Samtideninnhold [2–2003]

samtideninnhold [2–2003]

04 Meningen med motstand • LEDER AV KNUT OLAV ÅMÅS

Kritisk blikk på narkotikapolitikk 06 Veien til helvete • ØYVIND BERG 16 Narkotika – den demoniserte fienden • STEIN LILLEVOLDEN

Etniske minoriteter i Norge 28 Nå skal ingen motsi oss • NINA DESSAU 40 Unni Wikan og multikulturalismens utfordringer • BOKESSAY AV SINDRE RINKE BANGSTAD OG MUNZOUL M. ASSAL

Den norske mediesituasjonen 52 Kor blei det av boka? • NINA REFSETH 58 Drømmen om den gode Dagblad-debatten • HALVOR FINESS TRETVOLL 70 Samtidsmusikkens usynlighet i mediene • HENRIK HELLSTENIUS

Kjønn og samfunn 79 Når skeiv teori blir levd liv • HANS W. KRISTIANSEN OG WILLY PEDERSEN 88 Kultur og kjønn i det nykonservative USA • RICHARD GOLDSTEIN I SAMTALE MED KNUT OLAV ÅMÅS 97 Familie, identitet og fortelling i 1990-tallsromaner • BOKESSAY AV IRENE ENGELSTAD

Selvbiografi, mikrohistorie, tegneserier og galskap 107 Å rygge i oppoverbakke • MIA BERNER 121 På historiens nattside • CARLO GINZBURG I SAMTALE MED TRYGVE RIISER GUNDERSEN 133 Det Pusur ikke tør si • MORTEN HARPER 143 Ytringskamp fra galehuset • JOAR TRANØY

154 Om fotografen 155 Om forfatterne

Debatt på www.samtiden.no Les all debatt rundt Samtiden-artikler og oppfølging i andre medier. Nettstedet oppdateres i perioder daglig. leder

Meningen med motstand

eningen med å gjøre motstand? Å eningen med Samtiden? Tids- synliggjøre eksisterende konflikter i skriftet er en uavhengig og kritisk M samfunn og kultur, åpne dører og M publikasjon. Det er her for å for- rom som ikke kan være lukket. Det er en av midle de skarpe skribentenes kunnskap og kjerneoppgavene for aviser og tidsskrifter: Å meninger; antyde forklaringer og vise skape en friere og mer rasjonell offentlig sam- sammenhenger, bruke den plassen og tiden tale. Deltakerne er de informerte og engasjer- ingen andre medier har. Tidsskriftet er et te personene som har kunnskaper og hold- kunnskapsoptimistisk prosjekt som tror på ninger. Folk med et prosjekt, formidlingsvilje, fremskritt gjennom motstand, argumentasjon stahet og mot – mot til å si upopulære ting, til og diskusjon. Den nye redaksjonen fullfører å være i mindretall. to årganger med dette nummeret. Målet har Det er uunnværlig at akademikere, kunst- vært og er å dyrke kultur- og kunnskapsmiljø- nere og andre potensielle samfunnskritikere ers mest tiltrekkende sider. Samtiden vil være yter motstand og viser dissens. I en nylibera- et universitet på trykk. listisk og teknokratisk tid blir område etter Én mening med Samtiden er å sette dagsor- område underlagt snevre og menneskefiendt- den for kunnskapsbaserte debatter i andre lige målestokker. Politiske saker blir adminis- medier og miljøer. Fem-seks artikler i hvert trative avgjørelser. Da blir det å stille plag- nummer fungerer slik, og blir tatt opp på de somme kritiske spørsmål selve grunnmeto- forskjelligste måter i ulike sammenhenger. En den for tenkende mennesker. Et konformis- annen mening er å bringe mer stillferdige tisk samfunn som Norge, der kultur- og kunn- artikler i en litterært lesverdig form; essay skapsliv er preget av aversjon mot åpne kon- som blir stående i den offentlige samtale som flikter og polariserte meninger, er sårbart for referanseartikler om et tema. I tillegg til strømlinjeformende prosesser. Det har vi sett papirutgaven og nettstedet arrangerer vi i de svake offentlige diskusjonene om «kvali- debatter og seminarer. Samtiden er en nett- tetsreformen» i høyere utdanning. Orwellsk verksorganisasjon. newspeak vinner farlig raskt fotfeste i akade- Gjennom artikler med vekt på debatt, dan- mia; de fleste universitetsfolk har for lengst nelse eller begge deler, artikler av nye og eta- droppet anførselstegnene. blerte skribenter, artikler som formulerer ten- Bare åpne konflikter om ideer og prinsip- denser i kultur og samfunn, vil tidsskriftet per kan gi begrunnet klarhet om hvilken ret- levere engasjerte utkast til å forstå virkelighe- ning samfunnsområder bør utvikles. ten. Det er utkast som søker sosial og kulturell Konflikter er ofte slitsomme saker, men poli- innflytelse. tikk i bred forstand er splittelse og strid. Det ligger alltid rå makt bak når politikere ønsker eningen med små offentligheter? å avideologisere saker, dempe motsetninger Innflytelse er ikke avhengig av stør- og få gjennomslag for harmonimodeller av M relse, men av idérike enkeltmennes- samfunnet. ker og miljøer som insisterer på å sette sin samtiden 2 2003 5

egen dagsorden i samfunnet. Det er dem middelet gjør at Norge har like mange dags- Samtiden består av. aviser som store land som Italia og Frankrike. Her ligger potensialet til de meningsbæ- Det andre virkemiddelet har bidratt til å gjøre rende, mindre avisene i Norge i dag. Det skjer de største avisene meget lønnsomme. Da må fremskritt: Klassekampen er blitt en mye samfunnets krav være at de utvikler seg til å bedre dagsavis, Morgenbladet satses på, Dag og bli enda viktigere fora for meningsdannelse. Tid styrker seg, Le Monde Diplomatique har Hvis internettaviser, radio og TV overtar mer startet med norsk månedsutgave. I likhet med av den raske nyhetsformidlingen, blir papir- f.eks. NRK P2 er dette små offentligheter som avisene som leverandører av kommentarer og samler 30–40 000 mennesker hver. De har bakgrunnsstoff uunnværlig. Slik sett er pres- ofte knappe ressurser. Men styrken – som de sestøtten en rimelig investering som kan hjel- store avisene i dag ikke greier å forløse – er pe til å gjøre folkelig deltakelse mulig. nettopp de store, kritiske nettverk av mennes- Men vi trenger mediepolitiske institusjoner ker og miljøer som de er fokuspunkter for. som er mindre avhengig av politiske kon- Med den fordelen må de mindre mediene junkturer enn pressestøtten ser ut til å være. også gjøre en mye bedre innsats fremover: De Flere og flere avgjørelser i den mektige medie- uavhengige offentlighetenes potensial ligger i verdenen tas av stadig færre mennesker i sta- en mer offensiv bygging av miljøer og institu- dig færre konsernstyrerom. Mediene blir slik sjoner, både fysisk og virtuelt – institusjoner enklere å ensrette. Det gjør en aktiv, infra- som varer, uavhengig av enkeltpersoner. De struktur-byggende mediepolitikk knyttet til har et stort forbedringspotensial i sin evne til alternative medier mer nødvendig enn tidli- formidling og vilje til innflytelse. Til å gjøre gere. Uten et virkelig mangfoldig offentlig det marginale mindre marginalt, det elitistis- medierom står grunnverdier i et fritt samfunn ke mer inkluderende. Til å kombinere det faktisk i fare. Mediekonsentrasjon er et av de skarpeste fra akademia med det beste fra farligste utviklingstrekk i dag. medieverdenen.Til å gjøre det offentlige rom- Samtiden fremmer derfor et forslag om å met større, mer kunnskapsorientert og mer opprette en ny mediekritisk institusjon: polarisert. Flere stemmer, flere perspektiver. Statlige midler og private, sivile midler bør Bare slik kan små offentligheter bli noe reises for å etablere Det norske ytringsfrihets- annet enn snobbete, selvtilstrekkelige sekter fondet. Formålet bør være å dele ut betydelige som ønsker å få bekreftet egne selvbilder. midler til konkrete prosjekter i Norges min- Bare slik kan de skape virkelig kvalifiserte, dre offentligheter. I små medier får man mye annerledes «rom» i et høyt utdannet samfunn, for hver krone. Et norsk ytringsfrihetsfond nye rom som med tiden kan endre de store kan bidra til å styrke mangfoldet av uavheng- massemedienes rom. Det bør bli sterkere kon- ige medier. Det kan styrke institusjonene som kurranse de små offentlighetene imellom de utøver mediekritikk i praksis. Mindre medier nærmeste årene – om ideer, politisk ideologi, yter den politiske og kulturelle motstanden skribenter og ikke minst kvalitet. Da blir de som gjør demokratiet mer reelt, ved å vise viktigere fora for kontroll av maktutøvelse. frem mer av den kunnskap og de alternativer Høyere lønnsomhetskrav fra eierne og vi har. De kan motvirke sviktende markeder setter storavisene under ensretting, og sikre kritisk spesielt press nå. Det skaper reell fare for og mangfoldig publisering i grunnere journalistikk. Et av hovedelemen- et fritt og åpent samfunn.• tene i den norske mediepolitikken er presse- støtten. Den omfatter blant annet produk- Knut Olav Åmås sjonstilskudd og momsfritak. Det første virke- Redaktør Øyvind Berg

Veien til helvete

Folkelige fyndord om alkoholrusens forbannelse ledsages av stående uttrykk for den samme rusens velsignelse. Riktignok er det tre ting du skal frykte: flaska, futen og fanden – og fanden skiter tynnskit i krystallglass – men det er av barn og fulle folk du skal få høre sannheten.

I dag er det mange forskjellige rusmidler og tinget fengsel. Likevel fins det ingen defini- stimulanser i omløp. De aller fleste av disse er sjon på hva som er «narkotika». I mange til- forbudt, og loven er som spindelvev: Den feller er det helt vilkårlig om noe skal regnes svake sitter fast og den sterke bryter gjennom. for narkotika eller ikke. Rusmiddeletaten i Og når du først er hekta, kan du brekke fing- Oslo presiserer: «Narkotikabegrepet kan nå eren i rompa på en sosionom. Veien til helve- bare defineres juridisk: De stoffer som loven te er brolagt med gode forsetter og presteskal- kaller narkotika, er narkotika. I tillegg regnes ler. enkelte medisiner som narkotika. ‘Sniffing’ kalles narkotikamisbruk selv om løsemidlene 1 Hva er narkotika? ikke kalles narkotika.» Men den som oppsøker lovverket, finner Fra 1916 til 1927 var ett rusmiddel forbudt ved ingen særlige retningslinjer. Legemiddel- lov i Norge: sprit. Disse åra kalles «forbuds- lovens kap.VIII, § 22:«Kongen fastsetter hvil- tida». ke stoffer, droger eller preparater (narkotika Over 250 stoffer med ulik virkning er for- m.v.) som skal komme inn under bestem- budt i våre dager. Når et stoff blir forbudt kal- melsene i dette kapittel ...» les det «narkotika», og omgang med narkotika Forskrift om narkotika m.v. (Narkotika- kan føre til lovens strengeste straff, 21 års ube- listen) av 30. juni 1978, § 2: «Som narkotika samtiden 2 2003 7

m.v. regnes de stoffer, droger og preparater slappende bedøvelse, mens det store narko- som er oppført i den i henhold til § 3 fastsat- tikaspørsmålet er tabu og politisk uvurderlig: te Narkotikaliste.» § 3 nr. 1: «Narkotikalisten Vesentlig dissens er utelukket, avvikende vur- fastsettes av helsedirektøren som også deringer virker stigmatiserende. Det er mis- bestemmer hvilke merknader til de oppførte tenkelig å vite mye om narkotika, selv for dem narkotika m.v. som skal inntas i listen.» § 3 som jobber med «problemet».5 nr. 3: «I narkotikalisten kan det treffes Her må det trås varsomt. Narkotika- bestemmelse om at visse stoffer, droger eller spørsmål er så kinkige at egenerfaring ikke preparater helt eller delvis skal være unntatt gjelder – tvertimot virker det automatisk dis- fra disse forskrifter.» kvalifiserende. Hvorfor? Dagspresse og døgn- Tilfeldigvis gjelder disse forskriftene ca. medier undertrykker skandaløse fakta, som at 250 psykotrope substanser, og tallet stiger. de fleste brukerne synes å ha kontroll, selv Bare i desember 2002 ble fire nye psykotro- med harde stoffer som heroin og kokain. Det per oppført på EUs narkotikaindeks, som vil ødelegge den rådende justisens mytiske stort sett samsvarer med den norske. Avvik er bærebjelker hvis man innrømmer at det fins for eksempel khat, som er en grønnsak i mes- store variasjoner i forbruket, og at problemet teparten av Europa, men narkotika i Norge. ikke er å avvennes fra stoffene, men akkurat På Sosial- og helsedirektoratet/Avdeling rus- som med røyking: ikke å begynne igjen etter- midlers hjemmeside kan vi lese hvordan rus- på, lenge etter at abstinensene er over. problemer skapes: «I det siste har imidlertid Problemet for narkomane er ofte at livet som khatbruken i ‘khatlandene’ forandret seg, og eks-narkoman blir en kjedelig tilværelse, iso- mange steder er khat-tyggingen blitt et rus- lert fra gamle venner og stempla eller uglesett problem.»2 av andre. Tilfeldigvis rammer slike lovskapte rusproblemer flere og flere mennesker. Ingen sam- Det er media som er hekta funnsonder rammer så mange så dypt. Over 30 prosent av landets innsatte soner med nar- Ruspolitiske dissidenter som Nils Christie og kotika som hovedforbrytelse. «Av det totale Hans Olav Fekjær opptrer saklig og edruelig i antall straffede på nesten 35 000 i 2001, er 14 offentligheten. Ingen kan ta dem for å være 710 straffet for brudd på narkotikalovgiving- rusliberalister. Likevel er det mer karriere- en. I relative tall er dette 42 prosent av alle!»3 kjære eksperter som dominerer vårt hjemlige Hva er det alle disse menneskene arresteres europium. Legestanden forholder seg oppor- og dømmes for? tunt «nøytral» ved å følge prioriteringene til legemiddelindustrien. Samfunnsonder = samfunnsorden Ta for eksempel håndteringa av «lykkepiller» kontra MDMA: X, X-T-C, Ecstasy, e, Stoffene er så forskjellige. Flere av dem har Donald Duck etc. – kjært barn har 126 navn. helt motsatte virkninger. Dessuten blir selv MDMA ble syntetisk framstilt av Merck i 1912. vanlige legemidler klassifisert som narkotika, I Norge ble det omsatt som «hvite berlinere» hvis bruken er ukontrollert og overfokusert: på 1970-tallet,6 men det kom i sirkulasjon Sommeren 2002 var det store medieoppslag som partydop, og på forbudslista som narko- om ikke-medisinsk bruk av Rohypnol4 – eller tikum, først på 1980-tallet. Siden den gang hyppere, som siden blir vurdert som mer nar- har vitenskapen, på mindre enn 20 år, produ- kotika og mindre legemiddel. sert hundrevis av rapporter om mulige nevro- Er dette en politisk vurdering? toksiske langtidsvirkninger av MDMA. De Nei, det er bare rop og hyl som meningsav- såkalte «lykkepillene» av Prozac-typen virker 8 samtiden 2 2003

på samme måte og i de samme nervebaner tikken internasjonalt som «The War on som MDMA, men potensielt nervegiftige Drugs», akkompagnert av hul, pietistisk patos effekter av disse legalt lukrative remediene om «det rusfrie samfunn». USA er ikke et ofres liten oppmerksomhet.7 Dette til tross for fjernt kontinent som er sperra inne i sin geo- at slike piller er langt mer utbredt og brukes grafi. Etter hvert som forbudspanikken smitta mye jevnere.8 Forskninga finansieres av den hele kloden, har USA blitt mindre og mindre farmasøytiske industrien, ikke rart den viten- hemma av sin geografiske beliggenhet.9 skapelige nysgjerrigheten er såpass selektiv? Med historisk distanse er det lett å få øye Men alle har lest, hørt og sett et utall på brutaliteten i negerhets og gulingsverting. skrekkhistorier om Ecstasy? Dagens brutalitet virker kanskje mer avmålt Ja. Og det fins ingen grunn til å bagatelli- eller mindre skjerpa, men den stikker stadig i sere, unnskylde eller normalisere X-bruk. øynene. Som eksempel tar jeg et av mange Men et av de største narkotikaproblemene er små stikk fra ei vanlig norsk lokalavis, desem- medias nyhetsavhengighet. Journalistene ber 2002: Lillehammers narkomane finner trenger alltid nytt og sterkere stoff. I over 100 mat i dagligvarekjedenes søppelcontainere, år har forskjellige skremselskampanjer for- står det i Gudbrandsdølen/Dagningen. dreid opinionen ved å spille på fordommer og Helsemyndighetene advarer: Dette kan føre frykt av rasistisk, seksuell, kulturell, politisk til spredning av søppel. Butikkeierne anmo- og økonomisk art. Det første lovforbudet mot des om å låse containerne, av helsemessige narkotika var Californias forbud mot opium- grunner. Hva søppelgnagerne skal ha i seg røyking i 1875: Den euroætta befolkninga var etterpå, nevnes ikke som noe problem. langt mer henfallen til opiater, men loven Underforstått: Det er de narkomane selv som gjaldt uttrykkelig kinesiske opiumbuler, hvor er problemet. Det er de som er søpla. Jeg vil stoffet ble røyka. De relativt respektable hevde at det største problemet er den ideolo- husene ble stengt, og forbruket av røyke- giske avfallsproduksjonen, som foregår i disse opium steg «under jorda». Dette stimulerte medienes narkotiserende prosajunk. Junk annen kriminell aktivitet. betyr søppel, og det er ikke like lett å leve av Årsaken til forbudet mot røykeopium var allslags junk. Fra introduksjonen til Naked de økonomiske nedgangstidene i California. Lunch: Jernbanen lå ferdig utbygd, gullrushet var avslutta, arbeidsløsheten steg. Europeiske Junk is the ideal product (…) the ultimate mer- innvandrere ble utkonkurrert av kinesiske. chandise. No sales talk necessary. The client will Disse reelle interessekonfliktene var lite crawl through a sewer and beg to buy (…) The eksponert i offentligheten. I stedet ble avisene junk merchant does not sell his product to the krydra med rykter om opiumrøykende, hvite consumer, he sells the consumer to his product. rasedyr som var sexslaver for gulingene. He does not improve and simplify his merchan- I 1900-tallets USA florerte rasistisk farga, dise. He degrades and simplifies the client. He voldelig og seksuelt fryktinngytende løgn- pays his staff in junk.10 kampanjer om negre og kokain, meksikanere og marijuana, you name it. Men den som blir søppel er Jesus.

Krigen mot søpla Guds sønn i Thailand Tanken om at de som er henfalne til destruk- En sveitsisk film, The World Is Yours fra 1988, tiv rus burde straffes og ikke behandles, kom har turnert landets videregående skoler. fra USA. USA målbærer fremdeles denne poli- Åpningsscenen viser et tropisk tre, med en samtiden 2 2003 9

flokk flyvende hunder. To unge menn kikker store yrkesgrupper profittere på forbudet, og over en mur og under en piggtråd. De ser på ikke bare i produksjonslandene. EUs Cooney en korsfesta mann. Bak ham står soldater og Report on drug trafficking and organised crime sikter ham i ryggen. En dokumentær stemme kom i 1992 fram til at «the financial gains to forkynner: «Nord-Thailand. En ubetydelig be made from drug trafficking enables the cri- narkotikaselger henrettes av regjeringssolda- minal organisations involved to contaminate ter. Et fåfengt slag i luften mot den gigantiske and corrupt the structures of the State at all narkotikaindustrien. De store heroin- og levels».11 Når ordensmakta oppretter en egen kokainfyrstene fortsetter som før.» Den kors- uropatrulje snakker den med to tunger, og festa hiver i angst etter pusten. Soldatene sky- Marilyn Manson gir et dekkende uttrykk for ter. Flyvende hunder letter. Fortellerstemmen hvordan tungene brukes i denne strofen: messer videre, og konkluderer: «Narkotika- industrien lar seg ikke knuse selv om vi alle I was drowning in a sea of liquor bekjemper den.» and I washed up on a beach of cocaine Det er en konklusjon som får massiv støtte the sky was made of LSD fra all ekspertise på området. and every tree was made of marihuana Filmen fortsetter en halvtime, men den but the cops pulled me over korsfesta ofres ikke mer oppmerksomhet. Det they did not arrest me var bare en ubetydelig narkotikaselger, ikke instead they sucked my dick sant? Like fordømt er han korsfesta som en and it was so beautiful that God came down annen Jesus. Ser ikke pedagogene det? Har de from heaven ikke hørt Lou Reed synge: «When I put a he said to me, Marilyn Manson we will no longer spike into my vein (…) I feel like Jesus»? spell the word God: G, O, D Verdens største industri? I said, how do you wanna spell it, God? He said, give me a D Da Den alminnelige narkotikakonvensjonen give me an R av 1961 ble signert, var de fleste land på klo- give me a U den skånet for nevneverdige narkotikaproble- give me a G mer. Nå er situasjonen omvendt, og den ille- give me an S gale narkotikabransjen er blitt verdens største What does it spell? industri, hevder World Trade Organization: I don’t like the drugs but the drugs like me større enn våpenindustrien. Det fins sjølsagt etc.12 flere grunner til denne eventyrlige veksten, bl.a. kan den knyttes til ungdomskulturen, Dette er realisme, i dag: I en situasjon der alle globaliseringa og liberaliseringa av økonomi- verdens regjeringer er enige om én ting – at ver- en i flere av produksjonslandene – men den dens største industri skal ødelegges.Og verdens viktigste enkeltårsaken er uten tvil det globa- største industri taler, som med én stemme, med le forbudet, håndhevelsen av det, og de enor- alle verdens regjeringers tunge. Selvfølgelig må me fortjenestene forbudet har skapt. de si det omvendte av det de sier. Det mest iøynefallende aspektet ved den globale enigheten er dobbeltmoralen. Det er Den tyske Riksdagen den hvite manns foretrukne stimulanser og rusmidler – tobakk og alkohol – som gjør mest I november 2000 kringkasta den tyske TV- skade og fører til flest dødsfall, men disse stof- stasjonen Sat.1 at de fant spor av kokain på 22 fene rammes ikke av forbudet. Samtidig kan av den tyske Riksdagens 28 herretoaletter.Tre 10 samtiden 2 2003

av de reine var publikumstoaletter. Toalettene Hadde det vært mulig å skrive noe lig- ble rutinemessig vaska en eller to ganger om nende nå? dagen. Tyske parlamentarikere veit ikke bare Nei, selvfølgelig ikke. Ikke etter at dopregi- at dagens ruspolitikk er feilslått. De veit også met plomberte alle ytringer om rus en gang i at fortellinga om et rusfritt samfunn henger forrige århundre. sammen med de totalitære ideologiene som De fleste mennesker syns det er ålreit med prega mye av det 20. århundrets Europa. en rus innimellom. Men vi lever, ifølge histo- «Det er jo absurd å forvente at noe miljø rikeren Bjørn Qviller, i et «flaskesamfunn».13 skal være narkotikafritt i våre dager», sa en av Flaska har skapt et sant helvete for mange, dem, Christa Nickels. Hubert Hüppe uttalte at men alle veit hva alkoholforbudet førte til, og de, som parlamentarikere, var en ekstra utsatt det er ikke tilfeldig at alkohol ikke står på FNs gruppe, underforstått: Relativt sett kan det liste. Det er like lite tilfeldig som den norske være en større prosent narkomane i Riks- statsministerens reaksjon på Otto Jespersens dagen enn i andre miljøer. Andre folkevalgte raljering på Torsdagsklubben på TV2 den 31. ville ha seg frabedt denne dassjournalistik- oktober 2002. På denne tida var uttrykket «å ken, og lengta tilbake til mer seriøse medier, ta en Kjell Magne» forlengst etablert i betyd- som vet å vise respekt. Slike journalistiske ninga: sjukemelding med «lykkepiller» attåt. kontrollmetoder var ytterst betenkelige, Derfor var det nok ikke OJs innledende opp- mente de. Det gikk på privatlivet løs. fordring om at statsministeren skulle «røske Vanlige narkomane blir utsatt for langt huet ut av medisinskapet», som provoserte. verre og mer ydmykende inngrep i privat- Det kan heller ikke ha vært sluttappellen til livets fred, etter lover vedtatt av de samme en mulig svensk morder, som var så platt for- menneskene. Men etter noen dagers oppstyr mulert og humoristisk mislykka at det ville forkynte forbundskansler Gerhard Schröder vært uklokt å ta til motmæle. at dette ikke var et offentlig anliggende. Det som fikk statsministeren til virkelig å Dermed ble det taust om den saken. se rødt, var sannsynligvis denne setningen: Sat.1s programleder og redaktør ble straffa «Men når ørevoksen din er verdt sin vekt i med ett års utestenging fra Riksdagen. gull på Plata, og de narkomane slåss om å få drikke urinen din, da er det på tide å rope et La bocca della verità varsku.» Dette åpenbare pisspreiket skjuler, i et overdrevent løgnaktig argument, en kjerne I den første Dante-biografien drøfta Dantes av sannhet som må ha blitt utålelig for prosaiske arvtaker Giovanni Boccaccio hvor- Bondevik: Stoffer som de narkomane putter i dan den unge Alighieri kunne bli så betatt av seg, og blir putta inn for, skiller seg lite fra noe Beatrice. Det må ha vært alle de festglade som har gitt lovlig god kjemi i prestehodet. menneskene, sjeldne delikatesser og god vin Ved å sidestille statsministerens påstått fort- som brakte poden ut av fatning, mener satte medisinering med vanlige doperes bruk, Boccaccio, og legger til at dette ofte skjer i gikk OJ solid over streken. godt og lystig lag. Konklusjon: En småfull gutt på åtte år opp- Renhet og utrensing levde noe rystende, fundamentalt og vesentlig: ikke bare for resten av sitt liv, men også I Purity and Danger (1966) beskrev Mary for Den guddommelige komedie og dermed for Douglas hvordan forskjellige samfunn dyrker verdenslitteraturen. en sosialt rensende magi og forkaster det Hva ville skjedd med en småfull åtteåring i identitetsmessig ureine. Dette betyr «at uni-

dag? verset overalt og til alle tider er blitt morali- Øyvind Berg, Lillehammer 18. mars 2003. FotografVik Nils

12 samtiden 2 2003

sert og politisert».14 Noe er alltid tabubelagt, fylla. Fra Berlin skreiv han artikler om blant noen er utstøtt hele tida, alltid må noen få annet Paul Verlaine og Herman Bang. Han skylda og bli ribba for både symbolsk og reell levde lutfattig og isolert, skamfull over både kapital. De står for noe sosialt uhygienisk, en fyllerør, poetisk beruselse og homoerotiske menneskelig kloakk. Men drittsekkene derfra tendenser. Pussig nok dukker Ekelund opp i utfyller kanskje selvbildet vårt, kanskje de til antirusskriftet Beruselsens porter, andre kapit- og med dukker opp i speilet en morgenstund, tel, sitat: og kanskje speilbildet vårt heler et vesentlig savn? I så fall kan det forekomme at vi spytter Dikteren Vilhelm Ekelund skrev i 1922: oss selv i ansiktet, for vi driver ikke med «disse rusmidler» som «undertrykker vår sanseevne Rus, säger man. Ja, det nyktra og spontanitet», og som «utgjør en forurens- är just det sanna ruset; ning av menneskenes kropp og helse, av folks det starkaste, finaste. sosiale miljø og evne til naturlig samhørighet og vennskap».15 Han skriver også i en bok med tidligere ukjent Den siterte forfatteren er blant annet rus- materiale som kom i 1984: tiltakssjef i Oslo kommune. Han bruker begreper som «forurensning», Alla människor behöfva narkotisera sig «naturlig» og, et annet sted, «den indre per- – ty lifvet är sådant. sonlighet». Dette er høyst problematisk ord- Det er hvad man narkotiserar sig med, bruk, rimelig kvisete og sånn sett ganske sjar- som gör skillnaden. merende, i politisk korrekte sammenhenger? Sånn kunne jeg ha tolka det, hvis jeg ikke For Ekelund, som levde og skrev like etter visste at utsagnet stammer fra en som påstår å århundreskiftet, var ikke den sanne rusen noe ville ta vare på noen andres «indre personlig- fremmed. het». Og attpåtil, noen som ikke gjør som denne mannen vil. Med tvang, om nødvendig. Sitat slutt.Vilhelm Ekelund levde og skreiv fra I løpet av de siste 30 åra er mange mer eller 1880 til 1949 – «like etter århundreskiftet»? mindre vitenskapelige og/eller teknokratiske Det siste verset påstås å være henta fra ei sam- overgrep mot forskjellige typer avvikere blitt ling av tidlige avis- og tidsskriftartikler.16 Jeg ribba for honnørord. Ingen vil i dag kunne klarte ikke å oppspore sitatet i den oppgitte heve en normalitetens pekefinger overfor his- boka, men fant i stedet den unge forfatterens toriens løsgjengere, tatere, sinnslidende eller hyllest til «ruskunstnere» som Przybyszewski homofile. Likevel er det mulig å forholde seg og Baudelaire: «Anywhere out of the world! slik til våre medmennesker i våre dager? Bare Berusa dig! Med vin, med poesi, likgiltigt fordi de bruker feil rusmidler? Uten å kjenne vad!» historiens dom over både normal pekefinger En mer edruelig klassiker omtales som (byråkratens) og alminnelig knyttneve (front- «den österrikska prästgårdsestetiskaknodd- linjebyråkratens)? Hjelp! prärafaelitiska Rainer Maria Rilke.» Da Vilhelm Ekelund ble eldre, var det én mann Kunstavrusing han følte slektskap med, på det samtidige lit- terære parnasset: Eric Hermelin. En sinnssyk, På begynnelsen av 1900-tallet flykta den kriminell og syfilittisk rusmisbruker, som unge, svenske dikteren Vilhelm Ekelund til også var en genial oversetter av klassisk per- Berlin, for å unnslippe en fengselsstraff han sisk poesi. ble idømt etter å ha slått ned en lensmann i Vilhelm Ekelund er en klassiker i dag. Han samtiden 2 2003 13

var en forfatter som i livsfølelse og sosial Tanken om et rusfritt samfunn uttrykker en avsondring sto nåtidas narkomane nærmere positiv holdning til et rusfritt samfunn – men enn den nyktre normaliteten, som Oslos rus- ikke nødvendigvis til menneskene som skaper tiltakssjef gjør ham til talsmann for. og lever i dette samfunnet. Vi har godt over 2000 narkotikapolitifolk i Norge. De utgjør Er det verdt det? en betydelig ressurs, som vil kunne frigjøres til mer konstruktivt arbeid ved en avkrimina- Hva er det som får samfunnet til å ofre så lisering. I tillegg kommer domstolene og feng- store ressurser på narkotikaproblemet? selsvesenet. Spørsmålet er feil stilt: Det bør selvfølgelig Før kunne det hete: La nåde gå for rett. ofres store ressurser til bekjempelse av narko- Nå heter det, særlig når det gjelder samfun- mani og hjelp til narkomane. Men er det det nets bånnsjikt, bermen: Rett skal være rett. som skjer? Det virker for meg som en mye mer primitiv Nei. De hjelpetrengende blir ikke hjulpet, holdning.

Livet som eks-narkoman blir en kjedelig tilværelse, isolert fra gamle venner og stempla eller uglesett av andre.

men demonisert. De store profittørene på det Alle kan ta seg en tur ned på Plata i Oslo og illegale rusmarkedet syr man vel nærmest se: Dette er ikke mennesker som surfer lett på puter under armene på? Det anslås at omtrent velferdssamfunnets omsorgsbølgetopper. Det 70 prosent av den totale omsetningsverdien er mennesker som trakasseres, som jages og hvitvaskes og investeres i lovlige virksomhe- som sliter hver trevl av kroppen sjuk. Det er ter: Her snakker vi ikke bare om verdens stør- mennesker som raser rundt etter rusmidler og ste industri.Vi snakker om en av livsnervene i cash hele døgnet, og som har større fallhøyde verdensøkonomien. i hvert eneste sprøytestikk enn noen nærings- Er det ikke snart på tide å slutte å subsidi- livsleder med opsjon og fallskjerm. Men de er ere denne næringa? ikke nødvendigvis ute etter å rappe veska til Tror noen på forbudspolitikken? Sosial- og bestemora di, eller å få ungene dine hekta på helsedirektoratet/Avd. rusmidler: dop. Det er mennesker som trenger et ansten- dig liv. Generelt preges både den ulovlige produksjo- En avkriminalisering er politisk mulig, nen av og handelen med narkotika av den såkal- over tid. te ballongeffekten. Lykkes man å redusere pro- En avstigmatisering er absolutt nødvendig. duksjonen i ett geografisk område, øker den i et Stein Lillevolden skriver at det årlig avgis annet. Og lykkes man å øke oppdagelsesrisiko- 20 000 urinprøver under soning eller behand- en langs én etablert smuglerrute, legges smug- lingsopplegg, og at det brukes større summer lingen over til andre ruter. Dette gjelder både på å analysere fangepiss enn på utdannelse globalt, regionalt og nasjonalt. eller rehabiliteringstiltak for de urindisipli- 14 samtiden 2 2003

nerte. Hva slags «indre personlighet» er det de over 30 år sida. Siden er den trappa opp tror på, de som sier: Vis meg ditt piss, og jeg mange ganger, med stadig større tap. skal si deg hvem du er? En nyreparabel? En feilslått politikk er og blir en feilslått politikk, og ei ny linje er ikke noe hokuspokus Propaganja – men narkotika må vi forholde oss til, selv om det tilfeldigvis omsettes utafor loven akkurat Statsminister Bondevik ble i sin tid heftig nå for tida. Lovene er ikke alltid tilstrekkelige, arrestert da Norge sendte fly og soldater til de heller. Men av og til strekker de seg altfor fronten og han ikke ville vedgå at vi deltok i langt. en krig. En skulle tro at noen hundre falne på «Jeg har ihvertfall ikke gått meg bort, for jeg hjemmefronten også ville vekke ramaskrik, vet at jeg er et sted i Sahara», sa Donald Duck. men nei: Dette er en annerledes krig. En krig Jeg har aldri hørt noen narkotikapolitisk på hjemmebane, som berører alle. ansvarlig i Norge uttrykke like stor selv- «The War on Drugs» ble igangsatt av innsikt.• Richard M. Nixon før hans siste valgkamp, for

Noter 1 Rusmiddeletatens hjemmeside: Narkotika, artikkel 9 Sammenhengen eråpenbar, men tolkes forskjellig. datert 4.1.02 Til studium av forbudshistorien anbefales Schaffer 2 http://www.rusdir.no/fakta_om/narkotika/stof- Library of Drug Policy på nettet, og David F. Musto: fene/Khat.htm The American Disease. Origins of Narcotic Control, 3 Nils Christie og Kettil Bruun: Den gode fiende, 3. utga- Oxford University Press, Oxford 1973/87/99; Kettil ve, Universitetsforlaget, Oslo 2003, s. 223-224 Bruun, Lynn Pan og Ingemar Rexed: The Gentlemen’s 4 Første halvår 2002 varbeslaget av flere ulovlige stof- Club. International Control of Drugs and Alcohol, fer gått ned, men det var økning i Rohypnol-beslaget. University of Chicago Press, Chicago 1975/78; «Mens ingen skrev om reduksjonen av andre stoffer, Richard Davenport-Hines: The Pursuit of Oblivion/A fikk økningen av Rohypnol store oppslag.» Hans Social History of Drugs, Weidenfeld & Nicolson, Olav Fekjær: Media og rusmidler, London 2001. Paperback: Phoenix Press, London http://www.bks.no/media.htm 2002. 5 I Tim Boekhout van Solinge: Drugs and Decision- 10 William Burroughs: Naked Lunch (1959), Corgi Books, Making in the European Union, Mets & Schilt London 1976, s. 9 Publishers, Amsterdam 2002, s. 106, kan vi lese om et 11 Sitert fra Tim Boekhout van Solinge: Drugs and EU-utvalg som ville forby oksygen, fordi det ble Decision Making,s.26 brukt i narkotikaproduksjon. 12 Marilyn Manson: «I don’t like the drugs (But the 6 Hans Petter Leikvold, samtale. drugs like me)», fra The Last Tour on Earth (1999) 7 Se The New Scientist, 174:2339, 20.4.02, også referert i 13 Bjørn Qviller: Rusens historie, Samlaget, Oslo 1996 EUs narkotikapolitiske organ Drugnet, juli/aug. 14 Forfatterens etterord, i MaryDouglas: Rent og urent, 2002. oversatt av Kåre A. Lie, Pax, Oslo 1997, s. 177 8 Dagbladet, 20.9.02: «En av 20 nordmenn bruker lyk- 15 Knut T. Reinås: Beruselsens porter (manus 1993), se kepiller». Dagbladet refererer til en undersøkelse, http://www.fmr.no/bp/index.html publisert i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Ulrik 16 Vilhelm Ekelund: Den ensammes stämningar, Fredrik Malt, avdelingsoverlege ved Rikshospitalet, Ellerströms, Lund 1984 kommenterer: «Det kan umulig være et overforbruk av antidepressive midler. Jeg mener at det fortsatt er behov for en økning.» samtiden 2 2003 15 Stein Lillevolden Narkotika – den demoniserte fienden

Lengre straffer, sikrere fengsler, strengere narkotikakontroll, høyere murer: Narkotikakontrollen ekspanderer i den herskende samrøren mellom popu- lisme, sensasjonsjournalistikk og gallupdemokrati. De kyniske kriminelle skal og må tas hardt, ropes det i takt med Fremskrittspartiets fremgang. Men i den mer sementerte virkeligheten bak murene er det de svakeste og mest nedkjørte fangene som må sone hardest.

Lettelser i straffen tilkjennes bare dem som her i landet. Statistisk er det også sannsynlig gjør seg fortjent til det gjennom å være disi- at du er en del av det massive flertallet i Norge plinerte og rusfrie. Kontrollteknologien er som virkelig er drittlei all kriminaliteten og urinprøven – et dømmende ritual omtrent like gir din stemme til et av de mange politiske nyansert og treffsikkert som vikingenes jern- partiene som går inn for enda hardere straffer byrd, der den mistenkte skulle bære glødende mot narkotika, tyveri, vold og faenskap, for jern og ble erklært uskyldig bare hvis han det gjør de fleste. De siste 15 år har det skjedd ikke hadde brannsår tre dager etter testen. en dobling i antall idømte fengselsår totalt. Antallet år for narkotikaforbrytelser er mer Tusen års fengsel for dop enn femdoblet i samme tidsrom. Det narkotikafrie Norge er en sterkere ideologisk tros- Over tusen års fengselsstraff utmåles hvert bekjennelse på Stortinget enn noe annet. eneste år bare i narkotikasaker i Norge, nesten Overgrep i den gode hensikt har lang tradi- en tredjedel av all straff som totalt idømmes sjon her i landet. samtiden 2 2003 17

Nils Christie kaller narkotika «den gode fanger orker ikke eller finner seg ikke i alle fiende» i samfunnets valg av hva som skal krenkelsene. De slutter å motta besøk og kut- bekjempes av sosiale problemer. I sammen- ter kontakten med verden utenfor, som er heng med innstrammingene i fengselsvesenet besværlig nok om du ikke skal bli tråkka på dukker narkotika også her opp som hoved- hver gang du kommer i nærheten av den. Det fienden, som må bekjempes med alle tilgjeng- er enklere å bli fange på fulltid, selv om det elige kontrollmidler. Michel Foucault beskrev ikke gjør overgangen lettere når du blir løs- i sin klassiker Det moderne fengsels historie latt. hvordan «det fengselsaktige» har est ut i samfunnets kontroll- og disiplineringsmetoder Makt mot avmakt som helhet. I fengslene opplever vi nå den nye kontrollsituasjonen mer som om «det sam- Fengsel er kanskje det klareste uttrykk for funnsaktige» er i ferd med å sprenge seg inn samfunnsmakt vi kan finne. Det er sjelden gjennom murene og innhente oss, ved at makten fremstår så klart i den vestlige verden Uropatruljens mål og metoder har blitt det – bokstavelig talt støpt i betong. En rendyrket organiserende prinsippet for narkotikakon- kontrollfabrikk. Narkotika er tilsvarende det trollen også innenfor murene. klareste uttrykk for avmakt i samfunnet. Det Det har allerede fått store følger for fanger kanskje et banalt, men ikke mindre viktig ene. Fengslene har fått en omreisende og spørsmål hva det sier om et samfunn når den svært pågående narkovisitasjon med snu- mest rendyrkede makten settes inn mot den sende hunder og deteksjonsmidler på spray- totale avmakten. boks som skal avsløre om det har vært narko- Vår utgave av narkotikakrigen mot de usle tika på cella. Både hundene og sprayboksene og nedkjørte har mange ofre. Stoffbruk og har en egen evne til å gjøre utslag på de kriminalitet har mange årsaker, men for dem underligste ting, men først og fremst sprer de som er hardest rammet og mest utsatt er de stress og uro. Det er akkurat som i tollen. Selv gjerne kombinert med en opphopning av en om en ikke har så mye som en flaske for mye, rekke andre truende faktorer, og særlig sam- blir de fleste stresset på grunn av den skjeve funnets tvangstiltak for å avhjelpe deres dårli- autoritetssituasjonen. ge situasjon: barnevernets tvangsfjerning for I fengsel er det som å leve med grensepas- å avhjelpe omsorgssvikt, sosialkontorenes sering hele tiden. Når som helst kan du bli tvangstiltak for å avhjelpe arbeidsløshet og strippet eller avkrevd urinprøve på de tynnes- manglende utdannelse, narkotikabehandling- te mistanker. Etter vennebesøk på cella får du ens tvang for å stoppe rusmisbruk og selv- en fast ekstravisitt av hanskekledde voktere medisinering mot samfunnets mangelsyk- som kler deg naken, går gjennom tøyet ditt og dommer, Justisvesenets tvangsbehandling av besiktiger kroppen din, noe som effektivt dre- kriminalitet og fattigdom. Tvang har en uslåe- per oppstemtheten etter besøket og gløden i lig evne til å fjerne fokus fra det som egentlig kinnene etter avskjedsklemmen. I det nye er problemet. Ringerike fengsel har de gått enda et skritt videre, og forlanger at du stiller deg skrevende Renessanse for tvangsbehandling naken over et speil, slik at vokterne ikke behøver å bøye seg ned for å se opp i rumpa Det er ikke bare i USA eller verden for øvrig at på deg. Når du så kommer opp på cella, er alle fengselsindustrien eksploderer. Aldri har tingene dine rotet gjennom og det er hunde- Norge hatt så mange fengselsplasser som i spor i senga.Alle brevene dine blir lest av sen- dag. Fengselet er historiens mest vitale tvangs- suren, telefonsamtalene avlyttet. En god del institusjon og rammen for samfunnets mest 18 samtiden 2 2003

hardnakkede overtro eller ideologi: den fun- og utleie av fengsler vært begynnelsen på damentalistiske troen på avstraffelse som fremveksten av en svært profittsøkende privat samfunnsbeskyttelse og at mennesker kan fengselsindustri. I USA har kombinasjonen av endres i positiv retning med tvang. privatiserte fengsler og den ubegrensede kri- Det er sterke krefter i samfunnet som hev- gen mot narkotika ført til en absurd vekst i der at fengslene flommer over av narkotika. antall fanger, og en like absurd profitt for å For noen er eksistensen av narkotika i fengs- holde millioner mennesker innelåst. Sjansen lene like uhørt og moralsk forkastelig som for å gjøre noe fornuftig med norsk narkotika- forekomsten av alkohol i de gamle tvangs- politikk forsvinner i det øyeblikk den skal stå arbeidsanstaltene for løsgjengere. Tvangs- for inntektene til fengselsindustrien, for er det behandlingsideologien forutsatte at alkoholi- lønnsomt, er alt greit i Norge. keren skulle være totalt avsondret fra alkohol ved innestenging, for slik å kunne helbredes Mer til kontroll enn utdanning gjennom avhold og hardt straffarbeid. Slik tankegang eksisterer også i narkotikaspørs- Selv om panoptiske fengsler knapt nok har mål, til tross for løsgjengerlovens og tvangs- blitt bygd i ren form siden Jeremy Benthams arbeidsanstaltenes nederlag. I forlengelsen av forsøk for 200 år siden, har ønsket om å kon- tvangsbehandlingsperspektivet ligger troen på trollere gjennom å se alt overlevd som grunn-

Hvert år brukes mer penger til å analysere fangers piss i Norge enn til å gi dem utdannelse.

at fangen må beskyttes mot seg selv og sine prinsipp i kriminalpolitikken. Benthams omgivelser. Tankegangen om at mennesket panoptikon ble selve overtyren til dagens må beskyttes mot seg selv, har ofte flyttet gren- overvåkingssamfunn. Den teknologiske utvik- ser for hva man kan tillate seg i «den gode lingen i dag ville sikkert gjort Bentham grønn hensikt». av misunnelse, og ikke bare av mugg, der han I Norge hadde man en enestående sjanse til sitter utstoppet på University College i å tenke annerledes med opphevingen av løs- London med sine tindrende glassøyne – rik- gjengerloven i 1970. Så kastet man seg i stedet tignok med vokshode etter at noen studenter inn i narkotikakrigen. I dag har fengselsplas- brukte originalhodet hans som fotball. ser blitt et økonomisk ekspansjonsområde, Hovedforskjellen på Benthams tvangstanke hvor USA som vanlig viser vei. Norge har lang og de tidligere interneringsformene, var at tradisjon for privat utnyttelse av fangearbeids- han utviklet fangehullene fra arena for simpel kraft, men nå er det en rekke entreprenører gjengjeldelse, til laboratorier for disipline- som ønsker å bygge fengsler for utleie til feng- rende teknologi, der han kunne gjøre kontrol- selsvesenet. Og vaktselskapene nærmest slåss lerende forsøk direkte på mennesker ved å for å posisjonere seg foran den ventede privat- observere dem hele tiden, som rotter i bur. iseringen av fangetransport i Norge. I alle land I dagens Norge er det kontrollteknikere med private fengsler har nettopp transporten med det orwellske newspeak-navnet Fengsels- samtiden 2 2003 19

omsorgen som er utøver av fangenskapsforsøk. lykkes smed» for å oppnå bedre soningsfor- For tiden prioriterer de evnen til å se inn i hold. fangene høyere enn å se inn til dem. Dette er kriminalpolitikk for den nylibera- Hvert år brukes mer penger til å analysere listiske tiden vi er inne i, en økonomisk libe- fangers piss i Norge enn til å gi dem utdan- ralisme som verken er ny eller liberal, der ide- nelse eller andre rehabiliteringstiltak. Norsk ologien både begrunner alles nytte av noens kriminalpolitikk har innført en rekke dypt ubegrensede frihet til vinning på børsen, og krenkende personinngrep som nærmer seg tilsvarende nytte av at de utstøtte og kriminel- den panoptiske fange – en gjennomsiktig le ikke skal møtes med frihet, men tvang. I fysak – i troen på at fengsel har noe å tilføre fengselsvesenets nyliberale versjon av esel- når det gjelder bekjempelse av rusmisbruk. temming med gulrot og pisk, blir det eneste Judas-øyet i celledøra, hullet hvor fangevokte- som gir gulrot og belønning å kunne pisse den ren alltid kunne overvåke deg, er ikke lenger pureste urin uten illegale tilsetningsstoffer. nødvendig, og mange steder sveiset igjen, for For mange blir nederlaget forutsigbart, fangers eventuelt fordekte handlinger blott- fordi de slett ikke er esler som skal temmes, og legges nå med mer avansert kontrollteknologi kanskje mest fordi narkotika bare er ett av enn et kjølig granskende blikk. Men dagens problemene deres, muligens ikke det største. kontrollteknologi kan ikke vise til bedre Hvis det hadde eksistert en urinprøve som resultater enn den utstoppede i London. hadde slått ut på fattigdom, seksuelt misbruk, Hadde sykehusene hatt like dårlig statistikk smadret barndom, for ordblinde tapere i sko- for helbredelse som fengslenes uhyre svake lelotteriet eller utslag for psykisk syke fanger, rehabiliteringsstatistikk, hadde man muligens hadde kanskje flere reagert på urimeligheten vurdert om medisinen var den rette. i kriteriene for ileggelse av særlig strenge soningsforhold i norske fengsler. De innsattes Systematisk forskjellsbehandling nødvendige egenmedisinering mot et uutholdelig liv blir sanksjonert slik at tilværelsen Urinprøver har blitt det sentrale verktøy for blir enda mer uutholdelig. såkalte differensierte soningsforhold i Norge. Likhetsideologien står ikke lenger sterkt i 20 000 urinprøver årlig kongeriket, og det er tidstypisk at man tror på å motivere folk gjennom systematisk for- For å sjekke fangenes disiplin, tas det årlig i skjellsbehandling, fremfor å ha tidligere overkant av 20 000 urinprøver her i landet, tiders «likhet for loven» som styringsprinsipp. noen etter mistanke, resten som opptaksprøve Fengslene har fått en tidsmessig kontrolltek- for lettelser i soningsforholdene. En riktig så nologi og ideologi der fangene gis ansvaret for festlig pissevokter sa til meg en morgen han selv å kunne «avgjøre» hvor harde soningsfor- vekket meg med prøveglasset i hånda: «Vis hold hun eller han fortjener, ut fra om de er meg pisset ditt, og jeg skal si deg hva slags disiplinerte og ikke ruser seg. Det pønale soningsforhold du får.» I de 20 000 urinprø- moteordet differensiering betyr å gjøre for- vene kan Statens rettstoksikologiske institutt skjell på fangene, men slikt kan ikke sies påvise positivt utslag for et forbudt rusmiddel direkte i Det norske fangehus. Nøytrale frem- eller medisinsk preparat i mellom 10 og 13 % medord er kjekke å ha når man skal innføre av prøvene, dvs. anslagsvis 2000-2500 skeive et system der fanger skal sorteres etter kjen- øyeblikk. Mer enn 85 % av prøvene er altså nemerkene fra Margaret Thatchers analyse av rene, noe som ikke er et ubetydelig tall når samfunnsforholdene, og utslåtte og nedkjørte man tenker på at kanskje så mye som 40- narkomane skal tvinges til å være «sin egen 60 % av fangebefolkningen til enhver tid 20 samtiden 2 2003

består av mer eller mindre utslåtte narko- spekulere i sannsynligheten for å bli avslørt, mane. Det er langt mellom oss tilpasnings- bli mindre. Men mange narkotikabrukere er dyktige og disiplinerte nykterister der inne vant til å gamble med lavere odds og større bak gitrene, og slik sett er det faktisk oppsikt- innsats enn det som kan se rasjonelt ut for svekkende få som blir tatt for narkotikabruk. fengselsvesenet. Jeg har opplevd denne gamb- Likevel preger narkotikakontrollen fengsels- lingen i fengsler hvor urinprøvene skjer vel- hverdagen mer enn noe annet – murene, dig hyppig. Medfanger tar farlige sjanser med låsene og gitterne unntatt. tyngre stoffbruk enn de pleier ute, nettopp De fleste positive utslagene kommer i den fordi oddsen for å bli avslørt på heroin ble lettere enden av skalaen for illegale stoffer. beregnet til omtrent 1:15, mens hasj stygt Cannabis tegnet seg i 1999 for 1733 positive nærmet seg 1:1. For å øke oddsene mot å bli utslag, mens legale medisiner ellers i samfun- avslørt, blir det stadig eksperimentert med net, som Rohypnol, Stesolid, Vival og Valium, desperate ting som å spise BioTex og drikke fylte opp med 682 utslag for bruk. Det frem- en liter eddik, ut fra et rykte om at dette ville ste norske hatobjektet, heroin, ble registrert ødelegge urinprøvene. I det minste ryker med urinprøveutslag i bare 147 tilfeller. Det er nyrene. store forskjeller i hvor lang tid etter bruk man kan spore narkotiske stoffer. Hasj og andre En hedersmann avslører hykleriet cannabisstoffer kan spores i urin i opptil ti uker når forbruket har vært stort og skjedd I et landsens kretsfengsel ved Norges største over en lengre periode. Derfor er det grunn til innsjø ble plutselig en dag en gammel heders- å tro at mange av cannabis-utslagene vi ser i fange avslørt som heroinist. Det ble stor opp- statistikken utgjør en overrepresentasjon i standelse, ikke bare fordi mannen selv og med- forhold til det faktiske forbruket i fengselet, fangene høylytt hevdet at han aldri hadde så fordi den første prøven for mange alltid blir mye som sett heroin i hele sitt liv. Selv fange- positiv, fordi det aktive stoffet i cannabis bin- vokterne var skråsikre på at den gamle skap- der seg i fettvevet i kroppen, utskilles veldig sprengeren var en fagmann som aldri ville langsomt og derfor går tilbake til tiden før ruse seg på noe annet enn en vellagret cognac. man ble satt i fengsel. Den narkotika-paranoide inspektøren der oppe, han som pleide å få fangene ut i korri- Presses til sterkere stoffer doren om natta for å holde tale om narkotikaens farer, kunne ikke tro at hans beste fange Selv ved én enkelt gangs cannabisbruk kan dopet seg. Dette var langt mer usannsynlig nedbrytningstiden ligge på mellom fire og enn at hele det norske skilandslaget skulle bli åtte uker etter forbruk. Opiatet heroin bindes avslørt i doping. Men nå tas det ikke B-prøver derimot ikke i kroppens fettvev, og kan derfor av fanger, for ingen er like bekymret for retts- ikke spores i urinprøver i mer enn 2-4 dager sikkerheten til kriminaliserte dopbrukere etter bruk. For en del narkotikabrukere i feng- som for nasjonalt feirede speedfreaks. sel har disse kontrollteknologiske føringene For første gang i sin karriere sendte feng- fått dramatiske følger. Én kvelds hasjrøyking selsinspektøren ikke en fange rett i isolasjon gir mye større sjanse for å bli avslørt enn bruk etter positiv prøve, og for første gang i sitt av heroin. Dette gir et press i retning sterkere gullstjernede yrkesliv begynte han å interes- og mindre kontrollutsatte stoffer. Denne kon- sere seg for hvorfor en prøve hadde slått ut. trollføringen forsøker fengselsvesenet å løse Samtidig kom kjøpmannen inn med ukens med enda mer kontroll. Logikken sier at ved å handleposer fulle av alt en fange må kjøpe øke antallet kontroller vil muligheten for å fordi norske fengsler sparer og ikke tilbyr et samtiden 2 2003 21

fullverdig kosthold. Skapsprengeren holdt om innelåsing av de utstøtte, fattige, rusherje- kropp og sjel i godt hold for å kunne være de og fordømte. De største overgrep i Norge best på sitt felt. Ingen svinestinkende tredje- har alltid skjedd i allmennprevensjonens sorterings pølser svømmende i sitt eget fett navn, der noen få utsatte skal kontrolleres for kom inn på hans celle, bare kornrike frokost- å beskytte det store flertallet. Denne massebe- blandinger, yoghurt og et enormt forbruk av skyttelsen har gått ut over tatere, psykiatriske knekkebrød, i stedet for hvitt brød med him- pasienter, kriminelle, løsgjengere og alkoho- melhøy glykemisk indeks.Wasas frokostknek- lister uten arbeid og bosted. Eller nå de siste kebrød med valmuefrø pent strødd på toppen. 30 årene, de som bruker stoffer som til enhver Nå har alle botanisk interesserte forstått tid står på legemiddellovens forbudsliste. sammenhengen. Heroin utvinnes fra den Narkotika-demonen er mer skremmende vakre opiumsvalmuen, mens de frøene som er beskrevet i Norge enn Satan sjøl, og opprett- på frokostknekkebrødet og rundstykkene holdes aktivt med propaganda og selvgode dine hentes fra en noe blassere lillesøster i myter om at norske myndigheter skal ha klart valmuefamilien. En urinprøve er ikke stand å demme opp mot en påstått narkotikaflom til å skille mellom heroin og knekkebrød, gjennom et av verdens høyeste straffenivåer men har fått være den blinde dommer i alle og en superintensiv politiinnsats. Den norske soningsforløp i Norge. narkotikakontrollen er en dødbringende aktør i en krig som utrydder flere narkomane Den utstøttes karrierestige enn noe land vi gjerne sammenligner oss med. Det er typisk norsk narkoman å være Urinprøvene i fengsel er med på å fastholde død. folk i håpløshet, for det nytter ikke likevel. Den minste sprekk straffes så hardt at den blir De nyttige fordommene til en uoverkommelig revne og avgrunn for den videre soningen. Mennesker som Det er så mange venner og skolekamerater vi gjennom hele sitt skjeve liv bare har opplevd har glemt og mista, og andre vi så altfor en uendelig rekke av negativ kontroll, fra bevisst har unngått og forbigått. Politiet har mishandlende fedre som skal banke vett i alltid vært samfunnets siste utstøtingsmeka- skallen på deg, totalkontrollerende barne- nisme i en lang rekke av nederlag og slag i try- vernsinstitusjoner, et utstøtende skoleverk net på de fordømte. Venner forsvant langt ut, som forsterker alle dine nederlag, politi, den men vi trodde hele tiden dette bare handlet rutinemessige utkastelsen fra narkotikabe- om å miste kontrollen, snøringa. Vi var opp- handling fordi du faktisk har et stoffproblem dratt hjemme, på skolen og i offentligheten til og dermed sprekker, osv., osv. nedover på den at det var uttrykk for svakhet å ramle utpå.Vår utstøttes karrierestige. Fengsel blir bare en egen indre fundamentalist skulte like hardt og holdeplass på det lange kontrollkontinuumet. nedlatende på De Svake som alle andre gjor- Urinprøven i fengslene forsterker følelsen av de. Det er ganske ubehagelig at alle som har håpløshet hver dag. Det eneste som kan gi litt vokst opp de siste tretti årene og hatt dopet oppdrift er den daglige kampen for å snyte tett inn på kroppen, sett sammenhengene på kontrollsystemet. nært hold – hele nedturen til vi kanskje har All kriminalstatistikk og alle fengselsstudi- fulgt venner og skolekamerater til grava – like- er viser at norske fengselsceller i høy grad er vel finner oss i denne krigen mot narkotika fylt av fanger med rusproblemer. Ikke bare er som bare dreper og utstøter enda flere. det slik i dag, slik har det alltid vært. Faktisk Fordommer er nyttige slik. er norsk kriminalhistorie i hovedsak historien Statsmytene sier at da de «nye» narkotiske 22 samtiden 2 2003

stoffene kom til Norge på 1960-tallet, fikk de undertrykkelses- og kontrollapparatet – man innpass hos en søkende ungdomsgenerasjon, stiller seg på maktas side og håper på en reno- hippiene på jakt etter eget uttrykk, og derfra vering av det eksisterende samfunnet. Vår utviklet eksperimentene med stoffer seg til frynsete og lite overbevisende rus-dobbelt- avhengighet og narkomani. Stoffene produ- moralisme bunner hovedsakelig i forakt for serte kanskje noen få slike alternative rusmid- de utstøtte, med våre råtne røtter i marxis- delofre, men først og fremst traff dopet en helt mens foraktende og mistenkeliggjørende ana- ny gruppe utstøtte mennesker: De mange som lyse av filleproletariatet. Junkie-døden er en

