av gode mat-tilbud hver uke - se bare FK- annonsen på onsdager! - Ellers mer enn 600 andre varetilbud. - Heltent servicebu- tikk med matmiljø.

Medlem av Vestfolds største dagligvarekjede Årsskrift for I redaksjonen: Per Bjerke, Reidar RAMNESIANA Ramnes Historielag 1985 Fadum, Roar Ree og Tore Asplin

FORORD

Ramnes Historielag feiret 10-års jubileum i 1985, og derfor må dette nummer av årsskriftet "Ramnesiana11, det åttende ialt, ansees som et jubileumsnummer. Leserne vil legge merke til at årets utgave er adskillig fyldigere enn vanlig.

De to store hovedartiklene er for det første historien om Vivestad kirke, som vi sin helhet har sakset fra det hefte Vivestad menighetsråd ga ut for en del år siden. Dessuten presenteres en større artikkel om våpenslipp i kommunen under siste verdenskrig. Vi kan ellers by våre lesere en interessant artikkel om ørretfiske i Bjune-området. Vi skriver om leirskred, Bøjordfallet og jordskredet på Brår i det forrige århundre, og vi presenterer en del av de gamle fotografiene, som historielaget i løpet av året har fått avfotografert og registrert.

Denne innsamling ble meget vellykket, og i dette nummer forteller vi også litt om det. Et nytt ordførerportrett hører med, og vi bringer dessuten artikkel om "Ramnes for 100 år siden”.

Huldra i Firingåsen er ikke glemt, og dere kan også lese om Lutherbrev i Ramnes og om Lucas-stua i Fon og dens videre skjebne. En oppsummering av møter og arrangementer i Ramnes Historielag i 1985 innleder som vanlig årsskriftet.

En lang rekke firmaer og bedrifter har også iår gitt oss annonser, som langt på vei vil dekke utgiftene til utgivelsen av dette jubileumsskrift. Vi takker så mye for det’ "Ramnesiana" er forlengst blitt en årviss trykksak i innbyggernes postkasser før jul. Vi bestreber oss på å bringe så allsidig historisk stoff fra kommunen sora mulig, og takker også våre bidragsydere.

3 Møtene i 1985

Tidligere beboer i Lucas-stua, Else Andersen, flankeres her av arkitekt Eva S. Torkildsen og fylkesbyggesjef Gunnar Aker. Bildene viser rivingen av Lucas- stua.

Ramnes Historielag har hatt et nytt aktivt år med mange fine møter og sammenkomster på Brår. Årsmøtet ble avviklet 7.mars, og der ble Kaare Frøland gjenvalgt som formann. Gjenvalgt til styret ble også Paul Vik og Liv Sætre. Gjenstående: Torbjørg Holtung og Ase Burås. Til varamenn ble valgt Sverre Holtskog, Ingegerd Mender, Dagny Tafjord, Ruth Holt og Lars Skaug. Husstyret ser slik ut: Reidar Fadum, formann, Gunnulf Flåtten, Kjell Bleika og Aud Flåtten Forseth. Varamenn: Mildrid Nyhus og Olav Anthonisen. Revisorer: Olav Bogstad og Anton Bogstad, Berg. Redaksjonskomite: Per Bjerkø, formann, Tore Asplib, redaktør og Roar Kirkevold, annonsemann. Valgkomite: Frederik Wedel Jarlsberg, Per Bjerkø og Åse Gran.

På årsmøtet var fylkeskonservator Erling Eriksen tilstede og orienterte om innsamling av gamle fotografier, noe historielaget foretok i løpet av 1935 og som blir orientert om i egen artikkel i dette blad. Ved årsmøtet hadde Ramnes Historielag 96 medlemmer, derav 12 livsvarige.

Foruten fem kvelder med fotografiinnsamling har historielaget iår hatt tre medlemsmøter med godt program alle gangene - og 4 godt hus, selvsagt. Disse møtene på Brår blir alltid godt besøkt. 11.april snakket vid.ass. Torill Wyller (fylkesmuseet) om St. Hans-feiring og gamle skikker, og det var svært interessant. 31.oktober sto Lucas-stua på programmet, og fylkesbyggesjef Gunnar Aker og arkitekt Eva Torkildsen fortalte om det arbeide som er nedlagt så langt og om de planer som foreligger om denne gamle bygningens skjebne. Huset i Fon er nede forlengst, og nå skal det gjenoppstå på Brår. Fint skal det bli, ihvertfall ifølge den orientering medlemmene ble gitt på møtet på Brår. Vi gleder ossl Årets siste møte ble holdt 22.november, og da snakket Ramnes- mannen Martin Kvalvåg om sitt arbeide på misjonsmarken i Etiopia gjennom tilsammen syv år. Godt hus denne gangen også, og "kaffe-pengene" gikk i sin helhet som støtte til Kvalvågs arbeide i Etiopia. 7.september ble avviklet høsttur til Fossesholm i Vestfossen og Blaafarveverket i Modum, og ca. 30 medlemmer var med på turen, som var utbytterik. Til sist nevnes at Brårdagen gikk av stabelen lørdag 15.juni, og den ble vellykket iår også. Astrid Flåtten hadde maleriutstilling på stabburet, det ble grislet brød og stekt potet-lomper, og Bernt Frydenberg tryllet* Godt med folk, og vel blåst for komiteformann Hans Ramm og hans mannskap.

Formannen Kaare Frøland overrakte vid.ass. Torill Wyller et Hans Gerhard Sørensen-bilde sora takk for interessant kåseri om St. Hans feiring og gamle skikker. 5 "Luther brev" i Ramnes?

Historielaget får mange henvendelser i løpet av året. Det kan dreie seg om slektskapsforhold, om vaner, skikker o.l. Av og til klarer vi å gi et svar. Men det brevet som vi her gjengir, det har vi ikké greid å finne noe ut av. Brevet er fra Kjell Tinghaug som nå bor i Larvik. (Se forøvrig om noe av slekta i Bygdeboka, s. 670 f) Vi har fått Kjell Tinghaugs tillatelse til å gjengi hans brev og "Luther-brevet" i RAMNESIANA og vi sier: Les brevet nøye, og vi spør altså: Vet noen i Ramnes om andre slike "Luther-brev”? Hvis du har noe å fortelle i forbindelse med brevet, ta da kontakt med historielaget eller med Kjell Tinghaug. k.F.

6 Larvik, 09-01.1985

Til Ramnes historielag , ved/ herr Kaare Frøland.

Vedr. gammelt brevstykke.

I en gammel familiebibel arvet etter min morfar , Christen Sørensen Tinghaug, lå et brungult og skjørt papirark . Min mormors bror hadde pl baksida skrevet ned fødselsdata for søsknene sine. Forsida (se vedlagte kopi i) har en trykt "Luther- rosen nederst til venstre. Len i ineholaer ellers en tolkning av 2 bibelord og er undertegnet "Martinius Luther dr. 1543M. Riksarkivet i Oslo mener det ,er Martin Luthers håndskrift, men kan ikke gi noen nrrmere forklaring på hvordan dette skriftstyk­ ket kan ha havnet i en bibel i Ramnes. Teksten er skrevet på latin, hebraisk og gammel-tysk, og det en kan undre seg over,er at sikkert ingen av de trauste ramnes-bønder har kunnet tyde et eneste ord av det som står der 1 Jeg har vist papiret til to proster og diverse prester her i Larvik. De kunne oversette det hele for meg, men ingen av dem hadde sett noe slikt før, eller hørt at et slikt papir fore­ kom i noen "kirkelig bruk”. Jeg vil naturligvis gjeme prøve å finne ut av sammenhen­ gen, men det later til å være vrient. Finnes det flere slike "Luther» brev" tatt vare på i Ramnes ? Historielagets medlemmer har kanskje sett eller hørt om noe lignende ? Mitt eksemplar kan i f&rste omgang fclges tilbake til Flå- teteigen. Min mormors far, Hans Kristian Johansen (f.på Lislebø i 1820, død på Tinghaug i 1905) var tømmermann, møllebygger, møbel- snakl er og eide Flåteteigen 1856 - 88. Oldemors slekt var fra Sands- vær, og det er ik^e noe som tyder på at hun har hatt papiret med seg fra sine foreldre på S.Holt i Ramnes eller fra slekten i Lågendalen-. Oldefars slekt virker ikke ved første øyekast, mer sannsynlig - faren var Johan Kristiansen fra N.Tufte og moren Helvig Hansdatter fra Gran i Andebu. Jeg har imidlertid merket meg noe som muligens kan være et snev av en ledetråd: Fire generasjoner bakover fra Johan Kristiansen Tufte kommer vi til min 5Xtippolaefar Jørgen Haagensen (Ramnes bygdebok, bd.II, s.63). Han var fodt ca. 1&24 og døde etter 1690, var lagrettemann i 1684 og 88 og kirkeverge i 1690. Han brukte N. Venås og kjøpte gården sin.nu sønnen Anders i 1687. Jeg har ikke kunnet finne ut noe om hvem , hva, hvor Jørgens far var. Det inter­ essante er at presten i Ramnes fra 1613 - 1645# Jørgen Jørgensen, hadde studert i Wittenberg .Kan det ha vært en sammenheng av noe slag her ? Min forespørsel til de lokalhistorieinteresserte i Ramnes er altså: Vet noen noe om slike nLuther-brev!l, og kan noen fortelle meg noe i forb. med det eks. jeg har arvet? Jeg h_.per du har tid til å bringe dette videre og sende meg noen ord om hva som måtte komme ut av det -. Med

Adr.:Strandgt. 57 B, 32 50 Larvik

5 7 Innsamlingen av gamle fotografier

Som de fleste i bygda kjenner til, har historie­ laget i vår og i høst gjennomført innsamlingen av gamle fotografier i hele kommunen. Det var en sjau. Vi begynte med Brår, deretter samlet vi inn bilder i Linnestad krets. Nå i høst tok vi Ramnes, Jerpetjøn, Fon og Vivestad. Tilsammen er det blitt ca. 600 bilder. Ca 20 av historielagets medlemmer gjennomførte aksjonen.

Hva slags bilder er det blitt? La oss gi en grov oversikt i tilfeldig rekkefølge:

Skoler under bygging Buskap på beite Forskj. kjøreredskap Soldater fra Ramnes i 1905 Den første traktor Gård med folk,hester,redskaper Høyonn Skisport Begravelsesfølge,minneport Åker med rauk Skolebilaer Konfirmasjonsbilder Fra arbeidslivet Interiør fra kirker og hjem Portretter som viser Oversiktsbilder av landskaper klesdrakter,hatter,utstyr og grender Forskj. kurs Juletrefester Dansemusikktrio Foreninger på tur Jaktbilder Mi1-org-jegere Flom på Klopp Eidsfossbanen Orkesterforeningen Sangkor Juleslakting De 4 gamle lærerne Fra sæterlivet Gamle biler Stevner Tyskere i Ramnes Butikkinteriør Gamle hus m.fl.

Hvorfor har vi samlet disse bildene, og hva skal vi bruke dem til? For det første har vi fulgt en anmodning som er rettet til alle kommuner i landet fra Sekretariatet for fotoregistrering i Oslo. (En av medarbeiderne i dette sekretariatet har tidligere besøkt oss i Ramnes). Dessuten

8 6 vet vi at jo lenger vi venter med å foreta en slik innsam-ling, desto flere gode bilder vil gå tapt. Men kanskje fram-for alt vil vi trenge bilder til den bygdehistorien som snart vil komme.

Mange fulgte vår oppfordring og kom med sine album og bilder. Vi fikk lov til å avfotografere disse bildene, og alle fikk bildene sine tilbake. Vi retter en takk til alle dem som hjalp oss med denne viktige kultur-oppgaven.

Men - vi vet at det fremdeles er en del Ramnes-borgere som sitter med bilder vi gjerne skulle ha en kopi av. Kanskje bør i arrangere et oppsamlingsheat?

La oss høre fra dere som ikke hadde anledning til å komme med bildene deres i første runde. Lars L. og Kaare F.

Muntert rundt bordet på Brår da Ramnesfolk leverte inn gamle fotografier i høst. Fra venstre sees Ragnar Bogstad, Hans Ramm, Fridtjof Stange, datteren Aina Stange og Annie skaug. (Foto Per G-ilding).

9 Leirskred og vegproblem på 1800—tallet.

I store deler av ramnes er det dårlige grunnforhold, leira er avsatt i havet etter siste istid, og er bygd opp med et stabilt lag på 2 - 4 m, øverst, herfra og ned til fjellet er leira bløt, Saltinnholdet i porevannet i leira er svært avgjørende for stabiliteten, så lenge saltinnholdet er i behold fra havvannet, har leira korthusstruktur, se skisse.

Dersom saltet blir vasket ut fra leira, blir det kvikkleirstruktur, og da er leira så bløt at det kan skje jordfall og leirskred. Langs elvene kan vi se mange tegn på at det har skjedd leirfall. I dette nummeret skal vi ta for oss beretninger av problem med vegene ved storelva, størst oppmerksomhet fikk Bøjordfallet i 1849, Da ble hovedvegen til Tønsberg sperret, og det ferske lokalstyret fikk lang og interessant saksbehandling for å få vegen i orden igjen. Som vist på kartet var katastrofeområdet sør for der vegen fra heian til bø krysser den gamle vegen.

