Høvik Glasverk F — Høvik Verk v
•J Nasjonalbiblioteket -4*MV€«S4T£TSBfBUOTEKET ICTbO • mttfnffeto NA/A 1985 Jb // /
•
W S 9 ESt Maleren Wilhelm'Peters. Hanmalth endel hilder fra Høvik Glasverk, blant annet alle tre motiver i farger, her i boken. Høvik Glasverk Høvik Verk
Utgitt av Kulturutvalget i Bærum
Ansvarlig for tekst og foto Jacob Jacobsen
*JNæianalbiUioteket« MBgVIK) Forord
Høvik Verk var for noen år siden tema for en men etterhvert som han arbeidet, åpenbarte det av Jacob Jacobsens interessante Bærums-utstil seg at det var svært sparsomt med arkivstoff til linger. Ved hjelp av gamle og nye fotografier, gjengelig. For likevel å løse oppgaven, måtte lo gjenstander og tekster bidro han til å kaste lys kalhistorikeren være detektiv, med forbindelser over utviklingen av dette særegne og tidligere like til Storbritania og Sverige. Så er da resultatet nokså isolerte mini-samfunn ute «ved kysten» i blitt både rikholdig og mangfoldig — med over Bærum. Som det har gått tidligere med hans ut raskelser seiv for innfødte bæringer, endog fra stillingstemaer, har han heller ikke denne gang nokså nære år. Dette understreker ytterligere en kunnet slippe stoffet før det er blitt bok av hvor isolert samfunnet rundt verket har vært li det. Og det er vi både glade og takknemlig for. ke opp til våre dager. Desto nyttigere er denne Svært mange med interesse for lokalhistorie og boken. lokalmiljø har tidligere hatt stor glede av «Lom Vi er Jacob Jacobsen takknemlig for hans medalen — en bygd i bygda» og «Sandvika — i utrettelig pågangsmot og stor arbeidsinnsats — Bærum». De utkom i henholdsvis 1976 og 1979 og vi takker også alle han har kommet i kontakt og er fremdeles i handelen. med og som har kunnet hjelpe ham på en eller Denne gangen har oppgaven vært særdeles annen måte. vanskelig. Jacobsen hadde som mål å bringe frem stoff langt ut over det utstillingen rommet, Carsten E. Munch.
f" ~V TiflUMÉiiiiiiÉl
2 Innholdsfortegnelse
side side Morgenbladet 19. august 1859 4 Arnulf Bjørshol 51 Den engelske periode 7 Kjell Munch 52 Glassverk nr. 3 starter opp 14 Fra parafin til elektrisiteten 53 Glassverket brenner 15 Lampemodeller, elektriske 55—58 Glassvarer 18—23 Petroleumsapparater 59 Verkseier Harald Berg 24 Lampefabrikken forlater Høvikstranden .. 60 «Kasernen» — «Guttehjemmet Vårsol» 27 Krigens tid på verket 1942-1947. Den gamle hovedbygning 31 Av Aasmund Gundersen 61 Storstreiken 1904 35 HøvikStål 64 Restaurering av Kongsberg kirkes Veritas 65 lysekroner 38 Livet på verket 68 Glasshytten 1894 39 Verks-skolen 69 Høvik Glasverk avvikler 40 Foreningslivet 72 Høvik Lampefabrikk — Høvik Verk Musikken 74 — Høvik Lys 41 Sjøen 78 Da vi fikk den første lampen. Smått og stort 81 Av Nordal Rolfsen 42 Fellesskapets trygghet 85 Lampemodeller, parafin 44—48 Heder til de ansatte 88 Nye veier 49 Sommerbrev fra min barndoms have. Jonas Hidle 50 Av Ruth Friedrich 90
%
3 2RorgcttMai>etf Srcbdaett* bcu MK" Qfiigtijfl 1859
arr I Ir!, U*rr 1 «>*. t>*i*-««i« M«*o ¥•*>«"• W i tn lu dl h»ici ti* Ommbl »| U*rm»»«« fm liHi —ull »»
«feiftfcHiife k» 18fc ittft«ft Christiania, den 18de August.
(Sn Sfotlcrnber Dcb WaDn i&utfon unlcrgger En Skotlænder ved Navn Watson anlægger nu t)cr i Worrtjcbrn et <£HutD
4 Høvikstranden Høvik Glasverk
Denne reportasjen fra Morgenbladet i 1859, er den eneste beretning om Høvik Glasverks spede begynnelse, som det har vært mulig å finne frem til. Det antydes her en del problemer som det nok er verd å se litt nærmere på, så vi går noen år tilbake og begynner med begynnelsen. I 1845 kjøpte stiftsprokurator, senere høyeste rettsadvokat Mathias Rye, Høvikstranden av Hø vik søndres eier, byråsjef Emil Ingstad. Prisen var 3500 spesiedaler, samt en avgift på en kvart prosent av kjøpesummen til Bærum fattigkasse. Men Rye kunne ikke disponere hele sin nyer hvervede eiendom fritt. På plassen «Ommen», som må ha fått navnet fordi det har stått en kal kovn på stedet, satt husmannen Jens Larsen med sin kone Johanne Pedersdatter, på livstid for dem begge. Jens Larsens kontrakt var skrevet i Stiftsprokurator, senere høyesteretts 1804 med Høvik søndres daværende eier, slotts advokat Mathias Rye, som solgte Hø og sogneprest Bernt Sverdrup. vikstranden til pastor Thomas Graham Jens Larsen betalte 8 riksdaler i årlig avgift, Smyth. pluss at han hadde arbeidsplikt på hovedbølet. Betalingen for dette var 24 skilling pr. dag om først 17. desember samme år, krever enken og sommeren og 16 skilling om vinteren. Hans de myndige arvinger auksjon over det jordiske kone, Johanne Pedersdatter, hadde også ar gods efter ham. I alt 138 auksjonsnummer med beidsplikt. Betalingen til henne skulle være den en samlet verdi av 65 spesiedaler, kom under hammeren. som var almindelig i bygden. Plassens hus bestod av en stue uten kak Studerer man de enkelte auksjonsnumre, kos kelovn. Stuen målte 9VÉ x BV2 alen. Det er cirka tet et «sengested» 62 skilling, et hengeskap 16 6 x 5,30 meter. Jens Larsen kunne forbedre hus skilling, et stueur 110 skilling og en høvelbenk et, mot at eieren holdt materialene, mens et se 27 skilling, mens to par strømper ble betalt med nere tilbygg,som han fikk løfte om å få bygge, så meget som 64 skilling. skulle forbli hans eiendom. De samme betingel Jens Larsen var gift to ganger. Men siden kon sene gjaldt for låven som stod på plassen. trakten av 1804 lød på hans og konen Johanne Jordveien var på 24 mål. Av disse var 12 mål Pedersdatters levetid, var den til liten glede for av god bonitet. De resterende 12 mål var eng kone nummer to, Karen Jørgensdatter. Seiv om slått, som var inngjerdet. Dessuten hadde Jens hun hadde en umyndig sønn, måtte hun vike Larsen rett til sommerhavn for to kreaturer i ho plassen ved mannens død. Fråflyttingen fant vedbølets skog og ellers rett til beite for sauer og sted 1. april 1856. svin på Torvøya og Bjerkholmen. Det er forbausende å se hvor meget sølv Jens Kontrakten forteller videre at ved Bernt Sver Larsen eide. Her ble solgt ti sølvknapper og to drups død, eller ved eierskifte på hovedbølet, sølvspenner for 98 skilling. Seks spiseskjeer i var enhver arbeidsplikt for Jens Larsen og Johan sølv innbrakte 8 spesiedaler og 1 skilling. Seks ne Pedersdatters vedkommende, opphevet. teskjeer av sølv ble trukket tilbake fra auksjon Således var han fri og selvstendig bruker, av en. en del av den eiendommen som Rye kjøpte i Av hans private garderobe ble det solgt en hatt 1845. Men allerede 1846 hadde Rye bygget opp for 40 skilling, en vest med sølvknapper for 1 et stuehus, en låve med stall, et bryggerhus og spesiedaler og 48 skilling og en livkjole og en diverse andre bygg som hørte til en gards drift. I bukse for 116 skilling. Auksjonens billigste bud 1854 ble byggningene taksert til 1360 spesieda var 4 skilling for en gammel kakkelovn. Den ble ler. kjøpt av Christine Stubberud. Ellers var det Jens 20 februar 1855 dør Jens Larsen, 84 år gam Larsens standsfrender, husmenn og fiskere som mel, og blir begravet på Haslum 1. mars. Men dominerte blant de fremmøtte. Noe annet var 5 heller ikke å vente. En husmann hadde vel lite å pott, ca. en liter). Det ble omkring 16 potter pr. by «storfolk». innbygger, seiv om endel ble solgt til skipsfarten. Nå kunne advokat Rye fritt disponere hele Så det var rikelig nok til at betegnelsen «bren eiendommen sin, hvilket han da også gjorde. Al nevinsondet», hadde sin fulle gyldighet. Det lerede mindre enn 2 måneder efter Jens Larsens samtidig stigende ølforbruket ble sett på som et død, selger han, 4. april 1855, hele eiendommen brukbart middel til å minske brennevinsfor Høvikstranden, med tilbehør, til den engelske bruket. pastor Thomas Graham Smyth for 7000 spesie Da Christian Schou, grunnleggeren av Schous daler. Bryggeri, på den tiden klarte å fremstille et Med ham begynner Høvik Glasverks egentlige bayerøl, som efter manges mening, tålte å sam historie. menlignes med det importerte tyske øl, og hold Grunnlaget for glassverkets start var de pro barheten samtidig var blitt så god, at man kunne blemfylte drikkevaner, som dominerte sam sende det ut til provinsen, oppstod det en funnet så sterkt på den tiden. Brennevinsfor mangel på ølflasker, som de daværende glassver bruket var enormt. I 1855 var produksjonen i kene ikke klarte å dekke. Christiania ca. 600 000 potter brennevin. (En
j%/n fm/m fij/OfiOcfo
/j/M ("l'n.4r
Kart fra 1805 som viser Høvikstranden med den gamle «Ovnspladsen»
6 Den engelske periode
Men Smyth kunne ikke sitte i England og vite de her nevnte detaljer. Han måtte ha en kontakt i Christiania, og her retter interessen sig mot den britiske generalkonsul i Norge, John Rice Crowe, som var sterkt opptatt av erhvervslivet her i lan det. Blandt annet tilbod han den norske stat å skaffe britisk kapital til den første norske jern bane, som åpnet 1. september 1854. Dette til tross for at han som lønnet diplomat, ikke hadde rett til å beskjeftige seg med forretninger. For øvrigt hadde han en årlig avlønning på 600 £, samt forskjellige dieter og rettigheter. John Rice Crowe startet sin diplomatiske løpe bane med 6 års tjeneste i Rusland under sin on kel, admiral Crowes oppsyn. 1824 kom han til Hammerfest som visekonsul og 1837 ble han konsul i Finmark med boplikt i Hammerfest. 1843 ble Crowe generalkonsul i Norge. I dag Generalkonsul J. R. Crowe. ville han hatt tittel av ambassadør. 1859 ble han tildelt den britiske Bath-orden for fremragende arbeide i sin diplomatiske tjeneste. Høvikstranden. Av denne summen var det be Bath-ordenen er fortsatt en av Storbritanias regnet 900 spesiedaler i løsøre. Dette må, utover fornemste ordener. Den ble opprettet i 1399 da vanlig gårdsbesetning og redskap, ha vært Henrik IV ble kronet. 1874 ble Crowe slått til Smyths glasshytte med utstyr og lager av flasker. ridder (Knigt) og kunne sette tittelen Sir foran Andre forklaringer finnes ikke for en så stor lø sitt borgelige navn. 1875 forlot han Norge, sam søresum for en eiendom som Høvikstranden. tidig som hans diplomatiske karriere sluttet. Det er vanskelig å tro at en slik glasshytte, Vi vil møte John Rice Crowe senere i denne med nær tilknytning til markdet i Christiania, beretning. skulle ligge übenyttet hen. Dette er uklart, men Den glasshytten som Graham Smyth bygget, lytter man til de spredte beskrivelser fra tiden, vet man lite konkret om. Men i amtmannens 5 hvor det ett enkelt sted tales om 3 års drift, så års beretning 1856-60 om utviklingen i Akershus høres det sansynlig ut. amt, heter det: «Et av englendere anlagt glass 1859 ble det plutselig liv og røre på Høvik verk i Bærum holdtes kun, i omtrent ett år, i stranden igjen. drift». Så det hele må ha vært meget beskjedent Smyths primitive glasshytte ble revet og en ny og økonomisk elendig. glasshytte med smelteovnsanlegg, med 8 smelte Det fortelles at det ferdige produkt var av så potter, ble bygget. Det ble reist en skorstein på dårlig kvalitet at flaskene ikke var salgbare. Det ca. 36 meters høyde på massive støpejerns sok te lyder rimelig, for allerede 19. oktober, samme ler. år som Smyth kjøpte eiendommen i april, selger På Svartodden ble det bygget tre arbeiderboli han det hele, uten å ha forbedret eiendommen ger. To av disse står i dag. Alle tre hus var tøm med hus eller på annen måte, bortsett fra glass ret, hadde kjellere, og tåkene var tekket med hytten som ble stående igjen efter ham. teglsten. Det ene huset hadde 3 malte rom med Kjøperen, Alexander Bisset, var på dette tids kakkelovner og ett kjøkken med komfyr. Det var punkt umyndig. Han bosatte seg sammen med beregnet på norske beboere, mens de to andre sin mor på sin nyerhvervede eiendom. husene som var for skottene, hadde en murt ka Hans slekt kom opprinnelig fra Frankrike un min i hvert rom. Det var beregnet ett rom for der revolusjonen, og kom via Skotland til Norge i hver familie av de skotske glassblåserne som se 1830 årene. nere kom til det nye glassverket og bodde her. Hans verge var advokat Henrik Homan i Som det fremgår av Morgenbladets referat, var Christiania. det Robert Watson som ledet arbeidet og som og Alexander Bisset betalte 8000 spesiedaler for så skulle stå for selve glassproduksjonen. Han 7 var født i 1818 i Dunbarton, men familien flyttet Advokat Jacob Homan bevitnet korrekt over i 1841 til Dunfermlin, likeledes i Skotland. settelse «fra det engelske» og sorenskriver J. Ege I folketellingslistene 1851, nevnes Robert Wat berg bekreftet med sin underskrift i tinglysnings son som agent for flere glassverk, men ingen ste protokollen at alt hadde gått for seg i lovlige for der er det funnet antydning om at hans far har mer. hatt eget glassverk. Så enten må det være Mor Tre uker senere kjøpte Høvik Glasverk Inter genbladets korrespondent som har sitert galt, el esentselskap Høvikstranden, hvor det jo allerede ler også har Robert Watson hatt en frimodighet hadde bygget opp bedriften, av Alexander Bisset som ikke har vært i samsvar med de faktiske for for 6000 spesiedaler. Alt var således klart for hold. glassverk nr. 2 på Høvikstranden. Når det gjelder de fremviste glassprøver, så Utsikten til vellykket drift var tilstede, for har det antagelig vært den varekolleksjonen han, markedet var gunstig og de norske konkurrente som reisende agent, har hatt med seg til sine ne hadde godt salg av flasker. engelske kunder. Undersøkelsene i Skotland vi Hva som imidlertid sviktet på Høvikstranden, ser også at Watson i årene 1855-61 ikke har vært er usikkert, men sikkert er det at driften ble en i Skotland. Dette er nettopp det tidsrom som om skuffelse. fatter den engelske glassvirksomhet på Høvik Også personlige tragedier rammet det lille stranden, og det ligger snublende nær å anta at skotske samfunnet, som på det tidspunktet, hos Robert Watson kom til Norge som leder av ten 1859, talte 16 personer. Den 29. desember Smyths glassverk og at han efter konkursen har døde John William Cayle IV2 år gammel, den 22. drevet virksomheten videre, i mindre målestokk. juli 1860 døde Ann Campel av et huggormbitt og Imidlertid vet man ikke noe om dette med sik tre dager senere døde den nesten 2 år gamle kerhet, for i denne perioden ble det ikke tinglest Margaret Laws av ukjent årsak. Samme år, 12. noe angående Høvikstrandens glassverk, så på august døde William Phillips, 5 år gammel. Han spørsmålene om kapital, drift og produksjon, gis er ikke ført inn i kirkeboken, bare i lensmannens ingen svar. dødsfallsprotokoll. Så han har antagelig druknet Men all den stund det tilslutt blir bygget opp et og er ikke blitt funnet igjen. nytt glassverk på leiet grund, må det nødven Men hverdagen måtte gå sin gang. digvis ha eksistert en form for kontrakt som har Den 16. desember 1859 dukket amtets bren gitt den nødvendige sikkerhet for de store inves nevinsinspektør Sønderaals opp på verket og teringer som det henvises til i Morgenbladets ar konstaterte at «Mr. Bennet fra glassverket flere tikkel 19. august 1859. ganger i uken har brakt brennevin til Høvik 15. september samme år tinglyses statuttene stranden i Bærum, til de derboende arbeidende for Høvik Glasverk Interesentselskap med en ak engelskmenn.» sjekapital på 27 000 spesiedaler fordelt på 60 Som vidner nevnes Watson, tolken Nicolai aksjer å 450 spesiedaler. Bakke med flere. Saken ble returnert fogden Statuttene inneholder ikke mindre enn 37 med forklaring om at Bennet bare hadde levert, punkter. Det vil føre for langt å gå inn på alle ikke solgt brennevinet og således ikke hadde disse bestemmelsene, men det er interessant å se hatt noen inntekt av det. Men det ble likevel en hvorledes regnskapene skulle føres på engelsk, bot på 15 spesiedaler. med nøyaktige oppgåver over materialer, be Nå var det ikke bare brennevin Bennet hentet holdninger og inventar. Den daglige administra i Christiania, for det var ingen kjøpmann på ste sjon skulle være i Christiania. Der skulle årsmø det. Allerede i august 1859, søkte Watson amtet tene holdes og hovedbestyreren skulle ha sin bo om å få opprette en kjøpmannshandel på Høvik pel i byen. Alle rettstvister skulle avgjøres efter stranden for å forsyne verksarbeiderne med nød norsk lov. Generalforsamlingene skulle be vendige varer. kjendtgjøres i den engelske avisen «The Times». Saken ble sendt til Bærum formannskap som Hele virksomheten ble tydeligvis lagt opp for å uttalte: «Da Høvik Glasverk anlegges meget nær passe generalkonsul Crowe, som her må ha vært Sandvigen, hvor nu ifølge Resolution Landhand den drivende kraft og som da også ble glassver lerie skal opprettes, og da det bl. andet kommer kets styreformann. til at ligge noget over en Mil fra Christiania, og Den tidligere nevnte Robert Watson ble den da Communicationen til begge Steder er meget daglige leder, med rett til å ansette og avskjedige bekvemme, baade til Lands og til Vands, saa an folk, og med plikt til å føre regnskapene med se Formanskabet det ikke for Tiden at være nød revisjon hvert halvår. vendigt at Hr. Watsons Andragende indvilges.» Blant underskriverne av statuttene var gene For Sandvika var dette et gammelt problem ralkonsul John Rice Crowe og Robert Watson. som nå stod foran en løsning. For allerede i 1852 8 9 søkte Asker og Bærum kommuner i fellesskap, kunne oppnåes, ble det 4. november 1861, av om å få opprette en landhandel i Sandvika. Pas holdt frivillig auksjon over Høvik Glasverk In tor Gislesen skrev dengang en støtteerklæring, teresentselskaps eiendom. om enn i forsiktige former, og da av hensyn til Den høystbydende ble generalkonsul Crowe, de fattige som måtte gå helt inn til Christiania som bød 14000 spesiedaler for glassverket med for å handle. Men ansøkningen ble avslått. hele eiendommen Høvikstranden. Først høsten 1859, da Sandvika fikk sin første Sorenskriveren godkjente salget til Crowe, som skysstasjon, fikk stedet også sin første land nu var eneeier av det samme glassverket som handel. Dermed fikk også Høvik Glasverk en ri han hadde vært styreformann for. Men før den melig lettelse med de daglige forsyninger. ne handelen ble tinglest, ble det innledet under Situasjonen for glassverket forverret seg stadig. håndsforhandlinger med Interesentselskapet Ha Watson og de skotske glassblåserne forlot verk deland, Hurdal og Biri Glasverker, representert et, som da ble nedlagt, og en mr. Ferguson duk ved eierne Harald, Nils og Ola Berg, samt enke ker opp som bestyrer av boet. Skatter og avgifter fru Tandberg, som 22. april 1862 overtok hele måtte drives inn under tvang og tilslutt ble gene eiendommen Høvikstranden, med påstående ralkonsul Crowe, som glassverkets styrefor glassverk. Kjøpesummen var 17000 spesiedaler. mann, stevnet for forlikskommisjonen i Bærum, Men her er det iberegnet 10% som løsøre. Den for misligholdelse av en panteobligasjon på 4400 tinglyste kjøpesummen ble således 15300 spesie spesiedaler, til Alexander Bisset. Da forlik ikke daler.
[lill I»
Den eneste eksisterende tegning av det engelske glassverk fra 1859, utsnitt fra kartet på foregående side
10 Første side av kjøpekontrakten mellom generalkonsul Crowe og konsortiet på Hadeland 11 7 mann om ett glass
Hvordan lager man glass? Man tåger: 75 % sand 15 % soda 10 % kalk + 1300 varmegrader. Mann nr. 1 «fanger an». Det vil si at han med «blåsepi Så får man glass. pen», et langt stålrør, henter ut av smelteovnen en passe Prøv! klump smeltet glass som ligner rødglødende, tykk sirup. Han valser glassklumpen mot etjernbrett og blåser litt luft inn i emnet.
