Ketil Bjørnstad Bjørnstad Ketil DEN NORSKE OPERA & BALLETT11

Home , Arild Andersen, Ole Paus (businessman), Svante Henryson

foto: anders valde VERDEN VAR SOM MIN Ketil Bjørnstad Bjørnstad Ketil DEN NORSKE OPERA & BALLETT11. AUGUST2019 Det harformetmeg,bådesommenneske ogmusiker.» noen av klodens beste sangere og instrumentalister. noen avklodensbestesangere og instrumentalister. «Jeg har fått anledning til å samarbeide med «Jeg harfåttanledningtil åsamarbeide OSLO JAZZFESTIVAL Oslo Jazzfestival er stolte av å kunne invitere til åpningskonserten VERDEN SOM VAR MIN «Verden som var min» med Ketil Bjørnstad, i anledning hans 50-årsjubileum som artist. Jubileumskonserten fanger hovedlinjene i Bjørnstads karriere, fra han debuterte med Oslo-Filharmonien i 1969 til han spilte inn sin siste plate DEN NORSKE OPERA & BALLETT i Abbey Road-studioet i London i 2018.

11. AUGUST 2019 – Ketil Bjørnstad er en av de mest iherdige og samtidig en av de mest ydmyke kunstnere vi har i Norge. Han har en produksjon innen både litteratur og musikk som kan ta pusten fra de fleste. I de seneste år har han sett tilbake og skrevet en Lill Lindfors, vokal bok fra hvert tiår fra og med 60-tallet. I Operaen favner han alle 50 årene i sin mu- sikalske karriere i en storslått jubileumskonsert, sier festivalsjef Edvard Askeland. Anneli Drecker, vokal Kristin Asbjørnsen, vokal Bjørnstad sier selv dette om sin eventyrlige karriere: – Jeg har fått anledning til å samarbeide med noen av klodens beste sangere og instru- Ole Paus, vokal mentalister. Det har formet meg, både som menneske og musiker.

Svante Henryson, cello Ketil Bjørnstad har gitt ut en rekke album på bl.a. ECM og solgt mer enn en halv million plater over hele verden. Blant hans mange tilhengere finner man den legen- Frode Alnæs, gitar dariske franske filmskaperen Jean Luc Godard som har benyttet seg av Bjørnstads Audun Erlien, bass musikk i en rekke av sine filmer. Rune Arnesen, trommer Bjørnstad beveger seg sømløst fra klassisk til jazz og avantgarde, noe han har gjort gjennom hele sin karriere. På sitt debutalbum med eget materiale stilte han Ketil Bjørnstad, flygel opp med stjernelaget Arild Andersen, Jon Eberson og Jon Christensen i kompet.

Sven Persson, lyd-design «Verden som var min» blir en av flere markeringer av 2019 som det store Stian Lindquist, lys Bjørnstad-året. Det blir nye plateutgivelser, enda en bokutgivelse i «Verden som var min»-serien og en rekke konserter i både inn- og utland.

Trykk: Renessanse Media AS Design: Bjørg Anette Ringstad 3 verdensberømte pianistene som bruker rommet når de skal ha konsert i Aulaen. Eller så kan han stå utenfor døren og lytte. Han sto der, sist i oktober, og lyttet til Martha Argerich, den 25 år gamle argentinske pianisten som skulle ha konsert samme kveld. Han satt i et hjørne, i det store show-rommet, der det sto en liten, brun S-modell. Han så henne komme sammen med impresarioen sin, en dame som kunne vært moren hennes. Så ung og betagende hun var! Og så hjelpeløs han følte seg, hver gang han støtte på den typen skjønnhet, og det var ofte. Hun hilste på Grøndahl og pianostem- mer William Nilsen, som både stemte flygelet i Aulaen og Mason & Hamlyn-flygelet til Amalie. Med den slanke kroppen og det uttrykksfulle ansiktet, kunne hun spilt i en Godard- eller Truffaut-film. Men så spilte hun ikke skuespill på den måten. Hun spilte piano. Hun sendte ham et muntert blikk, der han satt, som for å si at hun skjøn- te at han ville tyvlytte. Så gikk hun inn i øverommet, og impresarioen forsvant inn på Grøndahls kontor. Da kunne han reise seg og liste seg bort til langveggen. Han klistret et øre til døren og hørte henne tydelig, selv om rommet var godt isolert. Hun spilte seg igjennom Chopin. B-moll-sonaten. Han merket hvordan hun gjentok en- kelte fraser ekstra langsomt, igjen og igjen. Hvordan hun punktvis øvde på spesielle steder i alle satsene. Deretter ciss-moll-scherzoen som hun allerede hadde spilt inn på plate, og Polonaisen, opus 53, før hun brått skiftet til Prokofievs klaverkonsert num- mer tre, de vanskelige løpene i tredje sats. Grøndahl hadde kommet bort til ham og hvisket: «Er hun ikke fantastisk? Skal du på konserten i kveld?» Selvsagt skulle han. Det var hennes første Norges-besøk, som verdensberømt, ung pianist. Det var bare to år siden hun hadde vunnet Chopin-konkurransen i Warszawa. Etterpå gikk han innom Kjell Hillveg i Norsk Musikkforlag. Hillveg hadde hoppet av, noen år tidligere, valgt musikken foran skolen. Ouverturen til Figaros bryllup hadde skylden. Nå var han orakelet til musikere og musikkelskere i alle aldre, som ville ha tips om nye pla-