I papirer etter Erling Sætre finner vi en ikke publisert artikkel om saksbehandlingen etter Bøjordfallet. Det antas at Erling Sætre og hans far Andreas Sætre sammen har samlet stoffet, vi gjengir stoffet i gammel språkdrakt, det gjør vi også ved å ta inn notis i Tønsbergs Blad 2. mai 1884. Rasområdet ser vi mellom aldersboligene på Brår og elva, det synes klart at vegen den gangen gikk noe lengere nord , mens brua over elva var på samme sted som nå. Dengang som nå var det nødvendig med positiv holdning i våle, og det er heller ikke ukjent nå at det må til spesielle hendinger for å få fortgang i løsning av gamle problemer , i dette tilfelle de bratte bakkene på hver side av brua på brår.

10 Korthus-struktur i ishavs leire. Kvikkleire-struktur. Tegnet Tegnet etter fotografi med etter fotografi med elektron- elektronmikroskop. Etter T. mikroskop. Etter T. Løken Løken 1968. 1968.

119 Böjordfallet i 1849 Vi kjenner ikke datoen for leirfallet på bø, men det er grunn til å regne med at det skjedde våren 1849. Selv om det ikke skulle så mye vegarbeid til for å få hestetransportene rundt rasstedet, var det nødvendig å få til en varig utbedring av vegparti et. Problemene opptok kommunepolitikerne i flere år framover, Vi følger Sætres notater videre:

Den 12. sept. 1949 hadde formenn og representanter møte på Søndre Valle , og "forlagde Ordføreren , Sogneprest Ingier, en Skrivelse fra Veiinspecteuren til Amtet med Forslag om Forflyttelse af Veien længere op. Formannskapet fant ikke å kunne gå med på Inspecteurens Forslag , men vedtog at engagere en Mand der skulle besørge alt nødvendigt og tilfældigt Arbeide paa den gamle Vei og holde Veien i denne Høst og saalenge paa Sommeren til det projekterte Veianleg om Bøe kunde komme istand, i farbar stand. "

Tomas Olsen Heian tok på seg tilsynet. "Og i Tilfælde Ulykke skulle volde at den nu omtalte Vei over Jordskrdet ei lenger kan repareres, da udstrekkes Tomas Heiane Fuldmagt til at reparere paa den Vei om Bøegaden som Veiinspecteuren påpegede saa den bliver i farvar Stand".

Den 25. april 185o er saken atter fore. Også denne gang samlet på møte på Søndre Valle. "Et gjennom Amtet tilstillet Forslag fra Veiinspecteuren, sigtende til Farbargjørelsen af Veien forbi Bøe og som gaar ud paa at efterat Veien er planert og grøftet, skulde denne forsynes med et Brodække af Planker, der igjen skulde hvile paa Sviller og nagles dertil samt fyldgjevnes. Udgifterne beregnedes saaledes:

Planering, Grøfter og Stikrender 5o Spd. 11 Tylvter Gran- eller Aspetømmer 15 Fod L. 6 tom Top til Sviller 44 " 7o Do. Planker 12 Fod L. 6 Tom brede 2 Tom tykke 70 " Arbeide, med Tillæg af Trænagler 2o " I uforudseede Tilfælde 16 " Tilsammen 2oo Spd.

12 Først sattes under Ventilation om man vilde gaa med paa den foreslaaede Reparationsmaade i sin Helhed, eller om man ikke kunde tenke sig en ligesaa varig og billig Istandsættelse. Da flere ytrede at mand kunde tænke sig en anden Maade, gik man over til at gjennomgaa hver af Forslagets Poster særskildt. Først sattes under Votering om det ansaaes fornødent at have Svillerne eller om man kunde lægge Brodækket umiddelbart paa Jorden. Af Forsamlingen voterede kun 7 for at have de prosjekt-erede Sviller, hvorimod 10 modsatte sig denne Bygningsmaade, da man mente at man idetminste paa enkelte Steder kunde hjælpe sig uden disse , og at Arbeidet idethele derved gjordes mindre durabelt paa Grund af at Naglene vilde brækkes og Sammenføiningene let sønderbrydes det allermindste Broen ulagede sig ved Tælen og andre Omstændigheder, og derfor mente man at var Underlaget af den Beskaffenhed at den ikke kunde bære Flagene eller Plankerne, kunde det vist lidet hjælpe at have Svillerne der, da disse ogsaa kunde synke. Dernæst discuterede man Brodækket selv. 13 Mænd af Forsamlingen mente at ikke Planker skulde anvendes, men derimod runde kavler af 4 tommers Top, der sank ned med sin Runding i Jorden og laa derved baade stødt og holdtes altid fugtige.

I Forbindelse med disse Bemærkninger var ogsaa Flerheden af Forsamlingen enige om at det vilde være langt mer besparende for Bygden nciar materialerne anskaffes in natura enhver Gaard efter sin Skyld, og derimod kun Arbeidet bort1iciteres og saaledes udlignedes i Penger. Ordføreren tilføiede Protokollen at han vistnok maatte erkjende at det vilde være meget mindre bekosteligt, naar Materialerne kunde leveres in natura af hver Gaard efter sin størrelse, ja om ogsaa dette aldeles simple Arbeide som her udfordedes, udførtes ved Arbeide in natura af Rodemandskapene, men at han dog troede at Formandskapet ikke havve formel Adgang til denne Fremgangsmaade, men kun har til Raadighed til at bestemme en vis Pengesum paa Prestegjældets Matrikulskyld, foruden at han forestillede sig de utallige Vanskeligheder, som vilde opstaa naar en heel Bygd saaledes skulde skaffe Materialer in natura og Arbeide. Da denne Ordførerens / Erklæring oplæsedes, erklærede Mathias Egtvedt,

13 Svend Valde og Christopher Fossan sig dermed enige. Hans Holdt (lærer Hans Andersen Holdt, en av formennene) som ikke var tilstede, ilagdes en Mulkt af 60 Ski. Protokollen oplæst (og underskrevet av): F. Ingier. Peder Gundersen (Lefsrød). J. Eriksen Løn. Hans K. Holtung. Svend H. Gjessing. Hans Larsen Hunnestuen. H. Christian Abrahamsen Bjune. C. Halvorsen Fosane. Knut 0. Abraham Larsen (Langelid). Mathias Egtvedt. Martin Aarevaal. Christopher E. Haug. Ole Grorud. Jørgen Olsen (Forum). Hans J. Jare. A. Jahnsen (Bjune). Peder Horn (Fon) . Mathias 0. Linnestad. Dette møtet er sogneprest Ingiers siste i Ramnes Kommune- bestyrelse. Han flyttet kort etter til sitt nye embede som sogneprest i Skedsmo.

Hans Holdt overtar som ordfører, Større interesse for fagfolkenes forslag, men det brukes mye granbar.

Hans Holdt blir nå ordfører med Lars Andersen Bjune som viseordfører, og i møte 17. august 185o er Bøveien atter fore. Det foreligger en ny skrivelse fra veiinsp. herr Præmier Lieutnant Holter, og nå besluttes: " at man i Eet og Alt tiltræder Veiinspecteurens Forslag". Hans Paulsen Bøe skal nå forestå arbeidet. Om det skal være "Flager paa Sviller eller paa Kavler" ses ikke. Derimot blir det brukt en masse granbar og pliktarbeid. På møtet 10. sept. kan Hans Paulsen melde at arbeidet er utført, og hans regning, inkl. materialer er på bare 12 Spd. 2 Ort og 12 Ski.. Men denne reparasjon er bare rent midlertidig. I møte den 2. nov. 1950 er den egentlige istandsettelse av veien gjennom jordfallet fore. Behandlingen resulterer i :"med Hensyn til de udfordrede Materialer hertil (til Brodækket) besluttedes enstemmig at det ansees lige-gyldigt enten samme bestaar i runde Stokke 14 fod og 4 Tommer Top eller i Flager af samme Længde og minst 6 Tommer brede og 3 Tommer tykke. Med Hensyn til Anskaffelsen besluttedes med 9 stemmer mod 8 at de skulde udlignes med 1 Flag eller 1 Stok pr. Skylddaler, og Valget af Flag eller Understok af den stipulerede Størrelse over-lades til enhvers Ønske". Men det skulle være framme ved jordfallet og ordentlig opplagt der "inden første

14 Kyndelsmesse, hvor de skal blive besigtiget og aftagne af en nærmere udvælgede Commite af Forsamlingens Midte." Hans Paulsen Bøe sa at veien om Bø er "alldeles ufarbar , og at aldeles intet Granbar er at erholde. Nu maa den stenges og Færdselen dirigeres om Bø og den maa belægges med Granbar i en temmelig Tykkelse". Oppsynsmannen mener det vil tiltrenges loo lass. "Og nu i den værste Høst-bløde. Det ansees som en Umulighed og veien maa stenges for ihøst og Bekjendgjørelse opsettes i begge Ender". Ferdslen skal nå ledes om Ramnes Kirke.

Elva må flyttes , og bestyrelsen håper på fri GRUNN.

Det blir noe langtekkelig dette, men når en først er begynt så er det vel best å følge det hele til endes. Den 24. september 1851 gjelder det hovedreparasjonen . Veiinspektøren anser kavlebroen utjenelig og fremsender sådent forslag:"En Grøft tæt under Aasen ved Bøe, at rette Elven, belægge Elvebunden med Granbar , og forpæle Elvens Bredder, hvilken Udgift specificeret anslåes til 4oo Spd.. Representantskabets forr. Besludning cplestes . Først udtaltes om Grøften ved Aasen at hvis den skal komme til at gjøre nogen Nytte, saa maa den blive betydelig dyrere en specificeret. Veiispecteuren ar heri enig. Efter længere Ventilation besluttedes med 1 Stemme, Svend H. Gjessing, som holdt seg til Veiinspecteuren,: Ved gravning at rette Elvens Løb saavidt muligt , dog under den Forudsætning og paa de Betingelser at vedkommende Jordeiere uden Godtgjørelse tillader denne Rettelse. Denne Gravning foretages i et tilbørlig Dybde eller lige med Elvebunden paa Østsiden, hvor Kanten afskraaes og forbindes med Nedrammelse af 2 rader af Pæler, samt med Nedlæggelse af Faskinbunter af Granbar. Grøften bliver blot at grave saa bred som nødvendig til Arbeidets Udførelse, da man antager at Elven, naar den slippes paa dette nye Løb, selv vil bane sig den udfordrende Bredde paa Vestsiden. Pæler af 24 Fods Længde og 6 Tommer tykke paa Midten nedrammes i Grøftens Østside med 1 Alen mellem hver, og indenfor denne Rad en anden Rad med 12 fods Pæler".

15 Sogneprest Esmark tar over ordførerjobben og PROBLEMET MED VEGEN PÅ Bø,

Fra nyttår 1952 er det ny ordfører, idet sogneprest Esmark avløste Hans Holt. Lensmann Hagemann - som ikke var medlem av kommunebestyrelsen,- hadde som regel vært protokollfører under møtene og ellers utført noe sekretærarbeide for ordføreren . Han bevilges herfor 2- to-Spd. ., mens ordføreren for skrivesaker og "Expresser" får 1 - een - Spd.. I møte den 28. april 1852 foreligger et tilbud fra H. Christian Abrahamsen Bjune om for 2oo Spd. å utføre det arbeid med elven som var vedtatt 24. sept. Dette tilbudet fant man imidlertid ikke å kunne godta. Arbeidet ble bortsatt til Peder Undrum og Hans Sperre for 185 Spd.. Disse to er tilstede og undertegner protokollen med betingelsene. Veiinspektøren er også tilstede.

40 SPESIDALER I GRUNNERSTATNINGER TIL BØNDENE PÅ Bø,

Forutsetningen om at jordeierne avsto for godtgjørelse , slo ikke til. I møtet 14/7, hvor jordeierne er tilstede, fastsettes godtgjørelsen således: (Nåværende eier i parentes) Hans Paulsen (Odd Holden): 5 Spd., Olaus Torsen (Åsta Horntvedt): 15 Spd., Christian Jahre (Ole Bøe):lo Spd. og Hans Chr. Hansen (Harald Bøe): lo Spd.. Den 19. juli er formennene samt amtmann Cappelen, ingeniør kapt. Thrane og veiinspektør Holter på åstedet og blir enige om å fremlegge for samlet møte dette forslaget: "1. Grøften gjøres 45 Favner lang og 6 Favner bred. 2. Det foretas en Restaurering af den nedsatte Pælerad hvor denne har forskudt seg. 3. Bortledelse af Vandet i tvende Vandpuss. 4. Gravning af et dybt Hul i Nærheden af Gaarden Bø, for at man kan komme til Kundskab om hvilke Bestanddele Jordbunden der bestaar, hvorved man venter at komme til mere bestemt Vished om hvorvidt det vil være hensigtsmæssig at man søger at bortlede Vandet ved en Grøftover Bøjorderne." Samme dag kom forslaget opp i møte i den samlede kommune-bestyrelse, og det ble vedtatt med 10 mot 10 stemmer, idet ordførerens dobbeltstemme gjorde utslaget. Ordføreren fant

16 det - uten at det egentlig ble foretatt navnopprop- av så stor betydning at han i en etterskrift tilføyer den personlige stemmegiving. Den 3o. juli besluttes at Peder Undrum og Hans Sperre skal ha som betaling for utført arbeide 15o Spd.. De har dog for samme betaling å utføre en del etterarbeider. En komite skal så bese dette. Denne rapporterer til formannskapsmøtet den 3o. august og betalingen henstilles anvist med 15o Spd.. Dette er det siste om veien gjennom Bøjordfallet. Men i mange år framover hadde rodemannskapene ekstrajobber med dette innpå loo m. lange veistykket. I 1852 bevilget amtsformannskapet 2oo Spd. som bidrag bidrag til istandsettelse av veien gjennom Bøjordfallet'.' Slik slutter notatet fra Erling Sætre.