Mann nr. 2 overtar og former det i en våt «treskope» som Mann nr. 3 blåser glasset i formen og leverer det videre for ser ut som en tykk øse hvor den ene siden er skaret vekk. påsetting av fotplaten. Glassemnet er nå klart til å bli blåst i en form som er av jern eller tre.
12 Mann nr. 4 tar imot glasset og kolder det med stetten opp. Så kommer nr. 5 med en ny liten glødende glassklump som han holder frem over stetten. Mann nr. 4 styrer fot emnet bort til stetten og klipper av en passe bit. Så klem mer og valser han fotplaten riktig til.
Mann nr. 6 tar nå glasset og setter det i en maskin som Så er glasset ferdig og mann nr. 7 bærer det ut til langsom ved hjelp av små gassflammer smelter av den overflødige avkjøling så det blir spenningsfritt. toppen av glasset og samtidig lager en jevn, sterk og be hagelig drikkekant.
Fritt etter Benny Motzfeldts brosjyre, for Hadeland Glas verk, 1962.
13 Glassverk nr. 3 starter opp
Det kan neppe være tvil om at interessentene på Hadeland kjøpte det nedlagte glassverket på Høvikstranden fordi de først og fremst fryktet nye konkurrenter så nær markedet i Christiania. De nye eierne drev foreløbig sin eiendom som et rent gardsbruk. I 1867 ble det, efter begjæring av verkseier, eller som det heter i dokumentene, forvalter Harald Berg, holdt branntakst. Denne var meget omfattende og nevner alle husene på eiendommen, unntatt driftsbygningene til det nedlagte engelske glassverket. Disse ble desverre utelatt fra takst. Hadde taksten vært som vanlig, ville vi ha fått hele det engelske glassverket nøye beskrevet med mål og meget annet. Men allerede året efter ble det begynt et om fattende opprydnings — og moderniseringsar beide. I denne forbindelse ble det solgt 10 000 brukte stein til proprietær Hans Hansson på Oustøen. Den engelske glassovnen ble satt i stand og det ble bygget flere arbeiderboliger. Branntakstprotokollene forteller at dette kostet i alt 15 000 spesiedaler. 0 5 lo jo Jo io »0 10ioo tid. *—i t 4- i \ * — < 1871 begynner så driften av glassverk nummer 3 på Høvikstranden, under administrativt tilsyn Den engelske glasshytten fra 1859. av verkseier Harald Berg. Den daglige ledelse hadde fullmektig Johan M. Staff. Han kom med betydelig erfaring fra tid var nå både øl, vin- og medisinflasker, samt fis ligere virksomhet ved Biri Glasverk, som var en kekavler. del av interessentselskapet. Han ble senere kon De eldre glassovnene var dengang direkte fyrt. torsjef på verket, var en tid medlem av Bærum Det gjorde det vanskelig å beregne når smeiten, formannskap og kommunestyre og i en periode det flytende glass, var klart til bruk. Arbeids stortingsrepresentant for venstre. Han døde i tiden ble derfor uregelmessig. Når det skjedde 1919, 75 år gammel, efter å ha tjent sitt firma om natten, ble portvakten sendt til de forskjel trofast i 55 år. lige glasspustere og hjelpemannskapet for å vek Han var også meget opptatt av sang og musikk. ke dem av deres gode søvn. Han banket på døre Helt fra starten av Høvik Glasverk støttet han ne og ropte: Ovnen er varm! Så var det bare å musikklivet på verket, noe som var med på å komme igang og jobbe til smeiten var brukt opp. skape det særegne miljø og samhold som preget Hver morgen var det også portnerens job å gå til liver der, helt til verkets siste dag. alle arbeiderboligene og vekke samtlige, så de Det nye glassverket ble bygget som et rent kunne møte presis på arbeidet. Også her ble det flaskeverk med markedet i Christiania for øye. banket på dørene, som efterhvert fikk tydelige Den gamle engelske glasshytten, var efter repe merker efter portnerens treklubbe. Denne ord rasjoner og modernisering, på åtte potter. Det vil ningen varte til rundt 1900. Da tok verkets nye si at den hadde åtte kamre med smeltet glass, klokke på taket av «Kasernen», en av verkets ar hvor en glasspuster med nødvendig arbeidshjelp, beiderboliger, over jobben. dannet et arbeidslag ved hvert kammer. Den før Å få smeiten klar til bruk, var et meget an omtalte 36 meter høye pipe fra den engelske tid, svarsfullt arbeide. En av de som stelte med det ble tatt i bruk i uforandret stand. te, var Johannes Torstensen. Han var meget av Allerede året efter starten, i 1872, ble en ny holdt og respektert av alle som en god, solid og flaskehytte bygget. Det var for å hindre arbeid hjelpsom arbeidskamerat. En natt, høsten 1901, stans og produksjonstap når den første hytte var han på sin post ved smeiten som vanlig. Han måtte repareres eller bygges om. Produksjonen ble svært dårlig og de andre ville varsle drifts- 14 bestyrer Ulstrup, for å få en avløser. Johannes vedsaklig beregnet til produksjon av belys gav dem ikke lov til det. Ingen skulle si at han ningsglass av enklere sort, som lampeglass, kup hadde forlatt sitt arbeide før det var avsluttet. ler og oljeholdere. Forbruket av disse artiklene Han fikk smeiten ferdig og ble hjulpet hjem hvor steg i takt med den stadig mer alminnelige bruk han døde noen timer senere. Denne trofasthet og av petroleum til belysning. Denne produksjonen yrkesstolthet overfor arbeidet og bedriften, var førte senere til starten av Høvik Lampefabrik noe som i alle år preget virksomheten på Høvik, som efterhvert fikk meget stor betydning, og tiltross for periodevis uenighet. som vil bli behandlet i et eget avsnitt. I 1874 ble det bygget en tredje glasshytte, ho
Glassverket brenner
Det nye glassverket som brente i 1875. Glassverket brukte dengang den gamle engelske pipen.
28 juli 1875 brøt det ut en voldsom brann som Udbredning til den nærliggende Skov og Hoved «la verket øde». Bare en av de tre glasshyttene gaard. var uskadet efter brannen. Aftenposten beretter: Det brendte igaar Aftes fremdeles i Ruinerne «I gaar Formiddag Kl. 10% utbrød Ildløs i og i et betydeligt Kullager ved Stranden. Kadet Maskinhuset paa Høvik Glasverk i Bærum. liden korpset der var paa Øvelsesmarsch fra Sand der næredes af store Salpeterlagre greb om sig vikstangen, (idag Kadettangen,) hvor de laa i Leir med saadan Hurtighed, at inden kort Tid den he i Nærheden af Værket, gjorde overmaade god le Samling af Bygninger, indeholdene Magasin, Nytte, da der var mangel paa Folkehjelp. Kontor, paa een nær, var i fuld Brand. Fra Byens Da Værkets to Sprøiter, der stod i en Gang i Brandvesen rekvireredes pr. Telegraf Sprøiter, Kontorlokalet, straks opbrændte, kunde der der uopholdelig afsendtes og lykkedes det disse imidlertid lidet udrettes, førend Sprøiter kom at redde den uangrepne Ovn, samt hindre Ildens derned, hvortil medgikk ingen ringe Tid, for 15 medelst Vanskeligheder ved at afsende Extratog. til 550 spesiedaler. Den reelle erstatning som ble Eierne lider antagelig et stort Tab, da Værket utbetalt, var da bare 9400 spesiedaler. Til dette med Beholdning og Varer kun var asureret for kom tapet av produksjonsmaterialer og ferdig 10 000 Spesiedaler.» varelageret, som på ingen måte var forsikret. En Om kvelden telegraferte Harald Berg til Chris delig led verket et meget stort tap ved selve pro tiania: «Brannen nu under Kontrol». Det fikk da duksjonstansen. En oversikt viser at verkets pro tidens humoristiske blad, «Vikingen», til å mel duksjon i 1874 var på mellem 60-70 000 spesie de: Patienten døde, men Feberen ham visst for daler, mens regnskapet for 1875 var på minus lod». 2200 spesiedaler. Ca. en uke efter brannen ble det avholdt Under opprydningen efter brannen viste det branntakst. Det viste seg at ialt 16 bygninger seg at ovnene i de to nedbrente glasshyttene, brente ned. ikke var så sterkt skadet som man hadde trodd. I maskinhuset hvor brannen oppstod, var De lot seg reparere, og efter at det var bygget en verkets eneste maskin, en liten dampmaskin pla provisorisk hytte rundt ovnene, kom produk sert. Dessuten brente 2 glasshytter, hvorav den sjonen snart igang igjen. ene var den engelske glasshytte, 1 pottekammer Dette var da også nødvendig av hensyn til de bygning, 1 kontor under navnet åttekanten, med ca. 120 ansatte, som jo var helt avhengige av den et musikkrom i annen etasje, 1 flaskebygning, 1 inntekt som verkets drift gav dem, og allerede i halmhus, 4 materialhus, 1 portnerstue, 1 smie, 1 1876 var produksjonen oppe i samme verdi som vedskjul, 1 kullhus, 1 locum med 4 doer, dess i 1874, ca. 75 000 spesiedaler. Her må det nev uten plankegjerdet rundt hele glassverket. nes at det finnes ingen tall for produksjons Den samlede forsikringsum var på 9950 spe mengden. Bare verdien er kjent. siedaler. Det som var igjen av verket, ble vurdert
Glassverket etter brannen, ca. 1880.
16 Efter brannen ble fiskeproduksjonen lagt ned, lampeglasproduksjonen ble utvidet og man tok opp den såkalte småglassproduksjonen som skul le dekke det stadig stigende forbruk av glass i den daglige husholdningen i hjemmene. Det var alle slags drikkeglass, karafler, mugger, frukt- og konditorfat, syltetøyskåler, salatboller, osteklok En journalist som i 1888 hadde be- ker, smørkanner, kaketallerkener m.m. søkt Høvik Glasværk «i denne stil- [~~ Det meste ble laget i den nye pressglassteknik le, naturskjønne Egn inde i en Kile ken hvor glassmassen ble presset i former med af Kristianiafjorden i det lille, fattige mønster som gav en viss likhet med det kostbare Norge midt blandt Kristianiaborger nes smaa, enkle Sommervillaer» / \ håndslipte glasset. Ikke så underlig at dette ble skriver: «Jeg ruller paa Jernbanen in- | | meget populært hos kjøperne. dover mod byen igjen og kan ikke Omleggingen av driften førte til en større ut faa ud af mit Hode Glaspusteren. — skifting av arbeidsstokken. De svenske glasspus Lykkelige Mand! 120 Kroner om tere måtte reise hjem og de norske måtte søke til Maaneden, frit Hus, Lys og Ved, to andre norske glassverk. Istedet kom det nye tusen Lampeglas om Dagen, salig spesialister både fra Hadeland Glasverk og fra Nattesøvn, og om Søndagene blæser Sverige, samt Tyskland. GduTilfredshetHorn ogi læggerhver enestehele ditskingrendeHjertes I forbinnelse med brannen og av hensyn til Tone!» den kommende utvikling, ble ledelsen styrket. Verkseier Nils Berg, bror av Harald Berg, fra Biri Glasverk, som da var under avvikling, kom til Høvik hvor han overtok ledelsen. Harald Berg kunne nå helt og holdent arbeide med selskapets utsalg og interesser ellers i Christiania. Men han
En del av glassverkets arbeidere, ca. år 19Q0, viser endel av sin produksjon, en lampekuppel og en stor glassflaske, bereg net til medisinsk bruk. Den nye bestyrer Ulstrup til høyre, ved kassen med lampeglasset, disse ble produsert som «rør» som ble delt på midten og slepet etterpå. 17 Ølflaske fr a den engelske periode 0 Funnet på Høvik under En av de vanlige norske ølflasker fra 1870-årene. Den kan graving på Veritas nye anlegg. gjerne ha vært laget i Høvik Glasverks første periode. 18 CHRISTIANIA GLASMAGASIN
Medisinflasker og parfymeflakonger produsert på Høvik. Medisinflasker var en stor artikkel for glassverket. 19 D—— ______-
-; 1 1 B fl «
LLH ' 11 1 11 111 II Ull J Ul I | Vaoooop/ 6050 51 52 5S 54
GLASVARER
f HUBDAL, BIRI, HADELAND & HDVIKS f ( \ (*) fR\\ Mm Y T 55 56 57 58 59
GLASVÆRKER
18 83. C-4 f~J [ ~\ "A jzx
i (l _Jj tollitoni ( '* [i 3 rpooooo)10000^ &M . 60 61 62 63 64
Produksjonen på Høvik var mangfaldig og ingen har noen oversikt over hva den omfattet. Katalogene fra A/S Christiania Glasmagasin forteller om felles varautvalg fra Hurdal, Biri, Hadeland og Høvik glassverker. Men den viste produksjon må betraktes som sannsynlig fra Høvik Glasverk.
Q \{ I] A II 258 259 260 2fil261 2622612
11S H4 H5
w w y \~j W ww v I T T T T __ x =>l x __. A Ml X 2263l»:i 2M264 265 266 267 _--_==. .JL. - .- *-- 116 Tn
' " ' ' 368268 269 27027(1 E 271l'71 H 272 J 118 119 I \ i
20 HUDØD 220 221 222 223 224
381 323 322
330 331 332 333 334 335 225 226 227 228 229 230
d? e> b> t> o> 33ti 337 338 339 340
UBOT1 231 232 233 234 235 236
ip 2> g? 341 342 343 344 345 E 346 F
237 238 E 239 F 240 U 241 K
347 G 348 349
i —I
Km
1578 1679 1580 1581 | 1582 ! ' f
<% f f
w5 ås y l § f ( i
21 n m oi
742 74:i 714 745 • , ~X < jV/ \ IL
fm m w m V 7 || L-J ' i i i )\ }{[ Il Éttlfti 1 \ ( i a ' x - \
vw 41 f Hf. pt'W \ \ ' j 741', 747 748 749
I i
480 481 482 483 1 ( I imA C ) (0GQ^) 520 521 622 523
_ ~ Tf) rfD m-fl TV w ro j±o \f\ \~f% \f\ Lj lj [x ry
484 486 486 487 W / em my « - - - /xjj\/ / y /v / \ fcoooood l\ Amoj pM 524 525 526 527 /TII vy \~ fåJw /«VP// \___X \=^=r 48« 48» E 'l!M > >'' , '" <;
WA , ,
W g W il) w
528 529 530 531 492493 M *934<»3 491494 4954(15
22 »M >U '.'60 007
(168na Mlmi ;;,:o'"0 971 972 670 672 b71
680 681 682 683 684 973 Bl974 976
685 686 687 688 689 976 977 978 980
I
UT % ) 9
392 393 394 1330 1331
1SSS 133:1 395 396 397
1334 1336
1330 1337
|l| / V \W 1338 13471347
1U1 (. 402 G 403 M
23 Verkseier Harald Berg
ble boende på Høvik helt til sin død 21. mars 1895. Han var da 75 år gammel. I forbindelse med dødsfallet skrev Folkebladet en lengere nekrolog som var en hyldest til hans innsats for norsk industri. Nekrologen slutter slik: «Som Arbeidsgiver var Harald Berg et Mønster. Han vilde fremfor alt, at Arbeiderne ved sine Hænders Gjerning skulde opnaa saapas Livsvilkaar, at de kunde faa Agtelse for sig seiv og den Stand, de tilhører. De skulde kunne se, at det kropslige Arbeide kunde føde sin Mand og føde ham godt. Han var trofast mod sine Ar beidere; de skulde i ham se sin bedste Ven; det var han største Lyst, ikke alene at knytte den en kelte Arbeider til Værket, men hele Arbeider familien, der kunne være Sysselsættelse for alle, og gjennem Familiens fælles Erhverv kunde Hjemmene trives og blive økonomisk sorgløse. Og han lod sine Arbeidere forståa, at han ikke Harald Berg. i! vilde svigte dem; aldri tog han en Fremmed ind, uden først at have undersøgt, om der ikke skulde med på å starte Det Norske Travselskap og var være en eller anden inden han egen Arbeider formann der i flere år. stand, der havde en Søn eller nær Slægtning, Da den konkurrerende Norske Travklub av som han vilde have ind. — «Vi bliver jo herude holdt et travløp på Etterstadsletten ved Christi ved Værket nærmest som en enste stor Familie», ania i 1880, følte Det Norske Travselskap det pleide han at sige. forsmedelig at de ikke kunne by konkurranse på Som Menneske var Harald Berg varmhjertet og egen bane. Imidlertid eide Harald Berg og gros hjelpsom; han var betagende ved den Iver, hvor serer Johannes Lunde fra Christiania, en per med han omfattede alt af Interesse. Ved sit noble sonlig venn av Berg, hver sin del av Slepend Tankesæt, sit ranke Syn paa Livet vandt denne sletten, idag Billingstadsletta. Her anla Harald statelige Gubbe Venner, overalt hvor han kom. Berg sammen med flere andre en travbane som Baade af Sind som af Krop var han kjæk som en kostet den nette sum av 40 000 kroner! Det førs Ungdom, lige til det sidste, derfor kom ogsaa te løpet kunne holdes søndag 3. juli 1881. hans Død smertelig overraskende for de Fleste. Norsk Idretsblad brakte et referat: Men han var jo af Aar blevet en gammel «Publikum var mødt temmelig tallrikt frem til Mand; han havde faaet leve en længere Arbeids Aabningsfesten vi tenker i et antall omkring dag end de Fleste, han havde ogsaa faaet sin 3000, som leirede sig under Askers vidunderlige Livsgjerning bragt i tryg Havn, inden han gik hengebirke.» bort. Selve banelegemet var godt preparert, med Harald Berg, der i 1888 havde modtaget Dan kult og finere pukksten, tatt fra den nærliggende nebrogsordenen blev i 1890 Ridder af st. Olafsor fjellskrent, og påstrødd fin sand som forsterket den.» inntrykket av den nye travebanen. Hans største personlige interesse var hester og Men seiv om banelegemet under åpningen i hestesport. Det viste seg da også ved registre 1881 var solid og fast, viste de bange anelser, ringsforretningen av hans private innbo, efter som flere hadde hatt på forhand om de krappe hans død, at det fantes store mengder hesteseler, svingene, seg å slå til. med og uten beslag, sadler og vogner, spissleder Akkurat samme året kom boken «Den siste både til daglig og til festbruk og spesielt utstyr Mohikaner» ut, og Berg hadde gitt sin traver for travløp, både sommer og vinter. Verkseier samme navn som helten i boken, «Uncas». Harald Berg, blant venner kaldt Glass-Berg, var Men det hjalp lite: 24 Familien Tanberg fra Hurdal Glasverk, på besøk på Høvik hos Sophie og Nils Berg, ca. år 1900. Nils Berg hadde «bare» to hester for sin vogn.
Foto fra stallplassen ca. år 1900. Besøk på glassverket av miss Ellen Dick fra Fornebo. Hun sitter bak kusken. Herren med sykkel er advokat Alexander Nansen, bror av Fridtjof Nansen. Nils Berg helt til høyre.
25 «Hr. Verkseieren gjorde en smuk Kolbøtte da forårsagede Kolbøtten, men man maa tilstaa at han i stor Fart kom ind i første Sving, og hans baade Dag og Sted var meget uheldig valgt til at velfodrede Traver Uncas fik et lidet Extraløb for vise sin Flothed.» den tomme karjol. Ingen kan vel laste Hr. Verks Også velocipedsporten opptok Harald Berg og eieren, der alt er en gammel Mand, fordi han han var med på å starte Kristiania Velocipedclub tabte Koldblodigheden under Kolbøtten og ei i 1882. Foreningen hadde flere konkurranser på holdt i sine Tømmer. Hr. Verkseieren forsikrede Slependbanen som ble nedlagt i 1913. efterpaa at det kun var hans egen Flothed der
Hus til alle, store og små
Luftfoto fra 1970 av en del av boligområdet knyttet til Høvik Verk.
Utviklingen på glassverket førte til fortsatt ut linger. Men i daglig tale var det ikke plass til så videlse av arbeidsstokken. Alle skulle ha hus. mye romantikk. Bygningene ble ganske enkelt Fritt hus og brensel var en del av lønnen, og hvis kalt Nord, Mellem- og Sørbrakka. Betegnelsene det var mulig, en jordlapp til de som var gift og har siden hengt ved og er i dag de offisielle nav hadde familie. De gamle husene fra engelskmen nene, bortsett fra at Nordbrakka ble revet 1981. nenes tid i 1850 årene på Svartodden, og de se De ble bygget i den tradisjonelle stilen som var nere bygninger fra advokat Ryes tid, var for vanlig ved alle fabrikker landet over, hvor det lengst utnyttet til «siste ståplass» som det het. måtte skaffes boliger til arbeiderne. Byggestilen Helt fra starten av verket, var det i tur og orden var praktisk og meget økonomisk. Den stammer blitt bygget arbeiderboliger. De første som ble fra Sachsen i Tyskland og kom til Norge med de reist var «Granly», «Solbakken» og «Fjellhøy». første bergmennene i 1600 årene, da jernverksin navnene var inspirert av Bjørnsons bondefortel dustrien vokste frem som egen næringsgren.
26 1875 ble det bygget to nye arbeiderboliger. I begynnelsen ble de kaldt «Biribrakkene» fordi de var bygget av materialer fra Biri Glasverks lager bygg som lå ved Eidsvold jernbanestasjon. Siden ble de kaldt «Øvre og Nedre Eidsvold». De hadde 8 leiligheter hver. «Øvre Eidsvold» brente i 1940, men «Nedre Eidsvold» står på sin gamle plass. Bygningen er nå en del av det bevaringsprosjekt som er foreslått av Bærumsgruppen i Foreningen til norske Minnesmerkers Bevaring (Fornminne foreningen), for å sikre at en del av det verdifulle og særpregede boligmiljøet på Høvik Glasverk, kan bli bevart. «Eidsvold» — og «Biribrakkene».
