Sportsjournalistikk Og Football Leaks

Sportsjournalistikk og Football Leaks

En undersøkelse av fenomenet «Football Leaks» i norske medier

Øyvind Hofsrud

Masteroppgave i journalistikk Institutt for medier og kommunikasjon

UNIVERSITETET I OSLO

01. desember 2020

Sportsjournalistikk og Football Leaks

En undersøkelse av fenomenet «Football Leaks» i norske medier

III

2020

Sportsjournalistikk og Football Leaks. En undersøkelse av fenomenet «Football Leaks» i norske medier

Øyvind Hofsrud http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo.

Sammendrag

Denne masteroppgaven undersøker hvilke holdninger norske medier og norske journalister har til dokumentlekkasjen – «Football Leaks». Dokumentlekkasjen hadde sitt gjennombrudd i 2015 og har vært meget omdiskutert på grunn av måten informasjonen i lekkasjen har kom frem i lyset på. Lekkasjen har gitt tilgang til informasjonen som har avdekke kriminalitet i elitefotballen, samt vært en bidragsyter til gravende sportsjournalistikk. Studien bygger på kvalitativ analyse av fem artikler omhandlende Football Leaks, og fem intervjuer av norske sportsjournalister. I den første delen av analysen ser oppgaven på noen av tolkningsrammene jeg identifiserte i omtalen av Football Leaks i norske medier. I den andre delen av analysen deler flere journalister sine egne tanker om hvordan de opplever Football Leaks som sportsjournalistisk fenomen. Blant annet diskuteres det rundt etikken i om en skal benytte seg av datamateriale som er tilknyttet datakriminalitet. Videre begir diskusjonen seg ut på Football Leaks sitt bidrag til sportsjournalistikk mot journalistiske idealer. Generelt sett er journalistikkens rolle i samfunnet å være en vaktbikkje. Dette er et viktig ideal som sportsjournalistikken historisk sett ikke har klart å oppfylle.

Abstract

This master thesis examines Norwegian media and journalists’ attitude to the document leak – “Football Leaks”. The document leak had its breakthrough in 2015 and is very disputed in terms of how the information in the leak got out in public. The leak had access to information that uncovered criminality in the football elite, as well as being a contribution to digging journalism. The study builds on a qualitative analysis of five articles which concerns Football Leaks, and five interviews of Norwegian sports journalists. In the first part of the analysis the thesis looks at some frames I identified the in articles mentioning Football Leaks. In the second part of the analysis, several journalists share their experience with Football Leaks as a sports journalistic phenomenon. Among other things, the thesis discusses the ethics around the usage of data material which is connected to hacking. Furthermore, the discussion progress into Football Leaks contribution towards sports journalism and journalistic ideals. Generally, the role of journalism is to be a watchdog in the community. A very important ideal that sports journalism have not been able fulfil historically speaking.

Forord

For å kunne skrive noe så omfattende som en masteroppgave, så er det helt nødvendig å ha interesse for det temaet man skal skrive om. Dermed ble et fotballrelatert tema et enkelt valg for min del. Òg skal jeg trekke frem en likhet mellom det å skrive masteroppgave, og det å spille fotball, så er det at gode lagkamerater gjør arbeidsforholdene enklere. Nå er denne kampen ferdig, og jeg vil derfor takke laget mitt.

Først og fremst vil jeg takke min veileder, professor Terje Rasmussen (V19/H20). Tusen takk for gode veiledningstimer, konstruktive tilbakemeldinger og et oppriktig engasjement for oppgaven.

Takk til informantene som stilte opp og som delte sine tanker og erfaringer om tema. Et knippe virkelig kunnskapsrike personer med brennende engasjement for både sport og journalistikk.

Tusen takk til medstudent Eline. Lange arbeidsøkter i lett blanding med lange kaffepauser i ditt selskap har gjort alle dager på UiO – til lyse dager på UiO.

Tusen takk til familie og venner for støtte og oppmuntring gjennom hele studieløpet. Litt ekstra oppmerksomhet vier jeg til mamma og pappa som alltid er der for meg.

Øyvind Hofsrud 01. desember 2020

VII

«Det e håp hænganes snøre. It’s hope in a hanging snore. Fishing snore» – Nils Arne Eggen

VIII

Innholdsfortegnelse

1 Introduksjon ...... 1 1.1 Problemstilling og forskningsspørsmål ...... 2 1.2 Fra Engelsk underholdning til global økonomi ...... 3 1.2.1 En stadig økende interesse ...... 4 1.3 Avgrensinger ...... 6 1.4 Oppgavens oppbygning ...... 6 2 Teoretiske perspektiver ...... 8 2.1 Journalistiske idealer ...... 8 2.1.1 Nyhetskriterier – Hva er nyheter? ...... 10 2.2 Symbiosen mellom presse og sport ...... 12 2.2.1 Sportsjournalistikk – «Leketøysavdeling» ...... 13 2.2.2 Den lavtstående statusen ...... 14 2.3 Myke og harde nyheter ...... 14 2.3.1 Sportsjournalistikk som populærjournalistikk ...... 16 2.3.2 «Møkkagraverne» ...... 17 2.3.3 Undersøkende journalistikk – Gravejournalistikk ...... 18 2.4 Suksess på markedet med tre prosesser ...... 19 2.4.1 Sportsjournalistikk som registrerende ...... 19 2.5 Oppsummering ...... 21 3 Football Leaks og dokumentlekkasjer...... 22 3.1 Fenomenet «Football Leaks» ...... 22 3.1.1 Football Leaks og mediesamarbeid ...... 23 3.1.2 Arrestasjonen av Rui Pedro Goncalves Pinto ...... 24 3.1.3 Football Leaks – Wordpressbloggen ...... 26 3.1.4 Football Leaks som lesestoff ...... 27 3.1.5 Football Leaks – En nyhetssak i seg selv ...... 27 3.2 Football Leaks i Norge – Ødegaard-saken ...... 28 3.2.1 Football Leaks pryder forsiden ...... 28 3.3 Artikler med innslag av Football Leaks ...... 31 3.4 Football Leaks – Fotballens WikiLeaks? ...... 33 3.4.1 Varsler ...... 34 3.4.2 Hva er WikiLeaks? ...... 34 3.4.2.1 Likheter og forskjeller mellom Football Leaks og WikiLeaks ...... 36

3.4.3 Varsleren Edward Snowden ...... 37 3.4.3.1 Edward Snowden og Rui Pinto ...... 38 4 Metodisk tilnærming ...... 39 4.1 Casestudie ...... 39 4.2 Kvalitativt dybdeintervju som metode ...... 40 4.2.1 Intervjumetode ...... 40 4.2.2 Utvalg og utvelgelsesprosessen ...... 41 4.2.4 Intervjuguiden ...... 44 4.2.5 Gjennomføring av intervjuene ...... 45 4.2.6 Transkribering ...... 47 4.3 Tolkningsrammer ...... 48 4.3.1 Tolkningsrammer...... 48 4.3.2 «Speiling», «casing» og «vinkling» ...... 50 4.3.3 Forskjellige rammeverk ...... 51 4.3.4 Problem, årsak, moralsk vurdering og forslag til løsning ...... 51 5 Rammeanalyse ...... 53 5.1 Hackerrammen ...... 53 5.2 Definisjonsrammen ...... 56 5.3 Strukturramme ...... 60 5.4 Gravejournalistisk ramme ...... 64 5.5 Kontrastramme ...... 68 5.6 Skurken og helten Football Leaks ...... 70 6 Norske synspunkter på «Football Leaks» ...... 72 6.1 Det etiske perspektivet ...... 72 6.1.1 Journalistenes integritet ...... 72 6.1.2 Hvordan opprettholde troverdighet og integritet? ...... 74 6.1.3 Kan man stole på kriminelle? ...... 76 6.2 Lekkasjen og sportsjournalistikken ...... 77 6.2.1 Hvorfor leketøysavdelingen? ...... 78 6.2.2 Er Football Leaks et bidrag? ...... 79 6.2.2.1 Utvide kunnskapsbasen ...... 80 6.2.3 Er det sportsjournalistikk – eller journalistikk om sport? ...... 80 7 Avslutning ...... 83 7.1 Hovedfunnene oppsummert ...... 83 7.2 Studiens bidrag ...... 85 7.3 Begrensinger og videre forskning ...... 86

Litteraturliste ...... 87 Vedlegg ...... 92

1 Introduksjon

«Av alt uviktig i verden, er fotball det viktigste» - (Pave Johannes Paul II).

Fotball er verdens største idrett, uavhengig om diskusjonen omhandler antall spillere, økonomi eller utbredelse. Fotball er den største idretten på alle områder om man ser på bredde- og elitenivået sammensatt. Spillet er i hovedsak tilknyttet underholdning og sosialisering, men har også utviklet seg til å bli en global økonomi. Store pengesummer flyter mellom klubber, agenter, investorer og andre aktører som har tatt steget inn på fotballmarkedet. Dette har fått uønskete konsekvenser for publikum og andre «uvitende» i form av korrupsjon, maktspill og renvasking av navn og penger.

Kanskje hadde Pave Johannes Paul II rett i at fotball i sin reneste underholdningsform er uviktig i alt som er viktig her i verden, men det finnes mye annet ved fotball som er direkte viktig. Blant de viktige elementene står prinsipper om fysisk fostring og sosialisering sterkt i fotballen. I tillegg skal man ikke undergrave følelsene som mange har for spillet. Gleder og sorger som blir delt mellom spillere og supportere er noe av grunnen til hvorfor så mange tar del i spillet. Disse sidene er de «gode» sidene ved fotball. En annen viktig side ved fotballen, som tradisjonelt sett ikke har fått like stor oppmerksomhet, er langt mindre lystbetont. Profiler innenfor elitefotballen har en enorm status og posisjon. Og som på andre felt, så er dette en maktposisjon som blir misbrukt av noen. Skattejuks, dopingsaker, voldtektssaker og brudd på andre regler både innenfor og utenfor fotballverden, er reelle bekymringssaker som er med på å svekke fotballens omdømme.

Fotball kan imidlertid deles opp i to nivåer – Breddefotball og toppfotball. Breddefotball er «… serier og konkurranser for barn, ungdom, old boys/girls, veteraner og funksjonshemmede. Samt de seniorklasser som NFF mener skal falle inn under denne definisjonen.» (NFF, 2020). Toppfotball i Norge blir definert av Norges fotballakademi som Eliteserien, 1. divisjon og 2. divisjon (NFA, ukjent årstall). Hvor skille på toppfotball og breddefotball går kan imidlertid variere fra land til land. Men som vi ser utfra definisjonen til NFF er breddefotball orientert på å omfatte allmenheten, mens toppfotball omfatter eliten.

Denne masteroppgaven tar for seg sportsjournalisters arbeid med dokumentlekkasjen som har fått tilnavnet «Football Leaks». Lekkasjen har de siste årene kommet med store avsløringer om internasjonal toppfotball. Oppgaven ser nærmere på hvordan lekkasjen har vært med å bringe fotballjournalistikken nærmere de journalistiske idealene som bygger på åpenhet og

1 demokrati, og lenger vekk fra det som av noen blir omtalt som «leketøysavdelingen» i det journalistiske landskapet. En sammensetning av teoretiske rammeverk, kunnskapsrike informanter og analyser av publiserte artikler har gitt meg svar på problemstillingen som blir presentert i neste del av dette kapittelet. 1.1 Problemstilling og forskningsspørsmål

All oppmerksomheten rundt fotball bringer med seg en stor økonomi. Det er ofte en sammenheng mellom popularitet og penger, og fotball har blitt en stor arena for markedsføring. Mye av dette på grunn av den enorme medieinteressen rundt sporten.

Tradisjonelt sett har mediene fungert nærmest som et mikrofonstativ for de største profilene og de store klubbene. Fotballjournalistikk har lenge vært preget av lite «gravende» journalistikk, og har innehatt en mer observerende rolle (Helland, 2003, 93). Spørsmålet er om man i de siste årene har sett dette forandre seg noe. Fotballjournalister har produsert artikler med store avsløringer og med en mer kritisk vinkling. Eksempelvis har «Josimar», som er et av Norges største fotballtidsskrift, for det meste drevet med kritisk og gravende fotballjournalistikk siden 2009 (Josimar, ukjent årstall). Andre medier som VG, Aftenposten, TV2, Dagbladet og Idrettspolitikk.no har også tatt opp kampen mot kritikkverdige forhold innenfor idrett på et generelt plan. Et aktuelt eksempel er VGs pågående artikkelportefølje om overgrep i fotball, og medienes kritikk til fotballandslagets tilnærming til koronarestriksjoner.

Denne oppgaven kretser rundt dokumentlekkasjen Football Leaks, da et mediehus fikk tilsendt en stor menge dokumenter. Med andre ord har dokumentlekkasjen gjort at fotballjournalistikk har fått usedvanlig god hjelp til å kunne produsere store mengder kritiske artikler.

For å konkretisere oppgaven har jeg formulert flere forskningsspørsmål som er steg på vegen til å kunne besvare den overordnete problemstillingen. Forskningsspørsmålene lyder som følger:

• Hvilke problemstillinger kan journalister møte på med Football Leaks som kilde? • Hvilke holdninger har norske journalister til Football Leaks?

Besvarelsene av problemstillingene kulminerer i svaret på følgende overordnete problemstilling:

• Hvordan framstår Football Leaks som journalistisk fenomen i norske medier?

Svaret på problemstillingen er forankret i hva de valgte informantene forteller, og gjennom en rammeanalyse av et utvalg artikler som har Football Leaks som tema eller bidragsyter. Dette, i tillegg til det teoretiske rammeverket som blir presentert i løpet av de neste kapitlene. Studien er en kvalitativ studie, hvor informantene er selektert på grunnlag av deres kunnskap om fenomenet og sportsjournalistiske erfaring. 1.2 Fra Engelsk underholdning til global økonomi

Før jeg går videre på tema Football Leaks og journalistikk, ønsker jeg å gjøre rede for fotballens historie. Dette gjør jeg for å gi et innblikk i hvordan fotball har vokst fram som en av verdens største sporter. På den måten gir det en bedre forståelse for hvordan penger og makt har funnet sin veg til spillet gjennom stor medieeksponering.

I likhet med en rekke andre idretter er det funnet rikelig med bevis på at fotball har sin opprinnelse i en eller annen form for flere tusen år siden (Helland, 2002, 7; SNL, Holm, 2019). Denne teksten vil på sin side forholde seg til idretten i moderne tid, og tiden hvor reglementet for spillet ble formalisert. Sporene tar spillets historie til Storbritannia. Her finner man en klar historie på hvordan fotball vokste fram under den industrielle revolusjon på 1700- og 1800-tallet, og dens utvikling frem til det spillet vi kjenner det som i dag (SNL, Holm, 2019).

Fotball vokste fram i forskjellige retninger i England. Flere utdanningsinstitusjoner begynte på denne tiden organiseringen av fotballag som en del av disiplineringsprosjekter, og ikke minst for sunnhet gjennom fysisk fostring-aspektet (Helland, 2003, 26). Etter at lag ble dannet på skolene og universitetene, begynte også regler å standardisere seg. Et problem som vokste frem, var imidlertid at forskjellige utdanningsinstitusjonene utviklet sine egne regler (Helland, 2003, 26). Denne problematikken endte med at «fotball» utviklet seg i to retninger som har standardisert seg til to idretter man kjenner i dag som rugby (rugby) og soccer (fotball) (Helland, 2003, 27; SNL, Holm, 2019). Selv om det nå var definert to retninger av fotball, var ikke det ensbetydende med at reglementet var standardisert innenfor retningene. Institusjonene fortsatte å utvikle sine egne regler innenfor de to utgreningene. Forvirringen rundt reglene i retningen soccer (fra nå referert til som fotball) førte til dannelsen av FA (Football Assosiation) i 1863, som til slutt innførte et regelverk for fotball som ligner det vi har i dag (Helland, 2003, 27; SNL, Holm, 2019). Da regelverket ble klart og offentligjort, kunne endelig studentene/spillerne måle krefter mot andre skoler og lag, og ikke kun innad på sin egen institusjon (Helland, 2003, 27). Settet med regler var selve katalysatoren for

3 utviklingen av spillet, og kort tid etter regelsettingen eksploderte interessen for spillet. Blant annet fant den første FA-cup-finalen sted kort tid etter stadfestingen, og kun sju år etter at regelverket ble satt, ble verdens første uoffisielle landskamp spilt mellom England og Skottland (Helland, 2003, 28). Lagene møttes igjen i 1872 for å spille den første offisielle landskampen (Helland, 2003, 28). Regelverket ble dannet under den industrielle revolusjon. En revolusjon som er kjent for store endringer i samfunnsforholdene, blant annet at den fattigere delen av befolkningen gikk fra primærnæringer til sekundærnæringer. Revolusjonen har mange sider ved seg, og en side var blant annet at det ble et tydelig skille mellom jobb og fritid, i tillegg til at arbeiderklassen fikk større økonomisk handlingsrom (Helland, 2002, 11). Fritiden ble stort sett brukt til underholdning. På grunn av standardiseringen av et regelverk, ble fotball mer og mer utbredt, og dermed også en meget populær underholdningssyssel å bruke fritiden på, enten man spilte selv eller var supporter. Grunnen til at akkurat fotball ble så populært, er som Knut Helland legger vekt på at det passet godt til arbeiderklassen (2002, 15). «Reglene var enkle, spillet krevde minimalt med utstyr, og det kunne spilles nesten overalt og under alle værforhold» (Helland, 2002, 15). Allerede i 1901, mindre enn 40 år etter standardiseringen av regelverket, var over 100 000 tilskuere på plass for å se FA-cup finalen, og i 1923 hadde hele 200 000 mennesker funnet vegen til Wembley i London for å overvære finalen (Helland, 2003, 27).

Allerede i begynnelsen av fotballeventyret, slo økonomisk virksomhet rot i fotballen. Den engelske klubben Aston Villa ble det første laget til å ta inngangspenger til sine hjemmekamper i 1874 (Helland, 2002, 11). Mindre lag som var en del av ligasystemet, og som ble startet opp før 1900-tallet, ble etter hvert kastet ut i begynnelsen av det nye århundret til fordel for større lag med flere supportere og dermed også potensial for større økonomi (Helland, 2003, 28).

Stadioner ble konstruert for å romme de betalende tilskuerne, og organiseringen av fotball ble på et generelt nivå mer profesjonalisert (Helland, 2003, 28). Utstyrsleverandører, premiepenger, tippepenger, avgifter, billettsalg med mer er penger som denne underholdningsmaskinen etter hvert fikk inn (Helland, 2003, 28).

1.2.1 En stadig økende interesse

Interessen for fotball har økt med årene, og utviklingen man så i fotballens tidlige stadium var stor og man ser også at fotballinteressen øker i moderne tid (SNL, Holm, 2019). Stadig større pengesummer finner sin veg til fotballen, og mye er naturligvis på grunn av dens popularitet.

Både supportere og mediene følger fotball tett. Per i dag har de fleste av det internasjonale fotballforbundets (FIFA) medlemsnasjoner fotball som nasjonalidrett nummer én (SNL, Holm, 2019). Bare i Norge hvor fotball ikke er nasjonalidrett, er det 372 000 aktive spillere (SNL, Holm, 2019). Josimar skriver på sine hjemmesider, på bakgrunn av tall hentet fra FIFA, at 240 millioner mennesker spiller fotball på verdensbasis og at det er 300 000 fotballklubber i verden (Josimar, ukjent årstall). For å understreke populariteten ytterliggere, så meldte nettavisen Kampanje at om lag 3,5 milliarder mennesker var innom en TV-sending i sammenheng med fotball-VM 2018 i Russland, og at finalen i seg selv ble sett av over én milliard mennesker. Enten gjennom fjernsyn, digitale plattformer eller offentlige visninger (Kampanje 2018).

Summen av penger i fotball har eksplodert de siste årene, og ingenting viser dette tydeligere enn overgangssummer og lønninger som fotballklubber bruker på sine spillere. I overgangsvinduet sommeren 2019 brukte europeiske toppfotballklubber nærmere 40 milliarder kroner på overganger (Aftenposten, 2019). Rike klubber med eksempelvis Manchester City fra England og Paris Saint-German fra Frankrike har det siste tiåret vært blant de mest fremtredende. Tilfellet i disse klubbene er at nye eiere har kommet inn fra sidelinjen og benyttet sine egne midler for å heve klubbens sportslige nivå. Det har ved flere anledninger blitt rettet kritikk mot hvordan maktpersoner forvalter pengene sine på fotball for å sole seg i glansen av troféene som klubbene vinner, og det blir stilt spørsmålstegn ved motivene bak finansieringen (Røed-Johansen, 2018).

Bidragsytere til overgangsrekorden som ble satt sommeren 2019 og til den enorme pengestrømmen er naturligvis også de tradisjonelt store klubbene som eksempelvis Manchester United, Bayern München, Real Madrid og Barcelona. I et forsøk på å dempe utviklingen dannet det Europeiske fotballforbundet (UEFA) et regelverk som heter «Financial Fair Play» (Økonomisk fair play) (Heilmann 2012). Regelverket skulle forhindre klubbene å i hovedsak bruke mer penger enn det de fikk inn, slik at styrtrike personer ikke bare kunne komme inn med sine egne midler og gjøre akkurat hva de selv ønsket med klubben. Tilbake i 2012 da regelverket ble presentert, ble det spådd at de største klubbene uansett kom til å benytte seg av de enorme smutthullene i regelverket (Heilmann 2012). Et problem med dette regelverket er imidlertid at på denne måten vil de klubbene som tradisjonelt sett har vært store få et enda større forsprang til klubbene som blir rike over natten (Røed-Johansen, 2018). Dette har ført til at blant annet nevnte Manchester City (som blir ansett som en nyrik klubb), ser seg nødt til å bryte regelverket for å holde følge med superklubbene (Røed-Johansen, 2018).

Pengene som har funnet vegen til fotballen kan komme fra mange hold, og igjen så er det på grunn av oppmerksomheten og populariteten rundt fotball som gjør at så mange ønsker å investere i sporten. Josimar understreker den økonomiske utviklingen; «I 1990 – året da fotball-VM ble arrangert i Italia – hadde det internasjonale fotballforbundet FIFA inntekter på rundt 80 millioner kroner. VM i Brasil i 2014 genererte ca. 25 milliarder kroner i inntekter for FIFA.» (Josimar, ukjent årstall). Fotball-VM frembrakte over 300 ganger mer penger i 2014 enn i 1990. Til sammenligning «I 2012 omsatte den amerikanske filmindustrien for 70 milliarder kroner, mens den globale fotballindustrien omsatte for 170 milliarder.» (Josimar, ukjent årstall). Den globale fotballindustrien har utviklet seg til å omsette for 100 milliarder mer enn den amerikanske filmindustrien. 1.3 Avgrensinger

Jeg ønsker nå å gjøre oppmerksom på oppgavens avgrensinger. Den første avgrensingen er at oppgaven kun tar for seg noen norske journalister og norske mediers holdninger til Football Leaks. Fenomenet er i hovedsak et internasjonalt samarbeid med et tysk medium og en portugisisk mann som kilde.

En annen avgrensing er at det internasjonale samarbeide er av eksklusiv karakter, hvilket vil si at det kun er ett norsk medium som har tilgang til dokumentlekkasjen. Dette forklarer oppgaven grundigere i et senere kapittel. En siste avgrensing jeg ønsker å gjøre oppmerksom på er at fenomenet jeg omtaler er en pågående sak. Dette har gjort at det til stadighet har vært en utvikling rundt fenomenet. Dette har igjen gitt en ekstra utfordring til denne oppgaven ettersom den har måtte tilpasse seg i henhold til nyere artikler forankret i fenomenet. 1.4 Oppgavens oppbygning

Oppgaven er delt inn i seks kapitler, hvor det første kapittelet er dette introduksjonskapittelet. Kapittel 2 tar for seg de journalistiske perspektivene. Kapittelet går i dybden på blant annet journalistiske idealer, nyhetskriterier, hva undersøkende journalistikk er, hva underholdningsjournalistikk er, samt hva som blir ansett som «harde» og «myke» nyheter. Her blir også det nevnte begrepet «leketøysavdelingen» forklart, og hvordan sportsjournalistikk historisk sett har vært tilknyttet denne avdelingen. Kapittel 3 omhandler Football Leaks. Her beskriver oppgaven Football Leaks, og presenterer blant annet en velkjent norsk sak med røtter i Football Leaks-dokumenter. I løpet av kapittel tre

6 sammenlignes Football Leaks med WikiLeaks og Edward Snowden-saken. Denne sammenligningen gjør jeg for å se til mer omtalte saker som har likhetstrekk til Football Leaks. Grunnen til at jeg har gitt presentasjonen av dokumentlekkasjen så mye plass er fordi jeg har erfart det slik at det er et relativt nytt og ukjent fenomen som trenger en redelig presentasjon. I kapittel 4 redegjør jeg for forskningsprosjektets metodologiske fremgangsmåter og prosessen bak innsamlingen av data. I kapittel 5 foretar jeg en rammeanalyse av artikler fra forskjellige medier med Football Leaks som hovedtema for artikkelen. Kapittel 6 er en analyse av informantenes holdninger til Football Leaks, både i forhold til sportsjournalistikk, men også i forhold til etiske retningslinjer. kapittel 7 er det avsluttende kapittelet hvor jeg reflekterer rundt oppgavens styrker og svakheter, samt kommer med forslag til videre forskning som kan gjøres på feltet.

2 Teoretiske perspektiver

I dette kapittelet presenterer jeg journalistiske idealer og teoretiske rammeverk som omhandler både «allmenn» journalistikk, og sportsjournalistikk. Gjennom kapittelet vil jeg presentere fem idealer som er definert av Mark Deuze, i tillegg til det demokratiske idealistiske prinsippet som er innlemmet i vær varsom-plakaten. I løpet av kapittelet presenterer jeg også nyhetskriterier som tradisjonelt sett har vært retningslinjer for journalister og redaksjoner på hva som er nyheter og hva som ikke er nyheter. Videre ser jeg nærmere på forskjellige typer journalistikk, og hva som skiller de forskjellige journalistiske metodene. Deretter ser kapittelet på sportsjournalistikkens status i medielandskapet, sport i journalistikken og sportsjournalistikk. 2.1 Journalistiske idealer

For å gi en bedre forståelse for hva sportsjournalistikk burde etterstrebe og sportsjournalistikkens plass i det journalistiske landskapet, så ønsker jeg i første omgang å gjøre rede for journalistikkens ideologier og nyhetskriterier.

I tidlig alder lærer man at domstolen, stortinget og regjeringen utgjør de tre statsmaktene, og at pressen utgjør en form for «fjerde» statsmakt. Dette forblir et viktig prinsipp i journalistikk, og et av fem prinsipper som blir bragt opp i søkelyset av Mark Deuze. Deuze skriver at når journalistikken fungerer som vaktbikkje, er det som en offentlig tjeneste for folket (Deuze 2005, 447-448). Deuze får støtte av Karin Wahl-Jørgensen og Thomas Hanitzch. Som vaktbikkje er pressens arbeid, sett med normative øyne, å se til at det ikke foregår ulovlig aktivitet i det politiske rom, og at den lovgivende, utøvende og dømmende makt handler i det som blir ansett som det beste for folket. Journalistikken skal fungere som en kanal mellom borgere og personene som sitter med makt (Wahl-Jørgensen & Hanitzch, 2009, 239). Det er ikke bare innenfor politikk at journalistikk skal operere på denne måten. Ved tilfelle i sportsjournalistikk så fungerer journalistikk som en kanal mellom sportsinteresserte og institusjoner samt personer med makt i fotballverden. Deuze’s andre retningslinje omhandler journalister, og hvordan personene innenfor profesjonen skal dyrke sitt arbeid yrkesprofesjonelt (Deuze 2005, 448). Journalister skal være objektive, nøytrale, rettferdige og troverdige. Selv om objektivitet på mange måter er umulig å oppnå, fordi subjektivitet ligger i menneskets natur, så betyr ikke det at det ikke er noe en journalist skal strebe etter. Selv om det i praksis er umulig, så står prinsippet fortsatt sterkt

8 innad i mediebransjen. Konsepter som rettferdighet, profesjonell distanse og upartiskhet er noe av det journalister skal strebe etter og prøve å forholde seg til i sitt arbeid (Deuze 2005, 448). Autonomi er det tredje prinsippet som skal etterstrebes både av journalister, og aktører rundt journalistene (Deuze 2005, 448). Journalister skal stå fritt til å arbeide selvstendig, uten press fra organisasjoner og personer. Samt at sensurarbeidet forbeholdes journalisten selv slik at historien blir skrevet og vinklet slik journalisten ønsket at den i utgangspunktet skulle være, tross redaksjonelle føringer (Deuze 2005, 448). Deuze’s fjerde retningslinje omhandler aktualitetsprinsippet, også omtalt som umiddelbarprinsippet (Deuze 2005, 449). Journalisters arbeidsoppgaver er å dekke nyheter og aktualiteter i verden. Et arbeid som også innebærer at de aktuelle nyhetene skal presenteres for offentligheten så raskt som mulig. Med alle mulighetene internett har brakt med seg, har også mulighetene for å dekke aktualiteter blitt en 24-timers jobb for journalister (Deuze 2005, 449). Det siste prinsippet presentert av Deuze er det etiske prinsippet. Til tross for uenigheter rundt hva som er etisk og ikke, så er det konsensus blant journalister at en skal handle på en etisk korrekt måte. Prinsippet om sannhet og objektivitet står sterkt i sentrum av prinsippet om etisk korrekthet, men det er tilnærmet umulig å skape konsensus om hvor linjen for etisk og ikke-etiske valg går i enkeltsaker (Deuze, 2005, 449).

