VELKOMMEN TIL ÅRSMØTE 2011

Vinderen Historielag ønsker velkommen til årsmøte i Diakonhjemmets Høgskoles auditorium onsdag 6. april kl. 1900.

Saksliste til årsmøtet:

1. Godkjenning av innkallingen 2. Valg av møteleder 3. Godkjenning av årsmelding for 2010 (ta med bladet) 4. Godkjenning av regnskap for 2010 og budsjett for 2011 5. Valg av medlemmer til styret 6. Årsprogram for 2011 7. Eventuelt

Etter årsmøtet kåserer Benedicte Ingstad om sine foreldre

ANNE STINE OG HELGE INGSTAD I VESTERLED

Enkel servering VELKOMMEN

Finn Holden leder

1 FØRSTE HOLMENKOLLRENN 1892

Spenningen var stor før det første net 30. januar. Skismøringen var ikke Holmenkollrennet i 1892. Holmenkoll­ oppfunnet, så løperne sto maktesløse. bakken lå langt fra hovedstaden. Nysnø «Løberne gik med Kladder under Skiene og solskinn holdt på å ødelegge langren­ paa indtil 6 Tommers Tykkelse, saa det var for dem som at gaa paa ruer,» står det i Aftenpostens referat. Men det første Holmenkollrennet ble tross alt meget vel­ lykket. Publikums­ grunnlaget var lite. I 1890 hadde Kris­ tiania 151 239 innbyg­ gere, og det var liten bebyg­gelse nordvest for Homansbyen. Først i 1894 kom den elektriske sporvei til Majorstuen og i 1898 Holmenkollbanen til fra Majorstuen til Besserud stasjon. Tilskuerne måtte gå eller kjøre med hest og slede opp til bakken. Likevel: Med stor publikumstilstrøm­ ning ble søndag den 31. januar 1892 en av de store dager i norsk skiidrett. Et nytt be­ grep ble skapt i norsk idrett: Holmenkollen. Et par av avisenes referater gir kanskje det beste bilde av det første rennet. 2 Tidlig Holmenkollrenn – før 1905 med «sildesalaten» i flagget fra hoppkanten.

«Utpaa Formiddagen begyndte en bugtede sig gjennem den gaaende Massevandring, som man en Vinter­ Mængde, over alle Jorder en endelighed søndag aldrig har seet Mage til. Alt hvad af Skiløbere, Herrer og Damer, Gutter og Byen eier af Heste og Slæder blev taget i Piger, der gled opover mod Skovbrynet Brug. Allerede Lørdag Eftermiddag var og forsvandt inde mellem Granerne for det forresten saagodtsom umulig at op­ atter at komme til syne i hvert Snar, i drive Hest og Slæde hos Vognmændene. hver Lysning. Alt var optaget, ikke alene dagevis, men Det var for Anledningen givet ugevis i Forveien. Det er jo ikke længere Tilladelse til Kjøring begge Veie, baade Veien, end at den store Mængde foretrak Frognersæterveien forbi Svendstuen at gaa, Ungdommen for størsteparten og den nye Keiser Wilhelms Vei [Hol­ paa Ski. Det var et ganske mærkelig menkollveien]. Stykket fra Heftyestøtten Skue, som Skraaningerne opp i Vestre bort til keiser Wilhelms Vei var hverken Aker frembød den smukke Søndags opkjørt eller opgaaet, kun benyttet som Formiddag. En stadig, ustanselig Strøm Skivei lod det til, saa den bød paa adskil­ af Mennesker drog sig som store sorte lige ubehagelige Overraskelser saavel Kjæmpemyrer [maur] langs alle Stier for de gaaende som de kjørende, naar de og veier opover mod det samme Maal. forlod den faste Frognersætervei og sank Lange sammenhængende Tog af Heste i til over Knærne i den løse Sne. Der var og Slæder, i Følge paa et Snes Stykker imidlertid en mærkelig Energi hos Folk

3 igaar. Frem skulde de, om de saa skulde jubledes og klappedes og kritiseredes, kave Helsen af sig. medens man trampede med Fødderne Havde man saa endelig maset sig i Isen for ikke at fryse Benene stive. Et frem til nævnte Del af Ankerveiens litet Uhæld var det, at den venstre Tri­ Sammen­stød med Keiser Wilhelms Vei bune nærmest Bakken begyndte at staa i en af Svingene et godt Kvarters vei under Vand, saa de første Bænke tildels nedenfor Sportsstuen, saa fandt man maatte ryddes. her en Trafik hvis Mage man sjelden Alle Beværtningssteder deroppe var faar Anledning til at være Vidne til. selvfølgelig overfyldte. Der var intet Slæderækken - der var i hundredevis af at faa nogensteds. Betjeningen stod Bredslæder, Smalslæder, Sluffeslæder, fuldstændig magtesløse ligeoverfor en Landauerslæder o.l. klods paa hinanden saadan Menneskemasse. Hjemferden - stod her i Queue, eller rettere i Stampe, frembød et ikke mindre broget Billede saa hver enkelt maatte holde stille i 5 end Opturen. Der var paa hele den lange Minutter for hver Gang de havde taget Strækning et uafbrudt Liv, som var et Par Skridt fremover. Fodgjængerne ligefrem storartet. Veiret var prægtigt kravlede sig forbi Slæderne og strævde med Solskin og næppe 1 Grads Kulde. opover, hvert Øieblik med en Hestemule Arrangementet, Ordenen, Veienes Til­ i Nakken og et Par Skispidser i Læg­ stand etc. var naturligtvis Gjenstand for gerne. adskillig Kritik og Klander; men det er jo Op kom man da endelig, vadende til ikke saa greit at gjøre alle tillags – især midt paa Livet det sidste Stykke ned til naar «alle» er saa mange som igaar. Besserudtjernet, hvor tilskuertribuner Det maa betægnes som en Mærke­ var opført paa Isen midt for den impo­ lighed, at der under en saa enorm Sam­ nerende Hopbakke. Her fik man først et menstimlen af Mennesker og Heste, Overblik over hvilke Masser der havde ikke skeede en eneste Ulykke af større forladt Byen; det var ikke uden en vis Betydning. Som Bevis paa Trafikken Berettigelse, naar det i Almindelighed meddeles det os, at der alene paa Hjørnet hed: Alle Mennesker er paa Holmen­ af Parkveien og Wergelandsveien i tiden kollen idag. Man anslog Mængden 2 - 5 em. tælledes 396 Skiløbere og 399 forskjelligt. Nogle mente, at der var en Slæder.» (Morgenbladet). 20 000 Mennesker, andre gjættede paa Bakken var adskillig større enn 15 000. Af de hjemmeværende blev Husebybakken, men hopplengdene ble ogsaa Byen betegnet som fuldstændig ikke stort lengre likevel. Dette skyldtes uddøet. Det var næsten ikke et Liv paa plasseringen av hoppet og det dårlige de almindelige Promenader, ikke en Hest tilløpet. Da bakken var så stor og im­ at se noget Sted. ponerende, fikk alle løperne lov til å Tilskuerpladsen paa det tilfrosne prøve den en times tid før rennet skulle Tjern – Isen var efter sigende 20 Tommer begynne. Det var ikke noe oppløftende tyk – var noksaa kold. Der blæste lidt og syn å se de yngre løperne i prøvehop­ Publikum frøs dygtigt, men Iveren og pet, iallfall etter Morgenbladets referat Interessen for Løberne var lige stor. Der å dømme. Gamlekara, dvs. Klasse A,

4 klarte seg bra. De «svævde udfor Hoppet unga och gamla idrottsmän kommo dit og seilede 15 å 18 Meter, der bragte de for at komplettera sin utrustning. Det mange Tilskuerne, som med Ængstelse finnes flera affærer i Kristiania som havde imodeseet opvisningen i den nye blott handla med skidor. Efterfrågan på store Bakke, til at kaste al frygt over­ dem lär emellertid varit så stor veckan bord.» Men så kom de uøvede og disse före täflingarna att alle varit utsålda, satte arrangørenes nerver på en haard oaktat hvarje affär representerade 500 prøve: «Det blev Fald paa Fald, det ene par skidor . . . Oaktad de täflandes olika værre end det andre, imellem stode de samhållsstälning, representerade från paa Hovedet, imellem klaskede de ned i allogeklassen, universitetet, arbetsklas­ Sneen efter en Luftfart paa henimod 20 sen, affärsvärlden och armeen, var det en Meter, med Benene tilveirs medens den utpräglad jämlikhets- och kameratkänsla kjødfuldeste Del af Legemet tok mod genomsyrad af interesse för skididrot­ Stødet, men lige freidige var de, skjønt ten . . . Skierne knak som Pibestilke . . Flere Söndagen den 31. januar, skididrot­ Fald saa stygge ud, men intet Uheld tens stora dag, den er i storslagenhet indtraf, det gik kun udover Skierne.» enastående i världen, och det gifves ej i Kaptein Balck, en av svensk idretts Skandinavien en idrottstäflan af så stor største ledere, skrev et livfullt referat national betydelse som dessa årligen av Holmenkollrennene i «Tidning for återkommande skidlöpningar vid Kris­ Idrott»: «I Blichfeldt & Huitfeldts forret­ tiania. De omfattas af hufudstadsbefolk­ ning och i Larsens vapenforretning rådde ningen med et lefvande interesse. Flere et rørlig livf qvållen føre tåflingarne, dagar före täflingarne äro allt hvad hästar och slädar heter, upp­ tingade, och på täflings­ dagen är det omöjligt att få en släde. Den störste delen åskådare begifver sig ut på skidor eller till fots. Den djupa snön och den milslånga vägen af­ skräcka ei. En tät linie af åkande och gåande ring­ lar sig upp för högderna, hela familjer olumsa med sig uthållighet i den stun­ dom djupa snön fram till målet, ty fram måste de . . . Det vrimlar af skid­ löpare – unga damer och herrar, arbetare och

5 bönder, gossar och flickor – alla med med en spänstig böyning af knäna och samma glade friska uppsyn och djerva suser videre utför backen ut på isen der säkerhet. Tusentals skidlöpare samlas han stannar med en skarp sväng. Längsta vid Holmenkollens sportsstue och under hopp Arne Ustvedt 21,5 meter. det de i hallen vederqvicka sig på färden, Rekordet för backhopp är emellertid plantera de sina skidor i snön med 28 meter, hvilket oerhörd väldige hopp spetsarne uppåt, det är riktig en skog en gång blifvit utförd i Norge. Det skal af skidor, hvilket gifver ett pittoreskt hjärta i bröstet att våga sig ut på en dylik utseende åt den lifliga täflan. Hundratals luftfärd. . . slädar af alla slag från den typiska norska En idrottsmann i Kristiania har kappslädan och dess lille pigge dragare beräcknat att omkring 35 000 par ski­ med ståndman, till den eleganta bred­ dor äro i bruk derstädes i denna vinter. slädan bidraga ytterligare att gifva karak­ Fattigt folk samlar i sparbössen för att ter åt vinterlandskapet. Den som icke kunna kjöpa ett par goda skidor till den sett dessa i sitt slag enastående prof på stora täflingsdagen. Det beräcknade 5 färdighet, kraft och sinnesnärvaro, kan 000 goda skidlöpare på benen den da­ icke göra sig ett begrepp om denna syn: gen. Den var «en mönstring af det unga der kommer en skidlöpare i hvinande fart Kristiania på skidor».» från backens topp – man riktigt hör hur kläderna slå af lufttrycket – han tager ett Fra boken «Holmenkollen». hopp ut i rymden och gör en luftfärd på (Et par små rettelser). 20 meter med rak hållning, når marken 6 DELTAKER I HOLMENKOLLRENNET 1892 av Finn Qvale Selv følte jeg meg som en lite verdig representant for rikets væpnede makt, Det første Holmenkollrenn i 1892 da jeg dagen derpå gjorde et mislykket erindrer jeg særlig godt, da jeg deltok i forsøk på å innta min plass i geleddet hopprennet for løpere i alderen 18-20 år. blant de øvrige kadetter. Min start som Holmenkolløper var ikke Det er ikke usannsynlig at denne videre vellykket – to dundrende fall. I uheldige debut i Holmenkollbakken har det siste hopp stupte jeg på hodet og falt, vært medvirkende til at jeg i likhet med og seilte nedover bakken nærmest på forbryteren – som kretser rundt åstedet ansiktet i grovkornet skaresne som raspet – ikke har kunnet holde meg borte fra slik opp i fjeset at mine nærmeste nesten nesten noen av de senere 60 renn. hadde vanskelig for å kjenne meg igjen, Fallprosenten i det ordinære hopp­ da jeg etter begivenheten presenterte rennet i 1892 var 73, året etter 27,5. meg i hjemmet. Skrevet 1947. Fra «Holmenkollen». «Skal man lægge endnu flere Penge i denne Bakke der alt er bleven dyr nok.» - Aftenposten 1894. HOPP MED STAV av Finn Holden med støtte av staven under rop fra ungt I 1893 deltok en løper som gjorde det bra publikum: «Ta fra`n staven da vel!» I det i langrennet. I hopprennet forbauset han andre hoppet brakk staven da han satte alle ved å hoppe med en lang, solid stav seg på den i nedslaget. Det er den eneste til støtte. Første hopp klarte han stående stavhopper i Holmenkollen.

