Verneplan for kulturmiljø side 2

Verneplan for kulturmiljø side 3 Forord I «Handlingsplan for kulturminneforvaltning» (Miljøverndepartementet 1992) ble det foreslått å utarbeide fylkesvise verne- og forvaltningsplaner innen kulturminnevernet. Miljøverndepartementet nedsatte høsten 1992 en arbeidsgruppe som utarbeidet foreløpige retningslinjer for dette arbeidet. Hovedmålsettingen med prøveprosjektene var å utarbeide en representativ oversikt over verdifulle kulturminner og kulturmiljøer i fylkene, med forslag til ulike sikringstiltak av juridisk, økonomisk og administrativ karakter. Fra 1993 ble det igangsatt prøveprosjekter i tre fylker; fylkesvis verneplan for nyere tids kulturminner i Telemark, fylkesvis verneplan for kulturmiljøer i Nord-Trøndelag og fylkesvis forvaltningsplan for automatisk freda kulturminner i Østfold.

Prøveprosjektene ble organisert med en sentral styringsgruppe som har drøftet strategiske og overordnete spørsmål og fungert som rådgiver i planarbeidet. Gruppen har bestått av Stein Schelle og Anne-Sophie Hygen fra Østfold fylkeskommune, Oddvar Bjørvik og Finn H. Christiansen fra Telemark fylkeskommune, Kolbein Dahle og Erna Svarte fra Nord- Trøndelag fylkeskommune, Svein Karlsen og Asbjørn Tingstad fra fylkesmannens miljøvernavdeling i Nord-Trøndelag, Ivar Ekanger og Gunhild Stugaard fra Landbruksdepartementet, Jon Suul fra Direktoratet for naturforvaltning, Unni Grønn og Even Gaukstad fra Riksantikvaren og Atle Haga, Anne Kristin Endresen og Torbjørn Lange fra Miljøverndepartementet.

Ansvar for utarbeidelse av utkast til verne- og forvaltningsplanene ble lagt til fylkes- kommunene Østfold og Telemark. I Nord-Trøndelag ble ansvaret delt mellom fylkesmannen og fylkeskommunen. Prøvefylkene ble gitt stor frihet til å løse oppgaven på hver sin måte innenfor de opptrukne rammer. Fylkene er også ansvarlig for innholdet i planene, herunder valg av objekter/områder og utvalgskriterier.

Gjennomføringen av prøveprosjektene i de tre fylkene har skjedd både ved en systematisering av eksisterende registreringsmateriale og ved noe supplerende registreringer. Videre er det utarbeidet kriterier for utvelgelse av objekter og områder samt utviklet samarbeidsrutiner for kontakt med berørte parter i planarbeidet. Miljøvern- departementet er meget tilfreds med den måten fylkeskommunene og fylkesmannen i Nord-Trøndelag har utført arbeidet på.

Miljøverndepartementet har i hovedsak dekket lønn-, reise- og utredningsmidler til de tre prosjektene, samlet kr 3.250.000,-, mens fylkene har dekket kontorplass og materiell og noe lønnsmidler.

Oslo, 1. september 1995 For Miljøverndepartementet:

Atle Haga Torbjørn Lange Leder for styringsgruppen Sekretær

Verneplan for kulturmiljø side 4 Innholdsfortegnelse:

KAP. 1. INNLEDNING 8

1.1. Om bakgrunnen for planen 8

1.2. Mål for planen 8

KAP. 2. KULTURMILJØ 11

2.1. Definisjon. Forvaltningsmessig tilnærming 11

2.2. Kulturmiljø, faglig innhold og verdisetting 7

KAP. 3. SAKSBEHANDLING/FORVALTNING 13

3.1. Fram til nå 13

3.2. Videre oppfølging 15

KAP. 4. KULTURMILJØ I NORD-TRØNDELAG 16

4.1. Innledning 16

4.2. Presentasjon av fylkets topografi og historie 18

4.3. Eksisterende fredninger/vernevedtak 26

KAP. 5. VERKTØY FOR VURDERING AV KVALITET, VERDI OG VERN 30

5.1. Om fredningsverdige kulturmiljø 30

5.2 Kriterier 32

5.3. Prioritering av de mest verneverdige kulturmiljø i fylket 34

KAP. 6 LOVVERK/VIRKEMIDLER 37

6.1. Oversikt over lovverket 37

6.2. Vern, fredning og saksbehandling 38

6.3. Erstatninger ved fredning 39

6.4. Andre virkemidler 39

KAP. 7 OMTALE AV DE PRIORITERTE OMRÅDENE 42

Verneplan for kulturmiljø side 5 Område 1. Kopperå i Meråker kommune 45

Område 2. Hegra i Stjørdal kommune 49

Område 3. Logtun/Logstein i Frosta kommune 51

Område 4. Tautra i Frosta kommune 54

Område 5. Alstadhaug i Levanger kommune 61

Område 6. Ytterøy i Levanger kommune 64

Område 7. Levanger sentrum i Levanger kommune 67

Område 8. Øvre-Forra i Levanger kommune 70

Område 9. Stiklestad i Verdal kommune 73

Område 10. Inndalen i Verdal kommune 77

Område 11. Vinje bruk, Mosvik kommune 81

Område 12. Egge i Steinkjer kommune 84

Område 13. Gressåmoen i Snåsa kommune 88

Område 14. Snåsa sentrum i Snåsa kommune 91

Område 15. Oppgården i Kvelia i Lierne kommune 95

Område 16. Johkegaske i Røyrvik kommune 97

Område 17. Namsos sentrum i Namsos kommune 100

Område 18. Villa/Halmøya i Flatanger kommune 103

Område 19. Nærøya i Nærøy kommune 108

Område 20. Sørgjæslingan i Vikna kommune 112

Område 21. Skeisnesset i Leka kommune 116

Område 22. Stein i Leka kommune 120

Område 23. Rinnleiret i Levanger kommune 123

KAP. 8. KILDER, REFERANSER 125

KAP 9. VEDLEGG 128

Vedlegg 1. Oversikt over registrerte kulturmiljø, kommunevis fordelt 128

Vedlegg 2. Utkast til standardbestemmelse for kulturmiljø-fredninger 132

Verneplan for kulturmiljø side 6

Verneplan for kulturmiljø side 7 Kap. 1. Innledning

1.1. Om bakgrunnen for planen

Gjennom de siste 10-årene har vernet av kulturminnene utviklet seg fra et vern av enkeltobjekter til en del av et samlet miljøvern. Dette kommer klart til uttrykk i Innst. S. nr 273 (1988-89) til St.meld. nr 46 (1988-89) Miljø og utvikling, samt Innst.O. nr 73 (1991-92) til Ot.prp. nr 51 om lov om endringer i kulturminnelova. Begge disse slår fast at vern av kulturminner inngår i en samlet miljø- og ressursforvaltning. Kulturminnevernet er et ledd i en sektorovergripende miljøvernpolitikk, der ansvaret for å ta vare på kulturminneverdier tilligger alle samfunnssektorer. Dette ble lagt til grunn i "Handlingsplan for kulturminneforvaltning", avgitt av Handlingsplanutvalget 5.2.1992. Handlingsplanutvalget foreslo at det ble utarbeidet fylkesvise verneplaner innen kulturminnevernet. Verneplanene skal vise helheten i kulturminnebestanden, på tvers av kategorier og tidsperioder. I 1992 ble det gjort vesentlige endringer i lov om kulturminner. Lova fikk en formålsparagraf og en definisjonsparagraf som bl.a lanserte en ny vernekategori: kulturmiljø. Hjemmelen til å frede kulturmiljø kom i en ny § 20: “Et kulturmiljø kan fredes av Kongen for å bevare områdets kulturhistoriske verdi. I fredningsvedtak etter første ledd kan Kongen forby eller på annen måte regulere enhver virksomhet og ferdsel i fredningsområdet som er egnet til å motvirke formålet med fredningen. Det samme gjelder fradeling eller bortfeste av grunn til virksomhet som nevnt i første punktum. Departementet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra vedtak om fredning og fredningsbestemmelser for tiltak som ikke medfører vesentlige inngrep i det freda området.” Denne bestemmelsen i kulturminnelova, som trådte i kraft fra 1.1.1993, gjør det mulig å frede større helhetlige kulturmiljø. Fredninger etter kulturminnelova vil utgjøre en viktig del av vernet, men målene kan også nås med andre virkemidler. Som ett av tre prøvefylker fikk Nord-Trøndelag som oppgave å utarbeide en verneplan for kulturmiljø. Telemark fylke arbeider med en verneplan for nyere tids kulturminner og Østfold fylke lager en forvaltningsplan for automatisk freda kulturminner. For prøveprosjektet i Nord-Trøndelag har fylkesmannen og fylkeskommunen likeverdig ansvar for framdrift og innhold i prosjektet. Under arbeidet er det lagt vekt på å ha kontakt med samarbeidsgruppen for kulturlandskap i fylket i tillegg til berørte kommuner og grunneiere samt andre grupper, institusjoner og enkeltpersoner som arbeider med tilgrensende oppgaver/prosjekter. Der samiske interesser er berørt har Samisk kulturminnevern og reindriftsmyndighetene vært aktuelle samarbeidsparter. Fylkesmannens miljøvernavdeling og fylkeskommunens kulturetat engasjerte prosjektmedarbeidere som har hatt det daglige ansvaret for gjennomføringen av prosjektet. 1.2. Mål for planen

Hovedmålet med verneplanen er å sikre et representativt utvalg kulturmiljø ut fra en samlet vurdering av fylkets kulturhistoriske og økologiske forutsetninger. Det skal også legges vekt på kulturmiljøenes lokale betydning for opplevelse, trivsel og identitet, dessuten at området har et utviklingspotensiale på miljøets premisser. Dette ønsker vi å oppnå gjennom å sikre et så stort og sammensatt utvalg av kulturmiljø at folk kan oppleve hvordan samfunnet har utviklet seg gjenom en lengre tidsperiode. Verneplanen skal vise et representativt tverrsnitt av vår kulturminnearv, og for å oppnå dette blir det viktig å sikre områder som tilsammen viser mangfoldet og tidsdimensjonen i

Verneplan for kulturmiljø side 8 kulturarven vår. Det vil være vesentlig at både helhetlige bygningsmiljø og alle typer kulturpåvirket landskap blir med i verneplanen. Med den sentrale plass landbruket har og har hatt i fylket, vil sikring av et representativt utvalg av landbrukets kulturlandskap være en spesiell utfordring. Dessuten har kystlandskapet alltid vært av avgjørende betydning for levekår og næringsvirksomhet her, på samme måte som utmarks- og fjellområder i deler av fylket har gitt livsgrunnlag både for samer og bumenn. Sikring av de viktigste kulturhistoriske, biologisk/økologiske og rekreative verdiene i landskapet, krever en helhetstenkning i forvaltningen. Vern og utvikling av kulturmiljøkvalitetene krever en samlet arealbrukspolitikk med en samordning av juridiske, økonomiske og andre virkemidler. De offentlige forvaltningsnivåene har et planansvar innenfor arealplanlegging, natur- og kulturminnevern og jord- og skogbrukssektoren, men det er de private grunneierne som bruker arealene til daglig. Det trengs derfor et tverrfaglig samarbeid som involverer alle forvaltningsnivåer, grunneiere, kommune, fylkeskommune og stat, for få til en forsvarlig kulturmiljøforvaltning, men det vil hvile et særlig ansvar på fylkeskommunen som fylkesplanmyndighet og regional forvaltningsmyndighet for kulturminnevernet. 1.2.1. Målformulering Målet for prosjektet kan sammenfattes slik: • Finne kulturmiljø i Nord-Trøndelag med mangfold, historisk dybde og muligheter for opplevelse, trivsel og identitetsfølelse. • Foreslå verneform for et representativt utvalg av fredningsverdige kulturmiljø i fylket. • Bidra til økt bevissthet om kulturmiljøvern i all arealplanlegging og arealdisponering. • Høste erfaringer med arbeidsmåter som kan ha overføringsverdi.

Målet med prosjektet er å finne miljø i Nord-Trøndelag som gjennom menneskelig påvirkning har utviklet kvaliteter som bør bevares. I enkelte tilfelle kan vern være å hindre store nye påvirkninger eller endringer fra mennesker eller natur, men det vil oftest dreie seg om å ta særlige hensyn til miljøkvalitetene og søke en utvikling der de legges til grunn. Kulturmiljøbegrepet kan være med på å skape en arena der kultur- og miljøforvaltningen kan bidra positivt mot å etablere en ramme for den videre utvikling.

Verneplan for kulturmiljø side 9

bilde nr. 1

Kulturmiljøet Stiklestad har forandret seg dramatisk de siste 10 år. Et fredet eller fredningsverdig kulturmiljø skal kunne være en levende del av landskapet omkring oss, men med de historiske og miljømessige kvalitetene som premiss. Et godt kulturmiljø vil være sårbart for store inngrep, det er viktig å sette krav til tålegrense.

Verneplan for kulturmiljø side 10 Kap. 2. Kulturmiljø

2.1. Definisjon. Forvaltningsmessig tilnærming

I kulturminnelova (KML) defineres kulturmiljø som områder der kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Dette omfatter bl.a. områder og bygningsmiljøer i byer og tettsteder og områder som faller inn under begrepet kulturlandskap, jf Ot. prp. nr. 51 (1991-92) Om lov om endringer i lov av 9.juni 1978 nr. 50 om kulturminner. Selv om begrepet i utgangspunktet dekker alle grader av kulturpåvirkning, må hovedkriteriet for definisjon av kulturmiljø være at den menneskelige påvirkning er et vesentlig element i området. Imidlertid vil områder hvor den menneskelige påvirkningen ikke har vært dominerende kunne fredes som kulturmiljø dersom kulturpåvirkningen har vært særegen eller det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til området. Det er kulturmiljø av internasjonal, nasjonal og regional verdi som det er aktuelt å frede i medhold av kulturminneloven. Også annet lovverk har bestemmelser om vern av områder. Etter lov av 19.juni 1970 nr. 63 om naturvern kan områder vernes som nasjonalparker (§3) eller landskapsvernområder (§5). Videre har plan- og bygningsloven av 14.juni 1985 nr. 77 bestemmelser som kan bidra til å sikre kulturmiljø. I arbeidet med å sikre kulturmiljø kan en kombinasjon av kulturminneloven, naturvernloven og plan- og bygningsloven være aktuelt. Det er eiere og rettighetshavere som gjennom sine enkeltbeslutninger i hovedsak påvirker utviklingen i kulturmiljøet og kulturlandskapet. Offentlige myndigheters oppgave blir derfor dels å sikre at kulturmiljø- og kulturlanskapshensyn blir ivaretatt på en miljømessig forsvarlig måte. Her spiller bl.a. kommunene en sentral rolle og skal innenfor nasjonale og regionale mål og rammebetingelser sørge for at det gjennomføres en forsvarlig forvaltning av natur- og kulturminneressursene etter plan- og bygningsloven. Kulturminne- og naturvernmyndighetene har et hovedansvar for å sikre verdifulle kulturmiljø og kulturlandskap av internasjonal, nasjonal og regional betydning. 2.1. Kulturmiljø, faglig innhold og verdisetting.

I Nord-Trøndelag, som i alle deler av landet vårt, er miljøet satt sammen av områder som er utnyttet over lang tid og områder der menneskers spor knapt er synlige. Kulturmiljø er en syntese av naturgrunnlaget og menneskets påvirkning av det. I miljøet omkring oss kan vi i større eller mindre grad registrere tidsdimensjonen, innholdsmessige variasjoner og spor etter varig eller endret virksomhet. Når kulturmiljøet skal beskrives og vurderes, er det et stort sett av verdier som må evalueres opp mot hverandre. Det enkelte mennesket skal kunne oppleve landskapet som en historiefortellende og visuell omgivelse, avhengig av den bakgrunn den enkelte har. At et kulturmiljø har informasjons- og opplevelsesverdier for mange mennesker, vil gi det større samfunnsverdi. Ofte ligger slike verdier latent. Der er det en viktig oppgave å påvise og formidle kvalitetene miljøet har og forvalte dem slik at disse egenskapene ved miljøet blir ivaretatt.

Verneplan for kulturmiljø side 11

Bilde nr. 2

Utsnitt av "Billedkarter over Norge.Trøndelag"

Verneplan for kulturmiljø side 12 Kap. 3. Saksbehandling/forvaltning

3.1. Fram til nå

Arbeidet med verneplanen for kulturmiljø i Nord-Trøndelag kom igang våren 1993 med Erna Svarte (NTFK) og Asbjørn Tingstad (FMNT) som medarbeidere. I tillegg var Wenche Wolff Hatling (NTFK) engasjert med stedsanalyser. Fra 01.06.95 har Kolbein Dahle vært fylkeskommunens prosjektmedarbeider. Prøveprosjektet skulle i utgangspunktet bygge på de erfaringene naturforvaltningen har fått gjennom arbeid med fylkesvise verneplaner for ulike naturtyper. Dette er et arbeid som har pågått over en 20 års periode. En viktig målsetting med dette prosjektet, var å vurdere om en slik arbeidsmåte er en god måte å styrke og forsere arbeidet med vern av verdifulle kulturmiljø på. Det var derfor viktig at prossessen ble gjennomført så raskt som mulig, slik at erfaringene som kom fram kunne overføres til andre fylker. Det første målet for arbeidet da arbeidet startet i 1993, var å informere om det igangsatte arbeidet, og å skaffe fram en oversikt over verneverdige kulturmiljø i fylket. Gjennom prosjektet er et stort antall områder som kunne passe inn i Kulturminnelovas definisjon av kulturmiljø kartlagt i hele fylket. Tilfanget er kommet fram ved: • likelydende brev til alle kommuner med orientering om prosjektet og ønske om nærmere kontakt. • egen oversikt på bakgrunn av prosjektets lokale kjennskap til fylket, gjennomgang av ulikt rapportmateriale, lokallitteratur, arkivmateriale etc. • møte med informasjon og orientering i de enkelte kommuner der prosjektet har kommet med faglige utspill og innspill, og der lokalmiljøet som ressurs for kunnskap om og forvaltning av kulturmiljø er understreka.

Det samla materialet som er framskaffa gjennom dette har resultert i kommunevise lister over verdifulle kulturmiljø. Det har hatt stor betydning for prosjektet at de fleste kommunene har kommet med gode forslag til verneverdige kulturmiljø, og også der områder er valgt ut på annen måte, har det som regel skjedd i forståelse med vedkommende kommune. Det har også vært lagt vekt på å være i takt med den kommunale planlegging som foregår, først og fremst kommuneplaner. Snåsa sentrumsområde var det første og kanskje beste eksemplet på dette. Synkronitet med kommunal planlegging er en ressursbesparende måte å avklare konflikter på. Innspillene fra kommunene er kommet både fra administrasjonen og politikere. Prosjektet har lagt mye arbeid i å prøve å utvikle et sett kriterier for å sålde ut de mest verdifulle av disse kulturmiljøene. I samsvar med målsettingen har begrepet representativitet hele tida stått sentralt i denne prosessen. Det utvalget vi skulle sitte igjen med skulle gi et representativt uttrykk for fylkets kulturhistoriske utvikling og økologiske forutsetninger. Det er dessuten lagt vekt på de andre vanlige vernekriteriene og på miljømessige og estetiske kvaliteter. Det var enkelte områder som det helt fra starten av var klart ville få sin plass blant de mest verdifulle områdene, andre områder kom til underveis og noen fikk ikke sin plass på lista før helt mot slutten av prosessen. Kontakten med de forskjellige kommuner og grunneiere har derfor vært ulik. Noen har vi hatt kontakt med over lang tid, og gjennom møter og

Verneplan for kulturmiljø side 13 befaringer diskutert aktuelle utfordringer og løsningsmåter slik at arbeid med sikte på formelt vern nærmest er startet opp. I to tilfeller er en fredningsprosess til og med startet. Arbeidsmåten har fungert godt i forhold til kommuner og grunneiere. Arbeidsmåten er tidskrevende. I forhold til den videre oppfølginga, er det viktig at det settes av tilstrekkelige arbeidsressurser. Rapporten er ingen fredningsliste, men gir en oversikt over kulturmiljø som er vurdert som fredningsverdige her i fylket. Ut over de kriterier vi har lagt til grunn, er det også lagt vekt på geografisk spredning, tematisk variasjon, tidsdybde og mangfold. Flere av kommunenene burde ha vært representert. Ny erkjennelse kan endre vurderingene i framtida. Ellers er kulturmiljøbegrepet anvendelig også der virkemidlet ikke er fredning etter KML. Vern og utvikling av kulturmiljø vil dermed bli en kontinuerlig prosess. Noen områder har kvaliteter som sikres gjennom en tradisjonell fredning, men i de fleste tilfellene vil målet være å finne fram til forvaltningsmåter som både ivaretar de historiske kvalitetene og videreutvikler miljøkvalitetene. Områdene bør også bli mønster for en utvikling av trivielle steder til trivelige kulturmiljø.

Verneplan for kulturmiljø side 14 3.2. Videre oppfølging

Denne rapporten sendes til orientering til alle kommunene i fylket, til ulike etater i fylket, lag og organisasjoner som arbeider med natur/kultur, og til berørte grunneiere der vi har oversikt over disse. Vi ønsker komentarer til rapporten og til utvalget av områder som er prioritert, men som det er presisert tidligere, er ikke utvalget av områder et forslag til fredningsliste, heller ikke der fredning antydes som virkemiddel. I det videre arbeidet vil det bli startet opp arbeid med hvert enkelt område etter hvert som det er kapasitet til det og ut fra en vurdering av behov. Et av målene med dette prøveprosjektet, er å utprøve den nye §20 i kulturminnelova, og i det videre arbeidet vil det bli lagt vekt på at et utvalg av de omtalte områdene blir vurdert i forhold til dette. I kap.6 omtales ulike lovverk og virkemidler, og målet for det videre arbeidet, blir gjennom diskusjon med kommuner og berørte grunneiere å finne fram til egna måter å sikre verneverdiene i de omtalte områdene. Utvalget av områder spenner vidt, både i forhold til størrelse og type, og utfordringene og virkemiddelbruk vil derfor måtte variere fra område til område. I løpet av 1995 er det startet opp arbeid i to områder der vi ser for oss bruk av §20 i kulturminnelova som virkemiddel. Det gjelder Egge i Steinkjer kommune og Sørgjæslingan i Vikna kommune. For Egge var det avgjørende å komme inn samtidig med arbeidet med kommunedelplan for Steinkjer sentrum, som bl.a. skal avklare ny trasé for E6 gjennom området. For Sørgjæslingan ønsker både fylkeskommunen og Vikna kommune at det skal være størst mulig samtidighet med fredningen av Nordøyan. I flere av de andre områdene er det igangsatt prosesser der ulike andre måter å sikre verdiene på vil være aktuelle. Viktigst er den kommuneplanprosessen som foregår nettopp nå, men hensynet til andre virkemidler som f.eks. landbrukets kulturlandskapsmidler, påvirker arbeidet. For de områdene der bruk av §20 i kulturminnelova vil bli foreslått, må det vedtas av Kongen i statsråd på linje med fredninger i medhold av naturvernlova, og det vil bli en omfattende saksbehandling før vedtak kan fattes. Parallelt med dette arbeidet vil det bli gjennomført tilleggsregistreringer i enkelte områder, der vi mangler god nok dokumentasjon om enkelte forhold. Dette gjelder både kulturminner og biologiske forhold. Den videre oppfølging av verneplanen bør fortsatt bli et samarbeid mellom fylkesmannen og fylkeskommunen. Den felles styringsgruppa bør fortsette som nå, der begge etater har et likeverdig ansvar for arbeidet, men det praktiske arbeidet kan deles opp i samsvar med de faglige forutsetningene. Direkte lovforvaltning vil imidlertid følge de til enhver tid gjeldende forskrifter, saker med hjemmel i KML vil dermed bli behandlet i første linje av fylkeskommunen.

Verneplan for kulturmiljø side 15 Kap. 4. Kulturmiljø i Nord-Trøndelag

4.1. Innledning

Med sin kjærlighet til norsk natur, historie og folkeliv, lar vi dikteren Teodor Caspari komme til orde: Vil du gjeste Trøndelagens jord, det store sagaland i Norges rike, da stig til værs som kongeørnens like og se det ovenfra - fra syd til nord. Stig høyere, stig høyt på spente vinger, og for ditt øye blåner Trondheimsfjord med bygd ved bygd så langt som øyet skuer, med gård ved gård langs strandens sterke buer, med kvitmalt trønderlån på odelsjord. I Stjørdal vil på flate berg du finne helleristninger fra svunnen tid, og gjennom skogen mellom høye birke, lyser herlig Værnes gamle kirke, og Steinviksholmen lengre derinne, om sterke tider - satt i stein et minne, om Frostating på Frosta, om klosterborg på Tautra og i Frol - se sagas billedblad i mur og bauta. Vi krysser Forbordskampens brede baug, og skimter så i glimt Alf Konges kjempehaug. Så møter oss Levanger by - Innherreds perle lunt i ly av byrge Skogn og Frol - og Nesset med skogfiol og hagebrukets hegn om Trøndertunet. Fra Suul da Olav trådte på Trøndelagens jord, da så han over Norges land og rike, hans varme hjerte stormet hans eget folk imot, hans ånd steg høyt som kongeørnens like. Da reistes himmelstigen som kongen drømte om før nattens dype mørke måtte vike, Trøndelag - med Stiklestad og Mære, de siste skanser for gamle lære, med korsets seier - sagabladet vendt og korset lyser - åndens bluss er tent. Verdal - bredeste bygd i Trøndelagen - hårdt den ramtes den vårdagen skredet slukte gård og grend. Men av grus og leir igjen reiser folket nybrottsheimer, bøtt blir skaden - Olav rider enn idag rundt tråkket åker, troen seirer - aks seg reiser- over nye slekter våker Herren selv og signer jorden døpt i blod i farne tider. Dog videre på ferden - tiden iler og vi med den med raske vingeslag, Inderøy med store utsyn smiler mot Ytterøy og Mosviks bygdelag. Og fra det høye - blikket søker videre om Sparbu, Beitstad, Ongdal, Kvam og Stod

Verneplan for kulturmiljø side 16 og Verran, Follafoss på andre siden fra bygd til bygd, der samler seg om viken om jarlesetet oppi Egge-lien om Steinkjer by som prikken over i-en. Så stanser fjorden opp og vet ei råd. Det store landet reiser seg og stenger. - Men nettopp her tar Snåsavatnet på og fører sindig - langt og enda lenger - til tornerosen bak om fjellet blå. Der ligger hun gjemt under Hartkjølfjell så endeløst langt avveie, men elgen og ørnen de kjenner dem vel de glitrende sjøer, de dypgrønne held og engene gule av soleie. - Vær hilset du Liernes lukkete land så såre du våkner av vinterens bann, du Trøndelags skjønneste eie! Fra Jåmas malm og Børgefjellets tinder i foss og stup sprang Namsens viltre kilder, snart blir den større, rinner dyp og stille, men laksen stimer opp til Fiskum foss. Namsskogan, Grong og Overhalla, Namdal, fra brede bygder og fra skoger vide den samler sterke krefter for å bære skogens avdrått fram til Namsos by, trelastbyen fram for noen annen. Men vester på hvor Follahavet bryter i hvite skavler over bå og strand, og fyret blink i blink i mulmet skyter sitt S.O.S. inn over brott og brann, her ender Trøndelagens stride land. Hvem grunnet dette rike midt i landet, der hvor kysten bøyer av, og de barske klippestrande seigt og sindig rygger unna for det herskesyke hav? Så vet sagasmunn å melde: Ikke konge - adelsvelde, nei, men tunge bonderygger, hårde never, de tok løftet, grov og grøftet, ryddet jorden, sådde, bygget, hugget skogen, festet lensen, samlet folk fra fjern og nær i fra grensen til det siste nakne skjær. Tømmerøksen, plogen, harven, fiskerbåten, det var odelen og arven, trønderfolkets adelsmerke gjennom tusen lange år. Men når krigens bauer tentes, bonden, der han slet i uren, hørte luren, rettet han den slitne ryggen, slengte spettet, smatt i brynjen, smidde plogen om til brynje,

Verneplan for kulturmiljø side 17 rundt mot hver som vilde fram med vold. Våpenklædd, med løftet bringe, røystet han på Frostatinget, trønderbonden Tambarskjelve, tordnet han i Dynekilen, trøndergutten Tordenskjold. Endefram og blyg som dagen, Steil og sikker på seg selv, enig sto alt Trøndelagen. Hundre fredsår kommer - svinner, krigsår læges - bundne krefter løses ut til større dåd: Bygge landet, rydde grender i fra fjell til havets strender. Nye åkrer brutt og sådd, fredens sysler, - fredens tanker formet folkets sinn og sjel. Stans, stig av og lær det kjenne, bak knappet kufte snart du finner et stort og trofast hjerte banker varmt for fedrelandets vel.