Vi HAR OFRET SÅ MYE SPALTEPLASS PÅ BØJORDFALLET FORDI DET GIR ET INTERESSANT BILDE AV SAKSBEHANDLING I

DEMOKRATIETS BARNDOM I RAMNES, Vl MÅ REGNE MED AT DET VIRKELIG VAR BYGDAS BESTE MENN SOM SATT I BESTYRELSEN,

S om BØNDER VAR DE VANT MED Å LØSE DE FLESTE PROBLEMER,

OG RESPEKTEN FOR EKSPERTENE UTENFRA VAR IKKE SÅ STOR,

B øjordfallet og senere leirras var en av grunnene til

NY TRASE FOR BYVEGEN ~ BlSPEVEGEN, N y E VEGPLANER ER

UNDER DISKUSJON, UsiKKER GRUNN I R a MNES MÅ TAS ALVORLIG,

Thorsens Auto-Senter A.S Arne T. Thorsen Tlf. 32 824 - 3170 Sem PARAFIN - FYRINGSOLJE LANDBRUKSDIESEL - OLJE Ellers alt i Norolprodukter

1715 Jordskredet på Brår 1884

Tønsbergs Blad 2, mai 1884.

JORDSKRED I RAMNES .

(Korresp. til "Tønsb. Blad").

Fredag i forrige Uge omtrent ved Middagstider fandt et mindre Jordskred Sted i Nærheden af Gaarden Braar ved Fossaneelven, hvorved 80 a loo Alen af den rodelagte Bygdevei rasede ud, dels i , dels over Elven.

Udrasningen omfatter et Jordareal af 7 a 8 Maal, og Dybden udgjør antagelig indtil 18 Alen. Enkefru Gjessing lider herved endel Tab. Efter Foranstaltning af Veiindspektøren er nu en midlertidig Vei oparbeidet; senere vil en Omlægning finde Sted , hvorved ogsaa den bratte Braarsbakke -saamangen Hests Plage - vil undgaaes. Forhaapent1ig vil Vaale Kommunebestyrelse vise sig saa imødekommende , at Omlægning at Bakken paa den anden Side af Elven kan foregaa samtidig. For at dette kan ske, maa Broen over Elven - Delet mellom Ramnæs og Vaale - forhøies noget, og man venter , at de nævnte Herreder, der har at vedligeholde Broen i Fællesskab , vil bevilge de fornødne Midler. Det er heller ikke fortidlig , at disse Bakker nu omlægges. Da lange strækninger af Veien paa begge Sider er ganske flade, er det i Sandhed altfor galt, at man , saalænge som skeet, har kunnet finde sig i denne Hindring for Læssestørrelsen , saa meget mere som Omlægningen ikke frembyder nogen Vanskeligheder af Betydning.

18 Kaare Frøland Våpenslippene i Ramnes under krigen En beretning 40 år etterpå

INNLEDNING

Hjemmestyrkene (eller Mil-org) fikk under krigen det alt vesentlige av våpen og utstyr fra fly. De fleste slipp-flyene var engelske, men også amerikanerne var med. Det var farefulle ferder. Ialt gikk 31 slike fly tapt, 25 engelske og 6 amerikanske. Ca. 200 allierte flyvere omkom under slipp-operasjoner på Norge.

Ialt 29 fly forsynte Vestfold med våpen, utstyr og agenter. I 1943 kom 2 fly med 36 containere og 18 pakker samt 4 agenter til Haugmosetra i Skrimtraktene. På grunn av en alvorlig og omfattende opprulling av Mil-org i 1944, ble det stillstand på slippfronten. Det var først mot slutten av 1944 at slippene kom i gang igjen. Det første kom 13. september til "Lind", - syd for Merkedammen, på grensen mellom Lardal og Ramnes. Deretter fulgte en serie slipp med ialt 14 fly fra november til begynnelsen av april 1945. Den 18. og 25. april kom det slipp til "Gran", nord for Merkedammen. Den 20. april kom 2 fly til "Palme", syd for Grorudvannet. De slippene som har tilknytning til Ramnes, vil bli nærmere omtalt nedenfor.

I alt ble det sluppet ned 400 containere (beholdere) med våpen, ammunisjon og sprengstoff, 108 pakker med verdifullt annet utstyr, - radioutstyr m.v., og ialt 7 agenter til Vestfold. (Slippene fra 4 fly var s.k. løsslipp, d.v.s. feilsluppet, og lasten var delvis ødelagt).

Hensikten med denne framstillingen er ikke å skrive historien om slippene i Vestfold. Det har jeg ingen forutsetninger for. Det jeg kan gjøre, er kort å berette om det

19 første slippet i Ramnes, ved "Lind" i september 1944, slik det er fortalt meg av de som var med. De slippene som jeg selv var med på kan jeg fortelle mer detaljert om. Men mitt utgangspunkt er at jeg vil fortelle om det som skjedde slik jeg opplevde disse hendelsene. Andre som var med, opplevde kanskje de samme hendelsene noe annerledes. Der jeg kommer inn på bakgrunnen for det som skjedde, gjengivelse av meldinger til eller fra London, eller gjengir

20 Brår skole under bygging i 1895, Vi ser fra venstre Carl Foss som kommer med grana til Å sette på taket, Videre Ole Kristian Gran , Skytøya. En av de to neste er Mathias Kamfjord, mens den andre er ukjent, Mannen ved hesten kan være Karl Gorte. Bldet er fra Sverre Foss.

det andre har fortalt, vil dette framgå klart av teksten. Jeg har dessuten forelagt det som her er skrevet for en del av cellekameratene for kontroll av faktiske ting.

SLIPPET VED "LIND" Slipplassen "Lind" ligger syd-vest for Merkedammen. (Se kartskisse) Den 13. september 1944 kom et fly med 12 containere etter at særmeldingen "58" var gjort kjent fra London. (Containerne var sylindriske, ca 175 cm lange, caQ 40 cm. i diameter. Last ca. 200 kg.). Det var U.S. Air Force som foretok dette slippet, og sjefen i flyet var Bernt Balchen som samtidig sendte en hilsen til mottager-gruppen. Hilsenen var festet til en av containerne.

Distriktscella (5 mann), - d.v.s. distriktsledelsen med H.r.advokat Josef Haraldsen (Martin) som sjef lå i telt ved Svartvann. 11 mann i celle fra Avsnitt 154 (Sande- 21 fjord) lå forlagt ved Valmestadseter og ved Engenseter. Lagerplassen lå ved sydenden av Svartvann.

Opplysningene om dette slippet ev gitt av distriktets våpensjefj Hans Lien. "GUTTA PÅ SKAUEN"

"Gutta på skauen" er blitt et begrep. Det var en sammensatt gjeng. Noen dro på skauen for å gjøre en jobb, andre for å komme unna utskrivninger og annet stygt, og atter andre var ettersøkt for et eller annet. For alle var jobben tøff.

Det var disse gjengene som hadde heltidsbeskjeftig-else med å ta imot våpen og utstyret, - som hadde jobben med å dra slippet sammen og å gjemme det. -Som hadde jobben med - etter slippet - å klargjøre våpnene og å bære alt sammen til bygds. -Og som oftest også hadde jobben med å frakte dette langs veger og gater fram til Mil-orgs tropper og lag i avsnitt og områder.

Mot slutten kom også vanlige Mil-org-gutter fra områdene fram til slipplassene for å hjelpe til med det tyngste arbeidet. Men før lyset kom neste morgen, var de hjemme igjen med nok en hemmelighet å verne om, og en hendelse rikere.

Jeg tror at en vanlig skau-gutt opplevde det som om han hadde to dominerende oppgaver: Å vente og å bære.

Det var å vente på beskjeder, vente på advarsler, vente på vaktavløsning, vente på særmeldinger, vente på at våre venner på kontinentet og i England skulle gå i land slik at vi med våpen i hand sammen skulle kaste de fremmede ut av landet. Det å bære ble aldri noen vane. Det var for tungt til det. En ammunisjonsboks lå som en diger blyklump nederst i ryggsekken, og rifler og maskinpistoler dinglende over nakken, - dette sugde kreftene ut av en stakkar. Vidundersprengstoffet PLASTIC var nok som skapt til å sprenge jernbaneskinner og bruspenn med, men den som bar det fram til bygds, han kjente den emne lukten som ble liggende i bakhodet i dager etterpå.

Vi visste vel at krigen gikk mot slutten, men vi snakket likevel lite om det. Alle kreftene ble brukt til den egentlige oppgaven: Å ta imot, gjøre klart og å bære.

22 SLIPPENE I VIVESTAD OG VED GRORUDVANNET Vi var egentlig tre fra Ramnes.Den ene kjente jeg ikke ordentlig til å begynne med. Jeg traff han først i hytta i Undrumsdal. Han kom fra Vivestad og het Erling Gunnerød. Han ble kalt Gay. Det var en fin kar. Ragnar Sanni (Reidar) og jeg (Karsten) var nærmest heldagsbe-skjeftiget med forskjellig virksomhet for vårt område fra ut på vinteren 1944/45. Området vårt ble ledet av Kåre Holt. En dag fikk vi beskjed om å møte nestkommanderende i området, Gunnulf Flåtten. Inne i et skogsnar ved "Midti-veien" fikk vi beskjed om at vi snarest mulig måtte dra på skauen. Det var visst nødvendig for oss å komme unna... Den enheten vi kom til ble kalt en celle. Først holdt vi til i ei hytte i Undrumsdal. Vi ventet. Det var en 8 - 10 andre karer i cellen. De var fra områdene rundt Tønsberg. Det var kjekke og greie karer. Sjefen ble kalt Torstein (Ola Uthus fra Barkåker). Han var rolig og hjelpsom, og hadde en naturlig autoritet. De fleste av oss var utstyrt med Sten maskinpistoler, Sten- gun,- et enkelt og robust våpen, men ikke lett å skjule i en håndvending. Vi hadde også et par maskingevær (Bren-gun) og noen håndgranater. Torstein hadde U.S. carabin. Ellers var utstyret som vi sto og gikk: Beksømstøvler (som trakk vann), nikkers, genser, vindjakke, topplue (ikke rød). Det var plagsomt ikke å ha sovepose. Jeg frøs hver natt. Den posen av papir (Moss kraftpapp?) som jeg fikk utlevert, var usedvanlig kald. Jeg visste ikke da at det et par måneder tidligere var sendt følgende telegram fra Section Norway til Rosv Bullfinnh Red.:

FRA SL HASTER KEGET STOP SITAT 12LDDEL D EN 7EU AT GESTAPO OG KEHHUACHT FORHEREDER AKSJONER KOT SEI,LER I VESTFOLD RPT VESTFOLD STOP TJNDHD1ISDAL RPT UNDRUMSDAL ER SPESIELT NEVNT SITAT SLUTT SENDER OGsl ADVARSELEN OVER OVER ID RPT ID LARVIK STOP AATTL TRE AV KU

Merknad: Rosy Bullfinch Red var Distriktsledelsens radiostasjon i Hvarnesområdet. S0LSentralledelsen. DEN FEM: D 15 (Vestfold). En dag kom lastebilen til Sigurd Sørhaug med ved-lasset på, det vedlasset som han alltid kjørte rundt med. Veden skjulte oss godt da vi kjørte til Vivestad. Vi skulle ta imot slipp. Vi hadde et slags standkvarter på Vestre og Nordre Valmestad. (Der bakte de brød for oss også). I bryggerhuset hos Jørgen Solberg hadde vi det godt og varmt når vi var nede i bygda. Det var et syn å se gamle Paul (74 år) ligge 23 langflat på golvet med et Bren-gun og på lissom knerte ned den ene tyskeren etter den andre. Vi holdt til på Elgseter, også kalt Meyer-hytta, litt øst for Merkedammen. Det var et forholdsvis stort hus i to etasjer. Der var også et stabbur.(Vi prøveskjøt en del våpen inne i stabburet for at ikke lyden fra skuddene skulle bære for langt). Et skrøpelig vedskjul dannet resten av tunet. DET FØRSTE SLIPPET PÅ "GRAN" Slippstedet Høymyr, ca. 1 km nord for Elgseter, hadde dekknavnet "Gran". Det første slippet vi fikk 17/18 april, kom fort på. Det måtte ha vært en svikt i meldesystemet et eller annet sted. Vi hadde nettopp kommet fram til Elgseter. Det var om kvelden, og det var halvmørkt. Vi spiste. Vakten kom med ett farende inn og ropte ut at det var kommet folk fra bygda som sa at det skulle være slipp! Det var visst kommet særmelding fra London! Vi visste ingen ting, jeg anda mindre enn det,for jeg hadde aldri vært med før. Hvor var slippsjefen? Hvor var lyktene vi skulle bruke? Hva var kjenningssignalet vi skulle bruke, mot flyet? Det var ingen tid til spekulasjoner. Torstein var ikke i tvil: Vi sprang mot Høymyr. Vi var da vel blitt 15 - 20 mann sammen med karene fra bygda. 12, desember 1944 var det fra Section Norway kommet dette telegrammet til Rosy Bullfinch Red:

AIR FORCE TRENGER NU FOR DROPPING TRE LYS PAA RAD MED HUNDRE METER MELLER HVERT LYS STOP FØRSTE LYS ROEDT ANNET LYS HVITT TREDJE LYS ROEDT NED STERKT HVITT LYS SOM BAKKE SIGNAL VED SIDEN AV DET ROEDE LYS I VINDENS UTGANGSRETNING STOP FLYENE VIL IKKE BLINKE DA LYSENE KAN BLI SETT FOR LANG STOP INGEN LAST VIL BLIDROPPET TIL UKORREKTE SIGNALER AV SECURITY HENSYN STOP FEM NI AV EN TO. Et telegram 10. mars 1945 ble det innskjerpet at slippgjengene måtte blinke korrekt. Feildropp var forekommet. Roy var jernbanemann og han sto for blinkingen av kjenningssignalet til flyet. Roy og Torstein ble enige om å blinke en G (—.) Det viste seg at dette var galt. Det skulle være en P (.—.). Da flyet kom skjønte vi vel alle at blinkingen var gal, for flyet suste lavt over hodene våre uten å slippe. Det snudde over Lønnskollen og kom tilbake. Dette gjentok seg noen ganger. I en beretning skrevet ned i oktober 1946, der bl,a. Ola Uthus (Torstein) medvirket, heter det at flyet kom over plassen ialt 7 ganger før det slapp. 24 Til slutt kom det store, mørke 4-motors flyet lavt med alle signallys og lyskastere på, og slapp den dyrebare lasten mens vi sto i stor spenning og fulgte de 16 fallskjermene som foldet seg ut og drysset utover slipplassen. Jeg sto i nord-enden av myra og skulle merke meg hvor skjermene havnet hvis slippet gikk innover i skogen. En av containerne åpnet seg i lufta og det som var i den kom deisende ned. En tung ammunisjonsboks slo ned i myra like ved siden av meg. Der forsvant den, og der vil den ligge til evig tid.

