Bleka I Byglandsfjorden

DN-utredning 5-2009 Bleka i Byglandsfjorden – bestandsstatus og tiltak for økt naturlig rekruttering 1999-2008 Bleka i Byglandsfjorden – bestandsstatus og tiltak for økt naturlig rekruttering 1999-2008

DN-utredning 5-2009 EKSTRAKT: ABSTRACT: Den spesielle laksestammen bleke, som har The landlocked salmon called bleke is Utgiver: sitt utbredelseområde i Byglandsfjorden i distributed in the lake Byglandsfjorden in Direktoratet for naturforvaltning Otravassdraget er en relikt laks som gjen- the Otra watershed. In the years 1968- nomfører hele livssyklusen i ferskvann. I 1971 the population nearly went extinct. A Dato: Desember 2009 årene 1968-1971 skjedde en katastrofal situation most likely caused by the combined nedgang i blekebestanden som sannsynlig- effects of river regulation and increased Antall sider: 88 vis ble forårsaket av Brokke-reguleringen acidifi cation. A limited number of speci- og av en forverret vannkvalitet som følge mens were then secured in a hatchery, Emneord: Atlantisk laks, relikt, bestands- av sur nedbør. Bleka ble da trolig reddet and served as a founding population for status, vassdragsregulering, sur nedbør fra utryddelse ved et begrenset inntak av a stocking program initiated in 1979. Low stamfisk, som dannet grunnlaget for ut- catches of bleke in lake Byglandsfjorden Keywords: Atlantic salmon, landlocked, settinger av blekeyngel fra 1979. Fram til reflected a low survival of stocked salmon population status, hydropower development, midten av 1990-tallet var fangstene av until the mid 1990s. There after the catches acidification bleke svært lave, og lite av blekeyngelen increased substantially, i.e. the catches in som ble satt ut fra fiskeanlegget levde opp the Byglandsfjord during the early 1990s Bestilling: til fangbar størrelse. I Byglandsfjorden viser contained only 0,5 % bleke whereas the Direktoratet for naturforvaltning fangstene fra prøvefiske og fiske med stor- catches in the years 2003-2008 held 38-56 7485 Trondheim ruse at innslaget av bleke har økt fra om % bleke. This positive trend has most likely Telefon: 73 58 05 00 lag 0,5 % tidlig på 1990-tallet til 30 % i been a result of improved waterchemical Telefaks: 73 58 05 01 årene 2000-2002, og til et nivå på 38 – 56 conditions due to reduced acidification. www.dirnat.no/publikasjoner % i perioden 2003-2008. Hovedårsaken til However, the study also shows that the denne positive utviklingen er høyst sannsyn- population of bleke is maintained by stock- Refereres som: Direktoratet for lig en bedring av vannkvalieten som følge ing as only about 10 % of the population is naturforvaltning 2009. Bleka i Byglands- av redusert sur nedbør. Resultatene viser naturally recruited. In order to secure the fjorden – bestandsstatus og tiltak for økt imidlertid at bleka i hovedsak opprettholdes population, it is important to increase the naturlig rekruttering 1999-2008. av utsettinger fra Syrtveit Fiskeanlegg, og natural recruitment to a level where the DN-utredning 5-2009 at bare om lag 10 % av innfanget bleke population is self maintained. A number of stammer fra naturlig rekruttering. På den measures are suggested to increase natu- Forfattere: Bjørn T. Barlaup, annen side må selv det lave innslaget av ral recruitment including continued stock- Ole Rugeldal Sandven, Helge Skoglund, naturlig rekruttering vurderes som svært ing of fry and eggplanting, reduction of Einar Kleiven, Nils B. Kile, viktig for en videre utvikling mot en selv- the trap net fishing for bleke, a regulation Arne Vethe, Bernt Olaf Martinsen, reproduserende blekebestand. Viktige tiltak regime that mitigates stranding of redds, Sven-Erik Gabrielsen & Tore Wiers for å nå dette målet er fortsatt utsettinger addition of spawning gravel to establish av yngel og rogn, redusert fangst av bleke new spawning areas, and reintroduction of Forside: H. Christensen i rusefisket, en miljøtilpasset regulering av bleke to the previous distribution areas in Byglandsfjorden for å motvirke stranding av Otra upstream of Byglandsfjord and in the ISBN (Trykt): 978-82-7072-833-0 gytegroper, etablering av nye gyteområder Dåsåna watershed. ISBN (PDF): 978-82-7072-834-3 ved utlegging av egnet grus, og reetablering ISSN (Trykt): 0804-1504 av bleke i det tidligere utbredelsesområde ISSN (PDF): 1891-4616 i Otra oppstrøms Byglandsfjorden og i Dåsvassdraget. Layout: Guri Jermstad AS Forord

Den relikte laksestammen i øvre deler av Otravassdraget kalles bleke. Den var i ferd med å dø ut tidlig på 1970-tallet, men en intensiv redningsaksjon sørget for at bleka ble reddet i siste liten. Populasjonen av bleke er kategorisert som kritisk truet i norsk rødliste. Kategoriseringen skyldes både at bleka finnes på et lite geografisk område og at populasjonen har vært redusert over lengre tid.

Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for ville stammer av atlantisk laks (Salmo salar), i kraft av at landet har en stor andel av verdens lakseforekomster. Av de drøyt 450 norske laksestammene har enkelte spesielt stor bevaringsverdi. Dette gjelder i første rekke vassdrag med tallrike laksebestander, vassdrag med spesielt storvokst laks, samt vassdrag med ferskvannsstasjonære bestander av laks (relikt laks). Opprinnelsen til relikte laksestammer var sjøvandrende stammer hvor den normale vandringen mellom ferskvann og saltvann har opphørt, oftest gjennom at det har oppstått større fysiske hindringer i vandringsveiene. Relikte laksestammer er sjeldne både i internasjonal og nasjonal målestokk.

I Norge kjenner vi til at det opprinnelig var fire bestander av ferskvannsstasjonær laks. Som følge av menneskeskapte påvirkninger som forsuring og vassdragsreguleringer har alle disse laksestammene blitt kraftig berørt. Den relikte laksestammen i Arendalsvassdraget er regnet som utdødd, mens laksen fra Väneren har forsvunnet fra Trysilelva grunnet kunstige vandringshindre. Også den relikte laksestammen i Øvre Namsen som kalles namsblank, er kraftig redusert de siste tiårene. Namsblanken som er en elvelevende populasjon, er også kategorisert som kritisk truet i norsk rødliste.

Bleka i Otravassdraget er i dag sikret i et fiskeanlegg ved Byglandsfjorden. I regi av Blekeprosjektet har det de siste 10 årene vært gjennomført et omfattende undersøkelses- og tiltaksprogram. Arbeidet som er gjennomført har vært viktige bidrag for å nå hovedmålet, som er å reetablere en livskraftig og selvreproduserende blekebestand i det opprinnelige leveområdet.

Denne rapporten oppsummerer de viktigste resultatene fra perioden 1999-2008. Rapporten vil være et viktig grunnlag for forvaltningen av bleka i Otravassdraget. Med utgangspunkt i anbefalinger i rapporten er det inngått en avtale med Otteraaens Brugseierforening om finansiering av overvaking og tiltak for de neste fem årene. Kontaktperson for dette arbeidet i Direktoratet for naturforvaltning (DN) er Roy M. Langåker.

Trondheim, desember 2009.

Yngve Svarte Direktør Artsforvaltningsavdelingen

3 Innhold

Sammendrag ...... 6

1 Bakgrunn og målsetting ...... 13

1.1 Bleka – en relikt laks ...... 13

1.2 Bleka - historisk utbredelse og forekomst ...... 13

1.3 Regulering av Byglandsfjorden/Otravassdraget ...... 14

1.4 Redningsaksjonen i 1972 og stampopulasjonen for kultiveringsarbeidet ...... 15

1.5 Verne- og bestandsstatus for bleka ...... 16

1.6 Målsetting for prosjektet ...... 16

1.7 Omtale av Otravassdraget ...... 18

2 Metoder ...... 20

2.1 Merking av bleke fra Syrtveit Fiskeanlegg ...... 20

2.2 Registrering av bleke i næringsfiske i Byglandsfjorden ...... 20

2.3 Prøvefiske ...... 21

2.4 Naturlige gytegroper ...... 21

2.5 Vannstand i Byglandsfjorden ...... 22

2.6 Rognplanting ...... 22

2.7 Utlegging av gytegrus ...... 23

2.8 Vannkjemi ...... 23

3 Resultater og diskusjon ...... 24

3.1 Blekas biologi ...... 24

3.1.1 Livshistorietrekk ...... 24

3.1.2 Gytebiologi ...... 25

3.1.3 Næringsvalg ...... 30

3.1.4 Parasitter ...... 33

3.2 Bestandsutvikling ...... 35

3.2.1 Fangster i næringsfiske og prøvefiske...... 35

3.3 Naturlig rekruttering av bleke i Byglandsfjorden ...... 43

3.3.1 Andel av umerket bleke i fangstene i perioden 1999-2008 ...... 43

3.3.2 Undersøkelse av gyteområder ...... 47

4 Trusselfaktorer og tiltak for blekebestanden ...... 52

4.1 Regulering og vannstandsendringer i Byglandsfjorden ...... 52

4.2 Endringer i substratforhold på gyteplassene ...... 59

4.2.1 Rognplanting – utlegging av blekerogn...... 62

4.3 Krypsiv som trussel mot gyteområder og oppveksthabitat ...... 64

4.4 Brå endringer i vannføring på elvestrekningen nedstrøms Byglandsfjorden ...... 64

4.5 Forsuring som trussel mot bleka ...... 65

4.6 Ørekyte som mulig trussel ...... 69

4.7 Tap av genetisk variasjon ...... 69

4.8 Fangstuttak ...... 69

5 Samlet vurdering og anbefalinger ...... 72

6 Litteratur ...... 76

Vedlegg ...... 80

4 Forord

Bleka i Byglandsfjorden har siden slutten av 1960-tallet hatt en svært uheldig bestandsutvikling og på første halvdel av 1970-tallet var denne spesielle laksebestanden på randen av utryddelse. Et stort arbeid for å redde bleka har deretter resultert i en bestand hovedsakelig basert på utsettinger. Foreliggende rapport har hatt som mål å sammenstille informasjon om bestandsutviklingen og biologien til bleka. Den overordnede målsettingen for prosjektet har vært å frambringe kunnskap om hvilke tiltak som på sikt er best egnet til å sikre blekebestanden. Prosjektet har pågått i perioden 1999-2008 og ble første gang rapportert i 2005 i DN utredning 2005-3. Foreliggende rapport er en oppdatering og videreføring av dette arbeidet.

De tre første årene av prosjektet (1999-2002) ble finansiert av Direktoratet for naturforvaltning (DN), Energibedriftenes landsforening (EBL) og Fylkesmannen i Aust-Agder v/miljøvernavdelingen. De etterfølgende undersøkelsene i årene 2003 – 2008 har vært finansiert av Otteraaens Brugseierforening.

Prosjektet har vært organisert som et samarbeid mellom LFI-Unifob (Universitetsforskning Bergen), NIVA Sørlandsavdelingen, Fiskebiologen i Bygland og Syrtveit Fiskeanlegg.

Flere av undersøkelsene som er utført i Byglandsfjorden og Otravassdraget i regi av prosjektet hadde ikke vært mulig uten et omfattende dugnadsarbeid fra lokale krefter. Prosjektet har hatt stor nytte av innsatsen til Otra Fiskelag som gjorde omfattende investeringer i storruser, båter og annet utstyr som ble lånt ut til interesserte fiskere i perioden 1998-2000. Næringsfiske ble satt i gang i regi av Otra Fiskelag i forbindelse med utarbeidelse av driftsplanen for fisk og fiske i Byglandsfjorden. I denne forbindelse ble registreringer av fiskefangstene påbegynt og disse er senere videreført i regi av prosjektet.

Gjennom hele prosjektperioden har vi hatt et godt og svært nyttig samarbeid med en rekke personer og vi vil spesielt takke: Jon Løyland og Stein Uleberg ved Innfisk AS, som har utviklet storrusefisket i vassdraget og som har bidratt med verdifulle data fra rusefangster på strekningen nedstrøms Byglandsfjorden og fra Grendi. Olav Guldsmedmoen som har bidratt med fangstdata fra Senum. Hasso Hannås som har bidratt med fangstdata fra Moisund og Dåsånavassdraget. Alfred Moseid som har bidratt med fangstdata fra Moseid sonen. Kåre Vatsend og Dag Svenningsen som har bidratt med fangstdata fra Sagøya, utenfor Vassendkilen. Harald Lislevand som har bidratt med fangstdata fra Longerak, Kjetil Sørensen har bidratt med data fra Bygland, og Egil Haugå som har bidratt med fangstdata fra Åraksfjorden. Videre vil vi takke fiskeforvalter Dag Matzow for gode faglige innspill, Tom Arild Homme for nyttig informasjon om Otra og Byglandsfjorden, og Arne Johannessen (LFI) for artsbestemmelse av aure- og blekerogn ved bruk av elektroforese, og Berit Margrethe Aase (LFI) og Erling Brekke (Rådgivende biologer) for bearbeidelse av dyreplankton og mageprøver.

Vi vil takke alle for et godt samarbeid!

Bergen, oktober 2009

Bjørn T. Barlaup Forskningsleder LFI-Unifob

5 Hovedmålsettingene for prosjektet er å gi en fort- Sammendrag løpende bestandsstatus for bleka og å iverksette tiltak for økt naturlige rekruttering. I tillegg har prosjektet hatt som mål å evaluere og justere iverk- Den spesielle laksestammen bleke, som har sitt utsatte tiltak og å utarbeide forslag for en framtidig bredelseområde i Byglandsfjorden i Otravsasdraget overvåking av bestanden. Prosjektet er hovedsaklig er en relikt laks som gjennomfører hele livs syklusen basert på analyser av fangster fra næringsfiske i ferskvann. I Norge har vi hatt fire slike relikte i Åraksfjorden, Byglandsfjorden og nedstrøms til laksestammer. To av disse er gått tapt: Den relikte Kilefjorden og feltundersøkelser i Byglandsfjorden. Vänern-laksen som tidligere vandret opp i Trysilelva, I tillegg har det vært lagt vekt på å sammenstille og og den relikte laksen i Nelaug i Arendalsvass- bruke historisk informasjon om blekas utbredelse draget. De to gjenværende bestanden er den og forekomst. såkalte småblanken i Namsenvassdraget og bleka i Otravassdraget. Fram til 1960- tallet var bleka Bestandsutvikling vanlig utbredt i Otravassdraget fra Kilefjorden i sør, videre i Byglandsfjorden (med Åraksfjorden) og til I Byglandsfjorden og på strekningen nedstrøms Hallandsfossen i Valle i nord. Deretter skjedde det fjorden, fra Fennefoss til Hodne, har det siden år et bestandssammenbrudd på slutten av 1960-tallet 2000 vært drevet et omfattende næringsfiske med som sannsynligvis ble forårsaket av Brokke- bruk av storruse. Et godt samarbeid med fiskerne i reguleringen og en forverret forsuringssituasjon. perioden 2000-2008 har gitt prosjektet tilgang på En redningsaksjon utført i perioden 1968-1971 data fra et enestående materiale på over 500 000 sikret da et begrenset antall stamfisk som senere fisk artsbestemt til aure eller bleke. Det er viktig ga grunnlaget for utsettinger av blekeyngel fra å påpeke at dette fisket først og fremst er rettet fiskeanlegget på Bygland fra 1979. Imidlertid førte mot aure og at over halvparten av bleka som tas i ikke de årlige utsettingene av bleke til noe klart opp- storrusene settes ut igjen fordi de er for små til å sving i bestanden. Innslaget av bleke i prøvefisket være matfisk. I Byglandsfjorden viser fangstene fra som ble utført på 1980-tallet og første halvdel av storrusefiske at innslaget av bleke har økt fra om 1990-tallet, viste at bestanden var svært fåtallig, lag 30 % i årene 2000-2002 til et nivå på 38-56 % og bleka ble vurdert som direkte truet av utryddelse. i perioden 2003-2008. På strekningen nedstrøms Dette var bakgrunnen for blekeprosjektet som ble fjorden, fra Fennefoss til Kilefjorden har innslaget startet i 1999, og som siden har pågått med årlige av bleke variert fra 7-26 % i perioden 2000 – 2008. undersøkelser.

Bildet til venstre viser ensomrig bleke (øverst) og ensomrig aure (nederst). I motsetning til auren har bleka en langstrakt kroppsform, store finner og mer sparsom pigmentering. Bilde til høyre viser eldre bleke som ofte har en karakteristisk svart pigmentflekk på gjellelokket. Foto: LFI-Unifob ved S.E. Gabrielsen & B.T. Barlaup

6 Resultatene fra næringsfiske viser derfor en markert av totalt 119 gytegroper på stillestående vann i positiv utvikling i forhold til tidlig på 1990-tallet selve Byglandsfjorden er det så langt bare funnet da innslaget av bleke i prøvefisket bare var 0,5 gyting av aure. Gyteområdene ved Vassenden og %. Basert på resultatene fra prøvefiske skjedde ved Fugløyni vurderes derfor som svært viktige for økningen i blekebestanden fra midten av 1990- tallet. den naturlige rekrutteringen til blekebestanden. I årene 1996 til 1998 økte innslaget av bleke i Til tross for den positive utviklingen de senere årene prøvefiske fra 10 % til 32 %. Den positive utviklin- viser resultatene at den naturlige rekrutteringen til gen har høyst sannsynlig sammenheng med en be- bestanden stadig er marginal sammenliknet med dring av det vannkjemiske miljøet i Byglands fjorden. før bestandssammenbruddet. Bleka er avhengig Dette begrunnes med at den økte overlevelsen i av kultivering i form av fiskeutsettinger. Dette gjør tid sammenfaller med en reduksjon i hyppigheten bleka sårbar men hensyn til tap av genetisk variasjon og alvorlig heten av sure episoder (pH<5,0. labilt og innavl. Videre vil driftsproblemer eller sykdom aluminium > 100μg/l), og med økende pH (>5,5) og i fiskeanlegget kunne få katastrofale følger for ikke minst en klar nedgang i konsentrasjonen av bestanden. I den nåværende situasjonen må bleka giftig aluminium (fra > 50 μg/l til < 30 μg/l labilt Al). derfor stadig betraktes som truet. En overordnet målsetting er å reetablere en selvreproduserende blekebestand. Et grunnleggende Tiltak spørsmål er derfor om den positive utviklingen i For at blekebestanden skal sikres må den naturlige blekebestanden fra midten av 1990-tallet også kan rekrutteringen øke til et nivå hvor bestanden opp- forklares med økt naturlig rekruttering til bestanden. rettholdes ved naturlig reproduksjon. Flere konkrete For å vurdere dette spørsmålet er all bleke utsatt tiltak anbefales for å fremme en slik utvikling. De fra Syrtveit Fiskeanlegg fra og med 1997 merket viktigste tiltakene vil være: med fettfinneklipping. Andelen umerket bleke på et utvalg av stasjoner for næringsfiske i perioden - Fortsatt kultiveringstiltak i form av utsetting av 2000-2008 er benyttet som et mål på den natur- yngel og rogn lige rekrutteringen. Resultatene viser at den natur- - Reetablering av bleka i Otra oppstrøms Byglands- lige rekrutteringen til bestanden er lav i hele det fjorden og i Dåsånavassdraget nåværende utbredelsesområde, dvs. at om lag 10 % - Tiltak for å sikre eksisterende gyteplasser og av innfanget bleke stammer fra naturlig rekruttering. etablere nye gyteplasser Utsettinger av ensomrig yngel og rognplanting ut- gjør henholdsvis om lag 80 % og 10 % av bestanden. - Et næringsfiske som er selektivt rettet mot aure Dette viser at dagens blekebestand i hovedsak opp- og som har et begrenset uttak av bleke rettholdes ved utsettinger fra Syrtveit Fiske anlegg. Siden bestanden per i dag i hovedsak opprettholdes På den annen side må selv det lave innslaget av av settefisk, er det viktig at utsettingene av bleke- naturlig rekruttering vurderes som svært viktig for yngel fortsetter i samme omfang. Utlegging av en videre utvikling mot en selvreproduserende bleke- blekerogn vurderes som et viktig supplement til bestand. I denne sammenheng er det et positivt trekk utsettingene av yngel. Fordelen med rognplanting at andelen umerket bleke på de fleste av lokalitetene er at blekeyngelen får en ”naturlig start” på livet ved har vist en økning i undersøkelsesperioden. at den klekkes i grusen og starter næringsopptaket Ved undersøkelse av gyteområdet ved Vassenden på samme måte som naturlig yngel. Dette øker sør i Byglandsfjorden ble det bare funnet gytegroper muligheten for at yngelen søker tilbake til området av aure ved prøvetaking i 1993 og 2000, men fra for å gyte. Rognplanting vurderes derfor som et 2001 er det funnet et betydelig antall gytegroper viktig tiltak for å få i gang gyting på områder som gytt av bleke. Fra 2001 og fram til 2008 utgjor- tidligere var kjent som viktige gyteplasser for bleka. de gyte groper fra bleke hele 66 % av totalt 227 undersøkte gytegroper ved Vassenden. Den andre gyteplassen hvor det er funnet betydelig gyting av bleke er ved Fugløyni sør i Åraksfjorden hvor 43 % av totalt 184 gytegroper undersøkt i perioden 2002-2008 stammet fra bleke. Ved undersøkelser

7 Kart som viser blekas opprinnelige utbredelsesområde. Fargekodene viser status for naturlig rekrutter-ing i dagens situasjon. Den naturlig reproduksjon er lav og forekommer i hovedsak i Byglandsfjorden. Bestanden er derfor opprettholdt av årlige utsettinger av ca. 100 000 yngel fra Syrtveit Fiskeanlegg.

8 Reetablering av bleke i Otra og som skal prioriteres med tanke på utsettinger. Dåsånavassdraget De vannkjemiske resultatene viser at forsuring hindrer reetablering av bleke i Dåsånavassdraget I tillegg til dagens utsettingsområde bør utset- sør for Evje. Før forsuringen var dette en del av det tingene av bleke utvides til også å omfatte Otra fra naturlige utbredelsesområdet for bleka. Kalking Byglandsfjorden og oppover til Hallandsfossen. Deler av Dåsånavassdraget vil gi bestanden tilgang på av denne strekningen var tidligere en viktig del av det viktige gyte- og oppvekstområder og vil derfor være opprinnelige utbredelsesområdet for bleka. Spesielt et godt tiltak for å sikre bestanden. Generelt vil viktig er det at Otra tjente som gyteområde for store reetablering utenom Byglandsfjorden representere mengder bleke som vandret opp fra Byglandsfjorden. en ”levende genbank” og være en viktig forsikring For å få i gang dette gamle vandringsmønsteret dersom sykdom eller andre uforutsatte forhold skulle må strekningen fra Ose til Langeid igjen tas i bruk ramme bestanden i fjorden. som viktige gyte- og oppvekstområder for bleke bestanden i Byglandsfjorden. Dette forutsetter imidlertid akseptable vannkjemiske forhold, og det er derfor Tiltak for økt naturlig rekruttering i et klart behov for en oppdatert vannkjemisk status Byglandsfjorden for strekningen. Lykkes en med tiltak for å reeta- Den positive utviklingen for blekebestanden i blere bleka på denne strekningen vil det trolig være Byglandsfjorden fra midten av 1990-tallet skyldes et langt skritt i retning av en selvreprodu serende i hovedsak økt overlevelse for bleke som settes ut blekebestand. fra Syrtveit Fiskeanlegg. I denne perioden har derfor Utsettinger på strekninger lenger opp i Otra vil gytebestanden av bleke blitt betydelig styrket. Det kunne danne elvelevende bestander som kan sees er et tankekors at denne positive utviklingen ikke på som mindre sikringsbestander adskilt fra dagens har resultert i en markert styrking av den natur- utbredelsesområde tilknyttet Byglandsfjorden. lige rekrutteringen til bestanden. Årsakene til den Vurdering av vannkjemiske forhold og habitatforhold vedvarende lave naturlige rekrutteringen er trolig må danne grunnlaget for hvilke av strekningene mange og sammensatte.

Bildet til venstre viser resultatet av kanalisering og oppmudring av nedre del av Byglandsfjorden på 1950- og 1960 – tallet. Disse inngrepene førte til at store og viktige gyteområder for bleka gikk tapt. Bilde til høyre viser søk etter gyteplasser. Så langt er det bare funnet to gyteområder med naturlig rekruttering av bleke. Disse ligger ved Vassenden sør i Byglandsfjorden og ved Fugløyni sør i Åraksfjorden. Foto: LFI-Unifob v/ B.T. Barlaup (venstre) og Jon Løyland (høyre).

9 Sikring av eksisterende gyteområder Etablering av nye gyteområder Undersøkelsene viser at det tidligere tappemønsteret Flere av de opprinnelige gyteområdene i Byglands- for fjorden gjorde de kjente gyteområdene for bleka fjorden er gått tapt som følge av reguleringen. I svært utsatt for tørrlegging. Dette skyldes at høy prosjektet er det etablert to nye gyteområder ved vannstand i gytetiden i desember ble etterfulgt av Vassenden ved å legge ut grus tilpasset blekas krav en nedtapping av fjorden om våren. Siden gytingen til gyteplass. Grusen er også lagt ut på et dyp som foregår relativt grunt (ca. 0,5 – 1,5 m dyp) resulterte sikrer eggene mot tørrlegging ved en eventuell ned- dette tappemønsteret i stranding av gyteområdene. tapping av fjorden. Etter at grusen ble lagt ut i 2005 Dette førte igjen til høy eggdødelighet og reduserte har bleka hvert år gytt på disse nye gyteområdene. derfor naturlig reproduksjon til blekebestanden. I Samtidig tilser den lave naturlige rekrutteringen at samarbeid med regulanten er det i prosjektet utar- bleka mangler gode gyteplasser. Dette viser også beidet retningslinjer for et nytt tappemønster som omfattende dykking i strandsonen uten funn av ivaretar gyteplassene til bleka. Dette ble vedtatt av egnede gyteforhold. Gjentatte observasjoner av styret i Otteraaens Brugseierforening vinteren 2005. bleke med rogn i buken om våren kan også være Vannstanden senkes nå til kote 200,5 eller lavere i et resultat av at fisken ikke finner fram til egnede gytetiden for bleka for å motvirke tørrlegging ved gyteplasser. Basert på disse resultatene anbefales tapping av fjorden etterfølgende vinter. Dette tappe- det derfor å etablere flere gyteplasser ved å legge mønsteret har vist seg å fungere etter hensikten ut grus. Dette er et relativt enkelt tiltak som vil bidra og har nær eliminert problemet med stranding av til å gjenskape deler av de viktige gyteområdene gytegroper. Enkelte år kan de hydrologiske forhold som har gått tapt eller er sterkt redusert grunnet være slik at det ikke er mulig å senke fjorden i gyte- reguleringen av fjorden. tida, men dette vil trolig inntreffe relativt sjeldent og vil bli tatt hensyn til ved tapping av fjorden etter- følgende vinter. Det er derfor god grunn til å tro at det nye tappemønsteret, iverksatt fra og med 2005, vil føre til en betydelig økt naturlig rekruttering av bleke i Byglandsfjorden.

