Arbeiderhistorie 2001 171

Arbeiderpartiets kvinnebevegelse gjennom 100 år Perioder og ledere

Gunhild Ziener - Anna politiske foreninger. Mens fagforening- ene bestod av kvinner i samme yrke og Næss - Martha Tynæs hadde som hovedoppgave å arbeide for (1901-1920) bedre lønns- og arbeidsvilkår, var de politiske kvinneforeningene tverrfagli- Med stiftelsen av Arbeiderpartiets Kvin- ge og med en klar politisk målsetting. deforbund 29. desember 1901 ble tan- Bergens Kvindelige Arbeiderforening ken om å forene kvinnenes faglige og ble stiftet i 1894 og Arbeiderpartiets politiske virksomhet realisert. Begiven- Kvindeforening i Kristiania i 1895. heten markerte samtidig en naturlig av- Arbeiderpartiets Kvindeforening i slutning på arbeiderkvinnenes første Kristiania var den drivende kraft i ar- organisasjonsfase. beidet forut for stiftelsen av Kvinnefor- De første kvinnelige fagforeningene bundet. Fra starten av var den en ren her i landet ble dannet i kjølvannet av partistøttende organisasjon, som på uli- den økende industrialiseringen mot ke måter skulle samle inn midler til slutten av 1800-tallet. Den kvindelige partiet og driften av partiorganet Social- Fyrstikkarbeiderforening, stiftet 8. fe- Demokraten. Utover i 1890-årene utvi- bruar 1890, regnes som den første kvin- det foreningen sitt virkefelt til nye om- nelige fagforeningen. Utover i 1890-åre- råder og etablerte stadig bedre kontakt ne ble det etablert en rekke kvinnelige med de kvinnelige fagforeningene. Fo- fagforeninger både i og utenfor indus- redragsholdere fra kvinneforeningen trien. De færreste av dem var stabile og ble ofte brukt i fagforeningene, og fore- varige. Kvinnene organiserte seg dessu- ningen støttet aktivt de fagorganiserte ten i fellesforeninger sammen med kvinnene i deres kamp for bedre lønns- mennene, enten enkeltvis eller som en og arbeidsforhold. Som en partistøtten- egen seksjon i fagforeningene. Fagorga- de organisasjon var det også en utfor- niseringen av kvinner i 1890-årene var dring for kvinneforeningen å trekke de først og fremst et Kristiania-fenomen. fagorganiserte kvinnene mer inn i di- Det var ikke bare kvinnelige fagfore- rekte politisk virksomhet i partiet. ninger som ble stiftet i 1890-årene. Ar- I alt seks foreninger var med da beiderkvinnene organiserte seg også i Kvindeforbundet etter lange forberedel- Arbeiderhistorie 2001 172

ser og ikke så lite motgang ble stiftet i samfundet at hun deltok på Arbeider- desember 1901. Foruten kvinnefore- partiets landsmøter i 1899 og 1901. ningen i Kristiania deltok Kvindlige Selv om Gunhild Ziener bare ledet Fyrstikkarbeideres Forening, Nydalen forbundet i knappe tre år, strakte hen- Kvinnelige Arbeiderforening, Maskin- nes innsats for arbeiderkvinnenes orga- strikkerskenes Forbund, Syerskenes nisasjoner seg over en mye lengre peri- Forening og Vask- og Rengjøringskvin- ode. Hun engasjerte seg tidlig i arbeidet nenes Forening. Til sammen hadde dis- med faglig organisering av kvinnene og se foreningene et medlemstall på 260. var med på å stifte flere kvinnelige fag- foreninger. I tillegg hadde hun selv bred erfaring fra faglig arbeid. Før Ziener ble ansatt i Social-Demo- kratens ekspedisjon i 1909, hadde hun blant annet arbeidet i trikotasjeindustri- en og i varehandelen. Da Maskinstrik- kerskenes Forbund ble stiftet våren 1898, kom hun med i styret som nest- formann. Som formann og en av stifter- ne av Den Kvindelige Bakerbetjenings Forening i Kristiania, representerte hun denne foreningen på Handel- og Kon- torfunksjonærenes Forbunds første landsmøte i 1908. Hun var også den drivende kraft bak foreningens vellyk- kete aksjon for å få innført luknings- vedtekter i bakerbutikker, en begiven- het som blir regnet som en av fagfor- bundets første store seire. Gunhild Ziener trakk seg fra for- mannsvervet i Kvinneforbundet i 1904, Gunhild Ziener men fortsatte i styret helt til 1918 og møtte som forbundets representant på en rekke av partiets landsmøter. Hun En av dem som sterkest hadde ar- ledet kvinneforeningen i Kristiania fra beidet for opprettelsen av Kvindefor- 1910 til 1915 og satt flere perioder i by- bundet var Gunhild Ziener, som på stif- styret i Kristiania. Det var også hun som telsesmøtet ble valgt til forbundets før- tok initiativet til starten av Kvinnefor- ste leder. Hun hadde tidligere vært en bundets eget organ Kvinden, som ut- av initiativtakerne til Arbeiderpartiets kom for første gang i 1909. Hun satt i Kvindeforening og foreningens første redaksjonskomiteen helt fram til 1918 kasserer. I årene 1899-1901 satt hun i og var i alle disse årene en fast bidragsy- styret i Kristiania Arbeidersamfund, og ter til bladet. det var som representant for Arbeider- I Gunhild Zieners formannstid var Arbeiderhistorie 2001 173

det fremdeles de kvinnelige fagfore- som avløste Martha Tynæs som for- ningene som dominerte Kvinneforbun- mann på landsmøtet i 1904. I likhet det, og fra forbundets side ble det lagt med sin forgjengere hadde hun vært ak- ned et stort arbeid for å øke forståelsen tiv i kvinneforeningen i Kristiania fra for fagbevegelsen blant arbeiderkvinne- starten av i 1895. Som dem, satt hun ne. I likhet med partiet og Landsorgani- også en periode i Kristiania Arbeider- sasjonen, la også Kvinneforbundet stor samfunds styre. En sak er særlig knyttet vekt på opplysningsvirksomhet som til hennes navn, nemlig kampen for middel i dette arbeidet. kvinnestemmeretten. På partiets lands- møte i 1896, der hun møtte som den første valgte representant fra kvinnefor- eningen, foreslo hun at det i partiets stemmerettsdemonstrasjoner skulle de- monstreres spesielt for kvinnestemme- retten. Det var også etter forslag fra An- na Næss at kvinneforeningen i Kristia- nia arrangerte det første stemmerettsto- get 17. mai 1899. Arbeidet for kvinnestemmeretten var helt fra starten av en av Kvinneforbun- dets merkesaker. Fram til 1909 arran- gerte forbundet stemmerettstog eller demonstrasjonsmøter 17. mai. I 1901 trakk den eneste borgerlige foreningen seg fra toget, og det kom derfor ikke til noe direkte praktisk samarbeid mellom Kvindeforbundet og de borgerlige kvin- nene i stemmerettssaken. Demonstra- sjonmøtet i 1909 var det siste av for- bundets offentlige arrangementer for Martha Tynæs kvinnestemmeretten, og i årene som fulgte ble det satset mest på valgagitato- risk virksomhet. Etter hvert fikk forbundet en hel stab I årenes løp var det svært lite samar- av dyktige og erfarne kvinnelige agitato- beid mellom Kvindeforbundet og kvin- rer og foredragsholdere. En av disse, nesakskvinnene. Et viktig ankepunkt Martha Tynæs, ble på landsmøtet i 1904 mot kvinnesakskvinnene var at den valgt til ny formann i Kvindeforbundet. kamp de førte først og fremst var rettet Denne gang ble hun bare sittende i ver- mot mannen og ikke mot det bestående vet et års tid, men hun skulle senere samfunnssystem. For Arbeiderpartiets komme sterkt tilbake som en markant kvinner gikk motsetningene ikke mel- leder av forbundet gjennom mange år. lom kjønn, men mellom klasser. For Vi vet ikke så mye om Anna Næss, dem eksisterte det ikke noen «kvinne- Arbeiderhistorie 2001 174

I 1906 ble Martha Tynæs på nytt for- mann i Kvinneforbundet. Denne gang skulle hun bli sittende i vervet sammen- hengende i 14 år. Som 25-åring hadde hun i 1895 vært med på å stifte kvinne- foreningen i Kristiania, og bare fire år etter holdt hun sitt første, store innlegg på Arbeiderpartiets landsmøte: «Hvor- for staar kvinderne saa sløve og likegyl- dig overfor arbeiderbevægelsen og sam- fundsspørsmaalene?» Allerede i 1901 ble hun valgt inn i bystyret i Kristiania som en av de første kvinnelige kommunepo- litikere i landet. Hun satt i bystyret helt fram til 1919, fra 1908 også som med- lem av formannskapet. I 1906 ble hun valgt inn i partiets sentralsstyre, et verv hun hadde helt fram til 1918. Hun fikk i 1909 æren av å bli nominert ikke bare som en av partiets to første kvinnelige Anna Næss stortingskandidater, men også som en av de to første kvinnelige stortingskan- didatene noen gang her i landet. sak» i motsetning til «mannsak». Som Av de mange dyktige kvinnene som sosialdemokrater hadde de et felles mål, utgjorde Kvinneforbundets ledersjikt i «retfærdighet blandt mennesker uten denne perioden, var Martha Tynæs an- hensyn til kjøn, stand eller formuefor- takelig den mest betydningsfulle. Hen- hold», som Fernanda Nissen uttrykte nes usedvanlige evner som taler og agi- det (Kvinden nr. 1, 1909). tator gjorde at hun ble flittig brukt både Kvinnesakskvinnene så på dette som av partiet og kvinnebevegelsen. Hun var en avsporing og holdt fast ved at kam- stadig på reisefot for forbundet, stiftet pen gjaldt kvinnens likestilling med foreninger og holdt utallige foredrag mannen. De hevdet at arbeiderkvinnene rundt om i landet. Som kommunepoli- ikke var uavhengige nok, at de hadde tiker gjennom mange år fikk hun mu- stilt seg så solidariske med sine mannli- lighet til å påvirke utfallet av en rekke ge meningsfeller at de tilsynelatende av de sosiale sakene Kvindeforbundet hadde glemt sine egne særkrav. Her var var opptatt av, skolepolitikk, bolig- det to uforenlige syn som støtte sam- spørsmål, barne- og gamlehjem, pen- men. I enkelte saker, som i spørsmålet sjon til enker med barn, kommunale fø- om forbud mot nattarbeid for kvinner, dehjem og mye annet. Hun ble tidlig var da også Kvinneforbundet på direkte enke og eneforsørger for tre barn. Sin kollisjonskurs med kvinnesakskvinne- daglige arbeidsplass hadde hun i kom- ne. munen, der hun var assistent på bi- Arbeiderhistorie 2001 175

