Ketil Bjørnstad Bjørnstad Ketil DEN NORSKE OPERA & BALLETT11
Total Page:16
File Type:pdf, Size:1020Kb
foto: anders valde anders foto: Ketil Bjørnstad VERDEN SOM VAR MIN «Jeg har fått anledning til å samarbeide med noen av klodens beste sangere og instrumentalister. Det har formet meg, både som menneske og musiker.» OSLO JAZZFESTIVAL DEN NORSKE OPERA & BALLETT 11. AUGUST 2019 Oslo Jazzfestival er stolte av å kunne invitere til åpningskonserten VERDEN SOM VAR MIN «Verden som var min» med Ketil Bjørnstad, i anledning hans 50-årsjubileum som artist. Jubileumskonserten fanger hovedlinjene i Bjørnstads karriere, fra han debuterte med Oslo-Filharmonien i 1969 til han spilte inn sin siste plate DEN NORSKE OPERA & BALLETT i Abbey Road-studioet i London i 2018. 11. AUGUST 2019 – Ketil Bjørnstad er en av de mest iherdige og samtidig en av de mest ydmyke kunstnere vi har i Norge. Han har en produksjon innen både litteratur og musikk som kan ta pusten fra de fleste. I de seneste år har han sett tilbake og skrevet en Lill Lindfors, vokal bok fra hvert tiår fra og med 60-tallet. I Operaen favner han alle 50 årene i sin mu- sikalske karriere i en storslått jubileumskonsert, sier festivalsjef Edvard Askeland. Anneli Drecker, vokal Kristin Asbjørnsen, vokal Bjørnstad sier selv dette om sin eventyrlige karriere: – Jeg har fått anledning til å samarbeide med noen av klodens beste sangere og instru- Ole Paus, vokal mentalister. Det har formet meg, både som menneske og musiker. Svante Henryson, cello Ketil Bjørnstad har gitt ut en rekke album på bl.a. ECM og solgt mer enn en halv million plater over hele verden. Blant hans mange tilhengere finner man den legen- Frode Alnæs, gitar dariske franske filmskaperen Jean Luc Godard som har benyttet seg av Bjørnstads Audun Erlien, bass musikk i en rekke av sine filmer. Rune Arnesen, trommer Bjørnstad beveger seg sømløst fra klassisk til jazz og avantgarde, noe han har gjort gjennom hele sin karriere. På sitt debutalbum med eget materiale stilte han Ketil Bjørnstad, flygel opp med stjernelaget Arild Andersen, Jon Eberson og Jon Christensen i kompet. Sven Persson, lyd-design «Verden som var min» blir en av flere markeringer av 2019 som det store Stian Lindquist, lys Bjørnstad-året. Det blir nye plateutgivelser, enda en bokutgivelse i «Verden som var min»-serien og en rekke konserter i både inn- og utland. Trykk: Renessanse Media AS Design: Bjørg Anette Ringstad 3 verdensberømte pianistene som bruker rommet når de skal ha konsert i Aulaen. Eller så kan han stå utenfor døren og lytte. Han sto der, sist i oktober, og lyttet til Martha Argerich, den 25 år gamle argentinske pianisten som skulle ha konsert samme kveld. Han satt i et hjørne, i det store show-rommet, der det sto en liten, brun S-modell. Han så henne komme sammen med impresarioen sin, en dame som kunne vært moren hennes. Så ung og betagende hun var! Og så hjelpeløs han følte seg, hver gang han støtte på den typen skjønnhet, og det var ofte. Hun hilste på Grøndahl og pianostem- mer William Nilsen, som både stemte flygelet i Aulaen og Mason & Hamlyn-flygelet til Amalie. Med den slanke kroppen og det uttrykksfulle ansiktet, kunne hun spilt i en Godard- eller Truffaut-film. Men så spilte hun ikke skuespill på den måten. Hun spilte piano. Hun sendte ham et muntert blikk, der han satt, som for å si at hun skjøn- te at han ville tyvlytte. Så gikk hun inn i øverommet, og impresarioen forsvant inn på Grøndahls kontor. Da kunne han reise seg og liste seg bort til langveggen. Han klistret et øre til døren og hørte henne tydelig, selv om rommet var godt isolert. Hun spilte seg igjennom Chopin. B-moll-sonaten. Han merket hvordan hun gjentok en- kelte fraser ekstra langsomt, igjen og igjen. Hvordan hun punktvis øvde på spesielle steder i alle satsene. Deretter ciss-moll-scherzoen som hun allerede hadde spilt inn på plate, og Polonaisen, opus 53, før hun brått skiftet til Prokofievs klaverkonsert num- mer tre, de vanskelige løpene i tredje sats. Grøndahl hadde kommet bort til ham og hvisket: «Er hun ikke fantastisk? Skal du på konserten i kveld?» Selvsagt skulle han. Det var hennes første Norges-besøk, som verdensberømt, ung pianist. Det var bare to år siden hun hadde vunnet Chopin-konkurransen i Warszawa. Etterpå gikk han innom Kjell Hillveg i Norsk Musikkforlag. Hillveg hadde hoppet av, noen år tidlige- re, valgt musikken foran skolen. Ouverturen til Figaros bryllup hadde skylden. Nå var han orakelet til musikere og musikkelskere i alle aldre, som ville ha tips om nye pla- Foto: Trond A. Isaksen Trond Foto: ter og artister. Den unge gutten som nettopp hadde hørt på