Pjotr Tsjajkovskij
- Komponisten og den bipolare lidelsen
Ingrid Bjørkelo Østmoen
Prosjektoppgave ved profesjonsstudiet i medisin Universitetet i Oslo 2021 Kull V17
Veileder: Jan Ivar Røssberg
(Nikolay Kuznetsov, 1893)
1 Forord
Det finnes mange eksempler på kunstnere som har slitt med psykiske problemer, men som allikevel har produsert de mest fantastiske verker. Som hobbymusiker og kunstinteressert har det slått meg, spesielt når jeg lytter til klassisk musikk, at disse komponistene må ha vært musikalske genier! Videre har jeg tenkt, hva om de ikke bare var geniale, men også gale? For bak en slik produksjon av flere hundre komposisjoner må det ligge en nærmest abnormal arbeidskraft og kreativitet.
Helt fra jeg var liten, har klassisk musikk vært en viktig del av mitt liv. Et av mine første møter med klassisk musikk var det vakre hovedtemaet i balletten ‘’Svanesjøen’’ av Pjotr Tsjajkovskij. Grepet av den vakre musikken, ville også jeg bli ballerina, og i flere år kjørte foreldrene mine meg av sted på undervisning. Ballettdrømmen tok dessverre slutt en gang mellom barndommens naivitet og ungdommens realitetsorientering, men musikkinteressen vil alltid bestå.
Da jeg fikk vite at man i stor grad kunne velge tema selv ved denne typen prosjektoppgave, falt tankene raskt i retning musikk, kreativitet og galskap. Jeg begynte å søke opp artikler om emnet, og inngangsporten til temaet var en vitenskapelig artikkel med tittelen Music and madness fra 2009 (1). Her var det fremstilt en oversikt over kjente komponister og deres psykiske sykdom, og det overrasket meg stort at akkurat bipolar lidelse var en gjenganger.
Inspirert av å lytte til ‘’Galskapsscenen’’ i operaen Lucia di Lammermoor skrevet av den italienske komponisten Gaetano Donizetti, fikk jeg også ‘’galskapen’’ over meg til å sette i gang med dette prosjektet.
‘’Kunsten er et fengsel hvorfra kunsten unslipper’’ - Jean Cocteau (1889-1963)
Oslo, 20. januar 2020 Stud.med. Ingrid Bjørkelo Østmoen
2
Abstract
Introduction/background: Several historical and biographical sources claim that the Russian composer Pyotr Tchaikovsky (1840-1893) suffered from a bipolar disorder. A large number of research papers have explored the connection between mental disorders and creativity.
Purpose: The present literature study aims to explore whether the composer Pyotr Tchaikovsky suffered from a bipolar disorder as several papers suggests.
Methods: A systematic search in the databases Oria and PubMed were performed. We used the keywords ‘’tchaikovsky and bipolar disorder’’. The biography Tchaikovsky, The Quest for the Inner Man, letters and diary entries written by the composer himself were analyzed, and its content discussed against current criteria for bipolar disorder in ICD-10.
Limitations: Biographical research can never be equated with clinical evaluations. A man, no matter how honest in his self-assessments, could never offer an entirely objective description of his life. Likewise, biographers may be biased in their own way by having preconceived notions about the subject they wish to confirm.
Conclusions: Using biographies and Tchaikovsky’s own written words, it is possible to find some symptoms corresponding with bipolar disorder. Making a diagnosis posthumous, however, is in most cases impossible, as a clinical examination cannot be carried out. Biographical studies, still, are a good example on how literature can help to shed light on several, and perhaps new aspects of the disorder itself and in this case also Pyotr Tchaikovsky.
3 Innholdsfortegnelse
Forord ...... 2 Abstract...... 3 Introduksjon ...... 5 Hvem var Pjotr Tsjajkovskij? ...... 5 Bipolare affektive lidelser ...... 7 Bipolar lidelse og kreativitet ...... 8 Problemstilling ...... 10 Materiale og metode ...... 11 Resultater og diskusjon...... 13 Resultat av litteratursøk: ...... 13 Barndom, ungdomsår og et nervøst sammenbrudd ...... 15 Familie og arv ...... 15 Levemann i St. Petersburg ...... 17 Nervøst sammenbrudd i 1866 ...... 18 Depresjon, angst, komorbiditet og personlighet...... 19 Depressive perioder ...... 19 En engstelig mann ...... 20 Annen komorbiditet ...... 22 Personlighet ...... 22 Følelsesmessige kontraster, kreativitet og impulsivitet ...... 25 Følelsesmessige kontraster ...... 25 Kreativitet ...... 27 Impulsivitet ...... 27 Tsjajkovskijs dødsfall ...... 28 Selvmord eller ei? ...... 29 Oppsummering ...... 29 Hvilke refleksjoner kan vi gjøre rundt Tsjajkovskij i lys av litteraturen? ...... 29 Hadde han en bipolar lidelse? ...... 29 Begrensninger i oppgaven ...... 31 Konklusjon ...... 31 Referanseliste: ...... 32 Vedlegg ...... 34
4 Introduksjon
Mange som har lent seg tilbake og hørt på klassisk musikk må ha fundert på hvordan det er mulig å komponere noe så komplekst, fullkomment og vakkert. Det samme kan en tenke der en vandrer gjennom et kunstgalleri. Det er ingen tvil at bemerkelsesverdige ferdigheter må ligge til grunn, men også en voldsom kreativitet og intensitet. Når man vender blikket mot kunstens verden, dukker forbindelsen mellom kunstnere og bipolar lidelse opp påfallende ofte. Listen over forfattere, komponister og kunstnere som man enten vet, eller antar at hadde en bipolar lidelse, er lang. Av egne landsmenn kan nevnes Henrik Wergeland, Sigbjørn Obstfelder, Amalie Skram, Arne Garborg, Johan Borgen og Jens Bjørneboe (2). Av verdenskjente komponister kan nevnes Robert Schumann, Franz Schubert, Gustav Mahler og Sergej Rakhmaninov (1).
Den russiske komponisten Pjotr Tsjajkovskij, særlig kjent for sine balletter Svanesjøen, Tornerose og Nøtteknekkeren, regnes som en av historiens største komponister. Det er ingen tvil om at musikken hans har satt spor, men hvem var han? I artikler og bøker om bipolar lidelse, kreativitet og kunst, nevnes Tsjajkovskij ofte som eksempel på en kunstner som slet med bipolar lidelse. Forbindelsen mellom Tsjajkovskij og bipolar lidelse er således til stede, men hvorfor? Ved gjennomgang av disse kildene hvor Tsjajkovskij nevnes som kandidat for en bipolar lidelse, fremlegges ingen form for bevis eller forklaring. Hva er så denne påstanden bygget på?
Som for mange andre viktige historiske personer, er det også skrevet en hel del om Tsjajkovskij. Den russisk-amerikanske historikeren Alexander Poznansky (1950-) er kanskje å betrakte som den fremste nålevende eksperten på Tsjajkovskijs liv og virke. I 1991 ga han ut biografien Tchaikovsky: The Quest for the Inner Man (3), hvor han ønsker å danne et nærbilde av komponisten basert på brev, dagboknotater og et tre binds biografisk verk forfattet av Tsjajkovskijs yngre bror, Modest Tsjajkovskij (4). Disse to biografiene bidrar i stor grad å gi et innblikk i hvordan komponisten var som person, men inneholder ingen medisinsk vurdering av ham eller diskusjon rundt en eventuell bipolar lidelse. Noen grundig vurdering finnes tilsynelatende ei heller i annen angloamerikansk litteratur. I boka Touched with fire: manic-depressive illness and the artistic temperament fra 1993 (5), skrevet av psykologen Kay R. Jamison, listes Tsjajkovskij opp sammen med andre kunstnere man antar led av bipolar lidelse, men uten noen nærmere begrunnelse. Dette er også tilfellet i White coat tales fra 2016 (6), skrevet av professor i medisin Robert B. Taylor.
Tatt i betraktning disse forholdene, synes det interessant å stille spørsmålet om det virkelig er sant at Tsjajkovskij kan ha lidd av en bipolar lidelse, og om han kan ha oppfylt dagens kriterier for denne tilstanden. For å forsøke å finne et svar på dette har jeg valgt å gjennomgå tilgjengelig litteratur på emnet, samt Tsjajkovskijs egne brev og dagboknotater.
Hvem var Pjotr Tsjajkovskij?
Før Tsjajkovskijs tid var det få russiske komponister som hadde klart å gjøre seg bemerket utenfor landets grenser. Ett unntak er Mikhail Glinka, som anses å være første russiske komponist som oppnådde internasjonal anerkjennelse (7). I likhet med sine
5 komponistkollegaer Glinka, Musorgskij, Borodin og Rimskij-Korsakov, var Tsjajkovskij nasjonalromantiker. Dette viser seg i flere verker hvor han har flettet inn tradisjonelle russiske sanger. Imidlertid følte han også en dragning mot Europa og musikkutviklingen som foregikk her, noe som gjør at han også regnes som del av den bredere romantiske bevegelsen på 1800-tallet. Ved sin død hadde Tsjajkovskij ettertrykkelig klart å sette hjemlandet på det musikalske verdenskartet.
Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij ble født 7. mai 1840 i Votinski, en liten gruveby i Uralfjellene. Pjotr var sønn av ingeniøren Ilja Petrovitsj Tsjajkovskij og Alexandra Andrejevna d’Assier, en adelsdame av fransk herkomst. Sammen fikk de seks barn, og Pjotr var nummer to i rekken. Selv om det tidlig var klart at Pjotr hadde et bemerkelsesverdig godt gehør og musikalsk talent, hadde faren planlagt en mindre kunstnerisk utdannelsesvei for sønnen. Ti år gammel ble han sendt på rettsvitenskapelig skole i St. Petersburg.
I 1859 ble 19-årige Pjotr uteksaminert fra juristskolen, og fikk jobb i justisdepartementet i St. Petersburg. På fritiden dyrket han musikken. Tre år senere bestemte han seg for å gjøre alvor av musikkdrømmen som hadde fulgt ham siden barndommen, og sa opp jobben. Han ble tatt inn på det nyåpnede musikkonservatoriet i St. Petersburg, grunnlagt av Anton Rubinstein i 1862. Her kom han under Rubinsteins innflytelse, noe som preget Pjotrs tidlige musikalske utvikling. I denne perioden fikk Pjotr også en nær venn i Antons yngre bror, Nikolaj Rubinstein. Mot slutten av 1865 ble Pjotr uteksaminert fra konservatoriet, og kort tid etter, ble han av Nikolaj tilbudt stilling som professor ved et nyåpnet musikkonservatorium i Moskva.
Det er vanskelig å fastslå et klart tidspunkt for Tsjajkovskijs musikalske gjennombrudd, men gjennom 1870-årene gjorde han seg stadig mer bemerket og innen 1875 hadde han allerede rukket å komponere tre symfonier. I 1878 sa han opp jobben ved konservatoriet og fokuserte fullt og helt på komposisjonen. Gjennom 1880-årene ble han for verdenskjent å dømme, og i 1888 fikk han av tsar Aleksander den tredje innvilget en livslang pensjon på 3000 rubler årlig.
I 1877 giftet Tsjajkovskij seg med Antonina Milyukova, som var en av hans studenter ved konservatoriet i Moskva. Dels på grunn av Tsjajkovskijs homoseksuelle orientering, ble ekteskapet langt fra en lykkelig affære, og allerede noen måneder etter vielsen ønsket han å skille seg. Dette var imidlertid ikke helt uproblematisk å gjennomføre og kona skulle vise seg å bli en stor byrde i fremtiden. De fikk ingen barn sammen, og Tsjajkovskij forble barnløs.
Et av Tsjajkovskijs viktigste, og mest ekstraordinære vennskap gjennom livet, var en rik enke ved navn Nadezhda von Meck. Hun tok kontakt med Tsjajkovskij via brev i 1876, hvor hun ba om et musikalsk arrangement i bytte mot et generøst honorar. Dette var starten på et nært vennskap som vedvarte frem til 1890. Hun ble også Tsjajkovskijs viktigste velgjører, og supplerte ham med et månedlig økonomisk bidrag. Til tross for et langt og intimt vennskap, bestemte de seg for aldri å møtes, men forholde seg til korrespondanse via brev.
Tsjajkovskijs siste dager fant sted i St. Petersburg høsten 1893, hvor en alvorlig kolera- epidemi hadde herjet året før. På ny gjorde epidemien sitt inntog, og en gang mellom 16. oktober og 21. oktober ble Tsjajkovskij smittet. Til tross for legenes iherdige innsats, sovnet
6 han utmattet inn natt til 25. oktober 18931. For ettertiden huskes han som en av Russlands største nasjonalhelter, og gjennom musikken vil han uten tvil leve videre.
Bipolare affektive lidelser
Bipolare affektive lidelser er en gruppe psykiske sykdommer som kjennetegnes av vekselsvise episoder av depresjon og oppstemthet. Hyppigheten av bipolare lidelser er lik for kvinner og menn, og arvelighetskomponenten er stor. På verdensbasis er rundt 1-4% av befolkningen affisert (8). Livstidsprevalensen for bipolar lidelse type 1 anslås å ligge rundt 1%, mens den er rundt 3-4% for bipolar lidelse type 2 (9, s. 478). Ulike grader av unipolare depresjoner er langt vanligere, med en livstidsprevalens på rundt 17-18% (9, s. 427).
Depressiv episode: De depressive episodene ved bipolare lidelser likner i stor grad på andre depresjoner, men kan ha såkalte melankolske symptomer som særtrekk. Melankoli eller somatisk syndrom, er et symptomkompleks som kjennetegnes av å være alvorligere enn ved andre depresjoner, og somatisk henviser til affeksjon av biologiske funksjoner; eksempelvis endret søvn og matlyst. Andre særtrekk ved bipolare depresjoner kan være følelsen av en diffus indre angst, grubling, fremmedfølelse, skyldfølelse og tendens til selvkritikk (9, s. 470). I de alvorligste tilfellene kan depresjonen ta en psykotisk form hvor man f.eks. virkelig tror man er skyld i all elendighet i verden.
