Historien Om Mitt Liv

Historien om mitt liv

Forord

Tider skal komme Tider skal henrulle Slekt skal følge slekters gang.

Historien om mitt liv er skrevet ut fra egen interesse, men også etter sterk oppfordring fra Einar (sønn) og enkelte av mine kolleger. Da jeg aldri har skrevet dagbok er historien basert på egen hukommelse, fotoalbums og lysbilleder. Jeg har også beholdt alle mine 7.ende sanser fra 1970 til nå. Der kan jeg finne datoer for alle mine eksterne møter og reiser i jobb sammenheng, men ikke noe fra mitt private liv. Jeg vil ikke gå inn på min slektstavle. De som måtte være interessert i denne kan finne den på Einar’s hjemmeside på internett. Av mine besteforeldre både på mors og fars side var nok kvinnene de sterkeste personlighetene. De var henholdsvis Konstanse Alice Bekkevahr, født Hanssen og Ellen Marie Heier født Trøften. Særlig den siste var en virkelig personlighet hvilket vil fremgå av minnetalen klokker og lærer xxx Hoel, faren til Sigurd Hoel, ga ved hennes begravelse. Einar har en avskrift av denne talen. Det sies at far, den yngste av hennes barn, hadde meget av hennes gemytt.. Mor og far giftet seg 18 Desember 1926. Far var da 40 år og begge hans foreldre var døde. Jeg så derfor aldri dem. Mor var 10 år yngre. Mormor døde i midten av 1930 årene og jeg kan så vidt huske henne. Morfar døde under krigen i en alder av 80 år, Han husker jeg meget godt.

Denne historien begynner med min fødsel.

Barneårene, 20.04. 1929 til 09.04. 1940

Jeg velger meg april I den det gamle faller I den det ny for feste Det volder litt rabalder, Men fred er ei det beste.

Fig. 1 Blåsen 2

Jeg ble født 20.ende april 1929 kl. 10’ på 11 på Blåsen 2 (Villa Fæste), Stabekk, Fig. 1). Min eldste bror Jon ble født 29.ende november 1927 kl. ½ 9 aften og min yngste, Brede, 6’ over 10 aften 1930 Vi var derfor tre gutter som vokste opp sammen så nær i alder som vi kunne komme uten å være trillinger Vi vokste opp i et harmonisk, borgerlig hjem, komplett med hushjelp, først Anna og senere Ruth og Gordon setteren Tom som ble etterfulgt av engelsk setteren Tom. I de første årene hadde vi også egen barnepike, søster Augusta. Far var ingeniør i Norsk Hydro. Han kom fra Rjukan og deretter til Notodden der Jon ble født. Far flyttet til Hydro’s hovedkontor Oslo i 1928 og kjøpte da Blåsen 2. Mor var lærerutdannet og underviste på Rjukan der de traff hverandre. Hun var ”hjemmeværende” etter de ble gift. Vi hadde en stor hage nærmere 3 mål med eple-, plomme-, kirsebær- og morelltrær samt bringebær, rips, stikkelsbær og solbærbusker. Vi hadde hytte, Tennungsagen, mellom Tennungen og Murua i Nord Odal. Det var opprinnelig en husmannsplass under farsgården Heier i Nord Odal. Vi hadde også en bil, Fiat 1924 modell. Da det var en åpen kalesje bil ble den bare brukt i sommerhalvåret. Resten av året sto den ”stallet opp” i garasjen til ing. Rye, som var en gammel venn av far fra Rjukan tiden og nå bodde på Lysaker.

Jon var nok av utseende mest lik mor og jeg hadde tatt etter far til den grad at alle som kjente far på samme alderstrinn ga uttrykk for forbauselse. En gang i slutten av 1960 eller begynnelsen av 1970 årene var jeg innom Samvirkelaget på Sagstuen da en gammel gubbe som satt der utbrøt: ”Du er sønn hans Sigurd ser jeg”. Vel, far var ikke den værste å ta etter, det være seg av utseende og ellers. Hvem Brede lignet på var det dissens om mellom mor og far. Mor mente han lignet svært på hennes bror Agnar, men far holdt på tante Mathea (Trøften). Det var en sterk dame, ugift, virket som lærerinne i Odalen og hadde reist et kapell inne i ”Trautskogen”. Jeg husker jeg så det en gang i tretti årene. Fig. 2 viser kjerne familien. Bildet er tatt av fotograf Benkow (faren til senere stortingsmann og stortingspresident Jo Benkow). Bildet er tatt ca. 1935. Matrosdress var finklærene for små gutter den gang. Jeg er 4 nærmest far, Jon nærmest mor og Brede i midten. Fig. 3 er jeg som ettåring i mai 1930 og Fig, 4 er fra 17.mai 1930 der Jon og jeg er sammen med søster Augusta.

Fig. 2 Kjærnefamilien 1935: Far, Knut, Brede, Jon, Mor

Fig. 3 Her er jeg i hagen, mai 1930

Fig. 4 Med søster Augusta og Jon ved stenbedet 17.mai 1930

Våre venner i de første barneårene var Martin og Jan Grøndal, sønner av tannlege Grøndal på Stabekk. Familien Gisholt flyttet inn i Alme’s hus (Blåsen 5) i midten av 30 årene. Der var det tre barn; Lars (ca. 2 år eldre enn meg), Marit (jevnaldrene med meg) og Astrid som var 4 år yngre. Særlig Lars og jeg ble gode venner. De flyttet imidlertid til en leilighet i Oslo i 1940 så vi mistet kontakten. Ellers hadde vi ikke så mange venner i den nærmeste omgangskretsen. Dette skyldtes nok for en stor del den noe merkelige inndelingen av skolekretsene. Vi tilhørte Lysaker skole, mens for eksempel Blåsen 1 og 5 samt alle langs Utsiktsveien og oppover Åsveien var Jar skole. Den samme inndelingen gjaldt også da vi kom tilbake i 1968. Einar, og senere Ellen, gikk på Lysaker men barna til Liesberg i Blåsen 1 alle gikk på Jar. Familien Grøndal bodde ved jernbane broen på Stabekk så Martin og Jan gikk på Lysaker. Vi gikk derfor innom der vær dag på vår veg til skolen. Bekjentskapet var imidlertid fra før vi begynte på skole. Jeg antar det var på grunn av Grøndal som var tannlege. Vi hadde forøvrig felles ”parktante” i vår spedeste barndom. Jeg kan huske hun tok oss med på spasertur til Stabekk stasjon og en liten park som lå på den andre siden av Gamle Drammensvei, tvers overfor ESSO stasjonen.

Fig. 5 viser parktanten sammen med Jon, Martin, Knut hos Grøndal Oktober 1931 6

Far, som var ingeniør, var interessert i alle nymotens ”greier”. Vi fikk derfor i løpet av 30 årene vaskemaskin i kjelleren, kjøleskap på kjøkkenet, mix-master. Elektriske tannbørster fikk vi også, men de ble aldri noen suksess. På pallen ved trappen ned til kjelleren sto det en iskasse Jeg kan aldri huske at den var i bruk, men den sto der fremdeles da vi overtok huset i 1968. Jeg fjernet den selv en kveld jeg kom hjem fra en bedre middag, hvilket jeg aldri skulle ha gjort. Den var tung som bly å måtte slåes i stykker før den kunne fjernes. Jeg burde jo ha visst at den var isolert med grafitt, men som skrevet over så hadde middagen vært god!! Jeg fikk en fryktelig jobb med støvsuger og senere dusj før jeg kunne legge meg. Jeg antar Ragnhild og barna var hos hennes mor på Kongsberg. Å ha bil var heller ikke så alminnelig. Grøndal hadde garasje, men ingen bil, Gisholt hadde verken garasje eller bil mens vi hadde bil, men ingen garasje. Vi hadde også høyfjellssol. Det var et stort monster av en ting med kvartslamper og varmelampe. Den sto på solværelset hvorav navnet. Om vinteren sto vi da på rekke i Adam’s drakt mens mor leste høyt fra en bok. Vi hadde på store ”Fantomet” briller når vi hadde ansiktet mot solen. .Gjennom alle årene fram til begynnelsen av krigen fikk vi melk levert fra Faale, Ballerud gård. Om sommeren kom den i spann lever med hest og kjerre, om vinteren hest og slede. Steinbedet i hagen fikk far planlagt av frk. Faale som var utdannet hagearkitekt. Kolonialvarene kjøpte vi hos landhandler Pettersen i huset på Stabekk torg som nå er bokhandel. Walstad åpnet sin kolonial i den nye Stabekkgården da den var ferdig en gang i første halvdel av 30årene På Stabekkstasjon drev også Pedersen fiskehandel. Mor og far kjøpte imidlertid all sin fisk hos Beylegård på øvre Stabekk der det nå er eldresenter. De fikk sin tradisjonelle jule-lutefisk gratis i 1953 da de hadde handlet den der i 25 år. På øvre Stabekk drev også fru Sørbye sin slakteforretning. Jeg husker sagmugg på gulvet og skrottene som hang ned fra taket. Den lå der hvor Peppes Pizza holder til i dag.