Fra en dugnadskveld på Folkets Hus cafe i Kristiania under den første verdenskrig. På bildet sees blant annet Hanna Adolfsen, Tina Thorleifsen og Ragna Hagen. dragsfogdens kontor. utenbys kvinnelige fag- og arbeiderfore- Martha Tynæs ble leder av Kvinne- ninger å bli medlemmer. Men i praksis forbundet på et tidspunkt da forbundet hadde forbundet tidligere bare tatt mål stod foran store omstillinger. Mens av seg til å være en sammenslutning for medlemstallet hadde steget noe i løpet foreninger i hovedstaden, noe som ble av det første året, gikk det litt fram og begrunnet med at forbundet ikke hadde tilbake med oppslutningen i årene som midler eller styrke nok til å administre- fulgte. Vendepunktet kom i 1907, da re en landssammenslutning av arbeider- det ble tillatt å danne kretsforeninger i kvinner. de forskjellige bydeler i Kristiania. Seks Nå var situasjonen blitt en annen. nye foreninger sluttet seg til forbundet, Forbundet hadde mer enn doblet sitt og medlemstallet steg med flere hundre. medlemstall siden stiftelsen, samtidig Blant de nye foreningene som kom til var det i mellomtiden blitt stiftet en hel var også to politiske kvinneforeninger. rekke nye utenbys foreninger. For kvin- Kvindeforbundets landsmøte i febru- nebevegelsen rundt om i landet var det ar 1909 vedtok å reorganisere forbun- en fordel å få samordnet virksomheten, det fra å være et forbund av kvinnefore- både for å få en klarere målsetting og ninger til å bli et landsforbund. Formelt samtidig styrke sin posisjon utad. Det hadde det også tidligere vært mulig for var da også stor interesse blant de uten- Arbeiderhistorie 2001 176

bys foreningene for å slutte seg til tilslutning til samorganisasjonen på ste- landsforbundet. I løpet av året ble med- det burde være nok. I 1909 hadde dess- lemstallet og antall foreninger i forbun- uten partiledelsen vært skeptisk innstilt det mer enn fordoblet. Alle de 18 nye til et eget landsomfattende og frittståen- tilmeldte foreningene var politiske sam- de kvinneforbund og mente at det måt- menslutninger, ikke faglige, og fra nå av te være nok å holde landskonferanser var det de politiske foreningene som med visse mellomrom. Kritikken mot kom til å dominere forbundet. Kvindeforbundets organisasjonsform I 1909 ble det forøvrig opprettet et ble likevel ikke fremmet igjen av partiet faglig opplysningskontor for kvinner, før i 1922. kalt Kvindernes Kontor, som fungerte Spørsmålet om egne kvinneforening- som en samorganisasjon for de kvinne- er ble tatt opp med jevne mellomrom i lige fagforeningene, med eget styre, eget årene framover, både lokalt og sentralt. kontor og fastlønt sekretær. Kvindernes De fleste av debattene konkluderte med Kontor arbeidet i nær kontakt med at det fremdeles var nødvendig med eg- Landsorganisasjonen og fikk også øko- ne kvinneforeninger, selv om enkelte nomisk støtte derfra. I 1911 ble konto- hevdet at arbeiderkvinnene ville få stør- ret lagt under Kvindeforbundet. Det in- re politisk innflytelse gjennom et orga- nebar en administrativ styrking av for- nisasjonsfellesskap med mennene. Et bundet, som tidligere ikke hadde hatt argument for egne kvinneforeninger var noe fast tilholdsted. at kvinnelige særinteresser best ble iva- I tidsrommet fra omleggingen i 1909 retatt gjennom disse. og fram til første verdenskrig ble Kvin- Så lenge Kvindeforbundet var en ho- deforbundet virkelig landsdekkende, vedstadsorganisasjon, ser det ut til å ha med arbeiderkvinneforeninger fra Ham- vært lite indre strid i forbundet. Utskif- merfest, Tromsø og Narvik i nord, til tinger i ledelsen medførte ingen en- Kristiansand, Arendal og Vennesla i sør. dringer i forbundets virksomhet. Til og Men selv om det etter hvert ble stiftet med formannsvalgene ser ut til å ha foreninger mange nye steder i landet, vært mer bestemt av praktiske enn av stod forbundet fortsatt sterkest i Øst- taktiske hensyn. Men etter hvert som landsområdet, og fremdeles lå forbun- medlemstallet i forbundet økte og de dets tyngdepunkt i hovedstaden. utenbys foreningene styrket sin posi- Av de nesten 4000 kvinnene som i sjon, kom også de første tegn på en gry- 1910 var medlemmer av Arbeider- ende opposisjon, en opposisjon som partiet, var mindre enn halvparten skulle tilta i årene framover. tilsluttet partiet gjennom Kvinnefor- Dyrtidsproblemene under første ver- bundet, mens resten var tilsluttet parti- denskrig rammet ikke minst arbeider- et gjennom andre organisasjonsformer. kvinnene. De fleste var husmødre og Blant Arbeiderpartiets kvinneforeninger fikk merke mangelen på matvarer fantes det også de som var motstandere sterkt. Kvindeforbundet omtalte riktig- av et eget kvinneforbund ved siden av nok problemene, men kom ikke med partiet. Det gjaldt blant annet kvinne- egne alternative løsninger utover det foreningen i Trondheim, som mente at som partiledelsen utformet. Misnøyen Arbeiderhistorie 2001 177

med partiets taktikk i dyrtidspørsmålet virket sammen med ideene fra revolu- sjonen i Russland til å radikalisere norsk arbeiderbevegelse. Utviklingen og radikaliseringen i Kvindeforbundet fulgte i partiets spor, men ble hengende noe etter. Ledelsen forsøkte i det lengste å unngå en kon- frontasjon, og landsmøtet i 1918 tok ik- ke stilling til det nye, radikale program som var vedtatt på partiets landsmøte samme år. Forbundets ledere markerte seg etter hvert som moderate, men kun- ne ikke forhindre at debatten om den nye politiske retning i partiet også fikk innpass i kvinnebevegelsen. Martha Ty- næs tilbød seg å gå av som formann alt på landsmøtet i 1918, etter opposisjo- nens kritikk av ledelsen. Hun ble like- vel gjenvalgt og ble sittende som leder fram til landsmøtet i 1920, da hun frasa Hanna Adolfsen seg gjenvalg, etter eget utsagn på grunn av sykdom. På landsmøtet slo den nye politiske kurs også igjennom i Kvinde- de nye arbeiderrådene som skulle opp- forbundet, og en ny ledelse ble valgt. rettes, hadde Adolfsen forsvart dem. Landsmøtet i 1920 betydde slutten Under landsmøtet i 1918 da det ble ty- på en epoke av Kvinnebevegelsens his- delig at nye og mer radikale krefter var torie. De gamle lederne forlot forbun- på vei inn også i Kvinneforbundet, ble det, blant dem Martha Tynæs og Gun- Adolfsen valgt til nytt styremedlem. hild Ziener. Sammen med en fjerdedel Kvinneforbundet hadde til da vært av forbundets medlemmer forlot de året kjennetegnet av stor enighet om de en- etter også partiet og stiftet et eget for- kelte sakene de kjempet for. Nå var bund, Norges Sosialdemokratiske Kvin- motsetningene åpenbare for alle. Et fel- neforbund. lesmøte for Kristiania-avdelingene ba Lill-Ann Jensen Kvinneforbundets styre om å sende spørsmålet om å innkalle til et ekstraor- Hanna Adolfsen (1920-1923) dinært landsmøte til uravstemning. Det var enighet om at en avklaring måtte til, Kvinneforbundets landsmøte i 1920 og møtet ble lagt til mai 1920, like etter valgte Hanna Adolfsen til ny formann. partiets landsmøte. I mars gikk Adolf- Hun hadde tidlig vist at hun sto på den sen ut i Kvinden med en tydelig marke- radikale siden i partistriden. Mens Zie- ring av sitt synspunkt; hun gikk inn for ner og Tynæs hadde uttrykt skepsis til proletariatets diktatur, sosialisering, be- Arbeiderhistorie 2001 178

