RAPPORT Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse i Troms

Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning og er faglig rådgiver for Klima- og miljødepartementet i utviklingen av den statlige kultur­minne­politikken. Riksantikvaren har også ansvar for at den statlige kulturminnepolitikken blir gjennomført og har i denne sammenheng et overordnet faglig ansvar for fylkeskommunenes og Sametingets arbeid med kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Innhold

Forord ...... 3

I. Troms /Romssa/Tromssa – landskap og kulturhistorie ...... 4

II. Omtale av de enkelte landskapene ...... 9

1. Nordre Arnøya / Davit Árdni / Aartnansaari ...... 9

2. Reisadalen / Raisinvankka / Ráisávži ...... 13 3. Spildra, Skorpa og Nøklan / Spittá, Skárfu ja Lohkkalsuol / Pitansaari, Karfunsaari ja Lokkala ...... 16

4. Skardalen og Manndalen / Skárfvággi ja Olmmáivággi / Skaarfvankka ja Olmavankka . . .20

5. Skibotn / Ivgobahta/ Yykeänperä ...... 25

6. Storfjord / Omasvuotna / Omasvuono ...... 27 7. Tromsdalstind – Tromsdalen – Breivikeidet / Sálašoaivi – Romssavággi – Guohcavuopmi ...... 30

8. Målselvdalen ...... 35

9. Leinavann / Lenesjávri ...... 37

10. Yttersida av Senja / Sáččá fávllebeal ...... 41

11. Gratangen / Rivtták ...... 45

12. Markebygdene i Skånland/Skánik ...... 49

13. Bjarkøya ...... 53

14. Dale, Alvestad, Grøtavær og Skarstein ...... 55

15. Kveøya og Borkenes–Vik ...... 59

Kulturhistoriske landskap av Omslagsbilder: nasjonal interesse i Troms Øverst: Utsikt mot Sifjorden i Torsken med fiskeværet Sifjord som er særlig kjent for sin betydning i ringnotfisket etter sild. Foto: Hans-Peder Pedersen Riksantikvaren 2018 Nederst: Gravholme i Leinavann/Lenesjávri. www.ra.no Foto: Stine B. Sveen, Sametinget

ISBN 978-82-75-74125-5 (PDF) Design: Melkeveien Designkontor AS Forord Landskapet er som en levende historiebok. Det forteller om Rapporten omhandler de 15 landskapene i Troms som liv og virksomhet i Norge slik det en gang var, om hvordan skal inngå i KULA-registeret. Et forslag ble sendt på høring livet har endret seg opp gjennom århundrene, og hvordan i 2017. I høringsperioden ble det gjennomført møter med det er i dag. Sporene etter tidligere tiders mennesker finnes kommuner og andre myndigheter. I det endelige utvalget overalt i landskapet, så vel i det åpne jordbrukslandskapet er arealet redusert for noen av områdene og det er gjort som i skog og mark, på fjellet og ved kysten. noen endringer i teksten. Rapporten starter med en kort Landskapet har alltid vært i endring, og vil alltid være det, innledning om landskap og kulturhistorie i Troms som gir men tempoet og omfanget av endringene øker i en slik grad en bakgrunn for omtalen av de enkelte landskap og setter at viktige verdier står i fare for å gå tapt for alltid. Framtidas dem inn i en regional sammenheng. Deretter presenteres mennesker skal også leve i og av landskapet. Utfordringen KULA-områdene med kart og en kort beskrivelse, angivelse er å forvalte landskap slik at vi bevarer og videreutvikler det av landskapskarakter og begrunnelse for nasjonal interesse. i et langsiktig perspektiv. Omtale av sårbarhet og råd om forvaltning gis til slutt. Rap- For å bidra til å ivareta nasjonalt viktige landskap ut- porten er redigert av Riksantikvaren med utgangspunkt i arbeider Riksantikvaren et landsomfattende register over et utkast skrevet av Troms fylkeskommune og Sametinget. Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse (KULA). Rapporten er tilgjengelig på Riksantikvarens nettside Det gjøres på oppdrag fra Klima- og miljødepartemen- www.ra.no. Landskapene blir også lagt inn i Riksantikvarens tet og gjennomføres i nært i samarbeid med regional kulturminnedatabase Askeladden www.ra.no/askeladden kulturminneforvaltning og med involvering av kommu- og i Kulturminnesøk https://www.kulturminnesok.no/. nene. Kulturminneforvaltninga sier med dette klart ifra om hvilke landskap som har nasjonale interesser og øn- sker slik å bidra til en mer forutsigbar arealplanlegging. Kommunene er den viktigste aktøren for å sikre at landskaps- verdiene blir godt ivaretatt. Arealplanleggingen er særlig viktig, men god forvaltning kan i tillegg oppnås gjennom samarbeid med andre myndigheter og sektorer om bruk av landskap. Kommunene bør samarbeide aktivt med Troms fylkeskommune og Sametinget om arealplaner og tiltak som Hanna Geiran kan berøre KULA-områdene. riksantikvar

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 3 I. Troms / Romssa / Tromssa – landskap og kulturhistorie

LANDSKAPET 4000 år siden ble det vanlig å drive den norrøne befolkningen i jernalder­ Landskapet i Troms består av dype med tamdyr, sannsynligvis sau, over en, er hellegropene som finnes i store fjorder, smale strandflater, brede inn- hele landet. Også i Troms var det mye mengder langs kysten av Nord-Troms, landsbygder, spisse tinder, vidstrakte godt beiteland, på øyer, i fjellsider, langs der det er få spor etter en bofast nor- fjellvidder og områder med skjærgård. fjæra og i dalene, både for rein og sau. røn befolkning. Hellegropene er ikke Det er lett tilgang til naturressurser, Vegetasjonshistorien kan fortelle om funnet sør for Tromsø. De steinsatte både på havet, på øyene, i skogen og områder med intensiv beiting i Troms gropene tolkes som ovner for utvinning på fjellet. Fjordsystemer og et nettverk allerede mot slutten av yngre steinalder av olje fra fugl og sjøpattedyr. De store av vannveier fra det som i dag er Sve- og videre fram til yngre jernalder. samlingene med groper i enkelte områ- rige preger landskapet. De brede elvene Like etter Kristi fødsel skrev den ro- der vitner om en nærmest industriell til- og store vannene ble brukt til ferdsel merske historiefortelleren Tacitus om virking av denne viktige handelsvaren. over lange avstander gjennom hele «Fenni» eller «finnene», et veidefolk I indre strøk av Troms, dvs. skog- og vår historie. De første ti tusen årene på Nordkalotten som bodde i gammer viddelandet i grensetraktene mot Sve- kan vi snakke om en grenseløs bruk av eller telt og kledde seg i dyreskinn. Hål- rige og Finland, finner vi reindriftas arealene på Nordkalotten. I dag grenser øygen Ottars beretning fra 800-tallet om vinter- og høstbeiteland. Det består av Troms fylke til Sverige og Finland. den nordligste delen av landet, fortel- vidstrakte lyng- og skogmarker, dalfører Troms fylke dekker hele 25 877 km2. ler om verdiene som kunne hentes fra med store elver og små og store fiske- Store deler av fylket ligger lavere enn 100 havet og om det dyrkede landet langs vann. I høstbeitelandet finner vi også meter over havet. I lange perioder etter leia fram til Finnmark. Ottar beretter store fangstanlegg for villrein, i form istida sto havet høyere enn nå, og deler av også om skattelegging av samene og om av gropsystemer på slett mark og čillat innlandet var den gang kyst. Folk bosatte handel med flere folkeslag på Nordka- eller oppmurte skyteskjul (bogasteller) seg i Troms så snart kysten var isfri, og de lotten. I den islandske sagaen Rimbegla i ur og morene. Bruken av fangstanleg- eldste boplassene her er rundt tolv tusen fra 1100-tallet nevnes Malangen som gene strekker seg trolig tusenvis av år år gamle. Siden den gang har kystområ- grensen mellom fastboende jordbrukere tilbake i tid. De ligger ofte i områder dene blitt brukt kontinuerlig, helt ut til og de mer mobile samene. Troms er altså som har rike bosettingsspor. Her kan de ytterste holmene. Da isen slapp taket beskrevet i flere gamle kilder som grense­ vi finne boplasser og tufter fra yngre i fjordbunnene og i innlandet, ble også land mot samiske områder, og som det steinalder og tidlig metalltid og ildsted, disse områdene tatt i bruk. Bruksområ- nordligste området der det var fast jord- tufter og teltboplasser fra jernalder og dene strakte seg gjerne fra innlandet via bruksbosetting. Om jordbruket besto helt fram til våre dager. Andre, mer fjordbunnen til storhavet. av korndyrking eller grasproduksjon og sjeldne fangstanlegg, ligger helt ut mot Gjennom alle tider har Troms vært beite, vet vi lite om fra disse kildene. kysten, i dalfører mellom fjorder. Også et møtested for folk og kulturer. I histo- Jakt på fugl og sjøpattedyr var også i fangstsamfunnet holdt man tamrein risk tid er særlig nordfylket omtalt som en viktig næringsvei. Ottar skildrer til bruk som kjøre- og lastedyr, og som arena for «tre stammers møte» - samer, blant annet hvordan samene langs lokkedyr til villreinfangsten. kvener og nordmenn. Kulturmøtene kysten drev med fangst og fiske. De Ut fra dagens forskning antar vi at utgjør et viktig bakteppe for å forstå fanget sjøfugl, kobbe, hval og oter, overgangen fra fangstsamfunn til rein- landskapene og kulturhistorien i Troms. samt innlandsdyr som bjørn, mår og driftssamfunn fant sted i senmiddel­ rein i faste ressursområder. Denne land- alderen i Troms. Reindriftssiidaene RESSURSUTNYTTING I STEINALDER, skapsbruken er forankret i det samiske hadde sine vår- og sommerbeiter i fjel- JERNALDER OG FØRKRISTEN TID siida-systemet. Det betyr at en gruppe, lene langs Tromskysten, sentrert rundt Det er bevart mange boplasser fra stein- gjerne en familiegruppe, utnyttet de større daler, og med elver, fjorder, sund og jernalderen i Troms. De største er ulike ressursene innenfor sitt område og fjellpass som grenser. Under som- orientert ut mot de marine ressursene, til beste for alle i gruppen. meroppholdet ved kysten drev rein- gjerne med tilgang til øyvær langs yt- En type kulturminner som viser driftssamene med fjordfiske, havfiske, tersida og daler med jaktterreng og det tette handelssamvirket mellom kobbefangst og handel. I deler av året beite innover mot fjellet. For omkring den samiske fangstbefolkningen og drev de med villreinfangst, men dette

4 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Skaga på Spildra med Kvænangtindan i bakgrunnen. I forgrunnen ses tufter fra steinalder/tidlig metalltid. Foto: Troms fylkeskommune, Kulturetaten. Marit Cruickshank tok slutt på 1600-tallet da en mer en- er symbol for kristendommens og riks- Nordkalotten møttes. En av de eldste sidig reindriftsøkonomi ble etablert. maktens ekspansjon mot nord. Den i Nord-Norge er markedet i Skibotn, Dette mønsteret med utnyttelse av første kirken sto trolig her før år 1100, første gang nevnt i 1571, og et av de alle de ressursene hav og land kunne gi, mens den store steinkirken vi ser i dag største på Nordkalotten. Her møt- fortsatte i mange områder inn på be- var reist rundt midten av 1400-tallet. tes reindriftssamer, handelsmenn fra gynnelsen av 1900-tallet. Kystkulturen På midten av 1200-tallet var Torne­dalen, norske handelsmenn og er basert på kunnskap om bærekraftig Tromsø­-området en nordlig utpost for nordmenn, samer og kvener fra nærom- bruk av ressurser og landskap. Småskala den norske statsmakten, og det ble eta- rådet. Markedet var sentralt for både jordbruk, utnytting av utmarksressur- blert en grense ved Lyngstuva mellom handel og statlig skatteinnkreving. ser, fiske og fangst ga mange bein å stå norsk og russisk skatteland. Festningen Fra midten av 1700-tallet ble handels- på og ga også motstandsdyktighet mot Skansen og den første Mariakirken på systemene igjen endret. Nå kunne lokale svingninger i klima og ressurstilgang. Prostneset i Tromsø ble symboler for kjøpmenn i nord få handelsprivilegier, Ressursutveksling og handel mellom sørnorsk maktutøvelse i nord. mot at de også ble gjestgivere. Slik opp- samene og den norrøne befolkningen Fra slutten av 1500-tallet var Troms stod nær 300 privilegerte handelssteder og mellom sjøsamer og reindriftssamer, grenseområde mellom kongeriket Sve- i Nord-Norge fram til begynnelsen av har også bidratt til dette. På samisk er rige og kongeriket Danmark/Norge. Her 1800-tallet. I Troms fantes 10-15 slike verddevuohta et sentralt begrep. Det konkurrerte Sverige og Danmark/Norge handelssteder, av ulik betydning og brukes om et venneforhold mellom en om suvereniteten, og handel med og be- alder, men som oftest knyttet sammen reindriftsfamilie og en fastboende fa- skatning av samene ble en viktig brikke. av tette familiebånd. Havnnes på Uløy milie, som utveksler varer og tjenester. I middelalderen var handelen med i Nordreisa kommune er et velbevart Den førkristne samiske religionen tørrfisk fra Nord-Norge til Europa eta- eksempel på et slikt handelssted. var en naturreligion. Kulthandlinger ble blert. Spesialisert fiske i kombinasjon utført i tilknytning til et bredt utvalg av med jordbruk og hjemmefiske dannet BOSETTINGSEKSPANSJON PÅ hellige steder og offerplasser i landska- grunnlaget for en såkalt fisker-bondetil- 1700-1800-TALLET pet. Slik noen av de norrøne gravene er pasning som i stor grad var kjønnsdelt Fra 1600-tallet slo reindriftsnomader plassert i landskapet, kan det se ut til at med ulike, men like viktige oppgaver seg ned i fjordbygdene blant sjøsame- denne tilnærmingen også var aktuell for fordelt mellom menn og kvinner. Ut- ne og tok opp deres levemåte. Andre resten av befolkningen i førkristen tid. over 1500-tallet ble handelen med fisk etablerte gårdsbruk i tidligere beite-/ monopolisert av kjøpmenn i Bergen, utmarksområder. I Sør-Troms kalles HANDEL, STATSMAKT OG Trondheim og København. Dette re- slike bygder for markebygder. Disse fin- SKATTLEGGING sulterte i at det vokste fram en ny og ner vi fra Malangen i Troms og videre I vikingtida lå det norrøne maktsente- viktig handelsforbindelse østover, fra sørover til nordre Nordland. De fleste ret i regionen i Tore Hunds og Asbjørn 1700-tallet kjent som Pomorhandelen. markebygdene er lokalisert ovenfor Selsbanes rike på Bjarkøy og Trondenes. Samtidig grodde det også fram gårdsbebyggelsen ved sjøkanten. Det Trondenes kirke med festningsvollen flere markedsplasser der handlende fra vil si «oppe i marka», oppetter dalene,

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 5 I Moskodalen, en sidedal til Reisadalen, finner vi rester etter gruvedrift fra tidlig på 1900-tallet.Foto: Lise Brekmoe

på eidene – både på de store øyene og seg sin egen byggeskikk og landbruks- og Her ble også det første vannkraftverket på fastlandet. håndverkstradisjoner. Omtrent samti- i Europa bygget. Under «skjerpefebe- Særlig fra slutten av 1800-tallet ser dig kom det også innvandrere fra Gud- ren» fra slutten av 1800-tallet ble det man en utvikling mot større bofasthet brandsdalen og Østerdalen og bosatte etablert gruvedrift i 16 av kommunene i reindrifta. Sommerdriften ble orga- seg blant annet i Bardu og Målselv der i Troms. Drifta sluttet omkring 1930, nisert i større siidaer. Boplassene til de etablerte gårder i gamle samiske rein- med et lite blaff igjen tidlig på 1950-tal- fjells ble forlatt. Familier slo seg i lag drifts- og bosettingsområder. Stedsnavn, let i Vaddas i Nordreisa kommune. på større sommerboplasser i dalmun- dialekt og byggeskikk bærer ennå i dag Minnene etter de ulike gruveanleggene ningene og i bygdene. Siidaene ble også sterkt preg av «døla-innvandringen». er imidlertid mange, også i form av rui- større som følge av stor innvandring ner og etterlatenskaper som ofte ligger av reindriftssamer fra Kautokeino et- INDUSTRIALISERING, KRIG OG utilgjengelig til. Et eksempel på et slikt ter at grensen til Finland ble stengt i FORSVAR relikt gruvelandskap er Moskodalen i 1852. Kombinert med kraftig vekst i Industrialiseringsprosessen fikk sitt eget Nordreisa, dit mange kvenske innvan- jordbruksbosettingen, skapte dette et forløp i Nord-Norge ved at det utviklet drere dro for å få seg arbeid. stort trykk på beiteområdene. I denne seg to ulike typer industristeder. Den ene Den tyske okkupasjonen 1940-1945 perioden ser øyene langs Troms-kysten typen var basert på produksjon av mat- har satt mange og sterke spor som fort- ut til å ha blitt tatt mer intensivt i bruk, varer ment for handelsmarkedet. Mest satt preger Troms-landskapet. Den også til helårs reindrift. tydelig kom dette til syne i Troms gjen- storstilte byggevirksomheten som ble På 1700- og 1800-tallet kom det også nom spesialisert fiske og ishavsfangst. satt i gang under andre verdenskrig med en kvensk innvandring fra Finland-Sve- Den andre typen industri sprang ut militær infrastruktur og kystfort, ble i rige til Troms. Mye av innvandringen var av behovene til det nye industrisamfun- mange tilfeller fortsatt og brukt videre basert på arbeid i de mange gruvene som net, med etablering av vannkraftverk, av det norske forsvaret etter krigen. I var i drift i Vest-Finnmark og Troms, og sager, gruver og bergverk. Elvene var fjellområdene finnes et stort antall -mi mange flyttet rundt ettersom gruver åp- både kommunikasjonsårer og ga grunn- litære anlegg, både fra okkupasjons­tida net og stengte. Men en del kvener ble lag for næringer, og landskapet bærer og fra etterkrigstida. Etter krigen skulle også bofaste, og bosettingen skjedde mange spor etter eldre industriaktivitet. naboskapet til Sovjetunionen og Norges da gjerne i områder med furuskog, en De første tiltakene var gjerne finansiert medlemskap i NATO bidra til å endre ressurs som er sentral i den kvenske av utenlandsk kapital, og produktene landskap og næringsgrunnlag ytterli- tilpasningen. Sporene etter den tidlig- ble ofte skipet ut av fylket og landet gere gjennom etablering av nye, store ste kvenske befolkningen vises særlig i for videre bearbeidelse. Nikkelverket forsvarsanlegg. Særlig i Nord-Troms er Nord-Troms med de mange tjæremilene på Hamn i Senja ble etablert i 1872, det militære landskapet fra både ok- i furuskogene. Kvenene hadde også med som et av de første bergverkene i Troms. kupasjon og norsk forsvar ekstra syn-

