Bleka I Byglandsfjorden – Bestandsstatus Og Tiltak for Økt Naturlig Rekruttering

Utredning 2005-3 Bleka i Byglandsfjorden – bestandsstatus og tiltak for økt naturlig rekruttering

Miljøsamarbeid Naturområder Dyr og planter Friluftsliv og arealbruk Bleka i Byglandsfjorden – bestandsstatus og tiltak for økt naturlig rekruttering

Utredning 2005-3 Ekstrakt: Abstract: Den spesielle laksestammen bleke, som The landlocked salmon called bleke is Utgiver: har sitt utbredelseområde i Byglands- distributed in lake Byglandsfjorden in the Direktoratet for naturforvaltning fjorden i Otravassdraget er en relikt laks Otra watershed. In the years 1968-1971 som gjennomf¿rer hele livssyklusen i the population nearly went extinct. A Dato: ferskvann. I årene 1968-1971 skjedde en situation most likely caused by the com- April 2005 katastrofal nedgang i blekebestanden som bined effects of river regulation and sannsynligvis ble forårsaket av Brokke- increased acidification. A limited number Antall sider: reguleringen og en forverret forsurings- of specimens were then secured in a 72 situasjon. Bleka ble da trolig reddet fra hatchery, and served as a founding popu- utryddelse ved et begrenset inntak av lation for a stocking program initiated in Emneord: stamfisk, som dannet grunnlaget for utset- 1979. Low catches of bleke in lake Atlantisk laks, relikt, bestandsstatus tinger av blekeyngel fra 1979. Fram til Byglandsfjorden reflected a low survival midten av 1990-tallet var fangstene av of stocked salmon until the mid 1990s. Keywords: bleke svært fåtallige og lite av bleke- Thereafter the catches have increased Atlantic salmon, landlocked, yngelen som ble satt ut fra fiskeanlegget substantially, most likely as a result of stockstatus levde opp til fangbar st¿rrelse. Fra midten improved waterchemical conditions. av 1990-tallet viser resultatene en bety- Redds spawned by bleke were found for Bestilling: delig ¿kt overlevelse for utsatt bleke, noe the first time in 2001. However, reduction Direktoratet for naturforvaltning som h¿yst sannsynlig har sammenheng of the waterlevel during winter, caused by 7485 Trondheim med en bedring av det vannkjemiske river-regulation and damming of the lake, Telefon 73 58 05 00 milj¿et i Byglandsfjorden. Ved under- results in stranding of redds and high egg Telefaks: 73 58 05 01 s¿kelse av gyteområder ble det for første mortality. Population studies in 2002 and www.dirnat.no/publikasjoner gang funnet gytegroper av bleke i 2001. 2003 showed low natural recruitment and Imidlertid vil nedtappingen av Byglands- that the population is maintained by TE 1111 fjorden om vinteren medf¿re t¿rrlegging stocking. In order to enhance natural av gyteområder og en betydelig dødelighet recruitment a total of 340 000 eggs were av rogn. Unders¿kelser i 2002 og 2003 planted at potential spawning areas during Refereres som: viser at den naturlige rekrutteringen er the 1999-2003 period. High survival until Barlaup, Bj¿rn T., Kleiven, Einar, svært lav og at bestanden i all hovedsak er the fry leave the eggbaskets, and Christensen, Håvard, Kile, Nils B., opprettholdt av utsettinger. For å styrke subsequent recapture of salmon which Martinsen, Bernt Olav og Vethe, Arne. den naturlige rekrutteringen ble det i årene originate from the planting, suggest that Bleka i Byglandsfjorden. 1999-2003 totalt lagt ut 340 000 blekerogn planting of eggs is an important supple- DN-utredning 2005-3. på ulike potensielle gyteområder i ment to stocking of fry. In order to secure Byglandsfjorden. H¿y overlevelse fram til the population, the natural recruitment yngelen forlater rognkassene og gjen- must be increased to a level where the Foto forside: fangster av bleke som stammer fra rogn- population is self maintained. In the Bleke fanget i Byglandsfjorden. plantingen viser at tiltaket fungerer etter present situation the population is Håvard Christensen. hensikten. For at blekebestanden skal vulnerable to negative effects of culti- sikres må den naturlige rekrutteringen øke vation, i.e. inbreeding and loss of genetic til et nivå hvor bestanden opprettholdes variation, and to malfunction and diseases ved naturlig reproduksjon. I den nåvær- in the hatchery. The population of bleke ende situasjonen er bleka utsatt for uhel- must therefore still be considered as dige effekter av kultivering, dvs. innavl og threatened by extinction. tap av genetisk variasjon, og driftsproblemer eller sykdom i settefiskanlegget. Dette gjør at bleka stadig må betraktes som truet av utryddelse. Forord

Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for ville stammer av atlantisk laks, i kraft av at landet har en stor andel av verdens totale lakseforekomster. Av de drøyt 450 norske laksestammene er det enkelte som har en spesielt stor bevaringsverdi. Dette gjelder i første rekke vassdrag med tallrike laksebestander, vassdrag med spesielt storvokst laks, samt vassdrag med ferskvannsstasjonære bestander av laks (relikt laks). Opprinnelsen til relikte laksestammer er sjøvandrende laksestammer hvor den normale vandringen mellom ferskvann og saltvann har opphørt, oftest gjennom at det har oppstått større fysiske hindringer i vandringsveiene. Relikte laksestammer er sjeldne både i internasjonal og nasjonal målestokk.

Opprinnelig fantes det fire bestander av ferskvannsstasjonær laks i Norge. Som følge av menneskeskapte påvirkninger som forsuring og vassdragsreguleringer har alle disse laksestammene blitt kraftig berørt. Den relikte laksestammen i Arendalselva stod i fare for å dø ut, mens laksen fra Väneren har forsvunnet fra Trysilelva grunnet kunstige vandringshindre. Den relikte laksestammen i Otravassdraget var så godt som utdødd tidlig på 1970-tallet, men ble i siste liten berget og sikret i levende genbank etter en intensiv redningsaksjon. Også den relikte laksestammen i Øvre Namsen er kraftig redusert de siste tiårene, uten at denne elvelevende laksevarianten per dato vurderes som akutt utrydningstruet.

Bleka i Otravassdraget er i dag sikret i et eget fiskeanlegg ved Byglandsfjorden. I regi av Blekeprosjektet har det de siste årene vært gjennomført et omfattende undersøkelses- og tiltaksprogram, som har som hovedformål å identifisere hvilke tiltak som trengs for å gjenskape naturlige, livskraftige bestander av bleke. Denne rapporten oppsummerer de viktigste resultatene fra perioden 1999-2003. Rapporten vil være et viktig grunnlag for den framtidige forvaltningen av bleka i Otravassdraget.

Trondheim, april 2005.

Yngve Svarte Direktør Artsavdelingen

3 Forfatternes forord Gjennom hele prosjektperioden har vi hatt et

godt og svært nyttig samarbeid med en rekke Bleka i Byglandsfjorden har siden slutten av personer og vi vil spesielt takke: Jon Løyland 1960-tallet hatt en svært uheldig og Stein Uleberg ved Innfisk AS, som har bestandsutvikling og på første halvdel av utviklet storrusefisket i vassdraget og som har 1970-tallet var denne spesielle laksebestanden bidratt med verdifulle data fra rusefangster på på randen av utryddelse. Et stort arbeid for å strekningen nedstrøms Byglandsfjorden og fra redde bleka har deretter resultert i en bestand Grendi. Hasso Hannås som har bidratt med hovedsakelig basert på utsettinger. fangstdata fra Moisund og Dåsånavassdraget. Foreliggende rapport har hatt som mål å Alfred Moseid som har bidratt med fangstdata sammenstille informasjon om fra Moseidsonen. Kåre Vatsend og Dag bestandsutviklingen og biologien til bleka. Den Svenningsen som har bidratt med fangstdata overordnede målsettingen for prosjektet har fra Sagøya, utenfor Vassendkilen. Olav vært å frambringe kunnskap om hvilke tiltak Guldsmedmoen som har bidratt med fangstdata som på sikt er best egnet til å sikre fra Senum. Harald Lislevand som har bidratt blekebestanden. Prosjektet har pågått i med fangstdata fra Longerak, og Egil Haugå perioden 1999-2003. som har bidratt med fangstdata fra

Åraksfjorden. De tre første årene av prosjektet (1999-2002) ble finansiert av Direktoratet for En spesiell takk også til Vidar Moen v/ VESO naturforvaltning (DN), Energibedriftenes for merking av øyerogn og senere landsforening (EBL) og Fylkesmannen i Aust- identifisering av bleke som stammet fra Agder, mens Agder Energi Produksjon AS rognplantingen. Videre vil vi takke Berit finansierte prosjektet i 2003. Margrethe Aase (LFI) og Erling Brekke

(Zoologisk institutt/Rådgivende biologer) for Flere av undersøkelsene som er utført i bearbeidelse av dyreplankton og mageprøver, Byglandsfjorden og Otravassdraget i regi av Arne Johannessen (LFI) for artsbestemmelse prosjektet hadde ikke vært mulig uten et av aure- og blekerogn ved bruk av omfattende dugnadsarbeid fra lokale krefter. elektroforese og Helge Skoglund (LFI) for Prosjektet har hatt stor nytte av innsatsen til bearbeidelse av data ang. temperatur og Otra Fiskelag som gjorde omfattende rognutvikling. investeringer i storruser, båter og annet utstyr som ble lånt ut til interesserte fiskere i Vi vil takke alle for et godt samarbeid! perioden 1998-2000. Næringsfiske ble satt i gang i regi av Otra Fiskelag i forbindelse med utarbeidelse av driftsplanen for fisk og fiske i Bjørn T. Barlaup Byglandsfjorden. I denne forbindelse ble registreringer av fiskefangstene påbegynt og disse er senere videreført i regi av prosjektet.

4 Innhold

Sammendrag...... ……………...... 5 1 Bakgrunn og målsetting ...... 13 1.1 Bleka – en relikt laks ...... 13 1.2 Bleka - historisk utbredelse og forekomst...... 13 1.3 Redningsaksjonen i 1972 og stampopulasjonen for kultiveringsarbeidet...... 14 1.4 Verne- og bestandsstatus for bleka...... 15 1.5 Målsetting for prosjektet...... 15 1.6 Omtale av Otravassdraget ...... 16 2 Metoder ...... 19 2.1 Bestandsstatus...... 19 2.1.1 Merking av bleke fra Syrtveit Fiskeanlegg ...... 19 2.1.2 Registrering av bleke i næringsfiske i Byglandsfjorden...... 19 2.1.3 Prøvefiske ...... 20 2.1.4 Lokalisering og undersøkelse av potensielle gyteområder for bleka...... 21 2.2 Rognplanting som tiltak for økt rekruttering ...... 21 3 Resultat og diskusjon...... 22 3.1 Blekas biologi ...... 22 3.1.1 Livshistorietrekk ...... 22 3.1.2 Gytetidspunkt og utvikling hos egg og plommesekkyngel...... 24 3.1.3 Karforsøk for å vurdere gytesuksessen til bleka ...... 25 3.1.4 Grusstørrelse som kriterium for valg av gyteplass ...... 27 3.1.5 Næringsvalg ...... 30 3.2 Tidligere og nåværende trusselfaktorer for blekebestanden...... 34 3.2.1 Reguleringene av Byglandsfjorden ...... 34 3.2.2 Effekter av reguleringene på blekebestanden...... 34 3.2.3 Effekter av vannstandsendringene i Byglandsfjorden ...... 35 3.2.4 Endringer i substratforhold på gyteplassene...... 38 3.2.5 Krypsiv ...... 38 3.2.6 Brå endringer i vannføring på elvestrekningen nedstrøms Byglandsfjorden...38 3.2.7 Forsuring som trussel mot bleka ...... 39 3.2.8 Ørekyte som mulig trussel...... 42 3.2.9 Tap av genetisk variasjon ...... 42 3.3 Kultiveringstiltak for å styrke blekebestanden...... 42 3.4 Bestandsstatus for bleka...... 43 3.4.1 Fangster i næringsfiske og prøvefiske ...... 43 3.5 Naturlig rekruttering av bleke i Byglandsfjorden ...... 54 3.5.1 Andel av umerket bleke i fangstene i perioden 1999-2003 ...... 54 3.5.2 Undersøkelse av naturlige gyteområder ...... 58 3.6 Tiltak for økt naturlig rekruttering av bleke...... 58 3.6.1 Rognplanting – utlegging av blekerogn...... 58 4 Samlet vurdering og behov for tiltak...... 65 5 Litteratur ...... 69

6 Sammendrag første reguleringen av Byglandsfjorden da viktige gyteområder ved utløpet av

Byglandsfjorden gikk tapt. Den spesielle laksestammen bleke, som har sitt Vannstandsendringene i fjorden medførte også utbredelseområde i Byglandsfjorden i tap av eventuelle gyteområder i strandsonen. Otravsasdraget er en relikt laks som Senkingsarbeidet ved Vassenden i 1952-1956 gjennomfører hele livssyklusen i ferskvann. og i 1963 må ytterligere ha begrenset Fram til begynnelsen av 1900-tallet var fisket gytemuligheten for bleka. Etter oppstarten av på den tallrike blekebestanden en viktig ressurs Brokke kraftverk i 1964 ble Otra sterkt for mange i Setesdalen. Ved regulering av tilslammet med tunnelslam. Dette medførte tap Byglandsfjorden i 1905 ble viktige av gjenværende og derfor svært viktige gyteområder ved Byglandsfjord sterkt gyteområder i Otra oppstrøms forringet, og det tradisjonelle notfisket der tok Byglandsfjorden. Det er derfor god grunn til å etter hvert slutt. Fram til 1960-tallet var bleka tro at dette i vesentlig grad bidro til bestands- vanlig utbredt i Otravassdraget fra Kilefjorden sammenbruddet på slutten av 1960-tallet. i sør, videre i Byglandsfjorden (med Samtidig var Otravassdraget tydelig påvirket Åraksfjorden) og til Hallandsfossen i Valle i av forsuring. Kunnskap om blekas lave nord. toleranse for surt, aluminiumsrikt vann tilsier

at forsuringssituasjonen da rammet Etter det store bestandssammenbruddet i rekrutteringen til bestanden. perioden 1968-1971 ble bleka trolig reddet ved et begrenset inntak av stamfisk som dannet Etter bestandssammenbruddet i perioden 1968- grunnlaget for utsettinger av blekeyngel fra 1971 viser resultatene fra prøvefiske at fiskeanlegget på Bygland fra 1979. Likevel blekebestanden var svært fåtallig fram til førte ikke de årlige utsettingene av bleke til midten av 1990-tallet. Selv omfattende noe klart oppsving av bleke i fjorden og utsettinger på omlag 300 000 blekeyngel i bestanden ble vurdert som direkte truet av femårsperioden før prøvefiske resulterte da utryddelse. Bleka representerer en av landets bare i et innslag på 0,5 % bleke i fangstene på mest spesielle laksestammer og har i flere prøvefisket i 1993 og 1994. Dette viser at sammenhenger blitt betraktet som spesielt bleka i denne perioden ikke klarte å verneverdig. Det påfallende misforholdet opprettholde naturlig reproduksjon og at svært mellom vernestatus og kunnskapsstatus for lite av blekeyngelen som ble satt ut fra denne laksestammen var bakgrunnen for at det fiskeanlegget levde opp til fangbar størrelse. i 1997 og 1998 ble søkt om et eget

”Blekeprosjekt” for å framskaffe informasjon I Byglandsfjorden og på strekningen nedstrøms som på sikt kunne bidra til å sikre bestanden. fjorden, fra Fennefoss til Hodne, drives det et

omfattende næringsfiske med bruka av Hovedmålsettingene for prosjektet har vært å storruse. Samarbeidet med fiskerne i perioden gi en bestandstatus for bleka og å vurdere tiltak 2000-2003 har gitt prosjektet tilgang på data som kan øke den naturlige rekrutteringen. I fra et enestående materiale på omlag 365 000 tillegg har prosjektet hatt som mål å utarbeide artsbestemte fisk. Fangstene er fordelt på forslag for en framtidig overvåking av omlag 58 % aure, 28 % abbor, 13 % bleke, og bestanden. Prosjektet er hovedsaklig basert på 0,3 % bekkerøye. Materialet viser at andelen analyser av fangster fra næringsfiske og bleke i forhold til aure i fangstene i feltundersøkelser i Byglandsfjorden. I tillegg Byglandsfjorden var omlag 30 % i årene 2000- har det vært lagt stor vekt på å sammenstille og 2002 og 46 % i 2003. Dette er en markert bruke historisk informasjon om blekas positiv utvikling i forhold til tidlig på 1990- utbredelse og forekomst. tallet da innslaget av bleke i prøvefisket bare

var 0,5 %. Økningen i blekebestanden skjedde Den katastrofale nedgangen i blekebestanden fra midten av 1990-tallet. I årene 1996 til 1998 på slutten av 1960-tallet ble sannsynligvis økte innslaget av bleke i prøvefiske fra 10 % til forårsaket av Brokke-reguleringen og en 32 %. forverret forsuringssituasjon. Tilbakegangen begynte imidlertid allerede i 1905 etter den

Byglandsfjorden sett mot sørvest ved Grendi. Foto: Einar Kleiven.

Hallandsfossen sør for Valle. Hallandsfossen er vandringshindret for bleka i Otra. Foto: Einar Kleiven.

8 Samlet tilsier disse resultatene en betydelig økt strekningen Fennefoss-Hodne i sør. Innslaget overlevelse for utsatt bleke fra midten av 1990- av bleke varierer imidlertid mye mellom de tallet. Den positive utviklingen har høyst ulike lokalitetene og mellom år. I Åraksfjorden sannsynlig sammenheng med en bedring av det har innslaget av bleke de tre siste årene økt fra vannkjemiske miljøet i Byglandsfjorden. Dette 3 % i 2000 til 47 % i 2003. I Byglandsfjorden begrunnes med at den økte overlevelsen i tid viser også andelen bleke i fangstene en positiv sammenfaller med en reduksjon i hyppigheten utvikling fra omlag 30 % i årene 2000-2002 til og alvorligheten av sure episoder (pH<5,0. 46 % i 2003. Økningen i 2003 skyldes den labilt aluminium > 100µg/l), og med økende høye andelen bleke i rusene ved Grendi (81) og pH (>5,5) og ikke minst en klar nedgang i Senum (46 %). På strekningene nedstrøms konsentrasjonen av labilt, giftig aluminium (fra fjorden har andelen bleke i samme periode > 50 µg/l til < 30 µg/l.). vært stabilt fra 10 til 13 %. Generelt synes forekomsten og utbredelsen til bleka i de Selv om bedringen av vannkvaliteten i senere år i stor grad å sammenfalle med Byglandsfjorden har hatt en gunstig påvirkning stedene hvor settefisken blir satt ut. på blekebestanden, er det på den annen side klart at forsuringen fortsatt påvirker bestanden En overordnet målsetting for forvaltningen av negativt. Dette skyldes avrenning av surt, bleka er å reetablere en selvreproduserende aluminiumsrikt vann fra sidevassdrag både i blekebestand. Et grunnleggende spørsmål er Otra og selve Byglandsfjorden. Forsuring derfor om den positive utviklingen i hindrer bl.a. reetablering av bleke i blekebestanden fra midten av 1990-tallet også Dåsånavassdraget sør for Evje, som tidligere kan forklares med økt naturlig rekruttering til var en del av utbredelsesområdet for bleka. bestanden. For å vurdere dette spørsmålet er all bleke utsatt fra Syrtveit Fiskeanlegg fra og Materialet fra næringsfiske viser at bleka de med 1997 merket med fettfinneklipping. siste årene er blitt vanlig forekommende i fangstene fra Åraksfjorden i nord til

Fiske i Byglandsfjorden i gamle dager. Tidligere var fisket på den tallrike blekebestanden en viktig ressurs for mange i Setesdalen. Ukjent fotograf.

Andelen umerket bleke på et utvalg av blekebestanden ble det i årene 1999-2003 totalt stasjoner for næringsfiske i perioden 2000- lagt ut 340 000 blekerogn i Byglandsfjorden. 2003 er så benyttet som et mål på den naturlige Rogna ble gravd ned i gruskasser og plassert rekrutteringen. Aldersanalysen av bleke fra på ulike lokaliteter som utfra lokal informasjon Grendi i Byglandsfjorden viser at det totalt er var pekt ut som tidligere gyteområder for 14 av 192 bleker dvs. 7,3 % som er naturlig bleka. Ved utlegging av kassene ble rekruttert fra årsklassene 1997 til 2000. I 2002 bunnforhold nøye undersøkt ved dykking. Bare var andelen umerket bleke ved Grendi i områder som hadde egnet gytegrus og gode Byglandsfjorden 13 %. Ved Senum ved oppvekstforhold for yngel ble valgt ut. Tanken Vassenden i Byglandsfjorden var tilsvarende bak denne delen av prosjektet er at bleke som andel 9 % i 2002 og 18 % i 2003. I stammer fra utlagt rogn vil vende tilbake til Åraksfjorden var innslaget av umerket bleke i utleggingsområdet for å gyte. Overlevelsen fra 2003 omlag 10 %. I denne sammenhengen må utleggingstidpunktet til yngelen forlater det også tas hensyn til at umerket bleke også kassene var generelt høy, dvs. > 90 %. Ved kan stamme fra rognplanting som vært utført i otolittundersøkelser av 150 umerkete bleker Byglandsfjorden i perioden 1999-2003. I 2003 fanget i fire ulike ruser i 2003, var som nevnt ble det samlet inn 150 umerkete bleker fra 64 % fargemerket. Det betyr at bleker som rusefangster som ble undersøkt for stammer fra rognplantinga utgjør en betydelig fargemerker i otolittene. Av disse hadde 64 % andel av de umerkete blekene i fargemerker i otolittene, og stammet dermed Byglandsfjorden. Resultatene viser derfor at fra rognplanting. På strekningen nedstrøms denne formen for rognplanting er en alternativ Byglandsfjorden er det bare unntaksvis kultiveringsmetode som fungerer etter registrert umerket bleke i årene 2000-2003. hensikten. Samlet viser det aldersbestemte materialet fra Grendi og forekomsten av umerket bleke i Samlet viser resultatene fra prosjektet at den fangstene i 2002 og 2003 at den naturlige naturlige rekrutteringen til blekebestanden er rekrutteringen til blekebestanden er svært lav marginal sammenliknet med før og at bestanden i all hovedsak er opprettholdt bestandssammenbruddet. Dette gjør bleka av utsettinger fra Syrtveit Fiskeanlegg. svært utsatt for uheldige effekter av kultivering, som kan resultere i tap av genetisk Ved undersøkelse av gyteområdet ved variasjon og innavl. Videre vil driftsproblemer Vassenden sør i Byglandsfjorden ble det bare eller sykdom i anlegget kunne få katastrofale funnet gytegroper av aure ved prøvetaking i følger for bestanden. I den nåværende 1993 og 2000, men fra 2001 er det funnet et situasjonen må bleka derfor stadig betraktes betydelig antall gytegroper gytt av bleke. I som truet av utryddelse. 2001 utgjorde gytegroper fra bleke 14 av totalt 35 artsbestemte gytegroper, dvs. et innslag på For at blekebestanden skal sikres må den 40 %. Denne relativt høye andelen av naturlige rekrutteringen øke til et nivå hvor gytegroper gytt av bleke er også opprettholdt i bestanden opprettholdes ved naturlig 2002 (59 %) og 2003 (44 %). Utviklingen reproduksjon. Flere tiltak kan iverksettes for å tilsier en økning av den naturlige fremme en slik utvikling. Dette gjelder både rekrutteringen i denne perioden. Likeledes ble kultiveringstiltak ved fortsatt å sette ut rogn og det funnet et fåtall gytegroper av bleke på yngel, tiltak for å etablere nye gyteplasser og gyteplassen ved Fugløyni sør i Åraksfjorden. for å sikre eksisterende gyteplasser, og Dette gyteområdet ble først lokalisert og kalkingstiltak for å bedre vannkvaliteten i deler undersøkt i 2002. På gyteområdene rundt skjær av vassdraget. i Byglandsfjorden og i Dåsånavassdraget er det så langt bare funnet gytegroper av aure. På Siden bestanden per i dag i hovedsak gyteplassen for bleke ved Vassenden og opprettholdes av settefisk, er det viktig at Fugløyni ble det funnet en betydelig dødelighet utsettingene av blekeyngel fortsetter i samme av rogn som følge av at fjorden tappes ned om omfang. Utlegging av blekerogn i vinteren og tørrlegger gytegropene. Byglandsfjorden er en alternativ kultiveringsmetode som vurderes som et viktig For å styrke den naturlige rekrutteringen til supplement til utsettingene av yngel.

Bleke fanget i Byglandsfjorden. Bleka spiser hovedsaklig små krepsdyr og oppnår en størrele på om lag 25 cm. Blekene på bilde er fettfinneklippet og stammer dermed fra utsettinger av ensomrig blekeyngel fra Syrtveit Fiskeanlegg. Blekebestanden opprettholdes hovedsaklig ved slike utsettinger fordi den naturlige rekrutteringen til bestanden er svært begrenset. Foto: Bjørn T. Barlaup.