driftsråd og soldaterråd. På kvinnenes aller dårligst, og Adolfsen var en de landsmøte kom det sterke innlegg av gjerne henvendte seg til for å få råd og både den gamle partiformannen, Chr. hjelp. Hun holdt mange foredrag og var H. Knudsen og Martin Tranmæl for rundt i landet på agitasjonsreiser. På partiflertallets syn. Gunnar Ousland landsmøtet hvor hun ble valgt, uttalte innledet for mindretallets syn. Det som hun at «vi vil ingen blodig revolution, skjedde i Kvinneforbundet ble tydelig- men vi maa være opmerksom paa, at den vis tillagt stor betydning av partiet. Det kan komme, og da er det godt at være for- ser ut til å ha vært en lang debatt, og av- beredt.» Derfor gikk Adolfsen inn for stemmingsresultatet ble at ca. 70 % av prinsippene i Moskvatesene, og sa at deltakerne stemte for det mest radikale «alt vort arbeide, saavel den faglige som i alternativet. Ved valg av ny leder fikk den politiske bevægelse er jo anlagt paa, Hanna Adolfsen 54 stemmer, mens at drive mot borgerkrig». Men hun la til motkandidaten Ziener fikk 28. at «det blir ikke vi, arbeiderne, som frem- Hanna Adolfsen var opprinnelig fra tvinger en revolution, det blir nok mot- Røyken. Hun hadde en tid vært butikk- parten i saa fald om vi faar den». arbeider, men i 1900 begynte hun å liv- Spørsmålet om væpnet revolusjon nære seg ved å sy, organiserte seg, og var spesielt omdiskutert blant kvinne- ble snart aktiv i Syerskernes forening i ne. Kampen mellom de to fløyene i Kristiania. Her satt hun i styret omtrent Kvinneforbundet tilspisset seg utover hele tiden, vekselsvis som formann og høst og vinter, og da styret sendte sin kasserer, og var også medlem i forbun- uttalelse i saken rundt til foreningene, dets hovedstyre. I 1917 ble hun sekre- begynte snart utmeldelsene å komme. tær i Norsk Skrædderforbund og fra Som i partiet kom splittelsen i forbun- 1920 hovedkasserer. Da «Kvindenes det i 1921. Ved utgangen av 1920 had- kontor» ble opprettet i 1909 var hun de Kvinneforbundet 106 foreninger og også med i styret her. Hun satt i bysty- 4000 medlemmer. Året etter var tallene ret i tre perioder, og var med i sykehus- henholdsvis 90 og 3000. Da hadde 22 utvalget, forsorgsstyret og hjemmein- foreninger meldt seg ut, men noen nye dustrirådet. Gjennom årenes løp var var kommet til. Det gikk imidlertid ikke hun en hyppig bidragsyter i Kvinden og lang tid før tallet igjen viste en stigende satt også i perioder i bladkomiteen. tendens. Med sin brede erfaring fra fagbeve- Nye utfordringer ventet medlemme- gelse og politikk ble det altså Adolfsen ne. Signalene fra Moskva var klare. Alle som kom til å stå i spissen for kvinnebe- kvinneorganisasjoner skulle nå opplø- vegelsen i en dramatisk tid. Hennes per- ses som selvstendige enheter og i stedet sonlige egenskaper talte nok også mye. legges direkte inn under partiet. Arbei- Hun beskrives som en person som inn- derpartiet hadde nektet å rette seg etter ga både tillit og respekt. Hun var selv Moskva i andre spørsmål, f.eks. når det fra svært små kår. Gjennom arbeidet gjaldt fagbevegelsen, men da det gjaldt sitt i fagbevegelsen hadde hun sett mye Kvinneforbundet hadde de ingen inn- nød og fattigdom på nært hold. Sypike- vendinger. Både partiet og forbundet ne var lenge blant dem som hadde det hadde opplevd splittelse i egne rekker. Arbeiderhistorie 2001 179

Kvinneforbundets ledelse tenkte nok på den økonomiske fordelen det ville bli å være en organisatorisk del av partiet ; helt siden stiftelsen hadde økonomien vært et problem. Men viktigst var nok at de først og fremst tenkte politisk stra- tegi. Kanskje hadde Kvinneforbundet også selv kommet til å ta initiativ til å få gjennomført omorganiseringen. Landsmøtet i februar 1923 ble Kvin- neforbundets siste. I Hanna Adolfsens periode som formann hadde de ideolo- giske og organisatoriske spørsmål stått mest i fokus. Likevel hadde Kvinnefor- bundet også arbeidet med mer konkrete saker, f.eks. hadde de sammen med sin svenske søsterorganisasjon ydt hjelp til Russland. To saker måtte overlates den nye organisasjonen ; det gjaldt forslag om opprettelse av lærehjem for såkalte Thina Thorleifsen «defekte barn» og om husstellundervis- ning i skolene. Hanna Adolfsen ville ik- ke stille som formannskandidat til det Thina Thorleifsen og Sigrid nye Kvinnesekretariatet. Vi vet ikke Syvertsen (1923-1929) hvorfor, men ved splittelsen i november 1923 ble hun iallfall stående i Arbeider- Thina Thorleifsen og Sigrid Syvertsen partiet, som hun forøvrig hadde tilhørt var kanskje de to topptillitsvalgte i Ar- nesten hele sitt voksne liv. Hun beholdt beiderpartiets sentrale kvinnebevegelse imidlertid sine verv i Norsk Skredder- som mer enn noen andre knyttet sin forbund. I de følgende år kan vi finne posisjon og karriere til denne virksom- enkelte innlegg av henne i Arbeiderkvin- heten. I over 40 år stod de sentralt i or- den. I 1923 holdt hun flere foredrag på ganisasjonen, først gjennom viktige til- Kvinneforbundets vegne, mens året et- litsverv, som sekretær og formann, si- ter er hun bare nevnt som 1. mai-taler. den som Kvinnebevegelsens historie- Kanskje var kreftene oppbrukt etter den skrivere. Boken Kvinner i strid som ut- krevende tiden hun hadde hatt som for- kom i 1960, er i dag stadig den eneste mann og som engasjert på flere felt samlede framstillingen av denne delen samtidig. Hun hadde kjempet iherdig av kvinnekampen. for det hun brant for. Det ble andre fra Kvinneforbundets landsmøte i febru- det gamle styret som tok fatt som lede- ar 1923 vedtok enstemmig å oppløse re. Etter en tids sykdom døde hun aller- forbundet. I stedet opprettet delegatene ede i 1926. Arbeiderpartiets kvinnesekretariat, di- Astri Talsnes rekte underlagt partiledelsen. Partiets Arbeiderhistorie 2001 180

sentralstyre skulle velge sekretariatets ransen Kvinnesekretariatets kvinnelige medlemmer, 2 menn og 5 kvinner, de medlemmer og sekretariatets formann siste etter innstilling fra landskvinne- fram til krigen tiltrådte partiets sentral- konferanser som skulle avholdes i sam- styre. Partiet hadde likevel kontroll si- band med partiets landsmøter. den det var sentralstyret som ansatte og Omleggingen av Kvinnebevegelsen lønnet kvinnesekretæren. skjedde etter initiativ fra og i regi av I november 1923 forlot mindretallet partiledelsen. Et utvalg oppnevnt av Arbeiderpartiet og dannet Norges Kom- sentralstyret og med Thina Thorleifsen munistiske Parti. Flertallet på splittel- som formann og Sigrid Syvertsen som seslandsmøtet valgte Syvertsen til Kvin- sekretær, utarbeidet forslagene. Den nesekretariatets formann og Thorleifsen nye organisasjonsformen ble deretter som kvinnesekretær, verv de beholdt godkjent av sentralstyret før den ble helt fram til henholdsvis 1939 og 1953. lagt fram for Kvinneforbundets med- Thina Thorleifsen var født i Hokk- lemmer. På Kvinneforbundets landsmø- sund 17. januar 1885. Som 17 åring te var det Thorleifsen som innledet om kom hun som tjenestepike i huset til spørsmålet. Hun ble også innstilt til dikteren Per Sivle, og hun har selv for- vervet som Kvinnesekretariatets første talt at det var han «som vekket meg po- formann. Jeanette Olsen ble innstilt til litisk». Thorleifsen flyttet senere til sekretær etter kampvotering mot Sigrid Kristiania og tok huspost der, blant an- Syvertsen som deretter ble valgt til net hos Kyrre og Rachel Grepp. I for- medlem av sekretariatet. bindelse med konflikten i papirindus- Da Arbeiderpartiets sentralstyre skul- trien i 1907 deltok hun sammen med le sanksjonere valgene og opprette en familie og kjente fra Eiker i mønstrings- stilling som fastlønnet kvinnesekretær, møter på St. Hanshaugen og opplevde ansatte partiledelsen Thorleifsen i ste- samhørigheten blant arbeiderne der. det for Olsen. I kampen om medlem- «Etter dette var jeg ferdig til å gå inn i ar- skapet i Den kommunistiske Interna- beiderbevegelsen,» fortalte hun selv i sjonalen stod Jeanette Olsen i opposi- 1948. Thorleifsen ble medlem av Den sjon til Tranmæl-fløyen, som hadde Kvinnelige Tjenerstands Forening, og vunnet flertall på partiets landsmøte var foreningens formann i 10 år. I 1915 umiddelbart etter Kvinneforbundets meldte foreningen seg inn i Arbeider- landsmøte. I den opphetede partistri- partiet. Hun kom med i Kvinneforbun- den var det ikke plass for avvik og usik- dets styre i 1918 og fungerte som leder kerhet. Partiledelsen benektet likevel at under Hanna Adolfsens sykefravær. valget av Thorleifsen var politisk be- Thorleifsen ble i 1918 valgt som vara- grunnet og benyttet økonomiske argu- mann til Arbeiderpartiets sentralstyre menter. Dette var eneste gang sentral- og som ordinært medlem fra 1919 til styret tilsidesatte Kvinnebevegelsens 1923. egne forslag til sekretariatets sammen- Sigrid Syvertsen var like gammel som setning. Etter sammenslutningen med Thina Thorleifsen, født i Tønsberg 15. Norges sosialdemokratiske Kvinnefor- mai 1885. Hun arbeidet som setterske i bund i 1927 valgte landskvinnekonfe- Drammen og kom med i den typografis- Arbeiderhistorie 2001 181