(Fra reisebok over Nord-Trøndelag fylke, 1938) 4.2. Presentasjon av fylkets topografi og historie

Få har som Teodor Caspari gitt en lyrisk skildring av Trøndelag, landskapet omkring oss. På en konsentrert måte gir han et bilde av landsdelen gjennom historia. Også vår topografisk- historiske beskrivelse av Trøndelag burde funnet en litterær form som på samme måte kan trenge sammen stoffet som ellers kan bli for overveldende, også om vi bare skal forholde oss til Nord-Trøndelag. 4.2.1. Den faglige bakgrunnen Den faglige bakgrunnen for et prosjekt som dette omfatter mange ulike kunnskaps- og forskningsområder med forskjellige fagtradisjoner og siktemål. Vi søker å gi et bilde av menneskets utnyttelse av Nord-Trøndelag gjennom tidene. Det landskapet vi kjenner i dag er et resultat av naturens krefter og av den påvirkningen som skriver seg fra menneskene som har levd i dette landskapet. Få har etterlatt seg spor som kan identifiseres på person, de aller fleste har ikke engang etterlatt navnet sitt. Fra 9 av de10 tusen år det har bodd folk i Trøndelag, er det ingen skriftlige opptegnelser. Men allerede de første menneskene virket inn på miljøet sitt. Mellom de mange anonyme kvinner og menn, er det noen som vi kjenner fordi de forandret historia. Det er personer som kom til å bety mye i sin samtid, og som påvirket livet til mange i sin tid og ettertid. Sammen har alle som har gått framfor oss vært med på å forme landskap og samfunn. Vi skal utvikle det videre i respekt for den naturen som omgir oss og de menneskene som har levd, men nye generasjoner skal kunne bruke sin kreativitet og skaperkraft i det samme miljøet, kanskje til å skape et bedre samfunn. 4.2.2. Topografi, navn, og forhistorie Topografi Nord-Trøndelag fylke strekker seg langs grensa mot Sverige(Jämtland) fra fjellpartiet Sylane i sørøst til Børgefjell i nordøst. I nord grenser fylket mot Binndalen i Nordland. Leka er utposten mot havet i nordvest. Fylkets kyst strekker seg sørover til og med Flatanger.

Verneplan for kulturmiljø side 18 Derfra går grensa på langs av Fosenhalvøya til Trondheimsfjorden vest for Vanvikan i Leksvik kommune. De indre delene av dette området hører med til det en kaller lågfjell og fjellskog. Landformen veksler fra slake vidder til kupert, oppbrutt terreng avgrenset og gjennomskåret av daler. Klimaet er kjølig oseanisk i vest og kontinentalt i øst. Blåbærhei og vierkratt er vanlige vegetasjonssamfunn. Bakkemyrene er karakteristiske for Vestlandet og Trøndelag. Berggrunnen er rik på kalk, og mange områder har en interessant fjellflora. Litt lavere er fjellskogsonen, dels dominert av bjørkeskog, dels av lågvokst, glissen barskog. Jordvannsmyrer dekker store arealer i fylket. Store dalfører skjærer seg helt inn mot grensefjellene med landskap som veksler fra fjellbygder med åpent engbrukslandskap til lukkede skogsbygder i trange dalfører og åpne jordbruksbygder på dalsletter og ved innsjøer. I nordvest er landskapet preget av kystnære lågfjell og kystbygder. Langs ytterkysten ligger flere fiskevær og gamle handelssteder. Disse områdene har den siste generasjonen hatt stor fraflytting. Berggrunnen har sterke innslag av serpentin (Leka), marmor og kalkstein, flere steder med grotter og underjordiske elveløp. Flere grotter har bosetningsspor. I Solsemhula på Leka og Fingalshula i Nærøy er det bergmaleri fra forhistorisk tid. Det er et storslagent og værhardt kystlandskap med sterke kontraster, men også med skjermede områder der et oppbrutt terreng med sund, viker, skogholt, grønne øyer og bebyggelse som gir et omvekslende småskalalandskap. Lengere sørover og innover går kystlandskapet over i et typisk fjordlandskap med markerte landskapsrom avgrenset av brattlendte skogkledte lier og med jordbruksland som sammenhengende bånd eller adskilte felter langs fjord og dalbunn. Kystbarskogen i denne regionen er en naturtype med store biologiske verneverdier. Namsen med sideelver dominerer dalbygdene i Namdalen med brede skogs- og jordbruksbygder. Lenger innover blir karakteren for det meste lukket skogsbygd med granskog i slake lier og spredte innslag av åpent jordbruk. Det aller rikeste jordbrukslandskapet finner vi sør i fylket, langs Trondheimsfjorden. Det er et kulturlandskapet med samspill mellom åpen jordbruksmark, skogbelter og åser, nær den vide Trondheimsfjorden. I denne delen av fylket finnes de største gårdene og den eldste jordbruksbosetningen. Store gravrøyser og rik bergkunst finnes i mange bygder her. De gamle markedsplassene ved elveosene er gjennom de siste par hundreårene utviklet til byer og tettsteder. På nordsida av Trondheimsfjorden møtes Trondheimsfjordens jordbruksområder med kystbygdenes karakteristiske skog- og fjellområder. Denne landskapstypen er typisk for Verran, Mosvik og Leksvik. Forhistorie Nord-Trøndelag er ett av de fylkene som har de fleste kjente kulturminnene fra de mange tusen år før de første skriftlige kildene. Også i fra den tid vi har nedskrevet historie, finnes mange spor i landskapet. Det er en viktig oppgave å bevare dette kildegrunnlaget. Statsråd Torbjørn Berntsen ordla seg slik i Miljøverndepartementets redegjørelse i Stortinget 11. april 1994: “...det er i seg selv en del av kulturarven å ta til oss, bearbeide og glede oss over det som er annerledes..... Med tanke på tendensene i samtida er jeg vel heller etter snar enn føre var når jeg presiserer at kulturminnevernet handler både om lokal tradisjon og om internasjonal kommunikasjon - om både identitet og åpenhet - om røtter og føtter.”

De første spor etter mennesker finnes ute ved kysten, men mennesker satte snart også sine spor inne i landet og i fjellet. Reinen var det viktigste byttedyret, men fiske og sanking av

Verneplan for kulturmiljø side 19 bær og spiselige planter var en del av næringsgrunnlaget. Dette er aktivitet som har fortsatt, men som i det siste hundreåret har fått sterkere preg av å være fritidssyssel. Gjennom minst et par tusenår er beitet i fjellet utnyttet på en kontrollert måte både av bønder og samer.

Bilde nr. 3

På hødedrag i fylket ligger gravrøyser og gravhauger og forteller om aktivitet i fjerne hundreår. Sterkest markerer de seg i kystlandskapet. Eksemplet er fra Nærøy.

Folk som lever av samling, jakt og fangst setter ikke mange spor etter seg i naturen, det gjør heller ikke nomader som er avhengige av å følge dyra i deres beitesyklus. Blomsterstøv i myrene forteller oss om klima og vegetasjon. For omlag 4000 år siden gikk skogen tilbake samtidig med at beiteplantene var i framgang og sporene etter kornavl ble tydelig. Funn fra denne tiden viser et omfattende landnåm. Gjenstander og funnforhold er forbausende like over hele låglandet i Sør-Norge og Trøndelag. Utviklingen var den samme også i Sør-Sverige, Danmark og Nord-Tyskland. Flintdolker og pilspisser fra Trøndelag kan neppe skilles fra de som er funnet i de sørlige områdene. Det må ha vært et omfattende samkvem mellom de ulike distriktene fra Trøndelag og sørover som har ført til en såpass ensartet kultur. Handelen mellom områdene har fått større omfang enn tidligere, særlig må dette gjelde handelen mellom Jylland og Sør-Norge. Oppdyrkingen av landet og omfanget av handel og samkvem fikk et stadig større omfang gjennom bronsealderen og jernalderen. Særlig tydelig blir dette i jernalderen. Trøndelag fikk forholdsvis tidlig en omfattende jernproduksjon, og mye av jernet må ha vært eksportert. Funn av romerske gjenstander i et ganske stort omfang, tyder på at denne handelen har nådd et stadig større geografisk område, noe som har hatt stor betydning for kulturutviklingen. I Forraområdet er det omfattende spor etter jernutvinning fra hundreårene omkring Kristi fødsel, i Meråker kan en snakke om metallsmelting mer eller mindre kontinuerlig gjennom 2000 år.

Verneplan for kulturmiljø side 20 4.2.3 Samfunnsorganisasjon. Navn og styresett. Navnet Trøndelag har en politisk opprinnelse, det beskriver et lovområde. Det andre gamle navnet på landsdelen var Trondheimen. Begge navna skal ha utgangspunkt i folkenavnet “trønder”. Det opprinnelige Trøndelag var inndelt i 8 fylker, 4 uttrønderske: Strindafylket, Gauldølafylket, Orkdølafylket og Stjordølafylket, og 4 inntrønderske: Skeynafylket, Verdølafylket, Eynafylket og Sparbyggjafylket. I middelalderen var området utvidet og omfattet også Naumdølafylket eller Namdalen, Nordmøre og Romsdalen. Binndalen hørte verdslig til Namdalen men geistlig til Helgeland. Dagens Nord-Trøndelag omfatter 4 av de gamle trønderfylkene og Namdalen bortsett fra Binndal. Dertil kommer Leksvik og Frosta som hørte med til Strindafylket og Stjørdal og Meråker, som sammen med Selbu dannet det gamle Stjørdølafylket. Kulturhistorisk kan sporene etter disse fylkene fortsatt merkes. Navna gjenkjennes og grensene kan falle sammen med dagens kommunegrenser og registreres som kultur- og dialektgrenser. Fem av de gamle fylkeskirkene står fortsatt, Værnes, Alstadhaug, Mære, Sakshaug og Nærøy. Bare Haug i Verdalen er borte. Fylkene hadde også sine halvfylkeskirker. Av disse står Selbu (nå i ST), Stiklestad, Hustad, Snåsa og Rannem. Levanger gamle kirke er revet. De gamle fylkene hadde sentrum ved fjorden, noen av dem hadde store utmarks- og fjellområder. De avspeiler dermed ikke bare en politisk organisering, men like mye en tradisjonell utnyttelse av landskapet. For hele lovområdet var tingstedet på Frosta, og lagdømmet heter fortsatt Frostating, men er nå flyttet til Trondheim. Gjennom middelalderen etablerte den nasjonale kongemakten seg og Trondheim ble landets kirkelige hovedstad og et av landets kulturelle og politiske tyngdepunkt. I dansketida ble Trondheim sentrum for den regionale administrasjonen av Trondhjems len, fra 1660 av Trondhjems Amt til dette fra 1804 ble delt i et Nordre- og et Søndre Trondhjems Amt. (Logtun) Kirke og tru. Kirkene, og ikke minst middelalderkirkene er blant de viktigste kulturminnene, ja, kulturminner i den videste forstand. I tillegg til å være “faste kulturminner”, har de gjennom hundreårene vært sentra for åndsliv og kulturliv. Kirken var en del av et europeisk fellesskap og formidlet nye ideer, kunnskaper og holdninger inn i landet. Men kirken var også en politisk maktfaktor. Det finnes også eldre religiøse minnesmerker i fylket. Nærøy var Njords øy. Mye tyder på at øya har hatt religiøs betydning lenge før fylkeskirka for Namdalen ble lagt dit i middelalderen. På Mære er det temmelig sikre spor etter anlegg som kan ha hatt religiøs funksjon i førkristen tid. På Sakshaug, Haug og Alstadhaug er, eller har det vært store gravhauger. Alle fylkessentrene har derfor trolig tilknytning til førkristen religion eller trosoppfatning, i det minste kan makten være knyttet til en person som ikke er fysisk til stede. Det organiserte kulturminnevernet har også en av sine grunnsteiner i tilknytning til ett av de viktigste minnene fra 1200-tallet, klosteret på Tautra. Ruinene etter dette klosteret ble den første eiendom Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring ervervet nokså snart etter at den var grunnlagt i 1844. (Stiklestad, Tautra, Alstadhaug, Nærøya) Kjente personer Fra 900-tallet kjenner vi de første navngitte personene i denne delen av landet, menn og senere også kvinner som levde lenge nok i tradisjonen til noen fikk skrevet ned navnet og Verneplan for kulturmiljø side 21 noen ord om liv og gjerning. Med det samme vi får kjennskap til navngitte personer, kommer historia oss nærmere. Ett av de første stedene vi har navngitte personer fra i Nord-Trøndelag er fra Egge. Snorre Sturlasson ga Egge en plass i historia med personer som Olve, Sigrid og Kalv Arneson. Fylkets historie har mange flere navn på kjente personer, men bare noen få har fått navnet sitt nært knyttet til bevarte kulturminner eller miljø. Hellig Olav falt på Stiklestad, general Armfeldt hadde heller ikke den store suksessen i Trøndelag, men navnet hans er knyttet til mange steder i fylket, ikke minst i Verdalen. Kong Karl Johan tok initiativet til og betalte delvis den første mellomriksvegen i Trøndelag. Kongen åpnet sjøl vegen i 1835 samtidig med at han holdt en jubeltale på Stiklestad ved olsokmarkeringen det året. Fredrikke Marie Qvams navn lever også fortsatt, og ikke fordi hun var gift med Ole Anton Qvam, statsminister i Stockholm 1902-03, men på grunn av arbeidet sitt med kvinnesak og sosiale tiltak. Major Holtermanns navn er uløselig knyttet til Hegra Festning. (Hegra, Egge, Stiklestad, Inndalen) Krig og konflikt Slaget på Stiklestad var ikke det første slaget her i området, men det ble det mest kjente. Kong Olav Haraldson falt der, og med hans død, og kirkens kanonisering av Olav, fikk kristendommen fast fotfeste i landet. Denne hendelsen regnes også som den endelige samling av landet politisk. Gjennom unionstiden med Danmark var det flere ganger konflikt med Sverige. I 1658-60 var hele Trøndelag underlagt Sverige. “Bonderepublikken” Jamtland som i middelalderne ble lagt under den norske kongen, men som kirkelig var orientert mot Sverige, ble i 1570 både politisk og kirkelig norsk. Fra 1645 ble Jämtland en del av Sverige. En av innfallsvegene gikk gjennom Verdalen. Fra Stene og oppover dalen finnes forsvarsanlegg fra mer enn halvtannet tusenår, og en militær tradisjon som har vart til nå, heimevernsleiren er nedlagt i 1995. Mellom Verdal og Levanger ligger Rinnleiret, en dragonleir som er meget godt bevart. Også Stjørdal er rikt på krigsminner. Den siste kampen om nasjonalt sjølstyre og tilvant katolsk tro, fant sted ved Steinvikholmen, erkebiskop Olav Engelbrektsons befestete slott i Åsenfjorden, ikke langt fra bygdeborgen på Digerberget. Ellers er det bygd vern mot svenskene fra gammel tid. Ved Fordal skanse i Hegra falt den finske generalen Pietari Långström i november 1718. At fienden senere kunne komme fra annet hold, regnet de neppe med i tida like etter 1905 da Ingstadkleven Fort ble bygd, fortet som i 1940 ble kjent som Hegra Festning. Den andre verdenskrigen etterlot seg også andre spor i fylket. Okkupasjonsmakten skulle bygge sin “Festung Norwegen” med sterk befestning av kysten. Fortet på Utvorda er et eksempel på dette, men spor finnes også mange andre steder i fylket, kanskje ikke minst i Åsenfjorden der store flåteenheter med Tirpitz i spissen var forlagt eller hadde base. Fangleirer vitner om fangenskap, tortur og brudd på menneskerettigheter. Det okkupasjonsmakten og deres medspillere har etterlatt seg, er for ettertiden blitt viktige minner om røvet frihet og fornedrelse. Falstadskogen og internatbygningen som var fengsel under krigen, er nå sikret som minnesmerker. Bombete og brente byer er også krigens konsekvens. Namsos og Steinkjer ble offer for tyske brannbomber 20. og 21. april 1940. Ruinene er borte, byene ble gjenreist basert på planer fra “Brente Steders Regulering”, ledet av professor Sverre Pedersen. Dette preger fortsatt både byplan og bygninger. (Inndalen, Rinnleiret, Hegra, Namsos)

Verneplan for kulturmiljø side 22 4.2.4. Primærnæringer, reindrift, fiske og landbruk Reindrift I fjellregionene og på kysten er det store områder med egnete reinbeiter. Sørsamisk bosetning er godt dokumentert fra 15 - 1600-tallet i Nord-Trøndelag, kanskje er den eldre. Tamreinsdrift er her fortsatt en samisk næring og fundamentet for den sørsamiske kulturen. (Johkegaske, Gressåmoen) Fiske Nord-Trøndelag har alltid hatt store fiskeressurser. I de rike sesongfiskeriene rodde og seilte fiskere fra hele Trøndelag til fiskevær omkring Folla. Det var også andre sesongfiskerier og spesielle fiske inne i fjordene. Verratorsken og silda i Trondheimsfjorden kan være eksempel på det. (Halmøya/Villa og Sørgjæslingan) De fleste elvene er gode lakeseelver, Namsen, Stjørdalselva og Verdalselva er blant de beste i landet. (Hegra, Vinje Bruk) I de store sjøene og fjellvatna var det et omfattende fiske på ferskvannsarter uten at det er utviklet til en sjølstendig profesjonell næring. (Johkegaske, Oppgården i Kvelia, Vinje Bruk) Landbruk Landbruket omfatter først og fremst jordbruk og skogbruk. Fram i forrige hundreår var det jordbruket som satte sitt sterkeste preg på kulturlandskapet, men i over hundre år har skogbruket også drevet systematisk dyrking, ikke bare høsting. Bonden baserer seg på å utnytte biologi til menneskets beste. De naturlige forutsetningene har alltid satt rammene, men behovet for nye ressurser og teknologiske hjelpemidler til å utnytte dem, har gjort mer land dyrkbart. I 1661 tilhørte bare vel 8% av jorda bøndene i Stjørdal fogderi. I Inderøy fogderi eide bøndene 35,2 % av jorda, i Namdalen var andelen 24,7%. Mot slutten av 1800-tallet eide bøndene det meste av jorda, mens staten eller eiere uten tilknytning til lokalt jordbruk fortsatt har store skog- og utmarksarealer. På 17- og 1800-tallet spilte husmannsvesenet en viktig rolle over hele fylket, men variasjonene var store fra bygd til bygd og innenfor bygdene. Husmenn ved sjøen kunne hente vesentlige deler av livsgrunnlaget der. I slike områder kunne det være liten forskjell på husmann og bonde, mens de sosiale forskjellene var større i jordbruksbygder lengre inn i landet. Den store jorddyrkingsperioden fra midten av 1920-tallet til omkring 1980 illustrerer hvordan nye metoder endrer de naturlige forutsetningene. Nedlagte gårder kan på den andre siden vise at det som en gang var økonomisk drivverdig ikke er det nå. (Gressåmoen, Sørgjæslingan) Jordbrukets landskap kan ikke bevares uten å holdes i hevd. Det er som jernet, brukes det ikke, går det tilbake til en naturtilstand nær den det ble funnet i. På den andre siden har bonden nå fått hjelpemidler til å omforme landskapet og redusere det kulturhistoriske og biologiske mangfoldet som han ikke hadde i tidligere tider. Åkerreiner, rydningsrøyser og kantvegetasjon er eksempler på truete elementer i landskapet. (Egge, Hegra, Ytterøya) Skogbruk. Utnyttinga av skogen har satt spor etter seg gjennom tidene. Skogbruket har også etterlatt kullmiler, tjæremiler, transportveger, tilrettelegging av vassdrag for fløting osv. Fra midten av 1800-tallet fikk vi en bevisst dyrking av skogen gjennom skogplanting og annen skogskjøtsel. I vårt hundreår er skogen også blitt et verneobjekt som natur. Dette gjelder i særlig grad skogen opp mot fjellet og ut mot kysten.

Verneplan for kulturmiljø side 23 Kapitalsterke folk og selskap utenfor bondesamfunnet eier mye av skogen i Nord-Trøndelag. Dette har ført til store driftsenheter med økonomi til å ta i bruk ny kunnskap og teknologi. Skogbrukets kulturmiljø er preget av dette. (Vinje Bruk, Inndalen) 4.2.5 Andre næringer Industri Med industri mener vi spesialisert framstilling av varer og utvinning av råvarer. Vi har tidlige spor etter “industriell” utnytting av stein som i Slipsteinsberget og jernmalm fra Meråker til Snåsa. Andre viktige råvarer har vært kopperkis, leire og råstoff fra skogbruk, jordbruk og fiske. Industrien er lokaliser slik at den kunne utnytte energi, råstoff, arbeidskraft og markeder. Slik vi har lært å kjenne industrivirksomheten, er den et enda sterkere brudd med naturen og de økologiske forutsetningene enn landbruket. Industrien har sjelden den samme kontinuitet i sin utvikling som primærnæringene. En avlegs industri bevares bare som museum eller ruin. Men sammen med tradisjon og litterære kilder er disse minnene med på å belyse historia. (Kopperå, Namsos, Ytterøya) Handel, kommunikasjon og tjenester. Så lenge det har bodd mennesker her, er det kommet varer hit fra andre steder. Det omfanget vareutvekslingen har hatt, har økt gjennom tidene og med de praktiske mulighetene. Den tidligste kommunikasjon mellom mennesker vises først og fremst gjennom materialer som finnes på steder de ikke forekommer i naturlig tilstand. Det finnes vegfar fra forhistorisk tid mange steder i fylket. De eldste vegene ser vi som holveger eller kavlveger. Fra 1600-tallet kom veger for hest og vogn, det siste hundreåret for automobilen. Sjøfarten har behov for sjømerker, fyr og havneanlegg, og på Værnes står flytårnet fra 1926 og minner om at også luftfarten har en historie.

Verneplan for kulturmiljø side 24

Bilde nr. 5

Ved Fisknes i Steinkjer er det funnet lange strekninger av middelaldersk kavlveg i myra. Med økende spesialisering har kommunikasjon, transport og samferdselens omfang økt. Denne delen av menneskets virksomhet er blitt den store energiforbrukeren og den legger beslag på en stadig større del av den samlete arbeidskapasiteten. Den fører også til de største inngrepene i landskapet når veger, jernbaner og flyplasser skal ha sine arealer. Kanskje er det enda vanskeligere å tolke, forstå og ta vare på kommunikasjonens kulturminner, kulturmiljø og landskap enn for annen menneskelig virksomhet. (Inndalen, Sørgjæslingan, Villa/Halmøya, Nærøya, Levanger, Namsos) Heimen og husholdet For bonden og i stor utstrekning også for fangstfolk og nomader, ja, den gamle håndverkeren med, er det et nært forhold mellom bosted og arbeidsplass. Liv og virksomhet var ett. I industrisamfunnet er livet delt i arbeid og fritid. De andre samfunnstypene faller mellom disse ytterpunktene. Dette forholdet varierer også gjennom det enkelte menneskets livssyklus. Produksjon, arbeid og annen virksomhet som knytter seg til heimen og kanskje særlig til kvinnenes tradisjonelle roller, har bevart sin gamle struktur mer enn arbeidslivet utenfor heimen. Vi oppfatter fortsatt heller ikke reproduksjon som et “industrielt” anliggende. En livsform nær knyttet til heimen er fortstatt levende i et primærfylke som Nord-Trøndelag, men bruken av egne ressurser i husholdet er ikke like naturlig som før. (Gressåmoen, Sørgjæslingan, Oppgården i Kvelia).

Verneplan for kulturmiljø side 25

Levanger fikk sin første reguleringplan etter brannen i 1845. Planen er fortsatt godt synlig, fordi om den nok var enda klarere på 1950-tallet før villabebyggelsen tok til å spre seg for alvor.

4.2.6. Sammendrag. Dette kapitlet viser en nær sammenheng mellom steder og områder som har betydd mye i fylkets historie og kulturhistorie og de utvalgte kulturmiljøene. Nord-Trøndelag blir ofte karakterisert som et typisk norsk fylke, men i denne sammenhengen er det noen særdrag som også kommer klart fram: Fylket har store utmarks- og villmarksarealer med verneinteresser bl.a. knyttet til nasjonalparker og kjerneområde for store rovdyr. Primærnæringene er mer dominerende enn i andre fylker Betydelige nasjonale historiske begivenheter har tilknytning til fylket. Kulturminner og kulturmiljø skal avspeile disse forhold. Det er riktig å tillegge miljøene betydning både ved sin kulturhistoriske representativitet og gjennom sin historiske betydning og sin tilknytning til personer og begivenheter. Dette avspeiler seg i valget av kulturmiljø som Stiklestad, Egge, Hegra og Namsos. 4.3. Eksisterende fredninger/vernevedtak

4.3.1. Naturvernområder. Gjennom de siste 10 åra er det opprettet en rekke nye naturvernområder i fylket. Dette arbeidet har i hovedsak vært gjennomført gjennom tematiske fylkesvise verneplaner. Formålet med å opprette og forvalte spesielle naturvernområder har vært todelt: • Hensynet til naturens egenverdi, for å sikre et utvalg av ulike miljøtyper intakte for ettertiden. Dermed kan også sjeldne og sårbare arter overleve på sikt.

Verneplan for kulturmiljø side 26 • Hensynet til mennesket selv, både nålevende og framtidige generasjoner. Viktige elementer er naturen som kulturarv, forvalteransvaret og ikke minst områdenes estetiske og friluftsmessige verdier, samt hensynet til forskning og undervisning.

De fleste verneområdene er områder som er lite påvirket av menneskelig aktivitet. Det har vært et av kriteriene for verneverdi. Gjennom disse verneplanene er det vernet områder som har store kulturlandskapsverdier, eller som ligger i eller inn mot verdifulle kulturmiljø. Naturvernområder med store kulturlandskapskvaliteter: I biologisk sammenheng, vil endel gamle kulturmarkstyper ha spesielle kvaliteter, dette dreier seg om: 1. Slåtteenger/slåttemyrer 2. Kystenger med kalkpreg 3. Store strandenger brukt til slåttemark og/eller beite 4. Rike kystlyngheier 5. Seterlandskap 6. Artsrike enger/beiteområder Innen eksisterende verneområder, er disse kulturmarkstypene tilstede i følgende områder: 1. Slåtteenger/slåttemyrer Øvre-Forra naturreservat i kommunene Levanger, Verdal, Stjørdal og Meråker Fjellmannmyra-Vargdalsfloa naturreservat i Verdal kommune Hattmoenget naturreservat i Høylandet kommune 2. Kystenger med kalkpreg Denne vegetasjonstypen er ikke dekt innen noen av de eksisterende verneområdene 3. Store strandenger brukt til slåttemark/beite Åsnes naturreservat i Namdalseid kommune Hammeren naturreservat i Steinkjer kommune Rinnleiret naturreservat i Levanger og Verdal kommuner 4. Rik kystlynghei Kalvøya innen Borgann og Frelsøy naturreservat og dyrelivsfredningsområde i Vikna kommune Skeisnesset fuglefredningsområde i Leka kommune 5.Seterlandskap Øvre-Forra naturreservat i kommunene Levanger, Verdal, Stjørdal og Meråker 6. Artsrike enger/beiteområder Naturreservatene på Tautra i Frosta kommune Naturvernområder som ligger i eller inn mot fredningsverdige kulturmiljø. Det er påfallende at det innen eller inn mot flere av de store naturvernområdene i fylket er verdifulle kulturmiljø, og der utnytting av ressusene i verneområdene har vært noe av grunnlaget for utviklinga av kulturmiljøene. Dette dreier seg om de to nasjonalparkene i fylket, Gressåmoen og Børgefjell, og store naturreservater som Øvre Forra, Tautra, Skeisnesset og verneområdene på Ytre Vikna. Naturvernområder som ligger i eller inn mot prioriterte kulturmiljø, er: Hegra: Hegramo naturreservat i Stjørdal kommune (flommarksskog) Tautra: Tautra naturreservat og fuglefredningsområder i Frosta kommune (våtmark) Ytterøy: Sandstad og Sandsøra naturreservat på Ytterøy i Levanger kommune (edellauvskog)

Verneplan for kulturmiljø side 27 Øvre Forra: Øvre Forra naturreservat i Levanger kommune (myr og våtmark) Inndalen: Fjellmannmyra-Vargdalsfloa naturreservat i Verdal kommune (myr) Gressåmoen: Gressåmoen nasjonalpark i Snåsa kommune Skeisneset: Skeisneset fuglefredningsområde i Leka kommune (våtmark) Johkegaske: Børgefjell nasjonalpark i Røyrvik og Namsskogan kommune. Snåsa sentrum: Bergsåsen naturreservat og plantefredningsområde i Snåsa kommune (kalkfuruskog) Rinnleiret: Rinnleiret naturreservat i Levanger og Verdal kommuner (våtmark) I tillegg arbeides det med en verneplan for sjøfugl, og her vil det også være aktuelt å etablere naturvernområder som ligger i/inn mot prioriterte kulturmiljø bl.a. Egge og Sørgjæslingan. 4.3.2. Kulturminner. Kulturminnelova har hittil hjemlet fredning av enkelte objekter. I noen tilfelle er det tatt med et område omkring kulturminnet eller det er foretatt en områdefredning for å sikre omgivelsene til spesielt verneverdige objekter. Kulturminner er her i fylket ikke fredet etter noen samlet plan. Ideer om hva fylket har av representative kulturminner har nok ligget til grunn, men det er først med utgangspunkt i aktuelle konflikter eller med spesielle initiativ hjemlen for vedtaksfredning er brukt. Automatisk freda kulturminner Det er et ukjent antall automatisk freda kulturminner i fylket. De største gruppene er kulturminner fra forhistorisk tid og samiske kulturminner eldre enn 100 år. Utenfor kysten ligger mange freda vrak eller kanskje bare rester av last og utstyr. Helleristningene, de monumental gravanleggene og bygdeborgene gjøre mye ut av seg i landskapet. Mest ruvende er kirkene og ruinene fra middelalderen. 9 middelalderkirker er i bruk som sognekirker, eller i bruk ved spesielle anledninger. I tillegg framstår en som overtekket riun; Nærøy. Andre ruiner fra middelalderen er Munkeby og Tautra klosterruiner og Steinvikholm slott. Disse middelalderkirkene eller ruinene ligger inne i foreslått fredningsverdige kulturmiljø: • Snåsa kirke • Stiklestad kirke • Alstadhaug kirke • Logtun kirke • Tautra klosterruin • Nærøy kirkeruin.

