Et Produksjonssystem I Støpeskjeen Teknologiutvikling I Norske Aviser 1940–2010 Presseminne: Tor Hermansen

Teknologiutvikling i norske aviser 1940–2010 Leder: Pressehistorisk pionerarbeid Tor Are Johansen: Et produksjonssystem i støpeskjeen Teknologiutvikling i norske aviser 1940–2010 Presseminne: Tor Hermansen

Returadresse: Norsk Pressehistorisk Forening, c/o Mediebedriftenes Landsforening, Kongensg 14, 0153 Oslo

Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Hvilken betydning har teknologisk endring hatt for pressens utvikling? Hvilke sammenhenger finner vi mellom avisenes introduksjon av nytt produksjonsutstyr og nyskaping av innhold og uttrykk? Slike spørsmål har kommet sent inn i den akademiske presseforskningen. Historiker Tor Are Johansen kan med rette kalles en pioner på feltet.

I dette nummeret fullfører Johansen sin framstilling av den norske pressens teknologihistorie. Tekniske endringer i norske aviser fra andre verdenskrig og frem til i dag er temaet. Her er historien om avistrykkerienes tilstand etter krigen og overgangen til offsettrykk, fjerntrykking og digitalisering. Store teknologiske omveltninger har funnet sted, og Johansen viser hvordan nye sette- og trykk- maskiner har vært med på å endre premisser også for avisinnholdet og distribusjonen.

Johansens teknologigjennomgang er ledsaget av Tor Hermansens presseminner. tidsskrift nr.Pressehistorisk 19 2013 Han begynte som hjelpegutt, ble lærling, typograf og til slutt førstefaktor hos Aftenposten. I nesten femti år på gølvet sto Hermansen gjennom mange av de teknologiske skiftene som har funnet sted. Her forteller han om både høyde punktene og de mer utfordrende sidene ved omveltningene.

ISSN 1891-9472 Pressehistorisk pionerarbeid

Pressehistorisk tidsskrift nr 19/2013

Utgitt av Norsk Pressehistorisk Forening Redaksjon for dette nummeret av Pressehistorisk tidsskrift:

Arnhild Skre (ansv. red.) Marte Stapnes (redaksjonssekretær) Hans Fredrik Dahl

Design: Endre Barstad Omslagsillustrasjon: Etter hvert ble avistrykking en tjeneste avisene kjøpte fra konserneide aviser eller andre trykkerier. Aftenposten overtok her trykkingen av konkurrenten Arbeiderbladet i 1990. Foto: Arbark Grafisk produksjon: 07 Media – 07.no

ISSN 1891-9472

Utgitt av Norsk Pressehistorisk Forening Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten.

Adresse: Norsk Pressehistorisk Forening c/o Mediebedriftenes Landsforening Kongensg 14 0153 Oslo

Heimeside: www.pressehistorisk.no

Redaksjonsadresse: Pressehistorisk tidsskrift v/ Redaktør Arnhild Skre Bjerkealleen 6 1914 Ytre Enebakk

Telefon til redaktøren (+47) 90892178 E-post [email protected] Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 3

Pressehistorisk pionerarbeid

Arnhild skre Redaktør [email protected]

Pressens teknologihistorie var lenge en sak for let for å legge rammene for det verket om norsk pressemuseene, for disse oftest ordløse samlin- presses historie som alle da mente måtte kom- gene av gamle trykkpresser og settemaskiner. me. Hvilke kunnskapshuller finnes, ble det spurt? Hvor måtte det skapes ny forskning? De akademiske presseforskerne har ikke mang let ord, men deres tekster har i all hovedsak Heller ikke på det seminaret sto trykketeknikk handlet om avisenes innhold, redaksjonell pro- og settemaskiner på programmet. Men da un- fesjonsutvikling og til en viss grad også om eier- derprosjekter til verket skulle prioriteres, ble det skap, i alle fall når det var politisk eierskap det gapende hullet oppdaget, og historikeren Tor var snakk om. Are Johansen fikk i oppdrag å tette det.

I bibliotekar Gunnar Christie Basbergs første Den oppgaven har han løst med tre rapporter samlede framstilling av norsk presses utvikling som dekker tiden fra 1763 til 2010. Enten en ser manglet ikke det teknologiske perspektivet. dem hver for seg eller samlet, er det et impone- «Norsk presse – et håndverksprodukt» er en av rende pionerarbeid Tor Are Johansen har levert. kapitteloverskriftene i boken som kom ut i 1969. I den tidlige fasen var det trykkeriene som kom Utdrag av rapportene inngår i de tre første bin- først, og det var trykkerieiernes behov for å tjene dene av verket Norsk presses historie som kom dem inn, som skapte aviser, slo Basberg fast. ut i 2010. I sin helhet er de to første delene av arbeidet publisert i Pressehistorisk tidskrifts for- Også Svennik Høyer, vår første akademiske løper Pressehistoriske skrifter. presseforsker – i alle fall den første med en stilling i faget – vektla den teknologiske utviklingen Tredje del, «Et produksjonssystem i støpeskjeen. som en viktig strukturell faktor. Noen grundi- Teknologiutviklingen i norske aviser 1940–2010», gere framstilling av teknologihistorien fantes presenteres i dette nummeret av tidsskriftet. Det likevel ikke da det meste som kunne krype og er bare å glede seg. gå av norske presseforskere i april 2000, var sam- 4 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Også rundt 1905 var konkurransen mellom avisene hard og foregikk med alle våpen. Meningsstriden var gjerne den synligste. Men bak kulissene vant sjefredaktør Amandus Schibsted (t.v.) nyhetskampen fordi han var raskere enn kollega Nils Vogt til å ta i bruk telegraf og telefon. Tegning: «Bæltespenderne. Frit efter Malins Statue» av Olaf Krohn, Vikingen 1901.

På golvet har mange typografer bokstavelig talt Medieforsker Marte Stapnes har intervjuet Her- stått midt i den utviklingsperioden Johansen mansen om yrkeslivet hans, og om det arbeidet beskriver. En av dem er Tor Hermansen, som vel han gjør for å levere videre den tekniske kunn- 14 år gammel begynte som hjelpegutt i Sarpen skapen sin gjennom Pressemuseet Fjeld-Ljom. like etter krigen, og avsluttet avislivet som før- stefaktor i Aftenposten nærmere 50 år senere. Pionerarbeid det også. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 5

Innhold

LEDER s 3

ET PRODUKSJONSSYSTEM I STØPESKJEEN s 6 Tor Are Johansen Innledning s 6 Avisproduksjon under krigen s 8 Overgangen til offset i norske aviser s 42 Omveltninger på avissetteriene s 86 Avistrykking i mediekonsernenes tidsalder s 128

PRESSEMINNE: Marte Stapnes Tor Hermansen – en reise i teknologien s 167

Forfattere s 175

Tidligere utgaver s 176 6 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Et produksjonssystem i støpeskjeen

Tor Are Johansen Historiker og arkivar ved Arbeider- bevegelsens arkiv og bibliotek.

Innledning rekke endringer. I tillegg er de markedsmessige Hvilken betydning har teknologisk endring hatt utfordringene enorme. for pressens utvikling? Hvilke sammenhenger finner vi mellom avisenes introduksjon av nytt Men også i tiden mellom avisproduksjonens produksjonsutstyr og deres innhold og uttrykk? industrialisering og nettavisenes oppkomst fore- Slike spørsmål har ofte blitt stående ubesvart i gikk det store omveltninger når aviser innførte pressehistoriske framstillinger. Mange vil være ny teknologi. I siste halvdel av 1900-tallet ble det enige i at innføringen av rotasjonspresser og gjennomført omfattende endringer i så å si alle settemaskiner fra slutten av 1800-tallet og gjen- ledd av avisproduksjonen. Det er dette som er nom de første tiårene av 1900-tallet ikke bare temaet for denne utgaven av Pressehistorisk revolusjonerte produksjonstempoet og avistryk- tidsskrift. kerienes produksjonskapasitet. Aviser som ble industrielle masseprodukter, og som dermed Det startet i 1950-årene. Maskinsetternes sterke kunne selges til lavere priser på atskillig større posisjon i avisene ble truet av en ny yrkesgruppe markeder, kunne få andre funksjoner og roller og en ny maskintype. Med Aftenposten i spissen enn før – for eksempel som annonseorganer gikk stadig flere aviser til anskaffelse av teletype eller som organer for politiske partier. settere. Dette var enkle satsframstillingsmaski- ner, hvor satsen kom ut i form av hullbånd, som Mange vil også være enige i at overgangen fra så ble benyttet til automatisk utkjøring av bly- papiraviser til nettaviser som kan leses på pc-er, sats fra settemaskiner. Teletypesetterne ble be- lesebrett og mobiltelefoner ikke bare innebærer tjent av unge kvinner som kunne skrive raskt på at avisene formidler det samme som før ved skrivemaskin. Med disse maskinene kom kvin- hjelp av nytt teknisk utstyr både hos utgiver og nene på nytt inn i avissetteriene, og de faglærte leser. Nei, anvendelsen av ny teknologi har i høy- typografene mistet eneretten til å ta seg av all este grad også fått betydning for avisenes inn- maskinell satsproduksjon i avisene. hold og for journalistikkens utvikling. Krav til kontinuerlige oppdateringer, uendelige mulig- Dette var likevel bare første skritt på veien mot heter til å hente inn stoff via nettet og interakti- en total omlegging av avissettingen. I 1960-åre- vitet mellom avis og leser er bare noen få av en ne kastet en del små og mellomstore aviser ut Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 7

blyet og gikk over til papir- og fotosats, og bare en håndfull som fortsatt holdt fast ved noen av de største avisene begynte å bruke høytrykksteknologien. datamaskiner i satsproduksjonen. I løpet av det neste tiåret ble settingen rasjonalisert, og ar- I denne framstilingen skal vi gå grundig inn på beidsoppgaver ble overført fra avisenes tek- utviklingen i norske avissetterier og avistrykke- niske avdelinger til redaksjonene ved innførin- rier fra 1950- til 1990-årene. Vi skal dessuten se gen av optiske lesere og skjermterminaler. Mot på eiermessige endringer i norske aviser fra slutten av 1970-årene begynte journalistene å 1980-årene og utover. Eierskifter og konsern- skrive artiklene sine direkte inn i avisenes data danning – fulgt av nye inntjeningskrav – førte til anlegg. Ved utgangen av 1980-årene var dette at flertallet av de norske avistrykkeriene etter blitt den alminnelige arbeidsformen i de fleste hvert ble nedlagt, og til at avisene isteden kjøp- aviser. te trykkeritjenester fra et fåtall store «avisfabrikker» eid av større mediekonsern og av enkelte Ukepressen gikk i front ved innføring av teknisk regionaviser. Vi skal imidlertid starte med den utstyr som kunne gi bedre billedgjengivelser og andre verdenskrigen, med nedleggelser av avi- utvidet bruk av farger. Flere av de norske uke- ser og med rasering av avistrykkerier. De en- bladene gikk i løpet av 1950-årene over til offset- kelte avisenes skjebne under krigen fikk i mange trykk, fordi offset hadde distansert den tradisjo- tilfeller stor betydning for deres muligheter på nelle trykkteknologien når det gjaldt kvaliteten avismarkedet etter at krigen var over. på fotogjengivelser. Produsentene av trykkpresser hadde allerede mot slutten av 1930-årene Den foreliggende teksten er tredje og siste del forsøkt å markedsføre offsetpresser overfor avi- av et forskningsarbeid om teknologisk utvikling ser, men først ved inngangen til 1960-årene kan i norske aviser utført som et ledd i prosjektet vi snakke om et internasjonalt gjennombrudd Norsk presses historie 1760–2010. Del I ble pu- for bruken av denne teknologien til avistrykking. blisert i Pressehistoriske skrifter nr. 7/2006 med I Norge ble et par småaviser trykt på enkle kon- tittelen «Trangen til Læsning stiger, selv oppe i toroffsetpresser fra 1964, mens Rana Blad i fe- ultima Thule». Aviser, ekspansjon og teknologisk bruar 1965 var den første dagsavisen som ble endring ca. 1763–1880. Del II ble publisert i den trykt på en rulloffsetrotasjon. Med arbeiderpres- samme skriftserien som nr. 9/2007 med tittelen sen i spissen gikk stadig flere aviser over til off- Hett bly og raske presser. Teknologisk endring i settrykk, og ved utgangen av 1970-årene var det norsk avisproduksjon 1880–1940. 8 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Kongsvinger Arbeiderblad var en av de få arbeideravisene som kom ut gjennom hele krigen. I 1943 ble navnet endret til Glåmdalen. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 9

Avisproduksjon under den andre verdenskrig

Våren 1940 var Vestfold Arbeiderblad i Tønsberg Redaktør Sverre Hjertholm i sandefjordavisen en solid avisbedrift. Avisens trykkeri var velut- Vestfold Fremtid håndterte situasjonen på en litt styrt og fungerte som et sentraltrykkeri for ar- annen måte enn Gulbrandsen. Ettersom han beiderpressen i Vestfold. Her ble de tre avisene ikke fikk trykt noen avis den 9. april, sendte han Horten Arbeiderblad, Vestfold Fremtid og Vest- ut et stensilert ark til alle abonnentene. Her fold Arbeiderblad trykt på en Duplex flattrykks- kunne de lese om nattens hendelser og om rotasjon.1 Den 9. april 1940 ble det imidlertid hvilke norske byer som var blitt besatt av de ikke trykt noen aviser på pressen til Vestfold tyske styrkene. I de påfølgende dagene kom Arbeiderblad. En del av trykkeripersonalet var Vestfold Fremtid ut igjen – men nå med små på nøytralitetsvakt, og mange hadde fått mobi- stensilerte vedlegg som informerte om okkupa- liseringsordre etter at landet var blitt angrepet sjonsmyndighetenes sensur og brakte usensu- av tyske styrker i løpet av natten; det var rett og rerte nyheter.3 Den 4. juni ble Hjertholm fengslet slett ikke nok folk på jobb til å få produsert aviser i fire uker, og Vestfold Fremtid fikk trykkeforbud denne dagen. like lenge. Hjertholm gjenopptok redaktørvirk- somheten da han slapp fri, men allerede den 30. I ukene som fulgte, kom Vestfold Arbeiderblad juli ble han nok en gang arrestert, og nå fikk ut med en firesiders avis som var underlagt ok- Vestfold Fremtid åtte ukers trykkeforbud. Kort kupasjonsmaktens sensur. Den 25. september tid etter besluttet avisens styre å legge ned avi- ble redaktør Carl Gulbrandsen innkalt til Tøns- sen. Denne beslutningen ble fastholdt, selv om berg politikammer, hvor han ble orientert om at en lokal NS-presseleder kunne presentere et de politiske partiene – med unntak av Nasjonal telegram fra justisminister Jonas Lie, som for- Samling – var blitt oppløst, og at det var nedlagt langte at redaksjonen skulle gjenoppta utgivel- et midlertidig forbud mot å gi ut Vestfold Arbei- sen av Vestfold Fremtid.4 derblad. I begynnelsen av oktober vedtok avisens styre å avvikle virksomheten; under de rå- Den tredje avisen som var blitt trykt i Vestfold dende forhold ønsket ikke styrets representanter Arbeiderblads trykkeri, kom ikke ut med et enes- å videreføre avisutgivelsen. Noen dager senere te nummer så lenge krigen varte. I Horten havn ble redaktøren og forretningsføreren innkalt til hadde det vært kamphandlinger natten til 9. et møte med NS’ presseleder i Oslo, som infor- april. Om morgenen var byen under tysk kon- merte om at avisen og dens tekniske utstyr var troll, og befolkningen var i ferd med å evakuere. overtatt av den norske stat.2 Ifølge en redegjørelse som redaktør Paul Bent- sen i Horten Arbeiderblad skrev i 1945, hadde politiet troppet opp i redaksjonen samme dag

1 Arbark. Arbeiderpressens samvirkes arkiv. Serie Dc, boks 3 Ivar Tollnes betrakter disse stensilerte arkene som Nor- 23, mappe: Vestfold Arbeiderblad 1946–1957. Diverse ges første illegale avis. Tollnes 1992, s. 63. notater, beretninger osv. 4 Arbark. Arbeiderpressens samvirkes arkiv, E 13, 2 Tollnes, Ivar: Avis og avisfolk i Vestfold. En kulturhisto- mappe: Vestfold Fremtid, notat om Vestfold Fremtids rie, Larvik 1992, s. 81. okkupasjonshistorie. 10 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

med direktiver om hva slags nyheter avisen det hadde han funnet igjen avisens budvesker, kunne formidle. Bentsen nektet å akseptere setteriets støvsuger, pengeskapet, redaksjonens noen form for sensur, og allerede samme etter- papirkurver, det meste av håndsetteriet og tre middag vedtok Horten Arbeiderblads styre at av settemaskinene. Settemaskinene var spesielt avisen ikke skulle gis ut så viktige; det var nesten umu- lenge nazistene hadde mak- lig å oppdrive nye settemas- ten i Norge.5 «Da krigen kom til Norge, kiner, og de som ble omsatt var det omkring 275 rett etter krigen, kostet det Da krigen tok slutt, og de tre dobbelte av hva de hadde avisene skulle gjenoppta sin aviser her i landet.» gjort fem år tidligere.8 virksomhet, sto de overfor store utfordringer av teknisk og økonomisk ka- Våren og sommeren 1945 kom Vestfold Arbei- rakter. Vestfold Arbeiderblads Duplex-presse var derblad ut som en felles arbeiderpartiavis for fortsatt på plass, men det var også det eneste byene Tønsberg, Sandefjord, Horten og Holme- som var igjen i en trykkeribygning som hadde strand, og trykkingen ble utført av konkurrenten fått hard medfart under okkupasjonen. Vannrør Tønsbergs Aktietrykkeri/Tønsbergs Blad. Selv og toaletter var ødelagt. Ventilasjonsanlegget om bygningen ikke lenger var velegnet til avis- til maskinsetteriet var borte. Motoren til heisen produksjon, klarte Vestfold Arbeiderblad i løpet mellom setteriet og trykkeriet var stjålet. En sy- av sommeren likevel å sette trykkeriet sitt i så- linderpresse var blitt overført til Nasjonal Sam- pass god stand at det lot seg gjøre å trykke avi- lings Rikstrykkeri i Moss, hvor den senere ble ser. Den 8. august 1945 kunne trykkerne heise hogd til skrapjern. Håndsetteriet hadde også papirruller på plass i den gamle Duplex-pressen havnet i Moss, før det ble videresendt til Nasjo- og trykke egne utgaver av Vestfold Fremtid, Hor- nal Samlings Rikstrykkeri i Oslo sammen med to ten Arbeiderblad og Vestfold Arbeiderblad. av Vestfold Arbeiderblads fire settemaskiner.6 En av de øvrige settemaskinene befant seg i Larvik, Horten Arbeiderblad konkurrerer med Gula Ti- mens den siste var blitt brukt til å sette en tysk dend om å være den første norske avisen som soldatavis som ble trykt i høyreavisen Ofotens ble nedlagt som følge av okkupasjonen.9 Vest- Tidendes trykkeri i Narvik.7 fold Fremtids stensilerte bilag er blitt betegnet som okkupasjonstidens første illegale avis, og Faktor Oskar Lindqvist brukte flere uker på å Sverre Hjertholm skal ha vært den første avisre- spore opp mer eller mindre brukbart utstyr som daktøren som ble arrestert.10 Historiene om de på ulike tidspunkter og av ulike personer var blitt tre avisene som ble trykt i Vestfold Arbeider- fjernet fra Vestfold Arbeiderblads lokaler. Etter blads trykkeri, er likevel bare noen få av en rekke gjentatte turer til Oslo og andre byer på Østlan- 8 Faktor Lindqvists bestrebelser for å skaffe tilbake 5 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. Serie Dc, boks forsvunnet materiell er blant annet beskrevet i 13, mappe: Horten Arbeiderblad 1945–1957, brev fra Vestfold Fremtid 8.8.1945. Om dobling av prisen på redaktør Paul Bentsen til Arbeiderpressens Samvirke, settemaskiner, se Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes datert 8.10.1945. arkiv. Serie Dc, boks 23, mappe: Vestfold Arbeiderblad, 6 Vestfold Fremtid 8.8.1945. årsberetning 1945. 7 Ofotens Tidendes trykkeri trykte den tyske avisen 9 Skeidsvoll, Agnar: «Me nekta å tena fienden», i Håland, Nordwacht i 1940, og den tysk- og norskspråklige Per (red.): Gula Tidend i 75 år, Bergen 1979, s. 109. Narvikposten i 1942–1943. (Se Jensen, Tom B.: Nasjonal 10 Christophersen, Egil: Vestfold i krig, Sandefjord 1989, Samlings periodiske skrifter 1933–1945, Oslo 1992.) s. 223. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 11

Kristiansund ble utsatt for flere flyangrep i april 1940. Den 29. april brant så å si hele byen ned. Tidens Krav, Romsdals- posten og Møre Dagblad opplevde at redaksjonslokaler og trykkerier ble rasert. (Foto: Arbark) eksempler på avisnedleggelser og arrestasjoner var omtrent like stort som det samlede norske fra den norske pressens dramatiske krigshistorie. avisopplaget før krigen.11 Da krigen kom til Norge, var det omkring 275 aviser her i landet. Noen av dem ble fullstendig I det følgende skal vi se nærmere på de norske ødelagt under bombeangrep og krigshandlin- avistrykkerienes virksomhet og skjebne under ger. Enkelte valgte å innstille virksomheten på okkupasjonen. Hva skjedde med trykkeriutstyret grunn av okkupasjonsmaktens sensur. Andre ble til aviser som ble nedlagt eller beslaglagt? Hvor- stanset av politiske grunner eller som følge av dan var de tekniske forutsetningene for å drive myndighetenes ønske om å rasjonalisere eller de avisene som fortsatt kom ut? Hva slags pro- «nyordne» avisbransjen, men det var også en del som mer eller mindre frivillig fortsatte å komme 11 Ulike kilder/forfattere har operert med noe ulike anslag ut så lenge krigen varte. Da krigen tok slutt, var over antallet aviser i Norge i 1940 og 1945. Dette skyldes det 115 aviser igjen, og selv om både format og blant annet ulike definisjoner av ukeaviser, selvstendige sidetall var atskillig mindre enn ved inngangen aviser osv. Tallene i denne framstillingen er hentet fra Sigurd Høsts opptellinger gjengitt i hans bok Mye mer til 1940, så hadde disse avisene et opplag som enn Akersgata. Norsk pressestruktur 1945–2009 (Pressehistoriske skrifter nr. 12 2009, s. 15.) 12 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

duksjonsteknisk utgangspunkt hadde avisene i ikke særlig gunstig sett fra Tidens Kravs side; Ar- disse to gruppene da krigen endelig tok slutt? beider-Avisa tok inn noen få lokalnyheter og an- Den harde medfarten arbei- nonser fra Kristiansund, derpressen fikk under okku- trykte en del av opplaget pasjonen, er blitt behandlet «Vi gjør rettest i å finne oss til med Tidens Krav som tittel i flere pressehistoriske fram- rette i de nye forhold og gjøre og sendte det med båt til stillinger. Med ambisjon om Kristiansund. Trondheimsva- å oppklare noen misforstå- det beste ut av situasjonen.» rianten av Tidens Krav ble elser og avdekke noen my- omsatt som løssalgsavis, ter vil arbeiderpressens avistrykkerier bli viet men interessen i Kristiansund var laber. Opplaget spesiell oppmerksomhet mot slutten av kapit- var lavt og synkende – kanskje fordi telefonover- telet. føring av annonser og nyheter til Trondheim skapte mange forviklinger og påfølgende misfor- Aviser i bomberegn ståelser, men mest fordi transportproblemer Mot slutten av april 1940 ble Kristiansund utsatt medførte hyppige og store forsinkelser. Da de for harde og vedvarende angrep fra tyske bom- politiske partiene ble forbudt i september 1940, befly. Mer enn åtte hundre hus ble rasert – blant valgte avisens styre å legge ned hele virksomhe- dem redaksjons- og trykkerilokalene til de tre ten. Mot slutten av oktober kom Tidens Krav rik- avisene Tidens Krav, Romsdalsposten og Møre tignok ut igjen – nå som partiorgan for Nasjonal Dagblad.12 Tidens Krav holdt til i Arbeidersam- Samling – men dette prosjektet ble avsluttet etter funnet i Kristiansund, og da denne bygningen et par uker. «Folk snudde ryggen til den nye avi- brant ned til grunnen gikk følgende utstyr tapt: sen», skriver Petter E. Innvik i sin bok om Tidens en Heureka flattrykksrotasjonspresse, to sette- Krav.14 maskiner, en sylinderpresse, en digelpresse, stø- periutstyr, skrift, et klisjéarkiv og avisens ordi Konkurrenten Romsdalsposten var også blitt nære arkiv. Telefoner, skrivemaskiner, hardt rammet under flyangrepene. Avisens ro- abonnementskartotek og en del annet ustyr fra tasjonspresse «ble liggende igjen i ruinene som avisens ekspedisjon var brakt i sikkerhet et par en haug jernskrap», og stort bedre gikk det ikke dager tidligere.13 med det øvrige produksjonsutstyret.15 Roms- dalsposten klarte imidlertid å etablere en bruk- Nøyaktig én måned senere startet Tidens Krav bar midlertidig løsning på det akutte produk- opp igjen. Avisen kom nå ut tre ganger i uka – sjonsproblemet. Avisen ble trykt om natten ved produsert i samarbeid med Arbeider-Avisa i et trykkeri i Ålesund, og fordi kommunikasjo- Trondheim. Samarbeidet var en nødløsning og nene mellom Ålesund og Kristiansund fortsatt var gode, kunne avisen distribueres ved mid- 12 Innvik, Petter E.: Et fyrtårn i havgapet. Tidens Krav dagstider neste dag. Til forskjell fra styret i Ti- gjennom 100 år 1906–2006, Kristiansund 2006, s. 77 f. En fjerde avis – Nordmør – ble også utgitt i Kristiansund. dens Krav hadde ikke Romsdalspostens styre Nordmør ble trykt i Romsdalspostens trykkeri. noen intensjoner om å avvikle avisdriften. «Det 13 Riksarkivet. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 49, som nå er nødvendig er ro, sindighet, loyalitet mappe: Meldinger om aviser som er stoppet 1940–1942, og samarbeide – samarbeide mellom nordmen- brev til Norsk bladeierforening fra Tidens Krav, datert 5.6.1940; Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. E 13, mappe: Tidens Krav I, beretning fra Tidens Kravs 14 Innvik 2006, s. 81. bladstyre for tiden 1. januar 1940 til 31. desember 1945. 15 Romsdalsposten 9.9.1950. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 13

nene innbyrdes og samarbeide mellom nord- ner.18 Da Møre Dagblad skulle starte gjenopp- mennene og de tyske makthavere», sto det på byggingen, var imidlertid markedssituasjonen lederplass da avisen den 20. mai 1940 kom ut for trykkerimaskiner i ferd med å endres. Opp- med sitt første nummer etter bombingen av huggingen av eldre maskiner hadde stanset Kristiansund. Videre het det: «Vi gjør rettest i å opp, og i tillegg ble trykkpresser og settemaski- finne oss til rette i de nye forhold og gjøre det ner fra nedlagte aviser nå tilgjengelige på mar- beste ut av situasjonen. ‘Skibet går videre’ – nå kedet. Noen aviser opplevde at det tekniske gjelder det at vi alle, hver i vårt yrke, gjør vår utstyret deres ble beslaglagt av Nasjonal Sam- innsats til landets gagn.»16 Romsdalspostens ling og solgt, mens andre solgte maskinene sine innsats gikk i første omgang ut på å få reist en selv eller valgte å leie ut. Da Halden Arbeider- brakke og få anskaffet en trykkpresse og et par blad ble stanset i februar 1941, ble to settemas- settemaskiner, og allerede i oktober 1940 kunne kiner reddet ved at Smaalenenes Amtstidende avisen igjen trykkes i Kristiansund – nå på en kjøpte dem og underhånden inngikk en avtale Heureka flattrykksrotasjon som kom fra ven- med Halden Arbeiderblad om å lagre maskinene streavisen Glommen i Sarpsborg.17 Romsdals- forsvarlig og selge dem tilbake når dette ble posten var den eneste Kristiansund-avisen som mulig. Avisens Heureka flattrykksrotasjon ble ble utgitt gjennom hele krigen, og fram mot imidlertid overdratt til et grafisk leverandørfirma 1945 steg opplaget med nesten femti prosent som solgte den videre til Møre Dagblad i Kristi- – fra 5900 til 8500. Lokalene til byens tredje avis ansund. Pressen var i bruk til Møre Dagblad gikk – høyreavisen Møre Dagblad – brant også ned inn i mars 1943. Da krigen var over, krevde Hal- til grunnen og måtte erstatte trykkeriutstyret sitt den Arbeiderblad å få trykkpressen tilbake igjen, for å komme i gang igjen med produksjonen. og dette ble innfridd i løpet av høsten 1945.19

I årene forut for krigen var tilgangen på brukte Den 2. juni 1940 ble Folkets Hus i Narvik truffet trykkpresser blitt stadig mindre som følge av en av en tysk bombe. Fire mennesker omkom, og sanering av de norske trykkerienes maskinpark bygningen – hvor arbeiderpartiavisen Fremover i regi av Ophugningsfondet for trykkerimaski- hadde både redaksjonslokaler, setteri og trykkeri – brant ned til grunnen. «Bare steinstøpen 16 Romsdalsposten 20.5.1940. står igjen. I ruinerne ligger alt Fremover eiet, 17 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 2, mappe: undtatt en regnemaskine som var bragt til et Trykkeriutstyr i B-pressen. Et brev fra Tidens Krav, annet sted i byen», skrev redaktør Martin Aune datert 7.5.1948, forteller at Romsdalsposten kjøpte en til Arbeiderpressens Samvirke.20 Avisens tek- Heureka flattrykksrotasjon ved utgangen av 1940 og to settemaskiner i løpet av krigsårene. Pressen kom fra niske utstyr hadde bestått av en eldre Heureka Glommen, se Dagspressen nr. 10/1940, s. 4 og nr. 11/1940, flattrykksrotasjon som Fremover hadde overtatt s. 5. Se også Glommen 19.9.1928; Riksarkivet. PA 839 etter Smaalenenes Social-Demokrat i 1938, en Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 49, mappe: Aviser stoppet under okkupasjonen 1940–45. Brev til Norsk 18 I årene 1934 til 1940 ble 127 eldre sylinderpresser Bladeierforening fra Glommen, datert 3.2.1946. Her står hugd opp som følge av en avtale mellom Den norske det at Glommen var blitt ribbet for alle maskiner bortsett boktrykkerforening og Norsk grafisk leverandørforening. fra en defekt settemaskin. «Spesielt er det forbundet Fra 1937 ble også settemaskiner hugd opp. med store vansker å få tilbake avispressa vår», heter det 19 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. E 6, mappe: i brevet. Det er uklart om dette dreier seg om Heureka- Halden Arbeiderblad, styrets beretning 1945. pressen som Romsdalsposten kjøpte året før Glommen ble 20 Arbark. Arbeiderbevegelsens pressefonds arkiv. D 2, stanset, eller om det henvises til en rotasjonspresse som mappe: Fremover, brev fra redaktør Martin Aune til Glommen bestilte rundt 1940, men ikke fikk installert. Arbeiderpressens Samvirke, datert 28.6.1940. 14 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

helt ny Heidelberg sylinderpresse som ble brukt av Fremover. På kort sikt var dermed Fremovers til aksidenstrykking, to Intertype settemaskiner, tekniske utfordringer løst; de politiske proble- et håndsetteri med reoler og skrift, en korrek- mene var det imidlertid vanskeligere å håndtere. turpresse, et støpeapparat og mye annet materiell som var påkrevd i et trykkeri.21 Til tross for Etter at også de øvrige politiske partiene (unn- de omfattende ødeleggelsene var redaktør tatt NS) ble forbudt, overdro myndighetene avi- Aune fast bestemt på å fortsette avisdriften. Han sen Fremover til redaktør Martin Aune, som inngikk en trykkingsavtale med avisen Folkevil- fortsatt var innstilt på at avisen skulle utgis «sær- jen i Harstad, og den 4. juli kunne abonnentene lig for varetakelse av de fagorganiserte arbeide- igjen motta Fremover – riktignok bare tre gan- res interesser».24 Redaktør Aune måtte imidlertid ger per uke. finne seg i å ha en NS-oppnevnt medredaktør med ansvar for det politiske stoffet og en kon- I Narvik ble det gitt ut så mange som tre aviser i trollør som overvåket avisens økonomiske utvik- tillegg til Fremover: Ofotens Tidende (H), Ofoten ling. Balansegangen ble vanskelig når én redak- Folkeblad (V) og Nordland Arbeiderblad (NKP), tør ønsket at Fremover skulle være et NS-organ, og alle hadde hvert sitt trykkeri. I likhet med mens den andre gjorde hva han kunne for å Fremover opplevde også Ofotens Tidende at forhindre nettopp en slik utvikling. Den 12. feb trykkeriet fikk betydelige skader under de om- ruar 1941 ble utgivelsen av Fremover stanset. fattende krigshandlingene i Narvik våren 1940.22 Venstreavisen Ofoten Folkeblad fortsatte til 12. Ofotens Folkeblad klarte seg bedre, men avisen mars 1943. Deretter var høyreavisen Ofotens måtte likevel innstille i noen måneder – blant Tidende alene på det lokale avismarkedet til annet på grunn av manglende strømtilførsel.23 krigen tok slutt.25 Nordland Andelstrykkeri, som var eid av Nord- land Arbeiderblad, kom uskadet fra de drama- I august 1941 sendte redaktør Carl Næsje i Ofo- tiske hendelsene i Narvik sommeren 1940. Det tens Tidende en situasjonsrapport fra det krigs- gikk likevel ikke så lang tid før Nordland Arbei- herjede Narvik til Norsk bladeierforening. Her derblad fikk merke følgene av okkupasjonen: fortalte han at avisen hans hadde fått en del av Den 16. august 1940 ble Norges Kommunistiske det tekniske utstyret sitt rasert under krigshand- Parti forbudt, og dermed ble Nordland Arbei- lingene året i forveien; blant annet var en av derblad og partiets øvrige aviser stanset. Nord- settemaskinene blitt ødelagt. Allerede i oktober land Andelstrykkeri fikk nå ledig kapasitet, og hadde imidlertid Ofotens Tidende mottatt den 19. august overtok trykkeriet produksjonen 18 400 kroner i skadeerstatning fra Krigsskade- trygden for løsøre, og disse pengene ble brukt 21 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. Dc 8, utskrift til å kjøpe en ny settemaskin. Maskinen var en av skadetakstprotokoll fra branntakstbestyreren i Narvik del av det tekniske utstyret som NS-myndig etter skadetakst holdt 6.8.1940. hetene hadde beslaglagt i Vestfold Arbeider- 22 Riksarkivet (RA) PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 4, mappe: Meldinger om aviser som er stoppet 1940– 24 Arbark. Arbeiderbevegelsens pressefonds arkiv. D 2, 1942, brev fra Ofotens Tidende til Norsk bladeierforening, mappe: Fremover, brev fra redaktør Martin Aune til datert 31.8.1941; En karakteristikk over den norske Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, datert 1.10.1940. presses tekniske utrustning, datert 26.9.1944. 25 Se mer om avisen Fremover og forholdene under krigen i 23 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 49, mappe: Sletbakk, Knut: Fremover i 100 år. Fremover 1903–2003. Meldinger om aviser som er stoppet 1940–1942. I brev Og litt om arbeiderbevegelsen hjemme og ute, Narvik fra Ofoten Folkeblad til Norsk bladeierforening, datert 2003, s. 121 f. Ifølge Sletbakk (s. 126) er det uklart hva 3.9.1940, heter det at avisen nå kommer ut igjen som før. som utløste stansen av Fremover den 12. februar 1941. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 15

blad. Næsje beklaget seg ellers over at annon- Ambisjonen var imidlertid å gjenreise avistryk- seinntektene hadde gått ned, mens kostnadene keriet i Molde. Dette lot seg realisere sommeren var gått i været. Han så likevel relativt lyst på 1942, da avisen fikk installert den første norsk- framtiden. Med den nye settemaskinen på plass bygde flattrykksrotasjonspressen – en såkalt gikk produksjonen omtrent som før. Avisen kom OGAS-presse bygd ved Myrens Verksted i Oslo ut med fire sider tre ganger i uken. Opplaget var etter anvisninger fra det grafiske leverandørfir- raskt stigende, og det kom nye abonnenter dag- maet Olaf Gulowsen AS (derav navnet). Etter at lig. I brevet refererer Næsje til forholdene før og myndighetene samme år hadde stanset Åle- etter krigen – og «krigen» ser her ut til å være sunds Avis, overtok Romsdals Budstikke også en synonymt med krigshandlingene i Narvik i 1940. del av denne avisens tekniske utstyr.27 Vi kan gjengi Næsjes egne ord slik han skrev dem i august 1941: «Rekordoplaget under og efter Flere eksempler kan trekkes fram. Alle trykkeri- forrige krig var 3600 eksemplarer, mens vi nu – ene i Namsos ble ødelagt under bombingen den efter krigen – har kunnet notere 4250.»26 20. april 1940, og de tre avisene Namdal Arbei- derblad (A), Nordtrønderen (V) og Namdalen (B) I tillegg til avisene i Kristiansund og Narvik var ble rasert. Kort tid etter kom de to sistnevnte ut det også flere andre som ble igjen ved hjelp av svært pri- skadelidende på grunn av mitivt teknisk utstyr. I 1942 krigshandlinger – særlig i «I Bodø hadde høyreavisen slo NS disse avisene krigens første fase. Nordlandspostens eier og sammen til fellesavisen I Molde ble redaksjons Nordtrønderen og Namda- lokalene til arbeideravisen utgiver vært forutseende len.28 I Bodø hadde høyre Romsdal Folkeblad rasert og flyttet en del trykkeriutstyr avisen Nordlandspostens under tyskernes bombing i eier og utgiver, boktrykker slutten av april. Avisen gikk og materiell ut av byen av Johs. Petersen, vært forutse- inn høsten 1940 og kom frykt for bombing.» ende og flyttet en del tryk- ikke i gang igjen før i 1947. I keriutstyr og materiell ut av motsetning til Romsdal Fol- byen av frykt for bombing. keblad hadde venstreavisen Romsdals Budstikke Avispressen kunne imidlertid ikke flyttes i en i Molde sitt eget trykkeri. Dette ble ødelagt un- håndvending, og den ble ødelagt under et bom- der de voldsomme brannene som fulgte bombeangrep den 27. mai 1940.29 Nordlandsposten beangrepet, og blant utstyret som gikk tapt, var klarte å skaffe seg både settemaskiner og ny avisens sylinderpresse og to settemaskiner. Romsdals Budstikke kom raskt i gang igjen, og 27 Bolstad, Jakob (red.): Molde Typografiske Forening fram til 1942 ble avisen trykt i Ålesunds Avis. 60 år, Molde 1966, s. 42. Se også Romsdals Budstikke, jubileumsnummer 3.7.1943 og Dagspressen nr. 10/1940, 26 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 4, mappe: s. 2. Meldinger om aviser som er stoppet 1940–1942, brev 28 RA. S-1555 Riksadvokatens landssvikarkiv, eske 78, sak fra Ofotens Tidende til Norsk bladeierforening, datert nr 83, Nordtrønderen og Namdalen. 31.8.1941; Fa 58, mappe: Pressens Arbeidsnemnd, 29 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 49, mappe: krigsskadeoppgjør etc. 1941–47. Brev fra Meldinger om aviser som er stoppet 1940–1942, brev Krigsskadetrygden for løsøre til Norsk Bladeierforening, fra Nordlandsposten til Norsk bladeierforening, datert datert 30.10.1940, opplyser om at Carl Næsje i Narvik har 28.6.1941. Ifølge Dagspressen nr. 10/1937, s. 7, hadde mottatt 18 400 kroner i skadeerstatning for en ødelagt avisen en Duplex flattrykksrotasjon som var anskaffet i settemaskin. 1930. 16 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

trykkpresse i løpet av krigsårene, og avisen dis- sjonsmaktens og NS-myndighetenes planer for ponerte også fylkets eneste klisjéanstalt.30 Kon- landets framtidige pressestruktur og dernest av kurrentene Nordland (B) og Nordlands Framtid avisenes egne ønsker om å drive videre under (A) var blitt trykt på en nyinstallert Duplex flat- de rådende forhold. trykksrotasjon hos Nordland boktrykkeri. Dette trykkeriet ble fullstendig ødelagt under bombin- Utstyr til en nyordnet presse gen. Utgivelsen av Nordland fortsatte likevel til I mellomkrigstiden var bondepartiavisen Østlen- 1943, mens Nordlands Framtid ikke kom ut igjen dingen på Elverum en lokalavis som lå langt før krigen var over.31 framme når det gjaldt offensiv satsing på effektiv teknologi. Avisen hadde kjøpt sin første rota- Aviser i Steinkjer, på Hemnesberget, på Åndals- sjonspresse i 1919, og med ambisjoner om å bli nes og på Elverum ble også helt eller delvis øde- en viktig fylkesavis i Hedmark gikk den til anskaf- lagt som følge av krigshandlinger og bombean- felse av en ny rotasjonspresse i 1930 – en presse grep, og i likhet med de avisene som er nevnt som kunne trykke 16 sider av gangen, og som ovenfor, møtte også disse en ulik skjebne.32 dessuten var utstyrt med fargeverk.33 Denne Noen kom raskt i gang igjen, og enkelte klarte trykkpressen var fortsatt i drift den 11. april 1940 også å bygge opp igjen produksjonsapparatet da et titalls tyske fly kom innover Elverum og i sitt, mens andre ble utgitt for en kortere periode løpet av en time slapp så mange bomber at hele eller kom ikke i virksomhet igjen før krigen tok sentrum ble rasert, og førti mennesker ble drept. slutt. Begrensningene lå ikke i mangel på teknisk I sin bok om Østlendingen beskriver Per Over- utstyr. På grunn av okkupasjonsmyndighetenes rein bombingen som en katastrofe for avisen; beslagleggelse av aviser og etter hvert også om- absolutt alt av eiendeler ble ødelagt. Det fantes strukturering eller «nyordning» av hele avisbran- verken lokaler, maskiner, utstyr eller abonnent- sjen, var tilgangen på brukt trykkeriutstyr bedre lister som kunne hjelpe Østlendingen i gang enn den hadde vært mot slutten av 1930-årene. med virksomheten igjen.34 Likevel kom Østlen- Mange måtte riktignok klare seg med mindre og dingen ut igjen allerede den 10. juni. Redaksjon enklere trykkpresser enn de var vant til, men og ekspedisjon var blitt installert i provisoriske dette representerte ikke noe uoverkommelig lokaler, og trykkingen foregikk på en liten sylin- problem ettersom avisene ble tvunget til å kut- derpresse i et lokalt trykkeri som hadde unnslup- te ned på både format og sideantall som følge pet bombeangrepet to måneder tidligere. av krigstidens papirrasjonering. Hvorvidt bom- bede aviser skulle komme i gang igjen, var I tiden som fulgte, valgte Østlendingen en for- avhengig av økonomi og eventuelle krigsskade siktig linje overfor okkupasjonsmyndighetene, erstatninger, men først og fremst av okkupa men dette forhindret ikke at NS i Hedmark fra høsten 1941 la et sterkt press på avisen for å 30 RA. S-1555 Riksadvokatens landssvikarkiv, eske 78, sak gjøre den mer NS-vennlig. Etter hvert grep også nr. 79, Nordlandsposten. 31 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 49, mappe: sentrale myndigheter direkte inn i denne virk- Meldinger om aviser som er stoppet 1940–1942, Brev somheten. Pressedirektoratet, som var under- fra Nordlands Fremtid til Norsk bladeierforening, datert lagt det nyopprettede Kultur- og folkeopplys- 2.7.1940. Se også Dagspressen nr. 8/1940, s. 5. 32 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Fa 58, mappe: 33 Østlendingen 19.3.1951 (jubileumsutgave). Krigsskade på aviser og personale, notat fra Pressens 34 Overrein, Per: «Hvor ånden bærer bud» – Østlendingen Arbeidsnevnd, datert 24.6.1940. Her fortelles det at 18 fra Arbeiderdemokratene til Orkla, Elverum 2001, s. aviser er skadet som følge av krigshandlinger. 154–156. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 17

ningsdepartementet, så det som sin oppgave å samme tomten som to år tidligere var blitt øde- omskape pressen i «den nye tids ånd».35 Rett før lagt av bomber. Nelsons uttalelser om mangel jul i 1941 møtte NS’ fylkespresseleder i Hedmark på maskiner står i kontrast til det inntrykket vi opp på et styremøte i Østlendingen med en får i presentasjonen av Østlendingen: Avisen ble kunngjøring fra departementet om at redaktør riktignok ikke trykt på en rotasjonspresse lenger, Georg Werner-Hansen skulle erstattes av Johan men det var anskaffet en Duplex flattrykksrota- Woll, som var NS-medlem og tidligere redaktør sjon som kunne trykke åtte sider av gangen – og av Rjukan Dagblad. Noen måneder senere fikk dette holdt i massevis. Håndsetteriet var helt Pressedirektoratet et nytt verktøy til bruk i ny- nytt og utstyrt med moderne skriftmateriell. I ordningen av den norske pressen: Lov om utgi- maskinsetteriet sto det to settemaskiner: en Li- velse av trykt skrift av 26. februar 1942 gjorde notype og en Linograph. Ifølge reportasjen det enda enklere for direktoratet å legge ned hadde avistrykkeriet dessuten en støperiavde- aviser eller fjerne uønskede redaktører eller an- ling som andre aviser av samme størrelse ville dre ansatte i dagspressen.36 Med hjemmel i ha betraktet med misunnelse. Grafia, som var denne loven oppnevnte Statens presseleder i organ for det kommissariske LO-forbundet Hedmark et nytt og NS-dominert styre i Østlen- Norsk Grafisk Forbund, gratulerte sine kolleger dingen.37 på Elverum med nye maskiner og gode lokaler.

I januar 1942 trykte fagbladet Grafia et intervju Bladet skrev ingenting om hvordan utstyret med boktrykker Arthur Nel- hadde kommet Østlendin- son, som Nasjonal Samling gen i hende, men det får vi hadde innsatt som formann «Lov om utgivelse av vite mer om fra andre kilder. i Den norske boktrykkerfo- trykt skrift av Gula Tidend i Bergen var en rening. Nelson var svært av de første avisene som opptatt av «materialspørs- 26. februar 1942 gjorde det gikk inn etter den tyske ok- målet», og til Grafias journa- enda enklere for direktoratet kupasjonen. Avisens styre list sa han: «De nåværende nektet å akseptere okkupa- forhold medfører (…) at det å legge ned aviser» sjonsmaktens sensur og praktisk talt er umulig å få valgte isteden å legge ned kjøpt maskiner.»38 Den samme utgaven av Grafia virksomheten. Siste utgave kom den 9. april inneholdt også en reportasje om Østlendingen 1940. For å forhindre at NS tok kontroll over avi- og om avisens trykkeri. Anledningen var at Øst- sen og begynte å gi den ut igjen, ble leieavtalen lendingen nylig hadde feiret førtiårsjubileum, for avisens lokaler sagt opp, og det tekniske ut- og at avisen var flyttet inn i et nytt bygg på den styret ble solgt. Gula Tidend hadde kjøpt en Duplex flattrykksrotasjon i 1935. Sommeren 35 Hjeltnes, Guri: Avisoppgjøret etter 1945, Oslo 1990, s. 50. 1940 ble denne trykkpressen overtatt av Østlen- 36 Hjeltnes 1990, s. 50. 39 37 Overrein 2001, s. 162–163. dingen for 30 000 kroner. Venstreavisen Glom- 38 Grafia nr. 1/1942, s. 30. Arthur Nelson løste senere sitt eget materialproblem på følgende måte: Etter at NKP- 39 Foss, Gunnar Tønjum: Den undertrykte presse. avisen Hardanger Arbeiderblad i Odda var blitt stanset Bergenspressen og sensurapparatet 1940–1945, Bergen og dens tekniske utstyr beslaglagt, overtok Arthur 1990, s. 44–45; Håland, Per (red.): Gula Tidend i 75 år, Nelsons boktrykkeri en sylinderpresse og en settemaskin Bergen 1979, s. 151; Overrein 2001, s. 179; Østlendingen fra denne avisen. Hardanger Arbeiderblads redaktør 19.3.1951 (jubileumsavis); Gula Tidend 3.12.1954 Harald Slåttelid ble arrestert i 1942 og skutt året etter. (jubileumsavis). 18 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

men i Sarpsborg hadde vært utstyrt med to settemaskiner som ble konfiskert av myndighetene og avhendet etter at avisen stanset høsten 1941. En av de beslaglagte settemaskinene ble solgt til Østlendingen på Elverum, og den andre havnet i Glåmdalen på Kongsvinger.40

Østlendingen skaffet seg også senere produksjonsutstyr som var konfiskert fra nedlagte aviser. Håndsetteriet ble supplert med reoler og skrift fra Dagningen på Lillehammer. Dette utstyret hadde stått lagret på Lillehammer siden avisen ble stanset av myndighetene sommeren 1942. I 1944 ble forretningsfører Jul. Pettersen i Dagningen oppsøkt av Helfred Jansen fra Oslo. Jansen drev en grafisk fagforretning, og han hadde ved en rekke anledninger solgt trykkeriutstyr fra nedlagte eller beslaglagte aviser. Nå hadde han med seg en fullmakt fra NS’ riksøko- nomisjef som ga ham rett til å selge Dagningens trykkeriutstyr. Jul. Pettersen protesterte og framholdt at utstyret var Arbeiderbevegelsens Pres- Fra høsten 1940 ble NS-avisen Fritt Folk trykt i Arbeidernes sefonds eiendom. Han måtte imidlertid motvil- Aktietrykkeri AS. Bedriften ble av de nye makthaverne lig akseptere at Dagningens skriftmateriell og omdøpt til NS Rikstrykkeri. (Foto: Arbark) annet setteriutstyr havnet hos Østlendingen.41 Østlendingens styre inngikk også en avtale med NS’ riksøkonomisjef om å kjøpe Bergens Arbei- slutten av krigen betalte Østlendingen 65 000 derblads rotasjonspresse og en del støperiutstyr kroner for rotasjonspressen. Krigen var imidler- som var nødvendig for å drive med rotasjons- tid over før det lot seg gjøre å få pressen demon- trykking. Bergens Arbeiderblad var blitt stanset tert og fraktet til Elverum.42 den 4. februar 1941, og det meste av avisens tekniske utstyr ble etter hvert solgt av NS. Mot Deutsche Zeitung in Norwegen trykte i januar 40 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Y4, mappe: 1942 en artikkel med overskriften «Norwegens Arbeiderpressens Samvirke, fylkesvis oversikt over Pressewesen». Her ble det slått fast at det til tross pressesituasjonen i Norge, signert Johan Ona, London for en del nedleggelser fortsatt fantes 161 aviser 31.5.1944, s. XVII 5; Guri Hjeltnes har behandlet i Norge, og at disse hadde et samlet opplag på Glåmdalens kjøp av en av Glommens settemaskiner. Se Hjeltnes 1990, s. 270 f. Glommen hadde avertert noe over 700 000. I tillegg ble det utgitt flere trykkpressen sin til salgs før krigen og var i ferd med hundre blader av ulike slag, hvorav de aller fles- å anskaffe en rotasjonspresse da avisen stanset. te ble trykt i Oslo. Den tyskspråklige avisen kon- (Dagspressen nr. 2/1940, s. 10, nr. 10/1940, s. 4 og nr. kluderte med at den norske pressen var over 11/1940, s. 5. 41 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. Dc 5, mappe: Korrespondanse 1945–1946, se diverse notater og 42 Grambo, Per: Østlendingen gjennom 50 år 1901–1951, korrespondanse om saken. Elverum 1951, s. 28 f. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 19

dimensjonert for en befolkning på drøyt tre slå Sarpen sammen med Den nye Tid.45 Men millioner, og den bebudet en videreføring av redaktør Audun Hierman i høyreavisen Sarpen prosessen med å slå sammen eller legge ned ville ikke under noen omstendighet slå avisen aviser og blader.43 sin sammen med NS’ hovedorgan i byen og i fylket. Nyttårsaften 1942 kom derfor Sarpen ut De lokale avisenes skjebne i Sarpsborg kan illu med sitt siste nummer, og dagen etter var Na- strere den videre utviklingen på dette feltet. Da sjonal Samlings avis enerådende i byen – nå krigen begynte, hadde byen tre aviser: Sarps- under navnet Sarpsborg Dagblad.46 borg Arbeiderblad, Sarpen og Glommen – med den førstnevnte som den klart største. I begyn- En tilsvarende utvikling fant sted i en rekke byer. nelsen av oktober 1940 ble Sarpsborg Arbeider- Pressedirektoratet arbeidet fra 1942 aktivt med blad overtatt av Nasjonal Samling. Avisen skiftet å legge ned og slå sammen aviser og med å navn til Den nye Tid, og redaktør Nils Hønsvald skifte ut sentrale medarbeidere. Direktoratet ble avsatt. På lederplass ble partiets planer pre- fant hjemmel for virksomheten i den nevnte sentert: «Det skal bare være NS-aviser i Norge, loven om trykt skrift fra 1942 og i lov av 25.1.1943 forkynnere av den nye tid. For aviser som ikke om gjennomføring av alminnelig nasjonal ar- går positivt inn for dette, er det ingen plass i det beidsinnsats. I flere aviser ble det innsatt NS- nye Norge.»44 Venstreavisen vennlige redaktører, og Glommen hadde ingen øn- mange steder ble to eller sker om å bli en «forkynner» «Det skal bare være NS- flere aviser slått sammen til for NS, og høsten 1941 ble aviser i Norge, forkynnere én, eller de ble nedlagt og denne avisen lagt ned. Avis- erstattet av en NS-avis. Sta- trykkeriet ble imidlertid vi- av den nye tid.» vanger Avis var en sammen- dereført som aksidenstryk- slutning av Stavangeren og keri, og herfra ga redaktør Harald Hvidsten og Stavanger Aftenblad. Sandefjords Blad og Vest- enkelte andre av Glommens medarbeidere ut en fold ble slått sammen til Vestfold Presse. Øst- illegal avis. Virksomheten førte etter hvert til lands-Posten og Nybrott ble til Larvik Dagblad, flere arrestasjoner. Redaktør Hvidsten ble sendt og på Hamar ble Hedemarkingen gitt ut etter et til Tyskland, hvor han døde i fangeleiren Sach- mislykket forsøk på å slå sammen Hamar Stifts- senhausen i februar 1943. tidende og Hamar Arbeiderblad.47

Mens Den nye Tid raskt mistet halvparten av Myndighetene la forholdene til rette for nyord- abonnentene, opplevde Sarpen en betydelig ningen av den norske pressen ved å gi tilgang abonnementsvekst. I oktober 1942 kom derfor til trykkpresser og settemaskiner og ved hjelp pressedirektør Anders Beggerud til Sarpsborg av lån og økonomiske bidrag. Vi har tidligere sett for å møte Sarpens ledelse, og budskapet hans var klart: Byer under en bestemt størrelse skulle 45 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 49, mappe: bare ha én avis, og den skulle være organ for Meldinger om aviser som er stoppet 1940–1942, brev Nasjonal Samling. Pressedirektoratet aktet å fra Dagbladet Sarpen til Norsk bladeierforening, datert gjennomføre en slik ordning i Sarpsborg ved å 1.11.1942. Her redegjøres det for pressedirektør Beggeruds uttalelser overfor Sarpens styreformann. 43 Deutsche Zeitung in Norwegen 13.1.1942. 46 Se mer om avisutviklingen i Sarpsborg under krigen i 44 Den nye Tid 11.10.1940, sitert etter Roset, Ivar: Sarpsborg Roset 1990, s. 58–78. 1939–1945. Okkupasjonstiden, Sarpsborg 1990, s. 65. 47 For en utfyllende oversikt se Hjeltnes 1990, vedlegg 1. 20 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

hvordan Østlendingen skaffet til veie maskiner ved låneopptak i Kultur- og folkeopplysnings til erstatning for dem som var gått tapt under departementet.50 bombingen av Elverum i april 1940. Det finnes mange andre eksempler: NS-avisen Helgeland Selv om myndighetenes omfordeling av beslag- Folkeblad i Mosjøen ble produsert ved hjelp av lagt trykkeriutstyr gjorde det mulig for nyord- en trykkpresse og en del annet utstyr som had- nede aviser å supplere maskinparken eller er- de tilhørt Helgeland Arbeiderblad, og en sette- statte settemaskiner og trykkpresser, så brakte maskin som kom fra Haugaland Arbeiderblad i krigstiden med seg en rekke andre praktiske Haugesund. Fra Pressedirektoratet fikk avisen utfordringer som gjorde hverdagen vanskelig for 28 000 kroner som ble brukt til å finansiere et de avisene som fortsatte å komme ut. Papirrasjo- nødvendig tilbygg og til å nering var det dominerende betale Arbeiderbevegelsens problemet; avisene kjempet Pressefond for settemaski- «Papirrasjonering var det en kontinuerlig kamp for å nen.48 Tilsvarende mottok sikre seg mest mulig avis Fylkesavisen i Skien – en dominerende problemet» papir, og i enkelte tilfeller ble høyreavis som under krigen stansing av aviser begrunnet fikk innsatt en NS-vennlig med papirmangel.51 Det var redaktør – 100 000 kroner i bidrag fra Kultur- og i tillegg mangel på metaller til maskinsats og folkeopplysningsdepartementet. Disse pengene stereotypiplater. Høsten 1943 måtte alle aviser ble benyttet til å overta rotasjonspressen samt sende inn oppgaver over hva de disponerte av noen settemaskiner fra Telemark Arbeideblad.49 skriftmateriell, og hvor mange kilo metall de Glåmdalen på Kongsvinger henvendte seg også hadde til bruk i settemaskiner og til platestøping. til NS’ riksøkonomiavdeling for å kjøpe trykkeri- De måtte i tillegg angi hvor mye av dette de utstyr. I 1943 overtok avisen en trykkpresse og hadde bruk for i det daglige arbeidet, og det lå i en settemaskin etter Hedemarkens Amtstiden- kortene at et eventuelt overskudd ville bli konfis- de, og året etter kjøpte Glåmdalen rotasjons- kert. Avisenes anslag varierte sterkt, men – ikke pressen til 1ste Mai i Stavanger og en av overraskende – meldte stort sett alle at de knapt settemaskinene til Glommen i Sarpsborg. Finan- nok hadde det de trengte for å holde produksjo- sieringen av de sistnevnte maskinene ble ordnet nen gående.52 Selv pussekluter og skurefiller var det vanskelig å få nok av, og Norsk Bladeierfore- ning engasjerte seg for å få avistrykkeriene til å 48 Jensen, Einar: Helgeland Arbeiderblad 50 år, gå i gang med vask og gjenbruk framfor å kaste Helgeland Arbeiderblad [1979], s. 24. Se også diverse 53 korrespondanse om settemaskinen fra Haugesund i brukte skurefiller. Gjenbruk var altså tidens lø- Arbark. Arbeiderbevegelsens Pressefonds arkiv, D 2, sen – både når det gjaldt filler og maskiner. På ett mappe: Haugaland Arbeiderblad. felt førte imidlertid den tyske okkupasjonen til 49 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 49, mappe: Aviser stoppet under okkupasjonen 1940–45. Brev fra Telemark Arbeiderblad til Norsk bladeierforening datert 50 Hjeltnes 1990, s. 270–273. Glåmdalen rakk ikke å få 12.7.1945. Her fortelles det at den nazistiske Fylkesavisen montert opp rotasjonspressen fra Stavanger før krigen eller AS Pressa fikk 100 000 kroner i bidrag fra Kultur- og var over. folkeopplysningsdepartementet for å overta Telemark 51 Hjeltnes 1990, s. 61 f. Arbeiderblads tekniske utstyr. (Fylkesavisen ble utgitt 52 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 50, mappe: av A/S Skiensfjordens Presse, som i 1942 skiftet navn Metaller – rekvisita etc. 1940–43. til A/S Pressa.) Rotasjonspressen ble ikke flyttet ut av 53 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 50, mappe: Telemark Arbeiderblads lokaler. Metaller – rekvisita etc. 1940–43. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 21

introduksjon av nytt teknisk utstyr – om ikke di- imot meldinger. Dette var et opptaksutstyr – en rekte i avisene, så i hvert fall i NTB og på lokale tidlig utgave av diktafonen – som ble koblet til kontorer som drev leveranser til avisene. Det telefonen: Når en korrespondent eller en av NTBs dreide seg ikke om trykkerimaskiner, men om opplesere ringte inn en nyhetsmelding, eller når utstyr til å sende og ta imot nyhetsmeldinger. en journalist intervjuet per telefon, kunne lyden spilles inn på voksruller ved hjelp av en opptaks- Hell-skrivere og trådløs nyhetsformidling maskin. Disse voksrullene ble siden spilt av igjen Som grunnlag for sine tiltak overfor den norske på spesielle gjengivermaskiner, som ble betjent dagspressen hadde okkupasjonsmakten allere- av den som skulle skrive ut intervjuet eller melde sommeren 1940 begynte å hente inn detal- dingene. Voksrullene kunne oppbevares dersom jerte opplysninger om de enkelte avisene. I slut- opptaket ble ansett for å være av stor verdi, men ten av august mottok avisene et skjema fra de kunne også slipes ned og brukes på nytt. Det Rikskommissariatets presseavdeling med 24 fantes flere systemer på markedet, men Tele spørsmål som dreide seg om alt fra utgiversted, diphon og Telecord var de dominerende mer- redaktørnavn og eierforhold, via utbredelse, om- kene her i landet. Alle de store osloavisene had- fang og priser, til konkrete produksjonstekniske de slike anlegg, og det hadde også de fleste forhold. Presseavdelingen ville blant annet vite region- og lokalavisene over en viss størrelse.55 hva slags trykkpresser de enkelte avisene hadde, hvor mange settemaskiner de disponerte, hvor- Fra 1932 kunne osloavisene motta NTB-meldin- vidt de hadde tilgang til en klisjéanstalt, om de ger via linjetilknyttede fjernskrivere i redaksjo- kunne bruke matriser og i så fall med hvilken nene. Telegrafverkets linjemangel og kostbar spaltebredde.54 Spørsmålet om matriser hadde linjeleie satte imidlertid grenser for en videre sammenheng med myndighetenes propa- utbygging av dette systemet. I 1939 ble Tøns- gandavirksomhet og med formidlingen av mel- bergs Blad, Fremtiden og Drammens Tidende dinger som okkupasjonsmakten påla avisene å knyttet til NTBs fjernskrivertjeneste, men deret- trykke. Aviser med eget støperianlegg – det ter stanset utviklingen opp.56 Alternativet til ville i praksis si alle aviser som hadde rotasjons- denne kommunikasjonsformen var trådløs over- presser pluss noen til – kunne motta meldinger føring av nyhetsmeldinger, og fra 1934 eksperi- i form av pappmatriser som raskt og enkelt kun- menterte flere internasjonale nyhetsbyråer med ne benyttes til støping av blysats. De som ikke det tyskproduserte Hell-skriversystemet for sen- hadde den slags utstyr, var henvist til å ta imot ding og mottak av meldinger.57 Teknisk funger- meldingene på andre måter – først og fremst per te dette på følgende måte: Avsenderen skrev telefon – for deretter å sette teksten selv. meldinger på et skriveapparat som produserte

Mange aviser hadde i løpet av 1930-årene an- 55 I 1939 hadde rundt 30 aviser skaffet seg Telediphone- skaffet seg såkalte telefonreferentanlegg for å ta eller Telecordanlegg. Se Arbark. Arbeiderbevegelsens Pressefonds arkiv. D 2, mappe: Glåmdalen. Her ligger 54 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea tilbud på slike maskiner fra 1939, samt brosjyremateriell 49. Gjenpart av spørreskjema fra H. Moser i som viser hvilke aviser som hadde kjøpt slike anlegg. Rikskommissariatets presseavdeling. (En oppsummering 56 Giverholt, Helge: Nyhetsformidling i Norge. Norsk av svarene når det gjaldt trykkpresser, viste at av 178 Telegrambyrå 1867–1967, Oslo 1967, s. 123. aviser som hadde svart på spørreskjemaet, benyttet 57 Hell-skriversystemet ble utviklet av den tyske ingeniøren 113 ordinære sylinderpresser/hurtigpresser. 30 Rudolf Hell og satt i produksjon i 1929. Systemet ble i hadde flattrykksrotasjoner, men 35 hadde ordinære løpet av 1930-årene tatt i bruk av nyhetsbyråer og aviser rotasjonspresser.) i en rekke land. 22 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

en perforert papirstrimmel med spesielle hull- Arbeiderpressen rammes – eksempelet Ber- kombinasjoner for hver enkelt bokstav og hvert gens Arbeiderblad enkelt tegn. Papirstrimmelen ble kjørt gjennom Mens Gula Tidend hadde reagert på okkupa- en sender som omformet hullkombinasjonene sjonsmaktens sensur ved å legge ned avisdriften til radiosignaler. Mottakerne av meldingene var allerede den 10. april, valgte konkurrenten Ber- utstyrt med en radiomottaker koblet til en ut- gens Arbeiderblad å holde virksomheten gå- skriftsenhet som omformet radiosignalene til ende så lenge som mulig. Avisen var underlagt bokstaver igjen og skrev dem ut på papirremser. både forhånds- og ettersensur, og fra de tyske okkupantene fikk redaksjonen en rekke krigs- NTB vurderte å ta Hell-skriversystemet i bruk til kommunikeer som måtte trykkes, og direktiver innenlands nyhetsformidling, men planene ble om hva som ikke måtte trykkes. Etter oppløsnin- forkastet i 1938 fordi byrået heller ville vente på gen av de politiske partiene og opprettelsen av et mer tidsmessig system som kunne skrive ny- Pressedirektoratet under Kultur- og folkeopplys- hetsmeldingene ut på ark. Meldingene på papir- ningsdepartementet ble også trykket fra NS remsene fra Hell-skriveren hadde nemlig en slik større. Pressedirektoratet sendte ut sine egne form at de i praksis måtte skrives om igjen på direktiver til avisene, og høsten 1940 ble det skrivemaskin før de kunne sendes til setting.58 oppnevnt en lokal NS presseleder for Bergen og Med den tyske okkupasjonen og okkupasjons- en overvåker som blant annet skulle øve kontroll maktens umiddelbare overtakelse av kontrollen med Bergens Arbeiderblads økonomi. Begge over NTB ble imidlertid disse prioriteringene fulgte nøye med på avisens virksomhet, og pres- omgjort. For landets nye myndigheter var det selederen «startet en nervekrig mot ‘Bergens maktpåliggende å etablere tekniske løsninger Arbeiderblad’ for å tvinge n.s.-stoff inn i avisen», som gjorde det mulig med en rask og effektiv som det heter i en beretning fra 1945.60 Redaktør nyhets- og meldingsformidling til aviser over Oscar Ihlebæks motvilje mot å trykke NS-propa- hele landet, og Hell-skriversystemet pekte seg ganda førte til stadige konfrontasjoner mellom ut som den mest nærliggende løsningen. I juli redaksjonen og NS’ presseleder, og i slutten av 1940 skrev Dagspressen at aviser i en rekke nor- oktober grep Kultur- og folkeopplysningsdepar- ske byer – fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord tementet inn og avskjediget Ihlebæk.61 – i nærmeste framtid ville bli tilknyttet én ordning med trådløs nyhetsformidling fra NTB, og En rekke partiaviser havnet i en uklar eiermessig i januar året etter ble systemet satt i ordinær situasjon etter partioppløsningen i september drift. Meldingene fra NTB ble sendt ut via Tele- 1940. Mange aviser var helt eller delvis eid av et grafverkets radiostasjon på Jeløya ved Moss, og politisk parti, og når partiene var gjenstand for de ble tatt imot og skrevet ut på skrivemaskin likvidasjon, ble avisaksjer i en del tilfeller overført ved elleve kontorer rundt om i landet. Fra disse til Nasjonal Samling.62 I et forsøk på å unngå en ble de sendt med bud eller formidlet per telefon slik skjebne gikk krefter i arbeiderpressen inn for til anslagsvis 40 aviser som i løpet av krigsårene at Landsorganisasjonen skulle overta arbeideravi- ble knyttet til denne tjenesten.59 60 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. Dc 3, 58 Giverholt 1967, s. 124. mappe: Bergens Arbeiderblad III, Beretning for Bergens 59 Dagspressen nr. 7/1940, s. 1 og nr. 12/1940, s. 1. Se Arbeiderblad 1940–1945, s. 4. også Espelid, Harald: Det statsdominerte teleregimet 61 Oscar Ihlebæk ble senere arrestert. Han omkom i tysk 1920–1970. Norsk telekommunikasjonshistorie bd. II, fangenskap våren 1945. Oslo 2005, s. 151. 62 Se f.eks. Hjeltnes 1990, s. 251. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 23

sene.63 Styret i Bergens Arbeiderblad ønsket også trykkeri – Arbeidernes Aktietrykkeri AS – over- en slik løsning, og det ble derfor tatt kontakt med tatt av Nasjonal Samling. Trykkeriet ble omdøpt Landsorganisasjonens jurist, Viggo Hansteen, og til Nasjonal Samlings Rikstrykkeri, og de ansatte med Jens Tangen som tyskerne hadde innsatt fikk beskjed om at deres viktigste trykkoppdrag som ny formann for Landsorganisasjonen i slutten fra 1. oktober skulle være NS-avisen Fritt Folk.66 av september. De tok saken opp med Hans Moser, Nasjonal Samlings trykningskommissær så for som var leder av Rikskommissariatets presseav- seg en tilsvarende utvikling i Bergen. Partiet deling, og Moser skal ha gitt et muntlig tilsagn om planla å opprette flere fylkestrykkerier rundt om å avvente eventuelle inngrep mot Bergens Arbei- i landet, og Bergens Arbeiderblads trykkeri pek- derblad til spørsmålet om å overføre eierskapet te seg ut som en god kandidat til å innta en slik til Landsorganisasjonen var posisjon. «Setteriet er bra blitt avklart.64 Den 4. februar «Trykkeriet ble omdøpt til og rotasjonstrykkeriet er 1941 tok imidlertid Nasjonal meget brukbart», skrev tryk- Samling full kontroll over avi- Nasjonal Samlings ningskommissæren og an- sen. Om formiddagen møtte befalte en samlet over overvåkeren for Bergens Ar- Rikstrykkeri» takelse av alt utstyret.67 beiderblad opp i redaksjo- Ulempen var at trykkeriet nen sammen med en advokat som var oppnevnt bare hadde én presse – en rotasjonspresse som som likvidator for boet etter Det norske Arbeider- kun egnet seg til å trykke aviser.68 Trykningskom- parti. De to forlangte at avisen skulle stanses, og missæren hadde imidlertid god tro på at partiet den påfølgende natten ble lokalene besatt av ville klare å bygge opp et velutstyrt aksidens- væpnede hirdmedlemmer. trykkeri i tilknytning til avisens lokaler. Han antok at det ville la seg gjøre å anskaffe «to hurtigpres- Ved NS’ overtakelse insisterte Bergens Arbeider- ser, to mindre automatmaskiner og en eller to blads forretningsfører på at det skulle foretas en diegelpresser» fra andre trykkerier og aviser som offentlig registrering av avisens eiendeler, og nå var i ferd med å bli lagt ned.69 både av den grunn og fordi Nasjonal Samlings trykningskommissær kom til Bergen og utarbei- Forslaget om å gjøre Bergens Arbeiderblads tryk- det en grundig oversikt over inventaret, har vi keri om til et fylkestrykkeri for NS ble aldri reali- detaljerte kunnskaper om hva slags teknisk ut- sert. Isteden ble avishuset i Chr. Michelsensgate styr avisen disponerte.65 Andre kilder forteller 4 omgjort til «en slags høyborg for NS på oss om NS’ planer for avistrykkeriet, og hva som 66 Andersen, Arthur, E., Pedersen, Petter og Olsen, etter hvert skjedde med maskiner og materiell. Leonard: Gjennom 50 år. Arbeidernes Aktietrykkeris Bedriftsklubb 1898–1948, Oslo 1948, s. 79. Den 26. august 1940 var Arbeiderbladet i Oslo 67 Arbark. AABs samlinger, F 33, mappe: Bergens blitt stanset, og noen uker senere ble avisens Arbeiderblad, likvidasjon 1940–1945. «Innberetning fra N.S. trykningskommissær M.S. Gundersen om Bergens Arbeiderblads trykkeri», datert 15.2.1941. 63 Hjeltnes 1990, s. 260. 68 Bergens Arbeiderblad hadde en rotasjonspresse fra 64 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. Dc 3, Vogtländische Maschinenfabrik (Vomag). Pressen var mappe: Bergens Arbeiderblad III. Beretning for Bergens bygd i 1922 og kunne trykke inntil 20 avissider av gangen. Arbeiderblad 1940–1945, s. 5–6. 69 Arbark. AABs samlinger, F 33, mappe: Bergens 65 Disse dokumentene finnes blant annet i Arbark. Arbeiderblad, likvidasjon 1940–1945. «Innberetning fra AABs samlinger. F 33, mappe: Bergens Arbeiderblad. N.S. trykningskommissær M.S. Gundersen om Bergens Likvidasjon 1940–1945. Arbeiderblads trykkeri», datert 15.2.1941. 24 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Vestlandet».70 Både NS og en rekke NS-tilknytte- trykkpresser, settemaskiner og annet utstyr ble de organisasjoner flyttet inn. Setteriet og deler pakket ned for lagring eller salg. I noen tilfeller, av redaksjonen ble slått sammen og benyttet som da Fylkesavisen i Skien overtok Telemark som kontor for partiets fylkesfører. Kontormaski- Arbeiderblads rotasjonspresse, ble den nye eier- ner, rekvisita, møbler og annet inventar ble solgt ens avisproduksjon flyttet over til de lokalene eller utleid – i hovedsak til husets nye leietakere. som trykkpressen befant seg i. Det hendte like- Avisens fire settemaskiner ble demontert, og vel at presser ble demontert og flyttet – særlig både disse og utstyret fra håndsetteriet ble inntil sylinderpresser som var brukt til avistrykking i videre pakket ned og plassert i kjelleren.71 mindre aviser eller til aksidensproduksjon. Av arbeiderpressens større avispresser ble tre flyt- Rotasjonspressen og settemaskinene ble væ- tet: Flattrykksrotasjonene til Tiden i Arendal og rende i lokalene inntil Nasjonal Samlings riks Halden Arbeiderblad ble solgt og fraktet til hen- økonomiavdeling sommeren 1943 ga bobesty- holdsvis Sverige og Kristiansund, mens rota- reren ordre om å selge alt. Mottakerne av sjonspressen til 1ste Mai i Stavanger ble sendt til utstyret ble ført opp med blyant på den maskin- Glåmdalen på Kongsvinger. Krigen var imidlertid skrevne innberetningen fra NS’ trykningskom- over før oppmonteringen av den sistnevnte missær, og av denne går det fram at Østlendin- pressen kom i gang, og den ble sendt tilbake til gen på Elverum skulle ha rotasjonspressen, en Stavanger.73 Mange av arbeideravisenes sette- stor kalanderpresse (pregepresse for matriser) maskiner endte opp i Nasjonal Samlings Riks- og et komplett støperianlegg for framstilling av trykkeri i Oslo. En del av dem ble overlatt til avi- stereotypiplater til rotasjonspressen.72 Som vi ser andre steder i landet, og noen havnet i de har sett, ble dette utstyret betalt, men det ble fem arbeideravisene som fortsatte å komme ut aldri levert. To av de fire settemaskinene ble gjennom hele krigen. solgt til Nasjonal Samlings Rikstrykkeri i Oslo. En av dem ble solgt til Pressedirektoratet, og den Arbeideravisenes produksjon kom raskt i gang siste ble plassert i Nasjonal Samlings Rikstryk- da krigen endelig var over. Mange trykkerier keri med tanke på senere salg. Rikstrykkeriet hadde fungert som aksidenstrykkerier og hadde kjøpte også håndsetteriet – inkludert et ombrek- vært i drift kontinuerlig. Det gjaldt blant annet kerbord, flere reoler og to tonn med skriftmate- Akershus Arbeiderblads, Sørlandets, Fremtidens riell – og dessuten to tonn med stereotypimetall. og Hamar Arbeiderblads trykkerier. «Takket være dette flittige aksidensarbeidet holdt en for det Alt i alt var situasjonen for Bergens Arbeiderblad første maskinene i fin stand og for det annet lik den flere andre arbeideraviser opplevde: Når hindret en nazistene i å flytte vekk det verdi- avis- og trykkerilokalene ble beslaglagt, ble av- fulle trykkeriutstyret», står det i Hamar Arbeider- ispressen som regel stående igjen, mens mindre blads jubileumsbok fra 1950.74 De fleste trykkpressene var fortsatt på plass, og settemaskiner 70 Bergens Arbeiderblad 22.3.1952 (jubileumsnummer) som var blitt fjernet, ble som regel tilbakeført til 71 Arbark. AABs samlinger. F 33, mappe: Bergens sine opprinnelige eiere. Det var verre å finne ut Arbeiderblad, likvidasjon 1940–1945. «2den innberetning hvor kontorutstyr, skrivemaskiner og annet in- i Bergens Arbeiderblads likv. bo», datert 31.7.1942. 72 Arbark. AABs samlinger. F 33, mappe: Bergens 73 Hjeltnes 1990, s. 274. Arbeiderblad, likvidasjon 1940–1945. «Innberetning fra 74 Solbakken, Evald O.: Hamar Arbeiderblad gjennom 25 N.S. trykningskommissær M.S. Gundersen om Bergens år. Trekk av Arbeiderpartiets pressehistorie i Hedmark Arbeiderblads trykkeri», datert 15.2.1941. fra 1909, Hamar 1950, s. 67. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 25

