Ole Bull «Omkranset» Av Sin Berømte Gullkrans Og Utallige Litografier Av Ole Bull

Home , Ole Bull, Storm Bull

Postadresse: epost: statsarkivet.bergen@arkivverket.no Statsarkivet i Bergen [email protected] Årstadveien 22 Internett: 5009 Bergen http://www.arkivverket.no/bergen/om.html Tlf: 55965800 http://www.digitalarkivet.no/ Tidligere utgitt i denne serien: NR.1 februar 2010 13. ÅRGANG

1998 1999 2000 2001

2002 2003 2004 2/2004

1/2005 2/2005 3/2005 1/2006

2/2006 3/2006 1/2007 2/2007

3/2007 1/2008 2/2008 3/2008

1/2009 2/2009 3/2009 Bergensposten er en publikasjon som har vært utgitt av Statsarkivet i Bergen siden 1998. Dette er det 24. heftet i rekken.

Ansvarlig redaktør: Yngve Nedrebø Ansvarlig for utforming: Tom Myrvold Trykk: Statsarkivet i Bergen Opplag: ca. 1000 Redaksjon avsluttet: 26. februar 2010 Forsiden: Ole Bull «omkranset» av sin berømte gullkrans og utallige litografier av Ole Bull. Omslaget er bygd over bilder vi har fått fra Knut Hendrik- sen. Ole Bulls gullkrans er oppbevart på Lysøen.

"The ISSN 1501-4436" Lysøen fotografert 6. februar 2010 av Tom Myrvold.

Innhold

Fra redaktøren ...... 2 Knut Hendriksen: PR-geniet Ole Bull ...... 5 Christian Brun Larsen: Ole Bull og Det Norske Theater i Bergen ...... 17 Christian Brun Larsen: Om Ole Bulls vertinne Madam Grevle på Engen 19 ...... 27 Christian Brun Larsen: Til Amerika og Oleana og hjem igjen ...... 31 Yngve Nedrebø: Elendigheten og den delvis reddende engel ...... 37 Christian Brun Larsen: Valestrand og Lysøen ...... 39 Christian Brun Larsen: «Skuespillerinde» Lucie Wolf forteller om Ole Bull ...... 45 Christian Brun Larsen: Bjørnstjerne Bjørnsons sønn Bjørn om sitt møte med Ole Bull i Roma ...... 47 Yngve Nedrebø: Le Grand Finale ...... 50

Bergensposten 1 / 2010 1

Fra redaktøren:

Dette nummeret av Bergensposten vil i sin helhet være viet Ole Bull.

Våren 2010 blir Ole Bull feiret med utstillinger, forestillinger og utgivelser. Pro- fessor Harald Herresthal fullfører sin store biografi over ham i fire bind, og Ole Bull vil stå sentralt under årets Festspill.

I Bergensposten vil vi forsøke å trekke fram stoff og vinklinger som vi håper kan hjelpe til med å forklare fenomenet Ole Bull.

Ole Bornemann Bull ble født i Bergen 5. februar 1810. Allerede som barn interesserte han seg sterkt for fiolinspill, og han fikk utdannelse og drog ut i Europa for å lære mer. Han ble Norges første internasjonalt kjente stjerne, og skaffet seg et ry som strakte seg vidt både i Europa og Amerika.

Knut Hendriksen er Ole Bulls tippoldebarn og er eier av «Bullahuset» på Vale- strand. Gjennom stort engasjement og med stor innsats har Knut Hendrikssen arbeidet for å sikre huset og miljøet rundt som et monument over Ole Bull. Som ledd i sitt prosjekt gav han i 2000 ut boken «Ole Bull». Knut Hendriksen har utdannelse som regissør og har vært knyttet til Den Kungliga Operan i Stockholm siden 1968. Han var sjef for Den norske Opera 1980-1984. Til dette nummeret av «Bergensposten» har Knut Hendriksen skrevet en artikkel om «Ole Bull som PR- geni». Kanskje var det nettopp som markedsfører Ole Bull nådde aller lengst. Han så hva som skulle til for å skape etterspørsel og berømmelse, og han utnyttet sine evner og kunnskaper i egen tjeneste for alt de var verdt. Allerede før sin første reise til Amerika i 1843 hadde han observert at man for å skulle kunne lykkes der, måtte gjøre bruk av «Humbug». Det gjorde han nok.

Christian Brun Larsen har interessert seg for Ole Bull gjennom mange år, og har skaffet seg en enorm kunnskap om de mange av de temaene som berører ham. Han har en fenomenal kontroll på et mylder av detaljer, og det er han som har skrevet størsteparten av dette nummeret av Bergensposten.

2 Bergensposten 1 / 2010 Ole Bull var en mann som kunne sjarmere sine tilhørere fullstendig i senk. Han evnet å få mange av sine kvinnelige tilhørere til å dåne, og han spilte bevisst på sine evner. Også mange menn lot seg inspirere og fascinere av ham og hans åpen- bare genialitet. Men den som mest av alle lot seg fascinere, var åpenbart han selv. Han lot seg portrettere og modellere i en grad som neppe noen annen nordmann på 1800-tallet.

Ole Bull synes i liten grad å ha vært i stand til å skille mellom drøm og virkelig- het, og var full av ideer og påfunn. Men siden det skortet på realisme, kom han ofte til kort når ideene skulle settes ut i livet. Stilt over for kollapsene ville han aldri ta ansvaret. Det var alltid noen andre, identifiserbare eller fiktive, som fikk skylden for at det hadde gått galt. Han diktet og han løy, og takket være sitt ube- stridelige talent for formidling kunne selv de mest eventyrlige historier bli trodd av mange. Dette gjorde det vanskelig, og ofte direkte farlig, å være i nærheten av ham. Han har vært en svært vanskelig person for dem som skulle forholde seg nært til ham. Han drev sin første kone til ytterste fortvilelse. Hun endte sine dager på Gaustad.

Det var Ole Bull som hentet Henrik Ibsen til Bergen som forfatter for det nye teateret. Henrik Ibsen var en skarp observatør og merket seg nok raskt hvordan Ole Bull opptrådte. Det er neppe grunn til å tvile på at Henrik Ibsen brukte Ole Bull som en viktig modell for Peer Gynt, fantasten og storløgneren. Keiser Peer, skape- ren av Peeropolis og Gyntiana, var det nok en hilsen fra Henrik Ibsen til Ole Bull og hans fantasikoloni Oleana.

Ole Bull var en sentral person i den norske nasjonalromantikken. Han tok initiati- vet til det norske teateret i Bergen, han ivret for feiringen av 17. mai, han var opp- tatt av folkemusikk, og ville ha en egen norsk litteratur. Da Ole Bull sommeren 1880 kom hjem til Norge og Lysøen for å dø ble alt dette oppsummert ved at det var 17.maikomiteen i Bergen som fikk oppdraget med å arrangere begravelsen. Begravelseskomiteen ble naturlig nok ledet av John Lund, formann i 17. maikomiteen i Bergen, og resultatet ble en pompøs nasjonal begivenhet.

Yngve Nedrebø.

Bergensposten 1 / 2010 3 Knut Hendriksen: PR-geniet Ole Bull

På 1800-tallet fremtrer en helt ny type mysteriøst vant penger med hjelp av en musiker i Europa. Nå var han ikke ukjent, diabolsk person. lenger avhengig av fyrster eller adel, I 1839 gav H. C. Andersen ut «En men kunne leie de nye, store opera- episode i Ole Bull’s liv»,der han husene og konsertlokalene, forutsatt at beskrev Ole Bulls store gjennombrudd han hadde skaffet seg et navn som i Bologna. Fortellingen hadde Ander- kunne trekke fulle hus. Derfor ble sen fått av Ole selv, og den var på fem reklamekunsten eller public relation år blitt enda mer spennende enn da Ole (PR), som vi i dag sier, stadig viktigere beskrev gjennombruddet i et av gjennom dette hundreåret. brevene til sin far. De første og største til å bygge opp et Før Ole Bulls første Amerikareise «image»,som trakk store publikums- skrev Henrik Wergeland i 1843 en masser var violinisten Niccolo Paga- viktig biografi om den kun 33-årige nini og pianisten Franz Liszt. Disse Ole, og den ble lest av mange virtuosene skapte blest om seg selv på nordmenn. en strålende måte. Det ble laget masseproduserte portretter, biografier I motsetning til Niccolo Paganini med spennende innhold, rykter om kunne Ole Bull spille på sitt vakre ytre. forbindelser med mørkets makter og Det skjedde med et da relativt nytt diverse erotiske eskapader. medium; litografen. Eldre tiders kobberstikk tillot bare et opplag på Ole Bull fikk sannsynligvis høre om noen få hundre eksemplar, mens Paganinis metoder da han en tid delte litografiene, som ble trykt på porøs leilighet med en av Paganinis beste sandstein, kunne trykkes i tusenvis. elever - Heinrich Wilhelm Ernst. Ernst Slik kunne litografiske portretter hadde reist med Paganini og kunne kombineres med trykte utdrag av sikkert fortelle Ole om alle de triksene storartede kritikker og klistres opp på den berømte italieneren hadde utviklet. offentlige plasser i forkant av Ole Bulls Ikke mer enn 25 år gammel fikk Ole ankomst. Vi kjenner minst 20 Bull en fransk journalist, Francois forskjellige litografiske portretter. Etter Morand, til å skrive en romantisk 1850 gikk Ole over til å la seg biografi (”Notice sur Ole B. Bull”). fotografere, og han ble sikkert Norges Der beskrives Oles fortvilelse og mest fotograferte person på 1800-tallet. planer om selvmord i Seinen, og den For viktige personer og konsertlokaler utfattige unge violinistens desperate lot Ole Bull lage byster av seg selv i besøk i spillehulen Frascati, der han gips og parian (porselen). I Ole Bull’s

4 Bergensposten 1 / 2010

Foto fra Knut Hendriksen villa på Valestrand er det bevart tre fremstående fabrikantene av toalett- forskjellige byster av ham. artikler i Paris, og avtalt at disse skulle sende en stor forsyning til New York Før sin første reise til Amerika i 1843 med såpe, barberskum, barbervann, skrev Ole til sin kone Felicite: «Det er olje og tannpasta, og alle eskene bar ikke mulig å komme frem der (i Ole Bull’s navn og bilde. Det hadde Amerika) selv med det største talent. gjort Ole Bull kjent i New York før Det må humbug til.» Akkurat hva Ole han hadde spilt en eneste tone. Etter mente med humbug har vært uklart helt fem konserter med enorm suksess i til musikkforskeren Harald Herresthal Park Theatre måtte han flytte over til fant en fransk nekrolog over Ole Bull det store «Tabernacle» på Broadway, fra 1880. Forfatteren skriver at hans som tok 4000 mennesker på hver onkel en gang hadde fått vite av Ole konsert. Men Ole fikk snart kon- Bull’s franske impresario hvordan Ole kurranse fra to belgisk-franske så hurtig hadde klart å gjøre seg et violinister; Alexander Arlot og Henri navn i New York. Ole hadde sam- Vieuxtemps, som ble støttet av New arbeidet med noen av de mest

Bergensposten 1 / 2010 5

De 3 bystene av Ole Bull på Valestrand. Foto fra Knut Hendriksen

York’s franske innbyggerkoloni og hennes mor hadde gledet seg slik til å presse. Særlig Vieuxtemps viste seg få høre Ole Bull, men nå lå hjemme i som en verdig motstander, noe Ole sykesengen. Ole drog straks hjem til visste fra Paris. Da Ole fikk vite at de henne, satte seg ved sykesengen og to skulle holde konserter samme spilte noen av konsertens beste kveld, trakk Ole seg chevalersk nummer kun for moren – og noen tilbake, og flyttet sin konsertdato. Til journalister som han hadde tatt med pressen uttalte han «I will give Mr. seg. Vieuztemps a fair field-vy not we arr I Amerika videreutviklet Ole Bull all brudders»,slik en avis siterte Ole kunsten å lage improvisasjoner over Bull med bergensk fonetikk. Avisene kjente lokale melodier. I New York fortalte også at Ole etter konsertene fikk publikum skrive ned navnene på delte sin blomster med dirigenten, og sine favorittmelodier. De mest at han etter siste konsert inviterte hele populære viste seg å være «Home, orkesteret på storartet champagnesupê. Sweet Home» og «Yankee Doodel Dette gjorde inntrykk på både presse Dandy»,som Ole bakte sammen til en og publikum. I Philadelphia fortalte en stor variasjonsfantasi – til stor suksess. kvinne da konserten var over, at

6 Bergensposten 1 / 2010 I Philadelphia gjorde han furore da Tilbake i Europa og Paris ble Ole Bull han i konsertpausen hurtig lærte seg urolig for å bli pepet ut av Paris’ sangen «Hail Columbia»,som var en uberegnelige publikum etter alle slags uoffisiell nasjonalsang, for så å skriveriene om konkurransen med de avslutte konserten med en fantasi over «franske» violinistene Artot og Vieux- dette stykket. temps. Den norske maleren Peder Balke har i sine memoarer fortalt at Fra Paganinis konserter hadde Ole Ole hadde tilstått over for ham at han lært å lyssette sine konserter så hadde betalt 500 claquerer effektfullt som mulig, med den tidens (”klappere”) for at de skulle klappe og vokslys. Han holdt mange «avskjeds- rope for å skape suksess. Dette kan konserter»,men ved hans absolutt siste virke som et lavmål i Ole Bulls før hjemreisen i 1846 iscenesatte han karriere, men faktum er at dette var et slutten med stor effekt. Mange kvinner ganske vanlig fenomen. Denne hadde under konserten forsøkt å «kulturen» har fortsatt å leve, ikke «overtale» ham til å bli i Amerika ved minst i Italia, helt fram til vår tid. at de kastet sine brilliantøreklips opp på scenen, men Ole avsluttet Kilde: Harald Herresthal: Ole konserten med en liten tale, der han Bull, del 1-3 dediserte en ny komposisjon – «Adieu» til damene. Mot slutten av stykket gikk han langsomt bakover, slik at han med de siste tonene forsvant inn i mørket.

