HÆGEBOSTAD SOGELAG

ÅRSSKRIFT 2014 Framsida:

1. mai 2014. Odd Rynning Jørgensen legg ned krans på minnesmerket over dei som omkom under arbeidet med jernbanen på strekninga Kristiansand – Moi.

Foto: Torfinn N. Hageland. ÅRSSKRIFT 2014 HÆGEBOSTAD SOGELAG

3 Grafisk produksjon: Setesdalstrykk as

ISBN 0809-5248

4 Innhald

Føreord om litt av kvart Torger Kvåle ...... s. 6

Kjennskap til slekt kan endre interesse for gamle dager Tor Arild Bakke ...... s.

Anders Olsen Solberg Tor Arild Bakke ...... s.

Frå Hægebostad 1814 Torger Kvåle ...... s.

Stortingsmann Hans Jacob Rolfsen Torger Kvåle ...... s.

Kladdebok for Ingeborg Lea, Livets skole, siste klasse Ingeborg Lea ...... s.

Fotokavalkade v/Rune Eikeland...... s

Sørlandsbanen 70 år 1. mai 2014 Torger Kvåle ...... s.

Skotherad, Skutherred eller Skut? Torger Kvåle ...... s.

200-årsjubileum for grunnloven 1814 – 2014 Tor Arild Bakke ...... s.

Bilsakkyndige imellom Torger Kvåle ...... s.

Lorten på veggen Torger Kvåle ...... s.

Frå gamle aviser ...... s.

Lokalhistoriske skrifter ...... s.

Hægebostad sogelag ...... s.

5 Føreord om litt av kvart Av Torger Kvåle

Siste årsskrift kom i 2013. Årsskrifta har kome ut noko ulikt, årsskriftet før det kom i 2010.

I sogelaget har vi stort sett hatt hovudfokus på gards- og ættesoga den siste tida. Vi rekna med vi skulle ha ferdig 1. bind til Hægebostadreiå i år. Men det gjekk ikkje så vel. Ein kan ikkje både lova og halda, som mannen sa! Men for alle som måtte venta – boka er i kominga!

På den delen av kulturlivet der sogelaget arbeider, har det vore eit innhaldsrikt år. 200- årsjubileet for grunnlova har blitt feira på ulikt vis. Som i 1814 gjekk ein god del føre seg i kyrkja. I mars var det ei særskild gudsteneste, der valgudstenesta frå mars 1814 om menn som skulle velja utsendingar til Eidsvollsforsamlinga var tema, og ordførar Ånen Werdal las opp referatet sokneprest J. A. Weisser skreiv etter valet.

Sidan sist har ein gamal draum for mange gått i oppfylling – laksen kan symja forbi Kvåsfossen og ta seg fram til Lygne - og gjerne lenger. Kor langt vil visa seg etter kvart.

Dei store arrangementa i bygda ser ut til å halda seg godt. Tinget, med Tingcupen for barn på laurdag samlar framleis godt med folk, likeeins Kollemofestivalen. Idrettsar - rangementet «Stakken» blei halde 9. august for 3. år på rad, og med stor deltaking.

Det er i år 20 år sidan vegen til Kvinesdal over Bakken – Moi blei opna. Fylkeskom - munen har overteke heile vegen nå, og har gjort eit omfattande arbeid med utretting av svingar, oppsetjing av fenderar, og heile vegen har fått asfalt. Ei verdig markering av 20- årsjubileet.

På Tingvatn blir tilbodet frå Tingvatn fornminnepark og besøkssenter stadig betre. I tråd med intensjonane er det kome ei ny hovudutstilling, «Vikingteltet», der meir av dagle - glivet til vikingane blir vist, og der ein kan gå inn og sjå og kjenna på utstillinga. Ut - stillinga er utan tekst, og forklarer seg sjølv. Det er den nye fylkeskonservatoren i Vest-Agder, Yvonne Fernmaar Willumsen, som er utstillingsansvarleg. Ho heldt også foredrag om denne på Reisundagen og tok offisiell opning av «Vikingteltet». Formin - neparken har også fått tilgang til «Den nye Tingplassen», tingområdet med Talarsteinen, Domarsteiner, Tinghaugen og Vehaugen. I sommar blei det laga tursti ned til desse, og ved hjelp av moderne teknologi kan ein få høyra om desse. Ta med mobilen og høyr! Stien blei offisielt opna av fylkeskultursjef Anne Tone Hageland på Hægebostadreiå.

6 Elles ser det ut til at vikingane trivst godt på Tingvatn. For andre år på rad var dei på plass med telt og utstyr og vellykka program.

Elles skal bygda bli meir sivilisert enn før, ved at vegar får namn og alle hus skal få husnummer. Kommunestyret har be - stemt namna, og skilta kjem på plass etter kvart. Det vil truleg bli mest til glede for politi, brannvesen og ambulansar som har bruk for å finna rett plass med ein gong.

Snartemosverdet er i fokus på Kulturhis - torisk Museum nå i tida 10. juni 2014 til 15. januar 2015 gjennom utstillinga «Minus fem - Okkupasjon av fortiden.» Denne utstillinga viser historien om kor - leis Snartemosverdet og andre verdifulle fornminne blei gøymde vekk og halden unna nazistane som ville bruka desse fornminna i sin nazipropaganda. Dette er krigshistorie på sitt beste. Snartemosver - det, med sin vakre dekor og hakekorsde - kor i veven, blei særleg ettertrakta.

I 1886 blei det sett opp skolehus på Kol - Vegskilta kjem på plass. Her er skiltet til vegen Bakken-Moi plassert. Heretter skal vegen heite lemo. Dette gjorde teneste til 1954, då Lidraget. det blei bygd nytt skulehus på austsida av vegen. Den gamle skolestova låg nok litt langt ut i vegen, og i 1972 fekk Trygve Gyberg kjøpt det for riving. Han sette det opp att ved Lautjødna. I år fekk Erling Stokkeland dette. Han flytta det opp til Heddan, der det har blitt greitt restaurert og fått ei god plassering.

Hægebostadreiå er eit arrangement der det som har tilknytting til Hægebostad blir trekt fram og sett pris på. Den lokale tilknyttinga er viktig.

Hægebostadreiå blei halden 23. og 24. august på Tingvatn fornminne- og besøkssenter for tredje gong på rad, men for første gong i ferdige lokale. Mykje av innhaldet på Reiå var knytta til Tingvatnsområdet. Reiå fekk ein god samabeidspartnar i Tingparken, og dagleg leiar der, Pål Hals.

7 På Reiå fekk ein i år – etter fleire forsøk – Dag Telhaug som gjesteutstillar. Han er ekstra godt kjend i Hægebostad etter mange år som ein populær lærar på By - remo ungdomsskole, og ikkje minst for det store arbeidet han la ned med Snar - temo Bautapark. Kanskje blir det ståande som hans største verk?

Utstillinga hans på Tingvatn avløyste ut - stillinga til Kjellaug Mydland Grimsby. Skulehuset frå Kollemo har fått ny plassering på Men det blir helst gale å trekkja fram Heddan Gard. Framme ser ein ein av Toralv K. namn på utstillarar på Tingvatn besøks - Birkeland sine veteranbilar – ein Chevrolet 1927. Foto: Ellen Stokkeland. senter. Gjennom samarbeidet med Al - fred Vågsvold og Galleri Lista fyr er det året rundt god kunst å sjå på Tingvatn.

Når ein refererer frå eit dugnadsarrangement som Hægebostadreiå, er det lett for at ein framhevar det spesielle, og eingongsgjester. Den grunnstammen som gjer det mogeleg å arrangera dette kulturarrangementet – gudstenesta på sundag, dei lokale utstil - larane frå Husflidslaget, og andre lokale utstillarar som laga utstillinga "Sove - rommet" må ikkje gløymast!

Reiå starta med at veteranbussklubben stilte opp med sjåfør og buss, og køyrde til Mydland med fullt lass. Endå fleire ville ha vore med bussen dersom det hadde vore plass. Jørgen Mydland, den siste som blei boren til dåp over vegen Naglestad – Snartemo, var naturlos på Barnevandringsstien, saman med Rune Eikeland. På Snartemo blei dei møtt av trekkspelklubben med lokale melodiar, og Tore Gysland som fortalde om Snar - temofunna, før Birger Vårdal køyrde ve - teranbussen til Tingvatn. Veteranbussen Tor Arild Hopland er ein allsidig kar. Han er aktiv i Gospelkoret «Ljos», har drive som mu - køyrde også til kyrkje på sundag, og til sikklærar, hatt rammeverkstad og reparert mø - Eiken då arrangementet var slutt. blar. No har han samla gamle filmar og laga ein film som blei vist på Reiå.

8 Tor Arild Hopland saman med Rune Ei - keland hadde laga ei filmsamling – noko nytt og noko gamalt - som blei vist både laurdag og sundag. Flott initiativ!

Lokalhistorisk Bildearkiv kunne sjåast på Røyseland skulehus, og ein kunne også sjå lokalhistoriske foto frå Hæge - bostad frå ulike nettstader.

Skolehuset hadde fått ei oppfiksing takk vera tre energiske kvinner – Gry June, Monica og Tone i komiteen, og den gamle drikkefontenen kom på plass inne – men utan vatn. Mattilsynet ville nok ikkje godkjent denne i dag!

Elles var det treplanting for begge soge - laga og for 200-årsjubileet for grunnlova, omvisning i Tingparken v/Erling Stok - keland (Kan ein kalla denne runden for Drikkefontene på den tida det ikkje var innlagt kronprinsparvandringa?), Olav Bjærum vatn. stilte med eigne bøker, og det var utstil - ling av sjølvlaga feler ved Nils Ro, Asbjørn Ro, Olav Mydland og Oddleiv Grostøl.

Frå Fylkeskonservatoren kom – i tillegg til den nytilsette fylkeskonservatoren Yvonne Fernmaar Willumsen – Morten Olsen, som heldt foredraget frå «Allting til Storting».

På sundag kunne ein også besøkja gardsmuseet på Gysland, og Hamran kjøkken, der ein både kunne handla kjøkken og sjå på bedriftsmuseet.

På laurdagskvelden plar det vera konsert. Det blei teke ein sjanse, og halde utekonsert, og med lokale talent med ulike ting å framføra. Arne Sandrib med ekvibrilistiske jo-jo - kunster imponerte kanskje aller mest. Dei mange som har fått dyrka fram evnene sine gjennom Den interkommunale kulturskolen og gjennom Musikkverkstedet på Byremo, fekk vist kva dei kunne. Med tradisjonsberarane i felegruppa/ trekkspelklubben, og Tor Ola Lauen med Åge Aleksandersen sin "Lys og varme" vart kvelden god.

Elles vil sogelaget takka alle som har bidratt med opplysningar, foto, teikningar eller på annan måte gjort noko for at ein har kunna laga Årsskrift 2014.

9 I år gjekk to som har betydd mykje for lokalsogearbeidet i Hægebostad, bort på vårparten.

Samuel Gysland døydde stille etter eit kort sjukeleie. Gjennom sitt lange liv og mange interesser hadde han innverknad på så mange sider av livet i Hægebostad. Han var aktiv i kyrkja, i bedehusarbeidet, i politisk verksemd. Han arbeidde aktivt for eit verdig minne over Snartemofun - net, og fekk sjå det i Snartemo Bauta - park. Han var ein av stiftarane av sogelaget. Han hadde elles mange lokal - historiske oppgåver som han hadde halde på med. Gardsmuseet hans på Gysland, skriving, arbeid heime og omtanke for familien fylte tida hans dei siste åra. Han vil også bli minna for at han, som for - mann i forstanderskapet i Hægebostad og Eiken sparebank, fekk utgitt Ånen Lauen si gards- og ættesoge om Hæge - bostad, og for dei lokalhistoriske bøkene sine, som fortel om Hægebostad før og no.