Om vinteren gikk søndagsturene med mor og far på ski hjemmefra, som regel til Østernvannet. Det var jo ikke mye bebyggelse eller biltrafikk. Villaene i Trudvangveien og film atelieet ble først bygd i siste halvdel av 30 årene og på oversiden av Øvrevoll lå Fossum gårdene med fine jorder for skigåing før en kom inn i marka på oversiden av gårdene. Ellers lagde vi hopp i Blåsen. Der var det jo ingen biltrafikk i det hele tatt. Hall, Blåsen 1, og Gudrud, Blåsen 3, hadde begge bil, men de kjørte inn på baksiden fra Clausenbakken. Storengveien ble ikke utbygd før etter krigen. Fra Kino-siden stoppet den omtrent der hvor Kyrresvei kommer inn og fra Jarskole stoppet den der Njålveien kommer inn ved Speiderhuset så vi hadde åpen mark og skog,”Jarskogen”, bort til det. På hver sin side av speiderhuset lå det en hoppbakke, Lille Jar og Store Jar. Noen skihopper ble jeg aldri, men jeg drev det til 16 m. i Lille Jar. Utstyret var ski med lær-bindinger og beksømstøvler. Kandahar bindinger ble først vanlig under krigen. Om våren og sommeren var vi mer mobile da Fiaten var ute av garasjen. Ofte kjørte vi til Øverland og gikk derfra til Muren der det var servering, eller vi fortsatte brattbakkene opp til Haslumsetra. Der var det ingen servering, men hester (Fig. 6).

Fig. 6. Brede, Knut, Jon og mor betrakter hestene på Haslumsetra, sommeren 1932

Vi kunne også kjøre til Sundvollen og gå opp Krokkleiva og bort til Kongens utsikt (Fig.7).

Fig. 7. Jon, mor, Knut, Brede og Tom på Kongens utsikt, sommeren 1937

Varme sommerdager kjørte vi til Haldenbrygge på Snarøya og badet, Det var ikke mange folk der den gangen (Fig. 8).

Fig. 8. Jon, Brede og Knut på stranden ved Halden brygge, 24 juli 1932

For det meste lekte vi i vår hage. Grøndahls var nokså pertentlige. De hadde en stor gressplen ned mot Nyveien, men den fikk vi omtrent ikke lov til å gå på. Gisholts bodde jo til leie og hadde ingen hage i det hele tatt. Far var temmelig liberal og tolerant overfor vår livsutfoldelse så vi fikk lov til å boltre oss i hagen omtrent som vi ville. Noen få områder var ”out of bonds”, for eksempel stenbedet som var mors. Dette ble i meget stor grad akseptert av oss barna, ellers holdt hun et øye med at det ikke gikk for vilt for seg og jeg kan enda høre 9 bankingen med ringfingeren hennes på vinduet, dersom vi prøvde å ta epler fra trærene. Nedfallsfrukt kunne vi spise så meget vi ville av. Det var jo ikke så lett med frukt sen høstes og vinteren den gangen, og vi holdt oss med epler til ut i februar. Hagebringebærene var heller ikke lov å røre, men villbringebærene kunne vi spise så meget vi ville av. Av og til lurte vi på om hun hadde øyner i nakken da vi var overbevist om at vi ikke ble iakttatt. I hagen slo vi ball, lekte gjemsel, cowboys og indianere, skjøt på blink med hjemmelagde piler og buer, for ikke å snakke om sykling rundt huset. Om vinteren fikk vi bruke trehjulsyklene inne og syklet rundt spisebordet. Jeg må ha vært temmelig høyrøstet. Mor fortalte at en gang var Gudrud i Blåsen 3 kommet ut på verandaen og ropt: ”Nå må du være stille da Knut”. Stakkaren skulle jo sove middag. Jeg var visst blitt temmelig forarget da ”det var jo ikke bare meg”. At Jon skulle bli forretningsmann var åpenbart allerede fra de tidligste barneårene. Om våren/sommeren/høsten var hans favoritt lek å drive butikk med løvblad som penger, der de forskjellige tresorter hadde sine valører. Jeg skal ikke gå i detalj, men gjengir et notat far skrev. Ut fra våre aldre som han refererer må det være fra 1937.

”Vi har tre gutter Jon 10 år, Knut 8 år og Brede 7 år.

Vi bor i et hus med en have med mange terrasser og mange trær både frugttrær og lind, løn, hassel og bjørk. Faste lekekamerater er brødrene Martin og Jan, henholdsvis 9 og 6 år gamle samt Lars, Marit og Astrid henholdsvis 11, 8 og 4 år. Enkelte gange kommer Hansemann, 7 år og Atti, 4 år på besøk. Særlig efter hjemkomsten fra sommerferien omkring 15 august merket jeg at de var livlig optatt med å leke butikk og når jeg gikk i baven hørte jeg omsetningen gå livlig fra biler og radioapparater til diamantringer, armbåndsur osv. og enkelte steder var det kolonialvarer som mel og sukker som blev omsatt. Priserne varierte sterkt hørte jeg, nogen gange dreiet det sig om 10 til 20 tusin kroner og mindste beløp syntes å vere 500 kroner. Andre dage gjalt det beløp på 5 til 10 kroner. Biler og radioapparater blev markert med spesielt formede træstykker, desuten markerte glassbiter, istykkerslått stentøi, spesielt formede stener, glassperler osv. de forskjelligste varer og betalingen var grønt friskt løv, "bladpenger." Enkelte gange kunne også virkelige gjenstande omsettes skjønte jeg, for på søndagsturer i skogen når jeg skulle finne godkvae og ikke hadde kniv kunne Jon redde situationen ved å trekke op en gammel lommekniv med brukket blad, som han hadde kjøpt for så og så mange tusin i "bladpenger".

En aften jeg kom hjem gikk jeg bort til Jan og spurgte hvad han var for noget. Han var tannlege som faren og så hadde han en butikk ved siden av. Du tjener vel grovt med penge som tannlege sa jeg. Nei det gikk dårlig, de feilte som regel noget mer og så gikk de til Jon som var lege.

Jeg gikk så bort til Jon som netop mottok flere tusind kroner for en vellykket opration utført på Martin (klippet mandler). Jeg spurgte Jon hvad han hadde ved siden av. Han var lege og hadde bank og tjent. godt. Jeg så da at alle ved siden av sit fag hadde en eller annen forretning som var merket ved stener. Innenfor var varerne stablet op og de forskjelligste verksteder markert. Pengerne som markertes med grønne blade, pålydende efter arten, var stablet op i bundter og lagt mellem flate stener. Jeg satte mig ikke nermere inn i systemet denne gang men så en aften jeg stod og hugg ved og gutterne var borte i geburdadagslag kom Jan med en stor bunke med grønne blade. Gutterne er borte sa jeg. Det gjør ingen ting sa Jan, jeg skal bare ordne op i butikken min. Da gutterne kom hjem fortalte jeg at han hadde været her og at han hadde med sig en stor bunke med grønne blad. Å han skulle bare skifte ut slitte bladpenger sa de i kor. Senere på aftenen spurgte jeg Knut hvorledes de hadde ordnet 10 pengesystemet. Jo de startet med å få sig tildelt et likt antall kroner markert ved blad og et lønneblad kunne være 1000 kr. et hasselblad 500 et linneblad 100 o.s.v. De hadde bare lov å skifte ut slitte. blad med nye. Så begyndte handlen og forretningerne. Men hvordan går det så sa jeg, det blir vel nogen som bruker op pengene sine. Jeg hadde nemlig hørt en dag at Marit, som var gift med Knut, hadde gåt til Jon og bedt om penge da Knut var lens, hvorpå Knut øieblikkelig hadde forlangt skilsmisse da han ikke ville ha en kone som tigget. Jo, sa Knut, det blir som regel Jon som blir sittende med alle pengerne og da blir det aldeles umulig. Alle ting blir så billige at han får kjøpt hvad han vil for 5 kroner. Hvad gjør dere da da sa jeg. Da laver vi oprør og så begynder vi på nyt i gjen, sa Knut. Jeg spurgte hvor mange det var av dem og fikk høre at i går hadde også Hanseman og Atti været med. Atti forstår vel ikke stort av det sa jeg. Å atti er ikke verst sa Knut men Hansemann skjønte ingen ting. Han ville plukke bladpengerne fra træerne han.”

