LANDFORMER OG LØSMATERIALE PÅ VARANGERHALVØYA - En Beskrivelse Til Arbeidet Med Varangerhalvøya Nasjonalpark
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
RAPPORT nr. 2-2004 LANDFORMER OG LØSMATERIALE PÅ VARANGERHALVØYA - en beskrivelse til arbeidet med Varangerhalvøya nasjonalpark Av Leif Sørbel og Jon Tolgensbakk Institutt for geofag, Universitetet i Oslo Februar 2004 RAPPORT fra Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelinga, er en publikasjonsserie som presenterer resultater fra undersøkelser og utredninger som foretas i Miljøvernavdelingas regi. Formålet er blant annet å spre informasjon om miljøvernspørsmål til en videre krets av interesserte. En liste over tidligere rapporter i samme serie er gjengitt bak i rapporten. Flere av rapportene er tilgjengelige på Fylkesmannens hjemmeside, se under ”Miljøvern” på www.fylkesmannen.no/finnmark. Vi gjør oppmerksom på at forfatterne av rapportene selv er ansvarlige for sine vurderinger og konklusjoner. ISSN 0800-2118 RAPPORT nr. 2-2004 gis hovedsakelig ut på nett, og mangfoldiggjøres etter behov Trykk/layout: Fylkesmannen i Finnmark Henvendelser kan rettes til: Fylkesmannen i Finnmark Miljøvernavdelinga Statens hus 9815 VADSØ Forfatterne: Leif Sørbel (cand.real) er ansatt som førsteamanuensis ved Institutt for geofag, Universitetet i Oslo. Han har særlig arbeidet med studier innenfor glasial og periglasial geomorfologi (breer og frost i jord) og kvartærgeologisk kartlegging. Undersøkelser er utført på Svalbard, i Sør- Norge og i Finnmark. Jon Tolgensbakk (cand.real) er ansatt som overingeniør ved Institutt for geofag, Universitetet i Oslo. Han har særlig arbeidet med kvartærgeologisk kartlegging, i første rekke i Finnmark, Troms og på Svalbard. Han har utført feltundersøkelser på Varangerhalvøya siden 1970-tallet. Forsidebildet viser rauker (erosjonsrester etter bølgeerosjon) ved Seglodden, på grensa mellom Vardø og Båtsfjord kommuner. Forsidebildet og alle fotografier i rapporten er tatt av forfatterne. INNLEDNING Varangerhalvøya har et særpreget arktisk landskap som en ikke finner maken til andre steder i Skandinavia. En må til Svalbard, Grønland eller nordlige deler av Canada for å finne tilsvarende områder. Det spesielle med slike arktiske landskap er at innlandsisen har hatt liten betydning for utformingen av de store trekkene i landskapet, som fjell, daler og sletteland. I hovedsak er disse landformene dannet i et varmere klima i perioden før istidene satte inn, og de er siden blitt lite omformet av innlandsis. Landskapet i slike områder kan faktisk minne om det en finner i jordas ørkenområder i dag. Det er likevel ingen tvil om at innlandsisen har dekket Varangerhalvøya en rekke ganger, og det er tallrike spor etter breene. Det er imidlertid slik at breene har lagt igjen sine spor på overflata heller enn å grave seg dypt ned i den gamle berggrunnen. Noen av sporene etter innlandsis på Varangerhalvøya er så unike at en knapt finner maken andre steder i verden. For geologer og geografer er området av svært stor interesse. Varangerhalvøya ble da også tidlig lagt merke til som et særpreget og interessant område (Keilhau 1831). KYSTERNE AF ISHAVET MELLEM VARDØ OG HAMMERFEST Fra Syltefjorden vestover er Varangerhalvøens nordside noget høiere end østenfor og en endnu fuldkomnere platform; høisletten, som har et traurig udseende af graa stenurer, enkelte brune strøg og derimellem snepletter, gaar uden merkelig sænkning lige ud til den yderste kant, hvorfra der kun er en eneste, steil fjeldvæg lige ned til sjøen. Saa langt man kan øine, stikker forbjergene frem bagenfor hverandre, alle af samme form, ligesom kulisser. Og udenfor gynger det uendelige hav. Saaledes, uden afveksling, saa jeg landet og havet og solen, om morgen og aften, om middag og midnat; jeg flyttede meg mil efter mil, - scenen blev dog uforanderlig den samme. Dog er det langt fra, at denne monotoni derfor var trættende eller ubehaglig; tvert imot just saaledes var det, at denne natur formaaede at gjøre et dypt intryk. Dertil har ørkenen for mig altid havt noget særdeles tiltrækkende. Ofte satte jeg mig paa et eller andet af disse nøgne forbjerge og skuede ud over det øde, ubegrensede hav og innover bjergslettens i det minste for øiet ligesaa uenderlige ørken. Storheden, den forunderlige melankoli i denne scene er ikke mulig at skildre med ord. I det dyrkede land søger indbildningskraften forgjeves at udsvinge sig; overalt møder den menneskenes bopæle. Men i disse vilde egne er det sjælens høie nydelse at fordype sig i vildnissernes ocean, at svæve over havdybet – saa at sige befinde sig ene for Gud. Denne hellige ensomhed, som i den nye verdensdel endu bor i urskogene, er hos os hentyet til det høie nordens fjeldstrækninger eller til disse fjerne strandbredder, som havet beskyller. B.M. Keilhau 1831 Landskapet på Varangerhalvøya ser likedan ut i dag som da Keilhau besøkte området tidlig på 1800-tallet. Og det har trolig endret seg lite gjennom de siste noen millioner år. 1 DE STORE LANDFORMENE Store deler av det foreslåtte verneområdet består av avrundete fjellformasjoner som til sammen utgjør