Argerich hos Grøndahl, fortalte om det han nettopp hadde opplevd. Hillveg himlet med øynene. Han skulle også på konserten samme kveld. Etterpå hadde han gått innom moren i bokhandelen og sagt at han ville bli i byen helt til konserten begynte. Hun hadde stukket til ham en tikroning, var alltid snill sånn. Da kunne ha ta seg en dobbelt wienerwurst i brød i pølsekiosken på Aschehougs plass. Konserten hadde hatt en hypnotisk virkning på ham. Etterpå hadde han bare FRA sittet og sett mot det tomme podiet i flere minutter, før han, sammen med andre au- VERDEN SOM VAR MIN tografjegere som han kjente fra før, gikk trappene ned til kunstnerrommet, der det ” Sekstitallet allerede var lang kø. Hun satt i den røde sofaen og signerte. Impresarioen hennes var også på plass. Han merket at hun gjenkjente ham, da det ble hans tur. Ikke så rart, tenkte han, med alt flesket. «Are you following me, young man?» sa hun med et smil, Musikken har tatt ham. Eller gjemmer han seg i den? Er han rett og slett en så dårlig og signerte raskt. Han bet seg i leppene, måtte ikke snakke feil nå. «I like you very og dum elev at han finner et påskudd for å hoppe av? På vei fra onkel Aage går han much,» sa han, stotrende. Det gikk ikke an å være så pen, og samtidig spille så bra innom alle de fire platebutikkene i Oslo sentrum på denne tiden. Det er Thiis, som“ piano. er den minste. Så er det Musikkhuset med de hyggelige ekspeditørene, både i note- Alt dette tenker han på der han igjen står hos Grøndahl og ser at de gjør hysj- og i plateavdelingen, og Norsk Musikkforlag, der Kjell Hillveg står og ekspederer. tegn med fingrene. Det er Wilhelm Kempff som sitter inneøverommet i nå. Han skal ha Dessuten Grøndahl, som ikke bare har platebutikken i første etasje, der den myndige konsert i Aulaen samme kveld. Navnet gir samme andektige følelsen som Arthur Rubinstein. frøken Kristiansen står, men også den store flygelbutikken i andre, der Anders Bac- Selvsagt skal han gå på den konserten. Hvorfor hadde han ikke tenkt på det før? Han vil ker-Grøndahl og hans medhjelpere selger Steinway og Grøndahl-instrumenter, og gå på enda flere konserter enn han har gjort tidligere. Han vil bruke sparepengene sine til å hvor det er et øverom med to store Steinway D-modeller. Grøndahl er en hyggelig kjøpe flere noter, flere plater. Han vil drukne seg i musikken, bli en misbruker, akkurat som mann som kjenner Amalie og sier at han kan komme og øve der, innimellom alle de professor Timothy Leary, som misbrukte narkotiske stoffer. 4 5 FRA Ole Paus ”VERDEN SOM VAR MIN Syttitallet Jeg ringer på klokken. Heldal/Solvang. Første etasje. Ingen varsler om at det også bor en Ole Paus der. Det er formiddag. Klokken er 11.13. Rett før“ lunsj. Summingen kommer etter noen sekunder. Øyeblikkelig trykker jeg inn døren med samme kraft som Zorro i de skrekkelige filmene der han, i avslutningen av eposets første del, prøver å stanse den enorme veggen som kommer mot ham. Jeg ønsker meg ingen slike hindringer nå. Der ute – der inne. Jeg vil inn. Inn til Ole Paus, for å takke ham, og for å fortelle ham at han er et geni. Det skal gå lettere enn jeg hadde trodd. Straks jeg kommer inn i gangen, ser jeg en skygge bak glassruten til leiligheten i første etasje. Det kan ikke være Solvang. Heller ikke Heldal. Det må være ham. Men han blir bare stående der. Prøver han å se hvem som kommer? Jeg gjør meg så tydelig jeg kan. Holder opp avisen, som en herold fra en svun- nen tid. Men han står der. Først når jeg kommer nærmere døren, ser jeg at han holder røret til veggtelefonen i gangen. Jeg lar ham snakke ferdig. Kan høre stemmen hans, som en utydelig mumling gjennom dørglasset, men likevel skarp nok til at jeg vet det er ham. Det går noen minutter. Jeg holder fortsatt Sværta opp foran meg, som jeg hadde planlagt. Det var slik jeg forestilte meg entreen. Den er nøye gjennomtenkt. Jeg firer ikke. Han åpner. Stirrer nærmest forbauset på meg, som om han ikke har hørt at jeg ringte på, og han selv er på vei til å gå ut. «Beklager,» sier han. «Jeg fikk en telefon. Jeg skulle ha lukket opp. Hva kan jeg gjøre for deg?» «Du er et geni,» sier jeg rolig. «Hvabehager?» «Et geni,» gjentar jeg. Sprutrød av forlegenhet, av å blottlegge mine in- nerste følelser så helt uten beskyttelse for et fremmed menneske. Men han er tross alt årsaken til dem. Og jeg synes jeg allerede kjenner ham bedre enn mine nærmeste venner, hvis de finnes i det hele tatt. Paus ser vekselvis på meg og på avisen jeg holder opp for ham. «Dette minner om en arrestasjon,» sier han med et forsiktig smil. «Nei, det er en hyllest,» svarer jeg. «Men hvem er du?» spør han.