm, med enkelte trær opptil ca 80cm. Det er mye gadd og bra med læger i alle nedbrytningsstadier jevnt fordelt. Flere kjempelæger på 90cm dbh finnes i liene. Skogklimaet er stabilt og fuktig i det meste av dalen, men særlig utpreget i nordøst. Her er også skogen tettere og mer produktiv.

Artsmangfold Urskogsnære forhold, høy kontinuitet, mye grov død ved i alle nedbrytningsstadier og stor tetthet av svært gamle trær gir grunnlag for en rik flora av krevende gammelskogsarter. Spesielt antas floraen av vedboende sopp og knappenålslav å være rik, på bakgrunn av mye grove læger og svært gamle, seintvoksende trær med stabil sprekkebark. Utpreget lav bonitet trekker imidlertid ned. Området er mangelfullt undersøkt, og artslista gir trolig ikke et representativt bilde på det reelle artsmangfoldet. Nøyere undersøkelser vil utvilsomt avdekke flere interessante arter, og det er potensiale for store sjeldenheter.

Interessante arter (stikkprøver) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 2 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 6 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 6 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 11 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC >15 Veluticeps abietina Praktbarksopp 1 LAV Evernia divaricata Mjuktjafs V 5-10

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 123- -Trillemarka-Rollagsfjell-

44. Fjøslidalen UTM: NM 212545 Areal: 350 daa. H.o.h.: 580-720m. Vegetasjonssone: MB Verdi: **

Landskap Området ligger rett nedenfor (øst for) kjerneområde Gamlevolltjønnan og består av en østvendt bekkedal. I øvre del faller bratte nord- og østvendte lisider med to bekker ned i dalen. I nedre halvdel, nedenfor skogsbilvei som krysser området midt på, ligger store, flate partier med sumpskog. Her er bekkeløpet meandrerende.

Vegetasjon, flora Blåbærgranskog dominerer liene, men det er også en del innslag av frodig småbregneskog i bratte partier, gjerne i underkant av bergvegger. De bratte liene har også partier med noe steinblokker. Langs bekken, særlig nedenfor veien, er det store arealer fattig gran/bjørk sumpskog. Bjørk er vanlig langs myrene og i sumpskog, av andre løvtrær finnes enkelte rogn og selje spredt.

Skogstruktur, påvirkning Liene har humid, kompakt og storvokst granskog. Dominerende dbh ligger gjerne rundt 35-40cm. Gamle trær dominerer skogbildet og skogen er svakt flersjiktet. I bratte partier med bergvegger og noe steinblokker blir skogen mer opprevet med bra foryngelse og god sjiktning. Her er det også større innslag av løvtrær. Plukkhogstpåvirkningen er tydelig i hele området, noe stor tetthet av gamle stubber, beskjedne mengder dødved og mangel på virkelig gamle og grove trær tydelig viser.

Langs bekken preges skogen av fluktuerende og høy vannstand, spesielt i øst, nedenfor skogsbilveien. Store partier velutviklet gran-bjørk sumpskog er vanlig her. Denne skogen er godt flersjiktet. Småvokst, sturende gran med en del middels stor bjørk dominerer. Bekken er dyp, stilleflytende og meandrerende og skaper et fuktig og lysåpent miljø. Grovtopografisk beskyttet beliggenhet med liten vindpåvirkning og dempet solinnstråling gir hele området et stabilt fuktig lokalklima.

Artsmangfold Tidligere tiders plukkhogstpåvirkning har ført til at området i dag har tydelig mangel på svært gamle trær og død ved. Dette har gitt klart redusert bæreevne for arter knyttet til disse elementene, og skogen har et relativt lavt mangfold av vedboende sopp. Øvre deler har mer død ved og flere arter vedboende sopp (ikke med på artslista). Kronekontinuiteten vurderes som mer intakt. Skogklimaet er utpreget stabilt og fuktig, og spesielt sumpskogene med glissen, lysåpen struktur har optimale forhold for mjuktjafs. Arten forekommer rikelig i øst og spredt lenger oppover langs bekken. Også i liene er det stedvis mye epifyttisk lav i litt lysåpne partier med bedre sjiktning. Området er dårlig undersøkt.

Interessante arter (stikkprøver) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE LAV Evernia divaricata Mjuktjafs V 400-500 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 5 Microcalicium ahlneri Rotnål * 1 Usnea longissima Huldrestry V 5-10

45. Fjøslia UTM: NM 220542 Areal: 330 daa. H.o.h.: 500-600m. Vegetasjonssone: SB-MB Verdi: ***

Landskap Området ligger rett øst for Fjøslidalen og omfatter bratte, øst- og sørøstvendte lier omkring de to gamle Fjøslia- gårdene. Fra vest kommer en bekk ned gjennom lia rett sør for gårdene, og en annen bekk kommer ned fra sørvest og renner nordover under liene.

Vegetasjon, flora Lia har mye høyproduktiv gran-blandingsskog på småbregnemark, med blåbærskog i litt fattigere og tørrere partier. I fuktige sig og langs bekk inngår storbregneskog. Brattlia i sør har en del rik lågurtskog med bl.a. blåveis, vårerteknapp og skogvikke, til dels på ganske steinete mark. Her finnes også enkelte småvokste lønn. Lenger ned overtar fuktig småbregneskog som på flatmark nederst går over i sumpskog. Rundt gårdene dominerer rik småbregne- og lågurtskog. Løvandelen er høy, spesielt er det mye osp, men også noe selje og rogn inngår. Særlig i sør og rundt gårdene er det mye løvtrær.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 124- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skogstruktur, påvirkning Langs Fjøslibekken er skogen gammel, grov, høyvokst og godt sjiktet. Stående og liggende dødved finnes spredt, flere temmelig grove, men ferske og middels nedbrutte læger er sterkt overrepresentert i forhold til gamle læger. Løvtreinnslaget er mindre enn ellers i området. Skogen har refugiumpreg med stabilt og fuktig skogklima, og en del steinblokker og bergvegger.

Brattlia sør for bekken har gammel, grov, godt sjiktet blandingsskog med stort innslag av gamle løvtrær, særlig osp. Løvinnslaget er størst i de bratteste partiene på steinete mark oppunder bergveggene, men også nedover på slakere mark er det mye løv. Noen partier er dominert av osp. Endel osper har dbh 50-60cm. Grov selje opptil 80cm dbh inngår også. Grana har gjerne dbh rundt 40-45cm med enkelte opp i 60cm. Det er mye til dels grove læger av gran og osp, men ferske og middels nedbrutte læger er tydelig overrepresentert i dødvedprofilet. Flere steder er skogen i sammenbruddsfase med glenner og store mengder læger. Også stående dødved (både gran og løvtrær) er vanlig. I nedkant er skogen fuktig, særlig i små sumpskogsøkk. Mindre partier nederst i midtre del av lia har dårligere kvaliteter med spinklere og yngre trær, svak sjiktning og lite dødved. Men også her står en del eldre osp. En eldre hestevei går gjennom nedre del av lia, og det finnes også rester etter noe som trolig har vært gamle bygninger i midtre del.

Som følge av god bonitet og gunstig lokalklima er skogen rundt gårdene grov og høyvokst. Mye gammel, grov osp og selje inngår, enkelte partier er helt dominert av gamle løvtrær. Flere meget store styvete seljer er observert (100 cm dbh). Døde løvtrær finnes spredt. Løvtrærne er tydeligvis etablert i en periode da skogen var langt åpnere pga. kulturpåvirkning. Grana har siden etablert seg og danner i dag et relativt dårlig sjiktet skogbilde med halvgamle trær. Uten skjøtsel vil grana på sikt ta helt over for løvtrærne. Området bør underlegges skjøtsel ved suksessivt uttak av gran for å åpne opp for foryngelse av osp og selje.

Gårdene er godt vedlikeholdt, og har trolig stor kulturhistorisk verdi. Beite-/slåttemarka har også sannsynligvis biologiske kulturlandskapsverdier.

Artsmangfold Området har stor tetthet av viktige nøkkelelementer og strukturer som gir et rikt biologisk mangfold innen mange artsgrupper; bl.a. høy bonitet, stor treslagsvariasjon med mye gamle løvtrær, stor økologisk variasjon og mye død ved i forskjellige nedbrytningsstadier og treslag. Spesielt sørlige del av liene har store kvaliteter. Lavtliggende, rik skog som har fått stå lenge uten inngrep av betydning og har utviklet store mengder død ved og andre viktige strukturer og elementer er av de aller rikeste skogtypene i det boreale barskogslandskapet.

Floraen av vedboende sopp er rik og variert, med et stort mangfold på både gran og løvtrær. Spesielt er den store og livskraftige populasjonen av gul snyltekjuke Antrodiella citrinella bemerkelsesverdig. Skeletocutis brevispora og sibirkjuke Skeletocutis odora er også svært interessante funn, særlig førstnevnte. Markboende sopp er ikke undersøkt. Funn av skarlagenvokssopp og engvokssopp i kulturlandskapet omkring gårdene antyder at de åpne engene kan ha verdier for beitemarkssopp, noe som burde undersøkes nærmere. Rik lågurtskog er kjent for å ha rike forekomster av mykorrhizasopp, og dette kan gjelde Fjøsliaskogen også.

Gamle løvtrær har velutviklete Lobarion-lavsamfunn med mange interessante arter. Moser er ikke undersøkt, men det er sannsynlig at også denne gruppen viser stor diversitet i området, spesielt dødvedmoser. Skogen innehar en rekke viktige kvaliteter som kjennetegner rike insektmiljøer, og området er trolig viktig også for insekter. Mye grove, levende og døde løvtrær gir området stor betydning for hakkespetter og andre hullrugere.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albida Hvitkjuke 1 Antrodiella citrinella Gul snyltekjuke V 7 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 6 Ceriporiopsis mucida 3 Clavicorona pyxidata Begerfingersopp DC 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 2 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 16 Gloiodon strigosus Skorpepiggsopp DC 1 Hygrocybe punicea Skarlagenvokssopp 1 Hygrocybe pratensis Engvokssopp 1 Inonotus rheades Brun ospekjuke 2

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 125- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Lentinellus castoreus Beversagsopp R 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 21 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 5 Phellinus populicola Stor ospeildkjuke 7 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 13 Skeletocutis brevispora “Granrusttaigakjuke” * 1 Skeletocutis cf. odora Sibirkjuke V 2 Trechispora mollusca Mykkjuke 2 Veluticeps abietina Praktbarksopp 2 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 2 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * Sparsomt Collema flaccidum Skjellglye Vanlig Collema furfuraceum Fløyelsglye >30 Collema nigrescens Brun blæreglye 1 Evernia divaricata Mjuktjafs V 15-20 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 5 Leptogium saturninum Filthinnelav >35 Lobaria pulmonaria Lungenever >25 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 2 Nephroma bellum Glattvrenge Spredt Nephroma parile Grynvrenge Vanlig Nephroma resupinatum Lodnevrenge Spredt Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav >100 Peltigera collina Kystårenever 10-15 MOSE Buxbaumia viridis Grønnsko DM >10

46. Borketjønnåsen UTM: NM 207523 Areal: 630 daa. H.o.h.: 740-860m. Vegetasjonssone: NB Verdi: ***

Landskap Nordvest-sørøstliggende åsrygg med tilhørende lisider, småmyrer og bekkesøkk. Toppområdet går så vidt over skoggrensa. I nord ligger nord- til nordøstvendte lier og bekkesøkk som drenerer til Holmetjønn og Langevatnet., mens sørvestvendte lier går ned mot Borketjønn på sørsiden av åsen. Borketjønn drenerer videre sørover ned til Svartetjønn.

Vegetasjon, flora Toppartiet har svært fattig og glissen skog med spredt gran, krattformet, krokete bjørk og enkelte furu. Lisidene og søkkene domineres i stor grad av lavproduktiv blåbærgranskog. Fragmenter av småbregneskog finnes ned mot Svartetjønn. I søkk og myrkanter er glissen gran/bjørk sumpskog med torvmoser i bunnsjiktet vanlig. Generelt er det stort innslag av småvokst, krokete bjørk.

Skogstruktur, påvirkning Skogen er generelt preget av hardt klima og lav produktivitet. Tresettingen er gjerne relativt glissen og trærne seintvoksende. Grove gulrotgraner er vanlige. Beskyttete hellinger har tettere og mer høyvokst skog. Det er jevnt over god sjiktning, høy andel gamle trær, store dimensjoner (særlig i partier i nord og øst - opptil 80cm dbh) og mye gadd og læger i alle størrelser og nedbrytningsstadier. Sørlige del er noe mer påvirket enn ellers, med lavere tetthet av nøkkelelementer. Bekkesøkk, sumpskog og nordvendte hellinger har stabilt fuktig skogklima.

Artsmangfold Området preges av liten påvirkningsgrad med tilhørende høy kontinuitet, stor tetthet av svært gamle trær og mye grov død ved i alle nedbrytningsstadier. Mye død ved av variert type gir gode forhold for vedboende sopp, mens saktevoksende, gamle trær med grov, stabil sprekkebark er positivt for bl.a. knappenålslav. Skogen har mye skjegglav (gubbeskjegg og sprikeskjegg), særlig i litt nordvendte partier. Mest interessante enkeltfunn er sibirkjuke, en art som er sterkt knyttet til særlig verdifulle granskoger. Området er relativt dårlig undersøkt, og bare sommerstid. Nøyere undersøkelser på høsten ville utvilsomt avdekket flere interessante arter.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 33

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 126- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 5 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 4 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 13 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 8 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 44 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Vanlig Skeletocutis odora Sibirkjuke V 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 3 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 1 Chaenotheca subroscida Sukkernål * >10 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >10 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 1

47. Svartetjønn UTM: NM 204512 Areal: 350 daa. H.o.h.: 700-800m. Vegetasjonssone: NB Verdi: ***

Landskap Kjerneområdet omfatter nord-, øst- og sørøstvendte hellinger og bekkedaler rundt sør- og vestsiden av Svartetjønn. Mot sør stiger bratte skråninger opp mot Svartetjønnåsen, mot vest og nordvest er terrenget slakere med flere bekkedaler.

Vegetasjon, flora Relativt glissen og lavproduktiv blåbærgranskog er helt dominerende i liene. De bratte nordhellingene sør for tjernet har noe bedre bonitet, her er småbregneskog vanlig nederst i lia. Under bergveggene finnes også noe storbregneskog. I underkant av bergveggene ligger en del stein og store, åpne partier med mye krokete løvtrær. Også ellers er innslaget av bjørk relativt høyt. Søkk og myrkanter preges av gran/bjørk sumpskog med torvmoser i bunnsjiktet. Glissen røsslyng-blokkebær-barblandingsskog med furu inngår på opplendte rygger.

Skogstruktur, påvirkning Skogen er generelt gammel med høy alder på trærne og mye dødved i alle nedbrytningsstadier. Påvirkningsgraden er lavest sør for tjernet. Her er det bare få og gamle hogstspor, i de bratteste partiene er stubber til dels nærmest fraværende, og skogen har urskogspreg. Vest for tjernet er skogen generelt noe yngre, dårligere sjiktet og med klart mindre gadd og læger enn ellers. Ei smal grensegate er hogd sørvestover fra tjernet.

Nordhellingene har fuktig, produktiv og ganske tett skog. Trærne er gamle, høyvokste og grove. Sjiktningen er god, naturlige glenner etter enkelttrær- og smågruppesammenbrudd har god foryngelse. Kadaverforyngelse på eldgamle, pillråtne læger er vanlig. Det er mye gadd og læger i alle nedbrytningsstadier, gjerne av kraftige dimensjoner, men gamle læger synes noe overrepresentert. Utenfor brattlia er boniteten klart lavere og skogen tørrere. Trærne er lavere og mer seintvoksende, men generelt gamle, med vridde stammer, tørre topper og grove, tørre greiner. Gulrotgraner er vanlig. Tresettingen er stedvis noe glissen, med mye krokete bjørk. Spredte, gamle furuer inngår. Det er mye stående og liggende dødved av store dimensjoner i alle nedbrytningsstadier. Nordvendte lier og søkk med sumpskog har et utpreget stabilt og fuktig lokalklima. Bergvegger av forskjellige eksposisjoner finnes spredt i bekkedalene.

I 2000 ble det bygd en stor gapahuk sørøst for Svartetjønn, og et par grove furuer ble hogd.

Artsmangfold Fjellskog med lav påvirkningsgrad, høy kontinuitet, mye grov død ved og svært gamle trær med grov og stabil bark kjennetegnes av en rik flora vedboende sopp og knappenålslav. Dette gjelder også Svartetjønn-området. Topografisk beskyttet beliggenhet gir et utpreget stabilt og fuktig skogklima, noe som er positivt for kryptogamer. Spesielt i litt glisne partier i søkkene er trærne behengt med til dels store mengder skjegglav. Mest interessante enkeltfunn er kjuka Antrodiella pallasii, en nybeskrevet art som bare er kjent fra noen få lokaliteter i Norge.

Interessante arter (kun sørøstlige del) ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodiella cf. pallasii 1 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 3

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 127- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Cystostereum murrayi Duftskinn DC 7 Irpicodon pendulus Furupiggmusling R 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 5 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 7 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 29 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 3 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Jevnt Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 2 Veluticeps abietina Praktbarksopp 3 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 2 Chaenotheca subroscida Sukkernål * >15 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >15 Evernia divaricata Mjuktjafs V 15-20 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 2 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål * 2

48. Tjønnseterbekken UTM: NM 211510 Areal: 25 daa. H.o.h.: 660-740m. Vegetasjonssone: MB Verdi: *

Landskap Tjønnseterbekken renner ut fra Tjønnsetertjønn i sørvest og danner ei bratt, trang, nordøstvendt bekkekløft. Kjerneområdet omfatter et lite, intakt parti øverst i kløfta, som ellers er flatehogd (1998).