ke forening i byen som eneste kvinneli- ge medlem. I 1907 giftet hun seg med maskinsetter Oscar Syvertsen og flyttet med ham til Oslo hvor hun samme år meldte seg inn i Arbeiderpartiet gjen- nom Grünerløkkens Kvinneforening. Syvertsen var Kvinneforbundets fast- lønnete sekretær og forretningsfører fra 1917 til nedleggingen i 1923. I denne perioden var hun også redaktør av Ar- beiderkvinnen. Hun var medlem av Ar- beiderpartiets sentralstyre fra 1923 til 1939, da Landskvinnekonferansen vra- ket henne som leder for Kvinnesekreta- riatet. Sigrid Syvertsen var medlem av Oslo bystyre 1920-55 og hadde flere kom- munale verv. Hun var medlem av styret i Oslo Samvirkelag 1924-36 og medlem av direksjonen for NKL 1927-48. Thina Thorleifsen var bystyrerepresentant i Sigrid Syvertsen Oslo 1932-34 og medlem av styret for Oslo trygdekasse. Ved siden av partiar- beidet var Thorleifsen også aktiv i Ar- av spørsmål som angikk kvinnene som beidernes Avholdslag. husmødre. Det gjaldt også når bevegel- Perioden 1923-1939 var preget av sen diskuterte sosialpolitikk i vid for- organisatoriske og generelle partipoli- stand. Det meste var rettet inn mot tra- tiske spørsmål. Striden om Arbeiderpar- disjonelle organisatoriske og politiske tiets medlemskap i Den kommunistiske kanaler. Her var kvinnebevegelsen Internasjonalen førte til to leirer også i utvilsomt en pådriver, selv om det var Kvinnebevegelsen, og partisplittelsen i liten uttalt uenighet i forhold til partiet. november 1923 resulterte i splittelse Et unntak fra denne tradisjonelle virk- blant kvinnene. Mange kvinnelag måtte somheten var mødrehygienekontorene bygges opp på nytt. hvor Kvinnesekretariatet engasjerte seg Samlingen med sosialdemokratene i i prevensjonsveiledning og informasjon 1927 bidro til styrket aktivitet lokalt. om for eksempel barnepleie. Samarbeid Gjennom hele perioden sto opprettel- med andre kvinneorganisasjoner var sen av arbeiderkvinnelag i forgrunnen imidlertid utelukket. Medlemskap i så- for virksomheten. «Jeg ser det som min kalte «upolitiske» husmødreforeninger viktigste plikt å skaffe medlemmer til og husmorlag var uforenlig med egen DNA,» sa Thina Thorleifsen på Lands- organisasjonsbygging. konferansen i 1936. Vi vet ikke i hvor stor grad Kvinnese- Kvinnebevegelsen var særlig opptatt kretariatets ledelse var samkjørt eller i Arbeiderhistorie 2001 182

Kurs for kvinnebevegelsen på Malmøya, høsten 1933. hvilken grad Thorleifsen og Syvertsen opp gifte kvinner i tilfelle av innskrenk- var enige i alle grunnleggende spørs- ninger i kommunen. Arbeiderkvinnen sa mål. Utad var det få om noen konflik- seg enig i vedtaket og forsvarte det med ter. Vi vet imidlertid at i det kvinnepoli- at «i de hjem hvor mannen har arbeide og tiske spørsmålet som skulle vekke mest er såpass godt betalt for det at familien strid på 1930-tallet innen Arbeiderpar- kan leve av det, der burde husmoren være tiets kvinnebevegelse, spørsmålet om tilfreds og ellers ha mer enn nok med ar- gifte kvinners rett til lønnet arbeid, inn- beidet for mann og barn.» tok de til slutt hvert sitt standpunkt. I realiteten fikk vedtaket liten prak- Med bakgrunn i den høye arbeidsløs- tisk betydning. De gifte kvinnene ut- heten vedtok LO-kongressen i 1925 at gjorde bare en liten del av de kommune- det i en familie bare burde være en for- ansatte, og dessuten skulle kommunen i sørger, dersom ikke annet var helt nød- hvert enkelt tilfelle foreta en behovsprø- vendig av økonomiske grunner. I prak- ving for å forsikre seg om at kvinnens sis var dette ensbetydende med et krav inntekt ikke var nødvendig for familiens om at gifte kvinner måtte vike for sine eksistens. Vedtaket hadde først og ektemenn. Spørsmålet ble i 1928 aktua- fremst en symbolsk betydning for å lisert da formannskapet i Oslo kommu- komme de arbeidsløses misnøye i møte. ne, med Arbeiderpartiets stemmer, ved- Landskvinnekonferansen i 1930 gikk tok ikke å ansette gifte kvinner som var til felts mot «dobbeltstillinger» og bru- forsørget av sine ektemenn og å først si ken av overtidsarbeid. Dobbeltstilling Arbeiderhistorie 2001 183 betydde i denne sammenhengen både at Johanne Reutz Gjermoe enkeltpersoner hadde flere jobber og at (1939-1945) flere i en familie var i lønnet arbeid samtidig. Konferansen i 1933 inntok et Med valget av Johanne Reutz fikk kvin- mer forsiktig standpunkt og betvilte at nesekretariatet en helt ny type leder. det å nekte gifte kvinner lønnet arbeid Hun var utdannet sosialøkonom, i lik- virkelig var et bidrag mot arbeidsløshe- het med den nyvalgte nestformannen, ten. Konferansen tok ikke noe endelig Aase Lionæs. De to representerte en standpunkt, men henstilte til Arbeider- yngre generasjon, som hadde høy ut- partiet å behandle spørsmålet på nytt. I dannelse og som var opptatt av kvin- debatten forsvarte Thina Thorleifsen ners yrkesarbeid og likestilling. forbudet mot lønnet arbeid for gifte Hun kom fra Bergen, var kristen so- kvinner under forutsetning av individu- sialist og antimilitarist med et sterkt ell behandling. Derimot var Sigrid Sy- samfunnsmessig engasjement. 25 år vertsen nå kommet i tvil og var med på gammel studerte hun i England ved et å fremme et kompromissforslag som ba kvekercollege og fikk også impulser fra partiet å se på spørsmålet på nytt. Dette det sosialistiske Fabian Society. Etter ble enstemmig vedtatt. hjemkomsten meldte hun seg inn i Ar- På Landskvinnekonferansen i 1936 beiderpartiet på grunn av den antimili- holdt fortsatt Thorleifsen fast på den taristiske linjen som preget partiet langt gamle linjen som en praktisk ordning i inn i 1930-årene. en periode med høy arbeidsløshet. Sy- Da valgkomiteen på Landskvinne- vertsen mente på sin side at tiden nå var konferansen la fram sitt forslag på Jo- inne til igjen å legge avgjørende vekt på hanne Reutz (opprinnelig som nestfor- det som alle prinsipielt mente var det mann, men etter at Aase Lionæs trakk riktige, nemlig at «adgangen til å søke og seg som formannskandidat, som for- til å få arbeid måtte være lik for kvinner mann,) var begrunnelsen blant annet at og menn, både gifte og ugifte.» Dette sy- hun ville sikre den nære kontakten med net fikk til slutt flertall på Landskvinne- de fagorganiserte kvinnene. Videre konferansen. framholdt valgkomiteen hennes klar- På Landskvinnekonferansen i 1939 gjørende brosjyrer og utredninger. ble ikke Sigrid Syvertsen innstilt som Fra 1925 hadde Johanne Reutz en fortsatt formann for Kvinnesekretaria- stilling ved LOs nyopprettete statistiske tet. Det skjedde tydelig mot hennes eget kontor. Her la hun ned et stort arbeid i å ønske. Valgkomiteen hevdet at dette utarbeide tallmateriale, som de fagorga- vervet ville kunne gå ut over hennes niserte kunne underbygge sine krav viktige arbeid i kommunale organer og med i lønnsforhandlingene. Hun skrev fremmet i stedet forslag om Åse Lionæs også bøker og brosjyrer for AOF. I 1934 som ny formann. Hun trakk seg imid- ble hun leder av AOFs kvinnekomité. lertid, og Johanne Reutz ble valgt iste- I 1931 begynte arbeidet med «det Ar- det. Thina Thorleifsen fortsatte som beidende folks krisekrav» som ble ned- kvinnesekretær til 1953 da hun måtte stemt av Stortinget i 1932. Hun ydte trekke seg på grunn av helsen. viktige bidrag til kriseplanen som førte Einar A. Terjesen Arbeiderhistorie 2001 184