Prinsippene presentert ovenfor gir oss en større forståelse om hva journalistikk skal etterstrebe, og viser til at journalistikk ikke skal føre borgere bak lyset av makten. Hovedformålet med journalistikk er tross alt å forsyne borgere med informasjonen de trenger for å være fri og frittenkende (Carlson, 2017, 5).

Fotballjournalistikken har historisk sett oppfylt disse prinsippene i varierende grad. Ser man på dagens mediebilde kommer det tydelig frem at aktualitetsprinsippet står sterkt i sportsjournalistikken av de nevnte ideologiene. Hva det angår presseetikk og nøytralitetsprinsippene stilles det av og til spørsmål ved fotballjournalistikk grunnet supporterproblematikk hos journalistene. Problemet som oppstår på dette området, er at sportsjournalister ofte har et favorittlag som kan gjøre det vanskelig å opptre objektivt hvis en får arbeidsoppgaver tilknyttet favorittlaget. Dette er et hett tema som har blitt diskutert flere ganger i offentligheten. Noen mener at det er uakseptabelt i henhold til presseetikk, mens andre mener at det handler om profesjonalitet til sitt eget arbeid. Et eksempel på en slik diskusjon var da Øyvind Alsaker i 2016 kommenterte ligacupfinalen

9 mellom Liverpool og Manchester City, enda Alsaker er selverklært Liverpoolsupporter (Løvmo Lie 2016). Prinsippet om autonomi er et lite diskutert tema i sportsjournalistikk, og vil derfor til dels under radaren også i denne oppgaven. En diskusjon som derimot har vokst seg stor i moderne tid omhandler vaktbikkjeprinsippet. Dette prinsippet har det tradisjonelt sett vært lite fokus på i fotballjournalistikken. Men med pengestrømmen som er i dagens fotballsystem, ser man også behov for at pressen skal opptre mer som en vaktbikkje, for å tilse at makt og penger ikke blir misbrukt. Eksempler på denne type artikler blir presentert videre i oppgaven.

Vær varsom-plakaten

Vær varsom-plakaten er en «plakat» bestående av etiske normer og regler selvpålagt av journalister i Norge. Plakaten består av en rekke punkter som er underlagt fire hovedkategorier. Disse fire kategoriene er pressens samfunnsrolle, integritet og troverdighet, journalistisk atferd og forholdet til kildene og publiseringsregler (Presse, 2015). PFU (Pressens faglige utvalg) som behandler henvendelser om brudd på plakaten, er med på å «… overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse» (Presse, 2015). Et prinsipp jeg ønsker å fremme i denne sammenheng, og som kommer til å være et element videre i oppgaven er Prinsipp 1.4. Prinsipp 1.4 ligger under kategorien Pressens samfunnsrolle og lyder som følger;

Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. (Presse, 2015)

Første del av dette punktet i vær varsom-plakaten er vaktbikkjeprinsippets grunnpilar. Det er på mange måter dette punktet oppgaven skal se om fotballjournalistikken har kommet nærmere i løpet av de siste årene.

2.1.1 Nyhetskriterier – Hva er nyheter?

I tillegg til å ivareta det demokratiske prinsippet som vaktbikkje og følge ideologiene som nevnt ovenfor, må også redaksjonene ta stilling til hvilke saker og hendelser som faktisk er nyheter og som har en nyhetsverdi.

Altså, hva mediehusene skal sette på dagsorden til enhver tid. Naturligvis varierer kriterier for en sak fra mediehus til mediehus, og på hvilke felter de respektive mediehusene ønsker å satse

10 på. Jeg ser imidlertid nærmere på det generelle grunnlaget for hva en nyhet er. Forskning innenfor journalistikkfeltet viser at redaksjoner jobber utfra seks nyhetskriterier for å veie opp hvilke saker som faktisk er en sak (Brurås, 2012, 26). Kriteriene er kjent som VISA- kriteriene, men har med tiden utviklet seg til å bli VISAKE-kriteriene (Brurås, 2012, 26-27).

V-en i VISAKE står for vesentlighet, hvilket betyr at nyheten skal være «av betydning for mottakeren og/eller viktig kunnskap om samfunnet.» (Brurås, 2012, 27). Som nevnt tidligere skal en nyhet være informasjon som borgerne trenger for å føle seg fri og frittenkende (Carlson, 2017, 5). Kriteriet tilsier at en nyhetssak enten skal være viktig for individer eller samfunnet som helhet, hvilket for fotballjournalistikk kan virke fjernt. Dette utsagnet begrunner jeg med at en nyhetssak kan føles viktig for et individ for å imøtekomme fotballkulturen, eksempelvis at et nyhetsoppslag om gårsdagens kamper kan være av betydning for en som følger fotball, men betyr nødvendigvis ikke så mye for samfunnet ellers. Identifikasjon er I-en i VISAKE. Identifikasjon omhandler nyheter som publikum kan kjenne seg igjen i, at det er en nærhet til nyhetssaken. Enten sosialt, kulturelt eller rent geografisk (Brurås, 2012, 27). Kort fortalt kan det sies at for folk som har hjerte for fotball, så kan nyheter om fotball føles viktig. I VISAKE-kriteriene står S-en for sensasjon. En oppsiktsvekkende, usedvanlig eller ekstraordinær nyhet (Brurås, 2012, 27). Nærliggende eksempler for sensasjon-kriteriet innenfor sportsjournalistikk er når et fotballag enten vinner verdensmesterskapet eller Champions League. Ved slike hendelser er det ofte fotball som pryder forsidene hos de store mediehusene. At Ole Gunnar Solskjær ble ansatt som manager i Manchester United er et konkret eksempel på en slik sensasjon, spesielt i norske medier. Aktualitet er A-en og det fjerde kriteriet (Brurås, 2012, 27). Det er noe som skjer nå. Noe som er av aktuell og ny kunnskap, og «oppe i tiden». Kriteriet er altså det samme som Deuze sitt fjerde prinsipp om journalistisk ideologi, og kan igjen eksemplifiseres gjennom direkte-dekning av sportsevenementer. K og E i VISAKE er; «K for konflikt, det vil si motsetninger mellom personer/interesser, og E for eksklusivitet gir en sak nyhetsverdi» (Brurås, 2012, 27). Eksklusivitet omhandler informasjonen de forskjellige mediehusene sitter på. Et mediehus kan ha et pågående prosjekt, som ikke andre mediehus har, og derfor blir dette prosjektet eksklusivt fordi det kun er dette ene mediehuset som besitter informasjon. Hva det gjelder konflikt-kriterier er typiske ordkriger klassiske saker i fotballjournalistikk. Eksempelvis før to

11 rivaler møtes bygges gjerne spenningen opp i mediene med flere store artikler om historien bak klubbene, tidligere konflikter og lignende.

Kriteriene er med på å gjøre selekteringen av nyhetssaker enklere for mediehusene. Saker som i stor grad klarer å utfylle disse kriteriene, er nyhetssaker som en redaksjon føler skaper en god historie (Brurås, 2012, 28). Mens sakene som sliter med å utfylle kriteriene, blir ikke ansett som gode historier. «Nyhetskriteriene er tenkt som et sorteringsredskap …» mener Brurås (2012, 27). 2.2 Symbiosen mellom presse og sport

For å gi et enda bedre innblikk på hvorfor idretten har så stor plass i media, så ønsker jeg å se til historien om sportsjournalistikk, og symbiosen mellom sport og presse. Fotball har hatt plass i media helt siden populærpressens inntog på sent 1800-tallet, og spesielt i England fikk fotball stor plass tidlig i massemediebildet. Knut Helland skriver i artikkelen «Den opprinnelige symbiosen mellom fotball og presse» om forholdet mellom fotball og media, og at utviklingen av både fotball og media har foregått nærmest parallelt. Fotball utviklet seg på 1800-tallet, ikke bare til å bli en masseidrett, men også til å bli en massemediaidrett (Helland, 2002, 20).

Pressen i England gjorde til og med forsøk på «live-dekning» av kamper så tidlig som på 1800-tallet. På 1800-tallet brukte pressen i England telegraf og brevduer som med kamprapporter, lagoppstillinger og resultat underveis i kampen, slik at massepublikummet kunne følge kamper så tett som det var mulig på den tiden, uten å være til stede på stadion (Helland, 2002, 20). Det har med andre ord vært lange tradisjoner for å følge fotballkamper direkte. Eksempelet som vist overfor er tatt utfra en engelsk kontekst, men Gerd von der Lippe tar til orde for at den nevnte symbiosen mellom presse og idrett også eksisterer i Norge. «Idrettsbevegelsen kan kalles sportsjournalistikkens fødehjelper. Det var og er en avhengighet eller en symbiose i Norge.» (von der Lippe, 2010, 34). Sportssaker kunne pryde førstesider i norske aviser om det var store sportsbegivenheter å skrive om (von der Lippe, 2010, 30). Men avisene skrev i det store og hele lite om sport på denne tiden, og som et resultat av dette vokste fram egne sportsaviser på 1900-tallet i Norge (von der Lippe, 2010, 31). Den sportsavisen som blir omtalt mest i norsk sportsmediehistorie er SportsManden, som ble publisert for første gang i 1913 (von der lippe, 2010, 31). Avisen hadde som hovedoppgave å «Lægge idrætssagen til rette for det store

Publikum paa en letforstaalig og ukunstig Måde» (von der Lippe, 2010, 31). Ikke ulikt dagens medier dekket SportsManden de fleste idretter i Skandinavia, England og USA. På denne måte ble norsk befolkning kjent med utenlandske idrettspersonligheter (von der Lippe, 2010, 31).

Symbiosen eksisterer også i dag og man kan se likhetstrekk mellom den tidlige sportsjournalistikken, og den sportsjournalistikken vi har i moderne tid. Direktedekning av fotballkamper, dekning av flere forskjellige idretter og forsider preget av idrettsøyeblikk ser man like gjerne i dag som på sent 1800-tall.

2.2.1 Sportsjournalistikk – «Leketøysavdeling»

Det har med andre ord vært lange tradisjoner for media å følge sport. Mediene som derimot fulgte sport i sitt tidligste stadium var de såkalte tabloidavisene og ikke kvalitetsavisene (Helland, 2002, 18). Dette var aviser som ikke hadde politisk tilknytning, og som skrev saker om populære ting slik at salget av avisen i seg selv skulle dekke de journalistiske utgiftene uten støtte fra andre (Helland, 2002, 18-19). Siden fotball var meget populært, ble det naturlig å skrive stoff om fotball (Helland, 2002, 18-19). Hvordan har dette påvirket sportsjournalistikk i det journalistiske landskapet?

I artiklene til Raymond Boyle’s Sports Journalism – Context and Issues og David Rowe’s Sports Journalism – Still the “toy department” of news media? blir sportsjournalistikk omtalt som leketøysavdelingen i nyhetsmedia. Sportsjournalistikk har blitt omtalt som en mindre seriøs form for journalistikk. Sport blir omtalt som leketøysavdelingen i det menneskelig liv, og derfor også leketøysavdelingen i nyhetsmedia, hvor objektet som blir dekket er «gøy», lettvennlig, slapt og lettsindig (Boyle, 2006, 1) (Rowe, 2007, 385-386).

Rowe hevder at hvis sportsjournalistikk, og journalistene innenfor feltet, ønsker å komme seg ut av «leketøysavdelingen», dette for å heve eller forbedre sin prestisje innenfor det journalistiske feltet. Tekstene som sportsavdelingen leverer, og produktene de skaper bør bli analysert i lys av tilgjengelig undersøkende data og analyse (Rowe, 2007, 386). For å komme seg ut av «leketøysavdelingen», så har kritisk og gravende journalistikk vært en retning som sportsavdelingene har sett mer og mer til de siste årene.

2.2.2 Den lavtstående statusen

Grunnen til at sportsjournalistikk har blitt omtalt som leketøysavdelingen, kan være at idrett i seg selv hadde lav status fram til om lag 1920-tallet. Denne lavstatusen stammer fra filosof René Descartes sin tolkning av mennesket. Descartes mente at menneskets dødelige kropp var lavtstående, og at det var fornuften og sjelen som var høytstående hos mennesket (von der Lippe, 2010, 36).

Sportsjournalistikk i Norge fikk imidlertid økt status gjennom mediemannen Per Christian Andersen (1892-1963) (von der Lippe, 2010, 32). Andersen hadde gjennom sin tid en rekke verv og arbeidstitler, men blir ansett som Norges første heltidssportsjournalist (von der Lippe, 2010, 32). Selv om han hadde sin storhetstid da sportsjournalistikk fortsatt ble sett på som lavstatus, så arbeidet han seg til å bli formann i Oslo journalistklubb, og dermed fikk også sportsjournalistikk en oppadgående kurve hva det angår status (von der Lippe, 2010, 33). Likevel later det til at dette bidraget ikke har endret den journalistiske tilnærmingen til sportsjournalistikk nevneverdig. Sportsjournalistikk blir anklaget for «slapp» journalistikk og «myke» nyheter (Boyle, 2006, 1). Sportsjournalistikk blir sett på som gøy, og ikke funksjonell som den fjerde statsmakt og «vaktbikkje», og kanskje er det etterlevninger av Descartes’ tolkninger som henger igjen i sport og sportsjournalistikk. 2.3 Myke og harde nyheter

Helle Sjøvaag har i artikkelen Hard news/soft news: The hierarchy of genres and the boundaries of the profession sett nærmere på hva som definerer «myke» nyheter, og hva som definerer «harde» nyheter.

I en sosiologisk setting er journalistikk beskrevet som en bred praksis som tar for seg alt fra politikk og dybdeintervjuer, til livsstil, kjendiskultur, helse, trafikkrapportering og sport (Sjøvaag, 101, 2015). Disruptions («forstyrrelser») er primært formidlet som harde nyheter (Sjøvaag, 101, 2015). Krigsrapportering, politisk eksponering og undersøkende (også kjent som gravende) journalistikk er eksempler på harde nyheter. På den annen side finner vi affirmation («bekreftelser»). De er forstått som myke nyheter (Sjøvaag, 101, 2015). Innenfor denne grenen ser vi underholdning, forbrukerjournalistikk og sportsjournalistikk. Denne dikotomien, harde-myke nyheter, er med på å skape klasseskiller i det journalistiske

14 landskapet. Dikotomien skaper samtidig etiske problemstillinger, journalistiske potensialer og sosio-demokratisk innflytelse (Sjøvaag, 101, 2015).

Måten man skiller praksisene på varierer fra land til land. I noen land eksisterer dikotomien mellom aviser. Altså at det finnes noen aviser som spesialiserer seg på myke nyheter, men denne praksisen er annerledes i Norge. Her går ikke nødvendigvis skille fra avis til avis, men innad i en avis (Sjøvaag, 101, 2015). Dette beskriver Sjøvaag som schizofren journalistikk fordi både harde og myke nyheter blir like viktige. (Sjøvaag, 101, 2015).

Politikk, økonomi og internasjonale aktualiteter blir ofte beskrevet som harde nyheter. Men disse feltene går også under visse retningslinjer for å kunne kvalifisere til harde nyheter, disse retningslinjene innefatter ofte politikk, offentlig administrasjon og nasjonal sikkerhet (Sjøvaag, 105-106, 2015). Harde nyheter blir beskrevet som viktige sannheter med innflytelse og konsekvenser av handling, krevende analyser og kommentarer, som historisk sett er rettet mot den eldre mann (Sjøvaag, 106, 2015). Harde nyheter er ofte breaking news med høyt signifikant søkelys på hvem, hva, hvor, hvordan og hvorfor. Dette presentert i en lengre tekst som er adressert til elitepublikummet, opinionsledere og høyere utdannede (Sjøvaag, 106, 2015).

Under kategorien «myke» nyheter eksisterer det fem hovedkategorier; populærjournalistikk, livsstiljournalistikk, servicejournalistikk, sensasjonelle nyheter og tabloidisering (Sjøvaag, 106, 2015). Disse fem kategoriene kan igjen deles opp i en rekke underkategorier. Deriblant nevnte underholdning, forbruker og sport, men også kriminalitet, kjendis og religion samt mange flere temaer kategoriseres som myke nyheter. Flere av disse feltene kan også inngå i harde nyheter, men må kvalifiseres gjennom retningslinjene som politiske grunner, offentlig administrasjon og nasjonal sikkerhet (Sjøvaag, 106, 2015).

En annen forskjell på myke og harde nyheter er at myke nyheter i fokuserer mer på form enn innhold. Myke nyheter inneholder lite informasjon som kan rapporteres til enhver tid hevder Sjøvaag (106, 2015). Nyhetssakene er ofte vinklet mot individer og deres personlige og emosjonelle erfaringer (Sjøvaag, 106, 2015). Hva det angår sportsjournalistikk i denne sammenhengen blir det ofte omfavnet under grenen populærjournalistikk (Sjøvaag, 106, 2015).

2.3.1 Sportsjournalistikk som populærjournalistikk

Martin Eide skiller mellom tabloidjournalistikk og populærjournalistikk i artikkelen Populærjournalistikk på norsk, samtidig som han gjør rede for hva han legger i begrepene populærjournalistikk og tabloidjournalistikk. Eide hevder at tabloid som begrep leder til oppmerksomhet rundt avisformatets automatiske styringskraft, overfor et avisinnhold. «Tabloidbegrepet brukt om en type journalistikk, leder oppmerksomheten hen mot et avisformats automatiske styringskraft overfor et avisinnhold» (Eide, 1995), hvilket ligner Sjøvaags definisjon på myke nyhetssakers innhold. Eide definerer «populær» på svært en enkel måte da han hevder at noe er populært hvis det slår an blant et stort publikum (Eide, 300, 2014). I henhold til denne definisjonen er det derfor de store opplagstallene som er helt essensielle innenfor det moderne populærjournalistiske feltet (Eide, 300, 2014). «Rent overflatisk er det da lett å fastslå at en moderne populærjournalistikk bringer til torgs illustrerte daglige doser av krim, katastrofer, kjendiser, kuriosa – og selvsagt sport» (Eide, 298, 2014). Eide underbygger hva Sjøvaag påpeker om myke nyheter, ved å si at artikler ofte baseres på personer, opplevelser og følelser. «På et vis blir alt like viktig, eller like lite viktig» (Eide, 298, 2014). Da populærpressen hadde sitt inntog var det en radikal populærjournalistisk retning den først tok. Spesielt i Storbritannia ble denne formen for populærjournalistikk motarbeidet utover det 19. århundre (Eide, 301, 2014). Dette førte til at populærpressen utviklet seg i en annen retning, til noe mer kommersielt. Disse skriftene tok for seg stadig mer og mer sport, og blir nå sett på som forløper til britisk populærpresse (Eide, 301, 2014). Altså går det et skille mellom aviser i Storbritannia, der hvor Norge har denne schizofrenien hos de største avisene hvor avisene holder på populærjournalistikk og tradisjonell presseideologi en og samme avis (Eide, 301, 2014).

Tabloidaviser som på sin side inneholder store mengder med populærjournalistikk (myke nyheter) er sterkt koblet sammen (Allern, 2001, 26). Slik jeg tolker det må en tabloidavis inneholde populærjournalistikk, mens populærjournalistikk ikke nødvendigvis må finne sted i tabloidaviser. Tabloidavisene har stort fokus på sensasjoner og underholdning, og oppskriften er mange bilder samt korte artikler med en urban og pågående avistone som Sigurd Allern kaller det (2001, 26-27). Allern velger å definere tabloidjournalistikk på følgende måte.

Journalistikken er av kommersielle grunner koblet fra alle forpliktelser i forhold til en demokratisk, politisk offentlighet. Nyheter, bakgrunnsstoff og kommentarer om

politikk, forvaltning, økonomi og andre samfunnsforhold prioriteres ned til fordel for dramatiserte og detaljrike historier om forbrytelser, samt ulike typer underholdningsstoff, ikke minst kommersiell eliteidrett (Allern, 2001, 44).

Som det blir lagt vekt på her, så blir eliteidrett definert inn som en naturlig del av et tabloid medium. Populærjournalistikk kan i aller høyeste grad gå inn under tabloidsjangeren med store overskrifter, store visuelle virkemidler, lite sosialt ansvar, uformelt språk og orientert mot den private sfæren.

Sport har vært tilknyttet myke nyheter, tabloidjournalistikk, og tidligere nevnt «leketøysavdelingen». Vi ser også utfra sitatet til Allern at det er trukket en linje mellom politikk/økonomi/samfunnsforhold og kommersiell eliteidrett.

2.3.2 «Møkkagraverne»

Kritisk og gravende journalistikk er ikke et nytt fenomen, men er et fenomen som har vært fremtredende i medielandskapet omtrent på samme tid som populærjournalistikken befestet sin posisjon. I perioden fra 1902 til 1912 fikk kritisk, undersøkende og avslørende journalistikk sitt gjennombrudd i bransjen og blant publikum (Allern, 41, 1988). Dette blir ansett som «møkkagravernes periode» og vokste fram i Amerikas Forente Stater (Allern, 41, 1988). Som så veldig mye annet vokste denne typen journalistikk frem grunnet samfunnsforholdene i den respektive tidsalderen. En stor middelklasse så seg lei av at makteliten (tranene) tråkket dem på tærne. Journalistikken var faktaorientert, realistisk og senere også politisk orientert med reformkrav og systemkritikk (Allern, 41-42, 1988). Historien om undersøkende journalistikk tar oss imidlertid enda femti år tilbake i tid.

«Møkkagraver-journalistikken» vokste fram parallelt med industrialiseringen i USA. De forente staters økonomi var gryende i perioden fra 1850 til 1900-tallet som et resultat av immigrasjon og industriell revolusjon (Allern, 43, 1988). «Denne utviklingen gikk hånd i hånd med en gjennomgripende politisk korrupsjon» skriver Allern (43, 1988).

Journalistikken vokste fram og var samtidig et resultat av datidens samfunnsvitenskapelig bøker. De viste at innsamling av harde fakta, med en blanding av historisk perspektiv og fantasi kunne «… skape politisk sprengstoff» (Allern, 46, 1988). Kontekstualisering var med andre ord en særlig faktor for journalistene. En fremtredende journalist i denne perioden og som hadde en nytenkende retning innenfor feltet, var immigranten Jacob Riis. Han arbeidet i New York, men var opprinnelig fra

Danmark, derav det Skandinaviske navnet (Allern, 48, 1988). Som journalist, nøyde han seg ikke kun med å fortelle om hva de kriminelle gjorde og om de vanskelighetene som New York stod overfor (Allern, 48, 1988). Han gravde i dybden på hvorfor kriminaliteten eksisterte og oppførte seg slik den gjorde. Dette gjorde Riis gjennom å stille spørsmål ved de forskjellige samfunnslagene (Allern, 48, 1988).

Tankesettet om å stille kritiske spørsmål, og å gå i dybden, er det som er grunnlaget til dagens undersøkende og gravende journalistikk. Det er denne perioden som har banet vei for de verdiene journalistikken bygger på i dag, for kjernen av tankegangen til «møkkagraver- journalistikken», er den samme kjernen som vi ser i nåtidens gravende journalistikk. Møkkagraverne brøytet veg for dagens gravende journalister.

Kjerna i møkkagraver-journalistikken var kritiske, undersøkende artikler om maktforhold og korrupsjon i det politiske og økonomiske livet. Men emnene som ble tatt opp spente over langt videre register, kritiske reportasjer fungerte som et våpen i kampen mot alle former for undertrykking. Journalistikken ga den demokratiske reformbevegelsen de argumentene den trengte. (Allern, 63, 1988).

2.3.3 Undersøkende journalistikk – Gravejournalistikk

Jeg ønsker å se til to definisjoner av gravende journalistikk i denne oppgaven. Definisjonene er ganske like, men den ene definerer gravejournalistikk i kortere trekk enn den andre. Den første er presentert av Hugo de Burgh og han definerer en undersøkende journalist som en person som har som yrke å oppdage sannheten, og til å identifisere bortfall fra den i det media som er tilgjengelig (2008, 10). Den andre definisjonen er mer spesifisert, men minst likevel relevant. Finn Sjue skriver at gravende journalistikk er «En uavhengig, systematisk og kritisk undersøkelse og analyse som journalisten gjennomfører på eget initiativ for å publisere opplysninger og sammenhenger som er av samfunnsmessig interesse og som ellers ikke ville ha blitt kjent» (Sjue, 22, 2011). Grunnen til at jeg ønsker å benytte meg av denne definisjonen er fordi den dekker kjernen i gravejournalistikken godt. Definisjonen er relativt lik de Burgh sin, men Sjue sin definisjon er mer dekkende.

Slik jeg ser det, så faller Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 godt under den undersøkende journalistikkens kjerne. I første del av punkt 1.4 skrives det at «det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold» (Presse, 2015). Dette blir også poengtert av Sjue i hans litteratur (19, 2011). Samtidig ønsker jeg å fremheve punkt 1.5 hvor det står at «det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper

18 mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.» (Presse, 2015), som også kan bli sett under ambisjonene til gravende journalistikk. Det er for å dekke disse samfunnsbehovene at undersøkende journalistikk har kommet til sin rett helt siden møkkagravernes periode. 2.4 Suksess på markedet med tre prosesser

Prosessene sportifisering, mediefisering og kommersialisering er tre prosesser som har gjort at fotball har blitt den globale økonomien som den er i dag. Uten disse prosessene hadde ikke symbiosen mellom fotball og medier eksistert i like stor grad, eller i det hele tatt.

Sportifisering omhandler hvordan sport gikk fra å kun være lek og moro, til å bli konkurranserettet. Måling av prestasjoner og profesjonalisering med klare regler og idrettsbevegelser er alt en del av sportifiseringen (Helland, 2003, 14). Sportifiseringen har lagt grunnlaget for mediefiseringen. Med mediefisering menes det «at sport og medier blir forutsetninger for hverandre» (Helland 2003, 15). Eksempelvis kan vi se til langrenn. Hva det angår langrenn i Norge er mediedekning tilnærmet lik på kvinne- og herresiden. Dette gjelder både konkurransene som blir sendt, og hvordan utøverne eksponeres i media på andre måter. Det er derfor rimelig å anta at dette kan være en faktor for hvorfor lønnen på kvinnesiden og herresiden er tilnærmet lik (Hugsted, 2018). Mens forskjellen er dess større hva det angår fotball, fordi kvinnene blir eksponert av mediene i langt mindre grad enn hva herrene blir. Altså er mediefisering «forutsetning for sportens videre utbredelse, og for å vise hvordan virksomhetene til sport og medier konvergerer, blant annet i den nye sport- og medieøkonomien» (Helland, 2003, 15).

Spesielt kommer denne skjevfordelingen av lønn godt fram i kommersialiseringsprosessen. Det er prosessen som danner kommersielle markeder hvor økonomi og forretningsmessige hensyn tas, ikke kun for sporten naturligvis, men også for mediene som dekker sporten. Dette konvergerer i hverandre (Helland, 2003, 15).

2.4.1 Sportsjournalistikk som registrerende

En modell som blir brukt til å se nærmere på korrelasjonen mellom kilder og journalister i sportsjournalistikk, er en modell som i utgangspunktet ble brukt i analyse av kommunaljournalistikk (Helland, 2003, 92).

Kilder Figur 2.1: Typer Lite aktive Mer aktive journalistikk forankret i journalister og Registrerende Kildestyrt journalistikk kilders engasjement.

Lite aktive journalistikk Hentet fra Helland, 2003, 93. Undersøkende Samarbeidsjournalistikk Mer aktive Journalister journalistikk

Denne modellen viser fire forskjellige måter å drive journalistikk på, med fokus på hvor aktiv man er i rollen, enten som journalist eller som kilde, og det er de forskjellige aktivitetsnivåene som fører til forskjellig type journalistikk.