en svakt bølget fjellvidde. De høyeste partiene når opp i rundt 600 meters høyde, med toppen av Skipskjølen (633 m o.h.) som høyeste punkt. Det rolige fjellplatået er gjennomskåret av dype og trange elvedaler med et V-formet tverrprofil. Dalene er opptil et par hundre meter dype, og de forgreiner seg i store dreneringssystemer som går fra det indre av halvøya og ut mot kysten. Det spesielle med disse dalsystemene er at de i sin helhet er utformet av rennende vann og ikke av breerosjon. Andre steder i Skandinavia er nok også dalene opprinnelig dannet av elver, men de er blitt kraftig omformet av seinere breerosjon. Derfor er V-formede daler (fluviale daler) unntaket, mens U-formede daler dannet av breerosjon er det vanlige. I typiske glasiale landskap er som regel hoveddalene gravd dypere ned enn sidedalene, og sidedalene ender derfor som hengende daler i forhold til hoveddalen. Glasiale daler har dessuten et ujevnt lengdeprofil der elva er preget av stryk og fosser i veksling med slake partier. Men slik er det altså ikke på Varangerhalvøya. Her er de fluviale V-dalene enerådende og for det meste helt uforandret av breerosjon. Da kan en jo spørre seg om ikke elvedalene kan være utformet etter at den siste innlandsisen forsvant? Svaret er nei. Nede i bunnen av dalene eller i dalsidene er det på mange steder avsetninger fra breer, eller spor etter smeltevann som rant langs brekanten og utformet spylerenner i dalsidene. Dalene var derfor ferdig utformet da den siste innlandsisen smeltet for mer enn 10 000 år siden. På den nordøstlige delen av Varangerhalvøya ender det rolige fjellplatået i en skarp brattkant ut mot kysten, en typisk næringskyst. Tidligere har fjellvidda strukket seg mye lenger mot nord og øst, utover i det som nå er hav. Havbølgene har sammen med frostforvitring i strandsonen spist seg innover i landblokka gjennom millioner av år. Dette har resultert i en vill og særpreget kyststrekning som står i skarp kontrast til det gamle, rolige landskapet innover på halvøya. Lagene i de gamle sedimentære bergartene, som ofte er stilt på høykant, er blitt frampreparert til skarpe rygger og kammer (figur 1). Årsaken til at dalene har skåret seg dypt ned i landblokka er dels at kysten stadig har rykket innover i landet. På den måten kommer jo utløpet av elvene lenger innover i landblokka, og elvene får et brattere lengdeprofil. I tillegg har landblokka i en eller flere omganger blitt hevet til høyere land mens utformingen av dalene har pågått. De store trekkene i landskapet på Varangerhalvøya ble utformet i den perioden av jordas historie som kalles tertiær, en varm periode som varte i mer enn 60 millioner år fram til starten av istidene og overgangen til et kaldere klima. Istidenes periode, som omfatter de siste ca. 2,5 millioner år av jordas historie, kalles for kvartær. 2 Figur 1: Bølgeeroderte, steiltstående sedimentære lag langs stranda øst for Storflogdalen (øverst) og øst for Blodskytodden (nederst). 3 ISTIDENE I KVARTÆR I løpet av kvartær har det vært store klimasvingninger med veksling mellom kalde istider og varmere mellomistider. Istidene hadde en varighet på opptil 100 000 år, mens mellomistidene varte i 10-15000 år. Det har kanskje vært så mange som 30 istider. Vi er nå inne i en varm mellomistid som trolig nærmer seg slutten. Det var også klimasvingninger innenfor hver enkelt istid, med svært kalde og noe mildere perioder. Under den siste istida, som i Nord-Europa kalles for Weichsel, nådde breen sin største utbredelse for rundt 20 000 år siden. I nord var det en sammenhengende bre som dekket det meste av Barentshavet fra Finnmark til Svalbard. Breen nådde helt ut på eggakanten (figur 2). I sør sto brekanten i Danmark, Nord-Tyskland og Polen. Hele Varangerhalvøya var den gang dekket av breis som nådde godt over de høyeste toppene, noe som trolig var situasjonen også i mange tidligere istider. Det beste beviset på at hele Varangerhalvøya har vært dekket av innlandsis - i det minste en gang - er flyttblokker som er tallrike over hele halvøya helt opp til de høyeste toppene. Flyttblokker er fremmedelementer i Figur 2: Iskanten like etter siste istids maksimum. forhold til den underliggende berggrunnen Fra Vorren (1988) på stedet. Det dreier seg her om steiner som kommer fra sør for Varangerfjorden, grunnfjellsbergarter (ofte sterkt omdannede bergarter som gneis) som er lette å skille fra de sedimentære bergartene som finnes på Varangerhalvøya. For eksempel viser en undersøkelse av materialet i strandvoller ved Molvika i nærheten av Kiberg at 7,5 prosent av steinene kommer fra grunnfjellet i Sør-Varanger (Sanjaume & Tolgensbakk in prep). De mange flyttblokkene både her og andre steder på Varangerhalvøya kan bare ha kommet hit med innlandsisen. Vi kan dermed fastslå at breen har dekket hele Varangerhalvøya, men at den bare i liten grad har innvirket på de store trekkene i landskapet. For å forklare dette nærmere må vi se på hvordan breene beveger seg, og hvordan temperaturen i breene innvirker på erosjonsevnen. Breene beveger seg dels ved at isen glir på underlaget, og dels ved indre deformasjon i selve ismassen.