Bergensposten 1 / 2010 7 Christian Brun Larsen: Ole Bull

Ole Bull var den mest berømte av alle gjenfortalt av ham selv. Ikke uten nordmenn. En kan sikkert kalle ham grunn har Henrik Ibsen brukt Ole Bull vår første verdensberømthet, forut for som en av modellene til Peer Gynts Edvard Grieg, Henrik Ibsen og Fridtjof skikkelse. Nansen m. fl. Han passer godt inn i en eventyr- De som kom Ole Bull nær ble som diktning. Fantasien hans var eventyrlig, oftest bedåret, men også til tider forar- men også virkeligheten, hans kunstner- get på ham. Bjørnson sa «Han kunne bane og livshistorie var som et eventyr. være ustyrlig hissig og i småting vid- Ole Bull ble født 5. februar 1810 i Ber- underlig upålitelig full av «Machi- gen, der faren var apoteker. Moren var nasjoner»,vrøvl og intriger.» født Geelmuyden, og farmoren var en Bjørnson skriver i et brev midt i 1870- søster av Edvard Storm. Både fra fa- årene at selv nå, da Ole Bull nærmer rens og morens side kan Ole Bull ha seg alderdommen «er geniet og barne- arvet sin musikalske sans. narren, ælskværdigheden og pjanket I fem-seksårsalderen fikk Ole Bull en sælsomt blannet og frister ofte vårt Nürnberg-fiolin av sin onkel Jens Geel- tolmod». Men nettopp Bjørnson pekte muyden. Den var gul og sur som en også på at Ole Bull var «vidunderlig sitron, fortalte han, og både katter og pålitelig» i det store: i sin trofaste fed- mennesker holdt seg langt unna lysthu- relandskjærlighet, og hans feil var set i hagen, hvor han øvde seg. egentlig var det «forkjælede store barns» og atter og atter har Bjørnson De første fiolinundervisningstimene framhevet at Ole Bull var en gigant fikk han av stadsmusikantsvenn Niels med altomspennende interesser, det Erichsen, men Erichsen følte etter kort genialeste menneske han hadde møtt i tid at han ikke kunne lære Ole mer: sitt liv, - og han hadde truffet atskillige «No lærer Ole meg», skal han ha sagt store menn i mange land. til faren. To av Ole Bulls diktervenner, Henrik Deretter ble Ole Bull elev hos Johan Wergeland og Jonas Lie, har skrevet Hinrich Paulsen. Paulsen skal ha vært hans biografi på grunnlag av hans egne elev hos Giovanni Babtista Viotti. beretninger, og i begge disse skrifter Viotti er blitt kalt «det moderne fiolin- kan en fornemme at en del av hans spill’s» far. I biskop Claus Pavels dag- opplevelser fikk en ekstra tilsetning av bok datert 23. desember 1817: «På «digt og forbandet løgn»,når de ble Concerten i aften lagde den unge Bull

8 Bergensposten 1 / 2010 for Dagen, hvilke Fremskridt han har «spelemenn»,og han lyttet henrykt til gjort siden forrige Vinter. Han gjør klangen fra «hardingfelas underspund- Strøg, hadde Fløytespilleren Lyder ne strenger»,og til folkemusikkens Nicolaysen sagt, som hans lærer Poul- egenartede rytmer. sen, med sine stivere Fingre neppe er i Kong Frederik VI spurte Ole Bull stand til at gjøre».Her må det være hvem som hadde lært ham å spille. klart at denne fremgangen bør deles «Norges fjell, Deres Majestæt!» Sik- med læreren. kert var det også noe riktig i at stem- Etter at Paulsen trakk seg tilbake som ninger og naturinntrykk han hadde orkesterleder i Det Harmoniske Sel- opplevd i sine gutteår på Valestrand skab, ble Ole Bull elev hos Mathias ofte klang med i hans musikk, men Lundholm (1785-1860). Lundholm viktigere var det nok det han lærte av hadde først vært elev hos de Puy, og 9 forskjellige «bygdespelemenn». Sam- år gammel opptrådte han offentlige. men med faren gikk han ofte til gården Senere studerte han med Baillot i Paris. Brakvatne og hørte Ole Brakvatne spil- Lundholm kom til Bergen i 1819. le. Senere fikk han også høre spelemannen Magne Kleiveland, også kalt Med den kunnskap vi har om Ole Bulls Einlidskarden, som hadde lært av Nils karaktertrekk som voksen, er det ikke Rekve. Han fikk også høre Johannes vanskelig å tenke seg at han i Horsås og Elling Mosevoll. «slyngelalderen» må ha vært en vanskelig elev å forme. Winter-Hjelm for- Magne Kleiveland, Osterøys kanskje teller akkurat som Wergeland at Lund- fremste spelemann, snakket ofte om holm ikke kunne «faa sin Lærling til at sitt sitt samvær med Ole Bull. «Nei den holde Violinen paa sædvanlig, skolert Bull’n, den Bull’n. Han va no ikkje so Maade, og han var en af de strænge, dei andre, han. Han va no eidn tå dei lærde Musikere, som i enhver Smaa- adle likaste læregutane eg hev hatt. Når ting ville have de engang vedtagne det røynde skikkele på, va da no mine Regler nøie overholdte. slåtta han greidde seg best med.» Men om tidligere biografer mente at Overlærer Lyder Sagen ved Latin- Ole Bull ikke hadde lært stort av de skolen i Bergen og Ole Bulls far, apo- «riktige» fiolinister i Bergen, mottok teker Johan Storm Bull var svært gode han til gjengjeld varige inntrykk og venner. De gikk ofte turer sammen, inspirasjoner fra felespillerne i bygde- helst opp Kalfaret. En gang de var på ne omkring hjembyen. Hver sommer en slik tur spurte Bull om hvordan det pleide apotekerfamilien å tilbringe på gikk med barna hans på skolen. «Ja, gården Valestrand på Osterøy. Den var det går bra . ant enn med lille Ole, han gammelt arvegods i slekten, og Ole er så sykelig av seg at han ofte får gå elsket å ferdes blant bøndene og kjenne tidlig hjem»,sa Sagen. «Jaså? Det har seg som odelsgutt på Valestrand. På jeg aldri hørt noe om», svarte Bull, Osterøy fantes det flere dyktige «han som er slik en rebeller. Dette må

Bergensposten 1 / 2010 9 jeg sannelig undersøke og spørre mor telse som konsertmester og orkesterle- om». Sagen fortalte videre: «Ja, han der i hovedstadens «musikalske Ly- må svært ofte få fri, for han er så syk i seum»,og snart også i det nyopprettede maven, sier han». «Christiania offentlige Theater».Her hadde han sitt faste tilholdssted i et par Da apotekeren kom hjem til middag, år; men en Tysklandstur styrket hans var han ikke sein med å fortelle sin følelse av at det ville være galt av ham kone hva Sagen hadde sagt om Ole. Og å slå seg til hjemme. Han måtte uten- hun ble like forundret som mannen. lands, høre god musikk, lære mer og «Nei, dette har jeg aldri hørt noget utvikle seg videre. om», sa hun, «han kommer jo alltid hjem på samme tid som sine søsken- I Tyskland ble Ole Bull kritisert for at de». «Ja, dette må vi få ryddet opp i», han ikke hadde noen riktig «skole», og sa far til gutten i en arg tone. Og da de klaget over at han manglet den rette Ole kom hjem vanket det trussel, om respekt for de komposisjoner han skul- han nå ikke kom frem med hele sann- le gjengi. I stedet stolte han på sitt eget heten. Da måtte han ut med det. De instinkt, ga seg sine stemninger i vold, timene han løy seg fri på skolen, holdt og ytte ofte sitt ypperste i øyeblikkets han seg på Nedre Berge på Nygård hos flyktige improvisasjoner. Musikkteori pakteren der, som var spelemann. Det og komposisjonsprinsippet fikk han var en mann med kallenavnet aldri lørt grundig, verken i sin ungdom «Strilen», sa han. Ole Bull hørte sik- eller senere. Det skortet ikke på melo- kert mang en slått av denne karen, og diskapende evne eller musikalsk fanta- lærte sannsynligvis mange slåtter av si, og når han selv fremførte egne kom- ham også. De dagene han løy seg fri posisjoner gjorde han stor lykke med fra skolen – og det var mange – sprang dem. Men de var aldri ens fra gang til han til Nedre Berge og fikk «Strilen» gang. Han endret stadig på dem, og til å spille for seg. kjente seg så utrygg overfor musikk- teoriens regler at han sjelden lot noen Det er rimelig å tro at samværet med av sine verker gå i trykken. denne spelemannen var med på å legge grunnen til Ole Bulls store interesse for I Italia møtte han en kritikk som var folkemusikk. både forstående og streng; han ble kalt en uslepen diamant, en musiker med Musikken tok all hans tid og interesse, originalt talent, men uten oppdragelse, og på skolen gikk det dårlig. Faren uten stil, og en begavelse som ennå ville at han skulle bli student, men ved ikke hadde funnet seg selv. Han er- artiumsprøven på Universitetet i Chris- kjente selv at dommen var berettiget, tiania strøk han i latinsk stil, selv om og søkte råd hos sin strengeste kritiker, firmenningen August Bull hjalp ham som anbefalte ham å lære sang: «det er med å fuske. gjennom sangen De vil oppdage mu- Kort tid etter fikk han imidlertid anset- sikkens sanne natur og skjønnhet i al-

10 Bergensposten 1 / 2010

Ole Bull i Roma

minnelighet og fiolinens skjulte gaver i var Tartiniskolen. Tartinis spill utmer- særdeleshet. Den er et instrument som ket seg ved stor teknikk og klangrik- kommer nærmest til den menneskelige dom, og hans bueføring ble normen for stemme.» Samtidig studerte han den fiolinspillet i det 18. århundrede. Ole italienske fiolinteknikken som han Bull oppsøkte en 90 år gammel mann kjente fra Paganini-etydene og Pagani- som hadde gått Tartinis skole. Ole Bull nis eget spill. Paganinis utgangspunkt forteller at han ble våt i øynene da 90-

Bergensposten 1 / 2010 11 Bologna 1834 Ole Bull tok inn på et soldatpen- sjonat, hvor de gav ham et kalket lite rom med en primitiv seng. Han var så godt som uten penger, så han fordrev tiden med å kom- ponere. Det var hans første store arbeid, en A-dur-konsert. Om kvelden spilte han slik at folk stoppet opp ute på gaten og lyttet. Ingen kom opp og sa at han var dyktig. På denne tiden var Maria Ma- libran og hennes forlovede Char- les Auguste Beriot i Bologna. Det Filharmoniske selskap i Bo- logna sendte sin formann, marki- Ole Bull i Wien 1839 en av Zampieri, for å be paret om eb opptreden. Konserten ble be- stemt. Da selskapet var berømt, men ikke rikt, ble man enige om at åringen tok fram sin edle Amatifilin. æren var så stor på begge sider, at det Ole Bull fikk der lære hvordan Tartinis var en skam å snakke om honorar, ber kombinasjonstoner skulle spilles. en liten «æresgave» til erindring. Slik ville også Ole Bull spille, men først måtte han lære og studere fiolin- Billetter ble solgt, og forventningene var store. Malibran fikk greie på at bygging for alvor. æresgaven til hennes forlovede Beriot Ole Bull lærte fiolinbyggerfaget hos var meget ringe i forhold til hans ry. Jean Babtiste Vuillaume i Paris, som Dette oppfattet Maria Malibran som en han i over 40 år stod i vennskaplig smålighet, og derfor erklærte hun seg forhold og forretningsforbindelse med. syk, samtidig som Beriot hadde fått Vuillaume restaurerte flere av de mes- fryktelig vondt i en finger, og heller terfiolinene som Bull fikk hånd om på ikke kunne opptre. sine reiser rundt om i verden. Han ble Det satte markien av Zampieri i en regnet som den betydeligste fiolinma- alvorlig knipe. Det gjaldt æren både for keren på Ole Bulls tid. Han var også markien og orkesteret. Men madame særlig kjent for sine strykebuer. Colbran kunne hjelpe! Hun var nesten like berømt som Malibran, hadde vært gift med selveste Rossini, og hadde en

12 Bergensposten 1 / 2010 utrolig god stemme. Hun lovte sin assistanse, men fantes det noen som kunne erstatte den verdensbe- rømte Beriot? Dagen før konserten dirret Bolog- nas musikkelskere av spenning og forventning. Madam Colbran var ute for å trekke frisk luft. Hun tenkte på at hun neset dag skulle få vise at hun kunne måle seg med Malibran. Hadde det enda vært en fiolinist som kunne slå Beriot! Da stanset hun opp, løftet hodet og lyttet- Fra Casa Soldati lød de vid- underligste fiolintoner ut i som- merkvelden. Tonene liknet ikke noen andre hun hadde hørt. De var sterkere og mykere, og madame Colbran snudde seg så skjørtene Ole Bull i St Petersburg 1836 bruste, og satte avsted til marki Zampieri. Markien sendte bud på spillemannen, seg opp i vognen. Klokken var blitt men bud i Italia har aldri vært å stole mange. Men de ville klare det! Ma- på, og Ole Bull fikk ikke noe bud. dame Colban hadde alt sunget, og sa- Markien ventet tålmodig hele konsert- len summet av forventning da Ole Bull dagen, men ingen genius med vidun- ble vist inn. Han stod på scenen og derfiolinen under armen banket på dø- visste knapt hvor han var. Han så da- ren. Konserten skulle begynne seint, og mer, fornemme damer, og selv storher- markien selv gikk opp de bratte trappe- tugen av Toscana var til stede, for å ne i det vulgære pensjonatet. Han bante høre madame Colbran - og for å se av utålmodighet og uvante anstrengel- markien prøve å redde seg ut av klem- ser. Han banket på døren. men. Folk stusset over den ukjente mannen, som så forvirret ut, var skjø- På sengen lå Ole Bull, syk og sulten. desløst kledd og så ut som om han var Markien stod i døren, og presentasjo- havnet et sted han slett ikke hadde nen var kort og fort. Hvor var fiolinen? tenkt seg. Så begynte fiolinen hans å Bull improviserte og markien ropte: synge, vilt, klagende og forunderlig. Victoria! La Maria Malbran beholde Hele salen var som lamslått, og selv sin hodepine! luften åndet av spenning og intens opp- Ole Bull med fiolinen og markien kom levelse. Han lot fiolinen synke, og bi-