I den beretningen som er nevnt foran, heter det om dette slippet: "Høymyr i Vivestad 17/4. Slipp-sjef "Finn". Resultat: 1 flys 16 skjermer. Det andre flyet skutt ned over Kristiansand". Merknad: Finn nådde som nevnt ikke fram til selve slippet. I slipprapporten opplyses det at slippet kom 18/4 kl. 24:30(!), og at det var en pakkecontainer som "gikk i myra uten skjerm". Hans Lien har opplyst at intet i telegramveks- lingen med England kan bekrefte opplysningen om "det andre flyet". Distriktsledelsen var nok klar over vanskelighetene med dette slippet, for i en melding til Finn fra Martin 20/4-45 heter det bl. a.:"Klikket på Gran anser vi oss ferdig med. Det går nok bedre neste ganga Da blir det to fly".

Den hardeste jobben sto igjen. Det var å bringe alt våpen og utstyr fram til de forberedte gjemmestedene. Hver av containerne kunne veie opp mot et par hundre kilo, pakkene noe mindre. Vi dro og vi bar så det surklet i myra og i støvlene våre. Det tok noen timer før denne jobben var gjort og lageret dekket til med bar, mose og annet passende materiale. Deretter måtte vi bli kvitt de tomme containerne. Vi dro dem etter oss i snøslapset ned til Merkedammen og dumpet dem der.

Fallskjermene var av forskjellig farge, men det var fint stoff i dem. Før ble skjermene brent opp, men nå fikk vi lov til å ta vare på dem. De ble delt mellom oss. (Mine ble senere stjålet).Vi tok skjermene med til Elgseter for å tørke dem på gårdsplassen dagen etter. Og dagen etter var plassen dekt av 16 fallskjermer, blå, røde, hvite, brune. Men så kom Storch-en, det tyske observasjonsflyet som beveget seg bedagelig like over tretoppene. Det fløy like over Elgseter men vi kastet oss over skjermene for å dekke dem til. Vi var enige om at tyskerne måtte være idioter hvis de ikke skjønte hva som skjedde. Tyskerne var ikke idioter.

25 Fra Lefsrød før 1900, Bildet tilhører Erik Flåtten.

SLIPPET VED "PALME" Tre dager etter slippet ved "Gran", kom slippet ved "Palme", d.v.s. ved Grorudvannet. Egentlig lå slipp-plassen ved Gjelsås og mot Rånerød, altså på grensa mellom Stokke og Ramnes.

Se også om dette slip-pet i Kåre Holts selv-biografiske verk: "Sannferdig beretning om mitt liv som løgner".

Vi fikk melding til Elgseter, der vi fortsatt holdt til, at minst en container hadde åpnet seg i lufta, og innholdet var spredd viden omkring i slippområdet. Og der var det både bondegårder og hus. Dessuten var en pakke med kostbart utstyr savnet. Vi fikk beskjed om å ordne opp dagen etter. Fire av oss dro av sted. Det var Torstein, Isak, Ivar og jeg. Vi kjørte ned gjennom Ramnes i en personbil (drosje?). Det så fælt ut ved Palme. Vi gikk ikke langt før vi begynt å plukke ned patronbelter og førstehjelps-pakker fra trærne. Det er merkelig at sånt kan gå bra. Hadde ikke tyskerne sett dette slippet som besto av to fly som slapp 16 containere og 5 pakker? Det var jo ikke 26 Bilde fra Stange mot Ramnes, Tidspunkt antatt mellom 191o og 1915. Huset i forgrunnen er smia til Bernt Stange. Fra samlingen til Kristian Engelstad. langt fra Tønsberg. De som var med hørte at det ble slått flyalarm da flyene kom.

Vi ordnet opp så godt vi kunne i slippområdet. Men hvor var pakken med utstyret? Hadde noen som bodde i området tatt vare på den? Og gjemt den? Ved en gård der holdt folkene seg inne. Der visste man nok noe. Jeg som var fra Ramnes fikk beskjed om å gå inn å snakke med mannen i huset. Familien satt ved middagsbordet. De var nok usikre på han som kom inn, og de lurte vel også på hvem de var, de som ventet utenfor. Kona spurte om jeg ville ha mat. Ordentlig middagsmat! Jeg hadde ikke spist sånn mat på lenge nå. I et svakt øyeblikk sa jeg ja, og gaflet i meg mens jeg tenkte et øyeblikk på kameratene der ute som holdt vakt. Jeg trøstet meg med at det var ikke nok mat til alle likevel.

Vi fikk vite hvor pakken lå, den lå med en kvisthaug over. Oppdraget var utført. Vi for tilbake til Vivestad og Elgseter. Vi ventet nytt slipp.

27 LITT OM KORTSPILL OG MAT

Det var for det meste vått og kaldt. Ei natt kom det snø. Det var i midten av april. Reidar og jeg gikk oss vill ei natt. Vi fant ikke retningen før det ble lyst.

Det ble en del kortspill mellom vaktene. En kveld vi satt rundt det digre bordet, ble jeg var noen håndgranater (Mills) som en eller annen - kanskje jeg selv hadde satt oppe på ovnen. De var blitt temmelig varme da jeg tok dem vekk. Sånt noe røsket litt i nervesystemet.

Maten var ensformig, men vi sultet ikke. En dag, etter et av slippene, da det minst måtte være 100 mann på Elgseter fra bygdene omkring, sto en diger kjele på vedovnen på kjøkkenet. Oppe i den kjelen lå det minst en halv gris, hakket opp i passende terninger. Det var bare å spikke til en passende pinne som man kunne bruke til å spidde et stykke inne i dampen fra kjelen. Greide man det, var fleskebiten passelig kokt. Greide man det ikke, var det bare å prøve at annet stykke som var bedre kokt og som lot seg spidde.

I all travelheten traff jeg på en kar fra bygda som både var gjennomvåt og skrubbsulten. Han hadde vært kjentmann, og ledet en gjeng Mil-org fra bygda og hit opp. Men de også var gått vill da sludd- og regnvær hadde gjort stiene om til bekker. Jeg sa til ham at dersom han ville overleve, måtte han gjøre som oss: Å spikke en pinne og å prøve å fiske opp en fleskebit. Det siste jeg så av ham deroppe, var da han sto i røyk og damp på en taburett sammen med noen andre og spiddet fleskestykker. Han overlevde.

DET ANDRE SLIPPET VED "GRAN"

Tidlig en morgen, ennå før det var blitt ordentlig lyst, kom det en kar sørfra ut av skogen og rett mot Elgseter. Jeg hadde vakt og sto i halvmørket i vedskjulet.

Nykomlingen var heller liten av vekst, og hadde en gang-art som jeg la merke til. Han hadde mange navn. Han ble kalt Finn,

28 også Lille-Finn, eller også Finn Fredriksen, Jeg la merke til at han hadde en colt 11.25 i lomma.

Jeg så Finn igjen 40 år senere på et møte. Jeg spurte han om han het Finn Fredriksen, fordi jeg kjente han igjen på måten han gikk på. Han bekreftet det, men nevnte samtidig at hans borgerlige navn var Arne Evensen, nå professor ved Ullevål Sykehus. Finn var en hyggelig kar, selvsikker og full av humør. Jeg la merke til at han bar tunge ryggsekker. Det kom flere og flere folk til Elgseter. De skulle være med på det neste slippet. De kom fra områdene rundt Tønsberg. Jeg kjente noen, særlig de som kom fra Ramnes. Det kom også en kar som var noe annerledes kledd enn de andre. De sa han var fra Tønsberg, og at han hadde butikk der. Han hadde lys kappe, bløt hatt, sko og kalosjer! Og dette var i siste del av april. Og ved Høymyr var det snø- og vannslaps. Jeg fikk aldri vite hvem som hadde sagt at det var noe spesielt ved det slippet vi nå skulle få: Det var snakk om at det var fare for at det kunne komme tyske fallskjermsoldater i stedet for våpen fra England. Var det et vanlig rykte, eller var det noe i det som ble sagt? Jeg vet ikke, men sikkert er at det skapte en viss nervøsitet. Telegram 19 april 1945 fra Section Norway til Rosy Bullfinch: Tyskerne har forsøkt seg ved aa droppe fallskjermsoldater til en av våre mottagelseskomiteer som trodde det var UK karer, stopp ingen blir droppet herfra uten dere er underrettet, stopp en feildropping kan forekomme, stopp alle fly herfra er firemotors fly i Norge, stopp vaare fly blinker ikke, stop fem to an en. Bemerkning: U.K.karer: Agenter fra United Kingdom (England) Særmeldingen fra London kom om kvelden 25. april: "Håpet er lysegrønt". Vi hadde med oss alt av våpen da vi halvveis sprang mot slipplassen. En lang rekke av menn og av unge gutter, noen scenevante fra tidligere slipp, andre opplevde denne spenningen for første gang

Jeg visste ikke før 40 år etterpå at dette telegrammet den samme kveld var blitt sendt fra Rosy Bullfinch til England: "WE HAVE AT LEAST THIRTI MEN, STRONGLY ARMED ON EACH DROPPING GROUND AND WILL BE OBSERVANT ON POSSIBLE GERMAN PROVOCATEURS. PLEASE SEND PLANES TO ALL GROUNDS!

29 Jeg merket spenningen0 Det var som om det knøt seg i magen. Var det mangel på søvn som gjorde seg gjeldene? Eller var det bare ganske enkelt et streif av angst? I alle fall fortok denne seg under springmarsjen fram til Høymyr. Vi tok stilling. Noen markerte slipplassen og sto med lyktene. Vi andre som hadde våpen spredde oss rundt myra. Kom det folk ovenfra i natt, ville de bli møtt med maskingeværer og maskinpistoler! Vi "faste" hadde noen Mil-orgjegere hver oss i vår gjeng. Han med den lyse kappen og kalosjene var med meg. Vi ventet. Den halvråtne snøen i myrkanten var full av vann, - og det var støvlene våre også. Det dryppet av granbaret som deiset oss i ansiktet når vi inntok stillingene .

Vi frøs og vi ventet. Jeg tror at vi som hadde et våpen å holde i, hadde det bedre enn de som sto bak meg. Hva skulle de gjøre dersom den månelyse himmelen over Høymyr plutselig ble full av tyskere? Det var ikke noe svar på det. Men hva skulle jeg gjøre med maskinpistolen min og to reserve-magasiner? Kunne jeg treffe noen i lufta med denne tingesten, jeg som - når sant skal sies - var en novise i våpenbruk?

30 Vi frøs og vi ventet. Vi hørte mumlingen fra de andre gjengene rundt myrkanten. En og annen lo dempet. Det ble stille da vi hørte den svake flyduren. Den kom i retning av Merkedammen. Lyden ble sterkere. Mannen med signallykten morset sin P, og denne gang var signalet riktig. Det svære fire-motors flyet kom i full fart over myra, gjorde en sving over Vivestad, kom tilbake og slapp de 16 containere slik at det smalt som børseskudd da fallskjermene åpnet seg. Borte med ett var alle tankene om tyske fall­ skjermjegere. Det hele ble en gjentagelse. Vi dro og bar, gjemte last, og kastet de tomme containere i Merkedammen.

Samme dag, 26aapril, sendte Rosy Bullfinch dette telegram til London (oversettelse): "Gran mottok et fly med 16 fallskj ermer man­ dag natto To containere ødelagt. Lasten i sikkerhet. Vi annulerer Gran på grunn av "a Nazy hunting party". Denne annuleringsårsak kan ikke jeg erindre noe om. Dette slippet har bydd på et lite pro­ blema Både cellesjefen og jeg mener å huske at vi denne natt tok imot to fly. I den beretning som ble skrevet ned i 1946, og som er omtalt foran, står notert: "Høymyr 25/4. Slippsjef

Finna Resultat 2 fly, 32 skjermer". Men tallene 2_ og 32_ sees å væ.re tilføyd etter at det først er skrevet 1_ og 15_( ?) „ Slippsjefen Finn har uttalt at han er usikker.