«Kasernen» «Guttehjemmet Vårsol»
Blant de mange boligene som ble bygget, i takt litiet i Sandvika for bryderi. For økonomen var med verkets fortsatte utvidelser, er det likevel det ofte håpløst å holde orden. Kortspill var for neppe noen som såtte sitt preg på hverdagen slik eksempel strengt forbudt. Men guttene låste seg som «Kasernen» alias «Vårsol» eller rett og slett inne på rommene og spilte bokstavelig talt klær «Guttehjemmet» som bygningen til sine tider ble ne av kroppen, og vinnerne var nådeløse. De le kaldt, gjorde det! Guttene som bodde der, var 14 verte ikke klærne tilbake før de ble tilfredsstil — 18 år gamle. Her hadde de, under ledelse av lende innløst. Det hendte mer enn en gang at ta en økonom, kost, losji og vask av klær. Deres liv perne i hasardspillet ikke kunne gå på jobben og ferden ble fulgt av alle på verket. Noen fordi de hadde spilt bort både skjorte, bukse og ganger var det med forargelse og vrede. Andre undertøy. Så var det å komme seg ned på kjøk ganger var det smilende hoderysting eller be kenet og tigge en gammel melsekk, få klippet friende latter, som fulgte de forskjellige hendel hull til hode og armer, og derfrå rett på jobben sene. Og nye dukket opp støtt og stadig. Det var til spott og spe, til forargelse og hånfliret, samt ikke annet å vente når opptil 60 gutter bodde un grov kjeft fra verksbestyrer Arne Ulstrup, som der samme tak. selvsagt forstod at gutten hadde spilt seg til fant En dag ble det oppdaget at parafinforbruket til på det forbudte kortspillet. belysningen var forbausende stort. En under Guttenes lønn var omkring 1910, 13 kroner i søkelse ble i all stillhet satt igang og en flokk gut måneden pluss kost og losji og vask av klær. Det ter ble tatt på fersk gjerning, mens de laget et lite var mange klager på det siste. Alt ble puttet i festfyrverkeri i kjelleren. Det foregikk på den samme vaskevann og ble ensfarget i grå og lilla måten at en gutt stod med en brennende fyrstikk nyanser. I huset var det 8 rom, matsal og lese i hånden og etpar andre, som hadde fylt munnen værelse. Det bodde opptil 8 gutter på hvert rom. med parafin, sprutet parafinen i en fin stråle mot I sengene var det halmmadrasser, så det ble den brennende fyrstikken, til alminnelig hurtig en mengde støv og bøss. Tilstrekkelig med jubel. Flere ganger var det forsøk på å brenne vann var det ofte vanskeligheter med. Den per «Kasernen» ned, med antennelse både i kjeller og sonlige hygiene var derfor ikke alltid den beste. på loft, men hver gang ble ilden slukket. Det var ikke til å undres over at lus var vanlig. Ved et kalas var det en svensk gutt som falt ut Engang gikk guttene på et rom sammen om å av vinduet i øverste etasje og ble drept. plukke lus. Da de var ferdige, såtte de blikkbok «Kasernen» var et problembarn for verket. sen, som lusene var samlet i, på ovnen. Men luf For å råde bot på dette, oppnevnte verket to av ten ble så stram at de måtte lufte både med dø de eldre arbeiderne til lokalt «politi». Betalingen rer og vinduer. var 10 kroner pr. måned og uniformslue, som Tyveri blant guttene var vanlig og ble ansett tegn på myndigheten. Samtidig innrettet man et som det verste problemet. Det var særlig de som arrestlokale i kjelleren. Det siste for å spare po «sluttet på timen», som tok seg til rette. De for 27 svant med klærne til sine tidligere arbeidskame tyrere. Særlig var bestyrer A. Olsen lite avholdt. rater. Seiv om klærne ikke passet, kunne de all Han hadde tidligere bestyrt guttehjemmet Bastø tids innbringe noen skillinger. Dette var ikke ba i Oslofjorden. Dette var jo i seg seiv en krigs re leit, men direkte ille, for når jentene om kvel erklæring for guttene på Høvik, som skulle ta den eller lørdag, kom og spurte om guttene ikke hevn «på frenders vegne». Olsen forlangte blant kom ut, var det ikke morsomt å måtte bli inne, annet at guttene skulle takke for maten når de fordi de ikke eide klær som kunne brukes «på hadde spist. Guttene nektet blankt. Argumentet stas». var enkelt og slagkraftig: De hadde ikke noe med Ved flere anledninger var det uro og direkte å takke for det de seiv hadde betalt! Dermed bas konflikt med de forskjellige økonomer eller bes- ta.
Bekjendtgjerelser. Frelsesarmeen Leder av Frelses laften kl. 8 K. K. møte. Sam armeens sosiale tjeneste Ottilie tidig møte paa „QiHtehjerametu Tonning. Høvik-. Onsdag kl. 8 aften frel sesmøte. Torsdag soldatrnøte. Ka merater møt frem. Lørdag fest. Merk. Lørdag avholdes ogsaa fest paa ungdomslokalet, Bærums verk kl. 8 aften flora og stren Freisesoffiser gemusik. Leine som ble bes tyrer for «Gutte hjemmet».
Ved flere anledninger var det klager over, og visse betingelser, overtok driften og «Kasernen» streiker mot, maten som ble servert. Seiv om be ble døpt om til «Guttehjemmet Vårsol». Til dag skyldningene om suppe kokt på gamle katter, lig sa man bare «Vårsol» eller «Guttehjemmet». falt på sin egen urimelighet, så var vassgrøt og Det var felsesoffiseren Leine som kom til å bes tommetykke, dårlig stekte pannekaker med tyre guttehjemmet. übestemmelig smak, en kjensgjerning. Men alle Bygningen fikk nå innlagt vann, noe som før slike klager ble feiet til side. Den samme maten måtte hentes fra en vannpost ved «Sørbrakka». ble bare servert både to og tre dager på rad, inn Det ble bad i kjelleren og koldt og varmt vann i til alt var spist opp. Guttene måtte kapitulere. hele huset som også fikk sentralvarme. Badet Men en gang endte det hele med forferdelse. kunne benyttes av alle på verket og ble meget Det var blitt servert bedervet kalvekjøtt og gutte populært. «Du skal få sukkertøy og du skal få la ne ble ikke bare dårlige, de ble alvorlig syke av de, du skal få bli med meg på «Kasernen» å ba matforgiftning. Flere kunne ikke gå på jobben en de» som det het i en lett omskrevet revyvise fra hel uke. Sunnhetsvesenet i Bærum grep nå inn tiden. på det strengeste, da de i sakens anledning un Frelsesarmeen sikret seg rett til å holde møter i dersøkte forholdene på «Kasernen». De sosialist «Vårsols» spisesal. Møtene omfattet hele Høvi iske avisene i Christiania tok opp saken og førte kområdet og både små og store fra verket fulgte et malmfult språk mot «Glassverket- og andre med i møtevirksomheten. kapitalister». Denne hendelsen i 1918, førte til Frelsesarmeen bestyrte guttehjemmet helt forandring og forbedring. Driftsbestyrer Arne frem til glassverket ble nedlagt i 1933 og høstet Ulstrup tok kontakt med lederen av Frelses overalt stor takknemlighet og anerkjennelse for armeens sosiale tjenester, Ottilie Tonning og bad arbeidet sitt. om hjelp. Hun hadde vært i Frelsesarmeen siden Men alle sosiale forbedringer til tross: Den 1898 og i 1920 fikk hun Kongens fortjenstmedal uskrevne lov om at ingen som var født på verk je i gull for sitt sosiale arbeide i armeen. et, noensinne skulle bo på «Kasernen» eller «Vår Henvendelsen førte til at Frelsesarmeen, på sol» stod ved makt til siste dag. 28 c ¥A .'»'. JK.'4åMKå |^H^HHI^^IHH^HiiHK^Si2SESH^BBfei9 a a> ». iTT\ ' yåmAÆt
~~" (2 c """ 'n~ åmå^t/SmaL—M^ *j ' 'il W&&f^2jT*^£ <*> 22 Si ' EwsériT '.PBKT r-, «B Bntrføi m^liliSl
2 q & _§ ** Jpy.
S- lO / låmW if~ fåfri f arir Ii , Wå^^BmWå c / /BT / / / ZzzZZZjf >,/ »
s «c c ir ali ,, -nfc, t * *" •"'* fei »« E3 /må mm7 'm\WfTt^m\
"- -* -r-i ' JUi Smi f ti M ' il MÆHW7 S 'T Jl "XS^faaal CS G/ gÅmW W — .*BR5~ -t *• *'*" Bj ?----=:evi *">»//// #afliflrfm/ *-— *i — fl/må'# Ui &' ' *aaa»BigpaHB8Bi fw>& •*i r* * Jaiaaa1 ex ~ •— ih& ' /mW f a 2P -S - / /«Sf ' Fr '• "• *2^sJ8»Bi
tWB m 'ff *-*T^f&EtW™ „n s«! 'iB /1 „* Æ« y^.~mm -
o <" § -S ' yjWpj " "l*^tQMhR!- *- "°(B o »-Hi : wÅWmk ' -fK.> *f **«*£ W.J3rm - "' -i rBJnrwl co oo a J/ •jfr: HBriyfiL^åsaE a Jfi «F P^g ? "a s a ..Æim JJP&» 'mfmmm BT .J i^jW1 *mii P''^^^ '' ?T iJt> ' B 29 1977 ble «Kasernen» revet. Glassmagasinet i Oslo tok va re på klokken og klokketårnet og restaurerte tårnet. Det ble utlånt til den 8. nordiske Klokkekonferanse som ble holdt på Hadeland Folkemuseum samme år. Klokken tjente det gamle glassverket i mange år ved å varsle ar beidstiden og brann på verket. Stille før stormen. Det siste bohavet bæres ut. Misbruk av gravemaskinen. Klokketårnet tas vare på. % ,r i Tårnet trygt på bakken. Her er tårnet montert på Hadelands Folkemuseum, hvor det ved tre slag fra klokken ble markert at utstillingen var åpnet. 30 Den gamle hovedbygningen på Høvikstranden, bygget av stiftsprokurator Mathias Rye 1846, og som både engelskmen nene og familien Berg brukte som bolig til bygningen brant i 1889. Malt av Wilhelm Peters. 31 I 1889 brente den gamle hovedbygning, som fra datidens arbeidsmiljø. Men den røper en klar prokurator Rye hadde bygget i 1846, ned til og bevisst holdning til det gryende industri grunnen. Bygningen hadde helt siden starten av samfund. Den nye boligen medførte en stor sel Høvik Glasverk vært privatbolig for familien skapelighet. Her var. det virkelig noe å vise frem. Berg. Verkseier Harald Berg ledet seiv sluknings Da stortingspresident Carl C. Berner engang arbeidet. Da brannen raste som verst, kom gart kom på visitt, ble han selvfølgelig spurt om sitt neren på verket bort til Berg. Med luen i hånden syn på vertskapets nye residens. Han svarte tem spurte han om verkseieren ville han skulle hjel melig bramfritt, til stor jubel fra de øvrige gjeste pe til med slukningsarbeidet — eller om han ne, at han syntes de små «kuppeltårn» på taket skulle fortsette arbeidet i hagen? Berg så litt på minnet ham om germanske kvinnepupper. Det ham og svarte stillferdig: «Jeg tror De skal fort opplyses ikke noe om på hvilket tidspunkt av sette arbeidet i haven, De». selskapet uttalelsen fant sted! Nå ble de øvrige bygninger fra Ryes tid revet, En rekke takkeadresser fra datidens kongelige og en ny og standsmessig bolig for verksledelsen og andre dignitærer, bekrefter Bergfamiliens so ble bygget av interessentselskapet. siale posisjon og grunnlag for de mange og store Den nye bygningen, tegnet av arkitekt Harald festligheter, men til daglig var levemåten enkel Olsen, ble oppført i pompøs stil, temmelig fjern og rettfrem. Hovedbygmngen på verket, familien Bergs privatbolig. Veritas har nå, med betydelige midler, restaurert denne, for å bru ke den til representasjonslokaler. Den gamle stallen i forgrunnen. 32 Verkseier Kristoffer Bergs bil kjøpt 1911. Den kostet 1000 pund. Sjåføren het Lindemark. s Fru Sophie (Sonni) Berg, gift med verkseier Kristoffer Kristoffer Berg med barna Berg. Venner besøker venner på Høvik. Verkseier Arild Berg, født og oppvokst på Høvik Verk, var i mange år leder for driften her og skaper av stålfa Kristoffer Berg og frue på jakt 1896 med vennene grosse brikken, som idag er en av konsernets viktigste støttepilla rer P. M. Anker og frue Nini, født Roll. rer. 33 Høvik Glasverk ca. 1925. Produksjonen steg jevnt og sikkert i 1880 åre naturlig nok ble kalt «Småglasshytten», var be ne. Høvik Glasverk var da det eneste her i landet regnet på dag- og nattskift med 12 timer i skiftet. som laget belysningsglass. I 1888 begynte man En del spesialarbeidere ble overført fra Hade fremstillingen av de hvite lampekuplene, bereg land og unge 14—17 års gutter fikk jobb som net til hengelamper, som skulle vise seg å bli me hjelpearbeidere. Driften startet 1899 og verkets get populære over alt. Småglassproduksjonen tok musikk-korps møtte frem og spilte ved begiven seg også opp. Dessuten begynte man å fremstille heten. Men driften av den nye hytten skapte sto kantineflasker, klunkeflasker og lommelerker, re problemer. Den hadde tekniske svakheter beregnet på en dram i «ny og ne». Denne pro som krevet stadige reparasjoner, ofte mens den duksjonen ble forbedret i og med at den gamle var i drift. Dette var, på grunn av den sterke var glasshytten ble ombygget og modernisert med 3 men, selvsagt meget vanskelig. Det viste seg og gassgeneratorer fra eget gassverk. Det gav også så at nattskiftet produserte mindre og hadde anledning til å få bedre arbeidslys i fabrikken. dårligere kvalitet på det ferdige produkt, enn Verkseier Hans Berg ledet seiv arbeidet og det dagskiftet. Dessuten krevet opplegget med to ble betraktet som et stort fremskritt av alle. En hold, alt for stor bemanning. Lønnsutgiftene ble sterkt medvirkende årsak til den stadig økende også for store og allerede efter ett års drift ble produksjonen, var den såkalte mellemrikslov av det besluttet å rive ovnen, for å få et bedre sys 1874, mellem Sverige og Norge, som sikret in tem og bare dagskift. Dette førte til oppsigelser dustrien i begge land fri handel over grensene. av arbeidere og senere, også av endel kontor Da loven ble opphevet i 1897, falt det svenske funksjonærer. markedet efterhvert helt ut. En ny ovn efter tegning av driftsbestyrer Ulstrup, ble bygget umiddelbart under ledelse av den svenske hyttemesteren A. Søderbom. Han Eksportverdien var: 1896 275 000 kr. ledet også det daglige arbeidet da hytten kom i 1890 200 000 kr. 1897 211000 kr. 1897 211 000 kr. drift. Da unionstriden mellem Norge og Sverige 1893 230 000 kr. 1898 59 000 kr. tilspisset seg i 1905, reiste mange av de svenske 1894 286 000 kr. 1899 3 000 kr. glassarbeiderne hjem igjen. Blant disse var også 1895 270 000 kr. 1900 3 000 kr. Søderbom, noe alle beklaget. Men efter noen få år kom han tilbake til sin gamle arbeidsplass For å erstatte det tapte svenske markedet, bes igjen. luttet verket å bygge en ny glasshytte, beregnet På Høvik fant folkeavstemningen 13. august, på småglassproduksjonen. Den nye hytten, som for eller mot fortsatt union med Sverige, sted i 34 Turnlokalet, hvor verkets musikk-korps spilte nasjonale melodier. Produksjonen ved hytten gikk bra og småglas sproduksjonen gav nå et lite overskudd. Det ble ellers fremstillet alle aktuelle glassvarer ved hyt ten, alt efter markedsbehovet. På samme tid tok Høvik Glasverk opp eksport til England. 1902 var verdien av denne 32 000 kr., 1904 29 000 kr. og i 1905 39 000 kr. Seiv om konkurransen på dette markedet var hard, hadde verket fortjenes te på handelen som samtidig sikret beskjeftigelse på et urolig arbeidsmarked. I 1898 trakk verkseier Nils Berg, som siden brannen i 1874, med stor dyktighet hadde ledet Høvik Glasverks gjenoppbygging og videre ut vikling, seg tilbake. Gjennem alle årene støttet han idrettslivet på verket og i 1904 skjenket han turnlokalet til verksbeboerne, bygget for sine private midler. Ved hans død, mai 1911, viste Verkseier Nils Berg. det seg at han hadde bestemt at det skulle opp rettes et legat på 50 000 kroner til praktisk utdannelse for unge kvinner og menn, av hans efterlatte midler. Legatet administreres av Bæ rum kommune. Storstreiken 1904 — Hardt mot hardt 1899 bie interessentselskapet omdannet til et Nå ble det hele mere fjernt og upersonlig, og aksjeselskap under navnet A/S Christiania Glas det gikk ikke lang tid før det gjorde seg gjelden magasin. Som leder av glassverket på Høvik an de en apen misnøye og uro på verket. Men seiv satte man ingeniør Arne Ulstrup, som på det om denne uroen var lokalt betinget, så hadde tidspunktet var ansatt i det store amerikanske den sin rot i de, over hele landet, stadig voksen elektrisitetsfirma Westing House Electric, hvor de krav fra arbeiderne om en mer rettferdig for han hadde arbeidet i 6 år. Før han reiste tilbake deling av samfunnets goder, og en større respekt til Norge fikk han anledning til å sette seg inn i for mennesket bak arbeidsplassen. For å stå ster amerikansk glassindustri. Han hadde med seg kere, opprettet man overalt fagforeninger som, hjem flere artikler av glass. Blant annet det sene ofte i apen kamp, måtte fremme sine krav på re så kjente «Norgesglass» som ble en stor suk den enkelte arbeidsplass. sess efter at verkseier Hans Berg hadde kon Den første efteretning om arbeidernes politis struert et bedre lukkesystem for det. ke virksomhet i Bærum, finner vi ironisk nok i Foruten vanlig driftsledelse, fikk Ulstrup, på lensmannens «Copie-Bog», under datoen 18/8 linje med lampefabrikkens bestyrer, Hans Lien, 1881. Her heter det: fullmakt til å fastsette lønninger, ansette og av Hans Ørum fra Helviksmyren paa Høvik an skjedige arbeidere. Seiv om større problemer meldes for Salg og Udskjænkning af 01 uden skulle legges frem for direksjonen i Christiania, dertil at være beretiget. Det forøvede Salg er så hadde de nu fått en betydelig makt. foregaaet til Medlemerne af et, efter Anmeldtes Dette var det første tegn på oppløsning av det Indbydelse stifted Arbeidersamfund, hvis Ind fellesskap som hadde vært mellem eierne av trædelsespenge for en Del ble andvendt til Ind verket og de ansatte, siden starten i 1871. Begge kjøb af 01 til Foreningen. Dette 01 er imidlerti parter, som bodde ved arbeidsplassen, forstod og digt igjen solgt saaledes at Samfundets Med respekterte hverandre, tiltross for den sosiale av lemmer naarsomhelst har kunnet indfinde sig stand. Problemene var hittil blitt løst på stedet, paa andmældtes Bopæl og erholdt saa meget de til felles beste. har forlangt, efter en Pris af 30 Øre pr. Flaske og 35 de har kunnet medtage til Fortæring, ogsaa til andre der ikke var Medlemmer.» Som vitner oppgis Lars Johansen, maskinist Olaus Thorsen på Snarøya, Valdemar Arnesen, Stabekk samt Emil Nilsen, Høvik Glasverk. Denne gruppen forsvant like så stille som den kom, men 1885 ble det opprettet en sosialdemo kratisk forening. Ved starten av denne, 28. au gust 1885, meldte det seg straks 139 med lemmer. Herav var 27 fra glassverket. Den politiske bevissthet, og dermed kravene om bedre lønns- og arbeidsforhold, vokste seg Bestyrerne Arne Ulstrup og Hans Lien stadig sterkere og 5. desember 1903 ble Høvik Arbeiderforening startet. I.januar 1904 ble den tilsluttet Norsk Arbeidsmannsforbund. Når nav net ble Høvik Arbeiderforening skyldtes det at foreningen, som fra starten hadde 106 med mann Andreas Johansen sagt opp uten varsel. lemmer, hadde folk både fra glassverket og lam Han kom til glassverket i 1881, tretten år gam pefabrikken. Siden ble Høvik Arbeiderforening, mel, hvor han siden ble glasspuster. Han var av grunnet forskjellig beregningsgrunnlag, ved se holdt og respektert av alle som en rolig og dyktig nere tarifforhandlinger, delt i Høvik Glassar arbeider. Oppsigelsen vakte forargelse og harme beiderforening og Høvik Jern og Metallarbeider på verket og ble av fagbevegelsen betraktet som forening. enda et forsøk på å svekke denne. På et møte 20. Bare 5 uker efter stiftelsen av fagforeningen, august vedtok en enstemmig forsamling å stå so ble 4 av tillitsmennene sagt opp, med den beg lidarisk med Andreas Johansen. Fagforeningen runnelse at det var for lite arbeide for dem på fikk fullmakt til å forhandle med bedriftsledel verket. sen som imidlertid avviste enhver diskusjon. Jo Det ble protestert overfor direksjonen i Chris hansen var, ble det fastholdt, sagt opp på korrekt tiania, men protesten ble avvist. Fagforeningen måte, og oppsigelsen hadde ikke noe å gjøre med stod maktesløs overfor problemet. Det var som at han var fagforeningens leder. «Sosialdemokraten» skrev: «Våre tillitsmenn ble Norsk Arbeidsmannsforbund erklærte da full pillet ut i et forsøk på å knekke arbeiderne». For streik for samtlige 169 medlemmer. Det var cir fagforeningen ble det ikke lettere å kjempe for ka halvparten av verkets ansatte. Selskapet svar saken, når de oppsagte valgte å reise, istedet for te omgående med oppsigelse av samtlige strei å ta kampen opp. kende, med øyeblikkelig fråflytting av de leilig Som et mottrekk til fagforeningens innflytelse hetene de bodde i på verket. Hvis man regner på verket, opprettet selskapet «Høvik Verks Ar med kone og 2 barn for hver arbeider, blir det beideres Hjelpe- og Understøttelsesforening», ca. 675 som måtte flytte. med et grunnfond på 1000 kroner. I paragraf 2 i Streiken ble nå en klar og apen kamp om ret foreningen het det: «Personer der er Medlem af ten til å organisere seg i en fagforening, krav om nogen Fagforening, Hjelpekasse eller lignende, høycre lønn eller kortere arbeidstid ble over kan ikke opptages». hodet ikke nevnt. Saken vakte voldsomt oppstyr Hjelpekassen, som den ble kaldt til daglig, over alt. En pennefeide raste i pressen, først og skapte apen splid og mange personlige motset fremst mellem «Sosialdemokraten» og «Aftenpos ninger på verket, og den ble omgående stemplet ten». Konflikten ble omtalt og kommentert i av fagforeningen som «den gule fagforening». En utenlandsk presse, ikke bare i Skandinavia, men klart nedsettende vurdering som ingen den gang, også i Tyskland, Nederland, Belgia, Østerrike, var i tvil om betydningen av. Betegnelsen går til Frankrike og Jugoslavia. bake til Frankrike, hvor de streikende arbeidere Hardt stod mot hardt. Men da det ble funnet i 1887 knuste vinduene til en streikebrytende frem til en annonse som selskapets direksjon forening, som da erstattet de knuste rutene med hadde satt inn i «Smålandsposten» i Sverige, hvor gult papir — som selvfølgelig også ble ødelagt. det stod at glassarbeidere søktes snarest, men sø Sommeren 1904 var en urolig tid for glassver kerne måtte ikke være medlem av noen fagfor ket og lampefabrikken. Ustanselig var det små ening, var selskapets påstand om fri organisa konflikter med bestyrerne Ulstrup og Lien, men sjonsrett satt i sin rette belysning, og da den opp også rent uvennskap arbeiderne imellem. sagte Andreas Johansen hadde takket ja til en Den 4. august 1904 ble fagforeningens for- bedre stilling i Stavanger, og således ikke var 36 med i striden lenger, fant selskapet og de opp Smålandspoßten, Kronobergs Låns Tidning, sagte arbeiderne frem til en minnelig ordning. Alle ble gjeninntatt i sine stillinger, og alle kunne fritt organisere seg. Den 12. september, efter streiken var slutt, skrev «Sosialdemokra ten:» — At Andreas Johansen skilles fra verket i 6lasarbetare sokcs. den beste forståelse, fremgår best derav, at hans FuD h«Bllttiuxig till glashytte och sliperi familie er tilbudt at få beholde, til våren, den lør tillverkning at' lampglas, sokes genaat. Dugliga arbetare, som icke tillh&ra nagon leilighet han hittil har hatt i verkets arbeider tackfoi enuig kau insanda sina ansflkningar bolig og det uten å erlegge noen leie. Vi er sikre till Kristiania Glaamaoasin, Krlttla ftlå, Nurge. (Nord A.