Bergensposten 1 / 2010 13

Alexandrine Felicite Villeminot (1819-1862). Gift i Paris 19. juli 1836 med Ole Bull. fallet bruste mot ham, Det ville ikke gikk inn for å synge igjen. slutte, Det var en storm av begeistring Konserten gikk videre, og maten gjor- som nesten rev ham over ende, som om de sin virkning. Ole Bull ble mett og han hadde løsnet naturkrefter ingen glad, trygg og salig. Han var verken ør kunne stanse. ekker usikker da han kom inn igjen. Ole Bull summet seg ikke til å gå ut, Han rettet seg opp til sin fulle høyde, han sanset seg ikke riktig. Teppet ble smilte og bad damene oppgi ham tema senket, og noen førte ham vekk, og han til parafraser. vaklet inn i sideværelset. Folk i salen Suksessen i Bologna ble innledningen klappet og ropte. Markien hadde latt til hans første store seierstog gjennom dekke bordet. Ole Bull satte seg godt Europa. Etter å ha holdt konserter i en til rette, og noen rakte ham fat og noen rekke italienske byer, opptrådte han på fylte glasset hans. Veggene skalv av den store Operaen i Paris, og ble hyllet ropene fra salen, og madame Colbran

14 Bergensposten 1 / 2010 i en glimrende artikkel av den kjente Vinteren 1849-1850 tok Ole Bull opp- kritikeren Jules Janin. hold i Bergen. Petter Blytt var formann i Theaterbestyrelsen, og fortalte føl- Ole Bull giftet seg i 1836 med den gende: yndefulle pariserinnen Alexandrine Felicite Villeminot. Han drømte om at ”Hvor færdedes Ole Bull i den tid? når han hadde tjent nok penger skulle Fraregnet nogle Dages Ophold af han bosette seg på Valestrand med og til på Valestrand, kunde man henne. For henne var den tanken en finde ham hos Fru Isachsens Mo- gru. Hun elsket Paris, lærte aldri å for- der, Enkemadame X. stå nordmennene, og trivdes ikke i Jeg er ræd for, at min Beretning nu Norge, og ekteskapet brakte begge fører mig ind paa Glatis. Jeg faar parter skuffelser. De var utvilsomt hver dog lade staa til. Ogsaa under hans på sitt vis overordentlig glade i hver- Ophold her i 1849 kom han meget i andre, men såre forskjellige, og hun den Xske Familie. kjente seg like ensom i sitt hjem i Nor- ge, som når han flakket omkring i ut- Han er som jeg ovenfor har sagt en landet fra by til by. Han levde sitt rei- mærkelig bedaarende Mand. Var seliv i evig lengsel hjem til norsk natur, han besnærende for Mænd, kan men var likevel ute av stand til å unn- man forestille sig ham ligeoverfor være konsertenes spenning og publi- Kvinder. Den Tiltrækning han udø- kums begeistring og til å trives lenge vede paa dem, skal have været for- av gangen i ro på Valestrand. bausende. Medens han ligeoverfor Vin og Spirituosa var ualminlig I mars 1849 foregikk de berømte fest- nøgtern, skal hans galante Eventyr forestillingene på Christiania Theater, have været utallige. Man vilde hvor det ble sunget og fremsagt dikt av dengang, i 1849, med Bestemthed Welhaven, Andreas Munch og Jørgen vide at der var opstaaet et saare Moe, og med tablåer etter bilder av intimt erotisk Forhold mellem ham Tidemann og Gude. Halfdan Kjerulf, og en af Mad. Xs Døtre, som oveni- som ellers stod Ole Bull fjernt, hadde kjøbet var forlovet med en Theolog. komponert melodien til «Brudeferd i Og hvorledes nu end Sammenheng- Hardanger», men på maleriet hadde en var med dette, vist er det. Theo- Tidemand brukt Ole Bull som modell logen hævede sin Forlovelse og for spillemannen forrest i båten. forblev stedse ugift. Jomfru X blev Og under festforestillingene bidrog Ole sindssyg og døde saavidt jeg min- Bull i høy grad til suksessen, både ved des i den Tilstand. Bull kom dog sitt «villspill»,og ved en ny komposi- fremdeles i Mad Xs Kreds. Der var sjon han hadde laget, og som siden fikk flere Døtre!» navnet «Sæterbesøget». Publikum var henrykt over disse stemningsrike nasjonale aftener.

Bergensposten 1 / 2010 15

16 Bergensposten 1 / 2010 Christian Brun Larsen: Ole Bull og Det Norske Theater i Bergen

et første året var talentjaktens år. åndslivs historie. Ole Bull har æren av å D Da fikk både store og små, både ha grunnlagt den norske scenekunsten. ekte og innbilte talenter en sjanse. For Han så stort på teaterets oppgave: det Ole Bull var det viktig at en norsk scene skulle bli «en Skole for den gode Smag, ikke bare hadde norske skuespillere, for den nationale Aand …” men også straks utløste en egen skuespilldikting. Da ville det være riktig Maria Magdalena Midling Bull (1827- å knytte en egen teaterdikter til scenen i 1907) var engasjert ved teateret fra Bergen. Tro om ikke Henrik Ibsen var prøvene i 1849 og fram til november mannen? Det tjener Ole Bull til stor ære 1850. Hun giftet seg i januar 1851 med at han ikke ville la den muligheten være Edvard Storm Bull, og fulgte nøye med uprøvd. Han var den første som i teaterets liv også etter at hun selv gikk «oppdaget» Henrik Ibsen. ned fra scenen. I 1905 gav hun ut «Minder fra Bergens første nationale Henrik Ibsen gjorde også sine opp- Scene”. dagelser om Ole Bull – det demonstre- rer han blant annet i Peer Gynt. Alle de Ole Bulls oppdagelse av Klaudia norske åndshøvdingene fra Wergeland Kristiane Holm (1832-1891) til Garborg lot seg fange av Ole Bulls Maria Midling har fortalt om Klaudia sjarm, og de satte ham høyt, på tross av Holm: «Som den skjønneste af damerne alle de merkelige sidene hans. Bortsett fra en: Henrik Ibsen. Han var og ble ved theateret staar for mit minde kald når Ole Bull kom på tale. Men Klaudia Holm. Regelmæssige klare træk og sjælfulde øine, dertil en skjebnen har villet at det skulle falle en holdning og en figur, saa rank og skjøn avglans fra Ibsens verdensry tilbake på som en herlig statue, og sit legeme bar Ole Bull. hun med en naturlig ynde og værdig- Det å sette i gang noe nytt og stort, hed, som man sjelden ser paa nogen hadde Ole Bull ypperlige anlegg for. scene. Han nøt å samle sin iver og energi om Hun var fra Flekkefjord, hvor Ole Bull en glimrende og effektfull start, og i et tilfældig hadde mødt hende. Hun havde brev datert 30. november 1849 til sin talt til ham om sin interesse for theater, hustru, som han hadde plassert på Andøya ved Kristiansand, skildret han og han var paa flyvende flækken bleven stolt alt det han hadde utrettet. Et par henrevet af hendes skjønde skabning, - at prøve hendes dramatiske evner hadde måneders tid senere, 2. januar 1850 ble han ikke stunder til, - men paa det ansig teateret offisielt åpnet, og den dagen er og den figur lovede han hende en en av de minneverdige i vårt nasjonale

Bergensposten 1 / 2010 17 strømmende taarer kunde hun som gammel kone fremsige de høistemte vers, hvormed hun som «kunstens engel» aabnede den nationale scene.” Klaudia Holm ble engasjert som skuespiller ved Christiania Norske Theater i mars 1855, men ble oppsagt allerede etter noen få uker.

Madame Ragna Christine Frøchen (1803-1873) Madam Frøchen var en pertentlig gammel dame, langt oppe i årene, da hun besluttet at følge sin scenelyst. Hun var over de femti og hadde voksne barn, som av all makt satte seg imot sin mors

Claudia Holm straalende fremtid ved det theater, han skulde skabe. Bare se til at komme sig op til Bergen. Hun fulgte kaldet og medvirkede den første sæson. Men hendes sceniske begavelse var ikke saa stor som hendes brændende kjærlighed til scenen. Trods hendes skjønhed, som man beundrede, drev hun det kun til at blive en passabel brugbarhed, og da den første sæson var til ende, tutlede Klaudia Holm sig ned til Flekkefjord igjen, hvor hun blev gift med kjøbmand Jakobsen. Men helt til sine sidste dage levede hun i minder ne om de vidunderlige tider i Bergen, og med Kristine Frøchen

18 Bergensposten 1 / 2010

fortvilte påfunn. «Nu hadde hun holdt Andreas Hornbech Isachsen sig i ro saalænge – kunne hun ikke (1829-1903) greie sig de par aarene, hun hadde Sesongen 1852 fikk teateret en meget igjen? Tænk gaa og gjøre sig saan til brukbar og stort sett talentfull paa sine gamle dage.” skuespiller i Isachsen. Han debuterte Men Kristine satte sin vilje gjennom 18.januar bare tre måneder etter at og ble blant annet en fortrinlig Ibsen hadde tiltrådt. Kanskje Ibsen selv Magdalone, hun hadde riktig «Holberg hadde kalt ham til Bergen. i kroppen”. Ibsen skrev også en pen «Sang ved Hr. Kristine hadde forresten den eien- skuespiller A. H. Isachsen og jomfru dommelighet, at når hun kom ut fra Janny Grips Bryllupsfest i Bergen den scenen etter å ha gjort lykke, så var 10. Nov. 1853» Ibsen har senere hun så «alteret» at hun holdt på å få antydet at Isachsen både i 1869 og «begavninger». 1872 kunne være eslet til større oppgave ved scenen enn å vøre skue- «Kå gjorde eg det?, var hennes stadige spiller. Han mente nok å se en spørsmål. «Riktig kjækt Kristine. Hør, vordende teatersjef i ham. der klappe de jo. «Å, eg tror eg får det. Eg besvimer. Vann» Så fikk hun vann Peter Blytt har skrevet om Isachsen at og kom seg igjen. Først etter at jomfru «Han var en vakker mann, ubetinget Johannesen var kommet til teateret ble den vakreste ved teateret, med et organ det satt en stopper for den trafikken. så behagelig og sonort, så fyldig og Da Kristine enda en kveld holdt på å sterkt, at det var en lyst å høre hans dåne, og bad om vann, sa jomfru velklingende, klare, distinkte, nesten Johannesen: «jamen skal du få vann, dialektfri diksjon».Svakheten var at mor.» og sendte henne en stor hans plastikk kunne virke stiv og hankeskål med vann like i ansiktet. Da keitet. Enkelte oppgaver forløftet han gikk «Kunstnerbetagenheden av seg på, og ellers hadde han enkelte Kristine og det med en viss fart. «Ditt sider som ihvertfall ikke Peter Blytt forbandede beist, der du e.» Eg ska satte pris på». melde deg, som skamferer theateret Janny Grip (1835-1894) sine Klær.” Thorvald Blanc om Janny Grip: Men etter den dagen bar Madame Kristine Frøchen selv meget sterkt «En meget lovende Debut var bifall uten anfall av noe slag. jomfru Janny Grip den 10de April 1852 i Titelrollen i «Gabriella de Hun var skuespiller ved Teateret fram Belle-Isle».Den unde Dame, der til utgangen av april 1851. tilhørte Bergens dannede Borgerstand, forenede med et heldig Ydre et godt, om end noget

Bergensposten 1 / 2010 19 spædt, Organ og en fin og nobel Louise Larsine Guldbrandsen Fremtræden. – Egenskaper, der var (1830-1866) skikkede til at vække Publikums ”Vi bergenske smaatøser syntes Opmerksomhed og interesse for Louise var noget tung af Debutantinden, som ogsaa vandtt sig»,fortalte Marie Bull, «naar meget Bifald og fermkaldtes ved Johannes Brun ikke fikk fart i sin Forestillingens Slutning – en Kjæreste, kunne han tordne: Okk, Udmerkelse, der hidtil ikke var kaa du e dau, Louise. bleven nogen Debutant tildel. Med værdighed førte hun sig, Janny Grip forblev ved Bergens vakker var hendes stemme, og klog Theater, indtil hun med sin mand A. var hun. Trods «dauheden»,som vel H. Isachsen i 1860 tog Engagement mer stak i kroppen end aanden, gav ved Christiania norske Theater og hun sig til at læse og lære for at spillede siden ved Trondhjems ved bøde paa sin høiest mangelfulde Christiania Theater, men trak sig i skoleuddannelse. Og hendes 1872 tilbage fra scenen.” forlovede «holdt hende til bogen»,skaffede hende alle de bøger, han mente, hun kunne have udbytte af. Hun fik med engang repertoirets «dameroller”,- Hun eobrede sig med tide et stort repertoire i de franske sa- lonskuespill, og der bevegede hun sit legeme og førte sin Tale med en elegance og en aandefuld ynhde, som hun aldrig skulde have sat sin fod andre steder end i grevers og baroners gemakker. Og hun var dog kommen fra «gamle Guld- brandsen sin Ølstue» paa Smørsal- menningen. Hendes far og mor var reale sønd- fjordinger, flinke og bra folk, som ikke var videre henrykt over Lousies komedialyster. Men mer end en gang har jeg hørt folk spørge med forbauselse, naar de saa naturlig fornemt og tale saa naturlig, klogt og skjønt: «Kor tar hun det fra?» «Fra Søndfjord. Ja, Louise Gulbrandsen det er nu min tro.» 20 Bergensposten 1 / 2010

Johannes Finne Brun (1832- 1890) tilhørere ind i rene Latterparoxysmer.” Johannes var blant dem av personalet ”Johannes Bruns ubestridte Overlegen- som vakte den største aktelse og hed og utvungne kammeratslige beundring. Geni er kanskje den eneste Væsen, sikrede ham stor indflydelse adekvate betegnelse. mellem Personaletr. Han møtte kanskje Misundere, men ingen Fiender.” ”Fordringer svarede til Theaterets trange Vilkaar, fri for intriger og Johannes og hans hustru Louise søkte, smaalige Chikanerier, flittig. og fikk selvfølgelig ansettelse ved Christiania Theater. De forlot Bergens Johanes var munter, jovial, altid rede Scene våren 1857, og etterlot seg et til at taage det største tak, - freidig uerstattelig Savn og uoprettelig Tap. livsglad, med varme, størke Følelser og Johannes Brun tok strax Christianias stemning.” Publikum merd Storm”. Han havde fremragende Evne til at Johannes Brun døde den 7de Mars fortelle, gjengive historier med en 1890. Hans navn vil alltid stråle Humor og en Komik, som bragte hans lysende som en stjerne av første rang.