7 BESSERUDTJERNET

av Finn Holden men tilskuermassen på tjernet var så stor at venstre tribune nærmest bakken Holmenkollen Turisthotell og Hol­ begynte å stå under vann så benkene menkollen Sanatorium ble bygd av dr. måtte ryddes. Ingebrigt Holm i slutten av 1880-årene. I 1894 sto vannet høyt over isen før Hotellene trengte vann, og dr. Holm rennet, og rennledelsen satte 20 mann i fikk drenert Besserud-myra og oppført gang natten til renndagen med å måke en demning slik at Besserudtjernet ble isen og fjerne vannet så publikum kunne dannet. Tjernet skapte problemer for stå tørt. Senere år kjørte man snøen vekk Holmenkollrennene fra første år. Da så isen lettere kunne bli tykkere. var isen på tjernet 20 tommer tykk, I 1912 var det langvarig dårlig vær

Besserudtjernet på postkort fra 1890-årene. De første tiårene ble hoppet laget av kvist og snø og flyttet opp eller ned i unnarennet etter som det passet med snøforholdene. Først i 1910 ble hoppet flyttet høyt opp i unnarennet, og et to meter oppbygg av stein ble laget på toppen, men kamuflert slik at man ikke skulle se at det var et kunstig stillas.

8 Idyll på Besserudtjernet i 1890-årene. Postkort av H. Abel. med mye snø og senere regn. Da ble Gar­ tappet hver høst. den tilkalt. Gardister pumpet vann hele Etter krigen ble Holmenkollen og natten før rennet. Tidlig på morgenen Besserudtjernet tatt i bruk også med kontaktet styret gårdbrukerne Jonas Hol­ sommeraktiviteter, vannskihopping, men på Østre Holmen og Sigurd Huse­ klassiske konserter og «Ta sjansen» bye på Grimelund som kom med hester konkurranser i samarbeid med NRK. og sleder og kjørte på med snø der det Foran VM 2011 ble Holmenkoll­ tidligere hadde stått vann i hesteskoen. bakken revet og bygd på nytt og Besse­ Alt ble tråkket til med ski så det ble et rudtjernet tappet for godt. Høsten 2009 hardtråkket hvitt underlag. Avlysning ble alt vannet sluppet ut til et vann­ av rennet ville gitt et stort underskudd, magasin på Midtstuen, som skal kunne nå fikk rennet i stedet et overskudd på produsere kunstig snø. Alt innsigsvann kr 75,70. fra Besserudbekken vil fra nå renne ut Tjernet var hvert år en trussel mot i det nye tjernet i Midtstuen. Besserud­ arrangørene. I 1927 var det tre dager før tjernet fra 1890 er en saga blott. hopprennet målt inntil 30 cm vann oppå isen, og politiet forbød salg av billetter Fra boken «Holmenkollen» og Oslo til tribunen på tjernet. I 1930 gikk Hol­ byleksikon, 4. utgave. menkollen Sanatorium med på tapping av tjernet, og fra da ble Besserudtjernet 9 DET FØRSTE 50 KM RENNET I VERDEN 400 kroner i gull i premie bestemmelsen er blitt fulgt helt til for få av Jakob Vaage år siden, må vi si at professor Heiberg og doktor Irgens har vært dyktige, eller «Vi havde vor opmerksomhed an­ skal vi heller si fornuftige. vendt paa følgerne af stor anstrængelse Hva tåler så det menneskelige under løbet, saasom sterk svede, rødhed legeme av anstrengelser? Hvor meget i ansigtet, glinsende tunge øine, slap kan kroppen presses uten å ta skade? Det holdning, langsomme uredelige svar, var spørsmål som opptok pionerene av tung pust...som det kunde fremgaa af de første langrennene i 1880- årene. Var deltagelse uden at vække opsigt.» det skadelig for helsen å la unge menn Det er professor ved Det Kongelige lope 3-4 km så hurtig de bare formådde? Frederiks Universitet i Kristiania Jacob Man hadde ingen erfaringer å holde Heiberg som skriver denne redegjørelsen seg til og var i sterk tvil om hvordan de efter langrennet i Husebyrennet 1883. skulle forholde seg. Sammen med korpslege Andreas Irgens Løperne selv og noen ledere mente skulle han foreta den første legeun­ at de korte løypene på 3-4 km, de dersøkelse i verden under et skirenn. såkalte «springmarsjene», langt fra var Bestyrelsen til Foreningen til Ski­ tilfredsstillende. Når de først «hadde idrettens Fremme som sto for arrange­ fått opp pusten» som de sa, ja så var mentet av Husebyrennet, og som under løpet slutt. tvil hadde latt seg overtale til en slik legeundersøkelse, fikk efter løpet en skrivelse fra legene som blant annet kon­ 12 km rennet kluderte med at ingen under 20 år burde Det reiste seg derfor mosjon om å få få delta i langrenn. Når vi vet at denne lengre løyper. Tre år senere gikk Skifore­

10 ningen til det skritt å la løypa bli 12 km lang. Vinteren 1884 hadde Trondhjem skiløberforening arrangert en «Kapp­ gang», et langrenn som var 8 km, og ingen av deltagerne var synlig overan­ strengte, og man gikk derfor i 1886 til det drastiske skritt å la løypa bli 4 ganger så lang som vanlig, hele 12 kilo­meter. Det hadde tross den lange løypa meldt seg 44 deltagere, og arrangørene var ikke så lite engstelig for hvordan det hele ville løpe av. «Det er ikke fritt for at udfaldet af skirendet iaar blev imødeseet med adskillig spænding fra mange hold. Det var jo flunkede nyt dette 12 kilometers løb, efter at man i en række af aar har holdt sig til ca. 4 kilometer og faaet høre, at «springmarsch» i det hele taget var forkastelig og meningsløs.» Det viste seg i begynnelsen av løypa at deltagerne ennu ikke var fortrolig med lengden av løpet. De var alt «udpum­ pede» da de skulle ta den første store bakken ved Grimelund. Men de kom seg snart, så referenten, den kjente ski­ ekspert i slutten av det forrige århundre, overrettssakfører Axel Huitfeldt kunne konstatere: «Jeg har aldrig tidligere seet saa lidet tegn til overanstrengelse Torjus og Mikkel Hemmestveit. og jeg fik det indtryk at deltagerne iaar var overmaade fornøide med at længde­ Det var de to morgedøler Mikkel og løbet nu var begyndt at blive et virkelig Torjus Hemmestveit som vant en sikker længdeløb. Og efter hvad jeg har hørt seier med tider på 57.02 og 1.00.58. Ja berette som «aldeles paalideligt» skal Huitfeldt som var ute i løypa, kunne bare den læge som undersøgte løberne ved konstatere at Mikkel Hemmestveit var hjemkomsten have erklæret at der ikke noe utenom det vanlige. fandtes tegn til egentlig overanstrengelse «Der kom Mikkel Hemmestveit med hos nogen. Men at de var «anstrengte» startnummer 27, blid og smilende som se det maa være en lovlig sag. I det sedvanlig. Jeg tror knapt han var sved hele taget maa man anstrenge sig for at engang enda han havde rendt fra en snes komme frem her i verden.» stykker paa vejen.»

11 Det var ganske riktig at legen N. sydover til Østern gård i Bærum, sving­ Wulfsberg var tilfreds med under­ te så østover forbi Grini gård, over søkelsene. Han fastslår riktignok at Grinibroen, sydover til Ullernåsen, forbi pulsen kom opp i 180 hos enkelte, at Huseby gård, ned til Skøyen og tilbake åndedrettet var opp i 48 i minuttet hos til mål. noen få, men at de snart «kom sig igjen». Dessverre ble dette arrangementet Ja han antyder at enkelte uten vanske­ ødelagt av et fryktelig regnvær. Det fikk lighet kunne ha løpt en mil til uten å ta da også navnet «Vassrennet». Man skulle skade av det. tro at når alle startet på en gang, ville det Dr. Wulfsberg bare konstaterer at bli et oppjaget tempo i begynnelsen. Men det er en selvfølge «at enhver indkom­ det elendige føret ga ingen anledning til mende var gjennemvarm og dyktig sved; det, og det varte ikke lenge før rekken efter den vedholdende anspændelse af var trukket langt ut. Bestemann kom muskelkraften var naturligvis en større tilbake på 2.17.16 og mindre grad af træthed tilstede og En meget viktig sak hendte under aandedræt og kredsløb var paa grund dette vassrennet. Tidligere hadde alle af den lille modbakke paa slutningen skiløperne brukt en stav under lang­ af løbet opjaget til henimod den største rennene. Fjorten dager før det 20 km ydedyktighed. Men ikke en af skiløberne lange rennet hadde Sagene skiklubb var imidlertid præget af overanstreng­ (stiftet 1883) arrangert et langrenn ved else, udmattelse eller at have lidt organ­ Sognsvann på ca. 10 km. Da møtte to, isk skade ved det sterke arbejde.» tre mann opp med to staver, uten trinser, Nu ble man dristigere i Skiforenin­ men de hadde i allfall en stav i hver hånd. gen. Året efterpå, i 1887, var styret stemt Dette fait ikke i god jord blant de andre for et langrenn basert på lagkonkurranse deltagerne. Det ble en lengre diskusjon, og samtidig sløyfe det tradisjonelle og enden på det hele ble at det ikke var hopp­renn i Husebybakken. Forslaget ble tillatt å bruke to staver. Men diskusjonen meget ilde opptatt i pressen. Men på en fortsatte efter løpet, og da vassrennet ble ekstraordinær generalforsamling i januar arrangert 14 dager senere fikk de som måned ble dog styrets forslag vedtatt. ønsket det bruke to staver. Siden har da Løypa skulle være 20 km, og alle skulle som kjent dette vært vanlig bruk i alle starte samtidig. langrenn, og til skiløping i det hele tatt. Grunnen var lagt kan vi si for en virkelig prøve for et vinterens maratonløp. Hvem 20 km fellesstart – som kom med ideen, vet vi ikke. Men «Vassrennet» i allfall så satte konsul Axel Heiberg opp en premie på kr. 400,- i gull til Start og innkomst ble lagt til nordsiden bestemann i det første 50 km renn året av Frognerdammen (like bortenfor der efterpå i 1888. Vigelandsbroen nu ligger). Fra start Denne meldingen kom allerede i gikk løypa forbi Tuengen, Grimelund, samme nummer av Norsk Idrætsblad der Holmengårdene, så over til Voksen og referatet fra Vassrennet i 1887 sto, 12. til sydenden av Bogstadvannet. Derfra 12 skulle holde det korte langrenn i forbindelse med det kombin­ erte hopprenn bare to dager før 50 km rennet. At det «korte» langrenn nu var blitt til hele 25 km, gjorde ikke saken et fnugg bedre. Det er rimelig å anta at løperne efter et hårdt 25 km renn lørdag den 5. februar ville være dårlig uthvilte til å ta fatt på en 50 km to dager efterpå. Hvis arrangørene da ikke hadde ment det som et tilvenningsløp før det lange rennet. Man visste som sagt intet om hva et legeme kunne tåle av påkjenning på den tiden dette arrangementet skulle holdes. De få renn man hadde foretatt som prøve, og de meget primitive former for legeun­ dersøkelser ga ingen sikkerhet februar, et år før det skulle arrrangeres. for at 50 km renn ville gi like Dette var gjort for at deltagerne skulle gunstige resultater. kunne forberede seg på et slikt løp. Ikke Vi må også ta i betraktning at i 1880 så å forstå at man trodde de ville gå inn årene deltok skiløperne som regel bare for trening et år i forveien, men at de i i ett skirenn om vinteren. Noen ganske allfall kanskje utpå høsten, når sneen få kanskje i et par. Skirennene utover i var kommet, kunne ta seg noen skiturer landet besto bare av et hopprenn eller et over lengre strekninger enn de tidligere slalåmrenn­ ned en passende skogstrek­ hadde være vant til. Annonsen kom ning med svinger rundt busker, trær igjen i november og desember samme og ujevnheter i terrenget. Noen lang­ år. Det nærmet seg nu den store dagen rennstrening skulle de således ikke da skiløperne skulle vise om de maktet et få delta i den slags skirenn. Konkur­ så langt løp, vel å merke uten å ta skade ranseskiløpingen sto ennu på et meget av det. Det har ikke vært mulig å finne primitivt stadium, og antallet av aktive protester i noen av datidens aviser om var litet. foretagendet. Det ville ha vært rimelig Som man ser, hadde Foreningen til om noen hadde betvilt det menneskelige Ski-idrettens Fremme gradvis økt løype­ legemes ydeevne til å klare de påkjen­ nes lengde fra de første korte spring­ ninger som et så krevende langrenn marsjene til hele 20 km. Men kritikken måtte utsette det for. mot å sløyfe hopprennet i Husebybakken Enda underligere er det at man i 1888 var stor, så det kom med igjen neste år.