Oppstemt episode: Periodene av oppstemthet føles ofte som svært positive for pasienten da han eller hun ofte opplever økt selvfølelse, ytelse, produktivitet og glede. Endringene i oppstemt fase kan imidlertid bli så uttalte at personen i tillegg fremviser ukritisk atferd; feks ta store sjanser, bruke penger en ikke har eller innlede relasjoner stikk i strid med hva personen normalt ville gjort. Oppstemte perioder preget av ukritisk atferd, omtales som maniske. Ved maniske episoder er tankegangen preget av ideflukt, og pasienten har ofte vansker med å holde tråden i en samtale. Oppmerksomhetsevnen og selvinnsikten er nedsatt, og pasienten er impulsiv. Som regel kan pasienten korrigeres, men i alvorlige tilfeller kan pasienten fremstå psykotisk og ukorrigerbar. Hypomane episoder henviser til episoder som er mildere enn maniske. Personen har i større grad bevart kontroll, og opplever episoden som mer entydig positiv. Hypomane episoder kan derfor være vanskelige for utenforstående å oppdage, men ved maniske episoder virker personen ‘’unormal’’ for de fleste (9, s. 465).
Av hensyn til noe ulike symptomer og utforminger, deles de bipolare lidelsene inn flere undergrupper. I professor Ulrik Malt sin lærebok i psykiatri fra 2018 (9) presenteres mange forslag til inndelinger2, men i min oppgave vil jeg hovedsaklig forholde meg til bipolar lidelse type 1, 2 og cyklotymi. Bipolar lidelse type 1 er det man tidligere kalte manisk-depressiv lidelse, og er kjennetegnet av vekselsvise episoder av depresjon og mani. Denne formen har som regel et mer dramatisk forløp enn bipolar lidelse type 2, som er preget av vekselsvise episoder av depresjon og hypomani. Cyklotymi er en lidelse på det bipolare spektrum preget
1 I omtalen av historiske hendelser i oppgaven benyttes juliansk kalender 2 Denne oversikten er lagt med som vedlegg
7 av vekselsvise oppstemte og nedstemte episoder, men episodene i seg selv er ikke alvorlige nok til å tilfredsstille krav for en depressiv eller hypoman episode. For en nærmere beskrivelse av diagnostiske kriterier, henvises til vedlegg.
Bipolar lidelse og kreativitet
‘’Hvorfor er det slik, at alle mennesker som hevder seg i filosofi, poesi eller kunst er melankolske?’’(10) Dette spørsmålet stilte Aristoteles seg allerede 350 år før vår tidsregning. I renessansen var det på ny interesse rundt denne forbindelsen mellom genialitet, melankoli og galskap, før man i opplysningstida endret syn; logikk og den rasjonelle tanke heller enn ‘’inspirasjon’’ og emosjonelle ekstremer, var geniets grunnstein. Dette synet fikk en radikal endring i møte med 1800-tallets romantikk. Tankene fra romantikken henger på mange måter igjen den dag i dag. Voldsom energi, stormende temperament, bunnløs melankoli, rastløshet og anfall av ‘’galskap’’; disse motsatte stemningene og labile væremåten har på mange måter blitt selve prototypen av en ‘’gal’’ kunstner. Skal vi tro psykologen Kay R. Jamison, er disse karakteristikkene også grunnlaget i det manisk-depressive, eller bipolare temperamentet. ‘’Poetic or artistic genious, when infused with these fitful and inconstant moods, can become a powerful crucible for imagination and experience’’(5, s. 3). I følge Jamison, finnes sterke indisier på at kunstnere utviser en disproporsjonal rate av bipolar lidelse, sammenliknet med normalbefolkningen; noe det både finnes biografiske og vitenskapelige bevis for.
I 1949 var Dr. Adele Juda med sin biografiske studie av 113 tyske kunstnere, poeter, arkitekter og komponister, en av de første til å forske på kunstnere og psykisk lidelse. Hun fant at selv om 2/3 av kunstnerne kunnes sies å være psykisk normale, var det høyere forekomst av psykiske lidelser sammenliknet med normalbefolkningen. Høyest andel fant hun for poeter (50%) og komponister (38%). I tillegg undersøkte hun slektningene til de 113 kunstnerne, og fant høyere forekomst av bipolar lidelse, cyklotymi, psykose og selvmord sammenliknet med normalbefolkningen (5, s. 59). I ettertid er flere liknende studier utført med samme resultat. I en artikkel fra 2009 av Mula og Trimble, vises til tall mellom 34,6% til 41% for affektive lidelser hos klassiske komponister, hvorav cykoltymi og bipolar lidelse utviser sterkest assosiasjon (1).
En teori om sammenhengen mellom bipolar lidelse og kreativitet, er at det er likheter i tankeprosessene ved kreativ tenkning og mild mani. Mange av endringene i humør, tenking og persepsjon som karakteriserer hypomani slik som rastløshet, opprømthet, irritabilitet, grandiositet, intensitet og friere assosiasjonsevne, er også sterkt karakteristisk for den kreative prosessen. Med frie assosiasjoner og økt tankeintensitet, kan lettere nye ideer kombineres og gi opphav til originalitet. Studier har blant annet vist at mange pasienter spontant begynner å skrive poesi når de blir maniske, selv om de tidligere ikke nødvendigvis har vist en slik interesse (5, s. 105). Man har også sett at evnen til å gjøre assosiasjoner til et bestemt ord øker ved mani; i en studie fra 1985 fant man en tredoblet økning i assosiasjonsevnen (11). Å kunne trekke forbindelser mellom motsetninger eller se sammenhenger, er også et viktig aspekt ved den kreative prosessen. En hypotese er at ekstremene i sinnsstemning ved bipolar lidelse i så måte kan bidra med en unik innsikt.
8 Mens de oppstemte fasene kan gi opphav til idéer og assosiasjoner, kan melankolien forme idéene og gi de et perspektiv (5, s. 118).
Nevrologisk perspektiv: Ifølge en artikkel fra 2020 skrevet av psykiater Tiffany Greenwood (12), finnes det sterke indisier for at forstyrrelser i det dopaminerge systemet kan ligge til grunn for bipolar lidelse og psykoselidelser, og dessuten spille en rolle for kreativitet. Ved inntak av dopaminerge stimulantia som amfetamin eller kokain hos noen som ikke er tilvendt stoffet, kan man få et symptombilde som likner på mani. Dopaminoverskudd i prefrontal cortex har også vist å minske inhibisjon av sanseinntrykk, noe som er karakteristisk både for psykose og kreativitet. Autostimulering av den presynaptiske D2-reseptoren er en viktig negativ tilbakekoplingsmekanisme ved frislipp av dopamin til synapsespalten. Lavere tetthet av thalamiske D2-reseptorer er observert både hos pasienter med psykose, og hos friske som scorer høyt på kreativ tenking. Disse observasjonene indikerer dermed at høyere dopamintilgjengelighet øker kreativitet, men også risikoen for psykose (12).
Genetisk perspektiv: Til tross for sykelighet og økt mortalitet, har bipolar lidelse bestått i populasjonen med en høy grad av arvelighet og stabil prevalens. En årsak til dette kan være at sykdommen, og særlig de mildere formene også bringer positive egenskaper, blant annet nettopp kreativitet. Til tross for mange års forskning, er det genetiske grunnlaget for bipolar lidelse på ingen måte fullt ut kartlagt. En årsak er at lidelsen etter alt å dømme både er multifaktoriell og har en polygen arv, slik at identifiseringen av risikogener kompliseres (12). En slik genetisk forbindelse mellom kreativitet og bipolar lidelse er vist i flere studier. I en stor genetisk studie som sammenliknet genvarianter hos 29 764 mennesker med bipolar lidelse med en kontrollgruppe bestående av 160 118 mennesker, fant man 30 genetiske områder som utviste sterk assosiasjon med sykdommen (13). Genene koder blant annet for spenningsstyrte kalsiumkanaler, reseptorer for nevrotransmittere, og komponenter i synapsespalten. Forstyrrelser i genet (SLC6A3) som koder for dopamintransportøren, er et av funnene assosiert til bipolar lidelse (12). En modell for å forklare bipolar lidelse går ut på at tilstanden må forstås som ekstremvarianter av normale personlighetstrekk og kognitive egenskaper. Tiffany Greenwood hevder at flere av genene som disponerer for bipolar lidelse, også er assosiert med kreativitet, noe som kan forklare en sammenheng. Sammenhengen kan fremstilles som en invertert U i et koordinatsystem, hvor x-aksen representerer antall risikogener, og y-aksen representerer kreativitet. Grafen er gjengitt under:
9
Figur 1(12): Få risikogener vil medføre liten sannsynlighet for bipolar lidelse, men også liten sannsynlighet for kreativitet. En moderat mengde risikogener vil disponere for kreativitet, men det er ikke før den genetiske belastningen blir høy at man er disponert for bipolar lidelse. Jo flere risikogener pasienten har, dess større blir sykdomsbyrden, og eventuell kreativitet vil overskygges.
Problemstilling
At det foreligger en forbindelse mellom kreativitet og bipolar lidelse, bekreftes således i flere studier. En forbindelse mellom Tsjajkovskij og kreativitet virker også sannsynlig, men var han ikke bare kreativ men også bipolar? Å stille en diagnose på en avdød person vil kanskje være umulig, men for å bedre forstå forbindelsen mellom kunst og bipolar lidelse, vil undersøkelsen være interessant i seg selv. Det er ingen tvil at Tsjajkovskij har satt dype spor i den musikalske verden, med komposisjoner som strekker seg fra dypt melankolske, til triumferende og romantiske, med et spekter av farger og skiftende stemninger. Kanskje forteller musikken på sitt vis mer om komponisten enn han noen gang selv skrev med ord. Under oppseiling til denne reien sammen med Tsjajkovskij, gjenstår følgende spørsmål:
Hvilke beskrivelser i litteraturen underbygger at Tsjajkovskij kan ha lidd av bipolar lidelse? Hvilken type bipolar lidelse slet han mest sannsynlig med sett i lys av dagens diagnosesystem?
10
Materiale og metode
Ettersom denne oppgaven er en litteraturstudie, har jeg søkt i ulike databaser etter informasjon om Tsjajkovskij, bipolar lidelse og kreativitet. Dessuten har jeg i stor grad støttet meg på bøkene Tchaikovsky: The Quest for the Inner Man og The life and letters of Peter Ilich Tchaikovsky.
Biografier om Tsjajkovskij: Tchaikovsky The Quest for the Inner Man (3), skrevet av Alexander Poznansky (f. 1950), er lest i sin helhet. Poznansky er en russisk-amerikansk historiker og forsker som har spesialisert seg på Tsjajkovskijs liv.
The life and letters of Peter Ilich Tchaikovsky (4), er en forkortet versjon av 3-binds-biografien The Life of Peter Ilich Tchaikovsky skrevet av Tsjajkovskijs yngre bror Modest Tsjajkovskij. Den forkortede biografien ble utgitt i 1906, og er oversatt til engelsk av Rosa Newmarch.
Felles for bøkene Tchaikovsky: The Quest for the Inner Man og The life and letters of Peter Ilich Tchaikovsky, er at de ikke gir noen konkrete hentydninger hva gjelder Tsjajkovskij og eventuell diagnose, men gir en omfattende fremstilling av Tsjajkovskij som person gjennom hans brev og dagboknotater. Dette har dermed vært et helt nødvendig grunnlag for å kunne foreta en diskusjon rundt Tsjajkovskij og bipolar lidelse.
Nettside om Tsjajkovskij: En annen viktig kilde brukt i informasjonsinnhentingen rundt Tsjajkovskij, er nettsiden Tchaikovsky Research (14). Dette er en engelskspråklig internettressurs som stadig oppdateres med nye artikler. Her er mange av Tsjajkovskijs brev og dagboknotater samlet, og flere av disse er oversatt fra russisk til engelsk. Nettsiden har eksistert siden februar 2006, med mål å gjøre informasjon om Tsjajkovskij lett tilgjengelig for alle. En av flere bidragsytere til denne siden er Alexander Poznansky. Dessuten kan nevnes Thomas Kohlhase (tysk musikkhistoriker) og Henry Zajaczkowski (britisk musikkhistoriker og spesialist på Tsjajkovskijs verker).
Tsjajkovskij i databaser: For ytterligere informasjon om Tsjajkovskij har jeg foretatt litteratursøk i databasene PubMed Central og Oria. Dette resulterte i henholdsvis 3 og 5 artikler.
PubMed Central: Ved søk på PubMed Central med søkeordene tchaikovsky or tchaikowsky, fikk jeg 88 treff. (Søketidspunkt 15. desember 2020). En stor andel av disse artiklene omhandlet studier hvor klassisk musikk var brukt i forskningsøyemed, og dermed uten relevans til min oppgave. Etter å ha lest abstracts, satt jeg igjen med 3 artikler som var relevante for oppgaven.
11
Oria: Søk på Oria med søkeordet tchaikovsky gav hele 55 675 treff, og måtte dermed avgrenses. Jeg endret søket til tchaikovsky AND bipolar, noe som gav 113 treff. (Søketidspunkt 16. desember 2020). Ettersom dette også var et stort treff, avgrenset jeg til ‘’artikler’’ som gav 83 treff, og avgrenset videre til at de skulle være fra fagfellevurderte tidsskrifter. Da sto jeg igjen med 58 artikler. For 14 av disse var det ikke mulig å hente frem artikkelen i fulltekst, og disse ble derfor ekskludert. De 44 gjenværende artiklene leste jeg alle abstracts for å se om de var relevante for min oppgave. Av disse 44 fant jeg 5 relevante artikler.