Det kom mange folk fra bygdene som skulle hjelpe oss å bære våpnene og utstyret til bygds. Det måtte vel være 100 mann. Skogen levde! Vi bar noen drøye bører ned til Valmestad. En gang falt Ivar uti bekken som gikk diger etter det dårlige været. Sekken med radioutstyr ble full av vann. Et par mann greide å dra han opp igjen. Vi gikk som i transe. Skuldrene var uten følelse. Til og med Finn var taus. Det var mye folk på Valmestad. De skulle hjem etter vegene, mange med våpen. Kunne det gå bra?

Vi dro opp igjenQ Nye bører. En kveld vi satt og spiste, begynte vakten utenfor å skyte. Det var Leif. Han skjøt en dryg serie med sin Sten-gun. Alle opp. Jeg i full fart opp på loftet for å finne maskinpistolen, - lette i full opphisselse, men fant den ikke. Da ropte en: "Du har den jo i handa". Riktig. Jeg hadde hatt den i fanget da vi spiste. Ned i full fart, ut i gangen. Der lå Jacob og Gay med maskingeværet. Men intet skjedde. 31 29 Vi har vel aldri fått vite hva Leif så i mørket. Men Torstein tok ingen sjanse. Samme natt brøt vi opp, tok med oss alt utstyret og gikk i gåsegang ned til Vivestad. Vi fikk beskjed om å spre oss, men slik at vi hurtig kunne komme sammen i gjen. Reidar og jeg gikk skauene langs og etter noen timer banket vi opp Jacob Nøtnes i hytta ved Kringlevannet i Ramnes. Han så vel på oss at vi trengte søvn, og pekte inn. Der lå det folk utover hele golvet. Det hadde vel vært våpeninstruksjon. Vi veltet til side et par mann og sovnet med en gang. Noen dager senere sydde Mimi armbindene på jakkene våre. Vi dro mot Flatås og Barkåker. Vi traff gjengen igjen. Da voktet vi avsnittssjefen og staben hans. Jeg kjente ham tidligere som Antonsen0 Nå het han Arvid Brå. Men like etter het han Axel Thv. Marthinsen. Det var fred.

32 33 I Vestfold Arbeiderblad, 6,juni 1935, skriver "Kåre” om huldra i Firingåsen, "Kåre" er vårt æresmedlem kare holt, vi tar inn artikkelen inn slik den sto i avisa, kartutsnittet viser at Firingåsen ligger noen hundre meter, vest for fossan, nå er det bolig- felt i sørkant av Firingåsen , og huldra er enten blitt gammel eller er flyttet, Er det noen som vet noe annet, er vi takknemlige for nye opp- lysninger , , ,

Huldra skal ha holdt til i Firingåsen f den vesle fjellknatten som ligger på høire side av veien når en går fra Fossan st. mot Askjer bru. Asen er bare liten , men huldra må likevel ha likt stedet, for de gamle sier hun bodde der i mange og lange år. Det er en diger stein på vestsiden som skal ha vært doren inn til leiligheten hennes. Steinen er der enda, men huldra, hun er vekk.

Om sommerkveldene især, når åsen lå fredelig i det siste gylne skinnet av sola som gikk ned, hendte det at en gammel kall eller helst spretne ungkarer, traff på et underskjemt kvinnfolk oppe i åsen. Ansiktet hadde en forunderlig friskhet og ynde som en ikke finner hos naturlige skapninger, og stakken hennes var helst rod. Men hendte det at den skjønne kom til å snu sig mens mannfolket stod der trollbundet av alt det rare, så fikk han gjerne se rumpa som stakk fram under skjortekanten. Huldrerumpa. Og da kunde det vel hende at mannfolket tok til bens og floi. Av og til fikk også folk se buskapen hennes, og som vanlig var huldredyrene mye blankere og mere fete enn skikkelige

34 folks dyr. En gjetergutt lurte seg engang inn på selve stor- oksen for å kaste kniv over den. Han fikk også lirket kniven opp av sliren og kastet, men kniven traff en kvist og tok en annen vei. Ellers hadde oksen vært bundet , for stålet kan ikke noe underjordisk vesen stå seg mot. Den samrae gjetergutten var både lettvint og vakker, så de i gamle bad han ta sig i vare. Det hadde hendt før at huldra bergtok slike karer , sa de. Men gutten lo. Han var ikke redd noen. * Så en dag var han som vanlig gått op i åsen for å gjete, og de hørte lenge han spilte på fløyte der oppe. Men da det blev kvelden kom buskapen av sig selv ned til gården uten gjetergutt. De huiet først på han både lenge og vel, men gutten var vekk. Så ble hele åsen undersøkt både på kryss og tvers. Ikke langt fra den store huldresteinen fant de guttens siljufløite. Til ham selv så de ingen ting. Da tenkte de gamle sitt. Første torsdagskvelden efter gutten blev borte gikk far hans opp i åsen. På slaget tolv hivde han follekniven sin over huldresteinen efter at han først hadde gjort korsets tegn over den. Først hivde han den fra syd mot nord. Siden fra øst mot vest. Så gikk han hjem. "Imorgen ^ er gutten tilbake", sa han til kona si. Og faren fikk rett. Næste morgen kom ganske riktig gutten, men da de spurte hvor han hadde vært, svarte han ikke. Han blev heller aldri seg selv mere. Ofte kunne han peke rett ut i lufta og si:"Se der - der er a I". Men ingen andre så noe. Det ble aldri mere skikkelig kar av gutten, og han døde visstnok ung. I den samme fjellknatten har det også foregått andre ting som ikke er fullt så mye innhyllet av overtro og romantikk. Når folk giftet sig eller noe ennet galt stod på, blev det skutt salutt fra et bestemt sted i åsen. Det var et stort fjellstykke med et dypt hull i , og det ble fylt med krutt. ♦ Over kruttet drev de så ned en solid eikepropp efter at de først hadde skåret vekk en renne i den til lunte. Når så bryllupsfolkene kom fra kirken, stakk en opi åsen og tendte på. Det smalt som verden skulde gå under, og den digre eikeproppen for himmelhøit til værs. De ellers så dorske bondehestene lå flate bortover veien, og det gnistret både under hover og hjul. Han som fortalte dette fikk en 3533 Brudeferden i Fon med hester og trille i 1943, Brudepar: Karen Johanne og Haavard Hjelmtvedt, Kusk er brudens far Hans 0, Sjuve, Brudepiker: Grete Tenden og Marianne Berg.Bildet er fra Ole Gunnar Røisgård.

sånn salutt selv den gangen han trådte inn i ektestanden. Men så en Sankt Hans-kveld som ungdommen drog opi åsen for å skyte, hadde de ladet den gamle steinen med for mye krutt. Det ble et dommedagssmell hvis make ingen hadde hørt, og hele fjellstykket revnet. Ingen kom til skade av de som stod rundt, men et lager av himbrent-flasker strøk med. "Det var ei sørgelig hending", sa gamlingen som fortalte mig dette.

I våre dager skytes det ikke med salutt i Firingåsen. Og ikke er det huldrer der lenger heller. Ingen underjordiske i hvert fall.

36 Frederik Ingier

Ordforer i Ramnes 1844-1850

w Frederik Ingier var grundtvigianeren på Ramnes prestestol. Han overtok sokneprestembetet i 1839 etter Tønnes Taraldsen, og ordførervervet i 1844 etter Georg Taylor Faye som da var kapellan i Fon. Ingier var født i Ullensaker i 1805. Faren var major. Ingier var ferdig utdannet teolog 20 år gammel, og ble kateket og lærer ved borgerskolen i Skien. I 1831 ble han sokneprest i Vinje og var der til han kom til Ramnes. Han giftet seg i 1826 med Sara Charlotte Ording fra Skien. Den sterke etter-haugianske strømning i Ramnes møtte nok liten forståelse hos Ingier. Vi vet at han var stri i sine meninger, men vi kan ikke se at han kom i noen avgjørende motsetning med haugianerne. Grundtvigianeren v. Ingier var viden kjent som stridsmann for sine meninger i samtida, og som sådan har han fått et navn i kirkehistorien. Da sønnen var oppe til teologisk embetseksamen, fikk han k dårlig karakter, visstnok på grunn av avvikende oppfatning av teologiske spørsmål. Straks var faren ute med en brosjyre på 29 tettskrevne sider som et "Indlæg til Fordel for Religionsfrihed". Skriftet hadde denne utfordrende tittel: "Er det theologiske Facultet ved Norges Universitet et Catolsk Facultet med Jesuitisk Tilsnit?". Ingier skrev også en rekke andre skrifter og innlegg i den pågående teologiske debatten, men mest etter at han forlot Ramnes i 1850. Han møtte mye motgang for sine stand­ punkter. Det heter f.eks. i en kirkehistorie at en av « debattantene sammenliknet "den djerve presten" med en sulten hund som stadig vender tilbake til det "engang afgnavede Kjødben". * Vi vet for tiden lite om Ingiers innsats som ord­ fører i Ramnes. Han skrev selv kommuneprotokollen, men hans håndskrift er vanskelig å lese. Det ser ut til at han stadig fikk mer og mer å gjøre som ordfører etter som årene gikk. Antall for- mannskaps- og kommunestyremøter økte fra fire i 1844 til ti i 1849.

3735 Ingier hadde Hans A, Holdt som viseordfører det siste året han var i Ramnes. Og på det aller siste kommunestyremøtet som Ingier ledet, på Valle i april 1850, møtte - av en eller annen grunn- viseord- føreren ikke opp. Og Ingier som tydeligvis ikke var interessert i sitt ettermæle, slo til og foreslo, og fikk vedtatt at Hans A. Holdt "ilægdes en Mulgt af 60 Ski". På det neste møte i formannskapet ble Hans A. Holdt valgt til ny ordfører med alle stemmene - unntatt sin egen. K.F.

Vi har kapasitet til å påta oss LEIESKUR til gunstige priser... Vi henter og bringer, og kan videre tørke, klyve og høvle lasten. Vårt byggmarked leverer resten av varens. Ta kontakt med

3836 39 Roar Ree Kirkevold Ørretfiske med teine i Bjuneelva

Bjune-elva kalles den elva som kommer fra Våle, går forbi Ødegården, Sperre, Dal og munner ut i Stor-elva (Auli-elva) ved Bjune. Rett øst for Bispeveibrua slår Bjune-elva seg sammen med en liten arm som kommer forbi Horn fra Undrumsdal. Vannføringen i Bjune-elva er relativt beskjeden om sommeren, men øker kraftig i flomperiodene. Elva inneholdt endel ørret. Hver høst i flommen gikk det opp endel stor sjø­ ørret her for å gyte. Det var denne sjø-ørreten man fisket i teinegarder på vei opp. Det har vært teinefiske i elva helt frem til slutten på 1950 tallet. Hans Andersen forteller at han og hans bror Erling var den 6. generasjonen som fisket med teine. På 1960-70 tallet økte forurensningen av elva sterkt. Luting, landbruk og industri gjorde vannet dødelig for fisk. Enkelte scmre• med ekstra lav vannføring og derfor prosentvis stor forurensning forteller beboere ved elva om mye død fisk. Gledelig er det derimot at det kan se ut til at de aller siste år har vist en forbedring i renhet, trivsel og i antall fisk.

TEKNISK OPPBYGGING AV TEINEGARDEN Den type teinegard som ble brukt i Bjuneelva,.divergerer endel fra tilsvarende fiskesystemer i andre elver. Vi skal derfor kort se på den tekniske siden av gardene. En teinegard bygges ved at man først slår ned tømmerstokker i bunnen fra en elveside og ut til midten med ca. 1 meters mellomrom. Mellom disse stokkene tettes det med grinder på ca. lxl meter. Disse består av horisontale lekter med mellomrom på 5 cm. 4038 K artet viser området ved Linnestad - Bjune

B juneelva og Rastadelva er merket av .

41 På stokkene spikres det slisser som disse grindene tres ned i. Man bruker båtshake ved opptaking igjen.

Oppå stokkene legger man en klopp til å gå på. Det er av avgjørende betydning at det er helt tett under grindene. Dette ordnes ved å slå ned bord i bunnen som så danner et fundament for grindene.

Mellom de to ytre stokkene, og med overkant ca 30 cm. under vannflaten sitter selve teina.(under den tettes det altså med nødvendig antall grinder.;

Teina lagde man selv. Den består i forkant av en firkantet bordramme som er ca 1 x 1 meter. I denne rammen boret man tett med hull som treddes med flådd grankvist. Disse kvistene ble bundet til en runding av stiv ståltråd i bakkant. Dette utgjorde KOLVEN eller tuten i teina. Det var igjennom her fisken skulle lokkes.

42 Ytterveggen i teina besto, av et skjelett av briskekvister bundet tett sammen i bakre ende. Over brisken spentes fin netting. Teina var ca. 1 meter dyp totalt.

Selve teinegarden går jo vinkelrett på strømmen. På nedsiden hadde man en LANGGARD. Denne stod langsmed strømmen midt i elva og var ca. 3-4 meter lang. Den skulle styre fisken på "rett" side av garden, altså til fiskerens teine. På oppsiden av garden hadde man også en kortere bordgard(ofte kalt VASSGARD. Flommen og fisket foregikk jo på høsten og det hendte ofte at garden ble helt tett av store mengder lau og annet. Dette førte til et stort press på gardkonstruksjonen. Derfor bandt man det hele fast med ståltråd til et tre på oppsiden av anlegget.

43 Skuronn på Østre Bakke først på 194o-tallet. Fra venstr Arnt Teig , Else Bakke (gift Gunnerud) Anton Bakke og Emilie Bakke, Fra Trygve Bakke.