til Arbeiderpartiets valgframgang i menterte med at restriksjoner kunne 1935. For sin innsats fikk hun viktige forsinke ekteskapsinngåelse, og at kvin- verv. I 1935 ble hun medlem av sosial- ners økonomiske uavhengighet var et lovkomiteen, som utarbeidet loven om våpen i kampen for et sosialistisk sam- arbeidsløshetstrygd. Hun var delegat til funn. Det ble lagt vekt på fagforenings- Folkeforbundet og rådgiver ved ILOs argumentet om at forbud mot gifte arbeidskonferanser i årene 1935-1938. kvinners lønnsarbeid kunne føre til Striden i 1920- og 1930-årene om fasttømring av lave lønninger innenfor gifte kvinners plass i arbeidslivet viser kvinnedominerte yrker, hvor unge lavt- ulikt syn i arbeiderbevegelsen på retten lønte kvinner da ville utgjøre hoved- til arbeid for alle. Reutz spilte en viktig massen av arbeiderne. Faren for at rolle i arbeidet for å snu denne politik- kvinner kunne forlate Arbeiderpartiet ken. Inntil 1932-33 var det ingen oppo- og slutte seg til andre partier som støt- sisjon mot begrensninger i gifte kvin- tet gifte kvinners rett til lønnsarbeid, bi- ners rett til lønnet arbeid innenfor Ar- dro også til holdningsendringene. I beiderpartiets kvinnesekretariat. Men 1936 sluttet LO seg til The Internatio- da begynte yngre kvinner å argumente- nal Federation of Trade Unions, og her re for å oppheve restriksjoner med hen- var gifte kvinners rett til lønnsarbeide syn til slikt arbeid. Reutz pekte på at et akseptert prinsipp. Da snudde også andelen yrkesaktive gifte kvinner var så LO. På representantskapsmøtet i LO 15. liten at det ikke hadde noen betydning desember 1936 vedtok man en uttalelse for arbeidsløsheten. Dessuten arbeidet som opphevet innskrenkningspolitik- kvinnene ofte på områder som ikke vil- ken. DNAs landsstyre ga sin tilslutning le bli overtatt av menn. På Landskvin- i januar 1937. nekonferansen i 1933 karakteriserte Det politiske omslaget skjedde i stor hun motstanden mot gifte kvinners yr- grad som utslag av bedre økonomiske kesaktivitet som skadelig for familiene forhold. Dette var til da det største og som et uttrykk for fascistisk mentali- stridsspørsmål som Arbeiderpartiets tet og politikk, altså en ideologisk og kvinnebevegelse hadde tatt stilling til. politisk begrunnelse. I 1935 vedtok Reutz hadde sett at kvinner og menn DNAs sentralstyre i prinsippet begge hadde forskjellige interesser i samme ektefellers rett til lønnsarbeid, men li- sak, og at solidariteten mellom kjønne- kevel slik at om den ene ektefellen ar- ne i arbeiderbevegelsen sprakk når ram- beidet full tid, skulle den andre ikke mebetingelsene i samfunnet ble vanske- være yrkesaktiv. ligere. Da Reutz, i 1939, ble valgt til le- Landskvinnekonferansen i 1936 tok der for Arbeiderpartiets kvinnesekreta- et nytt skritt framover for gifte kvinners riat med 115 stemmer skjedde dette, et- lønnsarbeid. Med et knapt flertall gikk ter manges mening, som følge av hen- konferansen nå inn for å oppheve re- nes uredde kvinnepolitiske arbeid. striksjonslinjen. Flertallet ble ledet av Johanne Reutz ble ansett som kon- Johanne Reutz, Aase Lionæs og omfat- troversiell i Arbeiderpartiet ikke bare på tet også andre yrkesaktive kvinner med grunn av sin aktive kvinnepolitikk. I høy utdannelse. Forkjemperne argu- 1938-39 var hun imot at Arbeiderparti- Arbeiderhistorie 2001 185

Johanne Reutz på LO-kongressen i 1937? et forlot nøytralitetspolitikken. Mot- tende for lenge i sin stilling i Landsor- standen mot militær opprustning var en ganisasjonen etter at tyskerne overtok, viktig grunn til at hun ble isolert. mottatt lønnspålegg og holdt foredrag. Da tyske tropper invaderte Norge i Hun forsøkte flere ganger å si opp sin aprildagene 1940 var det starten på en stilling, og lyktes til slutt i februar okkupasjon som varte i fem år. I sep- 1942. Hennes standpunkt i 1940-41 var tember 1940 ble alle politiske partier, i tråd med hennes tanker om ikke- bortsett fra Nasjonal Samling, forbudt. voldsforsvar, passiv motstand. I be- Det gjaldt også Kvinnesekretariatet. For handlingen av granskningskommisjo- Johanne Reutz betydde det slutten på nens innstilling, var det flere som støt- en karriere i Arbeiderpartiet. Da frigjø- tet henne, men resultatet var at hun ringen kom ble hun anklaget for una- mistet både sin stilling og verv i LO. I sjonal opptreden under okkupasjonen 1952 ble hun bedt om å tre inn igjen i og øyeblikkelig suspendert fra alle verv LO, men avslo. i Arbeiderpartiet. Hun ble nektet sin Etter krigen valgte hun å arbeide for plass i DNAs sentralstyre og satt under fredssaken innenfor organisasjonen In- partiets domsnemnd i mai 1945. Etter ternasjonal Kvinneliga for Fred og Fri- krigen ble hun ikke innkalt til Kvinne- het. Hun arbeidet i tilknytning til inter- sekretariatets møter. nasjonalt fredsorganisasjonsarbeid, ut- Reutz ble også gransket av LOs egen ga flere publikasjoner og deltok i et granskningskommisjon som følge av fredsforskningsprosjekt om ikke-volds- beskyldningene om unasjonal opptre- forsvar. Hennes pasifisme, altruisme og den. Begrunnelsen for beskyldningene sterke engasjement for kvinnenes situa- var blant annet at hun hadde blitt sit- sjon preget hele hennes liv. Anne Lise Jorstad Arbeiderhistorie 2001 186

Aase Lionæs (1945-1953) tær og redaktør av Arbeiderkvinnen. Som redaktør sørget Lionæs for å gi bla- Etter frigjøringen innkalte nestforman- det mer tiltrekkende layout og allsidig nen Aase Lionæs til møte i Kvinnese- innhold. Opplaget på 1 400 ble tredo- kretariatet 15. mai 1945 og fungerte blet i løpet av to år. I 1939 var det økt som formann fram til landskvinnekon- til 20000. Fra 1936 var hun sekretær feransen i august da hun ble formelt for Kvinnesekretariatet. I 1945 overtok valgt. Med dette valget fikk Kvinnebe- hun lederstillingen i Kvinnesekretaria- vegelsen en leder som gjennom et langt tet etter Johanne Reutz. politisk liv ble en av de fremste kvinne- Som kvinnepolitiker kjempet Lionæs lige pionerene i norsk arbeiderbevegel- fra første stund for menneskeverd og se. Hun kom til å lede Kvinnesekretari- likeverd både i og utenfor Norges gren- atet fram til 1953. ser. Særlig var hun opptatt av like ret- Lionæs var blant landets første kvin- tigheter for kvinner i arbeidslivet. På nelige sosialøkonomer og den første 1930-tallet motarbeidet hun det rotfes- kvinnen i finanskomiteen på Stortinget, tete synet at kvinner i arbeidslivet førte i Presidentskapet, i Nobelkomiteen og i til arbeidsløshet blant menn. Som leder de norske FN-delegasjonene. Hun ble kjempet hun for husmorferie og økt of- dermed den første norske kvinnen som fentlig støtte til vanskeligstilte mødre. gjorde seg gjeldende innen økonomisk På det familiepolitiske feltet brant hen- politikk og utenrikspolitikk. Hele sitt nes hjerte for bedring av helsestellet og politiske liv kjempet hun for kvinners folks boliger, og hun var en av initiativ- rettigheter. takerne til Forbrukerrådet. Som tals- Aase Lionæs kom tidlig med i poli- kvinne la hun videre stor vekt på seksu- tisk arbeid. 17 år gammel ble hun med i alopplysning, og hun tok energisk opp Grünerløkka arbeiderungdomslag. På kampen for lover som avkriminaliserte landsmøtet i AUF i 1931 ble hun, 24 år samboerskap (konkubinatparagrafen) gammel, valgt inn i sentralstyret som og abort. Det var en selvfølge, hevdet eneste kvinne. Fra Arbeidernes Ung- hun, at kvinnenes interesser måtte veie domsfylking gikk veien videre til kvin- tyngst i abortspørsmålet. Det skulle nebevegelse og ledende posisjoner i Ar- imidlertid bli en langvarig strid for å beiderpartiet. En av dem som registrer- vinne fram med dette kravet. Et tema te og fremmet hennes politiske evner som naturlig opptok henne, var den la- var Martin Tranmæl. I forbindelse med ve andelen av kvinner i styringsverk og etableringen av Arbeidernes Opplys- arbeidsliv. I sin tid som leder av Kvin- ningsforbund tidlig på 1930-tallet knyt- nesekretariatet opplevde hun imidlertid tet to av ildsjelene, Haakon Lie og Aase beskjeden framgang på dette feltet. Lionæs, et nært og fast vennskap. Samlet sett bidro hun i perioden I Kvinnebevegelsen samarbeidet hun 1936-53 sterkt til å endre Arbeiderpar- i de første årene særlig med Thina tiets kvinnebevegelse fra først og fremst Thorleifsen og Sigrid Syvertsen. Den å være en husmorbevegelse til å omfatte sistnevnte var leder i Kvinnesekretaria- også yrkesaktive kvinner. Samtidig ble tet da Lionæs ble valgt inn som sekre- kvinnepolitikken grepet bredere og mer Arbeiderhistorie 2001 187