13 50 km rennet igjen til Svendstuen. Derfra Ankerveien opp til Besserud, videre vestover den 7. februar 1888 samme veien til Voksen gård. Derfra Lørdag den 5. februar ble det 25 km nordover tvers over Bogstadvannet lange rennet arrangert. Hvor løypa gikk, til Tangenåsen, vestover til Kråka og er ikke så lett å kunne si helt nøyaktig, tilbake til Bogstadvannet igjen, over men heldigvis har en av deltagerne, in­ jordene på Røa, opp Ullernåsen og ned geniør Ernst Bjerknes, over 50 år etterpå Ullernåsen på sydsiden. Så fulgte den i sin bok «Med ski, velosiped og skisse­ jordene forbi Husebybakken og svingte bok» kommet med visse antydninger sydover like ved Smestad og tilbake til som gjør det mulig å kunne følge løypa Majorstuen. Denne løypa hadde de brukt i store trekk. også i langrennet to dager tidligere til Startstedet var ved Majorstuen, om­ det kombinerte langrenn. Nu måtte de trent der hvor hallene nu står. Derfra gikk gå løypa to ganger. den nordover mot Gaustad asyl, videre til Det er lite skrevet om selve løypa. En Båntjern. Her svingte den vestover, noe skribent påtalte at deltagerne måtte gå opp på søndre del av Vettakollen og ned

14 Bogstadvannet 4 ganger, 2 ganger hver en lyst at se,» skriver Norsk Idrætsblad. runde. Da dette er 2 kilometer langt, ble Telemarkingene brukte imidlertid det hele 8 kilometer med helt flat løype bare en stav, og ingen av stavene var og det mente referenten måtte virke besatt med trinse, så de sank godt ned kjedelig for løperne å traske på isen så i sneen mange steder, når de skulle for­ lang distanse. søke å pigge seg frem. De brukte furuski, Av de 32 anmeldte deltok bare 17 de samme som de hadde anvendt i hopp­ mann. Så å si halvparten av de anmeldte rennet. De var lette å gå med, men gled hadde vel følt seg lite opplagt til en så ikke så godt som bjerkeskiene. lang dyst efter å ha fullført et anstreng­ Den eneste som intet så ut til å bite ende 25 km renn bare to dager tidligere. på var Torjus Hemmestveit. Norsk Id­ Noen av dem var kanskje også allerede rætsblads referent Axel Huitfeldt, som reist hjem efter hopprennet dagen før. var formann i Foreningen til Skiidrettens Det var jo et dristig foretagende å gå Fremme, hadde i annen runde begitt seg til det skritt å arrangere et så langt løp ut i terrenget for å studere løperne i ak­ for utrenede løpere. For de aller fleste tivitet. Han gir følgende skildring: «Jeg var det det eneste rennet de deltok i den gikk gjennom skogen for at se løperne vinteren, og da plutselig å begi seg ut på ned Vettakollen til Svendstuen i anden en 50 km etter et langt renn to dager før omgang. Der var det fælt at komme ned­ skulle ikke oppmuntre til stor konkur­ over; for aldrig har vist Ankerveien set ranseiver. slig ud, saa gropet og styg var den i alle Trening hadde nesten ingen, iall­ maader, og vanskelig er den jo i fra før.» fall sammenlignet med hva vi i våre Senere skriver han om Hemmestveit like dager mener med dette. Ernst Bjerknes før han når mål: «Se der har vi Torjus forteller i sin bok at han i juleferien Hemmestveit, bortpaa jordet. Han ser gikk daglig lange turer på ski, men det aldeles uanfektet ud, kvik og rask spurter var jo ikke snakk om å løpe på disse han ind til maalet. Han angret paa at skiturene. Heldigvis, skriver han, fikk han ikke havde tat mere i og trodde han han innbydelse til et ball på Eiker, og kunne gjort det en god del bedre, hvis han benyttet da den anledning til å gå han var blit drevet. Førstemand var han frem og tilbake på ski. Dette ble to 50 ialdfald, og en anden gang kan det vel km turer, og noe slikt hadde de færreste bli anledning til at rende fortere. Alle var av de andre foretatt. Han følte seg også i merkværdig god stand, og ogsaa dette da han kom tilbake fra ballet, godt trenet løb var vellykket!» (!). «Merkelig nok forsøkte jeg ikke å Det underligste ved dette arrange­ gå løipen en eneste gang på forhånd,» mentet var legens fravær. 1883, 1886 skriver han, «mere vett hadde vi ikke på og 1887 hadde de vært på pletten for rasjonell trening den gang.» å teste løperne før og efter løpet, mens Mange i rennet brukte to staver. de her hvor de hadde en virkelig sjanse «Kristiania havde iaar en førsterangs til å kunne få noe kjennskap til hva løber, Ernst Bjerknes, han brugte to den menneskelige kropp tålte av kraft­ staver, og han brukte dem saa det var anstrengelse, her foretok de seg intet. 15 Hvor meget væsketap har man i nok et løp på 30 km i 1901 gikk man et slikt løp? Det visste man ikke da, endelig over til å prøve 50 km igjen. men verdens første matstasjon hadde Legene var i mellomtiden blitt mer de i allfall rigget til ved mål så løperne våkne overfor sportens farer. Det var inn­ kunne få en forfriskning før de satte ivei ført maratonløp på landevei, og sykkel­ på annen runde. Erfaringene manglet sporten hadde vist seg å ha anstrengende også her. Hva var mer rimelig enn å gi konkurranser og likedan med roing. Da løperne det man selv hadde lyst på når 50 kilometer igjen var på tapetet i 1902, man var tørst efter kroppsarbeide eller rykket en kjent Oslo-lege, Cato Aall, selv en anstrengende tur: Altså sto noen aktiv skiløper, ut i avisen med et kraftig ølflasker i rad og rekke og ventet på de innlegg mot overdrivelsen innen sporten. svette skiløpere som hadde tilbakelagt «Vi læger, vi ved, at længdeløbet 25 km. og skulle sette avgårde på nye 25 paa Ski ikke er sundt. Vi ved at at det km. Også rykende varm kaffe og noen koster mange unge mennesker Helse smørbrød sto til disposisjon. og Sundhed for det senere liv... Det er Ingen kunne som sagt døyve ikke for intet at vi ogsaa i vort hjem­ Hemmestveit. Han fikk de 400 kronene lige lægesprog har faaet indført ordet i gull, og det var ærlig fortjent. På furu­ «Sportshjerte»; det er især hos unge Folk ski med spanskrørbinding og én stav der tidlig har overanstrængt sig f. eks og dårlige hudsko på føttene var Torjus paa Ski, og som nu maa svi for dette i Hemmestveits prestasjon 4 timer, 26 Form av Hjerteklap, Angstfornemmelse, min, 30 sek. på de 50 km meget res­ Aandenød, osv. Og disse Tilstande maa pektabel. undgaaes. Disse syge unge Sportsmænd maa ikke findes - skal ikke vor Skisport komme i lignende Vanry som Cykle­ Nye langrenn sport, Fodkapløb o.1. (...)» Efter dette vellykkede eksperimentet Nu som det var oppstått motstand med den første 50 km, der alle var mot 50 km løp, skulle man tro at Ski­ fornøyd, aktive, arrangører og referenter, foreningen ville ha vært forsiktig. Det var det rimelig å anta at Foreningen til var den også. Hele 12 leger var innkalt Ski-idrettens Fremme ville fortsette da det første 50 km renn i Holmenkollen suksessen med nye renn i de kommende skulle starte i 1902. Legeundersøkelsene år. Men intet slikt skjedde. var ganske anderledes grundige nu. Det I 1890 årene gikk man tilbake til det ble til og med tatt prøve av urinen, pulsen kombinerte renn med en løype på 15 ble tatt, åndedrettet tellet osv. Selv om km. Ikke før i 1900 ble det aktuelt med det ble funnet eggehvite i urinen og at langdistanser. Man var i 1892 flyttet opp enkelte var så slitne da de kom til mål, til Holmenkollen med skirennene, og i viste legene dog intet tegn til å gi stopp­ 1900 finner vi på programmet at 30 km signal for flere løp av denne typen. renn var innført. Ingen leger var frem­ Efter 1902 har de vært årlige. møtt, men arrangementet gikk knirkefritt og løpere og ledere var tilfredse. Efter Fra St. Hallvard 1/1968 16 DEN FØRSTE 50 KILOMETEREN I 1888 av Ernst Bjerknes slags vask efterpå var det ikke tale om. Vi ruslet ned til Majorstuen og fant frem trøia vår i den haugen som lå der, og så tok vi oss kanskje en flaske øl eller to før vi ruslet hjem. Utstyret var adskillig enklere enn nu. Vi brukte de samme ski til hopp og løp. De fleste brukte nu to staver, uten trinser og beslag, men telemarkingene gikk fremdeles bare med én stav og med sine hjemmelagde vidjebindinger. Ellers var fottøiet lauparsko uten såler og spanskrørbindinger, men for bind­ ingenes vedkommende var jeg langt foran min tid. Mangelen ved spanskrørbindingene og det myke fottøi var at sidestyringen sviktet når det røinet på. Jeg fant derfor ut at en stiv og solid såle forsvarlig festet til skien måtte bli den beste binding, men vanskelighetene var å få festet sålen til Jamen kunde det vært artig rart å få skoen. Efter mange forgjeves forsøk med prøvet sig under slike forhold som nu. remmer og hælkappe sydde jeg sålen Tenk, gratis bespisning for hver 10-15 fast under lauparskoene og skrudde dem kilometer med varm suppe og alskens fast under skiene. Da satt de. Det er vel styrkende saker, og efterpå varme ull­ ikke tvil om at disse fastskrudde sko var tepper og styrtbad. Og så trening og ut­ forløperen og dannet overgangen til de styr med trinser på stavene, og folk langs moderne bindingene, for umiddelbart løipa, som gir beskjed om stillingen for efter mitt patent kom det et helt drøss av hver 5 kilometer. patenter som på forskjellige måter festet Nei, det blev nok ikke dulla slik skoen til skien uten å skru den fast. med gutta i min tid. Oppe ved Tangen var det satt frem en bøtte med isvann og en øse, så de som vilde kunne ta Rennet sig en slurk, og nede ved Majorstuen Så opprant endelig renndagen. På jordet var det satt frem et bord med kaffe og utenfor gjerdet omkring sykkelbanen, smørbrød, som ingen kunde få ned. Det der hvor Holmenkollbanens stasjon på var den forpleiningen vi fikk. Og noen Majorstuen nu ligger, møtte styret og 17 deltagerne op klokken 8 om morgenen. før jeg satte farten op og slo inn på min Stort flere var det ikke til stede. Det var vanlige dilt. anmeldt 32 deltagere, men det møtte Da jeg hadde passert den første post bare 15 ved opropet. Jeg fikk tildelt nr. ved Snippen og skulde begynne på op­ 30 og fikk således en utmerket plass sist stigningen til Båntjern gjennem skogen, i rekken. la jeg merke til at det hadde gått noen Så satte løper efter løper avsted med og vasset i løipen. Jeg tenkte først at det to minutters mellemrum. Noen tok det kanskje var en interessert tilskuer, men med ro, men de fleste satte i vei med så forsvant sporene av og til, og så kom stor fart som til et vanlig lengdeløp. de igjen og undertiden bare med én fot. Ventetiden falt lang, men endelig lød Det var høist besynderlig. Men gåtens det: Nummer 30 holder sig ferdig. – klar, løsning var ikke langt foran mig. Det gå! Jeg satte avsted med freidig mot og var en av de merkelige deltagere, som i godt humør. Jeg hadde bestemt mig til nok hadde latt sig lokke av den store å ta det med ro i begynnelsen, det gjaldt premie – kr. 400 i gull. Han gikk uten å spare på kreftene, men jamen var det bindinger, men med en stav, som han godt å røre på sig efter den lange og brukte med begge hender. Når han kom kolde ventetiden. Bukse og skjorte var til en kneik, sparket han den ene skien ikke noen overflødig bekledning i 10 op og hinket efter på den andre, men var graders kulde, selv om jeg hadde jakken kneiken litt lenger, tok han en ski i hver hengende over skuldrene, men så er det hånd og vasset i vei som en kar. Han så meget lettere når man først har kom­ måtte snart gi op. met i gang. Det varte derfor ikke lenge 18 Like efter at jeg hadde passert denne og kaffe og trandre lekre saker. Jeg var merkelige skiløper, fikk jeg en ny og hverken sulten eller tørst, men jeg tenkte mindre behagelig overraskelse. Det var nok at det kunde være godt å få litt mat å Edvard Lillehagen, som var like efter styrke sig på, så jeg satte stavene fra mig mig. Nå, det var intet å gjøre ved det. Jeg og forsynte mig. Men maten vilde ikke lot Edvard passere og hengte mig efter. ned. Den satte sig likesom, fast i halsen Jeg hadde ikke noen vanskeligheter med fordi hjertet arbeidet så sterkt. Jeg tok å følge ham så lenge det gikk opover, det imidlertid med ro og tygget og tygget men da vi hadde passert Båntjern og det og besvarte alle de spørsmål som haglet bar ned kleiven til Svendstuen, blev han ned over mig. Om jeg var trett. Om jeg borte for mig. Han var meget flinkere ikke vilde gi op. Om jeg ikke syntes det hopp- og bakkeløper enn jeg og tok var fælt å ta på en slik tur til o.s.v. Jeg svingene med stor fart, mens jeg måtte var imidlertid ved godt mot og syntes det bremse for å klare mig. gikk bra, men så begynte publikum å bli Her midt i den bratteste kleiven blev urolig på mine vegne. Man syntes nok jeg atter opmerksom på noen eiendom­ at jeg tok det vel rolig, og så begynte de melige spor i løipen. Den var oprotet å rope bortover rekkene: Der kommer med en smal, dyp fure, nesten som om noen igjen, nå må du fly, gutt. Hei, fly noen skulde ha kjørt med en liten plog. nå, gutt, ellers tar dem dig igjen o.s.v. I de skarpeste svingene gikk furen ut av Ja, ja, tenkte jeg. Jeg kan nok gå, men løipen og langt inn i skogen, men så kom mere mat vil jeg ha. Så stakk jeg stavene den igjen lenger nede. Jeg spekulerte under armen, tok en neve smørbrød og lenge på den plogfuren, for man har jo ruslet spisende i vei. Den tanken hadde god tid til å tenke når man sleiver hit i nok flere hatt, for fra Majorstuen og vei kilometer efter kilometer, men jeg opover mot Gaustad lå det strødd hele kunde jo ikke finne noen rimelig forklar­ og halvspiste smørbrød langs løipen. De ing på den. andre løpere hadde åpenbart hatt samme Det var en stor skuffelse å føle sig vanskelighet med å svelge som jeg, og så absolutt underlegen overfor konkur­ så hadde de kastet maten fra sig. renter som jeg før iallefall kunde holde Endelig hadde jeg da fått bukt med følge med, så motet sank betydelig, men det siste smørbrødet og la i vei på ny. jeg måtte jo forsøke å greie løpet så godt Opover bakkene ved Gaustad fikk jeg jeg kunde. Imidlertid begynte jeg efter øie på en skiløper som ikke var til å ta hvert å hale inn på andre konkurrenter, feil av. Det var trønderen Ingebregt Aas og eftersom jeg passerte den ene efter på sine lange, tjærebredde bjerkeski og den andre, begynte motet atter å stige. sin tre alen lange stav, som han brukte Det var langt til mål ennu. ganske eftertrykkelig med begge hender. Da jeg kom inn til Majorstuen efter Da jeg strøk forbi ham, la jeg atter merke første runde, var jeg i full vigør og blev til den lange staven hans med trinse og en mottatt med stor jubel fra tilskuerne på minst seks tommer lang jernpigg, og med grunn av mitt høye nummer. Her var det det samme gikk det et lys op for meg. satt frem til løipen et bord med smørbrød Der har du løsningen på den plogfuren i

