Magisterská Diplomová Práce

MASARYKOVA UNIVERZITA

Filozofická fakulta

Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky

Norský jazyk a literatura

Kristýna Brejšová

Harry Hole - en antihelt eller en politimann?

Norsk kriminallitteratur med vekt på Jo Nesbøs kriminalromaner Rødstrupe, Sorgenfri og Marekors

MAGISTERSKÁ DIPLOMOVÁ PRÁCE

Vedoucí práce: PhDr. Miluše Juříčková, CSc.

2010

Prohlašuji, že jsem diplomovou práci vypracoval/a samostatně s využitím uvedených pramenů a literatury.

Brno 15.8.2010

……………………………………………. .

Zde bych chtěla poděkovat své vedoucí práce, PhDr. Miluši Juříčkové, CSc., za rady a veškeré připomínky při psaní mé práce. Dále bych ráda poděkovala cand. philol. Thoru Henriku Svevadovi za jazykovou podporu. Můj dík patří v neposlední řadě i profesoru literatury Hans H. Skeiovi za doporučení literatury a cenné připomínky.

Jeg vil rette den største takk til min veileder PhDr. Miluše Juříčková, CSc. for all mulig hjelp. Jeg vil også gjerne takke til cand. philol. Thor Henrik Svevad for støtte og hjelp med språket. En stor takk tilbehører også til professor ved Universitetet i Oslo Hans H. Skei for hans hjelp og verdifulle råd i løpet av mitt studieopphold i Oslo.

Innhold

1. Innledning...... 6 2. Kriminallitteraturen...... 7 2.1 Kriminalliteraturens undersjangrer...... 11 2.1.1 Kriminalromanen...... 14 2.1.2 Detektivfortellingen...... 16 2.1.3 Forbryterromanen...... 17 3. Historien om norsk kriminallitteratur...... 18 3.1 Begynnelsen: Kriminallitteraturen på 1800-tallet...... 18 3.2 Kriminallitteraturen på begynnelsen av 1900-tallet...... 19 3.3 Kriminallitteraturen fra 1930-årene til 1970-årene...... 20 3.4 1970-årene: Gjennombruddet i kriminallitteraturen...... 21 3.5 Kriminallitteraturen i 1980-årene...... 23 3.6 1990-årene: Gullalderen i kriminallitteraturen...... 24 3.7 Kriminallitteraturen etter år 2000………………………………………….26 3.8 Kriminallitterære priser utdelt i Skandinavia……………………………...27 4. Jo Nesbø...... 28 4.1 Karrieren...... 29 4.2 Forfatterskapet...... 31 4.2.1 Krimbøkene til Nesbø...... 33 5. De tre bøkene: Rødstrupe, Sorgenfri, Marekors...... 37 5.1 Rødstrupe...... 37 5.1.1 Innholdet...... 38 5.1.2 Analysen...... 40 5.1.2.1 Undersjangeren...... 41 5.1.2.2 Viktige personene og side-kicks i Rødstrupe...... 43 5.1.3 Hovedpersonen Harry Hole...... 46 5.1.3.1 Den moderne eller den klassiske detektiven? ...... 47

5.1.3.2 Harry Hole………………………………………………….51 5.1.3.2.1 Harry som etterforsker……………………53 5.1.3.2.2 Harry og kjærligheten…………………….54 5.1.3.2.3 Harry og personlige demoner…………….55 5.1.3.2.4 Harry og familielivet……………………..55 5.2 Sorgenfri...... 56 5.2.1 Innholdet...... 57 5.2.2 Analysen...... 58 5.2.2.1 Undersjangeren...... 59 5.2.2.2 Viktige personene og side-kicks i Sorgenfri...... 59 5.2.3 Hovedpersonen Harry Hole...... 62 5.2.3.1 Harry som etterforsker...... 63 5.2.3.2 Harry og kjærligheten...... 64 5.2.3.3 Harry og personlige demoner...... 64 5.2.3.4 Harry og familielivet...... 66 5.3 Marekors...... 66 5.3.1 Innholdet...... 68 5.3.2 Analysen...... 69 5.3.2.1 Undersjangeren...... 70 5.3.2.2 Viktige personene og side-kicks i Marekors...... 71 5.3.3 Hovedpersonen Harry Hole...... 74 5.3.3.1 Harry som etterforsker...... 74 5.3.3.2 Harry og kjærligheten...... 75 5.3.3.3 Harry og personlige demoner...... 75 5.3.3.4 Harry og familielivet...... 76 6. Avslutning………………………………………………………………………...78 7. Bibliografi og internett kilder……………………………………………………80 8. Resumé…………………………………………………………………………….83

1. Innledning

Kriminallitteraturen har alltid fascinert meg fordi den tar opp mange emner som annen litteratur ikke tør, men fortsatt vil den først og fremst underholde. I tillegg må kriminallitteraturen følge visse regler for å tilhøre innenfor sjangeren. Kriminallitteraturs forfatter er en fascinerende kunstner fordi han må skape en spennende og interessant intrige samtidig som han må skape et troverdig miljø med et fargerikt persongalleri. Jeg begynte å interessere meg for norsk kriminallitteratur da jeg studerte på videregående skole på Hamar i 2002, men jeg oppdaget Jo Nesbø først i 2007 da jeg var en utvekslings student i Oslo. Siden 2007 har jeg lest flere norske kriminallitterære forfattere, og jeg har begynt å foretrekke kriminalromaner med gjennomgående helter fordi da kan man alltid glede seg til å treffe den favoritte helten sin igjen. Derfor har jeg valgt å skrive hovedoppgaven min i norsk om norsk kriminallitteratur med særlig fokus på forfatterskapet og hovedhelten til Jo Nesbø. Jeg konsentrerer meg om tre Nesbøs bøker Rødstrupe, Sorgenfri, og Marekors fordi de er knyttet sammen med en gjennomgående fortellingstråd og med en gjennomgående helt Harry Hole. Jeg begynner avhandlingen min med å skrive om kriminallitteraturen som en sjanger som utviklet seg fra “lav” litteratur til seriøs litteratur og som “i dag i stor grad opererer på samme marked som annen, seriøs skjønnlitteratur.”1 I kapitlet “Kriminallitteraturen” avgrenser jeg begrepene brukt i sjangeren, og klassifiserer kriminallitteraturen. Deretter fortsetter jeg med historien om norsk kriminallitteratur fra 1800-tallet til etter år 2000. Neste kapitlet handler om karrieren til Jo Nesbø og forfatterskapet hans. Femte kapitlet handler om de tre bøkene Rødstrupe, Sorgenfri, og Marekors. I forhold til disse bøkene skal jeg interessere meg for spørsmål om hvilken undersjanger eller variasjon av undersjangeren de tilhører i? Det viktigste problemet jeg vil undersøke i avhandlingen min er hovedpersonen Harry Hole. Når det gjelder Harry Hole skal jeg stille meg spørsmål om Harry Hole opptrer i bøkene til Nesbø som en antihelt i hardkokt kriminalromanen eller en politimann i politiromanen? Jeg vil undersøke alle karaktertrekkene til Harry som knytter ham enten til hardkokt-helten eller politimannen. Jeg vil sammenligne Harry med en typisk hardkokt- helt og en typisk politimann.

1 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 19.

2. Kriminallitteraturen

Litteraturen blir vanligvis delt inn i forskjellige kategorier. Den vanligste og mest grunnleggende inndelingen av litteraturen er antakeligvis i to kategorier som evaluerer litteraturens kunstnerisk verdi. Disse to kategoriene kan enten bli kalt “høy” litteratur og “lav” litteratur (disse begrepene er også vanlige når det gjelder inndelingen av kultur) eller “kunst” og “smuss”. Disse to begrepene bruker Ola Strøm i sitt verk Kriminallitteratur av norske forfattere hvor han hevder at “i toneangivende litterære kretser har man vanglivis delt litteraturen inn i to kategorier: én med merkelappen 'kunst', og en med merkelappen 'trivialitet' eller 'smuss'.”2 Når slike begreper som “kunst” eller “trivialitet” blir brukt, følger selvfølgelig spørsmålet om hvem som har bestemt hvilke kvaliteter kunsten skal ha og hva trivialitet egentlig betyr. Ola Strøm påstår:

Kunst er et av de mest subjektive elementer i et menneskets tilværelse. Kunst er ikke noe som er, men noen man opplever. En person kan derfor godt hevde at noe er kunst, noe annet er ikke kunst, men det vil være meger pretensiøst, temmelig hensiktsløst og ganske virkelighetsfjernt å kreve de samme retningslinjer anvendt også av enhver annen person, etter som våre metoder til selvrealisering vil være forskjellige.3

Ifølge Strøms påstand er inndelingen av litteratur i forskjellige verdikategorier unødvendig, fordi hver person opplever kunst på forskjellige måter. Litteraturen med merkelappen “trivialitet” har fått andre navn, som for eksempel “underholdningslitteratur”, “folkelig lesning” eller “populærlitteratur”. Ifølge Ola Strøm er sjangre som kan plaseres i “triviallitteratur” science fiction, spøkelseshistorier, erotiske beskrivelser, krigsbøker, vill-vest-romaner, diverse avskygninger av kjærlighetsromaner, folkelivsskildringer og kriminallitteratur, samt “det øvrige man har funnet det for godt å rynke på nesen av.”4 I 1970-årene ble kriminallitteratur verdsatt som en del av triviallitteraturen, selv om Strøm allerede da var usikker på om det egentlig er riktig å dele inn litteraturen på

2 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 7.

3 Ibid., s. 7.

4 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 7.

denne måten. Uansett allerede i 1960-årene, før Strøms bibliografi, var grensene mellom “høy” og “lav” litteratur eller “kunst” og “trivialitet” blitt uklare og var nesten oppløst, som Martin Priestman hevder i The Cambridge Companion to Crime Fiction5 og kriminelle tekster ble i stadig større grad betraktet som verdifulle for inngående analyse. I dag hevdes det stadig oftere at “kriminalliteraturen har klart kjempespranget, over kløfta som skilte lav og høy, triviell og seriøs, elitær og folkelig”6 og det blir til og med påstått at “høy” og “lav” synes å være “uegnede kriterier for studiet av kriminallitteratur.”7 Den første vellykkede boka som handler om kriminallitteratur og som tar den på alvor og prøver å analysere den ut fra en litterær teoretisk synsvinkel heter Bloody Murder av Julian Symons. Martin Priestman omtaler den som “groundbreaking” for kriminallitteraturen. Den var veldig viktig for utviklingen av kriminalliteraturens teori. Bloody Murder kom ut i 1972 slik at den ble med på bølgen som Priestman snakket om. Siden 1970-årene har kriminallitteraturens posisjon som en seriøs sjanger blitt sterkere. Hans H. Skei bekrefter det når han i sitt første kapittel av Blodig Alvor hevder at “kriminallitteraturen har klart å distansere seg fra annen underholdnings- og formellitteratur, slik at den i dag i stor grad opererer på samme marked som annen, seriøs skjønnlitteratur”8 og at “den gode kriminallitteratur har lagt de andre populærlitterære sjangrene bak seg når det gjelder status og plass.”9 Kriminallitteraturens status har forandret seg så mye siden den gangen den var oppfattet som mindreverdig at i dag har den gode kriminallitteratur sin fast plass på markedet akkurat som seriøs skjønnlitteratur og til og med “enkelte kriminalbøker anses som sentrale verk innenfor en nasjonallitterær kanon”10. Det finnes flere grunner til at kriminallitteraturens posisjon som seriøs litteratur har endret seg. På den ene siden kan en av de grunnene være at det kom en ny generasjon kriminalforfattere som skrev bare krimbøker og som ikke lenger oppfattet

5PRIESTMAN, Martin, ed. The Cambridge Companion to Crime Fiction. Cambridge: Cambridge UP, 2008, s. 1.

6 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 18.

7 Ibid., s. 18.

8 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 9.

9 Ibid., s. 19.

10 Ibid., s. 18.

kriminalliteraturens sjanger som mindreverdig og brukbar bare for at man kunne slappe av mellom seriøse litterære verk. I tillegg hadde de nye krimforfatterne ikke behov for å gjemme seg bak psevdonym fordi de tok kriminallitteraturen på alvor. På den andre siden fantes det fortsatt dyktige forfattere som skrev i andre seriøse sjangre, men av og til skrev en krimbok som var av veldig høy litterær kvalitet på grunn av god språkbruk og psykologisk dybde hos de litterære personene. Jeg har kortfattet beskrevet hvor kriminallitteraturen tilhører som sjanger, hvordan dens sjangertilhørighet har utviklet seg siden forrige århundre og hvorfor den utviklingen ble akkurat som den ble. Men jeg har ikke forklart ennå hva kriminallitteratur egentlig er. Hvorfor ble den skapt og hva er årsaken til dens store popularitet de siste århundrene? Spørsmålet om hva kriminallitteraturen egentlig er, er nokså vanskelig å besvare fordi det er et vidt begrep som inkluderer mange undersjangere, som kan være ganske forskjellige fra hverandre. Uansett finnes det noen felles trekk som er gyldige for alle undersjangrene. De gjennomgående trekkene som gjør litteratur til kriminallitteratur er at det finnes en forbrytelse (av mindre eller større viktighet og grusomhet) skapt av en forbryter, en person som etterforsker forbrytelsen (det nøytrale ordet person blir brukt på grunn av at det kan være både en kvinne og en mann som opptrer som etterforskere, og de kan være enten politi, private etterforskere, tidligere ansatte i politi eller lekmannsentusiaster), en straff for forbryteren (straffen kan være enten fysisk eller psykisk, det vil si at forbryteren enten blir arrestert av offisielle myndighetene eller han lider av samvittighetskvaler), og etter straffen må det komme en soning. Alle disse trekkene bør finnes i et litterært verk som vil tilhøre kriminallitteraturens sjanger. Spørsmålet om hvorfor kriminallitteraturen ble skapt er igjen ganske vanskelig og kan ha flere svar. For det første, kriminallitteraturen kunne ha vært skapt enten på grunn av manglende spenning i seriøs skjønnlitteratur (spenning kan skapes av kamp mot det ukjente eller å bekjempe noe ulovlig) og “trangen til å oppleve spenning utover det dagligdagse”11 eller på grunn av publikums ønske om å øve sine evner til å løse gåter og et behov for avkoblingslesning. Kriminallitteraturen beskriver riktignok verden som et farlig sted hvor grusomme forbrytelser skjer, men samtidig beskriver den en verden hvor problemene er avgrensede og alt har en logisk løsning. Derfor skaper kriminallitteraturen egentlig en følelse av trygghet i leserne. Trygghet om at skurkene blir tatt, og om at alle

11 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 10.

som ikke følger samfunnets regler blir straffet. Denne følelsen av trygghet bidrar til at leseren kan slappe av og nyte sin avkoblingslesning. Dessuten, hvis kriminallitteratur blir betraktet som underholdende og avslappende, da har den ifølge T.S.Eliot den største og minst forventete påvirkningen på leserne.12 Den andre grunnen til å skape kriminallitteratur kan ha vært publikums behov for å takle nåværende samfunnsforhold og skape “et samfunnsspeil” og “et tidsbilde”13. Kriminallitteratur er alltid et slags tidsbilde. Men et tidsbilde som gir en uklar og utydelig skildring. Kriminallitteraturen kan også virke som et samfunnsspeil som gir et speilbilde av det virkelige samfunnet. Men dette speilbildet skildrer heller samfunnet på den måten som leseren vil gjerne ha det. Det viser ikke virkeligheten, men det kan peke på moderne samtidsproblemer samfunnet har og kritisere det. Derfor kan man si at kriminallitteraturen kan være en slags samfunnskritikk, selv om det finnes forfattere som for eksempel Idar Lind som argumenterer at “det samfunnskritiske potensialet i kriminallitteraturen er sterkt overvurdert”14. På den andre siden finnes det forfattere som tror “helt klart at kriminalroman kan brukes til å speile et samfunn, peke på skjevheter og mangler og feil retning.”15 Det siste spørsmålet, som tidligere ble stilt i sammenheng med å prøve å analysere kriminalliteratur er hva som muligens kan forårsake den store popularitet kriminallitteraturen har fått. Ifølge Strøms påstand at “kriminallitteraturen dirigeres som all annen litteratur av forfatternes og publikums ønsker og behov”16 kan man si at kriminallitteraturens popularitet forårsaker trangen til å oppleve spenning, behov for underholdning og for å slappe av og skaper en lengsel for å oppleve at de slemme blir tatt og rettferdig straffet, det vil si lengsel til å oppleve verden som et trygt sted (denne lengselen for trygghet er særlig synlig i en detektivfortelling, men på den annen side finnes den ikke for eksempel i en kriminalroman). Selvfølgelig kommer det an på enkelte personer hva de nyter når de leser kriminallitteraturen.

12 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 8.

13 Ibid., s. 8.

14 DAHL, Willy. Dødens Fortellere. Bergen: Eide Forlag, 1997, s. 258.

15 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 100.

16 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 11.

2.1 Kriminalliteraturens undersjangrer

Tzvetan Todorov hevder i sitt essay “Kriminalromanens typologi” at “innen litteraturvitenskap har det i nesten to århundrer eksistert en sterk motstand mot selve begrepet sjanger. Holdningen er at enten skriver vi om litteraturen generelt, eller om et verk fordi det å klassifisere flere verk i én sjanger er det samme som å uderkjenne dem.”17 Så det virker som om han benekter selve eksistensen av sjangrene. Men på den andre siden tilføyer han at det “heldigvis finnes et område hvor det ikke eksisterer noen dialektiske motsigelse mellom verket og dets sjanger.”18 Dette området er nemlig masselitteraturen og, som jeg har diskutert tidligere, kan kriminallitteraturen i hvertfall bli oppfattet som en del av masselitteraturen. Todorov påstår til og med at “mens det litterære mesterverk ikke tilhører noen annen sjanger enn den sjanger det selv skaper, er mesterverket i masselitteraturen nettopp den bok som best passer inn i sin sjanger.”19 Kriminallitteratur er en sjanger med strenge sjangerkrav, som også kan bli kalt konvensjoner eller leserforventninger.20 Dahl hevder at man må bedømme kriminallitteraturen ut fra sjangerkravene og i tillegg må den bli stilt de samme kvalitetskrav som annen litteratur.21 Skei understreker nødvendigheten for at kriminallitteraturen holder seg innenfor sjangergrensene når han påstår:

Selv om kriminallitteraturen, i motsetning til nesten all annen underholdningslitteratur eller triviallitteratur, er blitt akseptert og med en rekke forbehold har foretatt forflytningen fra lav til høy, fra underlødig til seriøs, bør vi fremdeles holde fast ved kriminallitteraturens særegenheter, dens kjennetegn, dens sjangerkarakteristika, dens grunnleggende formel, og dens innebygde motvilje til å sette seg ut over sjangergrensene.22

17 TODOROV, Tzvetan. Kriminalromanens Typologi. I: Essays om kriminallitteratur. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 1995, s. 203.

18 Ibid., s. 203.

19TODOROV, Tzvetan. Kriminalromanens Typologi. I: Essays om kriminallitteratur. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 1995, s. 204.

20 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 11.

21 DAHL, Willy. Hjerte, Smerte, Blod og Død. Bergen: Anna Forlag, 1995, s. 98.

22 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 18.

Sjangerkravene som blir stilt til kriminallitteraturen er at hovedsaken må ligge i etterforskningen og oppklaringen. Etterforskning og oppklaring må gis dominantstatus, få forgrunnseffekt23 fordi “mesterverket i masselitteraturen nettopp er den boka som best passer inn i sin sjanger.”24 Hvis etterforskning og oppklaring ikke står i sentrum, da har vi veldig ofte med en annen sjanger å gjøre. Men det betyr ikke at forskjellige fortellinger innenfor kriminallitteraturen ikke varieres og at de ikke setter etterforskning og oppklaring i sentrum, men de gjør det på ulike måter. På grunn av denne variasjonen finnes det flere undersjangrer innenfor kriminallitteraturen. Selv om grensene mellom hver undersjanger kan være ganske uklare, vil jeg prøve å analysere, beskrive og avgrense dem hvis mulig. Det kan dukke opp et problem til når det gjelder inndelingen av kriminallitteratur i undersjangrer og det er at forskjellige litterære forskere inndeler den på forskjellige måter, og det skaper forvirring i begrepene som blir brukt. Det gjelder for eksempel Todorov, som peker på ulike sjangrer innenfor selve kriminalromanen. Han hevder at den klassiske detektivromanen, som var på sitt høydepunkt mellom første og andre verdenskrig, og hvor man måtte gjette seg fram til en logisk løsning av et mysterium, er en undersjanger av kriminalromanen sammen med den hardkokte krimromanen og thrilleren, som ble til etter den hardkokte krimromanens største år.25 Thrilleren er en type kriminalroman som kombinerer detektivromanens mysterium og den hardkokte krimromanen. Ifølge Todorov tjente thrilleren som en overgang mellom detektivromanen og den hardkokte krimromanen, samtidig som den eksisterte sammen med den siste.26 Ifølge Bjørn Carling er thrilleren “en spennende fortelling som skiller seg fra detektivhistorien ikke bare gjennom sin form, men vel så meget ved sin psykologisk analyse og kunstneriske kvalitet.”27 Når det gjelder klassifiseringen av kriminallitteraturen hevder Julian Symons at klassifiseringer er mer egnede til å forvirre enn til å hjelpe og at “den fornuftigste

23 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 27.

24 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 13.

25 TODOROV, Tzvetan. Kriminalromanens Typologi. I: Essays om kriminallitteratur. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 1995, s. 213.

26 Ibid., s. 212.

27 CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976, s. 172.

betegnelsen er den generelle kriminalroman eller spenningsroman (og -novelle)”28 og detektivfortelling. Han argumenterer senere i sin bok Bloody Murder at “detektivfortelling sammen med politiroman, spionroman og spenningsfortelling utgjør en del av den krysning man kan kalle spenningslitteraturen (jeg tror at spenningslitteratur kan godt forstås som en annen betegnelse for kriminallitteratur). Det vil si at treet er spenningslitteraturen (dvs kriminallitteratur).”29 Symons diskuterer også forskjellen mellom detektivfortelling og kriminalroman, og det virker som om detektivfortellingen og kriminalromanen for Symons er de grunnleggende betegnelsene i kriminallitteraturens sjanger som man ikke kan underordne hverandre. For å gjøre klassifiseringen av kriminallitteraturen enda mer vanskelig, vil jeg også nevne Hans H. Skeis klassifisering av kriminallitteraturen. Han uttrykker samme holdning som Julian Symons. Skei uttaler nemlig at det er unødvendig å forlange et grundig klassifikasjonssystem “der alt faller på plass og forskjellene er entydige og klare.”30 Han hevder at det er “liten gevinst å begynne å bestemme for eksempel en politiroman som en undersjanger i kriminallitteraturen, når den i hovedtrekkene følger det grunnleggende mønstret, men vrir vektlegging og interesse i andre retninger enn andre variasjoner over samme mønster gjør.”31 Ifølge Skei finnes det en eneste form for kriminallitteratur som avviker fra de narrative mønstre man kjenner til. Han kaller den eneste avvikende sjanger “forbryterroman”32, som er meget forskjellig fra kriminalromanen. Etter å ha nevnt meningene til forskerne Todorov, Symons og Skei og ha tatt i betraktning at nesten alle syns at å klassifisere kriminallitteraturen på en grundig måte er egentlig unødvendig, vil jeg inndele kriminallitteraturen i tre undergrupper: kriminalromanen, den klassiske detektivfortellingen og forbryterromanen. Etter min mening er kriminalromanen en undersjanger som er videst og omfatter kriminallitterære verk som politiromanen, forskjellige slags thrillere (finansthriller, politiskthriller, psykologiskthriller), hardkokt krim, agentroman, politisk kriminalroman og spenningsroman.

