Å her møter mangt Songs by Johan Kvandal ISA KATHARINA GERICKE — SOPRANO JOACHIM KNOPH — PIANO «Kvandalen mot berømmelse» skrev Helgeland Ar- som en ekstra bestemor for «Bommen», et kallenavn av god kjennskap til den klassiske formverdenen, byg- beiderblad da Johan Kvandals navn ble nevnt for første som senere fulgte Johan resten av livet. ger sangene på en «dåm» av folkemusikk i en stil som gang i et radioprogram i august 1940. Nordlendingene kan minne om folkemusikkarrangementene til Cathari- var fra før av veldig stolte over at David Monrad Jo- I 1928 flyttet familien inn i et hus på Ekeberg i Oslo. Her nus Elling, men med en djervere dissonansbruk. hansen kom fra Vefsn og at han hadde satt kommunen fikk de raskt kontakt med en annen kunstnerkoloni, på kartet med sin musikk. Nå ville lokalpatriotene også miljøet rundt Ingeborg Refling Hagen og hennes svo- De fire første diktene i Syv sanger op. 4 er skrevet av regne den begavede sønnen som en av sine egne, ikke ger, Eivind Groven. Ved gjensidige besøk, der diktlesn- Johans mor. Hun hadde studert språk og skaffet seg minst fordi han hadde valgt Kvandal som etternavn ing, sang og musikk stod på programmet, fikk Johan inngående kjennskap til norsk sagalitteratur og folke- etter en slektsgård i Vefsn. Bakgrunnen for oppslaget opplevelser han ikke kunne glemme. Da familien for en diktning. Diktene er inspirert av en runeinnskrift, nor- var at flere av Kvandals sanger ble fremført i radio- kort periode fikk bo i villaen til maleren Eilif Petersen, røne tekster og av folkevisetradisjonen. De tre øvrige Kvandals sanger programmet «Ungt og nytt». Ifølge forhåndsomtalene fikk Johan nye kulturelle inntrykk. Nå levde han midt sangene med et barnerim og to tekster fra Edda- ville man i programposten få møte et særpreget talent. i Lysakerkretsen med Fridtjof Nansens og Erik We- diktningen, føyer seg dermed naturlig inn i helheten. – en rød tråd Haugtussa-sangene som finnes på denne innspillingen, renskiolds villaer like i nærheten. Ved maleren Henrik Tekstinnholdet blir musikalsk fulgt opp med modale bekrefter at den 20 år gamle gutten allerede kunne Sørensens hjelp fant Monrad Johansen til slutt sitt melodier som er formet som om de var folketoner. håndverket, og at musikken fra den gang har vist seg endelige hjem på Gyssestadkollen i Bærum. Arkitek- Klaverakkompagnementet understreker karakteren og å tåle tidens tann. ten Arnstein Arneberg tegnet huset og sørget for at tekstinnholdet med tonemaleriske midler og med en det ble slik et kunstnerhjem burde være. I disse årene klangverden som rett som det er forteller at kunnskap- I de første årene av Johan Kvandals liv hadde forel- var moren opptatt med å bearbeide tekster av Snorre en om Debussys musikk var med på å frigjøre Kvandal drene flyttet fra sted til sted, helt til de i juni 1924 kom Sturlason mens faren fullførte orkesterverket Sigvat på det harmoniske området. Sangsyklusen inneholder til Hvalstad i Asker i håp om å finne en mer permanent Skald. Inntrykkene fra den norske kulturarven var uut- et stort spekter av følelser, alt fra alvor, dramatikk og bolig. Her bodde forfatteren Hulda Garborg. Hennes slettelige. Morten Gaathaug har i artikkelen «Streiftog i naturskildringer til det humoristisk lette og luftige. Den kamp for målsaken og den norske folkekulturen hadde et biografisk landskap», skrevet i anledning 70-årsjubi- viser at Kvandal allerede i et av sine første opus frem- ført til opprettelsen av Det Norske Teatret. Hun holdt leet, gjengitt mange av Kvandals egne tanker om mø- står som en mester, med full kontroll over de musikal- kurs i norsk folkedans og utviklet folkedrakter som ble tene med Norges fremste kunstnere i denne perioden ske virkemidlene. opphavet til mange av dagens bunader. Som folkeop- av sitt liv. plyser og samfunnsdebattant hadde hun sammen Mens opus 4 kan betraktes som en syklisk enhet, med sin mann, forfatteren Arne Garborg, vært en av I 1936 begynte Johan å spille klaver med Ingebjørg er opus 9 blitt en oppsamling av sanger fra forskjel- hovedpersonene i miljøet av norskdomsorienterte og Gresvik. Samtidig fikk han teoritimer av Geirr Tveitt, lige tidsrom og med tekster som innholdsmessig går landsmåldyrkende kunstnere i den såkalte «Asker- som Ingebjørg nettopp var blitt gift med. Tveitt åpnet i flere retninger. De to første diktene «Helsarmål» og kretsen». Da Lissa og David Monrad Johansen kom en ny klangverden for ham, men faren var usikker på «Hugen leikar» er skrevet av presten, forfatteren og til «kunstnerdalen» sammen med den fem år gamle om Tveitts metode og ideer med nye regler for en norsk folkeminnesamleren Ivar Mortensson-Egnund. For Johan, var Hulda Garborg nettopp blitt enke. Hun ville harmonilære, ville føre frem. Derfor sendte han sønnen familien Monrad Johansen betydde han mest med sine fortsette å bo i huset på Labråten, og vinteren 1925 fikk til organisten Per Steenberg, slik at han kunne lære oversettelser eller gjendiktninger av Draumkvedet og Monrad Johansen leie hovedetasjen, to rom