I midten av tredve årene begynte vi på Kesta Syrist danseskole om høsten. Det foregikk i kinofestsalen på hjørnet mellom Storengveien og Gml. Ringeriksvei. Dette gjentok seg hvert år frem til krigen, men vi betalte bare første gang da Kesta deretter, som altid manglet ”herrer” ringte opp til mor og spurte om vi kunne stille. Dermed sikret hun seg tre ”herrer” med en telefon. Kesta Syrist var en høy staselig dame. Søsteren, Hanna, var mindre og jeg husker henne som alltid brunkledd. Hun spilte piano. Favorittene hennes som alltid ble dratt frem når en dans skulle demonsteres var Arve Eskeland og Eva Møller. Dansene var polka og vals, senere kom ”swing” in. Vi gikk også polynese. Antrekket var først matrosdress, senere vanlig dress og hvite hansker + lakksko.

I spisestuen hadde vi piano. Det var lite brukt. Mor hadde lært noe pianospill i forbindelse med lærerutdanningen, men det ble som regel bare benyttet julaften for å spille ”Jeg er så glad hver julekveld”, ”Glade jul”, ”Deilig er den himmel blå” o.s.v. Det ble imidlertid besluttet at å spille piano var noe vi burde lære så vi begynte hos fru Kinge. Hun var presteenke og bodde på Tjernsrud. Jeg drev det ikke videre lang og etter å ha stått fast et par ganger i en fremføring av Nissedans på et semester slutt ble min mor, fru Kinge og jeg enige om at det nok var like godt at jeg sluttet. Jon og Brede drev det noe lenger, men heller ikke de ble noen virutoser.

Middagene spiste vi i spisestuen lagd og servert av Anna/Ruth under overoppsyn av mor. Det var alltid to retter, Enten hovedrett og desert, eller suppe og hovedrett. Fralampen over spisebordet hang det en ringeklokke. Manglet det noe, eller vi skulle skifte rett ringte mor på klokken og Anna/Ruth kom inn og ble gitt de nødvendige ordre. De hadde sin middag på kjøkkenet med Tom under bordet.

Juletreet sto i spisestuen. Vi brukte alltid levende lys med et par bøtter fylt med vann stående i beredskap i kjøkkengangen. Det gikk alltid bra. Julaften fikk vi barna den vanlige julematen som barn liker, ribbe og medisterpølser. Før jul kom det alltid en kasse med disse sakene pluss flattbrød og noen flasker med hjemmelaget vin fra tante Inger (Trøften) i Odalen. Hun hadde i sin tid gått på Statens lærerinneskole i husstell på Ringstabekk og fungerte som husholderske for sin ugifte bror, Torstein, som var ugift og drev gården. Det var forreste ttre søstre, foruten Inger var det Gorunn og Dagmar, alle ugifte. Gorunn var lærerinne på en skole i Oslo og som ofte var hos oss. Da hun kom snakket de alltid odalsk, ellers snakket far alltid rent riksmål untatt når han var sammen med odølinger. Dagmar hadde også gått på Statens lærerinneskole i husstell og underviste i faget i Horten. Etter vi hadde spist vår middag, spist mange kaker og åpnet alle pakkene ringte vi til Blehrs der også tante Karen m. familie og morfar var, for å takke for presentene. De hadde da enda ikke begynt å spise middag. Så gikk 11 vi guttene til sengs mens mor og far spiste sin lutefisk med tilbehør i fred og ro. Lutefisk juleaften var en tradisjon far hadde med seg fra Odalen og som Ragnhild og jeg tok opp igjen da vi kom tilbake til Norge i 1968. Når vi guttene begynte å spise julemiddagen sammen med mor og far husker jeg ikke, men det var sikkert under krigen. Mor leste juleevangeliet fra den lille boken Ellen har nå. Ellers var vi ikke mye religiøse i den forstand at vi gikk i kirken. Mellom dåpen og konfirmasjonen tror jeg vi var der en gang og det var en juleaften i Ullern kirke under krigen. Men det var jo litt spesielt i det prestene var avsatt og fikk ikke lønn. De kunne imidlertid holde gudstjenester i kirkene og ble lønnet fra kollekten. Mange av naboene omkring var medlemmer av den såkalte Oxford bevegelsen. Far hadde latt seg overtale til å gå på et av deres møter. Under møtet var det vist vanlig at et av medlemmene sto fram og bekjente synder han hadde begått siden sist. Far mente at dersom han ikke hadde gjort noe verre enn det han bekjente så var det lite å snakke om. Det ble med det ene møte. 1ste juledag kom Martin, Jan og Gisholt barna alle iført det vi hadde fått av nye klær. 2ndre juledag var det familie middag hos oss med Blehrs (onkel Tom, tante Sissi, Thomas og Mona) og Vigsnæs (onkel Sigurd, tante Karen og Ivar) som gjester. Nytt års aften var vi hos Blehrs. Da gjaldt det å komme seg av gårde like over midnatt for å rekke siste tog fra Skarpsno ca. kl. 01. Jeg var på disse nyttårsselskapene fram til nyttårsaften 44/45. Etter krigen søkte jeg andre steder for å være sammen med jevnaldrene.

Noen lørdager kunne vi få 50 (eller 25) øre til kino. Det var som regel vesterns med Tom Mix, Gene Authrey eller Ken Manyard som heltene Midt under fremvisningen var det alltid pause da det skulle skiftes film. Da gikk det en Freia gutt rundt med et stort brett rundt livet og solgte sjokolade. En gang bestemte Lars, Martin, Jan og oss tre seg for at vi heller gikk på Svingen konditori for pengene. Vi hadde nok dårlig samvittighet for jeg husker vi ble enige om hva vi skulle fortelle våre respektive foreldre vi hadde sett dersom de spurte og samtalte med hverandre. Akk ja, det gjorde de selvfølgelig ikke og jeg kan ikke huske de spurte oss en gang.

1935 var vi for første gang på Tennungsaga. Det skulle bli vårt faste sommerferie sted for mer enn 10 år fremover. Her var det vel vi først traff fars bror, onkel Einar. Han var ungkar og bodde på hybel på Løkker tvers over veien for Heier gården. Jeg lærte senere at han hadde to sønner, hvorav han vedkjente seg den ene. Jeg har aldri truffet han, men ifølge Liv Heier, ikke Jons datter, men konen til min fetter som overtok gården etter farens (onkel Hans) død, var han som farens utrykte bilde. Onkel Einar og far hadde arvet Tennungsaga, Hytta, og 1000 mål skog sammen. Når vi var der var det alltid hyggelig når onkel Einar kom. Nettene sov han i snekkerstua vegg i vegg med vedskjulet.

Fig. 9 Knut, onkel Einar, Jon og Tom ved de store furuene (1938)

Fig. 10. Mor, Jon, onkel Einar, Brede og Knut på hytta, sommeren 1935 (Tom bundet ved hytteveggen).

Før krigen kjørte vi med Fiaten til Heier-gården der den ble parkert. Hvordan vi fikk plass begriper jeg nesten ikke. Foruten far, mor og oss tre gutta var også Anna, senere Ruth, med i tillegg til Tom. Det skal visst ha vært noe av et syn. For noen år siden traff jeg Marit Gisholt igjen. Hun glemte aldri hvordan vi ble stablet inn i bilen, fikk bomulls dotter i ørene før far startet opp og vi vinket adjø for sommeren. På Heier ble bagasjen lastet over på sleip før turen gikk opp til Tennungen; først gikk hesten med sleipen og så vi andre på rekke og rad. Jeg gikk alltid bakerst, ikke av frykt for at noen skulle skyte meg i ryggen, men fordi jeg da kunne holde min egen fart tenkende på dette og hint, og raspe med noen blåbær underveis uten at noen skyndte på meg. Ved Tennungen hadde Narum hytte. Han drev kolonial forretning nede i Odalen et sted og da vi kom dit vanket det alltid Solo og annet mineralvann. Bagasjen ble lastet over i Narums robåt, en synkeferdig gammel sak, hvoretter far rodde oss over vannet og så var det bare 5 minutter til hytta. Vi holdt oss ellers mest til Murua der vi hadde båt og fisket ørret og abbor med garn og oter. Melk, egg og annet kjøpte vi på Invidia ca. 10 minutters gange fra den andre siden av Murua. Der bodde Anders og Berthe Fig. 11). Anders arbeidet for Heierbråten som hadde naboskogen til vår på Eidsvoll siden. Berthe hadde vært i tjeneste på Heier da far var gutt. Hun var vel noen år eldre enn far. De hadde et par kuer, noen sauer, gris og høner. Jeg husker en gang vi kom dit og de pløyde åkeren, Berthe dro plogen og Anders styrte. En skal nok et stykke ned i U-landene for å se noe slikt i dag! Første sommeren vi var der var det strålende vær, men sommer nr. 2 var meget regnfull. Det jeg husker spesielt fra den var tømmerhoggerne som drev i Heierbråten skogen. De tilbrakte natten i en gammel utlåve like utenfor skigarden vår. En times tid før de sluttet for dagen sendte de yngste mann, en ung gutt, ned til utløa for å lage maten. Jeg husker han satt i regnet og fikk fyr på bålet for å steke flesk og koke poteter. Ikke rart at Hedmark gikk under navnet ”det røde fylke” der kommunistene sto sterkt.