Bipolar lidelse og kreativitet: I diskusjon av temaet bipolar lidelse og kreativitet, har jeg brukt boka Touched with fire; Manic-Depressive Illness and the Artistic Temperament (5), skrevet av psykolog og forsker på bipolar lidelse, Kay Redfield Jamison. I tillegg har jeg foretatt et usystematisert søk på PubMed Central med søkeordene ‘’bipolar disorder and artistic creativity’’.
Diagnostikk av bipolare lidelser: I diskusjon av kjennetegn og diagnostiske trekk rundt bipolare affektive lidelser, har jeg støttet meg på professor Ulrik Malts lærebok i psykiatri (9). Det ble i tillegg foretatt usystematiserte søk på PubMed Central for å finne supplerende artikler om kjennetegn, debuttidspunkt, forekomst og arvelighet av bipolare lidelser.
12 Resultater og diskusjon
For å fremlegge resultatene av mine undersøkelser, presenteres først en oversikt over hva jeg har funnet av litteratur på emnet Tsjajkovskij og bipolar lidelse. Etter denne oversikten følger en mer dyptgående diskusjon rundt symptomer og særtrekk hos Tsjajkovskij, strukturert kronologisk i henhold til komponistens liv.
Resultat av litteratursøk: Ved søk etter informasjon om Tsjajkovskij og bipolar lidelse, finner man flere kilder hvor det hevdes en sammenheng. Enkelte hevder dessuten at hans tidlige bortgang i en alder av 53, var et resultat av selvmord, som ledd i psykiatrisk sykdom. Etter litteratursøk satt jeg igjen med følgende artikler om Tsjajkovskij og bipolar lidelse:
Artikler fra Oria: Artikkel: Tittel: Relevante funn: Greenwood, Creativity and Tsjajkovskij nevnes som en av flere kunstnere Tiffany A., Bipolar disorder: A som kan ha slitt med bipolar lidelse (12). 2020 Shared Genetic Vulerability Johnson et al., Creativity and Hevder at de mindre alvorlige formene for bipolar 2016 bipolar disorder: lidelse som bipolar lidelse type 2 og cyklotymi er Igniting a Dialouge spesielt forekommende hos kunstnere. Tsjajkovskij nevnes her som mulig kandidat til en slik diagnose (15).
McCraw et al., Self-reported Tsjajkovskij er en av flere kunstnere som 2013 creativity in bipolar artikkelforfatterne hevder kan ha vært affisert av disorder: maniske faser (16). prevalence, types and associated outcomes in mania versus hypomania Post, Felix., Creativity and Artikkelforfatterne tar til orde for at Tsjajkovskij 1994 Psychopathology a kan ha forsøkt å ta sitt eget liv i 1877 og at hans Study of 291 World- død kan ha vært resultat av selvmord (10). Famous Men Timoshin, A conversation with Dr. Richard Kogan, amerikansk psykiater og Natalie., 2010 Dr Richard Kogan: konsertpianist, hevder i dette intervjuet at the creative process Tsjajkovskij led av dystymi og var plaget av and selvmordstanker (17). psychopathology
13 Artikler fra PubMed: Mula, M., Music and Her presenteres en oversikt over musikere som Trimble, M., madness: antas å ha lidd av bipolar lidelse. Tsjajkovskij 2009 neuropsychiatric hevdes å ha hatt bipolar lidelse type 2 (1). aspects of music Kornhauser, P. The cause of P. I. Artikkelforfatter hevder at Tsjajkovskij tidvis var 2010 Tchaikovsky’s deprimert, var avhengig av alkohol og slet med (1840-1893) death: diffuse somatiske plager knyttet til cholera, suicide, or alkoholforbruket. Konkluderer med at Tsjajkovskij both? døde av kolera, ikke selvmord (18).
Wintersgill, P. Music and Artikkelforfatter hevder at Tsjajkovskij led av 1994 Melancholia depresjon. Depresjonene kom oftest i vintermånedene, og ble forverret av ytre faktorer, spesielt hvis komposisjonene hans møtte kritikk (19).
Andre kilder: Tsjajkovskij er omtalt i boka Touched with fire fra 1993, som handler om bipolar lidelse og kreativitet. Boka er skrevet av den amerikanske psykologen Kay Redfield Jamison som har sentrert sine arbeider rundt bipolar lidelse. I boka presenteres flere case-studier av historiske personer som hun hevder led av bipolar lidelse. Tsjajkovskij er ikke blant kunstnerne hun har gått nærmere inn på, men han angis å være blant forfattere, kunstnere og komponister som etter forfatterens skjønn skal ha lidd av cyklotymi, depresjon eller bipolar lidelse (5, s. 267).
Tsjajkovskij er også omtalt i boka White coat tales fra 2016, skrevet av professor i medisin Robert B. Taylor. Her hevdes at Tsjajkovskij led av depresjon eller bipolar lidelse (6, s. 192).
I musikktidsskriftet ‘’The Musical Quarterly’’, utgitt av Oxford University Press, ble i 1919 publisert en lengre artikkel med tittelen ‘’The Unvanquishable Tchaikovsky’’(20). I artikkelen tar musikk-kritiker Charles L. Buchanan til orde for at Tsjajkovskij led av psykasteni. Psykasteni er i hovedsak en historisk diagnose primært assosiert med legen Pierre Janet (1859-1947) som delte nevroser inn i hysteri og psykasteni. Ifølge Janet kunne psykasteni best beskrives som en patologisk følelse av utilstrekkelighet (21). I ICD-10 finner vi fremdeles termen under F48.8 ‘’Andre spesifiserte nevrotiske lidelser’’ som omfatter ‘’blandede forstyrrelser av atferd, forståelse og emosjoner med usikker opprinnelse og nosologisk status, som inntreffer med særlig hyppighet i visse kulturer’’(22). Buchanan tar også til orde for at Tsjajkovskij led av hypokondri, og at den ‘’nervøse svakheten gav seg uttrykk i depresjon, engstelse og en sterk tendens til å henge seg opp i redsler’’. Tsjajkovskijs musikk omtaler han som banebrytende og egenartet. ‘’It is a sort of beautiful complaining, a sort of sorry tenderness.’’
Oppsummering av litteratursøk: I disse ulike kildene finner vi tre artikler som angir at Tsjajkovskij skal ha lidd av bipolar lidelse, hvorav den ene spesifiserer at det dreier seg om bipolar type 2. Én artikkel peker mot bipolar type 2 eller cyklotymi, men uten videre spesifikasjon. I to artikler hevdes at
14 Tsjajkovskij slet med selvmordstanker og at han skal ha forsøkt å ta sitt eget liv, og i tre av artiklene hevdes at Tsjajkovskij slet med depresjon eller dystymi. I følge Jamison og Taylor, skal Tsjajkovskij ha lidd av bipolar lidelse, cyklotymi eller depresjon.
En åpenbar svakhet ved artiklene og de to bøkene hvor Tsjajkovskij er nevnt som mulig kandidat for bipolar lidelse, er at påstanden ikke begrunnes. På den ene siden styrkes antakelsen om at Tsjajkovskij kan ha lidd av bipolar lidelse ved funn av ulike kilder som sier det samme. På den andre siden fører disse opplysningene på mange måter mer til spørsmål enn svar; påstanden mangler begrunnelse. Resultatet av litteratursøket er dermed som følger: Ja, flere kilder hevder at Tsjajkovskij kan ha lidd av bipolar lidelse, men fremlegger ingen forklaring.
Bøkene Tchaikovsky: The Quest for the Inner Man og The life and letters of Peter Ilich Tchaikovsky, gir ingen konkrete hentydninger hva gjelder Tsjajkovskij og eventuell diagnose, men danner et uvurderlig grunnlag for å kunne foreta en sådan diskusjon. Tsjajkovskijs egne skrevne ord i brev og dagbøker, gir et enda mer direkte innblikk i hans liv. Det er dermed disse kildene som fortrinnsvis ligger til grunn i den følgende diskusjonen av Tsjajkovskij og bipolar lidelse.
Barndom, ungdomsår og et nervøst sammenbrudd
Familie og arv Kliniske studier indikerer at bipolar lidelse er en multifaktoriell sykdom, men med høy arvelighet. Heritabiliteten, det vil si hvor mye som kan forklares ut fra gener, er anslått til å være rundt 80% for bipolar lidelse type 1 og 2 (9, s. 480). Om lag 30% av heritabiliteten tilskrives vanlige genetiske varianter (13). Gjennom familiestudier har man funnet at barn av en forelder med bipolar lidelse, har 20-25% sjans for å utvikle bipolar eller unipolar lidelse selv. En sammenfatning av tvillingstudier gjennom flere år, viser en gjennomsnittlig konkordansrate på omkring 60% for monozygote tvillinger, mot 14% for dizygote (9, s. 480), noe som indikerer at bipolar lidelse har en høy grad av arvelighet.
Tsjajkovskijs far, Ilja Petrovitsj, ble født i 1795. Av yrke var han gruveingeniør og hadde gradvis jobbet seg opp til en respektabel stilling innen sitt virke. Om hans yngre år er få detaljer kjent, men han beskrives som en svært sympatisk, varm og følsom mann. Han var imidlertid ikke utpreget kunstinteressert, men glad i å høre musikk. Aleksandra d’Assier, Pjotr Tsjajkovskijs mor, var hans andre kone. Aleksandra ble født i 1812, og var fra adelig avstamning. Hun hadde fått en god utdannelse, og kunne spille enkle sanger på piano. I kontrast til Tsjajkovskijs far, ble hun beskrevet som vennlig men reservert, og viste sjelden store affekter (4, s. 2).
Ser man på Tsjajkovskijs stamtavle, finner man få med særlige musikalske evner. Morens pianospill kunne heller ikke regnes som annet enn en hobby. Om dette skriver Modest:
Thus it is almost impossible to ascertain from whom Peter Ilich inherited his genius, if indeed there can be any question of heredity. His one certain inheritance seems to have been an abnormally neurotic
15 tendency, which probably came to him through his grandfather Assier, who suffered from epilepsy (4, s. 2).
Når det kommer til sykdommer i familien til Tsjajkovskij, er det få opplysninger foruten at morfaren Andrey d’Assier skal ha hatt epilepsi. Modest hevder at det er fra ham Tsjajkovskij må ha arvet sin nevrotiske side. Om Tsjajkovskijs 6 søsken vet man at den eldste søsteren, Aleksandra, var avhengig av morfin. Senere utviklet hun også en alkoholavhengighet, og døde to år før Pjotr. Dessverre er opplysningene om Tsjajkovskijs familiemedlemmer sparsomme, og ut fra dette grunnlaget synes det dermed ikke mulig å argumentere for noen uttalt arvelig belastning i familien.
Debuttidspunkt og prodromalsymptomer bipolar lidelse: Gjennomsnittsalder for å oppfylle diagnosen for bipolar lidelse type 1 og 2, varierer mellom 17 og 21 år i ulike studier (9, s. 479). Hvis man derimot ser etter tidlige symptomer som retrospektivt sett kan forklares prodromalsymptomer, får man en betydelig lavere alder. I en norsk studie fra 2011, fant man at klinisk signifikante prodromalsymptomer i gjennomsnitt kunne spores 11 år tilbake før diagnosetidspunkt for bipolar type 1 og 14 år før bipolar type 2 (23). Symptomene de fant ble delt inn i 2 kategorier; affektive symptomer som humørsvingninger, depressivitet og oppstemthet, og generelle symptomer som angst, irritabilitet, søvnforstyrrelser m.fl. Av disse var angst og depressive symptomer de mest fremtredende. Deltakerne i studien ble dessuten karakterisert som energiske og aktive, samsvarende med hyperthym personlighetstype. Til tross for at slike symptomer har vist å være oftere forekommende hos personer som senere har fått en bipolar-diagnose, kan man ikke ut fra dette predikere sykdom; til det er symptomene for uspesifikke.
Om Tsjajkovskijs barndom vet vi at han tidlig viste et ekstraordinært talent for gehør og musikk; allerede som fireåring komponerte han en sang til sin mor. Han hadde en ung guvernante ved navn Fanny Dürbach som ga ham undervisning i fransk, og oppmuntret en dragning mot musikk, poesi og kunst (24). Hun beskrev ham som et talentfullt, sjarmerende og svært følsomt barn. I Modest Tsjajkovskijs biografi om broren, tegnes samme bilde. Han beskriver at broren stadig var oppløst i tårer; når han snakket om sin kjærlighet til familien, når han reddet en katt eller når han spilte piano. Modest presenterer også en historie fra barndommen, fortalt av guvernanten. Familien hadde gjester på besøk, og kvelden gikk med til diverse musikalsk underholdning. Først hadde Pjotr vært lystig og glad, men etterhvert ble han trøtt, og gikk for å legge seg tidligere enn vanlig. Når guvernanten senere gikk for å se til ham, satt han i sengen og gråt heftig. På spørsmål om hva som var galt, svarte han: ‘’Oh, this music, this music!’’ til tross for at det ikke lenger kunne høres noen musikk, pekte han mot hodet sitt og sa ‘’It’s here, and will not give me any peace’’(4, s. 13).
Guvernanten skal helt fra starten ha bitt seg ekstra merke i Pjotr blant søskenflokken på seks. Han var både mer talentfull og pliktoppfyllende enn de andre, og dessuten original på en måte som skilte ham fra andre barn:
When we read together none listened so attentively as he did, and when on holidays I gathered my pupils around me in the twilight and let them tell tales in turn, no one could improvise so well as Peter Ilich. In daily intercourse we all loved him, because we felt he loved us in return. His sensibility was extreme, therefore I had to be very careful how I treated him. A trifle wounded him deeply. He was brittle as porcelain. With him there could be no question of punishment; the least criticism or reproof, that would pass lightly over other children, would upset him alarmingly. (...) But when the charm of his
16 mind, and still more of his heart, had time to work, it was impossible not to prefer him to the other children. This sympathetic charm, this gift of winning all hearts, Tchaikovsky retained to the last day of his life (4, s. 7).