Foto: Trond A. Isaksen Trond Foto: ter og artister. Den unge gutten som nettopp hadde hørt på Argerich hos Grøndahl, fortalte om det han nettopp hadde opplevd. Hillveg himlet med øynene. Han skulle også på konserten samme kveld. Etterpå hadde han gått innom moren i bokhandelen og sagt at han ville bli i byen helt til konserten begynte. Hun hadde stukket til ham en tikroning, var alltid snill sånn. Da kunne ha ta seg en dobbelt wienerwurst i brød i pølsekiosken på Aschehougs plass. Konserten hadde hatt en hypnotisk virkning på ham. Etterpå hadde han bare FRA sittet og sett mot det tomme podiet i flere minutter, før han, sammen med andre- au VERDEN SOM VAR MIN tografjegere som han kjente fra før, gikk trappene ned til kunstnerrommet, der det ” Sekstitallet allerede var lang kø. Hun satt i den røde sofaen og signerte. Impresarioen hennes var også på plass. Han merket at hun gjenkjente ham, da det ble hans tur. Ikke så rart, tenkte han, med alt flesket. «Are you following me, young man?» sa hun med et smil, Musikken har tatt ham. Eller gjemmer han seg i den? Er han rett og slett en så dårlig og signerte raskt. Han bet seg i leppene, måtte ikke snakke feil nå. «I like you very og dum elev at han finner et påskudd for å hoppe av? På vei fra onkel Aage går han much,» sa han, stotrende. Det gikk ikke an å være så pen, og samtidig spille så bra innom alle de fire platebutikkene i Oslo sentrum på denne tiden. Det er Thiis, som“ piano. er den minste. Så er det Musikkhuset med de hyggelige ekspeditørene, både i note- Alt dette tenker han på der han igjen står hos Grøndahl og ser at de gjør hysj- og i plateavdelingen, og Norsk Musikkforlag, der Kjell Hillveg står og ekspederer. tegn med fingrene. Det er Wilhelm Kempff som sitter inneøverommet i nå. Han skal ha Dessuten Grøndahl, som ikke bare har platebutikken i første etasje, der den myndige konsert i Aulaen samme kveld. Navnet gir samme andektige følelsen som Arthur Rubinstein. frøken Kristiansen står, men også den store flygelbutikken i andre, der Anders Bac- Selvsagt skal han gå på den konserten. Hvorfor hadde han ikke tenkt på det før? Han vil ker-Grøndahl og hans medhjelpere selger Steinway og Grøndahl-instrumenter, og gå på enda flere konserter enn han har gjort tidligere. Han vil bruke sparepengene sine til å hvor det er et øverom med to store Steinway D-modeller. Grøndahl er en hyggelig kjøpe flere noter, flere plater. Han vil drukne seg i musikken, bli en misbruker, akkurat som mann som kjenner Amalie og sier at han kan komme og øve der, innimellom alle de professor Timothy Leary, som misbrukte narkotiske stoffer.