-B. 18407) (5892) på, at med den nu trufne overenskomst vil det indtre et gjensidig tillits- og fordragelighetsfor hold mellem ledelse og arbeidere ved Høvik Den famøse annonse som ga arbeidskonflikten den rette Glasverk, et forhold som sikkert vil bli til gagn belysning og som brakte streiken til en rask avslutning. og glede for begge parter». «Den gule forening», som var bygget opp av verket, avgikk ved en hurtig og naturlig død. Det gamle patriarkalske samfunn var nå, på godt og ondt, brutt ned og et nytt måtte bygges opp. Begge parter erkjendte dette, og fant efter hvert frem til en plattform hvor felles interesser fikk være grunnlaget å bygge fremtiden på. Førstesiden av auksjonsprotokollen. Aar 1904 den 18. oktober afholdes, efter begjæ ring af Andreas Johansen, ved hustruen, en fri villig auktion hos ham på Høvik Glasverk. • «r/z/-.*, -a, Andreas Johansen. 4 /aaf fyr-'< SøM Da Andreas Johansen måtte forlate glassverket på Høvik, reiste han til Stavanger, hvor han kom inn i blikkvare bransjen og ble en holden mann. Hans kone ble på glass fuMlfåu / ' V %"' tfgattut i verket til Johansen hadde etablert seg på det nye stedet. MJttcLtU.-c-* Off-it/lva** Mu^ek... Da fulgte hun etter,men først solgte hun bohavet på frivil lig auksjon. Samlet salgssum var 354 kroner. Det var den gang vanlig med slike auksjoner, for det kostet mer i frakt enn å kjøpe nye møbler når man flyttet. yt Ar. Øéo- gtø/6u> c^aéelA— % S&ouUt-UK&t fø - /jt?to£c*t^ Førstesiden av auksjonsprotokollen. 37 Beretningen om restaureringen av Kongsberg kirkes lysekroner utført ved Høvik Glasverk 1930 Verkseier Bjarne W. Berg. Den daglige produksjon på Høvik Verk gav skjeldent den enkelte glasspuster leilighet til å vise sin egentlige faglige dyktighet.Selv om den dukket opp i forbindelse med de personlige, og private, arbeider som ble prestert, bak drifts bestyrerens rygg, når tid, sted og ikke minst eg net glassmasse gav anledning til det. Men ved en bestemt anledning ble den faglige standard på verket satt på prøve. De gamle lysekroner i Kongsberg kirke, laget ved Nøstetangen glasshytte i 1750-60 årene, var efterhvert kommet i en så dårlig forfatning at det i begynnelsen av 1920 årene ble bestemt at man måtte prøve å få dem restaurert. Den kjente an tikvitetshandler og ekspert på glass, Bredo H. Berntsen i Oslo, reiste sammen med kirkens for valtning og med riksantikvarens støtte, en aksjon for å få dette arbeidet utført her i Norge. I 1927 gikk A/S Christiania Glasmagasin, representert ved direktør Bjarne Berg, med på å utføre dette omfattende arbeide, som skulle vise seg å bli en Den ene av de tre lysekronene fra Kongsberg da større og mer omfattende enn noen hadde kirke som ble restaurert på Høvik. tenkt. Det ble bestemt at arbeidet skulle utføres på Høvik Glasverk hvor det ble bygget en egen li ten, oljefyrt glassovn til formålet. Oppgaven var meget vanskelig. Man måtte blant annet finne frem til den riktige glassmassen som var brukt da kronene ble laget og som man nå ikke kjente til, og den gamle glasspusterteknikk måtte tas i anvendelse påny. Det daglige restaureringsar beide ble ledet av den unge og nye driftsingeniør Gjertsen, men det var glasspuster Peder Chris tensen som ved sin faglige dyktighet, gjorde det hele mulig. Seiv om dette arbeide ikke brakte de store ord i pressen, så var det ikke mindre enn en kultur historisk bragd, som det fortsatt står respekt av. Antikvitetshandler og glass-samler Bredo H. Berntsen 38 5 ta Si CO >s co . ts S c CO k. fc CO to £ co -— Tr 2x C3 Ah co 00 V >-. co co c "a co c ~ co' h— !w. k K B- '5. c * c C ») c > <0 > o — S 5 *- a a co Ah CX •• °Q Jj co > t3 K .*! co i «• s > * £ m R es S 8.-S t ts * cv. •2 fe fe co co *C ~~r "£V co 'SS1 rf Co co 00 oo CS -5 tei c o r % £ i « 5 2 ts 5 §^ E >- a -ts £ 1 "* c CO K. C Ah -§ t3 ££ g 39 Høvik Glasverk awikles Omkring 1907-08 var efterspørselen på belys vendige kull fra England og i 1918 måtte glass ningsartikler, større enn produksjonen, mens verket stanse en tid, nettopp på grunn av kull småglasshytten nå gikk tungt. Stadige under mangel. Dette gav en utrygg arbeidsplass og en skudd gjorde det flere ganger aktuelt å avikle del av de ansatte forlot verket, som i 1919 og denne produksjon, men foreløbig fikk den fort 1920 bare hadde en liten produksjon. I 1921 ble sette. verket rammet av storstreiken som angikk hele 1910 ble det bygget en ny flaskehytte som gav landet, og produksjonen stanset helt fra 1. juni verket mulighet for større produksjon av me til 8. november. disin — og parfymeflasker i flere farger, samt Efter streiken var det tungt å komme igang husholdningsglass, nå med ialt 3 ovner i drift igjen. Bare en glassovn var i drift, og lampe med tilsammen 24 store og 2 små smeltepotter i glassproduksjonen, som hadde hatt et opphold, gang. Denne ombyggning ble av verket ansett ble nå lagt helt ned. Den økonomiske krisen i som så betydningsfull at man i en katalog fra 1920-30-årene rammet også hardt og lammet eft 1915 omtaler både Høvik Glasverk og Høvik erhvert hele verket, og den 31. januar 1933 ble Nye Glasverk. ilden slukket under den siste glassovnen og Hø Frem til første verdenskrig gikk produksjonen vik Glasverk gikk, efter 62 års varierende drift, jevnt og rolig seiv om det periodevis var vanske over i historien. ligheter å få den nødvendige, unge arbeidskraft For de gamle, tradisjonsrike arbeiderfamilier, til de mange håndteringer av det ferdige glasset. knyttet med sterke band til verket, var det en Det var nemlig helt alminnelig at når sol og var tung tid. Endel ble flyttet til Hadeland Glasverk. me kom om våren, så trakk den ufaglærte Med sin faglige bakgrunn fant de seg hurtig til ungdommen ut til de mange gartnerier og gards rette, men for mange som måtte bli på Høvik, bruk som fantes i bygden, og hvor de syntes ar banket uanede sosiale problemer på døren. beidsplassen var triveligere. En stor hjelp var det likevel at bedriften gav Da den første verdenskrig brøt ut i august dem anledning til å bli i sine boliger på verket og 1914, begynte en vanskelig tid for glassverket. leve i det miljøet som de sammen med bedriften Råvarene ble dyrere og ofte vanskelige å få tak i. hadde vært med på å bygge opp og gitt liv og me Ja, periodevis var det helt umulig å få de nød ning. En morsom tegning, brukt som postkort, av Høvik Verk, tegnet av Ragnvald Nilsen som i mange år var dirigent for gut temusikk-korpset. 40 Høvik Lampefabrikk — Høvik Verk Høvik Lys De første petroleumslampene som kom i bruk her i landet i 1860 årene, var innført fra utlån Ifolge sxrskitte Pri»-Couranter anbefale* endvidere: det. Som den første i Skandinavia tok Høvik F ra Glasverk i 1874 opp produksjonen av lampe glass. Samtidig arbeidet en tysker i et bryggerhus Hovik Glasværk & Lampefabrik: med støping av lampeføtter i sink, for Interesent Hængelamper, Bordlamper, Lygter og selskapet på Hadeland. Lampetter i Mon Udvalg Efter denne spede begynnelse, startet Høvik Lampeglas, Lampekupler, L&mpeskjærme, Glasverk, efter initiativ av verkseier Harald Oliebeholdere etc Berg, i 1876 en egen lampefabrikk. Den daglige MedicillglaS og GUsvarer til chemiik Brug leder var verkseier Nils Berg, med fullmektig Forpvrigl levere* i Regelen alle af CUi brugelige Gjenstande, Hans Lien som hans høye hand. nåar Bestilling ledsagei tS Prove eller Rxl» med Maalopgave. Det viste seg å være et meget stort behov for Christiania Glasmagasin, iste >nu« tsss. den nye belysning, og det varte ikke mange år før Høvik Lampefabrik, tross fortsatt import, do Harald Berg. minerte markedet. Samtidig eksporterte man en betydelig del av produksjonen til Sverige, men li kesom for glassverket, ble det slutt på all eksport da mellemriksloven ble opphevet 1897. Lampe Seiv om de første lampene var enkle i utfor fabrikken viste seg også å bli en stabiliserende mingen, var de en teknisk revolusjon. Skoleman faktor, når konjunkturene, eller selve produk nen Nordahl Rolfsen bruker dette emne i en li sjonen, sviktet på glassverket. ten fortelling: 41 Da vi fikk den første lampen Utrdag fra Nordal Rolfsens lesebok Da far tænkte paa at kjøbe lampe, sagde han til mor: «Hør, mor, skulde ikke vi ogsaa kjøbe os en lampe?» «En lampe?» «Jo, ser du, kræmmeren har faat lamper fra byen. en slig én lyser bedre end ti tyristikker. De har kjøbt én i prestegaar den.» «Er det en slig, som hænger og lyser inde i stuen rundt omkring, saa at en kan læse i hver krog, næsten som midt paa dagen?» «Ja, det er det. Det er olje, som brænder i den». «Hvordan kan den vaade oljen brænde?» «Jo, du kan tro, den brænder.» «Ja men saa bræner vel huset og saa da?» «Aa nei da; oljen er inde i et glas, ser du, og luen ogsaa!» «Er luen i et glas? Hvorledes kan ilden brænde i et glas? Sprækker det ikke da?» «Hvad sprækker?» «Glasset.» «Sprækker? Nei, det sprækker ikke. Ja, hvis du skruer ilden for høit op. Men det er der jo ingen, som tvinger dig til.» «Hvorledes kan jeg skrue ilden?» «Jo, mor, lampen har en væge ligesom et lys. Men i lyset staar vægen fast, og i lampen gaar den op og ned. Naar du skruer til høire, gaar den op, og nåar du skruer til venstre, gaar den ned; og nåar du blæser, slukner den.» Dagen efter skulde far reise til kræmmeren, og vi børn laa længe vaagne og tænkte paa lampen; for mor havde fortalt os om den. Far var længe borte. Først da vi sad ved kveldsmaden, hørte vi bjelden ude paa tunet. Far tog lampen op af kis ten og lod den hænge i den ene haand. «Slig ser den ud,» sagde han. «Skal vi tænde?» sagde mor; hun drog sig unda. «Vår første lampe». «Tænde, mor, nåar der ikke er olje paa?» «Ja men saa kunde vi vel helde olje paa?» «Nei, det mørkned. Og hvergang vi drog kjælkerne op kræmmeren har sagt, at en aldrig skal helde olje over bakken, snakked vi om lampen. Saa gik ri paa ved ildslys. Saa kunde der gaa ild i oljen, og den fortere, end vi havde trod. Og da vi havde saa brændte hele gaarden op.» «Hvad tid skal aget i bakken sidste gangen, saa lagde vi paa man helde oljen i da?» «Om dagen, om dagen; sprang hjemover alle. Hele barneflokken styrted kan du ikke vente?» ind i stuen paa én gang. Men ved døren braas Den næste natten sov jeg enda mindre end nat tansed vi. Lampen hang der under loftet og ten før. Jeg drømte, at far havde olje paa lampen, brændte saa klart, at det rent skar i øinene. «Det og at den brændte hele dagen. er ikke under, om børnene blir rædde, sagde Om ettermiddagen drog vi børn til kjælkebak gjestgiverkonen; «jeg blev næsten fælen, jeg, ken. Der var mange børn før, og da de saa os, gamle mennesket.» ropte de: «Der kommer barna fra Lampe-gaar Da øinene var blevet lidt vant til lyset, saa vi, den.» Vi skjønte godt, hvad de mente; men vi at stuen var halvfull af grande-folk. «Kom nu spurgte nu alligevel, hvad det var for en lampe nærmere, børn, saa I rigtig kan se,» sagde far gaard, de snakked om. «Jo, I har jo kjøbt lampe.» med blid røst. «Slaa sneen af fødderne og kom Ja, det havde vi; men det var ingenting at se paa hid til ovnen; her ser I det bedst», sagde mor. Og nu om dagen; men ikveld kunde vi gaa did al saa skubbed vi os nærmere fremover til mor og lesammen. Og saa aged vi kjælkebakke, lige til såtte os alle i rad ved siden av hende paa bæn 42 ken. Vi syntes, at det var tryggest at sidde ved si Men der var én, som ikke ænsed lampen stort. den af mor, nåar vi skulde se paa lampen. Alle Det var Tyrihans. Vi kaldte ham Tyrihans efter grande-folkene roste den, og den ene sagde det eventyret, fordi det var han, som spikked tyri og den anden det. Gjestgiverkonen sagde, at den stikkerne. Udpaa kvelden skulde han lappe støv lyste ligesaa pent og jevnt som himmelens stjer lerne sine, og da vørte han ikke lampen mere, ner. Mor mente, at den mindste lysekronen i kir end at han tog en tyristikke og tændte. Vi børn ken knapt lyste bedre. Og far bad mig tåge saa det først. Far sad med ryggen til Tyrihans og abc-bogen og gaa bort til døren for at prøve, om skjøfted paa øksen sin under lampen. Vi sagde en kunde læse der. Jeg gik bort og begyndte at ingenting, men hvisked og lo os imellem: «Lad læse paa fadervor. Men da sagde de alle: «Det bare far faa se det, lad bare far faa se det.» Og da kan gutten udenad.» Mor stak salmebogen i far fik øie paa det, saa stilled han sig med hæn haanden paa mig, og jeg læste: «Nu rinder solen derne i siden fremfor Tyrihans og spurgte, om op af østerlide.» Saa sagde far: «Hvis nogen hav han var bleven dumsynt, eller hvad der gik af de en knappenaal, saa kunde han kaste den paa ham, siden han ikke kunde se ved det samme ly set som far. gulvet; saa tænker jeg nok, han fandt den igjen.» Lensmands-datteren havde en knappenaal i kjo Fra den kvelden brændte vi ikke mere tyristik lelivet. Hun kasted den paa gulvet; men den ker i stuen. faldt i en revne, og det var ikke raad at finde den igjen. Langt om længe gik da grandefolkene. Lampemodeller ca 1890. Det viste seg hurtig at det ikke var nok å pro Lampeproduksjonen var selvsagt underkastet dusere lamper. Når det ikke fantes petroleum, motens luner. Utformingen skiftet i det uendeli ble det heller ikke noe salg. Verket måtte sette ge. Sliping, farging og etsing av glasset kom i et igang egen import. Verkseier Harald Berg tok utali av mønstre og variasjoner. Men enkelte for kontakt med den norske konsul i New York, mer gikk igjen år efter år, og det er interesant å Chr. Børs, som sendte en prøve på den i Ameri se at vel hundre år efter de første parafinlampe ka, så anerkjente petroleum som ble solgt under ne kom på markedet, dukker de gamle lampe navnet «Snowflake». Den var helt hvit og luktfri. modeller opp i hjemmene igjen, hvor de med sitt Den første import var meget vellykket og i en myke lys, er med på å dempe hverdagens harde rekke år ble det innført betydelige mengder pet press. roleum. Da verket i 1886 tok opp produksjonen av de 1877: 66 000 liter, Oljen ble tatt hvite lampekuplene, fant man frem til en rolig 1881: 70 000 liter, hjem på fat og nøytral formgivning, som nesten kan kalles 1882: 84 000 liter, og ble solgt klassisk. Den passet i de fleste norske hjem, bå 1883: 106 000 liter, i detalj. de hos fattig og rik og var en bestselger i mange 1888: 148 000 liter, Importen år. 1900: 100 000 liter, opphørte 1913. 43 De mange og stadig skiftende lampemodeller ter og blåselamper tatt opp. De ble solgt under krevet en rekke spesialverksteder for klipping av navnet «Standard» og ble meget populære, kjent diverse plater, pressing av mønster, oksydering, for sin sikre og økonomiske drift. Det var primus standsing, metalltrykking, fasongdreiing, gjørt av dette fabrikat både Roald Amundsen og Frit leri, galvanisering, metallstøping, lakkering, og hjof Nansen brukte på sine ekspedisjoner. selvfølgelig monteringshall med lokaler til av Høvik Glasverk og Lampefabrikk var frem til sluttende pakking og transport. glassverkets nedleggelse en fargerik og fasine Lampefabrikken utviklet også en sideløpende rende virksomhet. Mantallslisten fra 1916 viser fabrikkasjon av såkaldte jernvarer, som skruer, at det på den tiden var ikke mindre enn 46 yrker låser, beslag m. m., noe som skapte en økende representert her, medregnet stillingene ved kon omsetning og nye arbeidsplasser. Sist, men ikke tor og administrasjon! minst, ble fabrikkasjonen av primus kokeappara Nr. 396 Parafinlampe for gatebelysning anvendt i Sandvika Hengelampen her er en fin representant for Høvik Lampe 1898-1905. Tegning fra A/S Christiania Glasmagasins ka fabriks produksjon omkring århundreskiftet. Den runde talog 1898. hvite lampekuppel er übetinget den største salgsuksess gjennom tidene. Den ble anvendt i nesten hvert eneste hjem landet over. 44 Forskjellige modeller av lampeglass, lampeoljebeholdere og lampekupler og skjermer, benyttet fra 1870 frem til ca. 1900. 45 46 De gamle lampemodellene er på vei inn i dagens boligmiljø, hvor de med sitt myke lys demper dagens press. 47 Lampemodeller fra 1880—90-årene, de fleste med en litt skremmende frimodighet. 48 Nye veier Interessentselskapet og lampefabrikkens ledel se har tydelig nok vært klar over at god design var viktig, for i 1891 kom den bare 26 årige Flo rian Gustav Gaudernack fra Bøhmen, til Høvik og Hadeland som tegner av lamper. Det vites ikke med sikkerhet om noen av hans ideer og forslag kom til utførelse. Hans tilknytning til glassindustrien ble nemlig svært kort, under ett år, men det finnes etpar tegninger fra hans hand, og de viser en eleganse som nok var for dristig for d'herrer på Høvik, hvor, med respekt å mel de, produksjonen dengang var temmelig jordnær og basert på hverdagens krav. Gaudernack kom samme år som tegner til David Andersens gull- og sølvsmedverksted, hvor han grunnla sin stilling som dominerende tolker av den nye retning i kunsten, Art Nouve au eller Jugendstil, her i Norge. Florian Gustav Gaudernack (1865—1914) som kom til Den korte visitt innen glassindustrien forhind Norge etter oppfordring av arkitekt Harald Olsen. Arki ret ikke senere gjesteopptreden, når Hadeland tekt Olsen tegnet hovedbygningen og stabburet på verket Glasverk hadde behov for et enkelt praktstykke i og verkseier Berg ba ham om å finne en tegner til glassver glass eller krystall. ket. Det er tredje generasjon som nu driver gullsmedfor retningen i Sandvika Lampe tegnet for firmaet David-Andersen To hengelamper for olje, ca. 1897. Antagelig tenkt utført i messing og med grønn lampe skjerm. 