Avisene på Hamar ble tvunget til å stanse sommeren 1943 og ble erstattet av NS-organet Hedmarkingen. Hamar Arbei- derblads Duplex-presse ble imidlertid holdt i god stand under krigen, og den 14. mai 1945 kom Hamar Arbeiderblad ut igjen. ventar hadde tatt veien. Bergens Arbeiderblad Beslagleggelsen av Arbeiderbevegelsens kom ut igjen allerede den 9. mai 1945. Settingen Pressefond og trykkingen foregikk til å begynne med i Mor- Bergens Arbeiderblad var langt fra den eneste genavisen, men fra slutten av august var både arbeideravisen som ble holdt under oppsyn i støperianlegget og rotasjonspressen i full drift. tiden etter at de politiske partiene var blitt for- Sammen med pregepressen for matriser hadde budt. I et rundskriv til NS’ presseledere mot slut- disse delene av produksjonsutstyret vært opp- ten av oktober 1940 understreket pressedirektør bevart i avisens opprinnelige trykkerilokaler Anders Beggerud at den økonomiske overvåkin- siden 1941. I løpet av høsten kom tre av sette- gen av arbeideravisene skulle fortsette. Samtidig maskinene tilbake på plass, og dermed var pro- – antakelig klok av skade – advarte han de lo- duksjonen så å si tilbake i normalt gjenge.75 kale presselederne mot å opptre for egenrådig; salg eller pantsettelse av avisenes eiendom måtte ikke finne sted uten at Kultur- og folke- 75 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. Dc 3, mappe: Bergens Arbeiderblad III, Beretning for Bergens opplysningsdepartementet hadde gitt sitt sam- Arbeiderblad 1940–1945, s. 9–11. 26 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

tykke.76 Mye tyder likevel på at ivaretakelsen av I løpet av 1941 ble enda flere aviser stanset. Pres- arbeideravisenes eiendeler og den praktiske sefondet hadde i alt 25 avisselskaper som låne- avviklingen av en del av avisselskapene varierte takere, og da året ebbet ut, var elleve av dem sterkt. Årsaken kan være at lokale likvidatorer under avvikling. Overrettssakfører Knut Bjelke vurderte Arbeiderbevegelsens Pressefond og var blitt oppnevnt som hovedlikvidator for Det fondets status og rolle ulikt, men det kan også norske Arbeiderparti, og han hadde ansatt un- ha sammenheng med hvordan lokale NS-ledere derlikvidatorer som skulle stå for avviklingen av valgte å håndtere avisene og deres eiendeler. I de stansede arbeideravisene. Overfor LO-jurist 1943 foregikk det imidlertid et merkbart skifte; Viggo Hansteen hadde Bjelke gitt uttrykk for at da overtok NS’ riksøkonomiavdeling den direkte Arbeiderbevegelsens Pressefonds eierskap til forvaltningen av boet etter Arbeiderpartiet og teknisk utstyr ville bli respektert, og i 1942 kun- en lang rekke av landets arbeideraviser. ne fondet derfor leie ut både settemaskiner og annet materiell fra Arbeider-Avisa i Trondheim, Arbeiderbevegelsens Pressefond var blitt opp- fra Bergens Arbeiderblad og fra Telemark Arbei- rettet i 1938, og fondet hadde som oppgave å derblad i Skien. Pressefondet solgte dessuten en yte lån og bistand til arbeideravisene – først og av Haugaland Arbeiderblads settemaskiner til fremst til å anskaffe trykkerimaskiner og annet Pressedirektoratet.79 teknisk utstyr. Midlene som fondet disponerte, ble lånt inn fra LO og fra LOs fagforbund, og de Det var imidlertid ikke like lett å få aksept for ble lånt ut igjen til avisene med sikkerhet i mas- Pressefondets eierskap ved alle anledninger. kiner som ble kjøpt, og med garantier fra Arbei- Rett før krigen brøt ut hadde fondet gitt Arbei- derpartiet.77 I praksis innebar dette at Arbeider- derbladet et lån på 100 000 kroner til et ekstra- bevegelsens Pressefond helt eller delvis eide en ordinært papirinnkjøp mot sikkerhet i avisens lang rekke maskiner som befant seg i trykkeri- papirlager og inventar. Etter at Nasjonal Samling ene til ulike arbeideraviser. Ved utgangen av overtok både Arbeiderbladet og Arbeidernes 1940 hadde åtte av fondets lånetakere innstilt Aktietrykkeri, forsøkte fondet å få til en avtale virksomheten og dermed også avsluttet innbe- om tilbakebetaling av gjelden. Svaret fra NS var talingen av renter og avdrag til Pressefondet. I imidlertid blankt nei. Ifølge NS hadde det tyske denne situasjonen prioriterte fondsstyret å leie sikkerhetspolitiet overtatt Arbeiderbladet og ut eller lagre maskiner framfor å selge. Ettersom deretter stilt avisen med trykkeri, papirlager og en rekke aviser var i ferd med å bli nedlagt, antok inventar til NS’ disposisjon. Partiet anså det der- styret at det ville være vanskelig å oppnå gode med for «helt uvedkommende for seg å yde priser på trykkpresser og settemaskiner, og at et noen godtgjøring til Pressefondet».80 Da fondet salg av maskiner ville påføre fondet betydelige senere også forsøkte å drive inn gjeld som tap.78 Hamar Arbeiderblad hadde pådratt seg, fikk det en like kontant avvisning fra Statens presseleder 76 RA. S-1330. Kultur- og folkeopplysningsdepartementets arkiv, Pressedirektoratet, mappe: Div. pressesaker, lister i Hedmark og Oppland. Presselederen betraktet over NS-medlemmer, rundskriv til presselederne fra ikke bare kravet som urettmessig; han satte i pressedirektør Anders Beggerud, datert 30.10.1940. tillegg spørsmålstegn ved Pressefondets eksis- 77 Arbark. Arbeiderbevegelsens Pressefonds arkiv. D 1. Notat til styret for Arbeiderbevegelsens Pressefond, 79 Arbark. Arbeiderbevegelsens Pressefonds arkiv. D 1. datert 16.5.1940. Beretninger for 1941 og 1942. 78 Arbark. Arbeiderbevegelsens Pressefonds arkiv. D 1. 80 Arbark. Arbeiderbevegelsens Pressefonds arkiv. D 2, Beretning for 1940. mappe «Arbeiderbladet». Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 27

tensberettigelse. «Pressefondet er klarligvis en Avistrykkerier som kom styrket ut av krigen underavdeling av arbeiderpartiet», skrev han og I boken «Avisoppgjøret» skriver historikeren Guri fortsatte: «Jeg kan ikke se rettere enn at Arbei- Hjeltnes: «Innad i arbeiderpressen har man ikke derbevegelsens Pressefond må rammes av stats- snakket så mye om avisene som fortsatte, det beslutningen om at arbeiderpartiet oppløses og var et kapittel man helst ville legge bak seg.»83 formuen tilfaller Staten.»81 Det samme kan sies om arbeideravisenes trykkerier. At 39 aviser ble stanset under krigen, var Da forvaltningen av boet ikke ensbetydende med etter Arbeiderpartiet ble at et tilsvarende antall overtatt av Nasjonal Sam- «I henhold til avistrykkerier ble lagt lings riksøkonomiav ned. Flertallet videreførte deling sommeren 1943, Ministerpresidentens beslutning trykkerivirksomheten i en ble det enda vanskeligere av 13. juni d.å. er Arbeidernes eller annen form, men fra å føre kontroll med det arbeiderbevegelsens side tekniske utstyret i aviser Pressefond no overført til har det i ettertid blitt som var under avvikling. Nasjonal Samling.» fokusert mest på de avis- En inspeksjonsrunde ved trykkeriene som ble øde- lagre i Stavanger, Bergen lagt ved krigshandlinger, og Haugesund avdekket at maskiner og inventar og på dem som ble frastjålet teknisk utstyr. ved enkelte anledninger var blitt fjernet eller solgt uten Pressefondets vitende, og fra fondets Følgende arbeideraviser fortsatte å komme ut side ble det stilt krav til NS’ riksøkonomiavdeling gjennom alle krigsårene: Arbeidets Rett, Glåm- om oppgjør for bortkommet utstyr. På dette dalen (tidligere Kongsvinger Arbeiderblad), tidspunktet hadde imidlertid riksøkonomiavde- Romerikes Blad, Sarpsborg Arbeiderblad (under lingen allerede satt i gang prosessen som skulle navnet Den nye Tid, senere Sarpsborg Dagblad) føre til beslagleggelse av hele fondet med alle og Vestfinnmark Arbeiderblad, som etter hvert dets eiendeler, ut ifra en argumentasjon om at fikk navnet Finnmark Folkeblad. Hjeltnes har fondets virksomhet var av politisk karakter. Fon- undersøkt Glåmdalens forhold under krigen dets ledelse forsøkte i det lengste å overbevise grundig, også avisens anskaffelser av nytt tek- myndighetene om at det kun ble ytt teknisk og nisk utstyr i løpet av krigsårene.84 Om de øvrige økonomisk bistand til aviser som var talerør for avisene vet vi at trykkeriene til Romerikes Blad fagorganiserte arbeidere, men til ingen nytte. I og Sarpsborg Arbeiderblad ikke ble utsatt for slutten av juni 1944 mottok fondet et brev fra skader eller fratatt utstyr under krigen – men det riksøkonomiavdelingen der det het: «I henhold ser heller ikke ut til at det ble anskaffet nye mas- til Ministerpresidentens beslutning av 13. juni kiner. Med sterkt stigende opplag og en økono- d.å. er Arbeidernes Pressefond no overført til misk utvikling som gikk fra underskudd til over- Nasjonal Samling.»82 skudd, ønsket Arbeidets Rett på Røros å skifte ut sin gamle trykkpresse. Avisen etablerte kon- 81 Arbark. Arbeiderbevegelsens Pressefonds arkiv. D 2, takt med Helfred Jansens grafiske fagforretning, mappe «Hamar Arbeiderblad». Brev til Arnold Wiik som formidlet salg av trykkeriutstyr på vegne av fra Statens presseleder i Hedmark og Oppland, datert 16.4.1943. 82 Arbark. Arbeiderbevegelsens Pressefonds arkiv. D 1. 83 Hjeltnes 1990, s. 249. Beretning (1944). 84 Hjeltnes 1990, s. 247 f. 28 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

NS’ riksøkonomiavdeling. Assistert av Jansen fikk avisen hånd om en sylinderpresse som hadde tilhørt Moss og Omegns Arbeiderblad. Pressen kostet 14 000 kroner, og Arbeidets Rett måtte senere ut med en tilsvarende sum i kompensa- sjon til arbeideravisen i Moss for å få lov til å beholde den.85 Vestfinnmark Arbeiderblad kom ut helt til Hammerfest ble brent av tyskerne. Avisen hadde blant annet en sylinderpresse og to settemaskiner – hvorav den ene var overtatt fra Haugaland Arbeiderblad. Da Hammerfest ble evakuert, ble trykkeriutstyret pakket og trans- portert sørover.86

Enkelte av arbeiderpressens trykkerier fortsatte som aksidenstrykkerier etter at avisen de opprinnelig trykte, var gått inn. På den måten ble det tekniske utstyret holdt i stand, og dermed var de også klar til å gjenoppta avisproduksjonen så å si i det øyeblikket krigen var over. I Ha- mar Arbeiderblads beretning fra høsten 1945 står det for eksempel følgende: «Gjennem disse fem tunge år har alle som har hatt ansettelse i Hamar Arbeiderblad fortsatt å virke – hver på sin plass – kun med det mål for øye på beste måte Johan Ona hadde lang fartstid innenfor arbeiderpressen da han i 1948 ble ansatt som disponent i det nyetablerte å kunne berge vår solide og gode avis gjennom selskapet Norsk Arbeiderpresse AS. Merk datidens tidsrik- brenningene. (…) Avisens tekniske utstyr ble tige hatt og frakk i bakgrunnen. (Foto: Arbark) under krigen betydelig forbedret ved nyanskaffelser.»87

To andre av arbeiderpressens avistrykkerier skal 85 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Y 3. Mappe: Oversikt gis spesiell oppmerksomhet her fordi de ufrivil- over aviser og trykkerier 1945; RA S-1555 Riksadvokatens landssvikarkiv, eske 77, mappe: Sak nr. 10 Arbeidets Rett. lig havnet i en situasjon som førte til at de faktisk 86 RA. S-1330. Kultur- og folkeopplysningsdepartementets kom styrket ut av krigen. Arbeidernes Aktietryk- arkiv, Pressedirektoratet, mappe: Div. pressesaker, lister keri i Oslo – Arbeiderbladets trykkeri – ble over- over NS-medlemmer, Rapport om nedleggelsen av tatt av Nasjonal Samling i slutten av september Finnmark Folkeblad, datert 15.11.1944. Se også telegram (datert 2.2.1945) til Pressedirektoratet i samme mappe 1940. Det ble omdøpt til Nasjonal Samlings Riks- som informerer om at maskinene har kommet til trykkeri, og til å begynne med var Fritt Folk det Tromsø, hvor de skal demonteres og pakkes for videre viktigste trykkoppdraget. Etter hvert fikk tryk- transport. keriet også en rekke større trykkoppdrag for den 87 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. E 6: Mappe: Hamar Arbeiderblad II, Beretning og regnskap for Hamar tyske okkupasjonsmakten. En etterretningsrap- Arbeiderblad avgitt på representantskapsmøte 21. port om situasjonen for norsk arbeiderpresse fra oktober 1945, s. 5. 1944 forteller at trykkeriet hadde økt kapasite- Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 29

ten siden NS overtok. Det var montert to–tre lavere priser, og dette gjaldt også større trykk- store sylinderpresser, og gamle digelpresser var oppdrag. Dagbladets trykkeri, som ble drevet byttet ut med helautomatiske presser. Maskin- videre etter at avisen var blitt stanset i april 1943, setteriet var blitt supplert med flere settemaski- trykte Norsk Arbeidsliv og innledet også for- ner fra Bergens Arbeiderblad og fra Vestfold handlinger om å overta trykkingen av Fritt Folk. Arbeiderblad, og i tillegg hadde klisjéanstalten Til tross for at Dagbladets trykkeri underbød fått bedre utstyr. Fordi det ukentlig ble trykt Nasjonal Samlings Rikstrykkeri kraftig, sørget NS’ 500 000 eksemplarer av den tyske avisen Das riksøkonomiavdeling – med støtte fra Vidkun Reich, hadde trykkeriet et spesielt stort papir Quisling personlig – for at trykkoppdraget ble lager.88 værende i Nasjonal Samlings Rikstrykkeri.91 Blant annet fordi NS på denne måten holdt sin hånd «8. mai 1945 gikk Arbeidernes Aktietrykkeri igjen over virksomheten, kunne Arbeiderbladet etter over til de rettmessige eiere», står det i trykkeri- hvert overta et mer velutrustet trykkeri enn avi- ets beretning for 1945.89 Her bekreftes det at sen hadde gitt fra seg. I tillegg til utskiftningen både kapasitet og effektivitet var «atskillig øket» av trykkpresser og anskaffelsen av flere sette- i løpet av krigen; blant annet maskiner viser oversikter fra hadde antallet ansatte ste- krigsårene at Nasjonal Sam- get fra 125 til 180. «Fordi det ukentlig ble lings Rikstrykkeri stilte i en særklasse blant avistrykkeri- Trykkingen av Arbeiderbla- trykt 500 000 eksemplarer ene når det gjaldt å ha til- det ble gjenopptatt umid- av den tyske avisen Das gang til papir og til skrift og delbart etter krigens slutt, metaller til settemaskiner og i en periode ble også Reich, hadde trykkeriet et og stereotypiplater. Mye av NKPs avis Friheten trykt ved spesielt stort papirlager.» dette fulgte med på lasset Arbeidernes Aktietrykkeri. da Arbeiderbladet overtok Trykkeriet fikk i tillegg en igjen.92 Noen settemaskiner rekke oppdrag fra Arbeiderpartiet og fra fag måtte riktignok leveres tilbake til sine opprinne- bevegelsen. Som følge av den voksende opp- lige eiere – som alle var arbeideraviser – men dragsmengden var det ikke aktuelt å redusere dette endrer ikke inntrykket av at Arbeidernes bemanningen til førkrigsnivå; i løpet av 1946 Aktietrykkeri i 1945 var et større og bedre utstyrt vokste tvert imot staben til 200.90 trykkeri enn det hadde vært i 1940.

Nasjonal Samlings Rikstrykkeri ble høyt priori- Avisen Nordlys i Tromsø ble stanset i slutten av tert av Nasjonal Samling under krigen; det er august 1940, men i likhet med Arbeidernes Ak- blant annet kjent at trykkeriet fikk oppdrag fra tietrykkeri klarte avisselskapet AS Nordlys seg NS selv når andre virksomheter tilbød atskillig likevel relativt godt gjennom krigsårene. Etter at avisen var blitt stanset, ble trykkeriet drevet 88 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Y 2. Mappe: videre som aksidenstrykkeri inntil tyskerne an- Pressekomiteen i London. «Arbeiderpressen i februar 1944», datert 28.2.1944. 91 Hjeltnes, Guri: «Dagbladet 1940–1945 – en splittet 89 Arbark. AABs samlinger. F 44 Arbeidernes Aktietrykkeri, historie», i Dahl, Hans Fredrik mfl. (red.): Utskjelt og beretning og regnskap for 1945. utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, Oslo 1993, s. 153. 90 Arbark. AABs samlinger. F 44 Arbeidernes Aktietrykkeri, 92 RA. PA 839 Norsk bladeierforenings arkiv. Ea 50, mappe: beretning og regnskap for 1946. Metaller – rekvisita etc. 1940–43. 30 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

nekterte både redaksjon og trykkeri for å gi ut år tidligere.94 Tilbakevendingen til normale til- Deutsche Polarzeitung – senere Polar Kurier. stander gikk deretter raskt og problemfritt for Deutsche Polarzeitung ble trykt i et opplag på seg; allerede den 9. mai var Nordlys igjen å få 20 000 – mer enn fem ganger så høyt som Nord- kjøpt i Tromsø. Forfatterne av Nordlys’ historie lys – og i forbindelse med den nye avisutgivelsen forteller at avisen nå gikk rett inn i en fantastisk ble det derfor gjennomført en betydelig opp- oppgangsperiode. Nordlys, som før krigen had- gradering av virksomhetens produksjonsutstyr. de hatt mindre enn halvparten av bladet Trom- Det ble anskaffet en ny settemaskin, en prege- søs opplag, klarte i løpet av kort tid å firedoble presse for matriser og nytt støperiutstyr. Dessu- førkrigsopplaget og innta posisjonen som byens ten fikk trykkeriet nå en egen klisjéanstalt som største avis.95 skulle reprodusere fotografier for den tyskspråk- lige avisen. Fra okkupantenes side var det liten Arbeiderpressen under krigen – Onas versjon interesse for Nordlys’ utstyr til aksidenstrykking. Flere pressehistoriske framstillinger trekker fram Avistrykkeriets ansatte sørget imidlertid for å arbeiderpressen som den politiske pressegrup- lagre flere mindre trykkpresser trygt i en nabo- pen som fikk hardest medfart under okkupasjo- gård til trykkeriet.93 nen. Begrunnelsen er først og fremst at hele 39 av i alt I styrets beretning om virk- «Av 44 aviser fikk 23 44 arbeideraviser ble stan- somheten til A/S Nordlys fra sine trykkerier fullstendig set eller valgte å legge ned 1940 til 1945 beskrives virksomheten i krigsårene, Nordlys som «ei av de hel- ødelagt, 14 foretak ble påført og dernest at arbeiderpres- digste arbeideraviser i lan- betydelige skader, mens bare sens tekniske produksjons- det». Avisen hadde klart å apparat skal ha vært gjen- berge alt sitt opprinnelige 9 aviser sto igjen med uskadd stand for ødeleggelser i et produksjonsutstyr, og den atskillig større omfang enn kunne i tillegg overta alt ut- trykkeri ved krigens slutt.» dem de borgerlige avisene styr som okkupantene had- opplevde. «At arbeiderpres- de anskaffet i løpet av krigen – pluss avispapir sen hadde det dårligste utgangspunktet etter for 30 000 kroner. Når det så legges til at tys- krigen, kan ikke betviles», skriver medieforske- kerne hadde betalt leie til AS Nordlys gjennom ren Henrik G. Bastiansen.96 Og med referanse til alle krigsårene og dessuten sørget for å holde Johan Ona – arbeiderpressens sterke mann i bygninger og maskiner forsikret, så forstår vi etterkrigstiden – forteller historikeren Ragnar hvorfor Nordlys ble beskrevet som heldig. Sel- Andersen at okkupasjonsårene hadde vært en skapet gikk med økonomisk overskudd gjen- katastrofe for Arbeiderpartiets presse. «Av 44 nom hele krigen, og da forretningsfører Petter Hansen den 8. mai 1945 overtok kontrollen over 94 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. E 8. Mappe: Nordlys. «Beretning for A/S Nordlys for tida fra siste redaksjonen og avistrykkeriet, fikk han hånd om årsmøte, 8. september 1940 til 17. august 1945». Se også et produksjonsutstyr av atskillig bedre kvalitet Christensen, Pål og Tjelmeland, Hallvard: Flammende enn det han hadde vært nødt til å gi fra seg fire budbringer. Nordlys gjennom 100 år, Tromsø 2003, s. 225–232. Christensen og Tjelmeland 2003, s. 233–235. 95 Christensen og Tjelmeland 2003, s. 233–235. 93 Arbark. Arbeiderbevegelsens Pressefonds arkiv. Mappe: 96 Bastiansen, Henrik G.: Lojaliteten som brast. Nordlys, brev fra Nordlys’ disponent Petter Hansen til Partipressen i Norge fra senit til fall 1945–2000. Arbeiderbevegelsens Pressefond, datert 5.3.1941. Pressehistoriske skrifter nr. 11 2009, s. 29. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 31

aviser fikk 23 sine trykkerier fullstendig ødelagt, mot slutten av krigen.101 Forklaringene peker 14 foretak ble påført betydelige skader, mens utvilsomt på viktige forutsetninger for arbeider- bare 9 aviser sto igjen med uskadd trykkeri ved pressens gjenreisning og vekst etter krigen. krigens slutt.»97 De samme opplysningene gjen- I Ona hadde arbeiderpressen funnet en mann gis i Guttorm Lyshagens bok om A-pressen. Og med et helt spesielt engasjement, med betyde- han legger til: «Det hører med til historien at lige organisatoriske evner og med store kunn- borgerlige aviser fikk fort- skaper om de tekniske si- sette med sin aksidensvirk- dene ved avisproduksjonen. somhet. For A-pressen var «Hvordan var det praktisk Og arbeiderpressen klarte ikke dette tilfellet.»98 mulig for arbeiderpressen – tidligere enn de borger lige avisene – å sikre seg På Arbeiderpartiets lands- å utgi så mange aviser så raskt bred støtte som også om- møte høsten 1945 sa Johan hvis det meste av avisgruppens fattet økonomiske over Ona at arbeiderpressen føringer. hadde fått flere trykkerier produksjonsapparat ødelagt enn den øvrige par- var blitt rasert?» Et viktig spørsmål gjenstår tipressen til sammen.99 Like- imidlertid fortsatt. Hvordan vel ga arbeiderpressen på var det praktisk mulig for dette tidspunktet ut førti aviser, og ved årets arbeiderpressen å utgi så mange aviser så raskt slutt hadde de et opplag som var mer enn femti hvis det meste av avisgruppens produksjonsap- prosent høyere enn det samlede opplaget for parat var blitt rasert? Vi vet at noen arbeideravi- de 44 arbeideravisene som ble utgitt før 9. april ser i den første etterkrigstiden ble trykt i borger- 1940.100 Denne oppsiktsvekkende gjenreisnin- lige avisers trykkerier, men vi vet også at utover gen – som foregikk i et tempo som den borger- sommeren og høsten 1945 ble flertallet av de lige pressen ikke klarte å følge – er blitt forklart førti arbeideravisene trykt i arbeiderpressens med Johan Onas energiske arbeidsinnsats i kom- egne avistrykkerier. LOs pressekomité i London binasjon med hans betydelige kunnskaper om hadde tatt initiativet til å bestille trykkpresser og avisdrift, med arbeiderpressens tilgang på øko- settemaskiner fra USA. Leveransene av dette nomiske midler fra fagbevegelsen og med et utstyret kom imidlertid ikke i gang før i 1946. forutseende planleggingsarbeid utført i London Følgelig ble avisene i hovedsak produsert ved hjelp av trykkeriutstyr som hadde overlevd krigen. Hvordan samsvarer denne raske oppstarten av arbeideravisene med forestillingene om at så 97 Andersen, Ragnar: Høyrepressen 1945–1970. En mange av arbeiderpressens avistrykkerier var analyse av forholdet mellom parti og partipresse i blitt ødelagt? Noen svar får vi ved å rette et kri- etterkrigstida. Hovedoppgave i historie, UiO 1981, s. 13. tisk blikk mot Johan Onas beskrivelser av arbei- 98 Lyshagen, Guttorm: Fra storhusholdning til moderne mediekonsern. Norsk Arbeiderpresses historie, derpressens tekniske tilstand under og rett etter A-pressen 2008, s. 24. krigen. 99 Protokoll fra Det norske Arbeiderpartis landsmøte 31. august–2. september 1945, s. 52–53. 100 Arbark. DNAs arkiv. Da 3, mappe: Arbeiderpressens 101 Se blant annet Bastiansen 2009, s. 29; Andersen 1981, Samvirke A/L, Rundskriv nr. 7, udatert, men etter all s. 14. Se også Høst, Sigurd: Aviskonkurransen. Nye og sannsynlighet utsendt høsten 1945. Se også Det norske gamle teorier belyst gjennom A-pressens utvikling, Arbeiderparti, beretning 1945, s. 67. Institutt for journalistikk, Fredrikstad 1996, s. 76. 32 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

LOs pressekomité var blitt nedsatt våren 1944 var vesentlige deler av produksjonsutstyret for å utrede problemene for arbeiderpressens overført til andre aviser, og alle disse fem til- gjenreisning etter krigen. Komiteen ble ledet av hørte arbeiderpressen.104 Ingvald Haugen, formannen i Norsk Sjømanns- forbund, og Johan Ona var komiteens sekre- Ona hadde tidligere gitt uttrykk for at maskiner tær.102 Ona hadde tidligere vært kontorsjef i som var blitt overført til andre aviser, neppe Sunnmøre Arbeideravis i Ålesund og disponent representerte noe stort problem; etter krigen i Nordlands Framtid i Bodø. Etter at han kom til ville de etter all sannsynlighet bli tilbakeført til London, arbeidet han både som forretningsfører sine rettmessige eiere.105 Dette gjentok han for Norsk Tidend og som leder av teknisk-øko- også i innstillingen til Pressekomiteen, hvor han nomisk avdeling ved Regjeringens informasjons- ga følgende vurdering av arbeiderpressens be- kontor. Via kontakter i Norge og Sverige samlet hov for trykkpresser og settemaskiner: Ingen av Ona inn opplysninger og utarbeidet rapporter avisene måtte ha rotasjonspresser. Behovene om den norske pressens tilstand. Som sekretær kunne dekkes ved å kjøpe flattrykksrotasjoner. for LOs pressekomité fikk han dessuten i opp- Fire aviser måtte ha ny presse og en eller to set- drag å lage en oversikt over arbeiderpressens temaskiner hver, og én avis trengte to nye set- stilling i det okkuperte Norge. temaskiner. I Narvik måtte trykkeriet til avisen Fremover bygges opp fra grunnen; her trengtes Mot slutten av august 1944 la Johan Ona fram det en trykkpresse og to settemaskiner. Tiden i en innstilling med tittelen «Trykkerisituasjonen Arendal hadde behov for en flattrykksrotasjon i arbeiderpressen», og denne beskrev han med og en settemaskin ettersom avisens produk- egne ord som «et forholdsvis korrekt billede av sjonsutstyr var blitt solgt til Sverige under kri- den skade som er forvoldt i våre trykkerier».103 I gen. Trykkeriet til Tidens Krav i Kristiansund var innstillingen vurderte han forholdene i de har- blitt rasert, og avisen måtte både ha ny presse dest rammede arbeideravisene, og i tillegg og to nye settemaskiner. I tillegg mente Ona at fremmet han konkrete forslag til hvordan arbei- Nordlands Framtid – avisen der han selv hadde derpressens mest umiddelbare tekniske ut vært disponent da krigen brøt ut – måtte få to fordringer skulle håndteres. Ona skrev at det i settemaskiner og en flattrykksrotasjon, til tross 1944 totalt fantes fem helt ødelagte og ikke for at denne avisen ikke hadde hatt eget tryk- gjenreiste avistrykkerier i Norge, og at tre av keri tidligere. Til sist måtte Vestfold Arbeiderblad dem hørte til arbeiderpressen. Sju av arbeider- få to settemaskiner. To mindre aviser – Finnmar- pressens trykkerier var delvis ødelagt, mens ni ken i Vardø og Namdal Arbeiderblad – hadde av de borgerlige avisenes trykkerier var i samme også fått trykkeriene sine ødelagt i krigshand- situasjon. For fem avistrykkeriers vedkommende linger. Ona mente imidlertid at det ville være mest regningssvarende om disse for framtiden 102 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Y 2, mappe: baserte seg på trykkingsavtaler med lokale tryk- Pressekomiteen i London. I denne mappen befinner det seg både møtereferater, delutredninger og innstillinger fra pressekomiteen. LOs pressekomité i London besto 104 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Y 2, mappe: av Ingvald Haugen, Konrad Nordahl, Odd Helland, Tor Pressekomiteen i London. «Trykkerisituasjonen i Gjesdal, Johan Ona, Aake Ording og Oscar Torp. arbeiderpressen. Innstilling til ‘Pressekomiteen’», datert 103 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Y 2, mappe: 25.8.1944, signert Johan Ona. Pressekomiteen i London. «Trykkerisituasjonen i 105 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Y 2, mappe: arbeiderpressen. Innstilling til ‘Pressekomiteen’», datert Pressekomiteen i London. «Arbeiderpressen i mai 1944», 25.8.1944, signert Johan Ona. notat av 30.5.1944, signert Johan Ona. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 33

Aftenposten fortsatte å komme ut gjennom hele krigen. Det nazifiserte Grafia trykte enreportasje fra avisen sommeren 1942. 34 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

kerier framfor å eie sitt eget. Overfor LO anbe- krigen, at 22 aviser hadde fått sine trykkerier helt falte han at det snarest ble bestilt «4 (eller 3) eller delvis ødelagt, og at mange av de øvrige flattrykksrotasjoner. 15 Linotype settemaskiner. var blitt frastjålet verdifullt teknisk utstyr.108 Ar- 40 sett matriser til settemaskiner».106 Umiddel- beiderpressen hadde fått flere trykkerier ødelagt bart var det bare behov for åtte settemaskiner, enn den øvrige partipressen til sammen, og men på grunn av slitasje på maskiner under kri- mens borgerlige aviser som ble stanset under gen og sannsynligheten for lang leveringstid krigen, fikk drive trykkeriene sine videre som mente Ona at LO trygt kunne bestille 15. aksidenstrykkerier, så ble arbeideravisenes trykkerier overtatt av NS og i mange tilfeller rasert. Sommeren 1945 ble Johan Ona ansatt som be- Ona sa også at en rekke krigsskadde borgerlige styrer i Arbeiderpressens Samvirke A/L, og på aviser hadde skaffet seg nytt utstyr til spottpris andelslagets årsmøte dette året la han fram en ved å kjøpe maskiner som NS hadde tatt fra detaljert oversikt over arbeiderpressens aviser arbeideravisenes trykkerier. Han avsluttet situa- og avistrykkerier basert på informasjon som var sjonsbeskrivelsen med å fortelle at arbeiderpres- samlet inn i Norge etter at krigen tok slutt. Her sen ved krigens slutt sto uten aviser og med et framgikk det at arbeiderpressen ved inngangen ødelagt teknisk apparat, mens den borgerlige til andre verdenskrig hadde bestått av 44 aviser pressens tekniske utstyr stort sett var i orden.109 som til sammen hadde 32 trykkerier. Fem av Arbeiderpartiets landsmøtedelegater fikk med disse trykkeriene ble fullstendig ødelagt i forbin- andre ord en annen og langt mer dramatisk pre- delse med krigshandlinger. Tolv av dem var del- sentasjon enn den Ona ga årsmøtet i Arbeider- vis ødelagt i den forstand at deler av produk- pressens Samvirke A/L, og med små variasjoner sjonsutstyret var solgt eller fjernet på annen og jevne mellomrom gjentok han de samme måte, mens 15 av de 32 trykkeriene ble beskre- påstandene i en rekke ulike fora og sammenhen- vet som uskadet. Flere av de sistnevnte hadde ger. I 1948 skrev han følgende i bladet Dagspres- teknisk utstyr som var preget av slitasje, men det sen: «Hele 23 av våre aviser fikk sine trykkerier var også noen som hadde klart å fornye utstyret fullstendig ødelagt», og han la til at en rekke sitt, og enkelte hadde til og med utvidet maskin andre trykkerier var blitt delvis ødelagt, og at parken i løpet av krigsårene.107 bare ni avistrykkerier var noenlunde uskadd da krigen var over.110 På Arbeiderpartiets landsmøte den 1. september 1945 innledet Johan Ona til debatt om arbeider- Taktiske utspill? pressens økonomiske stilling etter fem år med Onas ulike framstillinger viser at han gradvis krig. Ona fortalte landsmøtedeltakerne at hele utvidet definisjonen av – og dermed også listen 40 av 44 arbeideraviser var blitt stanset under over – «fullstendig ødelagte trykkerier». Avis- trykkerier som tidligere var blitt beskrevet som 106 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Y 2, mappe: delvis ødelagt, trykkerier som var blitt frastjålet Pressekomiteen i London. «Trykkerisituasjonen i arbeiderpressen. Innstilling til ‘Pressekomiteen’», datert eller som mer eller mindre frivillig hadde solgt 25.8.1944, signert Johan Ona. deler av utstyret sitt, og aviser som før krigen var 107 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv, Aa 1. Protokoll blitt trykt i borgerlige avisers trykkerier, havnet fra årsmøte i Arbeiderpressens Samvirke A/L, 24.10.1945. Oversikten over avisene og trykkeriene var et vedlegg til 108 Tallet på aviser som var blitt stanset, var 39. beretningen for perioden 1939–1945. Se Arbark. Norsk 109 Protokoll fra Det norske Arbeiderpartis landsmøte 31. Arbeiderpresses arkiv, Y 3. Mappe: Oversikt over aviser og august–2. september 1945, s. 52–53. trykkerier 1945. 110 Dagspressen nr. 2/1948, s. 10. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 35

på listen over de 23 avisene som hadde fått sine deretter demontert, pakket i kasser og lagret på trykkerier fullstendig ødelagt. Ona vekslet dess- Ulrik Olsens eiendom i Kristiansund.113 uten mellom å bruke aviser og trykkerier som enhet for opptellingene Høsten 1945 ble trykkpres- sine: Arbeiderpressen ga ut sen og en av settemaskine- 44 aviser før krigen. Bare ni «Arbeiderpartiets ne returnert til Sunnmøre avistrykkerier slapp uskadet landsmøtedelegater fikk med Arbeideravis, mens den fra okkupasjonen. Tallbru- andre settemaskinen ble ken kunne lett gi inntrykk av andre ord en annen og langt overlatt til Tidens Krav. Det at mer enn tre fjerdedeler av mer dramatisk presentasjon gikk bare noen måneder fra arbeideravisene sto uten et krigen tok slutt til Sunnmø- brukbart trykkeri da krigen enn den Ona ga årsmøtet i re Arbeideravis igjen ble var over – og disse tallene trykt ved hjelp av sitt gamle har i ettertid blitt stående.111 Arbeiderpressens Samvirke» utstyr. Likevel ble Sunnmøre Arbeideravis og Romsdal To eksempler kan trekkes fram for å illustrere Folkeblad regnet som to aviser som hadde fått effekten av Onas måte å telle på: Sunnmøre sine trykkerier fullstendig ødelagt. Det samme Arbeideravis i Ålesund hadde et trykkeri som i gjaldt Vestfold Arbeiderblad, Horten Arbeider- tillegg til egen avis også trykte Romsdal Folke- blad og Vestfold Fremtid, som alle ble trykt i blad. Produksjonsutstyret besto blant annet av Vestfold Arbeiderblads trykkeri. Avistrykkeriet en Cox-o-type flattrykksrotasjon og to settemas- ble satt i drift igjen sommeren 1945 – uten å ha kiner. Den 1. mai 1940 stanset utgivelsen av anskaffet de to nye settemaskinene som Ona i Sunnmøre Arbeideravis, og for å forhindre at 1944 hadde ment at trykkeriet trengte. Disse tre Nasjonal Samling fikk hånd om trykkeriet, ble Vestfold-avisene ble imidlertid også regnet med maskinene solgt til et nyopprettet aksjeselskap blant de 23 arbeideravisene som hadde fått sine i Kristiansund, formelt representert ved grosse- trykkerier fullstendig ødelagt. rer Ulrik Olsen. I tillegg til å være grosserer var Olsen stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Det er ingen tvil om at arbeiderpressen ble svært ordfører i Kristiansund og styreformann i arbei- hardt rammet av okkupasjonsmaktens tiltak deravisen Tidens Krav.112 Ulrik Olsen skulle be- overfor pressen under den andre verdenskrig; tale 40 000 kroner for trykkpressen og settemas- 39 stansede aviser vitner tydelig om dette. Men kinene, men ifølge kontrakten skulle betalingen det er heller ingen tvil om at Johan Ona etter først skje når utstyret ble tatt i bruk – underfor- hvert benyttet det tallmaterialet han hadde til stått når krigen var over og normale politiske rådighet, på en slik måte at situasjonen for ar- tilstander var gjenopprettet. Maskinene ble beiderpressen framsto som verre – og til dels

113 Da Arbeiderbevegelsens Pressefond sommeren 1944 ble beslaglagt og overført til Nasjonal Samling, forlangte 111 Se blant annet Andersen 1981, s. 14; Hjeltnes 1990, s. Nasjonal Samlings riksøkonomiavdeling at kjøpet 65–66; Bastiansen 2009, s. 29; Lyshagen 2008, s. 24. av produksjonsutstyret til Sunnmøre Arbeideravis 112 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. E 13, mappe: skulle annulleres, og at pressen og settemaskinene Tidens Krav I, beretning fra Tidens Kravs bladstyre for skulle stilles til riksøkonomiavdelingens disposisjon. tiden 1. januar 1940 til 31. desember 1945. Etter krigen var Se Arbark. Arbeiderbevegelsens pressefonds arkiv. D Ulrik Olsen statsråd i både Einar Gerhardsens og Oscar 3, mappe: Tidens Krav, brev fra Ralph Fossum i NS’ Torps regjeringer. riksøkonomiavdeling til Ulrik Olsen, datert 30.6.1944. 36 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

betydelig verre – enn den egentlig var. Følgende etterlyste et oppgjør i den norske pressen. I avis- fem arbeideraviser fikk trykkeriet sitt ødelagt i spaltene pågikk det en debatt om avisenes for- krigshandlinger: Finnmarken, Folkets Frihet, hold under okkupasjonen, om erstatninger til Fremover, Namdal Arbeiderblad og Tidens Krav. aviser som var blitt stanset, og om straff og inn- I tillegg ble fire avistrykkerier ribbet for så mye dragelse av overskudd i aviser som var blitt ut- utstyr at det vil være rimelig å karakterisere dem gitt gjennom alle krigsårene. Det ble etter hvert som ødelagt: Folkeviljen, Haugaland Arbeider- organisert to grupperinger av stansede og ikke- blad, Tiden og Moss Arbeiderblad. Ytterligere stansede aviser, og tonen dem imellom kunne åtte avistrykkerier mistet en del utstyr, men ikke være hard. I sin bok om avisoppgjøret etter kri- mer enn at de kunne settes i drift i løpet av som- gen skriver Guri Hjeltnes at de stansede avisene meren og høsten 1945. De resterende 15 av i alt – anført av arbeideravisene – skrev i en krass og 32 trykkerier hadde kommet seg uskadet gjen- uforsonlig tone om «landssvikorganer» som nom okkupasjonstiden. Delegatene på Arbei- hadde fortsatt å komme ut så lenge krigen var- derpartiets landsmøte i 1945 fikk høre at arbei- te.115 Og det er innenfor en slik ramme vi må derpressen hadde fått flere trykkerier ødelagt tolke Johan Onas beskrivelser av hva som skjed- enn hele den øvrige partipressen til sammen. de med arbeiderpressens avistrykkerier under Men Ona sa aldri noe om at Arbeiderpressen okkupasjonen. Da han i 1944 satt i London og ikke hadde mistet en eneste rotasjonspresse – analyserte etterretningsrapporter som viste at som var de desidert dyreste og mest effektive både borgerlige aviser og arbeideraviser var blitt trykkpressene – mens de borgerlige avisene ødelagt i tyske bombeangrep og at trykkpresser hadde mistet minst fire. Og han nevnte heller og settemaskiner skiftet eiere – med Nasjonal ikke at de borgerlige avisene og arbeiderpressen Samlings Rikstrykkeri som en viktig mottaks- og hadde mistet fire flattrykksrotasjoner hver, men distribusjonssentral – formulerte han nøkterne at det bare var arbeiderpressen som hadde fått beskrivelser av situasjonen og tok initiativ til å noen av disse tilbake.114 bestille de maskinene han mente arbeiderpressen trengte. Vel hjemme i Norge ser det ut til at Da krigen var over og de stansede avisene be- han ble fanget opp av den generelle stemnin- gynte å komme ut igjen, var det mange som gen. For arbeiderpressen var det viktig å synlig- gjøre forskjellene mellom de stansede avisene 114 Romsdalsposten og Østlendingen fikk hver sin og de som hadde fortsatt å komme ut gjennom rotasjonspresse ødelagt i bombeangrep. Tidens hele krigen. Og ettersom et økonomisk oppgjør Tegn og Bergens Aftenblad ble stanset under krigen. så ut til å være på trappene, var det i hvert fall Bergens Aftenblads rotasjonspresse ble solgt. Tidens ingen grunn til å skjønnmale den tekniske situa- Tegn hadde to rotasjonspresser. Én av dem ble solgt. De borgerlige avisene Vestlandske Tidende, Møre sjonen i arbeiderpressen. Dagblad, Nordlandsposten og Gula Tidend hadde flattrykksrotasjoner som enten ble ødelagt eller Men det kan også ha vært nyttig for Johan Ona solgt. Arbeideravisene Tidens Krav og Fremover å smøre tykt på overfor arbeiderbevegelsens hadde flattrykksrotasjoner som ble ødelagt under bombeangrep. Tiden i Arendal og Halden Arbeiderblad egne organer. I London hadde han vært med på hadde flattrykksrotasjoner som ble beslaglagt og å formulere ambisiøse planer – ikke bare for en solgt. Halden Arbeiderblads presse ble returnert høsten gjenreisning, men også for en videreutvikling av 1945. (Nordlands boktrykkeri i Bodø hadde en Duplex arbeiderpressen. Realiseringen av disse planene flattrykksrotasjon som ble ødelagt i et bombeangrep. Dette trykkeriet trykte både arbeideravisen Nordlands Framtid og bondepartiavisen Nordland.) 115 Hjeltnes 1990, s. 38. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 37

forutsatte økonomisk støtte fra andre deler av bok for den grafiske klubben i Drammens Tiden- arbeiderbevegelsen – først og fremst fra LO og de.117 Drammens Tidende ble utgitt gjennom fra fagforbundene. Som et argument for over- hele krigen, og opplaget ble bortimot fordoblet føringer til arbeiderpressen la Ona vekt på den fra ca. 21 000 i 1940 til i overkant av 38 000 i 1945. betydningen pressen ville komme til å få for den Avisen opparbeidet seg et overskudd på ca. én politiske utviklingen i Norge og for velgermas- million kroner i løpet av krigsårene, og Dram- sens bevegelser i årene framover. Det hadde mens Tidende ble både før og etter krigsslutt alltid vært en vekselvirkning mellom arbeider- beskyldt for å ha vært et talerør for nazistene, bevegelsens og arbeiderpressens framgang, sa for å ha latt seg bruke av NS og for å ha trykt Ona på DNAs landsmøte i 1945. Og han la til at nazipropaganda i stor utstrekning. pressen var det enkelte partis viktigste våpen i kampen om makten.116 Ved å formidle et forteg- Konkurrenten Fremtiden hadde også bestilt ny net bilde av arbeiderpressens tekniske tilstand rotasjonspresse og nedsatt en byggekomité som og samtidig fokusere på pressens avgjørende skulle planlegge et nytt avisbygg, men for Dram- betydning for de kommende årenes valgresulta mens arbeideravis skulle krigen føre til at alle ter håpet nok Ona at han med Arbeiderpartiets planer ble kullkastet. Fremtiden tok fra første hjelp kunne få fagbevegelsen til å åpne penge- stund klar avstand fra okkupasjonsmakten og sekken. det nye NS-styret. Gjennom flere dristige oppslag ble okkupanten utfordret, og den 31. august Aviser med opplagsvekst og framgang 1940 ble avisen stanset. Et fåtall av de ansatte Selv om vi i ettertid kan konkludere med at ar- ble værende igjen og drev aksidensvirksomhet beiderpressens produksjonsapparat klarte seg i Fremtidens trykkeri, mens flesteparten ble opp- langt bedre gjennom okkupasjonstiden enn vi sagt.118 Da krigen tok slutt, var det harde kon- tidligere har antatt, og at Johan Onas versjon har frontasjoner mellom de to avisene, og i Fremti- vært retningsgivende for ettertidens vurderin- dens spalter ble Drammens Tidende beskrevet ger av denne delen av pressens krigshistorie, må som «en landssvikeravis i stor stil».119 Tilsvarende vi selvsagt ikke glemme at de stansede avisene feider foregikk for øvrig mellom lokale konkur- – deriblant de aller fleste arbeideravisene – led renter i flere byer – blant annet i Oslo og Bergen. store økonomiske tap, og at flere av dem slet tungt for å komme i gang igjen med avisutgivel- Morgenposten i Oslo var kjent som en østkant sen. Til sammenligning hadde mange aviser som avis som konkurrerte med Arbeiderbladet. Avi- fortsatte å komme ut gjennom hele krigen, gått sen økte opplaget fra 40 000 til 65 000 i løpet av med store overskudd som følge av gode krigsårene, til tross for at den hadde fått NS-re- annonseinntekter og en betydelig tilstrømning daktør fra 1943.120 Også Aftenposten opplevde av nye abonnenter. en betydelig vekst – særlig aftenutgaven. Avisen

«De to første dagene av krigen var de eneste 117 Myklebust, Odd: Et yrke. En avis. En by. Drammens tyskerne i Drammen to mekanikere som var Tidendes Grafiske Klubb 1909–2009, DTGK Forlag, kommet til Drammens Tidende for å montere ny Drammen 2008, s. 151. presse», skriver Odd Myklebust i en jubileums- 118 Larsen, Petter: Vi treffes i Fremtiden – gjennom 75 år, Drammen/Oslo 1980, s. 100–101 og s. 126. 119 Sitert etter Hjeltnes 1990, s. 30. 116 Protokoll fra Det norske Arbeiderpartis landsmøte 31. 120 Holm, Yngvar: Sværta. Morgenposten – en gang Norges august–2. september 1945, s. 54. største avis, Oslo 1999, s. 32. 38 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Partipressen ble ansett for å være svært viktig for å oppnå politisk oppslutning ved kommune- og stortingsvalgene. Arbeiderpartiet og LO sto derfor sammen bak gjenreisningen av arbeiderpressen etter krigen. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 39

tjente dessuten gode penger på trykkoppdrag gets medlemmer var direktør Erling Carelius fra fra okkupasjonsmakten. I Trondheim forsvant tre Gjestvangs grafiske fagforretning som represen- av fem aviser under krigen. Adresseavisen, som terte Norsk grafisk leverandørforening, ingeniør var den største av de to gjen- Jørgen Tandberg fra trykke- værende, økte opplaget fra ribedriften Grøndahl & Søn, 15 000 i 1940 til 40 000 ved «En landssvikeravis Johan Ona som represen- krigens slutt. Bergens Arbei- i stor stil» terte Statens Informasjons- derblad ble stanset, mens kontor, og Edmund Norén Bergens Tidende fortsatte å som representerte Norsk komme ut og opparbeidet seg et overskudd på Bladeeierforening. Ona og Norén var de eneste ca. to millioner kroner i løpet av okkupasjons i utvalget med tilknytning til avisbransjen, og årene. I Kristiansand ble Sørlandet innstilt, mens ettersom Ona var disponent i Arbeiderpressens Fædrelandsvennens opplag steg fra 10 000 til Samvirke og Norén var disponent i Fremtiden 15 000. Å komme i gang igjen var dermed ikke og kort etter ble ansatt som disponent i Arbei- den eneste utfordringen for aviser som var blitt derbladet, kan vi trygt slå fast at arbeiderpressen stanset: De måtte forsøke å vinne tilbake abon- var godt representert i utvalget.122 nenter som i flere år hadde holdt en annen avis, og ikke minst måtte de prøve å vinne tilbake den I forbindelse med oppnevnelsen av utvalget posisjonen de hadde hatt på annonsemarkedet. hadde Forsynings- og gjenreisningsdeparte- Ikke alle klarte dette, og noen av de avisene som mentet understreket at det i første omgang bare hadde utkommet under hele okkupasjonen, fikk ville bli gitt aksept for «virkelige nødsbestillin- varige fortrinn som annonseorganer. ger» til trykkerier som var blitt «direkte ødelagt under krigen».123 Disse signalene ble reflektert i «I første rekke tilgodeses krigsherjede trykkerier» et sett av retningslinjer som Bransjeutvalget selv Etter fem år med krig og med begrenset tilgang vedtok for arbeidet sitt. Bestillinger fra virksom- til nytt trykkeriutstyr hadde en rekke aviser be- heter som var blitt bombet eller som hadde fått hov for å skifte ut eller supplere maskinparken utstyr fjernet, solgt eller ødelagt av NS eller den sin med nye trykkpresser og settemaskiner. I den tyske okkupasjonsmakten, skulle gis førsteprio- første etterkrigstiden skulle imidlertid de en- ritet. Nummer to på listen var trykkerier som var kelte avisenes forhold under krigen få avgjø- blitt stanset i løpet av krigen. «For alle øvrige rende betydning for deres muligheter til å inves- kjøpeordrer gjelder det at de generelt er uten tere i nytt produksjonsutstyr. Import av varer og prioritet og blir å avgjøre under hensyntagen til utføring av valuta var underlagt strenge restrik- nød og trang», het det om den tredje gruppen, sjoner, og sommeren 1945 opprettet Forsynings- som blant annet omfattet de avisene som hadde og gjenreisningsdepartementet Bransjeutvalget fortsatt å komme ut gjennom alle krigsårene.124 for de grafiske fag, som skulle vurdere søknader Det var med andre ord lite sannsynlig at slike om importlisens og avgi uttalelser om disse til departementet. Intensjonen var at det aller 122 Erling Carelius var utvalgets formann. Johan Ona var meste av de grafiske bedriftenes bestillinger fra sekretær uten stemmerett. utlandet skulle gå via Bransjeutvalget.121 Utval- 123 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ad 3. Protokoll fra konstituerende møte i Bransjeutvalget for de grafiske 121 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ad 3. Protokoll fra fag 11.7.1945. konstituerende møte i Bransjeutvalget for de grafiske 124 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ad 3. Protokoll fra fag 11.7.1945. møte i Bransjeutvalget for de grafiske fag 25.7.1945. 40 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

virksomheter ville få anledning til å importere get den. Og det ser ut til at Johan Ona, som tid- trykkerimaskiner før avisene i de to første prio- ligere hadde vært disponent i Nordlands Fram- riteringsgruppene hadde fått dekket sine behov. tid, unnlot å gjøre oppmerksom på at denne avisen ikke hadde hatt eget trykkeri før krigen, Oppfatningen av at arbeiderpressens produk- men at den sammen med Bondepartiavisen sjonsapparat var blitt spesielt hardt rammet, var Nordland var blitt trykt i Nordlands Boktrykkeri. retningsgivende for Bransjeutvalgets arbeid fra første stund. Under krigen hadde det statlige Da Ona i slutten av oktober 1945 holdt foredrag forsyningskontoret i Stockholm kjøpt tre sette- om arbeiderpressens tekniske og økonomiske maskiner og annet utstyr til trykkeri, redaksjon stilling på årsmøtet i Arbeiderpressens Samvirke og ekspedisjon fra Östgöta-Tidningen i AS, informerte han om sitt og Noréns arbeid i Linköping. Allerede på det konstituerende mø- Bransjeutvalget, og om den oversikten dette ga tet sommeren 1945 anbefalte utvalget overfor dem når det gjaldt de borgerlige avisenes bestil- departementet at dette utstyret skulle overlates linger og behov. «Slik forholdene ligger an fører til Arbeiderpressens Samvirke AS «under hen- dette uvegerlig med seg at arbeiderpressen får syntagen til de betydelige ødeleggelser som har det meste av disse bestillinger, og på den måten rammet arbeiderpressen». 125 På utvalgets første får et nødvendig forsprang når det gjelder ny- ordinære møte ble det presentert bestillinger til anskaffelser av maskiner», sa Ona. Han fortalte de grafiske leverandørforretningene på hele 122 at det var gitt innførselslisens for i alt 43 sette- settemaskiner. Utvalget anbefalte at det ble gitt maskiner, og at 25 av disse skulle gå til arbeider- innførselstillatelse for 36 av dem; 19 skulle gå til pressen. Videre sa han at alle lisenser for innførsel arbeiderpressen eller til trykkerier som trykte av flattrykksrotasjoner var gått til arbeiderpres- arbeideraviser, mens 17 skulle fordeles mellom sen. «Det er stygt å si det, men det er nesten slik borgerlige aviser og ordinære trykkerier.126 at en ønsker at landets valutavansker vil fortsette lengst mulig, slik at vi I september behandlet ut- «Det er nesten slik at en ønsker klarer å komme over den valget en søknad fra Arbei- verste kneiken før konkur- derpressens Samvirke AS at landets valutavansker vil ransen blir helt fri», sa Ona om valutatildeling og im- til deltakerne på Arbeider- porttillatelse for to Cox-O- fortsette lengst mulig» pressens Samvirkes års Type flattrykksrotasjoner til møte.128 henholdsvis Tiden i Arendal og Nordlands Fram- tid i Bodø. Begrunnelsen var at «begge mistet Alle var imidlertid ikke like godt fornøyd med sine flattrykksrotasjoner under krigen og situasjonen. Fra enkelte av leverandørene av okkupasjonen».127 Bransjeutvalget anbefalte grafisk utstyr ble det tidlig satt spørsmålstegn søknaden enstemmig, og departementet innvil- ved det innsyn direktør Erling Carelius fra Gjestvangs grafiske fagforretning fikk i sine kon- 125 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ad 3. Protokoll fra kurrenters forretningsforhold gjennom sitt ar- konstituerende møte i Bransjeutvalget for de grafiske beid i Bransjeutvalget. Dessuten var både Høy- fag 11.7.1945. res pressekontor og Høyres landsstyre skeptiske 126 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ad 3. Protokoll fra møte i Bransjeutvalget for de grafiske fag 25.7.1945. 127 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ad 3. Protokoll fra 128 Ona, Johan: Arbeiderpressens tekniske og økonomiske møte i Bransjeutvalget for de grafiske fag 21.9.1945. stilling, 1945, s. 4. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 41

til utvalgets praksis og prioriteringer. I en hen- enn andre pressegrupper så har det andre årsa- vendelse til Handelsdepartementet våren 1948 ker enn disposisjoner tatt av dette utvalg eller etterlyste Høyres landsstyre større åpenhet om- andre importorganer.»131 kring utvalgets arbeid og nærmere undersøkel- ser av forholdene i de avistrykkeriene som var Tallene på hvor mange aviser som ble stanset blitt prioritert ved tildeling av importlisenser. under krigen, varierer noe i ulike framstillinger. Noe senere formulerte Avisenes Arbeidsgiver- Sigurd Høst opererer med 275 aviser i 1940 og forening en klage på Bran- 115 ved krigens slutt.132 An- sjeutvalgets arbeid som var «Nå er det engang slik at slagsvis 160 aviser forsvant. mer eksplisitt i formen: Noen av dem gikk inn i lo- Foreningen mente at arbeidet var Arbeiderpartiets kale fellesaviser, men de derpressens trykkerier var pressegruppe som ble hårdest fleste ble stanset eller valgte blitt tildelt valuta og im- selv å stoppe utgivelsen. porttillatelser i en slik ut- rammet under krigen» Ved utgangen av 1945 had- strekning at de hadde klart de over 90 aviser startet opp å utvide virksomheten og kapre nye markeds- igjen, og et fåtall helt nye hadde også kommet andeler innenfor ordinær merkantil trykkerivirk- til. Og i årene som fulgte, kom ytterligere 22 somhet.129 nedlagte aviser i gang igjen. I underkant av 60 av de avisene som var blitt stanset under okku- Kritikken førte til slutt til at alle de fire utvalgs- pasjonen, ble imidlertid aldri startet opp igjen. medlemmene trakk seg fra sine verv i Bransje- «Uansett regnemåte var det A-pressen som utvalget for de grafiske fag. Edmund Norén ga i klarte seg desidert best», skriver Høst.133 Folkets den forbindelse følgende forklaring på de prio- Frihet på Kirkenes og Gjallarhorn i Førde var der riteringene som var blitt gjort: «Nå er det engang to eneste arbeideravisene som ikke ble startet slik at det var Arbeiderpartiets pressegruppe opp etter krigen. Forklaringen på dette er sam- som ble hårdest rammet under krigen – hårdere mensatt. Både Arbeiderpartiets og LOs ledelse enn alle andre aviser til la sammen med sentrale per- sammen – og det sier seg soner innenfor arbeiderpres- da selv at denne presse- «Anslagsvis 160 aviser sen stor vekt på å få avisene gruppe på rent objektivt i gang igjen så raskt som mu- grunnlag har vært begun- forsvant.» lig. Samtidig har vi sett at det stiget av de retningslinjer tekniske utgangspunktet som ble staket opp.»130 Han fikk støtte av Erling slett ikke var så håpløst som Ona og andre Carelius som på sitt siste møte som formann i innenfor arbeiderpressen ga uttrykk for, og at Bransjeutvalget for de grafiske fag uttalte: «Vi det fra politisk hold ble lagt viktige føringer for som sitter her vet at når arbeiderpressen har løst pressens tekniske gjenreisning som utvilsomt sine gjenreisningsproblemer på en bedre måte kom arbeiderpressen til gode.

129 Disse henvendelsene behandles i korrespondanse og møtereferater fra Bransjeutvalget for de grafiske fag i 1948 og 1949. Se Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ad 3. 131 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ad 3. Protokoll fra 130 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ad 3. Vedlegg til møte i Bransjeutvalget for de grafiske fag 7.1.1949. protokoll fra møte i Bransjeutvalget for de grafiske fag 132 Høst 2009, s. 15. 7.1.1949. 133 Høst 2009, s. 18. 42 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

I 1963 fikk Arbeiderbladet ny rotasjonspresse som var produsert ved Kongsberg Våpenfabrikk. De tre som vurderer prøvetrykk, er fra venstre disponent Anton Kolstad i Arbeidernes Aktietrykkeri, direktør Roar Adler i Arbeiderbladet og statsminister Einar Gerhardsen. Avisforsiden nevner for øvrig minst åtte ganger at den nye pressen er på plass. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 43

Overgangen til offset i norske aviser

Våren 1964 var representanter for mer enn to denne typen skulle i løpet av det neste tiåret hundre aviser fra hele Skandinavia samlet til en havne i en lang rekke små og mellomstore nor- konferanse i Härnösand i det nordlige Sverige. ske aviser. Temaet for konferansen var offsettrykking av aviser, og stedet var slett ikke tilfeldig valgt. I 1963 skrev den svenske Pressens Tidning at Västernorrlands Allehanda i Härnösand hadde offsetteknologien ga de små avisene helt unike nylig gått til anskaffelse av en offsetpresse – en muligheter. Slike aviser hadde aldri tidligere hatt Goss Suburban rulloffsetrotasjon.1 Konferanse- en tilsvarende anledning til å fornye seg og til å deltakerne fikk en omvisning i avisens trykkeri, forbedre sin tekniske kvalitet; ved overgang til og de fikk anledning til å danne seg et inntrykk offsettrykk kunne de unngå avisdøden som på av hvordan setting, reproduksjon av fotografier, denne tiden rammet både norske og svenske ombrekking og plateproduksjon foregikk i en aviser.2 Mange forsøkte seg, og en del av dem offsettrykt avis. Flere av de norske deltakerne klarte seg godt, men det var også noen av off- var imponert over trykkvaliteten som den sven- setpionerene som bukket under i den harde ske avisen kunne oppvise, og noen av dem ble aviskonkurransen. I dette kapittelet skal vi først muligens der og da overbevist om at tradisjonelt se litt på hvilke trekk ved offsetteknologiens og høytrykk var passé, og at avisenes utvikling som fram fremtidens trykkteknikk for mot midten av 1960-årene aviser var offset. «ved overgang til offsettrykk gradvis gjorde offset til en aktuell teknikk for avistryk- Enkelte norske aviser hadde kunne de unngå avisdøden» king. Deretter skal vi gå mer allerede vært i kontakt med konkret inn på årsakene til trykkpresseleverandører for at en rekke små og mellom- å forhøre seg om offsetpressenes fortrinn – og store norske aviser valgte å skifte produksjons- ikke minst om prisene – og i løpet av 1964 skul- teknikk på denne tiden. Vi skal se på bakgrunnen le flere begynne planleggingen av en overgang for at arbeiderpressen kom til å innta en leder- til offsettrykk. Noen aviser bestemte seg raskt rolle på dette området, og vi skal se på årsakene og bestilte ny trykkpresse før året var omme. til at de fleste store avisene ventet til siste halv- Den 1. februar 1965 kunne Rana Blad som den del av 1970-årene før de fulgte eksempelet. Un- første dagsavisen i landet sende abonnentene derveis skal vi selvsagt også forsøke å svare på sine en offsettrykt avis med flotte fotografier, et spørsmål som ofte har vært stilt i kretser som fargetrykk på flere av sidene og med et eget er opptatt av pressehistorie og teknologisk end- vedlegg som i detalj presenterte den nye trykk- ring: Hvilken norsk avis var egentlig den første teknikken. Avisen var trykt på en Goss Commu- som ble trykt på en offsetpresse? nity rulloffsetrotasjon, og presser av akkurat

1 Miehle-Goss-Dexter, Incorporated. Annual Report 1965, s. 12. 2 Pressens Tidning nr. 5/1963, s. 7. 44 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

I gjenreisningstiden etter den andre verdenskrigen satset avisene på tradisjonelle høytrykkspresser av den typen vi ser her fra Arbeiderbladet i 1949. (Foto: Arbark)

Offsettrykk i utvikling allerede i 1907.3 Fra 1880-årene hadde dessuten Da norske, svenske og danske avisutgivere i før- de samme tekniske prinsippene som offsettryk- ste halvdel av 1960-årene diskuterte en mulig ket var basert på, vært i alminnelig bruk ved overgang til offsettrykk i avisene, var det på ingen måte en nyutviklet teknologi de vurderte å 3 Norges første offsetpresse skal ha blitt kjøpt av det litografiske firmaet Hagen & Kornmann i Kristiania. (Nilsen, ta i bruk. Offsetpresser hadde eksistert siden Eivind (red.): Norsk litograf- og kjemigrafforbund 60 år, tidlig på 1900-tallet, og den første kom til Norge Aktietrykkeriet, Oslo 1962, s. 90.) Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 45

blikktrykkerier. Offsettrykk er – som navnet in- produsere trykksaker med mye svart tekst. Selv dikerer – en indirekte trykkmetode. I en offset- om gjengivelsen av fargeillustrasjoner ble god, presse blir trykkfarge overført fra en trykkplate så hadde offsettrykt tekst en tendens til å fram- av metall eller kunststoff til papir via en sylinder stå som uskarp og grå.4 Dette skyldtes de om- som er kledd med en gummiduk. Fordi gum- stendelige metodene som til å begynne med ble miduken er elastisk, formes den etter overflaten benyttet for overføring fra blysats til offsetplate. på papiret og avgir et skarpt og rent trykk og De første tiårene av 1900-tallet foregikk det en sikrer en jevn og høy trykkvalitet. Trykkplaten intens utvikling og forbedring av både offset- blir påført farge på samme måte som i tradisjo- pressene og av arbeidsprosessene som gikk nelle litografiske presser; platen er preparert slik forut for selve trykkingen. Kvaliteten på gummi at når den blir tilført fuktevann og fettholdig dukene ble bedre, slik at det ble lettere å opp- farge samtidig, så fester fargen seg på de feltene rettholde en stabil trykkvalitet. Det ble utviklet som skal avgi trykk, mens vannet legger seg som mer egnede metallegeringer for trykkplatene, en tynn film over trykkplatens motivfrie felt og og i tillegg ble offsetpressenes fargeverk og hindrer fargen i å feste seg til disse. fuktevannsystemer forbedret. Viktigst var likevel utviklingen av nye teknikker for å overføre tekst Ved inngangen til 1900-tallet ble det eksperi- og bilder til trykkplatene. Vi skal ikke her ta for mentert med både litografisk offset og med det oss de ulike metodene som litografene hadde som gjerne ble kalt boktrykksoffset. Mens intro- benyttet seg av for å framstille trykkplater, men duksjonen av en gummikledd sylinder som et nøye oss med å slå fast at det i løpet av 1920-år mellomledd mellom trykkplate og papir repre- ene ble utviklet nye teknikker for avfotografe- senterte et teknisk framskritt i litografiske pres- ring av originaler og overføring fra film til trykk- ser, så ble imidlertid resultatet det motsatte i plate, og at disse teknikkene bidro til at tekst- og presser som trykte fra blysats eller fra stereo fotogjengivelsen ved offsettrykk fikk et betyde- typiplater; det viste seg å være vanskelig å over- lig kvalitetsmessig løft, og til at tidsbruken ved føre det skarpe tekstavtrykket som kjennetegnet plateframstillingen ble kuttet kraftig ned.5 det direkte boktrykket ved hjelp av gummiduker. Den tyskproduserte flattrykksrotasjonspres- Bedre og billigere trykk førte til økt bruk av off- sen Heureka var en av de få pressene av denne setpresser. Det var ikke lenger bare litografiske typen som hadde en viss kommersiell suksess. bedrifter som kjøpte slike presser. Flere tradi- Fremtiden i Drammen kjøpte en slik presse i sjonsrike boktrykkerier bygde også opp egne 1911, og i mellomkrigstiden ble flere norske avi- offsetavdelinger, og de begynte etter hvert å ser trykt på Heureka-presser. I motsetning til de trykke både bøker og blader på offsetpresser. litografiske offsetpressene – som utover på Dreyers Grafiske Anstalt i Stavanger og Grøndahl 1900-tallet var gjenstand for kontinuerlige for- & Søns Boktrykkeri i Oslo kan trekkes fram som bedringer – så forble boktrykksoffset et tekno- eksempler. I mellomkrigstiden trykte disse tryk- logisk sidespor, og i løpet av 1930-årene ble produksjonen av Heureka-presser stanset. 4 Johnsen, John G.: Steinene taler. Den litografiske bransjen gjennom 200 år, Stavanger 1998, s. 107. Offsetpressene hadde til å begynne med et be- 5 For en grundig gjennomgang av de tidlige grenset anvendelsesområde; de ble brukt til overføringsteknikkene til offsetplater se artikkelserie i Typografiske Meddelelser august–september 1923. Se flerfargetrykk av plakater, etiketter, kart og re- også en informativ artikkel om utviklingen på dette klametrykksaker, men de var mindre egnet til å feltet i Norsk Boktrykk Kalender 1949, s. 88 f. 46 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

keriene blant annet tidsskriftet Kunst og Kultur på avistrykk som ikke bare var mye billigere i innkjøp offsetpresser i hver sin periode. Begge bedriftene enn høytrykksrotasjoner, men som også var i ferd høstet stor anerkjennelse for den trykktekniske med å nærme seg disse når det gjaldt kapasitet. kvaliteten de ga tidsskriftet, og Kunst og Kultur Han tilla krigen skylden for at denne «uunngåelige har senere blitt betegnet som noe av et utstil- revolusjonen ikke allerede har funnet sted».9 På lingsvindu for offsetteknikken på denne tiden.6 omtrent samme tid fikk Johan Ona anledning til å besiktige mobile offset- Men alle var ikke like begeis- trykkerier som det britiske tret for offsettrykkets spred- «Kunst og Kultur har Ministry of Information had- ning. I 1934 skrev boktryk- senere blitt betegnet som de tatt i bruk under krigen. ker og lærebokforfatter Max Hvert av disse trykkeriene var Rich. Kirste følgende: «Like- noe av et utstillingsvindu installert i to store biler, og som teksttrykk virker (…) selv om pressene ble mest også billedtrykk i offset i for offsetteknikken.» brukt til å trykke kart, så had- regelen tørt og flatt, tryk- de de en størrelse som gjor- kene er slappe og kraftløse uten plastikk og med de det mulig å trykke fire avissider om gangen. utviskede konturer. Dertil kommer de fysikalske Ona så for seg at slike trykkerier kunne benyttes vanskeligheter under trykkingen, som er en som midlertidige løsninger for aviser som hadde kamp mellem vann og fett, hvor trykkplaten fått trykkeriet sitt ødelagt under krigen. Han fryk- oftest avgir en skitten tone over hele tet imidlertid at utstyret – og bilene det var mon- papirflaten.»7 Det var heller ingen grunn til å tert inn i – var i største laget for de norske veiene.10 vente seg forbedringer. Årsaken til «det slappe billedtrykk» lå nemlig i selve systemet – i over- Mot slutten av 1940-årene hadde flere produ- føringen fra trykkplate til papir via en mellom senter av trykkpresser begynt å framstille større liggende sylinder. Ifølge Kirste var de eneste offsetrotasjoner som ble markedsført som avis- fordelene med offsettrykket knyttet til tidsbruk: presser.11 Både europeiske og amerikanske Offsetpressene var rotasjonspresser, og følgelig dagsaviser inntok imidlertid en avventende var de svært raske sammenlignet med sylinder- holdning til denne teknologien. Selv om en presser for boktrykk – som de i utgangspunktet rekke norske aviser skiftet ut trykkpressene sine tok oppdrag fra. Dessuten var det etter hvert det første tiåret etter krigen, ser det ikke ut til at blitt mulig å overføre fotografier til offsetplater noen av dem vurderte å gå over til offsettrykk. uten å gå veien om klisjeer – med store tids De satset på godt utprøvd teknologi – med an- besparelser som gevinst.8 dre ord på høytrykkspresser. Utskiftningene var dessuten preget av nøkternhet. Svært mange Gjenreisning med tradisjonell teknologi aviser kjøpte brukte trykkpresser, og i mange I 1942 skrev en av Oslos grafiske leverandører, tilfeller ble flattrykksrotasjoner – som var rime- Helfred Jansen, en artikkel i fagbladet Grafia, der lige både i innkjøp og drift – foretrukket framfor han argumenterte for at offset kom til å bli fremtidens trykkteknikk for avisene. Ifølge Jansen var 9 Grafia nr. 11–12/1942, s. 28. det allerede i 1939 blitt utviklet en offsetpresse for 10 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 13, mappe: 2.60. Teknisk avdeling. Diverse rapporter om trykkeriutstyr 6 Johnsen 1998, s. 158–159. 1945–54. «Notat om britiske trykkeripresser», signert 7 Norsk Boktrykk Kalender 1934, s. 77. Johan Ona 6.4.1945. 8 Norsk Boktrykk Kalender 1934, s. 76. 11 Norsk Boktrykk Kalender 1949, s. 92. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 47

de betydelig raskere rotasjonspressene. For til å ta unna opplagsveksten i de første etter- mange aviser – og særlig for dem som var blitt krigsårene. I 1948 fikk avisen derfor kjøpe en stanset under krigen – var nøkternheten en Duplex flattrykksrotasjon som LOs London konsekvens av at de hadde begrensede ressur- sekretariat hadde bestilt fra USA allerede i 1944. ser til rådighet for maskininvesteringer. Men det Den gamle Cox-O-Type-pressen ble solgt til var også en del aviser som tok til takke med Finnmarken i Vadsø. Før Nordlys rakk å ta sin nye brukte presser fordi det i den første etterkrigsti- Duplex-presse i bruk, ble den ødelagt i en brann den var flere års ventetid på nye avispresser. som raserte store deler av Tromsøs bryggeom- råder. Til trykkingen av 1. mai-nummeret i 1949 De største og de mest ambisiøse satset på rota- var imidlertid en ny Duplex kommet på plass. sjonspresser. Friheten kjøpte i 1946 en brukt ro- Etter bare to år ble denne skiftet ut med en tysk- tasjonspresse fra New York Daily Herald, og året produsert rotasjonspresse som var kjøpt brukt i etter bestilte Adresseavisen, Arbeider-Avisa, Dag- Sverige. Duplex-pressen ble da solgt til Nord- bladet, Fremtiden, Morgenposten og Nationen lands Framtid i Bodø, som igjen overlot sin trykk- hver sin nye rotasjonspresse fra den britiske pro- presse til Helgeland Arbeiderblad i Mosjøen. dusenten R. Hoe & Crabtree.12 Leveringstiden på Fremtiden i Drammen fikk sin nye rotasjons- disse pressene var tre–fire år. Trykkpresser som presse fra R. Hoe & Crabtree i 1949, og den gam- ble skiftet ut, ble som regel overtatt av andre le ble solgt til Oppland Arbeiderblad – som der- aviser, og særlig innenfor arbeiderpressen fore- med kunne selge sin Duplex-presse til Rana Blad. gikk det en viss koordinering av denne gjenbru- Da Bergens Arbeiderblad fikk ny rotasjonspresse ken. Fra høsten 1945 spilte Arbeiderpartiets avis ved inngangen til 1950-årene, overtok Demo- utvalg og Arbeiderpressens Samvirke AL viktige kraten i Fredrikstad den gamle. Hamar Arbeider- roller når det gjaldt å anskaf- blad ble fra høsten 1951 fe og fordele teknisk utstyr trykt på en brukt 24-siders til arbeideravisene. I 1948 «Leveringstiden på disse Vomag rotasjonspresse som ble dette arbeidet overtatt var kjøpt i Sverige, og avi- av det nyopprettede selska- pressene var tre–fire år.» sens gamle Duplex flat- pet Norsk Arbeiderpresse trykksrotasjon ble solgt til AS. Norsk Arbeiderpresse Nybrott i Larvik. I 1953 over- hentet inn årlige oppgaver over arbeideravisenes tok Sørlandet den gamle rotasjonspressen til utstyrsbehov, og selskapet bidro aktivt til å kana konkurrenten Fædrelandsvennen. Avisen solgte lisere tilgjengelige trykkpresser, settemaskiner samtidig sin Duplex-presse til et trykkeri i Har- og annet utstyr til de avisene som hadde størst stad som trykte Folkeviljen. Tidlig i 1950-årene behov.13 Noen eksempler kan illustrere hvordan fikk Norsk Arbeiderpresse dessuten kjøpt to utstyrsfordelingen foregikk i praksis: rotasjonspresser svært rimelig fra Aftenposten. Den ene av disse havnet i Telemark Arbeider- Nordlys i Tromsø hadde en eldre Cox-O-Type blad, som igjen solgte sin gamle rotasjon til flattrykksrotasjon som hadde for liten kapasitet Tidens Krav i Kristiansund.14