Bildene viser utlegging av egnet gytegrus for å reetablere gyteområder ved Vassenden. Dette vurderes som et viktig tiltak for å styrke den naturlige rekrutteringen av bleke. Etter at to slike områder ble laget ved Vassenden i 2005 er det hvert år registrert at bleka har gytt på områdene. Foto: LFI-Unifob v/ B.T. Barlaup.

10 Bildet til venstre viser gruskasse med utplantet blekerogn på tidligere kjente gyteområder. Tanken er at yngelen som stammer fra rognplantingen vil søke tilbake til utplantingsområdet for å gyte. Bilde til høyre viser et blekepar fotografert i gytetiden som er i løpet av desember, dvs. om lag tre til fire uker etter gytetiden til auren i Byglandsfjorden. Foto: LFI-Unifob v/ B.T. Barlaup

Oppdatering av kunnskap om hvordan de informasjonen fra fisket, og det lokale engasje- vannkjemiske forhold påvirker bleka mentet fra fiskerne for å ta vare på bleka, svært viktig i arbeidet for å sikre bestanden. Fiskerne har Den positive utviklingen i blekebestanden siden iverksatt tiltak for å skjerme bleka, bl.a. omfattende midten av 1990-tallet skyldes høyst sannsynlig en utsetting av mindre bleke som ikke kan brukes som bedring av det vannkjemiske miljøet i Byglandsfjord- matfisk (dvs. 60 -70 % av totalfangsten av bleke en. At den naturlig rekruttering fortsatt er lav kan settes ut) og fredning av bleka i vandringstida på skyldes at gytefisken eller egg og yngel fortsatt blir senhøsten og i gytetida. Videre er det lokalisert negativt påvirket av dårlig vannkvalitet forårsaket fiske plasser hvor det nesten utelukkende tas aure. Et av forsuring. Dette er et forhold som bør undersøkes slikt selektivt fiske etter aure vil trolig ha en positiv nærmere siden en suboptimal vannkvalitet vil være en virkning på blekebestanden ved å redusere konkur- hindring for god måloppnåelsen av iverksatte tiltak. ransen mellom artene. I Byglandsfjorden varierte det Genetiske undersøkelser årlige fangstuttaket av bleke benyttet som matfisk fra 3000 til 6000 i perioden 2001 til 2006. Selv om En kan ikke utelukke at tap av genetisk variasjon det er vanskelig å tallfeste hvor stor del av bestanden eller innavl kan ha redusert blekas evne til naturlig som tas ut, er det klart at et slikt fiske utgjør en be- reproduksjon. Når en tar i betraktning blekas spesi- tydelig dødelighetsfaktor. Som følge av selvpålagte elle historie som relikt laksebestand og at bestanden restriksjoner og redusert fiske er det årlige fangstut- i flere tiår har vært opprettholdt i kultiveringsanlegg, taket redusert til ca. 1000 - 1500 bleke i 2007 og er det naturlig å gjennomføre en genetisk sammen- 2008. Dette reduserte uttaket vil ha en betydelig likning med andre norske laksebestander. positiv effekt ved at gytebestanden i Byglandsfjorden økes med flere tusen bleke. Det anbefales derfor å Selektivt fiske etter aure med begrenset uttak videreføre et slikt redusert fangstuttak av bleke, og av bleke å videreføre tiltak for et selektivt fiske rettet mot Gytebestanden av bleke blir redusert ved uttak aure. Samtidig er det viktig at registreringene fra gjennom det pågående næringsfiske. Det er ikke det pågående fiske opprettholdes som grunnlag for å kjent i hvor stor grad dette påvirker den naturlige vurdere bestandsutviklingen både for bleke og aure. rekrutteringen men generelt må en forvente at en På sikt er målet å etablere en selvreproduserende reduksjon i gytebestanden vil medføre redusert og høstbar bestand av bleke, noe som vil utgjøre et gyting og rekruttering. På den andre siden er betydelig næringspotensial.

11 Målsetting for blekebestanden Målet for tiltakene er på sikt å reetablere en livskraftig og selvreproduserende blekebestand i det For å styrke den naturlige reproduksjonen er det opprinnelige utbredelsesområde. Når dette målet som nevnt flere målrettede tiltak som bør iverkset- er nådd vil en av Norges mest særegne laksestam- tes. Tiltakene må evalueres og eventuelt justeres mer være sikret. og optimaliseres underveis. Det er derfor viktig at arbeidet med å overvåke bestanden opprettholdes.

Bildet viser bleker fanget i Byglandsfjorden. Samtlige er fettfinneklipt, noe som betyr at de stammer fra utsetting av ensomrig yngel fra Syrtveit Fiskeanlegg. Hele 80 % av blekene fanget i fjorden stammer fra slike utsettinger. Dette viser et klart behov for å sikre bestanden gjennom tiltak som bidrar til økt naturlige rekruttering. Foto: LFI-Unifob v/ B.T. Barlaup

12 Fram til 1960-tallet var bleka vanlig utbredt i 1 Bakgrunn og Otravassdraget fra Kilefjorden i sør, videre i Byglandsfjorden (med Åraksfjorden) og videre opp- målsetting over i Otra til Hallandsfossen i Valle (Dahl 1927; Skjevrak 1939; Vold 1974). Dahl (1927) mente at 1.1 Bleka – en relikt laks bleka i Byglandsfjorden var like så, «ja kanskje tall- rikere enn ørreten”. Senere slår han fast at bleka Den atlantiske laksen Salmo salar 1758 L. fore- er alminneligere enn auren i Kilefjorden, Byglands- kommer på den nordlige halvkule og et av dens kjer- fjorden og Åraksfjorden (Dahl 1947). Det mest om- neområder er de norske vassdragene (MacCrimmon fattende fiske etter bleke foregikk tidligere ved & Gots 1979). Laksen er en anadrom fiskeart, med Byglandsfjord i gytetida innunder jul (Dahl 1927; en reproduktiv elvefase og et lengre opphold i sjøen Skjevrak 1939). Da ble bleka fisket med not, og før den kommer tilbake for å gyte i elva. Et markant bleke utgjorde 80-90 % av fangsten (Skjevrak 1939). avvik fra dette livsmønstret forekommer i vassdrag Den rike forekomsten av bleke hører imidler- der begge disse livsfasene opptrer i ferskvann. Slike, tid fortiden til siden bestanden gikk katastrofalt såkalte relikte eller gjenlevende laksepopulasjoner, tilbake i løpet av årene 1968-1971 (Vold 1974). finnes både i Nord-Amerika og Europa. De fåtallige Bestandssammenbruddet kan tilskrives effekter vassdragene der det finnes relikt laks i Europa er av Brokke-reguleringen og en forverring av forsur- lokalisert til tidlegere nedisete områder i Russland, ingssituasjonen. I denne perioden er det antatt at Finland, Sverige og Norge. blekebestanden ble redusert med minst 90 %. Be- I Norge har vi hatt fire relikte laksestammer. Det standssammenbruddet illustreres ved at yrkesfisker forekom tidligere oppgang av den relikte Vänern- Nomeland i 1972 bare fikk 17 bleker i løpet av hele laksen i Trysilelva, og det var relikt laks i Nelaug i fangstsesongen, normalt tilsvarte dette utbytte Arendalsvassdraget (Berg 1985). Fortsatt finnes fra en garnnatt om høsten (Gunnerød 1973). Også det relikt laks i Namsenvassdraget (Rikstad 2004; stamfisket etter bleke i 1971 og 1972 viste lite bleke Thorstad et al. 2008) og i Otravassdraget. Kjerne- i fangstene. Med en fangstinnsats på 112 garnnetter området for bleka var Byglandsfjorden, men om ble det i 1971 fanget 1,5 bleker pr. garnnatt. I 1972 høsten vandret det gytende bleke oppover i Otra var fangstinnsatsen 400 garnetter og det ble bare helt til Hallandsfossen i Valle (Dahl 1927). fanget 0,2 bleker pr. garnnatt. Mellom Austad og Langeid i Otra samlet Otra Fiskelag inn ca. 23 liter blekerogn i 1969, som er beregnet til å stamme fra 1.2 Bleka - historisk ca. 500 gytende hofisk. Høsten 1971 og 1972 var utbredelse og forekomst det overhode ingen gyting på denne strekningen. I perioden da blekebestanden ble desimert var det Bleka i Byglandsfjorden er som nevnt en relikt laks ingen påviselig nedgang i aurefangstene og auren som gjennomfører hele livssyklusen i ferskvann. Den har siden vært klart dominerende i fjorden. I 1973 ble første gang beskrevet av professor Knut Dahl ble det konkludert med at bleka i Byglandsfjorden (Dahl 1927, 1928). Han mente bleka etablerte seg praktisk talt var forsvunnet (Gunnerød 1973) (se i vassdraget for 9000 år siden. Figur 1). Omtrent parallelt med etableringen av relikt laks i Otravassdraget, oppsto antagelig dannelsen av oppgangshindre i Hunsfossen og Vigelandsfossen som følge av landhevingen etter siste istid. Siden den gang de to fossene ble dannet har bleka vært reproduktivt isolert fra andre laksestammer. Det er dokumentert at bleka har en særegen genetikk sammenliknet med andre laksestammer (Ståhl og Hindar 1988).

13 Bleke Aure 100 90 80 70 60 50 40 30 Andel av fangst (%) 20 10 0 1927 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984

Prøveﬁskeår

Figur 1. Utviklingen i blekebestanden illustrert ved andelen bleke i totalfangsten av bleke og aure i 1927 og i perioden 1974-1984. Figuren er basert på opplysninger fra Dahl (1927) og på fangster fra standardisert garnfiske ved Frøysnes, Bygland og Neset i perioden 1974-1984 (Møkkelgjerd og Gunnerød 1986). Materialet fra prøvefisket er på totalt 5468 aure og 36 bleker (Omarbeidet fra Barlaup et al. 2005).

1.3 Regulering av Byglands- Utvidelsen fra 1917 ble først effektivt utnyttet etter 1972 (Møkkelgjerd & Gunnerød 1986). Total fjorden/Otravassdraget reguleringshøyde er nå 5 m fra kote 198 til kote En oversikt over reguleringene av Byglandsfjorden 203. Det totale nedbørfeltet ved utløpet av fjorden er vist i Tabell 1. Byglandsfjorden ble i 1903 tillatt er ca. 2.770 km2. Med utbygginga av Brokke kraft- regulert inntil 4 m, og denne reguleringen ble iverk- verk, som ble satt i drift i 1964, ble ca. 20 % av satt i 1905 (Dannevig 1963). Det viste seg at fjorden nedbørfeltet regulert. Senere er det foretatt en del ikke kunne senkes til kote 198 m som forutsatt, og tilleggsreguleringer i vassdraget. Siste utbygging nye senkningsarbeid ble igangsatt. Disse arbeidene var Hekni kraftverk, som kom i drift i 1995 (Bjerknes var heller ikke tilstrekkelige, og i 1912 fikk Brugs- et al. 1996). eierforeningen tillatelse til å heve fjorden til kote 203 m, som ble gjennomført fra 1917. Det var enda ikke mulig å senke fjorden helt ned til kote 198. Derfor ble nye utbedringer foretatt i årene 1953-1956 og i 1963 (Vold 1974; Dannevig 1963). Problemet med å utnytte reguleringa i Byglandsfjorden ned til kote 198 var i utgangspunktet et problem ved Byglands- fjorden, men det gjaldt også for Åraksfjorden. Våren 1963 ble det derfor igangsatt kanalsprengning ved Storestraumen for å komme ned til kote 198,45 for på den måten å utnytte magasinkapasiteten som var gitt i konsesjonen for Åraksfjorden (Furuholmen 1971).

14 Tabell 1. Reguleringer og etterarbeid utført i Byglandsfjorden.

Regulering/ Kraftverk/ Magasin/ Løyve Etterarbeid I full drift Regulert Referanse Etterarbeid Etterarbeid utført Byglandsfjorden/ Magasin 30.03. 1903 1905 198-2021 Åraksfjorden Vassend Senking 1911 Oftedahl (1950) Byglandsfjorden/ Magasin, 22.11. 1912 1917 198-203 Åraksfjorden ny dam Vassend Senking 19522-1956 Vold (1974) Storestraumen Utvidelse av løpet 1963 Furuholmen (1971) Byglandsfjorden/ Ny dam 1973 198-2033 Skomedal Åraksfjorden (1985)

1Til kote 201 om sommeren. 2På side 4 i Vold (1974) står det 1953-1956. 3Kan senkes bare til kote 202 om sommeren.

1.4 Redningsaksjonen i 1972 I regi av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk og forsøksleder Tor B. Gunnerød samlet Kristian Vold og stampopulasjonen for fra Universitetet i Oslo i 1972 og 1973 inn i alt 217 kultiveringsarbeidet bleker fra Vassend, Bygland, Frøysnes og ”andre” plasser (Gunnerød 1974; Vold 1974). I tillegg fikk På bakgrunn av den alarmerende nedgangen i Vold 19 bleker fra klekkeriet ved Bygland praktiske bestanden ble det høsten 1972 startet en rednings- skogskole. I desember 1972 fanget han 38 bleker aksjon for å redde bleka (Møkkelgjerd og Gunnerød ved Vassend. Året etter var fangsten ved Vassend 1986). Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvanns- 1 bleke i november og 23 bleker i desember. I til- fiske og Otteraaens Brugseierforening bevilget da legg fikk Vold tilgang til ytterligere 22 gytebleker midler til å ruste opp Bygland fiskeanlegg som skulle fra andre steder. Blekene fra gytefisket i 1972 ble prioritere kultivering av bleke. For å redde bleka ble sluppet i et provisorisk overvintringsanlegg for å det fra lokalt hold og fra regulanten ”satset betyde- prøve og skaffe stamfisk. Men i løpet av to måneder lig på stamfiske høsten 1972 og 1973” (Gunnerød var alle blekene døde. Skjebnen til gytefisken som 1974). ”Den rogn som derved ble sikret, ble spredd ble fanget i 1973 står det ikke noe om, men det er på flere anlegg (Sunndalsøra, Kristiansand, Reinsvoll trolig at det er rogn fra disse som dannet grunnlaget og Bygland) for klekking og foring frem til stamfisk.” for de ca. 500 yngel som Gunnerød (1974) nevner Rasmus Ersland hadde klekkeri ved Ålefjær uten- (jf. neste avsnitt). for Kristiansand og ble engasjert av Brugseier- ”En rekke tekniske og andre uhell i forskjellige anlegg foreningen, i forståelse med direktoratet, til å fange (på Sunndalsøra, hos Ersland og på Bygland) har bleke i Byglandsfjorden høsten 1972 (Ersland 1973; medført at det i dag kun finnes ca. 190 bleker av Gunnerød 1974; Rasmus Ersland, pers. medd.). I årgang 1973 av meget fin kvalitet på Reinsvoll, og desember tok Ersland 20 bleker ved Vassend, ni ca. 500 yngel av årgang 1974 på Bygland” skriver hofisk og 11 hannfisk. Av disse var en hofisk og tre Gunnerød (1974) i en oversikt fra 1974. Yngelen hannfisk uegnet som stamfisk slik at en sto igjen med på Bygland overlevde ikke trass i påkostninger på åtte stamfisk av hvert kjønn. Til sammen resulterte fiskeanlegget der, for i september 1976 opplyser dette i ”ca. 1100-1200 stk blegerogn i klekkeriet”, Gunnerød (1976) at de ikke hadde ei ”eneste bleke i skriver han i januar 1973. ”I tillegg kommer de som dette anlegget”. Den eneste bleka som da var ”sikret er sendt til Sunndalsøra, 110 rogn og en ustrøket”. i anlegg” var da de 187 individene som fantes på Tidlig på sommeren 1973 ble det overført blekeyngel Reinsvoll og som stammet fra Ersland. fra Ersland til Reinsvoll (Gunnerød 1976).

15 Som det framgår av denne gjennomgangen resul- i en særstilling. I Norge har det som nevnt inn- terte stamfiske i 1972-1973 i blekerogn som ble ledningsvis vært fire stammer med relikt laks, der fordelt på fire anlegg; Ålefjær, Sunndalsøra, Reinsvoll bleka i Byglandsfjorden er en av de to gjenlevende og Bygland. I tre av de fire anleggene døde rogna stammene (Berg 1985). I utredningen fra Villaks- eller yngelen, og det var bare blekeyngelen som ble utvalget er det påpekt at begge de to gjenlevende overført fra Ersland til Reinsvoll sommeren 1973 stammene av relikt laks er i en vanskelig situa- som overlevde. Denne rogna resulterte i 187 bleker sjon (NOU 1999). I den siste revideringen av arts- som trolig danner grunnlaget for utsettingene i mangfoldet som er utført i regi av Artsdatabanken, Otravassdraget. Denne ”stampopulasjonen” på 187 er blekebestanden i Byglandsfjorden vurdert som bleker var igjen avkom etter et fåtall stamfisk (trolig ”kritisk truet” (Nedreaas mfl. 2006). åtte hofisk og åtte hannfisk) som ble fanget ved De fiskebiologiske undersøkelsene av bleka har utløpet av Byglandsfjorden høsten 1972. vært svært begrenset både i tid og rom når en Denne redningsaksjonen reddet trolig bleka fra tar i betraktning størrelsen på blekas mulige ut- utryddelse siden den sikret stamfisk som senere ga bredelsesområde i Otravassdraget. Bortsett fra at grunnlag for utsetting av yngel fra 1979 og fram bleka er truet, finnes det derfor relativt lite skriftlig til idag (Hafsund 1985; Møkkelgjerd og Gunnerød kunnskap om blekas biologi, utbredelsesområde og 1986; Vethe 1997a). I 1991 ble det tatt i bruk et bestandsstatus. nytt anlegg ved Syrtveitfossen, Syrtveit Fiskeanlegg, som i dag eies av Otteraaens Brugseierforening og drives av Agder Energi Produksjon. 1.6 Målsetting for prosjektet I dag drives det et omfattende kultiveringsarbeid for Hovedmålsettingen for prosjektet har vært å gi å opprettholde blekebestanden. Mengden settefisk en status for blekebestanden og å vurdere tiltak som er satt ut i perioden 1979-2008 er vist i Tabell for å sikre en selvreproduserende og livskraftig 2 og viser at utsettingene har variert en del fra blekebestand. år til år. I forbindelse med oppstarten av Syrtveit I tillegg har prosjektet hatt som mål å utarbeide Fiskeanlegg ble det ikke satt ut yngel i årene 1991, forslag for en framtidig overvåking av bestanden. 1993 eller 1994. I 1995 og 1996 var utsettings- Prosjektet er hovedsaklig basert på feltunder søkelser antallet relativt lave (ca 35 000) men fra 1997 har i Byglandsfjorden og innrapporterte fangster fra utsettingene vært stabilt på omlag 100 000 bleke næringsfisket i områder i Åraksfjorden, Byglands- årlig. Utsettingene av yngel har siden 1999 blitt fjorden og nedstrøms til Kilefjorden. Det har også supplert med utlegging av øyerogn av bleke (se blitt lagt stor vekt på å sammenstille og bruke kapittel 4.2.1). historisk informasjon om blekas utbredelse og forekomst. 1.5 Verne- og bestandsstatus for bleka Et resultat av den dramatiske nedgangen i blekebestanden er at bleka er truet av utryddelse og er derfor oppført i den norske Rødlista som en kritisk truet bestand (Kålås et al. 2006). Møkkelgjerd og Gunnerød (1986) karakteriserer bleka i Byglands- fjorden som landets mest verneverdige fiskestamme. Norge er en av de få nasjonene på verdensbasis som fortsatt har mange tallrike laksebestander og har dermed et internasjonalt ansvar for å bevare villaksen. Da Villaksutvalget la fram sin utredning ble det lagt vekt på viktigheten av å bevare den Atlantiske laksen som art, men også å bevare de enkelte bestandene med sine særtrekk (NOU 1999). I denne sammenheng står bleka i Byglandsfjorden

16 Tabell 2. Antall, alder og merkekode for bleke satt ut i Byglandsfjorden og Otra i perioden 1979-2008. Data fra Syrtveit Fiskeanlegg (jmf. Vethe 1997a). Som det framgår av tabellen er det siden 1999 i tillegg lagt ut øyerogn av bleke.

År Fiskeanlegg Antall utsatt Aldersgruppe Merkemetode 1979 Bygland 3.000 0+ Umerket 1980 Bygland 0 - - 1981 Bygland 0 - - 1982 Bygland 20.300 0+ Umerket 1983 Bygland 1.000 0+ Umerket 1984 Bygland 85.000 0+ Umerket 1985 Bygland 20.000 0+ Umerket 1986 Bygland 47.500 0+ Umerket 1987 Bygland 36.872 0+ Umerket 1987 Bygland 1.500 3+ Umerket 1988 Bygland 65.100 0+ Umerket 1989 Bygland 108.500 0+ Umerket 1989 Bygland 100 3+ Umerket 1990 Bygland 116.450 0+ Umerket 1991 Syrtveit 0 - - 1992 Syrtveit 40.000 1+ Umerket 1993 Syrtveit 0 - - 1994 Syrtveit 0 - - 1995 Syrtveit 29.710 0+ Umerket 1996 Syrtveit 28.608 0+, 1+, 2+ Umerket 1997 Syrtveit 102.000 0+ Fettfinneklippet 1998 Syrtveit 96.763 0+ Fettfinneklippet 1999 Syrtveit 100.781 0+ Fettfinneklippet 1999 Syrtveit 50.000 Øyerogn Umerket 2000 Syrtveit 100.150 0+ Fettfinneklippet 2000 Syrtveit 95.000 Øyerogn Otolittmerket 2001 Syrtveit 100.443 0+ Fettfinneklippet 2001 Syrtveit 117.500 Øyerogn Otolittmerket 2002 Syrtveit 100.704 0+ Fettfinneklippet 2002 Syrtveit 100.000 Øyerogn Otolittmerket 2003 Syrtveit 101.006 0+ Fettfinneklippet 2003 Syrtveit 30.000 Øyerogn Otolittmerket 2004 Syrtveit 100.197 0+ Fettfinneklippet 2004 Syrtveit 100.000 Øyerogn Otolittmerket 2005 Syrtveit 100.517 0+ Fettfinneklippet 2005 Syrtveit 100.000 Øyerogn Otolittmerket 2006 Syrtveit 100.531 0+ Fettfinne- eller bukfinneklippet 2006 Syrtveit 100.000 Øyerogn Otolittmerket 2007 Syrtveit 100.974 0+ Fettfinne- eller bukfinneklippet 2007 Syrtveit 100.000 Øyerogn Otolittmerket 2008 Syrtveit 100.488 0+ Fettfinne- eller bukfinneklippet 2008 Syrtveit 100.000 Øyerogn Otolittmerket

17 1.7 Omtale av Heiene i Setesdal bærer preg av svært tynt lag med løsmasseavsetninger. Og lisidene er mange plasser Otravassdraget svært karakteristiske med sine nedstyrtende, glatt- Setesdalen ned til Byglandsfjorden kan karakteri- skurte svaberg. Det meste av løsmassene er knyttet seres som en U-dal med ganske bratte, og delvis til dalbunnen, som mange plasser bærer preg av glattskurte dalsider. Nedover fra Byglandsfjorden avsetningsmateriale fra siste istid. Dette preger blir dalen videre og dalsidene slakkere. Gjennom da også Otra på de aktuelle stedene. dalen renner Otravassdraget som danner et ganske Otravassdraget ligger i grenseskillet mellom dominerende element i dalbunnen. Dalsidene rager områder som mottar mye nedbør og områder som mange steder over 1000 m.o.h. ligger mer i regnskyggen (Rørslett m.fl. 1981). Årlig Nedbørfeltet til Otravssdraget strekker seg frå nedbør avtar fra over 2000 mm i de vestlige deler til områdene nord for Hovden i Setesdal til utløpet i nær 700 mm i øst. Klimaet er ellers innlandspreget Kristiansandsfjorden og utgjør 3.738 km2. Meste- med nedbør som faller som snø om vinteren. parten av vassdraget ligger i Aust-Agder fylke, bare I hele den aktuelle delen av Otravassdraget der det en mindre del ligger i Vest-Agder. Innen den delen forekommer bleke, er det også aure (Salmo trutta) av nedbørfeltet der det har vært og er bleke, er det (Alværn 1968) og ål (Anguilla anguilla). I Otra opp til flere innsjøer med Byglandsfjorden/Åraksfjorden Fennefossen finnes det også abbor (Perca fluviatilis). som den absolutt største (Tabell 3, Figur 2). I senere tid har det kommet ørekyte (Phoxinus pho- Geologisk går det et skille i Otravassdraget gjen- xinus) nedover Otra fra Bykle, og den forekommer nom Vatnedalen mellom Bykle og Hovden (Kaste i dag helt ned til Byglandsfjorden (Arne Vethe, pers. m.fl. 1996). Bergartene sør for Vatnedalen består medd.). Dessuten er det utsatt bekkerøye (Salvelinus vesentlig av gneis og granitt, som gir en lav mot- fontinalis), som reproduserer i vassdraget og danner standsevne mot forsuring. Nord for Vatnedalen og lokale bestander. Opprinnelig og nåværende utbred- øst for Valle er det metamorfe og sedimentære else av bleka i Otravassdraget er vist i Figur 2. bergarter som gir avrenningsvannet større buffer- Vannmassene i Otra er sure og har et lavt innhold evne. Mindre forurenset nedbør bidrar også til at av løste stoffer (Rørslett m.fl. 1981). Surhetsgraden avrenningsvannet fra dette området er mindre surt viser en synkende tendens nedover i vassdraget, noe enn i de sørligere delene av vassdraget. som har sammenheng med endringer i de geologiske forhold.

Tabell 3. Oversikt over innsjøer i Otravassdraget der det tidligere forekom bleke.

Innsjø NVE Vassdrags- UTM H.o.h., Areal, Største løpenummer nummer m km2 dyp, m Kilefjorden 11602 021.B 32 435002 6441173 170 7,23 - Breiflå 1081 021.B72 32 429453 6490197 171 1,87 43 Dåsvatn1) 1062 021.BC 32 420029 6500696 190 1,55 - Byglandsfjorden 1063 021.D1 32 431009 6508136 203 32,79 167 Åraksfjorden 1064 021.D7 32 425819 6532468 203 11,96 89 Flåren 14655 021.F3 32 416138 6557725 271 1,30 -

1)Ligger i sidevassdraget Dåsånavassdraget

18 Figur 2. Oversiktskart over utbredelsen av bleke i Otravassdraget før ca. 1900 og i 2008. Utbredelsen i 2008 gjenspeiler i hovedsak hvor det gjøres utsettinger.