49 Ellers var det tidligere meget alminnelig at den skjebne som ofte rammer industridesignere. man fra utlandet kjøpte inn modeller som ble De lever fjernt fra det brede publikum og når mer eller mindre kopiert. Ca. 1900 fikk A/S dertil kommer, at de gamle tegninger til lampe Christiania Glasmagasin et eget tegnekontor for ne, efter krigen, sammen med Høvik Verks ar glass og lamper. En rekke kunstnere har gjen kiv, er gått tapt, så er glemselen en realitet som nom årene vært knyttet til dette kontoret, men bare kan beklages. Men noen designere kan og de har for de flestes vedkommende, opplevet bør nevnes. Jonas Hidle Jonas Hidle er utdannet som arkitekt. Ved si den av de vanlige arbeidsoppgåvene å tegne for masseproduksjon, har Hidle arbeidet med en keltstående særoppgåver, knyttet til offentlige bygg av nesten ethvert slag som nye og gamle kirker, rådhus, deriblant Sandvika rådhus, for samlingslokaler, banker og forsikringsselskaper, ambasader, større restauranter og sist, men ikke minst Akershus Slott, Håkonshallen og Winnipeg Consert Hall i Kanada og Kennedy Senteret i Washington, U. S. A. Hans innlevelse og forståelse av samspillet mellom lys, rom og arkitektur, uten å miste san sen for utformingen av lampens og lysets faktis ke oppgave, har satt ham i en særklasse. Han har her vist veien fremover i norsk lysarkitektur. Ved hans 25 arts jubileum i A/S Christiania Glasmagasins tjeneste, hedret dette ham ved å utgi en liten velkomponert bok med en rekke il lustrasjoner som viser et utsnitt av hans virk Jonas Hidle fotografert ved tegriebrettet. somhet i lysets tjeneste. Bokens illustrasjoner er i det vesentligste fotografert av hans kollega og venn Kjell Munch. 1979 fikk Hidle St. Olav for fortjenstfullt ar beide for norsk kunsthandverk. * •»' "V- • - Kroner i konferanserom for Titan & Co. A/S, Oslo. Rom met er innredet av interiørarkitekt Bjørn lanke. Kronene, som er laget av grått glass og kadimert messing, er utført i 1956. Diameter 0,42 m. Hidles lysekroner i Rådhuset, Sandvika tegnet 1959. 50 Hzd/e betrakter sitt ferdige arbeide i Oslo Konserthus dagen før åpningen 1977, et arbeide preget av dristighet, romslighet og eleganse. Arnulf Bjørshol var også utdannet ved Statens Handverk- og Kunstindustriskole, på gullsmed linjen. Han tegnet for det åpne marked, men i mange år var han også ansvarlig for utformingen av firmaets utstillinger land og strand rundt. Arnulf Bjørshol Selvportrett. Krone i vestibyle i Hotell Viking, Oslo. Hotellet er tegnet av arkitekt Knut Knutsen og ble åpnet i 1952. Kronen, som er laget av mørkoksydert messing med kupler av syre mattet opalin, er tegnet av Arnulf Bjørshol og utført i 1952. Kronen er 1 x 1 m i kvadrat. Etter endt utdannelse i metallklassen på Statens Hand usedvanlige tekniske oppfinnsomhet og kunstneriske sans, verk og Kunstindustriskole på gullsmedlinjen var han hos ble det alltid noe spesielt ved hans produkter. Hans vik Tostrup i 2 år, derfrå kom Arnulf Bjørshol til Høvik Verks tigste oppgåver var å tegne lamper for serieproduksjon og tegnekontor i 1949, hvor han ble til sin død i 1980. Han han ble meget benyttet til å utforme stands for Høvik Lys hadde den sjeldne og misunnelsesverdige evnen til å se ting og Høvik Stål på messer og utstillinger. Hans lyse humor fra andre synsvinkler en «normalt». Kombinert med hans brøt ofte tegnekontorets hverdag. 51 Kjell Munch Kjell Munch, utdannet som interiørarkitekt ved Statens Handverk- og Kunstindustriskole, tegnet endel for den regulære produksjon, men han tegnet ved siden av en rekke spesialopp gaver, herunder lysekroner for ca. 150 kirker samt for flere offentlige bygg. Deriblant i Far sund, hvor det gamle patrisiehus som idag ram mer rådhus og representasjonslokaler, er blitt bygget opp igjen efter brann under krigen, i Trondheim i «Harmonien» eller «den lille Stifts gård», i Tromsø Sparebank m. flere. I en rekke år var han ansvarlig for fotografering av glass til A/S Christiania Glasmagasins kataloger og utstil linger. En meget vanskelig oppgave som han los te til firmaets fulle tilfredshet. Kjell Munch leker med tanker og streker. Vålerengen kirke ca. 1960. Elverum kirke ca. 1960. 52 Fra parafinen til elektrisiteten Lampefabrikken fulgte utviklingen innenfor Det finnes ingen tall som kan fortelle om lam belysning. Det var derfor helt naturlig å ta opp peproduksjonens størrelse, men de gamle salgs den nye elektriske lampefabrikasjon, noe som katalogene fra A/S Christiania Glasmagasin for skulle få helt avgjørende betydning for virksom teller om et utali av modeller og utførelse. Bruk heten på Høvikstranden, og som efter mange års sområdet ble også stadig utvidet og omfattet til bevisst innsats skapte begrepet Høvik Lys som slutt alt like fra fjøslamper, henge- og bord alle kjenner det idag. lamper til kirkelysekroner og gatebelysning. 53 54 Ca. 1910 CHRISTIANIA GLASMAGASIN GRUNDLAGT 1739 Længde 5814 5816 Høide 500 mm Hoide 310 mm 55 Ca. 1920 56 Ca. 1930. Hosdc 860 8172 •,o Heide 860 :• || • -«Ci Og ire Kupler 4031 |u spa 8241 - 12 lys Hoide 1000 m Diam. 600 Mess. matt forniklet. Pris pa forespersel. tattv. 41C • Et klart brudd med tidligere produksjon, her av passet til funkis-stilens arkitektur, ca. 1930. 57 0 - Høid 0 Dtan 210 Tidløs eleganse De gamle tradisjonsrike kirkelysekroner, som henger i en rekke av landets kirker, var tidligere i folks bevissthet uveger ligt knyttet til Høvik Lampefabrikk. I dag har fabrikken vist at spillet mellom arkitektur, lys og utforming, rommer nye synspunkter av stor verdi — og glede. 58 Standard petroleums apparater Blant de mange forskjellige produkter som Høvik Lampefabrikk produserte var også de kjente Standard petroleums ap parater, fra de vanlige til turbruk til de større til husholdningsbruk, som både Fridtjof Nansen og Roald Amundsen bruk te på sine ekspedisjoner. Likeledes laget man loddelamper og de såkalte forvarmere til forskjellige anleggsmaskiner, som den gang ikke hadde batteristart, men ble startet med håndsveiv. Montering av kokeapparater 1950. Legg merke til den tekniske og miljøven lige utvikling siden 1925-årene. (Se side 54j. Blåselampe. Diverse kokeapparater fra Høvik Lampefabrikk ca. 1950. hOKO enkelt. HØKO dobbelt. Rode m. sortlakkert ramme Rodt m. sortlakkert ramme Stormlykt. 59 Lampefabrikken forlater Høvikstranden Da lampefabrikken kom igang igjen i 1947 et ter den militære beslagleggelsen, først av tysker ne og siden av de allierte, var markedet übegren set. Alle skulle fornye hjemmene sine så langt det var mulig, og gjenoppbyggingen av Nord- Norge, etter krigens herjinger, var i full gang. Divisjon av A/S Christiania Glasmagasin Fabrikklokalene på Høvik var sprengte, sam Postboks 100,1751 Halden, Telefon: (031)92580 tidig som den tekniske og sosiale utvikling kre vet nye og mere tidsmessige lokaler, så tanken om å rive på Høvik, for å bygge nytt, vokste ning og Høvik Lys er representert på det danske, frem. svenske og finske marked. Men da man i 1971 fikk tilbud om å kjøpe Ar Direktør Weberg, Høvik Lys uttaler: Vi har en nold Wiigs nye og moderne lampefabrikk i Hal filosofi om lyssetning i ulike rom. — Høvik Lys den, ble flyttingen besluttet «over bordet», og al er opptatt av at både forbruker og profesjonelle lerede 1. januar 1972 var Høvik Lampefabrikk lyssettere bruker lyset riktig. Samtidig er vi inne flyttet til Halden under navnet Høvik Lys. i en prosess hvor vi utvikler formspråket vårt. Vi Fabrikken er totalt på 9500 m 2 og har idag ca. ønsker å være en diskusjonspartner for arki 150 ansatte. Omsetningen var i 1982 på 52 milli tekter, el-konsulenter og andre fagfolk i bransjen oner kroner. slik at vi sammen kan arbeide oss frem til vårt Fabrikkasjonen omfatter alt innenfor belys felles mål: Et godt lysmiljø. 60 Krigens tid på verket, 1942—1947 Da glassverket ble nedlagt 1933, ble navnet forandret til Høvik verk og mange av de gamle glassarbeiderfamiliene måtte forlate Høvik. Det lokale samfunn, som verket jo fortsatt var, ble til en viss grad revet opp, men eftersom tiden gikk, falt forholdene tilsynelatende tilbake til sine gamle folder. Men tidenes ugunst i 1930 årene tillot ikke at glassverkets lokaler ble tatt i bruk av Høvik Verk, så de ble leiet ut til forskjellige bedrifter. Lokalene ble blandt annet leiet ut til ingeniør Schøiens bilkarosserifabrikk for busser. Seiv om konjunkturene svingte og arbeids markedet var preget av sosial uro, gikk både det daglige liv og produksjonen sin gang. Da tysker ne besatte landet 1940, ble det efterhvert mangel på de nødvendige metaller. Særlig gjaldt dette for messing og kobber til lampefabrikkasjonen og primusapparatene. Likevel gikk fabrikkasjon en på Høvik, som næringslivet ellers i landet, fra dag til dag på et vis, men høsten 1942 beslagla tyskerne Høvik verk. I et notat til verkseier Arild Kontorsjef Aasmund Gundersen, født og oppvokst på Berg 1962 forteller tidligere kontorsjef Aasmund Høvik Verk, er 5. generasjon med tilknytning til norsk Gundersen: glassproduksjon. Høsten 1942 fikk vi besøk fra Organisasjonen kernes forordninger og beslagleggelser. Ved be Todt (senere Speer) som så seg om efter lokaler søk fra Reichskomisariat hadde vi fått vite at Or til bilmotorverksted. Efter inspeksjon festet de ganisasjonen Todt ikke hadde noen rekvisisjons seg ved den gamle glasshytten, som vi efter eller beslagelsesrett. Det måtte gå gjennom glassverkets nedleggelse i 1933 hadde leiet ut til Reichskomisariat og dette var alltid en torn i øiet firmaet Schøyen & Sollie. Dette firma bygget ka for Organisasjonen Todt, som gjerne forsøkte å rosserier på rutebiler, vesentlig for Ingeniør M. bluffe seg frem. Beslagleggelsespapirene på fab O. Schøyens rutebilselskap. Schøyen & Sollie rikklokalene kom allikevel tilslutt gjennom de måtte ut på kort varsel. For å hjelpe firmaet i riktige kanaler, men det tok ofte lang tid, og på den vanskelige stilling de var kommet i, fikk de mange ting, som maskiner og materialer, undlot leie den gamle stallbygningen, som firmaet da ofte Reichskomisariat å efterfølge Organisasjon meget raskt ominnredet til karosseriverksted og en Todfs ønsker. her drev Schøyen & Sollie sin virksomhet til ef I denne tiden hadde ikke ingeniør Lien noen ter krigens slutt. vanskeligheter med å komme på bølgelengde Tidlig på nyåret 1943 tok tyskerne til i den med sine arbeidere og funksjonærer. Det ble sa gamle glasshytten. Den nedlagte Tharaldsens botert efter beste evne og utflytningene av de be Pensjonatskole i Oddenveien ble av de kom slaglagte lokaler tok som regel like mange måne munale nasi-myndigheter beslaglagt for å huse der som det var foreskrevet uker. Jeg røber sik de tyske arbeidere. Samtidig ble Hovedgården kert ingen hemmelighet ved å fortelle at det mes beslaglagt på samme måte for de tyske offiserer. te av tiden gikk med til kortspill. Gjemt inne i en Plassen i den gamle glasshytten ble imidlertid krok i det gamle pakkeriet satt 30 mann, som in snart for liten. Beslagleggelse av stadig nye loka geniør Lien ville beholde som en stamme for ler fulgte i raskt tempo og i løpet av et år satt vi verkets gjenoppbygging ved krigens slutt, og bare tilbake med det gamle pakkeriet.. spilte «stopp» efter beste akkordmønster. Og Ingeniør Arne Lien, verkets bestyrer, var ikke merkelig nok temmelig uforstyrret fra tyskernes kjent som noen særlig omgjengelig mann, men side. under tyskertiden kom hans tverrhet og stahet Tyskernes virksomhet utviklet seg allikevel verket tilgode. Lien saboterte til overmål alle tys- raskt, iallfald når det gjaldt antall ansatte. Jeg 61 skulle tro at de nok var mellem 250 og 300 Inne på verket ble det også gjort forandringer. mann. Det var ikke bare tyskerene, men også et I den bygningen hvor vi har ferdigvarelager, ble stort antall tvangssendte arbeidere fra mange det innredet bakeri, kjøkken, stor spisesal, m.m. land, særlig var det mange polske, både kvinner «Femmern» ble bygget om til Casino med stor og menn. Disse tvangssendte ble godt bevoktet restaurant, mange Chambre Separé, m.m. og til og fra arbeidstedet marsjerte de som fanger Kontorer fikk tyskerne aldri for mange av. Det fulgt av tyskere med maskinpistoler. Men stort var kontorer i Hovedgården, i hele vår kontor sett tror jeg nok at de tvangssendte arbeidere på bygning, det samme hvor vi nu har kantinen og Høvik hadde det meget bedre enn i tilsvarende spisesalen, og tilslutt også i hele halvfabrikata leire rundt om. bygningen, hvor faktisk tyskerne gjorde en god Underbringelsen av alle disse mennesker kre ting. De senket alle gulvene slik at det ble tre vet plass. Straks efter tyskernes ankomst til fulle etasjer mot tidligere to og et loft. verket ble det bygget to store barakker på tennis Men det samme jeg er inne på kontorer kan banen og en ennu større litt lenger opp i parken jeg nevne at vi stadig var på flyttefot med våre mot Hovedgården. I Bergeskogen ble bygget seks kontorer. Først fra 1. etg. til 2. etg. i kontor såkalte «Nissenhytter» og ved Skogstad en stor bygningen, derefter to ganger ute i fabrikken, så badstuebygning. Inne på fabrikken ble det inn til Skogstad, derefter til den gamle funksjonær redet beboelsesrum på alle tenkelige og utenkeli boligen og tilslutt til Glassverkveien 58 og 60, ge steder, — på lofter, i kjeller, i boder, o.s.v. — hvor materialforvalter Ramsey og lagersjef Olsen Tidlig på vinteren 1944 rømmet tyskerne Tha avsto sine stuer. Men flytninger var vi jo efter raldsens Pensjonatskole. De fant det ikke lenger hånden blitt spesialister til. trygt å ha folk boende så langt fra arbeidsstedet Tyskernes overhalingssted for bilmotorer ut og for å få huset disse folkene ble det gjort be viklet seg til å bli sentralverksted for Norge og slag, gjennom de kommunale nasi-myndigheter, Finland. Nye motorer i store antall kom fra den av Den gamle funksjonærboligen, glassverkets beslaglagte danske Fordfabrikk (ble det sagt) og gamle bestyrerbolig, som forøvrig ble innredet til på Høvik ble motorene prøvekjørt og justert før de ble videresendt. Sentrallager ble det også for lasarett med stort rødt kors på taket, og ingeniør i Liens bolig Skogstad. Ingeniør Lien føk opp i et reservedeler og verktøy til biler. Dessuten var forferdelig raseri og kunne ikke forstå at det var det skredderverksted, skomakeriverksted, m.m., samt butikk i vårt nuværende snekkerverksted. nødvendig å beslaglegge boliger nu når krigen allikevel snart var tapt. Han fikk en rask tur inn Her ble det solgt øl, vin, brennevin, tobakk og til Victoria Terrasse og derfrå til Grini, hvorfra mange andre saker. Butikkbestyreren var for han imidlertid slapp ut igjen efter et par dager. øvrig en bra kar på mange mater og vi fikk også Fornuftige tyskere ved verket grep inn og fikk tusket til oss noe av butikkens fristende varer. bevirket løslatelse. Men efter det slapp ikke in Værre var det å gå og se på matlageret i kjelleren geniør Lien inn på verket. Han bodde da på under butikken. Det var en velfyllt kjeller med Horni gard. bl. a. griseskrotter fra eget oppdrett, som de had de i glassverkets nu revne, pottemakeri, hvor de forøvrig hadde et par melkekuer, mulddyr, høns og kaniner. Matvarelageret var godt låst, men et lite vindu sto oppe engang iblant og da hendte det at vi fikk strukket en lang arm inn efter en spekepølse eller to. De tyske overordnede besto av to grupper. Den ene gruppen besto av de politisk utnevnte offiserer og den annen av de faglærte sjefer. Dis se to grupper rivaliserte nok sterkt. Fagfølkene hadde ikke meget tilovers for førstnevnte grup pe, som alle var ekte nasister og hadde kommet seg frem på partiet. Det ble sagt at den øverste sjef opprindelig var slakter og hans stabsjef dan selærer. Disse hadde Hovedgården som sitt stamkvater og der levet de sitt liv i lukus. Vi holdt oss klokeligen unda enhver diskusjon med Ingeniør Arne Lien som våget å trosse tyskerne. Han ble disse fyrene. Fagsjefene var utvilsomt meget da nektet adgang til verket og bosatte seg på Horni gard, dyktige folk, de var stort sett menneskelige og som han eiet på den tiden. satt ofte inne på ingeniør Liens kontor, hvor også 62 Den gamle funksjonærbolig, populært kalt «Dumpa» fordi den lå ned ien dump i terrenget. Under krigen tjente den som lasarett for tyskerne. jeg satt, og ville gjerne diskutere krigens gang og opp spanske ryttere med kilometervis av pigg høre nyheter fra våre kilder. Ingeniør Lien had tråd, det ble gravet stillinger for maskingeværer de forøvrig radio oppe på et loft, hvor han var en og det ble bygget en provisorisk vei langs stran ivrig lytter. Det er utrolig at det gikk bra i leng den frem til Høvikodden, som en slags nødut den. Det var jo som regel stille på fabrikkområ gang. Biler ble plassert i store antall på plasser det om aftenen, ingeniør Lien hørte litt dårlig og langs stranden. Disse bilplassene sees tydelig i hadde ofte en slik styrke på radioen at den måtte terrenget den dag i dag. høres lange veier. Mistanken var nok tilstede og I krigens siste dager ble brennevinet den store en gang kom den kjente Dønnum sammen med trøst. Da ravet de omkring inne på verket i en en SS-offiser for å foreta en kontroll over hele fa evig rus, i full utrustning. Da holdt vi oss kloke brikken. Materialforvalter Jacobsen forteller at ligen unda verket. Tyskerne var redde og de han måtte være med rundt på inspeksjonen og at skjøt på alt som rørte seg efter mørkets frem Dønnum faktisk holdt hånden på radioen, mens brudd, bl. a. ble en robåt fra Saraholmen iherdig han beundret utsikten fra et vindu. Men det gikk beskutt og to mann såret. godt. Så kom vi da frem til freden og tyskerne ble i Jeg har nevnt at fagsjefene utvilsomt var dykti stort antall internert på verket. Vi håpet selv ge, men det var nok allikevel svært lite de fikk følgelig på en snarlig frigivelse, men dengang ei. utrettet med den forunderlige arbeidsstokken de De allierte overtok beslaggelsen og istedet for å hadde med å gjøre. Det var folk som ikke egnet kjøre bort tyskernes efterladenskaper ble verket seg til fronttjeneste og seiv til fronttjeneste var en samleplass for alt tysk bilmateriell i syd-Nor vel heller ikke kravene så svært store de siste ge. Til Høvik st. ankom jernbanetog på jernbane par årene og da kan man lett tenke seg hva det tog med materiell, som ble kjørt til verket, og var slags folk som kom til Høvik for å gjøre sin solgt (og ikke så rent lite stjålet). innsats. De fleste virket temmelig vettskremte, Først to år senere, våren 1947, ble de første fa kanskje av frykt for allikevel å bli sendt til fron brikklokaler frigitt, så fulgte gjenreisningen, ten, engstelse for familien hjemme i Tyskland og d.v.s. modernisering, oppussing og innflytning kanskje også for sin egen skjebne her på Høvik av maskiner og utstyr. Maskiner, utstyr, ferdige mot slutten av krigen. varer, halvfabrikata og materialer hadde vi fått I de siste måneder før kapitulasjonen ble det lagret på forskjellige steder rundt om i Bærum. satt igang store sikkerhetsforanstaltninger. Det 3—4 års produksjon gikk tapt i en tid da man var forlengst bygget et meget stort underbringel kunne seige «småstein» med stor fortjeneste. Det sesrum i fjellet ved veien opp til Skogstad. Nu fornuftige hadde nok vært å komme igang med fulgte bygging av bunkere, vi har ennu to stå produksjonen hurtigst mulig og latt modernise ende igjen, en ved verksporten og en inne på fa ring og oppussing komme i annen rekke. Men brikkområdet ut mot sjøen. I skogen ble det satt det er alltid lett å være efterpåklok. 