12 Dagspressen nr. 8/1946, s. 8; nr. 12/1947, s. 5. 13 Arbeiderpartiets avisutvalg ble oppnevnt av partiets sentralstyre den 14.8.1945. Se protokoller fra utvalgets 14 Opplysningene i dette avsnittet er i hovedsak hentet fra møter i årene 1945–1948 i Arbark. Norsk Arbeiderpresses Norsk Arbeiderpresses styreprotokoller og beretninger for arkiv. Ad 1. årene 1948–1955. 48 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Flere lignende eksempler kunne ha vært trukket pressene i ferd med å distansere høytrykksrota- fram. Poenget er imidlertid å vise at selv om sjonene. Klubbstyret ved Allers Familie-Journal offsetteknologien var tilgjengelig, så valgte de var i 1949 blitt innkalt til virksomhetens direktør, arbeideravisene vi her har nevnt – men også de som orienterte om «en tenkt omlegning av tryk- øvrige norske avisene som skiftet ut trykkpres- ningsmetoden – fra boktrykk til offset».15 Det tok sene sine i løpet av disse årene – å satse på vel- imidlertid noen år å få ideen realisert; våren 1953 kjent teknologi. Slik var det også utenfor Norges ble Allers’ første offsetrotasjon satt i drift. Arbei- grenser. Før inngangen til 1960-årene var høy- dernes Aktietrykkeri hadde også planer om å trykkspressene enerådende, og vi finner bare kjøpe offsetpresse, men her tok de forbereden- unntaksvise forsøk på å trykke aviser på offset- de arbeidene enda lenger tid. Det ble hentet inn presser. I tillegg er den må- anbud på offsetrotasjoner ten arbeiderpressen fornyet allerede fra 1951, men først maskinparken sin på, av in- «våren 1953 ble Allers’ første høsten 1958 kunne trykke- teresse – nettopp fordi den- riet gå i gang med å trykke ne partipressegruppen se- offsetrotasjon satt i drift» fagblader og magasiner på nere skulle gå over til en MAN offsetrotasjon til en offsettrykk på bred front og pris av 1,3 millioner kroner. tidligere enn de fleste av konkurrentene. Rundt Samme år som denne offsetrotasjonen ble satt midten av 1950-årene hadde de fleste av arbei- i drift, bestilte for øvrig Arbeidernes Aktietryk- derpressens aviser skiftet ut de trykkpressene keri en ny høytrykksrotasjon til erstatning for de hadde da krigen tok slutt. Norsk Arbeider- Arbeiderbladets gamle presse, som hadde gått presse AS hadde spilt en sentral rolle i dette ar- så å si daglig siden 1934. Den nye pressen skulle beidet, og utskiftningene hadde foregått med produseres ved Kongsberg Våpenfabrikk, og begrenset bruk av kapital. Noen få nye presser prisanslaget ved bestilling lå på 3,3 millioner var blitt anskaffet, men i hovedsak var det kjøpt kroner. Vinteren 1963 sto pressen ferdig montert brukte avispresser fra Sverige og fra borgerlige i Arbeidernes Aktietrykkeris lokaler på Løren i aviser i Norge. Dessuten hadde eldre rotasjons- Oslo – klar til å levere 48 000 32-siders aviser per presser og flattrykksrotasjoner gått i arv innad i time. arbeiderpressen. Et tiår senere – da det internasjonale gjennombruddet for offsettrykking av Offset og foto – billigere og bedre avisbilder aviser kom – satt derfor en rekke av arbeider I 1956 ble avisen The Middletown Daily Record avisene med utstyr som hadde kostet lite, som etablert i byen Middletown utenfor New York, for lengst var nedbetalt, og som nå var modent og som den første dagsavisen i verden ble den for utskiftning. trykt på en offsetpresse.16 Flere aviser fulgte raskt etter, og ved inngangen til 1960-årene eks I den tidlige etterkrigstiden – da avisene skiftet ploderte salget av offsetrotasjoner til amerikan- ut høytrykkpresser med større høytrykkspresser ske aviser. Fra 1960 til 1965 skal hele 3000 av – kom det likevel flere store offsetrotasjoner til anslagsvis 10 000 amerikanske dagsaviser, fåda- Norge. Det var imidlertid magasin- og ukeblad- gersaviser og ukeaviser ha gått over til offsettrykkeriene som i første rekke interesserte seg for slike presser. Ukebladprodusentene var 15 Kleggen 2008, s. 48. (Blad utgitt i forbindelse med Aller opptatt av god billedgjengivelse i artikler og i Grafiske Klubbs 100-årsjubileum i 2008.) annonser, og på dette feltet var de nye offset- 16 Pressens Tidning nr. 8/1957, s. 10. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 49

Utover i 1950-årene kjøpte stadig flere aviser inn klisjémaskiner. trykk.17 I Skandinavia var de danske avisene slutten av 1950-årene finner vi en rekke artikler Nordsjælland og Fjerritslev Avis og de svenske om offsettrykking av aviser i det norske tids- avisene Gotlands Allehanda og Västernorrlands skriftet Dagspressen og i det svenske Pressens Allehanda tidligst ute med å gå over til offset- Tidning. I 1964 ble den danske De grafiske fags trykk. Rana Blad var vinteren 1965 den først nor- årbog i sin helhet viet offsettrykking av aviser. ske dagsavisen som gikk over til offsettrykk.18 Norsk Boktrykk Kalender og de grafiske fagfor- bundenes blader Norsk Litografia og Typogra- Utviklingen i USA var blitt fulgt med stor opp- fiske Meddelelser holdt også sine lesere godt merksomhet av skandinaviske avisutgivere. Fra oppdatert på feltet. Ved flere anledninger ble temaet dessuten tatt opp på konferanser der 17 Miehle-Goss-Dexter, Incorporated. Annual Report 1965, skandinaviske avisutgivere møttes. Som nevnt s. 12. innledningsvis var en rekke representanter for 18 Det finnes eksempler på uke- eller fådagersaviser som svenske, norske, danske og finske aviser til stede ble trykt på kontoroffsetmaskiner i A3 format eller på en offsetkonferanse i Härnösand våren 1964. lignende også før dette. Vikersundsavisen Bygdeposten og Jarlsberg i Holmestrand ble trykt på slike presser fra Her fikk de se Västernorrlands Allehandas nye mars 1964. Se mer om dette senere i kapittelet. Goss Suburban offsetrotasjon i full drift. Pressen 50 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

var levert av det amerikanske selskapet Miehle- mer sammen med blysats. Ved direkte avtrykk Goss-Dexter Inc. (MGD) – på dette tidspunktet fra slike klisjeer kunne resultatet bli godt, men for verdens største produsent av offsetpresser for aviser var det særlig to forhold som skapte pro- aviser. Den var designet for mellomstore dags blemer. De avisene som hadde rotasjonspresser, aviser og kunne trykke opptil 18 000 24-siders måtte lage pappmatriser av de ferdig oppsatte aviser per time.19 Konferansedeltakerne fikk sidene og støpe buede stereotypiplater til trykk- møte representanter for MGD, og flere av dem pressen. I denne prosessen forsvant mye av dyb- lot seg imponere både av disse og av den offset- den mellom punktene i klisjeene, og dermed ble pressen de fikk se. I de påfølgende årene kom billedgjengivelsen dårligere. I tillegg hadde som MGDs Goss-presser til å dominere det skandina- regel avispapiret en kvalitet som gjorde det lite viske markedet for offsetpresser for avistrykk, egnet for illustrasjonstrykking. Noe av problemet selv om det fantes flere konkurrenter – deriblant ble løst ved å bruke spesielt grovmønstrede avis svenske Solna-presser. raster, men også dette gikk på bekostning av kvaliteten. Mot slutten av 1950-årene, da de før- En av de viktigste årsakene til at avisutgivere ste offsetpressene ble tatt i bruk i amerikanske begynte å interessere seg for offsetpresser, var aviser, var det ennå ikke funnet noen fullgode den produksjonsmessige forenklingen og den løsninger på disse problemene.20 høye tekniske kvaliteten ved trykking av både svart-hvitt- og fargefoto. For bedre å synliggjøre De første avisene som begynte å trykke fotogra- de endringene offsetteknologien førte med seg fier, fikk bildene sine reprodusert ved spesielle på dette feltet, skal vi ta et lite tilbakeblikk på klisjéanstalter. I Norge opprettet en del av de tidligere teknikker for reproduksjon av fotogra- største avisene egne klisjéavdelinger i tiden fier og i tillegg si litt om de automatiske klisjé- rundt første verdenskrig, mens de mindre avi- maskinene som i løpet av 1950-årene begynte å sene fortsatte å bestille klisjeer fra klisjéanstalter bli vanlige – også i norske aviser. eller tegnet abonnement på klisjeer fra nyhets- byråer. Det kunne være både dyrt og tidkreven- Mot slutten av 1800-tallet hadde introduksjonen de å skaffe illustrasjoner. Medieforskeren Sigurd av rastrerte klisjeer gjort det mulig å trykke foto- Høst har vist hvordan enkelte småaviser helt fram grafier i ordinære høytrykkspresser. Utfordringen til 1970-årene var avhengig av å sende bildene hadde vært fotografienes gråtoner og gjengivel- sine til nærmeste by for å få dem reprodusert, og sen av disse ved hjelp av svart trykkfarge på hvitt ofte måtte de belage seg på flere dagers ventetid papir. Løsningen var å avfotografere originalene før klisjeene kom.21 En viktig tidsbesparende for- gjennom en glassplate med et inngravert rute- enkling hadde likevel skjedd underveis – nemlig mønster – et raster – som delte bildet opp i punk- introduksjonen av klisjémaskinen. Denne maski- ter: små punkter i fotografienes lyse partier og nen åpnet for hyppigere og mer aktuell billed- større i de mørke partiene. Negativene ble over- bruk i avisene, selv om den tekniske kvaliteten ført til sinkplater som ble behandlet med kjemi- ikke nødvendigvis ble noe særlig bedre. kalier for å etse ned metallet mellom punktene – altså de områdene som ikke skulle avgi trykk. 20 NALs Tekniske Rasjonaliseringskomité: Avisteknikk, Oslo De ferdige klisjeene ble så montert inn i trykkfor- 1956, s. 82 og 94. 21 Høst, Sigurd: «Liten, nær og uunnværlig – lokale fåda- gersaviser før og nå», i Carlsson, Ulla (red.): Pennan, 19 Miehle-Goss-Dexter, Incorporated. Annual Report 1965, penningen & politiken. Medier och medieföretag förr s. 12. och nu, Göteborg 2003, s. 137. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 51

Våren 1951 skrev Johan Ona følgende om norske i høytrykkpresser sammen med blysats eller som avisers billedbruk: «Norsk presse bruker da nok utgangspunkt for å lage matriser og stereotypi- bilder, vil enkelte hevde. Til dette er det bare å plater til rotasjonspresser. Importrestriksjoner si at de fleste avisers faste billedabonnement hos og en pris på ca. 35 000 kroner per maskin gjor- NTB og andre norske eller utenlandske byråfor- de imidlertid sitt til at innføringen av maskinene bindelser er en dårlig erstatning for handlings- tok litt tid. bilder som står i direkte forbindelse med tekst- reportasjen. I dag nyttes de først og fremst som I 1952 reklamerte selskapet Fairchild Camera and blikkfang og som middel til å pynte avissidene Instrument Corp. – produsenten av klisjémaski- med.»22 Ona betraktet dette som et problem nen The Fairchild Scan-a-graver – med at ni nor- som kunne løses ad teknisk vei, men avisene ske aviser hadde tatt deres maskin i bruk. Blant manglet foreløpig de nødvendige hjelpe disse var Dagbladet, VG, Tønsbergs Blad, Dram- midlene. Den såkalte fotoelektriske klisjémaski- mens Tidende samt flere arbeideraviser. Senere nen var på dette tidspunktet tatt i bruk i mange fulgte andre aviser etter, og det kom også flere amerikanske aviser, og ved maskintyper på markedet. hjelp av slike maskiner kun- Ved utgangen av 1955 had- ne også norske små og mel- «Norsk presse bruker da nok de i alt tolv arbeideraviser lomstore aviser framstille bilder, vil enkelte hevde.» og 19 borgerlige aviser kjøpt sine egne klisjeer raskt og klisjémaskiner fra fire for- enkelt – og samtidig redu- skjellige produsenter.24 Kli- sere kostnadene per bilde med to tredeler.23 sjémaskinene gjorde ikke så mye fra eller til når det gjaldt den tekniske kvaliteten på fotogjengi- En fotoelektrisk klisjémaskin var en kombinert velsen. Det viktige var at disse maskinene gjorde skannings- og graveringsmaskin. Maskinens ho- det mulig for stadig flere aviser å ta i bruk aktu- vedkomponenter var to sylindere som var mon- elle fotografier i en periode hvor klisjéanstaltene tert på samme aksling, samt en skanner og en tok seg svært godt betalt, og hvor tidkrevende graveringsenhet. Fotografiet som skulle repro- framstillingsmetoder og mangel på faglærte kje- duseres, ble festet på den ene sylinderen, og en migrafer begrenset avisenes bruk av bilder. plate av hard plast ble festet på den andre. Mo- tivet ble så overført til plastplaten ved at skan- Rana Blad søkte i 1956 om valutalisens for å få neren leste av bildet og sendte signaler til gra- kjøpt en klisjémaskin, og søknaden illustrerer veringsenheten som graverte punkter inn i godt hvorfor avisene ønsket å skaffe seg denne platen. Det var ikke lenger nødvendig med den tekniske nyvinningen: «Behovet for en slik mas- tidkrevende bruken av kjemikalier for å etse vekk kin er påtrengende, idet vi nå må sende våre felter som ikke skulle avgi trykk – det sørget bilder til A/S Norsk Telegrambyrå, Oslo for å få graveringsenheten for i en så å si helautomati- laget klisjeer og dermed får vi ikke bildene i avi- sert prosess. Klisjémaskinene kunne gravere sen før tidligst 4 dager etter at disse er fotogra- ferdige plastklisjeer på mindre enn en halv time, fert», het det i avisens brev til Handelsdeparte- og plaststoffet som klisjeene var laget av, hadde mentet. Avisens disponent tilføyde at leserne en slik kvalitet at de både kunne brukes direkte gjentatte ganger hadde kritisert avisen for å

24 Arbark. Norsk arbeiderpresses arkiv. Da 27, mappe: Den 22 Hovedorganet Mars, April, Mai 1951, s. 6. fotoelektriske klisjemaskin. (Div. korr.) 1952–59. Oversikt 23 Hovedorganet Mars, April, Mai 1951, s. 6. med tittelen «Klisjémaskiner i landets aviser». 52 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

trykke gammelt billedstoff – og han ga dem rett; mene med å gjengi fotografier i avisene – som en moderne avis måtte ha bilder som var like nye særlig hadde fulgt store aviser med rotasjons- og aktuelle som avisens øvrige stoff.25 presser helt siden rasterklisjeene ble oppfunnet – ikke ble løst før avisene gikk over til offsettrykk. Som ved høytrykk ble det også i offsetteknolo giens tidligste fase benyttet klisjeer når fotogra- Konkurranse om annonsørenes gunst fier skulle reproduseres; avtrykk av klisjeene ble I boken Pressen mellom teknologi og samfunn skri- overført til offsetplatene ved såkalt overtrykk, ver Svennik Høyer at etterkrigstiden for avisenes og platene ble deretter etterbehandlet med del var preget av en «voldsom vekst i annonse- blant annet fosforsyre og gummi arabicum før ringen». Avisene opplevde en vridning i inntekst- de var klare til bruk i trykkpressen.26 Kvalitets- grunnlaget sitt. Annonseinntektene ble atskillig messige svakheter ved denne overføringsmeto- viktigere enn abonnementsinntektene, og det den var antakelig noe av bakgrunnen for Max var særlig de avisene som hadde størst opplag Rich. Kirstes svært negative holdninger til off- på de lokale avismarkedene, som profitterte på settrykte bilder som vi så ovenfor. Ved overgan- utviklingen.27 Aviseiere som vurderte å skifte ut gen til 1960-årene – da de første skandinaviske sitt tekniske utstyr ved inngangen til 1960-årene, avisene fulgte amerikanske avisers eksempel og holdt et våkent øye med annonsørenes ønsker begynte med offsettrykk – foregikk imidlertid og behov; en overgang til offsettrykk kunne bli overføringen av fotografier til trykkplater på en den avgjørende faktoren som førte til at en avis helt annen måte. Et bilde som skulle reproduse- overtok ledelsen eller rykket fra i konkurransen res, ble først avfotografert gjennom et raster. om lokale annonsekroner. For aviser som konkur- Den negative filmen ble så lagt inn i et belys- rerte med ukepressen om riksannonsørenes ningsapparat sammen med en offsetplate som gunst, kunne en offsetpresse gjøre det mulig å ta var preparert på omtrent samme igjen tapt terreng. I løpet av måte som et ordinært fotopapir. «voldsom vekst 1950- og begynnelsen av 1960- Etter et par minutters belysning årene var de fleste av ukebladene var bildet overført og trykkpla- i annonseringen» gått over til offsettrykk eller dyp- ten klar til framkalling og fikse- trykk, og dermed var de i stand ring. En kort etterbehandling var alt som skulle til å trykke firefargers annonser med svært god til før platen kunne spennes inn i offsetpressen. teknisk kvalitet.28 Den direkte overføringen fra film til trykkplate, en trykkfarge som var blitt utviklet spesielt for Den amerikanske trykkpresseprodusenten offsettrykk, avispapir av en annen kvalitet, mu- Miehle-Goss-Dexter Inc. la vekt på annonsøre- ligheten til å bruke finere raster og gummidukenes elastisitet var elementer som samlet bidro 27 Høyer, Svennik: Pressen mellom teknologi og samfunn, til at kvaliteten på billedgjengivelsen i avisene Oslo 1995, s 262. ble atskillig bedre ved offsettrykk enn ved høy- 28 Dyptrykk var en tredje trykkteknikk som i likhet med offset egnet seg godt for trykking av fargeillustrasjoner. trykk. Og antakelig er det riktig å si at proble- Ukebladet Hjemmets trykkeri kjøpte en dyptrykkspresse til produksjon av Alt for damene i 1953. Fra 1962 ble også 25 Arbark. Norsk arbeiderpresses arkiv. Da 27, mappe: Den Hjemmet trykt i dyptrykk. (Se mer om dette i Johansen, fotoelektriske klisjemaskin. (Div. korr.) 1952–59. Brev fra Tor Are: «Å motarbeide den nye teknikken er å grave Rana Blad til Handelsdepartementet datert 1.8.1956. sin egen grav», i Hansen, Roy mfl. (red.): Hjemmet 26 Se mer om overtrykksteknikken i Norsk Boktrykk Mortensen Trykkeris grafiske klubb 75 år – en historie Kalender 1949, s. 88 f. om samhold og faglig kamp, Oslo 2004.) Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 53

nes etterspørsel etter mer fargetrykk da selska- Det var ellers ikke bare offsetavisenes tilbud om pet i 1965 skulle forklare sitt sterkt økende salg farger eller bedre fotogjengivelser i annonsene av offsetpresser både til aviser og til ulike typer som virket forlokkende på annonsørene. Med magasiner. Når det gjaldt det amerikanske mar- offsettrykk ble det både billigere og enklere å kedet, ble utbredelsen av farge-tv tillagt stor fremstille originaler til annonsene som skulle betydning. Selskaper som reklamerte for pro- trykkes, og det åpnet seg dessuten helt andre duktene sine i tilknytning til tv-sendinger som muligheter for variasjon når det gjaldt annonse- ble sendt i farger, ville også ha fargetrykk på nes utforming. Tradisjonelt hadde annonsører oppfølgingsannonser i aviser og i blader. Flere fått assistanse av reklamebyråer til å sette opp og flere aviser valgte derfor offsetpresser som annonser ved hjelp av blysats og klisjeer. Byrå- ga mulighet for å trykke med to eller flere far- ene sørget for at det ble preget pappmatriser av ger.29 I Norge skulle det ennå gå noen år før annonsene, og disse ble sendt ut til avistrykkeri- farge-tv og tv-reklame skulle komme til å ut- ene. I trykkeriene ble det tatt en avstøpning i bly gjøre en konkret trussel for avisenes annonse- slik at annonsen kunne monteres inn på riktig salg. Konkurransen med ukepressen var imidler- sted i den endelige trykkformen. De avisene som tid reell nok, og det er heller ingen tvil om at en hadde sylinderpresser eller flattrykksrotasjoner, del konkurranseutsatte lokalaviser var redd for kunne nå legge trykkformen i pressen og gå i å bli sittende igjen med høytrykkspresser når gang med trykkingen, mens aviser som hadde konkurrentene gikk over til offset. Erfaringer fra rotasjonspresser først måtte prege pappmatriser Sverige viste at aviser fort kunne sakke akterut av alle sidene, som så ble brukt til å støpe buede på annonsemarkedet dersom konkurrentene stereotypiplater. fikk offsetpresser. Flere norske aviser hadde vært representert på den tidligere nevnte offsetkon- I tillegg til at den framstillingsprosessen vi her feransen i Härnösand i 1964, og kanskje hadde har beskrevet, var tidkrevende, ble den tekniske de der observert at Nya Norrland – stedets loka kvaliteten svekket gjennom alle ledd i proses- le arbeideravis – var kommet i vanskeligheter sen. Det var ofte et langt kvalitetsmessig sprang etter at Västernorrlands Allehanda begynte med fra de første originalene som ble levert til rekla- offsettrykking.30 For mange norske aviser var mebyrået, til den annonsen som til slutt sto på konkurranseelementet avgjørende når de vur- trykk i avisen. Ved offsettrykk kunne imidlertid derte å gå over til offsettrykk, og vi finner -ek veien fra original til avis kuttes betraktelig. Det sempler på at aviser bestilte offsetpresse så å si var ikke lenger behov for å framstille klisjeer på dagen hvis de fikk høre at en konkurrent var eller matriser; annonsørene kunne levere an- i ferd med å skifte teknologi.31 nonseoriginaler i form av papir- eller filmmon- tasjer. Fotografier, papirutklipp fra varekataloger eller bruksanvisninger, tekst som var klipt ut fra 29 Miehle-Goss-Dexter, Incorporated. Annual Report 1965, andre annonser – kort sagt alt mulig på papir s. 8. 30 Andersson, Lars G.: Arbetarpressen 100 år, Stockholm eller film – kunne benyttes. Ifølge en brosjyre fra 2007, s. 112. Arbeiderpressens Annonsekontor trengte an- 31 Gudbrandsdølen på Lillehammer skal ha gjort et nonsørene nå bare saks og oppfinnsomhet for styrevedtak om å gå over til offsettrykk samme dag å framstille gode blikkfang; overlappende illus- som Oppland Arbeiderblad skrev om sitt planlagte trasjoner, tekster og overskrifter på skrå eller i teknologiskifte. (Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 12, mappe: Miehle-Goss-Dexter Scandinavia AB. Brev til bue, forstørrelser eller forminskninger – det visepresident Per Hoel fra Johan Ona, datert 9.7.1965.) meste lot seg gjøre når annonsen bare skulle 54 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Rana Blad fikk offsetpresse i 1965 og ble dermed Norges første avis som ble trykt på en offset rotasjonspresse. (Foto: Arbark) avfotograferes og kopieres over på en trykk først: Et tungtveiende argument for å skifte tek- plate.32 nologi var at offsetpresser åpnet for en mer fleksibel produksjon. Et generelt problem i avisbran- Offset i aviser: fleksibelt og rasjonelt sjen var avisenes behov for å foreta tunge Avisutgivere som vurderte å gå over fra høytrykk investeringer i trykkpresser som ofte hadde en til offset, lot seg fascinere av enkle framstillings- svært lav utnyttelsesgrad. Tradisjonelle avispres- metoder og av mulighetene for å oppnå bedre ser egnet seg stort sett bare til å trykke aviser, trykkteknisk kvalitet. De var imidlertid også opp- og følgelig var mange av dem i drift bare noen tatt av kostnader, og derfor var det viktig å dan- få timer per døgn. Med en offsetpresse for hån- ne seg et godt bilde av priser, driftskostnader, den kunne avistrykkeriene påta seg flere og mer bemanningsbehov og alternative anvendelses- varierte trykkoppdrag. En slik avispresse kunne områder for offsetpressene. Og for å ta det siste i tillegg til avistrykking også brukes til å trykke blader, magasiner, reklamebrosjyrer og andre 32 Arbeiderpressens Annonsekontor: Offset, brosjyre utgitt i produkter som skulle ha høy trykkteknisk kvali- 1967. tet. Aviseierne hadde dermed et berettiget håp Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 55

om at de ved å investere i en offsetpresse ville sene en relativt knapp bemanning. Fagorgani- få en avispresse med atskillig flere driftstimer sasjonene var opptatt av å begrense tilgangen per døgn enn de hadde hatt tidligere.33 til fagene – blant annet ved å sette et tak på antallet lærlinger i bransjen, og gjennom 1960- Vi finner en rekke eksempler på at aviser har tatt og deler av 1970-årene var mangel på faglært i bruk nytt teknisk utstyr for arbeidskraft et problem for å kutte kostnader – enten «saks og oppfinnsomhet mange aviser. Et økende inn- ved å redusere antallet anslag av ufaglærte på setteri- satte – eller ved å overføre for å framstille gode ene og innføring av arbeids- arbeidsoppgaver fra fagar- kraftbesparende teknologier beidere til ufaglærte. Da de blikkfang» i alle produksjonsledd var første norske avisene kjøp- nærliggende svar på slike te settemaskiner mot slutten av 1890-årene, var utfordringer. Det var lite å hente når det gjaldt målsettingen først og fremst å produsere billi- betjeningen av trykkpressene. Rasjonaliserings- gere, ikke å produsere mer. Og målene ble nådd gevinster i form av færre ansatte kunne først og ved å si opp typografer. Drøyt femti år senere, fremst oppnås på satsframstillingsområdet – og da klisjémaskinene kom til Norge, sto det strid da særlig etter at datateknologien hadde fått om hvem som skulle betjene dem. I USA hadde bred anvendelse i avisene.36 Disse forholdene introduksjonen av disse maskinene ført til ar- kommer vi nærmere tilbake til i neste kapittel. beidsledighet blant kjemigrafene; mange aviser plasserte klisjémaskinene i redaksjonen, hvor de Prisen på det tekniske utstyret og avispressenes ble betjent av journalister ved siden av annet kapasitet var viktig da de første norske avisene arbeid.34 Her i landet klarte kjemigrafenes fag- investerte i offsetpresser. Det generelle inntryk- forbund i første omgang å få i stand avtaler som ket er at offsetrotasjoner var noe rimeligere enn sikret medlemmenes rett til å betjene klisjé høytrykksrotasjoner med tilsvarende kapasitet maskinene.35 På noe lengre sikt var imidlertid og utstyr, men at det tok noen år før det ble kjemigraffaget ubønnhørlig på vei mot utslet- utviklet presser med kapasitet nok til å dekke de telse. Innføringen av klisjémaskiner markerte det største avisenes behov.37 Med offsetteknologien første skrittet på veien, mens trykkeribransjens fulgte det nye og svært enkle maskiner for set- overgang til offset senere ga faget nådestøtet. ting av tekst, og disse var atskillige rimeligere enn tradisjonelle settemaskiner. Rundt midten Hvem og hvor mange skulle få bli igjen for å av 1960-årene kunne norske aviser dessuten betjene offsetpressene og de nye tekstframstil- nyte godt av at flere store produsenter av offset- lingsapparatene som etter hvert ble tatt i bruk som et ledd i overgangen til offsettrykte aviser? 36 Spørsmålet om bemanningsreduksjoner ved innføring Variasjonene var store fra land til land – blant av offsettrykk i aviser ble drøftet i fire artikler under overskriften «Om billiggjøring av aviser» i Typografiske annet fordi det bemanningsmessige utgangs- Meddelelser 1965. Eksempler fra Sverige og Danmark punktet var ulikt, og fordi graden av fagorgani- tydet på at offsetavisene i hvert fall ikke umiddelbart ble sering og fagorganisasjonenes engasjement og produsert ved hjelp av færre ansatte. (Se Typografiske innflytelse varierte. I Norge hadde de fleste avi- Meddelelser nr. 8, 14, 18 og 23/1965.) 37 Se blant annet Dagspressen nr. 12/1963, s. 10: MGD 33 De grafiske fags årbog 1964, s 14. lanserte i 1965 en presse kalt Goss Metro Offset beregnet 34 Hovedorganet Mars, April, Mai 1951, s. 6. for aviser med opptil 100 000 i opplag. (Miehle-Goss- 35 Nilsen 1962, s. 340. Dexter, Incorporated. Annual Report 1965, s. 12.) 56 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

presser forsøkte å få et fotfeste på det skandina- befolkningen ville øke i de nærmeste årene, og viske markedet. MGD solgte for eksempel sine at tettstedet Mo i Rana i løpet av kort tid kom til ulike Goss-modeller til priser som lå 15–20 pro- å være befolket av 20–25 000 mennesker. Yt- sent lavere enn prisene i USA, og vi vet at både terligere 15 000 ville antakelig bo innenfor kom- svenske Solna og det amerikanske selskapet munegrensen eller i kommunens nærmeste Fairchild var villig til å gå langt ned i pris for å få omegn. Granhaug var ikke i tvil om at Rana Blads innpass i norske aviser.38 Driftskostnadene økte opplag ville overstige 10 000 i løpet av en fem- imidlertid ved en overgang fra høytrykk til off- årsperiode. Overfor Norsk Arbeiderpresse ga han set; både farge og trykkplater var dyrere. Produ- derfor uttrykk for at avisens flattrykksrotasjon sentene lovet imidlertid at prisene kom til å gå måtte skiftes ut med en stereotypirotasjon.40 ned etter hvert som flere og flere aviser skiftet teknologi. De påpekte for øvrig det urimelige i I november 1962 fikk Norsk Arbeiderpresse til- å sammenligne driftskostnader uten å ta hensyn bud om å kjøpe en brukt rotasjonspresse i Sve- til at en offsetrotasjon kunne brukes til mye mer rige, og dette tilbudet ble videreformidlet til enn bare avistrykking, og at en slik presse der- Rana Blad.41 Ledelsen i Rana Blad var imidlertid med kunne utnyttes atskillig flere timer i døgnet begynt å tenke i andre baner. De takket nei til enn en høytrykksrotasjon.39 den brukte høytrykksrotasjonen og gikk i stedet i gang med å undersøke mulighetene for å gå Rana Blad først med offset over til offsettrykk. I mars 1963 deltok redaktør Sommeren 1961 var arbeideravisen Rana Blads Ole Moe og disponent Eilif Granhaug på en kon- trykkeri utstyrt med et håndsetteri, tre sette feranse for arbeiderpressens redaktører og dis- maskiner, et par mindre trykkpresser og en del ponenter, og her fikk de en grundig innføring i annet utstyr til aksidensproduksjon samt en eld temaet. På initiativ fra Johan Ona holdt den re Duplex flattrykksrotasjon som daglig ble svenske ingeniøren Carl-Edvin Blomdahl et fore- brukt til å trykke Rana Blad i et opplag på 6600. drag om offsettrykking av aviser. Og Blomdahl Mo i Rana var på denne tiden en kommune i var ikke en tilfeldig valgt offsetkyndig ingeniør; sterk vekst. Hjørnesteinsbedriften Norsk Jern- han var den skandinaviske representanten for verk AS ekspanderte, og ved inngangen til selskapet MGD – produsenten av Goss offsetro- 1960-årene ble det også etablert et koksverk. tasjoner for avistrykk. Disponent Eilif Granhaug i Rana Blad antok at Rana Blads faktor (trykkerisjef) – Oddvar Tonaas 38 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 30, mappe: 5.48 – var faglært trykker og sterkt engasjert i spørs- Offset. Notat fra Johan Ona, datert 31.3.1965. Se også diverse korrespondanse i Ec 12. Mappe: Miehle-Goss-Dexter målet om offsettrykte aviser. Da han sommeren Scandinavia AB. I sin studie av avisers overgang til offset 1963 var på ferie i Danmark, la han veien innom fra 1968 skriver Bergsvein Bønes at avisenes viktigste Fjerritslev Avis for å danne seg et førstehånds- argumenter for å skifte teknologi var av økonomisk art, inntrykk av produksjonsgangen i en offsettrykt og at prisen på trykkpresser og satsframstillingsutstyr dermed hadde spilt en viktig rolle. (Bønes, Bergsvein: Teknisk utvikling og sosial endring. En studie av avisers 40 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 64, mappe: Rana overgang til offset, Stensil nr. 7/1968, Institutt for Blad. Korrespondanse 1958–1963. Notat om forholdene i presseforskning, s. 2–3.) Fairchild leverte sin første News Rana Blad datert 11.8.1961. King offsetrotasjon på det norske markedet til Halden 41 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 64, mappe: Arbeiderblad i 1965. Harstad Tidende bestilte en Solna- Rana Blad. Korrespondanse 1958–1963. Brev fra Norsk presse høsten 1966. Arbeiderpresse AS til disponent Eilif Granhaug i Rana 39 De grafiske fags årbog 1964, s. 14. Blad, datert 17.11.1962. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 57

avis.42 Senere på året fikk også han anledning til Fairchild i tillegg til en rekke aviser som hadde å treffe Carl-Edvin Blomdahl. I begynnelsen av tatt disse produsentenes offsetrotasjoner i bruk. oktober holdt nemlig Blomdahl nok et foredrag Vel hjemme leverte Tonaas en rapport som kon- om offsettrykte aviser – denne gangen på en kluderte med at Goss-pressene fra MGD var be- faktorkonferanse i regi av Arbeiderpressens tydelig bedre enn de to offsetpressene News Samvirke. Ifølge Tonaas ga han en overbevisen- King og Color King fra Fairchild. Denne konklu- de presentasjon av «offset-teknikkens eventyr- sjonen skulle komme til å få stor betydning både lige muligheter».43 I etterkant av denne konfe- for arbeiderpressen og for MGDs posisjon på det ransen arrangerte Johan Ona et møte mellom norske avismarkedet; i årene som fulgte skulle Tonaas og Blomdahl, og et par uker senere – den Arbeiderpressen i all hovedsak komme til å 21. oktober 1963 – vedtok styret i Rana Blad å kjøpe Goss-presser fra MGD.45 kjøpe en offsetpresse, forutsatt at dette var teknisk og økonomisk gjennomførbart. I et brev til Goss-pressene ble på denne tiden produsert i Norsk Arbeiderpresse begrunnet disponent tre forskjellige utgaver – Goss Urbanite, Goss Granhaug styrevedtaket med at den gamle Suburban og Goss Community. Den sistnevnte Duplex-pressen nå var utslitt og «at det til sta- var den minste, men Tonaas mente at nettopp dighet forekommer reklamasjoner fra annonse- denne pressen ville passe best for en avis av byråer på trykken av riksannonser med Rana Blads størrelse. Den kunne trykke 10 000 illustrasjoner».44 aviser per time, med et sidetall som var avhengig av hvor mange trykkverk pressen ble levert Før en presse kunne bestilles, var det en rekke med.46 Sommeren 1964 bestilte Rana Blad en forhold som skulle utredes og avklares, og et- Goss Community offsetrotasjon som kunne tersom Johan Ona så for seg trykke opptil tolv sider i full- at Rana Blad ville være den format eller 24-sider i tablo- første i en lang rekke av ar- «offset-teknikkens idformat – henholdsvis åtte beideraviser som skiftet tek- og 16 dersom avisen skulle nologi, var han opptatt av å eventyrlige muligheter» ha fargetrykk. Finansierin- følge prosessen tett. Han gen ble ordnet ved at avisen ville dessuten forsikre seg om at den kunnska- fikk låne 350 000 kroner av Norsk jern- og me- pen som Rana Blad opparbeidet seg, også kom tallarbeiderforbund, og ved at det ble opprettet de øvrige arbeideravisene til gode. Dette var en et tilsvarende lån i Arbeidernes Landsbank av årsakene til at Oddvar Tonaas våren 1964 ble 45 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. E 9 Historisk sendt på en fireukers tur til USA, hvor han be- materiale, mappe: Rana Blad I. Rapport fra Oddvar søkte de to trykkpresseprodusentene MGD og Tonaas’ tur til USA våren 1964. 46 Goss-pressene kunne leveres med et varierende antall 42 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 64, mappe: Rana units eller trykkverk. Hvert trykkverk på en Goss Blad. Korrespondanse 1958–1963. Brev fra Oddvar Tonaas Community-presse kunne trykke fire fulle avissider til Johan Ona, datert 20.8.1963. eller åtte tabloidsider. Rana Blad kjøpte en 3-units 43 Hirsti, Øyvind: Folkets røst i 90 år. Dunderlandsdølen/ presse, som altså kunne trykke tolv fullformat avissider Helgelands Fremtid/Rana Blad 1902–92, Mo i Rana av gangen. Dersom noen av sidene skulle ha farger, 1992, s. 94. måtte sideantallet reduseres fordi en av papirbanene 44 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 64, mappe: Rana da måtte kjøres gjennom to trykkverk. På grunn av Blad. Korrespondanse 1958–1963. Brev fra disponent Eilif stor etterspørsel etter fargeannonser måtte Rana Blad Granhaug i Rana Blad til Norsk Arbeiderpresse AS, datert relativt raskt utvide kapasiteten ved å bestille et fjerde 1.11.1963. trykkverk. 58 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

garantert av Norsk Arbeiderpresse AS.47 Trykk- fagforbundene, som begge var opptatt av stra- pressen ble montert høsten 1964, og den 1. fe- tegisk posisjonering med tanke på at flere aviser bruar 1965 ble Rana Blad – som den første dags- kom til å gå over til offsettrykk i tiden framover. avisen i Norge – trykt på en offsetpresse. «Det er Det vil imidlertid føre for langt å gå inn på alle ingen tvil om at Rana Blads detaljene her. I denne sam- overgang til offset er en «1. februar 1965 ble menheng skal vi nøye oss milepel i norske presses his- med å fastslå at Arne Li viste torie», skrev Arbeiderbladet Rana Blad – som den første kompromissvilje. Til tross for 48 samme dag. dagsavisen i Norge – trykt kraftige protester fra deler av sitt eget forbundsstyre Typografer eller litografer på en offsetpresse.» aksepterte han til slutt en i avistrykkeriene? avtale om omskolering, for- Forsinkelser og innledende startvansker hadde utsatt at Rana Blad ansatte en faglært offsettryk- det likevel vært; det hadde nemlig tatt lang tid ker for en avgrenset tidsperiode.49 Etter dette å oppnå enighet med fagorganisasjonene om innledet for øvrig de to forbundene et tett sam- hvem som skulle betjene avisens nye utstyr. I arbeid, som i først omgang resulterte i likely- likhet med typografer og trykkere i andre aviser dende overenskomster på enkelte områder, og var det grafiske personalet i Rana Blad organisert som deretter førte til en sammenslutning i Norsk i Norsk Typografforbund. Da det ble kjent at Grafisk Forbund.50 Rana Blad hadde bestilt offsetpresse, ble imidlertid avisen kontaktet av forbundsformann Teknologiskiftet medførte store endringer i Rana Arne Li i Norsk litograf- og kjemigrafforbund. Blads produksjonsgang, men med bakgrunn i Med henvisning til håndverksloven, lærling observasjonene som faktor Tonaas hadde gjort loven, forbundets overenskomster med offset- i amerikanske offsetaviser, ble det lagt opp til en trykkerier samt innarbeidet praksis på feltet, gradvis overgang i de avdelingene hvor dette forlangte Li at avisen som et minimum måtte var mulig. Redaksjonen merket ikke så mye til ansette en faglært reproduksjonsfotograf og en endringene – her representerte de økte mulig- faglært offsettrykker fra dette forbundets rekker. hetene for billedbruk den største forskjellen. For Rana Blad hadde allerede en fotograf som drev typografene var forandringene større; de fikk med mørkeromsarbeid og klisjéframstilling, og imidlertid god tid til å lære seg å betjene det nye avisens opprinnelige plan var at denne fotogra- satsframstillingsutstyret. På lengre sikt var det fen samt en av trykkerne skulle omskoleres. I meningen å gå helt over fra «varmsats» (bly) til forhandlinger med Litograf- og kjemigraffor- «kaldsats» (papir eller film), men de første årene bundet gjorde avisens representanter det klart ble settingen utført både på ny og på gammel at disse to måtte sies opp dersom forbundets krav skulle imøtekommes, og det ville avisen 49 Saksforløpet kan følges i detalj i styrereferater og annet arkivmateriale fra Norsk Arbeiderpresses arkiv helst unngå. og i arkivet etter Norsk litograf- og kjemigrafforbund. Dette avsnittet er i hovedsak basert på korrespondanse Saken hadde mange aspekter. Den var blant og notater i Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 30, annet noe av en prøvestein for de to grafiske mappe: 5.48 Offset 1952 t.o.m. 1964. 50 Høsten 1966 vedtok Norsk typografforbund, Norsk 47 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Protokoll fra litograf- og kjemigrafforbund og Norsk bokbinder- og styremøte i Norsk Arbeiderpresse 6.11.1964. kartonasjearbeiderforbund å slå seg sammen og danne 48 Arbeiderbladet 1.2.1965. Norsk Grafisk Forbund. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 59

Reprofotograf Sigbjørn Gjersvik i Rana Blad med ferdige filmer som skal kopieres over på offsetplater. (Foto: Arbark) måte. To av avisens settemaskiner var fortsatt i tet såkalte Ludlow-settere. Ved overgangen til drift, og på dem ble deler av avisen satt på tra- offsettrykk kjøpte Rana Blad en japansk Mori- disjonelt vis. Blysatsen ble imidlertid ikke mon- sawa tittelsetter. Dette var en fotosatsmaskin der tert inn i noen trykkform. Det ble isteden tatt et en og en bokstav ble eksponert på fotopapir ved skarpt papiravtrykk til bruk i en sidemontasje. belysning gjennom alfabetsjablonger.51 Resten av settingen ble utført ved hjelp av to skrivemaskinlignende apparater som gikk under Fra setteriet ble titler, papirutskrifter fra Justowri- betegnelsene Justowriter Recorder og Justo teren, avtrykk av blysatsen, eventuelle strekteg- writer Reproducer. Teksten ble satt på en Justo ninger og ferdige annonser sendt videre til mon- writer Recorder, som skrev den ut både på et tasjeavdelingen, hvor alt ble skåret opp i riktige vanlig skrivepapir og i form av et hullbånd. Pa- størrelser og belagt med voks på baksiden. Tidli- pirutskriften ble benyttet til korrekturlesing, gere hadde ombrekkingen av avissidene foregått mens hullbåndet ble matet inn i en Justowriter ved at blysats og klisjeer ble plassert inn i store Reproducer – også kalt renskriver. Med en has- metallrammer. Nå var denne jobben – bokstavelig tighet på ca. hundre ord i minuttet skrev denne talt – blitt lettere. Typografene monterte det voks- maskinen teksten ut på papir som ferdig justert belagte papirmateriellet opp på ark av samme spaltesats (rette marger). Rana Blads titler var alt etter størrelse blitt satt med håndsats eller med 51 Se neste kapittel for en nærmere beskrivelse av settemaskiner, mens en del andre aviser benyt- overgangen til fotosetting i avisene. 60 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

størrelse som en avisside, og dersom det skulle leggingen betraktet som vellykket og løfterik. benyttes bilder, ble det satt av plass til disse. Etter bare to måneders drift skrev Johan Ona følgende i et notat til styret i Norsk Arbeider- Når sidemontasjen var ferdig, overtok reprofoto- presse: «Vi har allerede erfart at selv de mest grafen stafettpinnen. Han fotograferte de opp- optimistiske forhåpninger er innfridd.»52 klebede avissidene med et reprokamera og frem- kalte deretter en negativ sidefilm. Dessuten Hvem var egentlig først ute? fotograferte han alle bilder som skulle være med, Rana Blad og arbeiderpressen sentralt gjorde et og lagde rastrerte negativer som ble montert på markedsmessig poeng ut av sin tidlige overgang riktig plass på sidefilmene. Siste ledd i førtrykks til offsettrykk, men var Rana Blad egentlig først prosessen var overføringen fra film til trykkplate. ute? Avisen har i hvert fall ikke vært alene om å I Rana Blad foregikk dette ved at den ferdige påberope seg status som pioner på dette feltet, sidefilmen ble lagt oppå en offsetplate av alumi- og spørsmålet om hvilken norsk avis som gikk nium og plassert inn i en kopieringsramme. Off- først over til offset har vært gjenstand for disku- setplaten var belagt med en lysømfintlig hinne, sjon en rekke ganger. Ifølge sin egen jubileumsa- og etter noen minutters belysning i kopierings- vis fra 2004 ble Vikersund-avisen Bygdeposten rammen var avissiden overført, og platen var klar trykt i offset allerede våren 1964.53 Og i boken for fremkalling i et eget bad. Deretter kunne «Avis og avisfolk i Vestfold» skriver Ivar Tollnes at trykkplatene legges inn i pressen, papirbanen eieren av avisen Jarlsberg i Holmestrand – Bent tres gjennom maskinen og Harris Evandt – hadde skaf- trykkingen settes i gang. Al- «Vi har allerede erfart at fet seg en offsetpresse i lerede den første dagen 1964, og at Jarlsberg var Nor- Rana Blad ble trykt på den selv de mest optimistiske ges første offsettrykte avis.54 nye offsetpressen, fikk abon- forhåpninger er innfridd.» nentene et rikt illustrert åtte Tirsdag 24. mars 1964 sto siders vedlegg som forklarte produksjonsproses- det følgende på lederplass i ukeavisen Bygde- sen i detalj. Det ble til og med eksperimentert posten: «Dette er den første offset-trykte avis i forsiktig med fargebruk; på side 1 og side 8 ble Norge.» Avisen hadde fire sider. Den var trykt i det trykt noen rammer og titler i rødt, mens det et format som var noe større enn A4, og den ble trykt et par grønne titler på side 2 og side 7. tekniske kvaliteten var svært dårlig. På forsiden var det et utydelig bilde av utgiverne i ferd med Rana Blads overgang til offsettrykk ble en suk- å losse avisens nye trykkpresse ned fra et laste- sess fra første stund. Opplaget økte, annonsø- plan. Få dager senere – den 28. mars – ble også rene strømmet til, og inntektene gikk raskt i Jarlsberg trykt på en offsetpresse, og leserne ble været. Med bare tolv sider til rådighet – og åtte møtt med følgende hilsen: «Som den første avis dersom det skulle trykkes med farger – kom i Norge går vi over til offset.» Avisen besto av fire avisen imidlertid i den uvante situasjonen at 52 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 30. Mappe: 5.48 annonsører måtte avvises på grunn av plass- Offset. mangel. Det gikk derfor bare ett års tid før Rana 53 Bygdeposten 2.4.2004 (jubileumsavis) Blad bestilte nok et trykkverk, slik at sidetallet 54 Tollnes, Ivar: Avis og avisfolk i Vestfold. En kunne utvides til 16. Nok en gang stilte Norsk kulturhistorie, Larvik 1992, s. 173. Se også Høst, Sigurd: Avislandskapets utvikling. Studier av avismønster og jern- og metallarbeiderforbund velvillig opp lesevaner 1985–2001, Institutt for journalistikk, rapport som långiver. Sentralt i arbeiderpressen ble om- 1/2003, s. 76. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 61

A3-ark som var lagt oppå hverandre og stiftet Typografiske Meddelelser var spesielt opptatt av sammen langs siden. Også Jarlsberg trykte et å følge med på den teknologiske utviklingen i bilde av sin nye presse på forsiden. avisbransjen, og rett før jul i 1964 skrev typografenes fagblad om Rana Blad som i løpet av nær- Bygdeposten ble trykt på en Rotaprint arkoffset, meste framtid var i ferd med å bli «den første mens Jarlsberg ble trykt på en lignende presse offset-trykte avis i Norge». Bladet var godt kjent av merket Multilith. Begge disse pressene – hen- med hvordan Bygdeposten og Jarlsberg ble pro- holdsvis tysk og amerikansk – var blitt utviklet i dusert – og for øvrig også Svelviks Tidende, som 1920-årene, og i mellomkrigstiden ble de mar- ble trykt på Jarlsbergs Multilith-presse. Typogra- kedsført som kontoroffsetmaskiner. Etter den fiske Meddelelser opererte imidlertid med et andre verdenskrig lanserte produsentene større klart skille mellom ukes- og fådagersaviser som og litt mer avanserte modeller, og selv om slike ble trykt på små arkmaskiner, og dagsaviser som presser fortsatt ble betraktet som duplikatorut- ble trykt på store rulloffsetrotasjoner. Bladet styr best egnet for kontorbruk, var det enkelte hadde bare forakt til overs for Bygdepostens re- ordinære trykkerier som tok dem i bruk, og det daktør, som i mars 1964 hadde latt seg intervjue gjorde også Bygdeposten på NRK Radio og hevdet at og Jarlsberg. Til framstilling «den kan betjenes av en han var i ferd med å innlede av sats kjøpte de to avisene en «ny epoke på avisfron- avanserte skrivemaskiner – kontordame uten nevneverdige ten». Ifølge Typografiske også betegnet som kontor- forkunnskaper» Meddelelser ble avisen både settemaskiner – av merket satt og trykt av redaktøren, Varityper. Disse maskinene hadde utskiftbare en kontordame og en hjelpemann. Den hadde skrifter. Ved å skrive inn teksten to ganger var «menighetsbladformat», og kvaliteten var under det dessuten mulig å få ut justert spaltesats på enhver kritikk. Det sto ikke mye bedre til med papir, som så ble reprofotografert før montasje Jarlsberg og Svelviks Tidende. Begge avisene ble og overføring til offsetplater. Jarlsberg skrev føl- trykt i A3-format og var «en skamplett kvalitets- gende i sin presentasjon av det nye satsutstyret: messig sett mot den øvrige avisverden».57 «En ny settemaskin for blysats koster fra 120 000 kroner og oppover. Denne maskinen koster bare Avisenes bruk av ufaglært arbeidskraft var nok fjerdeparten. Hva som betyr enda mer for øko- en viktig grunn til at Typografforbundets organ nomien, er at den kan betjenes av en kontor- uttrykte seg negativt om Bygdeposten, Jarls- dame uten nevneverdige forkunnskaper. En berg og Svelviks Tidende. Bladet hadde likevel settemaskin for blysats må betjenes av utdan- et poeng når det fokuserte på forskjellene mel- nede maskinsettere som naturligvis tjener 3 lom disse avisenes arkmaskiner og det utstyret ganger så meget som en kontordame.»55 Byg- som Rana Blad – en dagsavis med bortimot deposten hadde i tillegg gått til anskaffelse av 10 000 i opplag – var i ferd med å installere. Ut- en Varityper Headliner, som var en enkel fotoset- givelse av små, familiedrevne uke- eller få ter for titler.56 dagersaviser produsert ved hjelp av kontoroff- setpresser og enkelt satsutstyr var et velkjent 55 Jarlsberg 28.3.1964. fenomen i USA på denne tiden.58 Her i landet 56 Bygdeposten nr. 13/1964, utgitt 24. mars 1964. Papirutgaver av Jarlsbergs og Bygdepostens første offsettrykte aviser befinner seg bl.a. i RA. PA 603-2 57 Typografiske Meddelelser nr. 22/1962, s. 1. Høyres Pressebyrå. Dab 14, mappe: Jarlsberg 1957–1964. 58 De grafiske fags årbog 1964, s. 10. 62 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Arbeiderpressen gikk i front ved overgangen til offsettrykk i norske aviser, og innvielsen av nye presser var alltid en begi- venhet som ble markert. I 1968 kjørte LO-leder Konrad Nordahl i gang den nye offsetpressen til Rogalands Avis. Johan Ona fra Norsk Arbeiderpresse står til venstre. (Foto: Arbark) skulle imidlertid slike produksjonsmetoder kom- Kappløp og hemmelighold me til å spille en helt ubetydelig rolle. Et fåtall De politiske avisgruppene voktet hverandres småaviser ble produsert på denne måten, men utvikling og fulgte nøye med når konkurrerende selv aviser med opplag ned mot et par tusen aviser gikk til anskaffelse av nytt teknisk utstyr. I begynte rundt midten av 1960-årene å orien- løpet av etterkrigstiden sendte Norsk Arbeider- tere seg i retning av rulloffsetpresser tilsvarende presse ved flere anledninger ut spørreskjemaer den pressen Rana Blad hadde skaffet seg.59 Det til arbeideravisene, der de blant annet ble bedt var introduksjonen av slike presser som bidro til om å gjøre rede for hva slags produksjonsutstyr å endre de norske avisenes tekniske kvalitet og deres borgerlige konkurrenter benyttet. Ved de avisansattes hverdag i løpet det tiåret som overgangen til offsettrykk ble hemmeligholdet fulgte. – og forsøkene på å titte konkurrentene i kortene – enda mer framtredende. Avisene var åpenbart urolige for hva som kunne skje dersom 59 Fosna-Folket ble trykt på en kontoroffsetpresse fra en konkurrent gikk over til offsettrykk. Hvordan sommeren 1965. Se mer om produksjonen av denne avisen i et presseminne av Ada Schwabe Einarsen i ville leserne reagere? Og ville det være mulig å Pressehistoriske skrifter nr. 9/2007, s. 131 f. holde på annonsørene dersom en konkurrent Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 63

på det lokale annonsemarkedet kunne tilby off- Dersom Sørlandet klarte å komme Christians- settrykte annonser med farger og skarpe bilder? sands Tidende i forkjøpet, kunne kanskje høyre avisen utkonkurreres for godt?62 Til å begynne I juni 1964 dro redaktør Gunnar Kristiansen i høy- med ble riktignok et samarbeid mellom de to reavisen Christianssands Tidende til Oslo for å avisene diskutert – tross alt var jo Fædrelands- diskutere kjøp av en Fairchild News King offset vennen begges hovedkonkurrent. rotasjon med Gjestvangs grafiske fagforretning. Norsk Arbeiderpresse hadde gjennom en årrekke Etter at Christianssands Tidende høsten 1964 hatt et tett samarbeid med denne utstyrsleve- bestemte seg for å kjøpe en Goss Community randøren, og antakelig forklarer dette hvordan offsetrotasjon, tok redaktør Gunnar Kristiansen disponenten i arbeideravisen Sørlandet et par kontakt med Sørlandet for å forhøre seg om dager senere kunne motta et detaljert referat fra interessen for en felles trykkeriløsning. Respon- den konkurrerende avisredaktørens møte i ho- sen var i utgangspunktet positiv; partene så for vedstaden. Her kunne han lese at Christianssands seg at avisene skulle ha hvert sitt setteri, men at Tidende var interessert i en offsetpresse som reprofotografering, plateframstilling og trykking kunne trykke 12- eller 16-siders aviser. Han forsto skulle foregå ved et trykkerianlegg som de skul- at avisen hadde svak økonomi, ettersom redaktør le eie i fellesskap. Etter kort tid oppsto det imid- Kristiansen – uten hell – hadde forsøkt å få til en lertid uenighet om hvor det nye trykkeriet skul- nedbetalingsavtale over ti år. Og han fikk vite at le plasseres. Dessuten var det usikkerhet på den sørlandske høyreavisen ikke var fremmed for begge sider knyttet til eventuelle politiske følger å inngå et trykkerisamarbeid med Sørlandet.60 av et samarbeid mellom en høyre- og en arbeiderpartiavis. Johan Ona mente det var «liten Både Christianssands Tidende og Sørlandet var mening i at disse to underskuddsavisene skal aviser som levde et vanskelig liv i skyggen av nr. anlegge hvert sitt nye offset-anlegg».63 Det var 1-avisen Fædrelandsvennen. Sommeren 1964 likevel slik det endte. Med støtte fra Høyre opp- måtte redaktøren i Christianssands Tidende be rettet lokale krefter innen byens forretnings- Høyres Landsstyre om en krisebevilgning på stand et trykkeri med navnet I/S Offsettrykk, og 50 000 kroner for å gjøre opp for manglende her ble Christianssands Tidende trykt fra juli innbetaling av skattetrekk, og for å betale ut 1965.64 I oktober samme år gikk også Sørlandet lønn og feriepenger.61 For Sørlandets del var – og Arendalsavisen Tiden, som også ble trykt i både trykking i Telemark Arbeiderblads trykkeri Sørlandets trykkeri – over til offset. Trykkpressen i Skien og nedleggelse alternativer som på den- og det øvrige tekniske utstyret ble i sin helhet ne tiden ble vurdert seriøst. Offsetplanene til finansiert ved lån fra Norsk Arbeiderpresse AS.65 Christianssands Tidende førte imidlertid til at sentrale aktører både i Sørlandet og i Norsk Ar- 62 Norsk Arbeiderpresses arkiv. Sakspapir til styremøte i beiderpresse AS begynte å tenke i andre baner: Norsk Arbeiderpresse AS 6.11.1964. 63 Norsk Arbeiderpresses arkiv. Sakspapir til styremøte i Norsk Arbeiderpresse AS 29.12.1964. 60 Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 87, mappe: Sørlandet. 64 RA. PA 603-2 Høyres Pressebyrå Dab 4, mappe: Korrespondanse 1964. Brev fra Norsk Arbeiderpresse til Christianssands Tidende 1956–1964. Notat om disponent Jostein Nådland i Christianssands Tidende, opprettelsen av nytt trykkeriselskap i Høyres Hus, datert 20.6.1964. Kristiansand, datert 24.11.1964. 61 RA. PA 603-2 Høyres Pressebyrå Dab 4, mappe: 65 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 30, mappe: 5.48 Christianssands Tidende 1956–1964. Brev til Høyres Offset. «Utbygging til offset», notat signert Johan Ona Landsstyre, datert 5.6.1964. 31.3.1965. De to avisene ble trykt i offset fra 4.10.1965. 64 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

I 1964 hadde Johan Fredrik Loennecken overtatt etter, var imponert over både kvaliteten og tem- stillingen som direktør i Norsk Høyrepresse, og poet; han kunne fortelle at hele Sarpens opplag Loennecken engasjerte seg personlig i avisenes på 2500 eksemplarer ble trykt på 15–20 minut- politiske, økonomiske og tekniske forhold.66 ter.68 Blant annet framsto han som en pådriver for at flere høyreaviser skulle gå over til offsettrykk. Selv om lånesøknaden til Norsk Kollektiv Pen- Parallelt med Christianssands Tidende viste også sjonskasse ga inntrykk av noe annet, hadde ikke Sarpen interesse for å kjøpe offsetpresse. Øko- Smaalenenes Amtstidende tatt noe endelig nomien var anstrengt – opplaget var ikke høy- standpunkt til om trykkingen av avisen skulle ere enn 2400 – men Sarpen hadde et viktig for- flyttes til Sarpsborg. Høsten 1965 engasjerte trinn: Avisen var i besittelse av en verdifull derfor direktør Loennecken i Norsk Høyrepresse eiendom i Sarpsborg. Høsten 1964 sendte sty- seg i saken. Han oppfordret avisens disponent reformann Per Sonerud i AS Dagbladet Sarpen «så inntrengende jeg kan» til å legge all sin tyng- en henvendelse til Norsk Kollektiv Pensjonskas- de inn i etableringen av et samarbeid med Sar- se. Her fortalte han at Sarpen og Smaalenenes pen.69 Loennecken henviste blant annet til at Amtstidende i Halden var blitt enige om å eta- Norsk Arbeiderpresse nylig har bestilt en News blere et felles produksjonsanlegg i Sarpsborg. King offsetrotasjon som skulle installeres i Hal- Begge avisene hadde nedslitt teknisk utstyr, og den Arbeiderblad. Smaalenenes Amtstidendes inspirert av utviklingen i nærmeste konkurrent lå USA, Danmark og Sverige «hele Sarpens opplag på dermed an til få et betydelig hadde de bestemt seg for å forsprang teknisk sett. Det gå over til offsettrykk. I mai 2500 eksemplarer ble trykt var imidlertid mulig å slå ar- 1964 hadde de fått tilbud på 15–20 minutter» beideravisen på målstreken, om å kjøpe en Goss Com- og dette gikk – så vidt det munity rulloffsetrotasjon og var. Smaalenenes Amtsti- tre sett Justowritere for i alt 550 000 kroner. Med dende ble trykt i offset på Sarpens presse fra tilbud om sikkerhet i maskinene og i Sarpens begynnelsen av januar 1966, mens Halden eiendom ba Sonerud om et lån på 600 000 kro- Arbeiderblads offsetpresse ble satt i drift tre uker ner.67 Pensjonskassen sa seg villig til å låne ut senere.70 halvparten, mens Gjensidige lånte ut resten. I tillegg søkte Sarpen partiet Høyre om et lån på Norsk Høyrepresse sendte flere delegasjoner til 45 000 kroner som hjelp til å betale ti prosent av Sverige for å studere overgangen til offsettrykk kjøpesummen ved kontraktsinngåelse. Finan i nabolandets borgerlige aviser, og disponentene sieringen falt på plass, og den 11. juni 1965 ble i Sarpen og i Smaalenenes Amtstidende hadde Sarpen trykt i offset på en ny Goss-presse. En vært blant deltakerne på et besøk hos Väster- stereotypør som var på befaring i avisen kort tid norrlands Allehanda i Härnösand den 3. og 4.

66 Bastiansen, Henrik G.: Lojaliteten som brast. 68 Arbark. Arbeiderpressens annonsekontor. Dd 6, mappe: Partipressen i Norge fra senit til fall 1945–2000. Pres- Offset I. Stipendierapport, datert august 1965. sehistoriske skrifter nr. 11 2009, s. 171–172. 69 RA. PA 603-2 Høyres pressebyrå. Dab 21, mappe: 67 RA. PA 603-2 Høyres pressebyrå, Dab 20, mappe: Smaalenenes Amtstidende 1965–72. Brev fra direktør J. Sarpen 1965–67. Brev fra styreformann Per Sonerud i Fr. Loennecken i Norsk Høyrepresse til disponent R.-A. AS Dagbladet Sarpen til Norsk Kollektiv Pensjonskasse, Sundling i Smaalenenes Amtstidende, datert 27.9.1965. datert 13.11.1964. 70 Halden Arbeiderblad ble trykt i offset fra 26.1.1966. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 65

november 1964. Fra svensk hold ble det hevdet Arbeiderpressens store løft at offsetteknologien ga de små avisene helt nye Offsetpressen i Rana Blad skulle gi arbeideravi- muligheter til å forbedre sin tekniske kvalitet. sene nyttige erfaringer og bidra til en smertefri Kanskje kunne en overgang til offsettrykk være overgang til ny teknologi i andre aviser etter nettopp det som skulle til for å unngå avisdøden hvert som høytrykkspressene deres ble for små som truet både svenske og norske aviser?71 Den eller for gamle. Allerede i mars 1965 – noen få slags perspektiver framsto selvsagt som interes- uker etter at Rana Blads nye presse var tatt i bruk sante for en hardt prøvet høyrepresse. – skrev imidlertid Johan Ona et fyldig notat til styret i Norsk Arbeiderpresse AS, der han argu- Senere ble det også sendt delegasjoner til USA, menterte for en drastisk strategiendring på og konkurrentene i arbeiderpressen mente at dette feltet. Ved å være alene om å bli trykt i delegasjonsreisene og bedriftsbesøkene ble offset kunne en lokalavis oppnå betydelige kon- fulgt opp av innsamlingstiltak med sikte på å kurransefortrinn, mens aviser som «kommer skaffe midler til «en storstilt utbygging av H- humpende etter» måtte belage seg på å slite aviser til offset».72 Ifølge Johan Ona hadde høy- hardt for å ta igjen det tapte. Dersom høyrepres- repressen et mål om å sam- sen klarte å realisere sine le inn 15 millioner kroner «Ved å være alene om offsetplaner, sto mange ar- som skulle brukes til å kjøpe beideraviser i fare for å hav- offsetpresser til ti av høyrea- å bli trykt i offset kunne en ne i bakleksa, og «dette er visene. Planene var visstnok lokalavis oppnå betydelige en utvikling som vi vanske- omfattet av et strengt hem- lig kan stå å se på uten å melighold, og utenfor høy- konkurransefortrinn» gjøre noe», skrev Ona.74 repressens innerste sirkler gikk det rykter om at ikke engang de avisene Han laget derfor en oversikt over arbeideraviser som var tiltenkt offsetpressene, ble informert før som av konkurransemessige årsaker kunne bli det var klart for å sette planene ut i livet.73 Ryk- tvunget til å gå over til offsettrykk i løpet av de tene om en offensiv satsing på ny teknologi i nærmeste årene – og gikk så inn for å bestille høyreaviser som var i direkte konkurranse med offsetpresser til alle disse avisene umiddelbart. arbeideraviser, ble oppfattet som skremmende Og det gjaldt å handle raskt av tre grunner: For i arbeiderpressen. Fra Onas synsvinkel ble særlig det første var det viktig å komme flest mulig Harstad Tidende, Hamar Stiftstidende og Lille- høyreaviser i forkjøpet, for det andre hadde økt hammer Tilskuer betraktet som potensielle trus- etterspørsel etter offsetrotasjoner ført til at pri- ler i viktige områder, og ettersom flere borger- sene på slike presser var i ferd med å gå i været, lige aviser enn disse gikk med planer om å kjøpe og for det tredje hadde MGDs internasjonale offsetpresser, mente Ona at det var på tide å suksess på markedet for avispresser ført til at sette i verk en motoffensiv. leveringstiden på Goss rulloffsetrotasjoner økte så å si fra dag til dag. Da Rana Blad i 1964 be- 71 Pressens Tidning nr. 5/1963, s. 7. stilte sin Goss Community-presse, var trykkver- 72 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 30, mappe: 5.48 kene lagervare. Året etter var bestillingstiden et Offset. «Utbygging til offset». Notat signert Johan Ona halvt år – og den fortsatte å øke. Følgelig ville 31.3.1965. 73 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 30. Mappe: 5.48 74 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 30, Mappe: 5.48 Offset. «Utbygging til offset». Notat signert Johan Ona Offset. «Utbygging til offset». Notat signert Johan Ona 31.3.1965. 31.3.1965. 66 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

det bli stadig vanskeligere for etternølere å re- blad fikk en Goss Community-presse med to spondere raskt på konkurrenters overgang til trykkverk, kunne den ha et berettiget håp om å offsettrykk. ta knekken på venstreavisen Hardanger. Tidens Krav i Kristiansund hadde et opplag som så vidt Ettersom Sarpen og Smaalenenes Amtstidende oversteg opplaget til konkurrenten Romsdals- var i ferd med å gå over til offsettrykk, mente posten. Ved å være først ute med offsettrykk Ona at Halden Arbeiderblad burde gjøre det hadde imidlertid Tidens Krav muligheten til å gå samme, og at avisen dessuten burde etablere et seirende ut av aviskonkurransen «i en by hvor felles offsettrykkeri med Demokraten i Fredrik- der bare er plass for en avis», som Ona formu- stad og Moss Dagblad. Avisene hadde økonomi lerte det.77 I Narvik hadde Fremover et opplag til å håndtere de nødvendige investeringene på som nærmet seg ti tusen, mens høyreavisen egenhånd, og bonusen ville være at «en slik ut- Ofotens Tidende lå rundt det halve. Ona mente bygging kan gjøre stillingen ytterst vanskelig for at en Goss Community-presse med fire trykkverk aviser som Sarpen og Amta».75 I Oppland var ville være det riktige for Fremover, og han skrev: senterpartiavisen Gudbrandsdølen og høyre «Jeg vil anta at dette vil være begynnelsen til avisen Lillehammer Tilskuer i forhandlinger om slutten for denne H-avisa.»78 En overgang til off- kjøp av en Goss Suburban offsetrotasjon med settrykk skulle imidlertid ikke bare være et of- seks trykkverk til sitt felles trykkeri på Lilleham- fensivt virkemiddel rettet mot Ofotens Tidende. mer. Det forelå dessuten planer om at de to avi- En offsetpresse var også et nødvendig ledd i en sene Samhold og Velgeren på Gjøvik (slått forsvarsstrategi, ettersom Fremover konkurrerte sammen til én avis høsten 1965) også skulle tryk- hardt med den framgangsrike Harstad Tidende kes på denne pressen.76 Ettersom disse avisene i grensedistriktene mellom de to avisene – og i tillegg var blitt enige om en samkjøring når det Harstad Tidende var allerede godt i gang med å gjaldt riksannonser, var utfordringene store for planlegge overgangen til offsettrykk. arbeideravisene Dagningen og Oppland Arbei- derblad. Begge avisene var fra 1959 blitt trykt i Johan Ona foreslo at ti av arbeideravisenes tryk- Oppland Arbeiderblads trykkeri på Gjøvik, og kerier skulle utstyres med offsetpresser, og at Ona ønsket at Norsk Arbeiderpresse AS skulle disse pressene skulle brukes til å trykke i alt 14 bidra økonomisk, slik at de kunne skaffe seg en aviser. Ved kjøp av ulike varianter av Goss offset Goss Suburban offsetrotasjon med fem trykk- rotasjoner anslo han at trykkpressene ville koste verk. ca. seks millioner kroner, og i tillegg ville repro- kameraer, apparater til satsframstilling og utstyr Tilsvarende planer ble også fremmet for aviser til platekopiering komme på ca. to millioner. Av andre steder i landet: Dersom Hardanger Folke- en samlet investering på åtte millioner kroner ville avisene selv være i stand til å betale tre mil- 75 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 30. Mappe: 5.48 lioner, mens Norsk Arbeiderpresse AS måtte ta Offset. «Utbygging til offset». Notat signert Johan Ona 31.3.1965. seg av de resterende fem. Ettersom teknologi- 76 Fra den 24. mars 1966 ble Gudbrandsdølen og Lilleham- utskiftningen ville gå over et par år, kunne imid- mer Tilskuer trykt i offset. Trykkeriet deres het på den lertid det meste dekkes av den såkalte presse- tiden Bøndernes Blads Trykkeri. Fra høsten 1967 ble også Samhold/Velgeren på Gjøvik trykt i offset ved dette 77 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 30, mappe: 5.48 Lillehammer-trykkeriet. (Se mer om dette i Moren, Gud- Offset. «Utbygging til offset». Notat signert Johan Ona mund og Lie Pedersen, Jan Vidar: Lillehammer Grafiske 31.3.1965. Forening 100 år, Lillehammer 1994, s. 71 og 92.) 78 Samme sted. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 67

kontingenten fra LO. Mens både arbeideraviser imidlertid ikke så fort som Johan Ona i utgangs- og andre aviser i årene etter krigen hadde be- punktet hadde ønsket, og det var heller ikke slik klaget seg over at valutarestriksjoner, lange be- at hans opprinnelige prioriteringsliste ble fulgt. stillingstider og høye priser hadde gjort det I løpet av 1971 var likevel det vi kan kalle arbei- vanskelig å kjøpe nye trykkpresser, slo Ona nå derpressens store løft på offsetfronten gjen- fast følgende: «Det er i dag faktisk en lykke at vi nomført. Da hadde 29 av i alt 40 arbeideraviser i disse årene ikke har hatt høve til å kjøpe nye gått over til offsettrykk – et antall som på den presser.» Arbeideravisenes trykkerier var gjen- tiden utgjorde omtrent to tredeler av samtlige nomgående utstyrt med gamle trykkpresser offsettrykte aviser i Norge. Deretter ble tem- som hadde «kostet oss ubetydelig», og som uan- poet redusert, men ikke mer enn at de reste- sett ville være modne for utskiftning i nærmes- rende arbeideravisene ble trykt på offsetpresser te framtid. Ettersom de ikke hadde kjøpt kost- innen utgangen av 1976.81 Avvikene fra den bare høytrykksrotasjoner, kunne avisene nå gå opprinnelige framdriftsplanen til Johan Ona og over til offsetpresser som ikke bare var rimeli- Norsk Arbeiderpresse skyldtes flere forhold. gere i innkjøp, men som også kunne gi dem et Høyrepressen klarte aldri å realisere sine offen- forsprang på konkurrentene.79 sive planer om en rask overgang til offsettrykk i flere av sine aviser, og dermed ble presset på Ona hadde for øvrig et kort arbeideravisene mindre enn i ermet med hensyn til å be- fryktet.82 En del av avisene vare det forspranget som «denne posisjonen skulle på prioriteringslisten fra han håpet arbeideravisene 1965 hadde dessuten egne nå ville oppnå: Dersom utnyttes til det fulle!» planer. Demokraten i Fred- Norsk Arbeiderpresse AS rikstad var for eksempel bestilte ti store offsetpres- ikke interessert i å delta i et ser, ville selskapet komme i en unik posisjon trykkerisamarbeid med Halden Arbeiderblad og overfor leverandøren, og denne posisjonen Moss Dagblad. Da disse to avisene gikk over til skulle utnyttes til det fulle! Betingelsen for å offsettrykk i januar 1966, valgte Demokraten å kjøpe så mange presser på en gang var at MGD beholde sin gamle presse. Som en av de aller ikke monterte opp tilsvarende presser i andre siste arbeideravisene gikk den over til offset ti år norske avistrykkerier før alle de ti pressene til senere – og da som ledd i et trykkerisamarbeid arbeideravisene var på plass. Ettersom Goss- med Sarpsborg Arbeiderblad. pressene på denne tiden var de mest populære – også i de borgerlige avisene – ville dette i prak- Noen holdt altså igjen, men det var atskillig sis bety at konkurrerende aviser måtte belage flere – også blant de avisene som ikke hadde seg på to års ventetid dersom de ville gå over til stått på Onas prioriteringsliste – som meldte sin offsettrykk på Goss-presser.80 interesse, og som ba Norsk Arbeiderpresse om bistand til å skaffe offsetrotasjoner. Fra 1966 til I årene som fulgte, ble det gjennomført en omfattende teknologiutskiftning i de fleste av ar- 81 Beretning. Det norske Arbeiderparti 1975–1976, s. 107. beideravisene. Overgangen til offsettrykk gikk 82 Om høyrepressens finansieringsbehov og vanskeligheter med å skaffe midler se Andersen, Ragnar: Høyrepressen 1945–1970. En analyse av forholdet mellom parti og 79 Samme sted. partipresse i etterkrigstida. Hovedoppgave i historie, 80 Samme sted. UiO 1981, s. 124 f. 68 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