Vegetasjon, flora Fuktig, ganske rik småbregneskog dekker store arealer. Langs bekken inngår små partier høgstaudevegetasjon. Kløfta har mye bergvegger og flere små steinurer med manglende tresetting. Skogbunnen og steinblokkene har tykke, frodig mosematter.

Skogstruktur, påvirkning God bonitet og stabilt, humid skogklima gir tett og kompakt granskog. Gamle trær dominerer, sjiktningen er relativt svak. Langs bergvegger og der skogbunnen har mye stein er skogbildet mer opprevet og sjiktningen noe bedre. Trærne er relativt grove og høyvokste. Påvirkningsgraden er stor, noe mange gamle stubber og svært sparsom mengde dødved vitner om. Svært beskyttet topografisk beliggenhet gir et utpreget stabilt og fuktig lokalklima. Stedvis har trærne en del skjegglav, men svak sjiktning og dertil lite lys virker begrensende for lavfloraen. Særlig på sørsiden er det mye fuktige bergvegger.

I nedkant grenser området til store hogstflater etter omfattende hogst høsten 1998. Før denne hogsten var hele øvre halvdel av Sørsetdalen intakt bekkekløft med naturskog. I øvre del (ovenfor avgrenset område) er ny skogsbilvei til Tjønnsetertjønn lagt helt på kanten av kløfta, med store fyllinger ut i bekken.

Artsmangfold Skogen er hardt påvirket med lite død ved og mangel på tydelig gamle trær. Mangfoldet av vedlevende organismer er derfor begrenset. Topografisk svært beskyttet beliggenhet gir meget stabilt og fuktig skogklima med stort potensiale for fuktighetskrevende lav- og mosearter. Imidlertid er kløfta svært mørk, dette fører til at lavfloraen ikke er spesielt rik. Mosefloraen er ikke undersøkt. Skogen lenger ned i kløfta hadde større forekomster av mjuktjafs, men denne skogen er nå flatehogd.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Cystostereum murrayi Duftskinn DC 1 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 2 Chaenotheca subroscida Sukkernål * 2 Evernia divaricata Mjuktjafs V 5-10 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 2

8.10 Slettefjell-Gudbrandseterfjellet-Strandemyran Landskap

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 128- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Fra Slettefjell og Borofjell i nord (sør for Nedalen) strekker en åsrygg seg sørøstover og danner et lokalt vannskille mellom Grytelva i sørvest og Borofjell-Skjærsbekken-Strandeelva mot øst. Områdene omkring Slettefjell-Borofjell-Skjærsnatten i nord preges av avskrapte koller, kuperte fjellskogsdaler og små, isolerte landskapsrom med tjern og småmyrer. Omkring Tuftnevatn-Gaulsvatna i nordvest er terrenget åpent og slakt med større vann og mye myr. Terrenget faller gradvis sørøstover ut i lavere og mindre kuperte skogåser med til dels bratte østvendte skråninger og slakere fall mot vest. Øst for åsene faller lange lisider ned til et slakt platå med mye furuskog (Skjærsmyra-Bjørnemyråsen) som drenerer videre østover til Soneren. Lengst sørøst går området over i Strandemyran, et flatt område med større fattigmyrer og glissen furuskog.

Vegetasjon, flora Generelt har dette landskapet mye fattig furuskog. Særlig midtre og nordlige deler har mye skrinn og grunnlendt mark med glissen røsslyng-blokkebær-, lavfuruskog og knausskog, spesielt i de vestvendte hellingene med mye berg i dagen. Småvokst røsslyng-blokkebærgranskog med stort innslag av krattbjørk er karakteristisk for slake partier i Slettefjell-Borofjell-området. Her er det også mye glissen og fattig sumpskog i tilknytning til myrene. Fattig blåbærgranskog inntar mindre arealer særlig i beskyttede lommer, brattere hellinger og daldrag. Sør- og østover blir forholdene gradvis rikere. Østvendte brattskråninger har mye granskog (blåbær- og småbregnetype, lokalt også en del rikere mark), mens mer grunnlendt mark og tørre skråninger gjerne har bærlyngfuruskog. Stedvis er løvinnslaget betydelig i sør- og østvendte hellinger med tørrere og rikere mark, bl.a. med mye osp i mange partier. Bratte, solvarme hellinger i lavereliggende partier har innslag av sørboreal blandingsskog. Furumyrskog og forskjellige utforminger av sumpskoger er vanlig omkring myrene på slakere partier.

Strandemyran utgjør et større flatt område med glissen, gjerne forsumpet røsslyng-blokkebærfuruskog mellom store arealer åpen fattigmyr. Det finnes også en del bærlyngfuruskog og spredt lavfuruskog på tørre koller. Småvokst gran og bjørk inngår spredt, stort sett i små bekkedaler, og gjerne som fattig sumpskog med tykke matter av torvmoser i bunnsjiktet.

Skogstruktur, påvirkning Påvirkningsgraden varierer mye innenfor dette området. Kjerneområdene har ofte virkelig gammel skog med beskjeden påvirkningsgrad og til dels urskogspreg, med høy kontinuitet og store biologiske verdier. Særlig skiller 55 Heimseteråsen seg ut som særdeles verdifullt, spesielt fordi dette området kombinerer egenskapene høy bonitet, stor variasjon og helt beskjeden påvirkningsgrad.

Utenfor kjerneområdene er det meste av skogen eldre naturskog som i varierende grad er plukkhogstpåvirket. Fjellgranskogene omkring Tuftnevatn og øst for Slettefjell har et relativt homogent skogbilde med moderat til god flersjiktning, brukbar aldersspredning og spredte tydelig gamle trær. Et godt utviklet busksjikt av bjørk fyller ut åpninger og kantsoner i granskogen. Mengden død ved er stort sett ganske beskjeden. Store deler av disse fjellskogene er tydelig påvirket, men med spredte lommer av tydelig eldre skog.

Mellomboreale granskoger på lavere nivåer er mer storvokste, særlig i bekkedaler, med ganske brukbare dimensjoner, godt sjiktet og stedvis med en hel del død ved (mest ferskt og delvis middels nedbrutt) (for eksempel omkring Gudbrandseterfjellet og i liene østover mot Båsumsetra). Mye av disse granskogene er trolig iferd med å gå inn i en fase med gruppevis sammenbrudd. Sørover fra Gudbrandseterfjellet får granskogen etter hvert godt innslag av gamle løvtrær (mye stor osp og bjørk, spredt selje og rogn), delvis i små holt, delvis som enkelttrær. Til dels er det snakk om fint utviklet blandingsskog. Svære furuer (flere 100cm dbh) med brannlyrer og meget kraftige høgstubber, gadd og læger står enkeltvis i gran- og blandingsskog litt nede i liene og vitner om branner for lenge siden. Betydelige deler av de litt tørrere liene som i dag har gran- og blandingsskog er utvilsomt suksesjonstrinn etter branner. Det høye innslaget av osp er trolig i hvert fall delvis et resultat av suksesjon etter brann. Fint utviklet gransumpskog med god sjiktning, høy luftfuktighet, mye skjegglav og ganske bra med gadd og læger inngår flere steder langs bekkedaler og myrkanter, og er vanlig forekommende særlig på platået i øst og i bekkedaler på Strandemyran. Ellers er mye av granskogsarealene inkludert i kjerneområdene.

Furuskogene er ofte ganske glissent tresatt pga. sparsomt jordsmonn og mye myr. Spesielt skogen i vesthellingene (Skjærsnatten-Gudbrandseterfjellet) er skrinn med mye nakent berg og til dels svært glissen. Mer kompakte furuskoger inngår særlig på hellinger i lavere nivåer. Skogbrann har vært vanlig i furuskogene tidligere, illustrert av mange gamle brannspor. Furuskogene har generelt færre synlige hogstspor enn granskogen, men aldersfordeling og lite død ved vitner om betydelig plukkhogstpåvirkning i tidligere tider. Sterkest påvirket er furuskogene i de lavereliggende partiene i øst. Sjiktning og aldersfordeling er god i aldersgruppen opp til ca. 200-250 år, andelen trær over dette er sterkt underrepresentert. Tydelig gamle trær og gadd står bare spredt, og læger er svært få. Påvirkningen er ikke like stor overalt, innimellom finnes partier med større andel gamle trær. Dette gjelder bl.a. visse partier øst- og sørover fra Gørrkimetjenn. Den skrinne og glisne

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 129- -Trillemarka-Rollagsfjell- skogen sørover fra Gudbrandseterfjellet er mindre påvirket. Aldersspredningen er større, inkludert en del svært gamle trær, flere trolig >500 år. Mange av disse har store brannlyrer. Mengden død ved er også større, mest i form av gadd, men også svære læger ligger spredt.

Strandemyran-området har i sentrale deler relativt gammel naturskog med god sjiktning, en god del gamle trær, en del gadd og spredte læger i alle nedbrytningsstadier. Ei furu er aldersbestemt til minst 700 år (sentrumsråte) (Erlend Rolstand pers. medd.). Brannspor er vanlig på gadd og læger. En furustubbe sørvest for Litjern på 330 år viste spor etter 5 branner, med gjennomsnittlig brannfrekvens ca. 60 år. Trærnes dimensjoner er pga. hogstpåvirkning, lav bonitet og forsumpet mark stort sett ganske moderate. Gammel hogstpåvirkning vises tydelig på aldersfordelingen (svært gamle trær er sterkt underrepresentert) og den sparsomme mengden dødved. Det er også en del gamle stubber. I ytterkantene øker påvirkningsgraden, med sparsom forekomst av tydelig gamle trær, gadd og læger. Sjiktningen er likevel god. Området er et viktig supplement til resten av storområdet, idet store, flate, lavereliggende områder med furumoer og større myrkomplekser ellers ikke finnes innenfor TR.

Artsmangfold Kjerneområdene kan deles i fire hovedtyper: (1) Fjellgranskoger med urskogsnære forhold og rike forekomster av knappenålslav og vedboende sopp (34 Slettefjell, 49 Rognetjenn-Sekstjenna, 50 Skjærsnatten), (2) Rike granskoger med mye dødved, høyt løvinnslag og rike forekomster av vedboende sopp på gran og lavarter på rikbarkstrær (51 Skjærsbekken, 53 Nåsåseter V, 54 Gudbrandseterfjellet S, 55 Heimseteråsen, (3) Gransumpskoger med høy luftfuktighet og rikelig med mjuktjafs (56 Litjenn, 57 Moslontjenn), (4) Mellomboreal granskog med store mengder død ved (52 Svartetjennet, 54 Gudbrandseterfjellet S). Artsmangfoldet i disse områdene er uvanlig rikt innen mange artsgrupper. Spesielt Heimseteråsen skiller seg ut som særdeles verdifullt.

Utenfor kjerneområdene har hogstinngrep gitt varierende grad av redusert tilgang på viktige elementer. De hardest påvirkete områdene (særlig furuskogene i øst) er fattige på forekomster av krevende arter. Enkelte funn av ulvelav og et fåtall andre signalarter er gjort i disse skogene i lavereliggende deler. I mindre påvirket furuskog omkring Gudbrandseterfjellet er ulvelav mer frekvent, og her inngår også noen hensynskrevende sopparter.

I granskogen finnes en del mindre krevende signalarter av vedboende sopp spredt (piggbroddsopp, rosenkjuke, granrustkjuke, svartsonekjuke, praktbarksopp osv.). I visse partier der skogen har begynt å danne mye død ved kan disse artene være ganske vanlige. Gransumpskogene er ofte godt sjiktet, ganske lysåpne og med høy luftfuktighet, noe som gir gode forhold for fuktighetskrevende lav. Dette gjenspeiles i stedvis temmelig mye gubbeskjegg og sprikeskjegg, samt en del innslag av mjuktjafs i partier. Ofte er det påfallende mye skjegglav også i litt tørrere granskogslier. Slike miljøer har ofte en rik fauna av edderkoppdyr og midd.

De lavereliggende platåene har større, ugrøftete fattigmyrkomplekser (Skjærsmyra, Strandemyran) med antatt klare verdier for våtmarksfugl, bl.a. er vipe og trane (hekking) observert.

49. Rognetjenn-Sekstjenna UTM: NM 217581 Areal: 380 daa. H.o.h.: 680-780m. Vegetasjonssone: MB-NB Verdi: **

Landskap Kjerneområdet ligger ca 1 km sør for Skjærsnatten og består av to parallelle, sørgående fjellskogsdaler ned til der de møtes etter ca 1 km. Bratte, østvendte lisider med granskog stiger opp mot vest i begge dalene, mens terrenget mot øst er slakere med grunnlendt jordsmonn og glissen skog. Området er omkranset av avskrapte snaufjellskoller. Flere små tjern ligger i begge dalene (Rognetjenna, Sekstjenna).

Vegetasjon, flora Blåbærgranskog dominerer, men sigeffekt gir stedvis innslag av frodigere småbregneskog i nedre deler av skråningene. Sumpskog er vanlig i dalbunnene. Spesielt draget under den østlige lia har store arealer velutviklet gransumpskog, med torvmoser og molte i bunnsjiktet. Spredt furu finnes på litt opplendte partier og langs småmyrer i Rognetjenndalen. Litt åpne partier har mye bjørk, særlig i underkant av bratte bergvegger.

Skogstruktur, påvirkning Høyereliggende partier har tydelig fjellskogpreg. Skogen er ganske glissen, trærne er korte og grove og mange er preget av store snømengder med tett greinsetting og dyp, smal krone. Bjørka i bratthellingene har sterkt vridde og nedbøyde stammer, også pga. stort snøtrykk. Lenger ned i dalene er skogen tettere og mer høyvokst.

I sørvest er skogen tydelig preget av plukkhogst. Det er her mye gamle stubber. Svært gamle trær mangler. Dimensjonene ligger gjerne på 30-40cm dbh, med slengere opp i 55cm. Det er mye sterkt nedbrutte, grove læger,

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 130- -Trillemarka-Rollagsfjell- men sterk underrepresentasjon av ferske og middels nedbrutte læger viser tydelig kontinuitetsbrudd. Selv om gamle trær dominerer er skogen brukbart sjiktet. Langs bekken sørvest for Sekstjenna ned til møtet med bekken fra Rognetjenna ligger større partier velutviklet gransumpskog. Denne skogen er bra sjiktet og har høy andel tydelig gamle trær med grov bark og vridde greiner. Enkelte trær virker ekstremt gamle med svært grov bark og tydelig sturende vekst. Det er også bra med gadd og en del læger, til dels grove.

De østvendte bratthellingene nordvest for Sekstjenna har frodig småbregneskog på god bonitet og skogen er grov og storvokst. En del trær har dbh 55-60cm. Ei svært stor gran rett innenfor myrkanten har dbh 100cm og høyde godt over 30m. Læger inngår spredt og flekkvis, en del kraftige. Tydelig underrepresentasjon av sterkt nedbrutte læger viser kontinuitetsbrudd pga. gammel hogstpåvirkning. Gadd er vanlig, noen svært grove. Vest – nordvest for Sekstjenna ble det rundt 1990 utført plukkhogst der omkring 30 grove trær er tatt ut. Årringtellinger på en tilfeldig, 40cm stubbe viste ca 230 år.

Påvirkningsgraden avtar med høyden, og partiene vest for Rognetjenna har trolig vært gjennomhogd bare én gang. Dette er godt sjiktet fjellskog med høyt innslag av svært gamle trær (vridde stammer, grove og tørre greiner, utpreget grov bark). Gulrotgraner er vanlig. Dbh ligger gjerne på 40-45cm, med flere trær opp i 70- 80cm. Det er bra med gadd og jevnt bra med grove læger, men sterkt nedbrutte er fortsatt noe overrepresentert. Den vestvendte hellingen øst for Rognetjenn har et tørt preg med svakt sjiktet, lavproduktiv, småvokst blåbær- og bærlynggranskog med spredt dødved i alle nedbrytningsstadier. Enkelte gamle, grove furu (opptil 60cm dbh) inngår, flere med gamle brannlyrer. Det finnes også enkelte furugadd og –læger med brannmerker.

Skogen langs bekkene og i beskyttede hellinger har høy luftfuktighet, særlig utpreget i sumpskogene. Her har trærne stedvis en god del skjegglav (gubbeskjegg, sprikeskjegg, hengestry). Fuktige bergvegger finnes spredt.

Artsmangfold Skogen er gammel, med stor tetthet av grove og tydelig gamle graner, og også bra med død ved. Dette gir en ganske rik flora av krevende gammelskogsarter. Imidlertid har skogen tydelig overrepresentasjon av sterkt nedbrutte læger som følge av tidligere tiders hogstinngrep (trær som i dag ville vært middels nedbrutte læger er tatt ut). Dette gjenspeiler seg i artsutvalget av vedboende sopp. Svartsonekjuke, som lever på sterkt nedbrutte læger er vanlig, mens mer krevende arter knyttet til middels nedbrutte læger er sjeldnere. Mest interessante enkeltfunn er kjuka Oligoporus lateritius som vokser på ei grov furulåg ved Rognetjennet.

Stor tetthet av grove, seintvoksende og gamle graner med grov sprekkebark og grove, døde greiner stående i fuktig miljø gir grunnlag for en rik flora av knappenålslav. Spesielt sumpskogene sørvest for Sekstjenna har stort potensiale. Her ble da også de meget krevende trollsotbeger og rustdoggnål funnet. Rimnål og sukkernål er relativt vanlige i denne skogen. Trærne har stedvis en god del skjegglav (gubbeskjegg, sprikeskjegg, hengestry), spesielt langs bekker og i beskyttede hellinger der skogen har stabilt høy luftfuktighet.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 2 Climacocystis borealis Vasskjuke 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 11 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 2 Oligoporus lateritius *1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 5 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 24 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Jevnt Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 1 LAV Chaenotheca stemonea Skyggenål 1 Chaenotheca subroscida Sukkernål * >15 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >15 Cyphelium karelicum Trollsotbeger * 1 Microcalicium ahlneri Rotnål * 2 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål * 4

50. Skjærsnatten UTM: NM 220599 Areal: 230 daa. H.o.h.: 700-780m. Vegetasjonssone: NB Verdi: ***

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 131- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Landskap Fra det lokale vannskillet i Kisneskardet øst for Skjærsnatten faller tre søkk hhv. nordover mot Borofjelltjenna, sørøstover ut mot Svartetjennet og sørover mot Sekstjenna. Kjerneområdet omfatter øvre del av disse søkkene. Terrenget er ganske slakt med lite fall, men nedover søkket nordover (Kisneskardbekken) øker helningen.