Fig. 11 Berthe og Anders på Invidia (1941)

Da far, med sin lange arbeidserfaring på Rjukan alltid ville forsikre seg om at tingene skulle gå som planlagt, hadde han før vi dro på hytta første gang i 1935 kjørt oss til Lifjell høyfjellshotell i Telemark med streng beskjed til mor om at vi måtte ut på tur hver dag. Vi var der en ukes tid før far hentet oss hjem igjen. Jeg husker ikke så meget fra oppholdet bortsett fra at vi var meget på tur og at det var et sted som var litt vanskelig der stien gikk rundt en bergknatt ned en brusende bekk nedenfor. Jeg husker også en mann som vi kalte Baden.Baden, jeg tror etternavnet var Baden. Da vi dro sto han på verandaen utenfor rummet sitt og vinket adjø med et stort laken. Det er merkelig hvilke inntrykk det er som festner seg i bevistheten.

På Hytta var det alltid noe å ta seg til. Fisket gjorde v i Murua der vi hadde båt. Det var mest med garn, noe med oter og litt med stang. Fisken var ørret og abbor. Det var utrolig mange måltider vi har hatt med dette gjennom årene og særlig under krigen kom det jo godt med.

Fig. 12. Far sløyer fisken

Ellers var det også mye bærplukking, blåbær med melk og sukker vanket det vær dag som etterrett i sesongen. Melk hentet vi på Invidia. Vi kunne drive med bueskyting (Fig. 13)

Fig. 13. Skyting med pil og bue (1939) Far, Brede, Knut, Jon Som små ble det mye leking og ”dam” bygging i bekken Fig. 14)

Fig. 14. Knut, Brede, Jon i Bekken 1937

Anders Invidia slo gresset på hytte vollen, hæsjet det og tok det inn i den gamle låven når det var tørt for så å dra det på kjelke over til Invidia på vinterføret. Vi hjalp han gjerne med slåtten (Fig. 15).

Fig. 15. Jeg hjelper Anders med slåtten, Brede og Jon ser på (1940)

På hytte vollen drev vi også meget med badminton (Fig. 16)

Fig. 16. Mor og Brede spiller badminton, jeg skyter med bue, Jon ser på og Tom nyter livet (1939).

På hytta hadde vi gramofon. Til å begynne med hadde vi bare plater fra fars ungkarsdager og de var av varierende kvalitet. Sommeren 1939 bedret platesituasjonen seg noe da far og onkel Einar hadde besøkt ”Vi Kan” utstillingen i Oslo og kom tilbake med plater som ”Swing klokker”, ”Opus Hansen”, ”Båtsmann og dekksgutt”, ”Pass godt på dit hjerte Margrethe”, for ikke å glemme: Hadelands valsen danser vi Den kan vi aldri glemme For aldri vi er så lykkelig Som når vi er der hjemme. Marta, Margrete og Gunnvor og Karen Bor på Hadeland, ja Hadeland Intet sted i verden så pent er som der.

Flere av platene var nok fått gratis da de sluttet med ”Bruk Hellesens radio og lommelykt batterier gutter. Verdens beste.”

Vi besøkte også Vi Kan utstillingen etter vi kom hjem fra hytta. Den lå i Pippervika mellom Akers Mek. og Skarpsno, omtrent der hvor Kieler fergen og flere av danskebåtene går ut nå. Formålet med utstillingen var visst å vise hva Norge kunne få til industrielt. Det jeg husker er imidlertid jagerne Sleipner og Ægir som var fortøyd der og hvor vi kunne gå om bord. Jeg husker vi snakket med flere av offiserene som viste oss rundt. Ægir gikk ned allerede i aprildagene 1940, mens Sleipner kom over til England og gjorde tjeneste under hele krigen.

Som gutter fulgte vi med i verdensbegivenhetene. Den spanske borgerkrigen som begynte sommeren 1936 og ikke tok slutt før våren 1939 , Musolinis angrep på Etiopia i 1935 og Albania i påsken 1939 var begivenheter som gjorde inntrykk. Hitlers forskjellige utspill, først med Østerrike og senere Tsjekoslovakia fulgte vi nøye med i. Etter den andre verdenskrigen begynte med tyskernes innmarsj i Polen 1.9.1939 og russernes angrep på Finland, Vinterkrigen, ble situasjonen fulgt daglig. Våre sympatier var selvfølgelig farget av våre foreldres og den var så desidert for de allierte mot aksemaktene og nazismen, og for Finland mot Russland.

Høsten 1935 begynte jeg på Lysaker folkeskole. De første tre årene hadde jeg frk. (i virkeligheten fru) Kjelberg som klasseforstander. Fig. 17 er tredjeklassen avbildet høsten 1937 eller vinteren 1938.

Fig. 17 Som tredjeklassing på Lysaker folkeskole høsten 1937, helt til venstre i midterste rad.

I fjerde klasse fikk vi mannlig klasseforstander. Det var vanlig den gangen at kvinnene hadde de tre første årene (småskolen) og at mennene så tok over fra fjerde klasse og oppover. Vi fikk en ”gammel” mann til lærer, Højdal. Jeg har ikke noe spesielt inntrykk av han, men husker han hadde en fiolin på toppen av skapet i klasserummet som han av og til tok ned og spilte på. Min musikkinteresse vokste ikke av det. I småskolen dro vi om våren noen ganger sammen med klassen til frøken Nilsen med buss til Lommedalen der hun hadde hytte. Ellers kan jeg huske klassetur med buss til sjømannskolen på Ekeberg og korkene på flaskene med den hjemmelagde saften spratt i været under rystingen.

Vinteren 1939 ble Holmenkoll rennene arrangert for siste gang til etter krigen Vi var der sammen med mor og Martin og Jan sammen med herr Grøndal. Far og fru Grøndahl var ikke med. Vi hadde tribuneplass. Grøndahl hadde med seg lommelerke med cognac som han og mor koste seg med. Ellers husker jeg spesielt en ”pølsegutt” som solgte varmepølser med lompe fra et stort brett han hadde rundt magen, skled og falt til stor oppstandelse fra publikum. Den den gang obligatoriske hunden i bakken opptrådde også så rennet måtte stoppe til den var fjernet. Til vår store skuffelse var det svenske Sven Selånger som vant.

Fornebu flyplass åpnet først i juli 1939. Jeg husker far kjørte oss ut dit i anleggsperioden. Etter den åpnet kunne vi slenge oss på syklene når vi så et fly komme inn nede i Oslofjorden. Vi rakk da frem i tide til å se de lande. I tillegg til DNL, som vesentlig fløy et småfly, Svanen, for postombringelse var det KLM og Lufthansa som besørget utenlandstrafikken. I lys av det som skjedde senere har man jo sin spesielle mistanke om årsaken til at Lufthansa fløy denne ruten nok ikke bare var inntektene fra passasjer trafikken.

Krigsårene 9. april 1940 – August 1945

Ja vi elsker dette landet Nu som aldri før Trossig stiger det av vannet Lever mens det dør Just fordi det valgte modig Undergangens kår. Skal det gro og grønnes frodig Gjennom tusin år

Jeg husker da jeg gikk til sengs om kvelden mandag 8. april var jeg litt sår i halsen, det kunne være en liten ”vårforkjølelse”. Jeg vurderte hvorvidt denne kunne gi meg grunn nok til ikke å gå på skolen dagen etter, men bestemte meg til å vente med å si fra til mor før om morgenen. Lite visste jeg at jeg aldri mer skulle gå på skole i skolebygningen til Lysaker folkeskole. Tidlig om morgenen ble vi vekket. Da hadde flyalarmen gått og far bestemte at vi måtte gå i kjelleren. Kjelleren var jo som kjellere flest på den tiden før vi bygde om etter å ha overtatt huset i 1968. Det var kull-, ved- og potetboder, bryggerhus, rullebod og matkjeller. Ikke noe særlig hyggelig sted å være i lengere tid. Far var stadig oppe for å se om det var falt ned noen brannbomber. I 1939 hadde det gått ut oppfordring til folk om å rydde opp på loftene nettopp med tanke på dette. Vi hadde brukt daværende skraphandler Dønnum som bodde i Vollsveien like overfor Jar skole, til å utføre dette. Dønnum ble senere en av de mest beryktede ”gestapister” og torturister i Norge, dødsdømt og henrettet etter krigen. Hans sønn var noen år eldre enn oss og gikk på Jar skole. Her ble han leder for den lille flokken av ungdoms hirden og fulgte senere i sin fars fotspor og ble torturist. Han var for ung til å bli dødsdømt etter krigen og hva som er blitt hans skjebne aner jeg ikke. Kjelleren var ikke noe blivende sted og etter noen timer fikk vi lov til å gå ut i hagen. Der hadde vi fin utsikt over begivenhetene fra hasselbuskene ved Blåsen gjerde tvers over for innkjørselen til Gudrud. Tyskerne hadde enda ikke greid å lande. Været hadde letnet og vi så bølge etter bølge med tyske transportfly av typen JU 52 som kretset over og måtte vende tilbake. De første tyske flyene landet ved 0830 tiden selv om skytingen fortsatte fram til ca. kl. 0900. Ved 1130 tiden ble vi vitne til et tysk flyhavari. Et JU 52 hadde tatt av fra Fornebu for å returnere til base. Det fikk ikke ordentlig høyde og kom bort i et tre på toppen av Malurtåsen for så å ramle ned i en hage i Kyrres veg på hjørnet mot Clausenbakken.