1969 gikk elleve av arbeideravisene over til off- kontakt med flere leverandører, men han under- settrykk, og i løpet av 1970 og 1971 fulgte hele streket samtidig at «dette overlater vi helt til deg 13 etter. Mens flertallet av de norske avisene å bestemme».84 På det aktuelle tidspunktet var fortsatt var i tenkeboksen når det gjaldt over- det ennå ikke solgt noen Fairchild offsetrotasjo- gang til offsettrykk, var arbeiderpressen allerede ner i Norge, og både produsent og forhandler i gang med å resirkulere den første generasjo- var villig til å strekke seg langt for å komme inn nen offsetpresser. I 1971 kjøpte Sørlandet en ny på det norske markedet – men også for å få inn- og større trykkpresse, mens offsetpressen fra pass i en avisgruppe som hadde signalisert at 1965 ble overført til Aura Avis. Noen år senere den kom til å kjøpe mange offsetpresser i årene var Norges første rulloffsetrotasjon for avistrykk framover. Halden Arbeiderblad fikk dermed en blitt for liten for Rana Blad. Avisen skaffet seg en relativt rimelig trykkpresse, og den ble kjøpt rett ny presse og overlot den gamle til Rjukan Arbei- foran nesen på Gudbrandsdølen/Lillehammer derblad.83 Tilskuer, som også var interessert i denne pressen. Arbeiderpressens tekniske ekspertise be- Når det gjaldt konkrete valg av trykkpresser, så traktet Fairchilds News King-presser som atskil- fulgte så å si alle arbeideravisene de rådene som lig dårligere enn MGDs Goss-presser. Valget av faktor Oddvar Tonaas i Rana Blad hadde gitt Halden Arbeiderblads presse var imidlertid et allerede i 1964. De kjøpte Goss-presser fra MGD, ledd i et taktisk spill overfor Norsk Arbeiderpres- og som følge av dette var MGD i flere år nærmest ses hovedleverandør av offsetrotasjoner. Kjøpet enerådende på det norske markedet for offset- av Fairchild-pressen ble «nyttet som det avgjø- presser til aviser. Hvorvidt Johan Ona og Norsk rende presset overfor Goss for å få de betingel- Arbeiderpresse AS klarte å oppnå leverings ser vi krevde», skrev Ona i et styrenotat som- betingelser som på effektivt vis forhindret kon- meren 1965.85 kurrenter fra å kjøpe tilsvarende presser, er uklart. Det er imidlertid ingen tvil om at Norsk Mens arbeiderpressen forsøkte å sette produ- Arbeiderpresse AS forsøkte å utnytte markeds- sentene av trykkpresser opp mot hverandre, posisjonen sin aktivt for å sikre arbeideravisene prøvde MGD å opprettholde sin markedsdomi- lave priser og gode leveringsvilkår – blant annet nans ved å prise trykkpressene sine lavt når nye ved å bruke andre leverandører som pressmid- leverandører forsøkte seg. Da Harstad Tidende del. Et eksempel på dette er Halden Arbeider- skulle gå over til offsettrykk, engasjerte Johan blads kjøp av en News King rulloffsetrotasjon fra Fredrik Loennecken i Norsk Høyrepresse seg for det amerikanske selskapet Fairchild i 1965. å få avisen til å kjøpe en svensk Solna-presse. Solna var villig til å gi Harstad Tidende et spesielt Da Halden Arbeiderblad hadde bestemt seg for godt tilbud i håp om å få solgt sin første avis å gå over til offsettrykk, ble valget av presse og offsetrotasjon på det norske markedet, og via forhandlingene om pris og øvrige vilkår overlatt Loennecken fikk avisen tilbud om et prisavslag til Johan Ona og Norsk Arbeiderpresse AS. Avi- sens disponent oppfordret riktignok Ona til å ta 84 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 37, mappe: 83 For opplysninger om eksakt dato for arbeideravisenes Halden Arbeiderblad, korrespondanse 1962–65. Brev fra overgang til offsettrykk se blant annet Arbark. disponent Arnold S. Olsen i Halden Arbeiderblad til Johan Arbeiderpressens annonsekontors arkiv. Dd 6, mappe: Ona, datert 20.4.1965. 3.03 Offset. Se også DNAs beretninger for 1960- og 85 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Notat til styremøte i 1970-årene. Norsk Arbeiderpresse AS 17.8.1965. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 69

Det var enklere og atskillig raskere å framstille offsetplater enn å framstille de tradisjonelle stereotypiplatene. Mellom- løsninger med fotopolymerplater ble aldri noen suksess. Bildet viser klargjøring av offsetplate ved Aktietrykkeriet i 1977. (Foto: Arbark) på ti prosent.86 Loennecken skrev en rekke brev han også fått et godt tilbud på en Goss-presse. til disponent Ivar Iversen i Harstad Tidende, hvor MGD tilbød Harstad Tidende en av sine presser han argumenterte sterkt for å velge en Solna- til en pris som lå 25 000 dollar lavere enn selska- Presse. I slutten av april 1966 sendte han imid- pets offisielle prislister. Det endte likevel med at lertid et telegram fra Chicago med følgende Harstad Tidende høsten 1966 inngikk avtale om ordlyd: «Gi straks Ivar Iversen beskjed om ikke å å kjøpe en Solna offsetrotasjon med fem trykk- tegne noen offset-kontrakt før vi har snakket verk pluss nytt sats- og reproutstyr for til sammen.»87 Loennecken var dratt til USA for å sammen ca. én million kroner.88 se på offsetpresser, og i den forbindelse hadde Da Johan Ona fikk nyss om at MGD hadde gitt 86 RA. PA 603-2 Høyres Pressebyrå. Dab 13, mappe: Harstad Tidende et spesielt godt pristilbud, ble Harstad Tidende 1965–1975. Brev til disponent Ivar Iversen i Harstad Tidende fra Loennecken, datert 88 RA. PA 603-2 Høyres Pressebyrå. Dab 13, mappe: 16.8.1965. Harstad Tidende 1965–1975. Udatert pressemelding. Se 87 RA. PA 603-2 Høyres Pressebyrå. Dab 13, mappe: også Reppen, Gunnar: Trykkerier og aviser i Harstad i Harstad Tidende 1965–1975. Telegram datert 29.4.1966. medierevolusjonens tidsalder, Harstad 2007, s. 74. 70 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

han rasende.89 Han kunne ikke akseptere at en før produsentene klarte å konstruere presser enkeltstående avis – og spesielt ikke en alvorlig med stabile funksjoner i et høyt tempo.91 utfordrer til to av arbeideravisene – skulle oppnå atskillig bedre betingelser enn det en avisgrup- Fra slutten av 1960-årene ble det markedsført pe bestående av 40 aviser klarte å forhandle seg offsetrotasjoner beregnet for aviser med opplag fram til. Norsk Arbeiderpresse AS, som på sam- opp mot 100 000, og etter hvert ble enda større me tid lå i forhandlinger med MGD om kjøp av og raskere offsetpresser tilgjengelige. Likevel to nye Goss-presser, ga representanten for MGD nølte mange av de store avisene med å skifte i Skandinavia klar beskjed om at prisen på disse teknologi. En del mindre og vanskeligstilte aviser pressene ikke måtte overstige det tilbudet som hadde vært tidlig ute i håp om å oppnå konkur- Harstad Tidende hadde fått – ellers ville selska- ransemessige fortrinn; for dem representerte pet kjøpe to Solna-presser offsetteknologien en mulig- isteden og dermed bidra til het til opplagsvekst og til å at den svenske trykkpresse- «Gi straks Ivar Iversen legge økonomiske proble- produsenten fikk et skikke- beskjed om ikke å tegne mer bak seg. Store aviser lig fotfeste på det norske med god økonomi var imid- avismarkedet.90 Det endte noen offset-kontrakt før vi lertid mer skeptiske til å gi med at Ona kjøpte Goss- har snakket sammen.» seg i kast med omfattende pressene til en pris som han endringer av produksjons- så å si selv kunne diktere. prosessene.92 En overgang til offsettrykk ville by på en rekke kostnadsmes- Aviser med overgangsløsninger: fotopolymer- sige og organisatoriske utfordringer. Mange plater og direkte litho aviser hadde en betydelig del av kapitalen sin I første halvdel av 1960-årene var overgang til bundet opp i høytrykkspresser og i annet tek- offsettrykk først og fremst en aktuell mulighet nisk utstyr knyttet til tradisjonell teknologi. De for små og mellomstore aviser. Det var ingen hadde dessuten et stort antall ansatte som måt- produsenter av rulloffsetrotasjoner for avistrykk te omskoleres, og i de fleste tilfeller ville det bli som leverte presser med en maksimalhastighet nødvendig å kaste om på godt innarbeidede og som oversteg 20 000 aviser per time, og de tid- strømlinjeformede produksjonslinjer. ligste Goss Community-pressene – som etter hvert havnet i en rekke norske avistrykkerier – Innad i bransjen var det heller ingen unison opp- hadde en kapasitet på ca. 10 000 aviser per time. fatning av at offsetteknikken representerte avis Til sammenligning har vi sett at Arbeiderbladets trykkingens framtid. Driftsingeniør Gunnar siste høytrykksrotasjon, som ble levert fra Strandenes i Bergens Tidende var våren 1968 Kongsberg våpenfabrikk i 1963, kunne trykke overbevist om at offset og høytrykk kom til å opptil 48 000 32-siders aviser i timen. Offsettrykk eksistere side om side i avisproduksjonen.93 var en komplisert trykkteknologi, og det tok tid Strandenes hørte med blant dem som mente at tekniske nyvinninger innenfor den tradisjonelle 89 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 12, mappe: høytrykksteknologien ville bidra til å utligne Miehle-Goss-Dexter Scandinavia AB (1961–67). Brev til forskjellene mellom offset og høytrykk når det Ingeniør Carl E. Blomdahl, datert 24.11.1966. 90 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 12, mappe: 91 De grafiske fags årbog 1964, s. 24–26. Miehle-Goss-Dexter Scandinavia AB (1961–67). Brev til 92 De grafiske fags årbog 1964, s. 11. ingeniør Carl E. Blomdahl, datert 3.1.1967. 93 Tidningsteknikk nr. 3/1968, s. 15–17. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 71

gjaldt trykkteknisk kvalitet, og som vi senere skal UV-strålene trengte gjennom filmens gjennom- komme tilbake til, finner vi her noe av bakgrun- skinnelige partier og herdet plastmaterialet på nen for at Bergens Tidende – som den aller siste de feltene som skulle avgi trykk. Etter belysnin- av de større norske avisene – først gikk over til gen kunne plasten på de øvrige områdene vas- offsettrykk mot slutten av 1990-årene. kes vekk i en oppløsning av vann og kaustisk soda, slik at titler, tekst, strektegninger, bildenes På en nordisk avisteknisk konferanse i Stavanger rasterpunkter og så videre ble stående igjen som i 1970 holdt disponent Christian Warhuus i Tøns- relieffer i herdet plast på den tynne metallpla- bergs Blad et foredrag om offsettrykk og om ten. Mens framstilling av tradisjonelle stereo mulige overgangsløsninger for avistrykkerier typiplater var en tidkrevende prosess som om- som ønsket å få mer ut av sine investeringer i fattet både matrisepreging, støping og en del høytrykkspresser. «En ting er sikkert», sa War- justeringer i etterkant, kunne overføring til Dy- huus, «og det er at de avistrykkerier som i dag cril-plater foregå direkte fra film i løpet av 15–20 sliter med gammelt og uhensiktsmessig utstyr minutter.95 Rasjonell bruk av fotosats og hurtig og maskiner og som er i ferd med å gå til nyan- plateframstilling – som tidligere hadde vært anskaffelser, gjør det klokest i å satse på offset og sett som to av offsetteknologiens viktigste for- fotosats.»94 Men hva med aviser som satt med trinn – kunne nå også oppnås i avistrykkerier relativt nytt og godt utstyr, og som kanskje som valgte å holde fast ved høytrykkspressene. hadde finansiert investeringene ved hjelp av lån som ennå ikke var nedbetalt? Warhuus’ løsnings- I løpet av 1960-årene ble det utviklet en rekke forslag var at disse skulle fortsette med høy- varianter av fotopolymerplater. Bearbeidingen trykk, men at de skulle bygge om pressene sine, kunne foregå på noe ulike måter, men prinsip- gå bort fra stereotypiplater i metall og heller ta pene var i hovedsak de samme: Avisenes side- i bruk kjemisk framstilte polymerplater. montasjer ble reprofotografert. Negativer ble overført til trykkplater ved belysning. Platene Det amerikanske kjemikonsernet DuPont hadde ble herdet og deretter vasket ut med ulike kje- siden slutten av 1940-årene arbeidet med å ut- mikalier eller med vann. I tillegg til Dycril fikk vikle lysømfintlige plastmaterialer – såkalte foto særlig merkene Napp, Nyloprint og Letterflex en polymerer – til bruk i grafisk industri. I 1960 lan- viss utbredelse blant norske aviser. Da Christian serte selskapet en ny type trykkplater med Warhuus holdt det nevnte foredraget i Stavan- merkenavnet Dycril, og med disse platene ble ger i 1970, fortalte han at Nyloprint-plater hadde det atskillig enklere for avistrykkeriene å dra langt bedre trykkegenskaper enn stereotypipla- nytte av fotosats og andre teknologiske nyvin- ter av bly og sink, og at de tålte minst en halv ninger på satsområdet uten å måtte skifte ut million trykk.96 Hans egen avis ble trykt på en høytrykkspresser med offsetpresser. En Dycril- relativt moderne høytrykksrotasjon fra 1955 i et plate var en tynn metallplate belagt med et bin- opplag på 20 000, og selv om Tønsbergs Blad demiddel og et fotopolymersjikt. Overføringen hadde bestemt seg for å gå over fra blysats til av tekst og bilder foregikk via negativ film som fotosats, skulle trykkpressen beholdes og modi- ble lagt på platen og belyst med ultrafiolett lys. 95 Norsk Boktrykk Kalender 1964, s. 68 f. 94 RA. PA 834 Norske Avisers Landsforbund, Fac 46, 96 RA. PA 834 Norske Avisers Landsforbund. Fac 46, mappe: NATS, Nordisk avisteknisk konferanse i mappe: NATS, Nordisk avisteknisk konferanse i Stavanger 1970. Utskrift av foredrag av Christian Stavanger 1970. Utskrift av foredrag av Christian Warhuus. Warhuus. 72 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Enklere og mer fleksibel annonseproduksjon ble regnet som et av fortrinnene ved overgang til offsettrykk i avisene. Montasje av annonser til Arbeiderbladet i 1977. (Foto: Arbark) fiseres, slik at stereotypiplatene av metall kunne delig tilleggsproblem at flere av de ansatte som erstattes med Nyloprint-plater. Våren 1973 in- håndterte Letterflex-platene, reagerte på poly- stallerte Tønsbergs Blad tre fotosettere, og sam- merblandingen og utviklet eksem etter relativt tidig ble overgangen til fotopolymerplater inn- kort tid.98 Tønsbergs Blad og Varden gikk over til ledet. Avisen valgte imidlertid ikke Nyloprint, offsettrykk i henholdsvis 1977 og 1978. men satset på Letterflex av prismessige grun- 97 ner. På omtrent samme tid gikk også Varden i 98 Sortekunstens utøvere i Tønsberg gjennom 100 år Skien over til denne typen trykkplater til sin 1882–1982, Tønsberg Typografiske Forening, Tønsberg høytrykkspresse. Overgangen falt ikke heldig ut. 1982, s. 142; Norby, Truls E.: Varden fra fjord til fjell Trykkvaliteten ble dårligere enn forventet. Tøns- gjennom 125 år. Avishistorie i Telemark fra 1874 til 1999, Forlaget Grenland 1999, s. 171. Se også Arbark. Ar- bergs Blad hadde tekniske vanskeligheter med beiderpressens annonsekontors arkiv. Dd 6, mappe: 3.02 å gjengi rastrerte bilder, og i Varden var et bety- Offset I 1965–74. Stipendieberetning fra Jan L. Larsen, datert 18.10.1973. Et nettsøk viser at allergiske reaksjoner 97 RA. PA 834. Norske Avisers Landsforbund. Fac 47, som følge av arbeid med Letterflex-plater i 1970-årene mappe: Nordisk avisteknisk konferanse i Trondheim 1974. var et utbredt fenomen i flere land. Om allergier også Manus til foredrag av trykkeribestyrer Jan Erik Omjord som følge av kontakt med andre typer polymerplater, se 14.2.1974. Norsk Grafia nr. 6/1980, s. 84–85. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 73

På den andre siden av Oslofjorden forsøkte Moss andre alternativer som var blitt vurdert. Kvalitets- Avis seg med en annen overgangsløsning. I messig var det vanskelig å hevde seg i konkur- oktober 1973 tok avisen i bruk en trykkteknikk ransen med ordinært offsettrykk. «Vi er (…) av- som gikk under betegnelsen direkte litho. «Di- hengig av litt flaks for å få frem det helt rekte lito er det samme som offset, kun med den fullkomne», uttalte Gerner. Men han spurte sam- forskjell at trykket overføres direkte fra trykk tidig: «Legger ikke vi avisfolk litt for meget vekt sylinderen og ikke via en offsetvalse», forklarte på trykkresultatet?» Hans egen erfaring var at han disponent Bjørn Fredrik Gerner i et foredrag om og de øvrige ansatte i Moss Avis ofte ergret seg avisens teknologivalg.99 Fram til trykking fore- over tekniske svakheter som overhodet ikke ble gikk produksjonen i hovedsak på samme måte registrert av leserne. Etter overgangen til direkte som i et vanlig offsettrykkeri. Avisen benyttet litho hadde han sågar fått henvendelser fra abon- fotosats, og sidemontasjer med sats og bilder nenter som ville ha «den koselige gamle Moss ble overført til ordinære offsetplater.100 Trykking Avis tilbake». Konklusjonen hans var at bedret ved hjelp av slike plater forutsatte imidlertid at trykkvalitet ikke var ensbetydende med opplags- Moss Avis’ gamle høytrykkspresse fra 1920 ble vekst, og at en god og lesbar avis ikke nødven- bygd om. Trykksylindrene ble utstyrt med feste digvis behøvde å «se ut som et glansbilde».102 anordninger for tynne offsetplater, og på hvert av trykkverkene ble det montert fukteverk som Moss Avis var den første norske avisen som gikk sørget for at trykkplatene ble påført vann. Som over til direkte litho, og forsøket vakte en viss vi forstår av sitatet fra Gerner, ble det imidlertid interesse i avisbransjen. Flere avisutgivere tok ikke montert sylindere med gummiduker som turen til Moss for å vurdere resultatet, og Dram- skulle overføre trykk fra plate til papir. Avtrykket mens Tidende, Stavanger Aftenblad, Lofotpos- ble isteden overført direkte fra trykkplaten til ten og Østlandets Blad var blant de avisene som avispapiret – derav betegnelsen direkte litho. valgte å bygge om pressene sine på samme må- te.103 Teknikken levde imidlertid ikke opp til for- Ifølge disponent Gerner var valget av denne løs- ventningene, og de fleste skaffet seg offsetpres- ningen først og fremst økonomisk betinget.101 En ser etter relativt kort tid. Sjeffaktor Leif Hess i ny offsetpresse ville ha kostet ca. én million kro- Stavanger Aftenblad uttrykte i 1977 misnøye ner, mens ombyggingen av høytrykkspressen til med de varierende resultatene som ble oppnådd bruk av offsetplater kom på 250 000 kroner. I ved trykking med direkte litho, og i historikken tillegg mente Gerner at avisen sparte 75 000 kro- til den grafiske klubben i Drammens Tidende står ner per år fordi offsetplatene var rimeligere enn følgende om perioden med denne trykkmeto- 99 RA. PA 834. Norske Avisers Landsforbund. Fac 47, den: «Det var i overgangen mye forsinkelser og mappe: Nordisk avisteknisk konferanse i Trondheim 1974. dårlig trykkvalitet, noe som gjorde at Drammens Manus til foredrag av Bjørn Fr. Gerner, holdt 13.2.1974. Tidende på folkemunne ble kalt for ‘Flimra’.»104 I 100 I ordinært offsettrykk må teksten være rettvendt på Moss Avis var disponent Gerner til å begynne trykkplaten for å komme rettvendt på papiret etter å ha blitt overført via en sylinder kledd med en gummiduk. 102 RA. PA 834. Norske Avisers Landsforbund. Fac 47. Ved direkte litho må teksten være speilvendt på Mappe: Nordisk avisteknisk konferanse, Trondheim 1974. trykkplaten for å komme rettvendt på papiret. Manus til foredrag av Bjørn Fr. Gerner, holdt 13.2.1974. 101 RA. PA 834. Norske Avisers Landsforbund. Fac 47, 103 Om direkte litho i Lofotposten se Norsk Grafia nr. mappe: Nordisk avisteknisk konferanse i Trondheim 1974. 17/1978, s. 221. Manus til foredrag av Bjørn Fr. Gerner, holdt 13.2.1974. Se 104 Norsk Grafia nr. 11/1977, s. 164; Myklebust, Odd: Et yrke. også Zakariassen, Olav: «Mossavisa». Moss Avis 125 år En avis. En by. Drammens Tidendes Grafiske Klubb 1876–2001, Moss 2002, s. 151. 1909–2009, DTGK Forlag, Drammen 2008, s. 212 og 226. 74 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

med fornøyd med teknologiskiftet, men det menneskeliv gikk tapt, men eksplosjonene ble skulle raskt vise seg å være vanskelig å oppnå en fulgt av en voldsom brann som raserte bygnin- jevn og tilfredsstillende trykkvalitet på den om- gen, maskiner og øvrig inventar fullstendig.106 bygde pressen, og i blant var Forut for sprengningen ble det vanskelig å få avisen ut «Natt til søndag den Fædrelandsvennen uteluk- overhodet. Allerede høsten kende satt med bly, og den 1975 vedtok derfor styret i 27. februar 1972 ble ble trykt på en høytrykks Moss Avis å bestille en ATF Fædrelandsvennens lokaler rotasjon fra 1964. Allerede Daily King offsetpresse. I et- mandag den 28. februar tertid har Gerner karakteri- i Kristiansand sentrum kunne imidlertid abonnen- sert overgangen til direkte tene lese om katastrofen i en litho som en tabbe og gitt sprengt i luften» offsettrykt utgave av avisen. uttrykk for at Moss Avis bur- I løpet av helgen hadde Dag- de ha gått rett over fra høytrykk til offsettrykk.105 bladet Sørlandet påtatt seg å trykke Fædrelands- vennen på sin offsetpresse inntil en ny trykkpres- Regionaviser skifter trykkteknologi se var kommet på plass, og settingen foregikk ved I siste halvdel av 1960-årene hadde flere små og flere mindre trykkerier rundt om i byen. mellomstore aviser gått over til offsettrykk, mens de store hovedstadsavisene og de største Som en midlertidig løsning bestilte Fædrelands- regionavisene fortsatt nølte. Flere av de store vennen en 32-siders Goss Community offsetro- avisene var usikre på hvilken retning den tek- tasjon fra USA, og bare åtte uker etter brannen niske utviklingen innenfor de to dominerende sto denne pressen ferdig installert og klar til bruk trykkteknologiene ville ta. Noen satte spørs- i et bygg ved Kongsgårdsbukten. Lokaler for målstegn ved hvor god trykkvalitet en avis avisens øvrige avdelinger ble etter hvert etablert egentlig måtte ha, og alle var usikre på de lang- på sju forskjellige steder i Kristiansand. Mens siktige økonomiske følgene av å ta i bruk en ny produksjonen pågikk under provisoriske for- trykkteknikk. Ved inngangen til 1970-årene be- hold, ble det reist et helt nytt avisbygg på Fiskå gynte imidlertid flere av dem å planlegge et tangen. En større og raskere presse – en 40-si- teknologiskifte. Fædrelandsvennen i Kristian- ders Goss Urbanite offsetrotasjon – ble satt i drift sand skulle bli den første av de større norske i mai 1973, og halvannet år etter raseringen av avisene som ble trykt på en offsetpresse. Men avishuset var alle avisavdelingene igjen samlet denne overgangen foregikk absolutt ikke i hen- under ett tak. Underveis hadde for øvrig Fædre- hold til noen plan; den skjedde brått og som landsvennen rykket opp fra niendeplass til åt- følge av en høyst dramatisk hendelse. tendeplass på lista over Norges største aviser!107

Natt til søndag den 27. februar 1972 ble Fædre- Adresseavisen gikk over til offsettrykk under mer landsvennens lokaler i Kristiansand sentrum planmessige og atskillig mindre dramatiske om- sprengt i luften etter at en atten år gammel lær- ling i avisens aksidenstrykkeri hadde detonert 106 Se mer om denne dramatiske hendelsen i Seland, flere dynamittladninger rundt om i bygget. Ingen Johs.: Med Fædrelandsvennen i hundre år 1875– 1975, Kristiansand 1975, s. 207 f, og i Vetland, Jens: Fædrelandsvennens Grafiske Klubb 75 år 1925–2000, 105 Zakariassen 2002, s. 151; Samtale med Bjørn Fredrik Fædrelandsvennen 2001, s. 35 f. Gerner 22.12.2008. 107 Seland 1975, s. 225. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 75

stendigheter. Avisen hadde lenge slitt med nes noen år senere et forskningsprosjekt som plassproblemer i Trondheim sentrum, og tidlig skulle danne grunnlaget for avisens framtidige i 1960-årene begynte den å kjøpe opp bygge- teknologivalg. Bergens Tidende ble trykt på en grunn på Heimdal noen kilometer utenfor by- høytrykkspresse fra det tyske selskapet Koenig kjernen. Våren 1970 ga avisens styre klarsignal & Bauer, og denne trykkpresseprodusenten ble til å sette i gang en omfattende utbygging av et i 1971 oppfordret til å konstruere en såkalt kon- helt nytt produksjonsanlegg på Heimdal – og til vertibel trykkenhet – et trykkverk som ved enkle å innlede overgangen til offsettrykk.108 Adresse grep kunne benyttes både til høytrykk og til avisen hadde begynt med datastyrt satsproduk- offsettrykking. Trykkverket skulle monteres i sjon allerede i 1967 og med fotosetting få år tilknytning til den eksisterende pressen, og det senere, og fra oktober 1973 ble avisen trykt i skulle først benyttes til offsettrykking i seks må- offset på en britisk Crabtree-Vickers rull neder. Deretter skulle det bygges om og benyt- offsetrotasjon.109 Dette var tes til høytrykksproduksjon Norges største offsetpresse med fotopolymerplater i de på det tidspunktet, og med «Adresseavisen setter neste seks månedene. En en slik trykkpresse til rådig- farge på hverdagen» tysk produsent av Nyloprint- het gikk Adresseavisen inn plater og en svensk leveran- for å markere seg i det nor- dør av offsetplater ble invol- ske avislandskapet med en utstrakt bruk av vert, og Chr. Michelsens Institutt i Bergen skulle fargeillustrasjoner. Under slagordet «Adresseavi- håndtere det forskningsmessige og utarbeide sen setter farge på hverdagen» trykte avisen en en rapport om prosjektet.112 rekke redaksjonelle bilder og annonser i farger, og ifølge en jubileumsbok fra 1992 ble Adres- Bergens Tidende skrev at forsøket og forsknings- seavisen i løpet av 1970-årene ledende blant prosjektet vakte internasjonal oppmerksomhet. skandinaviske aviser når det gjaldt firefarge- Det konvertible trykkverket var verdens første i sitt trykk.110 Fra 1978 ble mulighetene for å trykke i slag, og prosjektet ville gi en unik mulighet til å farger ytterligere utvidet ved at offsetpressen ble sammenligne de to konkurrerende trykkteknolo- bygd ut og supplert med et firefargerverk fra den giene.113 Det ble også uttrykt forhåpninger om at tyske trykkpresseprodusenten Koenig & Bauer.111 forsøkene kunne kaste nytt lys over en rekke uløs- te problemer – både av teknisk og økonomisk art. Bergens Tidende – sist med offset Vi så ovenfor at driftsingeniør Gunnar Strande- Da prosjektperioden var over, leverte Chr. Mic- nes i 1968 ikke hadde vært overbevist om at helsens Institutt en rapport som konkluderte offset kom til å bli den enerådende teknologien med at offset ga den klart beste trykkvaliteten. for avistrykking. I egenskap av teknisk direktør i Både produksjonsmessig og økonomisk ble Bergens Tidende initierte den samme Strande- imidlertid høytrykksteknologien vurdert som overlegen. Den kvaliteten som høytrykksvarian- 108 Amdahl, Kjell Einar m. fl.: Adresseavisen 225 år. ten av det nye trykkverket kunne by på, ble 1767–1992, Adresseavisen 1992, s. 30. dessuten betraktet som god nok for Bergens 109 Vi kommer nærmere tilbake til Adresseavisens overgang Tidende, og avisledelsen hadde ingen tro på at til datastyrt satsproduksjon i neste kapittel. 110 Amdahl 1992, s. 30. Se også Adresseavisen 16.9.2006. 112 Norsk Grafia nr. 4/1972, s. 37. 111 Larssen, Christian: Trondhjems typografiske forening 113 Bergens Tidende 14.1.1971. Intervju med driftsingeniør gjennom 100 år, Trondheim 1982, s. 147. Gunnar Strandenes. 76 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

merkostnadene ved å gå over til et kvalitetmes- nene fra avisens eget sammenligningsprosjekt sig bedre offsettrykk kunne tjenes inn igjen ved fra inngangen til 1970-årene. Her var offsettek- økt annonsesalg eller ved stigende abonnent- nologien blitt betegnet som kvalitetsmessig tall. Følgelig ble det bestemt at avisen også ved god, men økonomisk ulønnsom. neste pressekjøp skulle satse på høytrykk.114 I 1971 hadde Bergens Tidende kastet ut de første I et intervju med Aftenposten våren 1989 uttalte settemaskinene. Innen utgangen av 1974 var Gunnar Strandenes at den norske avisindustrien avisen gått helt over til fotosats, og i mai dette ikke hadde klart å nyttiggjøre seg moderne tek- året ble også stereotypiavdelingen nedlagt. Et- nologi, og at dette skyldtes en kombinasjon av ter forsøksperioden i 1971 var avisen blitt trykt sterke fagforeninger, svak avisledelse og svake med en kombinasjon av Nyloprint-plater og ste- arbeidsgiverorganisasjoner. Han forsvarte imid- reotypiplater. Nå ble imidlertid pressens trykk- lertid Bergens Tidendes kjøp av en høytrykks sylindre utstyrt med «sadler», slik at hele avisen presse på et tidspunkt hvor flertallet av de nors kunne trykkes med Nyloprint-plater.115 Ved ut- ke avisene for lengst var gått over til offsettrykk: gangen av 1976 begynte arbeidet med å bygge «Jeg ga klar beskjed om at dersom marketing- en ny rotasjonshall som skulle huse en ny Koenig avdelingen kunne garantere at merutgiftene ved & Bauer høytrykkspresse – også denne utstyrt å investere i offset kunne dekkes inn ved øket for trykking med Nyloprint fotopolymerplater. annonsesalg og større opplag, var saken grei. Våren 1981 ble den nye pressen satt i full drift.116 Det kunne ikke marketingavdelingen garantere, og dermed ble det høytrykksrotasjon. Eftertiden Med denne investeringen plasserte Bergens Tid har vist at det valget var riktig,» sa Strandenes.117 ende seg i noe av en særstilling i den norske avisbransjen. Det var mange aviser som i løpet I en analyse utført to år senere ble Bergens Ti- av 1970-årene bygde om pressene sine og satset dendes investeringsbeslutning på dette feltet på direkte litho eller på høytrykk og fotopoly- betraktet med et noe mer kritisk blikk: «Bruk av merplater. I tillegg til dem vi allerede har nevnt, høytrykkspresse i stedet for den mer utbredte valgte blant andre Dagbladet og Haugesunds offset-teknikken medfører at trykk-kvaliteten i Avis slike løsninger. De fleste av disse avisene BTs rotasjonspresse er merkbart dårligere enn i betraktet imidlertid dette som et mellomstadi- de fleste andre nyere rotasjonstrykkerier i landet. um på vei mot offsettrykk, og som en mulighet Dette kan være en årsak til at man nylig har mis- til å oppnå rasjonaliseringsgevinster og kvalitet et av selskapets større trykkoppdrag (Inge- tetsmessige fortrinn ved å innføre ny teknologi niørnytt). Trykk-kvaliteten kan også være en på satsområdet uten samtidig å måtte kjøpe nye faktor som har fremskyndet, og fortsatt frem- trykkpresser. For Bergens Tidende var dette skynder, et behov for ny rotasjonspresse», het tenkt som en permanent løsning, og beslutnin- det i en intern rapport om avisens tekniske til- gen om å ta i bruk en ny høytrykksrotasjon så stand.118 Rapporten fortalte videre at en fremti- sent som i 1981 var altså basert på konklusjo- 117 Aftenposten 24.5.1989. 114 Eriksen, Einar mfl.: År i forandring. En kavalkade over de 118 Edda Media. Orkla Medias arkiv. Boks merket Ber- siste 25 år i Bergens Tidendes historie, Bergens Tidende gens Tidende. Analyser av strategiplaner 1991–1992. 1992, s. 95. Analyse av Bergens Tidende AS, datert 3.5.1991, s. 5. Se 115 Norsk Grafia nr. 5/1977, s. 77. (9-siders vedlegg fra også Roppen, Johann: Frå avis til multimediabedrift: Bergens Tidende.) diversifisering i Bergens Tidende. Arbeidsnotat nr. 4/05 116 Eriksen 1992, s. 97. Se også Dagspressen nr. 12/1980. SIØS, Bergen 2005, s. 16. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 77

dig utskiftning av presseanlegget var blitt satt Aftenpostens trykkeri forlater Akersgata på dagsordenen allerede i 1986 – med andre ord I Oslo var Aftenpostens trykkeri i ferd med å nå bare fem år etter at den nye pressen var tatt i sine kapasitetsmessige grenser ved inngangen bruk. til 1970-årene. Trykkingen av VG og Aftenpos- tens morgen- og aftenutgaver ga en samlet Det skulle fortsatt gå mange år før Bergens Ti- dagsproduksjon på 550 000 aviser – og 120 000 dende fikk sin første offsetpresse. Tidlig i ekstra på lørdagene. Gjennom hele etterkrigsti- 1990-årene nedsatte avisen fire utredningsgrup- den hadde dessuten Aftenpostens sidetall sta- per som skulle ta for seg ulike forhold i forbin- dig gått oppover. I 1950 hadde en gjennomsnitt- delse med en mulig utskiftning av høytrykksro- lig utgave av morgennummeret 16 sider. Ti år tasjonen. Ett av temaene som skulle vurderes, senere var det gjennomsnittlige sidetallet kom- var om Bergens Tidende skulle bygge en tryk- met opp i 25, og i 1970 hadde det steget til 38. kerifabrikk for hele Bergensregionen. Utred- Tidlig i 1970-årene ble det dessuten ofte trykt ningsgruppene foreslo å skifte ut den eksiste- 56-siders morgenutgaver, og dette var det mak- rende trykkpressen i løpet av en seks–syvårs- simale antallet sider som kunne produseres ved periode.119 Etter lange diskusjoner som blant hjelp av Aftenpostens Hoe & Crabtree-presser annet dreide seg om hvor et nytt trykkeri skulle fra 1954 og den svenskbygde Ampress Colorma- plasseres, vedtok styret i Bergens Tidende høs- tic-pressen som avisen hadde anskaffet i 1964.122 ten 1996 å bygge et trykkerianlegg i Drotnings- Ettersom Ukens Nytt, Norsk Lysningsblad og vik tolv kilometer utenfor Bergen sentrum. På diverse ukemagasiner skulle trykkes i det samme det tidspunktet skal Bergens Tidende ha vært trykkeriet, og VG dessuten var i sterk vekst, var den eneste avisen i Norden som fortsatt ble trykt det klart at Aftenposten sto foran betydelige på en høytrykkspresse.120 Det nye trykkeriet investeringer i nytt teknisk utstyr dersom aktivi- skulle utstyres med to offsetpresser, og det sam- tetsnivået skulle opprettholdes – eller endog lede budsjettet for investeringen var på nær- økes. mere 370 millioner kroner. Offsettrykkeriet ville få atskillig større kapasitet enn det gamle, og I likhet med Adresseavisen i Trondheim hadde allerede ved utgangen av 1996 hadde Bergens Aftenposten plassproblemer og vanskeligheter Tidende sikret seg langvarige avtaler om å tryk- med å få til en effektiv utnyttelse av sine sentralt ke deler av opplaget til både VG og Dagbladet. plasserte produksjonslokaler. Blant annet var I februar 1997 bestilte avisen to offsetpresser fra stadig tettere biltrafikk i sentrumsgatene et pro- den sveitsiske trykkpresseprodusenten Wifag, blem som både virket inn på frakten av papir inn og i løpet av høsten 1998 og våren 1999 ble til avistrykkeriet og på transporten av ferdig pak- begge pressene satt i full drift.121 kede aviser ut igjen. Også Aftenposten måtte derfor se seg om etter egnede tomter utenfor sentrum, og valget falt på Linderud i Grorud- 119 Edda Media. Orkla Medias arkiv. Boks merket Bergens dalen. Men hva slags teknologi skulle velges? Tidende. Analyser av strategiplaner 1991–1992. Analyse Allerede i 1969 hadde den grafiske klubben i av Bergens Tidende AS, datert 3.5.1991, s. 5. Aftenposten fått signaler om at avisen etter 120 Bjørsvik, Leif Egil mfl.: Analyse av Bergens Tidendes hvert ville bli trykt i offset.123 Spørsmålet skulle investering i nytt trykkeri med tilhørende presselinjer, Diplomoppgave Handelshøyskolen BI, Bergen 2001, s. 10. 122 Norsk Grafisk årbok 1973–74, s. 48. 121 Bergens Tidende 17.9.1996; 24.12.1996; 12.1.1997; 16.2.1997; 123 Aftenpostens Grafiske Klubb 1972–1977, Aftenposten 19.11.1998. 1977 s. 8. 78 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

imidlertid utredes grundig, og mens Bergens å sette pris på mulighetene for å få «perfekte Tidende hadde vurdert offset og høytrykk opp farvetrykk i offset».126 mot hverandre ved inngangen til 1970-årene og konkludert med at avisen fortsatt skulle satse på I 1975 var Aftenpostens utbyggingsprosjekt på høytrykk, foretok Aftenposten en tilsvarende Linderud kommet så langt at monteringen av vurdering på omtrent samme tid – men endte den nye offsetpressen kunne begynne. Pressen med motsatt konklusjon. besto av 18 trykkverk som ble stilt opp i to rekker med henholdsvis tolv og seks verk, og som i alt Selv om Aftenposten hadde trykt A-magasinet hadde fire falseapparater (utleggere). Fra hver på en Roland offsetrotasjon fra høsten 1966 og fals var det mulig å kjøre ut 60 000 aviser per dermed hadde lang erfaring med denne trykk- time.127 Våren 1976 ble Ukens Nytt og Norsk Lys- teknikken, var det ingen selvfølge å velge offset ningsblad trykt på den nye pressen, og rett før når avisen skulle ha ny presse. Et blikk utover jul samme år ble også deler av Aftenpostens landegrensene viste at de fleste større euro- morgennummer trykt i offset på Linderud. I lø- peiske og amerikanske aviser fortsatt holdt fast pet av våren 1977 ble så all trykking av Aften- ved høytrykksteknologien.124 Aftenpostens be- postens to daglige utgaver og VG overført fra slutning om å bestille en Goss Metro offsetrota- Akersgata til det nye avistrykkeriet. Den 23. mai sjon høsten 1972 vakte derfor oppsikt i avisbran- var administrerende direktør Einar Fr. Nagell- sjen både innenfor og utenfor Norges grenser. Erichsen til stede for å starte pressen da den aller Administrerende direktør Hans H. Riddervold så siste høytrykksutgaven av Aftenposten gikk i for seg at Aftenpostens eksempel raskt ville bli trykken i Akersgata.128 fulgt av den øvrige norske pressen, og at Norge dermed kom til å bli «det første land i verden Høsten 1977 trykte Aftenposten en større repor- hvor den nasjonale presse i total sammenheng tasje om hvordan produksjonen ved det nye går over til offset».125 Til forskjell fra Bergens Ti- anlegget på Linderud foregikk. Reportasjen gir dende ser det ut til at Aftenposten hadde en et realistisk innblikk i de store utfordringene som administrasjon og en teknisk ledelse som relativt en veletablert avisorganisasjon ble stilt overfor tidlig betraktet offsettrykk som framtidens tek- ved en overgang fra høytrykk til offset, og den nologi – også for større aviser. Når avistrykkeriets viser oss noe av bakgrunnen for at mange av de førstefaktor, Harald Nilsen, skulle begrunne val- største avisene ventet med å skifte trykktekno- get av ny trykkteknikk, betegnet han offset som en «naturlig trykkmetode» for aviser som gikk 126 Norsk Grafisk årbok 1973–74, s. 50. 127 Aftenpostens Grafiske Klubb 1972–1977, Aftenposten over fra blysats til fotosats. Og han så en «klar 1977 s. 62. I årene som fulgte ble trykkerianlegget på sammenheng mellom utviklingen av filmsats og Linderud utvidet med flere trykkverk og falser i flere offsettrykkets sterke fremgang». Like viktig var omganger. Årsaken var først og fremst en økende an- det at offsettrykk var best egnet til illustrasjons- nonsetilgang som førte til at Aftenpostens sideantall måtte økes, og at VGs opplagsframgang fortsatte. Ved trykking – både i svart-hvitt og i farger. Ifølge utgangen av 1991 besto Aftenpostens trykkerianlegg førstefaktor Nilsen kom særlig annonsørene til på Linderud av to presserader med i alt 32 trykkverk og åtte falser. Fra hver fals kunne det kjøres ut 80-siders 124 Aftenposten 20.12.1972. aviser med inntil 16 sider firefargetrykk. Se mer om 125 Arbark. Oslo litograf- og kjemigrafforenings arkiv. Dc denne ekspansjonen i Hollund, Asbjørn (red.): AGKs 1, mappe: Aftenpostens klisjéanstalt/Grafiske klubb jubileumsberetning 1977–1992, Aftenposten 1992, s. 1961–1979. Utkast til referat fra bedriftsutvalgsmøte 107–112. 19.12.1972. 128 Aftenposten 24.5.1977. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 79

logi så lenge som mulig. Over hundre faglærte ker ut til budsentraler og ventende avisbud, og trykkere og ufaglærte hjelpearbeidere skulle på det var viktig å nå de første flyavgangene fra kort tid lære å håndtere en trykkpresse som fun- Fornebu. Trykkpressene måtte dessuten være gerte på en helt annen måte enn de var vant til, klargjort for å gå i gang med trykkingen av VGs og det under et daglig tidspress som var minst førsteopplag senest halv sju; forsinkelser her like hardt som før. På en vanlig dag var pressen ville igjen få konsekvenser for produksjon og i drift fra elleve om kvelden til fem om ettermid- utsending av Aftenpostens aftenutgave.131 dagen; trykkingen av morgennummeret skulle for eksempel settes i gang klokken halv ett om Overgangen til offsettrykk innebar med andre natten, og ideelt sett skulle 250 000 aviser være ord omfattende endringer i innarbeidede pro- ferdig trykt to og en halv time senere. Det var duksjonssystemer, og denne overgangen var med andre ord ikke særlig spesielt krevende for større rom for forsinkelser verken aviser og for avistrykkerier før eller under selve trykkin- «perfekte farvetrykk som produserte flere aviser gen. Noe opplæring hadde i offset» under knallhardt tidspress. foregått på A-magasinets Slike virksomheter hadde offsetpresse, og mange av store avdelinger med man- trykkerne var blitt sendt til Adresseavisen i ge ansatte som skulle omskoleres, og flere av Trondheim og til Arbetet i Malmö for å lære. Det dem måtte også håndtere utfordringene med å meste av opplæringen måtte likevel foregå på flytte deler av produksjonen til mer velegnede Linderud etter at den nye pressen var kommet i lokaler. Tradisjonelt hadde hele avisproduksjo- hus.129 nen foregått under et tak, men i de største byene ble stadig flere aviser tvunget til å etablere Arbeidet forut for trykkingen krevde også opp- trykkeriene sine utenfor bykjernen. Et aspekt læring og innarbeiding av nye rutiner. Overgan- som bidro til ytterligere komplisering av over- gen til fotosats hadde foregått gradvis fra inngangen fra høytrykk til offset, var at så å si alle gangen til 1970-årene, men ettersom setteriet ledd i den tekniske framstillingen av avisene var ble værende igjen i Akersgata, måtte avissidene i støpeskjeen i 1970-årene. Førstefaktor Harald sendes fra sentrum til Linderud. Dette foregikk Nilsen i Aftenposten betegnet perioden som over linje til «faximilemottagningen» hvor si- «den mest dramatiske i Aftenpostens historie når dene ble kjørt ut på filmer som så ble kopiert det gjelder forandringer i produksjonsmidlene. over på offsetplater i plateavdelingen. Hvis over- Det gjelder både satsfremstilling, repro og føringsteknologien sviktet, og det skjedde ofte trykk, altså hele det grafiske spekter for avis de første årene, måtte filmer sendes med drosje fremstilling.»132 fra setteriet i Akersgata til trykkeriet på Linderud – med betydelige forsinkelser som konse- Dagbladet og Arbeiderbladet – offsetsamar- kvens.130 Dersom trykkingen av Aftenpostens beid som ikke førte fram morgenutgave ikke kom i gang til rett tid, ville Arbeiderbladet var inne i en turbulent periode i forsinkelsene forplante seg videre til distribu- første halvdel av 1970-årene. Under og rett etter sjonsapparatet. Biler sto klare til å kjøre avispak- EF-striden mistet avisen 14 000 abonnenter, og 131 Aftenposten 28.11.1977. 129 Aftenposten 28.11.1977. 132 Aftenpostens Grafiske Klubb 1972–1977, Aftenposten 130 Hollund 1992, s. 103. 1977 s. 53. 80 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

ifølge Bjørn Bjørnsen hadde avisens redaksjo- og eventuelt andre aviser. Dersom ingen av nelle linje vært preget av en lojalitet til partile- disse forslagene lot seg realisere, burde det eta- delsen som grenset til det selvødeleggende.133 bleres «et nytt trykkeriteknisk opplegg for Arbei- Underskuddet hadde vokst fra år til år, og i 1973 derbladet alene».136 Utvalget understreket at det var det kommet opp i fire millioner kroner. Etter ikke hadde noen faglige eller politiske betenke- stortingsvalget dette året ble det rettet kritikk ligheter med å inngå et trykkerisamarbeid med mot avisen både fra Arbeiderpartiet og fra fag- Aftenposten eller Dagbladet, og det ble lagt til bevegelsen, og våren 1974 ble den landsmøte- at Aktietrykkeriets verdier om nødvendig måtte valgte redaktøren – Reidar Hirsti – presset til å gå inn i et felles trykkerianlegg for osloavisene.137 gå av. Hirsti ble etterfulgt av en motvillig Einar Olsen, som etter å ha ledet en vellykket redak- Arbeiderbladet og Aktietrykkeriet A/S hadde for sjonell og teknisk snuoperasjon i Rogalands Avis øvrig allerede i januar 1970 nedsatt et eget ut- ble sett på som mannen som kunne snu Arbei- redningsutvalg som skulle vurdere de rent tek- derbladets negative utvikling og få avisen til- niske sidene ved den framtidige produksjonen bake på rett spor.134 av Arbeiderbladet. Utvalgets medlemmer be- søkte en rekke avistrykkerier både i inn- og ut- Våren 1973 var Arbeiderbladets vanskelige situa land, og i februar 1971 var også Dagbladet blitt sjon blitt drøftet i Samarbeidskomiteen LO-DNA, kontaktet med tanke på et mulig samarbeid. og komiteen nedsatte et eget utvalg som skulle Ettersom Arbeiderbladet var en morgenavis og «utrede og vurdere den avispolitiske situasjonen Dagbladet en middagsavis, framsto en felles i Oslo». Det avispolitiske utvalget leverte etter få trykkeriløsning som særlig gunstig med tanke måneder en innstilling som i hovedsak var kon- på å oppnå god kapasitetsutnyttelse på en ny sentrert om avisens økonomiske og tekniske trykkpresse.138 forhold.135 Innledningsvis ble det slått fast at det fortsatt var viktig å gi ut Arbeiderbladet som et Det viste seg raskt å være lite realisme i ønsket hovedorgan for Arbeiderpartiet og som hoved- om å etablere et produksjonsteknisk samarbeid talerør for norsk fagbevegelse. Avisens drift og med Aftenposten. Under uformelle samtaler dens forhold til Aktietrykkeriet – der den ble mellom representanter for de to avisene gikk det trykt – måtte imidlertid underordnes utgivelsens fram at Aftenposten nok kunne tenke seg å formål. Utvalget anbefalte deretter tre ulike løs- trykke Arbeiderbladet på leiebasis. Et mer om- ninger som kunne bringe driften i balanse og fattende og forpliktende samarbeid – som for legge et grunnlag for ny ekspansjon. Aller helst eksempel et felleseid trykkeri – var imidlertid ville utvalget ha «en bredest mulig samordning ikke aktuelt.139 av avisproduksjonen i Oslo, inkludert Aftenpos- ten, i en avisfabrikk». Som alternativ to ble det 136 Arbark. DNAs arkiv. Dd 145, mappe: 051,26 Avispolitisk foreslått et teknisk samarbeid med Dagbladet utvalg 1973–75. Innstilling fra avispolitisk utvalg, datert 5.7.1973. 133 Bjørnsen Bjørn: Har du frihet og sommersol kjær? Bind II 137 Arbark. DNAs arkiv. Dd 145, mappe: 051,26 Avispolitisk 1918–1984, Arbeiderbladet A/S 1986, s. 315. utvalg 1973–75. Brev fra Ronald Bye, datert 5.7.1973. 134 Bjørnsen 1986, s. 319. 138 Se diverse notater i Arbark. Arbeiderbladets arkiv. 135 Arbark. DNAs arkiv. Dd 145, mappe: 051,26 Avispolitisk Ringperm/mapper merket «Utredningsutvalget» fra utvalg 1973–75. Innstilling fra avispolitisk utvalg, datert perioden 1970–1974. 5.7.1973. Utvalgets medlemmer var Ronald Bye, Odd 139 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 109. Notat Højdahl, Jens Chr. Hauge, Rolf Hansen, Leif Skau, Reidar til styremøte 25.9.1973; Protokoll fra styremøte i Hirsti og Roar Adler. Arbeiderbladet og Aktietrykkeriet AS 6.2.1974. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 81

Dagbladet la om til tabloidformat i 1983, men nølte med å gå over til offsettrykk. Redaksjonssjef Markus Markusson og sjeffaktor Trygve Riddervold sjekker avissidene i det nye formatet. (Foto: Terje Akerhaug/Arbark)

Samtalene med Dagbladet var mer konstruktive, sammen om å kjøpe en Goss Metro offsetrota- men når det gjaldt investeringer i en felles trykk- sjon, og det ble gjort visse anstrengelser for å presse, lot det seg ikke gjøre å komme til enig- komme Aftenposten i forkjøpet med hensyn til het. På grunn av anstrengt økonomi ble det en en overgang til offset. Behovene var imidlertid periode vurdert å bygge de to avisenes høy- ulike. Dagbladet ønsket en ren avispresse, mens trykkspresser sammen og utstyre dem for bruk Arbeiderbladet og Aktietrykkeriet AS ville ha en av Letterflex-plater. I Arbeiderbladet var det mer fleksibel presse som også kunne benyttes imidlertid betydelig skepsis mot en slik løsning, til magasintrykking. Dermed ble samarbeidet som uansett bare ville representere en utset- med tanke på å etablere en felles trykkeriløsning telse av en nødvendig overgang til offsettrykk.140 avbrutt. Som vi skal komme tilbake til i neste Det så en stund ut til at de to avisene skulle gå kapittel, ble imidlertid Dagbladets og Arbeider- bladets samarbeid videreført på satsområdet. 140 Arbark. Arbeiderbladets arkiv. Ringperm/mapper merket «Utredningsutvalget» fra perioden 1970–1974. Notat datert 14.10.1973 med overskriften «Letterflex som I løpet av høsten 1974 og våren 1975 var Arbei- alternativ til offset-trykk». derbladet og Aktietrykkeriet AS økonomisk sett 82 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

på bedringens vei. Ved at LO kjøpte den såkalte Dagbladet den yngste av Aftenpostens høy- Tårnblokka ved siden av Aktietrykkeriet på Løren trykkspresser og bygde den om for trykking for drøyt 18 millioner kroner kunne mesteparten med Napp fotopolymerplater.144 Våren 1983 ble av en gjeld på 27 millioner nedbetales. Fagfor- det gjennomført en mindre ombygging av den- bundene i LO bidro også ved å ettergi lån som ne trykkpressen i forbindelse med at Dagbladet samlet utgjorde 2,5 millioner kroner. Det meste gikk over til tabloidformat. I årene som fulgte ble av et underskudd på seks millioner for 1974 ble det imidlertid tydelig at pressen ikke holdt mål dekket inn ved et bidrag på to millioner fra Norsk kvalitetsmessig – særlig ikke når Dagbladets Arbeiderpresse AS, og «ved å få Stortinget til å fargebilder ble sammenlignet med VGs fargebil- endre gjeldende regler for produksjonsstøtte til der trykt på Aftenpostens offsetpresser på Lin- dagspressen», som Einar Olsen formulerte det.141 derud. Rundt midten av 1980-årene ble det lagt Endringen førte til at Arbeiderbladet fikk utbe- planer om å følge eksempelet til så mange andre talt ca. 3,5 millioner kroner i støtte for 1974. In- aviser over en viss størrelse: å etablere et nytt vesteringer i nytt teknisk utstyr lot seg realisere trykkeri utenfor sentrum, og dessuten gå over til – blant annet fordi Statens lånekasse for aviser offsettrykk – som de aller fleste norske avisene ga fem millioner i lån og garanterte for ytterli- på dette tidspunktet for lengst hadde gjort. gere fem, og dertil ga «et underhåndsløfte om Trykkeriet ble bygd på Lørenskog, og fra 1989 enda 3 mill. i 1976 eller 1977».142 En offsetpresse ble også Dagbladet – som den siste av de store ble bestilt, og den 4. mai 1976 – et halvt år før osloavisene – trykt i offset. Aftenposten – ble Arbeiderbladet trykt på en Goss Super Suburban offsetrotasjon, som var Offset – et kvalitetsmessig sprang installert i en ny rotasjonshall på Aktietrykkeriet. Selv om det fantes en håndfull etternølere, ble Trykkpressen var spesialkonstruert for å sikre de overgangen til offsettrykk i norsk presse i all ønskede mulighetene for fleksibel bruk. Den var hovedsak gjennomført i årene 1965 til 1980. Ar- blant annet utstyrt med én beiderpressen gikk i front fals for aviser og en egen og foretok en målbevisst fals konstruert med tanke «Statens lånekasse for aviser utskiftning av avisgruppens på Aktietrykkeriets produk- trykkpresser i løpet av et sjon av magasiner og bla- ga fem millioner i lån» drøyt tiår. Enkelte høyreavi- der.143 ser var også svært tidlig ute med å anskaffe offsetpres- Dagbladet måtte holde fast ved høytrykkstek- ser, men for høyrepressens del var teknologi nologien enda noen år. Etter grundige utrednin- skiftet i mindre grad et ledd i en sentral plan for ger i 1974 ble det slått fast at avisen ikke hadde å modernisere gruppens aviser. De små og mel- økonomi til å investere i en offsetpresse. Da Af- tenposten flyttet til Linderud, overtok derfor 144 Nordahl, Tore: Dagbladets Trykkeriklubb 1901–1976, [1977] s. 10; Høyer, Svennik: «Kriser, kupp og kamp – Dag- bladets eiere og marked» i Dahl, Hans Fredrik mfl. (red.): 141 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. E 2, mappe: Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, Oslo Arbeiderbladet III. Notat fra Einar Olsen, datert 12.3.1975. 1993, s. 27, 34, 37 og 50. Når det gjaldt valg av trykkpla- 142 Samme sted. ter, ble både Nyloprint og Letterflex vurdert, men det 143 Norsk Grafia nr. 16/1976, s. 198; Gustavsen, Finn: endte med at avisen tok i bruk japanske NAPP-plater. Se Pionerene. Fellesklubben ved Arbeidernes Arbark. Oslo litograf- og kjemigrafforening. Dc 3, mappe: Aktietrykkeri og Aktietrykkeriet a.s. 1898–1998, Aktie- Dagbladet. «Opplegg til bruk av ny teknikk», internt trykkeriets Fellesklubb 1998, s. 87; Bjørnsen 1986, s. 329. Dagblad-notat datert 26.8.1974. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 83

lomstore avisene var først ute; de store fulgte seg en virksomhet som mange så på med be- etter i 1970-årene. Vi har sett at tilgangen på kymring, men som andre betraktet som et fram- presser utgjorde en del av forklaringen på dette. skritt. I juli 1965 mottok Norske Avisers Lands- Det tok tid før produsentene av rulloffsetrota- forbund (NAL) et brev fra Fædrelandsvennen sjoner kunne tilby presser med en kapasitet som som beklaget seg over at annonser som var blitt kunne dekke behovene til de største norske utformet av avisens dyktige tegnere, ved flere avisene. anledninger hadde stått på trykk i offsetavisen Christianssands Tidende. Den konkurrerende For aviser som gikk over til offsettrykk, åpnet det avisen hadde rett og slett klipt annonsene ut av seg en rekke nye muligheter. Journalist Svein Fædrelandsvennen og plassert dem inn i sine Harald Moe i Fædrelandsvennen har i ettertid egne sidemontasjer for reprofotografering og betegnet innføringen av offsettrykk som starten overføring til offsetplater. Få uker senere rea- på en helt ny tidsepoke som «satte i gang en gerte også Aftenposten på Christianssands Ti- eksplosiv utvikling av både form og innhold i dendes praksis. Aftenposten hadde opplevd at journalistikken».145 Montasje av avissider ved hele artikler var blitt avfotografert og gjengitt hjelp av film og/eller papir som så ble avfotogra- som sørlandsavisens egne.148 I tiden som fulgte fert og kopiert over på offsetplater, represen- mottok NAL en rekke lignende klager også når terte en betydelig forenkling av produksjons- det gjaldt andre offsetaviser, og det ble derfor prosessen. Og det ble mulig å ta i bruk helt andre utarbeidet en juridisk betenkning og avholdt måter å presentere både redaksjonelt stoff og flere møter i regi av NAL med tanke på å utar- annonser på. Ifølge Moe benyttet Fædrelands- beide retningslinjer på dette området.149 vennen den nye teknologien til å utvikle en side utforming som plasserte avisen i «landets elite- Johan Ona i Norsk Arbeiderpresse var «noe serie» på dette feltet, og som dessuten førte til skremt» av det som foregikk. For ham represen- at den mottok en rekke designpriser både på terte mulighetene for enkel klipping av tekst og nasjonalt og internasjonalt plan.146 Det var like- annonser et av offsetteknologiens viktigste for- vel ikke slik at alle avisene la om stilen over nat- trinn. I et rundskriv til arbeideravisenes redaktø- ta eller tok den nye teknologiens virkemidler i rer og disponenter ba han avisene om å aksep- bruk i fullt monn med det samme en offsetpres- tere at stoffet deres ble klippet – i hvert fall av se var kommet på plass. Mange journalister be- andre arbeideraviser. «Der tales ofte om bote- traktet overgangen til offset som en omlegging midler mot avisdøden», skrev Ona, og han fort- som bare berørte de rent tekniske sidene ved satte: «Personlig tror jeg at på lengre sikt vil en avisframstillingen, og som derfor var uten be- friere utnyttelse mellom avisene av stoff og an- tydning for deres eget arbeid. Og en del redak- nonser enn hva en har i dag være av ganske tører var opptatt av å bevare avisens «gamle, vesentlig betydning som et middel mot seriøse opplegg» og tok avstand fra å «gjøre 147 148 RA. PA 834-2 Norske Avisers Landsforbund. Ea 31, map- avisen til noe bortimot et billedblad». pe: Offset. Brev til NAL fra Fædrelandsvennen, datert 16.7.1965; Brev fra Aftenposten til NAL datert 14.8.1965. Både når det gjaldt artikler, bilder og annonser Se også Ottosen, Rune: Fra fjærpenn til internett, Oslo førte for øvrig overgangen til offsettrykk med 1996, s. 339. 149 I sin studie av norske avisers overgang til offsettrykk 145 Fædrelandsvennen 9.9.2006. skriver Bergsvein Bønes at seks av de sju avisene han 146 Fædrelandsvennen 9.9.2006. undersøkte, drev med klipping fra andre aviser i større 147 Bønes 1968, s. 22–23. eller mindre grad. Bønes 1968, s. 24. 84 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

avisdøden.»150 Johan Ona fryktet at arbeider- journalistiske arbeidet, som Gjersvik – og for så pressen, som nettopp hadde innledet sin mas- vidt også Johan Ona – ga uttrykk for. Norsk Jour- sive overgang til offsettrykk, ville bli spesielt nalistlag var opptatt av opphavsrettigheter og hardt rammet dersom avisene måtte betale for arbeidsplasser, og Norsk Grafisk Forbund fryktet annonser og artikler som de klippet. Hans reson- at mange av typografenes arbeidsoppgaver nement var at klipping som regel ville gå utover ville falle bort dersom klipping og avfotografe- nr. 1-avisene, fordi det stort ring bredte om seg. I 1968 sett var disse som fikk an- sendte de to organisasjo- nonsene først. Dersom nr. «raskere, mer omfattende og nene ut en felleserklæring 2-avisene kunne klippe mer effektiv produksjon» der de oppfordret sine med- kostnadsfritt, ville dette lemmer til å unngå all klip- bety at den «økonomisk ping av illustrasjoner, sig- sterkeste avis hjelper en svakere konkurrent, nerte artikler, intervjuer og reportasjer så lenge men uten at dette har påført den ledende avis det ikke fantes klare retningslinjer på feltet.153 noen form for merutgift». Ona betraktet dette som en fornuftig ordning som i prinsippet ikke Flere av 1800- og 1900-tallets store og små tek- skilte seg fra avisenes praksis med å låne an- nologisprang innenfor grafisk industri og avis- nonsematriser av hverandre.151 produksjon bidro til raskere, mer omfattende og mer effektiv produksjon. Sylinderpresser, flat- Våren 1965 skrev reprofotograf Sigbjørn Gjersvik trykksrotasjoner og rotasjonspresser er gode i Rana Blad en artikkel om offsettrykking i fag- eksempler. Det samme er settemaskiner, klisjé- bladet Norsk Litografia. Gjersvik gikk grundig inn maskiner og fotosettere. Offsetpressene, som på den tekniske framstillingen av en offsetavis, ble tatt i bruk i norske aviser fra siste halvdel av men han kommenterte også den nye teknikkens 1960-årene, hadde ingen slike fortrinn. Riktignok innvirkning på journalistikken. En del av stoffet kunne førtrykksarbeidet effektiviseres dersom fra presse- og nyhetsbyråer var begynt å komme overgangen til offset foregikk parallelt med en som tekst i spaltebredde på papir. Det kunne overgang fra varmsats til kaldsats. Den mest dermed klebes direkte inn i avisens sidemonta- iøynefallende forskjellen på en høytrykksrota- sjer uten forutgående behandling av verken sjon og en offsetrotasjon var imidlertid tryk journalister eller typografer. «At en også rett og kvaliteten på produktene – og først og fremst slett kan klippe ut stoff fra andre aviser og klebe illustrasjonsgjengivelsene. Med en offsetpresse det opp på montasjene, ja det er også en form for hånden kunne fotografier reproduseres gjen- for journalistikk som er gjort mulig ved overgang nom atskillig finere raster enn ved høytrykk, og til offset», skrev Gjersvik videre.152 Verken jour- dermed fikk de trykte bildene en helt annen nalistenes eller det grafiske personalets organi- skarphet. Kombinasjonen av høytrykk med ste- sasjoner delte det optimistiske synet på offset- reotypiplater og avispapir som kunne ha en noe teknologiens muligheter til å forenkle det ujevn struktur, førte ofte til kvalitetsmessige variasjoner og til at deler av bildene fikk svakere 150 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. AF 7, mappe trykk. I en offsetpresse bidro gummidukenes 3II Forretningsutvalget, saksbilag. Rundskriv datert elastisitet til å motvirke slike problemer og til at 8.10.1965. 151 Samme sted. 152 Norsk Litografia nr. 3/1965, s. 8. Se også Ottosen 1996, s. 153 Norsk Grafia nr. 6/1968, s. 63. Se også nr. 1/1968, s. 2; 339. Ottosen 1996, s. 345. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 85

trykkvaliteten ikke bare ble høyere, men også Det er vanskelig å gi noen eksakte svar. Det sy- jevnere. Selv om det kunne ta litt tid, begynte nes imidlertid klart at aviser som var i en an- offsetavisene gradvis å ta mulighetene i bruk. strengt økonomisk situasjon og som gikk raskt Det ble stadig flere bilder i avisene, flere våget over til offsettrykk, ikke nødvendigvis oppnådde seg på fargeillustrasjoner, og mange gikk aktivt den forventede drahjelpen fra det nye tekniske ut og markedsførte offsettrykkets fortrinn med utstyret. Christianssands Tidende, Smaalenenes hensyn til enkel framstillingsform og god tryk- Tidende i Halden og Vestlandske Tidende i Aren- kvalitet overfor annonsørene. dal var alle blant offsetpionerene i norsk presse, men ingen av dem overlevde 1970-årene. Høy- Offset ga altså betydelig bedre trykkvalitet, men reavisen Sarpen og arbeideravisen Sørlandet var hva betydde overgangen til offsettrykk for avi- også blant de aller første til å ta i bruk offsetpressenes økonomi? Bemanningsmessig var det lite ser. Begge slet med anstrengt økonomi i årene å spare på å gå over til off- som fulgte, og de ble ned- setpresser. Mange av de avi- «Bemanningsmessig var lagt ved inngangen til sene som fra 1965 og utover 1990-årene. Arbeiderpres- skaffet seg Goss Community det lite å spare på å gå sen, som gjennomførte den offsetrotasjoner, hadde tid- mest målbevisste omleg- ligere hatt Duplex flat- over til offsetpresser.» gingen til ny trykkteknikk, trykksrotasjoner eller min- opplevde både nedleggel- dre rotasjonspresser. Verken de gamle eller de ser og gode resultater blant sine offsetaviser, og nye pressene trengte mer enn to–tre manns når det gjelder de store riksavisene og regiona- betjening. For enkelte av de større avisene kan visene, ser det ut til at alle klarte seg brukbart det se ut til at overgangen til offset førte til noe – også de to som ventet aller lengst med å gå høyere bemanning på trykkpressene. Denne over til offset. Dagbladet gjennomførte for ek- utviklingen må imidlertid også ses i sammen- sempel en vellykket overgang til tabloidformat heng med økt sidetall for de samme avisene. i 1983 – fulgt av en betydelig opplagsvekst – mens avisen fortsatt ble trykt på Aftenpostens gamle høytrykksrotasjon fra 1964. 86 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Perforatørene var en ny yrkesgruppe som kom inn i avissetteriene fra midten av 1950-årene. Bildet viser perforatør Brit Haugvaldstad i Rogaland Avis 1968. (Foto: Arbark) Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 87

Omveltninger på avissetteriene

Gjennom den første halvdelen av 1900-tallet me til å merke endringene. I 1970-årene ble det hadde typografene i hovedsak tatt seg av all for første gang introdusert satsframstillingsut- satsframstilling i avissetteriene. Selv om det til styr som trakk journalistene tettere inn mot den tider hadde stått strid om hvem som skulle be- tekniske produksjonen av avisene, og som sam- tjene settemaskinene, og om avisenes bruk av tidig overflødiggjorde mange av perforatørenes ufaglærte og lærlinger, hadde ikke dette rokket og typografenes arbeidsoppgaver. I løpet av nevneverdig ved typografenes posisjon. I 1980-årene anskaffet flertallet av avisene data- 1930-årene ble det som lenge hadde vært en skjermer til redaksjonene og introduserte di- etablert praksis, også avtalefestet; settemaski- rekte innskriving, slik at journalistene kunne ner skulle bare betjenes av faglærte typografer. skrive artiklene sine rett inn i avisenes dataan- Tjue år senere fikk de norske avistypografene en legg. Ett av de temaene vi skal berøre i dette liten forsmak på framtiden. Ved hjelp av en ny kapittelet, er de spenningene som denne utvik- maskintype og en ny yrkesgruppe klarte avisene lingen skapte mellom de ulike yrkesgruppene å bryte typografenes produksjonsmonopol. Fra og mellom deres fagorganisasjoner. midten av 1950-årene ble ufaglærte perforatører ansatt for å sette avissats ved hjelp av teletype- Fra første halvdel av 1990-årene skrev alle jour- maskiner. Satsen kom ut i form av perforerte nalister sine artikler på pc. Annonsetekst ble papirstrimler som ble matet inn i automatiserte, enten skrevet rett inn av annonsemottakere, tatt båndstyrte settemaskiner. Senere førte også imot på papir på tradisjonelt vis eller mottatt i overgangen til offsettrykk med seg endringer mer eller mindre ferdig form over linje eller ved på satsframstillingsområdet. I løpet av en fem- hjelp av andre digitale informasjonsbærere. tenårsperiode fra midten av 1960-årene til ut- Mange aviser hadde lagt ned setteriene og opp- gangen av 1970-årene forsvant blyet for godt fra rettet integrerte desker der journalister og typo- de norske avisene. grafer arbeidet side om side. Sidemontasje var i ferd med å forsvinne. Fotosats var på vei ut. Om- Den tekniske utviklingen og måten teknologien brekking av hele sider foregikk på skjerm, og de ble introdusert på, virket sterkt inn på arbeids- første avisene hadde tatt i bruk computer-to- forholdene i avisene og bi- plate-anlegg for direkte ut- dro til å endre forholdet kjøring av trykkplater uten å mellom ulike grupper av «Fotosats var på vei ut.» gå veien om film. ansatte. Til å begynne med ble de grafiske faggruppene Innføringen av nytt teknisk sterkest berørt; de måtte ta i bruk nye produk- utstyr for satsframstilling i avisene fra 1950-åre- sjonsmetoder og nytt produksjonsutstyr, sam- ne til 1990-årene, den omfattende rasjonalise- tidig som deler av arbeidsoppgavene deres ble ringen som fulgte, og de følgene dette fikk for overført til ufaglært arbeidskraft med lavere avisene og for deres ansatte, er hovedtemaene lønn. Etter hvert skulle også journalistene kom- i dette kapittelet. 88 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Innføringen av teletype – kvinnene inntar avis- Maskinsetterne var en selvbevisst yrkesgruppe, setteriene igjen og mange av dem betraktet sitt eget arbeid som Inngangen til 1950-årene var en gullalder for avisens viktigste – eller i det minste som det faglærte maskinsettere i norske aviser. En over- viktigste leddet i den tekniske delen av avisfram- enskomst fra 1936 sikret dem eneretten til å be- stillingen. En henvendelse fra Oslo Maskinset- tjene avisenes settemaskiner, og ved avtaler terklubb til Grafisk Leverandørforening rett før med arbeidsgiverne hadde de oppnådd høyere jul i 1954 illustrerer godt hvilken betydning mas- lønn og kortere arbeidstid enn de øvrige avisty- kinsetterne tilla arbeidet sitt. Klubben ba om pografene. Gjennom formelle avtaler og ufor- bistand til å arrangere en utstilling om maskin- mell praksis hadde de dessuten skaffet seg god setternes arbeid i avisene. Inntektene fra kontroll over rekrutteringen til yrket – med den utstillingen skulle gå til maskinsetternes følge at avisenes etterspør- pensjonskasse, og navnet sel etter maskinsettere tid- var betegnende: Utstillin- vis var atskillig større enn «Maskinsetterne var en gen skulle hete «Avisens tilbudet. Kontrollen over selvbevisst yrkesgruppe, og hjerte – maskinsetteriet».3 arbeidsmarkedet ble blant annet utøvet via Norsk mange av dem betraktet sitt eget Fra første halvdel av Maskinsetterforbund og lo- 1950-årene ble imidlertid kale maskinsetterklubber i arbeid som avisens viktigste» maskinsetterne satt under en rekke byer.1 Flere av mas- press av avisutgiverne. De- kinsetterklubbene hadde såkalte dameforenin- res sterke posisjon i avisene ble utfordret, og ger, men dette var ikke organisasjoner for kvin- utfordringen kom i form av en ny maskintype og nelige maskinsettere. Helt fra de første en helt ny yrkesgruppe bestående av kvinner. settemaskinene kom til Norge mot slutten av Maskinen het Teletype, og i en viss forstand åp- 1890-årene, hadde maskinsetting vært et yrke net den for en ny og annerledes måte å sette som med svært få unntak var forbeholdt menn, avistekst på. Vel så viktig var det likevel at set- og slik var det fortsatt i 1950-årene.2 Medlem- tingen nå kunne utføres raskere enn tidligere, mene av dameforeningene var maskinsetternes og at avisene håpet å frigjøre seg fra kravet om koner, og disse foreningenes virksomhet var i at all maskinsetting skulle utføres av faglærte hovedsak av sosial karakter. typografer med maskinsetteropplæring. Til å betjene teletypemaskinene ville de helst ansette unge kvinner som kunne skrive raskt på 1 Maskinsetterklubbene og Norsk Maskinsetterforbund var bransjeorganisasjoner tilknyttet Norsk Typografforbund skrivemaskin, og som i tillegg var villige til å og senere Norsk Grafisk Forbund. gjøre jobben for lavere lønn enn maskinsetterne. 2 Adresseavisen i Trondheim hadde minst én kvinnelig maskinsetter ved inngangen til 1900-tallet, og det Teletypemaskinen var ingen ny oppfinnelse, og hadde også Retvedts Bogtrykkeri i Drammen, som trykte i utgangspunktet var den heller ikke blitt utviklet Buskeruds Amtstidende. Indre Smålenenes Trykkeri på Mysen trykte tre aviser under krigen. Bedriften hadde med tanke på å erstatte settemaskinene. I to kvinnelige maskinsettere. (Se Johansen, Tor Are: 1930-årene ble Teletype markedsført som et Hett bly og raske presser. Teknologisk endring i norsk avisproduksjon 1880–1940, Pressehistoriske skrifter 3 Arbark. Oslo Maskinsetterklubbs arkiv. D2, mappe: nr. 9/2007, s. 103; Larssen, Christian: Trondhjems Korrespondanse ca. 1954–ca. 1965. Brev fra Oslo typografiske forening gjennom 100 år, Trondheim 1982, Maskinsetterklubb til Grafisk Leverandørforening, datert s. 61; Grafia nr. 4/1943, s. 8–9. 1.11.1954. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 89