Når man klarer å overleve som narkoman i Norge, er ingenting umulig.

falt gjennom i den nye ni-årige skolens spesi- gammel, fortersket historie. Mennesker som aliserte utdanningssystem. Vi som surfet har blitt spådd død og undergang og deretter ovenpå ungdomsskolens systematiske siling forfulgt med alle midler i den påstått gode gjennom den plandelte skolen, forsto ikke hensikt å hindre deres farlige sosiale smitte, omfanget av denne klassifiseringen av unge de klapper til slutt sammen. mennesker: Plan 3 for de som hadde best Hvorfor så denne voldsomme interessen i prognose for å være disiplinert nok til examen norsk offentlighet for deres død, når man først artium, plan 2 for de som skulle på yrkessko- har gjort alt som er tenkelig for å forsure livet len og plan 1 for de som var i trøbbel og skul- deres? Hvilken som helst politiker kan fortsatt le lære nederlagenes pedagogikk. Ingen gene- høste gevinst på strengere straffer, tvang, styr- rasjon har utviklet så mange junkier som min kede politiressurser og mer forfølgelse. Norge – dagens førtiåringer pluss/minus – og ingen ruser seg på straff, men tør ikke å innrømme generasjon har produsert så mange veltilpas- at vi allerede har dødsstraff i repertoaret. Den sede, disiplinerte maktmennesker og sam- utøves bare på mer diskrete måter enn ved funnsteknokrater. hengning, skyting eller giftsprøyte. Det er mer ugjennomsiktig når delinkventen tar gift- Venstresida trygt på maktas side sprøytene selv. Sosial dødsstraff. Hvorfor de måtte leve et så jævlig liv, så ydmykende og så Ved å være med på kriminalisering av narko- livsfarlig er det ingen som bryr seg om. Men tika og særlig kriminalisering av de utstøtte nå fremstår overdoser plutselig som et sjokk. rusbrukerne, støtter også viktige deler av ven- En epidemi, sier avisene og fråtser i skygge- stresida opp under kontrollen av les miserables bildene. – innelåsing og særtiltak mot de miserable. Påskuddet er gjerne å hindre sosial smitte fra En fiende gjør godt disse individene, hindre at vår ungdom blir narkomane, selv om hovedfaren i det nylibe- Sosialt søppel, men slikt søppel bør helst ikke rale Norge heller er at de blir alkoholikere. ligge stiv og sjøldau i våre trappeoppganger Resultatet er at man blir en del av utstøtings-, eller undergrunnsdasser med en nål i armen. samtiden 2 2003 23

De skumle bakmenn må fortsatt manes frem. ra til å tåle å være spedalsk. Ikke pansra til å En fiende gjør godt. En hær av pushere, den bære forakten, men i det minste pansra til å gamle grisen med godteposen, dealeren som forakte tilbake. Pansra nok. lokker den oppvoksende slekt til å ta ecstasy i tro på at de kan finne takten, coolheten og far- Kanonskudd rett i åra vene i livet, men som i stedet dør av utmattelse på dansegulvet, lille Lise som ble hekta etter å Tredve år har det tatt å presse narkotikabru- ha fått gratis dop i skolegården, den usikre Ola kerne den lille kilometeren fra Slottet til Oslo som fikk heroin i stedet for vennskap.Angst er S, og mer enn 3000 utstøtte og forhatte men- kontroll, og enhver idiot som kan mane frem neskeliv har gått med på veien, et tall som bildet av griske bakmenn som investerer ung- fortsatt øker med 100 overdosedøde i året. De enes sparepenger i mer død, har makt. Finnes fleste har sin daglige knegange i Oslo sen- alle bakmennene og narkotikaens formenn, trum. Den norske paradegaten Karl Johan, eller er dette sosiale problemer i politiets vold, med sitt komiske forsøk på å etterligne en omskapt i deres kriminalbilde? aveny, i kneika fra Oslo S til Slottet, arenaen Skyggebildene av de andres liv er også pen- for uhemmet helgefyll og barnetogenes Nord- sum på skolen, hvor gjentatte kampanjer skal Korea-aktige manøver for å gi den norske avskrekke de unge fra å flørte med narkotika. nasjonalismen et pent og naivt ansikt 17. mai Det blir ungenes eget ansvar å velge riktig. – denne gata er for narkotikabrukere selve Just say no! som det heter på det nyeste norsk. blodveien gjennom Oslo. Slike kampanjer gjør sosiale problemer til et Natt til 1. mai 1978 sprakk det for dem som spørsmål om holdninger, men er menneskers hadde tilhold i Slottsparken, etter uker og totale sammenbrudd et spørsmål om hold- måneder med politiets voldelige uroaksjoner, ningene deres? Spør du etter holdningene til som visstnok kom på Kong Olavs forlang- et dødssykt menneske? ende. Det kan godt være at Kong Haakon også Et menneskes 25 år med tvilsomme piruet- hadde vært kommunistenes konge, men Olav ter for å holde tritt med nervetrådene minsker var definitivt ikke narkotikabrukernes. Slaget ikke akkurat sannsynligheten for å klaske om Nisseberget ble en langvarig gatekamp, bakhodet i asfalten. Angsten ved livet er langt hvor vi alle fikk svi for å ha utfordret det pene mer nærværende enn redselen for å dø av en Norge. I dag skjer lignende ting uten opp- smell. Aldri føler du deg lenger borte fra merksomhet. De forberedende øvelsene til døden enn i det øyeblikket du setter deg et selve operabyggingen har satt inn et av byens skudd, på terskelen til hvile. Du forsøker å mest brutale vaktselskaper for å jage vekk de konsentrere deg om at det nå bare er sek- ukulturelle fra siste forskansning mot en fasa- under igjen til du får ro i kropp og hode, bare deglatt by som ikke tåler utskudd. Nå flakker du får ordna fixet, men adrenalinet dundrer de rundt og finner ikke hverandre og den rundt i kroppen og river opp enda mer angst. støtte de var avhengige av for å overleve, mens Overdøver alt annet enn vissheten om at der, i operaen trygt kan bygges. Alle bygg reist på sila, der ligger roen. Rus finnes ikke lenger, menneskeforakt blir stående evig, mens innle- det eneste som er igjen er håpet om ro. En ro velse i menneskers skrøpelighet er et skjørt som får alle skarpe biter i livet ditt til å falle på byggverk. plass i stedet for å skjære deg opp innenfra. En ro du jager etter, men også jages for – av Uroene kjenner du på halsgrepet myndighetene. Den gode smellen opphever tida, og da har heller ikke angsten makt leng- Uropatruljen ble opprettet på slutten av 1970- er. Ute av tida og ute av angsten. Mentalt pans- tallet av Arne Huuse, dagens Kripos-sjef, som 24 samtiden 2 2003

den gang var leder for Narkotikaavsnittet i ikke med kriminelle de ikke har nytte av. Oslo. Han hadde hentet inspirasjonen fra Normann mente at anslaget på en femtedel København, som igjen hadde hentet sine erfa- var noe lavt, og at de til tider sto for nærmere ringer fra Tyskland og USA. I begynnelsen var 25 prosent av alle pågripelser i hovedstaden patruljen på seks personer, og deres fremste og at disse, ut fra uroenes spesialoppgave, i mål var samle informasjon fra det Huuse kalte hovedsak besto av narkotikabrukere. siste stasjon på markedet: brukerne. Hoved- Den daværende lederen for arresten ved skytset i narkotikakrigen har alltid vært rettet Politihuset i Oslo, politiførstebetjent Nakke- mot brukerne, etter en teori som narkotikapo- rud, kunne også fortelle at det i 1990 i alt ble litiet og narkotikamotstanderne har felles: At innbrakt 15 780 personer dit. Nå forekommer misbrukerne er det eneste uerstattelige ledd i det at noen blir tatt inn på bydelsstasjoner narkotikahandelen, og dermed blir effekten også, men i hovedsak skal alle pågrepne inn på størst ved å angripe på gateplan. Politihuset. Altså skulle Uropatruljen alene stå Overraskelsesangrep fra politispanere som for over 3000 innbringelser i året i Oslo, og da tar kvelertak for å presse opp munnen din og hovedsakelig for narkotikabesittelse og bruk. undersøke om du har «poser», dvs. små pak- I dag behøver jeg ikke å være så fordekt for ker heroin på mindre enn 0,1 gram, gjemt i å hente tallmateriale fra politiet, de legger års- munnen. Stadig tilbakevendende strip- rapportene sine ut på internett nå. Det vil si, searchs, ransakning ved avkledning bak i en antall uroer er hemmelig, men det arbeider maje, stadige innbringelser til Politihuset, fortsatt omtrent 30 personer operativt i Uro, kroppsundersøkelse og fornedrelse, leilighe- og disse står fremdeles for ca 20 prosent av ter som har blitt endevendt og knust av politi alle pågripelsene. Det er over 1600 politifolk i på jakt etter stoff og kontroll. Men politiet gri- Oslo. Det var sist år over 17 000 innbringelser. per ikke bare inn med vanlige sanksjonsmid- Det vil si at et tredvetalls sivile politifolk står ler. Rykter, trusler og tysting er et fryktens for 3500 arrestasjoner, i snitt 110 arrestanter våpen som uroerne benytter seg flittig av. pr. sivil snute. En spaner fra Uropatruljen i narkotikapolitiet i Oslo skrøt uhemmet under en fange- Politiarbeid etter selvplukkmetoden transport jeg var på for over ti år siden, av at Uropatruljen alene står for omtrent 20 pro- Uroene er der for å spre uro blant narkotika- sent av alle pågripelser i Oslo. Hissig som jeg brukerne, men antallet pågripelser de foretar, er, ville jeg ha gitt ham finger’n – hadde det sier mer om den kontrollhverdagen Oslos ikke vært for at jeg hadde håndjern på. Jeg mest nedslitte mennesker lever under, enn fikk i hvert fall sagt at tallet hørtes mer enn graden av kriminalitet de står for. Alle krimi- usannsynlig høyt ut – Uropatruljen er jo bare nalstatistikker og fengselsstudier viser at nor- på omtrent 30 personer. Disse tredvetalls sivi- ske fengselsceller i stort flertall er fylt av fang- le politifolkene skulle foreta en femtedel av er med rusproblemer. Antall pågripelser som alle arrestasjoner. Jeg pustet meg opp, fnøs uroene og narkotikapolitiet foretar i dag er høylytt av slikt selvskryt, og ble så tøff i trynet omtrent fordoblet i forhold til for ti år siden. at jeg forsikret ham at jeg skulle sjekke tallet Nye stoffer som ecstasy og nye grupper som med sjefen hans. techno-dansere står for en liten del av denne Da jeg langt om lenge var ute under noe fordoblingen, for i hovedsak er det den tradi- friere forhold, kontaktet jeg daværende sjonelle besittelse av heroin til eget bruk som inspektør ved Narkotikaavsnittet, Harald fyller opp i statistikken og uroenes arbeid. Normann, på telefon. Jeg presenterte meg Her er det politiarbeid etter selvplukkmeto- ikke under mitt eget navn – politiet snakker den; det er bare å gå ned på Plata. samtiden 2 2003 25

Hver femte narkotikaforbrytelse mot lege- å identifisere politi med uniform og formell middelloven, som stort sett omfatter bruk og myndighet. Men de faste stoffbrukerne kjen- besittelse til eget forbruk av en mindre ner dem og slår av en prat. For stoffbrukernes mengde narkotika, resulterte i et forelegg. del kunne de like gjerne hatt blålys på hodet Disse bøtene samler seg opp for det store fler- og selvlysende uniform, men samfunnet ellers tall brukere, og blir til uforholdsmessig lange er utestengt fra å se kontrollen og overvåk- straffer i fengsel fordi de ikke har en sjanse til ningen av narkotikamiljøet. Noen ganger har å betale seg ut, slik vi andre har. I tillegg endte politiet likevel behov for mer kampanjeprege- ca. halvparten av disse anmeldte narkotikafor- de aksjoner. I disse tilfellene forsvinner ano- brytelsene med straff i domstolene. Nesten 90 nymiseringen av politiet til fordel for demon- prosent av alle tiltaler for bruk og besittelse av strative aksjoner. Samtidig er hele området narkotika resulterte i betinget eller ubetinget kameraovervåket, slik at politiet under retts- fengselsstraff. Narkotikaforbrytelse mot straf- saker kan legge frem sylskarpe videoopptak av feloven omfatter blant annet omsetning og alle transaksjoner blant de utstøtte, bilder som besittelse av en større mengde narkotika. Av langt overgår Dagsrevyens forslitte propagan- disse anmeldelsene var det omtrent 60 pro- dabilder om «åpenlys narkohandel». Hva sent som ble overført til domstolene, og mer annet enn åpenlys kan den være blant men- enn halvparten førte til betinget eller ubeting- nesker som åpenlyst ikke har annet enn sam- et fengselsstraff. Av de nesten 1000 grove nar- funnets forakt. Ingen andre mennesker i kotikaforbrytelsene som ble anmeldt i 1997, Norge er så overvåket og kontrollert som de var det 70 prosent som endte med tiltale og på Plata, og ingen mennesker har så konse- mer enn halvparten som ble straffet med ube- kvent fått det dårligere av samfunnets opp- tinget fengsel. Anmeldte narkotikaforbry- merksomhet. De lever i en slags selektiv poli- telser er mange i antall, de oppklares og tilta- tistat med en kontrollhverdag som overstiger les ofte, og blir i stor grad straffet med ube- alt mennesker utsettes for i Norge. tinget fengsel, sammenliknet med de aller fleste andre forbrytelser. Dette ser vi også i Det atomiserte miljøet fengslene, hvor narkotikadømte utgjør nesten en tredel av alle som til enhver tid sitter inne. Det ugjennomsiktige salgssystemet og de I tillegg kommer alle de som avsoner dommer mange ledd i distribusjonen skaper enorme for vinningsforbrytelser for å dekke utgiftene problemer for brukeren, og kan bidra til til illegal egenmedisinering. mange motsetninger i miljøet. Dette kan poli- Hovedmengden av narkotikabrukere som tiet utnytte i sitt uroarbeid. Narkotikamiljøene uroene arresterer, kommer fra det registrerte har også blitt geografisk spredd, gjennom alle brukermiljøet i Oslo. På denne måten kan vi få renovasjonskampanjer mot samlingssteder. et slags anslag over kontrollhverdagen for Derfor forteller mange nå om økt mistro og denne mest marginaliserte gruppen. På Plata mindre samhold i miljøet. Dette kan medføre ved Jernbanetorget og rundt Eika ved mange problemer, men det farligste er kan- Akerselva, avtegner det seg et bilde av en kon- skje at det har blitt vanskelig å holde oversik- trollhverdag som overstiger alt hva de fleste ten over renheten til stoffet som selges. Det mennesker i samfunnet opplever. Uro- kan være så mange ledd i fordelingen at når patruljen er en så tilstedeværende del av livet det dukker opp «vått» stoff, det vil si livsfarli- for mange av disse brukerne at de rett og slett ge blandinger og konsentrasjoner, blir det et har blitt på fornavn med de sivilkledde politi- sjansespill hvilket stoff som er sikkert og hva folkene. De fleste utenforstående vil ikke som er ren gift. Et annet stort problem er engang skjønne at de er politifolk, vi er vant til naturligvis de gangene det er helt umulig å få 26 samtiden 2 2003

tak i stoff. Dette fører ofte til blandingsmis- brukerne, uroe miljøet, splitte det og holde det bruk med medisiner, noe som kan ha livsfar- i uavlatelig bevegelse, bekjemper de narko- lige konsekvenser ved at grensene mellom rus mane mer enn det bekjemper narkotikaen. og forgiftning blir vanskelige å beregne. Dette er en strukturell vold som fremmer Grensen mellom en tilstrekkelig dose til å roe overdoser – men døden fremstår som selvpå- ned stoffsuget og en livsfarlig overdose er helt ført, og da er det ingen som bryr seg. minimal når heroin blandes med det lovlige legemiddelet Rohypnol. Hva overdosene viser oss Det er mange flere mennesker som dør av overdose i Oslo enn i København, Frankfurt Omsider har metadon og Subutex-foreskri- eller Amsterdam. Dette er byer med stor ving kommet i gang i Norge, men fortsatt er omsetning av både kokain, amfetamin, heroin, den skadebegrensende innsatsen lav. Kanskje og også mer rekreative og mindre fordømte det hadde vært lettere hvis vi oppdaget at de stoffer. I Amsterdam kan du til enhver tid andre kanskje ikke er som oss selv, det er det kjøpe Europas billigste heroin på Dam, ver- helt åpenbart at de ikke er, men at det er for- dens reneste heroin til Europas laveste pris, i nuft og logikk i valgene selv i de usleste liv. I så store mengder du bare måtte ønske og dag får omtrent 1500 narkomane metadon i kunne betale. Likevel dør ikke de narkomane Norge, mens tilsvarende antall står på vente- i Amsterdam i slik fart som i Oslo. Hvorfor har liste. Inntakskriteriene har vært utrolig Norges utstøtte det så travelt med å dø? strenge, og ventetida opptil to år. Denne men- I København er fremdeles pushere på neskebehandlinga har vært en dødsstraff for Vesterbro stort sett leveringsdyktige, selv om mange, og de som av lovnødvendighet har de er under hardt press fra byfornyelse og jap- kommet i fengsel, har ikke fått metadon i det pifisering av bydelen.«Det er veldig mye stoff hele tatt. Den norske narkotikafordømmelsen i Oslo som er lett tilgjengelig. Og vi opplever har gjort at man ikke er stand til å sette seg at prisene på heroin er fallende, slik at over- inn i brukernes situasjon. Den nye straffe- dosene kommer fordi de narkomane inntar gjennomføringsloven bebuder skjerpet kon- mer stoff», sier narkotikapolitiet hver gang i troll med narkotika i fengslene, nå også utvi- sin årsrapport. Dette er en teori med mange det adgang til blodprøver. spørsmålstegn, og det kan finnes andre for- I Norge har man for lengst glemt at narko- klaringer. I Norge er stoffet dyrt, tilgangen tikabrukere er mennesker. Mennesker som relativt liten og kontrollen enorm, slik at for- også er en del av samfunnet, men som vi stø- bruket skjer på raskeste og mest effektive ter så langt ut og vekk vi kan få dem. Hvis vi måte, intravenøst, rett i blodåra. Prisene på ønsker at det skal fortsette på denne måten, mildere stoffer som hasj og kokain er høy, og bør vi være ærlige nok til å trekke et lettelsens tilgangen vanskelig, slik at blandingsbruk sukk hver gang noen dør av overdose, for da med store mengder legemidler er mest vanlig. fungerer det narkotikafrie og hensynsløse Det atomiserte nødvendighetskollektivet Norge likevel. Fremskrittspartiet på Bygdøy rundt pushing av dopet er splittet opp av ytre har tatt til orde for at ambulanser ikke lenger press og indre motsetninger, noe som er et skal rykke ut til overdoser. Det er rene ord for mye farligere problem enn selve stoffet. Det er stemmene, og i det minste en konsekvent umulig å føre indre kontroll med stoffet, fordi rendyrking av dagens politikk overfor sam- det gamle miljøet er splitta opp og spredd. Så funnets utstøtte. Nesten umerkelig nærmer altfor mange har dødd av uroen:«Du veit ikke Olje-Norge seg mer og mer den rikmanns- hva du har fått før du har det i åra, og da kan kynismen vi før bare fant ute på Bygdøy, så det være for seint.» Å kontrollere narkotika- det er kanskje ikke lenger så uhørt å si noe samtiden 2 2003 27

slikt. Selvfølgelig har vi mer enn god nok råd tid da tankene til Bygdøy Fremskrittsparti glir til å prøve noe annet, men hvorfor skal man inn på plass. Skyggebildene er ikke virkelig- dele rikdommen med asosiale døgenikter som heten, men blir fort virkelighet for dem i skyg- alle tror er skyld i sin egen ulykke? gen. Det har lenge pågått en systematisk ned- I Norge tror man fortsatt at narkotika har bryting av velferdsstaten i Norge. Alle sluser noe med rus å gjøre, og dét er ingen spøk her åpnes for det frie spill av markedskreftene, i landet. Derfor står vi svært dårlig rustet til å noe som igjen vil føre med seg økt marginali- motstå den nye fengselsindustriens lønn- sering av arbeidsløse, sosialklienter, innvan- somme herjinger med de utstøtte. Vi lar oss drere, psykisk syke og andre svært lite gagns lure av reklamen og de gode hensikters tyran- mennesker. Stadig nye grupper vil aldri ni. Faktisk ligner vår moral så mye på den komme inn på arbeidsmarkedet eller oppnå amerikanske at økningen i fangebefolkningen en fornuftig utdannelse fordi de ikke er «til- bare vil akselerere, enten dette skjer i privat pasningsdyktige». I en tid hvor statskassa eller offentlig regi, så lenge vi ikke avkrimina- aldri har vært rikere, er Norge desto fattigere liserer narkotika. Sosiale problemer er altfor på velferd for de svake og ikke minst ideer om alvorlige til at vi fortsatt tillater dem å bli låst hvordan utstøting og sosiale tragedier kan inne. En begynnelse er å styrke bevisstheten unngås. De som allerede er langt der nede, har rundt de ressurser til egenhjelp som finnes alltid måttet tilpasse seg først, og for dem er blant narkotikabrukerne selv. ikke nødvendigvis spranget så stort, fra tiden Når man klarer å overleve som narkoman i da Bygdøy Arbeiderparti styrte landet til en Norge, er ingenting umulig.• Nina Dessau Nå skal

ingenmotsi oss

• Nye holdninger i innvandringsspørsmål nedfeller seg stadig i nye politiske standpunkter og restriktive lovforslag. Meget sterke følelser er satt i sving. Kadra-saken og Fadime-saken blir oftest nevnt som katalysatorer for disse endringene. • På samme tid som disse to sakene fant det sted to hendelser av svært forskjellig omfang: På verdensbasis skapte terrorangrepene 11. september 2001 et tidsskille. På hjemlige fronter befestet «imam-saken» et klimaskif- te i den norske offentligheten. • «Avsløringene» kom i ett sett, og en del meget viktige glidninger i massemedienes arbeidsmetoder og folks forståelse av det flerkulturelle Norge kunne finne sted og installere seg nesten umerkelig.

Jeg vil forsøke å vise hvordan det som skjedde sammen med Hege Storhaug til de to største rundt imam-saken har bidratt til å forme moskeene i Oslo, for å gjøre lydopptak med dagens politiske og mentale landskap. skjulte mikrofoner. Holm spiller rollen som Kronologien er svært interessant her. «Aisha», en ung pike som faren slår og truer med tvangsekteskap. Temaene er altså tvangs- 1 Juni 2000 ekteskap og vold. Begge imamene tar umiddelbart og utvety- Nettstedet fundamental.net med Shabana dig avstand fra vold og tvangsekteskap, og til- Rehman som redaktør, sender Jeanette Holm byr gjentatte ganger sin hjelp til «Aisha». De samtiden 2 2003 29

fordømmer mangelen på moral i Norge, men nok Verdikommisjonen bedt Kebba Secka om henviser samtidig til norske lover som en støt- å fortsette.» Men det var TV-programmet som te for «Aisha». De har begge et gammeldags ble sett først. Å sette seg inn i saken ble ikke syn på kjønnslikestilling. Hun blir likevel aktuelt før panikken hadde stilnet. Og det er oppfordret til å ta en høyere utdannelse enn fremdeles ikke aktuelt for de fleste. det hun sier hun har tenkt seg. Imamene framstår som to ganske forskjelli- 11. september 2001 ge mennesker: Atta Ul-Mustafa byr på egne erfaringer i det han tror er en sjelesorgsitua- Terrorangrepet mot World Trade Center fører sjon, han blir opprørt og oppgitt over det til økt frykt hos nordmenn for «fremmede «Aisha» forteller, og kommer med moderne kulturer». Annenhver nordmann hevder å ha tolkninger av islam. Neemat Ali Shah står fram blitt mer skeptisk til fremmede kulturer eller som mer reaksjonær i sine religiøse synspunk- islam i løpet av høsten.3 ter. For begge er det et helt sentralt punkt at hun som muslim kan gifte seg med hvem hun 21. januar 2002 vil – norsk, indisk, pakistansk, svart eller hvit er ikke poenget – bare han er muslim. Fadime Sahindal blir drept av sin far i Sverige. Dette er ingen nyhet, her er ingen avslø- Forferdelsen er like stor i Norge som i Sverige, ringer som kan rettferdiggjøre bruken av men etter dette utvikler reaksjonene seg svært skjulte opptak. Altså ingen sensasjon i år ulikt i de to landene. Fadime-drapet blir brukt 2000. Opptakene blir ikke brukt. svært effektivt i Norge – men ikke i Sverige – til Etter dette går Hege Storhaug med Kadra voldsomme utspill mot religion og mot ima- Noor til fire mindre moskeer, afrikanske mer – dvs. mot islam. Og det skjer raskt. denne gangen, med omskjæring som hovedte- Shabana Rehman skriver i en innflytelsesrik ma. Kadra Noor spiller rolle som «Kadra», en artikkel fire dager etter drapet:«Selvsagt hand- ung pike som familien vil skal bli omskåret. ler drapet på Fadime om religion. Det handler om religionens påvirkning på folk, og menn Oktober 2000 som hisser opp menn til bruk av vold. Folk må forstå hva som står i Koranen.»4 Dagbladet og Kadra-programmet vises på Rikets tilstand på VG slår opp et møte i Islamsk Råd om «spørs- TV2.«Avslørte imamene» er overskriften i VG, mål som er blitt aktualisert etter æresdrapet på som videre skriver: «I likhet med imamene i Fadime».5 Alle imamene er klare i sin fordøm- afrikanske moskeer i Oslo støtter leder av melse av æresdrapet i Sverige. De kritiseres Islamsk råd og medlem av Verdikommisjonen, fordi de sier at det er vanskelig å gi ekteskaps- Kebba Secka, omskjæring av jenter.» Dette råd til muslimske kvinner som ønsker å gifte blir umiddelbart stående som en udiskutabel seg med ikke-muslimer. sannhet. To dager senere inviterer biskop Gunnar Men «allerede etter få måneder angret Stålsett muslimske ledere for å snakke om medlemmer av Verdikommisjonen på at de æresdrap og tvangsekteskap. De slår fast at hadde dømt Secka uten å sette seg inn i religiøse samfunn og familier ikke skal straffe saken», skriver Aftenposten.2 Reidar Almås, kvinner som bryter med Koranens forbud mot tidligere medlem av kommisjonen, sier føl- å gifte seg med ikke-muslimer. «Det er viktig gende: «Vi ble med i den moralske panikken at man ikke bygger opp under en populistisk som alle ble tatt av, uten å sjekke hva Kebba hets», sier Stålsett til Dagbladet, og han tilføy- Secka hadde sagt. Hadde vi først lest hele er at det er helt klart at muslimske ledere tar samtalen, og så sett TV-programmet, så hadde avstand fra drap og tvangsekteskap. 30 samtiden 2 2003

Biskopens initiativ er det mest fremtre- var religiøst hjernevasket. Dette er bare et dende av mange gode initiativer. Men han kan par eksempler på hvor lite opptakene ikke unngå å forsterke det inntrykket hele «avslørte» i forhold til det som allerede var Norge allerede har fått: Drapet handler om blitt debattert. islam. Fadimes lik har blitt lagt ved imamenes Debatten om æresdrap og tvangsekteskap dør, og nå skal de ettertrykkelig fratas all tro- viser egentlig en sjeldent bred og positiv enig- verdighet. het på viktige punkter. Reaksjonære og mindre reaksjonære imamer, norsk ungdom og 3. februar 2002 innvandrerungdom, norske lover, lovene i de fleste land inkludert Pakistan, religiøse tek- «Avslører imamene» er denne gangen ster – alle går i samme retning, dvs. mot drap Dagbladets overskrift. Etter Kadra-saken, og tvangsekteskap. En slik basal enighet er det etter 11. september 2001, etter Fadime-saken, best mulige grunnlaget for holdningsendring- blir opptakene som ikke ble brukt i juni 2000 er: Forskjellige mennesker, institusjoner og nå en journalistisk sensasjon. grupper sender ut fra sine forskjellige premis- Dersom disse opptakene avslører noe om ser og med sine ulike uttrykksmåter, et bud- vold eller tvangsekteskap, er det at imamene skap som går i samme retning. Får man dette sier akkurat det samme foran skjulte mikrofo- fram, har man en viktig sjanse til å påvirke det ner som de sier ellers. Deres fordømmelse er Kamil Azhar kaller «subkulturene».9 umiddelbar og utvetydig, og de tilbyr sin Det stikk motsatte skjer. Forskjellene fram- hjelp. Sensasjonen ligger i det avvikende: heves maksimalt, og det viktigste skillet settes Imamene har et reaksjonært syn på kjønnsli- ikke mellom tvang og tvangsmessig atferd på kestilling, de tror på helvete – som 76 % av den ene siden, og lovlydighet på den andre. nord-amerikanerne6 – de sier at en muslimsk Skillet settes mellom norske normer (som kvinne må gifte seg med en muslim, og verst anses som synonyme med frihet) og ikke- av alt: De synes ikke noe om nordmenns norske. Dermed skyves mange potensielle moral. allierte i kampen mot tvang og vold til side, Dette er ingen avsløring. Bare en måned fordi deres premisser ikke er de samme som tidligere hadde Rehman skjelt ut tre unge majoritetens. menn i Dagbladet for deres angivelige «alvor- Å velge å skape fronter, istedenfor allianser, lige overtramp» og «kjønnsfascistiske hold- har konsekvenser for nettopp de unge kvinne- ninger mot halvparten av verdens befolk- ne man ønsker skal få større frihet.Til og med ning». Den verste var tidligere talsmann for organisasjonen Human Rights Service kon- World Islamic Mission, Abid Raja. Han fikk kluderte med at: «Den brede offentlige debat- gjennomgå fordi han hadde sagt «Moralen i ten etter at Fadime Sahindal i Sverige ble samfunnet er synkende».7 Det er helt greit at drept av sin far, og etter at Anooshe Sediq Rehman skjeller ut motstandere i en debatt. Gjulam ble skutt av sin ektemann, har ført til Men når en reaksjon er så totalt i misforhold at mange jenter har fått det strengere hjemme til det opprinnelige utsagnet, går det simpelt- og i miljøene generelt.»10 hen ikke an å svare på det, og det er vel Men hvis det virkelig hadde funnet sted en meningen. Dette er ikke debatt, det er teppe- bred offentlig debatt med vekt på dialog og bombing. ikke på uthengning, kunne virkningene vært Ved en annen anledning hadde Ap-politi- helt annerledes. En dialog er noe som skjer keren Saera Khan sagt at hun personlig helst mellom likeverdige parter, en debatt består ville gifte seg med en muslim.8 På bakgrunn ikke av en serie med ultimatum om «norske» av dette skrev Rehman i Dagbladet at Khan verdier. samtiden 2 2003 31

akkurat som Shabana Rehman, da hun skrev 4. februar 2002 at fedre dreper sine døtre «på hvert gatehjør- Fadime Sahindal begraves fra Uppsala ne» i Pakistan. De er ute for å refse. Publikum Domkirke, og imam-saken gir sterke reaksjo- avfinner seg uten videre med ensidige bilder ner. Nettavisen har følgende overskrift: av «de andre», men ikke av majoriteten. «’Norge er et syndens land’, sa imam Neemat To dager etter skriver Dagbladet i en leder Ali Shah. Norske politikere er rystet over utta- at «imamens kulturkritikk av det norske sam- lelsene. Nå vil Shabana Rehman forby ima- funn lyder jo som ekko av en kulturkritikk mer å komme inn i Norge.»11 Fadime-saken og mot verdioppløsning som vi hører ikke minst imam-saken mikses sammen til en eneste fra de kretser Bondevik selv kommer fra, og suppe av påstander, utspill og forslag til for- som er basis for det partiet han har vært leder bud i frihetens navn. for meget lenge. Kritikk av fundamentalisme «Jeg er glad ytringene ligger på bordet. Da lyder derfor litt hult i Kjell Magne Bondeviks kan vi alle sortere mellom sant og usant, sier munn. Kanskje han heller skulle se etter ima- justisminister Odd Einar Dørum etter at mene i sin egen nærhet? Kirken har f.eks. Jeanette avslørte imamenes syn på nordmenn ennå en vei å gå i forhold til de homofile. i Dagbladet. Han lover en oppdatert hand- Statsministeren kan jo begynne der.» lingsplan mot tvangsekteskap.»12 Og Carl I. Parallellen mellom kristne og muslimske Hagen vil ty til harde virkemidler for å sikre at konservative er blitt trukket av flere. Og den er imamene arbeider mot tvangsekteskap og lett å trekke. Det er ikke tilfeldig at unge omskjæring. Både justisministeren og Hagen kristne nordmenn ofte har større forståelse for befester inntrykket av at imamene har løyet muslimer enn resten av befolkningen.13 Men om sin motstand mot tvangsekteskap, selv om selv om holdningene ofte gjenspeiler hveran- statsråden presiserer at han har forstått at de dre, er maktforholdene helt forskjellige. er imot. Når statsministeren reagerer med å true en minoritet på 1 % med «knallhard konfronta- 7. februar 2002 sjon», kan det fra denne minoritetens side bare forstås som «Vi skal mose dere hvis dere Statsminister Kjell Magne Bondevik reagerer fortsetter å kritisere oss». Og ikke føl dere sterkt på at imam Sohail Ahmed på TV trakk trygge om dere har lært å bli forsiktige i for- fram familiesammenbrudd, psykiske proble- hold til storsamfunnet. Vi har nettopp vist at mer blant barn og hiv som utslag av det nor- vi gjerne bruker skjulte opptak og falske for- ske samfunnets manglende verdier. Bondevik tellinger for å avlytte dere inne i moskeen – mener at imamen tegner et ensidig bilde av eller hvor det nå måtte være. det norske samfunnet: «Hvis vi skal få til en Og i mars blir alt dette krystallisert i det positiv integrasjon er det viktig at de lærer seg som i verste fall kan vise seg å bli varige bedre hvilke verdier vi bygger på i vårt sam- endringer i det norske kulturelle klima og funn. Da kan vi kanskje tilføre hverandre politiske landskap; en ny, bred politisk kon- noe, i stedet for å komme i en knallhard kon- sensus. frontasjon, som dette lett kan føre til», sier Bondevik. 17. mars 2002 Denne imamen (og andre med ham) har nok tegnet et ensidig bilde av det norske sam- SV varsler en hardere linje i innvandrings- funnet. De to imamene som ble avlyttet har i spørsmål, og kommer med forslag av en slik tillegg også tegnet et ensidig bilde av det karakter at Frp kan koste på seg å gjøre seg til pakistanske samfunn som et syndens land, innvandrerbarnas forsvarer mot SV. 32 samtiden 2 2003

Inga Marte Thorkildsen uttaler ved denne menn dukket opp litt senere,17 og ingen lo. anledningen at det er viktig at innvandrere Men det var i imam-saken at kravet om et rik- ikke bare lærer norsk, men også får opplæring tig syn på nordmenn kom fram i all sin hjel- i norske normer. «Det er enorme kulturfor- peløshet. Nettavisen viser for eksempel til at skjeller på mange områder. I noen land er imam Ali Shah sa til avisa «Nordmenn er hyg- man for eksempel vant til at det som ikke er gelige og sympatiske mennesker», mens han forbudt er tillatt»14. sa til Jeanette Holm som «Aisha» at «Norge er Og dette skal innvandrerne bli kloke av? et syndens land»18. Dermed mener avisa at I den norske debatten om tvangsekteskap han er avslørt som løgner. Men det er opplagt har muslimene mistet legitimitet, mens den at et menneske kan både mene og si begge som kan si at hun «har kjent problemet på deler. Imamen mener for eksempel at kroppen», har både legitimitet og autoritet. Pakistan er et syndig land, men det er fullt «Hennes virkelighetsbeskrivelse blir oppfattet mulig at han også synes at pakistanere er hyg- som dokumentasjon i seg selv, og flere fram- gelige og sympatiske mennesker. Eller at han stående politikere har knyttet sine utspill kunne sagt det av høflighet, i gitte situasjoner. direkte til ‘jentenes’ forslag», skriver Anja Det er nærmest flaut å måtte forklare dette. Bredal i en innsiktsfull kronikk.15 Slike poli- Imamen ble ikke anklaget for uriktige gene- tiske beslutninger har lite å gjøre med demo- raliseringer da han sa at «nordmenn» var sym- kratiske spilleregler. Når det gjelder SV, førte patiske og hyggelige. Enda mindre Jeanette den brå snuoperasjonen til reaksjoner, blant Holm da hun sa «Jeg ser ikke noen feil i annet fra Sapideh Sadeghi og Reza Rezaee, Nordmenn. De er lojale mennesker som aldri fylkesstyremedlemmer i Oslo SV.Sadeghi syn- lyver en gang.» Slikt har troverdighet. Et det tes det var rart at ikke hun og andre jenter virkelig dette vi ønsker at innvandrere skal si? med minoritetsbakgrunn i SV var blitt kontaktet. «Øystein Djupedal sier at stortings- Deilig å ha noen å hate? gruppa er kommet fram til forslagene etter å ha snakket med jenter med innvandrerbak- I tillegg er det opplagt at imamen (som alle grunn. Hvorfor har de ikke snakket med meg andre) måtte være unormal for å like alle og andre minoritetsjenter i SV?» spør nordmenn en bloc. I begynnelsen av februar Sadeghi.16 Et godt spørsmål. Hvor mange ung- startet Dagbladet følgende nettsidedebatt: «Er dommer vil engasjere seg politisk dersom det ikke deilig å ha noen å hate? Hvordan bør deres egne partifeller overkjører egne med- samfunnet stille seg til imamer som fordøm- lemmer for å kjøpe «jentenes forslag»? mer ekteskap over religionsgrensene?». Dette De punktene jeg har valgt å fremheve i erstattet tittelen «Imamene vi elsker å hate» kronologien ovenfor, er ment å belyse hvor- fra noen dager før. Overskriftene kunne i og dan enkelte svært viktige endringer de siste to for seg framstå som litt selvironiske – en årene har glidd inn i den kollektive norske avstandtagen fra egne svakheter eller en iro- bevisstheten, samtidig som debatten handlet nisering over kristne verdier. Men Dagbladet om noe annet. La meg gå mer i detalj på noen vet meget godt at hatet er virkelig. punkter. Tre uker etter 11. september kunne man lese følgende på avisas nettdebattside, blant «Graverende syn på nordmenn» flere forskjellige innlegg skrevet i løpet av de siste dagene: «Din forpulte muslimske fitte», I offentligheten handlet imam-saken i stor «Heldigvis tror jeg folk begynner å våkne etter grad om imamenes syn på nordmenn. Ordet terrorangrepet i USA, folk har blitt mer redd

graverende om innvandrernes syn på nord- muslimer, folk tar mer avstand fra dem», Nina Dessau, Oslo 19. mars 2003. Fotograf Nils Vik

34 samtiden 2 2003

«Mobb en muslim», «De som ikke flytter fra spiller en viktig rolle i denne sammenhengen. Norge frivillig må steriliseres og interneres i Massemediene leverer hver dag informa- muslim-reservater», «Tiden vil vise at vi også sjon om det norske samfunnet, også til inn- er gode til å drepe muslimer», «Den eneste vandrerne. Noen store oppslag plukket litt til- muligheten til å gjenopprette ro er å sette en feldig det siste året, antyder bildet som tegnes kule i panna på muslimene» osv. av et av de mest ømtålige temaene: Dette er også en del av den norske kultu- «Ungjenter gir sex mot gaver»–«Sex er blitt ren, og den ble oppmuntret av den måten en handelsvare blant vanlige, norske tenå- mediene kjørte imam-saken på. Dagbladet ringsjenter» skriver Dagbladet.19 «Barn og mener kanskje å ha sitt på det tørre fordi de unge sluker porno»– Dagbladet igjen.20 «Unge etter hvert fjerner ord som «fitte» og direkte helt ned til 14 år presses av jevnaldrende til å oppfordringer til drap. Men poenget er at som delta i gruppesex», Dagsavisen denne gang- innledning til debattsider som allerede er en.21 Og: «I fortvilte brev fra unge jenter til breddfulle av hat, kan ingen oppfordring til Barneombudet står det: ‘Jeg liker ikke å ha hat være ironisk. Som interessevekker for sex med kameraten til kjæresten min, men de tabloidavisa fungerte det imidlertid. Debatten sier det er bra med gruppesex.’». Dagbladet fikk over 3000 innlegg. igjen.22 Jeg vet at det er en regel i norsk offentlighet at man skal overse slike vulgære ytringer. Hvem får lov til å sitere avisa? Kalle dem for grums og glemme dem. Det er lett å dokumentere en mer dannet mobbing. Journalisten regner med at den jevne norske Men når man leser disse debattene, ser man i leseren vil ta dette med en klype salt, grøsse hvilken grad de gjenspeiler den til enhver tid behagelig og la seg forurette lite grann, og så siste «avsløring» i pressen. Også de som tap- glemme det hele så lenge hun ikke gjenkjen- pert argumenterer mot «grumset» på debattsi- ner sine egne omgivelser i oppslagene. Men jo dene, får sine debattpremisser lagt av de såkal- større avstand vi har til det avisa skriver om, te sensasjonene. dess lettere vil vi ha for å tro på det som står Det sier seg selv at synet på nordmenn vari- der. Og omvendt: Når avisa omtaler lesernes erer mye blant innvandrere. Men uansett: egne omgivelser eller en virkelighet som de norsk eller innvandrer – det er en menneske- selv mener å kjenne, blir leserne atskillig mer rett å kritisere det norske samfunnet. kritiske. Pressen har stor troverdighet overfor Innenfor de lovene som gjelder. Majoriteten mange norske lesere når den omtaler innvan- kan mobbe seg fram til mye rart, kanskje drere, blant annet fordi den da omtaler sosialt mobbe seg fram til underkastelse, men ikke til fjerne «miljøer». Det er ingen grunn til å tro at å bli likt. det stiller seg særlig annerledes for innvan- drerlesere. Norske vaner og skikker Hvordan skulle «imamkursene», som enkelte foreslo, ha håndtert dette? Hadde ima- Imamenes syn på Norge antas å stamme fra mene fått lov til å gjenta Dagbladets oppslag deres religion og deres uvitenhet om det nor- om at «sex er blitt en handelsvare blant vanli- ske samfunnet. At innvandreres syn på Norge ge, norske tenåringsjenter»? Ville omskole- også formes av deres erfaringer her, synes å ringsansvarlige oppfordret dem til å avvise det være glemt av både norske medier og politi- som står i norsk presse som tull? Kan man kere. Imam ul-Mustafas syn, for eksempel, er integreres i Norge dersom man tror på det også blitt formet i hans tid på norskkurs og som står i avisa? Kan man integreres i Norge studier på norske universiteter. Norske aviser dersom man avviser det som står i avisa? Kan samtiden 2 2003 35

man bli integrert dersom man ikke kan eller Helskog i TV2-programmet. «Ja, vet du hvor vil gjenta det som står i avisa? det sitatet er hentet fra, eller? Det var ment å appellere til den eldre delen av befolkning- 26 Drama på liv eller død? en», forklarer Helskog i et intervju. «Det ble nemlig sagt om Kong Olav at han ikke treng- Generelt er det å være beredt å dø for «saken» te livvakter, for han hadde fire millioner liv- ikke bare umoderne, men direkte mistenke- vakter. Vi ville vise folk at nå kan dere få dere lig, om ikke skremmende. Samtidig trenger en ny helt. Folk kan slutte å dyrke en liten tabloidavisene dramatikk og sensasjon. kongefamilie og i stedet støtte en jente som

Det demokratiske nivået i et land måles ikke etter hvor mange mennesker som får lov til å si omtrent det samme.