Områdefredninger Hjemmelen til å frede områder (KML §19) er lite brukt i fylket, men allerede i 1958 ble et større areal på Eggevammen fredet med slik hjemmel. Skeifeltet i Sparbu ble fredet i 1980. Rognsmoen i Grong ble fredet som naturreservat i 1988 med hjemmel i Naturvernlova, men området inneholder også et stort kulturminneområde. Det er i noen tilfelle fastsatt særlige sikringssoner rundt freda kulturminner, gjerne forvaltet gjennom regulering etter PBL. Nyere tids kulturminner Det er fredet opp mot 30 nyere tids kulturminner her i fylket. I denne sammenhengen er det interessant å nevne spesielt de fredningene som omfatter mer enn en bygning og bygninger og anlegg som ligger innenfor kulturminneområder. (merket KM) • Oppgården i Kvelia, Lierne. Hele tunet er fredet. (KM Oppgården Kvelia)) • Snåsa prestegård, Snåsa. Hele tunet er fredet. (KM Snåsa sentrum)

Verneplan for kulturmiljø side 28 • Sundnes, Inderøy. Hele anlegget, men salen i hovedbygningen og parken er spesielt nevnt • Trana, Steinkjer. Hele tunet er fredet. • Logstein, Frosta. Hele tunet er fredet. (KM Logtun) • Øvre Stjørdal prestegård, Hegra, Stjørdal. Hele tunet er fredet. (KM Hegra) • Hegge, Steinkjer. Stulån og stabbur. • Tuv (tidl. Sparbu prestegård), Steinkjer. Stulån og borgstue/konfirmantstue. • Bjartnes,Verdal. Stulåna og Majorstua. (KM Stiklestad) • Brusve, Levanger. Stulån og stabbur. (KM Levanger) • Inderøy kapellangård, Røvika, Inderøy. Stulån og hvelvkjeller • Trones, Verdal. Det nye tunet • Sandmo, Snåsa. Hele tunet (Ikke endelig RA vedtak)

4.3.3. Forholdet mellom tidligere fredninger og kulturmiljøprosjektets forslag til fredningsverdige kulturmiljø. Flere av de tidligere freda kulturminnene vil inngå i foreslåtte kulturmiljø. Dette bør ikke ha noen konsekvens for den nåværende fredningsstatus, men det bør være med på å sikre en hensiktsmessig utvikling i nærområdene. Innenfor de foreslåtte områdene finner vi disse freda anleggene og bygningene: Hegra: Tautra: Kvelia: • Øvre Stjørdal prestegård • Tautra klosterruin • Oppgården, Kvelia • Østre Ingstad • Vestre Ingstad Logtun: Villa: • Vestre Fordal • Logtun kirke • Villa fyr • Bjørngård • Logstein • Bjugan Nærøy: Alstadhaug: Levanger: • Nærøy kirkeruin • Alstadhaug kirke • Nærøy gamle • Mo • Ammestua prestegård (demontert) • Brusve Namsos: Vinje bruk: Stiklestad: • Fogdgården • Sæteråshuset • Stiklestad kirke • Molåna, Stiklestad Snåsa: museum • Lein • Snåsa kirke • Bjartnes • Snåsa prestegård. • Bakketun folkehøgskole

Verneplan for kulturmiljø side 29 Kap. 5. Verktøy for vurdering av kvalitet, verdi og vern

Et mål med prosjektet er å finne miljø i Nord-Trøndelag som kan klargjøre hvordan KML§20 kan anvendes for å sikre kultur- og miljøverdier. For å finne ut av dette er det nødvendig å prøve begrepet på konkrete områder, både for å finne ut hvordan de forskjellige delelementene i sjølve kulturmiljøbegrepet kan overføres på konkrete saker, og hvilke typer saker det er som kan egne seg for vern eller styring etter en slik definisjon og en slik bestemmelse. Samfunnet har også andre styringsinstrument og virkemidler som kan egne seg til å verne og utvikle kvaliteter i kulturmiljø og steder kan gjennom forskjellige tiltak utvikles til å bli bevaringsverdige kulturmiljø. Definisjonen i lova kan dermed være til nytte i stedutviklingsprosesser. 5.1. Om fredningsverdige kulturmiljø

I kulturminnelova defineres kulturmiljø som områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Disse begrepene blir sentrale i vernevurderingen av kulturmiljø. I tillegg til helhet og sammenheng, vil funksjon og struktur være viktige analysebegrep. Organiseringen av prosjektet har ført til økt faglig bevissthet om- og vektlegging av - forholdet mellom det naturgitte og det menneskeskapte.

Bilde nr. 6

Blomsterenga på Oppgården i Kvelia er et illustrerende eksempel på kulturbetinget biologi.

Verneplan for kulturmiljø side 30 Det er kulturminner som definerer et kulturmiljø, urørt natur, der den finnes, vil falle utenfor. Samtidig vil de fleste kulturmiljø omfatte naturelementer. Det gjelder de naturgitte forutsetningene for bruk av landskapet og menneskelig påvirkning av naturen. Det er i en slik sammenheng meningsfylt å bruke begrep som biologiske kulturminner eller kulturbetinget biologi. De biologiske kulturminnene har vært undervurdert i tradisjonelt kulturminnevern, de blir derfor ekstra viktige i beskrivelsen og kvalitetsvurderingen av et kulturmiljø. Et kulturmiljø kan omfatte mange forskjellige typer av omgivelser og det kan gis forskjellig utstrekning. Det kan omfatte alt fra et bymiljø til nærmest uberørt natur. Natur- og kulturlandskap er oftest ikke forskjellige landskapskategorier. Det det dreier seg om, er landskap med varierende kulturpåvirkning. Det er knapt noen områder i fylket vårt som ikke på en eller annen måte er utnyttet og påvirket av mennesket. Begrepet helhet kan i mange tilfelle også bli et vanskelig begrep. Helhet kan bety ensartethet, men det kan også beskrive funksjonelle eller geografiske sammenhenger der forskjellige elementer kan være svært ulike. I miljø vi har registrert og vurdert er det eksempler hvor nærmest upåvirkete naturtyper har vesentlige verdier knyttet til det biologiske mangfold i nær tilknytning til tettbygde områder. Også innenfor intensivt dyrkete områder kan en finne interessante biologiske forekomster og stort mangfold. Generelt er det tidligere lagt alt for liten vekt på at vesentlige deler av de biologiske forekomstene i et landskap eller område egentlig er kulturminner. Det er biologi som er avhengig av menneskelig påvirkning og bruk for å kunne eksistere i det aktuelle miljøet. Kulturmiljø kan ha svært forskjellig geografisk avgrensing, bl.a. basert på begrepene helhet og sammenheng. Rent forvaltningsteknisk er det neppe hensiktsmessig å avgense et “kulturmiljø” så sterkt at en egentlig står tilbake med et “kulturminne”. Et gårdstun kan betraktes både som et kulturmiljø eller et kulturminne, men med innmark, utmark, skog, seter, allmenningsrettigheter, eventuelt også grannelag eller grend, finnes ingen annen kategori i kulturminnelova enn “kulturmiljø”. Noe av det samme kan sies om byområder, men i byområder har en mer praksis med styring med annet hjemmelsgrunnlag (PBL §25). Kvaliteten i området øker når en kan se landskap og virksomhet i sammenheng. Det vil også ligge et rikere og mer variert kunnskapsinnhold i et mer omfattende miljøbegrep og i et miljø som er i bruk. For å få fram sammenhenger mellom naturens forutsetninger og menneskets bruk av den gjennom tidene, bør kulturmiljø helst avgrenses langs naturlige grenser i landskapet. I et område som er avgrenset og foreslått forvaltet som verneverdig kulturmiljø, vil det derfor kunne være delområder som har svært forskjellig kulturpåvirkning. Behovet for vernetiltak vil ikke være de samme i alle deler av et slikt samlet miljø. Kulturminnedefinisjonen omfatter også ting det knytter seg tro og tradisjon til. Sjøormen i Snåsavatnet vil dermed kunne være en del av kulturmiljøet uten at den er fysisk påvist, og uten at en trenger å ta stilling til om den er en natur- eller kulturforekomst. Vurderingen av om et kulturmiljø har nasjonal verneverdi, kan ikke bli absolutt og endelig. Det må være et overordnet mål å finne et godt utvalg av kulturmiljø, som til sammen viser hva Norge er. I dette prosjektet er det begrenset til å finne et utvalg av kulturmiljø som gir et bilde av vårt fylke. Vi kan si det slik: Verneplanen skal vise hva vi, som samfunn i Nord-Trøndelag, var, er og har, både det typiske og det særmerkte. Gjennom verneplanen søker vi å bevare kulturmiljø som kan gi oss en mulighet til å fortelle noe om hele fylkets historie, med bredde i forhold til natur/ressursgrunnlag, næringsliv, arbeidsforhold, tekniske muligheter og begrensninger, sosiale vilkår, estetiske ideal, verdinormer, fellesskapets og enkeltpersoners forskjellige beslutninger osv.

Verneplan for kulturmiljø side 31 5.2 Kriterier

Kvaliteten og verneverdien av et kulturmiljø bygger på en vurdering av miljøet - mest mulig som en helhet - opp mot fastsatte kriterier. Hvilke kriterier, og hvilken vekt de skal tillegges, kan diskuteres. I dette prosjektet har det vært svært viktig å finne fram til representative kulturmiljø, det er dermed lagt stor vekt på det kriteriet i prosessen, men i den endelige argumentasjonen for å ta et område med i prosjektet, har representativitet aldri vært det eneste kriteriet. Kriteriene nedenfor er vanlig brukt i vurderingen av kulturminner. I en annen delrapport vil kriteriene bli grundigere diskutert opp mot den prosessen det har vært å velge ut et så lite antall verneverdige kulturmiljø i et helt fylke. Representativitet I arbeidet med en fylkesomfattende verneplan vil en være interessert i miljø som er typiske for ett eller flere vanlige fenomener i regionen. Miljøet skal være representativt for noe som er vanlig. Der representativitet blir et overordnet kriterium i en vurdering av et kulturmiljø, stilles det store krav til et analyseverktøy. Vi må definere hva et kulturmiljø er representativt for, f.eks.: • et geografisk område • et fenomen • en tid • en type • et mangfold, også kulturelt mangfold, en egenart Helst skal det dessuten kombinere flest mulig av disse elementene innenfor et utvalgt geografisk område.Vi må også vurdere hvor representativt et kulturmiljø er for det det skal representere. Vi har samtidig et statistisk sett svært lite utvalg, og de forskjellige miljøene er svært ulike både topografisk, formalt, historisk, funksjonelt osv. Sjeldenhet, særpreg Noe som er sjeldent blir ofte betraktet som verdifullt. For kulturmiljø forholder en seg til to typer sjeldenhet. • Det vanlige som er blitt sjeldent • Det som alltid har vært spesiellt Det første fenomenet har særlig verdi som verneobjekt. Det betyr ikke at det andre skal foraktes. Ingen av de utvalgte kulturmiljøene faller i den siste kategorien. Identitetsverdi Den identitetsskapende eller bevarende egenskapen et kulturminne eller kulturmiljø har, er avhengig av det enkelte menneskets opplevelse av miljøet, men det er som regel slik at et individs og et lokalsamfunns oppfatning kan være sammenfallende. Det er i denne sammenhengen lagt stor vekt på hva lokalsamfunnet mener om aktuelle miljø. Slike synspunkter er både innhentet fra vedkommende kommune og i møter med innbyggere. Symbolverdi I noen av kulturmiljøene er det elementer med stor symbolverdi. I enkelte tilfelle har slike kulturminner vært avgjørende for å ta med det aktuelle kulturmiljøet i verneplanen. Dette gjelder Stiklestad, Hegra, Logtun og til en viss grad Egge,

Verneplan for kulturmiljø side 32 Historisk og naturhistorisk kildeverdi. Et kulturmiljø kan ha en kvalitet i seg sjøl, uten at det har noe felles med andre områder. Det kan knytte seg historiske begivenheter til det, eller unike forekomster av kulturminner. Mange av de aktuelle kulturmiljøene faller i denne gruppa. Alder, tidsdyp, kontinuitet Alder i seg sjøl er vanskelig å tillegge en spesiell verdi i et kulturmiljø, men tidsdypet, eller det aldersspenn kulturminnene i et kulturmiljø representerer er interessant. Mange av de aktuelle miljøene har spor etter mennesker fra steinalderen gjennom alle perioder til i dag. Dette skal ikke hindre at kulturmiljø uten særlig tidsdyp, kan ha like høg verneverdi. Autentisitet Dette er en viktig egenskap ved et kulturminne, men vanskeligere å vurdere for et helt miljø. Derimot er det vanskelig å gi et miljø en positiv kvalitet dersom det er gjennomført store inngrep i det som ikke har en logisk sammenheng med miljøet. Variasjon, mangfold Variasjon og homogenitet kan stå i motsetning til hverandre, i et kulturmiljø vil de kunne være to sider av samme sak. Det øker et miljøs kvalitet at det er stor kulturhistorisk variasjon og et biologisk mangfold. Samtidig skal det være en lesbar sammenheng mellom elementene. Homogenitet Homogenitet kan oppleves som motsetning til variasjon, men oftest er det i liten grad slik. Et homogent område kan ha store variasjoner, men innenfor de rammer som naturen og utnyttelsen av naturen har satt og som oppleves som homogene. Pedagogisk verdi. Prosjektet skal ha stor overføringsverdi, allerede i det ligger det en vektlegging på de pedagogiske verdiene. Mange av de foreslåtte miljøene har et stort pedagogisk potensiale innenfor mange fagområder. Dette gjelder både for offentlig organisert undervisning på alle nivå, og for den vanlige folkeopplysningen. Skjønnhetsverdi, kunstnerisk verdi Mange av de utvalgte miljøene oppfatter vi, lokalbefolkningen og sikkert de fleste andre som vakre. Andre miljø har neppe noen stor skjønnhetsverdi. Dette er et kriterium som så langt er tillagt begrenset vekt. På den andre siden vil de ligge en folkelig forventning i at verneverdige kulturmiljø blir skjøttet og vernet på en slik måte at disse kvalitetene styrkes. Bruksverdi Å verne, eller til og med å frede et kulturmiljø betyr å styre, uten å overstyre bruken av det. Et kulturmiljø kan neppe bevare sin verdi uten at mennesket er tilstede. Og mennesket kan ikke være der uten å være i aktivitet. Menneskelig trivsel er også avhengig av utfordringer og aktivitetsmuligheter. Det er dermed en betydelig utfordring å legge forholdene til rette for bruk og aktivitet som ikke reduserer, men øker miljøets kvalitet og verneverdi.

Verneplan for kulturmiljø side 33 Miljøverdi, helhet, sammenheng Det er lagt mye arbeid i å finne fram til analysemetoder der slike sammensatte miljø kan splittes opp for at tema for tema kan bli vurdert og satt sammen til helheter. I dette analysearbeidet kan en bruke de vanlige vernekriteriene på de forskjellige elementene, men det strekker ikke til når de forskjellige strukturene og sammenhengene i et miljø skal beskrives og vurderes. Ett utgangspunkt for arbeidet er å få fram sammenhengen mellom natur og kultur, forholdet mellom naturgitte ressurser og menneskets tilpassing til dem - hva, når, hvem, hvordan? Sporene etter menneskets utnytting av naturen kan/skal/må dokumenteres, beskrives, og vurderes. Tålegrensene for framtidig bruk hører også med i dette bildet. Kulturmiljø må i verneplansammenheng være avgrensbare områder, helheter som har kulturminner og evt. naturminner eller naturkvaliteter som gjør området til et bevaringsverdig miljø, og det uten at noen av de enkelte delene eller objektene som miljøet består av, trenger å ha slike kvaliteter i seg sjøl. Det er de sammenhengene (strukturene) som kulturmiljøet er skapt av, som er viktigst, og den helhet disse strukturene danner som er hovedkriteriet for å kunne vurdere om et kulturmiljø er bevaringsverdig. Sammenheng utgjør et nivå mellom objekt og område, og dette kriteriet fanger opp deler av en større kulturell eller næringsgeografisk sammenheng. Når det gjelder enkeltelement, merker noen kulturminner seg sterkt i miljøet og har dermed høg miljøverdi; andre enkeltdeler er verdifulle enkeltelement, men kan være mindre avgjørende for helheten, noen ganger til og med lette å overse. 5.3. Prioritering av de mest verneverdige kulturmiljø i fylket

5.3.1. Metodebeskrivelse Kulturmiljø finnes over alt. I dette prosjektet var det et poeng å finne fram til områder som utmerket seg i forhold til et sett med kvalitets- og vernekriterier. Det ble lagt ned et stort arbeid i å registrere mange mulige avgrensbare kulturmiljø og få disse evaluert. Dette arbeidet blir beskrevet i en fagrapport. Prosessen ga en høvelig mengde områder å arbeide videre med. Vi er temmelig sikre på at de områdene som er kommet med i rapporten har kvaliteter som gjør dem verneverdige, rimeligvis fredningsverdige etter KML §20. Vi er minst like sikre på at det finnes like fredningsverdige kulturmiljø i fylket som vi ikke har oppdaget eller funnet muligheter for å få med i prosjektet. Det har vært viktig å få til størst mulig tematisk og geografisk spredning, uten at dette er kriterier i seg sjøl. Det svekker kanskje prosjektet at det ikke er kommet med miljø i alle kommunene, men denne siden av prosjektet er først vektlagt i sluttfasen. Det har også vært vanskelig å skille kulturmiljø fra objekter som egner seg for vern etter KML§15 eller §19. Slik hadde det vært en fordel om en hadde kjørt et komplett verneplanprogram samtidig. Vi har registrert objekter med tanke på de andre verneplandelene og i noen tilfelle gitt signaler til interessentene om dette. Tabellen nedenfor kan illustrere disse prosessene, men tabellen er ikke fullt ut dekkende.

KOMMUNE OMRÅDE TYPE EKSIST. FORSLAG KULTURMILJØ SITUAJSON

Verneplan for kulturmiljø side 34 Meråker Kopperå Industri med KML §20 boliger og PBL §25.6 samfunns- institusjoner Stjørdal Hegra Landbruk, KML §4, 15 KML §4,15,20 samferdsel og PLB, komm.plan nasjonalt krigsminne Frosta Tautra Klosterruin, KML § 4 KML § 4 landbruk og natur NVL § 8 NVL § 8 Frosta Logtun / Tingsted, kirke og KML § 4, 15 KML § 4, 15 Logstein landbruk Reguleringsplan Levanger Levanger By og byplan PBL § 25.6 Stedsutvikling sentrum Levanger Alstadhaug Middelaldersk KML § 4 KML § 4 og §20 kirkested Levanger Ytterøy Samfunn og Landbruks- kulturlandskap virkemidler Levanger Øvre Forra- Naturområde med NVL § 8 NVL § 8 området utmarksnæringer Kommunedel- plan Levanger Rinnleiret Militærleir NVL § 8 KML § 20 kavalleri Verdal Stiklestad Nasjonalt KML § 4 KML § 4 minnested, Regulerings- middelaldersk plan kirkested Verdal Inndalen Krigshistorie og KML § 4 KML § 4, 15 samferdsel NVL § 8 Mosvik Vinje bruk Skogbruk Landbruks- virkemidler Snåsa Snåsa Bygdesentrum og KML § 4 og 15 KML 4, 15 sentrum middelaldersk NVL § 8 kirkested PBL § 25.6 Snåsa Gressåmoen Fjellgård og KML § 4 KML §§4 og 20 sameboplass Ved NVL § 3 Ved NVL § 3 Lierne Oppgården i Fjellbygdsgård med KML § 15 KML §15 og 20 Kvelia seter og seterveg Landbruks- virkemidler Røyrvik Johkegaske Sameboplass KML § 4 KML § 4 Ved NVL § 3 Ved NVL § 3 Regulerings plan Flatanger Halmøya/ Fyrstasjon og KML § 4 KML §§4 og 20 Villa kystlandskap Vikna Sør- Fiskevær, handel og PLB - PLB - regulering gjæslingan kystjordbruk regulering KML §20 Igangsatt

Verneplan for kulturmiljø side 35 Nærøy Nærøya Middelaldersk KML § 4, 15 KML § 4, 15 kirkested og Fotefar mot regionsentrum Nord. Avtale Leka Skeisnesset Beite- og KML § 4 KML §§4 og 20 jaktområde, egg og NVL § 8 NVL § 8 dunvær Leka Stein Fossilt KML § 4 KML §§4 og 19 kystlandskap. Steinalderfunn og bygdeborger. Steinkjer Egge- Bynært landbruks- KML §§4, 19 KML §§4, 19 og området landskap med stort 20 tidsdyp Namsos Namsos Gjenreisingsby Estetisk plan sentrum Stedsutvikling PBL

Verneplan for kulturmiljø side 36 Kap. 6 Lovverk/virkemidler

6.1. Oversikt over lovverket

Utgangspunktet for prosjektet var KML §20, både som definisjon av kulturmiljø og som virkemiddel. Gjennom hele prosjektet har det vært viktig å være oppmerksom på andre virkemidler enn de juridiske. Det er likevel naturlig å se på lovgrunnlaget først. 6.1.1 Plan og bygningslova Plan og bygningslova er det viktigste juridiske virkemidlet for arealforvaltningen her i landet. Det er flere muligheter også for å sikre særinteresser med hjemmel i denne lov. Plan- og bygningslova av 14.juni 1985 nr. 77 har hjemmel for gi samordnende signaler i arealpolitikken i regionen og til å sikre kulturminner og kulturmiljø med lokal eller regional verneverdi. Kommunestyret vedtar kommuneplan, kommunedelplan og reguleringsplan. Det er derfor viktig at kommunene trekkes aktivt inn i verneplanarbeidet, slik at de bidrar til å sikre kulturmiljø og kulturminner i forbindelse med kommunal planlegging. De mest aktuelle paragrafer vil være: § 20-1: Kommunen har ansvar for å ta med kulturelle forhold i kommuneplanen. § 20-4: Områder kan båndlegges i 4 år i påvente av at området skal reguleres til spesialområde med formål bevaring etter plan- og bygningslova eller fredning etter kulturminnelova og naturvernlova. § 25-6: Områder kan reguleres til spesialområder med formål bevaring. Dette gjelder områder med bygninger og anlegg som på grunn av historiske, antikvariske eller annen kulturell verdi skal bevares. Gjennom fylkesplanen (§19) kan kulturmiljøbegrepet komme inn som premiss i arealpolitikken. Når begrepet bl.a. gjennom Kulturmiljøprosjektet får et klarere og mer kjent innhold, vil kulturmiljø få enda større plass i fylkesplanarbeidet. Her vil det bli aktuelt å utdype kulturmiljøenes betydning gjennom fokus på sektorintegrering av de verdier og mål som ligger til grunn for begrepet: • en ny dimensjon for planlegging • en ny art av bevaring, i samspill med levende samfunn. På grunn av den karakter og utstrekning ethvert kulturmiljø har, vil det være nødvendig å gjennomdrøfte de vernemulighetene PBL gir hjemmel for, før en legger opp til forvaltning etter særlov. Særlig når det gjelder områder som ligger i tettsteder og andre områder med mange ulike brukerinteresser, vil en være tjent med at kommunen forestår forvaltningen etter de reglene som PBL foreskriver. 6.1.2 Kulturminnelova Lov av 9.juni 1978 nr. 50 om kulturminner gir hjemmel til å fede kulturminner og kulturmiljø. § 15: Kulturhistoriske eller arkitektoniske verdifulle byggverk eller anlegg eller deler av dem kan fredes. § 19: Område rundt et fredet kulturminne og skipsfunn eldre enn 100 år kan fredes så langt det er nødvendig for å bevare virkningen av kulturminnet i miljøet eller for å beskytte vitenskapelige interesser som knytter seg til det. § 20: Kongen kan frede et kulturmiljø for å bevare områdets kulturhistoriske verdi.

Verneplan for kulturmiljø side 37 Det er kulturminner og kulturmiljø av internasjonal, nasjonal og regional verdi som det vil være aktuelt å frede i medhold av kulturminnelova. Vi foreslår å bruke kulturminnelovas §20 på 2 prinsippielt ulike måter: • Fredning av mindre områder etter KML i kombinasjon med bruk av plan- og bygningslova for et større område rundt disse. • Fredning av hele det aktuelle arealet etter KML §20.

I noen tilfelle kan det være aktuelt med en tilsvarende bruk av NVL, men det er mindre naturlig med kombinert bruk av særlov. 6.1.3 Naturvernlova Naturvernlova av 19. juni 1970 nr. 63 har bestemmelser om vern av områder. Den mest aktuelle paragrafen vil være: § 5: Områder som har egenartet eller vakkert natur- og kulturlandskap kan legges ut som landskapsvernområder. Ved vern av store helhetlige kulturmiljø, kan en kombinasjon av kulturminnelova og naturvernlova være aktuelt, f.eks. Gressåmoen gård og Gressåmoen nasjoanalpark. 6.2. Vern, fredning og saksbehandling

De fredningsverdige kulturmiljøene som er behandlet i denne rapporten har svært forskjellig karakter. Det kan være aktuelt med forskjellig lovanvendelse og virkemiddelbruk. Det er derfor ikke lett å standardisere verneprosedyrene. Derimot er fredningsprosedyren foreskrevet i lova. Fredningsbestemmelsene vil komme som en del av utredningen, og må tilpasses målet med den enkelte fredningen. 6.2.1 Vernemetoder og fredningsprosedyre Uten at det har vært en forutsetning, har prosjektet startet to fredningsprosesser, Egge og Sørgjæslingan. Ingen av sakene er kommet så langt at de kan evalueres i denne rapporten. Felles for disse sakene er et behov for samkjøring med planprosesser som foregår etter PBL og andre saker som kan påvirke vernevurderingene. På grunn av prøveprosjektet vil fylkeskommunen utføre en større del av saksbehandlingen i disse sakene enn det som ellers ville vært naturlig etter forskriftene til lova.

Verneplan for kulturmiljø side 38

Bilde nr. 7

Oppgården i Kvelia kulturminnedagen 1995. Kulturminner og kulturmiljøer er viktige for trivsel og tilhørighet.