Fordelen med metoden er at blekeyngelen får Kalkingstiltak er nødvendig for å reetablere en "naturlig start" på livet ved at den klekkes i bleka i deler av det tidligere grusen og starter næringsopptaket på samme utbredelsesområdet som per i dag er kronisk måte som naturlig yngel. Dette øker trolig forsuret. Dette gjelder først og fremst muligheten for at yngelen søker tilbake til Dåsånavassdraget sør for Evje. Kalkingstiltak i området for å gyte. Rognplanting vurderes delfelt med surt vann rundt Byglandsfjorden og derfor som et viktig tiltak for å få i gang gyting nordover til Brokke vil generelt bidra til å på en rekke områder som tidligere var kjent forbedre det vannkjemiske miljøet for bleka som viktige gyteplasser for bleka. både i Otra og Byglandsfjorden. Reduksjonen i mengden sur nedbør siden slutten av 1980- I tillegg til dagens utsettingsområde bør tallet har dessuten medført en betydelig utsettingene av bleke utvides til også å omfatte bedring av vannkvaliteten som klart har vært Otra fra Byglandsfjorden og oppover til gunstig for bleka. En fortsatt bedring av Hallandsfossen. Deler av denne strekningen vannkvaliteten vil trolig bidra til å styrke var tidligere en viktig del av det opprinnelige blekebestanden i Byglandsfjorden og trolig utbredelsesområdet for bleka. Spesielt viktig er også medføre at bleka kan ta i bruk større deler det at Otra tjente som gyteområde for store av det tidligere utbredelsesområdet. mengder bleke som vandret opp fra Byglandsfjorden. Utsettinger på hele eller deler Den positive utviklingen for blekebestanden i av denne strekningen har derfor utvilsomt et Byglandsfjorden fra midten av 1990-tallet stort potensiale med tanke på å styrke den skyldes i hovedsak økt overlevelse for bleke naturlige rekrutteringen til bestanden. som settes ut fra Syrtveit Fiskeanlegg. I denne Vurdering av den vannkjemiske utviklingen og perioden har derfor gytebestanden av bleke habitatforhold, særlig gytemuligheter, må blitt betydelig styrket. Det er et tankekors at danne grunnlaget for hvilke strekninger i Otra denne positive utviklingen ikke også gjelder som skal prioriteres ved valg av den naturlige rekrutteringen til bestanden. utsettingsområder. Lykkes arbeidet med å Årsakene til den vedvarende lave naturlige etablere bleka på strekninger i Otra vil dette rekrutteringen er trolig mange og sammensatte. klart styrke bestanden. En eventuell etablering Mangel på gyteplasser er trolig en av bleke i Otra vil også tjene som en ”levende medvirkende årsak siden reguleringene har genbank” og være en viktig forsikring dersom ødelagt mange av de tidligere viktige sykdom eller andre uforutsette forhold skulle gyteområdene både i Byglandsfjorden og Otra. ramme bestanden i Byglandsfjorden. Dette kan være forklaringen på flere rapporterte tilfeller av tilsynelatende gyteklar I tillegg til nevnte kultiveringstiltak bør det hobleke med rogn i fangstene fra næringsfiske også gjøres tiltak for å lokalisere og sikre i mai og juni. Videre fører nedtappingen av gyteområdene i Byglandsfjorden. På Byglandsfjorden til stranding og tørrlegging av gyteområdene ved Vassenden vil utlegging av gytegroper. Høy dødelighet på rogn eller yngel grus utvide størrelsen på eksisterende kan også forekomme som følge av forsuring gyteområder. Ved å legge ut grusen under hvor gyteområdene er utsatt for sur avrenning LRV vil en sikre at gytegropene forblir fra sidevassdrag. En kan heller ikke utelukke at vanndekte også når fjorden tappes ned om tap av genetisk variasjon eller innavl kan ha våren. Dette er et relativt enkelt tiltak som vil redusert blekas evne til naturlig reproduksjon. bidra til å gjenskape deler av de viktige gyteområdene som har gått tapt eller er sterkt For å styrke den naturlige reproduksjonen er redusert grunnet reguleringen av fjorden. For å det som nevnt flere målrettede tiltak som kan motvirke problemet med stranding av iverksettes. For å følge den videre utviklingen gytegroper i Byglandsfjorden bør regulanten må iverksatte tiltak evalueres og arbeidet med innføre rutiner som forhindrer at fjorden tappes å overvåke bestanden må opprettholdes. Årene unødvendig mye ned på ettervinteren og våren som kommer vil vise om bleka klarer å før yngelen har forlatt grusen. En kan også etablere en selvreproduserende bestand i vurdere om fyllingen av fjorden kan være noe Byglandsfjorden. Om så er tilfelle vil en av lavere i gytetida for bleka i desember, slik at Norges mest særegne laksestammer være gropene blir gytt noe lenger ned i strandsonen. sikret.

12 1 Bakgrunn og målsetting Fram til 1960-tallet var bleka vanlig utbredt i Otravassdraget fra Kilefjorden i sør, videre i 1.1 Bleka – en relikt laks Byglandsfjorden (med Åraksfjorden) og videre oppover i Otra til Hallandsfossen i Valle (Dahl Den atlantiske laksen Salmo salar 1758 L. 1927; Skjevrak 1939; Vold 1974). Dahl (1927) forekommer på den nordlige halvkule og et av mente at bleka i Byglandsfjorden var like så, dens kjerneområder er de norske vassdragene «ja kanskje tallrikere enn ørreten". Senere slår (MacCrimmon and Gots 1979). Laksen er en han fast at bleka er alminnerligere enn auren i anadrom fiskeart, med en reproduktiv elvefase Kilefjorden, Byglandsfjorden og Åraksfjorden og et lengre opphold i sjøen før den kommer (Dahl 1947). Det mest omfattende fiske etter tilbake for å gyte i elva. Et markant avvik fra bleke foregikk tidligere ved Byglandsfjord i dette livsmønstret forekommer i vassdrag der gytetida innunder jul (Dahl 1927; Skjevrak begge disse livsfasene opptrer i ferskvann. 1939). Da ble bleka fisket med not, og bleke Slike, såkalte relikte eller gjenlevende utgjorde 80-90 % av fangsten (Skjevrak 1939). laksepopulasjoner, finnes både i Nord-Amerika og Europa. De fåtallige vassdragene der det Den rike forekomsten av bleke hører imidlertid finnes relikt laks i Europa er lokalisert til fortiden til siden bestanden gikk katastrofalt tidlegere nedisete områder i Russland, Finland, tilbake i løpet av årene 1968-1971 (Vold Sverige og Norge. 1974). Bestandssammenbruddet kan tilskrives effekter av Brokke-reguleringen og en I Norge har vi hatt fire relikte laksestammer. forverring av forsuringssituasjonen. I denne Det forekom tidligere oppgang av den relikte perioden er det antatt at blekebestanden ble Vänern-laksen i Trysilelva, og det var relikt redusert med minst 90 %. laks i Nelaug i Arendalsvassdraget (Berg Bestandssammenbruddet illustreres ved at 1985). Fortsatt finnes det relikt laks i yrkesfisker Nomeland i 1972 bare fikk 17 Namsenvassdraget og i Otravassdraget. bleker i løpet av hele fangstsesongen, normalt Kjerneområdet for bleka var Byglandsfjorden, tilsvarte dette utbytte fra en garnnatt om høsten men om høsten vandret det gytende bleke (Gunnerød 1973). Også stamfisket etter bleke i oppover i Otra helt til Hallandsfossen i Valle 1971 og 1972 viste lite bleke i fangstene. Med (Dahl 1927). en fangstinnsats på 112 garnnetter ble det i 1971 fanget 1,5 bleker pr. garnnatt. I 1972 var 1.2 Bleka - historisk utbredelse og fangstinnsatsen 400 garnetter og det ble bare forekomst fanget 0,2 bleker pr. garnnatt. Mellom Austad Bleka i Byglandsfjorden er som nevnt en relikt og Langeid i Otra samlet Otra Fiskelag inn ca. laks som gjennomfører hele livssyklusen i 23 liter blekerogn i 1969, som er beregnet til å ferskvann. Den ble første gang beskrevet av stamme fra ca. 500 gytende hofisk. Høsten professor Knut Dahl (Dahl 1927, 1928). Dahl 1971 og 1972 var det overhode ingen gyting på mente bleka etablerte seg i vassdraget for 9000 denne strekningen. I perioden da år siden, og at etableringen trolig skyldes blekebestanden ble desimert var det ingen dannelsen av oppgangshindre i Hunsfossen og påviselig nedgang i aurefangstene og auren har Vigelandsfossen som følge av landhevinga siden vært klart dominerende i fjorden. I 1973 etter siste istid. Siden den gang har bleka vært ble det konkludert med at bleka i reproduktivt isolert fra andre laksestammer. Byglandsfjorden praktisk talt var forsvunnet Det er dokumentert at bleka har en særegen (Gunnerød 1973) (se figur 1). genetikk sammenliknet med andre laksestammer (Ståhl og Hindar 1988).

13 Bleke Aure 100 90 80 70 (%)

t 60 ngs 50 fa v a

l 40

nde 30 A 20 10 0 1927 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984

Figur 1. Utviklingen i blekebestanden illustrert ved andelen bleke i totalfangsten av bleke og aure i 1927 og i perioden 1974-1984. Figuren er basert på opplysninger fra Dahl (1927) og på fangster fra standardisert garnfiske ved Frøysnes, Bygland og Neset i perioden 1974-1984 (Møkkelgjerd og Gunnerød 1986). Materialet fra prøvefisket er på totalt 5468 aure og 36 bleker.

blegerogn i klekkeriet", skriver han i januar 1.3 Redningsaksjonen i 1972 og 1973. "I tillegg kommer de som er sendt til stampopulasjonen for Sunndalsøra, 110 rogn og en ustrøket". Tidlig kultiveringsarbeidet på sommeren 1973 ble det overført blekeyngel fra Ersland til Reinsvoll (Gunnerød 1976).

På bakgrunn av den alarmerende nedgangen i I regi av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk bestanden ble det høsten 1972 startet en og forsøksleder Tor B. Gunnerød samlet redningsaksjon for å redde bleka (Møkkelgjerd Kristian Vold fra Universitetet i Oslo i 1972 og og Gunnerød 1986). Direktoratet for jakt, 1973 inn i alt 217 bleker fra Vassend, Bygland, viltstell og ferskvannsfiske og Otteraaens Frøysnes og "andre" plasser (Gunnerød 1974; Brugseierforening bevilget da midler til å ruste Vold 1974). I tillegg fikk Vold 19 bleker fra opp Bygland Fiskeanlegg som skulle prioritere klekkeriet ved Bygland praktiske skogskole. I kultivering av bleke. For å redde bleka ble det desember 1972 fanget han 38 bleker ved fra lokalt hold og regulanten "satset betydelig Vassend. Året etter var fangsten ved Vassend 1 på stamfiske høsten 1972 og 1973" (Gunnerød bleke i november og 23 bleker i desember. I 1974). "Den rogn som derved ble sikret, ble tillegg fikk Vold tilgang til ytterligere 22 spredd på flere anlegg (Sunndalsøra, gytebleker fra andre steder. Blekene fra Kristiansand, Reinsvoll og Bygland) for gytefisket i 1972 ble sluppet i et provisorisk klekking og foring frem til stamfisk." overvintringsanlegg for å prøve og skaffe stamfisk. Men i løpet av to måneder var alle Rasmus Ersland hadde klekkeri ved Ålefjær blekene døde. Skjebnen til gytefisken som ble utenfor Kristiansand og ble engasjert av fanget i 1973 står det ikke noe om, men det er Brugseierforeningen, i forståelse med trolig at det er rogn fra disse som dannet direktoratet, til å fange bleke i Byglandsfjorden grunnlaget for de ca. 500 yngel som Gunnerød høsten 1972 (Ersland 1973; Gunnerød 1974; (1974) nevner (jf. neste avsnitt). Rasmus Ersland, pers. medd.). I desember tok Ersland 20 bleker ved Vassend, ni hofisk og 11 "En rekke tekniske og andre uhell i forskjellige hannfisk. Av disse var en hofisk og tre anlegg (på Sunndalsøra, hos Ersland og på hannfisk uegnet som stamfisk slik at en sto Bygland) har medført at det i dag kun finnes igjen med åtte stamfisk av hvert kjønn. Til ca. 190 bleker av årgang 1973 av meget fin sammen resulterte dette i "ca. 1100-1200 stk kvalitet på Reinsvoll, og ca. 500 yngel av

14 årgang 1974 på Bygland" skriver Gunnerød vannslaks vært diskutert." Det gjelder da bl.a. (1974) i en oversikt fra 1974. Yngelen på bleka i Byglandsfjorden. Møkkelgjerd og Bygland overlevde ikke trass i påkostninger på Gunnerød (1986) karakteriserer bleka i fiskeanlegget der, for i september 1976 Byglandsfjorden som landets mest opplyser Gunnerød (1976) at de ikke hadde ei verneverdige fiskestamme. "eneste bleke i dette anlegget". Den eneste bleka som da var "sikret i anlegg" var da de Norge er en av de få nasjonene på verdensbasis 187 individene som fantes på Reinsvoll og som som fortsatt har mange tallrike laksebestander stammet fra Ersland. og har dermed et internasjonalt ansvar for å bevare villaksen. Da Villaksutvalget la fram Som det framgår av denne gjennomgangen sin utredning ble det lagt vekt på viktigheten resulterte stamfiske i 1972-1973 i blekerogn av å bevare den Atlantiske laksen som art, men som ble fordelt på fire anlegg; Ålefjær, også å bevare de enkelte bestandene med sine Sunndalsøra, Reinsvoll og Bygland. I tre av de særtrekk (NOU 1999). I denne sammenheng fire anleggene døde rogna eller yngelen, og det står bleka i Byglandsfjorden i en særstilling. I var bare blekeyngelen som ble overført fra Norge har det som nevnt innledningsvis vært Ersland til Reinsvoll sommeren 1973 som fire stammer med relikt laks, der bleka i overlevde. Denne rogna resulterte i 187 bleker Byglandsfjorden er en av de to gjenlevende som trolig danner grunnlaget for utsettingene i stammene (Berg 1985). I utredningen fra Otravassdraget. Denne ”stampopulasjonen” på villaksutvalget er det påpekt at begge de to 187 bleker var igjen avkom etter et fåtall gjenlevende stammene av relikt laks er i en stamfisk (trolig åtte hofisk og åtte hannfisk) vanskelig situasjon (NOU 1999). som ble fanget ved utløpet av Byglandsfjorden høsten 1972. De fiskebiologiske undersøkelsene av bleka har vært svært begrenset både i tid og rom når Denne redningsaksjonen reddet trolig bleka fra en tar i betraktning størrelsen på blekas mulige utryddelse siden den sikret stamfisk som utbredelsesområde i Otravassdraget. Bortsett senere ga grunnlag for utsetting av yngel fra fra at bleka er truet, finnes det derfor relativt 1979 og fram til idag (Hafsund 1985; lite skriftlig kunnskap om blekas biologi, Møkkelgjerd og Gunnerød 1986; Vethe utbredelsesområde og bestandsstatus. 1997a). I 1991 ble det tatt i bruk et nytt anlegg ved Syrtveitfossen, Syrtveit Fiskeanlegg, som i 1.5 Målsetting for prosjektet dag eies av Otteraaens Brugseierforening og Etablering av fiskeanlegget på Bygland med drives av Agder Energi Produksjon. påfølgende utsettinger av blekeyngel fra 1979 1.4 Verne- og bestandsstatus for reddet trolig blekebestanden fra utryddelse. bleka Likevel førte ikke de årlige utsettingene av bleke til noe klart oppsving av bleke i fjorden Et resultat av den dramatiske nedgangen i og bestanden ble utover på 1980- og 1990- blekebestanden er at bleka blir vurdert som tallet stadig vurdert som direkte truet av direkte truet av utryddelse og er derfor oppført utryddelse. Bleka representerer som nevnt en på listen over truede dyrearter i Norge av landets mest særegne laksestammer og har i (Størkersen 1992). Dette er ført videre i den flere sammenhenger blitt betraktet som spesielt siste rapporten om rødlistearter (Størkersen verneverdig. Det påfallende misforholdet 1999). Der heter det at etter "hvert som mellom vernestatus og kunnskapsstatus for kunnskapen om artene stiger er det sannsynlig bleka var bakgrunnen for at det i 1997 og 1998 at også underarter og populasjoner i større grad ble søkt om et eget ”Blekeprosjekt” for å vil bli vurdert i sammenheng med rødlister. framskaffe informasjon som på sikt kunne Det finnes allerede eksempler på listing av bidra til å sikre blekebestanden. slike bestander da finsk innsjølaks (Salmo salar sebago) er gitt egen status i den finske Prosjektet ble organisert som et samarbeid rødlisten." Videre står det at det også i Norge mellom LFI, Universitetet i Bergen, NIVA finnes "flere bestander som trolig ville oppfylle Sørlandsavdelingen, Fiskebiologen i Bygland kravene til å bli listet som truet eller sårbar. og Syrtveit Fiskeanlegg. Prosjektet ble startet Spesielt har situasjonen for stasjonær fersk- opp i 1999 og har pågått årlig fram til og med 2003. Prosjektet ble i perioden 1999-2002

15 finansiert av Direktoratet for naturforvaltning, avrenningsvannet større bufferevne. Mindre Energibedriftenes landsforening (EBL, forurenset nedbør bidrar også til at tidligere EnFo) og Fylkesmannen i Aust Agder avrenningsvannet fra dette området er mindre v/miljøvernavdelingen. Undersøkelsene i 2003 surt enn i de sørligere delene av vassdraget. ble finansiert av Agder Energi Produksjon AS. Heiene i Setesdal bærer preg av svært tynt lag Hovedmålsettingene for prosjektet har vært å med løsmasseavsetninger. Og lisidene er gi en bestandstatus for blekebestanden og å mange plasser svært karakteristiske med sine vurdere tiltak som kan øke den naturlige nedstyrtende, glattskurte svaberg. Det meste av rekrutteringen. I tillegg har prosjektet hatt som løsmassene er knyttet til dalbunnen, som mål å utarbeide forslag for en framtidig mange plasser bærer preg av avsetnings- overvåking av bestanden. Prosjektet er materiale fra siste istid. Dette preger da også hovedsaklig basert på feltundersøkelser i Otra på de aktuelle stedene. Byglandsfjorden, men i tillegg har det vært lagt stor vekt på å sammenstille og bruke historisk Klima informasjon om blekas utbredelse og Otravassdraget ligger i grenseskillet mellom forekomst. områder som mottar mye nedbør og områder som ligger mer i regnskyggen (Rørslett m.fl. 1.6 Omtale av Otravassdraget 1981). Årlig nedbør avtar fra over 2000 mm i de vestlige deler til nær 700 mm i øst. Klimaet Setesdalen ned til Byglandsfjorden kan karak- er ellers innlandspreget med nedbør som faller teriseres som en U-dal med ganske bratte, og som snø om vinteren. delvis glattskurte dalsider. Nedover fra

Byglandsfjord blir dalen videre og dalsidene Fisk slakkere. Gjennom dalen renner I hele den aktuelle delen av Otravassdraget der Otravassdraget som danner et ganske domi- det forekommer bleke, er det også aure (Salmo nerende element i dalbunnen. Dalsidene rager trutta) (Alværn 1968) og ål (Anguilla mange steder over 1000 m o.h. anguilla). I Otra opp til Fennefossen finnes det også abbor (Perca fluviatilis). I senere tid har Nedbørfeltet til Otravssdraget strekker seg frå det kommet ørekyte (Phoxinus phoxinus) områdene nord for Hovden i Setesdal til nedover Otra fra Bykle, og den forekommer i utløpet i Kristiansandsfjorden og utgjør 3.738 dag ned til Hekni (Arne Vethe, pers. medd.). 2 km . Mesteparten av vassdraget ligger i Aust- Dessuten er det utsatt bekkerøye (Salvelinus Agder fylke, bare en mindre del ligger i Vest- fontinalis), som reproduserer i vassdraget og Agder. Innen den delen av nedbørfeltet der det danner lokale bestander. Opprinnelig og har vært og er bleke, er det flere innsjøer med nåværende utbredelse av bleka i Byglandsfjorden/Åraksfjorden som den Otravassdraget er vist i figur 3. absolutt største (tabell 1, figur 2). Vannkvalitet Geologi og løsmasser Vannmassene i Otra er sure og har et lavt Geologisk går det et skille i Otravassdraget innhold av løste stoffer (Rørslett m.fl. 1981). gjennom Vatnedalen mellom Bykle og Hovden Surhetsgraden viser en synkende tendens (Kaste m.fl. 1996). Bergartene sør for nedover i vassdraget, noe som har Vatnedalen består vesentlig av gneis og granitt, sammenheng med endringer i de geologiske som gir en lav motstandsevne mot forsuring. forhold. Nord for Vatnedalen og øst for Valle er det metamorfe og sedimentære bergarter som gir

16 Tabell 1. Oversikt over innsjøer i Otravassdraget der det tidligere forekom bleke. Innsjø NVE Vassdrags- UTM H.o.h., Areal, Største løpe- nummer m km2 dyp, m nummer Kilefjorden 11602 021.B 32 435002 6441173 170 7,23 - Breiflå 1081 021.B72 32 429453 6490197 171 1,87 43 Dåsvatn1) 1062 021.BC 32 420029 6500696 190 1,55 - Byglandsfjorden 1063 021.D1 32 431009 6508136 203 32,79 167 Åraksfjorden 1064 021.D7 32 425819 6532468 203 11,96 89 Flåren 14655 021.F3 32 416138 6557725 271 1,30 - 1)Ligger i sidevassdraget Dåsånavassdraget

Figur 2. Kart over Byglandsfjorden og Åraksfjorden i Otravassdraget.

Figur 3. Kart over utbredelsen av bleke i Otravassdraget før ca. 1900 og i 2003. Utbredelsen i 2003 er basert på utsettinger.

2 Metoder Dybdekart, ekkoloddregistreringer og lokal kunnskap om fiskeplasser har vært benyttet for å finne egnede steder for å sette ut rusene. 2.1 Bestandsstatus Samtlige ruser er drevet av fiskelag, elveeierlag, grunneierlag eller privatpersoner. 2.1.1 Merking av bleke fra Syrtveit Otra fiskelag startet arbeidet med å registrere Fiskeanlegg fiskefangstene i 1998. Dette arbeidet ble senere innlemmet i ”blekeprosjektet” og flere av Undersøkelsene med å framskaffe en oppdatert rusefiskerne har derfor hatt en avtale med bestandsstatus for bleka har i hovedsak vært prosjektet om registering av fangstene. basert på registreringer av et omfattende Storrusene med registrering av fangstene er materiale fra næringsfiske i perioden 1999- spredd geografisk fra Åraksfjorden i nord til 2003. En sentral problemstilling i dette Hodne i sør (tabell 2). arbeidet har vært å bestemme hvor stor andel av blekebestanden i fjorden som stammer fra Registreringene av rusefangstene har omfattet utsettingene fra Syrtveit Fiskeanlegg. I fangsdato og antall og vekt av aure og bleke. I forbindelse med prosjektplanleggingen ble tillegg har fiskerne registrert antallet merket derfor all bleke utsatt fra fiskeanlegget merket (dvs. fettfinneklipt) og umerket bleke i med fettfinneklipping fra og med 1997. fangstene. Andelen merket bleke har vært 2.1.2 Registrering av bleke i registrert enten gjennom hele fangstsesongen næringsfiske i Byglandsfjorden eller i utvalgte perioder. I tillegg har Kiles På slutten av 1990-tallet ble det i Utmarkstjeneste registrert fangster gjennom Byglandsfjorden utviklet et omfattende hele sesongen i rusa ved Grendi i årene 1999- næringsfiske. Næringsfiske ble satt igang i regi 2002, og har i samme periode også bistått med av Otra Fiskelag i forbindelse med feltarbeid og registrering av rusefangster på utarbeidelsen av driftsplan for fisk og fiske i andre lokaliteter. I 2003 var det personalet ved Byglandsfjorden (Borgestad & Kile 2000). I Syrtveit Fiskeanlegg som bisto med den forbindelse gjorde Otra Fiskelag innsamlingen av materialet. omfattende investeringer til innkjøp av storruser, båter og annet utstyr som ble lånt ut På hver enkelt fangstplass har fangstinnsats og til interesserte fiskere i perioden 1998-2000. registrering av fangstene variert en del mellom Næringsfiske ble i hovedsak basert på bruk av de ulike årene, men generelt har storrusene storruser (figur 4) utviklet og produsert av det vært i drift fra april-mai til september- lokale firmaet Innfisk AS på Evje. Fisket i desember. Storusene er som regel tømt en gang Byglandsfjorden har som regel vært utført med hver uke. Andelen bleke i forhold til aure i 5 m dyp storruse stående på bunnen med et fangstene er brukt som en indeks på utbredelse ledegarn på ca 5 × 100 m inn mot land. og forekomst av bleke. Dette er gjort for å Maskeviddene i ledegarnet og fangstrommet kunne sammenlikne fangstene mellom de ulike har vært tilpasset fangst av småfallen aure. Ved stasjonene og mellom år. En feilkilde ved bruk utsetting av 5 m dyp bunnruse kan ikke dypet av denne metoden er at andelen bleke i på utsettingsstedet overstige 5 m. Imidlertid fangstene er avhengig av svingninger i har det også vært produsert 10-12 m dype aurebestanden. Aurebestanden er generelt bunnruser for å kunne fiske på større dyp (10- karakterisert som svært tett og med dårlig 12 m). I tillegg har det i enkelte lokaliteter vært vekst både i Åraksfjorden, Byglandsfjorden og fisket med flyteruse. Den skiller seg fra i områdene nedstrøms fjorden. Selv om bunnruse ved at både fangstrommet og svingninger i aurebestanden kan ha påvirket ledegarnet er påført flytekork slik at hele resultatene vurderes det som lite sannsynlig at redskapen flyter. dette har ført til betydelige feiltolkninger av den generelle utbredelse og forekomsten beskrevet for blekebestanden.