19 fiskefangstene i 1998. Dette arbeidet ble senere 2 Metoder innlemmet i ”Blekeprosjektet” og flere av ruse- fiskerne har derfor hatt en avtale med prosjektet 2.1 Merking av bleke fra om registrering av fangstene. Storrusene med registrering av fangstene er spredd geografisk fra Syrtveit Fiskeanlegg Åraksfjorden i nord til Kilefjorden i sør (Figur 2). Undersøkelsene med å framskaffe en oppdatert Registreringene av rusefangstene har omfattet bestandsstatus for bleka har vært basert på registre- fangsdato og antall og vekt av aure og bleke. I ringer av et omfattende materiale fra næringsfiske tillegg har fiskerne registrert antallet merket i perioden 1999-2008. En sentral problemstilling i (dvs. fettfinneklipt) og umerket bleke i fangstene. dette arbeidet har vært å bestemme hvor stor andel Andelen merket bleke har vært registrert gjennom av blekebestanden i fjorden som stammer fra utset- hele fangstsesongen eller i utvalgte perioder. I til- tingene fra Syrtveit Fiskeanlegg. I forbindelse med legg har Kiles Utmarkstjeneste registrert fangster prosjektplanleggingen ble derfor all bleke utsatt fra gjennom hele sesongen i rusa ved Grendi i årene fiskeanlegget merket med fettfinneklipping fra og 1999-2002, og har i samme periode også bistått med 1997 (Tabell 2). med feltarbeid og registrering av rusefangster på andre lokaliteter. Fra 2003 er det personalet ved Syrtveit Fiskeanlegg som har bistått med innsamling 2.2 Registrering av og systematisering av materialet. bleke i næringsfiske i På hver enkelt fangstplass har fangstinnsats og Byglandsfjorden registrering av fangstene variert en del mellom de ulike årene, men generelt har storrusene vært i drift På slutten av 1990-tallet ble det i Byglandsfjorden fra april-mai til september-desember. Stor rusene er utviklet et omfattende næringsfiske. Næringsfiske som regel tømt en gang hver uke. Andelen bleke i ble satt igang i regi av Otra Fiskelag i forbin- forhold til aure i fangstene er brukt som en indeks delse med utarbeidelsen av driftsplan for fisk og på utbredelse og forekomst av bleke. Dette er gjort fiske i Byglandsfjorden (Borgestad & Kile 2000). for å kunne sammenlikne fangstene mellom de ulike I den forbindelse gjorde Otra Fiskelag omfatten- stasjonene og mellom år. En feilkilde ved bruk av de inve steringer til innkjøp av storruser, båter og denne metoden er at andelen bleke i fangstene er annet utstyr som ble lånt ut til interesserte fiskere avhengig av svingninger i aurebe standen. Aure- i perioden 1998-2000. Næringsfiske ble i hovedsak bestanden er generelt karakterisert som svært tett basert på bruk av storruser utviklet og produsert av og med dårlig vekst både i Åraksfjorden, Byglands- det lokale firmaet Innfisk AS på Evje (Figur 3). Fisket fjorden og i områdene nedstrøms fjorden (Vethe et i Byglandsfjorden har som regel vært utført med 5 m al. 2006, Sandven et al. 2007). Selv om svingninger i dype storruser stående på bunnen med et ledegarn aurebestanden kan ha påvirket resultatene vurderes på ca 5 × 100 m inn mot land. Maskeviddene i lede- det som lite sannsynlig at dette har ført til betyde- garnet og fangstrommet har vært tilpasset fangst av lige feiltolkninger av den generelle utbredelse og småfallen aure. Ved utsetting av 5 m dyp bunnruse forekomsten beskrevet for blekebestanden. kan ikke dypet på utsettingsstedet overstige 5 m. Imidlertid har det også vært produsert 10-12 m dype I perioden 1999-2008 er et utvalg av bleke og aure bunnruser for å kunne fiske på større dyp (10-12 m). fra rusefiske analysert med tanke på lengde, vekt, I tillegg har det i enkelte lokaliteter vært fisket med kjønn, alder, vekst og kjønnsmodning. Næringstil- flyteruse. Den skiller seg fra bunnruse ved at både budet og dietten for aure og bleke har vært analysert fangstrommet og ledegarnet er påført flytekork slik ved prøvetaking av dyreplankton og ved prøve- at hele redskapen flyter. taking av mageinnhold fra fisk tatt i rusa ved Grendi gjennom fangstsesongen i 2000. Dybdekart, ekkoloddregistreringer og lokal kunnskap om fiskeplasser har vært benyttet for å finne egnede steder for å sette ut rusene. Samtlige ruser er drevet av fiskelag, grunneiere eller privat personer. Otra fiskelag startet arbeidet med å registrere

20 Figur 3. Storruse benyttet ved næringsfiske i Byglandsfjorden. Skisse fra ruseprodusenten Innfisk AS på Evje.

2.3 Prøvefiske Den enkelte fisk ble undersøkt på laboratoriet med registrering av lengde, vekt og kjønn. Videre ble Et årlig standardisert prøvefiske for å overvåke aurens alder bestemt ved bruk av otolitter og/eller blekebestanden i Byglandsfjorden ble påbegynt i skjell. Kondisjonsfaktor (K) ble beregnet etter forme- 1974. Prøvefisket er utført på tre stasjoner fordelt len K = (vekt i gram)*100/(lengde i cm)³. Noe fisk ble på Frøysnes, Bygland og Neset. I årene 1974-1984 også undersøkt med tanke på kjønnsmodningsgrad, ble en utvidet Jensen-serie benyttet. Denne serien magefylling, fett, kjøttfarge og parasittbelastning. består av garn med følgende maskevidder: 2 x 21 Hensikten parasittregistreringene var å kartlegge mm, 26 mm, 29 mm, 35 mm, 39 mm, 45 mm og hvilke parasitter som forekom i bleka og auren og 52 mm. Serien ble utvidet med et 16 mm og et beregne prevalens, intensitet og abundans. Prevalens 17,5 mm garn. Fangstinnsatsen avviker noe mellom er definert som andel (%) infiserte fisker av totalt de ulike år, bl.a. fordi fisket enkelte år er supplert antall fisker undersøkt, mens intensitet er gjennom- med ett eller flere garn av de tre minste maskevid- snittlig antall parasitter på infiserte fisker. Abun- dene (Møkkelrød & Gunnerød 1986). Prøvefisket i dans er definert som den gjennomsnittlige antall årene 1986, 1987 og 1988 ble utført av Bygland parasitter for hele det undersøkte fiskematerialet. fiskeanlegg og siden 1992 er prøvefisket utført av fiskebiologen i Bygland (Vethe 1997). Det er ikke prøvefisket i 1985, 1989, 1991 eller 2001. Fra 1992 2.4 Naturlige gytegroper ble garnserien supplert med et 10 mm garn. I 1999 Med utgangspunkt i skriftlige kilder og lokale fiskere ble fisket utført på en stasjon ved Ravneberget ved ble det gjort omfattende befaringer med båt og Bygland og det ble da fisket med både Jensenserie dykking m/snorkel i perioden 1999-2008 for å loka- og Nordisk serie. Nordisk serie består av garn som er lisere mulig gyteområder for bleke. Under søkelsene 30 x 1,5 m og har alle maskevidder fra 5 til 55 mm er konsentrert til områder i Byglandsfjorden og i et og samme garn, og kan derfor fange fisk i alle ble utført om våren når vannstanden i fjorden har størrelseskategorier. I 2000 ble det prøvefisket en vært relativt lav. En betydelig del av strandsonen i stasjon ved Frøysnes med Nordisk serie, og i 2002 Byglandsfjorden, fra Vassenden til Storestraumen, en stasjon ved Tangen ved Bygland. Fra 2003 til ble kontrollert ved snorkeldykking og observasjon fra 2008 har det blitt prøvefisket på de tre lokalitetene båt våren 2008. Det ble da lagt vekt på å undersøke Frøysnes, Bygland og Neset/Grendi. områder i strandsonen og områder rundt skjær og holmer som var vindeksponert og hvor en utfra erfaring kan finne forhold for innsjøgyting.

21 Ved lokalisering av gytegroper er gropene under- undersøkt for eventuelt gjenværende døde rogn eller søkt ved bruk av en spesiallaget spade og hov. For yngel. Hver egglomme ble da undersøkt separat slik hver gytegrop er det målt vanndyp (avstand fra at dødeligheten kunne sammenholdes med antall grusoverflaten til vannoverflaten), antall levende rogn lagt ut i den enkelte egglomme. Antall døde og døde rogn eller plommesekkyngel, og gravedyp rogn eller plommesekkyngel i kassene ved opptak (avstand fra grusoverflate ned til rogna). I tillegg er ble benyttet for å beregne overlevelse fra rogna noen få rognkorn fra den enkelte gytegrop blitt tatt ble lagt ut til yngelen hadde forlatt kassene. Basert med for artsbestemmelse ved bruk av isoelektrisk på resultatene fra rognplantingen i 1999, ble det fokusering (Mork & Heggberget 1984; Vuorinen & i de etterfølgende år (2000-2008) valgt å benytte Piironen 1984). Andelen levende egg av totalt antall gruskasser med fire egglommer á 500 rognkorn, egg innsamlet er brukt som mål på eggoverlevelse. dvs 2000 rogn pr. kasse. Stasjonen for rognplanting ble valgt ut etter samme kriterier som i 1999. Tidspunktet for når bleka gyter i fjorden er basert Fra 2003 har det blitt plantet rogn ved Vassenden på informasjon om stryketidspunkt for stamfisk tatt og Fugløyni. Overlevelsen fra utlegging til yngelen inn av Syrtveit Fiskeanlegg, direkte observasjoner hadde forlatt kassene ble som tidligere basert på av bleke på gyteplassene og skriftlige kilder. opptelling av døde rogn eller plommesekkyngel ved opptak av kassene. De senere år er rogna lagt inn i 2.5 Vannstand i såkalte Whitlock-Vibert-bokser som igjen er gravd ned i gruskassene (Whitlock 1978). Siden yngelen Byglandsfjorden svømmer ut av spaltene i Vibert-boksen, og de døde Data som beskriver vannstandsendringen i eggene blir liggende igjen inne i boksen, gjør denne Byglandsfjorden er basert på målinger fra loggeren metoden det enklere å få gode tall på gjenværende ved Guldsmedmoen ved Vassenden, utført av Agder døde egg eller yngel i gruskassene. Energi. Vi forutsetter at loggeren har en lav feil- I tillegg til å vurdere rognoverlevelse ved å telle opp margin og at de målte verdiene ikke avviker mer enn gjenværende døde rogn eller plommesekkyngel i 5 cm fra den reelle vannstanden. De målte verdiene kassene, var det også ønskelig å evaluere tilslaget for perioden 2004 til 2008 er basert på timesverdier, ved å kunne identifisere gjenfanget fisk som mens målingene for perioden 2002 til 2004 har en stammet fra rognplantingen. All rogn som er lagt noe lavere oppløsning og er basert på døgnmiddel. ut fra og med 2000 har derfor blitt merket ved bruk av fargebad som gjør at det avsettes et fargemerke 2.6 Rognplanting i otolitten. Et utvalg umerket bleke tatt i fjorden er senere sendt inn til VESO for eventuell identifisering For å styrke den naturlige rekrutteringen til bleke- av fargemerke. I 2000 ble rognplanting i gruskasser bestanden ble det i perioden 1999-2008 lagt ut supplert med utlegging av rogn i et utvalg sideelver øyerogn i kasser med grus. Kassene ble plassert på og bekker. Rognplantingen i sideelvene ble utført områder som ved prøvefiske eller annen lokalinfor- ved å grave rogna direkte ned i subsratet på steder masjon var pekt ut som tidligere gyteområder for med egnet grusforhold. Overlevelsen for denne rogn- bleka. I tillegg ble bunnforholdene nøye undersøkt plantingen ble indirekte målt ved å benytte kvan- ved dykking. Bare områder som hadde egnet gyte- titativt elektrisk fiske påfølgende høst. Stasjonene grus og gode oppvekstforhold for yngel ble valgt ut. som ble undersøkt hadde et areal fra 50 -100 m2 Forsøket i 1999 omfattet 49 600 blekerogn i totalt og ble fisket med elektrisk fiskeapparat i henhold til 32 gruskasser fordelt på fem stasjoner i Byglands- metode beskrevet av Bohlin et al. (1989). Innsamlet fjorden. Sommeren 1999 ble kassene tatt opp og fisk ble artsbestemt og lengdemålt.

22 2.7 Utlegging av gytegrus 2.8 Vannkjemi Etablering av nye gyteområder er vurdert som et Det er hentet resultater på vannkjemi fra tre viktig tiltak for å øke den naturlige rekrutteringen stasjoner i Otravassdraget som NIVA har ana- til blekebestanden. I regulerte vassdrag vil gyte- lysert i forskjellige prosjekter. Resultatene finnes områdene til laks og aure generelt være utsatt for å i NIVAs database RESA. De tre stasjonene som bli forringet som følge av fysiske inngrep, tørrlegging det er hentet ut data fra er Skråstad, Evje og Ose. eller sedimentering (Barlaup et al. 2008). Stasjonen Skråstad ligger litt sørøst for Ytre Strai i Kristiansand kommune, Evje ligger ikke langt fra Utgangspunktet for tiltakene i Byglandsfjorden har Evje sentrum i Evje og Hornnes kommune og Ose vært en grundig kartlegging av eksisterende gyte- ligger like ovenfor Åraksfjorden i Bygland kommune. muligheter. Store deler av strandsonen er undersøkt Det er presentert kjemidata fra 1990 og fram til ved snorkeldykking eller ved befaring fra båt. I tillegg avsluttende prøvetaking ved de tre stasjonene i er det innhentet lokal informasjon om beliggen- 2005, 2004 og 2001. Det er pr. dags dato ingen heten av gyteområder. Basert på disse resultatene prøvetaking ved stasjonene. I tillegget er det referert ble det vurdert at bleka hadde få gytemuligheter i til vannkjemidata fra stasjonen Byglandsfjord som Byglandsfjorden og det ble derfor besluttet å re- NINA drifter (Saksgård & Schartau 2005). etablere to gyteområder ved Vassenden. Tiltaket ble utformet i henhold til blekas antatte krav til gyteområde med tanke på grussammensetning, vanndyp og vannhastighet. Måloppnåelsen for tiltaket er basert på overvåking av gyteplassen med observasjoner av gytefisk og graveaktivitet i gytetiden, og senere prøvetaking av gytegroper med artsbestemmelse av rogn.

23 aurens. Det er derimot klare forskjeller i livshistorie 3 Resultater trekkene til de to artene. En forskjell er at auren i Byglandsfjorden generelt blir eldre enn bleka (Figur og diskusjon 4). Mens bleka sjelden synes å bli særlig eldre enn fem-seks år, er det ikke helt uvanlig at enkelte aurer 3.1 Blekas biologi blir over ti år. I tillegg synes bleka å vokse dårligere enn auren som ungfisk, men tar det igjen ved å vokse 3.1.1 Livshistorietrekk nærmest hele livet. Auren derimot synes å stagnere i vekst etter om lag tre til fire år (Figur 4). Hos alle arter finner en forskjellige mønstre for hvordan organismene fordeler ressursene gjennom livet. I biologien kalles dette artens eller bestandens Bleke 30 livshistorie, og de viktigste livshistorietrekkene tar Umerka bleke 8 47 Merka bleke for seg alder og størrelse ved kjønnsmodning, antall 25 1 65 12 og størrelse på avkom, samt livslengde og hvor 20 7 192 mange ganger individene forventes å reprodusere 15 16 (Stearns 1992). Å kjenne livshistorietrekkene er 44 10 3 grunnleggende for å kunne forstå biologien og Fiskelengde (cm) livssyklusen til en art eller bestand. Her presen 5 0 teres noen av livshistorietrekkene til bleka, og ved 1+ 2+ 3+ 4+ 5+ 6+ 7+ 8+ 9+ 10+ å sammenligne disse med tilsvarende for auren i Alder Byglandsfjorden og med anadrome bestander av Aure laks, kan en få et inntrykk av hva som gjør bleka 30 9 5 36 2 5 så unik. 25 39 24 16 I anadrome bestander av Atlantisk laks (Salmo salar) 20 72 vil ungfisken (parr) vanligvis leve fra 1 til 8 år i 15 10 ferskvann (2 til 4 år i de fleste norske bestander), før 10 den smoltifiserer og vandrer ut i sjøen (McCormick Fiskelengde (cm) 5 et al. 1998). Smoltifiseringsprosessen innebærer en 0 rekke morfologiske, fysiologiske og adferdsmessige 1+ 2+ 3+ 4+ 5+ 6+ 7+ 8+ 9+ 10+ endringer som forbereder fisken på overgangen fra Alder ferskvann til sjøvann. Den består blant annet i at Figur 4. Gjennomsnittlige lengder for ulike alders fisken blir mer strømlinjeformet og sølvfarget, sam grupper for et utvalg bleke og aure tatt i storruse og tidig som at den territorielle atferden opphører og under prøvefiske i Byglandsfjorden i perioden 2001- smolten samler seg i stimer før vandringen nedover 2008. vassdraget tar til. Etter et sjøopphold på 1 til 3 år vil laksen begynne å vandre tilbake til ferskvann, fortrinnsvis til den elva den kom i fra, for selv å gyte. Et utvalg av rusefangstene i Byglandsfjorden i perioden 2001-2008 viser at hovedtyngden av bleka Et problem med å vandre ut i sjøen er å beholde som fanges i rusene har en lengde på 23-26 cm saltbalansen. Dette løser smolten ved å produsere (Figur 5). Prøvefiske i Byglandsfjorden fanger deri enzymer i gjellene som skiller ut overflødig salt fra mot selektivt på den mindre bleka og hovedtyngden kroppen. For bleka, som har gjennomført hele livs av bleka som fanges på prøvegarn er mellom 12 syklusen sin i ferskvann de siste 8.000-9.000 årene, til 16 cm. Dette gjenspeiler trolig blekas tydelige er det ikke nødvendig å ha evnen til å kunne tåle skifte av habitat fra strandsonen til pelagialen (de overgangen til sjøvann. Forsøk med å overføre bleke frie vannmasser). Dette skifte av leveområde skjer til sjøvann har vist at bleka klarer korte opphold i når bleka er to til tre år. Lengdefordelingen for aure saltvann, men at den har mistet evnen til å gjennom viser ikke den samme forskjellen mellom rusefiske og føre en fullstendig smoltifisering og overlever derfor prøvefiske (Figur 5). Dette viser at den eldre auren ikke lange saltvannsopphold (Nilsen et al. 2003). bruker strandsonen i sitt næringssøk i motsetning Ved å gjennomføre hele livssyklusen i ferskvann har til den eldre bleka. bleka lagt om til en livssyklus som ligner mer på

24 Bleke Ruseﬁske n=2367 30 Prøveﬁske n=262 25

Andel (%) 10

0 5 6 7 8 9 101112131415161718192021222324252627282930 Fiskelengde (cm)

Aure Ruseﬁske n=952 20 Prøveﬁske n=157

10 Andel (%) 5 Figur 5. Lengdefordeling for et utvalg av rusefangsten av bleke og 0 aure fra Byglandsfjorden i perioden 5 6 7 8 9 101112131415161718192021222324252627282930 Fiskelengde (cm) 2001-2008 og prøvefiske i Byglands- fjorden i 2004.

3.1.2 Gytebiologi Når det gjelder alder ved kjønnsmodning så kjønns- modner hannfisk hos bleke generelt tidligere enn hofisken, noe som er vanlig både hos laks og aure. På et aldersbestemt materiale av bleke fanget i perioden 2001-2008 under prøvefiske og med storruse i Byglandsfjorden hadde enkelte hanner kjønnsmodnet allerede som ettåringer, mens over halvparten av treårige og alle fireårige hannfisker var kjønnsmodne (Figur 6). De første hofiskene i dette materialet kjønnsmodnet først som treåringer. Det samme kjønnsmodningsmønsteret ble funnet for aure, der hannfisken starter kjønnsmodningen to år tidligere enn hofisken (Figur 7). For aure kan det se ut til at hofisken kjønnsmodner litt senere enn hos bleka, da ingen av de treårige hofisken hos aure var kjønnsmodne.

Figur 6. Andelen av kjønnsmoden bleke på et utvalg hann- og hofisk hos ulike aldersgrupper av bleke fanget i Byglandsfjorden i perioden 2001-2008.

25 Av stamfiskmaterialet framgår det imidlertid at bleka har et betydelig potensial for økt vekst og fekunditet, men dette potensialet blir ikke realisert under naturlige forhold i Byglandsfjorden. Dette skyldes trolig at vekstpotensialet under naturlige forhold er begrenset av at bleka først og fremst ernærer seg på dyreplankton.

Figur 8. Forholdet mellom fiskelengde og fekunditet (antall rognkorn) for bleke tatt i storrusa ved Grendi og Figur 7. Andelen av kjønnsmoden aure på et utvalg for femårig bleke holdt som stamfisk ved Syrtveit Fiske- hann- og hofisk hos ulike aldersgrupper av aure fanget anlegg. Heltrukne linjer (med korrelasjonskoeffisienter) i Byglandsfjorden i 2004. angir regresjonslinjene for de to ulike gruppene.

Hos laksefisk øker fekunditeten (antall rognkorn) Etter at undersøkelsene ble påbegynt tidlig på med størrelsen på hofisken. Dette forholdet ble 1990-tallet er det påvist en rekke gyteområder i undersøkt for 20 bleker samlet inn i storrusa ved Byglandsfjorden. Fra flere av disse områdene er Grendi den 03.01.2001 og for 20 femårige (5+) det de senere år samlet inn data om vanndyp og bleker fra 1995-årgangen av stamfisk ved Syrtveit eggoverlevelse. For å beskrive gyteplassen gis det Fiskeanlegg. Hofisken samlet inn i storrusa hadde her en kort omtale av gytebiologien til laksen. Det er en gjennomsnittlige fiskelengden på 26,7 cm (std = hunnfisken som velger gyteplass og som bestemmer 1,2, n = 20), en gjennomsnittlig vekt på 148,0 gram hvor eggene skal graves ned. Etter valg av gyteplass og en gjennomsnittlig fekunditet på 248 rognkorn legger hunnfisken seg på siden og slår med sporden (std = 56,3, n = 20). Tilsvarende hadde den femå- slik at det dannes et undertrykk som virvler opp grus rige stamfisken en gjennomsnittlige lengden på og stein. Ved å gjenta denne atferden flere ganger 46,8 cm (std = 3,3, n = 20), en gjennomsnittlig vekt dannes det en grop. Godtar hunnfisken kvaliteten på på 1147,2 gram og en gjennomsnittlig fekunditet gropa, deriblant vanngjennomstrømningen, finner på 2118 rognkorn (std = 541,0, n = 20). Forholdet gyteakten sted og eggene befruktes (Jones & King mellom fekunditet og fiskelengde viser en klar økning 1949). Utformingen av gropa og eggenes egenvekt i fekunditet med fiskelengde når en ser hele mate- gjør at eggene synker ned i bunnen av gropa. Etter rialet under ett (Figur 8). For fiskene samlet inn fra gytingen dekker hunnfisken over eggene ved å grave fjorden er det imidlertid en relativt liten spredning en grop rett oppstrøms for hvor eggene er lagt. i både lengde og fekunditet. Det synes derfor som Den ferdige grusstrukturen kalles da en gytegrop de fleste hoblekene i fjorden kjønnsmodner ved en (White 1942). lengde fra om lag 25 cm, ved en alder på fire år og at de har en fekunditet på om lag 250 rognkorn.

26 Ved hver gyteakt gytes en porsjon egg som blir Av de 31 gropene som ble gytt i forsøket var 21 liggende konsentrert i en såkalt egglomme, og en gytt på området med fin grus, 10 på området med gytegrop kan inneholde en eller flere slike egglom- medium grusstørrelse og ingen på området med mer avhengig av hvor mange egglommer hunnfisk grov grusstørrelse. Fra et utvalg av gytegropene har plassert i gytegropa (White 1942; Crisp & Carling i forsøkskaret ble det tatt grusprøver for siktana- 1989; Fleming et al. 1996). Avkommet fra en enkelt lyser. Dette samsvarer med undersøkelsen av gyte- hunnfisk blir som regel spredt i flere gytegroper grusen funnet på gyteområdet ved Vassenden hvor noe som trolig er med på å spre risikoen for at alt gropene gytt av både bleke og aure ble funnet i grus avkommet går tapt som følge av stranding eller med dominerende kornstørrelse fra 8 til 32 med andre uheldige miljøforhold (Barlaup et al. 1994; mer (Figur 10). I gropene fra Vassenden var det Gaudemar et al. 2000). et markert høyere innslag av partikler mindre enn 8 mm sammenliknet med gropene i forsøkskaret. Hos laks og aure er det som nevnt hofisken som Dette skyldes at grusen benyttet i forsøkskaret var velger ut gyteplassen hvor rogna graves ned i grusen. siktet og derfor ikke innehold de finere fraksjonene. Ved valg av gyteplass legger fisken særlig vekt på utformingen av bunnsubstratet, vannhastighet og I 2005 ble det lagt ut gytegrus ved Vassenden for vanndyp. Generelt velger hofisken å gyte i en grus- å øke gytemulighetene og rekrutteringen av bleke. type tilpasset størrelsen på fisken og stor fisk gyter Gyteforsøket og kornfordelingen fra de naturlige normalt i grovere grus enn mindre fisk. gytegropene ble lagt til grunn for valg av grus- størrelsen. I 2006 ble kornfordelingen til en gyte- Med bakgrunn i den lave naturlige rekrutteringen til grop fra den utlagte grusen bestemt og som en blekebestanden ble det gjennomført et forsøk for å ser av Figur 9 har kornfordelingen til den utlagte vurdere gytesuksessen til bleka i Byglandsfjorden. gyte grusen sitt tyngdepunkt mellom 16 og 32 mm. Forsøket ble gjort ved å sette fem kjønnsmodne Dette er tilsvarende kornfordeling som for medium hannfisk og sju kjønnsmodne hofisk i et kar med grusstørrelse fra gyteforsøket som var den mest gytegrus. Forsøket ble gjennomført ved Syrtveit valgte gytegrusen i forsøket fra 2000/2001. Fiskeanlegg senhøsten 2000/vinteren 2001 (Barlaup et al. 2005). For å bestemme blekas valg av gytegrus ble bunnen av forsøkskaret delt inn i tre like store felter med hver sin grustype; fin grusstørrelse (med dominans av 8-32 mm grus), medium grusstørrelse (med dominans av 16-32 mm grus) og grov grusstørrelse (med dominans av 16-64 mm grus). Kornfordelingen til de ulike grustypene er gitt i Figur 9.

Figur 9. Kornfordelingen for de tre ulike typene grus benyttet i forsøkskaret for undersøkelser av gytesuksessen til bleke i tillegg til en grusprøve fra utlagt gytegrus ved Vassenden. Figuren er hentet fra Barlaup et al. (2005) supplert med nye data).