6 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS 1. Nordre Arnøya / Davit Árdni / Aartnansaari 2. Reisadalen / Raisinvankka / Ráisávži 3. Spildra, Skorpa og Nøklan / Spittá, Skárfu ja Lohkkalsuol / Pitansaari, Karfunsaari ja Lokkala 4. Skardalen og Manndalen / Skárfvággi ja Olmmáivággi / Skaarfvankka ja Olmavankka 5. Skibotn / Ivgobahta/ Yykeänperä 6. Storfjord / Omasvuotna / Omasvuono 7. Tromsdalstind – Tromsdalen – Breivikeidet / Sálašoaivi – Romssavággi – Guohcavuopmi 8. Målselvdalen 9. Leinavann / Lenesjávri 10. Yttersida av Senja / Sáččá fávllebeal 11. Gratangen / Rivtták 12. Markebygdene i Skånland/Skánik 13. Bjarkøya 14. Dale, Alvestad, Grøtavær 1 og Skarstein 15. Kveøya og Borkenes–Vik 3

2 7

4 5

6 10

13 8 14

15 11 12

9

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 7 I de sørvendte liene mellom Borkenes og Vik har de vært drevet jordbruk i svært lang tid. Foto: Fylkesmannen i Troms

lig. Ikke minst er dette framtredende i gen fra distriktene som fortsatt pågår, basert på handel, fiskeeksport og is- Storfjord kommune der Lyngenlinja og tok til for alvor på denne tida. Mye av havsfangst, og fikk bystatus i 1794. Det de senere anleggene fra den kalde krigen jordbrukslandskapet i fylket er i dag ble anlagt en tollstasjon på Skansen ved (Frøylinja) framstår som et viktig krigs- preget av nedlagte bruk, redusert ak- den gamle borgvollen fra middelalderen, historisk landskap. Troms er fortsatt et tivitet og gjengroing. Mange områder og prosten avsto prestegårdsgrunn til forsvarsfylke med bred tilstedeværelse har likevel fortsatt beholdt preget av den nye kjøpstaden på Prostneset, der av alle forsvarsgrener. Setermoen sky- jordbrukslandskap. Nord i fylket og i Mariakirken sannsynligvis hadde stått. tefelt fra 1898 er ett av de første større innlandet bærer vegetasjonen til dels Sporene fra denne tida finnes ennå gjen- skytefeltene som ble etablert i landet, preg av reinbeiting. Fiskerihavnene har nom bevarte brygger og trehusbebyggel- og tettstedene i Indre Troms er preget i etterkrigstida blitt færre og større. sen i sentrum. I løpet av 1800-tallet ble av forsvarets tilstedeværelse. Det drives fremdeles reindrift i stort Tromsø møtested mellom tradisjonelle sett hele Troms, dels av norske samer fiskerbønder og reindriftsamer fra -om ETTERKRIGSTIDAS LANDSKAP som flytter mellom innland og kyst, rådene rundt og et sterkt europapåvirket Som et resultat av brenningen av Nord- dels av svenske samer som har som- bysamfunn – «Nordens Paris». Troms og Finnmark i 1944 har vi fått merbeiter i Indre Troms. Til forskjell Tromsø ble etter hvert senter for gjenreisingslandskapet i den nordlige fra tidligere er imidlertid mange av offentlig administrasjon, helsevesen, delen av fylket, med en særpreget spe- reindriftsfamiliene blitt stasjonære, forskning og undervisning. Etter som sialtegnet bygningsmasse, slik som på mens bare gjeterne følger flokkene til byen har vokst, har folkehelse og by- nordre Arnøya i Skjervøy kommune. de ulike sesongbeitene. befolkningens adgang til rekreasjon og Bygningene er enhetlige i størrelse og Siste halvdel av 1900-tallet ble pre- friluftsliv fått stadig sterkere fokus. formspråk med liten grad av detalje- get av en omfattende modernisering av Rundt 1900 grodde Harstad fram ring. Utformingen er arkitekturhis- samferdsel og kommunikasjon. Broer som en ny by basert på skipsindustri torisk knyttet til funksjonalismens og flyplasser fra 1950- og 1960-tallet og handel. Den fikk sine byprivilegier demokratiske idé med lyse, gode og er de mest synlige resultatene. Bardu- i 1904. Samtidig er Harstad den eneste hensiktsmessige hus og tradisjonell foss flystasjon, som ble åpnet i 1938 og byen i nord som har massive kulturlag norsk byggeskikk. Utformingen er som er Norges eldste operative flyplass, i form av gårdshauger fra jernalder og også påvirket av myndighetenes felles­ er fortsatt i drift både for militær og middelalder i det som nå er selve byen. skaps- og likhetsideologi under gjen- sivil luftfart, og fungerer som et nav i Harstad ble også det første moderne oppbyggingen av landet. utviklingen av Indre Troms. militære hovedkvarteret i Troms. Etterkrigstida var også en sentralise- Det er to større byer i Troms. Tromsø ringstid, og den omfattende fraflyttin- utviklet seg fra slutten av 1700-tallet

8 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS II. Omtale av de enkelte landskapene

1. Nordre Arnøya / Davit Árdni / Aartnansaari Kystlandskap i et historisk grenseland

Skjervøy kommune tranoljeproduksjon i yngre jernalder. av gropene er fôret med steinheller i Areal: 132,5 km2, herav ca. 35,8 km2 Hellegroper er en karakteristisk kultur- bunnen og langs sidene, noe som fort- sjøareal minnetype for kysten av Nord-Troms satt er synlig der gropene ikke er for Området ligger i landskapsregion 37) og Finnmark. Over en tredjedel av de mye overgrodd. Under produksjon av Ytre kystbygder Troms kjente hellegropene ligger på Arnøya, olje har de vært fylt med oppvarmede som i jernalderen lå i grensesonen mel- steiner, som har fått spekket til å smelte. BELIGGENHET lom norrøn og samisk bosetting. Gropene vises gjerne som 1-2 meter Landskapet omfatter nordre del av Hellegropene var anlegg for utvin- lange, rektangulære forsenkninger i Arnøya med bygdene Årviksand og ning av tran eller olje fra hval- og/eller gress- og lyngbakken. Noen har en lav de fraflyttede stedene Bankekeila, selspekk. Den intensive bruksfasen var voll rundt, og noen steder ligger små Nord-Rekvik, Rotvåg og Moldfarvik, mellom 600 og 900 e.Kr. Hellegropene hauger av brent stein utenfor gropa. samt Årvikdalen over til Nymoen på sees i sam­menheng med handel mellom Det betyr at gropa har vært brukt flere østsiden av øya. Landskapet ligger sen- det norrøne samfunnet og den kystsa- ganger og tømt for stein etter bruk. tralt til ved munningen av flere fjord- miske befolkningen som produserte Årvikdalen var opprinnelig en hav- systemer, Kvænangen i øst og Lyngen tranoljen. Oljen var viktig som im- bukt der sjøen gikk helt inn til fjellfoten og Ullsfjord i sør, Lopphavet i nord og pregnerings- og smøremiddel for tre- og i eldre del av steinalderen. På en liten Fugløysundet i vest. tauverk på båter og skip, men også for odde øst for Årvikelva, ca 15 meter over behandling av lær og for oppvarming dagens havnivå, ligger en samling med BESKRIVELSE og belysning. store tufter etter steinalderhus. Boplas- Landskapet domineres av høye fjellmas- Det finnes over 250 groper på sen er orientert mot sør og må ha ligget siv med daler fra kyst til kyst. Strand- flate strandpartier over hele Arnøya. lunt og solvendt i strandkanten inne sonen er gjennomgående smal og flat Innenfor KULA-området er det store i en grunn bukt for omtrent 6000 år med unntak av Årviksand og Nord- samlinger av hellegroper nord i Årvik- siden. Rekvika som er vide bukter med daler sand, i Nord-Rekvika, Moldfarvik og Skjervøy kommune er fortsatt en fis- inn mot fjellene. På strandflaten ligger utenfor Nymoen. Hellegropene ligger kerikommune. Nordre Arnøya har gode et stort antall hustufter fra steinalderen ofte i grupper på inntil fem, men større fiskeplasser helt inn til land. Lenger og særdeles mange hellegroper etter felt på 30-40 groper finnes også. Mange ute ligger den fiskerike Fugle­banken.

Fra middelalderen til i dag har de rike fiskeressursene vært grunnlag for bosetting i Årviksand. Foto: wikimedia.commons

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 9 10 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Som del av den nasjonale satsingen på her ble etterhvert oppdaget av tyskerne NASJONAL INTERESSE fiskeriene i 1880- og 1890-årene ble og førte til harde represalier, herunder Den nasjonale interessen knyttes pri- det bygd en rekke statlige støanlegg dødsdom mot åtte personer fra Arnøya. mært til den kystbaserte ressursutnyt- på alle de bebodde stedene på nordre Nordre del av Arnøya er fremdeles telsen på den værharde ytterkysten Arnøya, som Bankekeila, Årviksand, et viktig bruksområde for reindrifta. og særlig til den store utbredelsen av Nord-Rekvika og Moldfarvik. Hele Her finnes gode beiteforhold for rei- hellegroper i området. Hellegropene eller deler av støanleggene finnes på nen. Reinen flyttes gjennom begge ligger i lite bebygde landskap der de alle stedene. dalførene. I indre del av Årvikdalen er kan oppleves i sammenheng. Over Mesteparten av bygningsmassen og det registrert en automatisk fredet rein- en tredjedel av alle kjente hellegroper infrastrukturen i Nord-Troms og Finn- driftsamisk boplass. Dalen er fremdeles ligger på Arnøya. De er tydelige som mark ble brent og ødelagt da tyskerne mye brukt som teltboplass av samene. rektangulære fordypninger i terrenget trakk seg tilbake fra Murmanskfronten og preger strandflatene de ligger på. i oktober 1944. Gjenreisingsarkitektur­ LANDSKAPSKARAKTER Hellegropene vitner om spesialisert preger derfor deler av bebyggelsen i År- Nordre Arnøya ligger ut mot storhavet teknologi og samhandling over territo- viksand og på Nymoen. Samtidig vitner og har høye fjellmassiv og dype strand- rielle, etniske grenser i jernalder. De har gårdshaugen fra middelalderen i Årvik- flater med morener og markerte strand- stor kunnskaps- og opplevelsesverdi. sand om en bosetting basert på fiske og voller. Her har det vært bosetting siden Gårdshaugen i Årviksand viser kon- husdyrhold over flere hundre år. steinalderen. Førhistoriske hustufter, tinuitet i utnyttelsen av de rike fiske- På grunn av sin strategiske beliggen- hellegroper, gårdshaug, støanlegg og ressursene fra middelalderen til dagens het ved inngangen til store fjordsystem, gjenreisingsbebyggelse vitner om en aktive fiskevær. Støanleggene fra slutten er steder i landskapet også knyttet til kontinuitet i utnyttingen av marine av 1800-tallet er i denne forbindelse et Arnøy-tragedien, en svært dramatisk ressurser og tidsdybde i bruken av land- godt eksempel på den nasjonale satsin- historie fra andre verdenskrig. Nordre skapet. Dalganger mellom fjellene har gen på havneanlegg. Arnøya var et ideelt sted for overvåk- muliggjort ferdsel mellom bosettings- Bebyggelsen, som oftest har vært lo- ning av havområder med stor tysk områdene. Vegetasjon og landskap pre- kalisert på gårdshaugen, ble brent under sjøtrafikk og slik overvåking foregikk ges av at dette er beiteområde for rein. andre verdenskrig. Bygningene ble gjen- fra en hule ved Rotvåg. Virksomheten reist på samme sted, og er i dag et godt

Hellegrop i Nord-Rekvika. Foto: Troms fylkeskommune, Kulturetaten. Harald G. Johnsen

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 11 eksempel på gjenreisingsarkitektur.­ Særlig på Nymoen er bebyggelsen lite endret etter gjenreisingen.

SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER FOR FORVALTNING De fleste hellegropene ligger på strand- flater med et tynt vegetasjonsdekke av lyng. De bærer stedvis preg av å være utsatt for mye ferdsel og motorisert bar- markskjøring som lager stier og kjøre­ spor. Hellegropfeltet utenfor bebyggel- sen i Årviksand har tatt skade av slik ferdsel og er særlig sårbart for slitasje. Gjenreisingsbebyggelsen er til dels lite endret. Enhetlige bygningsvolumer og bebyggelsesstrukturen med våningshus, fjøs/låve, naust og sommerfjøs er delvis intakt i Årviksand, og enda tydeligere på Nymoen. • Motorisert ferdsel og terrengsykling på strandflatene med hellegroper må unngås og stiene legges om for å stoppe slitasjen på kulturminnene og landskapet de er en del av. Til- svarende varsomhet må vises overfor kulturminner i Årvikdalen, der un- dergrunnen i stor grad er sand med et tynt vegetasjonsdekke.

• Nye tiltak og ny bebyggelse må unn- gås ved hellegropfeltene.

• Støanleggene fra den nasjonale sat- singen på slutten av 1800-tallet bør Fra Nord-Rekvika. Foto: Troms fylkeskommune, Kulturetaten. Randi ødegård søkes opprettholdt

• Formspråket til gjenreisingsbebyg- • Området bør vises i kommune- gelsen bør opprettholdes ved even- planens arealdel som hensynssone tuelle endringer og nybygg. c) med særlig hensyn til landskap. Det bør utarbeides retningslinjer • Nye tiltak må tilpasses landskapet til hensynssonen samt generelle og i størst mulig grad formes slik bestemmelser til kommuneplanens at viktige kulturhistoriske og land- arealdel for å ivareta verdiene og skapsmessige kvaliteter videreføres. sette rammer for arealbruken.

12 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Elva er selve livsnerven i Reisadalen og langs elva er kvenske stedsnavn fortsatt i bruk. Foto: Alf M. Sollund, flickr.com

2. Reisadalen / Raisinvankka / Ráisávži Kvensk landskap

Nordreisa kommune nasjonalpark går det over til viddeland- noen har overlevd, og etterkommerne Areal: 708 km2 skap. Dalbunnen preges av de geolo- kjenner godt til hvilke kvenske slekter Området ligger hovedsakelig i giske prosessene som har foregått og de stammer fra. Noen av slektsnavnene landskapsregion 34) Indre bygder flere områder har rik flommarkskog og lever også videre i stedsnavnene. i Troms, men også i region 44) artsrik vegetasjon. Det er tydelige ter- Hovedtyngden av kvenene som kom Gaissane i Finnmark og region 35) rasser med furuskog. Sidedalførene er i til Nord-Troms på 1700- og 1800-tallet Lågfjellet i Nordland og Troms. all hovedsak skarpe V-dalsformasjoner kom fra Tornedalen. Mest sannsynlig med elver. Løs stein og ur dominerer i hadde det også bodd kvener i Reisada- BELIGGENHET overgangene mellom dalbunn og fjell- len/Raisinvankka en stund før de ble Reisadalen/Raisinvankka strekker seg fra sider. Kun i mindre partier er det faste registrert som skattebetalere tidlig på kysten ved Reisafjorden/Raisinvuono i fjellvegger. Reisaelva/Raisinjoki er lak- 1700-tallet. De hentet trevirke i skogen nordvest, inn til Reisaelvas kilder i sørøst seførende de 110 kilometerne fra fjor- og drev for øvrig med jakt og fiske og ved grensen til Finnmark og riksgrensen den og opp til Imofossen/Imonkurkkii. ryddet etter hvert små bruk. Tradisjo- mot Finland. KULA-området begynner De mange kvenske stedsnavnene vit- nen med tjærebrenning hadde de med ved Haltisenteret på Storslett og omfat- ner om den kvenske bruken av landska- seg, og det er registrert 29 tjæremilean- ter dalen og dalsidene herfra og omkring pet. Navnene er knyttet til ulike partier legg fra Saraelv/Järämä til nederst i da- 30 km inn i Reisa nasjonalpark. Nasjo- langs elvas løp, til hundrevis av slåtter len. Det har vært sager, møller og setrer nalparken starter ca. 55 km fra fjorden. og til tjærebrenning. Andre forteller i tilknytning til mange av gårdene. Også om gruver, møller, sagbruk, om hvor badstutradisjonen i Nordreisa sees på BESKRIVELSE man mesket skinn, om dyrs vandrin- som en arv fra kvenene. Det er registrert Dalen er bred og åpen nederst med ger, beiteforhold, jakt- og fiskeområder, 16 badstuer i Reisadalen/Raisinvankka, store sand- og grussletter, lyngmoer hvor man fant hvilke vekster, historier men det finnes trolig flere tjæremiler og furu- og bjørkeskog, mens den fra fra stedet, hvem som eide eller hadde og badstuer enn det som er registrert. Sappen/Sappi gradvis blir trangere. tilknytning til området og beskrivelse Badstuen var ofte det første bygget på Elva har gjennom tidene skåret seg av terrenget. Mange av de «norske» gården som ble reist av bureiserne, også ned i løsmassene i dalbunnen. Mollis- stedsnavnene som benyttes i dag, bærer under gjenreisingen etter krigen. Den fossen/Molliskurkkii med 269 m fall preg av å være opprinnelig kvenske navn. karakteristiske elvebåten blir ofte truk- og Sarafossen med ca. 150 m fall er De kvenske slektsnavnene brukes i langt ket fram som kvenenes spesialitet. markante landskapselementer. I Reisa mindre grad enn før i Nordreisa, men I Moskodalen/Moskuvankka, en av

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 13 i dag mange av sporene etter denne kul- turen, men det finnes fortsatt mange av de typiske tjæremilene i skogbunnen. Kulturminner i landskapet dekker tids- spennet fra den første kvenske bureisin- gen i Norge til virksomheter nær vår tid.