Jeanette Holm «risikerte sitt eget liv», skriver alene står imot uretten. Du vet hva jeg mener de,23 og hun «gjorde det i kjærlighet til om monarkiet», konkluderer Helskog. Med Norge»,24 altså er hun klar til å dø for «saken» slike premisser ble det åpenbart irrelevant (og fedrelandet). «Jeanette ble sendt», skriver hvor mange somaliere som sa at hun ikke Shabana Rehman.25 Vi tror vel ikke helt på at hadde noe å frykte. Rehman og fundamental.net hadde sendt Holm dersom hun hadde kunnet miste livet Verre enn kreft og krig av det. Eller tror vi det? Hadde vi akseptert dette hvis vi virkelig trodde på det? Holm går På globalt plan er menns vold mot kvinner en inn som «Aisha» og sier til imam Ali Shah: viktigere dødsårsak for kvinner mellom 15 og «Jeg har aldri møtt noen muslimer som lever 44 år enn kreft, trafikkulykker, malaria og livet sitt etter religiøse regler, verken i min krig til sammen. I Europa blir minst en av fem familie eller blant bekjente, verken her eller i kvinner utsatt for vold fra sin mannlige part- Pakistan. Alle er korrupte, lyver for sin fordel, ner i løpet av livet. Med andre ord kan det tvinger sine barn i ekteskap, bedrar og er ikke understrekes nok at når en kvinne trues utro.» En slik provokasjon var ikke nødvendig på livet, og sier at det gjelder liv eller død for for rollen hun var tildelt. Men «livredde» henne, skal dette tas alvorlig. Slik er det ikke i Jeanette Holm sier det likevel. (Imamen sva- dag – kvinner har fremdeles en lang vei å gå rer: «Da er det ikke noe spørsmål om muslim på dette feltet. Derfor er ikke kvinner tjent eller ikke-muslim. Det kommer av forskjellen med at alle innvandrere defineres som poten- mellom kvalifiserte og ikke-kvalifiserte men- sielle mordere gjennom stadige gjentakelser nesker. Det er på grunn av mangel på utdan- om «å risikere sitt eget liv». Leserne er ikke nelse og etikette. I religionen vår er det over- tjent med at deres kollektive underbevissthet hode ikke tillat å gjøre forbrytelser.») manipuleres på denne måten. Liv eller død. Også her ser vi en ubemerket Vold og trusler bør aldri bagatelliseres. glidning fra Kadra-saken til imam-saken. Men å gi næring til og alminneliggjøre en «Kadra trenger fire millioner livvakter», sa generell og ensidig frykt fører ikke til mindre 36 samtiden 2 2003

vold, tvert imot. Kanskje kan en parallell hjel- metoder fra den psykologiske krigføringen», pe oss: Biskop Rosemarie Köhn fortalte at skriver forfatteren Willy Ustad.27 hun mottok så alvorlige trusler da hun ble bis- Et annet spørsmål er om det er en vesens- kop at politiet måtte holde vakt rundt henne i forskjell mellom på den ene siden å avlytte seks måneder. Kristne fundamentalister mennesker i privatsamtale og lage førstesides kunne ikke tåle at en kvinne ble biskop. Men oppslag av deres synspunkter fordi de avviker ingen vil finne på å skrive at «Rosemarie risi- fra normen, og på den andre siden å offentlig- kerte sitt eget liv da hun ble biskop», og krist- gjøre avlyttinger som avslører ulovligheter ne slipper å bli omtalt som potensielle mor- eller oppfordringer til ulovligheter. Dette gjel- dere under ett. Politiet holdt likevel vakt, fordi der uavhengig av om personenes synspunkter det ikke kunne utelukkes at en blant mange er kjent eller ikke. frustrerte kristne mistet hodet, ikke mer enn det tilsvarende kunne utelukkes i Kadras sak. Avvik: like galt offentlig som privat Hvem tør å utelukke et drama, når så mange ukjente mennesker er sinte? Halv- «Moralen i Norge er synkende, Norge er et annet år senere aksepterer vi uten videre at en syndens land»– dette er en avvikende mening. kvinne risikerer livet sitt ved å gå inn i mos- Blir den fremført offentlig, blir den slått ned av keen til World Islamic Mission. Det er en mektige mennesker, som jeg viste, med svært alvorlig anklage, mot nærmest navn- Bondevik og Rehman som eksempler. Det blir gitte personer. ingen dialog, det blir ingen forklaring om hvorfor majoriteten synes det er galt (for en Psykologisk krigføring muslim) å mene dette. Vi opplevde at denne avvikende meningen Opptakene i Kadra-saken viste at to imamer ikke kunne framføres offentlig uten sterke og støttet omskjæring. Likevel – og med god truende reaksjoner, til og med fra statsminis- grunn – ble prinsippet med skjulte opptak dis- teren. Den samme meningen førte til kollek- kutert i enkelte fagmiljøer, og det ble konklu- tiv uthengning etter privat framføring og dert at skjulte opptak hadde sin berettigelse. avlytting. Dette viser at vi er på svært farlige I imam-saken, derimot, var synspunktene veier. Det demokratiske nivået i et land måles imamene kom med velkjente for hvem som ikke etter hvor mange mennesker som får lov helst som har interesse av dem, og ingenting til å si omtrent det samme – heller etter den ble egentlig «avslørt». En grunnleggende behandlingen som gis den som avviker fra betingelse for bruk av falsk identitet og skjul- normen, nemlig dissidenten. te opptak etter Vær Varsom-plakaten (pkt. 3.10) er her ikke oppfylt. Likevel ble dette kri- Lønn: lav, lavere, lavest tikkløst akseptert. «Skjult kamera og hemmelig mikrofon er Frykt, skepsis og menneskelig isolasjon hand- tidens løsen. Min egen erfaring tilsier at det er ler ikke direkte om kroner og øre. Men ekstremt få ganger at dette er nødvendig for å økende negative holdninger får også store få tak i den virkelige virkeligheten – om da økonomiske konsekvenser for mange men- noen i det hele tatt. Derimot forstår jeg godt at nesker. Imam-saken fokuserte på at imamene det er lettere å skape sensasjon med snikopp- og «miljøene» løy og manglet kunnskaper om tak. (...) Med kryssklippingens og kommenta- Norge. Derfor bidro den også sterkt til å defi- rens hjelp kan [programansvarlig] manipu- nere muslimer og andre innvandrere ikke lere seerens virkelighet nøyaktig som han vil. bare som annerledes, men også som løgnakti- I realiteten benytter denne journalistikken ge, upålitelige og uvitende. Vi vet at «skepsis» samtiden 2 2003 37

overfor utlendinger har gjort det vanskeligere «den vedvarende fokuseringen på innvandrer- for mange å skaffe seg jobb og bolig. og ungdomskriminalitet i mediene».32 Temaet De aller fleste innvandrere har imidlertid var blitt berørt i Kongens nyttårstale og igjen jobb. Ikke-vestlige innvandrere tjener 25 % brakt på banen av Oslo politikammer. Verken mindre enn innfødte nordmenn, mot 12-13 % i pressen, byrådet, politimesteren eller Kongen USA. Etter 20 år i Norge vil de tjene 20 % min- ble «tatt til inntekt for ekstrem fremmed- dre enn de innfødte.28 «Skepsisen» gjør det let- frykt». tere for arbeidsgiverne å skaffe seg underbe- Et søk på ordet vietnameser i Aftenpostens talt arbeidskraft. Systematisk stigmatisering nettarkiv gir meg 38 treff. Av disse 38 doku- fører til fetere kontoer for noen, og magrere mentene handler 28 om innvandrere. Av disse kontoer for flere innvandrere. Sammen- igjen handler alle bortsett fra én om krimina- hengen mellom uthenging i mediene og den litet. Aftenpostens nettarkiv strekker seg tilba- enkeltes levekår må aldri glemmes. ke til 1995. De siste åtte årene handlet altså 96% av omtalen av innvandrergruppen vietna- Historieforfalskning om kriminalitet mesere på Aftenpostens nettarkiv om kriminalitet. Fjeldstad og Lindstad fant i sin studie fra «Drapet på Fadime Sahindal har fått politiker- 1996 at kriminalitet var det temaet som oftest ne til å betrakte tiden før drapet nærmest som ble tatt opp i forbindelse med innvandrere en dvale, og man er raske til å innrømme tid- (Pressen og de fremmede, 1999). ligere naivitet. Dette nærmer seg historiefor- Jeg valgte å sitere Aftenposten nettopp fordi falskning», skriver Guro Fjellanger og Morten Aftenposten har forsøkt å unngå det mest sen- Tjessem om arbeidet mot tvangsekteskap og sasjonspregede. Når profesjonelle journalister omskjæring.29 Dette gjelder også innvandrer- skriver at «det blir for første gang legitimt å kriminalitet:«Etter Fadime-drapet i Sverige og snakke om innvandrerkriminalitet», nytter det dørvaktdrapene i Moss denne våren ble det for ikke bare å si «Aha, paradigmeskifte». Hva i all første gang legitimt å snakke om kriminalitet verden menes med slike utsagn? At Aften- blant innvandrergruppene uten å bli tatt til posten før dette drev med noe illegitimt? At vi inntekt for rasisme og ekstrem fremmed- vil få mer stoff om innvandrerkriminalitet? frykt», skrev Geir Salvesen i Aftenposten i Kommer Aftenposten til å skrive 54 artikler fjor.30 om temaet vietnameserkriminalitet i stedet for Historieforfalskning er ikke et for sterkt 27 osv.? Det kan ikke være poenget. ord for å beskrive dette synspunktet. Det er for Poenget er at det hele tiden har vært bor- meg helt ubegripelig at noen kan ha lest nor- gere som har kritisert måten hele kategorier ske aviser de siste tyve årene uten å legge mennesker blir stigmatisert, på grunn av merke til alle artiklene om kriminalitet. La oss enkeltpersoners handlinger. Hadde kritikerne ta ett eksempel som kom nøyaktig fem år før hatt et fnugg av den makten som tillegges Fadimes begravelse. Da skrev Aftenposten på dem, hadde kritikken deres vært mer effektiv. lederplass: «Innvandrer-krim uroer».31 Høyre- Men nei: Generaliseringene florerer, og byrådslederen skulle drøfte innvandrerkrimi- mange ser nå på nedsettende, generelle utsagn naliteten med politimesteren. Innvandrer- om innvandrerne som etablerte sannheter. organisasjonene, skolene og hjemmene skulle Kritikken har likevel vært en form for mot- trekkes med og ta ansvar, skrev Aftenposten. stand, og det er denne motstanden som angri- To år senere registrerte Statistisk Sentralbyrå pes nå. en økning i antall nordmenn som mente at Nye holdninger, nye standpunkter, nye lov- innvandrere er mer kriminelle enn nord- forslag: Vårt politiske og mentale landskap menn, og antydet at dette kunne tilskrives endres. Mediene innvirker direkte på politik- 38 samtiden 2 2003

ken, og det skjer blant annet gjennom appeller Det ønsket må beholdes, men ikke misbrukes til den norske befolkningens beste følelser og til å skaffe mer uimotsagt makt for majorite- tradisjoner, til ønsket om å beskytte de svake. ten – og mediene selv.•

Noter 1 Alle samtalene mellom «Aisha» og imamene finnes 16 Dagsavisen 24.3.02 på: www.dagbladet.no/nyheter/2002/02/03/imam- 17 F. eks. Hege Storhaug i Aftenposten 6.8.02 samtalene.html. De er gjengitt her nøyaktig slik de er 18 4.2.02 oversatt, inkludert skrivefeil. 19 Dagbladet 12.8.02 2 Aftenposten 9.11.02 20 Dagbladet 25.1.03 3 Undersøkelse foretatt av Annette Thommessens 21 Dagsavisen 12.1.03 minnefond (NTB). 22 Dagbladet 21.1.02 4 Dagbladet 25.1.02 23 Dagbladet 5.2.02 5 Dagbladet 27.1.02 24 Dagbladet 3.2.02 6 Justin Webb, BBC, 14.3.03 25 Dagbladet 4.2.02 7 Dagbladet 1.5.02 26 Jostein Løvås: «Hvem lærte hva av Kadra-saken?», 8 Se Dagbladet 27.7.01 og pressen i dagene før. semesteroppgave, Journalistutdanningen, Høgskolen 9 Dagbladet 30.1.02 i Oslo, Oslo 2001 10 HRS’ hjemmeside, 1.3.02 27 Klassekampen 23.11.02 11 Nettavisen 4.2.03 28 Aftenposten 26.12.02 12 Dagbladet 4.2.02 29 Dagbladet 29.6.02 13 Aftenposten 8.8.02 30 Aftenposten 30.12.02 14 Dagsavisen 17.3.02 31 Aftenposten 3.2.97 15 Dagbladet 22.12.02 32 Aftenposten 28.10.99 samtiden 2 2003 39

Hva er forskningsetikk? Hva springer behovet for regulering av forskning ut fra? Og hvilke utfordringer står forskningsetikken overfor i dag?

For å kunne besvare disse spørsmålene har redaktør og teolog Knut W. Ruyter fått med seg fagfolk fra filosofi, sosiologi, statsvitenskap, psykologi, medisin, teologi og journalistikk.

Forfatterne gjør oss kjent med forskningsetikkens historie, hvilke utfordringer som trenger seg på, dens stilling i Norden, og det gis eksempler på uetisk og omstridt forskning.

Boka er aktuell for alle som er i berøring med forskning – enten som forskere, deltakere eller formidlere av forskning.

Knut W. Ruyter (red.) Forskningsetikk Beskyttelse av enkeltpersoner NY! og samfunn

• ISBN: 82-05-30813-6 • 350 sider • Kr 348,–

T E F R S A G Ø B T O S K F S O E R G

A www.gyldendal.no/akademisk/

G N Sindre Rinke Bangstad og Munzoul M. Assal Unni Wikan og multikulturalismens utfordringer

bokessay

Tvangsgifte, æresdrap, kvinnelig omskjæring. Dreiningen i norsk offentlig debatt om innvandrere har vært dramatisk. Disse begrepene fremstår nå som nøkkelbegreper i det offentlige ordskiftet om innvandrere i Norge, selv om overgrep av denne typen representerer en trussel bare for et lite mindretall av innvandrere. Antropologen Unni Wikans fremstilling av utfordringene for et multikulturelt samfunn er preget av selektiv kildebruk, empiriske unøy- aktigheter og en polemisk form som ikke gir rom for nyanser.

Vi tar for oss Unni Wikans tre siste bøker, Mot nemlig hvordan vi kan ivareta det flerkultu- en ny norsk underklasse fra 1995, Generous relle individet såvel som det sosiale fellesskap Betrayal fra 2002 og For ærens skyld fra 2003. det inngår i. Wikans fremstilling i disse bøkene hviler i realiteten på et begrep om ‘kultur’ som hun Wikan i norsk offentlighet ved flere anledninger tidligere har tatt avstand fra. Hennes siste bok, som kom i vin- Den norske debatten om innvandring og inn- ter, peker imidlertid frem mot en nyansering vandrere1 har i løpet av det siste tiåret tiltatt i som kan bidra til å utforme svar på et av det styrke. Avdekkingen av patriarkalske multikulturelle samfunns hovedutfordringer, meningsstrukturer i enkelte innvandrergrup- samtiden 2 2003 41

per, som kommer til uttrykk i for eksempel lige innflytelse på feltet. Det er et paradoks at tvangsgifte, æresdrap og kvinnelig omskjæ- Wikans utspill ikke er blitt møtt med sterkere ring, har utfordret en rekke av ortodoksiene i offentlig debatt blant norske antropologer. norsk humanitær selvforståelse og utløst en Denne artikkelen er et forsøk på å ta Wikans kamp om fortolkningshegemoniet i norsk faglige utspill på alvor. forskning på innvandrere. Unni Wikan var Vi har bakgrunn fra feltarbeid blant mus- blant de første akademikerne som løftet disse limske minoritetsbefolkninger i henholdsvis problemene frem i vår offentlighet. Wikan, Norge (Assal) og Sør-Afrika (Bangstad), og er som er professor i sosialantropologi ved opptatt av hvordan liberale demokratier kan Universitetet i Oslo, bragte sine erfaringer fra utvikle modeller for sameksistens som ivare- feltarbeid blant muslimer i så ulike land som tar minoritetsgruppers interesser uten å kom- Egypt, Oman og Indonesia med seg. Wikans promittere individuelle menneskerettigheter. antropologiske monografier Life Among the Dette oppfatter vi også som et av Wikans Poor in Cairo fra 1980 og Managing Turbulent anliggender. Hearts. A Balinese Formula for Living fra 1990 er respekterte bidrag til moderne etnografi på Idealer og virkelighet et høyt nivå. Wikan har dessuten vært konsu- lent i barnevernsaker i Oslo, og sakkyndig I samfunnsvitenskapelig litteratur refererer vitne i flere rettssaker. begrepet individualisme til orienteringer som Siden 1995 har Wikan stilt opp i talkshow tar utgangspunkt i individets ukrenkelige ret- og debattprogrammer karakterisert av fast tigheter overfor større enheter som stat, etnisk thinking. Det er liten tvil om at Wikans bidrag gruppe og familie. Kommunalismen tar dertil debatten er båret oppe av en sterk moralsk imot utgangspunkt i individets tilknytning til forpliktelse særskilt overfor innvandrer- større enheter som den etniske gruppen og kvinner- og barn, og at hennes bidrag har vært familien. Individualismen nedfeller seg i et avgjørende for å rette fokus mot overgrep i krav om at den liberaldemokratiske staten enkelte innvandrermiljøer. skal beskytte individer mot overgrep hvis og I sterkere grad enn noen annen norsk aka- når det foreligger konflikter mellom liberale demiker i dag har Wikan etablert seg som verdier og sosiale praksiser som er i strid med eksperten på innvandringsspørsmål i norsk disse verdiene. offentlighet. Når forskerrollen kombineres Kommunalismen vil derimot gi visse inn- med en offentlig rolle som ekspert innebærer rømmelser i forhold til for eksempel familien det et sett av problematiske utfordringer. eller den etniske gruppens «rett» til å fatte Wikan har blitt den mest sentrale premiss- beslutninger som binder enkeltindivider med leverandør for dreiningen i norske politikeres hensyn til sosial praksis. Kommunalismen holdninger i innvandringsspørsmål mot en begrunner dette i et behov for aksept av sosial stadig mer restriktiv innvandringspolitikk og og kulturell forskjellighet. Dette antas å være stadig sterkere krav til integrering av innvan- en forutsetning for etniske minoritetsgrup- drere. Uten at Wikan kan anklages for å bære pers selvopprettholdelse og medlemmenes noe direkte ansvar for hvordan hun skulle opplevelse av tilhørighet og egenverdi. komme til å bli brukt i norsk innvandringsde- Kommunalistiske orienteringer går ofte under batt, er det et faktum at hun siden midten av betegnelsen multikulturalistiske. Felles for 1990-tallet har vært den akademikeren som både individualisme og kommunalisme, er at Frp-representanter flest har yndet å sitere i orienteringene i sterk grad trekker veksler på debatter om temaet. Wikans politiske innfly- liberal rettighetstenkning. telse har imidlertid langt overgått hennes fag- Unni Wikans posisjon i Mot en ny norsk 42 samtiden 2 2003

underklasse og Generous Betrayal kan karakteri- Blant dem som rammes hardest av Wikans seres som individualistisk i synet på hvordan kritikk er ansatte i den norske sosialetaten. den liberale demokratiske staten skal forhol- Wikan fremholder at ansatte i sosialetaten har de seg til den innvandrede minoritetsbefolk- unnlatt å bistå yngre innvandrerkvinner av ningen i Europa. Wikan er klar på at innvan- frykt for å bli karakterisert som ‘rasister’. drere har samme krav på beskyttelse overfor Denne forklaringen er, i likhet med svært den etniske gruppen eller familiens eventuel- mange av Wikans forklaringer i de tre le overgrep som ‘etniske’ nordmenn. Bare på bøkene, ensidig. Manglende ressurser og denne måten kan man forhindre at spesielt kompetanse er alternative forklaringer på det kvinner med innvandrerbakgrunn blir utsatt samme forholdet. for overgrep. Dette er det ikke vanskelig å si seg enig i. Wikan mener at en «misforstått Wikan og kulturbegrepet norsk humanitet» har satt premissene for hvordan man fra statens side forholder seg til Det er av sentral betydning for Wikan at ‘kul- innvandrere. Ifølge Wikan har den norske vel- tur’ er differensiert og differensierende. Fordi ferdsstaten i praksis favorisert innvandrer- makt til å fremstille noe som ‘kultur’ er ulikt menn mot innvandrerkvinner og barn,2 og fordelt mellom medlemmer av en etnisk grup- bidratt til å forsterke patriarkalske strukturer pe, fordeler ‘kultur’ smerte på en måte som blant innvandrere. Den norske staten har rammer medlemmene ulikt. Men Wikans kul- støttet opp om ‘etnisk’ identitetspolitikk.3 turbegrep er fullt av selvmotsigelser. Hun hev- Wikan gir i Mot en ny norsk underklasse og der at ‘kultur’ er noe vi anvender i forhold til Generous Betrayal et unyansert bilde av utø- ‘dem’, men ikke i forhold til oss selv.5 Wikan velse av makt i innvandrermiljøer. Inn- har ved flere anledninger insistert på at hun vandrerkvinner reduseres uten unntak til ofre bruker den samme modellen for alle mennes- for innvandrermenns hegemoniske fortolk- ker, uavhengig av om de er innvandrere eller ninger av ‘kultur’.At antropologisk kunnskap ‘innfødte’.6 Da fremstår det som et paradoks at tilsier at det ofte er kvinner som i sterkest grad hun selv nærmest utelukkende anvender ‘kul-

Wikans politiske innflytelse har langt overgått hennes faglige innflytelse på feltet.

forvalter kunnskap om og utøver kulturelt tur’ som forklaringsmodell for handling når motiverte overgrep som kvinnelig omskjæ- det dreier seg om innvandrermenn.7 ring, kommer ikke frem. I For ærens skyld Stilt overfor innvandrermenn som har finner vi imidlertid en dreining i så måte, for begått overgrep mot kvinner og som har en Wikan viser oss her hvordan kvinner som kulturell bakgrunn som tilsier at ære er en mødre og søstre ofte kan fremstå som – riktig- relevant handlingskategori, stilles et vestlig nok ambivalente – medspillere for patriarkal- rettsapparat overfor et dilemma. En forforstå- ske strukturer i kulturelt motiverte overgrep else som fremholder at innvandrermenn som mot egne familiemedlemmer.4 begår overgrep motiveres av ‘kultur’, repre- samtiden 2 2003 43

senterer en trussel mot disse mennenes retts- orienteringen av kulturbegrepet som den sikkerhet. Rettssaken mot kurdisk-svenske amerikanske antropologen Clifford C. Geertz Rahmi Sahindal, som drepte sin 26 år gamle representerer. Hennes praksis som ekspert i datter Fadime i februar 2002, angivelig fordi norske rettssaker synes likevel å bekrefte inn- datteren hadde hatt et før-ekteskapelig for- trykket av en antropolog som bidrar til å forhold til en svensk mann som hennes familie sterke forestillingen om at innvandrermenn ikke aksepterte, aktualiserer problemstilling- som begår overgrep primært er motivert av en. Det er da også denne rettssaken som er ‘kultur’ og ikke ‘psykologi’. utgangspunktet for For ærens skyld. Under en rettssak i år 2000, der en mann Fadimes far hevder under rettssaken at han av tunisisk opprinnelse, Hassen Zedini, ble må ha vært mentalt syk som kunne drepe sin dømt for å ha drept sin norskfødte kone datter.8 Umiddelbart synes protokollene fra Barbro Zedini, fremholdt Wikan ifølge norsk avhørene av Fadimes mindreårige søster og av presse at drapsmannen i sin skamfering av Fadimes mor, som Wikan har hatt tilgang til i liket – da Zedini ble funnet var armene hennes arbeidet med boken, å støtte dette.9 Faren mis- kappet av i skulderhøyde, og håret skamklip- ter angivelig nattesøvnen til tider på grunn av pe – hadde valgt ut offerets hår og armer på medieoppmerksomheten rundt familien i grunn av «den spesielle betydningen disse årene før datteren blir drept, han tar til å kroppsdelene har i arabisk kultur» (vår uthe- snakke med seg selv i andres nærvær, og han velse).14 Wikan uttalte videre om motivet for får forestillinger om at datteren forfølger skamferingen av liket at «kvinner som opptrer ham, noe som for en ulærd kan synes å ha offentlig [i arabiske land] (Barbro Zedini liv- paranoide anstrøk.10 Den rettspsykiatrisk sak- nærte seg som mavedanser, vår anm.), blir kyndige avviser imidlertid at faren har en ansett som horer, som prostituerte (...) Ingen mental lidelse.11 Wikan fremholder på sin side familie ville tillate at deres døtre drev med at farens påberopelse av en mental lidelse i det, og en mann som er gift med en slik rettssaken må forstås som en taktikk som tar kvinne, vil være blottet for ære» (vår uthe- sikte på å skape en klangbunn for drapshand- velse). lingen ved å oversette den til et språk som Her melder det seg interessante spørsmål. ‘etniske’ svensker kan forstå.12 Er det slik – uten unntak – i alle sosiale strata En analyse av innvandrermenns overgrep i arabiske land? Lar handlingsmotivene til en må, på samme måte som analyser av ‘etnisk’ tunisisk mann som har vært bosatt i Norge i svenske eller norske menns overgrep, ta en årrekke seg nødvendigvis begrepsfeste ut høyde for at handlingsmotiver er sammensat- fra kunnskap om arabisk ‘kultur’? Dersom te. Hvis ikke reduseres innvandrere til kultu- Wikan er blitt korrekt referert, hviler hennes relle automater. Man risikerer å havne i et argument i realiteten på et nokså udifferensi- catch-22 hvor tendensen til å definere enkelte ert og deterministisk kulturbegrep som redu- innvandrermenns overgrep mot kvinner og serer den arabiske verden til én kulturkrets. I barn som kulturelt motiverte tar fullstendig et av kapitlene i For ærens skyld svarer Wikan overhånd.Wikan lykkes i For ærens skyld i stor delvis på disse innvendingene i sin fremstil- grad å unngå dette, ved å påvise at medienes ling av Zedini-saken. Hun fastslår at Zedini- bruk av Fadime i årene forut for drapet var en saken ikke dreide seg om æresdrap, fordi medvirkende årsak til det tragiske utfallet Hassen Zedini ikke var del av en æresgruppe familiekonflikten fikk.13 med en æreskodeks.15 Det står like fullt fast at Wikan er selv en av dem som i løpet av sin Wikan i sitt vitneprov i Zedini-saken i stor akademiske karriere sterkest har argumentert utstrekning synes å ha brukt ‘kultur’ som for- mot den homogeniserende og deterministiske klaring for handlinger relatert til drapet. 44 samtiden 2 2003

Menns overgrep – to verdener? ske menn er mest tilbøyelige til å begå overgrep i det øyeblikk kone eller samboer er i Det finnes relativt lite kildemateriale på ferd med å gå fra dem, indikerer at ytre æres- voldsovergrep mot kvinner blant innvan- begreper ikke nødvendigvis er så fremmede drere. Det vi vet fra levekårsundersøkelser er for ‘etniske’ nordmenn som man ønsker å tro. at prosentvis færre ikke-vestlige innvandrer- Den trusselen som utløser drapshandlingen kvinner enn ‘etnisk’ norske kvinner oppgir at hos disse mennene synes nettopp å være trus- de frykter å bli utsatt for vold eller trusler. selen mot mannens sosiale anseelse: Kunn- Samtidig tyder undersøkelser på at flere ikke- skapen om at hans partner ikke lenger vil ha vestlige innvandrerkvinner enn ‘etnisk’ nor- ham er i ferd med å bli offentlig, og han har ske kvinner relativt sett blir registrert som mistet den seksuelle kontrollen over henne.Vi ofre for samlivsvold av norsk politi.16 tror i likhet med Thorbjørnsrud at det kan I norsk offentlighet har det festet seg et være fruktbart å utforske parallellene. Wikan inntrykk av at den volden innvandrermenn har beveget seg fra å legge et dynamisk, rela- utøver mot kvinner, har andre motiver enn sjonelt æresbegrep til grunn for sine analyser, den volden ‘etnisk’ norske menn utøver mot til et statisk æresbegrep, der ære er noe man kvinner. Sosialantropologen Berit Thor- enten har eller ikke har, og der ære i mindre bjørnsrud er blant dem som i senere tid har grad oppstår ut fra bestemte sosiale og kjøn- kritisert det sterke skillet mellom innvandrer- nede kontekster.20 Kvinner anses definitivt menns og ‘etnisk’ norske menns handlings- ikke å inneha ære i innvandrergrupper med motiver når de begår overgrep mot kvinner, æreskodekser, ifølge Wikan.21 Spørsmålet er og som har tatt til orde for at de analytiske om ikke terskelen for å karakterisere noe som modellene som brukes sammenstilles.17 I et æresdrap slik også er blitt lavere, både for antropologisk litteratur har det vært vanlig å Wikan og den allmennheten hun forsøker å definere æresbegreper med henvisning til informere. utbredte forestillinger i bestemte befolknings- grupper om at menn har rett og plikt til å kon- Norsk ‘kultur’ hos Wikan trollere kvinners seksualitet. Kvinners seksualitet er derfor en viktig markør for familiens Til tross for et uttrykt mål om noe annet, ære og sosiale anseelse. Kvinner som ved sin fremstår norsk og/eller skandinavisk ‘kultur’ atferd truer familiens og slektens omdømme, som langt mer udifferensiert enn innvandre- risikerer å bli drept, på samme måte som de res ‘kultur’ i Wikans fremstilling.22 Å være menn de har eller antas å ha et seksuelt for- ‘norsk’ eller ‘skandinavisk’ synes allerede i hold til. Slike æresdrap blir oftest begått av utgangspunktet å være knyttet til identifise- kvinnens brødre eller av nære mannlige slekt- ring med liberale, demokratiske og humanis- ninger. Drapsmennene viser ofte ingen ytre tiske verdier. Hvordan skal man ellers forstå tegn på skyld eller anger, men oppfatter dra- utsagn som at Sara (en 15-årig svensk-irakisk pet som legitimt. Æresbegrepene som ligger pike som ble drept av mannlige slektninger) til grunn for slike drap er ytre æresbegrep. «betalte den høye prisen for den forbrytelse Ære er et spørsmål om ens verdi som mann i det var å ønske å være ‘svensk’»?23 Å være andres øyne. Drapet begås med henblikk på et svensk er i dette tilfellet synonymt med en publikum som deler ens æreskodeks.18 Wikan liberal seksualpraksis. Svenskhet kommer her vedgår at grensene mellom såkalte æresdrap til å representere det selvforklarende, umar- og sjalusidrap kan være uklare, men insisterer kerte og nøytrale rommet, selv om Wikan likefullt på et analytisk skille mellom de to utmerket godt er klar over at det finnes ‘etnis- 19 kategoriene. Men det faktum at ‘etnisk’ nor- ke’ svensker (med for eksempel konservativ Unni Wikan, Oslo 28. mars 2003. Fotograf Nils Vik

46 samtiden 2 2003

kristen bakgrunn) som kontrollerer sine ske arbeidsgivere driver «systematisk for- døtres seksuelle utfoldelse på samme måte skjellsbehandling og velger bort personer med som det Saras mannlige slektninger ønsker, synlig minoritetsbakgrunn ut fra en vurde- men åpenbart ikke lykkes i. Dette er i tråd ring av faktiske og forestilte forskjeller».28 med Wikans påstand om at frihet og likhet er Wikans utelatelse av norsk diskriminering grunnleggende norske verdier24 (For hvem da? som forklaring kan betraktes som symptoma- For samtlige ‘etniske’ nordmenn?). tisk for skiftet fra forklaringer sentrert rundt Wikans analytiske modeller i Generous sosio-økonomiske forhold til et ensidig fokus Betrayal glir motstandsløst mellom en anti- på ‘kultur’ som fant sted i samfunnsvitenska- essensialistisk språkbruk om innvandrere pen på 1980-tallet. I For ærens skyld fremstår (som når hun hevder at ‘kultur’ er ujevnt for- det som klarere enn noensinne i Wikans verk

[Det har] festet seg et inntrykk av at den volden innvandrermenn utøver mot kvinner, har andre motiver enn den volden ‘etnisk’ norske menn utøver mot kvinner.

delt), og en essensialistisk språkbruk om inn- at hennes analyser er avhengig av et klassisk vandrere (som når hun hevder at Saras slekt- antropologisk kulturbegrep,29 som hun har ninger styres av ‘kultur’.) Når det er ‘etniske’ brukt store deler av sin karriere på å kritisere. nordmenn som refereres til, er hennes analy- Vi ser ikke nødvendigvis dreiningen i Wikans ser imidlertid i regelen essensialistiske. ‘Det verk på dette punktet som noe negativt, men norske’ som innvandrerne skal integreres i, det fremstår unektelig som et paradoks. fremstår hos Wikan som noe uproblematisk Parallelt med at ‘kultur’ har kommet i sen- og som noe det eksisterer enighet om. trum for samfunnsvitenskapelige forklaring- Marianne Gullestad er en av dem som tar til er, har diskriminering av innvandrere i en orde for å vende blikket mot de grunnleg- vestlig kontekst i stadig sterkere grad blitt for- gende forskjellene blant ‘etniske’ nordmenn.25 ankret i forestillinger om kulturell ulikhet. Wikans synspunkt synes å være at hovedan- Sammenfallet mellom utviklingstrekk i den svaret for den manglende suksessen med inte- akademiske verden og i samfunnet ellers kan grering av innvandrere i Norge ligger hos inn- knapt sies å være tilfeldig. Men kan det være vandrerene selv – spesielt i innvandrermenns at i den grad mange innvandrergrupper velger ‘kultur’, holdninger og sosiale organisering.26 å opprettholde kulturelle og sosiale praksiser Sentrale Frp-politikeres tenkning om disse som er fremmede for det vi definerer som ‘det spørsmålene er et rent ekko av dette.27 norske’ er det kan hende nettopp fordi ‘de’ på subtile såvel som direkte måter blir eksklu- Norsk diskriminering som forklaring dert fra ‘det norske’ via arbeids- og boligmar- kedet og de private sosiale arenaene? Den faktiske diskriminering av innvandrere fra ‘etniske’ nordmenns side er i Wikans verk Antropologens tårer nærmest fullstendig fraværende som en relevant forklaring for manglende integrering. Wikans fremstilling er med hensikt polemisk. Forskere som Jon Rogstad har påvist at nor- Hun avholder seg for eksempel ikke fra å ori- samtiden 2 2003 47

entere leseren om at hun har grått mye i som er vilkårlige som legitime også i akade- arbeidet med Generous Betrayal.30 misk diskurs. Som det forrige eksempelet Som et moment i en etnografisk fremstil- illustrerer er det en sterk undertekst hos ling går dette som hånd i hanske med post- Wikan at mange innvandrermenn i Norge strukturalistisk orientert etnografi, hvor bevisst ‘lever på staten’ eller ‘melker syste- antropologens egen opplevelse av ‘kulturmø- met’34 uten å vise interesse for å opparbeide tet’ ofte fremstår som mer betydningsfullt og seg rettigheter til dette ved først ‘å la seg inte- verdig oppmerksomhet enn hva ‘de andre’ grere’, det vil si ved å slutte opp om ‘norske’ faktisk måtte ha å formidle til antropologen verdier og å lære seg norsk.35 I Wikans bilde i og hans eller hennes lesere. At antropologens Mot en ny norsk underklasse og Generous følelser er intense overfor det hun møter ‘der Betrayal finner integrering primært sted via ute’ bidrar retorisk til å gi skildringen auten- arbeidsmarkedet og ved at innvandrere lærer sitet. Men hvorfor antropologens tårer i tilfel- seg norsk.36 I For ærens skyld derimot nyanse- let Wikan skulle være av interesse for leserne, rer hun dette ved å påpeke at det slett ikke er fremstår som uklart. sikkert at sysselsetting alene er nøkkelen til Verre er det imidlertid at den polemiske integrering.37 fremstillingsmåten farger Wikans fremstilling av de empiriske data. Om faren til norsk- Wikan som Marlowe pakistanske Aisha, en alkoholisert sosialkli- ent, heter det at han «nå levde med sin familie Wikan har valgt å bruke avsnittsoverskrifter i en elegant del av hovedstaden» (vår uthev- som «Farlige fakta: Det vi ikke skulle vite» og ning).31 Hvor Aishas far faktisk bor lar Wikan «Stillhet som politisk dekkoperasjon»38 i oss aldri få vite, men det er vel liten grunn til Generous Betrayal i den hensikt å underbygge å tro at det er på Frogner? Vi finner grunn til en påstand om at den norske politiske og kul- å tro at ‘elegant’ i dette tilfelle er en tendensi- turelle eliten bevisst har forsøkt å tildekke øs karakteristikk. fakta om innvandreres involvering i krimina- I forhold til dette representerer For ærens litet og overgrep. En av de mer kuriøse skyld en svært positiv utvikling. Wikan har i påstander som knyttes til dette, er påstanden denne boken tonet ned referansene til seg selv om at «man visste lite om innvandreres situa- og sine følelser i forhold til materialet, og lar sjon i Norge inntil våren 1995». Hyllemeter på de involverte stemmene komme til orde med hyllemeter med innvandringsforskning fra sin egen kraft. Stemmen til Fadimes fortvilte tiden før Mot en ny norsk underklasse må med lillesøster Nabile, som i kapittel 8 i boken, i andre ord finne seg i å bli avskrevet av Wikan utdrag fra avhørsprotokollen, forsøker å for- på denne måten, for at hun skal kunne frem- stå og å forklare både sin far og sin avdøde stille seg selv som den store avsløreren av svin- søster, må være noe av det mest gripende som delen. Videre hevder hun at det eksisterte et eksisterer i norsk samfunnsvitenskapelig litte- uttrykt forbud for norske aviser mot å oppgi ratur overhodet. en persons etniske bakgrunn eller innvan- Marianne Gullestad har påpekt at personer drerbakgrunn i rapporter om kriminalsaker som tilhører eliter har makt til å pre-formu- inntil da.39 lere de kategorier som folk flest anvender for Dette er faktisk feil. Norske avisers identi- å forstå inter-etniske forhold.32 Det er en fisering av mistenkte og dømte i kriminal- generell tendens i Wikans senere verk til å saker har vært regulert av Vær Varsom-plaka- anvende kategorier som ‘innvandrere’ og ten, og det er lite som tyder på at de enkelte ‘nordmenn’, ‘oss’ og ‘dem’ på en common- avisredaktører har tolket denne på måter som sensisk måte.33 Slik fremstår sosiale kategorier begrenser, og langt mindre forbyr, identifise- 48 samtiden 2 2003

ring på grunnlag av etnisk bakgrunn.40 Slik Det er ikke grunnlag for å hevde at dataene Wikan formulerer seg, vil en leser uten grun- som Wikan bruker i Mot en ny norsk under- dige kunnskaper om det norske samfunnet klasse og Generous Betrayal ikke kan inngå i måtte trekke den slutning at det forelå statlig vitenskapelig arbeid og fungere som utgangs- sensur som hindret norske avisredaktører i å punkt for samfunnsanalyse. Men Wikan identifisere lovbrytere med innvandrerbak- reflekterer ikke på noe punkt i disse bøkene grunn. Det er en slutning som savner enhver om kvaliteten av sine data, og hvilke begrens- rot i norsk virkelighet. ninger de har i hennes analyser. Felles for det Wikan kommer i sin fremstilling med meste av dataene Wikan presenterer i bøkene ukvalifiserte påstander om empiriske forhold er at de er sekundærdata – hvilket betyr at de som ikke har dekning i hennes egen eller allerede er formidlet og fortolket av andre enn andres forskning. Hun hevder eksempelvis at henne selv. Felles for kildene til Wikans data det «typiske bildet av innvandrermenn i nor- er at de alle har en problemorientering over- ske medier er av høyt utdannede personer for feltet, og det er all grunn til å tro at dette hvis kvalifikasjoner ikke verdsettes av det påvirker dataene. rasistiske Norge».41 Det finnes faktisk studier Av grunner vi som lesere ikke får innsikt i, av fremstillinger av innvandrermenn i norske har Wikan aldri foretatt noe reelt feltarbeid medier,42 og disse bidrar ikke akkurat til å blant innvandrere i Norge. Er det kan hende styrke Wikans påstand. I forskningsrapporten slik at hun føler at hun vet nok om sitt eget Innvandrere, fremmedfrykt og norske medier fra samfunn, og at hun derfor ikke trenger å utfø- 1997 kan vi nemlig blant annet lese på side re feltarbeid her? Mener hun at hun har til- 20: «Kriminalitet [er] det vanligste temaet der strekkelig kunnskap om innvandreres livsvil- innvandrere opptrer». Men Wikan har altså kår i det norske samfunn på bakgrunn av sine ikke funnet det bryet verdt å konsultere disse, feltarbeid i Midtøsten? I så fall, lar denne kan hende nettopp fordi de ville underminere kunnskapen seg problemløst overføre til en hennes egen fremstilling? norsk kontekst? Eller er det slik at selv om pakistansk ‘kultur’ ikke kan forflytte seg fra 43 Wikans data og metoder Pakistan til Norge, så er antropologens kunnskap om pakistansk ‘kultur’ anvendbar Generous Betrayal er en hybrid mellom den begge steder? politiske pamfletten og den antropologiske monografien. Boken er en collage av løsrevne Alternativene til Wikan sitater fra sosialarbeidere, innvandrere, politikere, samfunnsdebattanter og mediefolk som Spenningen mellom mål om likestilling tilskrives status av empiriske data. Et typisk mellom kvinner og menn og respekten for eksempel finner man på side 32 hvor Wikan etniske minoriteters sosiale og kulturelle beskriver «en ung tysker som jeg møtte» praksiser stiller et liberalt demokratisk sam- (Hvor? På en flyreise?). Denne unge tyskeren funn overfor store dilemmaer. Men løsninger fortalte henne at han hadde pleid å reise til på disse dilemmaene krever en dialog snarere Sverige om sommeren «for å møte blonde enn den maternalistiske og konfrontatoriske svenske piker». Wikan tilføyer: «Men nå blir akademiske monolog som Wikan legger opp det færre og færre av dem, [de er] en utryd- til i Mot en ny norsk underklasse og Generous ningstruet art. Han hadde et poeng.» Hva Betrayal. dette løsrevne sitatet er ment å tilføre debat- Erfaringer med tiltak mot for eksempel ten, fremstår som uklart. Skal vi vurdere det kvinnelig omskjæring, synes å støtte dette.44 slik at blondhet har en egenverdi for Wikan? En løsning av disse dilemmaene krever en samtiden 2 2003 49

nyansert balansegang mellom individualistis- gjør ‘vår’ (‘etniske’ nordmenns) aksept av og ke og kommunalistiske tilnærminger, hvor respekt for innvandrere avhengig av at ‘de’ i liberale og multikulturalistiske tilnærminger størst mulig grad blir som oss. Det er derfor forsøkes sammenført. Senere tids samfunns- ikke overraskende når Wikan til slutt i filosofi antyder at dette faktisk kan være Generous Betrayal tar til orde for en sosial mulig. Vi tenker spesielt på Will Kymlickas kontrakt for innvandrere, som skal forplikte Multicultural Citizenship fra 1995. Kymlicka ‘dem’ i forhold til det norske samfunn.47 At ser frihet som nært knyttet til ‘kultur’, og tar målet om integrering er et mål på ‘våre’ pre- utgangspunkt i at individer har et psykologisk misser kommer tydeligere enn noe annet sted behov for å oppleve felleskap. Kymlicka inklu- i boken frem når Wikan bruker interetniske derer riktignok ikke innvandrere i sitt forsvar ekteskap som indikator på hvor vellykket av minoritetsgruppers rettigheter, men han må integreringen kan sies å ha vært.48 Uavhengig likevel kunne karakteriseres som en individu- av hva for eksempel norsk-pakistanske unge alistisk orientert teoretiker som åpner for kvinner selv måtte mene om spørsmålet later kommunalistiske tilnærminger. Wikan, der- det til å være et mål at ‘de’ i større grad skal imot, tenderer til å redusere fellesskap til inngå ekteskap med norske menn for at ‘vi’ tvang,45 og bidrar slik til å universalisere en skal kunne vurdere det slik at ‘de’ er integrer- verdensanskuelse (liberal individualisme) som te. Men dersom man bruker ekteskap med er ‘kultur’spesifikk på en måte som er grunn- nordmenn som indikator på integreringens leggende etnosentrisk. Ideelt sett ville vel vellykkethet, skulle thailandske og russiske mange av de innvandrerkvinnene Wikan kvinner gift med norske menn være de best beskriver i Mot en ny norsk underklasse og integrerte av alle norske innvandrede Generous Betrayal ha foretrukket både tilhørig- kvinner. Oppsøker man et hvilket som helst het og individuell frihet? Dette er noe av krisesenter for kvinner her i landet, vil man Kymlickas hovedanliggende: Individuell frihet fort forstå at så ikke er tilfelle. Svært mange kan bare realiseres i felleskap med signifikan- innvandrede kvinner gift med ‘etnisk’ norske te andre. Det virker imidlertid som om Wikan, menn opplever vold, seksuelt misbruk, beve- etter å ha levd med Fadime-saken i lengre tid, gelseskontroll og forakt fra det videre sam- nå kan synes å slutte seg til dette. Wikan viser funnet som del av sin hverdag. Men da er vi hvordan Fadimes sterke ønske om å opprett- kan hende ved et punkt hvor forestillingen holde kontakten med moren og søstrene førte om at «å være norsk» er til det beste for indi- til at hun utsatte seg for den livsfare det inne- vider bosatt i Norge ikke lenger lar seg opp- bar å komme tilbake til Uppsala, hvor hun rettholde på en uproblematisk måte? hadde vokst opp. Wikan ser i Fadimes sak et La oss avslutte og oppsummere nå. Ved å budskap om at man i det multikulturelle sam- bruke konkrete eksempler fra Unni Wikans funnet må kunne klare å ivareta hensynet Mot en ny norsk underklasse og Generous både til individet og til familien.46 Betrayal, har vi prøvd å vise at hun trekker slutninger på grunnlag av empiriske unøy- Wikans liberale intoleranse aktigheter og selektiv kildebruk. Vi har sett nærmere på motsetningsforholdet mellom det Unni Wikans to foregående bøker uttrykker kulturbegrep hun hevder å legge til grunn i en liberal intoleranse. Innvandrerne må som disse to bøkene, og de begreper hun bruker norske borgere omfavne liberale og demokra- for å beskrive innvandrermenns overgrep mot tiske verdier fordi det er til det beste for dem, kvinner. Vi har påvist at hun kommer med selv når de ikke umiddelbart ser det selv. Dette påstander om fremstillingen av innvandrere i er en maternalistisk holdning som dypest sett norske medier, og regler som omgir disse 50 samtiden 2 2003

fremstillingene, som det overhodet ikke er sker til fulle, og hun faller ikke for fristelsen dekning for. til å henfalle til den unyanserte polemikk og Vi har også forsøkt å vise at Wikans frem- virkelighetsfremstilling som karakteriserer stilling er polemisk i den grad at det påvirker Mot en ny norsk underklasse og Generous hennes fremstilling av empiriske data.Wikans Betrayal. Den sterke understrekningen av at uro over patriarkalske menns overgrep mot individer ikke er atomer, men trenger tilhø- kvinner er det ingen grunn til ikke å dele. righet til sosiale fellesskap for å gi mening til Men vi tror altså ikke at empiriske unøyaktig- sine liv i For ærens skyld,49 oppfatter vi som et heter og unyansert polemikk bringer denne forvarsel om at Unni Wikan i fremtiden vil debatten framover. I så måte representerer For legge enda sterkere vekt på å dreie sin tenk- ærens skyld en velkommen dreining i Wikans ning om det multikulturelle Norge i retning verk. Her opererer hun med et langt mindre av en sammenføring av individualisme og lerret og et tema (æresdrap) som hun beher- kommunalisme.• Noter Sitatene fra Generous Betrayal er oversatt av artikkelfor- 23 Wikan 2002,s. 91 fatterne. 24 Se f.eks. Wikan 1995, s. 152 1 Begrepet ‘innvandrere’ viser til personer som selv har 25 Gullestad 2002 innvandret til Norge, og deres barn. Jf. Brochmann 26 Se Eriksen m.fl., s. 9. Hos Wikan fremstår det som regel som 27 Se Ruud synonymt med ikke-vestlig innvandrer. 28 Rogstad, s. 241 2 Wikan 2002,s.207 29 Wikan 2003, s. 23, s. 25 3 Wikan 2002,s.153 30 Wikan 2002,s. 3, s. 8 4 Wikan 2003,s.110, s. 149, s. 156 31 Wikan 2002,s. 21 5 Wikan 2002,s. 81 32 Gullestad 2002, s.152 6 Wikan 1999,s. 58 33 Melhuus, s. 76 7 Se f. eks. Wikan 2002, s. 95 34 Wikan 1995,s.161 8 Wikan 2003,s.174 35 Wikan 1995,s.146-47 9 Wikan 2003,s.139, s.151 36 Wikan 1995,s. 77 10 Wikan 2003,s.165-66 37 Wikan 2003,s. 252 11 Wikan 2003,s.161 38 Wikan 2002, s. 43 og s. 61 12 Wikan 2003,s. 25 39 Wikan 2002,s. 43 13 Wikan 2003,s.11 40 Se f. eks. Allern, spesielt s. 260-61 14 Se Andreassen, og Stokke 41 Wikan 2002,s. 57 15 Wikan 2003,s. 213-14 42 Se f.eks. Lindstad og Fjeldstad, og Allern, s. 247-63 16 Se Blom, s. 36 og Gundersen m.fl., s.52 og s. 21 43 Wikan 1995,s. 28 17 Se Hagen,og Thorbjørnsrud, s. 37 44 Gruenbaum, s. 25 18 Wikan 2003,s. 78, s. 22 45 Wikan 2002,s.169 19 Wikan 2003,s.193, s. 23 46 Wikan 2003, s. 262 20 Wikan 2003, s. 68 47 Wikan 2002,s.196 21 Wikan 2003,s. 73 48 Wikan 2002,s. 216 22 Wikan 2002,s. 81 49 Wikan 2003, s. 251

Litteratur Allern, Sigurd: Kildenes makt, 2. utgave, Pax, Oslo 1996 Sand i maskineriet. Makt og demokrati i det flerkultu- Andreassen, Tor Arne: «Kan ha skjendet liket for å få relle Norge, Makt- og demokratiutredningen, hevn», i Aftenposten 23.2.00 Gyldendal Akademisk Forlag, Oslo 2002 Blom, Svein: Levekår blant ikke-vestlige innvandrere i Brochmann, Grete og Jon Rogstad: «Integrasjon, under- Norge, Rapport 16/98, Statistisk Sentralbyrå, Oslo og klasse og marginalisering – noen refleksjoner Kongsvinger 1998 omkring dagens innvandringsdebatt», i Tidsskrift for Brochmann, Grete, Tordis Borchgrevink og Jon Rogstad: Samfunnsforskning 37: 4, 1996 samtiden 2 2003 51

Brochmann, Grete m.fl: «Innledning. Makt og flerkultu- arbeidsmarkedet, Institutt for samfunnsforskning, relle nasjonalstater», i Brochmann m.fl 2002 Oslo 2001 Eriksen, Thomas Hylland: «Fronter i minoritetsdebat- Ruud, Solveig: «Bortforklarer diskriminering», i ten», http://folk.uio.no/geirthe/Fronter.html, 1996 Aftenposten 22.12.02 Gruenbaum, Ellen: The Female Circumcision Controversy. Stokke, Olga: «Æres den som æres bør», i Aftenposten An Anthropological Perspective, University of 27.3.02 Pennsylvania Press, Philadelphia 2000 Thorbjørnsrud, Berit: «Ære og Skam i et antropologisk Gullestad, Marianne: Det norske sett med nye øyne. Kritisk perspektiv», i Arr 3/2002 analyse av norsk innvandringsdebatt, Wikan, Unni: Life Among the Poor in Cairo, oversatt av Universitetsforlaget, Oslo 2002 Ann Henning, Tavistock Publications, New York Gundersen, Frank m.fl: «Innvandrere og nordmenn som 1980 offer og gjerningsmenn», Rapport 18/2000, Statistisk Wikan, Unni: Managing Turbulent Hearts. A Balinese Sentralbyrå, Oslo og Kongsvinger 2000 Formula for Living, University of Chicago Press, Hagen, Anders W.: «Parallell til æresdrap?», i Dagbladet Chicago 1990 1.10.02 Wikan, Unni: Mot en ny norsk underklasse. Innvandrere, Kymlicka, Will: Multicultural Citizenship. A Liberal Theory kultur og integrasjon, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo of Minority Rights, Clarendon Press, Oxford 1995 1995 Lindstad, Merete og Øyvind Fjeldstad: «Innvandrere, Wikan, Unni: «Culture. A New Concept of Race», Social fremmedfrykt og norske medier. En undersøkelse av Anthropology 7:1, 1999 utvalgte mediers dekning knyttet til innvandrere og Wikan, Unni: Generous Betrayal. Politics of Culture in the flyktninger», Norsk Journalistlag, Nesodden 1997 New Europe, University of Chicago Press, Chicago Melhuus, Marit: «Insisting on Culture?», i Social 2002 Anthropology 7:1, 1999 Wikan, Unni: For ærens skyld. Fadime til ettertanke, Rogstad, Jon: Sist Blant Likemenn? Synlige minoriteter på Universitetsforlaget, Oslo 2003 52 samtiden 2 2003

Nina Refseth Kor blei det av boka?