28 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 1.

29 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 4.

30 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 16.

31 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 16.

32 Ibid., s. 16.

2.1.1 Kriminalromanen

Kriminalromanen er en undersjanger av kriminallitteraturen som er mest populær og oftest er blitt utgitt de siste årene i verden, særlig i de nordiske land. Willy Dahl påstår at den norske kriminalromanen (dvs den litterære krim), som er en likeverdig del av hele det litterære tilbudet, står sterkt i boktilbudet i Norge etter 1993 fordi man “har fått flere og bedre norske kriminalromaner, et drøss av debutanter og et større publikum.”33 I kriminalromanen skal etterforskningsarbeid stå i sentrum og forbrytelse og forbryter skal være mindre viktig enn etterforskerne. Etterforskerens rolle og etterforskningens dominerende plass i kriminalromanen hører til de absolutte kjennetegn.34 Om kriminalromans oppbygging påstår Hans H. Skei:

Formelen for kriminalromanens oppbygging omfatter både fortellestruktur, karaktertyper, handlingsvarianter, og krav til logiske sammenhenger og entydig plassering av skyld, helst med avstraffelse eller forventninger om at den vil finne sted. Den er likevel ingen tvangstrøye, men en grunnleggende system som den enkelte forfatter kan flytte elementer innenfor, vektlegge på nye måter, eller innføre digressive elementer som gjør teksten som helhet ny og annerledes uten at den i prinsipp bryter med mønstret.35

Willy Dahl påstår om kriminalromanens oppbygging: “En operativ definisjon er at en kriminalroman handler om en forbrytelse og om oppklaringen av den. Så kan man legge til hva som helst - miljø, psykologi, samfunnskritikk, til og med poesi og parodi - med dette andre må være underordnet kriminalintrigen.”36 Derfor får man sånne variasjoner av kriminalromanen som agentroman, politiroman, politisk kriminalroman, spenningsroman, hardkokt kriminalroman og forskjellige thrillere. Alle disse variasjonene av kriminalromanen har sine egne spesielle egenskaper og særegenheter. I agentromanen står gjerne i sentrum en agent fra de hemmelige tjenester, og handlingen foregår helst i utlandet.

33 DAHL, Willy. Dødens Fortellere. Bergen: Eide Forlag, 1997, s. 245.

34 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 14.

35 Ibid., s. 10.

36 DAHL, Willy. Hjerte, Smerte, Blod og Død. Bergen: Anna Forlag, 1995, s. 97.

Skaperen av politiromanen var amerikaneren Ed McBain som satte forskjellige politimenn i sentrum for etterforskning, og som gjorde, kanksje etter mønster av de hardkokte privatdetektivene, også “oppdagerens personlige liv til en del av fortellingen.”37 Ifølge Skei kan en enkelt politiroman inneholde flere fortellinger om ulike forbrytelser, og i sentrum istedenfor politimenn kan være en hel polititropp. Ifølge Skei var det Tor Edvin Dahl som skrev de første rene politiromanene i Norge, og i dag synes denne formen å dominere norsk og nordisk kriminallitteratur.38 På den andre siden hevder Carling at den første norske politiromanen var Arthur Omres Mysterium i Rolvsøy fra 1942 og at den norske politiromanen som retning dukket opp først fra 1973 med klar inspirasjon fra utlandet, denne gangen Sverige hvor det begavete ekteparet Maj Sjöwall og Per Wahlöö skrev sine vellykkede bøker. Amerikanske forfattere Dashiell Hammett og Raymond Chandler er betraktet som grunnleggere og de viktigste utøvere av hardkokt kriminalroman. De plasserte de hardkokte kriminalromanene i storbyene hvor “etterforskningen avdekket nesten alltid forbindelser mellom makt og penger og respektabilitet på den ene siden og organisert kriminalitet på den andre.”39 Det viktigste ved denne undersjangeren er hovedpersonen som enten kan være privatdetektiv eller etterforsker i politiet. Hvis hovedpersonen i den hardkokt kriminalromanen er etterforsker, da har den som regel et komplisert forhold med sin sjef og ledelse på grunn av den hyppige bruken av ukonvensjonelle etterforskningsmetoder. Hovedpersonen i hardkokt krim opptrer også veldig ofte som en antihelt, “en litt loslitt, fortvilet og fortapt skikkelse som ene og alene i verden må rydde opp i overgrep og misbruk og konspirasjoner med vold og brå død som naturlige ingredienser.”40 I tillegg må denne antihelten stille til seg selv absolutte krav når det gjelder rettferdighet og ærlighet, og han er dømt til et liv i ensomhet. Skei beskriver Philip Marlowe, hovedpersonen til Chandler og muligens et forbilde for alle hovedpersoner i hardkokt kriminalromaner som kom senere, følgende: “Marlowe kunn ikke gifte seg eller slå seg til ro, for han måtte være der ute i de ødslige gatene og kjempe for det han trodde

37 CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976, s. 192.

38 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 163.

39 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 146.

40 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 148.

på.”41 Antihelten i hardkokt kriminalroman pleier også å være en gjennomgående karakter i en serie bøker hvor man kan følge den personlige utviklingen hans. Det finnes også en såkalt “omvendt kriminalroman”42 hvor leseren vet hvem forbryteren er og spenningen er knyttet til oppklaringen med fokus på politiets tålmodige etterforskning av sannheten som allerede er kjent. Ifølge Julian Symons ble “omvendt kriminalroman” oppfunnet av amerikaneren R. Austin Freeman (1862-1943) in The Singing Bone (1912), men dessverre har han aldri gjentatt noe lignende. Denne formen for kriminalroman ble utviklet først senere av Roy Vickers. En annen variasjon av vanlig kriminalroman heter “den historiske kriminalroman” som ifølge Skei er en gammel og populær undersjanger som dessverre har få forfattere i Norge som dyrker den43. Akkurat nå er det bare den dansknorske forfatter Kurt Aust som skriver denne formen. I bøkene hans Vredens dag (1999), Den tredje sannhet (2001) og Hjemsøkt (2003) møter man det merkelige etterforskerparet professor Thomas av Boueberge og hans sekretær, den unge nordmannen Petter Horten. Kurt Austs tredje bok Hjemsøkt ble belønnet med Rivertonprisen og Glassnøkkelen for 2004.

2.1.2 Detektivfortellingen (ifølge Todorov den klassiske detektivroman)

Ifølge Julian Symons bør detektivfortellingen presentere et problem, og problemet bør bli løst av en amatørdetektiv eller profesjonell etterforsker via et deduktivt resonnement.44 For detektivfortelling gjelder “Detektivfortellingens Ti Bud” som ble oppfunnet av Ronald Knox. Knox nemlig hevdet at detektivfortellingen var en slags av lek mellom forfatteren og leseren og derfor var det nødvendig å oppfinne klare regler for leken.45 Han insisterer på at forbryteren må nevnes tidlig, at det overnaturlige må utelukkes, at detektiven ikke selv kan være forbryteren og han heller ikke må bli hjulpet av noen tilfeldighet, eller han må ikke få et uforklarlig innfall av intuisjon som viser seg å

41 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 148.

42 DAHL, Willy. Dødens Fortellere. Bergen: Eide Forlag, 1997, s. 253.

43 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 112.

44 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 1.

45 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 104.

stemme.46 R. Austin Freeman hevder i sin artikkel “The Art of the Mystery Story” at å forveksle detektivfortellingen med den alminnelige kriminalhistorie (som kan bli forstått som kriminalroman) er en kardinalfeil og at detektivfortellingen bør tilby leseren først og fremst en intellektuell tilfredsstillelse.47 Den kan inneholde humor, persontegning og et pittoresk miljø, men disse elementene må være sekundære og underordnet den intellektuelle interesse. Willard Huntingdon Wright (det virkelige navnet til S.S. van Dine) hevdet til og med at “personene i en detektivfortelling bare skal oppfylle kravene til troverdighet”48, ingen dypere karaktertegning er ønsket. Like strenge regler som gjaldt detektivfortellingens form og struktur gjaldt også detektivfortellingens hovedperson, den store detektiven, som ifølge Symons var “den mest viktige personen”49 i en detektivfortelling. Ifølge britiske og amerikanske krimforfattere som skrev i 1920-årene (gullalderen for den amerikanske og britiske detektivfortellingen) burde den store detektiven være “a character of high and fascinating attainments - a man at once human and unusual, colourful and gifted.”50 Julian Symons tilføyer at selv om de fleste detektivene igjennom 1920-årene fortsatte å være eksentriske amatørere, de var mindre asosiale enn Doyls Holmes.51 Britisk krimforfatter Dorothy L. Sayers la merke til at rundt 1928 fantes det en tendens å produsere detektiver som var interessante bare for deres alminelighet.

2.1.3 Forbryterromanen

Forbryterromanen er en undersjanger av kriminallitteraturen, som amerikaneren Patricia Highsmith (1921- ) skapte og dominerte med sine Ripley-bøker ifølge Skei.52 Forbryterromanen kjennetegnes av “karakterpsykologi og et miljø som impliserer

46 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 2.

47 Ibid., s. 2.

48 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 2.

49 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 105.

50 Ibid., s. 105.

51 Ibid., s. 105.

52 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 112.

handlingen, mens deteksjon og puslespill den kan klare seg helt uten.”53 I tillegg finnes det enten ingen etterforskere i en forbryterroman eller de står ikke i sentrum, og fokus er rettet mot en forbrytersk hovedperson. Julian Symons betrakter Patricia Highsmith som den viktigste kriminalroman- forfatteren i 1970-årene54, selv om hun ikke var så mye kjent i Amerika. Symons hevder at hun er veldig dyktig i å lage et troverdig persongalleri og oppfinnsomme intriger. Highsmiths helter er unike i at de ofte er kriminelle, men uansett opptrer de som de mest sympatiske personene i fortellingen. De mest kjente bøkene hun skrev er The Talented Mr. Ripley (1957), Ripley Under Ground (1970), Ripley’s Game (1974) og The Boy Who Followed Ripley (1980). Gjennomgående hovedpersonen i disse bøkene er Tom Ripley. Han mangler moral og til å nå sine mål gjør han hva som helst.

3. Historien om norsk kriminallitteratur

Kriminallitteratur har blitt et begrep i Norge. Mye har skjedd siden 1960-årene da Strøm hevdet det motsatte og påstod at “de fleste norske kriminalromaner blir borte med sine opphavsmenn.”55 I dag utgis det flere kriminalromaner i Norge hvert år, og det er ikke lenge siden 90-tallet da norsk kriminallitteratur opplevde sin gullalder. Men all suksess har sin begynnelse, og begynnelsen av norsk kriminallitteratur kan man sette helt tilbake til på 1800-tallet.

3.1 Begynnelsen: Kriminallitteraturen på 1800-tallet

I 1800-tallet kunne man ikke snakke om kriminallitteratur i nåtidens forstand, men allerede da dukket det opp enkelte småskrifter om autentiske kriminalsaker og virkelige forbrytere. De fleste av disse forbryterfortellingene er anonyme. Det første navnet som dukker opp er Mauritz Hansen. Han kan bli oppfattet som den første navngitte kriminalforfatter i Norge. Hans kriminalroman Mordet på maskinbygger Roolfsen begynte

53SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 16.

54 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 195.

55 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 12.

“en sjanger i norsk litteratur”56 i 1840 fordi den er regnet for å være “den første norske selvstendige kriminalroman.”57 Hansens kriminalroman oppfyller de strenge sjangerkravene som man stiller til nåtidens kriminallitteratur. Den handler nemlig om etterforskning og oppklaring av en forbrytelse, og alt annet i boka er underordnet det58, men den er ikke helt vellykket når det gjelder språkbruk (dialogene er tunge) og kriminalintrigen. Ellers skjedde det ikke mye i kriminallitteraturen på den tiden. Først litt senere da nye lag av befolkningen lærte seg å lese, vokste behovet for litteratur, men det ble stilt et vilkår: Litteraturen måtte være enkel og leselig fordi leseferdighetene ikke var store. Dette vilkåret oppfyller tydelig kriminallitteraturen. Derfor begynte det å opptre forbrytere og forbrytelser i folkeskriftene. Den mest kjente forfatteren av folkeskriftene var Rudolf Vilhelm Muus (1862-1935), som til sammen skrev 60 romaner. Romanene hans handler om mord og kidnapping og man kan føle en viss sosial tendens i handlingen fordi han veldig ofte stiller mot hverandre overklassemiljø og underklassemiljø.

3.2 Kriminallitteraturen på begynnelsen av 1900-tallet

I 1904 debuterte Sven Elvestad, som skrev under pseudonymet Stein Riverton. Han ble en viktig og berømt personlighet innenfor norsk kriminallitteratur. I 1907 skapte han stor suksess med boken Manden i Maanen og Den lille blaa og mellom 1908 og 1909 lanserte han i bladet Lys og Skygge den store berømte norske detektivskikkelsen Knut Gribb. I 1909 utga Elvestad en viktig kriminalroman Jernvognen, som er fortsatt en av de største internasjonale suksessene Norge har hatt innen sjangeren.59 Elvestads bøker ble oversatt til mange fremmede språk (til og med tsjekkisk) og var veldig populære. I samme perioden fantes det en viktig kriminalforfatter til på bokmarkedet. Navnet hans var Øvre Richter Frich og han introduserte en av de første gjennomgående skikkelser i norsk kriminallitteratur. Den første boken med legen Jonas Fjeld kom ut i 1911, og bøkene om ham fortsatte å komme ut helt til 1935. Bøkenes popularitet har vart veldig lenge til tross

56 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 33.

57 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 13.

58 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 34.

59 WIKIPEDIA, DEN FRIE ENCYKLOPEDI. Jernvognen [online]. 2010 [cit. 2010-05-20]. http://no.wikipedia.org/wiki/Jernvognen

for “påtrengende rasebevissthet”60 som ble skildret i hvordan den lyse og sterke germaner Jonas fanget de “svartsmuskede, slyngelaktige negre”61. I 1920 årene begynte nye forfattere å overta norsk kriminallitteratur. Deres intriger måtte være fastere konstruert uten løse tråder på slutten, og de måtte “utvikle en mer avbalansert innstilling til sensasjonelle virkemidler”62; antakeligvis på grunn av utviklingen i England og Amerika hvor gullalderen med Agatha Christie, Dorothy Sayers eller S.S. Van Dine i hovedrollen begynte. Disse forfatterne drev med den klassiske detektivfortelling hvor forbrytelse og dens påfølgende etterforskning var det viktigste. I Norge på den tiden var Alex Brinchmann, som brukte pseudonymet Roy Roberts, en dyktig intrigemaker. Han utga sin første kriminalroman Mysteriet Steegener i 1927, og frem til 1930 skrev han fem andre kriminalromaner. Andre forfattere som var dyktige intrigemakere i 1920-årene, var Carl Fredrik Kaltenborn og Jacob Brinchmann.

3.3 Kriminallitteraturen fra 1930-årene til 1970-årene

I 1930-årene fantes det i Norge ifølge Carling både hyggelige kriminalromaner, hvor forfattere flyktet fra krisen ut i dagdrømmer, og realistiske kriminalromaner, som skildret bitter realitet. I Amerika oppstod det en hardkokt kriminalroman som realistisk beskrev amerikanske forbrytelser, med Daniell Hammet og Raymond Chandler som opphavsmenn. Denne nye undersjangeren påvirket flere norske forfattere som Peter Daae, Trygve Hjorth-Johansen og Fridtjof Knutsen, som debuterte i 1934 med Så underslår vi litt. Han var den fremste kriminalreporter, og han brukte i sine litterære verk stoff fra verden han kjente fra rettssaler og politireportasjer. På denne tiden var det i Norge flere dyktige kriminalforfattere, men de fleste av dem skrev vanligvis skjønnlitteratur med bare et par bøker som kunne bli oppfattet som kriminallitteratur. En av dem var Olav Duun med sin bok Ettermæle, som til og med ble betegnet som Norges beste kriminalroman63. De fleste forfatterne som utga bøker under den andre verdenskrig, var ikke å finne igjen på bokmarkedet etter krigens slutt. Carling påstår at i norsk kriminallitteratur under

60 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 15.

61 Ibid., s. 15.

62 Ibid., s. 16.

63 CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976, s. 120.

krigen finnes det kanskje for første gang vanlige arbeidere som hovedpersoner, som for eksempel i Wilhelmsen Lunds røverroman Tre smilende banditter.64 Etter krigen var det ikke mange krimforfattere som debuterte, og heller ikke mange kriminalromaner som ble utgitt. Carling sier at “tallet på kriminalromaner i bokform sank fra over tyve i 1947 til tre i 1949”65 og dette lave nivået fortsatte i hele tjue år fremover. Carling tilføyer at “av romanforfatterne fra før og under krigen var det kun fire-fem som utga kriminallitteratur etter 1950, og bare Alex Brinchmann markerte seg med så meget som to romaner”66. Detektivmagasinet, som begynte å komme ut i 1928, fortsatte å bli utgitt også etter krigen, selv om dets form var forandret. Lalli Knutsen, Sverre Vegenor og John Korsell fortsatte å bidra med kriminalfortellinger, men uansett måtte bladet fylles med oversettelser av vanlig kriminal- eller hardkoktfortellinger fra engelske originaler. Ellers var det den gjennomgående skikkelsen Knut Gribb som opptrådte i hvert nummer.

3.4 1970-årene: Gjennombruddet i kriminallitteraturen

Etter krigen og helt til 1970-årene var det dårlig med norsk kriminallitteratur, men heldigvis kom det et gjennombrudd i begynnelsen av 1970-årene da tallet på utgitte kriminalbøker begynte å stige. Grunnene til det gjennombruddet er ifølge Skei mange, men hans fremste hypotese er at i Norge “har man hatt en lang utvikling der det var ganske så avgjørende at etablerte forfattere fra andre områder tok i bruk kriminalsjangeren og at den norske tradisjonen fra Stein Riverton ble også holdt i live gjennom Detektivmagasinet.”67 Andre omstendigheter som hjalp til med kriminallitteraturens gjennombrudd i Norge, kan være etableringen av Rivertonklubben og “etableringen av Den svarte serie på Gyldendal”68, som siden 1967 hadde begynt å utgi billige kriminalbøker. De første bøkene var alle oversatt, men senere begynte det å opptre også norsk seriøs krim i serien. I tillegg kan man ifølge Skei betrakte Sjöwall og Wahlöös romanserie om en forbrytelse i ti bind som en omstendighet som hjalp til at “norske forfattere i årene framover kom til å skrive

64 CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976, s. 143.

65 Ibid., s. 168.

66 CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976, s. 169.

67 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 167.

68 Ibid., s. 167.

ny, annerledes og bedre kriminallitteratur i større omfang enn noen gang tidligere.”69 Skei påstår at veksten av kriminallitteratur i Norge fortsatte i rykk og napp gjennom hele 1980- tallet, før den etablerte seg sikkert og solid på 90-tallet. Norsk kriminallitteratur har forandret seg siden 1970-årene. Den utviklet seg fra detektivhistorier (ifølge Carling var det i 1975 slutt på det klassiske detektivmysterium) til sterke samfunnskritiske kriminalromaner med høy kvalitet, thrillere, psykologiske kriminalromaner, spenningsromaner og hardkokt krim. Siden 1970-årene har det vært mange som skrev kriminallitteratur i Norge, derfor skal jeg nevne bare de mest kjente. I 1970-årene, da Gyldendal lanserte de første norske titlene i Den svarte serie, var Tor Edvin Dahls (han brukte pseudonymet David Torjussen) bok Etterforskning pågår den første norske i serien. Alle Torjussens romaner ble utgitt i Den svarte serie. I begynnelsen manglet de tilstrekkelige kunnskap om politiarbeid, men ble bedre med tid fordi de forbedret seg når det gjelder politiarbeid. Tor Edvin Dahl skrev bøker som ifølge Skei er de første norske politiromaner, og man kan si at han hentet inspirasjon fra Ed McBains politiromaner fra 87. distrikt hvor man følger en gruppe individualiserte politifolk gjennom lang tid. I første halvdel av 80-tallet skrev Dahl fire bøker med en gjennomgående hovedperson som var politibetjent Anders Reknes. Gunnar Staalesens debuterte også som kriminalforfatter i Den svarte serie med den første Dumbo og Maskefjes-romanen fra bergensk miljø Rygg i rand, to i spann. Skei hevder om Gunnar Staalesen at det “neppe finnes andre forfatterskap innenfor perioden av samme omfang og samme jevnt høy kvalitet”70. Staalesens bøker om politiparet Dumbo og Maskefjes er politiromaner med kritisk holdning til politiet og fint oppbygde intriger. I 1977 dukket den første boken om privatetterforskeren Varg Veum Bukken til havresekken opp. Det var den første av mange i en serie om Varg Veum, den bergenske etterforskeren som sitter på et slitt kontor, drikker akevitt og venter på en klient. Ifølge Skei er Veum skapt etter modellen Philip Marlowe hos Chandler71. Den beste boken fra Veum-serien er Din, til døden. I tillegg var det Jon Michelet som debuterte i Den svarte serie. Han var i en periode en veldig produktiv thrillerforfatter med “den samfunnskritiske og politiske kriminalroman

69 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 168.

70 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 173.

71 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 179.

som hans varemerke.”72 Michelet ble også kjent for sine serie-bøker med den gjennomgående hovedpersonen Vilhelm Thygesen. Samme året som Michelet debuterte også Kjartan Fløgstad (under pseudonymet K.Villum) som kriminalforfatter. I kriminallitteraturens sjanger skrev han til sammen to bøker. En politisk kriminalroman Døden ikke heller (1975) og hardkokt krim Ein for alle (1976), som lever opp til den tradisjonen Hammett og Chandler satte opp. Fløgstad har fortsatt å skrive helt til nåtiden, men hans litterære produksjon kan ikke bli betegnet som kriminalromaner, bortsett fra Kniven på strupen (1992) og Fimbul (1994) om man ser kriminalsjangeren vidt73.

3.5 Kriminallitteraturen i 1980-årene

I kriminallitteraturen er skillet mellom 70- og 80- tall lite markant. I 1980-årene var ifølge Skei den litterære kvaliteten høy74 og mange forfattere fra 70-årene førte videre sine forfatterskap. I tillegg har de fleste forfatterne som skriver i 80-årene, kriminallitteraturen som sitt hovedmål. Veldig ofte skriver de ikke i andre sjangrer. Denne fokuseringen på kun kriminallitteratur gjorde at den ble tatt mye mer på alvor og ble “så seriøs, at smilet, leken, ironien ofte ble helt fraværende, men denne situasjonen er blitt annerledes etter 1990.”75 Personene som opptrådte i 80-tallets kriminallitteratur, var ganske ofte etterforskerpar, politimenn fra Kripos og lokale lensmannsbetjenter. Men det var flere gjennomgangsfigurer som preget 80-tallets krim, og som ikke var medlemmer av politiet. Av disse gjennomgangsfigurer møtter man igjen den bergenske privatetterforsker Varg Veum og Vilhelm Thygesen. Krimforfatteren Fredrik Skagen skaper Morten Martens, en typograf og falskmynter som har en medspiller i Trondheimspolitiet. Pål Gerhard Olsen etablerer Aron Ask. Idar Lind skaper i sitt Trondheimsmiljø gjennomgangsfiguren Antonio Steen, som ikke er en etterforsker, men portier på et hotell. Forfatteren Gerd Nygårdshaug skaper en gjennomgående helt med ubegripelige evner, Frederic Drum, som heller ikke er

72 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 173.

73 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 125.