NASJONAL INTERESSE Reisadalen/Raisinvankka er et av de tidligste og best kjente kvenske boset- tingsområdene i landet, og befolkningen har fremdeles en sterk kvensk identitet. Tilstedeværelsen vises gjennom kven- ske, lokale stedsnavn, arkeologiske spor Tjæremile under konstruksjon på Bergmo i Reisadalen i 1983. Foto: Nord-Troms museum og bygningstradisjoner. Kvener har sidedalene til Reisadalen/Raisinvankka, ble derfor en viktig fornorskingsarena. bosatt seg mange steder i Nord-Norge ble det funnet kobbermalm rundt år I Reisadalen/Raisinvankka ble det bygd og ellers i landet, men innvandringen 1900. Her var det gruvedrift i årene flere nye skolebygninger før krigen, men til Reisadalen/Raisinvankka startet al- 1904-07 og senere i 1929-30. I bunnen bare fem av disse overlevde brenningen i lerede tidlig på 1700-tallet, og det er av Moskodalen/Moskuvankka finnes 1944: Sappen (1891), Kjelleren (1908), få steder en finner et landskap med så restene av smelteverket, og av skinnegan- Solvoll (1919) og Sørkjosen (1925), tydelige kvenske kulturhistoriske spor gen oppover fjellsida til gruva som ligger samt Bakkeby (1860-tallet) som lå i som her. Dette inkluderer også spor 710 m.o.h. Behovet for arbeidskraft ble bunnen av fjorden. etter fornorskingspolitikken i form av bl.a. dekket av kvenske arbeidere med Det aller meste av den gamle be- internatskolene. erfaring fra gruvedrift i Tornedalen eller byggelsen gikk ellers tapt i forbindelse fra andre steder i regionen. med tyskernes brenning i 1944-45. SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER Den fastboende samiske befolknin- Gjenreisingsbebyggelsen var ensartet FOR FORVALTNING gen i området bodde i hovedsak langs og tok ikke opp i seg lokal byggeskikk i Langs elveløpet ligger steder med kven- kysten, men dalen ble og blir også brukt særlig grad. Knapphet på materialer og ske stedsnavn. Stedene er svært sårbare av reindriftssamene. I Gahperus/Kap- standardiserte byggetegninger har fla- for endringer av elveløpet. Gjengroing perus-dalføret er det registrert mange tet ut både norske, samiske og kvenske i dalsiden og langs dalbunnen er nå den kulturminner med tilknytning til rein- lokale byggetradisjoner. Også dette har største trusselen mot landskapsverdiene. drift, både fra nyere og eldre tid. På bidratt til å viske ut ulikhetene mellom • Tiltak langs elva slik som masseut- 1700- og 1800-tallet var det tilflytting de tre folkegruppene i dalen. tak og elveforbygninger bør være fra kyststrøkene i Troms og Finnmark, Haltisenteret på Storslett rommer minimale. og innvandring fra Østerdalen, Gud- nasjonalparksenter for Reisa nasjonal- • Hensynet til verdiene i landskapet brandsdalen og Hedmark. I Nordreisa/ park, kvenkultursenter, Nord-Troms bør vektlegges ved alle nye tiltak, slik Raisi var mange trespråklige, noe som museum, kulturhus, bibliotek og nær­ som hyttebygging og reiselivsutvik- viser en tett kontakt mellom folkegrup- ingshage, og er en tverrfaglig innfalls­ ling. Dette bør nedfelles i generelle pene. De ulike folkegruppene giftet seg port til landskapet innover dalen. bestemmelser i kommuneplanens med hverandre, og de etniske skillene arealdel. ble etter hvert mindre tydelige. Fornor- LANDSKAPSKARAKTER • Det bør utarbeides informasjon om skingspolitikken fra myndighetenes Elva er selve livsnerven gjennom dalen, de kvenske stedsnavnene, blant annet side bidro til det samme. fra fjell til fjord, og det er langs denne gjennom skilting. Politikken ble blant annet satt i sys- de fleste kvenske stedsnavnene fortsatt • Området bør vises i kommune- tem med den nye skoleloven av 1889 er i bruk. Dalbunnen er bred nederst planens arealdel som hensynssone som innførte kravet om at all undervis- og smalner oppover mot fjellet. Kvensk c) med særlig hensyn til landskap. ning skulle foregå på norsk. Ikke minst bosetting er konsentrert til den vide de- Det bør utarbeides retningslinjer rammet dette barna fra øvre del av Reisa­ len av dalen, mens ressursene ble hentet til hensynssonen samt generelle dalen/Raisinvankka, der kvensk var fra et større område. Skogen har vært bestemmelser til kommuneplanens dagligspråket for de fleste. Etableringen forutsetningen for bosettingen med arealdel for å ivareta verdiene og av skolehus og internatskoler for barna rik tilgang på ressurser. Skogen skjuler sette rammer for arealbruken.

14 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 15 3. Spildra, Skorpa og Nøklan / Spittá, Skárfu ja Lohkkalsuol / Pitansaari, Karfunsaari ja Lokkala Brytningslandskap: Fra sjøsamisk til norsk, fra samisk mytologi til kristen tro, fra sentrum til periferi

Kommune: Kvænangen førkristen tid. Bjørne- og menneske­ som hadde blitt ryddet av samiske fa- Areal: 133,2 km2, herav ca. 100 km2 gravene ligger i ur og ved store steiner milier og gått i arv mellom disse) førte sjøareal og hellere. I samisk førkristen kosmo- til en sterk befolkningsøkning i andre Området ligger i landskapsregion 32) logi ble ofte ur og bergsprekker ansett halvdel av 1700-tallet, også med kvensk fjordbygdene i Nordland og Troms, som en overgangssone til en annen og norsk innvandring. På 1800-tallet og dels i region 37) kystbygdene i verden. Her er også flere offerplasser overtok tømmerhus som boligform Troms. med tilknyttede fortellinger, bl.a. offer- og kvenske og norske hushold ble eta- steinene Arahavde (Kirkehammeren) blert. Fremdeles var Spildra imidlertid BELIGGENHET og Bahppageađgi (Prestesteinen). et samisk samfunn, og samisk var det Øyene Spildra/Spittá, Skorpa/Skárfu Spildra har også rike spor etter boset- dominerende språket langt inn i mel- og Nøklan/Lohkkalsuolu ligger i Kvæn­ ting, både fra eldre og yngre steinalder. lomkrigstida. angen kommune i Nord-Troms, midt i De usedvanlig store og tydelige stein- Spildra er fremdeles et sjøsamisk fjorden nord for brua mellom Sør- og aldertuftene synes godt i det velholdte samfunn hvor folk i hovedsak livnæ- Nordstraumen. Det er god utsikt til øy- beitelandskapet. rer seg på fiske, gårdsbruk og turisme. ene fra E6 over Kvænangsfjellet. Fra perioden Kristi fødsel til De fleste bor i den sørvendte bygda 1600-tallet finner vi klynger med Dunvik. BESKRIVELSE runde gammetufter, og øya antas å ha Skorpa var før 1721 en samisk øy Spildra er den største av øyene og er et vært sentrum i en sjøsamisk siida. Fra med finnerydninger. Etter denne tid ble av de rikeste kulturmiljøene i Troms, 1600-tallet erstattes disse av firkantede imidlertid øya innført i matrikkelen og med stor tetthet og variasjon av samiske gammer for både mennesker og husdyr, jorda skyldsatt av de dansk-norske myn- kulturminner, særlig knyttet til samisk trolig mer bofaste. Bofasthet, markeds- dighetene. Bakgrunnen var utenforstå- førkristen religion. Øya er kjent for de handel og avviklingen av særskilte sa- ende som ønsket å overta slåtteland som samiske bjørne- og menneskegravene og miske rettigheter til jorda (de såkalte hadde ligget brakk en tid. Dette ble må ha hatt en spesiell posisjon i samisk finnerydningene, dvs. jordbruksland gjort under protester fra den samiske

Det velholdte beitelandskapet på Spildra vitner om fortsatt aktiv bruk. Her fra Fjellnes. Foto: Troms fylkeskommune, Kulturetaten. Marit Cruickshank

16 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 17 Skorpa var tidligere det sentrale kirkestedet for hele Kvænangsfjorden. Foto: Iver Schonhowd, Riksantikvaren

befolkningen i Kvænangen. Dersom en øyas posisjon som det kristne sentrum ført inn i matrikkelen. På Nøklan ble ser på Friis’ etnografiske kart av 1890 i en tid da all viktig transport skjedde imidlertid rydningene værende innen- finner vi at både Skorpa og Nøklan i til sjøs, før nye kirker ble bygd på fast- for samiske familier, som var ganske overveiende grad var bosatt av samiske landet i etterkrigstida. Den overlevde selvforsynte. Nøklan var kjent for familier. På Skorpa gjaldt det særlig den brenningen i 1944 som en av bare en sine båtbyggertradisjoner. Lohkkal- sørlige delen av øya, mens Nøklan er håndfull bygninger i kommunen. Issat (Isak Mathisen) skal omkring avmerket med bare samisk bosetning. I Vågen ligger også det gamle han- 1850 ha vært den største båtbyggeren Alt i alt virker det som om de to øyene delsstedet som ble gjenoppbygd etter i Kvænangen. har vært dominert av samisk bosetting krigen, og dessuten sporene etter noe Russevika, nord for Singelbukt på fram til etterkrigstida. så sjeldent, og kortvarig, som en norsk Nøklan, er sannsynligvis et sagnsted Skorpa kirke ble bygd i Vågen i fangeleir for tyske krigsfanger fra be- knyttet til tjudenes herjinger. Området 1850. Tidligere fantes et misjonska- gynnelsen av andre verdenskrig. Både består av mye berg og steinur med flate pell og fra 1700-tallet misjonshus i på Skorpa og Spildra finnes dessuten skiferheller som i tidligere tider kan Badderen og Burfjord. Gudshusene evakueringshuler der folk gjemte seg ha vært brukt som gravplasser. Sagnet vitner om misjonsvirksomheten blant høsten 1944 og overlevde til våren forteller i ulike versjoner om hvordan samene, som ble drevet av Thomas von 1945. tjudene skal ha drevet i land nettopp i Westen og hans disipler på 1720-tallet. Skorpa ble fraflyttet allerede på Russevika/Russeberget. Skorpa kirke var lenge den eneste kirka 1960-tallet og har ikke hatt systema- Ved Nøkkelhamn står en godt syn- i indre deler av fjorden. Hit kom folk tisk gårdsdrift siden. Bygningene på øya lig samisk sieidi (offerstein) som kalles for å delta i alle kirkelige handlinger. brukes i dag stort sett som sommerhus. Gálgu (kjerringa). Et sagn knytter den- Kirka og de gamle kirkegårdene i om- I 1760 ble alle resterende finne- ne offersteinen sammen med en annen rådet rundt den dokumenterer dermed rydninger i Kvænangen skyldsatt og inne på fastlandet mot nord, kalt Sima-

18 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS lango. En grunne som kan ses mellom miske religionen til den relativt sene uten nybygg og terrenginngrep. Ny- Nøklan og Skorpa skal være resultatet kristningen av samene, samt om end- bygg og anlegg på land og ved land av en stein som ble kastet slik at Nøklan ringen fra sentralt samisk samfunn til må tilpasses landskapsverdiene i nesten ble delt over Nøkkeleidet. norsk utkant. lokalisering og utforming. Nye Spildra har en unik konsentrasjon bygninger og tiltak som medfører LANDSKAPSKARAKTER av samiske kulturminner. Øya har den vesentlige endringer i landskapet bør Landskapet dannes av de tre øyene, som største kjente samlingen av bjørne- fortrinnsvis lokaliseres til allerede ligger som perler på en snor i fjorden, graver og størst tetthet og variasjon bebygde områder. men framstår som ganske ulike kultur- av sjøsamiske kulturminner i Troms. miljøer, både i vegetasjon og synlige Her finnes også samlinger av used- • Fortsatt beiting og landskapsskjøt- kulturminner. vanlig store og tydelige hustufter fra sel er en forutsetning for at dette På Spildra er det flere markerte steinalderen i et åpent og treløst land- landskapet skal beholde sin unike strandterrasser, mange med kultur- skap. Øya framstår som et vakkert og karakter. minner i form av hustufter og graver fra lesbart beitelandskap. Fra 1700-tallet, ulike tidsperioder. Landskapet preges og særlig etter at kirka ble bygd i 1850, Skorpa og Nøklan er landskapsvern- av eng, gressletter og lyngvegetasjon. var Skorpa det sentrale kirkestedet som område med formål å bevare øyene Bjørnegraver, urgraver og offersteiner folk fra hele det omkringliggende fjord- med deres natur- og kulturlandskap, knyttet til samisk førkristen religion systemet brukte. Øyas utvikling fra sen- planteliv knyttet til kalkbjørkeskog utgjør fremdeles et lesbart, sakralt land- trum til periferi illustrerer overgangen iblandet furu, samt kalkbetinget vege- skap. Kulturminnene er godt synlige i fra ferdsel til sjøs til landtransport. tasjon med forekomster av krypsivaks et beitelandskap i god hevd. Nøklan med sine samiske sagn, gjen- og kulturbetinget engvegetasjon. Det På det gamle kirkestedet Skorpa speiler gamle førkristne forestillinger er utarbeidet en forvaltningsplan for ligger mange kulturminner som vitner og samfunnsforhold. landskapsvernområdet som også om- om denne tida i tidligere jordbruks- og handler kulturlandskapsverdiene. beiteland. Manglende bruk og beiting SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER På Skorpa ryddes en del vegetasjon gjør at øya gror igjen med bjørkeskog. FOR FORVALTNING langs veier. Grunneierne ønsker også å Nøklan har svært karakteristiske do- Landskapet på Spildra er sårbart for rydde bjørkekratt. Økt rydding av kratt lomittformasjoner med spisse, vertikale gjengroing og opphør av tradisjonell vil kunne få fram de viktige kulturmin- fjellrygger samt et særpreget planteliv bruk, samt for plasseringen av eventu- nene fra kirkestedet. med kalkskog. Eiendommene brukes elle nye tiltak. Sametinget og Troms flittig i sommerhalvåret, slik at kul- fylkeskommune har i samarbeid med • Hele KULA-området bør legges turhistorien i landskapet fremdeles er Tromsø Museum og Spildra grendelag inn i kommuneplanens arealdel lett leselig. Flere sagnsteder og karak- et flerårig prosjekt for å ivareta kultur- som hensynssone c) med særlig teristiske offersteiner er viktige deler av minner som er utsatt for slitasje. I til- hensyn til landskap. Det bør utar- denne historien. legg mottar flere gårdbrukere tilskudd beides retningslinjer til hensyns- fra regionale miljøprogram (RMP) til sonen samt generelle bestemmelser NASJONAL INTERESSE skjøtsel av kulturlandskapet. til kommuneplanens arealdel for å Landskapet på øyene vitner om samisk ivareta verdiene og sette rammer for bosetting langs kysten av Nord-Troms, • Det er viktig at verdifulle ubebygde arealbruken. om overgangen fra den førkristne sa- områder på Spildra fortsatt får være

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 19 4. Skardalen og Manndalen / Skárfvággi ja Olmmáivággi / Skaarfvankka ja Olmavankka Sjøsamisk bygd og symbolladet juridisk landskap

Kommune: Gáivuona/Kåfjord/ kan den samiske befolkningen spores Langs fjæra er det registrert støer, Kaivuonon så langt tilbake som det finnes skriftlige sjøbuer og naust, og i bygda for øvrig Areal: 74,7 km2 kilder, men kulturminnene vitner om finnes gammetufter, bolighus, sommer- Området ligger i landskapsregion samisk bosetting og bruk også før den fjøs og sjåer. 34) Indre bygder i Troms og dels i 36) tid. Den kvenske innvandringen antas Alle husstandene i bygda har tilgang Høgfjellet i Nordland og Troms. å ha kommet på 1700-1800-tallet. Fast til fiskeressursene i fjorden og bruker norsk bosetting ble i hovedsak etablert fjorden i et område som strekker seg BELIGGENHET på 1800-tallet. fra den felles fiskegrunnen Båen og til Skardalen og Manndalen er to parallell- Jordbrukslandet i Skardalen kjen- Klubben. I fjæra i Skardalen står det i daler i Kåfjord kommune i Nord-Troms. netegnes av flere små jordstykker, som alt 19 naust og sjøbuer, med tilhørende Området ligger på sørsiden av Kåfjorden, alle er navngitt på samisk. Jordene støer og båtopptrekk. De fleste naus- som er en fjordarm øst i Lyngenfjorden. ligger i mosaikk mellom gamle veier, tene er bygd i tradisjonell sjøsamisk stil, Det er de øvre deler av Manndalen som steinrøyser, steingjerder, åkerholmer med ringmur av stein med et loft av tre- inngår i området. og kantskog. Det bratte terrenget gjør verk over. Tørrmur er brukt for å skape moderne maskinelt jordbruk vanske- et fuktig og kaldt miljø til trebåtene. BESKRIVELSE lig. Tradisjonelle driftsformer har I fjæra ligger en laftet sjøbu fra 1850- Skardalen er ei fjordbygd med viktige derfor blitt holdt i hevd helt fram til tallet. Den er den eneste av bygningene elementer av sjøsamisk kultur foran- våre dager. Forekomsten av urterike i fjæra som er automatisk fredet og fra kret i både jordbruk, fiske og reindrift. slåttenger, beitemark, beitehager og før krigen, resten ble brent. Skardalen ble brent under evakueringa i beitebakker langt opp i fjellsiden vit- Den tradisjonelle byggeskikken er 1944, men enkelte førkrigshus er bevart. ner om dette. preget av nøysomhet og gjenbruk, slik Det samme er det tradisjonelle boset- På fjellet og i dalbunnen finnes som ellers i sjøsamiske områder og i tingsmønsteret og driftsformene. I den reindriftsamiske kulturminner i form fjordstrøkene i Nord-Troms. Man har delen av dalen som strekker seg innover av sommerboplassen på Badjegieddi, brukt det man hadde av lokalt bygnings- høyfjellet, finner vi reindriftssamenes offersteinen Nissonašgállu, gammetuft materiale, bjørk og older, og supplert sommerbeiter og gamle bosettingsom- og melkegjerde av stein. kledning og tak med for eksempel båt- råder. Her møter dalen også de øvre de- På Badjegieddi ligger den gamle bord, deler av fiskekasser, ja til og med ler av nabodalen Manndalen som viser sommerboplassen til Skárfvákki-sii- flathamrede oljefat. Spesielt bør nevnes nok et element av den sammensatte daen. Den var i bruk fram til slutten den særegne og utstrakte bruken av ol- sjøsamiske landskapsbruken, nemlig av 1930-tallet, i dette tidsrommet sto der (gråor) til lafting og reisverk. Også setring. Samtidig har Manndalen en det flere gammer der. Reindriftssamene konstruksjonsmessige detaljer vitner særskilt betydning i samisk sammen- hadde ulike verddefamilier blant folk om stor oppfinnsomhet og kreativitet. heng fordi høyesterett i 2001 fastslo i bygda, som passet geitene deres over at området Svartskogen/Čáhput er en vinteren. Om våren ble geitene ført opp Manndalen allmenning for innbyggerne i Mann­ til boplassen. Det hørte fjøsgammer til Innerst i Manndalen ligger det 116 dalen. Begge dalene bærer også med alle boliggammene. kvadratkilometer store området Svart- seg en viktig del av flyktning- og eva- På Badjegieddi var det gruvevirk- skogen/Čáhput. I de nedre deler av kueringshistorien fra andre verdenskrig. somhet på begynnelsen av 1900-tallet. dette området ble det midt på 50-tallet Skjerp i fjellsidene og små slagghauger anlagt flere geitesetre. Før det ble områ- Skardalen ved et skeidarhus er spor etter en kort- det mye benyttet som slåttemark. I dag Det samiske stedsnavnet Skárfvággi varig gruvedrift midt i sommerboplass- (2018) er geitesetrene nedlagt, området kommer trolig av skárfa, som skal være området. benyttes som beite for sau, og til dels et gammelt nordisk lånord til samisk. Skardalen ble stort sett brent under for storfe. Det er også brukt til jakt og Det betegner sjøfuglen skarv, noe som evakueringa. Boligmiljøet har derfor innlandsfiske. Landskapet framstår som vitner om bygdas tilknytning til sjøen et tydelig og helhetlig preg av gjen- særegent med den stående seterbebyg- (på mange kart står bygda oppført som reisingsbebyggelse. Det fins imidlertid gelsen og et beitelandskap som fortsatt nettopp Skarvdalen). I dette området enkelte bevarte førkrigshus. er holdt i hevd med beitedyr.