6.3. Erstatninger ved fredning

Ved fredning etter kulturminnelova avgjøres spørsmålet om eventuell erstatning i samsvar med vanlige rettsgrunnsetninger, jf kulturminnelova § 26. Etter gjeldende rettsparksis må eieren som hovedregel godta rådighetsinnskrenkninger erstatningsfritt. Erstatningsutbetaling vil kun være aktuelt der rådighetsbegrensningen kan sammenlignes med eiendomsavståelse, jf prinsippet i Grunnloven § 105. For områder som blir fredet som naturreservater i medhold av naturvernloven fastsettes erstatning i samsvar med reglene i lov av 6.april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom. For områder som legges ut til landskapsvernområder eller nasjonalparker er erstatningsreglene de samme som etter kulturminneloven. 6.4. Andre virkemidler

6.4.1 Landbrukets økonomiske virkemidler Landbrukets økonomiske virkemidler kan stimulere vern av kulturmiljø. I noen av sakene er problemstillingene meget relevante for dette. Fortsatt kan disse virkemidlene virke lite stabile, og det kan være naturlig å kombinere slike økonomiske virkemidler med vernetiltak etter lov.

Verneplan for kulturmiljø side 39 6.4.2 Administrative virkemidler

Verken lovverk eller økonomi alene er tilstrekkelig til å sikre en forsvarlig forvaltning av kulturmiljøene. Uten et godt samarbeid mellom grunneiere, ulike etater og forvaltningsnivåer, vil det være vanskelig å finne fram til gode forvaltningsmodeller. Ivaretakelse av kulturminner, kulturlandskap og kulturmiljøer er av Mijøverndepartementet utpekt som et nasjonalt prioritert satsningsområde. Gjennom kommunalisering av landbrukskontorene og MIK-reformen vil kommunene bli sentrale i forvaltningen I St.prp.8 (1992-93) om landbruk i utvikling legges det opp til tiltaksrettede miljø- og ressursplaner. Slike planer vil trekke opp hovedlinjene for landbruksmyndighetenes areal- og ressursforvaltning og gi føringer for den samlede virkemiddelbruk på dette felt. Samarbeidet mellom ulike etater på fylkesnivå er kanskje det viktigste når det gjelder den konkrete forvaltningen av kulturmiljø. Samarbeidsgruppen for kulturlandskap i fylket er sentral i denne forbindelse. 6.4.3 Informasjon Kunnskapen om hva et kulturmiljø kan være, og behovet for å se kulturminner i en større funksjonell-, kultur- og naturhistorisk sammenheng, er under utvikling. Denne verneplanen for kulturmiljø i Nord-Trøndelag har vist en forvaltningsmessig tilnærmingsmåte til begrepet. I neste omgang trengs en faglig diskusjon av begrepet, og en videre innføring av det i folks bevissthet. Begrepet er trolig godt anvendelig for å beskrive kvalitetene i de nære omgivelser. Men en slik faglig og folkelig diskusjon, er avhengig av en bred lansering av temaet. Det er fortsatt lite erkjent at kulturminnevernet kan interessere seg for kulturminner fra den nære fortid og kulturminner i grenselandet mot natur. Kulturminnevernet er lite kjent for å mestre prosesser som betyr at kulturminnene ikke bare skal sikres i urørt tilstand, men at de kan inngå i utviklingen av et samfunn som en kunnskaps- og opplevelseskvalitet.

Verneplan for kulturmiljø side 40

Som mange andre folk med et nært forhold til naturen, fant samene det riktig at byggverkene skulle gå tilbake til jord, som denne gamma fra Gressåmoen. Kunnskapen var de egentlige kulturminnene i en slik kultur.

Verneplan for kulturmiljø side 41 Kap. 7 Omtale av de prioriterte områdene

I dette kapitlet presenterer vi 23 fredningsverdige kulturmiljø i Nord-Trøndelag. I utvalget av områder, er det lagt vekt på å presentere kulturmiljø av ulik karakter, alle skal holde en minste kvalitet, men hensynet til innholdsmessig variasjon er viktigere enn den faglige verdien. Selv om alle disse områdene kunne vært fredet med hjemmel i KML§ 20, er ikke det nødvendigvis det riktige virkemidlet. En slik forvaltningsmodell innebærer at vernevedtaket må fattes av Kongen og forvaltningen ivaretas av Riksantikvaren. Der det er mulig å sikre verdiene gjennom PBL, vil kommunen, eventuelt i samvirke med fylkeskommunen, kunne være forvaltningsmyndighet. Ut fra et nærhetsprinsipp, bør en slik løsning søkes der det er mulig. Utvalget er forsøkt fordelt utover hele fylket. Egentlig burde alle kommuner vært representert for at de på den måten kunne fått erfaring fra denne typen saker. Utvalgsprosedyren har ikke ivaretatt det behovet, noe det bør arbeides videre med. De kommunene som ikke er representert er: • Leksvik • Inderøy • Verran • Namdalseid • Overhalla • Høylandet • Fosnes • Grong • Namsskogan

I vedlegg 1 er det en oppstilling av mulige verneverdige kulturmiljø i disse kommunene, ut fra den kunnskap vi idag sitter med. Beskrivelsene av de enkelte områdene er så knappe at det er fare for at de blir for generelle. Etter hvert som det eventuelt blir aktuelt å fremme fredningssaker eller bruk av andre virkemidler, vil det bli behov for en utdypet dokumentasjon og argumentasjon.

Verneplan for kulturmiljø side 42 Område : 1 Kopperå, Meråker kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1:20.000 Økonomisk kartverk: CWX 125 126 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711:1721 I Meråker

Øk. kart.: CWX 125 126 UTM-koordinater: PR 41-43 32-34 Høyde over havet :175 - 400 m

Areal:

Verneplan for kulturmiljø side 43

Verneplan for kulturmiljø side 44 Område 1. Kopperå i Meråker kommune

Områdebeskrivelse Kopperå ligger i Meråker kommune, inn mot svenskegrensa. Kopperåsamfunnet har grodd opp omkring møtet mellom to elver, Tevla og Kopperåa. Kopperå framstår i dag som et skogkledd lågfjellsområde, hvor industrisamfunnet har underordnet seg, men også vokst fram i samspill med naturen og topografien. Veier og bygninger ligger i sørhellinga og på en høgde langs elvedalen. Selve fabrikkområdet framstår som Kopperås fremste landemerke. Kort historisk tilbakeblikk Spor etter jernvinne fra tida omkring Kristi fødsel forteller om starten på en historie med industriell utnytting av skogen og smelting av metall i 2000 år. På 1600-tallet kom det i gang industriell sagbruksdrift i bygda og fra midten av 1700-tallet ble det startet gruvedrift på kopperkis i området, fra 1770 var det smeltehytte på Gilså i Stordalen. I 1827 ble smeltehytta, og dermed industrisamfunnet, flyttet til Nustadfoss. I 1895 ble den nedlagt for godt, men da hadde treliperiet som ble startet i 1886 kommet godt i gang under Nustadfoss. Det brant i 1912. Kopperå var ubebygt rundt 1895. Jernbanen mellom Norge og Sverige gikk gjennom området, ellers var det ingen fast bosetting, bare setervoller og stier. Jernbanetransport og mulighetene for utnytting av Tevla og Kopperåa til kraftproduksjon gjorde området egnet for industriell virksomhet. Meraker Brug og Carbidfabrikk A/S startet anleggsarbeidet i 1898, og to år seinere, i 1900, sto et anlegg for produksjon av karbid ferdig. Kopperå var i denne perioden et "klondyke", med stor aktivitet. Ellers har oppgangstider blitt fulgt av nedgangstider gjennom 1900-tallet, fram til karbidproduksjonen ble stanset på slutten av 1960-tallet. Den neste store fasen handlet om ferrosilicium med Elkem-konsernet som eier av smelteverket. Den siste fasen startet med utnytting av et avfallsprodukt, produksjon av silica-støv. I forhold til tidligere er arbeidsstokken sterkt redusert. Beskrivelse av kulturmiljøet Kulturmiljøet Kopperå er et representativt industrisamfunn fra 1900-tallet, bygd opp omkring ei hjørnesteinsbedrift. Forutsetningen for framveksten, elektrisitetsproduksjonen, utgjør helt sentrale element i kulturmiljøet Kopperå. Kopperå er et komplett samfunn med arbeidsplasser, boliger og samfunnsinstitusjoner og blir en viktig dokumentasjon av industri- og arbeiderkulturen fra dette århundret. Boligene er konsentrert i Kopperå har en meget enhetlig arkitektur, hovedsaklig fra 3 perioder: nasjonalisme, klassisisme og modernisme/funksjonalisme. Kulturmiljøet i Kopperå består av 4 karakteristiske element, som har hver sin geografiske utstrekning og karakter, og tilhører hver sin tidsperiode. Det er: - "Uta-Elva"-området, som består av funksjonærboliger, Verksgården og Kopperå kapell (1930) - Kopperå I: Bygningene som omkranser Kontordammen (funksjonærboliger, kraftstasjon, administrasjonsbolig, direktørbolig, Fjellheim, arbeiderkantine o.s.v. (1900 - ) - "Nea lina", som består av arbeiderboligene på Myra fra 1915 - "Åvva lina", som består av "Egne hjem"-området med boliger fra 30- og 50-tallet Fabrikkbygningen og bygninger som kommer nært inn til denne, og anleggene knyttet til kraftproduksjonen, samt restene etter den første fabrikken som ble oppsatt i 1900 er en annen hoveddel av miljøet.

Verneplan for kulturmiljø side 45 Produksjonsmiljøet omfatter også elva Kopperåa som kraftkilde, spor etter uttak av kalkstein som trengtes til karbidproduksjonen og transport med mellomriksjernbanen Alle "nødvendige” funksjoner i et nyetablert tettsted er den siste hoveddelen av Kopperåsamfunnet. Kopperåsamfunnet avspeiler sosiale strukturer: klassesamfunnets organisering er lesbar ut fra bl.a. boliglokalisering, støttet av historie, tradisjon og andre immaterielle kulturminner. Vernevurdering Industrisamfunnet Kopperå, i fjellbygda Meråker, framstår som et representativt kulturmiljø, etablert der vasskrafta lot seg utnytte. Kopperå, med sin om lag 100 år gamle historie, er et godt bevart eksempel på et sted bygt på grunnlaget fra en gammel industritradisjon: Det økonomiske grunnlaget for framveksten av Kopperå står i sammenheng med med en over 2000 år gammel metallurgisk historie. Forvaltningsutfordringer Det er en stor bygningsmasse, som det er viktig å ta vare på, kanskje først og fremst gjennom å legge til rette for ny bruk. Ut over industrianleggene gjelder dette særlig arbeiderboligene på "Myra", som er solgt til private. Det foregår endel ombygging/modernisering. Viktig at dette blir gjort på en slik måte at boligområdets særpreg blir bevart. I forbindelse med nyregulering av kraftproduksjonen i vassdraget, er de gamle kraftanleggene ikke lengre i bruk. Enkelte av disse bør bevares for framtida. Aktuelle løsninger Det er startet opp arbeid med å utarbeide en reguleringsplan for Kopperå, der det blir viktig å sikre sammenhengene mellom de ulike elementene Kopperå er bygd opp av. Kopperå med omkringliggende kraftverksminner har kvaliteter som gjør det mulig med fredning i medhold av KML§20. I dette tilfelle kunne §20 brukes for å angi et overordna formål for forvaltning av området. PBL bør være grunnlaget for løpende byggesaksbehandling, men det er også mulig å forvalte dette kulturmiljøet fullt ut etter PBL.

Verneplan for kulturmiljø side 46

Bilde nr. 8

Utnytting av vasskraft var grunnlaget for industrisamfunnet i Kopperå. Kraftstasjonen Kopperå 1 var den andre kraftstasjonen i området. Den første lå lengere nede i dalen sammen med den første smelteverkshallen.

Verneplan for kulturmiljø side 47 Område : 2 Hegra, Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 50.000 Kartblad M711: 1621 I Stjørdal Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711: 1621 I Stjørdal Øk. kart.: CQ 127 CR 127 UTM-koordinater: PR 04 -10 37- 41 Høyde over havet: 4 - 200 m Areal: Verneplan for kulturmiljø side 48 Område 2. Hegra i Stjørdal kommune

Områdebeskrivelse Området omfatter løsmasseavsetningene langs Stjørdalselva og Forra, det tilstøtende ravine og terasselandskapet og dalsidene eller berga som avgrenser dalrommet. Dalbunnen ligger 20 - 30 moh. Det er registrert mange automatisk freda kulturminner i området, med helleristninger som klart de viktigste, hvorav Leirfallfeltet er mest kjent. Særlig omkring Prestegården og kirkegården er det gravfelt, bautastein mv. I hele området er det gjort funn fra steinalder til vikingetid. Kort historisk tilbakeblikk Dalføret har vært en av overfartsvegene fra Trøndelag til Jämtland, en veg som var viktig for handel og samkvem, men som også er knyttet til pilegrimstradisjon og kriger, bla. Armfeldts felttog i 1718. Det gamle bygdesentret var prestegården og Hegra kirke, den som står nå er bygt i 1783. I slutten av 1800-tallet kom jernbanen gjennom bygda. Den trakk med seg nye miljøfaktorer, først anleggsarbeiderne, slusken. Det grodde fram en stasjonsby, Byen, rundt Hegra stasjon med meieri og butikker. Etter unionsoppløsningen i 1905 måtte grenseforsvaret flyttes innover i landet. En av festningene som ble bygt til vern mot svenskene i denne perioden var Ingstadkleven fort bygt i 1907-10, etter 1940 kjent som Hegra Festning. Festningen er restaurert som nasjonalt minnesmerke. Beskrivelse av kulturmiljøet Gamle garder ligger på den beste jorda og med tilgang til andre vesentlige ressurser som laksen i elva. Oppe i dalsidene er det småbruk som tidligere var husmannsplasser. Bygningsmassen preges av at dette er et rikt jordbruksområde, her er tradisjonelle trønderske firkanttun med storslagen arkitektur med klassiske idealer. Området har den største konsentrasjonen av freda bygninger i fylket. Bortsett fra på Prestegården, er det 5 stulåner som er freda. Det er gamle og verneverdige bygninger på de fleste eiendommene i området. I noen tilfeller står ikke disse tilbake for de freda bygningene i antikvarisk kvalitet vurdert etter tradisjonelle kriterier. Med kirke, skole, forsamlingslokaler og det tidligere kommunesentret for Hegra herred, har Hegra sin egen identitet. Stjørdalsdalføret har vært en hovedfartsåre til Sverige gjennom alle tider. I hele dalføret er det en rekke spor etter forsvarsanlegg eller krighandlinger. Hegra stasjon med sin stasjonsby inngår i området. Likeså Hegra Festning. Vernevurdering Hegra er ei representativ trøndersk dalbygd. Men bygda har stor konsentrasjon av kulturminner med høg kvalitet og fra alle perioder. Langs elva er et flommarksområde sikret som naturreservat. Også geologisk er denne delen av Stjørdalen interessant. Forvaltningsutfordringer De største aktuelle utfordringene er å sikre nærområdene til prestegård og kirke mot nedbygging til boligformål.

Verneplan for kulturmiljø side 49 Aktuelle løsninger Det foreslås ingen endringer i eksisterende fredninger. Dette er et stort område, og den beste løsningen er å sikre helheten i landskapsrommet gjennom planlegging etter PBL og økonomiske virkemidler i landbruket. Det kan være aktuelt å bruke §§ 19 og 20 i KML for deler av området, f.eks.: området rundt kirka og prestegården, området rundt stasjonen og området mellom Bjugan og Leirfall. Hegra Festning bør fredes med hjemmel i KML §15 (ev. og §19).

Bilde nr. 9

Fredningsverdige gardsanlegg som en del av et levende grendesamfunn, omgitt av kulturminner som er kjent langt ut over landets grenser, det er Hegra. Midt i bildet ligger helleristningene på Leirfall, sett fra Hegra festning.

Verneplan for kulturmiljø side 50

Område : 3 Logtun/ Logstein, Frosta kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 10.000 Økonomisk kartverk: CN 130, CO 130 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711:1622 II III

Øk. kart.: CN 130 CO 130 UTM-koordinater: NR 84-86 49- 51 Høyde over havet: 1 - 35 m Areal: Verneplan for kulturmiljø side 51

Område 3. Logtun/Logstein i Frosta kommune

Områdebeskrivelse Logtun var det gamle tingstedet for Frostatingslagen. Det ligger i et frodig jordbrukslandskap på sørsida av Frostahalvøya. Kort historisk tilbakeblikk Logtun, eller kanskje rettere sagt området fra Rygg til Logstein, var Trøndelags gamle tingsted, med steinkirke fra middelalderen. Logtun kirke nevnes første gang i en lovbok fra omlag 1170, men den nåværende kirke er yngre, trolig fra slutten av 1400-tallet. Kirka sto som ruin fra 1886, men er seinere restaurert. Beskrivelse av kulturmiljøet Frosta prestegård, Mo, ligger i nærheten, og ble antakelig prestegård på samme tid som kirka ble bygd, og er en av de eldste gårdene i området. Gården Logstein nedenfor kirken er fredet, og er et intakt tradisjonelt firkanttun med en svært lang trønderlån. Logtungårdene ligger like ved Tinghaugen, og Logtun betyr tunet der lagtinget ble holdt. Dette er gamle gårder med flere eldre bygninger.Tinghaugen ligger et par hundre meter øst for den gamle kirka som i middelalderen var Frostatingets kirke. Rundt tingstedet var det

Verneplan for kulturmiljø side 52 trolig plass til å sette opp småhus til overnatting når tinget ble holdt. Frostatinget ble holdt her fram på 1500-tallet. Tingstedet lå i hedenske tid trolig sammen med et kultsted, slik det i kristen tid har ligget sammen med kirken. Det viser sammenhengen mellom religion og rettsvesen. Fra gammelt sto det en bautastein på tinghaugen. Denne er seinere sundslått og erstattet av en ny stein i 1914. Tingstedet lå strategisk plassert i forhold til sjøveis ferdsel. Vernevurdering De historiske verdiene knyttet til Frostatinget, setter dette området i en særstilling. Gårdsbebyggelsen er i stor grad lukkede firkanttun i et åpent jordbrukslandskap. Sammen danner gårder, kirke og kulturlandskap med fjord og skogåser som innramming, et bilde av det mest typiske og ekte av ei trøndersk brei-bygd. Det er denne helheten som gjør det til et representativt og særpreget kulturmiljø. Forvaltningsutfordringer Kulturminner med nasjonal verdi med den turisttrafikk og de arealbehov som trengs både til utvikling av tilbud og til parkering og annen trafikk, konkurerer med flere gårdsbruk i aktiv drift om de samme arealene. Det har vært særlig vanskelig å få dekket behovene for areal til trafikk- og utbyggingsformål med bevaring av et verneverdig kulturmiljø. Frosta kommune har lagt ned en betydelig innsats i en reguleringsplan for de sentrale delene av området, uten at den er godtatt av fylkeskommunen uten innsigelse. Aktuelle løsninger Reguleringsplan for de sentrale delene av området som sikrer verneverdier både fra eldre og nyere tid. Ingen endringer i eksisterende fredninger, men pågående arkeologiske registreringer har påvist flere automatisk freda kulturminner i området. Landskapet fra Logstein og Logtun og over mot Rygg er aktuelt som et §20-område i medhold av KML. I dette tilfelle kan §20 brukes for å angi et overordna formål for forvaltning av område. Reguleringsplanen må ivareta tilrettelegging av trafikk og byggesaksbehandlingen i området.

Bilde nr. 10

Verneplan for kulturmiljø side 53 Bortsett fra den tid Logtun kirke var uten tak, fra 1868 til 1950, har lovkista med Frostatingslova stått der fra middelalderen. Kirka og Tinghaugen blir de sentrale delene av et kulturmiljø med mange arkeologiske muligheter.

Område : 4 Tautra, Frosta kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 50.000 Kartblad M 711: 1622 III Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Verneplan for kulturmiljø side 54

Verneplan for kulturmiljø side 55

Område 4. Tautra i Frosta kommune

Områdebeskrivelse Tautra er en liten, flat øy i Trondheimsfjorden, utenfor spissen av Frosta-halvøya. Tautra er 3,5 km lang, har en uregelmessig form med mange tanger og bukter og har et flatemål på 2 km². Norddelen av Tautra er et flott kulturlandskap med beite, åker og eng blandet med buskvegetasjon og treklynger. Det er to gårdsbruk på denne delen av øya i tillegg til noen mindre eiendommer og noen hytter. Ruinen av Tautra kloster ligger sentralt i området. Den vestre delen av området, Kviningen, er vernet som et natureservat på grunn av det rike fuglelivet i dette området. Kort historisk tilbakeblikk I 1207 ble det grunnlagt et kloster på Tautra. Det ble grunnlagt som et datterkloster til Lyse kloster ved Bergen, og tilhørte cistercienserordenen. Årsaken til at de etablerte seg på Tautra var trolig at her var betingelsene for jord- og hagebruk gode samtidig som beliggenheten ga trygghet og ro. Gjennom det 15.århundre gjorde oppløsningstendenser seg gjeldende, og i 1537 ble klosteret sekularisert. Tautra fikk fastlandsforbindelse i 1979. Folketallet er idag omlag 50 personer og i tillegg er det et 10-talls hytter på øya. Tautra med gruntvannsområdene på innsiden ble vernet som naturreservat/fuglefredningsområde ved Kgl.res. av 14.12.84 på grunn av det rike fuglelivet på øya. Beskrivelse av kulturmiljøet Sentralt ligger ruinen av Tautra kloster. Tautra kloster var det fjerde klosteret som cistercienser-ordenen bygde her i landet. Kirkeinnvielsen skjedde den 25.mars 1207. Kirken var 40 m lang, 18 m bred og 12 m høg. Klosteret ble nedlagt i 1531. Klosterruinen ble kjøpt av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring i 1846. Ruinen ble restaurert i 1879 og 1884. Tautra har igjennom flere hundre år vært preget av sterk kulturpåvirkning. Gjennom skogrydding, oppdyrking og husdyrhold er landskap og vegetasjon formet slik at dagens kulturlandskap avspeiler flere ulike driftsformer i landbruket. Vernevurdering Det kulturlandskapet vi idag opplever på Tautra, er et jordbrukslandskap som er blitt til gjennom utnytting av naturressursene over lang tid. Dette har skjedd i en kombinasjon av jordbruk og beiting, fiske og tildels skogbruk. Øya har rike vekslinger mellom dyrkamark, eng- og beitelandskap og løv- og granskog. Tautra skiller seg ut fra andre områder p.g.a. det store innslaget av beitelandskap. Biologisk er det først og fremst det rike fuglelivet på øya som gir øya særpreg, ialt er omlag 200 ulike fuglearter registrert på eller ved øya. Plantelivet på øya er også særpreget, og dette knytter seg særlig til artsrikdommen generelt, men også det store innslaget av forvillede hagearter og mange andre sjeldne arter. Det finnes neppe så mange forvillede hagearter noe annet sted i fylket, og nevnes kan hagtorn, rødhyll, blåhegg, plomme, kirsebær, morelltre, lerk, svenskasal, ask og spisslønn, samt mange urter og stauder. Få arter kan spores direkte tilbake til den gamle klosterhagen, men f.eks. berberis, akeleie og løpstikke stammer trolig derfra. En annen art som kan spores tilbake til klostertiden er karuss. Dette er en ferskvannsfisk som finnes i Måsdammen, den eneste ferskvannsdammen på øya. Verneplan for kulturmiljø side 56 I 1846 fikk Fortidsminnesmerkeforeningen eiendomsretten til klosterruinen og grunnen den står på. Den eneste av klosterets bygninger som det ennå er bevart synlige rester av er kirken. Til gjengjeld er det bevart såpass mye av den, at den bedre enn noen annen norsk cistercienserkirke gir inntrykk av disse kirkenes arkitektoniske særpreg. Ruinene av Tautra kloster sammen med verdifulle beitebetinga vegetasjonstyper og dyrkamark i aktiv bruk skaper et helhetlig kulturmiljø på nordre del av Tautra som er enestående i trøndersk sammenheng. Forvaltningsutfordringer Beiteintensiteten har avtatt de seinere åra, og det skjer en gradvis igjengroing av beitemarka. Stadig større og tettere kratt av einer skaper endrede betingelser for vegetasjonen, slik at den typiske tørrengvegetasjonen etter hvert forsvinner. Tørreng er en sjelden naturtype i norsk sammenheng i tillegg til at det dels åpne beitebetinga landskapet har store landskapsmessige kvaliteter som det er ønskelig å bevare. Det er ønskelig å få en bedre arrondering av områdene rundt klosteret, og spesielt bør plantinger av sitkagran fjernes. Det bør foretas arkeologiske registreringer for å klarlegge hva som finnes av kulturminner på denne delen av øya. Aktuelle løsninger Deler av området er vernet som et naturreservat i medhold av §8 i NVL. Arbeid med delkommuneplan for Tautra er i gang. Klosteret er fredet, og dets nærmeste omgivelser kunne fredes etter KML§19. Tradisjonelle trønderske gårdsanlegg like i nærheten av klosteret, verdifull gammel kulturmark og vegetasjon som kan føres tilbake til klosteret, er grunnlag for at nordre del av Tautra kan være aktuelt som et §20-område.

Verneplan for kulturmiljø side 57

Bilde nr. 11

På den nordre delen av Tautra ligger ruinen av cistensienserklosteret fra middelalderen. Omkring klosteret er vegetasjonen stadig preget av det kulturlandskap munkene skapte.

Sitgagran plantet mellom klostret og sjøen skygger for en vakker ruin, Fortidsminneforeningens første eiendom, men kan verne annen vegetasjon som ønskes.

Verneplan for kulturmiljø side 58

Område : 5 Alstadhaug, Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 20.000 Økonomisk kartverk: CST 133 134, CQR 133 134 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Verneplan for kulturmiljø side 59

Kartreferanser: M711: 1622 II, 1722 III Øk. kart.: CST/ CQR 133/134 UTM-koordinater: PR 09-13 67- 70 Høyde over havet: 0 - 67 m Areal: Verneplan for kulturmiljø side 60 Område 5. Alstadhaug i Levanger kommune

Områdebeskrivelse Alstadhaug ligger på en morenerygg mellom Eidsbotn og Trondheimsfjorden. Ryggen er omlag en km bred, og særlig på sørvestsiden er det gode jordbruksforhold. På det høgste punktet på ryggen ligger Alstadhaug kirke og Olveshaugen, med storslagen utsikt i alle retninger. Kort historisk tilbakeblikk Alstadhaug har over lang tid vært et religiøst senter, og særlig gårdene Eide og Alstadhaug har hatt en sentral posisjon i eldre jernalder. Antakelig hadde Eide opprinnelig funksjonen som kultsted og økonomisk-administrativt senter, men at Alstadhaug etter hvert tok over disse funksjonene. Alstadhaug kirke var fylkeskirke for Skaunafylket i middelalderen. Nåværende kirke er bygd rundt 1150. Beskrivelse av kulturmiljøet Olveshaugen, seinere kalt Alstadhaugen, er sannsynligvis fra eldre jernalder og har en diameter på 55 meter, og er således en av de største gravhaugene i Midt-Norge. Tett inntil haugen ligger Alstadhaug kirke. Kirken ligger strategisk til i forhold til ferdsel og kontroll, og har i midelalderen vært en fylkeskirke som trolig er bygd på kongsgårdgrunn. Rett øst for kirken ligger Skogn prestegård. Gården er opprinnelig et åpent firkanttun, og har trolig hatt samme plassering fra førreformatorisk tid. Ammestua som opprinnelig sto på prestegårdstunet, ble i 1918 flyttet ca 100 m nord for tunet. Denne bygningen ble vedtaksfreda i 1923. Den er fredet etter KML §15. Vernevurdering Det finnes her innen et forholdsvis lite område flere kulturminner som tilsammen gir et mangfoldig kulturmiljø og som ligger i et rikt og dominerende landskap. Det er først og fremst kirken og gravhaugen som dominerer dette kulturmiljøet, men området inneholder også mange andre verdifulle elementer. Området viser en stor tidsdybde med Olveshaugen og kirken tett sammen, og som sier noe om overgangen fra en religion til en annen. Kjerneområdet er omkranset av et storslagent jordbruksområde, som selv om arealbruk og driftsformer har endret seg, framtrer kulturminnene i sine opprinnelige omgivelser. Forvaltningsutfordringer Dette er et område med store landskapskvaliteter, og som er eksponert for et meget stort område. Høyden med gravhaugene, middelalderkirken, prestegården, Ammestuen og kirkegården utgjør et sjeldent vakkert område med historisk sus. Bjørkeallèen og de store edellauvtrærne gir det hele en grønn ramme. Nye veiføringer og et industriområde/sagbruk like i nærheten er en trussel for opplevelsen av kulturmiljøet. Aktuelle løsninger Ingen endringer i eksisterende fredninger. Sjøarealene i Eidsbotn er vernet i medhold av NVL. Det er forslag om vern av standarealene på yttersida i medhold av NVL p.g.a. det rike fuglelivet i området. Områdene langs ryggen med kirke/prestegård og automatisk freda kulturminner, en bedre sikring av disse kan skje etter KML §19.