Det var mest guttene på gårdene som stod for byggingen av gardene. Det var ikke gjort på en ettermiddag å få det hele ferdig. Mye vedlikehold var det jo også både i og mellom sesongene. Det var en særskilt streng regel for oppsetting av teinegard i Bjuneelva. Man måtte under ingen omstendighet stenge mer enn halvparten av elvens bredde ved garden. Garden skulle settes opp på lavt sommervann. Hvor tett man kunne sette gardene etter hverandre, var det ingen regel for men av arbeidsmessige hensyn hadde man aller oftest mer enn nok med en gard pr. gård/familie. Det var heller ikke noe som hindret ikkegrunneiere å sette opp en teinegard dersom man hadde tillatelse fra eieren der garden stod. "Lovbrudd" og overtramp av forskjellig art ble i nyere tid ikke behandlet i noen domstol. Det hele fungerte slik at de som fisket lenger opp i elva, og derfor var sterkt avhengig av at de nedenfor overholdt "1/2-elv regelen", tok seg en inspeksjonsrunde nedover i elva titt og ofte. 44 Fra Vivestad 1896. Vi ser Vivestad gamle kirke og Vivestad Skole. Bildet er fra Øystein Lunde, og personene er fra venstre Lundes mor Magnhild F, Gåsland, Videre Magnhilds 2 tanter, Gunnar Gåsland, lærer Øystein Gåsland, Laura Gåsland, Lina Emilie Gåsland med datteren Emma på fanget, og til sist Berta Gåsland.

Noen ganger hadde man kanskje behendig mye vier og rask ut i elva fra motsatt side av teinegarden. Dette ble hugget ned av fiskere lenger opp. Mer utspekulert var å henge halm, kvist osv. i en tynn ståltråd, slik at den"tilfeldig" stoppet rett overfor egen gard. Straffen for slikt kunne bli at man fant noen lekter i garden forsvunnet. Fisken føler seg nemlig nøye frem langs garden, et hull vil derfor nesten alltid føre til at fisken går igjennom. Man plasserte garden der det var sterkest strøm i elva. F.eks. i yttersvinger. Det var om å gjøre på lovlig vis å få så mye av strømmen innom garden som mulig. Når man skulle trekke opp teina;slo man alltid foran med båtshaken. Dette for at den fisken som sto utenfor teina skulle gå inn. Av andre "juridiske problemer" var at noen stengte hele innløpet til Aulielva ved travbanen med garn. Dette ble oppdaget ved at man fikk fisk i Bjune-elva som tydelig bar merke ett«er garnmasker. En ljå, en båt og en mørk natt måtte til for å få slutt på slikt fanteri.

45 Bjune ligger så lavt over havet at de som hadde fordelen ved å fiske nederst i elva, hadde problemer med undertrykk og høy­ vann. Var det pålandsvind og flo, hendte.det ofte at grindene i de nedre gardene løftet seg av slissene og forsvant. Teinene måtte tømmes regelmessig. Hver 2. time i de travleste tidene. Ganske fort lærte guttene seg til å høre på garden om det var hull noe sted eller om den var full av lau. En tømming av teina tok 10 - 15 minutter. Selv om det ofte var flere gutter som gikk skift, ble det til at man duppet av litt på skolepulten i slutten av flomtiden. Når guttene var på skole eller i annet arbeid hadde de andre som tømte. Det hendte at man fikk teina bare nesten opp og måtte slippe den ned igjen for å hente hjelp. Var det fisk i teina den første gangen, var den forsvunnet når hjelpen kom. Fisken hadde sett åpningen og stvkket av Det har hent man har fått laks i Bjuneelva også, men det var svært skjeldent. Mengden av ørret varierte med høstværet. Var flommen tid­ lig og kanskje nølende.ble det dårlig. Derimot ble det høytid når flommen uteble til sent på høsten og ble brå og kraftig. Da hadde fisken det travelt og tok sjanser. Man fikk også en konsentrert sesong ved den sene flom. Vanligvis startet fisket ved høyonntider. Det kunne vare helt ut i oktober men da var fisken dårlig. På en normal høst hadde man en fangst på 100 - 150 kilo pr. teinegard. Mesteparten ble brukt til matauk i egen husholdning. Den ble saltet eller røkt og spist stekt eller kokt i lange tider. Noe ble solgt også, og det var gjerne til Jensen på Torvet. Fisken ble solgt "rund" d.v.s. ikke sløyet eller på andre måter foredlet.

Autorisert entreprenør

3112 Revetal — Tlf. i>2 770

46 44 Per Bjune forteller at han solgte fisk for 800,- til koldjomfu Haldis Ås på Hotell Klubben. Dette var 1 -2 kilos fisk SOM VAR TATT OPP PÅ ETT DØGN. Hans Andersen forteller om peronlig rekord på 50 kilo ørret på en lørdag!!!! I 1957 fikk Hans Andersen en laks på 5.5 kilo. Den ble ser­ vert i hans etterpåbryllup.

De som fisket i Bjuneelva var: Morten Bjune Bernt Bjune,2 garder.(Mattias Kjær fisket her). Hans og Erling Andersen Anders Bjune Alf Låne Jostein Lund

I Rastad-elva fisket: Per Bjune Lars Gundersen Magnar Gjelsås

I Storelva var det også to som hadde garder. Det var Olaf Førum og Asbjørn Ødegård. På grunn av store mekaniske skader på gardene av is om vinteren og MEGET sterk vannføring i flommen ble dette fisket gitt opp. Teinegardene var av samme type som i Bjuneelva.

Vi må kunne konkludere med at teinefiske etter ørret i Bjuneelva var av stor betydning for de innvolverte familier. Ramnes Bygdebok gir bare sparsomme opplysninger om dette fisket, men eldre kilder viser tvister mellom grunneiere som legger for dagen et økonomisk alvor. Dessuten må byggingen, fisket, vedlikeholdet og etter­ synet med eget og andres anlegg ha hatt stor sosial verdi.

Kilder: Ramnes Bygdebok En gammel usignert skrift Hans Andersen Per Bjune 4547 OM LUCAS-STUA Dette med Lukasstua kom fort på. Kommunen hadde besluttet å rive den, men ville helst at historielaget skulle overta stua, og eventuelt sette den opp på Brår. Historielaget har samarbeidet med fylkeskonservator Erling Eriksen om denne saken. Naturlig nok har vi vært engstelige for at utgiftene skulle bli for store. Også fylkesbyggesjef Gunnar Aker og hans folk har i samråd med fylkeskultursjef Per J. Berg hjulpet oss med planleggingen slik at vi nå ser en løsning. Det som først måtte gjøres med Lukasstua var å "dokumentere" den, d.v.s. å beskrive bygningen slik den var, ved hjelp av bl.a. oppmåling, fotos og tegninger. Til dette var vi så heldige å få arkitekt Eva Schaulund Torkildsen. Dette er utført, og vi håper på et fortsatt samarbeid med fru Torkildsen slik at vi kan få gode faglige råd under oppsettingen til våren og sommeren. Både Eva Torkildsen og Gunnar Aker besøkte oss i historielaget tidligere i høst, og de fortalte og viste bilder av Lukasstua etter at ytterkledningen var tatt av, og før stua ble tatt ned. Det var et usedvanlig godt besøkt møte på Brår som enstemmig sa ja til at historielaget over­ tar Lukasstua. Under ledelse av Didrik Fagelund Gjersøe er stua nå merket og tatt ned. Den er nå lagret på Brår.

K.F.

3112 REVETAL - TLF.(033) 62 535

48 46 LUCAS-STUEN I FON Som nærmeste nabo til 1100-talls kirken i Fon lå den gamle Lucas-stuen. Gjennom 250 år hadde stuen vært et karakteristisk og kjent trekk i miljøet rundt kirken. Såvel stue som uthus lå godt plassert i terrenget ved kanten av den "grønne" parkeringsplassen, og dannet en fin avgrensning og ramme om hele "kirkeanlegget". * Tidligere sto det mange såkalte "stuer" rundt om i bygdene. Dette var imidlertid ikke husmannsplasser. I stuene bodde det folk knyttet til skole, kirke eller håndverk. De bygslet eller eiet stuene. Men nå er de fleste av disse hus borte. De første som bodde i Lucas-stuen var etterkommere etter Lucas Pedersen Lund (død 1744), og derav navnet Lucas-stuen. Hans sønn Ole var underklokker og skole­ holder og levde fra 1728 - 1787. I stuen bodde det også senere en klokker og skoleholder. Stuen har gjennom tidene hatt forskjellige eiere, men i 1916 kjøpte Ramnes kommune den. De fleste kjenner stuen som et hvitt panelt hus, kanskje ikke så vakkert - - Men, da panelet ble fjernet, viste det seg å være et meget interessant hus i tømmer og med svalgang mot øst. 1.etasje inneholdt gang, stue, kammers og et kjøkken (som i senere år var blitt moderni­ sert og utvidet mot svalgangen). Innvendig var de fleste vegger i 1. etasje rappet og kledd med panel. Panelet var

49 47 i store, kraftige dimensjoner og i noen tilfeller profilert Bak panelet i kammerset fant vi noen merker etter kappen på den gamle gruen. I stuen var det synlige profilerte åser. Mot svalgang og på loft sto tømmeret uten kledning. Loftet var delt i to av en enkel panelvegg av meget brede bord. Takkonstruksjoner, paneler og gamle gulvbord var i store deler av huset festet med trenagler. I de siste år har huset vært ubebodd, og forfallet var følgelig i gang. Riksantikvaren har tidligere vurdert Lucas-stuen som bevaringsverdig bebyggelse. Man kan nå undre når et hus som har minst tre grunner til å "leve videre" 1) Miljømessig verdi, 2) Kulturhistorisk verdi, 3) Bygningshistorisk verdi, blir dømt til"nedriving og tomten planeres"? Kanskje Lucas-stuen også fortsatt kunne og burde hatt en funksjon der den sto? Men heldigvis: Ramnes historielag følte for en redningsaksjon. Stuen er nå oppmålt, merket, og skal flyttes til Brår og bli en del av historielagets anlegg. Stuen vil nå få "et nytt liv", og man håper huset vil bli til glede for mange, og gi en god ramme om kurs­ virksomhet og andre aktiviteter som f.eks. husflids- sysler. Eva Schaulund Torkildsen.

BYGGMESTER HANS HOLT Bergsåsveien 5 - 3110 Ramnes

NVBVGG - TILBVGG - REP.

5048 VIVESTAD KIRKE

Dette er Vivestad kirke slik den tar seg ut idag. I 1911 ble den herjet av brann, og i de kommende sider bringer vi et særtrykk fra Foreningen til Norske Fortidsmindemærkers bevarings årbok fra 1911, skrevet av arkitekt Carl Berner. For noen år siden ga Vivestad menighetsråd at et hefte med arkitekt Berners artikkel med fotografier og tegninger, supplert med en artikkel av sogneprest Ernst Orstad om stor-reparasjonen i 1970-årene. Artikkelen på de kommende sider bør ha krav på stor interesse.

51 Bildet er fra Nordre Holtung 1910, Vi ser fra venstre eieren , skredder Mathias Nilsen Holtung, hans nevø Magnus Hvam og sønnen Anders Mathiassen Holtung, Ungkona på gården, Martha f, Aare, har datteren Margit på armen, Den unge damen i bunad er Anna Aare, som vi antar er søster til Martha, Damen lengst til høyre er Josefine Holtung, datter på gården, senere gift med Hans 0. Sjuve. Hans er med på et annet av bildene i Ramnesiana , som kusk på brudeferden med trille. Bildet er fra Margit Westby , veslejenta på bildet.

REVETAL ELEKTRISKE Revetal. Tlf. 62 655.

52 gumælius RRA8)

Vi kopierer dine gamle fotografier

VI UTFØRER OGSÅ:

BRUDEFOTOGRAFERING BARNESERIER FAMILIEGRUPPER KONFIRMANT/STUDENT INDUSTRI OG REKLAMEFOTOGRAFERING

5336 54 VIVESTAD KIRKE, RAMNES, JARLSBERG

NEDBRÆNDT 1911

AV ARKITEKT CARL BE R NER

Literatur: Prof. L. Dietrichson: Norges kirkebygninger side 28, 29, 141. H. M. Schirmer: Vore bevarte mindesmerker fra den kristne mid­ delalder, side 58. Biskop Eysteins jordebok, 81. Ur. Harry Fett: Fra den brokede barok. Fortidsforeningens aarbok 1904, dr. Harry Fett: Norges kirker i det sekstende og syttende aarhundrede. Side 51, 78, 98, 99, 103, 114. Den ældste kirke i Vivestad — Vifils- staSir — har temme­ lig sikkert været en stavkirke. Den findes omtalt i biskop Ey­ steins jordebok og var viet til Peter og Paul, men forøvrig har man liten besked om den. Fra denne middelalderlige kirke findes mig bekjendt heller intet bevart, hverken av selve byg­ ningens konstruktive dele, ornamenter, klokker eller andet inventar — utenom nogen gamle beslag paa en dør fra se- Fig. 1. Vivestad kirke, nere tid, som nu fin­ des i Oldsakssamlingen (nr. 10595). Det er en dørring og et nøkleskilt av ganske interessant form.

Det er noget uklart, naar den ifjor nedbrændte tømmerkirke blev opført. Da jeg høsten 1910 undersøkte kirken, var den indpanelt ind- og utvendig, saa den egentlige væg ikke kunde sees. Folk dernede gav heller ikke sikre oplysninger, men antydet, at der skulde være en stav­ kirke skjult under panelet. Imidlertid viste det sig, da kirken brændte, at den var opført av grovt tømmer.