Automatiserte settemaskiner kunne fra 1950-årene styres ved hjelp av hullbånd fra teletypemaskiner. (Foto: Arbark)

nytt og forbedret fjernskriversystem som skulle papirstrimmel. Reperforatoren kunne også ko- gjøre det mulig å sende stoff fra nyhetsbyråer bles til en skriverenhet som skrev teksten ut på direkte til avisenes settemaskiner. På avsender- vanlig skrivepapir til korrekturlesing eller til an- siden besto systemet av en perforator utstyrt nen kontroll. I prosessens siste ledd ble den per- med et tilnærmet ordinært skrivemaskintastatur. forerte papirstrimmelen matet inn i en spesiell Teksten som ble skrevet inn på perforatoren, ble operasjonsenhet som var koblet til en lett mo- kjørt ut på en perforert papirstrimmel med egne difisert settemaskin. Papirstrimmelen styrte set- hullkombinasjoner for hver enkelt bokstav og temaskinen som støpte blysats – linje for linje for hvert enkelt tegn. Papirstrimmelen ble matet – automatisk.4 inn i et overføringsapparat som omgjorde ko- dene til elektriske impulser. Ved hjelp av dette Som fjernskriverssystem fungerte utstyret fra apparatet kunne den innskrevne teksten sendes det amerikanske The Teletype Setter Corpora- ut via telegraf- eller telefonlinjer eller via radio tion godt, og i den første etterkrigstiden ble det – og til flere mottakere på en gang. Mottakerne 4 Se en grundig beskrivelse av Teletype-systemet i var utstyrt med en såkalt reperforator som om- Typografiske Meddelelser nr. 24/1952, s. 236 f. og Norsk gjorde de elektriske impulsene til en ny perforert Boktrykk Kalender 1952, s. 94 f. 90 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

blant annet tatt i bruk av amerikanske aviskon- opp et nytt avistrykkeri ved inngangen til sern som sendte identiske artikler til flere aviser 1950-årene, og med forbehold om at det ble på en gang. Svakheten med systemet – og det oppnådd enighet med de ansatte om betjenin- som gjorde at en del aviser nølte med å ta det i gen, sendte Ona i januar 1952 en bestilling på to bruk – lå i den automatiske styringen av sette- Linotype Comet settemaskiner utstyrt for tele- maskinene. For å få operasjonsenhetene til å typedrift samt to teletypeperforatorer til det nye fungere tilfredsstillende i tilknytning til ordi- trykkeriet på Gjøvik. Settemaskinene ble levert nære settemaskiner krevdes det visse tilpasnin- året etter, men perforatorene ble ikke levert før ger og ombygginger, og i praksis viste dette seg i 1955. Årsaken var uenighet med Norsk Typo- ofte å være problematisk. I 1950 ble det imidler- grafforbund, som mente at teletypeperforatorer tid lansert en ny Linotype settemaskin som var skulle betjenes av faglærte maskinsettere. På spesialdesignet for automatisert teletypedrift. grunn av den høye prisen på teletypemaskinene Denne maskinen – Linotype Comet – kunne og den prekære mangelen på faglært grafisk støpe tolv linjer per minutt, mens det med andre arbeidskraft ønsket både arbeiderpressen og settemaskiner var vanskelig å oppnå en produk- andre avisutgivere å inngå klare avtaler om be- sjon på mer enn fem–seks linjer. Da kombinasjo- tjening før de gikk til endelig innkjøp av maskinen Teletype-Linotype Comet ble presentert på ner. Ved denne korsveien ønsket arbeidsgiverne verdensutstillingen i Chicago i 1950, ble syste- å utfordre maskinsetternes betjeningsmonopol. met betegnet som «like revolusjonerende som settemaskinen da den kom på markedet».5 Og Høsten 1952 var det blitt arrangert en nordisk nå åpnet det seg et nytt marked for disse mas- konferanse for maskinsettere i Oslo. Her ble det kinene. Utstyret var ikke lenger bare aktuelt som vist lysbilder og holdt foredrag om teletypemas- fjernskriversystem. Flere aviser tok i bruk tele kinen, og konferansedeltakerne drøftet også typeperforatorer og Linotype Comet settemas- betjeningsspørsmålet. «Når det gjelder betjenin- kiner i håp om å oppnå en raskere og rimeligere gen av perforatoren så var det enstemmighet satsproduksjon. om at den bare kan betjenes av en faglært maskinsetter», skrev Typografiske Meddelelser i et Johan Ona hadde vært i USA i 1951, og der had- referat fra konferansen.7 Den internasjonale de han hatt «rik anledning til å studere de man- grafiske føderasjonen hadde for øvrig fattet et ge fordeler som Teletypesetterne fører med tilsvarende vedtak på en kongress i England tid- seg».6 Han var overbevist om at aviser som kjøp- ligere på året. te slike maskiner, ville redusere både tidsbruk og kostnader knyttet til settingen, og ikke overras- Både Parlamentet i London og Riksdagen i kende var den teknisk interesserte og opp Stockholm hadde anskaffet teletypeutstyr for å daterte sjefen i Norsk Arbeiderpresse AS den få sendt debattreferater til trykking så raskt som første her i landet som bestilte teletypeutstyr. mulig. Stortingets presidentskap lot seg inspi- Oppland Arbeiderblad var i ferd med å bygge rere av dette og bestilte tre teletypeperforatorer i 1953. Maskinene ble imidlertid ikke satt i drift 5 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 6, mappe: så lenge det ikke forelå noen betjeningsavtale Gjestvang grafiske fagforretning A/S 1951–52. Brev til med Typografforbundet. Stortingets referentsjef Johan Ona, datert 16.5.1951. var misfornøyd med situasjonen og skrev føl- 6 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 6, mappe: Gjestvang grafiske fagforretning A/S 1951–52. Brev til Gjestvang grafiske fagforretning, datert 12.1.1952. 7 Typografiske Meddelelser nr. 23, 1952 s. 211. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 91

gende i Arbeiderbladet: «Til disse perforerings- domsslutningen.9 Tapet i Arbeidsretten ble tatt maskinene må brukes meget øvede skrivemas- til etterretning, og høsten 1954 gikk Typograf- kinskrivere, som har den forbundet med på å skrive størst mulige hurtighet og under en avtale om betje- sikkerhet og dessuten den «Når det gjelder betjeningen ning av teletypemaskiner. beste skoleutdannelse og av perforatoren så var det Perforatoren skulle betjenes språkkunnskaper. (...)Til bruk av maskinsettere, håndset- av disse maskiner egner ab- enstemmighet om at den tere eller andre personer, solutt ikke typografer eller bare kan betjenes av en med minstelønn og arbeids- vanlige settere seg.»8 tid som for maskinsetterne, faglært maskinsetter» mens linjestøpemaskiner Avisinnlegget vakte oppsikt for teletypedrift skulle be- og skapte irritasjon blant maskinsetterne. Som tjenes av faglærte maskinsettere. fagarbeidere hadde de liten forståelse for at andre grupper skulle overta deler av settingen bare Med introduksjonen av teletypemaskinen ved fordi det var kommet en ny maskin på markedet. inngangen til 1950-årene mistet altså de fag- I prinsippet skilte ikke teletypemaskinen seg fra lærte typografene eneretten til å stå for hele enkelte av de øvrige settemaskinene på annen satsproduksjonen, og mens maskinsetterne før måte enn at tastaturet var annerledes. Typograf- 1936 hadde klart å kontrollere både rekrutterin- forbundet betraktet teletypeperforatorene som gen og lønnsnivået selv om betjeningsretten vanlige settemaskiner, og forbundets holdning ikke formelt var slått fast, og i årene etter kunne var at de skulle betjenes av faglærte i henhold støtte seg til en overenskomst, kom det nå en ny til overenskomsten fra 1936 som slo fast hvem og lavere betalt yrkesgruppe inn i setteriene. som hadde rett til å betjene settemaskiner. Av- Teletypeperforatørene ble rekruttert blant ufag- isutgiverne hevdet imidlertid at den gamle av- lærte som behersket maskinskriving etter touch- talen bare gjaldt settemaskiner som uttrykkelig metoden, og det ble i all hovedsak ansatt unge var nevnt i overenskomsten, og de påpekte kvinner. Selv om de kvinnelige perforatørene dessuten at teletypesetteren var et så enkelt hadde rett til samme minstelønn som de mann- apparat at det ikke engang kunne regnes som lige maskinsetterne, så var de i realiteten mye en settemaskin. Utgangspunktet for å komme dårligere betalt, ettersom svært få maskinset- til enighet var med andre ord ikke det beste, og tere gikk på minstelønn. saken ble derfor brakt inn for Arbeidsretten. Typografene hadde i utgangspunktet stilt krav Arbeidsretten sluttet seg til avisutgivernes om betjeningsretten til teletypemaskinene. Like avtalefortolkning. Retten slo fast at teletypeper- vel vegret de seg mot å jobbe som perforatører foratoren ikke var omfattet av overenskomstens etter at nederlaget i Arbeidsretten var et faktum. bestemmelser om betjening av settemaskiner. Temaet ble drøftet på et møte i Oslo Maskinset- Dersom Typografforbundet hadde hatt til hen- terklubb våren 1955, og her ble teletypeutstyret sikt «å sikre seg et absolutt monopol overfor en betegnet som «et kostbart og tungvint apparat hvilken som helst maskintype», måtte dette ha for framstilling av sats». I møtereferatet het det: vært klart formulert i overenskomsten, het det i «Det ble forspurt om noen av kollegene i salen

8 Sitert etter Typografiske Meddelelser nr. 24, 1953 s. 229. 9 Sitert etter Typografiske Meddelelser nr. 6, 1954 s. 55. 92 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

var villig til å overta selve settingen på perforat- bile til å betjene disse maskinene.»11 Så lenge maskinen, som nå betjenes av damer. Ingen var framtidsutsiktene var lyse og lønnsnivået sti- villig.»10 Noe av forklaringen på denne motviljen gende, fant imidlertid typografene liten grunn er antakelig at den nye overenskomsten i reali- til å ta opp konkurransen om perforatørjobbene. teten definerte teletypesetting som et kvinne- arbeid og et arbeid som ikke forutsatte faglige Aftenposten var i 1954 den første avisen som tok kvalifikasjoner. Dessuten visste nok mange mas- teletypeperforatorene i bruk, og snart fulgte kinsettere at kvinner med skrivemaskinopp Nationen etter. I 1955 gikk Oppland Arbeider- læring var i stand til å gjøre denne jobben mye blad, Bergens Tidende og Drammens Tidende raskere enn de selv kunne. Følgelig framsto det til anskaffelse av teletypeutstyr, og året etter som mer fristende å ta seg av de perforerte pa- bestilte også Bergens Arbeiderblad og Roga- pirstrimlene som skulle mates inn i settemaski- lands Avis perforatorer. Felles for alle var at de ner utstyrt for automatisk drift, eller å drive med ansatte unge kvinnelige perforatører til å bemer komplisert maskinsetting av annonser eller tjene de nye maskinene. Perforatørene satte annet stoff som ikke egnet seg for teletypeset- atskillig mer tekst per time enn maskinsetterne, ting. og de automatisk styrte Linotype Comet-maskinene støpte linjer raskere enn andre settemas- Et viktig skille mellom teletypesaken og tidli- kiner. I henhold til overenskomsten mellom gere stridigheter om betjeningsrett til sette Typografforbundet og avisutgivernes organisa- maskiner var for øvrig sysselsettingssituasjonen. sjoner kunne dessuten avisene forlange at hver 1920- og 1930-årene hadde vært preget av høy maskinsetter skulle betjene to automatisk styrte arbeidsledighet innenfor settemaskiner av gangen. den grafiske bransjen, men «Dessuten visste nok mange Følgelig representerte intro- i 1950-årene var situasjonen duksjonen av teletype i avi- snudd. Etterspørselen etter maskinsettere at kvinner sene en betydelig rasjonali- maskinsettere var stor, og i med skrivemaskinopplæring sering av settingen. Avisene en årrekke var arbeidsledig- klarte seg med færre sette- heten nede i null. For man- var i stand til å gjøre maskiner, samtidig som de ge aviser representerte denne jobben mye raskere gradvis frigjorde seg fra de mangelen på faglært ar- senere årenes konstante beidskraft et betydelig pro- enn de selv kunne.» mangelvare – faglærte mas- blem. Selv om avisene an- kinsettere. Denne utviklin- satte kvinnelige perforatører, oppsto det ingen gen skulle bli ført enda et skritt videre når avi- sysselsettingsproblemer for mannlige maskin- sene et tiår senere begynte overgangen til settere. «Jeg tror ikke man får våre folk til å sitte offsettrykk. ved perforatoren», sa en av Maskinsetterforbun- dets nestorer på en landskonferanse for maskin- Fra varmsats til kaldsats settere i 1955. Men han føyde til: «Om 10–12 år Da Rana Blad gikk over til offsettrykk i 1965, for- kan arbeidsmarkedet ligge annerledes an. Unge søkte Norsk Typografforbund å vinne tilbake de kolleger bør derfor innrette seg slik at de er ha- faglærte typografenes enerett til å betjene ap-

10 Arbark. Oslo Maskinsetterklubbs arkiv. Referat fra 11 Protokoll ved Norsk Maskinsetterforbunds Lands medlemsmøte 23.4.1955. konferanse i Oslo, 1955, s. 17. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 93

parater for maskinell framstilling av sats i avise- nevnte hjelpearbeideren betjene den ene Jus- ne. Som vi så i foregående kapittel, hadde Rana towriteren, mens den andre maskinen ble stå- Blad anskaffet to perforatorer av merket Justo ende ubenyttet. I desember 1965 – et knapt år writer Recorder og to tilhørende utskriftsen etter overgangen til offsettrykk – tok imidlertid heter kalt Justowriter Reproducer. Maskinene Granhaug og Ona ny kontakt med Typograf- var basert på samme prinsipp som teletypemas- forbundet. Med henvisning til at flere andre avi- kinene, men med den viktige forskjellen at det ser var gått over til offset i løpet av året, og at perforerte båndet som ble kjørt ut fra en Justo disse hadde Justowritere som ble betjent av writer Recorder, ikke ble matet inn i en settemas- ufaglærte kvinnelige operatører, ba Rana Blad kin som produserte blysats, men i en maskin om å få ansette en ufaglært «dame/herre til å som skrev ut justert spaltesats på papir. Da Rana betjene vårt andre Justowritersett».15 Blad og Norsk Arbeiderpresse AS høsten 1964 tok kontakt med Norsk Typografforbund for å Typografforbundets formann – Roald Halvorsen lufte spørsmålet om betjening av Justowriterne, – framholdt at hans prinsipielle standpunkt fort- fikk de til svar at disse maskinene skulle betjenes satt var at Justowritere skulle betjenes av fag- av faglærte typografer. Forbundet var riktignok lærte typografer, og i samtale med Ona under- villig til å gi dispensasjon, slik at en av Rana Blads streket han at forbundet kom til å kjempe hardt ufaglærte hjelpearbeidere kunne betjene den for å få en formulering om dette inn i overens- ene perforatoren. Den andre burde imidlertid komsten med arbeidsgiverne ved tariffoppgjø- betjenes av «en av husets unge hånd- eller ret våren 1966.16 Blant offsetavisene var det maskinsettere».12 imidlertid sterk motstand mot et slikt krav. Noen aviser var gått over fra teletype til Justowriter, Disponent Eilif Granhaug i Rana Blad og Johan og de betraktet det som meningsløst å skulle Ona i Norsk Arbeiderpresse AS hadde lite til erstatte sine ufaglærte perforatører med fag- overs for Typografforbundets standpunkt. Etter lærte typografer når det nye apparatet som deres oppfatning var det «naturlig at der blir skulle betjenes, i praksis fungerte på samme ensartede bestemmelser for betjening av Justo måte som det gamle. De fryktet dessuten at de writere og teletype-perforatorer».13 Det måtte ville bli stående uten kvalifisert betjening; hvor- med andre ord være mulig å ansette «damer for skulle faglærte typografer, som tidligere eller andre som ikke er grafisk faglært til å be- hadde vist liten interesse for å betjene teletype- tjene Justowriter-maskinene», som Ona uttrykte maskiner, ønske å bli Justowriter-operatører? det.14 Ettersom Rana Blad hadde planlagt en Typografforbundet fikk aldri gjennomslag for glidende overgang til ny teknikk og en langsom kravet sitt. Den nye overenskomsten slo utvety- utfasing av settemaskinene, valgte avisen i før- dig fast at «Justowritere eller tilsvarende enkle ste omgang å omgå hele problemet ved å la den tape-perforatorer» kunne betjenes av ufaglærte. Følgelig kunne Rana Blad og de andre offset 12 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 64, mappe: Rana Blad. Korrespondanse 1964–65. Forslag til avtale for Rana Blads offsetavdeling, datert 2.10.1964. 13 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 64, mappe: Rana 15 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 64, mappe: Rana Blad. Korrespondanse 1964–65. Brev fra Johan Ona til Blad. Korrespondanse 1964–65 Brev fra Eilif Granhaug til Norsk Typografforbund, datert 17.10.1964. Norsk Typografforbund, datert 11.12.1965. 14 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 64, mappe: Rana 16 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 64, mappe: Rana Blad. Korrespondanse 1964–65. Brev fra Johan Ona til Blad. Korrespondanse 1964–65 Brev fra Johan Ona til Eilif Eilif Granhaug i Rana Blad, datert 5.10.1964. Granhaug, datert 3.12.1965. 94 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

avisene ansette hvem de ville – og da valgte de var på full fart inn, og de ante nok rekkevidden «dyktige maskinskriversker».17 av den nye paragrafen. Etter hvert skulle den vise seg å bli av uvurderlig betydning for de grafiske Midt under tariffoppgjøret ble det for øvrig ar- fagarbeiderne – men også gjenstand for irrita- rangert en offsetkonferanse på Gjøvik i regi av sjon og frustrasjon blant avisutgiverne og i en Norsk Arbeiderpresse AS. En av innlederne på viss grad også blant journalistene. Vi skal komme konferansen var faktor Åke Eldfält fra den off- nærmere tilbake til filmsatsparagrafen senere i settrykte avisen Västernorrlands Allehanda i kapittelet. Härnösand i Nord-Sverige. Eldfält refererte til grundige svenske tidsstudier som hadde vist at Selv om betjeningsspørsmålet nå var løst, og maskinsetterne i gjennomsnitt klarte å sette 100 avisene sto fritt til å ansette hvem de ville til å linjer korrigert sats per time, mens perforatører håndtere de nye apparatene for satsframstilling, satte 240–250 linjer per time med sine Justowri- valgte offsetavisene likevel ulike veier når de tok tere. Han fortalte videre at i bruk den nye teknologien. hans egen avis hadde be- Høyreavisen Lillehammer Til- nyttet fire omskolerte «etter min mening er det skuer og senterpartiavisen maskinsettere ved Jus- kvinnelig arbeidskraft som Gudbrandsdølen gikk over til towriterne, men at alle fire offsettrykk i mars 1966. De to etter hvert hadde bedt om passer best til disse maskinene» avisene ble trykt på samme å bli overflyttet til annet presse, og de var identiske arbeid. «Disse er etter hvert blitt erstattet med med unntak av hovedtittel, lederartikler og noe damer, og etter min mening er det kvinnelig spesialstoff. Disse avisene kjøpte ikke Justowri- arbeidskraft som passer best til disse maskine- tere; som de eneste av de tidlige offsetavisene ne», uttalte Eldfält.18 baserte de seg lenge på blysats og på vanlige settemaskiner betjent av faglærte maskinset- Med introduksjonen av Justowritere, som var et tere.19 Avtrykk av blysatsen ble limt inn i side- sentralt ledd i overgangen til offsettrykk, ble montasjer, avfotografert i et reprokamera og enda mer av avissettingen overført fra faglærte kopiert over på offsetplater. De fleste offset mannlige maskinsettere til ufaglærte kvinnelige avisene satset imidlertid på en myk overgang fra perforatører. Typografforbundet mislyktes i for- varmsats til kaldsats. Noen av settemaskinene søket på å vinne tilbake en skanse som tidligere ble beholdt, samtidig som det ble kjøpt Jus- var falt, men antakelig tok verken forbundsledel- towritere til setting av såkalt glatt sats – altså sen eller medlemmene dette så tungt. I overens- enkel avissats. Maskinsetterne tok seg av an- komsten fra 1966 fikk de nemlig inn en helt ny nonsene og de litt mer kompliserte oppgavene, paragraf – den såkalte filmsatsparagrafen. Den mens Justowriterne ble betjent av ufaglærte. fikk ikke nevneverdig oppmerksomhet da den kom, men de som fulgte med på den tekniske Arbeiderpressens offsetaviser var blant dem utviklingen i grafisk bransje, visste at fotosettere som foretok en slik gradvis overgang fra gammel til ny teknologi. Faktor Oddvar Tonaas i Rana 17 Norsk Grafia nr. 9/1968, s. 98. Blad hadde besøkt flere amerikanske aviser i 18 Arbark. Arbeiderpressens Annonsekontors arkiv. Dd 6, mappe: 3.02 Offset I 1965–74. Utdrag fra foredrag og 19 Bønes, Bergsvein: Teknisk utvikling og sosial endring. innlegg på Offsetkonferansen på Gjøvik 4. og 5. juni En studie av avisers overgang til offset. Stensil nr. 7. 1966. Institutt for presseforskning, Oslo 1968, s. 102. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 95

1964, og han betraktet forsiktig tilpasning som sen fikk sin nye offsetpresse. Som et ledd i tryk- et viktig suksesskriterium ved innføring av off- keriavtalen mellom de to avisene ble fem av de setrykk.20 Tonaas’ anbefalinger ble retnings ansatte fra trykkeriet i Moss tilbudt jobb ved givende for alle arbeideravisene; ingen av dem offsettrykkeriet i Halden, og trolig ble typografer kvittet seg med settemaskinene de første årene, satt til å betjene Justowritere for å løse et over- men alle bygde likevel opp egne Justowriter- tallighetsproblem.23 avdelinger som i all hovedsak ble bemannet av ufaglærte kvinner. Christianssands Tidende re- I en interessant studie av avisers overgang til presenterte motsatsen til dette. Ved overgangen offsettrykk fra 1968 skriver for øvrig Bergsvein til offsettrykk kastet avisen umiddelbart ut både Bønes om skarpe skiller – både fysisk og sosialt settemaskiner og blysats og tok i bruk Justowri- – mellom typografene og perforatørene. De tere til all satsproduksjon. Avisens redaktør var fleste avisene satte opp glassvegger mellom innforstått med at disse Justowriter-avdelingen og maskinene ikke ga et så resten av setteriet, og det jevnt og klart satsbilde som «De var ufaglærte, de var var minimalt med kontakt settemaskinene. Denne kvinner, og de var satt til mellom de to gruppene av ulempen ble imidlertid veid ansatte. Perforatørene ble opp på annet vis: «[…] det å betjene apparater som ikke innlemmet i det Bønes går hurtigere med Justowri- var upopulære blant de kaller «typografkollektivet» ters enn med vanlige sette- i avisene, og han opererer maskiner. Dyktige maskin- faglærte typografene.» med en tredelt forklaring på skriversker produserer mer dette: De var ufaglærte, de ‘sats’ på dem enn velrutinerte maskinsettere er var kvinner, og de var satt til å betjene apparater i stand til på sine maskiner», het det i avisens som var upopulære blant de faglærte typogra- egen beskrivelse av produksjonsgangen etter at fene.24 Etter hvert skulle imidlertid holdningene nytt utstyr var tatt i bruk.21 endre seg. Mange av perforatørene ble etter hvert organisert i Norsk Grafisk Forbund, og tid- Halden Arbeiderblad skilte seg for øvrig også ut lig i 1970-årene begynte forbundet arbeidet fra de andre. Dette var den eneste av de tidlige med å sikre dem full fagutdannelse som typo- offsetavisene som bemannet sine Justowritere grafer. med faglærte typografer. Avisen sendte typografene sine på et 14-dagers skrivemaskinkurs «Vil fotosats slå igjennom?» slik at de skulle være i stand til å håndtere det De linjestøpende settemaskinene som ble lan- nye utstyret på en effektiv måte.22 Antakelig var sert mot slutten av 1800-tallet var resultatet av det mer praktiske enn prinsipielle vurderinger flere tiårs arbeid med å utvikle rimeligere og mer som lå bak denne ordningen. Trykkeriet til Moss rasjonelle metoder for setting av blysats. Blant Dagblad ble nedlagt i 1966, og trykkingen ble de mange settemaskinene som etter hvert kom overført til Halden Arbeiderblad da denne avi- på markedet, fikk Linotype en dominerende posisjon i de norske avissetteriene. En av grunnene 20 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. E9 Historisk materiale, mappe: Rana Blad I. Rapport fra Oddvar 23 Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. Da 3, mappe: Tonaas’ tur til USA våren 1964. Beretninger Halden Arbeiderblad. Årsmelding 26. mars 21 Norsk Grafia nr. 9/1968, s. 98. 1965 til 25. mars 1966. 22 Bønes 1968, s. 101. 24 Bønes 1968, s. 68. 96 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

var at maskinprodusenten gjennom første halv- stav. Ved hjelp av en sterk lyskilde ble bokstaven del av 1900-tallet gradvis utviklet nye, mer ef- eksponert på en lysømfintlig film som var plas- fektive og ikke minst mer fleksible modeller og sert i en lukket kassett på baksiden av maskinen. på den måten bidro til å ytterligere redusere Skriftstørrelsen kunne reguleres ved å endre avisenes bruk av tidkrevende håndsetting med avstanden mellom nøkkelfilmen og kassetten. påfølgende avlegging av brukt sats. Mens set- Rasjonaliseringseffekten var ikke imponerende, temaskinene for blysats stadig ble forbedret, men variasjonsmulighetene var store, og de pågikk det også eksperimentering i andre ret- samme prinsippene ble senere anvendt på an- ninger. Både veletablerte settemaskinprodusen- dre fotosettere: Film eller fotopapir ble belyst ter og mindre nykommere i bransjen deltok i et gjennom alfabetsjablonger, runde matriseskiver kappløp om å konstruere maskiner som kunne med utstansede bokstaver, svarte glassplater produsere sats uten å bruke bly. Målet var å med negativ skrift eller lignende, mens forstør- finne materialer som var lettere å jobbe med, relser og forminskninger etter hvert ble gjort som kunne åpne for større variasjonsmuligheter ved hjelp av optikk. med hensyn til skrifttyper og størrelser, og som på en enkel måte kunne benyttes i forbindelse Gjennombruddet for fotosettingen kom etter med flere ulike trykkteknikker. Løsningen som den andre verdenskrigen, og i USA begynte avi- ble valgt, var film og fotosettere.25 sene å ta i bruk fotosats mot slutten av 1950-åre- ne. Det fantes en rekke enkle fotosettere De første fotosetterne skal ha blitt patentert beregnet for tittelsetting eller setting av rub allerede i 1890-årene, mens de første maskinene rikkannonser og lignende. Men det ble også som fikk en viss praktisk anvendelse, ble lansert utviklet større fotosatssystemer til erstatning for i 1920-årene.26 Høsten 1923 brakte Typografiske avisenes teletypeperforatorer og settemaskiner. Meddelelser en lengre illustrert presentasjon av Felles for de fleste systemene av denne typen «Hunters fotografiske sættemaskine».27 Maski- var at de besto av to eller flere produksjonsen- nen framstilte fotosats gjennom en relativt kom- heter. I en artikkel med tittelen «Vil fotosats slå plisert prosess, og vi skal her bare konsentrere igjennom?» presenterte Typografiske Meddelel- oss om hovedprinsippene: Svært enkelt forklart ser i 1959 Linofilm-systemet, som sammen med var denne tidlige fotosetteren utstyrt med et Intertype Photosetter, Photon/Lumitype og ATF- tastatur og en såkalt nøkkelmatrise eller nøk- typesetter var blant de fotosatssystemene som kelfilm – en svart film med transparente boksta- hadde størst suksess ved overgangen til ver og tegn (negativ skrift) tilsvarende 30 ulike 1960-årene. skrifter. Nøkkelfilmen var spent opp mellom to spoler, og når setteren trykte på tastaturet – et- Linofilm-systemet besto av et tastebord, en foto ter først å ha valgt innstilling for ønsket skrift- setter, et korrigeringsapparat og et kombinert type – spolte maskinen seg fram til riktig bok- ombrekker- og forstørrelsesapparat. Tastebor- det var både en perforator og en skrivemaskin; 25 Se artikkelen «Framsteg och utvicklingstendenser i sätt teksten som ble satt, kom ut i form av en per ningsförfaranden» i Norsk Boktrykk Kalender 1961, s. 47 f. forert papirstrimmel med koder for skrifttyper, 26 For en oversikt over tidlige fotosettere, se Norsk Grafia størrelser og så videre, men også som tekst på nr. 22/1975, s. 254–255. et vanlig skrivepapir til korrekturlesing. Den per- 27 Typografiske Meddelelser nr. 30/1923, s. 227. Se også Persson, Ove: Grafisk uppslagsbok, Stockholm 1951, s. forerte papirstrimmelen ble matet inn i fotoset- 208–209. teren, som var utstyrt med et såkalt matrisetårn Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 97

med plass til 18 matriser eller skriftsett på en nert med nye og enklere fotomekaniske meto- gang. Basert på informasjon fra den perforerte der for overføring fra film til slike plater gjorde papirstrimmelen ble så bokstaver og tegn auto- fotosats mer anvendelig også for andre trykk- matisk avfotografert. Maskinen kunne framstille teknikker enn offset. Ved overgangen til femten satslinjer i minuttet på film eller fotopa- 1960-årene skapte dette optimisme i enkelte pir – en hastighet som var 25 prosent høyere enn fagmiljøer; mange hadde forhåpninger om at de raskeste settemaskinene høytrykksteknologien ville for blysats. Dersom det fore- «Fotosetting og vanlig oppleve en kvalitetsmessig kom feil på filmene, kunne revolusjon.30 Dette ga seg disse kuttes vekk i korrige- maskinsats vil i framtiden blant annet utslag i at flere ringsapparatet og erstattes aviser, som i 1960- og av filmbiter som ble sveiset anvendes side om side» 1970-årene vurderte å gå inn på riktig sted. Aviser over til offsettrykk, isteden som ønsket det, kunne også anskaffe Linofilms valgte å bygge om høytrykkspressene sine, gå ombrekker- og forstørrelsesapparat som kunne bort fra stereotypiplater i metall og heller ta i brukes til å sette opp annonser og i teorien også bruk Nyloprint-, Dycril-, Napp- eller andre foto- til å montere hele sidefilmer med unntak av polymerplater. Samtidig gikk de fleste over fra eventuelle bilder.28 Typografenes fagblad hadde blysats til fotosats. Det rasjonelle ved å gå over mye godt å si om Linofilm-systemet, men artik- til fotosats uansett om avisen ble trykt på en kelforfatteren trodde likevel ikke at fotosats offsetpresse eller en høytrykkspresse ble for ville erstatte blysats. «Fotosetting og vanlig mas- øvrig godt illustrert i et eksempel som Norsk kinsats vil i framtiden anvendes side om side Boktrykk Kalender skrev om i 1961: To amerikan- som likeverdige metoder, ikke som konkurren- ske dagsaviser skulle sette opp identiske helsi- ter», var artikkelens konklusjon.29 des annonser – den ene med blysats og den andre med fotosats. Annonsen som ble satt med I 1950-årene ble raske og fleksible fotosettere fotosetter, besto av 70 biter film av ulik størrelse, betraktet som spesielt nyttige for trykkerier med mens den andre var satt sammen av håndsats, offsetpresser og av mindre interesse for avistryk- noe maskinsats og annet settemateriell – til kerier ettersom offsettrykkeriene i prinsippet sammen 1700 deler – som også måtte legges av kunne kopiere satsen fra fotosettere direkte over igjen etter bruk.31 på trykkplatene sine. Fotosats kunne imidlertid også benyttes av trykkerier som hadde høy- Fotosettere og filmsatsparagraf trykkspresser, selv om dette var noe mer tung- I 1964 kjøpte den grafiske bedriften FT-Service vint. I forrige kapittel så vi at fotografier ble over- Norges første fotosatsanlegg. Bedriften var eid ført til sink- eller plastplater, og at klisjeer ble av ukebladselskapet Ernst G. Mortensens Forlag, framstilt ved etsing eller gravering av disse pla- og anlegget var av typen Lumitype 540. Den tene. Disse metodene ble også brukt til å over- første tiden ble det benyttet til bokproduksjon, føre fotosats til høytrykksplater. Utviklingen av men etter hvert fattet også ukebladredaksjo- fotopolymerplater til høytrykkspresser kombi- nene interesse for fotosats – særlig når de ønsket å eksperimentere med spesielle titler eller in- 28 Typografiske Meddelelser nr. 19/1959, s. 176 f. Se også artikkel om Linofilm i Norsk Boktrykk Kalender 1957, s. 104 f. 30 Norsk Boktrykk Kalender 1961, s. 49 og 1964, s. 15. 29 Typografiske Meddelelser nr. 19/1959, s. 179. 31 Norsk Boktrykk Kalender 1961, s. 51. 98 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

gresser.32 Settingen på en Lumitype 540 foregikk ter manuelt. Typografen som betjente maskinen, ved hjelp av en standard IBM elektrisk skrivemas- eksponerte en og en bokstav på fotopapir ved kin, og i tillegg hadde anlegget to spesialtasta- å føre alfabetsjablonger over en lyskilde på mas- turer for innstillinger og koding. I likhet med kinens arbeidsbord. Maskinene ble levert med andre avanserte fotosatsanlegg skrev Lumitype en rekke alfabetsjablonger med forskjellige 540 ut et perforert bånd med spesielle hullkom- skrifttyper, og ved hjelp av utskiftbare linser fikk binasjoner for alle bokstaver, tegn og koder for bokstavene riktig størrelse.35 Rana Blad var først skriftvalg, størrelser og så videre. Maskinen ute med å kjøpe en slik fotosetter, og siden fulg- kjørte dessuten ut en kontrollkopi på vanlig skri- te både arbeiderpressens offsetaviser og de an- vepapir. Det perforerte båndet ble matet inn i dre offsetavisene etter. Det skulle imidlertid ikke en kombinert foto- og kontrollenhet som var gå så mange år før disse enkle fotosetterne ble utstyrt med to matriseskiver med transparente erstattet av større fotosatsanlegg. skrifttegn på mørk bunn. Disse skivene hadde til sammen 28 ulike skrifter, og maskinen kunne Akkurat som ved introduksjonen av teletype fotografere skrifttegnene i tolv ulike størrelser.33 utstyr og Justowritere ble innføringen av foto- Matriseskivene roterte raskt og stanset ved riktig settere fulgt av forhandlinger om hvem som tegn, som så ble eksponert på film eller på foto- skulle betjene det nye utstyret. Denne gangen papir. var imidlertid saken atskillig mer komplisert. Overgangen til fotosats og offsettrykk angikk I 1965 gikk Centraltrykkeriet i Oslo til anskaffelse ikke bare Norsk typografforbund og forbundets av et Monophoto-anlegg, som i likhet med motparter i avis- og trykkeribransjen. Norsk lito- Lumitype 540 var et stort og avansert anlegg for graf- og kjemigrafforbund hadde også betyde- produksjon av større mengder fotosats.34 Sam- lige interesser på dette feltet. Tradisjonelt hadde me år tok også enkelte aviser i bruk fotosettere de ansatte ved avistrykkeriene vært organisert – riktignok ikke store fotosatsanlegg, men små i Norsk typografforbund, mens de ansatte ved tittelsettere. Introduksjonen av fotosats i norske litografiske trykkerier, offsettrykkerier og kli- aviser må i hovedsak ses på som et ledd i over- sjéanstalter var organisert i Norsk litograf- og gangen til offsettrykk, selv om vi også finner kjemigrafforbund. Forbundenes overenskom- eksempler på aviser som tok i bruk fotosettere ster med arbeidsgiverne inneholdt regler om flere år før de anskaffet offsetpresser. Vi har sett betjening av ulike typer teknisk utstyr og slo fast at de fleste avisene som kjøpte Goss offsetrota- hvilke faggrupper som skulle utføre de forskjel- sjoner i siste halvdel av 1960-årene, anskaffet lige arbeidsoperasjonene i trykkeriene. Hva ville Justowritere til setting av enkel avissats. Til set- skje med de ansatte i aviser som gikk over til ting av overskrifter og titler kjøpte de japanske fotosats og offsettrykk? Måtte Typografforbun- fotosettere av merket Morisawa. I likhet med dets medlemmer vike plassen for faggrupper Ludlow-setterne, som ble brukt til å sette titler i som hørte inn under Litograf- og kjemigraffor- bly, foregikk settingen på en Morisawa fotoset- bundet? Erfaringer fra 1950-årene ga grunn til å tro det. Da ukebladet Allers gikk over fra høy- 32 Forenede Trykkerier i ord og bilder. Utgitt i anledning av trykk til offset i 1953, hadde bedriften tenkt å E. Kjell Mortensens 50-årsdag, Oslo 1974, s. 122. omskolere fire av sine rotasjonstrykkere. Lito- 33 For en grundigere beskrivelse av Lumitype 540, se blant annet Norsk Boktrykk Kalender 1965, s. 47 f. graf- og kjemigrafforbundet satte seg imidlertid 34 Se beskrivelse av Monophoto i Norsk Boktrykk Kalender 1967, s. 109–118. 35 Norsk Litografia nr. 3/1965, s. 9. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 99

på bakbeina. Forbundet insisterte på at Allers’ offsetpresse måtte bemannes med utlærte offsettrykkere. Diskusjonene pågikk i nærmere ett år, og det endte med at Allers måtte si opp flere rotasjonstrykkere som var organisert i Typograf forbundet og ansette offsettrykkere som var organisert i Litograf- og kjemigrafforbundet.36

Da Rana Blad i 1964 forberedte overgangen til offsettrykk, så det lenge ut til at to av Typograf- forbundets medlemmer i avisen måtte erstattes av en fotograf og en offsettrykker med medlemskap i Litograf- og kjemigrafforbundet.37 De to forbundene klarte imidlertid å enes om en annen tilnærming til dette problemfeltet. De innledet drøftinger med tanke på å slå de grafiske forbundene sammen, og de tok initiativ til å opprette lokale teknikkavtaler der betjeningsretten til det tekniske utstyret ikke var knyttet til spesielle faggrupper, men til «faglært grafisk Typograf Arne Samuelsen setter titler ved hjelp av en arbeidskraft». Da FT-Service installerte sitt Lumi Morisawa fotosetter i Rana Blad i 1965. (Foto: Arbark) type-anlegg i 1964, ble det inngått en betjeningsavtale med følgende bestemmelse: «Tastebordene bemannes keriets nye Monophoto-an- med hånd- eller maskinset- «Forbundet insisterte på at legg, og også her ble det tere. Alt det øvrige arbeid i slått fast at både tastatur og fotosatsavdelingen, her- Allers’ offsetpresse måtte fotoenhet skulle betjenes av under betjening av de ap- bemannes med utlærte faglært grafisk arbeids- parater som idag er i avde- kraft.39 Initiativtakeren til lingen, samt montasje av offsettrykkere.» denne strategien var Roald ferdige sider, utføres av fag- Halvorsen – formann i Oslo lært grafisk arbeidskraft.»38 Året etter ble det typografiske forening fram til 1962 og deretter inngått en avtale om betjening av Centraltryk- formann i Norsk typografforbund. Halvorsen var overbevist om at blysatsen kom til å bli erstattet 36 Johansen, Tor Are: «Å motarbeide den nye teknikken er å av fotosats i løpet av få år, og allerede i 1962 tok grave sin egen grav», i Hansen, Roy mfl. (red.): Hjemmet han til orde for en avklaring mellom Typograf- Mortensen trykkeris grafiske klubb 75 år. En historie om samhold og faglig kamp, Oslo 2004, s. 125. forbundet og Litograf- og kjemigrafforbundet 37 Se foregående kapittel. og en etablering av et avtaleverk som kunne gi 38 Avtale mellom FT-Service og Norsk Typograforbund, økt kontroll over den tekniske utviklingen innen inngått 2.3.1964. Se faksimile i Johansen, Tor Are: ”Å motarbeide den nye teknikken er å grave sin egen grav”, i Hansen, Roy m. fl. (red.): Hjemmet Mortensen trykkeris grafiske klubb 75 år. En historie om samhold og faglig 39 Norsk Typografforbund, beretning og regnskap 1965, s. kamp, Oslo 2004, s. 130. 20–21. 100 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

grafisk bransje «for ingen grupper innen vårt fag uker med forhandlinger der også Riksmeglings- vil forbli uberørt av denne».40 mannen var involvert, kom partene til enighet. Gjennom overenskomstens paragraf 25 – film- Ved tariffoppgjøret i 1966 fremmet de to forbun- satsparagrafen – oppnådde forbundene å få en dene så å si likelydende krav om nye betjenings- avtalefestet betjeningsrett til så å si alt nytt tek- regler for teknisk utstyr i aviser og trykkerier. De nisk utstyr i aviser og trykkerier. Filmsatspara- hadde åpenbart lært av Arbeidsrettens kjen- grafen fikk følgende ordlyd: nelse om teletypeperforatorene i 1954, og de gikk offensivt ut: «Partene er enige om følgende retningslinjer ved framstilling av fotoskrift/satsmedia, og for «Til betjening av samtlige kjente og kommende den videre behandling av disse: Til betjening av apparater/maskiner – hvordan disse enn betje- fotosettemaskiner og apparater, manuelt eller nes eller styres – til fremstilling av fotoskrift/sats- automatisk styrt, brukes faglært grafisk arbeids- media og for den videre bearbeiding i grafiske kraft. Unntatt er enklere maskiner nevnt i § 11. virksomheter, brukes faglært grafiskarbeidskraft. Bedriftens layoutavdeling er ikke bundet av Til fremkalling og fiksering av eksponert mate- denne bestemmelsen. Til fremkalling og fikse- riale, korrigering av film og papir, montering ring av eksponert materiale, korrigering, mon- (ombrekking) samt fremstilling av kontaktfolier tering (ombrekking) av film og papir, samt frem- – brukes faglært grafisk arbeidskraft. Ved over- stilling av kontaktfolier, brukes faglært grafisk gang fra en sats- eller trykkmetode til en annen, arbeidskraft. omskoleres faglært grafisk arbeidskraft.»41 Hvis det til sidemontasje av offset-aviser ikke er I tillegg ble det fremmet et krav med følgende disponibel faglært grafisk arbeidskraft kan det ordlyd: «Ved anskaffelse av mekaniske eller elek- anvendes annen arbeidskraft. Ved overgang fra troniske maskiner eller apparater til utførelse av en sats- eller trykkmetode til en annen, kan fag- arbeidsoperasjoner som tidligere har blitt utført lært grafisk arbeidskraft omskoleres.»43 av fagarbeidere, skal dette utstyret fortsatt betjenes av fagarbeidere den tid det er i gang og Med unntak av arbeid i layoutavdelinger, betje- benyttes.»42 ning av teletypemaskiner og Justowritere (regulert i §11) og i de situasjoner der arbeidsgiverne Kravet fra Typografforbundets ble avvist av ar- ikke klarte å skaffe faglærte til å utføre montasje beidsgiverne, og selv om Litograf- og kjemigraf- av sider i offsetaviser, hadde altså Norsk typo- forbundets forhandlere ble møtt med noe stør- grafforbund og Norsk litograf- og kjemigraffor- re imøtekommenhet, ble det raskt brudd også i bund skaffet seg en eksklusiv betjeningsrett til disse forhandlingene. LO og NAF ble trukket inn det tekniske utstyret i de grafiske bedriftene. All for å få partene til å møtes igjen, og etter flere framstilling av «satsmedia» skulle utføres av grafisk faglært arbeidskraft, som fra inngangen til 40 Arbark. Oslo Typografiske Forenings arkiv. Styreprotokoll, 1967 for øvrig var organisert i det sammenslut- faglig møte, 21. august 1962. tede Norsk Grafisk Forbund. 41 Johansen, Tor Are: «Teknologi og faglig strategi», i Johansen, Tor Are (red.): Fra bly til bytes. Oslo Grafiske Fagforening 1872–1997, Oslo 1997, s. 183. 42 Landsstyremøte i Norsk Litograf- og Kjemigrafforbund 43 Overenskomster mellom Norsk typografforbund og 25.1.1966, sitert etter forbundets beretning for 1966. arbeidsgiverorganisasjonene, 1966. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 101

Hvorfor valgte arbeidsgiverne – etter hard mot- te fra LO-leder Parelius Mentsen, mens de gra- stand – til slutt å akseptere denne paragrafen? fiske arbeidsgiverne hadde en hovedorganisa- En del av forklaringen er at fotosats på dette sjon i ryggen som først og fremst ønsket å tidspunktet fortsatt var en uaktuell teknologi for avslutte et godt tariffoppgjør uten konflikt. de fleste grafiske bedrifter. Reaksjoner i etterkant tyder Mye tyder på at de grafiske på at NAF hadde satt de gra- fagorganisasjonene var «en dyptgående fiske arbeidsgiverorganisa- bedre orientert om fagets prinsipiell uenighet» sjonene under press for å få tekniske utvikling enn ar- oppgjøret i havn: I en opp- beidsgiverne, og at de der- summering på lederplass i med var mer forutseende når det gjaldt bran- Norsk Grafisk Tidsskrift våren 1966 ble tariffopp- sjens framtidsutsikter. Tariffoppgjøret i 1966 gjøret betegnet som dårlig, og det framgikk foregikk dessuten på et tidspunkt med stor et- også at arbeidsgiverne mente det fortsatt var terspørsel etter fagarbeidere, og for mange gra- «en dyptgående prinsipiell uenighet» mellom fiske bedrifter var det primære målet med tariff- partene i betjeningsspørsmålet. Det ble uttrykt oppgjøret å oppnå utvidet adgang til å ta inn forhåpninger om at de nye betjeningsreglene lærlinger.44 Forhandlingene på dette feltet førte – eller betjeningsrestriksjonene som arbeidsgi- ikke fram, men mens resultatet var ute til av- verne kalte det – kunne bli myket opp på et se- stemning blant arbeidsgiverne, gikk Typograf- nere tidspunkt.47 forbundet med på å åpne for førti ekstra lærlin- ger i 1966 og 1967.45 Dermed hadde en rekke Gjennombruddet for fotosats i avisene grafiske bedrifter mistet sitt viktigste argument Aviser som gikk over til offsettrykk i løpet av for å stemme ned oppgjøret. 1960-årene, benyttet både tradisjonelle settemaskiner, Justowritere og små fototittelsettere En tilleggsforklaring er at oppgjørsformen og til framstilling av sats. Noen kjøpte også et IBM- taktiske grep underveis virket til fordel for de produsert system kalt IBM MT Composer.48 grafiske forbundene. Resultatet av tarifforhand- Dette besto av en elektrisk kulehodemaskin som lingene mellom LO og NAF skulle sendes til urav- i tillegg til å skrive teksten ut på papir, også lag stemning når alle forbundsvise forhandlinger ret den på et magnetbånd. Båndet ble satt inn i var kommet i mål, og ingen forbundsvise avtaler en utskriftsenhet, som skrev ut avisspalter med ville gjelde før hele oppgjøret var vedtatt. Norsk rett høyremarg på papir klare for sidemontasje Arbeidsgiverforening var godt fornøyd med og reprofotografering. Ettersom all tekst som både oppgjørsformen og med resultatene fra skulle overføres til offsetplater, måtte gå veien de sentrale forhandlingene.46 Det er derfor lite om film, ville offsetavisene aller helst kjøpe fo- trolig at NAF var innstilt på å velte hele tariffopp- tosettere. De fleste nølte likevel – først og fremst gjøret på grunn av uenighet om betjeningsret- fordi store fotosatsanlegg var svært dyre. Da ten til et teknisk utstyr som de færreste grafiske prisene begynte å falle, var Gudbrandsdølen/ bedriftene hadde tatt i bruk. Typografforbundet Lillehammer Tilskuer og Harstad Tidende raskt hadde i forkant av oppgjøret sikret seg full støt- ute. Begge anskaffet i 1968 amerikanske fotosettere av typen Photon 713-5. Ifølge Harstad Ti- 44 Johansen 1997, s. 188. 45 Protokoll fra forhandlingsmøte 29. april 1966, NAFs arkiv, NHOs dokumentasjonssenter. 47 Norsk Grafisk Tidsskrift nr. 6, 1966 s. 125. 46 Arbeidsgiveren nr. 8, 1966 s. 113. 48 MT = Magnetic tape. 102 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

dende var dette de to første fotosatsanleggene å bygge et nytt produksjonsanlegg i USA, og av denne typen som ble solgt i Europa.49 Start- selskapet var også i gang med å etablere et for- vanskene var betydelige, og de to avisene klarte handlernett i Europa. Flere norske forhandlere på langt nær å produsere all sats ved hjelp av av grafisk utstyr var blitt kontaktet i den anled- Photon-setterne. Disponent Johan Woll i avisen ning, og på direkte anbefaling fra Ona valgte Fremover i Narvik hadde dermed sine ord i be- Compugraphic å gi det norske agenturet for sine hold da han sommeren 1970 triumferende slo fotosettere til det relativt nyetablerte firmaet fast at hans avis var «den første norske dagsavis Grafisk Maskinservice AS.52 Det er nærliggende som blir produsert i ren offset» – i betydningen å tenke seg at Ona anbefalte dette selskapet i utelukkende ved hjelp av fotosats.50 Avisen håp om at en ny aktør på markedet kunne bidra hadde gått til anskaffelse av en Justotext 70 fo- til at prisene på fotosettere ble presset nedover. tosetter for å sette «glatt sats» og annonser, Compugraphics ledelse så for øvrig ut til å verd- mens titler ble satt ved hjelp av en Morisawa sette Johan Onas engasjement, og de var åpen- fotosetter. bart fornøyd med at det åpnet seg muligheter for å etablere en solid posisjon på det norske Inngangen til 1970-årene ble en gjennom- avismarkedet via Norsk Arbeiderpresse AS: Al- bruddsfase for fotosats i norske aviser. Det var lerede før fotosetterne var kommet i salg i Eu- imidlertid verken Photon 713-5, Morisawa eller ropa, fikk Norsk Arbeiderpresse AS løfte om en Justotext 70 som kom til å dominere avissetteri- 500-dollars rabatt på alle maskiner.53 ene. Mot slutten av 1960-årene utviklet det amerikanske selskapet Compugraphic Corporation Etter at Ona hadde informert arbeideravisenes en serie fotosettere som riktignok hadde færre redaktører og disponenter om at det endelig var variasjonsmuligheter enn andre store fotosats- mulig å kjøpe velfungerende fotosatsanlegg til anlegg, men som var raske og – ikke minst – re- en overkommelig pris, søkte en rekke aviser lativt rimelige. Sommeren 1968 besøkte Johan Norsk Arbeiderpresse AS om lån eller lånegaran- Ona selskapets fabrikk utenfor Boston for å få en tier. Fra høsten 1970 til våren 1971 gikk 16 av presentasjon av Compugraphics fotosettere og arbeideravisene til anskaffelse av i alt 31 fotoset- for å diskutere eventuelle leveranser til arbeider- tere. Fotosetteren til Nordlys var av merket Pho- pressens aviser i Norge. Han måtte imidlertid ton 713-5, mens Arbeidets Rett overtok en avlagt reise med uforrettet sak; den hjemlige etterspør- Justotext 70 fra Fremover. Alle de øvrige kjøpte selen var så stor at selskapet ennå ikke hadde fotosettere fra Compugraphic.54 Selskapet pro- kapasitet til å engasjere seg på det europeiske duserte flere modeller, men de norske avisene markedet.51 Men Compugraphic var i ferd med satset til å begynne med på to: Compugraphic 4961TL og Compugraphic 7200. Den førstnevn- 49 RA. PA 603-2 Høyres Pressebyrå. Dab 13, mappe: te var beregnet på setting av glatt sats og noe Harstad Tidende 1965–1975; En fyldig presentasjon av fotosatsanlegget ble trykt i Harstad Tidende 13.7.1968. 52 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 21, mappe: Se også Reppen, Gunnar: Trykkerier og aviser i Harstad i C-div. 1969–70. Brev fra Johan Ona til Jan van der Ploeg, medierevolusjonens tidsalder, Harstad 2007, s. 75. Compugraphic corp. datert 8.1.1969. 50 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 31, mappe: 53 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 21, mappe: C-div. Fremover. Korr. saker 1970–72. Brev fra Johan Woll, datert 1969–70. Brev til Johan Ona fra Compugraphic corp. 7.7.1970. datert 31.12.1969. 51 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 21, mappe: C-div. 54 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 39, mappe: 5.48 1969–70. Brev til Johan Ona fra Compugraphic corp. Offset 1973–74. Diverse oversikter over arbeiderpressens datert 14.8.1969. kjøp av fotosettere fra 1970 til 1973. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 103

blandet tekstmateriale. Den var utstyrt med en vedtok å gå over fra blysats til fotosats.55 Ved matrisefilm som inneholdt fire ulike skrifttyper inngangen til 1970-årene var imidlertid denne og med to linser som gjorde det mulig å ope- situasjonen i ferd med å endres. Blysatsen var på rere med fire ulike skriftstørrelser. Den hadde vei ut for godt. Automatisk styrte settemaskiner flere automatiserte funksjoner – blant annet ble erstattet at atskillig raskere fotosettere, og orddeling – og den var i stand til å sette 25 linjer typografenes jobber framsto ikke lenger som per minutt som ble eksponert på fotopapir eller like sikre. Både Norsk Grafisk Forbund og en del på film. Innmatingen av tekst foregikk via hull- av forbundets lokale fagforeninger hadde i len- bånd fra en perforator. Det var mulig å benytte gre tid oppfordret typografer, og særlig maskin- ulike typer perforator, men leverandøren anbe- settere, til å lære seg maskinskriving og til å søke falte merket Datek, og de jobb som perforatører. Flere fleste avisene kjøpte to til fagforeninger bidro også tre perforatorer til hver foto- «vanskeligheter med å skaffe direkte til kvalifisering av setter. Den andre fotosette- faglært arbeidskraft» medlemmene sine ved å ar- ren – Compugraphic 7200 rangere skrivemaskinkurs – var en tittelsetter, der set- for typografer. En av disse tingen foregikk direkte med maskinens eget var den typografiske foreningen i Stavanger. tastatur. Også denne fotosetteren hadde en matrisefilm med fire skrifttyper som kunne -ek Rogalands Avis var gått over til offsettrykk i sponeres både på film og på fotopapir. Med januar 1968, og i den forbindelse averterte avi- standardmodellen kunne det settes tekst opptil sen etter maskinskrivere til sine Justowriter- 72 punkts størrelse, men det fantes også en mo- perforatorer. På samme tid var det fem arbeids- dell som satte enda større typer. ledige typografer blant Stavanger Typografiske Forenings medlemmer, og alle disse hadde nylig Norsk Grafisk Forbund og Arbeiderpressens gjennomført et skrivemaskinkurs. Foreningen Tarifforening førte forhandlinger om betjenings- oppfordret avisen til å ansette alle fem, og da retten til de ulike delene av fotosatsanleggene. dette ikke førte fram, ble den samme oppford Det ble inngått egne avtaler for hver enkelt avis, ringen framsatt som et ubetinget krav. Avisen og med utgangspunkt i filmsatsparagrafen fra ble først og fremst «konfrontert med moralske 1966 ble det i all hovedsak oppnådd enighet om argumenter».56 Problemet for fagforeningen var at Datek-perforatorene, eller andre perforatorer nemlig at Rogalands Avis tariffmessig hadde sitt som ble benyttet til innskriving av tekst, skulle på det tørre. Ifølge overenskomsten mellom Ar betjenes av avisenes perforatører, mens fotoset- beiderpressen og Norsk Grafisk Forbund kunne terne skulle betjenes av faglærte typografer. Justowritere betjenes av ufaglærte, og en lang- I enkelte aviser oppsto det likevel strid om be- varig og opprivende strid endte med at avisen tjeningen av det nye utstyret. trosset Typografforeningens krav. Denne saken førte imidlertid til at Norsk Grafisk Forbund ved Gjennom 1950- og 1960-årene hadde avistrykkeriene hatt vanskeligheter med å skaffe faglært 55 RA. PA 834. Norske Avisers Landsforbund. Fac 47, arbeidskraft, og typografene hadde hatt nok å mappe: Nordisk avisteknisk konferanse i Trondheim 1974. Manus til foredrag av trykkeribestyrer Jan Erik Omjord gjøre uten å ta del i innskrivingen på perforato- 14.2.1974. rer. Mangel på maskinsettere var for eksempel 56 Kvaal, Øyvind (red.): Stavanger Typografiske Forening en viktig begrunnelse da Tønsbergs Blad i 1972 1882–1982, Stavanger 1982, s. 204. 104 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

neste tariffoppgjør fremmet krav om – og fikk gikk da også overgangen til fotosats uten kon- gjennomslag for – at kvalifisert faglært arbeids- flikter av den typen som Rogalands Avis kraft skulle ha fortrinnsrett til perforatørjobber.57 opplevde.58 Avisen Vestfold, tidligere Vestfold Arbeiderblad, kan være et eksempel: Vestfold Da Rogalands Avis gikk over til fotosats i 1971, gikk over til offsettrykk og fotosats på samme oppsto det nok en gang uenighet om betjenin- tid som Rogalands Avis. Fra våren 1971 ble avisen gen av avisens tekniske utstyr. Rogalands Avis trykt på en Goss Community offsetrotasjon med hadde på dette tidspunktet fire perforatører; to sju trykkverk. Settingen ble utført ved hjelp av av disse var faglærte typografer, og to var ufag- to Compugraphic 4961TL fotosettere med fem lærte. Som så mange andre arbeideraviser had- tilhørende Datek-perforatorer og en Compu- de Rogalands Avis bestilt en fotosetter av merket graphic 7200 tittelsetter. Maskinsettere fikk opp- Compugraphic 4961TL til setting av glatt og læring i maskinskriving, og i Vestfold arbeidet variert sats, og avisens ledelse så for seg at de faglærte og ufaglærte perforatører med de fire perforatørene skulle ta seg av all innskriving samme oppgavene.59 på de nye Datek-perforatorene, som var anskaffet sammen med fotosetteren. Avisens typograf- Mange aviser hadde hatt offsetpresser i flere år klubb ønsket imidlertid å fordele arbeidsoppga- før de fikk fotosettere, men i en del av de store vene slik at de ufaglærte satte glatt avissats, avisene foregikk den tekniske omleggingen i mens de faglærte tok seg av rubrikkannonser og motsatt rekkefølge. I 1970 kjøpte Aftenposten annet stoff som krevde bruk av varierte skriften fotosetter av typen Photon 532. Dette var en størrelser. Da klubben ikke fikk gehør for dette, atskillig mer avansert fotosetter enn arbeider- reagerte de ansatte på setteriet med overtids avisenes Compugraphic-maskiner; det var blant nekt og med «sit-down»-aksjoner i flere omgan- annet mulig å variere mellom 32 ulike skrifter i ger. størrelser fra 6 opp til 72 punkter. Fotosetteren ble i første omgang brukt til å sette annonser til Saken ble brakt helt til topps, og på et møte der Aftenposten og til å sette all tekst til A-magasi- forbundsformann Arne Li i Norsk Grafisk For- net. A-magasinet var blitt trykt i offset siden bund representerte avisens ansatte og LO-for- 1966, mens Aftenposten ble trykt på en høy- mann Tor Aspengren og Johan Ona represen- trykksrotasjon fram til 1977. Følgelig ble fotosat- terte Arbeiderpressens Tarifforening, fikk sen som skulle brukes i avisen, reprodusert som klubben gjennomslag. I protokollen ble det slått høytrykksklisjeer. De ble montert inn i trykkfor- fast at setting av rubrikkannonser med variert mer sammen med blysats og andre klisjeer før skriftstørrelse skulle forbeholdes faglærte per- matrisepreging og støping av stereotypiplater foratører. Dersom de av en eller annen grunn var til trykkpressen.60 Bergens Tidende investerte forhindret fra å utføre oppgavene sine, kunne ca. 500 000 kroner i en Linofilm Super Quick imidlertid de ufaglærte overta. Fra Tarifforenin- fotosetter i 1970. Dette anlegget håndterte åtte gens side ble det understreket at ingen av par- forskjellige skrifter i tre ulike størrelser og kunne tene kunne legge denne avtalen til grunn ved forhandlinger om tilsvarende betjeningsspørs- 58 Arbark. Arbeiderpressens Tarifforening. A3. Protokoll fra mål i andre aviser, og i mange andre aviser fore- forhandlingsmøte 9.3.1971. 59 Arbark. Arbeiderpressens Tarifforening. A3. Protokoll fra forhandlingsmøte 1.2.1971. 57 Norsk Grafisk Forbund. Beretning og regnskap 1968, s. 60 Norsk Grafia nr. 10/1970, s. 106; Norsk Grafisk Årbok 44. 1973–74, s. 52. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 105

Norsk Grafisk Forbund ble etablert på et sammenslutningslandsmøte i desember 1966. Etableringen av forbundet hadde nær sammenheng med den tekniske utviklingen i de grafiske fagene. Arne Li og Roald Halvorsen i midten. (Foto: Arbark) kjøre ut 40 linjer per minutt. Noe tidligere hadde ting med bly og gått over til en kombinasjon av avisen også kjøpt en tittelsetter av merket Ha- fotosats og spaltesats skrevet ut på papir. I 1970 dego, som senere ble supplert med en tyskpro- ble avisen Fremover i Narvik – som landets første dusert Staromat tittelsetter.61 I 1974 forsvant – produsert utelukkende ved hjelp av fotosats. I blysatsen for godt, og Bergens Tidende gikk helt løpet av det følgende tiåret fulgte resten av avi- over til fotosats. Som vi så i forrige kapittel, be- sene etter. Norsk Grafia skrev i 1976 at overgan- holdt avisen likevel høytrykkspressen, men byg- gen til fotosats i Oslo-området hadde gått så fort de den om for trykking med fotopolymerplater. at det i praksis var blitt vanskelig å oppdrive blysats overhodet.62 Parallelt med det økende Som den første avisen i landet hadde Christians- salget av fotosettere foregikk det for øvrig en sands Tidende i 1965 kastet ut alt utstyr for set- kontinuerlig teknisk utvikling i retning av mer effektive og ikke minst betydelig raskere foto- 61 RA. PA 929 Norsk Pressemuseum F 25, mappe: Teknikk. satsanlegg. Diverse notater om teknisk utstyr i Bergens Tidende. Se også Grung, Ruth: Grafisk klubb på Bergens Tidende gjennom 75 år, Bergen 1986, s. 48–49. 62 Norsk Grafia nr. 16/1976, s. 193. 106 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

OCR – optisk lesing arbeid på setteriene. I 1970-årene begynte da Ved innføringen av teletype og senere også an- også avisene å anskaffe tekniske hjelpemidler dre perforatorer hadde settingen av journaliste- som skulle eliminere innskrivingen på perfora- nes manuskripter – eller i hvert fall selve innskri- torer. Det første av dem var den optiske leseren vingsdelen av arbeidet – blitt overført fra – OCR.64 faglærte typografer til ufaglærte perforatører. Unge kvinner med maskinskrivingserfaring kom En optisk leser var en skanner som leste av fer- inn i avisenes setterier, og de fleste aviser over digskrevne manuskripter og kjørte dem ut igjen en viss størrelse opprettet egne teletypeavde- på hullbånd, som kunne kjøres inn i en datamas- linger i tilknytning til setteriene. Ved inngangen kin eller eventuelt mates rett inn i en fotosetter. til 1970-årene var perforatørene blitt en mer Teknologien bød på en rekke utfordringer; for å sammensatt yrkesgruppe. Det var fortsatt over- minimere antallet feil måtte manuskriptene skri- vekt av kvinner, men deltidsarbeidende studen- ves på en spesiell type papir og ved hjelp av ter – ofte menn – var også skrivemaskiner som var ut- blitt rekruttert, og etter styrt med såkalte OCR ka- hvert som den ene avisen «Unge kvinner med rakterfonter. Rasjonalise- etter den andre kastet ut maskinskrivingserfaring kom ringsgevinsten lå i blysatsen og gikk over til muligheten for å hoppe fotosats, begynte også fag- inn i avisenes setterier» over et innskrivingsledd i lærte maskinsettere å jobbe produksjonsprosessen. For- som perforatører. Lønnsmessig hadde det fore- utsetningen var imidlertid at journalistene le- gått en tilnærming mellom perforatører og fag- verte manuskripter skrevet med større grad av lærte typografer, og for avisene var det ikke nøyaktighet enn de var vant til. Mens introduk- lenger så mye å spare på å ansette ufaglærte sjonen av nytt setteriutstyr tidligere hadde ført framfor faglærte. til strid om oppgavefordelingen mellom ufag- lærte perforatører og faglærte typografer, så var Ved tariffoppgjøret i 1972 hadde Norsk Grafisk innføringen av optisk lesing den første teknolo- Forbund stilt krav om at perforatører med fem giske endringen som førte til en forskyvning av års yrkeserfaring skulle få fagopplæring som arbeidsoppgaver fra typografer og perforatører typografer – med full lønn i opplæringstiden.63 til journalister. Kravet var ikke uttrykk for et ønske om at all innskriving av tekst skulle tilbakeføres til fag- Da VG sommeren 1972 installerte Norges første lærte typografer. Bakgrunnen var snarere en optiske leser – en amerikanskprodusert maskin frykt for at nytt teknisk utstyr ville overflødig- av merket Compuscan 172 – var det imidlertid gjøre perforatørene. For at disse medlemmene ikke motsetningsforholdet mellom typografer ikke skulle bli kastet ut i arbeidsledighet, mente og journalister som kom i forgrunnen, men den NGF at de måtte settes i stand til å utføre annet tradisjonelle konflikten mellom avisutgivere som ønsket å bemanne utstyret sitt med ufaglært 63 Jensen, Siri: «Kvinner og kvinnekamp i arbeid og i arbeidskraft, og de grafiske fagorganisasjonene fagforening», i Johansen, Tor Are (red.): Fra bly til bytes. som mente at alt setteriutstyr som ikke uttryk- Oslo Grafiske Fagforening 1972–1997, s. 116–117. De fikk kelig var unntatt i avtaleverket, skulle betjenes ikke gjennomslag for kravet, men fra siste halvdel av 1970-årene fikk perforatørene anledning til å ta fagutdannelse som typografer. 64 OCR = Optical character recognition Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 107

av faglærte.65 Avisen klarte ikke å bli enig med Med unntak av arbeidsrettssaken om den op- den lokale grafiske klubben om en betjenings- tiske leseren i VG kom ikke stridighetene rundt avtale, og etter resultatløse forhandlinger hvor innføringen av OCR til å stå om hvem som skul- både Norsk Grafisk Forbund og Norsk Arbeids- le betjene maskinene, men om hvem som skul- giverforening var blitt trukket inn, endte saken le skrive inn manuskriptene. Sett fra avisutgiver- i Arbeidsretten. Spørsmålet retten skulle ta stil- nes synspunkt var hele poenget med å anskaffe ling til, var om VGs optiske leser var omfattet av en optisk leser at journalistene skulle levere fra filmsatsparagrafen slik Norsk Grafisk Forbund seg manuskripter som var klare for optisk lesing, hevdet, eller av en egen paragraf i overenskom- og både arbeidsgiverne og Norsk Journalistlag sten om innføring av nye mente i tillegg at journalis- maskiner eller metoder slik tene skulle utstyre manus- avisen hevdet. Arbeidsret- «Til betjening av den optiske kriptene med koder for sty- ten ga VG medhold begrun- leser (OCR) i Verdens Gang ring av fotosettere i net med at en optisk leser prosessens neste ledd.68 var en helt ny maskintype, kan nyttes personell som Norsk Grafisk Forbund og at betjeningsspørsmålet (NGF) kunne godta at «jour- derfor skulle løses ved for- bedriften finner egnet.» nalisten på sin naturlige handlinger eller eventuelt måte framstiller et manus ved voldgift. Det var umulig å komme fram til som er fullt brukbart for optisk leser», og formu- noen forhandlingsløsning, og det endte med at leringer av denne typen kom til å gå igjen i en en voldgiftsrett avga følgende kjennelse: «Til rekke lokale avtaler om innføring av OCR.69 For- betjening av den optiske leser (OCR) i ‘Verdens bundet ville imidlertid ikke akseptere at journa- Gang’ kan nyttes personell som bedriften finner listene skulle påføre arkene koder, og dersom egnet.»66 Til tross for denne kjennelsen skulle manuskriptene måtte renskrives, skulle dette det i praksis vise seg at aviser som tok i bruk arbeidet utføres av Norsk Grafisk Forbunds med- optiske lesere, fant det mest hensiktsmessig å lemmer. NGF så for seg at fagorganiserte perfo- plassere dem i tilknytning til setteriene og be- ratører skulle ta seg av renskrivingen, men en manne dem med faglærte typografer. Da Fæ- del av avisene hadde andre planer: Da VGs op- drelandsvennen kjøpte optisk leser høsten 1974, tiske leser ikke ga den forventede rasjonalise- ble det inngått en lokal teknikkavtale som slo ringseffekten, ble det ansatt seks kvinner i avi- fast at maskinen skulle betjenes av typografer. sens administrasjon, og de fikk i oppgave å Lignende avtaler ble også undertegnet i Sunn- renskrive journalistenes manuskripter på skrive- møre Arbeideravis, Arbeiderbladet/Aktietryk- maskin.70 keriet og Nationen.67 Kritikere av VGs OCR-investering hadde vanskelig for å se poenget med å kjøpe en maskin til 65 Brev fra VGs trykkeriklubbs styre til Oslo Typografiske Forening, 22.06.1972. OTFs arkiv. 250 000 kroner og i tillegg ansette nye personer 66 Voldgiftsrettens kjennelse, sitert etter NGFs beretning 1973 s. 73. For en grundig gjennomgang av denne saken, 68 Norsk Grafisk Forbund. Protokoll fra 3. ordinære se Johansen 1997 s. 190 f. landsmøte 1975, s. 90. 67 Arbark. Oslo typografiske forenings arkiv. Dd 9, mappe: 69 Norsk Grafisk Forbund. Protokoll fra 3. ordinære OCR, optisk lesing; Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 43, landsmøte 1975, s. 91. mappe: Skjermterminaler, optiske lesere 1975–76. Begge 70 Arbark. Oslo typografiske forenings arkiv. Dc 12, mappe: mappene inneholder lokale avtaler om optiske lesere. Verdens Gang (II) 1950–1980. 108 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

til å ta seg av innskrivingen når både setting og sparende utstyr i avisene.75 Han betraktet Norsk renskriving kunne ha vært utført i én operasjon Grafisk Forbund og de grafiske klubbene som på en ordinær perforator.71 Synspunktet ble delt bremseklosser i en helt nødvendig rasjonalise- av journalist Gunnar J. Borrevik i Fædrelandsven- ringsprosess, og sommeren 1976 skrev han føl- nen. Borrevik hadde personlige erfaringer med gende i et rundskriv til arbeideravisenes dispo- optisk lesing, og i boka Journalist i ny teknikk fra nenter: «[…] allerede nå er det tindrende klart at 1975 skrev han følgende: «Ren omigjen-skriving ingen av våre aviser vil kunne overleve i fremti- av manuskripter i redaksjonen utelukkende for den med mindre redaksjonen og annonse å gjøre dem lesbare må jo avdelingen gradvis overtar sies å være temmelig bort- «Den tiden vi brukte optisk satsproduksjonen.»76 Han kastet. Da kunne man like var fornøyd med den avta- godt foreta omigjen-skrivin- lesing snakker vi ikke len som var inngått om op- ger i en perforator- om en gang, den var en tisk lesing i Sunnmøre Ar- avdeling.»72 Borrevik var i beideravis, men han så det utgangspunktet positivt katastrofe for språkrøkten.» samtidig som «nærmest innstilt til OCR, men han ga tragikomisk at vi her i landet også uttrykk for motforestillinger. Ettersom det skal bli nødt til å kjempe for å oppnå avtaler med var atskillig mer arbeidskrevende å rette og til- et så selvsagt innhold som denne».77 Olsen had- føye i OCR-manuskripter enn i manuskripter som de håpet at Avisenes Arbeidsgiverforening skulle overlates til perforatører, var det en reell skulle ha styrke nok til å sikre et gjennomslag for fare for at journalistene ville la «halvgode formu- å bruke optiske lesere i de borgerlige avisene. leringer passere fordi det er for mye bry å rette Etter at den grafiske klubben i Aftenposten vå- på dem […]».73 Strenge krav til manuskriptenes ren 1975 hadde aksjonert for å forhindre at avi- tekniske utforming kunne med andre ord svek- sens journalister skrev manuskripter til optisk ke avisenes redaksjonelle kvalitet. Noen år se- lesing, konkluderte han imidlertid med at «A- nere kommenterte reportasjesjef Sven Egil Om- pressen likevel må gå foran også på dette dal i Vårt Land det samme temaet på følgende området».78 vis: «Den tiden vi brukte optisk lesing snakker vi ikke om en gang, den var en katastrofe for Flere arbeideraviser kjøpte optiske lesere mot språkrøkten.»74 slutten av 1970-årene, og for noen av dem førte disse investeringene til en betydelig kapasitets- Einar Olsen, som våren 1975 overtok stillingen 75 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 43, mappe: som arbeiderpressens toppsjef, hadde lite til Skjermterminaler – optiske lesere 1975–1976. Notat til overs for det han betegnet som fagbevegelsens LOs presseutvalg fra Einar Olsen, datert 7.9.1976. negative holdning til å innføre arbeidskraftbe- 76 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 43, mappe: Skjermterminaler – optiske lesere 1975–1976. Rundskriv nr. 35/1976. 77 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 43, mappe: 71 Norsk Grafia nr. 23/1973, s. 270. Skjermterminaler – optiske lesere 1975–1976. Rundskriv 72 Borrevik, Gunnar J.: Journalist i ny teknikk, Institutt for nr. 35/1976. Journalistikk, Oslo 1975, s. 30. 78 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 43, mappe: 73 Borrevik, Gunnar J.: Redaksjon i ny teknikk, Institutt for Skjermterminaler – optiske lesere 1975–1976. Rundskriv Journalistikk, Oslo – Fredrikstad 1979, s. 7. nr. 35/1976; se også Andersen, Rune: Skulder ved skulder 74 Omdal, Sven Egil: «Tilfredse journalister og en bedre i hundre år. Aftenpostens Grafiske Klubb 1902–2002, journalistikk», i Pressens årbog 1984:2, s. 21. Oslo 2002, s. 237. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 109

vekst når det gjaldt satsproduksjonen.79 Andre ble i den forbindelse tillagt noe av skylden for opplevde imidlertid at avtalemessige forhold avviklingen.81 satte grenser for en rasjonell utnyttelse av utstyret. Sandefjordavisen Vestfold Fremtid ble satt Selv om mange aviser brukte dem aktivt i en og trykt i Vestfold Arbeiderblad i Tønsberg, og tiårsperiode, har de optiske leserne i ettertid ifølge en lokal avtale som ble inngått da Vestfold gjerne blitt betegnet som en blindvei eller som Arbeiderblad kjøpte optisk leser, kunne journa- et sidespor i utviklingen av teknologiske løsnin- listene levere egne artikler klargjorte for optisk ger som skulle eliminere innskrivingen på per- lesing, mens alt annet stoff skulle leveres som foratorer. Underveis ble de erstattet av en annen manuskripter og settes på Datek-perforatorer i type utstyr som ikke bare tilfredsstilte aviseier- Vestfold Arbeiderblads setteri. Problemet var at nes ønsker om mer rasjonell satsproduksjon, Vestfold Arbeiderblads setteri hadde for liten men som også framsto som redskaper for bedre kapasitet til å ta unna alt stoffet fra Sandefjord. journalistikk.82 Skjermterminaler knyttet opp Dermed ble leserinnlegg, sportsreferater og mot sentrale dataanlegg ble løsningen på flere annet stoff som var levert inn til avisen i manus- problemer – men utgjorde også kimen til en kriptform, liggende i dagevis, mens journaliste- rekke konflikter. Vi skal gå grundig inn på innfø- nes egne artikler kom på trykk. Både redaksjons ringen av dette utstyret, men først må vi gå litt klubben og redaktør Ivar Tollnes i Vestfold tilbake i tid og se på introduksjonen av datastyrt Fremtid mente at avisens journalister måtte få satsbehandling i avisene. renskrive det innkomne stoffet og klargjøre det for optisk lesing, og fra Vestfold Arbeiderblads Datastyrt satsproduksjon – de første side ble den lokale trykkeriklubben oppfordret forsøkene til å akseptere en oppmykning av avtalen om I månedsskiftet august–september 1965 skulle innskriving til den optiske leseren. Dette førte Johan Ona i Norsk Arbeiderpresse dra på en av imidlertid ikke fram.80 Trykkeriklubben i Vestfold sine mange turer til USA for å treffe ulike produ- Arbeiderblad mente det måtte være bedre å øke senter av teknisk utstyr til aviser og trykkerier. Et setterikapasiteten ved å ansette en ekstra per- par uker før avreise ringte han til Gjestvang Gra- foratør enn at journalister eller andre ansatte fiske Fagforretning og ba firmaet skaffe opplys- skulle bruke tid på å renskrive manuskripter. ninger om datamaskiner beregnet for grafiske Vestfold Fremtids opplag gikk stadig nedover, bedrifter, og om hvilke aviser som hadde tatt og i 1982 ble avisen nedlagt. Opprettholdelsen slike maskiner i bruk. Gjestvang responderte av et avtaleverk som hadde ført til at avisen vir- raskt og sendte en femsiders oversikt over 14 ket lite oppdatert og dermed sakket akterut i ulike EDB-systemer som var blitt solgt til i alt 117 forhold til hovedkonkurrenten Sandefjords Blad, aviser og trykkerier – de aller fleste i USA og noen få i Canada, Australia og Europa.83 Ona var spesielt interessert i datamaskiner som kunne 81 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 143, mappe: 79 Sletbakk, Knut: Fremover i 100 år. Fremover 1903–2003. Vestfold Fremtid 1980. Diverse notater og brev om optisk Og litt om arbeiderbevegelsen hjemme og ute, Narvik lesing og produksjonsproblemer i Vestfold Arbeiderblad. 2003, s. 209. 82 Omdal, Sven Egil: «Tilfredse journalister og en bedre 80 Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 143, mappe: journalistikk», i Pressen årbog 1984:2, s. 21–22. Vestfold Arbeiderblad I 1980. Se diverse 83 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 8, Mappe: notater og korrespondanse om optisk lesing og Gjestvang Grafiske 1965–67, brev fra Gjestvang Grafiske produksjonsproblemer i Vestfold Arbeiderblad. Fagforretning til Johan Ona, datert 13.8.1965. 110 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

spissen når det gjaldt datastyrt satsframstilling. De første datamaskinene som ble tatt i bruk i avissetteriene, skulle rasjonalisere teletypeset- tingen; de ble installert som effektiviserende mellomledd mellom teletypeperforatorene og avisenes båndstyrte settemaskiner.