4 5 FRA Ole Paus ”VERDEN SOM VAR MIN Syttitallet Jeg ringer på klokken. Heldal/Solvang. Første etasje. Ingen varsler om at det også bor en Ole Paus der. Det er formiddag. Klokken er 11.13. Rett før“ lunsj. Summingen kommer etter noen sekunder. Øyeblikkelig trykker jeg inn døren med samme kraft som Zorro i de skrekkelige filmene der han, i avslutningen av eposets første del, prøver å stanse den enorme veggen som kommer mot ham. Jeg ønsker meg ingen slike hindringer nå. Der ute – der inne. Jeg vil inn. Inn til Ole Paus, for å takke ham, og for å fortelle ham at han er et geni. Det skal gå lettere enn jeg hadde trodd. Straks jeg kommer inn i gangen, ser jeg en skygge bak glassruten til leiligheten i første etasje. Det kan ikke være Solvang. Heller ikke Heldal. Det må være ham. Men han blir bare stående der. Prøver han å se hvem som kommer? Jeg gjør meg så tydelig jeg kan. Holder opp avisen, som en herold fra en svun- nen tid. Men han står der. Først når jeg kommer nærmere døren, ser jeg at han holder røret til veggtelefonen i gangen. Jeg lar ham snakke ferdig. Kan høre stemmen hans, som en utydelig mumling gjennom dørglasset, men likevel skarp nok til at jeg vet det er ham. Det går noen minutter. Jeg holder fortsatt Sværta opp foran meg, som jeg hadde planlagt. Det var slik jeg forestilte meg entreen. Den er nøye gjennomtenkt. Jeg firer ikke. Han åpner. Stirrer nærmest forbauset på meg, som om han ikke har hørt at jeg ringte på, og han selv er på vei til å gå ut. «Beklager,» sier han. «Jeg fikk en telefon. Jeg skulle ha lukket opp. Hva kan jeg gjøre for deg?» «Du er et geni,» sier jeg rolig. «Hvabehager?» «Et geni,» gjentar jeg. Sprutrød av forlegenhet, av å blottlegge mine in- nerste følelser så helt uten beskyttelse for et fremmed menneske. Men han er tross alt årsaken til dem. Og jeg synes jeg allerede kjenner ham bedre enn mine nærmeste venner, hvis de finnes i det hele tatt. Paus ser vekselvis på meg og på avisen jeg holder opp for ham. «Dette minner om en arrestasjon,» sier han med et forsiktig smil. «Nei, det er en hyllest,» svarer jeg. «Men hvem er du?» spør han. 6 7 FRA Lill Lindfors ”VERDEN SOM VAR MIN Syttitallet Han hadde ikke engang tenkt den tanken, at selveste Lill Lindfors, Nordens superstjerne, skulle kunne være med på en produksjon som denne. Det var“ ideen til Kari Diesen d.y., som jobbet i Polygram. Hvis Oda virkelig hadde vært la vraie princesse de bohême måtte man finne den aller beste stemmen, og den var det Lindfors som hadde. At hun samtidig var hele Nordens store sex- symbol var jo heller ingen direkte ulempe, sa Kari, som var en venninne av henne. Og Lindfors hadde tent på prosjektet, sangene, skrevet til ham og sagt: «Jag kommer til Oslo. Finn tid og sted. Og et jättebra studio.» Herregud, som han elsket raske beslutninger. Mennesker som klarte å ta valg. Produksjonen løftet seg fordi alle var blitt fascinert av disse men- neskene som hadde levd hundre år før dem. Ingen visste noe særlig om hva disse lp-ene egentlig skulle inneholde, utenom Ole Alf og Tore. Nysgjerrig- heten drev dem videre. Og der står Lill Lindfors foran ham, har kommet ut av en taxi på Frogner plass. Han merker at hun er avventende, hun også. Hun har en del å tape, hvis dette prosjektet skulle vise seg å være det rene dill dall. Men hun er venn av Adolphson, og har fått rapport. Dessuten liker hun Norge. Det er det ikke alle svensker som gjør. Hun vil ikke rett i studio, som de andre. Hun vil øve litt først. Han har glemt at hun er en så stor stjerne, at mannfolk som er ti år eldre enn ham har bildet hennes på veggen. Du är den ände. Det forføreriske ansiktet som har fått menn fra hele Norden til å skrive frierbrev i årevis. Hun vil ikke snakke om det. Vil ikke være stjerne akkurat nå. En sån Karl kan vente. Hun går rett opp trappen, der han til sin fortvilelse ser at faren hans akkurat samtidig kommer ned fra soverommet på loftet i pyjamas. Å nei! tenker han. Skjebnen kan ikke være så grusom! Han ser at faren er i sin egen verden, med håret til alle kanter og med stor sprik i gylfen på den stripete pysjamasbuksen. «Far!» roper han advarende. «Far!» Men faren har ikke fått på seg høreapparatet ennå og ser spørrende på sønnen som akkurat snur seg og prøver å geleide den svenske sangstjernen rett inn i leiligheten sin. Men det er for sent. De har sett hverandre. Lill Lindfors, i tynn hvit bluse og langt, lilla skjørt og med sandaler på føttene, later som ingenting og rekker hånden frem. «Dette er inm far,» sier sønnen forklarende. Faren stirrer bebreidende og fullstendig forfjamset på ham. «Ketil, du skulle fortalt meg …» «Beklager, far.» Men faren hører ikke.