19 løipen fra Båntjern. Med de lange skiene På jordene opover mot Ullernåsen har han ikke kunnet klare svingene, og møtte jeg en skolekamerat. «Er du trett?» så har han ridende på staven kjørt langt spurte han. «Å langt ifra,» sa jeg, «skal inn i skogen for hver sving. Ja, ja, tenkte kappfly til byen.» Han fulgte med et lite jeg, det kan ha sine fordeler å ha korte ski stykke, men måtte snart gi op. Jeg var så også, selv om det er i langrenn. oplagt som noengang og følte ikke spor I bakken opover til Holmenkollen av tretthet. Innover Ullernåsen bar det passerte jeg atter en av disse merkelige med god fart, og da jeg passerte posten deltagere som hadde latt sig lokke av her, den siste før mål, ropte Axel Huitfelt gullet. Det var en fisker fra Sandvika, til mig: «Idag har du tjent godt, Bjerk­ Ole Pedersen. Han var 51 år og hadde nes.» Det var et opløftende ord, bare efter eget sigende vært en flink skiløper skade at jeg ikke fikk den stimulansen i sin ungdom. Med sitt gråhår og skjegg på et litt senere stadium. Om det lå og sin røde topplue så han ut som en noen realitet i Huitfelts opmuntringsrop liten nisse, han stabbet ufortrødent i vei har jeg aldri fått vite. Som formann og med en stav som var adskillig lengre enn allesteds nærværende kunde han jo godt karen selv. han har nok ikke vært å spøke hatt oversikt. med, den karen, i sin ungdom, for han Men kleiven ned til Ullern var ikke fullførte løpet - riktignok som sistemann grei. Hård og gropet som den var, måtte med 5.31.58 - men jeg antar et det ikke jeg bremse sterkt for å klare meg. Selv er mange som gjør ham det efter uten Torjus måtte over ende i den siste svin­ spor av øvelse eller trening. gen, hørte jeg siden. Det var sytten så 20 den bremsinga tok på beina. Skulde det den, jeg som ikke engang orket å løfte da aldri bli slutt på denne harde bakken. skiene fra bakken? Jo, det skulle bli et Endelig var jeg nede og skulde legge nydelig syn å se et slikt kadaver komme i vei igjen, men da var jeg plutselig som krekende til mål. Det var nok best å snike lammet over hele kroppen. Armene hang sig unda, så snart jeg kunde komme ut slapt ned og jeg orket knapt å flytte en av løipen. fot. Hvordan jeg fikk karret meg over Imidlertid seg jeg da framover, og Mærradalen, begriper jeg ikke. Nu var nu så jeg alt skøytebakken i det fjerne. det helt slutt med mot og energi. Jeg Det var da besynderlig så mange men­ hadde mest lyst til å legge mig ned på nesker det var der borte, især på toppen flekken og opgi allting. Hadde det bare av bakken. Der var kanskje et skirenn, vært mulighet for å komme inn et sted men det så ikke slik ut heller. Nu begynte og hvile, hadde jeg gladelig opgitt hele de å vifte, og jeg hørte hurrarop. Jeg så løpet. Jeg hadde ingen annen tanke enn å meg omkring om det skulde være noen hvile, alt annet var meg likegyldig. Tenk efter mig, men det var ingen. Det måtte om jeg hadde fått en varm kopp suppe. altså være mig demonstrasjonene gjaldt. Jeg hadde intet valg. Jeg måtte Jeg fikk jamen prøve på å stramme meg kreke meg innover så godt jeg kunne. litt op. Jeg begynte på bakken. Det gikk Å fullføre løpet interesserte meg ikke atskillig bedre enn jeg hadde ventet, og lenger. Jeg gikk bare og grudde for den da jeg under publikumsjubel passerte bratte Skøyenbakken, opgått og hård toppen, var jeg nokså kjekk igjen. som et stuegulv, hvordan skulle jeg klare Nu blev det flere og flere folk innover 21 langs løipen, og viftingen og bifalls­ og spurte om jeg ikke vilde ha et glass ropene blev stadig sterkere. Slapphet øl. Jeg sa takk; min tørst var på langt nær og tretthet var som blåst bort, og uten at slukket. Bortsett fra den kaffeskvetten jeg merket det, hadde jeg atter satt farten jeg fikk efter første omgang, hadde jeg op og spurtet med lange, seige tak inn ikke drukket noe under hele løpet. Så til mål under øredøvende jubel fra de gikk jeg atter op til startplassen for å se tettpakkede rekker. Denne jubel kom om flere var kommet inn. Den siste jeg meget overraskende på mig. Efter den hadde passert i løipen var nummer 1, han lange slapphetsperiode mellom Ullern kunde ikke være så langt unda, men jeg og Skøyen var jeg jo fullt på det rene hadde jo et forsprang av ca. en halv time med at jeg hadde forspilt mine chanser, på ham, hvis han ikke hadde gått inn på men mitt høie nummer, som viste at jeg mig under min lange slapphetsperiode. hadde gått ut som sistemann og nu kom Da ingen kom, ruslet jeg hjem for ikke å inn med bare tre mann foran mig, vill­ komme for sent til middagen. Jeg spiste ledet nok publikum i høi grad. Men ved med god appetitt og hadde ingen annen siden herav var det visstnok en stor del fornemmelse av tretthet enn den man lokal patriotisme med, over at en bygutt kjenner efter en drøi skitur. hadde kunnet plassere sig så pass godt Premieutdelingen skulde foregå blandt landets beste løpere. Med hensyn i Universitetets gymnastikksal om til tidene blev det jo straks konstatert at kvelden. Jeg tenkte først på ikke å gå de tre som var kommet inn foran mig, derned, da jeg jo ikke hadde noe der å også hadde bedre tid. gjøre, men så ombestemte jeg mig. Axel Huitfeldt holdt en pen tale for premie­ Rekkefølgen blev: vinnerne og det utmerkede resultat av • Torjus Hemmestveit, Telemark 4.26.30 løpet, og så blev premiene delt ut. Torjus • Peder Eliassen, Løiten 4.28.48 fikk sine kr. 400 i gull. Peder Eliassen et • Nils Kamphaug, Nordmarka 4.35.22 gullur og Nils Kamphaug et sølvur. Hver • Ernst Bjerknes, Kristiania 4.35.48 av premievinnerne fikk sine hurraer, men da jubelen for tredje premievinner Da det var opstilt tre premier, var det jo hadde lagt sig, fortsatte Huitfeldt: Fjerde en skuffelse å være så nær innpå, men premie Ernst Bjerknes. jeg var allikevel tilfreds med resultatet, Jeg syntes taket måtte løftes av den som langt oversteg mine dristigste for­ jubel som nu reiste sig. Atter var det nok ventninger. lokalpatriotismen som gav sig utslag, Imidlertid ruslet jeg ned på Major­ jeg mottok gledesstrålende min premie, stuen og fant frem trøien og vesten min et etui med skje, gaffel, kniv og teskje i i den haugen som lå der, og så fikk jeg sølv, som jeg siden har brukt og gledet mig en flaske øl, som jeg satte til livs i mig over i mer enn 50 år. en viss fart. Og da den var nede, fikk jeg For mig har dette 50 km renn alltid mig en flaske til. Det støttet godt, men da stått som et av mine kjæreste ungdoms­ jeg nettop hadde tømt flasken og skulde minner. gå, kom et par ukjente herrer bort til mig

22 DEN FØRSTE 50 KM I HOLMENKOLLEN Det første 50 km rennet i Holmenkoll­ rennet ble arrangert i 1902. Aftenposten skrev: «ikke mindre end 12 Læger var tilstede, hvoraf 2 Overlæger samt flere Reservelæger fra Rigshospitalet. Man vil saaledes nu faa fuld Klarhed over hvilke - skadelige eller uskadelige – fysiolo­ giske Forandringer et saa anstrengende Løb vil have.» Det ble bestemt to runder på 25 km. så de som ønsket det, kunne gi opp etter en runde. Det ble også bestemt tvungen hvile på fem minutter for alle løperne etter første runde. Fritz Huitfeldt skrev: «Denne ordning med tvungen Hvil har sine svage Punkter. Thi Løbet bliver paa eneste 50 km i Holmenkollrennet med denne Maade klippet over i to Dele, og tvungen hvil. der savnes saaledes Kontinuitet. Det Boken «Holmenkollen».

Lauritz Bergendahl, Sørkedalen, var bliver et Dødpunkt. Det forekommer mig vår første skikonge. Han deltok i fem mer tiltalende om Hvilen havde været 50 km i Holmenkollen og vant alle frivillig. Thi der hvor et passer for den (1910, 1912, 1913, 1914 (med 22 minut- ene, er det ikke sagt at det passer den ters margin), og 1915). De samme anden… thi som oftest stivner man til årene vant han også kombinertrenn. efter en noksaa kort Pust, og saa skal Puls og Respiration igjen op i samme Under: Hvert år arrangeres i Sørkedalen Lauritz Bergendahls Tempo som disse havde forinden.» minneløp. I det 38. minneløpet i 2011 Huitfeldt fikk støtte. Dette var den deltok ca 1000 deltakere.

23 24 (sign) Lajla Heyerdahl Regnskapet er revidert og godkjent av revisor Sigvald Jacobsen, J. Bruserud & CO.