63 Høvik Stål Allerede ved glassverkets nedleggelse i 1933, spekulerte verkseier Arild Berg, som var sterkt mot fremmed industri på verkets område, på hvorledes verket seiv kunne utnytte den ressurs som de tomme fabrikkbygningene representerte. Men krigen i 1939 og tyskernes beslagleggelse av Høvik Verk hindret ethvert initiativ. Likevel, tankene kom og gikk, ofte satt Berg på kontoret både om kvelden og på søndager og tumlet med planer for fremtiden, seiv om den syntes svært fjern i disse årene under krigen. En dag da han satt og leste i en del utenlandske tid Verkseier Arild Berg, Høvik Ståls «far». skrifter, falt hans blikk på en større annonse i et engelsk tidskrift som averterte forskjellige stål innredninger. Berg festet seg ved dette og kom maskinene og tiltrådte som daglig leder av Høvik frem til at det måtte passe for Høvik Verk, som i Verk. Den gamle bestyrer Arne Lien sluttet ved forbindelse med lampeproduksjonen, var vant juletider 1947. med handtering av stål- og jernplater. Og da han De bestilte maskinene kom fra Amerika i tur ved et senere besøk på J.L. Tiedemanns Tobaks og orden og fra høsten 1948 kom produksjonen fabrik så hvordan automatiseringen, med mini av stålreoler igang. mal manuell arbeidskraft, sikret et godt og jevnt Produktutviklingen fulgte tidens krav og kom produkt, i motsetning til glassverkets store be efterhvert til å omfatte en rekke nye produkter hov av arbeidere, ble han mer og mer overbevist like fra reoler, skrivebord, garderobeskap, skips om at her lå det en fremtid. innredninger og til bankbokser til Bergens Pri Arild Berg la tankene sine frem i et direksjons vatbank i Oslo. møte, hvor han møtte interesse, og han ble opp Ulf Styren sluttet i sin stilling ved verket i fordret til å utvikle sine ideer videre. 1953 og sivilingeniør Sverre Stene ble ansatt fra Seiv om Høvik Verk disponerte kapital og lo oktober samme år som daglig leder. kaler, blant annet i den nedlagte glasshytten, så 1950 ble det bygget en ny maskinhall og det manglet den nødvendige faglige innsikt. Men var tale om ytterligere utvidelser ved å rive de sønnen til en av Bergs personlige venner, Ulf gamle driftsbygningene på verket, men tilgangen Styren, som holdt på å avslutte sin utdannelse på arbeidskraft i Oslo-området, og den vanskeli ved Den tekniske Høgskole og Handelshøgsko ge boligsituasjonen, gjorde det betenkelig å satse len, begge i Stockholm, ble engasjert. Så seiv om for stort på Høvik. Det ble innledet forhandling krigen fortsatt raste, ble det arbeidet med pro er med Det norske Veritas som 1972 kjøpte det sjektet så godt det lot seg gjøre. Straks krigen gamle verksområdet og den tilliggende skogen. sluttet, ble Ulf Styren sendt til Amerika, hvor Christiania Glasmagasin A/S kjøpte da 150 mål han ved hjelp av gode kontakter kom i forbindel industriområde på Hensmoen ved Hønefoss, og se med de riktige bransjefolk og dermed fikk den våren 1974 kunne stålfabrikken flytte inn i nye faglige viten som gav ham den nødvendige kom moderne lokaler på ialt 10 00 m 2. petanse til å lede Høvik Verks fremtidige pro Her ble det totalt 150 ansatte. Av disse fulgte duksjon av stålseksjoner. rundt 60 av de ansatte fra Høvik med og de bo Som før nevnt, var trengslenes tid ikke forbi satte seg i området, mens 12—15 fortsatte å bo for Høvik Verk ved tyskernes avreise i 1945, for på det gamle verket på Høvik og pendlet hver istedet rykket de allierte inn og brukte verket dag med egen buss til Hensmoen. som samleplass for tysk bilmateriell for hele det 1977 ble stålfabrikken utvidet til ca. 15 000 m 2 sydlige Norge. Først i 1947 kunne verket være og tallet på ansatte passerte over 200. herre i eget hus igjen. Omsetningen steg jevnt og sikkert. Idag er Planene om stålfabrikasjonen utviklet seg Høvik Stål landets førende i sin bransje med eks imidlertid. Ulf Styren kom hjem med sin faglige port til Sverige, Danmark, Canada og USA. Den innsikt og kjøpekontrakt på de nødvendige årlige omsetningen er på ca. 85 millioner kroner. 64 Stålfabrikken på Hensmoen pr. Hønefoss Veritas flytter på Høvikstranden Efter en rekke forhandlinger med A/S Christi Hertil kommer rehabilitering av den eldre byg ania Glasmagasin, som eier av Høvik Verk, kjøp ningsmasse på 5 000 m 2 som på en fin måte er te Det norske Veritas 1972 ca. 300 mål av Høvik innpasset i den moderne arkitektur. stranden med hele det gamle fabrikkanlegget. I Totalt gir dette området ca. 2000 arbeidsplas de stadfestede reguleringsbestemmelser er det sen hvilket tilsvarer en liten norsk by. pålagt Veritas strenge bestemmelser angående Utførende arkitektfirma er Lund og Siaatto. utbyggingsområdet og sikring av de store fri Utførende arkitekt for landskapsvern og friareal arealene. Her noen fakta: er er anleggsgartnerfirmaet Hindhammer, Sundt og Thomassen. Bærum Reguleringsvesen har un Byggetrinn I rommer 42 000 m 2 kontor. Til der utbyggingen vært representert ved regule dette kommer et parkeringshus på 10 000 m 2 ringsarkitekt Finn Østmo. med plass for 400 biler. Arealet øst for Glassverksveien med de gamle verksboligene er holdt utenfor, fordi det her en Byggetrinn II rommer 30 000 m 2 med kontorer da er for mange uklare punkter. samt et parkeringshus på 75 000 m 2 med plass til 700 biler. 65 Avstand i tid, men ingen konflikt. Det nye Veritas tar form. Industrien på Høvikstranden har skiftet uttrykksform. 66 Livet på verket Allerede fra starten av glassverket i 1871 var Bak «Slottet», familien Bergs privatbolig, var vannet et stort problem om sommeren. Bedre det en liten dam, den såkaldte «Bergedammen», ble det ikke da man i 1874 begynte å lage lam til daglig uttalt «Berjedammen». Det naturlige peglass og lampekupler. Disse måtte slipes og til tilsiget av vann til dammen var rent lokalt. Det det trengtes vann. Samtidig ble det stadig flere ble brukt til driften av sliperiet og den lille ansatte ved verket. Ble det tørre perioder om dampmaskinen som ble brukt til knusing av den sommeren, måtte vannet rasjoneres. Da ble det ildfaste leiren til de nødvendige glasspottene . utlevert et bestemt kvantum vann, alt efter hvor Familien Berg hentet også vann her til vask og stor familien var, samtidig som brønnene ble låst rengjøring, mens vann til matlaging ble pumpet så de ikke kunne brukes i «utide». frem fra en sisterne som ble bygget samtidig Klesvasken var selvfølgelig et problem. Det ble med huset. Sisternen var ikke særlig dyp, men løst ved at man dro til Sandvika i båt med skit den fikk blant annet tilsig fra husets takrenner tentøyet, som så ble vasket i elven. Selvsagt be som om sommeren var forlenget med lange tre nyttet man anledningen og tok med drikkevann i renner som gikk ned til sisternen. retur. Bak arbeiderboligene var det før en liten myr. Den ble gravet ut så det ble mulig å hente vann her. Men det kunne bare brukes tii rengjøring, for det var stillestående og hadde en besk smak på grund av all den «grønske», som trivdes der. Ellers sørget verket for endel vannkjøring, men det var tross alt bare en nødløsning. 1896 ble det, efter personlig initiativ av fa brikkeier Donato Brambani, startet et privat vannverk i Sandvika, med vann fra Ståvivannet. Det ble da diskutert om ledningen skulle for lenges frem til Høvik, men glassverket var ikke interessert. Det fikk humpe og gå som før. Men i 1901 var situasjonen på verket så pre kær at man måtte benytte seg av vannverkets til bud om å kjøpe vann til en pris av en krone pr. balje. Det nevnes ikke noe om baljens størrelse, Sanduikens Uanduærk. Af Hensyn til den herskende Vandmangel i ostre Bærum har Bestyrelsen for Sandvikens Vandværk besluttet at tilbyde Vand leveret ved Ledningens østre Endepunkt (Sjøstrand) for 1 Krone pr. Kar og vil iværkssette de fornødne Foranstaltninger, hvis tilstrækkelig mange Liebhabere melde sig skriftlig eller pr. Telefon til D. Brambani i Sandviken No. 1211 inden den 9de August. 1 stort Kar fyldes i 5 Minuttar. Vandafgiften betales ved Afbentuingen, der kan ske hver Dag fra Kl. 6 Morgen til Kl. 12 Middag og fra Kl 2 til Kl. 6 Eftm. I Tilfælde større Tilslutning fiuder Sted, vil Afgiften blive reduceret. Brambanis annonse fra Asker og Bærums Budstikke 1901. men man kan vel regne med at den var den størst mulige. Utvidelsene, med nye arbeidere, A gjorde at det i 1900 var rundt 400 «sjæle» som Vannposten ved hovedbygningen, symbolet på verkets bodde på verket. I 1906 mistet verksledelsen lys dårlige vannforsyning. ten til den evige kampen for å skaffe det nød 68 var beregnet 100 liter pr. person pr. døgn. Glass sliper Peter Gulbrandsen fra verket, som var medlem av kommunestyret, tok da ordet: ...«Punkt 4 er umulig. Ingeniøren nævner her et Forbrug af 60 Liter pr. Individ som Formands kabet reducerer til 40 Liter. Taleren vilde spør ge, om Høvikfolket var af en anden Race, idet der andetsteds i Bygden var beregnet 100 Liter pr. Individ, medens Høvik skal nøie sig med 40 Liter. Dette var et Slag i Ansigtet paa os, der ble sat i en Særstilling, som vi ikke fortjente. Vel, nok var vi stygge og svarte, nåar vi kom fra Ar beidet, som Negre, men nåar vi fik vasket os, ble vi pene — derfor bør vi faa rigeligt med Vand. Taleren udtalte, at der var tåget lidet Hensyn til Glasverkets Skatydere, der betalte ikke saa lidet Skat, ca. 9000 Kroner. Hvad trænger vi forresten Kommunen til? Vi har vor egen Skole, har lagt vore egne Veie seiv, og holder disse vedlige, har Belysning for Stedet og benytter lidet Fattig hjælp. Derfor mente Taleren, at der maa vises Imødekommenhed fra Kommunen.»... Peter Gulbrandsen, sloss for retten til å Resultatet ble 60 liter pr. døgn pr. familiemed vaske seg som vanlige folk. lem og 7 vannkraner ble satt opp ved de for skjellige boliger på verket. (1929 ble vannet ført inn i boligene). Høvik Verk bekostet seiv led vendige vannet og ønsket å slutte seg til det ningen fra Drammensveien og monteringen av kommunale vannverket. Saken kom opp i kom kranene. Summen for det var 36 000 kroner. 17. munestyret, hvor det ble en heftig debatt. mai 1907 ble vannledningen tatt i bruk, med Kommuneingeniøren hadde foreslått at for pomp og prakt. Verksmusikken spilte og man bruket av vann pr. person ble satt til 60 liter pr. gikk i prosesjon til stoppekranen og ropte hurra døgn, men formannskapet mente at 40 liter pr. for dagens dobbelte betydning! Det ble holdt tale døgn var tilstrekkelig. Mens det ellers i bygden og barna fikk boller og brus. Verks-skolen Ifølge skoleloven av 16. mai 1860, var glass verket pliktig til å holde egen skole når det var mer enn 30 ansatte. Skolen var underlagt den kommunale skolekommisjons tilsyn og kontroll og skulle ha minst 16 ukers undervisning i året. Verkseieren måtte betale alle utgifter. Til gjen gjeld kunne han innkreve den samme skoleskatt av de ansatte som bygdefolket ellers betalte til den offentlige skole. Dette skjedde imidlertid aldri på Høvik Glasverk. Den eldste skolebygning på verket. Opprinnelig en av de Den første verkskolen holdt til på Svartodden i engelske arbeiderboliger bygget 1859. 69 en av de gamle arbeiderboligene fra engelskmen æresak å få være så voksen at man «ble regnet nenes tid. Navnet Svartodden ble skapt ved at med». Fellesfølelsen innen familien var også verket losset stenkull fra England her. Skolen langt sterkere enn det vi kjenner til i dag. Selv hadde bare ett klasserom og frem til 1891 var det følgelig syntes barna ofte at arbeidet var både bare kveldsundervisning fra klokken 18.30 til tungt og håpløst og mange steder ble de nok satt 20.30. Dette var av hensyn til de elevene som ar til arbeide som vi idag ville stemplet som klart beidet på glassverket fra klokken 6 til klokken misbruk. 18 med to timers spisepauser. Så det hendte mer Men når man lytter til de mange beretningene, enn engang at barna falt i søvn ved skolepulten både muntlige og skriftlige, om dette emnet fra og lot skole være skole. Men det fortelles at læ Høvik, finnes det ingen slike historier. En av år reren både forsto, og bar over med synderene, sakene var nok at arbeidet i seg seiv ikke var selvom han nødvendigvis måtte vekke dem for å særlig tungt. Dessuten var forholdene på glass kunne terpe det mest nødvendige inn i hodet på verket såpass gjennemsiktige at alle beskyttet al dem. le mot misbruk og overdrivelser. Seiv om tid og Barnearbeidet var helt almindelig overalt i in avstand virker forsonende og det sikkert har dustrien på den tiden. En statistikk fra 1875 vi vært uheldige episoder, virker alle som har for ser at her i Norge var 15 — 20% av de ansatte talt om arbeidsforholdene på verket, helt opp ved glassverkene, barn. For den enkelte arbei riktige når de har sagt: Javisst arbeidet vi som derfamilie, ofte med mange munner å mette, var barn. Ofte var vi så slitne at vi sovnet over mid inntekten de fikk gjennem barnas arbeide, gjer dagsmaten hjemme. Men du verden så fint vi ne en nødvendighet. For barna seiv var det en hadde det på verket, og det ble da folk av oss! i Glassblåsergjengen på Høvik Glasverk ca. 1890. Bildet viser at barnearbeide var vanlig her, som i industrien ellers i landet over. Det siste bevises blant annet av det faktum at overholdt. Denne inspeksjonen ble imidlertid ikke mindre enn 43 av de ansatte gjennem årene mange ganger omgått av barna, foreldrene og ar har fått Kongens fortjenstmedalje eller Norges beidsgiverne i fellesskap. Begge parter hadde Vels medalje for lang og tro tjeneste. fremdeles interesse av at de gamle forholdene 1892 kom loven om tilsyn med arbeidet i fa fortsatte. Likevel bedret det seg efterhvert. brikker og andre arbeidsplasser. Denne loven Dette hindret ikke at det ble gitt dispensasjon, forbød arbeide av barn i skolepliktig alder. Det så barna i en bestemt periode, efter at fabrikk ble opprettet stillinger for inspektører som skulle tilsynet hadde vurdert det på stedet, kunne tjene påse at blant annet forbudet mot barnearbeid ble litt ekstra på å arbeide som før. 70 1892 var det 85 skolepliktige barn på verket og myndighetene påla verket å skaffe bedre skolelo kaler enn det som det fantes muligheter for i den Høvik Verk gamle gamle arbeiderboligen på Svartodden, og 1894 stod det en ny og tidsvarende skole klar til å ta imot elevene. Skolen var på to etasjer og hadde skole skal selges ialt tre klasserom, en lærerleilighet på tre rom og en liten lærerinneleilighet på ett rom og kjøkken. Høvik Verk skole skal selges, og det foreligger et tilbud fra EDB-skolen om å kjøpe den gamle Skolen ble i sin helhet bekostet av verket og kos skolebygningen og vaktmesterboligen. Det er tet 19 000 kroner. Den var helt moderne og gled fastsatt takst til kr 3.350.000,-. inn i systemet på linje med bygdens øvrige sko ler. Skolens protokoller viser liten forskjell i for Fra Budstikka 14/10 1983 hold til andre skolers protokoller, bortsett fra at det her meldes om flytting til forskjellige glass verk. Frem til 1917 gikk livet på skolen sin gang pre get av sitt lokale miljø, men da ble det innledet forhandlinger mellom Høvik Glasverk og kom munen, om skolen, på linje med Fossum Verk skole, skulle bli kommunal. Høvik Verk skole trengte også til en kraftig utvidelse, og efter en del forhandlinger ble det bestemt at glassverket skulle bidra med 10 000 kroner til denne utvidel sen. 1. juli 1919 kjøpte så kommunen Høvik verk skole, med tomt, for 30 000 kroner. Siden skolen ikke hadde noen gymnastikksal, fikk den rett til fritt å disponere glassverkets turnlokale i fem år. Dermed var verkets rolle som skoleholder de finitivt slutt. Men skolefanen bærer tradisjonen videre. Da Høvik Verk skole fylte 100 år 1973 ble alle de gamle elever fra glassverkets dager invitert til festlighetene og Kultur administrasjonen i Bærum hedret jubileet med en stor utstilling om skolen og det gamle Høvik Verk. 71 Foreningslivet Som vanlig var, når så mange mennesker bor sammen i et sterkt lokalpreget miljø, som på Hø vik Verk, dukket det opp en rekke foreninger, li ke fra fagforeninger, husmorforening, sangfor ening til dramatisk klubb. Det var likevel to for eninger som samlet de fleste og som kom til å betyr meget for trivselen på verket. Den ene var turnforeningen. Dens betydning ble tydeligst markert ved at verkseier Nils Berg i 1904, av egne midler, bygget det såkaldte «Turn lokale» som står uforandret den dag i dag, og som Veritas er innstilt på skal bevares, som en del av det gamle verksmiljøet. Turnforeningen ble oppløst omkring 1920, men samtidig ble det dannet en idrettsforening Høviks Idrætsforening Verket hadde rundt år' som også arbeidet med turn, og ikke bare det. aabner en hundreskiftet, sin egen id- Foreningen lånte verkets lastebil, som hadde et e*£=» T" rettsforening hvor turn ekstra langt lasteplan. Her ble det plassert en dominerte. Foreningen ar i Høvik Bedehus den 21 Mars. L ~ . , t , 7 , 7 skranke, og så reiste man rundt i Bærum og gav Basaren* Formaal er at skaffe beldet for eSet tumlokale turnoppvisninger på lasteplanet. afBegyndelseskapitalet Tumlokale medforLæseværelseOpforelse SOm.. Verkseier Nils Berg. For uten sin tiltenkte anvendelse, fikk Turn paa Høvik Verk. realiserte 1904. Turmn- Gåver modtages med megen teressen dominerte nå helt lokalet meget stor betydning for fellesskapet, for laknemrnelighed af Vagtmesteren paa Bedehuset, J. Andersen og i Og navnet ble «Tumfor her møttes man til basar, dansefester og skue „Budstikken"s Expedition samt af Basarkomiteens Medlemmer: eningen». spill, til konfirmasjon, til kaffe efter begravelser, Petter Gulbrandsen, Andreas Gulbrandsen, Johan Antonsen, Sol til protestmøter og foredrag, til legekontroll, vik, Rudolf Gulbrandsen, August musikkøvelser og konserter, og ellers alt som Olsen og Arne Lien. samlet mange mennesker og som krevde et stort lokale. Høvik Verk Arbeiderforening samlet til fest i turnlokalet ca. 1930. 72 i. refcfce /ra venstre: Pecier Pettersen, Henry Hansen, William Olsen, Hjalmar Larsen, Ragnvald Nilsson, Heggedal, Bir ger Andersen, Georg Gulbrandsen, Erhard Hayden. 2. rekke fra venstre: ThorleifJohansen, Gustav Olsen, Karl Peder sen, AdolfJohansen, Albert Petersen, Hans Magnussen, Wilhelm Andersen, Einar Hovelsen, Aksel Hjerpe. 3. rekke fra venstre: Ole Pedersen Magnus Olausen, Trygve Andersen, Theodor Fillinger, Harald Pettersen, Arthur Olsen. Fra venstre Karl Fløesbon?, Einar Hansen, Birger Gulbrandsen, Ivar Antonsen, Arthur Lutzner, Rolf Øhlschlegel, Fritjof Petersen, Leif Antonsen, Karl Olsen, Holger Perhson. Målmannen på ballen er Kolbjørn Hovelsen. 