Vegetasjon, flora Fattig blåbærgranskog er helt dominerende. I søkkene er det også en god del fattig gransumpskog med torvmoser og molte. Furu inngår helt spredt på småkoller med overgang til bærlyngskog. Småvokst bjørk er vanlig, særlig i høyden.

Skogstruktur, påvirkning Påvirkningsgraden er generelt lav. Det sørvendte søkket i sørvest har bare svært få hogstspor, som dessuten er praktisk talt helt nedbrutt. Denne skogen har stor andel tydelig gamle trær med grov bark og tørre topper. Trærne er korte og kvistrike med smal krone. Dimensjonene er ikke spesielt store, dbh ligger gjerne på 25-40cm, men med enkelte opp i 50cm i den østvendte hellingen der boniteten er noe bedre. Det er mye grov stående og liggende dødved jevnt fordelt i alle nedbrytningsstadier.

I et søkk som går sørøstover er skogen klart mer påvirket, med flere hogstspor og mindre mengde dødved. Trærne er likevel gamle og skogen er brukbart sjiktet. Rundt 1990 ble det utført plukkhogst rett sør for søkket.

Nordover går skogen via et smalt høytliggende myrdrag med glissen, småvokst fjellgran og mye krattformet bjørk over i en nordøstvendt bekkedal (Kisneskardbekken). Skogen er glissen, godt sjiktet og fuktig, særlig langs bekken, der det også er en del partier sumpskog. Mange trær har tydelig høy alder, men dimensjonene er moderate, ofte omkring 30-40cm dbh, med slengere opp i 55cm. Det er bra med gadd og læger i de fleste nedbrytningsstadier, men sterkt nedbrutte læger er underrepresentert. Dette vitner om noe høyere påvirkningsgrad enn lenger sør. Det er også større tetthet av gamle stubber.

Artsmangfold Ut fra skogstruktur, lav påvirkningsgrad, god kontinuitet og bra med nøkkelelementer (grov død ved og tydelig gamle trær med sprekkebark) vurderes skogen å ha høyt potensiale for mange krevende arter. Området er dårlig undersøkt, men flere sjeldne arter er registrert. Særlig interessant er den internasjonalt truete kjuka Antrodia primaeva. Denne arten betraktes som en svært krevende urskogsart, og funnet ved Skjærsnatten er det sørligste i Europa, samt det eneste kjente gjort på gran. Denne arten er i seg selv grunnlag for å gi området høy verdi. Også sibirkjuke Skeletocutis odora er en meget krevende art og stort sett knyttet til virkelig verdifulle lokaliteter. Nøyere undersøkelser ville utvilsomt avdekket flere forekomster av interessante vedboende sopp. Gamle, grove og seintvoksende trær med stabil sprekkebark gir godt grunnlag for en rik flora av knappenålslav.

De største verdiene er knyttet til søkket i sørvest og delvis også i nord. Skogen i sørøst er mer påvirket, men det er en del mjuktjafs på granene her.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia primaeva DC1 1 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 1 Cystosterum murrayi Duftskinn DC 6 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 4 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 2 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC >10 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Jevnt Skeletocutis odora Sibirkjuke V 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 4 LAV Chaenotheca subroscida Sukkernål * >5 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >10 Evernia divaricata Mjuktjafs V 20-25 Microcalicium ahlneri Rotnål * 1 1 Antrodia primaeva er offisielt rødlistet som DC. For vurdering, se kapittel ”Artsmangfold. Spesielt interessante arter”.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 132- -Trillemarka-Rollagsfjell-

51. Skjærsbekken UTM: NM 245610 Areal: 280 daa. H.o.h.: 250-520m. Vegetasjonssone: SB-MB Verdi: ***

Landskap Skjærsbekken drenerer terrenget sørøst for Borofjell med åpne furuplatåer, myrflater og sumpskoger. Bekken danner ei bratt og markert nord- til nordøstvendt bekkekløft ned mot hoveddalføret i Sigdal før den renner ut i Simoa ved Hole. Kjerneområdet omfatter den bratte bekkekløfta med tilhørende østvendte lisider og en del sumpskog på slak mark sør for og på oversiden av kløfta. Fra sumpskogene øker fallet gradvis, først i form av en markert V-dal, lenger ned har bekken dannet ei dramatisk bekkekløft med gryter, terrasser, juv med bratte bergvegger og flere større fossefall. Bekkeløpet har mye store steinblokker. Mot vest stiger til dels svært bratte, østvendte lisider med mye bergvegger og en del rasmark opp fra kløfta.

Vegetasjon, flora Området har meget store gradienter i vegetasjonstyper. De flate partiene ovenfor selve kløfta preges av fattig vegetasjon. Gransumpskog er vanlig langs bekk og myr og ren blåbærgranskog i hellingene. Ellers i området har store arealer høy bonitet. Ryggen øst for kløfta har tørr bærlyng-barblandingsskog, som raskt går over i fuktig blåbærskog nedover, og nede ved bekken dominerer steinete, rik storbregne- og høgstaudegranskog. Vegetasjonen nede i kløfta er svært humid, og preges av svulmende mosematter og stedvis ganske dårlig og glissent feltsjikt. Fragmenter av dårlig utviklet fossesprutsamfunn finnes helt nede ved fossene. De bratte, østvendte skråningene har sterkt mosaikkpreget vegetasjon, forårsaket av stor småskalavariasjon i topografi (rygger, småkoller, søkk, bergvegger). Generelt er rik lågurtskog vanlig over store arealer, men det er også mye høgstaudeskog, særlig i søkk, under bergvegger og ned mot bekken. Spesielt frodig er større partier oppunder bergvegger i øvre del av lia, med struttende feltsjikt av høgstauder og store bregner. Opplendte partier har tørrere vegetasjon, stedvis med overgang til bærlyngskog. I tilknytning til berg inngår også åpne tørrbakker, med arter som smørbukk, rosenrot og bergknapparter.

Generelt er tresjiktet dominert av gran, men med sterk innblanding av løvtrær. Det er særlig mye løvtrær på tørrere mark i øvre del (til dels dominerende): gråor, osp, selje, rogn, bjørk, samt noe lønn. Hasselkratt inngår på tørr lågurtmark. Av registrerte karplanter kan nevnes blåveis, trollbær, krattfiol, skogsvinerot, skogsalat, myske, krossved, maurarve, trollurt, ormetelg, firblad, lerkespore, springfrø.

Skogstruktur, påvirkning Sumpskogen og tilhørende hellinger i sør har relativt gammel skog med mange trær rundt 200-250 år. Skogen er godt flersjiktet, stedvis litt glissen, og med mye smådimensjoner av sturende gran (mange rundt 25-35cm dbh) pga. lav bonitet og sumpmark. På mer produktiv mark i hellingene er skogen grovere og mer høyvokst. Det er mye ferske og middels nedbrutte granlæger, til dels i ansamlinger etter gruppevis sammenbrudd i tresjiktet (oppløsningsfase). Sterkt nedbrutte læger er underrepresentert, noe som viser på tidligere tiders hogstinngrep med påfølgende brudd i dødvedkontinuitet. Skogen minner mye om kjerneområde Svartetjennet 1.5 km mot sør.

I hovedlia og nedre del av kløfta er skogen tydelig preget av hogstpåvirkning. Gamle hesteveier er godt synlig flere steder i liene. Påvirkningen har imidlertid skjedd til ulik tid i ulike deler av området, og en del partier har ligget lenge urørt. Påvirkningsgraden er størst i nedre deler og avtar generelt oppover. Skogbildet er mosaikkpreget, der mindre interessante partier veksler med verdifulle partier. Mye av skogen er i sein optimalfase til aldersfase, ofte med et heterogent og uregelmessig skogbilde preget av stor treslagsblanding (mye løvtrær), god sjiktning, glenner og stor småskalavariasjon i topografi med mye bergvegger, litt rasmark og små fuktsøkk. Generelt er det mye løvtrær, stedvis i dominans. Selv om de fleste løvtrær er av moderat alder og dimensjoner er det god aldersspredning og brukbart innslag av gamle og grove osp, selje, rogn, bjørk, gråor og enkelte lønn. Det er også brukbart med til dels grove døde løvtrær (særlig gråor). I fuktige partier står det ofte påfallende mye gammel og grov gråor, og på tørrere mark i øvre deler (særlig i tilknytning til bergvegger) er det mye blandingsskog med til dels dominans av forskjellig boreale løvtrær.

Oppunder bergveggene i øvre del av lia står et parti frodig, grov (vanlig 50-65cm dbh) og storvokst granskog i aldersfase og flekkvis oppløsningsfase. Etter tidligere tiders sterkere hogstpåvirkning har skogen nå stått lenge urørt og har dannet store mengder kraftige læger i ferske og midlere nedbrytningsstadier, mens det er lite sterkt nedbrutte dødved. Det finnes også en del gamle, grove løvtrær (gråor, selje, bjørk) (selje 90cm dbh, gråor 45cm dbh), både levende og døde i flere nedbrytningsstadier.

Øvre deler av kløfta har litt åpen, humid granskog med tykke mosematter i bunnsjiktet. Bratte skråninger, bergvegger og steinblokker bryter opp skogen og skaper, sammen med sammenbrudd i tresjiktet, et flersjiktet og lysåpent skogbilde. Trærne er gamle, oppe i sidene ganske småvokste, nede langs bekken grove og storvokste.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 133- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Det er store mengder dødved, til dels temmelig grov, etter at større partier har gått i sammenbrudd. Også her er sterkt nedbrutte læger tydelig underrepresentert. Topografisk beskyttet beliggenhet i bratt, nordvendt kløft, nærheten til bekken og stabilt kronesjikt gir stabilt høy luftfuktighet.

Nedre del av kløfta har dramatisk topografi, der bekken faller i avsatser med fossefall, gryter og mye høye berg. Mye bergvegger, en del stein, rasmark og bratte skrenter river opp skogen og fører til en ganske glissen, godt sjiktet skog, men sterkt påvirket med få gamle trær og bare spredt død ved. Skogen er svært fuktig, og svulmende mosematter preger steinblokker og bergvegger nede langs bekken. Antydning til fossesprutvegetasjon forekommer også. Litt oppe i sidene er skogen noe eldre, med storvokste og grove trær (vanlige dimensjoner omkring 40-50cm dbh, slengere opp i 60-70cm), og flekkvis bra med gadd og læger, først og fremst i ferske og midlere nedbrytningsstadier. Partier har mye tørkeskadd gran. Deler av skogen vil snart gå inn i oppløsningsfase.

Et gammelt hogstfelt fra ca. 1990 går som en kile på langs av midtre og sørlige del av lia, mellom den omtalte høgstaudegranskogen i øvre del og selve kløfta nedenfor. Skogen her har trolig vært av samme type som granskogen på oversiden. Hogstfeltet er ikke plantet, og har nå mye oppslag av osp, selje, rogn og bjørk.

Artsmangfold Bekkekløfter karakteriseres generelt av utpreget stor økologisk variasjon på små avstander, noe som gir mange økologiske nisjer og livsmuligheter for mange arter i forskjellige organismegrupper. Bekkekløfter er derfor naturlige hotspots i landskapet der en lang rekke arter med vidt forskjellige økologiske krav kan leve sammen. Dette gjelder også Skjærsbekken. Stor variasjon og mosaikk i topografi, klima, bonitet og vegetasjon, sammen med høy bonitet, godt klima, stor treslagsvariasjon med mye løvtrær, stor vertikal (sjiktning) og horisontal (glenner) variasjon i tresjiktet, bra med død ved og mye bergvegger gir opphav til et miljø med stor biodiversitet.

Sterkere hogstpåvirkning i tidligere tider har gitt et kontinuitetsbrudd i død ved, noe som utvilsomt har hatt betydning for mangfoldet av vedlevende organismer. Imidlertid kan ikke denne påvirkningen ha vært sterkere enn at mange arter har klart seg, og en hel del interessante vedboende sopp er registrert. Arter knyttet til ferske og middels nedbrutte læger er ganske vanlige (rosenkjuke, granrustkjuke, rynkeskinn). De mest interessante er gul snyltekjuke Antrodiella citrinella, ”granrusttaigakjuke” Skeletocutis brevispora og sibirkjuke Skeletocutis odora. Pga. høy bonitet vil store deler av skogen ganske raskt gå inn i en fase der det utvikles sterkere naturskogspreg med store mengder død ved, og vedlevende organismer vil få bedret sine overlevelsesmuligheter.

Marklevende sopp er ikke undersøkt, men gammel skog på høy bonitet har ofte mange interessante arter. Karplantefloraen er rik og variert, med mange nærings- og varmekrevende arter. Mosefloraen er dårlig undersøkt, men potensialet for høy mosediversitet vurderes som stor, spesielt for det suboseaniske elementet med fuktighetskrevende arter. Bl.a. er det gode forekomster av de suboseaniske storstylte og rødmuslingmose.

Lavfloraen har også en del interessante elementer, men er likevel fattigere enn ventet. Særlig er overraskende få arter knyttet til bergvegger registrert, bl.a. mangler både praktlav og skoddelav. Imidlertid forekommer en del litt interessante arter i Lobarion-samfunnet, med den regionalt sjeldne, suboseaniske olivenlav Fuscopannaria mediterranea som beste funn. Den sjeldne knappenålslaven hvithodenål innunder rothalsen på ei grov gran er også et godt funn. Øvre deler av kløfta og sumpskogene i sør har optimalmiljø for mjuktjafs, og arten finnes svært rikelig. Trolig er dette den rikeste enkeltforekomsten i hele Trillemarka-Rollagsfjell.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albida Hvitkjuke 3 Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 3 Antrodiella citrinella Gul snyltekjuke V 1 Ceriporiopsis mucida 1 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 3 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 15 Gloeoporus taxicola Blodkjuke 1 Inontous rheades Brun ospekjuke 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 27 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 2 Phellinus populicola Stor ospeildkjuke 1 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 10 Skeletocutis brevispora ”Granrusttaigakjuke” * 2

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 134- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Skeletocutis cf. odora Sibirkjuke V 1 Trechispora cf. mollusca Mykkjuke 1 Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 3 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg 2 gran, 5 berg Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 1 Chaenotheca stemonea Skyggenål 3 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * > 20 Collema flaccidum Skjellglye Jevnt Collema furfuraceum Fløyelsglye Spredt Cybebe gracilenta Hvithodenål * 1 Evernica divaricata Mjuktjafs V > 500 Fuscopannaria mediterranea Olivenlav 1 Hypogymnia vittata Randkvistlav 6 berg Leptogium saturninum Filthinnelav Spredt Lobaria pulmonaria Lungenever 5 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 1 Nephroma bellum Glattvrenge Spredt Nephroma parile Grynvrenge Spredt Nephroma resupinatum Lodnevrenge 4 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Spredt MOSE Bazzania trilobata Storstylte Jevnt i nedre del Buxbaumia viridis Grønnsko DM > 20 Mylia taylorii Rødmuslingmose Vanlig i nedre del

52. Svartetjennet UTM: NM 239585 Areal: 400 daa. H.o.h.: 420-560m. Vegetasjonssone: MB Verdi: ***

Landskap Svartetjennet ligger på et slakt platå midtveis oppe i de lange, østvendte liene mellom Soneren/Strandefjorden og snaufjellet ved Skjærsnatten. Slake østvendte skoglier med bekkedaler drenerer ned til tjernet, og kjerneområdet omfatter deler av liene rundt tjernet, samt øvre deler av bekkedalen nordøstover ut fra tjernet. Området er småkupert med koller, hellinger og søkk, og liene faller delvis i avsatser, med brattskrenter og litt bergvegger mellom avsatsene. Sørvest for tjernet har en av bekkene gravd ut ei markert, smal og dyp kløft i berget.

Vegetasjon, flora Området preges av middels rike til fattige vegetasjonstyper. Blåbærgranskog med spredt innslag av bjørk og enkelte osp og furu dominerer, i hellinger kommer det i tillegg inn noe småbregneskog. Søkk og bekkedaler har mye fattig til svakt intermediær gransumpskog, best utviklet på flatmark helt nede ved tjernet og på platået langs bekken vest for tjernet. Typisk bærlyng-barblandingsskog inngår på opplendte, tørre rygger og koller.

Skogstruktur, påvirkning Etter mer omfattende hogstpåvirkning for lang tid siden har skogen fått stå i fred og utvikle sterk naturskogskarakter, og bærer i dag preg av å ha stått lenge urørt. Aldersfase og oppløsningsfase dominerer. Trærnes dimensjoner er generelt ganske moderate, men i litt mer produktive, beskyttede hellinger og bekkedaler er trærne relativt grove (50-60cm dbh) og storvokste. Mange trær er tydelig gamle. Skogen er sterkt flersjiktet over store arealer, mye pga. lokale sammenbrudd i tresjiktet (oppløsningsfase) med åpne glenner og påfølgende naturlig foryngelse. Sammenbruddene skyldes kombinasjoner av høy alder, stormfellinger, tørkeskader og barkbilleangrep. Et par steder finnes velutviklete ”barkbilletorg”. Det er generelt store mengder død ved i ferske og midlere nedbrytningsstadier. Sterkt nedbrutte læger er underrepresentert, et tydelig tegn på sterkere hogstpåvirkning i tidligere tider. Det er likevel stort sett ganske få stubber å se, og skogens struktur og utseende viser også tydelig at disse inngrepene har skjedd for temmelig lang tid siden. En mulig medvirkende årsak til relativt få sterkt nedbrutte læger kan være brannpåvirkning.