74 Ibid., s. 184.

75 Ibid., s. 185.

en etterforsker, men restauratør, vinskjønner og kryptolog.76 Om disse norske heltene fra den hardkokte sjanger hevder Skei at de er “kanskje mer desillusjonerte og loslitte enn de er harde og lever i en langt mindre voldelig og farlig verden enn sine forbilder.”77 Ellers ble det i 80-årenes kriminallitteratur mange kriminalsaker flyttet ut i småbymiljøene, og det urbane var ikke så viktig som før. Etterforskningen var profesjonell nok, men forbrytelser var farget av miljøene. På den annen side, hvis man tar thrillerne og agentromanene i betraktning, da kan man legge merke til at tradisjonen med et internasjonalt miljø og storpolitiske konflikter blir videreført78 i norsk kriminallitteratur.

3.6 1990-årene: Gullalderen i kriminallitteraturen

1990-årene i norsk kriminallitteratur blir betraktet som en gullalder. Antall utgitte bøker av bra kvalitet hadde økt i stor grad. Det dukket opp mange nye dyktige debutanter som skrev god kriminallitteratur og som først og fremst var kriminalforfattere, men de gamle forfatterne som debuterte før 90-tallet fortsatte også å skrive. Av de eldre forfatterne var det Jon Michelet, Tor Edvin Dahl, Gert Nygårdshaug, Arild Rypdahl, Pål Gerhard Olsen og Kim Småge som fortsatte å utgi bøker etter 1990. Kim Småge debuterte på 80- tallet, men hun ble mer kjent på 90-tallet med sine kriminalbøker hvor det opptrådte en spesiell gjennomgående hovedfigur, politikvinnen Annekin Halvorsen. På 80-tallet representerte Kim Småge kvinneinnslaget nesten alene, men det forandret seg på 90-tallet. Kvinnelige kriminalforfattere på 90-tallet tilsynelatende dominerte markedet på grunn av høy kvalitet, mediefokusering og pristildelinger79. Bortsett fra Kim Småge var det Anne Holt, Unni Lindell, Kjersti Scheen, Karin Fossum, Magnhild Bruheim eller Pernille Rygg som skrev kriminallitteratur i 90-årene. Forfatteren Anne Holt debuterte i 1993 med kriminalromanen Blind Gudinne og vakte oppmerksomhet i kriminallitteraturens verden fordi kriminalromanen introduserte den lesbiske etterforskeren Hanne Wilhelmsen som lever i et lesbisk parforhold. Forholdet er i begynnelsen en hemmelighet, men etter hvert blir det et sentralt emne i bøkene, til samboeren til Hanne dør i Død joker som ble utgitt i

76 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 186.

77 Ibid., s. 176.

78 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 184.

79 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 186.

1999. Hanne Wilhelmsen blir gjennomgangsfiguren i de fleste kriminalromanene som Anne Holt har gitt ut. En annen kvinnelig forfatter som skiller seg ut fra mengden, heter Kjersti Scheen. Hun er kjent for sin lett alkoholiserte hovedperson Margaret Moss, som er den eneste kvinnelige privatdetektiv på det norske kriminallitteratur-feltet. Scheen introduserer henne i Teppefall og utstyrer henne både med familie, elskere og støttespillere. Skei hevder at Scheens kriminalromaner “forholder seg på det nærmeste parodisk til sjangeren, men de tilbyr god underholdning og har alle elementer på plass, selv om hovedgrepet med en litt rufset kvinnelig privatdetektiv som søker hjelp hos en trailersjåfør i alle farens stunder, neste undergraver hele opplegget.”80 Mannlige krimforfattere som debuterte på 90-tallet, var blant annet Kjell Ola Dahl, Jørgen Gunnerud, Kolbjørn Hauge, Gard Erik Sandbakken, Jan Mehlum og Jo Nesbø. Skei hevder at “med unntak av Sandbakken som skrev tre bøker på 90-tallet og så har vært taus, har alle mennene mange bøker bak seg, de fleste med gjennomgangsfigurer eller seriehelter, de fleste knyttet til politivirksomhet og utstrakt bruk av Kripos.”81 Av de forfatterne som debuterte på 90-tallet, er Jo Nesbø den mest vellykkede og mest berømte. Bøkene hans selges i høyt antall og oversettes til mange fremmede språk, til og med til tsjekkisk. Siden Jo Nesbø er et sentralt emne i avhandlingen min, skal jeg ikke skrive om ham i detalj nå. For å oppsummere norsk kriminallittertur på 90-tallet kan man hevde at flertallet av bøkene utgitt i denne perioden var av høy kvalitet. Forfatterne viste at “sjangeren kan være mer enn forbrytelse og oppklaring, men de forsøkte ikke å sette seg ut over kriminalromanens grenser.”82 Ifølge Skei er det en klar tendens fra 70- og 80-tallets krim som forsterker seg og føres videre hos flertallet av krimforfatterne. På den andre siden er det nye seriehelter som opptrådte på 90-tallet som Hanne Wilhelmsen, Konrad Sejer, Cato Isaksen og Harry Hole, som står i første rekke i norsk krim. Leserne ser ut til å bli mer interesserte i å følge serieheltenes utvikling enn i å løse kompliserte kriminalintriger. Skei er enig i det, og sier at “man venter nå ikke så mye på kriminalgåten som på hvordan en

80 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 88.

81 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 198.

82 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 200.

Harry Hole eller en Cato Isaksen håndterer sine private vanskeligheter i tillegg til de konfliktene jobben medfører.”83

3.7 Kriminallitteraturen etter år 2000

Å beskrive norsk kriminallitteratur etter år 2000 er ganske vanskelig på grunn av manglende avstand og oversikt nå for tiden ifølge Skei. Det kan godt hende at man nå til dags dessverre overser noen bøker som kan senere vise seg til å bli viktige og bemerkelsesverdige, men uansett vil jeg gjerne nevne noen krimforfattere som skrev etter 2000. For det første var det mange forfattere fra 90-tallet som fortsatte å skrive kriminalbøker etter tusenårsskiftet. Her kan man nevne for eksempel Jo Nesbø, Jan Mehlum, Karin Fossum, Pernille Rygg, Kjell Ola Dahl (som fikk Rivertonprisen for 2000), Fredrik Skagen, Unni Lindell, Kim Småge og Anne Holt. Disse forfatterskapene har gått videre med “sine faste seriehelter og jevnt over på godt nivå”84 med politiromaner som den hyppigste undersjangeren. Det er for eksempel Jo Nesbø, Unni Lindell, Kjell Ola Dahl, Anne Holt eller Karin Fossum som skriver om polititjenestemenn, gjerne fra Kripos som er etterforskere og ofte jobber i par eller med en medhjelper. Etterforskere blir som regel seriefigurer som opptrer i flere bøker, og det virker som om serieheltene er det mest interessante ved å lese en krimbok. Intriger er ikke lenger det som man husker, og er interessert i. Det er hovedhelten og hans eller hennes personlige problemer, og utvikling som blir det viktigste ved å lese en krimbok. De fleste kriminalforfatterne som debuterte på 90-tallet, og fortsatte å skrive etter 2000 lar faste seriehelter opptre i bøkene sine. Jo Nesbø skriver om den alkoholiserte førstebetjenten Harry Hole som sliter med autoriteter og personlige forhold. Unni Lindell skildrer etterforskeren Cato Isaksen som går gjennom en samlivskrise og private vanskeligheter. Forfatteren Kjell Ola Dahl introduserer for andre gang etterforskerparet sitt Frølich og Gunnarstranda. Anne Holts seriefigur heter Hanne Wilhelmsen og hun er en lesbisk kvinnelig etterforsker. Karin Fossum introduserer i sine bøker den dyktige etterforskeren Konrad Sejer.

83 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 200.

84 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 215.

Nye kriminalforfattere som debuterte etter 2000 ble ikke så vellykkede som forfatterne på 90-tallet selv om de ikke kan bli utelatt i en oversikt over historien på norsk kriminallitteratur. Blant de kriminalforfatterne som har publisert etter året 2000, og skriver kriminallitteratur av høy kvalitet må man nevne Knut Faldbakken, Bjørn Bottolfs, Jorunn Thørring, Ingrid Berglund, Tom Kristensen, Kurt Aust og Tom Egeland, selv om Egeland heller skriver thrillere med okkulte temaer. Kurt Aust ga ut sin første historiske kriminalroman Vredens dag i 1999, men han fortsatte å skrive etter år 2000. Han ga ut sin mest vellykket kriminalroman Hjemsøkt som ble tildelt både Rivertonprisen og Glassnøkkelen i 2003. Derfor synes jeg at han kan godt tilbehøre til gruppen av kriminalforfattere som debuterte etter 2000. Når det gjelder oppsummeringen av norsk kriminallitteratur etter år 2000 kan det bli sagt at “det nye tusenåret ble innledet med usedvanlig mange gode kriminalromaner første året, mens året etter var heller tynt.”85 Skei hevder at gullalderen i norsk kriminallitteratur er avsluttet etter år 2000. Det skrives ikke bedre kriminalromaner enn på 90-tallet. Nå for tiden skrives det heller thrillere og spenningsromaner med kriminelle intriger bare som hjelpemidler. Denne tendensen er bevist med at for år 2009 var det Tom Egeland som fikk Rivertonprisen fordi han er mest kjent for thrillere med okkult tematikk.

3.8 Kriminallitterære priser utdelt i Skandinavia

I norsk kriminallitteratur blir det hvert år utdelt en litterær pris til det beste kriminallitterære verket som har kommet ut. Denne prisen heter Rivertonprisen, og den er blitt utdelt årlig siden 1973 av Rivertonklubben som ble stiftet i 1972 hjemme hos Gerd Nyquist. Rivertonklubben er en norsk forening “med formål å arbeide for fremme av den gode kriminallitteratur i Norge og skal fungere som et faglig fellesskap for forfattere, redaktører, litteraturforskere og andre som har en yrkesmessig tilknytning til kriminallitteraturen.”86 Klubben og prisen er oppkalt etter forfatteren Sven Elvestad, som også brukte navn Stein Riverton. Prisen er et samarbeid mellom Rivertonklubben,

85 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 216.

86 WIKIPEDIA, DEN FRIE ENCYKLOPEDI. Rivertonklubben [online]. 2010 [cit. 2010-05-20]. .

Bokhandlerforeningen, Den norske Forleggerforening og De norske Bokklubbene. Selve prisen er en Nagant-revolver. I tillegg til Rivertonprisen finnes det i Skandinavia en annen krimlitterær pris. Denne prisen heter Glassnøkkelen, og den utdeles årlig av Skandinaviska Kriminalsällskapet til det beste krimlitterære verk av en dansk, norsk, finsk, svensk eller islandsk forfatter. Skandinaviska Kriminalsällskapet er en selvstendig regional organisasjon innen Asociación Internacional de Escritores Policíacos (Den internasjonelle foreningen for kriminalforfattere - AIEP). SKS ble konstitueret den 12. mai 1991 i Krogerup, Danmark.87 Også Danmark har sin egen krimlitterære pris som utdeles årlig av Det Danske Kriminalakademi (DKA). DKA ble grunnlagt i Tivoli Hallen den 15. november 1986 av Frantz Gundelach, Kirsten Holst, Per Calum, Bjarne Nielsen som også var medlemmer av det første styre. Det Danske Kriminalakademi hevder på sine websider at det har “til formål å fremme god kriminallitteratur.”88 DKA bidrar til krimlitterærmiljø med å utdele Palle Rosenkrantz Prisen og “ett eller flere diplomer for prisverdig innsats for genren.”89

4. Jo Nesbø

Jo Nesbø er født i Oslo i 1960, men han flyttet til Molde som åtteåring, og vokste opp der. Mora hans jobbet på biblioteket, og Nesbø selv sier at det var henne som antakeligvis vekket hans interesse for litteratur og introduserte ham for Agnar Mykles “Lasso rundt fru Luna” som er en norsk roman utgitt i 1954. På den andre siden innrømmer Jo Nesbø at da han begynte å leke bohem på gymnaset, likte han ikke så godt å lese bøker som å diskutere dem med kameratene da de skulket skolen. Uansett har det utviklet seg i Jo Nesbø en svakhet for litteratur. Den beste boken han påstår å ha lest er Vladimir Nabokovs Lolita og Knut Hamsuns Mysterier. Jo Nesbø hevder at i Hamsuns Mysterier “oppdaget han for første gang at det kunne være

87WIKIPEDIA, DEN FRIE ENCYKLOPEDI. Skandinaviska Kriminalsällskapet [online]. 2010 [cit. 2010-05-20]. . 88DET DANSKE KRIMINALAKADEMI. Formålsparagraf [online]. 2008 [cit. 2010-06-18]. .

89 Ibid.

musikk i en setning.”90 Andre bøker som gjorde sterkt inntrykk på Jo Nesbø var Ray Bradburys The Martian Chronicles fordi det var “en av de vakreste naturbeskrivelser han har lest”91 og amerikaneren Jim Thompsons The Killer inside me hvis han skal nevne en krimforfatter.

4.1 Karrieren

Anne Merethe Kjelsvik Prinos skriver i artikkelen hennes “Hole-in-one” at “en gang for riktig lenge siden fantes det universalgenier som i det ene øyeblikket skapte stor kunst for i det neste å oppfinne en ny maskin eller to. I dag hører vi sjelden om universalgenier. I norsk sammenheng er muligens Jo Nesbø det nærmeste vi kommer.”92 Hun er ikke den eneste som synes det. Tor Marcussen fra Aftenposten hevder om Nesbø at han er “en allsidig herremann.”93 Anette Ronæss Hansen skriver om ham at “han er utstyrt med et assortert utvalg av tilgjengelige talenter”94 og Lars-Ludvig Røed fra Aftenposten påstår at “den som ønsker å skrive boken om hva Jo Nesbø ikke får til, behøver ikke sette av mange timene. Det må bli syltynne greier.”95 Man må bare bli enig med alle disse journalistene om at Jo Nesbø er en slags av moderne universalgeni fordi han har drevet med masse forskjellig i sitt liv og han var vellykket i nesten alt. Jo Nesbø har begynt sin profesjonelle karriere i ung alder som en lovende fotballspiller på A-lagsnivå for Molde, men korsbåndene hans i begger knærne dessverre røk, og det var tidlig slutt på drømmen hans som en profesjonell fotballspiller. Etterpå har han jobbet en stund som drosjesjåfør ved siden av studiene sine. Jo Nesbø selv innrømmer at han “var den dårligste drosjesjåføren i hele Molde. Han kjørte ikke rått eller noe, bare dårlig.”96 Så i steden for å bli en fotballspiller eller drosjesjåfør, begynte han å studere ved

90 MARCUSSEN, Tor. Gullalderen er nå. Aftenposten, 10.mars 2002.

91 Ibid.

92 KJELSVIK PRINOS, Anne. M. Forfatterhefte Jo Nesbø. Oslo: Biblioteksentralen, 2004.

93 MARCUSSEN, Tor. Gullalderen er nå. Aftenposten, 10.mars 2002.

94 RONÆSS HANSEN, Anette. Jo og sånn. Stavanger Aftenb., 29. desember 1998.

95 RØED, Lars-Ludvig. Streitingen. Aftenposten, 10. november 2001.

96 DUCKERT, Hege. Alt han tar blir til gull. Dagbladet, 13. oktober 2001.

Norges Handelshøyskole i Bergen, og ble utdannet finansanalytiker og siviløkonom. Han jobbet en stund som “en dyktig aksjemegler”97 og i DnB, men han også jobbet som spaltist i Dagbladet og som freelancejournalist. Etter å ha vært megler, ville han bli popmusiker og startet bandet DiDerre som er blitt et veldig populær norsk popband. Gruppen DiDerre ble dannet i 1992. Den består av to brødre, Jo Nesbø og Knut Nesbø, samt Magnus Larsen og Espen Stenhammer som erstattet Sverre Beyer som døde av kreft i 2002. Jo Nesbø er gruppens frontfigur, vokalist, spiller gitar og skriver låter. DiDerre er blitt et ganske populært popband, men det virker som om medlemmene ble bare nervøse og usikre på grunn av den store populariteten. DiDerre opprinnelig var nemlig “et band for nerder med minus fire i datafag og høy seksuell debutalder”98 som de ble beskrivet i en artikkel i Stavanger Aftenblad. Uansett ble de kjempe populære og etter braksuksessen var alltid de tre første radene o konsertlokalene fylt opp med fuktige jenteblikk som blir påstått i artikkelen “Jo og Sånn” av Anette Ronæss Hansen. DiDerres plate ”Jenter og sånn” solgte nærmere 190.000 eksemplarer. Imidlertid begynte gruppen snart å lengte tilbake til nerdene, og insisterte på at de ikke var et band for store anledninger eller salgstall. I 2001 i et intervju i Dagbladet påstod Jo Nesbø at “DiDerre er et eget univers, en egen ide og de hadde bestemt dem for lenge siden at det ikke holder til mer enn fem plater fordi DiDerre er et prosjekt, et band for folk som driver med andre ting.”99 Til stor overraskelse for alle gjorde de akkurat som de sa, og oppløste bandet etter den siste samleplaten som het De beste med DiDerre, og kom ut i 2006. Imidlertid hadde DiDerre holdt en nokså lav profil siden 1998 med bare noen få konserter her og der. I 2001 kom det ut Jo Nesbøs første soloplate og første novellesamling, begge ved samme navnet Karusellmusikk. Nesbø brukte den samme tekstmaterialen som grunnlag for både plate og novellesamling. Hovedtemaet for både plate og novellesamling er nemlig reising. Nøkkelhistorien handler om en ferjekaptein som bor på nordsiden av en fjord og annenhver natt må han overnatte på sørsiden. Kapteinen er gift med Penelope, men på sørsiden sover han hos Elinor. Det betyr at hver natt lengter han til den andre kvinnen han

97 MARCUSSEN, Tor. Gullalderen er nå. Aftenposten, 10.mars 2002.

98 RONÆSS HANSEN, Anette. Jo og sånn. Stavanger Aftenb., 29. desember 1998.

99 DUCKERT, Hege. Alt han tar blir til gull. Dagbladet, 13. oktober 2001.

ikke er med. Jo Nesbø påstår i et intervju i Dagbladet at “lengsel er reisens natur.”100 I det samme intervjuet sier han at han fikk ideen til dette prosjektet da han var på turné med DiDerre, før de slo igjennom, og før han ga ut noen bok. Han hadde lyst til å gjøre noe nytt, noe som ikke var gjort før, men senere har han funnet ut at lignende prosjekter var gjort før. Å bruke samme teksmateriale for både en plate og en novellesamling virker ganske utfordrende, men siden Jo Nesbø ser på seg selv som “en historieforteller med musikken som redskap”101 var det antakeligvis ikke så vanskelig for ham. Han påstår at for ham var det kort vei fra det å lage musikk til å fortelle mellom to permer fordi forskjellen på å skrive mellom perm og å skrive til musikk er liten. Kravene man setter til seg selv er de samme og man har akkurat like lite plass i en sangtekst som i en bok.102

4.2 Forfatterskapet

Jo Nesbøs karriere som forfatter begynte i 1997, selv om han ville aldri kalle seg selv en forfatter. Han sier om seg selv at han heller er forteller eller skribent.103 Det er en litt uvanlig påstand for en mann som har til året 2010 skrevet ni kriminalromaner, to barnebøker, en dokumentar, en novellesamling og en kortroman. Som sagt begynte Jo Nesbø forfatterskapet sitt i 1997, da han debuterte med en kriminalroman som heter Flaggermusmannen, men siden hovedoppgaven min handler om kriminallitteratur med særlig fokus på hovedhelten Harry Hole i Jo Nesbøs tre kriminalbøker, vil jeg omtale Nesbøs kriminalbøker i større detalj senere i avhandlingen. I dette underkapitlet vil jeg skrive om forfatterskapet hans som ikke tilbehører til kriminallitteraturen. Det første litterære verket som ikke var kriminallitteratur skrev Jo Nesbø i 1999. Det verket heter Stemmer fra Balkan/Atten dager i mai, og det er ikke en vanlig roman, men en dokumentar som handler om krigene på Balkan på 90-tallet. Initiativet til boka kom fra William Nygaard og Aschehoug Forlag. Jo Nesbø har skrevet første halvdel av boka, mens forfatterkollega Espen Søbye har skrevet andre. Det vil si at boken var et samarbeid. Jo Nesbøs halvdelen handler om enkeltmenneskets historier hvor rammen rundt

100 DUCKERT, Hege. Alt han tar blir til gull. Dagbladet, 13. oktober 2001.

101 STEINKJER, Mode. Med flere strenger å spille på. Dagsavisen, 7. november 2001.

102 Ibid.

103 RØED, Lars-Ludvig. Streitingen. Aftenposten, 10. november 2001.

dem er Nato-bombingen. Han reiste i atten dager gjennom Albania, Makedonia, Slovenia og Kroatia for å hente stoffet til boka. I løpet av reisen møtte han en mengde av mennesker av ulik etnisk opprinnelse som fortalte ham sine oppsiktsvekkende historier. På grunn av slike fortellinger konkluderte Jo Nesbø med at “det ikke er riktig slik noen hevder, at Titos idé om et samlet Jugoslavia aldri kunne ha fungert etter kommunismens fall”104 fordi “i store deler av det tidligere Jugoslavia var assimileringen kommet langt lenger enn vi har fått inntrykk av.”105 I 2001 skrev Jo Nesbø sin første novellesamling Karusellmusikk som var spesiell i at den hadde den samme grunnleggende materialen som en plate ved samme navn. I 2007 virket det som om Jo Nesbø har bestemt seg for å prøve noe helt nytt og derfor skrev han en barnebok som heter Doktor Proktors prompepulver. Med den første barneboka hans viste Jo Nesbø at han ikke bare er en dyktig krimforfatter, men at han også er i stand til å skrive morsom og lettlest litteratur for barn. Den første vellykkede barneboka hans ble fulgt i 2008 med en annen barnebok som er en fortsettelse til den tidligere, og heter Doktor Proktors tidsbadekar. Der opptrer de samme unge heltene, Lise og Bulle og den gale oppfinneren Doktor Proktor. I den første boka var hovedtemaet Bulles problem med mobbere og egen kortvoksthet. I Doktor Proktors tidsbadekar er hovedtemaet nokså forksjellig i at handlingen foregår på ulike tidslinjer.106 Bortsett fra barneboka kom det ut i 2007 et literært verk som heter Det Hvite Hotellet hvor Jo Nesbø ville prøve enda en ny sjanger som heter en kortroman (en kortroman er et literært format som befinner seg mellom den lange romanen og den korte novellen107). Det Hvite Hotellet handler om en mann som reiser til India hvor han blir stilt overfor et moralsk dilemma samtidig som han må oppklare ei svindelsak.108 I dette underkapitlet ville jeg bevise at Jo Nesbø ikke bare er en krim forfatter som oppfatter seg selv som “skribent” eller “forteller”, men at han er en dyktig forfatter som

104 SANDNES, Cathrine. Kikker mot Kosovo. Dagsavisen, 30. oktober 1999.

105 Ibid.

106 BARNEBOKKRITIKK. NASA, Promponauter og 17.mai [online]. 2007 [cit. 2010-06-18]. .

107WIKIPEDIA, DEN FRIE ENCYKLOPEDI . Kortroman [online]. 2010 [cit. 2010-06-18]. .

108BOKKILDEN. Det hvite hotellet. [online]. 2010 [cit. 2010-07-09]. .

klarer å skrive i ulike litterære sjangre for en hel mengde av lesere av forksjellige alder og interesser.

