34 morgenbladet 8.–14. juni 2012

Kultur Musikk Bass på tvers Steinar Raknes legger kontrabassen på kneet og skaper et komplett akkompagnement til sin egen bassrøst. Steinar Raknes’ generasjon av jazzmusi- unike komping, med fela på tvers og kere utdannet på jazzlinjen i Trondheim spilt som en bitteliten gitar, har tent et løftet på mange måter Jazz-Norge ut av lys i Raknes’ søkende sinn. For jaggu sitt provinsielle liv i utkanten av Europa. gjør han ikke noe av det samme med den Plutselig befant band som Atomic, Super- fem ganger større kontrabassen på sin silent, Close Erase, Urban Connection seneste utgivelse Stillhouse. og The Core seg i søkelyset til den jazz- Denne gangen ser han til Midtvesten, interesserte delen av verden. til USAs folkemusikalske arv, til country, Midt i denne lille revolusjonen, som western og bluegrass. Han covrer Bob har befestet den lille forblåste steinrøysen Dylan og John Prine, Bruce Springsteen vår fremst i jazzkjennernes bevissthet, og Joni Mitchell. I tillegg fire egne befant det seg en bassist fra Romsdal. I komposisjoner som ikke skiller seg mye de to sistnevnte bandene utgjorde han fra klassikerne, med et unntak i den for- en eksplosiv og ustoppelig kraftkilde. De søksvis humoristiske «Down The Drain». siste årene har muskelbassisten roet Tittelsporet hentes fra Gillian Welch. volumet noen hakk, og søkt verden rundt «Tear My Stillhouse Down» er et av høy- for inspirasjon. depunktene på hennes debut Revival fra 1996. På tvers. Først til Finnmark: Ti år tilbake Originalen har et tungt New Orleans- Stående: Akkurat her behandler Steinar Raknes bassen bortimot konvensjonelt, men på Stillhouse ligger den oppsto det kritikerroste samarbeidspro- aktig sørgemarsjbeat, Raknes lager et i fanget. Foto: Bente-Lill Dankertsen sjektet Skaídi med joikeren Inga Juuso. ostinat som dekker alle bassens strenger Den sør-amerikanske pampasen ble neste og nær sagt hele registeret. Den korte utrolig enkelt og tilforlatelig ut på en Nelsons opptredener, og flytter bevisst- stoppested, noe som manifesterte seg i etterklangen i strengene og det dumpe kontrabass, er ytterligere forfinet siden heten rett til Nashville, der platen også utgivelsen Tangos, Ballads and More fra attakket lyder dempet og dust, men alli- da. For det er ingen liten utfordring å er mikset. Unni Wilhelmsen, Kaia (Kaja 2008. Raknes formet da en kvartett med kevel klart som blekk. Samklangen med spille rent på et instrument med en snau Bremnes) og Solveig Slettahjell myker Ola Kvernberg på fiolin, Håkon Mjåset hans mørke, bedøvende stemme skaper meter gripebrett uten bånd. For å få til opp en ellers svært maskulin karakter. Johansen på trommer og Jon Pål Inder- et fascinerende sound, som Leonard det subtile akkordspillet kreves det en Alle disse faktorene, orkestrert under berg på baritonsax. Cohen akkompagnert av en banjoplate på kombinasjon av kraft og presisjon som produsent Ray Kennedys fingre, gjør Still- Det er ikke utenkelig at Kvernbergs kvart hastighet. Raknes mestrer på en unik måte. Selv om house til en sterk hyllest av den amerikan- det førte til håndkramper i debuten for ske folkesjelen, litt slik fotografen Mike Anmeldelse Håndkrampe. Ideen med å bryte upløyd snart to år siden. Disfarmer (1884–1959) fremstilte livet Steinar Raknes mark og ta stemmen i bruk kom da Ved siden av hjertesmeltende røst, på landsbygda i Arkansas. Til og med en Stillhouse Raknes ble invitert til å gjøre en solokon- en litt ullen engelskuttale og nøyaktig cover av Princes glorete «Kiss» kommer Reckless Records / Musikk- sert på Molde Jazzfestival i 2010. Den fingerspill er det flere elementer som Steinar Raknes fra med æren i behold. operatørene. 