Beskyttede lier, bekkedaler og sumpskoger har stabilt og fuktig skogklima, spesielt utpreget langs bekkene ned mot tjernet. Bekkedalen ut fra Svartetjennet er sterkere påvirket enn resten av området, med mindre død ved og noe dårligere sjiktning, men har god kronekontinuitet og høy luftfuktighet.

Artsmangfold Kjerneområdet har stort potensiale for et rikt mangfold innen flere organismegrupper. Store mengder død gran i et variert miljø gir opphav til en interessant flora av vedboende sopp. Arter knyttet til ferske og middels

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 135- -Trillemarka-Rollagsfjell- nedbrutte læger er vanlige, særlig rosenkjuke og granrustkjuke forekommer hyppig. Mest interessante arter er gul snyltekjuke Antrodiella citrinella, ”granrusttaigakjuke” Skeletocutis brevispora, og særlig barksoppen Phlebia cacao. Sistnevnte er ifølge Hansen & Knudsen 1997 ikke kjent andre steder i verden enn Finland, og er utvilsomt svært sjelden. Potensialet for ytterligere interessante vedboende sopp vurderes som høyt, særlig med tanke på at området bare har hatt et kort besøk i slutten av mai (dårlig årstid for sopp), og på snøføre i oktober.

Det er generelt store mengder skjegglav på trærne (gubbeskjegg, sprikeskjegg, hengestry). Flersjiktet, lysåpen og fuktig skog med småvokste, tydelig gamle graner er optimalmiljø for mjuktjafs, og arten finnes til dels rikelig i området. Særlig mye mjuktjafs er det i bekkedalen ut fra tjernet, et parti langs bekken vest for tjernet, og i myrkant med tilhørende østvendte granskogshellinger i nordvest. Her er arten ofte dominerende epifytt, og mange graner er nærmest helt dekket flere meter opp i krona.

Mye død ved i et relativt solåpent miljø er viktig for en lang rekke insekter, særlig biller. Bl.a. har barkbiller mange til dels krevende følgearter, disse bør ha gode forhold i området pga. mye barkbilledrept trevirke. Skjegglavrik og samtidig solåpen skog har et rikt mangfold av edderkoppdyr, midd og møll. Begge disse elementene (død ved, skjegglav) er velutviklet, og mangfoldet av insekter knyttet til dem kan være betydelig.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 3 Antrodiella citrinella Gul snyltekjuke V 3 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 3 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 4 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 21 Junghuhnia luteoalba Okerporekjuke DC 5 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Oligoporus hibernicus DC 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 34 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 8 Phlebia cacao *1 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 15 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Spredt Skeletocutis brevispora ”Granrusttaigakjuke” * 2 Skeletocutis stellae Taigakjuke DC 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 4 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 3 Chaenotheca stemonea Skyggenål 1 Chaenotheca subroscida Sukkernål * >5 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * >20 Evernia divaricata Mjuktjafs V Ca. 300 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 4 MOSE Mylia taylorii Rødmuslingmose Berg: 2

53. Nåsåseter V UTM: NM 229555 Areal: 40 daa. H.o.h.: 540-560m. Vegetasjonssone: MB Verdi: **

Landskap Området ligger et stykke oppe i liene nordøst for Ribbetjenn, nord for Øgnevatn, og omfatter et mindre parti sør- og vestvendte hellinger med blandingsskog.

Vegetasjon, flora Opplendte partier har tørr blandingsskog (furu, gran, løvtrær) der bærlyngtypen og tørr utforming av blåbærskog er vanlig. Slake partier og hellinger både mot sørøst og vest med tykkere løsmasser har frodigere blåbær- og småbregnegranskog, med små flater der sumpskogsflekker kommer inn. Her dominerer blandingsskog av gran og osp, med jevnt innslag av andre løvtrær.

Skogstruktur, påvirkning Blandingsskog av gran og løvtrær. Enkelte svære furu (opptil ca. 300cm omkrets) med brannlyrer inngår, og det er også noen læger og høgstubber av furu. Øvre del er lite påvirket. Her er skogen sterkt sjiktet med mye læger

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 136- -Trillemarka-Rollagsfjell- av gran i alle nedbrytningsstadier (sterkt nedbrutte stokker er underrepresentert). Ellers er hogstspor vanlig, men det er også stort sett mye granlæger, mange vindfelt, endel helt ferske med friskt bar. Nederst er skogen ganske tett, med middelaldrende gran i dominans. Mye død bjørk tyder på tidligere åpnere skog.

Det er mye gammel, ganske grov osp, særlig i øvre del. Litt dødved av osp i alle nedbrytningsstadier finnes, både gadd, høgstubber og læger. Et par virkelig svære høgstubber (70-80 cm) finnes, en helt fersk, den andre barkløs og hul med en utgravd gang langt innover rota. Partiet ligner mye på Lunnane (2-3 km lenger sør), men ospene der er jevnt over grovere. I nedre del er ospene stort sett yngre og spinklere, men antallet er høyt. I åpne partier (berglendt, dels gammel hogst) står det mye ung og middelaldrende osp. Bjørk og rogn inngår ganske vanlig, tildels som grove trær. Særlig av bjørk er det en god del kraftig dødved, både læger, høgstubber og gadd. I nordøst er det en del grov, gammel selje. Øvre del har endel steinblokker og bergvegger.

Liene videre østover har mer kompakt granskog med stedvis mye dødved (ferskt og noe middels nedbrutt), og mindre løvtreinnslag.

Artsmangfold Rik og varm blandingsskog med mye gamle løvtrær og død ved er viktige skogtyper for mange organismegrupper. Insektene er særlig begunstiget av grove løvtrær (særlig osp) i varmt miljø (gjerne soleksponert), samt stående og liggende død ved av alle treslag. Slike elementer finnes rikelig, og det forventes derfor en rik insektfauna. Rikbarkstrærne osp og selje har mange interessante lavarter knyttet til seg, særlig i Lobarion-samfunnet. En god del arter i dette lavsamfunnet forekommer i området. Skog med mye gamle løvtrær og stående død ved er også viktig for fugl, særlig hakkespetter og andre hullrugere. Gråspett er sett flere ganger og hekker trolig. Mest interessante soppfunn er kjuka Antrodiella pallasii, en nybeskrevet art som bare er kjent fra noen få lokaliteter i Norge.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodiella pallasii 1 Athelia pyriformis 1 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 3 Inonotus rheades Brun ospekjuke 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 12 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 1 Phellinus populicola Stor ospeildkjuke 1 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 1 Phlebia lilascens 1 Trechispora mollusca Mykkjuke 1 LAV Collema flaccidum Skjellglye Spredt Collema furfuraceum Fløyelsglye 21 Collema nigrescens Brun blæreglye 3 Collema subflaccidum Stiftglye 3 Leptogium saturninum Filthinnelav 8 Lobaria pulmonaria Lungenever 7 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 2 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Vanlig Ramalina sinensis Flatragg 1 MOSE Buxbaumia viridis Grønnsko DM 1 FUGL Picus canus Gråspett DC Trolig hekking

54. Gudbrandseterfjellet S UTM: NM 233558 Areal: 300 daa. H.o.h.: 540-640m. Vegetasjonssone: MB Verdi: **

Landskap Gudbrandseterfjellet strekker seg som en lang rygg 3-4 km sørover ut mot utløpet av Øgnevatn. Kjerneområdet ligger midtveis mellom toppen av fjellet og Øgnevatn, og omfatter grunnlendt terreng langs selve ryggen, sør- og østvendte lisider, samt en streng med småmyrer og sumpskog i underkant av de østvendte liene. Terrenget er småkupert med mye småkoller, bergvegger og søkk.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 137- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Vegetasjon, flora Furuskogen på ryggene er for en stor del svært tørr og grunnlendt, med berggrunnen fram i dagen på store arealer. Vegetasjonstypen er stort sett lavfuruskog, med bærlyngskog på steder med litt tykkere løvmasser. I bærlyngskogen finnes et visst graninnslag. Denne skogen går litt nedover i liene sørover over i blåbærgranskog. Videre ned i de østvendte liene kommer fuktig småbregne- og lågurtskog inn. Her er løvtreinnslaget høyt, særlig er osp vanlig. Små søkk har gjerne sumpskog, noe som også forekommer langs myrkantene. En kolle i midtre del har nærmest ren løvskog (mest osp, litt bjørk, rogn og selje). Den bratte østhellinga ned fra denne kollen har rik lågurtskog der blåveis er karakteristisk.

Skogstruktur, påvirkning Nordlige del har berglendt, til dels meget gammel furuskog. Trærne er korte og tildels kraftige (opptil ca 70cm dbh), flere virker svært gamle. Det er noe gadd, men bare spredte læger. Trolig har dødt virke blitt selektivt fjernet i tidligere tider. Også øst for myrene ut mot Heimseteråsen er det endel meget gamle furuer, samt noen grove læger.

Løvskogskollen (Fjellbråtan) har lysåpen ospeskog med temmelig gamle trær. Men tørt og grunnlendt jordsmonn kombinert med bare middels bonitet medfører at trærne ikke er spesielt grove. Det finnes en del læger, gadd og høgstubber av osp både her og i løvskogen ellers. Nedover i de bratte liene er skogen fuktigere og rikere, og her er det også høyt innslag av gammel osp i ellers grandominert skog. Ospene her er til dels temmelig grove.

I liene dominerer gammel, flersjiktet granskog med påfallende mye skjegglav. Særlig gubbeskjegg preger i stor grad mye av skogen. Det er flekkvis mye gadd og læger, særlig i østlige del, men sterkt nedbrutte er tydelig underrepresentert. Dette kan muligens skyldes en kombinasjon av hogst og brann. Enkelte svære furuer med brannlyrer finnes, bl.a. ei på ca. 110cm dbh. Noen store furulæger av liknende dimensjoner finnes også. Østhellinga har også sterk innblanding av løvtrær (særlig osp). I sør ligger en tiurleik på 8-10 spillende fugl.

Artsmangfold Skogen har jevnt over mye død ved, men svært lite sterkt nedbrutte læger. Dette gir seg utslag på floraen av vedboende sopp. Arter knyttet til ferske og middels nedbrutte stokker er ganske vanlige, særlig granrustkjuke og rosenkjuke, mens arter som lever på sterkt nedbrutte stokker er sjeldne (for eksempel er svartsonekjuke ikke registrert). Mest interessante soppart er utvilsomt sprekkjuke Diplomitoporus crustulinus. Denne arten vokser på ferske læger av gran etter trær som har vokst svært sakte.

Insektfaunaen er trolig rik, basert på mengden viktige nøkkelelementer som gamle trær av furu og løvtrær, mye død ved og rikelig med skjegglav på trærne i et relativt varmt miljø. Det er kjent at skog med mye skjegglav som samtidig er relativt solåpen har en rik fauna av edderkoppdyr, midd og noen spesialiserte møll. Potensialet for et rikt insektsamfunn knyttet til skjegglav vurderes derfor som stort.

Mye gammel osp gir grunnlag for en rik lavflora, særlig innen Lobarion-samfunnet. Flere glyearter er påfallende vanlige (ospeblæreglye, brun blæreglye, fløyelsglye). Den sjeldne arten flatragg forekommer også flere steder. I sørvendt, lysåpen granskogsli finnes en del huldrestry. Forekomsten er spesiell, idet arten sjelden vokser sørvendt og eksponert for både sol og vind som her (finnes bl.a. helt opp mot og delvis ute i glissen, berglendt furuskog i overkant). Mye løvtrær gir gode forhold for hakkespetter og andre hullrugere.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 2 Diplomitoporus crustulinus Sprekkjuke V 1 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 9 Phaeolus schweinitzii Gulrandkjuke 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 2 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 17 Phellinus pini Furustokkjuke 2 Phellinus populicola Stor ospeildkjuke 1 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC 3 Skeletocutis stellae Taigakjuke DC 1 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 3 Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 1 Chaenothecopsis viridialba Rimnål * 1 Collema flaccidum Skjellglye Spredt

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 138- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Collema furfuraceum Fløyelsglye >13 Collema nigrescens Brun blæreglye >15 Collema subflaccidum Stiftglye 1 Collema subnigrescens Ospeblæreglye 11 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 3 Leptogium saturninum Filthinnelav Spredt Letharia vulpina Ulvelav DC 10 Lobaria pulmonaria Lungenever 14 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 6 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Vanlig Ramalina sinensis Flatragg 4 Usnea longissima Huldrestry V 20-25 FUGL Dendrocopos minor Dvergspett DC Gammelt reirhull Picus canus Gråspett DC Mulig hekking

55. Heimseteråsen UTM: NM 237555 Areal: 550 daa. H.o.h.: 440-540m. Vegetasjonssone: SB-MB Verdi: ****

Landskap Heimseteråsen ligger sørøst for Gudbrandseterfjellet. Fra et slakt platå under Gudbrandseterfjellet faller terrenget gradvis utover mot øst. Selve Heimseteråsen er ei til dels meget bratt, østvendt li som strekker seg 2 km nordover fra Moslontjenn mot den nedlagte plassen Strandebråtan. Lia faller ut i slakt terreng som går over i store myrflater (Strandemyran) mot øst. En skogsbilvei går nordover fra Moslontjenn på flatene under lia.

Vegetasjon, flora Gran dominerer, men det er også rikelig med løvtrær (bjørk, selje, osp), samt enkelte furu. Platået ovenfor lia har bærlyng-barblandingsskog. Et parti i sør har pga. hogst dominans av osp og bjørk. Rike skogtyper er godt utbredt, og boniteten er høy. Opp mot en liten bergvegg finnes et lite parti med lønn. Midtre og nordlige deler har rik lågurtskog i bratthellingene (bl.a. blåveis, vårerteknapp, skogsalat), på flatere og fuktigere mark i bunnen er høgstaudeskog vanlig (kranskonvall, tyrihjelm). Lengst sør er hellingen noe slakere, her dominerer blåbærgranskog. Stedvis er skogbunnen steinete, og mindre rasmarkspartier inngår også.

Skogstruktur, påvirkning Påvirkningsgraden er generelt lav i store deler av området, men varierer likevel mye. Det er naturlig å dele lia inn i 4 hovedpartier ut fra påvirkningsgrad og tidspunkt for påvirkning.

Rett innenfor veiskjæring lengst sør ligger et mindre parti ubetydelig påvirket granskog, med svært få hogstspor. Skogen er grov, gammel og sterkt sjiktet, og det er svært mye dødved, både stående og liggende. Nedbrytningsstadium 3 og 4 (skala 1-5) er likevel underrepresentert. Årsaken kan være plukkhogst for svært lenge siden eller skogbrann, kanskje en kombinasjon. Det er bra med gamle løvtrær (bjørk, osp) og dødved av disse. Skogen er fuktig, spesielt langs et nord-sør gående sumpskogssøkk.

Nord for dette partiet ligger et parti med suksesjonsfase etter hogst 20-30 år tilbake. Skogen har mye middels stor osp og bjørk, noe dødved av disse, samt noe tettvoksende unggran. Boniteten er høy, og på litt sikt vil partiet utvikle seg til en meget verdifull løvsuksesjon.

Så følger hovedpartiet av lia, med sterkt flersjiktet, svært grov og storvokst skog (gran opptil 44m). Også her har skogen svært få hogstspor, nordover øker påvirkningen gradvis. Gamle, grove løvtrær og dødved av slike finnes rikelig. Av gran er det mye gadd og svært mye grov dødved, særlig i sør, så mye at det stedvis er vanskelig å ta seg fram i det bratte og stedvis steinete terrenget. Alle nedbrytningsstadier er tilstede, men sørlige del har få sterkt nedbrutte stokker, trolig pga. plukkhogst/brann for svært lenge siden (brannspor finnes flere steder). I øvre del ligger flere svære, gamle furulæger (80-100cm dbh) med brannspor, noen også med gamle hogstmerker.

I nord er skogen sterkere plukkhogstpåvirket. Sjiktningen er dårligere og dødvedmengden mindre enn lenger sør, men trærne er grove og skogen tildels av rik lågurttype. Nedre deler er ungskog etter eldre flatehogst. En vei går fra Moslon nordover langs foten av lia, langs denne finnes et par små hogstflater.

I øvre deler går granskogen over i furudominert barblandingsskog. Stort sett er påvirkningen her noe større enn nede i hovedpartiene, men sjiktningen er god, det er bra med gamle, grove trær og også en del gadd og læger. Ut mot brattkanten er påvirkningen lav, med furuskog av en type som idag er svært sjelden. Dimensjonene er meget

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 139- -Trillemarka-Rollagsfjell- kraftige (opptil 350 cm omkrets) og det er bra med til dels svært grove gadd og læger. Gamle brannspor er vanlig på gadd, læger og høgstubber. En del levende furuer har brannlyrer.

Artsmangfold Stor tetthet av viktige nøkkelelementer og strukturer (godt lokalklima, stor økologisk variasjon, god treslagsblanding med mye gamle løvtrær, høy bonitet, grove og gamle trær og store mengder stående og liggende død ved i alle nedbrytningsstadier og treslag) resulterer i et meget høyt og særpreget artsmangfold. Lite påvirket, høyproduktiv, lavtliggende blandingsskog hører til de biologisk aller rikeste skogtypene for en rekke artsgrupper. Samtidig er slik skog etter hvert blitt svært sjelden, fordi den pga. høy bonitet også er attraktiv for skogbruk.

Spesielt er floraen av vedboende sopp svært interessant. Svært få andre områder i Norge kan vise til et tilsvarende mangfold og antall sjeldne arter. Mangfoldet er rikt på alle treslag, men særlig på gran. Noen av de mest interessante er: hvitgul kjuke Anomoporia albolutescens (5 andre norske funn), Anomoporia bombycina, gul snyltekjuke Antrodiella citrinella, Antrodiella faginea (kjent fra 2 andre lokaliteter i Norge), sjokoladekjuke Junghuhnia collabens, urskogskjuke Perenniporia subacida og Skeletocutis brevispora. Mange arter forekommer også i store mengder, bl.a. rosenkjuke og granrustkjuke. Gammel og rik lågurtskog har ofte også et stort mangfold av mykorrhizasopp, men dette er ikke undersøkt.