8 9 Foto: Ewa Marie Rundquist Marie Rundquist Ewa Foto: FRA ”VERDEN SOM VAR MIN Tyvetallet Anneli Drecker “ Da er Anneli det eneste usikkerhetsmomentet som jeg merker at alle i bandet er nysgjerrig på. Dette var jo også Kalles idé. Jeg fikk en liten frysning da han nevnte navnet hennes. «Men hun er pop-stjerne, Kalle. Dessuten kunne jeg vært faren hennes. De starter jo tidlig i Nord-Norge.» «Nettopp derfor,» sier Kalle lakonisk. «Du kan trenge litt fornyelse, gutt.» Å, herregud. Anneli Drecker. Alle elsker Bel Canto. Nordens elektro- nika. Når hun danser seg over scenen mens makkeren Nils Johansen står fordypet i tastaturinstrumentene, med eller uten Geir Jenssen. Johansen og Jenssen er sannelig navn for den store verden. Og midt mellom dem Anneli, overbegavet og halvt tysk, med en optiker-far fra Bielefeld og en mor fra Kongsberg, enda en av disse staute Kongsberg-jentene som kunne vært ski- hoppere alle sammen, og påført mennene Kongsberg-knekken etter tur. Der står hun i Voss Indremisjons lokaler og er den mest forberedte av oss alle, mer enn komponisten selv. Hun kan alle melodiene utenat. Jeg trodde de var vanskelige, men hun synger dem med samme letthet som de særegne Bel Canto-sangene. Lenge har noen av dem vært mine favoritter, fra Summer til Big Belly Butterflies. Anneli, som svever der oppe i pastell-himmelen til sopra- ner, samtidig som hun kan ha mezzo-sopranens stemme av rust og mørke. Nå synger hun The Anniversary. John Donne, enda en gang. Den sangen jeg ikke hadde våget å tonsette elleve år tidligere kom med vintermørket over Homansbyen i januar. Hjemme i Oscarsgate var flygelet nystemt av Thron Irby for anledningen. Melodien la seg rett ned foran meg på tangentene, som en overgivelse. Foto: andersen stian Foto: 10 11 FRA ”VERDEN SOM VAR MIN Tyvetallet Men det er Seafarer’s Song som skal sjøsettes denne ettermiddagen, og der jeg sitter med Jan Erik, Sven og C., på bryggen ved Kulturhuset i solskinn, Kristin Asbjørnsen tenker jeg at det jo er venner jeg skal stå på podiet med om noen minutter.“ Mennesker som vil hverandre vel. Musikkens nådegave, at man må samarbeide, ikke konkurrere, som i forfatternes verden. Likevel var det bare noen måneder siden jeg hadde møtt Kristin Asbjørnsen første gang på ordentlig, i St. Petersburg sammen med Anneli, med alle maskingeværene og alarm- tilstanden rundt oss, etter terroren i Moskva. Hun skulle spille med Dadafon samme kveld, et fantastisk band som rent visuelt så ut som House Moving Castle og Kristin, en av Rafaels engler, med det krøllete håret til alle kanter. Da vi fikk øye på hverandre, kom hun bort til meg med et spørrende, men vennlig blikk, og sa: «Vi to må vel snakke med hverandre?» Det var mer enn sant. Kalle hadde spurt henne om hun ville synge disse sangene med den enormt store tekstmengden. Og hun hadde sagt ja. Men hun visste ikke noe mer om prosjektet. Det gjorde ikke jeg heller, for på det tidspunktet hadde jeg ennå ikke komponert det. Og der, på bryggen, rett før konserten, tenkte jeg på den enorme tilliten hun viste meg, bare ved å si ja. Hun var så profilert på sin egen kant. Hadde bygget opp Krøyt og Dadafon og var på vei mot sin egen solo-karriere. Dessuten kjente hun Afrika ut og inn. Hun hadde gjort lutfattige Mali til sitt andre hjemland. Hun visste hvem disse flykningene som kom til Europa var. Nå var detSeafarer’s Song. Der ute på bryggen ser vi på klokken og skjønner at det er på tide å gå backstage. Det er fullsatt i salen. Jeg står sammen med bandet i teppene. Verket er ikke skapt ennå. Halvparten vil være improvisasjon. Det er i slike øyeblikk jeg tenker på hvor mye tillit vi viser hverandre. Hvor mye vi alle, som musikere, må gi, i situasjoner som denne. Akkurat nå rører det meg mer enn vanlig. Er det nervene som begynner å bli tynnslitte allikevel? Lysene dempes i salen. Inspisienten sier «Værsågod.» Kristin kipper av seg skoene og går barbent inn på scenen. Hun er klar til å synge Homér: «I am a fugitive from the sea, and from Poseidon’s malice. Take pity on me, Master.» Odyssevs mest kritiske øyeblikk, som skibbrudden i storm, et sted i Middelhavet, mellom de livsfarlige undervannsskjærene: «Hear me lord, whoever you are. I come to you as many others have come, with a prayer.» Og deretter kommer de mest bevegende tekstlinjene, hvor enhver burde kunne kjenne seg igjen, uansett tid eller sted på kloden:

Oh, what will happen to me now? What will become of me after all? 12 13 Foto: hans fredrik asbjørnsen hans fredrik Foto: FRA Svante Henryson ”VERDEN SOM VAR MIN Tyvetallet Jeg er i Rainbow Studio med Manfred igjen. Det er første gang på mange år. Sammen med cellisten Svante Henryson spiller vi inn Night Song, “ et album der jeg, bortsett fra i komposisjonene til Svante, ønsker å befinne meg i Franz Schuberts ekkokammer. Jeg har skrevet en komposisjon som heter Schubert Said, ikke plagiat, men med akkurat de samme virkemidlene som Schubert brukte igjen og igjen, på samme måten som Mozart. Åtten- dedels-pulsen i venstre hånd. Skiftningen mellom dur og moll. De nesten over-enkle melodiene. Den evige lengselen etter barndommens uskyld. Er det fordi jeg er blitt far at jeg synes musikken har forandret seg? At jeg bevisst ønsker meg det nesten naive. En dag kommer jeg til å spille Jon Blund-melodien Sandmann-Lied inn på plate. Hvis jeg gjør det på den riktige måten er jeg overbevist om at både Manfred og Svante vil forstå det. Det var Manfred som foreslo at Svante og jeg skulle gjøre en duo-plate sammen. Vi satt nede på Kaffebrenneriet på hjørnet av Frognerveien og Skovveien og la planer for fremtiden. Hver gang jeg måtte sitte på slike lat- terlig høye kaffebar-stoler følte jeg meg infantilisert. Som om eierne ennå ikke var ferdig med barnehage-tiden. Ja, tenkte jeg, mens jeg dinglet med beina og fikk lyst til å søle med kaffekoppen i barnslig glede, Svante hadde helt siden Seafarer’s Song vært en av de viktigste musikerne i livet mitt. Han hadde den samme grenseløsheten som Terje Rypdal. Terje kunne skrive symfonier og samtidig spille fletta av alle verdens rocke-gitarister, hvis han ville. Svante hadde den samme evnen til å sette fokus. Han hadde turnert med Yngwie Malmsteen i USA på åttitallet. En hardrock-bassist av ypperste klasse, med et maskulint utseende som kunne gjort ham til modell for en rallar-statue i Kiruna. Noen år senere var han med på å stifte Det norske Kammerorkester og spilte bass i Oslo-Filharmonien under Mariss Jansons. Som ektemannen til Katarina Henryson i den verdenskjente The Real Group levde han i et musikkfelles- skap der sjangerne og grensesettingen var mindre vesentlig. Likevel kunne man gjenkjenne Svantes musikk, bare etter noen takter, enten han skrev for Elvis Costello eller Anne Sofie von Otter. Og nå hadde han dessuten et sam- arbeid med Lill Lindfors. Manfred er ved siden av meg ved flygelet igjen. Svante sitter tett ved. Manfred ville spille inn mest mulig live. Jeg skjønte hvorfor. Fallhøyden er større da, når det er vanskeligere å korrigere.