27 Figur 10. Kornfordelingen fra naturlige gytegroper av bleke og aure i Byglandsfjorden fra 2001.

Hvor dypt rogna gaves ned i grusen avhenger av denne perioden er det ofte intens konkurranse om substrat og fiskestørrelse. I perioden 2002-2008 territorier, og ofte dør en høy andel av yngelen i løpet er det gjort registrering av naturlig gytegroper i av de første ukene etter at de har kommet opp av Byglandsfjorden på en rekke steder. Disse under- grusen (Elliott 1994). Det er derfor viktig at yngelen søkelsene omfatter også registrering av gravedyp kommer opp av grusen og starter første nærings- for hver gytegrop. Registreringene viser at grave- opptak på et tidspunkt da forholdene er gunstig dypet varierer en del (Figur 11). For bleka ligger for overlevelsen til yngelen. Utviklingen fra egg til hovedtyngden av gytegropene på et gravedyp fra plommesekkyngel er i stor grad bestemt av tempe- 4 til 8 cm (snitt=5,9 cm og std=1,6), men det ble ratur, slik at tidspunktet når yngelen kommer opp funnet en gytegrope som lå så dypt som 12 cm. av grusen er bestemt av gytetidspunktet og vann- Undersøkelsene viser at auren har en tendens til å temperaturen under egg- og plommesekkstadiet. legge rogna noe grunnere, og hovedtyngden av gyte- Dette har ført til at gytetidspunktet i ulike bestander gropene hadde et gravedyp på 3 til 6 cm (snitt=4,4 over tid har tilpasset seg slik at yngelen kommer cm og std=1,6). Dette kan indikere at gytende hoaure opp av grusen på et tidspunkt som er gunstig for er noe mindre en hofisk av bleke. overlevelsen i det aktuelle vassdraget (Godin 1982; En kritisk periode hos laksefisk er ukene etter at Brannon 1987; Heggberget 1988). Gytetidspunktet yngelen kommer opp av grusen. Yngelen har da kan derfor variere mellom vassdrag, med tidligere brukt opp hele eller nesten hele plommesekken og gyting i vinterkalde og senere gyting i vintervarme må begynne å ta til seg næring på egen hånd. I vassdrag (Heggberget 1988).

Figur 11. Gravedyp for bleke og aure funnet ved undersøkelse av gytegroper i Byglandsfjorden og Åraks- fjorden i perioden 2002-2008.

28 I de fleste norske vassdrag der en finner både laks Deretter avtar fangstene til 325 bleker den 5. januar. og aure, er det vanlig at auren gyter noen uker Dette forløper gjenspeiler trolig bleke som er på vei tidligere enn laksen (Heggberget et al. 1988). Et til gyteområdene og økt aktivitet og dermed økt slikt forhold finner en også mellom bleka og auren i fangbarhet i forbindelse med gytingen (Figur 12). Byglandsfjorden. Auren begynner å bli gytemoden i Denne fangstutviklingen sammenfaller også med begynnelsen av november, og intensiteten i gytingen eldre rapporteringer om at det mest omfattende er sannsynligvis høyest i løpet av de to midterste fiske etter bleke tidligere foregikk ved Byglandsfjord ukene av november. Ut i slutten av november begyn- i gytetida innunder jul (Dahl 1927; Skjevrak 1939), ner de første blekene som fanges under stamfiske og at bleka tatt ved notfiske da utgjorde 80-90 % å bli gytemodne. De siste årene er det tatt inn av fangsten (Skjevrak 1939). bleke og aure til Syrtveit Fiskeanlegg fra storrusa Dykkerobersvasjoner på gyteområdene ved Vass- ved Guldsmedmoen ved Vassenden. Denne fisken enden gir et tilsvarende bilde. Det er observert er benyttet som stamfisk. Personalet ved Syrtveit bleke på gyteområdene og nylig gravde gytegroper Fiskeanlegg følger med når fisken er moden for i midten og siste halvdel av desember mens dykking stryking, dvs. at hofisken kan strykes og gi fra seg i første uka av januar tyder på at bleka har forlatt eggene og hannfisken melke. Stryketidspunktet for gyteplassene. bleka i årene 2004 til 2007 har variert fra 14. til 20. desember, men tre av de fire årene har strykingen skjedd fra 12. til 15. desember (Tabell 4). For auren har tilsvarende stryketidspunkt variert fra 15 til 29 november, men her foreligger det bare stryketidspunkt for årene 2005 og 2006.

Tabell 4. Stryketidspunkt for bleke og aure fanget inn i storruse ved Guldsmedmoen. Data samlet inn av Syrtveit Fiskeanlegg v/Nils B. Kile og Bernt O. Martinsen.

År Stryketidspunkt Stryketidspunkt Figur 12. Antall bleke og aure registrert i storruse ved bleke aure Guldsmedmoen i fangstsesongen 2004. Fangstregi- 2004 15. desember streringer utført av Olav Guldsmedmoen. 2005 12. desember 24. og 29. november 2006 20. desember 15. november Samlet tilsier denne informasjonen at hovedandelen 2007 14. desember av blekebestanden gyter i midten av desember. Om en tar hensyn til individvariasjon i gytetidspunktet for bleke, vurderes perioden fra 1 desember til 31. I 2000 ble det som tidligere nevnt gjennomført et desember å dekke hele gyteperioden for bleke- gyteforsøk med fem hannfisk og sju hofisk tatt inn bestanden. fra storrusa (jmf. Barlaup et al. 2005). Disse ble Ved å bruke vanntemperaturen kan en ved hjelp av satt i et kar med gytegrus og registreringen av modeller fra Crisp (1981, 1988) beregne utvik lingen graveflekker viste at det meste av gytingen foregikk av egg gytt av aure og bleke fram til klekking og i perioden fra 14. til 20. desember. Dette sammen- videre fram til yngelen kommer opp av grusen. Dette faller godt med fangstregistreringene gjort av Olav er gjort ved å bruke temperaturer registrert ved Guldsmedmoen i storrusa ved Guldsmedmoen som Syrtveit Fiskeanlegg i perioden 2003-2008. ligger noen hundre meter oppstrøms gyteområdet ved Vassenden. Fangstene av bleke øker svært mye Ved å anta at mesteparten av bleka gyter rundt 15. fra november, med henholdsvis 38 og 72 bleker desember, så vil en forvente at yngelen vil komme registrert den 7. og 25. november, til desember da opp av grusen og starte første næringsopptak i løpet det ble tatt ca 450 bleker den 6. desember og 12. av siste halvdel av juni, med noe mellomårsvariasjon. desember, og hele 670 bleker den 19. desember. Hvis en antar at mesteparten av auren gyter rundt

29 15. november, så skal mesteparten av aureyngelen 3.1.3 Næringsvalg vanligvis komme opp av grusen i slutten av mai Analyser av mageprøver fra bleke tatt til ulike tids- og/eller begynnelsen av juni. Da temperaturdata- punkt i 2000 viser at dietten til bleka varierte noe ene som beregningene er basert på er registrert i gjennom sesongen (Figur 14). De viktigste nærings- vanninntaket på Syrtveit Fiskeanlegg, kan det tenkes emnene besto i hovedsak av vannloppene Bosmina at temperaturen som oppleves av auren og bleka longispina, Holopedium gibberum og Bythotrephes i gytegropene er noe annerledes. Tidspunktene for longimanus, og hoppekrepsen Heterocope saliens. første næringsopptak kan derfor avvike noe og må Utpå høsten ble ulike tovinger (Diptera) og over- derfor regnes for å være en tilnærming. Utviklings- flateinsekter viktigere i dietten. forløpet for egg og plommesekkyngel hos bleke og aure fra gyting, til øyerogn, klekking og videre fram til første næringsopptak er vist i Figur 13 for årene 2003-2008. I Vedlegg 1 og Vedlegg 2 er det i tillegg gjort beregninger ved gyting 1. og 30. november for aure og 1. og 31. desember for bleke. Utviklingsforløpet til auren og bleka er beregnet ut i fra de nevnte gjennomsnittlige døgnverdiene og modeller fra Crisp (1981, 1988).

Figur 13. Beregnet utviklingsforløp for egg og plommesekkyngel for bleke og aure og registrerte temperaturer på Syrtveit Fiskeanlegg i perioden november 2003 til juli 2008. Det er forutsatt at auren gyter 15. november og at bleka gyter 15. desember.

30 Figur 14. Prosent tørrvekt av ulike byttedyr funnet i blekemager tatt ved Grendi i Byglandsfjorden til fire ulike tidspunkt gjennom sesongen i 2000. Tørrvektene er beregnet ut i fra verdier fra Lien (1978), og for byttedyr der tørrvekter ikke var oppgitt er verdien satt i forhold til observert størrelse.

31 Både mengden og andelen av de ulike dyreplank- vanskeligere å fange for bleka. Heterocope saliens er tonartene funnet i blekedietten reflekterer tilgjenge- en av de største artene som en finner i dyreplank- ligheten av dyreplankton i vannmassene. I slutten tonfaunaen, og sannsynligvis beiter bleka selektivt av juni og begynnelsen av juli dominerer vannloppa på Heterocope saliens framfor mindre arter. Dette Bosmina longispina i planktonfaunaen (Figur 15), kan muligens forklare hvorfor de mindre artene og er også den som blir tatt i størst grad av bleka som Cyclops scutifer, og Eudiaptomus gracialis, samt på denne tiden. Ut i slutten av juli øker andelen av tidlige stadier som f.eks. nauplius larver, ikke er vannloppa Holopedium gibberum i både plankton- nevneverdig representert i blekedietten til tross for faunaen og i blekemagene. at de er vanlige i dyreplanktonfaunaen.

Figur 15. Antall av de viktigste artene av dyre plankton tatt i planktontrekk ved Grendi i Byglandsfjorden gjennom sesongen 2000.

Sammensetningen av ulike dyreplankton i dietten kan derimot ikke bare forklares ut i fra tilgjenge- lighet. Et eksempel er innslaget av hoppekrepsen Heterocope saliens som er det viktigste nærings emnet i slutten av juli, men som bare utgjør en liten andel av dyreplanktonfaunaen funnet i planktontrekkene. Et annet eksempel er Bythotrepes longimanus som er viktig i dietten i september og oktober men som ikke gjenfinnes i planktontrekkene. Dette skyldes at bleka ikke beiter tilfeldig på dyreplanktonet som er tilgjengelig. Dette illustreres i Figur 16 der størrelsen på tre ulike arter av dyreplankton fra blekemager er sammenlignet med dyreplankton fra planktontrekk. Gjennomsnittlig lengde av Bosmina longispina som ble spist av bleka var signifikant større enn til svarende fordeling i planktontrekket (enveis ANOVA, p<0,05), og tilsvarende ble funnet for arten Holopedium gibberum (enveis ANOVA, Figur 16. Lengdefordeling av tre ulike arter dyre- p<0,05). Dette tyder på at bleka beiter selektivt på plankton funnet i planktontrekk og i blekemager til de største individene blant dyreplanktonet. Dette samme tid i slutten av juli 2000. mønsteret ble derimot ikke funnet for lengdefordelingen blant hoppekrepsen Heterocope saliens, der Som det framgår av Figur 14 så synes dyreplankton fordelingen fra planktontrekket var gjennomsnittlig å være det viktigste næringsemnet for bleka. Hvis litt større enn den som ble registrert i blekemagene en sammenligner blekedietten med dietten til aure (enveis ANOVA, p<0,05). Dette skyldes ikke at bleka som er samlet inn til samme tid (Figur 17), så ser foretrekker de minste individene av Heterocope en at bleka spiser dyreplankton i mye større grad saliens, men muligens at denne arten er mer mobil enn auren, som i størst grad ernærer seg på bunndyr enn andre arter og at de største individene derfor er og overflateinsekter.

32 3.1.4 Parasitter Under prøvefiske og rusefangst i Byglandsfjorden ble bendelormen Diphyllobothrium sp (måkemark og fiskandmark) og rundormen Eustrongylides sp. påvist ett eller flere av årene hos bleke og aure. Det finnes data for Eustrongylides sp. i perioden 2002-2008 med unntak av 2003, mens det for Diphyllobotruim sp. bare finnes data fra 2008 for både bleke og aure. Prevalens (tilstedeværelse) av Eustrongylides sp. varierte for både bleke og aure gjennom undersøkelsesperioden, med de høyeste verdien for begge fiskeartene i 2007, hhv. 17 og 51 % (Figur 18). Gjennomsnittlig intensitet ble funnet å være realtivt lav for alle årene, men auren hadde betydelig høyre intensit en bleka (Tabell 5). Årsaken til auren gjennomgående er mer infisert av Eustrongylides sp. enn bleka er trolig ulikt diettvalg. Eustrongylides sp. har en bunnlevende fåbørstemark som første mellomvert (Elnan, 1995) og auren beiter trolig mer på disse enn bleka. Dette fordi bleka i mye større grad enn auren livnærer seg på dyreplankton i de fri vannmasser. Motsatt resultat ble funnet for Diphyllobotrium sp. der data fra 2008 viste at prevalens for bleka var på 92 %, mens aure kun hadde en prevalens på 6 %. Intensiteten for aure var betydelig lavere enn Figur 17. Fordelingen av zooplankton, overflateinsek- hos bleka (Tabell 6). Siden første mellomvert for ter og bunndyr i mageprøver hos bleke og aure samlet Diphyllobotrium sp. er hoppekreps vil bleka være mer inn til forskjellige tider i løpet at sesongen 2000. Antall utsatt for å bli infisert av denne parasitten enn av fisk som er undersøkt til hvert tidspunkt er gitt over Eustrongylides sp. kolonnene på den øverste figuren. Den 24. juni ble det ikke undersøkt mageprøver fra aure. Abundans og maksimal intensitet for enkeltindivid hadde samme mønster som for prevalens og intensitet med høyest parasitteringsgrad hos aure Diettforskjellen mellom bleke og aure antyder at når det gjelder Eustrongylides sp. mens bleka var de to artene utnytter forskjellige habitater. Zoo- overrepresentert når det gjelder Diphyllobotrium sp. planktondietten til bleka tyder på at den i større (Tabell 5 og Tabell 6). grad enn auren bruker de pelagiske vannmassene, samtidig som aurens inntak av bunndyr tyder på at den benytter den littorale sonen av Byglandsfjorden. Dette kan minne om tilsvarende nisjedifferensiering i innsjøer der aure og røye lever sympatrisk, der røya hovedsaklig benytter den pelagiske sonen, hvor den i stor grad lever av dyreplankton, mens auren bruker den mer produktkive littoralsonen i sitt næringssøk (Langeland et al. 1995).

33 Figur 18. Prevalens for Eustrongylides sp. (t.v.) i perioden 2002-2008 og Diphyllobotrium sp. i 2008 (t.h.) hos bleke og aure fra Byglandsfjorden.

Tabell 5. Parasitteringsgrad av Eustrongylides sp hos bleke og aure i perioden 2002-2008 fra ulike lokaliteter i Byglandsfjorden. Det finnes ikke data for noen av artene i år 2003.

År Art Intensitet Abundans Max intensitet N 2002 Bleke 0 0 0 50 Aure 2,8 0,6 7 51 2004 Bleke 1 0,1 1 43 Aure 2,6 0,7 21 154 2005 Bleke 1 0,1 1 40 Aure - - - - 2006 Bleke 1,6 0,2 4 222 Aure - - - - 2007 Bleke 1,4 0,2 4 383 Aure 4,2 2,1 28 112 2008 Bleke 1,2 0,2 2 147 Aure 2,2 1,1 10 173

Tabell 6. Parasitteringsgrad av Diphyllobotrium sp. hos bleke og aure i 2008 fanget ved Senum i Byglandsfjorden.

Art Intensitet Abundans Max intensitet N Aure 1,7 0,1 3 173 Bleke 6,3 5,7 20 133

34 3.2 Bestandsutvikling mellom år og mellom de ulike fangstplassene (Figur 20 og Figur 21). En markerte økning i innsalget av 3.2.1 Fangster i næringsfiske bleke ble registrert i Åraksfjorden lengst nord fra og prøvefiske 2000 til 2003, men fra 2003 til 2004 sank andelen bleke fra 46 % til 13 %. Ved de tre lokalitetene Samarbeidet med fiskerne i perioden 2000-2008 Longerak, Senum og Grendi er det i hele eller deler har gitt prosjektet tilgang på et enestående mate- av perioden registrert gode fangster av bleke. Fra riale med tanke på blekas nåværende utbredelse 2000 fram til perioden 2004-2006 steg andelen og forekomst. I løpet av disse ni årene er det fra bleke på alle lokalitetene. I den påfølgende perioden næringsfiske totalt innrapportert hele 608.651 sank fangstene ved Grendi og Senum. Det finnes bleker og aurer (Tabell 7). I tillegg er det fanget store ikke data for Longerak etter 2005. Tilbakegangen mengder abbor nedstrøms Fennefoss. Materialet startet ett til to år tidligere ved Grendi enn det gjorde er samlet inn fra stasjoner i Åraksfjorden i nord til ved Senum, men i 2007 var fangstene for begge Kilefjorden i sør (Figur 19). De fleste stasjonene er lokalitetene på et lavt nivå med en andel bleke på i fisket i hele fireårs-perioden mens andre er fisket i overkant av 20 %. For Grendi er dette den laveste deler av perioden. De innrapporterte fangstene fra andelen i hele undersøkelsesperioden fra 2000-2008. mange av de ulike stasjonene i perioden 2000-2008 er presentert i (Figur 20 og Figur 21). I 2008 steg andelen bleke betydelig for fangstene ved Grendi og var faktisk opp i nesten 60 %. Det var De innrapporterte fangstene fra næringsfiske også en stigning ved Senum, men den var lavere. viser generelt at blekebestanden siden slutten av Ved de tre lokalitetene Justnes, Bygland og Lauvdal, 1990-tallet er blitt betydelig mer tallrik og at bleka som alle tre ligger langt nord i fjorden, har andelen nå påtreffes på samtlige stasjoner fra Åraksfjorden i bleke i 2007 og 2008 variert mellom 60 og 80 %. nord til Kilefjorden i sør, men det er store forskjeller Dette er de høyeste andelen som har blitt registrert etter hvor i vassdraget en befinner seg (Figur 22). blant samtlige lokaliteter årene ”Blekeprosjektet” har Ved analysen av materialet er andelen bleke i forhold foregått. Ved Vassendenkilen har derimot innslaget til aure benyttet som en indeks på forekomsten av av bleke vært lavt i hele undersøkelsesperioden og bleke. Fangstene viser at andelen bleke varierer både andelen bleke har maksimalt vært 6 % (2005).

Tabell 7. Oversikt over antall aure og bleke innrapportert fra næringsfiske til prosjektet i perioden 2000-2008. Nedstrøms Byglandsfjorden er det i tillegg fanget mye abbor men disse er ikke tatt med i tabellen.

Lokalitet 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 Sum Åraksfjorden 9.302 37.091 - 8.313 11.023 - 3.774 - - 69.503 Byglands- 31.906 32.227 21.109 10.914 32.095 33.112 31.195 24.092 17.968 234.618 fjorden Nedstrøms Byglands- 24.338 29.535 30.816 35.750 46.661 38.015 32.509 26.825 40.081 304.530 fjorden Sum 65.546 98.853 51.925 54.977 89.779 71.127 67.478 50.917 58.049 608.651

35 Figur 19. Kart over lokaliteter hvor det har blitt rapportert inn fangster fra garn-, not- eller rusefisket i ett eller flere år i perioden 2000-2008.

36 Figur 20. Innslag av bleke og aure i næringsfiske i Åraksfjorden og på utvalgte lokaliteter i Byglandsfjorden i årene 2000-2008.

Nedstrøms Byglandsfjorden ved Moseid var innslaget på 37 % bleke. De to siste årene har imidlertid av bleke 1-8 % i årene 2000-2008 (Figur 21). Lenger andelen sunket til hhv. 14 og 16 %. Ved Fennefoss nedstrøms fjorden, ved Breiflå økte fangstene i som ligger ca. 10 km nedstrøms utløpet av Byg- perioden 2000 til 2003 fra 14 % til 23 %. Andelen landsfjorden har hatt en andel av bleke på lavere bleke ved Breiflå nådde en topp i 2004 da andelen enn 6 % alle årene med unntak av det første året var oppe i 26 %, men de neste årene har fangstene (2000) da andelen av oppe i 13 %. Fangstlokalitet- blitt redusert og i 2008 var andelen bleke nede i 5 ene Dåsvatn og Kilefjorden som ligger i utkanten %. Ved Moisund har det derimot blitt registrert en av dagens utbredelsesområde for bleke, har begge nedgang i hele perioden og innslaget av bleke har registrert bleke i fangstene, men for Dåsvatn er blitt redusert fra 20 % i 2000 til 2 % i 2008. Hodne denne andelen svært lav (0-1 %). De tre årene det i Kilefjorden har registrert de høyeste andelene av har vært registrert fangst i Kilefjorden har andelen bleke i undersøkelsesperioden, med en topp i 2006 bleke vært svært stabil, varierende fra 5 til 6 %.

37 Figur 21. Innslag av bleke og aure i næringsfiske på utvalgte lokaliteter i nedstrøms Byglandsfjorden 2000-2008.

Fangstene fra næringsfisket gir et tydelig mønster på Nedstrøms Byglandsfjorden er andelen bleke betyde- hvor i Byglandsfjorden andelen med bleke har vært lig lavere og varierer mellom 3 og 22 % i gjennom- størst i perioden 2000-2008 (Figur 22). Begynner en snitt for de ulike lokalitetene. De høyeste andelen ble i nord har Åraksfjorden en andel bleke på i underkant funnet ved Breiflå (16 %) og ved Hodne i Kilefjorden av 30 %, men her er det kun fem år med data og (22 %). Dåsåna med Dåsvatn er som nevnt tidligere de to siste årene er det ikke fisket i Åraksfjorden. et sidevassdrag til Otra. Før forsuringen var dette I Byglandsfjorden har alle fire lokalitetene som er en naturlig del av blekas utbredelsesområde, men presentert i kartet i Figur 22 en andel bleke som i som fangstene de siste årene viser er andelen bleke snitt er over 30 %. Nord i fjorden ved Justnes finner svært lav (Figur 22). De fire årene det har blitt fisket en den høyeste andelen av med bleke med et snitt i Dåsvatn har det til sammen kun blitt fanget 48 på 71 %, mens de midtre områdene representert ved bleker. Derfor vurderes ikke Dåsånavassdraget som lokalitetene Longerak og Grendi har en gjennom- en del av blekas utbredelsesområde i dag. snittlig andel på ca. 50 %. Ved Senum som ligger ved Vassenden, like nord for utløpet av Byglandsfjorden, har en noe lavere andel bleke (32 %).

38 Figur 22. Andel bleke og aure fra ruse- og garnfiske i ulike deler av Otravassdraget i perioden. Tallene i hver del av kakediagrammet viser prosentandelen bleke og aure i perioden 2000-2008. Flere av lokalitetene har kun data en begrenset del av perioden. Rød = aure og Blå = bleke.

39 Forekomsten av bleke gjenspeiler i store trekk hvor 46 %. Den store økningen i andelen bleke i fangstene blekeyngelen i dag blir satt ut. Hovedområdene for tyder også på økt overlevelse for settefisken. I 2004 utsettingene er i Åraksfjorden og i Byglandsfjorden, var andelen redusert til 13 % selv om utsettingene men det blir og satt ut betydelige mengder yngel hadde økt til ca. 130 000 ensomrige yngel, mens på strekningen Breiflå-Moisund (Tabell 8). Det ved- andelen i 2006 igjen var oppe i 40 %. varende lave innslaget av bleke i Moseidsonen, som I Byglandsfjorden har utsettingsantallet i femårspe- ligger ca 2 km nedstrøms fjorden, skyldes trolig at rioden før fisket variert fra 190 000 til 267 000, og det ikke ble satt ut bleke på denne strekningen før andelen bleke i fangstene viser også her en positiv i 2006. Dette resultatet tilsier at relativt lite bleke utvikling ved at innslaget av bleke i fangstene var slepper seg ut fra Byglandsfjorden. Men de nær- omlag 30 % i årene 2000-2002 og 38-56 % i perio- meste årene vil trolig andelen bleke øke i fangstene den 2003-2008 (Figur 23). Økningen i 2003 skyldes som følge av utsettingene. den høye andelen bleke fra rusa ved Senum (46 %) For å få en mer samlet oversikt over utviklingen (Figur 20). I årene 2002-2008 har antallet utsatte er fangstene fra de ulike stasjonene slått sammen yngel vært relativt stabilt og varierte fra 253 000 for hovedområdene for utsetting dvs. Åraksfjorden, til 267 000. Siden utsettingene har vært relativt Byglandsfjorden og strekningene nedstrøms Fenne- stabile i denne perioden skyldes de økte fangstene foss til Kilefjorden. Når andelen bleke i fangstene i trolig økt overlevelse av settefisk og økt naturlig perioden 2000-2008 sammenholdes med størrelsen rekruttering. på utsettingsantallet i de fem foregående årene, På strekningene nedstrøms fjorden, fra Fennefoss til framkommer en klar positiv sammenheng mellom Kilefjorden, har utsettingsantallet i femårsperioden utsettingsantall og fangstene i Åraksfjorden (Figur før fisket variert relativt lite, fra 100 000 til 126 23). En dobling av utsettings¬antallet i perioden 000. Likevel har andelen bleke variert fra 7-26 % 2000 til 2003 fra omlag 60 000 til 120 000 bleke- i perioden 2000-2008 (Figur 23). Årene 2007 og yngel i femårsperioden før fiske, har her trolig bidratt 2008 har de laveste andelen med bleke i fangstene til at andelen bleke i fangstene har økt fra 3 % til nær for perioden.

Tabell 8. Utsettinger av blekeyngel fra Syrtveit Fiskeanlegg fordelt på Åraksfjorden, Byglandsfjorden og strekningen Fennefoss-Hodne, dvs. nedstrøms Byglandsfjorden i perioden 1995-2008 (Data fra Syrtveit Fiskeanlegg).

År Åraksfjorden Byglandsfjorden Fennefoss-Hodne Byglandsfjorden-Fennefoss Sum 1995 3.863 15.905 9.942 29.710 1996 3.630 15.791 9.187 28.608 1997 3.348 53.956 42.113 99.417 1998 17.912 54.254 24.597 96.763 1999 30.611 50.767 19.403 100.781 2000 24.751 52.923 22.476 100.150 2001 27.088 55.567 17.788 100.443 2002 21.308 49.222 30.174 100.704 2003 25.744 54.490 20.772 101.006 2004 26.773 51.949 21.475 100.197 2005 24.588 56.306 19.623 100.517 2006 24.209 46.322 18.000 12.000 100.531 2007 26.351 44.499 20.045 10.079 100.974 2008 22.143 48.215 20.130 10.000 100.488 Sum 282.319 650.166 295.725 32.079 1.260.289

40 Figur 23. Andel bleke i forhold til aure tatt i rusefiske i Åraksfjorden, Byglandsfjorden og på strekningen nedstrøms Byglandsfjorden (Fenne- foss-Kilefjorden) relativt til antall blekeyngel satt ut i femårsperioden før fisket ble utført.

Samlet tyder disse resultatene på at blekebestanden Sammenligner en andelen aure og bleke for prøve- i Åraksfjorden og Byglandsfjorden har økt de siste fisket og rusefisket i Byglandsfjorden i perioden årene. Det relativt høye innslaget av bleke registrert 2000-2008 er andelen bleke i rusefangstene gjen- i perioden 2000-2008 betyr at det siden 1990-tallet nomgående høyere enn ved prøvefiske det samme har vært en svært positiv utvikling for blekebestan- året (Figur 25). Forklaringen på denne forskjellen den. Denne utviklingen kommer også klart til uttrykk er trolig at rusene fisker mer selektivt på bleke i resultatene fra prøvefiske som er gjort i perioden enn det bunngarnene under prøvefisket gjør. Ved 1974-2008. Av prøvefisket framgår det at både å supplere det ordinære prøvefisket med flytegarn antallet og andelen bleke i fangstene økte markert vil trolig denne forskjellen bli mindre siden bleka i på siste halvdel av 1990-tallet (Figur 24). stor grad bruker pelagialen i sitt næringssøk etter dyreplankton.