Aase Lionæs. Sittende til venstre, Thina Thorleifsen. Foto fra 1951. helhetlig an. Det sentrale mottoet for prester i statskirken, og hun var en av henne var å få «kvinner opp på alle sam- de tidligste og fremste pådriverne for funnets kommandoplasser». Som til- selvbestemt abort. henger av et sterkt nasjonalt forsvar Med sitt radikale kvinnesyn i en rek- gikk hun i de første etterkrigsårene bla. ke kontroversielle saker møtte hun at- inn for at kvinner skulle ha allmenn skillig motbør - også fra fagbevegelsen verneplikt. Både i og utenfor kvinnebe- og eget parti. Som leder for Kvinnese- vegelsen vakte kravet atskillig mot- kretariatet følte hun ofte at hun talte for stand, og Stortinget avviste forslaget. døve ører. Hun gav imidlertid aldri opp. Lenge før det var tenkelig i opinionen Virkelig framgang for sine kampsaker talte hun også for kvinners rett til å bli fikk hun først som framtredende stor- Arbeiderhistorie 2001 188

tingspolitiker på 1960- og 70-tallet. Det viklingslandene. Apartheidstaten Sør- var med stor tilfredshet at hun kunne Afrika bekjempet hun med nebb og konstatere at mange av de kvinnepoli- klør. Mange husker likevel Lionæs først tiske kravene hun hadde stått i spissen og fremst som en ivrig tilhenger av NA- for etter hvert fikk gjennomslagskraft i TO og europeisk integrasjon, samt en norsk politikk. I et intervju i anledning uforbeholden venn av USA og Israel. av sin 80-årsdag ble hun spurt om hun Blant hennes nære venner var framtre- hadde hatt et lykkelig liv: «Ja, et liv i dende kvinnepolitikere som Eleanor kamp - men kamp for det gode.» Antake- Roosevelt og Golda Meir. Like markant lig hadde hun sin innsats for kvinnesa- var hennes forhold til diktaturet. Sam- ken særlig i tankene. men med Haakon Lie sloss hun like I motsetning til nesten alle øvrige uforsonlig mot det sovjetiske kommu- kvinnepionerer engasjerte hun seg på nistdiktaturet som hun i sin ungdom langt flere felter enn sosialpolitikk og hadde gjort mot Hitler og Franco. Det kvinne- og familiepolitikk. Denne poli- var én viktig grunn til at Lie karakteri- tiske bredden kom alt til uttrykk i hen- serte henne som det eneste mannfolket nes tid i Kvinnesekretariatet. På Stor- på Stortinget. tinget ble hun i kraft av sin sosialøko- Som medlem av Nobelkomiteen fra nomiske innsikt raskt en av Arbeider- 1948 til 1977 og leder i de siste ti år sat- partiets fremste finanspolitikere. I den te hun også spor etter seg i verdenssam- økonomiske politikken stod hun Erik funnet. Flere av fredsprisutdelingene Brofoss nær. Hun delte det toneangi- ble imidlertid sterkt omtvistede. Som vende sosialøkonomiske miljøs tro på det ble sagt av enkelte: «Hun sådde fred planøkonomisk styring, og dets sats- og høstet strid». Selv betraktet hun fred- ning på økonomisk vekst, full sysselset- prisutdelingen til Begin og Sadat i 1979 ting og sosial utjevning. «som høydepunktet i sitt liv». Mange vil Lionæs, som var meget språkmektig, også trekke fram hennes hjelpearbeid engasjerte seg også tidlig sterkt i for- for den forviste sovjetiske fysiker og svars- og utenrikspolitikk. På 1930-tal- forkjemper for menneskerettigheter, let støttet hun det mindretall som gikk Andrej Sakharov. inn for både et sterkere nasjonalt og På tv-skjermen og på talerstolen kollektivt forsvar. Som norsk delegat i kunne Lionæs virke bister og utilnær- FNs hovedforsamling fra 1946 til 1965 melig. Konservative politikere som fikk hun erfaring og stor kompetanse i Høyres stortingsrepresentant Erling Pe- internasjonale spørsmål. Hun talte tersen pekte henne ut «som utjevningens flyktningenes sak og var en glødende mest hensynsløse forkjemper i denne sal.» forkjemper for menneskerettigheter, De som kjente henne, la mer vekt på et særlig med henblikk på østblokken. varmt hjerte og meningers mot. Gjen- Hun engasjerte seg også for å få avviklet nom sin mangeårige allsidige politiske koloniveldet og økt den vestlige bistan- innsats, bl.a. for kvinnesaken, ble hun den til utviklingslandene. Hun var spe- Arbeiderpartiets uomtvistelige, men sielt tidlig ute med å fremme familie- omstridte «førstedame». planlegging og kvinnenes behov i ut- Knut Einar Eriksen Arbeiderhistorie 2001 189

Rakel Seweriin (1953-1963)

Rakel Seweriin var formann i Arbeider- partiets kvinnesekretariat gjennom 10 år. Hun ble enstemmig valgt etter Aase Lionæs på Landskvinnekonferansen i 1953. Samme året ble hun sosialminis- ter i Torps regjering. Da hadde hun al- lerede lang erfaring fra politisk arbeid. Mange av de lederne som skulle følge etter Seweriin i Arbeiderpartiets kvin- nebevegelse skulle kombinere lederver- vet med en statsrådpost. Rakel Solberg het hun, da hun som 21-åring flyttet fra Vestfold til Oslo. Hun kom til Oslo for å gå på kurs i stor- tingsstenografi og arbeidet som hus- hjelp. Kurset avbrøt hun til fordel for kurs i engelsk og tysk stenografi og ar- beid i private firmaer. Sin tidlige politiske interesse dyrket Rakel Seweriin hun i Vestkanten AUL, Berget, Arbei- derpartiets studentgruppe og en del i miljøet rundt Mot Dag og Clarté. Herfra Som nestformann og senere formann var veien kort til AUF, og i 1937 ble Ra- i Stortingets sosialkomité, og som sosi- kel Seweriin valgt som nestformann. Et- alminister fra 1953, var arbeidet med ter krigen ble hun valgt inn på Storting- folketrygden hennes viktigste sak. et som fast medlem. Gjennom denne ønsket hun å rette på Rakel Seweriin var gjennom mange år manglene i trygdeordningene. Videre- en av de sentrale politikerne i Arbeider- utvikling av alderstrygden og innføring partiet. Hun var imidlertid ingen «kvin- av forsørgertrygd og uføretrygd stod nesakspolitiker». Hun mente at kvinne- sentralt her. Det var særlig viktig med saker ble best løst ved å se dem i sam- en økning i alderstrygdens minstesatser menheng med andre samfunnssaker og i og oppheving av behovsprøvingen. I samarbeid mellom kvinner og menn. 1957 vedtok Stortinget endelig opphe- Gjennom hele sitt politiske liv var ving av behovsprøvingen. Et viktig ar- hun først og fremst opptatt av sosialpo- gument for dette var å fjerne «fattig- litiske og familiepolitiske saker. Mange mannsstemplet» fra sosialpolitikken. av sakene var hun med på å forme aller- Sosiale ytelser skulle være noe som en- ede på utredningsstadiet. Det gjaldt om- hver borger hadde krav på. Samme året råder som barnevern, trygdeordninger, ble også forsørgertrygd for barn vedtatt. familiepensjonering og ensliges økono- Det tok tid innen Lov om folketrygd en- miske situasjon. delig ble vedtatt. Først fra januar 1967 Arbeiderhistorie 2001 190

Rachel Seweriin i midten av en lystig gjeng på kvinnekongressen i 1961. ble dette «største sosiale løft i landets tross for at de økonomiske forutset- historie» satt ut i livet. ninger var bedre og behovet for kvinne- Kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet lig arbeidskraft var tilstede, lå ikke for- hadde spesielt ansvar for de sosiale sa- holdene til rette for at kvinnene kunne kene, og skulle arbeide for tilslutning til gå ut i lønnet arbeid. Det fantes få bar- Arbeiderpartiets politikk. Sakene som nehager, deltidsarbeid var lite akseptert ble debattert på landskvinnekonferan- av arbeidsgiverne og hushjelper var sene under Rakel Seweriins formanns- vanskelig å skaffe. periode dreide seg ofte om hjemmene Da Einar Gerhardsen igjen ble stats- og husmødrene, for eksempel saker minister i 1955, fortsatte Rakel Seweriin som utbygging av husmorferien, for- noen måneder som sosialminister. Ger- brukerspørsmål med vekt på hushold- hardsen hadde imidlertid andre planer ningsmaskiner og innredning av kjøk- for sosialministerposten, men tilbød Se- kenet, mødrehjem og opprettelse av weriin å fortsette i regjeringen som helsestasjoner. Denne konsentrasjonen konsultativ statsråd for familie- og for- om familie, hjem og husmorrolle var en brukersaker. Dette ønsket hun imidler- naturlig følge av tidens kjønnsrolle- tid ikke. I stedet gikk hun tilbake til mønster. Husmorideologien stod fort- Stortinget og ble medlem av Kirke- og satt sterkt, og kvinnens plass var i undervisningskomiteen. I komiteen ar- hjemmet. Kvinnen var skaper av den beidet hun med forslag til en ny skole- lykkelige familie, som igjen var en for- lov. Forslaget om 9-årig obligatorisk utsetning for det gode samfunn. Til enhetsskole ble vedtatt i 1959. Arbeiderhistorie 2001 191