Bergensposten 1 / 2010 21

Carl Hansen Carl Hansen som «Prins Paris»

Carl Andreas Hansen (1828-1898) tutende» i stuen: «Ja, det er koselig for meg, som skal «leste» være gift med Carl Hansen var teaterets elsker og deg, og jeg må sitte der og se på sånn «skjønne mann», «Smaapigerne «ulikenskab». Folk sitter og ryster på sværmede for ham». Han var stadig hodet til meg, gjenstand for en ganske eiendommelig kritikk, en kritikk, som rammet ham «Ja, det er jo kunstspill,» forsøkte smerteligst når han hadde spilt best. «Karel» seg. Den kom fra hans kone. ”Du må ikke komme og fortelle meg, Madame Hansen kunne ikke greie å at det bare var på kjøtt og flesk, du skille livet fra kunsten. Det opprørte kysset jomfru Midling i aften! Slik hennes trofaste «ægtehjerte» å se masse kjærlighet kan ingen forlange av hvorledes hennes «Karel» stod der deg Karel, og det bare for 16 Spd oppe og elsket, snart jomfru Midling, måneden!” snart jomfru Holm, snart den lange Marie Midling har fortalt at Ole Bull jomfru Gulbrandsen. en gang ble så begeistret over Hansens Og når «Karel» kom hjem om utførelse av serinaden i «Don Juan» at kveldene, kunne han finne henne «små- han sprang ned i orkesteret for å

22 Bergensposten 1 / 2010

vink og ekstra toner som ikke står i noteheftet, for å holde Carl Hansens vakre stemme på de rette vei, og alt dette kunne ingen annen enn Edvard Bull. Ole Bull grep taktstokken, men Hansen var fullstendig hjelpeløs, og sangen ble verre og verre. Ole Bull ble så rasende at det var på hengende håret at han ikke sendte det tykke partituret i hodet på den ulykkelige don Juan. «Jeg tror knapt jeg noensinne har seet Ole Bull så rasende», fortalte Marie Midlang. «Jeg holder det for skam å repetere hva skjeldsord, trusler Kapellmester Edvard Bull med sin kone Marie, født Midlang, og ed han brukte! forfatter av beretningen om de første årene ved det Norske Så tok Edvard Bull theateret i Bergen. stokken i hånd, og da Hansen hadde summet seg etter orkanen, sang han dirigere selv, men broren Edvard Bull med smeltende renhet «O, lytt til min var merkelig uvillig til å gi fra seg cither”. taktstokken. Ole visste ikke at Carl Hansen var umusikalsk og sang så Etter det fikk Carl Hansen være i fred falskt, så falskt hvis ikke kapell- for Ole Bull. mesteren hjalp ham. Det skal til små

Bergensposten 1 / 2010 23

Det Gamle Teater i Bergen. Illustrasjon fra Teatermuseet i Bergen.

Politimesteren og teateret hørte vi Daniel Feser raabe paa oss nede fra parket: «Småtøser, kom her Politimesteren i Bergen satte fram krav ned, ska dokker se nokke «snodig».Vi om at politiet skulle ha tre sitteplasser i ilede ned til ham, baade «smågutter» parkett for å kunne overvåke publikum og «småtøser».Og der nede i staaende og forestillingen. Det hadde politiet parket, nederst ved indgangen, var der pleid å ha. Ole Bull svarte at alle anbragt en bænk med plads til tre plassene var solgt for hele sesongen, personer over den, et stort skilt med en men politiet skulle selvsagt få komme inskription. Og to af Fesers fineste inn. lamper kastet et lys over indskriften: Skuespillerinnen Marie Midling for- «Politiets 3de pladse». talte følgende: «Vi havde seet, at Ole Fornærmelsen ble oppfattet og politi- Bull gikk og stakk hovedet saa mesteren reagerte med å anlegge sak lumskelig sammen med gamle Feser, - mot Ole Bull: og en dag, medens vi sad i vor foyer,

24 Bergensposten 1 / 2010

Det Gamle Teater i Bergen. Illustrasjon fra Teatermuseet, Bergen

”Aar 1850, den 3 Juni blev inden herom, efterat samme lovligen er Bergens Politiret afsagt følgende bleven ham forkyndt.” Domme: I sagen No 49/1850 Politiet Saken ble anket, og havnet i Høy- mod Musikus Ole Bull m. Fl. esterett, og der hadde Ole Bull sikret Thi kjendes for Ret: Forsaavidt Ridder seg sin venn, Høiesterettsadvokat Ole Bull, kjøbmand Michelsen og Bernhard Dunker som forsvarer. Cand. Theol. Fritz Jensen under denne «Dunker lekte», skriver Bjørnson, med Sag ere anklagede for Overtrædelse af saken i et oratorisk mesterstykke, fullt Crmlls 10-4, bør de for Tiltale fri at af glimrende lune». Han lot det være. Derimod bør Ole Bull, som formelig hagle med vittigheter og Entrepreneur for sit norske Theater i spydigheter. Hadde politiretten gjort Bergen, være pligtig at anvise Politiet hva den burde, så hadde den avvist saamange og saadanne Pladse i saken, hevdet han. Visstnok kunne det Theateret, som Politimesteren finder anlegges offentlig politisak for å tvinge nødvendig for Politiet til Ordens og folk til å etterkomme noe, f. eks. til å la Roligheds Overholdelse sammesteds, seg konfirmere, til å la sine barn døpe under Mulct af 5 Spd. For hver eller til å rive ned et hus som var farlig Forestillingsdag han undlader at efter- for den alminnelige sikkerhet, men i komme Politimesterens Begjæring slike tilfeller opptrer politiet på

Bergensposten 1 / 2010 25 samfunnets vegne for å få lovene lig grad. Og i særlig grad måtte det overholdt. Når derimot politiet vil beklages at det i sin kortsynthet hadde prosedere seg til gratis teaterbilletter, så latt det gå ut over Ole Bull og slik opptrer det ikke lenger på samfunnets, forhånet hans geni og kunsten. religionens eller moralens vegne. Det Etter Dunkers oppvisning avsa Høy- oppfører seg da som en person som har esterett sin dom, der «entreprenøren for lyst til å gå på teater, og det er en privat Det Norske Theater i Bergen, Ole Bull, og ikke en offentlig interesse. Har bør for politiets tiltale i denne sak for så politiet til hensikt å anlegge sak, da må vidt påanket er, fri at være.” det klage til forlikskommisjonen og stevne teaterentreprenøren til sitt verne- Oddmund Vik har skrevet om forholdet ting, men det blir ingen politisak, da det mellom Ole Bull og politiet etter i dett tilfellet er politiet og ikke f. eks. dommen: byfogden eller borgermesterens som har lyst til å gå gratis på teater. Politiets ”Men han vart ikkje ven til politiet i krav ville føre til en helt uholdbar Bergen etter denne saki. Og det vert endåtil fortalt, at politiet lurde etter han, situasjon. um det kunne finnast eitkvart å hengja Dunker anførte videre at Kongelosjen i seg i. Han vart då og meld, fyrdi han Christiania var beregnet på konge- hadde røykt sigar på gata, og det var familien og dens hoffetat, men ifølge ulovlegt å røykja der, utan ein hadde Bergens politirett var det på politiets pipa med lok. So kom han fyr retten. nåde at Kongen fikk ha sin losje, og at Både domar og lagrett var gamle vener det var hans plikt å vike sete hvis og skulekammeratar, og det gjekk god- politiet en vakker dag befalte teater- vore til. Då han vel var komen inn, baud direksjonen å gjøre den klar for han høvisk og tyd karane sigar, Dei politimesteren, adjutanten, fullmek- takk, men skulde ikkje hava. Ja, han tigene, assistentene og de mest betrodde laut hava seg ein han, kor som var, politibetjentene. sagde han, for han hadde ikkje havt stunder til å røykja sin vanlege Politiet hadde klaget over at det over morgonsigar. Og røykte gjorde han. Det plassene var anbragt et skilt med kom no fram at han var skuldad for «Politiets Pladse» på. Men var det da «røyking på ein frie plass»,og det var ikke politiets plasser? De hadde jo selv berre i «gaturne» det var forbodet. So forlangt å få distingverte plasser, og vart han frikjend.” tålte de da ikke å se sitt eget navn? Kunne det kalles majestetsfornærmelse Det er vel fra Ole Bull denne historien å sette skilt med «Kongens Loge» over er kommet. Denne angivelige saken og Kongelosjen? Dunker avsluttet sitt dommen har ikke latt seg finne i spirituelle foredrag med å beklage at en dombøkene i Bergen. så viktig autoritet som Bergens politi hadde kompromittert seg i en så sørge-

26 Bergensposten 1 / 2010 Christian Brun Larsen: Om Ole Bulls vertinne Madam Grevle på Engen 19

I anledning et av mine mange besøk til Madam Grevle var stolt av utsikten Ole Bull’s og Knut Hendriksen’s mot «Pølsemarken» og utover til Valestrand, kom vi på snakk om Nygård, som kunne beskues fra hennes madam Grevle, som kanskje er mest bakvinduer: «utsikten mot Engen satte kjent for å tappe Ole Bulls vaskevann hun mindre pris på. «På denne kanten på små flasker! For så å selge det --- har eg ikkje nokke te å braute me, men dokker sku se min bagdel»,pleide hun å Knut ber meg fortelle det jeg vet om si. madam Grevle. Hos henne leide Ole Bull to værelser i Hun var født Anne Jermine 3. annen etasje, med vinduer ut mot november 1788 og datter til «bürger Engen. For Ole Bull passet denne lichtgieser» Daniel Ham og hustru leiligheten storartet. Fra de vinduene Jeremina Ham f. Kling. kunne han så utmerket tale til folket. Anne Jermine var først gift 15. januar Madam Grevle stelte for Ole Bull som 1806 med «monsieur» Johann Hinrich en mor. Hun visste ikke, hva godt hun Garmhausen. Johann Hinrich døde på kunne gjøre for ham. Og der var hos reise i Nordland 2. april 1811. Som henne en renslighet og en orden, som enke giftet hun seg igjen i Mariakirken han vel sjelden traff maken til. Hun 4. desember 1814 med Stork holdt trappesteiner som kunne slikkes, Stephensen Grevle fra Voss. Han var og sandstrødde gulv, som man knapt «Vertshusholder og Brændevinshand- hadde hjerte til å trakke på. Ja, hun ler». ropte ofte til tjenestetøsen: «Fei golvet Den 22. april 1840 ble Anne Jeremine i flamme!!” enke for annen gang. Hun ble siden På denne tid var madam Grevles hus kalt madam Grevle eller madam Stork, byens midtpunkt. For når konserten i som Ole Bull likte å kalle henne. teateret var ferdig og Ole Bull hadde Ved skjøte datert 30. desember 1848 holdt sitt inntog, enten i spissen for en og tinglyst 10. april 1849 kjøper syngende flokk mennesker eller trukket madam Grevle huset på Engen 19 for på vogn av jublende menn, så ble 1350 spesidaler. vinduet i madam Grevles fremsal åpnet. Derfra talte han til folket. De

Bergensposten 1 / 2010 27 han sa smilende et par ord til madam Grevle, la atter fiolinen til rette, og så spilte han «På solen jeg ser» til stor glede for for- samlingen. Det var vanskelig å få folk ut av teateret når Ole Bull hadde spilt. Det var ofte «etterfest» med Ole Bull på Engen etterpå. Tok det for lang tid før Ole Bull kom, gikk de fleste hjem. – Men noen tilbedende damer holdt trofast vakt. Det kunne da hende iblant at Ole Bull snek seg gjennom jomfru L’Abee’s hage over «Pølse- marken» og hjem til madam Grevles «bag- side». Teaterets pyntekone Engen 19 . Madam Grevles hus, senere overtatt av Bergens hadde stor fornøyelse Meieribolag. av å gjøre seg ærender ut til disse forelskede ropte hurra hver gang han sa «Norge», damer, og lot seg utspørre: «Unnskyld, og de ropte høyere hver gang han sa De vet vel ikke om herr Bull er «Bjørgvin”. gået?».«Mener dokker Edvard eller Ole?»,«Ole naturligvis!». «Nei mor, Og da han var ferdig med talen, grep Ole e ikkje gått. Han sitter inne i han sin fiolin og la den til sitt kinn. foajeen og blir nok sittende en god Men da dukket madam Grevle plutselig stund til.» Og damene ventet og ventet opp ved hans side, tok ham i armen og i vintersludd og mørke. Til slutt forstod sa så høyt at de nærmeste kunne høre de, at de var blitt narret, men håpet på det: «Bull, Ja I er vel ikkje så gal, at I bedre lykke til neste gang. speller gratis for det der pakket!» Men