Tradisjonelt sett er det den registrerende formen for journalistikk som har vært vanligst for sportsjournalistikk (Helland, 2003, 93). Dette fordi sportsjournalister dekker kamper, arrangementer og andre sportsbegivenheter av allmenn interesse. Men selv om journalistikken er registrerende, så kan den ha forskjellig toneleie ved at noen artikler eller innslag er positivt, negativt, eller nøytralt vinklet (Helland, 2003, 93). Undersøkende og kildestyrt journalistikk er to forskjellige verdener innenfor det sportsjournalistiske feltet. Idrettsutøvere og sportsklubber kaller gjerne inn til pressekonferanser, sender ut pressemeldinger eller oppsøker media på andre måter. Det er med andre ord kilden som er aktiv, mens journalister mer eller mindre bare rapporterer videre den informasjonen de blir servert (Helland, 2003, 93). Undersøkende journalistikk er på den annen side vanskelig å oppdrive (Helland, 2003, 93), men det er dette temaet som masteroppgaven skal følge videre. Den siste formen for journalistikk er samarbeidsjournalistikk, hvilket er et kjent fenomen innen sport. Det finnes gode eksempler i Sverige, Danmark og England, i tillegg til Norge hvor verdens største fotballturnering, Norway Cup, hvor Dagbladet har vært tungt involvert (Helland, 2003, 94), og som TV2 har vært involvert i nå i nyere tid.

2.5 Oppsummering

Dette kapittelet har tatt for seg studiens teori. Kapittelet begynte med å presentere forskjellige journalistiske idealer som journalister og journalistikken skal strekke seg mot (Deuze, 2005). Videre kastet jeg et blikk til Vær-Varsom plakatens funksjon i norsk presse, før jeg presenterte VISAKE-kriteriene (Brurås, 2012). Disse kriteriene er et redskap som mediehus benytter seg av når de skal vekte hvilke nyhetssaker de ønsker å sette på dagsorden. Deretter presenterte oppgaven symbiosen mellom presse og sport (Helland, 2003), for deretter å se til sportsjournalistikkens status i det journalistiske landskapet. Ettersom statusen blir ansett som lav, ønsket jeg å presentere hva slags nyheter som tradisjonelt har hatt lav og høy status, samt hvilke journalistiske metoder som kan benyttes for å oppnå de forskjellige statusene. Avslutningsvis beveget oppgaven seg tilbake til sportssporet, og presenterte begreper og aktivitetsnivåer som sport og medier har til hverandre.

3 Football Leaks og dokumentlekkasjer

I dette kapittelet gjør jeg rede for fenomenet Football Leaks. Gjennom kapittelet blir vi kjent med dokumentlekkasjen fra dens spede begynnelse i 2015 fram til i dag. Jeg gjør rede for hvem som står bak lekkasjen, hvilke mediehus som har tilgang til materialet, omtalen av fenomenet samt presenterer jeg en sak som har røtter i dokumentlekkasjen og som har fått stor oppmerksomhet i Norge. Jeg presenterer også til kvantitative tall for å vise til lekkasjens utbredelse i mediebildet. Etter presentasjonen tar jeg et dypdykk i likheter og forskjeller mellom Football Leaks og WikiLeaks, samt likheter og forskjeller mellom Edward Snowden og mannen bak Football Leaks – Rui Pinto. Dette gjør jeg for å vise til kjente, sammenlignbare saker hvilket gir et enda bedre innblikk i Football Leaks. I dette kapittelet benytter jeg meg tidvis av fotnoter. Det er av den grunn at Verdens Gang blir brukt som kilde ved flere anledninger, og ved fotnotehenvisning vil det bli enklere å orientere seg i kildeforløpet. 3.1 Fenomenet «Football Leaks»

Toppfotball har lenge blitt beskyldt for å være et Mekka for korrupsjon og maktmisbruk. Det mest kjente eksempelet på en korrupsjonssak i fotballverden var da tidligere FIFA-president Sepp Blatter og tidligere UEFA-president Michel Platini måtte trekke sine verv som ledere av organisasjonene. De ble tatt for brudd på FIFAs økonomiske regelverk tilbake i 2015 (Bentsen, Gukild, Skjellum Mueller, 2015). Saken ble senere kjent som FIFA-skandalen. Dette var to av få tilfeller hvor maktmisbruk i fotballverden har blitt straffet hardt, og hvor medieoppslagene var så mange og store. Som det forrige kapittelet la vekt på, så er sportsjournalistikk mest kjent for å tilhøre leketøysavdelingen, og saker om økonomi og politikk er ikke kjent tematikk for sportsjournalister. FIFA-skandalen inneholdt på sett og vis både økonomi og politikk. Et spørsmål som kunne vært legitimt å stille etter denne skandalen, var om vi kom til å se flere av denne typen avsløringer i fotballindustrien.

I 2016 ble fotballjournalistikk presentert for Football Leaks. En datalekkasje som fram til i skrivende stund består av over 70 millioner dokumenter fra internasjonal toppfotball.1

1 VG. “Football Leaks – Fakta om Football Leaks”. 01.11.2018 https://www.vg.no/spesial/2018/football-leaks/

Datalekkasjen Football Leaks, «… startet med overlevering av over 18 millioner dokumenter i 2016.»2 Med denne lekkasjen har antall kritiske artikler i fotballjournalistikk ekspandert.

3.1.1 Football Leaks og mediesamarbeid

På VG sin samleside på nett for saker med Football Leaks enten som kilde eller tema for artikkelen, beskriver de fenomenet med følgende fem punkter:

• «Historiens største datalekkasje, bestående av over 70 millioner dokumenter fra internasjonal toppfotball» • «Dokumentene er overgitt Der Spiegel. Den tyske avisen har delt dem videre med partnerne i nettverket European Investigative Collaboration (EIC), herunder VG» • «Lekkasjen startet med overlevering av mer enn 18 millioner dokumenter i 2016. Det førte blant annet til at Cristiano Ronaldo ble idømt bot og betinget fengselsstraff for skattejuks.» • «I de kommende ukene vil VG publisere en rekke artikler basert på den helt nye dokumentlekkasjen.» • «Kilden bak lekkasjen nekter for hacking, men sier han får informasjonen sin fra et nettverk av kilder rundt om i verden.»3

VG er eneste norske medium som er med i Football Leaks-prosjektet til European Investigative Collaboration (EIC) (EIC, ukjent årstall)4. Det er imidlertid flere andre norske medier som har omtalt saker om Football Leaks (oversikt over Football Leaks-artikler finner sted i en tabell på siste side av dette kapittelet). EIC er et eksklusivt mediesamarbeid i Europa. EIC har som formål å rapportere og publisere undersøkende journalistikk, med søkelys på europeiske emner for å forstå hvordan maktstrukturer påvirker europeiske samfunn (EIC, ukjent årstall). Det er kun lov med et medium per land i nettverket, dette blir begrunnet med at det skal bevare nasjonal eksklusivitet. Football Leaks er et av flere prosjekter som EIC arbeider med, og dokumentlekkasjen har blitt arbeidet med i to omganger. Det vil si at det ble publisert en rekke dokumenter med tilbake i 2016, deretter var det en pause fra Football leaks, før nettverket begynte med Football Leaks-avsløringer igjen i 2018 (EIC, ukjent årstall).

2 VG. “Football Leaks – Fakta om Football Leaks”. 01.11.2018 https://www.vg.no/spesial/2018/football-leaks/ 3 VG. “Football Leaks – Fakta om Football Leaks”. 01.11.2018 https://www.vg.no/spesial/2018/football-leaks/ 4 EIC. “About Us”. Ukjent Årstall. https://eic.network/#about

Nettverket har flere samarbeidsprosjekter, men i denne oppgaven omtaler jeg kun dokumenter tilknyttet prosjektet Football Leaks. Football Leaks-dokumentene som blir delt innad i EIC består av kontrakter, e-poster, powerpoint-presentasjoner og bankutskrifter (Christiansen, 2018)5.

Historien om Football Leaks begynner imidlertid ikke i 2016, men i september 2015. Kilden var lenge kjent under pseudonymet «John». John hevdet på tidspunktet at han hadde flere samarbeidspartnere, og disse publiserte dokumenter daglig på en egen nettside. Volumet av dokumenter vokste ettersom tiden gikk, og det ble derfor umulig for «John» og hans partnere å analysere alle dokumentene på egenhånd. Derfor ble det opprettet kontakt mellom «John» og det tyske magasinet Der Spiegel (Christiansen, 2018). Motivet for lekkasjen virket, gjennom artiklene til VG, veldig simpel. «John» hadde sett seg lei av tredjeparter som tjente mye penger av mennesker med lidenskap for idretten.

Fotballsupportere må forstå at de brødfør et ukontrollert monster. Forretningsvirksomheten påvirker helt åpenbart integriteten til idretten. Helt fra dag én har vi søkt åpenhet, et nytt overgangssystem, begrensninger for spilleragenter og investeringsfond, samt en offentlig database med detaljer om lønn og alle overganger (Christiansen, 2018).

Fotball opplever en enrom mangel på kredibilitet, og mye skyldes åpenbart dårlig håndverk fra ledere i FIFA og UEFA gjennom årenes løp. FIFA-skandalen (I 2015) var selvfølgelig et vendepunkt, men samtidig er det veldig viktig å få reformert overgangssystemet. Det tjener ikke lenger interessene til spillerne, fansen og klubbene. Spilleragentene og investeringsfond utnytter systemet og øker sin egen posisjon. De enorme og hemmelige overgangssummene er et hån mot fansen. (Christiansen, 2018).

3.1.2 Arrestasjonen av Rui Pedro Goncalves Pinto

Som skrevet var kilden til Football Leaks ukjent. Det var kun et fåtall personer innenfor kontorene til det tyske magasinet Der Spiegel som visste hvem kilden var. For resten av verden var kilden kjent som «John» (Christiansen, 2019). Dette endret seg i 2019 da portugisisk politi sendte ut en internasjonal arrestordre. Senere ble en portugisisk statsborger med navn Rui Pedro Goncalves Pinto (Bedre kjent som kun Rui Pinto) arrestert av ungarsk

5 VG. «Mannen bak Football Leaks: Supporterne brødfør et ukontrollert monster». 02.11.2018. https://www.vg.no/sport/fotball/i/0Ed68o/mannen-bak-football-leaks-supporterne-broedfoer-et-ukontrollert- monster 24 politi. Arrestordren gikk på utpressing og datakriminalitet 6 (Christiansen, 2019). Rui Pinto nektet straffskyld på alle områder, men han bekreftet at han var «John». Arrestordren om utpressing, omhandler en episode i 2015 da Rui Pinto var i kontakt med agentselskapet Doyen Sports. Doyen Sports er et agentfirma, og fungerer som en tredjepartsinvestor i sport. I likhet med banker, låner Doyen sport penger til klubber, som igjen investerer i spillere. Ved eventuelle videresalg, får Doyen Sports en viss prosent av overgangssummen. Doyen fungerer også som en formidler for salg av videoer og bilder av profesjonelle spiller (Wikipedia, s.v. «Doyen Group». Lest 22. September 2019). Rui Pinto satt på dokumenter som tilhørte Doyen Sport. Han kontaktet agentfirma for å se hva de var villig til å betale for å få dokumentene han satt på til å forsvinne (Christiansen, 2019). I et intervju med Der Spiegel, oversatt av VG, forsvarer Pinto seg selv på følgende måte i spørsmål om det var ment som utpressing.

Den eneste grunnen til at jeg kontaktet Doyen, var for å få bekreftet at de gjorde noe galt, gjennom å se hva de ville betale for å få opplysningene til å forsvinne … Nei, jeg ville bare se hvor mye dokumentene var verdt, hvor viktige de var for Doyen. Jeg trodde jeg kunne finne ut av det gjennom å se hva de var villige til å betale. Jeg hadde aldri noen intensjon om å ta imot penger. Jeg ville bare eksponere Doyen. (Christiansen, 2019).

Rui Pinto forteller i samme intervju at han ikke ser på seg selv som en hacker, «… men som en innbygger som handlet i offentlighetens interesse. Min eneste intensjon har vært å avsløre kritikkverdige forhold i fotballverden.» (Christiansen, 2019). Pinto forteller også at politiet, under arrestasjonen i Budapest tok datamaskiner, telefoner, harddisker og andre lagringsplattformer med informasjon som kan være av offentlig interesse og avsløre kriminelle forhold i elitefotball (Christiansen, 2019).

Per 19. september 2019 er Rui Pinto siktet for 147 lovbrudd av portugisiske påtalemyndigheter. Der Spiegel har vært i kontakt med Pinto etter at han ble varetektsfengslet, i desember 2019 (Christiansen, 2019)7. Den tyske avisen spør i dette intervjuet om han hvorfor ikke anser seg selv som en hacker. Han forsvarer seg selv med tre argumenter. Det første argumentet er at han ikke var den eneste som brukte computeren med dokumentene. At

6 VG. «Football Leaks-Kilde: - Redd jeg ikke kommer ut i live. 01.02.2019. https://www.vg.no/sport/fotball/i/VRA5ad/football-leaks-kilde-redd-jeg-ikke-kommer-ut-i-live 7 VG. «Mannen bak Football Leaks: - Fotballen er umulig å røre». 20.12.2019. https://www.vg.no/sport/fotball/i/mRnLw0/mannen-bak-football-leaks-fotballen-er-umulig-aa-roere 25 selv om dokumentene var på computeren, så brukte han aldri dokumentene og at tiltalen aldri sier at programmene var brukt til å få tilgang til data. Pinto forklarer videre at han støtter oppom pressefrihet, og tar seg derfor ikke nær av at noen medier kaller ham en hacker, men synes det derimot er uheldig at det er mye fokus på hva han har gjort personlig, og ikke på hva Football Leaks har gjort for offentligheten (Christiansen, 2019).

Høsten 2020 startet rettssaken mot Rui Pinto. Pinto innrømmet før rettsaken startet at han var alene om Football Leaks. Han har også innrømmet at han ikke fikk materialet tilsendt fra andre, men at han har brutt seg inn på computere og hentet ut informasjonen (Selliaas, 2020). Pinto står fortsatt på at han er en varsler, mens andre hevder han er en hacker.

3.1.3 Football Leaks – Wordpressbloggen 8

Før dokumentlekkasjen fant sin veg til media, ble dokumenter fra lekkasjen dumpet på en Wordpressblogg som fortsatt er gående i skrivende stund. Nettsiden er veldig enkelt formatert og inneholder en god del data.

Øverst på nettsiden står det «Football Leaks – Football and TPO Whistleblowing», hvor TPO står for Third Party Ownership. For utenom forsiden (home) så kan man velge å gå til «about»-siden i menyen. Det som blir opplyst inne på about-siden er en e-postadresse og en bitcoinadresse. Første del av veggen på forsiden (home) består av en rekke tweets og lenker til artikler som omhandler Football Leaks, eller aktører knyttet til dokumentlekkasjen. Innleggene på veggen er sortert omvendt kronologisk, slik at de nyeste oppdateringene er øverst på nettsiden, deretter blir innleggene eldre ettersom man tar seg nedover på siden. Det senest publiserte dokumentet på nettsiden i skrivende stund ble publisert 26. april 2016. Før den tid ble det publisert dokumenter med stor hyppighet siden november 2015. I april 2016 finner man en oppdatering fra nettsiden hvor det står at nettsiden tar en pause og at grunnen for dette vil bli publisert i Der Spiegel.

I artikkelen skrevet av Rafael Buschmann for Der Spiegel kommer det fram at «John» ønsker å gi prosjektet en pause. Det skrives også at «John» vil restrukturere hele prosjektet (Buschmann, 2016). Det som later til å ha skjedd er at Wordpressbloggen nå er lagt død, eller blir oppdatert med ujevne mellomrom kun for at personer kan holde seg oppdatert på nyheter

8 Football Leaks – Football and TPO whistleblowing. https://footballleaks2015.wordpress.com/ 26 og tweets om Football Leaks og Rui Pinto, og at selve dokumentlekkasjen nå er satt til EIC- nettverket og at det er aktørene i dette samarbeidet som publiserer artikler.

3.1.4 Football Leaks som lesestoff

Det er også blitt skrevet bøker om fenomenet. Bøkene er skrevet av journalist Rafael Buschman og Michael Wulzinger som er tidligere leder av sportsdesken i Der Spiegel. Bøkene er ikke ment som en lærebok, men til underholdning. Den første boka omhandler journalist Buschmanns første møter med Rui Pinto, som han omtaler som «John» i boka, fordi Pinto på det skrivende tidspunktet fortsatt var en anonym kilde. Boken inneholder flere eksempler på hvordan tredjepartseierskap skaper finansielle problemer for fotballverden. Boken er skrevet med Buschmanns egne syn på saken, hans erfaringer med dokumentlekkasjen og hvordan det internasjonale samarbeide EIC begynte, i tillegg til hvordan det var å samarbeide med «John». Denne masteroppgaven ble skrevet da bok nummer to i serien om Football Leaks ble publisert. Også denne gangen var Rafael Buschman og Michael Wulzinger forfattere. Det kommer naturligvis fram interessante poenger om hvordan journalistene ble kjent med dokumentlekkasjen, og videre arbeid med lekkasjen. Bøkene kommer imidlertid ikke til å bli benyttet som kilder i denne masteroppgaven fordi de ikke er forskningsbasert og fordi Buschmann er den personen med sterkest bånd til lekkasjen og som jeg derfor anser som inhabil.

3.1.5 Football Leaks – En nyhetssak i seg selv

Football Leaks er kilde til flere store avsløringer. Profilerte fotball-navn som Lionel Messi, Jose Mourinho og Cristiano Ronaldo har alle kommet i media sitt søkelys på grunn av Football Leaks-avsløringer som kunne vise til skattejuks. Men Football Leaks har vokst seg større enn til kun å være en kilde, det har fått nyhetsverdi i seg selv.

Et nærliggende eksempel på en slik sak er den overnevnte saken om arrestasjonen av Football Leaks-mannen, Rui Pinto. Gjennom å lage saker som omhandler Rui Pinto viser mediehusene at Football Leaks har nyhetsverdi i seg selv som institusjon og fenomen. I artikkelen står det blant annet om hvordan Pinto har levd de siste årene, hvordan han frykter fengselsstraff, noe om hvordan han har fått tak i dokumentene, og om hvordan politiet nå har tatt flere lagringsplattformer inn til sine kontorer. Det står altså ingenting her om noen avsløringer, eller om andre kritikkverdige forhold i artikkelen, for utenom de artiklene som VG lenker til

27 selv. Artikkelen er et dybdeintervju med mannen som satte i gang et skred av hardtslående saker om avsløringer av kritikkverdige forhold i internasjonal toppfotball (Christiansen, 2018).

Samtidig har det vært intervjuer med Rui Pinto tidligere, da han var kjent som «John». Artiklene opplyser hvorfor Football Leaks eksisterer, hvordan dokumentlekkasjen har utviklet seg og «Johns» egne tanker om internasjonal toppfotball. Dette er altså ikke en artikkel hvor Football Leaks blir brukt som kilde, til tross for at bakmannen er kilde i artikkelen. Artikkelen er utelukkende laget fordi nyhetsmediene mener at Football Leaks har nyhetsverdi i seg selv.

Interessant er det å se at VG har en egen oversiktsside for artikler som omtaler Football Leaks enten som kilde, eller som nyhet. Siden med artiklene inneholder også kommentarartikler laget av journalister i VG-sporten. 3.2 Football Leaks i Norge – Ødegaard-saken

For å vise Football Leaks sitt nedslagsfelt i norske medier ønsker jeg å vise til den mest kjente «norske» saken som har sitt utspring fra Football Leaks. Ødegaard-saken er bare en av flere artikler hvor Football Leaks er hovedkilde, som har skapt overskrifter.

3.2.1 Football Leaks pryder forsiden

Onsdag den 30. Oktober 2019 er «Football Leaks» kilde i VGs hovedartikkel på førstesiden av VGs nettavis. Saken omhandler den norske fotballspilleren Martin Ødegaard og hans far. Saken viser til hvordan hans far ble tilbudt en millionavtale som trener for yngre lag i Real Madrid, da Martin Ødegaard selv skrev under for klubben. Football Leaks blir nevnt på følgende måte; «Opplysningene VG bringer i dag stammer fra Fotball Leaks» (Christiansen 2019). Deretter blir Football Leaks presentert sammen med EIC.

Bilde 3.1: Skjermdump av VG-nett sin forsidesak 30.10.2019 klokka 09:51

Bilde 3.2: Skjermdump inne i forsidesak 30.10.2019 klokka 09:53.

Bilde 3.3: Skjermdump av VGs forside den 23. januar 2020 klokka 08.27 Også 23. januar 2020 var Ødegaard-saken hovedartikkel på VGs nettside.

Saken ble ikke godt mottatt av Ødegaard, hvilket skapte enda mer medieoppmerksomhet da han gikk til angrep på VG sin måte å hente informasjon på. Medier 24 er blant dem som omtaler saken mellom VG og Martin Ødegaard. Saken er som følger;

Ødegaard har skrevet på sin Twitterprofil at VG «publiserer stjålne, private og høyst konfidensielle dokumenter» (Ødegaard, Martin (martinio98) «*I bildeserie*». 15.12.2019. 20:17. Tweet). Ødegaard legger til at han ikke synes de publiserte artiklene tilhører offentligheten, og at han derfor velger å ikke kommentere noe som helst til VG (Saue, 2019). Ødegaard refererer her til saken om at hans far skal ha fått en kontrakt verdt 30 millioner kroner for å trene 11-års laget til Real Madrid, samt at familien Ødegaard skal ha mottatt gaver fra storklubben, i bytte mot Martin Ødegaards signatur (Saue, 2019).

Ødegaard hevder selv at han ikke boikotter VG, til tross for at han mener det de har gjort ham urett. Det viser seg på en annen side at hans nåværende klubb Real Sociedad (Ødegaard på utlån fra Real Madrid, til Real Sociedad 2019/2020-sesongen) nekter VG å intervjue Ødegaard (Saue, 2019). Begrunnelsen skal være at de ønsker at spillerne ikke skal ha fokus på utenomsportslige saker, men heller på idrettslige prestasjoner. VG argumenterer for bruken av dokumentene i saken til Medier 24, på samme måte som de har gjort i tidligere saker, om at målet med det internasjonale samarbeidet er å avdekke kritikkverdige forhold i elitefotball.

VG har sammen med en rekke europeiske storaviser i flere år hatt et kritisk søkelys mot internasjonal fotball. Det er en milliardindustri som fortjener at vi som sportsjournalister følger den tett og der målet vårt er at vi skal avdekke kritikkverdige forhold. Vi mener det opplagt har en stor offentlig interesse å vise fram pengestrømmene rundt overgangene til Norges kanskje største internasjonale fotballprofil (Saue, 2019).

I forbindelse med dette har det dukket opp en definisjonsdiskusjon rundt sportsjournalistenes rolle. Erik Waatland, daglig leder og ansvarlig redaktør i Medier24 hevdet at det er de ukritiske journalistene som får tilgang til stjernene, mens de kritiske journalistene blir boikottet og viser til VG i Ødegaard saken. Videre skriver Waatland at

… Å være sportsjournalist handler ikke bare om å jakte reaksjoner på prestasjoner. Det handler også om å grave i reiseregninger, kreve åpenhet i NIF, grave i millionkontrakter til idrettsstjernenes fedre, stille kritiske spørsmål til Solskjær – og være vaktbikkja i en milliardindustri som ikke tåler å bli satt under lupa. (Waatland, Medier24).

Gjennom disse to sitatene kommer det tydelig fram at det også er sportsjournalistenes rolle å være vaktbikkje i samfunnet. Mediene, som har vært med på å bygge opp fotball til å bli den store forretningen den er i dag, har som Waatland skriver, også ansvaret for å være vaktbikkja utenfor stadion.

Sakene om Martin Ødegaard ble klaget inn til PFU av Hans Erik Ødegaard på grunnlag av brudd på god presseetikk. PFU behandlet klagen og mente at VG ikke hadde brutt god presseetikk, og mediehuset ble dermed frikjent i saken (Hernes, 2020)9. 3.3 Artikler med innslag av Football Leaks

Tabellen og diagrammet nedenfor viser antall artikler som inneholder søkeordene «Football Leaks». Empirien er hentet fra databasen Atekst Retriver. Tabellen viser hvor mange artikler fire forskjellige mediehus i Norge har publisert. Jeg valgte også å inkludere det mediehuset i Sverige som oftest har referert til «Football Leaks» i tabellen for å illustrere forskjellen på Norge og Sverige. Sverige har for øvrig ingen mediehus innlemmet i EIC-samarbeidet.

9 VG. «VG frikjent i PFU etter klage fra Hans Erik Ødegaard». 26.08.2020. https://www.vg.no/sport/i/awXqe7/vg-frikjent-i-pfu-etter-klage-fra-hans-erik-oedegaard 31

Papir Nett VG 95 119 Aftenposten 18 34 Dagbladet 0 35 Klassekampen 0 14 Aftonbladet (Sverige) 21 95

Figur 3.1: Artikler med innhold av Football Leaks. Kilde: Atekst Retriever. Hentet: 23.03.2020 Tabellen viser at det er flere artikler publisert på nett enn i papiravisen. Dagbladet og Klassekampen har publisert utelukkende på nett. Tallene er hentet fra Atekst 23.03.2020.

Figuren nedenfor viser antall artikler publisert på en årlig basis totalt fra alle mediehus i Norge og Sverige. Dette inkluderer altså mindre mediehus og lokale/regionaviser. Totalt er det skrevet 1628 artikler med søkeordene «Football Leaks» i norske og svenske medier i perioden 2015- mars 2020. Figuren viser til både nett og i papirformat. Nettavisen, Dagsavisen og idrettspolitikk.no er eksempler på nettsteder som har nevnt Football Leaks ved flere anledninger, men som ikke er inkludert til figur 3.2.

Figur 3.2: Antall artikler publisert, sortert etter år, i forskjellige mediehus i Norge og Sverige. Kilde: Atekst Retriever. Hentet: 23.03.2020 Figuren viser at det er en topp i 2018 av artikler med ordene «Football Leaks». Dette er antakeligvis fordi det var tiden da VG ble med i samarbeidet og omgang to av lekkasjen begynte. Samtidig kunne andre aviser referere til VG-artikler.

Arkivanalyse ble fullført den 23.03.2020.

3.4 Football Leaks – Fotballens WikiLeaks?

Jeg vil starte med å ta for meg den åpenbare likheten mellom Football Leaks og WikiLeaks, nemlig navnene. WikiLeaks er et eldre prosjekt enn hva Football Leaks her, så det kan være rimelig å anta at det er WikiLeaks som er en slags inspirasjon til navnet. Det er skrevet lite om hvorfor dokumentlekkasjen heter akkurat Football Leaks. Men det man vet er at lekkasjen har blitt kalt Football Leaks helt siden begynnelsen i september 2015. Dette begrunner jeg med at wordpressbloggen har hatt dette navnet siden begynnelsen. Dette er et navn som det later til at journalister er komfortable med å benytte seg av, i og med at det blir brukt hyppig. Det er også rimelig å anta at Pinto er erkjenner navnet i og med at han står bak bloggen med dette navnet.

Bilde 3.4: Skjermdump av Rui Pintos Twitterprofil. Han beskriver seg som varsleren "John" fra Football Leaks i biografien.

Flere medier har allerede trukket fram likheter mellom Football Leaks og WikiLeaks. Blant annet skrev det amerikanske nettmagasinet «Paste» en artikkel allerede i 2015 hvor artikkelen er titulert «Fooball has its own version of WikiLeaks Now» (Gordron, 2015). Også det tyske magasinet «Zeit» sammenligner Football Leaks med Snowden og WikiLeaks på følgende måte:

Mittlerweile gibt es Seiten im Internet, die sich mit Doping im Fußball beschäftigen, mit Korruption und Spielmanipulationen und vielen anderen Geißeln des Sports. Seit

Kurzem gibt es eine Seite namens Footballleaks, die im Stile von Wikileaks und Edward Snowden geheime Dokumente aus der Welt des Profifußballs veröffentlicht. (Spiller, 2015)

Oversatt til norsk beskriver dette sitatet internettsider som nå tar for seg doping, korrupsjon og andre usunnheter i fotball, og at det nylig har kommet et nettsted som heter Football Leaks, som «i stil» med WikiLeaks og Edward Snowden publiserer hemmelige dokumenter fra fotballverden (Spiller, 2015).

Det er med andre ord trukket fram flere likheter mellom Football Leaks, og WikiLeaks, og Edward Snowden og Rui Pinto ved tidligere anledninger. Den fremste likheten er at varslerbegrepet dukker opp i diskusjon.