14 15 foto: mats bäcker mats foto: FRA ”VERDEN SOM VAR MIN Nittitallet Frode Alnæs «Kirkelig Kulturverksted står meget sterkt her i Asia,» sier Thomas Tseng med et nesten ironisk smil, som for å tydeliggjøre hvor forundret han er over min uvitenhet. «Det er mye takket være Erik Hillestads unike produksjoner. Men akkurat The“ Shadow er det jo faktisk De som har produsert, herr Bjørnstad.» «La oss ikke være så formelle,» sier jeg. Da begynner Thomas Tseng å snakke om Randi Stene, om den fantastis- ke stemmen hennes, og om tekstene hun formidler. Og når han har snakket om henne i en halvtime, begynner å han å snakke om Kari Bremnes og Løsri- velse-produksjonen som han verdsetter like høyt somThe Shadow, men på en annen måte. Og så må han heller ikke glemme Lynni Treekrems Haugtussa. En plate som vil følge ham gjennom hele livet. Han snakker seg opp der i baren, slik en bengaler kan snakke seg opp i forberedelsene til deklamasjon av et Tagore-dikt. Jeg begynner å le. Det er bare så fantastisk å sitte på den andre siden av kloden og høre en taiwaneser gjennomgå tre vidt forskjellige norske album fra nyere tid, mens han fordyper seg i tanker om fellesnevne- ren: Komponisten som sitter ved siden av ham. «Men du må si til denne Erik Hillestad at han alltid må oversette de norske tekstene til engelsk og trykke dem i booklet-en. Det har voldt meg adskillig besvær å søke etter Munch- og Garborg-oversettelser til engelsk. Aner det meg for øvrig at det skjuler seg en skandale under Munch-Museets behandling av Edvard Munchs tekster?» Og ennå har han ikke begynt å snakke om ECM. Jeg skulle lagt meg til å sove. Jeg er overtrett. Men man forlater ikke Thomas Tseng i en samtale som denne. David har lagt seg for lengst. Vi skal ha konsert dagen etter. Thomas har nettopp betrodd meg at han har et spe- sielt forhold til John Donne. At det var The Shadow, Randi Stenes stemme og Frode Alnæs’ gitar som åpnet ham for en dypere forståelse av dette tekst- universet, som allerede nå betyr så mye for ham at han retter seg inn mot å ta en doktorgrad på John Donne i England om noen få år. Jeg står og vakler ved heisen tre timer senere. Han spør meg hvilke lin- jer av John Donne som har gjort mest inntrykk på meg. Jeg er så trett at jeg ikke klarer å svare. «Kan det kanskje være disse?» spør han og deklamerer stille: «Who is so safe as we? where none can do/Treason to us, except one of us two.» “Ja,” sier jeg, knestående inne i heisen, og trykker på knappen til 24 etasje med et klynk. «Ja! Javisst! » «Vi sees i morgen,» sier Thomas med sitt elskeligste, kinesiske smil. Jeg tenker på Cato i Pink Panther-filmene til Peter Sellers. Jeg skjønner at jeg har fått en venn for livet. 16 17 foto: ken Alvin Jenssen ken Alvin foto: FRA ”VERDEN SOM VAR MIN Nittitallet Audun Erlien “ Men det er Knut Reiersrud som er kapellmester. Vi sitter sammen i Bygdøy allé. Han har hørt meg gaule inn alle sangene nede ved Yamaha-flygelet på Sandøya. Nå sitter han og plukker musikere på øverste hylle. Nils Einar Vinjor, Reidar Skår, Audun Erlien, Rune Arnesen, Bjørn Kjellemyr, Per Hillestad, Per Kolstad, Sigurd Køhn, Nipe Nyrén, Bruce Rasmussen, Einar Mjaaland, og selveste Per Fronth, VG-fotografen som insisterer på å synge. To forskjellige komp, tilpasset de forskjellige sangerne. Jeg kan nesten ikke tro det er sant. Mens økonomene ligger med knekket rygg og bankene har million-underskudd, er det kommet en ny selvtillit i musikkverdenen. Jeg snakker med Knut om det. «Selvfølgelig skal du også spille,» sier Knut. «Absolutt ikke,» sier jeg. «Pianoet mitt kommer til å legge seg som en død hubro over akkordene.» «For noe tøys.» «Jeg mener det. Denne gangen skal jeg bare stå sammen med dere og gaule inn alle låtene i studio. Så kommer de ekte sangerne og løfter musikken ytterligere.» foto: Hreinn Gudlaugsson Hreinn Gudlaugsson foto:

18 19 FRA Rune Arnesen ”VERDEN SOM VAR MIN Nittitallet

Stein Mehren igjen, men denne gangen som et forvarsel om noe som skulle komme. Nettopp fordi disse tekstene var så bra, skrevet av andre, inspirerte de alle som var i studio. Vi følte alle at vi hadde en forpliktelse og samtidig frihet til å bringe inn vårt eget. Annbjørg Lien hadde hatt med seg både hardingfelen og nyckelharpen, som kunne lyde som en syngende likkiste. Alfred Janson spilte trekkspill. Eivind Aarset var der gjennom hele året. Rune Arnesen på slagverk. De var nære venner, alle sammen. Og allikevel møttes vi nesten bare i studio eller på konsert.

FRA VERDEN SOM VAR MIN Tyvetallet

Han hadde fått med seg både Svante, Bjørn Kjellemyr og Rune Arnesen. Dessuten Bjørn Charles Dreyer på gitar, som kunne legge store lydland-“ skaper sammen med Svante. Det lød ungt og ganske rocka med Sven ved miksepulten ute i den mørke salen, mens han hentet det store koret inn i lydbildet samtidig. Alle hadde forstått råskapen i dette materialet. Hvalenes Sang var ikke antroposofi med pastellfarger. Og midt i alt dette livslengten- de sto skuespiller Jan Ø. Wiig og leste de forferdelige Foyn-dagbøkene der medynken med de stakkars, gjennomvåte og iskalde fiskerne nesten ble like stor som med dyrene som ble slaktet. En jakt der alle tapte, men hvor mil- lionene allikevel rullet inn og var med på å utvikle velstand og religiøsitet i Tønsberg by. foto: tore sætre sætre tore foto:

20 21 hverandre nå. Var venner. Han hadde tilbragt noen barndoms sommere på Sandøya. Jeg kunne si Dalsland eller Fugløya, og han visste hva det var. Å gå inn på det store podiet med det lille, elektroniske flygelet. Jeg var avhengig av Sven nå. Han skulle finne de overtonene som fantes i et akustisk instrument, som den digitale Sven Persson virkeligheten aldri kunne gjenskape. Han skulle gi meg tilbake de klangene jeg ikke kunne frembringe selv. Tonene jeg valgte å spille, var bare digitale signaler. Slik en el-gitarist trenger hjelp fra pedalene sine, fra delay og reverb, trengte jeg hjelp fra miksebordet til Sven der ute i menneskemassen. Så lenge han var der, følte jeg meg trygg. Jeg var ikke redd for det digitale. Det gikk allerede rykter om at det skulle komme en digital måte å spille plater på, en såkalt cd, en compact disc, der lyden ble gjengitt ved hjelp av binære koder, og ikke analogt. Det gikk uansett over min forstand. At et kodespråk som forholdt seg til tallene 0 og 1 kunne gjenskape lyden fra akustiske instrumenter, var et faktum jeg aldri skulle komme til å forstå, like lite som jeg skjønte at to små høyttalere kunne klare å gjenskape lyden fra en Stradivarius. Sven der ute blant publikum. Jeg bak pianoet. Det som var digitalt. Det som ikke hadde overtoner. Jeg kjente allikevel en merkelig frihet. Dragningen mot en verden som var så langt fra Bechstein, Steinway og en akustisk verden som det var vanskelig å komme. Lengselen etter synthesizerens lydrom, energien i den musikken som trengte strøm for å fungere. Jeg hadde lydbildet til The Police i hodet. Aggresjon som triumf, som et kjærlig og likevel menneskelig prosjekt. Å tørre å vise følelser. I en digital virkelighet kunne det bli så voldsomt. Men der ute i junikvelden visste Sven hvor jeg ville. Han fanget opp en frase, slynget den gjennom miksebordet og klangen han hadde til rådighet, sendte den tilbake til podiet, til det enorme PA-systemet på hver side av scenen, med delay, forsinkelser og lydskulpturer som jeg oppfanget, som kom tilbake til monitoren min og ga meg nye ideer. Som om jeg satt i en Apollo-kapsel langt ute i rommet og snakket med Houston. Vi var begge like avhengige av hverandre for at dette skulle bli bra. Men Sven kjente meg så godt, og han visste hva Dalsland var, han visste om stiene ute ved Hella, han kjente Hans Petter på Hauketangen, han husket de gamle tantene, og han visste hvilken musikk jeg likte, hvilken han selv likte. Og, det viktigste av alt, vi FRA gjorde det ikke for penger. Vi kunne stilt opp gratis. Men vi trodde på denne måten å snakke sammen på. Gjennom musikken. Det var det samme som VERDEN SOM VAR MIN Åttitallet drev Paul Karlsen som drev oss. Det var selve gleden av å ha oppdaget noe ” som lå utenfor meklerverdenens og pengefolkenes diagrammer, prognoser og statistikker. Og jeg husker ikke engang hva jeg spilte. Men jeg husker at Det undrer ham fortsatt at han som ville ha femteplasser aldri var redd for jeg spilte duo med Sven, selv om de færreste forsto at det var en annen der. store podier. Men i denne typen musikk, var det mange som hjalp hver“- En som snakket med klanger, forsinkelser, med strøm. Et regnvær føk forbi. andre. Sven Persson satt der ute blant publikum et sted. For ham spilte det Etterpå gikk jeg backstage og fant et toalett. Santana smilte til meg og gjorde ingen rolle om det var hundre eller 15.000 som satt og lyttet. Mange år senere seg klar til å gå på scenen. skulle han kjøre lyden for de største stadion-konsertene til a-ha. Vi kjente