4.2.1 Krimbøkene til Nesbø

Jeg har allerede bevist at Jo Nesbø er en allsidig forfatter, men han først og fremst er mest berømt for sine kriminalromaner som er blitt tildelt ganske mange litterære priser (Rivertonprisen i 1997 for Flaggermusmannen, Glassnøkkelen i 1998 for Flaggermusmannen, Bokhandlerprisen i 2000 for Rødstrupe, Bokhandlerprisen i 2007 for Snømannen, Den norske leserprisen i 2007 for Snømannen og Den norske leserprisen i 2008 for Hodejegerne), og fikk gode anmeldelser i aviser og magasiner. I tillegg har Jo Nesbø blitt en av de rikeste forfatterne i Norge som tjener veldig godt for bøkene sine. Det er akkurat som Lars-Ludvig Røed skriver i sin artikkel at “Jo Nesbø er en meget vellykket bedrift.”109 Jo Nesbø har til i år utgitt ni kriminalromaner til sammen. Jeg skal ikke nevne alle i oppgaven min. Bøkene som blir utelatt er Hodejegerne fra 2008 fordi den ikke handler om etterforskeren Harry Hole og Panserhjerte fra 2009 som jeg ikke fikk tak i. Om krimboken Panserhjerte vil jeg bare nevne at den har fått Rosenkrantz-prisen for den beste spenningsromanen på dansk i 2009 av Det Danske Kriminalakademi.110 De andre kriminalromanene hvor etterforskeren Harry Hole opptrer, har ikke fått like gode anmeldelser og kritikernes ros har ikke vært like høy, men jeg tror at de bør være i det minste kort nevnt i en oppgave som handler om Jo Nesbøs forfatterskap av krimbøker. Oppgaven min konsentrerer seg om Rødstrupe (2000), Sorgenfri (2002) og Marekors (2003) på grunn av en gjennomgående fortellingslinje. Krimboken Jo Nesbø debuterte med i 1997 var Flaggermusmannen som han sendte inn under pseudonymet Kim Erik Lokker (dette pseudonymet er laget av uttrykket “kimer i klokker”). Flaggermusmannen ble utgitt av forlaget Aschehoug, i likhet med alle kriminalbøkene til Nesbø som kom ut senere. Debuten om etterforskeren Harry Hole var en svær suksess, og ble tildelt både Rivertonprisen og den skandinaviske prisen Glassnøkkelen. Oddbjørn Jonsbråten i Stavanger Aftenblad sier om boken:

109 RØED, Lars-Ludvig. Streitingen. Aftenposten, 10. november 2001.

110 JONESBØ. The official webside. [online]. 2010 [cit. 2010-07-26]. .

Etter å ha vært gjennom en lang rekke fargeløse debutantarbeider som alle holder seg på den brede, trygge, men akk så forutsigbare landevei, var det en sann fryd å oppleve en krim-debutant som rager langt over gjennomsnittet. Jo Nesbø skriver glimrende. Lett og uanstrengt vever han sin spennende historie inn i interessante fakta fra en for mange av oss temmelig ukjent verdensdel - Australia.111

I Flaggermusmannen drar den alkoholiserte betjenten Harry Hole som sliter med livet sitt til Australia på grunn av drapet på en ung, norsk jente. Der treffer han blant annet Birgitta, en svensk jente, som han blir skikkelig forelsket i og Andrew, en aborigin etterforsker, som i likhet med Harry også lider av sine egne demoner. Harrys demon er alkohol, men Andrews svakhet er rusmisbruk. De jakter sammen på en seriemorder som viser seg til å være en av Andrews tidligere bekjenter, en vellykket bokser av aboriginsk opprinnelse ved navn Toowoomba. Toowoomba dreper unge lyse kvinner, og under etterforskningen dreper han også Andrew og Harrys elskede Birgitta. Harry klarer å spore Toowoomba opp, men han blir tvunget til å skyte ham under pågripelsen. Jo Nesbø klarer å introdusere i debuten sin Flaggermusmannen Sydneys bakgater og et galleri av horer, halliker, transvestitter og langere på en livlig og troverdig måte. I tillegg klarer Nesbø å bruke den aboriginske mytologien slik at den får en metaforisk funksjon, og det gjør boken, ifølge Anne Merethe Kjelsvik Prinos, til en svært intelligent krim. I 1998 kom ut den andre boka om den alkoholiserte etterforskeren Harry Hole Kakerlakkene. Her blir Harry Hole sendt til Bangkok for å bistå det lokale politiet med en meget pinlig etterforskning av mordet på den nåværende norske ambassadøren, og tidligere KrF-politikeren som er funnet drept på et horehus i den thailandske hovedstaden. I tillegg til det mistenkelige og upassende åstedet er ambassadøren funnet med pedobilder i veska si. Denne stituasjonen er en oppskrift på en stor skandale som må unngås for enhver pris. Derfor blir full Harry Hole satt på flyet med B-vitamins sprøyter, og UD håper at han skal drikke for mye til å forstå sammenhenger i saken. Også i Kakerlakkene beskriver Jo Nesbø et fargesterkt persongalleri hvor man møter all slags individer satt i svært forskjellige fargesterke miljøer. Mye av handlingen

111 JONSBRÅTEN, Oddbjørn. Debut over gjennomsnittet. Stavanger Aftenbl., 12. november 1997.

foregår i Bangkoks bakgater, men ambassademiljøer og finansmiljøer er ikke utelatt. Man blir også kjent med et miljø av både rike og fattige hvor pedofilien blomster. Kakerlakkene fikk en blandet mottakelse som kan i forhold til debuten Flaggermusmannen virke ganske negativt. En kritiker hevder om Kakerlakkene:

Med Kakerlakkene har Jo Nesbø levert en spennende krimroman, som dog ikke kan sies å være like vellykket som den første. (…)Det er slett ikke kjedelig lesning som Jo Nesbø tilbyr oss. Harry Hole er en etterforsker som så absolutt vekker både sympati og interesse, og Nesbø har språklig trøkk og kraft. Av og til skjemmes imidlertid romanen av klisjeer.(…)Nesbø roter dessuten vel mye med intrigen, det blir for mange løse tråder, og selv om dette slett ikke er uvanlig innen krimgenren, er det utenkelig irriterende.(…) Sammenligner vi Kakerlakkene med Nesbøs forrige roman (Flaggermusmannen), er den kanskje ikke så veldig god. Sammenligner vi den med det meste annet som kommer ut i krimgenren, holder den akkurat mål.112

I denne anmeldelsen kan man legge merke til at den framhever både det negative og det positive ved boken. Etter Kakerlakkene ble det utgitt i en rekkefølge Rødstrupe (2000), Sorgenfri (2002) og Marekors (2003), men siden disse kriminalromanene er hovedemnet i min oppgave, skal jeg komme tilbake til dem senere i et annet kapittel, og nå er det på tide å nevne Frelseren fra 2005. Handlingen i kriminalromanen Frelseren er lagt både til Oslo i nåtiden og til byen Vukovar i Kroatia under beleiringen av byen under Kroatia-krigen i 1991. Under beleiringen har en kroatisk tenåring greid å sprenge i lufta tolv serbiske stridsvogner, og på grunn av sine suksseser får han kodenavnet Den Lille Frelseren. Når den lille frelseren er voksen, tjener han penger som leiemorder, og får et oppdrag i Oslo. Der er det førstebetjenten Harry Hole som prøver å fange ham, og da han klarer det, får den lille frelseren reise tilbake til Kroatia, og blir ikke straffet fordi Harry bestemmer seg for at den lille frelseren egentlig er en uskyldig sjel og mannen som ble drept fortjente sin skjebne. Når det gjelder Harrys personlig liv, er han ikke lenger sammen med Rakel, men han har et godt faderlig forhold med Oleg.

112 ENGELSTAD, Ingeri. Frykt og avsky i Bangkok. Nationen, 16. november 1998.

I Frelseren introduserer oss Jo Nesbø igjen et underlig miljø i norsk Frelsesarmeen med sine egne regler og lover hvor det blandes menneskelig medlidenhet og veldedighet med hykleri og onde. Harry viser igjen sitt dårlige forhold mot hele etaten og sin egen måte å forstå rettferdighet på. Som politimann bør han ikke bestemme alene hvem som skal straffes og hvem som skal løslates. I 2007 kom ut kriminalromanen Snømannen som handler om en seriemorder som dreper unge mødre når den første snøen kommer. Handlingen er lagt til både Oslo og Bergen, og det er første gangen i Jo Nesbøs krimbøker at handlingen blir lagt til en mindre by i Norge. Alt har foregått i Oslo så lenge. Om forflytning av krimlitterære handlinger fra store byer til mindre steder sier Hans H. Skei: “Selv om kriminallitteraturen i all hovedsak alltid har vært knyttet til byen, gjerne storbyen, er det ikke noe i veien for å legge forbrytelse og etterforskning til mindre steder eller til en tynt befolket landsbygd, så lenge kriminalgåten og oppklaringen står i sentrum.”113 Skei tilføyer at det var oftest på 1990- tallet da norsk krim “ikke bare fastholdt største byer som hovedscener for forbrytelsene, men lot etterforskning skje i de mest avsidesliggende områder.”114 I Snømannen er morderen veldig nær til Harrys personlig liv fordi morderen er i virkeligheten kjæresten til Rakel som Harry var sammen med, så Harry treffer ham ganske ofte i sin fritid fordi Harry har et godt og vennlig forhold med både Oleg og mora hans. Harry til og med søker medisinsk informasjon hos Mathias som senere viser seg til å være den gale morderen. Man kan si at Jo Nesbø overdriver i denne kriminalromanen. Intrigen er altfor komplisert med mange løse tråder og altfor utrolig handling. Nesbø bruker personer fra tidligere romaner som opptrer med nye egenskaper og forandret fortiden. Han skaper en ny og ukjent bakgrunn for dem, som virker urealistisk og ganske utrolig. Uansett de kritiske holdningene mot Snømannen i forskjellige anmeldelser fikk Jo Nesbø Den norske leserprisen og Bokhandlerprisen for den.

113 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 206.

114 Ibid., s. 206.

5. De tre bøkene: Rødstrupe, Sorgenfri, Marekors

Jo Nesbø har skrevet til sammen åtte bøker om etterforskeren Harry Hole. Jeg har valgt å analysere Rødstrupe, Sorgenfri og Marekors fordi alle disse bøkene er forbundet med en gjennomgående fortelling om Holes jakt på en muldvarp i politiet som kaller seg selv Prinsen.

5.1 Rødstrupe

Den tredje boken i Nesbøs serien om ifølge Ole Jacob Hoel “den ikke alltid tørrlagte alkoholiserte etterforskeren”115 Harry Hole kom ut i 2000 i forlaget Aschehoug. Den vant bokhandlerprisen og fikk veldig gode anmeldelser i aviser. Turid Larsen skriver om den i sin anmeldelse “Overlegen thriller”: “Jo Nesbø imponerer. Hans nye roman Rødstrupe er en innfløkt, elegant komponert thriller. Den må være høstens beste til nå. Nesbø har brukt en bit for bit-teknikk som langsomt blir til et stort og oversiktlig bilde der gammel krigshistorie blandes med aktuell storpolitikk.”116 I tillegg framhever Larsen også at “boka er imponerende i sin komposisjon, personskildringene er varierte og Nesbø presenterer store kunnskaper, eller kanskje riktigere, imponerende forarbeid, ikke bare om våpen og andre verdenskrig, men også om psykologi, geografi og om fugleliv,”117 og han konkluderer sin anmeldelse med en uttalelse om at “Rødstrupe viser en Nesbø i toppform.”118 Ole Jacob Hoel hevder i sin anmeldelse “Mye nytt fra østfronten” at “Nesbø er blitt en dreven spenningsforfatter, men signaliserer ikke andre ambisjoner enn å underholde”119, og at Rødstrupe er en “velskrevet og spennende thriller hvor Nesbø tegner et meget komplisert psykologisk portrett av morderen.”120 Men samtidig oppfatter han det meget kompliserte psykologiske portrettet

115 HOEL, Ole. J. Mye nytt fra østfronten. I: Adresseavisen. 16. oktober 2000.

116 LARSEN, Turid. Overlegen thriller. Dagsavisen, 19. oktober 2000.

117 LARSEN, Turid. Overlegen thriller. Dagsavisen, 19. oktober 2000.

118 Ibid.

119 HOEL, Ole. J. Mye nytt fra østfronten. I: Adresseavisen. 16. oktober 2000.

120 Ibid.

som den eneste klare svakheten med Rødstrupe. Ola Jacob Hoel stiller spørsmålet om den psykologiske forklaringsmodellen er troverdig, og enda viktigere om den er nødvendig. Han konkluderer sin anmeldelse med en uttalelse: “Passe doser kjærlighet, død, fortid og samtid, energi og ettertanke. Men altså, litt irriterende psykologiserende forklaringsmodeller på slutten.”121 Skei skriver i Blodig Alvor at Rødstrupe er Nesbøs klart beste roman så langt. Ifølge ham er boken:

En komplisert og mangfoldig historie om krigstidens svik som kobles mot de som ennå lever av veteranene, og det er nesten ugjennomtrengelige forsvarsverker seriehelten Harry Hole må bryte ned. Flere tidsplan og stor detaljrikdom gjør at romanen blir i lengste laget, der noe av materialet også virker litt utvendig. Men alt i alt er det nok Nesbøs beste bok, og kanskje er det “Tidenes beste norske krim” som den ble kåret til et stykke ut i det nye tusenåret?122

5.1.1 Innholdet

Boken Rødstrupe handler om to, i begynnelsen uavhengige, historier med forskjellige tidsrammer. Hver historie blir alltid fortalt i sitt eget kapittel med dato og sted som overskriften. Den første historien handler om den velkjente alkoholiserte etterforskeren Harry Hole som har endelig fått et oppdrag hjemme i Oslo etter alle de turene til utlandet. Dessverre går det ikke så veldig bra med oppdraget. Under besøket av den amerikanske presidenten i Norge skyter han ved et tragisk uhell en amerikansk agent fra Secret Service. Det norske politiet vil ikke bli latterligjort i offentlighet for ikke å være i stand til å organisere sine ansatte, og derfor istedenfor å straffe ham, blir han forfremmet til førstebetjent, og forflyttet fra Voldsavsnittet til POT. Han er på en måte skjult der, fordi alle i politiet vet om alkohol problemene hans og mange synes at han burde blitt kastet for lenge siden og ikke forfremmet. Harry får en kjempe kjedelig oppdrag å overvåke det norske nazi-miljøet. Av sitt eget initiativ forfølger han en sak om skyting fra Märklin rifla på landet, fordi den virker temmelig mistenkelig av mange grunner. Først og fremst er det

121 HOEL, Ole. J. Mye nytt fra østfronten. I: Adresseavisen. 16. oktober 2000.

122SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 218.

et sjelden og veldig dyrt våpen som ble skapt for jakt etter storvilt, men brukes oftest som et attentatvåpen. Harry fatter mistanke med en gang, og begynner å lete etter en leverandør. Leverandøren blir funnet i fengselet i Johannesburg, og han gir Harry kjennetegn på innkjøperen som kaller seg selv Urias. Da innser Harry at innkjøperen må være noen fra tidligere norske frontkjempere som kjempet på samme laget med Nazister. Denne jakten etter skytteren bringer Harry inn i våpensmugling miljø i Norge som blir ledet av en gåtefull skikkelse som kaller seg selv Prinsen. Harry begynner å jakte på ham og etter Urias som eier Märklin rifla. Under jakten blir hans kollega og nær venn Ellen Gjelten drept akkurat da hun oppdager hvem Prinsen er. Harry er fortvilet og trist. Han begynner å drikke, og møter ikke opp på jobben. Ellen var nemlig den som hadde hjulpet ham med hans alkoholisme, og hadde tvunget ham til å møte opp edru. Etter hvert skjerper han seg, og begynner å lete etter morderen. Det viser seg at morderen er Sverre Olsen, en gammel kjenning fra Nazi-miljøet, men før noen rekker å avhøre ham, blir Sverre drept under arrestasjonen av Tom Waaler. Harry har hatt lenge en mistanke om at Tom Waaler kan være Prinsen, men nå blir mistanken hans forsterket enda mer. Harry tror ikke noe på at det var Olsens egen idé å drepe Ellen. Han mener at mordet var et oppdrag Sverre fikk pålagt. Samtidig som Harry etterforsker drapet på Ellen, må han fortsette med etterforskningen av hvem som er eieren til Märklin rifla. Det bringer ham inn i miljøet av tidligere frontkjempere og motstandere fra motstandsbevegelsen. Harry oppdager at frontkjemperne fortsatt føler seg urettferdig straffet etter krigen for landssvik, og at ikke alle motstandere var så modige som de ville ha det etter at krigen sluttet. Han kontakter en tidligere motstander og æret historiker Even Juul, og Even hjelper ham å konsentrere seg om den riktige gruppen av mistenkelige frontkjempere. Flere mennesker blir drept med den Märklin rifla før det store og viktigste drapet skulle skje, men Harry heldigvis rekker å stanse den gale morderen i siste øyeblikk. Den andre historien i boka foregår på østfronten ved Leningrad og i Wien under andre verdenskrig. Her møter man en gruppe norske frivillige soldater som er medlemmer av SS. Det skjer et par underlige og gåtefulle handlinger der, og plutselig må de foreta en retrett. Historien følger etterpå bare én soldat av den norske gruppa som kaller seg selv for Urias. Leseren får ikke vite hvem det er. Urias havner på sykehuset i Wien hvor han og en frivillig sykepleier Helena forelsker seg i hverandre. De planlegger å rømme til Paris, fordi legen Brochard på grunn av sjalusi vil sende Urias til Wehrmacht. Dessverre lykkes de ikke, men Urias blir heldigvis beordret til Oslo. Helena kan ikke dra med ham, fordi hun er

utpresset av Brochards far. For å hevne Helena, dreper Urias den unge legen, og forsvinner gåtefullt i brennende Hamburg. Brevet til Helena er det siste man får høre om ham. Begge historiene blir bundet i nåtiden, da Harry oppdager at Urias egentlig er Sindre Fauke, faren til Rakel, hans nye kjæreste som han er meget forelsket i. Det dukker opp at Sindre Fauke heller ikke er hans virkelige navn. Det opprinnelige navnet hans er Gudbrand Johansen, men han måtte skifte det på grunn av det første drapet på legen Brochard. Gudbrand Johansen rømte fra Hamburg til Norge hvor han samarbeidet med motstandere, men allerede da brukte han navnet Sindre Fauke, som var en nordmann han drepte på østfronten. Gudbrand Johansen alias Sindre Fauke har planlagt å drepe den norske kongen, fordi han aldri tilstod at han forstod frontkjempere, og satt pris på at de ville forsvare landet med sine egne liv.

5.1.2 Analysen

Boken Rødstrupe blir fortalt i to tilsynelatende uavhengige historier. Hver historie får alltid sitt eget kapittel med dato og sted. Det finnes til sammen 118 kapitler i boken på 433 sider. Kapitlene blir inndelt i forskjellige deler med hvert sitt navn. Det finnes 10 deler i Rødstrupe. Boken er oversiktlig og logisk organisert som sikkert hjelper leseren å følge utviklingen av to forskjellige, ganske kompliserte historier. Sånn varsom og oversiktlig organisasjon av boken som Rødstrupe er nødvendig, fordi det skjer så mye der at leseren kunne veldig enkelt miste oversikt og til slutt interessen sin. Turid Larsen sier at Jo Nesbø har splittet opp historien i et utall episoder som også for ham må ha bydd på store utfordringer å holde historiene, tidspunktene og personene i balansen123, men han klarte det med presisjon, og med det hjelper han en leser å holde seg orientert i teksten. Når det gjelder språket i boken, bruker Nesbø veldig ofte direkte tale. Å bruke direkte tale er en vanlig ting å gjøre i kriminallitteratur fordi det holder spenningen oppe, og gir leseren en følelse av å være midt i handlingen. Nåt det gjelder språket selv, er det vanlig Oslo bokmål som blir snakket i boken. Det finnes nesten ingen personer som snakker dialekt, men Nesbø tydeligvis er glad i å bruke fremmede språk i tekstene sine. Både i Kakerlakkene og i Flaggermusmannen kunne man finne ofte engelsk språk, og i

123 LARSEN, Turid. Overlegen thriller. Dagsavisen, 19. oktober 2000.

Rødstrupe finnes det både tyske og engelske uttalelser. Ole Jacob Hoel sier at Rødstrupe “er en meget godt skrevet roman med språklig energi og melodiøsitet.”124 Nesbø er tydeligvis flink til å skaffe seg bakgrunnsinformasjon. For det første virker han overbevisende når han beskriver politiet. Han vet mye om hvordan politiet er organisert, hvordan det kommuniserer og samarbeider, og hvordan det jobber. Det er fascinerende hvor detaljert beskrivelsen hans er. For det andre er han i stand til å skaffe seg dyptgående informasjon om fenomenet han beskriver. I Rødstrupe er det andre verdenskrig og våpensmugling som han beskriver i stor detalj. I tillegg viser han gode kunnskaper om fugleliv som kanskje er litt uventet for en kriminalforfatter og om psykologi. Harry Hole pleier å holde lange samtaler med Aune, en annerkjent psykolog i Norge, hvor de grundig diskuterer menneskesjelen. Anmelder Turid Larsen bekrefter mine påstander ved å hevde at “Nesbø presenterer store kunnskaper, eller kanskje riktigere, imponerende forarbeid, ikke bare om våpen og andre verdenskrig, men også om psykologi, geografi og om fugleliv.”125 Når det gjelder innholdet og historien Rødstrupe forteller tror jeg at boken virker litt for komplisert, utrolig, usannsynlig og av og til klisjéaktig. På den andre siden, er dette ikke akkurat de grunnene for kriminallitteraturens store popularitet? I 1920-årene begynte folk å lese kriminallitteratur i store mengder fordi de ville glemme den grusomme virkeligheten av den første verdens krig. De ville bli forsikret at de slemme folka blir tatt og straffet og at krigens bestialiteter kunne ikke nå dem hjemme. Det virker som om mennesker i dag søker den samme forsikringen, og er mer enn villige til å akseptere utrolige handlinger og klisjéaktige replikker bare for å føle seg forsikret at de slemme ble tatt, og verden er igjen et trygt sted.

5.1.2.1 Undersjangeren

Det som antakeligvis er viktigst å analysere når det gjelder Rødstrupe, er dets forhold til kriminallitteraturen. Rødstrupe ble utgitt i 2000 som er ifølge Skei slutten på gullalderen i norsk kriminallitteratur,126 men uansett er den betraktet som en av de beste

124 HOEL, Ole. J. Mye nytt fra østfronten. I: Adresseavisen. 16. oktober 2000.

125 Ibid.

126 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 216.

krimbøkene som ble utgitt det året. Når det gjelder tilhørigheten av Rødstrupe til en av kriminallitteraturens undersjangre, får man et ganske vanskelig spørsmål, fordi den er blitt omtalt som både roman, kriminalroman, thriller og til og med krimeventyr. For det første, Rødstrupe kan ikke være betraktet som en vanlig roman med bare en uviktig kriminell intrige i bakgrunnen. Selv om det skjer mye annet i boken enn bare etterforskning, står etterforskningen likevel i sentrum, og intrigen er ikke noe uviktig i bakgrunnen. Ifølge Skei etterforskningens dominerende plass i kriminalromanen hører til de absolutte kjennetegn av sjangeren.127 Rødstrupe kan derfor i hvertfall bli oppfattet som en kriminalroman fordi etterforskningen står i sentrum. Men siden denne undersjangeren kan få flere variasjoner som riktignok følger det grunnleggende systemet til kriminalromanen, men med enkelte elementer forflyttet innenfor, må man prøve å bestemme hvilken variasjon av kriminalroman Rødstrupe er. Saken om hvilke forskjellige variasjoner av kriminalromanen finnes var allerede diskutert i kapitlet “Kriminalromanen”, nå vil jeg diskutere bare de mulige eller nevnte variasjonene som thrilleren, politiromanen eller hardkokt krimen. Det at kriminalromanen Rødstrupe er en thriller, ble påstått i flere anmeldelser i norske aviser, men dessverre kan jeg ikke være enig. I thrilleren er ikke intrigen eller etteforskningen av en forbrytelse det viktigste. I thrilleren er det viktigste spenningen som er skapt gjennom leserens identifikasjon med helten og innlevelse i de farene han eller hun utsettes for. Det stemmer overhodet ikke med Rødstrupe. Rødstrupe ligner mest på en hardkokt krim som er typisk for sin “litt loslitt, fortvilet og fortapt skikkelse som ene og alene i verden må rydde opp i overgrep og misbruk og konspirasjoner med vold og brå død som naturlige ingredienser.”128 Denne fortvilet skikkelsen (heltetypen) blir veldig ofte kalt en antihelt. Harry Hole er akkurat en sånn skikkelse som om natta prøver å fange den virkelige morderen av Ellen, da alle de andre har nøyd seg med den usanne resultaten, og virker som om de ikke bryr seg. Han er igjen alene i jakten etter Prinsen, og han alene må rydde opp i verden og skape rettferdighet. Derfor på grunn av hovedpersonen Harry Hole, som kan bli betraktet som en antihelt, vil jeg påstå at når det gjelder variasjonen av kriminallitteraturens undersjanger, ligner Rødstrupe mest på en hardkokt krim.