Fig. 18. JU 52 havarerer i Kyrres vei, 9. april ca. kl 1130

Kort tid etter så vi de første tyskerne. En patrulje var sendt fra Fornebu for å se til det havarerte flyet. . De kom opp Åsveien fra Stabekk og vi var da nede i hagen på hjørnet mellom Blåsen og Åsveien.

10 april var den store panikk dagen. Rykte spredte seg om at engelskmennene skulle komme å bombe Oslo sønder og sammen. Hvordan ryktet oppsto strides de lærde. Var det engelskmennene eller tyskerne som satte det ut, eller var det bare løst slarv som festnet seg og ble til sannhet, Selv er jeg tilbøyelig til å mene det siste da det er vanskelig å se hvordan det kunne tjene verken engelskmennene eller tyskerne. Johs. Schanke var venn av mor og far fra Rjukan tiden. Han var kontorsjef hos Schøyen bil sentraler og organiserte en buss for at vi kunne evakuere. Den kom og tok oss med, men far ble igjen hjemme for å passe hus og eiendom. Han måtte imidlertid legges inn på Ullevåll sykehus for en periode da han led av søvnløshet. Med i bussen var også familien Blehr, onkel Tom ble heller ikke med, og morfar samt en hel del for meg ukjente mennesker. Meningen var at vi skulle kjøre til Klekken turisthotell der det var ordnet ned rum. Da vi kom til Sundvollen fikk vi beskjed om at til Klekken kunne vi ikke dra da det foregikk harde kamper. Hele hotellet brandt faktisk ned under disse kampene. Vi kjørte da til Hønefoss hvor vi overnattet på et hotell. Den 11te april kjørte vi til Bergland, like forbi Sokna, der det var ordnet med plass til oss på noen gårder. Mor og vi tre guttene tok inn på Narverud gård (Fig. 19), Mens morfar, tante Sissi, Thomas og Mona fikk plass på nabogården, Nyhus (Fig. 20).

Fig. 19. Narverud gård

Fig. 20. Nyhus

Vi var i Sokna en snau måned før fant det trygt for oss å komme tilbake. Han var selv da også hjemme fra sykehuset. Min 11 års fødselsdag ble derfor ”feiret” på Sokna, Fig21.

Fig. 21. 20 april 1940. Fra venstre: Brede, Knut (prøver å se litt lei meg ut), Jon og Mona. Thomas står bak.

Det var ingen kamper der vi bodde, men Gulsvik var ikke så langt derifra og der foregikk noen av de hardeste kampene i syd Norge. Ofte kom tyske fly i lav høyde over oss for å beskyte de norske stillingene: Her utførte jeg forresten min første ”sabotasje” aksjon. Jeg hadde funnet en del planker med spiker i vedskjulet og en tidlig morgen snek jeg meg ubemerket opp til vegen. Her la jeg plankene med spikerne opp over veien og forsvant. Senere på dagen da jeg gikk forbi var plankene fjernet, sannsynligvis av en irritert norsk gårdbruker. Som sabotasjeaksjoner går var det vel ikke meget å snakke om, men det viste sinnelaget. Jeg kan si med en gang at også senere under krigen da det kunne se svært mørkt ut var det aldri noen tvil hos oss om hvem som til slutt ville dra seieren hjem. Det ble ikke noe mer skole den våren og vi dro tidlig til hytta der vi var hele sommeren. Far kom opp i sin sommerferie. Ellers kom onkel Einar opp som regel om helgenene og hadde med seg noe proviant. Melk, smør og egg fikk vi på Invidia og garnfisket bidro meget til føden. Vi kunne jo ikke lenger bruke bil så reisemåten var nå, og under resten av krigen, med tog til Eidsvoll, buss derifra til Finsbråten. Herifra fikk vi drosje langs en skogsvei til Utsjøen. Fra Utsjøen til Invidia var ikke vegen lang. Der hadde vi sengetøyet, ulltepper og skinnfeller, hengende så vi hvilte ut der mens en løp rundt Murua til hytta for å hente båten og ro den over til Invidia stranden. Enkelte bemerkninger biter seg fast i erindringen. Jeg husker Berthe’s klassiske om Hitler fra 1940 ”Dem skulle arrestere han”. Senere under krigen ble vi nødt til å reise denne ruten da Nord Odal ble erklært som grensesone og en måtte ha grense sone bevis for å reise dit. Fig. 22 viser oss guttene på hytta i 1940.

Fig. 22: Brede med Tom Knut Jon

Livet under krigen

Jeg skal nå prøve å skildre litt av mitt liv under krigen da jeg tror kanskje det vil interessere barn, barnebarn og de som eventuelt må komme etter. Det vil kanskje bli litt springende og usystematisk, men jeg skal gjøre mitt beste for at det skal bli lesbart. 22

Som sagt returnerte vi fra Sokna første halvdel av mai. Noe mer skole ble det ikke før om høsten etter at vi hadde tilbragt mesteparten av sommeren på hytta. Jon var da 12, jeg 11 og Brede 10. Vi kunne bli speidere når vi var 11 så Jon og jeg tilfredstilte kravet. Brede fikk imidlertid også tillatelse til å bli med og vi utgjorde kjernen i Panter patruljen, 2. Stabekk tropp. Andre Pantere var Knut Kolsrud som bodde i Utsiktsveien nr. 2 (han omkom for øvrig like etter krigen da han var litt for vågal på tur på Kolsåstoppen og falt ned og omkom. Jeg tror også Martin Grøndal var med. Jeg husker ikke fornavnet til patruljeføreren, etternavnet var Rød. Han var senere med i Mil.org og døde under krigen. Jeg er ikke sikker på om han ble skutt eller døde i konsentrasjonsleir i Tyskland. Møtestedet var ”Speiderhuset” ved Jarbanen der 2. Stabekk disponerte et rom og hver patrulje sin vegg. I tillegg til ”Panter” utgjorde patruljene ”Rein” og ”Mår” troppen. Det var 3 tropper i Stabekk kretsen; første, annen og tredje Stabekk. I annen Stabekk var det også ”Ulvunger” og ”Rovere”. Blant Roverne hadde vi Knut Selmer, Rolf Marstrander, Hermann Høst og Per Stavem , alle senere meget aktive under krigen. Sistnevnte forsvant allerede som 16 åring. Han kom seg over til England og Canada der han fikk fly utdannelse i Little Norway og fløy Spitfire resten av krigen. Faren var kaptein i utenriksfart. Han kom hjem etter krigen, tok artium på Stabekk i 1946 og ble lege. Han var også en stor idrettsmann og deltok olympiader, jeg tror det var i 5-kamp. Han var i min tid fast deltager på dansefestene på ”Valhall” (se senere). Jeg tror Jon benyttet han om lege. Tilbake til Speideren, Jeg husker det var en kretskonkurranse der en av oppgavene var å komponere det beste samle rop. Roverne med Knut Selmer i spissen kom da med følgende (som jeg av en eller annen grunn husker): Annen Stabekk opp, opp, opp. Vi er kretsens beste tropp. Ulver, speider rovere. Panter, Rein og Mårere Opp, opp, opp.

I juni 1941 dro vi på patruljetur med sykkel over Krokskogen og slo leir sånn halveis mellom Guriby (i Lommedalen) og Sundvollen. Det var på et setertun, der det også var en danseplatform. Akkurat den kvelden hadde noen ungdommer fra Lommedalen dansefest der med mye fyll og spetakkel. Dagen etter fortsatte vi turen over Krokskogen, ned Krokleiva til Sundvollen. Der fikk vi nyheten som vel skulle avgjøre hele krigen: operasjon Barbarossa var i gang og tyskerne hadde angrepet Russland. Kort tid etter ble speiderbevegelsen nedlagt og forbudt. De offisielle argumentene var forskjellige, men et vesentlig poeng var nok at speiderbevegelsen etter hvert utviklet seg til et senter for motstand og det var nok ikke så langt fra virkeligheten. Unghirden ble tilbudt som et oppskrytt alternativ. Tilbudet ble imidlertid lite benyttet i vår omgangskrets.

Skolegang under krigen.

