1908 John Hegness - Vinneren Av Det Første Alaskaløpet
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Hans Olav Løkken Stjørdal www.historiefortelleren.no 1908 John Hegness - vinneren av det første Alaskaløpet Det heter seg at da stjørdalingen John Hegness kom til Amerika første gangen i 1893, som 16-åring, ble han forespurt om han kunne melke. Nå var det vel så som så med den erfaringen, men han skjønte at siden han var kommet til selveste ”Junaiten bløff” - kunne han ikke være dårligere enn andre skulle han få seg en jobb, så med sitt klare Ja på spørsmålet satt han plutselig under buken på tretten kyr langt ute på prærien i Minnesota. Der han satt og dro i spenene, forbannet han seg selv og lovte at han skulle stikke av fra jurene så fort han kunne. Han lengtet sikkert også hjem, det var tross alt ikke mange årene siden han selv lå ved et annet jur. Men sjansen kom ikke før fire år senere. I midten av august 1896 var tre personer på vei nedover Yukonelva under ledelse av Keish (Skookum Jim Mason 1855-1916), fra indianerstammen Tagish First Nation. Sammen med ham var hans søskenbarn Kaa Goox, bedre kjent som Dawson Charlie eller Tagish Charlie - og Patsy Henderson, nevø av Keish. De skulle se etter søster til Keish, som het Shaaw Tlaa (Kate) og hennes hvite mann Georg Washington Carmack. Ekteparet holdt på å fiske laks ved utløpet av Skookum Jim Mason Klondikeelva. Etter at de hadde blitt forent med Kate og Georg møtte de Robert Henderson, som hadde lett etter gull i en liten elv de kalte for Indian river, sør av Klondike. Denne Hederson gjorde det helt klart for Georg, som altså var gift med en indianerkvinne, hvor han holdt på å lete etter gull og at han ikke ønsket noen ”siwashes” (indianere) i nærheten. Mye tyder på at nevnte selskap og familie derfor fortsatte å fiske i selve Klondike river. Georg Washington Carmack og hans to indianske venner, svogeren Skookum Jim og Tagish Charlie, gjorde på grunn av denne lille trefningen den 16. august det store gullfunnet ved Rabbit Creek, senere benevnt Bonanza Creek. En tradisjonsfortelling vil ha det til at Georg sparket opp ei grastorv. Under den lå en stor klump med rent gull. Men de fleste kilder mener det var Keish (Skookum Jim Mason) som fant gullet. Andre igjen at det var Shaaw Tlaa (Kate). Uansett var det Georg Washington Carmark som fikk æren fordi det var han som gjorde krav på stedet. Altså kom ”skjerpet” i hans navn. Ut i fra de raseholdninger som var dominerende på den tiden, ble gruppen enige om dette fordi de var engstelige for at andre gullgravere ville sette seg imot ”en claim” gjort av indianere. På dette viset ble det til at Georg Washington Carmack (1850-1922) ble Klondikens far. Men i respekt for urbefolkning tør jeg vel påstå at de visste om store Georg W. Carmack gullklumper lenge før den hvite mann kom til Alaska. Klondike er en del av Yukon Territory, Canada - rett øst av grensen mot Alaska. Klondike er altså ikke i Alaska. Klondike stammer fra et indiansk ord: Thron Diuck eller Trondeck, som betyr ”hammer water”. Indianerne i regionen strakk fiskegarn over munningen av Trondeck river (Klondike elva) for å fange laks på vei inn i elva. De sikret garna med treplugger, som på avstand så ut som ”hammer water” (spiker som stakk ut av vannet). De første hvite som ankom området hadde vanskeligheter med uttalelsen, slik at Trondeck ble til Klon-dike. Og siden det første gullet ble funnet nettopp der ved munningen av Trondeck, ble den hvite manns uttalelse navnet på området spesielt, og synonymt med gullrush i Nord-Canada og Alaska generelt. Nå var ikke dette første gangen det var gullrush i Amerika, ei heller første gangen i Alaska. Gullrushet i California i 1849 hadde gitt signaler om gullårer langt nordover. For Alaska startet det med Juneau i 1880, Klondike i 1896, Nome i 1898 og Fairbanks i 1902. Dertil kom mer enn 30 andre bonanzas mellom 1880 og 1914. Men det var likevel Klondike som ble det store rushet, først og fremst for menneskemengden som dro nordover, men også gjennom forfatteren Jack London, som selv prøvde seg som gullgraver i Klondike i 1897. Økonomien i USA hadde fått seg en kraftig knekk i 1893, og året etter var fire millioner amerikanere arbeidsledige. Det kan høres merkelig ut, men mange mener at Klondikegullet var det som fikk slutt på depresjonen. Til tross for funnet den 16. august i 1896, var det først lørdag den 17. juli 1897 at gullfunnet ble kjent i ”lower 48” (kontinental USA). Vinteren og våren 1898 var nesten 100 000 mennesker på vei til Alaska. Dawson City ble raskt en by med 40 000 innbyggere. Et par år senere, da