25 ÅRSMELDING FOR VINDEREN HISTORIELAG 2010 Vinderen Historielag har året 2010, som tidligere, arrangert årsmøte, vårtur, julemøte og utgivelse av fire medlemsblad med variert og interessant stoff fra Bydel Vestre Aker. Hele styret og flere av medlemmene har bidratt med stoff til bladet. Vinderen Historielag hadde ved årsskiftet 1066 medlemmer. Det har vært avholdt ti styremøter. Årsmøtet ble holdt 29. april, som vanlig på Diakonhjemmets Høgskole. Øyvind Gaukstad ble valgt til møteleder, Anita Kildal til referent og Jens Chr. Kiil og Odd- Sverre Knutsen til å underskrive protokollen. Styret meldte at man i framtiden skal bruke profesjonell regnskapsfører, Inger Frydenlund Bugge ble nevnt, og at regnskapet i framtiden skal revideres av profesjonell revisor, revisor Sigval Jacobsen fra firma J. Bruserud & Co. Vedtektenes punkt 6 ble vedtatt endret fra årsmøtevalgte revisorer til «Årsmøtet velger revisor med bevilling som statsautorisert eller registrert revisor.» Regnskapet for 2009 og budsjettet for 2010 ble så godkjent. Leder Finn Holden var på valg og ble gjenvalgt. Styremedlemmene Anita Kildal, Seyna Sønnichsen, Harald Ulvestad og Henning Krohg Stabell var alle på valg og ble gjenvalgt. Finn Bendix Bendixen, Lajla Heyerdahl, Bjørn Christophersen og Clemens Saers var ikke på valg og fortsetter. I valgkomiteen fortsetter Wenche Undrum og Øyvind Gaukstad mens Tim Scheie ble valgt til nytt medlem etter Gunnar Sunde som trakk seg. Etter årsmøtet kåserte Benedicte Ingstad engasjert om sin far Helge Ingstad og hans spennende liv. Vårturen gikk med buss 3. juni til Blaafarveværket. Vi kjørte fra Villsvinet ved Slemdal skole, hadde først historisk omvisning, så omvisning på maleriutstilling (Oda og Christian Krohg, Julie og Xan Krohn, Unni Askeland og Sverre Bjertnæs) og videre til Nyfossum og en liten lunsj på Blaafarveværket. Turen kostet kr 350 og var fulltegnet. Høstturen 2009 gjennom Krokskogen med Henning Krohg Stabell ble meget vellykket, og det ble uttrykt ønske om en gjentagelse. Dette fant sted lørdag 18. sep­ tember. Lørdag ble valgt for å kunne ta med medlemmer som ikke var pensjonister. Turen ble igjen svært vellykket. Kulturminnedagen var i år viet temaet «Nytt liv i gamle minner». Vi valgte å sam­arbeide med Montessoriskolen på Voksenkollen. Bygningen ble bygd i 1916 som Holmsborg Kurhotel, ble så Vettakollen Turisthotell, så okkupert av tyskerne 1940- 45, så Ansgar Bibelskole fra 1959 og fra 1990 Oslo Montessoriskole. Vi hadde stoff om bygningen i nr. 3 og 4 av medlemsbladet, som også ble levert gratis til elevene og lærerne på skolen, 21 september hadde vi felles medlemsmøte og foreldremøte på skolen med orientering om bygningen og skolen. Julemøtet ble holdt 24. november på den nye Persbråten videregående skole. Sidsel Marie Nilsen fortalte levende om sin far, tidligere teatersjef på Det Norske Teater, Hans Jacob Nilsen. 26 Valgkomiteens innstilling Til årsmøtet i Vinderen Historielag

Nåværende styre er: Finn Holden valgt for 2 år som leder i 2010 fortsetter Finn Bendix Bendixen valgt for 2 år i 2009 tar gjenvalg Bjørn Christophersen valgt for 2 år i 2009 tar gjenvalg Lajla Heyerdahl valgt for 2 år i 2009 tar gjenvalg Anita Kildal valgt for 2 år i 2010 fortsetter Clemens Saers valgt for 2 år i 2009 tar gjenvalg Henning Krohg Stabell valgt for 2 år i 2010 fortsetter Seyna Sønnichsen valgt for 2 år i 2010 fortsetter Harald Ulvestad valgt for 2 år i 2010 fortsetter

Valgkomiteens innstilling: Finn Bendix Bendixen, Bjørn Christophersen, Lajla Heyerdahl og Clemens Saers gjenvelges.

Vinderen, 22. januar 2011

Wenche Undrum Øyvind Gaukstad Tim H. Scheie

Styret foreslår at valgkomiteen fortsetter.

Forts: Vinderen Historielag er fortsatt medlem av Fellesrådet for historielag i Oslo og Landslaget for lokalhistorie. I likhet med noen andre store historielag i Oslo har vi for øyeblikket en konflikt med Landslaget om størrelsen på kontingenten, en gradert avgift etter størrelsen på historielaget eller en sum per medlem. I 2010 har vi fortsatt å registrere bilder på en bildedatabase redigert av Deichmanske bibliotek. Over 500 bilder er nå registrert av Vinderen Historielag og er fritt tilgjengelig for alle på Internett, og avspeiler utviklingen i bydelen gjennom et par hundre år. Noen av bildene vil bli forstørret til utstillinger i glassmontrene på Vinderen­torvet. Vi vil fortsette å registrere bilder på denne databasen.

Oslo, 19.01.2011 Finn Holden 27 KONG HAAKON OG HOLMENKOLLEN av Finn Holden minne­verdige postkort fra Holmenkoll­ Etter at prins Carl av Danmark hadde bakken viser dette tydelig: tilskueren ved sagt ja til å bli konge av Norge i 1905, rennet i 1906 og velkomsten til konge­ ga Fridtjof Nansen ham det råd at for at familien i Holmenkollbakken 1946. kongefamilien skulle vinne nordmenns Kong Haakon kunne også ake ned hjerter, måtte de gå på ski. Skisport Korketrekkeren fra Frognerseteren til var den norske nasjonalsport. Kong Midtstuen og ta trikken opp igjen. Hans Haakon og dronning Maud tok dette svigerfar, kong Edward av Storbritan­ alvorlig. Folk i hovedstaden kunne ofte nia, var sterkt imot at svigersønnen se kongefamilien på ski i omegnen, kon­ skulle ta trikken; det ødela respekten for gen, dronningen og kronprins Olav. Fra kongehuset. Men kong Haakon fortsatte første år var kongefamilien trofaste og å ta trikken og ble tegnet som aker på interesserte tilskuere i Holmenkollen. To postkort.

28 KONG HAAKON OG DRONNING MAUD I HOLMENKOLLEN 1906 av Jan G. Langfeldt nærmest en skuffelse; thi Nysne ved jo alle, hva vil sige, naar man skal gaa paa Året var 1906. Det var gått 15 år siden Ski. Man fik imidlertid tage det, som Fritz Huitfeldt, Holmenkollrennenes far, det var, og søge at trøste sig med, at det under en befaring ved Besserudtjernet ialfald var «real» norsk Vinter, og den sammen med veidirektør Hans Krag har været en sjelden Fugl i de sidste konstaterte at «Her skal bakken ligge». Aar. I fjor var det jo rent Skandale med Fritz Huitfeldt, som kanskje er mest opslaaede Paraplyer; dengang kom det kjent for sine Huitfeldt-bindinger, gledet ogsaa noget ned, men det var nærmest seg til at Norges nye konge og dronning Regn. for første gang skulle være tilstede ved Meget nysgjerrig tog jeg paa mig hopprennet i Holmenkollen – søndag mine Ski, for at gaa opover; thi at staa 12. mars. Dette var en begivenhet som timevis i Kø ved Majorstuen og fryse sig aldri skulle glemmes. Han skrev derfor fordærvet er lidet tiltalende og forbedrer et detaljert referat ikke bare om selve ikke Humøret. Men min Forbauselse var rennet og hopperne fra de forskjellige stor; thi det gled virkelig, og det endog landsdeler, men også om publikum og meget godt. Jeg forstod at der var andre deres skitur til rennet. Han kritiserte og mange, som var ligesaa interesserede hvordan enkelte kledde seg og hvilken som jeg, og jeg opfangede Ord som: farge de hadde på skiene og ga også ros «Nei, se Skierne glider udmerket.» Men og ris til arrangøren. Aftenposten, som Nordosten og Snedrevet var stridt, og dagen etter trykte referatet, skrev fyldig mange Gange stod jeg paa de afblæste om folkefesten etter rennet. Steder aldeles fast og kom ikke af Flek­ Ved å lese referatet i datidens språk, ken uden at gjøre Omvei, saa sterkt tog ortografi og tegnsetting fikk jeg et bilde Vinden i En. av atmosfæren denne Holmenkolldagen Det var en stadig Strøm av Men­ da «Snedrevet stod hopperne med saadan nesker, store og smaa, unge og gamle Styrke lige i Ansigtet, at de intet saa, før af begge Kjøn; thi alle sammen vilde de smat udover Hoppet.» de være med å bidrage sit til, at Dagen kunde blive saa festlig som mulig for vort kjære Kongepar, hvem vi saa gjerne Hoprendet vilde vise vor eiendommeligste og stolt­ Man har vel neppe imødeset et Rend med este Idræt. større Spænding end netop iaar, særlig Eftersom man kom Skoven og Aasen fordi det var bekjendt, at Kong Haakon nærmere, blev det lunere, og naar man og Dronning Maud vilde beære dette først har gaaet Trøien varm, befinder med sin Nærværelse. man sig vel og føler intet til verken Kul­ Det første Indtryk i dag morges var de eller Blæst. Oppe paa selve Tjernet og 29 i Bakken var det over Forventning bra. ende Jubel og Hurraraab den kongelige Sidst lør. Kl. 12 blev Bakken og Tribune. Umiddelbart efter tog Løbet Hoppet prøvet af gamle og støe Hoppere, sin Begyndelse med ældste Klasse, som og til vor Forbauselse blev Længderne paa 8 á 10 Undtagelser nær ikke egentlig jevnt omkring 23 á 24 Meter, men alle kunde siges at være nogen Udvisition klagede de over, at Snedrevet stod dem [Reklame?] for Rendet. Men man skal med saadan styrke lige i Ansiktet, at de holde dem saavelsom alle andre und­ intet saa, før de smat udover Hoppet. skyldt, da, som fremholdt, Snedrevet Snedrev midt i Synet paa en Skiløber generede dem voldsomt. Selvfølgelig er omtrent det værste, man kan byde blev der en Masse Fald i alle Klasser, ham, og selv de sikreste Hoppere maa en men en Flerhed skilte sig fordelagtig ud og anden Gang i Bakken under saadanne og fik rungende Hurraer til Belønning. Omstændigheder. Resultatet af Prøven Mest Interesse vakte den yngste var imidlertid, at Situationen var reddet, Klasse, nemlig de igaar etter Opvisning­ og man var rolig for, at Rendet ikke blev en i Heggehulsbakken præmierede 25 nogen Fiasko. Løbere. De har intet at risikere og lægger Præsis paa Slaget 1 ankom DD. ivei udover Hoppet, som de aldrig vilde Majestæter og besteg under øredøv­ komme ned igjen. Bedste Mand har Udsigt til at vinde en Pokal, og da gjelder det baade at staa og gjøre Indtryk. Hvem der denne gang gaar af med Po­ kalen, er ikke tvil­ somt; thi en finere og sikrere Hopper end Nr. 235, Otto Tangen, Gardens Idrætsforen­ ing, skal man lede efter. Han var som et syn og svævede som en fugl saa rolig og med saa vakker en Skiføring, som no­ gen kan forlange. Og naar han tog Bakken, stod han som naglet. Forøvrigt var det mange, som kom ham meget nær, men van­ skelig bliver han at