Mens Ona dro til USA for å skaffe seg kunnskap om datastyrt setting, var det andre som henvendte seg til norske forskningsmiljøer i samme hensikt. I 1964 hadde Selskapet for industriell og teknisk forskning ved Norges Tekniske Høyskole (SINTEF) innledet et samarbeid med flere bedrifter i trondheimsområdet for å yte bistand når virksomhetene sto overfor tekniske utfordringer. Aktietrykkeriet i Trondheim var en av disse bedriftene, og i 1965 påtok SINTEF seg å utvikle programmer slik at en datamaskin kunne tas i bruk for å rasjonalisere settingen av bøker både ved dette trykkeriet og ved Centraltrykkeriet i Optisk lesere (OCR) var i noen få år et viktig innslag på Oslo. SINTEF framstilte et anlegg som i tillegg til flere avissetterier. Her ser vi Kjell Austad ved OCR-maski- en ordinær teletypesetter besto av en hullbånd-/ nen i Arbeiderbladet i 1982. (Foto: Arbark) strimmelleser, en datamaskin, en magnetbånd- stasjon til lagring av tekst, en skriver til korrekturutskrifter og en perforator til utkjøring av brukes i tilknytning til fotosettere, og han ba hullbånd til styring av settemaskiner. Bokmanus- også om å få et pristilbud på fotosatssystemene kriptene ble satt på teletypesetteren, skrevet ut Photon 713-5 og Linofilm Quick. Som vi har sett på hullbånd som såkalt råtape uten markeringer ovenfor, ventet imidlertid for linjeskift eller orddelin- Norsk Arbeiderpresse med «Ona var spesielt interessert ger, og deretter matet inn i å kjøpe større fotosettere til datamaskinen ved hjelp av inngangen til 1970-årene, i datamaskiner som kunne strimmelleseren. Datamas- og selskapet gikk heller ikke kinen utførte så linjejuste- i front når det gjaldt data- brukes i tilknytning ring og orddeling før tek- styrt satsproduksjon. Arbei- til fotosettere» sten ble sendt videre til deravisene hadde mer enn korrekturutskrift på papir nok med å finansiere overgangen til offsettrykk, og til mellomlagring på magnetbånd. Feil ble og det var da heller ingen andre offsetaviser rettet med teletypesetteren og matet inn i da- blant de første norske avisene som gikk over til tamaskinen ved hjelp av et nytt hullbånd. Opp- datastyrt setting. Mens de første offsetrotasjo- rettet tekst ble deretter sendt til magnetbånd- nene ble kjøpt av små og mellomstore aviser, så stasjonen, før datamaskinen til slutt foretok var det i hovedsak større aviser med settemas- sideinndeling og paginering. Sluttproduktet var kiner, blysats og høytrykkspresser som gikk i – i prinsippet feilfrie – perforerte styrestrimler til Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 111

Aktietrykkeriets og Centraltrykkeriets sette av pioneravisene i Europa gikk til anskaffelse av maskiner.84 et EDB-anlegg av merket IBM 1130 i 1967, var reaksjonene først og fremst preget av avven- Med utgangspunkt i miljøet ved SINTEF ble fir- tende usikkerhet. De ansatte på teletypeavde- maet Comtec etablert i 1967. Selskapet påtok lingen antok at arbeidet deres kom til å bli mer seg en rekke oppdrag knyttet til automatisering ensformig, mens maskinsetterne inntok en litt og prosesstyring innen ulike industrigrener, men annen holdning: «Som kjent er Aftenposten i i løpet av kort tid skulle systemer for datastyrt gang med installering av EDB-anlegg for frem- satsproduksjon komme til å bli det aller viktigste stilling av maskinsats, hva dette innebærer for produktet. Allerede våren 1967 inngikk Comtec oss kan ingen si noe om i dag, men det skulle vel sine første avtaler på dette området. Selskapet gi håp om en bedre avvikling av feriene, om ikke skulle levere anlegg for framstilling av avissats annet», het det i en beretning fra Aftenpostens til Adresseavisen i Trondheim og til Drammens trykkeriklubb våren 1967.86 Maskinsetternes av- Tidende & Buskeruds Blad. Anleggene fikk nav- slappede innstilling til nyvinningen hadde nok net Comtype og besto av en PDP-8 datamaskin sammenheng med at datamaskinen skulle in- produsert av det amerikanske selskapet Digital stalleres i teletypeavdelingen, og at det derfor Equipment Corporation (DEC), samt strimmel- var perforatørenes arbeidsoppgaver som i første lesere, perforatorer og nødvendige program- omgang ville bli berørt. Maskinsetterne skulle mer. Prisen på et datastyrt satsanlegg av denne motta hullbånd til styring av settemaskinene typen lå rundt 300 000 kroner ferdig installert, som før – men forhåpentlig med færre feil enn og i årene som fulgte etablerte Comtec seg som tidligere. At heller ikke Norsk Grafisk Forbund en ledende aktør på dette markedet – ikke bare reagerte, skyldtes antakelig at de første data- i Norge, men også i Sverige og Danmark. Det maskinene ble benyttet til framstilling av blysats store gjennombruddet kom allerede i 1968, da i en periode da fagorganisasjonene var opptatt Comtec gikk seirende ut av konkurransen med av å få kontroll over innføringen av fotosats. flere av verdens ledende selskaper på feltet om å levere et datastyrt satsanlegg til storavisen IBM 1130 kom i salg på det amerikanske marke- Dagens Nyheter i Stockholm.85 det i 1965, og systemets viktigste funksjoner var linjejustering og orddeling. Mens teletypeper- Sett i forhold til den uroen som skulle oppstå foratørene tidligere måtte ta hensyn til hvor noen år senere, gikk den første introduksjonen mange ord det var plass til på hver linje, og hvorav datamaskiner i de norske avisenes setterier dan ord mot slutten av linjen skulle deles, kunne relativt upåaktet hen. Da Aftenposten som en de nå skrive inn all tekst fortløpende. Hullbåndet fra perforatoren ble så kjørt gjennom datamas- 84 Typografiske Meddelelser nr. 13/1965, s. 118 f. og nr. kinen, som justerte linjene og foretok orddelin- 22/1965, s. 209; Østby, Per: Tilfellet Comtec, STS-rap- ger før den skrev ut et nytt hullbånd som var port nr. 8/1989, s. 87–88. klart til å mates inn i en settemaskin. «Man opp- 85 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 4, mappe: C-div. Norsk Arbeiderpresse fikk 7.7.1967 tilbud om å kjøpe et når her fordelen ved øket produksjon ved ma- Comtype-anlegg bestående av en PDP-8 datamaskin nuskriptbehandling, samtidig som det kan stilles med tilhørende skrivemaskin, to strimmellesere og to mindre krav til fagutdannelse hos det personalet strimmelperforatorer pluss et program for orddeling og justering. Prisen var 285 000 kroner. Se mer om Comtecs 86 Arbark. Oslo typografiske forening. Dc 1, mappe: rolle i Østby, Per: Tilfellet Comtec, STS-rapport nr. Aftenposten 1967–1976. Beretning for Aftenpostens 8/1989, s. 207 f. Trykkeriklubb 1966–1967. 112 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

som skal overføre manuskriptteksten», het det i 1970-årene, satset imidlertid på Comtecs PDP- et brev som Norsk Arbeiderpresse mottok fra 8-baserte Comtype-anlegg. Det var ellers to IBM Norge i januar 1966.87 Fra produsenten ble framtredende fellestrekk ved alle de tidlige da- det framholdt at perforatø- tamaskinene som ble be- rene ville produsere inntil «Som kjent er Aftenposten nyttet til å styre avisenes 40 prosent mer når de slapp i gang med installering av satsproduksjon: De var kost- å foreta linjejusteringer og bare, og de hadde et be- orddelinger.88 For aviser EDB-anlegg for fremstilling grenset bruksområde. De med behov for økt satska- fleste EDB-systemene som pasitet var det med andre av maskinsats, hva dette ble benyttet til satsproduk- ord store rasjonaliserings- innebærer for oss kan sjon på denne tiden, ble gevinster å hente. I tillegg til stort sett bare brukt til ord- å sørge for at alle linjene ble ingen si noe om i dag, deling og linjejustering av like lange (rett høyremarg), men det skulle vel gi håp tekst satt med teletypeset- kunne IBM-maskinen også tere – og sett med etter brukes til korrekturoppret- om en bedre avvikling av tidens øyne var prisen astro- ting. Sammen med råtapen feriene, om ikke annet» nomisk. Vi har allerede fra perforatoren skrev mas- nevnt at et Comtype-anlegg kinen ut et ark med tekst til kostet ca. 300 000 kroner. Et korrekturlesing. Korrigeringer ble så foretatt på anlegg av typen IBM 1130 var enda dyrere og et eget hullbånd som ble kjørt gjennom data- kostet ca. 550 000 kroner i 1967.90 Til sammenlig- maskinen forut for råtapen. Basert på informa- ning kunne høyreavisen Sarpen ta spranget over sjon fra de to båndene rettet datamaskinen til offset for en tilsvarende pris; i 1966 betalte eventuelle feil og kjørte til slutt ut den perfo- avisen ca. 550 000 kroner for en Goss Commu- rerte strimmelen som skulle styre settemaski- nity offsetrotasjon og tre sett med Justowrite- nen. re.91

I USA var Mergenthaler Linasec den datamaski- Johan Ona så med en viss bekymring på at bor- nen som hadde størst utbredelse i avisbransjen, gerlige aviser anskaffet utstyr til datastyrt sats- og i 1967 kjøpte Bergens Tidende en maskin av produksjon. Han trodde ikke det var lønnsomt, denne typen. Tønsbergs Blad anskaffet våren og han var overbevist om at de aller fleste arbei- 1968 en datamaskin produsert av det britiske deravisene var for små til å dra nytte av datamas- selskapet Muirhead & Co. Ltd., og det gjorde kiner på setteriene – dessuten hadde de ikke råd! også Sandefjords Blad på et noe senere tids- Problemet var imidlertid at de avisene som be- punkt.89 De fleste norske avisene som gikk over gynte med datastyrt satsframstilling, skaffet seg til datastyrt setting ved overgangen fra 1960- til viktige erfaringer med et teknisk utstyr som 87 Arbark. Arbeiderpressens Samvirkes arkiv. De 11, mappe: ville by på helt nye muligheter for avisene i årene IBM 1961–70. Brev til Johan Ona fra Bjørn Hagen/IBM, framover. Ona etterlyste et større engasjement datert 18.1.1966. 88 Tidningsteknikk nr. 3/1968, s. 11. 90 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 21, mappe: 3.12. 89 Norsk Grafia nr. 7/1968, s. 75. Se også NATS: Notat til møte i forretningsutvalget 11.8.1967. Register över den tekniska utrustningen hos flertalet 91 Se diverse korrespondanse om AS Dagbladet Sarpens dagstidningsofficiner i Danmark, Finland, Norge och kjøp av offsetpresse i RA. PA 603-2 Høyres pressebyrå, Sverige 1971. Dab 20, mappe: Sarpen 1965–67. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 113

fra de største arbeideravisene, og særlig fra Ar- Det store fortrinnet med en skjermterminal var beiderbladet og Aktietrykkeriet som «kunne ha at all korrekturoppretting kunne foretas før ut- vært mer fremmadrettet og våken for det nye kjøringen av fotosats eller blysats ble satt i gang. enn hva de kanskje er».92 Florida-avisen Daytona Beach News Journal, som ved inngangen til 1970-årene deltok i utvik- Dataskjermer – kun til korrektur? lingen og utprøvingen av skjermterminaler for I Norsk Grafisk Årbok for 1971 reklamerte den aviser, slo fast at antallet feil var gått ned fra el- grafiske leverandøren Oscar Skotvedt for det leve til én per 300 linjer etter at skjermtermina- elektroniske korrektursystemet Harris 1100. Det lene var blitt installert. Avisen vurderte for øvrig sentrale elementet i dette å la perforatører og journa- amerikanskproduserte sys- lister skrive inn tekst direkte temet var en såkalt billed- «sett med ettertidens øyne ved hjelp av terminalenes skjermterminal – en data- tastaturer. I 1973 ble det skjerm tilknyttet et tastatur var prisen astronomisk» imidlertid konkludert med – hvor det var mulig å hente at prisen på skjermtermina- opp tekst og på en enkel måte rette feil, redi- ler var altfor høy til at en slik løsning ville være gere tekst, justere linjer osv. Innmatingen fore- rasjonell.95 gikk ved hjelp av hullbånd fra teletypesettere, og etter opprettingen ble det skrevet ut et nytt En lignende konklusjon finner vi også i en norsk og korrigert hullbånd som kunne styre ordinæ- utredning som ble framlagt to år senere. Avise- re settemaskiner eller fotosettere. Det var også nes Arbeidsgiverforening hadde ved inngangen mulig å koble apparatet direkte til en datamas- til 1970-årene tatt initiativ til et forskningspro- kin.93 Harris 1100 var ett av flere systemer med sjekt som skulle gi svar på enkelte spørsmål om skjermterminaler som mot slutten av 1960-årene den framtidige avisproduksjonen her i landet, var blitt utviklet med tanke på å redusere den og dessuten si noe om hvilke retninger den tek- tiden som gikk med til feilretting i avissetteriene. niske utviklingen ville komme til å ta. Oppdraget Overgangen fra blysats til fotosats hadde bidratt ble gitt til Chr. Michelsens Institutt i Bergen, ar- til en betydelig rasjonalisering av selve settin- beidet ble innledet høsten 1973, og det ble av- gen, men retting av feil tok fortsatt lang tid – ja, sluttet med utgivelsen av en rapport i 1974.96 enkelte hevdet til og med at det gikk raskere å Avisenes framtidige nytte av optiske lesere og skifte ut hele linjer med blysats enn å korrigere skjermterminaler var to av de forholdene som i fotosats. Ifølge en undersøkelse utført av fors- instituttet vurderte, og i rapporten ble det ad- kningsinstituttet til The American Newspaper vart mot å betrakte disse teknologiene som kon- Publisher’s Association brukte typografene på kurrerende eller gjensidig utelukkende metoder denne tiden hele 40 prosent av arbeidstiden sin for innmating av tekst i bedriftenes dataanlegg. på å rette feil.94 Kostnadene ved å anskaffe skjermterminaler var 92 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 21, mappe: 3.12. fortsatt så høye at det i de aller fleste tilfeller Notat til møte i forretningsutvalget 11.8.1967. ville være utelukket å installere mange skjermer 93 Norsk Grafisk Årbok 1971. Reklamebilag. Se også Norsk i én avis. I et ideelt system for en integrert avis- Grafia nr. 16/1972, teknisk bilag s. VI. 94 Laakaniemi, Ray: «The Development of the Video Display 95 Laakaniemi 1992, s. 8. Terminal: A Two-Part Effort», paper presentert for 96 Knoph, Harald: Strukturendring i norske aviser. Del I, AEJMC Southern Regional, Stone Mountain, Ga, Mars Moderne satsproduksjon, Bergen 1974. Deler av rappor- 1992, s. 6. ten er gjengitt i ulike nummer av Norsk Grafia for 1975. 114 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

produksjon skulle derfor journalister skrive ma- blad og Romsdals Budstikke kjøpte tilsvarende nuskripter som var klare for optisk lesing. Etter utstyr – om enn med litt færre skjermterminaler. OCR-innlesing skulle manuskriptene sendes til Tønsbergs Blad, som ble utgitt av Tønsbergs redaksjonen for påføring av typografiske koder Aktietrykkeri, kjøpte i alt tre CRT 2-anlegg i løpet og deretter til korrektur. Før teksten ble kjørt ut av 1974 og 1975, og et anlegg av denne typen på en fotosetter, skulle alle nødvendige rettelser ble også kjøpt av Nationen i 1975.100 og korrigeringer utføres ved en skjermterminal.97 I forrige kapittel så vi at Dagbladets og Arbeider- bladets planer om å etablere et felles offsettryk- Selv om enkelte aviser valgte andre leverandø- keri strandet, og at de to avisene endte opp med rer, opprettholdt trondheimsfirmaet Comtec sin hvert sitt trykkeri og med hver sin trykktekno- dominans på markedet for datastyrt satsproduk- logi. De videreførte imidlertid samarbeidet på sjon også etter at skjermterminaler var i ferd satsområdet i den forstand at de satset på sam- med å bli en obligatorisk del av avissetterienes me type utstyr, utarbeidet felles krav til leveran- utrustning. Tidlig i 1970-årene lanserte selskapet dørene og forholdt seg til dem som én stor systemene CRT 1, CRT 2 og CRT 3.98 Alle tre var kunde. Både Comtecs CRT 13-anlegg og andre basert på en PDP-8/E datamaskin fra DEC. De var systemer ble vurdert. De to avisene endte imid- utstyrt med henholdsvis én, to eller tre data- lertid opp med å velge det nyutviklede systemet skjermer av merket Delta Data 5200, hullbånd- GMS-12. Som navnet antyder, spilte leverandør- lesere, hullbåndstanser/perforatorer og en prin- firmaet Grafisk Maskinservice AS en sentral rolle ter. CRT 3 hadde i tillegg et skivelager for lagring i utviklingen av GMS-12. Dette samme gjorde av tekst. Fra 1973 solgte Comtec også et satsan- programvarebedriften Data Logic og Norsk Data. legg med betegnelsen CRT 13, som i hovedsak skilte seg ut fra de tre andre ved at det var basert GMS-12 var bygd opp rundt en NORD Computer på en kraftigere datamaskin. Ferdig sats kunne fra Norsk Data, og både Dagbladet og Arbeider- sendes direkte fra datamaskinen til en fotosetter, bladet kjøpte to slike maskiner hver for å sikre men anlegget var også utstyrt med en perfora- seg mot eventuelle driftsforstyrrelser. Datamas- tor som kunne kjøre ut hullbånd til styring av kinene var koblet opp mot et større antall fotosettere eller tradisjonelle settemaskiner som skjermterminaler, et såkalt skivelager for lagring støpte blysats.99 Fædrelandsvennen hadde al- av tekst og printere som blant annet skulle be- lerede to Comtype-anlegg og kjøpte et CRT nyttes til korrekturutskrifter. I tillegg kjøpte avi- 13-anlegg med to dataskjermer i 1973. Samme sene også to store fotosettere hver av merket år supplerte Adresseavisen sitt datastyrte sats- Harris 4000. Innmatingen av tekst i anleggene anlegg med to CRT 13-anlegg og i alt fire skjer- kunne foregå på forskjellige måter – blant annet mer av typen Delta Data 5200. Stavanger Aften- direkte over linje. Til å begynne med foregikk imidlertid arbeidet på velkjent vis. I en liten his- 97 Knoph 1974, s. 90. 98 CRT er en forkortelse for Cathode Ray Tube torikk fra Dagbladets trykkeriklubb blir produk- (katodestrålerør), og indikerer i denne sammenheng at sjonsgangen ved overgangen til ny teknikk be- disse Comtec-anleggene var utstyrt med dataskjermer. skrevet på følgende måte: «Teksten skal som nå Ved inngangen til 1970-årene ble både CRT og VDT skrives fra journalistens manus over på papir- (Video Display Terminal) brukt som betegnelser på slike skjermer. 100 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 28, mappe: 99 Se beskrivelse av Comtec CRT 13 i Norsk Grafia nr. 5/1973, Comtec 1975–76. Comtec referanseliste, antakelig fra s. 56. 1975. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 115

strimler (tape) i perforatoravdelingen. Tapen fra I boka «Fenomenet Norsk Data» skriver Tor Olav perforatorene mates inn i datamaskinen. Data- Steine, som selv var ansatt i selskapet, at utvik- maskinen sørger selv for justering til riktig linje- lingen av GMS-12 ble gjennomført på rekordtid. lengde og for deling av ord i slutten av linja. Prosjektet gjorde det mulig for Norsk Data å Dette er samme funksjon som hittil er blitt utført komme tidlig i gang på et område som var i sterk av den datamaskin vi har i huset i forbindelse vekst, og inngangskostnadene var lave «siden med blysetting fra tape.»101 Fra datamaskinen kundene gladelig betalte for utviklingen av ble teksten skrevet ut på papir og sendt til kor- produktene».105 Arbeiderbladet, Dagbladet og rekturlesing. Deretter gikk Østlendingen var de første den videre til en typograf «inngangskostnadene var avisene som tok GMS-12 i som foretok opprettinger bruk – og de fikk også merke ved en skjermterminal og lave «siden kundene gladelig følgene av å investere i et av klargjorde teksten slik at betalte for utviklingen Norsk Datas pilotprosjekter. den kunne sendes videre til Østlendingens utstyr ble le- en fotosetter. av produktene».» vert sterkt forsinket i 1977, og hele det første året på- På denne måten foregikk produksjonen ved det gikk det arbeid med å få programmene til å fun- som Norsk Grafia i 1976 betegnet som «et av gere. Ifølge daværende styreformann Einar Ol- Europas mest avanserte sats-systemer».102 Hva sen var også Arbeiderbladet en «prøveklut» som var årsaken til at bladet tok i bruk slike superla- fikk lide; først etter tre år virket det nye anlegget tiver? Fra siste halvdel av 1960-årene hadde sta- som det skulle.106 dig flere norske aviser tatt i bruk datamaskiner i satsproduksjonen. Oppgavene maskinene ble I 1978 overtok Norsk Data ansvaret for salget av brukt til å løse i setteriene, hadde imidlertid ikke GMS-12 fra Grafisk Maskinservice AS, og samti- endret seg nevneverdig underveis. Da program- dig ble systemet omdøpt til Nortext. I januar mene til GMS-12 var under utvikling, var linjejus- 1981 overtok dessuten Norsk Data den eneste tering og orddeling fortsatt de viktigste enkelt- store norske konkurrenten på dette markedet oppgavene for avisenes datamaskiner.103 Selv – Comtec – fra eieren Nobø Fabrikker. I tiden som om flere av leddene i Arbeiderbladets og Dag- fulgte, ble så Nortext-systemet videreutviklet og bladets satsproduksjon foregikk omtrent på solgt under produsentnavnet ND-Comtec, og samme måte som før, er det viktig å legge mer- det med betydelig grad av suksess. I løpet av ke til at produsenten markedsførte GMS-12 som 1980-årene gikk rundt 70 norske aviser til anskaf- et tekstbehandlingssystem, og at anlegget var felse av anlegg for tekstbehandling og datastyrt utstyrt med programvare som muliggjorde en satsproduksjon fra ND-Comtec, og selskapet var rekke ulike arbeidsbesparende operasjoner som i samme periode også en dominerende leveran- ikke kunne utføres ved eldre og enklere anlegg dør av utstyr til danske og svenske aviser.107 for datastyrt satsbehandling.104 105 Steine, Tor Olav: Fenomenet Norsk Data, Universitets- 101 Nordahl, Tore: Dagbladets Trykkeriklubb 1901–1976, forlaget Oslo 1992, s. 91. [1977], s. 11. 106 Overrein, Per: «Hvor ånden bærer bud» – Østlendingen 102 Norsk Grafia nr. 16/1976, s. 193. fra Arbeiderdemokratene til Orkla, Elverum 2001, s. 267; 103 Knoph 1974, s. 60. NTBtekst 5.2.1991. 104 For en nærmere beskrivelse av funksjonene se Norsk 107 Dette kommer blant annet tydelig til syne i NATS Grafia nr. 16/1976, s. 187–188. tidningstekniska register for årene 1983–1991. 116 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Striden om skjermterminalene i avisene ble drøftet på Norsk Journalistlags Fram mot midten av 1970-årene var det langt fra landsstyremøte høsten 1972, og at journalist selvsagt at dataskjermer skulle bli et redskap for Gunnar J. Borrevik i Fædrelandsvennen allerede journalister, og at slike skjermer skulle plasseres den gang hadde slått fast at skjermterminalene i avisenes redaksjoner. Da Arbeiderbladet i 1976 kunne brukes til å skrive stoff rett inn i avisenes installerte sitt GMS-12 satsframstillingsutstyr og dataanlegg. Borrevik påpekte at den revolusjo- samtidig gikk over fra blysats til fotosats, ble det nen som nå pågikk i avisene, først og fremst anskaffet tolv skjermterminaler. Direktøren ved rammet det tekniske personalet, og etter hans Arbeiderbladet og Aktietrykkeriet A/S slo imid- oppfatning var det ikke journalistenes oppgave lertid fast at det ikke forelå «noen planer om å å bidra til å holde denne utviklingen tilbake.111 benytte journalister til å betjene skjermterminaler i redaksjonen til satsproduksjon».108 I Com- I tiden som fulgte, møttes Norsk Grafisk Forbund tecs reklamebrosjyrer for selskapets ulike CRT- (NGF) og Norsk Journalistlag (NJ) til en rekke anlegg ble det heller ikke forhandlingsmøter hvor lagt særlig vekt på mulighe- grensedragninger mellom tene for å bruke skjermter- journalistenes og typogra- minaler til å skrive tekst rett «på skjermterminalene og fenes arbeidsområder ble inn i dataanlegget. Skjer- dataanleggenes begrensede drøftet. I januar 1975 ble de mene ble først og fremst to fagorganisasjonene eni- markedsført som ideelle kapasitet «vil det ikke ge om å opprette et såkalt redskap for å effektivisere være aktuelt at hver mann oppklaringsutvalg som korrekturarbeidet. Direkte blant annet skulle forsøke å innskriving ville bare være har sin skjerm».» etablere noen felles ret- aktuelt dersom noe spesielt ningslinjer når det gjaldt skjedde rett før avisen skulle innføringen av nytt teknisk i trykken, eller dersom billedtekster eller småan- utstyr i avisene, og i juni samme år skrev de un- nonser måtte på plass i siste liten.109 Temaet ble der på en samarbeidsavtale om ny teknikk. Av- også drøftet i forbindelse med det utrednings- talen slo fast at begge organisasjonene var po- arbeidet som Chr. Michelsens Institutt fullførte i sitivt innstilt til å ta i bruk nye tekniske 1974. Konklusjonen her var som følger: På grunn hjelpemidler på rasjonelle måter som kunne av prisen på skjermterminalene og dataanleg- bidra til å styrke avisenes økonomi. Ved felles genes begrensede kapasitet «vil det ikke være anstrengelser skulle de dessuten arbeide for å aktuelt at hver mann har sin skjerm».110 unngå oppsigelser som følge av introduksjon av nytt teknisk utstyr. Samarbeidsavtalen slo imid- Blant journalistene var det imidlertid enkelte lertid også fast at NGF og NJ hadde ulike syns- som hadde begynt å tenke i andre baner. I boken punkter når det gjaldt betjeningsspørsmål knyt- «Fra fjærpenn til internett» forteller medie tet til optiske lesere og skjermterminaler.112 forsker Rune Ottosen at den tekniske utviklingen Samarbeidsklimaet mellom de to arbeidstaker- 108 Brev til Aktietrykkeriets Trykkeriklubb organisasjonene kjølnet betraktelig da det kom 21.10.1975. Oslo Typografiske Forenings arkiv. 109 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ec 28, mappe: 111 Ottosen, Rune: Fra fjærpenn til internett, Oslo 1996, s. Comtec A/S 1975–1976, reklamebrosjyre ant. fra 1971/72. 391–392. 110 Knoph 1974, s. 89. 112 Norsk Grafia nr. 13/1975, s. 142. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 117

Dataskjermene ble til å begynne med bare brukt til korrektur, men snart ble de også brukt til ordinær innskriving. Her skriver en perforatør inn tekst ved Arbeiderbladets nye satsanlegg i 1977. (Foto: Arbark) for dagen at NJ, rett forut for inngåelsen av sam- skulle journalister som oppfattet det nye tek- arbeidsavtalen med NGF, hadde forhandlet fram niske utstyret som et hinder for deres journalis- egne avtaler om levering av tiske virksomhet, kunne manuskripter til optiske le- vegre seg uten at dette sere og om betjening av «skjermterminalene kunne skulle føre til noen form for skjermterminaler med både diskriminering.113 Avisenes Arbeidsgiverfore- brukes til å skrive stoff rett ning og Arbeiderpressens inn i avisenes dataanlegg» Arbeidsgiverorganisasjo- Tarifforening. Ifølge disse nene var strålende fornøyd avtalene kunne journalister skrive manuskripter med det som hadde skjedd. «Utviklingen på som var klargjort for optisk lesing. De kunne satssektoren er nå kommet så langt at typogra- skrive artiklene sine rett inn i avisenes data fer ikke lenger er nødvendig i satsproduksjo- anlegg ved hjelp av skjermterminaler. De kunne nen», skrev Einar Olsen til styret i Norsk Arbei- foreta redigering ved skjermterminaler, og de derpresse AS sommeren 1975. Og han fortsatte: kunne dessuten påføre koder til styring av fotosettere. Journalistene skulle gis den nødvendige 113 Arbark. Arbeiderpressens Tarifforenings arkiv. Db 8, mappe: Norsk Journalistlag II, 1972–76. Avtaler mellom opplæringen på det nye utstyret, men det skul- NJ og Avisenes Arbeidegiverforening og mellom NJ og le ikke være noen tvang. I henhold til avtalene Arbeiderpressens Tarifforening. 118 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

«Gjennom drøftinger med Norsk Journalistlag måtte gi seg på dette punktet, og i januar 1977 har det lykkes for Arbeiderpressens Tarifforening ble det inngått et forlik der partene ble enige å komme fram til en fullt ut tilfredsstillende av- om at skjermterminaler skulle betjenes av fag- tale om betjening av den slags satsutstyr i frem- lærte typografer, så fremt de ikke ble brukt til å tiden.» Olsen understreket for øvrig at saken produsere glatt sats. I slike tilfeller kunne de hadde «beskjeden aktualitet», ettersom Arbei- også betjenes av ufaglærte.116 derbladet var den eneste av arbeideravisene som var i nærheten av å ta i bruk den slags utstyr Det var imidlertid en avgjørende hake ved dette som avtalen omfattet.114 Norsk Grafisk Forbund forliket: NGF mente nemlig at disse betjenings- delte ikke begeistringen over det som hadde reglene omfattet alle avdelinger i avisene, mens skjedd; forbundets synspunkt var at journalister arbeidsgiverne hevdet at de bare kom til anven- og arbeidsgivere nå hadde inngått avtaler om delse i de tekniske avdelingene, og at spørsmå- arbeidsoppgaver som hørte innunder NGFs fag- let om betjening av skjermterminaler i andre områder, og som allerede var regulert i forbun- avdelinger ennå ikke var avklart. Dermed var det dets overenskomst med avisene.115 NGF protes- bare den tradisjonelle striden om faglært eller terte mot den inngåtte avtalen, og dette førte ufaglært betjening av setterienes utstyr som var til at Norsk Arbeidsgiverforening i januar 1976 avgjort. Hovedproblemet – spørsmålet om jour- brakte spørsmålet om betjening av skjerm nalister skulle ha anledning til å skrive artiklene terminaler inn for Arbeidsretten. sine ved dataskjermer plassert i avisredaksjo- nene – gjensto fortsatt. Følgelig var det bare et I retten hevdet arbeidsgiverne at dataskjermer tidsspørsmål før partene igjen måtte møtes i var å betrakte som nytt teknisk utstyr, og at den Arbeidsretten. gjeldende overenskomsten derfor ikke omfattet betjeningen av disse. Spørsmålet om hvem som I februar 1978 kom saken om betjening av skulle betjene slike skjermer, skulle derfor avgjø- skjermterminalene opp til endelig behandling i res ved forhandlinger mellom partene eller ved Arbeidsretten, og her fikk Norsk Grafisk Forbund voldgift dersom det ikke kom til enighet. NGF medhold. Etter å ha vært på befaring i Aftenpos- mente derimot at skjermterminalene var omfat- tens setteri og etter å ha hørt både partene og tet av filmsatsparagrafen fra 1966, og at de en intervenient i saken – NJ – slo retten fast føl- derfor skulle betjenes av faglært grafisk arbeids- gende om filmsatsparagrafen: «Det må […] antas kraft. Forbundet avviste dessuten at skjermter at årsaken til at paragrafene kom inn i overens- minaler var å betrakte som nytt utstyr. Flere komsten var at den grafiske faglærte arbeids- aviser hadde installert skjermer i den foregå- kraft i form av ene- eller fortrinnsrett skulle sikres ende tariffperioden, og i mange av dem var det betjeningen av nærmere bestemte maskiner allerede inngått lokale avtaler om faglært betje- overfor arbeidstakere uten denne faglæring, og ning av skjermterminaler, uten at avisene hadde uten hensyn til i hvilke avdelinger disse andre fremmet krav om at også journalister skulle ha arbeidstakere er ansatt.» I domsslutningen ble betjeningsrett til dette utstyret. Arbeidsgiverne det fastslått at grafisk faglært arbeidskraft hadde enerett til å betjene skjermterminaler som ble 114 Arbark. Arbeiderpressens Tarifforenings arkiv. Db 8, benyttet til framstilling av «fotosats, satsmedia mappe: Norsk Journalistlag II, 1972–76. Sakspapir fra Einar Olsen til styremøte i Norsk Arbeiderpresse AS og for viderebehandling av disse». Og siste set- 17.6.1975, datert 4.6.1975. 115 Johansen 1997, s. 197. 116 Norsk Grafia nr. 3/1977, s. 29–30. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 119

ning lød: «Dette gjelder uansett hvor skjermter- len kunne bli en «milepæl i den tekniske utvik- minalene er plassert.»117 Arbeidsrettens dom ble lingen i norske avisredaksjoner».120 møtt med skarpe reaksjoner både fra arbeidsgivernes og journalistenes organisasjoner. «Om Samarbeidsavtalen mellom NJ og NGF inne- denne dommen blir stående, vil den sette et holdt en gjennomgang og en grenseoppgang punktum for all videre teknisk utvikling i avisene, når det gjaldt arbeidsområder og arbeidsopp- en teknikk som aviser i alle gaver, men den konstaterte andre land har innført», sa «Om denne dommen blir samtidig at det nå var direktør Knut M. Aaser i Avi- introdusert nytt tekniske senes Arbeidsgiverforening. stående, vil den sette et utstyr som «i noen tilfelle Formannen i Norsk Journa- punktum for all videre kan anvendes av begge par- listlag, Trygve Moe, var også ter». For å bidra til en opp- bekymret og uttalte at teknisk utvikling i avisene» mykning av skillelinjene dommen ville «forsinke og mellom tekniske og redak- vanskeliggjøre en gradvis overgang til mer rasjonelle avdelinger hadde organisasjonenes sjonell og økonomisk produksjon av norske forhandlere utformet en rammeavtale for prø- aviser».118 veordninger i avisene. I henhold til denne skulle journalister gis anledning til å benytte skjerm- Samarbeidsbestrebelser og Modell terminaler til å skrive sine egne artikler direkte Østlendingen inn i avisenes dataanlegg og til å foreta redige- Få uker etter at dommen i Arbeidsretten var ringsarbeid i redaksjonene. Sideuttegning og avsagt, innledet NGF og NJ forhandlinger med utføring av layout på skjerm, samt all teknisk tanke på å komme fram til en ny samarbeids bearbeiding av artiklene etter redigering, skulle avtale. Intensjonen var å etablere en felles forstå- utføres av grafisk faglærte. Når det gjaldt layout, else av de problemene som innføringen av nytt skulle de redaksjonelle medarbeidernes oppga- teknisk utstyr ville medføre, og i tillegg lansere ver begrenses til å gi typografene «anvisning forslag til løsninger, slik at organisasjonene kun- ved enkel skisse, påskriving på manus, priorite- ne gå samlet inn i forhandlinger med arbeidsgi- ringsliste eller ved muntlig beskjed».121 verne. Arbeidet gikk raskt, og rett før jul kunne Trygve Moe og Arild Kalvik – formenn i hen- Avtalen møtte kraftig motbør i begge organisa- holdsvis NJ og NGF – presentere et utkast til sjonene. Oslo Typografiske Forening, landets avtale. Utkastet fikk tilslutning i både NJs og desidert største grafiske fagforening, truet med NGFs landsstyrer, og i januar 1979 ble avtalen å melde seg ut av Norsk Grafisk Forbund dersom undertegnet.119 Gunnar J. Borrevik hadde vært avtalen ble opprettholdt.122 Det var særlig punk- en av NJs forhandlere, og da han et par måneder tet om at journalister skulle få anledning til å senere ga ut boken «Redaksjon i ny teknikk», betjene skjermterminaler som vakte misnøye. skrev han i forordet at den nye samarbeidsavta- Foreningens medlemmer kunne ikke se behovet for en oppmykning av en arbeidsdeling som kort 117 Dom av 16. februar 1978, sitert fra NGFs beretning 1978, s. 70. 120 Borrevik 1979, s. 3. 118 Begge sitatene er fra Aftenposten 17.02.1978. 121 Norsk Grafisk Forbund/Norsk Journalistlag. Avtale 119 Arbark. Norsk Grafisk Forbunds arkiv. Da 30, mappe: vedrørende betjening og plassering av nytt teknisk utstyr Norsk Journalistlag 1976–1981. Avtale mellom NJ og NGF i avisene, Oslo januar 1979. undertegnet av Trygve Moe og Arild Kalvik i januar 1979. 122 Johansen 1997, s. 199. 120 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

tid i forveien var blitt styrket gjennom en dom i for å komme hverandre i møte på dette punktet. Arbeidsretten. Den foreliggende avtalen ble be- Denne oppfordringen var blitt fulgt av ledelsen traktet som en trussel mot de grafiske arbeids- i NGF og i NJ, men det viste seg altså at det re- plassene, og som et brudd med forbundets sultatet de hadde forhandlet seg fram til, vakte landsmøtevedtak fra 1975, der det var slått fast så sterk motstand at avtalen ble satt til side. NGF at «grafiske produkter skal framstilles av grafiske var innforstått med at grafiske arbeidsplasser arbeidstakere, også der hvor tradisjonelle frem- ville forsvinne dersom journalister begynte å stillingsmetoder avløses av ny teknikk»123. Men skrive artiklene sine rett inn i avisenes data avtalen ble møtt med like skarp kritikk blant anlegg. For å redusere faren for at medlemmene Journalistlagets medlemmer, og her bunnet mis- ble skjøvet ut i arbeidsledighet, ønsket derfor nøyen i at layout/sideuttegning ble beskrevet forbundsledelsen å feste et grep om layout- eller som en del av det grafiske personalets arbeids- sideuttegningsarbeidet. Dette framsto som en område. På NJs landsmøte i april 1979 gikk lands- uregulert gråsone mellom de to yrkesgruppene, styret på et nederlag; flertallet nektet nemlig å og det ble i praksis utført på ulike måter fra avis akseptere det punktet i avtalen som definerte til avis. Flertallet på NJs landsmøte i 1979 ville sideuttegning som grafisk arbeid. Landsmøtet imidlertid både ha tilgang til skjermterminaler vedtok tvert imot en uttalelse der det het: «Side og foreta sideuttegning, og dermed torpederte uttegning er etter landsmøtets mening et redak- landsmøtet en avtale som kunne ha gitt journa- sjonelt ansvar og bør utføres av redaksjonelle listene anledning til å ta i bruk skjermterminaler medarbeidere.»124 Dermed var avtalen i realite- et knapt år etter at Arbeidsretten hadde fastlått ten underkjent. Da Norsk Grafisk Forbund av- at dette utstyret skulle betjenes av grafisk fag- holdt sitt landsmøte i mai samme år, la forbunds- lært arbeidskraft – og det på et tidspunkt hvor styret fram en innstilling som fastslo at det ikke mange aviser ikke engang hadde vurdert om de kom til å bli opprettet prøveavtaler om plasse- skulle utstyre redaksjonene sine med slike ter- ring av skjermterminaler i avisenes redaksjoner. minaler. Samtidig fikk forbundsledelsen i NGF Begrunnelsen var den nye situasjonen som anledning til å legge den omstridte avtalen til hadde oppstått etter at NJs landsmøte med sitt side – og dermed komme sine mest kritiske in- vedtak om sideuttegning hadde fjernet en av terne motstandere i møte – med en begrun- hovedpilarene som avtalen var bygd på.125 nelse som ga NJ ansvaret for at samarbeids bestrebelsene mellom de to organisasjonene I tilknytning til domsslutningen om skjermter- hadde strandet. minalene i 1978 hadde Arbeidsretten påpekt at selv om de tariffrettslige forholdene tilsa at «Om forholdet mellom Norsk Grafisk Forbund typografene hadde enerett til å betjene skjerm- og Norsk Journalistlag hadde vært kjølig tidli- terminaler, så var ikke dette nødvendigvis den gere, ble det iskaldt etter de to landsmøtene», mest rasjonelle løsningen. Partene ble derfor skriver Rune Andersen i NGFs historie.126 Likevel oppfordret til å sette seg til forhandlingsbordet var det én avis som dristet seg til å gjennomføre en ny arbeidsdeling mellom journalister og 123 NGFs landsmøteprotokoll 1979, s. 61. typografer – en arbeidsdeling som i hovedtrekk 124 Sitert etter Rune Ottosen: Fra fjærpenn til internett, var bygd på den avtalen om prøveordninger i Oslo 1996 s. 395. avisene som både NJs og NGFs landsmøter had- 125 Se mer om denne saken i Andersen, Rune: Nye tider. Glimt fra Norsk Grafisk Forbunds historie, Bind II 1967–2000, Oslo 2001, s. 59 f. 126 Andersen 2001, s. 62. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 121

I 1978 ble typografenes enerett til å betjene skjermterminaler slått fast av Arbeidsretten. de avvist. Som vi har sett ovenfor, hadde Østlen- at journalistene fikk benytte skjermterminaler, dingen på Elverum i 1977 investert i et nytt og slik at det redaksjonelle stoffet kunne skrives kostbart satsframstillingsanlegg av typen GMS- direkte inn i avisens dataanlegg, og ved at noen 12. Året etter ble avisen definert som nummer av typografene som dermed ble overflødige, ble 1-avis på utgiverstedet, og dermed forsvant det overført til desken – eller produksjonsseksjonen meste av pressestøtten. Følgelig havnet Østlen- som var Østlendingens nye betegnelse – og til dingen i en svært anstrengt økonomisk situa- annonseavdelingen.128 NGF ga avisen dispensasjon. Løsningen på problemene ble søkt gjen- sjon fra den grafiske overenskomstens krav om nom en omfattende rasjonalisering og ved å at skjermterminaler skulle betjenes av grafisk etablere nye arbeidsrutiner i avisen. Målet var å faglærte, og i 1979 ble det som avisen selv om- øke produksjonen med 20–30 prosent samtidig talte som «Modell Østlendingen», satt ut i livet. som antallet ansatte skulle reduseres med ti pro- I løpet av det første året ble ti stillinger borte, sent ved naturlig avgang.127 hvorav seks ble tatt fra den tekniske avdelingen.129 Til tross for dette var Norsk Grafisk For- Ifølge Per Overreins bok om Østlendingen skul- bund positiv til den virksomheten som foregikk le rasjonaliseringen først og fremst foregå ved 128 Overrein 2001, s. 267 f. 127 Overrein 2001, s. 268. 129 Norsk Grafia nr. 6/1980, s. 68. 122 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

i Østlendingen og i avisens tre lokalutgaver: på en avtale med NGF som langt på vei var iden- Hamar Dagblad, Ringsaker Blad/Brumunddølen tisk med den som Arbeiderpressens Tarifforen- og Østlendingen Solør-Odal. Årsaken var at ing hadde inngått tre år tidligere, og senere på bortfallet av typografenes arbeidsoppgaver ble året inngikk arbeidsgiverforeningen også en håndtert ved å overføre grafisk faglærte til andre sentral teknikkavtale med NJ.132 avdelinger – inkludert redaksjonen. Og det var nettopp på denne måten NGF ønsket å løse pro- De sentrale avtalene forutsatte at det ble opp- blemene i alle aviser etter hvert som introduk- nådd lokal enighet i avisene før nytt teknisk ut- sjonen av nytt teknisk utstyr uvegerlig førte til styr og nye arbeidsmetoder ble tatt i bruk, og overtallighet blant typografene. Med retten til de lokale avtalene skulle godkjennes av hoved- å betjene skjermterminalene som brekkstang organisasjonene. Ved utgangen av 1983 hadde skulle NGF-medlemmer sikres opplæring og vi- tjue A-presseaviser og fire andre aviser inngått dere sysselsetting i andre avdelinger i avisene. lokale teknikkavtaler.133 At antallet ikke var høy- NJ var ikke på langt nær så fornøyd med forhol- ere, hadde antakelig sammenheng med at da- dene på Elverum. Ett ankepunkt var at redak- tastyrte satsbehandlingsanlegg med tekst sjonsklubben hadde inngått en avtale om inn- behandlingsprogrammer og skjermterminaler skriving på skjerm uten å innhente tillatelse fra fortsatt var kostbare, og at det for mange aviser NJs ledelse. Et annet var at to typografer var blitt fremdeles var uaktuelt å installere skjermer i ansatt som redaksjonssekretærer med ansvar redaksjonene. Dessuten var nok en del aviser for redigering på skjerm – og at avisen dermed skeptiske til å inngå avtaler der en av forutset- hadde foretatt et «inngrep i organisasjonens ningene var at ingen skulle sies opp som følge tariffområde».130 av overgangen til nytt utstyr og nye arbeidsformer. Inspirert av gode konjunkturer og økende Til tross for gjentatte forsøk ble det ikke inngått annonsesalg fram mot 1987 gikk imidlertid sta- noen nye samarbeidsavtaler mellom NJ og NGF dig flere aviser til anskaffelse av nytt teknisk -ut på dette feltet. Og når det i årene framover skul- styr – inkludert dataskjermer. I løpet av tiårets le innføres nytt teknisk utstyr i avisene, forhand- siste halvdel investerte bortimot hundre norske let derfor de to organisasjonene med arbeidsgi- aviser i nye satssystemer, og i omtrent like man- verne hver for seg. Norsk Grafisk Forbund ge aviser foregikk det direkte redaksjonell inn- inngikk en sentral teknikkavtale med Arbeider- skriving ved dataskjermer. Ved utløpet av pressens Tarifforening høsten 1982, og det sam- 1980-årene hadde Norsk Grafisk Forbund god- me gjorde Norsk Journalistlag våren 1983. Det kjent lokale teknikkavtaler i 107 aviser.134 skulle vise seg å være vanskeligere å komme til enighet med Avisenes Arbeidsgiverforening – Vi så ovenfor at Gunnar J. Borrevik hadde hatt blant annet fordi foreningen lenge insisterte på forhåpninger om av samarbeidsavtalen mellom at avisredaktørene fritt måtte få bestemme om NJ og NGF fra 1979 skulle bli en milepæl i den redaksjonelle eller grafiske medarbeidere skulle tekniske utviklingen i de norske avisene. Selv om utføre sideuttegning.131 Sommeren 1985 skrev avtalen ikke overlevde behandlingen på NJs og imidlertid Avisenes Arbeidsgiverforening under 132 Journalisten nr. 17/1985, s. 3. 130 Sitert etter Rune Ottosen: Fra fjærpenn til internett, 133 NGFs beretning 1984, s. 45; 1985, s. 48. Oslo 1996 s. 421. 134 NATS tidningstekniska register for årene 1985–1990; 131 Norsk Grafisk Forbund. Beretning og regnskap 1982, s. Norsk Grafisk Forbund, beretning og regnskap 1989, s. 58. 56. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 123

NGFs landsmøter noen måneder etter at den var serte skrivemaskiner.»136 Omdal fortalte videre undertegnet, skulle Borrevik likevel langt på vei at han halvannet år tidligere hadde byttet ut sine få rett. Både de sentrale teknikkavtalene som tre skrivemaskiner med datamaskiner – en i avi- Arbeiderpressens Tarifforening og Avisenes Ar- sen, en hjemme og en liten bærbar. Siden den beidsgiverforening etter hvert inngikk med hen- gang hadde han kommet til at debatten om de holdsvis NGF og NJ, og de mange lokale teknikk- bedriftsøkonomiske fordelene som avisene avtalene som ble undertegnet i løpet av kunne oppnå ved å ta i bruk nytt teknisk utstyr, 1980-årene, var i grunntrekkene basert på den fullstendig overskygget et enda viktigere argu- enigheten som ledelsen i de to arbeidstakeror- ment: at datamaskiner skapte bedre journalis- ganisasjonene var kommet fram til i 1979. Selv tikk. om det gjensto mange stridsspørsmål mellom NJ og NGF og mellom disse organisasjonene og Omdals poeng var at en journalist som skrev arbeidsgivernes organisa- artiklene sine ved en data- sjoner, var det i praksis eta- skjerm, på enkelt vis kunne blert en enighet eller en «nå er det på tide at vi bruker finpusse på setninger, flytte slags balanse som innebar tilsvarende ressurser på å få eller slette avsnitt, forbedre at NGF måtte gi dispensa- ingressen eller gjøre andre sjoner fra sin eksklusive be- journalistene til å innse at endringer. En journalist som tjeningsrett til skjermtermi- computerne er noe mer enn skrev på skrivemaskin, ville nalene i avisene, men at derimot være mer tilbøyelig forbundets medlemmer til avanserte skrivemaskiner.» til å si seg fornøyd med halv- gjengjeld skulle sikres vi- gode ingresser eller levere dere sysselsetting ved å få oppgaver innenfor fra seg mindre gode formuleringer, fordi det var andre områder i avisene.135 grenser for hvor mange ganger han orket å rive arket ut av maskinen og begynne på nytt. «Og Norsk presse: teknisk tilbakeliggende? dess lenger ned i artikkelen han er kommet, dess I Pressens Årbog for 1984 skrev Vårt Lands jour- mindre er sjansen for at han begår fysisk vold nalist Sven Egil Omdal følgende: «Journalist mot manusarket», skrev Omdal.137 Med artikke- organisasjonene har brukt mye energi på å få len foran seg på en skjerm ville også en redigerer teknikk-avtaler som bygger grensevern mot lettere gi seg i kast med nødvendige forbedrin- typografene, som sikrer gratis briller og kontakt- ger, og erfaringer fra Vårt Land viste at både linser for de som trenger det, som sikrer veg- journalister og redigerere som hadde tatt i bruk ringsrett for de med datafobi og gravide. Alt skjermterminaler, foretok opprettinger i langt dette er utmerket. Men nå er det på tide at vi større grad enn tidligere. Et annet kvalitetsfrem- bruker tilsvarende ressurser på å få journalistene mende trekk ved journalistenes bruk av data- til å innse at computerne er noe mer enn avan- maskiner var mulighetene til å hente fram artik ler fra elektroniske klipparkiver og til å knytte 135 Tydelige uttrykk for at det særlig innen NJ fortsatt seg opp mot ulike eksterne databaser. På dette var misnøye, og at mange mente at arbeidsgiverne feltet var riktignok utviklingen så vidt kommet i både i sentrale avtaler med NGF og i lokale avtaler ga gang, men Omdal hadde store forventninger til det grafiske personalet rettigheter som gikk utover resultatet av arbeidsrettsdommen fra 1978, finner vi i en rekke artikler i Journalisten fra 1985. Se bl.a. nr. 7, 10, 11 136 Pressens Årbog 1984/2, s. 23. og 12/1985. 137 Pressens Årbog 1984/2, s. 21. 124 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Dagbladet og Arbeiderbladet samarbeidet i 1975 om innkjøp av nytt setteriutstyr. Her kontrollerer Rolf Ødegård fra Grafisk Maskinservice og Tom Knudsen fra Norsk Data at dataanlegg og fotosetter kommuniserer med hverandre. (Foto: Arbark) framtiden. Han var imidlertid ikke uten motfore- opp mot avisenes dataanlegg representerte et stillinger. «En feil opplysning vil kunne smitte framskritt og en forbedring av journalistenes som meslinger i en barnehage, når alle journa- arbeidsbetingelser. For det grafiske personalet lister driver research på det samme materialet. – og i første rekke for perforatørene som hadde Journalistikken kan bli mer hatt jobben med å sette ensrettet og språket mer glatt sats på teletypemaski- ensformig», mente Om- «En feil opplysning vil ner og andre slags perfora- dal.138 kunne smitte som meslinger torer – medførte direkte innskriving for journalistene Selv om en del journalister i en barnehage» at jobben deres forsvant. De var skeptiske til å skifte ut lokale teknikkavtalene ga- skrivemaskin og papir med tastatur og data- ranterte riktignok at ingen skulle sies opp som skjerm, og selv om enkelte fryktet strålingsska- følge av innføring av nytt teknisk utstyr. Det der og synsproblemer, ble det etter hvert åpen- skulle likevel vise seg at antall årsverk i avisenes bart for de fleste at skjermterminaler knyttet tekniske avdelinger ubønnhørlig gikk nedover i løpet av 1980-årene. 138 Pressens Årbog 1984/2, s. 23. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 125

Bortfall av arbeidsplasser som følge av introduk- situasjonen i avisbransjen beskrevet på denne sjon av nytt teknisk utstyr var på den tiden et måten: «Norsk dagspresse er i dag sett under ett velkjent problem for Norsk Grafisk Forbund og blant de mest avanserte i den vestlige verden.»141 dets medlemmer. Gjennom storparten av Begrunnelsen for denne påstanden var at så å si 1970-årene hadde det årlig forsvunnet omtrent alle de norske avisene hadde gått over til offset- hundre grafiske arbeidsplasser i de norske avi- trykk eller tatt i bruk overgangsteknikker, at Øst- sene.139 Hovedårsaken til dette har vi vært inn- lendingen på et tidlig tidspunkt var kommet i om tidligere i kapittelet. Med overgangen fra gang med direkte innskriving for journalistene, høytrykk til offsettrykk ble og at flere andre aviser lå i det introdusert nye og min- «Norsk dagspresse er startgropa. dre arbeidskrevende metoder for satsproduksjon, bil- i dag sett under ett blant I 1989 ble et annet bilde teg- ledreproduksjon og de mest avanserte i den net i rapporten «Den helin- ombrekking. Framstilling av tegrerte avis», som ble utar- sats på papir eller film, re- vestlige verden.» beidet for Norske Avisers profotografering av illustra- Landsforbund (NAL). Her ble sjoner og montasje av avissider som ble avfoto- det rettet hardt skyts mot de avtalemessige for- grafert og kopiert over på offsetplater, krevde holdene i norske aviser generelt, og mot anven- færre ansatte enn tradisjonell sats-, klisjé- og delsen av avtaleverket for å regulere introduk- stereotypiplateframstilling. Introduksjonen av sjonen av nytt teknisk utstyr spesielt. Forfatterne fotosats og utviklingen av stadig raskere og mer av rapporten mente at arbeidsrettsdommen om anvendelige fotosettere virket i samme ret- skjermterminaler fra 1978 hadde hindret en «na- ning.140 Det er i lys av en slik utvikling vi må turlig og bedriftsmessig begrunnet utnyttelse forstå Norsk Grafisk Forbunds strategivalg i tiden av datateknologiens muligheter i avisproduk- etter at Arbeidsretten hadde slått fast at bruken sjon». Og ikke nok med det – de skrev også: av skjermterminaler var en del av det grafiske «Denne situasjonen virket i de første år etter personalets arbeidsområde i avisene; for forbun- 1978 helt lammende på avisenes initiativ og mu- det representerte den mye omtalte filmsats ligheter til å utnytte redaksjonell innskrivning paragrafen fra 1966 og arbeidsrettsdommen og redaksjonelle redigeringssystemer. Dette tolv år senere viktige redskap i forbundets ar- satte avisene tilbake ikke bare i produksjonssam- beid for å begrense de negative effektene av menheng, men som mediebedrifter i forhold til teknologiskifter i avisbransjen. den voldsomme teknologiske utviklingen som har funnet sted i kommunikasjonssystemene og Hvilken innvirkning fikk så filmsatsparagrafen, informasjonssamfunnet rundt dem.»142 arbeidsrettsdommen og de ulike sentrale og lokale teknikkavtalene for de norske avisenes Ettersom over hundre norske aviser i løpet av muligheter til å ta i bruk ny og arbeidsbespa- 1980-årene hadde inngått avtaler om direkte rende teknologi? I en undersøkelse fra 1980 som tok for seg introduksjonen av nytt teknisk utstyr 141 Utkilen, Helge: Ny teknikk i Bergens Tidende. En i Bergens Tidende, ble den generelle tekniske undersøkelse av en moderne avisbedrift og hvordan den planlegger fremtiden, Hovedoppgave ved Norsk 139 NOU 1982: 44 Pressestøtten, s. 23. Journalisthøgskole våren 1980, s. 9. 140 Bruk av CRT og senere også laserteknikk bidro til at 142 Siverts, Henrik mfl.: «Den helintegrerte avis». En fotosetterne ble raskere. rapport for Norske Avisers Landsforbund, 1989 s. 10. 126 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

innskriving, må det kunne fastlås at slike påstan- At noen aviser ville ha installert dataskjermer og der i det minste er diskutable.143 Noe overras- gått i gang med direkte innskriving på et tidli- kende uttrykker da også forfatterne av NAL- gere tidspunkt dersom de ikke måtte inngå tek- rapporten fra 1989 sin begeistring over hvor nikkavtaler med Norsk Grafisk Forbund og med langt avisene tross alt er kommet på det tek- Norsk Journalistlag, er nok riktig.146 Om alle ville niske området. Etter først å ha hevdet at avisene ha gjort det, er heller tvilsomt. Det å gå i front var blitt lammet av NGFs filmsatspragraf og for- var ikke nødvendigvis noen fordel. Østlendin- talt at de var blitt satt tilbake som mediebedrif- gen, som både var investeringsvillig og som på ter, skriver forfatterne: «På den annen side, når et tidlig tidspunkt hadde fått dispensasjon for å Arbeidsrettens dom først var gitt, er det bemer- la journalister betjene skjermterminaler, opp- kelsesverdig hvor langt avisbransjen allikevel er levde en rekke problemer som i hvert fall delvis kommet når det gjelder datautstyr i produksjon hadde sammenheng med at avisen ønsket å og redaksjon i ulike konstellasjoner. Overgangen ligge i forkant teknisk sett, og derfor tok i bruk i de tekniske avdelinger fra bly til papir var selv- nyutviklet utstyr som leverandøren hadde pro- følgelig en avisteknisk revo- blemer med å få til å fun- lusjon. I dag produseres nor- gere tilfredsstillende. I boka ske aviser som en selvfølge «Det å gå i front var ikke «Redaksjon i ny teknikk» fra via avansert skjermutstyr, nødvendigvis noen fordel.» 1979 advarte for øvrig Gun- databaser og fotosettere.»144 nar J. Borrevik de avisene som aktet «å begi seg ut i Gjennom de økonomiske oppgangstidene, som det store ukjente som dette markedet utgjør». tok slutt ved utgangen av 1987, hadde en rekke Dersom de lot seg lokke av introduksjonspriser aviser kjøpt eller bestilt nytt og moderne teknisk og fordelaktige kontrakter, kunne de lett ende utstyr – også dataskjermer til journalistene med opp som prøvekaniner som bar alle kostnadene online tilkobling til avisenes sentrale dataanlegg. ved systemprodusentenes utviklingsarbeid.147 Ifølge NAL-rapporten var imidlertid problemet at dette utstyret ikke hadde fått en utforming Det er likevel ingen tvil om at en del av de største som gjorde det mulig for avisene å ta ut «hele avisene var sent ute, og at uenighetene mellom den økonomiske rasjonaliseringsgevinsten på journalister, typografer og arbeidsgivere var bemanningssiden». Fortsatt foregikk det dob- særlig sterk i noen av avisene i Akersgata.148 I beltarbeid med unødvendig innskriving av stoff Aftenposten hadde bedriften og Redaksjons- og annonser, og fortsatt sto det strid i mange klubben allerede i 1982 inngått en avtale om at aviser om hvem som hadde rett til å ta seg av journalistene kunne begynne med direkte inn- layouten. «Konklusjonen på dette er at 11 år etter skriving ved skjermterminaler og i tillegg ut- arbeidsrettsdommen driver ennå flere store nor- styre stoffet med koder for fotosetting. Da avta- ske aviser uten redaksjonell innskriving på len ble kjent for den grafiske klubben, ble den skjerm. De er henvist til dobbel innskriving. Et møtt med skarpe reaksjoner, og det hele endte helt ti-år er gått tapt, et ti-år der avisenes konkur- ransesituasjon er blitt enormt skjerpet.»145 146 Eriksen, Einar mfl.: År i forandring. En kavalkade over de siste 25 år i Bergens Tidendes historie, Bergens Tidende 143 NATS tidningstekniska register for årene 1985–1990; 1992, s. 98. Norsk Grafisk Forbund, beretning og regnskap 1989, s. 56. 147 Borrevik 1979, s. 11. 144 Siverts 1989 s. 10. 148 VG og Dagbladet inngikk avtaler med NGF om direkte 145 Siverts 1989 s. 10 og 13. innskriving i 1989. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 127

med at avisens ledelse avga en skriftlig erklæring typografer arbeidet om hverandre – og i en viss om at avtalen ikke skulle tre i kraft. I 1984 ble det grad med de samme arbeidsoppgavene. tatt et nytt initiativ til å forhandle om en teknikkavtale, og denne gangen ble også den grafiske Vårt Land gikk enda et skritt videre. Avisen var klubben tatt med. Arbeidet tok lang tid. Mye blitt produsert ved den grafiske bedriften Troll- tyder på at verken klubber eller bedriftsledelse sats AS, men da denne gikk konkurs i januar forhastet seg i en periode hvor annonsetilgan- 1992, satte avisen i verk en planlagt overgang til gen og følgelig også økonomien var eksepsjo- produksjon uten typografer. Vårt Land hadde nelt god. Sommeren 1988 ble det imidlertid ingen grafisk klubb, og Arbeidsretten hadde underskrevet en teknikkavtale mellom avisen og allerede året i forveien slått fast at avisen der- den grafiske klubben som åpnet for at journalis- med heller ikke var bundet av Norsk Grafisk For- tene kunne skrive sitt eget stoff rett inn i data- bunds avisoverenskomst. Følgelig kunne Vårt anlegget, og omtrent samtidig ble det også Lands journalister foreta ombrekking på skjerm inngått en teknikkavtale med Redaksjonsklub- og sende ferdige sider direkte til trykkeriet uten ben. Planen var at omleggingen til nytt produk- at typografer var involvert, og uten å bryte noen sjonsutstyr og nye arbeidsformer skulle gjen- avtale med NGF.150 nomføres i løpet av 1990. I den forbindelse skulle avisen kutte 35 årsverk. Den 21. juni 1990 Til tross for at de produksjonsmessige forhol- kunne Aftenpostens journalister for første gang dene i avisene var blitt dramatisk endret, så sto sette seg ved dataskjermer og skrive artiklene det nok av utfordringer for døren. 1980-årene sine rett inn i avisens dataanlegg.149 hadde ikke bare vært tiåret for inngåelse av lokale teknikkavtaler og overgang til direkte Inngangen til 1990-årene markerer et skille, eller innskriving. Det hadde også vært et tiår preget en avslutning på en lang prosess. De fleste avi- av en sterk økonomisk vekst som tok brått slutt sene hadde på dette tidspunktet modernisert i 1987. Den påfølgende nedgangen rammet avi- produksjonsutstyret sitt og var gått over til di- senes annonseinntekter hardt og brutalt. I til- rekte innskriving. Mange hadde også begynt å legg var avisbransjen i ferd med å gjennomgå erstatte sine ND-Comtec-systemer med pc-er og en total transformasjon på eiersiden. En rekke Macintosh-løsninger. Noe dobbelinnskriving investorer hadde begynt å kjøpe avisaksjer tidlig hadde funnet sted i en del av avisene – blant i 1980-årene, og ved utgangen av tiåret hadde annet annonser og stoff fra frilansere og løsmed- tre store mediekonsern sikret seg kontroll over arbeidere. Nye avtaler mellom arbeidstaker- og en betydelig del av det norske avismarkedet. arbeidsgiverorganisasjonene bidro til at dette Denne eierkonsentrasjonen førte til at mange tok slutt. Flere aviser la dessuten ned setteriene aviser ble stilt overfor helt andre avkastnings- sine og organiserte produksjonen på nye måter. krav enn tidligere, og når lønnsomheten skulle Typografer ble plassert i annonseavdelinger eller opp, så skulle gjerne bemanningen ned. Om på såkalte integrerte desker der journalister og 1970- og 1980-årene hadde framstått som utfordrende for det grafiske personalet i avisene, så skulle de to neste tiårene bli atskillig verre. 149 Dette avsnittet er i hovedsak basert på Andersen, Rune: Skulder ved skulder i hundre år. Aftenpostens Grafiske Klubb 1902–2002, Oslo 2002, s. 241 f. og Hollund, Asbjørn (red.): AGKs jubileumsberetning 1977–1992, Aftenposten 1992, s. 64–74. 150 NTBtekst 21.2.1992. 128 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Konserndanning presset fram samarbeid mellom avisene. Typografer i Duplotrykk lager et oppslag til Klassekampen om konsernstrid i A-pressen. (Foto: Stein Marienborg/Arbark) Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 129

Avistrykking i mediekonsernenes tidsalder

«Norsk presse har en helt spesiell eierstruktur. I Vårt Land var innforstått med at mange aviser motsetning til så godt som hele den vestlige hadde behov for mer ressurser, men med nye verden, er ikke norske aviser dominert av stor- eiere fulgte det også nye krav. Tradisjonelt had- kapitalen. Eierandelene er spredt på en lang de avisaksjonærer vist «en grunnleggende re- rekke hender.» Slik beskrev Arbeiderbladet eier- spekt for norske avisers sterke ideologiske ori- forholdene i norsk presse vinteren 1984, og avi- entering», og avkastning på investert kapital sen mente at dette sammen med pressestøtten hadde som oftest vært av mindre betydning.3 var en avgjørende grunn til at Norge hadde Mange av de nye eierne var også opptatt av «større pressefrihet enn noe annet land i avisenes uavhengige rolle og av dagspressens verden».1 Ett år senere kunne Vårt Land melde samfunnsmessige betydning. Men deres pri- at det «bobler og koker under overflaten i norske mære siktemål med investeringene var å tjene avisbedrifter». Det fantes næringslivsvennlige penger, og avisenes eksistensberettigelse ble monopolaviser med god inntjeningsevne som dermed uavvendelig knyttet til deres evne til å kjempet med nebb og klør for ikke å bli opp- generere økonomiske resultater. Følgelig skulle kjøpt av «framstormende mediekapitalister». konserndannelser og eierkonsentrasjon i dags- Samtidig var det aviser på den motsatte poli- pressen komme til å få store konsekvenser for tiske fløyen som inviterte avisenes utvikling på en inn banker, forsikringssel- «det bobler og koker rekke ulike områder – og skaper og andre represen- kanskje særlig når det gjaldt tanter for storkapitalen, der- under overflaten den tekniske produksjonen. som de kunne tilføre virksomheten sårt tiltrengte i norske avisbedrifter» Ved inngangen til 1980-åre- midler.2 Under de økono- ne hadde de fleste norske miske oppgangstidene rundt midten av avisene sitt eget trykkeri. Av drøyt 170 norske 1980-årene kastet en rekke investorer seg inn i aviser som i 1984 var registrert hos Nordisk Avis konkurransen om å overta større eller mindre teknisk Samarbetsnämnd, hadde 105 sine egne aksjeposter i norske aviser. Mot slutten av tiåret trykkerier utstyrt med offsetrotasjoner, og i til- hadde et nytt eierskapsmønster begynt å av- legg var det fortsatt en håndfull som benyttet tegne seg; tre store mediekonsern var i ferd med høytrykksrotasjoner.4 Men trykkerpresser var å sikre seg kontroll over en stadig større del av plass- og kapitalkrevende utstyr, og mange det norske avismarkedet. I løpet av 1990-årene lokalaviser hadde så små opplag at avispressen etablerte Schibsted, Orkla Media og A-pressen deres bare var i bruk noen få timer i døgnet. For seg som landets klart største aviseiere. investorer med resultatforbedringer for øyet var det derfor nærliggende å innlede jakten på mulige kostnadskutt i avisenes trykkerier. Det star-

1 Arbeiderbladet 18.2.1984. 3 Vårt Land 15.6.1985. 2 Vårt Land 15.6.1985. 4 NATS’ tidningstekniska register 1984, s. 84. 130 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

tet med avgrensede samarbeidsprosjekter mel- riktignok som en etablert enhet. Samarbeidet lom to eller tre aviser, slik en mindre del av den mellom arbeideravisene var tett på flere områ- norske avistrykkingen allerede hadde foregått der, og i løpet av 1950- og 1960-årene ble en del gjennom flere tiår, og det naboaviser lagt inn under endte med en sterkt sentra- «Ved inngangen til 1980-årene felles bladselskaper som lisert avisproduksjon og eta- Akershus Arbeiderpresse bleringen av et fåtall store hadde de fleste norske AS, Vestfold Arbeiderpresse «avisfabrikker». Ved utgan- AS, Trønderpresse AS, Roga- gen av 1990-årene var mer avisene sitt eget trykkeri.» land Arbeiderpresse A/L og enn halvparten av avistryk- Vest-Agder Arbeiderpresse keriene blitt nedlagt, og hovedtyngden av lan- A/L.7 Flertallet av avisene var likevel organisert dets avisproduksjon foregikk i avistrykkerier som som andelslag eid av arbeiderpartilag, samorga- med døgnkontinuerlig drift og flere presser til nisasjoner og/eller andre lokale organisasjoner rådighet trykte en lang rekke aviser. I dette med tilknytning til arbeiderbevegelsen.8 Høyre- kapittelet skal vi se at de store mediekonsernene og venstreavisene hadde vært løsere organisert gradvis løste opp båndene mellom avisredak- enn arbeiderpressen; disse partiavisene var ofte sjonene og avisenes trykkerier. Først ble avis- eid av enkeltpersoner eller av familier. Men uan- trykkeriene skilt ut som egne selskaper. Deretter sett om avisene var eid av lokale organisasjoner, ble de fleste av dem nedlagt og trykkingen ble av én stor aksjonær eller av mange småaksjo «outsourcet» som alle andre tjenester som ikke nærer eller andelseiere, så ga de fleste norske ble definert som en del av avisselskapenes avisselskapene bare ut én avis. kjernevirksomhet. 5 I løpet av 1970-årene var dette mønsteret grad- Eiermønstre i endring vis i ferd med å endres. Større aviser kjøpte opp Aftenpostens eiere hadde overtatt Verdens små lokalaviser, og i noen tilfeller etablerte de Gang i 1966, men utover dette var eierkonsen- egne utgaver for geografisk avgrensede områ- trasjon lenge et så å si ukjent fenomen i det der.9 Utviklingen i Buskerud og i to av nabofyl- norske avismarkedet.6 Arbeiderpressen framsto kene egner seg som eksempel: Arbeideravisen Fremtiden i Drammen kjøpte de to lokalavisene 5 Den første delen av dette kapittelet hviler tungt på for- Bygdeposten og Eikerposten i 1979. To år etter fatterens egen utgivelse Johansen, Tor Are: Orkla Media overtok den også Svelviks Tidende og Sandebla- 1983–2006. Et medieselskap i konserndanningens og det. Drammens Tidende og Buskeruds Blad eierkonsentrasjonens epoke, Oslo 2011. Denne boken ble også utgitt som Pressehistorisk Tidsskrift nr. 16/2011. hadde overtatt Laagendalsposten på Kongsberg 6 Etter at Verdens Gang gjennom flere år hadde slitt med i 1972. Avisen kjøpte Telen på Notodden i 1980 svak økonomi og nedadgående opplagstall, ble avisen i 1966 overtatt av Aftenpostens eiere. Saken førte med 7 Arbark. Norsk Arbeiderpresse AS. Ab 2. Årsmelding for seg en opphetet avisdebatt våren og sommeren 1966. Norsk Arbeiderpresse A/S for 1954. Arbeiderpressen var skeptisk til overtakelsen og mente 8 I løpet av etterkrigstiden overtok Norsk Arbeiderpresse at VG ville miste sin partipolitiske uavhengighet og bli stadig større eierandeler i arbeideravisene. Ifølge NOU en høyreavis. Fra høyreavisene ble Aftenpostens eiere 1982: 44 Pressestøtten – mål og midler, s. 19, eide sels- framstilt som redningsmenn som tok over en avis i krise, kapet over halvparten av andelskapitalen i 26 av 41 aviser og som et eksempel til etterfølgelse for andre aviseiere i i 1980. I 1989 ble Norsk Arbeiderpresse AS omdannet en tid hvor en rekke norske aviser var i vanskeligheter. (Se til morselskap i et konsern som omfattet de aller fleste diverse artikler fra en rekke aviser i Arbark. Arbeiderbladets arbeideravisene i landet. klipparkiv. Konvolutter: Pressen. Verdens Gang nr. 3 og 4.) 9 NOU 1982: 44 Pressestøtten – mål og midler, s. 19. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 131