28 Bergensposten 1 / 2010 «Ja»,sa jeg til Knut, «no ber jeg deg reputerlige folk, som han kan være fortelle om Ole Bulls første møte med tjent at være i hus sammen med.» madam Grevle eller madam Stork som En dag kom hun og fortalte om en av han likte å kalle henne». byens «rigmænd» som hun påstod, at «Ja», sa Knut, «siden du ber så fint, både prest og klokker hadde ventet skal du få høre denne historien for med lengsel på å få begravet, da det tiende gang». ville bli en stor inntekt for alle parter. «Ja, herr Bull», utbrøt hun, «nå har de Etter at Ole Bull hadde flyttet inn i fått et fett lik til Nykjærken, som de så leiligheten i madam Grevles hus, spør lenge har ventet på». han «hvor stor er leien».«Ja, det kan eg ikkje bestemme, herr Bull, før eg har «Eg gikk forbi presten i går, og eg talt med min latverge, rådmand Hauge hørte klokkeren pikke på ruten og seie: på Markeveien». Hun mente lagverge Ja, no har vi ham, far, han skal eller verge. begraves på tirsdag! Ok, ja. Herr Bull, det er en skam, at de alltid skal se på Hun forteller til Ole Bull, at hun før egen fordel. Eg kan ikkje få dø engang, hadde vært meget fattig, men nå hadde uten at de skal spekelere i en stakkars hun arvet sin søster Kirsten Marie som skrott.» døde på Årstad 31. desember 1847, og mannen hennes, proprietær Karl «Eg husker nok min søster på Aarstad. Christopher Fridrich Martinesen, som Jau, der fikk de nok smøre seg. Og så døde 26. februar 1848. Så nå hadde denne feite klokkeren med det breie, hun penger, hus og smukke ting. store silkeforkle på baken.» Hun kom ofte opp til Ole Bull og «Han skulle skamme seg og ikkje gå å underholdt ham med en masse prat, glæ seg i en annens død; men herr Bull, som han moret seg godt over. Især far, han gir seg ikkje, før han får både i hadde den første visitt vært svært pose og sekk. Men meg skal han nu fornøyelig. Hun var da pyntet i ikkje få, det skal eg no sørge for. Eg søsterens fine, gammeldagse, blå skal lure han og ligge meg på Aarstad, damaskes silkekjole og store røde der hadde min søster et vist sted, så langsjal, dertil hadde hun høyt Holberg hon ville ligge, og der kan eg også -sæt på hodet. Knut viste meg hvordan komme.» hun, da hun kom inn, tok begge «Ja, det var den historien», sa Knut. hendene og løftet opp sin kjole, idet hun neier nesten til gulvet: så satte hun Ja, og hun fikk også ønsket oppfylt seg godt til rette i stolen. Og tok frem med å ligge på Møllendal i Årstad. et svært, gammelt emaljert gullur, som Hun døde den 23. august og ble hun la på bordet og sa: «Ja, herr Bull, gravlagt på Møllendal 26. august 1875. eg ska vise ham, at det ikkje er nokken fantekjerring, han bur hos, men

Bergensposten 1 / 2010 29 Oleana eller New Norway lå i Potter county, Pennsylva- nia, og var kjøpt av Ole Bull i 1852.

MINNE: På stedet der Ole Bull skulle hatt sitt hjem står en minneplate med historien om det norske Atlantis eller El Dorado. Foto: Geir Terje Ruud

30 Bergensposten 1 / 2010 Christian Brun Larsen: Til Amerika og Oleana, og hjem igjen

Ole Bull innså snart at teateret kunne teknisk skole for utdannelse av bli ham en dyr affære. Å være bundet spesialister i våpenfabrikasjon, - et til å bo i Bergen og styre med det, område hvor Amerika den gang lå hadde han verken råd eller lyst til. Han langt tilbake, - og han regnet med å kjøpte den gamle teaterbygning av det kunne slutte kontrakt med den Dramatiske Selskab, og søkte i 1851 amerikanske regjering om å levere 10 Stortinget om et beskjedent statsbidrag, 000 kanoner, og med å få byene men fikk avslag. Da bestemte han seg Philadelphia og New York interessert til å reise over til Amerika og tjene nye for anlegg av jernbanelinjer langs nord- penger. Før sin avreise hadde han og sør-grensene for sitt rike. sørget for at den unge studenten Henrik I forbindelse med sitt engasjement i Ibsen ble ansatt for å «assistere Oleana oppsøkte Ole Bull den tyske Theateret som dramatisk Forfatter». legen Edward Joerg, som han var blitt Ole Bull oppnevnte et styre for teateret kjent med under et opphold i Havana i under sitt fravær, i det han lovte å påta 1844. Familien Joerg var flyttet til seg ansvaret for «forpligtelser som Illinois, og dit kom Ole Bull i 1852 for maatte paadrages Theateret», men han å overtale dem til å komme til Oleana forbeholdt seg den mulighet å kunne ta for å overta det «store sanatoriet» han sin fullmakt til styret tilbake. Ole Bulls hevdet eksisterte i hans koloni. fravær fra teateret og Norge varte i nesten 6 år fra senhøsten 1851 til Ekteparet Joerg brøt opp med sine seks sommeren 1857. barn, og kom etter en anstrengende reise til Kettle Creek i Pennsylvania. I Amerika fikk Ole Bull den storslagne Der fant de ikke noe storslagent ide å kjøpe en så stor landstrekning at sanatorium, men bare en liten uferdig praktisk talt alle norske emigranter tømmerhytte med høvlespon på gulvet. kunne finne plass og gode levekår der, Ved det synet brast fru Joerg i gråt. slik at det på amerikansk grunn skulle Sanatoriet fantes bare i Ole Bulls oppstå et «Ny-Norge, er frihedens fantasiverden! Hjem, døbt Uafhængighed og beskyttet af Unionens mægtige Flag». I Penn- Etter 12 måneder gav han opp, dette sylvania kjøpte Ole Bull et stort land- kostet ham langt mer enn han hadde område som han kalte Oleana. Han regnet med. Ole Bull anså seg skal ha fått bortimot 700 landsmenn til forpliktet til å hjelpe de nordmenn som å slå seg ned i Oleana. Ole Bull hadde hadde slått seg ned i Oleana i tillit til mektige planer for sitt nye lands ham, og som nå kom på bar bakke. På frentid: Han ville få i gang en poly- den vis mistet han med ett slag helle

Bergensposten 1 / 2010 31 den formue han hadde lagt seg opp. ham selv, hvorfor han maatte bringe Hans samlede tap på Oleanaaffæren deens nuværende Medlemmer sin skal ha beløpt seg til minst 70.000 forbintlige Tak, og paa det Indstæn- dollars - enkelte regner med 200.0000 digste anmodet han dem Samtlige om dollars. Det er lett etterpå å si at han at vedblive sin Virksomhed i kraft af hadde vært altfor troskyldig og Fuldmagten idet han kun udbad sig at upartisk. Men selve tanken om en slik maatte blive optaget som ordinært norsk koloni var hans geni verdig, og Medlem af Bestyrelsen, ... Han havde i han kunne med god grunn kjenne det Amerika modtaget Efterretning om, at sårende at hans landsmenn hjemme Theateret nu skulde stunde sin bare lo av hans mislykte foretagende. Opløsning imøde, og derfor var han ilet I Ditmar Meidells fornøyelige Oleana- til Norge, til sit kjære Bergen, for at vise og i Peer Gynts planer om å frelse det fra Undergangen. Han indsaa anlegge et Gyntiana med en hovedstad vel nu, at Faren ikke var saa stor, som Peeropolis, er det latterlige i historien han havde ment, idet den kun bestod i ensidig og ubarmhjertig fremhevet. at tvende af Theaterets bedste Skuespillere havde forladt det. I årevis hadde Ole Bull ikke latt noen i ...» (Bergensposten 15, november Norge høre fra seg, ikke engang kone 1857.) Han hadde tydeligvis glemt at og barn. Ole Bulls hustru ante at han han var hentet hjem av sønnen trengte hjelp, etter at vennene hadde Alexander. våget å fortelle henne om ektemannens mange nederlag i Amerika. «Ole Bull fandt det ikke desmindre absolut fornødent, at Noget maatte Sønnen Alexander reiste til Amerika gjøres, som kunde forbause og for å oppsøke faren og eventuelt hente vække Publikum af Dvalen, og ham hjem. derfor vilde han lade sænke Den 18. august 1857 steg Alexander og Orchesteret og trække Proscentiet faren i land i Kristiansand, Ole Bull, længere frem, hvorved Theateret «fant som Peer Gynt», for å bruke skulde vinde i akkustisk Henseende, Jonas Lies ord. Fra Kristiansand hadde og ophænge Norges og Bergens Ole Bull sendt brev til sin hustru for å Vaaben og forsyne Galleriet med fortelle at han hadde valgt å reise til Fløiel og Forgyldning m.m. Bergen, mens Alexander reiste med et Bestyrelsen fandt derimod ikke forklarende brev, som hans hustru grund til at foretage nogen straks svarte på. Forandring med Bygningen nu, - ligesom heller ikke kassen taalte «Den 27de Aug. d. A. viste Ole Bull saadant. - Hertil svarede Ole Bull, sig første Gang efter sin Hjemkomst i at det naturligvis ikke var hans Bestyrelsens ordinære Theater møder. Mening at ville trække paa ... Bestyrelsen havde gavnet Fædre- Theaterkassen. Han var kommen landet, Byen og Theateret, og saaledes for at offre sig for sit Theater, han

32 Bergensposten 1 / 2010 vilde spille naar det behøvedes, Udtelling skulde betraktes som et «han vilde strø Guld ud». privat Laan af ham til Ole Bull. Det Omkostningerne ved Ombygningen, varede imidlertid ikke længe førend hvilke han strax efter iværksatte, der atter indløb en regning paa 60 vilde han udrede af sin egen private Spd. for den af Ole Bull foranstalte- Kasse. Herimod kunde Bestyrelsen de Oppudsning af Theateret, og da naturligvis Intet have at erindre, Formanden fremdeles begtede at idet den hele Opstadsen at Huset anvise denne til Udbetaling af saaledes blev Theaterkassen aldeles Theaterkassen lod Kassereren Hr. uvedkommende. Cand. Hoff, sig skikke i Ærinde fra Ole Bull til Formanden for at melde Men hvad sker! En vakker Dag denne, at Ole Bull agtede for sender Ole Bull, efter først at have Fremtiden alene at disponere over udbetalt 200 Spd. af egen Kasse, en Theaterets Penge, fordi han nærede Anvisning paa Theaterkassen for Frygt for, at Kassen ikke vilde være 100 Spd. til Dækkelse af Omkost- tilstrekkelig til Sagernes Udbetaling ningerne ved de af ham Theateret ved Maanedens Udgang, - ret som foretagne Forandringer. Kassen skulde forøges ved at Ole Kassereren udbetalte Beløbet og Bull anvendte den til Dækkelse af meldte til Bestyrelsens Formand, de Udgivter, som han havde at der protesterede mod den udrede af sin egen Lomme. Endelig stedfundne Udbetaling og foreholdt gik Ole Bull saavidt, at han uden Kasseren, at Ole Bull ingen Ret Bestyrelsens Vidende og Villie eller Myndighed havde til at egenmægtigen afskedigede disponere over Theaterets Kasse, Theaterets Instruktør. Om dette saalænge dens Bestyrelses meddelte forteller Peter Blytt følgende: Fuldmagt ikke af ham var «Bonnevie, Beyer og jeg indfandt tilbagekaldt i kraft af denne os i Theateret for at overvære Fuldmagt og i henhold til den af Generalprøven. Busch var Ole Bulls egenhændigen under- udebleven. Vi tog, som sædvanlig, skrevne Protokollation i Mødet den Plads i Parkettet. Med et ser vi Ole 27de August d. A. ifølge hvilken Bull, som ellers aldrig kom paa han som ordinært Medlem af Prøvene, træde ind i Bestyrelsens Bestyrelsen havde underordnet sig Loge smilte som vanligt huldsaligt dennes Autoritet, der fattede sine smilende ned til Os, uden dog at Beslutninger efter Stemmeflerhed, kunne skjule et vist skadefro . H var det alene Theaterbestyrelsen, ironisk Træk, saa vant til som gjennom sin Formand havde Forstillelse som han end var. Ret til at anvise paa og disponere Prøven var neppe begyndt, før over Theaterets Midler. Kassere- Instruktøren Laading kommer ren, Cand. Hoff maatte da indgaa ilende ned fra Scenen og styrer paa, at denne af ham gjorte

Bergensposten 1 / 2010 33 Videre kan en lese i Bergensposten 15. november 1857: «Med en ualmindelig høi Grad ad Oprigtighed fortalte Bestyrelsen ham nu, hvad Mand han var, hvorledes han i Theaterets Anliggen- der havde hyklet Venlighed og Fortrolighed mod Bestyrelsen, medens han hemmeligt havde arbeidet paa dens Ruin, hvorledes han havde svigtet sit Ord og villet anvende Theaterets Penge til bestridelsen af Udgivter, som han havde paataget sig at utbedre af egne Midler, og da dette foreholdtes ham, blottede han sig atter her, idet han meget juridisk Stilede det Spørgsmaal til Bestyrelsen: «Hvor staar det skrevet?» Det stilledes ham klart og indtrængende for Øie, hvorledes han ved sine ligbleg henimod os med et Papir i Overgreb og Brud paa forret- Haanden."Hvad skal jeg gjøre med ningsmæssig Orden ved Theater det?» siger han og leverer mig arbeidede til dets totale Opløsning Papiret. Jeg læser og finder, det er og Undergang, hvorledes det af Laadings Afskjedigelse fra hans hele Færd klarligen fremlyste, Theaterets Tjeneste undertegnet Ole at han ikke arbeidede i Ideens Bull. Jeg viste mine Kolleger det. Tjeneste, og at det ikke var Ole Bull saa leende ned til os. Høit, Theaterets Tarv, han vilde ramme, saa at han maa høre det, siger jeg til uden forsaavidt han kunde bruge det Laading med et Blik paa Bull: «Med som en Løftestang for sin egen det skal De gjøre dette», og river Personlighed. - Selv faar nu Ole Papiret i Smaastykker, som jeg Bull at føle hele Vækten af det slænger hen i mellem Bænkene. Vi Ansvar som han har væltet over paa reiste os, og forlod vore Pladse. sig alene".