3.4.1 Varsler

En whistle-blower, som på norsk blir kalt for varsler, er definert av den amerikanske organisasjonen National Whistleblower Center som noen som rapporterer om frafall, svindel, misbruk, korrupsjon eller fare for folkehelse og sikkerhet av noen som er i posisjon til å rette opp denne type feil eller som utfører feilen (NWC, ukjent årstall). En varsler jobber typisk på innsiden av en organisasjon hvor noen av de nevnte «feilene» forekommer (NWC, ukjent årstall). National Whistleblower Center hevder at det å være en del av organisasjonen ikke er essensielt for å være en varsler, men at det viktigste er å informere om «feil», som ellers aldri hadde kommet ut (NWC, ukjent årstall).

3.4.2 Hva er WikiLeaks?

Lekkasjer er ikke et nytt fenomen. Lekkasjer er ikke nødvendigvis engang tilknyttet den digitale tidsalderen. Lekkasjer er hverdagslige, og det har alltid vært lekkasjer og «lekkere» (Syed, 143, 2017; Shirky, 162, 2017). Eksempler på store verdensomtalte lekkasjer før Football Leaks, er blant annet Watergate-skandalen (Shirky, 162, 2017) som fant sted før internett ble en del av hverdagen og før WikiLeaks.

WikiLeaks er kjent som et varslernettsted, og på dette anonymiserte forumet kunne personer lekke konfidensielle dokumenter (Restad, 2018). WikiLeaks blir omtalt som et «Whistle- blowing»-nettsted og Julian Assange, hovedpersonen bak nettstedet, sier selv at nettstedet spesialiserer seg på whistle-blowers og journalister som lever under sensur. Gjennom WikiLeaks kan brukere laste opp materialet sitt (Rasmussen, 2016, 127). Men selv om dette er et nettsted hvor også journalister kan publisere sitt usensurerte materiale, så står det til

34 historien at personene som startet opp WikiLeaks-nettstedet ikke ønsket å samarbeide med mediehus. Dette begrunnet de med at de mente at mediehus ikke hadde kompetanse til å håndtere dataen de fikk tilsendt. Det var ikke bare grunnet den sviktende kompetansen skepsisen til samarbeid gikk ut på, men også manglende mot i deres publiseringsstrategier (Bell et al, 2, 2017) Til tross for WikiLeaks sin skepsis til å samarbeide, har det allikevel vært en form for samarbeid mellom mediehus og WikiLeaks. Et eksempel er Cablegate-saken. Cablegate var en kjent lekkasjesak som varte over en lengre periode, men som startet i 2010 (Rasmussen, 128, 2016). Cablegate var et samarbeid mellom fem store aviser og WikiLeaks hvor «Over 250 000 telegrammer fra 280 ambassader og konsulater i 180 land ble vist til avisene som så lagde sine mange oppslag på grunn av disse» (Rasmussen, 129, 2016). At avisene publiserte denne informasjonen ledet ikke bare til at saken fikk større oppmerksomhet blant offentligheten, men også at informasjonen fikk mer kredibilitet, altså virker den mer troverdig når den kommer fra avisene, samt at sakene ble fulgt opp i større grad (Rasmussen, 129, 2016). Dette kan sies å være WikiLeaks sin gevinst i saken, mens avisene tjente sitt på at de fikk store sensasjonelle saker.

Mediene sitter på sin side i en annen posisjon enn det WikiLeaks gjør i en slik sak. WikiLeaks blir jaktet på av myndighetene, mens avisene på sin side er beskyttet av forskjellige konstitusjonelle rettigheter samt ytrings- og pressefrihet (Rasmussen, 131, 2016). Reaksjonen på Cablegate, og da spesielt på telegrammene som avslørte detaljer om krigen i Afghanistan, reagerte USA svært sterkt på. Myndighetene gikk ut og sa at det var et angrep på det internasjonale samfunnet. Sarah Palin (tidligere republikansk visepresidentkandidat) gikk så lang som å si at «… Julian Assange måtte forfølges på samme måte som Al Qaeda». (Rasmussen, 130, 2016).

Assange selv hevder at WikiLeaks spesialiserer seg på at Whistleblowers og ellers sensurerte journalister skal få materialet sitt ut til offentligheten (Fildes, 2010). WikiLeaks er i likhet med Football Leaks blitt stilt for retten for flere anklager mot dem. WikiLeaks mest kjente avsløringer for verden er blant annet krigsforbrytelser gjennomført av vestlige land. Eksempelvis et angrep av et Apache-helikopteret som drepte 12 personer i Bagdad under et angrep i 2012, deriblant to personer som arbeidet for nyhetsbyrået Reuters (Rasmussen, 128, 2016). Og menneskerettighetsforbrytelsene gjort av ansatte i Guantánamo fengsel som er underlagt USA (Fildes, 2010).

3.4.2.1 Likheter og forskjeller mellom Football Leaks og WikiLeaks

Football Leaks var i likhet med WikiLeaks et nettsted uten tilknytning eller noen form for tydelig samarbeid med mediehus. Football Leaks ble skrevet på en blogg av personen bak lekkasjen, men gikk etter hvert over til å samarbeide med Der Spiegel og også EIC. Pinto hevder at samarbeidet ble lagt på bakgrunn av at volumet ble for stort. Det ble skrevet saker med Football Leaks som kilde før samarbeidet med avisene ble formalisert, i tillegg ble det også skrevet saker om Football Leaks som fenomen (Gordon, 2015; Spiller, 2015).

Ulikhetene ligger i at WikiLeaks publiserer dokumentene selv, mens Football Leaks gikk over til å samarbeide med mediebransjen. Ja, Football Leaks publiserte dokumenter på en egen blogg i en kortere tidsperiode, problemet i det tilfellet var at det var rådokumenter som «den vanlige mannen i gata» ville hatt vansker med å forstå. Kontrakter mellom klubber og spillere ble publisert på bloggen, uten filter eller forklaringer. Før arrestasjonen av Pinto fant sted var imidlertid framgangsmåten noe lignende WikiLeaks sin. Det ble til slutt journalistene og mediehusene som bestemte hvilke materialer som skulle publiseres for verden. Samtidig ble de presentert som en nyhetshistorie og ikke bare dumpede dokumenter. På samme måte som med WikiLeaks, så kan mediene presentere stoffet på en lett forståelig måte (Rasmussen, 2016, 128). En kan si at samarbeidet mellom Football Leaks og EIC er i større grad et formelt samarbeid.

Dokumentene til Football Leaks ligger nå i hendene på EIC-nettverket samt Pinto selv. I tillegg til den åpenbare forskjellen om at Football Leaks utelukkende omhandler dokumenter tilknyttet internasjonal toppfotball på et eller annet vis, mens WikiLeaks følger en mer politisk orientert retning. En forskjell ligger imidlertid i hvordan dokumentene finner vegen til henholdsvis WikiLeaks og Football Leaks. WikiLeaks tar imot informasjon fra journalister og andre varslere, før informasjonen redigeres av egne ansatte og journalister. Disse bestemmer også hva som skal publiseres (Restad, 2018; Rasmussen, 2016, 127). Football Leaks- dokumentene på sin side har en annen veg til offentligheten. Det viser seg at dokumentene har blitt stjålet av Rui Pinto (Selliaas, 2020). Dokumentene blir behandlet av EIC som også bestemmer hva som skal publiseres og ikke.

Som en følge av å være frontperson og mest synlig medlem av WikiLeaks har Assange blitt anklaget for å ha skadet USA som stat og det demokratiske styret generelt (McNair, 77, 2012). Assange har av myndighetene blitt sett på som en sabotør når det kommer til stabilitet i internasjonale konflikter og diplomati. Han blir i artikkelen til McNair ansett som en

«informasjonsterrorist» (McNair, 77, 2012). Mens Assange på sin side forsvarer seg med at makt og misbrukt av makt, historisk sett har hvilt på hemmeligheter og kontrollering av informasjon, og at hans nettsted har styrket demokratiet på en global skala (McNair, 77, 2012).

Football Leaks blir på sin side ikke i like stor grad anklaget for å svekke diverse organisasjoner (selv om de åpenbart gjør det også), som WikiLeaks blir. Football Leaks blir først og fremst anklaget for stjeling, hacking og utpressing.

Det er med andre ord flere likheter og forskjeller mellom WikiLeaks og Football Leaks. Myndighetene og FIFA (samt enkeltpersoner i fotball) hevder at Football Leaks står for kriminelle handlinger og at personen som står bak er overtramper loven. Pinto selv mener hans handlinger gagner folket og fotballsupportere. Han hevder han gjør det i lys av det gode (Selliaas, 2020).

3.4.3 Varsleren Edward Snowden

Edward Snowden er en av de mest kjente varslerne i historien, i hvert fall i moderne tid. I dette avsnittet presenterer jeg en kort historie om hvordan Snowden ble den varsleren han er kjent som.

Snowden arbeidet for NSA (National Security Agency) i USA. I sin periode i selskapet vokset det fram en frustrasjon hos Snowden. Frustrasjonen vokste på bakgrunn av informasjonssankingen til selskapet som Snowden mente var kritikkverdig, og som han mente offentligheten burde få innsikt i (Rasmussen, 2017, 132-133). Blant annet fikk han innblikk i «… hvordan privat kommunikasjon, både innhold og metadata, fra amerikanske borgere med arabisk bakgrunn ble samlet inn og overført til den israelske etterretningstjenesten, som kunne aksjonere på bakgrunn av denne informasjonen.» (Rasmussen, 2017, 133).

Snowden støtte på to «problemer» da han mente dette var ulovlig. Det ene problemet var at han var taushetsbelagt. Det andre problemet var at det trolig var lovlig informasjonssanking sett i lys av loven (Rasmussen, 2017, 133). Tillatelsen kommer på bakgrunn av en paragraf i lovverket opprettet etter 11. september 2001. En omstridt lov som var ment å være midlertidig etter terrorangrepet i New York og Washington, som ga FBI fullmakt til «… avlytting og ransaking av hjem uten kjennelse» (Rasmussen, 2017, 133). Snowden valgte allikevel å innlede et samarbeid med flere aviser samt WikiLeaks, da han anså overvåkingen som et brudd på den amerikanske grunnloven (Rasmussen, 2017, 133-

134). Snowden ble etter lekkasjen siktet etter den amerikanske spionasjeloven (Rasmussen, 2017, 134).

3.4.3.1 Edward Snowden og Rui Pinto

Det er en rekke likheter og ulikheter mellom Edward Snowden og Rui Pinto. Den første likheten jeg ønsker å fremheve, er at de begge i utgangspunktet har sanket inn informasjonen alene. En annen likhet er samarbeidet med mediene. Hva det angår dette punktet må man også se til motivene, og hva informasjonen faktisk betyr. Hvilke motiver har «varslerne», hva mener myndighetene og mener offentligheten at det som kommer ut faktisk er informasjon de drar nytte av? Uansett svar på disse spørsmålene, så later til at begge varslerne i denne saken, gjennom samarbeidene, har et ønske om at offentligheten skal få en ryddig, enkel og redelig framstilling om hvordan de gitte miljøene opererer.

En vesentlig forskjell er imidlertid at Edward Snowdens avsløringer omfatter politisk orientert tematikk. Rui Pinto på sin side besitter på informasjon om avvik på det sportspolitiske feltet. En annen vesentlig forskjell som angår dataen de besitter, er den metodiske fremgangsmåten. Edward Snowden sanket informasjon gjennom jobben sin, altså ved å sitte på innsiden av NSA og hente ut informasjon han hadde faktisk tilgang til. Pinto derimot har sittet på utsiden og hentet informasjon fra innsiden, uten å ha godkjent tilgang til informasjonen.

En siste forskjell som verken omhandler fangsten eller spredningen av data, men personene selv, er at Rui Pinto er tatt for datakriminalitet og stilles for retten i Portugal. Snowden på sin side lever et hemmelig liv i Moskva, men er ettersøkt av USA. Begge er med andre ord tiltalt for kriminell virksomhet i sine respektive hjemland, hvorav Pinto er stilt for retten tiltalt for datakriminalitet og utpressing. Amerikanske myndigheter ønsker fortsatt Snowden utlevert og stilt for retten for spionvirksomhet.

4 Metodisk tilnærming

Dette kapittelet presenterer refleksjoner og begrunnelser rundt mine metodiske tilnærminger. Først i kapittelet skal jeg gjøre rede for hva slags type studie masteroppgaven faktisk er. Videre i kapittelet beskriver jeg hvilke metoder jeg valgte å benytte meg av til informasjonssanking, samt avklare hva de forskjellige metodiske tilnærmingene innebærer, og argumentere for hvorfor jeg har falt på de løsningene som jeg har. I og med at dette er en studie hvor jeg ønsker å forske på tankegodset rundt Football Leaks blir dette ansett som en kvalitativ forskningsprosess, da jeg ønsker å gå i dybden på fenomenet. Kapittelet presenterer videre informantene og hvorfor akkurat disse ble kontaktet. Noen valg jeg tok underveis, er blitt tatt grunnet COVID-19-situasjonen våren 2020, dette blir videre forklart utover i kapittelet. 4.1 Casestudie

Denne oppgaven er en kvalitativ studie. Studien er også en casestudie av fenomenet Football Leaks. Østbye, Helland, Knapskog, Larsen & Moe beskriver en casestudie som «… en intensiv og detaljert studie av et enkelt tilfelle, enten for sin egen skyld eller fordi man mener at tilfellet belyser et generelt fenomen eller problem» (Østbye et al, 2013, 236). Gjennom Robert Yin skriver Østbye et al at en casestudie utføres i samtiden, og at det er vanlig å benytte seg av flere ulike data (Østbye et al, 2013, 236).

Generelt i den akademiske verden er det mangler på forskning hva det angår sport og sportsjournalistikk. Det finnes lite litteratur på feltet. Derfor mener jeg det er viktig å belyse dette temaet som har tilknytning til feltet sport og sportsjournalistikk. Datalekkasjen er tross alt historiens største lekkasje, altså større i datavolum enn i Wiki Leaks og Edward Snowden- sakene. I det en bestemmer seg for en casestudie står en overfor et veivalg. Mellom en case som passer godt inn med en teori, eller om man velger en case som ikke samsvarer med teorien. Problemstillinger kan da formuleres med hvorfor kler/hvorfor kler ikke casen teorien i et visst tilfelle (Østbye et al, 2013, 236). Som skrevet tidligere i avsnittet er det generelt lite litteratur om sport, sportsjournalistikk og Football Leaks i akademia. Derfor baner denne studien veg for videre forskning. Som nevnt i Metodebok for mediefag (2013) kan casestudier være nyttige for å gi en første innsikt på et felt.

4.2 Kvalitativt dybdeintervju som metode

Oppgavens formål er å besvare noe av tematikken rundt Football Leaks og dens påvirkning på det fotballjournalistiske landskapet. Det er dermed nærliggende å benytte seg av kvalitative intervjuer som metode. Det begrunner jeg med at informantene, som i dette tilfellet er journalister med kjennskap til dokumentlekkasjen, kan åpne opp om sine tanker uten å måtte begrense seg. På den måten kan studien komme nærmere en forståelse av journalister tankegods rundt et relativt nytt fenomen.

I Metodebok for mediefag (2013) blir dybdeintervju beskrevet som en metode som har flere fordeler enn mange andre metoder (Østbye et al, 2013). En av grunnene skal være at å få informasjon fra informanter gir en forskeren/intervjueren tilgang på informasjon som det ellers kan være vanskelig å få tilgang til. Videre er det fordelaktig i så måte at en kan få kartlagt forskjellige prosesser og sosiale relasjoner (Østbye et al, 2013). Gjennom kvalitative dybdeintervjuer får man ikke objektiv data, hvilket er viktig å ha i bakhodet gjennom analysen av dataen som er innsamlet. Man studerer meninger, holdninger og erfaringer fra informanten(e) en har vært i kontakt med. Svarene som er blitt gitt i denne studien er informantenes egne meninger på dokumentlekkasjen, hvilket vil si at empirien er knyttet til informantens subjektivitet (Tjora, 2010, 114). Derfor må jeg under intervjusituasjonene forvente at informantene jeg intervjuer har forskjellige holdninger til dokumentlekkasjen.

4.2.1 Intervjumetode

Det finnes tre forskjellige måter å gjennomføre et dybdeintervju på. Den ene måten er ustrukturert dybdeintervju som foregår mer eller mindre som en uformell samtale hvor tema og spørsmål er lite definert på forhånd (Østbye et al, 104-105, 2013). En annen intervjumetode er strukturerte intervjuer. Gjennom strukturerte intervjuer kan svar og data enkelt plasseres inn i tabeller og lignende, da spørsmålene er forhåndsdefinerte og svarmulighetene er åpne (Østbye et al, 105, 2013).

Jeg benyttet meg i denne studien av det som kan bli ansett som den gylne middelveg av disse to metodene.

Jeg gjennomførte semistrukturerte intervju, som blir ansett som en av de mest populære intervjumetodene. I semistrukturerte intervjuer har det allerede blitt definert et tema (Rubin & Rubin, 1995, 5), og det er naturlig å gi informanten(e) mulighet til å svare åpent på spørsmål

40 fra en intervjuguide. Svarene som blir gitt av informanten, kan så bli fulgt opp av oppfølgingsspørsmål (Østbye et al, 105, 2013). Grunnen til at jeg ønsket å benytte meg av den semistrukturerte intervjumetoden var at jeg ikke ønsket å begrense informantene mine, samtidig som tema allerede ble definert i forespørselen om intervju og at jeg selv hadde konstruert en intervjuguide (se vedlegg 1). Intervjuguiden ble naturligvis laget i henhold til tema og forskningsspørsmål samt problemstillingen nevnt i introduksjonskapittelet, til tross for at dette endret seg noe under forskningsprosessen. Jeg så også på den nevnte intervjumetoden som den gunstigste da jeg også kunne stille oppfølgingsspørsmål til informantene for å få en bedre forståelse på svarene de ga.

4.2.2 Utvalg og utvelgelsesprosessen

Aksel Tjora presenterer hva han kaller en hovedregel for hvordan rekrutering av informanter til kvalitative intervjuer burde forekomme. Hovedregelen sier «… at man velger informanter som av ulike grunner vil kunne uttale seg på en reflektert måte om det aktuelle temaet» (Tjora, 2012, 145). Dette er det som i forskning blir omtalt som et strategisk eller et teoretisk utvalg av informanter (Tjora, 2012, 145).

Utvalget mitt er ikke et stort utvalg, men det er et utvalg som innfrir de kravene jeg ønsket at mine informanter skulle innfri. Samtidig ønsket jeg ikke kun informanter fra mediehuset VG til tross for at dette er eneste mediehus med tilgang til dokumentene. Jeg ønsket også journalister som er utenfor EIC for å høre hva de mener om Football Leaks, og hvordan de ser på lekkasjen. Utvalget mitt består av fem informanter fra fire forskjellige medier. VG er eneste mediehus som er representert mer enn én gang.

Forankret i Tjora sin hovedregel, var det dermed en del krav jeg måtte sette for å finne de riktige personene og medieinstitusjonene. Jeg har utelukkende valgt personligheter fra riksmediene i Norge fordi det er disse som føles mest relevant da lokale og regionale aviser alltids leter eter tråder som knytter saker til lokalsamfunnet.

VG var et helt naturlig valg i utvelgelsesprosessen, i og med at VG er det eneste mediehuset i Norge som har tilgang til Football Leaks-dokumentene. Dette er også grunnen til at jeg ønsket to journalister fra institusjonen, slik at det ble mulig å få et bredere perspektiv fra VG innad. Dessuten er VG Norge sin største avis og hadde derfor i en oppgave som denne, vært aktuell.

VG: Fra VG var journalist og kommentator Leif Welhaven, og journalist Anders K. Christiansen to personer som jeg benyttet i forskningsprosjektet som informanter. Welhaven

41 ble invitert fordi han har skrevet majoriteten av VG sine kommentar-artikler tilknyttet Football Leaks. Han har også uttalt seg til andre medier om fenomenet, deriblant i en podkast til fotballmagasinet Josimar. På et generelt grunnlag er Welhaven en idrettspolitisk orientert journalist, hvilket er essensielt for å forstå «bransjen» fotball i tillegg til spillet.

Christiansen inviterte jeg fordi han er den journalisten som jeg etter en uformell kvantitativ undersøkelse så hadde et stort antall Football Leaks-relaterte artikler med sitt navn på. Jeg antok derfor at han hadde god kjennskap til lekkasjen i seg selv, og han virket som den informanten med størst kunnskap om hvordan det er å jobbe aktivt med selve dokumentlekkasjen.

Josimar: Videre er journalist Lars Johnsen en del av informantgruppa. Johnsen er journalist i det norske fotballtidsskriftet Josimar. Josimar ble første gang utgitt i 2009, og har siden den gang tatt for seg fotball «… som fagfelt, kulturfenomen, samfunnsaktør og forretningsområde» (Josimar, ukjent årstall). Josimar skriver på sine hjemmesider at «… sportsjournalistikken i Norge i det store og hele er hendelsesstyrt, med et sterkt kjendisfokus.» og videre; «I lys av fotballens popularitet, viktigheten den har som kulturbærer og en fortsatt voksende økonomi, både internasjonalt og i Norge, mener vi behovet for seriøs fotballjournalistikk aldri har vært større».

Utfra denne presentasjonen ønsket jeg en representant fra Josimar i og med at tidsskriftet ofte skriver artikler som er sterkt tilknyttet deler av temaer som denne oppgaven tar for seg. Grunnen til at jeg inviterte akkurat Johnsen er fordi han har hatt en rekke graveprosjekter i magasinet, og er dermed kjent med undersøkende sportsjournalistikk. Han var også ordstyrer i Josimars podkast om Fotball Leaks, og dermed var det berettiget å tro at han hadde kunnskaper om lekkasjen.

Idrettspolitikk: Jeg ønsket også idrettspolitikk.no representert i studien. Dette er oppgavens eneste rene nettavis. «Idrettspolitikk.no er en uavhengig nettavis som er eid og drevet av Andreas Selliaas.» (idrettspolitikk.no, ukjent årstall). Informanten er Andreas Selliaas og som nevnt er han mannen bak nettstedet.

I tillegg til å ha stor erfaring med kritisk sportsjournalistikk, har han god kjennskap til Football Leaks og har skrevet flere artikler om fenomenet. Selliaas har i en årrekke engasjert seg for idrettspolitikk og holdt foredrag verden rundt om forskjellige idrettspolitiske temaer (Idrettspolitikk.no, ukjent årstall).

Aftenposten: Daniel Røed-Johansen har erfaring fra sportsjournalistikk da han jobbet i sporten hos Aftenposten fra 2012 til 2019. Røed-Johansen jobber nå i innenriksavdelingen hos Aftenposten, og dermed eneste journalist som ikke arbeider med sport til daglig som er informant i oppgaven. Han skrev flere artikler som handler om Football Leaks i sin tid i sporten, og jeg anså derfor at han kunne bidra i lys av Tjoras regel.

Tabell 4.1: Utvalg – Utvalgte journalister og mediepersonligheter tilknyttet sportsjournalistikk og/eller football leaks.

Medieinstitusjon Journalist/mediepersonlighet Relasjon til sportsjournalistikk/football leaks VG Leif Welhaven Journalist og kommentator i VG sporten. Skrevet artikler med Football Leaks som kilde, da spesielt kommentatorartikler. Anders Christiansen Skrevet brorparten av VG sine Football Leaks-artikler. Skriver ikke kommentatorartikler slik Welhaven gjør. Josimar Lars Johnsen Journalist i Norges største rene fotballmagasin med flere graveprosjekter. Har i tillegg erfaring som sportsjournalist i avis. Aftenposten Daniel Røed-Johansen Vært tilknyttet sportsredaksjonen i Aftenposten fra 2012 til sommeren 2019, jobber nå i innenriksavdelingen. Røed- Johansen har skrevet flere artikler knyttet opp til Football Leaks for Aftenposten.

Idrettspolitikk.no Andreas Selliaas Personen bak Idrettspolitikk.no. Nettsiden med «Nærgående Avslørende opplysende» som motto. Har også erfaring som sportsjournalist i andre mediehus.

4.2.4 Intervjuguiden

Selve intervjuguiden (vedlegg 1) utarbeidet jeg i samarbeid med både veileder og behjelpelige medstudenter. Den ble utformet i henhold til semi-strukturerte intervjuers rammer. Intervjuguiden består av til sammen seksten spørsmål, men som skrevet gjennomførte jeg et semistrukturert intervju og stilte dermed noen oppfølgingsspørsmål som ikke sto i intervjuguiden, og totalen av spørsmål ble dermed flere, men varierende under intervjurundene, alt etter hva informanten svarte.

Guiden er delt inn i fire kategorier. Den første kategorien omhandlet kjennskap og satsingsområde. Jeg følte selv at dette var ufarlige spørsmål hvor informanten selv sto fritt til å svare så langt de ønsket, og det var i løpet av de første to spørsmålene jeg ønsket å skape en viss trygghet mellom meg og intervjuobjektet. Disse spørsmålene kan bli ansett som oppvarmingsspørsmål (Tjora, 112, 2012). Spørsmålene er ikke helt i retning av Tjoras anbefalinger i form av konkrete oppvarmingsspørsmål, men jeg følte likevel spørsmålene var enkle å forholde seg til da de er relativt ufarlige (Tjora, 112, 2012).

De to neste kategoriene omhandlet rutiner og troverdighet og journalistikk. Spørsmålene i disse kategoriene gikk mer konkret inn på problemstillingen min. Jeg erfarte at svarene på disse spørsmålene ofte kunne sveve litt inn i hverandre, og det føltes derfor naturlig å ikke alltid stille disse spørsmålene i rekkefølgen de står i, i guiden. Det var også i denne runden med refleksjonsspørsmål (Tjora, 113, 2012) jeg benyttet anledning til å stille oppfølgingsspørsmål de gangene det føltes naturlig.

De siste spørsmålene i kategorien journalistikk, og den siste kategorien (annet), var tiltenkt avrundingsspørsmål, hvor intervjuet gikk vekk fra en samtale om fotballjournalistikk, og inn på andre temaer (Tjora, 113, 2012). Det siste spørsmålet i guiden, avslutningsspørsmålet, var tenkt at informanten kunne legge til ekstra informasjon om det var ønskelig. Spørsmålet

44 antyder samtidig at vi er ferdig etter dette. Jeg har lyst til å trekke fram spørsmålet som overraskende positivt. Forventingene mine til svar på det spørsmålet var lave, men informantene hadde flere ting de ønsket å dele gjennom dette spørsmålet.

4.2.5 Gjennomføring av intervjuene

Informantene ble kontaktet via epost med informasjon om tema, kontaktinformasjon og tidsramme. Jeg valgte ikke å sende intervjuguiden på forhånd, men formulerte i eposten i hovedsak hva intervjuet kom til å handle om, med unntak av et tilfelle som jeg vil begrunne senere i oppgaven. Tidsrammen, satte jeg til mellom 45 minutter og en time, og den ble overholdt i samtlige intervjurunder.

Hvor og hvordan intervjuene skulle gjennomføres er en av flere viktige vurderinger som må gjøres før intervjuene finner sted. Som Østbye et.al (2013) og Aksel Tjora (2012) argumenterer for så skal det være en avslappet stemning i omgivelser hvor informantene føler seg trygge, uten forstyrrelser og hvor informantene kan få tid til å reflektere over temaet og spørsmålene som blir stilt (Østbye et. al, 106, 2013; Tjora, 110 & 120, 2012). De respektive informantene sto fritt til å svare så åpent de selv ønsket på spørsmålene. Hvor intervjuene skulle gjennomføres lot jeg være opp til intervjuobjektene selv, for å skape de trygge rammene.

Grunnet utviklingen av COVID-19 situasjonen våren 2020, ble noen av intervjuene gjennomført over internett, selv om jeg var innstilt på, og hadde foretrukket ansikt-til-ansikt kommunikasjon. Intervjuet med Aftenpostens Røed-Johansen fant sted over epost. Jeg sendte da over en versjon av intervjuguiden min over til informanten, som besvarte spørsmålene gjennom et Google-dokument. Jeg var i utgangspunktet noe skeptisk til tanken om E-post- intervju, men grunnet omstendighetene, usikkerhet og travel tidsplan for både meg og informanten, så måtte jeg benytte meg av denne løsningen. Ettersom informanten var både interessert i tema og i å bidra følte jeg at det gikk veldig godt for seg og at svarene jeg fikk var velformulerte og utfyllende, og at det da slett ikke var noe hinder å ikke kunne møtes. Informanten ga meg også muligheten til å følge opp svarene via epost og ga uttrykk for at han var glad for å bidra til studien. I tillegg, som Tjora belyser, var dette også tidsbesparende. Ikke bare med tanke på reisevirksomhet, men også med tanke på transkribering (Tjora, 2012, 143).