Sigrid Lien var med i styret frå starten i 1995. Ho var ein god medarbeidar i sty - ret så lenge kreftene heldt, og ho leverte Samuel Gysland, 1921 – 2014. fine ting til årsskrifta. Ho har også gjort mesteparten av det som vil koma i byg - deboka om garden i Lia, der ho fekk mange gode år saman med mannen Torjus. (Sjå foto av ho og mannen Torjus i stykket: Kjennskap til slekt kan endre interessen for gamle dager.)

I sogelaget vil vi minnast dei begge for det dei var, og det gode arbeidet dei gjorde.

10 Kjennskap til slekt kan endre interessen for gamle dager Av Tor Arild Bakke

Undertegnede med kone og to barn kom til Hægebostad kommune i 1984. Jeg visste ikke mer om kommunen enn jeg hadde lest i leksikon før jeg reiste på jobbintervju. For oss var det mer et valg om å flytte det året eldstemann skulle begynne på skole og helst et sted på fastlandet mellom Sokndal og Lillesand hvor foreldrene våre bodde. Hæge -

Sigrid og Torjus Lien.

11 bostad passet i så måte veldig greit. Slektninger eller annen tilhørighet til området var helt ukjent for oss begge.

En av de første jeg møtte var ordfører Gunnar Eikeland. Stor ble min undring da det viste seg at han var onkel til en klassekamerat – Eivind Stene – i Sokndal. Mor til Gun - nar kom fra mine hjemtrakter.

En kveld noen år senere, banket det på døren. Det var Sigrid Lien som skulle selge lodd. På en veldig forsiktig måte spurte hun om jeg hadde en bestemor fra Stavanger. Jo, jeg hadde det. Om hun hette Johanne? Jøss – hvordan kan hun vite dette, tenkte jeg, men svarte ja. Og så kom det en veldig overraskende historie om «Gull-Solberg» og hans slekt – og at «Gull-Solberg» var min oldefar.

Jeg tok senere med meg kunnskapen til et slektsstevne for etterkommere etter Johanne Bjaanes – datter til Anders Solberg. Mange syntes dette var skikkelig artig, og mange har vært på besøk i Kvinesdal. Noen har brukt mye tid på å finne fram i den til da ukjente slektshistorien.

Jeg er Sigrid stor takk skyldig og jeg var så heldig å bli bedre kjent med både henne og mannen Torjus i årene som kom. Både ved amerikabesøk og i Hægebostad sogelag hvor Sigrid var i styret. Hun var et usedvanlig fint og varmt menneske som jeg alltid opplevde som positiv i alle situasjoner. Det var en veldig trist tid da hun døde tidligere i år.

Det kan være greit at leserne har dette i minne når jeg skal forsøke å si noe om Anders Solberg. Det viser også at interesse for å vite mer om slekten kan være svært så inter - essant på mange måter.

12 Anders Olsen Solberg Av Tor Arild Bakke

Anders Olsen Solberg, født 13. september 1861 er min oldefar Han fikk barn med Nille Torkildsens, født 29. januar 1854 bosatt i Stavanger. Min oldemor etterlot seg tre små barn da hun døde bare 35 år gammel. Nille var blitt enke bare 26 år gammel – 3 måne - der etter at hun og hennes mann Bård Andersen som var optiker i Pedersgaten i Sta - vanger, døde. Anders og Nille sitt barn hette Johanne, født 2. mars 1884 – hun var min bestemor. Nille og Anders møtte hverandre sommeren 1883. Før høsten var omme, var deres veier for alltid skilte.

Anders Solberg hjalp sin lille datter i Stavanger – det viser ulike dokumenter Men hun var født utenfor ekteskap. Det var nok derfor vi ikke visste noe om den siden av slek - ten. Hadde min mor visst at hun hadde et søskenbarn i Hægebostad – Klara Gyberg – hadde hun selvsagt besøkt henne, men kunnskapen kom for sent.

Fotsporene til Anders har jeg først og fremst hentet fra historiene som broren Reinert for - talte til Ludvig Jerdal, disse ble utgitt i boken «Heimlandet dreg», Bergen 1946 og en epistel skrevet av Sigve Bøe 2012, basert også på kunnskap fra gjennomgang av hun - drevis av sider i kirkebøker, ligningsprotokoller, immigrantprotokoller, skifte og skjø - tedokumenter og amerikabesøk. Jeg har også snakket med personer i Kvinesdal og Hægebostad - ikke minst Sigrid Lien i Hægebostad.

Anders Solberg visste jeg lite om, men «Gull-Solberg» hadde jeg hørt mye om bl. a. i forbindelse med utarbeiding av kommunens første arealplan. Takket være Sigrid Lien, vet jeg og slektningene til Anders første datter Johanne, mye mer i dag.

Når dette kommer på prent i et årsskrift for Hægebostad, er det også fordi Anders Sol - berg eide og leide store arealer i Hægebostad kommune. Dette kan man lese om i den nye bygdeboka som snart er ferdig. Hans bror Reinert - medforfatter av boken «Heim - landet dreg» - har også vært på våre trakter. Han var en av de personene som ofte be - søkte Berg Kollemo, men dette sier jeg ikke mer om her.

Det blir ikke lagt opp til noen biografi i disse skriverier. Mange sider ved Anders Sol - berg er utelatt, men noen data tar jeg med. Anders Solberg ble kalt «Gull-Solberg». Jeg tar med noe om hvordan han ble rik på gull – og fikk tilnavnet «Gull-Solberg». Og jeg tar med noe om «Sauehagen» på Kvinesheia. Hagen lå for det meste i Hægebo - stad.

13 Reinert Solberg, bror til Gull-Solberg. Han var ofte var på besøk hos Berg Kollemo. Foto: Privat.

22 år gamle Anders Solberg var i Stavanger for pliktoppfyllende å avtjene militærtje - nesten på Madlamoen et par år tidligere. Befalskurs til korporals grad hadde han også fått med seg. Etterpå var han blitt værende i byen. Han hadde noe erfaring fra flere hånd - verk, men hadde helst tatt seg arbeid som smed etter at verneplikten var unnagjort. Det var også mange kjerrehjul som trengte stramming av hjulband eller å få påsatt nye. Der var massevis av arbeid, men der var også mange som så seg om etter noe å gjøre.

Av ulik korrespondanse kan man se at han egentlig ville gifte seg med Nille, men alt blir ikke alltid som man vil. Andreas, hans eldre bror, hadde gitt klar beskjed om at han ikke ville overta gården hjemme. Han hadde endog reist Amerika for å komme lengst mulig bort fra farens og gårdens åk. Anders visste at gården ville bli hans – med tiden. Med mindre faren ville bli rasende på han igjen, for at han ikke hadde funnet seg en bedre kone enn Nille. Hans far Ole Solberg var ikke kjent for å vise forståelse og nåde.

Det hadde gått bra med Andreas etter at han kom over til Amerika. Han tjente mye mer på sjauerarbeid der enn hva noen kunne tenke seg å oppleve i Stavanger. Dagslønna hans var både en og to ganger mer enn hva Anders selv greidde. Han hadde alltid vært sterkere enn Andreas - særlig etter at Andreas ble skamslått av faren og fikk varige men da de var unge gutter.

14 15 november 1883 gikk en 22 år gammel ung mann, med billett på tredje klasse, om - bord i Thingvalla, som ligger til kai i Kristiansand. 3. desember står han i køene på Ellis Island, for å registrere seg ved immigrantkontoret i New York. I lommen har han adres - sen til broren Andreas, som venter i Minneapolis.

Det best betalte synes å være å ta vedhogst på anbud. Vedhogst på timebetaling kunne gi to dollar dagen. Med lange dager og god flyt i arbeidet var det mulig å greie tre dol - lar dagen på anbud. En halv dollar i kost og losji måtte medregnes. Hele vinteren i 1884 stod Anders og Andreas på det de kunne for å legge seg opp noen dollar.

Situasjonen i Stavanger var ikke lys. Nilles gamle far maktet ikke å sitte med huset han hadde bygget. Anders fikk vite dette i brev fra Norge. I Neste brev sto det at Nille hadde født en velskapt jente den 2. mars, og at gjelden på huset i Stavanger var kr. 1.200.

Andreas forstod situasjonen og lot Anders låne det han trengte. Dermed kunne Anders sende de nødvendige 200 dollarene til Stavanger, og sørge for at Store Skippergaten 14 ble husvære og tjente til livets opphold ved utleie, for hans lille familie der.

Årene gikk. Johanne var blitt fire år. Anders hadde for lengst gjort opp gjelda si til An - dreas. Med de betalingene som ble gitt for arbeidsinnsatsen deres i Amerika, kunne han kjøpe et stort hus hvert år i Stavanger. Men Anders lengtet ikke tilbake til trange kår enten det skulle være i Kvinesdal eller Stavanger. Han hadde tenkt å bli værende hvor han var. Derfor hadde han også tatt seg land i Nord Dakota for å bygge seg et hjem der. Men først ville han legge seg opp noe startkapital, slik at han kunne få satt opp bygninger uten å måtte låne. Nå var han med og bygget ut gassrørledningsnettet i Minneapolis.

I 1887 drog Anders vestover til Seattle og møtte brødrene. Reinert og Alfred var også kommet over til Amerika etter han. Også søsteren Bertine kom så snart hun var voksen. De fire brødrene fikk seg arbeide på Eastern Railroad og tok seg anbud på strekningen mot Preston.

Anders fikk brev fra Stavanger våren 1889 - fra Hanna – søster til Nille. Anders var da på den nye gården sin i Snoqualmi, øst for Seattle. Kreftsykdommen tok kreftene til Nille, og hun hadde sovnet stille inn 12. januar, like før hun ville ha fylt 35 år. Det var ikke slik han hadde tenkt at det skulle bli. Det var liksom ingen vits i å fortsette med pla - nene om å slå seg ned her.

Anders fikk på et vis en ny frihet. Nille var borte, han hadde ingen som ventet på seg slik som før. Den lille jenta hans og søsknene hennes hadde det godt, det var han trygg på. Det opplevdes på en måte slik at han fikk lyst til å begynne livet på ny. Snoqualmies

15 skoger var en flott natur å befinne seg i, kanskje han bare skulle slå seg ned her vest ved Stillehavet.

Med hver sin eiendom ved siden av hverandre gikk Anders og Reinert i gang med et stort nyryddings og videre bygningsarbeid. Et uventet besøk av faren - gamle Ole Solberg fra Kvinesdal - fikk de også. Faren kom over i håp om at en av sønnene skulle bli med hjem og overta gården på Moi. Selv om faren hadde banket dem grundig som gutter, var ikke akkurat det unnskyldningen for ikke å dra hjem. Det passet seg bare ikke nå. Reinert, som ble mest utfordret, kjente seg i øyeblikket ikke ferdig med livet i mulighetenes land. Hentet fra «Heimlandet dreg». Andre har fortalt at brødrene banket opp faren og sendte han hjem igjen, men dette er kanskje bare folkesnakk?

Anders giftet seg i 1896 med en polsk/amerikansk kvinne – Klara. Året etter fikk An - ders sønnen Arne. Kvinnen som Anders giftet seg med hadde Earl fra et tidligere for - hold. Da Anders kom hjem etter en tur til Youkon fant han at kona hadde bedratt han med en annen. Anders hev henne på dør med krav om skilsmisse. Selv tok han hånd om begge guttene, både sin egen sønn Arne og konas sønn Earl. Guttene overlot han til mennesker han kjente fra Norge som bodde i Paulsbo. Ved folketellingen i 1900 er begge oppgitt i denne husstanden. Earl og Arne kom senere til Norge. Earl endte opp med en sauefarm i Australia med 10.000 sauer. Arne er far til bl.a. Klara Gyberg og Andreas Sol - berg, «bispen» som han gjerne blir kalt.