Einar Olsen var sjef for Norsk Arbeiderpresse AS fra 1975 til 1986, og han engasjerte seg blant annet sterkt i arbeideravisenes tekniske utvikling. (Foto: Arbark)

og Hurum Avis året etter. Da Holmestrandsavi- forhold. En del aviser hadde fått store økono- sen Jarlsberg ble slått konkurs i 1981, fikk Dram- miske vanskeligheter mot slutten av 1970-årene. mens største avis også hånd om denne. Jarls- Generelle innstrammingstiltak kombinert med berg ble kjøpt i konkurranse med Kapital- redusert pressestøtte skapte problemer for avi- redaktør Trygve Hegnar og Fremtiden.10 ser som allerede i utgangspunktet hadde en anstrengt økonomi.12 Noen av dem ble nedlagt, I 1980-årene skulle eierskapsendringer komme men som vi har sett, førte dette også til eierskif- til å bli et av de mest framtredende trekkene ved ter hvor lokalaviser ble overtatt av større avis- det norske avislandskapets utvikling – etter tiår selskaper. med «usedvanlig stabil» eierstruktur i norsk dagspresse.11 Årsakene til dette må søkes i flere En hyppig anvendt forklaring på de endrede eierstrukturene i norsk presse er at det var behov 10 Larsen, Petter: Vi treffes i Fremtiden – gjennom 75 år, Drammen 1980, side 224; Arbeiderbladet 12.2.1981, for å modernisere og investere i nytt og kapital- 28.3.1981, 6.4.1981, 2.6.1981 og 13.6.1981. 11 NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, s. 8. 12 NOU 1982: 44 Pressestøtten – mål og midler, s. 43. 132 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

krevende teknisk utstyr i avisene. For arbeider- anlegg.15 Men kanskje skal vi likevel være forsik- pressens vedkommende skriver Per Overrein at tige med å overvurdere denne forklaringens verken avisene selv eller deres lokale eiere had- allmenne gyldighet? De fleste norske avisene de ressurser nok til å drive konkurranseutsatte hadde tross alt gjennomført store utskiftninger dagsaviser. Norsk Arbeiderpresse AS ga allerede av det tekniske utstyret – særlig overgangen til fra 1950-årene bidrag til investeringer og til å offsettrykk – i årene før eierskifter, og eierkon- dekke underskudd i en del aviser i bytte mot sentrasjon ble et dominerende trekk ved den eierandeler. Dette førte til at fagforeninger, par- norske pressens utvikling. Dessuten var ikke nye tilag og andre organisasjoner som var tilknyttet eiere nødvendigvis noen garanti for at avisene arbeiderbevegelsen, grad- skulle bli tilført mer kapital. vis mistet kontroll over avi- Målet med å kjøpe avisak- sene – noe som for øvrig «Disse teknologiskiftene sjer var jo var som regel å bidro til å lette etableringen tjene penger på investerin- av A-pressekonsernet i var kostbare» gen gjennom bedret resul- 1989.13 Fra midten av tat, stigende aksjekurser, 1960-årene til utgangen av 1970-årene valgte så aksjeutbytte eller konsernbidrag. Den vanligste å si alle norske aviser å skifte ut trykkpressene metoden for å nå slike mål var å rasjonalisere og sine for å gå over til offsettrykk. I den samme kutte kostnader. Så var det heller ikke slik at in- perioden gjorde også datateknologien sitt inn- vestorene først og fremst jaktet ønsket å inves- tog i avisene – først i setteriene, noe senere også tere i de avisene som hadde størst behov for ny i redaksjonene. Disse teknologiskiftene var kost- kapital. Investeringsselskapet Pegasus illustrerer bare, og forfatterne av Norsk mediehistorie skri- dette poenget godt: Fra 1985 til 1986 kjøpte ver at eierskiftene i norsk dagspresse i 1980-åre- selskapet seg opp i en rekke aviser uten å legge ne hadde en klar sammenheng med avisenes skjul på sin interesse for «nummer en-aviser med behov for kapitaltilførsel for å kunne investere i god økonomi».16 nytt produksjonsutstyr.14 Medieutviklingen utenfor Norges grenser ble Kapitalbehov og teknologisk endring forklarer fulgt med interesse både av våre hjemlige poli- en del. Dagbladet var for eksempel en avis som tikere og av kapitalsterke selskaper, grupperin- rundt midten av 1980-årene hentet inn kapital ger og enkeltpersoner på jakt etter lovende in- fra nye eiere for å finansiere et nytt produksjons- vesteringsobjekter. I USA og i flere europeiske land var mange aviser eid av store medieselska- 13 Overrein, Per: Avviklingen av partipressen. En studie av avisen Østlendingen og norske partiavis-historier per, og dette inspirerte til handling også her i 17 1970–2004, hovedoppgave ved Institutt for sosiologi og landet. Et ideologisk skifte i markedsliberalis- statsvitenskap, NTNU 2005, s. 24 og 112. tisk retning bidro samtidig til å legge forholdene 14 Dahl, Hans Fredrik og Bastiansen, Henrik G.: Norsk til rette for ivrige medieinvestorer. En deregule- mediehistorie, Oslo 2003, s. 466. Medieviteren Johan Roppen slutter delvis opp om dette når han i en av- handling skriver at lokale aviseiere som solgte til Orkla, 15 Dahl, Hans Fredrik, Forr, Gudleiv, Mjeldheim, Leiv og i enkelte tilfeller var motivert av frykt for ikke å kunne Solstad, Arve: Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom skaffe til veie tilstrekkelig kapital til avistrykkeriene sine. 125 år, Oslo 1993, s. 48. (Roppen, Johann: Orklas lange revolusjon. Konsern, 16 NTBtekst 7.1.1986. redaktørar og journalistikk i Orkla Medias norske aviser 17 I Orkla ble amerikanske undersøkelser om informasjons- 1985–2000, publikasjon nr. 56, Institutt for medievitens- sektorens utvikling tillagt stor vekt under arbeidet med å kap, Universitetet i Bergen 2003, s. 92.) utvikle selskapets investeringsstrategier på medieområdet. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 133

ring av det norske kredittmarkedet gjorde det Aviser kjøper aviser enklere å foreta lånefinansierte investeringer. I I 1986 begynte Dagbladet å kjøpe aksjeposter i tillegg ble det gjennomført målrettede skatte- aviser som Bergens Tidende, Haugesunds Avis, messige tiltak som skulle stimulere både store Romsdals Budstikke, Driva, Åndalsnes Avis, og små aktører til å investere i aksjer. Enkelte Nordmørsposten, Andøyposten, Ullern Avis/ tiltak ble gjennomført allerede før Høyre overtok Akersposten, Trønderavisa og Sør-Trøndelag. regjeringsmakten etter Arbeiderpartiet i 1981, Medieforsker Svennik Høyer skriver at redaktør men de ble supplert, videreført og forsterket av Arve Solstad var initiativtakeren til dette. Han Kåre Willochs regjering. ønsket å bygge opp en kjede av liberale aviser – tidligere venstreaviser som Dagbladet tradi- Den omfattende interessen for avisaksjer i første sjonelt hadde gitt støtte – med Dagbladet som halvdel av 1980-årene må også ses i sammen- det sentrale ledd.19 Høyer skriver også at disse heng med avisenes annonsesalg og resultat oppkjøpene bidro til at Schibsted-gruppen utvikling. En internasjonal høykonjunktur, begynte å investere i andre mediebedrifter.20 stigende oljepriser og Willoch-regjeringens for- Ifølge Dagbladets administrerende direktør fra bruksfremmende kredittpolitikk førte til at det 1986 til 1991, Arne Jørgensen, gikk imidlertid norske reklamemarkedet var i sterk vekst fra påvirkningen motsatt vei; Dagbladet begynte å 1983 til 1987. I løpet av disse årene økte det to- kjøpe aksjeposter i andre aviser av frykt for at tale reklameforbruket med 40 prosent. Både Schibsted, Orkla og arbeiderpressen skulle bli ukepressen og dagspressen nøt godt av denne enerådende på det norske avismarkedet. «Vi veksten, og mange investorer så muligheter til ønsker en utvikling hvor det kan bli flere avishus å tjene raske penger i en bransje i framgang. enn disse tre, og ser A/S Dagbladet som en na- Avisaksjer var sjelden blitt omsatt på det åpne turlig motor i en av disse fremtidige enhetene», markedet, og verdien av dem var tilsvarende sa Jørgensen til Journalisten i 1988.21 Dermed sjelden gjenstand for mar- kan det se ut til at Dagbla- kedsmessige vurderinger. dets aksjekjøp i andre aviser Fram mot 1980-årene var en «Vi ønsker en utvikling i hvert fall delvis var moti- rekke aviser fortsatt familie- hvor det kan bli flere vert av et ønske om å opp- foretak eller eid av et stort rettholde et differensiert antall småaksjonærer som avishus enn disse tre» pressemønster, i en situa- hadde skaffet seg aksjer av sjon hvor store mediekon- andre grunner enn de rent profittmessige. Slike sern var i ferd med å skaffe seg dominerende bedrifter tiltrakk seg nå profesjonelle investorers posisjoner på avismarkedet.22 oppmerksomhet. Blant dem var det «en utbredt oppfatning at aksjekursene for mange aviser stod lavt i forhold til de verdier de represen 18 terte». Avisaksjer ble ettertraktede investe- 19 Høyer, Svennik: «Kriser, kupp og kamp – Dagbladets ringsobjekter, og mange avisaksjonærer opp eiere og marked», i Dahl, Hans Fredrik, Forr, Gudleiv, daget at de satt på aksjer som andre var villige Mjeldheim, Leiv og Solstad, Arve: Utskjelt og utsolgt. til å betale gode priser for. Dagbladet gjennom 125 år, Oslo 1993, s. 49. 20 Høyer 1993, s. 49. 21 Sitert etter NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, 18 NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, s. 8; Aften- s. 10. posten 27.11.1985. 22 NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, s. 28. 134 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Dagbladets oppkjøp foregikk i aviser som var oppfattet flere redaktører i Dagblad-eide aviser spredt over store deler av landet, og det var Dagbladet som en passiv aksjonær med uklare følgelig begrensede muligheter til å rasjona målsettinger knyttet til sitt aviseierskap. Forsø- lisere ved å etablere felles trykkeriløsninger eller ket på å etablere «en uavhengig norsk presse- lignende. Flere av oppkjøpsobjektene var dess- gruppe som en motvekt til eksempelvis Schib- uten nr. 2-aviser med anstrengt økonomi. Avisen sted og A-pressen» falt i grus.26 Nordmørsposten var ikke på jakt etter kontrollerende eierandeler. ble nedlagt etter en intens aviskrig med A-pres- Ifølge Arne Jørgensen var den enkelte avis best seavisen Tidens Krav.27 Andøyposten og Ullern tjent med at aksjemajoriteten forble på lokale Avis/Akersposten ble solgt til de ansatte. Sør- hender. Likevel valgte Dagbladet å kjøpe mer Trøndelag ble solgt til Adresseavisen, og Roms- enn 90 prosent av aksjene i både Ullern Avis/ dals Budstikke, Driva, Åndalsnes Avis og Hauge- Akersposten og Nordmørsposten. I et «Investor- sunds Avis ble solgt til Orkla Media. blikk på Dagbladet-aksjen» i 1989 skrev Dagens Næringsliv at Dagbladet gikk med solid over- Schibsted-gruppen la i 1985 planer om å utvide skudd, og at høye opplagstall kombinert med virksomheten sin gjennom oppkjøp av både gode muligheter til å øke utsalgsprisen fikk fram- aviser, forlag og andre mediebedrifter. Styrefor- tiden til å fortone seg som lys. Usikkerhetsmo- mann Jørgen Huitfeldt meddelte pressen at mentet var selskapets investeringsvirksomhet Schibsted-gruppen satt inne med kompetanse, og særlig Ullern Avis/Akers- kapital og ressurser som posten og Nordmørspos- med fordel kunne benyttes ten, som Dagens Næringsliv «Dagbladets oppkjøpseventyr til et engasjement i flere avi- betegnet som «de reneste kom til å koste avisen dyrt.» ser enn Aftenposten og Ver- pengesluk». Til tross for dens Gang. Huitfeldt var opplagsrekord i 1988 hadde åpen med hensyn til hva disse to avisene et samlet underskudd på elleve slags aviser Schibsted skulle engasjere seg i, og millioner kroner. I Dagbladet gikk pengestrøm- det var ingenting i veien for å kjøpe arbeideravi- men nedover i systemet. Totalt betalte Dagbla- ser, ettersom «utviklingen i norsk presse går mot det 19 millioner kroner i konsernbidrag til sine avideologisering».28 Norges Handels- og Sjø- datterselskaper i 1988.23 fartstidende ga uttrykk for en viss skepsis og skrev at Schibsted ønsket å skape et nytt Medie- Dagbladets oppkjøpseventyr kom til å koste Norge ved å kjøpe opp lokalaviser som skulle avisen dyrt. Tapene er blitt anslått til 70 millioner fôres med stoff som var produsert i Oslo. Admi- kroner. Den mislykkede satsingen er blitt forklart nistrerende direktør Gunnar Wille regnet imid- med høye aksjepriser og manglende muligheter lertid med at Schibsted – som et solid avishus til å rasjonalisere den journalistiske innsatsen.24 med lange tradisjoner – ville bli godt mottatt Det har imidlertid også blitt hevdet at Dagbladet som eier og samarbeidspartner. Han trodde i ikke hadde de riktige forutsetningene til å drive avisene skikkelig, og at det skortet på både tål- 26 NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, s. 28. modighet og anledning til å «vente på betre 27 Innvik, Petter E.: Et fyrtårn i havgapet. Tidens Krav tider».25 Ifølge medieforsker Johann Roppen gjennom 100 år 1906–2006, Kristiansund 2006, s. 176 f. Se mer om konkurransen mellom kristiansundsavise- 23 Dagens Næringsliv 15.4.1989. ne Tidens Krav og Nordmørsposten i Dagspressen nr. 24 Høyer 1993, s. 50. 6/1988, s. 10 f. 25 Roppen 2003, s. 222–223. 28 NTBtekst 1.11.1985. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 135

hvert fall at selskapet ville bli bedre mottatt enn det Høyrepressen så med uro på utviklingen: en del investorer som med mye kapital, men «Blir norsk presse variert og preget av mangfold, begrenset innsikt i redaksjonell drift var begynt når de store avishusene eier distrikts- og lokala- å kjøpe seg opp i norske medier.29 visene?», spurte bladet sommeren 1986.34

Stortingsrepresentant Reiulf Steen var en av flere Aftenposten kjøpte seg opp i Fædrelandsven- som så med skepsis på Schibsteds planer. Han nen og i Stavanger Aftenblad i 1986, mens Ver- fryktet en privat monopolisering av mediene, og dens Gang begynte å kjøpe aksjer i Bladet Trom- han var bekymret for at det med utgangspunkt i sø. Året etter hadde VG sikret seg over 90 prosent enkelte dominerende aviser ville bli etablert et av aksjene i denne avisen. Ikke lenge etter over- begrenset antall mediemonopoler med kontroll tok Verdens Gang også en mindre aksjepost i over både aviser, lokalradio Adresseavisen i Trondheim. og fjernsyn.30 Gunnar Nord- «Blir norsk presse variert Dette aksjekjøpet var et by, som var leder av Aften- ledd i en avtale om at Adres- postens grafiske klubb, var og preget av mangfold, når seavisen skulle overta tryk- heller ikke begeistret. Han de store avishusene eier kingen av en del av VGs hadde forståelse for at opplag.35 I en offentlig ut- Schibsted-ledelsen ville skaf- distrikts- og lokalavisene?» redning om eierforhold i fe selskapet flere bein å stå dagspressen har det blitt på, men han ønsket ikke at Aftenposten skulle «ta kommentert at Verdens Gang og Aftenposten opp konkurransen med Orkla, Media Vision, fulgte ulike oppkjøpsstrategier, og tidligere VG- Trygve Hegnar og andre når det gjelder spekula- redaktør Andreas Nordland har beskrevet Schib- sjon og oppkjøp av andre aviser».31 Norsk Grafisk sted-gruppens oppkjøp som lite planmessige Forbunds fagblad tok saken opp på lederplass og og preget av tilfeldigheter i denne perioden.36 la vekt på den betydningen en differensiert pres- Ifølge Nordland jaktet VG først og fremst på nr. se hadde for demokratiet. «Det mangfold som 2-aviser, og ett av målene var å kombinere drift har preget norsk presse, er for verdifullt til å ofres av lokalaviser med drift av avdelingskontorer for på grunn av Schibsted-konsernets ønske om å Verdens Gang. VGs eierandeler i andre aviser ekspandere på de små uavhengige lokalavisenes skulle helst være 51 prosent; de øvrige aksjene bekostning», het det i forbundsbladet.32 skulle være på lokale hender. Begrunnelsen for dette var «nødvendigheten av å samarbeide Disponent Einar Olsen i Norsk Arbeiderpresse intimt med det lokale miljø for å lage den riktige AS hadde også innvendinger å komme med. Han avis for det lokalsamfunn det dreiet seg om, dels advarte Schibsted og Aftenposten og sa at det å dele den økonomiske risiko og dels å motvirke norske samfunnet kom til å iverksette mottiltak inntrykket av at man ønsket dominans».37 Enga- i form av regelverk og kontrollinstanser dersom sjementet i andre aviser og mediebedrifter ble det differensierte pressemønsteret ble erstattet av multimediemonopoler og kjeder.33 Selv bla- 34 Høyrepressen nr. 2/1986, s. 4. 35 NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, s. 11. 29 Norges Handels- og Sjøfartstidende 4.11.1985. 36 NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, s. 11; 30 NTBtekst 15.1.1986. Andreas Nordland. Foredrag på seminar om konserndan- 31 Innlegg av Gunnar Nordby i Arbeiderbladet 14.11.1985. ning i norsk presse 10.10.2005. 32 Norsk Grafia nr. 19/1985, s. 291. 37 Referat fra høringsrunde om eierforhold i dagspressen. 33 Innlegg av Einar Olsen i Arbeiderbladet 9.11.1985. NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, s. 30. 136 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

mer samkjørt og målrettet etter at Schibsted i størst interesse, var den såkalte informasjons- 1989 ble etablert som et konsern med Aftenpos- sektoren.41 Denne omfattet blant annet aviser, ten, Verdens Gang og Schibsted Forlag som dat- og i en intern utredning ble dagspressens situa- terselskaper. Andreas Nordland mente for øvrig sjon presenterte på følgende måte: Norge had- at VG representerte noe kvalitativt annet enn de 210 aviser i 1984. Mange av dem hadde lave mange av de andre kjøperne av avisaksjer; til opplagstall, dårlig økonomi og høy statsstøtte. Journalisten uttalte han at Media Visjon og Orkla Noen av dem hadde imidlertid lyse framtidsut- var mediespekulanter som visste lite om avis- sikter, og disse ville «ha en sentral rolle også i det drift, og som først og fremst var ute etter raske fremtidige mediebildet».42 Tydelig inspirert av gevinster. «Vi i VG vet mye om avisdrift, og vi har en nylig publisert innstilling fra det offentlig økonomi til å vente», sa Nordland.38 oppnevnte Medieutvalget gjorde forfatterne av Orkla-utredningen rede for hva som ville være Det var også en del regionaviser som kastet seg avisenes suksesskriterier, og hva slags aviser det på oppkjøpsbølgen i mediebransjen på denne ville være lønnsomt å satse på.43 I motsetning til tiden. Adresseavisen kjøpte 66 prosent av ak- i en del andre land var antallet avislesere i Norge sjene i Fosna-Folket i 1986, mens Stavanger Af- fortsatt stigende ved inngangen til 1980-årene, tenblad gikk tungt inn i etableringen av Sand- og det ble antatt at avisenes samlede opplags- nesposten i 1987. Bergens Tidende kjøpte seg tall kom til å holde seg noenlunde konstant i de på samme tid inn i Åsaneposten, Bygdenytt, nærmeste årene. Det kunne imidlertid oppstå Fanaposten og Askøyværingen.39 Bergens Ti- store forskyvninger mellom de ulike avisene. dende var imidlertid også selv et interessant Annonsemarkedet var gjennom flere år blitt sta- investeringsobjekt. En Bergens-advokat gjorde dig viktigere for avisene, og en eventuell innfø- et mislykket forsøk på å kjøpe opp avisen i 1985, ring av TV-reklame ville derfor få avgjørende mens det omstridte medieselskapet VIP Scandi- betydning for dagspressens framtid. Riksaviser navia klarte å få hånd om 13 prosent av aksjene – som VG og Dagbladet – ville bli hardest ram- samme år. Aksjeposten ble ti måneder senere met av konkurranse fra nye reklamebaserte me- solgt til Dagbladet – med en fortjeneste på 8,5 dier. Mer typiske annonseaviser – som Aftenpos- millioner kroner.40 Disse hendelsene førte til at ten og en del regionaviser – ville klare å holde styret i Bergens Tidende vedtok stemmeretts- stillingen. Lokalaviser kunne derimot komme til begrensninger for å gjøre det mindre attraktivt å øke annonseinntektene sine, fordi de var spe- for investorer å skaffe seg store aksjeposter i avisen. 41 En del av avsnittene i den følgende beskrivelsen av Orkla Medias utvikling er hentet fra forfatterens Et industriselskap i mediebransjen tidligere utgivelse Johansen, Tor Are: Orkla Media Orkla Industrier AS begynte ved inngangen til 1983–2006. Et medieselskap i konserndanningens og 1980-årene å se seg om etter nye investerings- eierkonsentrasjonens epoke, Oslo 2011. Denne boken ble også utgitt som Pressehistorisk Tidsskrift nr. 16/2011. områder, og ett av de feltene som ble viet aller 42 Edda Media. Orkla Medias arkiv. Gammelt arkiv, boks N 1. Konsept for Orkla Industriers engasjement innenfor in- 38 Journalisten nr. 1/1986, s. 7. formasjonssektoren, Jan Lindh, Lars P. Fasting og Bjørn 39 NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, s. 11–12; M. Wiggen, våren 1984, side 29. Arbeiderbladet 8.1.1985; Journalisten nr. 13/1986, s. 6. 43 NOU 1983: 3 Massemedier og mediepolitikk, side 50–61. 40 Stavrum, Gunnar og Øvre-Helland, Kjell: Kaldt begjær. Medieutvalget ble oppnevnt i desember 1977 og avga VIP Scandinavias korte liv og brå død, Bergen 1988, s. sin innstilling i november 1982. Utvalget ble ledet av 54. Hallvard Bakke. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 137

sielt velegnet som oppfølgingsmedium til kring- res politiske tilhørighet – som styrte investe- kastingsreklame.44 ringsvalgene.46 Til forskjell fra både Dagbladet og VG ønsket Orkla Communication i utgangs- Lokalaviser var imidlertid ikke garantert en posi punktet å oppnå høyest mulig eierandel i de tiv utvikling på annonsemarkedet. Med henvis- ulike avisene. Aller helst burde den overstige 90 ning til den svenske presseforskeren Stig Hade- prosent, som var den grensen aksjeloven satte nius antok Orkla Industriers planleggere at det både for overføring av konsernbidrag fra dat- særlig var aviser med høy dekningsgrad i sitt terselskap til morselskap og for rett til å løse ut distrikt som ville oppnå vekst i annonsesalget. de øvrige aksjonærene. Med en slik eierandel var Høy dekningsgrad ble ansett for å være en vik- det «mulig for morselskapet å få disposisjonsrett tigere suksessfaktor enn høye opplagstall. Dette over kontantstrømmen i datterselskapet», som ble underbygd av tall som viste at annonser ut- det het i et strateginotat fra 1983.47 gjorde en større andel av inntektene til nr. 1-aviser enn til nr. 2-aviser, og at nr. 1-aviser som regel Tre store mediekonsern igjen på valen kunne vise til best resultat.45 Følgelig ville det 1987 markerte slutten på de økonomiske opp- – uavhengig av opplag – være større sannsynlig- gangstidene. Oljeprisene hadde falt dramatisk i het for å oppnå lønnsom produksjon i en nr. løpet av 1986, og året etter gjorde dette merk- 1-avis enn i en nr. 2-avis, og her finner vi hoved- bare utslag i norsk økonomi. Arbeiderpartiet begrunnelsen for at Orkla Industrier AS valgte å overtok regjeringsmakten i 1986. Med Gro Har- satse på lokale nr. 1-aviser da selskapet begynte lem Brundtland som statsminister ble den opp- å kjøpe seg opp i avisbransjen. hetede økonomien brakt under kontroll ved hjelp av innstrammingstiltak som rammet både I 1984 opprettet Orkla Industrier AS mediesel- offentlig og privat forbruk hardt. Mot slutten av skapet Orkla Communication – senere omdøpt 1987 begynte annonsesalget å gå nedover, og i til Orkla Media. Året etter kjøpte selskapet sin 1988 opplevde Norge – for første gang siden den første avis ved å overta alle aksjene i Moss Avis, andre verdenskrigen – en reell nedgang i rekla- og investeringen ble raskt fulgt opp ved kjøp av meomsetningen regnet både i volum og i kro- aksjer i en rekke nr. 1-aviser. Med tanke på rasjo- ner.48 Fra 1987 til 1991 ble dagspressens samlede naliseringsgevinster og trykkerisamarbeid ble annonsevolum redusert med 25 prosent. Mange det lagt vekt på at oppkjøpene skulle foregå aviser slet dessuten med en betydelig kostnads- innenfor geografisk avgrensede områder. Til å vekst parallelt med det nedadgående annonse- begynne med ble det utelukkende satset på salget, og dette fikk store konsekvenser for dags- byer langs Oslofjorden; innen utgangen av 1986 pressens resultater. Stadig flere aviser gikk med hadde Orkla Communication sikret seg aksje- underskudd. Veien ut av vanskelighetene gikk poster i Fredriksstad Blad, Østlandets Blad, Tøns- via harde kostnadskutt og redusert bemanning. bergs Blad, Gjengangeren og Sandefjords Blad. Den totale sysselsettingen i dagspressen gikk Selskapet kjøpte aksjer i borgerlige aviser, men ned med 450 årsverk i disse årene, og hardest det var avisenes inntjeningspotensial – ikke de- 46 Se blant annet Roppen 2003, s. 233. 44 Edda Media. Orkla Medias arkiv. Gammelt arkiv, boks N 47 Edda Media/Orkla Medias arkiv. Gammelt arkiv, boks N 1. Orkla Industrier A.s og informasjonssektoren. Notat 1. Orkla Industrier A.s og informasjonssektoren. Notat utarbeidet av Lars P. Fasting og Bjørn M. Wiggen, datert utarbeidet av Lars P. Fasting og Bjørn M. Wiggen, datert 25. november 1983, vedlegg 6.3, punkt 11. 25. november 1983, vedlegg 6.6. 45 NOU 1983: 3 Massemedier og mediepolitikk, side 52–54. 48 NOU 1992: 14 Mål og midler i pressepolitikken, s. 55. 138 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

gikk det utover de ansatte i avisenes tekniske løpet av 1991 overtok Orkla Media hovedtyng- avdelinger.49 den av Dagbladets eierandeler i andre aviser i tillegg til aksjemajoriteten i Sunnmørsposten og Nedgangstidene var med på å legge grunnlaget en større aksjepost i Asker og Bærums Budstikke. for nye oppkjøp, for ytterligere eierkonsentra- Ved utgangen av året hadde de tre mediekon- sjon i avisbransjen, og – som sernene eierinteresser i 58 vi senere skal se – for nye aviser som samlet hadde et rasjonaliseringstiltak i avis- «Stadig flere aviser gikk daglig opplag på bortimot trykkeriene. Flere små og med underskudd.» to millioner eksemplarer. mellomstore aktører trakk Dette utgjorde 67 prosent seg ut – eller ble kjøpt opp av landets samlede avis- – ved overgangen til 1990-årene. Investorer som opplag. I løpet av de to neste årene skulle denne først og fremst hadde jaktet på kursgevinster, andelen komme til å øke til hele 83 prosent.50 solgte seg ut, mens de som i tillegg var interessert i å tjene penger på langsiktig avisdrift, be- Rasjonalisering og felles trykkeriløsninger nyttet anledningen til å kjøpe seg opp. Tenden- De store mediekonsernene var opptatt av å sene hadde vært synlige mot slutten av kutte kostnader ved å samle trykkingen av flest 1980-årene, og de ble enda tydeligere ved inn- mulig aviser i færrest mulig avistrykkerier. Sam- gangen til det neste tiåret: Orkla Media, A-pres- arbeidstiltak og trykkerirasjonalisering var imid- sen og Schibsted etablerte seg – ikke bare som lertid ikke nye tanker som kom med konsernene. de største eierne innen avisbransjen – men også Det nye var evnen og viljen til å gjennomføre som de tre dominerende mediekonsernene her ideene – og det i en langt større utstrekning enn i landet med interesser innenfor radio, tv, rek noen tidligere hadde forestilt seg. Allerede høs- lame, dagspresse, ukepresse og så videre. I 1989 ten 1902 trykte fagbladet Typografiske Med var Norsk Arbeiderpresse AS blitt omdannet til delelser en artikkel med tittelen «Samarbejde i et konsern som med betydelig økonomisk støt- pressen». Foranledningen var nyheten om at te fra LO overtok eierskapet til de aller fleste Tønsberg-avisen Tunsbergeren hadde påtatt seg arbeideravisene her i landet. Til å begynne med å trykke Hortens Blad. Redaktøren i Tunsberge- var det nye konsernet mer ren vurderte dette som et opptatt av å oppnå lønn- interessant og framtidsret- som produksjon i egne avi- «Samarbejde i pressen» tet samarbeidsprosjekt. Og ser enn av å kjøpe seg inn i han så for seg muligheten andre, men dette skulle en- for utvidelser. Et felles avis- dre seg. Det gikk ikke lang tid før også A-pressen trykkeri i Horten burde uten større problemer kastet sine øyne på nye aviser – også på borger- kunne trykke aviser for distribusjon i Tønsberg, lige nr. 1-aviser. Horten og Moss. Ettersom en rekke aviser produserte tilnærmet identisk stoff i form av ny- Schibsteds aviser hadde det høyeste opplaget, hetsmeldinger, stortingsreferater og i en viss A-pressen var det konsernet som eide flest aviser, mens Orkla Media var den aviseieren som 50 NOU 1995: 3 Mangfold i media, s. 29. Tallene gjelder vokste raskest ved inngangen til 1990-årene. I aviser der de tre konsernene hadde ti prosent eller mer av aksjene. I 1991 eide de mer enn 50 prosent av aksjene i aviser som til sammen sto for 51 prosent av landets 49 NOU 1992: 14 Mål og midler i pressepolitikken, s. 56. totale avisopplag. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 139

Jens P. Heyerdahl d.y. var styreformann i Dagbladet og konsernsjef i Orkla Industrier AS. Med Heyerdahl i spissen gikk Or- kla tungt inn i mediebransjen. Fra en sped start i 1983 kjøpte datterselskapet Orkla Media seg opp til å bli et av Nordens fem største mediekonsern. (Foto: Mimsy Møller/Arbark) grad også politiske lederartikler, var det ikke to hundre aviser ble trykt på hver sin trykkpres- bare trykkekostnadene som kunne reduseres. se, og en del av disse pressene var ikke i drift i Ifølge redaktøren kunne også settingen utføres mer enn én time i døgnet. Det var åpenbart rom mer rasjonelt dersom avisene på begge sider av for bedre kapasitetsutnyttelse, og ett av komite- Oslofjorden begynte å samarbeide. Forslagene ens forslag gikk ut på at aviser i samme by eller falt ikke i god jord blant typografene. De fryktet i byer som lå nær hverandre, skulle opprette en utvikling som ville ramme de lokale trykke- felles avistrykkerier som tok seg av all avistryk- rienes næringsgrunnlag og sende typografene king innen et gitt geografisk område. Et annet ut i arbeidsledighet.51 forslag var å gi ut fellesaviser som var identiske med unntak av tittel og lederartikkel, eller aviser Den tekniske rasjonaliseringskomiteen i Norske med felles riks- og distriktsstoff, men hvor si- avisutgiveres landsforbund presenterte i 1949 dene med lokalt stoff varierte. Et tredje forslag ulike ideer til samarbeid i dagspressen. Bortimot var å gi ut flere lokalaviser i ett og samme dis- triktet, og hvor bare avistittelen varierte. Breviks 51 Typografiske Meddelelser nr. 42/1902, s. 282–283. Blad, Grenmar og Langesunds Blad ble produ- 140 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

sert på denne måten etter den andre verdens- felles trykkeriløsning.56 Det ble dermed mer dis- krigen.52 kusjoner enn realiteter ut av disse initiativene.

Mot slutten av 1940-årene trakk Johan Ona ofte I 1964 skrev redaksjonen for De grafiske fags fram trykkingen av Vestfold Arbeiderblad, Hor- årbog at den teknologiske utviklingen i avis- ten Arbeiderblad og Vestfold Fremtid i samme bransjen ville «medføre en helt ny type af trykkeri som et eksempel flere arbeideraviser avistrykkerier».57 Med innføringen av offsettrykk burde følge.53 Men rasjonaliseringsgevinster ville strukturen i avisbransjen endre seg. De en- kunne også oppnås ved samarbeid med aviser kelte avisene ville bare ha behov for et setteri og utenfor arbeiderpressen, og i første halvdel av en filmreproduksjonsavdeling; avissidene kunne 1950-årene førte Norsk Arbeiderpresse samtaler sendes på film til store, spesialiserte avistryk- med både Norsk Høyrepresse sentralt og med kerier som kunne påta seg trykkoppdrag for en del lokale høyreaviser med tanke å etablere flere aviser. Norske aviser begynte å gå over til felles trykkeriløsninger. Sørlandet og Christians- offset i 1965, og få år senere var trykkerisamar- sands Tidende, 1ste Mai og Stavangeren, Nord- beid et høyaktuelt diskusjonstema. Det var imid- lands Framtid og Nord- lertid ikke den teknologiske landsposten, Oppland utviklingen som drev disse Arbeiderblad og Opplands «Johan Ona advarte mot å diskusjonene framover, Tidende, Vestfinnmark Ar- men avisdøden som hadde beiderblad og Finnmarks- inngå et samarbeid med en rammet en rekke norske og posten var alle i forhandlin- «hendøende høyreavis».» utenlandske aviser i 1950- ger om samtrykking.54 Fra og 1960-årene, og som så ut Norsk Arbeiderpresses side til å fortsette med uformin- var det imidlertid avgjørende å få til ordninger sket kraft ved inngangen til 1970-årene. I 1969 hvor den lokale arbeideravisen var sikret å kom- var pressestøtten blitt innført for å forhindre me ut med en gevinst. I 1955 ville høyreavisen ytterligere avisdød og for å opprettholde en Opplands Tidende gjerne trykke i Oppland Ar- differensiert presse her i landet.58 Et annet virke- beiderblads nye trykkeri, men Johan Ona ad- middel som skulle styrke avisenes økonomi og varte mot å inngå et samarbeid med en «hendø- dermed hindre nedleggelser, var samarbeid avi- ende høyreavis».55 Han var også skeptisk til et sene i mellom – både på det tekniske og på det samarbeid i Finnmark, hvor Finnmarksposten redaksjonelle området. I 1974 la Dagspresseut- ble antatt å ha klart mest å hente på å etablere valget fram en innstilling om økt samarbeid i pressen, og ett av tiltakene som utvalget tok til orde for, var særskilte investeringstilskudd til aviser som inngikk avtaler om teknisk samar- 52 Avisteknikk, NALs tekniske rasjonaliseringskomité 1956, beid.59 s. 77. 53 Lyshagen, Guttorm: Fra storhusholdning til moderne mediekonsern. Norsk Arbeiderpresses historie, A- pressen 2008, s. 48. 56 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ab 2. Protokoll fra 54 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ab 2. Protokoll fra styremøte 11.11.1954. styremøte 11.11.1954. 57 De grafiske fags årbog, 1964, s. 10. 55 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Ea 60, mappe: 58 Høst, Sigurd: «Avisnedleggelser og nyetableringer.» NOU Oppland Arbeiderblad. Korr. 1955. Notat fra konferanse 2000: 15 Pressepolitikk ved et årtusenskifte, vedlegg 5. 14.4.1955. 59 NOU 1974: 57 Samarbeid i pressen, s. 9. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 141

Utvalget var blitt nedsatt av Forbruker- og ad- te arendalsavisen Tiden. Samarbeidsavtalen ministrasjonsdepartementet, og i departemen- innebar at Sørlandets trykkeri skulle produsere tet ble innstillingen positivt mottatt.60 I pressens fire dagsaviser i tillegg til flere fådagersaviser og og i de avisansattes organisasjoner fikk imidler- ukeaviser.63 «Teknikken er politisk nøytral», het tid flere av samarbeidsforslagene en blandet det i en kommentarartikkel i Sørlandet; avisens mottakelse. Norsk Grafisk Forbund ga uttrykk for lesere ble forsikret om at samarbeidet bare ville den samme skepsisen som forbundets fagblad omfatte den tekniske produksjonen. Det redak- hadde gjort i 1902; dersom avisproduksjonen sjonelle arbeidet ville ikke bli berørt, og avisens ble samlet i få og store trykkerier, ville forbun- ledelse poengterte at Sørlandske Tidende fort- dets medlemmer bli hardt rammet. En slik utvik- satt ville bli betraktet som en «politisk erkefien- ling ville dessuten true de lokale grafiske fagmil- de». Avisen så for øvrig på seg selv som en pio- jøene, som ofte var bygd opp rundt kombinerte ner på samarbeidsområdet: «Det tekniske avis- og aksidenstrykkerier. Norsk Journalistlag samarbeidet som er innledet i Kristiansand vil uttrykte på sin side skepsis til redaksjonelle sam- antakelig komme til å danne skole i alle deler av arbeidsformer som «kunne bidra til en økende landet», sto det i den nevnte kommentarartik- uniformering av avisenes innhold» og dermed kelen.64 motvirke ønsket om å opprettholde en differensiert presse.61 Journalistlaget reagerte særlig på Nå var ikke alle sider ved det avistekniske sam- at Dagspresseutvalget i sine konklusjoner hev- arbeidet i regi av Sørlandet så unikt som avisens det at produksjonstekniske samarbeidsløsnin- ledelse antok, og som vi har sett, ble tilsvarende ger ville tvinge fram et omfattende redaksjonelt løsninger diskutert i arbeiderpressen 20 år tidli- samarbeid. Ifølge Journalistlaget måtte hensik- gere. Ved inngangen til 1970-årene ble høyrea- ten med et teknisk samarbeid mellom aviser visen Stiftstidende trykt på Hamar Arbeider- først og fremst være å frigjøre økonomiske res- blads nye offsetpresse. Og i hovedstaden hadde surser til «redaksjonell differensiering».62 Penger de fleste store avisene vært involvert i en eller spart ved introduksjonen av mer rasjonelle tek- annen form for teknisk samarbeid i mange år. niske løsninger skulle med andre ord benyttes Morgenposten og Norges Handels- og Sjøfarts- til å styrke avisene som redaksjonelle produkter. tidende innledet i 1958 et trykkerisamarbeid som varte fram til Morgenposten ble nedlagt i Inspirert av Dagspresseutvalgets forslag om økt 1971.65 Morgenbladet og Nationen etablerte teknisk samarbeid i pressen inngikk arbeideravi- felles trykkeri i 1959. I 1978 ble imidlertid tryk- sen Sørlandet i Kristiansand i 1975 en trykkeri kingen av Morgenbladet overført til arbeideravi- avtale med den konservative avisen Sørlandske sen Fremtiden i Drammen. VG var blitt trykt i Tidende i Arendal. Sørlandske Tidende skulle Aftenpostens trykkeri siden 1963 – tre år før hele legge ned trykkeriet sitt og overføre trykkingen avisen ble solgt til Aftenposten, og i 1972 over- av både sin egen avis og enkelte andre trykk- tok Dagbladet både settingen og trykkingen av oppdrag til Sørlandet – som fra før av også tryk- Vårt Land.66 Ved inngangen til 1980-årene ble det for øvrig foretatt utredninger med tanke på 60 St. meld. nr. 34 (1975–76) Om vår dagspresse – økonomi og samarbeid, s. 38–39. 63 Sørlandet 27.2.1975; Aftenposten 27.2.1975. 61 St. meld. nr. 34 (1975–76) Om vår dagspresse – økonomi 64 Sørlandet 27.2.1975. og samarbeid, s. 89 og 100. 65 Holm, Yngvar: Sværta. Morgenposten – en gang Norges 62 St. meld. nr. 34 (1975–76) Om vår dagspresse – økonomi største avis, Oslo 1999, s. 53; VG 27.11.1971. og samarbeid, s. 101. 66 VG 27.11.1971. 142 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

å bygge et felles trykkeri for Arbeiderbladet, Dag- pressestøtten fast at utviklingen tross alt gikk i bladet, Nationen og Vårt Land, men slike planer riktig retning, men at den gikk for sakte. Den ble aldri realisert.67 Det som først og fremst skil- økonomiske situasjonen i dagspressen tilsa at te det avistekniske samarbeidet i regi av Sørlan- avisene snarest la til side alle motforestillinger det fra samarbeidsprosjektene blant osloavisene mot samarbeid – både mellom konkurrenter og – og som samtidig pekte framover mot den ut- mellom aviser med ulik politisk tilknytning.70 viklingen som skulle komme til å foregå i regi av de store mediekonsernene to tiår senere – var En del av de avisene som ble overtatt av Orkla antallet avistitler som ble samlet i ett trykkeri. Media i 1980- og 1990-årene, hadde tidligere diskutert trykkerisamarbeid med andre aviser, Konserndanning presser fram samarbeid og da fortrinnsvis med politisk likesinnede aviser Selv om det foregikk et visst samarbeid mellom som geografisk lå nær nok til at et samarbeid enkelte aviser, var det mange som etterlyste mer. ville være rasjonelt – men ikke så nær at de kon- I 1982 trykte Norges Handels- og Sjøfartstidende kurrerte. Moss Avis og Fredriksstad Blad hadde en artikkel kalt «Lite samarbeid i norsk presse». ført samtaler om å opprette et felles trykkeri i Gjennom intervjuer med sentrale personer i av- Råde, men i 1984 ble dette lagt på is fordi Moss isbransjen ble det påpekt at viljen til å etablere Avis regnet med å klare seg med sin gamle pres- fellesløsninger i pressen var liten, selv om både se i ytterligere fem år.71 Tønsbergs Blad og San- de økonomiske forholdene og den teknologiske defjords Blad var kommet atskillig lenger i sine utviklingen talte for et tettere samarbeid. Sjø- samarbeidsplaner. Da Orkla Communication – fartstidende skrev at 28 norske avistrykkerier via oppkjøpet av investeringsselskapet Pegasus produserte mer enn én avis, og at det en rekke i 1986 – skaffet seg eierandeler i disse avisene, steder også foregikk distribusjonssamarbeid.68 hadde de allerede prosjektert et felles trykkeri- Men flere av intervjuobjektene oppfattet dette anlegg som var kostnadsberegnet til 70 millio- som utilstrekkelig. Redaktør Andreas Hagen i ner kroner.72 Fra Orkla Communications side ble Østlendingen var en av dem som ivret for ny- dette betraktet som en utvikling i riktig retning; organisering av avisenes arbeidsformer. Han tok etablering av felles trykkeriløsninger var et nød- til orde for samarbeidsløsninger når det gjaldt vendig virkemiddel for å forbedre lønnsom den tekniske produksjonen av avisene, men han heten i dagspressen, og selskapets administra- så også for seg andre oppgaver som avisene sjon så på et tidlig tidspunkt for seg et kunne gå sammen om å løse – for eksempel trykkerisamarbeid som omfattet aviser på beg- regnskapsførsel. Hagen fryktet imidlertid at de ge sider av Oslofjorden.73 Selskapets administre- avisene som trengte det mest, allerede var for rende direktør Jan Lindh ga et tydelig signal om sent ute med å etablere kostnadsbesparende hvilken retning utviklingen ville ta, da han høs- samarbeidsprosjekter. I Sjøfartstidendes artikkel ten 1986 sa følgende til Aftenposten: «Antallet ble avisenes manglende vilje til å inngå samar- 70 NOU 1982: 44 Pressestøtten – mål og midler, s. 24. beidsavtaler forklart med tradisjonelle politiske 71 Journalisten nr. 5/1984, s. 29; Edda Media. Orkla Medias motsetninger, med følelsesmessige forhold og arkiv. «Overtagelse av Moss Avis». Notat til styremøte i med avisenes frykt for å utviske sin egen identi- Orkla Industrier 14.3.1985. Utarbeidet av Bjørn M. Wig- tet.69 Året etter slo en offentlig utredning om gen, datert 6.3.1985, s. 8. 72 Edda Media. Orkla Medias arkiv. Gammelt arkiv, boks 67 Arbeiderbladet 12.11.1982. P. Sakspapir til styremøte i Orkla Communication 68 Norges Handels- og Sjøfartstidende 25.11.1982. 29.8.1986. 69 Norges Handels- og Sjøfartstidende 25.11.1982. 73 Samme sted. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 143

avistrykkerier her i landet kunne kanskje med I Vestfold foregikk det også rasjonalisering på fordel reduseres til en tredjedel.»74 trykkerisiden. Ifølge sjefredaktør Svein Døvle- Larsen i Tønsbergs Blad, hadde de borgerlige Fredriksstad Blad satset videre på egen hånd da avisene «fra Varden i sør til Drammens Tidende samarbeidsforsøket med Moss Avis brøt sammen, i nord» tidligere forsøkt å etablere et felles avis- og sommeren 1986 kunne avisen innvie sitt nye trykkeri – uten å lykkes. Da Orkla Media kom inn avishus. Her var det installert en tolv år gammel som majoritetseier i Gjengangeren, Sandefjords trykkpresse som var kjøpt brukt av Fædrelands- Blad og Tønsbergs Blad, åpnet det seg imidlertid vennen i Kristiansand, og på helt nye samarbeidsmulig- denne ble både Fredriksstad «Antallet avistrykkerier heter.78 I 1988 tok Tønsbergs Blad og Sarpen trykt – i ta- Aktietrykkeri i bruk sitt nye bloidformat. Det gikk imid- her i landet kunne trykkerianlegg på Bjelland lertid ikke mer enn et drøyt kanskje med fordel reduseres utenfor Tønsberg, og her år før også trykkingen av ble alle de tre nevnte avise- Moss Avis ble flyttet til Fred- til en tredjedel.» ne trykt. Da Orkla Media i rikstad, og ved inngangen til 1987 overtok aksjemajorite- 1988 ble både bygning og presse overdratt til det ten i Sandefjords Blad, var mulighetene for leie- nystiftede selskapet ANS Rotasjonstrykk – setrykk ved Tønsbergs Aktietrykkeris nye anlegg nere Avisenes rotasjonstrykk. Dette selskapet var blitt trukket fram som et viktig fortrinn. Sande- eid med femti prosent hver av Fredriksstad Blad fjords Blad hadde en trykkpresse som var moden og Moss Avis.75 «Ved at vi sikret oss både Fredriks- for utskiftning, mens Tønsbergs Aktietrykkeri stad Blad og Moss Avis, ble det […] en løsning på hadde behov for flere trykkoppdrag. Fordi avi- den endeløse diskusjonen de to imellom om sen kunne inngå i et trykkerisamarbeid med trykkerisamarbeid. Det sier seg selv at det er helt Tønsbergs Blad/Tønsbergs Aktietrykkeri, var annerledes regningssvarende å trykke alle de tre Orkla Media villig til å strekke seg langt for å avisene i Fredrikstad framfor å sitte med ‘død overta Sandefjords Blad.79 kapital’ i to–tre trykkeribedrifter», sa Jan Lindh til Journalisten da ANS Rotasjonstrykk var satt i 1980-årenes eierskifter og den begynnende drift.76 Som eneeier ville Orkla Media med andre konserndanningen i mediebransjen førte til mer ord ikke akseptere at Moss Avis fortsatte å trykke fokusering på avisenes kostnader. De nye eierne i eget hus når det var ledig kapasitet i Fredriks- forlangte god avkastning på investert kapital, og stad Blads nye trykkeri. I boken «Mossavisa» skri- da annonsemarkedet sviktet fra 1987 og utover, ver for øvrig Olav Zakariassen at Moss Avis på var kostnadskutt den foretrukne metoden for å dette tidspunktet var nødt til å gjøre noe med opprettholde en høy inntjening. Både lønns- og trykkerisituasjonen på grunn av annonsørenes investeringsbudsjetter ble gått nærmere etter i krav om mer fargetrykk i annonsene.77 78 NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, s. 25. Se også Dagens Næringsliv 6.7.2001. Tidligere Kosmossjef 74 Aftenposten 4.9.1986. Bjørn Bettum forteller at han var med på å diskutere et 75 Dehli, Martin: Fredriksstad Blad gjennom skiftende trykkerisamarbeid mellom disse avisene mot slutten av tider. «Bladet» i det lokale miljø og i den politiske strid, 1960-årene. Fredrikstad 1988, s. 270 og 296. 79 Journalisten nr. 12/1988, s. 14. Jan Lindh uttalte til Jour- 76 Journalisten nr. 12/1988, s. 14. nalisten at Orkla Communication hadde hatt anledning 77 Zakariassen, Olav: «Mossavisa». Moss Avis 125 år til å betale relativt dyrt for å overta Sandefjords Blad på 1876–2001, Moss 2002, s. 171. grunn av det planlagte trykkerisamarbeidet. 144 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

sømmene; ved å samle trykkingen av flere aviser gjøre. Journalistenes arbeid ville bli endret, og under ett tak kunne det kuttes i begge poster. ikke minst ville den tekniske produksjonen av Orkla Media gikk i spissen for denne utviklingen. avisene bli «helt himmelvidt forskjellig fra den Selskapets ledelse var orientert om de foregå- vi kjenner i dag». Jansen fortalte at det teknisk ende årenes debatt om samarbeidstiltak i pres- ikke lenger var noe i veien for at en stor osloavis sen. Den var godt kjent med planene om sam- «samtidig kunne utkomme både i Bergen og arbeid som forelå i flere av de avisene som ble Trondheim på akkurat samme klokkeslettet og betraktet som interessante oppkjøpsobjekter. med presis det samme utstyret som hovedstads- Allerede i 1983 – i forbindelse med Orkla Indus- avisen, – takket være billedtelegrafisk overføring triers strategiske vurderinger omkring et mulig av samtlige avissidene til de lokale offsettryk- engasjement i mediebransjen – ble slike rasjo- keriene». Han antok at store utenlandske aviser naliseringsmuligheter diskutert. Som eier var da ville være først ute med å etablere slike ordnin- også selskapet raskt ute ger. De norske ville imidler- med å initiere trykkerisam- tid komme etter når de arbeid mellom konsernets «en fullstendig revolusjon innså hvilke fraktomkost- aviser. I en høringsuttalelse av alt som hadde med ninger de kunne spare, og til en offentlig utredning om hva slags service dette ville eierforholdene i dagspres- pressen å gjøre» innebære overfor abonnen- sen påpekte for øvrig Jan tene.82 Lindh at den formen for trykkerisamarbeid som Orkla Media her hadde satt i gang, var helt i tråd Jansen hadde rett i at utviklingen av nytt teknisk med oppfordringer som ulike presseorganisa- utstyr ville gjøre det atskillig enklere å trykke sjoner hadde kommet med i en årrekke.80 identiske aviser på flere steder samtidig. Men ideen om å produsere aviser på denne måten Satellittrykking – teknologien var ikke entydig knyttet til anvendelse av ny I kapittel 1 møtte vi Helfred Jansen, som under teknologi. I mellomkrigstiden hadde mange av krigen omsatte beslaglagt trykkeriutstyr fra ned- de store britiske avisene begynt å produsere lagte aviser på vegne av NS’ riksøkonomisjef. egne utgaver i flere byer, og Manchester utviklet Jansen drev sin egen grafiske fagforretning i seg til å bli landets viktigste senter for trykking Oslo, og han hadde gjennom en årrekke markert av såkalte satellittutgaver. Daily Mail, Daily Ex- seg som en engasjert deltaker i ulike fagtekniske press, Daily News og Daily Herald var blant de fora innenfor den grafiske bransjen.81 I 1942 store londonavisene som trykte egne utgaver i skrev han en artikkel kalt «Framtidens avis» i Manchester. Noen av disse avisene produserte fagbladet Grafia. Her tok han utgangspunkt i de også utgaver i Edinburgh og Glasgow.83 Avise- tre «største og uten sammenlikning merkeligste nes satellittutgaver var ikke nødvendigvis iden- oppfinnelsene som i de siste årtier er blitt gjort tiske med Londonutgaven, men de inneholdt innenfor de grafiske fag»: offsetpressen, bilde- telegraferingen og fjernskriveren. Ifølge Jansen 82 Grafia nr. 11–12/1942, s. 28. innvarslet disse oppfinnelsene en fullstendig 83 Typografiske Meddelelser nr. 36/1946, s. 302; Tunstall, revolusjon av alt som hadde med pressen å Jeremy: The media in Britain, Constable, London 1983, s. 76; Musson, A.E.: The Typographical Association. Origins and History up to 1949, Oxford University Press, 80 NOU 1988: 36 Om eierforholdene i dagspressen, s. 29. London 1954, s. 92; Andersen, Martin: Avisen i dag, Chr. 81 Se blant annet Norsk boktrykk kalender 1943, s. 5. Erichsens Forlag, København 1947, s. 68 f. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 145

mye av det samme nyhetsstoffet og mange av Elektro-Typesetter til å sende tekst til alle tryk- de samme artiklene. Avisartiklene kunne bli keriene via perforerte bånd og telefonlinjer. overført via telegraf, og teksten ble som regel Maskinen er blitt beskrevet som en betydelig satt av typografer både i London og i Manches- forbedring av teletypesetterne – først og fremst ter, men stoffet kunne også sendes i form av ved at settingen kunne utføres atskillig raskere. matriser som ble brukt til å støpe stereotypipla- Trykkeriene mottok fortsatt teksten i form av ter i de lokale trykkeriene. Etter hvert var det hullbånd som ble matet inn i settemaskiner som mulig å overføre ferdig satt tekst ved hjelp av støpte blysats. Ved hjelp av Elektro-Typesetteren teletypemaskiner og telegrafnettet. Mottakerne kunne likevel The Wall Street Journal fra utgan- fikk da teksten ut som perforerte papirstrimler gen av 1955 begynne å trykke identiske utgaver som ble matet inn i trykkeriets settemaskiner for på samme tid fra alle sine trykkerier.85 støping av linjer i bly. I 1962 tok The Wall Street Journal i bruk nok en I USA var The Wall Street Journal en foregangs teknisk nyvinning for å gjøre overføringen til avis på dette området. Med britiske aviser som avisens ulike trykkerier raskere og billigere – så- et uttalt forbilde etablerte New Yorks finansavis kalt faksimiletrykk. Når avissidene var brukket en vestkystutgave i 1929. Avisen ble trykt i San om, ble det tatt et spesielt avtrykk av sidene, og Francisco, og i egne øyne var The Wall Street dette avtrykket ble avlest på en roterende skan- Journal med dette blitt USAs første og eneste ner. Fra skanneren ble sidene sendt elektronisk avis med en reell nasjonal dekning – den første til trykkeriet ved hjelp av koaksialkabler og et avisen med kapasitet til å tilby hele landets avis system av mikrobølgesendere, og der ble de lesere de samme nyhetene på samme tid.84 Som kjørt ut på film. Filmene ble kopiert over på i Storbritannia var heller ikke disse avisene iden- trykkplater av sink som så ble etset på samme tiske. Vestkystutgaven hadde sin egen redaksjon måte som ved framstillingen av klisjeer. Resulta- som skrev artikler basert på de samme nyhets- tet var en høytrykksplate som kunne monteres telegrammene som New York-utgaven mottok. inn i en konvensjonell avispresse.86 Mot slutten I tillegg ble det produsert stoff beregnet spesielt av 1960-årene begynte avisen gradvis å gå over på leserne på USAs vestkyst. Hovedkontoret i til offsettrykk, og etter hvert ble også over New York overførte imidlertid stadig flere arti- føringsteknologien endret. Høsten 1974 over- kler til San Francisco via telegraf, og disse ble satt førte The Wall Street Journal for første gang på settemaskiner både i New York og i San Fran- skannede avissider til et av trykkeriene ved hjelp cisco. I 1948 ble det etablert en tredje utgave av av satellitt. The Wall Street Journal – med hovedkontor i Dallas – og noen år etter kom det også en ut- Akkurat som etableringen av lokale trykkerier i gave i Chicago. Manchester, Edinburgh og Glasgow hadde bidratt til å styrke Londonavisenes posisjon på The Wall Street Journal og eierselskapet Dow Jones var direkte involvert i utviklingen av tek- 85 Rosenberg, Jerry M.: Inside the Wall Street Journal. The nisk utstyr for rask overføring av stoff fra hoved- History and the Power of Dow Jones & Company and kontoret i New York til trykkeriene rundt om i America’s Most Influential Newspaper, Macmillan Com- pany, New York 1982, s. 214. For en nærmere beskrivelse landet. I 1954 tok avisen i bruk sin egenutviklede av Elektro-Typesetteren, se Typografiske Meddelelser nr. 2/1955, s. 34. 84 Wendt (1982), s. 209–210. 86 Rosenberg (1982), s. 216. 146 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

mellomkrigstidens nasjonale avismarked i Stor- Teknisk ble dette gjennomført omtrent som The britannia, så bidro The Wall Street Journals an- Wall Street Journal gjorde det på samme tid. vendelse av ny teknologi til at avisen i etterkrigs- Settingen foregikk i Stockholm. Avtrykk av hele tiden kunne feste grep om en stadig større del avissider ble fakset til de to andre trykkeriene. av det amerikanske avismarkedet. Opplaget Her ble det så kjørt ut filmer som ble kopiert over hadde vokst i løpet av krigen – fra 32 000 i 1941 på sinkplater og etset. Av disse platene ble det til 64 000 i 1946 – og i 1950-årene fortsatte opplaget matriser som ble brukt til å støpe stereo- laget å vokse eksepsjonelt. I 1955 var det kom- typiplater til rotasjonspressene.89 Aftonbladet met opp i 365 000, i løpet av 1960-årene ble én skulle trykkes i Ny Tid i Göteborg og i Arbetet i million passert, og i 1981 solgte The Wall Street Malmö. Innen prosjektet var kommet ordentlig Journal to millioner aviser per dag.87 Det er i i gang, ble imidlertid Ny Tid nedlagt. denne sammenhengen viktig å være klar over at avisenes suksess ikke kan forklares bare ved Satellittrykking i Norge at det er anvendt ny teknologi. Både londonavi- Også i norske avistrykkerier finner vi eksempler sene og The Wall Street Journal gjennomførte på mer eller mindre avanserte former for over- journalistiske omlegginger føring av avissider når set- – henholdsvis før og etter «Det er i denne sammenhengen teri og trykkeri befant seg den andre verdenskrig – på forskjellige steder. Under som styrket deres markeds- viktig å være klar over at krigen ble Arbeidernes Ak- posisjon.88 Endrede produk- tietrykkeri overtatt av Nasjo- sjonsprosesser ved at de tok avisenes suksess ikke kan nal Samling og omdøpt til i bruk satellittrykking og forklares bare ved at det er Nasjonal Samlings Rikstryk- tekniske nyvinninger gjorde keri. Fra Berlin mottok tryk- det så mulig for disse avi- anvendt ny teknologi.» keriet matriser til den tyske sene å utnytte et stort salgs- avisen Das Reich. Ved hjelp potensial på det nasjonale avismarkedet. av dem ble det støpt stereotypiplater og ukentlig trykt hele 500 000 eksemplarer av avisen.90 I Sverige kunngjorde Expressen høsten 1962 at Da Arbeiderbladet i 1963 tok i bruk sin nye rota- den fra 1964 skulle «filialtryckas» i Jönköping. sjonspresse – for øvrig bygd ved Kongsberg Vå- Dette innebar en utfordring for konkurrenten penfabrikk på lisens fra en sveitsisk maskinpro- Aftonbladet. Avisen gikk straks i gang med å dusent – ble produksjonen organisert på planlegge fjerntrykking i Göteborg og Malmö. omtrent samme måte. Matrisene ble preget i 87 Wendt (1982), s. 278, 350, 368. setteriet på Youngstorget. Deretter ble de frak- 88 Den britiske medieforskeren Jeremy Tunstall skriver tet med bil til Aktietrykkeriets lokaler på Løren, følgende: «[…] the ‘Northcliffe Revolution’ of halfpenny hvor stereotypiplatene til rotasjonspressen ble morning papers was being consolidated by the printing støpt.91 Ved overgangen til offsettrykk i 1976 ble of satellite editions in Manchester. Between 1920 and all teknisk produksjon samlet på Løren. Journa- 1938 sales of Fleet Street national morning dailies in- creased from 5 to 10 million […].» (Tunstall (1983), s. 76.); listenes artikler ble til å begynne med sendt med Under og rett etter den andre verdenskrig foretok The Wall Street Journal betydelige journalistiske endringer. 89 Aftonbladet, særtrykk 3.6.1963. Avisen fokuserte sterkere på nyheter, og både språkbruk 90 Arbark. Arbeiderbladets arkiv. Fortegnelse over aviser og og temavalg ble endret med tanke på å gjøre økonomi- journalister i Norge. (Oversikt utarbeidet under krigen, stoffet relevant for en større leserkrets. (Se blant annet antakelig av Johan Ona), s. 29. Wendt (1982), s. 277 f.) 91 Se blant annet Arbeiderbladet 19.1.1963. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 147

bil og etter hvert med faksmaskin fra redaksjonen i sentrum til setteriet og trykkeriet på Løren.

På samme tid som Arbeiderbladet erstattet sin Kongsberg-produserte høytrykkspresse med en amerikansk Goss Super Suburban offsetpresse, var Aftenposten i ferd med å bygge nye trykkerilokaler på Linderud i Groruddalen. Her skulle Aftenpostens morgen- og ettermiddagsutgave trykkes i offset, og her skulle også VG produseres. Setteriet ble værende igjen i Akersgata, og under planleggingsprosessen ble både drosjetransport og elektronisk overføring via kabel vurdert som metode for å sende avissidene fra setteriet til trykkeriet. Det endte imidlertid med en metode som hadde mye til felles med de løsningene som var blitt tatt i bruk i The Wall Street Journal. Af- tenpostens og VGs ferdige sidemontasjer ble avfotografert på reproavdelingen i Akersgata og skannet i en såkalt flat-bed-skanner. Fra skanneren ble sidene overført trådløst til trykkeriet på Linderud – via Tryvannstårnet – ved hjelp av en radiolinje. Trykkeriet på Linderud hadde en «faximilemottagning» der sidene ble kjørt ut på filmer.92 Disse filmene ble så kopiert over på offsetplater som ble montert inn i den nye pressen. Alf Hildrum var en pådriver for å samle arbeideravisene i Dette var en teknologi som tillot overføring til et konsern. (Foto: Mimsy Møller/Arbark) flere trykkerier på en gang. Det skulle imidlertid gå nok et tiår før slike produksjonsmetoder ble aktuelle i Norge. av VGs opplag.93 Fra VGs side var hensikten å nå leserne – også i de nordvestlige og nordlige VG var den første norske avisen som gikk i gang delene av landet – tidlig på dagen, men uten å med satellittrykking – iblant også kalt distribuert måtte endre avisens praksis med å starte tryk- trykking. Vi har tidligere sett at Verdens Gang kingen så langt ut på morgenkvisten som mulig. kjøpte en mindre aksjepost i Adresseavisen i Den 3. mai 1988 sendte VG sine første avissider Trondheim mot slutten av 1980-årene, og at via satellitt til Trondheim. Parallelt med at Schib- dette aksjekjøpet var et ledd i en avtale om at steds trykkeri på Linderud trykte hovedtyngden Adresseavisen skulle overta trykkingen av en del av opplaget på tre trykkpresser, trykte Adres- seavisens trykkeri ca. 80 000 eksemplarer for distribusjon i Trøndelag, Møre og Romsdal og 92 Se en beskrivelse av denne overføringsprosessen i Aften- Nordland. I årene som fulgte ble VG trykt ved posten 28.11.1977. Se også Eide, Martin: Verdens Gang 1945–95. Blod, sverte og gledestårer, Chr. Schibsteds Forlag A/S, Oslo 1995, s. 422. 93 NOU 1988: 36 Om eierforhold i dagspressen, s. 11. 148 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

stadig flere trykkerier. Høsten 1990 begynte Sta- delig forsprang på det nordnorske markedet. vanger Aftenblads trykkeri å trykke ca. 75 000 Ifølge administrerende direktør Cato Hellesjø var eksemplarer av VG, og i løpet av 1990-årene Dagbladets strategi i denne situasjonen å skaffe utvidet VG satellittproduksjonen sin til også å seg eiermessig kontroll over Dagblad-Trykk, av- omfatte trykking i Bergen, Harstad og Kristian- vikle trykkingsavtalen med sitt eget selskap og sand. I 2003 tok avisen denne produksjonsmo- innlede forhandlinger med andre avistrykkerier dellen enda et skritt videre ved å starte trykking om satellittrykking flere steder i landet.97 av VG på et avistrykkeri utenfor Valencia med tanke på salg til norske turister og nordmenn I løpet av 1996 økte Dagbladet eierandelen i boende i Spania. Fire år senere ble VG også trykt Dagblad-Trykk fra 50 til 95 prosent, og parallelt på Kanariøyene.94 med dette gikk avisen inn i forhandlinger med tanke på å sette trykkingen av ca. 40 prosent av VGs satellittrykking la et press på den andre opplaget på drøyt 200 000 ut til andre avistryk- store løssalgsavisen – Dagbladet. Lavere distri- kerier.98 Både Stavanger Aftenblad og Bergens busjonskostnader og senere Tidende var i ferd med å deadline representerte vik- bygge nye avistrykkerier, og tige konkurransefortrinn for «Fire år senere ble VG også de skulle etter planen stå VG. I Verdens Gang kunne ferdig ved inngangen til journalistene levere stoff trykt på Kanariøyene.» 1999. Rett før jul i 1996 sig- helt fram til klokka fire om nerte Dagbladet en femårs- natta. Likevel var avisen på kontrakt med Stavanger plass i aviskiosker over så å si hele landet klokka Aftenblad og en tiårskontrakt med Bergens Ti- halv åtte om morgenen.95 For å henge med i dende om trykking av henholdsvis 30 000 og konkurransen ønsket også Dagbladet å desen- 20 000 daglige eksemplarer av Dagbladet. På tralisere trykkingen, men før dette lot seg gjøre, samme tid sa for øvrig VG opp sin trykkingsav- måtte avisen løse et problem: I 1989 hadde Dag- tale med Aftenbladet og inngikk isteden en fem- bladet tatt i bruk et nytt trykkeri på Lørenskog tenårskontrakt med Bergens Tidende om tryk- – Dagblad-Trykk. Dette trykkeriet var ikke heleid king av avisens vestlandsopplag.99 Dagbladet av Dagbladet, men var organisert som et kom- fulgte ellers stort sett i VGs fotspor og inngikk mandittselskap der Dagbladet var én av flere mot slutten av 1990-årene trykkingsavtaler med eiere.96 En forutsetning fra flere av kommandit- både Harstad Tidende og Adressa-Trykk i Trond- tistenes side hadde vært at det nye trykkeriet heim. En periode trykte også Dagbladet et min- måtte sikres oppdraget med å trykke Dagbladet. dre antall aviser i Spania.100 Det var derfor inngått en avtale med trykkeriselskapet som bandt avisen til å trykke hele oppla- 97 Dagens Næringsliv 16.10.1996. get sitt på Lørenskog fram til 2004. I Dagbladet 98 Dagens Næringsliv 16.10.1996. 99 Dagens Næringsliv 20.12.1996; Bergens Tidende ble denne avtalen etter hvert betraktet som en 24.12.1996. alvorlig hemsko – særlig etter at VG i 1996 be- 100 Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Aftenposten gynte å trykke deler av opplaget sitt ved Harstad og Fædrelandsvennen begynte sommeren 2003 å Tidendes trykkeri og på den måten fikk et bety- trykke begrensede utgaver i Spania, beregnet på norske ferierende. Stavanger Aftenblad skal visstnok også ha 94 Eide 1995, s. 421; Kampanje (nettutgaven) 6.12.2007. blitt trykt i Hellas. På verdensbasis er satellittrykking et 95 NTBtekst 16.8.1996. utbredt fenomen. Flere amerikanske og europeiske aviser 96 Dagens Næringsliv 15.4.1989. trykkes parallelt i både søramerikanske og asiatiske land. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 149

VG var årets store opplagsvinner i 1997. I løpet trykkerier som nødvendig for å få opplaget raskt av dette året økte avisens salg med 15 000 ek- utover hele landet. Flere av avisene avviklet semplarer per dag – til 372 000. Administrerende dessuten trykkeriene sine og satte trykkingen ut direktør Aslak Ona i VG trakk fram stor driftssik- på anbud til andre. Utviklingen førte blant annet kerhet og tidlig trykkstart som to forklaringer på til at Manchester ikke lenger opprettholdt rollen veksten, men han la også vekt på at VG-trykkin- som landets ledende «subsenter» for avispro- gen i Harstad hadde hatt positive følger for avis- duksjon. Her hadde flere Londonaviser hatt salget i Nord-Norge.101 Cato Hellesjø i Dagbladet egne redaksjoner og setterier, men disse funk- var fornøyd med at avisen han representerte, så sjonene ble nå samlet i London.103 ut til å ha stanset en nedadgående trend, og at Dagbladet hadde hatt en liten oppgang på 2000 I Norge var det først og fremst et begrenset an- eksemplarer. Han antok dessuten at Dagbladet tall hovedstadsaviser som satset på satellittryk- i tiden framover ville få et ekstra løft i Nord- king. VG hadde vært først ute med å fordele Norge. Når både VG og Dagbladet ble trykt i trykkingen på flere steder, og konkurransen mel- Harstad, ville ikke VG lenger være den eneste lom de to løssalgsavisene VG og Dagbladet var riksdekkende løssalgsavisen som var å finne i de det dynamiske elementet i utviklingen av slike nordnorske butikkene tidlig om morgenen.102 produksjonsløsninger her i landet. Blant andre aviser som drev med såkalt distribuert trykking, Utviklingen fra slutten av 1980-årene og utover kan vi nevne Dagens Næringsliv. Avisen avviklet ga langt på vei Helfred Jansen rett i hans beskri- sitt eget trykkeri i 1990-årene og inngikk en tryk- velser av framtidens avis fra 1942. Riktignok var kingskontrakt med Dagblad-Trykk.104 Deler av anvendelsen av teknologi en litt annen enn han opplaget ble etter hvert trykt i Bergens Tidendes hadde forestilt seg, og det tok et par tiår mer enn trykkeri, ved Adressa-Trykk i Trondheim og se- han hadde regnet med før osloavisene begynte nere også hos Polaris Trykk Harstad. A-pressens å interessere seg for å trykke identiske utgaver i trykkeriselskap – Nr1 Trykk – forlenget i 2007 flere byer på samme tidspunkt. Han hadde imid- sine trykkingskontrakter med Finansavisen, Klas- lertid rett i at store utenlandske aviser kom til å sekampen og Vårt Land. Avisene skulle fortsatt gå i front, og at de norske ville følge etter når de trykkes på Lillestrøm, men fra 2009 ble opplaget innså alle fordelene – blant annet i form av redu for Midt-Norge trykt på Orkanger, der Nr1 Trykk serte distribusjonskostnader og en raskere og og Adressa-Trykk i fellesskap hadde bygd opp et bedre nyhetsservice overfor leserne. nytt avistrykkeri. I tillegg til delopplag av de tre nevnte oslobaserte avisene skulle Nr 1 Adressa- Situasjonen i britiske riksaviser ved inngangen Trykk Orkanger trykke i alt 25 regionale aviser.105 til 1990-årene er blitt beskrevet på følgende vis: Mange avisutgivere hadde på dette tidspunktet 103 Littleton, Suellen M. (1992) The Wapping Dispute. Ave- delt opp virksomheten sin og skilt administra- bury: The Avebury Business School Library, s. 169 – 170. 104 Dagens Næringslivs trykkingskontrakt med Dagblad- sjon, annonseavdeling, redaksjon og førtrykks- Trykk ble sagt opp i 2010. Fra sommeren 2011 ble hoved- avdeling fra selve trykkeriet. De fleste store avi- delen av opplaget trykt hos Schibsted Trykk. (Se bl.a. sene samlet de førstnevnte avdelingene på ett Dagens Næringsliv 10.7.2010) sted. Deretter opprettet de så mange satellit- 105 Fra høsten 2008 har Adresseavisen og Adressa-Trykk vært en del av mediekonsernet Polaris Media. Avistrykke- riet Nr1 Adressa-Trykk Orkanger er (per januar 2013) en 101 Dagens Næringsliv 2.12.1997. felleskontrollert virksomhet under Nr1 Trykk (Amedia) og 102 Dagens Næringsliv 2.12.1997. Polaris Trykk (Polaris Media). 150 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Avistrykking ble etter hvert en tjeneste som avisene kjøpte fra konserneide eller andre trykkerier. Stadig færre aviser hadde eget trykkeri. I 1990 overtok Aftenposten trykkingen av konkurrenten Arbeiderbladet. (Foto: Arbark)

De sistnevnte avtalene tyder på at selv relativt økt pressestøtte, så bidro utgiftsveksten til en små aviser med nasjonal dekning begynte å be- intensivert jakt på alternativer til distribusjon via trakte det som lønnsomt å dele opp trykkingen Posten. Trykking i flere byer på en gang framsto av opplaget sitt. Dette kan ha hatt sammenheng nå som en realistisk mulighet for flere enn de med at graden av automatisering av arbeidspro- aller største. sessene på nye trykkpresser har gjort det mulig å kutte ned på tidsbruken – og dermed kostna- Arbeiderpressen i endring dene – ved å trykke små opplag på store avis- Mot slutten av 1980-årene hadde avisene som presser. Men en vel så viktig forklaring er nok var tilknyttet Norsk Arbeiderpresse AS, et samlet økningen i avisenes distribusjonskostnader. I opplag på ca. 550 000. Opplagstallene gikk imid- årene fra 2003 til 2006 steg avisportoen kraftig lertid nedover, og i likhet med norske medie etter at Posten – som en tilpasning til EØS-regle- bedrifter for øvrig slet arbeideravisene med anne – var blitt pålagt å gå over fra innholdsba- nonsesvikt fra 1987 og utover. En del av dem serte til kostnadsbaserte portopriser.106 Selv om hadde dessuten svært høy gjeld som følge av noe av portoøkningen ble kompensert i form av investeringer foretatt under bedre konjunkturer i første halvdel av 1980-årene. For å få avisene 106 Pressemelding nr. 200/05 (22.12.2005) fra Kultur- og kirkedepartementet. Se også Fædrelandsvennen ut av dette uføret planla Norsk Arbeiderpresse 13.10.2005; Dagsavisen 16.11.2005; Nationen 22.11.2006. AS i 1988 en drastisk omorganisering av virksom- Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 151

heten sin. Selskapet skulle ikke lenger være et Som et ledd i denne nyorganiseringen av arbei- serviceorgan som fordelte de pengene – ca. 25 derpressen var det i forkant blitt stiftet et eget millioner kroner per år – som LO bevilget til pres- konsernselskap for arbeideravisene i Østfold. sen.107 Gjennom en kapitalutvidelse skulle Norsk Hensikten var å møte den direkte konkurransen Arbeiderpresse AS omdannes til et konsern som fra Orkla Medias aviser i dette fylket, og selska- skulle overta eierskapet til alle arbeideravisene pet skulle etter planen overta eierinteressene i her i landet. Ønsket om en slik selskapsform var Sarpsborg Arbeiderblad, Demokraten, Halden inspirert av konkurrentene Orkla Media, Schib- Arbeiderblad, Moss Dagblad og Østfoldposten. sted og Dagbladet. Ifølge Norsk Arbeiderpresses Antall ansatte i disse avisene skulle reduseres administrasjon ville en konsernorganisering gi med 25–30 personer – blant annet ved å over- helt andre finansielle og beslutningsmessige føre trykkingen av alle avisene til et eget pro- muligheter.108 duksjonsselskap som skulle ligge i Sarpsborg.111 Planene viste med all tydelighet at Orkla Media Arbeiderpressens framtid var en av hovedsakene ikke var alene om å hente ut rasjonaliserings på LO-kongressen høsten 1989. Etter en lengre gevinster gjennom å kutte ned på antallet avisdebatt vedtok kongressen at LO kunne skyte 160 trykkerier. Administrerende direktør Alf Hildrum millioner kroner inn i Norsk Arbeiderpresse AS. i Norsk Arbeiderpresse AS anslo i 1989 at antallet Intensjonen var at disse pengene skulle utgjøre trykkpresser i arbeiderpressen måtte reduseres det finansielle grunnlaget for konsernet A-pres- fra 26 til 17–18.112 Det fylkesbaserte konsernet sen, og kongressvedtaket markerte samtidig hadde fått navnet Østfoldpressen AS, men Hal- slutten på de årlige overføringene av såkalt pres- den Arbeiderblad ble aldri innlemmet. «Vi har sekontingent fra LO til arbeiderpressen.109 For ikke meldt oss ut av a-pressens fellesskap, men LO var det en forutsetning at alle arbeideravi- vil ikke flytte de 10–11 arbeidsplassene på tryk- sene gikk inn i konsernet, og da nr. 1-avisene keriet», var forklaringen fra Halden Arbeider- Hamar Arbeiderblad, Halden Arbeiderblad og blads styreformann.113 Nordlys valgte å bli stående utenfor, så det en stund ut til at planene ikke ville la seg gjennom- A-pressen sto overfor store utfordringer i arbei- føre. Etter visse utsettelser gikk likevel finansier- det med å snu arbeideravisenes nedadgående ingen i orden, slik at det nye konsernet kunne opplagstall og med å forbedre de svake resulta- etableres.110 tene i mange av avisene. Virkemidlene som ble tatt i bruk, var de samme som andre mediekonsern benyttet: knallhard økonomistyring, ned- 107 Jacobsen, Arvid mfl. (red.): Mennesker og meninger. A- pressen ASA 50 år 1948–1998, Oslo (A-pressen) 1998, s. leggelse av ulønnsomme aviser, nedbemanning 4; Lyshagen 2008, s. 139–140. – særlig på det tekniske området – og rasjonali- 108 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 68. Utfordringer sering av trykkerivirksomheten. Sommeren 1990 i 90-årene. Krav til organisasjon og kapital. Notat fra ble Østfoldposten i Askim nedlagt, og et halvt administrasjonen i Norsk Arbeiderpresse AS, datert juni 1989. år senere slo direktør Arvid Jacobsen fast at kon- 109 Siden LO-kongressen i 1949 hadde LO årlig overført sernet som helhet måtte slankes med 150 års- pressekontingent til Norsk Arbeiderpresse AS. 110 Nordlys ble senere innlemmet i konsernet ved at A- 111 Norsk Grafia nr. 5/1989, s. 22; Lyshagen 2008, s. 161–162. pressen i løpet av 1990-årene gradvis klarte å øke sin 112 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Da 68. Mappe: Kon- aksjepost i avisen. Se mer om dette i Christensen, Pål og serntanken. «Konsernfordelene på lengre sikt. Satsings- Tjelmeland, Hallvard: Flammende budbringer. Nordlys muligheter», internt notat. Udatert. gjennom 100 år, Nordlys, Tromsø 2003, kap. 16. 113 NTBtekst 28.6.1989. 152 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

verk.114 I årene som fulgte var rasjonaliserings- gjennom datterselskapet Akershus Trykk AS, å prosessen og nedbemanningen i A-pressen en ekspandere i andre retninger. I første halvdel av gjenganger i Norsk Grafias spalter. Fagbladet til 1990-årene ble to avistrykkerier overtatt: Natio- Norsk Grafisk Forbund var kritisk til A-pressens nens trykkeri – AS Avisproduksjon – som lå på hardkjør og beskyldte konsernet for å presse Skøyen i Oslo, og Fremtiden Trykk AS, som i 1992 sine ansatte til det ytterste var blitt skilt ut fra avisen og for å vise manglende re- Fremtiden. Trykkingen av spekt for spillereglene i ar- «Fagbladet til Norsk Grafisk denne tradisjonsrike arbei- beidslivet. Ved utgangen av Forbund var kritisk til deravisen ble nå flyttet fra 1992 var mer enn tre hundre Drammen til det nyerver- årsverk blitt borte, og Norsk A-pressens hardkjør og beskyldte vede trykkeriet på Skøyen. Grafisk Forbund fryktet at konsernet for å presse sine A-pressens redningsaksjon Etter noen år med mer eller ville få en negativ smitteef- ansatte til det ytterste» mindre planmessig omroke- fekt og føre til forverrede ring av konsernets trykkeri- kår for det tekniske personalet også i andre avi- virksomhet vedtok A-pressens styre i januar ser og avistrykkerier her i landet.115 1997 en ny trykkeristruktur for sine aviser på Østlandet. Og planen var enkel nok: Alle A-pres- Arbeidet med å etablere mer rasjonelle trykke- seavisene i Akershus og Østfold skulle trykkes i riløsninger ble satt i gang umiddelbart. I 1987 den nye «avisfabrikken» som konsernets nydan- hadde Akershus Arbeiderpresse AS innviet sitt nede regionselskap – Media Øst – var i ferd med nye trykkeri på Lillestrøm. Trykkeriet hadde én å bygge opp på Lillestrøm.117 Trykkeriet, som fikk rotasjonspresse, og den ble brukt til å trykke navnet Media Øst Trykk AS, skulle også trykke Akershus Arbeiderblad, Romerikes Blad, Akers- Glåmdalen og de avisene som ble produsert ved hus Amtstidende, Moss Dagblad og i en periode trykkeriet på Skøyen. De tre avistrykkeriene i også Osloavisen. I 1991 ble det inngått avtaler Sarpsborg, på Kongsvinger og på Skøyen skulle om trykking av Arbeiderbladet og Vårt Land, og legges ned. Norsk Grafisk Forbund, som selv i den forbindelse la selskapet planer om å an- hadde aksjer i konsernet, protesterte kraftig mot skaffe nok en presse. En ny rotasjonspresse for- den nye trykkeristrukturen – og særlig mot ned- utsatte imidlertid enda flere trykkoppdrag, og leggelsen av Glåmdalens trykkeri. Forbundet A-pressens ledelse vurderte derfor å legge ned hadde liten forståelse for at A-pressen ville fjer- konsernets avistrykkerier i Drammen og på ne ti–tolv arbeidsplasser i en avis som året i for- Kongsvinger for så å overføre trykkingen av veien hadde presentert et resultat på ni millioner Fremtiden og Glåmdalen til Lillestrøm.116 Pla- kroner, og det stilte seg i spissen for flere demon- nene ble møtt med kraftig motstand – særlig på strasjoner mot A-pressen, men også mot LO, Kongsvinger – og de lot seg først realisere flere som var den dominerende eieren i konsernet.118 år senere. I mellomtiden forsøkte A-pressen,