Et annet interessant trekk hos Tsjajkovskij, var at han tidlig viste ønske om å uttrykke noe. Bare sju år gammel skrev han flere små dikt på fransk, som handlet om kjærlighet for fedrelandet, for dyr, og sympati med de fattige. Allikevel var det ikke poesi, men musikk som var hans rette kreative medium. Tsjajkovskijs interesse for musikk, gjorde at foreldrene anskaffet en pianolærer, og den unge gutten lærte raskt. Ifølge guvernanten var han svært opphengt i pianoet, og måtte ved enkelte anledninger ‘’dras derfra med makt’’. Til tross for et naturlig talent, la ikke foreldrene opp til noen musikalsk karriere. Til det anså de ham som for nevrotisk og skjør (4, s. 13).
Da Tsjajkovskij var åtte år, flyttet familien til fra Votkinsk til Alapajevsk. Flyttingen medførte både separasjon fra guvernanten og skifte av omgivelser, noe som gikk så hardt inn på den unge gutten at diagnosen nevrasteni ble foreslått (3, s. 9). Broren beskriver at Tsjajkovskij i starten gråt og oppførte seg uberegnelig, for senere å bli irritabel, sentimental og ha en tendens til å trekke seg unna. Verre skulle det bli noen år senere. Modest beskriver at Tsjajkovskij skal ha hatt et spesielt nært forhold til moren, og at han var hennes favorittbarn. Sjokket var derfor stort da moren døde brått og uventet av kolera da han bare var 14 år. Senere i livet beskrev Tsjajkovskij dette som en enorm sorg, og Poznansky argumenterer for at denne hendelsen satte dype spor:
It is very likely that the shattering experience of his mother’s death was one of the sources of the deep existential melancholy that was to become one of the constitutes of Tchaikovsky’s psychological makeup and was often to find poignant expression in his music (3, s. 17).
Selv om det ikke er mulig å påvise noen økt hyppighet av bipolar lidelse etter større psykiske belastninger og traumer, er det vanlig å forklare lidelsen med en stress-sårbarhetsmodell. Miljømessige forhold som stress, kan ikke utløse sykdommen i seg selv, men være medvirkende til å utløse dersom det allerede foreligger en medfødt genetisk sårbarhet (9, s. 480).
Levemann i St. Petersburg Mellom 1850-1859, gikk Tsjajkovskij på rettsvitenskapelig skole i St. Petersburg. Denne perioden av hans liv er i mindre grad dokumentert, men i følge Modest var Tsjaikovskij godt likt og fikk flere gode venner på skolen. Han gjorde få fremskritt på den musikalske fronten, og mot slutten av tenårene ble han mer og mer nonchalant overfor sine forpliktelser på skolen. ‘’With an impulsive temperament, he took life easily: a good-natured, careless young man, unencumbered by serious aspirations or intentions’’ (4, s. 28). Senere fikk han jobb i justisdepartementet, men viste lite interesse for arbeidet. På fritiden dyrket han musikken, og gjorde snart sin entre i sosietetslivet i St. Petersburg. Her førte han en utsvevende livsstil, noe som etterhvert bød på økonomiske problemer. I et brev til sin søster Aleksandra datert 1861 skriver han:
Do you know what weakness I have? Whenever I have money in my pocket I spend it all on enjoying myself. That is mean and stupid, I know—looking at it strictly, I shouldn't even have any money to spend on diversions, as there are huge debts waiting to be paid, there are the most pressing necessities, and yet (again, because of my weakness) I don't give all that any thought and just enjoy
17 myself. Such is my character. How shall I end? What is the future holding in store for me? Even just to think of that is frightening. I know that sooner or later (though more likely sooner) I won't be able to fight off the hard side of life and will smash myself up into smithereens, but until then I shall continue to enjoy life as much as I can and sacrifice everything for the sake of pleasure. Still, it is now two weeks already that I have been beset by adversities from all quarters: things are going extremely badly at work, those nice little rubles vanished into thin air long ago, I am unhappy in love. All this is just nonsense, though: after a while things will brighten up again. Sometimes I even cry a bit, but then I take a walk along Nevsky and walk back home again, and the cloud has lifted (25).
At Tsjajkovskijs løsslupne atferd skapte problemer for ham selv, kommer tydelig frem i dette brevet. Hvis man leser passasjen med et skråblikk på kriterier for hypoman episode, er det flere av kriteriene som kan synes å passe. Han engasjerer seg i sosiale aktiviteter, lar seg lett avspore og bruker penger han ikke har. I følge Poznansky, inngikk Tsjajkovskij også flere seksuelle relasjoner med andre menn i denne perioden, tilsynelatende uten alt for store anstrengelser med å skjule affærene (3, s. 54-55). Det hele gikk ut over jobb og forpliktelser. Et iøynefallende karaktertrekk ved Tsjajkovskij allerede fra ung alder, er raske skifter i humør. I det ene øyeblikket kunne han nokså tankeløst forlyste seg i sosiale lag, for senere sitte nedstemt og gruble over konsekvensene. I en poetisk vending viser han imidlertid tro på at sentimentaliteten snart vil lette. Hvorvidt denne atferden kan tilskrives en hypoman episode, eller snarere bare være uttrykk for enhver ung manns spenning i møte med voksenlivet, er uten tvil høyst diskutabelt. Like fullt må det kunne sies at dette brevet kaster lys over en av flere interessante sider ved Tsjajkovskijs karakter.
Nervøst sammenbrudd i 1866 I 1863 startet Tsjajkovskij på musikkonservatoriet i St. Petersburg. Her tok han fag i komposisjon, og det ble tidlig klart at han ikke lenger kunne flyte på talent for å holde tritt med sine medstudenter. Mens han tidligere hadde vært vant til å engasjere seg i forlystende aktiviteter og moro, ble han nå nødt til å trekke seg tilbake for å studere og komponere. Å balansere impuls og disiplin ble en konflikt som skulle vedvare gjennom hele Tsjajkovskijs liv (3, s. 65).
I slutten av 1865, ble det avholdt eksamenskonsert, men Tsjajkovskijs verker fikk en laber omtale av musikk-kritikeren César Cui. I løpet av årene skulle Cui vise seg å bli en av Tsjajkovskijs hardeste kritikere, og det nærmeste komponisten kom en nemesis. Den dårlige omtalen var startskuddet for en lengre depressiv periode som kulminerte sommeren 1866.
Etter uteksamineringen fra konservatoriet i St. Petersburg, sto jobb ved konservatoriet i Moskva for tur. Studietiden i St. Petersburg hadde gjort ham knyttet til byen, og i starten tok han skiftet av miljø tungt. Brevene fra denne tiden bærer preg av ensomhet, tungsinn og likegyldighet for omgivelsene. Etter å ha ankommet Moskva i starten av januar 1866, skriver han til brødrene:
My dear brothers! My journey was a sad affair, but it did go well. I kept thinking about you, and I was tormented constantly by the thought that I have been boring you lately with my depressions — something I have been suffering from very much. However, never doubt my love for you, even if it should not manifest itself externally at all (26).
10. januar, fire dager senere, skriver han igjen og forteller at han savner brødrene og føler seg trist. Imidlertid er han hjemsøkt av en ‘’uimotståelig tørste etter arbeid’’ noe som gir
18 ham stor trøst (27). Mellom depresjonene opplevde han allikevel enkelte glimt av lettere sinn. I midten av februar, skriver han til Modest at nervene nå er bedre, at han er rolig og nesten munter. Han trøster seg med tanken at det snart er vår og sommer (4, s. 73). Denne optimismen skulle imidlertid ikke vare lenge. I slutten av april, ble depresjonen betydelig. I brevene klager han over stress, nervøsitet og søvnproblemer. Til broren Anatoly skriver han:
My nerves are altogether shaken. The causes are: 1. the symphony, which does not sound satisfactory; 2. Rubinstein and Tarnovsky have discovered that I am easily startled, and amuse themselves by giving me all manner of shocks all day long; 3. I cannot shake off the conviction that I shall not live long, and shall leave my symphony unfinished. I long for the summer and for Kamenka as for the Promised Land, and hope to find rest and peace, and to forget all my troubles there. Yesterday I determined to touch no more wine, spirits, or strong tea. I hate mankind in the mass, and I should be delighted to retire into some wilderness with very few inhabitants. I have already secured my ticket in the diligence for May (4, s. 76).
Billetten som Tsjajkovskij refererer til i slutten av brevet, var en reise hjem til Kamenka for å besøke familien. Reisen lot seg imidlertid ikke gjennomføre på grunn av værforhold, og Tsjajkovskij ble mer og mer fortvilet. Foruten hadde han problemer med en av komposisjonene sine, symfoni no. 1 i G-moll, senere kjent som ‘’Winter day dreams’’. Etter å ha fått kjølig omtale av verkene som ble presentert på eksamenskonserten, var tonen satt for at han denne gangen måtte prestere. Han jobbet både dag og natt, noe som endte med et nervøst sammenbrudd i juni 1866. En lege ble tilkalt, og tilstanden ble erklært som alvorlig. De mest fremtredende symptomene var hallusinasjoner og en konstant følelse av frykt. Legen konkluderte at Tsjajkovskij var på randen av galskap, og krevde full hvile (4, s. 77).
I Modest Tsjajkovskijs biografi, spesifiseres dessverre ikke disse hallusinasjonene noe nærmere. Om de eksempelvis var visuelle eller auditoriske vites ikke. Visuelle hallusinasjoner kan ses ved psykose, men kan også forekomme ved alvorlig søvnmangel. At hallusinasjonene kan ha vært et resultat av stress og lite søvn, er derfor en plausibel teori. Dog kan en akutt psykose heller ikke utelukkes, men spørsmålet forblir ubesvart. Av alle Tsjajkovskijs komposisjoner, må denne første symfonien anses å ha gitt komponisten mest hodebry. På grunn av sammenbruddet, var han ikke i stand til å ferdigstille verket til planlagt tid. I alt tok symfonien to år å komponere, fra mars 1866 til februar 1868, og i 1874 foretok han en total revisjon.
Depresjon, angst, komorbiditet og personlighet
Depressive perioder I de mange brev, dagboknotater og memoarer som finnes etter Tsjajkovskij, får man inntrykk av at depresjon og tungsinn var noe som plaget komponisten med jevne mellomrom gjennom hele livet. Tiden før sammenbruddet i 1866 står frem som en av de første tydelige depressive periodene, og liknende perioder gjentok seg også senere i livet, ofte forbundet med midlertidige kreative pauser.
19 Årstidsvariasjon: Årstidsvariasjon i depresjonene var et påfallende fenomen hos Tsjajkovskij. I mange av brevene hvor han uttrykker tungsinn, er vinteren nevnt som en av årsakene:
All this winter I have been depressed to the verge of despair, and often wished myself dead. Now the spring is here the melancholy has vanished, but I know it will return in greater intensity with each winter to come, and so I have made up my mind to live away from Moscow all next year (4, s. 168).
I en studie fra 2020, undersøkte en amerikansk forskergruppe emnet bipolar lidelse og sesongvariasjoner (8). I studien viser de til en avhandling om bipolar lidelse fra 2007, forfattet av psykiateren Frederick K. Goodwin og psykologen Kay R. Jamison3, hvor de fant et sesongmessig mønster i utbrudd av maniske og depressive perioder samt selvmordsforsøk hos pasienter med bipolar lidelse. Mønsteret involverer en topp i maniske/hypomane symptomer om våren og i de tidlige sommermånedene, og en topp i depressive symptomer om høsten og i de første vintermånedene. Ifølge forskergruppen, samsvarer disse funnene med deres egne observasjoner av at soleksponering kan ha betydning for sykdomsforløp, spesielt for mennesker bosatt på nordlige eller sørlige halvkule. De hevder at endringene i soleksponering påvirker melatoninsekresjon, og har innvirkning på hypothalamus-hypofyse- binyre-aksen som kan påvirke forløpet av bipolare symptomer.
Den siste depresjonen: Selv om Tsjajkovskij var plaget av intermitterende depresjoner allerede fra ung alder, gjorde de seg mer bemerket som voksen. Året før han døde, slet han med inspirasjon til å komponere, og flere brev fra denne perioden vitner om en svært nedtrykt og melankolsk sinnsstemning. Hans siste komposisjon, symfoni no. 6, op. 74, også kjent som Patétique- symfonien, synes å ha sprunget ut av denne depresjonen. Symfonien kan tolkes i dag som et bilde på komponistens overveldende angst i konfrontasjon med det evige intet. Til forskjell fra de tidligere symfoniene har den et melankolsk og endelig preg, ‘’med allusjoner til et rekviem’’ (3, s. 560). I et brev til nevøen Vladimir Davydov, skrev Tsjajkovskij om symfonien: ‘’(...) quite often during my wanderings, composing it in my mind, I wept terribly’’(3, s. 557).
En engstelig mann Et påtagelig trekk ved Tsjajkovskijs depresjoner, var en sterk tendens til grublerier og bekymringer. I brev og dagboknotater, hvor han beskriver sin melankoli, ser man vel så mange trekk som kan tilskrives en indre angst, ofte sentrert rundt død. Frykt for døden var et trekk ved Tsjajkovskij som vedvarte hele livet. ‘’I cannot shake off the conviction that I shall not live long’’ skrev han som 26-åring. I brev til sin kusine Anna Merkling på sin førtifireårsdag skrev han:
I have not the slightest wish to die and even hope to reach a ripe old age (...) What I need is not to fear death. In this particular matter I can make no boast. I am not sufficiently imbued with religion to see in death the beginning of a new life, nor am I a philospher that I might reconcile myself to that abyss of nonbeing into which we must sink. I envy no one more than truly religious people’’ (3, s. 560).