22 23 KETIL BJØRNSTAD THE WORLD I USED TO KNOW Det undrer ham fortsatt at han som ville ha femteplasser aldri var redd for store podier. Men i denne typen musikk, var det mange som hjalp hverandre. Sven Persson satt der ute blant publikum et sted. For ham spilte det ingen rolle om det var hundre eller50-års 15.000 som satt og lyttet. jubileumsboks Mange år senere skulle han kjøre lyden for de største stadion-konsertene til a-ha. Vi kjente hverandre nå. Var venner. Han hadde tilbragt noen barndoms sommere på Sandøya. Jeg kunne si Dalsland eller Fugløya, og han visste hva detInneholder var. Å gå inn på detfem store CDer podiet med inkludert det lille, elektroniske to nyinnspillinger flygelet. Jeg var avhengig av Sven nå. Han skulle finne de overtonene som fantes i et akustisk instrument, som den digitale virkelighetenfra Abbeyaldri kunne Roadgjenskape. og Han Rainbow skulle gi meg Studiostilbake de klangene jeg ikke kunne frembringe selv. Tonene jeg valgte å spille, var bare digitale signaler. Slik en el-gitarist trenger hjelp fra pedalene sine, fra delay og reverb, trengte jeg hjelp fra miksebordet til Sven der ute i menneskemassen. Så lenge han var der, følte jeg meg trygg. Jeg var ikke redd for det digitale. Det gikk allerede rykter om at det skulle komme en digital måte å spille plater på, en såkalt cd, en compact disc, der lyden ble gjengitt ved hjelp av binære koder, og ikke analogt. Det gikk uansett over min forstand. At et KETIL BJØRNSTAD kodespråk som forholdt seg til tallene 0 og 1 kunne gjenskape lyden fra akustiske instrumenter, var et faktum jeg aldri skulle komme til å forstå, like lite som jeg skjønte at to små høyttalere kunne klare å gjenskape lyden fra en Stradivarius. Sven der ute blant publikum. Jeg bak pianoet. Det som var digitalt. Det som ikke hadde overtoner. THE WORLD I USED TO KNOW Jeg kjente allikevel en merkelig frihet. Dragningen mot en verden som var så langt fra Bechstein, Steinway og en akustisk verden som det var vanskelig å komme. Lengselen etter synthesizerens lydrom, energien i den musikken som trengte strøm for å fungere. Jeg hadde lydbildet til The Police i hodet. Aggresjon som triumf, som et kjærlig og likevel menneskelig prosjekt. Å tørre å vise følelser. I en digital virkelighet kunne det bli så voldsomt. Men der ute i junikvelden visste Sven hvor jeg ville. Han fanget opp en frase, slynget den gjennom miksebordet og klangen han hadde til rådighet, sendte den tilbake til podiet, til det enorme PA-systemet på hver side av scenen, med delay, forsinkelser og lydskulpturer som jeg oppfanget, som kom tilba- KETIL BJØRNSTAD ke til monitoren min og ga meg nye ideer. Som om jeg satt i en Apollo-kapsel langt ute i rommet og snakket med Houston. Vi var begge like avhengige av hverandre for at dette skulle bli bra. Men Sven kjente meg så godt, og han visste hva Dalsland var, han visste om stiene ute ved Hella, han kjente Hans Petter på Hauketangen, han husket de gamle tantene, og han visste hvilken musikk jeg likte, hvilken han selv likte. Og, det viktigste av alt, vi gjorde det ikke for penger. Vi kunne stilt opp gratis. KETIL BJØRNSTAD Men vi trodde på denne måten å snakke sammen på. Gjennom musikken. Det var det samme som drev Paul Karlsen som drev oss. Det var selve gleden av å ha oppdaget THE WORLD I USED TO KNOW noe som lå utenfor meklerverdenens og pengefolkenes diagrammer, prognoser og statistikker. Og jeg husker ikke engang hva jeg spilte. Men jeg husker at jeg spilte duo Ketil Bjørnstad, solo piano med Sven, selv om de færreste forsto at det var en annen der. En som snakket med Spilt inn live i Abbey Road, Studio 2, London klanger, forsinkelser, med strøm. Et regnvær føk forbi. Etterpå gikk jeg backstage og fant et toalett. Santana smilte til meg og gjorde seg klar til å gå på scenen. Ute nå på CD og LP!

24 25 KETIL BJØRNSTAD – en romansyklus VERDEN SOM i seks bind VAR MIN

Om Sekstitallet (2015) «Storstilt og dristig … Et viktig bidrag til virkelighetslitteraturen.» OVER 150 000 SOLGTE marius wulfsberg, Dagbladet

Om Sytttitallet (2016) «Dette er virkelig en eventyrlig reise, velskrevet med sjarm og varme …» guri hjeltnes, VG

Om Åttitallet (2017) «Verd å lese.» emil otto syvertsen, Fædrelandsvennen

Om Nittitallet (2018) «Befriende». steinar sivertsen, Stavanger Aftenblad

VERDEN SOM VAR MIN I UTLANDET:

ÅRETS BESTE BØKER: «… folder ut hele sitt frodige skrivetalent med språklig eleganse og kunnskap like stor som Jotunheimen.» lars-ole knippel, Jyllandsposten (Om Nittitallet)

«Språklig skjønnhet og presisjon … En fryd å lese.» peter henning, Deutschlandfunk (Om Sekstitallet)

«En gedigen forteller.» matthias heineman, Frankfurter Allgemeine Zeitung (Om Sekstitallet)

26 27