Prof. Dietrichson oplyser i sin bok »Norges kirkebygninger«, at den ældste kirke var opført »før i4oo«, og videre, at den nu brændte kirke blev opført »før i769«. Men i en anmerkning tilføies, at »en

5553 56 VIVESTAl) KIRKE

5755 VIVESTAD KIRKE dato. I ethvert fald indeholdt røstet ingen gamle sperrer. Takvinklen var slak, i mønet betydelig over 90 °. Paa taarnspiret og paa skibets og korets østre gavler var anbragt 3 vakre og karakteristiske jernspir med vindfløier. I de to paa taarn og skib var gjennemhugget bokstaverne • A • M • S • (Anders Mads Søn) K. O. D. (Karen Olufs Datter).

I fløien paa kortaket var derimot uthugget

G. M. S. 1663.

De var alle av forskjellig form, men av samme stilpræg. Korfløiens aarstal, 1663, er det samme som paa votivtavlen i Oslo bispegaard. Endnu en vindfløi findes. Den var anbragt paa den av forlængst avdøde sogneprest og sprogforsker Fritzner opførte biblioteksbygning paa Tjølling prestegaard. Den kom — sammen med meget andet fra Vivestad kirke — paa vievanke og havnet i avdøde sogneprest Søn- nicksens tid paa Tjølling prestegaard. Det samme gjælder den gamle kirkeblok, som nu er anbragt i Tjølling kirke. Var kirken, som jeg saa den i 1910, yderst enkel, saa var inventaret til gjengjæld pragt- fuldt. Ordfører Øystein Gaasland for- tæller, at »der ifølge sagnet skulde ha været en sundhets- brønd ved kirken, og folk skulde ha søkt langveis fra for at finde lægedom. Man tror, at de mange gaver, som er skjænket kirken, er fra folk, som valfartet til kirken og brønden og ved at gi til kirken skulde være saa meget sikrere paa at faa læge­ dom «. Ordfører Gaasland fortæller videre, at da kirkegaarden for ca. 15 aar siden blev utvidet og der herunder blev lagt ny drænledning, søkte man efter levninger av brønden — men som saa ofte hænder — uten resultat. Hvad enten der nu ligger Fig. 6. Vivestad kirke. Efter opmaaling av arkitekt Carl Berner. i : 200. noget sandt til grund for sagnet

5856 VIVESTAD KIRKE

^ 7- Jernspir fra den nedbrændte kirke. eller ei, sikkert er det, at alt inventar i kir­ ken er gaver, altertavle og prækestol — an­ tagelig foræret av Anders Madsen —, døpefat, lysekrone, kalk og disk.

Altertavlen og prækestolen er tidligere be­ handlet i Fortidsforeningens aarbok for 1904 i dr. Fetts artikel »Fra den brokede barok«, hvortil henvises. De gjengives her, for at man kan faa et samlet overblik over alt inventar. Altertavlen er datert 1667 og Fett antar, at den er utført av den danske billedskjærer Fig. 8. Fattigbøsse fra Vivestad. Abel Schrøder d. y. (-j- 1676) og er skjænket Nu ved Tjølling kirke.

5957 VIVKSTAD KIKKK

60 58 VIVESTAD KIRKE av Anders Madsen og hustru Karen Olufsdatter Stranger. Prækestolen er nok baade ældre og skaaret av en anden mester. Kalken er av den noksaa almindelige sengotiske form — av forgyldt sølv uten stempler og med følgende inskription:

Hans Erenst Thritz Schler (Hans Ernst von Tretzchler) Anna Catharina Tolder. 1692.

Fig. 10. Prækestol i Vivestad kirke.

Disken av forgyldt sølv er skjænket av de samme, uten aarstal eller stempel I alterskapet henstod 2 ubenyttede meget smukke tinlysestaker med følgende inskription: Claus Johansen Stehn Kiihl Anno 1683.

Paa alteret stod 2 vegtige bronsestaker, 34,5 cm. høie, med følgende inskription: Per Sørens Drænæs. Anno 1669.

6159 YIYKsTAD KIRKK

I-'ili. it. Lysestake av tin. samt disk og kalk. Kalken skjænket av general Hans Ernst von Tretzchler og Hustru Anna Toller 1692. Forarbeidet av guldsmed Hans Nieman d. æ., Stromso.

Døpefatet er meget smukt av hamret messing og er nøiagtig som det i Hedrum kirke. (Se Fr. Pettersen: Hedrum kirke. Fortidsforeningens aarb. 1907). I skibet hænger 2 lysekroner av mes­ sing, den største med følgende inskrip- tion: Anno 1643, den Januar haver jeg Peder Guttormsøn sampt min kiere hustru Sibella Engebridsdatter foræret denne lyse­ krone til Guds navns ære til Vivestad kirke. Den mindre lysekrone har følgende ind- skrift: »Anno 1646 haver Olle Haagensøn boendes paa Strømsø og hans hustru Karen Bjørnsdatter foræret denne krone til Vivestad Kirke«. I Oslo bispegaards museum hænger 1 votivtavle og 1 »passionsviser« fra Vivestad kirke. Tavlen forestiller en kone, hvorom der fortælles, at hun har været syk i 13 aar. Et nyfødt (?) barn ligger hos hende Fig. 12. Aiterstake av messing skjænket paa sengen, 2 andre staar bedende ved 1660 av Per Sorens Drænes og Hovel • j t i • r 1 (ludmandsdatter. siden. 1 en sky viser frelseren sig.

6260 VIVKSTAD K1RK1'

6361 VIVESTAD KIRKE

Fig. 15. Votivtavle fra Vivestad kirke.

Tavlen bærer følgende inskription : »Gud till Ærre, Denne Kiercke till Beprydelse, Haffuer erlig dydig och gudfryctig Quinde Margrette Backis Datter Ladet Bekosted denne Taffle, som udi 13 Aar haffuer holdet ved Sengen Och udi Hindis Luckis 20 aar, och udi Hindis Æchteskab avled 3 Børn, som med Faderen Hviler hochz Herren, och vaer Hindis Alder 40 aar. i salig Dregers Anno 1663 Nielsøn------(utydelig)

Aarstallet 1663 er altsaa det samme, som staar paa vindfløien over koret sammen med initialerne G. M. S. Av den anden tavle — passionsviseren — har man en hel del nøiagtig ens eksemplarer rundt om i Jarlsbergs kirker, som utvilsomt maa skrive sig fra en og samme mand.

64 62 VIVESTAD KIRKE

Fig. 16. »Passionsviser« fra Vivestad kirke.

Med sit smukke og rike inventar stod den ifjor nedbrændte kirke som et godt eksempel paa det 17de aarhundredes bygningsskik, tidens trang til kirkelig utsmykning og desværre ogsaa paa senere tiders manglende sans for kirkelig kunst.

65 Storreparasjonen i 1970-årene

Etter gjenoppbyggingen i 1913—14 har Vivestad kirke stått på sin gamle plass midt i bygden — en åpen og heller værhård plass. År etter år gikk — ja, endog tiårsperiodene tok til å bli mange. Vær og vind gjorde ubarmhjertig sin gjerning i årenes løp. Etter­ hvert ble det synlig for alle at kirkens utvendige kledning var så medtatt at en storreparasjon var uundgåelig. Menighetsrådet var fullt oppmerksom på situasjonen. Imidlertid var også kirkens orgel i en slik forfatning at det snarest mulig burde gjøres noe ekstra også med det. I den foreliggende situasjon hadde Vivestad menighetsråd likevel ingen vanskelighet med å treffe sitt valg og prioriterte — med rette — den utvendige storreparasjon. I skriv til Ramnes kommune våren 1972 gav Vivestad menighetsråd uttrykk for ønsket om at kommune­ ingeniøren snarest råd måtte finne anledning til å foreta befaring og komme med kostnadsberegning for utvendig reparasjon av Vivestad kirke. Dermed var startskuddet gitt for den storreparasjon som har gitt Vivestad kirke det utseende som den har i dag. I det følgende vil vi så i hovedtrekk skissere gjennomføringen av denne planen. Vivestad menighetsråd mottok fra Ramnes kommune arbeids­ beskrivelse og kostnadsoverslag i to alternativer. I sitt budsjettmøte 27. juni 1972 behandlet menighetsrådet saken og gjorde vedtak om å gå inn for det alternativ som representerte den mest solide repara­ sjon — selv om det var det mest kostbare. Og i sitt forslag til budsjett for 1973 førte menighetsrådet opp kr. 50 000,— til dette formål; en gjorde forøvrig også oppmerksom på at arbeidet helst burde kunne settes i gang sommeren 1973 — i hvert fall ikke senere enn i som­ merhalvåret 1974. Innen dette arbeidet overhodet var kommet i gang, hadde Kirke­ departementets kirkekonsulent, Sigurd Muri, besiktiget Vivestad kirke i forbindelse med en rutinemessig befaring av samtlige kirker i Tønsberg domprosti i slutten av juni 1973. Han påviste at kirken trengte en langt mere omfattende reparasjon enn både menighetsråd og kommune hadde regnet med. Og det videre arbeide med saken ble nå lagt opp etter hans råd. Menighetsrådet valgte en byggekomite til å lede arbeidet i sin hel­ het. Med i komiteen var Alvhilde Lofsberg, Arne Skar, Arne Sulu- tvedt, Leif Hovet, Odd Medhus og Thorbjørn Wettestad — de to sistnevnte som henholdsvis kirkeverge og kirketjener i Vivestad. Arne Sulutvedt var komiteens formann. Arkitektarbeidet ble overlatt til «Arkitektfellesskapet» i Sande­ fjord, representert ved arkitekt Roar L. Tollnes. Etter en del for­ arbeider ble tegninger og planer godkjent av Tunsberg Stiftsdirek­ sjon 30. oktober 1974. Arbeidet ble nå lyst ut på anbud. Visse rent praktiske omstendig­ heter førte til at «Våle Bygg A/S» til sist fikk oppdraget.

6664 I sitt arbeide med innkjøp av materialer møtte byggekomiteen en enestående forståelse og velvilje på Haslestad Bruk i Hof, idet be­ driften gav tilsagn om byggematerialer av toppkvalitet på meget gunstige finansieringsvilkår. Selve reparasjonsarbeidene kom i gang noe ut på ettersommeren 1975. Kirkens vegger og tårn ble «ribbet» for gammel kledning og ny kom på, de gamle vinduer ble tatt ut og nye satt inn i deres sted — og trappen ved sakristi-inngangen ble rettet opp. Etterhvert som den nye kledningen kom på, trådte bygdefolket i aksjon. Bygde­ folket utførte nemlig beisingen av kirken — to strøk — på dugnad. I sannhet en strålende innsats! Senhøstes samme år var arbeidet fullført. Kostnadssummen var på om lag kr. 200 000,—. Nå står Vivestad kirke der — med velisolerte vegger, solid kled­ ning, tette vinduer og et meget tiltalende eksteriørmessig utseende. En legger selvfølgelig også merke til et par arkitektoniske forandrin­ ger. Vinduene har således fått en form som er mere i samsvar med kirkens rettlinjede stil i det hele, og den gamle ornamentikken ved hoved- og sakristiinngang er sløyfet og erstattet med et enklere arrangement; dette er gjort hovedsakelig av vedlikeholdshensyn. Vi vil gi uttrykk for vår store takknemmelighet til hver og en som på en eller annen måte har bidratt til at Vivestad kirke har fått den forbedring og den ansiktsløftning som tilfellet er gjennom denne storreparasjonen. Ernst Orstad. Sokneprest.

Vi leverer vinduer og dører i forskjellige utførelser.