August 1887 besøkte Tsjajkovskij en venn i Aachen som lå på dødsleiet, syk med syfilis. For Tsjajkovskij ble dette en ubehagelig påminnelse om sin egen forgjengelighet. Etter besøket
3 Forfatter av den tidligere omtalte boka Touched by fire (1993)
20 skriver han i dagboken at han har tenkt mye på Gud, på liv og død, stilt spørsmål som hvorfor, hvordan og for hva, og undrer om han vil finne rom til å uttrykke den trosbekjennelsen som gradvis har vokst frem i ham (3, s. 478). Han føler seg voldsomt egoistisk, men mest av alt vil han flykte fra hele situasjonen. Senere skrev han til Nadezhda von Meck at besøket hos vennen hadde vært en av de mørkeste perioder av hans liv:
I have aged much and grown thin during this time. (...) I feel a sort of weariness with life, a sort of sad apathy, the feeling that I myself must die soon, and because of this nearness everything that I had held to be important and essential in my life now appears to me trivial, insignificant, and utterly pointless (3, s. 491).
Noen måneder senere, satte han i gang å komponere sin 5. symfoni. Poznansky hevder at besøket hos den døende vennen var en viktig inspirasjonskilde for den dramatiske symfonien. I tiden etterpå kom vennen stadig opp i tankene, og han skrev at alt føltes melankolsk og trist: ‘’It was awful to realize the precipitateness and irreversibility of the past’’(3, s. 491).
Angst og bipolar lidelse: Det er stor grad av komorbiditet mellom bipolar lidelse og ulike angstlidelser. I en oversiktsartikkel fra 2019 (28), utgitt i World Journal of Psychiatry, fant man at rundt 75% av pasienter med bipolar lidelse også har en komorbid psykiatrisk tilstand, hvorav angstlidelser, rusmiddelavhengighet og atferdsforstyrrelser er de vanligste diagnosene. Noen av de høyeste ratene av angstlidelser komorbid med bipolar lidelse er rapportert i epidemiologiske undersøkelser. Her fant man i gjennomsnitt at en tredjedel av pasienter med bipolar lidelse ville utvikle en angstlidelse i løpet av livet. Enkelte av studiene rapporterte livstidsrater helt opp til 90%. Et annet funn var at rundt en tredjedel av pasientene med bipolar lidelse utvikler mer enn én type angstlidelse. De vanligste angstlidelsene komorbid med bipolar lidelse hos voksne var panikklidelse (17% til 22%), generalisert angstlidelse (13% til 20%), sosial fobi (20%), posttraumatisk stresslidelse (11% til 17%), sosial angst (13%), obsessiv- kompulsiv lidelse (10% til 13%), spesifikke fobier (11%) og agorafobi (8%). Enkelte studier har funnet en viss overvekt av angstlidelser hos kvinner, mens andre studier har ikke kunnet reprodusere disse funnene. Det er heller ikke vist noen signifikante forskjeller ved demografiske variabler som sivilstatus, utdannelse og sosioøkonomisk status, ei heller mellom bipolar lidelse type 1 og 2.
Langt fra alle pasienter med bipolar lidelse vil altså oppfylle krav til en komorbid angstdiagnose, men likefremt er angstsymptomer ved bipolare depresjoner svært vanlig. Det typiske for denne angsten er at den oppstår episodisk, som regel i forbindelse med depressive faser, dog kan den også opptre i maniske faser. Angsten beskrives som diffus, altomgripende og gjennomborende, og kan i alvorlige tilfeller bli så ubehagelig at selvmord er eneste utvei (9, s. 485). Vedvarende angstlidelse er gjerne forbundet med økt forekomst av opplevelse av utmattelse, også kalt nevrasteni (29).
Ut fra opplysningene om Tsjajkovskij, virker det svært tydelig at han slet med symptomer liknende angst. Det virker dermed ikke usannsynlig at han hadde kunnet tilfredstille kriterier for en angstdiagnose, og diagnosen nevrasteni ble endog foreslått da han var barn. Både i 1866 og 1877, opplevde komponisten ‘’nervøse sammenbrudd’’ etter perioder med høyt
21 stressnivå. Dessverre er opplysningene sparsomme, men en form for angstanfall kan være én forklaring.
Annen komorbiditet Etter angstlidelser er stoff- og alkoholmisbruk vanligste tilleggsdiagnose til bipolar lidelse, hvorav alkoholmisbruk er vanligst. Om lag 60% av pasienter med bipolar lidelse, har en historie med en form for misbruk eller avhengighet (30). Den smertefulle eksistensielle angsten ved depressive episoder anføres hyppigst som motiverende årsak til rusbruk. Andre begrunnelser er forsøk på å dempe tankekjør eller irritabilitet ved hypomane eller maniske episoder (9, s. 485). I oversiktsartikkelen fra 2019 (28), fant man dessuten at pasienter med bipolar lidelse kombinert med en angstlidelse, hadde dobbelt så stor sjans for å ha rusmiddelavhengighet som tilleggsdiagnose. Foruten rusmiddelbruk, så man også en økt hyppighet av ADHD, spiseforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser og ulike somatiske sykdommer.
Hos Tsjajkovskij er det ikke mulig å påvise noe definitivt rusproblem, men det finnes enkelte indisier på at komponisten roet nervene med alkohol. I 1891 var Tsjajkovskij på vei til turné i USA, og full av hjemlengsel, skrev han til nevøen Vladimir Davydov: ‘’Against this kind of melancholy, which is something you're unlikely to have ever experienced, and more painful than anything in the world, I have only one remedy: alcohol’’ (31).
Enkelte somatiske sykdommer er også vanligere hos pasienter med bipolar lidelse. Her kan nevnes hjerte- og karsykdommer, gastrointestinale sykdommer, leddplager, overvekt, migrene og epilepsi (9, s. 487). Hos Tsjajkovskij er det godt dokumentert at han både slet med mageplager og en form for hodepine som han selv kalte ‘’sin nervøse hodepine’’ (4, s. 392). Om dette kan ha dreid seg om en form for migrene er uvisst. I dagboknotater fra 1884, beskriver han en ubehagelig fornemmelse i halsen, særlig etter måltider, samtidig som han føler seg både nervøs og irritabel (3, s. 439). Denne ‘’følelsen’’ av noe i halsen plaget ham titt og ofte, men ble omsider noe han avskrev som et resultat av dårlig fordøyelse (4, s. 314). En plausibel forklaring på disse plagene kan være at det dreide seg om en stressrelatert refluks. At Tsjajkovskij hadde blitt godt vant til mageplagene, viste seg også i 1893 da han lå syk med kolera. I starten tok han ikke kolerasymptomene alvorlig, men avskrev dem til ‘’magen’’.
I enkelte av Tsjajkovskijs brev fremkommer at han slet med angst for sykdom. I 1878 skrev han til broren Anatoly at han følte seg svært deprimert, og kalte tilstanden sin ‘’en episode av hypokondri’’ (4, s. 168). I følge Malt kan depressive faser som ledd i en bipolar lidelse, manifestere seg i en form for hypokondri (9, s. 495).
Personlighet Helt siden dannelsen av de første sivilisasjonene har mennesker fremsatt ulike forslag til hvordan personlighet kan beskrives. En mye brukt modell for å kartlegge personlighetstrekk, er den såkalte femfaktormodellen eller ‘’big five’’, videreutviklet fra den engelske psykologen Eysencks personlighetstypologi (9, s. 121). Eysenck vektla opprinnelig to hovedakser: ekstroversjon/introversjon og stabilitet/nevrotisisme. Senere la han til ‘’psykotisisme’’ som fanget opp trekk som aggressivitet, fientlighet og manglende evne til å legge planer. Femfaktormodellen inneholder disse tre hoveddimensjonene, men man la i tillegg til dimensjonene medmenneskelighet og åpenhet for erfaring. Femfaktormodellen
22 ombefatter dermed følgende dimensjoner: åpenhet, planmessighet, ekstroversjon, medmenneskelighet og nevrotisisme, alle med flere underfasetter.
Nevrotisisme kan best oversettes til sårbarhet, og er et i høy grad genetisk bestemt personlighetstrekk kjennetegnet ved engstelighet, tendens til grubling, usikkerhet, varhet for kritikk med mer. Personer som scorer høyt på nevrotisisme har dårligere evne til å takle psykisk motgang, og kan i en sådan situasjon reagere for eksempel med irritabilitet, sinne, sorg, engstelse, bekymring, fiendtlighet eller selvopptatthet (9, s. 121). Tatt i betraktning disse negativt ladde personlighetskarakteristikaene, er det naturlig å tenke at det er få fordeler med ‘’å være nevrotisk’’. Nevrotisisme som personlighetstrekk har imidlertid stått seg gjennom evolusjonen til den dag i dag, og en årsak kan være at trekket også bringer med noen positive egenskaper som empati og økt følsomhet for andres lidelse. I en studie fra 1990, hevdes endog at nevrotisisme er den personlighetsdimensjonen som er nærest relatert til kreativ tenking og væremåte (32).
Av de ulike personlighetstrekkene, er det nevrotisisme som i høyest grad disponerer for ulike psykiske lidelser, hvorav angst, men også depresjon er de mest forekomne. Dersom vi forklarer angstlidelser med en stress-sårbarhetsmodell, vil nevrotisisme kunne være en av faktorene som gir sårbarhet. I en svensk studie fra 2017 om personlighetstrekk ved bipolar lidelse (33), fant man høyere score av nevrotisisme hos pasienter med bipolar lidelse type 1 og 2, sammenliknet med friske kontroller. Hos en tredjedel av pasientene, var skåren mer enn ett standardavvik over normalpopulasjonen, noe som gjør funnene klinisk signifikante og i tråd med resultater fra tidligere studier på emnet (33). I samme studie fant man at kombinasjonen høy nevrotisisme, dårligere impulskontroll og økt aggressivitet er assosiert med bipolar lidelse.
Sammenhengen mellom personlighetstrekk og bipolar lidelse er uten tvil et komplekst tema som gir opphav til mange spørsmål og få enkle svar. Det samme kan sies om avgrensningene mellom ulike diagnoser i psykiatrien; i praksis vil samme symptom ofte kunne passe i mer enn én kategori. Dette gjelder særlig for angst og depresjon; de fleste med angstlidelser har symptomer som man også ser ved depresjon og motsatt (9, s. 441). Ut fra det vi vet om Tsjajkovskijs personlighet, både det som er fortalt av andre og beskrevet av ham selv, synes det høyst plausibelt å kalle komponisten en nevrotisk mann. Allerede som barn ble han beskrevet som nærtagende, følsom og skjør, og disse karakteristikkene fulgte ham gjennom livet. At en mer eller mindre medfødt nevrotisisme kan ha vært medvirkende til både angst, depresjon og om mulig bipolar lidelse hos komponisten, virker ikke usannsynlig.
Selvkritikk: Et påfallende trekk ved personer med høy skåre på nevrotisisme, er en tendens til selvkritikk og følelse av mindreverd. Dette er også vanlige symptomer ved depresjon. Tsjajkovskij var tidvis svært kritisk til egne prestasjoner og evner, noe som gjorde seg spesielt fremtredende ved kritikk fra andre. I 1868 fullførte Tsjajkovskij et tonedikt som fikk navnet Fatum. Stykket ble applaudert av publikum, og selv var han meget fornøyd med komposisjonen. Etter premieren var imidlertid omtalen fra kritikerne lunken, noe som gikk sterkt inn på ham; i affekt ødela han hele partituret (3, s. 117). Å ødelegge en hel komposisjon hvor det utvilsomt ligger mange timer arbeid bak, kan virke nokså impulsivt og ekstremt for de fleste av oss. Dette var allikevel noe Tsjajkovskij skulle komme til å gjenta også med senere
23 komposisjoner som ikke møtte den anerkjennelsen han hadde håpet på. Fatum og hans første opera ‘’The Voyevode’’ har av den grunn blitt rekonstruert fra overlevende notasjoner etter hans død.
To år senere, mens Tsjajkovskij jobbet på sin tredje opera, ‘’The Oprichnik’’, finner vi en liknende følelse av utilstrekkelighet. Til vennen Ivan Klimenko, skrev han at han følte seg syk og utbrent, ble fetere og fetere, og mer og mer sikker på at han var uegnet til å lære bort komposisjon ved konservatoriet (3, s. 127). Liknende følelser av mindreverd viste seg også etter at han hadde blitt en høyst anerkjent og vellykket komponist. I 1884 skriver han nostalgisk i dagboken:
How much I have lived through, and in truth, without false modesty, how little has been done! Even in my proper sphere of work—if I put my hand on my heart—there is nothing perfect, nothing outstanding. I am still searching, still wavering, still faltering. And in other matters? I do not read anything, I do not know anything. I waste so much precious time on vint 4 alone, which I think is troublesome for my health (34).
Irritabilitet: Dersom det stemmer at kombinasjonen høy nevrotisisme, dårligere impulskontroll og økt aggressivitet er assosiert med bipolar lidelse, er et interessant funn at Tsjajkovskij kan sies å passe inn i disse tre karakteristikkene. Nevrotisk i sinn, impulsiv i handling og om ikke aggressiv, så i alle fall lett tilbøyelig til å bli irritert. Ved mer enn én anledning uttrykker han at han føler seg som en misantrop, og er redd han er til plage med sin irritable væremåte:
My strange irritable character a la longue must be burdensome and difficult for any continious cohabitation (3, s. 102).