41 Figur 24. Utviklingen i blekebestanden illustrert ved andel bleke og aure i prøvefiske i perioden 1974-2008. Figuren er basert fangster fra standardisert garnfiske ved Frøysnes, Bygland og Neset i perioden 1974- 1984 (Møkkelgjerd & Gunnerød 1986). I perioden 1993-2008 er prøvefisket utført av fiskebiologen i Bygland. I de siste årene er fiske utført på en stasjon ved Bygland (1999 og 2002), og en stasjon ved Frøysnes (2000). Fra 2003 til 2008 har det blitt prøvefisket ved de tre lokalitetene Frøysnes, Bygland og Neset/Grendi.

Figur 25. Sammenligning av andelen aure og bleke mellom prøve- fiske og rusefiske i Byglandsfjorden i perioden 2000-2008.

En mulig feilkilde i materialet er at andelen bleke i dårlig vekst. En kan ikke utelukke at nedgangen i fangstene er avhengig av svingninger i aurebestan- aurefangstene på 1990-tallet er et uttrykk for en den i fjorden. Samtidig som blekebestanden tar seg viss nedgang i aurebestanden i fjorden, men avvik opp fra midten av 1990-tallet er det en nedgang i i fangstinnsats mellom periodene vurderes som antallet aure tatt på prøvefiske sammenliknet med den mest sannsynlige årsaken til dette resultatet. aurefangstene på 1970-, og 1980-tallet. Årsaken Dette gjelder med sikkerhet årene 1999, 2000 og til nedgangen i aurefangstene er ikke kjent, men i 2002 da det bare ble fisket på en stasjon mens det hele den undersøkte perioden har aurebestanden tidligere ble fisket på tre stasjoner. generelt vært karakterisert som svært tett og med

42 Et grunnleggende spørsmål er om økningen i ble- I perioden 1999-2008 har det i tillegg til utsettinger kefangstene i hovedsak skyldes økt overlevelse av av ensomrig fisk blitt lagt ut blekerogn. Fisk som utsatt blekeyngel eller om økt naturlig rekruttering stammer fra denne rognplantingen vil naturligvis til blekebestanden også har bidratt til den positive ikke være fettfinneklippet, og kan dermed bidra til utviklingen. Undersøkelsene viser at utsatt bleke å overestimere andelen av naturlig rekruttert fisk. dominerer blekebestanden, dette er nærmere be- Andelen av umerket fisk som stammer fra rogn- skrevet i neste kapittel. planting er nærmere omtalt i Kapittel 4.2.1. Lengdefordelingen av merket og umerket bleke i 3.3 Naturlig rekruttering av Storrusa ved Grendi i perioden 1999-2002 viser tydelig hvordan merket bleke vokser seg inn i be- bleke i Byglandsfjorden standen og etter hvert totalt dominerer i fangstene. I 1999 dominerer merket bleke blant fisk mindre 3.3.1 Andel av umerket bleke i enn ca. 23 cm. I 2000 og 2001 dominerer merket fangstene i perioden 1999-2008 bleke fangstene av fisk mindre enn 26 cm, og i 2002 I arbeidet med å gi en bestandsstatus for bleka har dominerer merket fisk alle lengdekategorier (Figur det vært viktig å bestemme hvor stor andel av bleke- 26). Det er derfor først fra og med 2002 at innslaget bestanden som stammer fra utsettinger og hvor stor av umerket bleke synes å gi et godt mål på andelen andel som stammer fra naturlig rekruttering. For å bleke som stammer fra naturlig rekruttering. svare på dette spørsmålet har all bleke satt ut fra En feilkilde som også må tas med i betraktningen er Syrtveit Fiskeanlegg vært merket med fettfinne- at fettfinnene har en viss tendens til å regenerere klipping fra og med 1997. Innslaget av fettfinneklipt etter at de er klipt. Ett år etter merking av aure bleke har deretter vært registrert i utvalgte fangster fant Johnsen og Ugedal (1988) at 2,7 % av fettfin- fra næringsfisket. nene viste tydelige tegn på regenerering. Likeledes

Figur 26. Lengdefordeling av merket (dvs. fettfinneklipt) og umerket bleke i fangstene fra storrusa ved Grendi i perioden 1999-2002.

43 rapporterte Mears (1976) om 0,6 % regenererte fett finner seks måneder etter klipping av bekke- røyeyngel. Slik regenerering av fettfinner må en også regne med skjer hos noen bleker. Disse vil bli kategorisert som umerket og derfor bidra til en overestimering av andelen bleke som stammer fra naturlig rekruttering. Fra et utvalg fangstplasser er andelen merket og umerket bleke registrert i to eller flere av årene i perioden 2002-2008 (Figur 27, Figur 28 og Figur 30). I årene 2000 og 2001 gir umerket settefisk fra årsklassene 1998 og eldre trolig et betydelig bidrag til den umerkete andelen av blekefangstene, derfor der disse årene tatt ut av datasettet. Fra 2002 er disse eldre, umerkete blekene fra anlegget gått ut av bestanden og den umerkete andelen av bleke fra og med 2002 stammer trolig hovedsakelig fra naturlig rekruttering eller fra rognplanting. Andelen umerket bleke viser et klart geografisk mønster for dataene fra 2008. I Byglandsfjorden hadde alle de tre fangstlokalitetene rundt 20 % umerket bleke i fangstene selv om lokalitetene ligger i relativt stor avstand fra hverandre (Figur 27A). Nedstrøms Byglandsfjorden har de aller fleste Figur 27. Innslag av merket og umerket bleke lokalitetene et svært lavt innslag av umerket bleke, på utvalgte stasjoner med ruse- og notfiske i A) dvs. under 7 %. Unntakene er Dåsvatn og Moseid Byglandsfjorden og B) nedstrøms Byglandsfjorden som hadde hhv. 42 og 32 % umerket bleke (Figur i 2008. Antall undersøkte fisk er gitt over hver søyle. 27B). Resultatet fra Moseidsonen tilsier en betydelig naturlig rekruttering på denne elve-strekningen. Materialet fra Dåsvatn er derimot lite med kun 12 fåtall bleker ble undersøkt for merking i 2007 (73) og registrerte bleker og kan ikke tillegges særlig vekt. 2008 (37). Som i 2008 skiller Moseid seg ut i 2003 Utviklinga for andelen umerket bleke i Åraksfjorden (28 %) og 2006 (50 %) med en relativt høy andel og Byglandsfjorden i perioden 2002-2008 viser en umerka bleke. Den umerka bleka fra Dåsvatn i 2004 positiv trend. Ved de fire fangstlokalitetene Justnes, og 2005 stammer trolig fra planting av blekerogn i Lauvdal, Longerak og Senum i Byglandsfjorden innløpet til Dåsvatn i 2000. De merkede blekene må varierer andelen bleke mellom 8-25 % i perioden derimot ha vandret opp Dåsåna fra Otra. 2002-2008, med de høyeste verdiene i den siste Andelen umerket bleke i perioden 2002-2008 viser perioden fra 2005-2008 (Figur 28). Dette samsvarer at den naturlige rekrutteringen til blekebestanden med undersøkelser av gytegroper som viser at bleka er lav for store deler av dagens utbredelsesom- de senere årene gyter på de undersøkte gyteplassene råde. De geografiske forskjellene viste at det er et i Åraksfjorden og i Byglandsfjorden ved Vassenden høyere innslag av umerka bleke i Byglandsfjorden (se kapittel 3.3.2). sammenlignet med området nedstrøms utløpet av På strekningen nedstrøms fjorden er det derimot fjorden. Unntaket her er området ved Moseid som registret langt færre umerka bleker i årene 2002- har et relativt høyt innslag av umerka bleke de tre 2008. I 2002 og 2003 ble det ikke registrert umerka årene det er gjort registreringer. På den annen side bleke ved Breiflå og kun et fåtall umerka bleker må selv det lave innslaget av naturlig rekruttering ved Moisund, mens det ved Breiflå ble registert vurderes som viktig. Det er også et positivt trekk at 6 % umerka bleke i 2008 (Figur 28). Den positive andelen umerket bleke på de fleste av lokalitetene utviklinga ble ikke funnet ved Moisund, men kun et har vist en økning i undersøkelsesperioden.

44 Figur 28. Innslag av merket og umerket bleke under rusefiske i Åraksfjorden og på utvalgte stasjoner i Byglandsfjorden i perioden 2002-2008.

Figur 29. Innslag av merket og umerket bleke på utvalgte stasjoner med ruse- og notfiske nedstrøms Byglands- fjorden i perioden 2002-2008. *Ved Breiflå er alle blekene satt opp som merka for 2002 og 2003, men utvalget undersøkte bleker inkluderer imidlertid ikke hele fangsten.

45 Figur 30. Andelen merket og umerket bleke i ulike deler av Otravassdraget i perioden 2002-2008. De fleste lokalitetene har kun data for to til fire år av perioden. Blå = umerka og hvit = merka.

46 For å vurdere vandring opp eller ned Fennefossen er funnet gytegroper av aure, og dette gjaldt også det på strekningen fra utløpet av Byglandsfjorden til for gyteområdet som ble undersøkt i Bjoråna som Kilefjorden de siste tre årene blitt foretatt endringer ligger rett sør for Evje I selve Byglandsfjorden er det i merkekoder (Tabell 2). Mellom Byglandsfjorden og undersøkt to gyteområder rundt skjær på stille vann. Fennefoss har all utsatt fisk blitt høgre bukfinneklipt, Det ene området ligger rundt øya kalt Øyni rett sør mens på strekningen Fennefoss-Kilefjorden har for Bygland, mens det andre området ble funnet ved blekeyngelen blitt venstre bukfinneklipt. Fangstene ”Måkeskjæret” som ligger midtfjords rett utenfor fra 2008 viste at fisken som stammer fra utset- Kyrkjevika i Grendi. På begge disse områdene ble tingene i perioden 2006-2008 har kommet inn i det bare funnet rogn fra den innsjøgytende auren fangstene, særlig ved Fennefos og Moseid (Figur i Byglandsfjorden 31). Siden fisk som var høgre bukfinneklipt kun ble I de etterfølgende årene har det blitt gjort årlig fanget ved Moseid tyder det på at den utsatte fisken undersøkelser av gyteområdene ved Vassenden, sør i liten grad har spredd seg nedstrøms Fennefoss. i Byglandsfjorden og ved Fugløyni sør i Åraksfjorden Samtidig har ikke den venstre bukkfinneklipte fisken i perioden 2002-2008 (Figur 32). Ved Vassenden nedstrøms Fennefoss spredd seg opp ovenfor fossen. ble det i tillegg registrert gytegroper i 1993, 2000 Den fettfinneklipte fisken fra Moseid stammer trolig og 2001. I 2001 ble det for første gang funnet fra bleke som har slept seg ut fra Byglandsfjorden, gytegroper gytt av bleke. Det ble da funnet at 14 mens fettfinneklipt fisk nedstrøms Fennefoss stam- av de totalt 35 artsbestemte gropene var gytt av mer fra utsettinger gjort før 2006 eller fra utsatt bleke, dvs. et innslag på 40 %. De siste fem årene fisk fra Byglandsfjorden som har vandret nedover har andelen bleke for de artsbestemte gropene aldri Otra-vassdraget. vært under 60 % og i 2007 var andelen helt oppe i 94 %. Også ved Fugløyni har andelen blekegroper til 3.3.2 Undersøkelse av gyteområder tider vært høy i undersøkelsesperioden. I 2004 var Flere gyteområder er lokalisert i Byglandsfjorden andelen gytegroper fra bleke på sitt høyeste med og i tilgrensende elver og bekker. Fra det enkelte ca. 80 %, men etter dette har det vært en kraftig gyteområdet er det tatt med rognprøver fra et nedgang i antallet groper til 2008 da andelen var utvalg gytegroper. like i underkant av 20 % (Figur 32). I 2000 ble et utvalg gytegroper undersøkt på ulike steder i Dåsånavassdraget som tidligere var en del av utbredelsesområdet for bleka. Her ble det bare

Figur 31. Fangster av merka og umerket bleke nedstrøms utløpet av Byglandsfjorden. Antall undersøkte bleker står oppgitt over hver søyle.

47 Figur 32. Andel gytegroper funnet av aure og bleke A) på gyteområdet ved Fugløyni i perioden 2002-2008 og B) på gyteområdet ved Vassenden i 1993 og perioden 2000-2008. Antall gytegroper artsbestemt det enkelte år er gitt over hver søyle.

Eggoverlevelsen både ved Fugløyni og Vassenden Resultatene fra gyteområdene ved Vassenden og har vært relativt bra (Figur 33). Unntaket var ved Fugløyni viser med sikkerhet at bleka hvert år har Fugløyni i 2003 da eggoverlevelsen for aure og gytt på disse gyteplassene siden 2002. Yngel som bleke hhv. var 29 og 5 %. Denne lave eggoverlevel- stammer fra denne gytingen vil bidra til å styrke sen skyldes trolig stranding av gytegropene i løpet blekebestanden i fjorden. Utviklingen ved Vassenden av vinteren 2003. Ved Vassenden er alle gytegro- fra 1993 og 2000, da det ikke ble funnet blekegroper, per som har strandet i perioden mellom gyting og til de etterfølgende årene med et betydelig innslag rognundersøkelsene fjernet fra datasettet som har av blekegroper, viser at det har vært en økt naturlige vært grunnlag for beregning av eggoverlevelsen. rekruttering av bleke i denne perioden (Figur 32). Dette har vært mulig å gjøre som følge av at en Lokaliseringen av områdene hvor det er funnet har hatt tilgang til Agder Energis vannstandsdata gytegroper i Byglandsfjorden er gitt på kartet i for Byglandsfjorden i hele undersøkelsesperioden. Figur 34. De eneste gyteområdene som kan sies å Dette sammen med vanndypet for hver registrerte ligge på rennende vann er områdene ved Vassenden gytegrop har gjort det mulig finne strandete gyte- og Fugløyni. Inne i fjorden er vannet mer stille- groper, noe som er nærmere beskrevet i kapittel 4.1. stående eller har svært lav vannhastighet. Gytingen Det finnes ikke vannstandsdata for Åraksfjorden og som foregår i strandsonen inn i fjorden kan derfor derfor er alle artsbestemte gytegroper fra området karakteriseres som innsjøgyting på stillestående ved Fugløyni tatt med når det er gjort utregninger vann. Det er godt dokumentert at aurebestander for eggoverlevelse. Likevel viser Figur 33A at eggo- kan opprettholdes ved innsjøgyting (Barlaup & verlevelsen for gytegropene ved Fugløyni er høy i Kleiven 2007), men det er ikke kjent om bleka må store deler av perioden med unntak av 2003. ha rennende vann for å gyte.

48 Figur 33. Eggoverlevelse for artsbestemte gytegroper funnet i perioden 2002-2008 A) på gyteområdet ved Fugløyni og B) på gyteområdet ved Vassenden. Antall gytegroper det enkelte år er gitt over hver søyle. For Fugløyni er alle artsbestemte gytegroper tatt med i beregningen av eggoverlevelsen, mens for Vassenden er alle groper som har strandet i perioden mellom gyting og rognopp- tak fjernet fra datasettet. Dette for å vise eggoverlevelsen slik den vil være i normalsituasjonen uten stranding.

Før bestandssammenbruddet for bleka omtales de En omfattende undersøkelse for å kartlegge faren viktigste gyteområdene for bleka i tilknytning til for stranding av gyteområder i Byglandsfjorden ble rennende vann, dvs. Otra oppstrøms Byglandsfjorden utført vinteren 2008. I tillegg til tidligere undersøkte og nedre del av fjorden fra Vassenden (Dahl 1927). områder ved Vassenden og Fugløyni ble det da påvist Dette utelukker imidlertid ikke at bleka kan gyte ytterligere 10 gyteområder (Figur 34). Det ble kun på stillestående vann. Dahl omtaler som tidligere funnet blekerogn på de kjente gyteområdene ved nevnt at en del av bleka gytte på grunne områder Vassenden og Fugløyni, mens det på alle de nye gyte- på 1-2 m i både i Byglandsfjorden og Åraksfjor- områdene bare ble funnet aurerogn (Figur 35). Alle den. Han så også for seg at det var innsjøgyting i gropene funnet på gyteplassene med beliggenhet i Kilefjorden. Både utsagnet hans og det faktum at strandsonen eller rundt skjær inne i Byglandsfjorden utlegging av blekerogn i kasser i fjorden har gitt høy var derfor gytt av aure. Dette tyder på at bleka ikke overlevelsesprosent, indikerer at bleka kan ha hatt gyter i strandsonen inne i fjorden og at den skal ha en innsjøgytende delbestand tidligere. Fjorden er rennende vann for å gyte dvs. at den har preferanser både lang, dyp og variert, så mange områder med for gyteområder som er i tråd med hva som generelt egnede gytehabitat kan skjule seg under overflaten. er beskrevet for andre laksebestander. På den annen Og de trenger ikke å være lokalisert til de grunneste side kan resultatet også gjenspeile at blekebestanden områdene, men kan like vel finnes på mange meters er i en reetableringsfase hvor bestanden enda er dyp. Det er viktig å få avklart dette spørsmålet siden relativt fåtallig. En skal derfor ikke helt avskrive at dette er bestemmende for hvor mange gyteområder framtidige undersøkelser vil vise at bleka også sprer som er egnet og tilgjengelige for bleka. seg til disse gyteområdene og faktisk kan gyte på stillestående vann slik Dahl (1927) antydet.

49 Figur 34. Gyteområder undersøkt i Byglandsfjorden vinteren 2008. Det ble bare funnet gytegroper av bleke på områdene ved Vassenden sør i Byglandsfjorden og ved Fugløyni sør i Åraksfjorden.

50 Figur 35. Andel gytegroper av bleke (blå) og aure (rød) på åtte lokaliteter i Byglands-fjorden i 2008. Vassenden og Fugl-øyni er representert med data fra hele perioden 2002-2008.

De viktigste gyteområdene for bleke som så gyteområdene så vil trolig eggoverlevelsen i gyte- langt er funnet er som nevnt ved Vassenden sør i gropene være bra (Figur 36). Byglandsfjorden (gytegroper påvist siden 2001) og ved Fugløyni sør i Åraksfjorden (gytegroper påvist siden 2002). Noe som ble understreket med de omfattende undersøkelsene som ble gjort i 2008 (Figur 35). Eggoverlevelsen for de undersøkte gytegropene av aure og bleke er stort sett 70 % eller høyere for de undersøkte lokalitetene i 2008 (Figur 36). Ett unntak er området ved Dalebukta der overlevelsen for de 11 undersøkte auregropene er nede i 46 %. Undersøkelsene i 2008 tyder på at bleka ikke eller i liten grad nytter de mer stillestående områdene av fjorden som gyteområder. Eggoverlevelsen til Figur 36. Eggoverlevelse for artsbestemte gytegro- de registrerte gytegropene funnet for aure viser per fra undersøkte lokaliteter i Byglandsfjorden og at dersom bleka i framtida begynner å bruke disse Åraksfjorden i 2008. Antall gytegroper undersøkt det enkelte år er gitt over hver søyle.

51 Vassenden har graving av ny avløpskanal i det gamle 4 Trusselfaktorer elvefaret ned mot demningen ”antagelig bedret gytemulighetene.” Strømmen ble sterkere i den nye og tiltak for bleke- grøfta, og grusen ”blir rensket” for løssedimenter og grønske og medfører bedre gyteforhold for bleka. bestanden Han opplyser at bleka gyter i denne kanalen, og ettersom den ikke blir tørrlagt ved lavvann, risikerer 4.1 Regulering og en ikke uttørking av gyteområdene. Det at en ikke kunne utnytte reguleringen ned til vannstandsendringer kote 198 var i utgangspunktet et problem ved Byg- i Byglandsfjorden landsfjord, men det gjaldt også for Åraksfjorden. Under vårknipa i 1963 ble det således igangsatt Det er generelt akseptert at den omfattende kanalsprenging ved Storestraumen for å komme reguleringen av Otravassdraget er en av hoved- ned til kote 198,45 for på den måten få utnyttet den årsakene til blekas tilbakegang (Vold 1974; Hafsund magasinkapasiteten i Åraksfjorden som de hadde 1985; Møkkelgjerd & Gunnerød 1986). Det omfat- konsesjon for (Furuholmen 1971). tende notfisket etter bleke var gjennomgående meget godt framover til 1905, da den første regu- På tross av reguleringer av fjorden fra 1905 holdt leringen av Byglandsfjorden kom (Dannevig 1963). blekebestanden seg godt oppe på grunn av gode Deretter tok bleka til å forsvinne fra dette området, gyteplasser som fantes i Otra. Nersten (1936) og ”notfisket i Vassenden tok helt slutt da den andre skriver således at det fiskes fortsatt ”meget” bleke reguleringen ble gjennomført”. Således viser en i Byglandsfjorden, og så seint som i 1969 utgjorde uttalelse fra Bygland heradstyre fra 1911 at fisket bleka 25-30 % av garnfangstene til yrkesfisker var svært forringet (Lande 1912). ”Fiske-grunnarne Konrad Nomeland (Gunnerød 1973). Det skjedde på vart for djupe” står det bl.a. i uttalelsen. Etter re- tross av at det ble foretatt omfattende senknings- guleringen ble Otra den viktigste gyteplassen, og arbeider i utløpet fra Byglandsfjorden for å kunne Skjevrak (1939) nevner strekninger både nedenfor nyttiggjøre seg det laveste reguleringsnivået som og overfor Byglandsfjorden. Senere synes det som konsesjonen ga lov til. strekningene i Otra ovenfor Byglandsfjorden ble de Brokke kraftverk kom i drift i 1964 og i de etter- viktigste gyteplassene. Gunnerød (1973) framhever følgende årene ble vassdraget tilført mye slam fra strekningen mellom Austad og Langeid mens Skje- utvaskingen av tunnelene (Vold 1974). Han påpeker vrak (1939) i tillegg omtaler Nomeland og Straume i at Byglandsfjorden ble tilslammet så langt ned Hylestad og Osestrykene. Dahl (1927) nevner at det som ved utløpet og mener slamtilførselen er den var bare fra Ose at han fikk opplysning om og tak mest sannsynlige årsaken til den katastrofale til- i mindre bleker. En del av bleka gytte dessuten på bakegangen i blekebestanden som startet i 1968. grunne områder på 1-2 m i både Byglandsfjorden og I løpet av bestandssammenbruddet i årene 1968 Åraksfjorden. Disse gyteplassene skal ikke ha vært til 1971 regner en med at over 90 % av bestanden av stor betydning for fisket, for pga. reguleringen gikk tapt (Vold 1974). blir gyteplasser tørrlagt i vinterhalvåret og en ”hel mengde rogn” blir ødelagt med den konsekvens at Den siste utbygging i vassdraget var Hekni kraftverk, tallet på bleker som blir klekt og lever hele livet sitt som kom i drift i 1995 (Bjerknes et al. 1996). Det i innsjøen må bli mindre enn før reguleringen. Over har vært påpekt at denne reguleringen tørrlegger 50 år med regulering av fjorden har sannsynligvis noen av de viktigste gyteområdene i Otra ovenfor medført at mye av de genetiske anleggene for Byglandsfjorden, og dette ville dermed ytterligere innsjøgyting har blitt selektert vekk allerede før vanskeliggjøre mulighetene for en reetablering av bestandskrakket kom på slutten av 1960-tallet (Geir bleka (Matzow & Simonsen 1997). Solberg, pers. medd.). I gytetiden til bleka i desember har vannstanden I og med at utløpet av Byglandsfjorden var for grunt tidligere år vært høyere enn vannstanden den et- til at reguleringen kunne utnyttes ned til kote 198 m, terfølgende vinteren. Dette framgår av mål på gjen- ble det utført nye senkingsarbeider der i tidsrommet nomsnittlig vannstand for Byglandsfjorden for årene 1953-1956 og i 1963 (Vold 1974), jf. Dannevig 1994-2005 (Figur 37A). Trolig har dette medført 1963). Vold skriver videre at ved gyteplassene ved at gytegroper av både aure og bleke har strandet

52 den påfølgende vinteren etter gyting noe som kan gyteområder. I hvor stor grad gyteområdene er blitt ha redusert den naturlige rekrutteringen av bleke i rammet har vært avhengig av tilsigsforhold styrt av Byglandsfjorden. I mars 2005 ble det vedtatt et nytt nedbørmengden i nedslagsfeltet til Byglandsfjorden vannstandsregime av Otteraaens Brugseierforening. og kraftproduksjonen. Strandingsfrekvensen har Dette gikk i grove trekk ut på å holde en lav vann- trolig i stor grad vært styrt av samspillet mellom stand i gytetida for bleka i desember noe som skulle disse faktorene. bidra til at vannstanden den påfølgende vinteren I Figur 38 framkommer også variasjonen i vannstand ikke kom så lavt at gytegropene ble tørrlagt. Det fra gytetidspunktet og fram til yngelen forlater nye vannstandsregimet har medført vannstanden gytegropene for det enkelte år. Figuren viser at den påfølgende vinteren etter gyting ikke går under forholdene som resulterer i stranding har variert vannstanden i gytetida (Figur 37B). Perioden oktober relativt mye mellom år. Gytesesongen 2002/2003 2006 til juni 2007 er utelatt fra datasettet da det kan trekkes fram som et spesielt ugunstig år med ikke var mulig å gjennomføre det nye vannstands- høy vannstand i gytetiden etterfulgt av langvarig regimet i Byglandsfjorden høsten 2006 som følge periode med lav vannstand etterfølgende vinter. av store nedbørsmengder som vist i Figur 38. Dette medførte en høy strandingsfrekvens med høy Fra 2001 til 2008 er det satt opp figurer som viser rogndødelighet. Sesongen 2005/2006 er et eksem- vannstand i gytetiden for aure og bleke og vannstand pel på det motsatte. Vannstanden i gytetiden 2005 den etterfølgende vinter fram til yngelen tar seg opp var relativt stabilt på kote 200,5 og vanndypet kom av grusen i juni (Figur 38). I enkelte år har tappere- ikke under denne vannstanden den etterfølgende gimet trolig medført omfattende stranding av blekas vinteren slik at gytegropene forble vanndekte. Dette

A Gytetid Gytetid Første aure bleke næringsopptak 204

203

202 .

201 Vannstand Vannstand 200

199

198 1/ Oct. 1/ Nov. 1/ Dec. 1/ Jan. 1/ Feb. 1/ Mar. 1/ Apr. 1/ May. 1/ Jun.

Figur 37. Gjennomsnittlig B Gytetid Gytetid Første aure bleke næringsopptak vannstand med standard 204 avvik for Byglandsfjorden

203 fra oktober til juni A) i perioden oktober 1994- 202 juni 2005 og B) oktober . 2005 – februar 2009. I 201 figur B er perioden oktober

Vannstand Vannstand 2006 til juni 2007 tatt ut 200 av datasettet da det var umulig å følge det nye ved- 199 tatte vannstandsregimet i Byglandsfjorden som følge 198 1/ Oct. 1/ Nov. 1/ Dec. 1/ Jan. 1/ Feb. 1/ Mar. 1/ Apr. 1/ May. 1/ Jun. av store nedbørsmengder høsten 2006.