Norske forlag har det godt. Gjennom alt er godt slik det er, og at vi derfor ikkje vil reguleringar, overføringar og støtteord- endre på noko som helst. Det har vore ein eventyrleg vekst i bokbransjen. Kvantitativt er ningar har vi vakse oss store og feite, og det lett å måle, aldri før har det blitt selt så aldri før har vi gitt ut så mange bøker. Når mange bøker. Men også kvaliteten på littera- nokon da begynner å mumle om at dei vil turen er høg. Veksten på alle område har til- endre rammevilkåra, kryp forlagsfolk kol- synelatande kome alle til gode. lektivt inn på kontora og roper på kultu- Da veksten i marknaden bremsa, fann ein andre måtar å vekse på. Dei sterkaste forlaga ren. Men det kan lett høyrast ut som om kjøpte mindre forlag, dei gjekk inn på distri- det er pengane våre vi sit og held på. busjonssida, i bokhandel og bokklubb. For ein Kvifor snakkar ikkje forleggjarar meir om del uavhengige forlag var oppkjøpet frå dei bøker? store alternativet til nedlegging, og enkelte av dei små er enda betre som del av eit større Ein kulturredaksjon kan aldri bli for liten. Det konsern. Oktober er eit godt døme hos var tidlegare kulturredaktør i Expressen, Leif Aschehoug, og Tiden har halde ein høg kvali- Zern, som sa dette i ein diskusjon. Tilsyne- tetsprofil i Gyldendal-konsernet. Det er heller latande verkar dette merkeleg. Kva slags mål er ikkje slik at dei store forlaga gir ut dårlegare det å vere minst mogleg? Bør ikkje ein kultur- bøker enn dei små og uavhengige. Tvert imot redaksjon vere stor og kraftfull for å halde har redaksjonane i dei store forlaga tradisjo- oppe kvaliteten og levere premissane for dags- nelt fått den tida og det tolmodet som trengst orden i samfunnet? Bør ikkje kulturverksem- for å kunne utvikle bøker og forfattarskap der, på same måte som andre forretningsverk- både kvalitetsmessig og økonomisk. semder, vere mest mogleg profesjonelle? Alle forsøk på å ønske seg endringar, alle Men jo meir eg har tenkt over det, dess klagar på bokpris og på maktkonsentrasjon, betre har eg kome fram til at påstanden er. Eg har blitt møtt med slike argument, og dei er har funne ut at den er minst like gyldig for vanskelege å gjendrive. Men med ei ny bran- bøker som for aviser og tidsskrift, og at vekst- sjeavtale på trappene, er det mykje som tyder tanken og profesjonaliseringsomgrepet er i på at bokverda uansett må møte endringar. ferd med å ta eit klamt og kvelande nakketak Mange vil trekkje endringane i si retning, og på sjølve grunntanken bak forlagsverksemda. dei økonomiske argumenta er for lengst lagt på bordet som harde realitetar. Men kanskje er Den beste av alle tenkjelege verder det på tide å sjå på om vi likevel ikkje lever i Forlagsfolk klagar over mykje. Men om nokon den beste av alle tenkjelege verder for littera- utanfrå foreslår endringar, er vi dei første til å turen. Kanskje kunne det vore betre. Når vi trekkje sverd for det beståande. Vi elskar å sjå ikkje greier å tenkje oss ei betre verd for litte- på oss sjølve som radikale, men på visse områ- raturen enn den vi har akkurat i dag, kan det de er vi stokk konservative. I trygg tru på oss vere at det er tenkinga og visjonane som svik- sjølve og vår eiga verd har vi kome fram til at tar, og ikkje at vi har nådd historias sluttpunkt. samtiden 2 2003 53

For vel kjem det ut mange bøker, og vel kjem ske har denne oppgåva vore særleg viktig. det ut gode bøker. Men kva med mangfaldet? Historisk gjekk forlaga inn i nasjonsbyggings- prosjektet ved å sikre utgivinga og utviklinga Bøker skulle endre verda av ein nasjonal litteratur. Både da Den Norske Forlagsverksemd består grunnleggjande av tre Bokhandlerforening blei til i 1851 og Den ledd: å redigere, offentleggjere og marknads- Norske Forleggerforening i 1895, blei eit slik føre idear. Først og fremst føreset det sjølvsagt mål felt ned i vedtektene. at ein har ein ide som ein meiner bør nå eit Heimkjøpet av Gyldendal og «dei fire større publikum. Forleggjarar har spela nøk- store» var eit samlande prosjekt; «det blir en kelroller i offentlegdommen, både gjennom nasjonal æressak aa utslette det danske uni- det liberale opplysningsprosjektet, gjennom onsmerke i Norges litterære flagg». Utan- radikale mobiliseringsprosjekt og gjennom landske statsborgarar hadde da heller ikkje konservative oppsedingsprosjekt. Mangfaldet høve til å kjøpe aksjar i det norskeigde forla- av idear og konkurrerande idealistiske pro- get. Men for å utvikle ein brei, demokratisk sjekt gjorde at ytringsfridommen blei forsvart kulturtankegang var spreiinga av ulike typar både ved at forlaga var opne for innsyn og litteratur svært viktig. Det Norske Samlaget påverknad utanfrå, og ved ulikskapane forla- blei til dømes ikkje oppretta i 1868 primært ga imellom. for å gi ut bøker på landsmål sjølv, men for å Forleggjaren har merksemda mot forfatta- sikre utgivinga av bøker på landsmål. Ulike ren og teksten, men vender seg også til det sosialistiske forlag hadde som prosjekt å Benedict Anderson kallar ein forestilt felles- utvikle bøker for andre enn den borgarlege skap – lesarane. Lesaren treng enno ikkje kjen- lesaren, og skulle verke til at lesarar både ne seg som ein del av denne fellesskapen, men utvikla klassemedvit og fekk politiske reiska- ideen bak boka, kjernen i kunstverket, skal par. Bøker som Tillitsmannen av Einar kunne bevege og engasjere lesaren slik at han Gerhardsen hadde i periodar sterkare verkna- eller ho går inn i det. Fellesskapen kan vere der i samfunnet enn både bibel og salmebok. politisk eller saksorientert, men den kan også Det offentlege stilte seg tidleg positivt til vere estetisk. Hovudsaka er at forleggjaren den demokratiske grunntanken bak forlags- gjennom boka meiner at han eller ho vil kunne verksemda, og med tida har det vakse fram mobilisere ein slik tenkt fellesskap, fordi sjølve fleire offentlege støtteordningar for å sikre ideen bak utgivinga har potensial til å endre breidda i den norske litteraturen, både av noko i lesaren si forståing eller innsikt. skjønt og meir sakleg slag.Verdien i idémang- I botnen ligg utvelgingsprinsippet: Er dette faldet la grunnlaget for ei uuttalt samfunns- ein idé som er klart nok tenkt, er dette ein kontrakt som har gitt både momsfritaket og bodskap ein vil sende ut til publikum? Og sant bransjeavtalen, innkjøpsordningar og andre å seie: Kan forfattaren skrive? Redaktøren støtteordningar gjennom Norsk kulturråd. kan ikkje skrive boka for ein forfattar (sjølv Forlaga har fått ei lang rekkje privilegium. om gudane skal vite at det er nokså nær Norsk forlagsverd har da også vakse seg stor mange gonger), men redaktøren må forløyse og sterk. Det blir gitt ut mange bøker, og det ideen og teksten på eit slikt nivå at den kan finst fleire forfattarar enn nokon sinne. I seiast å ha ein idémessig status, og er interes- Norge les folk fleire bøker enn i dei fleste sant for ei større lesargruppe. andre land, og vi har eit bibliotekvesen vi kan I denne oppgåva går forlaga inn i ei form vere stolte av. I alle fall har vore, dersom det for samfunnskontrakt. Ved å spreie idear, tan- overlever kulturminister Valgerd Svarstad kar og argument har forlaga ei demokratisk Hauglands manglande leseforståing og kunn- oppgåve. I eit lite språksamfunn som det nor- skapar om norsk geografi. 54 samtiden 2 2003

Med utgangspunkt i den idébaserte forlags- demokratiske prinsippa. Ansvaret vårt er å verksemda har både forfattarar, lesarar, forlag redigere, publisere og spreie bøker – idear. og bokhandlarar fått del i ei velstandsutvik- Ideane må vere tilgjengelege dersom samfun- ling. I ei så god verd, kvifor er ikkje alle lyk- net skal sjå at vi tek vare på ansvaret, og det kelege og tilfredse med tilstanden? må finnast eit mangfald av idear. Men kor er idégrunnlaget i dagens bokbransje? Alt som er fast, smeltar til tynn luft Innvendingane mot innkjøpsordningane, kri- Eit uendeleg utval av det same tikken mot bransjeavtalen, klagar om mono- Prinsippet om børs og katedral blei formulert poldanning og for høge bokprisar viser nett- for så lenge sidan at uttrykket for lengst har opp at mange ikkje er like nøgde. Kritikken blitt ein floskel som er god i festtalar, men har kome frå fleire hald, både internt og eks- dårleg som forretningsprinsipp. Forlags- ternt, utan at det synest å ha fått forleggjarane verksemd skal i sitt inste vesen vere ideelle til å gå i seg sjølve. føretak, ikkje fordi ein ikkje skal tene pengar, Det er lett å vise tilbake innvendingane men fordi desse pengane må førast tilbake til med å seie at dei er for lettvinte og byggjer på det formålet som genererte dei: å spreie idear. manglande kjennskap til bransjen. Og det Ei slik idébasert forlagsverksemd føreset skal seiast at det er eit konglomerat av avtalar tanken om forleggjaren eller redaktøren med og organisasjonar, verksemder og interessen- eit klart prosjekt. Sjølve forlaget kan ikkje tar som har balansert heile boksystemet. halde oppe ein idé. Ideen kan fellast ned i ved- Argumentasjonen er somme tider så hårfin at tekter og verdigrunnlag, men han kan berre heller ikkje eg, godt plassert på innsida av sys- leve og bli realisert gjennom dei enkeltmen- temet, skjønar korleis det heng saman. neska som utgjer forlaget. Derfor blei også dei Somme tider mistenkjer eg også at det ikkje er fleste forlag bygde opp gjennom visjonane og så mange andre som har den konsistente ideane til enkeltpersonar eller mindre krinsar, argumentasjonen inne. og viljen deira til å bringe dette ut i offentleg- Men dersom eit prinsipp ikkje lèt seg for- dommen. klare til ein utanforståande, er det allereie eit Markante redaktørar som Torleiv Grue og prinsipp med store manglar. Og når eit system Geir Gulliksen fører tradisjonen vidare, det blir så innfløkt som bokbransjen, taper det same gjer forlag som Pax og Spartacus. fort legitimitet. Det er lett å peike på at repre- Ideen var det konstituerande. Og spør du sentantane frå forlagsverda alle har økono- ein forleggjarar i dag, vil dei aller fleste seie at miske interesser i saka, og at argumenta frå jo, oppgåva til forlaget deira er det same i dag bokbransjen må sjåast ut frå det. Forlags- som for 50 eller 100 år sidan. Aldri har det verksemd er ingen lukrativ business (det er kome ut fleire titlar enn i dag, og litteraturen det bokklubbar som er), og kampen om kro- blomstrar. nene kan lett gjennomskodast. Men både litteraturen, samfunnet og forla- Spørsmålet er likevel meir grunnleggjande ga ser annleis ut i dag enn for hundre år sidan. enn som så. Når vi protesterer på at det offent- Det kjem ut så mange bøker at det er umogleg lege vil sjå på sin del av samfunnskontrakten, å skilje ut kva som vil bli ståande som «vikti- har vi da spurt oss sjølve om vi held vår del av ge» titlar og kva som vil forsvinne i ei salig- han? Er det grunnlag for å oppretthalde dei gjerande gløymsle. Å ha ein grunnleggjande privilegia vi har fått? Privilegia heng saman idé som utvelgingsprinsipp når ein vurderer med ei plikt overfor resten av samfunnet. Ein enkeltutgivingar er ikkje berre vanskeleg, det levande bokheim er eit demokratisk gode, ville vere temmeleg dumt. Det er nettopp men i det ligg det pliktar om å halde oppe dei mangfaldet og breidda i litteraturen som ska- samtiden 2 2003 55

per grunnlaget for å gjere ein skilnad, og det arbeidsplass er forlaga moderniserte og demo- er eit gode i seg sjølv. kratiserte, og det er mykje bra med det. Men Eit betre spørsmål er derfor kor brei litte- på vegen kan det sjå ut til at vi mista av syne raturen eigentleg er. På enkelte område finst den oppgåva vi tok på oss da vi fekk høve til å det så mange alternativ at du kunne bruke byggje oss opp. resten av livet til å lese norske bøker om eitt Økonomane storma inn i forlagsverda på og same tema, utan at du av den grunn blei 1970-talet. I 1995 blei så Geir Mork gratulert spesielt mykje betre eigna som samfunnsdel- med å vere symbolet på at den gamle forleg- takar eller lesar. Men på andre område skal du gjartypen, han som kunne kombinere økono- vere både språkmektig og internasjonalt ori- mitenking og åndsstyrke, igjen kom tilbake. entert for å finne noko som helst. Mens det Åtte år seinare ser eg framleis på Mork som norske demokratiet tydelegvis har behov for ein svært begava mann som norsk forlagsverd 100 nye titlar om mat kvart år, har vi kanskje verkeleg hadde trunge som frontfigur. Men ikkje behov for fleire enn to om fattigdoms- om nokon no skulle vere så heldige ein sjel- problematikken. Om vi treng 40 bøker om dan gong å få auge på han i media eller i nordmenn som reiser til utlandet på gute/- offentlegdommen elles, er det strukturar og jentetur (som kjent blir ingen vaksne lenger), organisasjon han snakkar om, og i alle fall treng vi knapt nok litteratur om mindreårige ikkje bøker. Rundt seg har han bygd opp ein asylsøkjarar og korleis dei blir tatt imot i organisasjon som er så tung og profesjonell at Norge. dei mange dyktige redaktørane i konsernet ser ut til å vere kvalte i rutinar og forbetrings- Organisasjonshelvetet prosessar – og ein kan få mistanke om at det Litteraturen er i ferd med å more seg sjølv til er det dei blir belønna for også. Spørsmålet er døde, med god hjelp frå forlaga. Store forlag om det er særleg bra for litteraturen, forfatta- tenkjer i store tal, seiest det. Men igjen: Det er rane og lesarane. Problemet er ikkje Gylden- ikkje forlag som tenkjer, det er menneska som dal aleine om, men det er lettast å sjå der, kan- arbeider der. Forlaga har lagt stort vinn på å skje fordi enkelte av direktørane synest å ha bli meir profesjonelle. Marknadsføringa er av dyrka det som kunst. heilt andre dimensjonar enn før, forfattarane Store organisasjonar har eigentyngde. Det har meir regulerte vilkår, dei tilsette har feriar vil alltid finnast oppgåver som kan løysast og sentralbord. Enkelte forlag har utvikla den betre og meir profesjonelt, behovet for nye såkalla flytmodellen, der kvar oppgåve er spe- system og organisasjonsmodellar går mot det sialisert. Manuset skal gå på eit samleband der uendelege. Kvart enkelt krav framstår som ansvaret heile tida flytter seg med oppgåvene, rimeleg, og det er berre i dei ekstreme tilfella frå redaktør til manusredaktør, til marknads- at ein kan snakke om sløsing. Men kvar krone ansvarleg og distribusjon. Alle skal heile tida som blir brukt i organisasjonsutvikling, må sleppa prosjektet, i ein slags stafett. Ansvaret bøker tene inn. Og med veksten i organisasjon for sjølve bokreiinga er pulverisert, og vilkåra følgjer behovet for vekst i inntekter. Presset for personleg forleggjeri er klemt inne for å utvikle salbare prosjekt og konsept pres- mellom organisasjonsstruktur og økonomisk sar på rommet for å utvikle idear og kunst. For resultat. Forleggjaren sit i direksjonsmøte og kvar time redaktøren sit i møte bruker han redaktøren svarar på e-post. Ansvaret for det eller ho ein time mindre på bøker og idear. økonomiske resultatet blir dytta nedover, og det endelege ansvaret for det faglege eller Å prosessforbetre ei bok kunstnarlege resultatet er det ingen som spør Det er noko forleggjarar ikkje gjerne snakkar etter – eller stiller nokon til ansvar for. Som så høgt om, men det å trykkje ei bok kostar 56 samtiden 2 2003

ikkje mykje. Papiret utgjer ein liten del av Bokhandlarane var opphavleg også utgivarar, totalkostnaden. Kostnaden ved å lage bøker der forleggjaroppgåva var eit biprodukt. ligg fram til det første eksemplaret, og det er Framleis er det slik at både bokhandlarar og ikkje knytt til trykkerirekninga. Før boka skal bokklubbar tek på seg oppgåver med klare til trykkeriet er det den menneskelege innsat- kulturformål, men oppgåva deira er kvalita- sen som avgjer om dette blir godt nok eller tivt annleis. Som distributørar er dei viktige ikkje. Det kostar å ha ein god redaktør. Det ledd i formidlingsarbeidet, og delar av privile- kostar å ha ein god marknadsførar også. Det gia har da også tilfalle dei. Utan lager- og skaf- kostar å ha økonomar, sentralbord, store loka- feplikta i bokhandel ville det demokratiske le i Oslo sentrum og lag på lag med leiarar. Og elementet ha falle heilt bort, fordi mangfaldet alt dette er det boka som skal betale. av idear elles ikkje ville vere fordelt uavheng- Du kan ikkje prosessforbetre ei bok eller ig av stad og økonomi. Og medan bokklub- ein tanke. Omgrepet «Tenk meir effektivt» bane har gjort strålande arbeid som litteratur- kan i praksis berre ha tydinga «tenk meir på formidlarar, har dei på andre område nærast effektivisering». Og med mindre ein da skal verka hemmande på utviklinga av breidda i skrive ei bok om effektivisering, har det ingen den litterære offentlegdommen. Når enkelt- relevans for forleggjaroppgåva. personar i bokklubbane omtalar seg sjølve Boka og ideen skal bli redigert, gitt ut og som forleggjarar, er det i beste fall eit teikn på marknadsført. Boka skal vende seg til eit at dei ikkje har særleg djup forståing av kva publikum, men ikkje nødvendigvis eit publi- kjernen i forlagsverksemd er, eller verre, eit kum som allereie veit at dei vil ha boka. uttrykk for at kvantitet no endeleg har erstat- Forleggjaren har som oppgåve å mobilisere ta kvalitet som parameter for litteraturen. denne fellesskapen. På enkelte område, særleg Likevel er det forleggjarane som må sjå innan fakta og generell litteratur, er dette ansvaret for sin del av den stillteiande avtalen snudd på hovudet til det absurde, der blir med samfunnet. Dei privilegia bokbransjen redaktøren fortalt kva publikum vil ha av har fått, set krav til korleis vi forvaltar vår del marknadsavdelinga, og så får han eller ho lage av oppgåvene. det så godt dei kan. Ideen bak boka blir berre I og for seg er det ikkje ulogisk at forlag eig formidla dersom ein trur publikum allereie vil distribusjonskanalar som bokhandel og bok- ha han. klubb, og det har da også historisk vore ei Forlaga skal spegle samtida i utgivingane heilt vanleg eigarform. Det problematiske er sine, seiest det. Men eit spegelbilete er statisk. at eg slett ikkje er sikker på at forlaga bruker Dersom den som står framfor spegelen går desse kanalane slik vi kunne dersom vi hadde bort, vil biletet framleis berre spegle det som halde fast i det idébaserte forleggjeriet. Når var der før. For eit forlag er det ei like viktig ein vil gjere bokklubbar til forleggjarar har oppgåve å forstørre og forminske og lage nye ein fjerna seg så langt frå forleggjaroppgåva at bilete, bilete lesaren ikkje tenkte var moglege. ein kan snakke om ei totalomvending. Medan ei idébasert forlagsverksemd vil søkje å spreie Pengar som instinkt og ideologi litteraturen ut, vil ei marknadsbasert forlags- Jakta på nye marknader og sterkare mark- verksemd søkje å trekkje verdiane inn. nadsmakt har utvikla seg til både instinkt og Devalueringa av redaktøren har vore peika ideologi i forlagsverda, men treet veks ikkje på av fleire. Men det er berre eit symptom på inn i himmelen. Forlag har altså hatt visse omsnuinga i forlagsverda. Når forlag blir fordelar på det økonomiske området. Derfor organisasjon er det ikkje lenger mogleg å er det ikkje underleg at bransjen har tøygd basere verksemda på ideologisk grunnlag. strikken for kva vi kallar kulturoppgåver. Parametra må vere enklare, og ei krone er ei samtiden 2 2003 57

krone er ei krone. Eller ein million. Det er tilsette i forlagsbransjen. Dersom forlaga faktisk legitimt å ha som mål å tene pengar, byrja å arbeide som bokklubbane og skulle og å ha det som mål for verksemda. Problemet plukke ut berre det vi meinte publikum ville kjem først når ein samtidig ønskjer å ha visse ha, svikta vi den demokratiske oppgåva vi tok privilegium som er knytt til andre mål enn på oss, og som gav oss desse privilegia. pengar. Da må ein i alle fall vere sikker på at Det er ubehageleg å endre på strukturar, og ein leverer varene etter avtale. det blir ikkje fleire bøker ut til lesarane av at Forlaga har vakse og blitt meir profesjonel- forlaga blir mindre. Men dersom forlaga var le, men det er eit ope spørsmål om vi av den meir opptekne av bøker og mindre av organi- grunn har blitt betre som forlag. Forlag har sasjon, kunne det fort bli både betre og meir blitt store, til dels uoversiktlege system. For mangfaldige bøker. Om forlaga skal vere tru- dei som står utanfor er forlaga verken større verdige i framtida er det berre ein ting vi kan eller viktigare enn dei bøkene som blir gitt ut gjere: Lage bøker, snakke om bøker og lese og dei ideane forleggjaren presenterer. Det er bøker. Ein tidlegare direktør i If Storebrand ikkje vanskeleg å sjå for seg ein redaktør som fortalde at problema med truverdet til forsik- ikkje har marknadsførar, og vi kan framleis ringsselskapa dukka opp samtidig som dei kalle det ei god forlagsverksemd. Å sjå for seg slutta å snakke om forsikring og begynte å ein marknadsførar utan redaktør er også fullt snakke om pengeplasseringar i staden. Der- mogleg, men det er liten tvil om at det i så fall som forlag ikkje snakkar om litteratur, om er noko heilt anna enn forlagsverksemd. forfattarar og om kvalitet, har heller ikkje vi Eg er konservativ. Eg meiner prinsippa om truverd. momsfritak, om fastpris og lager- og skaffe- Det finst ei allmenn bekymring for at lese- plikt er gode prinsipp for litteraturen. Eg mei- evna blant norske ungdommar går tilbake. ner støtteordningar som dei som blir forvalta For forlagsbransjen er eg like bekymra for at av Norsk kulturråd er viktige for litteraturen. leseevna, for ikkje å seie lesegleda, til norske Den einaste grunnen til å forsvare desse tilta- forlagsdirektørar kan bli svekkja. Kanskje er ka ligg likevel i litteraturen sjølv. Arbeids- tiltaket ein kollektivt lesesirkel, der alle må plassane i bokbransjen, innteninga i forlaga lese minst ei bok i veka. Det er ikkje meir enn og bokhandlane – for ikkje å nemne bokklub- ei heilt vanleg jente i 10-årsalderen gjer, så det bane – er alltid underordna litteraturen i måtte vi vel greie. For kvar gong nokon spur- denne samanhengen. te etter dei økonomiske resultata måtte ein også spørje etter dei faglege og kunstnarlege. Bøker og lommebøker Litteraturen og dei redaksjonelle oppgåvene Når forlag blir konsern skiftar retorikken fort. må vere i fokus. Og vel er retorikk også ord, men den peikar Dersom forlaga ikkje er der for bøkenes tilbake på eit verdsbilete og ei oppfatning av skuld, er det ingen grunn til at vi skulle ha dei tingas status. Skal vi forsvare støtta til littera- privilegia vi har fått. Da kunne vi like godt turen, må vi tåle eit kritisk søkjelys på kva vi berre endre produksjonen og satse på såpe- driv med. Vi kan godt mislike det, men store, skum i staden, det er vel ikkje verre konkur- forretningsmessige forlag (og mellomstore, ranse der. Det ville vere synd for forlaga, for som Samlaget) må tåle at samfunnet spør om demokratiet og først og fremst for litteratu- vi gjer det vi sa vi skulle gjere. Å svare at vi ren. For det er bøker vi driv med, ikkje lom- gjennomfører effektiviseringstiltak syner mebøker. Det er på tide at vi at vi vender til- berre at vi for lengst har bevega oss inn i eit bake til den offentlegdommen som forlags- anna mentalt univers enn det litterære. verksemd høyrer heime i. Og der er det litte- Samfunnet har inga plikt til å sysselsetje raturen vi må snakke om.• Halvor Finess Tretvoll Drømmen om den gode Dagblad-debatten

«Dagbladet skal bli best på debatt i Norge», het det da avisen la om i fjor høst. Et av grepene var å opprette en egen debattredaksjon og å samle debattsidene og kultursidene. De fikk ny utforming, og har regelmessig plass på forsiden i en av landets største aviser. Debattsidene i Dagbladet ble dermed de mest profilerte i Norge. Men hva slags bidrag er egentlig disse sidene til offentligheten?

«Dagbladets schizofreni» har bitt seg fast som funnsengasjerte publikum. Vi går på en måte begrep. I motsetning til konkurrenten VG, har ‘opp’ i markedet», sa daværende sjefredaktør i Dagbladet alltid hatt et tyngre og dypere ved- Dagbladet, John Olav Egeland, til Dagens heng til de tabloide nyhetssidene. En liten Næringsliv i forbindelse med omleggingen.2 sekk på magen, med leder og kommentar- Utdanningsrevolusjonen hadde omsider nådd stoff, og en større sekk på ryggen, med kultur. Akersgata, så det ut til, og man stappet rygg- Fra tid til annen har man trukket fra og lagt sekken full av kulturstoff – og debatt. til litt i både ryggsekken og magevesken. Etter I egenreklamene skiftet man også fokus. noen år med lett bagasje, la Dagbladet om 30. Dagbladet forlot slagordet «Sterke meninger» oktober i fjor. Man skulle distansere seg tyde- til fordel for en kampanje med et budskap ligere fra VG for å skape mer lojale lesere.1 som spør tilbake: «Hva mener du?»3 «Vi har undervurdert våre leseres kunn- Debattsatsingen inngår som en naturlig del skapsnivå og interesseområder. I sum betyr av denne strategien. «Vi ønsker å lede debat- dette at vi ønsker å appellere til det sam- ten i Norge. Derfor har vi samlet debatten i til- samtiden 2 2003 59

knytning til kultur», sa den ferske kulturre- uinteressant layout og er lite synlig. I VG er daktøren Hege Duckert.4 Det ble opprettet en debatten gjemt bort blant annonser og rask egen debattredaksjon, debattsidene fikk ny langt bak. Avisen har riktignok som strategi å utforming, og hovedsaken fikk jevnlig plass spise seg langsomt inn på Dagbladets marked øverst i det høyre hjørnet på avisens forside. gjennom kommentar- og debattstoffet, men Snart var de tre nye debattsidene – ofte også det er ikke mer enn én side debatt seks dager en fjerde – rammet inn av kulturstoffet. i uken.6 Ble det god kulturdebatt av den grunn? I Dagbladet er rommet større, og det burde Hva med god debattkultur? være mer attraktivt. Betyr det at Dagbladet klarer å tiltrekke seg de skarpeste pennene i Et rom med potensial Norge? De som virkelig har noe å melde? Avisen har tradisjon for det. Folk som Agnar Samtidig som Dagbladet åpnet dette nye Mykle og Jens Bjørneboe har skrevet i debattrommet, fjernet avisen Gudleiv Forrs Dagbladet. Men i dag? debattspalte på side tre og en replikkspalte Mye avhenger av den som har makten i nederst på side to. På side to og tre ble det dette rommet. Nemlig debattredaktør Gunnar gjort plass til nye redaksjonelle kommentare- Ringheim. rer skrevet av avisens ansatte – en journali- stikkform vi har fått stadig mer av, og som kan For folk flest være dyptpløyende nok, men som med Arne Ruths, Erik Rudengs og Bernt Hagtvets ord Jeg har lest debattsidene i Dagbladet i januar skjemmes av kollektivistiske tendenser, kon- og februar i år. I alt 241 debattinnlegg og 47 formitet og meningsfeighet.5 kronikker. Til sammen 337 skribenter. Vi skal Den faktiske økningen i debattflaten etter se nærmere på disse, men først noen ord om omleggingen var stor, men ikke overveldende. debattredaktør Gunnar Ringheim selv, man- Før hadde man Forrs debattspalte på side tre, nen som er med på å definere dette viktige og som ble fylt med stoff utenfra i underkant av sentrale offentlige rommets karakter. Som 20 dager i måneden, replikkspalten på side to, kan tvinge noen til taushet, mens andre blir som ble brukt i underkant av 15 dager i måne- oppfordret til å skrive. Som kan sette i gang den, samt en drøy side med kronikk og mindre debatter og stoppe andre. Og kanskje vikti- innlegg lenger bak i avisen. I alt ca. to sider gere: Han forvalter sidenes renommé, noe daglig. I dag har man mellom tre og fire. I som sammen med pengesekken bestemmer gjennomsnitt er det 36 innlegg på debatt- og hvem som kan lokkes til å skrive på disse kronikksidene i uka nå, mot rundt 20 tidligere. sidene. Omleggingen representerte med andre ord Da Dagbladet skulle ansette debattredak- en debattsatsing – en nysatsing som åpnet et tør, annonserte de internt og eksternt etter en potensielt rom for debatt som man ikke har person med kontakter innen akademia, og sett maken til i den trykte pressen i Norge på med evne til å formidle komplekse tanker. En mange år. Dagbladet er en stor avis – tredje intern Dagblad-mann som Gunnar Ringheim størst i landet – og innflytelsesrik. Debatt- ble foretrukket fremfor eksterne søkere som sidene er lekrere enn debattsidene i noen Prosa-redaktør Halvor Fosli og daværende Syn annen norsk avis, og de desidert mest frem- og Segn-redaktør Nils Rune Langeland. Første tredende i de store riksdekkende avisene. januar 2003 ansatte John Olav Egeland Aftenposten har i flere år presentert kom- Gunnar Ringheim – en mann med lang farts- mentarstoffet, kulturstoffet og debattstoffet tid i avisen, og med flere dokumentarbøker samlet, men debattsiden er teksttung, har bak seg – som debattredaktør. Den 31. januar 60 samtiden 2 2003

ble Maria Brit Espinoza ansatt i redaksjonen. ‘Brev fra en bidragsmottaker’ og så vidare. Også hun ble rekruttert internt i avisen. Fra Det heile har enda i demagogi.» og med 1. februar fikk de to ansvar for kro- Det finnes eksempler på det Ringheim kal- nikksiden som er fast i avisen hver dag, bort- ler «personlige historier» og Hustad kaller sett fra fredager. «ureflektert liding» i avisen i januar og febru- Ringheim, som allerede hadde rukket å ar, men slike innlegg dominerer ikke spaltene. fungere i stillingen i to måneder ble intervju- «Ta affære mot bokklubbene», hvor innsende- et i Klassekampen under tittelen «Folkelig ren er i harnisk etter å ha måttet betale for en debattredaktør» i forbindelse med anset- bok han mener å ha avbestilt, er ett eksempel.

De store debattene, de virkelig avgjørende spørsmålene i vår tid, tar ikke debattredaksjonen tak i.

telsen: «Jeg er veldig opptatt av at vi skal slip- «Til kamp mot KID-terroren!», hvor innsen- pe til folk som har en personlig historie å for- deren raser over de lange KID-numrene på telle, folk som har følt på kroppen hva ulike nettgiroene sine, og ber forbrukerne boikotte politiske vedtak får av konsekvenser», sa ordningen, er et annet. Mer enn ti slike inn- Ringheim i intervjuet.7 Prinsipielle spørsmål legg – rundt fire prosent – finner vi likevel og intellektuell debatt ville han skyve i bak- ikke i årets to første måneder. grunnen, mens følelsesladde og personlige historier skulle få dominere spaltene, kunne Myte 2: Det er flere kvinner enn man frykte. Slik gikk det ikke. menn på Dagladets debattsider

Myte 1: Debattsidene domineres Utdanningsrevolusjonen – den andre i sitt slag av private tåreperser – som Duckert og Egeland fikk øynene opp for sist høst, har gått sammen med en annen Klassekampens Jon Hustad, som intervjuet utviklingstendens. Kvinner har fått mer inn- Ringheim da han ble fast ansatt som debatt- flytelse og kjøpekraft, og har derfor blitt en redaktør, skrev en kommentar om Dag- viktigere målgruppe. Også dette har bladets debattsatsing 28. februar i år.8 Dagbladet skjønt. Egeland opererer med en Dommen var hard: «Dagbladet har i løpet av egen «lov»: «Kvinner leser ikke menns stoff, fire månader gått frå å ha landets beste men menn leser kvinners.»9 debattside (side tre), til å ha nokre av dei mest «Vi vet at vi har truffet flere kvinner i hel- irrelevante debattsidene (side 40 pluss, pluss, gene enn på hverdagene. Nå ønsker vi å føre pluss)», skrev han. Og det som var galt, var at noe av dette inn i journalistikken vår i avisa «[d]ei få skriveføre røystene druknar i ‘histo- hver dag», sa Duckert i forbindelse med Det rier fra virkeligheten’ og personleg ureflek- lille hamskiftet.10 Opplagstallene for 2002 tert liding. Sanninga er at dei beste skyr bekrefter at dette er en suksessoppskrift. debattsidene i Dagbladet. Det har eg full for- Dagbladet selger bedre og bedre i helgene, ståing for: ‘Sex-spalte bare for heterofile?’, men sliter på hverdagene. I fjor var det en samtiden 2 2003 61

samlet nedgang på vel 2400 eksemplarer, gere Fritt Ord-professor ved Universitetet i mens helgeavisene solgte 6000 flere enn året Oslo, Arne Ruth.13 før. Etter omleggingen har det vært en gene- Ruth skriver seg inn i en mediekritisk rell fremgang.11 strømning, hvor redaksjonenes ansvar for en Mon tro om kvinnesatsingen er synlig på opplyst, borende og bred samfunnsdebatt debattsidene? «Etter omleggingen har det vært etterlyses. Dette ofres på de lett salgbare kli- klart flere kvinner enn menn på trykk i sjeenes alter – med konformitet, forutsigbar- debattspaltene», sa Gunnar Ringheim til het og formatering som resultat, mener kriti- Klassekampen.12 Det er uvisst om han fortsatt kerne. De understreker behovet for frie skri- mener dette, og om det gjelder for tiden før benter, som med kraft kaster seg inn i sam- nyttår, men kvinnesatsingen i avisen har fått funnsdebatten. Avisene må dyrke dem frem seg en liten nesestyver i januar og februar. og slippe dem til. Man skulle tro at Dagbladets høyt profilerte debattsider vil være en boltre- KVINNER MENN TOTALT plass for slike. Er det tilfellet?

Debattsidene 101 183 284 FRIE SKRIBENTER På kronikkplass 12 41 53 TOTALT 113 224 337 Debattsidene 167 På kronikkplass 34 Tallenes tale er klar. Det er nesten dobbelt så TOTALT 201 mange menn som kvinner på trykk i Dagbladets debattspalter i disse to månedene. INSTITUSJONSREPRESENTANTER I tillegg er det noen kvinner som utmerker seg Debattsidene 117 med flere innlegg. Barne- og familieminister På kronikkplass 19 Laila Dåvøy har fem innlegg i løpet av to TOTALT 136 måneder. Kristin Clemet har tre. Antallet TOTALT kvinner som faktisk ytrer seg er derfor enda lavere. På kronikksidene ser det langt verre Debattsidene 284 ut. Under en firedel er kvinner. På kronikkplass 53 Likevel har det vært en økning. De siste to TOTALT 337 månedene før omleggingen var 4 av 17 side to- Det kan se slik ut, men definisjonen av en fri replikker, og 6,5 av 31 side tre-innlegg skrevet skribent er svært romslig her. Alle som ikke av kvinner. Det vil si 22 prosent av innleg- representerer en interesseorganisasjon, et gene. I dag er nærmere 35 prosent av skriben- direktorat eller en annen offentlig eller halvof- tene kvinner. fentlig enhet (som Filmfondet, Idrettsforbundet og lignende), et parti, eller en bedrift, er kate- Myte 3: Det er ingen frie skribenter gorisert som frie skribenter i tabellen. Men hvem skjuler seg egentlig i disse kategoriene? «Det har skjedd en institusjonalisering av det Og hva skriver de om? Hva er forordningene offentlige rom. Når jeg leser Aftenposten og som regulerer Dagbladets debattrom? Dagbladet nøye i dag, slår det meg at det i høy grad er eksperter som dominerer kronikk- og En mer presis kritikk 1: debattsidene i disse to avisene. Den typen Det formaterte rommet meningsytrer som da får mindre plass, er den frie skribent og intellektuelle som ikke repre- Arne Ruths rop etter spalteplass til flere frie, senterer noen institusjon, men en sak», sa tid- eksterne skribenter dreier seg også om den ligere sjefredaktør i Dagens Nyheter og tidli- generelle kulturjournalistikken i norske stor- 62 samtiden 2 2003

aviser: «I beste fall har Dagbladets redaksjon ge dikt, som «Barn i Bagdad» av Freddy innsett at avisen må gjenerobre den posisjon Fjellheim, det samme. Men bare John Le den hadde så sent som på 1980-tallet, som den Carrés «En terrorists bekjennelser» har vært sentrale norske plattform for frie skribenter. lengre enn den oppgitte grensen. Innlegget er Men å få til noe lignende i dag krever store også det eneste med en avvikende visuell form. interne omstillinger, der kulturstoffet må tilkjennes egenverdi som et selvstendig felt med En mer presis kritikk 2: Svak styring andre journalistiske utvalgs- og vurderings- kriterier enn avisen for øvrig», sa han etter «Jeg er ingen elitist», og «[v]i vil ha innslag fra omleggingen i avisen sist høst.14 alle samfunnsområder; sport, kultur, utenriks Aktualitet, personfokus og konfliktoriente- og politikk. Man må huske at Dagbladet skal ring er betegnende for innleggene på være alt, en avis for alle lag», sa Ringheim til Dagbladets debattsider. På tross av at avisen Klassekampen.16 «Dagbladet skal være alt». har lagt sin debattplass i kulturseksjonen, er Hva betyr dette? La oss se på hvilke felter som det de vanlige journalistiske kriteriene som dekkes i debattinnleggene i januar og februar. styrer redigeringen. Sidene er også strengt formatert. Innleggene på debattsidene er delt FELT, INNLEGG i fire kategorier. Det er ett hovedinnlegg, som Utenriks 40 (nesten bare innlegg om Irak) går under vignetten «Debatt», hver dag. Dette Helse 23 presenteres sammen med et stort fargebilde – Kultur 31 ofte tatt for anledningen. I tillegg opererer Utdanning og forskn. 34 man med vignettene «Replikk» og «Innlegg», Medier 23 Sosial 34 for å betegne kortere debattartikler i ulike Samferdsel 6 varianter. I tillegg kommer kronikken. I janu- Miljø 4 ar og februar var det 58 hovedinnlegg, 68 Krim og jus 6 «Innlegg», 114 «Replikker» og 47 kronikker, Innvandring 7 Sport 9 samt et par ikke-kategoriserte bidrag. Og for- Forsvar 2 men er stram. En ting er sjangerkriteriene i Kirkepolitikk 5 kronikker og debattinnlegg. En annen ting er Annet 17 lengden på bidragene: TOTALT 241

MAKS. ANTALL TEGN På topp troner utenriksstoffet, men det er i all hovedsak på grunn av innlegg om Irak-krisen. Hovedinnlegg 6500 Innlegg 3200 Også kultur-, helse-, utdannings-, medie- og Replikk 2100 sosialsektoren er høyt representert i januar og Kronikk 8000 februar. Andre felter og saksområder har færre innlegg. Er dette en bevisst prioritering Aftenposten har til sammenligning en øvre fra Ringheims side? grense på kronikkene på 7500 tegn.15 Anders «Dagsavisene er bare tilsynelatende blitt Giæver i VG har en øvre grense på 5000 tegn avideologisert.Vi snakker ikke om partipolitis- på sin debattside. ke verdikriterier, men like fullt er det ekte ver- Til forskjell fra VG og til dels Aftenposten dikriterier som ligger under mye moderne har Dagbladet gjort noen spede forsøk på å journalistikk – til tross for at den hevder sin myke opp den strenge formateringen. De tåre- objektivitet og nøytralitet», har Arne Ruth hev- våte innleggene Hustad reagerer på, utfordrer det.17 Aftenpostens debattsider har for eksem-

sjangerkravene for debattinnlegg. Et par fyndi- pel flere innlegg om finanspolitikk, distrikts- Halvor Trevoll, Oslo 14. mars 2003. Fotograf Nils Vik

64 samtiden 2 2003

politikk og ressursforvaltning enn Dagbladet. debatten vakte også et visst engasjement, noe Sosialstoffet er det mindre av. Hvilke kriterier det høye antallet innlegg vitner om. ligger så under Dagbladets debattdekning? Men er det ikke noe vilkårlig over dette? Aktualitetskravet, et krav som styrer utvel- Det finnes hundrevis av debattemaer gelsen i stor grad, kan forklare en del av bil- Ringheim like gjerne kunne tatt tak i og satt i det. De mange innleggene om Irak tyder på gang. Mange av dem fremstår som viktigere det. Kanskje er det også kvinnesatsingen vi ser enn debattene som ble prioritert. Hvorfor spor av i alt helse- og sosialstoffet. Ringheim ikke EU-debatten – en uhyre viktig debatt som uttalte til Klassekampen: «hvis jeg skal nevne ble ytterligere aktualisert av et skifte i opinio- noen spesielle interesseområder, tror jeg at jeg nen rundt årsskiftet?

Kanskje må de frie skribentene ta en del av ansvaret selv. Er de feige og tilbakelente sofaryttere, som foretrekker å kritisere heller enn å debattere?

vil trekke fram idrett og sosiale spørsmål».18 Kanskje er det andre ting som styrer prio- Disse prioriteringene er synlige i årets to før- riteringene i debattredaksjonen. ste måneder. «Ditt forsøk på å flytte en spennende Kanskje får vi et bedre bilde av også å se på debatt over på en arena hvor Stalin, æreløshet debattene Ringheim selv har satt i gang. I og manglende personlig integritet blir argu- januar og februar var det tre slike debatter. menter har jeg lite til overs for. Men i Dagbladet er dette populært. Det selger», DEBATTSERIE, INNLEGG skrev Egil «Drillo» Olsen i et svarinnlegg på debattsidene.19 Hensynet til salget er selvsagt Barnevernsdebatten 10 Skoledebatten 21 viktig for Gunnar Ringheim. At Dagbladet Realfagsdebatten 5 bruker så mye plass på debatt, må kunne rett- TOTALT 36 ferdiggjøres også økonomisk. Debattsidene er med å skille Dagbladet fra Barneverndebatten knyttes til tiårs-jubileet for VG på den ene siden, og Aftenposten på den dagens lovgivning på feltet, og var ikke et andre. I dette mellomlandet skal Ringheim resultat av annen nyhetsdekning i forkant. Det vekte «høy» mot «lav» og «intellektuelle» mot samme gjelder «Realfagsdebatten», som i rea- «folkelige» innlegg. Han forsøker å klare dette liteten var en serie på fem kronikker om real- ved å skape temperatur. For å holde konflikt- fagenes rolle i norsk kunnskaps- og samfunns- nivået høyt, er det en rekke innlegg med kri- liv. Den ble knyttet til en konferanse om tema- tikk mot enkeltinstitusjoner og enkeltperso- et ved Universitetet i Tromsø. Skoledebatten ner. Dette sikrer svarinnlegg, og Ringheim er presset seg derimot på, blant annet på grunn generelt flink til å ringe den som blir angrepet av lærerstreiken i januar, og en stadig tøffere for å hanke inn svar. Man kommer inn i en tone mellom Utdanningsforbundets leder spiral, hvor Dåvøy må svare Bekkemellem Helga Hjetland og utdanningsminister Kristin Orheim, som igjen svarer Dåvøy, uten at det Clemet i den daglige nyhetsdekningen. Denne kommer stort annet enn flisespikking samtiden 2 2003 65

omkring enkeltvedtak og enkeltbevilgninger i 48 innlegg er del av en replikkveksling. Det Stortinget ut av det. utgjør 17 prosent av alle innleggene, og er ikke spesielt mye. Tar man med debattseriene, En mer presis kritikk 3: kommer man opp i 29 prosent, men heller Hvor er de viktige debattene? ikke dette er mye. Ringheim forvalter tilsvars- retten i Dagbladet. Det kan muligens forklare En avisdebatt kan sette dype spor i et sam- deler av dette bildet. Likevel er det for mange funn. På sitt beste bidrar debattsidene i lan- innlegg som blir stående alene. dets aviser til at nye perspektiver dukker opp. Ni innlegg er toppscore blant replikkveks- Shabana Rehman-debatten brakte nye pro- lingene i januar og februar. Temaet, sterilise- blemstillinger inn i den allmenne bevissthe- ringshistorie, er viktig nok, men en revolusjo- ten og skapte en reell multikulturell offentlig- nerende debatt er det neppe. I Shabana-debat- het. Imamer, innvandrerjenter, drosjesjåfører ten ble det til sammenligning skrevet over og venstreintellektuelle kranglet så busta hundre debattinnlegg og avisartikler. Det vit- føyk, men de snakket i det minste sammen.20 ner dessuten om fantasiløshet når Ringheim Emilé Zolas «J’Accuse», Jonathan Swifts «A setter i gang Mehamn-debatten igjen 22. modest proposal» og Jens Bjørneboes februar – det er en ren reprise på den debatten «Istedenfor en forsvarstale», står som lysende som preget alle landets aviser i fjor høst. historiske eksempler på noe lignende: De er Riktignok er det noen interessante replikk- innlegg skrevet av eksterne skribenter med vekslinger om enkeltsaker i materialet. stor samfunnsmessig påvirkningskraft og kul- Debatten om Norsk Form og Filmfondet turhistorisk betydning. handler om viktige kulturinstitusjoner, men En debattredaktør må klare å snappe opp dersom kulturdebatt betyr noe mer enn debatt disse innleggene og debattene – han må gjer- om kulturinstitusjoner og bevilgninger – er ne ta initiativ selv, slik Ringheim har gjort i det få eksempler på god kulturdebatt. De store skoledebatten, barnevernsdebatten og real- debattene, de virkelig avgjørende spørsmå- fagsdebatten. Men han må også holde trykket lene i vår tid, tar ikke debattredaksjonen tak i. oppe når initiativet kommer utenfra. Hvilke Det er en mengde enkeltinnlegg om Irak, men replikkvekslinger er det Ringheim har valgt å bare et fåtall av dem er blitt til faktiske ord- drive videre i Dagbladets spalter? skifter. Og det i en tid da den gode debatten om bakgrunnen for og konsekvensene av en REPLIKKVEKSLING MED MINST TRE INNLEGG krig var dypt savnet.

Norsk form 4 En mer presis kritikk 4: Filmfondet 5 Institusjonell dominans Steriliseringshistorie 9 Den etiske begrunnelsen for krig 4 Arne Ruths kritikk dreide seg ikke bare om Universitetets forhold til krigen 3 fravær av frie skribenter, men også om insti- USAs rolle i verden tusjons- og organisasjonsrepresentantenes (inkludert to kronikker) 4 dominans på debatt- og kronikksidene. Og Fotball 6 disse institusjons- og organisasjonsrepresen- Skeiv bokklubb 6 tantene, som har klippekort til landets debatt- Dåpsopplæring 6 spalter, er tydelig til stede i Dagbladets debat- Pappapermisjon 4 ter, selv om de ikke er i flertall. Hvem eller hva Mehamn-ulykken 3 er det så de representerer? TOTALT 54 66 samtiden 2 2003

Institusjons- og organisasjonsrepresentan- REPRESENTANT FOR SKRIBENTER tene er i knapt flertall. Og her rører vi ved en kjerne i Dagbladets debattdekning: De faktis- En institusjon 30 Et politisk parti 45 ke replikkvekslingene er en sentral del av En interesseorganisasjon 42 enhver debattarena, men få av innleggene er En bedrift 10 en del av disse. Det kan tyde på at mange inn- Annet 7 legg blir oppfattet som irrelevante. At en del TOTALT 134 av innleggene er utflytende og ufokuserte – Det er flest politikere, slik man kunne vente. som «Mobil i fjellet – nyttig?»,«Lyst på Tuva?» Når en statsråd skriver, får innlegget tyngde. og «Større selvforakt enn selvtillit» – under- Det er selve den utøvende statsmakt som taler. bygger dette synet. Når institusjons- og orga- På Dagbladets debattsider i januar og februar nisasjonsrepresentantene i tillegg ofte har et er det en del av dem, statsrådene altså – tjue. kjent navn, og får tyngde gjennom represen- Men ofte er disse forfattere av de korteste inn- tasjon, blir de relativt dominerende. Einar leggene. Av hovedinnleggene, er det bare fire Steensnæs, Laila Dåvøy og Helga Hjetland som er skrevet av statsråder. Av kronikkene regjerer kanskje ikke på Dagbladets debatt- fem. Det tyder på at Ringheim mener andre sider, men anselig eksponering og innfly- stemmer er viktigere. Statsråder er henvist til telse, det har de fått. å svare på kritikk i de kortere innleggene, og Dagbladet har begynt å kjøpe inn innlegg de får sjelden anledning til selv å starte debat- fra New York Times. Tidligere utenriksminis- ter. Befriende nok, vil de som er lei av den ter i USA, Warren Christopher, FNs general- vante debattralten si. Når det gjelder de andre sekretær Kofi Annan og Verdensbankens pre- institusjons- og organisasjonsrepresentantene sident James D. Wolfensohn er blant de uten- er bildet mer sammensatt. Av hovedinnleg- landske stemmene. De utgjør et supplement, gene er 16 skrevet av slike. Resten – så mye men det er verdt å spørre hvorfor også flertal- som 42 hovedinnlegg – er skrevet av frie skri- let av disse er tunge og forutsigbare institu- benter. Blir det med dette galt å si at rommet sjonsrepresentanter, og ikke frie og kvasse domineres av institusjons- og organisasjonsre- skribenter som Edward Said eller John Pilger. presentantene? Ved å se på hvem som deltar i Her til lands er de sistnevnte henvist til min- de faktiske replikkvekslingene, får vi en mer dre aviser. Det er et særnorsk fenomen. presis situasjonsbeskrivelse.

REPLIKKVEKSLING En mer presis kritikk 5: En fri skribent er ikke en fri skribent Frie skribenter Organisasjons- representanter Forutsigbare institusjonsrepresentanter er i Barnevernet 8 4 og for seg uproblematisk så lenge de ikke for- Norsk Form 3 1 trenger frie skribenter som kan utfordre våre Filmfondet 1 4 vante forestillinger og bringe debattene et Steriliseringshistorie 9 0 Fotball 3 3 stykke videre. Den frie skribenten som i egen- Skeiv bokklubb 4 2 skap av å være borger i et samfunn trer inn på Skole 10 20 en av samfunnsdebattens arenaer og med Dåpsopplæring 0 5 dømmekraft og grundig generell orientering Pappapermisjon 1 3 Mehamn-ulykken 3 0 tilfører debatter nye perspektiver. På den Realfagsdebatten 2 3 måten får debattsidene et mer uforutsigbart TOTALT 44 45 og utfordrende preg, og de frie skribentene kan bidra til forståelsen av en samtid uten samtiden 2 2003 67

sammenheng. Men finnes denne typen frie der seg er derfor: Hvor mange av de frie skri- skribenter på Dagbladets debattsider? Vi må bentene skriver ut fra særinteresser, det vil si: se nærmere på hvem de frie skribentene er part i saken som debatteres? egentlig er. La oss ta en titt på deres bakgrunn. SÆRINTERESSER, FRIE SKRIBENTER

Ja 71 KOMPETANSE, Nei 127 FRIE KRONIKKSKRIBENTER TOTALT 198 Stilling ved universitet, høgskole eller forskningsinstitutt 17 Det er verdt å understreke at særinteresser og Tidligere organisasjonsrepresentanter 5 førstehåndskunnskap om feltet ofte går hånd i Fotfolk fra feltet som diskuteres 2 hånd. Det er ikke slik at det å ha særinteresser Annen «ekspertrolle»21 6 Annet 3 i en debatt bare er negativt. Det som fra ett TOTALT 33 perspektiv kan se ut som særinteresser, kan også være det som setter innsenderen i stand På kronikksidene er universitets- og høgskole- til å ha meninger om temaet. De som kan «rap- ansatte i flertall. Men hva med hovedinnleg- portere fra fronten» og fortelle «hvor skoen gene? trykker». Men likevel: Særinteresser kan hindre at hensynet til det beste argumentet får KOMPETANSE forrang. Den gode samtalen, hvor man i felles- FRIE HOVEDINNLEGGSSKRIBENTER skap kommer frem til den beste løsningen, Stilling ved universitet, hemmes når særinteresser får dominere. Et høgskole eller forskningsinstitutt 10 eksempel er «Kritikken råtner på rot» – Linn Tidligere organisasjonsrepresentanter 1 Ullmann og Brit Bildøens oppgjør med den Fotfolk fra feltet som diskuteres 18 norske anmelderstanden. De to forfatterne har Annen «ekspertrolle»21 7 Annet (inkl. 9 forfattere og 3 journalister) 17 klare interesser innenfor litteraturfeltet, noe TOTALT 53 som gjør det vanskeligere for dem å se tyngden i den andre sidens argumenter. I dette tilfellet 31 prosent av de frie skribentene på hoved- hensynet til leserne av litteraturanmeldelsene. innleggs- og kronikkplass er akademikere, men få av dem er høyt profilerte. Det kan En mer presis kritikk 6: virke som om Ringheim mangler et omfat- Skylappsyndromet tende nettverk innen akademia. Forfattere er det også flere av. Vigdis Hjorth og Jo Eggen I Magasinet har Dagbladet i flere år hatt har flere innlegg om krigen i Irak. «Spor»-spalten. En spalte hvor fire dyktige Det mest slående er likevel antallet fotfolk skribenter – Nils Rune Langeland, Finn – for eksempel lærere og barnevernspedago- Skårderud, Willy Pedersen og Erling Sandmo ger – som får ytre seg i hovedinnleggene. De – har alternert. I begynnelsen var det flere, inntar en velkjent positur: De representerer ikke minst kvinnelige skribenter, men de har folk «som merker det på kroppen», og har ofte alle forsvunnet fra denne svært attraktive interesser knyttet til saken som debatteres. siden. Det sier litt om redaksjonens problemer Ikke ulikt «casene» i tradisjonelle nyhets- med å få til bedre kjønnsbalanse. Spalten er saker. Den unge ballspillentusiasten Tiril av og til nærmest litterær i formen. Ofte ligger Norvolls «Hva med å høre på oss det gjelder», det en detalj eller en personlig opplevelse i er et typisk eksempel. bunnen, men blikket er alltid bredt og tema- En problemstilling som umiddelbart mel- tikken ofte med prinsipielle sider. 68 samtiden 2 2003

Hvordan ser dette ut på debattsidene? Er de skrive på Dagbladets debattsider – så mye som preget av for smale diskurser? Mitt inntrykk tre tusen kroner ved flere anledninger. På er ja. Heller enn å dyrke frem det sammenlig- tross av at det er lettere å få innlegg på trykk nende og bredt anlagte blikket, er Dagbladets nå enn tidligere – debattflaten er økt, mens til- ordinære debattsider skjemmet av manglende strømningen er den samme som før omleg- evne til å gjøre deloffentlighetenes introverte gingen. På tross av at Ringheim stenger en del debatter interessante for allmennheten. statsråder og organisasjonsledere ute dersom Dagbladet forsøker med konfliktorientering, de ikke svarer raskt på kritikk. På tross av at men samme hvor høyt Siri Haavie og Lars rommet er plassert blant kulturoppslag og Olle Engaas roper i tvangssteriliseringsdebat- anmeldelser, og finnes i en stor og innflytel- ten, når det ikke dem som mangler interesse sesrik avis. På tross av alt dette, har institu- for sosialhistorie, før Dagbladet klarer å for- sjonsrepresentantene og organisasjonsrepre- midle at dette handler om norsk selvforståelse sentantene fortsatt en dominerende posisjon. og dårlig samvittighet i tillegg. Og viktigere: Det finnes også kvasse frie skribenter, men Om de prinsipielle sidene ved at staten de drukner for ofte i støyen av utflytende begrenser individets frihet. enkeltinnlegg om snevre temaer. Kanskje må Lørdag 15. mars 2003 slapp Dagbladets de frie skribentene ta en del av ansvaret selv. Magasinet til Odd-Bjørn Fure, direktør for Er de feige og tilbakelente sofaryttere, som Holocaust-senteret i Oslo. Han fikk disponere foretrekker å kritisere heller enn å debattere? fire helsider, og skrev en interessant bak- Har ikke rikets skarpeste hjerner og skarpes- grunnsartikkel om den økende kløften te penner selv et ansvar for å fylle det offentli- mellom USA og Europa i lys av Irak-konflik- ge rom med noe annet enn sneversynte saks- ten. Det finnes slike frie skribenter på debatt- debatter? Jo da, og de bidrar i de rommene sidene også, men for ofte velger Ringheim å som passer dem. benytte disse i sektorinterne debatter, slik at Det handler om Dagbladets og debattsi- det blir få artikler som forsøker å trekke leng- denes renommé. Særlig «up-market», slik re linjer og finne de vesentlige tendensene. Egeland uttrykte målet, er debattsidene ikke. Ringheims krav om aktualitet, personfokus og Kanskje er de likevel «best på debatt i Norge», konflikt – journalismens nyhetskriterier – men det sier i så fall mest om de andre avi- fører til debatter med skylapper. En god sene. Hvilke grep kan så Ringheim ta? Han offentlig debatt, i en tid hvor det å se sammen- kan gjøre sidene mindre formaterte ved å henger mellom ulike felter for ofte forsakes, være mer fleksibel med innleggenes lengde og må også ha rom for overblikket. Det har ikke den stramme uttegningen. Han kan betale Dagbladets debattsider. bedre for bidragene og skaffe seg et større kontaktnett innen akademia – særlig ved uni- Institusjoner og organisasjoner versitetene. Ikke minst kan han dyrke frem det reflekterende blikket og det brede per- En omlegging er en anledning til å gjøre opp spektivet hos de frie skribentene. for gamle synder. En anledning man kan Kanskje kan det semre bildet som tegnes i bruke til å gjøre substansielle endringer og slå denne artikkelen forklares med særtrekk ved over på en annen kurs. Og en kursendring har den norske offentligheten. Samtidsdiagnosene det vært på Dagbladets debattspalter. Det er er forbeholdt tidsskriftene, mens den konkre- flere kvinner på trykk, og det er flere stemmer te debatten om aktuelle enkeltsaker er forbe- som slipper til. holdt avisene. Denne arbeidsdelingen er imid- Men: På tross av at debattredaktør Gunnar lertid problematisk. De ressurssterke avisene Ringheim betaler de frie skribentene for å har et spesielt ansvar for å formidle andre per- samtiden 2 2003 69

spektiver til en bredere offentlighet så lenge Rehman-debatten er det fremste ferske de i festtalene påberoper seg å være demokra- eksempelet. Av og til treffer man en nerve i tiets voktere og garantister. Det viser seg da tiden, også i et leserinnlegg. Det kan prege en også at slikt stoff er godt stoff. Shabana avis-sommer. Kanskje mer.• Noter 1 Dagens Næringsliv 25.9.02 15 Aftenposten hadde tidligere en kronikklengde på 2 Dagens Næringsliv 25.9.02 8500 tegn på hverdager og 11 000 tegn på søndager. 3 Kampanje 17.10.02 De har altså kuttet ned på kronikkene. 4 Dagbladet 30.10.02 16 Klassekampen 3.1.03 5 Gjengitt i Samtiden 1/2003, s. 129, hvor tidligere sjef- 17 Samtiden 1/2003, s. 139 redaktør i Dagens Nyheter, Arne Ruth, bifaller 18 Klassekampen 3.1.03 Rudeng og Hagtvet. 19 Dagbladet 22.1.03 6 I begynnelsen av mars 2003 gikk VG over fra fem til 20 Erling Fossen viser dette i sin oppsummering av seks dager med debatt i uken. Shabana Rehman-debatten i Prosa 4/2002. 7 Klassekampen 3.1.03 21 Folk som skriver ut fra en profesjonell kompetanse 8 Klassekampen 28.2.03 på feltet. F. eks. seks advokater som skriver om de 9 Dagens Næringsliv 25.9.02 folkerettslige aspektene ved en Irak-krig. 10 Dagbladet 30.10.02 11 Dagbladet 20.2.02 Hva har stått i Dagbladet? 12 Klassekampen 3.1.03 De fullstendige listene over hvilke debattinnlegg og 13 Samtiden 1/2003, s. 131 kronikker som har stått i Dagbladet i januar og 14 Samtiden 1/2003, s. 132-133 februar 2003, finnes på www.samtiden.no. Henrik Hellstenius Samtidsmusikkens usynlighet i mediene