Brødrene fikk med seg meldingene om gullfunn i Klondike. Reinart kom seg nordover allerede i 1897. Anders hadde familie og måtte forholde seg noe mer ansvarlig til slike eventyr. Men året etter, da alle trodde at det var store penger å hente fra Klondyke- området, valgte også Anders å ta seg nordover. Gården overlot han til eldstebroren Andreas og familien Hjertoos.

Anders tok seg ikke inn til Dawson, hvor Reinert var. Han valgte heller å drive forret - ning på andre og tryggere premisser enn å grave etter gull. Jernbanen var ferdig bygget fra Skagway i Alaska til White Horse i Canada. Derfra måtte turen inn til Dawson gjø - res med båt. Anders fikk bygget seg ferjer og førte varer for folk ned Youkon elven et stykke på vei til Dawson. Deretter ble et større prosjekt planlagt og kompanjongene skulle bygge en større ferje, mens Anders drog til Seattle for å kjøpe 10 kyr. Kyrne fikk Anders og eldstebroren Andreas lastet opp på båt i Seattle og tok dem med seg nordover til Dyea. Derfra drev han og Andreas dem videre opp gjennom Chilkotpasset. Siste etappe ble med ny ferje på elven inn til Dawson. Anders var ikke den første som kunne levere frisk melk i byen. Det hadde kommet inn ei ku tidligere. Men han var den første som kom inn med en hel bøling. Anders solgte kyrne til høystbydende og fikk Klondike- pris for dyra. Kapitalen brukte han til å kjøpe seg inn i de gruvene han hadde mest tro på.

16 Reinert hadde ligget syk det meste av vinteren, men var nå på føttene igjen og kunne igjen arbeide sammen med Anders. (Dette er fra det Reinert fortalte til forfatteren av bokkilden). Livet i Klondyke området, for å finne gull, var et slit med helsen som inn - sats. Hele dalen lå svart av kullosgasser hver morgen. Røyken kom av at alle hadde tent sine bål i bunnen av gruvesjaktene kvelden før for å tine de daglige 12 – 15 centimeter av telen. På dagen var det å hente opp grusen og å hive ned ny bålved. Ventilasjonen for den som var de 6 – 8 eller 20 – 30 meter under bakken, var selvsagt svært sparsomme - lig. Anders kjente at lungene hadde lite til overs for de nye usunne forholdene. Men det var jo gull som var målet, så litt fikk han vel tåle. Gull fant de også, så lenge vannet for å vaske grusen var tilgjengelig.

Faktisk var Anders og Reinert blant de ti prosentene som gjorde det godt i Klondyke. Men noen smarte forretningsfolk sørget for å kjøpe opp alle rettigheter til vann i områ - det, dermed ble eventyret fort avsluttet for dem som ikke var på det rette laget. Anders hadde funnet gull nok til at han var godt fornøyd. Det var Reinert også. Noe av peng - ene ble brukt til å utvikle gårdene i Snoqualmi. Hjemme i Norge gjorde gullet ham til «Gull-Solberg».

Anders møtte sin store kjærlighet i Marie Li og giftet seg for andre gang. Marie bar på en forsørgerbyrde hjemme i Norge. Hun var født på en husmannsplass ved Eikefjorden i Sunnfjord. Før de kom til Amerika brukte de etternavnet Svarthumla. Men hus - mannsplassen låg i ei li og det ble enklere å bruke Li som etternavn i det nye landet. Hjemme satt et aldrende foreldrepar og en bror som led av tuberkulose. Marie kunne ikke bare gi fra seg forsørgerbyrden til broren Olav og gå inn i ekteskapet og nye fami - lieforpliktelser.

Anders så ikke det store problemet i saken og Marie var en lettet og lykkelig brud. Etter noen få år i Snoqualmi, valgte også han å dra hjem til Kvinesdal. Etter nesten 20 år i Amerika skulle far endelig komme hjem. I Stavanger satt der en nitten år ung jente og ventet på far. Endelig skulle de få møtes.

I Kvinesdal kjøpte Anders Solberg opp alt som var mulig å få kjøpe av gårder i nabola - get han selv var vokst opp i. Han brukte gullet fra Amerika og ble omtalt som «Gull-Sol - berg». Også farens gård ble kjøpt, og morens gård på Stakkeland, på vei over til Hægebostad, fulgte med. Anders kjøpte seg så mye land at han hadde en stor gard som strakte seg fra elva i den ene dalen og over fjellet til Lygna i Hægebostad. Skriving av bygdeboka viser at dette ikke bare var noe man sa på folkemunne – det var slik.

På Moi drev Anders på amerikansk vis og i større målestokk enn Reinert mente var for - nuftig. Reinert og Anders skiftet verdiene av gull seg i mellom. Og etter å ha hørt noe på Reinert solgte Anders unna en del av eiendommene han hadde kjøpt i Kvinesdal og

17 Hægebostad. På den flotte sletten han hadde skaffet seg på Nedre Moi, bygde han nytt stort gårdshus med flotte granitt-trapper i hagen og med tårn på taket, hvor han kunne se ut over jordene i dalen. Huset var stort nok til å romme både hans familie og resten av Maries familie fra Eikefjorden. Selvsagt satte han også opp den største driftsbyg - ningen som hadde vært bygget der i traktene.

For å få tak i nok tømmer til de store bygningene, kjøpte Anders trær på rot for 5,5 øre pr. tre. Dette kom godt med for de som hadde trær til salgs, og det kom godt med for alle de som fikk jobb med å hugge, frakte og sage tømmer.

På fjellet plantet han skog og gjerdet inn det som kunne brukes til beite. Mange var glade for arbeidet de fikk hos Anders. Takket være inntekter fra nydyrking, grøftegra - ving, treplanting og byggeaktiviteter kunne de opprettholde et verdig liv i en nyfødt na - sjons enkle hverdager.

«Sauehagen» på Kvinesheia var uvanlig stor. Han kjøpte eller leide jorda – mye i Hæ - gebostad kommune. Hele hagen var innegjerdet og det var ca. 30 km. med gjerde. Hagen brukte han først til geiter, men dette gikk vel ikke veldig bra. I flg. Toralf A. Birkeland var det vanskelig å holde geitene innegjerdet – de hoppet over gjerdene. Anders likte ikke dette og det ble ofte til at han slo i hjel geitene som hoppet over gjerdene - har Toralf hørt.

Senere ble hagen brukt til å ta i mot sau fra Omland, Treland og aller flest fra Hidra. Sauene fra Hidra kom med båt til innerst i Kvinesfjorden eller Fedafjorden som den heter i dag. Kleven er oppgitt som fastlandpunkt. Herfra måtte sauene drives den lange veien opp til «Sauehagen». Det er opplyst at det var 440 sauer på det meste. Året etter var det 315, som var bedre med tanke på tilgjengelig mat i hagen. Man kan også i dag se rester av gjerdene som er over 100 år gamle.

Mange av handlene ble gjort opp uten tinglysing. Det gjaldt både da han kjøpte opp går - der og heiområder, og særlig da han ga opp arbeidet med sauehagen og reiste tilbake til USA.

Deler av gården, inklusiv tunet som faren hadde hatt, overlot han senere til sønnen Arne - far til Klara Gyberg, som bodde rett sør for Hamran Snekkerverksted.

Gården han selv hadde bygget opp på Nedre Moi i Kvinesdal overlot han til svigerfor - eldrenes bestyrelse og livsgrunnlag. Selv tok han med seg kona og de syv barna han hadde fått med Marie og drog tilbake til Snoqualmi i 1910. Tilbake i Amerika økte bar - neflokken til elleve.

Johanne i Stavanger hadde han sørget for på alle måter. Hverken henne eller søsknene

18 hadde manglet noe. Johanne hadde fått seg skolegang og var utdannet lærer ved Stord lærerskole. Da faren igjen reiste til Amerika, var hun en voksen dame som hadde giftet seg med lærer Bernt Gabriel Bjaanes – mine besteforeldre - og bosatt seg i nytt hus på hans hjemsted på Ålgård i Sokndal. Kanskje var også dette huset for en del finansiert av gullet fra Amerika?

Etter ytterligere ti år i USA sviktet helsen til Anders. Han ville hjem til Kvinesdal en tur. På Moi hadde svigermoren tatt godt vare på gård og grunn. Men hun var trøtt av ansvaret og trengte nye krefter til å overta. Parkinsons-sykdommen krevde sitt. Han kunne ikke regnes som arbeidskar lenger. Like etter at han kom tilbake til Moi fikk han også et lite slag. Dermed ble det til at han sendte bud til Marie om at hun måtte sende et av de eld - ste barna over til Kvinesdal for å ta ansvaret for gården der. Loddet falt på Alfred. Han var den tredje i rekken og nest eldste sønn. Han hadde akkurat fått bekreftet sitt opptak til arkitektstudier ved universitetet i Seattle. Men han tok sin plikt og kom faren til unn - setning i Norge.

Alfred Solberg giftet seg senere med Inger Årli, søster til Samuel Årli som er Sigrid Liens far. De fikk barna Anders eller Andy som han ofte blir kalt, Mabel og Harald som senere tok over farsgarden - første eiendom til venstre når man kjører av fra Moi-veien til den 20 år gamle veien til Birkeland i Hægebostad.

Anders døde i 1928 og er gravlagt på Liknes kirkegård.

19 Frå Hægebostad 1814 Av Torger Kvåle

Fredag 11. mars 1814 var det valdag i Hægebostad kyrkje for sokna i Øvre Kvinesdal prestegjeld. Det var sokna Hægebo - stad, Eiken og Fjotland.

Det skulle veljast valmenn som så skulle velja utsendingar til riksforsamlinga på Eidsvoll.

Kor mange som møtte, veit ein ikkje. Så særleg mange var det nok ikkje frå Fjotland og Eiken.

Soknepresten skreiv dette referatet og sende det vidare:

Allerunderdanigst Tak Addresse fra Øvre Qvinnesdahls Præstegjeld i Christiansands Stift til Norges Regent Christian Frederik!

Med inderlig Deeltagelse af Kummer have vi erfaret, at vor Fordums gode Konge Fre - derik den Sjette, for at skaffe Norge Fred, har fundet sig nødsaget til at frasige sig sin Rettighed til Kongeriget Norge til den Svenske Konge formedelst dennes listige Ræn - ker og uretfærdige Adfærd! — men den retfærdige Sag vil engang triumphere! Hevnen hører mig til, og jeg vil gjengjelde, siger Herren! Lykkelige! Ja, misundte af andre Na - tioner have Tvillingrigerne Dan & Nors Folk været, som frenede under den Olden - borgske Stamme i 365 aar, men alt er for- anderligt og ubestandigt! Riger opstaae, Riger falde — uafgiort er dog vor Skiebne, naar Nøden er størst, er Hjælpen nærmest—. Vi ansee os dog, skiønt afstaaet, langtfra som et underkuet og overvundet Folk. Sand Til - lid, Bøn til Gud, Standhaftighed i Faren, Mod i Brystet, sand Fædrenelands Kjerlighed, urokkelig Troskab mod Regenten og Hans Befalingsmænd ere Normænd kiære og ag - tede Dyder, de ind ikke som fredvante i mange Aar have glemt. Disse Vaaben skulle vi i føre os, om Deres erobringssyge Fiende skulle lyste at gjæste gamle Norges Grænd - ser. — Den Allerhøyeste! som har lagt os en Byrde paa — Han vidste ogsaa at hjælpe os at bære den. Priset være da det algode Forsyn, der gav os Dem høyeste Prinds! udrus -

20 tet med en høy Aand og sjeldne Talenter i disse Trængsels Dage! De har erhvervet Dem enhver Normands Høyagtelse, Kjerlighed og Hengivenhed! forlorne have vi været i Hungersnøden, dersom Deres vise Foranstaltning ikke haver lindret Nøden —. Hvem skulle vi da vel heller ønske til Norges Styrer! Hvem skulle vi heller følge i Døden, nu da vi ere løste fra vor fordums Eed? Til den Ende have Præstegjeldets voxne Mandkjøn sig forsamlet paa den høydelige[!] Bededag i Hagbodstads Kirke Fredagen den 11 Marts og der aflagt Eden med oprakte Fingre at ville hævde Norges Selvstændighed vove Liv og Blod for vort elskede Fædreneland. Eden have vi underskreven /:under lit. a:/ paa egne og hele Præstegjeldets samtlige Almues Vegne undertegnet — Ligesom vi ogsaa befuldmægtige nedenstaaende Mænd /runder lit. b:/ 2de af hvert Sogn at møde d. 16 Marts paa Fedde for at medstemme i Valget af 3 meest oplyste Mænd i Amtet, der skulle møde og stemme ved den berammede Forsamling af Nationens udvalgte Mænd d. 10 April, og paa Nationens Vegne antage Kongeriget Norges Regierings Form. Nu Gud! Den Allerhøyeste Lov alting vel lykkes! Han blidgjøre og velsigne Landets Regents Re - gjerings Dage! Han velsigne vort elskede Norge og lykkeliggiøre dets Folk.