19 Tabell 2. Lokaliteter hvor fiskefangstene er registrert med tanke på antall aure og bleke, og eventuelt for innslag av merket dvs. fettfinneklipt bleke i hele eller et utvalg av blekefangstene. Fiske med storruse er benyttet samtlige fangststeder med unntak av Moseid hvor det er benyttet fiske med not.

2000 2001 2002 2003 Type Aure Andel Aure Andel Aure Andel Aure Andel registrering og merket og merket og merket og merket Lokalitet bleke bleke bleke Bleke bleke bleke bleke bleke Åraksfjorden X X X X Longerak X X X X X X Grendi X X X X X X Neset X X X Vassenden Senum X X X X X X Vassenden øst X X X X X X Moseid X X X X X X X Moisund X X X X X X X X Breiflå X X X X X X X X

Figur 4. Storruse benyttet ved næringsfiske i Byglandsfjorden. Skisse fra ruseprodusenten Innfisk AS på Evje.

Fra årene 1999-2001 er et utvalg av bleke og fordelt på Frøysnes, Bygland og Neset. I årene aure fra rusa ved Grendi analysert med tanke 1974-1984 ble en utvidet Jensen-serie benyttet. på lengde, vekt, kjønn, alder, vekst og Denne serien består av garn med følgende kjønnsmodning. I 2000 ble tilsvarende analyser maskevidder: 2 x 21 mm, 26 mm, 29 mm, 35 gjort på et materiale av bleke fra storrusa ved mm, 39 mm, 45 mm og 52 mm. Serien ble Sandnes i Åraksfjorden. Næringstilbudet og utvidet med et 16 mm og et 17,5 mm garn. dietten for aure og bleke har vært analysert ved Fangstinnsatsen avviker noe mellom de ulike prøvetaking av dyreplankton og ved år, bl.a. fordi fisket enkelte år er supplert med prøvetaking av mageinnhold fra fisk tatt i rusa ett eller flere garn av de tre minste ved Grendi gjennom fangstsesongen i 2000. maskeviddene (Møkkelrød & Gunnerød 1986). Prøvefisket i årene 1986, 1987 og 1988 ble utført av Bygland Fiskeanlegg og siden 1992 2.1.3 Prøvefiske er prøvefisket utført av fiskebiologen i Et årlig standardisert prøvefiske for å overvåke Bygland (Vethe 1997). Det er ikke prøvefisket blekebestanden i Byglandsfjorden ble påbegynt i 1985, 1989, 1991 eller 2001. Fra 1992 ble i 1974. Prøvefisket er utført på tre stasjoner garnserien supplert med et 10 mm garn. I 1999

20 ble fisket utført på en stasjon ved Ravneberget for å motvirke eventuelle systematiske feil som ved Bygland og det ble da fisket med både følge av egglommenes plassering innen kassa. Jensenserie og Nordisk serie. Nordisk serie Tilsammen ble det lagt ut 1550 rogn i hver består av garn som er 30 x 1,5 m og har alle kasse. Forsøket i 1999 omfattet 49 600 maskevidder fra 5 til 55 mm i et og samme blekerogn i totalt 32 gruskasser fordelt på fem garn, og kan derfor fange fisk i alle størrelses- stasjoner i Byglandsfjorden. Sommeren 1999 kategorier. I 2000 ble det prøvefisket en ble kassene tatt opp og undersøkt for eventuelt stasjon ved Frøysnes med Nordisk serie, og i gjenværende døde rogn eller yngel. Hver 2002 en stasjon ved Tangen ved Bygland. egglomme ble da undersøkt separat slik at dødeligheten kunne sammenholdes med antall 2.1.4 Lokalisering og undersøkelse av rogn lagt ut i den enkelte egglomme. Antall potensielle gyteområder for døde rogn eller plommesekkyngel i kassene bleka ved opptak ble benyttet for å beregne Med utgangspunkt i lokal kunnskap om mulige overlevelse fra rogna ble lagt ut til yngelen gyteområder for aure og bleke er det gjort hadde forlatt kassene. Basert på resultatene fra omfattende befaringer med båt og dykking rognplantingen i 1999, ble det i de m/snorkel. Undersøkelsene har vært utført årlig etterfølgende år (2000-2003) valgt å benytte i perioden 1999-2003 og er konsentrert til gruskasser med fire egglommer á 500 områder i Byglandsfjorden. Undersøkelsene er rognkorn, dvs 2000 rogn pr. kasse. Stasjonen utført om våren når vannstanden i fjorden har for rognplanting ble valgt ut etter samme vært relativt lav. I tillegg ble det våren 2000 kriterier som i 1999. Overlevelsen fra undersøkt et utvalg gytegroper fra områder i utlegging til yngelen hadde forlatt kassene ble sideelver og bekker. som tidligere basert på opptelling av døde rogn eller plommesekkyngel ved opptak av kassene. Ved lokalisering av gytegroper er gropene undersøkt ved bruk av en spesiallaget spade og I tillegg til å vurdere rognoverlevelse ved å hov. For hver gytegrop er det målt vanndyp telle opp gjenværende døde rogn eller (avstand fra grusoverflaten til vannoverflaten), plommesekkyngel i kassene, var det også antall levende og døde rogn eller ønskelig å evaluere tilslaget ved å kunne plommesekkyngel, og gravedyp (avstand fra identifisere gjenfanget fisk som stammet fra grusoverflate ned til rogna). I tillegg er noen få rognplantingen. All rogn som er lagt ut fra og rognkorn fra den enkelte gytegrop blitt tatt med 2000 har derfor blitt merket ved bruk av med for artsbestemmelse ved bruk av fargebad som gjør at det avsettes et fargemerke isoelektrisk fokusering (Mork & Heggberget i otolitten. Dette arbeidet har vært utført av 1984; Vuorinen & Piironen 1984). Andelen VESO-Trondheim v/Vidar Moen. Umerket levende egg av totalt antall egg innsamlet er bleke tatt i fjorden er senere sendt inn til brukt som mål på eggoverlevelse. VESO for eventuell identifisering av fargemerke. Et materiale av bleker som 2.2 Rognplanting som tiltak for økt stammer fra fargemerket rogn er holdt i rekruttering fiskeanlegget. Prøver av disse fiskene er sendt For å styrke den naturlige rekrutteringen til til VESO som en kontroll på fargemerkingen. blekebestanden ble det i 1999 gjort forsøk med I 2000 ble rognplanting i gruskasser supplert å legge ut blekerogn i kasser med grus. med utlegging av rogn i et utvalg sideelver og Kassene ble plassert på områder som ved bekker. Rognplantingen i sideelvene ble utført prøvefiske eller annen lokalinformasjon var ved å grave rogna direkte ned i substratet på pekt ut som tidligere gyteområder for bleka. I tillegg ble bunnforholdene nøye undersøkt ved steder med egnet grusforhold. Overlevelsen for denne rognplantingen ble indirekte målt ved å dykking. Bare områder som hadde egnet benytte kvantitativt elektrisk fiske påfølgende gytegrus og gode oppvekstforhold for yngel høst. Stasjonene som ble undersøkt hadde et ble valgt ut. areal fra 50 -100 m2 og ble fisket med elektrisk

I hver gruskasse ble det lagt ut seks egglommer fiskeapparat i henhold til metode beskrevet av hvor rognantallet i den enkelte lomme var hhv. Bohlin et al. (1989). Innsamlet fisk ble artsbestemt og lengdemålt. 50, 100, 200, 300, 400 og 500. Plasseringen av egglommene innen hver kasse ble randomisert

21 3 Resultat og diskusjon fortrinnsvis til den elva den kom i fra, for selv å gyte.

3.1 Blekas biologi Et problem med å vandre ut i sjøen er å beholde saltbalansen. Dette løser smolten ved å 3.1.1 Livshistorietrekk produsere enzymer i gjellene som skiller ut overflødig salt fra kroppen. For bleka, som har Hos alle arter finner en forskjellige mønstre for gjennomført hele livssyklusen sin i ferskvann hvordan organismene fordeler ressursene de siste 8000-9000 årene, er det ikke gjennom livet. I biologien kalles dette artens nødvendig å ha evnen til å kunne tåle eller bestandens livshistorie, og de viktigste overgangen til sjøvann. Forsøk med å overføre livshistorietrekkene tar for seg alder og bleke til sjøvann har vist at bleka klarer korte størrelse ved kjønnsmodning, antall og opphold i saltvann, men at den har mistet størrelse på avkom, samt livslengde og hvor evnen til å gjennomføre en fullstendig mange ganger individene forventes å smoltifisering og overlever derfor ikke lange reprodusere (Stearns 1992). Å kjenne saltvannsopphold (Nilsen et al. 2003). livshistorietrekkene er grunnleggende for å kunne forstå biologien og livssyklusen til en Ved å gjennomføre hele livssyklusen i art eller bestand. Her presenteres noen av ferskvann har bleka lagt om til en livssyklus livshistorietrekkene til bleka, og ved å som ligner mer på aurens. Det er derimot klare sammenligne disse med tilsvarende for auren i forskjeller i livshistorietrekkene til de to Byglandsfjorden og med anadrome bestander artene. En forskjell er at auren i av laks, kan en få et inntrykk av hva som gjør Byglandsfjorden generelt blir eldre enn bleka bleka så unik. (figur 5). Mens bleka sjelden synes å bli særlig eldre enn fem-seks år, er det ikke helt uvanlig I anadrome bestander av atlantisk laks vil at enkelte aurer blir over ti år. I tillegg synes ungfisken (parr) vanligvis leve fra 1 til 8 år i bleka å vokse hele livet, mens aurens lengde ferskvann (2 til 4 år i de fleste norske synes å stagnere etter omlag tre til fire år bestander), før den smoltifiserer og vandrer ut i (figur 5). sjøen. Smoltifiseringsprosessen innebærer en rekke morfologiske, fysiologiske og Selv om blekas lengdevekst ikke stagnerer med adferdsmessige endringer som forbereder alderen, så synes kondisjonsfaktoren til bleka å fisken på overgangen fra ferskvann til sjøvann. bli lavere med økende lengde (figur 6). Den består blant annet i at fisken blir mer Forholdet mellom lengde og vekt hos auren strømlinjeformet og sølvfarget, samtidig som synes ikke å endre seg mye med økende at den territorielle atferden opphører og størrelse, og kondisjonsfaktoren ligger nær 1,0. smolten samler seg i stimer før vandringen En lavere kondisjonsfaktor hos bleka er ikke nedover vassdraget tar til (McCormick et al. nødvendigvis et tegn på dårlig kondisjon, men 1998). Etter et sjøopphold på 1 til 3 år vil reflekterer sannsynligvis at bleka morfologisk laksen begynne å vandre tilbake til ferskvann, sett er mer langstrakt og slank enn auren.

Bleke 1999; N = 75. Bleke 2000; N = 81. Aure 1999; N = 100. Aure, 2000; N=65 Bleke 2001; N = 56. 30 30

25 25

m 20

20 c cm , , r e e d d g 15 g 15 en en el el k sk s i 10 i 10 F F

5 5 0 0 0123456789101112131415 0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 Alder, år Alder, år

Figur 5. Gjennomsnittlige lengder for ulike aldersgrupper for et utvalg bleke og aure tatt i storruse ved Grendi i Byglandsfjorden.

K-faktor = 1,0 Bleke tatt ved Grendi i 1999-2001; N = 446 K-faktor = 1,0 Aure tatt ved Grendi i 1999-2001; N = 545 250 250

200 200 m m a 150 a 150 r gr g , , t kt k e 100 100 V Ve

50 50

0 0 0 5 10 15 20 25 30 35 0 5 10 15 20 25 30 35 Lengde, cm Lengde, cm

Figur 6. Forholdet mellom lengde og vekt hos bleke og aure tatt i storruse ved Grendi i Byglandsfjorden i perioden 1999-2001. Linja på figurene indikerer der forholdet mellom lengde og vekt gir en kondisjonsfaktor på 1,0.

Bleke, Grendi 2001 Bleke, Grendi 2001 Umodne hannfisk, N=17 Kjønnsmodne hannfisk, N=5 Umodne hofisk, N=31 Kjønnsmodne hofisk, N=3 100 100 g g 80 80 n n i i dn odn o m m

60 s 60 n ns n n ø ø j kj k t t 40 40 n n e e s o os r r P P 20 20

0 0 0+ 1+ 2+ 3+ 4+ 5+ 6+ 7+ 8+ 9+ 10+ 0+ 1+ 2+ 3+ 4+ 5+ 6+ 7+ 8+ 9+ 10+ Aldersgruppe Aldersgruppe

Figur 7. Andelen av kjønnsmoden på et utvalg hann- og hofisk hos ulike aldersgrupper av bleke fanget i storruse ved Grendi i Byglandsfjorden i 2001.

Når det gjelder alder ved kjønnsmodning så samlet inn i storrusa hadde en gjennomsnittlige kjønnsmodner hannfisk hos bleke generelt fiskelengde på 26,7 cm (std = 1,2, n = 20), en tidligere enn hofisken, noe som er vanlig både gjennomsnittlig vekt på 148,0 gram og en hos laks og aure. På et aldersbestemt materiale gjennomsnittlig fekunditet på 248 rognkorn av bleke fanget i storruse ved Grendi i (std = 56,3, n = 20). Tilsvarende hadde den Byglandsfjorden hadde enkelte hanner femårige stamfisken en gjennomsnittlige kjønnsmodnet allerede som ettåringer, mens lengde på 46,8 cm (std = 3,3, n = 20), en halvparten av treårige og alle fireårige gjennomsnittlig vekt på 1147,2 gram og en hannfisker var kjønnsmodne (figur 7). De gjennomsnittlig fekunditet på 2118 rognkorn første hofiskene i dette materialet (std = 541,0, n = 20). Forholdet mellom kjønnsmodnet først som fireåringer. fekunditet og fiskelengde viser en klar økning i fekunditet med fiskelengde når en ser hele Hos laksefisk øker fekunditeten (antall materialet under ett (figur 8). For fiskene rognkorn) med størrelsen på hofisken. Dette samlet inn fra fjorden er det imidlertid en forholdet ble undersøkt for 20 bleker samlet relativt liten spredning i både lengde og inn i storrusa ved Grendi den 03.01.2001 og fekunditet. Det synes derfor som de fleste for 20 femårige (5+) bleker fra 1995-årgangen hoblekene i fjorden kjønnsmodner ved en av stamfisk ved Syrtveit fiskeanlegg. Hofisken

23 Fekunditet (antall rognkorn) hos bleke i forhold til fiskelengde 3000 Bleke i fjorden Bleke i anlegg 2500

2000 n r o k n g

o 1500 r

ll y = 9,5x - 2293,1 ta n R2 = 0,94 2

A R =0,68 1000

500 R2=0,13

0 200 250 300 350 400 450 500 550 Fiskelengde (cm)

Figur 8. Forholdet mellom fiskelengde og fekunditet (antall rognkorn) for bleke tatt i storrusa ved Grendi og for femårig bleke holdt som stamfisk ved Syrtveit fiskeanlegg. Heltrukne linjer (med korrelasjonskoeffisienter) angir regresjonslinjene for de to ulike gruppene, mens striplet linje (med korrelasjonslikning) gir regresjonslinjen for begge gruppen samlet. lengde fra om lag 25 cm, ved en alder på fire år næringsopptak på et tidspunkt da forholdene er og at de har en fekunditet på om lag 250 gunstig for overlevelsen til yngelen. rognkorn. Av stamfiskmaterialet fremgår det Utviklingen fra egg til plommesekkyngel er i imidlertid at bleka har et betydelig potensiale stor grad bestemt av temperatur, slik at for økt vekst og fekunditet, men dette tidspunktet når yngelen kommer opp av grusen potensialet blir ikke realisert under naturlige er bestemt av gytetidspunktet og forhold i Byglandsfjorden. Dette skyldes trolig vanntemperaturen under egg- og plomme- at vekstpotensialet under naturlige forhold er sekkstadiet. Dette har ført til at gytetidspunktet begrenset av at bleka først og fremst ernærer i ulike bestander over tid har tilpasset seg slik seg på dyreplankton. at yngelen kommer opp av grusen på et tidspunkt som er gunstig for overlevelsen i det 3.1.2 Gytetidspunkt og utvikling hos aktuelle vassdraget (Godin 1982; Brannon egg og plommesekkyngel 1987; Heggberget 1988). Gytetidspunktet kan En kritisk periode hos laksefisk er ukene etter derfor variere mellom vassdrag, med tidligere at yngelen kommer opp av grusen. Yngelen har gyting i vinterkalde og senere gyting i da brukt opp hele eller nesten hele vintervarme vassdrag (Heggberget 1988). plommesekken og må begynne å ta til seg næring på egen hånd. I denne perioden er det I de fleste norske vassdrag der en finner både ofte intens konkurranse om territorier, og ofte laks og aure, er det vanlig at auren gyter noen dør en høy andel av yngelen i løpet av de første uker tidligere enn laksen (Heggberget et al. ukene etter at de har kommet opp av grusen 1988). Et slikt forhold finner en også mellom (Elliott 1994). Det er derfor viktig at yngelen bleka og auren i Byglandsfjorden. Auren kommer opp av grusen og starter første begynner å bli gytemoden i begynnelsen av

24 november, og intensiteten i gytingen er er noe annerledes. Tidspunktene for første sannsynligvis høyest i løpet av de to midterste næringsopptak i tabell 3 og 4 kan derfor ukene av november. Ut i slutten av november avvike noe og må derfor regnes for å være en begynner de første blekene som fanges under tilnærmelse. Utviklingsforløpet for egg og stamfiske å bli gytemodne, og sannsynligvis er plommesekkyngel hos bleke og aure fra gytetoppen hos bleka i løpet av de to første gyting, til øyerogn, klekking og videre fram til ukene i desember. Ved å bruke vanntempera- første næringsopptak er vist på figur 9. turen kan en ved hjelp av modeller fra Crisp 3.1.3 Karforsøk for å vurdere (1981, 1988) beregne utviklingen av egg gytt gytesuksessen til bleka av aure og bleke fram til klekking og videre fram til yngelen kommer opp av grusen. Dette Med bakgrunn i den lave naturlige er gjort ved å bruke temperaturer registrert ved rekrutteringen til bestanden ble det Syrtveit Fiskeanlegg i perioden 1998-2003 gjennomført et forsøk for å vurdere (tabell 3 og 4). gytesuksessen til bleka i Byglandsfjorden. Forsøket ble gjort ved å sette fem Ved å anta at mesteparten av bleka gyter i kjønnsmodne hannfisk og sju kjønnsmodne perioden 1-14. desember, så vil en forvente at hofisk i et kar med gytegrus. Forsøket ble yngelen vil komme opp av grusen og starte gjennomført ved Syrtveit Fiskeanlegg første næringsopptak i løpet av siste halvdel av senhøsten 2000/vinteren 2001. Det ble benyttet juni, med noe mellomårsvariasjon. Hvis en et utvendig kar med 3 m diameter og en antar at mesteparten av auren gyter mellom 7- vanntilførsel på om lag 40 liter i minuttet. 21. november, så skal mesteparten av Vanninntaket var plassert langs karkanten og aureyngelen vanligvis komme opp av grusen i utløpet var plassert i overflaten i karets slutten av mai og/eller begynnelsen av juni. Da sentrum ved bruk av en munk. Vanndypet i temperaturdataene som beregningene er basert karet var ca 40 cm. Bunnen var dekket av på er registrert i vanninntaket på Syrtveit siktet grus med tre ulike kornfordelinger (se Fiskeanlegg, kan det tenkes at temperaturen etterfølgende punkt 3.1.4). som oppleves av auren og bleka i gytegropene

Tabell 3. Tidspunkt for antatt gyting og beregnet første næringsopptak for bleke basert på temperaturer registrert på Syrtveit Fiskeanlegg.

Antatt gytetid for Beregnet første Sesong bleke næringsopptak 1998/1999 01-14. desember 24- 28. juni 1999/2000 01-14. desember 21-27. juni 2000/2001 01-14. desember 16-21. juni 2001/2002 01-14. desember 15-19. juni 2002/2003 01-14. desember 24-27. juni

Tabell 4 Tidspunkt for antatt gyting og beregnet første næringsopptak for aure basert på temperaturer registrert på Syrtveit Fiskeanlegg.

Antatt gytetid for Beregnet første Sesong aure næringsopptak 1998/1999 7-21.november 2-10. juni 1999/2000 7-21.november 2-7 juni 2000/2001 7-21.november 22.mai-3.juni 2001/2002 7-21.november 23. mai-3. juni 2002/2003 7-21.november 8-13. juni

25 Første næringsopptak 100 16

14 Klekking 80 12 ) ) C 60 10 ° ( r (% u g n at i

l Øyerogn 8 k er i p v

40 m e Ut 6 T

4 20 2

0 0 1. nov. 1. des. 1. jan. 1. feb. 1. mar. 1. apr. 1. mai. 1. jun. 1. jul.

Figur 9. Beregnet utviklingsforløp for egg og plommesekkyngel for bleke og aure og registrerte temperaturer på Syrtveit Fiskeanlegg. De to tynne svarte linjene viser utviklingen til aurerogn fra gyting i perioden 7-21. november og fram til øyerogn, klekking og førstenæringsopptak ved 100 % utvikling, og de to grå linjene viser tilsvarende for bleka ved gyting 1-14. desember. Den tykke svarte linja viser gjennomsnittlige døgntemperaturer registrert på Syrtveit Fiskeanlegg i perioden 1998-2003. Utviklingsforløpet til auren og bleka er beregnet ut i fra de nevnte gjennomsnittlige døgnverdiene og modeller fra Crisp (1981, 1988).

Fiskene som ble benyttet i forsøket ble fanget ubefruktede rognkorn registrert. Egglommen er inn i storrusa ved Grendi i siste halvdel av definert som den porsjonen av rogn som blir november 2000. Den gjennomsnittlige lengden gytt i en gyteakt. En gytegrop kan inneholde en på de fem hannfiskene var 26,2 cm (std = eller flere egglommer. I forsøket var det ikke 0,13), mens tilsvarende lengde for de sju mulig å bestemme forholdet mellom antall hofiskene var 26,9 cm (std = 0,8). All egglommer og antall gytegroper. Antallet hannfisken var treårig (3+) mens det blant egglommer ble derfor benyttet som mål på hofisken var en treårige (3+), fire fireårige (4+) antall gytegroper. og to femårige (5+). Samtlige hannfisk var fettfinneklipt og stammet fra utsettinger av Totalt ble det funnet 31 gytegroper i karet. I ensomrig settefisk i 1997, dette gjaldt også den hver gytegrop ble det i gjennomsnitt funnet treårige hofisken. De resterende hofiskene 31,6 rognkorn (std = 15,7). Gravedypet målt stammet høyst sannsynlig fra utsettinger av som avstand mellom grusoverflaten og ned til ensomrig fisk i 1996 og 1995. egglommen var i gjennomsnitt 4,8 cm (std = 1,5 cm). Den gjennomsnittlige eggoverlevelsen Basert på observasjoner av graveflekker i karet i gytegropene var på 76,9 % (std = 27,8). En foregikk det meste av gyteaktiviteteten i oversikt over eggoverlevelsen i de ulike perioden 14 til 20.12.2000. Karet ble deretter gytegropene er gitt i figur 10. Av totalt 1054 undersøkt for gytegroper den 23-24.04.2001 rognkorn funnet i forsøkskaret ble 93 % funnet ved at vannet ble tappet ut av karet og grusen i egglommene mens de resterende rognkornene gjennomsøkt for rogn. Ved undersøkelse av ble funnet spredt i grusen. Av det totale gytegropene ble gravedypet definert som antallet rognkorn (1054) var 13 % ubefruktet. avstand fra grusoverflate til de øverste Det ble bare funnet et tilfelle der alle eggene i rognkornene i egglommen. For den enkelte en egglomme var ubefruktet. egglomme ble antall levende, døde eller

26 Eggoverlevelse i gytegroper av bleke i forsøkskar 100 90 80

) 70 % ( e

s 60 evel

l 50 40 ggover

E 30 20 10 0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10111213141516171819202122232425262728293031 Gytegrop nr.

Figur 10. Eggoverlevelse funnet i de ulike gytegropene i forsøkskaret.