127 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 14.

128 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, 148.

På den andre siden hevder Hans H. Skei at Nesbøs kriminalromaner er en blanding av den hardkokte kriminalromanen og politiromanen. Skei påstår i Den lille forfatterboka:

Nesbøs kriminalromaner hører til blant den vanligste formen for kriminalromaner i Norge fra 1990-tallet og fremover - kriminalromaner der en eller flere politietterforskere har hovedrollen, men hvor et politikammer eller en avdeling også er en del av miljøet. De utgjør en slags blandingsform av den tøffe og hardkokte kriminalromanen, men samtidig er de altså politiromaner med offentlig ansatte tjenestemenn som helter.129

Denne argumentasjonen til Skei er jeg også villig til å akseptere. For å oppsummere vil jeg påstå at Nesbøs Rødstrupe sikkert er en kriminalroman. Men det er en kriminalroman med forskjellige trekk både fra politiromanen, hardkokt krimen og kanskje også fra thrilleren. Skei hevder om Rødstrupe i Den lille forfatterboka si at “romanen er en glitrende prestasjon fordi den beholder kriminalromanens grunnstruktur og har forbrytelse og etterforskning i sentrum, samtidig som den har tid og plass til svært mye annet stoff som gjør den til noe annet og mer enn en kriminalroman.”130

5.1.2.2 Viktige personene og side-kicks i Rødstrupe

Jo Nesbø er veldig flink til å skape et fascinerende persongalleri. Det finnes mange flotte figurer i Rødstrupe som er troverdige i sine motivasjoner og med ganske dype psykologiske forklaringer av deres handlinger. Personene i boken handler aldri på en uventet måte, deres oppførsel blir alltid forstått og til og med forventet ut fra deres personlige egenskaper. Med det vil jeg ikke hevde at boken mangler overraskende momenter og handlingsutviklinger. Jeg vil heller hevde at leseren kan forutse hvordan en person i boken skal handle på grunn av personens beskrevede egenskaper og tidligere oppførsel. Som sagt persongalleriet hos Nesbø er mangefarget og uensartet, men bortsett fra seriefiguren Harry er det flere litterære personer som gjennomgår nesten hele hans kriminalforfatterskap, og er viktig i forhold til hovedpersonen, fordi de påvirker ham på forskjellige måter. Disse litterære personene dukker opp regelmessig i Nesbøs bøker. Det

129 SKEI, Hans. H. Den lille forfatterboka: krim. Voksen, Hoved, 2006.

130 SKEI, Hans. H. Den lille forfatterboka: krim. Voksen, Hoved, 2006.

er Halvorsen, Bjarne Møller, Rakel Fauke, Tom Waaler og Ellen (hun blir myrdet i Rødstrupe) som hjelper å skape og formulere hovedpersonen, og som selv gjennomgår utviklingen. Ikke alle av dem opptrer i hver eneste bok, men de blir med minst i et par av dem, og det som er viktigst, de blir med i de tre bøkene jeg konsentrerer meg om. De viktigste personene i Harry Hole bøkene, bortsett fra Harry selv, er side- kickene131 hans. Å ha side-kicks er veldig vanlig i kriminallitteratur. Julian Symons hevder at den store detektiven får nesten alltid hjelp av sin Watson.”132Denne uttalelesen er helt riktig. I kriminallitteraturen har det vært mange store detektiver som trengte hjelp av sine litt dummere og langsomme medarbeidere. I sammenligning med dem så de store detektivene ut enda klokere og flinkere. Den velutdannede Sherlock Holmes hadde sin litt langsom Watson, Hercule Poirot samarbeidet med ganske dum og naiv Captain Arthur Hasting, og Harry Hole jobber sammen med Ellen, Halvorsen eller Beate Lønn. Men det finnes en stor og viktig forskjell mellom side-kicks til Hole og side-kicks til de klassiske store detektivene. Forskjellen er at Holes side-kicks pleier å være klokere enn ham. Harry Hole er også i stand til å sette pris på dem og høre på hva de sier. Ellen Gjelten opptrer som Harrys første side-kick i Rødstrupe, men deres forhold er likeverdig. Hun hjelper ham å holde seg edru, lærer ham å tenke på en annen måte, og gir ham sitt vennskap samtidig som hun lærer av ham å bli en god etterforsker. Arbeidsforholdet deres ligner mer på et vennskap. Harry blir knust da Ellen er drept. Han savner henne skikkelig fordi det virker som om det var henne som lærte ham. David Lehman påstår at det ikke er så uvanlig for en side-kick å dø i hardkokt krimromanen133 fordi detektiven er forventet å opptre som en ensom ulv. Etter at Ellen dør er det Halvorsen som jobber med Harry. Halvorsen er en ung, flittig og arbeidsom mann som av og til virker litt naiv, men viser stor lojalitet til Harry. Det virker som om Harry setter stor pris på ham da han tenker: “Han hadde kjent Halvorsen lenge nok til å vite at det ville komme en innvending. Og mest sannsynlig en velbegrunnet en.”134 Halvorsen fortsetter å opptre som Harrys intelligente side-kick i andre bøker, selv om han også blir myrdet til slutt.

131 Med side-kicks mener jeg medarbeidere av etterforskeren.

132 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 80.

133 LEHMAN, David. The Perfect Murder: A Study in Detection. Michigan: The University of Michigan Press, 2000, s. 140.

134 NESBØ, Jo. Rødstrupe. Oslo: Aschehoug, 2000, 2007, s. 374. 44

Bjarne Møller er Harrys overordnet. I Rødstrupe jobber han som PAS (forkortelsen som betyr politiavdelingssjef), men stillingen hans forandrer seg i løpet av de sju bøkene om Harry Hole. Bjarne er beskrevet som arbeidsom, dyktig etterforsker og ansvarlig leder med bare lite sans for politikk og politiske avgjørelser. I Rødstrupe står det om ham: “Håret var klippet kort, i en slags bollefasong som Hole nylig hadde sammenlignet med Kevin Costners sveis i 'Bodyguard'. Møller hadde ikke sett filmen. Han hadde ikke vært på kino på femten år. Fordi skjebnen hadde utstyrt ham med litt for mye ansvarfølelse, døgnet hans med litt for få timer, to barn og en kone som bare delvis forstod ham.”135 Det at han ikke forstår etatens politikk er understreket flere ganger med Møllers ønsker om å flytte og jobbe i en mindre by, for eksempel Bergen. Bjarne Møller tenker til seg selv i begynnelsen av boken når det demrer for ham at nå må han begynne å respektere etatens politiske avgjørelser: “Det var en ledig PAS-stilling i Bergen. Søknadsfristen gikk ut i neste uke.(…) Han hadde vært der og likte byen. Den lå langt fra politikerne i Oslo…”136 På slutten av boken uttrykker han samme ønsket, men samtidig bærer uttalelsen hans et håp og et ønske om å bli i Oslo og fortsette å stride imot dets kriminell virksomhet: “Noen dager skulle jeg ønske at jeg jobbet et annet sted. Et sted hvor det er mindre politikk og mer politiarbeid. I Bergen, for eksempel. Men så står du opp på fager som i dag (…) og da vil du plutselig ikke noen steder.”137 I tillegg til å være Harrys overordnet opptrer Møller som en surrogat far for ham. Harrys far har mistet interesse i verden etter at kona hans døde, og det virker som om Møller passer på Harry langt mer enn vanlig for en sjef. Han tolererer tålmodig Holes fravær, beskytter ham og støtter ham. Alle disse personene kan bli oppfattet som Harrys side-kickene, men i Rødstrupe finnes det også andre personer som ikke er side-kicks, men som regelmessig opptrer i de tre diskuterte bøkene og som er viktige for fortellingen. Tom Waaler er ikke den viktigste personen i Rødstrupe, men han blir mye viktigere i de følgende bøkene. Han er nemlig den forbryteren som Harry jakter på i de tre diskuterte bøkene, men som ellers blir stolt på av de andre i avdelingen. Han er beskrevet som “rasist,

135 NESBØ, Jo. Rødstrupe. Oslo: Aschehoug, 2000, 2007, s. 37.

136 NESBØ, Jo. Rødstrupe. Oslo: Aschehoug, 2000, 2007, s. 82.

137 NESBØ, Jo. Rødstrupe. Oslo: Aschehoug, 2000, 2007, s. 429.

drittsekk og med strak kurs for førstebetjentjobben.”138 I tillegg er Tom skruppelløs, aggressiv og liker å leve på en luksuriøs måte. For å tjene nok penger driver Tom med illegal våpenhandel uten å bli oppdaget for ganske lenge. Dessverre hånd i hånd med illegal våpensmugling går mord, og Tom avskyr ingenting. Den siste personen som er sentralt for alle tre bøkene heter Rakel Fauke. Hun dukker opp for første gang i Rødstrupe, og hun blir med i alle de bøkene som senere blir skrevet om Harry Hole. Rakel er en alenemor som jobbet et par år på en ambassade i Russland og fikk der en sønn Oleg med en velstående og innflytelsesrik russer. Da hun flyttet tilbake til Norge, begynte hun å jobbe for POT hvor hun traff Harry. Det virker som om Rakel blir en slags femme fatale for Harry. I Rødstrupe på slutten blir de kjærester, og på grunn av det begynner Harry å passe på å ikke drikke for mye. I tillegg til hennes forhold med Harry har hun også et spesielt forhold med Gudbrand Johansen alis Sindre Fauke. Hun er datteren hans som Gudbrand fikk med den østerrikske kona si, Helena. Rakel får aldri vite at hennes far ville drepe norske kongen, og at han klarte å drepe flere andre mennesker under veien.

5.1.3 Hovedpersonen Harry Hole

Hvilken undersjanger av kriminallitteraturen tilhører Rødstrupe i var blitt diskutert tidligere med et kanskje ikke så entydig og klart resultat. Det er blitt avgjort at Rødstrupe uten tvil er en kriminalroman som ligner mest på en blanding av hardkokt krimroman og politiroman. Både hardkokt krimromanen og politiromanen er variasjonene av kriminallitteraturens undersjangeren kriminalroman. Avgjørelsen om at Rødstrupe er kriminalromanen er basert på analysen av hovedpersonen Harry Hole. Ifølge Skei etterforskerens rolle og etterforskningens dominerende plass i kriminalromanen hører til de absolutte kjennetegn139 av undersjangeren, og Harry Hole får uten tvil dominerende plass i Rødstrupe. Tvilen og usikkerheten om hvilken variasjon av kriminalromanen Rødstrupe egentlig er, stammer også fra analysen av hovedpersonen Harry Hole. Ulike variasjoner av kriminalromanen (hardkokt krimroman, politiroman, agentroman, spenningsroman, thrillere...) er preget ikke bare av forskjellige miljøer hvor handlingen foregår, men også av

138 NESBØ, Jo. Rødstrupe. Oslo: Aschehoug, 2000, 2007, s. 39.

139 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 14. 46

forskjellige typer av etterforskere eller etterforsknings enheter, selv om de grunnleggende trekkene mellom dem kan være like.

5.1.3.1 Den moderne eller den klassiske detektiven?

Først vil jeg prøve å beskrive hvor den viktigste personen i en detektivhistorie, nemlig detektiven, kommer fra og hvem har funnet den opp. Ifølge professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo Hans H. Skei dukket den første etterforskeren opp i detektivfortellingen skrevet av amerikaneren Edgar Allan Poe. Craig A. Bell i artikkelen sin ”The Rise and Fall of the Detective Novel” støtter Skeis uttalelse da han påstår at ”Poe's stories have been regarded as the first sustained fiction to employ detection in a serious way and to create the first detective 'hero' in fiction...”140 Skei hevder at ”Poes største fortjeneste var at han skapte detektivskikkelsen, og utstyrte ham med poetens intuisjon og innsikt og vitenskapsmannens rasjonalitet.”141 I tillegg ble detektiven plassert ”utenfor verden, tilbaketrukket, litt hevet over, eksentrisk, litt forfinet, nesten aristokratisk i sin overlegenhet og i sitt intellekt.”142 Den første detektivskikkelsens karakter henger sammen med den første detektivfortellingens mål. Målet var ifølge Skei å ”føre skylden for ondskapsfulle handlinger over på enkelte personer som var ansvarlig for dem og dermed vaske vekk den allmenne skyld.”143 De klassiske detektivfortellingene av Agatha Christie, Dorothy L. Sayers, S. S. van Dine eller Ngaio Mars følger tradisjonen grunnlagt av Poe, og skaper i sine detektivfortellinger de store detektivene som er meget intelligente, har svær intuisjon og aristokratisk oppførsel. Tiina Mäntymäki fra Universitetet i Linköping støtter dette argumentet da hun hevder:

Poe in his three short detective stories introduced some the most central properties of detective fiction which were further developed by his successors. The most prominent later

140 BELL, Craig. A. The Rise and Fall of the Detective Novel. Contemporary Review. 272/1998, s. 197.

141 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 43. 142 Ibid., s. 43.

143 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 43.

representatives of the detective story came from the same English speaking cultural tradition which Poe himself also represented.144

I de klassiske detektivfortellingene av Poes etterfølgere som Agatha Christie, Dorothy L. Sayers eller S.S. van Dine var det bare mennesker av et lavt opphav som kunne begå en forbrytelse, og derfor ved å pågripe en lavklasse forbryter ble middelklassens verdier og samfunnsorden bekreftet samtidig som verden ble bekreftet et fornuftig og gjennomskuelig sted. Men situasjonen er helt forskjellig i kriminalromanen som begynte å være populær etter at detektivfortellingen begynte å kjede sine lesere med enkle og gjennomsiktige ”puzzles” som var laget bare for å underholde leseren. I kriminalromanen er verden alt annet enn et gjennomskuelig sted med middelklassens verdier, og kriminalromanens detektivskikkelser er ikke utstyrt med spesielle, nesten overmenneskelige evner som den klassiske detektiven. Tiina Mäntymäki påstår i sin bok Hard & Soft: The Male Detective's Body in Contemporary European Crime Fiction:

While the traditional detective is most often characterised by intellectual brilliance, identified with rationality, alienation and absence of corporality, the contemporary detective is described quite differently. He is in many respects the opposite of the traditional male sleuth of the classical period: he is not intellectually superior, neither is he invincible, quite the contrary, he is often tired and frustrated, his body elderly and ailing.145

Ifølge Tiina Mäntymäki finnes det to grunnleggende typer av detektiver, den klassiske detektiven og den moderne detektiven. Som sagt finnes det flere variasjoner av kriminalromanen. Disse variasjonene er skapt ved å flytte på formelens ulike elementer146 og derfor kan også den moderne detektiven ha ulike karaktertrekk og egenskaper avhengige av variasjonene til kriminalromanen. Denne muligheten av forskjellige varierende blandinger skaper usikkerhet og forvirrelse når det gjelder presis inndeling av kriminalromaner i grupper.

144 MÄNTYMÄKI, Tiina. Hard & Soft: The Male Detective's Body in Contemporary European Crime Fiction. Stockholm: Linköping University, 2004, s. 14.

145 MÄNTYMÄKI, Tiina. Hard & Soft: The Male Detective's Body in Contemporary European Crime Fiction. Stockholm: Linköping University, 2004, s. 11. 146 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 42.

Rødstrupe ble analysert som en blanding av hardkokt krimroman og politiroman på grunn av hovedpersonen Harry Hole. Hole oppfører seg ganske ofte akkurat som en antihelt fra hardkokt krimromanen samtidig som han pleier å jobbe i et politi team, og er et medlem av en politiavdeling. Dette peker mer i retningen av en politiroman. Så hvilke karaktertrekk preger detektiven i hardkokt krimen og hvilke karaktertrekk kan man finne hos etterforskeren i politiromanen? Hans H. Skei hevder at i hardkokt krimromanen (også kalt noir-sjangeren), som har forbrytelse og etterforskning i sentrum, ”opptrer en heltetype - ofte nærmere antihelten, ofte en svært sårbar helt - og prototypen bak de utallige seriehelter, privatdetektiver eller politietterforskere - som dominerer kriminallitteraturen i dag.”147 Skei tilføyer at en antihelt er ”en litt loslitt, fortvilet og fortapt skikkelse som ene og alene må rydde opp i overgrep og misbruk og konspirasjoner med vold og brå død som naturlige ingredienser”148, og at en antihelt er heltemodig og dumdristig med absolutte krav til seg selv når det gjelder å være rettferdig og ærlig.149 Tiina Mäntymäki påstår at hardkokt kriminalroman (på engelsk hardboiled fiction) skilte seg bevisst fra tradisjonene til den klassiske detektivfortellingen.150 Når det gjelder detektiven i hardkokt krim påstår hun:

Hard-boiled fiction held on to the traditional crime-solving pattern but invested it with new elements of adventure, action, danger, and romance and introduced a detective characterised no longer by invincibly brilliant deductive capacity, but by characteristics of a romantic male hero: pain, isolation, toughness, and high morals.151

Bo Tao Michaëlis beskriver i artikkelen sin “On the Trail of Scandinavian Crime Fiction. Scandinavian Crime novels: too much Angst and not enough entertainment?” den typiske detektiven i skandinaviske kriminalromanen, men jeg tror at beskrivelsen hans kan lett bli anvendt også til detektiven i hardkokt kriminalromanen.

147 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 13. 148 Ibid., s. 148.

149 Ibid., s. 148.

150 MÄNTYMÄKI, Tiina. Hard & Soft: The Male Detective's Body in Contemporary European Crime Fiction. Stockholm: Linköping University, 2004, s. 15

151 MÄNTYMÄKI, Tiina. Hard & Soft: The Male Detective's Body in Contemporary European Crime Fiction. Stockholm: Linköping University, 2004, s. 15

In your world, the typical crime novel detective is an overweight, heavily perspiring and divorced cop, who smokes too many cigarettes and drinks too much coffee as well as alcohol. He is not happy, and all the time his job makes him aware of the fact that something is rotten in your Scandinavian welfare societies. And things like this keep him awake at night, and give him pangs of conscience if he is not down at the police station working overtime trying to redress these anomalies.152

David Lehman from the University of Michigan påstår om hardkokt krimen:

This defiantly American genre retained the essential detective-story elements but cut against their grain - it defined itself in reaction against the elegance and aestheticism of the older tradition. The urban world had changed its look since the gaslight days of Victorian London - so the detective story had to change its look and tone as well. It had to produce a verbal texture more in keeping with the skyscraper heights and subway depths of the twentieth-century city.153

I tillegg til uttalelsen hans om hardkokt krimromanen beskriver David Lehman forandringene som skjedde mellom den klassiske detektiven og detektiven i Chandlers hardkokt krimromanen. Han sier:

The “realist in murder” (dvs. detektiven i hardkokt krimen), in Chandler's misleading phrase, needed a different method and manner and mood, a change in idiom to go with the change of scene. The stuff of Sherlock Holmes would henceforth be filtered to us through the accents and attitude of Ernest Hemingway. The detective himself would undergo a complete transformation. He could scarcely be a fop in populist America; he needed to be a working stiff, capable of using his fists or his gun, who does not so much outsmart his opponents as outlast them.(…) Thus was born a new hero. The hard-drinking, down-at-the- heels shamus is somewhat quixotic in his mission, but his shrewdness and his caustic tongue keep him from looking ridiculous as he tilts at windmills.(…) He is neither a genius

152 MICHAËLIS, Bo Tao. On the Trail of Scandinavian Crime Fiction. Scandinavian Crime novels: too much Angst and not enough entertainment? I: Nordic Literature. Copenhagen: Nordic Council of Ministers, 2001, s. 13.

153LEHMAN, David. The Perfect Murder: A Study in Detection. Michigan: The University of Michigan Press, 2000, s. 137.

nor an inspired lunatic. (…) He is the last just and incorruptible man, with an almost perverse sense of honor.154

Jeg har brukt uttalelser av forskjellige litterære forskere til å vise hvilke typiske karaktertrekk detektiven i hardkokt krimen er forventet til å ha. Nå vil jeg i korthet diskutere politiromanen (grunnleggeren er amerikaner EdMcBain) fordi den var allerede blitt diskutert i underkapittelet “Kriminalroman”. Ifølge Skei bygger politiromanen på “en formel, men formelen kan tøyes og strekkes og brukes på mange måter.”155 Det viktigste i politiromanen er at den har muligheten for å la forskjellige politimenn være i sentrum for etterforskning og leserens oppmerksomhet fra bok til bok, og at den kan inneholde to eller flere fortellinger om ulike forbrytelser, fordi det alltid vil være slik at et politikammer etterforsker flere ting parallelt.156 Når det gjelder etterforskere i politiromanen er det forventet av dem å jobbe i et team og leseren skal bli kjent med flere personer fra en politiavdeling. Etter å ha beskrevet den viktige rollen som en detektiv har i kriminalromanen og hvordan detektivens rolle blir forandret i avhengighet av hvilken variasjon av kriminalromanen man snakker om, kan jeg endelig konsentrere meg om hovedpersonen Harry Hole som er en blanding av antihelten i en hardkokt krimroman og etterforskeren i en politiroman.

5.1.3.2 Harry Hole

Harry Hole er hovedpersonen oppfunnet i 1997 av Jo Nesbø. Det ser ut at Jo Nesbø inspirerte seg i de tøffe kriminalheltene av hardkokt kriminallitteratur oppfunnet av amerikanere Raymond Chandler og Dashiell Hammett, selv om Harry Hole ikke har alle egenskaper og karaktertrekk som preger en typisk detektiv i hardkokt krimromanen. I de neste underkapitlene vil jeg undersøke hva Harry Hole har felles med hardkokt detektiver og hvordan han skiller seg fra dem. I denne undersøkelsen vil jeg bruke uttalelser av litterære forskere som jeg diskuterte i tidligere underkapittelet.

154 LEHMAN, David. The Perfect Murder: A Study in Detection. Michigan: The University of Michigan Press, 2000, s. 138.

155 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 161. 156 Ibid., s. 162.