Bygningen til Lysaker folkeskole ble brukt som kasserne av tyskerne under hele krigen. Vi ble derfor overført til Jar skole der vi gikk i skift henholdsvis morgen og ettermiddag. Høsten 1940 begynte jeg i sjette klasse. Vinteren 1941 og 42 var meget kalde og da det ikke lenger var tilgang til parafin og koks som hadde vært de vanlige fyringsmidler måtte oppvarmingen skje med ved. Midt på vintrene ble skolene stengt i måneder p.g.a. fyringsproblemer. Undervisningen skjedde da etter omgangskole prinsippet der klassene ble samlet i private hjem og lærerne kom og underviste. Jeg husker klassen kom hjem til oss og vi satt rundt spisebordet som vi fremdeles har. Det er klart at undervisningen led under dette. Vi greide nok de eksakte oppgaver som løsning av matematikk oppgaver etc., men fikk ikke med den 23 mer filosofiske og teoretiske bakgrunn. Jeg reflekterte ikke så meget over dette den gangen, men senere som voksen har jeg erfart at jeg manglet den dypere forståelsen som mine kolleger i utlandet hadde. Sommeren 1942 var jeg ferdig med folkeskolen og skulle begynne på realskolen, men hvor skulle det skje? Quisling og hans folk hadde fått det for seg at lektorene på Stabekk dannet kjernen i motstanden mot hans påtenkte ”Riksting”. De ble derfor tidlig arrestert og avsatt og erstattet med Nazi lærere. Det pussige var at da NS folkene kom og Quisling holdt sin tordentale for så og avsette og arrestere dem så var det et par som ikke ble arrestert. Blant dem, Karsten Dehli, som jeg etter krigen fikk som lærer i fransk. Han spurte hvorfor han ikke også ble tatt og fikk bare som svar at han ikke sto på listen. Årsaken til dette var nok at han var offiser og disse var tiltenkt en annen skjebne. Dehli gikk da i dekning i Vest- og Bærumsmarka der han holdt til i forskjellige hytter under hele krigen. Han var sjef for Mil. Org. i området . Senere i fransktimene etter krigen fortalte han meget om den tiden og hvordan Gestapo hele tiden var på jakt etter han, omringet og brandt hytter de trodde han oppholdt seg i. Etter krigen brant han for opprettelsen av Hjemmevernet. Stabekk ble derfor sabotert av foreldrene som etter hvert prøvde å finne andre muligheter. Da freden kom var det omtrent like mange nazi lærere som elever på den skolen. Jon hadde begynt på Valler og flyttet senere til Ris. For meg, og senere også Brede, ble løsningen Vestheim privatskole som lå ved Frognerveien i Oslo. Skolen begynte tidlig om morgenen da bruken av bygningen ble delt med andre skoler der tyskerne hadde tatt bygningene i bruk. Det var å ta morgentoget til Skarpsno kl. 0730 fra Stabekk, høst, vinter og vår, for så raskt å komme seg opp til skolen hvilket vi akkurat rakk før undervisningen begynte. En morgen lå det en mann på fortauet like nedenfor der jeg krysset Bygdøy Alle. Senere fikk jeg høre det var en angiver som var skutt. Vestheim Privat skole var i utgangspunktet en skole for barn fra ”beste vestkant”, men under krigen ble den nok forurenset med ungdom med min bakgrunn. Jeg trivdes imidlertid godt der og fikk mange gode venner, men slik som forholdene var så ble det jo ikke så stor anledning til å være sammen utenfor skoletiden. Min beste venn var nok Ketil Einrem. Han kom fra Røa med noenlunde samme bakgrunn som meg. Han var journalistisk interessert og skrev stiler om livet nattes tid i Oslo; lusefrantz og haleluja møter i Filadelfia menigheten der det ble talt i tunger. Han var for øvrig russepresident for Oslo og Bærum russen i 1947 og utviklet seg til en dyktig journalist, men døde alt for tidlig. Flere av elevene i klassen hadde egne seilbåter og ridehest. Jeg ville jo nødig skille meg ut og ga inntrykk av at riktignok ikke hadde seilbåt, men hest. Noe uventet spurte Kalle Johnsen, sønnen til Store Karl, om hva hesten min het. Da jeg svarte ”Blakken” ble det adskilllig munterhet. Første og annen real, som det het den gang gikk jeg på Vestheim, men høsten 1944 flyttet jeg over til Aas og Foss da Vestheim bare hadde engelsk og ikke real linje. Allerede den gangen ville jeg på reallinjen da den åpnet for flere muligheter for fortsatte studier. Høsten 1945, etter krigen, begynte jeg på Stabekk. Da jeg gikk på skole i Oslo hadde jeg selvfølgelig månedskort til toget og tilbrakte meget tid i Oslo etter skoletid. Jeg gikk mest i svømmehallen på Vestkantbadet som jo var temmelig nær skolen. Ellers var jeg en flittig gjest på Deichmanske bibliotek der jeg lånte mye litteratur. Jeg leste alle de store norske forfatteres verker, dog aldri Hamsun for han var jo nazist. (Faktum er at til dags dato har jeg ikke lest noen av Hamsuns bøker. Skoleårene etter krigen ble jo fylt med andre ting. En gang fant jeg ut at jeg ville se litt nærmere på resturang livet i Oslo og gikk inn på ”Humla” i Rosenkrantz gaten. Den var et yndet tilholdssted for tyskerne med sine ”damer”. Jeg husker de satt der og røkte sine store sigarer. Kelneren ble nok noe forundret da det eneste jeg ønsket å spise var agurksalat. For den trengte jeg ikke rasjoneringskort. Langs Frognerveien der skolen lå var det ofte rassiaer på hjemveien. Da fikk man geværet rettet opp mot brystet og måtte vise hva en hadde i skolevesken. Der var det jo stort sett bare 24 slitte skolebøker og den obligatoriske suppe boksen, Ja, svenske suppen må jo nevnes med noen ord. Et par ganger i uken var det servering av suppe donert av ”søta bror”. Det var havresuppe, ertesuppe og betasuppe som ble servert. Vi hadde derfor alltid med oss en tom hermetikkboks som suppen kunne serveres i. Læreren gikk også omkring og ga oss tran fra en stor flaske. De siste krigsårene fikk vi også ”svenskepakker” et par ganger i året. De inneholdt knekkebrød, havregryn, margarin, noe pålegg som honning, rosiner og sjokolade. Det kom godt med. Det lå ofte navn og adresser fra giverne i disse pakkene slik at vi kunne skrive og takke. Våren 1944 bestemte klassen seg for å sende en kollektiv takk. Den ble forfattet av Ketil Einrem med noen assistanse fra meg og lyder: (jeg har originalen med Ketil’s håndskrift, men den er såpass utydelig at jeg må nesten skrive den ut her) :

Takk til Sverige !

Krigen det verste av alt var kommet til Norge Med den våre lidelser og tallrike sorg Norge vårt kjære dyrebare fedreland Var kommet under krigens jernharde hand

Mange var de, som falt hin vår Mange var de, som da sloss siste år Norske gutter seg til kongens soldater gjorde Men, de kunne kun angriperens kanoner fore.

Kampen, den ble til nederlag, Mannefall og ubehag Men frihetstanken; den ble ved å gløde Den snart oss friheten atter skal føde.

Norge har hatt noen tunge dager Bror Bagge ble sliten, tynn og mager Dagene, de svant til år Og matmangelen ble stor og hard.

Men gamle Sverige, dem oss i nøden ikke glemte Sverige til Norge havregryn sendte Den kom som en uventet gave Til bror Bagges slunkene mave.

Ja, kjære gamle naboland Ta imot mor Norges utstrakte hand Den takk vi dere nå kun kan gi, Men den er varm og oppriktig

En gang, det må ha vært høsten 1943 eller vinteren/våren 1944 fikk vi i oppgave å fremlegge et skriftstykke som særlig hadde begeistret oss. Jeg hadde på en eller annen illegal måte fått tak i den danske dikterpresten Kai Munk’s hyllest til Norge og deklamerte dette. Første vers danner innledningen til dette kapitlet. De to andre er:

Just fordi du valgte modig 25

Undergangens kår Skal du gro og grønnes frodig Gjennom tusen år. Våpenløs du kjempet Norge Sto imens du falt Dine hjerters klippeborge Har holdt stand tross alt Vi der satt i dype dale Både gråt og lo Av din taushets høye tale Klippefast i tro.

Snart går vårens morgenrøde Vinterens natt forbi Snart da blomstrer opp det øde Fossen springer fri Birkeløv og flagget vajer Over gjenløst jord Og med smil i tårer neier Danmark for sin bror

Diktet fikk stor oppmerksomhet, selv om jeg ble informert om at fremføringen kunne vært bedre, men det er ikke så greit med tårer i øynene

Vinteren 1944 ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å gå inn i motstandsbevegelsen. Hvem som spurte meg husker jeg ikke. Jeg sa selvfølgelig ja og fikk beskjed om å holde meg i beredskap inntil videre. Hva vi egentlig var tiltenkt å skulle gjøre vet jeg fremdeles ikke, og faktum er at jeg hørte ikke noe mer om dette før 7 mai 1945.