30 Kong Haakon med hatt i sitt første Holmenkollrenn 1906. Postkort. Til venstre: Den lille kongefamilien på ski. komme forbi i Fremtiden, hvis han ikke Ligeledes vakte Trønderne denne faar et eller andet Uheld under Løbet. Gang fortjent Opmerksomhed, og det Ser man efter paa Programmet, finder var en himmelvid Forskjel paa deres man Deltagere snart sagt fra hele Norge, Repræsentanter før og nu. Men de maa ialfald fra den Del, som ligger søndenfor søge at glemme Gustav Bye; saa flink en Trondhjem, dette Amt indbefattet. Sær­ Skiløber han end var, maa de ikke tage lig har Trysilgutterne gjort sig bemerket ham til Forbillede; thi hans Maade at age i Længdeløbene; i Hop staar de endu Bakken ned paa Skierne for saa paa Slet­ meget tilbage, men det kommer nok, ten at reise sig op, er ikke fuldgod Vare. naar de bare faar tilegnet sig Kristiania­ Gaa da heller herlig paa Næsen; thi gutternes Mod og Freidighed; thi hos man er nærmere ved at staa paa den disse mangler det hverken paa Mod eller Maade. I anden Nedgang var de ulige Dygtighed. Det gjelder bare, at de søger bedre, og man skulde ikke troet, at det at skaffe sig en Bakke paa sit Hjemsted var de samme Folk som første Gang. af Størrelse og Profil som Holmenkol­ Dette viser, at de nok kan, naar de har bakken, og det har de vel ikke ondt for. en kraftig Vilje, og det ved vi, Trønderne Ogsaa Brumunddølerne synes at har. have gode Anlæg, og i Hoppet i dag Velkommen igjen og tag ikke Kri­ maatte man uvilkaarlig lægge Merke til tiken ilde op! dem, men det er ikke saa ganske ligetil Det hjelper da at grine, skjønner endda at greie Holmenkolbakken den jeg, thi kun en en eneste Hund – en første Gang, man staar den udover. Gordonsetter – var tilstede tidlig paa 31 Formiddagen, men saaes ikke senere. Man faar have lidt Veneration for det Folk forstaar nu, lader det til, at Hund nationale ogsaa, og mig bekjendt findes kun er i veien paa Skirend. der ikke andre tradionelle Farver end Af Udvexter paa Skiløbningens Træfarve, Sortmaling med hvide Ribe Omraade fik man i dag Anledning til at (Telemarksskikken) og Tjærebredning iagttage noget, som desværre begynder baade over og under. Rigsefugler kan at faa Indpas, idet ikke saa ganske faa man male i alle Regnbuens Farver, men Skiløbere mødte op med surrede Ben Ski bør man ikke jugle ud. og Buxelaar á la Græshoppe. At Ud­ Arrangementet var som bestandig lændingen bruger den «Bemundering», mønsterværdigt, og den store Tavle med han tilfældigvis har, kan ingen fortænke Ophængningen av Løbernes Numer var ham i, men en national norsk Skiløber til stor Lettelse for Tilskuerne. Blant ser ikke slig ud. Publikum hørte man dog Klage over, at Ligeledes forekommer det mig at Tallet af Tribunder for Medlemmerne nu være en komplet Misforstaaelse, naar er – efter den store Tilstrømning af Med­ Skimagere giver sig af med at sætte lemmer, som Skiforeningen har faaet i grønne, røde og blaa Ski ind i Verden. de senere Aar – altfor snaut. Forenin­

32 Over: Åpen godsvogn tatt i bruk ved Holmenkollrennet. Til venstre: Deltakere i Holmenkollrennet 1906. gen bør i Tide have Opmerksomheden Kraft og Dristighed, saa er det Folkeliv, henvendt derpaa, saa gamle og fortjente der udviser sig efter dette nationale Medlemmer ikke behøver at sidde ude Stevne, af ikke mindre Interesse. Straks i Enerhaugene for at faa se noget av Løbet ved 3-Tiden var færdig, spredtes Hoppene. Endelig skal jeg henstille til de mange Tusinder. Hovedmassen Bestyrelsen, at det Rids som sendes til gik ned til Byen, men det var dog en Sportsforretningerne for Forhaandssalg Mængde som foretrak at opholde sig i af Billetter, bør have angivet, hvor Høiden. De mest mobile drog opover til mange Pladse og hvilke Numere hver Frognersæteren, som fyldtes og tømtes Bænk paa Tribunerne indeholder. flere Gange. En sjelden Gjest gjorde i dag en Voxenkollens Gjester vendte tilbage Visit i Bakken, idet en prægtig Aarhane, til Sanatoriet, og paa Holmenkollens lige før Rendet begyndte, kastede sig Sanatorium blev det snart fuldt Hus. i Løipen lige ovenfor Hoppet. Det var Her feiredes da Dagen paa en meget bestemt et godt Varsel. belivet Maade. Men det livligste Folkeliv udvistede sig paa Turisthotelet og Sportsstuen. Efter Løbet Det var en overordentlig talrig Forsam­ Er Hopløbet i Holmenkolbakken en ling, som ved 3-Tiden samlede sig paa glitrende Opvisning i norsk Vinteridræt Turisthotelet. Man havde iaar sløifet de og en god Maaler for norske Ungdoms 33 dobbelte Bordsætninger, som tidligere Sted mellem Bordene. har voldt megen Uro og Bryderi. Til I Sportsstuen dyrkede man Øl og Gjengjeld var der dækket overalt, Smørbrød. Men Stemningen var ikke hvor der kunde staaa et Bord. Den nye mindre for det. Godt Humør over hele Inspektør, Hr. Tandberg, havde i saa Linjen, og var der en og anden som Henseende sørget for et udmerket Ar­ havde taget lidt for meget til sig, regu­ rangement. Ikke mindre enn 560 Men­ leredes Situationen snart. I det hele taget nesker kunde paa denne Maade samtidig var der ikke særlig mange berusede Folk indtage sin Middag. For at tilfredsstille at se. Vor danske Kollega, Davling, vilde Behovet var Betjeningen for Anledning­ her ikke med sin bedste Vilje have kun­ en forøget med 50 Personer. net finde Stof for en Totalafholdsartikel. Hele dette Apparat fungerede meget Akers Politi var ogsaa særlig fornøiet godt. Serveringen gik i den bedste Or­ med Dagens Ædruelighedsforhold. den og der blev strax en Stemning i de Veiret inbød jo heller ikke til lang­ forskjellige Sale og Rum, som fik de varige Bokulationer i fri Luft. De Folk, smukkeste Udtryk. Der holdtes smaa som ellers benytter Holmenkoldagen improviserede Taler, der blev sunget og til Beruselse, syntes at have Hastverk der fandt den bedste Kommunikation med at komme til Byen. Der blev kun 34 arrestered nogle enkelte, som forvoldte meget livligt. Kongeparret kom tilbage lidt for meget Bryderi. samtidig med de øvrige Gjester ved 3 Udpaa Eftermiddagen fortsattes ½-Tiden. De var meget begeistrede over Folkelivet hernede i Byen. De fleste Res­ Stevnet og kunde ikke noksom udtale tauranter havde arrangeret sene Middage sin Glæde over at have bivaanet dette for dem, som ikke havde faaet Plads paa vort nationale Stevne. Umiddelbart efter Holmenkollen og Frognersæteren. Paa Ankomsten trak Kongen og Dronningen Grand Hotel var der saaledes fuldt Hus sig tilbage til sine private Rum: og megen Sportsstemning. Ligeledes paa Sanatoriets øvrige Gjester ca. 150 Theaterkafeen. Theatrene kunde ogsaa Mennesker – indtog en belivet Middag glæde sig ved en stor Tilstrømning af ved 6-Tiden, som i høi Grad bar Præg af Mennesker – ja selv Kinematograferne Dagens Stemning. Alskens Tungemaal havde vanskelig for at huse det tilstrøm­ svirrede om ens Øren, og Udlændingerne mende Publikum. havde ikke Ord nok til at prise dette Men over i Høiderne holdt dog interessante Løb. Glæden og Munterheden sig længst. Saaledes forløb Holmenkoldagen Holmenkolbanen havde fulde kupeer paa den smukkeste Maade. Veiret var til langt udover Aftenen, og nedover jo ikke det bedste, men dets eiendom­ de vanlige Skiveie gik der stadig en melige Karakter bidrog til at give Dagen Strøm af Skiløbere. Vinden blæste dem et eget friskt Præg, som man ikke let vil formelig ned til Byen. Den tog dem glemme. under Armene og bar dem gjennem Skoven og over de glatte og snebare Otto Tangen, Garden, vant yngste Jorder. Føret, som før havde været yderst klasse og hadde lengste stående hopp, uheldigt, blev pludselig svimlende. Og 26 meter. mange Ski blev nok brukket paa Ned­ veien til Byen. Tegningene er hentet fra Paa Voxenkollen var der igaaraftes «Vikingen» 1912.

35 FRITZ HUITFELDT, skisportens pioner og ildsjel av Seyna Sønnichsen gen til Ski-Idrættens Fremme, og var således med i arrangementskomiteen for Huseby­rennet i Kastellbakken ved Smestad. Da det ble snømangel der nede, fikk han flyttet rennet til Holmenkoll­ bakken i 1892. Etter hvert falt det ham naturlig å starte en sportsforretning. Som sam­ arbeidspartner valgte han Richard Blichfeldt, tidligere kongepokalvinner i Husebybakken i 1884. Butikken lå i Øvre Slottsgate med skiverksted i Fre­ densborgveien. Verkstedet var åpenbart meget anerkjent, og Fridtjof Nansen fikk ski til sin Nordpolsekspedisjon fra denne forretningen. Det var på denne tid Fritz Huitfeldt tok patent på sin skibinding. I dag blir det kanskje noe patetisk å anse Huit­ feldtbindingen som en revolusjon i skisporten. Men for 116 år siden var det en epokegjørende forbedring i forhold til datidens binding laget av vidje og spanskrør, og som uten tvil hadde sine Her skal Holmenkollbakken ligge. Det ulemper. var Fritz Huitfeldts klare konklusjon I tillegg til produksjon og salg etter at han hadde vært på befaring med av skiutstyr skrev han en lærebok i veidirektør Hans Krag for å finne et eg­ skiløping utgitt i 1896 (Se medlems­ net sted for hoppbakken. Og slik ble det! bladet nr. 2010/1). Man skulle kanskje Ja, Fritz Huitfeldt var en meget tro at den nyutviklede binding primært engasjert og entusiastisk person når det var laget for det hjemlige marked. gjaldt vår nasjonale sport «skiidrett». Men nyheten om en revolusjonerende Han var opprinnelig født i Ålesund i oppfinnelse spredte seg raskt. Etter 1851. Deretter tok han artium ved Aars kort tid var bindingen godt innarbeidet & Voss skole i Christiania for så å studere i Mellom-Europa, og i Sveits så man ved Universitetet i Oslo hvor han ble praktisk talt nesten ikke andre bindinger. cand. philol. Han var også en foregangsmann med I 7 år var han sekretær i Forenin­ hensyn til utvikling av en beksømstøvel 36 med stiv såle. For dette arbeidet fikk han nok en gullmedalje på en skiutstilling i 1907. Men han hadde også sine kjepphester. Han talte varmt for at man skulle bruke kun en stav. Begrunnelsen var at når man brukte to staver, så lærte man aldri balansekunsten fullt ut. Selvsagt var han også svært opptatt av skienes utforming og kvalitet. Vi skal huske på at den gang ble skiene håndlaget. Etter mangfoldige prøver kom han frem til det resultat at valget av tresort betydde mye ved skiløpingen. Som 37 Det er ingen tvil om at Fritz Huitfeldt var en estetiker. Alt som hadde med skiløping å gjøre, måtte være vakkert og harmonisk. Hva er idrett uten stil? skrev han en gang. Han var opptatt av telemarksstilen i hopp. Det vil si en stilart hvor utøveren står vinkelrett på skiene og gjennom hele svevet med tup­ pene ned. Slagordet hans «tuppa ned» ble en fiks ide. Da bakkene i 20-årene ble større, og følgelig fremtvang en annen stil, klarte han ikke å følge med. Han kunne ikke akseptere at den tradisjonelle opp­ reiste stilling måtte forandres til en mer foroverhellende aerodynamisk stil etter hvert som bakkene ble større og dermed farten høyere. De færreste er i dag klar over at han også var litt av en foregangsmann med hensyn til etablering av skiundervisning Eva og Fridtjof Nansen i skiutstyr på fotoatelier i Kristiania. for barn. Dette kom i gang allerede så tidlig som i 1896. grunnleggende regel konkluderte han at Men på ett punkt må jeg uttrykke en en hard tresort var det beste på hardt føre. undring, og det er knyttet til Huitfeldts Videre eksperimenterte han med å finne syn på kvinnelige skiløpere. Han var midler slik at glipping kunne reduseres. nemlig meget imot at damer gikk på I denne forbindelse foret han en del ski. Dette noe spesielle synspunktet kan av skiens underkant med kobbeskinn. nok delvis forklares med at datidens Dette var en forgjenger for det som i sportspåkledning for kvinner ble ansett dag kalles feller. for å være lite egnet for utførelse av den Når det gjelder utforming av skien, edle sport. så var det i prinsippet en skimodell av Når vi ser bort fra hans kontro­ telemarkstypen som ble lagt til grunn. versielle synspunkt med hensyn til Materialet var gjerne ask, og emnet kvinner og skiløping, må konklusjonen feilfritt. Skiene ble svartmalt oppå med være at Fritz Huitfeldt er en legende in­ langsgående hvite striper. Huitfeldt pas­ nen skisporten. set nøye på hvordan tuppen skulle lages slik at den ikke ble for brå. Og selvsagt Kilder: var han svært opptatt av spennet i skiene. Snø og Ski. Årbok 1944. For sin utvikling innenfor dette feltet Medlemsblad nr. 2010/1. fikk han nok en gullmedalje.