Intervjuet med Johnsen i Josimar foregikk over kommunikasjonsplattformen Skype. Jeg synes det fungerte mindre godt siden linja mellom meg og informanten til tider var noe svak og intervjuet bar noe preg av at jeg til stadighet hang litt etter informanten på linja. Nøyaktig hva

45 som var problemet er vanskelig for meg å si, men antakeligvis var det et nettverk som ikke fungerte tilstrekkelig, og det var som skrevet noen forsinkelser på linja samt noe hakking. Det var imidlertid ikke noe stort problem da flyten i samtalen var relativt god og begge var klar over situasjonen. Da jeg fikk sett gjennom opptaket jeg gjorde av samtalen, så observerte jeg at linje ikke hadde særlig innvirkning på opptaket, selv om det opplevdes frustrerende underveis i intervjuet. Opptaket ble gjort med samtykke fra informanten gjennom en funksjon på selve Skype-programmet, og den nedlastede versjonen av opptaket var av god kvalitet.

En slik Skype-samtale gjorde det også mulig for meg å ha begge hendene tilgjengelig til notering, samt at det var god lyd (til tross for sporadisk svikt fra internett) gjennom øretelefonene. Tiden på selve opptaket ble omtrent like langt som tiden på intervjuene ansikt- til-ansikt, men hele prosessen ble nok en gang kortet ned. Grunnen til det er som Tjora belyser at det ikke er helt den samme stemningen som når man prater over Skype, som når man setter seg ned med en kaffekopp på en café eller på arbeidsplassen til informanten (Tjora, 2012, 141). Stemningen var imidlertid ikke noe dårligere, bare annerledes. Andre grunner til nedkortet tid er reisevirksomhet (Tjora, 2012, 143).

Samtidig er jeg glad for at vi tok i bruk videosamtale og ikke samtale uten bilde. På den måten ble det mer likt et fysisk møte, og «usikkerheten» rundt hvem den andre personen er var ikke til stedet. I tillegg kunne man i større grad lese kroppsspråk, selv om akkurat det er noe enklere i fysisk møtet med andre (Tjora, 2012, 140-141).

De tre første intervjuene jeg gjennomførte til denne studien, gjorde jeg med VG (Christiansen og Welhaven under forskjellige tidspunkt) og idrettspolitikk.no, og foregikk ansikt-til-ansikt siden møtene ble avholdt før de strengeste smittevernstiltakene ble iverksatt. Under disse intervjuene benyttet jeg meg av båndopptaker som innsamlingsverktøy. Ved å bruke båndopptaker får man i større grad ned materiale på en presis måte (Rubin & Rubin, 1995, 126). Med bruk av båndopptaker hadde jeg også muligheten til å transkribere datamaterialet på en nøyaktig måte i etterkant av intervjuene ved å høre på lydfilen. I tillegg ga opptakeren meg muligheten til å konsentrere meg om hva informantene sa under intervjuene. På den måten trengte jeg ikke å bekymre meg om å ta presise notater enten ved hjelp av PC eller penn og papir (Rubin & Rubin, 1995, 126). Jeg følte med andre ord at båndopptakeren gjorde det lettere å ha en aktiv lytte-rolle under intervjuene. Aktiv lytting innebærer flere komponenter, blant annet argumenteres det for at det er naturlig å stille oppfølgingsspørsmål (Østbye et.al., 2013, 107). Lytting i seg selv

46 innebærer mer enn kun å høre det som blir sagt, men det handler også om å tolke meningen bak det som blir sagt og få dette til å gi mening (Macnamara, 2016, 36).

Også informantene kan i større grad sette pris på en båndopptaker. Rubin & Rubin (1995) argumenterer for at et så presist verktøy tillater informantene å få ut et budskap på en måte som vanskeligere kan misforstås ved hjelp av båndopptaker (1995, 126). Båndopptaker har en annen nyttig egenskap for flyten i intervjuet, da intervjuobjektene kan prate i det tempoet de føler er komfortabelt (Rubin & Rubin, 1995, 126).

Det er naturligvis ikke bare fordeler med båndopptaker. Bakgrunnsstøy, andre forstyrrelser, varierende volum i stemmebruk og svikt fra teknologiens side er ting som gjør båndopptakeren uegnet som innsamlingsverktøy (Rubin & Rubin, 1995, 126). Imidlertid var jeg ikke selv bekymret for at det skulle være et stort problem. Jeg hadde allerede med meg penn og papir slik at jeg kunne ta små notater underveis i intervjuet. Skulle teknologien svikte meg hadde jeg brukt disse verktøyene hyppigere.

Etter intervjuene føltes stemningen naturlig nok noe tryggere enn før intervjuene. Jeg kjente ingen av informantene fra før, og intervjuene startet derfor relativt formelt. Etter intervjuene derimot følte jeg selv at stemningen var en helt annen og at informantene var oppriktig interessert i oppgaven, og at det etter intervjurundene ble en hyggelig samtale på noen minutter med informanten hvor jeg av natur og i henhold til lærebøkene takket for informantenes tid (Tjora, 113, 2012).

4.2.6 Transkribering

Gjennomføringen av transkripsjonen vil nok kvalifiseres som detaljert og nøyaktig da jeg valgte å skrive nesten hvert eneste ord som ble sagt av informanten, i tillegg til mine egne oppfølgingsspørsmål. Dette i tråd med Aksel Tjoras anbefalinger om nøyaktighet i transkriberingen (2012, 144).

Etter dette startet arbeidet med å trekke ut hva som var relevant i henhold til problemstillingen, og hva som kunne «forkastes». På denne måten var problemstillingen og forskningsspørsmålene i kapittel én med på å selektere informasjonen (Østbye et al. 2013, 130). Grunnen til at jeg ikke selekterte informasjon underveis i transkriberingsprosessen var fordi det i henhold til Tjora lønner seg å være mer nøyaktig enn man tror, i tilfelle biter av informasjon som virker tilsynelatende irrelevant, kan være et godt bidrag til den videre analysen (Tjora, 2012, 144).

4.3 Tolkningsrammer

I denne delen av metodekapittelet presenterer jeg analysemetoden jeg benytter meg av i neste kapittel. Metoden blir brukt til å analysere det et utvalg nyhetssaker med Football Leaks som enten hovedkilde eller som tema. Analysemetoden er på engelsk kalt frames eller framing analysis, men vil her bli referert til som tolkningsrammer, rammeverk og rammer.

4.3.1 Tolkningsrammer

Tolkningsrammer er en utbredt analysemetode med stor bredde (Allern, 2014, 91-92; Van Gorp, 2007). Robert Entman definerer «å frame» på følgende måte.

To frame is to select some aspects of a perceived reality and make them more salient in a communicating text, in such a way as to promote a particular problem definition, casual interpretation, moral evaluation, and/or treatment recommendation for the item described. (Entman, 1993, 52).

Tolkningsrammer blir konstruert gjennom eksempelvis nøkkelord, metaforer, begreper, symboler og visuelle virkemidler (Entman, 1993, 52). I tillegg til selektering og ekskludering av informasjon som Entman nevner, er også vektlegging av informasjon med på å forme tolkningsrammer (Allern, 2014, 92).

Tolkningsrammer retter oppmerksomheten mot biter av informasjon, som gjør denne informasjonen mer meningsfylt eller bemerket hos publikum (Entman, 1993, 53). Det at informasjonen blir mer merkbar gjør at publikum i større grad prosesserer denne biten av informasjon, og dermed blir denne biten av informasjonen noe publikum husker (Entman, 1993, 53). Likevel betyr det ikke at denne informasjonen er enkel å motta for publikum. Siden «merkbarheten» i en sak hviler på skuldrene til teksten og mottakeren, er det derfor ikke sikkert at det avsenderen prøver å meddele har den innvirkningen som teksten i utgangspunktet var ment til å ha, men rett og slett blir tolket på en annen måte (Entman, 1993, 53).

Baldwin van Gorp trekker frem tre egenskaper ved tolkningsrammer som han vier ekstra oppmerksomhet. Den ene egenskapen er allerede presentert gjennom Allern og Entman og omhandler selektering, ekskludering og vektlegging av informasjon (Van Gorp, 2014, 77). Den andre egenskapen Van Gorp presenterer omhandler tolkningsrammer som forenklingsmodell. Å forenkle en situasjon er utbredt blant aktører for å få publikum til å forstå hva det er som skjer. Journalister bruker ofte universelt forståtte koder som

48 tolkningsrammer fordi de bringer med seg mening, sammenhenger og forklaringer på problemer (Van Gorp, 2014, 76). En universell kode, som er en måte å forenkle rammer på er å benytte seg av allerede kulturelt kjente fenomener (Van Gorp, 2014, 77) Forenkling gjennom velkjent kultur virker appellerende til journalister fordi det er basert på velkjent narrative som for eksempel skurker, helter, de gode mot de onde, David mot Goliat også videre (Allern, 2014, 95-96; Van Gorp, 2007, 86). Med denne typen bruk og gjenbruk av kulturelle fenomener kan det oppstå problemer i form av at det et begrenset bruk av antall rammeverk, og på den måten er ikke rammeverket begrenset til hvordan publikum kan forstå rammene, men også hvor man kan se rammene midt imot (Van Gorp, 2014, 77).

Tolkningsrammer som forenklingsmodeller gir publikummet en mulighet til å selv tenke ut en årsakskjede for hvorfor problemet har oppstått, altså muligheten til resonnement (Van Gorp, 2014, 77). Forutsettingen for at en årsakskjede skal fungere, er at mottakeren allerede er kjent med referansen, og på den måten kan fullføre resonnementet på egenhånd, uten at noe står eksplisitt i teksten. På denne måten påvirker ikke medieteksten kun på et individnivå, men også i den kulturelle samfunnsstrukturen på et makronivå (Van Gorp, 2014, 77).

Det er viktig å adressere at tolkningsrammer i nyheter ikke er temaer og problemer i seg selv. Et temas problem kan bli innrammet på flere forskjellige måter (Allern, 2014, 93). Den tidligere nevnte Edward Snowden-saken er et eksempel på dette (se kapittel 3). Han kan under et tema og en problematikk tolkes på forskjellige måter og det kommer an på hvilke biter av informasjon som avsenderen velger, og ikke velger, å ha i sin tekst (Allern, 2014, 93). På den ene siden kan han rammes inn som en spion. På den annen siden kan Snowden tolkes som en frihetsforkjemper som står opp for USAs befolkning og setter sitt eget liv på spill. Innenfor disse innrammingene kan man igjen moderere perspektivet. Innrammingen avhenger av de overnevnte elementene.

For publikums del er tolkningsrammer med på å organisere prinsipper innenfor saker som det gitte publikummet har en delt sosial forståelse for og som er konsekvent over tid. Med andre ord er tolkningsrammer med på å organisere meldinger og informasjon (Allern, 2014, 92).

Det er viktig å kaste et blikk på hva som kan være utfordringene og mulige feller med tolkningsrammer. Allern påpeker at en svakhet med tolkningsrammer er avsendernes egne interesser og tolkninger, altså den subjektive variasjonen hos de forskjellige avsenderne. Det er viktig å understreke at subjektiviteten lever i aller høyeste grad hos meg som står bak

49 analysen i neste kapittel (Allern, 2014, 93), så analysen må dermed ikke betraktes som en fasit, men som en subjektiv analyse av nyhetsartiklene. Man bør derfor se til tolkningsrammer som organiseringsprinsipper som er sosialt akseptert og som har eksistert over en lengre tid for å unngå vilkårlige avgjørelser og konklusjoner. Gjennom sosialt delte rammer, vil nyhetssaken være gjenkjennelig og derfor også enklere å tolke (Allern, 2014, 93).

4.3.2 «Speiling», «casing» og «vinkling»

En sier gjerne at journalister skal speile verden gjennom nyhetssaker, men skal vi tro Allern kan bruken av speil være ganske så abstrakt (Allern, 2014, 94). Tenker man på et fysisk speil så trenger ikke speilet nødvendigvis å være et vanlig speil som man har hengende på badet eller i gangen. Speil kan holdes i forskjellige vinkler, og komme i forskjellige fasonger, hvilket gjør at speilingen av virkeligheten kan bli noe forvrengt (Allern, 2014, 94). En metafor som Allern påpeker kan anses som mer korrekt i henhold til journalistikk er at journalistikk fungerer som et vindu for verden (2014, 94). Det kan være et stort vindu, lite vindu, det kan være farget, skitten, rent, utsikt til en hage eller utsikt til en gate (Allern, 2014, 94). «Vinduet» i en nyhetssak kommer an på journalistens og nyhetsmediets ståsted, kunnskap, agenda, tilknytning og kilde blant annet (Allern, 2014, 94). Likevel skal man også være forsiktig med denne tolkningen og ikke ta den for bokstavelig. Tolkningsrammer både åpner muligheter og begrenser forståelsen av meninger (Allern, 2014, 94).

For journalistenes vedkommende, innebærer ikke diskusjonen hvilken av tolkningsrammene som nyhetssaken skal innebære, men på hvordan «vinklingen» i saken skal legges og ofte blir det brukt noe eller noen å «knagge» saken på for å få den rette vinkelen (Allern, 2014, 94). Et eksempel på vinkling kan være en artikkel om en trafikkulykke. Istedenfor å bruke rene fakta fra større instanser om ulykken, kan en måte å vinkle saken på være å møte en familie som har mistet noen i trafikkulykken for å vinkle det på denne familien, for så å vekke følelser hos leseren (Allern, 2014, 95).

Selekteringen av hovedkilde, komposisjon og dramaturgi er alt med på å sette rammene. Ta eksempelet om trafikkulykken igjen. Jeg valgte å eksemplifisere på en familie, men en kan også se til andre temaer og vinkler. Blant annet så kan man se til om personen fyllekjørte (vinkle på personlig ansvar), at fartsgrensene i området var for høy (sosiale perspektiver) eller at bremsene på bilen ikke var i orden (materielle ansvar) (Allern, 2014, 95).

4.3.3 Forskjellige rammeverk

Før jeg beveger meg inn på analysen ønsker jeg å presentere de rammene som oftest forekommer i nyhetsmediene, og som man også kan komme til å kjenne igjen i analysekapittelet.

I en studie ble det gjort funn av fem generiske tolkningsrammer for nyhetsmedier (Allern, 2014, 95). Disse rammene var konfliktrammer hvor man vektlegger konflikten mellom individer eller interessenter, human-interest-rammer hvor det er følelser som er ledende innenfor rammene (Allern, 2014, 95). Økonomiske rammer beskriver seg selv i at her er det de økonomiske perspektiver blir vektlagt (Allern, 2014, 95). Tolkningsramme nummer fire er Moralske rammer hvor det er moral eller religion som er i søkelyset i hendelsesforløpet av et problem eller en hendelse (Allern, 2014, 95). Siste ramme er ansvarsrammer som ble eksemplifisert gjennom det overnevnte trafikkeksempelet. Hvem har ansvaret? (Allern, 2014, 95).

Tolkningsrammer blir som nevnt stort sett satt av journalister, mediehus og redaksjoner. Men også elementer utenfra prøver å påvirke rammene. Eksempelvis presseansvarlige og kommunikasjonsrådgivere kan være mennesker som ønsker å endre rammer til deres organisasjons fordel (Allern, 2014, 96).

I tillegg til disse fem rammeverkene som henspiller seg på tematikk, så kan også rammer ses på i lys av kontekst. Episodiske rammer omhandler en enkelt hendelse og tar ikke med mye bakgrunn eller kontekstuelle faktorer (Allern, 2014, 95). Tematiske rammer tillater dette og mer abstraksjon, men praktisk sett vil mange artikler inneholde både tematiske rammer og episodiske rammer (Allern, 2014, 95).

Siden denne oppgaven kretser rundt Football Leaks så er det naturlig at de aller fleste artiklene presentert i analysekapittelet er tematiske rammer, og en del av en større føljetong med en relativt bred kontekst som vi blir bedre kjent med gjennom analysen.

4.3.4 Problem, årsak, moralsk vurdering og forslag til løsning

Videre i min analyse av tolkningsrammene vil jeg se til Entmans måte å tolke rammer på, som nevnt i sitatet under 4.3 Tolkningsrammer. Han peker på fire elementer i en ramme. Problem (1) er det første elementet jeg vil se etter i analysen. Problemet definerer man gjennom å se på hva en aktør (organisasjon, person, system osv.) gjør med «noe» og hvilke fordeler og ulemper dette bringer med seg (Entman, 1993, 52). Årsak (2) ser naturlig nok medieaktøren

51 på hvorfor problemet har oppstått. Hva er årsaken til problemet? (Entman, 1993, 52). Deretter evaluerer jeg aktørens moralske vurderinger som de presenterer (3) (Entman, 1993, 52). Til slutt presenterer medieaktøren et løsningsforslag (4) og rettferdiggjør dette samt evaluerer løsningsforslagets effekt (Entman, 1993, 52).

5 Rammeanalyse

I dette kapittelet skal jeg med hjelp av rammeanalyse, ta for meg et utvalg artikler som ikler seg forskjellige tolkningsrammer. Jeg har i hovedsak identifisert to store rammeverk for Football Leaks-relaterte artikler. Den ene rammen er det etiske rammeverket rundt Football Leaks, den andre er funnene av kritikkverdige forhold i fotballindustrien, som Football Leaks har avslørt. Kort beskrevet omhandler det hvordan disse dokumentene kommet frem i lyset (1) og hvilke betydninger har disse dokumentene (2). Under disse to hovedrammene, er det flere tolkningsrammer som jeg har identifisert. Rammeanalysen vil ta for seg et utvalg på fem artikler. Jeg vil først til å presentere artikkelen i all sin enkelhet. Det vil si når den er publisert, hvem som har publisert den, overskrift, hovedbilde og tema for artikkelen. Deretter analyserer jeg den gjennom tolkningsrammeanalysens fire elementer, før jeg til slutt vil oppsummere funnene jeg har gjort i hver enkelt artikkel. 5.1 Hackerrammen

Den første artikkelen i utvalget av analyseobjekter er en artikkel om Rui Pinto skrevet av idrettspolitikk.no. Artikkelen ble publisert kun dager før retten ble satt høsten 2020. Artikkelen er skrevet av Andreas Selliaas og ble publisert 27. august 2020. Overskriften i artikkelen er «Football Leaks: Rui Pinto innrømmer å ha stjålet alle dokumentene» (Selliaas, 2020). Hovedbildet er et bilde som har blitt mye brukt av flere forskjellige medier. Motivet er Rui Pinto i håndjern som blir ført enten ut eller inn i et rom av en politibetjent med det som ser ut til å være et pressekorps i bakgrunnen. Artikkelen er relativt kort og omtaler Rui Pintos nyeste utsagn om dokumentlekkasjen hvor han ifølge en portugisisk avis innrømmer å ha stjålet alle dokumentene. Artikkelen har den portugisiske avisen Sabado som hovedkilde, samt at den omtaler utspill fra FIFA-varsler Bonita Mersiades (Selliaas, 2020). Jeg har valgt å kalle tolkningsrammene i denne artikkelen for hackerrammen og går under den tolkningsrammen som omtaler hvordan Football Leaks dokumentene har kommet ut i offentligheten. Grunnen til det er at artikkelen tar for seg den lenge omtalte konflikten om hvordan man skal definere Rui Pinto. Kan man kalle han en varsler, eller er han en kriminell hacker?

Problem og årsak

Problemet jeg identifiserer i denne artikkelen omhandler definisjonsproblematikken om hvorvidt Rui Pinto er en varsler eller en hacker. Problemet bunner ned i hvordan man skal

53 omtale Rui Pinto. Hva er tittelen hans? Han har ved tidligere anledninger blitt omtalt som varsler og kilde av andre medier, og samtidig blitt anklaget for å bedrive hacking, som i dette tilfelle blir knyttet til datakriminalitet, til tross for at hacking som begrep kan bli forstått som noe ikke-kriminelt (Dvergsdal, SNL, 2020).

Problemet blir ikke presentert eksplisitt i artikkelen, men kommer tydelig frem mellom linjene ved flere anledninger. Eksempelvis kommer dette til syne i underoverskriften «Ulike forklaringer» (Selliaas, 2020), hvor idrettspolitikk.no forklarer at innrømmelsen til Rui Pinto «… kan få betydning for straffen han får fordi varslere har et annet rettsvern enn hackere.» (Selliaas 2020). I tillegg til at definisjonsproblematikken kan få konsekvenser rundt det rent juridiske aspektet, så skaper også definisjonsproblemet en konflikt mellom Pinto og andre varslere i form av det jeg vil omtale som æren rundt det å bli omtalt som en varsler. Dette poenget er noe idrettspolitikk.no har tilegnet en del plass i artikkelen ved å benytte seg av tidligere FIFA-varsler, Bonita Mersiades som kilde (Selliaas, 2020). Mersiades forklarer at å kalle Rui Pinto en varsler «… er å diskreditere innsatsen til dem som sitter på innsiden og risikerer egen karriere og eget rykte ved å varsle om misligheter de ser i sin egen jobb.» (Selliaas, 2020).

Årsaken til problemet er åpenbar da det i all sin enkelhet handler om metoden Rui Pinto har benyttet seg av for å få tak i Football Leaks-dokumentene, og om man da kan kalle en som har tilegnet seg dokumentene på en kritikkverdig måte for en varsler. Dette er en årsak som kommer tydelig fram i artikkelen. Metoden er som nevnt hacking i form av datakriminalitet ved blant annet innbrudd på personers e-poster (Selliaas, 2020). Dette blir omtalt som et viktig aspekt i definisjonsdiskursen fordi det har påvirkning på det juridiske utfallet, og på varslerbegrepet i seg selv omhandlende æren. Rui Pinto beskriver seg selv som en varsler, men møter motstand i denne beskrivelsen av seg selv (Selliaas, 2020).

Moralsk vurdering og løsning

De moralske vurderingene i artiklene bygger på Rui Pintos handlinger, og hvordan han har fått tak i Football Leaks-dokumentene, samt konsekvensene av handlingene. Handlingene blir vurdert ved å se på de «gode» og «dårlige» sidene ved lekkasjen.

Idrettspolitikk.no nevner at Pinto hevder at det er de «gode» sidene ved dokumentene som må vektlegges når dommen faller. Pinto ser på seg selv som en borger som tok samfunnsansvar og at han brøt seg inn i datamaskinene for å avdekke kriminalitet (Selliaas, 2020). Idrettspolitikk.no viser til to eksempler av avsløringer av kritikkverdige forhold innenfor

54 fotballbransjen som Football Leaks har avdekket (Selliaas, 2020). Altså viser artikkelen til samfunnsnytten dokumentlekkasjen har hatt.

De kritikkverdige sidene ved lekkasjen er hvordan Pinto avdekket denne kriminaliteten på, og det er gjennom en handling som strider med lover og regler i samfunnet. Samtidig blir det flere ganger i løpet av artikkelen nevnt at Rui Pinto har løyet til mediene om hvordan han fikk tak i dokumentene (Selliaas, 2020), hvilket stiller Pinto i et dårlig lys. I tillegg kritiseres han for å selv kalle seg en varsler, når han sitter på utsiden av bransjen. Som nevnt er Mersiades kritisk til at, personer som ikke er på innsiden og setter sin egen karriere på spill, kaller seg for varslere (Selliaas, 2020).

Løsningen idrettspolitikk.no presenterer er å se på handlingene til Pinto isolert sett og ikke å se til de gode konsekvensene. Idrettspolitikk.no definerer Pinto som en hacker, og omtaler han ikke som en varsler grunnet innrømmelsen han har kommet med på hvordan han har tilegnet seg dokumentene. Løsningen blir presentert konkret i første setningen under underoverskriften «VG i Martin Ødegaard-konflikt» (Selliaas, 2020). «Nå innrømmer han i et 130-siders dokument forfattet av sine advokater at han ikke er en varsler, men en hacker» (Selliaas, 2020). Ja, dokumentlekkasjen har gitt innblikk i fotballbransjen, men det gir ikke arbeidsmetoden mer kredibilitet isolert sett. Dessuten blir det feil å omtale han som en hacker når det finnes andre personer som faktisk jobber på innsiden og varsler ut med egen karriere satt på spill. Utenom den konkrete setningen, lyser det frem ved flere anledninger at idrettspolitikk.no ikke ser på Pinto som en varsler. Allerede i tittelen kan det tolkes i retning at artikkelen omtaler en kriminell person. Hovedbildet understreker dette inntrykket ytterligere ettersom Rui Pinto er lagt i jern. Konklusjonen er at konsekvensene som dokumentlekkasjen bærer med seg, skal ikke gå på bekostning av definisjonen av varslerbegrepet.

Oppsummering

Hackerrammen til idrettspolitikk.no oppsummert er at problemet i rammen er et lenge omtalt definisjonsproblem rundt Rui Pinto om hvorvidt han kan kalles en varsler. Årsaken er metoden han har benyttet seg av for å få tak i dokumentene, som nå har kommet frem er via datakriminalitet. Den moralske vurderingen som blir gjort i artikkelen byr på en diskusjon for leseren om en skal se til resultatene, avsløringene i Foottball Leaks har gjort, eller om en skal se til metoden Rui Pinto har benyttet seg av. Vurderingen er imidlertid vektet slik at resultatene av lekkasjen ikke gjør opp for den

55 metodiske tilnærmingen. Løsningen blir presentert gjennom en konkret setning, og det er at Pinto ikke kan anses som en varsler, fordi handlingen isolert sett ikke tilsier at han er en varsler.

Hackerrammen til idrettspolitikk.no skal vi se skiller seg ut fra det neste rammeverket som tar for seg samme diskusjon. Idrettspolitikk.no tar et tydelig standpunkt i diskusjonen om hva man skal definere Rui Pinto som. Idrettspolitikk.no er tydelig på at Rui Pinto er en hacker og ikke en varsler. Som vi har sett kommer dette eksplisitt frem i en setning, men slik jeg ser det blir det implisitt lagt til bords allerede i tittelen og hovedbildet. Dette er det også grunnen til hvorfor jeg valgte å kalle denne rammen for hackerrammen, nettopp fordi artikkelen rammer inn Rui Pinto som en hacker, selv med de nevnte gode konsekvensene pakket inn i artikkelen.

Hackerrammen Problem Hva skal man omtale Rui Pinto som? Hacker eller varsler? Årsak Han har benyttet seg av en kritikkverdig metodisk fremgangsmåte for å få tak i dokumenter som avslører annen kriminalitet. Moralsk vurdering Selv om dokumentene har avslørt kriminalitet, må man se på handlingen isolert sett Løsning Rui Pinto skal omtales som en hacker – Ikke en varsler Tabell 5.1 – Idrettspolitikk.no

5.2 Definisjonsrammen

Den neste artikkelen er en artikkel skrevet av VG. En artikkel som igjen omhandler Rui Pinto selv, og ble publisert dagen da retten ble satt. Artikkelen er skrevet av Anders K. Christiansen og ble publisert 4. september 2020. Overskriften er «Hjernen bak Football Leaks i retten: - Håper på å bli frikjent» (Christiansen, 2020). Hovedbildet i artikkelen er av Rui Pinto selv. På bildet sitter han alene på en stol med munnbind foran ansiktet. Det kommer frem i bildeteksten at bildet er tatt fra rettssalen (Christiansen, 2020). Nok en gang er det en relativt kort artikkel, men denne artikkelen tar for seg at rettssaken har startet, og at Pinto nå har inngått et samarbeid med portugisiske myndigheter. Hovedkilden i artikkelen er Rui Pinto

56 selv, som møtte den tyske avisen Der Spiegel på vegne av EIC-nettverket som VG er en del av (Christiansen, 2020).

Tolkningsrammene i denne artikkelen går under hva jeg identifiserer til å være definisjonsrammen. Også denne kan bli sett under rammen om hvordan man skal omtale Rui Pinto. Igjen så er grunnen til diskusjonen at artikkelen tar for seg hva tittelen Rui Pinto er. I analysen ser vi hvilke forskjeller og likheter denne VG-artikkelen har med den tidligere omtalte idrettspolitikk.no-artikkelen.

Problem og årsak Jeg identifiserer problemet også i denne artikkelen til å være definisjonsproblemet, i likhet med idrettspolitikk.no sin artikkel. Hva skal man omtale Rui Pinto som? Skal man omtale ham som en hacker, eller som en varsler. Problemet blir imidlertid ikke gjort rede for i verken tittel eller ingress, men kommer fram tidlig i brødteksten – «Mens mange kaller ham en hacker og en forbryter, omtaler han seg selv som en varsler.» (Christiansen, 2020). I tittel og ingress blir han imidlertid omtalen som «hjernen bak Football Leaks» og mannen bak dokumentlekkasjen Football Leaks (Christiansen, 2020), og man sitter derfor med et positivt inntrykk.