Verneplan for kulturmiljø side 61 Området fra E6 og fram til Eide , med de mellomliggende jordbruksarealene mot sjøen på begge sider bør forvaltes av PBL slik at det ikke skjer nye inngrep som kan ødelegge de store landskapskvalitetene i dette området. Dersom det er nødvendig, kan en slik arealdisponering styrkes gjennom fredning etter KML§20.

Bilde nr. 13

Alstadhaug kirke har en monumental plassering på et høgdedrag mellom Trondheimsfjorden og Eidsbotn. Sett fra E6 flankeres kirka av gravhaugen og prestegården.

Verneplan for kulturmiljø side 62 Område : 6 Ytterøy, Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 50.000 Kartblad M 711: 1622 I, II 1722 IV Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711:1622 I, II 1722 IV Øk. kart.: CQR 133 - 136 UTM-koordinater: NR/PR 98-10 69-78 Høyde over havet: 0 - 209 m Areal: 28000 da Verneplan for kulturmiljø side 63 Område 6. Ytterøy i Levanger kommune

Områdebeskrivelse Ytterøya er en øy midt i indre Trondheimsfjorden. Øya er 13,5 km lang og 4,3 km bred på det bredeste. Totalarealet er ca. 28 km2, og det er variert topografi med til dels kupert terreng. Store deler av øya er dyrka, og jordbruket består hovedsaklig av mindre gårdsbruk med husdyrhold. Ytterøya er et "rent" jordbrukslandskap, der det i tillegg til jordbruk, er kirke, skole, butikk, båtanløp. Det er tydelige spor etter gruvedrift i eldre tid. Kort historisk tilbakeblikk Ytterøy var en egen kommune fram til 1963, da øya gikk inn i Levanger kommune. Mange gravhauger, mange med bautasteiner, forteller om gammel bosetning. Arkeologiske funn vitner om en gryende jordbruksaktivitet for ca. 5000 år siden. Da besto øya av to adskilte øyer. Gravfunn og gårdsnavn kan tyde på at det var i yngre jernalder bosettinga på øya skjøt fart. I høgmiddelalderen lå praktisk talt alle gårdene på Ytterøya under erkebispesetet i Trondheim, og det var først på 1700-tallet bøndene ble selveiende. På 1600-tallet kom det i gang gruvedrift på øya. Ytterøy kopperverk kom i drift ca. 1630, og i 1870 arbeidet 5-600 personer i gruva. Etter hvert ble drifta mindre lønnsom, og drifta ble lagt ned etter 1.verdenskrig. Ved Naust har det vært drevet uttak av kalkstein. Kalken ble sendt til Kopperå i Meråker, og ble brukt i karbidproduksjonen. Ellers har fiske og saltutvinning vært viktige tilleggsnæringer. I dag har øya en befolkning på ca. 500 personer. Beskrivelse av kulturmiljøet Berrggrunnen på Ytterøy består mye av lettforvitrelige skifre som gir et næringsrikt jordsmonn. Dette sammen med relativt store områder med marine avsetninger av leire og sand, gir øya en rik og variert flora. Topografien gjør at kulturlandskapet er variert, med betydelige beitearealer i bruk, dyrkamark og endel skogsmark. I tillegg til granskog, består skogsmarka av varmekjær lauvskog langs sørsida mot sjøen. Det er idag i overkant av 50 gårdsbruk i drift, og samla dyrkaareal er på ca. 10000 da, mens produktivt skogareal er på omlag 12000 da. Gårdsanlegget på Øvre Bjørvik er bevart med alle hus, inkludert smie, mølle og sag i funksjonell stand og er utsett til bygdetun. Vernevurdering Som kulturlandskap har Ytterøy store kvaliteter knyttet til er rekke gårdsbruk i aktiv drift, og der gårdsbebyggelse, dyrkamark, beitemark og skogsmark danner en mosaikk som har store biologiske kvaliteter, samtidig som en rekke kulturminner er bevart i sine naturlige omgivelser. Dette sammen med spor etter omfattende gruvedrift skaper et kulturmiljø som viser den historiske utviklingen i et inntrøndersk jordbrukslandskap samtidig som kulturminner og andre verdifulle elementer i landskapet er bevart i sine opprinnelige omgivelser. Forvaltningsutfordringer Et stort antall gårdsbruk i aktiv drift skal kombineres med ivaretakelse av store kulturminne- og biologiske verdier, samt at øyas landskapskvaliteter skal sikres.

Verneplan for kulturmiljø side 64 Aktuelle løsninger Det bør utarbeides en forvaltningsplan for hele øya, der det blir anbefalt tiltak for å ta vare på kulturlandskapskvalitetene. Disse bør innarbeides i driftsplanene for det enkelte bruk. Gårdsbruket Bjørvik øvre med nærmeste omgivelser kan sikres i medhold av KML. Restene etter den omfattende gruvedrifta på øya bør tas vare på og synliggjøres. §20 i KML kan være aktuelt for å angi formål for planarbeid i medhold av PBL for hele øya.

Bilde nr. 13

Ytterøya er representerer et småskalajordbruk med næringskombinasjoner knytt til bergverk og sjø. Bjørvik, som blir bygdetun, var sjølvorsynt med mølle, sag og smie.

Verneplan for kulturmiljø side 65 Område : 7 Levanger sentrum, Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 20.000 Økonomisk kartverk: CST 133 134 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711: 1722 III Levanger Øk. kart.: CST 133/134 UTM-koordinater: PR 70-71 12-14 Høyde over havet: 0 - 25 m Areal:

Verneplan for kulturmiljø side 66 Område 7. Levanger sentrum i Levanger kommune

Områdebeskrivelse Tettstedet Levanger er kommunesenteret i nåværende Levanger kommune. Levanger ble utviklet som sted på grunn av stedskvalitetene; ei havn som ligger godt i ly for vær og vind, et flatt og fruktbart landskap, og sentralt i forhold til omland og andre byer. Sentrum ligger på ei flat elveør, mens resten av bebyggelsen ligger i et småkollet landskap omkring tettstedet. Landet omkring sentrumsområdet er rikt på fornminner og kulturminner. Kort historisk tilbakeblikk De første beretningene som omtaler Levanger, er fra 1000-tallet. Gjennom middelalderen grodde stedet fram som handels- og kirkested. Levanger som årlig markedsplass blir først nevnt i 1473. Levanger er knutepunktet for handel mellom Trondheim, Nordland, Innherred og Sverige. Med god naturlig isfri havn var det naturlig å legge veien fra Jämtland inn mot Levanger. Levanger ble kjøpstad i 1836. I 1846 brant byen og ble helt ødelgt. Den første bygningsloven fra 1845 ga planformen og dimensjoneringen av gater og kvartaler ved gjenreisningen. Levanger er spesielt interessant fordi det ble den første by oppbygd etter denne loven. I 1897 brant byen nok en gang, og tidspress i en oppgangsperiode satte fart i gjenreisningen. Levanger var det eneste større tettsted i fylket som unngikk tysk bombing. Etter 1945 har Levanger opplevd nye veksteperioder, og den nye bebyggelsen kom i form av villabebyggelse med lav tetthet. I 1964 gikk Levanger sammen med nabokommunene og dannet storkommunen Levanger. Beskrivelse av kulturmiljøet Planutkastet etter brannen i 1846 fulgte Norges første bygnings- og byplanlov av 1845, og Levanger er spesiellt interessant fordi den var den første byen som ble oppbygd etter denne lover. Planen i 1846 er en ren gateplan med udifferensiert gatenett med lukket kvartals- bebyggelse, helt i tråd med internasjonale planidealer. Noe lignende skjedde etter brannen i 1897, da byen ble gjenoppbygd etter en bygningslov fra året før. Denne gangen ble planen mer differensiert og gradert. Endrede planidealer bidro til at byen etter gjenreisningen fikk et gatenett hvor enkelte gater sto fram som mer betydningsfulle enn andre. Planen hadde sin klareste og mest vellykkede form i begynnelsen av 1900-tallet, senere tids behov har gjort at man har glemt de ordnende prinsipp som ligger bak. Arkitekturen i sentrumsområdet er hovedsaklig fra perioden 1897 til ca 1945. Murtvangen i 1904 førte med seg en ny hustype; den frittliggende villaen i sveitserstil med bindigsverksteknikk med tilhørende hage. I denne perioden kom det også flere staselige stilkopierende murbygninger i sentrumsområdet. Sentrum er omkranset av fredet/verneverdig bebyggelse på Mo, Brusve og Røstad. Vernevurdering Levangers byutviklingshistorie er interessant fordi den gjenspeiler bygningslovgivning og byggeskikk over tid. Byen er "pionerby" når det gjelder bygningslovene av 1845 og 1896, og er en av de få helhetlige bebyggelsene i Norge fra den korte bygningsperioden mellom bygningsloven av 1896 og murtvangsloven av 1904. Byplan og arkitektur gjenspeiler denne perioden og representerer både kulturhistoriske og miljømessige verdier som det er nødvendig å forvalte slik at kvalitetene ikke går tapt.

Verneplan for kulturmiljø side 67 Forvaltningsutfordringer Å gi sentrum en klar ytre avgrensning og binde sammen nye kjerneområder til det gamle sentrum. I områder med verneverdige bygninger, må nye bygninger ta utgangspunkt i eksisterende bebyggelsesstruktur. Det er store utfordringer i utforming av sykehusområdet, både i forhold til eksisterende boligbebyggelse og til Mo gård. Ta vare på parkaksen og byplanprinsippene fra byplanene i 1846 og 1896. Aktuelle løsninger Det er nylig stadfestet reguleringsplan for Levanger sentrum. §20 i KML kan være aktuell som en overordna premiss for framtidig utvikling mens PBL avklarer detaljene.

Bide nr.14

Levanger sentrum har bevart mye av særpreget som treby fra slutten av 1800-tallet i tillegg til sin spesielle byplanhistorie.

Verneplan for kulturmiljø side 68 Område : 8 Øvre Forra-området, Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 50.000 Kartblad M 711: 1722 III Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartrefreranser: M711:1722 III Levanger Øk. kart.: CTU 129 - 132 UTM-koordinater: PR 22-35 53- 62 Høyde over havet: 400-735 m Areal:

Verneplan for kulturmiljø side 69 Område 8. Øvre-Forra i Levanger kommune

Områdebeskrivelse Forra er en sideelv til Stjørdalselva. Den har sitt utspring i innsjøen Feren, det største uregulerte vatnet i Trøndelag. Fra Feren renner Forra i store, slake svinger gjennom det myrlendte Øvre Forra-området. Langs elvekantene er det artsrike og høgproduktive kantskoger, men det er først og fremst myrene som preger landskapet. De sentrale delene av Øvre Forra-området utgjøres av det åpne myrlandskapet rundt de stilleflytende elvene Forra, Glunka og Heståa. Lenger vest ligger Hårskallådalen, som går opp mot den botanisk interessante Hårskallen. Kort historisk tilbakeblikk I området finnes en rekke spor etter tidligere tiders utnytting av området i form av slåttemyrer og gamle setervoller samt spor etter gammel bosetting. Det er registrert flere jernvinneanlegg i området. Området er vernet som et naturreservat etter vedtak i 1990. Beskrivelse av kulturmiljøet I området finnes mange minner etter tidligere tiders utnytting av området - seterhold, fjellslått, jernblestring, kull- og tjærebrenning, jakt og fangst. I mer enn tusen år var det ei veglei til Sverige gjennom området, dette var først og fremst ei vinterlei, og ble bl.a. benytta av jemtene når de skulle på marsimartnan på Levanger. Kavelbruer i området blir knyttet til Armfelts felttog inn i Trøndelag i 1718. Først på 1800- tallet var det en omfattende transport av trelast fra sagbruket ved Feren og ned til Levanger gjennom området. Ellers er det mange kløvveier knyttet til seterdrifta. I området er kjent opp mot 30 setervoller, og det var gårder i Frol, Skogn og Vinne som brukte området til setring. Den tradisjonelle setringa opphørte stort sett før år 1900, og seinere er området brukt som beiteområde for sau og ungfe. På 1800-tallet var det vanlig at gårdene hadde fjellslætter som de slo. Flere myrer i området bærer preg av dette, sjøl om slåtten opphørte rundt århundreskiftet. Det er kjent bosetting i området fra ca. 1700, men kan være eldre. Den siste som bodde fast i området, flyttet ned i bygda omkring år 1900. Det er registrert flere jernvinneanlegg i området, og særlig anlegget nederst i Heståsdalen er blitt godt kjent etter de utgravingsarbeidene som er foretatt der de seinere årene. Utgravingene viste at anlegga er mellom 1500 og 2000 år gamle, og at det må ha vært en omfattende "industri" i fjellet. Naturmessig har området stor verneverdi. Det er registrert 132 ulike fuglearter i området, og av disse er 78 arter påvist hekkende. De store og varierte myrområdene gir grunnlag for en stor bestand av vadefugler og i alt er det registrert 20 ulike arter. Det rike fugle- og plantelivet i tillegg til den vakre naturen og de mange kulturminnene gir grunnlag for mange flotte naturopplevelser. Området ble vernet som et naturreservat i 1990 på grunn av de biologiske verneverdiene. Vernevurdering I Øvre Forra opptrer en rekke ulike verneinteresser sammen. Dette sammen med alle sporene av tidligere tiders utnytting av fjellet og at det er få tekniske inngrep i området, gjør området som helhet til et verdifullt naturområde og fjellkulturlandskap.

Verneplan for kulturmiljø side 70 Forvaltningsutfordringer Tilrettelegge for den omfattende friluftsbruken i området. Ta vare på slåttemyrer og setervoller. Synliggjøre kulturminnene i området bedre, særlig knyttet til spor etter jernutvinning og tidligere tiders ferdsel. Sikre kulturminnene som ligger utenfor verneområdet. Aktuelle løsninger Utarbeide forvaltningsplan for verneområdet, samt å ta kulturminnene i området sterkere inn i vernegrunnlaget for området. Dette kan skje ved å bruke §20 i KML i tillegg til eksisterende fredning i medhold av NVL, evt. bruk av andre §§ i KML. Etablere nærmere samarbeid mellom kommune, fylke og stat for bedre samordning av aktiviteter i området. Videreføre arbeidet med å formidle de ulike verdiene i området.

Bilde nr. 15

Roknesvollen i Øvre-Forra er et vakkert eksempel på et seteranlegg. Det er i senere år restaurert og er i bruk med spesielle pedagogiske oppgaver i tillegg til de praktiske.

Verneplan for kulturmiljø side 71 Område : 9 Stiklestad, Verdal kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 50.000 Kartblad M 711: 1722 IV Stiklestad Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711: 1722 IV Stiklestad Øk. kart.:CST 135/136 CUV 133/134 UTM-koordinater: PR 25-28 76- 78 Høyde over havet: 0 - 200 m Verneplan for kulturmiljø Areal: side 72 Område 9. Stiklestad i Verdal kommune

Områdebeskrivelse Stiklestad ligger i Verdalen, omkring 4 - 5 km fra utløpet til Verdalselva. Området er et typisk eksempel på Trondheimsfjordens jordbruksbygder med jordbruksområder på tidligere havbotn omkranset av morenerygger og skogåser. Det meste av den dyrka jorda er på leirgrunn, og topografien er sterkt prega av mange leirras i perioden etter siste istid. Både ras og landheving, gjør det vanskelig å se detaljert for seg hvordan landskapet kan ha vært for 1000 år siden, men samtidig er området som ei lærebok i kvartærgeologi. Dette er det også lagt stor vekt på i naturinformasjonssentret på Stiklestad Museum. Kort historisk tilbakeblikk Stiklestad er det mest kjente historiske stedet i Nord-Trøndelag fordi det var på Stiklestad kong Olav Haraldson - den hellige - fall under slaget 29. juli 1030. Sentret i det gamle Verdølafylket må ha vært på Haug. Fylkeskirka ble senere bygd på Haug, kanskje var det alt kirke der i 1030. På 1100-tallet må Stiklestad ha fått en plass i en videre religiøs sammenheng, det må være den vesentligste grunnen til at det ble bygd steinkirke der kongen falt. Det var neppe den første kirke på stedet. Etter at Haug ble oppgitt som kirkested på grunn av rasfare, ble Stiklestad kirke påbygd. Stiklestad overtok den plass som både Haug og Stiklestad hadde hatt. Vi må også regne med en betydelig pilegrimstrafikk til Stiklestad gjennom middelalderen. Etter reformasjonen stagnerte interessen for Stiklestad, men på 1600-tallet ble det reist et kors - og omkring 1710 en steinpyramide med kors på den plassen kongens lik skulle ha ligget etter slaget. Monumentet ble revet i 1879. Den støtta som står der i dag, er reist i 1805 som den eldste minnestøtte i landet. I 1835 åpnet Kong Karl Johan mellomriksvegen (Inndal) og feiret Olsok på Stiklestad. En annen stor begivenhet var Bjørnstjerne Bjørnsons tale på Stiklestad i 1882 Den hittil største begivenheten på Stiklestad var 900-årsjubileet i 1930. Til det jubileet ble det reist katolsk kapell. I 1950 ble Verdal Museum flyttet til Stiklestad. Spelet om heilag Olav hadde premiære i 1954 Stiklestad Nasjonale Kulturhus ble åpnet 1992. Beskrivelse av kulturmiljøet Stiklestad ligg sentralt i ei av de rike jernalderbygdene på sør-østsida av Trondheimsfjorden ved utløpet til Verdalselva. Verdal var ett av de inntrøndske fylkene som trolig var etablerte lenge før år 1000. Forekomsten av monumentale gravminner fra jernalderen i området viser at det må ha vært stor makt og velstand i området i denne perioden. Det finnes ikke autentiske spor etter slaget i 1030. Et eller flere ras i området har endra terrenget totalt, men det ligger igjen et par gravhauger inne i det sentrale området, en ved kapellet og en på raskanten nordvest for kirka. Det eldste og mest verneverdige kulturminnet er Stiklestad kirke, som også er et minne om 500 år som pilegrimsmål. Stiklestad har også 300 års historie som nasjonalt minnested for Heilag Olav også etter reformasjonen. Alléen fra Verdalsøra til Stiklestad er også en viktig del av det totale kulturmiljøet, og knytter det sentrale området til bygda rundt. Alléen langs riksvegen er under fornyelse, mens alléen til Bjartnes i hovedsak er bevart som den ble anlagt på slutten av 1700-tallet.

Verneplan for kulturmiljø side 73 Vernevurdering Området er viktigere som historisk område enn som representativt område. Samtidig har området mange kvaliteter som gjør det til et helhetlig kulturmiljø. Det blir viktig å gi de gamle kulturminnene, som er automatisk fredet, et sjølstendig rom sammen med de monumentene som er reist gjennom de siste 300 år. Det er naturlig å se Stiklestad som en del et større område omkring som “kulturmiljø Stiklestad”. I dette miljøet inngår de store kulturminneområdene på Haug, Hallem og Hegstad. Stiklestad allé med alléen ned til Bjartnes er en viktig del av miljøet. Det ytre området er en storslagen representant for Innherredsbygdene, mens det indre området et et monumentområde knyttet til Olavsminnet og Olavstradisjonen gjennom tidene. Forvaltningsutfordringer En slik todeling vil har konsekvenser for forvaltningen av området. For det totale området er det ønskelig å hindre fremmede bygningselementer i landskapsrommet omkring Stiklestad som kan konkurrere med Stiklestad kirke og kontrollere bebyggelsen langs Stiklestad allé. For de sentrale områdene er det viktig å sikre en bedre og mer konsekvent arealbruk i de sentrale området enn tilfellet har vært til nå. Hovedpunktene i dette er å få til trafikkløsninger som kan skjerme de sentrale områdene for biltrafikk og få arrondert områdene i forhold til de forskjellige arealbrukerne, kirke, museum, teater mv. Det er f.eks viktig å sikre at friluftsmuseet kan få et samlet område som ikke “skjemmes” av virksomhet som ikke passer inn i det tidsbilde museet ønsker å etablere. Aktuelle løsninger Verdal kommune har lagt fram forslag til kommunedelplan for Stiklestad. Hovedmålet med denne planen har vært å få styring med arealbruken i de sentrale områdene omkring Stiklestad, derunder å finne løsninger på trafikkavviklingen i området. Det kan være mulig å styrke kulturminneinteressene i denne planen gjennom KML §20. Delområder innen dette store landskapet er aktuelle verneområder for KML §§19 eller 20. De viktigste delområdene er områdene rundt Hallem, Hegstadmarka og områdene rundt Stiklestad og langs Stiklestadalleen ned mot Verdalsøra. De øvrige områdene forvaltes gjennom PBL for å sikre helheten og sammenhengen mellom de mest verdifulle områdene. §20 kan brukes i de mellomliggende områdene for å hjemle sterkere styring med bebyggelsen i LNF-områdene enn det PBL gir hjemmel for.

Verneplan for kulturmiljø side 74

Bilde nr. 16

Stiklestad har sin plass i norsk historie på grunn av slaget i 1030. Stiklestad har lang historie som nasjonalt minnested, dette kommer tydelig fram på dette bildet som er tatt før 1879.

Verneplan for kulturmiljø side 75 Område : 10 Inndalen, Verdal kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 250.000 Kart: Veikart nr. 10 Trondheimsfjorden Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711:1722 I II III IV Øk. kart.: CV/CW 133 - 136 UTM-koordinater: PR 31-40 69- 75 Høyde over havet: 200-800 m Al Verneplan for kulturmiljø side 76 Område 10. Inndalen i Verdal kommune

Områdebeskrivelse Inndalen er et av dalførene som danner Verdalen, og går fra Vuku og opp til grensa mot Sverige. I ytre deler er det en åpen dal med nokså vide jordbruksareal. Inna går her bred og mektig, delvis i buktninger, før den svinger nordover og kaster seg utfor Dillfossen for så å renne ut i Verdalselva. Mellom Stormoen og Innsvatnet har dalen på nytt åpnere form med bølgende dalsider. På denne strekningen har Inna mange fosser, mange av disse er mektige og lett synlige fra riksveien. Innsvatnet markerer avslutninga på dalen. Rundt hele vatnet er det en krans av grandominert skog. Hele Inndalen er dominert av granskog, ofte med innslag av bjørk og annen lauvskog. Langs Inna vokser det mye or. Fjellområdene har store innslag av myr i et åpent, avrunda landskap. Kort historisk tilbakeblikk I dalføret er det gjort funn helt tilbake fra steinalder, og det er en stor variasjon av kulturminner som viser til bruk av en rekke ulike ressuser. De fleste funn er gjort i Sulgrenda og Garnesgrenda som er gamle bosettingskonsentrasjoner i dalen. Utmarka har gjennom tidene vært brukt til jakt og fangst, kull- og tjærebrenning, jernutvinne, seterdrift, torvuttak og fjellslått. Området er del av et tradisonelt bruksområde for sørsamisk reindrift, og det har vært samiske boplasser i dalføret. Sentralt i dalførets historie er Inndalens betydning som ferdselsåre mellom Trøndelag og Jämtland. Veianlegg fra ulike tidsepoker, skyss-stasjoner, tollsted, vegvokterbolig og turiststasjon vitner om det. Det var gjennom Inndalen Olav Haraldson kom med kongshæren i 1030 da han møtte bøndene i slaget på Stiklestad. Olavskilden i Sul er et viktig kulturminne knyttet til dette, og gjennom middelalderen kom mange pilegrimer hit på vei til Nidaros. Festningsanlegg fra folkevandringstid, Stene skanse fra 1700-tallet og De Værdalske Befestninger fra like etter 1905 fortellet om behovet for å vokte leia, og det med god grunn - historia forteller om mange innfall over grensa. I nyere tid har skogsdrift stått sentralt i Inndalen. Det meste av skogen eies av Værdalsbruket, som er en godskonsentrasjon med opphav på 1600-tallet. I Inna er det rester etter mange tømmerfløytningsanlegg. Bekker og elver har i stor grad blitt utnytta til sag- og kverndrift, men dette er det bare igjen rester av. Beskrivelse av kulturmiljøet Inndalen er et komplekst område med en rekke elementer. Det vi i denne sammenheng ønsker å trekke fram, er sporene etter ferdsel i området over en lang tidsperiode. Fjellpartiet mellom Sverige og Norge er i dette området nedskurt av isen, og består av lave og rolige partier. Det har derfor vært enkelt å krysse Kjølen i dette området, noe som har hatt betydning for ferdselen helt fra disse områdene ble bosatt etter istida. Helt tilbake fra vikingetid har det vært handelsforbindelser mellom Bottenviken og Norskehavet, enkelte leier ble brukt sommers tid mens andre ble brukt om vinteren. En viktig sommerlei kom fra Sverige og ned gjennom Inndalen og ned til Verdal. Den viktigste vinterleia kom inn fra Sverige i det samme området, men fulgte innsjøer og myrstrekninger i fjellet og kom ned til Levanger, som var en viktig markedsplass. Da Olav Haraldson kom inn i Trøndelag i 1030 fulgte han sommerleia ned gjennom Inndalen, og denne leia er fortsatt synlig i terrenget. Under dansketida ble handelen mellom

Verneplan for kulturmiljø side 77 Norge og Sverige sett på som uønska, og på 1500 og 1600-tallet gikk det hærtog gjennom dalen. I 1718 gikk general Armfeldt med sin svensk/finske armè inn i Norge over Verdalsfjellene. Etter 1814 ble de viktig å oppmuntre til handel igjen, og det ble påbegynt arbeid med mellomriksveier. En av disse veiene ble kalt Kong Karl Johans vei og strakte seg fra Sundsvall ved Bottenviken til Levanger ved Trondheimsfjorden. Denne veien går gjennom Inndalen og er den første kjøreveien gjennom dalen. Veien gjennom Verdalen ble åpnet i 1835, og er en vei med mange steinbroer og steinsettinger. Mellom Skalstugen i Sverige og Ådalsvollen i Inndalen er denne veien bevart i sin helhet, og brukes idag som turvei. En annen veilei over fjellet blir kalt Karolinerleden. Det var den veileia general Armfeldt fulgte i 1718. Den nåværende veien gjennom Inndalen ble åpnet i 1862. Elva Inna som fløtningsvassdrag er en del av transportsystemet. Historiske minnesmerker knyttet til veihistoria: Tollstasjon, gjestgiveri, skyss-stasjoner, vegvokterbolig, minnesteiner mm De mange forsvarsanleggene i Inndalen står også i sammenheng med ferdselen mellom Norge og Sverige. Her finnes en bygdeborg fra folkevandringstid, rester etter vardesystemet, Stene skanse som var i bruk bl.a. ved Karolinernes innmarsj i 1718 og De Værdalske befestninger, som ble bygd til forsvar mot svenskene i tidsrommet 1906 - 1918. Vernevurdering I Inndalen er det kulturminner og funn som viser bosetting fra forhistorisk tid til i dag i dagens bosettingsområde. Gjennom dalen er det flere ferdselsleier av ulik alder, forsvarsanlegg fra bygdeborg til festningsverk i Vaterholmen, pilegrimstradisjon, skyss- stasjon o.l. I tillegg finnes i Inndalen andre interessante elementer som slåttemyrer, spor etter jernutvinning og tjærebrenning, sagbruk, fløtningsanlegg o.l. Olskjelda i Sul samt forsvarsverkene er viktige kulturminner med symbolverdi i rikshistorisk sammenheng. Ikke mange steder kan det framvises en fortløpende forsvarshistorisk linje fra folkevandringstid fram til vår egen tid. Få andre veier har så mange historiske minnesmerker å vise de veifarende som Jämtlandsveien. Kulturminner fra nyere tid er knyttet til gardsbosetting, tømmerdrift og fløting, samisk reindrift og bosetting og tradisjonell ferdsel over til Sverige. Forvaltningsutfordringer Sikre at nye aktviteter og inngrep ikke ødelegger verdifulle sammenhenger, og sikre sammenhengene når elementer står i fare. Sikre at det ved tilrettelegginger o.l. legges vekt på den sammenhengen det enkelte kulturminne står i. Området er for stort til at det egner ser som ett fredningsområde etter KML, kanskje er det heller tale om flere kulturmiljøer. Det er også viktig å sikre helheten i de anleggene eller miljøene en prioriterer. Skal en bevare militæranlegg ved Vaterholmen, bør en ha med alle delene, blokkhus, gallerier og leir. Aktuelle løsninger Helheten bør sikres gjennom kommunedelplan for dalføret. Det bør lages en plan for forvaltning av de enkelte kulturminnene. §20 i KML kan brukes for å sikre områder der disse elementene er tilstede.