Basert på sammenhengen mellom fekunditet sannsynlighet fra utsettinger av ensomrig og fiskelengde (se figur 8) er det rimelig å anta yngel. Forsøkene tilsier derfor at settefisken i at de sju hofiskene hadde en samlet rogn- fjorden vil reprodusere som normalt gitt at den mengde på 7*250 rogn, dvs. om lag 1750 finner fram til egnede gyteområder. rognkorn. Ved undersøkelsen av gytekaret ble 3.1.4 Grusstørrelse som kriterium for det totalt funnet 1054 rognkorn, dvs. 60 % av valg av gyteplass den forventede fekunditeten. Rogntapet på om lag 40 % skyldes trolig forsøksbetingelsene Hos laks og aure er det hofisken som velger ut siden det flere ganger ble observert at hofisken gyteplassen hvor rogna graves ned i grusen. gravde groper som var så dype at bunnen på Ved valg av gyteplass legger fisken særlig vekt karet ble synlig. Det er derfor rimelig å anta at på utformingen av bunnsubstratet, vannhastig- en del av rogna gikk til spille som følge av at het og vanndyp. Generelt velger hofisken å gruslaget i karet var noe for grunt. En kan gyte i en grustype tilpasset størrelsen på fisken heller ikke utelukke at en del rogn gikk til og stor fisk gyter normalt i grovere grus enn spille som følge av oppgraving ved at det mindre fisk. Med tanke på framtidig utlegging samme grusområde ble benyttet gjentatte av grus for å etablere nye gyteplasser i ganger. Byglandsfjorden var det derfor relevant å undersøke blekas preferanser med tanke på Ved undersøkelse av bukhulen på hofisken gytegrus. etter endt gyting ble det bare funnet et fåtall residualrogn (dvs. rogn som ikke er gytt) i hver For å bestemme blekas valg av gytegrus ble hofisk (gjennomsnitt 7,4 rogn, std = 5,5). bunnen av forsøkskaret delt inn i tre like store Residualrogna utgjorde totalt bare 52 rognkorn felter med hver sin grustype; fin grusstørrelse dvs. 2,9 % av den totale forventede (med dominans av 8-32 mm grus), medium fekunditeten og viser at samtlige hofisk hadde grusstørrelse (med dominans av 16-32 mm gytt. grus) og grov grusstørrelse (med dominans av 16-64 mm grus). Kornfordelingen til de ulike Samlet viser resultatene fra forsøket at blekene grustypene er gitt i figur 11. hadde en normal gyteatferd og gytesuksess. Blekene benyttet i forsøket stammet med stor

27 Av de 31 gropene som ble gytt i forsøket var av forsøkskaret med fordelingen av 21 gytt på området med fin grus, 10 på gytegropene i forhold til de tre grustypene er området med medium grusstørrelse og ingen gitt i figur 12. på området med grov grusstørrelse. En skisse

100 Grusfordeling i forsøkskar 90 80 Fin grusstørrelse 70 Medium grusstørrelse Grov grusstørrelse (%)

g 60 n i l

e 50 rd

fo 40 t k e 30 V 20 10 0 <0,125 0,125 - 0,25 - 0,5 - 1 1 - 2 2 - 4 4 - 8 8 - 16 16 - 32 32 - 64 >64 0,25 0,5 Partikkelstørrelse (mm)

Figur 11. Korfordelingen for de tre ulike typene grus benyttet i forsøkskaret for undersøkelser av gytesuksessen til bleke.

Grov grus Fin grus

Medium grus

Figur 12. Skisse av karet med diameter på 3 m benyttet i gyteforsøket med bleke. Feltene med ulik gråtone angir feltene med de tre ulike grustypene (fin, medium og grov) som dekket bunnen av karet. De svarte sirklene angir plasseringen av de 31 gytegropene gytt i karet. Det ble ikke funnet gytegroper i den grove grusen.

Fra et utvalg av gytegropene i forsøkskaret ble fra forsøkene tyder derfor på at bleka trenger det tatt grusprøver for siktanalyser. Disse områder hvor den dominerende grusstørrelsen prøvene ble sammliknet med tilsvarende ikke overgår 32 mm. Dette samsvarer med grusprøver fra naturlige gytegroper funnet for undersøkelsen av gytegrusen funnet på bleke og aure ved Vassenden sør i gyteområdet ved Vassenden hvor gropene gytt Byglandsfjorden som vist i figur 13. av både bleke og aure ble funnet i grus med dominerende kornstørrelse fra 8 til 32 mm. I Fordelingen av gytegropene i karet tilsier at gropene fra Vassenden var det et markert bleka aktivt har unngått å gyte i den grove høyere innslag av partikler mindre enn 8 mm grustypen som domineres av grus og stein i sammenliknet med gropene i forsøkskaret. størrelsesintervallet fra 32 til 64 mm. Årsaken Dette skyldes at grusen benyttet i forsøkskaret til dette er trolig at grusen blir for grov og tung var siktet og derfor ikke innehold de finere til at bleka klarer å grave i grusen. Resultatet fraksjonene.

Grusprøver fra gytegroper i forsøkskar med bleke 100 90 Fin grusstørrelse, n=3 Medium grusstørrelse, n=3 80 Grov grusstørrelse

vekt 70 t er

ul 60 50 kkum

a 40

ent 30 os

Pr 20 10 0 < 0,125- 0,25- 0,5-1 1-2 2-4 4-8 8-16 16-32 32-64 0,125 0,25 0,5 Partikkelstørrelse (mm)

Grusprøver fra naturlige gytegroper gytt av bleke og aure ved Vassenden 100 90 Gytegrop av bleke, n=4 Gytegrop av aure, n=5 80 G14 kt

ve 70 t r e l

u 60 m 50 kku a

t 40 n e s 30 o

Pr 20 10 0 < 0,125- 0,25- 0,5-1 1-2 2-4 4-8 8-16 16-32 32-64 0,125 0,25 0,5 Partikkelstørrelse (mm)

Figur 13. Øverste figur viser kornfordeling gitt som akkumulert vektprosent for gytegroper gytt i hhv. fin og medium grusstørrelse i forsøkskaret. Striplet linje viser fordeling for den grove grusstørrelsen hvor det ikke ble funnet gytegroper. Nederste figur viser tilsvarende kornfordeling fra naturlige gytegroper gytt av bleke og aure ved Vassenden sør i Byglandsfjorden.

29 vannloppene Bosmina longispina, Holopedium 3.1.5 Næringsvalg gibberum og Bythotrephes longimanus, og Analyser av mageprøver fra bleke tatt til ulike hoppekrepsen Heterocope saliens. Utpå høsten tidspunkt i 2000 viser at dietten til bleka ble ulike tovinger (Diptera) og varierte noe gjennom sesongen (figur 14). De overflateinsekter viktigere i dietten. viktigste næringsemnene besto i hovedsak av

Tørrvekt (%) 24. juni, N=3 0 20406080100

Bosmina longispina Holopedium gibberum Bythotrepes longimanus Heterocope saliens Chironomidae (l) Chironomidae (p) Diptera indet. Terrestrisk Annet

25-27. juli, N=9

Bosmina longispina Holopedium gibberum Bythotrepes longimanus Heterocope saliens Chironomidae (l) Chironomidae (p) Diptera indet. Terrestrisk Annet

6. september, N=8

Bosmina longispina Holopedium gibberum Bythotrepes longimanus Heterocope saliens Chironomidae (l) Chironomidae (p) Diptera indet. Terrestrisk Annet

5. oktober, N=25 Bosmina longispina Holopedium gibberum Bythotrepes longimanus Heterocope saliens Chironomidae (l) Chironomidae (p) Diptera indet. Terrestrisk Annet

Figur 14. Prosent tørrvekt av ulike byttedyr funnet i blekemager tatt ved Grendi i Byglandsfjorden til fire ulike tidspunkt gjennom sesongen i 2000. Tørrvektene er beregnet ut i fra verdier fra Lien (1978), og for byttedyr der tørrvekter ikke var oppgitt er verdien satt i forhold til observert størrelse.

Både mengden og andelen av de ulike planktontrekket (enveis ANOVA, p<0,05), og dyreplanktonartene funnet i blekedietten tilsvarende ble funnet for arten Holopedium reflekterer tilgjengeligheten av dyreplankton i gibberum (enveis ANOVA, p<0,05). Dette vannmassene. I slutten av juni og begynnelsen tyder på at bleka beiter selektivt på de største av juli dominerer vannloppa Bosmina individene blant dyreplanktonet. Dette longispina i planktonfaunaen (figur 15), og er mønsteret ble derimot ikke funnet for også den som blir tatt i størst grad av bleka på lengdefordelingen blant hoppekrepsen denne tiden. Ut i slutten av juli øker andelen av Heterocope saliens, der fordelingen fra vannloppa Holopedium gibberum i både planktontrekket var gjennomsnittlig litt større planktonfaunaen og i blekemagene. enn den som ble registrert i blekemagene (enveis ANOVA, p<0,05). Dette skyldes ikke Sammensetningen av ulike dyreplankton i at bleka foretrekker de minste individene av dietten kan derimot ikke bare forklares ut i fra Heterocope saliens, men muligens at denne tilgjengelighet. Et eksempel er innslaget av arten er mer mobil enn andre arter og at de hoppekrepsen Heterocope saliens som er det største individene derfor er vanskeligere å viktigste næringsemnet i slutten av juli, uten at fange for bleka. Heterocope saliens er en av de det nødvendigvis er den som finnes i størst største artene som en finner i antall i dyreplanktonfaunaen. Dette kan dyreplanktonfaunaen, og sannsynligvis beiter skyldes at bleka ikke beiter tilfeldig på bleka selektivt på Heterocope saliens framfor dyreplanktonet som er tilgjengelig. Dette mindre arter. Dette kan muligens forklare illustreres i figur 16 der størrelsen på tre ulike hvorfor de mindre artene som Cyclops scutifer, arter av dyreplankton fra blekemager er og Eudiaptomus gracialis, samt tidlige stadier sammenlignet med dyreplankton fra som f.eks. nauplius larver, ikke er nevneverdig planktontrekk. Gjennomsnittlig lengde av representert i blekedietten til tross for at de er Bosmina longispina som ble spist av bleka var vanlige i dyreplanktonfaunaen. signifikant større enn tilsvarende fordeling i

5000 Cyclops scutifer Eudiaptomus gracilis 4000 Heterocope saliens

e Holopedium gibberum l p Bosmina longispina m

a 3000 . s r p l l 2000 a t n A 1000

0 23.jun 11.jul 27.jul 9.aug 5.sep 19.sep 5.okt

Figur 15. Antall av de viktigste artene av dyreplankton tatt i planktontrekk ved Grendi i Byglandsfjorden gjennom sesongen 2000.

31 Bosmina longispina 60 Planktontrekk, N=30 50 Bleke, N=31 40 ) % ( l

e 30 d

An 20

0 0,3 0,4 0,5 0,6 0,7 0,8 0,9 1 1,1 1,2 1,3 Lengde (mm)

25 Holopedium gibberum

20 Planktontrekk, N=30 Bleke, N=120 ) 15 % ( l e d

An 10

0 0,30,50,70,91,11,31,51,71,9 Lengde (mm)

50 Heterocope saliens

40 Planktontrekk, N=20 Bleke, N=180 )

% 30 ( l e d 20 An

0 1,4 1,6 1,8 2 2,2 2,4 2,6 2,8 3 Lengde (mm)

Figur 16. Lengdefordeling av tre ulike arter dyreplankton funnet i planktontrekk og i blekemager til samme tid i slutten av juli 2000.

Som det framgår av figur 14 så synes til samme tid (figur 17), så ser en at bleka dyreplankton å være det viktigste nærings- spiser dyreplankton i mye større grad enn emnet for bleka. Hvis en sammenligner bleke- auren, som i størst grad ernærer seg på dietten med dietten til aure som er samlet inn bunndyr og overflateinsekter.

3000 Zooplankton 3 Bleke 2500 Aure e g

a 2000 m . r 1500

ll p 25 a t

n 1000

A 8 500 3 8 0 19 9 0

200 Overflateinnsekter

e 150 g a m

. r 100 ll p a t n

A 50

100 Bunndyr

e 80 g a

m 60 . r

ll p 40 a t n

A 20

0 24. jun. 27.jul. 6.sept. 5.okt.

Figur 17. Fordelingen av zooplankton, overflateinsekter og bunndyr i mageprøver hos bleke og aure samlet inn til forskjellige tider i løpet at sesongen 2000. Antall fisk som er undersøkt til hvert tidspunkt er gitt over kolonnene på den øverste figuren. Den 24. juni ble det ikke undersøkt mageprøver fra aure.

33 Diettforskjellen mellom bleke og aure antyder utnytte reguleringa i Byglandsfjorden ned til at de to artene utnytter forskjellige habitater. kote 198 var i utgangspunktet et problem ved Zooplanktondietten til bleka tyder på at den i Byglandsfjord, men det gjaldt også for større grad enn auren bruker de pelagiske Åraksfjorden. Våren 1963 ble det derfor vannmassene, samtidig som aurens inntak av igangsatt kanalsprengning ved Storestraumen bunndyr tyder på at den benytter den littorale for å komme ned til kote 198,45 for på den sonen av Byglandsfjorden. Dette kan minne måten å utnytte magasinkapasiteten som var om tilsvarende nisjedifferensiering i innsjøer gitt i konsesjonen for Åraksfjorden der aure og røye lever sympatrisk, der røya (Furuholmen 1971). hovedsaklig benytter den pelagiske sonen, hvor den i stor grad lever av dyreplankton, mens Utvidelsen fra 1917 ble først effektivt utnyttet auren bruker den mer produktkive littoralsonen etter 1972 (Møkkelgjerd & Gunnerød 1986). i sitt næringssøk (Langeland et al 1995). Total reguleringshøyde er nå 5 m fra kote 198 til kote 203. Det totale nedbørfeltet ved utløpet 3.2 Tidligere og nåværende av fjorden er ca. 2.770 km2. Med utbygginga trusselfaktorer for av Brokke kraftverk, som ble satt i drift i 1964, blekebestanden ble ca. 20 % av nedbørfeltet regulert. Senere er det foretatt en del tilleggsreguleringer i vass- 3.2.1 Reguleringene av draget. Siste utbygging var Hekni kraftverk, Byglandsfjorden som kom i drift i 1995 (Bjerknes et al. 1996) En oversikt over reguleringene av Byglands- 3.2.2 Effekter av reguleringene på fjorden er vist i tabell 5. Byglandsfjorden ble i blekebestanden 1903 tillatt regulert inntil 4 m, og denne Det er generelt akseptert at den omfattende reguleringen ble iverksatt i 1905 (Dannevig reguleringen av vassdraget er en av hoved- 1963). Det viste seg at fjorden ikke kunne årsakene til blekas tilbakegang (Vold 1974; senkes til kote 198 m som forutsatt, og nye Hafsund 1985; Møkkelgjerd & Gunnerød senkningsarbeid ble igangsatt. Disse arbeidene 1986). Det omfattende notfisket etter bleke var var heller ikke tilstrekkelige, og i 1912 fikk gjennomgående meget godt framover til 1905, Brugseierforningen tillatelse til å heve fjorden da den første reguleringen av Byglandsfjorden til kote 203 m, som ble gjennomført fra 1917. kom (Dannevig 1963). Deretter tok bleka til å Det var enda ikke mulig å senke fjorden helt forsvinne fra dette området, og "notfisket i ned til kote 198. Derfor ble nye utbedringer Vassenden tok helt slutt da den andre regu- foretatt i årene 1953-1956 og i 1963 (Vold leringen ble gjennomført". Således viser en 1974; Dannevig 1964). Problemet med å

Tabell 5. Reguleringer og etterarbeid utført i Byglandsfjorden.

Regulering/ Kraftverk/ Løyve Etter- I full Regu- Referanse Etterarbeid Magasin/ arbeid drift lert Etterarbeid utført Byglandsfjorden/ Magasin 30.03. 1905 198- Åraksfjorden 1903 2021 Vassend Senking 1911 Oftedahl (1950) Byglandsfjorden/ Magasin, ny 22.11. 1917 198-203 Åraksfjorden dam 1912 Vassend Senking 19522- Vold (1974) 1956 Storestraumen Utvidelse av 1963 Furuholmen løpet (1971) Byglandsfjorden/ Ny dam 1973 198- Skomedal Åraksfjorden 2033 (1985) 1Til kote 201 om sommeren. 2På side 4 i Vold (1974) står det 1953-1956. 3Kan senkes bare til kote 202 om sommeren.

uttalelse fra Bygland heradstyre fra 1911 at 3.2.3 Effekter av fisket var svært forringet (Lande 1912). "Fiske- vannstandsendringene i grunnarne vart for djupe" står det bl.a. i Byglandsfjorden uttalelsen. Etter reguleringen ble Otra den viktigste gyteplassen, og Skjevrak (1939) Som følge av reguleringen vil det være relativt nevner strekninger både nedenfor og overfor store vannstandsendringer i Byglandsfjorden Byglandsfjorden. Senere synes det som gjennom året. Selv om mellomårsvariasjonen i strekningene i Otra ovenfor Byglandsfjorden fyllingsgrad vil være stor, er det likevel et klart ble de viktigste gyteplassene. Gunnerød (1973) mønster som går igjen med tanke på de årlige framhever strekningen mellom Austad og vannstandsendringene i fjorden. Dette Langeid mens Skjevrak (1939) i tillegg omtaler illustreres av den gjennomsnittlige Nomeland og Straume i Hylestad og vannstanden i Byglandsfjorden i perioden Osestrykene. Dahl (1927) nevner at det var 1994-1999 (figur 18). Den høyeste bare fra Ose at han fikk opplysning om og tak i middelvannstanden, dvs. rundt kote 202,5, har mindre bleker. En del av bleka gytte dessuten fjorden om sommeren etter at vårflommen har på grunne områder på 1-2 m i fylt bassenget. Utover høsten, fra september til Byglandsfjorden, men reguleringen førte trolig oktober, tappes deretter fjorden ned under kote til høy eggdødelighet grunnet nedtapping av 201. Deretter fylles fjorden opp til kote 202 fjorden vinterstid. mot midten av november, og vannstanden holdes relativt høyt gjennom første del av På tross av reguleringer av fjorden fra 1905 vinteren, dvs. over kote 201. Fra mars tappes holdt blekebestanden seg godt oppe på grunn så fjorden ned igjen, mot kote 200,5 som er av gode gyteplasser i Otra. Nersten (1936) den laveste middelvannstanden i fjorden slik skriver således at det fiskes fortsatt "meget" det framkommer i figur 18. Etter nedtappingen bleke i Byglandsfjorden, og så seint som i på senvinteren fylles deretter fjorden og når 1969 utgjorde bleka 25-30 % i garnfangstene høyeste middelvannstand i juni/juli. til yrkesfisker Konrad Nomeland (Gunnerød 1973). De årlige vannstandsendringene vil i stor grad påvirke livsbetingelsene for auren og bleka i Brokke kraftverk kom i drift i 1964 og i de fjorden. Det er velkjent at både mengden og etterfølgende årene ble vassdraget tilført mye antallet bunndyrarter blir kraftig redusert på slam fra utvaskingen av tunnelene Vold grunn av tørrleggingen og frost i regulerings- (1974). Han påpeker at Byglandsfjorden ble sonen (Borgstrøm & Aass 2000). Auren er i tilslammet så langt ned som ved utløpet og første rekke spesialisert til å spise bunndyr. mener slamtilførselen er den mest sannsynlige Når dette mattilbudet blir redusert må auren årsaken til den katastrofale tilbakegangen i spise mer overflateinnsekt og dyreplankton. blekebestanden som startet i 1968. I løpet av Dette er som regel mindre næringsdyr som gir bestandssammenbruddet i årene 1968 til 1971 mindre energioverskudd til fiskens vekst. regner en med at over 90 % av bestanden gikk Siden næringstilgangen er bestemmende for tapt (Vold 1974). fiskens vekst, er det rimelig å anta at redusert bunndyrproduksjon i reguleringssonen bidrar Den siste utbygging i vassdraget var Hekni til den dårlige veksten for auren i fjorden. kraftverk, som kom i drift i 1995 (Bjerknes et al. 1996). Det har vært påpekt at denne I hvor stor grad reguleringen også påvirker reguleringen vil tørrlegge noen av de viktigste næringstilgangen til bleka er ikke kjent, men gyteområdene i Otra ovenfor Byglandsfjorden, siden bleka er mer spesialisert på å spise og dette ville dermed ytterligere vanskeliggjøre dyreplankton, er trolig næringstilbudet for mulighetene for en reetablering av bleka bleka ikke påvirket i like stor grad som (Matzow & Simonsen 1997). næringstilbudet for auren. Ved et redusert næringstilbud i reguleringssonen vil auren bli tvunget til å spise mer dyreplankton og dette kan gi en konkurransesituasjon mellom bleke og aure som er uheldig for begge artene.

Gjennomsnittlig vannstand i Byglandsfjorden i perioden 1994-1999 203,00

202,50

202,00

201,50 . .h

mo 201,00 e t

Ko 200,50

200,00

199,50

199,00 1.1. 1.2. 1.3. 1.4. 1.5. 1.6. 1.7. 1.8. 1.9. 1.10. 1.11. 1.12. Dato

Figur 18. Gjennomsnittlig vannstand med standardavvik i Byglandsfjorden basert på døgnverdier i årene 1994- 1999.

Et annen uheldig følge av reguleringen er at følge av at gytegropene strander. At bleka vannstandsendringene kan føre til stranding av gyter i desember, mens auren gyter i oktober gytegroper. Dette forårsakes ved at fisken og november, når vannstanden generelt er gyter på grunne områder når vannstanden i lavere, bidrar trolig også til at bleka er mer fjorden er relativt høy sent på høsten. Når utsatt for denne effekten enn auren. fjorden deretter tappes om våren kan gytegropene strande slik at eggene dør av frost Et eksempel på en sesong hvor vannstands- eller tørrlegging. Omfanget av dette problemet endringene kan føre til stranding av gytegroper vil variere i henhold til vannstandsendringene i er vist i figur 19. Det viser at vannstanden i de enkelte år. Men det generelle mønsteret med gytetida for bleke i desember varierer fra ca. høy vannstand sent på høsten etterfulgt av kote 201,5 til 202 og at gytegroper gytt over nedtapping om våren, tilsier at dette er et kote 200 vil strande i siste halvdel av mars, generelt problem som har en negativ dvs. lenge før blekeyngelen kommer opp av påvirkning på rekrutteringen til både aure og grusen i begynnelsen av juni. Funn av tørrlagte bleke. Dette forholdet synes imidlertid ikke å gytegroper med døde egg på Vassenden i april ha noen begrensende effekt på rekrutteringen 2001 og april 2002, og høy dødelighet for de til aurebestanden siden den er karakterisert grunneste gytegropene i 2003, forsterker som en tett bestand. Rekrutteringen til inntrykket av at stranding av gytegroper er en blekebestanden, som i utgangspunktet er svært begrensende faktor for rekrutteringen til lav, kan derimot bli betydelig begrenset som blekebestanden (figur 20).

Vannstand i Byglandsfjorden høst 1998/ vår 1999 203,5 Gytetid for bleke Første næringsopptak 203,0

202,5

202,0 ) e t o k 201,5 nd ( a t 201,0 nns a V 200,5

200,0

199,5

199,0 1.9.98 1.10.98 1.11.98 1.12.98 1.1.99 1.2.99 1.3.99 1.4.99 1.5.99 1.6.99 1.7.99 Dato

Figur 19. Vannstandsendringer i Byglandsfjorden høsten 1998 og våren 1999. Horisontale linjer markerer gytetidspunkt for bleka og tidspunkt for når blekeyngelen kommer opp av grusen og starter første næringsopptak.