73 Høvik Verks kvinneforening samlet utenfor turnlokalet. Det har nok aldri vært brukt store ord om foreningens innsats, men på mange mater var de med på å bygge opp samholdet og fellesskapet på Høvik Verk. Musikken Den andre foreningen var «musikken». Allere stiftet med 12 medlemmer. Dirigenten var mu de ved starten av Høvik Glasverk i 1871, ble det sikksersjant ved Brigademusikken i Christiania, opprettet et hornmusikk-korps på 8 medlemmer Alfred Johansen. Aktiviteten i korpset var stor. med blant annet driftsleder Johan M. Staff som Det ble holdt øvelser to ganger i uken og i årene deltager. Øvelsene ble holdt i den såkaldte «Åt 1900—1914 hadde korpset en rik og blomstrende tekanten», en tårnbygning som ble bygget i for periode med opptredener ved mange anledning bindelse med det første kontorbygget på verket. er, parkstevner, foreningsmøter og forskjellige Efter brannen i 1875 ble øvelsene flyttet til den gamle skolebyggningen på Svartodden. Bygg ningen, som er fra den engelske tiden, står ennå på den opprinnelige plassen sin. Det første korpset holdt på i ti år, til det ble oppløst i 1881 fordi flere av deltagerne måtte slutte på verket. Dette problemet dukket for øvrig opp gang på gang i alle foreningenes liv, seiv om det skjeldent var så alvorlig at forening ene ble nedlagt, slik som musikk-korpset. Men efter noen få års stillhet, ble det dannet et nytt korps med artillerisersjant A. Sørensen, som musikalsk leder, men da han døde i 1887, ble det igjen en pause. Glassverket hadde hele tiden støttet musikken og nå ble det, efter at fire arbeidere hadde rettet Det nye glassverket fra 1871 med «åttekanten», hvor en henvendelse til verkseier Harald Berg, heller verksmusikken kunne ha sine øvelser. «Attekanten» gikk ikke noe nei og Høvik Verk Hornmusikk ble tapt ved brannen i 1875. 74 utflukter. Verkets beboere fulgte gjerne med, så ble det første landstevne for guttemusikk-korps det hele ble ofte som en stor familiefest. Særlig holdt i Bjerkelunden her i Bærum. Der deltok populært var det når korpset leiet en av lokalbå 600 musikanter og tanken om et eget guttemu tene, «Sartor» eller «Vesta» og dro ut til en av øy sikk-korps dukket opp på glassverket. Guttene ene i fjorden, hvor man nød den medbrakte kaf der hadde jo bestandig fulgt verkets musikkliv fe og kaker. Hvis man da ikke nøyet seg med en med glede og interesse. Tanken om eget korps tur ut til Torvøya for å hilse på de av verksbebo slo an og da det viste seg at over femti gutter var erne som tilbrakte sommeren der. interessert, tok Ragnvald Nilson og Fritjof Petter Efter 23 års fruktbart arbeide med korpset, dø sen initiativet til stiftelsen av Høvik Glasverks de dirigenten Alfred Johansen. Hans efterfølger Guttemusikkorps. Det skjedde 18 august 1918. ble musikkløytnant Gundersen. Sommeren 1918 Høvik Verks hornmusikk omkring 1895. Fra venstre og ovenfra: Andreas Johansen, Andreas Gulbrandsen, Peter Gul brandsen, ]. G. Westfoss, Gustav Hovelsen, Bernhard Nilsen, Andreas Pedersen, musikklærer Alfred Johansen, Frithjof Andersen, Johan Antonsen, Harald Johansen, Emil Engebretsen og Ludvig Pedersen. Men økonomien var så dårlig som vel mulig. beidet jo på verket. Efter bare tre måneders for Problemet med å skaffe 5000 kroner til instru løp, dristet guttemusikk-korpset seg til å holde menter var nærmest uløselig, for de måtte nød en konsert i turnlokalet. Verksledelsen var selv vendigvis kjøpes inn samlet. Enda en gang var sagt invitert og møtte frem med direktør Arild glassverkets ledelse villig til å hjelpe med det Berg i spissen. Han ble så begeistret for den iver nødvendige lån mot at det ble tatt et fast, jevnlig og musikkglede guttene viste, at han efter kon trekk i lønnen til guttenes fedre og mødre. De ar serten eftergav hele resten av lånet! Gleden var 75 Glassverkets homorkester spiller for familien Berg i haven, ca. 1895. Høvik Glasverks Guttemusikkorps, stiftet 18. august 1918, med sine dirigenter Frithjof Andersen og Ragnvald Nilsen. naturligvis stor. Hele vinteren ble det øvet iher holt seg med musikantene. På hjemveien reiste dig, og da det i Oslo om sommeren 1919 kom på korpset om Gøteborg. Der spilte det ombord på tale med en tur til Stockholm, ble Høvik Glas det norske panserskipet «Tordenskjold» som var verks Guttemusikkorps invitert med. på besøk i byen. Noe som var til glede for begge Ved denne anledning skjenket glassverket parter. korpset fane og uniformer tegnet av glassmagasi Sommeren 1920 derimot, hadde korpset en nets tegner, Johan Bothner. nifs opplevelse. De hadde vært på Gåsøya for å Oppholdet i Stockholm ble meget vellykket. besøke ingeniør Ulstrup, hvor korpset hadde Korpset spilte en rekke steder, blant annet ved spilt og hygget seg hele dagen. På hjemveien, i Stockholm slott hvor kongen, Gustav 5, under skumringen ved 20 tiden, dro de tilbake til verk 76 et i ekspeditør Reiersens motorbåt med en snek et øieblik trukket indunder skøiten, fyldt med ke på slep på den ene siden, og en jolle på slep vand og væltet rundt. Et par av guttene fikk hop på den andre siden. Man ante fred og ingen fare, pet over i motobaaten, de andre fulgte med i da det plutselig skjedde en alvorlig ulykke. As våndet. Motorskøitene stoppet og hjalp til med ker og Bærums Budstikke heretter: redningsarbeidet. To unge damer som straks — «Da de i tusmørket nærmet seg Lille Ostø kom til i en baat var ogsaa riktig flinke. De hjalp sund ble de opmerksom paa to motorskøiter som op flere av guttene som laa i våndet og kavet for med ganske stor fart kom side om side fra Slæ livet. penden ut til Lille Ostøsund. Reiersen slog av Hadde ikke saa mange vært svømmedygtige motoren, guttene blaaste i sine horn og skrek alt vilde det set rent ilde ut. Da man hadde faat op hva de orket for at varsle dem, som var ombord alle som var at se gjaldt det i en fart at komme paa motorskøitene, men forgjæves. Fartøierne iland paa Grimsøen for at holde mandtal — og fortsatte med fuld fart gjennem det trange sund. heldigvis der manglet ingen. Men guttene mistet Ved en rask og kraftig manøvre fra Reiersen lyk 10 av sine fine instrumenter og endel notesto kedes det at lægge kursen noget over til venstre ler.» mot Ostøen idet samme motorskøiterne svinget 1919 ble Høvik Verk skole overtatt av kom indover mot byen, slik at sammen støtet kom munen og korpset kom da til å bli en del av det paa skråa. Derved gik det kun utover den ene kommunale musikkliv, seiv om det trengte — og baat — snekken — istedetfor alle tre, som ellers fikk — støtte av glassverket og en støtteforening, vilde være viet den visse undergang. dannet av venner på verket og hvor familiene i Snekken hvori sat 14 gutter og to voksne ble i alle avskygninger deltok ivrig. Salongorkesteret på Høvik Glasverk ca. 1925. Det var forløperen for Bærum Orkesterforening. Æresmedlem av for eningen var Gustav Hovelsen. Fra venstre ser vi: Ingeniør Alf Soløy, Fritjof Pettersen, Solveig Hovelsen, Rudi Vaakon, Reidar Fure, Gustav Hovelsen, Øivind Kristensen, Alf Ottosen, Einar Wang og Torgrim Wang. Klaveret eide Høvik Sel skapelige Klubb. Det stod ellers i turnlokalet. 77 Sjøen < Harmoni på Høvik ca. 1900 Glassverkets beliggenhet ved sjøen var av stor Hver mann hadde egen båtbrygge som selvsagt betydning for trivselen på stedet. ikke var bekostet av verket. Mens helsemyndighetenes vurdering av for Enkelte deltok også i kapproing med båtene si holdene på Bærums Verk fortalte om stillestå ne, og da Bærum Roklubb ble stiftet i 1917, var ende, rå og kold luft, nevnes ikke noe slikt i rap lampefabrikkens bestyrer Arne Lien med i styret portene fra Høvik Verk, seiv om tuberkulosen, og glasspuster Gustav Hovelsen deltok i den som folkesykdom, krevet sitt her også. første kapproing klubben arrangerte. I årene Her var mulighet for fiske, som tilskudd til som fulgte, var mange fra verket aktivt med i husholdningen, samtidig som fortellergleden og klubbens virksomhet. så fikk næring. Når det var på det varmeste om sommeren, Badelivet var naturligvis mest for de unge, reiste mange av familiene ut til Torvøya, som som foretrakk å bade fra båt seiv om de som oft verket eide. Der slo de opp telt og bodde der, fri est hadde forbud mot dette hjemmefra. De eldre for komfyrvarme kjøkken og trange stuer. Hver badet fra verkets egne badehus, ett for damer og morgen kunne man fra verket se hvordan de tjæ ett for herrer, slik det skulle være på den tiden. rebredde robåtene kom fossroende, for at ar De fleste familiene hadde båt som lå fortøyet beiderne skulle komme tidsnok på jobb. på en egen måte, den såkalte «mastefortøyning», Alt var selvfølgelig enkelt og primitivt. For i som verket var alene om i hele Oslofjorden. det hele tatt å få litt privatliv, spendte man for 78 eksempel opp en lerretsduk eller ganske enkelt om for mange år siden: «Min far hadde seilbåt og et laken, mellem teltene. Men her ute hadde jeg fikk ofte være med på tur. En lørdag dro vi man en tilværelse som mange tenkte tilbake på over til Nesodden hvor det var øl å få kjøpt på med både glede og litt vemod. Kavringen. Der var det et trangt sund som vi I helgene var det besøk av slekt og venner «alle måtte krysse opp. Det var lite vind, men tykk tå steder fra». Men det hendte også at übuden ke og plutselig gikk vi på land. Da tåken lettet ungdom fra Christiania kom ut til øya, hvor de litt så vi at klyverbommen hadde gått rett gjen brakte og holdt leven til ut i de små timer. Ble nem en do som sto i sjøkanten. Det var nå ikke det for galt, tok det selvbestaltede politi på to det verste, da vi endelig kom fri fra doen, så satt handfaste karer affære, og nattens stillhet fikk det sandelig ei kjerring med buksa nede, skrevs råde igjen. over bommen-.» Enkelte anskaffet seg seilbåt og foretok lengere Seiv om Rudolf skrønte litt av og til, så var han utflukter, som for eksempel den Rudolf fortalte flink til å fortelle! - - Den gamle dampskipsbrygger! hvor rutebåtene «Sartor», «Duen» og «Sport» la til, er bevart som et fint kulturminne om Bærums tilknytning til sjøen. 1970 var det blitt forandringer, men også på den tiden hadde det Ulle samfunnet på Høvikstranden en ro og harmoni som savnes av dern som fikk oppleve «Verket» på denne måten. 79 Flystøy en realitet i dagens miljø på Høvik Seiv vinterstid har sjøen ved Høvik sin sjarm. Bemerk drammeglasset plassert trygt ved stolbenet. 80 Smått og stort Glassblåseryrket var naturligvis varmt og fra «Arilds tid» var det almindelig godtatt at man måtte leske seg under arbeidet — og ellers. Til daglig var det nok vannet som dominerte, men inn i mellem var det gjerne en flaske øl som kom til sin rett. På den tiden var det bayerøl man drakk. Pils var likesom ikke «oppfunnet». Det var vanlig at vognen med øl fra bryggeriet kjørte helt ned til glasshyttene, hvor det da ble handlet, alt efter pengepung og temperatur. Her er det interessant, at det som var naturlig på Høvik Verk, ble nektet på Snarøen Bruk. Der ble det klaget over ølsalget, som skapte problemer og som tilsist ble forbudt av ledelsen. Ikke langt fra verket hadde Høvik Miniatyrs Foto av glasshytten 1904. Her var nok tørsten på verket størst. De hvite skjortene er sikkert til ære for fotografen. kytterlag sin skytebane, merkelig nok solgtes det øl her også, men bare på lørdager og søndager. En av verkets tyske arbeidere kom en søndag morgen, litt slukøret tilbake fra skytterhuset. Da han handlet brennevin for de ansatte, og da gjer kona spurte hva som var i veien, sukket han. De ne på «egne flasker» som glasspusterne laget. hadde bare 6 hele bayer igjen, og det var jo lite å Disse var ofte slepne og meget vakre. Her kom starte dagen med. yrkes-stoltheten frem. 01 og brennevin var tidligere en langt mer na De fleste av disse flaskene er nå borte, men de turlig del av hverdagen, enn det er i dag. Når som enda finnes, oppbevares i familiene som verkets kusk var i Christiania, var det vanlig at klenodier. Høvik Glasverk fremstilte også de kjente «øl ne Ullstrup spurte om hva årsaken kunne være. hunder» og «fyllesvin» som idag er eftertraktede Glasspusteren Johannes Baskerud svarte at han samleobjekter. Det fortelles at verkets første pro jobbet som ventet, men at fyllesvinene gikk sin duksjon av «fyllesvin» var så populær at verk vei, uten at han visste hvorhen. Vel, svarte sarbeiderne forsynte seg til eget bruk. Dette slo Ullstrup, så får vi lage ett som sitter ned. Og slik ut på det offisielle resultatet og driftsingeniør Ar ble det. Fyllesvinet som gikk sin vei og det som måtte bli sittende 81 Ved eftasverd i 4-tiden, som gjerne bestod av Glassverket hadde plikt til å slå en isbro over litt smørbrød og en flaske kaffe, som ble varmet seilrennen. Det skjedde på den måten at det ble ved glassovnen, var det ellers vanlig at glasspus skaret isflak av nøyaktig, passende størrelse. terne efterpå samlet seg om en stillferdig øl, Disse ble lagt tvers over rennen, så de ved å fry mens praten gikk. se fast til den gamle isen, kunne danne en isbro. Om sommeren var det anløp, ved egen brygge, Til tross for dette, var isbrytertrafikken lite po av dampbåter som gikk i rutefart mellem Christi pulær blant dem som stadig brukte isveien frem ania — Sandvigen — Askerlandet. Ombord på til Christiania. disse båtene, «Sartor» og «Duen», ble det servert Vinterveiene over isen ble tidligere ansett som øl, og mange tok båten av den grund. livsviktige. De ble brøytet av amtet og kvistet Redaktør og eier av «Aftenposten», Amandus med granbar. Tilsynet med isveiene ble, under Schibsted, protesterte hvert år for kommunesty kontroll av lensmannen, utført av lokale fiskere, ret i Bærum, når skjenkebevillingenes fornyelse som ble betalt av myndighetene. ble behandlet. Men han måtte nok fortsatt tåle Så sent som i mars 1924, meldte glassverket til dunstene av øl rundt seg når han reiste ut til kommuneingeniøren at en isbryter skulle slå opp landstedet sitt på Snarøen. Kommunestyret for en råk. Det var jo på slutten av vinteren så «efter stod betydningen av ølsalget og kunne vanskelig avtale lægger vi ingen islaas». gi avslag, fordi jernbanen solgte øl på stasjonene Denne «melding» er den siste som kjennes om til sine trafikanter, på den samme strekningen. de gamle isveiene i Oslofjorden. Den er således Ved verket var det i mange år anløp av båter et punktum for gamle tradisjoner som var en med sand fra Frankrike eller kull fra England. stor lettelse for datidens trafikk, men som gjen Da var det fest for barna, og alle fikk litt mer å nem årene hadde krevet sine ofre av både «hest, prate om. Særlig gildt var det om vinteren når slede og mann». Men helt til efter krigen ble vin isen hindret de små lastebåtene å komme frem. tervei fra Kadettangen til Høvik Verk brøytet av For da måtte det rekvireres isbryter fra Christi kommunen. ania, og det var like spennende hver gang om de i klarte å slå en apen renne frem til verket. Til hver leilighet var det gjerne en liten jord fange lysets brytninger i glasset. Men ingen var lapp hvor det ble dyrket litt grønnsaker. Kunne mere nøye til å stelle hus og have enn de tyske det også bli plass til en liten gressplen, var det glassarbeiderne. De var også flinkere enn de rent storveies. Var det blomster i haven, og det norske til å variere den daglige kosten, enkelte var det som oftest, var blomsterbedene hos ganger til felles fornøyelse for hele verket —. mange pyntet langs kantene med glassbiter av En dag fikk to norske glassblåsere innbydelse varierende størrelser og farger. Det var rester fra av en tysker til aftens og innbydelsen lød: «Du glassovnene når de ble renset. Fargede glassbiter Gustaf og du Rudolf kommen zu mir und spei lå også ofte på blomsterpottene i vinduet for å sen zu abend. Ich kaufe einen haren, kartoffelen, «Biribrakka» hvor Julie mistet sin katt, den ble ofret på folkehumorens alter. 82 bier und schnaps». — Ja, Gustaf og Rudolf møtte fikk han ros for, men hvor han hadde sine koke opp til denne festabend, med gebratene kartof kunster fra ville de gjerne vite, for så fin hare felen og saus på fatet, pyntet med kulørte glass hadde de aldri spist. Da kom det: «Nicht haren, biter. Haren var ypperlig, stekt i en av de store nicht haren. Du spiest katzen zum Julie i «Biri bakerovner som dengang fantes i flere av bryg brakka». Som katzenmusikant verdamt, som ha gerhusene på Høvik. De spiste og drakk. Verten renbraten gut, gut. Ich den tøten, schinden und så på sine gjester og spurte: «Guten haren, prima bråten. Mit kartoffelen, bier und schnaps hoch kartoffelen, guten bier und schnaps?» — Jo, gjes fine. Ha-ha, du Rudolf sik? Du nicht katzenmusi tene innrømmet at maten var god og stemningen kant verdauern?» Siden passet de kattene sine på steg. Ved kaffen kom praten inn på det daglige glassverket. arbeide. Tyskeren var en flink glassblåser og det Men på et punkt sviktet trivselen. Det var hos Verket holdt fri motorbåt for skyss til og fra ar de familiene som verket plasserte på Sara beidsplassen, likevel syntes beboerne de var av holmen, som ble innkjøpt i 1910 for 24.000 kro skåret fra det rike og særegne verksmiljøet og ner. Med på kjøpet fulgte det 2 villaer med to følte isolasjonen som en urettferdighet. Noe som leiligheter i hver og 18 enkeltrom i en brakke. i det lange løp gav sosiale utslag både for voksne Dette lettet boligsituasjonen på verket. Den var og barn. Så kjøpet av Saraholmen brakte liten blitt meget vanskelig på grunn av stadige ut glede med seg, og bosetningen her ble da også videlser, både på glassverket og på lampefabrik brukt minst mulig. Under og efter 2. verdens ken. Men seiv om det ikke var tilsiktet, følte de krig, leide Bærum kommune boligene på holmen som bodde her ute, seg isolerte. til husløse familier og enkeltpersoner. Enhver som har vært på Saraholmen vil forstå at fast bobel på øya, måtte føles som en forvisning. Om Saraholmen kan det ellers nevnes at den også — noen år — inntil han gikk konkurs, på opprinnelig ble kalt Borøholmen og hørte da un linje med mange andre ved byggekrakket i der Kjørbo gard som i 1870 solgte den til Ernst Christiania ved århundreskiftet. Han bygget et Frølich. Han var sønn av den betydningsfulle jernstøperi på holmen, for komfyrer og ovner, og forretningsmann Fritz Henrich Frølich. Den nye kaldte seg da verkseier. Det var i denne for eieren bygget seg hus på holmen og gav den nav bindelsen han bygget arbeiderboligene, som i sin net Saraholmen. Mange har spekulert på hva tid førte til at glassverket i 1910 kjøpte Sara som var bakgrunnen for navnet. holmen ved tvangsauksjon. En versjon går ut på at den var oppkaldt etter En tid var det båtopplag og verksted i de gamle han frue som het Sara. En annen versjon er at fabrikklokalene. I 1911 ble det funnet et konge navnet var inspirert av Sarabråten, som eides av hode, hugget i stein, på holmen. Man mener at hans venn og forretningsforbindelse Thomas hodet førestiller kong Magnus Erikson. Det be Hefteye. finner seg nå å Historisk Museum i Oslo. I 1873 ble Saraholmen solgt til kjøpmann Char 1982 kjøpte Veritas Saraholmen. les Victor Frithjof Løkke, som på tvangsauksjon På vestsiden av det gamle glassverkets område 1898 solgte til murmester Peder Olsen, som på hadde Frølich et båthus for båten han brukte til folkemunne ble kaldt «Gull-Per». Det het seg at transporten til og fra holmen. Denne plassen ble alt han rørte ved, ble til penger. Det gjorde det kaldt «Frølichen». 83 Kapproing utenfor Saraholmen 1879 mellom Drammen og Christiania roklubber. Det var Drammen som vant. På top pen av Saraholmen kneiser Frølichs hus, som forlengst er borte. x p. Olsen, ,„ é V/ERKSEIER. Verkseier Per Olsen, som ble kalt «Gull-Per», måtte tåle tvangsauksjon på sin eiendom Saraholmen, både 29. mai e/L, <,/ J*~ j~*c*> ***** 1900 og 22. mars 1901, begge gonger for premie til riks forsikringsanstalten. 1900 var salgssummen 210 kroner, med et overskudd på 26,30 kroner. 