Rakel Seweriin takket nei til gjenvalg som formann i Arbeiderpartiets kvinne- sekretariat i 1963. Hun fortsatte likevel sitt politiske liv i flere år. Fram til 1969 var Stortinget hennes arbeidsplass. Et av de siste vervene hun hadde, var for- mann i et offentlig utvalg som skulle ut- rede ensliges økonomiske og sosiale stilling. Som politiker var Rakel Seweriin bå- de veltalende, engasjert og modig. I lik- het med Aase Lionæs måtte hun dessu- ten oftest finne seg i å være eneste kvin- ne i et mannsdominert politisk miljø. Jorunn Pedersen

Aase Bjerkholt (1963-1967)

På mange måter var Aase Bjerkholt et Aase Bjerkholt formannsemne i sine forgjengeres ånd da hun stilte som kandidat til lederver- vet på Landskvinnekonferansen i 1963. hun også en av de aller første kvinner i Som hos Rakel Seweriin var det ikke ba- Kongens råd. I begynnelsen av 1963 re den brede erfaringen men også de fungerte hun også som konstituert sosi- rent personlige egenskapene som gjorde alminister. I den første tiden som leder henne til en naturlig arvtaker av vervet. av et nytt departement skulle hun få er- Først og fremst hadde hun en meget fare at oppgavene lot vente på seg. verdifull erfaring fra sine 10 år som Mange av de gamle departementene satt statsråd. Hennes bakgrunn fra både fag- fortsatt tungt på det de oppfattet som bevegelse og ungdomsbevegelse og ikke «sine» saker. Aftenposten skrev i for- minst skulle hennes 20 års medlemskap bindelse med hennes 50-årsdag i 1965: av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat «Det er grunn til å ønske regjeringen lyk- selvsagt komme til å veie tungt. ke til hvis den vil vie hjemmenes proble- Med et ben i strategisk plassert i mer en tanke større oppmerksomhet. Men Kvinnesekretariatet og det andre i re- skal vi først ha et familiedepartement, gjeringen befant Aase Bjerkholt seg på burde forutsetningen være at det skaffes mange måter i en nøkkelposisjon. Al- de oppgaver og gjøremål som naturlig hø- lerede i 1955 ble hun oppnevnt som rer inn under et slikt departement. I poli- konsultativ statsråd for regjeringen tiske kretser er det mange som bebreider Gerhardsen og fra desember året etter statsministeren for at så ikke er skjedd. ble hun den aller første statsråd for fa- Selv statsråden klager over å ha for lite å milie- og forbrukersaker. Dermed ble gjøre.» Arbeiderhistorie 2001 192

Etter hvert skulle man både i Depar- tigste oppgaver var å vurdere tiltak som tementet for familie- og forbrukersaker kunne stimulere kvinnens politiske in- og i Sosialdepartementet bli presentert teresse og utrede mulighetene for å gi for saker som på forhånd var unnfanget kvinnene økt innflytelse i samfunnets i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Det bestemmende organer. Innstillingen var også derfor naturlig at Landskvin- konkluderte med en lang rekke konkre- nekonferansene fortløpende evaluerte te forslag innenfor områdene familie- regjeringens arbeid i disse sakene. rett, utdanning, arbeidsliv og sam- Landskvinnekonferansene var ofte en funns- og organisasjonsliv. Man ville viktig arena for disse diskusjonene. Ut- for eksempel arbeide aktivt for at flere videte trygdeordninger for enker og kvinner skulle skaffe seg spesialutdan- mødre, folkepensjonen, revidering av ning innenfor tradisjonelle mannsyrker. lovene om sosial omsorg og utvidelse av Det forelå også forslag på en reform av barnetrygdordningen var alle eksempler skattelovgivningen. Om grunnlaget for på saker som hadde sin opprinnelse fra 1970-årenes kvinnekamp ikke alene ble Kvinnebevegelsen. lagt her, kan man allikevel fastslå at Kvinnens plass er - hvor? var spørs- innstillingen sørget for at debatten om målet man stilte seg i 1965. Spørsmåls- kvinnens stilling omsider havnet på stillingen skrev seg fra tittelen på det dagsorden i Norges største parti. Samti- programutkastet en komite nedsatt av dig med den kvinnepolitiske innstil- sentralstyret i DNA ga ut dette året. lingen kom innstillingen fra den såkalte Foruten Aase Bjerkholt og Elsa Rastad Aspengren-komiteen, LOs omfattende Bråten fra Kvinnebevegelsen, inkluder- utredning om demokrati i arbeidslivet. te komiteen også sentrale tillitsmenn Begge disse innstillingene kan sees som både fra partiet og landsorganisasjonen. et ledd i en samlet politisk strategi for å For både Kvinnebevegelsen og partiet forsøke å modernisere bevegelsen. var dette arbeidet utvilsomt et stort løft. I etterpåklokskapens lys har enkelte For første gang i partiets historie ble det kritiske røster hevdet at Arbeiderparti- satt i gang et arbeide som skulle resulte- ets kvinnebevegelse på 1950- og 1960- re i et omfattende kvinnepolitisk pro- tallet hadde beskjedne kvinnepolitiske gramforslag. Det kan virke som om det krav og la hovedtyngden på arbeidet for var en utbredt oppfattelse at man hadde husmødrene og de rent sosialpolitiske nådd langt i den formelle likestillingen tiltakene. Spesielt ble bevegelsens organ mellom kvinner og menn i Norge. Men Arbeiderkvinnen bebreidet for å være i forhold til våre naboer i Danmark og mer opptatt av trivialiteter og strikke- Sverige lå antallet gifte, sysselsatte kvin- oppskrifter enn av kvinnekamp. En slik ner med heltidsarbeid utenfor hjemmet vurdering kan rent umiddelbart ha mye foruroligende lavt. Det var også fort- for seg, men det vil allikevel være uri- satt forholdsvis få kvinner med i styre melig å måle 1960-tallets politikk med og stell. I 1963 var kun 8,6 prosent av ettertidens målestokk. Selv om noen av plassene på Stortinget besatt av kvin- aktørene i det harde politiske klimaet ner. I kommunepolitikken lå kvinnean- på 1970-tallet skulle oppfatte Arbeider- delen på små 6 prosent. Komiteens vik- partiets sentralstyre som en av de defi- Arbeiderhistorie 2001 193

nitive mannsbastionene i samfunnet, må det til tross kunne slås fast at Arbei- derpartikvinnene på 1960-tallet virkelig hadde oppnådd reell innflytelse i kvin- nepolitiske saker. Et av de mer håndfaste prosjektene i Aase Bjerkholts formannsperiode var opprettelsen av stiftelsen Rachel Grepp- heimen i Oslo. Stiftelsen tok sikte på å gi et midlertidig bo-tilbud til ugifte mø- dre og samtidig hjelpe klientene med å skaffe seg permanent arbeid og bolig. Nedleggelsen av grunnsteinen, den 22 mai 1965, ble den siste handlingen hun utførte som leder av Kvinnesekretaria- tet. Samme formiddag ønsket hun vel- kommen til sin siste landskvinnekonfe- ranse som formann. Hun ble sittende som styreformann for Rachel Grepp- heimen helt til 1977. Sonja Ludvigsen Stig-Audun Hansen

grundighet og store sakkunnskap. Sonja Ludvigsen (1967-1974) Sonja Ludvigsen hevdet tidlig at selv om kvinnene hadde oppnådd formelle Sonja Aase Ludvigsen ble valgt til nest- rettigheter, hadde det ikke medført reell formann i Arbeiderpartiets kvinnebeve- likestilling. Hun var nøye med å poeng- gelse i 1965 og overtok som formann i tere at kvinnene ikke skulle tvinges ut i 1967. Det var en erfaren og allsidig po- arbeidslivet. Husmoridealet sto fortsatt litiker som i tillegg til mange andre po- så sterkt i folks bevissthet at gifte kvin- litiske gjøremål tok på seg formanns- ners rett til å være hjemme ikke på noen vervet og ledet Kvinnebevegelsen fram måte måtte utfordres. Samtidig påpekte til sin død 12. juli 1974. Hun arbeidet hun at rett til lønnet arbeid var et skritt som likningsfullmektig i Vestby i i retning av reell likestilling og viste til Akershus fra 1958 til 1965. I denne ti- at de aller fleste kvinner ønsket seg løn- den var hun aktiv i lokalpolitikken net arbeid utenfor hjemmet. Etter hvert samtidig som hun også hadde sentrale ble retten til lønnet arbeid et av de vik- partipolitiske verv, først i AUF og deret- tigste kravene for Kvinnebevegelsen og ter i Arbeiderpartiet. I 1965 ble hun tatt opp i ulike sammenhenger på valgt til stortingsrepresentant for Akers- landskvinnekonferansene framover. hus. Da hadde hun møtt på Stortinget På Landskvinnekonferansen 1969 flere ganger som vararepresentant fra var hovedtemaet Trygghet i forandringe- 1958 og gjort seg bemerket med sin ne, noe som blant annet omfattet kvin- Arbeiderhistorie 2001 194