Insektfaunaen er dårlig undersøkt, men basert på mengden viktige elementer og strukturer er mangfoldet trolig stort også av denne gruppen. Dette gjelder både arter knyttet til en variert og rik karplanteflora, død ved, gamle kjuker (jf. viktigheten av sterke populasjoner av vedboende sopp for å understøtte næringskjeder av insekter (Komonen et. al. 2000, Jonsell 1999)), gamle trær (løv, furu, gran) og til skjegglav. I MIS-prosjektet ble insekter, pansermidd og edderkopper undersøkt ved gassing av furutrekroner i Heimseteråsen og Kvam, Hordaland. For insekter ble det på 24 furutrær i de to områdene samlet funnet over 500 arter, hvorav 9 var nye for vitenskapen og rundt 100 var nye for Norge (Gjerde & Baumann 2002). Det er ikke kjent nøyaktig antall i Heimseteråsen kontra Kvam. Også for pansermidd og edderkopper ble flere nye arter for vitenskapen og for Norge funnet.

God sjiktning, mye grove løvtrær og rikelig med stående død ved gir opphav til en rik fuglefauna, særlig av hakkespetter og andre hullrugere. Bl.a. hekker flere par gråspett.

En del interessante lav- og mosearter finnes også. De mest interessante lavforekomstene er knyttet til gamle rikbarksløvtrær med Lobarion-samfunn. Mosene oppviser et ganske rikt mangfold av dødved-arter, med den sjeldne råteflik Lophozia ascendens som mest interessant.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Anomoporia albolutescens Hvitgul kjuke E 1 Anomoporia bombycina V3 Antrodia albida Hvitkjuke 1 Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 11 Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke 5 Antrodia pulvinascens Ospehvitkjuke R 1 Antrodiella citrinella Gul snyltekjuke V 6 Antrodiella faginea *2 Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 7 Ceriporiopsis mucida 2 Cystostereum murrayi Duftskinn DC 13 Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC >300 Gloeophyllum abietinum Granmusling R + Hericium coralloides Korallpiggsopp DC 2 Inonotus rheades Brun ospekjuke 3 Junghuhnia collabens Sjokoladekjuke V 1 Junghuhnia luteoalba Okerporekjuke DC 6 Kavinia himantia Narrepiggsopp DC 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 8 Oligoporus hibernicus DC 10 Perenniporia subacida Urskogskjuke E 1 Phaeolus schweinitzii Gulrandkjuke 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 6 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC >300

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 140- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 19 Phellinus pini Furustokkjuke 2 Phellinus populicola Stor ospeildkjuke 4 Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC >100 Phlebia cf. nitidula 1 Physisporinus vitreus Glasskjuke R 1 Serpula himantioides Tømmernettsopp DC 7 Skeletocutis brevispora ”Granrusttaigakjuke” * 6 Skeletocutis chrysella ”Granstokktaigakjuke” * 1 Skeletocutis odora Sibirkjuke V 4 Trechispora mollusca Mykkjuke 2 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Gran: 1, Berg: 5 Cetrelia olivetorum Praktlav DC Berg: 2 Collema flaccidum Skjellglye Spredt Collema furfuraceum Fløyelsglye Spredt Collema nigrescens Brun blæreglye >15 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 4 Leptogium saturninum Filthinnelav Spredt Letharia vulpina Ulvelav DC 10 Lobaria pulmonaria Lungenever Ca. 40 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 3 Nephroma bellum Glattvrenge Spredt Nephroma parile Grynvrenge Spredt Nephroma resupinatum Lodnevrenge Spredt Pannaria conoplea Grynfiltlav Berg: 1 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Jevnt Peltigera collina Kystårenever Ca. 20 Usnea chaetophora Flokestry Spredt MOSE Buxbaumia viridis Grønnsko DM >20 Lophozia ascendens Råteflik DM 1 FUGL Dendrocopos minor Dvergspett DC Flere reirhull Picus canus Gråspett DC Flere hekking

56. Litjenn UTM: NM 245563 Areal: 130 daa. H.o.h.: 404-420m. Vegetasjonssone: MB Verdi: **

57. Moslontjenn UTM: NM 240546 Areal: 50 daa. H.o.h.: 415-430m. Vegetasjonssone: MB Verdi: * Litjenn og Moslontjenn beskrives samlet.

Landskap Litjenn ligger rett nordøst for Heimseteråsen. To bekker som drenerer fra hhv. Gudbrandseterfjellet og de sentrale myrflatene på Strandemyran møtes fra hhv. vest og sør før de renner ut i Litjenn. Dalen fra vest er slak og lite markert, mens dalen fra sør har bratte skråninger og litt bergvegger. Selve bekken har imidlertid lite fall, og danner langstrakte myr- og sumpskoger.

Kjerneområde Moslontjenn omfatter slake hellinger med elvenær skog langs elva som renner ut fra Moslontjenn ned til Haukelitjenn.

Vegetasjon, flora Fattig gran- og bjørkesumpskog dekker mye av arealet, i hellinger dominerer blåbærgranskog. Litjenndalen gjennomskjæres av en svingete bekk på flat mark med mye sumpskog langs kantene. Det er bra med bjørk i fuktige partier og myrkanter, ellers finnes lite løvtrær. Furu inngår spredt.

Skogstruktur, påvirkning Skogen er gammel, men ikke særlig grov og høyvokst. Trærne er relativt småvokste, og særlig i sumpskogspartiene er små, sturende, til dels svært gamle trær karakteristisk. Det finnes jevnt over en god del gamle hogstspor, og kontinuiteten i død ved er lav. Skogen har likevel stått såpass lenge i fred at det flekkvis har blitt dannet en del dødved, både stående og liggende, men stort sett bare i ferske og midlere nedbrytningsstadier.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 141- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Noen gamle, grove furuer inngår i hellingene på sidene, og her finnes også noen brannspor. Nede langs bekkene er trolig skogen brannrefugial.

Skogen er godt flersjiktet, og særlig sumpskogspartiene har lysåpen skog med stabilt høy luftfuktighet. Dette gjelder spesielt nordlige del av Litjenndalen som er topografisk godt beskyttet av bratte bergvegger og med sumpskog og bekk i bunnen.

Artsmangfold Flersjiktet, lysåpen skog med småvokste, sturende, gamle graner og stabilt høy luftfuktighet gir et meget godt miljø for skjegglav. Skogen har derfor store mengder gubbeskjegg, sprikeskjegg og mjuktjafs. Særlig skogen i Litjenndalen synes å være optimalhabitat for mjuktjafs, og arten preger her i stor grad deler av skogen. Mengden og kontinuiteten i død ved er moderat, og mangfoldet knyttet til dette elementet er derfor ikke særlig rikt.

Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Fomitopsis rosea Rosenkjuke DC 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 1 LAV Bryoria bicolor Kort trollskjegg Berg: 1 Evernia divaricata Mjuktjafs V Ca. 150-200 Hypogymnia vittata Randkvistlav Berg: 2

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 142- -Trillemarka-Rollagsfjell-

9 Litteratur Ahti T., Jørgensen P.M., Kristinsson H., Moberg R., Søchting U & Thor G. 1999. Nordic Lichen Flora Vol. 1. Introductory parts. Calicioid lichens and fungi. The Nordic Lichen Society.

Andersson L. I. & Bohlin J. 1998. Försvinnande naturskog karteras. Skog & Forskning: 66-73.

Andrén H. 1994. Effects of habitat fragmentation of birds and mammals in landscapes with different proportions of suitable habitat: a review. Oikos 71: 355-366.

Andrén H. 1997. Habitat fragmentation and changes in biodiversity. Ecological Bulletins 46: 171-181.

Angelstam P., Welander J., Andren H. & Rosenberg P. 1990. På väg mot ett natur- och miljövårdanpassat barrskogslandskap – kunnskapsöversikt och förslag. Slutrapport. Naturvårdsverket, Grimsö forskningsstation, Zoologiska institutionen Uppsala universitet.

ArtDatabanken 2003. Ekologisk katalog över lavar (nätversionen). Uppsala.

ArtDatabanken 2003. Ekologisk katalog över svampar (nätversionen). Uppsala.

Bader P. & Jansson S. et. al. 1995. Wood-inhabiting fungi and substratum decline in selectively logged boreal spruce forest. Biological Conservation 72: 355-362.

Bendiksen E. 1997. Barskogsundersøkelser i Buskerud i forbindelse med utvidet verneplan. NINA notat.

Bendiksen E., Høiland K., Brandrud T.E. og Jordal J.B. 1998. Truede og sårbare sopparter i Norge – en kommentert rødliste. Fungiflora, Oslo.

Bendiksen E. & Svalastog D. 1999. Barskogsundersøkelser på Østlandet i forbindelse med utvidet verneplan. NINA Oppdragsmelding 619.

Blindheim T. & Hofton T.H. 1998. Nysethøgdi. Siste Sjanse-nøkkelbiotopnotat.

Bonde R. & Schulz E. S. 1943. Potato refuse piles as a factor in the dissemination of late blight. Maine Agraic. Exp. Stn. Bull. 416.

Botanisk Museum 2002: Norwegian Lichen Database (NLD): www.nhm.uio.no/botanisk/lav

Botanisk Museum 2002: The Norwegian Mycological Database (NMD): www.nhm.uio.no/botanisk/bot- mus/sopp/soppdb.htm

Bredesen B., Røsok Ø., Aanderaa R., Gaarder G., Økland R. & Haugan R. 1994. Vurdering av indikatorarter for kontinuitet, granskog i Øst-Norge. NOA-rapport 1994-1. 123s.

Bredesen B., Haugan R., Aanderaa R., Lindblad I., Økland B. & Røsok Ø. 1997. Vedlevende sopp som indikatorarter på kontinuitet i østnorske granskoger. Blyttia 54: 131-140.

Dahl K. 1998. Habitatkrav og romlig fordeling for tre arter vedboende sopp i gammelskog; Trichaptum abietinum fiolkjuke, Fomitopsis pinicola rødrandkjuke og Phellinus ferrugineofuscus granrustkjuke. Cand. Scient. thesis. Universitetet i Oslo.

Dettki H., Klintberg P. & Esseen P-A. 2000. Are epiphytic lichens in young forests limited by local dispersal? Ecoscience 7 (3): 317-325.

Direktoratet for Naturforvaltning 1994. Skogens naturlige dynamikk. Elementer og prosesser i naturlig skogutvikling. DN-rapport 1994-5.

Direktoratet for Naturforvaltning 1999. Kartlegging av naturtyper – verdisetting av biologisk mangfold. DN- håndbok 1999-13.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 143- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Direktoratet for Naturforvaltning 1999. Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998. DN-rapport 1999-3.

Direktoratet for Naturforvaltning 1999. Barskog i Øst-Norge. Utkast til verneplan. Fase II. DN-rapport 1999-4.

Direktoratet for Naturforvaltning 2002. Faglig vurdering av området Trillemarka-Rollagsfjell i Buskerud fylke med tanke på oppstart av en formell verneprosess. Brev fra DN til MD av 16.12.2002.

Dowding P. 1969. The dispersal and survival of spores of fungi causing bluestain in pine. Trans. Br. Mycol. soc. 52: 125-137.

Elven R. 1994. Norsk Flora. Det Norske Samlaget.

Engen Ø. 1996. Trillemarka i Sigdal kommune. Brev til Fylkesmannen i Buskerud v/miljøvernavdelingen.

Engen Ø. 1996. Notat om Trillemarka. Ønske om faglig vurdering av Trilledalen som alternativt barskogvernområde. Notat fra Sigdal kommune til Fylkesmannen i Buskerud v/miljøvernavdelingen.

Engen Ø. 1999. Varig vernede vassdrag i Sigdal kommune. Verneverdier langs Grønhovdsvassdraget 1998. Delrapport VVV nr. 1, Sigdal kommune.

Enoksson B., Angelstam P. & Larsson K. 1995. Deciduous forests and resident birds – the problem of fragmentation within a coniferous forest landscape. Landscape Ecology 10: 267-275.

Esseen P.A. & Ericson L. 1982. Granskogar med långskägglav i Sverige. Naturvårdsverket Rapport 1513. 37 s.

Esseen P.-A., Renhorn K.-E. & Pettersson R. B. 1996. Epiphytic lichen biomass in managed and old-growth forests: effects of branch quality. Ecological Applications 6: 228-238.

Foucard T. 1990. Svensk skorplavsflora. Interpublishing, Stockholm.

Framstad E., Økland B., Bendiksen E., Bakkestuen V., Blom H. & Brandrud T.E. 2002. Evaluering av skogvernet i Norge. NINA Fagrapport 54: 1-146.

Fremstad E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12:1-279

Frisvoll A. A., Elvebakk A., Flatberg K.I. & Økland R.H. 1995. Sjekkliste over norske mosar. Vitskapleg og norsk namneverk. NINA Temahefte 4: 1-104.

From J. & Delin A. 1995. Art- och biotopbevarande i skogen, med utgångspunkt från Gävleborgs län. Skogsvårdsstyrelsen.

Fylkesmannen i Buskerud 1996. Opptrapping av barskogvernet frem mot år 2000. Lokaliteten Kortefjell i Nore & Uvdal og Sigdal kommuner. Brev fra Fylkesmannen i Buskerud.

Fylkesmannen i Telemark 1977. Utkast til verneplan for edellauvskog i Telemark fylke.

Gaarder G. 1997. Inventering av verneverdig barskog i Midt-Norge og Buskerud i 1997. Miljøfaglig Utredning, rapport 1998:1.

Gaarder G. 1997. Huldrestry og andre kryptogamer i fuktige granskoger i sørlige deler av Oppland. Siste Sjanse- rapport 1997-1.

Gärdenfors, U. (ed.) 2000. Rödlistade arter i Sverige - The 2000 Red List of Swedish Species. ArtDatabanken, SLU Uppsala. Ehnström B. 1999. Faktablad Calitys scabra – skrovlig flatbagge. Artdatabanken 2000-06-08. Ehnström B. 1999. Faktablad: Tragosoma depsarium – raggbock. Artdatabanken 2000-09-25.

Gauslaa Y. 1991. Urskogslaver. Faginfo, SFFL, Volum 23: 52-63.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 144- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Gauslaa Y. & Ohlson M. 1997. Et historisk perspektiv på kontinuitet og forekomst av epifyttiske laver i norske skoger. Blyttia 55: 15-27.

Gjerde I. 1999. Romlig fordeling av sjeldne arter og betydning for nøkkelbiotoper. Aktuelt fra Skogforsk: 18-20.

Gjerde I. & Baumann C. 2002. Miljøregistrering i Skog – biologisk mangfold. Hovedrapport. Norsk Institutt for Skogforskning.

Gundersen V. & Rolstad J. 1998. Nøkkelbiotoper i skog. En vurdering av nøkkelbiotoper som forvaltningstiltak for bevaring av biologisk mangfold i skog. NISK Oppdragsrapport 1998-5.

Hallingbäck T. & Holmåsen I. 1985. Mossor. En fälthandbok. Interpublishing AB.

Hallingbäck, T. & Aronsson, G. (red.). Ekologisk katalog över storsvampar och myxomyceter (nätversionen). ArtDatabanken, SLU, Uppsala.

Haugset T., Alfredsen G. og Lie M.H. 1996. Nøkkelbiotoper og artsmangfold i skog. Siste Sjanse, Oslo.

Haugset T., Kauserud H. & Whist C.M. 1998. Verneverdig barskog i Telemark og Aust-Agder. Registrering til utvidet verneplan for barskog. Siste Sjanse, NOA-rapport 1998-2.

Hansen L. & Knudsen H. 1997. Nordic Macromycetes vol. 3. Heterobasidioid, aphyllophoroid and gastromycetoid basidiomycetes. Nordsvamp, Copenhagen.

Hansen, L. O. 1999. Insektundersøkelser i Sigdal kommune, Buskerud. En undersøkelse av insektfaunaen i Sigdal, med spesielt henblikk på Trillemarka. Rapport til Sigdal kommune.

Hansson L. (ed.) 1992. Ecological principles of nature conservation. Elsevier Applied Science, London.

Heggland A. 2001. Biologisk viktige områder i planområde Gausta-Rjukan, Tinn. Siste Sjanse-rapport 2001-7.

Helle P. & Järvinen O. 1986. Population trends of North Finnish land birds in relation to their habitat selection and changes in forest structure. Oikos 46: 107-115.

Hofton T.H. 1999a. Borketjønnåsen. Siste Sjanse-nøkkelbiotopnotat.

Hofton T.H. 1999b. Ristjørn. Siste Sjanse-nøkkelbiotopnotat.

Hofton T.H. 1999c. Svartetjønn. Siste Sjanse-nøkkelbiotopnotat.

Hofton T.H. 2000. Søråi/Rollagelva. Siste Sjanse-nøkkelbiotopnotat.

Hofton T.H. 2001. Mesetfjell-Vardefjell. Siste Sjanse-notat.

Hofton T.H. 2002. Naturfaglige verdier i skogområdet Trillemarka-Rollagsfjell, midtre Buskerud. Foreløpig notat. Siste Sjanse-notat 2002.

Högberg N. & Stenlid J. 1999. Population genetics of Fomitopsis rosea – a wood-decay fungus of the old- growth European taiga. Molecular Ecology 8 (5): 703-710.

Høiland K. & Bendiksen E. 1996. Biodiversity of wood-inhabiting fungi in a boreal coniferous forest in Sør- Trøndelag county, Central . Nordic Journal of Botany 16 (6).

Hörnberg G., Zackrisson O., Segerström U., Svensson B.W., Ohlson M. & Bradshaw R.H.W. 1998. Boreal swamp forests. Biodiversity ”hotspots” in an impoverished landscape. BioScience 48: 795-802.