Verneplan for kulturmiljø side 78

Kong Karl Johans veg bel åpnet i 1835. Fortsatt er den i bruk som turveg, og den er derved en aktiv del av kulturmiljøet i Inndalen. Den representerer den både et sivilt og militært samferdselsbehov. Anlegget er også et enestående teknisk og historisk minnesmerke.

Verneplan for kulturmiljø side 79 Område : 11 Vinje bruk, Mosvik kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 50.000 Kartblad M 711: 1622 I Verran Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711: 1622 I Verran Øk. kart.: CQ 135/136 UTM-koordinater: NR PR 90-03 72-81 Høyde over havet: 0 - 500 m Areal: 30 000 da

Verneplan for kulturmiljø side 80 Område 11. Vinje bruk, Mosvik kommune

Områdebeskrivelse Kulturmiljøet Vinje (Vinnan) representerer bruks-skogbruket i fylket. Bruket er en stor skogbrukseiendom (ca. 38 000 da), av dette er vel 28.000 da produktiv skog og 800 da innmark. Gårdsanlegget med sin monumentale bebyggelse fra 1800-tallet ligger på et platå vel 40 moh. Mosvik kirke ligger på Vinjes grunn som nærmeste granne til gårdsanlegget. Tettstedet Vinjesjøen har utviklet seg fra et strandsittermiljø som stort sett besto av bygselbruk under Vinje, i alt var det over 40 bygselnr. Fortsatt er det Vinje som eier kai og brygge. Skogsgården Kilen ved Meltingen er nå også en del av Vinje. Den brukes som skogshusvære og leirskole. Kort historisk tilbakeblikk Vinje var en del av erkebispestolens eiendom fram til reformasjonen. Det blir da kongens eiendom og hører med til "Bakke klosters jordegods". I 1660 fikk den hollandske bankier Gabriel Marsellis klostergodset i pant. På den tid er det 4 bruk. Bruket har skiftende eiere som trolig i liten grad er brukere fram til 1763 da oberst Andreas Bull kjøpte stedet. Han slo sammen bruk, rev bygninger og bygde nytt, bl.a. en prektig hovedbygning med seteritak. Bull solgte Vinje i 1879. Det var flere eiere i perioden til Anthon P. Jenssen kjøpte gården i 1820. Det er fortsatt samme familie som eier Vinje. Ved midten av 1800-tallet omfattet eiendommen Vinje med innmark og skog, Ytterøy hovedkirke og Mosvik annekskirke, sagbruk, brenneri og meieri. Dagens gårdsanlegg har sitt hovedpreg fra major Einar Jenssens brukertid (1887-1944). Hovedbygningen er bygd i 1889-90 etter tegninger av arkitekt Karl Norum. Skogen har vært utnyttet gjennom tidene. Fram på 1800-tallet var vedproduksjonen stor, men alt fra midten av 1600-tallet var det også flere sager i Mosvik. Dyrkingsskogbruket kom inn på slutten av 1800-tallet. Beskrivelse av kulturmiljøet Skogen og skogbruket er en hovedbegrunnelse for å ta Vinje med i prosjektet. Det hogges nå på 2.generasjons planteskog, men det finnes det også store områder med gammel skog. Det er forskning i gang knyttet til økologisk forsvarlig fornyelse av slik skog på Vinje. Skogbruket forklarer også samfunnsstrukturen rundt Vinje. Husmenn og strandsittere trengtes til arbeid i skogen, på sagbruk, mølle, brenneri og i jordbruket. En aner sammenhenger som forteller om levekår for småkårsfolk og brukseier, og om kontrast og synergi. Bygningsmiljøet er også en viktig del av helheten. Dette gjelder både Vinje og Kilen og bygninger i og omkring tettstedet Vinjesjøen. Vernevurdering Bygningene på Vinje Bruk er meget verneverdige kulturminner. Hovedbygningen er en av de mest autentiske og fredningsverdige bygningene i fylket. Flere av bygselbrukene er verneverdige, ett - Sæteråshuset - er fredet, og Nesset er en del av Mosvik Museum. I vår sammenheng er det skogen som dyrkingsskog som i sælig grad er interessant. Men som en del av dette bildet inngår anlegg i skogen, skogshusvære, fløteanlegg og veger.

Verneplan for kulturmiljø side 81 Forvaltningsutfordringer Det er en spesiell utfordring å utvikle et kulturmiljø der skog i drift som dyrkingsskog inngår. I den sammenhengen er det naturlig å bygge på forskning som foregår på Vinje i NINAs regi. Bygningsmiljøene kan forvaltes som fredningsverdige på tradisjonell måte. Tettstedet Vinjesjøen bør fortsatt forvaltes etter PBL, men med særlig omsyn for de mange verneverdige bygningene der. Aktuelle løsninger Det er ingen konflikt om vern, det viktigste virkemidlet er derfor å holde eieren økonomisk i stand til å ta vare på anlegget. Forskning, kombinert med landbrukets økonomiske virkemidler og avtale med eieren, bør være de viktigste virkemidlene for å følge utviklingen i skogen. Vinje bruk kan få sin vernestatus bekreftet gjennom fredning etter KML§20

Bilde nr. 18

Hovedbygningen på Vinje bruk er et naturlig midtpunkt i et kulturmiljø der skogen og skogbruket er en hovedsak.

Verneplan for kulturmiljø side 82 Område : 12 Egge, Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 50.000 Kartblad M711: 1723 III Steinkjer Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711: 1723 III Steinkjer Øk. kart.: CST 139 - 142 UTM-koordinater: PS 20-22 00- 02 Høyde over havet: 0 - 142 m

Verneplan for kulturmiljø side 83 Område 12. Egge i Steinkjer kommune

Områdebeskrivelse Området er dels skogkledde bergåser, morenerygger og lavtliggende jordbruks- og våtmarksområder. Det er et landskap med potensiale for tidlig og rikt jordbruk. At det dessuten ligger nær sjøen og elveosen der bl.a. Snåsavassdraget kommer ut i sjøen, har lagt grunnlag for et landskap med stor historisk dybde. Dette avspeiles også i faste kulturminner der omtrent alle perioder er representert. Kort historisk tilbakeblikk Innenfor området har gårdene Egge og Gjevran en sentral plass i regional og nasjonal historie. De andre gårdene er helst å oppfatte som representative gårder for distriktet. Denne representativiteten styrkes gjennom den variasjon de har i størrelse, bebyggelse m.v. Gjennom sagaen kjennes navnet på personer som skal ha hatt tilknytning til Egge tilbake til Håkon den godes tid. Olve, Sigrid og ikke minst Kalv Arneson har gitt Egge en betydelig plass i historien om den rikssamling og det religionsskifte som ble en konsekvens av slaget på Stiklestad. Fra 1500-tallet kjennes bonden Håkon fra Egge som en mektig mann. Han tok parti med erkebiskopen under reformasjonen og kom i unåde hos kongen. Konsekvensen ble at gården kom under kronen. Etter dette ble Egge fogdgård for fogdene i Inderøens og Sparboe Leen fram til midten av 1600-tallet. Egge var da i noen år delt i to bruk. Helt mot slutten av 1600-tallet ble en adelsmann og major fra Curland, Jacob Ludvig Schippenback eier på Egge. Gården har også sentral plass i historia som embetsmannsgård og som sted for amtmann/fylkesmann Gjevran gård var fra 1863 heimen til Frederikke Marie f. Gram og Ole Anton Qvam. Hun landskjent for sitt sosiale arbeid og sin innsats for kvinnesaken. Han som administrator og politiker lokalt, regionalt og nasjonalt. Høydepunktet i karrieren var statsminister i Stockholm, men han var også ordfører i Egge, amtmann og stortingsrepresentant. Heimen deres, hovedbygningen på Gjævran er bevart. Også Østby østre hadde tilknytning til kondisjonerte familier i en periode mot slutten av 1700-tallet. Det var på denne tiden den staslige hovedbygningen ble bygd. Lund var kloster- og kirkegods fram til 1764 da gården ble solgt til fogd Peder Randulf With som snart solgte gården igjen. Den er prokuratorgods til 1769 da den ble solgt til brukeren. Siden har gården vært i bondeeie.

Andre anlegg Ved Selli er det spor etter forsøk på gruvedrift på 1800-tallet. Ved Steinvika er det ruiner etter sagbruk som var i drift fram til omkring 1920. Beskrivelse av kulturmiljøet Eggeområdet er karakterisert ved følgende kvaliteter: • Verneverdige, fredningsverdige og freda kulturminner. • Funksjonell, geografisk, kronologisk eller annen logisk sammenheng mellom kulturminna. • Stor innholdsmessig bredde i kulturbetinga element. • Romvirkningene i kulturlandskapet. Forholdet mellom bebygd og ubebygde områder. • Verneverdig område på Lundsleiret, strandområde med langfjære, typisk for Trondheimsfjorden. Rikt fugleliv.

Verneplan for kulturmiljø side 84 • Økologiparken i Eggemarka - langs Lundselva. • Potensiale for arkeologiske funn i våtmarksområder. • Egge Museum - Midt-norsk landbruksmuseum sikrer landskapsskjøtsel på ca 800 da av området, og trenger levende bygdemiljø omkring.

Avgrensing av et kulturmiljø gir synskontakt med sjøen i Eggebogen. På andre sida av eggen - Vammin - har vi et veldrevet gammelt storgårdslandskap både med tradisjonelle kulturlandskapselement og verneverdige bygninger. I dag er dyrkingslandskapet preget av monokulturer, men dette er ingen forutsetning for den framtidige bruken. Mot nord går dette landskapet over i et kulturminnerikt skogs- og utmarksområde. Vernevurdering Sentrale deler av Eggeområdet på Vammin er alt områdefredet på grunn av kulturminnene som ligger der. I tillegg er 800 da eid av Egge Museum som er en stiftelse (halvoffentlige museum). Som museum har det som delformål å verne området. Eiedomsforholda kan ha konsekvenser for den verneform som blir valgt. Det er et rikt kulturbiologisk miljø som ikke har noe vern gjennom den områdefreding som ble vedtatt med grunnlag i kulturminna i 1958. Forvaltningsutfordringer Det området som ble fredet omkring tunet og gravhaugene på Egge har vært tilstrekkelig til å sikre dette unike området i seg sjøl, men det er for snevert i utstrekning til å sikre fjernvirkningen av området. På sørsida, mot byen er bebyggelsen kommet for nær. Mer bebyggelse mot nord, vil være ødeleggende. Ny E6 planlegges gjennom området. Det er kanskje den største aktuelle utfordringen å finne en løsning som både er akseptabel for kulturmiljøet og kulturlandskapet og de trafikale forholdene. En eventuell travbane i området vil få tilsvarende konsekvenser. Aktuelle løsninger Området avgrenses i sørøst langs yttergrensa for fredet område på Egge gård, mot sør av boligbebyggelsen i Søndre Egge, det tar med seg Skåtangen og Lundsleira, mot vest omfatter det Overeinåsen nordover til og med Slottet, østover til nåværende E6, fra Sælli følger grensa Lundselva til bru på vegen til Lund, derfra grense for regulert bebyggelse til Ølvisheim. Fredning av de sentrale områdene etter KML §20. LNF med eventuell fredning for spesifikke vernebehov i resten. Melding om oppstart av fredningssak er allerede sendt ut.

Verneplan for kulturmiljø side 85

Bilde nr. 19

Navnet Egge er litterært kjent gjennom Snorres kongesagaer og Vera Henriksens romaner. Et praktsverd fra slutten av vikingetida er ett av mange rike arkeologiske funn fra Egge. Bildet er fra 1982.

Verneplan for kulturmiljø side 86 Område : 13 Gressåmoen, Snåsa kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 50.000 Kartblad M 711: 1823 I Andorsjøen Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Verneplan for kulturmiljø side 87 Område 13. Gressåmoen i Snåsa kommune

Områdebeskrivlse Gressåmoen er en fjellgård inn mot grensefjella til Sverige. Gården ligger omlag fem mils vei fra de sentrale deler av bygda, og den gamle ferdselleia fra Lierne til Snåsa passerer gården. Kort historisk tilbakeblikk Gressåmoen ligger omlag midtveis i den gamle ferdselsleia fra Lierne til Snåsa, og det første opptak til bosted var trolig ved Gamstuhaugan 5 km øst for Gressåmoen, der det ble satt opp en overnattingsstue. Det er kjent et bygselsbrev på Gressåmoen fra 1797, og i 1837 fikk Ole Nilsen kongeskjøte på Gressåmo gård, et område på 70000 da. I 1879 ble det meste solgt til staten, og i dag er eiendommen på omlag 1000 da. Det var samer og reindrift i fjellene rundt Gressåmoen, og de satte opp gammer og bur i utkanten av innmarka på gården. Like ved Gressåmoen ligger Gressåmoen nasjonalpark. Parken ble opprettet i 1970, og er 180 km stor. Beskrivelse av kulturmiljøet Eiendommen er på omlag 1000 da, og det har vært drevet tradisjonell gårdsdrift fram til 1954. I dag er gården turmål og rasteplass for friluftsfolk. Et viktig element på Gressåmoen er bygningene. Den ene av to hovedbygninger skriver seg fra 1799, den andre fra 1840-åra. Bortsett fra den gamle fjøsdelen av driftsbygningen og smia, et hele tunet bevart som det var på slutten av 1800-tallet. Det er i senere år gjort et tort reparasjons- og restaureringsarbeid på gården. Det eldste huset som står på gården er et eldhus eller "bekkstuggu". Gården med bygninger, beiter og dyrkamark med rydningsrøyser sammen med spor etter ulike former for utmarksutnytting er et godt eksempel på hvordan folk har utnytta ressursene i marginale jordbruksområder. Jakt og fangst har alltid vært en viktig næring på Gressåmoen, og i starten på 1900-tallet, var Gressåmoen kjent som et av Europas beste elgvald. I utkanten av innjorda på gården er det flere samiske kulturminner, noen er nedråtna, noen restaurert eller oppbygd på nytt. Gressåmoen er et godt eksempel på forholdet mellom bumann og same, og det avhengighetsforholdet som har eksistert opp gjennom tida. Det er knytta mye personalhistorie til det samiske miljøet på Gressåmoen. Gressåmoen var en viktig overnattingsplass for de som reiste over fjellet. I tillegg til handel, ble veien brukt som prestevei og kirkevei fram til 1870-80 åra. Pilegrimstrafikk og krøtterdrifter er også viktige stikkord. Tradisjonen med å ta imot folk føres videre av de nåværende eierne av gården. Vernevurdering Gressåmoen som kulturmiljø er representativ når det gjelder geografisk og kommunikasjonsmessig beliggenhet og i rollen som fjellstue. Videre er gården et godt eksempel på fjellgård og tidligere slekters utnytting av marginale jordbruksområder. Den vitner om forholdet mellom bumann og same. Det er gjort endel forarbeid med tanke på fredning av bygningene på Gressåmoen.

Verneplan for kulturmiljø side 88 Forvaltningsutfordringer Det er gjort et stort arbeid i å ta vare på bygningene på gården, men fortsatt står det igjen et stort arbeid med å sikre det verdifulle bygningsmiljøet. Innmarka er idag ikke i drift, og på sikt vil innmarka vokse til med skog om ikke det blir satt inn skjøtselstiltak. Aktuelle løsninger Det er ingen konflikt om vernet, det viktigste virkemidlet er derfor å holde eieren økonomisk i stand til å ta vare på miljøet på Gressåmoen. Bygningene på Gressåmoen er påkostet så mye med offentlige midler at det må inngås vern og vedlikeholdsavtale dersom det ikke snart foretas en fredning etter KML §15. Hensynet til et mer sammensatt miljø har aktualisert KML §20 som virkemiddel.

Bilde nr. 20

Gressåmoen ligger på ei grusterasse mellom elvene Gressåa og Luru, omtrent halvveis mellom Snåsa og Lierne, som også var en del av Snåsa i eldre tid.

Verneplan for kulturmiljø side 89 Område : 14 Snåsa sentrum, Snåsa kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 20.000 Økonomisk kartverk: DFG 145 146 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711:1823 III IV Øk. kart.: DFG 145 146 UTM-koordinater: UM 71-75 26- 30 Høyde over havet: 23-272 m Areal: Verneplan for kulturmiljø side 90 Område 14. Snåsa sentrum i Snåsa kommune

Områdebeskrivelse Tettstedet Snåsa sentrum er lokalisert i et veldefinert landskapsrom, som ligger som ei gryte ned mot Snåsavatnet i nord-vest. Nede ved osen ligger tettbebyggelsen Viosen, som fra 1987 har hatt status spesialområde (PBL). Mot nord avgrenses rommet av den skogkledte Bergsåsen; siden 1978 vernet som naturreservat (NVL). I forlengelsen vestover ligger en markant, oppdyrket terrengrygg, hvor Semsgårdene ligger. Området øst for Viosen har vært dyrket i mer enn 1000 år. Øst og sør for sletta stiger terrenget nokså bratt opp, og her er landskapet noe bebygd. Videre mot øst, på den vestvendte sletta, ligger Stasjonsbyen. Bebyggelsen klatrer opp på Rishaugen, som avgrenser rommet mot sør. Høyest i det bebygde området ligger høydedraget ved Vinje og Lysthusberga, og Krossgarden. Dette området, som allerede fra førkristen tid hadde en stilling som sentrum i bygda, har i den nye kommunedelplanen fått status som spesialområde. Kort historisk tilbakeblikk Sentrum i Snåsa i eldre tid var Vinje, der hovedkirken og prestegården for soknet og prestegjeldet har ligget fra de eldste tider av. Navnet Hov, brukt om nabogården til kirkestedet Vinje, peker i retning av at det her har vært helligsted også før kristendommen ble innført. Omkring 1200 ble den steinkirken som ennå står her bygd, i form av kor og sakresti i den nåværende steinkirken fra 1870. En rekner med at det før ca. 1200 har stått en trekirke på samme sted. Det kan nevnes at det er gjort interessante arkeologiske funn på valdet for Vinje, bl.a. to spydspisser av jern fra romersk jernalder. Navnet Vinje tyder på høg alder, og det er anntatt at "Vinjar" er en av de aller eldste gårdene i Snåsa. Fra siste halvdel av 1500-tallet vet vi at Vinje kirke og prestegård var både kirkelig og verdslig sentrum i bygda. Snåsninger og libygger leverte prestetiend og hadde faste plikter til å vedlikeholde husa på prestegården. Snåsa sentrum av idag er blitt til i et samspill mellom naturgitte forhold, kommunikasjoner og vekst i sentrumsfunksjonene. Vinje kirke og prestegård og Hov/Krossgården var det gamle geistelige og verdslige bygdesentrum. Beskrivelse av kulturmiljøet De viktigste elementene i dette området er middelalderkirken/kirken, kirkegården, prestegården og omgivelser, Krossgården, en rekke automatisk freda og vedtaksfreda kulturminner, Lysthusberget/Lysthusskogen, og det kulturlandskapet som disse elementene ligger i. Dette var sentrum i Snåsa fra eldre historisk tid. Den videre framvekst av et senter ble bestemt av utviklinga av kommunikasjoner. I 1871 kom det igang dampskipstrafikk på Snåsavatnet. Det førte til etablering av et nytt sentrum ved vatnet, som etter hvert fikk navnet Viosen. Mye av bebyggelsen som ble etablert fra 1880 og utover står fortsatt, og dette området er tidligere regulert til spesialområde bevaring. I 1926 kom jernbanen til bygda, og med dette fikk Snåsa en ny magnet for sentrumsutviklingen. Det ble en drakamp mellom Viosen og stasjonsområdet om sentrumshegemoniet, og ut over 1950-tallet var det klart at stasjonsbyen ville gå seirende ut av drakampen. I dag er stasjonsbyen sentrum i Snåsa, men det har skjedd en viss utbygging mellom disse to områdene slik at vi idag kan snakke om et noenlunde sammenhengende Snåsa sentrum. Fra 1700-tallet er det nedtegnet en tradisjon om sjøorm i Snåsavatnet.

Verneplan for kulturmiljø side 91 Vest for vatnet, godt synlig fra sentrumsområdene, ligger Roaldsteinen, en av de mest karakteristiske bygdeborgene i fylket. Vernevurdering Vi har i dette forholdsvis begrensa området en stor variasjon og et stort mangfold m.h.t. topografi, jordsmonn og vegetasjon. Og vi har å gjøre med et stort mangfold og store variasjoner i det helhetsbildet som kulturminnene gir. De enkelte element i sin sammenheng og disse sammenhengene skaper helhet og viser kontinuitet. Snåsa sentrum, slik det framtrer i dag, er resultat av prosesser i et langt historisk forløp. Utøvelsen av en rekke offentlige og private samfunnsfunksjoner løper sammen i dette geografiske og kommunikasjonsmessige sentret i bygda, slik de har gjort siden forhistorisk tid. De samfunnsfunksjonene som har vært aktuelle for bygdesamfunnet opp igjennom hundreåra, har gjennomgått endringer og utvikling som har fått betydning for framvekst av ulike tyngdepunkt i det som i dag til sammen er blitt til sentrum. Snåsa er typisk for tettstedsframvekst og utviklingsprosesser i mange bygder i fylket. Kompakt, tydelig, lett fattbart; med stor kunnskaps- og opplevelses-verdi, og med potensiell økt økonomisk betydning. Det er stor verneinteresse lokalt. Forvaltningsutfordringer Snåsa sentrum kan beskrives som et helhetlig kulturmiljø med basis i de ulike kjernemiljø i sentrumsdannelsen, hvorav Krossgården/Vinje-området representerer svært store kvaliteter. Dette er bakgrunnen for at dette området i kommunedelplanen for Snåsa sentrum har fått status som spesialområde med formål bevaring. Aktuelle løsninger Det er utarbeidet en kommunedelplan for Snåsa sentrum der kulturmiljøkvalitetene har vært med som premiss for planen. Det kunne være aktuelt med fredning i medhold av § 20 i KML for å angi formål for planarbeid i området.

Verneplan for kulturmiljø side 92

Bilde nr. 22

Det gamle sentrum i Snåsa var ved prestgarden og kirka. navn som Hov og Vinje vitner om historisk dybde. Prestgården er et monumentalt anlegg. Den er en ramme om historiene om den fargerike presten, magister Nils Muus.

Bilde nr. 21

Viosen ble skapt av dampskipstrafikken på Snåsavatnet tidlig i dette hundreåret. Den vesle byen er godt bevart.

Viosen ble skapt av dampskipstrafikken på Snåsavatnet tidlig i dette århundre. Den vesle byen er godt bevart.

Verneplan for kulturmiljø side 93

Område : 15 Oppgården i Kvelia, Lierne kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 50.000 Kartblad M 711:1924 III Tunnsjøen Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Verneplan for kulturmiljø side 94 Område 15. Oppgården i Kvelia i Lierne kommune

Områdebeskrivelse Oppgården er et gårdsbruk i fjellbygda Kvelia i Lierne kommune. Opgården ligger ca. 375 m.o.h , mens Rømmervassetra, en seter som hører til gården, ligger ca. 525 m.o.h. Tunet er et freda etter vedtak 9.10.1941. Det er et godt vedlikeholdt gårdsanlegg oppført i tiden 1858 - 97. Låve med sauefjøs er gjenoppbygd i 1950. Tunet består av 12 bygninger, flere fjøs og stall, smie, bur, våningshus. Gården ligger i ei sørvendt li, og jorda er fremdeles i bruk. Øst for tunet er det relativt store, urterike, ugjødsla engarealer som fremdeles slås. Vest og nord for tunet var det også slått tidligere, her er det idag beiting med sau i ugjødlsa tidligere eng. Kort historisk tilbakeblikk Gårdsanlegget slik det ligger i dag, ble bygd opp på midten av 1800-tallet av Jens Larsen Kveli. Tidligere lå tunet lenger nede i lia. Jens Larsen var en foregangsmann i jordbruket i tillegg til at han var en tusenkunstner som laget mye av redskapen selv. Det var full drift på gården fram til 1977, men p.g.a. driftsforhold og vansker med å tilpasse det gamle tunet til moderne drift, er gården flyttet til nersida av riksvei 342, der det er bygd opp et moderne gårdsanlegg. Produksjonen på bruket er idag sauehold og skogsdrift. Beskrivelse av kulturmiljøet På Oppgården er tradisjonelle driftsformer holdt i hevd gjennom kontinuerlig drift, og gården står fram som svært representativ når det gjelder , driftsformer og ulike kulturmarkstyper. Bygningene er både representative og spesielle, noe som var grunnlaget for fredningen i 1941. Rømervassetra er en representativ setervoll som kulturhistorisk er interessant ved at bygninger, innbo og utstyr er bevart. På setervollen er det idag 6 bygninger. Selve setervollen har en frodig og artsrik vegetasjon. Siste året med vanlig setring var i 1956, og selv om det beiter sau på vollen, er det tendenser til igjengroing på et tidlig stadium. Fra gården går det en setervei inn til Rømmervassetra. Denne veien er det mulig å følge også i dag. Langs denne veien finnes spor av myrtekt, det er spor etter myrslått og rester av en demning i elva som ga strøm til gården på 1930-tallet. Gården har hatt flere husmannsplasser. Det er spor etter tre av dem. En er det kun tuftene igjen av, mens de andre to har bygninger som ennå står. I utmarka finnes det også flere såkalte "surgrasgroper", en forløper til dagens silo. Vernevurdering Oppgården utgjør et komplett og velbevart miljø som ikke er ødelagt av inngrep, men har beholdt sine kulturhistoriske, drifts- og vegetasjonsmessige kvaliteter. Botanisk er området svært interessant først og fremst p.g.a. det store innslaget av blomsterenger med bl.a. enkelte sjeldne indigene arter for denne delen av fylket. Rømervasssetra utgjør, selv om det ikke er i tradisjonell drift lenger, et komplett og velbevart setermiljø som har beholdt sine biologiske og kulturhistoriske kvaliteter. Både Oppgården og Rømervassetra har store estetiske kvaliteter. Forvaltningsutfordringer Det er behov for skjøtsel for å beholde verdifulle gamle kulturmarkstyper. Det er behov for vedlikeholdsarbeider på flere bygninger, både på Oppgården og på Rømmervassetra. Det

Verneplan for kulturmiljø side 95 ligger en stor utfordring i hvordan ta i bruk den store bygningsmassen til ny bruk uten at dette reduserer eller ødelegger vernekvaliteter. Aktuelle løsninger Det er ingen konflikt om vern, det viktigste virkemidlet er derfor å holde eieren økonomisk i stand til å ta vare på anlegget. Oppgården Kveli og Rømmervassetra bør få sin vernestatus bekreftet gjennom fredning etter KML§20.

Bilde nr. 23

Oppgården i Kvelia er et uvanlig verdifullt kulturmiljø. Det gamle tunet, innmark, utmark og sæter danner en historisk og funksjonell enhet med stort biologisk og kulturelt mangfold.

Verneplan for kulturmiljø side 96

Område : 16 Johkegaske, Røyrvik kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 50.000 Kartblad M 711: 1925 II Børgefjellet Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711: 1925 II Børgefjellet Øk. kart.: DQR 163 164 UTM-koordinater: VN 43-45 14- 16

Høyde over havet: 460-525 m Areal:

Verneplan for kulturmiljø side 97 Område 16. Johkegaske i Røyrvik kommune

Områdebeskrivelse Johkegaske - mellom elvene - er idag en smal stripe land mellom Namsvatnet og Børgefjell nasjonalpark. Det er en sommerboplass for samene som driver reindrift i dette området. Området slik det ligger i dag utgjør bare endel av det opprinnelige kulturmiljøet som fantes her. Ved kraftutbygging på 1960-tallet, ble Namsvatnene demmet opp, og den tradisjonsrike sommerboplassen Fagernesset ble satt under vatn og boplassene ble flyttet lengre opp til der de står nå. Kort historisk tilbakeblikk I Børgefjell-området finnes få spor etter tidligere tiders aktivitet. Samene har brukt dette området i uminnelige tider, men det finnes lite materiale som forteller om deres liv bakover i historia. Fjella, vatna og elvene har alle samiske navn, og Namdalen var fra gammelt av en del av det som da kaltes Finnmark. Reindrifta i dette området har vært presset av tekniske inngrep som veibygging, gruvedrift og kraftverksutbygging, men har greidd å tilpasse drifta slik at det i dag er en rasjonell og effektiv reindrift i området. I 1951 ble det laget forslag til grenser og bestemmelser for det som ble kalt Børgefjell villmark, og i 1963 ble Børgefjell fredet som en nasjonalpark. I 1959 ble det gikk klarsignal for kraftutbygging i Namsenvassdraget. Namsvatnene ble demmet opp slik at de idag danner ett stort vatn. Dette medførte mellom annet at sommerboplassen for samene i dette området, Fagernesset, ble satt under vatn. Beskrivelse av kulturmiljøet Johkegaske ligger på et nes i Namsvatnet, avgrensa av elvene Vierma og Orrvasselva. Området ligger omlag 450 m.o.h., og er preget av småvokst granskog der blåbær dominerer undervegetasjonen. Ute på myrene står en og annen furu. Ellers er det bjørkeskogen som dominerer skogsbildet i landskapet omkring Namsvatnet. Floraen i Børgefjell-området er fattig i forhold til mange andre fjellområder grunnet hard berggrunn og lite jordsmonn i tillegg til hardt vinterklima. I biologisk sammenheng er det først og fremst fuglelivet som kan sies å ha spesielle kvaliteter. I dette området finnes idag gjeterhytter, gammer og gammetufter, bur og dyregraver Vernevurdering I samråd med Samisk kulturminnevern, vurderes dette som et av flere verdifulle samiske kulturmiljø i fylket. Forvaltningsutfordringer De største utfordringene i området er å tilpasse nye gjeterhytter og eventuelle andre annlegg til kulturminnene i området. Det er ønskelig å gi utviklingsmuligheter i området, uten at sporene etter andre tiders byggeskikk og driftsmåter forsvinner. I samarbeid med reindrifta utarbeides plan for hvordan området skal utvikles, og prøve komme fram til retningslinjer for utforming av nye bygg. Aktuelle løsninger Arbeidet med en plan for området er startet og forutsettes å ende opp med en reguleringsplan etter PBL. En fredning av området etter KML §20 kan gi området uønsket oppmerksomhet.