114 Nordlys 14.6.1990; Norsk Grafia nr. 1/1991, s. 7. 115 Se blant annet Norsk Grafia nr. 8/1991, s. 3, nr. 3/1992, s. 117 I 1996 ble A-pressen organisert i fem regionselskaper. 3 og nr. 3/1993, s. 6. Størst av disse var Media Øst med hovedsete på Lille- 116 Arbark. Norsk Arbeiderpresses arkiv. Boks Da 104, map- strøm, og det var også her konsernets desidert største pe: Ny trykkeristruktur, notat vedrørende ny rotasjons- avistrykkeri skulle ligge. presse i Lillestrøm, datert 5.8.1991. 118 Se blant annet Norsk Grafia nr. 5/1997, s. 12–13. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 153

Hovedargumentene for å samle avistrykkingen – Fremovers datterselskap som siden 1984 had- i Media Øst Trykk AS på Lillestrøm var ønsker om de klart seg godt med produksjonen av Frem- mer fargetrykk, bedre trykkvalitet og – ikke over og Norsk Lysningsblad – gikk nå en dys- minst – høyere produktivitet og dermed også trere framtid i møte: Samtidig som trykkingen bedre lønnsomhet. Bedriften på Lillestrøm, som av Fremover ble flyttet til Harstad, ble papirut- på dette tidspunktet trykte Romerikes Blad, Ar- gaven av Norsk Lysningsblad nedlagt. Nor-Trykk beiderbladet, Akershus Amtstidende, Vårt Land, AS ble deretter videreført som et aksidenstryk- Morgenbladet, Varingen og Lokalavisen Tøns- keri, men her var det bare jobb å få for fire av de berg, overtok trykkingen av Sarpsborg Arbeider- tretti ansatte.121 A-pressen hadde for øvrig også blad, Demokraten, Moss Dagblad, Indre Smaa- tidligere samarbeidet med Harstad Tidende- lenene, Øvre Smaalenene, Fremtiden og gruppen. I 2001 ble de to konkurrerende avisene Glåmdalen. Ved utgangen av 1998 – etter en del Nordlands Framtid (A-pressen) og Nordlands- innkjøringsproblemer, særlig med pakkerisyste- posten (HTG) i Bodø slått sammen til Avisa Nord- met – var A-pressens nyeste og største trykkeri land, som ble etablert med eget trykkeri.122 i full drift.119 Og allerede det påfølgende året sikret bedriften seg enda flere oppdrag ved å Arbeiderpressen hadde en lang tradisjon for inngå trykkingsavtaler med Finansavisen, Natio- samtrykking av aviser. Allerede tidlig på 1900-tal- nen og Klassekampen. let framsto enkelte av arbeideravisenes trykkerier som fellestrykkerier for politisk likesinnede Men det var ikke bare på Østlandet at A-pressen aviser i sitt nærmeste omland. Arbeideravisenes gjennomførte endringer. I 1996 ble trykkeriet til geografiske beliggenhet satte imidlertid visse Rogalands Avis – Rogaland Trykk AS – solgt, og grenser for den slags samarbeid – både før og produksjonen av Rogalands Avis ble overtatt av etter at avisene ble samlet i ett konsern. I de konkurrenten Stavanger Aftenblad.120 I 2002 ble opphetede debattene forut for konserndannel- trykkingen av Rana Blad vedtatt overført til sen i 1989 ble det antydet at A-pressen ville Helgeland Arbeiderblad i bygge opp et trykkeri i Mosjøen, og samme år fore- Trondheim som skulle tryk- slo et internt utvalg å avvi- «Arbeiderpressen hadde ke alle konsernets aviser for kle A-pressens avistrykkeri- en lang tradisjon for Nord-Norge, men noe slikt er på Hønefoss, i Svolvær, i har foreløpig ikke blitt for- Odda og i Mo i Rana. Dette samtrykking av aviser.» søkt realisert. Arbeideravi- året ble det også gjort ved- sene er spredt over hele tak om å investere 35 millioner kroner i et nytt landet, og for en del avisers tilfelle har avstan- trykkeri til avisen Nordlys i Tromsø. Trykkeriet sto dene vært for store til at det har blitt vurdert som ferdig i 2004, og i den forbindelse inngikk A- rasjonelt å flytte trykkingen til mer sentrale pro- pressen og den Schibsted-kontrollerte Harstad duksjonsenheter. Avisenes beliggenhet bidrar Tidende-gruppen (HTG) en avtale: Det HTG-eide dermed til å forklare hvorfor A-pressen ikke Bladet Tromsø skulle trykkes ved A-pressens nye klarte å rasjonalisere like hardt på trykkerifron- trykkeri i Tromsø. Til gjengjeld skulle HTG-Trykk ten som konkurrenten Orkla Media/Edda Media. produsere narvikavisen Fremover. Nor-Trykk AS Det sto imidlertid ikke på viljen: «Det er åpenbart

119 Journalisten 6.11.1998. 121 Fremover.no 30.6.2005. 120 Norsk Grafia nr. 11/1996, s. 6. 122 Se mer om dette i Lyshagen 2008, s. 225. 154 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

at du får bedre økonomi jo færre trykkeriinstal- le eies av Drammens Tidende og Buskeruds Blad, lasjoner du har», sa konserndirektør John Kvads- Tønsbergs Blad og Varden i fellesskap. På østsi- heim i A-pressen til Dagens Næringsliv i 2002, den av Oslofjorden skulle det bygges et tryk- samtidig som han beklaget seg over at A-pres- keri med én trykkpresse for produksjon av Fred- sen hadde langt flere trykkerier enn de øvrige riksstad Blad, Moss Avis og Østlandets Blad. I aviskonsernene i Norge.123 Noen flere nedleg- Møre og Romsdal skulle trykkingen av Sunn- gelser fulgte imidlertid i årene som fulgte. Ved mørsposten, Romsdals Budstikke, Driva, Åndals- inngangen til 2011 var A-pressens trykkerivirk- nes Avis og Fjordenes Tidende samles under ett somhet i Norge organisert med trykkeriet på tak, mens Haugesunds Avis i Rogaland fortsatt Lillestrøm som hovedkontor (fra sommeren skulle trykkes i eget trykkeri. Omleggingen ville 2004 under navnet Nr1 Trykk AS) og med yt- føre til at ti trykkerianlegg med til sammen el- terligere fem store avistrykkerier, et siviltrykkeri leve trykkpresser ble erstattet av fire anlegg med og fem såkalte hustrykkerier rundt om i landet. fem presser. En slik samordning av konsernets De sistnevnte var knyttet til mindre lokalaviser avistrykkerier kunne redusere avisenes samlede fra Rjukan i sør til Hammerfest i nord. investeringsbehov med tre hundre millioner kroner, og de årlige driftskostnadene ville bli Avistrykkeriene: fra mange små til få store redusert med 25 millioner. I prosjektrapporten Videreutvikling av trykkeristrukturen innen kon- ble ikke bemanningsbehovet konkret tallfestet, sernets dagspressevirksomhet ble pekt ut som men Aftenposten skrev at avviklingen av tryk- et hovedprosjekt for Orkla Medias strategiske keriene i Tønsberg, Skien og Drammen alene plan for årene 1995 til 1997. Det uttrykte målet ville føre til at avisenes trykkeribemanning ble var å forbedre konsernets evne til å utnytte felles redusert fra 66 til 35–40 årsverk.125 Omstruktu- ressurser og kompetanse. I 1995 ble det gjen- reringen av trykkerianleggene skulle settes i nomført et forprosjekt som skulle foreslå en ny gang så raskt som mulig. Det såkalte Oslofjord trykkeristruktur som ville gi konsernets aviser Vest-anlegget skulle være driftsklart i januar konkurransefordeler i form av reduserte kostna- 1998. Oslofjord Øst-anlegget skulle stå ferdig et der, økte inntekter, større kapasitet og bedre år senere, mens etableringen av ett trykkeri i kvalitet.124 Bakgrunnen for dette var en intern Møre og Romsdal og nyinvesteringer i Hauge- oppfatning av at konsernet omfattet for mange sund skulle utsettes til etter årtusenskiftet.126 trykkerier, at disse manglet den nødvendige fleksibiliteten med hensyn til fargetrykk og re- I 1996 ble det lagt fram et konkret forslag om å gulering av sidetall, og at kapasitetsutnyttelsen bygge et nytt trykkeri på Borgeskogen industri- var altfor dårlig. område i Stokke i Vestfold. Forprosjektet hadde antydet at anlegget ville koste 150 millioner kro- Forprosjektet munnet ut i et forslag om å eta- ner. Nå var imidlertid dette anslaget blitt for blere et fellestrykkeri på vestsiden av Oslofjor- doblet, og årsaken var de kravene til funksjona- den, hvor Orkla Medias aviser i Vestfold, Tele- litet, leveringssikkerhet og fleksibilitet som Orkla mark og Buskerud skulle trykkes. Dette Medias aviser hadde meldt inn underveis. For å trykkeriet skulle ha to trykkpresser, og det skul- tilfredsstille disse måtte det anskaffes trykkpres-

123 Dagens Næringsliv 17.12.2002. 125 Aftenposten 18.11.1995. 124 Edda Media/Orkla Medias arkiv. Gammelt arkiv, boks 126 Edda Media/Orkla Medias arkiv. Gammelt arkiv, boks T: «Rapport fra forprosjekt for utvikling av fremtidig T: «Rapport fra forprosjekt for utvikling av fremtidig trykkeristruktur i sektor dagspresse», datert 1.11.1995. trykkeristruktur i sektor dagspresse», datert 1.11.1995. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 155

Schibsteds nye avistrykkeri i Nydalen i Oslo ble satt i drift i 1999. (Foto: Adolf Larsen) ser med atskillig høyere produksjonshastighet opplaget, utstrakt bruk av fulldistribusjon i avi- enn opprinnelig forutsatt.127 Det ble tatt særlig sens nedslagsfelt, trykking av et TV-magasin og hensyn til de tre største – Drammens Tidende fortrykking av annonsebilag og spesialblader. I og Buskeruds Blad, Varden og Tønsbergs Blad tillegg måtte trykkeriet kunne levere firefarger- – og aller mest til førstnevnte. Ledelsen i Dram- trykk på alle sider.128 mens Tidende og Buskeruds Blad ville ha et trykkeri som kunne håndtere en betydelig vekst i 128 Edda Media. Orkla Medias arkiv. Gammelt arkiv, boks N1. 127 Edda Media. Orkla Medias arkiv. «Forslag om investering Innstilling om etablering av fellestrykkeri, Oslofjord Vest i fellestrykkeri for avisene i Buskerud, Vestfold og Tele- trykkeriprosjekt, datert 2.5.1996, s. 9. Se også Dagens mark», sakspapir til styremøte i Orkla Media 4.6.1996. Næringsliv 11.4.1996. 156 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Flere motforestillinger kom for dagen da styret et mulig samarbeid mellom Dagblad-Trykk AS i Drammens Tidende og Buskeruds Blad skulle og Orkla Media. Både Orkla og Orklas konsern- ta stilling til forslaget. Blant annet ble det stilt sjef, Jens P. Heyerdahl d.y., hadde betydelige spørsmål ved leveringssikkerheten og ved kva- eierinteresser i Dagbladet, og Heyerdahl var liteten på de tekniske løsningene. Styret vedtok opptatt av å se Orkla Medias og Dagbladets likevel enstemmig å gå inn for prosjektet.129 framtidige trykkeriinvesteringer i sammen- Klubblederen for den grafiske klubben ved Tøns- heng.132 Noe samarbeidsprosjekt så imidlertid bergs Blad var i utgangspunktet skeptisk til pla- aldri dagens lys. I 1998 vedtok styret i Dagbladet nene om et fellestrykkeri. Etter å ha vurdert å investere 160 millioner kroner i et nytt bygg og forprosjektet stilte han seg tvilende til både en ny trykkpresse i tilknytning til avisens pro- produksjonsopplegget og til lønnsomhetsvur- duksjonsanlegg på Lørenskog. Dagens Nærings- deringene. Han mente det ville være sikrere «å liv skrev i den forbindelse at Orkla hadde ønsket satse på to trykkerier framfor en stor avis å samkjøre Dagbladets trykkeriplaner «med hele fabrikk».130 Men klubblederen fra Tønsbergs Blad Orkla-konsernets trykkeribehov i Østlandsom- endret oppfatning etter rådet», men at Dagbladets hvert. I en styringsgruppe «I 1998 vedtok styret i ledelse hadde presset på for for prosjektet gikk både han å bygge ut sitt eget trykkeri og de tillitsvalgte fra Varden Dagbladet å investere 160 og dermed opprettholde og fra Drammens Tidende millioner kroner i et nytt sin uavhengige posisjon.133 og Buskeruds Blad inn for å etablere ett fellestrykkeri i bygg og en ny trykkpresse» Den grafiske fagforeningen Stokke, selv om dette ville i Fredrikstad oppfordret Or- medføre en bemanningsreduksjon fra 72 til 46 kla Media til å oppgradere anlegget i Fredrikstad årsverk og en avvikling av trykkeriene i Dram- eller til å erstatte det med et helt nytt avistryk- men, Skien og Tønsberg.131 Oslofjord Vest trykkeri, mens redaktør Erling Omvik i Fredriksstad keriprosjekt ble realisert under navnet Orkla Blad helst så at Orkla Media etablerte et trykke- Trykk AS. Anlegget i Stokke sto ferdig i 1998, og risamarbeid med A-pressen.134 Vi har sett at også i løpet av det første året overtok bedriften pro- A-pressen på denne tiden var i gang med å plan- duksjonen av ti ulike aviser i tillegg til en rekke legge en ny trykkeristruktur for konsernets aviser reklameaviser og flere magasiner. i Østfold og Akershus, og fra Orkla Medias øst- foldaviser ble det sendt ut «en ‘føler’ for mulig Parallelt med etableringen av et trykkeri for avi- samarbeid».135 Orkla Media valgte imidlertid en sene på vestsiden av Oslofjorden pågikk det en helt annen løsning. I 1998 skilte Asker og Bærums til dels opphetet diskusjon om trykkeriløsning Budstikke trykkerivirksomheten sin ut i et eget for avisene på østsiden – og det forelå mange selskap kalt Stikka Trykk AS. Året etter ble dette alternativer. Blant forslagene som ble drøftet, var trykkeriet overtatt av Orkla Trykk AS, og samtidig ble virksomhetens rotasjonsavdeling nedlagt og 129 Edda Media. Orkla Medias arkiv. Mappe merket Styrepa- pirer Drammens Tidende og Buskeruds Blad, referat fra 132 Dagens Næringsliv 14.5.1998. styremøte i DTBB 29.5.1996. 133 Dagens Næringsliv 12.5.1999. 130 Norsk Grafia nr. 10/1995, s. 5. 134 Norsk Grafia nr. 2/2001, s. 14; Journalisten 8.3.2001. 131 Edda Media. Orkla Medias arkiv. Gammelt arkiv, boks N1. 135 Arbark. Norsk Arbeiderpresse AS’ arkiv. Da 104, mappe: Uttalelse fra styringsgruppen for Oslofjord Vest trykkeri- Ny trykkeristruktur 1995–2000: «Trykkpresse-situasjonen prosjekt etter møte 29.4.1996. i Østfold i et tiårs-perspektiv». Notat datert 3.1.1996. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 157

avistrykkingen overført til Orkla Medias trykkeri at norske aviser samlet sett hadde tre ganger så i Stokke. Denne løsningen ble også valgt for avi- mange avistrykkerier som nødvendig.137 Opp- sene i Østfold. I 2001 ble det felleseide avistryk- kjøpsstrategien som ble fulgt, la til rette for en keriet til Moss Avis og Fredriksstad Blad vedtatt avvikling av småtrykkerier og opprettelse av få, nedlagt, og samtidig ble det bestemt at tryk- men store trykkerienheter: Orkla Media kjøpte kingen av disse to avisene – pluss Østlandets aksjer i aviser som lå innenfor geografisk avgren- Blad og Nordstrands Blad – skulle overføres til sede områder hvor det var praktisk mulig å eta- anlegget i Stokke.136 blere fellesløsninger. Selskapet satset dessuten på å skaffe seg dominerende eierposisjoner, slik Trykkerivirksomheten til Orkla Media foregikk at det var mulig å oppnå full kontroll over avi- etter dette i fire bedrifter: Orkla Trykk Borgesko- sene – innbefattet kontroll over alle økonomiske gen (Stokke), Orkla Trykk Nordvest (med én av- disposisjoner og framtidige valg av trykkeriløs- deling i Molde og én i Ålesund) og Orkla Trykk ninger. Haugesund. I 2006 ble imidlertid også de lang- siktige planene om å slå sammen trykkeriene på Orkla Media stilte strenge resultatkrav til sine Nordvestlandet realisert. Avdelingen i Molde, datterselskaper – også når konjunkturene var for som hadde vært Romsdals Budstikkes avistryk- nedadgående. Problemene på annonsemarke- keri, ble lagt ned. Samtidig ble det investert 160 det fra 1987 og utover gjorde det imidlertid van- millioner kroner i det trykkeriet som etter hvert skelig for konsernets aviser å innfri disse kravene fikk navnet Edda Trykk Nordvest, og som lå i uten å gjennomføre betydelige kostnadskutt. Breivika ved Ålesund. Navnet var en følge av at Nedgangstidene førte dermed til at arbeidet Orkla Media dette året ble solgt til det britiske med å etablere felles trykkeriløsninger ble fram- selskapet Mecom Group, og at den delen av skyndet. Økonomiske vanskeligheter og dystre mediekonsernet som tidligere hadde gått under framtidsutsikter gjorde det antakelig også enk betegnelsen Dagspresse Norge – og som også lere enn det ellers ville ha vært å få de ansatte omfattet avistrykkeriene – nå skiftet navn til og deres fagorganisasjoner til å akseptere løs- Edda Media. Ved Edda Medias trykkeri i Breivika ninger som innebar store bemanningskutt og ble Sunnmørsposten, Romsdals Budstikke og nedleggelse av trykkerier. Driva trykt i tillegg til A-presseavisen Tidens Krav og flere av regionens mindre lokalaviser. I 2009 Aviskrisen, som ble innledet med fallet i annon- ble for øvrig trykkeriet i Breivika, Romsdals Bud- semarkedet i 1987, ga med andre ord støtet til en stikke, Sunnmørsposten og disse to avisenes omfattende restrukturering av avistrykkingsbran- datterselskaper solgt til det nyopprettede kon- sjen. Og dette gjaldt ikke bare Orkla Media. Vi har sernet Polaris Media. Avistrykkeriet ble i den sett at A-pressen samlet hovedtyngden av sin forbindelse omdøpt til Polaris Trykk Ålesund. avisproduksjon i Media Øst Trykk AS på Lillestrøm, men også Schibsted og flere av regionavisene la Allerede i 1985, da Orklas medieselskap – den om trykkerivirksomheten sin betydelig utover i gang kalt Orkla Communication – foretok sine 1990-årene. Tendensen var tydelig: Utviklingen første avisinvesteringer, hadde det vært en uttalt gikk i retning av få og store «avisfabrikker» som målsetting å kutte kostnader ved å rasjonalisere hver produserte et stort antall avistitler. Som vi trykkerivirksomheten. Selskapets ledelse mente senere skal komme tilbake til, ble det i flere tilfel-

136 Norsk Grafia nr. 9/1999, s. 7 og nr. 2/2001, s. 14. 137 Aftenposten 4.9.1986. 158 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

ler også etablert samarbeidsløsninger på tvers av å gå veien om film, og med kapasitet til rask tryk- konserngrensene. king av store avisopplag med firefargertrykk på alle sidene antok Hedenstad at trykkeriet ville En kulørt dagspresse? hevde seg godt både på avismarkedet og på det Høsten 1997 ga forbundssekretær Anders Skatt- såkalte sivilmarkedet.139 Schibsted Trykk AS trakk kjær i Norsk Grafisk Forbund uttrykk for bekym- imidlertid ikke til seg så mange oppdrag fra dags- ring på grunn av utviklingen pressen. Unntaket var Dags- i avistrykkeriene. «Fram til i «Utviklingen gikk i retning avisen, som ble trykt i Nyda- dag har de fleste aviser hatt len fra 2003.140 egen trykkpresse», skrev av få og store «avisfabrikker» Skattkjær i en artikkel i som hver produserte et Samtidig som Schibsted Norsk Grafia. Nå var imidler- Trykk AS innviet avistrykke- tid store aviskonsern i gang stort antall avistitler.» riet i Nydalen, tok Bergens med å sentralisere trykkeri- Tidende i bruk sitt nye tryk- virksomheten og investere milliarder av kroner keri i Drotningsvik tolv kilometer utenfor Bergen i nye trykkerier. Skattkjær antok at de nye avis- sentrum. Trykkeriet skulle i utgangspunktet trykkerienes samlede kapasitet ville bli større trykke Bergens Tidende, en del av de lokalavi- «enn hva det norske markedet noen gang vil sene der Bergens Tidende hadde eierinteresser, makte å etterspørre›.138 Og det konsernet som og reklametrykksaker. Allerede to år før trykke- investerte aller mest, var Schibsted. riet ble satt i drift, var det imidlertid inngått avtaler med både VG og Dagbladet om daglig Aftenpostens trykkeri på Linderud var i 1995 blitt trykking av deler av deres opplag.141 Senere ble skilt ut som et eget selskap med navnet Schibsted det inngått tilsvarende avtaler om trykking for Trykk AS. Anlegget på Linderud var imidlertid i Dagens Næringsliv, Finansavisen og Vårt Land. ferd med å bli utdatert. VG ønsket atskillig flere fargesider enn det som kunne leveres ved hjelp Adresseavisen i Trondheim bygde også ut tryk- av de gamle trykkpressene, og trykkeriet manglet kerikapasiteten på denne tiden, og kanskje var dessuten kapasitet både når det gjaldt reklame- Adresseavisen den mest ambisiøse av regiona- innstikk og pakking. Høsten 1996 begynte derfor visene. Trondheims største avis hadde allerede Schibsted Trykk AS arbeidet med å bygge et nytt to lukrative eksterne trykkoppdrag: trykkingen avistrykkeri i Nydalen i Oslo. De totale kostnadene kom til slutt opp i 1,4 milliarder kroner, og 139 Journalisten.no 6.11.1998. 140 Arbeiderbladet – fra 1997 Dagsavisen – ble tidligere trykt da trykkeriet ble satt i full drift ved inngangen til i Aktietrykkeriet. Avisen og trykkeriet var begge en del av 1999, la de faste oppdragene – trykkingen av AS Arbeiderbladet, men i 1983 ble Aktietrykkeriet skilt ut Aftenpostens morgen- og kveldsutgave pluss VG som et eget selskap. Arbeiderbladet ble imidlertid fort- – bare beslag på drøyt femti prosent av kapasite- satt trykt i Aktietrykkeriet inntil Aftenpostens trykkeri på Linderud overtok i 1990. Samtidig gikk avisen over ten. «Vi vil gjerne trykke flere aviser», fortalte ad- fra berlinerformat til tabloidformat. I 1991 ble Arbeider- ministrerende direktør Jan Hedenstad i Schibsted bladet kjøpt av A-pressen, og dermed ble trykkingen av Trykk AS til bladet Journalisten. Med Computer- avisen overført til A-pressens trykkeri på Lillestrøm (Ro- to-plate-utstyr (CTP) som kunne kjøre ut 104 merikes Blad/Akershus Arbeiderblad etter hvert Media Øst Trykk AS). I 1999 gikk Dagsavisen ut av A-pressen, og trykkplater i timen direkte fra dataanlegget uten eierskapet ble overført til en egen stiftelse. Fra 2003 ble avisen trykt hos Schibsted Trykk AS i Nydalen. 138 Norsk Grafia nr. 8/1997, s. 4. 141 Bergens Tidende 24.12.1996. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 159

av delopplag for både Dagbladet og VG. Med kontanter, obligasjoner og aksjer var verdt mel- dette som de bærende kontraktene ble det in- lom 160 og 170 millioner kroner. Bores begrun- vestert 280 millioner kroner i et nytt avistryk- nelse for å bygge nytt trykkeri var todelt. For det keri på Heimdal utenfor Trondheim, og ved inn- første var Stavanger Aftenblads trykkpresse i gangen til 1999 sto «den nye superpressen til ferd med å bli så gammel at den uansett treng- over 250 millioner klar til å sope markedet».142 te utskiftning. For det andre trykte Stavanger Aftenblad mellom 80 000 og 90 000 eksempla- Adresseavisens trykkerivirksomhet ble på dette rer av VG hver dag. Ettersom hoveddelen av VGs tidspunktet skilt ut i et eget selskap kalt Adressa- opplag i løpet av få år ville bli trykt i det nye Trykk AS, og i tillegg ble det satt i gang en pro- Schibsted Trykk AS – og med firefargetrykk på sess for å skille ut trykkeriene i flere av de mindre alle sidene – var det avgjørende for Stavanger avisene som var eid av Adresseavisen, og inn- Aftenblad å kunne tilby det samme. Aftenbladet lemme disse i Adressa-Trykk. Ifølge Adresseavi- hadde dessuten selv behov for flere fargesider. sens administrerende direktør Per Axel Koch var Ifølge Thor Bjarne Bore hadde det de senere hensikten med dette å gjøre trykkerivirksomhe- årene vært en klar økning i etterspørselen etter ten mer markeds- og kundeorientert, og det firefargetrykk både til redaksjonelt stoff og til uttalte målet var å bli et av landets ledende av- annonser.144 istrykk-konserner.143 Adressa-Trykks samlede produksjonskapasitet var nå så stor at selskapet Behovet for utvidet kapasitet med hensyn til måtte intensivere jakten på eksterne trykkopp- fargetrykk hadde spilt en vesentlig rolle da A- drag, og selv om faste oppdrag i form av dagsa- pressen, Orkla Media og Schibsted gikk i gang viser nok var å foretrekke, var trykkeriselskapet med sine trykkeriutbyggingsprosjekter, og slik i utgangspunktet interessert i så å si alle slags var det også for regionavisene. For å henge med trykksaker som kunne produseres på avispapir. i konkurransen på annonsemarkedet måtte tryk- Adresseavisen og Adressa-Trykk AS har for øvrig keriene kunne produsere aviser med firefarge- siden 2009 vært en del av Polaris Media, og tryk- trykk på alle sidene og helst også firefargers keriet på Heimdal – nå kalt Polaris Trykk Trond- annonseaviser som kunne distribueres direkte heim – trykte ved inngangen til 2011 både eller stikkes inn i avisene. For Stavanger Aften- Adresseavisen og Trønder-Avisa i tillegg til del- blad, som for flere av de andre regionavisene, opplag for VG, Dagbladet, Aftenposten og var det i tillegg viktig å kunne imøtekomme de Dagens Næringsliv. store osloavisenes tekniske krav når de begynte å trykke stadig større deler av opplaget sitt an- Høsten 1995 fortalte sjefredaktør og administre- dre steder i landet. Slike trykkoppdrag var gull rende direktør Thor Bjarne Bore i Stavanger verdt for avistrykkerier i investeringsfasen. Aftenblad til Dagens Næringsliv at avisen han Aftenbladet hadde – i hvert fall delvis – basert ledet, ville investere 200 millioner kroner i et helt sine utbyggingsplaner på en videreføring av nytt trykkeri- og pakkerianlegg som skulle ligge trykkingsavtalen med VG.145 Innen det nye tryk- på Forus ved Sandnes. Finansieringen av utbyg- keriet sto ferdig, hadde imidlertid VG bestemt gingen var ikke noe problem for det velstående Aftenbladet; avisens samlede beholdning av 144 Dagens Næringsliv 2.9.1995. 145 Ifølge produksjonsredaktør Leif Sirevåg i Stavanger Aftenblad var trykkeriutbyggingen budsjettert ut fra 142 Dagens Næringsliv 21.10.1998. at trykkeriet skulle klare seg uten andre oppdrag enn 143 Dagens Næringsliv 21.10.1998. Stavanger Aftenblad. (Dagens Næringsliv 20.12.1996.) 160 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

I 2011 ble Dagbladets avistrykkeri nedlagt. Ingrid Grundt var den siste klubblederen i pakkeriet. Her er hun i arbeid på det aller siste skiftet. (Foto: Adolf Larsen) seg for å trykke vestlandsopplaget sitt hos Ber- Konsentrasjon og samarbeid mellom konsern gens Tidende. Aftenblad Trykk på Forus ble satt Til en utredning om beredskap i dagspressen i drift i 1999. Det viktigste trykkoppdraget var utarbeidet Grafisk Institutt i 1992 en oversikt fortsatt Stavanger Aftenblad, men trykkeriet over de norske avisenes produksjonssituasjon. hadde også sikret seg avtaler om trykking av Oversikten viste at 101 av i alt 189 aviser dispo- Rogalands Avis, deler av opplaget til Dagbladet nerte sitt eget trykkeri. Fortsatt var det altså et og Dagens Næringsliv i tillegg til flere lokale mindretall av avisene som kjøpte trykkeritjenes- aviser.146 I likhet med mange andre aviser valgte ter hos andre aviser eller trykkerier; flertallet Stavanger Aftenblad i 2005 å skille trykkeriet ut hadde sitt eget.147 Femten år senere hadde det som et eget selskap. 147 NOU 1994: 11 Beredskap i dagspressen s. 48–49 og vedlegg 4. Tallene i NOU-en er noe høyere fordi Aftenposten 146 Avtalen om å trykke Dagbladet ble inngått i 1996, har blitt regnet som fire aviser (Aften, Aften fredag, omtrent samtidig som VG bestemte seg for å flytte Morgen og Morgen lørdag), og Dagbladet og VG er blitt trykkingen fra Stavanger til Bergen. (Dagens Næringsliv regnet som tre hver (alminnelige dager, lørdag og søn- 20.12.1996) dag). Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 161

foregått store omveltninger på dette feltet. Ved tinuerlig forhandlinger om fusjoner eller samar- utgangen av 2007 var drøyt halvparten av de 101 beidsprosjekter mellom ulike medieselskap, og avistrykkeriene lagt ned. Noen få av dem var blitt mulighetene for å hente ut ytterligere rasjonali- borte fordi aviser var blitt slått sammen, og noen seringsgevinster når det gjaldt avistrykkingen, få forsvant fordi aviser var gått inn. De fleste ble utgjorde en viktig del av helhetsbildet. imidlertid avviklet fordi avisenes eiere, styre og/ eller administrasjon ønsket å begrense framti- Den til da mest omfattende fusjonssaken ble dige investeringskostnader og rasjonalisere avi- gjort kjent i pressen sommeren 2006: De fem senes produksjonsprosesser.148 For de store avisene Aftenposten, Fædrelandsvennen, Ber- mediekonsernene var det en målsetting å sam- gens Tidende, Stavanger Aftenblad og Adres- le mest mulig av avistrykkingen i et fåtall store seavisen hadde innledet samtaler med tanke på trykkerier der det tekniske et utvidet samarbeid og et utstyret kunne utnyttes mulig felles eierskap i sel- maksimalt. For enkeltstå- «Ved årtusenskiftet var skapet Media Norge.150 ende aviser var kostnadene situasjonen på avistrykkfronten (Adresseavisen falt ut av ved å anskaffe avispresser samarbeidsdiskusjonene et- som kunne trykke fire farger tilsynelatende stabil.» ter relativt kort tid.) Fusjons- på alle sidene, ofte det av- planene ble kritisert fra flere gjørende momentet i en avveining mellom å hold. Mange fryktet at Schibsted, som allerede opprettholde eget trykkeri eller å sette trykkin- var en betydelig eier i de øvrige avisene, ville få gen ut til en større bedrift. enda større innflytelse over det norske medie- markedet. Medietilsynet gikk tidlig ut og signa- Ved årtusenskiftet var situasjonen på avistrykk- liserte at det gjeldende lovverket om fronten tilsynelatende stabil. De store konser- medieeierskap kunne komme til å forhindre nene hadde på dette tidspunktet sentralisert fusjonen.151 Men også Konkurransetilsynet trykkerivirksomheten, etablert nye anlegg og engasjerte seg i denne saken. Ett av tilsynets lagt ned en rekke småtrykkerier. Regionavisene ankepunkter var den posisjonen som Media hadde bygd seg opp og var i praksis i ferd med Norge ville få på markedet for avistrykking. Kon- å oppnå monopoler på de lokale avistrykkmar- kurransetilsynet var skeptisk til at Media Norge, kedene. Målt i omsetning var Schibsted Trykk gjennom Bergens Tidendes Trykkeri, ville få kon- desidert størst; trykkeriet omsatte for 690 millio- troll over trykkingen av Dagbladet, som var den ner kroner i 2002. Deretter fulgte Media Øst Schibsted-eide avisen VGs fremste konkurrent. Trykk (senere Nr.1 Trykk), Dagblad-Trykk, Adres- For å godkjenne fusjonen stilte tilsynet krav om sa-Trykk og Orkla Trykk (senere Edda Trykk), som at Media Norges trykkerier måtte tilby forlen- omsatte for 200–260 millioner kroner hver.149 gelse av eksisterende trykkingsavtaler med kon- Men utviklingen stanset ikke med dette. De før- kurrerende aviser i et visst antall år, og at even- ste årene av 2000-tallet foregikk det så å si kon-

148 Tallet på nedlagte avistrykkerier i denne perioden – ca. 50 – har framkommet ved en sammenstilling av opplys- 150 For en grundig analyse av Media Norges tilblivelse se Ca- ninger fra en rekke kilder, deriblant direkte kontakt med milla Fosse, Knut Tornes og Helge Østbye: Bakgrunnen enkelte aviser og trykkerier, bruk av nettsider, opplysnin- for Media Norge, Institutt for informasjons- og medievi- ger i pressen osv. tenskap, Universitetet i Bergen 2010. 149 Økonomisk Rapport Magasin 2.10.2003. 151 Dagbladet 9.8.2006. 162 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

tuelle nye kunder ikke måtte gis dårligere – Edda Media.155 Én A-presseavis ble allerede avtaler.152 trykt i Edda Medias trykkeri i Ålesund, og etter planen skulle Østlendingen, hvor Edda Media Medietilsynet sa nei til fusjonen sommeren 2007. hadde en eierandel på 67 prosent, overføres til De involverte selskapene klaget imidlertid tilsy- et trykkeri som A-pressen hadde tenkt å eta- nets vedtak inn for Klagenemnda for eierskap i blere på Rudshøgda. De to mediekonsernene media, og her vant de fram. Våren 2008 ble eta- diskuterte også mulige fellesløsninger knyttet bleringen av Media Norge akseptert, men under til produksjonen av Haugesunds Avis. Våren forutsetning av at Schibsted reduserte sin inn- 2008 ble det kjent at selskapene hadde nedsatt flytelse i øvrige norske medier ved å selge sin en felles prosjektgruppe som ifølge konsern aksjepost på 34,3 prosent i Adresseavisen ASA direktør Stig Finslo i Edda Media skulle «utrede og selge seg ned til 40 prosent i Harstad Tiden- en rekke forhold i forbindelse med et landsom- de-gruppen.153 Trykkerivirksomheten til Media fattende samarbeid på trykkerisiden».156 Høsten Norges aviser ble deretter samlet i Norges stør- 2009 ble imidlertid utredningen stanset etter- ste trykkerikonsern bestående av Media Norge som partene ikke klarte å bli enige om vilkårene Trykk Oslo (tidligere Schibsted-Trykk), BT Trykk i for en sammenslutning av de to mediekonser- Bergen, Aftenbladet Trykk i Stavanger og FV nenes trykkerivirksomheter.157 Trykk i Kristiansand. Ikke lenge etter at Klage- nemndas vedtak om Media Norge var gjort Men A-pressen hadde også flere samarbeidspro- kjent, kom for øvrig nyheten om at de to selska- sjekter på gang. I 2007 ble konsernet enig med pene Schibsted måtte selge seg ned i, Adres- Adresseavisen om å bygge et felles avistrykkeri seavisen ASA og Harstad Tidende-gruppen, var på Grønøra ved Orkanger.158 Her skulle samtlige blitt enige om å fusjonere under navnet Polaris A-presseaviser på strekningen Kristiansund– Media. De to mediekonsernene skulle viderefø- Namsos trykkes i tillegg til Adresseavisens res som hvert sitt selskap under det nye morsel- lokalaviser i Sør- og Nord-Trøndelag. Styret i A- skapet. Trykkeriselskapene – Adressa-Trykk og pressen vedtok i den forbindelse å legge ned HTG-Trykk – skulle imidlertid slås sammen til ett sine to trykkerier på Sunndalsøra og i Namsos så nytt selskap kalt Polaris Trykk.154 snart anlegget ved Orkanger sto ferdig.159

Utover slike fusjoner, som utvilsomt ville få inn- Rett før jul i 2011 ble nok et stort eierskifte i norsk virkning på utviklingen av det norske avistrykk- presse gjort kjent: A-pressen var blitt enig med markedet, var det flere mediekonsern som drøf- det britiske selskapet Mecom om å overta Edda tet – og i noen tilfeller etablerte – avgrensede Media for 1,7 milliarder kroner. Konkurransetil- samarbeidsløsninger på trykkerifronten. I 2005 synet grep inn og påla selskapet – som ble om- diskuterte Orkla Media og A-pressen trykkeri- døpt til Amedia – å selge avisene Demokraten i samarbeid både på Østlandet og på Nordvest- Fredrikstad og Varden i Skien før oppkjøpet landet, og disse diskusjonene ble senere fulgt kunne godkjennes. Begge ble solgt til Agder- opp av etterfølgeren til Orkla Media Dagspresse 155 Adresseavisen 19.3.2005; Dagens Medier.no 1.5.2008. 152 NA 24.no «Ja under tvil til Media Norge» 11.6.2007; 156 Dagens Medier.no. «Trykkerisamarbeid mellom Edda og Dagens Næringsliv 18.5.2007; 12.6.2007. A-pressen», publisert 1.5.2008. 153 Klagenemnda for eierskap i media fattet sitt vedtak den 157 A-pressen, Årsrapport 2009, s. 24. 26.2.2008. Se f.eks. Dagens Næringsliv 27.2.2008. 158 Adresseavisen 7.2.2007; 10.3.2007; 21.3.2007. 154 Se blant annet Dagens Medier, nettutgaven 22.4.2008. 159 Adresseavisen 7.2.2007. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 163

posten Medier AS i 2012. Medietilsynet grep Vinteren 2008 kunne Dagens Næringsliv melde imidlertid også inn fordi det fortsatt var områder at Dagbladet var i samtaler med både A-pressen hvor Amedia kom til å kontrollere et samlet av- og Schibsted med tanke på å selge Dagblad- isopplag som oversteg medieeierskapslovens Trykk. Det mest realistiske alternativet var – iføl- grense på 60 prosent. Tilsynet forlangte derfor ge avisen – å selge til Schibsted. Dagblad-Trykks at selskapet også skulle selge seks av avisene i nyeste presse kunne flyttes til Schibsted Trykks Akershus og Østfold. Saken ble imidlertid klagd anlegg i Nydalen, og Schibsted Trykk kunne inn for Medieklagenemnda, og der fikk selskapet eventuelt få en langsiktig trykkingskontrakt med medhold. A-pressens oppkjøp av Edda Media på kjøpet. Den eldste pressen kunne hugges ble dermed godkjent uten at Amedia måtte opp eller selges, og dermed ville konsernet få selge noen flere aviser.160 Edda Medias avistryk- frigjort en verdifull næringseiendom på Løren- keri i Haugesund var blitt avviklet like før salget skog, mens Dagbladet kunne gå ut på det åpne til A-pressen. Den videre utviklingen når det markedet og skaffe seg en rimeligere trykkings- gjelder Amedias omfattende trykkerivirksom- avtale enn den hadde med konsernets eget tryk- het, er det i skrivende stund for tidlig å si noe keri.162 om. Sommeren 2010 tok imidlertid saken en annen Et siste og litt annerledes eksempel vi kan trekke vending. Etter at Dagens Næringsliv var blitt fram når det gjelder konsentrasjon på avistrykk- trykt i Dagbladets trykkeri i over 20 år, valgte markedet, er utviklingen i Dagblad-Trykk på avisens ledelse å inngå en trykkingskontrakt Lørenskog. Etter at Dagbladet gikk i gang med med konkurrenten Schibsted Trykk gjeldende distribuert trykking og satte produksjonen av fra august 2011. Dette bidro til å forverre en alle deler av opplaget sitt ut til trykkerier i Stavanger, rede vanskelig situasjon for Dagblad-Trykk og Bergen, Trondheim og Harstad, fikk Dagblad- for selskapets mer enn 80 ansatte, og senere på Trykk problemer med å fylle opp ledig kapasitet. året vedtok Dagbladets eierselskap, Berner- Som de andre store avistrykkeriene foretok også Gruppen, å legge ned Dagbladets trykkeri på Dagblad-Trykk omfattende investeringer ved Lørenskog. Berner-Gruppen ønsket ikke lenger århundreskiftet, men i motsetning til flere av å være engasjert i trykkerivirksomhet, og det ble konkurrentene klarte ikke Dagblad-Trykk å opp- deretter inngått en avtale med A-pressens Nr. nå gode resultater. Trykkeriselskapet gikk tidvis 1-Trykk på Lillestrøm om trykking av Dagbladet med betydelige underskudd, og ifølge Dagbla- fra sommeren 2011.163 dets ledelse tapte avisen store summer ved å betale mer enn markedspris for å trykke hos det Er trykking en del av avisproduksjonen? som ble betegnet som «møllesteinen i Dagbla- I mer enn to hundre år etter at Norge i 1760-åre- det-konsernet».161 ne fikk sine første aviser, var avisutgivelse og trykkeridrift tett integrerte virksomheter. Mange Ettersom Dagbladet på denne tiden slet med av 1800-tallets boktrykkere etablerte aviser som fallende opplagstall og anstrengt økonomi, var grunnlag for sin trykkerivirksomhet. Og mange forholdet mellom avis og trykkeri et stadig tilba- avisutgivere skaffet seg bevilling som bok kevendende diskusjonstema innad i konsernet. trykkere for å få sine meninger på trykk. I forbin-

160 Se blant annet Klassekampen 23.1.2013. 162 Dagens Næringsliv 14.2.2008; 26.6.2008. 161 Dagens Næringsliv 10.5.2007; 11.5.2007. 163 Aftenposten 10.7.2010; Dagens Næringsliv 10.3.2011. 164 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

delse med 400-årsjubileet for boktrykker et slags teknisk produkt, i likhet med bomull- kunsten i 1840 satte en av Christianias støier, margarin og sigaretter. […] Men selvfølge- boktrykkere ord på dette forholdet i en artikkel lig er det først og fremst i redaksjonen at avisen i Morgenbladet: «Naar vi be- blir til og hvor den hver dag tænke, at det er Pressen, i året skapes på nytt, – som som i vore Dage behersker «Men selvfølgelig er det først en annen Atene, der lys le- Folkene, at for dens Dom- og fremst i redaksjonen at vende sprang ut av Zeus stol maae selv de mægtig- pande!»165 ste Fyrster staae til Regn- avisen blir til og hvor den hver skab, at Oplysningens og 70 år senere uttalte Knut L. Kulturens Frugter ene ved dag i året skapes på nytt» Tiseth, administrerende di- den kan udbredes blant Na- rektør i Schibsted Trykk AS, tionerne, – maa vi ikke da være stolte over, at seg til Dagens Næringsliv om avisenes forhold kalde Bogtrykkerkunsten vor Moder og bør ikke til trykkeriene, og om det faktum at de fleste enhver af hendes Sønner begeistres ved Tanken avistrykkerier etter hvert var blitt skilt ut fra avi- om hendes tilstundende 400aarige Fødsels sene som egne selskaper. «Det er en erkjennelse dag?»164 at det å drive trykkeri ikke er det samme som å lage avis», sa Tiseth, og han fortsatte: «Et tryk- En rekke aviser ble trykt i andres trykkerier, men keri er en industriell virksomhet. Historisk var helt fram til 1990-årene hadde flertallet av de dette en del av avisen.»166 norske avisene sitt eget trykkeri. For mange avis eiere var det å skaffe et trykkeri til avisen sin så Sitatene fra sjefen for Schibsted Trykk AS er på å si et mål på deres suksess. Selv innen arbeider- mange måter både en oppsummering av og en pressen, som allerede tidlig på 1900-tallet var bekreftelse på den utviklingen som er blitt be- opptatt av å samordne trykkerivirksomheten for skrevet i dette siste kapittelet. Da eierskapet til å få budskapet sitt ut på en mest mulig rasjonell flertallet av de norske avisene ble overtatt av tre måte, var det flere aviser som arbeidet hardt for store og noen mindre mediekonsern, ble det å frigjøre seg fra felles trykkeriløsninger og skaf- nære forholdet mellom avisredaksjon og avis- fe seg sin egen trykkpresse. trykkeri gradvis løst opp. Ved inngangen til 1980-årene hadde de aller fleste norske aviser Men vi finner også eksempler på motforestil- fortsatt sitt eget trykkeri, og med unntak av de linger mot å betrakte den tekniske og den re- største holdt som regel redaksjon og trykkeri til daksjonelle delen av avisproduksjonen som to i samme bygning. Drøyt 20 år senere var dette sider av samme sak. En av Arbeidermagasinets bildet snudd opp ned; nå var det kun et fåtall av journalister skrev følgende i 1937: «Vi lever i ro- avisene som hadde sitt eget trykkeri. tasjonspressens tid, heter det jo gjerne, og det hender da heller ikke så sjelden at en presse- Den viktigste forklaringen på denne utviklingen mann støter på den likeså fikse som rørende er nettopp eierskapsendringene som foregikk naive opfatningen at det er i rotasjonspressen fra midten av 1980-årene og utover, og både de at avisene blir til, – og at altså selv det mest mo- nye og de etablerte eiernes krav til at avisene derne verdensblad egentlig er å betrakte som 165 Arbeidermagasinet for alle nr. 15/1937, s. 43. 164 Morgenbladet 12.5.1840. 166 Dagens Næringsliv 23.7.2007. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 165

skulle drives som ordinære forretningsforetak line og trykkstart for å få med seg den aller siste med god lønnsomhet. Både på 1800- og nyheten. Det finnes fortsatt noen få redaktører 1900-tallet finner vi eksempler på at aviser har som kan virkeliggjøre drømmen om å løpe inn inngått samarbeid – også på det trykktekniske på trykkeriet og rope «stopp pressen!» dersom området. Og fra presseorganisasjonene kjenner de vil ha et nytt førstesideoppslag etter at trykk vi til en rekke diskusjoner om tekniske samar- ingen er satt i gang. De fleste andre må forholde beidsprosjekter som skulle bidra til å redusere seg til produksjonskøen i avisfabrikkene. Hvis investeringskostnadene til den enkelte avis. Men avisen ikke er sendt til trykkeriet til avtalt tid, så det var først med konsernene og med deres mister den plassen i køen. Dersom det skulle kontroll over et stort antall aviser at slike ideer dukke opp en viktig sak som krever endringer lot seg gjennomføre i et omfang av betydning. etter siste leveringsfrist, så kan avisen miste plassen i køen og havne bakerst. Og da er faren stor I Mediestøtteutvalgets innstilling, som ble avgitt for at avisene ikke når fram til abonnentene i i desember 2010, kan vi lese følgende: «Også i tide. I et tidsmessig anlegg for avisproduksjon moderne tid har kontroll og foregår nemlig ikke bare eierskap over trykkeriene «Det finnes fortsatt noen trykkingen, men også distri- stått sentralt for avishusene, busjonen etter strenge ruti- der den etablerte modellen få redaktører som kan ner og innenfor stramme har vært at avishusene ale- tidsfrister. ne eller i felleskap med an- virkeliggjøre drømmen om dre avishus og konsern eier å løpe inn på trykkeriet og Er det egentlig riktig, som trykkeriene. Bakgrunnen Mediestøtteutvalget skriver, har gjerne vært at avishu- rope «stopp pressen!»» at avishusene fortsatt er sene ved å eie trykkeriene opptatt av eierskap til tryk- både opprettholder en direkte linje til sluttbru- keriene? «Verken i Schibsted eller Dagbladet er keren, samtidig som de kan kontrollere pris og trykkeri lenger regnet som kjernevirksomhet regularitet.»167 Det er imidlertid grunn til å sette […], drømmen (er) å kunne forholde seg til et spørsmålstegn – i hvert fall ved noen av disse trykkeri bare som kunde og ikke som eier i til- påstandene – dersom de er tenkt å være dek- legg», skrev Dagens Næringsliv høsten 2005. kende for situasjonen de siste par tiårene. Gjennom Media Norge er Schibsted fortsatt eier av et trykkeriselskap, mens Dagbladet fulgte Ved å avvikle eget trykkeri og inngå trykkings- strømmen og la sommeren 2011 ned avis avtaler innenfor eller utenfor et konsern har trykkeriet sitt. Sett fra de fleste avisselskapenes mange aviser utvilsomt redusert sine investe- ståsted er ikke trykking lenger et sentralt ele- ringskostnader. Men er kontakten med sluttbru- ment i avisutgivelsen. I likhet med kantinedrift, keren – leseren – den samme? Og hva med kon- renhold og regnskap er avistrykking blitt en trollen over regularitet og trykkstart når en lang tjeneste som avisen kan hente inn anbud på og rekke aviser skal produseres i samme avistryk- sette ut til det trykkeriet som kommer med det keri? De få norske avisene som fortsatt trykkes i gunstigste tilbudet. eget trykkeri, har muligheten til å skyve på dead-

167 NOU 2010: 14 Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte, pkt. 6.3.3. 166 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Presseminne

Tor Hermansen: En reise i teknologien

Marte Stapnes [email protected]

Tor Hermansen (født 1931) gikk av med førtidspensjon som førstefaktor hos Aftenposten som 60-åring. Da hadde han et langt liv i trykkerfaget bak seg. I dag er han blant annet involvert i Pressemuseet på Røros. Nå ser han tilbake på sitt yrkesliv som grafisk utøver, på de teknologiske endringene som har skjedd gjennom tiden, og på hvordan han selv har vært med på å skrive pressehistorie.

– Vi hadde en Typograph settemaskin hos Frank steget fra trykking til redigering – han er nå web- Varding i Sarpsborg, hvor jeg begynte som typo redaktør for Synnfjell Hytteeierforening. I tillegg graflærling da jeg var 15. Pressemuseet på Røros bruker han tiden sin på å lage filmer, korte og fikk en settemaskin av samme type i 1995, fortel- lange, om hytteliv og vennesammenkomster. ler Hermansen om inngangen til sitt arbeid for I forbindelse med Pressemuseet har han laget Pressemuseet. flere introduksjonsfilmer som viser museets maskiner i bruk, så kommende generasjoner kan – Ragnar Dahl, teknisk rådgiver i tidligere Norske se den møysommelige prosessen det er å ope- Avisers Landsforening, fikk ansvaret for å få mas- rere de ulike maskinene. Med nennsomme fing kiner og utstyr i operativ stand, og han hadde re ser vi de erfarne herrene sette typer i vinkel- fått vite at jeg hadde jobbet på en tilsvarende haker, montere helsidene med tekst og bilder i maskin. Typographen lå fortsatt med vitale deler sluttrammer på ombrekkerbordet, og legge i kasser da jeg kom dit i 1996. Etter noen runder dette i den gammeldagse trykkpressa for tryk- fikk vi delene på plass, og den første blylinjen kingen. For en av disse dokumentasjonsvideo- ble produsert. En slik maskin har aldri vært brukt ene fikk Hermansen tildelt Pressemuseet Fjeld- på Røros, men den var ganske dominerende i Ljoms hedersmedalje i sølv. avisproduksjonen til et stykke inn på 1900-tallet. En heldig start 81-åringen Hermansen er høy og slank, fortsatt Arbeidslivet hans begynte i 1945 som visergutt i god form etter mange år med arbeid som krev- i Sarpen, en avis i Sarpsborg som ikke lenger de god fysikk. Etter fylte 80 har han dessuten tatt eksisterer. Under og etter krigen gikk Herman- Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 167

sen på folkeskole annenhver dag, og etter krigen be hendene godt med varmt vann og grønnsåpe jobbet han for avisen. 14 og et halvt år gammel før mammas medsendte matpakke skulle spises. var en av hans første jobber å hjelpe til med å støpe barrer til settemaskinene. – Jeg skjønte ikke før senere hvor helseskadelig blyet kunne være hvis man ikke tok sine for- – Jeg støpte bly som skulle mates oppi settemas- holdsregler. Men vi ble sendt til regelmessig kingryta. Den støpingen var ikke særlig miljø- helsekontroll, hyppigere enn andre, tror jeg. Det vennlig, vi verken hadde eller brukte verneutstyr ble tatt skjermbilder, og de passet på så vi ikke den gangen. Jeg trillet blyet som skulle smeltes fikk tuberkulose og den type ting. Typografene om, på en tralle ut til uthuset. Der sto en stor, ble godt fulgt opp. gammel bryggerpanne, og under der fyrte jeg opp med bjørkeved. Blyet måtte opp i svært høy Den fireårige læretiden hos Varding inkluderte temperatur for å smelte, og det tok lang tid. Så også kveldsundervisning to ganger i uken på helte jeg det brennhete blyet over i former som Sarpsborg Tekniske Aftenskole. Hermansen ble måtte stå til de var avkjølt. Etterpå kjørte jeg utlært på 19-årsdagen sin. Etter svennefest barrene inn i setteriet, hvor de ble plassert ved hjemme hos foreldrene kunne han nå ta seg siden av hver settemaskin. arbeid hvor som helst. Men Varding trykkeri ble arbeidsplassen en stund til. Viserguttjobben fikk han gjennom sin onkel Owe Bergh, som var maskinsetter i Sarpen. Da Maskinlæra Tor nærmet seg 15, var skolegangen snart over, –Ved siden av å være håndsetter fikk jeg altså og det var på tide å finne seg et yrke. opplæring i å bruke Typograph settemaskin, og jeg betjente denne til egnede satsoppdrag. Den – Faren min sa: «Typografyrket er et veldig sik- var enkel, men effektiv til sitt bruk. Typographen kert yrke, Tor». Onkel Bergh kjente boktrykker ble etter hvert erstattet med en brukt Linotype. Varding i Sarpsborg, og takket være visergutt- Den ble montert inne på et lukket rom, hvor det jobben i Sarpen fikk jeg komme i setterlære hos ble tilknyttet eget avtrekk for blydampen fra Varding på 15-årsdagen min i 1946. Det var en gryta. veldig stor dag for meg. Jeg begynte ved set- tekassa. Det første jeg lærte, og det var av Var- Hermansen ble opplært av Petter Kongsgård fra ding sjøl, var å stå ordentlig. Før jeg overhodet Sarpsborg Arbeiderblad. fikk ta i en vinkelhake, måtte jeg lære meg å stå slik at man kunne holde ut en åtte timers ar- – Det var da jeg lærte det nyutviklede nifinger- beidsdag. Siden den gang har jeg aldri hatt van- systemet. Det var ikke så mange maskinsettere skeligheter med å stå riktig. Jeg reiser meg fort- som kunne det. De brukte enten én finger på satt for yngre på trikken. «Ikke len deg på hæla!» hver hånd, to fingre, eller egen fingerteknikk. sa Varding. Vi skulle stå på tåballene, ha en liten Jeg fikk fire uker med opplæring i Linotype. Det svai i ryggen og sette hælene forsiktig ned. er venstrehånda du bruker mest, det er der alle minusklene ligger, de små bokstavene man bru- I tillegg til å være oppmerksomme på å ha en ker mest. Lillefingeren på venstre hånd ble aldri ergonomisk arbeidsstilling, var det viktig med brukt, derav nifingersystemet. Knappene ble god hygiene. Med bly og trykksverte på hen- kalt klaviatur, som på et piano, og ikke tastatur dene fikk Hermansen streng beskjed om å skrub- som på skrivemaskinene. 168 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Varding var fagmann av rang, så da han i 1950 til Jernbanegaten, like ved Stortorget. Etter hvert fikk i oppdrag å lage jubileumsboken for Sarps- ble hele produksjonen flyttet dit. Ny 48-siders borg Sparebank, var han fast bestemt på at bo- rotasjonspresse med fargetrykk ble montert, ken skulle settes for hånd. nytt støperi og pakkeri var ved siden av, og etter hvert var både settemaskiner, settekasser og – Hos Varding hadde vi et brukbart utvalg av ombrekkerbord på plass for den nye produksjo- aksidensskrifter, selv om noen av dem var slitte nen. Redaksjonen og annonsekontoret hadde og ikke var blitt fornyet siden krigen. Men skrift- også forlatt sine tidligere kontorer i Lågengår- garnityret var ikke noe som egnet seg til en den, og vi var atter samlet under samme tak – jubileumsbok, og settemaskinen hadde ikke et men adskillig mer effektive enn tidligere. godt nok satsbilde til å klare den jobben. Hermansen lærte etter hvert sideombrekking. Ny Garamond 12 punkt ble innkjøpt, men bare Han fikk stipend av avisen for å besøke Ber- nok til å kunne sette 16 sider om gangen. Noen lingske Tidende og lære om produksjonen der. av de mest slitte skriftene ble fjernet fra et par– Videre fulgte han undervisningen i grafisk form- tre settekasser, og den nye skriften ble lagt ut. giving en uke ved Den Grafiske Højskole i København. Via kontakt med formannen i Dansk – Varding og jeg satte opp side for side. Han Grafisk Forbund fikk han komme på besøk i et hadde mye annet å gjøre, så det ble nok mest setteri ute ved Kastrup som hadde installert nytt på meg. Når skrifttypene er nye, er de ganske teknisk produksjonsutstyr for trykksaker, totalt skarpe i kegelen. Etter å ha vært i pressa og blitt blottet for bly. De lå langt foran andre som ennå lagt av mange ganger, blir typene runde i kan- ikke hadde funnet praktisk anvendelse for foto- tene. Men disse nye typene var sylskarpe. Jeg sats. ble blodig på fingrene, plastret og smurte. Like- vel ble jeg helt tynnslitt på fingertuppene. Etter ti års arbeid på Lillehammer var Hermansen Boken ble en fysisk smertefull opplevelse, men nysgjerrig på nye utfordringer. I 1964 fikk han det overskygget heldigvis ikke gleden av å få jobb ved et lite trykkeri på Dokka for å være med være med på bokproduksjonen. på å utvikle trykkeridriften der. Fra Norsk Grafisk Forbund fikk han tillatelse til å være både setter I rask rekkefølge avtjente Hermansen rekrut- og trykker mens han var eneste ansatte. Men da tjeneste i Garden før han etter en tid avsluttet eieren etter hvert viste seg mindre lysten på jobben hos Varding, ble gift med Liv, og med sitt innovasjon enn først antatt, tok Hermansen første barn flyttet de til Lillehammer i juni 1954, familien med til Oslo i stedet. 29. august 1966 hvor Hermansen fikk jobb som maskinsetter i begynte han som maskinsetter hos Aftenposten. Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer. Senere steg han i gradene og ble faktor.

En nysgjerrig arbeider – Etter tre år som maskinsetter ble det ledig stil- – Vi flyttet inn i den gamle Lågengården midt i ling som faktor, og jeg hadde overhodet ikke byen. Avistrykkeriet lå i kjelleretasjen med tre tenkt å søke. Men så kommer den ene etter den settemaskiner og flattrykkpresse. Vi bodde i en andre, også faktorer, og spør hviskende om jeg leilighet to etasjer over. Jeg var da den yngste har søkt. Til slutt kommer klubbformann i Aften- som jobbet på settemaskin. Det nye avishuset postens Grafiske Klubb, Nils W. Simensen. Han som var under planlegging, ble bygget helt inn var en mektig mann, blant annet president i Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 169

Tor Hermansen ved Thypograph-maskinen.

Norges Skøyteforbund. Når klubbformannen hans var så lang at den nesten sopet i gulvet. Jeg mener du bør søke, da søker du. var nok den første som brøt med «Respekten». Jeg brukte aldri frakk; bukse og skjorte var greit Hermansen er synlig stolt av å prate om tiden nok, syntes jeg. Jeg mente at det ikke er kles- som faktor, spesielt over noen av de mange end- drakta som bestemmer om jeg er sjef eller ikke. ringene som skjedde i hans tid. Når faktorene på vei til nytt skift kom inn på faktorkontoret, skiftet På det meste hadde Hermansen personalansvar de til sitt arbeidsantrekk som besto av en lang for 201 personer. Det inkluderte satsfremstillere, hvit frakk. Hermansens førstefaktor-forgjenger både hånd- og maskinsettere, teletypeavdelin- Harald Nilsen fortalte humørfylt at han fikk ta på gen, ombrekkeriet, settemaskinmontørene, seg «Respekten» før han gikk ut på gulvet og opplæringsavdelingen og lærlingavdelingen møtte sitt personale. med opptil 14 lærlinger. I tillegg til dette kom annonsekorrekturen og den redaksjonelle kor- – Spesielt sjeffaktor Dahl Pettersen. Han var sjef rekturen. for alt sammen. En høy og røslig kar. Frakken 170 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

– Den redaksjonelle korrekturen lå opprinnelig vanskeligheter, var det aldri noen i toppledelsen ikke under meg, men det var så mye plunder og som ble sinte eller irettesettende. Jeg hadde heft for redaksjonen at de fant det mest praktisk ledelsen i ryggen følte jeg, inklusive Tinius Na- at det «gikk under Tor Hermansen». gell-Erichsen.

En god mann å prate med Jeg kjente ham fra Lillehammer, hvor han var Og det var tydeligvis flere ting som var praktisk journalistlærling i en periode, og han husket om de «gikk under Tor Hermansen». Det ryktes derfra at han kunne stole på meg. Det å ha Ti- etter hvert at Hermansen var en god mann å nius i ryggen ga meg trygghet. prate med. Og med et så stort personale fantes det noen som falt utenom. – I det hele tatt skjedde det store omveltninger både med innføring av nytt teknisk utstyr og – På kontordøra ble det ofte banket forsiktig på. opplæring for bruk av dette. Arbeidslokalene ble Inn kunne det komme noen som spurte om jeg bygget om, ofte samtidig som produksjonen var hadde tid til en personlig og fortrolig samtale. i full drift. Det var en stor belastning både for Det var viktig at jeg tok meg tid til dette. Passet personalet og produksjonen på den tiden. Men det ikke akkurat på minuttet, avtalte jeg tid så det var ikke annen råd, for ombyggingen var raskt det lot seg gjøre. Det var triste skjebner det viktig for fremdriften. kunne dreie seg om. Familieforhold, alkoholpro- blemer og pengeproblemer, blant annet. I 90-årsjubileumsboken til Aftenpostens Grafiske Klubb har Hermansen skrevet en detaljert gjen- Alt ble fortrolig ivaretatt, og ingenting lekket nomgang av de tekniske avdelinger mellom videre til utenforstående. 1977 og 1991.

– Noen kunne du hjelpe, mens andre dessverre «Endelig fredag 5. mai 1978, på Amandus Schib- var såkalt håpløse tilfeller. Jeg samarbeidet med steds fødselsdag, kom den definitive avslutning Akan og Grafisk Klubb for alkoholbehandling, for blytid og gammel teknikk. Det var maskinset- og personer med problemer ble sendt på be- ter Rudolf Pøsche som produserte den siste spal- handlingsinstitusjon. Men noen var på kjøret like ten, og Einar Fr. Nagell-Erichsen, femte genera- etter at behandlingstiden var ute. Akkurat dette sjon etter grunnleggeren, sørget for – ved hjelp var en vond del av jobben å måtte håndtere. av et siste tastetrykk – at denne historien fikk et verdig punktum. Nå sto ny teknikk på egne ben, Det var også mange andre problemer en faktor vi hadde forlatt «krabbestadiet» og tatt de første måtte ta seg av. Overgangen fra bly til fullsten- viktige steg mot videre utvikling.» dig fotosats på setteriet gikk over flere år, og det var til tider ganske så konfliktfylt. Faksimileoverføring av avissider – Under planleggingen av nytt avistrykkeri på – Men jeg må berømme hvor tålmodig ledelsen Linderud ble det lansert mange ideer om hvor- var. Jeg hadde et voldsomt ansvar for de beslut- dan man skulle bringe avissidene fra Akersgaten ninger jeg tok på setteriet. Av og til kunne jeg ta og opp til det nye trykkeriet, ca. 14 km unna. feil beslutning i en stresset situasjon. Men tok Avisfaksimiler hadde man i andre aviser brukt i jeg en feil beslutning – for eksempel i forbin- mange år, men de var basert på trommelfaksi- delse med tillitsmannsapparatet – som førte til miler, hvor den raskeste utgave brukte hele syv Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 171

Tidligere læregutt og nå pensjonert faktor i Fjeld-Ljom Kåre Møller og Tor Hermansen viser frem et sideavtrykk pressa fra Lillesand vi ser i bakgrunnen. Det store jernhjulet er påmontert en sveiv for armdrift. minutter per side. Vi måtte gjøre dette raskere. – Hvis flatsenga stoppet, ble helsidene hurtig I 1975 ble våre eksperter på slikt kjent med at brakt til Reproavdelingen. Der hadde de helsi- det amerikanske firmaet EOCOM hadde utviklet dekamera. Vi hadde spesialavtale med drosjene, et helt nytt teknisk prinsipp for overføring av som meget hurtig kunne kjøre sidene til Linde- avissider for Los Angeles Times. Dette var basert rud. Det var i enkelte tilfeller kø av drosjer som på det såkalte «flatbed»-prinsippet, som på godt fraktet sidene etter hvert som de kom ut av ka- norsk hos oss ble kalt flatsenga. Den hadde en meraet. Da døpte vi om faksimile til taximile. overføringstid på ca. 70 sekunder. Aftenposten og VG bestilte tre sendere og to mottagere og Priosystemet var således nummer to av alle aviser i verden Med stadig større antall sider ble det et stort hvor dette utstyret ble installert. behov for å levere sider i en jevn strøm til trykkeriet. Det gamle, tradisjonelle leveringsmønste- Men disse prototypene hadde uttallige driftsav- ret holdt ikke lenger mål. brudd. De fikk tekniske utbedringer underveis, og ble etter lang tid relativt stabile. Backup – Vi måtte ha mer kontroll. Så jeg satte meg ned måtte til. og tenkte. Sidelevering må skje samlet, én side 172 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Annonse for en Typograph settemaskin. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 173

i slengen. Et visst antall sider skulle leveres. Tryk- Hermansens største stolthet er at priosystemet keriet hadde så og så mye kapasitet og krav til består den dag i dag – med nødvendige juste- en jevn strøm av nye sider for å plate opp pres- ringer for dagens trykkstarttider. sene. Fremtiden Hermansen og sjefsekretær Einar Lindberget fra Selv om typografyrket og trykkteknikk har gjen- redaksjonen innledet derfor et samarbeid for et nomgått store endringer gjennom de siste fem- helt nytt priosystem. ti år, minnes Hermansen det hans far sa: «Typo- grafyrket er et veldig sikkert yrke, Tor.» – På en avisside skal du ha annonser, stoff, titler, ingresser, billedtekster og bilder. Det er mye som – Mange sa avisen og typografen skulle være skal inn på en side før den er ferdiglevert. De død lenge før jeg ble pensjonert. Det har jeg sidene med rent redaksjonelt innhold var av en aldri trodd på. Jeg tror at flere aviser vil produ- slik art at de kunne leveres samlet i god tid. seres på papir i lang tid fremover. Dyktige gra- Dette fikk derfor et prionummer som kom langt fiske utøvere og designere med god faglig bak- ut i rekka. Deretter var det oppgaven til redak- grunn blir nok i mange år etterspurt og verdsatt. sjonens produksjonsansvarlige å fordele sidel- everingen fra sine mange redaksjonsavdelinger Troen på yrket ligger fortsatt til slekta. Herman- helt til vi kom til siste levering, prio1. Manus og sens eldste sønn, utlært i reprofaget, ble en av alt annet stoff i en pakke ble forsynt med en blå de første fargeskanneroperatørene i Norge for lapp hvor det for eksempel sto prio44. Regelen separering og fargekorrigering. Dessuten har i hele produksjonskjeden var at høye priotall han en datter som er kunstutdannet, med blant skulle gjøres unna før lavere tall. Det var ikke alle annet formgiving, tegning, maling og keramikk, ansatte som hadde tro på at priosystemet ville og et barnebarn som har bakgrunn som repro- utgjøre noen forskjell. Men over lang tid ble teknikker, og i sin daglige jobb utfører layout, systemet grundig innarbeidet. tekst- og bildebehandling.

– Og det virket! Det fine med priosystemet var – Hvis du er en dyktig og kreativ typograf eller at vi ble flinkere og flinkere til å holde en bedre grafiker, har det aldri tidligere vært flere mulig- trykkstart, og vi kunne dokumentere det! Tidli- heter enn det er i dag. Før trengtes det skriftkas- gere var det slik at hvis trykkstart kom sent i ser i større mengder, i dag kan alt gjøres fra en gang, ofte med store forsinkelser i distribusjo- liten laptop om nødvendig. Du kan sitte hvor nen, ble det gjerne til at setteriet fikk skylda. som helst og designe og leke med grafikk. Det Men nå kunne jeg dokumentere de dager set- er det avisene er så flinke på. Du kan skrive man- teriet ikke var forsinket, og heller vise at det for ge spalter med verdifullt stoff, men det er svært eksempel var journalister som hadde levert alt- ofte en dyktig grafiker som setter kronen på for sent. Da kunne vi fordele skyld, og det ble verket med illustrerende grafikk. mulig å rydde opp i egne rekker. Det holdt ikke lenger å skylde på setteriet, selv om vi var det siste leddet. 174 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013

Forfattere

Tor Are Johansen (f. 1960) er historiker og arki- Marte Stapnes (f.1986) er utdannet medieviter var ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. ved Universitetet i Oslo, hvor hun skrev master- Han har publisert flere bøker og artikler innenfor oppgave om thrillerfilm. Hun har jobbet i Uni- områdene arbeidslivshistorie og pressehistorie. versitetsforlaget i flere år, og jobber nå som fri- Johansen er bidragsyter i alle de fire bindene av lanser for ulike forlag og tidsskrifter. I tillegg til Norsk presses historie 1660–2010 (Universitets- å være redaksjonsassistent for Pressehistorisk forlaget 2010), og han ga i 2011 ut en bok om tidsskrift er hun redaksjonssekretær i filmtids- Orkla Medias historie. skriftet wuxia. Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013 175

Pressehistorisk tidsskrift

Pressehistoriske skrifter Nr. 9/2007: Nr 15/2011 Nr. 1/2004: Tor Are Johansen: Hett bly og raske Leiar: 22/7 – eit pressehistorisk Arnhild Skre:«I dag må ingen sitte presser. Teknologisk endring i norsk vendepunkt? hjemme». Presse og partilojalitet avisproduksjon Birgitte Kjos Fonn: Da venstre 1957–1973. siden ville lage DU-journalistikk Nr. 10/2008: Henrik G. Bastiansen: Portrett av Nr. 2/2004: Sidsel Meyer: Så brøt stormen løs. TV-kritikeren Sverre Evensen Øystein Sande m. fl.: Agitasjon og Debatten om beredskapslovene opplysning høsten 1950 Nr 16/2011 Bernt Ove Flekke: Eit historisk blikk Tor Are Johansen: Orkla Media Nr. 3/2004: på «Hele Norges sportsavis» 1983–2006. Else-Beth Roaldsø: Å skrive i mot- Et medieselskap i konserndannelsen vind. Ruth Thomsen og Stavanger Nr 11/2009: og eierkonsentrasjonens epoke. Aftenblad Henrik Grue Bastiansen: Lojalite- Hallvard Tjelmeland: Aviser som ten som brast. Nr 17/2012 historisk kjelde Partipressen i Norge fra senit til fall. Maria Utheim: Engebret-bevegel- 1964–2009 sen Nr. 4/2005: Peter Larsen: Bergens Tidendes Norhild Joleik: Albert Joleik – blad- Nr. 12/2009: første redaktør styrar i brytingstid Sigurd Høst: Mye mer enn Akersgata. Norsk pressestruktur Nr 18/2012 Nr. 5/2005: 1945–2009 Rune Ottosen: Pressemannen Div. Forfattere: 1905 – Nu gjælder Johan Falkberget det at holde kjæft Navneendring til Pressehisto- Jo Bech-Karlsen: : Referatets død risk tidsskrift f.o.m. 11.6.2010 og intervjuets seier Nr. 6/2006: Anne Hege Simonsen:De der ute Nr 13/2010 – vi her hjemme. Utenlandsdeknin- Div. forfattarar: Nordisk presse gen i tre norske aviser 1880–1940 under andre verdskrigen Jo Bech-Karlsen:På sporet av en glemt stil. Litterær journalistikk på Nr 14/2010 1950- og 1960-tallet Ivar Andenæs: Halden Arbeider- blad – den siste partiavis Nr. 7/2006: Arnhild Skre: «En kostbar og farlig Tor Are Johansen: «Trangen til læs- tid». Vestvendingen i norsk presse ning stiger, selv oppe i Ultima Thule» 1947–1949 Aviser, ekspansjon og teknologisk endring ca 1763–1880 Tidligere utgaver av Pressehistoriske skrifter/Pressehistorisk tidsskrift koster mellom 75 og 150 kroner og kan bestilles hos Norsk Pressehistorisk Nr. 8/2007: Forenings sekretær Elisabeth Vislie. Send nummeret på utgaven og antall Guri Hjeltnes (red): «Har de ikke sammen med bestillers navn og adresse til [email protected] journalister i Aftenbladet lenger når Abonnement på Pressehistorisk tidsskrift tegnes samme sted. Det koster de sender et kvinnfolk?» kr 300 pr år og inkluderer medlemskap i Norsk Pressehistorisk Forening. Kjønnsperspektiv på pressehistorien 176 Pressehistorisk tidsskrift nr. 19 2013