Overlevelse i gytegroper ved Vassenden 30. 04.2003 90

80 Blekegrop Auregrop 70 Ikke artsbestemt

) 60 % ( e 50 ls e v

le 40 r e v

O 30 Laveste vannstand våren 2003 20

10 0 80 90 100 110 120 130 140 150 160 170 180 Vanndyp den 30.04.03 (cm)

Figur 20. Rognoverlevelse i forhold til vanndyp i gytegroper undersøkt ved Vassenden den 30.04.2003. Vertikal strek viser laveste regulerte vannstand i Byglandsfjorden vinteren 2003, dvs. kote 199,65 den 10.03.2003. Årsaken til at relativt få groper er artsbestemt er at døde rogn bare unntaksvis kan artsbestemmes ved elektroforese.

forholdene har endret seg noe siden 1970-tallet 3.2.4 Endringer i substratforhold på og at Vold ikke dykket på strekningen. gyteplassene Som nevnt har tilslammingen av Otra vært 3.2.5 Krypsiv pekt ut som en av hovedårsakene til Vegetasjonsundersøkelser har vist at Otra på bestandsnedgangen (Vold 1974) og enkelte strekninger er sterkt begrodd med reguleringen har endret substratforholdene på krypsiv, hovedsaklig p.g.a. vassdragsregu- flere elvepartier grunnet sedimentering av leringer (Rørslett et al. 1990; Branderud 1995). finpartikulært materiale (Rørslett et al. 1990). Krypsivet kan ødelegge gyteområder ved å Denne sedimenteringen kan ha flere uheldige dekke gytegrusen eller ved å endre strømfor- konse-kvenser for rekrutteringen til holdene slik at en får økt sedimentering av blekebestanden. For det første er det velkjent at organisk materiale på gyteplassen. Dette er finpartikulært materiale i gytegroper kan påvist ved gyteplassen for aure ved Øyni i forårsake eggdødelighet hos laksefisk grunnet Byglandsfjorden hvor framvekst av krypsivet oksygensvinn fordi porene i grusen tettes og tydelig har redusert det tilgjengelige gyte- "luftingen" av eggene reduseres (jamfør arealet. Ved undersøkelsene av blekas nå- sammenstilling av Chapman 1988). For det værende og tidligere gyteområder vil det derfor andre er det dokumentert at laksefisk, deriblant bli vurdert om forekomsten av krypsiv og aure og laks, aktivt unnviker å gyte i grus med substratforhold påvirker fiskens gytemulig- en høy andel finpartikulært materiale (Burner heter og eggoverlevelse. 1951; Crisp & Carling 1989; Barlaup et al. 3.2.6 Brå endringer i vannføring på 1994). Sedimentering av silt og sand på blekas elvestrekningen nedstrøms gyteplasser kan derfor forventes å ha en svært Byglandsfjorden negativ innvirkning på rekrutteringen, både ved økt eggdødelighet og ved å redusere På elvestrekningen nedstrøms utløpet av arealet av egnede gyteområder. Til tross for Byglandsfjorden forekommer det relativt store disse årsakssammenhengene har det imidlertid og brå endringer i vannføring som følge av ikke vært forsøkt å kartlegge forholdene på reguleringen av fjorden. Endringene i blekas tidligere gyteplasser i Otra. vannføring medfører høyst sannsynlig jevnlig stranding av ungfisk på strekningen. Ved en I selve Byglandsfjorden må en også regne med slik episode i oktober 1999 ble det i at reguleringen kan ha forringet strandsonen rett nedstrøms Syrtveit substratforholdene på enkelte gyteplasser. Fiskeanlegg funnet både aure og blekeyngel Senkingen av utløpet av Byglandsfjorden i som var døde grunnet stranding. tidsrommet 1953-1956 og i 1963 vises idag i form av en kanalsone fra brua ved Vassenden Flere studier har vist at hurtige reduksjoner i og ned mot utløpet. Ved gjentatte vannføring kan resultere i massiv stranding av dykkeregisteringer på denne strekningen synes ungfisk hos både laks og aure (bl.a. Hvidsten det som mye av det egnede gytesubstratet er 1985; Saltveit et al. 2001). Sannsynligheten for tatt opp av elvebunnen og lagt opp i en stranding har vist seg å variere med både grusvoll langs strandsonen. I selve kanalsonen temperatur, årstid og graden av er det derfor større områder hvor bunnen er vannstandsreduksjon. I et studie utført av dekket av sand. Disse områdene er ikke egnet Saltveit et al. (2001) ble det funnet at for gyting. Grusmassen som er lagt opp langs ungfisken var mest sårbar for stranding ved strandsonen blir jevnlig tørrlagt når fjorden lave temperaturer om vinteren, og at de tappes ned og i denne grusen er det de siste høyeste frekvensene av stranding forekom ved årene påvist stranding av gytegroper. vannstandsreduksjoner på dagen vintertid. Dette skyldes trolig at fisken er mindre aktiv I motsetning til konklusjonen om at ved lave temperaturer om vinteren, og at den i senkingsarbeidene ved Vassenden har ødelagt større grad gjemmer seg nede i substratet på viktige gyteområder for bleka antyder Vold vinterdager. (1974) at senkningen kan ha forbedret gytemulighetene for bleka der. Bakgrunnen for Hvor mye fisk som strander på elvestrekningen disse motstridende vurderingene kan skyldes at nedstrøms utløpet av Byglandsfjorden kan

vanskelig kvantifiseres. Strandet fisk blir ofte (Traaen & Johannessen 1987; Kaste & liggende nede imellom steiner, og selv ved Håvardstun 1998; Kroglund m.fl. 2001; omhyggelig leting så vil en bare finne en svært Kroglund & Kaste 2002). Dette skyldes både at liten del av fisken som er strandet (Saltveit et berggrunnen er mer kalkholdig i nord og at de al. 2001). Vurderinger basert på funn av nordlige områdene mottar mindre sur nedbør strandet fisk vil derfor føre til en klar enn de nedre delene av vassdraget (Traaen & underestimering av problemet. På den annen Johannessen 1987). side vil ungfisken i tillegg til å bruke grunne strykområder langs elvebredden, også bruke Utviklingen i de vannkjemiske forholdene målt dypere kulpartier (Bremset & Berg 1997) hvor ved Ose, dvs. ved innløpet til Byglandsfjorden fisken i liten grad er utsatt for stranding. Slike og ved Evje er vist i figurene 21 og 22. Ved faktorer gjør det vanskelig å tallfeste hvor stor Ose er variasjonen i pH stor, men det er en klar mengde fisk som strander. De store og brå tendens til gjennomgående høyere verdier endringene i vannføring og funn av strandet og utover på 1990-tallet og fram til i dag. Dette død fisk på elvebredden ved Syrtveit gir gjenspeiles også i en klar reduksjon i imidlertid en klar indikasjon på at stranding er konsentrasjonen av labilt aluminium siden en betydelig dødelighetsfaktor på midten av 1990-tallet. Ved Evje er det også elvestrekningen nedstrøms Byglandsfjorden. målt en klart økende pH utover på 1990-tallet og fram til idag, og konsentrasjonen av labilt 3.2.7 Forsuring som trussel mot bleka aluminium viser også her en klar nedgang fra Bortsett fra vassdragsreguleringene har midten av 1990-tallet. På begge stasjonene har forsuring vært lansert som en mulig endringene resultert i at de målte pH-verdiene trusselfaktor for bleka (Vold 1974; Rørslett et siden midten av 1990-tallet har variert innenfor al. 1981; Kaste & Hindar 1994), eller som intervallet 5,5 til 6,5 mens det tidligere jevnlig selve hovedårsaken til tilbakegangen ble målt verdier i intervallet fra 5,0 til 5,5. (Gunnerød 1973, 1976; Møkkelgjerd & Konsentrasjonen av labilt aluminium er Gunnerød 1986). tilsvarende blitt redusert fra et nivå på over 50 µg/l til konsentrasjoner på under 30 µg/l. Eksperimentelle forsøk ved Bygland Samtidig med disse nivåendringene er det også Fiskeanlegg har vist at ulike livsstadier av klart at hyppigheten av episoder med svært bleka er omtrent like sensitive som vanlig laks, lave pH verdier (pH<5,0 og labilt aluminium og dermed mye mer sensitiv enn aure >100 µg/l) har blitt betydelig redusert. Denne (Rosseland et al. 1986). Under de like positive utviklingen i de vannkjemiske betingelsene brukt i forsøket (pH = 5,1, Ca = 1 forholdene har vært gunstig for bleka. I denne mg/l, labilt Al = 135 g/l) ble det ikke påvist sammenheng er det interessant å merke seg at dødelighet på noen av livsstadiene til auren, det først er på siste halvdel av 1990-tallet det men på alle livsstadiene av bleke, fra er en positiv sammenheng mellom plommesekkyngel til ett- og toårig fisk. utsettingsantall og gjenfangster av bleke. Til Sammenliknet med auren er derfor bleka mye tross for betydelige utsettinger ble det i 1993 mer ømfintlig for forsuringen som har funnet og 1994 nesten ikke registrert bleke i sted i Otravassdraget. Dette er en av fangstene. I de etterfølgende årene, i 1996, hovedårsakene til at aurebestanden er 1997 og 1998 ble det derimot registrert en opprettholdt mens blekebestanden nær ble betydelig økning i fangstene av bleke. I tid utryddet fra vassdraget. sammenfaller denne utviklingen med økt pH, reduserte konsentrasjoner av labilt aluminium, Undersøkelser av vannkvaliteten i Otravass- og en betydelig reduksjon i forekomsten av draget har vist en klar nord-sør gradient hvor sure episoder. Styrkingen av blekebestanden i forsuringen tiltar sørover i vassdraget. Nord for denne perioden synes derfor i hovedsak å være Valle er det i hovedsak registrert pH-verdier et resultat av bedrede vannkjemiske forhold. over 6.0, mens forsuringen tiltar sørover

A NIVA-data; N = 596. DVF-data; N = 58. B NIVA-data; N = 218. 7,0 1,60

6,5 1,40 ) a 1,20 6,0 g C

m 1,00 5,5 ( pH m

u 0,80 i 5,0 s 0,60 y = 3E-05x + 4,80 Kal y = -2E-05x + 1,41 4,5 2 0,40 R = 0,07 R2 = 0,04 4,0 0,20 25.03. 24.03. 24.03. 24.03. 23.03. 23.03. 23.03. 23.03. 22.03. 22.03. 25.03. 24.03. 24.03. 24.03. 23.03. 23.03. 23.03. 23.03. 22.03. 22.03. 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 Dato Dato

C NChIVaArt- daTitltae; N = 160. D NIVA-data; N = 82. 250 6 )

l/l y = -0,0001x + 6,76

A y = -0,01x + 277,32 200 5 2 L 2 R = 0,02 g R = 0,12 u ( C) 4 l /

m 150 g

m 3 iniu

100 C ( um O l 2 T a lt i 50 b 1 a L 0 0 25.03. 24.03. 24.03. 24.03. 23.03. 23.03. 23.03. 23.03. 22.03. 22.03. 25.03. 24.03. 24.03. 24.03. 23.03. 23.03. 23.03. 23.03. 22.03. 22.03. 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 Dato Dato

Figur 21. pH (A), kalsium (B) og labilt aluminium (C) og totalt organisk materiale (D) ved Ose i tidsrommet 1960-2001. Data fra NIVA og Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk.

A NIVA-data; N = 209. B NIVA-data; N = 136. 7,0 y = 4E-05x + 4,31 1,60 6,5 2 y = 3E-05x - 0,09 R = 0,22 ) 1,40 2 /l R = 0,05 6,0 a 1,20 C g

5,5 m 1,00 ( pH 0,80

5,0 ium ls

a 0,60 K 4,5 0,40 4,0 0,20 25.03. 24.03. 24.03. 23.03. 22.03. 22.03. 21.03. 21.03. 20.03. 19.03. 25.03. 24.03. 24.03. 24.03. 23.03. 23.03. 23.03. 23.03. 22.03. 22.03. 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 Dato Dato

C NIVA-data; N = 203. D NIVA-data; N = 132. 250 6 )

l/l y = 0,0001x - 2,49

A y = -0,01x + 325,42 5 2 L 200 2 R = 0,05 g R = 0,40 u ( C) 4 l /

m 150 g

m 3 iniu

Figur 22. pH (A), kalsium (B) og labilt aluminium (C) og totalt organisk materiale (D) ved Evje i tidsrommet 1985-2003. Data fra NIVA.

Selv om den markerte bedringen i vannkvalitet bestanden negativt. Dette gjelder trolig i Byglandsfjorden har hatt en gunstig påvirk- forholdene både i selve Byglandsfjorden og i ning på blekebestanden er det på den annen Otra. side klart at forsuringen stadig påvirker

I Byglandsfjorden vil trolig forekomsten av (Skov et al. 1990). Et eksempel på et slikt sure episoder i tilknytning til områder nært forsuret sidevassdrag er Dåsånavassdraget som sure innløp påvirke blekebestanden negativt. renner inn i Otra nedstrøms Evje, og som Om vinteren vil det dannes et sjikt med surt og tidligere var en del av utbredelsesområdet til kaldt smeltevann like under isen. Dette skyldes bleka. Det er ikke kjent når bleka døde ut, men at det kalde og sure avrenningsvannet ikke etter hva Skjevrak (1939) skriver kan det ha blander seg med resten av vannsøyla pga. vært før 1900. I de siste tiårene har det bare temperaturforskjellene mellom de to unntaksvis vært tatt utsatt bleke i garn eller vannlagene. Det sure vannsjiktet under isen har storruse i Dåsvatnet. Målinger av pH i Dåsåna vist seg å være svært skadelig for ved Kallhovd viser at sidevassdraget er tydelig surhetsømfintlige arter og kan føre til høy påvirket av forsuring (figur 23). Den målte dødelighet for aurerogn som er gytt grunt vannkvaliteten er ikke forenlig med opprett- (Barlaup et al. 1996). Slik sjiktning av holdelsen av en selvreprodusrende bleke- vannkvaliteten forekommer høyst sannsynlig bestand i Dåsånavassdraget. Forsuringen er her også i Byglandsfjorden. I de tilfellene hvor en klart begrensende faktor både for blekas gyteområder er påvirket av den sure forekomsten og utbredelsen av bleka. avrenningen er det sannsynlig at forsuringen Enkeltmåling av pH i en del sidebekker og fører til økt rogndødelighet og dermed hemmer elver i 1999 og 2000 gjenspeiler tydelig at rekrutteringen til bestanden. sidebekkene og sideelvene generelt er sterkt påvirket av forsuring (figur 24). At forsuring stadig kan være et problem i Byglandsfjorden er også dokumentert ved at Forsuringssituasjonen har resultert i en utløpsvannet fra Byglandsfjorden tidvis har kalkingsplan for Otravassdraget (Kaste & vært for surt for produksjon av bleke ved det Hindar 1994) og en tiltaksplan mot forsuring i nye Syrtveit Fiskeanlegg, og at de nedre delen av Otra (Kroglund & Kaste vannbehandling derfor er påkrevet (Rosseland 2002). Direktoratet foreslo i handlingsplanen et al. 1996; Åtland et al. 1997). for kalkingsvirksomheten å starte kalking i Otra i 1998 (Espelien et al. 1995), men på I motsetning til Byglandsfjorden, som er grunn av begrensede midler til kalking er så karakterisert ved mer episodisk forsuring, er de langt planen ikke iverksatt. fleste sidevassdragene mer kronisk forsuret. Dette har også vært påpekt i tidligere studier

pH i Dåsåna 2001-2003 6,1

5,9

5,7

5,5

pH 5,3

5,1

4,9

4,7

4,5 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 1. 3. 5. 7. 9. 11. 1. 3. 5. 7. 9. 11. 1. 3. 5. 7. 01 01 01 01 01 02 02 02 02 02 03 03 03 03 01 02

Dato

Figur 23. pH målt i Dåsåna ved Kallhovd i perioden januar 2001 til juli 2003. Målingene er utført av Syrtveit Fiskeanlegg.

6,5 pH i sidevassdrag 6,3 6,1 5,9 5,7

pH 5,5 5,3 5,1 4,9 4,7 4,5 Skåmåne Daleelva Kvålsåne Grendiåne Nautdals- Grendiåni Bjorå Dåsåna, Dåsvatnet, Dåsvatn, bekken Kaldhovd sundet innløp

Figur 24. Punktmålinger av pH i utvalgte sidevassdrag. Prøvetakingen i Dåsånavassdraget, Grendiåne og Bjoråna stammer fra 04.04.2000, mens øvrige prøver ble tatt den 05.05.1999.

uheldige effekter av innavl. I hvilken grad 3.2.8 Ørekyte som mulig trussel dette har påvirker blekebestanden er imidlertid Ørekyta ble innført i de øverste delene av ikke kjent. Otravassdraget rundt 1980 (Matzow & Simonsen 1997). Den er vanlig forekommende 3.3 Kultiveringstiltak for å styrke i alle innsjøene knyttet til hovedvassdraget i blekebestanden Bykle kommune, og er registrert oppstrøms Brokke (Vethe 1997b) i Otra, og senest i 2002 Den dramatiske nedgangen i blekebestanden ned til Langeid. Arten vil sannsynligvis med på slutten av 1960-tallet førte til at Bygland tiden spre seg videre nedover vassdraget. Fiskeanlegg ble rustet opp og satt istand i 1972 Ifølge flere studier har introduksjon av ørekyte (Møkkelgjerd & Gunnerød 1986). Utsettingene en negativ innvirkning på aurebestander av blekeyngel kom imidlertid først igang i grunnet næringskonkurranse (se f.eks 1979. Det skyldtes at en måtte bygge opp en Borgstrøm et al. 1985; Brittain et al. 1988). En egen stamfiskbestand i anlegget av de få kartlegging av videre spredning av fiskene som var drevet fram og som overlevde ørekytebestanden og utbredelsen av ørekyte på fiskeanlegget på Reinsvoll. Bygland overvåkes jevnlig av Fiskebiologen i Bygland Fiskeanlegg produserte settefisk fram til 1991 ved bruk av rusefangst. da produksjonen ble overført til det nye Syrtveit Fiskeanlegg. Mengden settefisk er vist 3.2.9 Tap av genetisk variasjon i tabell 6 og viser at utsettingene har variert en Etter bestandssammenbruddet ble blekebe- del fra år til år. I forbindelse med oppstarten av standen trolig reddet ved at gytefisk ble Syrtveit Fiskeanlegg ble det ikke satt ut yngel i innfanget og benyttet til å etablere en årene 1991, 1993 eller 1994. I 1995 og 1996 stampopulasjon for utsetting av blekeyngel. var utsettingsantallet relativt lave (ca 35 000) Utgangspunktet for utsettingene var et svært men fra 1997 har utsettingene vært stabilt på begrenset antall stamfisk. I denne prosessen vil omlag 100 000 bleke årlig. Utsettingene av unektelig en del av den oprinnelige genetiske yngel har siden 1999 blitt supplert med variasjonen i bestanden ikke være representert utlegging av blekerogn (se kapittel 3.6). og derfor gå tapt. Stamfiskhold over flere tiår, slik tilfelle er med bleka, øker også sannsynligheten for både ytterligere tap av genetisk variasjon som følge av genetisk drift, og

Perforert kasse med grus som er benyttet for utlegging av rogn. I årene 1999-2003 ble det totalt lagt ut 340 000 blekerogn. Rognkassene ble satt ut på antatte gyteområder for bleka. Slik rognplanting er vurdert som et viktig tiltak for å øke den naturlige rekrutteringen til blekebestanden.

58 % aure, 28 % abbor, 13 % bleke, og 0,3 % bekkerøye. Materialet er samlet inn fra 3.4 Bestandsstatus for bleka stasjoner i Åraksfjorden i nord til Otra oppstrøms Kilefjorden i sør. De fleste 3.4.1 Fangster i næringsfiske og stasjonene er fisket i hele fireårs-perioden prøvefiske mens andre er fisket i deler av perioden. De Samarbeidet med fiskerne i perioden 2000- innrapporterte fangstene fra de ulike stasjonene 2003 har gitt prosjektet tilgang på et i årene 2000-2003 er først presentert i figurene enestående materiale med tanke på blekas 25-28, deretter følger en gjennomgang av nåværende utbredelse og forekomst. I løpet av materialet med analyser av blekas utbredelse disse fire årene er det fra næringsfiske totalt og forekomst. innrapportert hele 342 087 artsbestemt fisk (tabell 7). Disse fangstene er fordelt på omlag

Tabell 6. Antall, alder og merkekode for bleke satt ut i Byglandsfjorden og Otra i perioden 1979-2003. Data fra Syrtveit Fiskeanlegg (jamfør Vethe 1997a). Som det framgår av tabellen er det siden 1999 i tillegg lagt ut øyerogn av bleke.

År Fiskeanlegg Antall utsatt Alders-gruppe Merkemetode 1979 Bygland 3.000 0+ Umerket 1980 Bygland 0 - - 1981 Bygland 0 - - 1982 Bygland 20.300 0+ Umerket 1983 Bygland 1.000 0+ Umerket 1984 Bygland 85.000 0+ Umerket 1985 Bygland 20.000 0+ Umerket 1986 Bygland 47.500 0+ Umerket 1987 Bygland 38.082 0+ Umerket 1988 Bygland 65.100 0+ Umerket 1989 Bygland 110.900 0+ Umerket 1990 Bygland 116.450 0+ Umerket 1991 Syrtveit 0 - - 1992 Syrtveit 40.000 1+ Umerket 1993 Syrtveit 0 - - 1994 Syrtveit 0 - - 1995 Syrtveit 29.710 0+ Umerket 1996 Syrtveit 28.608 0+, 1+, 2+ Umerket 1997 Syrtveit 102.000 0+ Fettfinneklippet 1998 Syrtveit 96.763 0+ Fettfinneklippet 1999 Syrtveit 100.781 0+ Fettfinneklippet 1999 Syrtveit 50.000 Øyerogn Umerket 2000 Syrtveit 100.150 0+ Fettfinneklippet 2000 Syrtveit 95.000 Øyerogn Otolittmerket 2001 Syrtveit 100.443 0+ Fettfinneklippet 2001 Syrtveit 117.500 Øyerogn Otolittmerket 2002 Syrtveit 100.704 0+ Fettfinneklippet 2002 Syrtveit 100.000 Øyerogn Otolittmerket 2003 Syrtveit 101.006 0+ Fettfinneklippet 2003 Syrtveit 30.000 Øyerogn Otolittmerket

Tabell 7. Oversikt over antall fisk innrapportert fra næringsfiske til prosjektet i perioden 2000-2003.

Lokalitet 2000 2001 2002 2003 Sum

Åraksfjorden 9302 37091 0 8313 54706

Byglandsfjorden 31906 32227 17163 10914 92210 Nedstrøms Byglandsfjorden 39848 47375 57026 72401 216650 Sum 81056 116693 74189 91628 363566

Rusefangst i Byglandsfjorden 2000, N=41208 7000

6000 Aure Bleke 5000 k 4000 fis ll ta n 3000 A

2000

1000

0 Sordal Ose Frøysnes Bygland Longerak Grendi- Grendi- Neset nord sør

Ruse- og garnfangst nedstrøms Byglandsfjorden 2000, N=39848 8000

7000 Aure Bleke Abbor Bekkerøye 6000

5000 k

ll fis 4000 ta n A 3000

2000

1000

0 Moseid Vålefoss Fennefoss Dåsnes Breiflå Voiland Hestvåg Moisund Hodne Ærekilen

Figur 25. Innrapporterte fangster i 2000 fra stasjoner med storruse i Åraksfjorden og Byglandsfjorden (øverst) og på strekningen nedstrøms Byglandsfjorden (nederst).

Rusefangst i Åraksfjorddelen av Byglandsfjorden 2001, N=32610 10000 9000 Aure 8000 Bleke 7000 k

s 6000 i

ll f 5000 ta n

A 4000 3000 2000 1000 0 Støylehommen Heddeneset Frøysnes Sandnes Skomedal Storestraumen

Rusefangst i Byglandsfjorden 2001, N=27745 7000 Aure 6000 Bleke 5000 k s i 4000 ll f ta n 3000 A

2000

1000

0 Longerak Grendi, nord Grendi, sør Neset Senum Vassenden

Ruse- og garnfangst nedstrøms Byglandsfjorden 2001, N=47375 10000 9000 8000 Aure Bleke Abbor Bekkerøye 7000 k

s 6000 i f l l

a 5000 t

An 4000 3000 2000 1000 0 Moseid Fennefoss Breiflå Moisund Hodne

Figur 26. Innrapporterte fangster i 2001 fra stasjoner med rusefiske i Åraksfjorden (øverst), Byglandsfjorden (midten) og strekningen nedstrøms Byglandsfjorden (nederst).

Rusefangst i Byglandsfjorden 2002, N=21109 6000

Aure 5000 Bleke

4000 k s i

ll f 3000 ta n A 2000

1000

0 Longerak Grendi Neset Senum Vassenden

Ruse- og garnfangst nedstrøms Byglandsfjorden 2002, N=57026 10000 9000 Aure Bleke Abbor Bekkerøye 8000 7000 k

s 6000 i

ll f 5000 ta n

A 4000 3000 2000 1000 0 Moseid Fennefoss Breiflå Moisund Hodne

Figur 27. Innrapporterte fangster i 2002 fra stasjoner med rusefiske i Byglandsfjorden (øverst), og strekningen nedstrøms Byglandsfjorden (nederst).

Rusefangst i Byglandsfjorden 2003, N=19227 5000

Aure 4000 Bleke k

s 3000 i ll f ta n

A 2000

1000

0 Åraksfjorden Grendi, nord Senum Vassenden

Rusefangst nedstrøms Byglandsfjorden 2003, N=72401 18000 16000 Aure Bleke 14000 Abbor Bekkerøye 12000 k s i

f 10000 ll ta

n 8000 A 6000

4000

2000

0 Moseid Fennefoss Breiflå Moisund Hodne

Figur 28. Innrapporterte fangster i 2003 fra stasjoner med rusefiske i Åraksfjorden og Byglandsfjorden (øverst), og strekningen nedstrøms Byglandsfjorden (nederst).

De innrapporterte fangstene fra næringsfiske registrert lengst nord, i Åraksfjorden, hvor viser generelt at blekebestanden i de senere andelen bleke økte fra 3 % i 2000 til 16 % i årene er blitt betydelig mer tallrik og at bleka 2001 og 46 % i 2003. Ved Longerak økte også påtreffes på samtlige stasjoner fra Åraks- innslaget av bleke, fra 18 % i 2000 til 53 % i fjorden i nord til Hodne v/Kilefjorden i sør. 2001 og 41 % i 2002. Ved Grendi var innslaget av bleke stabilt på rundt 40 % både i årene Ved analysen av materialet er andelen bleke i 2000-2002, men økte så til hele 81 % i 2003. forhold til aure benyttet som en indeks på Ved Senum på Vassenden økte innslaget bleke forekomsten av bleke. Fangstene viser at fra 6 % i 2001 til 21 % i 2002 og 46 % i 2003. andelen bleke varierer både mellom år og Ved Vassenden øst var derimot innslaget av mellom de ulike fangstplassene (figur 29). En bleke svært lavt (< 5 %) i hele perioden og markerte økning i innsalget av bleke ble markert lavere enn på de andre stasjonene i

Byglandsfjorden. Nedstrøms Byglandsfjorden i 2003 fra 14 % til 21 %. Ved Moisund ble det Moseidsonen var innslaget av bleke 2-5 % i derimot registrert en nedgang fra et innslag av årene 2000-2003. Lenger nedstrøms fjorden, bleke på 20 % i 2000 til 6 % i 2003. ved Breiflå økte fangstene i perioden 2000 til

Åraksfjorden, N=49843 Bleke Aure Longerak, N=16323 Bleke Aure 100 100 ) ) 90 90 % % (

( 80 80 t t s s 70 70 ng ng 60 60 a a

f 50 50 v 40 40 av f a l l 30 30 nde nde 20 20 A A 10 10 0 0 2000 2001 2002 2003 2000 2001 2002 2003

Grendi, N=31243 Bleke Aure Vassenden, Senum, N=21624 Bleke Aure 100 100 ) ) 90 90 % % 80 80 ( ( t t

s 70 70 ngs ng 60 60 a a

f 50 50 v

40 av f 40 a l l 30 30 de nde n 20 20 A A 10 10 0 0 2000200120022003 2000 2001 2002 2003

Vassenden øst 2001-2003, N=6155 Bleke Aure Moseid, N=22400 Bleke Aure 100 100 ) ) 90 90 80

(% 80 (%

t s st 70 70 g g n n 60 60 a fa f 50 50 v v a

a 40 40 l l e e 30 30 d d

20 n 20 A An 10 10 0 0 2000 2001 2002 2003 2000 2001 2002 2003

Breiflå, N=32352 Bleke Aure Moisund, N=18451 Bleke Aure 100 100 )

) 90 90 % % 80 80 (

( t t

s 70 70 ngs ng 60 60 a a f f 50 50 v v 40 a a 40 l l 30 30 nde 20 nde 20 A 10 A 10 0 0 2000 2001 2002 2003 2000 2001 2002 2003

Figur 29. Innslag av bleke og aure i næringsfiske på utvalgte lokaliteter i årene 2000-2003.