Det står en evig kamp mellom misfornøy- Kulturredaktøren har kommet med fly fra de kunstnere og forurettede kritikere. Nå Oslo, ene og alene for å være med på dette møtet. Han er hedersgjest. Det er sjelden tar vi den en gang til, denne gangen med Norsk Komponistforening får en profilert kunstmusikken som objekt. Vi spør: kulturredaktør til å stille opp i en slik debatt. Hvorfor er ikke norske storavisers Det er forventninger til hva han vil si. Endelig musikkritikere til stede for å gjøre kunst- vil en av maktpersonene i norsk kulturpresse musikkens samtidsuttrykk begripelig for seriøst reflektere over kunstmusikkens bort- gjemte posisjon i norsk medier. sine lesere? Til min forbauselse åpner han sitt innlegg med å sitere Per Aabel. Aabel hadde betrodd … og jeg ser for mitt indre blikk at Ashkenazys kulturredaktøren personlig at selv om han finger henger en evighet i luften over tangen- hadde vært danser og skuespiller, «så var da tene … dog musikken den deiligste kunstarten av Kulturredaktør Jan E. Hansen fra Aftenposten dem alle». tegner i luften over et imaginært piano. Ikke akkurat en pangstart på et innlegg i denne forsamlingen. Etter en del andre løse Pianisten venter i det som føles som en uende- tråder, som heller ikke har med seminarets lighet, og jeg opplever at Ashkenazy gir Chopins tema å gjøre, lar Hansen oss forstå at vi er klaverkonsert en helt ny og dypere betydning kommet til innleggets høydepunkt. Rosinen i med denne uutholdelig dramatiske pausen. pølsa er nok en personlig historie, denne gangen om hans møte med pianisten Hansen sitter på et podium i et møterom i Vladimir Ashkenazys innspilling av en av Hotel Norge. Det er under Festspillene i Chopins klaverkonserter. Hansen gjør det Bergen i mai 2000. Han er invitert av Norsk klart for forsamlingen at dette er et stykke Komponistforening og Norsk Kritikerlag til å musikk han har hørt mange ganger, i mange snakke om den moderne kunstmusikkens stil- innspillinger. Etter å ha hørt veldig mange ling i offentligheten. Den musikken som kal- tolkninger, fortsetter han, trodde han at han les «samtidsmusikk», eller «sånn-Arne- kunne konserten ut og inn. Men det er her Nordheim-musikk». Ashkenazy, bare ved å forlenge en pause i et avgjørende øyeblikk, gjør kulturredaktøren … og når Ashkenazy endelig, etter det som opp- euforisk: leves som en evighet, slår den etterlengtede tonen – da, da er det at strofen fra dette diktet … og det er når Ashkenazys finger endelig tref- kommer til meg … fer tangentene, etter denne intense pausen, at samtiden 2 2003 71

ordene kommer til meg. Fra diktet til Karin Boye: samling av litteraturvitere, forfattere og «Ja visst gör det ont när knoppar brister.» anmeldere og servert følgende følsomme høy- depunkt: Salen er full av musikkjournalister og komponister. De er kommet for å delta i en debatt … det var da jeg leste den siste setningen i som blir solid avsporet før den i det hele tatt Gustave Flauberts Madame Bovary at musikken kommer i gang. Takket være kulturredaktø- kom til meg, temaet fra Griegs Dovregubbens rens innlegg med sitt høydepunkt om Hall. Chopins klaverkonsert og Karin Boyes dikt. Kulturredaktøren for en av Norges største Ville han ha tort å stille sin desinteresse til aviser serverer som sitt svar på en seriøs opp- skue hvis det gjaldt litteratur? Ved ikke bare å fordring om å tenke høyt rundt en sentral la være å diskutere ny norsk litteratur, men til kunstarts plass i offentligheten, en serie per- alt overmål illustrere sitt innlegg med eksem- sonlige aforismer. Hva har Per Aabels musikk- pler fra kunst som er godt over hundre år forståelse og kulturredaktørens opplevelser gammel? av en Chopin-innspilling i en debatt om norsk Nå er ikke Jan E. Hansen kulturredaktør i samtidsmusikks plass i det offentlige rom å Aftenposten lenger. Men han er dessverre gjøre? Muligens vil han vise frem en slags føl- ikke alene om sin mangel på interesse for den somhet for musikk. Det er neppe noen som moderne kunstmusikken. Han er tvert imot har noe imot at en kulturredaktør har følsom- representativ for norske massemedier. Mitt het for musikk i sin alminnelighet. Hadde inntrykk er at kulturredaktørene i de store bare følsomheten vært del av et resonnement norske presseorganene i all hovedsak har som hadde med samtidsmusikk å gjøre, eller avsluttet musikkhistorien på vegne av sitt musikken han ville fortelle om i det minste publikum. var skrevet en gang etter 1890, eller i det minste norsk. Hvor er musikkritikerne? Selv om Jan E. Hansen er sitert etter På tross av kulturredaktørenes tilsynelatende hukommelsen, gir det ovenstående et inn- mangel på interesse har vi fortsatt kritikere trykk av hans innlegg. Jeg mener at en kultur- som anmelder kunstmusikk i norske aviser og redaktør for en stor avis i et sivilisert land må i radio, noen av dem også riktig gode. Men forventes å kunne reflektere rundt slike tema- man kan spørre seg hvor disse musikkritiker- er på en seriøs måte, særlig når man på for- ne går når de skal finne kunstmusikk de hånd har sagt seg villig til å diskutere akkurat ønsker å formidle til sine lesere eller lyttere. det temaet. Jan E. Hansen hadde fløyet fra Mitt inntrykk er at den norske kunstmusikkri- Oslo til dette seminaret forberedt på å servere tiker stort sett går på konsert i en konsertsal noen private anekdoter om musikk, hvor hans hvor det sitter et symfoniorkester på podiet. mest oppdaterte kilde på musikkens myste- Symfoniorkesteret er et av musikkhistori- rium er Per Aabel og den mest samtidige kom- ens kraftigste verktøy for å frembringe klang, ponisten er Chopin. men er av mange årsaker akterutseilt når det gjelder å speile det som rører seg i den nyska- Den norske samtidsforfatteren Flaubert pende kunstmusikken. Orkestrene har et For å vise det absurde i situasjonen kan man smalt repertoar sett i historisk perspektiv, og spørre seg hvordan den samme kulturredak- en temmelig rigid holdning til konsertformer tøren ville vinklet sitt innlegg på et seminar og samarbeid med andre kunstarter. Det spil- om dekningen av ny norsk litteratur i medi- les riktignok noen nye verker i orkestrene, og ene.Ville han skuet ut over en kompetent for- orkestermusikernes interesse for å spille ny 72 samtiden 2 2003

musikk er større enn noensinne. Men ledelse som de viktigste innen sitt felt. Institusjoner og styrer i orkestrene har liten vilje til å som ikke formidler kunstartens nyskapning, komme opp med modeller som gjør det mulig snarere dens resirkulering. å arbeide reelt nyskapende med symfonior- De institusjonene som skal produsere kestrene. Tidligere direktør for Oslo kunst innen teater, dans og musikk, er svært Filharmoniske Orkester, Trond Okkelmo, konservative i Norge sett i forhold til mange kom i et intervju i bladet Musikk-Kultur andre land. Jeg tror man kan si dette uten å (1-2/2003) med en uttalelse som i klare orde- overdrive. Det er ikke i symfoniorkestrene, lag definerer hva orkesteret skal bidra med på institusjonsteatrene eller på Den Norske dagens kunstscene: Opera at det nye spiller seg ut for verden. De som befatter seg med kunst vet dette, og jeg … orkesterets formål er å dekke interessen til regner med at anmelderne også vet det. Noen den store massen. Hvis publikum hadde hatt anmeldere er uttalt opptatt av å speile institu- sterke ønsker om å høre mye nytt, så hadde vi sjonene og tradisjonene og er kritiske til å gjort det. Orkestrene er avhengig av en sterk oppsøke de scenene hvor nye uttrykk for inntektsside, derfor kan vi ikke satse på musikk kunstarten spilles. Andre vil hevde at institu- som abonnementspublikumet vårt ikke vil ha. sjonene er nyskapende og at de dessuten er best besøkt. Uansett er utfallet at man anmel- Musikkritikerne er i fortiden der gårsdagens kunst. Man er med på å Anmelderne av kunstmusikk som bruker sementere en oppfatning, i dette tilfellet med mesteparten av sin gjerning til å anmelde musikk, om at musikkhistorien er avsluttet. CDer med det klassiske repertoaret og konserter med symfoniorkestre, er dermed pri- Hvor er den moderne musikken? mært opptatt av, og betalt for, å anmelde forti- Vil man derimot oppleve kunstmusikalske den. Fortiden er det ikke noe galt med. Det nyvinninger, går man dit hvor musikere og finnes utrolige uttrykk for menneskelig tenk- komponister prøver ut nye konstellasjoner, ning og intuisjon i vår musikkhistorie. Og utforsker nye muligheter. Det er ikke i symfo- dette arvegodset skal, som all god historisk niorkestrenes saler, ofte ikke i konsertsaler i kunst, gjenoppdages og fortolkes på nytt og det hele tatt. Det kan være på jazzklubber, i på nytt. Men den historiske kunstmusikken er teatersaler, på dansescener eller i installa- og blir gårsdagens kunstuttrykk. En kritiker sjonslokaler. Nyskapningen skjer ofte der det går altså ikke til de store konsertsalene for å er billig å leie og dermed mulig å prøve ut noe oppleve det nye, eller lytte etter hvor kunst- nytt, uten krav om vellykkethet eller inntje- musikken nå beveger seg videre. Kritikeren ning. Det er i de andre fora, de som ikke får går dit for å møte tradisjonen i dens mange titalls millioner over statsbudsjettet, hvor det forkledninger og fortolkninger. ikke sitter statlige oppnevnte styrer og råd Sammenligner man dette med billedkunst som definerer hva som er kunst, at man og litteratur, vil en slik praksis virke merkelig finner den heftigste bevegelsen i en kunstart. og kanskje litt latterlig. En kunstanmelder I Norge ser det ut til å være en sammen- bruker ikke mesteparten av sin tid som kriti- heng mellom statlig institusjonalisering av ker på å gå i Nasjonalgalleriet, og litteraturen kunstscene og dens konservatisme. Den anmelderne skriver i svært liten grad om eksperimenterende nyere kunsten er stort eldre bøker. Men både i musikken, dansen og sett å finne utenfor disse institusjonene, tro- i en viss grad teatret, ser vi at norske anmel- lig i større grad enn i andre europeiske land. dere enten holder seg helt til institusjonene, Dermed må en anmelder gå utenom institu- eller på andre måter fremhever institusjonene sjonene, og frivillig oppsøke de andre ste- samtiden 2 2003 73

dene om vedkommende skal ha noen for- som har akselerert de siste årene, parallelt håpning om å få med seg de nye beve- med oppløsningen av det tradisjonelle verk- gelsene. begrepet. Møtet med det øvrige mangfold i kulturen og en oppløst kunstscene har hatt Hva er moderne kunstmusikk? sin innvirkning på kunstmusikken og gjort Den moderne kunstmusikken utvikler seg den mer interessant i dag enn på tiår. langs mange akser og i mange fora. Den er Mitt poeng er at denne utviklingen ikke mangfoldig, og i Norge er den svært oppegå- speiles av anmelderne. Den blir ikke vurdert, ende når man tar i betraktning at vi bor i et tolket eller forklart for publikum. lite land. Det finnes et spenn og en variasjon i denne musikken som er forbløffende. Og Noen må fortolke det nye antallet aktører i denne tilsynelatende sære Musikkanmelderne må være til stede for å kunstformen er mange. Samlet sett framstår vurdere hvordan musikken endrer seg. De det som en kunstform som har noe å si, og må stille spørsmålene. Hva skjer når kunst- den har et publikum som ønsker å høre hva musikken går i tett dialog med dans, perfor-

De institusjonene som skal produsere kunst innen teater, dans og musikk, er svært konservative i Norge.

som blir sagt. Det kommer 18 000 mennesker mance eller teater? Hvordan påvirkes musik- på Ultimafestivalen for samtidsmusikk. Og ken når den er i samhandling med sterke konsertene gjennom året, i hvert fall i Oslo, visuelle elementer? Når en strykekvartett for har jevnt godt besøk av folk. eksempel går på scenen med futuristisk hår Det finnes altså et publikum som dukker og klær og lar computergrafikk gå parallelt opp der kunstmusikken utvikler seg. De får se med musikken: Hva skjer da med vår opple- en kunstart som er i dialog med ulike visuelle velse av den? elementer som video, performance, dans og For mange musikere oppleves det som en nytt teater. Andre bevegelser innen kunstmu- befrielse å arbeide med en eller annen form sikken er det man kan kalle lydkunst, instal- for visualitet. Det utvider mulige betydnings- lasjonslyd og andre elektro-akustiske uttrykk, lag for musikken som ikke er mulig å få frem hvor billedkunstnere jobber. Det er ulike for- i musikken alene. I dag avtegner det seg et mer for musikalsk konseptualisme. Det er bilde av at det er i samhandlingene mellom improvisasjon, krysninger med andre musi- musikk/lyd og dans, performance og video- kalske uttrykksformer, og det er åpning mot grafikk at vår tids musikkteater ligger, ikke i alle deler av tradisjonen og mot populærkul- de tradisjonelle operahusene hvor man møter turen. Også i det mer tradisjonelle møtet en statisk og ufri relasjon mellom musikk og mellom komponister og samtidsmusikken- visualitet. Men hvor finnes det anmeldere for sembler foregår det heftige bevegelser. Det er å vurdere en slik utvikling? virkelig en mangfoldighet og et trykk på Anmeldere må også ha meninger om hva nyskapning i feltet i dag. Dette er en utvikling som skjer med kunstmusikken når den går 74 samtiden 2 2003

tett inn i improvisasjon eller andre åpne for- som hver på sin kant har lange akademiske mer, noe det skjer svært mye av i dag. Kan vi i karrierer. det hele tatt snakke om musikkverker i for- Dagbladets Ståle Wikshåland er professor i bindelse med improvisasjon? Hva skjer når musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og kunstmusikken ikke lenger produserer et Aftenpostens Idar Karevold er førsteamanu- klart verk, men en serie med muligheter? ensis ved Norges Musikkhøgskole. Jeg opple- Skaper det en friere musikk, eller er det en ver det som paradoksalt at disse to tungvek- måte å slippe å ta valg på? Improvisasjonen terne tilsynelatende ikke bryr seg om å finne gir åpenbart publikum en intim forbindelse til ut hvor det nye skjer. De vet at kunstmusik- lyden som skapes, siden den skapes i øyeblik- ken alltid er i bevegelse. Men de er ikke der ket og ikke er en fortolkning av et nedskrevet ute for å ta temperaturen på den, eller fortol- forløp. Men bidrar improvisasjonen mer til ke den. For meg fremstår disse to, på hver sin kunstmusikken enn ved å skape heftige øye- måte, som kunstmusikk-institusjonenes ster- blikk i øyeblikket? keste forsvarere. Det er avgjørende at anmelderne er til stede for å vurdere de nye uttrykkene for Hva er Blå? møtet mellom mennesket og lyden. Når musi- Jazzklubben Blå er en av de absolutt viktigste kere og komponister formulerer seg annerle- scenene i Oslo for utviklingen av kunstmusik- des i lyd og musikk, er det uttrykk for allmen- ken. I løpet av de siste årene har det vært ne endringsprosesser. Kunstmusikken må i arrangert en mengde konserter på denne like sterk grad som andre kunstarter forstås internasjonalt høyt renommerte jazzklubben som et krysningsfelt mellom det personlige med musikere og komponister som arbeider uttrykket og det intersubjektive. Endringer i med å utvide kunstmusikkfeltet. Konserter musikken forteller dypest sett om endringer i som på hver sin måte arbeider med det visuel- kulturen og vår forståelse av oss selv i relasjon le, det konseptuelle, krysninger av retninger, til det som omgir oss. improvisasjon osv. I mine øyne er dette et sentralt sted for en anmelder å være jevnlig for å Anmelderen og det nye dekke det nye, både fra norske og utenlandske Felles for de fleste nye retningene i kunst- komponister og musikere. Det finnes lokaler i musikken er at de fjerner seg fra tradisjonel- de andre store norske byene der en tilsva- le musikalske fora, og at de i større eller min- rende utvikling finner sted. Hvorfor finner dre grad utfordrer rådende oppfatninger av kritikerne det så sjelden meningsfylt å oppsø- hva som er musikk. Man kan vel nærmest si ke disse stedene? «som vanlig». Det er jo nesten alltid slik at På billedkunstsiden har man hatt en vilje til det som staker ut ny kurs i kunsten befinner å gi leserne en oppdatering av hva det vil si å seg på siden av den rådende retningen. Dette se billedkunst i dag. Hva kunstnere holder på vet anmelderne, de fleste har akademisk med og hvor de gjør det de nå gjør. Som leser utdannelse og kan sin musikkhistorie. De vet opplever jeg at det i flere store medier finnes at endringer skjer der ute et eller annet sted en positiv interesse for hva som beveger seg i og i en eller annen form. Men hvorfor er de billedkunstfeltet, både store utstillinger og da så lite opptatt av å oppsøke den? mindre evenementer blir dekket. Det er helt Anmelderne er ikke inkompetente. De fleste sikkert ikke tilstrekkelig, og jeg tar det for gitt anmeldere i store norske medier har en god at billedkunstnere og kunstvitere har sitt å si porsjon musikkfaglig kompetanse. I om dekningen. Men man skal være klar over at Aftenposten og Dagbladet sitter det to man på litteratur- og billedkunstsiden i det

anmeldere som har vært lenge i gamet, og minste befinner seg i det riktige århundret. Henrik Hellstenius, Oslo 19. mars 2003. FotografVik Nils

76 samtiden 2 2003

Kvalitet bare i konserthuset? Hadde de da i det minste tatt mål av seg til Hvorfor situasjonen er slik som den er kan å diskutere musikkens innhold, sette den man bare spekulere i. En tolkning kan være at gamle musikken i nye perspektiver, lest nye musikkritikere som Karevold og Wikshåland betydninger inn i den, trukket paralleller til er opptatt av «kvalitet». At de vil at kunsten andre kunstarter, spunnet forholdet til samti- skal være «god», holde en «høy kvalitet». Går dig historie eller på annen måte belyst selve man til Oslo Konserthus får man «kvalitet». musikken slik historikeren Erling Sandmo Anmelder man Berlinfilharmoniens siste CD gjør som musikkritiker i radioens NRK P2. med Mahler vet man at man vil høre «kva- Kunstmusikken trenger sårt å fremstå som et litet». Om man anmelder den siste utgivelsen meningsdannende felt, ikke bare som noe til plateselskapene Aurora eller Albedo, som som blir fremført i en sal. Altfor ofte fremstår utgir samtidsmusikk, vet man ikke det på for- musikken som en isolert øy i forhold til andre hånd. Når man går på konsert på Blå, eller en kunstuttrykk, i forhold til vår samtid og i for-

Kunne vi bare spleiset den nyhetsjagende popkritikerens gen med den kvalitetskonservative kunstmusikkritikerens gen. annen tilfeldig samtidsmusikk-konsert, kan hold til historien. Man fokuserer på det «vir- man ikke vite om det er kvalitet man vil få tuose» og på «det skjønne» ved musikken, som høre. Klubber som Blå oser av midlertidighet står uten forbindelse med verden rundt. og flyktighet med sine avskallede murvegger Musikkritikere må fortolke og fantasere og sitt ungdommelige publikum. Det kan da rundt musikk som innhold og betydning. vel neppe skje noe «kvalitativt» nytt der, kan Bare slik vil det som skrives få relevans for man kanskje tro at kritikerne tenker dypt der andre enn de få som er til stede på en konsert. inne et eller annet sted. Dessuten er de nødt til Det er ved å legge vekt på musikk som inn- prioritere hardt i forhold til den plassen de får hold at leserne kan utvide sin forståelse og sitt til å uttrykke seg på. forhold til musikk. Man må ledes til å lytte Kritikere som Wikshåland og Karevold er bak musikkens overflate. Skriver kritikeren på Ultimafestivalen, landets største festival for bare om sin intuitive opplevelse av musikken samtidsmusikk. Men gjennom året, når det slik den ble fremført, vil ikke det gjøre noen ikke er festivaler, er de igjen å lese fra en av klokere om hva musikken prøver å formidle. landets konsertsaler, med ett av landets sym- Og særlig er dette påkrevd fra anmelderne når foniorkestre, som spiller et repertoar som de er formidlere av det nye. man stort sett har hørt før. Men det er garan- tert «kvalitet». Orkesteret er godt (særlig om Uutsigelig vårstemning det er Oslo Filharmoniske Orkester) og reper- En anmeldelse Idar Karevold skrev i Aften- toaret er kvalitetssikret gjennom hundre års posten 22. februar i år kan fungere som spill. Anmelderne mener åpenbart at det er eksempel på at man lar tanker rundt musik- viktigst for leserne å få en rapport fra den ett- kens innhold vike for personlige fornem- tusen-og-femte fremførelsen av Brahms’ fjer- melser og rene beskrivelser av fremføringen. de symfoni. Karevold anmeldte en konsert med Oslo samtiden 2 2003 77

Filharmoniske Orkester, for anledningen ledet Men man kan nesten ikke tro at kunstmu- av en av den klassiske musikkindustriens få sikken som kanal for opplevelse og tenkning interessante dirigenter, Esa-Pekka Salonen. kan utvikle seg i et offentlig rom når anmel- Verkene på programmet var Beethovens 7. dere ikke klarer å tenke rundt innholdet selv symfoni og Igor Stravinskijs Vårofferet. i kunstmusikkens store verk uten å henfalle Etter først å ha beskrevet stemningen i til romantiske klisjeer, og ellers bare beskri- salen, som var «av godt gammelt merke», skriver framføringen. Jeg håper det er mulig å se ver han om Beethovens symfoni: det reaksjonære i den måten slike musikk- anmeldelser utføres på. At man klarer å få øye Den berømte andresatsen gir med sin melodikk på den utviklingsfiendtlighet som ligger i kva- en åpning til det uutsigelige – intens, vakker og litetsbegrepet, og den manglende viljen tone- full av lengsel. angivende kritikere viser til å formidle det nye, og innholdet i det gamle, i en kunstform Deretter følger en lang harang om Salonens som faktisk er i kontinuerlig endring og ledelse og selvfølgelig en sammenligning med utvikling. tidligere sjefsdirigent Mariss Jansons. Når så Karevold skal beskrive et av modernitetens Jakten på det nye viktigste musikkverker, Vårofferet, skriver Det pussige er at jeg hver dag leser og hører han: om de nye CDene til de geniale hip-hoperne og de gudbenådede satanrockerne. Jeg leser og Ballettmusikken som etter utallige konsertfrem- hører om et kakofonisk felt av mer eller min- førelser kan betraktes som et orkesterverk, dre populær populærmusikk. Anmelderne i hører til denne årstiden idet lys og luft indikerer denne delen av musikklivet gir inntrykk av at at isen brytes og naturen gjør seg klar til en ny det skjer musikkhistoriske omveltninger hver periode med sol og varme. eneste uke, og flere ganger i året kåres årets absolutt beste band, artist, låt og album. Resten av anmeldelsen er om fremføringen og Denne higen etter og bejaing av det nye, til slutt om ovasjonene. forteller meg at det er i forlengelsen av den musikken vi hører på nå, at fremtiden skal Musikkens Munch skapes. Det er i dagens musikk vi henter Stravinskijs verk har skapt en av de helt store mening og betydning, og vi må videre. skillelinjene i musikken. Han brakte inn bru- Musikkhistorien stopper aldri. Det vil fortsatt talitet, primitivisme i form av inspirasjon fra bli laget geniale CDer som krever seks på ter- hedenske riter, i den borgerlige musikksa- ningen. Alt kan toppes av det neste som kom- longen. Han skapte et klanglig trøkk i orkes- mer. Vi må være på vakt, for kanskje er det teret som virket som en overstyrt heavyrock- neste utgivelse som vil bli «årets beste», kan- konsert på datidens publikum, og han fornek- skje til og med «tiårets beste».Vi må følge med. tet hele den tematiske, lineære oppbygging av Kritikerne i popmusikken kappes om å musikken som tyskerne hadde tynget musik- hylle det nye, finne den nye trenden. De lager ken med. Radikaliteten i verket var enorm, og ordlister slik at vi skal vite hvilke stiler som selv i dag kan det virke rystende. Man kan heter hva. En heseblesende, panisk aktivitet, sammenligne det med Munchs Skrik eller som rett nok like ofte hyller gamle løsninger Hamsuns Sult. Verket slipper noe inn i varsom om de var nye. Men det gjøres fordi man men i konsertsalene som den borgerlige kul- må ha noe nytt hele tiden. Man kan se det turen har prøvd å holde ute, et rått og usenti- parodiske i denne aktiviteten, og man vet at mentalt musikalsk uttrykk. dette er styrt av et meget kynisk marked, men 78 samtiden 2 2003

ett kan man misunne – troen på at verden går En komponist var ikke her videre, og musikken likeså. Kunne vi bare Under Ultimafestivalen sist høst var en av ver- spleiset den nyhetsjagende popkritikerens gen dens mest innflytelsesrike komponister valgt til med den kvalitetskonservative kunstmusik- festivalkomponist. Italieneren Salvatore kritikerens gen. Da ville vi kanskje fått noe. Sciarrino har endret musikkhistorien med sin musikk, som man kan karakterisere som en Bok er kunst, samtidsmusikk er rart lydlig fargelegging av et fravær. Det er en inder- Tilstanden i dag er slik at et epokegjørende lig og stille musikk, formulert med få og mini- verk i den norske kunstmusikken som frem- male virkemidler, som mer omkranser tom- føres for full konsertsal samt radio, godt kan rommet og stillheten enn den meisler ut tyde- fremføres uten at publikum kan lese eller høre lig betydning. Man kan kanskje sammenligne en eneste kvalifisert vurdering av verket. den med Jon Fosses eller Samuel Becketts litte- Mens en bokdebutant med en bok som leses ratur. Den tilbyr et fristed i flommen av lyd, av langt færre mennesker kan bli intervjuet og inntrykk og bevegelse. anmeldt i de fleste store aviser og på radioen. Sciarrino er kort sagt en viktig person i Det er ikke noe galt i å trekke frem unge for- europeisk kunst. Han har skapt skole blant fattere. Men det er et faktum at det skal mye komponister og musikere med sine instru- mer til for å bli anmeldt om man skaper kunst mentalklanger, sin form og sitt innhold. Hans utenfor litteraturen, selv om man skulle slum- musikk spilles over hele kloden hele tiden og pe til å nå ut til flere mennesker. selv operaene hans turnerer konstant mellom Dette vet etablerte forfattere og forlagsfolk, operahus og festivaler. Men i den tiden han og i det private uttrykker en del at de finner det var i Oslo brakte ingen av de store avisene ett en smule pinlig at norske medier dekker bøker eneste intervju med ham. Ikke én av avisene på en slik ofte ukritisk måte. De vet hvor lett som fylles av bokdebutanter til avissiden rev- det er å komme gjennom i mediene med en ner, sendte en journalist for å finne ut noe om bok, og at mange forlagsfolk har direkte linje denne Sciarrino. Rett skal være rett. Det ble til kulturredaksjonene. Det er ikke tvil om at skrevet anmeldelser av hans verk, og han ble det kjøpes og leses mye bøker i landet, og at nevnt i avisenes oppsummering av festivalen. mye av det som skrives er meget godt. Men å la den mannen som mer enn noen Men er den lesende erkjennelse dypest sett andre de siste ti årene har farget den nye mer verdt enn den visuelle eller den auditive? kunstmusikken komme til orde selv, spørre Man må naturligvis dekke bøker i en helt ham, ønske å formidle hans tanker om lyd, annen bredde på grunn av volumet og inter- kunst og verden – det hadde man ikke plass essen, og man kan ikke sammenligne ny litte- til. ratur med ny musikk når det gjelder interes- Han får vente, som Chopin, på å bli brukt se, men betyr det at musikken skal behandles som eksempel på samtidsmusikk om hundre som om den har sluttet å utvikle seg? og femti år.• Hans W. Kristiansen og Willy Pedersen Når skeiv teori blir levd liv

«Jeg kaller meg ikke noe som helst. Jeg skal være i emning, at konturene av et helt er et seksuelt vesen. Sånn er det», sier endret seksuelt landskap er i ferd med å komme til syne. «Roger», en ung mann i begynnelsen av Uansett om slike påstander stemmer eller tyveårene. Han vegrer seg mot termen ikke – atskillige ungdommer har nok de siste homofil som han føler omverdenen vil årene latt seg inspirere av dette tenkesettet, i klebe på ham. Flere hevder at begreper strevet med å utforme sine livsprosjekter og i som lesbisk, homofil og heterofil er på arbeidet for å etablere sin seksuelle identitet. I en annen sammenheng har vi undersøkt om vei ut. Er slike betegnelser etterlevninger det finnes mer generelle tegn til endringer av fra forrige århundres forståelse av kjønn den typen queer-teoretikere antyder, i befolk- 1 og seksualitet? ningen av unge voksne som helhet.4 Her vil vi Enkelte som skriver i den tradisjonen som på i stedet dukke ned i én enkelt livshistorie. norsk gjerne kalles «skeiv teori» (fra engelsk: Roger er i begynnelsen av tjueårene og queer theory) fremmer slike standpunkter. Den bosatt i en større norsk by. Vi vet ikke hvor norske litteraturviteren Nils Axel Nissen direkte Roger er påvirket av det skeive tenke- mener at folk flest i løpet av det 20. århundre settet. Men selvforståelsen hans synes å stem- måtte akseptere at en stor gruppe mennesker me godt overens med sentrale ideer innenfor ikke fant det naturlig å dele liv og kjærlighet teorien. Vi lar hans fortelling være utgangs- med en av motsatt kjønn. Men ikke før hadde punkt for å drøfte noen paradokser det ikke er en vent seg til tanken om at mennesker kan så lett å få øye på. Selv om skeiv teori kan inndeles i heterofile og homofile, sier Nissen, åpne for uvante perspektiver, er nemlig dukker det opp mennesker som ikke finner mange av bidragene nokså abstrakte og lite seg til rette med verken den ene eller den tilgjengelige. andre betegnelsen. – De som i dag regner seg selv som «queer», skeive, tilhengere av «stilig Ord skaper folk sex» eller biseksuelle, er bare en fortropp, en Et hovedpoeng for queer-teoretikere har vært avantgarde. Vi kan betrakte dem som fremti- å vise hvordan selvforståelsen til folk som i dens mennesker, hevder han.2 dag kaller seg homofile eller lesbiske er for- En annen norsk representant for dette ten- met av blant annet vitenskapelig produksjon kesettet, litteraturviteren Pål Bjørby, uttrykker av kunnskap om homoseksualitet. Michel seg på lignende måte: «Det er de som synes Foucaults store verk om seksualitetens histo- queer er sexy, utfordrende, overskridende – et rie er utgangspunkt. Foucault går her til generasjonsskille i Foucaults ånd, der queer angrep på det han kaller undertrykkelseshypo- står som siste term i de siste to hundre års tesen. Den underliggende premissen for denne konstruerte kronologi: sodomitt-homoseksu- hypotesen eller måten å tenke på, er at vår ell-gay-queer.»3 Slik antydes det at noe nytt seksualitet har et grunnlag av begjær og drif- 80 samtiden 2 2003

ter som det gjelder å frigjøre ved å oppheve av undertrykkende måter å tenke om seksua- kontrollen og forbudene. Hovedproblemet litet og kjønn på. Et dominerende syn i vår del med dette synet, som var typisk for eksempel av verden det siste hundreåret, har vært at i arbeidene til Wilhelm Reich og Herbert homo– og heteroseksualitet er gjensidig ute- Marcuse, er at man gjennom å fokusere på lukkende seksualitetsformer. Det er kanskje undertrykkelse lett mister blikket for det dette queer-teoretikere og queer-aktivister Foucault kaller diskursproduksjonen om kjønn fremfor alt vil til livs. På samme måte som en og seksualitet. Det er i denne produksjonen person tilskrives et mannlig eller et kvinnelig omkring seksualitet at makten faktisk utøves, kjønn i vårt samfunn, blir vedkommende også og det er den Foucault analyserer. tilskrevet en hetero- eller en homoseksualitet, «Ord skaper folk», sier Nils Axel Nissen, det vil si én av to identiteter som står i et mot- tydelig inspirert av Foucault, og mener vel setningsforhold til hverandre.5 Når noen med det at måter å skrive og snakke om sek- omtaler seg som lesbiske eller homofile, er de sualitet på produserer, snarere enn gjenspei- med på å bekrefte og styrke denne todelte ler, seksuelle identiteter. Kanskje er formule- kulturelle modellen og den symbolske over– ringen ikke ment bokstavelig. Likevel kan det og underordningen som ligger innbakt i den. være fristende å spørre hva slags folk som Her er det begrepet queer eller skeiv kom- eventuelt skapes av den skeive ordstrømmen mer inn: «Skeiv» skal være en mer åpen og innenfor kjønns- og homoforskningen, og inkluderende kategori enn homofil og les- innenfor kulturelt og politisk liv? Hvordan ser bisk, blir det hevdet. Termen skal også omfat- de selvforståelsene ut som har sin kilde i skeiv te andre grupper som ikke lever opp til vårt teori? Kort sagt: Hvordan leves skeiv teori av samfunns normer for «normal» heteroseksua- unge mennesker i dag? Det er vårt tema. Men litet. Skeiv omfatter alle som setter spørsmåls- først noen ord om hva det hele dreier seg om. tegn ved heteroseksualitetens krav om å være Skeiv teori er en paraplybetegnelse for mål og mening med livet.6 ulike strømninger i kjønns- og homoforskningen. Til nå har diskusjonen i Norge stort Ja til inkluderende åpenhet sett funnet sted i vitenskapelige tidsskrifter og Skeiv teori har slik – med rette eller urette antologier. Likevel har sentrale ideer hatt ned- – blitt oppfattet som en slags anti-identitets- slag i populærkultur og massemedier. Skeive teori. Betyr da denne skepsisen overfor lesbisk måter å snakke om identitet og seksualitet på og homofil identitet at folk bør slutte å bruke kan en gjenkjenne i mange ungdomsmiljøer slike betegnelser når de snakker om seg selv og på steder hvor homser og lesber møtes. og sin egen seksualitet? De fleste queer- Skeiv teori oppsto i USA rundt 1990, og de teoretikere vil svare et betinget nei. Grunnen viktigste bidragsyterne til det som har blitt er at de også anerkjenner den identitetspolitis- kalt «den skeive vendingen» er forskere som ke verdien av slike termer. Snarere enn å være Teresa de Lauretis, Judith Butler, Eve et forsøk på å utrydde kategorier som lesbisk Kosofsky Sedgwick, David Halperin og og homofil fra det identitetspolitiske språket, Michael Warner. har derfor skeiv teori på sitt beste tatt form av en slags intern kritikk rettet mot normalise- Nei til todeling i homo/hetero rende og ekskluderende strømninger innenfor De fleste varianter av skeiv teori nærer skep- homofile og lesbiske miljøer og organisasjo- sis mot entydige identitetskategorier som les- ner. I sin bok The Trouble With Normal angriper bisk og homofil. Queer-teoretikere mener at å Michael Warner lesbiske og homofile tals- slutte opp om slike kategorier – slik homo- menn for same-sex marriages i USA, som han bevegelsen har gjort – fører til en sementering mener bidrar til økt stigmatisering og utstø- samtiden 2 2003 81

ting av enslige og folk med en ikke-monogam parkerer med største letthet – altså en lesbe. eller eksperimenterende seksuell praksis. Reklamen er morsom og leker med kjønns- Skytset rettes mot det som kan kalles lesbisk stereotypier. Likevel bekrefter den at «skeiv» og homofil respektabilitet heller enn lesbisk og er lik «homofil og lesbisk». Hva med transe- homofil identitet. Gjennom å betegne seg selv personer, hvordan lukeparkerer de? For ikke å og sin seksualitet som skeiv ønsker altså snakke om bifile eller fetisjister? Det kritiske mange som i andre sammenhenger kaller seg og inkluderende potensialet i termer som lesbiske eller homofile å signalisere en mer skeiv og queer kan derfor påstås å være åpen og inkluderende holdning. uttømt. Andre queer-teoretikere peker på den Mer militante queer-aktivister – for eksem- manglende aksept bifile, transepersoner, pel innenfor det som kalles queer-punk – har sadomasochister og fetisjister har blitt møtt kjempet mot denne «homofiliseringen» av ter- med, så vel av kvinnebevegelsen som av mer men skeiv. De hevder ikke bare at det går an å konvensjonelt orienterte (og ofte også kon- være skeiv uten å være lesbisk/homofil, men vensjonelt utseende) lesber og homser. På at mange lesbiske og homofile personer slett samme måte blir den homofile og lesbiske fri- ikke kvalifiserer som skeive. De inntar en gjøringsbevegelsen kritisert av queer-teoreti- nærmest fiendtlig innstilling overfor lesbisk kere for å se bort fra det mangfoldet av ikke- og homofil identitet og livsstil, og setter det å heteroseksuelle identitetsformer som faktisk være skeiv opp som en motsetning til det å finnes i samfunnet.7 De blir også kritisert for være lesbisk/homofil. Lesber og homser fra å ha gitt opp målet om seksuell frigjøring for middelklassen som lever i monogame parfor- alle i sin kamp for minoritetsrettigheter. hold og har en konvensjonell kjønnsframto- Queer-teoretikernes poeng ser ut til å være ning, befinner seg ikke lenger utenfor det nor- at det å slutte opp om en identitet – for eksem- mative eller utenfor «mainstream», er argu- pel gjennom å «stå fram» som lesbisk eller mentet. De kan dermed heller ikke lenger reg- homofil – ikke nødvendigvis er frigjørende. nes som skeive. Slike identiteter er også disiplinerende og sty- Det er i et slikt perspektiv vi må forstå rende strukturer som ekskluderer andre muli- utsagn fra såkalte queer-punkgrupper hvor de ge måter å organisere selvet, kroppen, begjæ- erklærer «krig mot lesber og homser».10 ret, handlinger og sosiale relasjoner.8 Igjen Innenfor dette perspektivet oppfattes lesbiske aner vi Foucault i bakgrunnen. og homofile som en del av det undertrykkende (heteronormative) systemet. Tanken er Desertér identitetskategoriene at organisasjoner og individer som arbeider Flere har pekt på at termen «skeiv» likevel, på for å oppnå større sosial legitimitet for lesbis- tross av disse ambisjonene, etter hvert har ke og homofile individer og samlivsformer – blitt så å si ensbetydende med lesbisk og for eksempel gjennom å kjempe for like ret- homofil, og ikke lenger brukes i den kritiske tigheter til ekteskap/partnerskap og adopsjon og inkluderende betydningen den var ment å – styrker og bekrefter normative tankemøn- ha.9 Lesbiske og homofile aktivisters og for- stre og klassifikasjonssystemer. De finner skeres ekspropriering av «skeiv» har gjort støtte for et slikt syn hos queer-teoretikere begrepet ubrukelig dersom en ønsker å vise til som Judith Butler, som blant annet hevder at andre enn lesbiske og homofile, blir det hev- «(…) ethvert identitetsbegrep determinerer og det. Et hjemlig eksempel kan være kinorekla- spesifiserer. Dermed opererer lesbisk [og men for «Skeive dager 2002». Den viste en homofil] identitet som en uunngåelig med- mann som ikke klarer å lukeparkere – under- spiller i kategorier som understøtter homofo- forstått en homse – og en kvinne som luke- bisk og heteronormativ tenkning.»11 «Skeiv» 82 samtiden 2 2003

refererer til mennesker som på grunn av sin i noe forhold. Eller er jeg det? Nei, jeg er ikke seksuelle eller politiske praksis befinner seg det.» Bakgrunnen for usikkerheten var at han utenfor det normative, utenfor «mainstream». hadde et litt uavklart vennskaps/kjæreste- Det å gjøre gitte identitetskategorier til forhold til en gutt,«Dag», som regner seg som grunnlag for organisering og identitetspoli- heterofil. Roger mener å se et mønster hos seg tikk, slik den lesbiske og homofile frigjørings- selv: bevegelsen har gjort, er en mangelfull strategi for å utfordre normaliseringen av seksualite- Jeg har en tendens til å liksom bare forelske ten.12 meg i usikre, heterofile gutter [små-ler]. Så Det er derfor ikke uten grunn at skeiv teori sånn har jeg holdt på hele tida, tror jeg. Så kan oppfattes som en oppfordring om å deser- egentlig er jeg ganske dritt lei gutter. tere identitetskategoriene lesbisk, homofil og heterofil. Hvem vil vel ikke i stedet slutte seg La oss med en gang gi konklusjonen vår på til rekkene av «fremtidens mennesker»? denne artikkelen, som en lesenøkkel til resten Roger er et eksempel på nettopp dét. av argumentasjonen: Vi ser Rogers avvisning av de konvensjonelle seksuelle identitetskate- «Jeg kaller meg ikke noe som helst» goriene som et politisk og teoretisk motivert Roger bor fortsatt hjemme hos sin far, og opp- prosjekt, snarere enn noe som står i et inn- fattes nok av omverdenen som «homofil». vendig forhold til hans faktiske erfaringer. Men slik svarte han da han ble spurt om hvil- Roger kan ikke stå som talsmann for skeiv ket ord eller uttrykk han bruker når han snak- teori. Likevel mener vi at de paradoksene som ker om seksualiteten sin – vil du kalle deg kommer fram i det han forteller har relevans homofil, bifil eller heterofil? for det synet på identitet som toneangivende queer-teoretikere står for. Fortellingen hans Jeg syns egentlig ikke det er så komplisert, for gir en egnet ramme for å diskutere muligheter jeg betrakter ikke meg selv som noe som helst i og begrensninger i en skeiv selvforståelse. den retninga der. Jeg ser på meg selv som et individ som hittil i livet bare har erfaring med «Nei, jeg svarer ikke på det» gutter. Men jeg er ikke konsekvent da eller kon- Det første paradokset som følger av Rogers stant i noe som helst. Så jeg mener at det har forsøk på å unnslippe kategorienes makt er at mer vondt med seg enn godt med seg å katego- han ser ut til å havne i det vi kan kalle for- risere seg selv. Så jeg kaller meg ikke noe som nektelsessituasjoner. Med det mener vi situa- helst, liksom. Jeg er et seksuelt vesen. Sånn er sjoner hvor han nekter å godta merkelapper det [ler litt]. som homofil, homo eller homse, og hvor han følgelig blir oppfattet som en som ønsker å Roger fortalte at han allerede i tiårsalderen «passere» som heterofil. Han gir selv dette opplevde seg som seksuelt tiltrukket av andre eksemplet: gutter, og at han også på denne tiden begynte å eksperimentere med jevnaldrende kamera- På samme måte som folk kommer bort til meg ter. Fram til nå har han utelukkende hatt sex på byen: – Hei, er du homo? Jeg husker det kom med andre gutter og menn, og det går fram at en bort til meg. Det var sånn derre: – Hvorfor han heller ikke har vært forelsket i eller følt skal du vite det egentlig, liksom? – Ja, er du det, erotisk dragning mot kvinner. Roger har vært eller er du ikke det? – Ja, hvorfor skal du vite involvert i flere kortvarige parforhold, men da det? – Nei, det var ikke noe … men hvorfor kan vi intervjuet ham oppga han at han var singel. du ikke si om du er det eller ikke? Så sa jeg:

Samtidig trakk han litt på det: «Nå er jeg ikke – Nei, jeg svarer ikke på det. – Ja, hvorfor ikke Hans W. Kristiansen og Willy Pedersen, Oslo 19. mars 2003. FotografVik Nils

84 samtiden 2 2003

det? Er du redd for å innrømme det? – Nei, jeg praksis bidrar til usynliggjøring – er høyst er ikke redd for å innrømme noe som helst, men reell.13 jeg gidder ikke å svare deg på det. (…) Skal du sjekke meg opp, så prøv, liksom. Men jeg svarer «Det er ikke noe vesentlig» ikke deg på det, for den eneste grunnen til at jeg Scenen som er gjengitt over bringer fram en skal svare deg på det er for at du skal få sette annen paradoksal side ved Rogers skeive selv- meg i en eller annen bås som du har oppe i huet forståelse. Når han avviser identitetskategori- ditt, og det er jeg ikke interessert i. ene står han i fare for å gjøre egen og andres seksualitet og kjærlighetsliv til noe uvesentlig, I dette eksemplet kan det se ut til at Rogers nærmest trivielt. Den eneste relevansen han ønske om å forbli ubestemmelig og ikke-defi- kan se av å erklære seg som homo er å kom- nert fører til at han benekter sin tilhørighet til munisere til en annen person at han ønsker å kategorien homo, en kategori som i noen grad ha sex med vedkommende. Spørsmålet om er stigmatisert. Det kommer seinere fram at seksuell identitet reduseres til et spørsmål om Rogers samtalepartner spør på vegne av en personlig smak, om hvilken type sex en fore- homofil kamerat som ønsker å ta rede på om trekker. Dermed snur Roger og andre «skei- Roger er «tilgjengelig». Samtalepartneren tol- ve» ungdommer et gammelt homopolitisk ker Rogers motvilje mot å godta termen homo slagord på hodet:– Homo er bare noe du gjør, som utslag av frykt eller feighet. Det som for ikke noe du er. Her er et annet eksempel fra Roger er en selvrefleksiv, politisk motivert intervjuet: avvisning av skillet homo/hetero, blir av samtalepartneren tolket som uttrykk for mang- Blant vennene jeg har nå så er det ikke tema en lende selvaksept eller frykt for å stå fram. Å gang, ikke sant, det er ikke noe man snakker nekte å la seg kategorisere, å nekte å la seg om. Hvis noen kommer inn i et rom og sier: – Å, innordne i motsetningsparet homo/hetero, jeg er homofil … så kommer jeg sannsynligvis til blir oppfattet som et forsøk på å beholde en å komme med en sarkastisk melding. For det posisjon som «normal», heterofil mann. blir sånn: – Å ja, er du det, ja. Ja, ja, jeg spiste Det Roger sier andre steder i intervjuet – sushi i går, liksom [ler litt]. Det er like viktig for for eksempel at han kliner med gutter på meg – det er ikke noe vesentlig liksom, mener offentlige steder – vitner om at han slett ikke jeg. I hvert fall ikke for min del. Og jeg har jo den ønsker å «passere» som heterofil. Problemet filosofien at hvis flere folk hadde tenkt sånn, så er kanskje at Roger i sine bestrebelser på å hadde vi på en måte hatt mye mindre tilfeller av unngå ordenes makt legger for liten vekt på den ghettodannelsen og alt det vonde det fører ordenes mening. Språklige kategorier har all- med seg – for eksempel i homomiljøet. Hvis folk tid både en makt- og en meningsdimensjon. hadde slutta å legge så mye vekt på hvem man Et av problemene ved den skeive teoriens ligger med og mer gått inn i hvem man er – som mistenksomhet mot betegnelser som lesbisk person. og homofil er at meningsdimensjonen kan falle i skyggen. Ønsket om å gjøre seg ube- Igjen er det lett å ha sympati med Rogers stemmelig kan føre til at man gjør seg ufor- argumentasjon om fordelene ved å leve i et ståelig. Som en annen intervjuperson («Stian» samfunn der hvem man har sex med ikke er på 21 år) svarte da vi spurte om han bruker mer vesentlig for hvem man er som person ord som homofil om seg selv:«Man er jo nødt enn hva man spiser til middag. Men filosofen til å bruke det, ellers så skjønner ikke folk hva Charles Taylor hevder at vår identitet er hori- du mener.» Den faren enkelte har påpekt – sonten av det som betyr noe for oss og som vi nemlig at teorien ved sin identitetsoppløsende definerer oss ut fra. Å vite hvem man er inne- samtiden 2 2003 85

bærer å orientere seg i et moralsk landskap, et titeter – at de ikke bare er begrensende, men rom hvor det stilles spørsmål om hva som er også retningsgivende og istandsettende.15 godt eller dårlig, hva som er verd å gjøre og Poenget er ikke at det å være homofil, lesbisk hva som ikke er det, hva som er meningsfullt eller bifil er hele sannheten om hvem eller og har betydning og hva som bare er trivielt hva en person er, men at det for mange opple- og sekundært.14 For oss virker dette intuitivt ves som en vesentlig side. Så lenge det at du er riktig, og da blir Rogers måte å tenke på pro- heterofil tas for gitt og er vesentlig for de fles-

Jeg er (...) ikke enig med livsfilosofien deres og mote-hys- teriet deres og kroppshysteriet og treningshysteriet og penger og fancy biler og alt som det er veldig mye av i homomiljøet. «ROGER» blematisk. For hva mener han egentlig når te mennesker i dag, er det vanskelig å se hvor- han sier at hans egen og andres seksuelle dan for eksempel Rogers venn, Dag, skulle identitet og preferanser ikke er «noe vesent- kunne få et mindre problemfylt selvbilde lig»? gjennom å betrakte sin egen seksualitet som Det kan være lettere å se poenget hvis vi et uvesentlig. Det kan nok hende at kategorier øyeblikk trer ut av hans fortelling: Unge som som lesbisk og homofil kan erstattes av inklu- «kommer ut» som lesbiske, homofile eller derende kategorier som skeiv eller queer og at bifile i Norge i dag, vet at de trolig fortsatt, i år dette vil føre mye godt med seg. Men det kan 2003, vil forårsake et lite jordskjelv i det sosi- neppe skje gjennom en prosess hvor seksuell ale landskapet rundt dem. Spesielt forholdet identifisering trivialiseres, og dette gjelder til egne foreldre – som i de fleste tilfeller har uansett hvordan en forholder seg til spørsmå- forventninger knyttet til sine barns (hetero-) let om mennesker har en medfødt seksuell seksuelle livsløp – vil bli satt på prøve. Når orientering eller ei. noen likevel velger å stå fram, må det bety at de anser det-å-være-lesbisk, det-å-være-homo- «Den livsstilen … er helt kvalmende» fil, eller det-å-være-bifil som noe de er villige Et tredje særtrekk ved Rogers forsøk på å til å betale en pris for. De ville trolig aldri unngå todelingen homo/hetero, er den nega- finne den moralske styrken til å ta et slikt tive vurderingen han gir av homomiljøet – et skritt dersom den seksuelle identiteten ikke miljø han ønsker å distansere seg fra. Han var vesentlig for dem. Det andre alternativet, uttrykker seg i sterke ordelag både om miljø- ikke å stå fram, oppleves som uforenelig med et og det han kaller «homofil livsstil». den identiteten en ønsker å ha. Spørsmål av typen «hva skal jeg ha til middag (sushi eller Det å være homo er blitt en sånn identitet, da, rømmegrøt)?» viser ikke på samme måte til [det har] på en måte blitt en livsstil å være homo. verdimessige standarder. Og den livsstilen syns jeg er helt kvalmende, for En identitet som lesbisk, homofil eller bifil det går bare på hvem som har mest penger og er et slags orienteringspunkt i tilværelsen, en alle sånne ting og mest skrullete og hvem som er veiviser både for en selv og for personer en mest overfladisk. Den vinner, altså. (…) Nei, jeg omgås. Flere forfattere har kritisert skeiv teori vanka en del i homomiljøet en periode, men jeg for å overse dette aspektet ved seksuelle iden- finner ikke noen plass der i det hele tatt. For som 86 samtiden 2 2003

sagt så definerer jeg meg ikke som noe som ensartet og ensidig enn det finnes grunnlag helst egentlig. Selvfølgelig har jeg et seksualliv for. liksom, men hvis jeg vil ha sex så får jeg klare å skaffe meg … jeg trenger ikke å gå på et homo- Framtidens røst eller ekko fra fortiden? sted for å skaffe det. Jeg kan godt gjøre det òg, men altså jeg hører på musikk, og jeg er et men- Hva i all helsikes interesse skal andre mennes- neske som på en måte er mye mer enn seksua- ker ha av ditt eget innerste privatliv, spesielt på liteten min. Så det jeg får av å gå på de stedene seksualitetens område, enten det er den ene der er veldig lite, liksom. Jeg har ikke noe til felles eller andre retningen. Det er noe vi må få lov å med de menneskene der. Jeg er overhodet ikke ha for oss selv, tenker jeg for meg selv. Men det enig politisk med mange av dem, og ikke enig er fryktelig interessant for svært så mange men- med livsfilosofien deres og motehysteriet deres nesker å legge seg opp i. og kroppshysteriet og treningshysteriet og penger og fancy biler og alt som det er veldig mye av i Her er det ikke Roger, men en homofil mann homomiljøet. Det er om å gjøre å være penest og i 70-årene som snakker. Vi trekker fram ha mest penger og ha de kuleste designerklær- utsagnet fordi det – under analysen av interne, og det er på en måte noe som jeg ser med for- vjuet med Roger – slo oss at hans selvoppfat- akt på, egentlig. Og det er sånne konservative ning hadde noen klare fellestrekk med den vi mennesker for eksempel i politikk, og rasistiske fant hos mange av de eldre homofile menne- er de og sexistiske er de. ne som den ene av artikkelforfatterne (Kristiansen) har studert. Disse mennene var Selv om erfaringer på utesteder kan være noe på Rogers alder på 1950-tallet. Deres historie av forklaringen, er det mye som taler for at er viktig, blant annet fordi vår horisont i dag hans avstandtagen fra homomiljøet må for- så lett utgjøres av de lesbiske og homofile som stås på bakgrunn av at han forkaster tanken på 1970- og 1980-tallet lot seg inspirere av den om en homofil identitet.– Jeg er mye mer enn homofile frigjøringsbevegelsen og «sto fram» seksualiteten min, understreker han, og peker og «kom ut». For menn av den eldre genera- på at musikksmak, livsfilosofi og politisk opp- sjonen var tvert imot diskresjon det sentrale fatning er viktigere når han skal velge anliggendet. En annen mann på samme alder omgangskrets. ga uttrykk for at homoseksualiteten var noe Rogers forakt for det han ser som materia- han valgte ikke å opplyse andre om: «Eg mei- lisme, rasisme, samt mote- og kroppshysteri i ner det er en ting eg holder for meg sjøl. For homomiljøet, er slående. Selvsagt har han rett så dårlig er det ikkje at ikkje du kan få fatt i i at en kan støte på klassesjåvinistiske, sex- nåkken.» Disse mennenes begrunnelse for istiske og rasistiske holdninger i dette miljøet, unndra seg identifikasjon som homo, er ulik til tross for at mange – kanskje de fleste – den Roger gir. Men samtidig har det slått oss homofile menn og lesbiske kvinner selv har hvor påfallende lik selve ordbruken er i de to opplevd diskriminering, trakassering eller gruppene. Derfor spør vi: Kan de skeive ung- utstøtning i en eller annen form. Det para- dommenes desertering fra identitetskategori- doksale ved Rogers avstandtagen er likevel at ene ha noen av de samme konsekvensene som «de homofile» ser ut til å bli en utelukkende den eldre generasjonens diskresjonskultur? negativ referansegruppe. Homomiljøet blir en Vi startet med å peke på det verket som har betegnelse på noe han selv ikke ønsker å vært formende for den skeive teorien – nemlig være. Men samtidig som Roger unndrar seg Michel Foucaults ufullendte Seksualitetens selv entydig kategorisering og beskrivelse, historie. Foucault var også på en rekke andre portretterer han homomiljøet som langt mer områder en av det forrige århundres tonean- samtiden 2 2003 87

givende intellektuelle, og med en betydning å være nokså preget av den selvforståelse og som fortsatt er økende. Samtidig var han et mentalitet som var rådende blant homoseksu- barn av sin tid og forholdt seg til sin egen elle menn i Frankrike på 1950- og begyn- homoseksualitet som en mann av diskresjons- nelsen av 1960-tallet, det vil si i tiden før generasjonen. Stonewall-opptøyene.16 Han var født i 1926. Hadde han levd i dag, Kan den skeive teorien ha noen lite synlige ville han ha vært i slutten av syttiårene. I 1950, røtter tilbake til 1950-tallets homoseksuelle da en norsk avdeling av det danske Forbundet diskresjonskultur? Snarere enn å gi klare av 1948 ble grunnlagt, var han i tyveårene. To svar, har vel vår lesning av Rogers fortelling tiår seinere, da Stonewall-opptøyene markerte resultert i nye spørsmål. starten på den radikale lesbiske og homofile Viktigst er dette: Har en «desertering» fra frigjøringsbevegelsen, var både han og de nor- identitetskategorier som lesbisk og homofil ske mennene vi beskrev over på vei inn i de kostnader, også for dem som deserterer? middelaldrendes rekker. Kan dette ha større Gjelder det i så fall mer enn identitetspolitikk betydning for Foucaults tenking enn vi nor- og kamp for rettigheter? Annerledes sagt: malt reflekterer over? Eller er slike tanker Aner vi gamle og velkjente fallgruver på veien spekulativ reduksjonisme? Nå er ikke ideen mot det multiseksuelle drømmesamfunnet bare vår egen. Foucaults kanskje mest aner- som queer-teoretikerne har forespeilet oss? kjente biograf, idéhistorikeren Didier Eribon, Kan det være at ett skeivt skritt framover pekte nylig på at Seksualitetens historie ser ut til bringer oss to tilbake?•

Noter 1 Artikkelen er skrevet innen rammen av et større Theory, Poststructuralism, and a Sociological forskningsprosjekt om seksualitet som ledes av Willy Approach to Sexuality.», i Steven Seidman (red.): Pedersen, fra Institutt for sosiologi og samfunnsgeo- Queer Theory/Sociology, Blackwell, Oxford 1996, s. 205 grafi ved Universitetet i Oslo og fra NOVA. Prosjektet 8 Steven Seidman: «Introduction», i Steven Seidman er finansiert av Norges forskningsråds program for (red.), s. 12 helse og samfunn og Stiftelsen for helse og rehabili- 9 Viviane K. Namaste: «The Use and Abuse of Queer tering, gjennom Rådet for psykisk helse. Vi trekker Tropes. Metaphor and Catachresis in Queer Theory også på intervjuer fra Hans W. Kristiansens doktor- and Politics», i Social Semiotics 9, 2/1999, s. 213-234 arbeid, som er finansiert av Norges Forskningsråd 10 Namaste 1999,s. 229 og leveres inn ved Sosialantropologisk Institutt, 11 Butler 1993, sitert i Bjørby, s. 328 Universitetet i Oslo. 12 Steven Epstein:«A Queer Encounter. Sociology and 2 Nils Axel Nissen: Homo/hetero, Gyldendal, Oslo 2001, the Study of Sexuality», i Steven Seidman (red.): s. 97 Queer Theory/Sociology,s.160 3 Pål Bjørby: «Queer-teori. Asymmetriske identiteter», 13 Bjørby, s. 330 i Marianne C. Brantsæter, Turid Eikvam, Reidar Kjær 14 Charles Taylor: Sources of the Self. The Making of the og Knut Olav Åmås (red.): Norsk homoforskning, Modern Identity, Cambridge University Press, Universitetsforlaget, Oslo 2001, s. 328 Cambridge 1989, s. 27-28 4 Willy Pedersen og Hans W. Kristiansen: «Å gjøre det, 15 Se Steven Seidman: «Introduction», i Steven Seidman å føle det og å være det. Homoseksualitet i det sein- (red.) eller A.J. Hostetler og G. Herdt: «Culture, sexual moderne», i Tidsskrift for samfunnsforskning, 1/2003 lifeways and developmental subjectivities. 5 Eve Kosofsky Sedgwick: Epistemology of the Closet, Rethinking Sexual Taxonomies», i Social Research, University of California Press, Berkeley 1990, s. 2 65/1998, s. 249-290 6 Don Kulick: «Queer theory. Vad är det och vadär det 16 Didier Eribon: «Michel Foucault’s Histories of bra för?», i lambda nordica 2 (3-4)/1996, s. 9 Sexuality», i GLQ. A Journal of Lesbian and Gay Studies 7 Ki Namaste: «The Politics of Inside/Out. Queer 7 (1)/2001, s. 31-86 Richard Goldstein i samtale med Knut Olav Åmås

Kultur og kjønn i det nykonservative USA

samtaler i samtiden

I slutten av juni 1969 er Richard Goldstein en fersk, ung journalist i ukeavi- sen The Village Voice i New York. Han lener seg ut av vinduet i aviskontorene for å se hva som skjer utenfor baren i etasjen under, Stonewall i West Village. Transvestitter slåss med politiet og trigger et kjønnsopprør som blir start- skuddet for homofil frigjøring i Vesten. Goldstein er gift med en kvinne og tenker ikke på at det som skjer har noe med ham å gjøre. «Jeg håper virkelig de folka får rettighetene sine», sier han til en kollega.