Verneplan for kulturmiljø side 98 På tross av at store deler av Fagernesset ble neddemt ved kraftutbygging på 1950-tallet, har eldre samisk bebyggelse overlevd, her representert med gamme og bur.

Verneplan for kulturmiljø side 99 Område : 17 Namsos sentrum, Namsos kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1 : 50.000 Kartblad M 711: 1723 IV Namsos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711:1723 IV Namsos Øk. kart.: CT 151-5-4 UTM-koordinater: PS 19-21 51- 53 Høyde over havet: 0 - m Areal:

Verneplan for kulturmiljø side 100 Område 17. Namsos sentrum i Namsos kommune

Områdebeskrivelse Namsos by ligger sørvendt i landskapet, med jord- og skogbruksbygdene i ryggen og ansiktet vendt mot ytterdistriktets fjord og øylandskap. Da byen ble bestemt anlagt i 1845, var Bråholmen en meget smal halvøy med flere mindre holmer og viker, og et fåtalls sjøbuer og en gård som eneste bebyggelse. Namsos' utvikling og grunnlag var basert på trelastproduksjon, og sagbruksindustrien kom til å prege stedet. Foruten å være skogbrukets by, ble Namsos også distriktets administrative og trafikkmessige sentrum. Ressursgrunnlaget for industri og vekst har naturlig nok vært preget av primærnæringene og de naturgitte forhold. Kort historisk tilbakeblikk Namsos har både typiske sjøbygder, jord-og skogbruksbygder og utpregede fjellbygder som omland. Skogbruket har fra gammel tid vært en viktig næringsveg i Namdalen, og det var behovet for en utskipningsplass for trelast som førte fram til at ladestedet Namsos ble anlagt. Namsos har brent 3 ganger, i 1872, 1897 og sist 20. april 1940 ble Namsos offer for et tysk bombardement, og hele byen ble lagt i ruiner. Bråholmen (sentrum) ble totalødelagt. Brente Steders Regulering, BSR, med professor Sverre Pedersen i spissen, laget ny reguleringsplan for Namsos. Beskrivelse av kulturmiljøet Et hovedelementet i Namsos er gjenreisningsbyen Namsos, med faktoren byplan, og i sammenheng med dette, gjenreisningsarkitekturen. Byplanen fra 1946 er et viktig kulturminne, selv om den er "usynlig" i byen. Gjenreisningsbyen i seg selv er et betydningsfullt kulturminne, fordi en gjenreisningsby vitner om en dramatisk periode i Norges historie. Gjenreisningen etter krigen markerte en politisk bevisst modernisering av landet og etterkrigstidens tro på det moderne og effektive bysamfunn. I de fleste gjenreisningsbyene finnes det spor etter den eldre bebyggelsen, og i Namsos tilfelle, bryggerekka langs Verftsgata som idag er renovert og i bruk. Nybygg i tre innover mot Lavika er inspirert fra bryggearkitekturen. Som gjenreisningsby forteller Namsos også krigshistorie og om den betydning byen hadde under krigen. Vernevurdering Namsos sentrum er først og fremst en kilde til vår byplanhistorie og vår bygningshistorie slik det framstår idag. Byen og bygningene forteller bl.a. om byggeteknikk, materialbruk, planløsninger, husenes innbyrdes forhold til hverandre, arkitektur, stil og estetiske normer i etterkrigstida, bestemt ut fra gjenreisningsplanen fra 1946. Som gjenreisningsby er Namsos et meget godt eksempel. Den er ennå ikke så ombygd og ødelagt at man ikke ser hva slags by det dreier seg om, og plasseringen av byen er tydelig avgrenset og lett oppfattbar. Byplanen ble i stor grad fulgt opp, og bygningene i bykjernen er gode eksempler på gjenreisningsarkitektur, både når det gjelder internasjonale, nasjonale og regionale stilidealer i perioden, deler av dette er av særskilt verdi for oppfattelsen av kulturmiljøet. Bygningene er ennå autentiske når det gjelder form, konstruksjon, materialbruk og opprinnelig miljøsammenheng, men det er gjort (og blir gjort) forandringer m.h.t. overflate, farger, viduer og dører.

Verneplan for kulturmiljø side 101 Forvaltningsutfordringer Å bevare karakteren i gjenreisningsbyen i byplan, materialbruk og former. Øke forståelsen av gjenreisningsarkitekturens verdi. Det er viktig å støtte opp under kommunens arbeid med stedsutvikling og estetisk program. Aktuelle løsninger Premissleveranse for ny reguleringsplan for sentrum. Det er mulig å hjemle premissene i KML §20.

Bilde nr. 25

Namsos er et velbevart eksempel på gjenreisingsarkitektur. I utkanten av sentum ligger Fogdgården (fredet) og bryggerekkene og markerer grensene for ødeleggelsene i april 1940

Verneplan for kulturmiljø side 102

Område : 18 Villa/Halmøya, Flatanger kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1: 50.000 Kartblad M 711: 1624 II III Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Verneplan for kulturmiljø side 103

Område 18. Villa/Halmøya i Flatanger kommune Områdebeskrivelse Øyene Villa, Versøya og Halmøya ligger på Namdalskysten, ut mot det åpne havstykket Folla. Berggrunnen består hovedsaklig av gneissbergarter. I bratte fjellsider er det stort innsalg av frostsprengt ur og blokkmark. I lavereliggende partier er det innslag av marine avsetninger med alt fra finsand og skjellsand til rullestein. Øyene er dekt av gråmoseberg, lynghei, myr og områder dekt av lynghumus og vierkratt i tillegg til eng-partier. Med unntak av deler av øst- og nordsida av Halmøya, er øyene tilnærmet skogløse. Det er endel trær som vokser i kløfter og lune områder. Bjørk holder på å invadere røsslyngheiene. På alle øyene har det vært drevet gårdsbruk, men ingen er i drift i dag. Det beiter sau på alle øyene. Hovedleia langs kysten har alltid gått her. Kort historisk tilbakeblikk På Halmøya er det flere hellere der det er registrert bosetting fra steinalderen. På Halmøya er det tufter etter hus og naust trolig fra den gamle leidangstida. Her var også den sørligste kirka i det gamle Naumdølafylket. Da trafikken langs kysten utviklet seg, lå Villa gunstig til som et viktig sjømerke og et at de første fyrene i fylket ble satt opp her. Bygging av Villa fyr tok til i 1838 og det sto ferdig 1.september 1839. Det ble bygd som et kullblussfyr, men ble ombygd for oljefyring i 1859. Etter at det ble bygd andre fyr rundt Folla, mistet Villa fyr sin funksjon, og ble nedlagt 25.april 1890. Ved fyret står fyrassistentboligen og det er tufter etter fjøs og kull-lager. På Halmøya, Versøya og Villa er det registrert flere hustufter. Alder på disse er uviss, men er trolig brukt sesongvis i tider av året hvor innsiget av fisk var størst. Det som var sesongbosteder fra gammelt, utviklet seg etter hvert til mer eller mindre faste bosteder til husbruk, fiskevær. I dag står det igjen noen rorbuer i Kjeila - sundet mellom Versøya og Villa. Beskrivelse av kulturmiljøet Disse øyene er en del av et stort øyrike på innsida av det åpne havstykket Folla, som har vært bosatt fra de eldste tider. I dag er det ikke bosetting på noen av øyene, og de brukes som beiteområder for sau. På Halmøya står et nedlagt gårdsbruk og noen fritidseiendommer og på toppen av Nova har Televerket et anlegg. På Versøya og Villa står det noen rorbuer og hytter. På Villa er Villa fyr med fyrassistentbolig og uthus. I tillegg har merkevesenet et hus på Villa. Loshuset på Villa er nylig revet. På alle øyene er spor etter tidligere oppdyrking, men det er bare på Halmøya det har vært jordbruksdrift opp til de seinere årene. De største biologiske verdiene i området finnes i lyngheivegetasjonen på Halmøya, og det er et stort mangfold av arter og vegetasjonstyper til å være så langt ut mot kysten. Det er ikke gjennomført systematiske fornminneregistreringer i området, men det er kjent flere kysttufter på både Halmøya og Villa. I Bangstadvika på Halmøya er det rester etter et anlegg med hustufter og båtopptrekk med store dimensjoner, mens det på Halmøya og Villa er rester etter flere enkelttufter. De er ikke datert, men ut fra tilsvarende tufter ellers langs kysten, er det antatt at de er fra vikingetid eller eldre. Av kulturminner fra nyere tid, peker Villa fyr seg ut. Fyret ble bygd i 1838/39 og nedlagt i 1890. Villa fyr er det siste kullblussfyr i landet, og blir idag vedlikeholdt av en egen venneforening. Fyret er vedtaksfredet i medhold av KML. Ellers finnes andre elementer i

Verneplan for kulturmiljø side 104 området, som tangkister hvor det ble brent tang for glassproduksjon, sjømerker av ulik type, rorbuer, kaier, dyrkamark med steingjerder, rydningsrøyser m.m. Vernevurdering I dette området finnes en rekke verneinteresser som dels står i sammenheng med hverandre. Her er spor etter den tidligste bosettingen langs kysten, og området viser spor etter ulike måter naturressursene er utnyttet på gjennom tidene. Villa fyr og andre sjømerker viser utviklinga av merkesystemet langs skipsleia, og det er spor etter tangbrenning, jordbruk og fiske. Det store mangfoldet av kulturminner i området som tilsammen viser et stort tidsdyp, sammen med enkelte kulturminner av høg verdi, gjør dette til et av de mest verdifulle kulturmiljø langs kysten. Forvaltningsutfordringer Det er i ubetydelig grad foretatt inngrep i området i de seinere år som reduserer vernekvalitetene. Jordbruksdrift har opphørt med unntak av sauebeiting. Dette fører til gjengroing av lyngheier og andre verdifulle kulturmarkstyper. Det er nedlagt et stort arbeid med å sikre verneinteressene knyttet til Villa fyr, og det er gjennomføre tiltak for å gjøre området tilgjengelig for interesserte, men det er gitt uheldige rivings- og byggetillatelser. Aktuelle løsninger Det viktigste vernetiltaket er å sikre vedlikehold av kulturmarktyper. Gjennom PBL bør kommunen styre ny bebyggelse strengt. Dersom kommunal forvaltning ikke sikrer verdiene kan områdene fredes med hjemmel i KML §20.

Verneplan for kulturmiljø side 105

Villa fyr er det naturlige sentrum for oppmerksomheten på øya Villa.

På Halmøya er det arkeologiske og botaniske kulturminner som skaper et kulturmiljø.

Verneplan for kulturmiljø side 106 Område : 19 Nærøya, Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1 : 50.000 Kartblad M 711: 1624 I 1724 IV Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711: 1624 I 1724 IV Øk. kart.: CQR 159 160 UTM-koordinater: PS 04-05 91- 93 Høyde over havet: 0 - m Areal: Verneplan for kulturmiljø side 107 Område 19. Nærøya i Nærøy kommune

Områdebeskrivelse Nærøya ligger sentralt til langs skipsleia, på sørøstsia av Nærøysundet. Øya er over 1000 da, og består av mye myr og lyngmark og partier som er dyrka. I forhold til andre øyer i området er det mye skogsmark på øya. En stor del av skogen er plantet, hovedsakelig av fremmede treslag. Det er et gårdsbruk på øya, som driver med kjøtt- og melkeproduksjon. Nærøya er tilgjengelig bare med båt, og det er under utvikling reiselivstilbud der øyas kulturhistoriske og naturmessige kvaliteter presenteres. Kort historisk tilbakeblikk Nærøya var et religiøst og administrativt senter fra eldre jernalder og fram til midten av 1800- tallet. Den første namdalingen vi kjenner navnet på, er Hogne på Njardey, og mye tyder på at han var konge over et ganske stort område på Namdalskysten på slutten av folkevandringstida. Øyas navn antyder at den i jernalderen var et senter for Njord-dyrkelsen - havets og rikdommens gud. Da kristendommen ble innført ble det ca. 1080 reist en stor steinkirke på øya. Det påstås med stor grad av sikkerhet at det kjente middelalderskriftet Kongsspeilet er forfattet av en geistlig på Nærøya. Den store markedsplassen i Namdalen var knyttet til Nærøya. På 1600-tallet var Petter Dass knyttet til Nærøya, han bodde her fra han var 6 til han var 12 år. Tidlig på 1800-tallet var prestegården et kjent mønsterbruk med drenering og inneforing. I 1907 ble prestegården solgt til tannlege N.B. Herlofsen. Han satte gården i stand til et mønsterbruk, og drev bl.a. med hareoppdret og saueavl foruten at han dyrket opp store arealer. Han var også en foregangsmann når det gjaldt skogreisning, og plantet ut en lang rekke ulike treslag på Nærøya. Flere av disse plantningene var vellykket, og det finnes i dag et mangfold av ulike planta treslag på øya. Herlofsen døde i 1943. Beskrivelse av kulturmiljøet Ruinen av den store steinkirka er et hovedelement i kulturmiljøet. Den fungerte som hovedkirke for hele ytre Namdal fram til høgmellomalderen. Nærya hadde en storhetsrid fra 1600-tallet og fram til 1847, da kirka brant ned for tredje gang for aldri mer å bli satt opp. I 1959 ble ruinen reparert og murkrone ble lagt over alle murene. Samtidig ble det lagt tretak over hele bygget. Kirken er ikke ytterligere istandsatt. Deler av ruinen, først og fremst tårnet, forfaller. Den freda hovedbygningen i prestegården ble demontert i 1993 for å sikre restene. På tross av at den var fredet, fikk bygningene forfalle. Bygningen ble trolig påbegynt på 1600-tallet, da presten sjøl tok bolig på øya. I tillegg til middelalderkirken står tre uthus/driftsbygninger fra 1800-tallet i det gamle prestegårdstunet. Det er idag er et stort behov for vedlikehold av bygninger. På Nærøyberget ikke langt fra prestegården og kirken var det fra gammelt av en leidangsplass. Etter hvert ble Nærøyberget en kjent markedsplass med årlig marknad rundt 20.juli. Her hadde kjøpmennene buer, og det kom mange omreisende handlere. Markedsplassen lå i sundet mellom Nærøya og Svinøya, og det er gjort gjenstandsfunn i sundet som dokumenterer handelsaktivitet fra 1300-tallet og fram til 1877. Vernevurdering Nærøya var religiøst og kulturelt sentrum i Ytre Namdal i mange hundre år med kirkeruinen som det manifesterte sentrum. Det er mange uavklarte arkeologiske og historiske utfordringer, særlig knytter det seg til kirkeruinen bl.a i spørsmål om religiøst og administrativt sentrum.

Verneplan for kulturmiljø side 108 Det er også et kunnskapspotensiale innenfor jordbruk, sjøfart og handel med bosetting fra 500-tallet av. Nærøya har vært et sentalt møtested i leia med personalhistoriske og historiske konsekvenser av det, f.eks. forholdet til Kongsspegelen og Petter Dass. Det er viktig å verne om et slikt sted - uten bare å bygge på det visuelle kulturmiljøet. Forvaltningsutfordringer Sikre kirkeruinen mot forfall. Gjenreise en bygning med de bevarte elementene på grunnmuren av den freda prestegårdsbygningen. Få en klarere avgrensning mellom gårdstun og området rundt kirken, og sikre verdifulle bygninger mot ytterligere forfall. Utarbeide plan for forvaltning av biologiske verdier knyttet til øya, både i forhold til innplanting av ulike treslag, og i forhold til å ta vare på spor etter tidligere jordbruksaktivitet. Legge til rette slik at besøkende kan oppleve kvalitetene på Nærøya og få kjennskap til øyas kulturhistorie. Nærøya er Nærøy kommunes bidrag i Fotefar mot nord-prosjektet, og det arbeides bl.a. med å anlegge en kultur- og natursti på øya. Det vil være viktig å etablere et godt samarbeid med grunneieren, som bl.a. må involvere økonomiske virkemidler, før fredningsprosesser eventuelt settes i gang. Aktuelle løsninger Det må lages en plan over skjøtsel og vedlikehold av kirkeruinen, og få en bedre arrondering av et område som er stort nok for kirke/prestegårdstun. Det kan sikres gjennom avtale med grunneieren og eventuell fredning, KML §19. Prestegårdsbygningen bør gjenreises og andre verdifulle bygninger sikres. Jordbruks- og skogbrukslandskapet bør styrkes gjennom bruk av økonomiske virkemidler. På litt sikt kan verdiene på Nærøya med Svinøya sikres gjennom bruk av §20 i KML.

Bilde nr. 28

Verneplan for kulturmiljø side 109

Et bilde fra 1979 kan “gjenreise” hovedbygningen i den gamle prestegården. Den er fortsatt en ønskelig del av kulturmiljøet Nærøya.

Marknadssundet ved ved Nærøya er en marinarkeologisk gullgruve. Denne keramikkskåla ble funnet midt på 1980-tallet.

Verneplan for kulturmiljø side 110

Område : 20 Sør-Gjæslingan, Vikna kommune, Nord-Trøndelag fylke

______: avgrensning av område

Bilde nr. 29

Målestokk: 1 : 104.500 Kartblad : Utsnitt fra «Vikna»-kartet Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711:1624 I II III IV Øk. kart.: CO 157 UTM-koordinater: NS 83-87 79- 80 Høyde over havet: 0 - 45 m Areal:

Verneplan for kulturmiljø side 111 Område 20. Sørgjæslingan i Vikna kommune

Områdebeskrivelse Sørgjæslingan er en samling øyer, holmer og skjær som ligger ytterst ute i Folda med havet rett inn fra vest. På Sørgjæslingan ligger det største fiskeværet i fylket. Kort historisk tilbakeblikk Gjæslingan er bebodd fra gammel tid, og det er gjort funn av en steinøkse fra yngre steinalder i øysamfunnet. De eldste skriftlige kildene som forteller om fast bosetting på Sørgjæslingan er fra 1645. Da var det tre oppsittere (familier) der. Siden har tallet på oppsittere variert, men omkring 1975 nådde folketallet sitt maksimum med ca. 75 innbyggere. De største endringene på Sørgjæslingan kom i perioden fra 1960 og fram til 1980. På 1960- tallet ble Sørgjæslingan gitt status som fraflyttingsområde. Folk fikk tilskott til å flytte samtidig med at samfunnsfunksjoner ble nedlagt. Tidlig på 1980-tallet var været fraflyttet. Fra 1930-årene forsvant mange av rorbuene. Fra å være omlag 100 rorbuer på det meste, er det nå bare ca 20 tilbake. Også funksjonsmessig skjedde det store endringer: i løpet av disse 10 årene ble været nesten helt avfolket. Sørgjæslingan var helt til 1978 eid av væreier. Det året overtok Vikna kommune de bebygde øyene, Miljøverndepartementet resten. Verneverdige bygninger i boet, bortsett fra fiskebruket og andre økonomibygninger, ble kjøpt av Nord-Trøndelag fylkeskommune og gitt til Woxengs Samlinger. Senere har museet også overtatt bygninger som var eid av organisasjoner og fått forvaltningsansvaret for kommunens bygninger. De resterende husene er i privat eie. De fleste eies av gamle Gjæslingan-beboere som bruker dem til fritidshus. Tomtene, både til oppsittere og rorbuer, er bygsel. Beskrivelse av kulturmiljøet Som fiskevær var Sørgjæslingan mest utbygd fra 1880-1930, mens den faste bosetningen ble styrket også etter 2 verdenskrig. Været fikk skole, fiskarheim, forsamlingshus, sjukestue og telegrafbygning. Væreierens bygninger ivaretok de økonomiske interessene i fiskeværet. Det var bygninger og anlegg for foredling av råvarer og for lagring av ferdige produkter foruten bygninger for handelsvirksomhet. Det var over 90 rorbuer og noen få frittliggende sjåer som tjente som losji for tilreisende under fiskesesongen. Videre var det bolighus og ulike typer uthus knyttet til den faste bosettingen i fiskeværet. Ved århundreskiftet var det fire hushold som bodde fast på Sørgjæslingan, noen flere midt i dette hundreåret. Det er fortsatt jordbruk i drift på Sørgjæslingan, som viser hvordan jordbruk drives og har vært drevet på helt marginale områder for jordbruk. Det knytter seg mye personhistorie til området, og mest kjent er Hans N. Hauge og Olav Duun, som i sin litteratur har hentet eksempel fra området. Vernevurdering Sørgjæslingan har vært et svært viktig fiskevær på kysten, og viser godt tidligere ressursutnyttelse på kysten. Været er restauret og bevart uten at det autentiske preget er blitt borte. Her finnes elementer som viser alle sider ved livet i et slikt fiskevær, bolig- og serviceanlegg, sosiale forhold, produksjonsanlegg, skole, butikk, kaier etc. Av spesielle

Verneplan for kulturmiljø side 112 elementer framheves spesielt de mange fiskehjellene som ennå er igjen og restene av det som har vært av landbruksdrift i området, som viser hvordan jordbruk har vært drevet under svært marginale vilkår. Sørgjæslingan fyr inngår i RAs fredningsplan for fyr. Forvaltningsutfordringer En stor del av været drives i dag som økomuseum. Dette er en interessant driftsmåte fordi den naturlig innbefatter en aktiv kulturformidling. Virksomheten har trange økonomiske vilkår. En utfordring ligger i hvordan utvikle tilrettelegging for besøk i fiskeværet uten at autensiteten blir ødelagt. Det er en ønskelig å legge til rette slik at næringsutøvelse, bl.a. knyttet til fiske, fortsatt kan drives. Vedlikehold og skjøtsel av de private husværene har også vært et problem, sammen med etableringen av en fast holdning til ny bebyggelse. Det føres en restriktiv politikk nå, men det økonomiske fundamentet for samfunnstjenester som transport og energi, kan medføre at det bør åpnes for visse typer utbygging, Det blir viktig å sette faglige rammer for en slik eventualitet. Det knytter seg naturfaglige verneinteresser til de ubebygte områdene. Aktuelle løsninger En ny reguleringsplan sikrer verneinteressene i stor grad innenfor de bebygte områdene på Sørgjæslingan. Det er likevel gitt melding om fredning med hjemmel i KML§20, og dette omfatter hele det området kommunen og staten har eiendomsrett til, d.v.s. Sørgjæslingan, Haraldsøya og Sørøyan Disse tre fiskeværene har vært administrert som en enhet i lang tid, det er interessant å synliggjøre samspillet mellom naturgrunnlag og den næringsmessige aktivitet som er knyttet til ressursutnyttingen. Fredningen vil også styrke mulighetene for å sikre andre tekniske installasjoner enn hus, og det vil være klare hjemmel for styring av eventuell ny bebyggelse.

Verneplan for kulturmiljø side 113

Sørgjæslingan var et av de største fiskeværene på Trøndelagskysten. I de store årene ved hundreårsskiftet var det flere tusen mann som rodde fiske fra disse øyene. Bildet viser kjøpefartøyene i været et slikt år.

På 1930-tallet sviktet fisket i Lofoten et par år og en opplevde noe av den samme stemningen. I dag ligger været stille utenom turistsesongen, men verne- og museumsarbeidet har åpnet for at mange får oppleve været en sommerdag.

Verneplan for kulturmiljø side 114

Område : 21 Skeisnesset, Leka kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1 : 20.000 Økonomisk kartverk: CUV 165 166 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Verneplan for kulturmiljø side 115 Område 21. Skeisnesset i Leka kommune

Områdebeskrivelse Skeisnesset er nordøstre del av øya Leka i Leka kommune. Skeisnesset er ei halvøy som strekker seg i sørvest-nordøstlig retning. Området har en interessant geologi med kaledonske bergarter i vest og kambrosiluriske konglomerater i øst. De siste danner rygger eller rader av koller fra Vattvika i sør til ut på nordspissen. Det er bratt fall mot sjøen i øst, mens det i vest er slakere skråninger ned til en stor landhevingsstrand med myr, våtmark og et stort antall mer eller mindre avsnørte brakk- og ferskvannsdammer. Kollene når opp i 20 - 40 m, høgest er Styggafjellet som er 48 m høgt. Berggrunnen er dekt av et tynt lynghumuslag med torvdannelse i søkkene. Kort historisk tilbakeblikk Leka er en øy prega av tidlig bosetting. På Skeisnesset er det registrert spor etter bosetting fra steinalderen. Innenfor Skeisnesset er det registrert omlag 40 gravrøyser av ulik størrelse. Røysene ligger spredt utover området i samlinger eller enkeltvis. Det antas at de fleste av røysene er fra jernalder, muligens fra bronsealder. Usikkerhet i dateringen skyldes at det ikke er gjort vitenskapelige utgravinger som kan gi sikker datering. Den største gravrøysa, Storvarden, er 20 m lang og 3 - 4- m høg. I sør grenser Skeisneset til Herlaugshaugen, landets nest største gravhaug med tverrmål på 73 m, og som bl.a. inneholder en båtbegravelse fra yngre jernalder. Haugen er knyttet til sagnet om Kong Herlaug. På Skeisnesset ligger også en tuft som sannsynligvis er fra middelalderen. Skeisnesset har gjennom tidene vært jaktområde, egg- og dunvær, slåtteland og beiteland. Beiting er den aktiviteten som har påvirket området mest, og er årsaken til det vegetasjonsbildet området har idag. På de sørligste områdene er det drevet endel uttak av torv. Den vestre delen av Skeisnesset med tilhørende sjøarealer er vernet i medhold av naturvernloven ved Kgl. res. av 14.12.84 som fuglefredningsområde på grunn av områdets rike og varierte fugleliv. Beskrivelse av kulturmiljøet Skeisnesset er et stort utmarksområde på øya Leka der det finnes en rekke spor etter tidlig bosetting, samtidig som det er et naturområde med store geologiske, botaniske og zoologiske verneinteresser. Det er et typisk trekk ved kysten at gravrøyser er anlagt langs skipsleia. Antakelig er nærhet til sjøen og skipsleia viktig for plassering av gravrøysene. Mange av gravrøysene bærer preg av at de har vært åpnet på et eller annet tidspunkt, det siste eksemplet er fra så seint som i 1971 I området finnes vegetasjonstyper som er kulturbetinga, og der særlig forekomstene av kystlynghei har spesiell verdi. Felles for kystlyngheitypene her er at de er dominert av røsslyng. For å bevare røsslyngen har det vært vanlig brenning både for å forynge røsslyngen men også for å hindre oppslag av bjørk og andre trær. Aktiviteter i området i dag er beiting med storfe. Beitinga er organisert gjennom et eget beitelag, og det er planer om oppdyrking av myrarealer sør i området. Det er en hytte i området, og denne er nå kjøpt av historielaget i kommunen og er tenkt brukt til informasjon om området og som del av friluftslivstilrettelegging av området. På en av de gamle torvmyrene i området er det satt opp ny torvsjå og det drives torvuttak på den gamle måten for å vise hvordan denne virksomheten ble drevet.