20 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Skardalen er en godt bevart sjøsamisk bygd der man har drevet jordbruk i kombinasjon med fiske.Foto: Oskar Puschmann, NIBIO

I samisk sammenheng har dette LANDSKAPSKARAKTER samiske samfunn ved at høyesterett slo landskapet også en særskilt juridisk Skardalen/Skárfvággi er et fjord- og fjell­- fast at kollektiv samisk bruk og sedvane betydning fordi høyesterett i 2001 landskap med mangfoldig bruk, både også ga juridiske rettigheter i form av fastslo at området er en allmenning sjøsamisk og reindriftsamisk. Skardalen kollektivt eierskap. for innbyggerne i Manndalen. Dette er er en sjøsamisk bygd, med tradisjonelt det første samiske området som juridisk bosettingsmønster og lang tradisjon i SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER er fastslått å eies kollektivt av bygdas driftsformer. Bygningene er i hovedsak FOR FORVALTNING befolkning. Allmenningen Svartsko- gjenreisingshus. Allmenningen Svart- Både Skardalen og Manndalen er sår- gen i Manndalen symboliserer derfor skogen / Čáhput i nabodalen Mannda- bare områder for gjengroing og opphør samisk rettighetskamp og sjøsamisk len, bidrar ytterligere til dette landska- av tradisjonell bruk. Et område i Skar- revitalisering. Området kan benyttes pet med et godt vedlikeholdt seter- og dalen er med i den landsomfattende til fiske, jakt og beite. Dommen hadde beitelandskap, samt skogsområder. Slike satsingen «Utvalgte kulturlandskap rekkevidde også utenfor Norges gren- nedbeitede seterlandskap finnes det få i jordbruket», som Klima- og mil- ser. Den lokale rettighetskampen ble et igjen av i samisk sammenheng. jødepartementet og Landbruks- og internasjonalt eksempel i FNs perma- matdepartementet står bak og som er nente Forum for urfolksaker. NASJONAL INTERESSE et samarbeid med brukerne i området. Både i Manndalen og Skardalen Landskapene i Skardalen og øvre deler Det er utarbeidet en egen forvaltnings- finnes det en del evakueringsgammer av Manndalen vitner til sammen om plan for dette området, og det tildeles og -huler hvor deler av befolkningen det sammensatte sjøsamiske levesettet. årlige tilskuddsmidler til både skjøtsels- gjemte seg i 1944-45. Her ligger også Evakueringsgammer og -huler i begge og investeringstiltak som blant annet Bålsrudhula der den kjente mot- dalene viser også hvordan den samiske ivaretar kulturminneverdier. standsmannen Jan Bålsrud lå før han befolkningen ble hardt rammet av Foreningen Čáhput Siida står ble hjulpet over til Sverige av folk fra krigshandlinger. Svartskogdommen som hjemmelsinnehaver til Čáhput/ Manndalen. er av stor prinsipiell betydning for det Svartskogen. Den skal sikre at den

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 21 Innerst i Skardalen, ligger denne mektige samiske offersteinen.Foto: Oskar Puschmann, NIBIO

fast­boende befolkningen gis lik rett til • Det er økende interesse for å opp- • Områdene bør vises i kommune- bruk av Čáhput/Svartskogen i samsvar leve Skardalen. Det bør tilretteleg- planens arealdel som hensynssone med den tradisjonelle bruken som er ges for dette med lettere og tryggere c) med særlig hensyn til landskap. utøvd i generasjoner. tilkomst. Lavere fartsgrenser, oppar- Det bør utarbeides retningslinjer beiding av parkeringsplasser og fot- til hensynssonen samt generelle be- • Fortsatt skjøtsel og drift av land- gjengerovergang kan være eksempler stemmelser til kommuneplanens are- bruksarealene i Skardalen og Mann- på slike tiltak. aldel for å ivareta verdiene og sette dalen er avgjørende for å ivareta rammer for arealbruken. Det gjelder muligheten til å oppleve verdiene i • Strandområdet i Skardalen vil være bl.a. for ev. utvidelse av smoltanleg- landskapet. sårbart for nye tiltak. Lokalisering get som ligger rett utenfor det fore- og tilpassinger bør avklares i en re- slåtte KULA-området. • Bebyggelsens struktur og utforming guleringsplan. bør ivaretas ved nye tiltak.

22 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 23 24 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS 5. Skibotn / Ivgobahta / Yykeänperä Landskap med tre stammers møte

Storfjord kommune Skibotn ligger på den vide elvesletta runde gammetufter til mer rektangu- Areal: 2,5 km2 før Skibotnelva renner ut i Lyngenfjor- lære hustufter. Dette tyder på at den Området ligger i landskapsregion 34) den. Før riksveiene kom, lå tettstedet eldste markedsplassen har vært i bruk Indre bygder i Troms som et sammenbindingspunkt mellom gjennom lang tid. Markedet i Nállu- de store innlandsområdene i det indre vuohppi ble avviklet i 1820 og flyttet BELIGGENHET av Nordkalotten og ferdselen på sjøen. mot nordøst til den andre siden av Skibotn ligger i indre deler av Stor- Her er det kort vei fra havet til grense- Skibotnelva, da båtene ble større og fjord og er kjent som et sentralt knute­ området Tornedalen mellom Sverige landingsforholdene ved Nálluvuohppi punkt på Nordkalotten. Fra Skibotn og Finland. Dette var bakgrunnen for dermed for grunne. går veiforbindelsen til Finland via E8 Skibotn marked, som er nevnt i skrift- Skibotnmarkedet regnes som et av gjennom Skibotndalen, mens E6 går lige kilder allerede i 1571. Det er imid- de eldste og viktigste i Nord-Norge og gjennom tettstedet. lertid grunn til å tro at handelen går hadde sin storhetstid på 1800-tallet. mye lenger tilbake i tid. Steinalderfunn En årsak til markedets betydning var BESKRIVELSE langs de gamle ferdselsveiene viser at den gunstige beliggenheten. En an- Begrepet «tre stammers møte» ble Skibotndalen har vært brukt som gjen- nen, og tilsvarende viktig forklaring, opprinnelig brukt for å beskrive mø- nomfartsvei gjennom årtusener. kan være at oppkreving av sjøsameskatt tet mellom samer, kvener og nordmenn Den eldste markedsplassen ligger lenge hadde foregått her til bestemte på 1800-tallet. Slike møter har funnet i bukta Nálluvuohppi i sørvest, hvor tider på året. Skatteoppkreving ble ofte sted gjennom mange århundrer og det er registrert et kulturmiljø som er kombinert med handel. brukes ofte mer generelt for å karakte- unikt i Nordkalottsammenheng. De Det var marked to ganger i året, i no- risere kulturelle forhold i den nordlige arkeologiske strukturene, hovedsakelig vember og i slutten av januar. På høst- landsdelen. tufter etter hus, viser stor variasjon, fra markedet handlet «fjellalmue» med

Fra markedsplassen i Skibotn, 1883. Skibotnmarkedet er et av de eldste og viktigste i Nord-Norge og hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Foto: Jøgen Wichstrøm. Eier: Nord-Troms museum

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 25 utgjør et av de mest representative land- skapene for kulturmøtene mellom sa- mer, kvener og nordmenn. Slike møter fant sted over hele Nordkalotten, men de to bevarte markedsplassene i Skibotn framstår i dag som unike kulturmiljøer og er eksempler på en svært gammel tradisjon. Ferdselsåren gjennom Ski- botndalen har vært brukt i uminnelige tider og har stor tidsdybde, noe som gjenspeiles av funn fra steinalderen.

SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER FOR FORVALTNING Tuftene ved den gamle markedsplassen like ved E6 ligger åpent til på innmark og er sårbare for aktivitet som kan for- styrre området, som ulike utbyggings- tiltak og terrenginngrep. På den nye markedsplassen er det eldre kulturlag rundt dagens stående bygninger samt kulturlag som strekker seg under nåvæ- rende E6. Både tuftene og de bevarte I dag danner to bevarte handelsboder sammen med to rekonstruerte et fint miljø på bodene er automatisk fredede samiske museumsområdet Markedsplassen. Foto: Ørjan Bertelsen. Eier: Nord-Troms museum. kulturminner.

«sjøalmue», og markedet ble gjerne re- Skibotnmarkedet var også inngangs- • Det er behov for skjøtsel av tuftene ferert til som et «lappemarked». Mar- port for læstadianismen til Nord-Troms for å synliggjøre dem og formidle kedet etter jul ble kalt «kvenmarked». og hadde stor betydning som misjons- kunnskapen knyttet til dem. Dit kom profesjonelle handelsmenn fra mark og samlingsplass for læstadianer- Tornedalen. Tidspunktene hadde sann- ne. Sogneprest Lars Levi Læstadius i • Den nye markedsplassen må skjer- synligvis sammenheng med slaktetid og Karesuando sendte åndelige veiledere mes mot utbygging og den åpne, føreforhold. Reinkjøtt, fisk, ryper, smør til Skibotn i 1848. Skibotn har den dag visuelle og fysiske nærhet til strand- og mel var de viktigste vareslagene. Et- i dag betydning som samlingsplass for sonen må ivaretas. ter 1900 begynte markedshandelen å læstadianerne. avta. Bedre samferdsel i Norge førte • Området bør vises i kommune- til at handelen over grensen fikk økt LANDSKAPSKARAKTER planens arealdel som hensynssone konkurranse og dels tok andre former. Landskapet preges av de vide elveslet- c) med særlig hensyn til landskap. Sammen med politisk uvilje mot gren- tene ved sjøen der dalgangene fra inn- Det bør utarbeides retningslinjer sehandel med Finland, gjorde dette at landet ender mot fjorden. Slettene er til hensynssonen samt generelle markedshandelen etter hvert mistet godt egnet til store ansamlinger av folk bestemmelser til kommuneplanens sin betydning. Det siste markedet var og varer. Både den gamle markedsplas- arealdel for å ivareta verdiene og likevel så sent som i 1955. sen med sine tufter og den nåværende sette rammer for arealbruken. Av de originale handelsbodene markedsplassen med sine stående buer, på den nye markedsplassen er bare vitner om betydningen av Skibotn som • Det er rimelig å differensiere ret- to bevart. Disse er sannsynligvis de møteplass mellom samer, kvener og ningslinjer og bestemmelser mel- eneste gjenværende bygningene et- nordmenn over lang tid. lom arealet for markedsplassene og ter markedshandelen på norsk side omkringliggende arealer. av Nordkalotten. Sammen med to NASJONAL INTERESSE rekonstruerte handelsboder utgjør de «Tre stammers møte» er blitt et begrep museumsområdet Markedsplassen som som beskriver folk og kultur i Nord- drives av Nord-Troms Museum. Troms. Skibotn og Skibotnmarkedet

26 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS 6. Storfjord / Omasvuotna / Omasvuono Konfliktlandskap

Storfjord kommune Areal: 584,0 km2 Området ligger i landskapsregionene 36) Høgfjellet i Nordland og Troms, 32) Fjordbygdene i Nordland og Troms og 34) Indre bygder i Troms.

BELIGGENHET Landskapet ligger øst for Storfjorden og omfatter flere dalfører og fjellom- rådene mellom disse. Området av- grenses mot fjorden i vest, og mot de høyeste fjelltoppene i sørvest og øst/ sørøst. Mot nord avgrenses området et stykke over tregrensa og har med deler av Skibotndalen. Skibotn tettsted ligger utenfor avgrensingen, mens Hatteng tettsted ligger innenfor.

BESKRIVELSE Området er i hovedsak et storskala høyfjellslandskap mer enn 500 m.o.h., Dekningsrom fra andre verdenskrig i Viessogasvággi. Foto: Troms fylkeskommune, Kulturetaten. Dag Magnus Andreassen men strekker seg også ut til sjøen, og omfatter dalførene Signaldalen, Kitda- element-telt. Nede i dalførene finnes Området preges noe av kraftut- len (med Nord-, Midter- og Sørdalen) spor etter flere fangeleirer. Et stort byggingen som fant sted på 1970- og og deler av Skibotndalen. På det sma- antall sovjetiske krigsfanger ble satt 80-tallet i form av flere kilometer med leste er det kun 26 km mellom sjøen og inn i arbeidet med å bygge anleggene. anleggsveger og et vannmagasin. Under grensa til Sverige. Området preges av Krigsfangeleirene i området var blant andre verdenskrig var forsyningslinja/ høye, bratte fjellsider som er vanskelig de verste på norsk jord, og 800-1000 innfallsporten fra øst gjennom Kit­ å forsere. Dalførene er nordvest/sørøst- sovjetiske krigsfanger mistet livet her. dalen og Signaldalen. Under bygging av orienterte, noen vide, andre smalere. I Skibotndalen, Signaldalen og Kit- kaldkrigsanlegg ble kraftanleggsvegene Vinteren 1944-45 ble fjellområdet dalen, samt fjellområdet mellom disse fra Skibotndalen benyttet. mellom Signaldalen og Skibotndalen dalførene, er det registrert nærmere Dekningsrom og våpenstillinger åsted for etablering av ei massiv for- 1500 kulturminner fra andre verdens- er typiske kulturminner fra den kalde svarslinje mot Den røde armé. Hele krig (Lyngenlinja) og den kalde krigen krigen. Det ble hovedsakelig brukt be- den tysk-østerrikske lapplandsarmeen (Frøy-anleggene). tong for å anlegge disse, dette i motset- på 220 000 mann måtte ut av Sovjet og Ingen andre steder i landet kan fram- ning til anleggene fra 1944/45 da det Finland, inn i Norge, og i trygghet bak vise så godt bevarte strukturer fra disse var liten tilgang på betong. I området den såkalte Lyngenlinja. I de samme hendelsene i et landskap som ellers er finnes også store kommandobunkere områdene ble det gjennom den kalde lite påvirket av nyere tids inngrep. An- og installasjoner som viser hvordan ve- krigen etablert en rekke forsvarsanlegg leggenes topografiske plassering gjør gen (dagens Europaveg E6/E8) skulle av det norske forsvaret. Mange av disse at selve landskapet også må betraktes kunne sprenges bort ved en invasjon. anleggene har samme lokalisering som som et kulturhistorisk element. Det er de tysk-østerrikske anleggene. de høye fjellene og de trange dalene, LANDSKAPSKARAKTER På fjellet ligger kulturminnene fra samt nærheten til Norges yttergrense Variert og storskala landskap som strek- andre verdenskrig spredt over svært som har vært bestemmende for lokali- ker seg fra sjøen til høyfjellet. Høyfjellet store områder i form av våpenstillinger, seringen av stillingene, både fra andre er preget av lite vegetasjon og stedvis dekningsrom og tufter etter brakker og verdenskrig og fra den kalde krigen. «ørkenlandskap». Landskapet for øv-

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 27 Dekningsrommet i Norddalen er en del av Lyngenlinja fra andre verdenskrig. Foto: Troms fylkeskommune, Kulturetaten. Dag Magnus Andreassen

rig er preget av elver, vann og militære Større tekniske inngrep, som for i anleggene. installasjoner, men også av en del kraft- eksempel eksisterende og planlagte • Reindriftas bruk av landskapet og utbygging. Dalene som leder ned mot kraftlinjetraseer, virker skjemmende eventuelle nye tiltak som tradisjonelt kysten er dype med bratte fjellsider som for landskapet, og ytterligere inngrep kan knyttes til denne virksomheten er vanskelige å forsere. For å kunne pas- er ikke tilrådelig. Området har i dag bør skje med omtanke for plassering. sere gjennom dette landskapet må dalene vannmagasin og kraftverk. benyttes, noe som gjør det enkelt å kon- • Ved ev. ytterligere kraftutbygging Kyst- og dalområdene: trollere og forsvare området i en konflikt. må det legges vekt på stedstilpas- • De lavereliggende områdene tåler i sing, særlig med tanke på endret langt større grad nye tiltak og etable- NASJONAL INTERESSE vannføring og plassering av tipper ringer uten at landskapets kulturhis- Området representerer sporene etter og massetak. toriske verdi forringes. Det er likevel verdensomspennende internasjonale • Ei mindre samling med hytter mel- viktig at kulturminnene fra andre hendelser, og er et sjeldent godt eksem- lom Cazajavri og Govdjavri tåler noe verdenskrig og den kalde krigen tas pel på et konfliktlandskap. Den mili- fortetting. hensyn til ved nyetableringer. tærstrategiske tenkningen gjennom to • Etablering av nye hyttefelt krever epoker visualiseres gjennom de mange stor grad av stedstilpassing. Hele området: hundre sporene etter krig og kald • Motorisert ferdsel i det vegetasjons- • Hele området bør vises i kommune- krig. Den militærstrategiske bruken fattige området setter dype spor som planens arealdel som hensynssone av landskapet er særlig godt lesbar og ikke forsvinner. Slik ferdsel må hol- c) med særlig hensyn til landskap. svært godt egnet til formidling. Selve des på et minimum. Det bør utarbeides retningslinjer landskapets beskaffenhet har vært sty- • Ved eventuelle militære øvelsesak- til hensynssonen samt generelle rende for den militære utvelgelsen av tiviteter må det tas særlig hensyn til bestemmelser til kommuneplanens området og plasseringen av anleggene. kulturminnene så de ikke blir ska- arealdel for å ivareta verdiene og det, og de bør fortrinnsvis merkes sette rammer for arealbruken. SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER før øvelsen. De tyske anleggene er FOR FORVALTNING bygget uten betong, og mange av Fjellområdene: dem er svært sårbare. Høyfjellsområdet er et storskala land- • Det bør settes opp skilt i området skap som tåler en del mindre inngrep. som advarer publikum mot å gå inn

28 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 29 7. Tromsdalstind – Tromsdalen – Breivikeidet / Sálašoaivi – Romssavággi – Guohcavuopmi Bynært turlandskap, samisk fangst- og reindriftslandskap