53 var resultatet av en bevisst tapping som følge av perioden fra medio desember til ut juni bør perio- styrevedtaket i februar 2005 som skulle motvirke der med lavere vannstand enn kote 200,5 unngås stranding av blekegroper. I de to etterfølgende dersom hydrologiske forhold ikke tilsier noe annet.” sesongen har en også hatt styrevedtaket som rette- Byglandsfjorden har vært regulert i henhold til dette snor. I gytesesongen høsten 2006 ble imidlertid vedtaket i de fire siste sesongene, dvs. 2005/2006, tilsiget så stort at Byglandsfjorden i perioder ble fylt 2006/2007, 2007/2008 og 2008/2009 (fram til opp mot kote 2003 i gytetiden. Den etterfølgende februar). I gytetiden i 2005 ble fjorden senket og til- vinteren (2007) ble fjorden tappet ned under kote taket fungerte etter hensikten. Fravær av stranding 2001 i en kort periode og dette medførte at en del vinteren 2006 og 2008 var et resultat av det nye groper ble liggende tørt. Imidlertid viste det seg tapperegimet vedtatt av styre. I 2006 viste det seg at de fleste eggene overlevde denne strandingen, derimot at det ikke var mulig å senke Byglands- trolig som følge av at episoden med tørrlegging fjorden og vann standen forble relativt høy dvs. var kortvarig og at eggene ikke ble utsatt for frost. høyere enn kote 201,50 gjennom hele desember. Etterfølgende vinter ble vannstanden holdt relativt Rognoverlevelse i den enkelte grop i forhold til høy og dette forhindret en langvarig periode med laveste registrerte vannstand fram til gropene blir stranding. I gytetiden i 2007 ble igjen fjorden senket undersøkt er gitt i Figur 39 og Figur 40. Her framgår ned til kote 200,50 og etterfølgende vinter (2008) ble det at det i årene 2002 -2008 er registret forhold fjorden senket ned til om lag kote 200,30. Senkingen som har gitt stranding av en andel av gytegropene fra kote 200,50 til 200,30 ble imidlertid først gjort i fire av de undersøkte årene dvs. vinteren 2002, etter at beliggenheten til gytegropene var undersøkt 2003, 2005, og 2007. I tre av årene har det ikke slik at en var forsikret mot at gytegropene ikke vært observert stranding dvs. i 2004, 2006 og 2008. strandet. Samlet viser disse undersøkelsene at det I 2003 viser resultatene at det var høy dødelighet aktive kjøremønsteret klart har motvirket stranding for gytegropene som ble liggende tørt (Figur 39). av gyteområdene for bleka. I de 17 gropene som ble funnet strandet var bare Basert på disse resultatene og konsesjonsvil- 10 % av eggene i live. Disse gytegropene hadde da kårene gjorde styret i Otteraaens Brugseierfore- i gjennomsnitt vært tørrlagt i 16,5 dager. I løpet ning i november 2008 et nytt, enstemmig, vedtak av denne perioden hadde trolig eggene tørket ut i november 2008. I dette vedtaket heter det at ”fra og/eller frosset. Vinteren 2007 finner en derimot 01.desember til 31. desember bør tappes så lavt som at gytegropene som strandet hadde relativt god mulig ned til kote 200,50, men kan ved behov tappes overlevelse til tross for at de ble liggende tørt. ned til 200,00. Gjennom gytetiden bør vannstanden Den gjennomsnittlige overlevelsen i de 16 grop- holdes stabil på lav vannstand. Etterfølgende vinter ene som ble funnet strandet var da 79 %. Disse og fram til yngelen har forlatt grusen i slutten av gropene hadde i gjennomsnitt bare vært tørrlagt i juni, dvs. fra 01.januar til 30. juni, bør ikke fjorden 4,3 dager. I disse dagene var trolig forholdene slik tappes lavere enn 30 cm under koten for den stabile at fuktighet i grusen og fravær av frost holdt de vannstanden i gytetiden, dvs. kote 200,20 dersom fleste eggene i live. vannstanden i gytetiden holdes på kote 200,50.” På bakgrunn av disse resultatene ble det av Basert på resultatene fra prosjektet er det rimelig fiskeforvalter gitt en anbefaling i det reviderte å anta at et slikt kjøremønster vil være et viktig manøvreringsreglementet, vedtatt den 03.10.2003, tiltak for å unngå stranding og dermed styrke den om at ”Regulanten oppfordres til å holde vann- naturlige rekrutteringen til blekebestanden. standen stabil på kote 200,5 eller lavere i blekas gytetid, normalt i perioden 20. november til 20. desember”. Dette ble fulgt opp i et styrevedtak i februar 2005: ”I den grad det er praktisk mulig holdes Byglandsfjord på kote 200,5 eller lavere i perioden medio november til medio desember. I

54 Figur 38. Vannstand i Byglandsfjorden i gytetiden for aure (grå søyle) og bleke (blå søyle) og fram til yngelen forlater gytegropene i løpet av juni (grønn søyle).

55 Figur 39. Eggoverlevelse i Byglandsfjorden som funksjon av gytedyp (kote) i årene 2002 til 2008. Den horisontale streken lagt inn i den enkelte figur representerer laveste vannstand i perioden fra gytetiden 15. desember til gytegropene ble under- søkt etterfølgende vår. N= antall groper undersøkt fordelt på bleke, aure og ukjente dvs. ikke artsbestemte gytegroper.

56 Figur 40. Eggoverlevelse ved Fugløyni i Åraksfjorden som funksjon av gytedyp (kote) i årene 2007 og 2008. Den horisontale streken lagt inn i den enkelte figur representerer laveste vannstand i perioden fra gytetiden 15. desember til gytegropene ble undersøkt etterfølgende vår. N= antall groper undersøkt fordelt på bleke, aure og ukjente dvs. ikke artsbestemte gytegroper.

Generelt finner en at gyteområdene til bleka er 202,97. Dette resulterte også i at gytegropene bestemt av vannstanden i gytetiden. Dette ser en ble spredt over et relativt stort dybdeintervall fra av Figur 41 hvor koten for gytegropene er gitt kote 200,44 til 201,91. I år med mindre variasjon i som en funksjon av vannstanden i gytetiden. Dette vannstanden i gytetiden er det også langt mindre betyr at jo høyere vannstanden er i gytetiden jo variasjon i dybdeintervallet for gytegropene. I gyte- mindre handlingsrom har en for å senke fjorden tiden i 2005 varierte vannstanden i gytetiden bare etter følgende vinter. Figurene viser også at vann- fra 200,48 til 200,88, dette resulterte i et snevert standen i gytetiden kan variere relativt mye, noe dybdeintervall for gytegropene fra 199,15 til 199,80. som medfører usikkerhet med tanke på å estimere Dette gjenspeiler at det er langt mer sikkert å pre- på hvilken kote gytegropene blir liggende. Dette dikere gytedyp når vannstanden i gytetiden holdes gjenspeiles for gytesesongen 2006 da vannstanden rimelig konstant sammenliknet med en vannstand generelt var høy og varierte fra kote 201,58 til kote i gytetiden som fluktuerer mye.

Figur 41. Sammenheng mellom beliggenhet (kote) for blekas gytegroper og vannstanden i gytetida. Hvert punkt representerer gjennomsnittsverdier for gytedyp og vannstand den 15. desember. Variasjonsbredden (maks.-min.) er vist for grunneste og dypeste gytegrop og høyeste og laveste vannstand i gytetida (desember).

57 Figur 42. Striplet linje viser akkumulert dybdefordeling av groper og teoretisk andel groper som strander ved en gitt vannstand (kote moh) i Byglandsfjorden fra 1. januar til yngelen har forlatt grusen i slutten av juni. Søylen viser hvilken vannstand det har vært i gytetiden for bleka som her er satt til perioden 1-31.desember.

58 For hvert av årene 2002-2008 er det beregnet en andel finpartikulært materiale (Burner 1951; Crisp dybdefordeling for de undersøkte gytegropene til & Carling 1989; Barlaup et al. 1994). Sedimentering bleka (Figur 42). Resultatene viser at en i samtlige av silt og sand på blekas gyteplasser kan derfor år med unntak av 2007, ikke får stranding av forventes å ha en svært negativ innvirkning på gyte groper før fjorden senkes under kote 200, 50. rekrutteringen, både ved økt eggdødelighet og ved Unntaket i 2007 skyldes den høye vannstanden i å redusere arealet av egnede gyteområder. Til tross gyte tiden i desember 2006 som gjør at gyte gropene for disse årsakssammenhengene har det imidlertid blir liggende spesielt grunt. Dette må en også for- ikke vært forsøkt å kartlegge forholdene på blekas vente kan skje i framtiden i år når det er spesielt tidligere gyteplasser i Otra. mye tilsig sent på høsten. I selve Byglandsfjorden må en også regne med at Det ny tappemønsteret har ført til en høyere gjen- reguleringen kan ha forringet substratforholdene nomsnittlig eggoverlevelse for registrerte gytegro- på enkelte gyteplasser. Senkingen av utløpsosen per ved Vassenden i perioden 2006 -2008 (Figur 43). av Byglandsfjorden i tidsrommet 1953-1956 og i 1963 vises idag i form av en kanalsone fra brua ved Vassenden og ned mot utløpet. Ved gjentatte dykke- 4.2 Endringer i substrat- registeringer på denne strekningen synes det som forhold på gyteplassene mye av det egnede gytesubstratet er tatt opp av el- vebunnen og lagt opp i en grusvoll langs strandsonen. Tilslammingen av Otra vært pekt ut som en av I selve kanalsonen er det derfor større områder hvor hovedårsakene til bestandsnedgangen (Vold 1974) bunnen er dekket av sand. Disse områdene er ikke og reguleringen har endret substratforholdene på egnet for gyting. flere elvestrekninger grunnet sedimentering av finpartikulært materiale (Rørslett et al. 1990). Denne Etter flere tilbakemeldinger fra lokale fiskerne om at sedimenteringen kan ha flere uheldige konsekven- bleka gikk med rogn i bukhulen på forsommeren ble ser for rekrutteringen til blekebestanden. For det dette forholdet undersøkt nærmere. Undersøkelsen første er det velkjent at finpartikulært materiale i av hobleker i mai og juni 2003 og 2006 viste at gytegroper kan forårsake eggdødelighet hos lakse- mange av fiskene hadde til dels store mengder fisk grunnet oksygensvinn fordi porene i grusen rogn igjen i bukhulen (heretter kalt residualrogn) tettes og ”luftingen” av eggene reduseres (jamfør (Tabell 9). Dette var rogn som skulle vært gytt sist sammenstilling av Chapman 1988). For det an- gytesesong. I 2003 ble det funnet en fisk med hele dre er det dokumentert at laksefisk, deriblant aure 220 residualrogn i bukhulen og ved Grendi i 2006 og laks, aktivt unnviker å gyte i grus med en høy ble det funnet fisk med opp til 154 residualrogn.

Figur 43. Eggoverlevelse for alle undersøkte gytegroper ved Vassenden i perioden 2002-2008. Datasettet består av gytegroper fra bleke og aure i tillegg til gytegroper som ikke er artsbestemt. Den markerte vertikale streken skiller perioden før og etter det nye tappe- regime som tar hensyn til blekas gytebiologi.

59 Tabell 9. Oversikt over mengde residualrogn fra tre ulike lokaliteter i Byglandsfjorden i 2003 og en lokalitet i 2006. Fekunditeten er beregnet ut fra gjennomsnittlig fiskelengde for de undersøkte fiskene og ved bruk av dataene fra Figur 8.

Breiflå mai 2003 Grendi mai/juni Senum mai 2003 Grendi mai 2003 2006 Gjennomsnitt 45,0 57,6 35,5 43,6 Stdev 38,4 60,0 27,0 41,6 Maks antall residualrogn 110 220 90 154 Fiskelengde 23,9 25,5 25,3 25,7 Forventet fekunditet 200 225 225 225 Antall undersøkte fisk (n) 10 68 11 14

I Byglandsfjorden var det et fåtall av de under- I de påfølgende årene etter utleggingen av gyte- søkte fiskene som ikke hadde residualrogn i mai/ grusen det blitt registrert gytegroper for å få en juni og ved Breiflå hadde alle de undersøkte fiskene oversikt over andelen bleke og aure på gyteområdet rognkorn i bukhulen i undersøkelsesperioden (Figur og for å se på eggoverlevelsen til gytegropene i den 44). Det var fem bleker som hadde 200 eller mer utlagte gytegrusen. I perioden 2006 til 2008 har residualrogn og dette utgjør en svært stor del av det blitt registrert klart fleste blekegroper i gyte- den totale rognmengden en hobleke har. Disse grusen, men ved Vassenden bro i 2008 økte andelen resultatene tilsier at deler av blekebestanden ikke aure til neste 50 % (Figur 46). På grusutlegget ved får gytt all rogna i løpet av gytetida. Det er svært Gullsmedmoen har det i de to undersøkte årene kun uheldig med tanke på den naturlige rekrutteringen blitt funnet blekegroper. Eggoverlevelsen har vært til bestanden. Årsaken til at bleka ikke får gytt er høy i hele perioden og har variert mellom 82-100 ikke kjent, men kan skyldes mangel på gyteområder %. (Figur 46). Undersøkelsene viser derfor at bleka eller fysiologiske forhold. raskt har tatt i bruk de to nye gyteområdene og at tiltakene har bidratt til å øke det tilgjengelige For å øke det tilgjengelige gytearealet for bleka ble gytearealet for bleka i Byglandsfjorden. At laks og det vinteren 2005 lagt ut gytegrus på to steder ved aure raskt tar i bruk denne type tiltak er også funnet Vassenden (se kapitell 3.1.2). For å unngå stranding i andre tilsvarende studier (White 1942; Rubin et al., ble gytegrusen lagt ut på et dybdeintervall fra kote 2004; Barlaup 2008). Dette kan være et uttrykk for 199 til kote 200 (Figur 45). På utsiden av begge at fiskens tilgang på gyteområder i utgangspunktet grusutleggene blir det brått dypere så arealet med har vært begrenset. Et vellykket tiltak med utleg- grus er begrenset.

Figur 44. Frekvens av bleke med ulik mengde residualrogn fra rusefiske i mai og juni på lokaliteter i Byglandsfjorden (2003 og 2006) og ved Breiflå nedstrøms (2003) Byglandsfjorden.

60 Figur 45. Omriss av grusutleggene ved Vassenden (ved bro) og oppstrøms Vassenden ved Gullsmedmoen, og hvilke koter grusen ligger på.

61 ging av grus skal vare i mange år. Imidlertid kan prøvefiske eller annen lokalinformasjon var pekt ut økt sedimentering av sand og silt, eller utspyling som tidligere eller eksisterende gyteområder for av gytegrusen, forringe området. Dette har ikke bleka ble valgt ut som utsettingsområder. Ved ut- skjedd de tre første årene etter at grusen er lagt ut legging av kassene ble bunnforhold nøye undersøkt ved Vassenden, og disse gyteområdene synes ikke ved dykking og områder som hadde egnet gytegrus utsatt for nedslamming eller utspyling. Likevel er og gode oppvekstforhold for yngel ble valgt ut. Fra det viktig å følge med tiltaksområdene og å vurdere 2003 til 2008 har det bare blitt lagt ut rogn ved eventuelle endringer. Vassenden og Fugløyni (Tabell 10).

4.2.1 Rognplanting – utlegging av Tanken bak denne delen av prosjektet er at bleke som stammer fra den utlagte rogna vil vende tilbake til blekerogn området hvor den er klekt for å gyte. Ved at rogna er For å ytterligere styrke den naturlige rekrutteringen lagt ut på antatt gode gyteområder vil dette kunne til blekebestanden ble det i regi av prosjektet lagt bidra til å reetablere eller styrke gyting av bleka på ut blekerogn årlig i perioden 1999-2008. Rogna ble områdene hvor rogna er lagt ut. gravd ned i gruskasser og plassert på ulike lokaliteter i Byglandsfjorden. Lokaliteter som gjennom

Figur 46. Antall gytegroper og eggoverlevelse på grusutleggene ved Vassenden bru og Gullsmedmoen i perioden 2006-2008. Antall gytegroper av bleke, aure og ukjent opphav er vist i eller over hver søyle.

62 Totalt ble det på denne måten lagt ut 49 600 bleke- plantingen i fjorden er det også lagt ut et mindre rogn i Byglandsfjorden i 1999. Etter klekking ble antall rogn (37 000) fordelt på Dåsånavassdraget, overlevelsen undersøkt i 21 av de 32 kassene. Av Grendiåna og Bjoråna (Tabell 11). 32 550 utlagte rogn hadde 27 459 klekt og forlatt I årene 2003 til 2008 har rognplantingen vært kassene, dvs. en overlevelse på 84 % fra utlegging begrenset til lokalitetene ved Fugløyni og Vass- av øyerogn til yngelen forlater kassa. Den høyeste enden. Eggoverlevelsen de siste fem årene vært overlevelsen ble funnet på stasjonene ved Vassenden stabilt høy på begge disse lokalitetene, dvs. over og Fugløyni. Dette har trolig sammenheng med at 90 % for hele perioden (Figur 47). disse områdene ligger i tilknytning til sund og derfor har større sig i vannet enn de mer stillestående områdene ved Øyni og Bygland. Basert på erfaringene fra forsøket utført i 1999, samt erfaringer fra rognplanting i andre vassdrag, ble utleggingsmetoden noe modifisert i de etter- følgende årene ved at det i hver gruskasse ble lagt ned fire egglommer á 500 rogn, dvs. totalt 2000 rogn pr. kasse. Stasjonen for rognplanting ble valgt ut etter samme kriterier som i 1999. Overlevelsen fra utlegging til yngelen hadde forlatt kassene ble i perioden 2000-2008 basert på opptelling av døde rogn eller plommesekkyngel i samtlige eller et utvalg Figur 47. Eggoverlevelse for rognplanting ved Vass- av kassene på den enkelte stasjon. I tillegg til rogn- enden og Fugløyni i perioden 2004-2008.

Tabell 10. Antall rogn lagt ut på ulike stasjoner i Byglandsfjorden i årene 1999-2008.

Stasjon 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 Fugløyni 12400 18000 16000 24000 50000 50000 50000 50000 50000 Lilestraumen 10000 10000 Bygland-Neset 12400 Øyni 12400 10000 10000 Longerak 10000 Grendi 12000 20000 Neset sør 10000 Runebergodden 6200 10000 10000 20000 Vassenden 6200 10000 42000 20000 30000 50000 50000 50000 50000 50000 Sum 49600 70000 98000 94000 30000 100000 100000 100000 100000 100000

Tabell 11. Antall rogn lagt ut i Grendiåne, Dåsånavass- draget og Bjoråna i perioden 2000-2002.

Stasjon 2000 2001 2002 Grendiåne 2500 6000 6000 Innløp Dåsvatn 10 000 Sund i Dåsvatnet 5000 Dåsåna v/Kallhovd 5000 Bjoråna 2500 Sum 25 000 6000 6000

63 Bleker som stammer fra rognplanting kan ikke på hvor framvekst av krypsivet tydelig har redusert utseende skilles fra naturlig rekruttert fisk. Som det tilgjengelige gytearealet. Ved undersøkelsene tidligere nevnt har derfor all utlagt rogn blitt av blekas nåværende og tidligere gyteområder vil fargemerket ved at rogna har fått et fargebad det derfor bli vurdert om forekomsten av krypsiv som avsetter et fargemerke i otolitten (øresteinen). og substratforhold påvirker fiskens gytemuligheter Ved senere analyse av otolittene kan en dermed og eggoverlevelse. Mellom Birkelandsfossen og identifisere fisk som stammer fra rognplantingen. Fennefoss ble det under feltarbeid høsten 2007 funnet store området som var dekt med krypsiv I 2003 ble et materiale på totalt 150 bleker tatt (Sandven et al. 2007). Ved en ytterligere utvidelse i fire ulike ruser fra forskjellige deler av Åraks- av krypsivområdene vil dette kunne være med å fjorden og Byglandsfjorden undersøkt for farge- begrense gyteområdene for bleka i området, men merker i otolittene. Av disse var 64 % otolittmerket under dagens forhold er ikke krypsivet begrensende (Tabell 12), og andelen av merket fisk var høy i for gyteområdene på strekningen Birkelandsfoss- alle fire rusene. Dette viser at fisk som stammer Fennefoss (Figur 48). fra rognplantingen nå utgjør en betydelig andel av de ”umerkete” blekene i fjorden, dvs. fisk som ikke er fettfinneklipt. Dette er en positiv bekreftelse på 4.4 Brå endringer i vann- at yngelen som stammer fra rognplantinga klarer å etablere seg og gir et vesentlig bidrag til bleke- føring på elvestrekningen bestanden i Byglandsfjorden. Likevel er det stadig nedstrøms Byglandsfjorden fettfinneklipt bleke, som stammer fra utsettinger På elvestrekningen nedstrøms utløpet av av ensomrig yngel, som dominerer bestanden i Byglandsfjorden forekommer det relativt store og Byglandsfjorden. Det synes derfor å være et poten- brå endringer i vannføring som følge av reguler- sial for å øke tilslaget for rognplantingen. Et viktig ingen av fjorden. Endringene i vannføring medfører tiltak i denne sammenheng vil trolig være å spre høyst sannsynlig jevnlig stranding av ungfisk på rognplantingen på flere lokaliteter i Byglandsfjorden. strekningen. Ved en slik episode i oktober 1999 ble det i strandsonen rett nedstrøms Syrtveit Fiske- 4.3 Krypsiv som trussel anlegg funnet både aure og blekeyngel som var døde grunnet stranding. Dette har også gjentatt mot gyteområder og seg de siste årene. oppvekst habitat Flere studier har vist at hurtige reduksjoner i vann- Vegetasjonsundersøkelser har vist at Otra på enkelte føring kan resultere i massiv stranding av ungfisk hos strekninger er sterkt begrodd med krypsiv, hoved- både laks og aure (bl.a. Hvidsten 1985; Saltveit et al. saklig p.g.a. vassdragsreguleringer (Rørslett et al. 2001). Sannsynligheten for stranding har vist seg å 1990; Branderud 1995). Krypsivet kan ødelegge variere med både temperatur, årstid og graden av gyte områder ved å dekke gytegrusen eller ved å en- vannstandsreduksjon. I et studie utført av Saltveit et dre strømforholdene slik at en får økt sedimentering al. (2001) ble det funnet at ungfisken var mest sårbar av organisk materiale på gyteplassen. Dette er påvist for stranding ved lave temperaturer om vinteren, ved gyteplassen for aure ved Øyni i Byglandsfjorden og at de høyeste frekvensene av stranding fore-

Tabell 12. Oversikt over fisk tatt på ruser i 2003 og undersøkt for otolittmerker. Fargemerking og analyse er utført av VESO, Trondheim v/Vidar Moen.

Lokalitet/ruse Antall otolittmerkede bleker Antall umerket Andel otolittmerket Støylehommen 21 11 66 % Heddeneset 11 3 79 % Grendi 23 23 50 % Senum 41 17 71 % Totalt 96 54 64 %

64 Figur 48. Oversikt over gyteområder og utbredelse av krypsiv på strekningen Birkelandsfoss-Fennefoss (Etter Sandven et al. 2007). kom ved vannstandsreduksjoner på dagen vintertid. 4.5 Forsuring som trussel mot Dette skyldes trolig at fisken er mindre aktiv ved lave temperaturer om vinteren, og at den i større bleka grad gjemmer seg nede i substratet på vinterdager. Bortsett fra vassdragsreguleringene har forsuring Hvor mye fisk som strander på elvestrekningen vært lansert som en mulig trusselfaktor for bleka nedstrøms utløpet av Byglandsfjorden kan vanskelig (Vold 1974; Rørslett et al. 1981; Kaste & Hindar kvantifiseres. Strandet fisk blir ofte liggende nede 1994), eller som selve hovedårsaken til tilbake- imellom steiner, og selv ved omhyggelig leting så gangen (Gunnerød 1973, 1976; Møkkelgjerd & vil en bare finne en svært liten del av fisken som er Gunnerød 1986). strandet (Saltveit et al. 2001). Vurderinger basert Eksperimentelle forsøk ved Bygland fiskeanlegg har på funn av strandet fisk vil derfor føre til en klar vist at ulike livsstadier av bleka er omtrent like sensi- underestimering av problemet. På den annen side tive som vanlig laks, og dermed mye mer sensitiv enn vil ungfisken i tillegg til å bruke grunne strykom- aure (Skogheim et al. 1984, Rosseland et al. 1986). råder langs elvebredden, også bruke dypere kulper Under de like betingelsene brukt i forsøket (pH = 5,1, (Bremset & Berg 1997) hvor fisken i liten grad er Ca = 1 mg/l, labilt Al = 135 μg/l) ble det ikke påvist utsatt for stranding. Slike faktorer gjør det vanske- dødelighet på noen av livsstadiene til auren, men lig å tallfeste hvor stor mengde fisk som strander. på alle livsstadiene av bleke, fra plommesekkyngel De store og brå endringene i vannføring og funn av til ett- og toårig fisk. Sammenliknet med auren strandet og død fisk på elvebredden ved Syrtveit er derfor bleka mye mer ømfintlig for forsuringen gir imidlertid en klar indikasjon på at stranding er som har funnet sted i Otravassdraget. Dette er en en betydelig dødelighetsfaktor på elvestrekningen av hovedårsakene til at aurebestanden er opprett- nedstrøms Byglandsfjorden. holdt mens blekebestanden nær ble utryddet fra vassdraget.

65 Undersøkelser av vannkvaliteten i Otravassdraget fra midten av 1990-tallet. På begge stasjonene har har vist en klar nord-sør gradient hvor forsuringen endringene resultert i at de målte pH-verdiene siden tiltar sørover i vassdraget. Nord for Valle er det midten av 1990-tallet har variert innenfor inter vallet i hovedsak registrert pH-verdier over 6.0, mens 5,5 til 6,5 mens det tidligere jevnlig ble målt verdier forsuringen tiltar sørover (Traaen & Johannessen i intervallet fra 5,0 til 5,5. Konsentrasjonen av labilt 1987; Kaste & Håvardstun 1998; Kroglund m.fl. aluminium er tilsvarende blitt redusert fra et nivå 2001; Kroglund & Kaste 2002). Dette skyldes både på over 50 μg/l til konsentrasjoner på under 25 μg/l. at berggrunnen er mer kalkholdig i nord og at de Samtidig med disse nivåendringene er det også nordlige områdene mottar mindre sur nedbør enn de klart at hyppigheten av episoder med svært lave nedre delene av vassdraget (Traaen & Johannessen pH verdier (pH<5,0 og labilt aluminium >100 μg/l) 1987). har blitt betydelig redusert. Denne positive utviklingen i de vannkjemiske forholdene har vært gunstig Utviklingen i de vannkjemiske forholdene målt for bleka. I denne sammenheng er det interessant ved Ose, dvs. ved innløpet til Byglandsfjorden, ved å merke seg at det først er på siste halvdel av Evje og ved Skråstad, som ligger ca 5 km nord 1990-tallet det er en positiv sammenheng mellom for Kristiansand, er vist i (Figur 49-Figur 51). Ved utsettingsantall og gjenfangster av bleke. Ose er variasjonen i pH stor, men det er en klar tendens til gjennomgående høyere verdier utover på Til tross for betydelige utsettinger ble det i 1993 og 1990-tallet og fram til 2001, da prøvetakingen ble 1994 nesten ikke registrert bleke i fangstene. I de avsluttet. Dette gjenspeiles også i en klar reduksjon etter følgende årene, i 1996, 1997 og 1998 ble det i konsentrasjonen av labilt aluminium siden midt- derimot registrert en betydelig økning i fangstene en av 1990-tallet. Generelt finner en mer stabile av bleke. I tid sammenfaller denne utviklingen med vannkjemiske forhold ved Evje enn ved Ose. Dette økt pH, reduserte konsentrasjoner av labilt alumi- skyldes trolig den dempende og utjevnende effek- nium, og en betydelig reduksjon i forekomsten av ten som Byglandsfjorden har på vannkjemien. Ved sure episoder. Styrkingen av blekebestanden i denne Evje er det også målt en klart økende pH utover på perioden synes derfor i hovedsak å være et resultat 1990- tallet og fram til 2005, og konsentrasjonen av den positive utviklingen i de vannkjemiske forhold. av labilt aluminium viser også her en klar nedgang

Figur 49. pH (A), kalsium (B) og labilt aluminium (C) og ANC (D) ved Ose i tidsrommet 17.01.1990-5.03.2001. (Data fra NIVAs database RESA).