Årsaken til problemet er også i denne artikkelen hvordan Pinto har skaffet seg dokumentene, altså fremgangsmåten «Pinto er tiltalt for å ha skaffe seg tilgang til en rekke dokumenter fra seks ulike institusjoner på ulovlig vis, samt forsøk på utpressing.» (Christiansen, 2020). Dette problematiseres oppimot de gode konsekvensene som Pinto mener dokumentlekkasjen bærer med seg, nemlig at han har avslørt urett i fotballindustrien (Christiansen, 2020).

Moralsk vurdering

Den moralske vurderingen blir gjort på bakgrunn av resultatene Football Leaks-dokumentene har gitt. Også i denne artikkelen trekkes det frem gode konsekvenser fra lekkasjen målt opp mot den kritikkverdige fremgangsmåten.

Blant annet trekkes Cristiano Ronaldo-saken fram som en positiv konsekvens.

Pinto skaffet seg tilgang på over 70 millioner dokumenter og delte disse med tyske Der Spiegel og nettverket European Investigative Collaborations (EIC) – der VG er medlem.

Det har resultert i over 1000 saker siden 2016. Cristiano Ronaldo har blitt idømt betinget fengsel og krav på tilbakebetaling av 200 millioner kroner i skatt. I Sveits

etterforskes FIFA-president Gianni Infantino i kjølvannet av Football Leaks. OG fortsatt granskes noen av verdens største fotballagenter. (Christiansen, 2020).

Det blir, som i idrettspolitikk.no sin artikkel, også nevnt i denne artikkelen at Pinto selv mener at han gjorde dette til det beste for offentligheten (Christiansen, 2020). Samtidig trekker også VG fram at de har vunnet pris for årets sportsdekning grunnet dekningen av Football Leaks, samt at de har blitt frifunnet av PFU i saken mot Martin Ødegaard (Christiansen, 2020). Dette er tilleggsopplysninger som gir et positivt inntrykk av hva dokumentlekkasjen kan bidra med, med tanke på det journalistiske perspektivet.

De negative sidene ved saken blir også vurdert. VG fremhever et element som er med på å svekke publikums tillit til Rui Pinto. Som nevnt i sitatet under årsaken til problemet så er Pinto også tiltalt for utpressing «Det som omtales som Pintos svakeste kort i rettssaken som startet fredag, er påstått forsøk på utpressing av det profilerte og omdiskuterte, agentselskapet Doyen. Det er en anmeldelse fra selskapet som er bakgrunnen for hele rettssaken.» (Christiansen, 2020). Disse poengene svekker ikke bare tilliten til Rui Pinto og hans metodiske tilnærming, men det skaper en usikkerhet rundt motivene til Pinto og hva dokumentene i utgangspunktet var ment til å brukes som. Pinto hevder selv at han skulle se hvor langt Doyen var villig til å strekke seg for å få kontroll over dokumentene, mens selskapet har anmeldt han for utpressing (Christiansen, 2020).

Løsning

VG presenterer ikke en eksplisitt og tydelig løsning på problemet i artikkelen. Allerede i bildeteksten på hovedbildet får man inntrykk av at VG velger å sitte på gjerdet, mer enn å aktivt gå inn for å omtale Pinto som enten det ene eller det andre. «I RETTEN: Rui Pinto kalles en hacker av motstanderne sine. Selv bruker han begrepet varsler. Her er han i retten i Portugal.» (Christiansen, 2020). I brødteksten kommer det frem at «Mens mange kaller ham en hacker og en forbryter, omtaler han seg selv som en varsler» (Christiansen, 2020).

Men ser vi litt dypere enn kun disse setningene, hvor VG velger å ikke inkluderer seg selv, men heller velger å benytte seg av «motstandere» og «mange» på en side og «han selv» på en annen side, så sitter jeg med et inntrykk av at VG står bak Pintos handlinger. For det første så skriver VG som nevnt at Pinto blir kalt en hacker av sine motstandere (Christiansen, 2020). Deretter, i brødteksten, kommer det fram at «Pinto skaffet seg tilgang på over 70 millioner dokumenter og delte disse med tyske Der Spiegel og nettverket European Investiagtive Collaborations (EIC) – Der VG er medlem.» (Christiansen, 2020). Altså er det et

58 samarbeid mellom nettverket hvor VG er medlem og Rui Pinto. Med det later det ikke til at VG er en motstander av Rui Pinto, snarere tvert imot. Dermed analyserer jeg det til at VG implisitt ikke kaller ham en hacker. En kan altså hevde at VG støtter Pinto, selv om de moralske vurderingene er delt. Grunnen til denne påstanden finner man allerede i tittelen – «Hjernen bak Football Leaks…» (Christiansen, 2020). Dette analyserer jeg til å være en hedersbetegnelse av vedkommende. Dette, i tillegg til det nevnte samarbeidet (EIC) og eierskapet til prisen for «årets sportsdekning» og frikjennelsen i PFU gjør at inntrykket av støtte understrekes. Likevel vil jeg ikke slå fast at VG kaller ham en varsler heller. Dette ønsker jeg ikke gjøre av den enkle grunn at det blir understreke at det er Pinto selv som kaller seg en varsler, og «ingen» andre (Christiansen, 2020).

Oppsummering

Oppsummert er det naturligvis en rekke likhetstrekk mellom definisjonsrammen til VG og hackerrammen til idrettspolitikk.no, men utfallene er noe forskjellig. Problemet er at det oppstår et definisjonsproblem. Konflikten står mellom Pinto selv som hevder han er en varsler og motstanderne som mener han er en kriminell hacker. Årsaken til konflikten er metoden Pinto har benyttet seg av for å få tak i dokumenter som har gitt innsikt til tvilsom virksomhet i toppfotballen. VG sin moralske vurdering er å se på de gode og mindre gode sidene ved saken. De gode sidene er konsekvensene fotballindustrien nå kjenner på, samtidig som benevnelsen av prisvinningen og frifinnelsen i PFU antyder at det også gagner pressen. De mindre gode sidene er måten dokumentene har kommet fram i offentligheten, og at noen av dokumentene angivelig har blir brukt til utpressing. Jeg identifiserer at løsningen til VG er å ta avstand til hackerbegrepet. Samtidig velger de heller ikke kalle ham en varsler, men heller å støtte handlingene i lys av det gode lekkasjen har kommet med.

Denne måten å ramme inn Pinto på ser ut til å være gjennomgående for hele EIC-nettverkets måte å gjør det på, i og med at artikkelen baserer seg på et intervju gjennomført av Der Spiegel på vegne av hele nettverket. Grunnen til at jeg valgte å kalle rammen for definisjonsrammen er av den grunn at jeg analyserer det dit hen at definisjonen av Rui Pinto står åpen for tolkning hos leseren i denne artikkelen. Leseren får på mange måter et valg om man støtter Rui Pinto, eller om man tar avstand fra handlingene. VG selv velger i denne artikkelen å ta avstand fra valget gjennom løsningen som vist til i tabell 5.2.

Definisjonsrammen Problem Hva skal man omtale Rui Pinto som? Hacker eller varsler? Årsak Han har avslørt mange kritikkverdige forhold i fotballen, men har selv gjort noe kriminelt Moralsk vurdering Må se på mer enn kun handlingen. Må se på resultatet av lekkasjen. Løsning Venter på avklaring. Foreløpig omtale er at han velger å kalle seg varsler, mens motstandere kaller ham hacker Tabell 5.2 – VG 5.3 Strukturramme

Den neste artikkelen jeg skal analysere er Aftenposten sin artikkel «Enorm lekkasje viser fotballens skitne maktkamp. Men får det egentlig konsekvenser for superklubbene?» (Røed- Johansen, 2018) skrevet av Daniel Røed-Johansen og ble publisert 11. november 2018, altså ved inngangen til den andre omgangen av dokumentlekkasjen. Artikkelen er en relativt fyldig artikkel som forklarer hva Football Leaks er, og hvilke konsekvenser den har for fotballklubber og profiler i fotballmiljøet. Hovedbildet til artikkelen er av den verdenskjente fotballmanageren Pep Guardiola som blir løftet opp og kastet i lufta som en hyllest av spillerne til Manchester City. Gjennom artikkelen blir det hovedsakelig brukt bilder av Manchester City og Paris Saint-German i en eller annen sammenheng. Grunnen til det, antar jeg, er fordi disse to klubbene i fotballverden har blitt universelle symboler på hvordan rike personer kan kjøpe seg inn i sporten, for deretter å sole seg i glansen av trofeer etter å ha brukt store summer på klubben. Artikkelen benytter seg av både Der Spiegel og VG som kilder gjennom lenker som tar leseren videre til de nevnte mediehusene. Det blir også lenket til noen artikler skrevet av Aftenposten selv, og også andre medier.

Jeg har valgt å kalle tolkningsrammen i denne artikkelen for strukturramme. Artikkelen går under det jeg omtalte som hvilken betydning disse dokumentene har. Artikkelen ser nærmere på fotballbransjen som industri, og hva Football Leaks har klart å avsløre så langt.

Problem og årsak

Jeg presenterte i forrige kapittel fem generiske nyhetsrammer. Denne artikkelen til Aftenposten er et eksempel på økonomiske rammer (Allern, 2014, 95), hvor det er de økonomiske perspektivene som er bakgrunnen til konflikten og derfor er det økonomi som også er problemet i denne artikkelen.

Problemet og årsaken til problemet er intrikat og svært kompleks, og journalist Røed- Johansen presenterer en lengre redegjørelse av både problem og årsaken til problemet. Problemet er økonomi, og artikkelen omhandler i grove trekk økonomisk doping som i artikkelen blir eksemplifisert med klubbene Manchester City og Paris Saint-German (Røed- Johansen, 2018). Men slik jeg ser det, er det ikke kun den økonomiske dopingen i seg selv som er problemet i denne artikkelen, men også hvordan klubber finner smutthull i et regelverk som skal forhindre økonomisk doping. Samtidig problematiseres forskjellige reglement samt klasseskiller mellom de store og de mindre klubbene. I tillegg er det et problem at land som anklages for brudd på menneskerettigheter renvasker sitt eget navn i lys av sportsprestasjoner i det Røed-Johansen omtaler som «sportsvasking» (Røed-Johansen, 2018). Pengeproblematikken er altså tredelt. Økonomisk doping og brudd på regelverk (1), økende klasseskiller mellom klubber (2) og «sportsvasking» av land (3). For å nøste opp i problematikken i artikkelen, må vi se hvordan årsakene til problemene henger sammen. For det første, hvorfor og hvor kommer disse rike eierne fra? Dette forklarer artikkelen i brødteksten i underoverskriften «Så hva er problemet med Citys opptreden?» (Røed-Johansen, 2018).

Her er det relevant å påpeke at den sportslige suksessen ikke bare innebærer pokaler, men også gullkantet reklame for et regime som anklages for grove menneskerettighetsbrudd … (Røed-Johansen, 2018)

– De forente arabiske emiraters enorme investeringer i Manchester City er et av fotballens mest skamløse forsøk på å «sportsvaske» et lands ødelagte image gjennom fotballens glamour, sier Devin Kenney i Amnesty International ifølge The Guardian (Røed-Johansen, 2018)

De rike eierne kommer fra regimer som anklages for grove brudd på menneskerettighetene, og dem ønsker å investere i fotball for å sportsvaske landets image. Og hvorfor er det ikke bra at det kommer så mye penger inn i fotballen? Dette forklarer journalisten kort ved å forklare at «I

61 tillegg har den ville pengebruken bidratt til å presse opp prisene for overganger, lønninger og agenthonorarer. Dette kan påvirke fotballens helse samt føre til et økende klasseskille mellom de rike og resten.» (Røed-Johansen, 2018). Men hvorfor er det disse klubbene som det er mest søkelys på, og som bryter regelverk?

I 2011 innførte Det europeiske fotballforbundet (UEFA) nye regler kalt Financial Fair Play (FFP). Kort forklart innebar reglene at fotballklubber ikke kunne bruke mer enn de tjente for å oppnå sportslig suksess. I dette regnestykket er det ikke tillatt med økonomisk doping fra rike eiere. (Røed-Johansen, 2018).

Klubbene som hadde fått «sportsvaskerne» som eiere blir forhindret av et lovverk som på norsk blir kalt Økonomisk fair play. Dette gjorde de ved at de «… signerte kunstig høye sponsoravtaler med selskaper tilknyttet regimet i Abu Dhabi, og de engasjerte et annet selskap for å kjøpe spillernes markedsrettigheter. Slik ble inntektene høyere og utgiftene lavere på papiret» (Røed-Johansen, 2018). Grunnen til at de nyrike klubbene gjorde akkurat dette, og fant smutthull i regelverket var fordi de superklubbene (tradisjonelt store klubber som Manchester United, Real Madrid, Bayern München også videre) var klubber som tjente på et slik regelverk (Røed-Johansen, 2018). Gjennom regelverket hadde superklubbene fortsatt et godt inntektsgrunnlag gjennom kampdager, sponsorer og TV-rettigheter, og kunne derfor fortsatt bruke mest penger (Røed-Johansen, 2018). «Mens klubber som nylig var blitt rike over natten med penger fra rike eiere, møtte hindringer på veien mot å ta igjen forspranget.» (Røed- Johansen, 2018).

Moralsk vurdering og løsning

I den moralske vurderingen viser journalisten en viss sympati overfor de nyrike klubbene. «Frustrasjonen er til å forstå …» (Røed-Johansen, 2018), men slik jeg ser det kommer den moralske vurderingen frem allerede i tittel og ingress. «Enorm lekkasje viser fotballens skitne (egen kursivering) maktkamp» (Røed-Johansen, 2018) og «… Detaljene forteller om en fotballverden som styres av maktkamper og ville summer» (Røed-Johansen, 2018). Den underliggende tonen her, og bruken av «skitne», fører leserne mot en holdning om å lese artikkelen med et kritisk blikk. Samtidig passer analogien til Allern om at artikler er som et vindu meget godt inn her (2014, 94), spesielt i lys av ordet skitten. Leseren ser fotballbransjen gjennom et skittent vindu. Det blir også nevnt mellom linjene at «regler er regler» selv om

62 frustrasjonen er til å forstå. «Frustrasjonen er til å forstå, men de har likevel bevisst brutt et regelverk de er underlagt.» (Røed-Johansen, 2018).

Det blir ikke presentert noen eksplisitt løsning på konsekvensene, utenom at regelbrudd burde få konsekvenser. Journalisten nevner at klubbene (PSG og Man City) har blitt straffet av UEFA for brudd på økonomisk fair play, men de at har sluppet unna «… med kun å betale en sum etter forlik.» (Røed-Johansen, 2018). Journalisten nevner også at det kan stilles spørsmål ved om noen vil ta FFP-reglene seriøst ettersom UEFA er avhengig av fotballklubbene sin deltakelse i turneringen Champions League (Røed-Johansen, 2018). Likevel nevner journalisten også at «…de nye detaljene som nå er kommet frem, gjør det mulig å gjenåpne etterforskningen.» (Røed-Johansen, 2018), i tillegg nevnes det at «Generelt gir «Football Leaks» et innblikk i en fotballverden som styres av penger og maktkamper» (Røed-Johansen, 2018). Min analyse tilsier at dette ikke er en konkret løsning, men også at det per nå ikke finnes noen gode løsninger ettersom klubbene har så stor makt som de har, og regelrett kan overkjøre UEFA, fordi UEFA er avhengig av klubbene.

Oppsummering

Oppsummert tar artikkelen for seg mange aspekter ved den økonomiske utviklingen i fotball. Problemet er den økonomiske utviklingen og på et generelt nivå er det en pengeproblematikk som grener ut i flere sammenhengende problemstillinger. Årsaken til pengeproblematikken er i bunn og grunn at den økonomiske utviklingen påvirker fotballens helse samt fører til et klasseskille mellom de rike og resten. (Ny)Rike klubber med kontroversielle eiere ønsker å sportsvaske imaget til sitt hjemland, står bak økonomisk doping og brudd på UEFA sine lovverk. Den moralske vurderinger er at dette går utover fotballens helse og bryter med regler innenfor fotballen. Det presenteres ingen løsning på problemet, og slik jeg leser det er det fordi det ikke er noen løsning på problemene. Blir klubben straffet knallhardt av UEFA, så ønsker ikke de samarbeide med UEFA noe mer, hvilket betyr at UEFA som organisasjon står i fare.

Pengetematikken, og konsekvensene fotballaktører må betale for Football Leaks-avsløringene, er gjennomgående i flere mediehus som presenterer Football Leaks. Vi ser også at disse avsløringene har blitt nevnt i artiklene ovenfor som jeg identifiserte til å ha andre tolkningsrammer. Grunnen til at jeg har valgt å kalle denne rammen for strukturrammen er fordi den ironisk nok viser hvor ustrukturert toppfotballen tilsynelatende er ved at et knippe folk styrer akkurat slik de selv ønsker. Det blir et problem at personer, som muligens har andre

63 motiver enn de gir ut for, kan kjøpe seg inn i fotballverden og styre den akkurat som de selv ønsker. Dette fører til flere problemer, blant annet de økende klasseskillene mellom liten og stor, hvor de store sitter med all makt. Jeg ønsket imidlertid å analysere denne artikkelen nettopp fordi strukturrammen er veldig definert i denne artikkelen.

Strukturramme Problem Det er økende klasseskiller i fotballbransjen, og fotballens «helse» står på spill. Årsak «Syke» penger kommer inn og skaper økonomisk ubalanse. Klubber bryter lover uten å bry seg nevneverdig Moralsk vurdering Alle lag må følge de gitte lovene og normene. Løsning Det finnes tilsynelatende ingen gode løsninger på problemet per nå fordi klubbene har så mye makt og penger, og de større organene er avhengig av klubbene. Men den naturlige løsningen er at alle følger reglene. Tabell 5.3 – Aftenposten – Strukturramme

5.4 Gravejournalistisk ramme

«Her er dokumentene som avslører GALSKAPENS GALOPP» (Welhaven, 2018) er en kommentarartikkel skrevet av VG-journalist Leif Welhaven, og er det neste analyseobjektet i dette kapittelet som ser på Football Leaks i forskjellige tolkningsrammer. Artikkelen ble publisert 2. november 2018. Dette er en periode i Football Leaks-historien hvor Rui Pinto fortsatt ikke var kjent for offentligheten med sitt ekte navn, og hvor det da er «John» (Pintos pseudonym) som hadde fått tak i dokumentene som ble brukt av EIC-nettverket som VG er en del av. «Hovedbildet» i artikkelen er ikke et bilde, men en slags kortfilm. I ruta hvor kortfilmen spilles av er det en mørk bakgrunn med tåke som svever rundt og som blir lyst opp av et lys fra det øvre venstre hjørnet. Det er en relativt kort kommentarartikkel som tar for seg forholdet mellom journalistikkens samfunnsansvar, sport og Football Leaks. Siden dette er en kommentarartikkel som gir uttrykk for Welhavens holdninger og egne meninger, er det svært

64 få kilder i artikkelen, utenom noen lenker som tar leseren til VG sin samleside for Football Leaks-artikler.

Jeg har valgt å kalle tolkningsrammene for denne artikkelen for gravejournalistiske rammer. Grunnen til det er fordi artikkelen går i dybden på hvilken betydning disse dokumentene har for sportsjournalistikk.

Problem og Årsak

Jeg identifiserer problemet i artikkelen til å være et fotballmiljø preget av kriminalitet, enten det er interne handlinger, eller handlinger fra fotballmiljøet og ut mot publikum. Journalisten presenterer flere eksempler på hvordan kriminalitet utspiller seg i fotballverden. «For eksempel er det nå mulig å bevise hvordan Gianni Infantino, da han jobbet i UEFA, inngikk et hemmelig samarbeid med gigantene Manchester City og Paris Saint-German, for å hjelpe dem med å omgå regelverket som skal hindre økonomisk doping.» (Welhaven, 2018). Et annet eksempel som blir bragt frem av journalisten er et eksempel på en kriminell handling fra noen i fotballmiljøet, på konsekvens av samfunnet generelt. «I første runde (før VG var med) ble verdens to største fotballstjerner, Cristiano Ronaldo og Lionel Messi, avslørt for skatteunndragelser.» (Welhaven, 2018). Problemet blir presentert allerede i ingressen i form av det jeg tolker som et retorisk spørsmål «Er det så farlig at maktspill og milliarder gjennomsyrer internasjonal fotball, så lenge stjernene leverer underholdningen folk vil ha?» (Welhaven, 2018).

Årsaken til problemene blir ikke presentert eksplisitt i artikkelen, men for meg virker årsaken til problemet ganske åpenbar i måten problemene fremstilles på. De kriminelle handlingene utføres for egen vinning hos fotballklubbene- og profilene. I det store bildet er det som regel derfor kriminelle handlinger gjennomføres, med noen unntak. Vinning enten i form av penger, som blir eksemplifisert med Ronaldo og Messi-eksemplene, eller gjennom renvasking av navn, som journalisten også eksemplifiserer med Gianni Infantino-saken. «Moskva, 13. juni 2018: Med patos og polerte fraser doserer den språkmektige bossen i internasjonal fotball, Gianni Infantino, om hvordan alt er blitt så bedre med ham på toppen» (Welhaven, 2018). Denne frasen blir senere etterfulgt med – «De interne dokumentene gir innsikt i en rekke forhold av samfunnsmessig betydning, og viser hvor stor avstanden kan være mellom fagre ord utad og hva sannheten faktisk innebærer» (Welhaven, 2018).

Moralsk vurdering og løsning

Den moralske vurderingen på dette problemet er naturligvis både rimelig og relativt enkel å identifisere. Vurderingen i artikkelen tilsier at fotballmiljøet ikke kan fortsette med den usunne organisasjonsstrukturen de har for øyeblikket. Hvis vi ser tilbake på problemstillingen som journalisten beskriver - om det er «… så farlig at maktspill og milliarder gjennomsyrer internasjonal fotball, så lenge stjernene leverer underholdningen folk vil ha?» (Welhaven, 2018) så blir svaret på dette spørsmålet besvart gjennom artikkelen. Og svaret er ja. Ikke bare kommer dette frem mellom linjene i artikkelen, men det kommer også frem helt konkret i form av en setning - «… Samtidig er det sider ved den hyperkomersielle utviklingen internasjonalt, som dessverre er direkte usunn.» (Welhaven, 2018). Vurderingen er med andre ord å omtale problemene og å gjøre publikum oppmerksom på hva som foregår bak lukkede dører.

Slik jeg identifiserer det, så presenterer journalisten også en løsning på problemet, og løsningen er undersøkende journalistikk, og å benytte seg av dokumentene de besitter i EIC- samarbeidet. «Takket være informasjonen i «Football Leaks»-dokumentene, kan nå nye sider ved den galopperende galskapen legges på bordet.» (Welhaven, 2018). På grunn av journalistikken vi kan lage på bakgrunn av dokumentlekkasjen, så kan journalistikk spre budskapet til offentligheten.

Til løsningen kan det stilles flere spørsmål. Hvorfor skal sportsjournalistikk ta opp disse problemene, og hva hjelper det? Den ene grunnen til hvorfor sportsjournalistikken skal ta opp disse problemene er allerede presentert i journalistens moralske vurdering, nemlig for å bringe de kritikkverdige forholdene opp i dagen, noe som blir understreket gjennom artikkelens siste setning «Det er av samfunnsmessig betydning – også når temaet er sport.» (Welhaven, 2018). Men journalisten peker også på at det er journalistikkens ansvarsområde.

En av grunnpilarene for fri og uavhengig journalistikk handler om å avsløre og avdekke hvordan virkeligheten er, og da er det særskilt interessant dersom denne viser seg å fravike fra hvordan personer i maktposisjoner ønsker å fremstille den. (Welhaven, 2018).

Og som journalisten forklarer i artikkelen har avsløringene og journalistikken gitt resultater. Eksempelvis ved Cristiano Ronaldo og Lionel Messi som ble avslørt for skatteunndragelser, så har dette fått konsekvenser for begge to (Welhaven, 2018).

Oppsummering

Oppsummering av tolkningsrammene rundt artikkelen «Her er dokumentene som avslører GALSKAPENS GALOPP» (Welhaven, 2018). Problemet jeg identifiserer er kriminelle og svært omstridte handlinger i fotballmiljøet. Enten det er handlingen internt i fotballverden eller handlinger som strekker seg ut av sporten, men som tilknyttes fotball av profiler og klubbers tilhørighet. Årsaken til problemet er selvsentreisme og fokus på egen vinning. Den naturlige moralske vurderingen besvares gjennom store deler av artikkelen og er at det er feil å se på at stjernene slipper unna med slike handlinger, og at noe må gjøres. Løsningen er undersøkende journalistikk, og det er også derfor denne rammen har fått navnet gravejournalistisk ramme. Gjennom undersøkende journalistikk setter mediehus dagsorden, og handlingene kan få konsekvenser når presset fra utsiden blir for stort. Det er en løsning som både gjør at kriminelle handlinger får konsekvenser, og som i tillegg gagner journalistikken i form av at de følger ideologiske tankeganger og journalistiske kriterier.

Denne gravejournalistiske rammen er sjeldent oppe i lyset og jeg ønsket derfor dette som et bidrag til analysen. Andre medier, blant annet idrettspolitikk.no, har belyst forholdet mellom Football leaks og medier flere ganger. Jeg mener derimot at denne artikkelen er ganske unik fordi det blir sett på som helt nødvendig å benytte seg av Football leaks. Det tas et tydelig standpunkt i artikkelen som begrunnes med at informasjon som dokumentlekkasjen gir journalistikken er samfunnsvesentlig og derfor skal ut til offentligheten.

Gravejournalistisk ramme Problem Kriminalitet og skittent økonomisk spill i fotballbransjen Årsak De som sitter på toppen, gjør lite med problemet fordi de tjener godt på det Moralsk vurdering De som sitter på toppen, kan ikke fortsette på denne måten. Løsning Undersøkende journalistikk for å få avslørt kriminaliteten og få fakta på bordet. Tabell 5.4 – VG – Gravejournalistisk ramme

5.5 Kontrastramme

«Fotballfestens bakside» (Johannessen, 2018) er en artikkel skrevet av Trond Johannessen for VG og den siste artikkelen i mitt utvalg for analysen av tolkningsrammer. Artikkelen ble publisert i 2018 og er en presentasjon av fenomenet Football Leaks og forholdet mellom toppfotballens profiler og penger. Parallelt med presentasjonen av Football Leaks, så presenteres leseren for en annen historie. Historien omhandler verdens eldste nålevende fotballklubb, Sheffield FC, og hvilke grep de tar for å holde hodet over vann økonomisk (Johannessen, 2018). Hovedkilden til denne historien er Richard Tims som er styreleder i Sheffield FC (Johannessen, 2018). I likhet med artikkelen «Her er dokumentene som avslører GALSKAPENS GALOPP» (Welhaven, 2018) har også denne artikkelen et hovedbilde preget av mystikk. Det er nok en gang en mørk bakgrunn med tåke svevende rundt. Men på dette bildet har en av tidenes største fotballprofiler, Lionel Messi, fått stor plass midt på bildet, også han i svart-hvitt. Artikkelen er omfattende. Denne artikkelen er som nevnt skrevet på en noe annerledes måte enn «vanlige» nettartikler. Denne artikkelen hopper mellom historien om Sheffield FC, til kvelder hvor det spilles toppfotball, til rettssaker, agenthandlinger og andre historier som har gitt fotballens skyggeside oppmerksomhet. Den viser kontrastene mellom breddefotball og toppfotball gjennom nostalgisk historiefortelling.

Jeg har valgt å kalle tolkningsrammene i denne artikkelen for kontrastrammen, nettopp fordi rammen tar for seg kontrastene mellom livet i breddeklubben Sheffield FC og toppfotballen.

Problem og årsak

Slik jeg analyserer det er problemet i artikkelen skjevfordelingen av midler i fotballverden. Jeg kommer fram til dette problemet på grunn av de store økonomiske kontrastene mellom Sheffield FC og toppfotballen som er gjennomgangsmønsteret i hele artikkelen. Journalisten beskriver blant annet hvordan Sheffield FC betaler sine spillere mellom 40 og 200 pund per kamp i tillegg til at Sheffield må legge ut for faste utgifter og at spillere må kjøpes fri fra jobb om reiseveien til en bortekamp er lang , og hvordan dette kan oppleves som vanskelig (Johannessen, 2018). Dette blir satt i perspektiv med en parallell historie på hvordan idrettsheltene i toppfotballen lever. Det er nok av eksempler på hvordan livet som toppspiller er noe helt annet. Det vises blant annet til ukelønnene til stjernespillerne Alexis Sanchez og Zlatan Ibrahimovic (Johannessen, 2018), og gir leseren konkrete tall å forholde seg til i sammenligningen med Sheffield FC.