34 Bergensposten 1 / 2010

grusomt mishandlede. - I denne Petter Blytt bemerket: «Samtidig Periode, det varede forresten ikke opførte Ole Bulls nære Slægtning, lønge før mine Kjære Bysbarn fik Sagfører Knud Geelmuyden, i nogle noget andet at beskjæftige sig med, følgende Nummere af «Adressen» spaserede jeg med min Hustru en Beskyldninger, Forhaanelser og, jeg Søndag Eftermiddag opad Lande- vover at sige, ligefremme Løgne». veien mod Kalfaret. Kommen midt i Bakken og Gjenstand for alles «Den aftraadte Bestyrelse for det Blikke fandt en eller anden Laban norske Theater og Ole Bull. (af for godt at pibe i en hul Nøgle ad Knud Geelmuyden Bergens Adresse- mig. Exemplet smittede, og snart var contoirs Efterretninger Nr. 11, jegt Midtpunktet i en almindelig 1858) «Efterat Ole Bull en Tid Pibekoncert. Min stakkels Kone havde fulgt Sagenes Gang i hang skjælvende ved min Arm, og vi Theateret fandt han, at Instructeu- havde intet andet at gjøre, end ren (Laading) ikke forsvarligt gjennem denne eiendommelige rygtede sitt Hverv. I denne Spidsrod at rende tilbage til vort Formeening bestyrkedes han af Hjem. Yttringen af enkelte af Bestyrelsens Medlemmer, der kom ham for Øre En anden Gang tog jeg Fløt over og som gik ud paa at Indstructeuren Vaagen. Kommen midtveis, spørger «var uholdbar»,at han var en Fløtmand: «Var det Jer, som hadde «Vandbie» paa Theateret o.s.v. og, med Komedien og Ole Bull at at Skuespillerne, der alle med een bestille? Ja, det var mig. -Ja, saa Mand sagde: «Instructeuren maa fortjente I fa... gale mig Rund- bort, han sætter Ondt mellem hjuling, sagde han, lagde Aarene Bestyrelsen og Os» o.s.v. Kun ind og beredte sig til at trække forundrede det Bull at Bestyrelsen Trøien af. Situationen begynte at ikke opsagde ham og drog Omsorg blive uhyggelig. Men Fyren betønkte for at engagere en Anden i hans sig, tog Aarerne fat med Kraft, Sted. Han besluttede derfor selv at spyttede Skraaen henimod mig og afskedige ham og selv at foranstalte satte mig tillands. Ole Bull det Fornødne i saa henseende. At bestemmer seg for å fraskrive seg dette var enn nødvendig Handling eiendomsretten til Theateret. År har Bestyrelsen selv erkjendt idet 1858 den 7 Sept. var Bestyrelsen den indrømmer at der «klæbede samlet i Theaterets lokale. Mangler ved «Instructionen», som Bestyrelsen hadde dannjet et den ikke for Nærværende formaaede «Aktiesellskab» og utstedte i juli at afhjælpe.» At Manglerne stode til samme år en «Indbydelse til at afhjælpe har Bull beviist.» Uf, det Aktietegning. Det ble tegnet 96 var en forfærdelig Tid! Som den aksjer a 36 Spd. per aksje. Etter skjændigt forurettede, som den dette underrettede Bestyrelsen Ole

Bergensposten 1 / 2010 35 Bull. Bestyrelsen mottok fra Theaterkassens Kassebeholdning. advokat Dunker en Telegarfde- Peter Blytt bemerket «at af alle, pesche med følgende innhold: «Bull som har havt at stelle og styre med overdrager saaledes, at Aktie- Theateret, er Ole Bull den eneste selskabet overtager al dets Gjeld og som har tjent Penge paa det! ... Jeg betaler Bull 600 Spd. som nogen er nu færdig med Ole Bull. - Jeg Erstatning for hans havte skatter hans Kunstnerværk saa høit Udgifter.» som Nogen. - Men man holde helst hans Meriter for det Norske Bestyrelsen besluttet å overta Theater udenfor. ... Den historiske Theaterbygningen med Inventari- Sandhed bør ikke Krænkes.» um, Garderobe, Musikalier, Bogsamling og musikalske Instrumenter, dog ikke det i Theateret benyttede Pianoforte der er Bulls private Eiendom For- pligtelser, som Bull overtog Alt, mod at Selskabet overtager Pante- gjælden til Norges Bank og Jfr. Dometius 2600 Spd. Vexelgjæld 700 Spd. Til Ole Bull som en nogenlunde Erstatning for hans kontante Udlæg til Theateret 600 Spd. Til løsgjæld omtrent 350 Spd. Samt forøvrigt overtager enhver Theateret paahvilende pekuniær Forpligtelse saavel for Fremtiden, som forsaavidt saadanne maate vøre uopfyldte fra den foregaaende Tid. Selskabet bekoster sig selv Eiendommen tiilskjødet. Derhos har «Aktieselskabet» at udbetale en Sum af 450 Spd. til Bestridelse saavidt muligt af Udgifter ved Theaterpersonalets Aflønning indtil Sæsonens Begyndelse. Betræffende Theaterets udestaaende Fordringer og den Indtægt Theateret tilfalder af Skuespildirektør Cortes, til hvem Theateret er leier for 4 Forestilling- er, tilfalder Selskabet. Ligesaa

36 Bergensposten 1 / 2010

Yngve Nedrebø: Elendigheten og den delvis reddende engel

han hadde allerede i desember 1849 tatt opp lån på 2400 spd. hos enkefru Gjærum i Bergen. Panteobligasjonen til henne ble utstedt mot pant i bruket i Andøya. Selv om Ole Bull interesserte seg sterkt for gardsdrift, hadde han lite tid til å ta seg av det praktiske. Han plasserte sin franske kone og sine fire mindreårige barn på Andøya, og drog til Amerika. Der turnerte han, la nye store planer, og grunnla Oleana. Familien hørte ikke noe fra ham på mange år. De skrev mange brev til ham, men fikk ikke svar. De fikk ikke penger fra ham, og kom snart i store økonomiske vanskeligheter. 31. mai 1854 solgte høyeste- rettsadvokat Bernhard Dunker Anikken Sophie Fredrikke Egeberg (1815-1861) (1809-1870), som verge for Ole Bulls kone Felicie, Ole Bull var en mann full av ideer. Han Andøya til Salve Osmundsen Gjesnæs ville bli gardbruker. for 5500 spd. Familien fikk utbetalt 600 Spd. i kontanter, og kjøperen 19. juni 1850 kjøpte han garden overtok lånene på 2789 spd., og Andøya, som senere fikk gardsnummer utstedte panteobligasjon for de 9/1 i Oddernes, nå innenfor Kristian- sands grenser. Selger var O. C. Rein- resterende 2110 spd. hardt og kjøpesummen var 6000 spd. Mange år senere stadfestet Ole Bull Det kan se ut til at han hadde vært på salget gjennom en erklæring utferdiget utkikk etter en eiendom en stund, for i Christiania 25. oktober 1865.

Bergensposten 1 / 2010 37 Etter salget av Andøya flyttet familien Det kom likevel i seineste laget. til Christiania. Pengene fra salget gav Felicité Bull hadde gjennom mange år en kort stund det familien trengte, men vært plaget av angst og depresjon. Hun snart tok pengene slutt, og de ble helt ønsket skilsmisse, noe ektemannen avhengige av hjelp fra venner. motsatte seg. Hun ble innlagt på Ikke minst Fredrikke Egeberg (1815- Gaustad sykehus, og der døde hun 26. 1861), som selv en gang hadde sett seg februar 1862 i en alder av 42 år. Ole som den naturlige fru Bull, sørget for å Bull var da på reise i utlandet. Det gikk gi familien økonomisk støtte. Det var flere måneder før han registrerte sin også hun som i 1856 oppfordret fru kones dødsfall. Bull om å sende sønnen Alexander til Sønnen Thorvald Bull var født i 1841. Amerika for å oppsøke faren. Han skulle bli agronom, men var Fredrikke Egeberg døde i 1861 og «slem»,og fikk to barn uten å komme i etterlot seg en stor formue og et ekteskap med noen av barnemødrene. testament der Ole Bulls fire barn var Så reiste han til sjøs. Karrieren ble spesielt tilgodesett. Hvert av barna kort. Han omkom 26. desember 1862 mottok 2880 Spd. Samlet mottok de etter å ha falt ned fra masten på skipet. fire barna over 11.000 Spd. gjennom Arvereglene gjorde Ole Bull til skifteoppgjøret etter Fredrikke Ege- enearving etter sønnen, og gav ham på berg. Det var tilstrekkelig til at de den måten også sønnens arv etter kunne leve økonomisk sorgfritt i lang Fredrikke Egeberg. tid.

38 Bergensposten 1 / 2010 Christian Brun Larsen: Valestrand og Lysøen

Edvard Bulls akvarell av det gamle huset og tunet på Valestrand 1890. Da var tunet omlagt, og det nye huset for lengst på plass.

«Som privatmann var Ole Bull bunden hev mange av tonedikti has vorte til på med dei sterkaste band til ættegarden denne fredlyste og fagre staden. Til Valestrand på Osterøy. Her livde han Valestrand søkte han jamt attende etter sine lukkelegaste år, både som smågut dei strålande, men slitsame ferdene ute og vaksen mann. Til Valestrand er i storheimen; det var paradiset han namnet åt den heimskjende tone- lengta mot etter storm og strid. Her kunstnaren serleg knytt. Det natur- kunde han i fred samla nøring og nerk sterke og idylliske Valestrand var ein til ny strid og nye sigrar. Då han ikring herleg leikvoll for ei diktar- og 63 år gamal flytte til «Lysøy» hadde drøymesjel som Ole Bull. Her var det kvelsskuggane alt teke til å syna både romantik og naturmystik som seg.» (Arne Bjørndal: Heimeliv på kunde få fantasien på flog. Venteleg Valestrand.)

Bergensposten 1 / 2010 39

Edvard Bulls tegning av hovedhuset på Valestrand før ombyggingen ca. 1860.

Kjøpet av Valestrand hos Norges Bank på 640 Spd. 5. mars 1859. Den ble slettet 7. april 1883. Enkemadame A. D. Bull solgte Vale- Enkemadame Bull solgte garden Elvik strand til sønnen Ole Bornemann Bull til brødrene Ole og Rasmus Knud- for 3840 Spd ved skjøte datert 14. og sønner Litun ved skjøte tinglyst 19. tinglyst 25. oktober 1858. I forbindelse mai 1856. De solgte til Ole Bulls sønn med kjøpet ble følgende obligasjoner Thorvald Bull for 1200 Spd. ved skjøte tinglyst 25. oktober 1858: Til Knud tinglyst 20. oktober 1857. Bull 400 Spd., til Norges Bank 2100 Spd., til Johan Bull 300 Spd., til Edvard Bull 300 Spd., til Jens Bull 300 Spd., til Randulf Bull 300 Spd., til Oppdyrking av Valestrand Georg Bull 300 Spd., til Capitain Arne Bjørndal forteller at «Det var Münster 300 Spd., til Dina Bull 300 ikkje lenge fyrr han tok til å bryta um Spd., i alt 4600 Spd. Alle disse og rydja heile garden sin. Han sette obligasjonene ble avlyst 13. september mange folk til arbeids, og dei fekk ei 1873, bortsett fra den til Knud Bull, ort og tolv skilling i løn. som ikke ble avlyst før 13. september 1885 og ved ekstrarett kjent død og Det var Ole Bull som kosta vegen frå Valestrandsfossen og fram til husi sine maktesløs. Ole Bull tok opp nytt lån

40 Bergensposten 1 / 2010

i 1870-åri. I 1850-60 åri baud Ole Bull laget. Det var sumaren 1868. Barnsølet seg til å byggja halve veglengdi frå vart halde i dei gamle gjestgjevarhusi Valestrand og til Hamre, um lag ei halv på Valestrandsfossen. Bygdefolket på mil. Hamre heradstyre fekk saki til Valestrand hadde aldri set Ole Bull avgjerdsle og røysta det heile ned. Og vera som beint fram og i framifrå etter ein mann heitte Gamle-Blommen godlag som ved dette høvet. Han førde hermer dei dese vise ord: «Eg va seg millom dei som han skulde vore sopass kar at eg fekk stogga dette veg- ein av deira eigne. Og ein som var med prosjektet te Ole Bull.» De gamle i dette laget fortel at «Bull va i husene på Valestrand stod øst-vest. Det strålande humør». Det var eit barnsøl nye, som står nord-syd, var ferdig i på gamle gjerdi, dette, - med godt 1868 og 1869. Ola J. Borge var heimebrygg og skjenk. Bull, som elles formann for nybygget, og bygde også passa seg vel for det sterke, var på ein fjøs og løe. Pakterhusene har vært «liten lette», han med. Og etter flyttet tre ganger. Siste gangen Ole Alexander Bull vert hermt desse ord: Bull var hjemme på Valestrand - etter «Det var den eneste gang jeg har set at husene for tredje gang var flyttet, sa min far beruset». han «Ja, nu er huset kommet på sin rette plass.» Arne Bjørndal har fortalt at det «var heller aldri noko sut med å Dødsfall få løn eller arbeidspengar hjå Bull. Når tenarne eller andre kom og sa at dei I 1862 døde både Ole Bulls hustru og sønnen Thorvald. Felicite Bull døde skulde ha betaling for eit eller anna, den 26. februar 1852. Thorvald Bull ytreiv han i det store feleskrinet etter ei fortalte om det i bbrev til broren neve med pengesetlar og gav dei det dei skulde ha utan spursmål hit og dit. Alexander: «Kjære Alexander. I dag Det store duble felehuset stod vanleg kl. 11 /2 døde Moder. Stakkel» Men jeg tror dog at hendes sidste Time var på småsalen (soverommet) sprengfult ganske taalelig, da hun var udne med pengar, so setlane berre druste Samling. - Du maa underrette Familien utyver golvet, kvar gong han opna i Bergen om dette. - Farvel for i Aften denne snodige «privatbanken» sin - som til og med aldri var læst heller. kjære Broder. Din Broder Thorvald Han hadde ikkje vond tru til tenarar og Bull. arbeidsfolk den guten, nei!» 1. mars 1862 ble Felicite Bull gravlagt på Vor Frelsers gravlund, like bak

kirken. Ole Bulls bror arkitekt Georg Ole Bull som gjest Bull og hans hustru Emilie hjalp barna med det praktiske rundt begravelsen. Då Nils Nilsson Eide Ole Bulls dreng Stavanger Aftenblads tillegg 5. februar heldt barnsøl til Mons, son sin, var Ole 1939 fortalte om Thorvald Bulls Bull med til gjest. Alexander Bull, son tragiske død 26. desember 1862. Der til felemeistaren, var like eins med i