11. september 2001 er Richard Goldstein en Kjønnsopprøret på Stonewall-baren og ter- erfaren, middelaldrende redaktør i The Village rorangrepet på World Trade Center, to bilder Voice. Han lener seg ut av vinduet i leiligheten av USA. De er sentrale i Richard Goldsteins sin i Christopher Street i West Village for å se tankeunivers. hva som skjer noen kvartaler lenger sør på Manhattan.To passasjerfly styrtes inn i World Rock, graffiti, aids Trade Center. Amerikansk og internasjonal politikk blir preget i overskuelig fremtid. Han ble USAs første rockejournalist da han Goldstein er partner med en mann og er en av begynte i The Village Voice i 1966. Han var den USAs fremste homofile opinionsledere. første som skrev om det ukjente bandet The samtiden 2 2003 89

Doors, om en sanger som het Janis Joplin og University i New York, journalistutdannelsen om en bildekunstner som het Keith Haring. I som ble startet av Joseph Pulitzer. et halvt liv som journalist har Goldstein ana- lysert sammenhengene mellom kultur, poli- Samfunnets matrise tikk og kjønn i Amerika. På 60-tallet skrev han om motkulturene, på 70-tallet de politis- Knut Olav Åmås: Hvorfor har du brukt så mye ke frigjøringsbevegelsene, på 80-tallet aids- krefter og et helt journalist- og redaktørliv epidemien. Han var den første som skrev om akkurat på forholdet mellom kultur og poli- graffiti som kunst og var med på å skaffe The tikk, med kjønn og seksualitet som et slags Village Voice en Pulitzer-pris for en artikkel- mellomledd? serie om aids i Afrika. Richard Goldstein: Fordi nøyaktig denne Med 250 000 i papiropplag og 150 000 samhandlingen har gjort USA til USA.Å forstå lesere av nettutgaven er The Village Voice USAs disse mønstrene er det eneste som kan gjøre største ukeavis. Den har stort sett unge lesere, det mulig å endre og påvirke dem. The Matrix som annonsørene er ute etter; alle avisens er en av de viktigste amerikanske filmene fra inntekter kommer fra annonser. Eierne, som de siste årene. Den viser hvordan du ikke kan redaksjonen ikke vet hvem er, krever høy slippe unna samfunnets matrise. Frihet er å lønnsomhet av avisen. Det har den. The Village vite hvilken innstilling du har til samspillet Voice gir leserne mer seriøst stoff om kom- mellom kultur, politikk og kjønn. Og å leve i mersiell underholdning og kultur enn noen det perspektivet. annen avis, men også mye politisk og analy- I USA er underholdning uhyre viktig som tisk stoff. Nå skriver Goldstein en bok som en måte å prøve ut sosiale identiteter på. De skal hete The Culture of Cruelty. Den dreier seg viser seg først i kulturen, på en vital, seksuali- om sadomasochisme i populærkulturen, blant sert måte. Når folk så tar dem opp og «kjøper» annet Eminem. dem, kan de bli sosiale normer. Dette er en av Richard Goldstein ble journalist fordi han nøklene til å forstå den amerikanske utvik- som arbeiderbarn beskjedent nok ønsket å bli lingen: De kulturelle bildene blir konkrete «en Dostojevskij fra Bronx»: – Men da jeg modeller for politikken. De er ikke fantasier begynte på high school oppdaget jeg new jour- slik dere ofte kan tolke dem i Europa, men nalism gjennom Tom Wolfe og Norman blir konkret vekslet om i politiske og sosiale Mailer. De skrev om virkeligheten i stedet for sannheter. Det har skjedd med machoidea- å dikte den, men ved hjelp av de samme fik- lene de siste ti årene. Feminismens tilbakeslag sjonens teknikker som jeg elsket i den realis- er en hovedtendens i underholdningsindustri- tiske litteraturen. Så jeg ble tent på ideen om en, og har skapt nye hypermaskuline og å skrive om virkeligheten som om den var fik- hyperfeminine idealer. sjon, men hele tiden fortelle sannheten. Jeg Forstår du hva jeg prøver å si? USAs var konstant forelsket i rocken. Den ble fort- respons og måte å forholde seg til 11. septem- satt betraktet som lavtstående musikk, men ber på, lar seg på mange vis belyse av den kul- for meg var den like sterk som sex. turelle utviklingen frem til denne tiden. Se på Jeg ønsket å fortelle om rocken i en litterær filmene, musikken, videoene, hele kultur- og stil. Det var slik jeg begynte å skrive, og jour- underholdningsindustrien. Tankemønstrene nalistikk er avhengighetsskapende, du blir var der, hør bare på hip hop’en og gangsta fort hekta på adrenalinkicket, de raske rap’en. Fordi det er fargede som står for den, tilbakemeldingene og innflytelsen det du skri- kan raseriet deres karakteriseres som «pro- ver kan få, sier Richard Goldstein. Han har gressivt» – og de har legitimitet til å være for- mastergrad i journalistikk fra Columbia bannet på en annen måte enn hvite unge 90 samtiden 2 2003

menn kan tillate seg. Fienden er felles: alt som frittflytende, dionysiske kjærligheten og den ikke er maskulint nok. Vi har fått en reaksjo- utstrakte likestillingstenkningen som har hatt nær backlash-kultur med et radikalt ansikt.Vi en så sterk symbolsk stilling til nå. De nykon- ser nå de politiske konsekvensene av å gi servative har et hierarki med de hvite, hetero- macho-idealet den høyeste plassen i hierarki- file mennene på topp. Skribenten Andrew et, ikke minst i krigen mot Irak. Krigslysten Sullivan sier at homofile menn kan frigjøre som har vokst frem i USA er et politisk resul- seg selv ved å ha normale, heterofile menns

Eminem står for sadomasochisme

og mannlig kontroll. Han står for Foto: Knut Olav Åmås voldtekt. tat av den kulturelle macho’ens tilbakekomst. levemåte som ideal – «omfavne sitt kjønn». Den hadde ikke vært så sterk i et feministisk Kjønns- og kunsthistorikeren Camille Paglia samfunn.Vi ville selvsagt ikke være uten mili- sier at kvinner kan bli fri ved å dyrke tradi- tært forsvar, men vi ville ikke ha rushet i ret- sjonelle former for kvinnelighet. Begge ning av krig. ønsker å redusere mangfoldet av måter å «pre- Åmås: Men det finnes vel fortsatt rom for sentere» kjønn på. politisk opposisjon i USA – du tilhører selv et Dette er en konservatisme som kan være liberalt, intellektuelt, jødisk miljø. Og har ikke vanskelig å forstå i Europa. En av nøklene til opposisjonen vist seg sterkere det siste halv- å skjønne amerikansk politikk er å betrakte annet året enn man skulle tro var mulig i den den som en statuspolitikk, en kamp om status. autoritære stemningen like etter 11. septem- I USA er ens status som samfunnsborger mye ber? mer flytende enn i alle andre deler av verden. Goldstein: Jeg er uenig. Jeg tilhører Grupper konkurrerer mye mer synlig og Vietnam-generasjonen, og kan fortelle deg utspekulert med hverandre; de heves opp og hvor mektig dissens kan være. Dette er ingen- faller ned alt etter hvilken status andre grup- ting sammenlignet med hva som skjedde per igjen tilkjemper seg. Din rolle og posisjon rundt Vietnam-krigen. Og George W. Bush’ i samfunnet, hvis du for eksempel snakker et popularitet vil uten tvil ta seg opp igjen. Når av de 160 minoritetsspråk som brukes i New republikanerne nå kontrollerer både Det York, er enda mindre forutsigbar enn i hvite hus og Kongressen, kontrollerer de alt. Europa. Homofile i Skandinavia har civic equality, men ikke status equality. I USA er det Kjønns-hierarki på nytt omvendt. Tilbakeslaget gjelder ikke bare seksuell ori- Åmås: Du ser stigende kjønnskonformisme entering og feministisk kjønnspolitikk, men som det mentale grunnlaget for det du i boken også etniske minoriteter. Affirmative action på The Attack Queers. Liberal Society and the Gay universitetene og i arbeidslivet – radikal kvo- Right fra 2002 kaller et kulturelt backlash i tering av fargede til studieplasser og jobber – USA? er også avskaffet mange steder. Denne politik- Goldstein: Ja, det skjer en re-hierarkisering ken har skapt en farget middelklasse som har mellom kjønnene som en reaksjon på den tatt jobber og velstand fra den hvite arbeider- samtiden 2 2003 91

klassen. Mange har følt seg meget truet, dringer mht. kvinners prestisje. Forestillingen mener Richard Goldstein. om kvinner som greier seg selv og baner seg De siste 15-20 år har det maskulines status vei i verden uten å trenge menn, er funda- steget sammenlignet med det feminines status mentalt foruroligende og urovekkende for i amerikansk samfunnsliv, og en hvit manns menn, og mange kvinner. Feminismen har status sammenlignet med en fargets. Den gått til kjernen på bærende strukturer i sam- feministiske politikkens mål om sosial og funnet. Feminister av begge kjønn har ikke økonomisk likestilling er svekket. I dag er det bare krevd respekt i avgrensede miljøer, men kvinners beundring for det vi kaller the alpha har ønsket å påvirke hele samfunnet. male – den hvite mannen med prestisje og Vi har opplevd det samme med etniske makt – som gjelder. Etnisitet er på ingen måte minoriteters stilling: en kraftig styrking frem uvesentlig, den vil alltid være en fundamental til for kort tid siden, så en like kraftig konser- faktor, men kjønn er blitt det mest dynamiske vativ reaksjon. Hvite mennesker har flyttet fra element i amerikansk politikk. flere av byområdene, barna deres er blitt flyt- Årene med Clinton betød forbedrede vilkår tet til private skoler. Alle former for motstand for kvinner og minoriteter. Ingen økning i er utviklet mot fargedes radikalt forbedrede reell makt, riktignok, men desto mer i sym- stilling. Myten om den kriminelle fargede har bolsk prestisje. Det var nettopp den raskt oppstått, og millioner av hvite har endret par- økende synligheten for kvinner i Clinton- titilknytning til republikanerne, særlig i sør- perioden som skapte tilbakeslag og nye helter. statene, hevder Richard Goldstein. Republikanerne har alltid sett Hillary Clinton Min favorittforfatter, Nathaniel Hawthorne, som en «unaturlig kvinne», fordi hun fikk hevder at amerikanere er promiskuøse purita- stor makt som et selvstendig menneske; hen- nere.Vi har masse sex samtidig som vi er puri- nes posisjon var aldri bare knyttet til First tanske. Det er en innsikt som sier noe om ame- Lady-rollen. Det gjorde henne truende. rikansk kultur. Ideer vinner innpass i dette Politisk førte tilbakeslaget til de rettslige landet på ekstreme måter, og blir så slått tilba- prosessene mot presidenten. Det er ikke tilfel- ke på like ekstreme måter. Ingenting skjer dig at skandalene rundt ham dreide seg om sakte her, sier Richard Goldstein. sex, radikale kjønnsspørsmål var kjernen av – Sexisme og misogyni inntar en helt sen- Clintons politikk. Far og sønn Bush har i tral plass i det som gjør mennesker konserva- sammenligning en patriarkalsk aura. tive. Den tradisjonalistiske kjønnstenkningen Dialektikken mellom kultur og politikk, er selve fundamentet for amerikanske konser- mellom kulturelle fantasier og politiske rea- vatives verdensanskuelse i dag. Homofobi er et liteter, er ikke forstått i amerikanske medier, naturlig utslag av dette. Ikke minst er frykten så det er ikke rart den ikke gripes i Europa. for den sterke, maskuline homsen dyp. Denne Når kulturen spiller på samme side som poli- typen roter til det stereotype bildet av den tikken i et samfunn, har vi en såkalt hegemo- mannlige homsen som gjennomført feminin. nisk tilstand, sier Richard Goldstein. Aggresjon og sint motstand er det mest provo- serende bilde en homoseksuell person kan Feminisme som en fare vise av seg selv. Enhver majoritet ønsker seg en viss usynlighet, taushet og servil taktfullhet fra – Hvorfor fikk vi så reaksjonen mot feminis- minoritetene, sier Richard Goldstein. men? Min tolkning er at feminismens frem- vekst i USA skapte en dyptgripende nervøsitet Paranoia og krenkethet hos de fleste amerikanere ved at prosessen gikk så langt og skapte så radikale foran- – Hva er de fundamentale trekk ved det vi kan 92 samtiden 2 2003

kalle macho? spør han og svarer selv:– Det er det kulturelle klimaet har interesse av å befes- en følelse av paranoia, av at verden er en jung- te det erkekonservative kjønnshierarkiet som el, at det aldri finnes nok makt til å beskytte også Eminem står for. Han slår gjennom i den deg godt nok, at tillit og empati er upålitelige hvite middelklassen fordi det er der feminis- og flytende størrelser, og at det eksisterer en men har fått størst følbare følger. De fleste er konstant tilstand av krenkethet som blir rett og slett ikke rede til å gi slipp på den mas- besvart med rettferdig harme. Å eviggjøre den kuline dominansen i samfunnet ennå. maskuline makt er selve den sak som for tiden Eminem har minnet dem på det. definerer amerikansk politikk. Hør: Det finnes ingenting slikt som en Macho-mannen bærer på stor bitterhet kjærlighetssang skrevet til en voksen kvinne i overfor kvinner. Se på en skikkelse som hele Eminems oeuvre. Det er så utrolig at det Eminem – rabiat homofobisk. Kikk nærmere må gjentas: Den ledende skikkelse i verdens på tekstene hans. Du oppdager at raseriet mot populærkultur i 2003 har aldri skrevet en alle kvinner er selve kjernen i hans prosjekt. kjærlighetssang til en voksen kvinne. Bitch- Det er ingen tilfeldighet at hans første film, bashing er hans foretrukne modus. Bruken av 8 Mile, ble en overstadig kassasuksess samme ironi og masker er en unnskyldning for å befri uke som George W. Bush gjorde rent bord i ham selv fra alle anklager om sexisme, og en suppleringsvalgene midt i sin første presi- unnskyldning for de som ser og hører på, slik dentperiode, og det amerikanske folk «gav» at de komfortabelt kan distansere seg fra Kongressen til republikanerne. Amerikanske sadomasochismen mens de lar seg tilfredsstil- kvinner stemmer demokratisk i mindre grad le av fantasiene. Det gjør et knallhardt bud- enn før; vi kan takke deres endrede stemme- skap mykere. givning for at vi har et Bush-hegemoni i ame- Åmås: I Norge skriver kvinnelige aviskom- rikansk politikk nå. Veldig få unge kvinner mentatorer i 50-årsalderen begeistrede arti- kaller seg feminister i USA i dag. Det er for- kler om at Eminem er den nye Elvis Presley. bundet med en sterk følelse av skam. Dette er Goldstein: Kan de lese? Elvis skrev en rekke også en frykt for å bli avvist av menn, for å bli kjærlighetssanger. Han stod for frigjøringen av ansett som en trussel av menn, en redsel for en dionysisk seksualitet. Eminem står for ikke å være kvinne nok. sadomasochisme og mannlig kontroll. Han står for dominans. Han står for voldtekt. Han Hva Eminem er og ikke er står for retten til å ta livet av enhver kvinne han hater. Alt dette er åpenbart i tekstene Åmås: Men må vi lese Eminems tekster på den hans, det er ikke noe vi må lete etter engang. direkte måten som du gjør? Bruker han ikke For at liberalere skal kunne leve med Eminem, forskjellige masker og navn som represente- må de gjøre ham til noe mindre farlig enn han rer ulike posisjoner som han ikke nødvendig- er. Det er fascinerende hvordan både vis er ett med? Er det ikke for enkelt lest å spi- Madonna og Eminem så raskt har beveget seg kre ham til én identitet, étt ståsted? fra å være ekstreme outsidere til å bli ufarlige, Goldstein: Nei. Det vil være å gi Eminem et spiselige og mainstream-kommersielle. estetistisk alibi, å gjøre ham til en blondbleket Madonna forteller hvor fint det er å være mor. Baudelaire. Han poserer ikke, er ikke en tals- Forbes erklærer at Eminem «kanskje er den mann for vanlige arbeidsfolk, prøver ikke å mest populære mann i Amerika». Hva er årsa- drive ut samfunnets demoner. Han ville ha ken til forandringen? Det korte svaret er 11. møtt langt sterkere motstand hvis hans åpne september. Den myke mannen ble kastet ut hat var rettet mot jøder, og ikke kvinner og som ideal, den dominerende ny-machoman- homofile. Han lykkes i å bli mainstream fordi nen ble den nye virkelige verdens helt og ikon. samtiden 2 2003 93

Åmås: Kan vi ikke se det slik at Eminem hånd i en nasjonalpark i den samme staten. holder opp et avskyelig speil for vår tid, som For i parken gjelder føderale lover, forteller gjenspeiler de mest frastøtende sider ved det Richard Goldstein. amerikanske samfunn? Goldstein: Hvis det bare var mulig, slik man Å fremstå som normal også kan lese Strindberg. Men Strindberg blir tross alt tolket som en misogynist, mens Goldstein: For det store flertallet av homofile Eminem er blitt en positiv figur. Et militant som lever i byene og ikke er velstående, hvite monster er blitt til en populistisk helt, en menn, fortsetter systemet å virke undertryk- Rocky for vår tid. Kritikerne har etter hvert kende slik det alltid har gjort for minoriteter. holdt kjeft om dette avskyelige, sexistiske. Den virkelige dynamikken i det homofile Kritikkens taushet er en forutsetning for å USA kommer fra arbeiderklasse-innvandrere gjøre det kulturelle backlashet til en sosial fra latinske land. De utgjør en firedel av New norm. Yorks befolkning. Men for privilegerte, små grupper finnes Motsigelsesfylt lovgivning det en åpning mot et system der man kan få «a place at the table» så lenge man fremtrer mest Det homofile er blitt tilbudt i det moderne mulig som en streiting – «virtually normal». USA, er økt status i samfunnet, sier han: Normalitet er prisen for prestisje og å bli tålt. – Frigjøringen de siste tiårene har hevet oss Og er det én ting den hvite middelklassen i fra et svært lavt til et noe høyere nivå i status- USA ønsker, er det å utnytte alle muligheter til politikken – slik homofile i Vesten generelt er økt status i samfunnet, «upward mobility». i transitt fra paria til parveny. I dag blir de Disse privilegerte elitegruppene, som domine- omfavnet til og med av det republikanske par- rer massmediene, ser at det er trygt å komme tiet. Dette fordi mange bor i folkerike, politisk ut nå. Denne eliten har opplevd mindre stig- viktige stater som California og New York. Og matisering, og det er her vi finner de nykon- amerikanske homofile gir mye penger til valg- servative. De klamrer seg til den økte statu- kamper. De har mye felles med jøder. Men å sen, og stigmatiserer homofile som ikke gi en gruppe respekt er ikke det samme som å ønsker å tilpasse seg. De ønsker å skille skarpt gi den makt. I alle målbare størrelser har mellom politikk og kultur, og vil begrense fri- homofile vunnet lite makt de siste tiårene: Vi gjøringen til rett til partnerskap, og det er det. er svakere beskyttet av rettssystemet enn i Men det er til liten hjelp for den store, tause Europa. Så snart republikanerne vinner posi- majoriteten av homofile i USA som trenger sjoner, opplever vi problemer: avvisning av anti-diskrimineringstiltak i en mer ambisiøs anti-diskrimineringslover og direkte homo- skala – skeive mennesker som er lite velstå- fiendtlig politikk. Høyesterett har avgjort at ende, som er fargede, for feminine eller for sodomi kan være kriminelt. Og forfatningen maskuline. 97 prosent av alle lesbiske kvinner beskytter oss ikke, den gir oss ingen rett til å og homofile menn føler seg utsatt for diskri- være homofile. Homofil sex er forbudt ved lov minering i det amerikanske samfunnet i dag. i 15 delstater. I Texas ble et mannlig par nylig Vi må skille mellom en overfladisk toleran- arrestert på sitt eget soverom. Når min part- se overfor annerledeshet, og en dyptgående, ner og jeg er ute på reise, har vi med oss et ekte godtakelse. Den første finnes i rikt hefte om lovgivningen i hver stat, for rettighe- monn, den siste er mer sjelden. Aksept inne- tene varierer så kraftig. Selv om vi skulle bærer genuin dialog mellom to parter, som befinne oss i en stat med rettsvern for mino- resulterer i en ny identititetsformasjon der riteter, kan vi bli arrestert hvis vi går hånd i trekk fra begge parter inkluderes. En for- 94 samtiden 2 2003

handlingsmodell, ikke en hierarkimodell. Vi ke arbeidet for å bygge ned de sosiale hierar- må si: Vi er ikke helt som dere, og vi ønsker kiene. Frigjøringsprosjektene ligger fremde- ikke å være det. les foran oss. Problemet er at vi har mindre Margaret Thatcher sa «There is no such vilje til å gjennomføre dem nå. thing as society». De nykonservative ser bare Denne frigjøringskampen dreier seg om at konkurrerende, selvstendige enkeltindivider. kvinner og menn skal kunne definere sine Det er en prosess som gjør alle mer sårbare, kjønnsroller som de ønsker, og gjøre slutt på atomiserer oss. Det er forbrukersamfunnets polariseringen. Dette er et humanistisk pro- virkemåte – å svekke båndene mellom men- sjekt som langt fra er fullført, selv om unge neskene som borgere i et fellesskap og erstat- mennesker har gått løs på det med stor ener-

1960-tallet var en jævla bra fest.

Det er også alt det var. Foto: Knut Olav Åmås

te dem med kommersielle bånd. Markeds- gi. Homofil frigjøring er alltid feministisk. førere kan nå hver enkelt med spesialtilpasse- Stigma blir generert av konservativ, tradisjo- de produkter. Et individ alene er mye mindre nalistisk maskulinitet, ved å overvåke andre motstandsdyktig overfor kulturell påvirkning. menn, på utkikk etter tegn på homoseksua- Til og med en så liten gruppe som et par kan litet. Slik grensepoliti-aktivitet er kjernen i skape sin egen kultur. Et individ kan ikke ha homofobi: Å skape frykt rundt maskulinitet i en kultur. Gjett hvorfor det er økende press på stedet for å utforske og utprøve sitt potensial. moderne, kjøpekraftige mennesker om å være Men det streite samfunnet trenger den homo- single. file som kontrast, som en skarp grenselinje Det er en katastrofe for mennesker å gi fra som er med på å definere hva det vil si å være seg sin historiske sammenheng frivillig. Da normal. rykker man tilbake til en modell der man inn- går i en mer eller mindre diskret og privatisert Å redusere det politiske vennekrets av likesinnede, men ikke danner noe bredere, synlig og sosialt fellesskap. Åmås: Og det er denne utviklingen du mener Åmås: Men ønskene om å strømlinjeforme å se flere steder i det amerikanske samfunnet? homofil kultur og å gli inn er vel også et resul- Goldstein: Ja, det er en bred bevegelse som tat av den store suksess som styrkingen av ønsker å ta det sosiale ut av samfunnet, det minoriteter har vært i USA? politiske ut av den felles sfæren. Samtidig som Goldstein: Ja, fragmenteringen, utviskingen individene får mindre og mindre av en privat av en livsstils særtrekk er en uintendert kon- sfære, blir konsernene mer og mer beskyttet sekvens. «Gruppens» status har økt fordi den mot innsyn. Det er en følge av at Bush- har normer som etter hvert korresponderer regjeringen privatiserer offentlige foretak. med det større samfunnet. Men det er ikke det Dette er et av de store omskiftene som skjer i samme som å si at gruppen har oppnådd reell amerikansk samfunnsliv. Ikke ved hjelp av en makt. Derfor kan man ikke stoppe det politis- figur fra Metropolis som sitter der og manipu- samtiden 2 2003 95

lerer alt.Vi snakker om en prosess, en tendens nerne. Vel, nå ser vi resultatet av denne nar- til at samfunnet beveger seg i en spesiell ret- sissistiske tenkningen. Det var en uhyrlig stra- ning. Men så lenge de ledende massemediene tegisk feil. ikke legger to og to sammen og ser hvor nøye Åmås: Har venstreside-intellektuelle på det reduserte private rommet for den enkelte universitetene virkelig ingen politisk innfly- henger sammen med det økte private rommet telse lenger? for konsernene, får utviklingen fortsette. Den Goldstein: Nei. Ingen. De liker heller ikke å motstand som privatiseringen av det offentli- arbeide sammen i felles prosjekter lenger. Det ge rom skaper, er for mye fokusert på de akademiske venstre er anarkistisk og indivi- offentlige institusjonene, for lite på konserne- dualistisk, og har problemer med å formulere ne – for eksempel deres overvåking av arbeids- klare budskap. De er fornøyd med å utvikle og plasser, av post, av elektronisk informasjon spre ideer, ikke interessert i å bygge institu- osv., osv. Kontrollmulighetene er av et omfang sjoner. Så det er lite penger som går inn i ten- folk ville bli skremt av å vite mer om … ketanker på venstresiden. Også det har høyre- Arbeidsplassen, bedriften, kontoret er de siden i USA greid mye bedre – de finansierer minst demokratiske delene av Amerika. folk som skriver bøker og blir offentlige opi- Demokratiet opphører ved døren inn til nionsledere. Intellektuelle på høyresiden grei- arbeidsplassen, det er autoritære forhold der, i er å organisere seg og å tilkjempe seg og holde mye høyere grad enn vi finner i Europa. på makt. Jeg begynner ofte å skrive artiklene Åmås: Mener du at USA er et autoritært mine ut fra en kontradiksjon: Det homofile samfunn? USA er markant venstreliberalt. Hvorfor er det Goldstein: Jeg vil ikke kalle USA det i dag. da nesten bare nykonservative som uttaler seg Snarere er det et demokratisk samfunn med som homofile i mainstream-mediene? Slike en hegemonisk regjering. Det finnes fortsatt paradokser prøver jeg å forstå. og alltid muligheter for endring. Jeg håper Åmås: Så hvis jeg spør deg om amerikanske folk som arbeider for forandringer har skudd- intellektuelle er mer eller mindre i aktivt inn- sikre vester. Det hadde de ikke i 60-årene, grep med samfunnet i dag enn på 1950-tallet, Martin Luther King jr. og flere andre. De ble svarer du … drept. Dét var en av grunnene til at USA utvik- Goldstein: … at venstreside-intellektuelle er let seg i en annen retning etter 60-tallet. mindre synlige, mens de på høyresiden er de Dersom landet blir mindre velstående økono- offentlige intellektuelle i vår tid. Tenke- misk, hvis vi går på utenrikspolitiske nederlag tankene er svært mektige. De finansierer og får flere uvenner internasjonalt, og for- mange utredninger for organisasjoner og skjellene på folk øker, kan vi få en virkelig regjeringen. I 1960-årene ble venstresiden en dyp nedgangsperiode, og da kan landet lettere mare for samfunnet fordi den bygde politikk bli mer autoritært. Det geniale ved USA har på impulser – en politics of sensation – og ikke vært at makten er økonomisk og kulturell på systematiske strukturer. Venstresiden stod snarere enn militær. Dette endrer seg nå. Jeg for saker som truet det amerikanske samfunn frykter en økonomisk kollaps for USA i løpet – feminisme, rasespørsmål og homofil frigjø- av de neste 20 år. Sist gang vi opplevde det, ring. Jeg husker at vi moderate venstrelibera- hadde vi et liberalt samfunn. Nå har vi en del- lere hadde bitre feider med marxister som vis fundamentalistisk kultur. Det er meget, betraktet arbeid mot sexisme og homofobi meget skremmende. Mange av mine venner som en avsporing fra klassekampen. stemte på Ralph Nader ved presidentvalget USA holdt på å falle fra hverandre i deler høsten 2000 fordi de mente det ikke lenger er av 1960-årene pga. studentopprør, raseopp- noen forskjell på demokratene og republika- tøyer og mordene på noen av våre ledende 96 samtiden 2 2003

politiske skikkelser. Det var i noen øyeblikk all fremtid. Og de utgjør en massebevegelse, en reell fare for at vi skulle få en revolusjon. for i USA er ikke fundamentalistene avvikere Dette burde venstresiden ha lært av. Men dens og avskydde ekstremister som vi finner i sam- evne til å bygge institusjoner og tenke lang- funnets ytterkanter, slik som i Europa. De er siktig har de siste tiårene vært like elendig selve the establishment. De stemmer ved alle som da. Derfor ble rase, seksualitet og kjønn valg, de er ikke sekulære, de er ikke huma- nøklene til høyresidens fremgang i 80-årene – nister. Forstår du ikke dette, forstår du ikke våre egne saker, bare snudd på hodet. amerikansk mentalitet og politikk. De er en Betydelige deler av den hvite amerikanske så stor og sterk velgerblokk, sammen med middelklassen forlot venstresiden fordi deres ortodokse jøder, at det er umulig for USA å interesser var truet av disse sakene. Vi måtte føre noen politikk for et balansert forhold selvsagt gjøre det vi gjorde; bekjempe sexisme mellom Israel og Palestina. De ønsker Israel og rasisme. Men vi har også måttet betale pri- som et imperium, av religiøse og metafysiske sen, det ser vi i dag, når høyresiden inntar alle grunner. Hele Midtøsten-konflikten er meta- de viktige institusjonene og venstresiden fysisk for alle parter, mer enn andre interna- knapt har noen. 1960-tallet var en jævla bra sjonale konflikter. Ikke noe tema, ikke en fest. Det er også alt det var. gang homoseksualitet, vekker like voldsomme følelser i USA som forholdet til Israel. Fundamentalister er establishment Jeg er bekymret for hvilke følger USAs krig mot Irak kan få for Israel, og om man virke- Richard Goldstein er jøde. Etter noen tiår som lig har tenkt gjennom risikoen. Israel kan bli deltaker i offentlig debatt hevder han at det påført enorm skade eller utslettelse som følge bare er ett tema som vekker sterkere følelser av at landets nærmeste allierte, USA, gjør enn seksuell dissens: avvikende meninger om Midtøsten-situasjonen så ustabil. USAs politikk overfor Israel. Hvis kristenfundamentalistene får inntatt Goldstein: Det finnes ikke en formell posisjoner i det amerikanske rettssystemet, vil Israel-lobby som trekker i trådene i de ha makt i en generasjon. Motstand mot Washington og New York. Det er en stereoty- abort og forbud mot å undervise i darwinisme pi. La oss heller se på kristendommen slik i skolen er fanesakene. Og greier de ikke å den blir praktisert her i landet. De som virke- forby utviklingslæren, prøver de å få inn sin lig har sterk politisk innflytelse i USA i dag, kreasjonisme under dekke av ytringsfriheten. også overfor Israel, er de ca. 20 % av folket, Metafysikken tar over dette landet. kristenfundamentalistene på høyresiden som Leonard Cohen har sagt at USA er fødested er kjernevelgerne til George W. Bush. De ser for det beste og det verste. Dét er min form for Israel som et absolutt nødvendig prosjekt for patriotisme, den eneste jeg kjenner.• Irene Engelstad

Familie, identitet og fortelling i 1990-tallsromaner

bokessay

1990-tallet er fortellingens gjenfødelse og fornyelse. Det ser ut til at alle pro- fesjoner, fra teologi og jus til psykologi og markedsføring, har oppdaget fortellingens betydning og kraft. Dette gjelder også forfatterne, de som kan gi historiene en dikterisk utforming. Det fins en sterk språklig bevissthet hos 1990-tallsforfatterne, som litt uventet knyttes til en sterk tro på fortellingen og til at den kan formidles uten metalitterære forklaringer eller unnskyldninger.

Vi finner en uttrykt bevissthet hos forfatterne seg inn i en annens bevissthet og forstå hva og deres romanpersoner om at det å forstå og som foregår der. kjenne seg selv, det å ha et selv og en identitet, I Jan Kjærstads Forføreren, første bind av er nært knyttet til det å «holde en fortelling trilogien om Jonas Wergeland, skjønner Jonas gående», som sosiologen Anthony Giddens at «han må fortelle seg selv, at han må skape har uttrykt det, til det å kunne skape en sin egen historie». Jeg skal ikke gå nærmere sammenhengende fortelling om sitt liv. Vi inn på Kjærstads verk. Her er det fem andre skaper oss selv gjennom å fortelle, sier psyko- romaner som skal få danne grunnlaget for logen Jerome Bruner, og føyer til at selvet er et noen betraktninger om 1990-tallets norske produkt av at vi forteller. Fortellingen er en romanlitteratur. Det er Hanne Ørstaviks måte å tenke på og et middel til meningsdan- Kjærlighet, Kyrre Andreassens Barringer, nelse. Og fortellingen gir grunnlag for å leve Jonny Halbergs Trass, Bergljot Hobæk Haffs 98 samtiden 2 2003

Skammen og Nikolaj Frobenius’ Latours kata- titallets nye forfattergenerasjon som Ørstavik log. Når vi tenker på at det i denne perioden og Andreassen, ivaretar dette perspektivet på er utgitt bortimot 1000 norske romaner, kan en annen og ny måte enn Profil-generasjonens det virke frimodig å trekke fram bare fem. forfattere gjorde. Litteraturen om familien, Men jeg skal bruke disse romanene til å skriver Hverven, er preget av to krefter. En beskrive et par områder – kall det gjerne ten- som peker innover, i lengselen etter tilhørig- denser – som interesserer meg. Jeg har særlig het, og en som peker utover, i trangen til å bli festet meg ved disse forfatternes utforskning uavhengig, fri, komme seg vekk. 1990-tallets av sammenhengene mellom identitetssøken, unge forfattere, hevder han, er mer opptatt av familieforhold og det å fortelle. De tematiske tilhørighet enn av frigjøring. og idémessige kategoriene skal også forbin- Det betyr imidlertid ikke at disse forfatter- des med noen estetiske retninger. Dessuten ne ser tilhørighet som en entydig positiv verdi. skal jeg trekke inn noen andre romaner som Tilhørighet betyr fellesskap og nærhet, men eksempelmateriale. også avhengighet og ufrihet. Familiebånd Familie, identitet og fortelling er temaer representerer forpliktelser og omtanke, men som har mange indre forbindelseslinjer. Tre skaper også ambivalens og kan stenge for av titlene peker på det vi kan kalle familieord: vekst og utfoldelse. Det ville være merkelig om kjærlighet, trass og skam. Det er ord som sier ikke også det siste tiårets litteratur reflekterte noe om relasjoner og om hvem vi er. Tittelen denne tvetydigheten. Lengselen utover, vekk Barringer viser direkte til forskeren som ga fra familiebånd og nærhet, kan være uttrykk navn til et enormt krater i Arizona, og på et for egoisme og en mangel på solidaritetsfø- metaforisk plan til utforskningen av hva som lelse, slik Hverven peker på. Men den kan like har forårsaket en stor ødeleggelse i hovedper- gjerne representere utvikling, skaperevne og sonens liv. Latours katalog peker på den fram- mot. Hver av disse bevegelsene, både den inn- stillingsformen hovedpersonen Latour selv over og den utover, kan muliggjøre helt for- har mest tiltro til, katalogisering av navn og skjellige verdier, og bør derfor ikke knyttes hendelser, altså en form for ikke-fortelling. ensidig til en fastlagt norm. Forfatternes uttrykksformer varierer fra en Jeg tror lengselen etter tilknytning og nær- streng minimalisme, en såkalt fåmælthetens het og lengselen etter frigjøring og selvsten- retorikk, til den nye realismen som er kalt dighet er mer grunnleggende enn at en kan skittenrealismen, og til en uren romanform knytte disse fenomenene til et litterært opprør preget av sjangerblanding og større språklig og til en skilsmissegenerasjons kompensato- utfoldelse. Alle disse trekkene er særlig tydeli- riske ønske om å høre til i en kjernefamilie, ge også i 1990-tallets romandiktning mer slik Hverven gjør. Brødrene Kain og Abel fra generelt. Første Mosebok er de første litterære skikkelsene som trekkes i hver av disse to ret- Tette forhold: noe å lengte etter? ningene. Ved at Hverven så sterkt fokuserer på en tematisk lesning, har han gjenoppdaget «Barnet du var vil aldri forlate deg», sier den disse strukturene. Jeg ser ikke det betenkelige skotske forfatteren Andrew O’Hagan i debut- ved en slik tematisk lesemåte, slik mange for- romanen Our Fathers. Erindringen om barn- fattere har gjort. En slik lesemåte minner oss dommen, barnets perspektiv og stemme, dets om at vi har bruk for litteraturen for å kunne plass i familien har vært en grunnleggende lit- forstå og fortolke våre liv. Men jeg ser de terær drivkraft det siste hundreåret. begrensningene Hvervens lesemåte kan ha, Kritikeren Tom Egil Hverven har bidratt til å når han neglisjerer de stemmene i teksten ta dette fokuset på alvor, og han hevder at nit- som formidler andre verdier enn hans egne. samtiden 2 2003 99

Dette blir problematisk i hans lesning av viser liten innlevelse i hans verden. Jon har Hanne Ørstaviks Kjærlighet, der han fokuserer fantasier om tortur og krig, som har noe dypt for ensidig på barnet i fortellingen og dets foruroligende ved seg. Men når han formidler lengsel etter omsorg og nærhet. Romanen for- dette til moren, svarer hun bare atspredt at det teller om en enslig mor, Vibeke, og hennes er fint at han bryr seg om dem som lider. Hun sønn, Jon. Gjennom forfatterens utstuderte forstår ikke at disse bildene av torturerte som klippteknikk skapes perspektivforskyvninger, han har sett i et blad, plager ham. Jon har også slik at de to vekselvis får synsvinkelen. Uten en drøm om faren, der han og Vibeke kommer store fakter fortelles det om en omsorgssvikt tilbake til leiligheten de bodde i før. På kjøk- fra morens side, et fravær eller rett og slett en kenet sitter faren, kledd i uniform, og spiser kommunikasjonssvikt mellom de to, der Jon opp all maten Jon og moren har spart. Et lite blir offeret. Jon lengter etter samvær med og signal om at det kanskje ikke (bare) er moren nærhet til moren. Men hun har ingen tanker Vibeke som er den skyldige når det gjelder for ham, og søker ut, mot frihet fra ansvar og omsorgssvikten Jon lider under, for her i mot opplevelser som kan bekrefte henne selv. denne drømmen blir faren tydelig en ødeleg- Et par forhold ved teksten skaper tvil og ger. En slik farsfigur kompliserer bildet av uro om hvorvidt tette familiebånd er noe å familiesamhold, og han kan neppe ha en rett- lengte etter. Romanen innleder med en dag- messig plass der. Slik blir kjernefamilien som drøm om å reise med tog: «Når jeg blir gam- ideal nokså barskt dementert. mel skal vi reise av sted med toget. Så langt Hanne Ørstavik uttrykker seg i et minima- det bare går an. Se ut av vinduet på fjell og listisk formspråk, i en fortettet stil og tilsyne- byer og sjøer, snakke med folk fra fremmede latende enkelt språk, med behersket billed- land. Være sammen hele tiden. Aldri komme bruk og en gjennomført filmatisk og økono- fram.» Innledningsvis kan vi ikke vite hvem misk klippteknikk. Kritikeren Geir Vestad har dette jeg’et er, som uttrykker ønsket om et karakterisert minimalismen slik: totalt nærvær. Siden alle forestillinger om tog i resten av romanen er knyttet til Jon, taler det Gjerne dreier det seg om en hyperrealistisk for at også innledningen mest sannsynlig detaljert beskrivelse av trivielle, hverdagslige og uttrykker Jons tanker og lengsler. Fore- tilsynelatende ubetydelige hendelser. Stilen er i stillinger om tog dukker opp igjen et stykke ut stor grad preget av en kjølig, registrerende hold- i romanen, da vi får vite at Jon ønsker seg et ning. Men det kan også ligge en sterk emosjo- togsett til fødselsdagen sin, som er dagen etter, nalitet i teksten, med en egen spenning mellom og i den forbindelse fantaserer om at han tar den kjølig-registrerende tørre knappheten og en Vibeke med på en togtur. I den kalde snøen, underliggende inderlighet. alene i vinternatten utenfor huset tenker han: «Det er et tog (...) det går tog på veien Påvirkningen fra den franske ny-romanen fra gjennom bygda, med skinnende rødt lokomo- 1960-tallet er tydelig hos Ørstavik, som til- tiv. Hun sa jo det, at hun skulle komme med streber det Roland Barthes har kalt «den toget, at hun skulle ta ham med. Reise avgår- hvite, nøytrale skrivemåten». Men denne til- de sammen.» Toget knyttes igjen til det å reise synelatende nøytrale estetikken skjuler at vekk, ikke bare i konkret geografisk forstand, Ørstaviks roman er sterkt ladet med følelser, men også på et annet plan, vekk til et annet slik Vestad også peker på. Umiddelbart kan slags liv, eller kanskje mot det som er døden. det se ut som Kjærlighet utleverer Vibeke til Lengselen etter nærhet har slik sett noe fare- leserens strenge dom, samtidig som leseren truende ved seg. mobiliseres til å føle den omsorg og omtanke Jon er sterkt bundet til moren sin. Men hun for Jon som han ikke får fra moren. Det er 100 samtiden 2 2003

dette som skjer i Hvervens lesning. Men det er skriver Gro Jørstad Nilsen i en anmeldelse i en for rask dom, for forfatteren gir også glimt Klassekampen, «til et emosjonelt krater som av at Vibeke er en person som selv opplever at erindringen har svidd fast, til et minne som hun mangler noe, som selv uttrykker et savn har etterlatt seg en uforklarlig smerte i fortel- etter følelser og etter et språk å uttrykke dem lerens liv». med. I samværet med tivolimannen Tom refe- Barringer uttrykker ikke kritikk av familien rerer hun til eventyret om trollet som ikke som institusjon. Men romanen viser barnets hadde hjertet sitt på seg. Teksten gir dekning sårbarhet. Moren oppfører seg fiendtlig overfor å si at Vibeke også føler at hennes hjerte er for stebestemoren Mie, som Matias selv er så gjemt vekk et sted, men hun vet ikke hvor. glad i. Skildringen av Matias’ følelser for beste- Romanen har en oppstykket form og gåte- moren viser hans omsorg for og innlevelse i et fulle og merkelige innslag av drømmer og fan- gammelt menneske, og det er også litterært tasier. Dette dreier teksten i retning av noe sett en uvanlig relasjon. Erindringsarbeidet i modernistisk og absurd, der meningen blir romanen viser at hendelsene henger sammen i tvetydig og undergraves. Slik skapes et spen- komplekse mønstre, og når brikkene til sist ningsforhold til beretningens minimalistiske nesten faller på plass, er mønsteret kanskje hyperrealisme og til en emosjonell appell til ikke så ulikt stjernehimmelen, som Matias gjenkjennelse og entydig stillingtaken. som gutt betraktet gjennom stjernekikkerten til naboen Knut Knutsen, for øvrig en figur Hemmeligheter som setter spor forfatteren har oppkalt etter den kjente norske språkforskeren. I Kyrre Andreassens Barringer har den unge Slutten i romanen kan leses som en slags jeg-fortelleren Matias vendt tilbake til hjem- kommentar til Matias’ prosjekt om å forstå bygda. Romanen foregår delvis på et nåtids- fortiden. Mie viser ham merkene ved dørkar- plan, en sommer, og er delvis formet som et men på utedoen. Det er merker han har trodd stykke erindringsarbeid, der Matias forsøker å stammet fra hammerslagene til snekkeren få svar på noen familiehemmeligheter han som satte opp doen, men nå ser han at det ikke greide å trenge igjennom som gutt. «Det ikke kan være det, for det er ingen spikre hendte jeg lå våken om kvelden og prøvde å akkurat der. Det viser seg å være merkene høre hva foreldrene mine pratet om inne i etter «haglløpene som sto lent mot det samme stua.» Foruten å være en hilsen til den kano- stedet i treverket hele den vinteren for lenge niserte førstesetningen «Lenge pleide jeg å gå siden», den vinteren mormoren ble morder. tidlig til sengs», i Marcel Prousts store erin- Denne scenen viser til det å kunne fortolke og dringsverk På sporet av den tapte tid, peker omtolke tegnene som omgir oss, gi dem nye Andreassens førstesetning på at det er noe jeg- betydninger når ny kunnskap er kommet til. fortelleren ønsker å få vite, noe han vil forstå. Sannheten om fortiden er ikke enkel å sette Hva snakket foreldrene om når han sov? Kan på formel. Fortiden setter spor; ikke bare i det handle om hvorfor moren oppførte seg så menneskesinnet, men også rent konkret og merkelig og skremmende en gang nede på materielt. Denne slutten peker også mot den kafeen i bygda, der hun sto på et av kafébor- språklige og selvfølgelige selvbevisstheten dene og skrek og rev i stykker telefonkatalo- som er et av de sterkeste kjennetegnene ved gen? Først tror han det må ha vært fordi hun tekstene til 1990-tallsforfatterne. hadde fått vite at hun hadde kreft, men senere forstår han at hun først ble syk en tid etter Om å komme fra en drittgård denne hendelsen. Minnet om morens uforstå- elige atferd og hans egen skamfølelse viser, I Trass av Jonny Halberg er det, foruten den samtiden 2 2003 101

innledende, myndige fortellerstemmen, tre fordi Axel er et naturmenneske som har vært jeg-fortellere; søsknene Tomas,Axel og Sonja. ute en vinternatt før. De forteller hver sin historie om familien Axel er skildret som en outsider i familien, Fekastad. Foreldrene ble skilt etter at faren likevel er det han som sterkest uttrykker ikke klarte å drive gården på en forsvarlig følelsen av en familieidentitet og -tilhørighet: måte. Tomas bor på Fekastad-gården sammen «Det har bestandig vært sånn i slekta vår.Vi er med moren som har kreft. Han forsøker å få noen sta jævler ... En Fekastad ...». Men det er gården og husene i stand igjen etter mange likevel en stor forskjell i familietilhørighet. års forfall. Navnet Fekastad er dystert, det kan Mens Axel identifiserer seg som en Fekastad oversettes til Drittgård.Axel bor sammen med og først og fremst forholder seg til faren, er de faren, og det er et fiendtlig forhold mellom de to andre søsknene mer orientert mot moren to. Sonja studerer sosialantropologi i Oslo, og og identifiserer seg mer med hennes slekt. føler seg som en utenforstående observatør Men til sist er det Axel som blir igjen i byen når hun besøker hjembygda. alene. De tre søsknene forteller svært forskjel- Tomas er knyttet til moren med altfor ster- lige versjoner av familiens historie og forhol- ke bånd, både ømme og hatefulle, og da hun der seg svært forskjellig til familiebånd og for- dør, retter han det meste av sin følelsesmessi- pliktelser. ge energi mot søsteren Sonja. Broren Axel er full av raseri og hat, og slår kraniebrudd og Å være i utkanten av utkanten hjerneskade på faren. Deretter tar Axel ham med seg til Oslo og lever i skjul med ham og I likhet med minimalistene viser også pleier ham der. Sonja søker svar på gamle Andreassen og Halberg en viss tilbakeholden- familiehemmeligheter. Fekastad-familien er het i fortellerholdning. Men de to forfatterne preget av det forholdet som så vidt nevnes lar sine personers historie utfolde seg over innledningsvis, at det tørner for faren, Svend lengre tidsrom enn Ørstaviks korte døgn. Tid Fekastad, da banken kommer med utpant- er en viktig faktor når de to skal utvikle sine ningskrav. Slik sett er det ytre sosiale forhold romanpersoners livshistorier. Dermed får for- som har medvirket til familiens oppløsning og tiden og framtiden, erindring og håp en stør- foreldrenes bitterhet. Men gjennom Sonja ser re plass i deres beretninger enn hos minima- vi også familiekonfliktene fra en annen vin- listen Ørstavik. Handlingens utstrekning i tid kel. Moren kom fra en av bygdas mektigste bidrar også til at personene kan forholde seg gårder. Da hun giftet seg med Svend Fekastad, på en mer kompleks måte til dimensjonene ble hun utstøtt fra sin egen familie. tilknytning og frigjøring enn Ørstaviks Forholdene i Fekastad-familien har vært pre- Vibeke og Jon kan. get av undertrykkelse, vold, hat og forakt. Halberg og Andreassen skriver, i likhet Likevel er det et sterkt samhold, familiemed- med Ørstavik, også fra utkantnorge. Men de lemmene tar vare på hverandre når det virke- er begge blitt plassert som representanter for lig kreves. Romanen slutter med at Tomas og dirty realism, eller med et godt norsk ord: skit- Sonja tar seg av den syke faren og tar ham tenrealismen. Betegnelsen er hentet fra anglo- med tilbake til gården. Den asosiale Axel blir amerikansk litteratur og ble lansert første igjen i byen, og gir en iskald vinterkveld de gang i tidsskriftet Granta i 1983. Redaktøren siste pengene han har til en gammel venn. Bill Buford hevdet der at en ny litteratur Når leseren fornemmer at Axel er en som vil hadde vokst fram i Amerika, helt ulik de store overleve den kalde vinternatta i byen, til tross episke og heroiske tradisjonene. Den var hel- for at han ikke har opplevd beskyttende ler ikke postmoderne eller eksperimentell omsorg og varme som han kan tære på, er det eller dekonstruksjonistisk. 102 samtiden 2 2003

Det er i stedet litteratur som er helt annerledes omgående bevegelse og mytologiserer på dik- – som vier seg til de lokale detaljene, nyansene, terisk vis et fraværets landskap.» En slik de små forstyrrelsene i språk og gester (....). Men beskrivelse åpner for å nyansere skittenrea- det er merkelige historier, ujålete, umøblerte, lisme: Den kan karakteriseres som en eksis- lavmælte tragedier om mennesker som (...) er tensiell og mytisk realisme. Eksistensiell fordi servitører på landeveiskafeer, kassadamer i den retter oppmerksomheten mot sine skik- supermarkeder, veiarbeidere, sekretærer og kelsers søken etter selvforståelse, mytisk fordi arbeidsløse cowboyer. [Fritt oversatt fra Bufords den lar fortellingen få en autoritativ plass når forord] det gjelder å forstå og fortolke tilværelsen.