Verneplan for kulturmiljø side 116 Vernevurdering Skeisnesset har store naturvitenskapelige og arkeologiske verneinteresser. Det særprega med området er at her finnes mange ulike verneinteresser innen et og samme område, og der de ulike verneinteressene dels står i sammenheng med hverandre. Det er sjeldent at det langs kysten finnes såpass store områder uten tekniske inngrep som har endra områdets preg. Kulturminneverdiene knytter seg først og fremst til det store antall gravrøyser som ligger i et inntakt naturmiljø. Røysene er i stor grad lagt på koller og forhøyninger i terrenget, og har klar eksponering mot sjøleia. Sporene etter bosetting fra steinalderen viser det store tidsdypet som finnes i området. Herlaugshaugen er en av de største og best kjente gravhaugene i fylket, og som har sagnet om Kong Herlaug knyttet til seg. Av andre elementer i området kan nevnes en branngrav (ikke datert). Jakobsteinen, som er en gammel hellig samisk stein, og som har sin bakgrunn fra at her tok samene reinen over til Leka da de beitet her inntil like etter århundreskiftet. Europaodden har sitt navn etter et skipsforlis. Dampskipet Europa gikk seg på grunn her. De naturvitenskapelige verneverdiene er knyttet til det rike fuglelivet i området. Dette er bakgrunnen for at deler av området er fredet som et fuglefredningsområde. Det freda området består i stor grad av ulike typer strandeng, og er et av de største strandengkompleksene i Sør-Norge. Botanisk er dette området svært artsrikt, over 140 arter er registrert, og av disse blir 4 arter vurdert å være sjeldne. De høyereliggende delene av Skeisnesset dekkes av ulike heityper med bl.a. innslag av rikhei. Dette er vegetasjonstyper som er resultat av menneskelig påvirkning gjennom tidene. Heiene har stor bevaringsverdi både p.g.a. stor artsrikdom og fordi de representerer en kulturmarkstype som det er lite igjen av i fylket. Skeisnesset er et område som har stor verdi både geologisk, naturmessig og historisk, og er et område som er godt egna til å formidle både kulturhistorie og naturhistorie, og som viser sammenhengen mellom ressursgrunnlag og menneskenes utnytting og tilpassing til dette. Forvaltningsutfordringer De fleste kulturminnene i området er automatisk fredet. De andre verneinteresser i området knytter seg til skjøtsel av kystlyngheiene som er et kulturlandskap under igjengroing. I de siste åra er det anlagt en natur- kultursti i området som presenterer ulike kultur- og naturkvaliteter i området. Vurdering av skjøtsels- og restaureringstiltak av Herlaugshaugen Aktuelle løsninger De største problemene knytter seg til skjøtsel og vedlikehold av et kulturlanskap, der vernet er avhengig av aktivitet. Økonomiske løsninger er derfor helt nødvendige. Området kan sikres legalt gjennom utvidet fredning etter NVL eller gjennom bruk av KML § 20 for hele området.

Verneplan for kulturmiljø side 117

Etter tradisjonen lot kong Herlaug seg begrave levende i skipet sitt i stedet for å overgi seg til Harald Hårfagre. Herlaugshaugen, som er den del av miljøet på Skei, er landets nest største gravhaug.

Verneplan for kulturmiljø side 118 Område : 22 Stein, Leka kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1 : 20.000 Økonomisk kartverk: CUV 165 166 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Kartreferanser: M711:1725 II III Øk. kart.: CUV 165 166 UTM-koordinater: PT 21-23 19- 24 Høyde over havet: 0 - 350 m Areal: Verneplan for kulturmiljø side 119 Område 22. Stein i Leka kommune

Områdebeskrivelse Stein er et utmarksområde på vestsida av øya Leka. Området er et stort landskaprom, der bratte fjellsider danner veggene, og der bunnen dannes av rullesteinsterasser. Fjellsidene består av serpentinbergarter og har en karakteristisk rødfarge. Fjellgrunnen er sterkt opprevet og med lite vegetasjon, og kan assosieres med et månelandskap. Vegetasjonen i bunnen består av glissen bjørkeskog og mose-/lyng-rabber, litt myr og nesten vegetasjonsløse partier av berg, blokker, rullestein og sand. Kort historisk tilbakeblikk På flere av rullesteinsterassene er det spor etter steinalderbosetting. Det er funnet spor etter bosetting i to huler i området. På Mannatind og Steinstind er det bygdeborger fra folkevandringstid. Lenger ned mot sjøen er det registrert flere gravrøyser, bl.a. gravrøys med åpent kammer. Ura ørnerovet på Leka er knyttet til, ligger like ved området. Beskrivelse av kulturmiljøet Det opprevne serpentinlandskapet understreker landskapets dramatiske karakter. Det er stor kronologisk spredning i kulturminnebestanden. På de ulike nivåene i rullesteinterassene er det spor etter steinalderbosetting (grophus), og bosettingen har flyttet seg nedover i takt med strandforskyvningen. Gravrøysene i området er fra jernalder, og er eksponert ut mot sjøleia. En vei går gjennom området, og langs veien er det noe bosetting. Det er foretatt noe oppdyrking i området, ellers er det foretatt noe grusuttak og deler av området har vært beitet. Vernevurdering Området utgjør på sin spesielle måte et komplett, velbevart og opprinnelig miljø hvor kvalitetene først og fremst ligger i berggrunn og løsmassers form, farge, sammensetning og opprinnelse og i sporene etter tidlig bosetting som gir området et stort tidsdjup. I dette området finnes de kvalitetene Leka er kjent for: spor etter tidlig bosetting og interessant geologi. Forvaltningsutfordringer Det bør ikke foretas ytterligere masseuttak i området. Kulturminnene i området bør synliggjøres bedre gjennom informasjon og evt. annen tilrettelegging. Aktuelle løsninger Området kunne vært sikret gjennom kommuneplanens arealdel, PBL. Kulturminneinteressene kan i vesentlig grad sikres gjennom KML §19. Det er interessant å vurdere om KML §20 også kan hjemle vern av mer naturbaserte verdier enn de som er automatisk fredet gjennom KML.

Verneplan for kulturmiljø side 120

Bygdeborger og andre kulturminner fra forhistorisk tid står sentralt i dette området, som også er eksotisk på grunn av geologien.

Verneplan for kulturmiljø side 121 Område : 23 Rinnleiret, Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke ______: avgrensning av område

Målestokk: 1:5.000 Økonomisk kartverk: CT 134-5-1,2 135-5-3,4 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag/ Nord-Trøndelag fylkeskommune, oktober 1995

Verneplan for kulturmiljø side 122 Område 23. Rinnleiret i Levanger kommune

Områdebeskrivelse Området er leirområdet for Nordenfjeldske dragonregiment som ble nedlagt i 1995 med øvingsområder ned til grense mot Rinnleiret naturreservat. Området sør for E6 er bebygd som militærleir, området nord for E6 er i hovedsak et øvelsesområde. Leirområdet har i hovedsak bebyggelse fra 3 perioder, siste halvpart av 1800-tallet, okkupasjonsårene under 2. verdenskrig og 1980-årene. På området står det også et anlegg for måling av jordbuen. Kort historisk tilbakeblikk Det har vært øvelsesområde for dragoner ved grensa mellom Levanger og Verdal fra 1696 til 1995. Det området som først er nevnt er et område ved Skånes, tidlig på 1700-tallet ser det ut til at øvelsene er lagt til Rinnleiret. Nordenfjeldske dragonregiment ble grunnlagt i 1701 med standkvarter på Rinnleiret fra 1894. Fastere etablert militærleir på Rinnleiret kom etter 1820. Forsvaret leide da arealene fra Nedre Rinnan gård og flere småbruk i området. I tida etter ble det bygt leir ved Tistelberget. Denne leiren kunne forlegge 100 mann, resten måtte forlegges privat. Det kunne dreie seg om resten av 2 eskadroner, til sammen 6-700 mann. Den store utbyggingen foregikk fra 1890-årene fram til 1912. De gamle telthusene som hadde stått nord for nåværende E6 ble flyttet til det nye leirområdet og det ble bygt forlegningsrom, staller, sykestall, formagasin mv. I 1939 kjøpte Forsvaret Svedjan gård som utvidelse av området. Øvelsene foregikk i hovedsak i sommerhalvåret bortsett fra detasjementsøvelser (øvelser med mindre styrker) fra tidlig i mellomkrigstida. I 1915 og 1937 var det større vinterøvelser. I april 1940 ble det mobilisert regimentstab og 7 eskadroner, i alt 1268 mann. Styrken var i kamp i Verdal. 3 av regimentets soldater falt under kampene. Mange av regimentets soldater fortsatte kampen ute og heime. Ved nedleggelsen av leiren 13. mai 1995 ble det avduket en minneplate over de falne. Beskrivelse av kulturmiljøet Kulturmiljøet er avgrenset av jernbanen i sør, eiendomsgrensene i øst og vest og verneområdet på Rinnleiret i nord. Rinnan stasjon er et verneverdig stasjonsanlegg fra like før 1905. Leiren består av et bygningsmiljø for folk, dyr og utstyr, i hovedsak fra perioden 1890 - 1912, videre tunet på Svedjan gård, de bygningene som ble reist under krigen og nye verkstedbygninger fra 1960-80-årene. Videre er det øvelsesområder på nordsida av E6. Vernevurdering Bortsett fra et telthus som ble flyttet til Stiklestad i 1988, står de fleste av disse bygningene fortsatt, i de fleste tilfellene også i lite ombygt stand, i alt er det 29 bygninger Riksantikvaren vil motsette seg riving av. Dette gjør leiren til et meget verneverdig område. Det er synd at det eldste telthuset er flyttet på museum, men det skader i liten grad helheten. På lengere sikt er det neppe negativt at det er bygt et moderne militært verksted på området som vil holde en viss militær aktivitet der. Også anlegget for måling av jordbuen er klart fredningsverdig. Forvaltningsutfordringer Forsvaret har ikke lenger bruk for deler av bygningsmassen på Rinnleiret og ønsker samtidig å oppføre erstatningsbygg i området. Utfordringen er å ta vare på og i rimelig grad aktivisere 29 antikvarisk verneverdige bygninger. Det er også en utfordring å tilpasse den fortsatte militære bruk av området på en måte som ikke skader, men helst gagner disse interessene.

Verneplan for kulturmiljø side 123 Aktuelle løsninger Det er etablert et samarbeid med Forsvarsmuseet, Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP), Levanger kommune og fylkeskommunen om bevaring av leiren. Det er etablert en museumsvirksomhet på Rinnleiret i samarbeid med frivillige krefter - Rinnleirets Venner. Leiren med de bygninger som er angitt som bevarings- eller fredningsverdige, jernbanestasjonen og merkepunktene for Jordbuemålinger, bør fredes med hjemmel i KML §§15 og 19 eller §20.

Stallene på Rinnleiret står sentralt i miljøet på mange måter. Hesten spilte en avgjørende rolle i forsvaret gjennom mange hundre år. I 1995 avsluttet Nordenfjeldske Dragonregiment en historie som begynte i dette området for 300 år siden.

Verneplan for kulturmiljø side 124 Kap. 8. Kilder, referanser

Generell litteratur:

FLERBRUKSPLAN FOR NAMSENVASSDRAGET. 1994. HOVEDRAPPORT.

FYLKESMANNEN I NORD-TRØNDEALG 1995: Registrering av verdifulle kulturlandskap i Nord-Trøndealg. (Upubl.). HAGEN, A. 1990: Helleristningar i Noreg. Det norske samlaget. MARSTRANDER, S. 1956: Hovedlinjer i Trøndelags forhistorie. Viking 1956. MILJØVERNDEPARTEMENTET 1992: Handlingsplan for kulturminneforvaltning. NORD-TRØNDELAG FYLKE / FYLKESMANNEN I NORD-TRØNDELAG 1993: Fylkeskulturlandskapsplanen for Nord-Trøndelag. RIKSANTIKVAREN 1993: Nasjonale verdier og vern av kulturmiljøer. RAs notater 1/93. Litteratur om de enkelte prioriterte områdene:

AAVATSMARK, O. S. 1914: Namsos, byens anlæg og utvikling.

ALSAKER, S. 1995: Fiskevær gjennom 1500 år. Spor nr. 1/95.

ANDERSEN, J. A. 1989: Villa fyr 1838 - 1890. Villa fyr venneforening.

ATTERREISNINGSNEMNDA 1950: Logtun kyrkje atterreist.

BAADSVIK, K. 1975: Vegetasjon og flora på Tautra, Frosta kommune, Nord- Trøndelag fylke. Bot.avd. UNIT BUCK, I, 1994: Alstadhaug-området. Notat fra RA (upubl.)

COLDEVIN, A. 1950: Norske storgårder, bind II.

DAHL, K. N. 1995: Nordenfjeldske dragonregiments historie gjennom 300 år. Steinkjer trykkeri A/S. EKLO, O.M. 1978: Botaniske undersøkelser på Ytterøya,Levanger kommune. Bot.avd. UNIT. FJELLHEIM, B. Olsen, I. S. ???: Fiskevært Sør-Gjæslingan. Kulturlandskapet som innfallsvinkel. FLACK, S. 1995: Gjenreisningsbyene - den glemte kulturarv. FREMSTAD, E. 1995: Skjøtsel av beitemark på Tautra, Nord-Trøndelag. NINA 002. FREMSTAD, E. M.FL. 1991: Kystlynghei på Vestlandet og i Trøndelag. Naturtype og vegetasjon i fare. NINA 029. FROSTATINGSLOVA. Det norske samlaget 1994. FYLKESMANNEN I NORD-TRØNDELAG 1986: Forra-området i kommunene Levanger, Stjørdal, Verdal og Meråker. Forslag til vern. Rapport nr. 6/86. GJONE, E. 1969: Logtu kirke på Frosta. Fortidsminner 1969.

GRØTAN, G. 1995: Namsos i krig og gjenreisning. Fotefar mot nord.

Verneplan for kulturmiljø side 125 HAGERUP, V. 1980: Noen norske byer og tettsteder, deres utvikling og planlegging, bilag Levanger 1846-1976. HATLING, W. W. 1993: Kulturmiljøanalyse Namsos. Kulturmiljøprosjaktet i N.-Tr. HATLING, W. W. 1994: Kulturmiljøanalyse Levanger. Kulturmiljøprosjektet i N.-Tr. HATLING, W. W. 1995: Kulturmiljøanalyse Kopperå. Kulturmiljøprosjektet i N.-Tr. HERJE, T. 1989: Fragmenter av en fortid. Funn og fornminner i Levanger kommune. Levanger kommune. JULE, K. 1989: Kulturlandskapet i Nord-Trøndelag med bl.a. landskapsplan for øya Tautra. Hovedoppgave NLH 1989. KOREN, K. 1896: Anton Sophus Bachke. Træk af hans liv og virksomhed. som manuskript for privat omdeling. KREKLING, S. 1960: Namsos 1914 - 1954.

LEKA KOMMUNE 1994: Skeisnesset kultursti.

LEVANGER KOMMUNE, 1995: Kommunedelplan kulturminner 1996-1999.

LIDÈN, H-E. 1969: Tautra klosterruin på Tautra. Fortidsminner 1969.

MERÅKER KOMMUNE 1994: Meråker; geologi - landskap - historie. MB-forlaget.

MERÅKER KOMMUNE 1987: Bygdebok for Meråker.

NILSSEN, T. 1993: Landskapsanalyse Snåsa. Fylkesmannen i N.-Tr., Miljøv.avd.

NORD-TRØNDELAG FYLKE 1986: Samlet plan for vassdrag. Verdalsvassdraget. Inna. OLSEN, D. B. 1989: Villa og Versøya før og nå. Rorbuer og bygninger ved Kjeila. Alta lærerhøgskole. REITAN, J. B. MELAND, F. T. 1988: Byggeskikk på Levanger. Levanger bygningsråd. RYVARDEN, L. 1983: Norges nasjonalparker. Universitetsforlaget. SAMISK KULTURMINNEVERN 1985: Registrering av sørsamiske kulturminner (upubl.) SANDNES, J. 1965: Namdalens historie. SANDNES, J. 1994: Snåsa sentrum. Historisk innledning. Kulturmiljøprosjektet i N.-Tr. SANDSTAD, J. 1978: Lokalressurser, befolkning og teknologi. En ressursøkonomisk analyse av forholdene på Ytterøya fra de eldste tider og fram til i dag. H.oppgave NLH. SIVERTSEN, A. M.FL. 1984: Frolfjellet. Et hefte for turbruk! Levanger kommune. SKOGMO, P. 1981: Gressåmoen. Spredte trekk fra en fjellgards saga. SMEDSTAD, I. KRÜGER, S. (red.) 1993: Kulturminner i Stjørdal, Frosta, Levanger, Verdal, Inderøy, Steinkjer. Stiklestad nasjonale kulturhus A.S. SNÅSA KOMMUNE 1994: Kommunedelplan Snåsa sentrum. STØREN BINNS, K. 1995: Foreløpig rapport om arkeologisk registrering vedr. Frostating. (Upubl.) SØHOLT, P: I. 1984: «Men dog er det smucke husse som de roer wdj ....». Rorbuer i Nord- Trøndelag med særlig vekt på fiskevært Sør-Gjæslingan. Trykt i Fortidsminnesforeningens årbok 1984.

Verneplan for kulturmiljø side 126 SØHOLT, P. I. 1985: Martnasundet - ei marinarkiologisk undersøkelse av den gamle markedsplassen på Nærøya. Årbok for Namdalen 1985. SØRLI, P. A. 1993: Nærøy - fra Njord til Kvitekrist. Nærøy kommune. SØRSAMISK KULTURMINNEREGISTRERING 1987: Sørsamiske kulturminner. Færen. Rapport nr. 1/87. TØRUD, G. 1993: Landskapsanalyse for nedre deler av Verdal kommune. Kulturlandskapsprosjektet i Verdal. VERDAL KOMMUNE 1992: Flerbruksplan Verdalsvassdraget.

VERDAL KOMMUNE 1992: Tromsdalsprosjektet.

VERDAL KOMMUNE / STATENS VEGVESEN 1987: Rv. 72 - en mellomriksveg og Rv. 757 til fjelbygda Vera. VIKNA KOMMUNE 1994: Reguleringsplan Sør-Gjæslingan.

Andre kilder:

RIKSANTIKVAREN: Rinnleiret, Arkivsak NTFK 9403562-3

Verneplan for kulturmiljø side 127 Kap 9. Vedlegg

Vedlegg 1.

Oversikt over registrerte kulturmiljø, kommunevis fordelt.

KOMMUNE OMRÅDE Sentrale element Meråker Gilså Gruvedrift Stordalen Jernutvinning Kopperå Smelteverk Nustadfoss Smelteverk Slaggavika Samisk boplass Teveldal/Skurdalsporten Gammel veilei Fjergen Jernutvinning Funnsjøoset Jernutvinning, fangst Karolinerleden Veilei Skarpdalen Samisk kulturmiljø Stjørdal Ulstad vestre Gårdsanlegg Steinvikholmen Middelalderslott Værnes Middelalderkirke, museum, kalkovn Hegra Helleristninger, gårdsbebyggelse, festning Hell Helleristninger Vestre Råtrø Husmannsplass Frosta Tautra Klosterruin, kulturlandskap Logtun Middelalderkirke, tingsted, kulturlandskap Evenhus Helleristninger Fjellplassen Husmannsplass Småland Sjømiljø, kulturlandskap Åtlo Kulturlandskap Leksvik Leksvik sentrum Bygningsmiljø, kulturlandskap Hindrem Bygdeborg, kulturlandskap Kjerkneset Kirkeplass, kulturlandskap Leksvikskogen Setermiljø Levanger Levanger sentrum Bygningsmiljø Hallstein Bygdeborg Munkeby - Munkrøstad Klosterruin, fornminner, kulturlandskap Øvre Forra-området Fjellkulturlandskap, naturvernområde Alstadhaug Middelalderkirke, fornminner, kulturlandskap Åsen Industrimiljø Geite Fornminner, kulturlandskap Falstad Krigsminne Ytterøy Kulturlandskap, gruvedrift Skånes Kulturlandskap, fornminner, skanse Rinnleiret Militærleir

Verneplan for kulturmiljø side 128 Verdal Inndalen Ferdselsleier, forsvarsanlegg, fornminner Malså Gruvedrift Stiklestad Kirke, nasjonalsymbol, fornminner, kulturlandskap Trones Fornminner, gårdsanlegg, kulturlandskap Raset/Røesgrenda Rasminne, bureisning Mosvik Venneshavn Bygningsmiljø, kulturlandskap Trongsundet-Hovd Samferdsel, jektbygging, kulturlandskap Saltvikhavn Kulturlandskap Vinje bruk Storgårdsanlegg, skogbrukskulturlandskap Blomåsen Husmannsplass Sundsetvika Husmannsplass Verran Sela Samisk boplass Malm Industristed Follafoss Industristed Namdalseid Vengstadåsen Ødegårdsanlegg Finnvollen Fjellgård, samisk boplass Åsnes Glassblåsing, kulturlandskap Inderøy Sundnes-Berg-Sakshaug Storgårder, kulturlandskap, middelalderkirke Hustad-Brakstad-Gjørv Storgårder, kirke, fornminner, kulturlandskap Rostad Storgård Straumen Bygningsmiljø Gresset-Vådal Gammel veilei, fornminner, kulturlandskap Snåsa Snåsa sentrum Bygningsmiljø, fornminner, middelalderkirke Gressåmoen Fjellgård, samisk boplass Roaldsteinen Bygdeborg Megard Gammel veilei, kirketuft Lierne Oppgården i Kvelia Gårdsanlegg, kulturlandskap Otersjøen Fangstanlegg Arvasslia Samisk gård Gudfjelløya Samisk kultsted Lifjellet Gamle ferdselleier Såaloegorre (Hykla) Samisk kulturmiljø Julefoss mølle Industriminne Røyrvik Johkegaske Samisk kulturmiljø Serinatangen Fortidsminner Gjersvika Gruvedrift Strandvika/Bukta Boplasser Steinfjellet Gammel veilei Namsskogan Håpnes Fangstanlegg Bjørhusdal Nybrottsområde Smalåsen Kulturlandskap, fløyting Skorovass Industristed

Verneplan for kulturmiljø side 129 Grong Værem Fortidsminner, ferjested, kulturlandskap Rognsmoen Fortidsminner, naturvernområde Spennmyra Slått og torvtekt Føinum Fornminner, kulturlandskap, veifar Finnburvatnet Skogbrukskulturlandskap Gartland - Harran Kirke, kulturlandskap, laksefiske, fornminner Solumsmosetra Seteranlegg Medjå Ferjemannsstue, ridesti o.a. Høylandet Overhalla Bertnem Fornminner Mælen Markedsplass Fosnes Hovssjøen Fornminner Seierstad Handelssted, kulturlandskap Salsnes Kulturlandskap, skogbruk Flatanger Halmøya/Villa Kystkultur, fyr, fornminner, jordbruk Utvorda Kystfort Sør-Flatanger Fornminner Bjørøya Handelssted Lauvsnes Fornminner Einvika-Gladsøya Fornminner Vikna Sør-Gjeslingan Fiskevær, kystkultur, jordbruk Kalvøya Lynghei Kjønsøyhopen Fornminner, naturvernområde, kystkultur Ryumsjøen Fornminner, kulturlandskap Pettersholmen Kystkultur Nordøyan Fiskevær, sjøfugl, fyr, kystkultur Risværet Handelssted, kystkultur Nærøy Nærøya/Martnassundet Handelssted, kirkeruin, kulturlandskap Smines Fornminner, kulturlandskap, bygdeborg Sør-Eitran Kystmiljø Hongstad/Val Kulturlandskap, fornminner Abelvær Industristed Ramstad Kulturlandskap, fornminner Varøya Fornminner Gjerdinga Lynghei, fornminner Gammelsetran, Foldereid Seteranlegg Kolstraumen - Foldereid Båtdrag Leka Skeisnesset Lynghei, naturvernområde, fornminner Solsem Fornminner, kystkultur Haug Fornminner Sklinna Kystkultur, fyr, sjøfugl Horta Fiskevær, sjøfugl Stein Bygdeborg, fornminner Røsvik Handelssted, kulturlandskap Husby Fornminner, kulturlandskap

Verneplan for kulturmiljø side 130 Steinkjer Egge-området Fornminner, kulturlandskap, museum Gjevran - Lund - Egge, Storgårdslandskap Bøla Helleristninger Helge Fornminner, industri Mære Middelalderkirke, kulturlandskap Vådal Gammel veilei, kulturlandskap Toldnes Fornminner Elnan Bygdeborg Roktdalen Smelteverk Mokk Smelteverk Skei Fornminner, kulturlandskap Hammer, Bardal Helleristninger, kulturlandskap Slipsteinsberget Bergverk, fornminner Namsos Namsos sentrum Bygningsmiljø Spillum Industri, bygningsmiljø Merraneset Krigsminne Flakk Veifar, fornminner Hamnes Kystkultur, jordbruk Skurvika på Otterøya Industri

Verneplan for kulturmiljø side 131 Vedlegg 2.

Utkast til standardbestemmelse for kulturmiljø-fredninger.

FREDNINGSFORSKRIFT FOR ...... KULTURMILJØ. I I Medhold av Lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50 § 20, er et område på ...... i ...... kommune, Nord-Trøndelag fylke fredet som kulturmiljø ved Kgl. res av ...... under betegnelsen "...... kulturmiljø". II Det freda kulturmiljøet berører gnr./bnr...... Kulturmiljøet dekker et areal på ..... da. Grensene framgår av vedlagte kart i måestokk 1:5 000, datert Miljøverndepartementet ...... Kartet og fredningsforskriften oppbevares i .... kommune, hos fylkesmannen i Nord- Trøndelag, i Nord-Trøndelag fylkeskommune , hos Riksantikvaren og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene skal avmerkes i marka etter nærmere anvisning fra forvaltningsmyndigheten. III Formålet med kulturmiljøfredningen er å bevare ...... IV For kulturmiljøet gjelder følgende bestemmelser: 1. Innen det freda området må det ikke settes i verk tiltak eller bruksendring som kan endre bygningsmiljøets, øvrige kulturminners eller landskapets art og karakter, eller på annen måte motvirke formålet med fredningen. Som eksempel på slike tiltak kan nevnes: Oppføring av anlegg og andre faste innrettninger, ny bebyggelse, tilbygg, riving av kulturhistorisk verdifull bebyggelse og tekniske anlegg, bygging eller utvidelse av vei eller parkeringsplass, nye skogsveier, bakkeplanering, uttak og utfylling av masser og andre naturinngrep, drenering og annen form for tørrlegging, fjerning, tildekking eller flytting av kulturminner, oppsetting av nye gjerder, endring av beplantning og vegetasjon som får uheldige landskapsmessige virkninger, ny belysning og beleggning, avfallsdeponering. Det kan heller ikke fradeles eller bortfestes grunn til virksomhet som kan medføre slike inngrep. Opplistingen er ikke uttømmende. 2. Granplanting er ikke tillatt i innmark. 3. På bygninger og øvrige kulturminner er det ikke tillatt å endre detaljer, farver og materialer. V Bestemmelsene i pkt. IV er ikke til hinder for: 1. Istandsetting og vedlikehold av bygninger og øvrige kulturminner som utføres med materialer og dimensjoner tilsvarende de som eksisterer på fredningstidspunktet, og etter tradisjonell metode og teknikk tilpasset objektets egenart. 2. Jordbruks- og skogsdrift som er i samsvar med fredningens formål. Slik drift er vesentlig for opprettholdelse og gjenetablering av landskapsbildet og det biologiske mangfoldet. Bruk av maskinelt utstyr må tilpasses fredningsområdet og brukes med respekt for fredningsformålet. 3. Rydding av beite og stier som er utsatt for gjengroing, og styving av trær. 4. Jakt, fiske og matsanking. 5. Museal aktivitet, slik som dokumentasjon, forskning og tilrettelegging av formidling som ikke medfører inngrep i det freda miljøet.

Verneplan for kulturmiljø side 132 6. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern- sikrings-, oppsyns-, og forvaltningsøyemed. VI Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gjennomføre skjøtselstiltak for å fremme fredningsformålet. Det vises til Kulturminnelovas §21 om skjøtsel. Det kan utarbeides forvaltningsplan som skal inneholde nærmere retningslinjer for gjennomføring av forvaltningstiltakene. VII Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra fredningsforskriften når formålet med fredningen krever det, samt for vitenskapelige undersøkelser, arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i spesielle tilfelle dersom det ikke strir mot formålet med fredningen. VIII Forvaltningen av fredningsforskriften tillegges Nord-Trøndelag fylkeskommune. Dersom det er tvil om et tiltak er i samsvar med fredningsbestemmelsene, skal fylkeskommunen kontaktes. Eventuelle større planer for området skal legges frem for fylkeskommunen tidligst mulig i prosessen, før detaljert utforming.

Verneplan for kulturmiljø side 133