Årsaken viser seg å være profesjonaliseringen av fotball, som gir mer til de store, og lite til de små. «-Da fotballen ble profesjonell i 1880-årene, var ikke våre stiftere interessert i å være med på det og vi blir aldri Manchester United eller Real Madrid, ikke engang Sheffield United.» (Johannessen, 2018). Problemet og årsaken blir konstatert ytterliggere videre i artikkelen og kommer spesielt til syne gjennom et sitat fra styrelederen Richard Tims.

Toppfotball er en selvopptatt og egoistisk bransje. Vi har alle pengene, det er bare at de ikke fordeles. Men hva kan vi gjøre? Det er nok som Margaret Thatcher (britisk statsminister fra 1979 til 1990) sa: «You can’t buck the market» (du klarer ikke vinne over markedet) … (Johannessen, 2018).

Moralsk vurdering og løsning

Journalisten presenterer ikke selv en noen moralsk vurdering. Grunnen til det er fordi dette som beskrevet er en slags historiefortelling som i hovedsak spiller på følelsesregistret til leseren. Men det er også gjennom disse følelsene at leserens moralske kompass vekkes til live. Jeg sitter med inntrykk om at journalisten, uten å forklare, belyser den åpenbare skjevfordelingen av midler ved å sammenligne Sheffield F.C, en fattig klubb, med de store stjernene som tjener enorme pengesummer. Det kan tolkes at det er helt feil at de som er nederst på rangstigen innenfor fotballen, også er de som sitter igjen med minst. Jeg analyserer det derfor dit hen at den moralske vurderingen er at hvordan midlene bevilges i fotballverden er feil, forskjellene blir større, og det er noe i systemet som ikke fungerer som det skal.

Det presenteres heller ingen eksplisitt løsning på problemet. Det er likevel noen stikk fra hovedkilden som gir følelsen av at det kanskje finnes løsninger på problemene selv om dette er noe diffust. «Vi har alle pengene, det er bare at de ikke fordeles» (Johannessen, 2018). Slik jeg tolker det er den naturlige løsningen er å fordele pengene mellom små og store klubber. Men uten videre vurderinger på hvordan det skal gjøres faller jeg ned på beslutningen at det foreløpig ikke er noen løsning på skjevfordelingsproblematikken.

Oppsummering

Kontrastrammen gir et innblikk i en verden hvor de store er og forblir størst og vokser, mens de minste klubbene jobber hardt med å holde seg i live og opplever større og mindre økonomiske problemer. Tolkningsrammens problem er at det er en stor skjevfordeling i fotball og at årsaken kommer fra profesjonaliseringen. Profesjonaliseringen førte til at noen lag satset, mens andre fokuserte på fysisk fostring, sosialisering og andre perspektiver ved

69 idretten. Dette førte igjen til at lagene som satset på å profesjonalisere seg fikk mer midler enn de klubbene som ikke satset, og dette er en utvikling som ikke ser ut til å stoppe. Det blir ikke presentert en eksplisitt moralsk vurdering i artikkelen, men gjennom den nostalgiske historiefortellingen sitter leseren igjen med et sterkt inntrykk av at utviklingen går i feil retning. Det finnes ingen god løsning på problemet, men implisitt må midlene fordeles.

Denne artikkelen ønsket jeg å innlemme i analysen fordi den er unik i seg selv. Tematikken er den samme som i analysen av 5.3 – strukturrammen, men jeg identifiserer tolkningsrammen til å være en annen. Problemet, årsaken, den moralske vurderingen og løsningen blir innrammet på en unik måte, selv om tematikken i seg selv kan gjenkjennbar i andre artikler.

Kontrastrammen Problem Stor skjevfordeling av økonomiske midler i fotballen Årsak Profesjonalisering og kommersialisering av produktet fotball Moralsk vurdering Skjevfordelingen er for stor. Løsning Fordele pengene. Tabell 5.5 – VG 5.6 Skurken og helten Rui Pinto

Som jeg presenterte i forrige kapittel, så er en universell kode blant journalister å forenkle rammer gjennom velkjente kulturelle fenomener (Allern, 2014, 95-96; Van Gorp, 2007, 86). Det er gjennom forenklede rammer jeg ønsker å presentere en konklusjon på hvordan Football Leaks kan tolkes i medienes tolkningsrammer. Denne typen narrativ er godt gjenkjennelig i tolkningsrammene ovenfor, men hvordan Football Leaks tolkes er forskjellig i rammeverkene. Jeg ønsker her å gjøre en rask redegjørelse for hvem jeg analyserer til å være skurk og helt i det forskjellige rammeverkene.

For det første så tolker jeg det dit-hen at fotballindustrien er skurk i samtlige historier tilknyttet Football Leaks. Både i artikler hvor Football Leaks kritiseres, og i artikler hvor Football Leaks kan tolkes andre vegen, blir fotballindustrien satt i et dårlig lys fordi det eksemplifiseres stadig om hvilke avvik dokumentlekkasjen har belyst i toppfotballen.

Football Leaks kommer ut som både helt og skurk i mediene, det avhenger av tolkningsrammen. Pinto blir kritisert i noen artikler og omtalt som en kriminell for hvordan

70 han har hentet ut informasjonen, men på den annen side så ser vi artikler som gir plass til en takksigelse. Lekkasjen har hjulpet med å få bevis på bordet om at fotballbransjen ikke er så ren, som det personene i topposisjonene sier at den er. I artiklene har mediene mulighet til å presentere store avvik i elitefotballen, som ellers hadde vært vanskelig å bevise. Det er med andre ord store sprik i hvordan mediene ser på Football Leaks, og det kommer helt an på artikkelens tematikk og tolkningsramme hvordan lesernes inntrykk av Rui Pinto former seg.

6 Norske synspunkter på «Football Leaks»

I dette kapittelet skal jeg se nærmere på informantenes svar på mine spørsmål fra intervjurunden. Kapittelet ser tilbake til kapittel 2 – teoretiske perspektiver, samt den avsluttende delen av kapittel 3 om Football Leaks og datalekkasjer. Dette kapittelet gjør rede for journalistenes egne holdninger på basis av de etiske og teoretiske perspektivene som er presentert foran. Analysen ser nærmere på om teorien har endret seg i henhold til holdningene. Analysen tar blant for seg holdninger til fotballjournalistikk, holdninger til Football Leaks og forholdene mellom disse elementene. Det er viktig å understreke at på tidspunktet da intervjuene fant sted, så hadde ikke Rui Pinto innrømmet hackingen enda. Intervjuene fant sted våren 2020, mens innrømmelsen kom kun dager før rettssaken ble satt, høsten 2020. 6.1 Det etiske perspektivet

Det etiske perspektivet ble også diskutert i det forrige kapittelet under tolkningsrammer, men da tolket gjennom artikler på nett i en «problem-årsak-moralsk vurdering-løsning»-oppskrift. I denne delen går diskursen på hvilke vurderinger som tas ved bruk og eventuelt ikke bruk av Football leaks-dokumenter. Hvor går linja på hva som publiseres eller ikke? Hvordan omtaler journalistene selv dokumentlekkasjen? Hvordan omtaler de Rui Pinto?

6.1.1 Journalistenes integritet

EIC-nettverket har omtalt Rui Pinto som en varsler og/eller en kilde i nyhetssakene sine. Spesielt tydelig kommer dette frem i VG-artikkelen «Football Leaks-varsler arrestert i Budapest» (Christiansen, 2019). Som vi leser, blir varslerbegrepet trukket frem allerede i tittelen på artikkelen. Det blir imidlertid modifisert til at Rui Pinto selv kaller seg for varsler, men tittelen er tydelig. Et annet eksempel er det rumenske magasinet The Black Sea og det tyske magasinet Der Spiegel som også har valgt å kalle ham «whistleblower» i enten tittel eller stikktittel i en artikkel om da Pinto ble tatt i Budapest (Der Spiegel, 2019; The Black Sea, ukjent årstall). I definisjonen til den amerikanske organisasjonen National Whistleblower Center på hva en varsler er så hevder de at en varsler ikke nødvendigvis trenger å være en del

72 av en organisasjon for å melde fra om avvik i organisasjonen (NWC, ukjent årstall). I samtaler med mine informanter kommer det tydelig frem at de ikke nødvendigvis er enig i dette.

Lars Johnsen, journalist i tidsskriftet Josimar, beskriver Football Leaks på følgende måte;

Dette er en hackingjobb. Det er en dokumentlekkasje basert på hacking. En person har brutt seg inn på andre sine PC’er, og hentet ut svært interessant informasjon om fotballbransjen. Men også informasjon som da vedkommende brukte først til å utpresse klubber og andre aktører i bransjen. Altså Doyen Sports. I utgangspunktet prøvde han å presse de som var gjenstand for lekkasjen, for penger. Da de takket nei, var det pressen som sto for tur. (Digitalt intervju, Johnsen, 2020).

Slik jeg leser det er Johnsen kritisk til både metoden Rui Pinto har benyttet seg av for å få tak i materialet, og det som omtales som Pintos egentlige intensjon med dokumentene. Og selv om en organisasjons definisjon av hva en varsler er, så er det ikke nødvendigvis konsensus om det blant journalistene.

Jeg analyserer det til at journalister og medier generelt finner det vanskelig å omtale en person som både varsler og hacker/kriminell. Likevel omtaler man eksempelvis Edward Snowden som varsler, til tross for at han er ønsket stilt for retten i USA for spionvirksomhet (Kapittel 3).

Men hva er egentlig problemet med dette? Hvilke problemer oppstår som journalist når man skal skrive saker med Football Leaks som kilde? Dette spørsmålet besvarer Andreas Selliaas i idrettspolitikk.no ved å se til journalistenes integritet og personen journalistens egne valg i en situasjon som dette.

Hvordan man har fått tak i dokumentene, det er en annen diskusjon igjen. Det handler om journalistens integritet, det dreier seg om journalistens arbeidsmetoder og det dreier seg om journalistens tilgang til kriminell aktivitet. Da er jo hackingen i seg selv en kriminell handling. Så man skal avdekke kriminelle ting gjennom dokumenter så kan det hende man har vært med på noe kriminelt selv. Eller er i grenseland. … Det kan hende alle journalister hadde tatt imot dokumentene og sett på dem, men det er ikke sikkert at alle hadde brukt dem. (Intervju, Selliaas, 2020).

Selliaas belyser den moralske konflikten som oppstår når en journalist benytter seg av dokumenter hentet ut med kriminelle arbeidsmetoder. Vi kan se til flere av Deuze’s ideologiske retningslinjer for å prøve og svare handlingene til en journalist i dette tilfellet.

Vaktbikkjeprinsippet, aktualitetsprinsippet og også det etiske prinsippet (Deuze, 2005, 447- 449) kan forsvare en journalists handlinger om journalisten velger å samarbeide på et slik prosjekt. Men så er det også prinsipper som kan benyttes som motargumenter. Som Selliaas og Johnsen forklarer så kan det stilles spørsmål til både hvordan informasjonen har blitt innhentet, og journalistens arbeidsmetoder. Dette beskriver Deuze’s andre ideologiske perspektiv om yrkesprofesjonalitet. Journalister skal blant annet være rettferdige og troverdige (Deuze, 2005, 448), og selv om artikkelen til en journalist er troverdig og godt dokumentert, så kan journalisten som person selv miste troverdighet ved å benytte seg av gråsone-materiale. Og som nevnt så er moralske kompass subjektive, og dermed kan også Deuze’s prinsipp om etikk (2005, 449) også benyttes som argument mot bruken av dokumentlekkasjer som Football Leaks.

6.1.2 Hvordan opprettholde troverdighet og integritet?

Så hva er det VG, som en del av EIC-nettverket, gjør for å opprettholde troverdighet blant publikum, og integriteten til den enkelte journalisten?

Vurderingene til VG baserer seg på VISAKE-kriteriene (Brurås, 2012, 27). I sentrum av disse vurderingene står vesentlighetskriteriet, altså at nyheten skal være «av betydning for mottakeren og/eller viktig kunnskap om samfunnet» (Brurås, 2012, 27), som i høyeste grad er en del av vaktbikkjeprinsippet (Deuze, 2005, 448). Welhaven i VG forklarer at «… Idrett er en så stor del av samfunnet og tikker av på alle nyhetskriterier. Konflikter, maktforhold for eksempel. Nesten hele VISAKE-lista.» (Intervju, Welhaven, 2020). Christiansen i VG understreker at sakens relevans blir diskutert både i VG og EIC-nettverket.

Det går en linje her. Vi har funnet dokumenter som vi kunne laget saker på som kunne gitt mange tusen klikk, men VG og EIC har bestemt seg for å ikke publisere alt. Vi stiller oss etter en linje hvor det kun skal være de mest relevante sakene som blir omtalt. Vi har funnet klausuler i kontrakter som kunne blitt fine klikk-artikler, men som VG har bestemt at vi ikke skal publisere. Hvor linjen går er vanskelig å definere, men artiklene vurderes både innad i VG og EIC. (Intervju, Christiansen, 2020).

VG velger altså å se til nyhetskriteriene i denne diskusjonen. Også Welhaven argumenterer for at det er innholdet i dokumentene som er det viktigste, og legger diskusjonen om hvordan dokumentene har funnet sin veg til offentligheten til side når innholdet anses som så viktig som det faktisk gjør.

Jeg mener det er innholdet som gjelder. Vi har ikke vært med på å skaffe dette materialet til eie på noen måte. Det var der allerede. Det er en selvstendig vurdering på materialet som foreligger som må være vårt journalistiske diskusjonstema. Pressehistorien er full av samfunnsmessige avsløringer som kommer i hus på ulikt vis. I mange land av mange arter. Vi har vært helt åpne hele vegen. Vi har vært klare på hva vi har visst og hva vi ikke har visst, som vi føler er vesentlig. (Intervju, Welhaven, 2020).

Dette er et poeng som Welhaven har uttalt tidligere i den nevnte kommentarartikkelen fra 2018. «Den redaksjonelle vurderingen i Norge dreier seg om i hvilken grad det foreligger tilstrekkelig offentlig interesse i at disse forholdene blir kjent, til at det er faglig forsvarlig å publisere stoff herfra» (Welhaven, 2018).

Det har blitt dannet en linje mellom hva som kan publiseres, og hva som ikke kan publiseres. Det er løpende redaksjonelle vurderinger som blir tatt i henhold til innholdet i dokumentene i forhold til nyhetskriteriene. Daniel Røed-Johansen i Aftenposten støtter oppunder VG sine nyhetsvurderinger og forklarer at så lenge informasjonen er vesentlig nok, så skal de publiseres.

Den har åpnet rom som mange av milliardindustriens makthavere ikke ønsket at noen skulle se. Man kan stille legitime spørsmål om hvordan materialet ble fremskaffet, og om enkeltartikler blant det som er publisert, kan forsvares ut fra prinsipper om vesentlighet og offentlig interesse. Men uavhengig av konklusjonen i denne diskusjonen mener jeg at det ikke er tvil om at Football Leaks har gitt mer innsikt og bidratt til å sette søkelys mot maktpersoner. Det er snakk om penger og makt som strekker seg langt ut over det som skjer på banen. Derfor er det viktig. (E-post, Røed- Johansen, 2020).

Et siste poeng som omhandler vesentlighet som Selliaas forklarer kan være noe av grunnen til hvorfor Football Leaks ikke har fått den utbredelsen den kanskje kunne fått.

Et poeng som handler om journalistikken. Det er om tilgangen. Dette blir sett på som et ganske eksklusivt prosjekt, og dette kan faktisk ha gjort at det ikke har fått den utbredelsen det burde, fordi at andre mediehus som ikke har rettigheter til dokumentene, eller som ikke har tilgang – ikke vil gi konkurrenten sin for mye blest. … Hvis det tjener samfunnet, så skal du egentlig ikke bry deg om konkurrenten var først ute.

Denne uttalelsen kan ses i lys av vaktbikkjeprinsippet og Vær Varsom-plakaten. Mediene på et generelt grunnlag skal opplyse befolkningen og «… informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» (Presse, 2015). Hvis mediene tar for stort hensyn til konkurranseperspektivet og ikke opplyser om åpenbare feil i samfunnet, så mener jeg det er grunnlag for en diskusjon om mediene faktisk oppfyller sin rolle som vaktbikkje.

6.1.3 Kan man stole på kriminelle?

Alle journalistene stoler foreløpig på informasjonen som har kommet fra Football Leaks, og alle forteller at de ikke har noen grunn til å tro at det som har blitt publisert er falsk. «Vi har ingen grunn til å tro at dokumentene i Football Leaks ikke er ekte. … Noen er kritiske til dokumentene, og de har blitt klaget inn til PFU. Men det er ikke fordi de ikke er ekte, men fordi de er fremskaffet på ulovlig vis» (Intervju, Johnsen 2020). «Dokumentene som blir publisert tror jeg er autentiske. Kanskje en eller to ganger har jeg vært i tvil om de er autentiske, men det har jeg ikke noen forutsettinger for å si. Så på en måte stoler jeg på dem. (Intervju, Selliaas, 2020). «En del av det som er kommet frem, er godt dokumentert. Man kan stole på enkeltopplysninger. Men man kan ikke innta et standpunkt der man blindt stoler på alt av Football Leaks.» (Intervju, Røed-Johansen, 2020) «Det som er interessant er at det var en runde før vi kom inn i bildet. Og så vidt jeg bekjent, så har ikke hørt om et eneste dokument, av de 70 millionene, som ikke er autentisk» (Intervju, Welhaven, 2020). «Det er fristende å si ja, men det kan jeg jo ikke si. Det har blitt publisert tusenvis av artikler i Europa, og ikke en gang har noen dokumenter vist seg å være falske» (Intervju, Christiansen, 2020).

Svaret er at man kan stole på opplysningene, men ikke uten videre. Christiansen og Welhaven forteller at det er en omfattende jobb å faktasjekke opplysningene (Intervju, Welhaven & Christiansen, 2020). Likevel føler jeg det er en underliggende, men også legitim skepsis til Rui Pinto. Han har, både før og etter at han ble arrestert, fortalt at han er en del av en gruppe som ikke har bedrevet hacking. Deretter kom det fram at han var alene og i tillegg har han som vi har sett innrømmet hacking (Selliaas, 2020). Dermed blir det et tveegget sverd. En kan foreløpig stole på opplysningene som Football Leaks har forsynt mediesamarbeidet EIC, men en har ikke kunnet stole på hva Rui Pinto forteller om seg selv eller Football Leaks.

Oppsummert

Min konklusjon i analysen av informantenes svar er at det er et betent tema hvordan materialet har funnet sin veg til offentligheten, og hvordan slike dokumenter skal brukes. Det

76 er tydelig sprik om hvordan man burde vurdere informasjonen som ligger i Football Leaks. VG og EIC vektlegger nyhetsverdier og nyhetskriteriene i publiseringsfasen av artikler med Football Leaks som hovedkilde. Så lenge materialet er av stor journalistisk betydning, og så lenge materialet er til å stole på, så er det ikke så viktig hvordan materialet har kommet i hus. Dette er naturligvis subjektive løpende vurderinger, og dermed kan det stilles legitime spørsmål om hvorvidt nettverket har gjort de riktige beslutningene i enkeltsituasjoner. Samtidig er det en diskusjon hvorvidt man skal omtale Rui Pinto som en hacker eller varsler. Informasjonen Pinto besitter har utvilsomt blitt vurdert til betydning for offentligheten, men om det dermed er korrekt å kalle ham varsler blir likevel diskutert på bakgrunn av datakriminalitet og at han ikke har vært en del av organisasjonene han har hentet informasjon fra. På en annen side analyserer jeg det dit hen at det virker som at mediehusene har slått seg til ro med at han faktisk har gjort noe kriminelt, fordi resultatet av handlingene har gjort mye godt for både journalistikken og sporten (Som jeg skal se nærmere på i neste avsnitt). Så kan spørsmålet stilles, på samme måte som spørsmålene stilles rundt Assange-saken, om mediehusene ikke bryr seg nevneverdig om konsekvensene Pinto må ta, fordi mediehusene slipper unna ved å argumentere for ytringsfrihet, pressefrihet og vaktbikkjeprinsippet. 6.2 Lekkasjen og sportsjournalistikken

I denne delen av kapittelet ønsker jeg å se nærmere på problematikken som Rowe, von der Lippe og Boyle presenterer, og som jeg belyste i kapittel 2. Problematikken rundt at sportsjournalistikken befinner seg i leketøysavdelingen i det journalistiske landskapet (Boyle, 2010, 1; Rowe, 2007, 385; Von der Lippe, 33). Grunnen til at jeg ønsker å se nærmere på denne problematikken er fordi det kan være forandringer i landskapet. Dessuten gjør det sportsjournalistikken til en tilsynelatende useriøs praksis i det journalistiske landskapet.

Jeg skal se nærmere på journalistenes egne holdninger rundt sportsjournalistikk/fotballjournalistikk. Som presentert i kapittel 2 så er det en sammenheng mellom leketøysavdeling, sportsjournalistikk og myke nyheter. Har Football Leaks bidratt til å ta fotballjournalistikken lengre vekk fra disse punktene og nærmere samfunnsoppdraget som fjerde statsmakt, harde nyheter og undersøkende journalistikk?

6.2.1 Hvorfor leketøysavdelingen?

I kapittel to presenterte jeg forskjellige grunner for hvorfor sportsjournalistikk er i leketøysavdelingen i det journalistiske landskapet. Grunnene som ble nevnt var blant annet at objektet (sport) som blir dekket er «gøy», lettvennlig, slapt og lettsindig (Boyle, 2010, 1) (Rowe, 2007, 385-386).

En undersøkelse gjort av Søren Schultz-Jørgensen, bragt frem av Rowe i artikkelen «Sports journalism – Still the «toy department» of the news media», viser at 3200 sportsartikler fordelt på ni forskjellige dagsaviser i hele Skandinavia hadde «… a heavy concentration on «results, summaries and advance coverage», «an uncritical approach, little interest in politics or economics and so on.» (Rowe, 2007, 399). Spørsmålet som gjenstår er om dette er noe som informantene også kjenner seg igjen i.

Svaret på det spørsmålet er ja. Disse karakteristikkene var også noe som mine informanter var kjent med. «Det er nok noen som mener at sportsjournalistikk skal være underholdning. Jeg har hørt slike fraser fra folk. Dette er jeg sterkt uenig i» (Epost, Røed-Johansen, 2020). «Det er lettvint og nesten journalistisk latskap at nesten hele bransjen vår er refererende og forholder seg til et hendelseshjul eller en terminliste.» (Intervju, Welhaven, 2020). «… det er ingen tvil om at fotballjournalistikk har vært en annen form for kjendisjournalistikk. Det har vært på grensa til brudd på tekstreklameplakaten.» (Intervju, Johnsen, 2020). Problemstillingen som jeg løfter ut av teorien om at sportsjournalistikk har havnet i leketøysavdelingen, stemmer med andre ord godt over ens med journalistenes egne vurderinger, forankret i deres erfaringer på fagfeltet og hva de har hørt folk som ser på bransjen sier. Med dette in mente så finnes det også forståelse for hvorfor kritikk er en mangelvare i sportsartikler.

Hvis du skriver negativt om Erling Braut Haaland, så kan det hende du aldri får prate med ham mer. … Du må ha tilgang til kilder som er veldig mye mer spesiell enn på andre felt. Kulturfeltet ligner litt, men i sporten så er det de store stjernene, eller kildene, som gjør at mange er redd for å skrive kritisk og at de ikke skal få tilgang senere. (Intervju, Selliaas, 2020).

Som eksemplifisert i kapittel 3 så ser man at dette i aller høyeste grad er realitet. Martin Ødegaard boikotter VG fordi de skrev kritisk om overgangen til Real Madrid. Men samtidig

78 er avsløringen som dette med på å gi mer kritisk undersøkende journalistikk i retning av samfunnsoppdraget.

Et annet element i denne debatten omhandler rettigheter til forskjellige sportslige arrangement. Helland peker på et rettighetsproblem allerede i sin litteratur tilbake i 2003 som omhandler tekstreklameplakaten i henhold til å benytte seg av profiler tilknyttet idrettsmiljøer i dekningen av sport (Helland, 2003, 102-103). Rettighetsproblematikken blir tatt opp også av Selliaas, men med kritikk til dekning av sportsarrangementer. Han problematiserer hvordan et mediehus kan få problemer med å kritisere arrangementer de selv er med å dekke.

TV2, Discovery, VG, NRK har rettigheter på idrettsarrangementer som gjør at de ikke har noe insentiv på å skrive kritisk om det, for da ødelegger de på mange måter sitt eget produkt. Så sånn sett blir sportsjournalistikken annerledes fordi du ikke har lyst til å ødelegge for det som gir deg inntekter til deg selv (Intervju, Selliaas, 2020).

Men er det i det hele tatt endringer i det sportsjournalistiske landskapet? Hva skal til for at de ikke lenger skal være stemplet som leketøysavdeling?

6.2.2 Er Football Leaks et bidrag?

Hovedtemaet i denne oppgaven er Football Leaks og jeg ønsker dermed å se om journalistene ser på dokumentlekkasjen som et bidrag til at sportsjournalistikken oppfyller samfunnsrollen. Hvilke innvirkninger har Football Leaks hatt på sportsjournalistikken?

Hva det angår samfunnsoppdraget, later det til å være konsensus blant informantene som har deltatt i denne oppgaven, om at Football Leaks er et bidrag til at sportsjournalistikken også dekker samfunnsoppdraget om å være vaktbikkje i samfunnet. Men selv om det er et bidrag til det, så har det nødvendigvis ikke endret landskapet journalistikken befinner seg i.

Jeg opplever at Football Leaks er et bidrag til dette. Så tror jeg ikke ett enkeltprosjekt snur opp ned på alt, denne utviklingen er avhengig av flere bidrag over tid. Men det er kanskje litt tidlig å stemple det som en generell kulturendring (Epost, Røed-Johansen, 2020).

Det er flere som i likhet med Røed-Johansen er positive til effekten som Football Leaks har hatt på sportsjournalistikken. «Ja, men i premisset på spørsmålet ditt så ligger det at Football Leaks isolert sett har oppfylt samfunnsrollen. Men svaret er ja, det er det med å gjøre.»

(Intervju, Johnsen, 2020). «Ja, det føler jeg. Det gjør all gravende sportsjournalistikk …» (Intervju, Christiansen, 2020).

Football Leaks er en hjelpende hånd til sportsjournalistikk for å kunne produsere flere artikler tilknyttet vaktbikkjeprinsippet. Det er imidlertid slik, som Røed-Johansen påpeker, ikke nødvendigvis et paradigmeskifte på gang grunnet lekkasjen.

6.2.2.1 Utvide kunnskapsbasen

Et interessant poeng som dukket opp under intervjurundene og som handlet om hvordan sportsjournalistikken kunne bli mer kritisk og gravende, omhandler sportsredaksjonene og kunnskapsbasen. Samtlige av informantene peker på at kunnskapsbasen i sportsredaksjonene må utvides, eller i det minste ikke være for homogen. For å kunne etterleve forventingene om et samfunnsoppdrag i sportsredaksjonen, så må redaksjonene ha en bred kunnskapsbase bestående av interesse for mer enn kun sporten i seg selv. «Dessverre er vi for lite opptatt av det utenom. Hvordan fungerer finansiering? Tredjepart? Det er veldig lite refleksjon rundt dette.» (Intervju, Johnsen, 2020). «Gravende, eller undersøkende journalistikk er ofte litt tidkrevende. Man må ha en form for kunnskap om det man driver med. Ofte krever det en del erfaring på det temaet, spesielt på sport fordi det er organisert på en veldig spesiell måte.» (Intervju, Selliaas, 2020). Welhaven påpeker at tankegangen om en bred kunnskapsbase i sportsredaksjonen burde være til stede allerede i en ansettelsesprosess.

Noe jeg er litt opptatt av er den nye generasjonen av journalister. At sport som felt, kan være interessant for alle, selv for de som primært søker seg til faget på grunn av journalistisk interesse. At man ikke nødvendigvis trenger å være verdens beste på offside-regelen, men at det kan være et felt hvor man ser konkrete resultater. At man får sportsredaksjonen med ulik kompetanse som gjør at man blir bedre rustet til å lage journalistikk av den typen som ikke har en terminliste. Det er vanskelig med rekrutering av sportsjournalister. Jeg tror at noen er redd for at de må være sportsgeek. At man bare er halvinteressert. Det beste er selvfølgelig at man er begge deler. Men av erfaring vet vi at det er lettere å lære opp de som har den journalistiske basen i bunn. (Intervju, Welhaven, 2020)

6.2.3 Er det sportsjournalistikk – eller journalistikk om sport?

Rowe gjør oppmerksom på at det er lite interesse for nettopp politikk og økonomi i sportsjournalistikken (2007, 399). Disse nyhetstemaene blir av Sjøvaag beskrevet som harde

80 nyheter (Sjøvaag, 2015) og som er temaer som kan være med på å bidra til samfunnsoppdraget, og som dermed kan øke sportsjournalistikkens status og drive den ut av leketøysavdelingen. Spørsmålet å stille i denne sammenhengen er om politikk og økonomi er en del av landskapet som sportsjournalistikk skal bevege seg i. Hvorfor er dette temaer som en sportsredaksjon skal ta for seg, og ikke eksempelvis nyhetsdesken?