med norsk musikkteori fra grunnen av. Og mens Johan gikk løs på Den eldre Edda. De to nynorske sangene i opus 9 fikk malerkunst på veggene og Arne Garborgs bøker i hyl- oppgaver i streng vokalpolyfoni og Bach-kontrapunkt, naturligvis et folketonepreg med en enkel og ren kla- lene. Det var ikke bare denne verden av kunst og litter- ga faren råd og noen timer i komposisjon. versats. atur som kom til å sette uforglemmelige spor i Johans minne. Hulda Garborgs omgangskrets med kjente kun- Det var med denne kulturen og tradisjonen at Johan Foranledningen til å sette musikk til «Til min Gylden- stnere og kulturpersonligheter fortsatte å komme, men Kvandal i 1940 med farens velsignelse våget å stå lak» og det alvorlige og dramatiske diktet «Mørk er ble nå utvidet med folk fra hovedstadens musikkmiljø. frem med sine første opus. Da Jan Wølner urfremførte min Sjæl», kan ha vært 100-årsmarkeringen for Henrik Johan kunne heller ikke unngå å høre morens sang og Sonatina op. 2 i mars 1941, kalte Aftenpostens Reidar Wergelands død i 1845. Diktene minnet ham kanskje farens klaverøvelser og komposisjonsutprøvinger midt Mjøen det for «et friskt og muntert stykke, som forteller om en opplevelse i 1930. Da kom nemlig Ragna og i stua. Tonene fra den folkloristiske klaversuiten Prillar- om ungdom og om kriblende glede ved å musisere Eivind Groven innom for å urfremføre sangene til Guri kan ha vært noe av den musikken som trengte seg og prøve vingene». Som resten av musikkanmelderne «hospitalsdiktene» som Wergeland hadde skrevet på inn på soverommet når gutten skulle sove. Ivar Roger syntes han sonatinen vitnet om et uvanlig talent. De dødsleiet. «Fru Groven sang og han spilte – inntrykket Hansen har i biografien Mot fedrenes fjell gitt et lev- to sangene «Veslemøy ved rokken» og «Kvelding» fra var spontant sterkt og uforglemmelig», skrev Kvandal i ende inntrykk av miljøet rundt David Monrad Johansen. Garborgs diktsyklus Haugtussa hadde Gunvor Evju Lie nekrologen over Groven i 1977. En av grunnene var at I de tre årene familien bodde på Labråten, var Hulda allerede urfremført året før. Mens klaverstykket preges han selv lå febersyk under fremføringen, men han var 2 samtidig betatt av musikken: «Intuitivt hadde Groven melodiene. «Gråpus» er en «trøstevise» til sønnen her grepet det opphøyede og universelt tidløse i disse Tor som hadde mistet pusekatten sin. Bror Johan geniale diktene og stillet seg jevnbyrdig med dem i sørget for at sangene fikk et enkelt og virkningsfullt sin musikk.» Det var nettopp det tidløse i Wergeland- akkompagnement med noen karakteristiske små for- diktene Kvandal ble grepet av, og som fikk ham til å og etterspill. utforme sangene som gjennomkomponerte romanser i tråd med den europeiske liedtradisjonen. Han beholdt Under Kvandals studieopphold i Stockholm i 1948 det melodiske sangbare, men lot melodilinjene svinge fattet han interesse for dikteren Gustaf Fröding og val- seg fra det mildt sødmefylte til dramatiske høydepunk- gte ut noen vers fra «Min stjärnas sånger» i samlingen ter, godt understreket av et energisk klaverakkom- Nytt och gammalt. Stilistisk sett benyttet han den pagnement, og med heftige dissonanser når teksten samme flerstemmige komposisjonsteknikken som i krevde det. sangen «Klage», men i denne deltar sangeren i klaver- ets stemmevev i en gjennomført trestemmig polyfon Diktet «Mot mørketid» er skrevet av den nordnorske sats. Mens klaversatsen har preg av å være en tostem- Garborg-kjenneren Rolv Thesen fra Hamnøy i Lofoten. mig invensjon, er sopranstemmen formet som om det Han ga ut diktsamlingen Etter stormen i 1945 under var en Bach-arie, bare ikledd det 20. århundres djerve pseudonymet Harald Hamre. I den valgte teksten, som tonespråk. Fröding-sangene er skrevet til sopranen er hentet fra en avdeling med dikt om været, skildrer Elisabeth Murgård, som oppførte dem sammen med Thesen hvordan den rødglødende solen langsomt må ham ved klaveret i svensk radio i 1948. Kvandal skriver gi tapt for den kalde nordnorske vinternatten. De enkle godt for stemmen, og hele hans sang-produksjon viser melodilinjene følger teksten mot et dramatisk siste hvordan han som pianist visste å skrive et velklingende, utrop, mens klaverakkompagnementet skildrer både idiomatisk klaverakkompagnement. opprørt hav og de siste glør ved solnedgang, og det med en kraft i klaveret som kan minne om Johannes Utover på 1950- og 60-tallet konsentrerte Kvandal seg Brahms. Teksten til sangen «Klage» stammer fra Maxim om å komponere kammermusikk, konserter og sym- Gorkijs novelle Bitre lidenskaper. Navnet Gorkij betyr fonisk musikk. Han satte fortsatt musikk til tekster, «den bitre» på russisk, men det er egentlig ikke bare bit- men organiststillingen i Vålerengen kirke (1959–74) terhet som preger Gorkijs skildringer av tsartidens nød inspirerte ham til å velge bibelske og religiøse tekster. og elendighet. Kvandals utforming av sangen er slik at De resulterte i folketonebearbeidelser, solomotetter, man aner at det også finnes en bakenforliggende ironi.