Tromsø kommune etablering i Troms allerede i yngre landskapsbruken for et samfunn som Areal:190,7 km2 jernalder. På 1200-1300-tallet ser har vært strukturert ut fra en mobil Området ligger i landskapsregion 32) det ut som flyttingen med rein over ressurs (reinen), og hvor det å forflytte Fjordbygdene i Nordland og Troms det som er dagens landegrenser blir seg har vært grunnleggende for den kol- etablert i Troms. I Tromsø-området lektive identiteten. BELIGGENHET fortsatte den nomadiske reindrifta over Landskapet ligger på Stuoranjárgahalv- landegrensene fram til andre verdens- Hellig fjell øya på fastlandssida, øst for Tromsøya. krig. Reindriftssamene flyttet mellom Fram til andre verdenskrig hadde de Halvøya avgrenses av Gáranasvuotna/ vinterbeiter på finsk og svensk side av samme reindriftsslektene brukt Stu- Ramfjorden i vest og Olggosvuotna/ grensen og vår- og sommerbeiter på oranjárga i mange generasjoner. De har Ullsfjorden i øst. Eidet Guohcavuopmi/ Stuoranjárga. Dagens Stuoranjárga- gitt oss noen helt spesielle overleverin- Breivikeidet ligger midt på halvøya og reineiere har vinterbeiter i Indre Troms. ger om Sálašoaivi/ Tromsdalstinden. forbinder de to fjordene. Landskapet De reindriftssamiske kulturmin- Fjellet var fra gammelt av et bássevárri består av den vestre delen av eidet og de nene i området består for det meste av eller hellig fjell for Romssavággi siida. tilgrensende fjellpartiene og dalene i nord boplasser og gjerdeplasser langs flytte­ De samiske stedsnavnene tyder på at og sør. Dalen Romssavággi/Tromsdalen, veiene og i dalene. I Romssavággi/ man har sett en forbindelse mellom som strekker seg fra Romssanuorri/ Tromsdalen har det vært gamme- og fjellet og reinoksen. Fjellet er enoaivi Tromsøysundet til foten av Sálašoaivi/ teltboplasser oppover hele dalen. Her på samisk. Dette brukes om runde fjell Tromsdalstind, forbinder landskapet lå sommerboplassene til Stuoranjárgas og betyr egentlig “hode”. Den lavere med byen. største siida. fjellryggen i forlengelsen av Tinden Området som helhet rommer kon- heter Galbar. Galba er den framsprin- BESKRIVELSE tinuitet i landskapsbruk fra fangst til gende delen av reinoksens horn. Fjellet De to særpregede fjellene - Sálašoaivi/ reindrift. Det viser også dynamikken i kan derfor rett og slett forstås som et Tromsdalstind og Gáranasgáisi/Ham- perokken - dominerer landskapet. På de vidstrakte moene på Guohcavu- opmi/Breivikeidet finner vi et av de største fangstgropsystemene i Troms. Det består av mer enn 1700 groper og strekker seg fra endemorenen Nord- botnmoen ved Gáranasvuotna/Ram- fjorden og til Sandeggmoen ved foten av Goahterohči/Russevankskaret, der de fleste gropene ligger. Gropene gjen- speiler reinens beite- og trekkatferd fra langt tilbake til slik vi også kjenner den i dag. De dannet et stengsel for trekket mellom fjellpartiene nord og sør for ei- det. Fangstgropsystemene har trolig en aldersmessig spredning fra yngre stein- alder til tidlig middelalder. Gropene viser den tidligste formen for samisk fangstkultur, og overlapper aldersmes- sig med overgangen til den nomadiske tamreindrifta. Sagalitteraturen gir indikasjoner på at tamreindrifta kan ha vært under Fra Tromsdalen 1875. Foto: Knud Knudsen, billedsamlingen Universitetsbiblioteket i Bergen

30 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Tromsdalstind sett fra Tromsø by. Tinden betraktes som hellig i samisk tradisjon. Den er også et populært turmål for Tromsøs befolkning. Foto: Wikimedia.commons

reinoksehode. Fjellpartiet er høysom- tikk tamreindrifta under press. I denne Området er i dag et svært viktig tur- og merbeite for okserein, så forbindelsen situasjonen bød handel med turister friluftsområde for bybefolkninga og mellom reinoksen og fjellet har også på kjærkomne inntekter for samene. I tilreisende. en naturlig forklaring. I den samiske andre halvdel av århundret ble de sa- sjamanismen har dessuten reinoksen miske boplassene populære utfluktsmål LANDSKAPSKARAKTER hatt en viktig funksjon som sjamanens for byfolk og et betydelig besøksmål Landskapet har fjellmassiv i sitt indre mektigste hjelpeånd. Det er kanskje for turister fra inn- og utland. Av den og er omkranset av fjorder og sund. De innenfor denne konteksten vi bør forstå grunn ble hovedboplassen ved Dalheim rike gressbeitene og den varierte topo- fjellets hellighet. flyttet ned til Sportskafeen, som var et grafien på Stuoranjárga er typiske for Troen på hellige fjell har røtter i lettere tilgjengelig besøksmål. Den reindriftas sommerbeiter på halvøyene samisk sjamanisme og består av fore- nye boplassen var som et turistanlegg og de store øyene ved Tromskysten. stillinger om helligfjellsånder som å regne. Gammene skulle se mest mulig Landskapet har tallrike og velbevarte beskytter mennesker og dyr i siidaen. autentiske ut, og reingjerdets funksjon spor både etter gamle fangstanlegg og Området har også en egen joik som var å vise turistene reinsdyr. Til og med nyere reingjerder. Dette vitner om rei- formidler at dyrene er store og vel- kong Oscar II besøkte samene i Roms- nens sentrale rolle i ressursutnyttingen fødde og med staselige horn. Joiken savággi/Tromsdalen i 1873. Denne tid- i tusenvis av år. er av ukjent alder og har blitt overført lige historien er derfor dokumentert Det fins noen fysiske spor etter sa- fra generasjon til generasjon til dagens gjennom et stort fotomateriale fra be- miske boplasser og en rikholdig doku- brukere. Beitelandet er verdifullt, fordi søkende fotografer, og også gjennom mentasjon i form av lokale erindringer, det omfatter fjell og daler av alle slag, muntlig fortellertradisjon. fotografier og fortellinger. og gress- så vel som lavbeiter. Da Tromsøysundbrua stod ferdig Tinden er selveste byfjellet og har i 1960 ble byen og fastlandet knyttet stor opplevelsesverdi for bybefolk- Turisme og turlandskap nærmere sammen. Med ferdigstillinga ningen, samtidig som fjellets status På 1800-tallet satte jordbruksekspan- av Fjellheisen i 1961 ble området ytter- som hellig fjell gir det en identitets- sjonen og en mer nasjonalistisk poli- ligere åpnet for turister og friluftsfolk. verdi for den samiske befolkningen.

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 31 Fangstgrop på Teltmoen som inngår i et stort og godt bevart fangstsystem for rein på Brevikeidet. Foto: Inga Malene Bruun, Sametinget

Sett fra byen er fjellet et viktig visuelt SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER • Turlandskapet i fjellområdene må landskapselement, og er del av et viktig FOR FORVALTNING beholdes uten tyngre anlegg og ut- turlandskap. • Fangstanlegget på Guohcavuopmi/ bygginger. De oppmerkede stiene Breivikeidet er i det store og det hele bør fortsatt gå utenom kulturminner. NASJONAL INTERESSE godt bevart. Bortsett fra lengst vest Landskapet representerer et samisk mot Gáranasvuotna/Ramfjorden • Ved etablering og vedlikehold av tur- brukslandskap som dokumenterer der motorcrossbane og radaranlegg veger o.l. må inngrep i kulturminner overgangen fra tidligere tiders rein- (EISCAT) ligger, er det gjort få inn- knyttet til reindrifta i Romssavággi/ fangst til dagens reindrift. Det rommer grep i gropsystemene. I den videre Tromsdalen unngås. De bør synlig- et fangstgropsystem som er usedvanlig arealplanleggingen er det viktig å gjøres og historien knyttet til dem stort til å ligge ute ved kysten. Dette bevare helheten og sammenhengen formidles. har stor kunnskaps- og opplevelsesverdi i fangstanlegget, fra gropsystemene og beliggenheten gir gode formidlings- ved Gáranasvuotna/Ramfjorden i • I kommuneplanens arealdel bør muligheter. vest til Sandeggmoen i øst. Vedtatt landskapet vises som hensynssone Landskapet er også et uttrykk kommunedelplan for ny trasé for c) med særlig hensyn til landskap. for samiske trostradisjoner i form av E 8 vil imidlertid innebære ytterli- Det bør utarbeides retningslinjer Sálašoaivi/ Tromsdalstinden som et gere inngrep i den vestlige delen av til hensynssonen samt generelle hellig, samisk fjell. I tillegg dokumente- gropsystemene. bestemmelser til kommuneplanens rer også Romssavággi/ Tromsdalen den arealdel for å ivareta verdiene og tidlige turismen til Nord-Norge og sa- • Det åpne landskapet og utsikten sette rammer for arealbruken. menes plass i denne. Dette mangfoldet mot skarene med reinens trekkveier – som historisk fangst- og reindrifts- som munner ut på eidet må beholdes • Landskapsinteressene må innarbei- område, som hellig fjell og som bynært intakt. des dersom reguleringsplaner skal turlandskap – skaper et kulturhistorisk utarbeides for deler av området. spennende og uvanlig landskap.

32 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 33 34 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS 8. Målselvdalen Dølakulturens landskap

Kommuner: Målselv og Bardu utnyttet av folk som bodde ved kysten. startskuddet til en innvandring av i kommuner Hollendere skal også ha vært inne i om- hovedsak østerdøler og gudbrandsdøler Areal: 322,4 km² rådene for å hente ut tømmer. Ellers fra slutten av 1700-, utover 1800- og Området ligger i landskapsregion 34) ble dalen benyttet av samene til boset- innpå 1900-tallet. Indre bygder i Troms ting og vandring mellom sommer- og Med fast bosetting ble det fart på vinter­beiter. Noen steder hadde samene utnyttelsen av skogen. Gårder ble ryd- BELIGGENHET gjerdeplasser for rein. Disse ble senere det og tømmer, bord, ved og milebrent Målselvdalen ligger i Målselv kommune overtatt av innvandrende nordmenn – tjære ble sendt av gårde nedover elva i Indre Troms. Elva som går gjennom ikke uten tvang. Det er også gjort funn med «komser» - en båttype som var dalen, har sitt utspring inne ved grensa tilbake til steinalder i området. Med spesielt utviklet for å kunne brukes på mot Sverige og får tilførsel fra flere elver sine store furuskoger var området også den til dels grunne elva samtidig som underveis før den blir det vi kjenner attraktivt for kvenske innvandrere med de var i stand til å gå innenskjærs for å som Målselva fra Øverbygd og ned mot god kunnskap om tømmerdrift, tjære- levere varer langs kysten. I de fleste små fjorden. Landskapsavgrensningen føl- brenning og nyrydding i skogslandskap. sideelvene til Målselva ble det etablert ger liene mot nord og sør og avgrenses Både kvensk og samisk historie i Indre sager for å foredle tømmeret før utskip- mot øst der dalen blir trangere og mot Troms hører med til det sammensatte ning. I alt skal det ha vært mer enn 25 vest langs Barduelva. bildet av områdets fortid. oppgangssager fra tidlig 1800-tall og Fram til sist på 1700-tallet stod furu­ fram mot andre verdenskrig. Etter hvert BESKRIVELSE skogen tett på de store moene. Jens kom det også til sirkelsager. Å brenne Målselva er det dominerende og sam- Holmboe var fogd i Senja og Tromsø tjære av røttene var også en viktig nær­ lende elementet i landskapet. Den flyter fogderi 1781-1800. Han foretok en ingsveg for mange. rolig gjennom dalen og kjennetegnes reise innover i landet i 1789 sammen Skogryddingen ga grunnlag for et ved de karakteristiske meandersvingene med skoginspektør Nicolai Hersleb betydelig jordbruk som fortsatt er og den mektige fossen. Ved Bardufoss Ramm fra Røros og ble overveldet over aktivt og livskraftig. Nybyggerne tok lufthavn møtes Målselva og Barduelva. de store, ressursrike og tilsynelatende med seg sin byggeskikk og sin kultur og Furuskogen var i utgangspunktet den uberørte områdene. Sammen med en levemåte fra dalførene sørpå. I Målselv største ressursen i området. Fra gam- kombinasjon av flere uår i jordbruket finner vi derfor en god del store to-eta- melt av var denne ressursen kjent og og generelle nedgangstider ga dette sjes tømra stuebygninger med østnorsk

Målselva er livsnerven og grunnlaget for det gode jordbrukslandet i dalen. Her fra Øverbygd. Foto: Erik Stenvik

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 35 De karakteristiske tømmerbygningene er en synlig del av dølakulturen. Fra Fossmo bygdetun i Målselv. Foto: Kristi Vindedal, Riksantikvaren

preg, og firkant-tun er mer vanlig enn flere steder. Forsvaret setter fremdeles immaterielt i Målselv og Bardu i dag, det vi finner ellers i fylket. Bygningene et sterkt preg på området med sine byg- og gjør dette området forskjellig fra de her er ofte større enn ute ved kysten. ninger og anlegg, særlig ved flyplassen tradisjonelle nordnorske bygdene. Dette skyldes god tilgang på tømmer og langs E6 ved Heggelia. og ved til oppvarming. Flere av gårdene SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER hadde også seterdrift oppe i liene mot LANDSKAPSKARAKTER FOR FORVALTNING fjellet – også det en tradisjon de tok Målselva er den sentrale livsnerven i Et landskap med store gårder krever med seg. Fremdeles har bygdene sin dalen. Med sine karakteristiske me- fortsatt drift i form av høsting og bei- egen særpregede dialekt som kan sies andersvinger danner den grunnlaget ting for at karakteren skal bli opprett- å være en variant av østnorsk, men med for det gode jordbrukslandet i dalen. holdt. et særegent tonefall, og i folkemusik- Målselvfossen og Bardufossen er kjente • Nye større bygg og andre tiltak må ken finner vi toner og melodier som er landemerker. plasseres med hensyn til viktige land- glemt på opphavsstedet. Landskapet er preget av skogsdrifta skapsverdier. Elva var viktig, ikke bare som ferd- og rydding av de store gårdene som ble • Tunstrukturene bør opprettholdes selsvei, men den ble også utnyttet på påbegynt av dølene sist på 1700-tallet. og de karakteristiske bygningene andre måter. Målselva, med Målselvfos- Gårdene er store i nordnorsk sammen- vedlikeholdes etter antikvariske sen og Europas lengste laksetrapp, er heng og er framtredende i landskapet. prinsipper for å bevare sitt særpreg. ei kjent lakseelv som fortsatt bidrar til Forsvaret har med sin tilstedeværelse • Ved eventuell utbygging av vann- en aktiv turistnæring. Bardufossen ble også satt preg på landskapet – både i kraft må det tas hensyn til sporene tidlig utbygd (1920) og skaffet strøm form av bebyggelse og med aktivitet etter møller og sager, og elva som lokalt. Senere er det foretatt store kraft- og utstyr. livsnerven i dalens historie må fort- utbygginger lengre oppe i Barduelva satt kunne oppleves og forstås. (1960-tallet), og lengre oppe i Måls- NASJONAL INTERESSE • Området bør vises i kommune- elvvassdraget. Den omfattende utvandringa fra dår- planens arealdel som hensynssone Sist på 1930-tallet ble flyplassen på lige tider og fattigdom i dalene sørpå c) med særlig hensyn til landskap. Bardufoss bygd, som en av de første i til det nye landet i nord, er en viktig Det bør utarbeides retningslinjer landsdelen. Flyplassen var strategisk del av Norges historie. Skogryddinga, til hensynssonen samt generelle viktig for tyskerne under andre ver- jordbruksområdene, sagene, møllene bestemmelser til kommuneplanens denskrig og har senere vært svært viktig og de karakteristiske tømmerbygnin- arealdel for å ivareta verdiene og for det norske forsvaret. Etter krigen gene er synlige spor etter denne epoken. sette rammer for arealbruken. ble det bygd opp store militære anlegg Dølakulturen lever både materielt og

36 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS 9. Leinavann / Lenesjávri Fjell- og viddelandskap, samisk fangst- og reindriftslandskap

Bardu kommune skatteträsk for fjellsamer. I de samme kastingslaget danner solide voller je- Areal: 102,9 km2 områder finnes også teltleire med mat- gerne har gjemt seg bak. Čillaene ligger Området ligger i landskapsregion gammer og kjølegroper som har vært i klynger og på rekke og er orientert i 35), Lågfjellet i Nordland og Troms brukt av bardudølene i forbindelse med retning høsttrekket. Holmene ligger fiske og fritid i nyere tid. Samlokalise- nært land og villreinen har åpenbart BELIGGENHET ringen forteller oss om kontinuitet i passert dem under trekket. Lenesjávri/Leinavann, 491 m.o.h., er en ressursutnytting og om forhold ved På rullesteinslokalitetene finner vi kilde til Barduvassdraget. Det ligger i et naturmiljøet som har holdt seg uendret også kjøttgjemmer og sommergraver. fjell- og viddelandskap med store, fiske- over lang tid - slik som reinens trekk- Sommergravene er midlertidige gra- rike sjøer innerst i Troms, mellom Divi- mønster og beitebehov, fiskebestanden, ver som ble anlagt etter misjonstiden dalen og Rohkunborri nasjonalparker. landingsforholdene for båt og tilgangen på 1600-1700-tallet, da samene ble Vannet er 28,3 km² stort og 15 på brensel og drikkevann. pålagt å begrave sine døde i vigslet km langt og består av to basseng. Det Området har mange fangstanlegg for jord på kirkegården. Sommergravene strekker seg fra det regulerte Álttesjávri/­ villrein av forskjellig slag. Det største er måtte ligge lett tilgjengelig og der det Altevann og innover til svenskegrensen. et fangstgropsystem på Ostu med 88 ble tidlig bart, slik at de døde kunne Man kommer seg dit med båt. Området groper. Anlegget har vært i bruk over graves opp og fraktes bort på sledeføre er ubebygd, bortsett fra noen få hytter. et langt tidsrom (dateringer fra yngre på vårisen. Rullesteinslokalitetene ved Landskapet omfatter hele vannet og steinalder til Kr.f.). Det sperrer eidet Lenesjávri/Leinavann var godt egnet til områdene på land opp til nærmeste høy- mellom Lenesjávri/Leinavann og Áld- formålet. Landskapstypen ble nok også dedrag. I ytterenden inngår eidet mot desjávri/Altevann i hele dets bredde og valgt ut fra tidligere symbolsk og rituell Álttesjávri/Altevann (Ostu), også de har fungert som et effektivt stengsel for funksjon. Førkristne samiske graver lig- deler av arealet som i dag er neddemmet. reinens høsttrekk. Gropene er innrettet ger gjerne på nes, holmer og øyer. Slike i terrenget i forhold til sandrygger dan- steder er overgangssoner i terrenget og BESKRIVELSE net av breelver under siste istid. kan ha representert terskler til en annen Lenesjávri/Leinavann er et landskap Breelver har også skapt rullesteins- verden. Ved Lenesjávri/Leinavann fin- med stor tidsdybde og kulturminner ryggene og -grunnene i Lenesjávri/Lei- ner vi offerplasser med tilsvarende be- som spenner fra steinalder og fram til navann. I sørenden av vannet finner vi liggenhet, ved innsnevringer i vannet. vår tid. Området ligger svært sentralt i en egen type fangstanlegg for villrein forhold til reinens tradisjonelle trekk- på holmer og nes med slik rullesteinsur. LANDSKAPSKARAKTER leier og samenes historiske handels- og De kalles på samisk čillat (bogasteller) Landskapet er et typisk fjell- og vidde- flytteveier mellom øst og vest, innland og består av groper kastet ut i ura. Ut- landskap i indre strøk av Troms. Det og kyst. Landskapet har store naturver- dier og særegne landskapsformasjoner skapt under siste istid. Kulturminnene vitner om kontinui- tet i ressursutnytting og landskapsbruk siden yngre steinalder (4.500-1.800 f.Kr.) og fram til våre dager. Rein og fisk har vært de sentrale ressursene. I buktene finner vi boplasser fra tidlig metalltid (1.800 f.Kr. - Kr.f.) og for- skjellige slags tufter og ildsteder av ulik alder side om side. Forekomsten av ulike boligtyper vitner ikke bare om tidsdybden, men også om forskjellig varighet på opphold. Lenesjávri/Lei- navann er for øvrig første gang nevnt i svenske skattelister fra 1500-tallet som Gravholme i Leinavann/Lenesjávri. Foto: Stine B. Sveen, Sametinget