Slik jeg analyserer det blir det fremmet flere grunner til hvorfor disse temaene burde innlemmes i sportsredaksjonen, og hvordan dette kan gjøres. Christiansen tar til orde for at «sportsjournalistikk» som begrep ikke kun kan omhandle det som skjer utpå gressmatta. «… det er tilknyttet fotball. Overganger og penger er en del av spillet. Noen av artiklene kan helt sikkert bli publisert på andre sider enn sportssidene, men for meg er dette tilknyttet sport og sportsjournalistikk.» (Intervju, Christiansen, 2020). Dette er en tolkning som jeg analyserer i retning om at man burde utvide begrepet sportsjournalistikk til å være mer enn det den gjengse mann i gata anser det til å være i dag, som det ved flere anledninger i denne oppgaven tilsier at er en form for registrerende journalistikk. Christiansen sier at det er en del av spillet. Spillet fotball er mer enn kun det fysiske sportslige elementet. Spillet er også det administrative, økonomi, politikk og organisasjonsstruktur.

En annen måte å innlemme politikk og økonomi på i sportsavdelinger er regelrett å ikke avgrense journalistikk-begrepet i en spesiell retning. Altså å ikke omtale det som «sportsjournalistikk», men heller omtale all journalistikk som journalistikk. «Jeg liker ikke begrepet sportsjournalistikk. Vi skal jobbe med journalistikk som handler om sport.» (Intervju, Welhaven, 2020). «Jeg vil ikke si at det er sportsjournalistikk, men bare journalistikk som handler om fotball.» (Intervju, Selliaas, 2020). «Jeg vil heller si at det er journalistikk. Jeg tror de sterke skillene mellom ulike fagfelt blir svakere i årene fremover.» (Intervju, Røed-Johansen, 2020)

Løsningen som samtlige av informantene peiler seg inn på, er å viske ut skillene mellom de forskjellige journalistiske retningene. Alle som kan jobbe med journalistikk kan også jobbe med sportsjournalistikk, og omvendt.

Det er enighet i at dette er et journalistisk felt som ikke kun skal dekke sport for underholdningens skyld, men også stå for gravende og kritisk journalistikk på linje med andre redaksjoner. Med andre ord; Sportsjournalistikk er også journalistikk og skal derfor også etterstrebe de journalistiske idealene og VISAKE-kriteriene.

Oppsummering

Det er liten tvil om at informantene kjenner seg igjen i at sportsjournalistikk tradisjonelt sett har lent seg mer mot myke nyheter og populærjournalistikk. Grunnen kan være kildeproblematikk og medierettigheter til diverse sportsarrangementer. I tillegg til at det i kapittel to ble kartlagt gjennom teorien at kommersiell idrett selger godt til det brede publikummet. Det blir også lagt vekt på at en for homogen kunnskapsbase kan være noe av grunnen til hvorfor det er så lite gravende sportsjournalistikk. Slik jeg oppfatter det er det en form for endring i landskapet, i hvert fall sammenlignet med hvordan tidligere litteratur har omtalt emnet. Det later til å være mer oppmerksomhet rundt det å følge journalistiske idealer innad i bransjen, men at det fortsatt er en lang veg å gå før man har endret kulturen rundt sportsjournalistikk, spesielt med tanke på å få hele bransjen og publikum med på laget.

7 Oppsummering og avslutning

Denne masteroppgaven har tatt for seg et nytt mediefenomen innenfor sportsjournalistikken i form av datalekkasjen Football Leaks. Oppgaven har for det første undersøkt hvilke tolkningsrammer mediene bruker i omtale av dokumentlekkasjen Football Leaks. Og hvilke tolkningsrammer som blir benyttet i omtale av artikler hvor Fooball Leaks er kilde. Jeg la et teoretisk grunnlag i kapittel 2 som ble utfordret gjennom svar i kvalitative intervjuer med fem informanter fra fire forskjellige mediehus. I dette siste avsluttende kapittelet skal jeg oppsummere hovedfunnene gjennom å svare på problemstillingen jeg introduserte i kapittel 1. Jeg skal oppsummere studiens bidrag, før jeg til slutt understreker oppgavens begrensinger samt kommer med forslag til videre forskning på bakgrunn av denne oppgaven.

Denne oppgaven hadde som formål å besvare problemstillingen; Hvordan framstår Football Leaks som journalistisk fenomen i norske medier? 7.1 Hovedfunnene oppsummert

Det første forskningsspørsmålet jeg stilte i introduksjonskapittelet var hvilke problemstillinger møter journalister med Football Leaks som kilde?

Jeg har i hovedsak indentifisert to problemstillinger som møter journalister når Football Leaks benyttes som kilde.

Den tydeligste problemstillingen i selve bruken av Football Leaks omhandler tillit til dokumentlekkasjen som helhet. Selv om dokumentene til nå har vist seg å være autentiske og journalistisk viktige, sås det tvil om Pintos integritet. Både i metoden han benyttet seg av for å få tak i dokumentene, og også hans tidligere uttalelser (som nå viser seg å være løgn) i media skaper en usikkerhet rundt personen. Analysen av både tolkningsrammene i mediene, og også analysen av intervjuene konkluderer med at det er et sprik i hvordan man omtaler Rui Pinto. Noen kaller ham en hacker, mens andre velger å ikke kalle ham noe som helst. Problemet som har oppstått er at Rui Pinto tilsynelatende både er en kriminell hacker og en varsler som har kommet med særs interessant informasjon om hvordan elitefotballen opererer, men det er ikke ønskelig å titulere ham som både hacker og varsler.

Problemstilling nummer to handler om hvilke dokumenter man skal benytte seg av, hvis man skal benytte seg av noen i det hele tatt. Selliaas (intervju, 2020) poengterer at bruken av en så

83 kontroversiell dokumentlekkasje kan så tvil i journalistens integritet ettersom denne personen da benytter seg av informasjon som har kommet frem til offentligheten gjennom kriminelle metoder. Dette er poenger som også kommer fram av Deuze (2005) omhandlende journalisters yrkesprofesjonalitet (2005, 448) samt de etiske retningslinjene (2005, 449). Christiansen og Welhaven på sin side poengterer at det blir tatt grundige vurderinger på hvilke dokumenter EIC lager saker av, og at nettverket ikke lager saker av hva som helst. I disse vurderingene står VISAKE-kriteriene (Brurås, 2012) og journalistiske idealer sterkt (Deuze, 2005). Altså må dokumentene inneholde informasjon som er vesentlig nok til å kunne forsvare at en artikkel blir publisert med Football Leaks som kilde. Også på dette punktet har jeg kommet frem til at det kan være forskjellig holdninger blant journalistene.

Et poeng som jeg har valgt å ikke innlemme i denne oppgaven omhandler det internasjonale samarbeidet som EIC er. Både Welhaven og Selliaas (Intervju, 2020) poengterer at dette er et internasjonalt samarbeid. Forskjellige presseetiske linjer blir lagt for landene som er med i samarbeidet, hvilket betyr at selv om dette kan bli sett på som et samfunnsnyttig bidrag i Norge, så er det ikke nødvendigvis at artiklene her til lands, blir sett på som samfunnsvesentlige i et annet land. Journalistene i de forskjellige landene møter på forskjellige problemstillinger med Football Leaks som kildegrunnlag. Norge tar utgangspunkt i sin Vær Varsom-plakat (Presse, 2015), mens andre land har sine egne Vær Varsom-plakater. Grunnen til at jeg ikke innlemmet dette poenget er fordi det omhandler internasjonalt samarbeid, mens denne studien hold søkelyset på norske medier.

Det andre forskningsspørsmålet jeg stilte var hvilke holdninger har norske journalister til Football Leaks? Svaret på spørsmålet anser jeg som todelt, og på den måten er det forenlig på en side, og splittet på en annen side.

På den ene siden ser samtlige journalister på Football Leaks som et bidrag som åpnet opp til en verden i fotballindustrien som man ellers aldri ville fått innblikk i, i det minste ikke så mye på så kort tid og som kan bevises så godt. Samtidig har det vært et bidrag til sportsredaksjonene ved at de på et enkelt vis har kunnet publisere artikler som er nærmere beskrivelsen av harde nyheter og undersøkende journalistikk som igjen er viktige elementer i journalistikkens vaktbikkjeprinsipp (Deuze, 2005, 447) og til dels vesentlighetsprinsippet (Brurås, 2012, 27) gjennom det Allern omtaler som «kjerna i møkkagraverjournalistikken» (Allern, 63, 1988). Kjernen «… var kritiske, undersøkende artikler om maktforhold og korrupsjon i det politiske og økonomiske livet» (Allern, 63, 1988). Football Leaks er helt klart

84 et bidrag i henhold til kjernen i møkkagraverjournalistikken. Her er journalistene og mediebildet relativt enig.

På den annen side er det ikke konsensus om hvordan man skal ta hånd om en dokumentlekkasje som har blitt dumpet på denne måten. Det er i denne diskusjonen jeg mener de største splittelsen er mellom journalistene. Christiansen og Welhaven i VG forklarer at det er det journalistiske perspektivet som må stå i førersetet og at dette er informasjon som er samfunnsvesentlig. Dette var heller ikke informasjon andre informanter benekter for at er vesentlig, men som de mener kan krysse en etisk grense over hvilke datamateriale en skal benytte seg av, og hvilke datamaterialer en ikke skal benytte seg av.

Den overordnete problemstillingen i oppgaven var hvordan framstår Football Leaks som journalistisk fenomen i norske medier?

Football Leaks framstår som et fenomen som har hjulpet publikum med å få innsikt i en verden som ellers er lukket. Den har gitt publikum kunnskap om hvordan penger er en stor del av spillet, og at fotball er mer enn sporten på gressmatten. Samtidig er det med på å belyse de enorme forskjellene mellom de store klubbene og de mindre klubbene. Lekkasjen fremstår også som et bidrag til mer kritisk og undersøkende sportsjournalistikk. Dette kommer frem i flere av tolkningsrammene og blant journalistenes egne svar.

Likevel er det store sprik i hvordan en skal omtale dokumentlekkasjen, nettopp fordi Rui Pinto anser seg selv om en varsler, men har fått tak i informasjonen han har lekket gjennom hacking. Varsler/hacker-debatten har fortsatt ikke lagt seg, selv om det har kommet innrømmelser fra Pinto selv, og rettssaken er i gang. Grunnen til det, slik jeg ser det, er fordi ingen ønsker at en person skal bli omtalt som varsler når personen ikke selv henter informasjonen fra innsiden. Pinto har sittet utenfor og plukket ut informasjon. Samtidig er det interessant at Pinto selv hevder han er en varsler, men møter mostand. 7.2 Studiens bidrag

Målet med studien var å bidra med forskning på feltet om dokumentlekkasjer, holdninger og sportsjournalistikk. Studien viser hvordan en omstridt metodisk fremgangsmåte som hacking kan gjør et tema betent, til tross for at resultatet av den omstridte handlingen kan bidra til opplysning blant publikum og tyngde til et fagfelt. Studien viser at medieaktørenes tolkningsrammer har spennvidde og at holdningene varierer fra medium til medium. Studien vier oppmerksomhet til utviklingen av sportsjournalistikk som journalistisk felt, og hvordan

85 det feltet kan utvikle seg videre og få økt status ved å strekke seg etter samfunnsoppdraget. Og dermed også havner i et dilemma når en dokumentlekkasje som Football Leaks er på trappene. Det var interessant og kanskje betegnende for elite-fotballens utvikling å se hvordan samtlige informanter tok til orde for å innlemme politikk, struktur og økonomi i feltet sport, og hvordan noen ønsket også skrote begrepet sportsjournalistikk og heller omtale det som journalistikk om sport. 7.3 Begrensinger og videre forskning

Football Leaks er fortsatt en pågående sak. Det har gjort studien utfordrende i form av at jeg alltid har måtte holde meg oppdatert på eventuelt nye opplysninger om saken. I tillegg ble intervjuene av informantene avholdt før Rui Pinto selv innrømmet hacking og at han var alene om lekkasjen. Jeg anser dette som en svakhet av den grunn at tankene og holdningene rundt dokumentlekkasjen allerede kan ha endret seg. Samtidig baserer studien seg på et relativt lite utvalg artikler og et lite utvalg informanter. Det kunne vært interessant å se flere journalisters holdninger til Football Leaks og en bredere analyse av medienes tolkningsrammer. Jeg vil også belyse forskningens store hull hva det angår sport. Det er rett og slett lite forskning på sport og sportsjournalistikk av relevans.

Mitt forslag til videre forskning er å følge saken videre når rettssaken mot Rui Pinto er ferdig og Football Leaks er over for denne gang. Det hadde vært svært interessant å se hvordan Rui Pinto omtales av både medier han har samarbeidet med, men også medier som har stått utenfor når retten blir hevet. Det hadde imidlertid også vært spennende å utvide studien til utenfor Norges grenser og sett på EIC-samarbeidet og de representerte mediehusenes holdninger til dokumentlekkasjen.

Litteraturliste

Aftenposten. 2019. «Knuser alle rekorder: Så mye penger brukte europeiske klubber på overganger». Oppdatert 12.09.2019. https://www.aftenposten.no/sport/fotball/i/awL7Ld/knuser-alle-rekorder-saa-mye-penger- brukte-europeiske-klubber-paa-overganger Aller, Sigurd. 1988. Møkkagravern & den kritiske tradisjonen: Essays. Oslo: Forlaget Oktober A.S. Aller, Sigurd. 2001. Nyhetsverdier: om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-Forlaget. Allern, Sigurd. 2014. “When Journalists Frame the News”. I Media and Revolt, redigert av Kathrin Fahlenbrach, Erling Sivertsen og Rolf Werenskjold. 91-108. New York: Berghahn Books. Bell, Owen og Khorana. «Introduction». I Journalism after Snowden, redigert av Emily Bell og Taylor Owen med Smitha Khorana og Jennifer R. Henrichsen, 1-18. New York: Columbia University Press. Boyle, Raymond. 2006. Sports journalism: context and issues. London: SAGE. Brurås, Svein. 2012. Nyhetsvurderinger: på innsiden i fem redaksjoner. Kristiansand: IJ- Forlaget. Buschmann, Rafael. 2016. «Whistleblowers Take Six Months Break». 07.05.2016. https://www.spiegel.de/international/world/whistleblowers-at-football-leaks-take-six-month- break-a-1091105.html Carlson, Matt. 2017. Journalistic Authority: Legitimating News in the Digital Era. New York: Columbia University Press. Christiansen, Anders K. «Mannen bak Football Leaks: - Fotballen er umulig å røre». VG. 20.12.2019. https://www.vg.no/sport/fotball/i/mRnLw0/mannen-bak-football-leaks-fotballen- er-umulig-aa-roere Christiansen, Anders K. 2018. “Mannen bak Football Leaks: - Supporterne brødfør et ukontrollert monster». VG. 02.11.2018. https://www.vg.no/sport/fotball/i/0Ed68o/mannen- bak-football-leaks-supporterne-broedfoer-et-ukontrollert-monster Christiansen, Anders K. 2019. «Football Leaks-kilde: - Redd jeg ikke kommer ut i live». VG. 01.02.2019. https://www.vg.no/sport/fotball/i/VRA5ad/football-leaks-kilde-redd-jeg-ikke- kommer-ut-i-live Christiansen, Anders K. 2019. «Football Leaks-varsler arrestert i Budapest». VG. 17.01.2019. https://www.vg.no/sport/fotball/i/zLoeLb/football-leaks-varsler-arrestert-i-budapest

Christiansen, Anders K. 2020. «Hjernen bak Football Leaks i retten: - Håper på å bli frikjent». VG. 04.09.2020. https://www.vg.no/sport/i/zGWo6q/hjernen-bak-football-leaks-i-retten- haaper-aa-bli-frikjent De Burgh, Hugo. 2008. Investigating journalism. London: Routledge. Der Spiegel. 2019. «Football Leaks Whistleblower Arrested». Der Spiegel. 18.01.2019. https://www.spiegel.de/international/world/whistleblower-with-football-leaks-arrested- portugal-seeks-suspect-s-extradition-a-1248701.html Deuze, Mark. 2005. «What is Journalism? Professional identity and Ideology of journalists reconsidered». Journalism 6(4). Side: 442-464. Lastet ned fra: https://journals.sagepub.com/doi/pdf/10.1177/1464884905056815 Dvergsdal, Henrik: hacker i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. oktober 2020 fra https://snl.no/hacker EIC. Ukjent årstall. “About Us”. Ukjent Årstall. https://eic.network/#about Eide, Martin. 1995. «Populærjournalistikk på norsk». Norsk medietidsskrift. 1995-01-01, (2). Side 43-56. https://www.idunn.no/nmt/1995/01/populaerjournalistikk_paa_norsk Eide, Martin. 2014. «Tvetydelighetens triumf – Populærjournalistikk på norsk. En gjenvisitt». Norsk medietidsskrift. 2014-12-15 (4). Side 295-307. https://www-idunn- no.ezproxy.uio.no/nmt/2014/04/tvetydighetens_triumf_- _populaerjournalistikk_paa_norsk_en_g Entman, Robert M. 1993. “Framing: Toward Clarification of a Fractured Paradigm”. Journal of Communication 43 (4): 51-58. https://doi-org.ezproxy.uio.no/10.1111/j.1460- 2466.1993.tb01304.x Fildes, Jonathan. 2010. «What is WikiLeaks?». BBC. 07.12.2010. https://www.bbc.com/news/technology-10757263 Football Leaks – Football and TPO whistleblowing. Ukjent Årstall. https://footballleaks2015.wordpress.com/ Gordon, James Patrick. 2015. «Football Has Its Own Version Of Wikileaks Now». Paste. 16.12.2015. https://www.pastemagazine.com/soccer/football/football-has-its-own-version-of- wikileaks-now/ Heilmann. «Her er reglene som kan knuse PSG-sjeikens meterligadrøm». Heilmann, Håkon Rysst. «Her her reglene som kan knuse PSG-sjeikens mesterligadrøm». NRK. 14. august 2012. https://www.nrk.no/sport/fotball/her-er-okonomisk-fair-play-reglene-1.8281839 Helland, Knut. 2002. «Den opprinnelige symbiosen mellom fotball og presse». Rokkansenteret notater. Stein Rokkan Centre for Social Studies – Working papers. 11-2002. https://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/1428/N11- 02%5b1%5d.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Helland, Knut. 2003. Sport medier og journalistikk: med fotballandslaget til EM. Bergen: Fabokforlaget. Hernes, Øystein. 2020. «VG frikjent i PFU etter klage fra Hans Erik Ødegaard». VG. 26.08.2020. https://www.vg.no/sport/i/awXqe7/vg-frikjent-i-pfu-etter-klage-fra-hans-erik- oedegaard Holm, Jan: fotball i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. februar 2020 fra https://snl.no/fotball Hugsted, Christian M. «Dette tjente langrennstjernene» [SIC]. Dagbladet. https://www.dagbladet.no/sport/dette-tjente-langrennstjernene/70426243. 07. november 2018. Johannessen.2018 «Fotballfestens bakside». Johannessen, Trond. «Fotballfestens bakside». VG. 2018. https://www.vg.no/spesial/2018/football-leaks-milliardene/ Josimar. Ukjent årstall. «Om Josimar». http://www.josimar.no/om-josimar/ Kampanje. 2018. “Over 3,5 milliarder fulgte fotball-VM». Oppdatert 21.12.2018. https://kampanje.com/medier/2018/12/over-35-milliarder-fulgte-fotball-vm/ Kvam, Bjarne. 1995. Etterforskende journalistikk. Fredrikstad: Institutt for journalistikk. Løvmo Lie, Stine. 2016. «Reagerer på at fotballkommentatorer dekker favorittlag: - Uakseptabelt». VG. 15.05.2016. https://www.vg.no/sport/fotball/i/62bb0/reagerer-paa-at- fotballkommentatorer-dekker-favorittlag-uakseptabelt Macnamara, Jim. 2016. Organizational listening: the missing essential in public communication. New York: Peter Lang. McNair, Brian. 2012. «WikiLeaks, Journalism and the Consequences of Chaos». Sage Publications Ltd. 2012-08 (144), 77-86. https://journals-sagepub- com.ezproxy.uio.no/doi/pdf/10.1177/1329878X1214400112 National Whistleblower Center (NWC). Ukjent årstall. “What is a Whistleblower?. https://www.whistleblowers.org/what-is-a-whistleblower/ NFF. 2020. Spilleregler. https://www.fotball.no/lov-og- reglement/spilleregler/spilleregler2/#71075 Pressens faglige utvalg. 2015. «Vær varsom-plakaten». 12.06.2015. https://presse.no/pfu/etiske-regler/vaer-varsom-plakaten/ Rasmussen, Terje. 2016. Hva skjer med internett og web?. Oslo: Cappelen Damm. Restad, Hilde. 2018, 7. desember. WikiLeaks. I Store norske leksikon. Hentet 2. april 2020 fra https://snl.no/WikiLeaks Rove Bentsen, Anders., Gukild, Emil., Hanne Skjellum Mueller. 2015. «Blatter og Platini utesteng i åtte år». NRK. 21.12 2015. https://www.nrk.no/sport/fotball/blatter-og-platini- utestengt-i-atte-ar-1.12714911

Rowe, David. 2007. “Sports journalism: Still the “toy department” of the news media?”. Sage. Vol. 8(4): 385-405. DOI: 10.1177/1464884907078657 Rubin, Herbert J. & Irene Rubin. 1995. Qualitative interviewing: the art of hearing data. Thousand Oaks, Calif: Sage Rusbridger, Alan. 2017. «Journalism after Snowden». I Journalism after Snowden. redigert av Emily Bell og Taylor Owen med Smitha Khorana og Jennifer R. Henrichsen, 21-28. New York: Columbia University Press. Røed-Johansen, Daniel. 2018. «Enorm lekkasje viser fotballens skitne maktkamp. Men får det egentlig konsekvenser for superklubbene?» Aftenposten. 11.11.2018. https://www.aftenposten.no/sport/fotball/i/e8z3mK/enorm-lekkasje-viser-fotballens-skitne- maktkamp-men-faar-det-egentlig Saue, Ole Alexander. 2019. «Ødegaard: - VG har publisert stjålne, private og høyst konfidensielle dokumenter». Medier 24. 15.12.2019 https://www.medier24.no/artikler/odegaard-vg-publiserer-stjalne-private-og-hoyst- konfidensielle-dokumenter/481186 Selliaas, Andreas. 2020. «Football Leaks: Rui Pinto innrømmer å ha stjålet alle dokumentene». Idrettspolitikk. 27.08.2020. https://www.idrettspolitikk.no/2020/08/football- leaks-rui-pinto-innrommer-a-ha-stjalet-alle-dokumentene/ Shirky, Clay. 2017. «Political Journalism in a Networked Age». I Journalism after Snowden, redigert av Emily Bell og Taylor Owen med Smitha Khorana og Jennifer R. Henrichsen, 161- 170. New York: Columbia University Press. Sjue, Finn. 2011. Undersøkende journalistikk: en innføring. Kristiansand: IJ-Forlaget Sjøvaag, Helle. 2015. Hard News/soft news. The hierarchy of genres and the boundaries of the profession. Boundaries of Journalism. Professionalism, Practices and Participation. Spiller, Christian. 2015. «Und raus bist du!». Zeit. 30.12.2015. https://www.zeit.de/sport/2015-12/sportjahr-2015-fifa-uefa-dfb/komplettansicht Syed, Nabiha. 2017. «Freedom of Information and Information Asymmetry». I Journalism after Snowden, redigert av Emily Bell og Taylor Owen med Smitha Khorana og Jennifer R. Henrichsen, 142-158. New York: Columbia University Press. The Black Sea. Ukjent Årstall. ««Whistleblower of Football Leaks» arrested in Budapest». Ukjent dato. https://theblacksea.eu/whistleblower-of-football-leaks-arrested-in-budapest/ Tjora, Aksel. 2010. Kvalitative forskningsmetoder i praksis. Oslo: Gyldendal akademisk. Van Gorp, Baldwin. 2014. “Culture and Protest in Media Frames”. I Media and Revolt, redigert av Kathrin Fahlenbrach, Erling Sivertsen og Rolf Werenskjold. 91-108. New York: Berghahn Books. VG. 2018. «Football Leaks – Fakta om Football Leaks» VG. 01.11.2018 https://www.vg.no/spesial/2018/football-leaks/

Von der Lippe, Gerd. 2010. Et kritisk blikk på sportsjournalistikk: medier og idrett i en globalisert verden. Kristiansand: IJ-Forlaget. Wahl-Jørgensen, Karin og Thomas Hanitzch. 2009. The Handbook of Journalism Studies. New York: Routledge. Welhaven, Leif. 2018. «Her er dokumentene som avslører galskapens galopp». VG. 02.11.2018. https://www.vg.no/sport/i/9m1JAE/her-er-dokumentene-som-avsloerer- galskapens-galopp Wikipedia, s.v. «Doyen Group». Lest 22.09.2019. https://en.wikipedia.org/wiki/Doyen_Group Waatland, Erik. 2019. «Er det kun de ukritiske journalistene som får intervjue de største stjernene?». Medier 24. 15.12.2019. https://www.medier24.no/artikler/er-det-kun-de- ukritiske-journalistene-som-far-intervjue-de-storste-stjernene/481176 Østbye, Helge., Helland Knut., Knapskog, Karl & Leif Ove Larsen. 2013. Metodebok for mediefag. Bergen: Fagbokforl.

Vedlegg

Intervjueguide – Football Leaks

(Spørsmål etter / går til mediehus som ikke har football leaks som satsingsområde)

Football Leaks – kjennskap og satsingsområde:

1. Når ble du først kjent med dokumentlekkasjen «Football Leaks», og hvordan ble du kjent med fenomenet?

2. Hvordan vil du, med egne ord, beskrive fenomenet «Football Leaks»?

3. Hvorfor velger dette mediehus å «satse» / ikke «satse» på Football Leaks? (Har dere brukt football leaks ofte som kilde / Hvorfor bruker dere ikke football leaks som kilde? Innbefatter det konkurranseperspektivet?)

4. Har dere gravende sportsjournalister? Hvis ja; hvor mange i forhold til nyhetsdesken? Hvis nei; hvorfor ikke og hvem skal da gjøre gravearbeid om det dukker opp? (ikke relevant hos Josimar og idrettspolitikk.no) Rutiner og troverdighet: 5. Er arbeidet med kritisk sportsjournalistikk annerledes enn arbeidet med «vanlig» sportsjournalistikk? Hvordan?

6. Har «Football Leaks» endret måten dere arbeider med fotball på generelt? Hvis ja; hvordan? Hvis nei; hvorfor ikke?

7. Stoler dere på Football Leaks som kilde? Eller, stoler dere ikke på Football Leaks som kilde? Hvorfor (ikke)?

8. Hva gjør dere for å sjekke at dokumentene stemmer med sannheten? (Hva gjør at dere vurderer det dit hen å ikke bruke dokumentene?) Journalistikk 9. Har «Football Leaks» tilført sportsredaksjonen noe ekstra? / Kunne Football Leaks tilført sportsredaksjonen noe ekstra? Hva da?

10. Har «Football Leaks» tilført fotballjournalistikken tyngde på et generelt grunnlag? Hvis ja, hvordan?

11. Hvordan kan en sportsjournalist arbeide med gravende journalistikk uten en dokumentlekkasje som dette?

12. VVP - 1.4. «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan

mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Vurderer du det dit hen at fotballjournalistikk, ved hjelp av football leaks, har kommet nærmere dette punktet, og flere av punktene i første del av Vær varsom-plakatene som omhandler pressens samfunnsrolle? Hvorfor? Hvorfor ikke?

13. Hvorfor er football leaks viktig for fotballjournalistikk? Eventuelt hvorfor er det ikke viktig for fotballjournalistikk?

14. Hvorfor er dette sportsjournalistikk? Hvorfor er ikke dette politikk eller økonomi? Annet:

15. Har «football leaks» hjulpet til å se på fotball som en global økonomi og ikke bare et spill på matta?

16. Har du noe å legge til? (Kommentar?)