Skolegangen ble ellers noe oppstykket av lange høstferier der vi ble sendt ut til gårdene for å hjelpe til med innhøstingen, særlig potet og vinterferier da skolene måtte holdes stengt på grunn av kulde og fyringsproblemer. Høsten 1944 gikk det beskjed om at gymnasiastene burde gå i dekning da nasistene planla aksjoner. Jeg dro til fars søster, Anne, og hennes mann Nils Lie som hadde et mindre småbruk på Vestfossen like ved Hoksund. De hadde to sønner, Daniel og Erik, og en datter (Aslaug) som ikke var der da. Disse var mange år eldre enn meg. Det var Erik som var den dyktige av dem. Han bodde for øvrig hos oss noen år etter krigen da han tok ”Mellomteknikeren” i Oslo og er den jeg har hatt noen kontakt med senere. Han drev blant annet med bi-røkt og jeg fikk anledning til å rense spannene med honning hvilket selvfølgelig medførte forspising og at jeg senere ikke har kunnet fordra honning. De hadde hest som jeg fikk sadlet om morgenen for å dra ut på jordene med kjerra for å samle sammen hesje staur og lignende. Dette trivdes jeg godt med. Jeg var vel der en 14 dagers tid før det ble blåst ”faren over”. Jeg trivdes bra på Aas og Foss som holdt til i samme bygning som Vestheim Privatskole men da jeg jo bodde på Stabekk og de andre i Oslo pleide jeg ingen omgang utenom skoletiden. Her traff jeg for øvrig Tore Arneberg som bodde på Jar og som senere skulle bli min beste venn. Jeg var forlover i hans bryllup og han mitt. En annen av elevene var Lars? Midttømmme som senere ble en god venn av min fetter Thomas og som jeg senere har truffet når Thomas har feiret forskjellige ”runde” år. Han gikk under kallenavnet Lakken hvilket jo passet bra med hans senere karriere i Jotun der Thomas var en av direktørene. Jeg husker ikke han, men han husket meg. Han ble russeformann i Aas og Foss i 1947 og er fremdeles levende opptatt av dette!. Jeg husker vi en gang fikk en stiloppgave der vi skulle diskutere film kontra teater og begrunne hvorfor den ene var bedre skuespiller kunst enn den andre. Det var jo i grunnen en merkelig oppgave å få da det i flere år hadde vært parole om ikke å gå på kino da tyskerne alltid puttet inn sine propogandafilmer der. Den siste filmen jeg hadde sett var ”Den forsvundene pølsemaker” (1942?) med Leif Juster ihovedrollen. På teater hadde jeg ikke vært siden familien hadde sett ”Reisen til Julestjernen” på Nasjonal teatret før krigen. Jeg var nok den eneste i klassen som hadde foretrukket teatret da jeg senere måtte forsvare mitt syn 26 overfor resten av klassen som argumenterte for kino. Akk ja, det hjalp med en god porsjon frekkhet og fantasi samt bevistheten om at angrep er den beste form for forsvar. Mens skoletiden på Vestheim hadde vært morgen skiftet, hadde Aas og Foss kveldskiftet. Det gikk fra middagstid til kvelden så jeg kom hjem ved 10-tiden. Mor måtte lappe buksebaken hver kveld. Buksen hadde mye cellull og ble tynnslitt av gnissing på skolebenken. Sko var heller ikke greit, våren 1945 var fottøyet sko med fiskelær og trebunn. Kostholdet begynte også å bli noe vanskelig (se neste kapittel).

Rasjonering, matsituasjonen og matauk

Norge gikk inn i krigen uten mangler verken på mat eller klær, men det tok ikke så lenge før situasjonen ble vanskelig for da freden kom i 1945 nærmest å være prekær. I tillegg til den norske befolkning så hadde vi da ca. 400.000 tyske soldater å fø på. Dette var soldater som var trukket ut fra Russland og Finland og som p.g.a. den allierte blokaden ikke kunne komme tilbake til Tyskland der de nok var svært trengt. Den samme blokaden hindret imidlertid også all import av matvarer til Norge. Det ble derfor mye sild og poteter. Silden var fet ”knubbe sild” fra Oslofjorden og potetene hadde vi dyrket selv. Denne dietten reddet oss, men jeg har faktisk ikke orket ”knubbe sild” etter krigen. Kjøttrasjoneringen, som kom tidlig, Ga oss en kjøttmiddag to ganger i uken. Biffen var stort sett hestekjøtt fra utslitte hester. Ellers gikk det nok i svinekjøtt/koteletter og medister deig, fårekjøtt i sesongen, lammekoteletter og lammebog til får i kål. Det var herlig. Far hadde arvet en liten jordlapp (Stugujordet) på Heier gården, den ble drevet av hans bror Hans, men ga nok til å fø noen sauer. Det var ikke snakk om lammekjøtt, men godt gammelt fårekjøtt. Jeg husker en gang, tror det var våren 1944, vi fikk tilsendt en saueskrott av en sau som de ikke hadde funnet om høsten og som derfor hadde gått ute hele vinteren. Kjøttet var nærmest gjemt i fett, eller talg. Den gjorde seg best som fårikål etter tredje gangs koking!! Høsten 1943 hadde vi en gris på deling med familien Grøndahl. Den bodde i deres garasje mens vi hadde ansvaret for meste parten av maten. Det var mulig da far hver dag kunne ta hjem en bøtte med skyller fra kantinen til Norsk Hydro. Den ble slaktet til jul. En kort tid hadde vi kaniner, Blå Bever, men vi sluttet snart med det. Derimot hadde vi høner. Losji for dem hadde vi innredet i den gamle utedoen nederst i bua nærmest gjerde mot Alme. Vi hadde to verpekasser der de kunne legge fra seg sine produkter. Hønegården var så gjerdet inn nedover skråningen. På tvers inne i ”hønehuset” var det satt opp en vagle der de kunne sitte om natten. Hvordan de greide å overleve de kalde vintrene skjønner jeg ikke. De skiftet faktisk på å sitte i midten. Om vinteren var det da heller ingen egg produksjon, men det ble jo tidlig vår nedover i skråningen der og så snart det ble varmere i været startet produksjonen opp igjen. Av og til fulgte hønene sin naturlige tendens og gikk ”klukk”. Da ville de ligge å ruge på eggene i påvente av kyllinger i stedet for å legge egg. Dette var jo lite lønnsomt og ”Asker og Bærums Budstikke” hadde stadig inserater om hvordan dette skulle avvennes. Våren 1943 lot vi imidlertid nåde gå for rett og i fotoalbumet fra 1943 er det et bilde av ”Perla” med kyllinger i hagen. Det var ”Hvite italienere” vi holdt oss med i likhet med de fleste, men ”Perla” var av en annen sort, brunspraglet og større. Hun var en god verpehøne. Våren 1942 var det ikke lenger mulig for oss å skaffe mat til Tom og den ble avlivet i begynnelsen av april. Vi guttene ble ikke fortalt at den måtte avlives, men vi savnet den jo snart. Til min fødselsdag 20 april fikk jeg den siste gaven fra Tom medfølgende et lite vers skrevet av mor som avbildes her i hennes håndskrift. Fra dyrehimmelrike jeg kikker ned til deg, Og vet at ennå har du nok ikke helt glemt meg. Jeg vet du ville gi meg en kakebit så god Selv om jeg ikke orket å sitte pent på to. 27

Så ta da her for siste gang fra VovvovTom presang Med takk for lek og moro når på melketur vi sprang.

Vov vov Tom !

Spør om tårene rant.

I hagen satte vi poteter alle steder der dette var mulig. Vi hadde også en parsell nede på Hansajordet der hvor Storengveien nå går over. Der dyrket vi også poteter. Jeg husker Brede og jeg spadde opp parsellen første gang den ble tatt i bruk. Det var et slit da hele myra var blåleire. Før vi reiste fra hytta etter sommeren fylte vi ”trunken” til far med blåbær. Det var ca. 30 liter. Dette ble nok saftet da frysere selvfølgelig ikke eksisterte den gangen. Sukker var det også dårlig med da det var strengt rasjonert med meget knappe rasjoner. I høstferien fylte vi den samme trunken med tyttebær. Disse holdt seg jo bedre. Eplene i hagen tok vi godt vare på. Det gjaldt jo at de holdt lengst mulig. Hos oss kunne de vare til februar. Verken far eller mor røkte så vi hadde ikke rasjoneringskort for tobakk da de ble delt ut gjennom foretningen der man var kunde. Far og mor hadde ikke noe kundeforhold. Alkohol var også meget strengt rasjonert. Jeg mener å huske det var en flaske brennevin og en flaske sterk vin om måneden. Far drakk aldri noe utenom de store høytidene, men brennevin var god handle vare for bøndene på gårdene omkring. Jeg skulle ha lyst til å si noe om bøndene i denne tiden. Da Norge gikk inn i krigen var de norske gårdene stort sett sterkt forgjeldet. Ved krigens slutt var det vel knapt en gård som hadde gjeld. Billig arbeidskraft fikk de gjennom skolene som ble stengt om høsten for at elevene skulle delta i potethøsten. Likeledes om våren og våronn. At det var forholdsmessig mange N.S. medlemmer blant bøndene var nå en ting, men de var nok som stand Norges største krigsprofitører, en ting det snakkes svært lite om. Sjokolade fantes ikke, det hendte vi fikk en liten rasjon til jul. Sjokolade var for øvrig rasjonert i Norge til begynnelsen av 1950-årene. Kaffe fikk vi ikke. I steden var det forskjellige typer med kaffeerstatning. Jeg mener å huske navnet ”Norkaf” og jeg tror det var brente bønner. Melk var strengt rasjonert, likeledes smør. For å drøye ut smøret lagde vi såkalt krisesmør, jeg tror det ble fremstilt ved at man pisket melk inn i smøret.