Jansson G. & Angelstam P. 1999. Threshold levels of habitat composition for the presence of the long-tailed tit (Aegithalus caudatus) in a boreal landscape. Landscape Ecology 14: 283-290.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 145- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Jansson G., Andrén H. & Mikusinski G. 1999. Indikatorer i skogslandskapet för mångfald av stannfåglar. Skog & Forskning 2-99: 35-39.

Jonsell M. 1999. Insects on wood-decaying polypores: conservation aspects. Ph. D. thesis, Swedish Univ. Of Agricultural Sciences, Uppsala.

Kallio T. 1970. Aerial distribution of root-rot fungus Fomes annosum (Fr) Cooke in Finland. Acta For. Fenn. 107: 1-55.

Knoff K. 1999. Blir bestandsskogbruket hønsehaukens bane? Vår Fuglefauna: 81-86.

Komonen A., Penttilä R., Lindgren M. & Hanski I. 2000. Forest fragmentation truncates a food chain based on an old-growth forest bracket fungi. Oikos 90: 119-126.

Komonen A. 2001. Structure of insect communities inhabiting old-growth forest specialist bracket fungi. Ecological Entomology (26): 63-75.

Kotiranta, H. & Niemelä, T. 1996. Uhanalaiset käävät Suomessa. Toinen uudistettu painos. (Threatened polypores of Finland, 2. revised ed.). Suomen ympäristökeskus. Helsinki, 184s.

Krog H., Østhagen H. og Tønsberg T. 1994. Lavflora. Norske busk- og bladlav. Universitetsforlaget.

Kuusinen M. 1994a. Epiphytic lichen diversity on Salix caprea in old-growth southern and middle boreal forest of Finland. Annales Botanici Fennici 31: 77-92.

Kuusinen M. 1994b. Epiphytic lichen flora and diversity on Populus tremula in old-growth and managed forests of southern and middle boreal Finland. Annales Botanici Fennici 31: 245-260.

Larsson J.Y., Kielland-Lund J. & Søgnen S.M. 1994. Barskogens vegetasjonstyper. Landbruksforlaget.

Larsson K.H. (red.) 1997. Rødlistade svampar i Sverige – Artfakta. ArtDatabanken, SLU, Uppsala.

Lindblad I. 1996. Skogområder i Øst-Norge registrert av Siste Sjanse. NOA-rapport 1996-1.

Lindblad I. 1998. Wood-inhabiting fungi on fallen logs of Norway spruce: relations to forest management and substrate quality. Nordic Journal of Botany 18 (2).

Linder P. & Østlund L. 1992. Förändringar i Sveriges boreala skogar 1870-1991. Rapporter och uppsatser Nr 1 1992. Avd. för skoglig vegetationsekologi, SLU, Umeå. 31s.

Linder P. & Østlund L. 1998. Structural changes in three mid-boreal Swedish forest landscapes, 1885-1996. Biological Conservation 85: 9-19.

Lindgren M. 2001. Polypore (Basidiomycetes) species richness and community structure in natureal boreal forests of NW Russian Karelia and adjacent areas in Finland. Acta Botanica Fennica 170: 1-41

Lottrup K.P. 1994a. Kupefjell, Sigdal kommune. Nøkkelbiotopnotat.

Lotrrup K.P. 1994b. Øgnesprangfjella, Nore og Uvdal / Sigdal kommuner. Nøkkelbiotopnotat.

Lund T. Udatert/1992. Naturen i Sigdal og Eggedal. Flora – Geologi. Sigdal kommune.

Løvdal I., Heggland A. & Hjermann D. 1999. Naturverdier i Grytdalen. Et økologisk studium av Grytdalen naturreservat i Telemark. Siste Sjanse-rapport 1999-4.

Løvdal I., Heggland A., Gaarder G., Røsok Ø., Hjermann D. & Blindheim T. 2002. Siste Sjanse metoden: en systematisk gjennomgang av prinsipper og faglig begrunnelse. Siste Sjanse rapport 2002-11.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 146- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Martikainen, P., J. Siitonen, et al. (1999). Bark beetles (Coleoptera, Scolytidae) and associated beetle species in mature managed and old-growth boreal forests in southern Finland. Forest Ecology and Management 116(1-3): 233-245.

Martikainen P., Siitonen J., Punttila P., Kaila L., Rauh J. 2000. Species richness of Coleoptera in mature managed and old-growth boreal forests in southern Finland. Biological Conservation 94: 199-209.

Midteng R., Hofton T.H, Gaarder G., Lorås J., Iversen M., Prestø T., Abel K, Bredesen B.(red): Våre siste villmarker i skog. Skogutvalget 2002. Norges Naturvernforbund: 1-110.

Miles C. J. & Longton R. E. 1990. Life history of the moss Atrichum undulatum (Hedw.) P. Beauv. Symp. Biol. Hung. 35: 193-207.

Miljøverndepartementet 1995. Stortingsmelding nr. 40 (1994-95): Opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000 (Barskogvernmeldingen).

Moen A. 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss.

Mossberg B., Stenberg L. & Ericsson S. 1995. Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal Norsk Forlag.

Naturvernforbundet 2003 (red. Kjærnet D.). Internettsider om Trillemarka-Rollagsfjell: www.trillemarka.no

Niemelä T. & Renvall P. et. al. 1995. Interactions of fungi at late stages of wood decomposition. Annales Botanici Fennici 32: 141-152.

Niemelä T. 1998. The Skeletocutis subincarnata complex (Basidiomycetes), a revision. Acta Bot. Fennica 161: 1-35.

Nitare J. (red.) 2000. Signalarter. Indikatorer på skyddsvärd skog. Flora över kryptogamer. Skogsstyrelsen.

Nordgulen Ø. 1999. Geologisk kart over Norge, berggrunnskart HAMAR, M 1:250 000. Norges Geologiske Undersøkelse.

Oldhammer B. 1997. Granbarkborren – buse eller nyttodjur? I: Men skogen är ju grön…! Dala-Natur 5-1997: 113-115.

Oldhammer B. 2002. Sveriges rikaste kända lokal för varglav ligger i Dalarnas fjällskog. Svensk Botanisk Tidsskrift 96 (1): 3-6.

Pettersson R.B., Ball J.P., Renhorn K.-E., Esseen P.-A. & Sjöberg K. 1995. Invertebrate communities in boreal forest canopies as influenced by forestry and lichens with implications for passerine birds. Biological Conservation 74: 67-63.

Pickett S.T.A. & Thompson J.N. 1978. Patch dynamics and the design of nature reserves. Biological Conservation 13: 27-37.

Rassi, P., Alanen, A., Kanerva, T. & Mannerkoski, I. (eds.) 2001: The 2000 Red List of Finnish species.- The Ministry of the Environment and The Finnish Environment Institute, Helsinki, 432 p. The II Committee for the Monitoring of Threatened Species in Finland.

Reiso S. 2002. Biologisk viktige områder i planområdene Breidsetdalen og Sandsetdalen, Tinn kommune. Siste Sjanse-rapport 2002-13.

Renvall P. 1995. Community structure and dynamics of wood-rotting Basidiomycetes on decomposing conifer trunks in northern Finland. Karstenia 35 (1).

Rolstad J., Wegge P. og Gjerde I. 1991. Kumulativ effekt av habitat fragmentering: Hva har 12 års storfuglforskning på Varaldskogen lært oss. Fauna 44, nr. 1: 90-104.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 147- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Rolstad J., Framstad E., Gundersen V. & Storaunet K. O. 2002. Naturskog i Norge. Definisjoner, økologi og bruk i norsk skog- og miljøforvaltning. Aktuelt fra skogforskningen 1/2002.

Ryman S. G. & Holmåsen I. 1984. Svampar. En fälthåndbok. Interpublishing AB.

Ryvarden L. 1998. Vedboende sopp. Betydning, økologi og utbredelse. Høgskolen i Nord-Trøndelag. Kompendium.

Ryvarden L. & Gilbertson R.L. 1993. European Polypores (part 1 and 2). Fungiflora, Oslo.

Røsok Ø. 1998: Lappkjuke Amylocystis lapponica i Norge, en indikatorart på artsrike kontinuitetsskoger. Blyttia 56: 154-165.

Selås V. 1997. Population ecology of forest-living hawks in southern Norway. Dr. agric. thesis 1997. Department of Biology and Nature Conservation, Agricultural University og Norway.

Selås V. 1998. Hønsehauken i tilbakegang – også i Aust-Agder. Vår Fuglefauna 21: 149-154.

Siitonen J., Martikainen P., Punttila P. & Rauh J. 2000. Coarse woody debris and stand characteristics in mature managed and old-growth boreal mesic forests in southern Finland. - Forest Ecology and Management 128: 211- 225

Siitonen J. 2001. Forest management, coarse woody debris and saproxylic organisms: Fennoscandian boreal forests as an example. Ecological Bulletins 49: 11-41.

Siitonen J., Penttilä R. & Kotiranta H. 2001. Coarse woody debris, polyporous fungi and saproxylic insects in an old-growth spruce forest in Vodlozero National Park, Russian Karelia. Ecological Bulletins 49: 231-242.

Sippola A-L. & Renvall P. 1999. Wood-decomposing fungi and seed-tree cutting: a 40-year perspective. Forest Ecology and Management 115: 183-201.

Sjöberg K. & Ericson L. 1992. Applications in Temperate and Boreal Environments. In: L. Hansson (ed.). Forest and open Wetland Complexes. Ecological Principles of Nature Conservation. Elsevier Applied Science, London, 326-351.

Stenberg I. 2001. Kvitryggspetten i Norge – status fram til 2001. NOF-rapport 6-2001.

Stokland J. 1994. Biological diversity and conservation strategies in Scandinavian boreal forests. Dr. Scient. thesis. Department of Biology, University of Oslo.

Strøm Johansen B. & Kviljo T. 1999. Kartlegging av skoglemen – indikatorart for urørt granskog. Norsk Zoologisk forening.

Svalastog D. & Korsmo H. 1995. Inventering av verneverdig barskog i Buskerud. NINA Oppdragsmelding 360.

Svensson L. 1996. Biologisk mångfald i skogslandskapet. 4644, Naturvårdsverket, Stockholm.

Sverdrup-Thygeson A., Borg P. & Lie M. H. 2002. Landskapsøkologi i boreal skog. En sammenstilling av studier innen økologi og friluftsliv med relevans for landskapsøkologisk planlegging i norsk skogbruk. Norskog- rapport 2002-1.

Söderström L. & Jonsson B. G. 1992. Naturskogarnas fragmentering og mossor på temporära substrat. Svensk Botanisk Tidsskrift 86: 185-198.

Thor G. & Arvidsson L. (red.) 1999. Rødlistade lavar i Sverige – Artfakta. ArtDatabanken, SLU, Uppsala: Diverse artfaktablad.

Tisserat N. & Knutz J. E. 1983. Dispersal gradients of conidia of the butternut fungus in a forest during rain. Canadian Journal of Research 13: 1139-1144.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 148- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Tråen E., Bjørvik T., Sjulstad S., Grønseth J. 2001. Livet langs Numedalslågen. Villmarksfoto/Bokprosjektet Lågen 2001.

Tømmerås B. Å. 1993. Biologisk kontroll av skadeinsekter i skog. Muligheter og økologiske konsekvenser. NINA Oppdragsmelding 247.

Tønsberg T., Gauslaa Y., Haugan R., Holien H. and Timdal E. 1996. The threatened macrolichens of Norway – 1995. Sommerfeltia 23.

Väisänen R., Biström O. et al. (1993). Sub-cortical Coleoptera in dead pines and spruces: Is primeval species composition maintained in managed forests. Biodiversity and Conservation 2: 95-113.

Vevstad A. 2000. Skogbruk i Telemark. Næring-kultur-arbeidsplass. Skien.

Virkkala R. 1987. Effects of forest management om birds breeding in northern Finland. Ann. Zool. Fennici 24: 281-294.

Virkkala R. 1990. Effects of forestry on birds in a changing north-boreal coniferous landscape. Doctoral Dissertation Thesis, Dept. of Zoology, University of Helsinki.

Virkkala R., Alanko T., Laine & Tiainen J. 1993. Population contraction of the White-backed Woodpecker (Dendrocopos leucotos) in Finland as a consequence of habitat alteration. Biological Conservation 66: 47-53.

Weslien J. & Schroeder L.M. (1999). Population levels of bark beetles and associated insects in managed and unmanaged spruce stands. Forest Ecology and Management 115(2-3): 267-275.

Yaroshenko Y., Potapov P.V. & Turubanova S.A. 2001. The Last Intact Forest Landscapes of Northern European Russia. Greenpeace Russia and Global Forest Watch. 75pp.

Zackrisson O. 1977. Influence of forest fires on the North Swedish boreal forest. Oikos 29: 22-32.

Zackrisson O. & Östlund L. 1991. Branden formade skogslandskapets mosaik. Skog & Forskning 1991/4.

Zhang, Q.-H. 2001. Olfactory recognition and behavioural avoidance of angiosperm nonhost volatiles by conifer bark beetles. PhD thesis, Department of Crop Science, Alnarp, Swedish University of Agricultural Sciences. Agraria 264.

Økland B. 1994. Mycetophilidae (Diptera), an insect group vulnerable to forestry practices? A comparison of clearcut, managed and semi-natural spruce forests in southern Norway. Biodiversity and Conservation 3: 68-85.

Økland B. 1996. Unlogged forests: Important sites for preserving the biodiversity of mycetophilids (Diptera: Sciaroidea). Biological Conservation 76: 297-310.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 149- -Trillemarka-Rollagsfjell-

10 Ordforklaringer og definisjoner Biotop. Økologisk term for et område av en spesiell type med et relativt enhetlig miljø, definert av de organismene(planter, dyr og mikroorganismer) som typisk lever der. Biologisk mangfold (=biodiversitet). Summen av all biologisk variasjon, innen og mellom alle livsformer og deres miljøer. Tre nivåer: økosystem, arter, genetisk mangfold. Bonitet. Voksestedets evne til å produsere trevirke. Benevnes med overhøyden til trærne ved brysthøydealder 40 år. (H40-systemet). Boreal løvskog. Skogsamfunn der boreale (nordlige) løvtreslag (osp, selje, gråor, bjørk) dominerer tresjiktet. Boreal sone. Nordlige vegetasjonssoner (sør-, mellom- og nordboreal) dominert av bartrær og boreale løvtrær. Boreal sone ligger mellom løvskogssonen (nemoral sone) i sør og fjell/tundra (alpin sone) i nord. Brannrefugium. Område som pga. topografi, hydrologi el.l. som aldri eller svært sjelden utsettes for skogbrann. Brannregime. Det naturlige brannregimet er mønsteret i de brannene som antennes av naturlige tenningskilder i en region. Det vil i Norge si lynnedslag. Buffersone. Et areal i tilknytning til nøkkelbiotop/restaureringsbiotop der det tas spesielle hensyn i skogbehandlingen for å unngå uheldige kanteffekter inn i selve biotopen. Mest aktuelt for kontinuitetsbetingete biotoper for å bevare stabilt skogklima og unngå uttørking, vindeffekter og økt innstråling. Edelløvskog. Varmekjære skogsamfunn med treslag som eik, ask, alm, lind, lønn, bøk, hassel, svartor. Epifytter. Organismer (planter, lav, moser) som lever på andre planter (oftest trær) som substrat, uten å ha treet som næring. Fattigbarkstrær. Trær med lav pH i barken. Gran, furu, bjørk, gråor, svartor, bøk. Gadd. Stående døde trær. Habitat. Leveområde, et område som inneholder de ressurser og egenskaper som en art trenger, dvs. det miljøet en organisme eller gruppe av organismer er avhengig av. Hotspots. Områder med særlig stort biologisk mangfold innen mange artsgrupper. Høgstubbe. Gjenstående deler av trær etter at stammen har brukket relativt høyt oppe. Impediment. Mark med lavere produksjonsevne for trevirke enn det som kreves for å nå opp i laveste bonitetsklasse. Produksjonen er lavere enn 1 m3/ha/år. Indikatorarter. Arter som med sin tilstedeværelse indikerer noe (som høy naturverdi eller mulig tilstedeværelse av andre sjeldne arter). Indikatorarter stiller med sikkerhet spesielle krav til miljøet, og finnes som oftest i et område hvis disse kravene er oppfylt. Indikatorarter skal være lette å finne og å identifisere. Kjerneområde. Områder som er særlig viktig for bevaring av biologisk mangfold. Kontinentalt. Innlandspreg, klima som preges av stor avstand til hav (lite nedbør, varme somre, kalde vintre). Kontinuitet. Stabil tilgang på miljøfaktorer over lang tid. Mange typer, bl.a. kontinuitet i død ved, kontinuitet i gamle trær, kontinuitet i kronesjikt, kontinuitet i marksjikt. Kryptogamer. Ikke-systematisk fellesbetegnelse på alger, sopp, lav og moser. Kulturskog. Skog som er sterkt preget av skogbruk. De naturlige prosessene er sterkt undertrykket, ute av balanse, eller fraværende. Trærne er sjelden over hogstmoden alder. Skogen har ofte monokulturpreg (ensaldret, ensjiktet, jevn avstand). Løvbrenne. Løvskog som har kommet opp etter brann. Karakteristisk suksesjonsstadium i boreal skog. Låg (flertall læger). Liggende døde trær. Mellomrikbarkstrær. Trær med middels høy pH i barken. Lind, eik, hassel, selje, rogn. Naturskog. Fleraldret og flersjiktet skog som har vokst fram ved naturlig foryngelse fra stedegne treslag. Det kan ha forekommet begrensete menneskelige inngrep (plukkhogst etc.), men ikke i en slik grad at de naturlige økologiske prosessene har blitt vesentlig forstyrret. Nisje. En arts plassering og rolle i et økologisk samfunn. Bestemt av bl.a. næringsforhold, konkurranse, klimatiske forhold osv. Nøkkelbiotop. Områder som er særlig viktige for bevaring av biologisk mangfold fordi de inneholder naturtyper, nøkkelelementer eller arter som er sjeldne i landskapet. Nøkkelelementer. Elementer som er særlig viktige for bevaring av biologisk mangfold fordi mange og/eller spesialiserte arter er knyttet til dem. Bl.a. død ved, hule trær, grove trær, fuktige bergvegger, kilder, bekker. Oseanisk. Klima som bærer preg av nærhet til hav (mye og hyppig nedbør, kjølige somre, milde vintre). Populasjon. En gruppe individer av samme art i et gitt område som potensielt utveksler gener. Restaureringsbiotop. Et område der en ønsker å etablere en nøkkelbiotop som det ikke er tilstrekkelig av i landskapet. Restaureringsbiotopene skal dekke inn de naturtypene som er dårlig representert av nøkkelbiotoper. Rikbarkstrær. Treslag med høy pH i barken. Alm, ask, lønn, osp. Rødliste. Liste over arter (rødlistearter = truete arter) som betraktes som mer eller mindre truet, der artene klassifiseres i på forhånd definerte truethetskategorier etter hvor truet de anses å være. Saprotrof (=nedbryter). Organisme som lever av dødt organisk materiale.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 150- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Signalarter. Arter som benyttes for å identifisere skog med høy naturverdi. Kan være rødlistearter og andre spesielle arter. Mange signalarter kan være indikatorarter, men indikatorverdien for mange signalarter er ennå ikke klarlagt. Jo flere signalarter som finnes i et område, jo sterkere er indikasjonen på at området har stor verdi for biologisk mangfold. Sjiktning. Vertikal fordeling av trær, variasjon i høyde og alder på trærne i et område. Ensjiktet skog har trær i kun én høydeklasse, flersjiktet skog har trær i flere alders- og høydeklasser. Suksesjon. Endring i artssammensetning over tid i et økologisk samfunn. Suksesjon i skog etterfølger ofte forstyrrelser i skogen, og kan deles inn i ulike faser eller utviklingstrinn. I skog går suksesjonen fra snau mark via ulike gjenvekstfaser til sluttet bestand. Substrat. Det element som en art lever i/på/av. Vedboende sopp har døde trær som substrat, epifyttiske lav har stående trær som substrat, epilittiske lav har stein som substrat. Taiga. Barskogssonen rundt hele jorda fra Skandinavia, gjennom Russland og videre gjennom Nord-Amerika. Taigaarter. Arter som har sin utbredelse i taigabeltet. Urskog. Pr. definisjon skog som aldri har vært utsatt for menneskelig inngrep. I praksis brukes betegnelsen også på skog der inngrep har vært så begrensete at de bare i svært liten grad har innvirket på skogens struktur. Vegetasjonssjikt. Skog har 4 vegetasjonssjikt fra bakken og oppover: marksjikt, feltsjikt, busksjikt, tresjikt.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 151- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Vedlegg