TORMOD KAMFJORD 962 96

6567 Ramnes for hundre år siden

Er det mulig, på noen få sider, å tegne et riktig bilde av ei bygd som vår? Nei,det er vel umulig. Det er så mange ting som er forandret på disse årene. Men vi vet en del, og det går an å gjøre et forsøk. Hva ville vi legge merke til om vi med dagens øyne dro gjennom bygda i 1885? Det første vi ville registrere var vel at hovedbygda ikke var så åpen som den er nå. Skauteigene ved Heian og Nordre Ramnes var flere og større, og vier, brisk og lauvskau gikk i ett fra Hoie og fram til vegen ved Heian. De flate jordene som nå dominerer bygda var delvis mindreverdige jordbruksarealer. De var reint ut sagt vassjuke, og bakker og de hellende jordstykker langs skaukanter og elvekanter var den beste dyrkingsjorda. Men grøftingsteknikken var såvidt kommet igang. Vi hadde tre teglverk i drift. Det på Skrikestad var oppe i en årsproduksjon på 40 000 drensrør. (Og det het seg at der laget man gode rør). Vi ville ikke se verken lysstolper eller telefonstolper etter vegen, og kom vi en høst- eller vinterkveld, ville vi fra husene se ljosken fra parafinlampene bare der hvor folk holdt til. Ingen forsamlingshus var å se. Men i Vivestad sto det en skole som var reist for åtte år siden. Den lå ved siden av den gamle tre-kirken (som brant ned i 1911). Ellers var det ingen skoler å se enn dem som holdt til i klokkergården på Stange og i det huset som ble kjøpt på Hoie. Men de to gamle middelalderkirkene i Ramnes og i Fon dominerte landskapet den gang som nå. Det var ingen biler, traktorer eller sykler å se etter vegene. Men det var over 500 hester til å dra vogner, sleder, plog og harv - og hestevandringen som ga kraft til treske- maskin og hakkelsmaskin. Sommerstid krydde det av kyr og ungdyr på beite, for ramnesbøndene hadde nesten 3000 storfe tilsammen. Men, merkelig nok, slåmaskinen var kommet slik at slåtten og skuronna gikk fortere unna enn før. (Og inne satt mor ved den første symaskinen). Tidligere i århundret hadde man hatt nesten 30 sag­ bruk i bygda. Nesten alle disse var nå borte. I stedet fløtet

68 bøndene tømmeret til byen på Storelva. Om vinteren kunne man se hest'og mann i fykende fart over flatjordene med tømmer- lasset. Når våren kom, og når elva gikk diger, veltet man tømmerlunnene uti. Og så var det å fløte tømmeret fram forbi Klopp, Freste, Auli og ut i fjorden. Naturalhusholdningens tid var på det nærmeste forbi. * Banken var kommet, og det var to forbruksforeninger, en på Klopp og en i Vivestad. Og vanlige butikker kom etterhvert på Holtung, i Vika, på Firing, i Vivestad og Ramnes. Nå kunne man kjøpe både sukker, skråtobakk, kaffe og andre nødvendig­ hetsvarer i egen bygd. Hvordan var det med pengene? Vi vet noe om hvordan bonden hadde det, økonomisk sett. Det var vanskelige tider. Jordbruk og fedrift var lite lønnsomt, og tømmerprisene gikk nedover. Det er fortalt om en ramnesbonde. Han hadde fem kroner tilgode hos en mann fra Skienskanten. Det var nok postgang den gang som nå, men det kostet. Hva gjorde han? Jo, han sa til kjærringa at ho fikk lage i stand nistemat for tre dager til han, for han esla seg avstea til Skien med hest for å hente de fem kronene han hadde tilgode. Og så dro han. Historien sier ingen ting om hvordan det gikk med mannen. Men det faktum at han la i veg på tre dagers reise for fem kroners skyld, - det forteller noe om det bygdesamfunn som bonden kom fra. Det var nok ikke i onnetider han dro. Det var vel helst vinertstid da det var lite å gjøre for en bonde som heller ikke hadde mye skau. Vi vet at denne bonden hadde noe å vinne på turen forutsatt at han traff skyldneren hjemme, og at denne hadde penger og dessuten lyst til å betale for seg. For fem kroner var mer enn det en dagarbeider fikk for de tre samme dagene han jobbet på gården. Var det vinterstid, ville turen til Skien gi klar gevinst, for da var dagfortjenesten nede i en krone for karfolk og 80 øre for kvinnfolk,- hvis det da var arbeid å få. + # Det er iår hundre år siden skoletomta i Fon ble kjøpt. Den var på 17 mål og ble kjøpt av Ole Karlsen Holtung for 800 kroner. Dette var den andre skolen som ble bygd som skole i Ramnes. De andre skolene kom etterhvert. Men også haugianerne (dissenterne) bygde skoler fordi "i intet prestegjeld var dog haugianismen så sterk og alminnelig utbredt som i Ramnes", som en kirkehistoriker skriver.

69 67 Den første skole/kirke som dette samfunnet bygde, lå på Solberg i Fon. Den var bygd allerede et par år etter ut­ gangen av statskirken. Skolen/kirken på Klopp kom et par år seinere. Den mektige gårdbrukerenken Rise Jahre var gått over til aissentermenigheten og talte i forsamlinger der. Hun delte ut sitt jordiske gods til alle trengende, også skolen på Klopp, med gavmildt hjerte. Dissenterne greide seg sjøl, også økonomisk sett. Ellers kostet det kommunale skolevesen 5000 kroner årlig. Men fattigvesenet kostet mest. Det ble beregnet til 8500 kroner. Men da var utgiftene til 12 personer i omgangslegd regnet med. På Krakken satt ordføreren i fattigkommisjonen. Det var kapellanen Peter Andreas de Seue. Det heter om ham at han var en streng mann som passet på at alt vedrørende fattigvesenet gikk rett og riktig for seg. Det var ialt 225 personer som ble understøttet. Av disse var 73 enslige "hovedpersoner" og 45 var familieforsørgende "hovedpersoner". Det var 107 som ble kalt "bipersoner". (Det nevnes i denne sammenheng at det for hundre år siden var omlag like mange innbyggere i Ramnes som nå, noe over 3100). Bygdevekteren het Syvert Isaksen Rønningen. Han hadde 250 kroner i året som betaling. Han hadde to hovedopp­ gaver, og disse oppgavene forteller også noe om bygdesam­ funnet vårt for hundre år siden. Han skulle for det første gå fort rundt i prestegjeldet for å se til at ikke "Omløbere og Betlere", som de ble kalt - kom inn i bygda og ble til byrde for fattigvesenet. Han skulle så jage disse tilbake, der de kom fra. Den andre oppgaven var å møte opp ved kirken hver prekensøndag for - som det het "at paasee Orden ved Kirkedøren", hva nå dette måtte bestå i. + Med 1880-åra kom politikken i brennpunktet også i Ramnes. Naturligvis tok de politiske stridigheter hos oss farge av den politiske kamp som ble utkjempet i Stortinget i åra fram mot 1884. Vi kan følge disse stridighetene sammen med Ramnes Samtaleforening som hadde tyngdepunktet i Fon. Denne foreningen ble forløperen til venstrepartiet i Ramneso Lederen var Jon Flatabø, lærer i Fon fram til 1885. (Flatabø er forfatteren av ca. 150 bøker av forskjellig slag, bl.a. folkelivsskildringer). En rekke av bygda beste bønder var med i denne politiske radikaliseringsprosess. Og vi fikk våre "Myrmenn", d.v.s. det var venstremenn som

70 68 fikk kjøpt små, verdiløse myrlapper. Derved ble de eiere av matrikulert jord og fikk stemmerett. Men samtaleforeningen aktiviserte sin motsetning. Ledet av lensmannen, Karl Sande- rød, fikk høyrepartiet til et folkemøte i Ramnes med pro­ fessor Ludvig Daae som tordnet mot venstremennene og de opp­ løsningstendenser som han mente lå i tida. Her som ellers i landet var striden bitter. Men når den nye krisen kom i 1905, sto folk igjen samlet om ett standpunkt. Prestene hadde nok tidligere i hundreåret spilt en dominerende rolle i bygdesamfunnet vårt. Sogneprest Taraldsen, som var vår første ordfører fra 1837, var dessuten en betydelig politiker. Og folk valgte flere prester som ordførere: Faye, Ingier, Esmark og Moss. Esmark ble her som prest i 20 år, og var den som huskes lengst av bygdefolket, -også av den grunn at han ble omstridd. Etterhvert våget bygdefolket å overta de høyeste tillitsverv i kommunen. Som en virkning av skoleloven av 1860, sendte seminariene ut en ny sort lærere som delvis - i et hvert fall - opp­ fattet seg ikke bare som lærere for barn, men for hele bygdelagene. Vi fikk fire slike lærere i 1880-åra. Den første kom fra Stord Seminarium. Det var Øystein Gaasland. Han kom til Vivestad. Simon Svanæs var rogalending. Han kom til Brår. Karl Nordstrand kom fra Borgund til Fon, og Andreas Sætre var sunnmøring og kom til Linnestad. Disse fire lærerne kom til å bety mye for bygda vår. (To av dem har ennå ikke fått en veg oppkalt etter seg); Gaasland var ordfører i en årrekke ved siden av et utall andre verv. Svanæs var stifteren av Ramnes Ungdomslag. Nordstrand var aktiv som skolemann og i ungdomslaget. Sætre ble avholds- høvdingen med virkefelt langt utover bygdegrensene. Til- sanimen fikk disse fire 160 års tjeneste i Ramnes. De fikk alle Kongens fortjenestemedalje. K.F.

7169 Nå kommer bygdehistorien snart

Det har gått 15 år siden gårds- og slektshistorien kom, - et verk som forlengst er utsolgt. I like mange år har bygdeboknemnda ønsket å få komme i gang med det siste bindet i bygdebokverket: Bygde- og kulturhistorien fra reformasjonen og fram til vår tid. Men økonomien har hindret kommunen i å realisere tanken. Men nå kan vi si at 1985 er et lykkelig år for bygdefolket og bygdeboknemnda. Vi får si at alt lå til rette: Vi ønsket oss John Rønningen som forfatter til verket, en bygdebokforfatter med inngående kjennskap til kildene og til forholdene i bygda vår. Rønningen er fra Hillestad. Kan var som kjent en av forfatterne til "Ramnes i hundre år - 1867 - 1967", utgitt av bondelagene i Ramnes i 1967. Han har skrevet bygdehistorien for Nes i Hallingdal, og er nå i sommer ferdig med et tilsvarende verk for Våle. Han var forsåvidt "ledig" til å gå løs på Ramnes. Både bygdeboknemnda og kulturstyret og kommunens ledelse forøvrig var klar over at dersom man ikke slo til nå, ville vår bygdehistorie igjen ligge inne i en uviss framtid. Ordfører Torstein Håland og John Rønningen har begge underskrevet kontrakten om dette verket. Det er over­ latt til den kommunale bygdeboknemnda å føre tilsyn med dette

DROSJE I RAMNES Drosjeeier Ragnar Hovet Tlf: 96487

7072 arbeidet som skal påbegynnes 1. januar 1986 og være ferdig fire år senere.

Hva skal boka handle om? Det blir å følge historien gjennom lensherretiden og grevskapstiden forbi 1814. Og så vil man følge bygdesamfunnet mer detaljert gjennom 1800-tallet: Næringslivet, kommuneutviklingen, samferdsel, skoleforhold, sosiale forhold, helsestell, religiøse forhold o.s.v. Tidsperiodene 1905 - 1940, krigsåra og etterkrigstiden vil også få en bred plass. Vi håper naturligvis at historielagets innsamlig av gamle fotografier vil gi grunnlag for et rikt og variert bildeutstyr i boka. Vi ønsker John Rønningen lykke til.

K.F.

73 HOS OSS:

M e n g d e r a v t i l b u d . R e p r e s e n t a n t f o r N O R O L L o v p r i s h e l e å r e t b e n s i n o g f y r i n g s o l j e . 5 k g m a r g a r m . W k g . s u k k e r . K o m m i s j o n æ r f o r P e n g e ­ 2 0 k g . m e l . b l e i e r o g l o t t e r i e t o g N o r s k Tipping. v a s k e p u l v e r M e d i s i n u t s a l g . V a r e o m b r i n g e l s e .

S-laget RAMNES

tlf. 96123

Maling Tapetsering Tepper REIDAR FADUM Gulvbelegg 3110 Ramnes Telefon 96156 Hoytrykksprøyting

Alt i maling og gulvbelegg utføres

7472 r

3112 Revetal Tlf. 62 639

VÅLE ELEKTRISKE Autorisert installatør/El.forretning 3118 Våle

Tlf. 60 321. Vakt tlf. 094-53 919

75 Telefon 97496

76 3112 REVETAL

77 Når det gjelder Markiser - persienner - rullgardiner presenninger - grove tekstiler.

ALU PLAST A/S Terje Rasmussen Eget verksted og systue Tlf. 033/96 800 Alt i te kst il sve is og søm

FJELLSPRENGNING -PUKKVERK-GRAVING- TRANSPORT

GUNNAR LENSBERG A/S AUT. ENTREPRENøR SEM.

TLF. 033- 33022-33124

7678 KLE DEG SÅ DU TRIVES! Dame — Herre — Ungdomsklær

FRA DESEMBER 1985 HAR DU MULIGHETEN TIL Å TA UT PENGER HELE DØGNET I VÅR NYE MINIBANK PÅ REVETAL HAR DU IKKE MINIBANK-KORT FRA FØR, ER DU VELKOMMEN INN TIL EN PRAT

7977 ARBEIDSTØY FOR DEN KRESNE

Korten, Tønsberg. Tlf. 17 403

Alt i gravearbeide utføres Levering av grus, pukk og sementvarer

JOHAN OG KRISTIAN FADUM A/S Autorisert entreprenør Tlf. 80 271.

80 81 82 GÅR DE MED BYGGEPLANER ?.

ER SVARET JA , BØR VÅRE B.ØHLEHUS VÆRE NOE

FOR DEM .

VI LEVERER ETTER DERES ELLER VÅRE TEGNINGER

FERDIGHUS FOR ET HVERT BEHOV.

VI FØRER EN HØY STANDARD I VÅRE HUS TIL

DISTRIKTETS ABSOLUTT LAVESTE'PRISER.

VI FØRER ALT I TRELAST , BÅDE RULåST OG

HØVELLAST.

TA KONTAKT MED OSS, ENTEN VED ET PERSONLIG

BESØK , ELLER RING TLF. 96201.

BØHLE BRUK A/S INNHOLD:

Forord ...... side 1 Møtene i 1985 ...... " 2 Lutherbrev i Ramnes? ...... " 4 Gamle fotografier ...... " 6 Leirskred og vegproblem ...... " 8 Bøjordfallet i 1849 ...... " 10 Jordskredet på Brar 1884 ...... " 16 Våpenslippene i Ramnes ...... " 17 Huldra i Firingåsen...... " 32 Ordfører i Ramnes ...... " 35 Ørretfiske i Bjuneelva...... " 3'8 Om Lucas-stua ...... o. " 46 Vivestad kirke ...... " 49 Ramnes for hundre år siden...... " 66 Bygdehistorien...... " 70 Annonser ...... " 72

Tegning av Lucas-stua