For det første vil jeg begynne med å diskutere navnet Harry Hole. Harry Hole er ikke et typisk norsk navn, det ligner mest på et amerikansk navn, og navnet er det første som minner leseren om hvilken litterær tradisjon Harry Hole kan antakeligvis stamme fra. Stedet til hardkokt krimromans opprinnelse er nemlig Amerika. Når man ser på navnet Harry Hole ut fra lingvistisk synsvinkel, og oversetter det fra engelsk til norsk finner man at navnet Harry inneholder flere betydninger som “forfølge”, “jakte på”, “plage” eller “bekymre”. Navnet Hole også betyr flere ting på engelsk. I følge Webster's online dictionary betyr Hole “being pure, clean or snowy”157 eller “being haggard and poor.”158 Jeg tror at forfatteren ville antyde hva slags helt Harry Hole er ved å velge akkurat disse navnene. Harry Holes oppdrag er å jakte på og forfølge kriminelle personer. Betydninger av etternavnet hans som “being pure” og “being poor” henger sammen med egenskaper som David Lehman tillegger den hardkokte helten. Lehman hevder at den hardkokte helten er “the last just and incorruptible man”159, og “a lone wolf, unmarried, getting middle-aged, and not rich”160. I Rødstrupe treffer leseren hovedpersonen Harry Hole for tredje gang. Harry er igjen edru og på jobben takket være Ellen, hans vennine og kolega. (Det var henne som tvang Harry til å møte opp edru på jobben og ellers sendte ham hjem igjen.) Harry er i midten av tredve årene, og i begynnelsen har han ingen kjæreste eller spesielle interesser. I tillegg ser det ut at han ikke liker jobben sin noe særlig, og sliter med å respektere autoriteter og regler. Da Harry er i situasjonen som krever å følge faste regler står det i teksten: “Politiet hadde faste prosedyrer for situasjoner som denne. Harry hadde gått på kurs og lært dem. Han hadde ikke tenkt å følge en eneste av dem.”161 Han nekter bevisst å følge reglene til myndigheter som er et klassisk trekk for detektiven i hardkokt krimromanen.

157 WEBSTER'S ONLINE DICTIONARY. [online]. 2010 [cit. 2010-08-04]. .

158 Ibid.

159 LEHMAN, David. The Perfect Murder: A Study in Detection. Michigan: The University of Michigan Press, 2000, s. 138.

160 Ibid., s. 140.

161 NESBØ, Jo. Rødstrupe. Oslo: Aschehoug, 2000, 2007, s. 424.

5.1.3.2.1 Harry som etterforsker

Harry Hole er en vanskelig ansatt for politiet. Han drikker for mye (Det å drikke for mye er en vanlig last for hardkokt detektiver som flere litterære forskere nevner. De fleste detektiver i hardkokt krimromanen drikker for mye.), røyker for mye, slutter av og til å møte opp på jobben, og drikker flere dager på rekke og rad. I tillegg pleier han å ha kompliserte forhold med ledelsen. Han respekterer ikke autoriteter, og den eneste mannen Harry adlyder er sjefen hans Bjarne Møller. Av og til får Harry lyst til å provosere sine overordnede, og til og med Harry selv er overrasket over overordnedes tålmodighet: “Harry lurte på hva det var som fikk Meirik til å holde igjen, til ikke å be ham ryke og reise. Og hvorfor han selv var så opptatt på å fremprovosere en slik reaksjon.”162 Heldigvis er Harry den dyktigste etterforskeren i hele avdelingen, så de tør ikke si ham opp. Harry beviser dyktigheten sin flere ganger i Rødstrupe. En av dem er når han forklarer til sjefen sin politiprosedyren:

Det overrasker meg ikke. Den lista er nok allerede blitt sjekket av nokken andre her på POT etter at du sendte fra deg rapporten, Hole. Ikkje din jobb, vet du. Kanskje ikke. Men jeg ville bare være sikker på at vedkommende har koblet det til Interpols våpensmuglingsrapporter. Interpol? Hvorfor skulle vi det? Ingen importerer disse riflene til Norge. Altså er den blitt smuglet inn. Harry dro frem en skjermutskrift fra brystlommen. Dette er forsendelseslista som Interpol fant under en razzia hos en illegal våpenforhandler i Johannesburg i november. Se der. Märklinrifle. Og der står destinasjonen. Oslo. Hm. Hvor har du fått tak i dette? Interpol-filen på Internett. Tilgjengelig for alle i POT. Alle som gidder.163

Det er Harry som løser hele kriminal gåten av våpensmuglingen med hjelp både av sin side-kick Halvorsen, intuisjon og lykke.

162 NESBØ, Jo. Rødstrupe. Oslo: Aschehoug, 2000, 2007, s. 124.

163 Ibid., s. 123.

Harry som etterforskeren oppfører seg mye som en helt i hardkokt krimromanen. Han drikker altfor mye, respekterer ikke ledelsen, og konsentrerer alle sine krafter om å løse problemet. På den andre siden samarbeider Harry med side-kickene sine Ellen og senere Halvorsen, og han opptrer som førstebetjenten i det norske politiet (som er en høy stilling). Det kan bevise at Harry er heller en etterforsker i politiromanen enn en antihelt i hardkokt krimromanen. For å oppsummere vil jeg hevde at hovedpersonen Harry har i Rødstrupe karaktertrekk både fra detektiven i hardkokt krimromanen og fra etterforskeren i politiromanen.

5.1.3.2.2 Harry og kjærligheten

I all kriminallitteratur har det alltid vært vanskelig med detektiver og kjærlighet. De klassiske detektivene i detektivfortellinger som for eksempel Hercule Poirot, Sherlock Holmes, Lord Peter Wimsey164 eller Wolfe165 enten hadde koner som ikke opptrådte i fortellinger eller var svorne ungkarer. Detektiver i hardkokt krimromaner pleier å ha et lignende forhold til kjærligheten. David Lehman påstår at detektiven i hardkokt krimen “is almost always unmarried ('because I don't like policemen's wives,' says Marlowe in The Big Sleep166) or divorced (because his wife 'wanted a settled life, and a husband she could count on to be there,' says Lew Archer in Ross Macdonald's The Goodbye look).”167 I tillegg hevder Lehman at “Chandler once wrote that the fictional detective is a catalyst not a Casanova.”168 På den ene siden stemmer Harrys kjærlighetsliv med Lehmans påstånd. I begynnelsen av Rødstrupe er Harry ugift med kompliserte forhold med kvinner. Han klarer ikke å ha et fungerende forhold fordi han setter jobben sin på første plass i livet sitt. På den andre siden ser det ut som om han lengter etter et kjærlighetsfullt forhold fordi han er glad

164 Lord Peter Wimsey er hovedpersonen i Dorothy L. Sayers detektivfortellinger.

165 Nero Wolfe er detektiven i Rex Stouts detektivfortellinger.

166 Philip Marlowe er hovedpersonen i hardkokt krimen The Big Sleep (1939) skrevet av amerikaneren Raymond Chandler

167LEHMAN, David. The Perfect Murder: A Study in Detection. Michigan: The University of Michigan Press, 2000, s. 140.

168 Ibid., s. 140. 54

når han og Rakel forelsker seg i hverandre, og begynner å planlegge felles ferie. På slutten av Rødstrupe virker Harrys forhold med Rakel ganske lovende fordi Harry oppfører seg skikkelig og vil ha familieforpliktelser. Det stemmer ikke med hvordan en detektiv i hardkokt krimromanen er forventet til å oppføre seg. Denne lengselen til Harry etter et stabilt forhold ligner heller på en politimann i politiromanen hvor det ikke er uvanlig å få treffe hele familien til hovedpersonen. Når det gjelder kjælighetslivet til Harry i Rødstrupe, oppfører han seg ikke som en helt i hardkokt krimromanen fordi han har til slutt et fungerende forhold som begynner å ligne på en lykkelig famillie på tre. En skikkelig detektiv i hardkokt krimromanen skrevet av Chandler eller Hammett (grunnleggere av hardkokt krim) ville aldri ha funnet seg en familie fordi han ville ha vært den siste og eneste som kunne ha rettet opp verden og derfor måtte han ha konsentrert seg bare om oppgaven sin.

5.1.3.2.3 Harry og personlige demoner

Harry er ikke et avbalansert menneske. Det virker som om han lider av forskjellige psykiske sykdommer, selv om leseren får ikke vite mye om det i Rødstrupe. De som har lest de forrige bøkene Flaggermusmannen og Kakerlakkene vet at den andre kvinnen Harry har elsket i sitt liv ble skutt av seriemorderen som Harry jaktet på, og den første kvinnen som han elsket begikk selvmord. Harry ble dypt påvirket av begge dødene, og det ser ut som om de var grunnen hans til å begynne å drikke. I Rødstrupe virker det at alltid når det skjer en personlig tragedie til Harry, begynner han å drikke fordi han kjenner ikke en annen måte å avfinne seg med tragedien på. I Rødstrupe er Harrys største personlige demon alkohol.

5.1.3.2.4 Harry og familielivet

Når det gjelder Harry og familieliv i Rødstrupe, virker Harry ganske fornøyd fordi han klarte å skaffe seg en kjæreste, og han har et veldig godt, faderlig forhold med sønnen hennes, Oleg. Men det å ha lykkelig familie er ikke akkurat typisk for hardkokt heltene, og Harry skiller seg ut veldig sterkt av typiske hardkokt heltene med det lykkelige forholdet sitt.

På den andre siden sliter Harry med forholdet til faren sin som ikke kommuniserer med omverden etter at kona hans døde. Med søstera Søs har Harry et godt forhold. Men Søs lider av Downs syndrom, så hun ikke er en likeverdig kompanjong for ham, selv om Harry setter pris på henne da han sier: “Og Søs kom seg ikke mye rundt på egen hånd, selv om man ofte kunne glemme at hun hadde Downs syndrom.”169

5.2 Sorgenfri

Den fjerde boken i Nesbøs serie om etterforskeren Harry Hole ble utgitt i 2002 i forlaget Aschehoug. Den vant ikke noen priser, men ble omtalt ganske positivt i forskjellige anmeldelser, selv om anmeldere ikke var så begeistret over Sorgenfri som de var over Rødstrupe. Ole Jacob Hoel skriver i sin artikkel “Forrykende og omstendelig” at “den fjerde romanen om den durkdrevne, men skadeskutte politimann Harry Hole, bekrefter på et vis at Nesbø- krim er best når han skriver om de nærliggende ting”170 og at “Nesbø har skrevet en svært spennende og underholdende roman også denne gangen.”171 Bemerkningen til Hoel om nærliggende ting påpeker at Nesbø igjen har brukt Oslo som handlingssted for Sorgenfri med bare en “noe trøttende og temmelig unødvendig eksotisk utflukt til Brasil”172. Turid Larsen roser også Sorgenfri da hun sier i sin anmeldelse “Den virtuose Jo Nesbø”:

Ingen kan klage over at denne romanen mangler spenning og driv. Jo Nesbø har utviklet seg til en spenningsforfatter som bruker litterære grep på en elegant måte, han holder igjen der det er nødvendig og slipper opp for mer gass der historien truer med vindstille. Sorgenfri er en roman som avslører stort talent og god følelse for temposkifte og timing.173

169 NESBØ, Jo. Rødstrupe. Oslo: Aschehoug, 2000, 2007, s. 167.

170 Ole Jacob Hoel Forrykende og omstendelig Adresseavisen 8.oktober 2002

171 Ibid.

172 Ibid.

173 LARSEN, Turid. “Den virtuose Jo Nesbø“ Dagsavisen 9.oktober 2002

På den andre siden er det ikke bare ros som Sorgenfri har fått. Turid Larsen påpeker også at “eneste og litt smålige innvending må være Nesbøs trang til å legge ut for mange løse tråder, en svakhet han deler med Henning Mankell. Det er ingen grenser for variasjoner og merkelige sammentreff. Så merkelige at det til tider truer med å gå på troverdigheten løs…”174

5.2.1 Innholdet

Kriminalromanen Sorgenfri fortsetter på historien fra Rødstrupe. Harry jakter fortsatt på Ellens virkelige morder, selv om alle de andre i avdelingen synes at det er galskap fordi Ellens morder, Sverre Olsen, offisielt ble tatt for lenge siden, og Harry er fortsatt sammen med Rakel. Det eneste som har forandret seg er at Harry igjen jobber på Voldsavsnittet med Bjarne Møller som sjef. I Sorgenfri må Harry etterforske to tilsynelatende uavhengige saker. Den første saken handler om et bankran hvor det også ble begått et drap på en bankansatt, Stine Grette. Hun ble skutt i hodet fordi raneren ikke fikk penger innen tidsgrensen på 26 sekunder. Harry etterforsker saken sammen med Beate og Halvorsen med Ivarsson som overordnet. Det virker som om “Eskpeditøren” (Beates kallenavn på raneren) ikke har tenkt å slutte med virksomheten sin fordi to andre banker blir ranet på samme måte, og politiet har fortsatt ingen spor. De trenger hjelp og sånn hjelp kan de bare få av Raskol Baxhet, en legende når det gjelder bankran. Raskol Baxhet er sigøyner som en tror har ranet mange banker, men som aldri ble tatt. Han kom en dag på politistasjonen og ga seg frivillig uten å noensinne forklare hvorfor. Men nå trenger han en tjeneste, fordi niesen hans Anna ble funnet skutt i leiligheten sin, og han vil gå i begravelsen hennes. Anna Bethsen, niesen til Raskol Baxhet, er det leddet som forener de to sakene Harry etterforsker i Sorgenfri. Anna er nemlig en gammel flamme av Harry som han traff igjen etter seks år. Hun inviterer ham på middag, men da Harry våkner dagen etter hjemme husker han ingenting fra kvelden før. Samme morgenen blir han tilkalt til en sak av et tilsynelatende selvmord. Harrys overraskelse er kjempe stor da han finner ut at det handler om Anna. Det ser ut som om hun skjøt seg i hodet, men Harry fatter fort mistanke fordi Anna var keivhendt, men hun blir funnet med våpenet i høyre hånd. Annas død blir

174 LARSEN, Turid. “Den virtuose Jo Nesbø“ Dagsavisen 9.oktober 2002

offisielt oppklart som selvmord, men Harry begynner å lete etter morderen på egen hånd. Han tilstår ikke at han kjente henne eller at han var sammen med henne den kvelden hun døde, og det var en stor tabbe fordi Harry deretter blir utpresset av en ukjent. Og da begynner en svær karusell av forskjellige kompliserte hendelser med Harry som hovedperson, men også med flere menneskers detaljert beskrevede skjebner. I løpet av etterforskningen drar Harry med Beate til og med til Brasil. Til slutt blir fortellingens løse tråder bortsett fra en knyttet sammen. Både saken om hvem som drepte Stine Grette, og saken om hva som egentlig skjedde Anna blir løst. Det uløste for Harry og hans team forblir hvem som ranet de andre to bankene, men leseren får vite dette, så Nesbø bør ikke bli beskyldt for å ikke forklare alt. Likevel finnes det nok en gjenværende løs tråd som allerede stammer fra Rødstrupe, og som også overlever Sorgenfri. Det er den eneste løse tråden i romanprosjektet. Den virkelige morderen av Ellen Gjelten går fortsatt fri, men Harry har ikke gitt opp. Han gjør alt han kan for å fange ham.

5.2.2 Analysen

Den fjerde boken om etterforskeren Harry Hole er inndelt i seks deler og inneholder tilsammen femtien kapitler på 380 sider. Det er igjen en veldig lang kriminalroman med svært komplisert handling. Denne gangen virker det som om Nesbø har fått lyst til å leke med tidslinjen. I enkelte kapitler blir handlingen fortalt uten å følge tidslinjen. Det vil si at leseren får først vite hva som er konsekvensene uten å vite hvilke handlinger som ledet til dem. Det virker som om Nesbø bruker denne teknikken for å øke spenningen. En annen ting Nesbø bruker for å øke spenningen er direkte tale. Direkte tale er et vanlig og hyppig fenomen i kriminallitteratur fordi det holder spenningen oppe, og gir leseren en følelse av å være midt i handlingen. Når det gjelder selve språket som det opptrer i boken, bruker Nesbø igjen vanlig bokmål med bare enkelte ord fra dialekter. Nesbø lar for eksempel Harrys bestevenn Øystein som Harry vokste opp sammen med på Oppsal snakke dialekt. I Sorgenfri er det ikke like vanlig med fremmede språk som det var i Rødstrupe. Leseren møtter bare et par arabiske og portugisiske ord i teksten. I Sorgenfri beviser Nesbø igjen at han er flink til å skaffe seg bakgrunnsinformasjon. Det er alt blitt diskutert at Nesbøs politiverden er troverdig, og at han har betydelige kunnskaper innen psykologi som han viser igjen i psykologen Aune. 58

Men denne gangen har Nesbø skaffet seg detaljert informasjon om bankran, sigøynere og den kriminelle underverdenen i Brasil som leseren får vite mye om. Sorgenfri handler om en komplisert historie med mange løse tråder som gradvis dukker opp i løpet av fortellingen. Nesten alle de løse trådene blir knyttet sammen til slutt, men av og til kan leseren føle at fortellingen er unødvendig uklar og komplisert. Jeg syns at hvis leseren må gjøre notater for å holde seg orientert, så er fortellingen for komplisert, og leseren kan ikke nyte den på en tilfredsstillende måte.

5.2.2.1 Undersjangeren

Det viktigste å analysere når det gjelder den fjerde boken om Harry Hole Sorgenfri er hvilken variasjon av undersjangeren “kriminalroman” den tilhører i. Det er klart at Sorgenfri er en kriminalroman fordi etterforskningen får dominerende plass i boken, og det hører, ifølge Skei, til de absolutte kjennetegn av sjangeren175. Men problemer oppstår igjen, akkurat som med Rødstrupe, når man vil bestemme hvilken variasjon av kriminalromanen boken egentlig tilhører, fordi den samtidig bærer preg av både hardkokt krim og politiroman. Oppførselen til hovedpersonen Harry Hole gjør at boken kan sies å tilhøre hardkokt krim. Samtidig inneholder boken detaljerte beskrivelser av politiavdelingens miljø, og det faktum at Harry nesten alltid samarbeider med et politi team og sine side-kicks peker i retning av sjangeren politiroman. Derfor vil jeg konkludere at Sorgenfri er en blanding av hardkokt krim og politiroman.

5.2.2.2 Viktige personene og side-kicks i Sorgenfri

I Sorgenfri treffer man igjen de samme viktige personene som i Rødstrupe. Harry Hole blir igjen hjulpet av Bjarne Møller, Halvorsen, Rakel med Oleg, og plaget av både kollegaen og skurken Tom Waaler. I tillegg til de gamle kjente introduserer Nesbø et par nye personer, blant de viktigste er etterforskeren Beate Lønn. I Sorgenfri virker det som at side-kickene har blitt enda viktigere for Harry enn i Rødstrupe. Han samarbeider med dem svært ofte, egentlig ser det ut som om han ikke er i stand til å jobbe uten dem.

175 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 14.

Beate Lønn opptrer i Sorgenfri for første gang i Harry Holes bøker, men hun blir med lenge. I Sorgenfri er hun ung og fersk i politiet, men også svært dyktig. I boken står det om henne:

Hun var ikke stygg, noen ville til og med kalle henne dukkepen. Men det var kanskje mest på grunn av at alt på henne var så lite: ansiktet, nesen, ørene, kroppen. For først og fremst var hun blek. Huden og håret var så fargeløst at det fikk Harry til å tenke på et kvinnelik(...). Harry hadde en følelse av at han kom til å glemme hvordan Beate Lønn så ut bare han så bort et øyeblikk. Noe som det ikke virket som Beate Lønn hadde hatt noe imot.176

Beate er datteren til en legende i politiet Jørgen Lønn som ble skutt for flere år siden. Hun er svært ivrig når det gjelder etterforskning, og hun husker ansikter veldig godt på grunn av utmerket fusiform gyrus (delen i hjernen som muliggjør at folk husker ansikter). Beate er ekstremt flink, lojal, og villig til å ofre alt for jobben sin. Hun blir veldig viktig for Harry i Sorgenfri, og Harry finner tidlig ut at de har mye til felles fordi hun er like asosial som ham selv:

Alle bordene i kantinen på Politihuset var opptatt av kolleger i ivrig konversasjon. Bortsett fra ett. Harry gikk bort til det. ”Du blir kjent med folk her etterhvert,” sa han. Beate så uforstående opp på ham, og han skjønte at de kanskje hadde mer til felles enn han hadde trodd.177

Det finnes flere likheter mellom Beate og Harry hvis en leter grundig. Begge er like lidenskapelige når det gjelder jobbene deres, de vil ofre alt for jobben, og begge er nokså tause. I tillegg lærer de hverandre å være bedre etterforskere. De er nødvendige for hverandre. Politibetjent Halvorsen er den offisielle medarbeideren til Harry. De har delt kontor, og saker de har jobbet med i snart to år. Det virker som om de er ganske gode venner, og deres forhold er av og til litt komisk fordi de gjør narr av hverandre ganske ofte. Halvorsen er svært flink politimann, og han er lojal mot Harry. Da Harry trenger

176 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 20.

177 Ibid., s. 89.

Halvorsens hjelp, men ikke kan forklare ham alt sier Harry: ”Du risikerer jobben din ved å hjelpe meg. Sånn som det er, må du bare stole på meg. Eller la være.”178 Og Halvorsen stoler på Harry uten å stille noen flere spørsmål. PASen på Voldsavsnittet Bjarne Møller opptrer ikke like ofte i Sorgenfri som han gjorde i Rødstrupe. Men igjen prøver han å beskytte Harry så godt han kan. Møller tenker til seg selv:

Hvor mange ganger hadde han i årenes løp lagt hodet sitt på hoggestabben for Harry i stedet for å ta det velmente karriererådet fra eldre kolleger om å holde viss avstand til den uberegnelige etterforskeren? Det eneste som var sikkert med Harry Hole var at noe kom til å gå alvorlig galt en dag. Men fordi han og Harry på merkelig vis alltid hadde landet på alle fire til nå, hadde ingen kunnet foreta seg noe drastisk.(...) Hvorfor gjorde han det? (...) Han likte den alkoholiserte, bråkete stabukken. 179

I tillegg til dette vet Bjarne Møller at Harry er ”hans beste etterforsker”180, og han kan stole på Harry når det gjelder etterforskning med bruk av ”ukonvensjonelle metoder.”181 Rakel og Oleg opptrer ikke så mye i Sorgenfri fordi de er i Moskva hvor det foregår en rettssak om foreldreretten. I løpet av rettssaken virker Rakel veldig usikker og trist, men hun og Oleg vinner rettssaken, og kan komme hjem igjen. Det virker som om Rakel hjelper Harry til å bli edru fordi han plutselig har noen å leve for. Det er en fin forandring for Harry siden de første bøkene. Til slutt må jeg nevne Tom Waaler som ikke er Harrys side-kick. Tvert imot er han hovedskurken som opptrådte for første gang i Rødstrupe, og som fortsetter å drive med våpensmuglingen også i Sorgenfri. Tom Waaler er en dyktig men aggressiv etterforsker med en lidenskap for pågripelse og dyre biler. I Sorgenfri begynner Tom å føle seg ganske usikker fordi Harry jakter på ham veldig ivrig, og det ser ut til at han nærmer seg ganske fort. På slutten av boken er Harry sikker på at det var Waaler som ga ordre til å drepe Ellen og endelig kan den virkelige jakten begynne, men leseren må vente på boken Marekors.

178 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 139.

179 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 50.