38 JONAS HOLMEN

av Gunnhild Holmen Holmenkollrennet I årboken for «Foreningen for Skiid­ 1905 rættens Fremme» fra 1905 står det at Arrangørene var ytterst uheldige med rennet ble omfattet med stor interesse, været dette året. Selve Holmenkoll­ og selv om prestasjonene ikke var like dagen, som fant sted mandag 13. mars, tilfredsstillende for alle, så fikk de frem­ opprant med silregn i byen og vekslende møtte se mange vakre og djerve hopp. snø og regn i høyden. Og som det står i årboken: «..trods I revyvisen «Holmenkolrennet 1905» aarene kan man ved skiløbning i fuldt av W. Dybwad finner man følgende tref­ maal holde ungdommens spænstighed fende beskrivelse av forholdene: ved lige.» «I øse pøse ruske duske sile plaske­ regn, til Holmenkollen drog jeg, som Holmenkollmedaljen om intet var i vei’n: Det var i 1905 at Jonas Holmen vant For «Morgenbladet» skrev, at opi Holmenkollmedaljen. Han var da i sitt høida var det bra, og at det skulde bli 37. år og hadde forlengst lagt opp som en rigtig herlig vinterda....» aktiv skihopper og skiløper. Men under «...men da vi kom til Holmenkollen var Holmenkollrennene dette året ble det for det riktig stygt: første gang arrangert et ekstraordinært for veiret var saa mørkt, at alle maatte hopprenn for eldre løpere over 30 år. bruke lygt. Hele 16 løpere deltok i denne klassen. Jøs for et liv! På første plass kom Robert Pehrson, Jeg var blit saa vaad Jonas Holmen på annen og Victor Thorn Til sidste trevl og traad...» på tredje. Felles for disse tre var at de kunne vise til tidligere topplasseringer i Videre står det: nasjonale hopprenn, og det kan nevnes at Thorn var den første som mottok Hol­ «Jøs for et liv! menkollmedaljen i 1895, mens Holmens Den sporten den var ny i Kristiania by. beste prestasjoner var Kongepokalen i Tilslut kom Jonas Holmen i tullup og 1891, østerriksk mester i kombinert i paraply. 1893 og 1.premie i Holmenkollrennet Med et han borte bler, – 1894. Vi saa’n aldrig mer, Og guderne maa vide, hvor’n Jonas dalte n’er.»

39 I Holmenkollbakken hadde det blitt hvordan det startet. Jonas Holmen ble kjørt på flere hundre lass med sne, og født 8. august 1868, i en periode da inter­ rennet ble dermed gjennomført. Stil og essen for skiidrett var økende. De første lengde var som alltid viktig, men under skiklubbene ble dannet på 1870-tallet, de rådende forhold var det aller viktigste deriblant Christiania Skiklub som var å stå, noe som ikke var like lett. I klasse 1 forløperen til Foreningen for Ski­ var fallprosenten på 20 prosent. «Mindre idrættens Fremme. Og det var nettopp i tilfredsstillende klarte klasse 2 og 3 sig,» 1880-årene at et stort antall skiklubber så står det i referatet. dagens lys. Jonas Holmen var selv med For ordens skyld skal det nevnes at på å stifte Asker Skiklub i 1889. deltakerne ble plassert i 4 ulike klasser. I sin karriere som aktiv utøver re­ Klasse 1 besto av tidligere premierte presenterte han Bærum Skiklubb. Med løpere. Klasse 2 besto av ikke tidligere tanke på at han var fra Vestre Aker ville premierte løpere. Klasse 3 besto av menn man tro at Skiforeningen ville vært et mellom 18 og 20, mens i klasse 4 deltok mer naturlig valg. Men det handlet ikke menn over 30 år. så mye om geografisk nærhet, men mer Neste dag var det premieutdeling, og om hvilket sosialt sjikt man tilhørte. en av dem som var til stede i Rokokko­ Jonas Holmen var gårdbrukersønn salen på Grand hotell, var Jonas Holmen. på Østre Holmen, en av de mange Det må ha vært et helt spesielt øyeblikk. Akergårdene som omkranset byen. Holmenkollmedaljen var og er den Akergårdene hadde også forbindelse største utmerkelsen i norsk skiidrett. Og med gårdene i Asker og Bærum. I dette som det står om premien: «kan til­deles miljøet var det nære bånd hvor ekteskap skiløpere som i flere år har oppnådd og vennskap ble inngått. Jonas Holmens fremragende resultater i en eller flere mor kom fra Vinderen gård og selv fant grener». For Jonas Holmen var dette en han sin kone, Elida, fra Alfaset gård i utmerkelse som var selve kronen på et Østre Aker. langt skiliv. Og han skulle få mange år Siden Jonas Holmen skulle overta til med ski på beina, men ikke som aktiv gården, måtte han få seg en land­ konkurransemann. bruksutdannelse. Valget falt på Sem landbruksskole i Asker, og det er høyst sannsynlig at det var her han møtte annen Aktiv skiløper skiinteressert bygdeungdom. Jonas Holmen bidro som aktiv utøver Bærum Skiklub hadde flere gode og organisasjonsmenneske til å gjøre bakker, deriblant Solbergbakken mel­ skiidrett mer kjent og populært. Han lom Vettre og Løkeberg, og ikke minst konkurrerte, han var med å etablere Skuibakken. Han deltok i mange renn, skiklubber, han deltok i ulike komiteer, både som utøver og dommer. I 1945 ble han var dommer, han la løyper og var han utnevnt som æresmedlem. Sin første løypesjef, og han var mangeårig styre­ premie tok han i Husebyrennet i 1888. medlem i Skiforeningen. Tre år senere fikk han Kongepokalen i La oss gå litt tilbake i tid og se på samme renn. 40 41 Jonas Holmen var også min oldefar få reise. Det ville gamle Holmen ikke på morssiden. Hans sønn, Christian høre tale om. Wergeland ga seg ikke. Holmen, var far til Berit Holmen som Han kom igjen uken etterpå, og etter en er min mor. Jeg møtte ham aldri, men del parlamentering ga den gamle seg. mor husket ham godt. Hun beskriver Det skulle bli en tøff reise for Jonas han som en mann av få ord, men med Holmen. Alene var han og attpåtil klarte lun, humoristisk sans. Synlige tegn på han å miste skiene sine. Men han kom skiinteressen var skiene som hang på frem, og ski fikk han også lånt. Selv har veggen i trappeoppgangen og alle pre­ han fortalt følgende fra konkurransen: miene. Både Jonas og Christian Holmen «Da jeg kom i mål, var det ingen å se var aktive, og samlingen imponerende. ved tidtagerbordet. De som skulle ordne Selve Holmenkollmedaljen lå i et skap med det, satt inne i vertshuset og drakk og ble bare tatt frem på forespørsel. øl og koset seg. Da det ble ropt at en av nordmennene var kommet, til og med han som hadde startet sist, skal jeg si det Trening og renn ble fart på dem». Hvordan Jonas Holmen trente eller la Jonas Holmen var bare 26 år da han grunnlaget for å delta i konkurranser, vet i 1894 bestemte seg for å legge opp. jeg ikke. Fremveksten av skiklubbene Han avsluttet med å sette bakkerekord bidro til å spre informasjon og til å få det på 22, 5 meter. inn i mer organiserte former. De gode resultatene gjorde at han ble sendt utenlands for å delta i opp­ For Skiidrættens visningsrenn og konkurranser. Her må Fremme spesielt turen til Stockholm nevnes. Samme år ble han valgt inn i styret i Jonas Holmen var med i en delegasjon Foreningen til Skiidrættens Fremme. på 23 løpere som hadde som mål å in­ Der ble han sitende til 1905. Dette var spirere broderfolket til å stå på ski. De en spennende periode i Skiforeningens laget en mektig propaganda for kongen, historie. På få år hadde skisporten ut­ diplomater og riksdagsmenn. viklet seg til å bli mer profesjonalisert, Som tidligere nevnt, ble han også men også mer utbredt. Skiforeningens sendt til Østerrike for å delta i et skirenn. medlemstall hadde fra starten i 1883 Men det var med nød og neppe at han vokst fra 130 til å telle 1350 medlem­ kom seg dit. Jakob Vaage beskriver i mer i 1905. boken «Skienes verden» hvordan det Deres oppgaver spendte over et bredt gikk til; register. De arrangerte renn og bygde Redaktøren i Norsk Idrætsblad, Hag­ hoppbakker, og de skulle bidra til å sette barth Wergeland, hadde fått innbydelse fokus på trening, utstyr, konkurranser, fra arrangørene i Østerrike. Han gikk friluftsliv og skiglede. Jonas Holmens selv opp til Østre Holmen gård og spurte bidrag i disse 10 årene var som dommer, om sønnen på gården, Jonas Holmen, løypelegger og ambassadør. Og engasjert vinneren av Husebyrennet 1891, kunne som han var, så tok nok dette vervet mye 42 tid. En av grunnene til at det likevel lot bi­drag var som løypesjef, et verv han seg kombinere med gårdsdriften var at utøvde med stort engasjement og på­ vintrene var en relativt stille periode på litelighet. Han hadde stor arbeids­ gården. kapasitet og ble av skivenner beskrevet Da han hadde vært med i 6 år, sto han som en sliter. Det måtte man være på valg og uttrykte ønske om å trekke ettersom løypelegging før løype­ma­ seg tilbake. I årboken for 1900/1901 skinenes tid var en kraftprøve. Han står det derimot at «dette ønske vilde kjente marka godt, og han la opp løyper man nødig opfylde og efter stærk over­ som skiløperne likte. Mange års erfaring talelse fra saavel bestyrelse som øvrige som aktiv utøver, kombinert med teknisk medlemmer gik gaardbruger J. Holmen kunnskap, ga han et godt utgangspunkt. ind paa atter at modtage valg». At han I årboken for 1898-99 står det at til ønsket å gå ut dette året, hadde muligens tross for regn og elendig føre var det sammenheng med at han hadde giftet seg ingen klager å høre. Tvert imot var alle og ønsket å prioritere familien mer. Men i godt humør og «roste den ualmindelig han lot seg altså overtale. fine og avvekslende løypen der i aar som sædvanlig var udstukket af den gamle veteran Jonas Holmen». Løypesjef Han var løypesjef for alle 18 km Hva var det som gjorde han til et etter­ rennene til og med 1916, for de to 30 km traktet styremedlem? Hans viktigste rennene i 1900 og 1901, og for 50 km rennene fra 1902 til 1906. I tillegg var