Vedlegg 1. Fugl, pattedyr, krypdyr, amfibier, fisk Tabell V1.1. Fugl. 101 arter (79 årvisst hekkende). H: Hekking. (H): Hekking ikke årvisst. ?: Hekking ikke påvist. Vitenskapelig navn Norsk navn Kommentarer Phylloscopus sibilatrix Bøksanger H Gavia arctica Storlom H Flere par Regulus regulus Fuglekonge H Ardea cinerea Gråhegre ? Ficedula hypoleuca Svarthvit fluesnapper H Cygnus cygnus Sangsvane ? 1 par obs. juni 2001 Parus major Kjøttmeis H Branta canadensis Kanadagås H Svartetjennet Parus ater Svartmeis H Anas platyrhynchos Stokkand H Parus caeruleus Blåmeis H Anas penelope Brunnakke H Paris cristatus Toppmeis H Anas crecca Krikkand H Parus montanus Granmeis H Aythya marila Bergand ? Parus palustris Løvmeis ? Aythya fuligula Toppand H Aegithalus caudatus Stjertmeis ? Bucephala clangula Kvinand H Sitta europaea Spettmeis H Mergus merganser Laksand H Certhia familiaris Trekryper H Mergus serrator Siland ? Pica pica Skjære ? Pandion haliaetus Fiskeørn H 1 par kjent Garrulus glandarius Nøtteskrike H Aquila chrysaetos Kongeørn H Flere par Perisoreus infaustus Lavskrike H Buteo lagopus Fjellvåk H Corvus corone cornix Kråke H Buteo buteo Musvåk H Corvus corax Ravn H Accipiter nisus Spurvehauk H Sturnus vulgaris Stær H Accipiter gentilis Hønsehauk ? Mest sannsynlig H. Fringilla coelebs Bokfink H Falco tinnunculus Tårnfalk H Fringilla montifringilla Bjørkefink H Falco peregrinus Vandrefalk ? 1 par obs. sept. 2000 Carduelis flammea Gråsisik H Falco columbarius Dvergfalk H Carduelis spinus Grønnsisik H Falco rusticolus Jaktfalk ? Observert 1995, 1996 Pyrrhula pyrrhula Dompap H Lagopus lagopus Lirype H Loxia pytyopsittacus Furukorsnebb H Tetrao urogallus Storfugl H Loxia curvirostra Grankorsnebb H Tetrao tetrix Orrfugl H Emberiza citrinella Gulspurv ? Bonasa bonasia Jerpe H Tabell V1.2. Pattedyr. 26 arter. Grus grus Trane H Charadrius morinellus Boltit H Vitenskapelig navn Norsk navn Kommentarer Pluvialis apricaria Heilo H Vulpes vulpes Rødrev Vanellus vanellus Vipe H Ursus arctos Bjørn Streifdyr og spor observert. Tringa glareola Grønnstilk H Mustela vison Mink Tringa ochropus Skogsnipe H Mustela erminea Røyskatt Acitis hypoleucos Strandsnipe H Mustela nivalis Snømus Tringa totanus Rødstilk H Martes martes Mår Vanlig. Tringa nebularia Gluttsnipe H Gulo gulo Jerv Streifdyr og spor observert. Scolopax rusticola Rugde H Meles meles Grevling Sjelden i lavere områder. Gallinago gallinago Enkeltbekkasin H Lynx lynx Gaupe Fast, sparsom forekomst. Phalaropus lobatus Svømmesnipe H Cervus elaphus Hjort Sjelden. Larus canus Fiskemåke ? Alces alces Elg Columba oenas Skogdue ? 1 fugl obs. mai 1997 Capreolus capreolus Rådyr Columba palumbus Ringdue H Sorex araneus Vanlig spissmus Cuculus canorus Gjøk H Sorex minutus Dvergspissmus Asio flammeus Jordugle ? Neomys fodiens Vannspissmus Bubo bubo Hubro ? 1 fugl obs. okt. 1991 Myotis daubentonii Vannflaggermus Surnia ulula Haukugle (H) Eptesicus nilssonii Nordflaggermus Aegolius funereus Perleugle H Lepus timidus Hare Glaucidium passerinum Spurveugle H Sciurus vulgaris Ekorn Apus apus Tårnseiler ? Castor fiber Bever Sjelden, i etableringsfase. Dryocopus martius Svartspett H Apodemus flavicollis Stor skogmus Picus viridis Grønnspett H Sjelden Microtus agrestis Markmus Picus canus Gråspett H Flere par Microtus oeconomus Fjellrotte Dendrocopos major Flaggspett H Clethrionomys glareolus Klatremus Picoides tridactylus Tretåspett H Relativt vanlig Clethrionomys rufocanus Gråsidemus Dendrocopos minor Dvergspett H Sjelden Lemmus lemmus Lemen Jynx torquilla Vendehals H Flere par Tabell V1.3. Krypdyr. 3 arter. Hirundo rustica Låvesvale ? Vitenskapelig navn Norsk navn Kommentarer Delichon urbica Taksvale ? Lacerta vivipara Firfisle Anthus pratensis Heipiplerke H Anguis fragilis Stålorm Anthus trivialis Trepiplerke H Vipera berus Hoggorm Motacilla alba Linerle H Motacilla cinerea Vintererle H Flere steder Tabell V1.4. Amfibier. 2 arter. Troglodytes troglodytes Gjerdesmett H Vitenskapelig navn Norsk navn Kommentarer Cinclus cinclus Fossekall H Bufo bufo Padde Erithacus rubecula Rødstrupe H Rana temporaria Vanlig frosk Phoenicurus phoeicurus Rødstjert H Tabell V1.5. Fisk. 5 arter. Oenanthe oenanthe Steinskvett H Vitenskapelig navn Norsk navn Kommentarer Saxicola rubetra Buskskvett H Salmo trutta Ørret Turdus philomelos Måltrost H Salvelinus alpinus Røye Turdus iliacus Rødvingetrost H Coregonus lavaretus Sik Turdus viscivorus Duetrost ? Phoxinus phoxinus Ørekyte Turdus pilaris Gråtrost H Perca fluviatilis Abbor Turdus merula Svarttrost H Turdus torquatus Ringtrost ? Sylvia atricapilla Munk ? Phylloscopus trochilus Løvsanger H

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 152- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Vedlegg 2. Karplanter Tabell V2.1. Karplanter. 269 arter. Vitenskapelig navn Norsk navn Trollius europaeus Ballblom Angelica sylvestris Sløke Karsporeplanter Valmuefamilien Anthriscus sylvestris Hundekjeks Huperzia selago Lusegras Corydalis intermedia Lerkespore Pimpinella major Gjeldkarve Lycopodium annotinum Stri kråkefot Korsblomstfamilien Vintergrønnfamilien Lycopodium clavatum Myk kråkefot Arabis alpina Fjellskrinneblom Moneses uniflora Olavsstake Selaginella selaginoides Dvergjamne Draba incana Lodnerublom Orthilia secunda Nikkevintergrønn Equisetum arvense Åkersnelle Rorippa palustris Brønnkarse Pyrola media Klokkevintergrønn Equisetum hyemale Skavgras Thlaspi caerulescens Vårpengeurt Pyrola minor Perlevintergrønn Equisetum palustre Myrsnelle Soldoggfamilien Pyrola rotundifolia Legevintergrønn Equisetum pratense Engsnelle Drosera anglica Smalsoldogg Lyngfamilien Equisetum sylvaticum Skogsnelle Drosera rotundifolia Rundsoldogg Andromeda polifolia Hvitlyng Pteridium aquilinum Einstape Bergknappfamilien Arctostaphylos alpinus Rypebær Phegopteris connectilis Hengeving Rhodiola rosea Rosenrot Arctostaphylos uva-ursi Melbær Asplenium trichomanes Svartburkne Sedum acre Bitterbergknapp Calluna vulgaris Røsslyng Asplenium viride Grønnburkne Sedum telephium Smørbukk Loiseleuria procumbens Greplyng Athyrium filix-femina Skogburkne Sildrefamilien Phyllodoce caerulea Blålyng Athyrium distentifolium Fjellburkne Chrysosplenium alternifolum Maigull Vaccinium myrtillus Blåbær Cystopteris fragilis Skjørlok Parnassia palustris Jåblom Vaccinium oxycoccus Tranebær Woodsia ilvensis Lodnebregne Saxifraga cotyledon Bergfrue Vaccinium uliginosum Blokkebær Matteuccia struthiopteris Strutseving Saxifraga nivalis Snøsildre Vaccinium vitis-idaea Tyttebær Polystichum lonchitis Taggbregne Saxifraga stellaris Stjernesildre Kreklingfamilien Dryopteris fillx-mas Ormetelg Rosefamilien Empetrum nigrum Krekling Dryopteris dilatata Geittelg Alchemilla alpina Fjellmarikåpe Nøkleblomstfamilien Dryopteris expansa Sauetelg Alchemilla sp. Marikåpe agg. Trientalis europaea Skogstjerne Gymnocarpium dryopteris Fugletelg Filipendula ulmaria Mjødurt Bukkebladfamilien Blechnum spicant Bjønnkam Fragaria vesca Markjordbær Menyanthes trifoliata Bukkeblad Polypodium vulgare Sisselrot Geum rivale Enghumleblom Maurefamilien Geum urbanum Kratthumleblom Galium odoratum Myske Nakenfrøete Malus domestica Eple Galium triflorum Myskemaure Picea abies Gran Potentilla palustris Myrhatt Fjellflokkfamilien Pinus sylvestris Furu Potentilla crantzii Flekkmure Polemonium caeruleum Fjellflokk Juniperus communis Einer Potentilla erecta Tepperot Rubladfamilien Prunus padus Hegg Myosotis decumbens Fjellforglemmegei Dekkfrøete Rosa majalis Kanelrose Leppeblomstfamilien Vierfamilien Rubus chamaemorus Molte Ajuga pyramidalis Jonsokkoll Populus tremula Osp Rubus idaeus Bringebær Clinopodium vulgare Kransmynte Salix aurita Ørevier Rubus saxatilis Tågebær Galeopsis bifida Vrangdå Salix caprea Selje Sorbus aucuparia Rogn Galeopsis tetrahit Kvassdå Salix glauca Sølvvier Ertefamilien Prunella vulgaris Blåkoll Salix herbacea Musøre Lathyrus linifolius Knollerteknapp Stachys sylvatica Skogsvinerot Salix lanata glandulifera Kjertelvier Lathyrus vernus Vårerteknapp Maskeblomstfamilien Salix lapponum Lappvier Lotus corniculatus Tiriltunge Bartsia alpina Svarttopp Salix myrsinifolia borealis Setervier Trifolium medium Skogkløver Euphrasia stricta Kjerteløyentrøst Salix m. myrsinifolia Svartvier Trifolium pratense Rødkløver Melampyrum pratense Stormarimjelle Salix phylicifolia Grønnvier Trifolium repens Hvitkløver Melampyrum sylvaticum Småmarimjelle Bjørkefamilien Vicia cracca Fuglevikke Pedicularis palustris Myrklegg Alnus incana Gråor Vicia sepium Gjerdevikke Scrophularia nodosa Brunrot Betula nana Dvergbjørk Vicia sylvatica Skogvikke Veronica alpina Fjellveronika Betula pendula Hengebjørk Gjøksyrefamilien Veronica chamaedrys Tveskjeggveronika Betula pubescens pubescens Bjørk Oxalis acetosella Gjøksyre Veronica officinalis Legeveronika Betula p. czerepanovii Fjellbjørk Storkenebbfamilien Blærerotfamilien Hasselfamilien Geranium robertianum Stankstorkenebb Pinguicula vulgaris Tettegras Corylus avellana Hassel Geranium sylvaticum Skogstorkenebb Kjempefamilien Almefamilien Blåfjærfamilien Plantago major Groblad Ulmus glabra Alm Polygala vulgaris Storblåfjær Kaprifolfamilien Neslefamilien Lønnefamilien Linnaea borealis Linnea Urtica dioica Stornesle Acer platanoides Lønn Viburnum opulus Korsved Syrefamilien Springfrøfamilien Moskusurtfamilien Bistorta vivipara Harerug Impatiens noli-tangere Springfrø Adoxa moschatellina Moskusurt Oxyria digyna Fjellsyre Trollheggfamilien Vendelrotfamilien Rumex acetosa Engsyre Frangula alnus Trollhegg Valeriana sambucifolia Vendelrot Rumex acetosella Småsyre Lindefamilien Klokkefamilien Nellikfamilien Tilia cordata Lind Campanula glomerata Toppklokke Cerastium alpinum Fjellarve Tysbastfamilien Campanula latifolia Storklokke Cerastium fontanum Vanlig arve Daphne mezereum Tysbast Campanula rotundifolia Blåklokke Dianthus barbatus Busknellik Perikumfamilien Korgplantefamilien Moehringia trinervia Maurarve Hypericum maculatum Firkantperikum Achillea millefolium Ryllik Silene dioica Rød jonsokblom Fiolfamilien Antennaria dioica Kattefot Silene rupestris Småsmelle Viola canina montana Lifiol Cicerbita alpina Turt Stellaria graminea Grasstjerneblom Viola mirabilis Krattfiol Cirsium helenoides Hvitbladtistel Stellaria media Vassarve Viola palustris Myrfiol Cirsium palustre Myrtistel Stellaria nemorum Skogstjerneblom Viola riviniana Skogfiol Crepis paludosa Sumphaukeskjegg Soleiefamilien Viola tricolor Stemorsblomst Hieracium sp. Sveve agg. Aconitum septentrionale Tyrihjelm Mjølkefamilien Hieracium sect. Sylvatica Skogsvever agg. Actea spicata Trollbær Circaea alpina Trollurt Hypochoeris maculata Flekkgrisøre Anemone nemorosa Hvitveis Epilobium angustifolium Geitrams Leucanthemum vulgare Prestekrage Hepatica nobilis Blåveis Epilobium hornemannii Setermjølke Mycelis muralis Skogsalat Ranunculus acris Engsoleie Epilobium montanum Krattmjølke Omalotheca sylvatica Skoggråurt Ranunculus auricomus Nyresoleie Epilobium palustre Myrmjølke Omalotheca norvegica Setergråurt Ranunculus platanifolius Hvitsoleie Skjermplantefamilien Petasites frigidus Fjellpestrot Ranunculus repens Krypsoleie Angelica archangelica Fjellkvann Saussurea alpina Fjelltistel