180 Ibid., s. 50.

181 Ibid., s. 141.

5.2.3 Hovedpersonen Harry Hole

Hovedpersonen Harry Hole opptrer i begynnelsen av Sorgenfri som noen som ”hadde kommet seg på beina igjen”182 etter at partner og nær venn Ellen Gjelten var blitt slått ihjel med en baseballkølle, men Ellens død var ”et sår som fortsatt verket, særlig fordi saken etter Harrys mening ennå ikke var oppklart”183. Men Harry er igjen på jobb, og han er klar til å jage skurker. I Sorgenfri virker Harry enda mer usosial enn i Rødstrupe. Han vil ikke treffe kolleger, gå på fester eller samarbeide med dem noe særlig (bortsett fra side-kickene hans, med dem er han mer enn villig til å samarbeide med). Halvorsen sier til Harry: ”Du liker det livet, du. Å sitte alene hele helgen og jage spøkelser.”184 Når Harry ikke kommer til julebordet fordi han er ”ute og leter etter en av Sverre Olsens kompiser som sier at han så Olsen og en annen fyr på drapsnatten”185 sier Bjarne Møller at Harry ikke må jobbe seg i hjel, og Beate svarer: ”Kanskje han bare ikke har lyst til å være her.”186 Å være usosial, jage spøkelser og aldri gi opp etterforskningen til rettferdigheten er nådd tilhører ifølge Tiina Mäntymäki, til klassiske preg av den hardkokte krim-helten,187 men disse trekkene er ikke de eneste som preger Harry Hole. Jeg kommer til å beskrive alle de andre pregene i forhold til Harry som etterforsker, Harry og kjærligheten, Harry og personlige demoner og Harry og familielivet. Som tidligere diskutert er ikke Harry bare en hardkokt krim-helt, men han også bærer preg av politimannen fra politiromanen. Jeg vil også peke på disse trekkene ved Harry Hole.

182 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 19.

183 Ibid., s. 19.

184 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 18.

185 Ibid., s. 377.

186 Ibid., s. 377.

187 MÄNTYMÄKI, Tiina. Hard & Soft: The Male Detective's Body in Contemporary European Crime Fiction. Stockholm: Linköping University, 2004, s. 15.

5.2.3.1 Harry som etterforsker

I Sorgenfri viser Harry Hole seg igjen å være en dyktig etterforsker. Bjarne Møller kaller ham til og med “hans beste etterforsker ved siden av Waaler”188. Men det er allment kjent i korpset at Harry bruker ukonvensjonelle metoder som allikevel gir gode resultater, derfor blir han bedt til å lede etterforskningsgruppa når alle andre metoder svikter. Så i Sorgenfri får Harry anledning til å ikke følge reglene med samtykket til sine overordnede. Det går så langt at Harry ikke trenger å rapportere noe som helst. Ledelsen vil bare se gode resultater. På denne måten har Nesbø kombinert den hardkokte krim-helten og den lydige politimannen. Harry Hole kan oppføre seg som en typisk antihelt, men samtidig er han en god politimann. Samtidig som Harry er både en god politimann og en antihelt når det gjelder én sak han etterforsker, etterforsker han en annen sak helt på egen hånd hvor han hevder at “politiets side”189 er noe annet enn hans mening. Her får man bare se Harry som antihelt. Når det gjelder Harry som etterforsker, ligner han en jeger. Han er villig til å ofre alt for å fange sitt bytte, og det gjelder både egne uoffisielle prosjekter og politietterforskning. I politietterforskningen i Sorgenfri skyter Harry gjerne seg selv for å fange morderen. I tillegg ser det ut som han aldri vil gi opp sitt eget prosjekt, å fange Ellens virkelige morder. Når alle fester og koser seg er Harry “ute og leter etter en av Sverre Olsens kompiser”190, og på første juledag har Harry nesten hele etasjen på Politihuset for seg selv, så han har ro til å avhøre et mulig vitne fra Ellen saken. Det å være alene ute og lete etter morderen, og å jobbe overtid for å fange skurken er, ifølge Skei, typiske trekk for den hardkokte krim-helten191. For å oppsummere vil jeg hevde at når det gjelder hovedpersonen Harry Hole som etterforsker oppfører han seg både som en antihelt og en politimann.

188 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 50.

189 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 166.

190 Ibid., s. 377.

191 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 148.

5.2.3.2 Harry og kjærligheten

Når det gjelder Harry og kjærligheten vil jeg påstå at Harrys kjærlighets forhold med kvinner er ganske kompliserte, vanligvis med døden som resultat. Harry forteller til Raskol:

Jeg har elsket tre kvinner i mitt liv. Den første var en ungdomskjæreste som jeg holdt på å gifte meg med før det gikk til helvete med oss begge. Hun tok livet sitt lenge etter at jeg sluttet å se henne, hadde ingenting med meg å gjøre. Den andre ble myrdet av en mann jeg jaktet på på den andre siden av jordkloden. Det samme skjedde med en kvinnelig kollega, Ellen. Jeg veit ikke hva det kommer av, men kvinnene rundt meg dør.192

Dette kompliserte, uheldige forholdet med kvinner viser at Harry har mye i felles med hardkokte krim-helter. De hardkokte krim-heltene kan ikke ha gode forhold fordi det ville ha betydd et de ikke er alene. Med en kone hjemme hadde det vært slutt på “den ensomme rytter”193. På en annen side, Harrys kjærlighetsforhold med Rakel i Sorgenfri viser at Harry har et håp om at Rakel kan bli en livspartner for ham. Det ser ut som om Harry på en måte ønsker å ha ordentlig familie å komme tilbake til etter den vanskelige jobben sin. Harry uttrykker håpet sitt da han tenker: “Før han møtte Rakel for ett år siden, hadde han i alle fall begynt å helle til den oppfatning at han ikke var lagd for varige forhold.”194 Det å ha et lykkelig forhold er et ganske typisk trekk for politimannen i politiromanen.

5.2.3.3 Harry og personlige demoner

Harrys personlige demoner blir mye større i Sorgenfri. Harry sliter igjen med alkoholisme, lider av vonde drømmer, bruker smertestillende piller, og blir plaget av fortiden. Det er ganske mange problemer for et menneske. Det største problemet til Harry i Sorgenfri er alkohol. Harry forteller om seg selv: “Jeg var alkoholiker før jeg fylte tredve. Kanskje før jeg fylte tjue, det spørs hvordan man

192 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 179.

193 CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976, s. 164.

194 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 57.

ser det.”195 I begynnelsen av Sorgenfri prøver han å avholde seg fra alkohol, men det er ikke en enkel ting å gjøre. Noen dager er det enklere enn andre. I begynnelsen av boken står det: “Han hadde kommet relativt fort til hektene, og hadde overraskende lett overvunnet trangen til å fortsette, å ta den altfor korte turen opp til Vinmonopolet eller Schrøder.”196 Ifølge andre ser Harry nesten hele tiden tørst ut197. Han forsøker å bekjempe alkohol-lysten sin i det lengste til dagen da han oppdager at på grunn av ham måtte en uskyldig mann dø. Da har Harry fått nok, og bestiller en øl på Schrøder. Harry drikker på grunn av skyldfølelse som er akkurat det Aune sa om Harrys alkoholisme. Aune forteller til Harry: “Noen greier bare å takle skyldfølelsen ved å straffe seg selv. Som når du sprekker, Harry. I ditt tilfelle er ikke alkoholen flukt, men den ultimate måten å straffe deg selv på.”198 Å drikke er ifølge Bo Tao Michaëlis vanlig for en detektiv i hardkokt kriminalromanen199 derfor oppfører Harry seg i Sorgenfri som en hardkokt krim helt. I Sorgenfri blir Harry ikke plaget bare av alkoholisme som i Rødstrupe, men også av vonde drømmer som forårsaker søvnmangel og misbruk av smertestillende piller. De vonde drømmene til Harry pleier å være om Ellen eller andre døde mennesker fra Harrys fortid. Alle disse problemene gjør Harry til en antihelt fra hardkokt kriminalromanen fordi helten i slik krim er “often tired and frustrated”200. For å oppsummere vil jeg si at Harrys problemer med alkohol, piller og søvnmangel er et trekk som er typisk for detektiven i den hardkokte kriminalromanen. En politimann i politiromanen vil ikke lide av lignende problemer.

195 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 178.

196 Ibid., s. 61.

197 Ibid., s. 214.

198 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 52.

199 MICHAËLIS, Bo Tao. “On the Trail of Scandinavian Crime Fiction. Scandinavian Crime novels: too much Angst and not enough entertainment?” I: Nordic Literature. Copenhagen: Nordic Council of Ministers, 2001, s. 13.

200MÄNTYMÄKI, Tiina. Hard & Soft: The Male Detective's Body in Contemporary European Crime Fiction. Stockholm: Linköping University, 2004, s. 11.

5.2.3.4 Harry og familielivet

Når det gjelder Harry og familieliv vil jeg først begynne med Harrys far og søster som er de eneste slektningene og Harrys nåværende nærmeste familie. Det ser ut til at Harry har et relativt godt forhold både til sin far og sin søster. Problemet er at Harrys far ”etter at mamma døde har levd som en søvngjenger som bare av og til besøker de våkne”201. Derfor er han ikke i stand til å være familie for Harry fordi han er fraværende det meste av tiden. Harrys søster Søs lider av Downs syndrom, så hun er heller ikke i stand til å gi støtte til Harry som en fungerende familie burde gjøre. På grunn av fraværende far og søster er Harry uten fungerende familie, og derfor oppfyller han hardkokt kriminalromanens krav på detektiven uten familie som ikke kan være i veien for Harrys konsentrasjon på etterforskning. På en annen side ser det ut til at Rakel og Oleg vil erstatte den ufungerende familien hans. De drar på hytta sammen, tilbringer jul sammen med Harrys far og søster, og Harry er en slags far for Oleg. Harry elsker Rakel veldig høyt, og er veldig glad i Oleg. Av og til virker det som om Harry vil gjerne bo sammen med dem og være en familie, men det er alltid jobben hans som kommer først, og hvis han bodde sammen med dem ville han ikke ha nok tid til jobben sin. Harry er klar over alt dette, og derfor vil han ikke flytte sammen med Rakel. Harrys avgjørelse om å bo alene for å ha nok tid til jobben sin kan bli betraktet som et typisk trekk for en hardkokt-krim helt. Harry bestemmer seg for å bli ”den ensomme rytter”202 som ” ene og alene i verden må rydde opp i overgrep og misbruk og konspirasjoner med vold og brå død som naturlige ingredienser.”203

5.3 Marekors

Nesbøs femte boken med den “egenrådige politiførstebetjent”204 Harry Hole ble utgitt av forlaget Aschehoug for første gang i 2003, deretter igjen i 2008 og 2009. Ifølge

201 NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008, s. 178.

202 CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976, s. 164.

203 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 148

204 HANSEN, Lars. D. Feirer femte bok på Schrøder med Harry Hole. Aftenposten, 17. oktober 2003.

Lars Ditlev Hansen i Aftenposten “har Aschehoug dristet seg til trykke 20 000 i første opplag, 15 000 skal ha gått de første fire dagene”205. Hansen hevder i artikkelen sin at “de første anmeldelsene har ikke ligget lavt”206. Terje Stemland i Aftenposten påstår i sin artikkel “Nesbø overgår seg selv i ny toppkrim” at “Marekors er en toppkrim, intelligent uttenkt henimot det utkrøpne, røff og var på en og samme tid. Det skrives ikke bedre kriminalromaner her til lands-eller andre steder.”207 Stemland roser Nesbøs femte bok enda mer da han tilføyer:

Med Marekors har Nesbø funnet den perfekte balanse mellom psykologi, persontegninger og retoriske lekkerheter på den ene side, og fartsfylt, rå spenning på den annen. Dessuten serverer han anekdoter og vonde drømmer i fin blanding, og han driver et regelrett spill med leseren som er direkte fornøyelig.208

Kurt Hanssen i Dagbladet har en helt forskjellig mening fra Stemland. Han uttaler seg mye mer kritisk om Marekors og spesielt om helten Harry Hole. Hanssen påstår:

Nesbø skal passe seg, så ikke helten hans sklir helt over i klisjeen om den sjelesvidde etterforskeren som ikke kan stirre livet og virkeligheten i øynene. Så langt er Hole-bøkene smådeprimerende skitten realisme om en fungerende fyllike, men veien er ikke lang til parodien.209

Når man har lest alle de tidligere bøkene om antihelten Harry Hole, må man bare legge merke til at Kurt Hanssen har rett. Jeg syns at i Marekors har Nesbø gjort Harry til et patetisk, selv-hatende, fortvilet og passivt menneske, og det er nesten ikke til å holde ut da man leser Harrys klisjeaktige replikker om kjærligheten og livet.

205HANSEN, Lars. D. Feirer femte bok på Schrøder med Harry Hole. Aftenposten, 17. oktober 2003.

206 Ibid.

207 STEMLAND, Terje. Nesbø overgår seg selv i ny toppkrim. Aftenposten, 17.oktober 2003.

208 Ibid.

209 HANSSEN, Kurt. Jo Nesbø som skitten realist. Dagbladet, 17.oktober 2003

5.3.1 Innholdet

Boken Marekors handler delvis igjen om Harry Holes jakt på Tom Waaler som han mistenker for å være innblandet i drapet på Ellen og våpensmuglingen som oversvømmer hovedstaden med illegale håndvåpen. Hovedhistorien i Marekors handler om jakten på en seriemorder som har gått løs på feriestille og uvanlig hete Oslo. Harry er, etter mislykkede forsøk på å beskylde Tom Waaler for å være hjernen bak drapet på Ellen, full og låst i leiligheten sin i fire uker uten å si ifra på jobben eller snakke med Rakel. Bjarne Møller hjelper ham igjen, og setter ham på ferielista, men etter en måned må Harry tilbake på jobb. Der får han en oppsigelse sammen med en ny sak å etterforske under ledelse av Waaler. Harry nekter først å etterforske drapet på en ung kvinne på badet hennes sammen med Tom, men da det viser seg at politiet har med en seriemorder å gjøre, ombestemmer Harry seg og tar saken. Til tross for at det er under Toms ledelse. De etterforsker en vanskelig, merkelig sak med tre drepte kvinner med avkuttede fingre og femtaggede røde diamantstjerner. Politiet finner snart ut at drapsmannen kler seg som et sykkelbud, men det hjelper dem ikke stort. Et stort gjennombrudd i saken skjer når Harry oppdager mønsteret i drapene. Harry oppdager ved hjelp av hallusinogen at det som forbinder drapene er nummeret fem. Drapene har nemlig alltid skjedd i femte etasje, rundt klokka fem og med fem dagers mellomrom. I tillegg blir det alltid funnet en femtagget stjerne på åstedene, et så kalt marekors. Harry tegner et marekors på kartet over Oslo, og finner ut at tre stjernetagger peker på åstedene. Han konkluderer med at de neste drapene kommer til å skje i bygninger som stjernespissene peker på. I den ene bygningen finner politiet en allerede død gutt, så oppmerksomheten deres flyttes til det siste huset hvor det bor bare en gammel dame. Beate passer på henne alene, og Waaler gir en mistenkelig ordre om at det bare skal være ham som kjører dit og alene arresterer drapsmannen. Til Beates store overraskelse forsøker Tom å skyte mistenkte Sven Sivertsen under arrestajonen. Sven Sivertsen bærer en koffert hvor en femtagget stjernediamant og et illegalt våpen blir funnet. På grunn av Tom Waalers uvanlige oppførsel fatter Harry mistanke om at Sven Sivertsen både er seriemorder og Waalers våpensmugler. Da Tom Waaler gir ordre til Harry om å drepe Sivertsen, benytter Harry seg av sjansen, og kidnapper ham fordi Harry vil tvinge ham til å vitne mot Waaler. Sivertsen overbeviser Harry om sin uskyldighet når det gjelder drapene, og forhandler med Harry til å bytte sitt vitneutsagn mot Waaler med at Harry finner den virkelige 68

drapsmannen. Og Harry klarer faktisk å finne ham. Etter at seriemorderen begikk selvmord, blir Harry kontaktet av Waaler som har kidnappet Oleg, og nå truer med å drepe ham. Harry innrømmer hvor Sivertsen og han har gjemmet seg. Waaler kommer dit med guttungen. Harry redder Oleg, og Waaler blir drept i den store slutt-scenen på en ganske grusom måte. Slutten av boken er svært positiv for Harry. Han får jobben sin tilbake, blir takket av Kriminalsjefen, får Rakel tilbake, og han klarer endelig å stanse Waaler. Marekors er en viktig bok i Harry Hole-serien fordi den avslutter “føljetongen om Harry Holes hittil uavklarte strid med Tom Waaler, hans korrupte politikollega“210. Harrys problem med Waaler begynte allerede i Rødstrupe, og ble et slags forbindelsesledd for alle tre bøkene: Rødstrupe, Sorgenfri og Marekors.

5.3.2 Analysen

Den femte boken om etterforskeren Harry Hole, Marekors, blir inndelt i fem deler som inneholder til sammen førtifire kapitler på 420 sider. Hvert kapittel har fått sitt navn og dagen da handlingen foregår. Marekors er igjen en veldig lang kriminalroman med en komplisert handling, mange løse tråder og mange detaljert beskrevede personer. Leseren får mye informasjon om ellers uviktige personer. Når det gjelder tidsoppfatningen ligner Marekors ganske mye på Sorgenfri. Nesbø klemmer et forvirret kronologibrudd inn i en dramatisk aksjon igjen. Det samme gjorde han i forrige boken. Jeg har allerede påstatt at dette plutselige kronologibruddet øker spenningen, og Terje Stemland i Aftenposten hevder det samme.211 Når det gjelder språket, bruker Nesbø vanlig bokmål med et par ord fra forskjellige dialekter. Ellers finnes det ikke fremmede språk i teksten, bortsett fra et par ord på tysk. For å øke spenningen finnes det veldig ofte i teksten direkte tale. Direkte tale er et vanlig og hyppig fenomen i kriminallitteratur fordi det holder spenningen oppe, og gir leseren en følelse av å være rett midt i handlingen. Nesbø bruker ganske ofte direkte tale i alle sine bøker om Harry Hole.

210 HANSSEN, Kurt. Jo Nesbø som skitten realist. Dagbladet, 17.oktober 2003.

211 STEMLAND, Terje. “Nesbø overgår seg selv i ny toppkrim“ Aftenposten 17.oktober 2003

I Marekors får leseren glede seg over Nesbøs kunnskaper i forskjellige felter. Nesbø viser igjen evnen til å finne ut mye bakgrunnsinformasjon innenfor psykologi (psykologen Aune stråler med sine foredrag om seriemorders måter å tenke på), våpensmugling, diamantsmugling, avlyttingsutstyr og om Praha og dets gater selv om det viser seg at Nesbø har litt foreldet informasjon om byen. I tillegg kan en tsjekkisk leser bli i tvil om hvor mye av det Nesbø hevder om Praha (eller rettere sagt om tidligere østblokland som Nesbø kaller Tsjekkia) egentlig er sant. Nesbøs påstander om Praha som hovedbyen for våpensmuglere som også driver med blodige diamanter fra Sierra Leone virker litt overdrevet. Marekors handler igjen om en veldig komplisert hovedhistorie med mange løse tråder som dukker opp i løpet av fortellingen. I tillegg til hovedhistorien finnes det i boken et par bihistorier som har veldig lite med hovedpersoner eller hovedhistorie å gjøre. Disse bihistoriene gir oss nærmere informasjon om bipersoner som farer forbi i hovedhistorien. På den ene måten gjør disse bihistoriene at Marekors virker detaljert, men på den andre siden kompliserer de handlingen for mye uten å gjøre noen stor nytte. I tillegg til den vanlige sammenhengende teksten i boken, kan man finne der korte brev skrevet i kursiv. Disse brevene handler om tankegangen til en eller annen person som tydeligvis lider av psykiske problemer. Leseren kan bare gjette hvem sine tanker det er. Jeg syns at disse korte tekstene innefor den store teksten forsinker og forstyrrer hovedhistorien, og gjør den enda mer vanskelig.

5.3.2.1 Undersjangeren

Når det gjelder spørsmålet om hvilken undersjanger av kriminallitteraturen boken Marekors tilhører i, er det litt mer vanskelig enn i de tidligere bøkene om Harry Hole som jeg analyserte. For det første kan det bli påstått at boken Marekors er en kriminalroman fordi etterforskeren og etterforskningen får dominerende plass i boken.212 Harry Hole oppfører seg som en hardkokt-helt igjen. Men samtidig jobber han i et politikorps, og uten korpset kunne han ikke nå de resultatene han når. Derfor opptrer han også delvis som en politimann i politiromanen. Så Marekors kan bli oppfattet som en blanding av hardkokt

212 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 14.

krimromanen og politiromanen akkurat som Rødstrupe og Sorgenfri. Men Marekors virker litt forskjellig fra de to bøkene fordi den blir fokusert ganske mye på forbryterens psyke og på hovedpersonens psyke. Å sette fokus på forbryterens psyke er et typisk trekk for forbryterromanen som er en undersjanger av kriminallitteraturen skapt av Patricia Highsmith.213 For å oppsummere vil jeg hevde at Marekors er en slags blanding av hardkokt krimromanen og politiromanen med tydelige trekk typiske for forbryterromanen.

5.3.2.2 Viktige personene og side-kicks

I Marekors skapte Jo Nesbø en gang til et fascinerende persongalleri med detaljert beskrevede både hovedpersoner og bipersoner. Man får treffe igjen de gamle side-kickene og personene nære til Harry som Beate Lønn, Halvorsen, Bjarne Møller, Øystein og Rakel med Oleg. I tillegg får veldig mye oppmerksomhet Tom Waaler, hovedskurken og den største fienden til Harry. Alle de nevnte personene har utviklet seg på en eller annen måte siden Sorgenfri, og jeg vil beskrive hvordan har utviklingen pågått, og på hvilken måte har de påvirket Harry. Beate Lønn, den flinke og ivrige men sjenerte etterforskeren i Sorgenfri, har blitt selvbevisst spesialist på Krimteknisk i Marekors. Hun rødmer ikke lenger når man bare snakker til henne.214 Tvert imot begynner hun å ligne på Harry, hennes lærer innenfor etterforskningen. I boken står det: “Harry hadde lagt merke til at Beate hadde begynt å bruke hans talemåter.”215 Beate begynner å bruke like setninger som Harry. Hun sier: “Vel. De beste løgnene er nitti prosent sanne.”216 I boken står det om Beate da hun sa denne setningen: “Beate kjente øreflippene bli varme da hun plutselig kom på at det var direkte sitat fra Harrys evangelium. Hun hadde til og med brukt hans tonefall.”217 Beate er fortsatt veldig lojal mot Harry, og hjelper ham selv om hun risikerer sin egen jobb.

213SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 112.

214 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 14.

215 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 266.

216 Ibid., s. 328.

217 Ibid., s. 328.

Halvorsen, Harrys nærmere kollega, får ikke mye plass i Marekors. Det blir nevnt at han er blitt sammen med Beate, men ellers får leseren ikke vite mye om ham. Det ser ut at Harrys nærmere kollega i etterforskningen har blitt Øystein, Harrys kompis fra barndommen. Øystein jobber som drosjesjåfør, men før det var han en dataspesialist som fikk ubetinget dom på åtte måneder for en ulovlig kodeknekking. Øystein er villig til å hjelpe Harry med hva som helst. Han er til og med villig til å risikere sin egen trygghet. Det ser ut som om Øystein er virkelig glad i ham fordi da Harry spør etter sovepillene, nekter Øystein å gi ham dem og råder ham å gå til legen. Leseren kunne treffe Øystein allerede i Sorgenfri hvor han hjalp Harry med noen datagreier, men i Marekors får han mye mer fokus. Ganske spesielt er at man ikke får mye bakgrunnsinformasjon om Øystein selv om han er ganske viktig for Harry, og leseren får mye unødvendig detaljert informasjon om alle mulige bipersonene. I Marekors er Bjarne Møller trøtt, og lider av store magesmerter. Bjarne er en av to grunnene hvorfor Harry har beholdt jobben sin så lenge. I boken står det:

Hadde det ikke vært for det (at Harry er den beste etterforskeren på Voldsavsnittet ved siden av Waaler), og det faktum at Bjarne Møller opp gjennom årene hadde utviklet en slags pervertert forkjærlighet for å risikere nakken for den svære, alkoholiserte politimannen, hadde Harry Hole for lengst vært ute av korpset. 218

Det ser ut som han er for trøtt av å hjelpe Harry hele tiden, og han blir bekymret for Harrys mentale balanse fordi “Harry var bare blitt mer og mer manisk.”219 “Han (Møller) måtte snart bestemme seg for hva han skulle gjøre med problemet Harry.”220 Møller bestemmer seg etter å ha besøkt Harry for å skrive Harrys oppsigelse fordi Harry gir blaffen i jobben sin. Så til og med Møller, Harrys lengste støtte, gir opp. Rakel, kjæresten til Harry i Sorgenfri, er ikke sammen med ham lenger. Harry var full et par dager på en rekke og rad, og deretter slo de opp. Det virker som om Rakel fortsatt håper at han slutter å drikke, og kommer tilbake. Ellers får man ikke vite mye om Rakel. Hun er i hvertfall ikke grunnen stor nok for Harry til å slutte å drikke.