Til Vitterlighed Allerunderdanigst

J. A. Weisser Sognepræst.

af Hagbodstads Sogn T. S. Jaaddan T. Torkelsen Urestad O. Olsen Mon.

Ole Ejelsen Urestad.

Egens ditto.

S. Sørensen Degn. Aanen Kjølsen Gardøl.

Aslak Nokland. S. Haaberg.

Fiotlands.

M. Didriksen Homme. T. A. Riisøen. S. Thorsen Helle.

Knud Jespers: Omland.

Desse blei valde som valmenn til å velja representantar til Eidsvold. Hagbodstads S. Tosten Torkelsen Urestad. O. Olsen Monen.

Egens Sogn. Salve Sørensen Degn. Søren Larsen Haaberg. Fiotlands S. Thore Asbiørnsen Riisøen. Steener Thorsen Helle.

21 Presten skulle spørja: Sverger dere å hevde Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland?

Menigheten skulle strekka ei hånd i veret og svara: Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord.

Utsendingane frå prestegjeldet var 16. mars på Feda og valde desse til utsendingar frå Lister og Mandals amt: Nr 1: Theis Lundegård (1774 – 1856) Skipper og bonde frå Lyngdal. Han blei den første bonden som tok ordet i ein debatt, og i dei seks vekene forsamlinga heldt på, var han av dei som talte mest. Han markerte seg på Eidsvoll. Først under de - batten om jødeparagrafen, og seinare i debatten om skatt og stemmerett, der han skal ha sagt fylgjande:

«Brugaren av større jord treng ikkje ha større forstand enn brugaren av mindre jord, og det er mannen og ikkje jorda som skal tala på tinget.» Han heldt seg til Sjølvstendepartiet.

Nr 2: Jens Erichstrup (1775 – 1826) var embetsmann frå Lyngdal, opphavleg frå Skien. Han heldt seg til Unionspartiet.

Nr 3: Gabriel Lund (1773 –1832) var kjøpmann frå Farsund. Han heldt seg til Sjølvstendepartiet.

Eidsvollsforsamlinga gav Noreg ei grunnlov, og så reiste dei heim. På ettersommaren blei det klart at det måtte kallast inn nytt overordentlig Storting, som i hovudsak skulle berga det som kunne bergast av mai-grunnlova, og elles vedta union med Sverige. Det første overordentlige Storting var samla frå 7. oktober 1814 til 26. november 1814. Desse representerte då Lister og Mandals Amt: Skipsreder, gaardbruker, sagbrukseier Peder Jacobsen Bøgvald, Kvinesdal, Theis Jacob Thorkildsen Lundegaard, Lyngdal, tollindspektør og kammerråd Christen Tidemand og garvermester Jørgen Jørgensen. Her blei Carl den 13. av Sverige vald til norsk konge, med namnet Karl II . Den adopterte sonen Carl Johan blei kronprins. Han blei norsk konge i 1818, med namnet Karl III Johan. Noreg fekk inga kronprinsesse eller dronning. Kona til Carl Johan heitte Desiree, og tok namnet Desideria. Ho kom til Stockholm 20. desember, det var -26 C, ho fraus og likte ikkje maten, reiste til Paris om våren og kom ikkje att på 12 år. Ho blei aldri norsk dronning, for ho var katolikk og nekta å skifta tru, slik som Carl Johan gjorde.

22 Stortingsmann Hans Jacob Rolfsen Av Torger Kvåle

Dette bildet av stortingsmann Rolfsen hang på garden hans på Tingvatn. Etter at lærar Hans Jakob Rolfsen var død, gav arvingane dette bildet av han til sparebanken, sidan han hadde hatt leiande tillitsverv der. Det blei seinare gitt vidare til Hægebostad kommune, og det vil få ei god plassering på kommunehuset, saman med foto av Aasulv Bryggesaa. Foto: Knut Kvåle

Under arbeidet med 200-årsjubileet for grunnlova kom det fram at kommunen Hægebostad har sendt to menn på Stortinget. Desse var Hans Jacob Rolfsen og Åsulv Bryggesaa.

23 Aanen Olsen Bergsager, som kom på Stortinget mesteparten av tida 1848 - 1873 kom også frå Hægebostad, men var då flytta til Lyngdal. Sigurd Verdal, på Stortinget i tida 1981 - 1993 kom frå Eiken, men hadde flytta til Audnedal då han kom på Tinget. Både Hans Jacob Rolfsen og Åsulv Bryggeså var stortingsrepresentantar frå kommunen då Hægebostad var ein kommune. I vår samanhengen vil vi trekkja fram Hans Jacob Rolfsen.

Han var fødd i på Eilevstad i 1820, som son av Rolf (Roddu) Eilevstad og Rebekka Ster - kuldsdtr. frå Gyberg. Han gjekk eit par år på ein privatskule i heimbygda, oppretta og driven av soknepresten Melbye (prest 1832 – 1841). Deretter var han så på kontoret til futen i Farsund i tre år, og sidan ti år hos futen i Valdres. Frå i kring 1850 var han gard - brukar på Birkeland. Han gifta seg med Maria Olsdotter Neset i 1855, men ho døydde frå han i 1866, bare 36 år gamal. I 1863 kjøpte han gard på Tingvatn og slo seg ned der. Då han hadde vore enkjemann i 6 år, gifta han seg i 1872 med den 32 år yngre teneste - jenta si, Åsa Sofie Tostensdtr. Hamran. I 1862 blei han lensmann i Hægebostad, ei stil - ling han hadde til han døydde. Rolfsen var medlem av heradsstyret i 30 år. Han var ordførar i 1856-63, og medlem av forlikskommisjonen i tida 1872 – 1881. Han var også leiar for styret i Hægebostad og Eiken sparebank.

Rolfsen representerte Lister og Mandals amt på Stortinget i 4 stortingsperiodar på 3 år kvar, frå 1856 til 1867. Han var medlem av budsjettkomiteen på alle dei ordinære ting - samlingane, og sekretær 1865-66. Elles var han visesekretær i Odelstinget 1862-63 og på omframstortinget 1864, samt medlem av Lagtinget 1865-66. Ei av sakene han var med på å avgjera var bygginga av den nåverande stortingsbygningen, som stod ferdig i 1866.

Hans Jakob Rolfsen var også kjendt for å ha ei ualminneleg fin handskrift.

Hans Jacob Rolfsen var på Stortinget i tida då Søren Jåbek og bondevennforeningane hadde stor innverknad, og ein kan rekna med at han tilhøyrde desse.

Han døydde på garden sin på Tingvatn i Hægebostad i 1893. Etter initiativ frå Hægebostad sogelag vedtok Hægebostad menighetsråd i 2014 å ikkje sletta denne grava, men å halde oppe denne som eit kulturminne.

Gravminnet over den andre kona hans, Åsa, som gifta seg til Hobbesland etter at han var død, er også plassert her.

24 Kladdebok for Ingeborg Lea, Livets skole siste klasse Av Ingeborg Lea

Presteparet Karl Adolf Martin (1862 – 1931) og Ingeborg Lea (1868 – 1950) var pres - tepar i Hægebostad frå 1893 til 1906.

8 av dei ti borna deira blei født i Hægebostad. Alle gutane deira kom til å gjera stor inn - sats under 2. verdskrigen, men det får bli tema for eit seinare årsskrift.

Ingeborg Lea var født Refsnes og av Grindheimsslekt. På sine eldre dagar skreiv ho ned nokre minne frå livet sitt. Om seg sjølv og mannen, og frå tida i Hægebostad skreiv ho dette:

Kladdebok for Ingeborg Lea, Livets skole siste klasse

Er nå i tvil om jeg skal ta min mann eller meg først. Synes våre liv er så innflettet i hver - andre at jeg mangen gang synes at det jeg har levd har jeg levd sammen med han. Nå når jeg er gammel og har tid nok, går min tanke ofte tilbake til det som kalles mitt livs seilas, og jeg forstår dikteren når han sier: Snart vipper vi på bølgenes topper, og snart er vi dypt nede. Slik er vel livet for de fleste, så også oss. Men selv om skipet krenget så mang en gang, så holdt da vår tro og vår kjærlighet oss oppe. Vi hadde vårt arbeide som vi begge elsket og så vår store barneflokk som vi gjerne ville gjøre det godt for. Jeg bebreidet meg ofte og gjør det fremdeles, selv om intet kan gjøres om igjen, - det er det såre – at jeg fikk gjort for lite for barnene. Men min mann trengte meg så meget for han var ofte syk og nedfor, og jeg selv trivdes kanskje aller best sammen med ham i hans ar - beide. Ellers synes jeg mitt liv har vært som et eventyr, spennende og fullt av opplevelser. Flyttet som vi har fra nord til syd og fra øst til vest, og fra små og gjemte bygder til større forhold. Synes mange ganger jeg står med et ben i den gamle primitive tid og et i nåtiden. Vil du spørre hvilken tid jeg synes var den beste, så svarer jeg ubetinget nåti - den eller tiden fra 1939. Alle forbedringer og alle oppfinnelser på teknikken og elektri - sitetens områder har gjort det lysere, lettere og bedre på alle måter å leve enn før. Vårt land har hatt en god tid, og vi levde vårt liv i den tid og fulgte med i alt som ble gjort og folkets fremgang i alle forhold.

25 Presteparet Karl og Ingeborg Lea på sine gamle dagar. Foto: Privat.

Karl Adolf Martin Lea, f. 13.05.1862. Død 18.04.1931. Født i Stavanger av foreldre garver Per Olsen Lea og hustru Anna Kristine, f Waage. Han var den yngste av syv søsken, seks gutter og en pike. Han gjennomgikk hele skoletiden som 1 eller 2 i klassen og ble stud. kand.

Var lærer ved frk. Søndraals pikeskole i Kristiansand da han ble utnevnt til kateket i Hammerfest. Han var en stille og nøysom natur. Hjørdis sa om ham, at han var stille på

26 en lun måte, og det er treffende. Hadde en glimrende hukommelse og leste latin med unge gutter og menn til sine siste år. Sitt arbeide elsket han og syntes aldri han fikk gjort nok. Intet arbeide var besværlig, enten det var sent eller tidlig, så var det godt å få ar - beide. Han var glad i prestegjerningen, og sa alltid: «Mitt arbeide er å så, Gud gir vek - sten».

Ingeborg Refsnes, f 14.06.1868. Barndommen gikk med leg, arbeide og skole som for de fleste barn. På skolen var det som interesserte mest, religion og naturhistorie. Tok lærerinneeksamen i 1888 og fikk post ved en privat pikeskole med en lønn av 22 kr og 50 øre pr. måned. Jeg syntes jeg var rik og trivdes med mitt skolearbeide og med tanken på at det skulle være mitt frem - tidige arbeide. Men så kom Karl og etter 5 måneders forlovelsestid giftet vi oss 15.07.1890.