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 37 Ved Skierreluokta/Lappbukta ligger det mange samiske boplasser. Foto: Stine B. Sveen, Sametinget

inngår i et vassdrag med flere store det gjelder samisk religion. Bruken av Friluftsliv og camping representerer og fiskerike sjøer. I tusenvis av år har ura til rituelle formål er typisk for det den største utfordringen og bør skje landskapet vært sentralt både for rei- førkristne samiske samfunnet. Også med hensyn til de kulturhistoriske ver- nens migrasjonsruter og for samenes andre særtrekk ved den lokale topo- diene. Leiraktiviteten setter spor som ferdsels-, handels- og flytteveier mellom grafien har blitt utnyttet rituelt. Of- påvirker landskap og kulturminner, i øst og vest, innland og kyst. Rein og fisk ferhandlinger ved passasjer i form av form av slitasje på vegetasjon, fysiske har vært livsgrunnlaget både i fangst- strømmer mellom vannene føyer seg markinngrep, avfall, samt møblering samfunnet og det senere reindriftssam- inn i en større samisk religiøs kontekst. av uterom med benker, plattinger og funnet. Dette har skapt kontinuitet i lignende. lokaliseringen av kulturminnene, samt SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER • Det bør utarbeides en forvaltnings- kulturmiljøer med stor tidsdybde. Det FOR FORVALTNING plan for området i et samarbeid pågår fortsatt reindrift i området. De arkeologiske kulturminnene i områ- mellom kommunen, Sametinget og Bardudølene har i flere generasjoner det er generelt svært sårbare da de ligger med medvirkning fra ulike bruker- hatt opphold ved Leina i sommerhal- helt framme i dagen eller skjult av et grupper. våret for å drive matauk og friluftsliv. ytterst skrint lag vegetasjon, og for det • Miljøovervåking av slitasje på terren- Spredte leirplasser og store båtoppsett meste i et åpent og lett framkommelig get og kulturminnene bør vurderes ved Ostu vitner om denne bruken. terreng. Det gjelder boplasser fra tidlig iverksatt. Det har vært iverksatt sti- metalltid, fangstgroper, Čillat (bogas- merking for å lede trafikken utenom NASJONAL INTERESSE teller) og gravholmer, alle verdifulle boplasslokalitetene og det bør satses Landskapet er usedvanlig rikt på kul- kulturminner av stor betydning for videre på informasjonstiltak. turminner og viser tidsdybden i den landskapskarakteren til området. Ostu • Området bør vises i kommune- samiske bruken av området. Kulturmin- er et særlig utsatt område. Rullesteins- planens arealdel som hensynssone nene ligger i sitt opprinnelige miljø, i et holmene i innerenden av vannet er sam- c) med særlig hensyn til landskap. område med store naturverdier og sær- menhengende kulturminnelokaliteter. Det bør utarbeides retningslinjer pregede landskapsformasjoner. De har Holmene bærer preg av en viss bruk i til hensynssonen samt generelle stor opplevelsesverdi og stor verdi som forbindelse med moderne fiske. Dette bestemmelser til kommuneplanens kilder til samisk historisk landskapsbruk skjer i beskjedent omfang, men kultur- arealdel for å ivareta verdiene og og kunnskap om reinen og naturmiljøet. minnetettheten gjør at kulturminnene sette rammer for arealbruken. Landskapet har også vært viktig når likevel er utsatt.

38 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 39 40 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Langværan sett fra Ørja, Senja i bakgrunnen. Foto: Troms fylkeskommune, Kulturetaten. Harald G. Johnsen

10. Yttersida av Senja / Sáččá fávllebeal Fiskerilandskapet

Torsken, Tranøy og Harstad kommuner BESKRIVELSE beiteland har gitt en enestående stabi- Areal: 575,5 km2, herav ca. 407 km2 Senjakysten karakteriseres av dype litet i bosettingen over flere tusen år. sjøareal fjorder omgitt av fjell med høyder I fjordene og havsvikene finnes ned- Området ligger i landskapsregion 37) mellom 600 og 1000 meter. I skal- gravde hustufter fra steinalderen i klart Kystbygdene i Troms den Einar Skulasons sjømannsvers fra markerte strand­voller. Dette har vært 1100-tallet beskrives Senjakysten slik: solide konstruksjoner og kan tyde på BELIGGENHET «Opt er men klofid Senju», som betyr vinterbosetting under innsiget av skrei Området er eksponert mot Norske­ «Senjakysten er ofte kløyvd». Langset- i mars og april. På de samme stedene havet i nord og nordvest og Andfjorden ter fjordene finnes smale strandflater finnes også et stort antall hustufter og i sørvest. Avgrensningen er definert av som har gitt grobunn for husdyrhold nausttufter fra jernalderen og gårds- det karakteristiske fjord- og fjelland- og stedvis åkerbruk. Fiske og fangst av hauger fra middelalderen. Hustuftene skapet på en del av Senjas vestkyst. sjøpattedyr har vært av avgjørende be- fra jernalderen er imponerende store, Området representerer i særlig grad tydning for bosettingen, og rett utenfor opptil 45 meter lange og svært tydelige, fiskerihistorien på yttersida fra stein- kysten finnes hundrevis av fiskegrun- med veggvoller, innganger og avdelte alderen til i dag. I vest er grensen satt i ner som har vært et viktig grunnlag for rom for husdyr og mennesker. havet slik at landskapet både omfatter hjemmefiske. Lenger ute i havet finnes Senjakysten har også spor etter sjø- sjø og tidligere bebodde samlinger av grunne havområder eller fiskebanker, samisk og reindriftnomadisk­ bosetting øyer, holmer og skjær, de såkalte øy- med store fiskebestander. i eldre og yngre tid. I et fjellpass mellom værene. I øst følger grensen de høyeste De store marine ressursene kom- Tverrfjellet og Sørfjellan på grensen fjellene. binert med tilgangen på brukbart mellom Tranøy og Torsken kommuner,

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 41 Molo på Steinavær i Andfjorden. I 1880-årene var det en storstilt utbygging av moloanlegg, rorbuer o.l. på øyværene utenfor kysten av Senja. Foto: Troms fylkeskommune, kulturetaten, Harald G. Johnsen

ligger en samling av bogastiller, finurlig det omfattende handelssamkvemmet når det var for dårlig vær. Grunnen til plassert på begge sider av og helt inntil gjennom tørrfiskhandelen med det at folk likevel ble boende her var nær- reintråkk som er hardt­rampet av vill- kontinentale Europa. heten til gode fiskeplasser/fiskegrunner. rein og senere tamrein, over tusenvis Et godt eksempel på fiskeriene som Helt til slutten av 1800-tallet brukte av år. I et nær tilstøtende område fin- lokaliserende bosettingsfaktor er halv- folk nordlandsbåter som ble trukket nes et samisk offersted. Navn på fjell øya mellom Ballesvika og Gryllefjord. opp på land etter bruk og derfor ikke og formasjoner i kystlandskapet peker I alle vikene her er det førhistoriske trengte dedikerte havneanlegg. i retning av samisk myto­logi. Samiske bosettingsspor fra ulike perioder. I Rundt århundreskiftet 1800-1900 urgraver finnes også. Sildevika finner vi steinaldertufter, i ble det vanlig med motorbåter. Det var Gårdshaugene langs yttersida av Ballesvika ligger et stort kompleks av ikke havneforhold for disse i de ytterste Senja representerer i særlig grad boset- jernalderhus og graver, og i Sandsvika, vikene, og bosettingsmønstret endret tingen i middelalderen og reflekterer Teistevika og Ballesvika ligger gårds- seg derfor drastisk. Folk tok med seg trolig etableringen av markedsfisket. De hauger med tykke lag etter bosetting tømmerhusene sine, flyttet inn til fjor- vises ofte som monumentale kulturmin- helt tilbake i middelalderen. dene og bosatte seg der i stedet. ner i landskapet, særlig på de stedene Disse stedene ligger alle vendt De rike fore­komstene av sild og som ble forlatt etter middelalderen. De ut mot storhavet i nord og vest med skrei utenfor Senjakysten i 1880-årene finnes i så godt som alle fjordene fra vanskelige landingsforhold for båter, la også grunnlaget for en storstilt og nord til sør, men er spesielt tallrike i men de har likevel hatt relativt stor svært synlig utbygging av molo­anlegg, Berg og Torsken kommuner. Haugene bosetting helt fram til århundreskiftet rorbuer og bebyggelse på de såkalte kan være flere meter høye og flere hun- 1800-1900-tallet. Fra alle stedene er det Senjaværene, klynger av øyer, holmer dre meter i utstrekning, og gjenspeiler imidlertid også historier om vansker og skjær utenfor Senjakysten. Her langvarig bosetting på et konsentrert med å komme på land i dårlig vær og finner vi, fra nord mot sør, øyværene område. De inneholder bygningsrester mange forlis. Flere av områdene var helt Bergsøyan i Bergsfjorden, Holmen­vær, og husholdningsavfall, fiskeredskap og avhengig av transport med båt – bare Ørja, Langværan, Svellingan i Torsken, ikke minst keramikk, som forteller om i nødsfall kunne man gå over fjellene Halvardsøy i Tranøy og Steinavær i

42 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Ytterst i været på Grunnfarnes ligger husene i en klynge på gårdshaugen. Foto: Troms fylkeskommune, Kulturetaten. Harald G. Johnsen

Andfjorden (Harstad). Dette områ- Gryllefjord er som en landsby med hus­ til fjell. Ofte finner vi også automatisk det representerer en viktig del av vår ene tett i tett og med mange funkishus fredete kulturminner, som gårdshau- nasjonale historie og er en påminnelse fra 1930-tallet – selv om flere av disse ger, gravfelt og hustufter i de samme om den store verdiskapingen som all- i dag er sterkt ombygget. Tettstedene områdene. tid har foregått med utgangspunkt i de domineres i noen områder av indus- nordlige havområdene. tribygg i fjæresonen som er tilknyttet LANDSKAPSKARAKTER Øyværene ble imidlertid fraflyttet mottak og foredling av fisk, men den Landskapet på yttersida av Senja viser allerede rundt 1900-1920. Utvik- tradisjonelle bebyggelsesstrukturen er en blanding av vill natur og lang konti- lingen mot stadig større fiskefartøy også godt bevart i andre deler av disse nuitet i bosetting og ressursutnytting. gjorde også disse havnene for små og sentralområdene. Steile og forrevne fjellrekker strek- for grunne. Større fartøyer med dekk Den nyere gårdsbebyggelsen på Sen- ker seg flere kilometer ut i havet, og og lugar gjorde det mulig å bo om bord jas ytterside er flere steder fra 1800- og mellom fjellmassivene ligger vest- og under fisket, og behovet for tilgang til 1900-tallet. Dette er småskala bebyg- nordvestvendte fjordsystem med smale rorbuer på øyværene ble mindre. Ved gelse med en karakteristisk bebyg- strandflater og flatere fjordbunner, der motorens inntreden mot slutten av gelsesstruktur der bolig og fjøs ligger et stort mangfold av kulturminner vit- perioden, ble behovet for nærhet til på den gamle strandvollen omgitt av ner om at her har folk bodd i tusener fiskefeltene enda mindre, og øyværene innmark. Innmarka strekker seg både av år. Øyværene utenfor er små, flate var på kort tid blitt overflødige. ned til naust og støer i fjæra og opp holmer i storhavet, der store ruinsys- Endringer i fiskeriene og nye krav til mot fjellfoten med sommerfjøs og temer vitner om hektisk aktivitet for havnefasi­liteter har medført at noen utmarksområder bakenfor. I dag ser vi ikke så lenge siden. av bygdene som folk flyttet til, har fått at kontakten mellom sjøen og gårdstu- en bymessig utvikling. Dette gjelder i net ofte er brutt av en bilvei, men det NASJONAL INTERESSE første rekke Gryllefjord, men også til en tradisjonelle mønsteret er likevel godt Få steder er kombinasjonen av vill na- viss grad Torsken, Sifjord, Senjahopen synlig i landskapet og forteller en viktig tur og langvarig bosettingshistorie så og Mefjordvær. Dagens bebyggelse i historie om bruk av ressurser fra hav tydelig som på yttersida av Senja med

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 43 øyværene. Landskapet blir et vitnemål ritim infrastruktur. Det omfattende sektorers tiltak. I disse miljøene bør om menneskelig tilpassing og utnytting ruinlandskapet på de flate holmene ute bebyggelsesstruktur og -skala videre- av de svært rike marine ressursene som i storhavet gjør øyværene til unike kul- føres ved nye byggetiltak. fremdeles er en vesentlig del av livs- turmiljøer med stor opplevelsesverdi. grunnlaget for samfunnene her. • Nye tiltak må i hele området tilpas- Steinaldertufter, gårdsanlegg fra SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER ses landskapet og i størst mulig grad jernalderen, gravrøyser, gårdshauger,­ FOR FORVALTNING formes slik at viktige kulturhisto- gammetufter og samiske offersteder er • En vesentlig kvalitet ved Yttersida av riske og landskapsmessige kvalite- bevart i stort antall langs denne tilsy- Senja er kombinasjonen av vill natur ter videreføres. Industri og annen nelatende ugjestmilde kysten. Områder og spor etter langvarig bosetting, der tilsvarende stor og ny bebyggelse med jordbrukslandskap og tradisjonell de førhisto­riske kulturminnene er eller andre arealkrevende tiltak må småskalabebyggelse fra 1800/1900-tal- særlig godt bevart i sine opprinnelige fortrinnsvis legges i områder som let, med boliger, fjøs, sommerfjøs og miljøer. Ny virksomhet må ta hen- allerede har vært gjennom større naust med støer, er viktige minner om syn til denne viktige kvaliteten, slik omforming i vår egen tid. Ved loka- en næring og en levemåte som er i ferd at kulturhistorien fortsatt er lesbar lisering av nye akvakulturanlegg må med å forsvinne. Bosettingen på utsatte i landskapet. det tas hensyn til landskapsverdiene. steder vitner om rike og stabile ressurser Ny bebyggelse bør unngås på øyvæ- i havet, og viser hvordan folk har holdt • Flere steder er det typiske kulturland- rene og i de ubebygde områdene fast ved næringen, men flyttet fra den skapet fra forrige århundre fortsatt med mange fredete kulturminner. eksponerte yttersida til bedre havner synlig og viser hvordan naturen ble inne i fjordene ettersom teknologien utnyttet fra hav til fjell. Småskalabe- • Området bør vises i kommune- endret seg. byggelsen på disse stedene forteller planens arealdel som hensynssone Avgrensingen av KULA-området også om økonomi og bruk av ressur- c) med særlig hensyn til landskap. strekker seg ut i havet for å favne om ser, og mange av bygningene er lite Det bør utarbeides retningslinjer de historisk viktige øyværene. Disse var endret og har stor verneverdi. Mange til hensynssonen samt generelle sentrale steder i den marine ressursut- steder er også automatisk fredete kul- bestemmelser til kommuneplanens nyttelsen, og langs denne strekningen turminner, som gårdshauger, gravfelt arealdel for å ivareta verdiene og er mange av de viktigste værene i Troms og hustufter bevart i de samme om- sette rammer for arealbruken. representert. Øyværene knyttes til en rådene. Dette er kvaliteter som bør brytningstid med fiskeriteknologiske søkes opprettholdt gjennom kom- endringer og nasjonal satsing på ma- munens arealplanlegging og andre

44 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS I Foldvik står fortsatt tre nothjeller. I fjæra er de rustne spekktankene det tydeligste minnet fra tida da ishavsfangsten foregikk. Foto: Troms fylkeskommune, kulturetaten. Olav Austlid

11. Gratangen / Rivtták Fjordlandskap og krigslandskap

Gratangen Kommune på nordsiden i indre del av fjorden er ger). Disse illustrerer Gratangens fortid Areal:109,0 km2, herav ca. 19,4 km2 bratt, ubeboelig og overgrodd med som en viktig fiskeri- og fangstkom- sjøareal tett bjørke- og olderskog. Lenger ute mune. Litt lenger ut, i Foldvik, ligger Området ligger i landskapsregion: utvider fjorden seg til et flatere land- ytterligere tre anlegg. Her står fortsatt 32) Fjordbygdene i Nordland og skap preget av jordbruk og beiteland. de karakteristiske ruvende nothjellene, Troms Her ligger gårdsbrukene tett og er som ble brukt til å tørke bomullsnøter. relativt små, slik vi ofte ser i områder Til alle bryggene hørte det båt med BELIGGENHET der jordbruket ikke var hovednæring. mannskap. Båtene ble brukt i sesong- Gratangen kommune ligger i Sør- Som ofte ellers i Nord-Norge strek- fiske langs hele norskekysten og ga ar- Troms og grenser i sør mot Skånland ker mange av brukene seg fra fjære til beid og inntekt til mange familier. Det og mot Narvik i Nordland fylke, i nord fjell. Dette preger også til en viss grad spesielle i Gratangen var at mange av mot Lavangen og i vest mot Ibestad. landskapet i form av gjerder og vege- båtene i tillegg drev selfangst på Ishavet. Gratangsfjorden strekker seg langt inn tasjonsskiller. Inne i fjordbotn ligger Den første ishavsskuta ble innkjøpt til i kommunen mot sørøst der den treffer det store flate moer bestående av ma- Gratangen i 1904. Den siste ishavsskuta slake lier og runde fjellkoller. rine avsetninger. Her er gårdene, etter fra Gratangen, Myregga, ble kondem- nordnorsk målestokk, litt større. Oppe nert i 1982. BESKRIVELSE i lia mot E6, sørøst i området, ligger Også den samiske befolkningen del- Landskapet består av fjorden omkran- fine beitebakker der skogen ikke har tok i ishavsfangsten. Bruket Sortebekk, set av elvedaler og ås- og fjellsider, samt fått etablere seg. på gården Laberg, hadde flere ishavs- dalførene fra Foldvik, Laberg og Fjord- Utover langs fjorden fra Årsteinbrua skuter der både eier og mannskap var botn opp til ca. 200 moh. Fjellsiden ligger det flere store hvite sjøhus (bryg- samer. Der er det i dag et fredet samisk