2012 avanserte teknikken som kreves for å setter sitt preg på Stillhouse. Mickey Rap- klare å utføre noe som egentlig høres haels munnspill pryder til vanlig Willie Svein Magnus Furu Personlig presisjon platen i fluoriserende oransje. Og om det for karakterstykkenes retorikk. Særlig i effektivt i et større formmessig perspektiv. Nils Anders Mortensen hele umiddelbart virker ordinært, er det Grieg-balladens rekke av situasjoner og Det virker i det hele tatt som om Morten- spiller, og man bør høre bare på overflaten. For noe skjer straks vi ofte nærmest talende akkordiske ven- sen legger vekt på en overordnet horison- trykker play. dinger kommer denne til uttrykk. Mon tal artikulering. Det er klokt, for i denne etter. En personlig stemme Det vil si: Mortensen er ikke en musi- tro om ikke Sigurd Slåttebrekks bane- musikken kan dvelingen ved øyeblikket klinger gjennom nøyaktig- ker med store fakter. Det som imponerer brytende arbeid med dette stoffet (Simax, lett ta overhånd. Jeg spør meg likevel om er heller en stillferdig nøyaktighet. Det er 2010) allerede har rukket å inspirere? ikke Mortensen enkelte steder kunne heten. vakkert når en utøver finner punktet der vært noe mer generøs og i større grad latt presisjonen i gjengivelsen av partituret øyeblikket slippe gjennom. Den norske pianisten Nils Anders Mor- bare styrker det personlige i fortolknin- Mortensen er ikke en tensen gir ut soloplate. Ved første øyekast gen. Mortensens lyttende tilnærming, og Rått. Béla Bartóks femsatsige suite, med kan den virke nokså alminnelig, nesten måten han nærmest uttaler musikken på, musiker med store fakter. tittelen Im Freien, komponert i 1926, unnselig. Hvite, øde fjell preger omslaget; bekrefter dette. Og når pianisten har sin avslutter platen. Uttrykket hos Bartók, frisk luft og fritt syn er ideen. Repertoaret egen stemme, spiller det ingen rolle at vi Om karakterstykkene er fortettede som her er på sitt råeste, lar andre sider er dessuten velkjent: «Estampes» og har hørt musikken før. stemningsbilder, er flatene i Debussys ved pianisten tre frem. Særlig i den første karakterstykkene «Clair de lune» og tresatsige syklus Estampes, komponert satsens karakteristiske insistering, blir «L’isle joyeuse» av Claude Debussy, «Bal- Variert. Det begynner forsiktig. Trillen i 1903, derimot bredere anlagt. Enkelte endringen tydelig. Mortensen treffer lade i g-moll» og «Notturno» fra Lyriske som innleder «L’isle joyeuse» kommer vil muligens savne en mer generøs uttrykket, som er hardt, uten av den stykker op. 54 av Edvard Grieg. Unntaket fra intet, men etablerer konsentrasjonen pedalbruk hos Mortensen. Tidvis kan den grunn å bli endimensjonalt – en hardhet er kanskje Béla Bartóks lille syklus Im fra første stund. Uten å forsere lar talende artikulasjonen få noe nærmest som samtidig er inderlig. Freien, som også har gitt platen navn. Mortensen Debussys gester folde seg tekstlig, muligens holdt, over seg – for Gitt Mortensens spill er det som sagt Men mens omslaget er i grått, er selve ut. Særlig i de svake partiene er det eksempel i utbruddene i den tredje sat- ingen svakhet ved platen at verkene er klanglige registeret rikt og nyansert, sen, «Jardins sous la pluie». De harpeak- kjente. Men det skulle være gøy å høre Anmeldelse artikulasjonen variert og treffsikker. tige sveipene over klaveret blir da mer Mortensens valg i et terreng som er noe Nils Anders Mortensen Samtidig vet Mortensen å økonomisere. grandiost behandlet av Håkon Austbø i mindre oppgått. Bartók-spillet her kunne Im Freien De sterkere utbruddenes plassering hans innspilling på Simax fra 2004. være en interessant retning. Hva gjelder Klavermusikk av Debussy, virker veloverveide og skaper formmessig Mortensen insisterer på sin side på det opptakstekniske, går tommelen opp. Grieg og Bartók sammenheng. pedalen som et bevisst brukt uttrykks- Lawo overbeviser igjen. Lawo. 2012 Jeg vil også fremheve Mortensens sans middel. Det er interessant og dessuten Emil Bernhardt