Som før sagt var han utnevnt til kateket i Hammerfest, men den dagen det ble lyst for oss i kirken 3. gang, fikk han en voldsom blodbrekning. Hadde aldri vært syk før, men legen trodde det var tuberkulose. Han sa det ikke til oss. Det var et hardt slag, men vi hadde bryllup etter bestemmelsen.

Han fikk utsettelse med tiltredelsen, og vi reiste til Kristiania, som det den gang het. En spesialist erklærte det for å være helt ufarlig, og sa at han kunne reise nordover med en gang. Vi reiste imidlertid til Nord-Aurdal i Valdres og bodde på pensjonat i 6 uker. Han merket ingenting, men var alltid engstelig.

Så begynte den lange reisen. Stanset et par dager i Kristiansand og Stavanger. Fulgte så samme båt helt frem og var tre uker om bord. Kunne kommet fortere frem, men da vi aldri hadde vært i Bergen og Trondheim, tok vi liggedagene som var to i Bergen og tre i Trondheim. Med. I Bergen hadde Karl slekt og i Trondheim kjente, så vi hadde det ut - merket, især da vi fikk bo om bord.

***

Etter katekettida i Hammerfest hadde Lea prestestilling i Valle, før han kom til Hæge - bostad. Hægebostad er en trang dal øverst i Lyngdalen. Vi ble der i 12 og et halvt år. Der er de se - nere barn født, unntatt Per som er født i Kopervik. Forholdene var små og folket fattig. Karl var den første som kjøpte slåmaskin, og folk mente det gikk aldri. Han fikk også en ny po - tetsort til bygden, og var i det hele svært interessert i å få gården, som var ynkelig drevet, i god stand. En vanskelig tid, å komme til tomt hus og fjøs, alt skal skaffes. Til å begynne med hadde vi en døvstum dreng og en døvstum budeie. Heldigvis arvet vi den forrige prestens hushjelp, som var oss til stor trøst og hjelp, altså fire tjenere.

27 Karl hadde det med dem som ingen ville ha, skulle vi forsøke med. Han var jo alltid for - mann i fattigkommisjonen. Vi har hatt mange rare og ikke helt lette i kortere eller leng - ere tid, disse to døvstumme i et år.

Det ble forresten min lodd å sy tvangstrøye til Anna budeie. Hun ble noen år senere sinnssyk. Legen sa da det ble tale om reisen: Trøyen skal vi få fruen til å sy, jeg skal skaffe materiale. Måtte også sy messeskjorte til kirken. En av våre forgjengere i kallet, hvis datter var gift der oppe, hjalp meg, da hennes mann naturligvis var med i styrene. Det gikk det også.

Det gjaldt i det hele i de dager å være en altmuligmann når man var prestefolk. Skader og skrammer skulle der råd og smørelse for, og det var utrolig hvor godt det som oftest går. En gang kom en mann ned fra heia, hans datter hadde forbrent hele leggen. Mitt lille apotek var tomt. Jeg stod like hjelpeløs som mannen. Gå hjem, kjern smør og legg det usaltede smør på med rene kluter, sa jeg. Hun ble helt bra.

Vet aldri det gikk galt med mitt kvaksalveri, så lenge vi var i Hægebostad. Men da vi kom til Kopervik og ville stelle selv med det minste, så gikk det galt. Jeg kom til det re - sultat at hvor der ingen hjelp er, og man hjelper i bønn og tro, så lykkes det. Men kan man få kyndig hjelp, skal man bruke den.

Man kan nok tale om den rene luft osv, men når man samtidig tenker på skitenferdigheten så kommer man til kort igjen. Den tid var det ingen bedehus eller lokaler hvor møter kunne holdes. Det var bare i stuer som folk stilte til rådighet. De drog inn planker og bord som ble lagt over krakker. Barna ble plassert i sengene så lenge der var plass. På den måten ble det rom til mange. Varmen kunne være svær og lampen, 1 eller 2 kjøkkenlamper som var hengt opp under taket, døde etter hvert bort. Da var det en eller annen som sa til den som satt nær - mest døren: Du får gløtte på døra, lampa dør. Så fosset den iskalde luften inn og frisknet litt både på lampen og på folket. Men snart ble det for kaldt, døren måtte lukkes, så fikk man gjenta luftningen. Dette var jo temmelig usunt, især for Karl som skulle ut i den kalde sle - den og kjøre milevis, ofte i dårlig føre.

I 1890-årene gikk influensaen svært både i by og bygd. Karl fikk gjerne en tur hver vinter, en gang mild lungebetennelse, og alltid var han svært dårlig. Den vinteren var vi så heldige å ha søster Karo hos oss. Hun var rødekorssøster og hadde fri om vinteren for å være hos oss. Hun passet ham, og han kom vel over det også, men så kunne han også den kunst å være forsiktig. Alltid var vi engstelige for brystet.

Årene gikk, vintrene var svære på mange måter, men somrene var jo deilige. Barn fikk vi hvert eller annenhvert år så flokken ble etter hvert stor. Men det kostet både legemlig og ån - delig. Jeg hadde store kamper innen jeg kom så langt at jeg kunne ønske den lille velkom -

28 men. Jeg ville heller ikke være så ussel en mor at jeg fødte et barn til verden uten å ønske det velkommen. For dem alle ble det bedt hver dag fra vi visste vi skulle få en til. Karl var alltid så sikker og sa: Du vet de alle når frem selv om ikke alle får oppleve det. Men det kos - tet meg meget, så det var nærmest et Guds under at jeg kom igjennom. Men vi trivdes, fikk pålitelige tjenere etter den døvstumme. Mathias fikk vi og Ola som var hele vår tid og fulgte siden prestegården som bestyrer til han døde 70 år gammel.

Dere som er unge og som lever i en annen tid kan vel neppe forstå at vi kunne trives, men vi hadde jo våre barn og vårt hjem og vårt arbeide. Arbeide var det nok av både hjemme og ute i menigheten. Karl reiste meget omkring og der var visst ikke den gård eller det hus han ikke hadde besøkt. Red, kjørte eller gikk.

Jeg hadde kvinneforeningene. Ull, rokker og karer så vi fikk garn å strikke eller hekle av. Min skarpe høye stemme kom godt med når jeg skulle lese i all duren. Men vi hyg - get oss, sang og leste og fikk oss en kopp kaffe til medbrakt niste.

Karl fikk i stand en ungdomsforening. Det var prektig ungdom som var med. Ennå etter 40 år husker de på meg med poteter, smør og kjærlige brever. Det synes jeg er trofasthet.

Livet er nå ikke bare strev. Det var bl. a. visitasene som alltid var en fest. Så hadde vi især om somrene, mange gjester. En gang var vi 20 hver dag i 3 uker. Imellom besøkte vi naboprestene og de oss av og til.

En jeg må nevne, som var oss til megen glede og hygge, nemlig Trine Eilifstad og hen - nes mann. Trine var født og oppvokst i Hægebostad, hvor hennes far var prest i 28 år. Hun giftet seg med Sterkold Eilifstad. I deres hjem var vi meget. De var gamle og barn - løse, men hun ble aldri gammel, og hadde vært stadig gjest i prestegården hos alle pres - ter fra hennes fars tid til vår. Av dem fikk vi flere gamle vakre ting.

Således forløp årene og tiden gikk. Barna vokste, ble friske og kraftige i våre beskjedne forhold eller nettopp ved dem. Økonomien var det alltid dårlig med, og hadde vi ikke hatt så gode og snille foreldre på begge sider, så vet jeg ikke hvordan det hadde gått.

Så kom endelig oppbruddet. Karl hadde fått Kopervik og Åkra. Det er underlig å for - late alle som vi hadde levd oss inn i gjennom de mange år. Vi fikk mange beviser på at folket regnet oss som sine. De siste 14 dager falt mange tårer på begge sider. De som satt trygt på sine gårder, og vi som skulle ut å fare. Syv barn, vi to og hushjelp, en av de trofaste som var hos oss i 11 år. Ja om hushjelper kunne skrives et helt kapitel. De var oss til usigelig hjelp gjennom elleve år.

Her sluttar det vi har teke med frå det ho skreiv.

29 FOTOKAVALKADE v / Rune Eikeland

Kronprinsparbesøket 17.sep 2013: Femåringne Karoline Pettersen Egenes fra Hægebostad bar - nehage og Emil Hobbesland fra Eiken barnehage venta spent på kronprinsparet for overrekking av blomster.

Kronprinsparet og ordførar er tydelig imponert over Jojo-oppvisninga til Arne Sandrip i Ting - parken.

30 Kronprinsesse Mette Marit tilbereder maten på Hamran Kjøkken. Tone Lien og Janne Mydland Forgard er fornøyd med kjøkkenkunsten. Foto: Rune Eikeland.

Arne Sandrip og Simen Obsa Eikeland opptrådte med henholdsvis jojo og sang ved kronprin - sparbesøket. Foto: Rune Eikeland

31 Kari Ågedal og Jørgen Mydland i spørrekonkurranse under Hægebostad Idrettslags 75-års jubileum 6. nov 2011. Foto: Rune Eikeland

Far og son, Geir og Espen Birkeland, har symja Fiskelausvatn under Stakken triathlon 10. aug 2013.

32 Kronprinsesse Mette Marit tilbereder maten på Hamran Kjøkken. Tone Lien og Janne Mydland Forgard er fornøyd med kjøkkenkunsten. Foto: Rune Eikeland.

Arne Sandrip og Simen Obsa Eikeland opptrådte med henholdsvis jojo og sang ved kronprin - sparbesøket. Foto: Rune Eikeland

33 Kari Ågedal og Jørgen Mydland i spørrekonkurranse under Hægebostad Idrettslags 75-års jubileum 6. nov 2011. Foto: Rune Eikeland

Far og son, Geir og Espen Birkeland, har symja Fiskelausvatn under Stakken triathlon 10. aug 2013.

34 Kronprinsesse Mette Marit tilbereder maten på Hamran Kjøkken. Tone Lien og Janne Mydland Forgard er fornøyd med kjøkkenkunsten. Foto: Rune Eikeland.

Arne Sandrip og Simen Obsa Eikeland opptrådte med henholdsvis jojo og sang ved kronprin - sparbesøket. Foto: Rune Eikeland

35 Kari Ågedal og Jørgen Mydland i spørrekonkurranse under Hægebostad Idrettslags 75-års jubileum 6. nov 2011. Foto: Rune Eikeland

Far og son, Geir og Espen Birkeland, har symja Fiskelausvatn under Stakken triathlon 10. aug 2013.

36 Kronprinsesse Mette Marit tilbereder maten på Hamran Kjøkken. Tone Lien og Janne Mydland Forgard er fornøyd med kjøkkenkunsten. Foto: Rune Eikeland.

Arne Sandrip og Simen Obsa Eikeland opptrådte med henholdsvis jojo og sang ved kronprin - sparbesøket. Foto: Rune Eikeland

37 Sørlandsbanen 70 år 1. mai 2014 Av Torger Kvåle

I. mai 1944 var det offisiell opning av Sørlandsbanen frå Oslo til Stavanger. Det var strekninga Kristiansand – Moi som var den vanskelegaste delen av denne banen, og sett i ettertid er det utruleg at det let seg gjera å få bygd dette. Det var sterke forkjemparar som arbeidde for å få det til, og som sytte for at dette blei gjennomført. Då det politiske arbeidet begynte, heitte det Vestlandsbanen. To egder som arbeidde mykje for dette, var statsråd Aasulv Bryggesaa og lagtingspresident Tore Foss frå Bjelland. Men tungvekta - ren i det politiske arbeidet var skipsreiar og konsul Sigval Bergesen, Stavanger. Han var med frå han kom inn i Samferdselskomiteen i 1903 til han deltok på fest i 1956 for at Sørlandsbanen var fullt elektrifisert.