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 45 46 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS De karakteristiske beitebakkene oppe i lia er sårbare for gjengroing. Foto: Troms fylkeskommune, kulturetaten. Olav Austlid

bygningsmiljø med ei brygge (lager- og ned Labergdalen, til sommerbeitene LANDSKAPSKARAKTER bygg) helt ute på berget hvor større ute ved kysten. Derfor ble Laberget, Fjorden er det samlende elementet båter kan legge til. nederst i dalen, møteplass og sted for i landskapet. Den, og til en viss grad Gratangen har fremdeles en aktiv handel mellom samene og den norrøne elvedalene, var veien inn og ut av bygda og mangesidig satsing på kystkultur, befolkningen. før veiutbyggingen kom utover på om enn i en modernisert utgave. Ved Det finnes også eksempler på kvensk 1900-tallet. Dette er et typisk nord- Fartøy­vernsenteret i Hellarbogen innvandring til Gratangen – bl.a. ved norsk fjordlandskap, der sjøen har vært istandsettes gamle båter fra Nord- at barn i nødsår ble sendt over grensen hovedarbeidsplass. De store bryggene Norge, og i fjordbotnen ligger Båtmu- med samene for å søke en bedre tilvæ- og nothjellene ses tydelig langs fjorden seet med samlinger av tradisjonsbåter. relse i bygdene ved kysten. og vitner om stor aktivitet tilknyttet Senteret har også nasjonalt ansvar for Gratangen har også en svært vik- fiske og ishavsfangst. samisk båttradisjon. tig plass i krigshistorien. I april- og En smal stripe land mellom fjell og På midten av 1700-tallet ble Laberg maidagene 1940 foregikk det harde hav gjør det mulig å bo og drive småska- valgt som ett av to steder i Sør-Troms kamper både på Gratangsfjellet og la jordbruk. Dalførene gir adkomst til der Thomas von Westen fikk bygd en inne i fjordbotnen. Tyske styrker som og fra beiteområder i fjellene omkring, «finneskole» i regi av «Finnemisjo- skulle nordover fra Narvik ble møtt både for de fastboende og for reindrifts- nen». Inne i fjordbotnen ligger for av norske styrker, og det oppstod flere utøverne. Elvene og fossestrykene har øvrig Eliborg, et prakteksempel på kamphandlinger i området. I fjordbot- gitt grunnlag for viktige næringer som hvordan den norske staten bygde in- nen finnes en rekke fysiske spor og min- møller og kraftproduksjon. ternatskoler. nesmerker etter kampene, og flere tyske Flere steder i terrenget finnes fortsatt Kommunen har fremdeles en aktiv anlegg finnes i området. Ved Foldvik spor etter krigshandlingene i 1940 og reindriftsnæring. Innenfor området fin- ble hurtigruteskipet Dronning Maud fra tida da landet var okkupert. nes både vinter-, høst- og vårbeite. Fra bombet og senket av tyske fly den 1. gammelt av kom reinflokkene over fra mai 1940. Skipet kan fortsatt sees un- svensk side om våren, over Torneträsk der vann på stille dager.

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 47 NASJONAL INTERESSE kjøpmenn, er lite kjent i vanlig histo- • Beitebakkene opp mot Gratangsfjel- Ishavsfangsten var en viktig næringsvei i rieframstilling. let trenger beiting hvis de ikke skal Troms helt fra yngre jernalder og nesten Krigshandlingene i 1940 har også gro igjen. Skjøtsel og vedlikehold til våre dager. Det er imidlertid bevart satt sterke spor i området, både fysisk av kulturlandskapet på gårdsbruk få kulturminner som forteller om og mentalt. Noen av de viktigste slagene langs fjorden er tilsvarende viktig, dette. Gratangsfjorden, med de hvite i kampen om Narvik foregikk i disse men krevende å få til der vanlig drift bryggene og nothjellene, er snart det områdene. er opphørt. eneste landskapet der det finnes flere slike kulturminner i sin opprinnelige SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER • Området bør vises i kommune- sammenheng. Bryggene og nothjellene FOR FORVALTNING planens arealdel som hensynssone representerer ishavsfangsten så vel som Strandsonen fra Årsteinbrua og utover c) med særlig hensyn til landskap. det lokale fisket, og representerer der- til Foldvik på sørsida av fjorden er sår- Det bør utarbeides retningslinjer med en variant av den typiske nordnor- bar for ny bebyggelse som kan forstyrre til hensynssonen samt generelle ske kombinasjonsdrifta. virkningen av de store bryggeanleg- bestemmelser til kommuneplanens Møtet og handelen mellom samer gene. De store bryggene og nothjel- arealdel for å ivareta verdiene og og nordmenn, som er nevnt allerede lene har i dag mistet sine opprinnelige sette rammer for arealbruken. i Ottars beretning fra 800-tallet, ek- funksjoner, men mange av dem brukes semplifiseres av gården Laberg/Sorte- aktivt i turistnæringen. • Noen av de mest typiske stedene, bekk som etter hvert utviklet seg til et som Foldvik og Laberg, bør ivare- samisk handelssted. At også samer drev • Det bør lages en plan for vedlike- tas gjennom reguleringsplan med handelssteder på lik linje med norske hold av bryggeanleggene. bevaringsformål.

Sjøbu ved Årsteinen. Foto: Arve Kjersheim, Riksantikvaren

48 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Fra Nipen/Hoanttas. Her ligger tunene spredt utover i terrenget, til forskjell fra den gamle norske tundannelsen. Foto: Marit Myrvoll

12. Markebygdene i Skånland / Skánik Kulturelle, næringsmessige og sosiale endringer i et samisk landskap

Skånland kommune påfølgende fattigdom, mens andre mens jordbruket overtok som viktigste Areal: 58,6 km2 ser ut til å ha kommet fra velstående næringsvei. Den samiske identiteten Området ligger i landskapsregion 32) reindriftsfamilier som bevisst valgte en har imidlertid hele tida stått sterkt i Fjordbygdene i Nordland og Troms annen levevei. befolkningen, og gjør det fortsatt. Nyetableringene skjedde gjerne i I nordre del av området, Sandemark, BELIGGENHET områdene ovenfor gårdsbebyggelsen er det i dag en del eldre bebyggelse, samt Området ligger i det indre av Skånland langs kysten, dvs. «oppe i marka», nye hytter. For øvrig er imidlertid dette kommune og omfatter jordbruks- og både på fastlandet og på de store øyene. landskapet i det store og hele fraflyt- utmarksområdet mellom de overvei- I disse områdene finnes derfor et bredt tet. Her ligger den gamle skolen, et ende norske bosettingsområdene ved spekter av kulturminner som kan knyt- monumentalt og nokså fremmedartet sjøen i nord og vest, og fjellmassivet tes til overgangen fra reindrift (teltbo- bygg beliggende på en høyde i skogen. sørøst for dette. plasser, melkeplasser, offersteder) til Skolen er en viktig del av samisk lokal jordbruk (beitelandskap, fjøs-/gam- identitet, men også pedagogisk veleg- BESKRIVELSE metufter, bygninger). Mangfoldet av net til å formidle fornorskingsprosessen Det som i dag kalles markesamisk kul- kulturminner viser historien om hvor- som ikke minst skolesystemet var en tur og historie oppsto fra 1600-tallet, dan mange reindriftssamer ryddet seg viktig del av. fra Malangen i Troms og inn i de nord- et småbruk eller en gård på den gamle Høyere opp til fjells ligger boplas- ligste deler av Nordland. Den største plassen der de hadde bodd sommerstid sen Vilgesvárre/Blåfjell, med gjenopp- ekspansjonen skjedde imidlertid fra mens de melket reinen og fisket i sjøen. bygde gammer og andre bygninger og slutten av 1700-tallet og i en 100-års Nyrydningene lå gjerne ved de gam- kulturminner. Dette er i dag et popu- periode innpå 1800-tallet. Bakgrunnen le flytteveiene. Beliggenheten var stra- lært utfartssted, som benyttes aktivt til var at mange reindriftsfamilier valgte å tegisk for fortsatt å kunne kombinere formidling av den samiske historien i slå seg ned som bofaste bønder i som- reindrift, jordbruk, fiske og utmarksnæ- området. Høgfjellsområdene benyttes merlandet sitt. For noen var dette et ringer. Etter hvert ble reindrifta av også fortsatt til ferskvannsfiske, bær- resultat av problemer i reindrifta og mindre betydning, senere også fisket, plukking og jakt.

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 49 Vilgesvárri/Blåfjell er den høyestliggende av markebygdene. Foto: Lars Børge H. Myklevold, Samediggi/Sametinget

Gamle veifar fører over skarene og Evenes kommuner. Landskapet gende utmarksområdene synes stort til de lavere beliggende bygdene på formidler i hovedsak overgangen fra sett uendret, da sauebeiting bidrar til Tjeldsundsida. Her finner vi et levende reindrift til småbruk, og vitner om en vedlikehold. markebygdmiljø der flere fortsatt driver spesiell samisk tilpasning i skjærings- Mange av småbrukene er nedlagt. gårdsdrift med sau, slik at størstedelen punktet mellom en tradisjonell sjø- Enkelte er likevel bra vedlikeholdt, av kulturlandskapet fortsatt holdes i samisk bruk og reindriftsnomadisme, mens andre står til forfall. Forfallet hevd. Her er også en del kulturmin- samt mellom nordsamer og lulesamer gjelder kanskje i særlig grad nedlagte ner knyttet til jordbruk og gårdsdrift, lenger sør. Landskapet bidrar dermed fjøs, mens det gamle våningshuset ofte for eksempel tufter etter den første til å eksemplifisere mangfoldet i samisk fortsatt er bebodd. fjøsgammen, det «moderne» sam- bosetting og identitet og den fleksibili- • Sametinget har registrert mange menbygde fjøset og gårdens første tøm- tet i næringstilpasning som har preget fredete bygninger i markebygdene. merhus. Dette landskapet representerer historien i Troms for alle folkegrupper. Det vil antakelig ikke være mulig å et tverrsnitt av det ressursområdet som ta vare på alle disse bygningene, men markebygdene utnyttet. SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER et representativt utvalg vil måtte iva- FOR FORVALTNING retas og vedlikeholdes for ettertida. LANDSKAPSKARAKTER Jordbrukslandskapet er dels preget av • Det bør stimuleres til fortsatt beiting Markebygdene preges av jordbruks- gjengroing og dels av modernisering. og skjøtsel av jordbrukslandskapet. landskap i skogsområdene og de lave- Noen innmarkstykker ligger brakk og • Området bør vises i kommune- religgende fjellområdene ovenfor den benyttes som beite, mens andre driftes planens arealdel som hensynssone kystnære bebyggelsen, derav benevnel- etter moderne prinsipper med store c) med særlig hensyn til landskap. sen «markebygder». En vesentlig del landbruksmaskiner. Utmarksbeitene Det bør utarbeides retningslinjer av landskapet består likevel av utmark, synes å være i forholdsvis god stand, til til hensynssonen samt generelle be- både i skoglandskapet og de høyerelig- tross for gjengroing også her. Hogst for stemmelser til kommuneplanens are- gende fjellområdene. I sør og øst stiger å levere trevirke til et fjernvarmeanlegg aldel for å ivareta verdiene og sette landskapet bratt opp til snaufjellet. synes å ha hjulpet til å holde beiteland- rammer for arealbruken. Generelle skapet åpent. Samtidig kan maskiner bestemmelser kan benyttes f.eks. NASJONAL INTERESSE brukt i slik skogsdrift forårsake skader knyttet til endringer av de registrerte Kjerneområdet for markesamisk kultur på kulturminner, uten at det så langt er bygningene. finnes i dag i markebygdene i Skånland rapportert om dette. De høyere belig-

50 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 51 52 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS 13. Bjarkøya Tore Hunds landskap

Harstad kommune Th. Winther, en av datidas omreisende På den tydelige strandterrassen langs Areal: 1,1 km2 arkeologer, til orde for at Tore Hund sjøen i nord ligger Nergården - en rekke Området ligger i landskapsregion 37) kunne ha bodd på Øvergården. Tore med velholdte våningshus og fjøs fra Kystbygdene i Troms tilhørte det som kalles Bjarkøyætten 1800- og 1900-tallet. I Nergårdsvika - en høvdingætt fra vikingtida med står naust på rekke og rad – og i bak- BELIGGENHET hovedsete på Bjarkøy. I middelalderen kant ligger den store nausttuften som Bak Grytøyas steile, nordvendte ble ætten en lendmannsslekt med store angivelig skal være restene av langskips- fjellrygg dukker Bjarkøya opp. Langs eiendommer i og utenfor Hålogaland. naustet til Tore Hund. sørsiden, mellom Bjarkøy og Grytøy, Tore var en mektig høvding i Håloga- Det kan imidlertid også tenkes at går det strømrike Kvernsundet. På land og en av lederne i opprøret mot naustet har tilhørt Tores oldebarn, nordsiden finner en storhavet, men kong Olav Digre (Olav den hellige). I Vidkunn Jonssønn. I Magnus Berrføtts også idylliske holmer med kritthvite følge Snorre var også Tore en av de som saga står det at Vidkunn (f. 1070) og sandstrender. Fra Bjarkøy kan en se drepte kongen i slaget på Stiklestad. faren, Jon Arnesønn Giske, ble jaget fra nordover mot Andøya og Senja, østover Også vår tids arkeologer har antatt Bjarkøy (ca. 1095) av motstanderne til mot jordbruksøya Sandsøy og videre at Øvergården må være riktig plassering kong Magnus, som røvet alt løsøre og mot fastlandet og øyene i Vågsfjord- av et høvdingsete. Bebyggelsen ligger på brente gården og et langskip som Vid- bassenget. Lenger ut ligger øyværene, toppen av eidet. Der ligger også øyas kunn eide. «Midt på Bjarkøy brenner som på 1800-tallet var viktige baser for største og dypeste gårdshaug. Herfra ser beste gården jeg vet om»,», sier et kvad fiskeriene. man over Kvernsundet og ut i skipsleia i sagaen. mot sørøst, og mot nord kan man se Bjarkøy-ætta fortsatte å spille en BESKRIVELSE over bebyggelsen på Nergården mot viktig rolle så vel i Hålogaland som i Øya deles omtrent midt på av et mar- Vågsfjorden og Senja. Ned mot sjøen, riksstyret i Norge fram til 1300-tallet. kert eid. Eidet er et sammenhengende både i sørlig og nordlig retning, lig- Ættas våpenskjold brukes i dag som innmarksområde fra fjære til fjære, fra ger fruktbar innmark. Tidligere har fylkesvåpen for Troms. sør til nord, med bebyggelsen i hoved- det vært dyrket korn i området, og Ved sjøen i sør ligger ett av de stør- sak samlet i to rekker – Øvergården «Bjarkøybygget» var et kjent begrep. ste gravfeltene som ennå er bevart på og Nergården. Aktivt jordbruk preger Ennå står noen av Bjarkøys eldste Bjarkøy, og på Frihågen, en avsats i landskapet. I heiene på begge sider er det bygninger på Øvergården, som Ole berget i vestenden av Øvergården, fra gammelt av gode sauebeiter, selv om Ottestadtunet, med våningshuset fra ligger et annet gravfelt. Herfra er det kratt og skog nå er i ferd med å ta over. 1870-tallet og driftsbygningen av mek- vidt utsyn både over bebyggelsen og På andre halvdel av 1800-tallet tok tig russetømmer fra rundt 1900-tallet. mot sjøen i nord og sør. Nedenfor det

Øvergården, med bebyggelsen på en stor gårdshaug. Her antas det at Tore Hund bodde. Foto: Troms fylkeskommune, kulturetaten. Anne-Karine Sandmo

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 53 Bjarkøy i havet. Det var gode havneforhold både på sør- og nordsiden av eidet der vi tror Tore Hund bodde. Foto: Facebook, Gamle Bjarkøy.

store gravfeltet i Øvergårdsvika er det NASJONAL INTERESSE I planlegging og forvaltning er det rester etter flere jernaldernaust, men Tore Hund spiller en sentral rolle i viktig at: de er mindre enn det store naustet på den nasjonale historien gjennom opp- • jordbrukskarakteren opprettholdes. nordsiden. Selv om mange av gravene røret mot den sørnorske kongen og • den tette bygningsstrukturen med på innmarka nå er borte, gir streknin- hans forsøk på å underlegge seg de frie rekker av fjøs og våningshus opprett- gen over eidet på Bjarkøy et inntrykk nordlendingene. Selv om man sannsyn- holdes, og at bygningene beholder av kontinuitet: frodige jorder, bebyg- ligvis aldri kan vite helt sikkert hvor sine stilpreg og vedlikeholdes etter gelsen samlet på de tørrere strand- Tore Hund hadde gården sin, er denne antikvariske retningslinjer. vollene, naust ved sjøen og slektenes strekningen med jordbrukslandskap • gårdshaugen, gravene og nausttuf- graver nær de levende. På begge sider fra sjø til sjø over gammel gårdsgrunn tene synliggjøres bedre. er det heier og fjell, som sannsynligvis det nærmeste en kommer høvdingse- • trærne langs nordøstsiden av Frihå- er brukt til utmarksbeite langt tilbake tets plassering. Området representerer gen fjernes, slik at denne særegne i jernalderen. Tores og Bjarkøyættens maktsete med gravplassen får tilbake sitt vide ut- kontinuitet fra vikingtid og framover syn. LANDSKAPSKARAKTER til innpå 1300-tallet. Det knytter seg • Området har vært omgitt av viktige Eidet med innmarka og de to rek- derfor stor symbolverdi til landskapet. beiteområder, og fortsatt beiting av kene med bebyggelse er blikkfanget heiene langs begge sider anbefales på Bjarkøya. I bebyggelsesmønsteret SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER for å hindre gjengroing. i Øvergården og Nergården kan vi FOR FORVALTNING • Området bør vises i kommune- ennå se strukturene fra tidligere tette Det er tre hovedtrekk som visuelt de- planens arealdel som hensynssone gårdssamfunn med rekker av fjøs og finerer Bjarkøys nasjonale betydning i c) med særlig hensyn til landskap. våningshus omgitt av frodig innmark dette området: Det bør utarbeides retningslinjer og av store beiteområder. Tilgangen Jordbrukslandskapet med innmarka til hensynssonen samt generelle til sjøen på begge sider av eidet er også over eidet, rekkene med gamle tun i bestemmelser til kommuneplanens avgjørende, med nausttufter både i Ner- Øvergården og Nergården, og gravene arealdel for å ivareta verdiene og gårdsvika og i Øvergårdsvika. og nausttuftene langs og inne i området. sette rammer for arealbruken.