det hele var over, var det kun igjen ca. 8 000. I dag bor det omtrent 2 000 i Dawson City, men de har ca. 60 000 turister hvert år. I dette gullrushet havner vår John Hegness som 20-åring. Rundt seg over alt så han folk med ”grådighet”, mest som ”mord” i blikket. Feberen ble til en farlig sykdom for noen. Enorme krefter ble sluppet fri, en kamp om å bli først. Flere tok så store sjanser, var så dårlig forberedt at de mistet livet eller gikk til grunne gjennom fristelser. Parasittene hang på. Flere smarte og kyniske personer ble meget rike på annet enn gull. Vi kjenner til gullgraverens liv og farer gjennom utallige amerikabrev, bøker og senere filmer og dokumentarer. Jack London (1876-1916) har skrevet flere bøker med utgangspunkt i det han selv opplevde som Jack London gullgraver i Klondike. Jack London lyktes ikke som gullgraver på noen måte, men han lyktes med å skaffe seg førstehånds kjennskap til miljøet. Men oppholdet i Klondike skulle bli begynnelsen på slutten for Jack London, som gjennom sin utvikling av skjørbuk ble den mest kjente representanten for kanskje den største faren under gullrushet, nemlig misforholdet mellom den biologiske klokke og naturens nådeløse variabler. Å komme fra en trygg og beskyttende gate i California var ingen god inngangsbillett. Bare et fåtall hadde de krefter, de gener og den erfaring i blodet og kroppen som gjorde at de ville tåle de enorme påkjenningene som Alaskas natur ga dem. Vår John Hegness var en av de få. Han hadde mil etter mil i kropp og sjel fra sin gjetertid i Fornesmarka i Hegra. Hjemme sørget mor Johanna, som ble 98 år gammel, for at gjetergutten fikk de rette holdninger, hvor forholdet mellom næring og tæring ble forstått. Han lærte seg å stå opp om morgenen. Han lærte seg å takke for maten. John hadde den biologiske bakgrunnen i orden. Da Johan Hegness står der ensom oppe i Klondike hørte han sikkert sin mor i bakgrunnen. Han lot fornøyelser være fornøyelser og slet som et dyr hvert sekund hele døgnet. Samtidig påså han å unngå å bli svett, unngå å bli våt på beina, sørget for inntak av mat og ikke brennevin. Og kvinnfolka holdt han seg langt unna. John Hegness målte ikke dybden i elva med begge beina samtidig. John Hegness ble født den 3. februar 1877 på Søre Skiftet, en plass under Hognes - som sønn av Thomas Foreldre: Pedersen Skifte (1835-1898) og Johanna Eysteinsdtr. Thomas og Johanna Øfsti Øfsti (1841-1939). Han ble døpt Johan i Værnes kirke, muligens oppkalt etter en onkel som besteforeldrene hadde mistet som baby i 1854. Foreldrene hadde overtatt det lille bruket etter bestefar Peter Thomassen Sonen, som ble overkjørt og drept av toget den 2. februar i 1878. Bestemor Rigmor (1812-1884) bosatte seg da på Trelstadplass i Hegra, og det var hos slekta si i Forradalen at John skulle få sine første plikter her i livet som gjetergutt. Mens han løper rundt i Fornesmarka tenker han nok på slitet og sorgen som preger hans hjem. Hjemme på Søre Skiftet hadde døden dessverre banket på døra og tatt med seg fire av hans søsken. Han tenker på de nære som har reist til Amerika, broren Peter Gunerius og onkelen Besteforeldre: Eystein og Anna Marta Johannes (se bind 7 - side 167). Amerika fikk etter hvert en mer og mer sentral plass i tenåringens tanker. Og i 1893 utvandrer John som 16-åring til Minnesota i lag med sin sju år eldre bror, Edvard Hegness. De jobber som farmere noen år, men så skilles deres veier. John blir bitt av gullfeberen - eventyrlysten tvinger 20-åringen inn i steamen til Skagway, mens den litt mer voksne og jordnære Edvard velger det trygge (foreløpig) og blir i Minnesota. I det John forbereder seg og senere drar inn i Alaskas villmark, dør far Thomas og bestefar Eystein. Hjemme i Stjørdal satt nå mor Johanna igjen og tenkte på sine tre sønner der ute i den store verden. John Hegness levde et hardt og måteholdig liv ute i ødemarken, både som gullgraver og fangstmann. Men han behersket det, og det ble en del poser etter hvert. Da ett år var gått kjørte han med sitt første hundespann den 2 000 miles (330 norske mil) lange strekningen fra Klondyke ved elva Yukon til byen Nome. En dag han gikk der i den enkle hovedgaten i Nome kom en ikke hvilken som helst mann mot ham og spurte om han hadde noe gull. John ble temmelig overrasket, for han visste ikke at broren Edvard var i Alaska. Sammen dro de to brødrene opp til et område hvor rykte tilsa at det var mye gull. Her holdt de det gående i om lag to år, og hadde gull for 12 000 dollar, en Edvard Hegness formue på den tiden. Plutselig sa en av de to: ”Tro om det ikke er best å slutte med dette her…”.