Skittenrealismens fortellerform gir imidlertid For å vite hvem jeg er rom for store forskjeller. Halberg knytter i sine litterære univers ofte an til mytiske og Utsagnet «fortelle seg selv» står, som nevnt, religiøse temaer, med referanser både til sentralt i mye av nittitallsdiktningen. Det er William Faulkner, Fjodor Dostojevskij og noe av dette Matias forsøker i Barringer,og Cormac McCarthy. Personene forholder seg det er også det Sonja i Trass innser; at hun må ofte til en ekstrem livssituasjon, og er gjerne forstå sin egen og sin families historie, der- desperate i sin søken etter anerkjennelse og som det skal gi noen mening for henne å mening med tilværelsen. Andreassen synes å arbeide som antropolog og forsøke å fortolke ha lært mer av Raymond Carver og Flannery andres liv. Kanskje kan vi si at Hanne O’Connor, ikke minst når det gjelder bruk av Ørstaviks Vibeke også søker å finne ut hvem knappe dialoger og svært nyanserte person- hun er, eller snarere å få bekreftelse på hvem skildringer. Hans Matias oppnår en større hun er. Men det skjer ikke gjennom selvref- grad av integritet og selvforståelse enn leksjon, erindringsarbeid eller fortelling. Halbergs Fekastad-søsken. Det er for øvrig et Vibeke låner reklamens og ukebladenes språk påfallende trekk ved den nye realismen, i for- for å beskrive hvem hun er, eller snarere hold til tidligere realistiske retninger, at den hvordan hennes kropp og utseende er. Hun domineres av jeg-fortellinger og dermed er ser seg selv med sjamporeklamens blikk når særlig egnet til å utforske forståelsen av et selv hun børster håret sitt. Hun snakker til seg slik det konstitueres gjennom det å fortelle. selv i speilet med ukebladpsykologiens sjar- Den nye skitne realismen er blitt angrepet gong. «Hun ser på helheten i uttrykket sitt at av Knut Hoem, som i et intervju i Klasse- hun har hatt en fin dag. Fornøyd, aktiv. kampen har gitt uttrykk for at denne retningen Avbalansert.» Vibeke prøver å skape en ver- representerer en mannsrolle som er antikvert. den der hun kan være sentrum for de andres Stikk motsatt vil jeg hevde at med forfattere blikk, men hun lykkes ikke i det. Johanne i som Kyrre Andreassen og Jonny Halberg har Ørstaviks neste roman, Like sant som jeg er vir- en ny mannlig følsomhet fått litterært uttrykk, kelig, som sitter innelåst på rommet en hel slik også Cathrine Sandnes, Janike Kampevold dag, forsøker å rekonstruere en sammenheng Larsen og Jonny Halberg har vært inne på i i livet sitt for å forstå hvem hun er. Men også debattinnlegg i Klassekampen. i denne romanen viser Ørstavik hvordan Kritikeren Terje Thorsen har hevdet at for- tapet av et eget språk, her til fordel for fag- fatterne Kyrre Andreassen, Ari Behn og Jonny psykologiens og religionens uttrykksformer, Halberg forholder seg til noe som er tapt:«De gjør at hovedpersonen mister kontakt med beskriver en mangeltilstand – hvordan det er å sitt eget jeg og sine egne følelser. leve i en ynkelig tilværelse – uten å ende i kve- Også Jon skaper noen fortellinger som gir

lende selvmedlidenhet. Istedenfor gjør de en oss idé om hvem han er, som hjelper oss til å Irene Engelstad, Oslo 12. mars 2003. FotografVik Nils

104 samtiden 2 2003

forstå hvem han ønsker å være. Gjennom alder av 56 år bare har en svak anelse om drømmene uttrykkes lengselen etter nærhet. hvem jeg selv er». Torturbilder og torturhistorier som han har Idun er i sannhet en splittet person. Dette sett og hørt på video og tv, blander seg med blir også illustrert ved at hun har fått et blått hans egne fantasier, der han selv både kan og et brunt øye, og at flere av skikkelsene i være den torturerte og den som torturerer. romanen kan sies å være hennes dobbeltgjen- Disse fantasiene uttrykker den smerten han gere i en eller annen forstand. Hennes selv- selv bærer på, men som han ikke har egne ord følelse er flytende og fragmentert, men det for. Og han får ikke hjelp av andre til å skape foregår en bevegelse i romanen henimot det å seg en forståelig livshistorie og dermed en samle disse fragmentene av et selv. Det skjer livsdyktig identitet. gjennom erindringen, og gjennom det å skrive. Når så barndomsvennen og ungdoms- Å skrive sitt liv kjæresten Aron, som nå er en anerkjent psy- kiater, befrir henne fra sykehusets nedverdi- Bergljot Hobæk Haffs roman Skammen opp- gende diagnose og dessuten frir til henne, retter sammenhengen mellom identitetssøken skjer det noe avgjørende med henne. For det og det å skrive om sitt liv. Romanen begynner er ikke tilstrekkelig for Idun å fortelle seg selv konstaterende: «Så er jeg tvangsinnlagt for å finne ut hvem hun er. Det skjer også ved igjen.» Den psykiatriske pasienten Idun Hov at hun knytter sitt jeg til et du. Identitet, synes er forteller og hovedperson i store deler av denne romanen å ville si, er ingen ensom sak, romanen. Romanen er formet som Iduns fik- den er basert på relasjon til en annen. tive selvbiografi, og som en familiekrønike. I deler av romanen forteller Idun, i jeg-form, En fortelling om Ingen om sine lange vandringer sørover i Europa. Andre deler er formet som en mer tradisjonell Søken etter identitet er også et viktig anlig- oppvekst- og utviklingsroman, og handler om gende i Latours katalog, der denne søken knyt- barnet og ungdommen Idun, som aldri opple- tes til utprøving av grenser og en dragning ver å få morens kjærlighet, og som er knyttet mot det ekstreme. I løpet av 1990-tallet ble det til faren med sterke bånd. Hun får et barn utgitt flere bøker om mordere og om vold og med jødegutten Aron, og tvinges av morfaren overgrep (i tillegg til alle kriminalromanene), til å adoptere bort barnet. Andre deler av for eksempel Jan Kjærstads Rand, Tore romanen fortjener betegnelsen familiekrøni- Renbergs Renselse og John Erik Rileys Vandre- ke, og handler særlig om morfarens og farens historier. I mellomtiden skrev Frobenius sin historie. Noe av farens historie er formidlet i bestialske og sjokkerende Latours katalog,om gjengivelser av farens dagbøker. Faren fikk sønnen til den stygge ågerkjerringa, han som etter krigen en landssvikdom, og begrepet ikke kunne føle smerte. Dette er også en skam som tittelen viser til, er knyttet direkte roman om identitet og dobbeltgjengere og til denne erfaringen. Men skammen stikker alter ego-skikkelser, og er som Hobæk Haffs langt dypere, til Iduns sterke opplevelse av å Skammen en uren roman, en blanding av ulike være annerledes og å være utstøtt. sjangre, av jeg-fortelling (bekjennelser) og Idun selv er forfatter, og sykepleieren på ulike tredjepersonsfortellinger i form av den avdelingen der hun er innlagt, karakteriserer historiske romanen, kriminalromanen og idé- hennes bøker slik: «Bøkene dine handler jo romanen. alle sammen om mennesker som har mistet Latour-Martin Quiros lever på 1700-tallet i sin identitet.» Og Idun beskriver seg selv slik: Frankrike og er født i Honfleur (som kan over- «... at jeg ikke eier noen identitet, og at jeg i en settes litt fritt med Skammens blomst eller samtiden 2 2003 105

Blomstrende skam). Han er like stygg som titet, for han føler seg totalt fremmed for det moren, og det frastøtende utseendet skrem- han har skrevet. Han forblir like til sist Ingen. mer andre vekk, slik at de begge kommer til å Latours dype melankoli og tomhetsfølelse leve store deler av sine liv isolert fra mennes- kan knyttes til tapet av moren, til en uoppnå- kelig fellesskap. Han er knyttet til moren med elig lengsel etter en morskropp som er gått sterke bånd, mens hun på sin side blir mer og tapt. Slik minner forfatteren oss om at det mer avvisende overfor denne merkelige gutten ikke bare er skrift og fortelling som er iden- som ikke har noen smertereaksjoner. Latour titetsskapende, men at utvikling av identitet frarøves moren gjennom hennes plutselige også er knyttet til det aller tidligste forholdet i død, og han får feilaktig den forestillingen at menneskets liv. hun er drept. Han finner en liste med navn på åtte personer, og han tror at en av dem må Når normer og verdier er truet være morens morder. Han utfører en rekke bestialske mord, ut fra to forskjellige motiver; Hva er det så jeg har villet si her om 1990- å hevne moren er det ene, det andre er å finne tallsdiktningen, eller rettere: om en liten del smertens senter i hjernen. Latours søken etter av den? Romaner om identitet, familie og for- smertepunktet kan også leses som en søken telling lar seg selvsagt ikke sette på formel. etter å oppleve den smerten han ikke klarte å Romanen kan bli gjort til gjenstand for en føle ved morens dødsleie. minimalistisk reduksjon, som i Ørstaviks Latours katalog er ikke en familiehistorie. Kjærlighet, der «tiden det tar» – for å vise til en Den handler om et menneske som ikke kjen- annen av Ørstaviks romantitler – er mindre ner sin egen identitet. Rent konkret betyr det enn ett døgn. Eller vi ser en form for språklig at han ikke vet hvem faren er. Moren ble vold- utfoldelse, som kommer til uttrykk gjennom tatt av en soldat en mørk natt. Moren selv er en rekke uredde brudd på sjangerkonvensjo- foreldreløs og kjenner ikke sitt eget opphav. ner, som hos Frobenius og Haff, eller slik det Latour skifter identitet flere ganger for å også kommer til uttrykk i Andreassens unngå å bli tatt for de bestialske mordene han roman, der flere bipersoners fortellinger inn- begår. Etter morens død står det om Latour: monteres i jeg-fortellingens beretning. Den «Han var ikke mer enn en kropp med en nye realismen representerer en fin brobyg- skygge. Latour gikk rundt som Ingen i Paris’ ging mellom bestrebelser etter språklig renhet gater.» Latour opplever til sist å kjenne smer- og ønsket om en språklig utfoldelse. Det lig- te og uttrykker det slik: «Jeg er full av nytelse ger som nevnt også en eksistensiell og mytisk og smerte. Jeg er Latour og ingen kan fange bestrebelse i denne realismen, en søken etter meg.» Smerten gir ham en slags frihet, fordi mening, etter det å forstå sin egen plass i til- den ikke utgjør noen trussel. Likevel er det værelsen. tomheten og stillheten som fyller ham etter at Ikke overraskende representerer familie og han har levd lenge i skjul på et asyl, der han tilhørighet helt forskjellige verdier i de roma- skriver ned sine bekjennelser, som han i en nene jeg har tatt for meg, fra å være et sted der gjentakende bevegelse brenner og skriver på barn ødelegges av morens makt, til å være et nytt. «Jeg stirret på ordene mine og fikk det fellesskap der samhold og solidaritet skapes for meg at de var mye mer fryktinngytende til tross for at forholdene har vært preget av enn meg selv. Det jeg leste var som skrevet av vold, undertrykkelse og altfor sterke binding- en annen, om meg selv.» er. Erfaringer fra familieforhold har etterlatt Det går ham altså annerledes enn Idun spor, hos noen romanpersoner også sår. I alle Hov; å skrive ned fortellingen om sitt liv fører romanene jeg har tatt fram, har vi å gjøre med ikke til en oppbygging av et selv, av en iden- skjøre og ustabile identiteter, som forsøker å 106 samtiden 2 2003

få grep om sitt liv gjennom det å skape sin egen fortolkning. Vi fortsetter likevel å tro på egen historie. Noen av romanpersonene lyk- fortellingen. Det er ikke fordi den kan gi oss kes i å skape en meningsfull sammenheng i en etterprøvbar forklaring på hvorfor tingene livet sitt, slik tilfellet er med Matias i Barringer er som de er, men fordi det er gjennom å for- og Idun i Skammen. Fekastad-søsknenes fortelle at vi organiserer kunnskaper, erindringer søk på å skape sammenheng og mening er og erfaringer. skjørere. Det kan virke som den ensomste av Fortellinger blir viktige når normer og de tre, Axel, er den som står igjen som den grunnleggende forestillinger er truet. Når ting sterkeste, når han til sist er den av de tre som er som de skal være, er fortellingen unødven- bryter ut av familien og insisterer på å klare dig. Dette er et av Jerome Bruners poenger når seg selv. Ørstaviks Jon og Frobenius’ Latour han argumenterer for fortellingens betydning. forteller begge historier om smerte og vold. Vi lever i en tid og i et samfunn der det settes Ingen av dem klarer å gjøre disse historiene til stadig klarere spørsmålstegn ved vedtatte ver- sine egne, og overlates til tomhet og stillhet. dier. Derfor blir fortellingene igjen nødvendi- De forfatterne som er nevnt her, synes å ha ge, for å skape ny forståelse, ny mening og nye det til felles at de tror på romanens mulighet sammenhenger. Det betyr ikke at vi har fått til utforskning av disse områdene, samtidig romaner som beroliger oss og stabiliserer våre som de har et reflektert og bevisst forhold til verdier. De romanene jeg har gått igjennom disse fortellingenes begrensninger, slik det her, leter etter nye svar på spørsmålene om særlig er tydelig i Frobenius’ roman. Roman- hva familien representerer, hva fortellinger personene kan tviholde på sin versjon, mens kan skape, og hvordan skjøre identiteter kan fortelleren gir leseren frihet til å foreta sin finne styrke.•

Litteratur

Andreassen, Kyrre: Barringer, Gyldendal, Oslo 1999 Bruner, Jerome: Making Stories. Law, Literature, Life, Frobenius, Nikolaj: Latours katalog, Gyldendal, Oslo Farrar Straus & Giroux, New York 2002 1996 Buford, Bill (red.): «Introduction», i Granta 8. Dirty Halberg, Jonny: Trass, Kolon, Oslo 1996 Realism, New York 1983 Hobæk Haff, Bergljot: Skammen, Gyldendal, Oslo 1996 Engelstad, Irene: «Den hvite damen og den hvite smer- Ørstavik, Hanne: Kjærlighet, Oktober, Oslo 1997 ten», i Jon Haarberg og Anne Birgitte Rønning (red.): Sitatene fra romanene er hentet fra førsteutgavene Kjærlighetens institusjoner. Festskrift til Irene Iversen, Pax, Oslo 2002. Andre romaner som er nevnt Giddens, Anthony: Modernity and Self-Identity. Self and Society in the Late Modern Age, Polity Press, London Kjærstad, Jan: Rand, Aschehoug, Oslo 1990 1997 Kjærstad, Jan: Forføreren, Aschehoug, Oslo 1993 Hverven, Tom Egil: Å lese etter familien. Forsøk om norsk O’Hagan, Andrew: Our Fathers, Faber and Faber, London litteratur på 1990-tallet, Tiden, Oslo 1999 1999 Nilsen, Gro Jørstad: «Den såre virkeligheten», i Renberg, Tore: Renselse, Tiden, Oslo 1998 Klassekampen 28.9.99 Riley, John Erik: Vandrehistorier, Gyldendal, Oslo 1999 Thorsen, Terje: «En introduksjon», i Nye linjer, Kolon, Ørstavik, Hanne: Like sant som jeg er virkelig, Tiden, Oslo Oslo 1999 1999 Vestad, Geir: «Minimalismen», i Norsk litterær årbok Ørstavik, Hanne: Tiden det tar, Tiden, Oslo 2000 1999, Samlaget, Oslo 1999 Annen litteratur Wold, Bendik: «En antikvert sjanger?», i Klassekampen 28.8.02 Bruner, Jerome: Utdanningskultur og læring, Ad Notam Mia Berner Å rygge i oppoverbakke

En vestvendt ungpike fra Stavanger og Jæren med sterke bånd til Atlanteren som har tilbrakt nesten hele livet østpå, i Sverige. En filosof og logiker som lever av å undervise i sosiologi. En sosiolog som studerer psykologi og får fullmakt til å drive en klinikk med mange ansatte, men ikke tar seg av en pasi- ent så mye som en time. Den som vil lese mer om dette stupide mennesket kan gjøre det her.

Samtiden har bedt meg skrive min intellektu- kristendomskunnskap. Han er den eneste på elle selvbiografi. Og jeg skriver: Jeg ble født i skolen med rulle-r. Streng og godlynt som 1923 i Stavanger, en by med femti tusen inn- Bjørnstjerne Bjørnson, ser likedan ut også. Vi byggere og ingen oljeindustri. Derimot femti- skal lære oss Luthers Vor Gud han er så fast en tre menighetshus som alle lå i samme lange Borg. Annet vers begynner slik: «Vor egen gate. Hver eneste dag gjennom syv års folke- Magt er intet værd». Men det må den jo være? skole gikk skoleveien min forbi Ledaal, som I neste salme, av Ludeamilia Elisabeth eteller- hadde vært i Alexander L. Kiellands slekt. annet fra 1682, står det: «Sørg o kjære Fader Stavanger var Kiellands by og jeg skjønte det Du; jeg vil ikke sørge». tidlig. Kielland var min Aiskhylos, min Sørge, ruller Rullestad, betyr å ta ansvar for. Tsjekhov, Virginia Woolf, James Joyce eller Men ansvar for hva jeg gjør og hva jeg mener Raymond Carver. vil jeg ta selv. Luther og Ludeamilia og Rullestad tar feil, har feil moral. Salmeversene Når blir et menneske en intellektuell? lærer jeg i et jafs. Men når jeg blir hørt neste dag, kommer det ikke en lyd. Bare krampegråt. I fjerde klasse får vi skolestyrer Rullestad i Det blir skjennepreken, kaldt vann i hodet, 108 samtiden 2 2003

stryk i kristendom og i oppførsel og lapp med sjikt i den sosiale lagkaken. Fra det sosiolo- hjem. Noen få år senere leser jeg Kierkegaard, gene kaller upper upper til lower lower. som ligger nedpakket i en av de pyntelige bok- Sosialistisk teori lærer jeg på skoleveien, kassene på loftet hjemme. Der er det trøst. der jeg stadig mer ivrig bærer uhåndterlige Vår klasseforstander ser ut som Fia i bylter med sko som skal til og fra reparasjon «Finbeck og Fia» og er omtrent like omgjeng- hos skomakeren vår, herr Johannesen. Der, elig. I flere år blir jeg slått hardt av frøken, under skomakerlampen, får jeg for første gang med pekestokken over fingerknokene. Alt høre om Karl Marx og hans beskytter Engels, skyldes min tilbøyelighet til å skrive dansk. om Das Kapital og Det kommunistiske manifest. Jeg lærte å lese av H.C. Andersen, med lom- Skrifter av Martin Tranmæl og Karl Evang. melykt under dynen. Min mor er forarget for at jeg kaller skomake- Hjemme går det ikke mye bedre. En lør- ren «Herr». dagsettermiddag står far ved peisen og lirer av Far elsker Edvard Munch. Munch-bibliote- seg en angivelig uskyldig antisemittisk vits. ket hans er solid og up to date. Vi har to av Det er mot slutten av tredvetallet. Jeg forlang- Munchs litografier over skatollet. For balan- er en unnskyldning. Det blir husarrest, dage- sens skyld har vi et av Henrik Sørensen også. vis med harmdirrende taushet. Etter hvert kommer Thorbjørn Lie Jørgensen, I 1937 starter Monte Carlo-rallyet i Aage Storstein, Kai Fjell. Fremfor alt har far Stavanger og kjøres langs Sørlandskysten via en betydelig samling med den tyskfødte hårnålssvingene i Tronåsen. Greta Molander ekspresjonisten Bruno Krauskopf, som han er fra Stockholm deltar. Hun kjører opp noen mesen for, mens kunstneren er på flukt. På steile kurver, men snur så plutselig. Starter på skolen skriver jeg stil om Le Corbusier, på nytt og rygger opp hele fjellsiden. Bilen er kunstmuseet holder jeg foredrag om Henrik bakhjulsdrevet. Hun vinner racet i dameklas- Sørensen. sen, Coupe des Dames. Jeg er 13 og tenker at slik På realskolen lærer jeg fysikkens grunn- kan man tenke. Må man tenke. prinsipper, og med rektor diskuterer jeg det Jeg gikk bare to ganger til konfirmasjons- evinnelige stridsspørsmålet om lyset består av undervisning, og forklarte etterpå at jeg ikke partikler eller bølger. Han forteller om Galileo skulle stå til konfirmasjon. Det fantes ikke og Kepler, om Einstein, Max Planck, Niels noe å konfirmere. Det mer nøytrale faget reli- Bohr og ekteparet Curie. De erstatter helter gionskunnskap ble innført i folkeskolens som Tom Mix og Varg-Larsen. I geografi går avgangsklasse, da vi fikk en lærebok i religi- det derimot dårlig. Læreren påstår at japanere onshistorie. Riktignok handlet også den mest er flittige, tyskere tekniske og «negrene» i om kristendom. I beretningen om kirkemøtet Afrika late. Jeg kaller ham det han er og blir i Nikea i år 325 leste jeg forundret at Den hel- kastet ut fra geografitimene. lige ånd var en figur som ble vedtatt og stemt Når jeg skal velge gymnaslinje får en tre- over ved simpelt flertall, som om det skulle skalle innbilt meg at matematikken på Norges være i Stortinget. Tekniske Høgskole i Trondheim, der jeg vil bli For min del hadde kristendommen gjort arkitekt, er for avansert. I stedet blir det sitt. Men ikke Bibelen som litteratur. Ikke Chaucer, The Corn Bill og Kjøpmannen i Jesus som rebell. Venedig. Jeg går i første gym da tyskerne okku- perer Norge. Et par måneder arbeider jeg for Hvordan blir en skolejente sosialist? Røde Kors, stikk i strid med mor og fars uttrykkelige forbud. I begynnelsen som Jeg har fordelen av å gå på en folkeskole der ordonnans, siden som hjelpepleier i en under- ungene kommer fra alle, absolutt alle, sosiale jordisk operasjonssal. samtiden 2 2003 109

Hvordan blir man filosof? «Verdifilosofi». Alle går ikke på alt, men noen av oss utgjør en fast kjerne. Peter Wessel Immatrikuleringen ved Det Kongelige Zapffe, som er eldst, deltar sporadisk. Han er Frederiks Universitet foregår den andre sep- vår nærsynte maskot, og stiller intrikate, mor- tember 1942 i Aulaen. Munchs Livsfrise er somme spørsmål. Vilhelm Aubert og Jan Eeg- dekket av naturfarget lin. Det er antakelig en Henriksen er strengt tatt jusstudenter, men skjør beskyttelse mot tyskere som ved festlige kommer ofte. Vilhelm er i ferd med å avslutte anledninger er drita fulle og drar med seg hes- et essay til Tidsskrift for Rettsvitenskap, der han ter og våpen inn hit. Når jeg endelig får se livs- radikalt nok støtter Oliver Wendell Holmes’ frisen, synes jeg det er Edvard Munchs minst teorier om at rettspraksis, eller forutsigelige

For min del hadde kristendommen

gjort sitt. Men ikke Bibelen som Foto: Sven Öste, 1958 litteratur. Ikke Jesus som rebell.

betydelige arbeid. Mindre ekspresjonistisk, dommer, bør definere det sentrale begrepet mindre problematisert. Nærmest skildrende. ‘gjeldende rett’. Et sant positivistisk, nesten Nå begynner det, mitt lenge etterlengtede behavioristisk standpunkt. Artikkelen utgis et studium i kunsthistorie, til mag.art.-graden. halvår senere og skaper turbulens langt inn i Problemet er bare at den fagansvarlige er en det juridiske forskningsmiljøet. uforbederlig trist foreleser. Han knirker om Til forelesningene kommer også Laura sine middelalderkisters ben. Gudskjelov er det Grimm som underviser studentene til ex. obligatorisk å avlegge Forberedende, ex.phil., phil. Hver gang hun vil si noe vennlig til meg, det første semesteret. som sammen med henne er det kvinnelige I Studentenes skrivemaskinstue finner jeg innslaget, gjentar hun: «Les Turgenjev, Mia, et logikkhefte som er kurslitteratur for magis- det kommer du aldri til å angre på». Her del- tergradsstudentene i filosofi. Etter litt løping tar også sporadisk den smågale, men elskeli- opp og ned i trapper og andpustne forespørs- ge Arne Trovik, Sven Oluf Sørensen, mate- ler får jeg tillatelse til å overvære de ordentli- matikeren, sønn av maleren Henrik, og Stein ge filosofistudentenes logikkforelesninger. Rokkan, som ble sosiologiprofessor i Bergen, Jeg stiller spørsmål. Skriver på tavlen. ekspert på opinionsforskning og valgatferd. Behandles som alle de andre. Kunsthistorie- Videre kommer Erik Rinde, redersønnen som professoren får seile sin egen sjø. Nå leser jeg, fikk opprettet Institutt for samfunnsforsk- studerer jeg, filosofi. Møtet med Arne Næss er ning. Det er særlig forelesningene i grunn- et eventyr. lagsforskning som lokker disse forskerne fra Ved siden av meg sitter Odd Wichstrøm- andre fag. Arne Næss går inn for ideen om en Nielsen som skriver magistergradsavhand- Einheitswissenschaft. På tavlen dissekerer han lingen sin om verdilære. Uforsiktig nok har skjelettet i det hypotetisk-deduktive syste- han forelesningsnotatene i en stiv, brun perm met. med påskriften Telegrafi og et svart lyn. Hva er To balstyrige unghingster kommer i usta- det han holder på med? Vi følger forelesnings- dig galopp fra Bergen: filosofistudentene rekkene «Logikk og metodelære», respektive Harald Ofstad, som ble moralfilosofisk pro- 110 samtiden 2 2003

fessor i Stockholm, og Arild Haaland som ble med sin Kleines Lehrbuch des Positivismus, sier Arild Haaland. I løpet av vinteren barberer de Odd. fullskjegget på den ene siden, for å markere – Ja, svarer jeg, åttehundreogseksti sider. sin hypotese om at krigen nå er halvveis over. Og ingen av disse forskerne kunne bli I det lille brungule auditoriet arbeider vi værende i Tyskland eller Østerrike. Noen oss effektivt gjennom predikatkalkylen med fordi de er jøder. Alle fordi de tenker og skri- alle sine sanne og falske p og q. Deretter får vi ver som de gjør. Og Moritz Schlick: En av stu- et nytt og litt tykkere stensilhefte med klasse- dentene skjøt ham. logikk og relasjonskalkyle. Relasjonskalkylen Odd og jeg sliter med moralfilosofen har lengre, vakrere formler og tar seg av for- Henry Sidgwicks historiske lærebok og holdet mellom hele utsagn, og ikke bare det vi George Edward Moores Principia Ethica, men kaller predikat. nyter å lese C. D. Broads Five Types of Ethical Jeg er stadig usikker på fremtiden. Til tross Theory. for at logikk og kunnskapsteori betyr mest for – En skulle lære seg å skrive som disse bri- meg, tror jeg fremdeles at magistergraden tene, sier Odd. – Som John Stuart Mill eller min, nå i filosofi, vil handle om estetikk, et Bertrand Russell. område som nesten ikke er noe fag på univer- – Men aller helst burde man skrive som sitetet vårt. Men siden estetikken tilhører ver- Ludwig Wittgenstein, i Tractatus, svarer jeg, – dilæren, er den en filosofisk disiplin. for en logisk poet! Jeg tror på Wienerskolens og Hägerströms – En poetisk logiker! svarer Odd, logisk. verdinihilisme. De hevder at verdidommer ikke er rasjonelle utsagn som kan være sanne Hva er tvert imot? eller falske. Likevel tror jeg det må være mulig å diskutere dem rasjonelt. Å sammenligne Jeg er opptatt av begrepet ‘Ikke’. Når det gjel- dem uten at de nødvendigvis er belastet med der implikasjonstegnet, at A leder til B, skiller metafysiske forestillinger om Sanne Verdier. vi mellom det «materielle», dvs. det tolkede Jeg synes å huske at jeg allerede nå får høre implikasjonstegnet, og det «strikte», dvs. den om noe Georg Henrik von Wright skal ha sagt rent analytiske implikasjonen. I den siste er borte i England – eller var dét først senere? – slutningen gitt, fordi den er innebygd i kalky- om kategoriforskjeller i verdidommer: de mer len. Når det gjelder de materielle implikasjo- hierarkisk underordnede, instrumentelle, og nene, avhenger resultatet av hva A og B i hvert de ekte, de som angir premissene. I løpet av de enkelt tilfelle står for. neste årene utviklet nettopp von Wright og Jeg mener det burde gå an å lage en tilsva- andre denne såkalt deontiske logikken, som rende distinksjon når det gjelder konstanten ikke har vist seg så praktisk anvendelig som Ikke. I så fall vil vi få et mye bedre grep om logikerne hadde forhåpninger om. hva motsetninger er: et forsøk på å skille mellom rent logiske og mer empirisk forank- Under en gran i Nordmarka rede motsetninger. En kan drømme: Å få skrive magistergradsavhandling om ulike betyd- En dag i Nordmarka stanser Odd opp under ninger av begrepet ‘tvert imot’: The Logic of the en dryppende gran og vil vite hva jeg mener Other Way Around. om Philip Franks Das Kausalgesetz und seine Hva er kjærlighetens motsetning, er det hat Gränzen. eller likegyldighet? «Er du kommunist, du?» – Morsommere enn Poppers Logik der «Nei, tvert imot!» Hva er hun da, da? Forschung som jeg nettopp er i gang med. Konservativ, liberal ytringsfrihetstilhenger,

– Mest lettlest er faktisk Ludwig von Mieses syndikalist? Hva vi enn mener når vi sier tvert Mia Berner, Oslo 3. mars 2003. Fotograf Nils Vik

112 samtiden 2 2003

imot, var Greta Molanders løsning tvert ninger i estetikk med litteraturdosenten Carl- imot. Wilhelm Throne-Holst, som jeg kjenner fra Jeg leser fram og tilbake i min yndlingsbok, juleselskapene hjemme. Han forteller begeis- Hilbert Ackermans Grundzüge der theoretischen tret om Benedetto Croce som definerer god Logik, utgitt i Berlin i 1928. Det er læreboken kunst som «det eksperter på god kunst anser i symbolsk logikk. Klar som en høstkveld, for å være god kunst». Bite seg i halen. konsentrert som en buljongterning. Jeg går På Odds forslag deltar vi i en seminarrekke med den i lomma, slik jeg en tid på middel- hos Harris Birkeland, religionshistorikeren, skolen gikk med Omar Khayyáms dikt i sem- som introduserer meg for et lengre studium sket skinn. Bygger logiske luftslott. av Bronislaw Malinowski. Kulturantropolog Arne Næss har nettopp spurt om jeg vil er det man burde bli. Men ikke ligge i telt og være veileder i logikk for en gruppe studenter spise medbrakt mat og tenke i khaki. til Forberedende. Jeg takker ja til tilbudet, Jeg får med meg Odd på lignende begiven- under forutsetning av at jeg slipper å bløffe. heter hos Georg Morgenstierne, som på sin Hvis noen spør, får de høre at jeg er i akkurat stillferdige måte er en spennende lingvist. samme båt som mine nye elever. Jeg har hel- Han snakker om språket som en speiling av ler ikke, dette første semesteret, hatt anled- menneskenes virkelighet. Og omvendt. En ning til å ta den obligatoriske eksamen. Når dag i uken er det folkefest. Da går vi, hele jeg treffer gruppen jeg skal undervise, er jeg gjengen, Vilhelm Aubert, Jan Eeg-Henriksen, yngst av alle. Odd og jeg til Gamle Festsal i Urbygningen på Karl Johan og hører på den radikale økono- Er jeg filosof nå? miske historikeren Johan Vogt. Den spinkle kroppen rommer en ukuelig kraft, intellektu- I løpet av vårsemesteret får jeg en mer etablert elt og politisk. posisjon som hjelpelærer ved universitetet, Musikken er ikke så kontroversiell. Vi med fast lønn, og er til og med blitt forsk- møter venner i Øistein Parmanns rommelige ningsassistent for Arne. stuer og spiller radiogrammofon: César Vi jobber med innlesing og manuskripter Franck, Béla Bartók, Stravinskijs Vårofferet. til nye bøker. Jeg leser den moderne filoso- Krigen flytter seg et hakk vekk. fisk-positivistiske verdenslitteraturen og gjør Det var meningen at jeg skulle skrive en utdrag til det Arne kaller sine «Fliegende oppgavesamling i logikk, i Arnes navn, til Blätter»: Luitzen Egbertus Jan Brouwer og Forberedende. Etter 20 timers arbeid på min Arend Heyting (Berlin 1934), Alfred Tarski 20-årsdag er siste del av teksten ferdig. Solen, (Warszawa 1930), Jan Lukaszewicz lukten av furunåler, villahøns pilende mellom (Warszawa 1930). Tekniske ting som handler beina, panikken, lykken. Heftet er i flittig om tre- og flerverdilogikk. Eller om Russell og bruk, lenge, av mange. Whiteheads Stufenbautheorie fra deres Principia Mathematica (Cambridge 1910-13). Blir jeg psykolog nå? Teorier som kan brukes til å oppløse tilsynelatende paradokser i klassiske og moderne Som følge av min tjeneste hos Arne får jeg antinomier, for eksempel: «Alle på Kreta leseplass blant magistergradsstudentene i lyver, sier mannen fra Kreta». Antinomier er psykologi. Slutt på de evige køene i UBs mor- logikkens røde og blå ballonger gentrapp på Drammensveien. Dette fører til at Odd og jeg har mer enn nok å gjøre. Prøver jeg også sluker psykologistudentenes magis- allikevel å utnytte hver ledige stund. Jeg går tergradspensum. Woodworths tykke stan- på bejublede, en smule fisefornemme, foreles- dardverk i eksperimentalpsykologi (New York samtiden 2 2003 113

1938), til og med Wilhelm Wundts klassiker frekvens, mens det står verre til med ejakula- Grundzüge der physiologischen Psychologie sjonen. Nyktre mus er mindre initiativrike, (Leipzig 1873-74) og de to nye pionerarbei- men mer fremgangsrike i sine seksuelle affæ- dene som pedagogikkprofessor Helga Eng vil rer. Prosjektet er fullfinansiert av den norske ha oss til å lese, John B. Watsons bok om avholdsbevegelsen. Så lenge og så grundig behaviorismen (Philadelphia 1919) og Köhler, som disse problemene er gransket og signifi- Koffka og Wertheimers om gestaltpsykologi kansbedømt, er det litt merkelig at under- (London 1935). Psykologien er i ferd med å bli søkelsen ennå ikke er sluttført og publisert. voksen som vitenskap. Den utvikler egne grei- Men hvor skulle man i så fall skaffe spriten til ner, som et tre. Psykologer er enten gestalt- eksperimentators personlige forbruk? Rett psykologer eller behaviorister, ikke bare etter krigen er Wulff Rasmussen i ferd med å psykologer. Først og fremst leser vi Freud og bli et verdensnavn innen den eksperimentelle Adler samt Freuds forskjellige etterkommere, psykologien. som Sandor Ferenczi og Otto Fenichel, Her ferdes også Dagny Galtung, storesøster Theodor Reik pluss den særegne Otto Rank til den hengslete gymnasiasten Johan. Og som tok etternavnet sitt fra doktoren i Et duk- Grethe Hoff, som lykkes med å få meg inn i kehjem. All tilgjengelig tekst av Wilhelm køen til læreanalyse hos Ola Raknes. En dag Reich. Mannen som uttalte: «Love, Work and skal Grethe bli Reichs kone, eller samboer, i Knowledge are the Wellsprings of our Lives. USA. Reich blir satt i fengsel for contempt of They should also govern it.» court og dør der, av hjertesvikt, i 1957. Reich hadde det vanskelig som flyktning: Odd har vært borte i flere uker. Vi avtalte, Han holdt ikke ut i Sverige, Danmark holdt den natten han kom for å ta farvel, at vi skul- ikke ut ham. I Norge gikk det greit, det gikk le operere sammen, når han hadde vendt rett og slett godt, inntil han ble refset av hjem i fallskjerm. Senderen skulle han ta med Lægeforeningen for sine eksperimenter i ele- fra England. Mottakeren, en bjørn av et appa- ven Ola Raknes’ kjeller, der han i sitt proviso- rat, hadde ligget en tid i klesskapet mitt, viklet riske laboratorium prøvde å skape organisk inn i en oljefrakk. Odd tilbød seg, pussig nok, liv av anorganisk materie. Man leker ikke med å ta med to bøker til meg på tilbaketuren. Jeg livets kilde. Reich er mannen som ble kastet klorte ned to titler på en lapp. ut av Freudselskapet fordi han var kommunist, og av partiet fordi han var psykoanalyti- Et subversivt akademi? ker. Han rakk siste båten til USA før krigen kom. Reichs turbulente liv før amerikaferden På Arnes initiativ grunnlegger Vilhelm og jeg har Lars Amund Vaage skrevet en spennende en studiesirkel eller planleggingskomité hvor bok om, Den framande byen (Oslo 1999). Og vi treffes i smug, aldri på samme sted, for å Reich fikk det slett ikke bedre over there, der diskutere hva som bør skje med Norge etter postsjefene styrer trykkefriheten. krigen. Vi har møter hvor noen av landets I universitetskjellerens dyp snor endeløse, mest kvalifiserte eksperter drøfter hvordan grå korridorer seg. Dør etter dør leder til skolene må reorganiseres, opprettelsen av det Wulff Rasmussens rottelaboratorier. De kalles som siden ble til OBOS, det psykiske helse- rotter i denne bransjen, til tross for at det drei- vernet, den frie pressens stilling, parlamenta- er seg om søte, hvite mus. Én sentral pro- riske reformer. Koordineringssentret vårt, blemstilling er hvorvidt hannmus som har fått KSO, fungerer som et forskudd på freden i det i seg sprit endrer sin seksuelle atferd, og i så fjerne. fall hvordan. Wulff oppdager at de mer beru- Vennskapet med Vilhelm fordypes. Han sede musenes forsøk på coitus tiltar markant i tenker klokt og kan organisere. Det jeg selv- 114 samtiden 2 2003

følgelig ikke får vite før etter krigen, er at han ver, en inskripsjon som får meg til å stoppe hele tiden har vært sjefen vår, i den delen av opp: motstandsbevegelsen som heter XU. Med Arne som den nærmeste under seg. Tänka fritt är stort Det strammer seg til rundt oss. Flere arre- Men tänka rätt är större stasjoner, jødene blir tatt systematisk. Jan Eeg-Henriksen kan ikke kontaktes selv hvis Jeg stivner. Vil ikke. En av ledsagerne gir meg jeg skulle treffe ham på gaten. Jeg støter på tre en forklaring på fyndordet. Det er skrevet av bevæpnede SS-offiserer mens jeg i all hast Thomas Thorild, selv en frihetskjempe og

Denne stillingen var innrettet slik

at all forskning måtte finne sted Foto: Sven Öste, 1958 om sommeren og på julaften.

gjemmer store mengder illegale aviser under revolusjonsromantiker, en outsider på sitt vis. klærne, i mapper, bak kjellertoaletter. Jeg må ta hensyn til og tenke på den tiden Noen dager senere kommer Vilhelm innom dette ble skrevet. Jeg tar hensyn. Jeg tenker på. på uventet kveldsbesøk og sier jeg må komme Ved dette universitetet blir de mannlige meg til Sverige. I novembernatten går han ut studentene tiltalt Kandidaten og Herr. De og graver ned mottakeren under en bekk, så kvinnelige Fröken og Ni. Studentene stiller den ikke skal kunne peiles. Jeg må gå under vannkjemmet og i søndagsstasen på sine jorden i ukevis. Får høre at universitetet er eksamener, som foregår på kontoret eller stengt og at lærere og studenter er blitt arres- hjemme hos professoren, uten noen vitner tert. Den eneste jeg får møte er Arne, i tyve eller sensorer. Med Arne Næss er det annerle- minutter. Han kan heller ikke vise seg hjem- des, sammen med ham kan man spise fiske- me. Det blir en tre døgns skitur, med fire boller og klatre på Kolsås. menn. Jeg er takknemlig for de lange øktene i Til Hägerström: Det er på grunn av ham at Nordmarka vinteren før. Etter et juleopphold jeg tigget meg til å få studere her. Hvem stu- i Stockholm kommer jeg til Uppsala, der jeg derer Hägerström? Hvem foreleser om ham? kan fortsette studiene. Hva står Hägerström for i dag? Det må bli Ingemar Hedenius og hans Uppsalafilosofien sett fra Uppsala læregutter. Det er nok et kobbel som flokker seg rundt ham og hans spiritualitet, som spek- Jeg er nå i et land der gatene lyser i vinter- kes med sarkasmer i falsett. Og man er nok mørket og menneskene snakker om helt rimelig stolt over sin Hägerström i Uppsala. andre ting. Men han blir heller tatt for gitt enn virkelig Mitt første møte med universitetet er den diskutert, lest og gjennomlyst. Blant normale dagen jeg skal registrere meg som student. studenter merker man stadig hyppigere en Vestibylen er prangende, med sterkt overdi- risikabel sammenblanding av verdirelativisme mensjonerte trapper og avsatser, kjempemes- og verdinihilisme. For øvrig var Hägerströms sige buer og hvelv. Over et av de største bue- verdinihilisme aldri tenkt som en mangel på spennene lyser, innhugget med gylne boksta- verdier, men som en mangel på mening. I samtiden 2 2003 115

ytterste forstand er det altså et kunnskaps- Erik Götlind er en esoterisk logiker. En teoretisk, epistemologisk standpunkt. vegetarianer som går i gummisko, også til Den eneste som går inn for en dypere og smoking, fordi lær dreper bevisste skapning- mer detaljert forståelse av rettslige normers er. Hver kveld sier han, bare halvt på spøk: metafysiske status, er den tysk-danske flykt- «Nei, vet dere hva, nå skal jeg hjem og løse ningen Theodor Geiger, som holder dårlig Gödels teorem!» besøkte seminarer omkring verdinihilismens Det er ikke med hoven overlegenhet man oppkomst og konsekvenser. «Retten er ingen hevder seg i denne universitetsbyen, men moralsk, men en politisk foreteelse – et sosialt gjennom subtil beskjedenhet. maktfenomen», bjeffer professoren iltert. Og biter formelig av den gordiske knuten: Hvis Et litterært miljø? rettslige normer ikke hviler på «ekte» verdiut- sagn, er de ikke lenger metafysiske, og kan da I et Uppsala-hjem hvor det er høyt under taket få status av meningsfulle utsagn. Om disse kan jeg komme og gå som jeg vil. Her har de problemene skrev Theodor Geiger i boken alle årets beste bøker liggende på sine salong- Debat med Uppsala om moral og ret (Lund bord: Harry Martinson, Tage Aurell, Ivar Lo- 1946), som en takk for sitt opphold i Sverige. Johansson, Karin Boye og Arthur Lundqvist, Jeg tror ikke saken dermed var utagert, for Hjalmar Gullberg, absolutt alt. Men en av hvem sier at politiske standpunkter ikke også døtrene i huset, min venn Viveka, blir småsur kan ha – og har – en metafysisk grunn? FN- når jeg stiller meg tvilende til Arthur erklæringen om menneskerettighetene, som Lundqvists finesse. I hans første diktsamling, vi alle helhjertet skriver under på, er et slikt Glöd (Stockholm 1928), som er på 64 sider, har eksempel. jeg oppdaget, i selskap med sterke menn og Heldigvis fins det også mer uvanlige stu- lenkede kvinner, seksten tilfeller av ordet blod denter, som er kameratslige nok til å gi meg og fjorten av ordet jord, pluss ni av muld eller innpass i sine sirkler. Thorild Dahlquist er mold. Blut und Erde. Men slikt sier man ikke i Uppsalas Sokrates. Han har en tilbøyelighet Sverige. Aller minst om Arthur Lundqvist, til å stoppe opp på byens mest forblåste hjør- som kommer fra bygdene og gjør solid arbeid. ner, for i ro og mak å drøfte intrikate filoso- Han fikk mye å si i løpet av sine mange år i fiske spørsmål. Blærekatarr. Svenska Akademien. Veldig mye. Jeg lærer meg en mengde filosofi, klassisk En kveld blir det pause i prektighetene. og moderne, ved å lese og gjennom diskusjo- Helge Krog medvirker som oppleser i min stu- ner med Thorild. Han har ingen Xantippe dentforening. I vårnatten slår vi følge ned mot hjemme, men en beskyttende mor som skriver Fyrisån, men han mislykkes når han vil bli salmer og serverer tynn te i tykke krus.Vi dis- med meg hjem. Han kommenterer de dumme kuterer også juristene Karl Olivecronas og nordmennene som ikke forstår ham. Først Vilhelm Lundstedts syn på rettsfilosofiske ville de kvele ham i vrede over det han skrev. problemer. Men aldri Hägerströms grunn- Nå vil de sluke ham i begeistring. «Jeg er fer- tanker og det problematiske ved dem. dig som forfatter, skjønner du. Ferdig!» Hägerström har kanskje blitt en del av luften vi puster, i stedet for en levende klassiker. Et annet Sverige Uansett deler jeg hans uforsonlighet overfor metafysikken, som kan oppsummeres i Resten av eksilet tilbrakte jeg i Göteborg. Hägerstrøms valgspråk, inspirert av romeren Byen ble regnet som et flyktningenes Mekka, Catos syn på Kartago: Praeterea censeo meta- ikke minst for nordmenn. Det hang sammen physicam esse delendam. med atmosfæren rundt Torgny Segerstedt, 116 samtiden 2 2003

sjefredaktøren i Göteborg Handels- och Sjö- me står en ung jusstudent som jeg kjenner fartstidning, motstandsmann mot all svensk igjen fra studietiden i Oslo. Idet han roper unnfallenhet overfor Hitler-Tyskland. navnet mitt inn i dette kaoset av mennesker, For et minimalt økonomisk vederlag jobbet skråler han ut over hele forsamlingen: jeg som kulturjournalist i kommunistbladet – Hva skal du gjøre når du kommer hjem Arbetartidningen. Som filmanmelder gikk jeg da, Mia? gratis på kino, og jeg hadde eget pressekort. Jeg blir så overrasket at jeg svarer uten Det var på denne måten jeg traff Johan betenkningstid:

Men en ting fatter jeg nå:

Gale beslutninger slutter Foto: Sven Öste, 1951 jeg ikke å fatte.

Borgen, Sigurd Hoel og Nic Waal, en kveld det – Jeg skal hjem og gifte meg med Odd. var opplesning. Etterpå gikk vi fire på byen. Like lynkjapt kommer svaret: Det var herlig å få le sammen, på norsk. – Det skal du slett ikke. Han er død. Ellers studerte jeg psykologi ved universitetet, på den tiden Göteborgs Högskola. Da Hva kommer jeg hjem til? jeg på mitt første magistergrads-seminar kom til å nevne Freuds navn, ble jeg avbrutt av Ja, Odd er død. Han var, som planlagt, blitt professoren: «Frrrrrrøken Berner, jeg tillater innrullert som Secret Service-mann i Skott- meg å påpeke at dette er en vitenskapelig land og fløyet hjem. I hoppet viklet ikke fall- institusjon!» Selv leste professor Elmgren nes- skjermen seg ut. Bøkene Odd faktisk tok med ten utelukkende franskspråklig psychologie til meg var Bertrand Russells An Inquiry into cognitive, Piaget og Claparède. Når han var full Meaning and Truth (London 1940), og George var han jovial. Med tømmermenn var han A. Lundbergs Social Research (New York, instituttets huskors. Tertium non datur; en tre- London, Toronto 1942). Snøflekkene på de to dje tilstand fantes ikke. bokpermene utgjorde, sammen med et gam- Min egen store eksperimentelle undersø- melt brev fylt med matriser, mine eneste kelse av skolebarns auditive og visuelle per- håndgripelige minner fra ham. sepsjon, resulterte i en avhandling som akku- Jeg vendte tilbake til jobben hos Arne rat var ferdig da freden kom i mai 1945, og Næss, og der var det mye å gjøre. Bortimot to professoren utga den raskt i sitt eget navn. Jeg års stengt universitet hadde skapt store, opp- har aldri sett den trykte teksten. Ikke vitne- demmede behov, ikke minst når det gjaldt målet heller. Forberedende prøve. I Oslo, Bergen og Krigen er slutt. I et stort havnelager samles Trondheim skulle det trylles frem læremidler, alle Vest-Sveriges norske flyktninger for å få lærere, lokaler, eksamensoppgaver, sensorer, reisepapirer og transport med tog til sine retningsmaler, det var ingen ende på alt sam- hjemsteder. Selv har jeg nettopp blitt tvangs- men. vaksinert mot koppesmitte med feber i førti. I tillegg kom læreboken En del elementære Det fins ingen stoler. Ved et bord lengst frem- logiske emner som skulle skrives ferdig, redige- samtiden 2 2003 117

res og sendes i trykken. Den ble mitt hjerte- Dommen falt 10. september, kanskje mer til barn. Arne og jeg fortsatte også det løpende skade for den norske rettsstaten enn for den manus-arbeidet, spesielt forarbeidene til dømte. Interpretation and Preciseness (Oslo, 1947-1951). Jeg har hendene fulle av arbeid. Lærerikt, Strengt tatt var dette en videreføring av fore- men hvor tar min grunnutdanning veien? Når lesninger Arne holdt før universitetet ble skal jeg lese Platon og Aristoteles, skolastiker- stengt. ne, Descartes og Spinoza, Leibniz og Hegel, Den gamle, trange Skrivemaskinstua bug- Hume og Berkeley, Kant, Kierkegaard, Ernst net av ferske stensilhefter. Jeg fikk en ny nisje Mach og Gottlob Frege? Bli en ordentlig stu- når jeg, i engelskstudentenes materialsam- dent, gå opp til eksamen på dertil fastlagte linger, fant tekster om New Criticism, dikt av dager? Jeg snakker med Arne om saken. T. S. Eliot og W. H. Auden.Videre et hefte med Endelig blir det en løsning på det: Jeg får stu- spenstige dikt av Louis MacNeice, nedskutt i dere hos Rudolf Carnap i Chicago. Han er for et kampfly. Jeg begynte å lese Eliots strenge tiden verdens mest respekterte logiker og læremester Ezra Pound, som dundrer lærer. Etter en stund gir jubelen rom for tvil. «Condenzare, condenzare!». Nå satt han Uten penger og stipend kan jeg ikke reise dit, internert i Italia på grunn av sine gale politis- får jeg høre. Det må bli Uppsala igjen. ke utspill. Dette var lesning som sto mitt eget fagstudium fjernt, men en stor og avgjørende Uppsala med større alvor? fornyelse. I Uppsala får jeg mine håp om en klassisk stu- Ansikt til ansikt med Quisling dieretning oppfylt. Jeg leser Platons dialoger og vier meg til nærlesning av Faidros, som jeg Spørsmålet som opptok oss mest på denne ikke kan bli ferdig med. Skriver lange kom- tiden var likevel hva som skulle skje med pendier. Finleser Kant på tross av hans avsky- Quisling. Debatten raste, mann mot mann, i elige a priori, og setter meg inn i de britiske alle medier. Vi var mange som mente at døds- empiristene. Når vi fra en fredags ettermiddag straff ifølge loven bare kunne anvendes i en til mandag morgen får René Descartes’ krigstilstand, noe som er ille nok. Og ingen Discours de la Méthode (Leyden 1637) i hjem- lover kan gis tilbakevirkende kraft, står det i melekse, begynner jeg å tro jeg valgte riktig. Grunnlovens § 97. At dødsstraffen ble idømt Det blir verre når professoren, Konrad Marc- av den norske regjering i London, i krigstid, Wogau, rett fra hoffet i St. Petersburg, skal anså vi som et juridisk ugyldig argument. vise symbolsk logikk på tavlen. Jeg prøver å Strafferettsekspertene var uenige. I undervis- smyge meg frem for å rette. Det skal ikke stå ningen til Forberedende lot jeg studentene feil der. Men sånt gjør studenter ikke i skrive pro&contra-lister over de fremførte Uppsala. argumentene. Harald Ofstad samlet materiale Ut av det ugreie faget praktisk filosofi, et til en bok om saken. Pussig nok fikk jeg, ved upraktisk fag, oppstår det et professorat i faget hjelp av mitt gamle pressekort fra Göteborg, sosiologi, og jeg er blant dem som følger med adgang til rettssaken, som omsider tok til i inn i dette studiet. I begynnelsen er kurset Eidsivating lagmannsrett. På pressebenken relativt klassisk, og så langt alt vel. Rousseau ble jeg plassert rett ved den tiltalte, og fikk ord om fremmedgjøring, Durkheim, Weber, «bor- for ord høre hans forsvarstale. Dystert vad- gerskapets Marx». Men dessverre uten Karl melskledd, men tilsynelatende overbevist om Marx’ Parisermanuskript, de klokeste sosiolo- det legitime i sine intensjoner. Alvorstung giske og sosialpsykologiske refleksjonene i nok, men likevel som en såret uskyld. faget, skrevet før det ble et fag. I likhet med de 118 samtiden 2 2003

fleste som påberoper seg Marx har jeg bare Vietnam, jernteppet og USA. Men den mer lest deler av Das Kapital, og det syntes jeg var beskjedne debutboken om Japan skrev han kjedelig. Pariser-manuskriptene derimot, som ferdig på sykehuset mens jeg fødte barn. For ble skrevet på et loft i 1844, og ikke kom til øvrig var det et hensynsfullt barn, som lot seg rette før på slutten av 1920-tallet, utgitt av fødes mellom skriftlig eksamen og muntlig Rjasanov 1932: Det er betagende lesning. De fremførelse av diplomarbeidet mitt, ved Erica- ble skrevet av en mann som ennå ikke hadde stiftelsens Läkepedagogiska Institut i alliert seg med kapitalisten Engels, ikke var Stockholm. blitt agitatorisk, ikke retorisk. Ikke heller var I 1956 bodde Sven Öste og jeg noen måne- han, hvis jeg husker riktig, blitt teleologisk. der i New York, i Thorsten Jonssons gamle lei- Det er ellers min tyngste innvending mot lighet i The Village. I byen hadde jeg Marx, at han ble offer for målrasjonalitet i sin Columbia University og New York University, kausalitetsmodell. Å gjøre en baklengs volt og rundt i landet Massachussetts, Ann Arbor, blande inn nyttefunksjoner i årsaksforhold, er Minnesota og Berkeley. Samt blacks i Georgia like smart som å helle sukker på tanken. og Florida som sloss for sine borgerrettighe- I Uppsala begynner vi å lese moderne ame- ter. Året etter, i mai, sto det store slaget, som rikansk sosiologi med Merton, som ihvertfall de vant, iallfall på papiret. er en god metodolog, og Homans, som kjører Redaksjonsmiljøet i Dagens Nyheter og sitt løp med kommersbetonte utbytterelasjo- sjefredaktør Herbert Tingstens hjem, der man ner. Mest givende, både som tenker og skri- både spiste middag og formet politisk og kul- bent, finner jeg George Herbert Mead, med turell politikk, var blant Stockholms mest sitt interaktive syn på jegets tilblivelse og liv. vitale. Tingsten, super-rasjonalisten, kunne Ellers satt svensk sosiologi lenge nok i kliste- ringe til meg tre timer før en fest og brøle:«På ret med harmonimodeller og fremskritts- med finstasen, Mia, du er for faen nødt til å optimisme, Made in the US. Først i frostska- komme, vi holder på å bli tretten til bords.» dene etter kaldkrigen skulle de våkne og se at det fantes konfliktmodeller. Hvor går solen ned?