Som en konklusjon må en bare si at alt var rasjonert. Det bør imidlertid tilføyes at helsetilstanden var god !

Privat livet under krigen.

Det var vesentlig å være hjemme om kveldene da blendingen gjorde at det var kav mørkt ute om høsten og vinteren. Da jeg gikk på skole i Oslo og skoletidene var varierende betydde det at jeg ikke hadde noen klasse kamerater i nærheten. Omgangen var derfor vesentlig med Martin og Jan Grøndahl. Radioene ble konfiskert allerede høsten 1941. Det var nok illegale radioer omkring, men det var høyst risikabelt. Ble det oppdaget risikerte man dødsstraff. Det var parole mot å gå på kino. Årsaken til det var at før filmen ble det alltid vist tyske filmaviser med all propaganda. ”Deutschland siegen auf alle Fronten”. Følgelig ble det meget lesing, men bøkene den gangen var relativt dyre. ”Paper backs” var ikke alminnelig. Selv samlet jeg også på frimerker og var sekretær i Bærum filatelistklubb junior avdeling B. Skrev referater som ble trykt i Asker og Bærums Budstikke. Jeg husker Thomas Johan engang spurte meg hvor mye de betalte for det. Jeg hadde ikke tenkt på betaling, men Thomas mente at det skulle 28 jeg ha. Jeg dro derfor til Sandvika en dag utstyrt med utgitte referater og noen mindre epistler om kanin hold som jeg også hadde fått trykt. Jeg fikk 25 kroner. Vi lærte oss og spille Bridge og Sjakk uten at jeg noen gang ble noen mester i noen av dem. Ski turene om søndagene gikk stort sett som før forbi Øvrevoll galopp bane, over Fossum jordene til Østernvannet. Av og til tok vi toget til Billingstad og gikk oppover i Vestmarka til Grønland og Furuholmen, kanskje til og med helt opp til Solihøgda. Bussene gikk ikke så ofte, men det hendte vi tok buss fra Stabekk opp til Guriby i Lommedalen for så å gå derfra inn til Løvlia for så å returnere via Kampen, Trehøringen, Abbortjern, Østernvannt. Det var en tur på omkring 5 mil. Både busser og biler var generator drevet med treknott og trekkraften deretter. Vi hadde en stor kjelke og styrstang. Var det godt ake føre kunne vi gå over Øverland til Steinshøgda for så å ake veien ned til Lommedalen. Det var jo heller liten bil trafikk den gangen. Det kunne være drøyt å gå bakkene tilbake til Steinshøgda igjen. Var vi heldige kom bussen til Oslo og vi kunne huke oss på bak å bli dratt oppover, høyst ulovelig. Vi gikk meget på skøyter. Vi hadde jo Frem banen like i nærheten, men ellers gikk vi meget på Holtekilen. Her kunne det være flott is før snøen kom. Vinterene 1941 og 42 var ekstremt kalde og det ble sagt at en kunne gå på isen helt ned til Danmark. Det var jo ingen, eller svært lite, båttrafikk. På Frem banen spilte vi bandy, ishockey kom til Norge for alvor først etter krigen.

På jordet ved Store Stabekk gård hadde tyskerne det største antiluft skyts batteriet i Oslo området. Når det spilte opp måtte mor flytte ned blomstene og vasene fra vinduskarmen i spisestuen. Det var for øvrig et praktfullt skue om kvelden og natten og se sporlysene fra maskinkanonene. Jeg kunne aldri se om de noen gang traff noe som helst, men det hadde kanskje en preventiv virkning. Heldigvis ble vi forskånet for bombing. Det kan vi nok takke vår regjering i London for og Mil.Org. som påtok seg oppdraget å sprenge krigsviktige mål. En nyttårs formiddag, det må ha vært 1944, kom engelske Mosquitos små bombefly opp langs Oslofjorden for å bombe Victoria terrasse. Det gikk ikke så bra, en trikk ble truffet på Drammensveien vis a vis der U.D. er nå og mange sivile nordmenn ble drept. Et av flyene gikk det ikke så bra med. Det kom fra Oslo i meget lav høyde over hustakene på Åsveien og Blåsen. Maskinkanonene spilte opp, men traff selvfølgelig ikke. Derimot hang de to Messerschmidt jagerflyene som hele tiden var stasjonert på Fornebu, vi kalte dem Knoll og Tott, seg på i halen på det og tvang det ned på Engervannet i Sandvika. Flyveren ble tatt til Bærum sykehus der han fikk kongelig behandling og blomster fra naboer, inntil tyskerne kom og hentet han.

Den største eksplosjonsulykken hos oss skyltes verken norsk sabotasje eller bombing. Det var 19. desember 1943 at et lasteskip med ammunisjon gikk i luften ved Filipstad brygge (i overkant av der hvor Aker brygge er nå). Det var midt på dagen. Vinduene gikk over hele byen og til og med så langt bort som Stabekk var det noen vinduer som gikk. Det var tante Sissi’s femtiårsdag som skulle feires med stor festivitas, hvilket ble avlyst. Selv skulle jeg egentlig ha vært oppe skolen der det var åpent hus med utstilling av sløyd og håndarbeid. Min klasse, 2 real, hadde ikke meget å vise, bare en hest lagd av meg. Sløydlæreren ga utrykk for at han syntes det var en skam for klassen at de ikke kunne bidra med mer enn den jævla gampen til Heier!! Akk ja, noen håndverker kunne jeg aldri bli.

Om våren og høsten spilte vi tennis. Vi fikk låne tennisbanen til Gudrud, ellers leide vi for en billig penge Doresius banen som lå bak Doresius butikken, nedenfor barnehjemmet. Alt dette er borte nå.

Så snart skolen sluttet om sommeren dro vi på hytta, der vi var inntil skolestart. Mor var med, men far hadde bare sine tilmålte tre uker. På hytta fikk vi melk og egg på Invidia. Onkel Einar hadde ved begynnelsen av krigen kjøpt en kasse med hermetiske reinsdyrkarbonader. Han kom for øvrig opp hver helg og hadde gjerne med seg noe kjøtt, særlig svinekoteletter. Ellers var det garnfiske i Murua som forsynte oss med mat. Jeg har bare gode minner fra somrene på hytta. Sommeren 1944, på veg ned til Murua for å bade, iført lette turnsko tro jeg på en huggorm. Det ble stor oppstandelse og foten hovnet kraftig opp. Mor leste i en gammel bok hva som skulle gjøres og gjorde det. Der sto det også at man skulle gi den ormstukne en stor dram. Slik fikk jeg min første akevitter !!. Hjelp ble tilkalt via Invidia og jeg ble fraktet på båre over Murua til Invidia og deretter til veien mellom Finsbråten og Utsjøen. Der sto det en generatordrevet bil og ventet som fraktet meg til Stensby sykehus ved Eidsvoll. Jeg husker jeg fikk 12 sprøyter med serum. Det gjorde noe innmari vondt da de ble satt gjennom min da meget sterkt opphovnede fot. Jeg husker enda hvordan jeg fra liggende stilling satte meg opp for hvert stikk.

Da vi var på hytta hele sommeren var det kort badesesong for oss hjemme, men noen korte dukkerter ble det jo på forsommeren. På Halden brygge, Snarøya, kunne vi ikke bade da tyskerene hadde avsperret området og hadde bunkers med kanonstillinger. Isteden badet vi på Sarbuvollen ved Høvik. Ellers i året var jeg en hyppig gjest på Vestkantbadet som jo lå nær skolen.

Ruth hadde sluttet hos oss våren 1942 for å vie seg til Frelsesarmeen. Spør om jeg var glad da jeg fikk flytte inn på hennes rom, det som senere ble Ellens. Det ga meg mer frihet og også at jeg kunne stenge meg bort fra Jon som kunne plage livet av meg med ertingen sin og også hans trang til å dominere. Brede og jeg hadde et mer samkjørt forhold.

Freden