218 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 16.

219 Ibid., s. 16.

220 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 17.

Større fokus i Marekors enn på Rakel blir rettet mot sønnen hennes, Oleg. Oleg er trist at Harry ikke besøker dem like ofte som før, selv om han passer på Oleg av og til. Oleg blir brukt som gissel av Tom Waaler for å tvinge Harry til å gjøre som Waaler sier. Da viser det seg at Oleg betrakter Harry som faren sin, men heller ikke han klarer å påvirke Harry til å slutte å drikke. Tom Waaler får i Marekors endelig så mye plass som den litterære personen hans fortjener. Kurt Hanssen i artikkelen sin sier: “I partier av denne boka stråler Waaler mer enn Hole, han tar form som en slags Tom Ripley - en egosentrisk antihelt med mangelfull moral og en unik oppfattelse av lov og rett. Han hadde rett og slett vært verdt å utforske nærmere.”221 Tom Waaler var med i både Rødstrupe og Sorgenfri, men han alltid stod litt i bakgrunnen, han opptrådte ikke i selve handlingen selv om det er ham som forbinder alle de tre bøkene. I Marekors er Tom beskrevet som en pen mann og dyktig politimann. Bjarne Møller påstår om ham:

Tom Waaler aldri tok ferie, ja, han knapt nok sov. Som etterforsker var han ett av avsnittets to sterkeste kort. Alltid til stedet, alltid på hugget og nesten alltid med resultater. Og i motsetning til det andre etterforskeresset var Tom Waaler pålitelig, hadde plettfritt rulleblad og var respektert av alle. Kort sagt: en drøm av en underordnet. Og med Toms udiskutable lederegenskaper lå det også i kortene at han kom til å overta Møllers jobb som PAS-politiavdelingssjef-når den tiden kom.(…) Tom Waaler kunne bli den yngste avdelingssjefen for Voldsavsnittet noensinne.222

Kort sagt Tom Waaler er betraktet som kronprinsen i politiet av hele ledelsen, bare Bjarne Møller kjenner “av og til en viss uro ved tanken på at ansvaret skulle overlates til akkurat Tom.”223 Bjarne Møllers instinkter ser ut til å være helt i orden fordi Tom Waaler ikke bare er en dyktig politimann, men også en dyktig våpensmugler som organiserer det illegale våpensalget i Oslo. Med personen Tom Waaler truer Nesbø hele politiet og dets fremtid fordi hvis Tom hadde blitt PASen på Voldsavsnittet ville politiet blitt alvorlig infiltrert og derfor sårbar. Men selv om Waaler er drept, kan Harry ikke begynne å stole på politiet igjen fordi han tror ikke noe på at Waaler var den eneste muldvarpen i hele etaten.

221 HANSSEN, Kurt. Jo Nesbø som skitten realist. Dagbladet, 17.oktober 2003

222 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 15.

223 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 15.

5.3.3 Hovedpersonen Harry Hole

Leseren treffer Harry Hole for første gang i Marekors hjemme hos ham, liggende på gulvet og full. Harry har nådd bunnen etter at det eneste vitnet mot Tom Waaler som han klarte å skaffe, ville ikke snakke med Kriminalsjefen. Etter denne fiaskoen orker Harry ikke mer, og bare drikker i fire uker. Antakeligvis for å straffe seg selv igjen. Jeg synes at Harry har forandret seg fra en sympatisk, moral, men ufullkommen mann med alkoholproblemer i Rødstrupe og Sorgenfri til en uutholdelig patetisk, selvnærtagende ruin av en mann i Marekors. Harry Hole skjerper seg i løpet av fortellingen, og får lyst til å leve igjen, men han blir ikke kvitt den patetiske talemåten som jeg oppfatter som en stor tabbe av Jo Nesbø. Jo Nesbø burde ikke ha latt Harry uttrykke seg på den måten og være så ubesluttsom som Harry oppførte seg i Marekors fordi hovedkarakteren Harry Hole mister troverdigheten sin på den måten. Etter min mening har Nesbø latt helten sin skli helt over i klisjeen “om den sjelesvidde etterforskeren som ikke kan stirre livet og virkeligheten i øynene.”224 Dessverre i Marekors ligner hovedpersonen Harry Hole mer på en parodi på seg selv i Rødstrupe eller Sorgenfri. Noen uttalelser av Harry Hole er nesten vondt å lese, og hans oppførsel er ubegripeli. Men på den andre siden var det Willy Dahl som hevdet at en kriminalroman kan gjerne inneholde parodi hvis den er underordnet kriminalintrigen.225 Og intrigen er igjen det viktigste i Marekors.

5.3.3.1 Harry som etterforsker

I Marekors viser seg Harry til å være en dyktig etterforsker igjen. Det er ham som løser seriemorders kode, og som fort forstår at de ikke har tatt den rette mannen. Problemet med Harry i Marekors er at han ikke vil jobbe i politiet lenger. I begynnelsen får han nemlig sparken fordi Bjarne kan ikke beskytte ham lenger, og Harry “var bare blitt mer og mer manisk.”226 Harry ser til og med glad ut da han får vite at oppsigelsen hans ligger på bordet til Kriminalsjefen.

224 HANSSEN, Kurt. Jo Nesbø som skitten realist. Dagbladet, 17.oktober 2003.

225 DAHL, Willy. Hjerte, Smerte, Blod og Død. Bergen: Anna Forlag, 1995, s. 97.

226 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 16.

Harrys ønske om å slutte på politiet kan bli forstått som et ønske av en hardkokt- helt om å bli endelig fri etter så mange år på etaten hvor han måtte høre på og samarbeide med andre. På den andre siden da Harry får vite at politiet har med en seriemorder å gjøre, og Bjarne ber ham å hjelpe dem med bare denne siste saken, er Harry ganske glad for å kunne være med. Når Harry løser saken med seriemorder, og avslører skurken Tom, får han jobben sin tilbake, og han fortsetter å jage skurker med etatens velsignelse. I Marekors oppfører seg Harry mye som en helt i hardkokt krim, men selv om politiet gir ham sparken, fortsetter han å hjelpe dem, og til slutt er han bare glad for å ha jobben sin tilbake. Sånt tror jeg ville en politimann oppføre seg. Så i Marekors er hovedkarakteren Harry en blanding av helten i en hardkokt krimroman og politimannen i en politiroman.

5.3.3.2 Harry og kjærligheten

Når det gjelder Harry og kjærlighet i Marekors, er Harry ikke veldig lykkelig. Han og Rakel har slått opp, men han lengter etter henne227, og Rakel påstår flere ganger at hun elsker ham. Uansett ser det ut som om de trenger tid for å innse deres følelser for hverandre. På slutten av boken inviterer Rakel ham hjem til seg, og det ser ut som de blir sammen igjen. Jeg tror at Harry egentlig trives med å ha kjærlighetssorg fordi det går ikke an at en hardkokt-helt lever i et lykkelig forhold. Derfor disse problemene med kjærligheten til Harry kan bli oppfattet som typiske hardkokt krim trekk i Marekors.

5.3.3.3 Harry og personlige demoner

Harrys personlige demoner blir enda større i Marekors enn i Sorgenfri. I den femte boken om etterforskeren Harry Hole lider hovedpersonen av alkoholisme, misbruker sovepiller, og sliter med vonde drømmer. Alkohol er gammelt nytt for Harry. Han har alltid hatt problemer med alkohol, men i Marekors ser det ut som Harry nådde bunnen. Han kaller alkohol “medisin”228, og klarer

227 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 213.

228 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 128.

ikke å være edru. I boken står det: “Klokka var blitt fem på seks og han hadde greid seg uten medisin så langt, men han ga ikke seg selv noen løfter.”229 Harry slutter å drikke når han løser saken om en seriemorder, men heldigvis glemmer han ikke at han har et alvorlig problem. Han nekter en øl fra Kriminalsjefen, og innrømmer: “Jeg er alkoholiker.”230 Derfor har Harry gode sjanser for å bli frisk. Det sies at det viktigste er å innrømme at man har et problem. Men hvis Harry blir tørrlagt, hva blir det igjen av ham? I tillegg til Jim Beam prøver Harry å skaffe seg noen sovepiller fordi han ikke får sove på grunn av hyppige mareritt. Han får ikke tak i dem, så han blir ikke en rusmisbruker ved siden å være en alkoholiker. I Marekors får leseren vite at Harry er redd for å kjøre heiser fordi da han var liten, kjørte han og Søs heisen, og håret til Søs ble klemt i skyvedøren. Harry har mareritt om det til han er nesten førti år gammel. Disse marerittene er også en av flere grunner hvorfor han drikker. Harry påstår at når han drikker nok, slutter han å drømme noe som helst. Alle disse problemene til Harry kan bli oppfattet som typiske problemer som helten i hardkokt krimromanen pleier å ha. Men Harry vil forsøke å bli kvitt alkoholavhengigheten som er mer typisk for en lydig politimann.

5.3.3.4 Harry og familielivet

Når det gjelder Harry og familieliv i Marekors, den femte boken i Harry Hole- serien, ser det tvetydig ut for Harry. Selvfølgelig har han fortsatt kontakt med faren sin og søstera si, men situasjonen ikke er forskjellig fra de tidligere bøken, så man kan ikke regne med Olav Hole og Søs for å fungere som en støttende familie. Når det gjelder Harry, Rakel og Oleg som skulle skape en familie sammen, ser det ikke bra ut. I begynnelsen virker det som om Harry har mistet både Rakel og Oleg da han ikke kunne slutte å etterforske drapet på Ellen. Men Oleg sannsynligvis tror noe helt annet, og selv om Harry og Rakel ikke er sammen lenger, får Harry av og til lov til å passe på Oleg fordi han spør etter Harry hele tidden. Å dra på kino eller å besøke Frognerbadet er hva skilte fedrene veldig ofte gjør. Derfor vil jeg konludere med at Harrys oppførsel er typisk for en far som ble skilt med moren til barnet sitt. Forholdet mellom Oleg og Harry er

229 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 128.

230 Ibid., s. 417.

veldig sterkt, og virker enda mer som forholdet mellom sønn og far i Marekors enn i Rødstrupe og Sorgenfri. På slutten av boken begynner Oleg å kalle Harry for pappa. Det ser ut til at Harry har fått en sønn uansett forholdet med Rakel. Rakel på slutten av boken innser at “Harry aldri hadde lovet henne noe han ikke hadde holdt. Han hadde aldri lovet at han ikke ville sprekke igjen. Han hadde aldri lovet at jobben ikke ville fortsette å være det viktigste i livet hans. Han hadde aldri lovet at det ville bli enkelt. Alt det var løfter hun hadde gitt seg selv.”231 Hun bestemmer seg for å ta ham tilbake, og endelig kan de bli en stor lykkelig familie. Når det gjelder familieliv i Marekors, oppfører seg Harry som en politimann i politiromanen fordi det å ha en lykkelig familie er viktig for ham. Likevel takler han ikke ansvaret av og til, og igjen ofrer alt for jobben sin akkurat som en ekte antihelt i hardkokt krimromanen.

231 NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009, s. 288.

6. AVSLUTNING

Jeg har valgt å skrive i avhandlingen min om norsk kriminallitteratur med fokus på Rødstrupe, Sorgenfri, og Marekors, bøkene til en velkjent norsk krim forfatter, Jo Nesbø. Det som har interessert meg i disse bøkene var deres tilhørighet i krimlitterære undersjangere. Derfor når det gjelder disse bøkene har jeg stilt meg spørsmål som: Hvilken undersjanger av kriminallitteraturen tilhører de i? Hvilken variasjon av undersjangeren tilhører de i? Etter å ha nevnt hvordan svært viktige litterære forskere som Tzvetan Todorov, Julian Symons eller Hans H. Skei klassifiserer kriminallitteratur har jeg klassifisert kriminallitteratur på egen måte. Jeg inndeler kriminallitteraturen i tre undersjangere: kriminalromanen, detektivfortellingen og forbryterromanen. Kriminalromanen har flere variasjoner som hardkokt kriminalroman, politiroman, agentroman, spenningsroman, politisk kriminalroman og forskjellige thrillere.232 Jeg har funnet ut at Rødstrupe, Sorgenfri, og Marekors er kriminalromaner. Når det gjelder variasjoner av kriminalromanen synes jeg at både Rødstrupe og Sorgenfri er en blanding av hardkokt kriminalromanen og politiromanen. Marekors er en blanding av hardkokt kriminalromanen, politiromanen, og den har noen trekk fra undesjangeren forbryterromanen. I tillegg til spørsmål om undersjangere og inndelingen av kriminallitteratur har jeg interessert meg for hovedpersonen i bøkene. Hovedpersonen er en gjennomgående helt Harry Hole. Når det gjelder Harry Hole, har jeg undersøkt hvordan han oppfører seg i forskjellige livsituasjoner. I hver enkel bok har jeg undersøkt om han oppfører seg som en antihelt i hardkokt kriminalromanen eller en politimann i politiromanen? Jeg har funnet ut at i hver bok oppfører han seg både som en antihelt i hardkokt kriminalromanen og en politimann i politiromanen. Harry ser ut til at han ble påvirket av begge. På den ene siden er han en alkoholiker, sliter med forhold med kvinner, og respekterer ikke autoriteter som er typiske karaktertrekk for en hardkokt-helt. På den andre siden har han jobbet i politiet hele sitt liv, liker sin sjef, samarbeider med kollegaene sine, og vil ha et lykkelig familieliv. Disse trekkene forventer man av en politimann i politiromanen.

232Skei inndeler kriminalromanen i disse variasjonene i Blodig Alvor.

Spørsmålet om en hovedperson i en krimbok er en antihelt eller en politimann henger mye sammen med hvilken undersjanger boken tilhører i. Når man avgjører undersjangeren av en krimbok, bruker man ofte hovedpersonen som en av begrunnelsene.

7. Bibliografi og internett kilder

Primær litteratur NESBØ, Jo. Marekors. Oslo: Aschehoug, 2003, 2009.

NESBØ, Jo. Rødstrupe. Oslo: Aschehoug, 2000, 2007.

NESBØ, Jo. Sorgenfri. Oslo: Aschehoug, 2002, 2008.

Sekundær litteratur

BELL, Craig. A. The Rise and Fall of the Detective Novel. Contemporary Review. 272/1998, s. 197.

CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976.

DAHL, Willy. Dødens Fortellere. Bergen: Eide Forlag, 1997.

---. Hjerte, Smerte, Blod og Død. Bergen: Anna Forlag, 1995.

DUCKERT, Hege. Alt han tar blir til gull. Dagbladet, 13. oktober 2001.

ENGELSTAD, Ingeri. Frykt og avsky i Bangkok. Nationen, 16. november 1998.

HANSEN, Lars. D. Feirer femte bok på Schrøder med Harry Hole. Aftenposten, 17. oktober 2003.

HANSSEN, Kurt. Jo Nesbø som skitten realist. Dagbladet, 17.oktober 2003.

HAYCRAFT, Howard. Murder for Pleasure: The Life and Times of the Detective Story. New York: Biblo and Tannen, 1972.

HOEL, Ole. J. Forrykende og omstendelig. Adresseavisen, 8. oktober 2002.

---. Mye nytt fra østfronten. I: Adresseavisen. 16. oktober 2000.

JONSBRÅTEN, Oddbjørn. Debut over gjennomsnittet. Stavanger Aftenbl., 12. november 1997.

KJELSVIK PRINOS, Anne. M. Forfatterhefte Jo Nesbø. Oslo: Biblioteksentralen, 2004. 80

LARSEN, Turid. Den virtuose Jo Nesbø. Dagsavisen, 9. oktober 2002.

---. Overlegen thriller. Dagsavisen, 19. oktober 2000.

LEHMAN, David. The Perfect Murder: A Study in Detection. Michigan: The University of Michigan Press, 2000.

MARCUSSEN, Tor. Gullalderen er nå. Aftenposten, 10.mars 2002.

MICHAËLIS, Bo Tao. On the Trail of Scandinavian Crime Fiction. Scandinavian Crime novels: too much Angst and not enough entertainment? I: Nordic Literature. Copenhagen: Nordic Council of Ministers, 2001.

MÄNTYMÄKI, Tiina. Hard & Soft: The Male Detective's Body in Contemporary European Crime Fiction. Stockholm: Linköping University, 2004.

NESTINGEN, Andrew. Crime and Fantasy in Scandinavia: Fiction, Film, and Social Change. Seattle and London: University of Washington Press, 2008.

NILSEN, Lars. H. Velkommen hjem, Harry! Bergens Tidende, 25. november 2000.

PRIESTMAN, Martin, ed. The Cambridge Companion to Crime Fiction. Cambridge: Cambridge University Press, 2003, 2008.

RONÆSS HANSEN, Anette. Jo og sånn. Stavanger Aftenb., 29. desember 1998.

RØED, Lars-Ludvig. Streitingen. Aftenposten, 10. november 2001.

SANDNES, Cathrine. Kikker mot Kosovo. Dagsavisen, 30. oktober 1999.

SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008.

---. Den lille forfatterboka: krim. Voksen, Hoved, 2006.

SOLBERG, Tone. En ganske alminnelig helt. Dagsavisen, 18. september 1998.

STEINKJER, Mode. Med flere strenger å spille på. Dagsavisen, 7. november 2001.

STEMLAND, Terje. Nesbø overgår seg selv i ny toppkrim. Aftenposten, 17.oktober 2003.

STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970.

SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992.

THORSEN, Terje. Slapp og baktung. Dagbladet, 18. september 1998.

TODOROV, Tzvetan. Kriminalromanens Typologi. I: Essays om kriminallitteratur. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 1995.

Internett kilder WIKIPEDIA, DEN FRIE ENCYKLOPEDI. Jernvognen [online]. 2010 [cit. 2010-05-20]. .

WIKIPEDIA, DEN FRIE ENCYKLOPEDI. Rivertonklubben [online]. 2010 [cit. 2010-05- 20]. .

WIKIPEDIA, DEN FRIE ENCYKLOPEDI. Skandinaviska Kriminalsällskapet [online]. 2010 [cit. 2010-05-20]. .

DET DANSKE KRIMINALAKADEMI. Formålsparagraf [online]. 2008 [cit. 2010-06- 18]. .

BARNEBOKKRITIKK. NASA, Promponauter og 17.mai [online]. 2007 [cit. 2010-06-18]. .

WIKIPEDIA, DEN FRIE ENCYKLOPEDI . Kortroman [online]. 2010 [cit. 2010-06-18]. .

BOKKILDEN. Det hvite hotellet. [online]. 2010 [cit. 2010-07-09]. .

JONESBØ. The official webside. [online]. 2010 [cit. 2010-07-26]. .

WEBSTER'S ONLINE DICTIONARY. [online]. 2010 [cit. 2010-08-04]. .

8. Resumé

Moji magisterskou diplomovou práci jsem nazvala „Harry Hole - en antihelt eller en politimann? Norsk kriminallitteratur med vekt på Jo Nesbøs kriminalromaner Rødstrupe, Sorgenfri og Marekors“, což v překladu znamená „Harry Hole - antihrdina nebo policista? Norská kriminální literatura se zaměřením na kriminální romány Rødstrupe233, Sorgenfri a Marekors.234“ Práce obsahuje šest hlavních kapitol a různé podkapitoly. První kapitolou je úvod, kde si stanovuji, jaké otázky si položím a jaké jevy chci v díle Jo Nesbøa prozkoumat. Ptám se, do jakých podžánrů patří zkoumané knihy, případně do kterých variací podžánrů. Dále se ptám, zda je hlavní hrdina, detektiv Harry Hole, antihrdinou nebo policistou? Jaké jeho osobnostní rysy patří spíše k antihrdinovi a jaké osobnostní rysy jsou spíše očekávány od policisty? Druhá kapitola se jmenuje „Kriminální literatura“ a pojednává o kriminální literatuře po teoretické stránce ze světového úhlu pohledu. Je využito textů světových odborníků na literaturu jako Tzvetana Todorova, Juliana Symonse a Hans H. Skeie. Za pomoci jejich textů jsem kriminální literaturu rozdělila na kriminální román, detektivní příběhy a psychologické kriminální romány. Dále bylo využito rozdělení kriminálního románu od Hans H. Skeie na politický kriminální román, špionážní román, thrilery, policejní román a takzvaný „kriminální román Americké tvrdé školy.“235 Třetí kapitola se zaměřuje na vývoj kriminální literatury v Norsku od roku zhruba 1880 až do prvního desetiletí 21. století. Autor Jo Nesbø se v norské kriminální literatuře objevuje poprvé roku 1997 se svým debutem Flaggermusmanne.236 Čtvrtá kapitola obsahuje stručný životopis mnohostranného spisovatele Jo Nesbøa, který se dříve živil jako obchodník s akciemi nebo taxikář. Jo Nesbø je i zdatný zpěvák a pravidelně vystupuje s kapelou Di Derre.

233Přeloženo jako Červenka nese smrt, nakladatelství MOBA, vydáno 2005, přeložila Štěpánka Horáková.

234 Knihy Sorgenfri a Marekors nebyly přeloženy do češtiny.

235 Anglicky „hardboiled fiction“, norsky „hardkokt kriminalroman“.

236 Přeloženo jako Netopýří muž, nakladatelství MOBA, vydáno 2008, přeložil Marek Pavka

Pátá kapitola se již zameřuje na zkoumané knihy. Každé knize patří jedna podkapitola, kde se zaměřuji na analýzu chování hlavního hrdiny Harryho a určení podžánru, případně variace podžánru jednotlivých románů. Šestou kapitolou je závěr, kde shrnuji objevené poznatky. Došla jsem k tomu, že všechny tři knihy jsou kriminální romány, které se liší svými variacemi. Rødstrupe237 a Sorgenfri238 obsahují prvky jak policejního románu tak prvky z kriminálních románů „Americké tvrdé školy.“ Marekors239 je také kriminální román s prvky policejního románu a kriminálních románů „Americké tvrdé školy“, ale dále obsahuje prvky psychologického kriminálního románu. Hlavní postava, detektiv Harry Hole, je kombinací antihrdiny z románů „Americké tvrdé školy“ a policisty z klasických policejních románů. Osobnostní rysy Harry Hola-antihrdiny jsou Harryho závislost na alkoholu, neschopnost vést intimní vztahy se ženami a naprostá ignorace většiny autorit. Naopak osobnostní rysy Harry Hola- policisty jsou touha po spokojeném rodinném životě, schopnost úspěšně spolupracovat s kolegy a vytrvalost v práci u policie.

237 Červenka nese smrt

238 Nepřeloženo.

239 Nepřeloženo.