Tabell 8. Utsettinger av blekeyngel fra Syrtveit Fiskeanlegg fordelt på Åraksfjorden, Byglandsfjorden og strekningen Fennefoss-Hodne, dvs. nedstrøms Byglandsfjorden i perioden 1995-2003 (Data fra Syrtveit Fiskeanlegg).

År Åraksfjorden Byglandsfjorden Fennefoss-Hodne 1995 3863 15905 9942 1996 3630 15791 9187 1997 3348 53956 42113 1998 17912 54254 24597 1999 30611 50767 19403 2000 24751 52923 22476 2001 27088 55567 17788 2002 21308 49222 30174 2003 25744 54490 20772

Forekomsten av bleke gjenspeiler i store trekk dobling av utsettingsantallet fra omlag 60 000 hvor blekeyngelen blir satt ut. Hovedområdene til 120 000 blekeyngel i femårsperioden før for utsettingene er i Åraksfjorden og i fiske har her trolig bidratt til at andelen bleke i Byglandsfjorden men det blir og satt ut fangstene har økt fra 3 % til nær 46 %. Den betydelige mengder yngel på strekningen store økningen i andelen bleke i fangstene Breiflå-Moisund (tabell 8). Det vedvarende tyder også på økt overlevelse for settefisken. I lave innsalget av bleke i Moseidsonen rett Byglandsfjorden har utsettingsantallet i nedstrøms fjorden skyldes trolig at det ikke blir femårsperioden før fisket variert fra 190 000 til satt ut bleke på denne strekningen og resultatet 260 000, og andelen bleke i fangstene viser tilsier at relativt lite bleke slepper seg ut fra også her en positiv utvikling ved at innslaget Byglandsfjorden. av bleke i fangstene var omlag 30 % i årene 2000-2002 og 46 % i 2003 (figur 30). For å få en mer samlet oversikt over Økningen i 2003 skyldes den høye andelen utviklingen er fangstene fra de ulike stasjonene bleke i rusenen ved Grendi (81 %) og Senum slått sammen for hovedområdene for utsetting (46 %) (figur 29). På strekningene nedstrøms dvs. Åraksfjorden, Byglandsfjorden og fjorden, fra Fennefoss til Hodne, har strekningene nedstrøms Byglandsfjorden utsettingsantallet i femårsperioden før fisket (Fennefoss-Hodne). Når andelen bleke i variert relativt lite, fra 105 000 til 126 000, og fangstene i perioden 2000-2003 sammenholdes dette har gitt et relativt stabilt innslag av bleke med størrelsen på utsettingsantallet i de fem fra 10 til 13 % (figur 30). foregående årene, framkommer en klar positiv sammenheng mellom utsettingsantall og fangstene i Åraksfjorden (figur 30). En

Fangst av bleke i rusefiske relativt til antall yngel utsatt 60 Åraksfjorden Byglandsfjorden 50 2003 ) Nedstrøms Byglandsfjorden 2003 % ( e 40 sk i f 2000 se 2001 u

r 30 i e

k 2002 e l b

e 20 d 2001 2003 An 2000 2002 10 2001 2000

0 0 50000 100000 150000 200000 250000 300000 Blekeyngel satt ut i femårsperioden før rusefiske

Figur 30. Andel bleke i forhold til aure tatt i rusefiske i Åraksfjorden, Byglandsfjorden og på strekningen nedstrøms Byglandsfjorden (Fennefoss-Hodne) relativt til antall blekeyngel satt ut i femårsperioden før året fisket ble utført.

Samlet tyder disse resultatene på at uttrykk i resultatene fra prøvefiske som er gjort blekebestanden i Åraksfjorden og Byglands- i perioden 1974-2002. Av prøvefisket framgår fjorden har økt de siste årene. Det relativt høye det at både antallet og andelen bleke i innsalget av bleke registrert i perioden 2000- fangstene økte markert på siste halvdel av 2003 betyr at det siden 1990-tallet har vært en 1990-tallet (figur 31A og B). svært positiv utvikling for blekebestanden. Denne utviklingen kommer også klart til

A Prøvefiske i Byglandsfjorden 800 Aure Bleke

e 700 k s i f

e 600 v ø r p

d 500 e v t t 400 ta k s i

f 300 ll ta

n 200 A

100

0 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1993 1994 1996 1997 1998 1999 2000 2002 Prøvefiskeår

B Bleke Aure 100 90 80

) 70 % ( t s 60 ng a

f 50 v a l 40 de n

A 30 20 10 0 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1993 1994 1996 1997 1998 1999 2000 2002 Prøvefiskeår

Figur 31. A) Utviklingen i blekebestanden illustrert ved antallet bleke og aure i perioden 1974-2002. Figuren er basert fangster fra standardisert garnfiske ved Frøysnes, Bygland og Neset i perioden 1974-1984 (Møkkelgjerd & Gunnerød 1986). I perioden 1993-2002 er prøvefisket utført av fiskebiologen i Bygland. I de siste årene er fiske utført på en stasjon ved Bygland (1999 og 2002), og en stasjon ved Frøysnes (2000). B) Andelen bleke og aure i fangstene ved prøvefiske i perioden 1974-2002.

Andelen bleke tatt ved prøvefiske i forhold til utsettinger av 267 000 blekeyngel i perioden utsettingsantallet av blekeyngel viser dårlig 1989 til 1993 et innslag på 1,9 % bleke i sammenheng på 1980-tallet og begynnelsen av fangstene i 1994 (figur 32). Det lave innslaget 1990-tallet. Selv relativt omfattende utsettinger av bleke i fangstene i 1993 og 1994 ligger på på 332 000 blekeyngel i femårsperioden før samme lave nivå som i 1984 til tross for at prøvefiske i 1993 resulterte bare i et innslag på utsettingene da var mye lavere. 0,5 % bleke i fangstene. Tilsvarende ga

Fangst av bleke relativt til antall yngel satt ut 35 Prøvefiske 1983-1994 2000 30 Prøvefiske 1996-2002 ) % ( 25 ke s

i 1999 f e 20 øv r 1998 2002 p i e

k 15 e 1997 bl l e

d 10

n 1996 A 5 1994 1984 1993 1983 0 0 50000 100000 150000 200000 250000 300000 350000 400000 Blekeyngel satt ut i femårsperioden før prøvefiske

Figur 32. Andel bleke i totalfangsten av bleke og aure ved prøvefiske i forhold til utsettingsantall av blekeyngel i Åraksfjorden og Byglandsfjorden i femårsperioden forut for prøvefiske.

En markert endring sees i prøvefisket i årene tallet er det en nedgang i antallet aure tatt på 1996 til 1998 da utsettingsantallet i prøvefiske sammenliknet med aurefangstene femårsperioden før fiske varierte fra 60 000 til på 1970-, og 1980-tallet. Årsaken til 96 000 og ga fra 10 til 32 % innslag av bleke i nedgangen i aurefangstene er ikke kjent, men i fangstene. I prøvefiske i årene 1996 til 1998 er hele den undersøkte perioden har det også en klar økende sammenheng mellom aurebestanden generelt vært karakterisert som utsettingsantall og andelen bleke i fangstene. svært tett og med dårlig vekst. En kan ikke Prøvefisket i de etterfølgende årene 1999, 2000 utelukke at nedgangen i aurefangstene på og 2002, omfatter et relativt lite materiale 1990-tallet er et uttrykk for en viss nedgang i siden det i disse årene bare ble fiske på en aurebestanden i fjorden, men avvik i stasjon. Resultatene fra disse tre siste årene er fangstinnsats mellom periodene vurderes som derfor ikke direkte sammenliknbare med de den mest sannsynlige årsaken til dette tidligere årene, men også resultatene fra disse resultatet. Dette gjelder med sikkerhet årene senere årene viser en klar styrking av 1999, 2000 og 2002 da det bare ble fisket på en bestanden. Det er også interessant at den stasjon mens det tidligere ble fisket på tre økende andelen bleke i næringsfiske i stasjoner. Byglandsfjorden samsvarer med resultatene fra prøvefisket. Samlet tilsier materialet at Et grunnleggende spørsmål er om økningen i blekebestanden begynte å ta seg opp fra midten blekefangstene i hovedsak skyldes økt av 1990-tallet og at hovedårsaken til dette var overlevelse av utsatt blekeyngel eller om økt økt overlevelse for utsatt yngel. naturlig rekruttering til blekebestanden også har bidratt til den positive utviklingen. En mulig feilkilde i materialet er at andelen Undersøkelsene viser imidlertid at utsatt bleke bleke i fangstene er avhengig av svingninger i dominerer blekebestanden, dette er nærmere aurebestanden i fjorden. Samtidig som beskrevet i neste kapittel. blekebestanden tar seg opp fra midten av 1990-

3.5 Naturlig rekruttering av bleke i Byglandsfjorden Lengdefordelingen av merket og umerket bleke i Storrusa ved Grendi i perioden 1999- 3.5.1 Andel av umerket bleke i 2002 viser tydelig hvordan merket bleke fangstene i perioden 1999-2003 vokser seg inn i bestanden og etterhvert totalt dominerer i fangstene. I 1999 dominerer I arbeidet med å gi en bestandsstatus for bleka merket bleke blant fisk mindre enn ca. 23 cm. I har det vært viktig å bestemme hvor stor andel 2000 og 2001 dominerer merket bleke av blekebestanden som stammer fra utsettinger fangstene av fisk mindre enn 26 cm, og i 2002 og hvor stor andel som stammer fra naturlig dominerer merket fisk alle lengdekategorier rekruttering. All bleke satt ut fra Syrtveit (figur 33). Det er derfor først fra og med 2002 Fiskeanlegg har derfor vært merket med at innslaget av umerket bleke synes å gi et godt fettfinneklipping fra og med 1997. Innslaget av mål på andelen bleke som stammer fra naturlig fettfinneklipt bleke har deretter vært registrert i rekruttering. utvalgte fangster fra næringsfisket. Storrusa ved Grendi har vært fulgt spesielt med tanke på En feilkilde som også må tas med i dette forholdet men det er også gjort betydelige betraktningen er at fettfinnene har en viss registreringer fra andre lokaliteter med tendens til å regenerere etter at de er klipt. Ett næringsfiske. år etter merking av aure fant Johnsen og Ugedal (1988) at 2,7 % av fettfinnene viste I perioden 1999-2003 har det i tillegg til tydelige tegn på regenerering. Likeledes utsettinger blitt lagt ut blekerogn. Fisk som rapporterte Mears (1976) om 0,6 % regenererte stammer fra denne rognplantingen vil fettfinner seks månder etter klipping av naturligvis ikke være fettfinneklippet, og kan bekkerøyeyngel. Slik regenerering av fettfinner dermed bidra til å overestimere andelen av må en også regne med skjer hos noen bleker. naturlig rekruttert fisk. Andelen av umerket Disse vil bli kategorisert som umerket og fisk som stammer fra rognplanting er nærmere derfor bidra til en overestimering av andelen omtalt i kapittel 3.6.1. bleke som stammer fra naturlig rekruttering.

100 100 Byglandsfjorden, Grendi 04.05-07.09.1999, n=650 Byglandsfjorden, Grendi 28.03-28.11.2000, n=812 90 90 Merket bleke Merket bleke 80 Umerka bleke 80 Umerka bleke 70 70

60 60

l 50 ll

a 50 ta n Ant 40 A 40

30 30

20 20

10 10

0 0 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 Lengde, cm Lengde, cm 140 45 Byglandsfjorden, Grendi 03.06-21.11.2002, n=379 Byglandsfjorden, Grendi 15.05-13.11.2001, n=1085 40 120 Merka bleke Umerket bleke Merket bleke 35 100 Umerket bleke 30

l 80 l

a 25 t

l l a An 60 20 Ant 15 40 10 20 5

0 0 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34

Lengde, cm Lengde, cm

Figur 33. Lengdefordeling av merket (dvs. fettfinneklipt) og umerket bleke i fangstene fra storrusa ved Grendi i perioden 1999-2002.

A Merket bleke, N = 63. Naturlig rekruttert bleke, N = 2. Umerket bleke, N = 10. B Merket bleke, N = 63. Naturlig rekruttert bleke, N = 2. Umerket bleke; N = 10.

20 60 Grendi, 1999 Grendi, 1999 50 15 40 l l l l a a t 10 t 30 An An 20 5 10

0 0 10 12 14 16 18 20 22 24 26 28 30 32 34 0+/ 2+/ 4+/ 6+/ 8+/ 10+/ 12+/ 14+/ Fiskelengde, cm 1999 1997 1995 1993 1991 1989 1987 1985 Aldersgruppe/årsklasse

C Merket bleke, N=81. Naturlig rekruttert bleke, N=3. Umerket bleke, N=11. D Merket bleke, N = 66. Naturlig rekruttert bleke, N = 3. Umerket bleke, N = 12. 20 40 Grendi 2000 Grendi, 2000

15 30 l l l l a a t 10 t 20 An An

5 10

0 0 10 12 14 16 18 20 22 24 26 28 30 32 34 0+/ 2+/ 4+/ 6+/ 8+/ 10+/ 12+/ 14+/ Fiskelengde, cm 2000 1998 1996 1994 1992 1990 1988 1986 Aldersgruppe/årsklasse

E Merket bleke, N=47. Naturlig rekruttert bleke, N= 9. F Merket bleke, N=41 Naturlig rekruttert bleke, N = 9. 20 30 Grendi 2001 Grendi, 2001

15 20 l l l l a a t 10 t An An 10 5

0 0 10 12 14 16 18 20 22 24 26 28 30 32 34 0+/ 2+/ 4+/ 6+/ 8+/ 10+/ 12+/ 14+/ Fiskelengde, cm 2001 1999 1997 1995 1993 1991 1989 1987 Aldersgruppe/årsklasse

Figur 34. Lengde- og aldersfordeling av et utvalg bleke tatt i storrusa ved Grendi i 1999 og 2000. Bleka er fordelt på merket fisk som stammer fra utsettinger fra og med 1997, naturlig rekruttert fisk som er umerket fisk fra årsklassen 1997 eller 1998, og umerket bleke som trolig stammer fra utsettinger før 1997, dvs. før utsatt bleke ble merket.

Umerket bleke, N = 14. Merket bleke, N = 178. 100 90 80 70 )

% 60 ( l

e 50 d 40 An 30 20 10 0 1997 1998 1999 2000 Årsklasse

Figur 35. Innslaget av merket bleke fra Syrtveit Fiskeanlegg og naturlig rekruttert bleke fra årsklassene 1997- 2000 basert på aldersbestemt materiale fra storrusa ved Grendi i perioden 1999-2001.

Lengde og aldersanalysen av et utvalg bleke umerkete blekene fra anlegget gått ut av tatt fra storrusa ved Grendi i årene 1999 til bestanden og den umerkete andelen av bleke 2001 er vist i figur 34. Dette materialet viser fra og med 2002 stammer trolig hovedsakelig også hvordan den eldre umerkete bleka som fra naturlig rekruttering eller fra rognplanting. stammer fra utsettingene før 1997 gradvis går Ved Longerak i Byglandsfjorden ble det i 2000 ut av bestanden. Aldersanalysen av dette funnet et innslag av umerket bleke på 19 % materialet viser at det er totalt er 14 av 192 mens innslaget i 2001 og 2002 var redusert til bleker dvs. 7,3 % som er naturlig rekruttert fra omlag 10 %. Ved Grendi ble andelen merket årsklassene 1997 til 2000. Av totalt 48 bleke redusert fra 20 % i 2001 til 13 % i 2002, aldersbestemte bleker fra 1997 årsklassen og ved Senum fra 29 % i 2001 til 9 % i 2002. stammet 4 % fra naturlig rekruttering, mens det Nedgangen i andelen umerket bleke som ble tilsvarende ble funnet 6 % naturlige rekrutter registrert på de ulike stasjonene fra 2001 til blant de 99 blekene fra 1998 årsklassen. Fra 2002 skyldes som nevnt at eldre (dvs. 1999 årsklassen ble det undersøkt 24 fisk og 5 aldersklassen 1996 og eldre), umerket bleke dvs. 20,8 % stammet fra naturlig rekruttering. som stammer fra anlegget i hovedsak har gått Fra 2000 årsklassen ble det undersøkt 21 fisk ut av bestanden i 2002. Det er positivt at og en (dvs. 4,8 %) var naturlig rekruttert (figur innslaget av umerket bleke i 2003 er omlag 10 35). En kan derfor slå fast at bleke som % i Åraksfjorden og 18 % ved Senum ved stammer fra utsettinger klart dominerer 1997, Vassenden siden dette trolig i hovedsak er 1998 og 2000 årsklassene av bleke ved Grendi, bleke som stammer fra naturlig rekruttering i mens 1999 årsklassen synes og ha et større fjorden. Dette samsvarer med undersøkelser av innslag av naturlig rekruttert fisk. gytegroper som viser at bleka de senere årene Datagrunnlaget for 1999 og 2000 årsklassen har begynt å gyte både i Åraksfjorden og i består imidlertid av relativt få fisk og Byglandsfjorden ved Vassenden (se kapittel resultatene for disse årsklassene er derfor 3.5.2). På strekningen nedstrøms fjorden er det usikre. derimot bare unntaksvis registrert umerket bleke i årene 2000-2003. I 2003 ble det i et Fra et utvalg fangstplasser er andelen merket totalmateriale på 3 337 bleker fra Breiflå og og umerket bleke registrert i ett eller flere av Moisund bare funnet 5 som var umerket, dvs. årene i perioden 2000-2003 (figur 36). I årene en andel umerket bleke på bare 1,5 %. Dette 2000 og 2001 gir umerket settefisk fra viser at den naturlige rekrutteringen til bleke- årsklassene 1998 og eldre trolig et betydelig bestanden på denne strekningen er svært lav. bidrag til den umerkete andelen av blekefangstene. I 2002 og 2003 er disse eldre,

1800 Innslag av merket bleke i fangstene i år 2000, N=5264 1600 1400 Merket bleke t øk s

r 1200 Umerket bleke

nde 1000 u e k e 800 bl l l a t 600 n A 400

200 0 Longerak Grendi Moseid Vålefoss Breiflå- Moisund Ærekilen

2600 Innslag av merket bleke i fangstene i år 2001, N=6657 2400 2200 2000 Merket bleke økt

s 1800 Umerket bleke 1600 nder u 1400 e k

e 1200 bl l

l 1000 a t

n 800 A 600 400 200 0 Longerak Grendi Vassenden, Vassenden, Moseid Breiflå Moisund Senum øst

2400 Innslag av merket bleke i fangstene i år 2002, N=6068 2200 2000 Merket bleke 1800 kt

ø Umerket bleke s

r 1600 e 1400 und 1200 eke l

b 1000 l l a t 800 n

A 600 400 200 0 Longerak Grendi Vassenden, Vassenden, øst Breiflå Moisund Senum

2400 Innslag av merket bleke i fangstene i år 2003, N=6281 3247 2200 2000 Merket bleke 1800

økt Umerket bleke s 1600 der 1400 1200 eke un

bl 1000 l l a t 800 n

A 600 400 200 0 Åraksfjorden Vassenden, Vassenden, øst Moseid Breiflå Moisund Senum

Figur 36. Innslag av merket og umerket bleke på utvalgte stasjoner med rusefiske i perioden 2000-2003.

Samlet viser det aldersbestemte materialet fra årene med et betydelig innslag av blekegroper Grendi og forekomsten av umerket bleke i tyder på en økt naturlige rekruttering av bleke i fangstene i 2002 og 2003 at den naturlige denne perioden (figur 38). rekrutteringen til blekebestanden er svært lav og at bestanden i all hovedsak er opprettholdt 3.6 Tiltak for økt naturlig av utsettinger fra Syrtveit Fiskeanlegg. På den rekruttering av bleke annen side må selv det lave innslaget av naturlig rekruttering vurderes som positivt. 3.6.1 Rognplanting – utlegging av 3.5.2 Undersøkelse av naturlige blekerogn gyteområder For å styrke den naturlige rekrutteringen til Flere gyteområder er lokalisert i Byglands- blekebestanden ble det i regi av prosjektet lagt fjorden og i tilgrensende elver og bekker. Fra ut blekerogn årlig i perioden 1999-2003. det enkelte gyteområdet er det tatt med Rogna ble gravd ned i gruskasser og plassert rognprøver fra et utvalg gytegroper og disse er på ulike lokaliteter i Byglandsfjorden. senere artsbestemt ved bruk av isoelektrisk Lokaliteter som gjennom prøvefiske eller fokusering. annen lokalinformasjon var pekt ut som tidligere eller eksisterende gyteområder for I 2000 ble et utvalg gytegroper undersøkt på bleka ble valgt ut som utsettingsområder. Ved ulike steder i Dåsånavassdraget som tidligere utlegging av kassene ble bunnforhold nøye var en del av utbredelsesområdet for bleka. Her undersøkt ved dykking og områder som hadde ble det bare funnet gytegroper av aure, og dette egnet gytegrus og gode oppvekstforhold for gjaldt også for gyteområdet som ble undersøkt yngel ble valgt ut. i Bjoråna som ligger rett sør for Evje figur 37 A. I selve Byglandsfjorden er det undersøkt to Tanken bak denne delen av prosjektet er at gyteområder rundt skjær på stille vann. Det ene bleke som stammer fra den utlagte rogna vil området ligger rundt øya kalt Øyni rett sør for vende tilbake til området hvor den er klekt for Bygland, mens det andre området ble funnet å gyte. Ved at rogna er lagt ut på antatt gode ved Måkeskjæret som ligger midtfjords rett gyteområder vil dette kunne bidra til å utenfor Kyrkjevika i Grendi. På begge disse reetablere eller styrke gyting av bleka på områdene ble det bare funnet rogn fra den områdene hvor rogna er lagt ut. innsjøgytende auren i Byglandsfjorden (figur 37 B). Ved Vassenden, sør i Byglandsfjorden, For å prøve ut metoden ble det i 1999 gjort et ble gytegroper undersøkt første gang i 1993 og forsøk for å bestemme hvor mye rogn som deretter i perioden 2000-2003. Her ble det bare kunne plasseres i hver egglomme og hver påvist gytegroper av aure i 1993 og i 2000. I gruskasse. Forsøket omfattet utlegging av 2001 ble det for første gang funnet gytegroper rognkasser på de følgende fem stasjonene i gytt av bleke. Det ble da funnet at 14 av de fjorden; Fugløyni (sør i Åraksfjorden), totalt 35 artsbestemte gropene var gytt av Bygland (Byglandsneset), Øyni (sør for bleke, dvs. et innslag på 40 %. Denne relativt Bygland), Runbergodden og Vassenden. Ved høye andelen av gytegroper gytt av bleke er utlegging ble kassene senket ned fra en båt også opprettholdt i 2002 (59 %) og 2003 (44 med stedsanvisning fra en dykker. I hver kasse %) (figur 37 C og 38). Likeledes ble det ble det lagt ut seks egglommer hvor funnet et fåtall gytegroper av bleke på rognantallet i den enkelte lomme var som gyteplassen ved Fugløyni som ligger sør i følger; 50, 100, 200, 300, 400 og 500. Åraksfjorden. Dette gyteområdet ble først Plasseringen av egglommene innen hver kasse lokalisert og undersøkt i 2002 (figur 37 D). ble randomisert for å motvirke eventuelle systematiske feil som følge av egglommenes Resultatene fra gyteområdene ved Vassenden plassering innen kassa. Tilsammen ble det lagt og Fugløyni viser med sikkerhet at bleka de ut 1550 rogn i hver kasse. På hver stasjon ble senere årene har gytt i Byglandsfjorden. Yngel det lagt ut 8 kasser med unntak av stasjonene som stammer fra denne gytingen vil bidra til å Runbergodden, Vassenden og Otra v/Syrtveit styrke blekebestanden i fjorden. Utviklingen hvor det ble lagt ut 4 kasser på hver av ved Vassenden fra 1993 og 2000, da det ikke stasjonene. ble funnet blekegroper, til de etterfølgende

A Prøver av gytegroper i Dåsvassdraget og Bjoråna 2000 15 Aure

ope 10 gr e t gy l l a t 5 n A

0 Bjoråna Innløp Dåsvatn Dåsvatnet Dåsåna v/Blekelaget v/Kaldhovd

B Prøver av gytegroper ved skjer i Byglandsfjorden 50 Aure 40 r

ope 30 egr gyt l l 20 a t n A 10

0 Øyni 1997 Øyni 2002 Måkeskjer 2002

C Gyteområde v/Vassenden i Byglandsfjorden Aure Bleke 25

20 r ope

gr 15 e t gy l l 10 a t n A 5

0 1993 2000 2001 2002 2003

D Gyteområde v/Fugløyni sør i Åraksfjorden Aure Bleke 25

20 r pe o r

g 15 e gyt l l 10 a t n A 5

0 2002 2003

Figur 37. Antall gytegroper artsbestemt fra gyteområder i blekas utbredelseområde; A) på rennende vann i Dåsånavassdraget og Bjoråna, B) rundt skjer i Byglandsfjorden, C) ved Vassenden i Byglandsfjorden og D) ved Fugløyni sør i Åraksfjorden.