Holmenfamilien på ski på jordet på Østre Holmen. Til venstre Jonas Holmen. Fra familiealbum. 43 han med i løypegjengen i 50 km rennene Styremedlemmer som i alle år til 1940 med unntagelse av ett eneste år, som det står i Jakob Vaages ambassadører bok «Holmenkollen». Styremedlemmene var aktive i arbeidet I samme bok refererer Vaage fra en med å fremme interesse for skiidrett. samtale med Jonas Holmen om merkin­ De reiste også utenbys og utenlands, gen av løypene i gamle dager. «Det var enten for å arrangere renn og eller for minnerike dager. Vi planla først løypa å representere foreningen. De kunne bli på kartet etter at vi hadde diskutert den utnevnt eller de dro fordi de hadde lyst. på styremøte. Når vi så skulle merke I 1904 var Jonas Holmen ute på en løypa, rigget vi oss til for en 3-4 dager. omfattende reise i foreningens navn. Mat måtte vi ha med, for det var ikke Først var han i Stockholm for å være med noe å få kjøpt der vi kom. Men losji fikk på innvielsen av Fiskartorpbakken. Der vi på Nordmarksplassene. Vi ble alltid fikk han et telegram fra Harald Smith, møtt med stor gjestfrihet. Det hendte den siste Holmenkollmedaljevinneren, vi måtte ligge på gulvet. Rommene var og Fredrik Juell (også styremedlem i små, og det hele var så intimt og koselig Foreningen) om å innfinne seg i Hal­ med skiprat til langt på natt i det svake lingdal, hvor det skulle arrangeres et stearinlys, selv om vi kunne være både skirenn. slitne og trøtte etter brøyting i dypsnøen, Dette rennet var et eksempel på en ofte i tungt føre med svære kladder under bevisst satsing fra Foreningens side, skiene». nemlig å hjelpe til med å arrangere skirenn utenbys. Foreningen sendte dommere og representanter til de som Vennskap ønsket det og Rotheim idrætslag i Gol Ingen tvil om at han var en fornøyd kar i Hallingdal hadde ytret ønske om slik når han kunne legge innover i marka med bistand. merkerullene og skikamerater. Gleden Smith og Juell var spente på om over å ferdes ute i naturen var helt Jonas Holmen hadde mottatt telegram­ sentral i Jonas Holmens liv. En av hans met, men endelig, «en svær samling gode venner, Johannes Dahl, uttrykker ulveskind susede henad Engens gade, i minneordet ved hans bortgang i 1954 saa skummet stod om traveren. Hammen stor takknemlighet for den tiden de fikk faldt, og der stod Jonas Holmen frisk og sammen. Han minnes alle turene, ikke fornøiet. Mor’n! Mor’n! Men hvor kom­ bare i Nordmarka, men også jakt- og mer du fra! Bent fra Stockholm, far!» fisketurer på Hardangervidda. Videre skriver Juell: «Til videre drøf­ Dahl beskrev han som en stillfarende telse af dette spørgsmaal var der ingen kar som ikke likte å stikke seg frem. Det tid, da toget peb. Men i vort stille sind overlot han til andre. Men han utstrålte beundrede vi ham som pligtopfyllende varme «som ga alle omkring ham en bestyrelsesmedlem.» sterk følelse av hengivenhet og trygg­ Det ble arrangert hopprenn og lang­ het.» Og det er ikke et dårlig ettermæle. renn, og de fikk se «megen forsigtighed, 44 mange skrævende ben og tunge still­ noe som hadde bakgrunn i frykten for inger», men også talentfulle hoppere at den russiske ekspansjonen skulle true som også kunne gjort seg gjeldende i de nordlige områdene i Skandinavia. Holmenkollbakken. Nye forhandlinger ble innledet mellom Referenten har også hatt et blikk Sverige og venstreregjeringen, og førte for de lokale draktene og de blanke til at samlingsregjeringen så dagens lys sølvknapper som «bød på et broget og i 1903. livligt skue». Nansen holdt en fengende tale hvor Juell oppsummerer med at skiidret­ han roste den nordiske vinteridrett for ten er i kraftig stigning i Hallingdal, og å knytte folkene sammen. Dette var en han konstaterer også at de gamle ikke gylden mulighet til å lære hverandre lenger er imot den som for ti år siden. bedre å kjenne. Den store deltakelsen Slik lød en oppsummering fra et skirenn fra svensk side ble sett på som et «tegn i 1904, som kanskje minner mer om et paa sympathi og følelse af fælles sag, referat fra misjonsreise enn en sports­ som for oss er værdifuld i mere end en begivenhet. henseende». I ettertid har Holmenkollrennene og Holmenkollmedaljen i 1905 fått Norge og Sverige forent en spesiell klang. Men situasjonen før i nordisk vinteridrett og under rennene dette året var ikke spesielt lystelig. Skiforeningen gikk inn Som nevnt var skimiljøet et sted for å i 1905 med et økonomisk underskudd. utvikle vennskap. På begynnelsen av Under gjennomgang av årsberetningen 1900-tallet skulle skisporten og Hol­ i november 1904 kan vi lese at ingeniør menkollrennene spille en viktig rolle Kloumann «var bleven noget trist ved i forsøket på å etablere nærmere bånd regnskabet». Dette skyldtes blant an­ mellom Norge og Sverige. 1903 var et net de store kostnadene i forbindelse helt spesielt år i Holmenkollrennenes med avertissementene og tidligere års historie. Ikke bare var det storfint besøk premiefester. Selve gjennomføringen av Kronprins Oscar, men også professor av Holmenkollrennene ble noe amputert Fridtjof Nansen var til stede. pga dårlig føre og vær. Femmila ble Holmenkollrennene hadde til nå sløyfet og langrennet gjort noe kortere. vært forbeholdt norske utøvere. Men Men det gjorde selvfølgelig ikke dette året deltok svenskene som stilte gleden hos vinnerne mindre. Tirsdag 14. mannsterke opp. På 5-mila var det 24 mars var de samlet i Rokokkosalen på påmeldte. De ble alle møtt med øredøv­ Grand hotell til en stilfull markering – ende jubel og stor oppmerksomhet fra og avslutning av årets Holmenkollrenn. det norske publikum. Fire måneder senere ble Norge et Sett i lys av den politiske situasjo­ fritt land. nen er det lettere å forstå denne veldige interessen for svenskenes deltagelse. I årene omkring 1900 ble stemningen i forholdet til Sverige mer vennlig stemt, 45 Tolk for den russiske Holmenkolltroppen i 1958 av Jarle Simensen sine egne veier, mer i retning av radio­ tårn og militære anlegg; det var parti­ I mars 1958 ble jeg, som nyutklekket kommissæren som forutsigbart var en kandidat fra Det militære språkkurs i del av troppen. Det var kald krig, og russisk, bedt om å være tolk for den etterretningstjenestene – på begge sider russiske Holmenkolltroppen. Det ble et – fulgte med. For russerne var seirene i høydepunkt i min korte tolkekarriere og internasjonale konkurranser i disse årene vakte oppmerksomhet i hjembygda, Os også en politisk gevinst. I 1958 tok Pavel i Østerdalen, der det alltid har hersket Koltsjin både 50- og 17-kilometeren, en lidenskapelig skiinteresse, fra Annar Radja Jerosjina kvinnenes 10 km og Ryen til Therese Johaug. I min barn­ Nikolaj Kamenskij hopprennet. Mange dom var Skiforeningens program for hadde merket seg navnet til Lyobov Holmenkollrennene en nødvendighets­ Kozyreva. artikkel, innkjøpt på landhandelen og Åpningsmottakelsen på Continental gjennomstudert i god tid. Under 50-kilo­ ble en ildprøve for tolken. Da turen for meteren satte karene hesten på stallen, hilsningstale kom til den russiske led­ samlet seg foran radioapparatene de eren, gikk han fram på gulvet og satte i fire-fem timene det varte. Løypeprofilen gang før jeg var kommet rett på plass. på kartet over Nordmarka i programmet Etter det første avsnittet, som gikk meg ble nøye studert, med en viss bekymring totalt forbi, gav han så tegn: Oversett! for at det kuperte terrenget var et handi­ Jeg improviserte da en passende tekst, cap for løperne fra Nord-Østerdalen. Jeg bl.a. om at han var spesielt glad for å følte jeg kjente Marka fra før da jeg selv kunne være til stede etter som Skifore­ kom til Oslo for å studere. ningen nå fylte 75 år og – eh – etter som Den russiske lederen for troppen var skisportens vugge stod i Norge. Han selv gammel skiløper, tett på løperne, gikk så videre og sa: «Jeg er spesielt med streng disiplin, men med kyss på glad for å kunne være til stede etter som munnen – også på de mannlige løperne Skiforeningen nå fyller 75 år og etter – når de gikk til topps: «Mine små duer!» som skisportens vugge stod i Norge.» Straks etter ankomsten på KNA-hotellet Jeg fikk en sterk følelse av uvirkelighet sent på ettermiddagen første dag bar det og kan ikke huske hva jeg fant på, før rett opp i Marka med løperne for å få ter­ vi så kom i rute. reng og løypebilde inn i kroppen. Selv Holmenkollmiljøet var i 1958 fortsatt stilte jeg med en dobbelt kompetanse: en frivillighetsmønstring av de store. For Jeg hadde blitt nummer to i militært en som var oppvokst med Med ski på Norgesmesterskap samme år og kunne bena og Skispor krysser verden, var det å holde delvis følge. møte Einar Bergsland og Sigmund Ruud Men én godt voksen deltaker gikk på langrennsarenaen på Tjernet ganske 46 internasjonale skiforbundet og bl.a. gått inn for at Sovjet skulle bli medlem og politikk holdes atskilt fra sport. For en unggutt fra Nord-Østerdalen, lite vant med diplomatiske omgangsformer, gav det en nærhet når Ramm Østgård tok seg tid til å fortelle meg om sin egen slekt, som stammet fra Os, nærmere bestemt fra Østgarden i Dalsbygda. I det hele tatt var det mye i Holmenkollentradisjonen­ som klang sammen med det bygde­ norske. Det er ikke bare Kjell Aukrusts tegninger i Skimuseet som forteller om det. Kongsberggutta hadde tatt med seg leken i idretten også til Oslo. I hagen til Sigmund Ruud på Nordberg hadde de bygd et sprøytehopp der Asbjørn fortsatt stort. Jeg ble møtt med en undrende gjorde salto, samt en mini skøytebane avvisning da jeg spurte om jeg ville få med berg og daler og utgang direkte fra betaling for tolkejobben. Men fra det hagestua. Der fikk idrettslederne prøve påfølgende år, da jeg var i Oxford og Ing­ seg en kveld under et muntert selskap. jald Ørbeck Sørheim hadde tatt over, ble Mot slutten var det samling ved baren det lønn til tolken. En skiteknisk detalj: og mannfolkvitser kom på dagsordenen. Noen av de gamle gutta kommenterte Også min mann serverte sine, nå på med billigelse at russerne brukte relativt raskere og mindre tydelig russisk enn korte staver, slik det også hadde vært vanlig, igjen en utfordring til tolkens tidligere i norsk langrennstradisjon, fra skapende evne. Bergendahls og Hauern’s tid. Under banketten gjorde det inntrykk Under hopprennet stod jeg ved siden på meg når noen av de norske løperne av den russiske dommeren i dommertrib­ bad meg bli med som tolk for å snakke unen og oversatte hans karakterer til dem personlig med russiske konkurrenter. som betjente karaktertavlene. Tallene ble Det skjedde på en måte som fortalte montert, tavlene svingte og de mange om kameratskap mellom idrettsmenn med program, kongen inkludert, bøyde bortenfor løyper og politikk. seg for å notere. Mine trofeer fra Holmenkollen var En privat mottakelse hjemme på de to startnumrene til Pavel Koltsjin. Bygdøy hos den aldrende Nikolai Ramm De ble med hjem til Os og prydet brystet Østgård, kronprinsens og fra 1957 kong til to stolte småbrødre i et spesialrenn i Olavs overadjutant, var en opplevelse. hoppbakken bak låven, under regi av Han var høyt aktet som en skisportens en kompetent storebror etter modell fra diplomat, hadde vært visepreses i Det Holmenkollen. 47 Med Angst i Heggehullet

av Gunhild Ramm Reistad hele kroppen, jeg var kold som den sne som skulle oppsluke meg. Hvorfor kom Javisst skal også jentene delta i hopp i han ikke? Neste - - VM. Ikke noe rart i det. Da den elegante Jeg gled. Det gikk hjelpeløst ned­ forfatter Johan Borgen (1902 – 1997) var over. Jeg angret panisk på mitt 15-årige ung, var verden en annen. Hoppsporten liv som i alt vesentlig hadde vært viet var forbeholdt gutter og menn. Ikke bare den rene ondskap. Jeg ba. til glede, forteller Johan Borgen, som har Om man enda var sikker på å dø? beskrevet hvordan det var å hoppe i Lille sveve kort ut i rommet og så forsvinne Heggehullet som 15-åring. «Ungdom uten angst. – nåtildags» heter beretningen. Den finnes Da ville ingen le, men noen ville i samlingen Mumle Gåsegg og ble først sørge nede i pikeskolen, i 3dje middel a. trykt i 1931. Borgen imøteser også her Jeg skjelver ennå mens jeg skriver den utvikling vi kjenner fra 2000-tallet dette. Den hvite flaten fikk detaljer under da Anette Sagen og venninnene kom meg. Jeg så skisporene fram til randen for fullt. av hoppet. Jeg så det glimtet i «Tønna's» Så overgir vi oss til Johan Borgens lorgnett. Å, Tønna, Tønna! Jeg kan die skrivekunst: Angst, die Axt, die Bank, die Angst, die «Jeg kan ennå drømme om – og da Angst, die Angst, die - - - med usigelig gru – den gang jeg hoppet Men oppe i Odnesbakken i Fluberg 17 meter på ski. hoppet to unge piker bortimot et halvt Det var en sollys februardag i Lille hundre meter. Det var ikke noe særlig Heggehullet. Skolens spisser hadde tatt rart med det. Det er slik man gjør i oppstilling nedover bakken, og hoppet våre dager. En ung pike spenner på seg var pyntet med flagg. Lærerne utsatte skiene, stiller seg på randen av en slukt seg for svekkelse av sin autoritet ved å og seiler av gårde. Ut i rommet, ut i opptre i storrutete bukser og bære seg ad rommet. som mennesker. Solen gav meg ingen «Og så er det ovenikjøpet enkelte glede, livet var intet håp. Jeg sto på top­ som faller ned på benene og endog glir pen av bakken. videre med svimlende fart, som om Jeg så ikke tilbake til noen ungdom ingenting var hendt» som det heter i en og ikke fram til noen alderdom. Jeg så dansk beskrivelse av Holmenkollrennet. bare hoppets matthvite flate og så dypt Fast som fjell står småpikene i der nede et hav av små mennesker. bakken, svinger opp under tribunene, Pikeskolen på den andre siden av gaten tar fram sin pudderkvast og gir seg en hadde også fri. omgang for å øke sin deilighet. Og Gud Da lød et hornsignal nede fra dødens skal vite at den er stor….» terskel. Jeg mistet maven, og skalv over 48