66 Figur 50. pH (A), kalsium (B) og labilt aluminium (C) og ANC (D) ved Evje i tidsrommet 15.01.1990-13.12.2004. (Data fra NIVAs database RESA).

Figur 51. pH (A), kalsium (B) og labilt aluminium (C) og ANC (D) ved Skråstad i tidsrommet 16.01.1990-17.01.2005. (Data fra NIVAs database RESA).

67 ANC har vist en positiv utvikling for alle tre Det foreligger målinger av konsentrasjonen av stasjonene. Tidlig på 1990-tallet lå ANC hoved- aluminium funnet på gjellene til bleka fra 2001 og sakelig mellom 0-20 μekv/l. Det steg til mellom fra 2007. Resultatene fra 2001 viser at det i mai ble 0-20 μekv/l i de siste prøvene som ble analysert fra registrert svært høye konsentrasjoner av aluminium stasjonene. For Evje lå ANC-nivået på -20-0 μekv/l på gjellene til bleke prøvetatt både fra Åraksfjoden tidlig på 1990-tallet, og kom opp på samme nivået og fra Grendi. Prøver tatt i oktober samme år viser som Skråstad på begynnelsen av 2000-tallet. Ose betydelig lavere konsentrasjoner. Dette tyder på at har ikke uventet hatt de dårligste ANC-verdiene det i 2001 forekom en episode med høy alumini- tidligere, med fra -20-20 μekv/l. Også her har ANC- umsbelastning i forbindelse med snøsmeltingen i verdiene hevet seg opp til nivået for Skråstad. mai. Prøver tatt av bleke i gytetiden ved Vassenden i 2007 viser derimot moderate konsentrasjoner av De vannkjemisk resultatene til NINA fra Byglands- gjelle-aluminium. fjord for 2004 og 2005 (Saksgård & Schartau 2005) ligger på samme nivå som de for Evje som er presen- Generelt er sidevassdragene i større grad påvirket av terte i Figur 50. For stasjonen Byglandsfjord viser forsuring enn Byglandsfjorden. Dette gjelder særlig også langtidsutviklingen en positiv trend i vann- sideelver fra vest som Skåmåni, Melåni, Veråni og kjemien i vassdraget (Saksgård & Schartau 2005). Dalebekken som alle er sure (< pH 5) og har høyt Bl.a. viser utregnede gjennomsnittsverdier at pH har innhold av aluminium (Dag Matzow, pers kom.). økt fra 5,50 i perioden 1980-1989 til 5,92 i perioden Målinger av pH i Dåsånavassdraget som renner 2000-2005 (Tabell 13). I det samme tidsintervallet inn i Otra nedstrøms Evje, viser at dette sidevass- har kalsium gått ned fra 0,96 til 0,69, men ANC har draget er tydelig påvirket av forsuring (Figur 52). økt fra -1 til 17. Både pH og bufferkapasiteten (ANC) Dåsånavassdraget var tidligere en del av utbre- har således økt merkbart i vassdraget. delsesområdet til bleka. Det er ikke kjent når bleka døde ut, men etter hva Skjevrak (1939) skriver kan Tabell 13. Utviklingen i pH, kalsium og ANC ved det ha vært før 1900. Den målte vannkvaliteten stasjon Byglandsfjord (Omarbeidd fra Saksgård & er ikke forenlig med opprettholdelsen av en selv- Schartau 2005). Gjennomsnittsverdiene bygger på reproduserende blekebestand og forsuringen er her omtrent månedlige prøver. en klart begrensende faktor både for forekomsten og utbredelsen av bleka. Kalking av dette ca 13 Periode pH Ca ANC km lange sidevassdraget vil gi bleka tilgang på 1980-1989 5,50 0,96 -1 gode gyte- og oppvekstområder og vil derfor være 1990-1999 5,72 0,79 8 et viktig virkemiddel i arbeidet med å sikre bleke- 2000-2005 5,92 0,69 17 bestanden.

Tabell 14. Aluminiumkonsentrasjoner (μg Al/g tørrvekt) på gjeller av bleke fra Åraksfjorden og Byglandsfjorden. Det er oppgitt gjennomsnittlig aluminiumskonsentrasjoner med standardavvik og antall fisk som er undersøkt for hver dato.

Bleke Aure Lokalitet Dato Gj.snitt std n Gj.snitt std n Åraksfjorden, Sandnes 30.05.01 161,3 80,0 4 110,1 15,1 5 15.10.01 38,8 7,3 5 31,5 3,1 5 Grendi 15.05.01 167,6 20,8 5 114,8 16,0 5 08.10.01 43,2 50,6 5 17,5 2,3 5 Vassenden 12.12.07 25,0 8,9 5 20,8 5,4 5

68 Figur 52. pH målt i Dåsåna ved Kallhovd i perioden januar 2001 til januar 2009. Målingene er utført av Syrtveit Fiskeanlegg.

Forsuringssituasjonen har resultert i en kalkingsplan 4.7 Tap av genetisk variasjon for Otravassdraget (Kaste & Hindar 1994) og en tiltaksplan mot forsuring i de nedre delen av Otra Etter bestandssammenbruddet ble blekebestanden (Kroglund & Kaste 2002). Direktoratet foreslo i trolig reddet ved at gytefisk ble innfanget og benyt- handlingsplanen for kalkingsvirksomheten å starte tet til å etablere en stampopulasjon for utsetting av kalking i Otra i 1998 (Espelien et al. 1995), men blekeyngel. Utgangspunktet for utsettingene var et denne planen er så langt ikke iverksatt. svært begrenset antall stamfisk. I denne prosessen vil unektelig en del av den opprinnelige genetiske variasjonen i bestanden ikke være representert og 4.6 Ørekyte som mulig trussel derfor gå tapt. Stamfiskhold over flere tiår, slik tilfelle er med bleka, øker også sannsynligheten for Ørekyta ble innført i de øverste delene av Otravass- både ytterligere tap av genetisk variasjon som følge draget rundt 1980 (Matzow & Simonsen 1997). Den av genetisk drift, og uheldige effekter av innavl. I er vanlig forekommende i alle innsjøene knyttet til hvilken grad dette har påvirker blekebestanden er hovedvassdraget i Bykle kommune, og ble regi- imidlertid ikke kjent. stert oppstrøms Brokke i Otra på 1990-tallet (Vethe 1997b), og i 2002 ned til Langeid (A. Vethe, pers. med.). Det var da forventet at den ville spre seg 4.8 Fangstuttak videre nedstrøms i vassdraget og i 2008 ble den påvist flere steder både i Åraksfjorden og i Byglands- I perioden 1999-2008 har det til sammen blitt fan- fjorden (Kleiven et al., i manus). Ifølge flere studier vil get over 100 000 bleker og over 400 000 aurer fra introdusert ørekyte konkurrere med auren om nærin- Åraksfjorden til Kilefjorden ved bruk av ruser, not gen siden dietten til de to artene overlapper (se for og garn. I tillegg har det blitt fanget store mengder eksempel Borgstrøm et al. 1985; Brittain et al. 1988; abbor nedstrøms Fennefoss. Museth et al. 2002). Dette kan medføre negative Det er viktig å påpeke at dette fisket først og fremst konsekvenser for auren, og en må også regne med er rettet mot aure og at fiskerne har iverksatt tiltak at en etablering av ørekyte i Byglandsfjorden kan for å skjerme bleka, bl.a. omfattende utsetting av føre til endringer som også påvirker bleka negativt. mindre bleke som ikke kan brukes som matfisk (dvs. Det er derfor viktig at den pågående overvåkingen 60 – 70 % av totalfangsten av bleke settes ut) og av utbredelse og forekomst av ørekytebestanden i fredning av bleka i vandringstida på senhøsten og Otravasssdraget opprettholdes. i gytetida. Videre er det lokalisert fiskeplasser hvor det neste utelukkende tas aure. Et slikt selektivt fiske etter aure vil trolig ha en positiv virkning på blekebestanden ved å redusere konkurransen mellom artene. Likevel vil fangstuttaket av bleke redusere

69 gytebestanden. Det er ikke kjent i hvor stor grad dette påvirker den naturlige rekrutteringen, men generelt må en forvente at en reduksjon i gytebestanden vil medføre redusert gyting og rekruttering. Et for høyt uttak av bleke kan derfor være med på å hindre en økning i den naturlige rekrutteringen til bestanden. Uttaket av bleke og aure har vært begrenset i Åraks- fjorden da det har blitt fisket med få ruser og det ikke har vært drevet fiske der i 2002, 2007 og 2008 (Figur 53). Byglandsfjorden er det området hvor det har blitt fanget mest bleke i perioden. De fleste årene har det blitt fanget mest aure, men i 2004 og 2008 har antallet bleke oversteget fangsten av aure. I 2004 ble det fanget hele 17 500 bleker, men om lag 2/3 av fangsten ble gjennutsatt som følge av for liten størrelse (Figur 53). I 2007 og 2008 har fangstuttaket av bleke blitt redusert på grunn av redusert fangstinnsats og selvpålagte restriksjoner av uttaket av bleke. Dette medførte at totalfang- stene av bleke ble redusert til om lag 7500 per år hvorav om lag 1000-1500 er rapportert inn som fangst av matfisk og resten er gjennutsatt eller ikke rapportert inn. Sistnevnte kategori er høyst sannsynlig gjennutsatt siden den ikke er rapportert inn som matfisk. I området nedstrøms Fennefoss ved Evje har det blitt fanget klart mest aure, men det er årlig også blitt fanget flere tusen bleker. I 2004 var de samlede fangstene oppe i over 7000 bleker (Figur 53). Siden 2004 har fangstuttaket av bleke også på denne Figur 53. Fangst av bleke og aure i Åraksfjorden, strekningen blitt redusert på grunn av selvpålagte Byglandsfjorden og nedstrøms Byglandsfjorden i restriksjoner av uttaket av bleke. Dette medført at perioden 1999-2008. *I Byglandsfjorden i 2003 er fangstuttaket i 2007 og 2008 var redusert til ca. antallet gjennutsatte bleker lite som følge av at det 2000 bleke per år hvorav halvparten ble gjennutsatt. fra enkelte ruselokaliteter kun ble rapportert inn bleke levert som matfisk. Som det framgår av resultatene har en betydelig del av blekefangsten blitt gjennutsatt i perioden 2000-2008 (Figur 54). I den siste femårsperioden I Byglandsfjorden har fangstuttaket (dvs. rapportert har andelen gjennutsatt bleke fra fangstlokalitetene fangst levert til matfisk) i perioden 2001 til 2006 i Byglandsfjorden og nedstrøms Byglandsfjorden variert fra 3000 til 6000 bleker og er redusert til variert fra 62 til 72 %. Overlevelsen til den gjenn- ca. 1000 - 1500 de siste to årene. Hvor stor andel utsatte bleka er ikke kjent, men en må regne med av bestanden som tas ut ved fiske er ikke kjent at håndtering kan føre til skjelltap og stress som siden vi ikke kjenner størrelsen på den totale bleke- kan påvirke overlevelsen negativt. Imidlertid er det bestanden i fjorden. Den totale bestanden vil bestå generelle inntrykket at fisk fanget i storruser i liten av individ som stammer fra utsetting av 50 000 grad påføres skade, og gjennutsetting av bleke yngel fra Syrtveit Fiskeanlegg, rognplanting og vurderes derfor som et viktig virkemiddel for å naturlig rekruttering. Om en tar som utgangspunkt redusere fangstuttaket. at rekrutteringen består av de 50 000 blekene som årlig settes ut fra fiskeanlegget vil et uttak på 3000, 5000 eller 7000 gi fangstandeler som igjen

70 Figur 54. Andel bleke som er gjennutsatt under rusefiske i Åraks fjorden, Byglandsfjorden og nedstrøms Byglandsfjorden i perioden 2000- 2008. *I 2003 er det bare registrert gjennutsetting fra en lokalitet i Byglandsfjorden.

er en funksjon av settefiskens overlevelse fram til uttaket i 2007 og 2008 vil ha en betydelig positiv fangstuttak som vist i Figur 55. Det årlige uttaket effekt ved at gytebestanden i Byglands fjorden i perioden 2001-2006 har som nevnt variert fra økes med flere tusen bleker. Det anbefales derfor mellom 3000 og 6000 bleker. Om overlevelsen fra å videreføre et slikt redusert fangstuttak av bleke, utsetting til fangst er om lag 50 % og det årlig tas og å videreføre tiltak for et selektivt fiske rettet ut 5000 bleker vil dette tilsvare et fangstuttak på mot aure. Samtidig er det viktig at registreringene om lag 20 % av gytebestanden som stammer fra fra det pågående fiske opprettholdes som grunnlag utsettinger. Om fangstene reduseres til et nivå på for å vurdere bestandsutviklingen både for bleke og ca 1000 - 1500 som i 2007 og 2008 vil tilsvarende aure. Denne informasjonen fra fiske, og det lokale fangstuttak bli redusert til ca. 4 – 6 %. Disse tallene engasjementet fra fiskerne for å ta vare på bleka, for fangstandel vil imidlertid være helt avhengig av er viktig i det videre arbeidet for å sikre bestanden. overlevelsen for den utsatte fisken og må derfor sees På sikt er målet å etablere en selvreproduserende på som et grovt overslag. Likevel viser dette over- og høstbar bestand av bleke, noe som vil utgjøre et slaget og fangsttallene i seg selv, at det reduserte betydelig næringspotensial for fisket.

Figur 55. Fangstandel som funksjon av overlevelse før fangst for de 50 000 blekene som årlig settes ut fra Syrtveit Fiskeanlegg.

71 For at blekebestanden skal sikres må den natur- 5 Samlet vurdering lige rekrutteringen øke til et nivå hvor bestanden opprettholdes ved naturlig reproduksjon. Flere til- og anbefalinger tak kan iverksettes for å fremme en slik utvikling. Basert på foreliggende resultat mener vi følgende Samlet viser resultatene fra blekeprosjektet at fire hovedtiltak bør gis prioritet: effekter av reguleringene og forsuring hemmer den - Fortsatt kultiveringstiltak i form av utsetting av naturlige rekrutteringen til blekebestanden. Samtidig yngel og rogn viser resultatene en markert bedring i overlevelsen for settefisk fra midten av 1990-tallet, og det er - Reetablering av bleka i Otra oppstrøms Byglands- også siden 2001 med sikkerhet påvist at det årlig fjorden og i Dåsånavassdraget forekommer naturlig rekruttering til bestanden. - Tiltak for å sikre eksisterende gyteplasser og Dette er positive utviklingstrekk som gjenspeiler etablere nye gyteplasser en betydelig styrket blekebestand. Imidlertid opp- - Et næringsfiske som er selektivt rettet mot aure rettholdes bestanden i hovedsak ved utsettinger. og som har et begrenset uttak av bleke Den naturlige rekrutteringen er lav og utgjør bare om lag 10 % av rekrutteringen til totalbestanden. Gjennomføringen av tiltak for å fremme den natur- Dette gjør bleka utsatt for uheldige effekter av lige rekrutteringen er gitt i Tabell 15 - Tabell 17. kultivering, som kan resultere i tap av genetisk Tabellene tar utgangspunkt i trusselfaktorer mot de variasjon og innavl. Videre vil driftsproblemer eller ulike livsstadiene og hvilke tiltak som anbefales for sykdom i anlegget kunne få katastrofale følger for å styrke den naturlige rekrutteringen. Det er viktig bestanden. I den nåværende situasjonen må bleka at iverksatte tiltak evalueres og at arbeidet med å derfor stadig betraktes som truet. overvåke bestandsutviklingen opprettholdes. Målet for tiltakene er på sikt å reetablere en livskraftig og selvreproduserende blekebestand. Når dette målet er nådd vil en av Norges mest særegne laksestammer være sikret.

72 Tabell 15. Oversikt over årsaker som kan medføre lav naturlig rekruttering til blekebestanden og forslag til tiltak.

Forhold som bidrar Dokumentert eller sannsynlig Anbefalte tiltak til lav naturlig årsak rekruttering Ikke tilgang på Forsuring Behov for oppdatert status for vannkjemi og even- tidligere gyteom- tuelt kalkingstiltak. Bruk av biologiske indikatorer råder i Otra og på forsuringstilstand som bunndyr, dyreplankton og Dåsånavassdraget gjellealuminium.

Klart behov for kalking av Dåsånavassdraget. Dersom vannkvaliteten endres til et akseptabelt nivå er det naturlig med kultiveringstiltak i form av rognplanting og/eller utsetting av yngel for å få i gang naturlig rekruttering. Dødelighet på de Forsuring, egg- og yngel er følsom- Behov for forsøk for å avklare hvordan blekas første livs-stadiene, me for surt, aluminiumsrikt vann reproduksjon påvirkes av rådende vannkjemiske dvs. rogn og plomme- forhold i Byglandsfjorden. Behov for oppdatert status sekkyngel på gyte- for vannkjemi. områdene i Byglands- fjorden Behov for kalkingstiltak i sidebekker/elver som renner inn i Byglandsfjorden. Dette vil motvirke uheldige effekter på rogn og yngel.

Stranding og tørrlegging av Nytt tappemønster som motvirker stranding av blekas gytegroper påvist som følge av gytegroper i Byglandsfjorden innført fra og med 2005. reguleringen av Byglandsfjorden. Resultatene viser at tiltaket fungerer etter hensikten og at dette vil være et viktig bidrag for å styrke den naturlige rekrutteringen til blekebestanden.

Behov for etablering av nye gyteplasser ved å legge ut grus under laveste regulerte vannstand. To gyteplasser er så langt etablert ved Vassenden med godt resultat. Eventuelt bruk av rognplanting som metode for å få i gang gyting på nye områder.

Høy dødelighet funnet i enkelte Tillaging av flere nye gyteområder ved å legge ut gytegroper med mye sand. Økt inn- grus. Rognplanting som metode for å få i gang gyting slag av sand eller organisk mate- på nye områder. riale vil generelt føre til forringelse eller tap av gyteområder.

73 Tabell 16. Oversikt over årsaker som kan medføre lav naturlig rekruttering til blekebestanden og forslag til tiltak.

Forhold som bidrar Dokumentert eller sannsynlig årsak Anbefalte tiltak til lav naturlig rekruttering Dødelighet på yngel, Forsuring, bleka generelt følsom for Behov for forsøk for å avklare hvordan blekas ungfisk og gytefisk surt, aluminiumsrikt vann. Effektene ulike livsstadier påvirkes av rådende vannkjemiske av forsuringssituasjonen i Byglands- forhold i Byglandsfjorden og Otra. fjorden og i Otra er ikke kjent, men er trolig en medvirkende årsak til lav Behov for oppdatert status for vannkjemi og naturlig rekruttering. eventuelt kalkingstiltak. Bruk av biologiske indikatorer på forsuringstilstand som bunndyr, I Dåsånavassdraget vil de rådende dyreplankton og gjelle-aluminium. vannkjemiske forhold føre til dødelig- het på ulike livsstadier av bleke. Klart behov for kalking av Dåsånavassdraget.

Stranding av ungfisk ved ned- Vurdering av tappe- og kjøremønster for å tapping av Byglandsfjorden og på motvirke unødig raske vannstandsendringer elve strekningen nedstrøms fjorden. Sporadiske funn av død, strandet ungfisk i strandsonen av Byglandsfjorden. Funn av død, strandet ungfisk, både av bleke og aure på elvestrekningen ned- strøms Byglandsfjorden ved Syrtveit.

74 Tabell 17. Oversikt over årsaker som kan medføre lav naturlig rekruttering til blekebestanden og forslag til tiltak.

Forhold som bidrar Dokumentert eller sannsynlig årsak Anbefalte tiltak til lav naturlig rekruttering Kjønnsmoden fisk får Gytefisken finner ikke egnede gyte- Behov for avbøtende tiltak ved å etablere flere ikke gytt områder grunnet tap av viktige nye gyteplasser ved å legge ut grus under laveste gyteområder som følge av regulering regulerte vannstand. To gyteplasser er så langt i både Byglandsfjorden og i Otra. etablert ved Vassenden med godt resultat. Bl.a. medførte senkingsarbeid og Tillaging av flere gyteplasser vil være et viktig kanalisering i nedre del av Byglands- virkemiddel for å styrke rekrutteringen. fjoden i tidsrommet 1953-1956 og i 1963 (Vold 1974), tap av viktige gyteområder.

Flere rapporterte tilfeller av hobleke med rogn i mai og juni viser at disse ikke har gytt foregående gytesesong.

Redusert gytesuksess grunnet Behov for studier som viser hvordan gytebiologien avvikende gyteatferd eller fysiologi. til bleka blir påvirket av rådende vannkjemiske Dette er ikke dokumentert eller forhold. sannsynliggjort, men kan være en mulig effekt av tap av genetisk varia- Behov for studier som sammenlikner genetikken til sjon og innavl. Karforsøkene utført bleka med andre norske laksestammer. i 2000/2001 tyder imidlertid på at bleka har normal gytesuksess gitt tilgang på egnede gyteområder. For liten gytebestand Lav forekomst av bleke kan bidra til Behov for fortsatt kultiveringstiltak i form av at eksisterende gyteområder ikke blir utsettinger av rogn og yngel fra Syrtveit Fiskeanlegg. tatt i bruk Årlig uttak av flere tusen bleke ved Behov for å skjerme blekebestanden mot høy døde- næringsfiske. Dette vil redusere antallet lighet som følge av fangstuttak i næringsfiske. Et bleker som får gytt. begrenset fangstuttak av bleke, som gjennomført i 2007 og 2008 da det ble tatt ut ca 1000-1500 bleke per år, vil øke gytebestanden betydelig.

Et selektivt fiske av aure vil trolig også ha en positiv effekt på bleke ved å redusere konkurransen mellom artene.

75 Branderud, T.E. 1995. Virkning av kalking på krypsiv 6 Litteratur og annen begroing i Otravassdraget. En konsekvens- utredning. NIVA-rapport, lnr. 3266. 17 s. Alværn, K.A. 1968a. Bygland kommune. Sp. 2044- Brannon, E. L. 1987. Mechanisms stabilizing 2047 i: Jensen, K.W. (red.) Sportsfiskerens Leksikon, salmonid fry emergence timing. Canadian Special 2. Gyldendal Norsk Forlag. 2634 sp. Publications of Fisheries and Aquatic Sciences 96: Alværn, K.A. 1968b. Evje og Hornnes kommune. Sp. 120-124. 2048-2049 i: Jensen, K.W. (red.) Sportsfiskerens Bremset, G. and Berg, O.K. 1997. Density, size-at-age, Leksikon, 2. Gyldendal Norsk Forlag. 2634 sp. and distribution of young Atlantic salmon (Salmo Barlaup, B.T., Gabrielsen S.E.,, Skoglund, H., & Wiers salar) and brown trout (Salmo trutta) in deep river T., 2008. Addition of spawning gravel – a means to pools. Can. J. Fish. Aquat. Sci. 54: 2827-2836. restore spawning habitat of Atlantic salmon (Salmo Brittain, J.E., Brabrand, Å., Saltveit, S.J. Bremnes, T. salar L.), and anadromous and resident brown trout and Røsten, E. 1988. The biology and population (Salmo trutta L.) in regulated rivers. River Research dynamics of Gammarus lacustris in relation to the and Applications 24: 543-550. introduction of minnows, Phoxinus phoxinus, into Barlaup, B.T. og Kleiven, E. 2007. Innsjøgytende Øvre Heimdalsvatn, a norwegian subalpine lake. aure. Langtidseffekter av forsuring og kalkingstiltak Rapp. Lab. Ferskv. Økol. Innlandsfiske, Oslo. på rognoverlevelse og rekruttering i Store Hovvatn Burner, C.J. 1951. Characteristics of spawning nests og Vegår, Aust-Agder. NIVA-rapport, løpenummer of Columbia River Salmon. U.S. Fish. Wildl. Serv. Fish. 5480-2007. 64 s. Bull. 52: 97-110. Barlaup, B.T., Kleiven, E., Christensen, H., Kile, N.B., Chapman, D.W. 1988. Critical review of variables Martinsen, B.O. og Vethe, A. 2005. Bleka i Byglands- used to define effects of fines in redds of large fjorden – bestandsstatus og tiltak for økt naturlig salmonids. Trans. Am. Fish. Soc. 117: 1-21. rekruttering. Direktoratet for naturforvaltning, DN- utredning 2005-3.72 s. Crisp, D.T. 1981. A desk study of the relationship between temperature and hatching time for eggs of Barlaup, B.T., Lura, H., Sægrov, H. and Sundt, R. 1994. five species of salmonidfishes. Freshwater Biology Inter- and intra-specific variability in female sal- 11: 361-368. monid spawning behaviour. Can. J. Zool. 72: 636-642. Crisp, D.T. 1988. Prediction, from temperature, of Berg, O.K. 1985. The formation of non-anadromus eyeing, hatching and ”swim up” times for salmonid populations of Atlantic salmon, Salmo salar L. in embryos. Freshwater Biology 19: 41-48. Europe. J. Fish Biol. 27: 805-815. Crisp, D.T., and Carling, P.A. 1989. Observations on Bjerknes, V., Kvellestad, A. og Berntssen, M. 1996. siting, dimensions and structure of salmonid redds. Igangkjøring av Hekni kraftverk. 3. Undersøkelser av J. Fish Biol. 34:119-134. partikkeleffekter på vannkjemi, Byglandsfjordbleke og vassdragsøkologi. NIVA-rapport, lnr. 3519-96. Dahl, K. 1927. Byglandsfjordens ”Blege” eller Dverg- 37 s. laksen. En relikt laks fra Byglandsfjorden i Setesdal. Fiskeri-inspektørens innberetning om ferkvanns- Bohlin, T., Hamrin, S., Heggberget, T.G., Rasmussen, fiskeriene for året 1926. Landbruks departementet. G. and Saltveit, S.J. 1989. Electrofishing - theory s. 45-57. and practice with special emphasis on salmonids. Hydrobiologia 173: 9-43. Dahl, K. 1928. The ”blege” or dwarf-salmon. A landlocked salmon from lake Byglandsfjorden in Setes- Borgestad, P. og Kile, N B. 2000. Driftsplan for fisk dal. Skr. Norske Vidensk.-Akad. Oslo, Mat.-Naturvit. og fiske i Byglandsfjorden. Høringsutkast pr. 10. Kl. 9, 1927. 28 s. desember 2000. 41 s. Dahl, K. 1947. Dverglaksen. Stangfiskeren 1947. Borgstrøm, R., Garnås, E. and Saltveit, S.J. 1985. S. 85-89. Dannevig, G. 1963. Brokkke-skjønnet. Interactions betweeen brown trout, Salmo trutta L., Reguleringens virkninger på fisket. Stensil. 25 s. and minnow, Phoxinus phoxinus L., for their common prey, Lepidurus arcticus (Pallas). Verh. Inter. Verein. fur Theor. Angew. Limnol. 22: 2548-2552.