Mellom 1873 og frem til hans død i 1893, skrev Tsjajkovskij flere dagboknotater. Mange av disse ble senere brent eller ødelagt av Tsjajkovskij selv, men de som er bevart gir et innblikk i komponistens innerste tanker. Noe som gikk igjen i dagbøkene var betegnelsene Z og X. Enkelte biografer har hevdet at disse kodene er relatert til homoseksualitet og kvaler Tsjajkovskij har hatt rundt dette. Poznansky hevder imidlertid at disse heller må leses som Tsjajkovskijs forsøk på å sette ord på følelser, hvorav bokstaven Z refererer til en følelse av sinne for noe ubestemmelig (3, s. 438). I dagboknotater fra april 1884 skriver Tsjajkovskij at han har spilt kort med venner, og at mye ‘’Z’’ dukket opp hos ham i forbindelse med dette. Dagen etter skriver han:
Today I was so furious, so irritated, that I seemed to be just a moment away from creating an ugly scene of hatred and spite. In generally I've been really angry all day, and that the chance of a peaceful, calm life, undisturbed by anything, has passed. There's much commotion, much that jars on me, much of that sort of thing a maniac of my age cannot tolerate indifferently (34).
Hva som i realiteten skapte disse ubestemmelige følelsene av hat og sinne hos Tsjajkovskij, vedblir et ubesvart spørsmål. I følge Poznansky var disse følelsene et mysterium også for komponisten selv, og at betegnelsene ‘’X’’ og ‘’Z’’ dermed var hans forsøk på å finne et mønster (3, s. 437). I et brev til Modest, bemerket Tsjajkovskij denne negative egenskapen ved seg selv:
4 Et russisk kortspill for fire spillere som likner bridge og wist
24 My conscience continually reproaches me for poisoning the life of everyone around me, even those whom I love more than anything in the world, with my irritability and habit of forever becoming angry at something indefinite. My only excuse is that there is some physical cause here (3, s. 439).
Med andre ord hadde ikke Tsjajkovskij noen forklaring på hvorfor denne irritasjonen kom eller hva den var rettet mot. Til tross for egne bekymringer rundt dette, er det lite som tyder på at flertallet av hans samtidige opplevde ham som verken uttalt misantropisk eller ubehagelig. Allikevel er dette et interessant funn som kaster lys over et allerede stort persongalleri.
Følelsesmessige kontraster, kreativitet og impulsivitet
I de ulike kildene brukt i analysen av Tsjajkovskijs person, tegnes langt på vei et bilde av en sensitiv, dels folkesky og melankolsk mann. Komponisten selv, oppfattet seg også i stor grad som en misantrop. Allikevel finnes det mange indisier på at han var mer mangeartet enn som så. Selv om han ofte trakk seg vekk og ville unngå oppmerksomhet, ble han også husket som sosial, svært omgjengelig og sjarmerende.
Følelsesmessige kontraster Et trekk hos Tsjajkovskij var at han kunne ha påfallende svingninger i humør, fra dyp melankoli til glede og ekstase. Ofte kunne disse svingningene knyttes til små eller store eksterne hendelser, andre ganger ikke. Med venninnen Nadezhda von Meck, kunne Tsjajkovskij dele noen av sine innerste tanker og følelser. I brev kunne han klage over psykiske problemer, dele detaljer rundt sin fysiske helse og åpne opp om alkoholforbruk (3, s. 285). I et brev sendt en gang mellom 1878 og 1879, undrer han seg over følelser av sentimentalitet og lettrørthet:
I have become extremely sensitive to all sorts of impressions. I have grown lachrymose, weeping constantly and without any need: because of a book, because of some music, or simply under the influence of the beauty of nature. I wish someone might explain to me the meaning and cause of these strange evening attacks of weakness, which to a greater og lesser degree recur with me daily. The attacks themselves are very onerous and unpleasant, especially the indeterminate longing for something which seizes my entire soul with an unbelievable force and terminates in a quite definite striving for nonbeing, soif du néant! (3, s. 286)
I dette brevet kommer det godt frem at Tsjajkovskij lett tok til tårene, og at han opplevde dette som gjentakende anfall av svakhet. Disse sentimentale anfallene kan minne om episodene med irritasjon. Begge typer skifte av sinnsstemning syntes å komme umotivert, noe som gav opphav til undring hos Tsjajkovskij.
I tillegg til irritable, melankolske og sentimentale sider, kunne Tsjajkovskij også fremvise følelser i motsatt ende av spekteret. Svarende til at kritikk av komposisjonene hans kunne utløse den mest intense følelse av middelmådighet og tungsinn, kunne episoder av suksess drive ham til ekstase og sløsaktighet. I slutten av 1872 skrev Tsjajkovskij ferdig sin andre symfoni, et verk han selv omtalte som det beste han hittil hadde komponert (3, s. 156). I januar 1873 ble symfonien fremført for første gang og fikk god omtale. Musikkritikeren Hermann Laroche skrev ‘’Not in a long time have I come across a work with such a powerful
25 thematic development of ideas and with contrasts that are so well motivated and artistically thought out’’. Oppildnet av triumfen, skrev Tsjajkovskij til Modest at hans tid som Modest Tsjajkovskij var forbi; heretter ville brødrene bare omtales som broren til ‘’The Tchaikovsky’’:
I shall make no secret of the fact that this is the desired end of all my efforts. To grind into the dust everything around one by one’s own greatness – is not this supreme pleasure?! So tremble, for soon my fame will crush you! (3, s. 156)
I dagbøker og brev fra Tsjajkovskijs eldre dager, finner man spor av at disse ulike sinnsstemningene kunne skifte raskt. I 1890 skrev han til sin venn Aleksandr Glazunov:
I am going through a very enigmatic stage on the path to the grave. Something is happening inside me, something I myself do not understand, a sort of weariness with life, a disappointment, at times a mad anxiety, but not the kind in whose depths is foreseen a new rush of love for life, but something hopeless, final, and even, as is the way with finales, banal. But, at the same time, I have a frightful desire to write. The devil only knows what the matter is: on the one hand, I seem to feel that my song has been already sung, while on the other hand, I have an irresistible desire to strike up the same, or better yet, a new song’’(3, s. 508).
Dagen etter skrev Tsjaikovskij et notat i dagboka: ‘’Worked better; in the evening was visited by genuine inspiration’’. Tre måneder etter dette igjen skrev han: ‘’I am now in a period of particular love for life. I am filled with the consciousness of a great labor successfully completed’’ (3, s. 509).
Det cyklotyme temperament: Irritabilitet, raske svingninger i humør og emosjonell labilitet, er ifølge den tyske psykiateren Ernst Kretschmer viktige komponenter i utformingen av det såkalte cyklotyme temperament. Han beskrev denne typen temperament på følgende måte:
Men of this kind have a soft temperament which can swing to great extremes. (...) Not only is the hypomanic disposition well known to be a peculiarly labile one, which also has leanings in the depressive direction, but many of these cheerful natures have, when we get to know them better, a permanent melancholic element somewhere in the background of their being. (...) The hypomanic and melancholic halves of the cycloid temperament relieve one another, they form layers or patterns in individual cases, arranged in the most varied combinations (5, s. 14).
De britiske psykiaterne Dr. Eliot Slater og Sir Martin Roth har gitt en generell beskrivelse av det cyklotyme temperament hvor de trekker frem kjennetegn som vekselsvise skiftninger i humør som kan vare fra dager, uker eller måneder av gangen, vage medisinske plager og årstidsvariasjon i symptomene. Depresjon og oppstemthet kan avløse hverandre direkte, eller være ispedd normale perioder. I hypoman fase føler pasienten seg bra, men bidrar desto mer til følelse av utilstrekkelighet og håpløshet i de depressive periodene. I de depressive fasene søker pasienten ofte lege for vage medisinske plager som hodepine, insomni, slapphet og fordøyelsesbesvær (5, s. 15).
Satt opp mot Tsjajkovskij, er dette interessante opplysninger. Han opplevde tilsynelatende raske svingninger i humør, følte seg stadig irritabel, tok lett til tårene, slet med vage somatiske plager og hadde et årstidsavhengig mønster i depresjonene.
26 Kreativitet Gjennom sitt 53 år lange liv, rakk Tsjajkovskij å komponere hele 80 verker i tillegg til en rekke unummererte (35). Etter at han ble voksen, gikk det ikke ett eneste år uten at han komponerte noe, men enkelte perioder var mer produktive enn andre.
Kort tid etter suksessen med den andre symfonien i 1873, satte Tsjajkovskij entusiastisk i gang med nye prosjekter og opplevde stor grad av inspirasjon. Til Nadezhda von Meck skrev han at han i denne tiden var i en opphøyet og lykksalig sinnsstemning. ‘’During those two weeks, without any effort, as if moved by some supernatural force, I completed a rough draft of the entire Temptest’’ (3, s. 157). Ved flere anledninger trakk Tsjajkovskij seg vekk fra familie og venner for å kunne konsentrere seg om å komponere. I 1890 reiste han til Firenze for å finne arbeidsro, og skrev til broren Modest: ‘’Sometimes I compose very easily, sometimes not without effort’’ (3, s. 506).
I 1892 førte en depresjon til at han ga opp prosjektet med det som egentlig skulle bli ‘’symfoni i e-dur’’. Året etter kom imidlertid skapertrangen tilbake, og han satte i gang med sitt siste store prosjekt; Patétique-symfonien. Med denne jobbet han så intenst at første sats var ferdig bare i løpet av fire dager (3, s. 556). I et brev til storhertug Konstantin av Russland beskrev Tsjajkovskij hvor viktig komposisjon var for ham:
I literally cannot live without working, for no sooner has some labor been completed and I begin to think about resting than instead of rest, there comes anguish, melancholy, thoughts of the vanity of everything earthly, fear for the future, fruitless regret for the irrevocable past, agonizing questions about the earthly existence, in a word, all that poisons the life of a man not engrossed in labor and at the same time inclined to hypochondria – and as a result, there appears a desire to begin at once some new labor. (...) It stood to reason that under such circumstances this new labor is not always provoked by true creative necessity (3, s. 552).
Han forteller her at det er umulig for ham å leve uten å jobbe, for om han ikke er engasjert i et arbeid, hjemsøkes han av ubehagelige tanker og uro. Kanskje kan man også snu det hele om, og lese ut av dette at det er de ubehagelige tankene, eller en uro, som gir grobunnen for arbeidslyst. Hva som egentlig drev Tsjajkovskij, om det var melankolien, angsten, en indre kreativ kraft eller en blanding, er vanskelig å svare på. Uansett må han sies å ha vært mer kreativ enn de fleste.
En hypotese om kreative prosesser og psykopatologi er at prosessen involverer lidelsen ved melankoli, den kognitive innsikten ved cyklotymi og energien ved hypertymi (1). Dette kan ha vært krefter som drev frem komposisjoner hos Tsjajkovskij, og være noe som forklarer at han i enkelte perioder skrev mindre, og i andre mer. De mange komposisjonene til Tsjajkovskij, bærer også preg av vidt forskjellige følelsesuttrykk; fra lettfatteligheten i Nøtteknekkeren, dramatikken i Svanesjøen og til vemodet i Patétique-symfonien.
Impulsivitet Et av de mest skjebnesvangre valgene Tsjajkovskij skulle komme til å ta, var avgjørelsen om å gifte seg. At Tsjajkovskijs seksuelle preferanser var rettet mot det samme kjønn er godt dokumentert, og kanskje var dette en av faktorene som gjorde at han anså et giftermål til å gjøre ham godt. Dog finner man ingen indisier på at Tsjajkovskij følte skam ved legningen, eller anså den som patologisk (3, s. 183). I 1877 arbeidet han på det som skulle bli hans mest
27 kjente opera; Eugene Onegin. I operaen utspilles historien om den unge jenta Tatja Larina som blir forelsket i Eugene Onegin. Han er på sin side bare opptatt av seg selv, og avviser hennes tilnærmelser. Parallelt med dette arbeidet, så Tsjajkovskij handlingen gjenspeile sitt eget liv når en tidligere studine, Antonina Milyukova, ble forelsket i ham og truet med selvmord om han skulle avvise henne. Etter hva som kan synes som en impulshandling, bestemte Tsjajkovskij seg for å fri. Til tross for hans egne advarsler om at han både kunne være irritabel, ustabil i humør, asosial og tidvis pengelens, takket Antonina ja til frieriet. Han hadde ingen varme følelser for henne, snarere tvert imot, og allerede få dager etter vielsen skrev Tsjajkovskij til broren Anatoly at ektefellen var for ham absolutt frastøtende (3, s. 222).
I løpet av få uker vokste hatet til Antonina sterkere og sterkere. I brev til brødrene omtalte han henne som ‘’reptilen’’, og kort tid etter fikk han et nervøst sammenbrudd som endte med besvimelse. Legen foreslo komplett endring av livssituasjonen, hvile og separasjon (3, s. 237). Dette viste seg dog ikke å være lett. For å få skilt seg måtte man ha en god grunn, og derfor tilbød Tsjajkovskij å la seg anklage for utroskap. Dette gikk hun ikke med på, men ble i stedet en økonomisk og psykisk plage for Tsjajkovskij resten av livet.
I tiden før det fatale giftermålet, beskrives Tsjajkovskij å ha vært oppslukt i arbeidet med operaen. Brevene fra denne tiden vitner også om et godt humør (3, s. 216). Om hele episoden kan leses som et tilfelle av hypomani etterfulgt av et sammenbrudd, er vanskelig å fastslå, men i ettertid virker avgjørelsen om giftermål både tankeløs og impulsiv. I 1878 skriver Tsjajkovskij et brev til broren Anatoly hvor han omtaler denne episoden av ‘’galskap’’:
Thanks to the regularity of my life, and above all, thanks to time which heals all wounds, I have completely recovered from my insanity. There’s no doubt that for some months on end I was a bit insane, and only now, when I’m completely recovered, have I learned to relate objectively to everything which I did during my brief insanity.
Videre skriver han at mannen som i løpet av juni skrev en hel opera, giftet seg i juli og som i september knakk sammen av det hele, ikke var ham, men en annen Pjotr (36). Nettopp denne følelsen av å ha vært en annen, en ‘’gal’’ mann, er et interessant aspekt, og kan på mange måter gi assosiasjoner til en episode av mani. Dog er det ikke mulig å slå dette fast med sikkerhet.