På strekninga Kristiansand – Moi er det ikkje mindre enn 72 tunellar, og 46 % av banen går i tunell. Arbeidet var vanskeleg, farleg og dyrt. Noreg hadde nok på den tida noko av den fremste ekspertisen i verda på jernbanebygging og tunellarbeid. Men det blei ikkje enklare av at Noreg blei okkupert og okkupasjonsmakta la stor vekt på å forsera drifta av arbeidet. Dei to lengste tunellane i Noreg då, Kvinesheitunellen (9065 m, gjennomslag 8. mai 1940) og Hægebostadtunellen (8474 m, gjennomslag 23. mars 1943) var dei siste store hovuddelane. Den siste delen før det kunne erklærast som ein samanhengande bane, var å få bygd om dei smalspora delane av Jærbanen til normal - spor.

Noreg var framleis okkupert, og det var øverstkommanderande i Noreg, generaloberst Paul Niklas von Falkenhorst som klipte snora på Lund stasjon og erklærte Sørlandsba - nen for opna.

Minnesteinen på Snartemo stasjon var sett opp, og det var kransenedlegging her ved in - geniør Løken, følgt av to arbeidsformenn, og med to tyske æresvakter som presentert norsk og tysk flagg.

På 70-årsdagen for åpninga av banen blei det lagt ned krans på dette minnesmerket. Ordførar Ånen Werdal, representant for Hægebostad kommune, distriktssekretær Ole Jarl Madland i Norsk Arbeidsmandsforbund, og representantar for 200-årsjubileum - skomiten for feiringa av grunnlova var til stades, og det hadde møtt opp mykje folk, både frå bygda her og utanfrå.

Det var var kransenedlegging her ved Odd Jørgensen, son til tunellarbeidar Karsten Jør - gensen, og tidlegare m. a. rektor ved Byremo ungdomsskole.

38 Minnesteinen på Snartemo stasjon 1. mai 2014. Foto: Torfinn. N. Hageland. Steinen kom frå Gy - berg, under svingen på den dåverande vegen like nord for Ollesmonen. Det var Karl Ødegård som frakta steinen til Snartemo med lastebilen sin. Steinen blei først sett opp aust for hovudbyg - get, men då det kom lager her, blei han flytta til der han står nå. Det kan ha vore Torleif Strand som hogde ut steinen. Han budde då i Sparodalen og arbeidde på jernbanen. Opplysningane er frå Olga Maria Haddeland.

39 Dette er talen han heldt:

Kjære bygdefolk! Vi er i dag samlet 70 år etter at jernbanen mellom Kristiansand og Stavanger ble åpnet. Vi vil i dag minnes de som forulykket under arbeidet. Det var særlig i tunnelene arbei - derne ble drept. Det var harde karer som arbeidet lange økter med bor og slegge. I lys av karbidlykter slo de borene inn i norsk grunnfjell, meter for meter. Innimellom ladet de med følsom dy - namitt og sprengte seg innover. Steinmassene ble transportert ut på tunge jernvogner. Av og til gikk det galt. Stein løsnet fra taket og falt ned på jernbanearbeiderne. Noen ble skadet og andre ble drept. Noen av borerne slo også borene inn i dynamittrester som ikke hadde gått av under hovedsprengingen. Min far overlevde ei stygg ulykke som krevde to liv. De hadde plassert et stillas i to eta - sjer. To sto oppe og far og en til stod nede. Plutselig smalt det oppe. De to som stod der, ble blåst bakover av lufttrykket og døde momentant. Far og den andre som stod nede, ble liggende under stillaset og berga livet. Det ble stum mørkt og helt stille ei stund. Så kom redningsmannskap og familiemedlemmer stormende inn i tunnelen. Dette var en opp - levelse som fulgte far hele livet. Det var vanlig å samle inn penger til enkene. Dette ble også gjort i dette tilfellet. 1. mai 1944 ble banen åpnet. Da hadde 24 mann i sin beste alder mistet livet. Deres navn er hogd inn i denne flotte bautaen, og vil alltid minne oss om en svært hard peri - ode i norsk anleggshistorie. Der er derfor med stor ærbødighet jeg legger ned denne kransen og lyser fred over deres minne.

1. mai 2014 blei elles markert med Naturlostur til Helvetesglova, der ein bekk rann ned på jernbanen gjennom 300 meter fjell, laga ras som fylte tunellen og stengde banen i fleire månader i 1948.

Etter kransenedlegginga var det ei tilstelling i kjellerlokala på Hægebostad skole. Her hadde Snartemo Vel gjort klar for eit arrangement der trekkspelklubben spela, Tor Arild Bakke, varaordførar og leiar av 200-årsjubileumskomiteen for 1814, fortalde om jern - baneutbygging, og Torger Kvåle fortalde frå utbygginga av tunellane på Snartemo. Det var også helsingar frå ordførar, og frå repr. frå Norsk Arbeidsmandsforening v/ dis - triktssekretær Ole Jarl Madland.

Det deltok ca 50 på Naturlosturen til Helvetesglova. På arrangementet etter kransened - legginga deltok det og om lag 50. Mange av desse var etterkomarar etter jernbanear - beidarar.

40 Skotherad, Skutherad eller Skut? Av Torger Kvåle

Frå Ånen Lauen: Hægebostad prestegard: ”Garden heitte Helgabothstadth i 1495, og O. Rygh meiner det kjem av heilag bustad, truleg offerplass i gamal heiden tid. Sjølve bygda, sokna, heitte Skotherad (skoudherrit på dansk). Dette kjem av skot som tyder bratt fjell.”

Min kommentar til dette: Når det gjeld det verdslege gamle namnet på bygda, som Ånen Lauen skriv Skotherad, ser det ut til at det i dei gamle formene alltid har blitt skrive med ou i ulike variantar. Før - steleddet må då ha hatt uttale skut (lyden u blei skriven ou, og uttalt omlag som i busk eller kunde).

I Landnåmiboki frå Island meiner historikar Finn Asbjørn Wang å ha identifisert to menn frå ein gard eller område som har hatt namnet Skut. Det gjeld Bødmod frå Skut, ein av forfedrene til Snorre Sturlason, og Skutadir-Skjegge. Desse skal ha levd på 800- talet.

Eit skudefjell er eit berg som heng utover.. Det er fleire av dei i Snartemo-området. Det kan nemnast eit skudefjell vestafor Kvitbrua, men det mest karakteristiske ligg på vest - sida av Gysland. Det er lett å sjå. Det ligg omtrent der sørgrensa for Skut-området var.

Denne fjellnosa er også kjent med namnet gaparen.

Området der Skudefjellet er, har blaute konsonantar. Før dei blaute konsonantane si tid, var det nok Skutefjell.

Ofte var det spesielle natursærpreg som gav namnet til ein stad, og eg trur gjerne det må ha vore Skut som ligg til grunn for namnet Skutherad. Ein finn også ordet skut brukt om båtdel – bakskuten – den bakerste del av ein båt.

Så mi tolking av det gamle bygdenamnet vil vera at det blei uttalt om lag som Skutherred, og dekka om lag bygda Hægebostad. Den siste delen herad, er brukt i mange bygdenamn. Herad, herred var opprinneleg – og her slo eg opp på Wikipedia og fann dette:

Herred (herred/herad) er en hovedsakelig historisk term for administrative områder (til - svarende dagens kommune), blant annet brukt i Norge og en rekke andre land.

41 Skudefjellet rett overfor Gysland. Dette er eit markert fjellparti som ein ser lange vegar. Her er det sett frå Skjeggestad. Det går også under namnet Gaparen

Termen «herred» har sitt opphav i det norrøne herað (beslektet med her, hær), og var opprinnelig særlig brukt om de administrative grunnenhetene på Østlandet i middelal - deren. I øvrige deler av landet ble termen «bygd» brukt isteden.

Herred betegnet i følge Norsk Riksmålsordbok det minste tingområdet (og er i følge samme kilde, sannsynligvis den eldste, politiske organisasjonsenhet på Østlandet i Norge, i det sydlige Sverige (Götaland) og i Danmark) og var i bruk fra middelalderen. Betegnelsen har også vært i bruk om landkommuner (også kalt herredskommuner) fra 1863 fram til 1980-tallet.

I England brukte man gjerne navnet hundred (et hundrede), som muligens opprinnelig kom av at området stilte hundre væpnede menn; etter hvert ble den engelske definisjo - nen et område som hadde nok dyrkbar mark til å fø hundre familier. Det bør tas i be - traktning at betegnelsen hundre på denne tiden var signifikant for antallet 120. (100 ble kalt smalhundre. Det samme prinsipp gjaldt for 'tusen'). Andre land hadde tilsvarende navn, og denne navneformen er den eldste som er kjent for systemet; den er nevnt av Ta - citus i år 98 som centeni i hans beskrivelse av hvordan germanerne organiserte seg.

42 Bygdenamnet Skut blei etter kvart trengd bort av det kyrkjelege namnet Hægebostad, og gjekk etter kvart ut av bruk.

I Wikipedia står det at det vanlegaste i andre delar av landet enn Østlandet var bygd. I området vårt må ein vel seia det er ei blanding av litt av kvart. Naturnamn som Kvås, Å og kanskje Rummi (Rom) (Lyngdal), Spind, Herad (!), Skutherad, Hvinir (Kvinesdal). Vanleg nemning tidlegare for Eiken var Eikebygd. Som i Hægebostad har bygda fått namn etter kyrkjestaden.

Etter mi meining var Skutherad om lag det som nå er bygda Hægebostad, og med namn etter Skutefjellet rett vest for Gysland på vestsida av Lygna.

43 200-års jubileum for grunnloven – 1814–2014 Av Tor Arild Bakke

Formannskapet i Hægebostad oppnevnte i januar 2014 en jubileumskomite som skulle søke å markere at det i 2014 er 200 år siden grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814.

Valgt av formannskapet: Tor Arild Bakke - Komiteleder Elfrid Werdal – leder Eiken sogelag Torger Kvåle – leder Hægebostad sogelag Malin Stokkeland – rektor Eiken skule Atle Eikeland – rektor Kollemo skole

Komiteen for feiring av 200-årsjubileet for grunnlova. Frå venstre Atle Eikeland, Malin Stokke - land, leiar av komiteen, varaordførar Tor Arild Bakke, Torger Kvåle, Anne Turid Nøkland, Elfrid Werdal og Liv Grostøl.

44 Valgt av komiteen: Anne Turid Nøkland – leder Hægebostad og Eiken folkebibliotek Liv Grostøl - Eiken Bondekvinnelag

Sekretær for komiteen - Åse Reidun Lande – til hun fikk andre gjøremål i kommunen. Ragna Marie Henden fra den fylkeskommunale jubileumskomiteen var med i starten og kom med nyttige tips.

Målsetting: Markere grunnlovsjubileet lokalt i Hægebostad kommune. Legge stor vekt på barn, unge og flerkulturelle. I tillegg til skolemarkeringer - en eller flere markeringer for folk flest.

Jubileumskomiteen valgte å bruke logoen «Ja vi elsker» som er laget sentralt. Slik er den:

Det var nok tanken at det skulle legges opp til en markeringsdag, men slik ble det ikke – det ble mange. Jubileumskomiteen hadde mange iderike og kreative medlemmer – det var en fornøyelse å oppleve så mange positive mennesker.

Første markering ble gjort før komiteen var ferdig med programoversikten. Torger Kvåle skriver i forordet: «I mars var det ei særskild gudsteneste, der val av menn som skulle velja utsendingar til Eidsvollsforsamlinga var tema, og ordførar Werdal las opp refera - tet sokneprest J. A. Weisser skreiv etter valet.» Mer om emnet finner dere også annet sted i årsskriftet – se «Frå Hægebostad 1814» av Torger Kvåle. Ordfører Ånen Werdal hadde også siste ordet – på kulturkvelden 31. oktober - han hadde foredraget «Et historisk tilbakeblikk»

Kronologisk oppsummering av jubileumsåret, med egne tanker om noen av markering - ene.