54 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS 14. Dale, Alvestad, Grøtavær og Skarstein Beiteland og fiskevær med stor tidsdybde

Harstad kommune i kombinasjon med landbruk. Dette ling av steinaldertufter og små og store Areal: 38,6 km2, herav ca. 11 km2 vises tydelig i de strandnære tuftene, gravrøyser, der de største kan være fra sjøareal støene, naustrekkene, bryggene og bronsealderen. Alle disse kulturmin- Området ligger i landskapsregion 37) egnebuene nede ved sjøen. En annen nene er godt synlige i landskapet og i Kystbygdene i Troms viktig ressurs er det frodige beitelandet. god stand. Selv om jorda er karrig og steinet, er I hver av bygdene finnes det en gårds- BELIGGENHET det fra fjære til fjell grønne gressletter haug fra middelalderen hvor de fleste av Området ligger på nordvestsiden av som beites av sau. Dalgangene innover husene var plassert før utskiftinga som Grytøya, like nord for Harstad by. Den fjellmassivet bak bebyggelsen har også fant sted på slutten av 1800-tallet. Her lille bygda Dale ligger lengst sør på en vært viktige ressursområder, både for finnes metertykke kulturlag fra mange markert strandterrasse. Litt lengere nord beiting, myrslått og jakt. hundre års bosetting på samme sted. ligger bygdene Alvestad og Grøtavær. I bygdene finnes kulturminner med Før utskiftinga ble disse gårdstunene Skarstein er en gammel, fraflyttet boplass stor tidsdybde og variasjon, fra eldre drevet i fellesskap. som ligger veiløs og nordvendt ut mot steinalder og fram til nyere tid. Allerede Bygdene har også en godt bevart be- Andfjorden. i eldre steinalder bodde det folk inn mot byggelse fra perioden 1850-1960-tallet. fjellfoten på Grøtavær og på Alvestad, Øyene og holmene har vært en BESKRIVELSE og på Skarstein finner vi store, tydelige viktig ressurs for bygdene. De er brukt Grytøya og Grøtavær har navnet sitt tufter fra yngre steinalder. til beite, slått, og egg- og dunsanking. fra det gammelnorske grjótr, som betyr Langs kyststripa og på øyene ligger I perioder på slutten av 1800-tallet stein. Her er mye rullestein i åkrene og det flere felt med store gravrøyser fra (Storsildtida) ble det gjort store silde- store steinblokker etter siste istid ligger jernalderen. Lave gravrøyser finnes fangster rett utenfor bygdene, og det strødd utover. Grøtavær og Alvestad dessuten i beitelandet over bebyggel- ble opprettet et salteri på Skipperøya. vernes mot den vide Andfjorden og sen i Grøtavær. I steinura i Lebukta i I dag har bygdene Alvestad og Grø- storhavet av skjærgården utenfor som utkanten av bygda Alvestad er det re- tavær fremdeles landbruk (sauedrift har et vell av holmer og øyer med hvite gistrert et stort antall gravrøyser som med utegangersau) samt noen små sandstrender. Bygdene ligger sentralt i har en sjelden utforming. Dette ser bedrifter knyttet til leirskole og reiseliv, forhold til gode fiskeplasser i Andfjor- ut til å være graver som har elementer mens Dale er i ferd med å bli et rent den og Toppsundet, og fisket hadde fra både norrøn og samisk gravskikk. feriested. Skarstein ble fraflyttet på helt fram til nyere tid stor betydning Veneset ved Alvestad har en unik sam- tidlig 1900-tall, og nå er bare tuftene

Bygdene Alvestad og Grøtavær med holmene utenfor. Foto: Pål Alvereng

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 55 56 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Den lange naustrekka på Grøtavær er den best bevarte i Troms og består av naust, brygger og småbuer. Foto: Troms fylkeskommune, kulturetaten. Marit Chruickshank igjen etter bosettinga på Grytøyas ek- og sesongfiske. Skjærgården utenfor men jordbrukslandskapet er viktig på sponerte nordside. Grøtavær og Alvestad gir en kontrast hele kyststrekningen. Hovedstrukturen i bebyggelsen er til den øvrige kyststrekningen der fjellet • Det bør stimuleres til fortsatt beite at våningshusene ligger på rekker langs til tider går rett ned i havet. Holmene for å hindre gjengroing og slik at bygdevegen, mens fjøsene ligger bak og beskytter bygdene og har samtidig vært områdene beholder sin karakter av sommerfjøsene er plasserte inn mot fjell- viktige i ressursutnytting. Bygdene har jordbruksbygder. foten på rekke eller i klynger. De smale særpregede bygningsmiljøer knyttet til • Området bør vises i kommune- teigene er skilt med steingjerder. Nede jordbruk og fiske. Naustrekkene med planens arealdel som hensynssone ved sjøen ligger bryggemiljø, støer og steinstøene, bryggene og egnebuene c) med særlig hensyn til landskap. lange naustrekker som viser rester etter understreker de sterke båndene til havet. Det bør utarbeides retningslinjer bygdas fellesdrift. Naust- og bryggerekka til hensynssonen samt generelle på Grøtavær er den best bevarte i Troms. NASJONAL INTERESSE bestemmelser til kommuneplanens Grøtavær har en strategisk belig- Landskapet representerer en typisk arealdel for å ivareta verdiene og genhet i Andfjorden, med god oversikt småskala fiske- og landbrukstilpasning sette rammer for arealbruken. over skipstrafikken inn mot Harstad og på de store øyene i området mellom • Kommunen bør vurdere regulerings- bygdene rundt. Tyskerne bygde derfor ytterkyst og fjordbunn langs Troms- plan for å styre ny fritidsbebyggelse. et kystfort her under andre verdenskrig. kysten. Området gir et tverrsnitt av • Gravfeltene og områdene med stein- Fortet ble også brukt under den kalde utviklingen langs den smale, karrige aldertufter må ikke splittes opp, men krigen. I terrenget like nord for Grø- kyststripen; fra nordvendte og forlatte bevares som sammenhengende kul- tavær finnes det mange tydelige spor Skarstein gjennom de aktive bygdene turmiljøer. etter begge periodene. Grøtavær og Alvestad til rekketunet på • Øyene og holmene utenfor Grøtavær Dale, som nå hovedsakelig er et ferie- og Alvestad bør forbli inngrepsfrie. LANDSKAPSKARAKTER sted. De godt bevarte kulturminnene Dette landskapet med tilgang til sjø, har stor tidsdybde og viser kontinuite- Dale: fjell og beiteland har gitt gode mu- ten i bosetting og næringsveier. Dalebygda er et rekketun på en høyt- ligheter for bosetting og livberging liggende strandterrasse, med en bred gjennom mange tusen år. Kulturmin- SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER og frodig dalgang inn mot Grytøyas ner fra steinalder til nyere tid er godt FOR FORVALTNING indre. Dalebygda er særlig sårbar for leselig og viser hvor attraktivt området Hele området: endringer i bygningsmiljøet, enten det har vært til alle tider. Bygdene ligger De fire bygdene er ulike og har hver er ombygging eller riving. svært strategisk til både for hjemme- sine særpreg som bør opprettholdes, • Det er viktig at både utløer, fjøs og

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 57 våningshus blir vedlikeholdt etter antikvariske prinsipper, og at Dals- dalen beites eller slås opp mot de mange sommerfjøsene. • Eventuell ny fritidsbebyggelse må underordne seg den opprinnelige bebyggelsen, både med hensyn til plassering og utforming.

Alvestad: Dette er en lengre strekning med be- byggelse og jordbruk. Her dominerer inntrykket av aktivt landbruk og en del eldre, verneverdig bebyggelse. «Alvestadsjyen» med den velholdte naustrekken og Veneset med de store gravrøysene er blikkfanget i dette området, sammen med det frodige jordbrukslandskapet. I utkanten av Al- vestad, ved den nye tunnellinngangen, ligger et stort, gammelt rasområde med et uvanlig gravfelt. • Veneset, «Alvestadsjyen» og grav- feltet i rasura bør få et formelt vern gjennom arealplan. • For bebyggelsen og landskapet for øvrig er det viktig å ta vare på ver- neverdige bygninger, opprettholde jordbruket og tilpasse eventuelle nye tiltak til helheten.

Grøtavær: Særegne gravrøyser i ur i utkanten av bygda Alvestad. Foto: Troms fylkeskommune, kulturetaten. Grøtavær framstår som en konsentrert Ragnhild Myrstad bygd med småskala jordbruksbebyg- gelse, små og større innmarks-stykker og en klar tilknytning til havet gjennom den markante naust- og bryggerekken. i landskapet. Dette gjelder spesielt • Nye inngrep blir svært synlige i dette Gårdshaugen med bebyggelse er bygdas for bygninger som har mistet sin landskapet, og det må derfor legges høyest liggende gårdstun. Bebyggelsen opprinnelige bruk. føringer i kommuneplanens arealdel med våningshus, fjøs, sommerfjøs, • Naustene må primært få bestå som for at den visuelle virkningen av nye naust, brygger og kaier utgjør en hel- naust, og bryggene bør settes i stand. tiltak må bli minst mulig. het som preger landskapet. En eventuell ombygging av naustene • Det er viktig at disse strukturene til fritidsboliger må gjøres med stor Skarstein: opprettholdes, og at nye bygninger varsomhet for ikke å ødelegge identi- • De store steinaldertuftene, sammen tilpasses den tradisjonelle bebyggel- tetsverdien som dette kulturmiljøet med sporene etter 1900-tallets bo- sen, både i volum, form, materialvalg gir stedet. setting, må tas vare på og ny bebyg- og plassering. • Naust- og bryggerekken bør sikres gelse bør unngås. • Det trengs god veiledning ved vern gjennom reguleringsplan. • Det er viktig at området beites, slik restaurering av den verneverdige • Støer og steingjerder bør restaure- at alle kulturminnene er synlige og bygningsmassen slik at bygnin- res der det er behov. Det må fortsatt at plassen skjøttes som et kulturland- gene kan oppleves som en kvalitet være fri ferdsel langs fjæra. skap.

58 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Med sin særegne form og den brede bremmen av innmark i aktiv bruk er Kveøya blikkfanget i fjordlandskapet. Foto: Robert Nygård

15. Kveøya og Borkenes – Vik Frodig jordbrukslandskap med lang kontinuitet

Kvæfjord kommune er et sentralt element. En tolkning er en rekke praktgjenstander som tyder Areal: 31,3 km2, herav ca. 17,6 km2 at Kveøya har gitt navn til fjorden og på rikdom i bygdene langt tilbake i tid. sjøareal kommunen. Formen på øya ligner ei Bygdene har lenge vært kjent som Området ligger i landskapsregion 32) vom, på gammelnorsk kvidr. En an- de beste jordbruksområdene i Troms. Fjordbygdene i Nordland og Troms nen tolkning er at navnet kommer fra Her blir det tidlig vår, og jorda er grø- fjellformasjonen litt sør for Øynes som derik etter lang opparbeidelse av gode BELIGGENHET nå kalles Haugkjerringa, men som før dyrkingslag. Området betegnes som Landskapet ligger i Kvæfjorden på var kjent som Kveda. I følge muntlig svært fruktbart, og på Rå lå verdens den sørlige delen av Hinnøya. Kveøya tradisjon kom folk langveis fra for å nordligste gartnerskole. ligger innerst i Kvæfjorden og deler ofre ved klippeformasjonen. Den siste delinga av gårdene skjedde fjorden i to sund, Bygdesundet i nord Fjorden og sundene ble skapt av isen, mellom 1900 og 1920. Eiendommene og Øysundet i sør. På Borkenessiden men de bratte liene med den tydelige er delt i lange, smale striper fra fjord nord for Bygdesundet ligger de fire avsatsen der bebyggelsen ligger, er dan- til fjell, slik at hver gård har tilgang til gamle, sørvendte gårdene Indre og Ytre net av havet og landstigningen etter is- ressurser både på sjø og i utmark. For- Gåra, Strand og Rå. På nordsiden av tida. De åpne, brede jordene fra sjøen seggjorte steingjerder er ennå bevart Øysundet ligger Kveøya der de gamle og opp til hovedvegen danner en bred mellom mange av teigene. gårdene Hokland, Hundstad, Vebostad brem i den bebygde delen av Kveøya og I utmarka på strekningen Rå – Gåra og Øynes ligger på rekke. Innerst i Kvæ- på strekningen fra Rå til Gåra. På hver er det en tilrettelagt kulturminnesti. På fjorden, i Vikvågen ligger bygda Vik. av hovedgårdene er det registrert gårds- turen kan en oppleve sauer på beite, hauger som trolig kan spores tilbake til gamle slåttemarker, gravrøyser, beite- BESKRIVELSE jernalderen. Arkeologiske utgravninger land, flotte oppbygde rydningsrøyser Landbruket har satt preg på landskapet har avdekket bosettingsspor og jord- og sommerfjøs. Et parti av stien går i samtlige bygder i området. Fjorden bruk helt tilbake til bronsealder og langs fegater og gjerder som danner et preger landskapsrommet, der Kveøya førromersk jernalder, og det er funnet spennende nettverk av stier og stengsler

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 59 60 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS Indrefileten av jordbruksområder i Troms. Her dyrkes søte, smakfulle jordbær og gourmetpotet. Foto: Robert Nygård i landskapet. utmark. Steingjerder, steinvorrer og også tydelig utviklinga fra sambruk til På Rå ligger kirkestedet som har store rydningsrøyser er markerte, vi- egne bruk på slutten av 1800-tallet. vært det samme siden middelalderen. suelle innslag i landskapet. Graver fra Delinga av gårdene var ferdig så sent Nåværende kirke er fra 1886. Rett utfor ulike deler av jernalderen finnes nede som 1920. kirka står det en bautastein. Sagnet sier ved sjøen, i innmarka og på høydene at bautasteinen er pila Senjamannen over bygda. SÅRBARHET OG RETNINGSLINJER skaut etter Kvæfjordmøya. FOR FORVALTNING NASJONAL INTERESSE Effektivisering i landbruket med krav LANDSKAPSKARAKTER Ingen andre steder i Troms preger de til store fellesfjøs, større og mer effekti- Med sin brede brem av innmark i sammenhengende arealene med dyrket ve jordbruksmaskiner og krav til større aktiv bruk er Kveøya blikkfanget i mark landskapet så tydelig som her. dyrkingsareal kan føre til endringer det innelukkede fjordlandskapet. På Området er en svært viktig kilde til den som truer landskapets særpreg. Gjen- Borkenessiden ser vi de lange, smale tidligste landbrukshistorien i landsde- nom tid er mange graver blitt pløyd teigene fra steinvorrene i fjæra til som- len og viser kontinuitet og rikdom langt bort og bautasteiner er forsvunnet. De merfjøsene oppe i den bratte lia. De tilbake i tid. Også gårdshaugene og mange steingjerdene og gårdsvegene bærende elementene i landskapet er gravene i inn- og utmark viser at land- mellom gårdene er et hinder når man de sammenhengende jordene i sørhel- bruket har vært en av hovednæringene bruker store traktorer. Deler av dette lingene, organiseringen av bebyggelsen i flere tusen år, helt tilbake til bronseal- landskapet ble i 2017 med i satsingen på rekke på strandterrassen et stykke deren. En så lang jordbrukshistorie er «Utvalgte kulturlandskap i jordbru- opp fra sjøen, og sommerfjøsene øverst svært uvanlig i denne landsdelen. ket» under navnet Skallan-Rå. Det oppe i overgangen mellom innmark og Strukturene i kulturlandskapet viser innebærer at det for området Skallan-

KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS | 61 Samling av sommerfjøs og steingjerder ovenfor gårdene på Strand.Foto: Troms fylkeskommune, kulturetaten. Marit Chruickshank

Rå vil være en egen forvaltningsplan og at nye hus og driftsbygninger til- kehold. En bør stimulere til søknader og tilskudd til skjøtsel og vedlikehold. passer seg dette. til RMP, Regionalt planprogram, Bygninger som har mista sin funk- utvalgt kulturlandskap i jordbruket sjon, står i fare for ikke å bli vedlike- • De breie jordene ned mot sjøen er og SMIL-midler samt informere om holdt, slik som f.eks. sommerfjøsene bærende element i landskapet og ordningene som finnes. og naustene. Økt press på boligtomter bør i størst mulig grad beholdes som legger et press på områder som tidligere jordbruksareal. • Området bør vises i kommunepla- har vært brukt til jordbruk. Av erfaring nens arealdel som hensynssone c) viser det seg at disse områdene inne- • Steingjerdene, rydningsrøysene og med særlige hensyn til landskap. holder svært mange spor etter jernal- steinvorrene må ivaretas/restaure- Det bør utarbeides retningslinjer derbosetting. res og ryddes fram. Disse er viktige til hensynssonen samt generelle elementer som støtter opp om land- bestemmelser til kommuneplanens • Gårdshaugene er viktige og sårbare skapets karakter. Der de er et hinder arealdel for å ivareta verdiene og kulturminner som bør merkes, for nye landbruksveger, bør en finne sette rammer for arealbruken. skiltes og sikres. Disse inneholder alternative løsninger slik at en be- et svært verdifullt kildemateriale holder sammenhengen i de gamle til bygdas historie, og en bør være gårdsvegene og utmarksgjerdene. restriktive med ytterligere inngrep i disse. • Kulturstien ovenfor bebyggelsen må kontinuerlig oppdateres og være i • En må sikre at den karakteristiske god stand. strukturen knyttet til gårdsbosettin- gen i størst mulig grad opprettholdes • Sommerfjøsene må få jevnlig vedli-

62 | KULTURHISTORISKE LANDSKAP AV NASJONAL INTERESSE I TROMS

Besøksadresse: Dronningensgate 13, 0152 Oslo, Postadresse: Riksantikvaren, Direktoratet for kulturminneforvaltning, Postboks 1483 Vika, N-0116 Oslo Telefon: (+47) 22 94 04 00, Telefaks: (+47) 22 94 04 04, e-post: [email protected]