Bergensposten 1 / 2010 41 fortalte Pitter Anton Markonini at Straks etter at de var kommet til Thorvald falt ned fra masten: «Han slo Madison ble det sendt ut en pressemel- seg ... so det var reint fælt, og levde ding om at Sara og Ole Bull hadde berre nokre timar. Dei sette kurs mot giftet seg i Norge, men at det nå skulle land, vilde søkje lækjar, men for seint gjøres en gang til etter amerikansk lov. nådde dei fram. Han låg i armane mine Det hadde sin gode grunner. Sara Thorp då han anda ut.» Thorvald Bull er og Ole Bull ble viet av presten Richards gravlagt på Malta. Ole Bull skrev til i Thorps hjem 6. september 1870 etter sønnen Alexander: «Stakkels Thorvald, at ekteskapsbevilling etter amerikansk det gjorde gruelig ondt, jeg søkte at lov var tatt ut same dagen. 4. mars 1871 berolige mig med den Tanke, at jeg ble datteren Olea født. havde gjort mit muligste for at afholde Rasmus Anderson har i sin «Lifestory» ham fra at gjøre Søen til sin Levevei; forklart at samlivet mellom Ole Bull og men han vilde der med al Magt bryde Sara ikke kunne bli godt fordi hennes sin Bane, ---» Thorvald hadde en datter mor, fru Thorp, var så antipatisk. Ole etter seg. Teoline Bolette Bull ble født Bull kunne ikke utstå henne. Og det blir 4. oktober 1860, og døpt i Høyland ikke så vanskelig å forstå når man leser kirke 28. november 1860. Hennes far det August Reimert, brorsønnen til var ungkar og landbruksskoleelev bankieren James Reymert, skrev i Thorvald Bull og pige Ingeborg juleheftet «Jul i Amerika» i 1917: «Bull Pedersdatter. Begge bodde på nedre var ikke lykkelig i sitt andre ekteskap. Østrått. Teoline giftet seg 21. oktober Hans svigermor var en «terror».At han 1880 i Høyland med Christian Thorsen ikke slo henne ihjel eller kastet henne Håve. De fikk syv barn. overbord kan kun forklares ved hans godmodighed. Jeg erindrer godt første gang jeg så henne. Min onkel James Ole Bulls andre ekteskap 1870 hadde alle Bulls pekuniære affærer i sin Da Ole Bull kom til Wisconsin og gav varetekt. Jeg var på kontoret hos ham. konserter i byene der ble han invitert til «Svigermor» kommer inn og å bo hos senator Thorp og frue i kommanderer at alle Bulls affærer blir Madison. Han ble der noen dager. Dette overført til henne. Hun hadde en skarp skal ha vært et trekk i fru Thorps planer stemme, var tynn og mager, hadde bare om å få sin datter Sara gift med Ole en eneste tann i øverste «etage»,og den Bull. I slutten av april skulle Ole Bull var løs så den dinglet. Hun ville styre reise til Norge. Han reiste til Valestrand med alt, avgjøre når han skulle klippe sammen med familien Thorp. 15. sitt lange skjønne hår. Hun ville styre august 1870 reiste han sammen med lirekassen, og Ole stakkar skulle være Thorpene tilbake til Amerika. Uken før apekatten som gjorde kunststykkene.” hadde han mistet so av sine beste Oddmund Vik har sammen med flere venner, Aasmund Olavson Vinje og andre skrevet at det først var etter at Ole advokat Dunker.

42 Bergensposten 1 / 2010

Lysøen 2009.

Bull ble gift med Sara Thorp det ble fjord og fjell. Det var mange orden på pengesakene hans og han fikk amerikanske gjester på Lysøy den økonomisk trygghet. sumaren. Og Ole Bull vilde gjerne at det skulde vera med honom og halda

høgsumarsnatt på Lysehornet. Mange Lysøen av venene og skyldfolki til Bull var komne til Lysøy den kvelden. Elles var Ole Bull kjøpte Lysøen fra bestyrelsen det saamla ei mengd med by- og av godseier Henrik H. Formanns bygdefolk, so det var møtt fram godt dødsbo for 600 spesiedalere ved og vel tvo hundrad menneske i alt. skjøyte datert 5. oktober og tinglyst 18. desember 1872. Ole Bull hadde tinga Mons Nordvik til å spela, trummeslagar hadde han fenge Spelemannen Mons Nordvik (født tak i og. Det var ein plassmann under 1859) fra Lysefjorden fortalte Arne Lysekloster, heitte Nils Holo. Ein Bjørndal om sine minner fra Ole Bull gamal båt vart boren til fjells med på Lysøen: «Det var jonsokaftan. Ein spelemannen og trummeslagaren i drudeleg brising var laga til på brodden. fjelltoppen Lysehornet, der ein hev eit storfelt utsyn både til Lysøy, havet, På toppen av Lysehornet der jonsok-

Bergensposten 1 / 2010 43

spela nokre folketonar med blanda tonedåm, slo han brått um i ljos dur, og hallingen «Hopparen» ljoma lett og eggjande frå fela hans. Med same han Sjur Straumen høyrde den kåte hallingen, spratt han fram på grasvollen og tok til å dansa. Men då Bull vart var dette, brøyte han um til eit sorgsamt folketonemotiv. Den framfuse dansaren vart då snurten og sa: «Dette kunde dan minste smågut klara». Fru Sara Bull, som stod tett ved mannen sin, skyna sopass norsk at ho høyrde kva karen sa, ho kviskra noko i øyra til Bull. Han slutta straks med spelet. Og til stor trege for alle som var komne dit for å høyra honom, let han ikkje ein tone meir heile kvelden. – Spelemannen Mons Nordvik vart ofte henta til Lysøy for å spela åt Ole Bull, når han hadde gjester. Då vart det aldri brisingen var reist, vart det dansa dansa, spelet skulde einast vera til halling og springar, og andre gamle hugnad åt Bull og gjestene hans. danseleikar som no mykje er gløymde. Han som dansa halling heitte Sjur Um lynne og lag hjå Bull, fortalte Straumen, han var frå Samnanger. Ole Mons Nordvik dette: Bull og gjestene hans sat og såg på «Ole Bull va no helst noko tegjande folkelivet og dansen og lydde til spelet tå seg og snakka lite, Men kom og songen, som klang ut i den bleike praten inn på spel og sovore, vart sumarnatti, og hadde sin største han jamt svært søgjen. Han va noke hugnad. inneslutta, totte eg, han svara på da Leid på kom Ole Bull fram med fela si. dei spurde um, men lite elles. Og Han spela norske folketonar og slottar, når han hadde gjester, hende det hugtakande vent som berre han kunde gjedna at han brådt strauk på dør, det. Og alle som tilstades var lydde i so dei laut ut og leite ette han, han undring til spelet. Etter han fyrst hadde hadde fengje eidn ann ide ser du.»

44 Bergensposten 1 / 2010 Christian Brun Larsen: «Skuespillerinde» Lucie Wolf forteller om Ole Bull og hennes besøk på Lysøen.

«Etter års forløb var jeg atter i Bergen. tilbrakte på Lysøen hos ham. Noe Den samme gang var også Ole Bull i vakrere kan man knapt tenke seg. Og Bergen. Han hadde sett meg både i en så «elskværdig» vert som Bull var! «Bruden på staburet» og som Sigrid i Han bad sin frue om å akkompagnere «Til Sæters», som var på «bondemål», ham på orgelet: «Jeg vil spille for fru og han var så henrykt. Han elsket dette Wolf den gamle hymne av Salvini; den språk, som han mente, at vi alle burde er 200 år gammel». Ak, for en nydelse tale. det var; vidunderlig skjønt! Deretter sa han: «kom jeg tar fiolinen med, så skal Over mitt spill var han så begeistret, at vi to norske gå ut i skogen, der skal jeg han sa, at om jeg ville til Amerika og spille for Dem. Min kone er ikke norsk spille bare disse to roller for den ser De; vi to forstår «hinanden» best.» norske befolkningen der, skulle han Ja, hvordan skal jeg beskrive Ole Bull sikre meg minst en million i ren den dagen. Han stod der midt inne i inntekt. «Å nei! Deres Sigrid! Heisan den lysegrønne bjørkeskogen på en for en spillende, kåt vossejente De er! liten haug med sitt blottede hode kastet De er i slekt med mitt «Sæterbesøg». tilbake, hatten hadde han slengt i De er Deres fars datter? Det er et gresset, og det skjønne ansig og mistenkelig varmt blod i Dem. Husk på øynene strålte av denne geniale alle dem, som fra alle verdens land har kunstnerild, som i høy grad preget «færdedes» i Bergen; kanskje Deres ham. Denne herlige, fullendte Apollo- mor eller bestemor har kjent en skikkelse stod der og lyste som det italiener eller en spanier?” levendegjorte ideal. Og så spilte han, «Fy Bull», sa jeg, «tenk å tale så stygt ja, som kun han kunne spille. Det var om min skikkelige, strenge mor». vemodsfullt, søtt drømmeri, torden- skrall og fossefall, latter og gråt, jubel «Omforladelse», bad han, «men et så og smerte i en skjønn forening. Jeg gråt sprettende liv, som der er i Dem, er vi og lo; han lukket meg inn i skjønnhets- norske ikke vant til, og da forteller riket, som man kun kan finne i deilige Deres vesen på en skjønn måte, at vi drømmer, med huldrelokk og streng- eier i vår natur også jublende liv og lek, med hallingkast og springdans, tindrende solskinnsglede. De skal med jenter og gutter glade lek og dype komme og besøke meg en dag på elskov! Lysøen; der er skjønt kan De tro.» Ja, aldri har jeg eller kommer jeg til å Det var en uforglemmelig dag, jeg oppleve timer som disse, nei aldri. Selv

Bergensposten 1 / 2010 45

følte han seg så lykkelig og sa, at dette Da vi kom hjem sang jeg strileviser for var en glad, en herlig stund. Hans ham, komiske som vemodige, til hans hjerte var fylt av skjønne følelser, hans store glede. Han endte med å si: «Nei, som mitt, og det var nesten med sorg, det er nok best at De følger meg til at vi kunne rive oss løs fra denne Amerika; Wolf får da mange penger, vidunderlige, nydelsesrike stund. og det har han vel bruk for, kan jeg tro.»

46 Bergensposten 1 / 2010

Christian Brun Larsen: Bjørnstjerne Bjørnsons sønn Bjørn fortalte om sitt møte med Ole Bull i Roma.

En tidlig morgen ca. kl. 8 kom Lina stående. «Eg kommer fra Spanien, far. styrtende inn: «Gud tenk Ole Bull står i Isabella har foræret meg en ny bue til entreen og vil inn!» «Vil inn», sa far. min fiolin med en diamant i». Han slo «Lar De ham bli stående der ute?» Far opp med hånden, la hodet litt på sprang opp. Men der stod Ole Bull i skakke og lo. døren allerede. «Neida Bjørnson», lo Så gikk han siden tur med far. Kom Ole Bull, «jeg kommer nok inn. Der hjem, spiste, sov ikke. Var med en del finnes ikke dører for meg, når jeg selv norske, mor og far ute til klokken tre ikke vil.» om natten. Og var kvikk og frisk, da Han talte bergensk med sang og han tilslutt gikk fra dem, som da han dialekt. Når han var svært opplagt, kom om morgenen. Far og mor gjorde kunne han si både «meg» og «deg» og stort skandinavisk selskap for ham. Der «dokker». spilte han, --- Og Gud skal vite, han var godt opplagt Han var norsk-norsk patriot. Og hva den formiddagen. Han hadde holdt unionen angikk var han forut for sin konsert i Firenze kvelden før. Han tid. hadde reist like fra konserten med natt- Søttende mai nærmet seg, og da holdes toget, sittende i en kupe, til Roma. Han der fest sammen med svenske og var såvidt flidd seg på hotellet. Og nå danske i upolitisk og idyllisk hjerte- stod han der, frisk og oppstaset. Han lighet. Først var Ole Bull rasende over var den gang midt i sekstiårene. Høy at andre enn norske skulle vøre med. og slank. En atlet. Men gratiøs, lett «Ka fa’n skal vi med de andre, som har bevegelig, full av skøy og spetakkel, ... knegtet oss i fire hundrede år, og med med charmerende favntak, og ofte med dem, som nu vil gjøre det samme? Vi pathos, som gav hans ord en ramme, så må engang lære at være alene. Det er de holdt en fangen. min mening.» «Kjære Bjørnson», han omfavnet far, Far argumenterte imot. Jeg husker ikke «hele verden» - begge armene vidt ut i hva. Men de var nesten røket ihop. Så luften - «er ingenting for meg i dette bad far Ole Bull om å ikke komme til øyeblikk» - han strøk far over håret - den festen. Han var redd for hva Ole «mot det at jeg har deg lys levende for Bull kunne finne på. Jo, Ole ville være mig igjen». med. Han lovet at være som et lam. Jo, Så gikk han et par steg og lo og ble det ble fest! Ut på kvelden gikk Ole