Tsjajkovskijs dødsfall
I 1893 reiste Tsjajkovskij til St. Petersburg for å dirigere premieren av sin sjette og siste symfoni, Patétique-symfonien. Året før hadde en kraftig koleraepidemi krevd livet av mer enn en kvart million russere, og i 1893 var sykdommen igjen i anmarsj (37). Til tross for en generell frykt for døden, hevder Modest at broren ikke var spesielt bekymret for kolera, enda det var dette som hadde tatt livet av moren hans (3, s. 575). Ni dager etter premieren, den 21. oktober, klaget Tsjajkovskij over magesmerter, og noen timer senere slo legen fast at det måtte dreie seg om et klassisk tilfelle av kolera (38, s. 581). Poznansky hevder at Tsjajkovskij fikk voldsomme smerter og diaré, og senere utviklet uremi og delir. Til tross for legenes iherdige innsats, døde Tsjajkovskij natt til 25. oktober med sine nærmeste rundt seg (3, s. 589).
28 Ingen vet eksakt når og hvordan Tsjajkovskij ble smittet. Vibrio cholerae er en gram negativ stav-bakterie som smitter fekalt-oralt, hvorav vanligste smittemåte er via kontaminert vann (39). Helt siden Tsjajkovskijs død, har det vært spekulert om dødsfallet kunne være resultat av et selvmord. Ved et raskt google-søk finner man teorier om at han enten skal ha drukket gift eller latt seg frivillig smitte av kolera. I en studie fra 1994 hvor man undersøkte 291 verdensberømte menn5, hevder artikkelforfatterne at Tsjajkovskijs død var et resultat av selvmord (10). Det samme hevder lektor og musikkforsker Rune J. Andersen som har forfattet artikkelen om Tsjajkovskij på store norske leksikons nettsider (40).
Selvmord eller ei? Selvmord er slettes ikke uvanlig ved bipolar lidelse og depresjon. Epidemiologiske studier har rapportert om at rundt 23-26% av personer med bipolar lidelse har forsøkt selvmord (41). Dersom vi skal tro Alexander Poznansky, er det allikevel liten grunn til å tro at Tsjajkovskij begikk selvmord. Ifølge ham er omstendighetene rundt dødsfallet godt dokumentert, og Tsjajkovskijs livslange redsel for døden anser han som en selvmotsigelse i seg selv. En mulig forklaring for opphavet til teoriene om selvmord, er at dødsfallet var uventet og at Patétique-symfonien med premieren bare ni dager før, etterpå ble lest som en avskjedskomposisjon med sitt melankolske tonebilde. Ryktene mener han derfor springer mer ut av sensasjonssøking enn fakta (3, s. 606).
Oppsummering
Hvilke refleksjoner kan vi gjøre rundt Tsjajkovskij i lys av litteraturen? Ved gjennomgang av de ulike kildene, dannes et bilde av en overveiende nervøs og melankolsk mann, som bruker mye tid på grubling og eksistensielle spørsmål. Han har imidlertid også en irritabel og impulsiv side, kan være ukritisk med penger og av og til utvise en tankegang på grensen til det grandiose. I perioder beskrives en øket arbeidslyst og en indre kraft som driver ham, mens ved andre anledninger en trøtthet for tilværelsen og mangel på idéer. Et dypdykk i kildene har i så måte tegnet bildet av en veldig mangeartet og sammensatt mann. Flere av disse beskrivelsene vi finner i litteraturen kan passe inn under det bipolare spektrum, men er det mulig å sette en diagnose?
Hadde han en bipolar lidelse? Det virker som det er mulig med relativt stor sikkerhet, å anta at Tsjajkovskij led av intermitterende depresjoner gjennom livet. Symptomer på depresjon kommer godt frem i brev og dagbøker. Tsjajkovskij selv brukte fraser som ‘’min melankoli’’ og ‘’min depresjon’’, og i Modest Tsjajkovskijs biografi om broren, kan man ved flere anledninger lese fraser som ‘’i slutten av april ble hans depresjon meget betydelig’’. Noe som er viktig å merke seg, er imidlertid at man må skille mellom en klinisk depresjon og symptomer på depresjon. Alle mennesker kan fra tid til annen føle seg ‘’deprimerte’’, uten at man fullt ut ville oppfylt krav til en diagnose. I min informasjonssøken har jeg ikke funnet noen indisier for at Tsjajkovskij noen gang var hospitalisert, men ved flere anledninger mottok han legehjelp, og fikk råd om komplett hvile i rolige omgivelser (4, s. 106). Det er dog også viktig å huske at på Tsjajkovskijs
5 Samme studie ble presentert tidligere som et resultat av mine litteratursøk
29 tid, var psykiatrien som fagfelt bare i sin spede begynnelse. Selv om biografiske kilder sjelden kan gi et helt sikkert svar, virker det allikevel sannsynlig at Tsjajkovskij ville oppfylt krav for en depresjons-diagnose i ICD-10.
Det neste spørsmålet, er så om Tsjajkovskij opplevde episoder av hypomani eller mani. I kildene om Tsjajkovskij, får man ved flere anledninger inntrykk av at han svingte mellom den dypeste melankoli og faser av oppstemthet. Ingen av kildene brukt i denne oppgaven vitner om noen fullstendig kritikkløs atferd hos Tsjajkovskij; i alle fall ikke i den grad at det skal ha vært tydelig for hans samtidige. Ved flere anledninger ser vi dog tegn til impulsivitet, ukritisk pengebruk, forhøyet selvfølelse, øket arbeidslyst, øket kreativitet og sosiabilitet. De ulike sinnsstemningene Tsjajkovskij kunne besitte, skinner også godt igjennom i brev og dagboknotater. Til siste slutt vil det være umulig å med sikkerhet fastslå maniske eller hypomane faser, men dersom man skulle fattet en konklusjon, er det mest som peker mot at Tsjajkovskij kan ha opplevd episoder av hypomani. Kanskje er en måte å lese Tsjajkovskij på at han opplevde episoder av hypomani på et bakteppe av melankoli. Et av kjennetegnene ved hypomani, er nettopp tilbøyelighet til å lett bli irritert, noe som ofte går igjen i Tsjajkovskijs beskrivelser av seg selv. Jamison beskriver sinnsstemningen ved hypomani som entusiastisk, selvsikker og ofte transcendental6, sameksisterende med et irritabelt fundament (5).
Hvilken type? Dersom Tsjajkovskij skal ha hatt en bipolar lidelse, er det antakeligvis mer sannsynlig at det kan ha dreid seg om bipolar type 2 enn bipolar type 1. Ved bipolar lidelse type 1 er som regel pasientene dårligere, og ikke sjelden går det ut over funksjon. Litterære kilder vil alltid være mangelfulle, men etter mitt skjønn virker det ikke umulig at Tsjajkovskij kan ha lidd av bipolar type 2. På det bipolare spektrum, er det imidlertid en diagnose til som er verdt å diskutere opp mot Tsjajkovskij; nemlig cyklotymi.
Cyklotymi vil arte seg som en mildere form av bipolar lidelse type 2, ved at de depressive og hypomane episodene er lettere enn ved bipolar type 2. Dette kan igjen medføre redusert risiko for alvorlig funksjonstap, og desto større nytte av episoder med oppstemthet og arbeidslyst. Hvis vi setter Tsjajkovskij opp mot Ernst Kretschmers beskrivelse av det cyklotyme temperament, ser man likheter. ‘’Et ømfintlig temperament som kan svinge mellom ekstremer, en munter natur, men ved nærmere bekjentskap oppdagelsen av et permanent melankolsk element i bunn’’ (5, s. 14). Psykiaterne Dr. Eliot Slater og Sir Martin Roth, trekker dessuten frem kjennetegn ved som vage medisinske plager, årstidsvariasjon i symptomer og følelse av utilstrekkelighet og håpløshet i de depressive periodene. ’’Enkelte cyklotymikere har en årstidsavhengig rytme og har lært å adaptere liv og virke så godt at de ikke trenger medisinsk hjelp’’(5, s. 15). Så vidt vi vet ble aldri Tsjajkovskij behandlet i nevneverdig grad for noen form for sinnssykdom, så at han kan ha lært seg å leve med sine særtrekk er ikke umulig.
Dagens kriterier for cyklotymi i ICD-10, ser vi at har flere likhetstrekk med Slaters og Roths beskrivelser av det cyklotyme temperament. Leser man Tsjajkovskij i lys av sitt liv, sitt virke, sin person og disse symptomene, vil det etter mitt skjønn være mulig å forsvare at han kan
6 Omtales innen filosofi som et fenomen hinsides all menneskelig erfaring, brukes også litt løsere om noe grenseoverskridende. (snl.no)
30 ha hatt en cyklotym lidelse. Til tross for, eller kanskje til og med dels på grunn av, kan vi nå 150 år senere drømme oss bort i dramatiske, melankolske og romantiske musikkstykker – sagt på en annen måte; musikalske genistreker.
Begrensninger i oppgaven
Et problem med de mest direkte kildene som gir innblikk i Tsjajkovskijs indre liv, det være seg brev og dagboknotater, er at de har ligget under for stor grad av russisk sensur. Ettersom Tsjajkovskij var homofil, er alle antydninger til dette enten sladdet vekk eller hittil unngått utgitt. I så måte kan også andre viktige opplysninger ha gått tapt. I biografien The Life of Peter Ilich Tchaikovsky, skrevet av broren Modest, gjøres det ingen hentydninger til homoseksualitet, dette til tross for at åpenhet rundt dette temaet mellom de to brødrene kan bekreftes. At det har vært i brorens interesse å utelate denne, og andre ‘’uheldige’’ deler av Tsjajkovskijs liv, virker imidlertid ikke så uhørt når man betrakter det i et historisk lys. Poznansky hevder derfor at man må lese biografien med et kritisk blikk, og heller lete etter sannheten i brev og dagboknotater skrevet av Tsjajkovskij selv.
Ved oversettelse fra ett språk til et annet, vil det alltid være fare for at noe blir ‘’lost in translation’’. Flere kilder om Tsjajkovskij er endog ikke oversatt, men befinner seg foreløpig kun på russisk. Det finnes eksempler på brev og dagboknotater skrevet av Tsjajkovskij, som av ulike historikere har blitt oversatt til engelsk noe ulikt. Dessuten eksisterer det ulike meninger rundt hva komponisten faktisk har ment eller hentydet i visse tilfeller.
Konklusjon
Å stille en diagnose posthumt, vil i de fleste tilfeller være en umulig oppgave. Ved et slikt prosjekt mangler man den aller viktigste deltakeren: personen selv. Jeg tror man aldri fullt og helt kan påberope seg å være sikker i en slik sak. Ikke i tilfellet Tsjajkovskij, og ikke i tilfellet med andre historiske personer. En psykiatrisk diagnose er ikke sort-hvitt, og spesielt for diagnosene på det bipolare spektrum, ser vi glidende overganger. Dessuten kan man trekke frem som et eksempel på kompleksiteten av det hele, at noe som føles normalt for meg, kan føles unormalt for en annen. Søken etter en helt sikker diagnose i litteraturen vil altså kanskje være umulig, men langt fra unyttig! Prosessen kan i seg selv bidra med økt forståelse, nye aspekter, nyskapende tenkning og økt innsikt. Kanskje kan det bidra til å se kvaliteter der andre ser sykdom, til å bryte stigmaer ned, og gjøre det enklere å leve seg inn i andres liv, glede og smerte. Å stille en diagnose vil også være vanskelig under normale omstendigheter. Ingen mennesker er like, og ingen kan eksistere i en absolutt avgrensning mellom ulike kriterier. Til siste slutt vil også kriterier bare være kriterier, de er lagd av mennesker som bare er mennesker, og brukes på individer som det bare finnes ett av i hele verden.
31 Referanseliste:
1. Mula M, Trimble MR. Music and madness: neuropsychiatric aspects of music. Clin Med (Lond). 2009;9(1):83-6. 2. Malt UF. bipolar lidelse i Store medisinske leksikon på snl.no 2018 [cited 2021 27. januar]. Available from: https://sml.snl.no/bipolar_lidelse 3. Poznansky A. Tchaikovsky : The Quest for the Inner Man. New York: Schirmer Books; 1991. 679 p. 4. Chaikovskii M. The Life & Letters of Peter Ilich Tchaikovsky: Project Gutenberg; 1906. 5. Jamison KR. Touched with fire : manic-depressive illness and the artistic temperament. New York: Free Press; 1993. 6. Taylor RB. White Coat Tales: Medicine's Heroes, Heritage, and Misadventures. Cham: Cham: Springer International Publishing AG; 2016. 7. Andersen RJ. Mikhail Glinka Store norske leksikon: snl.no; [updated 9. april 2020; cited 2020 30. desember]. Available from: https://snl.no/Mikhail_Glinka . 8. Rosenthal SJ, Josephs T, Kovtun O, McCarty R. Seasonal effects on bipolar disorder: A closer look. Neuroscience and biobehavioral reviews. 2020;115:199-219. 9. Malt UF. Lærebok i psykiatri. 4. utg., [rev.]. ed. Oslo: Gyldendal akademisk; 2018. 10. Post F. Creativity and Psychopathology a Study of 291 World-Famous Men. Br J Psychiatry. 1994;165(1):22-34. 11. Pons L, Nurnberger JI, Jr., Murphy DL. Mood-independent aberrancies in associative processes in bipolar affective disorder: an apparent stabilizing effect of lithium. Psychiatry Res. 1985;14(4):315-22. 12. Greenwood TA. Creativity and Bipolar Disorder: A Shared Genetic Vulnerability. Annu Rev Clin Psychol. 2020;16(1):239-64. 13. Stahl EA, Breen G, Forstner AJ, McQuillin A, Ripke S, Trubetskoy V, et al. Genome- wide association study identifies 30 loci associated with bipolar disorder. Nat Genet. 2019;51(5):793-803. 14. Tchaikovsky Research [cited 2021 4. februar]. Available from: http://en.tchaikovsky- research.net/pages/Main_Page. 15. Johnson SL, Moezpoor M, Murray G, Hole R, Barnes SJ, Michalak EE. Creativity and Bipolar Disorder: Igniting a Dialogue. Qual Health Res. 2016;26(1):32-40. 16. McCraw S, Parker G, Fletcher K, Friend P. Self-reported creativity in bipolar disorder: prevalence, types and associated outcomes in mania versus hypomania. J Affect Disord. 2013;151(3):831-6. 17. Timoshin N. A conversation with Dr Richard Kogan: the creative process and psychopathology. The Psychiatric times. 2010;27(11):19. 18. Kornhauser P. The cause of P.I. Tchaikovsky's (1840-1893) death: cholera, suicide, or both? Acta Med Hist Adriat. 2010;8(1):145-72. 19. Wintersgill P. Music and melancholia. J R Soc Med. 1994;87(12):764-6. 20. Charles LB. The Unvanquishable Tchaikovsky. The Musical quarterly. 1919;5(3):364- 89.