«Drømmer for Norge». Hva er din drøm 2014. NRK prosjekt som bibliotekene tok fatt i. Februar – mars. Det ble senere utvidet til juni 2014. Elevene på begge våre grunn - skoler har deltatt med stor iver. Det ble laget egen utstilling på kulturkvelden 31. okto - ber av arbeid som elevene på Byremo ungdomsskole lagde våren 2014 om dette temaet. Mange barn og voksne har deltatt i bibliotekene og ved begge våre barneskoler. Det var besøk av NRK uke 11 – noen drømmer ble sendt i NRK Sørlandet uke 11 (TV) – NRK

45 Eit eksempel – av mange gode – som viste korleis ungdom ser for seg framtida. En av 31 drøm - mer som utgjorde utstillingen frå Byremo ungdomsskole. samler fra hele landet og lager noe i slutten av året. NRK var tilstede på et av jubi - leumskomiteens første møter og alle i komiteen ble filmet og fikk komme med sine drømmer.

«Mina og løven» Barneboken «Mina og løven» ble gjennomgått av alle elevene i grunnskolen - også slik at foreldre kunne ta del i kunnskapsformidlingen. Intensjon

46 at alle barna skulle lære mye om Stortinget og demokratiet. Tilbakemeldingene er gode.

Årsmøtet til Hægebostad sogelag i Tingvatn Besøkssenter 23. april med - Kåseri v/ leder Aslak Brekke ved "Stiftelsen Arkivet" - om «Kvifor andre verdenskrig fram- leis er aktuell!?»

For undertegnede var dette et glimrende kåseri. Det ble i 1995 sentralt lagt opp til en av - slutning – en 50-års markering - av at 2. verdenskrig var slutt. På mange måter ble vel dette heller starten og ikke avslutningen. I senere tid har man tatt opp viktige spørsmål knyttet til krigen – for eksempel rettsoppgjøret og krigsseilernes anerkjennelse. Aslak Brekke holdt frammøtte i ånde med et glimrende, engasjerende kåseri.

1. mai 2014 kl.10.00 i regi av Jubileumskomite/Hægebostad sogelag - Naturlostur - tur retur «Helvetesglovå» (7 km en vei på vei, sti, ulendt terreng.) 3. april 1948 gikk det et ras i Kvinesheitunellen. NSB stoppet all trafikk og åpnet ikke tunellen før 26. juni. Et bekkefar hadde rent ned i den "bunnlause" Helvetesglovå. Godt frammøte. Rune Eike - land tok med seg ca. 50 menneske fra flere kommuner på denne turen.

1. mai 2014 kl. 13.00 på Snartemo Jernbaneområde med påfølgende samling i Snar - temo Vel sitt bygg - i regi av Hægebostad sogelag. 1944 - 2014 – Markering av at det 1. mai var 70 år siden Sørlandsbanen ble åpnet for normal drift på bredsporet jern- bane Oslo – Stavanger. Arrangement med kranspålegging ved bautaen på Snartemo stasjon til minne om de som forulykka under arbeid ved jernbane-anlegget Kristiansand – Moi. Se elles under «Føreord» og «Sørlandsbanen 70 år 1. mai 2014» i dette års - skriftet.

17. mai 2014. 17. mai tog i Hægebostad og i Eiken med nye Grunnlovsjubileflagg, Mu - sikkonsert med jubileumssangen «Det går et festtog gjennom landet» framført av Sam - klang musikkorps og barn på begge skoler. Taler for dagen på begge skoler. Torger Kvåle holdt talen på Eiken skule. Jon Tveiten holdt talen på Kollemo skole. Taler på kvelden. Det var fine arrangement verdig et grunnlovsjubile.

23–25 mai 2014 var det Vikingspill på Tingvatn. Ca. 250 påmeldte barn fra mange kommuner. Vikingspill for alle på lørdag og søndag. Interessante foredrag på fredagen.

Utstillinger bl.a. av statsråd Aasulv Olsen Bryggesaa og Krigsmoderen av Ragn- vald Hommen. Disse utstillingene ble åpnet denne helgen og de er permanente resten av 2014. Det ble laget to utstillinger av «Krigsmoderen» – en mindre utstilling i gren - dehuset på Kollemo – spesielt med tanke på to festivaler som årlig blir arrangert her, og en i Tingvatn Besøkssenter.

47 Jubileumskomiteen sier følgende på eget «bilde» hengende ved de to utstillingene. Bilde 1: Grunnloven som ble laget i 1814 er 200 år i år. Vi har bygget et av verdens beste land for oss som bor i Norge. Grunnloven er - og har i 200 år - vært grunnsteinen for vårt demokrati.

11. juni 2013, var det 100 år siden et enstemmig Storting vedtok å innføre allmenn stem - merett for kvinner og menn. Dette vedtaket var et viktig bidrag i vårt lands utvikling av det demokratiske landet vi har i dag. Stortingsmann og senere statsråd Aasulv Brygge - saa fra Hægebostad spilte en sentral rolle.

Kommunens lokale jubileumskomite takker familien v / Lars Åsulv Thorsland for at denne private utstillingen av Aasulv Bryggeså, kunne være med på å markere 200 års jubileet for grunnloven i 2014.

Bilde 2. Innsatsen til krigsseilerne og krigsmødrene var viktige bidrag for at Grunnlo - ven overlevde 2. verdenskrig 1940-1945 og at Norge fremdeles er et fritt selvstendig land.

Kommunens lokale jubileumskomite mener at krigsseilerne og krigsmødrene bør hedres spesielt i dette jubileumsåret. Dette er bakgrunnen for denne utstillingen - basert på inn - satsen til en av landets mest markante krigsseilere – Ragnvald Hommen fra Hægebostad.

29.05–01.06 2014 «Kollemofestivalen». Musikalsk markering på «gratiskonsert» søndag 1. juni. Utstilling i grendestova – Krigsmoderen. Utstillinger i Tingvatn Be - søkssenter åpent. Veteranbuss kjørte tur-retur Tingvatn Besøkssenter.

Hægebostad trekkspillklubb som arrangerer Kollemofestivalen, tok på seg å urframføre «Mors brev» av Ragnvald Hommen på en egen gratiskonsert. «Mors brev» ble gjen - gitt i årsskrift for 2013. «Mors brev» sikter til brev med tåre flekk sendt fra mor til sønn via tysk sensur under 2. verdenskrig. Undertegnede er veldig takknemlig og framføring av «Mors brev» med stemmene til Anna Eikeland og Asbjørn Ro, var noe av det som undertegnede kommer til å huske best fra jubileumsåret. Noen tok på seg solbriller, noen gikk ut og noen satt med tårer rennende fra øynene og nedover kinnene. Mange hadde store klumper i halsen. Det var noen veldig følelsesladde minutter. Tusen takk til Magne Ro og hans medmusikanter i Hægebostad Trekkspillklubb.

14.06–15.06 2014 «Tingvatnstinget». Utstilling på Kollemo Grendestove og ut- stillinger på Tingvatn besøkssenter. På Tingvatnstinget henger utstillingen «Krigs - moderen». Undertegnede var konferansier to dager på Tinget, og jeg fikk mange sjanser til å formidle jubileumstanker for feiring av grunnloven. Veteranbuss kjørte tur-retur Tingvatn Fornminnepark og Besøkssenter.

48 29. juni 2014. Jubileumskomiteen/Eiken sogelag, arrangerte naturlosturen «I Pål Ei- kens fotspor». Toralf Tveiten, som er søstersønn til Pål Eiken, orienterte ved bautaen ved Eiken kirke. Det var også hilsen ved ordfører Anen Werdal. Turen gikk med vete - ranbuss inn Landdalen, der vandreturen startet. 4-5 km på vei og i noe ulendt terreng fram til Sandvatnshytta på Hekkfjellet, hvor 41-42 norske soldater fra Kompani Linge lå i dekning i ca. en måned i 1943. Informasjon og omvisning i hytta. Tyskerne ville ha opplysninger om dette av ordfører Pål Eiken som ble torturert og slått i hjel. Enda en på - minnelse om at vår frihet har kostet liv. Om lag 100 deltakere var med på en fin jubi - leumsmarkering.

23–24. august 2014 «Hægebostadreiå». Det var på denne tiden jubileumskomiteen hadde tenkt å lage et eget arrangement. Det mest fornuftige var å legge inn grunnlovs - markeringer i Hægebostadreiå. Torger Kvåle var leder av reiå og han gjorde - sammen med sine medarrangører - en veldig vellykket innsats. Se nærmere om reiå i «Føreord om litt av kvart» i dette årsskriftet.

Fredag 31. oktober «Kulturkveld» på Eiken skule - tilegnet 4. november grunnlo- ven. Malin Stokkeland og Atle Eikeland var to meget engasjerende programledere. Kvel - den startet med tankevekkende ord fra feiring av 100 års jubileet i 1914 fra programleder Malin Stokkeland og fortsatte med jubileumssangen «Det går et festtog gjennom landet» sunget av Heidi Hobbesland godt hjulpet av Åsetrallen samt spennende foredrag av Odd - geir Bruaset (Kjent for bl.a. ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” på TV.)

Etter pause med jubileumskake og veldig god mat stelt til av Eiken bondekvinnelag for om lag 100 frammøtte, var det quiz ved undertegnede, opplysende og godt foredrag «Historiske tilbakeblikk» av ordfører Ånen Werdal samt engasjerende sang og musikk av «Åsetrallen» fra Åseral. Quiz var egentlig grunnlovsquiz, hvor undertegnede på mange måter søkte å trekke fram ulike hendelser o.a. fra de siste 200 år. Under et quiz - spørsmål om leketøy i 1814 dukket Arne Sandrib opp og demonstrerte sine ferdigheter på jo-joen! På en jubileumsmarkering på Snartemo 1. mai hadde undertegnede et fore - drag om jernbane og tid. Det ligger kanskje utenfor en kortfattet oppsummering av ju - bileumsåret, men jeg velger å ta med et eksempel på et av mange quiz-svar på kulturkvelden, hentet fra nevnte foredrag.

SVAR: JERNBANE – TID. I 1814 og frem til jernbanebyggingen kom i gang var det stort sett bare transport av varer og folk på vann. «Udelelig» i § 1 i grunnloven 1814 (også i dag) - ligger bak tankene om å knytte landet sammen – bl.a. med jernbane.

Hva heter Norges første jernbane for offentlig transport? A - Norsk Hoved-Jernbane = Rett svar (påbegynt 1851 – ferdig 1854) B - Eidsvoll - banen.

49 Hvem eide nevnte jernbane? A - Staten, B - Et aksjeselskap = Rett svar - Finansiering av anlegget skjedde ved å utstede aksjer for 2,2 mill. spesiedalere der halvparten ble skaffet til veie av engelske ak - sjonærer og den andre halvparten av norske, hvorav staten stod for litt over halvparten. Ble del av Norges Statsbaner 4. mars 1926.

Bedre kommunikasjoner med telegraf og jernbane på 1800-tallet førte til behov for å synkronisere klokketida i såkalt jernbanetid på steder som lå langt fra hverandre i øst - lig og vestlig retning. England er det store jernbanelandet og de Britiske jernbanesel - skaper tok i bruk Greenwich Mean Time, det vil si felles standardtid for hele Storbritannia med utgangspunkt i Greenwich i London, fra 1847.

Hvordan kunne man finne ut hva klokken var i 1814 eller inntil man innførte Gre- enwich Mean Time i Norge? A - Man brukte en klokke, B - Man brukte stjernene, C - Man brukte solur = Rett svar

Hvilket år tok Norge i bruk denne nye måten å beregne tid på? A – 1847, B – 1884, C – 1895 = Rett svar. Fram til 1894 hadde vi ikke felles tid i Norge. Det var fire minutter forskjell mellom Drammen og Oslo. Mellom Bergen og Oslo var tidsforskjellen 22 minutter. Forskjellen mellom Sognefjorden og Vardø, det østligste og vestligste punktet, kunne være helt opp i en time og 47 minutter. «Fraa den 1ste januar 1895 skal mideltidi fyr den meridianen, som ligg 15 grader austanfyr Gre - enwich, vera det loglege klokkeslætte i Norig». Tidssonene følger grovt sett hver 15. lengdegrad. Hvert land benytter ofte bare én tidssone. Unntak er land som Australia, Canada, Russland, og USA, som har interne soneinndelinger.