Kulturjournalistikk som pustehull På begynnelsen av femtitallet avla jeg en Filosofie licensiat-eksamen. En slik gammel- I denne Uppsala-tiden begynner jeg å snakke dags eksamen, med beste karakter, ga høy svensk og det går forunderlig bra. Jeg får akademisk status. Men noen ledig jobb var kontrakt som frilansskribent i Dagens ikke å oppdrive, ikke i Stockholm. Allerede i Nyheters kulturredaksjon, med forfatteren studietiden skrev jeg, sammen med min pro- Thorsten Jonsson som sjef. Pluralisformene de fessor, Gunnar Boalt, en akademisk lærebok i voro eller dessa skola overstiger min fatteevne. sosialpsykologi: Grupper, medlemmer og ledere Thorsten gjør et kupp: Han lar meg skrive sing- (Stockholm 1956). Da det skulle trykkes nytt ularisverb og andre kultursider følger etter. opplag ba jeg forlaget fjerne mitt navn. Jeg, Et års tid etter ankomsten til det alvors- min idiot, hadde tenkt nye tanker, lest nye for- tungsindige Uppsala giftet jeg meg med Sven skere. Siden skrev jeg en bok for Radio- Öste, som fremdeles studerte moderne histo- forlaget, bygd på et «søndagsuniversitet» som rie. Rett etter eksamen ble han ansatt som jeg hadde ansvar for et halvår, Jag, du och vi utenrikskommentator i lederredaksjonen. Det andra (Stockholm 1960). DN og Radioen var skulle ta tid før han forvandlet seg til utenriks- mine yrkesmessige pustehull den tiden jeg – korrespondent.Var det ikke krig der han kom, med en mann som Sven Öste – nærmest var å så ble det. Sven skrev bøker om Algerie, regne for enslig småbarnsmor. samtiden 2 2003 119

I 1960 fikk jeg et tilbud fra den relativt Etter hvert flyttet vi ut til øya for å bo der året nystartede Sociologiska Institutionen ved rundt. Det var på alle måter et bedre miljø for Göteborgs Universitet og jeg sa ja til jobben, Penttis liv og skrift. For min del ble det daglig som ga god anledning til fritt å bygge opp et antall kvalmende bussturer fram og tilbake pensumlister og mer moderne undervisnings- til jobben i byen. Verst var det når broen til former. Men denne stillingen var innrettet slik øya forsvant i havet. at all forskning måtte finne sted om sommeren og på julaften. Etter noen år flyttet jeg Både Ulysses og Odysseen over til et annet institutt på universitetet, og her fikk jeg maksimalt trygg stilling, stort I dette ekteskapet lærte jeg meg litt finsk, på administrativt ansvar, hyggelig lønn og poli- universitetskurs i Finland og på andre måter. tisk bevisste, dyktige studenter. Men fremde- Ved hjelp av forfatterens heldigvis elendige les ingen tid til forskning. Boken Om termer, svenske grovoversettelse, var jeg fri til å gjøre begrepp och definitioner (Lund 1962) fikk stor svenske tolkninger av den lyrikken han skrev utbredelse blant doktorander i flere forskjelli- på, og om,Tjörn. Dette gjorde han ved siden av ge fag. Da den skulle utgis i andre opplag et kronisk oversetterarbeid, fra gammelgresk, svarte jeg nei. Jeg syntes den var for positivis- latin, engelsk, irsk og amerikansk prosa og tisk. dramatikk. Ikke så rent lite dramatikk. Peer Jeg fortsatte med kulturjournalistikken, i Gynt var en av dem som profitterte på denne aviser, radio og TV. Noen lærebokskapitler ble tolkningskunsten. Pentti elsket sine gamle gre- det også. Litterære enkeltartikler og dikt hav- kere, særlig Heraklit, Homer, Platon og Sapfo. net i Ord & Bild, Bonniers Litterära Magasin, Sannsynligvis er han fremdeles den eneste i FiB lyrikklubben, Café Existens. Eller i de nor- verden som har oversatt både James Joyces ske Vinduet og Poesi Magasin. Senere skrev jeg Ulysses og den greske originalen. Horats kjedet også frilans for Morgenbladet. Dagens Nyheter- han seg over, men Catullus gikk som en lek. I skriveriet byttet jeg en tanke harakirisk mot den finske versjonen tok han med diktet han Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, og da skrev til fars begravelse. Det tok en ukes tid før den ble nedlagt, Göteborgsposten. den finske pressen oppdaget det stuntet. Göteborg kunne by på hav i vest, der solen Jeg tolket fem av Saarikoskis bøker, som gikk ned. Ikke som i Stockholm, der himmel- han fullførte på Tjörn. Kvällen gör sig ingen retningene for en gammel vestkystboer virker brådska (Stockholm 1975), suiten Thiarnia som en genser snudd på vrangen. Byen hadde (opprinnelig tre diktsamlinger utgitt av også et vitalt musikkliv, teater og gode kinoer. Bonniers) som siden kom i ett bind hos Jeg kjøpte et nedlagt småbruk på øya Tjörn i Ellerströms (Lund 1997). Denne trilogien har Bohuslän. Der gjensto det å gjøre alt. Men jeg også oversatt til norsk, med tittelen Dans! Göteborg hadde også dyktige bokhandlere. (Oslo 1995). En tilnærmet samarbeidsbok, der En av dem solgte en pocketbok med tre verk jeg oversatte og skrev for- og etterord, er dag- av den finske dikteren Pentti Saarikoski for boksutgivelsen Dagarna i Kerlin, som utkom 19,50. Den ble dyr, for jeg giftet meg samme år posthumt (Lund 1997). med bokens forfatter, som jeg tilbød meg å På denne tiden publiserte jeg også dikt og intervjue for Ord & Bild. prosa i finske tidsskrifter. Særlig i Parnasso og Seks uker etter intervjuet kom han flyt- Horisont. En hel del oversettelser gjorde jeg tende. I bagasjen lå det to slitne Marimekko- først og fremst av økonomiske grunner. Men underbukser samt et gresk og et engelsk mas- når det gjelder Cecilie Løveids Sug (Stock- todontleksikon. I neven holdt han halvparten holm 1983) og i 1995 skuespillet Maria Q for av en finsk kulturpris, mindre mastodontisk. Sveriges Radio, var motivet et annet: 120 samtiden 2 2003

Beundring for tekstene og for forfatteren, som ter, de siste årene. Noen essay er under arbeid. er en nær venn. På samme måte som når jeg Et uavsluttet bokprosjekt fra Atlanteren er etter to års arbeid med to samiske filologer ennå i det blå. kunne levere tolkningen av Nils-Aslak Valkepääs trilogi Vidderna inom mig (Kauto- Sitt livs arkitekt? keino 1987). Utover alle oversettelsene ble det ikke bare Det blir merkelig melankolsk når jeg ser hva skapt lyrikk, men også prosabøker, på mitt jeg skriver her, avslutningsvis, om mitt eget gamle skrivebord, som nå var dikterens. Når forfatterskap og avrundingen av et langt han ikke var fyllesjuk eller pleiet sin abstinens yrkesliv, av skiftende art. Hva hadde for var Saarikoski en eksepsjonelt flittig mann. eksempel skjedd, omkring 1954, hvis jeg ikke Jeg måtte bygge nye skrive- og soverom. hadde trukket tilbake de syv diktene jeg Endelig arkitekt. Men når skulle jeg sitte ved hadde sendt til Bonniers Litterära Magasin, og mitt fine håndlagde skrivebord i andre etasje? som viste seg allerede å være under trykking, Heltidsarbeidende i byen, halve dagen rei- alle sammen? For tiden snakkes det så mye, sende. Hjemme regnskapsfører, husmaler, med et snev av overmot, om å være sitt livs grøftegraver, samtalepartner, manager, syke- arkitekt. Hva er det i så fall for et kråkeslott pleier. Flere av vennene mine kom med dystre jeg har fått reist, på de intellektuelle tomtene prognoser. Selv trodde jeg at det var slik livet jeg har hatt til rådighet? Kanskje jeg ikke ser skulle se ut. Pentti Saarikoski døde i 1983, det selv. Ihvertfall er det sikkert at utsynet etter åtte og et halvt år med meg, hans siste av over et så langt liv ikke kan gi noen rimelige fem koner, formelt fire. Med disse fire hadde proporsjoner på det en har blikk for. Lange han fem barn. Med meg: seg. livsavsnitt krymper til noen sider. Andre, kortere og fjernere i tid, skriker etter skriverens Min tur å skrive oppmerksomhet. Kanskje det er som for barnet, når det ser tilbake på sommerferien. At Om denne tiden, og om Pentti Saarikoskis life det blir en eneste lang solfylt dag med mange and letters har jeg skrevet boken PS. dypp i havet, is i kiosken, sand i sandalene, en Anteckningar från ett sorgeår (Stockholm 1985). kuruke foran grinden. Etterpå vokste det fram en trilogi, en klassisk Og noen spør: Hva vil du med forfatterska- dannelsesroman, av den typen som stadig pet ditt? Jeg vet at jeg vil ha nærvær, lukt og stort sett ble skrevet av menn: Galjonsfigurer konturer, men hva er nå det for slags svar? (Stockholm 1987), Makrillgarn (Stockholm Spørsmålet får gå videre til dem som skriver 1988) og endelig Österut (Stockholm 1990). Jeg om det jeg skriver. Kanskje jeg ikke vil noe satte også sammen en bok med Penttis brev til som helst, «jeg bare må». Men en ting fatter meg opp gjennom årene, Din Pentti jeg nå: Gale beslutninger slutter jeg ikke å (Stockholm 1991). En gang i syttiårsalderen fatte. Den hengivne økologiske gartneren er fikk jeg fem poeng på et doktorandkurs i akkurat i ferd med å bryte opp fra jorden hun metrikk, som jeg har syslet med i lengre tid. har gjødslet i 36 år og søker seg til en hybel i Blant annet en tolkning av Thomas Grays en gammel gate i Oslo sentrum, der bare tek- Elegy written in a country Churchyard og ennå ster kan gro. Bryt opp, bryt opp, som Karin ikke publiserte tekster, bl.a. fra Haugtussa, Boye sier, den nye dagen gryr. Gjør den?• samt Inger Christensens Sommerfugledalen. Et requiem. Lyrikk og enkeltnoveller har jeg skre- Oversatt av Øyvind Berg vet og publisert i svenske og finske tidsskrif- Litteraturliste, se www.samtiden.no Carlo Ginzburg i samtale med Trygve Riiser Gundersen

På historiens nattside

samtaler i samtiden

Det høres ut som noe fra en skikkelig suspekt historisk roman: Våren 1321, i påskeuka, begynner det i Sør-Frankrike å versere et rykte om en sammen- svergelse for å drepe alle kristne. Brønner skal være forgiftet over hele Frankrike. Raskt sprer ryktene seg til andre deler av landet, etter hvert også ut over det som i dag er landegrensene til Sveits og Spania. I noen av krønikene som er bevart, er det de spedalske som blir beskyldt for å stå bak komplottet.

Andre steder fortelles det at jødene samarbei- brev og dokumenter forteller om jødenes for- det med de spedalske om forgiftningene. Og handlinger med sarasenerne og om planene andre steder igjen er det de muslimske kon- som finnes for det jødisk-spedalsk-muslimske gene i Granada eller i Tunis, eller sultanen av styret som skal overta Europa etter katastro- Babylon, som har betalt jøder og spedalske for fen. å drepe de kristne. Ryktene fører til forføl- Som følge av hendelsene våren 1321, blir gelser og massakrer over hele landet. Raskt spedalske over hele Frankrike internert. kommer også tilståelser og utfyllende fakta Målet var å bryte forbindelsen mellom de for dagen: Lange og detaljerte beskrivelser smittede og resten av samfunnet, og å hindre viser hvordan giften har blitt plantet i brøn- de spedalske i å formere seg. Dette er det før- nene, de medsammensvorne blir angitt, og ste store innesperringsprosjektet vi kjenner til 122 samtiden 2 2003

fra europeisk historie, og det setter premis- hele samfunnet. Den tanken skal få en vold- sene for leprabehandlingen i mange hundre som gjennomslagskraft i denne perioden. I år framover. For jødene er resultatet pogromer 1348 massakreres jøder over hele Sør- og kjetterbål, beslagleggelse av verdier, eks- Frankrike etter at de har blitt beskyldt for å klusjon fra handel og næringsvirksomhet, og stå bak spredningen av Svartedauden. På fra 1323 et kongelig edikt om forvisning fra begynnelsen av 1400-tallet dukker konspira- det franske riket. Da har Kongen allerede sjonsmodellen opp igjen på ny, men nå i en ny sommeren 1321 gitt sin offisielle bekreftelse tapning. Denne gangen er det trolldoms- på at anklagene mot jøder og spedalske er vel kyndige som står bak det skjulte angrepet på funderte, og må tas på alvor. kristendommen. De er ikke lenger i pakt med muslimene, men med Djevelen. Konspira- Forestillingen om heksesabbaten sjonen har dermed blitt allestedsnærværende. Den kan ikke lenger knyttes til noen klar Denne historien innleder den italienske histo- gruppe. Og den begrunnes ikke lenger i den- rikeren Carlo Ginzburgs verk Storia notturna nesidige menneskelige motsetninger – men (1989), som nylig kom på norsk med tittelen tvert imot i den absolutte kampen mellom Nattens ekstase. En dechiffrering av heksesabba- Gud og Djevelen. Dermed er en avgjørende ten. Ginzburg forfølger utviklingen i 1321 i forutsetning for ideen om heksesabbaten på minste detalj, etter hvert som ryktene sprer plass, og den skal altså fortsette å gjøre seg seg fra by til by og anklagene blir stadig mer gjeldende i Europa i de neste drøye to hundre utfyllende. Han mener at konspirasjonsteori- årene. ene som tar form i disse månedene utgjør en – Du mener likevel at hendelsene i 1321 er av de viktigste forutsetningene for et fenomen unike? som i de følgende hundreårene skal sette sitt – Ryktene sprer seg så raskt og planmessig avgjørende preg på europeisk historie: fore- denne våren at det umulig kan ha vært en til- stillingen om heksesabbaten. feldighet. Utviklingen kan bare forklares ved Ginzburgs gjennomgåelse av hendelsene at en sentral instans har sørget for å nøre opp demonstrerer noen av trekkene som har gjort under og formidle påstandene. Forestillingen ham til en av verdens fremste historikere i om komplottet var altså i seg selv et komplott. dag: hans evner som historieforteller, hans Kildene vi har gjør det naturlig å konkludere interesse for folkelige forestillinger og deres med at det var den franske sentralmakten som forhold til makten og den etablerte kunnska- sto bak. Beskyldningene kan selvfølgelig ha pen, og hans teft for de små detaljene som kan oppstått lokalt, men spredningen av dem ble endre hele oppfatningen av et historisk for- styrt sentralt. Det skiller oppstandene i 1321 løp. Samt hans evne til å lese det store ut av fra hendelsene i 1348 og rundt 1400, som har det lille, til å integrere forståelsen av histori- et mye mer spontant preg. I årene før 1321 var ens abstrakte drivkrefter i analysen av tilsyne- det sterke politiske ønsker om å slå ned på latende tilfeldige og betydningsløse enkelt- jødenes økonomiske stilling og å ta kontroll hendelser. over de betydelige midlene som tilfløt den vel- dedige omsorgen for de spedalske. Den store sammensvergelsen Kort tid etter er altså begge ønskene oppfylt. Den franske kongen innkrevde i tillegg – Det vi er vitne til våren 1321, er at tanken om en gigantisk beskyttelsessum fra det jødiske den store sammensvergelsen fødes. Tanken samfunnet i Frankrike sommeren 1321. Den om at ytre fiender skal kunne alliere seg med fikk ingen annen konsekvens for jødene enn

mennesker midt iblant oss for å undergrave at forfølgelsene ble utsatt noen uker, men vi Carlo Ginzburg, Bologna 24. mars 2003. FotografVik Nils

124 samtiden 2 2003

vet at pengene ble innkrevd over hele landet i oppvokst i et katolsk land, uten noen som månedene og årene som fulgte, parallelt med helst form for religiøs opplæring – min jødis- pogromene. ke identitet er for en stor del et resultat av for- At en slik storstilt, koordinert innsats som følgelse». Han ble født i Torino i 1939. Faren disse hendelsene peker mot i det hele tatt var Leone Ginzburg underviste i russisk litteratur mulig, må forklares med nasjonalstatens opp- ved universitetet i byen før han i 1932 ble komst i denne perioden. Konspirasjonen fram- tvunget til å gå av, på grunn av sin motstand står dermed som et grotesk vrengebilde av det mot det fascistiske regimet. Leone døde i tysk nye politiske systemet, en slags karikatur av fengsel i 1944. Carlo Ginzburg vokste derfor nasjonalstatens nye funksjoner– men med den opp med moren Natalia Ginzburg (1916-91), sannhet i seg som alle karikaturer har. en av Italias viktigste forfattere i det 20. Men dette bildet avtegner seg først når hen- århundre. delsene i 1321 blir sett under ett og studert i To spesielle karakteristikker knyttes gjerne minste kronologiske detalj – når vi setter sam- til Ginzburgs arbeid som historiker: mikro- men alle de spredte hendelsene og analyserer historikeren og detektiven. Det siste fordi han utviklingen dag for dag, nærmest time for flere steder har argumentert for at historike- time. Først da blir sammenhengene tydelige. rens arbeid ikke umiddelbart kan sammenlig- Det fascinerer meg. Den rene kronologien er nes med annen vitenskapelig virksomhet, et av historikerens mektigste våpen – den har men heller hører inn under et tegntydings- blitt mistenkeliggjort i moderne historieskri- paradigme, et arbeid med å tyde spor, som har ving, men den har en kritisk kraft vi kanskje mer til felles med etterforskerens eller jege- ikke er fullt ut klar over. rens arbeid enn den vanlige vitenskapsman- – Det er vanskelig å unngå å tenke på sider ved nens. Betegnelsen «mikrohistoriker» kommer det offentlige klimaet etter 11. september 2001 når av hans tilknytning til en krets italienske his- du beskriver frykten for konspirasjonen. torikere som på 1970- og 1980-tallet tok til – Jeg tenkte selvfølgelig ikke i de banene da orde for at historiske endringer først kan for- jeg skrev dette, men i dag virker sammenhen- stås fullt ut når de analyseres på et mikronivå, gen slående, ja. Det er en av de rare tingene der konsekvensene av større samfunnsmessi- som kan hende når man arbeider som histori- ge strukturer alltid vil avtegne seg. ker – at det man skriver om plutselig kan Begge disse trekkene illustreres fullt ut i framstå som samtidig. Det siste drøye året har det som er Carlo Ginzburgs aller mest kjente i det minste bevist at frykten for konspirasjo- bok, Il formaggio e i vermi (Osten og markene) nen fortsatt har makt over vår bevissthet. Den fra 1976. Boka forteller historien om en møl- er en del av det historiske forrådet av forestil- ler fra Nord-Italia som ble brent på kjetter- linger som er med på å styre vår oppfatning av bålet i 1599. Ginzburg kom over dokumen- virkeligheten. Jeg ser det som en av mine opp- tene fra saken mot Domenico Scandella – kalt gaver som historiker å peke på slike historis- Menocchio – i inkvisisjonens arkiver fra ke avleiringer – å ta fra oss vår forestilling om området Friuli, og tegner i boka bildet av en at vi lever uavhengig av fortiden. Alt som kan legmann og håndverker som i løpet av sitt liv bidra til å frarøve oss vår illusjon om historisk i fjell-landsbyen Montereale utviklet et helt autonomi gjør meg i grunnen begeistret. enestående verdensbilde (tittelen på boka kom av Menocchios overbevisning om at jorda hadde oppstått av kaos, «akkurat som [1] ost blir til av melk, og det kom mark i osten, I forordet til en av sine siste bøker beskriver og det var englene», slik han selv forklarte det Carlo Ginzburg seg selv som «en jøde født og til dommerne), og som i tillegg utviste både et samtiden 2 2003 125

forbløffende mot og en slående selvsikkerhet i person, som ikke kunne gjøre krav på noen møte med inkvisisjonens dommere. Osten og stor historisk betydning i tradisjonell for- markene er i realiteten en slags intellektuell stand. Først og fremst var Osten og markene et biografi over den glemte kjetteren: en forsøk på å utvide området for det individuelle gjennomgåelse av hans historie, en redegjø- i historieskrivingen – jeg ville flytte skildring- relse for de intellektuelle strømningene som en av enkeltindividet over fra kulturens virke- hadde hatt innflytelse på ham, og ikke minst lig prestisjefylte felt, fra herskerne og tenker- en nitid studie av de bøkene Menocchio ne, til det vi pleier å omtale som «massene». oppga å ha lest, og måten han hadde lest dem – Hvordan vurderer du nå intensjonen om å på. Resultatet ble en internasjonal bestselger. løfte fram de glemte enkeltmenneskene fra histo- Etter at den engelske oversettelsen i 1980 rien? brakte boka ut til et stort publikum, har beret- – Det gjelder å ikke ha for idealistiske fore- ningen om Menocchio blitt oversatt til tysk, stillinger om dette. Menocchios liv, for eksem- fransk, spansk, hollandsk, svensk, japansk, pel, finnes bare for oss gjennom fortegnelsene portugisisk, serbokroatisk, polsk, ungarsk, til menneskene som forfulgte ham. Retts- gresk og tyrkisk, i nevnte rekkefølge. Boka dokumentene er alt vi har. Og de er såpass snudde opp/ned på Ginzburgs karriere – og utførlige rett og slett fordi han forundret gav møllerens egen livshistorie et nytt og inkvisitorene. I inkvisisjonens dokumenter er uventet kapittel, nesten fire hundre år etter at det underlig nok slik at det først er når kom- han døde. munikasjonen ser ut til bryte sammen at det oppstår en reell dialog mellom partene: Subjektivitet er ingen begrensning Menocchios svar gjorde dommerne forvirrete. Eller fascinerte. Det er ikke helt lett å si alltid. – Det er flere som har påpekt at det er en Men de begynner plutselig å stille nye spørs- sammenheng mellom min egen historie og mål, spørsmål som ikke lenger forutsetter identitet som jøde, og den interessen jeg som standardsvar. Og dermed kan vi få et glimt av historiker har utvist for skikkelser som en virkelighet som i alle andre tilfeller ville ha Menocchio. Det kan de nok ha rett i. Det er vært forsvunnet. Det er en merkelig situasjon svært populært i dag å «avsløre» historikerens for meg som historiker, når inkvisitorenes forskjellige skjulte personlige motiver med spørsmål i forhøret også er mine spørsmål, arbeidet. For meg er det nokså trivielt – det er når vi deler den samme forundringen. De spør jo en selvfølge at vår egen historie styrer våre i mitt sted, så å si. interesser. Derimot er det ingen grunn til å Til en viss grad har nok Osten og markene oppfatte disse subjektive elementene som en dannet skole på dette feltet. Men jeg er ikke begrensning for arbeidet – i de aller fleste tilfel- sikker på om det er utelukkende positivt. De ler vil de heller være en mulighet. For meg var siste tiårenes sosialhistorie har tidvis blitt en det først og fremst avgjørende at jeg ikke selv slags fortegnelse over historiens stolte tapere. var bevisst denne koblingen – dermed kunne Jeg er splittet her: På den ene siden er det den bidra til å styre oppmerksomheten min, åpenbart viktig å utforske de sidene av histo- men uten at jeg ble bundet av selve bevissthe- rien som skikkelser som Menocchio represen- ten om dette. terer. Men jeg er lite villig til å bidra til en – Hvordan ser du på Osten og markene i alternativ motkulturell tradisjonsbygging, et dag? slags nederlagets heltegalleri. Da gjør vi histo- – Det er slående hvor mye tid og plass jeg rie til ideologi, og det er aldri en god ting. brukte på å rettferdiggjøre selve prosjektet; å – Men boka di gir Menocchio en stemme. Er skrive en bok om en fullstendig ukjent enkelt- ikke det viktig i seg selv? Det er vanskelig å 126 samtiden 2 2003

unngå å bli slått av at han som brukte så store byens avlinger. Ginzburg undersøker i boka deler av livet sitt på å bli hørt, nå endelig kunne en serie rettssaker mot benandanter i Friuli på få et publikum, og en form for anerkjennelse? 1500- og 1600-tallet. Hans tese er at de under- – Vi er forpliktet overfor de døde. Vi er for- lige forklaringene til de «gode» heksene gir pliktet til å tale sant om dem. Og Menocchio oss et glimt av en folkelig fruktbarhetskult fant en ettertid og et publikum gjennom boka som må ha eksistert før, og parallelt med, den mi, det er riktig. Ikke minst har han blitt en kristne religionen – en kult som han til sist kulthelt lokalt: I Montereale ble det opprettet finner igjen i forvridd form i den kirkelige et eget Menocchio-senter osv. Den lokale forestillingen om heksesabbaten. Denne tesen reaksjonen har nok vært ekstra sterk fordi det gikk ikke bare imot de rådende oppfatning- fortsatt finnes mange fra Scandella-familien i ene om heksesabbaten, men stred også mot området, de får sin egen historie vekket til den vanlige forståelsen av den folkelige religi- live. Og så har du alle de leserne som har onen i Europa etter antikken. Tesen skulle identifisert seg med Menocchio på forskjellig oppta Carlo Ginzburg i nesten tretti år fram- vis. Men jeg syns det er vanskelig å slå fast en over, og arbeidet med den munnet i 1989 ut i gang for alle at nå er Menocchio «blitt hørt». storverket Nattens ekstase. En dechiffrering av Dette er en uoversiktlig prosess, og ofte føler heksesabatten. Ginzburg regner boka som sitt jeg meg nokså perifer i den. Boka kom ut, den hovedverk. ble en suksess, og så ble den overtatt av leser- – Alt begynte med en tilfeldighet. Det fleste ne, som har tatt den i bruk for egne formål. av oppdagelsene jeg har gjort som historiker Jeg var helt uforberedt på dette, underlig nok. har begynt sånn. Jeg tror at en på avgjørende Det er spesielt ironisk siden boka utforsker punkter i forskningsprosessen må forsøke å nettopp denne prosessen – Menocchios egen være så dum som mulig – at en må tillate seg erobring av andres skrifter, leserens makt å dvele ved den rikdommen som ligger i det å over teksten. ikke forstå. På den måten stiller en seg åpen for de tilfeldighetene som oppdagelser springer ut av. Jeg var egentlig ferdig med debutbo- [2] ka da jeg kom over en referanse til en mann I 1966 utga Carlo Ginzburg sin første bok, I som i 1692 var anklaget som varulv i Livland benandanti. Boka introduserer et tema som [dagens Estland og Latvia]. Han hadde fortalt skulle komme til å prege store deler av dommerne at han enkelte netter forandret seg Ginzburgs karriere som historiker: koblingen til en ulv og sloss ved Guds side mot hekser og mellom hekseforfølgelsene og folkelige religi- djevler som ville stjele avlingene. Utsagnene øse forestillinger. Også denne gang er vi i regi- hans stemte i forbløffende detalj overens med onen Friuli, og også denne gang er inkvisito- benandantenes. Var virkelig likhetene tilfeldi- renes forundring basis for prosjektet: Under ge? Eller kunne det være slik at disse tilfellene et avhør i 1575, der to menn er mistenkt for viste til noen felles forestillinger som opp- hekseri, får dommerne servert en forklaring rinnelig hadde vært utbredt over et større om magi, ville nattlige ritt og hemmelige ritu- område? Jeg rakk å skrive om deler av I benan- aler som ser ut til å passe pent inn i deres fore- danti i siste liten, men jeg visste at jeg i rea- stillinger om den fryktede heksesabbaten. liteten måtte begynne hele arbeidet på nytt. Men én ting stemmer ikke: De tiltalte nekter blankt for å være hekser. De er tvert imot Forvrengende og formidlede kilder benandanti – dvs. «de som gjør godt» – gode kristne som om nettene slåss for Kristus mot –I Nattens ekstase beskriver du ritualer og de fryktelige heksene som vil ødelegge lands- fruktbarhetsreligiøse forestillinger fra en rekke samtiden 2 2003 127

forskjellige sammenhenger – både historisk og geo- sammen på riktig måte. I dette tilfellet, hvor grafisk – som på forskjellige måter ligner dem du kildematerialet både var knapt og svært fant hos benandantene og den baltiske varulven. spredt, ble sammenligningen et helt avgjørende Du kartlegger forbindelsene mellom dem, og ender verktøy. Ta benandantene og varulven i på den måten med å beskrive et sett med myter, Livland: I utgangspunktet var det ingen ting ritualer og overbevisninger som har røtter langt som forbandt disse to tilfellene historisk. Men tilbake i menneskenes forhistorie og strekker seg da jeg sammenlignet dem, ble jeg slått av en over store deler av jordkloden. Du er ikke redd for rekke likhetstrekk. Sammenligningen kan å gape over for mye? etablere likheter der en ellers bare ville foku- – Arbeidet med Nattens ekstase bød på store sere på forskjeller, og det var helt avgjørende metodiske problemer for meg. Vi må huske at i dette prosjektet.

Det er et besynderlig trekk ved

moderne intellektuell historie at ord Foto: Nils Vik som «sannhet» og «virkelighet» har fått et slags reaksjonært preg.

de forestillingene vi har å gjøre med her, Jeg har for eksempel et kapittel i boka som befinner seg på historiens nattside, så å si. Vi handler om halting. Varulvene i Livland ble vet lite om dem. Vi har knapt kilder til dem. ledet av et haltende barn. Jeg ble etter hvert Og når de en sjelden gang kommer til syne i slått av hvor mange myter og riter som for- skriftlige kilder er de alltid formidlet – og der- bindes med defekte ganglag. Hvis man tar med forvridd – av en fremmed instans, enten utgangspunkt i en tradisjonell historisk ana- det er en eventyrsamler, en antropolog eller lyse, vil man aldri komme på å vurdere om det en inkvisitor. Stoffet er altså i seg selv svært faktisk finnes en historisk sammenheng – slik vanskelig tilgjengelig. I tillegg er dette i sin jeg forsøker å vise i boka – mellom Akilles’ natur uhåndgripelige fenomener, som ikke hæl, den manglende skoen til Askepott og den kan gis enkle og entydige historiske forkla- kinesiske Yu-dansen, hvor man drar føttene ringer. Det betyr ikke at de aldri har eksistert, etter seg slik at man får en hoppende gange. eller at de ikke har vært viktige. Vi har å gjøre Men når man først har oppdaget denne likhe- med en side av den historiske virkeligheten ten, som er vanskelig å benekte når man først som er fundamentalt annerledes enn den his- blir oppmerksom på den, da sitter man plut- torikere tradisjonelt har befattet seg med. selig med et genuint historisk problem – som Men disse fenomenene er vel ikke uvesentlige bør utforskes. Det er derfor sammenligningen for faget? er en slik unik historisk ressurs: Den hjelper – Enkelte har anklaget deg for å la spekulasjo- oss å formulere forskningsmessige spørsmål. nene få fritt spillerom i boka. Hvordan vil du selv For meg utgjorde nettverket av mytologiske beskrive din metode i Nattens ekstase? og rituelle likheter som jeg oppdaget under – Som historikere må vi innrette metoden arbeidet med Nattens ekstase ett eneste stort etter de kildene vi har. Selv et begrenset sett av historisk spørsmål, et av de største jeg kunne spor vil kunne fortelle oss uendelig mye om forestille meg, og som jeg var nødt til å forsø- en større virkelighet, hvis vi bare setter dem ke å besvare, selv om det betød at jeg benyttet 128 samtiden 2 2003

meg av metoder og innfallsvinkler som ville ut hvorfor du sto opp om morgenen i dag, kunne føre til at jeg tapte ansikt som «seriøs ville dine biografiske opplysninger være like historiker». relevante som en analyse av hele det kapita- listiske produksjonssystemet i alle sine forgre- Et eksperiment i størrelse ninger. – I prinsippet kunne dermed alle hendelser gjø- – Men er det ikke en motsetning her, mellom res til gjenstand for like storstilte utlegninger som sammenligningen og kronologien? Nattens eks- dem du har gitt heksesabbaten i Nattens ekstase? tase begynner med skildringen av hendelsene – I prinsippet kunne de nok det, ja. våren 1321. Du går altså fra å skildre et par – Kunne vi ikke da like gjerne si at alt henger måneder i et konkret år innledningsvis, til å ville sammen med alt, og så er vi ferdig med det? si noe fundamentalt om hele menneskets eksistens – Men er ikke det sant, da? At alt henger på jorda avslutningsvis. Hvordan lar de to per- sammen med alt? Det er jeg overbevist om. spektivene seg forene? Det er ikke noen meningsløs ytring heller, slik – Jeg anser først og fremst Nattens ekstase du forsøker å antyde. Vi må bare ikke formu- som et slags eksperiment i størrelse. Tanken om lere denne tanken som et svar, for da blir den å sammenføye det aller minste og det aller fullstendig triviell, drepende kjedelig. Vi må største i én bok – mikro- og makrohistorie på formulere den som et spørsmål. Da er det bare samme tid, kan du si – tiltrakk meg. Det er i å sette i gang. tillegg en polemisk intensjon med oppbyg- ningen: Den kan forstås som en kritikk av det du kan kalle «middel-historien»; det vil si en [3] type historie som kritikkløst slår seg til ro Carlo Ginzburgs barndom og oppvekst er med de forklaringsnivåene vi oppfatter som merket av foreldrenes venstreradikale politis- «naturlige» i en gitt sammenheng – en nasjon, ke engasjement. Men selv har han aldri vært en epoke, en tidsperiode osv. Jeg ville forsøke politisk aktiv. I det drøye tiåret som har gått å vise at man aldri kan ta omfanget av noen siden utgivelsen av Nattens ekstase, har likevel undersøkelse for gitt. Den skalaen vi tar i bruk problemstillinger som i vid forstand kan kal- er alltid med på avgjøre hvilke svar som er les politiske stått sentralt i forfatterskapet mulige å komme fram til i ethvert tilfelle, hans. Mest direkte ser vi det i boka Il giudice e enten det er på mikro- eller makroplanet. lo storico fra 1991, som omhandler saken mot De to nivåene du snakket om må ses sam- Ginzburgs nære venn gjennom mange år, den men: Innledningsvis følger vi etableringen av italienske skribenten og aktivisten Adriano forestillingen om heksesabbaten, i et gitt Sofri, som i 1988 ble dømt til 22 års fengsel for område og i en avgrenset tidsepoke, gjennom attentatet på politikommissæren Luigi konkrete og daterbare historiske hendelser. Calabresi. I boka gjennomgår Ginzburg i Men hvor kommer dette fra? Hvordan kan vi detalj bevismaterialet i Sofri-saken, og stiller forklare at tanken om ville nattlige ritt, hem- grunnleggende spørsmål både ved vitneutsag- melige ekstatiske riter, kultiske samlinger nene som lå til grunn for tiltalen, og ved det osv., kobler seg på de konkrete forestillingene italienske rettssystemets virkemåter mer om konspirasjonen som vi kan finne tydelige generelt. Men boka er også et bidrag til de forklaringer på? Da er vi over i en annen siste tiårenes debatt om historiefagets vesen, skala. Det er egentlig et helt allment poeng: gjennom sin refleksjon over historikerens og Enhver hendelse, uansett hvor ubetydelig den dommerens roller, og deres forhold til sann- er, speiler en større sammenheng. Hvis jeg heten og fortiden. Ginzburgs interesse for for- som historiker skulle forsøke å forklare fullt tellingen og hans kritikk av den tradisjonelle samtiden 2 2003 129

historieskrivingen har gjort at han ofte har enn det vi er vant med fra rettshistorien eller blitt plassert på den postmoderne fløyen i his- den politiske historien. toriedebatten. Det er en plassering Ginzburg selv har strittet imot. I en rekke artikler har Et utall mulige forklaringer han framstått som en ihuga forsvarer av det historiske sannhetsbegrepet og som en over- – Men har ikke kritikerne vært med på å vise raskende hissig kritiker av den postmoderne hvordan mye av det vi har tatt for gitt i histori- historieteorien. en, mange av de historiske «sannhetene» vi har – Jeg registrerer at jeg ofte blir innrullert regnet som «bevist», som du sier, faktisk er kon- blant «fienden». Det er et vitnesbyrd om hvor struksjoner? forenklet hele teoridebatten i historiefaget – Den postmoderne motviljen mot den har vært. Selvfølgelig er historieskriving kon- autoritære historieskrivingen deler jeg fullt struksjon:Vi setter sammen biter av det som er ut. Jeg deler også langt på vei den skeptiske overlevert oss fra historien for å skape et over- posisjonen. Jeg er helt enig med dem som sier bevisende bilde av fortiden. Men det er også at det alltid vil finnes et utall mulige forkla- rekonstruksjon. Det er denne grunnleggende ringer på et historisk fenomen, og at vi kan- spenningen – det uregjerlige og ofte uforutsig- skje aldri vil kunne si hvilken som er den rik- bare samspillet mellom disse to prinsippene – tige. Men at vi dermed skal utelukke tanken som utgjør historiefagets egenart. Men på om at én forklaring er riktigere enn en annen, begge sider av debatten har det vært vanskelig det kan jeg ikke forstå. Tilflukten i relativis- å ha disse to tankene i hodet samtidig.Vi skul- men er for meg et altfor lettvint svar på de le i prinsippet aldri hatt noen debatt om sann- utfordringene vi står overfor – både i historie- het i historien. Vi skulle i stedet hatt en debatt faget og i samfunnet ellers. Den er grunnleg- om bevis. På hvilken basis kan man argumen- gende forfeilet i mine øyne; både intellektuelt, tere, som historiker? Hva vil det si at noe er et politisk og moralsk. Det er et besynderlig historisk bevis? Når blir en historisk påstand trekk ved moderne intellektuell historie at motbevist? Det er slående hvordan postmo- ord som «sannhet» og «virkelighet» har fått et dernistene tilsynelatende helt kritikkløst har slags reaksjonært preg, mens ord som «drøm» overtatt den naive positivismens idé om den og «begjær» har blitt oppfattet som radikale. uomtvistelige og objektive historiske kilde, Den konservative kulturelle posisjonen har kilden som én gang for alle kan fortelle oss på den måten blitt den radikale. Samtidig har den endelige sannheten. Dette er jo en full- en kastet vrak på helt basale kategorier i den stendig foreldet idé, men det har ikke forhin- kritiske tradisjonen. For venstresida har dette dret at det er den debatten har dreid seg om. vært et fatalt feilgrep. Det er i det hele tatt et Man har tilsynelatende tatt det for gitt at hvis slags eskapistisk drag ved hele 68-bevegelsen man kan påvise at det ikke kan finnes full- som jeg har hatt veldig vanskelig for å forsone stendig objektive kilder til historisk kunn- meg med. På samme måte opplever jeg mye av skap, så har man påvist at det ikke kan finnes debatten om postmodernismen i historiefaget historisk kunnskap. Det er selvfølgelig tull. som grunnleggende misvisende; det har vært Det vi derimot trenger, er et mer subtilt en skinndebatt som har bidratt til å dekke begrep om det historiske bevis – et begrep som over de reelle kunnskapsteoretiske og politis- ikke minst tar høyde for alle de spesielle pro- ke vanskelighetene vi står overfor som histo- blemene som oppstår når vi studerer forhold rikere i dag. som ligger utenfor det tradisjonelle historiefa- – Er det riktig å si at en av disse utfordringene gets domene, og som er avhengig av et anner- for historiefaget er forholdet til litteraturen? Du ledes kildebelegg og en annen type bevisførsel har skrevet flere steder om din interesse for den 130 samtiden 2 2003

modernistiske tradisjonen. Men den litterære denne tvangen. Det var selvfølgelig en latter- modernismens problematisering av vårt forhold lig tanke. Den litterære formen historikeren til virkeligheten trekkes gjerne fram som et av de anvender vil alltid være et av de to sentrale fil- beste eksemplene på det umulige ved et tradisjo- trene som skiller selve den historiske framstil- nelt historisk prosjekt? lingen fra den fortidige virkeligheten som – Dette er enda en kunstig motsetning. Å beskrives. Det andre er selve kildene, bevisene betrakte historie og litteratur som to fullsten- vi gjør bruk av. Og begge disse filtrene inne-

Jeg tror at en på avgjørende punkter i forskningsprosessen må for- Foto: Nils Vik søke å være så dum som mulig.

dig atskilte felter er både misforstått og uhis- bærer i realiteten en uendelighet med poten- torisk. De har alltid eksistert i dialog med sielle forvrengninger. Ideen om den enkle his- hverandre, mer eller mindre overlappende. Å toriske fortellingen er like latterlig som ideen gjøre et voldsomt nummer av at historieskri- om det ugjendrivelige historiske beviset. ving til tider er fiksjon, og i tillegg ofte trekker veksler på litteraturens modeller, det fore- Vår kunnskap er fragmentarisk kommer meg nokså meningsløst. En mye mer utfordrende problemstilling – både for histori- – Selv har du holdt fast på en egen skrivestil helt en og litteraturen – er å se hvordan begge disi- fra den aller første vitenskapelige artikkelen din. plinene faktisk deler en forpliktelse overfor Teksten er bygget opp av et utall uavhengige sannheten, og hvordan en til forskjellige tider avsnitt eller småkapitler, noe som gir et spring- har overholdt denne. Jeg oppfatter blant annet ende og essayistisk inntrykk, selv i en murstein den litterære modernismen som et forsøk på å som Nattens ekstase. Hva er bakgrunnen for finne fram til nye former for sannferdighet, denne formen? ikke minst på et formelt plan. Framfor alt på – Jeg fant denne måten å disponere stoffet den måten er den relevant for meg som histo- på da jeg som ung mann leste noen essays av riker. den italienske økonomen og senere ministe- Ethvert litterært grep – enten du finner den ren Luigi Einaudi – faren til den berømte for- i en fiksjonstekst eller en historisk tekst – syn- leggeren. Den stemte overens med noen liggjør virkeligheten på sin måte, synliggjør grunnleggende preferanser hos meg, først og sin del av virkeligheten. Spesifikke språklige fremst fascinasjonen for filmen, og for monta- former står i forbindelse med spesifikke for- sjen. Montasjen tilsvarer det jeg oppfatter som mer for sannhet, kan du si. Det er en form for det konstruktive elementet i det historiske formell tvang her, vi blir tvunget til å se noe, arbeidet. Den synliggjør at vår kunnskap er og utelate noe annet. Fortellingen, for eksem- fragmentarisk, og at den oppstår som resultat pel, har sine egne innebygde begrensninger, av en åpen prosess. Det har alltid vært en en slags sekvensiell tvang: Noe må komme ambisjon for meg å vise fram usikkerhetene i først, noe etterpå. Da jeg skrev Osten og mar- mine egne hypoteser, min egen nøling i det kene drømte jeg om å skrive hele boka på én jeg skriver, slik at leseren selv kan ta stilling eneste gigantisk side, slik at jeg kunne unngå til dem. Som historikere bør vi etterstrebe å samtiden 2 2003 131

gjøre tekstene vi skriver demokratiske, i den skrev det forordet ... For å si det sånn: Jeg ville forstand at de kan kontrolleres utenfra, at nok ikke brukt det sitatet i dag. Walter leseren blir involvert ikke bare i resultatene vi Benjamin skrev dette som jøde og radikaler har kommet fram til, men også prosessen som under annen verdenskrig, i en situasjon hvor har ledet dit. alt håp var ute, og håpet likevel måtte holdes – I årene som har gått etter at Nattens eksta- levende. Det gir det en spesiell sprengkraft. se kom ut, har du stort sett publisert essay eller Sitatet viser samtidig tilbake til en idé med essaysamlinger. Unntaket er boka om saken mot dype røtter i vår tradisjon – tanken om at alt til Adriano Sofri. Den skiller seg vel i det hele tatt slutt skal frelses, selv Djevelen skal reddes på sterkt ut fra det øvrige forfatterskapet ditt. den siste dag, som en av kirkefedrene skriver. – Det har du rett i. Jeg syns det er svært van- Det er en stor tanke. Men jeg har vanskelig for skelig å snakke om den boka. Det var det før- å tro på den.Til det virker alt for sårbart, både ste jeg hadde skrevet som hadde fokus direk- livet og historien, naturen vi lever i. Jeg synes te på en aktuell begivenhet. Dessuten hadde det er vanskelig å se noen mening i historien. boka et helt klart formål: Jeg ville ha frigitt Jeg tviler aldri på om det er noe mening i det Adriano Sofri og de to andre som var tiltalt for å være historiker, men jeg tviler sterkt på om attentatet på Calabresi. Boka var ment som en historien har noen mening. handling. Det preget selvfølgelig skrivingen. Det vi husker er heller ikke uproblematisk. Men handlingen mislyktes. Det er smertefullt. Tenk på «alt som noensinne har skjedd», som Boka har ikke hatt noen effekt, så vidt jeg kan Benjamin skriver– og hvor lite vi har bevart av se. Den skaffet noe oppmerksomhet rundt det. Nesten ingenting! I tillegg har vi ingen saken, det er så, men den utførte ikke noe. garanti for at det er det viktige vi vet noe om. Adriano Sofri sitter fremdeles fengslet. I den Ta oss selv: Vi vet ikke engang om vi husker forstand er den minst effektive av bøkene det som er verdt å huske fra våre egne liv. Og er mine, på tross av at den er den mest hand- det vi husker om oss selv rett? Tenk på alt som lende og politiske. har betydning som vi aldri tenker over, ikke – Betyr det at boka var mislykket? Ville du ha rekker å bli ordentlig klar over. Det aller meste skrevet den annerledes hvis du skulle tatt fatt på av det som virkelig er viktig i verden vil anta- den i dag? geligvis aldri bli overlevert, aldri bli husket. – Nei, jeg ville nok skrevet akkurat den samme boka. Men det gjør ikke saken noe Historie som kollektiv hukommelse bedre. – Du sier at bøkene dine ikke har vært politis- – Men du har skrevet et sted at vi mistet en avgjø- ke i tradisjonell forstand. Men enkelte steder i for- rende måte å forholde oss til fortiden på da vi forfatterskapet ditt har du likevel henvist til et slags lot tanken om at noen til slutt skal stå til doms frigjøringsprosjekt, selv om dette kanskje er mer over historien, at rett og galt engang skal få sin utopisk enn politisk. I forordet til Osten og mar- endelige belønning. Hva betyr det? kene siterer du den tyske filosofen Walter – Det er noe problematisk ved så utvetydig Benjamin: «Intet som noensinne har skjedd kan å knytte vår historieoppfatning til forestilling- anses som tapt for historien. Men først den forløs- en om minnet, om hukommelsen. Vi snakker te menneskeheten kan nevne fortiden i alle sine gjerne om historien som den kollektive enkelte momenter». I et slikt perspektiv får histo- hukommelse – men den kollektive hukom- rikeren nærmest en religiøs funksjon – en som melse er en størrelse som ofte har fungert på arbeider for å huske det som er glemt, og dermed glemselens premisser. I den europeiske forløse menneskene? nasjonsbyggingen eller det 20. århundres – Jeg vet ikke … det er svært lenge siden jeg store ideologiske bevegelser har den kollekti- 132 samtiden 2 2003

ve hukommelsen først og fremst vært effektiv også var aktiv som sosialist under krigen, og i kraft av alt den har utelukket: Historien har senere skulle bli president i Italia. Jeg oppda- kunnet bli omdannet til en rekke symbolske get da at han hadde sittet i samme fengsel som og abstrakte størrelser som alle viser til Vår min far, og at han faktisk hadde møtt ham, Ærefulle Fortid: Revolusjonen, Krigen, rett før han døde. Faren min hadde rukket å si Klassekampen, Germania, Marianne, Den én ting til Pertini, før vokterne skilte dem:«Vi ukjente soldat osv., osv. Selv den personlige må for all del huske ikke å hate tyskerne.» hukommelsen er jo av vesen selektivt: Vi hus- Historien må aldri gjøres til en kilde til skyld ker bare det vi ikke har glemt. Minnet er så å for neste generasjon. Det som har skjedd kan si vevet inn i glemselen. Derfor har den jødis- ikke oppheves eller gjøres om. Men tanken ke historikeren Yosef Yerushalmi påpekt at om historisk rettferdighet innebærer likevel det motsatte av «glemsel» egentlig ikke er en egen måte å forholde seg til historien på, «minne», men «rettferdighet». Det var tanken en egen form for anerkjennelse av fortiden. om den endelige historiske rettferdighet som lå Det er jo den endelige anerkjennelsen som er til grunn for den gamle domsforestillingen, og kjernen i forestillingen om dommen, slik jeg jeg kommer ikke fra at det er en mer tilfreds- ser den. Det er vanskelig å uttrykke dette pre- stillende modell for en reell historisk bevisst- sist, men det slo meg de årene jeg bodde i het enn dem vi opererer med i dag. Tyskland at jeg kunne merke en veldig for- Men tanken om dommen må ikke forveks- skjell på dem som hadde denne bevisstheten, les med tanken om gjengjeldelsen. Dette er og dem som ikke hadde den. På dette planet avgjørende. Min far døde av tortur i fengselet kan du si at jeg som historiker tar del i et poli- i 1944, og ingen av oss i familien så ham de tisk eller etisk prosjekt: Vi kan ikke forandre siste månedene han levde. Mange år senere historien. Men vi kan bidra til å opprettholde leste jeg selvbiografien til Sandro Pertini, som forbindelsen til den.•

Carlo Ginzburg i oversettelse

Nattens ekstase. En dechiffrering av heksesabbaten, oversatt [engelsk utgave The Cheese and the Worms. The Cosmos av Erik Ringen, Pax, Oslo 2002 [opprinnelig italiensk of a Sixteenth-century Miller, oversatt av John and utgave i 1989] Anne Tedeschi, Routledge, London 1980. Opprinnelig Spor. Om historie og historisk metode, Museum italiensk utgave i 1976] Tusculanum, København 1999 [et utvalg av The Enigma of Piero. Piero della Francesca, oversatt av Ginzburgs artikler i dansk oversettelse, større og mer Martin Ryle og Kate Soper, Verso, London 1985 [opp- oppdatert enn den engelske antologien fra 1989] rinnelig italiensk utgave i 1981] Clues, Myths, and the Historical Method, oversatt av John The Judge and the Historian. Marginal Notes on a Late- og Anne C. Tedeschi, Johns Hopkins University Press, twentieth-century Miscarriage of Justice, oversatt av Baltimore 1989 [utvalg av artikler] Antony Shugaar, Verso, London 1999 [opprinnelig Benandanti. «De goda häxmästarna», oversatt av Eva italiensk utgave i 1991] Östenberg, Brutus Östlings bokförlag Symposion, No Island is an Island. Four Glances at English Literature in Stockholm 1991 [engelsk utgave The Night Battles. a World Perspective, Columbia University Press, New Witchcraft & Agrarian Cults in the Sixteenth & York 2000 Seventeenth Century, oversatt av John og Anne History, Rhetoric and Proof (The Menachem Stern Lectures), Tedeschi, Routledge, London 1983. Opprinnelig itali- Brandeis University Press, Hanover 1999 ensk utgave 1966] Wooden Eyes. Nine Reflections on Distance, oversatt av Osten och maskarna. En 1500-talsmjölnares tankar om ska- Martin Ryle og Kate Soper, Verso, London 2002 [opp- pelsen, overs. Lars Lindmark, Prisma, Stockholm 1988 rinnelig italiensk utgave i 1998]