32 21. Routh DK. Psychasthenia 1998 [cited 2021 7. januar]. Available from: https://www.sciencedirect.com/topics/neuroscience/psychasthenia 22. Statens h, World Health O. ICD-10 : psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser : kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. Oslo: Universitetsforl.; 1999. 23. Skjelstad DV, Malt UF, Holte A. Symptoms and behaviors prior to the first major affective episode of bipolar II disorder. An exploratory study. J Affect Disord. 2011;132(3):333-43. 24. Navarro J, Gundersen LMA. De Store komponister : B. 4 : Nasjonalromantikken. Oslo: ForlagETT LibriArte; 1997. 25. Tchaikovsky PI. Letter 60 23. oktober, 1861 [cited 2021 3. januar]. Available from: http://en.tchaikovsky-research.net/pages/Letter_60. 26. Tchaikovsky PI. Letter 77 6. januar, 1866 [cited 2021 3. januar]. Available from: http://en.tchaikovsky-research.net/pages/Letter_77. 27. Tchaikovsky PI. Letter 78 10. januar, 1866 [cited 2021 3. januar]. Available from: http://en.tchaikovsky-research.net/pages/Letter_78. 28. Spoorthy MS, Chakrabarti S, Grover S. Comorbidity of bipolar and anxiety disorders: An overview of trends in research. World J Psychiatry. 2019;9(1):7-29. 29. Jansen J. Nevrasteni i Store medisinske leksikon på snl.no 2018 [updated 2018; cited 2021 28. januar]. Available from: https://sml.snl.no/nevrasteni. 30. Regier DA, Farmer ME, Rae DS, Locke BZ, Keith SJ, Judd LL, et al. Comorbidity of mental disorders with alcohol and other drug abuse. Results from the Epidemiologic Catchment Area (ECA) Study. Jama. 1990;264(19):2511-8. 31. Tchaikovsky PI. Letter 4342 20. mars, 1891 [cited 2021 3. januar]. Available from: http://en.tchaikovsky-research.net/pages/Letter_4342 32. Eysenck HJ. Genetic and Environmental Contributions to Individual Differences: The Three Major Dimensions of Personality. J Pers. 1990;58(1):245-61. 33. Sparding T, Pålsson E, Joas E, Hansen S, Landén M. Personality traits in bipolar disorder and influence on outcome. BMC Psychiatry. 2017;17(1):159-. 34. Tchaikovsky PI. Dagboknotat 24. april 1884 [cited 2021 12. januar]. Available from: http://en.tchaikovsky- research.net/pages/Diaries_(April_1884)#Monday_23_April.2F5_May_1884. 35. Langston B. Works tchaikovsky-research.net [updated 10. februar 2019; cited 2020 30. desember]. Available from: http://en.tchaikovsky-research.net/pages/Works 36. Tchaikovsky PI. Letter 751 19. februar, 1878 [cited 2021 17. januar]. Available from: http://en.tchaikovsky-research.net/pages/Letter_751. 37. David Patterson K. Cholera diffusion in Russia, 1823–1923. Soc Sci Med. 1994;38(9):1171-91. 38. Poznansky A. Diaries 2019 [updated 08.06.19. Available from: http://en.tchaikovsky- research.net/pages/Diaries 39. Myrvang B. kolera i Store medisinske leksikon på snl.no. 2020 [updated 21. desember 2020; cited 2021 22. januar]. Available from: https://sml.snl.no/kolera. 40. Andersen RJ. Pjotr Tsjajkovskij i Store norske leksikon på snl.no. 2018 [Available from: https://snl.no/Pjotr_Tsjajkovskij 41. Schaffer A, Isometsä ET, Tondo L, Moreno DH, Sinyor M, Kessing LV, et al. Epidemiology, neurobiology and pharmacological interventions related to suicide deaths and suicide attempts in bipolar disorder: Part I of a report of the International Society for Bipolar
33 Disorders Task Force on Suicide in Bipolar Disorder. Aust N Z J Psychiatry. 2015;49(9):785- 802.
Vedlegg
Typer av bipolar affektiv lidelse jamfør Lærebok i psykiatri, 2018 (9, s. 475-478): Bipolar lidelse Bipolar type 1 ble tidligere kalt manisk-depressiv lidelse, og er den type 1 mest klassiske formen for bipolar lidelse. Tilstanden arter seg vekselsvis med klare maniske og depressive episoder. Undersøkelser har vist at pasienter med bipolar lidelse type 1 tilbringer tre ganger så mye tid i deprimert som manisk tilstand. Maniske faser skal behandles medikamentelt.
Bipolar lidelse Kjennetegnes av depressive og hypomane episoder som aldri slår helt type 2 over i mani. Man skal ha hatt minst én depressiv og én hypoman episode for å tilfredsstille kriteriene. Alvorlighetsgraden av depresjonene kan variere fra lettere til svært alvorlige, også av psykotisk art. De hypomane fasene trenger ikke nødvendigvis å behandles medikamentelt.
Cyklotymi Kjennetegnes av svingninger mellom depressive og lettere hypomaniliknende perioder. Skiller seg fra bipolar lidelse 1 og 2 ved at de oppstemte episodene aldri fullt ut tilfredsstiller krav til en manisk eller hypoman episode, og de depressive episodene forholder seg milde. Cyklotymi kan manifestere seg på ulike måter; som en hovedsaklig depressiv lidelse, depresjoner iblandet hypomani, hovedsakelig hypomani, irritabilitet eller en blanding (5, s. 14).
Bipolar lidelse Kjennetegnes av at pasienten kun har hatt gjentatte dype depresjoner, type 3 men som ved medikasjon slår over i mani eller hypomani. Bipolar lidelse Kjennetegnes av at pasienten over mange år har hatt en nærmest type 4 konstant hypomaniliknende atferd, men som ved middelalder utvikler en dyp depresjon. Uspesifisert Er en samlebetegnelse for psykiske lidelser som fremstår som bipolare, bipolar lidelse men som mangler fullt ut symptomatologien til å tilfredsstille de diagnostiske kriteriene. Subterskel Kan brukes om pasienter som har hatt gjentatte dype depresjoner bipolare ispedd oppstemte episoder som ikke fullt ut har tilfredsstilt krav til affektive lidelser manisk eller hypoman episode. Liten (minor) Ved denne tilstanden har det vært flere episoder med depresjon og bipolar lidelse oppstemthet, men ingen av episodene har isolert sett hatt tilstrekkelig antall symptomer til å tilfredsstille kriteriene for mani, hypomani eller depresjon. Tilstanden skiller seg fra cyklotymi ved at man ser klarere avgrensede episoder.
34 Tilbakevendende Kjennetegnes av flere enn 10 gjentatte depresjoner i løpet av et år som kortvarig alle har hatt tilstrekkelig alvorlighetsgrad, men med varighet av hver depresjon episode under 2 uker slik at diagnostiske krav for depresjon ikke er oppfylt. Enkelte kan også ha korte hypomane perioder. Bipolare Kan brukes i tilfeller hvor det er mistanke om en bipolar affektiv lidelse spektrum- som ikke har oppfylt diagnostiske krav til å sette en klar diagnostisk lidelser merkelapp.
Kriterier for depressiv episode (ICD-10): Symptomene skal ha vært til stede i minst to uker. Tilstanden skal ikke være forårsaket av rusmidler eller skyldes en organisk psykisk lidelse.
Kjernesymptomer: 1. Nedtrykthet som dominerer dagen og i liten grad påvirkes av ytre hendelser 2. Redusert evne til interesse i eller glede over aktiviteter som vanligvis gir en glede 3. Redusert energi eller økt trettbarhet
I tillegg flere av disse symptomene: 4. Tap av selvtillit eller selvrespekt 5. Overdreven selvbebreidelse eller skyldfølelse 6. Tanker om egen død eller selvmordstanker. Ofte meddeles dette ikke andre 7. Konsentrasjonsvansker eller redusert evne til å ta valg eller bestemmelser 8. Endring i psykomotorisk aktivitet med uro eller passivitet/retardasjon 9. Forstyrrelser i søvnmønster 10. Endring av appetitt (redusert eller økt) og eventuelt vektendring
For å sette diagnosen depressiv episode må man ha minst 2 av kjernesymptomene og mellom 4 til 10 tilleggssymptomer.
Kriterier for somatisk syndrom (melankoli) (ICD-10): • Markert tap av interesse og evne til å føle glede (emosjonelt reaktivitetstap) • Tidlig morgenoppvåkning • Døgnvariasjon i symptombildet (mer uttalte symptomer morgen og formiddag; lettere mot kvelden) • Synlig trege bevegelser; eventuelt åpenbar rastløshet og nervøsitet (psykomotorisk retardasjon eller agitasjon) • Markert vekttap (>5% siste måned) • Markert tap av appetitt
Kriterier for manisk episode (ICD-10): A) Hevet, ekspansivt eller irritabelt stemningsleie i minst 1 uke eller hospitaliseringskrevende. Stemningsleiet er uvanlig for vedkommende.
35 B) Minst 3 av følgende symptomer (fire hvis kun irritabelt stemningsleie) som påvirker personens funksjonsnivå i betydelig grad 1. Øket aktivitet/fysisk rastløshet 2. Mer pratsom (taletrengt) 3. Idéflukt eller en subjektiv opplevelse av at tankene raser av sted 4. Tap av vanlige sosiale hemninger med upassende atferd (situasjonen tatt i betraktning) som følge 5. Nedsatt behov for søvn 6. Sterkt forøket (oppblåst) selvfølelse eller storhetsforestillinger (grandiositet) 7. Distraherbar eller stadige forandringer av planer eller aktivitet 8. Risikopreget eller uvøren atferd uten at personen selv innser farene; f.eks. strør om seg med gaver; idiotiske forretninger; hensynsløs kjøring 9. Markert øket seksuell energi eller ukritisk seksuell atferd
Kriterier for hypoman episode (ICD-10): A) Hevet eller irritabelt stemningsleie i minst fire – 4 – dager Stemningsleiet er uvanlig for personen. B) Minst 3 av følgende symptomer som påvirker personens funksjonsnivå 1. Øket aktivitet/fysisk rastløshet 2. Mer pratsom 3. Distraherbar eller konsentrasjonsvansker 4. Nedsatt behov for søvn 5. Øket seksuell energi 6. Lett grad av pengeoverforbruk eller annen form for uvøren eller ansvarsløs atferd 7. Øket kontakt med andre (sosialitet) eller overfamiliær atferd
Kriterier for cyklotymi (ICD-10): A) I en periode over minst 2 år har det vært ustabilt stemningsleie kjennetegnet både ved gjentatte lettere depressive og hypomane episoder. Det kan, men behøver ikke, være perioder imellom med tilnærmet normalt stemningsleie. B) Ingen av episodene med depressive eller hypomane symptomer har vært så uttalte at de har oppfylt de diagnostiske kriteriene for moderat til alvorlig depressiv episode eller manisk episode. Imidlertid kan maniske eller depressive episoder ha forekommet tidligere i personens liv, eller utvikle seg etter en cyklotym periode. C) I forbindelse med de lette depressive episodene må minst tre av de følgende punktene ha vært oppfylt i det minste i noen perioder: (1) Redusert energi eller aktivitet (2) Insomni (3) Tap av selvtillit, føler seg utilstrekkelig (4) Konsentrasjonsvanskeligheter (5) Sosial tilbaketrekning (6) Mistet interesse for eller glede ved sex og andre trivsels- og velværebringende aktiviteter (7) Snakker mindre
36 (8) Pessimistiske tanker om fremtiden og grubling over fortiden
D) I forbindelse med periodene med hevet stemningsleie må minst tre av de følgende punktene ha vært oppfylt i det minste i noen perioder: (1) Øket energi og aktivitet (2) Nedsatt behov for søvn (3) Overdreven selvfølelse (4) Skjerpet eller uvanlig kreativ tenkning (5) Forøket sjenerøsitet (6) Snakker mer enn vanlig, vittig (7) Forøket interesse for eller engasjement i sex og andre trivsels- og velværebringende aktiviteter. (8) Overoptimistisk eller overdriver ytelser tidligere i livet.
Typisk forekommende periodiske kroppslige plager ved bipolar spektrum-lidelser; Lærebok i psykiatri, 2018 (9, s. 472): • Utmattelse/tretthet • Hypersomni • Diffuse smerter inkl. hodepine og verk i ledd (muskulatur) • Ukarakteristiske mageplager (funksjonell dyspepsi) uten sykdomsforandringer • Kribling i armer eller ben (parestesier) • Svimmelhetsanfall • Respirasjonssymptomer (lett grad av dyspné) • Tåkesyn (uklart syn) • Markert vekttap • Tyngdefornemmelse i armer og ben
37