Gyteområde v/Vassenden i Byglandsfjorden Bleke Aure 100 90 7917 35 29

) 80 % (

r 70 60 ope r g

e 50 40 gyt l e 30 d n

A 20 10 0 1993 2000 2001 2002 2003

Figur 38. Andel gytegroper funnet av aure og bleke fra gyteområdet ved Vassenden i 1993, og i årene 2000- 2003. Antall gytegroper artsbestemt det enkelte år er gitt ved siden av søylene i figuren.

Totalt ble det på denne måten lagt ut 49 600 tilknytning til sund og derfor har større sig i blekerogn i Byglandsfjorden i 1999. Etter vannet enn de mer stillestående områdene ved klekking ble overlevelsen undersøkt i 21 av de Øyni og Bygland. På områdene med 32 kassene. Av 32 550 utlagte rogn hadde 27 stillestående vann ble det registrert en noe 459 klekt og forlatt kassene, dvs. en høyere dødelighet med økende antall egg pr. overlevelse på 84 % fra utlegging av øyerogn egglomme (figur 39). Basert på resultatene fra til yngelen forlater kassa. Den høyeste forsøket ble det konkludert med at metoden er overlevelsen ble funnet på stasjonene ved praktisk gjennomførbar og egnet til å klekke Vassenden og Fugløyni. Dette har trolig blekerogn i selve fjorden. sammenheng med at disse områdene ligger i

Øyni Runberg Vassenden Fugløyni Bygland 100

% 80

Eggoverlevelse ( 20

0 50 100 200 300 400 500 Antall utlagte egg

Figur 39. Overlevelse av blekerogn i forhold til antall rogn i egglomme i kasser på ulike stasjoner i Byglandsfjorden lagt ut i april og kontrollert i juli 1999. Hver kasse inneholdt seks egglommer med hhv. 50,100, 200, 300, 400 og 500 rognkorn.

Basert på erfaringene fra forsøkte utført i 1999, på 95,7 % fra rogna blir lagt ut til yngelen samt erfaringer fra rognplanting i andre forlater kassene. I 2003, da det ble lagt ut vassdrag, ble utleggingsmetoden noe modifi- 30 000 rogn ved Vassenden ble overlevelsen sert i de etterfølgende årene ved at det i hver beregnet til 92 %. De samlede resultatene fra gruskasse ble lagt ned fire egglommer á 500 perioden 1999-2003 viser derfor at denne rogn, dvs. totalt 2000 rogn pr. kasse. Stasjonen formen for rognplanting er en alternativ for rognplanting ble valgt ut etter samme kultiveringsmetode som fungerer etter kriterier som i 1999. Overlevelsen fra hensikten. utlegging til yngelen hadde forlatt kassene ble i perioden 2000-2003 basert på opptelling av I tillegg til å undersøke rognoverlevelsen, har døde rogn eller plommesekkyngel i samtlige det også vært gjort forsøk med å gjenfange eller et utvalg av kassene på den enkelte yngelen fra kassene ved elektrisk fiske i stasjon. I årene 1999-2003 er det totalt lagt ut strandsonen på et utvalg av stasjoner. Dette omlag 341 000 blekerogn fordelt på stasjoner arbeidet har ikke ført fram siden det bare er fra Fugløyni sør i Åraksfjorden til Vassenden innfanget et fåtall fisk. Hovedgrunnen til dette sør i Byglandsfjorden (tabell 9). I tillegg til er trolig at yngelen blir spredt over et stort rognplantingen i fjorden er det også lagt ut et område. Perioder med tørrlegging av store mindre antall rogn (37 000) fordelt på Dåsåna- deler av strandsonen når vannstanden i fjorden vassdraget, Grendiåna og Bjoråna (tabell 10). er lav bidrar trolig til dette resultatet. I bekkene og elvene hvor det ble lagt ut blekerogn ble det Overlevelelsen fra utleggingstidpunktet til i motsetning til i Byglandsfjorden registrert yngelen forlater kassene var generelt høy, dvs. tildels høye tettheter med blekeyngel høsten rognoverlevelsen var høyere enn 80 % eller 90 etter plantingen (figur 41). Dette forsterker % på de fleste stasjonene i Byglandsfjorden i inntrykket av at et begrenset tilgjengelig årene 2000-2002 (figur 40). For samtlige 98 spredningsareal for yngelen er viktig med rognkasser undersøkt i årene 2000-2003 ble det tanke på mulighetene for gjenfangst av gjenfunnet 8561 døde rogn av totalt 198 000 ensomrig yngel. utlagte rogn. Dette gir en beregnet overlevelse

Tabell 9. Antall rogn lagt ut på ulike stasjoner i Byglandsfjorden i årene 1999-2003.

Stasjon 1999 2000 2001 2002 2003 Sum Fugløyni 12400 18000 16000 24000 70400 Lilestraumen 10000 10000 20000 Bygland-Neset 12400 12400 Øyni 12400 10000 10000 32400 Longerak 10000 10000 Grendi 12000 20000 32000 Neset sør 10000 10000 Runebergodden 6200 10000 10000 20000 46200 Vassenden 6200 10000 42000 20000 30000 108200 Sum 49600 70000 98000 94000 30000 341600

Tabell 10. Antall rogn lagt ut i Grendiåna, Dåsånavassdraget og Bjoråna i perioden 2000-2002.

Stasjon 2000 2001 2002 Grendiåna 2500 6000 6000 Innløp Dåsvatn 10 000 Sund i Dåsvatnet 5000 Dåsåna v/Kallhovd 5000 Bjoråna 2500 Sum 25 000 6000 6000

Overelvelse for utlagt rogn i Byglandsfjorden 2000, N= 56 0000 100

80 r (%) sse a k

n 60 g ro i e

s 40 l e v e l r

e 20 v O

0 Fugleøyni Bygland Øyni Grendi Runebergodden Vassenden

Overlevelse for utlagt rogn i Byglandsfjorden 2001, N=88 000 100 ) %

( 80 r e s s a k

n 60 g o i r e 40 ls e v le r e

v 20 O

0 Fugleøyni Litlestraumen Longerak Grendiåne Neset sør Runebergodden Vassenden

Overlevelse for utlagt rogn i Byglandsfjorden 2002, N=54 000 100 )

% 80 ( r e s s

nka 60 g o r

i e

s 40 l ve e l r e

v 20 O

0 Fugleøyni Øyni Grendiåne Grendi Runebergodden Vassenden

Figur 40. Beregnet overlevelse fra utleggingstidspunkt til yngelen forlater kassene for stasjonen i Byglandsfjorden hvor det er lagt ut rogn i perioden 2000-2002. N angir antall rogn som ble lagt ut i det utvalget av kasser som ble undersøkt.

På bekken og elvene hvor rognplantingen ble relativt lave (12/100 m2) og i Dåsåna ved utført våren 2000 ble tetthetene av ensomrig Kallhovd hvor det ikke ble gjenfanget yngel blekeyngel i august 2000 estimert til å være fra (figur 41). Fraværet av blekeyngel ved 22 til 70 yngel pr. 100 m2. Unntakene var det Kallhovd skyldes trolig at Dåsåna på denne ene innløpet til Dåsvatn hvor tetthetene var strekningen, nedstrøms samløpet med Skjerka,

er tydelig påvirket av forsuring. De lave cm (figur 42). Til tross for tildels svært høye tetthetene av aure funnet på denne stasjonen tettheter av ensomrig aureyngel har peker også i samme retning. Lengden på blekeyngelen på de fleste stasjonene en vekst blekeyngelen varierte fra 4,5 til 5,7 cm mellom som er omlag på samme nivå som aureyngelen. de ulike stasjonene, mens tilsvarende variasjon Dette tilsier at blekeyngelen klarer seg bra i i lengde hos ensomrig aure var fra 4,2 til 6,0 konkurranse med aureyngelen.

Elektrisk fiske på stasjoner med rognplanting, 23-24.08.2000 100 117 152 Aure Bleke Bekkerøye 80 2 m

0 60 /1 k s i

ll f 40 a t n A 20

0 Grendiåna Bjoråna Innløp Innløp Innløp Dåsvatn Dåsåna Dåsvatn, Dåsvatn, Dåsvatn, v/Blekelaget v/Kallhovd Storebekk 1 Storebekk 2 Veslebekk

Figur 41. Estimert tetthet av aure, bleke og bekkerøye på stasjoner hvor det våren 2000 ble lagt ut blekerogn.

Gjennomsnittlig lengde for ensomrig aure og bleke Aure Bleke 7 )

m 6 c ( 5 ngde e l e k

s 4 i f

ttlig 3 i n ms

o 2 n n e j

G 1

0 Grendiåna Bjoråna Innløp Dåsvatn, Innløp Dåsvatn, Innløp Dåsvatn, Dåsvatn Storebekk 1 Storebekk 2 Veslebekk v/Blekelaget

Figur 42. Gjennomsnittlig lengde med standard avvik for ensomrig aure og bleke 23-24.08.2000 på stasjoner hvor det våren 2000 ble lagt ut blekerogn.

Bleker som stammer fra rognplanting kan ikke otolittene. Av disse var 64 % otolittmerket på utseende skilles fra naturlig rekruttert fisk. (tabell 11), og andelen av merket fisk var høy i Som tidligere nevnt har derfor all utlagt rogn alle fire rusene. Dette viser at fisk som blitt fargemerket ved at rogna har fått et stammer fra rognplantingen nå utgjør en fargebad som avsetter et fargemerke i otolitten betydelig andel av de ”umerkete” blekene i (øresteinen). Ved senere analyse av otolittene fjorden, dvs. fisk som ikke er fettfinneklipt. kan en dermed identifisere fisk som stammer Dette er en positiv bekreftelse på at yngelen fra rognplantingen. I 2003 ble et materiale på som stammer fra rognplantinga klarer å totalt 150 bleker tatt i fire ulike ruser fra etablere seg og gir et vesentlig bidrag til forskjellige deler av Åraksfjorden og blekebestanden i Byglandsfjorden. Byglandsfjorden undersøkt for fargemerker i

Tabell 11. Oversikt over fisk tatt på ruser i 2003 og undersøkt for otolittmerker. Fargemerking og analyse er utført av VESO, Trondheim v/Vidar Moen.

Lokalitet/ruse Antall otolittmerkede bleker Antall umerket Andel otolittmerket Støylehommen 21 11 66 % Heddeneset 11 3 79 % Grendi 23 23 50 % Senum 41 17 71 % Totalt 96 54 64 %

4 Samlet vurdering og Samlet viser disse resultatene en betydelig økt overlevelse for utsatt bleke fra midten av 1990- behov for tiltak tallet. Den positive utviklingen har høyst sannsynlig sammenheng med en bedring av det Den katastrofale nedgangen i blekebestanden vannkjemiske miljøet i Byglandsfjorden. Dette på slutten av 1960-tallet ble sannsynligvis begrunnes med at den økte overlevelsen i tid forårsaket av Brokke-reguleringen og en sammenfaller med en reduksjon i hyppigheten forverret forsuringssituasjon. Tilbakegangen og alvorligheten av sure episoder, og med for bleka begynte imidlertid allerede i 1905 økende pH og ikke minst en klar nedgang i etter den første reguleringen av konsentrasjonen av labilt, giftig aluminium. Byglandsfjorden da viktige gyteområder ved Selv om den markerte bedringen i vannkvalitet utløpet av Byglandsfjorden ble sterkt forringet. i Byglandsfjorden har hatt en gunstig Vannstandsendringene i fjorden medførte også påvirkning på blekebestanden, er det på den tap av eventuelle gyteområder i strandsonen. annen side klart at forsuringen fortsatt påvirker Senkingsarbeidet ved Vassenden i 1952-1956 bestanden negativt. Dette skyldes avrenning av og i 1963 må ytterligere ha begrenset surt, aluminiumsrikt vann fra sidevassdrag som gytemuligheten for bleka. I tilknytning til en må forvente har innvirkninger på oppstarten av Brokke kraftverk i 1964 ble Otra blekebestanden både i Otra og selve sterkt tilslammet med tunnelslam. Dette Byglandsfjorden. Undersøkelsen viser at medførte tap av gjenværende og derfor svært forsuring er et hinder for reetablering av bleke viktige gyteområder i Otra oppstrøms i Dåsånavassdraget sør for Evje, som tidligere Byglandsfjorden. Det er derfor god grunn til å var en del av utbredelsesområdet for bleka. tro at dette i vesentlig grad bidro til bestandssammenbruddet på slutten av 1960-tallet. Materialet fra næringsfiske viser at bleka de Samtidig var Otravassdraget tydelig påvirket siste årene er blitt vanlig forekommende i av forsuring. Kunnskap om blekas lave fangstene fra Åraksfjorden i nord til toleranse for surt, aluminiumsrikt vann tilsier strekningen Fennefoss-Hodne i sør. Innslaget at forsuringssituasjonen da rammet av bleke varierer imidlertid mye mellom de rekrutteringen til bestanden. ulike lokalitetene og på enkelte lokaliteter varierer også andelen bleke mye fra år til år. Etter bestandssammenbruddet i perioden 1968- Utviklingen i både Åraksfjorden og i 1971 viser resultatene fra prøvefiske at Byglandsfjorden er positiv og i 2003 utgjorde blekebestanden var svært fåtallig fram til bleka > 40 % i flere av rusene. I rusene på midten av 1990-tallet. Selv omfattende strekingen fra Fennefoss til Hodne har utsettinger av omlag 300 000 blekeyngel i innslaget av bleke vært lavere og har i de femårsperioden før prøvefiske i 1993 og 1994 senere årene variert fra omlag 5 til 20 %. resulterte bare i et innslag på 0,5 % bleke i fangstene. Dette viser at bleka i denne perioden Forekomsten og utbredelsen til bleka i de ikke klarte å opprettholde naturlig senere år synes i stor grad å sammenfalle med reproduksjon, og at svært lite av blekeyngelen stedene hvor settefisken blir satt ut. I som ble satt ut fra fiskeanlegget levde opp til Åraksfjorden og Byglandsfjorden sammen- fangbar størrelse. faller det økte innslaget av bleke til en viss grad med økende utsettingsantall, noe som Fra midten av 1990-tallet skjedde det så en tyder på god overlevelse for utsatt yngel og at markert positiv endring i innslaget av bleke i forholdet mellom bleke- og aurebestanden er i Byglandsfjorden. På tross av relativt lave stor endring. utsettingsantall, fra 60 000 til 90 000 yngel i femårsperioden før prøvefiske, ble det da En overordnet målsetting for forvaltningen av registrert en markert økning i innslaget av bleka er å reetablere en selvreproduserende bleke i prøvefiske fra 10 % til 32 % i årene blekebestand. Et grunnleggende spørsmål er 1996 til 1998. Denne utviklingen bekreftes av derfor om den positive utviklingen i bleke- det betydelige materialet som er samlet inn i bestanden fra midten av 1990-tallet også kan forbindelse med næringsfiske. forklares med økt naturlig rekruttering til bestanden. For å vurdere dette spørsmålet er all bleke utsatt fra Syrtveit Fiskeanlegg fra og

med 1997 merket med fettfinneklipping. gytegroper av bleke på gyteplassen ved Andelen umerket bleke på et utvalgte stasjoner Fugløyni sør i Åraksfjorden. Dette for næringsfiske i perioden 2000-2003 er så gyteområdet ble først lokalisert og undersøkt i benyttet som et mål på den naturlige 2002. rekrutteringen. Andelen umerket bleke i 2000 og 2001 er i stor grad påvirket av umerket Den begrensede forekomsten av umerket bleke settefisk satt ut før 1997. I 2002 og 2003 er i 2002 og 2003, og det høye innslaget av disse eldre, umerkete blekene fra anlegget gått otolittmerket fisk blant umerket bleke i 2003, ut av bestanden og umerkete bleker fra og med viser at den naturlige rekrutteringen til 2002 stammer trolig i hovedsak fra naturlig blekebestanden er svært lav og at bestanden i rekruttering eller fra rognplantinga som startet all hovedsak opprettholdes av utsettinger fra i 1999. I 2002 var andelen umerket bleke ved Syrtveit Fiskeanlegg. På den annen side er selv Grendi i Byglandsfjorden 13 %. Ved Senum det beskjedne innslaget av umerket bleke og ved Vassenden i Byglandsfjorden var funn av gytegroper gytt av bleke positivt med tilsvarende andel 9 % i 2002 og 18 % i 2003. I tanke på mulig etablering av en selvre- Åraksfjorden var innslaget av umerket bleke i produserende blekebestand. 2003 omlag 10 %. Disse resultatene tilsier at det forekommer noe naturlig rekruttering i For å styrke den naturlige rekrutteringen til både Åraksfjorden og Byglandsfjorden. På blekebestanden ble det i årene 1999-2003 totalt strekningen nedstrøms Byglandsfjorden er det lagt ut 340 000 blekerogn i Byglandsfjorden. derimot bare unntaksvis registrert umerket Rogna ble gravd ned i gruskasser og plassert bleke i årene 2000-2003. I 2003 ble det i et på ulike lokaliteter som utfra lokalinformasjon totalmateriale på 3 337 bleker fra Breiflå og var pekt ut som tidligere gyteområder for Moisund bare funnet 5 som var umerket, dvs. bleka. Ved utlegging av kassene ble en andel umerket bleke på bare 1,5 %. Dette bunnforhold nøye undersøkt ved dykking. Bare viser at den naturlige rekrutteringen til områder som hadde egnet gytegrus og gode blekebestanden på denne strekningen er oppvekstforhold for yngel ble valgt ut. Tanken marginal. bak denne delen av prosjektet er at bleke som stammer fra utlagt rogn vil vende tilbake til En mulig feilkilde som kan bidra til en generell utleggingsområdet for å gyte. Overlevelsen fra overestimering av den naturlige rekrutteringen utleggingstidpunktet til yngelen forlater er at den klipte fettfinnen kan regenerere på kassene var generelt høy, dvs. > 90 %. Som noen fisk slik at merket fisk blir registrert som nevnt ble det også funnet en gjenfangst av umerket. Et annet bidrag av umerket bleke er otolittmerket fisk på hele 64 % blant et utvalg fisk som stammer fra rognplantingen foretatt i av 150 umerkete bleker (dvs. m/fettfinne) tatt i årene 1999-2003. Av et utvalg på 150 fire ulike ruser i 2003. Resultatene viser derfor umerkete bleker fra rusefangsten i 2003 hadde at denne formen for rognplanting er en hele 64 % fargemerket otolitt. Denne andelen alternativ kultiveringsmetode som fungerer av bestanden stammer dermed med sikkerhet etter hensikten. fra rognplantingen. Dette forsterker inntrykket av den naturlige rekrutteringen av bleke i Samlet viser resultatene fra prosjektet at Byglandsfjorden er svært lav. effekter av reguleringene og forsuring hemmer den naturlige rekrutteringen til blekebestanden. På gyteområdet ved Vassenden sør i Samtidig viser resultatene en markert Byglandsfjorden ble det bare funnet gytegroper overlevelse for settefisk fra midten av 1990- av aure ved prøvetaking i 1993 og 2000, men tallet, og det er også de siste årene med fra 2001 er det funnet et betydelig innslag av sikkerhet påvist at det forekommer naturlig gytegroper gytt av bleke. I 2001 utgjorde rekruttering til bestanden. Dette er positive gytegroper fra bleke 14 av totalt 35 utviklingstrekk som gjenspeiler en betydelig artsbestemte gytegroper, dvs. et innslag på 40 styrket bestand de senere årene. Imidlertid er %. Denne relativt høye andelen av gytegroper den naturlige rekrutteringen marginal i forhold gytt av bleke er også opprettholdt i 2002 (59 til før bestandssammenbruddet. Dette gjør %) og 2003 (44 %). Utviklingen tilsier en bleka svært utsatt for uheldige effekter av økning av den naturlige rekrutteringen i denne kultivering, som kan resultere i tap av genetisk perioden. Likeledes ble det funnet et fåtall variasjon og innavl. Videre vil driftsproblemer

eller sykdom i anlegget kunne få katastrofale sykdom eller andre uforutsette forhold skulle følger for bestanden. I den nåværende situa- ramme bestanden i Byglandsfjorden. sjonen må bleka derfor stadig betraktes som truet av utryddelse. Erfaringene viser at rognplanting er en robust og kostnadseffektiv metode for å reetablere For at blekebestanden skal sikres må den fisk på elvestrekninger. I Otra oppstrøms naturlige rekrutteringen øke til et nivå hvor fjorden bør blekerogn bli plantet på egnede bestanden opprettholdes ved naturlig repro- gyteområder for å øke sannsynligheten for duksjon. Flere tiltak kan iverksettes for å senere gyting. Rognplanting i kombinasjon fremme en slik utvikling. Dette gjelder både med settefisk, bør derfor benyttes i Otra. kultiveringstiltak ved fortsatt å sette ut rogn og yngel, tiltak for å etablere nye gyteplasser og Før bestandssammenbruddet vandret som for å sikre eksisterende gyteplasser, og nevnt store mengder bleke fra fjorden og opp kalkingstiltak for å bedre vannkjemien i deler til gyteområdene i Otra. I forbindelse med av vassdraget. reetablering av bleke i Otra er det viktig at vandringsmulighetene til bleka kartlegges og at Siden bestanden per i dag i hovedsak eventuelt tiltak iverksettes slik at det gamle opprettholdes av settefisk, er det viktig at mønsteret for gytevandring kan gjenopprettes. utsettingene av blekeyngel fortsetter i samme omfang. Utlegging av blekerogn i Byglands- I tillegg til nevnte kultiveringstiltak bør det fjorden er en alternativ kultiveringsmetode også gjøres tiltak for å lokalisere og sikre som vurderes som et viktig supplement til gyteområdene i Byglandsfjorden. På utsettingene av yngel. Rogna legges som sagt gyteområdene ved Vassenden vil utlegging av ut på områder egnet for gyting og oppvekst. grus utvide størrelsen på eksisterende Fordelen med metoden er at blekeyngelen får gyteområder. Ved å legge ut grusen under en "naturlig start" på livet ved at den klekkes i LRV vil en sikre at gytegropene forblir grusen og starter næringsopptaket på samme vanndekte også når fjorden tappes ned om måte som naturlig yngel. Dette øker trolig våren. Dette er et relativt enkelt tiltak som vil muligheten for at yngelen søker tilbake til bidra til å gjenskape deler av de viktige området for å gyte. Rognplanting vurderes gyteområdene som har gått tapt eller er sterkt derfor som et viktig tiltak for å få i gang gyting redusert grunnet reguleringen av fjorden. For å på en rekke områder som tidligere var kjent motvirke problemet med stranding av som viktige gyteplasser for bleka. gytegroper i Byglandsfjorden bør regulanten innføre rutiner som forhindrer at fjorden tappes I tillegg til dagens utsettingsområde bør unødvendig mye ned på ettervinteren og våren utsettingene av bleke utvides til også å omfatte før yngelen har forlatt grusen. En kan også Otra fra Byglandsfjorden og oppover til vurdere om fyllingen av fjorden kan være noe Hallandsfossen. Deler av denne strekningen lavere i gytetiden for bleka i desember, slik at var tidligere en viktig del av det opprinnelige gropene blir gytt noe lenger ned i strandsonen. utbredelsesområdet for bleka. Spesielt viktig er det at Otra tjente som gyteområde for store Kalkingstiltak for å bedre vannkvaliteten vil ha mengder bleke som vandret opp fra en positiv effekt på bleka. Slike tiltak er Byglandsfjorden. Utsettinger på hele eller deler nødvendig for å reetablere bleka i deler av det av denne strekningen har derfor utvilsomt et tidligere utbredelsesområdet som per i dag er stort potensiale med tanke på å styrke den kronisk forsuret. Dette gjelder først og fremst naturlige rekrutteringen til bestanden. Dåsånavassdraget sør for Evje. Kalkingstiltak i Vurdering av den vannkjemiske utviklingen og delfelt med surt vann rundt Byglandsfjorden og habitatforhold, særlig gytemuligheter, må nordover til Brokke vil generelt bidra til å danne grunnlaget for hvilke strekninger i Otra forbedre det vannkjemiske miljøet for bleka som skal prioriteres ved valg av både i Otra og Byglandsfjorden. Reduksjonen i utsettingsområder. Lykkes arbeidet med å mengden sur nedbør siden slutten av 1980- etablere bleka på strekninger i Otra vil dette tallet har dessuten medført en betydelig klart styrke bestanden. En eventuell etablering bedring av vannkvaliteten som klart har vært av bleke i Otra vil også tjene som en ”levende gunstig for bleka. En fortsatt bedring av genbank” og være en viktig forsikring dersom vannkvaliteten vil trolig bidra til å styrke

Tabell 12. Oversikt over mulige årsaker som kan medføre lav naturlig rekruttering til blekebestanden. Forhold som Mulig årsak Dokumentert eller sannsynlig påvist årsak bidrar til lav naturlig rekruttering Forsuring, egg- og yngel er Forsuring av gyteområder i Dåsånavassdraget følsomme for surt, aluminiumsrikt Avrenning fra sure sidefelt forårsaker trolig lokal forsuring av Dødelighet vann gyteområder i Byglandsfjorden og i Otra. på de første Stranding og tørrlegging av 100 % dødelighet i gytegroper av bleke påvist som følge av livs-stadiene, gytegroper som følge av tørrleging av gyteområdet ved Vassenden. Høy sannsynlighet dvs. reguleringen av Byglandsfjorden for tørrlegging av andre grunne gyteområder i rogn og Byglandsfjorden. plomme- Dødelighet som følge av Høy dødelighet funnet i enkelte gytegroper med mye sand. Økt sekkyngel oksygenmangel grunnet dårlig innslag av sand eller organisk materiale vil generelt føre til gytesubstrat med mye sand eller forringelse eller tap av gyteområder. organisk materiale Forsuring, bleka generelt følsom Surt, aluminiumsrikt vann fører trolig til dødelighet på ungfisk Dødelighet for surt, aluminiumsrikt vann i Dåsånavassdraget. på yngel, Avrenning fra sure sidefelt forårsaker trolig sure episoder som ungfisk og kan være skadelig for ungfisk i Byglandsfjorden og i Otra. gytefisk Stranding av ungfisk ved ned- Sporadiske funn av død, strandet ungfisk i strandsonen av tapping av Byglandsfjorden og på Byglandsfjorden. Funn av død, strandet ungfisk, både av bleke elvestrekningen nedstrøms fjorden og aure på elvestrekningen ved Syrtveit. Gytefisken finner ikke egnede Tap av viktige gyteområder grunnet regulering i både gyteområder Byglandsfjorden og i Otra. Kjønnsmoden Flere rapporterte tilfeller av hobleke med rogn i mai og juni fisk får ikke viser at disse ikke har gytt foregående gytesesong. gytt Redusert gytesuksess grunnet Ikke dokumentert, men mulig effekt av tap av genetisk avvikende gyteatferd eller variasjon og innavl. Karforsøkene utført i 2000/2001 tyder fysiologi imidlertid på at bleka har normal gytesuksess gitt tilgang på egnede gyteområder.

blekebestanden i Byglandsfjorden og trolig overvåke bestanden må fortsette. I denne også medføre at bleka kan ta i bruk større deler sammenheng er det viktig at kartleggingen og av det tidligere utbredelsesområdet. overvåkingen av den naturlige rekrutteringen fortsetter. Videre må bleke som settes ut fra Den positive utviklingen for blekebestanden i anlegget fortsatt merkes, og registreringene Byglandsfjorden fra midten av 1990-tallet basert på prøvefiske og næringsfiske fortsette. skyldes i hovedsak økt overlevelse for bleke For å kunne følge langtidstrender i blekebe- som settes ut fra Syrtveit Fiskeanlegg. I denne standen er det viktig at den lange serien med perioden har derfor gytebestanden av bleke standardisert prøvefiske som ble påbegynt i blitt betydelig styrket. Det er et tankekors at 1974, opprettholdes med et årlig prøvefiske på denne positive utviklingen ikke også gjelder de tre utvalgte stasjonene ved Frøysnes, den naturlige rekrutteringen til bestanden. Bygland og Neset. Fortsatte registreringer i et Årsakene til den vedvarende lave naturlige utvalg av storrusene fra næringsfiske vil sikre rekrutteringen er trolig mange og sammensatte. et stort og svært verdifullt materiale med tanke En oversikt over forhold som kan være på blekas videre utbredelse og forekomst. begrensende for rekrutteringen er oppsummert Samlet vil dette gi et godt grunnlag for å følge i tabell 12. Flere av skadevirkningene vist i utviklingen i blekebestanden. Årene som kom- tabell 12 kan motvirkes ved målrettede tiltak mer vil vise om bleka klarer å etablere en selv- som tidligere beskrevet. reproduserende bestand i Byglandsfjorden. Om For å følge den videre utviklingen må så er tilfelle vil en av Norges mest særegne iverksatte tiltak evalueres og arbeidet med å laksestammer være sikret.