1901 var salgssummen 133 kroner og her var overskuddet 2,90 kroner. Det totale Kongehode funnet på Saraholmen 1915. Det er leilig hetvis presentert som et mulig ungdomsportrett av Håkon 5. Magnusson. Men det er langt mer sannsynlig at det forestiller hans dattersønn og etterfølger Magnus Eriks son, norsk konge 1319—1355. Hvorledes kongehodet er havnet på Saraholmen, vites ikke, men to teorier er frem kommet. Disse er for omfattende til å bringes her, men i Asker og Bærums Budstikke 22/7-1975 fremmer Fr. Schander d.e. sin teori, mens Reidar Calmeyer bringer sin teori i Asker og Bærum Historielags tidsskrift nr. 21 1978. 84 Fellesskapets trygghet Når verkseier Harald Berg i sin administrasjon De mange foreningene var også med på å dek på Høvik, lot de ansattes familiemedlemmer ke for fellesskapets trygghet. men at fellesskapet komme først, når det gjaldt å besette ledige stil nok også ble satt på prøve i dagliglivet er inn linger, var det ut fra den praktiske erfaringen at lysende, og at det av og til kunne bli for meget de som ble syke, eller på annen måte trengte av det gode, følte nok de nærmeste naboene til hjelp, alltid kunne regne med støtte fra den øvri «Sørbrakken», den gangen det bodde 8 fåmi lier ge familie som også arbeidet på verket. Det hele med tilsammen 64 barn der. virket som en felles, sosial omsorg som kom det lokale samfunnet tilgode. Tomten til Høvik Verks koperative butikk graves ut 1914. Siden starten av det første glassverket på Høvikstranden i 1850-årene, var det et ønske åfå egen kjøpmannshandel på stedet. Flere prøvet seg senere, men næringsgrunnlaget var for spinkelt. 1907 oppstod et ønske om koperativ handel og verksbestyrelsen stilte lokale til rådighet i «Kasernen», alias «Guttehjemmet Vårsol». Dette holdt bare i to år, så ble butikken nedlagt, men i 1914 dukket tanken om egen butikk opp igjen, og da verket stilte byggetomt til rådighet mot en årlig leie på en krone, og samtidig garanterte den nødvendige byg gesum på 10 000 kroner, ble forretningen etablert. Den hadde mange tunge år, men var et stort sosialt gode frem til 1964 da den ble nedlagt og gikk inn i det nye Høvik Samvirkelag i Fjordveien. 85 Betjeningen på Koperative Selskap ca. 1920. Fra venstre bestyrer Martin Lar sen, Solveig Mathern, Mangne Bergstad og Martin Dokken. Utenfor selve verksområdet, i huset «Langeleiken», lå manfakturen. Her ble det handlet med klær og stoffer samt «nål og tråd». Fra venstre frøken Jansen, fru Andersen og butikkens innehaver Hilde Hovelsen, som kom fra Høvik Verk. Julekvelden 1902 hos familien Pettersen. Fra venstre Fritjof, Asbjørn, Albert, He lene, Beda, Roald, Josef og Bjarne. 86 Høvik Verk Hornmusikk reiste rundt i Bærum og spilte ved forskjellige foreninger. det var da vanlig at koner, barn og venner av musikkantene ble med. Dette skapte liv og stemning. gjaldt å spare, for var det ikke nok med den faste kvoten. måtte man kjøpe mere seiv. 87 Heder til ansatte Kongens fortenestemedalje for 50 års trofast tjeneste er gjennom årene tildelt 43 av verkets ansatte. Hvis ikke trivsel på arbeidsplassen og på verket ellers hadde vært så naturlig som det var, ville nok svært få ha opplevet denne heder. KONGENS FORTJENESTEMEDALJE GLASSVERKET: Fikk medaljen i 1921 — Josef Fillinger — Glasspuster Ole Gulbrandsen — Glasspuster Frantz Olsen — Glasspuster Erik Wang — Glasspuster 1924— Martin Eriksen — Glassmenger 1933— Syver Andersen — Glasspuster Ole Eriksen — Glasspuster Rudolf Gulbrandsen ... — Glasspuster Ferdinand Heyden — Glassliper Gustav Hovelsen — Glasspuster Albert Mathern — Glasspuster Bernhard Nilsson — Glasspuster Iver Nygård — Glasspuster LAMPEFABRIKKEN: 1921 — Carl Johansen — Teknisk formann 1924 - Carl Hirsch - Lakkerer Martin Kristensen — Filer Kristian Olsen — Filer Anton Pettersen — Metallsliper Bastian Theigler — Gjørtler Joachim Theigler — Montør 1933 — Emil Engebretsen — Metalldreier Karl Larsen — Lakkerer Andreas Pedersen — Lakkerer 1937 — Sigurd Gudbrandsen .. — Støperiarbeider Ludvik Pedersen — Former Albert Pettersen — Gjørtler Wilhelm Pettersen — Stanser 1946 — Hans Gundersen — Kasserer Osvald Theigler — Formann 1947 — Martin Hansen — Former Håkon Theigler — Gjørtler 1951 — Victor Andersen — Formann Ole Pedersen — Kjernemaker 1954 — Johannes Eriksen — Metallformer Hilmar Larsen — Metallarbeider 1959 — Ivar Antonsen — Sjåfør 1962 — Halfdan Eriksen — Vaktmann Odd Ohlschlågel — Lagerarbeider 1964 — Frithjof Pettersen — Pusser 1966— Georg Olsen — Lagersjef 1970 — Knut Hovelsen — Formannsass. 1973 — Walter Engebretsen .... — Verktøyforvalter 1978 — Aasmund Gundersen . — Kontorsjef 1979— Robert Andersen — Monterformann Felles til det siste. 88 Erland Larsen og Egil Sundbakk tar seg en prat. Legg merke til mønsteret på Fine typer på Høvik Verk. trappen. Det var laget av kritt og var en skikk som kom med de tyske glassar beiderne. Hver lørdag ble mønstret frisket opp. Idag er det malt på trappen. Stillhet på sjøen, ellers en fin tumleplass for både barn og voksne. 89 Sommerbrev fra min barndoms have av Ruth Friedrich lenge jeg kan huske tilbake, og stallen som var blitt bygget om til moderne rekkehus med flere leiligheter. Parkmessig anlegg på begge sider av huset, flere av de gamle trærne godt tatt vare på. Stabburet stort og fint. Porten til selve «Gården» hadde fått skilt: «Ingen gjennemgang» o.s.v. Det var nytt for meg. Da jeg var barn var det en selv følge at ingen uvedkommende fikk lov å gå der, vi behøvde intet skilt. Langs den store flotte par ken derimot var gjerdet tatt vekk og grensen mot veien bare holdt med beplantning. I min barn dom var det høit hvitt stakitt, og ingen våget å klatre over det, såvitt jeg husker, men vi sto tett Ruth Friedrich. i tett utenfor når det var havefest hos Berg og musikken spilte. Det var virkelig spennende å Dette brevet er påbegynt for lenge siden og ikke stå utenfor og se og høre, og især fordi min egen blitt fullført, men i «Budstikken» sist fredag leser far var med i musikkorpset. Han blåste på det jeg et intervju med Gustav Hovelsen fra Høvik største hornet, var det helikon, basun eller tuba Verk. Det inspirerte meg til å få brevet ferdig. — tro? A, du vemodige barndom. Jeg har stått flere Jeg tok meg en fridag i sommer for å se min ganger utenfor stakittet og tittet inn. Det var da barndoms have. Den ligger litt utenfor alfarvei, mest for å se på de fine småfrøkener, med lyse i der er hverken tog, buss eller båtforbindelse kjoler og blondehatter, og noen ganger med para med stedet, så jeg måtte ta en drosje for å spare soller. Da jeg i voksen alder leste Hamsuns Vic litt tid og mine ben. Jeg kjørte til nærmeste inn toria, plaserte jeg alltid Johannes utenfor det gang og spaserte derfrå, snarveien gjennom sko samme hvite stakitt og Victoria overlegen innen gen forbi «Berjedammen», om noen husker den? for med sine herrebekjentskaper og besøk fra by Der var så tyst og stille, dammen full av skjønne en. vannliljer, øienstikkerne pilte frem og tilbake, Til gardens port fører fremdeles den gamle skogen sto stor og dyster i bakgrunnen, det hele bjerkealléen, den må da være gammel? Idag su virket som tatt like ut av et riktig trollsk eventyr. ser biler nedover alleen, i min barndom den stili Sandelig om man kan tro der bor folk i nærhe ge frøken Thea. Hvorfor vi ikke sa frøken Berg ten. Videre frem til toppen av en liten bakke, vet jeg ikke. Hun satt i sin åpne vogn, med kus men der kan man straks se at det bor folk. De lå ken på bukken og han hadde høi hatt. Frøken der alle husene, de gamle som har vært der så Thea var en meget stilig dame, jeg husker henne Fra venstre: Fritjof Andersen, Konrad Andersen, Emil Engebretsen, Ludvig Pedersen, Osvald Theigler, Bernhard Nils son, Henrik Pettersen, Hans Olsen, Harald Johansen, Johan Olsen, Petter Gulbrandsen, Andreas Johansen, Arild Berg, Amelye Berg. 90 sjøen derfrå idag. Forresten var det ikke et men neske jeg kunne spørre heller, det var ferietid og helt stille. Jeg våget meg ikke helt frem til Liens have, var redd jeg skulle vekke forargelse med min nys gjerrighet. Men å se på den på avstand vakte og så minner, sure minner kan jeg si. Hvor mange liter rips jeg der har satt tillivs er vanskelig å reg ne ut, men hver sommer ble jeg høitidelig invi tert av gamle fru Lien til å spise rips i hennes ha ve. Det hadde seg slik at min farmor var en av de foretrukne fra verket for å hjelpe fru Lien, hvis det var noe ekstra å gjøre, og da hun også hadde en liten vennlig tanke tilovers for meg Den stilige frøken Thea, halvsøster til verkseier Harald fikk jeg lov å komme i haven å spise så mange Berg. rips jeg bare orket. Ærbødig og ikke så lite engs telig holdt jeg meg til den sure ripsen om jeg så alltid med parasoll, sort med blonder som viftet både jordbær og bringebær like i nærheten. De og ristet når hun kjørte forbi. Hun hadde et var nok mye søtere enn ripsen, men nei. Jeg falt vennlig smil og nådig nikk til oss småpiker som aldri for fristelsen til å røre et eneste jordbær el sto ved veikanten og neiet dypt. — Selve «Går ler bringebær. — Da jeg hadde sett meg om på den» innvendig var det ingen av mine kjente som fabrikkområdet, gikk min vandring videre langs kunne fortelle noe om, ikke engang min far, for sjøen med alle brygger og småbåter. Badehusene han var bare i parken engang iblant for å spille. var vekk, de fantes ikke mere, hverken «Full- Jeg tror ikke de kom inn i det fine huset. Nå-ja, denne sommerdag skulle jeg se alt, ikke bare huset, parken og alleen, men jeg gikk videre nedover den skyggefulle veien langs parken til fabrikkporten. Den sto apen, så jeg gikk uten vi dere inn, men nei, vent litt. En mann kom selv følgelig ut og spurte om jeg skulle besøke noen eller hadde ærende derinne. Jo, jeg hadde ærend, svarte jeg, jeg skal se på alt som er her og ingen kan nekte meg det, for det er nesten mitt altsammen, for her har jeg vært da jeg var barn. Mannen ble noe betuttet over en slik frekk, på gående person, og da vi så litt på hverandre så var vi gamle kjente. Han kjente bare mitt for navn og jeg hans klengenavn. Da jeg husket det, lo han godt. Så fikk jeg naturligvis lov å pasere, men du vil neppe kjenne deg igjen ropte han ef ter meg. Ja så var det bare å begynne da. Nei å nei så forandret her var, det var så fint og vel stelt og beplantet og parkmessig og moderne at jeg ble rent mismodig. Ingen store kasser med rart avfall, som vi barn kunne finne de under ligste ting i hvis vi lurte oss til å rote litt. Tenk bare på de fine «hyppestenene». Det var et festlig spill vi småpiker hadde, men det er da visst helt utdødd. Jeg vandret videre langs sjøen, glasshyt ten var vekk, der som det kunne være slikt myldrende liv en varm sommerdag. I heten fra solen og ovnene hadde da arbeiderne en aldeles Bestyrer Liens hus, «Paddy Castle». Huset var opprinnelig enestående anledning til å stupe i sjøen og avkjø en av de engelske arbeiderboliger, som ble flyttet fra le seg, like utenfor døren så og si. Nå er det bred Svartodden. Navnet Svartodden menes å komme av at det fin vei og modernisert fabrikkbygning, oppusset var her kullene fra England ble losset og da var stranden og beplantet. Nei, det er visst ingen som stuper i særlig vinterstid, helt svart. 91 mektigen», «Jente»- eller «Guttebadehusene». Stupebrett og brygger hadde erstattet de for skjellige små hus, hvor der hadde vært kummer, der vi små barn som ikke kunne svømme, duk ket opp og ned og «stridde over», som vi sa, når vi endelig hadde mot til å dukke oss helt i det kalde vannet. Båtene lå der, pent ved sine respektive bryg ger, for det meste store, solide snekker, vel også med motor, det la jeg sandelig ikke så nøie mer ke til. Men jeg savnet en fin Nordlandssjekte, som jeg alltid hadde vært forelsket i. Den tilhør Svartodden, hvor verksarbeiderne hadde båtene sine. Læ te lærer Jøssong såvitt jeg husker. Og den var fi rer Jøssongs nordlandsbåt i forgrunnen. nere malt enn de andre båtene, med muntre far ver langs esingen og på setene, ja hele båten for den saks skyld. Min far hadde bare en kjedelig meg på bryggen, der Sartor, Tourist og Sport oljet snekke med grønn esing og tiljer. På mine hadde lagt til i min barndom. Noe så spennende stadige klager over hvorfor vi ikke hadde en slik som å reise til byen med båten. Den gikk bare fin Nordlandssjekte, feiet han meg av med at det om sommeren og det var en fest å reise med bå var ingen solid båt og slett ikke for å bruke til ten og slippe å gå den lange veien til stasjonen. fiske. For vi var ofte på fisketur og fikk mye fisk, Avstandene var jo mye lengere før i tiden. Mens men det var ikke som en fin båt med lekre far jeg satt der på bryggen måtte jeg huske på oss ver. Jeg husker foresten en fiskehistorie min mor barn når vi lekte ved stranden og båter gikk fortalte med stolthet. Det var en søndgsmorgen, forbi ute på sjøen. Den som oppdaget båten først far var kommet hjem efter å ha trukket garn og ropte som regel førster, så var det en liten frek fått noen store flotte ørretter. Han var søvnig og kas som skrek førster for mamma, ander for Ber gikk for å ta en lur, mens min mor øieblikkelig ta og tredjer for meg sjæl. Så var det for oss and regnet ut at den fisken var da altfor stor og fin til re å rope bare fjerder og femter da, mens han å spise seiv. Hun tok fisken i en kurv og gikk re var stolt av å ha sikrej: sin mamma og søster de solutt til Høvikodden. hvor det også bodde noen beste plaseringer. En god gutt får en si. Den sam som var rikere enn oss. Der hadde vært fest ut me gutten behandlet meg foresten strålende ved over lørdagskvelden og natten. Kokka var i kjøk andre anledninger. Jeg husket det tydelig der jeg kenet, mor kom med den fine fisken, kokka slo satt i mine drømmerier... Søndag morgen, jeg var hendene sammen i begeistring, det skal bli noe å pyntet opp med hvit kjole, flere blondeunder overraske gjestene med til frokost. Hun kjøpte skjørt og stas og fjas. Vel kommet ut, plaserte fisken med en gang og betalte rundelig. Andre den samme unge mannen meg under vannpos fiskere har nesten aldri armer lange nok til å må ten (Vi hadde vannposter foran hvert hus) og le sine fangster med, men mors portemone ble i han pumpet meg full av vann. Den søte lille pi minste laget når hun skulle fortelle hvor mye ken hylte naturligvis av full hals: Mamma, han hun fikk for den fisken. Gustav har pumpa meg full av vann! En annen Så ruslet jeg langs stranden, tittet efter om der gang rådet den samme unge mann meg til å lære skulle ligge noen vakre glassbiter, som vi fant sli å klatre i trærne. Jeg var antagelig en pyse i den ke mengder av i gamle dager, alle de fine leke retning, for jeg kunne slett ikke klatre på glatte stuene vi hadde i skogen, pyntet med de skjøn stammer, men forsøkte meg i et rognetræ med neste glassbitene fra stranden. Jo, sandelig der lå mange grener. Dåmen falt ned og blondeskjørte et nydelig blått stykke. Jeg tok det opp for å ha ne ble hengende igjen i grenene Moren var ra det til et lite minne. Så var det altså bare plast. sende, datteren skulle aldri mer får blondeskjør Men se, litt lenger borte lå noe i vannkanten, et ter, men det var hun slett ikke lei for. par maneter og noen trestykker. Manetene kun Jeg kunne bli sittende på bryggen å drømme, ne være vakre hvis de bare ville holde seg slik men ruslet oppover forbi alle de gamle husene. som de lå der, klare som glass med et nydelig De lå der som før, ingen modernisering eller brunt mønster i midten, men jeg visste ikke beplantning, men denne del av verket regnes vel hvordan jeg skulle få dem i god behold hjem og til «østkanten» får en si. Det var som sagt ingen oppbevare dem, så de fikk da bare ligge, men modernisering eller forandring, de lå der alle, trestykkene var fine, til og med mahogny vrak Sverige, Hadeland, Kassernen, Sørbrakka, o.s.v. gods. Jeg tok dem med, men jeg har ingen lekes Sørbarakka var som før, skitten gulgrå farve som tue mer å pynte oppi med den slags. Jeg såtte alle de andre husene, men beboerne må elske 92 «Sørbrakka», hvor bla. familien Hovelsen bodde ca. 1900. blomster over alt annet. Slikt et flor utenfor vin almindelig blå, Syringa Vulgaris. Den persiske duene og oppover veggene har jeg sjelden sett. syrenen var nesten like uoppnåelig for meg som Her pleide vi sitte på «lemmen» som var lagt Jøssongs nordlandsjekte, skjønnt gamle fru mellom hver trapp. Det var hyggelig der med en Hovelsen forærte meg noen kvaster av og til. — kaffe-tår eller et håndarbeie. Folk kom og gikk, Rundt hjørnet ved Hovelsen gikk stien ned til muntre replikker og litt sladder. Gid så koselig kjelleren med bryggerhus og bakerovn. Der fore det var, hvis solen ikke stekte for voldsomt. Jeg gikk mange spennende ting for en liten pike som husker Lutzner's termometer viste 50 grader i noen ganger måtte finne seg steder å leke, hvis solveggen engang. Min mormor måtte bruke det regnet ute. Jeg husker en gang jeg var meldt komfyr med kullfyring til matlavning i de dager. savnet. Hele dagen hadde jeg vært borte, ingen Hun måtte vært noe utenorn det vanlige, som hadde sett meg, men jeg hadde en herlig dag i ikke ga seg over i heten og aldri klaget over le bryggerhuset. Først hjalp jeg en kone å vaske, si vestandarden. 7 barn i et rum og kjøkken, uten den kom en annen som skulle bake brød. Jeg var vann innlagt, og bad. Utedo langt nede i bakken, suiten, konen var snill, hun bakte en «bulle» til så en seilte på blanke isen vintersdag, men nå meg. Siden fulgte jeg med henne hjem, la meg på var jo dette et sommerbrev... armen til hennes mann som sov middag på gul Hennes have var en drøm av syrener og andre vet. Jeg sov med og savnet ingen ting i min almindelige blomster. Jeg ser ikke en asters eller uskyldige deilige barneverden. — Det trakk opp levkøie uten å minnes våre turen til Lorange ef til regn, så jeg måtte heller se å komme i hus. Jeg ter planter til moster Frans. Hun var alles moster benyttet anledningen til å hilse på gamle kjente, Frans. Så møter jeg Gustav Hovelsen. Hans have som jeg ikke hadde sett på mange år. De var lå i enden av Sørbarakka og den haven var den imidlertid godt kjente i min barndoms have. Jeg eneste på hele verket som var rund. Den var fortalte dem hva jeg hadde gjort i dagens løp og bygget opp akkurat rundt hjørnet og der var viste stolt frem mitt lille stykke mahogny. Da Persiske Syrener. Hos min mormor var det bare smilte de — jamen er du rar, sa de. 93 Kilder og anvendt litteratur G. E Christensen: De Gamle Priviligerte Norske Glassverker og Christiania Glasmagasin 1739—1939. Albert Steen: Med lys og lampe gjennom tidene. John Myhre: Høvik Verk Skole 1873-1973. Inge Melby: Høvik Jern og Metallarbeiderforening. Edvard Bull: Arbeidsvern gjennom 60 år. Christiania Glasmagasin: Jonas Hidle. Lys i gamle og nye rom. Bærum Roklubb 50 år. 1917—1967, ved en bokkomité. Eva Saanum: Høvik Verk 1979. Høvik Kooperative selskap 1908—1933, ved styret. Fartein Valen-Senstad: Norske Landbruks Redskaper i 1800—1850. Arbeidsfolk forteller, ved Universitetet i Tronheim, Historisk Institutt Bærumsboken, bind I og 11. En rekke artikler i Asker og Bærums Budstikke, med Kirsten Jacobsens register i Bærum Bibliotek som «nøkkel». Statsarkivet i Oslo og Hamar Folkebladet 1895. Morgenbladet 1859. Aftenposten 1875. En spesiell takk til Statsarkivet på Hamar for stor hjelp og adgang til å benytte avdøde G. E. Christensens efterlatte private arkiv. Trykt i Asker og Bærums Budstikkes Trykkeri 1983. 94 I Veritas på Høvikstranden 1982. UB 1983 U i 7i«[! • • * 'fe - -*9é"^B i å 1 tfi sl 8-" ...«ins! M ° '^ST--'-! o * r M I X I CH II * I » 1