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 153- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Solidago virgaurea Gullris Taraxacum sp. Løvetann agg. Tussilago farfara Hestehov Sivblomstfamilien Scheuchzeria palustris Sivblom Sauløkfamilien Triglochin palustris Myrsauløk Tjønnaksfamilien Potamogeton natans Vanlig tjønnaks Giftliljefamilien Tofielda pusilla Bjønnbrodd Firbladfamilien Paris quadrifolia Firblad Konvallfamilien Convallaria majalis Liljekonvall Maianthemum bifolium Maiblom Polygonatum odoratum Kantkonvall Polygonatum verticillatum Kranskonvall Sivfamilien Juncus alpinoarticulatus Sørlig skogsiv Juncus filiformis Trådsiv Juncus trifidus Rabbesiv Luzula multiflora Engfrytle Luzula pilosa Hårfrytle Grasfamilien Agrostis canina Hundekvein Agrostis capillaris Engkvein Alopecurus pratensis Engreverumpe Anthoxanthum odoratum Gulaks Calamagrostis arundinacea Snerprørkvein Calamagrostis purpurea Skogrørkvein Cinna latifolia Huldregras Deschampsia cespitosa Sølvbunke Deschampsia flexuosa Smyle Elymus caninus Hundekveke Elymus repens Kveke Festuca ovina Sauesvingel Festuca rubra Rødsvingel Festuca vivipara Geitsvingel Melica nutans Hengeaks Milium effusum Myskegras Molinia caerulea Blåtopp Nardus stricta Finnskjegg Phleum alpinum Fjelltimotei Phleum pratense Timotei Phragmites australis Takrør Poa alpina Fjellrapp Poa glauca Blårapp Poa nemoralis Lundrapp Poa pratensis Engrapp Starrfamilien Carex atrata Svartstarr Carex bigelowii Stivstarr Carex brunnescens Seterstarr Carex capillaris Hårstarr Carex chordorrhiza Strengstarr Carex demissa Grønnstarr Carex digitata Fingerstarr Carex echinata Stjernestarr Carex flava Gulstarr Carex lasiocarpa Trådstarr Carex limosa Dystarr Carex magellanica Frynsestarr Carex nigra juncella Stolpestarr Carex nigra nigra Slåttestarr Carex pallescens Bleikstarr Carex panicea Kornstarr Carex pauciflora Bråtestarr Carex pilulifera Bråtestarr Carex rostrata Flaskestarr Carex vaginata Slirestarr Eriophorum angustifolium Duskmyrull Eriophorum vaginatum Torvmyrull Trichophorum alpinum Sveltull Trichophorum cespitosum Bjønnskjegg Orkidéfamilien Coeloglossum viride Grønnkurle Corallorhiza trifida Korallrot Dactylorhiza fuchsii Skogmarihånd Dactylorhiza maculata Flekkmarihånd Goodyera repens Knerot Gymnadenia conopsea Brudespore Leuchorchis albida albida Hvitkurle Listera cordata Småtveblad Platanthera bifolia Nattfiol Platanthera chlorantha Grov nattfiol

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 154- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Vedlegg 3: Poresopp (Polyporaceae) og barksopp (Corticiaceae) Tabell V3.1. Poresopp. 106 arter. Vitenskapelig navn Norsk navn Polyporus brumalis Grovp. vinterstilkkj. Phlebia livida Albatrellus confluens Franskbrødsopp Polyporus ciliatus Finp. vinterstilkkj. Phlebia nitidula Albatrellus ovinus Fåresopp Polyporus lepideus Phlebia radiata Rosettsopp Amylocystis lapponica Lappkjuke Polyporus melanopus Svartstilkkjuke Phlebia rufa Labyrintskinn Anomoporia albolutescens Hvitgul kjuke Polyporus tubaeformis Trompetkjuke Phlebia serialis Anomoporia bombycina Polyporus varius Sokkjuke Phlebia subcretacea Antrodia albida Hvitkjuke Pycnoporus cinnabarinus Sinoberkjuke Phlebia tremellosa Gelenettsopp Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke Skeletocutis albocremea Physodontia lundellii Antrodia heteromorpha Hvit grankjuke Skeletocutis amorpha Gullkjuke Piloderma fallax Gulltråd Antrodia primaeva Skeletocutis biguttulata Resinicium bicolor Grynbarksopp Antrodia pulvinascens Ospehvitkjuke Skeletocutis brevispora Schizopora paradoxa Kløyvporesopp Antrodia serialis Rekkekjuke Skeletocutis carneogrisea Falsk gullkjuke Scytinostroma praestans Antrodia sinuosa Hvit tømmersopp Skeletocutis chrysella Serpula himantioides Tømmernettsopp Antrodia xantha Rutetømmersopp Skeletocutis kuehneri Stereum hirsutum Ragglærsopp Antrodiella citrinella Gul snyltekjuke Skeletocutis lenis Stereum rugosum Skorpelærsopp Antrodiella faginea Skeletocutis odora Sibirkjuke Stereum sanguinolentum Toppråtesopp Antrodiella pallasii Skeletocutis stellae Taigakjuke Tomentella coerulea Antrodiella semisupina Blekkjuke Trametes hirsuta Raggkjuke Tomentella umbrinospora Bjerkandera adusta Svartrandkjuke Trametes ochracea Beltekjuke Tomentellopsis echinospora Ceriporia reticulata Nettkjuke Trametes pubescens Fløyelskjuke Trechispora farinacea Ceriporia viridans Trametes versicolor Silkekjuke Trechispora lunata Ceriporiopsis mucida Trechispora mollusca Mykkjuke Tubulicrinis borealis Ceriporiopsis resinascens Trichaptum abietinum Fiolkjuke Veluticeps abietina Praktbarksopp Cerrena unicolor Labyrintkjuke Trichaptum fuscoviolacum Tannet fiolkjuke Vesiculomyces citrinus Gul barksopp Chaetoporellus latitans Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke Climacocystis borealis Vasskjuke Tyromyces chioneus Glatt melkekjuke Coltricia perennis Sandkjuke Datronia mollis Skorpekjuke Diplomitoporus crustulinus Sprekkjuke Tabell V3.2. Barksopp. 75 arter. Diplomitoporus lindbladii Gråporekjuke Vitenskapelig navn Norsk navn Fomes fomentarius Knuskkjuke Amphinema byssoides Kratersopp Fomitopsis pinicola Rødrandkjuke Amylostereum chailletii Granlærsopp Fomitopsis rosea Rosenkjuke Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Ganoderma applanatum Flatkjuke Athelia pyriformis Gloeophyllum abietinum Granmusling Basidioradulum radula Tannsopp Gloeophyllum odoratum Duftkjuke Botryobasidium botryosum Gloeophyllum protractum Langkjuke Botryohypochus isabellinus Isabellabarksopp Gloeophyllum sepiarium Vedmusling Byssocorticium pulchrum Gloeoporus dichrous Tofargekjuke Ceraceomyces borealis Gloeoporus taxicola Blodkjuke Ceraceomyces serpens Kamelonbarksop Hapalopilus salmonicolor Laksekjuke Ceraceomyces sublaevis Heterobasidion annosum Rotkjuke Ceraceomyces tessulatus Inonotus leporinus Harekjuke Chaetoderma luna Furuplett Inonotus obliquus Kreftkjuke Chaetoporellus curvisporus Inonotus radiatus Orekjuke Coniophora arida Gulbr. kjellersop Inonotus rheades Brun ospekjuke Coniophora puteana Kjellersopp Ischnoderma benzoinum Tjærekjuke Corticium roseum Rosa barksopp Junghuhnia collabens Sjokoladekjuke Crustoderma dryinum Junghuhnia luteoalba Okerporekjuke Cylindrobasidium evolvens Favnvedsopp Lenzites betulina Bjørkemusling Cystostereum murrayii Duftskinn Leptoporus mollis Kjøttkjuke Dacryobolus karstenii Oligoporus caesius Blåkjuke Dacryobolus sudans Dråpeskinn Oligoporus fragilis Brunkjuke Gloeocystidiellum ochraceum Oligoporus hibernicus Gloeocystidiellum porosum Oligoporus lateritius Gloiodon strigosus Skorpepiggsopp Oligoporus leucomallellus Hericium coralloides Korallpiggsopp Oligoporus rennyi Hymenochaete fuliginosa Barvedbroddsopp Oligoporus sericeomollis Hymenochaete tabacina Tobakbroddsopp Oligoporus stipticus Bitterkjuke Hyphodontia argillaceum Oligoporus subcaesius Blek blåkjuke Hyphodontia aspera Oligoporus tephroleucus Melkekjuke Hyphodontia breviseta Oligoporus undosus Hyphodontia efibulata Oxyporus corticola Storporet ospekjuke Hyphodontia floccosa Oxyporus populinus Lønnekjuke Irpex lacteus Piggmusling Perenniporia subacida Urskogskjuke Irpicodon pendulus Furupiggmusling Phaeolus schweinitzii Gulrandkjuke Kavinia himantia Narrepiggsopp Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Leucogyrophana mollusca Gullnettsopp Phellinus conchatus Seljekjuke Leucogyrophana sororia Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke Mucronella calva Hengepigg Phellinus igniarius Ildkjuke Odonticium romellii Taigapiggskinn Phellinus laevigatus Valkkjuke Peniophora incarnata Rød barksopp Phellinus lundellii Valkildkjuke Peniophora pithya Tjærebarksopp Phellinus nigricans Svart ildkjuke Phanerochaete galactites Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke Phanerochaete gigantea Stor barksopp Phellinus pini Furustokkjuke Phanerochaete laevis Phellinus populicola Stor ospeildkjuke Phanerochaete sanguinea Rødvedbarksopp Phellinus punctatus Putekjuke Phanerochaete sordida Phellinus tremulae Ospeildkjuke Phlebia centrifuga Rynkeskinn Phellinus viticola Hyllekjuke Phlebia cacao Physisporinus vitreus Glasskjuke Phlebia cornea Hornskinn Piptoporus betulinus Knivkjuke Phlebia lilascens

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 155- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Vedlegg 4. Makrolav, skorpelav Tabell V4.1. Makrolav. 162 arter. Vitenskapelig navn Norsk navn Omphalina hudsoniana Lavnavlesopp Chrysothrix candelaris Alectoria ochroleuca Rabbeskjegg Pannaria conoplea Grynfiltlav Chrysothrix chlorina Alectoria sarmentosa Gubbeskjegg Parmelia omphalodes Brun fargelav Chaenothecopsis consociata Arctoparmelia centrifuga Stor gulkrinslav Parmelia saxatilis Grå fargelav Chaenothecopsis epithallina Arctoparmelia incurva Liten gulkrinslav Parmelia sulcata Bristlav Chaenothecopsis fennica Brodoa intestiniformis Vanlig rabbelav Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Chaenothecopsis viridialba Rimnål Bryoria bicolor Kort trollskjegg Parmeliopsis ambigua Gul stokklav Cybebe gracilenta Hvithodenål Bryoria capillaris Bleikskjegg Parmeliopsis esorediata Fjellbjørklav Cyphelium inquinans Gråsotbeger Bryoria fremontii Furuskjegg Parmeliopsis hyperopta Grå stokklav Cyphelium karelicum Trollsotbeger Bryoria furcellata Piggskjegg Peltigera aphthosa Grønnever Cyphelium tigillare Vanlig sotbeger Bryoria fuscescens Mørkskjegg Peltigera canina Bikkjenever Haematomma ochroleucum Bryoria nadvornikiana Sprikeskjegg Peltigera collina Kystårenever Haematomma ventosum Bryoria simplicior Buskskjegg Peltigera degenii Blank bikkjenever Hypocenomyce anthracophila Bryoria tenuis Langt trollskjegg Peltigera didactyla Smånever Hypocenomyce friesii Cetraria chlorophylla Kruslav Peltigera horizontalis Blanknever Hypocenomyce scalaris Cetraria cucullata Gulskjerpe Peltigera leucophlebia Åregrønnever Icmadophila ericetorum Torvmoselav Cetraria ericetorum Smal islandslav Peltigera malacea Mattnever Lecanora muralis Cetraria islandica Islandslav Peltigera membranacea Hinnenever Lecidea demissum Cetraria nivalis Gulskinn Peltigera neckeri Jordnever Leproloma membranaceum Cetraria odontella Tannlav Peltigera neopolydactyla Bred fingernever Microcalicium ahlneri Rotnål Cetraria sepincola Bjørkelav Peltigera polydactylon Fingernever Microcalicium disseminatum Krukkenål Cetrelia olivetorum Praktlav Peltigera praetextata Skjellnever Mycoblastus sanguinarius Bloddråpelav Cladonia amaurocraea Begerpigglav Peltigera scabrosa Runever Mycocalicium subtile Cladonia bacilliformis Morknelav Phaeophyscia ciliata Osperosettlav Phaeocalicium populneum Cladonia bellidiflora Blomsterlav Physcia aipolia Vanlig rosettlav Psilolechia lucida Cladonia botrytes Stubbelav Physcia caesia Hoderosettlav Rhizocarpon geographicum Cladonia caespiticia Grynskjell Physcia dubia Fuglesteinlav Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Cladonia carneola Bleikbeger Physcia stellaris Stjernerosettlav Sclerophora nivea Bleikdoggnål Cladonia cenotea Meltraktlav Physcia tenella Frynserosettlav Stenocybe pullatula Cladonia cervicornis Etasjebeger Physconia distorta Skåldogglav Cladonia coccifera Grynrødbeger Platismatia glauca Vanlig papirlav Cladonia coniocraea Stubbesyl Platismatia norvegica Skrukkelav Cladonia cornuta Skogsyl Protopannaria pezizoides Skålfiltlav Cladonia crispata Traktlav Pseudephebe pubescens Vanlig steinskjegg Cladonia cyanipes Blåfotlav Pseudevernia furfuracea Elghornslav Cladonia digitata Fingerbeger Pycnothelia papillaria Nuddlav Cladonia ecmocyna Snøsyl Ramalina farinacea Barkragg Cladonia floerkeana Kystrødtopp Ramalina pollinaria Pulverragg Cladonia furcata Gaffellav Ramalina sinensis Flatragg Cladonia gracilis Syllav Ramalina thrausta Trådragg Cladonia macilenta Melrødtopp Solorina crocea Safranlav Cladonia macrophylla Trevlelav Sphaerophorus fragilis Grå korallav Cladonia merochlorophaea Brunbeger Sphaerophorus globosus Brun korallav Cladonia mitis Fjellreinlav Stereocaulon dactylophyllum Fingersaltlav Cladonia norvegica Bleiksyl Stereocaulon evolutum Putesaltlav Cladonia parasitica Furuskjell Stereocaulon grande Stor saltlav Cladonia phyllophora Svartfotlav Stereocaulon nanodes Småsaltlav Cladonia pyxidata Kornbrunbeger Stereocaulon paschale Vanlig saltlav Cladonia rangiferina Grå reinlav Stereocaulon subcoralloides Korallsaltlav Cladonia squamosa Fnaslav Stereocaulon vesuvianum Skjoldsaltlav Cladonia stellaris Kvitkrull Sticta sylvatica Buktporelav Cladonia strepsilis Polsterlav Umbilicaria cylindrica Frynseskjold Cladonia stygia Svartfotreinlav Umbilicaria deusta Stiftnavlelav Cladonia subfurcata Fjellgaffellav Umbilicaria hirsuta Melnavlelav Cladonia subulata Hornlav Umbilicaria hyperborea Vanlig navlelav Cladonia sulphurina Fausklav Umbilicaria polyphylla Glatt navlelav Cladonia uncialis Pigglav Umbilicaria rigida Lærnavlelav Coelocaulon muricatum Busktagg Umbilicaria torrefacta Soll-lav Collema flaccidum Skjellglye Umbilicaria vellea Lys navlelav Collema furfuraceum Fløyelsglye Usnea chaetophora Flokestry Collema nigrescens Brun blæreglye Usnea filipendula Hengestry Collema subflaccidum Stiftglye Usnea glabrescens Hårstry Collema subnigrescens Ospeblæreglye Usnea hirta Glattstry Evernia divaricata Mjuktjafs Usnea longissima Huldrestry Evernia prunastri Bleiktjafs Usnea subfloridana Piggstry Fuscopannaria leucophaea Småfiltlav Vulpicidia pinastri Gullroselav Fuscopannaria mediterranea Olivenlav Xanthoparmelia conspersa Stiftsteinlav Hypogymnia bitteri Granseterlav Xanthoria elegans Raudberglav Hypogymnia farinacea Sukkerlav Xanthoria parietina Vanlig messinglav Hypogymnia physodes Vanlig kvistlav Hypogymnia tubulosa Kulekvistlav Hypogymnia vittata Randkvistlav Tabell V4.2. Skorpelav. 50 arter. Imshaugia aleurites Furustokklav Lasallia pustulata Blærelav Vitenskapelig navn Norsk navn Anzina carneonivea Leptogium saturninum Filthinnelav Baeomyces placophyllus Letharia vulpina Ulvelav Biatora vernalis Lobaria pulmonaria Lungenever Calicium denigratum Blanknål Lobaria scrobiculata Skrubbenever Calicium glaucellum Hvitringnål Massalongia carnosa Moseskjell Calicium salicinum Rødhodenål Melanelia commixta Brunberglav Calicium trabinellum Gullringnål Melanelia exasperata Vortelav Calicium viride Grønnsotnål Melanelia exasperatula Klubbebrunlav Catolechia wahlenbergii Melanelia fuliginosa Stiftbrunlav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Melanelia hepatizon Svartberglav Chaenotheca brunneola Fausknål Melanelia olivacea Snømållav Chaenotheca chrysocephala Gulgrynnål Melanelia panniformis Blokkrinslav Chaenotheca ferruginea Rustflekknål Melanelia septentrionalis Falsk snømållav Chaenotheca furfuracea Gullnål Melanelia stygia Blankkrinslav Chaenotheca laevigata Taiganål Melanelia subaurifera Brun barklav Chaenotheca phaeocephala Stautnål Menegazzia terebrata Skoddelav Chaenotheca stemonea Skyggenål Nephroma arcticum Storvrenge Chaenotheca sphaerocephala Nephroma bellum Glattvrenge Chaenotheca subroscida Sukkernål Nephroma parile Grynvrenge Chaenotheca trichialis Skjellnål Nephroma resupinatum Lodnevrenge Chaenotheca xyloxena Puslenål

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 156- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Vedlegg 5: Kart med kjerneområder

Trillemarka-Rollagsfjell, nordlige del.

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 157- -Trillemarka-Rollagsfjell-

Trillemarka-Rollagsfjell, sørlige del

-Siste Sjanse rapport 2003-5, side 158-