5 Litteratur Brannon, E. L. 1987. Mechanisms stabilizing salmonid fry emergence timing. Canadian Anonym 1995. Strategi for overvåking av Special Publications of Fisheries and biologisk mangfold. Direktoratet for Aquatic Sciences 96: 120-124. naturforvaltning, DN- rapport 1995- Bremset, G. and Berg, O.K. 1997. Density, 7. 66 s. size-at-age, and distribution of young Barlaup, B.T., Hindar, A., Kleiven, E. and Atlantic salmon (Salmo salar) and brown Høgberget, R. 1998. Incomplete mixing of trout (Salmo trutta) in deep river pools. limed water and acidic runoff restricts Can. J. Fish. Aquat. Sci. 54: 2827-2836. recruitment of lake spawning brown trout Brittain, J.E., Brabrand, Å., Saltveit, S.J. (Salmo trutta L.) in Lake Hovvatn, Bremnes, T. and Røsten, E. 1988. The southern Norway. Environmental biology biology and population dynamics of of fishes. 53: 47-63. Gammarus lacustris in relation to the Barlaup, B.T. og Kleiven, E. 1994. introduction of minnows, Phoxinus Fiskestudiene i Store Hovvatn i 1993. phoxinus, into Øvre Heimdalsvatn, a Kalking av vann og vassdrag. FoU- norwegian subalpine lake. Rapp. Lab. virksomheten. Årsrapporter 1993. DN- Ferskv. Økol. Innlandsfiske, Oslo. notat 1994-14. Burner, C.J. 1951. Characteristics of spawning Barlaup, B.T. og Kleiven, E. 1997. Notat nests of Columbia River Salmon. U.S. angående rognopptak i Vegår. Fish. Wildl. Serv. Fish. Bull. 52: 97-110. Barlaup, B.T., Lura, H., Sægrov, H. and Sundt, Chapman, D.W. 1988. Critical review of R. 1994. Inter- and intra-specific variables used to define effects of fines in variability in female salmonid spawning redds of large salmonids. Trans. Am. Fish. behaviour. Can. J. Zool. 72: 636-642. Soc. 117: 1-21. Berg, O.K. 1985. The formation of non- Crisp, D.T. 1981. A desk study of the anadromus populations of Atlantic relationship between temperature and salmon, Salmo salar L. in Europe. J. Fish hatching time for eggs of five species of Biol. 27: 805-815. salmonidfishes. Freshwater Biology 11: Bjerknes, V., Kvellestad, A. og Berntssen, M. 361-368. 1996. Igangkjøring av Hekni kraftverk. 3. Crisp, D.T. 1988. Prediction, from Undersøkelser av partikkeleffekter på temperature, of eyeing, hatching and vannkjemi, Byglandsfjordbleke og ”swim up” times for almonid embryos. vassdragsøkologi. NIVA-rapport, lnr. Freshwater Biology 19: 41-48. 3519-96. 37 s. Crisp, D.T., and Carling, P.A. 1989. Bohlin, T., Hamrin, S., Heggberget, T.G., Observations on siting, dimensions and Rasmussen, G. and Saltveit, S.J. 1989. structure of salmonid redds. J. Fish Biol. Electrofishing - theory and practice 34:119-134. with special emphasis on salmonids. Dahl, K. 1927. Byglandsfjordens "Blege" eller Hydrobiologia 173: 9-43. Dverglaksen. En relikt laks fra Borgestad, P. og Kile, N B. 2000. Driftsplan Byglandsfjorden i Setesdal. Fiskeri- for fisk og fiske i Byglandsfjorden. inspektørens innberetning om Høringsutkast pr. 10 desember 2000. 41 s. ferkvannsfiskeriene for året 1926. Borgstrøm, R., Garnås, E. and Saltveit, S.J. Landbruks-departementet. s. 45-57. 1985. Interactions betweeen brown trout, Dahl, K. 1928. The "blege" or dwarf-salmon. Salmo trutta L., and minnow, Phoxinus A landlocked salmon from lake phoxinus L., for their common prey, Byglandsfjorden in Setesdal. Skr. Norske Lepidurus arcticus (Pallas). Verh. Inter. Vidensk.-Akad. Oslo, Mat.-Naturvit. Kl. Verein. fur Theor. Angew. Limnol. 22: 9, 1927. 28 s. 2548-2552. Dahl, K. 1947. Dverglaksen. Stangfiskeren Brandrud, T.E. 1995. Virkning av kalking på 1947. S. 85-89. krypsiv og annen begroing i Dannevig, G. 1963. Brokkke-skjønnet. Otravassdraget. En konsekvensutredning. Reguleringens virkninger på fisket. NIVA-rapport, lnr. 3266. 17 s. Stensil. 25 s.

Elliott, J. M. 1994. Quantitative ecology and Hafsund, F., Skogheim, O.K. og Rosseland, the brown trout. Oxford University Press B.O. (1985). Dødelighet av ensomrig Inc., New York. 286 s. bleke (Salmo salar L.) ved Bygland Ersland, R. 1973. Oversikt over blegefangsten Fiskeanlegg vinteren 1982/1983. Rapport i Byglandsfjord. Brev av 06.01.1973 fra fra Fiskeforskningen 1985 No. 1, Rasmus Ersland til Direktoratet for Jakt & Direktoratet for Naturforvalting, 15 s. Viltstell og Ferskvannsfiske. 1 s Heggberget, T. G. 1988. Timing of spawning Espelien, A.R., Romundstad, A.J., Sandøy. S. in Norwegian salmon (Salmo salar). og Storeng, A.B. 1995. Handlingsplan for Canadian Journal of Fisheries and Aquatic kalkingsvirksomheten i Norge mot år Sciences 45: 845-849. 2000. Direktoratet for naturforvaltning. Heggberget, T. G., T. Haukebø, J. Mork, and DN-rapport 1995-8. 74 s. Ståhl, G. 1988. Temporal and spatial Furuholmen, G.R. 1971. Blekefiske i segregation of spawning in sympatric Byglandsfjorden. Brev av 13.01.1971 frå populations of Atlantic salmon, Salmo Otteraaens Brugseierforening til Otra salar L. and brown trout, Salmo trutta L. Fiskelag. 1 s. Journal of Fish Biology 33: 347-356. Godin, J.-G. J. 1982. Migrations of salmonid Hindar, A., Aanes, K.J., og Bækken, T. 1991. fishes during early life history phases: Otra 1987-1990. Tiltaksorientert daily and annual timing. P. 22-50 in: overvåkning. SFT-overvåkningsrapport Brannon, E. L. and Salo, E. O. (eds): 472/91, NIVA-rapport, lnr. 2657. 68 s. Proceedings of the Salmon and Trout Hindar, A., Hesthagen, T. og Raddum, G.G. Migratory Behaviour Symposium. 1996. Undersøkelser i kalkede vann og Grande, M., Andersen, S., Bjerknes, V. og vassdrag - innhold og omfang -. Kvellestad, A. 1995. Igangkjøring av Direktoratet for naturforvaltning. Hekni Kraftverk. II. Eksponering av bleke Utredning for DN. Nr. 1996-5. 25 s. for partikulært materiale fra Hvidsten, N.A. 1985. Mortality of pre-smolt kraftverkstunnelen. NIVA-rapport, lnr. Atlantic salmon, Salmo salarL., and brown 3369- 95. 20 s. trout, Salmo trutta L., caused by Gunnerød, T.B. 1973 Rapport om bleken i fluctuating water levels in the regulated Byglandsfjorden. Direktoratet for vilt og River Nidelva, Central Norway. J. Fish ferskvannsfisk. Notat 15.01.1973. 12 s. Biol. 27: 711-718. Gunnerød, T.B. 1974. Satmfiske etter bleke Johnsen, B.O. og Ugedal, O. 1988. Effects of m.v. høsten 1974. Brev av 30.10.1974 fra different kinds of fin-clipping om Direktoratet vilt og Ferskvannsfisk til overwinter survival and growth og Otteraaens Brugeierforening. 4 s. fingerling brown trout, Salmo trutta L., Gunnerød, T.B. 1975. Bleken i stocked in small streams in Norway. Byglandsfjorden og på Reinsvoll. Brev av Aquaculture and Fisheries Management. 23.07.1975 fra Direktoratet vilt og 19: 305-311. erskvannsfisk til Otteraaens Kaste, Ø. og Hindar, A. 1994. Tiltak mot Brugeierforening. 2 s. forsuring av Otra - kalkingsplan. NIVA- Gunnerød, T.B. 1976. Fiskeanlegget på rapport, lnr. 3052. 37 s. Bygland – en oversikt over status og Kaste, Ø. og Håvardstun, J. 1998. fremtidsperspektiver. Notat av 20.09.1976. Vannkvalitetsundersøkelser i otra med 9 s. tilløp 1997. NIVA-rapport 3866. 36 s. Hafsund, F. 1983. Bygland fiskeanlegg. Kaste, Ø., Brandrud, T.E., Lindstrøm, E.A. og Årsrapport 1982. 15 s. Aanes, K.J. 1996. Otra 1992-1995. Hafsund, F. 1985. Bygland Fiskeanlegg og Tiltaksorientert overvåkning og redningsaksjonen for Bleka i konsekvensundersøkelse av Byglandsfjorden. S. 28-31 i: Fiskesport, industriutslipp. SFT-overvåkningsrapport medlemsblad for Grenland sportsfiskere. 657/96, NIVA-rapport, lnr. 3479-96. 51 s. Kaste, Ø., Lindstrøm, E.A., Skiple, A. og Aanes, K.J. 1997. Otra 1996. Tiltaksorientert overvåkning og konse- kvensundersøkelse av industriutslipp. NIVA-rapport, lnr. 3683-97. 39 s.

Kroglund, F. og Kaste, Ø. 2002. Møkkelgjerd. P.I. og Gunnerød, T.B. 1986. Forsuringsstatus og tiltaksplan mot Fiskeribiologiske undersøkelser i forsuring i Nedre Otra, Vest-Agder. Byglandsfjord, 1974-1985. Direktoratet NIVA-rapport 4588. 34 s. for naturforvaltning, reguleringsunder- Lande, A. 1987. Fiskeribiologiske under- søkelsene. DN-rapport 9-1986. 46 s. søkelsar i Byglandsfjorden, Lauvdal, Nersten, N. 1936. Blekefiske i Byglandsfjord. hausten 1987. Telemark Distriktshøgskole. S. 142-144. 17 s. Nersten, N. 1950. Minner fra Setesdal. P.M. Lande, A. og Grande, M. 1987. Otra 1985. Danielsen Forlag 1950. Tiltaksorientert overvåkning. SFT- Nilsen T.O., Ebbeson, L.O.E. and Stefanson, overvåkningsrapport 249/86, NIVA- S.O. 2003. Smolting in anadromous and rapport, lnr. 1912. 40 s. landlocked strains of Atlantic salmon Lande, Aa. 1912. Fraasegn fraa Bygland (Salmo salar). Aquaculture. 222: 71-82. heradstyre um regulering av Ottra. I. NOU. 1999. Til laks åt alle kan ingen gjera. Byglandsfjorden. (Til søknaden av 4de Om årsaker til nedgangen i de norske novbr. 1911). Kristiansand S. Johanssen & villaksbestandene og forslag til strategier Tangens prenteverk. 1912. 3 s. og tiltak for å bedre situasjonen. Norsk Langeland, A., L’Abèe-Lund, J.H. og Jonnson. offentlig utredning. 1999. 297 s. B. 1995. Ørret og røyesamfunn – Oftedahl, A. 1950. Otteraaens habitatbruk og konkurranse. S. 35-43 i: Brugseierforening gjennom 50 år 1900- Borgstrøm, R., Jonnson, B. og L’Abèe- 1950. Dreyer, Stavanger. 118 s. + Lund, J.H. (red.): Ferskvannsfisk økologi, damtegning. kultivering og utnytting Sluttrapport fra Rosseland, B.O. Skogheim, O.K., Kroglund, F. ”Fiskeforsterkingstiltak i norske and Hoell, E. 1986. Mortality and vassdrag”. Norges Forskningsråd. 268 s. physiological stress of year-classes of Lien, L. 1978. The energy budget of the brown landlocked and migratory Atlantic salmon, trout population of Øvre Heimdalsvatn. brown trout and brook trout in acidic Holarctic Ecology: 1; 279-300. aluminium-rich soft water. Water, Air, and Matzow, D. og Simonsen, J.H. 1997. Soil Poll. 30: 751-756. Kultiveringsplan for innlandsfisk, laks og Rosseland, B.O., Lydersen, E. og Kroglund, F. sjøaure i Aust-Agder.Høringsutgave 1997. 1996. Overvåking av vannkvaliteten ved Fylkesmannen i Aust-Agder, miljøvern- Syrtveit Fiskeanlegg og forsøk med avdelingen, 58 s. pluss vedlegg. dosering av lut og kisel. NIVA-Rapport MacCrimmon, H.R. and Gots, B.L. 1979. nr. 3446-96, 17 s + vedlegg. World distribution of Atlantic salmon, Rørslett, B., Tjomsland, T., Løvik, J.E., Salmo salar. J. Fish. Res. Board Can. 36: Lydersen, E., Mjelde, M. og Grande, M. 422-457. 1981. Undersøkelse av Øvre Otra. NIVA- McCormick, S.D., Hansen, L.P., Quinn, T.P. rapport, lnr. 1263. 180 s. and Saunders, R.L. 1998. Movement, Rørslett, B., Brandrud, T.E. og Johansen, S.W. migration, and smolting of Atlantic 1990. Tilgroing i terskelbasseng i Otra ved salmon (Salmo salar). Canadian Journal of Valle. Problemaanalyse og forslag til Fisheries and Aquatic Sciences, 55 (Suppl. tiltak. NIVA-rapport, lnr. 2442. 117 s. 1): 77-92. Saltveit, S.J. 1983. Fiskeribiologiske undersøk- Mears, H.C. 1976. Overwinter regeneration of elser i forbindelse med planer om bygging clipped fins in fingerling brook trout. av Hekni kraftverk, Aust-Agder. Del 1. Prog. Fish. Cult. 38: 73. Fisk. Laboratorium for ferskvannsøkologi Mork, J. and Heggberget, T. G. 1984. Eggs of og innlandsfiske, Univ. i Oslo. Rapport nr. Atlantic salmon (Salmo salar L.) and trout 56. 39 s. (S. trutta); identification by phosphogluco- Saltveit, S.J., Halleraker, J.H., Arnekleiv, J.V. isomerase zymograms. Fish. Manage. 15: and Harby, A. 2001. Field experiments on 59-65. stranding in juvenile Atlantic salmon (Salmo salar) and brown trout (Salmo trutta) during rapid flow decrease caused by hydropeaking. Regul. Rivers: Res. Mgmt. 17: 609-622.

Skjevrak 1939. Dyreliv, jakt og fangst. S. 469- Traaen, T.S. og Johannessen, M. 1987. tiltak 484 i Byglands soge. Christianssands for å bedre vannkvaliteten i Tidendes Trykkeri, Kristiansand 1939. Otravassdraget. Statlig program for Skogheim, O.K., Rosseland, B.O, Hoell, E. forurensningsovervåking (SFT). Rapport and Kroglund, F. (1986). Base additions to 301/88. NIVA løpenr. 2069. 29 s. flowing acidic water: Effects on smolts of Vethe, A. 1997a. Bleka i Byglandsfjorden. Atlantic salmon (Salmo salar L.). Water, Rapport fra Bygland kommune. Rapport Air, and Soil Pollution 30: 587 - 592. nr. 4. Skogheim, O.K., Rosseland, B.O., Hafsund, F., Vethe, A. 1997b. Ørekytregistreringer i Otra i Kroglund, F. og Hagenlund, G. (1984). 1996-97. Notat fra Bygland kommune. Eksponering av bleke, aure og bekkerøye Vold, K. 1974. Bleka, en relikt laks (Salmo til surt vann. Rapport fra Fiskeforskningen salar L.) i Byglandsfjorden. Ernæring, 2/84. 14 s. alder, vekst og kjønnsmodning Skomedal, S. (1986). I skiftende tider. sammenholdt med enkelte miljøfaktorer. Otteraaens Brugseierforening gjennom 85 Hovedfagsoppgave i zoologi, Univ. i Oslo. år. 1900-1985. 130 s. 59 s. + vedlegg. Skov, A., Vikse, P. og Matzow, D. 1990. Vuorinen, J. and Piironen, J. 1984. Kalkingsplan for Aust-Agder 1990-1993. Electrophoretic identification of Atlantic Fylkesmannen i Aust-Agder, salmon (Salmo salar), brown trout (S. miljøvernavdelingen, rapport 11-1990. trutta), and their hybrids. Can. J. Fish. 242 s. Aquat. Sci. 41: 1834-1837. Stearns, S.C. 1992. The evolution of Life Wright, R.F. og Grande, M. 1981. Otra 1980. Histories. Oxford University Press. Rutineovervåkning. SFT- Størkersen, Ø.R. 1992. Truete arter i Norge. overvåkningsrapport 6/81, NIVA-rapport, Norwegian Red List. Direktoratet for lnr. 1298. 55 s naturforvaltning. DN-rapport 1992-6. Åtland, Å., Hektoen, H., Håvardstun, J., 89 s. Kroglund, F., Lydersen, L. og Rosseland, Størkersen, Ø.R. 1999. Nasjonal rødliste for B.O. 1997. Forsøk med dosering av truete arter i Norge 1998.Norwegian Red silikat-lut ved Syrtveit Fiskeanlegg. List 1998. Direktoratet for naturfor- NIVA-rapport, lnr. 3625-97. 22 s. valtning. DN-rapport 1999-3: 161 s. Aass, P.og Borgstrøm, R. 2000. Miljøendringer Ståhl, G. og Hindar, K. 1988. Genetisk struktur - vassdragsregulering. S. 216-229 i: hos norsk laks: status og perspektiver. Borgstrøm, R. og Hansen, L.P. (red.): Fisk Rapport fra Fiskeforskningen. Direktoratet i ferskvann. Landbruksforlaget. 376 sider. for naturforvaltning, 1988-No.1. 57 s.

72 Utredninger oversikt

Utredning er utarbedidet av andre på 2002 oppdrag av DN eller i et samarbeid med 2002-1: Finprikkauren på Hardangervidda 50,- DN. Innholdet har karakter av råd til 2002-2: Forvaltning av fiske i innsj¿er med fritt midtparti 50,- DN. 2002-3: Utvikling og utsetting av elvetrål, River-Fish-Lift, (RFL). 50,- Rapport er utarbeidet av DN, og gir 2002-4: Effekter av kalking på fjellvann 50,- uttrykk for direktoratets forslag eller 2002-5: Bekkekalking med skjellsand og kalkgrus 50,- standpunkter. 2002-6: Produksjon av abbor og mort i næringsfattige moderat forsura skogsvatn, med mulig effekt av kalking 50,- Notat er enklere oversikter, sammen- 2002-7: FORSKREF Ð Forskning- og referansevassdrag. stillinger, referater og lignende. Årsrapporter Atna og Vikedal 1997 -1999. 50,- 2002-8: Bestandsstatus for laks i Norge 2001. Håndbok gir veiledning og konkrete Rapport fra arbeidsgruppe 50,- råd om forvaltning av naturen, som regel til bruk for lokale forvaltnings- 2003 organer 2003-1: Contamination of the terrestrial environment near the Norwegian - Russian border: Temahefte gir en popularisert Arsenic, chromium, cobalt, and selenium in vegetation. 50,- framstilling av et tema. 2003-2: Bestandsstatus for laks i Norge 2002. Rapport fra arbeidsgruppe 50,- Mer info: 2003-3: Mulige skadevirkninger av vassdragskalking på www.dirnat.no/publikasjoner biologisk mangfold 50,- 2003-4: Friluftsliv for funksjonshemmede. Anbefalinger om tiltak for å bedre funksjonshemmedes muligheter til friluftsliv 50,- 2003-5: Laksen er tilbake i kalkede S¿rlandselver - reetableringsprosjektet 1997-2002 50,-

2004 2004-1: Store og Lille Hovvatn i Aust-Agder - en samlerapport etter 25 år med forsuringsundersøkelser og kalking. 50,- 2004-2: Sportsfiske etter sj¿¿rret i Trondheimsfjorden Deltakelse i fisket og estimering av fangst 50,- 2004-3: Satellittdata til kartlegging av arealdekke. Utpr¿ving av beslutningstremetodikk i ¯stfold fylke 50,- 2004-4: Vannkjemisk og biologisk utvikling i innsj¿en Vegår i Aust-Agder etter 17 år med kalking 50,- 2004-5: Moser i kulturlandskapet og registreringer i åkerkanter og beitemark i Trondheimsfjordområdet. 50,- 2004-6: Bestandsstatus for laks i Norge 2003. Rapport fra arbeidsgruppe 50,- 2004 Ð7: Vossolaksen - bestandsutvikling, trusselfaktorer og tiltak 50,-

2005 2005-1: Report of the workshop on introduced marine organisms: Risks and management measures 50,- 2005-2: Nasjonal overvåking av marint biologisk mangfold i kystsonen 50,- 2005-3: Bleka i Byglandsfjorden - bestandsstatus og tiltak for ¿kt naturlig rekruttering 50,- Direktoratet for naturforvaltning (DN) er det sentrale, utøvende og rådgivende forvaltningsorganet innenfor bevaring av biologisk mangfold og friluftsliv og bruk av naturressurser i Norge. DN ble opprettet i 1985 og er administrativt underlagt Miljøverndepartementet.

Myndigheten til å forvalte naturressurser er gitt gjennom ulike lover og forskrifter. Ut over lovbestemte oppgaver har direktoratet også ansvar for å identifisere, forebygge og løse ag: Guri Jermstad miljøproblemer ved samarbeid, rådgivning og informasjon overfor andre myndigheter og grupper i befolkningen. Trykt versjon:Trykt ISBN 82-7072-592-7 Elektronisk versjon: ISBN 82-7072-593-5 ISSN 0804-1504 TE 1111 NOK 50,- Omsl

7485 Trondheim Telefon: 73 58 05 00 Telefaks: 73 58 05 01 www.dirnat.no