76 Elliott, J. M. 1994. Quantitative ecology and the Hafsund, F., Skogheim, O.K. og Rosseland, B.O. (1985). brown trout. Oxford University Press Inc., New York Dødelighet av ensomrig bleke (Salmo salar L.) ved 286 s. Bygland fiskeanlegg vinteren 1982/1983. Rapport fra Fiskeforskningen 1985 No. 1, Direktoratet for Elnan, S.D. 1995. Aspects of the ecology of Naturforvalting, 15 s. Eustrongylides sp. (Nematoda: Dioctophymatoidea), parasite of brown trout (Salmo trutta L.) and fish- Heggberget, T. G. 1988. Timing of spawning in eating birds. Hovedfagsoppgave. Zoologisk institutt. Norwegian salmon (Salmo salar). Canadian Journal Universitetet i Bergen. of Fisheries and Aquatic Sciences 45: 845-849. Ersland, R. 1973. Oversikt over blegefangsten i Heggberget, T. G., T. Haukebø, J. Mork, and Ståhl, G. Byglandsfjord. Brev av 06.01.1973 fra Rasmus 1988. Temporal and spatial segregation of spawning Ersland til Direktoratet for Jakt & Viltstell og Fersk- in sympatric populations of Atlantic salmon, Salmo vannsfiske. 1 s. salar L. and brown trout, Salmo trutta L. Journal of Fish Biology 33: 347-356. Espelien, A.R., Romundstad, A.J., Sandøy. S. og Storeng, A.B. 1995. Handlingsplan for kalkings- Hindar, A., Aanes, K.J., og Bækken, T. 1991. Otra virksomheten i Norge mot år 2000. Direktoratet for 1987-1990. Tiltaksorientert overvåkning. SFT-over- naturforvaltning. DN-rapport 1995-8. 74 s. våkningsrapport 472/91, NIVA-rapport, lnr. 2657. 68 s. Fleming, I.A., B. Jonsson, M.R. Gross & A. Lamberg. 1996. An experimental study of the reproductive Hindar, A., Hesthagen, T. og Raddum, G.G. 1996. behaviour and success of farmed and wild Atlantic Undersøkelser i kalkede vann og vassdrag - inn- salmon (Salmo salar). J.Appl. Ecol. 33:893-905. hold og omfang - Direktoratet for naturforvaltning. Utredning for DN. Nr. 1996-5. 25 s. Furuholmen, G.R. 1971. Blekefiske i Byglandsfjorden. Brev av 13.01.1971 frå Otteraaens Brugseier- Hvidsten, N.A. 1985. Mortality of pre-smolt Atlan- forening til Otra Fiskelag. 1 s. tic salmon, Salmo salar L., and brown trout, Salmo trutta L., caused by fluctuating water levels in the Godin, J.-G. J. 1982. Migrations of salmonid fishes regulated River Nidelva, Central Norway. J. Fish Biol. during early life history phases: daily and annual 27: 711-718. timing. P. 22-50 in: Brannon, E. L. and Salo, E. O. (eds): Proceedings of the Salmon and Trout Migratory Johnsen, B.O. og Ugedal, O. 1988. Effects of different Behaviour Symposium. kinds of fin-clipping om overwinter survival and growth og fingerling brown trout, Salmo trutta L., Gaudemar, B., S.L. Schroder & E.P. Beall. 2000. Nest stocked in small streams in Norway. Aquaculture placement and egg distribution in Atlantic salmon and Fisheries Management. 19: 305-311. redds. Env. Biol. Fish. 57, 37-47. Jones, J.W. & G.M. King. 1949. Experimental obser- Gunnerød, T.B. 1973 Rapport om bleken i Byglands- vations on the spawning behaviour of the Atlantic fjorden. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk. Notat salmon (Salmo salar Linn.) Proc. Zool. Soc. Lond. 15.01.1973. 12 s. 119, 33-48. Gunnerød, T.B. 1974. Satmfiske etter bleke m.v. Kaste, Ø. og Hindar, A. 1994. Tiltak mot forsuring av høsten 1974. Brev av 30.10.1974 fra Direktoratet Otra - kalkingsplan. NIVA-rapport, lnr. 3052. 37 s. vilt og Ferskvannsfisk til Otteraaens Brugeier- forening. 4 s. Kaste, Ø. og Håvardstun, J. 1998. Vannkvalitets- undersøkelser i otra med tilløp 1997. NIVA-rapport Gunnerød, T.B. 1975. Bleken i Byglandsfjorden og på 3866. 36 s. Reinsvoll. Brev av 23.07.1975 fra Direktoratet vilt og erskvannsfisk til Otteraaens Brugeierforening. 2 s. Kaste, Ø., Brandrud, T.E., Lindstrøm, E.A. og Aanes, K.J. 1996. Otra 1992-1995. Tiltaksorientert over- Gunnerød, T.B. 1976. Fiskeanlegget på Bygland – en våkning og konsekvensundersøkelse av industri- oversikt over status og fremtidsperspektiver. Notat utslipp. SFT-overvåkningsrapport 657/96, NIVA- av 20.09.1976. 9 s. rapport, lnr. 3479-96. 51 s. Hafsund, F. 1985. Bygland fiskeanlegg og redningsaksjonen for Bleka i Byglandsfjorden. S. 28-31 i: Fiskesport, medlemsblad for Grenland sportsfiskere.

77 Kleiven, E., Vethe, A. og Homme, T.A. 2009. Ørekyte Museth, J., Borgstrøm, R., Brittain, J. E., Herberg, I. Phoxinus phoxinus i Øvre Setesdal har spreidd seg og Naalsund, C. 2002. Introduction of the European nedover Otra til Byglandsfjorden, Aust-Agder. Fauna minnow into a subalpine lake: habitat use and long (manus). term changes in population dynamics. Journal of Fish Biology 60, 1308-1321. Kroglund, F., Larsen, B.M., Kaste, Ø. & Aanes, K. 2001. Tiltaksorientert overvåking av Otra i 2000. Møkkelgjerd. P.I. og Gunnerød, T.B. 1986. Fiskeri- NIVA-rapport, lnr. 4429-2001. 68 s. biologiske undersøkelser i Byglandsfjord, 1974- 1985. Direktoratet for naturforvaltning, regu- Kroglund, F. og Kaste, Ø. 2002. Forsuringsstatus og leringsundersøkelsene. DN-rapport 9-1986. 46 s. tiltaksplan mot forsuring i Nedre Otra, Vest-Agder. NIVA-rapport 4588. 34 s. Nedreaas, K., Hesthagen, T., Borgstrøm, R., Brabrand, Å., Byrkjedal, I., Christiansen, J.S., Gjøsæter, J., Lang- Kålås, J.A., Viken, Å. og Bakken, T. (red.) 2006. Norsk helle, E., Pethon, P., Uiblein, F. & Vøllestad, A. 2006. Rødliste 2006 - 2006 Norwegian Red List. Arts- Fisker. S. 341-350 i: Kålås, J.A., Viken, Å. & Bakken, databanken, Norway T. (red.): Norsk Rødliste 2006. 2006 Norwegian Red Lande, Aa. 1912. Fraasegn fraa Bygland herad- List. Artsdatabanken. 415 s. styre um regulering av Ottra. I. Byglandsfjorden. Nersten, N. 1936. Blekefiske i Byglandsfjord. S. (Til søknaden av 4de novbr. 1911). Kristiansand S. 142-144. Johanssen & Tangens prenteverk. 1912. 3 s. Nilsen T.O., Ebbeson, L.O.E. and Stefanson, S.O. Langeland, A., L’Abèe-Lund, J.H. og Jonnson. B. 1995. 2003. Smolting in anadromous and landlocked Ørret og røyesamfunn – habitatbruk og konkurranse. strains of Atlantic salmon (Salmo salar). Aqua culture. S. 35-43 i: Borgstrøm, R., Jonnson, B. og L’Abèe-Lund, 222: 71-82. J.H. (red.): Ferskvannsfisk økologi, kultivering og utnytting Sluttrapport fra ”Fiskeforsterkingstiltak NOU. 1999. Til laks åt alle kan ingen gjera. Om i norske vassdrag”. Norges Forskningsråd. 268 s. årsaker til nedgangen i de norske villaksbestan- dene og forslag til strategier og tiltak for å bedre Lien, L. 1978. The energy budget of the brown trout situasjonen. Norsk offentlig utredning. 1999. 297 s. population of Øvre Heimdalsvatn. Holarctic Ecology: 1; 279-300. Oftedahl, A. 1950. Otteraaens Brugseierforening gjennom 50 år 1900-1950. Dreyer, Stavanger. 118 Matzow, D. og Simonsen, J.H. 1997. Kultiverings- s. + damtegning. plan for innlandsfisk, laks og sjøaure i Aust-Agder. Høringsutgave 1997. Fylkesmannen i Aust-Agder, Rikstad, A. 2004. Overvåking av Namsblank, dverg- miljøvernavdelingen, 58 s. pluss vedlegg. laksen fra Øvre Namsen. Fylkesmannen i Nord- Trøndelag, rapport 1-2005. 15 s. + vedlegg. MacCrimmon, H.R. and Gots, B.L. 1979. World distribution of Atlantic salmon, Salmo salar. J. Fish. Res. Rosseland, B.O. Skogheim, O.K., Kroglund, F. and Board Can. 36: 422-457. Hoell, E. 1986. Mortality and physiological stress of year-classes of landlocked and migratory Atlantic McCormick, S.D., Hansen, L.P., Quinn, T.P. and Saun- salmon, brown trout and brook trout in acidic alu- ders, R.L. 1998. Movement, migration, and smolting minium-rich soft water. Water, Air, and Soil Poll. of Atlantic salm on (Salmo salar). Canadian Journal 30: 751-756. of Fisheries and Aquatic Sciences, 55 (Suppl. 1): 77-92. Rosseland, B.O., Lydersen, E. og Kroglund, F. 1996. Overvåking av vannkvaliteten ved Syrtveit Fiske- Mears, H.C. 1976. Overwinter regeneration of clipped anlegg og forsøk med dosering av lut og kisel. NIVA- fins in fingerling brook trout. Prog. Fish. Cult. 38: 73. Rapport nr. 3446-96, 17 s + vedlegg. Mork, J. and Heggberget, T. G. 1984. Eggs of Atlantic Rørslett, B., Tjomsland, T., Løvik, J.E., Lydersen, E., salmon (Salmo salar L.) and trout (S. trutta); iden- Mjelde, M. og Grande, M. 1981. Undersøkelse av tification by phosphoglucoisomerase zymograms. Øvre Otra. NIVA-rapport, lnr. 1263. 180 s. Fish. Manage. 15: 59-65.

78 Rørslett, B., Branderud, T.E. og Johansen, S.W. 1990. Thorstad, E., Hindar, K., Berg, O.K., Saksgård, L., Tilgroing i terskelbasseng i Otra ved Valle. Problema- Norum, I.C.J., Sandlund, O.T., Hesthagen, T. & Lehn, analyse og forslag til tiltak. NIVA-rapport, lnr. 2442. L.O. 2009. NINA-rapport 403. 117 s. Traaen, T.S. og Johannessen, M. 1987. tiltak for Saksgård, R. & Schartau, A.K. 2005. Kjemisk over- å bedre vannkvaliteten i Otravassdraget. Statlig våking av norske vassdrag – Elveserien 2005. NINA program for forurensningsovervåking (SFT). Rapport rapport 176. 63 s. 301/88. NIVA løpenr. 2069. 29 s. Saltveit, S.J., Halleraker, J.H., Arnekleiv, J.V. and Harby, Vethe, A. 1997a. Bleka i Byglandsfjorden. Rapport fra A. 2001. Field experiments on stranding in juvenile Bygland kommune. Rapport nr. 4. Vethe, A. 1997b. Atlantic salmon (Salmo salar) and brown trout (Salmo Ørekytregistreringer i Otra i 1996-97. Notat fra trutta) during rapid flow decrease caused by hydro- Bygland kommune. peaking. Regul. Rivers: Res. Mgmt. 17: 609-622. Vethe, A., Kleiven, E. & B.T. Barlaup. 2006. Fiskebio- Sandven, O.R., Barlaup, B.O., Skoglund, H., Halvorsen, logiske undersøkingar på strekninga Fennefoss- G.A., Kleiven, E., Gabrielsen, S-E og Wiers, T. 2007. Hodne i Otravassdraget. LFI-Unifob. Rapport 137. Forventede effekter av Fennefoss kraftverk på fiske- Vold, K. 1974. Bleka, en relikt laks (Salmo salar L.) i biologiske forhold. LFI-Unifob. Rapport 145, 46 s. Byglandsfjorden. Ernæring, alder, vekst og kjønns- Skjevrak 1939. Dyreliv, jakt og fangst. S. 469-484 i modning sammenholdt med enkelte miljøfaktorer. Byglands soge. Christianssands Tidendes Trykkeri, Hovedfagsoppgave i zoologi, Univ. i Oslo. 59 s. + Kristiansand 1939. vedlegg. Skogheim, O.K., Rosseland, B.O, Hoell, E. and Vuorinen, J. and Piironen, J. 1984. Electrophoretic Kroglund, F. (1986). Base additions to flowing acidic identification of Atlantic salmon (Salmo salar), brown water: Effects on smolts of Atlantic salmon (Salmo trout (S. trutta), and their hybrids. Can. J. Fish. Aquat. salar L.). Water, Air, and Soil Pollution 30: 587 - 592. Sci. 41: 1834-1837. Skogheim, O.K., Rosseland, B.O., Hafsund, F., White, H.C. 1942. Atlantic salmon redds and artificial Kroglund, F. og Hagenlund, G. (1984). Eksponering spawning beds. J. Fish. Res. Board Can. 6: 37-44. av bleke, aure og bekkerøye til surt vann. Rapport Whitlock, D. 1978. The Withlock Vibert Box Hand- fra Fiskeforskningen 2/84. 14 s. book. Federation of fly fisherman, California. Skomedal, S. (1986). I skiftende tider. Otteraaens Åtland, Å., Hektoen, H., Håvardstun, J., Kroglund, F., Brugseierforening gjennom 85 år. 1900-1985. 130 s. Lydersen, L. og Rosseland, B.O. 1997. Forsøk med Skov, A., Vikse, P. og Matzow, D. 1990. Kalkingsplan dosering av silikat-lut ved Syrtveit Fiskeanlegg. for Aust-Agder 1990-1993. Fylkesmannen i Aust- NIVA-rapport, lnr. 3625-97. 22 s. Agder, miljøvernavdelingen, rapport 11-1990. 242 s. Stearns, S.C. 1992. The evolution of Life Histories. Oxford University Press. Størkersen, Ø.R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. Direktoratet for naturforvaltning. DN-rapport 1992-6. 89 s. Størkersen, Ø.R. 1999. Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998.Norwegian Red List 1998. Direktoratet for Naturforvaltning. DN-rapport 1999- 3: 161 s. Ståhl, G. og Hindar, K. 1988. Genetisk struktur hos norsk laks: status og perspektiver. Rapport fra Fiske- forskningen. Direktoratet for naturforvaltning, 1988- No.1. 57 s.

79 Vedlegg

Vedlegg 1. Utvikling for blekerogn gitt gyting 1., 15., eller 31. desember i perioden 2003-2007. Det er også beregnet når første næringsopptak har funnet sted de ulike årene og hvilke temperatur Byglandsfjorden har hatt i denne perioden. Beregningene har tatt utgangspunkt i temperaturdata fra Syrtveit Fiskeanlegg og modeller fra Crisp (1981, 1988).

År Gytedato Øyerogn Klekking Første Temp. v/ første Snittemp. uka næringsopptak næringsopptak rundt første næringsopptak 2003/2004 1. des. 8. feb. 2. mai. 13. jun. 14,3 13,7 15. des. 5. mar. 14. mai. 16. jun. 14,1 14,2 31. des. 29. mar. 24. mai. 21. jun. 13,8 13,6 2004/2005 1. des. 30. jan 30. apr 20. jun 11,1 11,3 15. des. 22. feb 15. mai 25. jun 13,2 13,5 31. des. 23. mar 28. mai 30. jun 14,8 14,7 2005/2006 1. des. 01. feb 04. mai 20. jun 11,8 11,0 15. des. 01. mar 19. mai 27. jun 14,5 13,7 31. des. 27. mar 01. jun 01. jul 14,0 15,0 2006/2007 01. des 23. jan 16. apr 11. jun 14 13,8 15. des 14. feb 03. mai 15. jun 15,5 15,2 31. des 16. mar 18. mai 20. jun 13,1 14,1 2007/2008 01. des 02. feb 23. apr 13. jun 12,9 12,6 15. des 24. feb 09. mai 19. jun 6,3 9,7 31. des 17. mar 22. mai 25. jun 11,6 11,5

80 Vedlegg 2. Utvikling for aurerogn gitt gyting 1., 15., eller 30. november i perioden 2003-2007. Det er også beregnet når første næringsopptak har funnet sted de ulike årene og hvilke temperatur Byglandsfjorden har hatt i denne perioden. Beregningene har tatt utgangspunkt i temperaturdata fra Syrtveit Fiskeanlegg og modeller fra Crisp (1981, 1988).

År Gytedato Øyerogn Klekking Første Temp. v/ første Snittemp. uka næringsopptak næringsopptak rundt første næringsopptak 2003/2004 01. nov 17. des. 25. feb 19. mai 8,4 8,1 15. nov 6. jan. 27. mar 28. mai 10,0 10,1 30. nov 1. feb. 19. apr 4. jun 8,6 10,6 2004/2005 01. nov 15. des 12. feb 20. mai 5,2 5,6 15. nov 05. jan 20. mar 05. jun 9,0 8,7 30. nov 24. jan 16. apr 11. jun 11,7 11,5 2005/2006 01. nov 11. des 08. feb 20. mai 4,9 4,9 15. nov 01. jan 18. mar 04. jun 9,5 9,4 30. nov 26. jan 18. apr 13. jun 9,8 10,9 2006/2007 01. nov 13. des 01. feb 09. mai 4,4 4,8 15. nov 01. jan 08. mar 24. mai 6,1 6,1 30. nov 19. jan 03. apr 03. jun 9,6 9,4 2007/2008 01. nov 15. des 14. feb 15. mai 6,4 5,8 15. nov 05. jan 15. mar 29. mai 7,6 7,4 30. nov 27. jan 10. apr 06. jun 10,8 11,2

81 Vedlegg 3. Rusefangst av aure og bleke i Byglandsfjorden fra 2000-2008.

Lokalitet Aure Bleke Abbor Bekkerøye Ål 2000 Bygland 2.912 858 Grendi 7.950 5.753 Neset 4.231 2.410 Longerak 6.405 1.721 2001 Grendi 7.251 5.329 Longerak 2.096 2.385 Senum 6.242 533 Vassenden 3.277 144 Neset 3.421 1.779 2002 Grendi 2.203 1.293 Longerak 2.403 1.647 Senum 5.091 1.317 Neset 3.421 1.779 Vassenden 1.901 54 2003 Senum 4.615 3.979 Vassenden 816 40 2004 Grendi 7.251 13.319 Longerak 1.454 1.898 Senum 4.559 2.256 Vassenden 1.316 42 2005 Grendi 6.233 8.272 Longerak 776 1.148 Senum 9.949 5.802 Vassenden 873 59 2006 Grendi 8.880 5.890 Senum 6.112 4.145 Vassenden 812 6 Justnes 1.843 3.507 2007 Grendi 6.582 1.646 Senum 2.770 1.140 Lauvdal 497 1.750 Lyngnes 37 108 Justnes 811 2.774 Bygland 1.345 4.632 2008 Grendi 4.100 5.624 Senum 2.770 1.140 Justnes 179 686 Lauvdal 305 997 Bygland 484 1.683 Sum 134.173 99.545 0 0 0

82 Vedlegg 4. Rusefangst av aure og bleke i Åraksfjorden fra 2000-2006.

Lokalitet Aure Bleke Abbor Bekkerøye Ål 2000 Støylehommen 2.215 23 Frøysnes 6.456 226 2001 Støylehommen 9.167 923 Heddeneset 5.868 633 Frøysnes 4.499 702 Sandnes 2.424 710 Skomedal 4.665 863 Storestraumen 2.100 56 2002 2003 Skomedal 591 45 Støylehommen 1.396 1.925 Heddeneset 72 147 Frøysnes 12 4 2004 Skomedal 3.102 735 Støylehommen 6.439 747 2005 2006 Åraksfjorden 4 ruser 2.314 1.465 Sum 51.320 9204 0 0 0

83 Vedlegg 5. Ruse- og garnfangst av aure, bleke, abbor, bekkerøye og ål nedstrøms Byglandsfjorden fra 2000-2008.

Lokalitet Aure Bleke Abbor Bekkerøye Ål 2000 Breiflå 1.050 169 941 102 0 Fennefoss 2.192 331 481 8 1 Hodne 2.061 253 1.654 3 0 Moisund 3.213 818 2.611 87 0 Moseid 4.711 226 Under Vålefossen 2.117 32 Voiland 3.322 243 7.668 17 0 Hestvåg 950 482 896 1 0 Ærekilen 44 2 727 1 0 Dåsnes 1.947 175 301 5 2001 Breiflå 7.076 1.269 10.066 36 1 Fennefoss 6.542 169 1.070 18 1 Hodne 2.089 121 4.232 6 0 Moisund 4.826 762 2.243 167 Moseid 6.492 189 2002 Breiflå 8.483 2.322 8.273 215 4 Fennefoss 4.258 47 1.544 2 0 Hodne 4.841 626 8.175 10 3 Moisund 4.242 349 7.907 84 Moseid 5.522 126 2003 Breiflå 9.404 2.579 16.671 201 1 Fennefoss 4.337 201 1.937 21 1 Hodne 8.763 1.091 7.864 1 1 Moisund 3.981 260 9.382 80 0 Moseid 4.982 152 0 0 0 2004 Breiflå 10.356 3.672 9.055 11 0 Dåsvatn 2.687 27 0 14 0 Fennefoss 6.040 200 1.844 1 0 Hodne 7.816 3.162 7.646 46 1 Moisund 1.716 133 6.896 16 0 Moseid 10.453 373 0 0 0 Honnemyrkilen 26 0 5.914 0 0 2005 Breiflå 11.398 2.022 18.068 42 1 Dåsvatn 1.994 9 0 5 0 Fennefoss 4.812 127 3.510 2 1 Hodne 6.642 2.320 5.438 6 1 Moisund 1.985 89 10.166 12 0 Moseid 6.339 228 0 0 0 Honnemyrkilen 50 0 3.017 0 0

84 Vedlegg 5. Forts.

Lokalitet Aure Bleke Abbor Bekkerøye Ål 2006 Breiflå 12.780 1.674 9.081 59 2 Dåsvatn 898 0 0 2 0 Fennefoss 3.638 137 1.001 1 2 Hodne 1.418 842 2.469 4 0 Kilefjorden 1.109 77 7.695 28 0 Moisund 3.468 154 5.063 42 0 Moseid 6.105 209 0 0 0 2007 Breiflå 10.647 1.215 16.800 70 0 Dåsvatn 695 0 0 0 0 Evjekilen 391 1 0 0 0 Fennefoss 2.175 59 1.787 2 0 Hodne 3.158 497 9.473 1 0 Kilefjorden 4.078 240 22.010 37 0 Moisund 2.651 73 4.053 126 0 Moseid 938 7 0 0 0 2008 Breiflå 9.481 537 17.736 232 0 Dåsvatn 2.201 12 0 0 0 Evjekilen 302 0 0 0 0 Fennefoss 5.257 177 494 0 0 Hodne 3.991 739 8.589 5 0 Kilefjorden 5.554 321 22.218 37 0 Moisund 2.245 37 5.522 111 0 Moseid 9.025 202 0 0 0 Sum 271.964 32.566 300.188 1977 21

85 86 DN-utredning oversikt

2009 5-2009: Bleka i Byglandsfjorden – bestandsstatus og tiltak for økt naturlig rekruttering 1999-2008 4-2009: Moderne hjorteviltforvaltning med ny virkemiddelbruk mot 2015 3-2009: Utvikling av tradisjonelle kulturlandskaper i Barentregionen – KNP-modellen 2-2009: GMO Assessment in Norway as Compared to EU Procedures: Societal Utility and Sustainable Development 1-2009: Supplerande kartlegging av biologisk mangfald i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark, i Hordaland med en vurdering av kunnskapsstatus Nasjonalt program for kartlegging og overvaking av biologisk mangfald

2008 10-2008: Klima og effekter på økosystemer og biologisk mangfold -scenario stølslandskapet i Valdres 9-2008: Nå eller aldri for Vossolaksen - anbefalte tiltak med bakgrunn i bestandsutvikling og trusselfaktorer 8-2008: Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet 2007 7-2008: Evaluering av bekjempelsesmetoder for Gyrodactylus salaris. - Rapport fra ekspertgruppe 6-2008: Supplerande kartlegging av biologisk mangfald i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark, i Sogn og Fjordane Nasjonalt program for kartlegging og overvaking av biologisk mangfald 5-2008: Bestandsstatus for laks i Norge. Prognoser for 2008. Rapport fra arbeidsgruppe 4-2008: Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark, i Vest- og Aust-Agder, med en vurdering av kunnskapsstatus 3-2008: Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark, i Buskerud med en vurdering av kunnskapsstatus Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold 2-2008: Nasjonal overvåking av marint biologisk mangfold i havområder og Arktis – Forslag til overvåkingselementer, lokalisering og kostnadsoverslag 1-2008: Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark, i Midt-Norge; Møre og Romsdal og Oppdal, med en vurdering av kunnskapsstatus Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold

2007 4-2007: Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark, i Rogaland med en vurdering av kunnskapsstatus - Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold 3-2007: Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet 2006 2-2007: Bestandsstatus for laks 2007. Rapport fra arbeidsgruppe 1-2007: Den norske våtmarksarven. Styrket forvaltning og utvidelse av nettverket av Ramsarområder og andre vernede våtmarker i Norge. Tiltaksplan 2007-2010 KONTAKTINFO Direktoratet for naturforvaltning. Besøksadresse: Tungasletta 2, postadresse: 7485 Trondheim, tlf: 73 58 05 00, faks: 73 58 05 01, e-post: [email protected], www.dirnat.no

Direktoratet for naturforvaltning har sentrale, nasjonale oppgaver og ansvar i arbeidet med å forvalte norsk natur. Det innebærer å bevare naturmangfoldet og legge til rette for friluftsliv og bruk av naturens ressurser.

Direktoratet for naturforvaltning er en rådgivende og utøvende etat, underlagt Miljøverndepartementet. Vi har myndighet til å forvalte naturressurser, gjennom ulike lover og forskrifter som Stortinget har vedtatt.

Ut over lovbestemte oppgaver har vi også ansvar for å identifisere, forebygge og løse miljø problemer. Direktoratet for naturforvaltning samarbeider med andre myndigheter og gir råd og informasjon til befolkningen.