Bergensposten 1 / 2010 47 Bull løs på Sverige og Danmark og - «Hm, så får vi se da - » Han brøt det. hvordan de hadde båret seg ad. «mot Og leste. Han knep munnen sammen. vårt herlige land» som nok skulle "Det er no meg, som har rett allikevel, kunne greie seg alene uten amme eller da -» Så plutselig, i det han reiste seg formynder. Stor oppstandelse, - Det litt opp i sengen: «Vet du hva Norge er endte med, at far og Ole Bull og Bjørn?» Jeg så stort på ham «Norge?» merkelig nok jeg, stod oppe på den spanske trapp, Der diskuterte far og «Gi meg mine bukser. Der på stolen Bull om unionen og fortid og fremtid. ligger de». Jeg gav ham dem, så satte Så husker jeg det øyeblikket, da Ole han benene ut på gulvet: «Det er ben Bull tok fars brede hatt av ham, strøk gutt, hva? Jeg synes også de så sterke ham over pannen og sa: «Jeg holder så og muskuløse ut. Så kom han i av deg, Bjørnson. Men du er altfor glad buksene, tok et par skinntøfler på, gikk i svenskene.» bort til fiolinkassen. Jeg ser dem begge to. Det var strålende «Sitt deg, så skal du høre hva for et måneskinn. Hver liten ting stod skarpt land du er fra». Så spilte han for meg i mot lyset. Ole Bull hadde sitt over en time. Han gikk opp og ned, skøyeraktige smil og allikevel et varmt stod stille en gang i mellom. «Dette er uttrykk, da han så på min far som Norge!» Og da «Sæterjentens Søndag» svarte litt beveget. Jeg husker hvert i lange buestrøk gled forbi, da ble jeg ord: «Ja, jeg gjør det. Jeg holder meget så betatt, at tårene ville frem. Jeg var av Sverige. De må lære å forstå oss. Og den gangen rundt fjorten år, jeg var det tror jeg vi kommer lenger med på musikalsk og meget tidlig utviklet. min måte enn din.» «Jeg har hørt større violinvirtuoser i Neste morgen ble jeg sendt ned til Ole mitt liv enn Ole Bull. Men en større Bull med brev fra far. fantasi, en større tome - og gjennom alle stemninger - har jeg aldri hørt.» Han var ennå i sin seng, Og solen skinte inn i sengen. Det snøhvite hår og «Så», sa han og la fiolinen ned. «Nu de buskede øyenbryn bruste i solen. kan du gå hjem og si til din far, at jeg Han hadde nattskjorte med kniplinger, har svart deg på hans brev». Så nikket som lå omkring den åpne hals og såvidt han vennlig, gav meg hånden og dekket hans bryst. Han strøk seg over forsvant inn i badeværelset, hvor jeg det glattraserte ansikt: «Barberen har hørte vannet fosse og bruse. Det var allerede været her». nøkken, som hadde spilt for meg. Nu gikk han ned i fossen igjen! Han ville vel si, at han ikke hadde Jeg fortalte far alt dette, da jeg kom døset tiden hen. «Hva vil du gutt»,Jo, hjem. «Den Ole Bull», sa far, «er ved et brev fra far. Han tok brevet - så først Gud et genialt fenomen. Og gud ske på meg - halvt alvorlig: «Du er min lov, at han er norsk Karoline!» ropte gudsønn: Vet du det? Jo, det visste jeg. han, «kom her skal du høre –» .Så gikk

48 Bergensposten 1 / 2010

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) han opp og ned, glad og rørt, og betaling. «Dit må jeg inn»,sa Ole Bull. fortalte mor om min opplevelse. «Og da mannen så meg, sa han på ekte bergensk: Nei, e det deg Ole?» Ja, der «Jeg må ned til ham»,sa han. «La meg var da det. «No ska du få sjå»,sa han. få være med»,sa jeg. «Nei» sa mor, «la Så strakte han hånden ut mot bjørnen, de to være alene». og i det samme stupte den kolbøtte. Så kom de til maten. Og da var Ole «Der kan du se Ole, far»,sa han. Bull oversprudlende godt opplagt. Og «Hvordan får du det til?»,sa jeg. Da stemningsutbrudd, fortellinger og svarte mannen: «Då eg fikk han som anekdoter kom veltende om «hin- liten, satte eg et gloende jern i ræven anden». på an, og hver gang eg kommer med handen, så går an på hovve. Han Så fortalte han fra Spanien – den glemmer aldri det jernet, ser du.» historien syntes jeg den gang var gild, og jeg glemmer den aldri. Han var i Han fortalte så usigelig latterlig. «Nei, Madrid gått forbi en bod, hvor en mann nå lyger du», sa Bjørnstjerne. «Nei, det hadde «en norsk bjørn» som kunne er helt sant», sa Ole, og så storlo vi alle gjøre kunster. Den viste han frem for sammen.

Bergensposten 1 / 2010 49

Yngve Nedrebø: Le Grand Finale

Så vel i Bergen som de fleste andre sterk lukt, spesielt på varme dager. steder i Skandinavia har det vært en Etter hvert begynte myndighetene å lang tradisjon for overdådige begravel- bekymre seg for smittefaren, og det ser. Kongen var som alltid bekymret kom etter hvert absolutt forbud mot å for skatteevnen, og satte forbud mot de la likene bli stående over jorden. største og dyreste utskeielsene. De Etter hvert som de gamle skikkene ble kongelige recesser krevde «Maade- forbudt, måtte behovene for overdådig- lighed med Mad og Drikke», satt mak- het få seg andre utslag. Ikke minst simumstall for antall vokslys og for skulle den avdødes betydning bli spei- tallet på sørgekoner. Det ble satt be- let av oppslutningen om begravelsen. grensninger i hvor lenge man kunne la kirkeklokkene ringe. Men det som var Ole Bulls begravelse har gått inn i his- forbudt, kunne man søke om dispensa- torien som en av de mest spektakulære sjon for. Det kostet, men nettopp den i Bergen. Det kom ikke av seg selv. En økte kostnaden gav begravelsen et egen arrangementskomitè ble nedsatt enda mer overdådig preg. og finansiert av enken og boet. For å sikre det nasjonale preget ble det byens I Middelalderen ble den døde svøpt i et 17.maikomite som fikk oppgaven. Ko- enkelt klede og brakt til graven ganske miteen ble ledet av John Lund (1842- umiddelbart etter at døden var inntrådt. 1913), og han avla regnskap arbeidet. Etter reformasjonen kom det nye mo- Materialet etter komiteens arbeid er ter. Likkister ble tatt i bruk, etter hvert bevart som bilag til skiftesaken etter også doble likkister, og de skulle helst Ole Bull, og gir anledning til å se hvor- være av eik, og belagt med så mye gull dan den svært hurtigarbeidende komi- og sølv man kunne finne. teen arbeidet. Det ble en flott og dyr Det var ekstra fornemt å la liket stå begravelse. ubegravet lenge. Jo høyere posisjon Våren 1880 følte Ole Bull seg syk. den avdøde hadde, dess lenger skulle Han hadde feiret sin 70-årsdag 5. feb- liket stå før begravelsen. Det gikk ruar, og han hadde holdt konserter i selvsagt inflasjon i det, og noen for- Chicago i mars, men han ønsket seg nemme lik ble derfor stående i måne- sterkt til Norge og Lysøen. Det drog ut der. med avreisen, og først 30. juni reiste Fornemt var det også med eget gravka- han fra New York i et følge som også pell, eller å la kisten stå permanent i omfattet hans kone, svogeren Joseph kirkekjelleren. Det kunne medføre en Thorp og to svigerinner.

50 Bergensposten 1 / 2010

Ole Bull på Lit de parade på Lysøen 1880

Bergensposten 1 / 2010 51

Begravelseskomiteen rykket inn annonser i Bergensavisene der de ba om at skolene gav elevene fri på Ole Bulls begravelsesdag. Fra mappen vedlagt booppgjøret etter Ole Bull.

Under overreisen ble han sykere, og da ble han lagt på lit de parade i Musikk- han kom til Liverpool frarådet legene værelset på Lysøen med en kvast røss- ham å reise videre. Han valgte å fort- lyng i hendene. Ved fotenden lå Bibe- sette til Hull, og videre derfra med len og gullkransen hans. dampskip til Bergen. Dampskipet Kong Sverre ankom Lys- Vel framme på Lysøen lot han sengen øen med 300 av hans venner om bord. sette inn i musikkrommet, og der tok De ville ta farvel med ham på parade- han i mot besøkende. Ryktet om hans sengen. sykdom hadde spredt seg raskt, og Kong Sverre kom tilbake om morgen mange fant turen til Lysøen for å ta 23. august for å føre kisten og sørgeføl- avskjed med ham. get til Bergen. Da gikk dampskipet Ole Bull sovnet inn 17. august 1880. med både det norske og det amerikans- Liket ble obdusert, og legene konsta- ke flagget på halv stang. terte at han var død av magekreft. Så

52 Bergensposten 1 / 2010

Før avreise ble det holdt en egen sere- patrioten og hjertemennesket Ole Bull. moni på Lysøen. Edvard Grieg spilte Vennene gråt. Så ble kisten båret ned preludium, sokneprest Krogh holdt til dampskipet, og følget drog mot Ber- tale, og Wollert Konow holdt tale om gen.

Bergensposten 1 / 2010 53 Komiteen hadde latt rykke inn annon- seg i dag. Han var æret, men det er ser i alle byens aviser, der de innbød mer aa være elsket enn aa være alle medborgerne til deltakelse i begra- æret. Skal vi forstå dette dybe For- velsen. «Publikum anmodes om at slut- hold i dets Oprindelse; skal vi for- te sig til Sørgetoget efter nærmere op- staa ham selv og hvorledes han givet Program», og de ble bedt om å blev for os, hva han nu er for os, bestrø med «Blomster og Grønt» gate- saa maa vi søge tilbage til den Tid, ne prosesjonen skulle følge. hvori han traadte frem.» Dampskipet Kong Sverre ankom Ber- Så gikk Bjørnson over til å trekke fram gen med Ole Bulls kiste tidlig på etter- hvordan den norske nasjonalfølelsen middagen 23. august 1880. Da båten hadde blitt utviklet i løpet av Ole Bulls seilte inn mot havnen, ble den møtt av levetid, med en egen norsk litteratur, et en rekke andre skip. De la seg i rekke selvstendig norsk språk, en norsk skue- på hver side. Under innseilingen ble de spillkunst og drømmen om en politisk hilst med salutt fra kanonene på fest- frihet. Og alt dette var det Ole Bull ningen. som hadde vekket. Dampskipsbryggen var feiet. Gatene «Ole Bull blev det første og største som prosesjonen skulle gå gjennom var Festøyeblikk i dette Folks Liv; han strødd med blomster. Etter hvert som gav os Selvtillid, det største som gravfølget gikk forbi, sluttet prosesjo- den Gang kunde gives os.» nen «Sørgetoget» seg til. Bjørnson lot ikke være å påpeke den Programmet var nøye fastlagt Sørgeto- avdødes «ustadighet», men mente også get skulle gå forbi Svaneapoteket, Ole å se en dyp «Trofasthed i Ole Bulls Bulls fødested. Der skulle det gjøres Natur». holdt. Så skulle toget krysse Torget, og «La os ved denne, den Størstes, gå via Kong Oscarsgate til assistentkir- Grav utsi et Ære være! Over alle de kegården utenfor Stadsporten. banebrytende kunstnere iblant os, Kun selve Sørgefølget fikk følge båren som ikke alene har skabt efterfølge- fram til graven. De øvrige, «med Lod- re i sit Fag, men har skabt Ærgjer- ser og Sømænd først», ble anvist å gå righed, Kappelyst, Glede i Tilvæ- ned bakken på nordre side av kirke- relsen overalt. Dette øker den mo- gården, der de skulle oppstilles, «efter ralske og intellektuelle arbeidsev- Anvisning». ne, - det største Legat som kan et- terlates.» Bjørnstjerne Bjørnsom holdt hovedta- len ved graven, og han leverte et orato- Etter Bjørnsons tale steg Edvard Grieg risk mesterverk: fram med en stor laurbærkrans som han la på kisten, og han holdt en kort «Han var elsket, Ole Bull, det viser

54 Bergensposten 1 / 2010

Bergensposten 1 / 2010 55

tale der han understreket det banebrytende i Ole Bulls virke og hans musikk ved at han åpnet opp for den nasjonale musikken. Det ble lest opp telegrammer fra foreninger og enkeltpersoner. Kongen hadde sendt telegram. «Men da alle hadde forlatt graven, kom bøndene fra Valestrand og Lyseklos- ter, - det var hundreder av dem, - og de kastet en kvist eller en blomst ned i den åpne graven der Ole Bull lå. Så gikk de hjem, hele Bergen, og de gråt, men det var ikke en bitter gråt, de hadde vært med på noe vakkert», skrev Zinken Hopp i sin bok om «Eventyret Ole Bull». Gravmonumentet over Ole Bull står fremdeles sentralt på Assistentkirkegården i Bergen.

56 Bergensposten 1 / 2010 Bergensposten er en publikasjon som har vært utgitt av Statsarkivet i Bergen siden 1998. Dette er det 24. heftet i rekken.

"The ISSN 1501-4436" Lysøen fotografert 6. februar 2010 av Tom Myrvold. Postadresse: epost: [email protected] Statsarkivet i Bergen [email protected] Årstadveien 22 Internett: 5009 Bergen http://www.arkivverket.no/bergen/om.html Tlf: 55965800 http://www.digitalarkivet.no/ Tidligere utgitt i denne serien: NR.1 februar 2010 13. ÅRGANG

1998 1999 2000 2001

2002 2003 2004 2/2004

1/2005 2/2005 3/2005 1/2006

2/2006 3/2006 1/2007 2/2007

3/2007 1/2008 2/2008 3/2008

1/2009 2/2009 3/2009