Oppsummering. Undertegnede synes det ble mange og fine arrangement gjennom hele året, og nytter sjansen til å takke alle som var med på å gjennomføre markeringene.

50 Bilsakkyndige imellom Av Torger Kvåle

På Steinsland, der eg vaks opp, var det ikkje så mange bilar å sjå då eg vaks opp der etter krigen. Det var ikkkje så mange som hadde lyst på å køyra opp det stupbratte Revski - let. Om sommaren kom det fiskebil ein gong i veka. Arthur Helle køyrde drosjebil og kom der av og til. John Sunde med lastebilen på veg opp til Øvresteinsland såg ein også rett som det var.

Teikning av Odd Rynning Jørgensen.

51 Torgrim Helle, bror til Arthur Helle, køyrde av og til drosje, når Arthur ikkje kunne køyra. Han hadde ein mørkebrun A-Ford, 1932-33 modell.

Arnulv Helle, son til Arthur, var god ven med onkelen sin, og fekk låna bilen av han av og til. Dette var i 1950-åra. Denne forteljinga er frå 1958, då Arnulf hadde fått seg kjæ - rast i Grindheim, i Vårdalsdalen, og då kunne det koma vel med å ha tilgang til bil.

Det skulle vera fest på ungdomshuset på Byremo, og dit ville Arnulv. Han fekk låna bilen til Torgrim. Men det var mest ikkje bremser på bilen, og han ville ikkje halda i kon - troll. Så Arnulf parkerte eit godt stykke opp i Vårdalsdalen i tilfelle bilsakkyndige skulle vera ute. Det var slett ikkje sjeldan dei dukka opp når det var fest på ungdomshuset.

Og kontroll var det. Det var den velkjende bilsakkyndige Sjur Wergeland frå Kristian - sand, han som blei landskjend for læreboka si «Trafikantens Katekismus», med spørs - mål og svar frå vegtrafikkloven.

Nå stod bilen langt unna ungdomshuset, så Arnulv rekna ikkje med at det var nokon fare. Han reiste med heim til kjærasten Astrid, ho som seinare blei kona hans , og venta nokre timar før han ville køyra heim. Då måtte vel Wergeland vera reist, rekna han med.

Men den gang ei. Politibilen stod der framleis, og stoppa Arnulv. Wergeland hadde sjå - før, og sat sjølv ved sida i uniform og med kvite hanskar. Politimannen han hadde med, fann fort ut at bremsene så godt som mangla, og Wergeland beordra skilta av.

Og det var det.

Etter at Wergeland var reist, fekk Arnulv med seg bilen heim. Om morgonen blei han vekt av ein sint onkel Torgrim, som ville vita kva som hadde hendt med skilta. Og Ar - nulv måtte forklara seg.

Etter nokre dagar fann Torgrim og Arnulv ut at dei måtte kontakta bilsakkyndige i Lyng - dal, Sjøstrand, og prøva å få orden på dette med skilta, så bilen kunne køyrast lovleg att. Dei reiste ned til Lyngdal, og kom inn på kontoret til bilsakkyndig Sjøstrand. Dei såg at skilta til bilen låg i ganga, så dei måtte ha blitt sendt over frå Kristiansand.

På den tida var bilsakkyndige mest som ein småkonge å rekna innan sitt område. Det gjekk mange historier om desse bilsakkyndige, og i alle fall var det slik med Sjø - strand. Dei kunne sjå gjennom fingrane når det passa dei, og slå hardt ned på det som dei ikkje likte.

Ein onkel av meg, Bryge, han blei etter kvart ein kjend bussjåfør etter dalen, begynte

52 Ford A-modell. Om lag slik var Torgrim Helle sin bil. visstnok å køyra rutebilen til Lyngdal i 17-årsalderen. Då han var 18, blei han ein dag stoppa av Sjøstrand. «Nå har du køyrd ulovleg lenge nok. Det er visst på tide du får deg sertifikat. Kom opp på kontoret ein dag, så kan vi få orden på det». Og slik blei det.

Torgrim og Arnulv kom inn på kontoret til Sjøstrand, og dei fortalde om korleis bilen hadde blitt avskilta, og rekna nok med at dei ville få både bot og pålegg om å setja bilen i forskriftsmessig stand.

Men då Sjøstrand hadde høyrd historia deira, henta han skilta, ga dei tilbake og sa kvast:

«Her har dere skiltene. Det er ingen som klipper skiltene på MINE BILER.»

Torger Kvåle, som har historien frå Arnulv Helle sjølv.

53 Lorten på veggen Av Torger Kvåle

Blant dei mange jernbanefolka som kom til Snartemo, var ekteparet Karen Marie og John Knatterud.

John Knatterud døydde i ei ulykke i 1941, og Karen måtte greia seg aleine med fleire mindre born.

Ho fekk seg arbeid med å vaska på jernbanestasjonen.

Ein dag mens ho vaska golvet der, kom det ein kar og skulle hengja opp eit bilde av Quisling. Han prøvde å spørja ho ut om kvar bildet ville passa.

«Nei, eg skal bare vaska lorten på golvet. Lorten på veggane er det andre som skal ta seg av,» var det kontante svaret frå Karen.

Teikning av Odd Rynning Jørgensen.

54 Fra Farsunds Avis. Karl Verdal har samla klipp fra spalten i Farsunds avis. Disse klippene omfatter tida fra 28. desember 2013 til 16. august 2014.

For 50 år siden

12.04.14 TORMOD RUDLENDE og Trygve Hobbesland i Eiken arrangerte dollar - rulling i Amerika til inntekt for Lygna skilag. De hadde sett kronerulling i Far - sunds Avis og satte i gang en lignende innsamling i Amerika. De fikk totalt 310 dollar eller 2207 kroner og 20 øre.

For 25 år siden

28.12.13 STEVEN SIMONSEN forlot Lyngdal IL for å bli spillende trener i Hæge - bostad. 31-åringen hadde spilt på Lyngdals A-lag siden midt på 70-tallet og scoret langt over 100 seriemål. Svein Helge Øydna og Sven Ove Rossevatn hadde meldt overgang fra Hægebostad til Kvinesdal. Steven Simonsen håpet 2-3 forsterkninger ville komme til klubben innen kort tid.

08.02.14 GUNSTEIN KVÅLE fra Steinsland i Hægebostad gikk fort på ski. 12- åringen hadde konkurrert i to år og vunnet hvert renn. 45 ganger hadde han fått førstepremie i kretsrenn, interkretsrenn og karusellrenn. Unge Gunstein satset hardt på idretten, og trente minst fem ganger i uken hele året.

05.07.14 HÆGEBOSTAD vant 6-3 over Rygene på Kollemo stadion etter tre scoringer i hver omgang. Seks spillere kom på scoringslisten; spillende trener Steven Simonsen, Geir Eikeland, Stein Espeland, Jan Kvinlaug, Finn Stedjan og Rune Eikeland. – At så mange spillere lager mål er vår store styrke, sa Ste - ven Simonsen etter kampen.

16.08.14 HÆGEBOSTAD scoret tre mål på ni minutter etter pause i lokalopppgjøret mot FIL på Kollemo og vant fullt fortjent 3-1. Geir Eikeland, Odd Magne Bakken og Alan Telhaug scoret for Hægebostad, mens Atle Bruvik signerte FILs trøstemål. – Vi spilte bra i en 20 minutters periode. Resten av kampen var jevn, oppsummerte Hægebostad-trener Steven Simonsen.

55 Frå bladet «Vest-Agder» 1936.

56 Frå «Farsunds Avis» 1952.

57 58 59 60 61 Frå bladet «Sørlandet» 1945.

3.10.1945 21.08.1945

62 22.09.1945

63 Tidlegare årsskrift kan skaffast hos styremedlemmene

Prisane er Hægebostad sogelag, Årsskrift 1996 kr 40 Hægebostad sogelag, Årsskrift 1997 kr 40 Hægebostad sogelag, Årsskrift 1998 kr 40 Hægebostad sogelag, Årsskrift 1999 kr 50 Hægebostad sogelag, Årsskrift 2000 kr 50 Hægebostad sogelag, Årsskrift 2002 kr 50 Hægebostad sogelag, Årsskrift 2004 Utseld Hægebostad sogelag, Årsskrift 2006 kr 70 Hægebostad sogelag, Årsskrift 2007 kr 70 Hægebostad sogelag, Årsskrift 2010 kr 70 Hægebostad sogelag, Årsskrift 2013 kr 100

Andre lokalhistoriske skrift:

”Fornminne i Hægebostad” av Bjørg Skjoldal kr 50,- Hægebostad kulturkontor ”Fridomen vart dyrt kjøpt” kr 150,- Hægebostad kulturkontor ”Frigjeringsjubileet 1995. Eit 50-års minneskrift kr 50,- Hægebostad kulturkontor ”Den norske skulen 250 år.” kr 50,- Hægebostad kulturkontor ”Hægebostad kyrkje 150 år” kr 150,- Hægebostad menighetsråd ”Gamle minnesmerke i Hægebostad” av Anna Øydne Neset kr 50,- Hægebostad Bygdemuseum Vegane i Hægebostad, av Torfinn N. Hageland kr 100,- Hægebostad sogelag “Fotefar frå folk føre ” av Samuel Gysland kr 150,- Samuel Gysland ”Dal og døl” av Samuel Gysland kr 150,- Samuel Gysland ”Soga om Salve” av Samuel Gysland kr 150,- Samuel Gysland ”Grava som gøymde gullsverdet” av Samuel Gysland kr 150,- Samuel Gysland ”Gløtt gjennom gamle glas” av Samuel Gysland kr 150,- Samuel Gysland Snartemofunnene i nytt lys. Stylegard og Rolfsen m.fl. kr 250,- Hægebostad kulturkontor Hamran Snekkerverksted 75 år. kr 200,- Hamran Snekkerverksted.

Dei fleste av desse bøkene kan ein få kjøpt i Sparebanken Sør, og i Tingvatn fornmin - nepark og besøkssenter.

64 Hægebostad sogelag

Medlemskontingen for 2014: Kr 100 per person.

Medlemsfordelar: • Som medlem får du 1 gratis årsskrift (pris ca. kr. 100,-) – vi prøver å gje ut eitt i året. • Som medlem får du kr. 100,- i rabatt per bind av bygdeboka for kjøp av den første av kvart bind.

Hægebostad bygdebok. Pris for bygdeboka, bind 1: Kr 600 for bind 1.

Medlemmer av Hægebostad sogelag får eit avslag på 100 kr for det første eksemplar dei kjøper.

Hægebostad sogelag har fylgjande styre i 2014: Leiar Torger Kvåle, nestleiar Karl Verdal, kasserar Thorbjørn Gysland, Thyra Bjærum, Arnhild Lauen, Tor Arild Bakke, Rune Eikeland. Varamedlemmer: Jørgen Mydland, Toralf Røsstad.

Redaksjonskomite for bygdeboka: Anna Rossevatn, Torger Kvåle, Karl Verdal, Linn Fuglestveit og Audhild Kvåle.

Redaksjonskomite for årsskrift 2014: Torger Kvåle, Tor Arild Bakke, Rune Eikeland.

Styret for Ånen Lauens bygdesogefond: Torger Kvåle, leiar, Karl Verdal, nestleiar, Thorbjørn Gysland, kasserar, Leif Lauen og Ådne Lauen.

65 Vi gratulerer Tone Solveig Lien og Arne Mydland med Vest-Agder fylkeskommunes Bygdeutviklingspris 2014!

Foto: Torrey Enoksen, Lister/ Lister24