nens stilling i arbeidslivet. Det ble stilt handlingsprogram for likestilling, ble krav om barnehager, arbeidsmarkedstil- enstemmig vedtatt. tak og yrkesutdanning for å gi kvinner Forslag til handlingsprogram for li- samme muligheter som menn til å delta kestilling ble deretter utarbeidet av en i arbeidslivet. Familieplanlegging, som komité med Britt Hildeng Hauge som hadde vært en viktig sak for kvinnebe- formann og vedtatt på Landskvinne- vegelsen, ble også behandlet. Det resul- konferansen i 1973. For første gang terte i en enstemmig uttalelse om en- vedtok konferansen et omfattende pro- dring av Lov om svangerskapsavbrott. gram for likestilling. Programmet, Like- Konferansen gikk inn for en mer ensar- stilling og medansvar, er blitt betraktet tet behandling av søknader og begrenset som helt grunnleggende for det videre rett til selvbestemt abort. Uttalelsen ble arbeidet i Arbeiderpartiets kvinnebeve- sendt til Arbeiderpartiets landsmøte, gelse. Det inneholdt både en analyse av som kom sammen noen dager seinere. kvinnenes situasjon og konkrete forslag Da oppsto en uventet situasjon. Grethe til bedring av forholdene. Med dette Irvoll fremmet et forslag om selvbe- programmet viste Kvinnebevegelsen stemt abort, og det utrolige skjedde. med all tydelighet at den hadde utviklet Den mannsdominerte partiforsamling- seg fra å være en husmororganisasjon en gikk lenger enn Landskvinnekonfe- og lojal støttespiller for partiet til å bli ransen i abortsaka og vedtok forslaget en organisasjon som på selvstendig med klart flertall. Ledelsen, både i parti- grunnlag jobbet for reell likestilling. et og kvinnebevegelsen, var totalt ufor- Sonja Ludvigsen var formann for beredt på vedtaket, men måtte bøye seg Kvinnebevegelsen i en periode med for flertallet. Selvbestemt abort var satt fortsatt lav kvinnerepresentasjon i poli- på den politiske dagsorden. tiske organer. Hun ønsket oppriktig fle- Rundt 1970 satte Arbeiderpartiet fo- re kvinner i politikken både som aktive kus på to hovedsaker, større likhet og i partiet og som valgte representanter i utvidet demokrati. Sonja Ludvigsen kommune og Storting. Dette var viktig gikk inn for at kravet om gifte kvinners både ut fra et demokratisk rettferdig- rett til lønnsarbeid ble en del av demo- hetskrav og fordi samfunnet hadde kratiaksjonen. Kvinnebevegelsen kon- bruk for kvinnenes bidrag, samtidig tok sentrerte seg særlig om forholdet mel- hun avstand fra aksjonsformer som lom demokrati og likestilling i familien kvinnekupp og organisert retting av og forbrukerdemokrati i vid forstand. valglister. Sonja Ludvigsen hadde mer Dette munnet ut i et Forbrukerpolitisk tro på langsiktig arbeid innad i organi- handlingsprogram som ble vedtatt på sasjonene. For å dyktiggjøre og opp- Landskvinnekonferansen 1971. I sitt fo- muntre kvinner til politisk deltakelse redrag Kvinnebevegelsen i 70-åra sa Son- satset Arbeiderpartiets kvinnebevegelse ja Ludvigsen blant annet at arbeidet sterkt på intern skolering. framover skulle dreie seg om likestil- Arbeiderpartikvinnene fikk etter ling. Dette var i tråd med et forslag fra hvert gjennomslag for sitt likestillings- Britt Hildeng Hauge. Forslaget, som på- arbeid både i partiet og i samfunnet for la Kvinnesekretariatet å utarbeide et øvrig. Denne utviklingen fikk Sonja Arbeiderhistorie 2001 195

Ludvigsen dessverre ikke følge videre. Hun døde midt i sin aktive politiske virksomhet bare 46 år gammel. Året før hadde hun tatt på seg vervet som sosial- minister. Gjennom sitt politiske liv hadde hun imponert alle med sin store arbeidskapasitet. Mange spurte seg når hun fikk tid til alt, reiser, foredrag, mø- ter, forberedelser og arbeidskrevende komiteer. Samtidig var hun kjent for å være blid og omgjengelig og en hjerte- varm person. Med sin alt for tidlige død etterlot hun et stort savn. Kari Lund Bråthen

Annemarie Lorentzen (1974-1977) Annemarie Lorentzen ble valgt til nest- formann på Landskvinnekonferansen i Annemarie Lorentzen 1973 og overtok formannsvervet da Sonja Ludvigsen døde. I likhet med sin forgjenger var det en erfaren rikspoliti- vegelsens kvinner til å gjøre en innsats ker som nå ble formann. Hun var født i både lokalt og globalt. På Landskvinne- Grense- Jakobselv og virket som lærer i konferansen i 1975 ble abortspørsmålet Hammerfest. Det var her hun startet sin tatt opp på nytt. Arbeiderpartikvinnene politiske virksomhet i partiet og i lokal- var svært skuffet over at det ikke var politikken før hun kom inn i rikspoli- flertall på Stortinget for en lov om selv- tikken. Hun var stortingsrepresentant bestemt abort. I en uttalelse ga de sin for Finnmark fra 1969 til 1977 og stats- støtte til forslag til ny lov om svanger- råd i Brattelis og Nordlis regjeringer. skapsavbrott, som de mente tross alt var Etter mange aktive år i politikken ble ett skritt i riktig retning og det eneste hun i 1978 utnevnt til ambassadør på mulige i den rådende parlamentariske Island. situasjon. Loven ble vedtatt i juni 1975 Da hun overtok formannsvervet, under store protester både fra tilhenge- konsentrerte Kvinnebevegelsen seg om re og motstandere av selvbestemt abort. arbeidet fram mot Landskvinnekonfe- Hovedtemaet på konferansen i 1975 ransen 1975 og markeringen av kvinne- var handlingsprogrammet Barnas plass i året i 1975. Både Arbeiderpartiet og LO dagens samfunn. Det var en historisk be- ga sin fulle støtte til markering av året. givenhet i den forstand at det var første Annemarie Lorentzen gikk også ut i Ar- gang Kvinnebevegelsen utformet et pro- beiderkvinnen og oppfordret arbeiderbe- gram som tok opp alle sider av barnas Arbeiderhistorie 2001 196

tilværelse. Annemarie Lorentzen la stor derkvinnen at det verste ikke var at de vekt på at programmets grunnholdning borgerlige partiene hadde stemt imot, var oppdragelse til solidaritet. I pro- men at SV i sosialismens navn hadde grammets første side heter det at man torpedert loven. Lov om likestilling ble ønsker å omforme Norge til et sosialis- vedtatt i juni 1978. tisk samfunn. Det er for øvrig verdt å Arbeiderpartiets kvinnebevegelse fei- merke seg at programmet fastslår at ret 75-årsjubileum 30. desember 1976. man vil gå inn for å opprette et barne- Dette ble markert på ulike måter med ombudsembete. Dette ble endelig lov- blant annet jubileumsboka «Vi er de tu- festet i 1981. sener» som kom i 1977 og med et fest- På Arbeiderpartiets landsmøte i 1975 møte ved åpningen av Landskvinne- ble Gro Harlem Brundtland valgt til konferansen i mars 1977. På denne partiets nestformann. Annemarie Lo- konferansen hadde Annemarie Lorent- rentzen uttrykte stor tilfredshet både zen en innledning med tittel Søkelys på med at partiet hadde fått sin første kvinnebevegelsen. Her kom hun med et kvinnelige nestformann og i tillegg be- tilbakeblikk på kvinnebevegelsen og gynte å få en skikkelig kvinnerepresen- trakk opp linjene for det videre arbei- tasjon i partiets sentrale organer. Hun det. Fram mot Landskvinnekonferan- håpet at fylkes- og kommunepartiene sen i 1977 arbeidet Kvinnebevegelsen ville følge opp. Før kommunevalget i med å utforme handlingsprogrammet 1975 anbefalte hun å kumulere kvinner Kvinner i utdanning og arbeid. Annema- og ba om at man i hvert fall ikke måtte rie Lorentzen var opptatt av kvinnenes stryke kvinner. Arbeiderpartiet gjorde situasjon i arbeidslivet og mente at det et godt valg, men kvinnene ble strøket nå var på høy tid å konsentrere seg om på mange arbeiderpartilister. Annema- kvinners rett til utdanning og arbeid. rie Lorentzen beklaget den dårlige kvin- Landskvinnekonferansen vedtok et nerepresentasjonen og oppfordret kvin- klart kvinnepolitisk program. nene til å stå på videre og ikke la seg Annemarie Lorentzen trakk seg etter knekke. I god tid foran stortingsvalget i eget ønske som formann på denne kon- 1977 oppfordret hun partiets kvinner feransen. Samtidig med formannsvervet til både å være aktive i valgkampen og var hun statsråd for Samferdselsdepar- være med på å utforme partiets nye ar- tementet og deretter statsråd for For- beidsprogram. Hun mente det var vik- bruker- og administrasjonsdepartemen- tig å påvirke nominasjonsprosessen og tet. Krevende rikspolitisk arbeid var ty- hevdet at det ikke var for mye forlangt å delig ikke til hinder for å engasjere seg i få kvinner og menn på annenhver plass Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. For på listene. Kvinnebevegelsen var det en styrke å ha Likestillingsloven skulle være en vik- en respektert toppolitiker som for- tig del av Arbeiderpartiets familie- og li- mann. Hun var opptatt av kvinnenes si- kestillingsarbeid, og skuffelsen var stor tuasjon og jobbet innad i partiets orga- da lovforslaget ble nedstemt i Stortinget ner for få bedre forståelse for likestil- i 1976. Da reagerte Annemarie Lorent- ling. Selv hevdet hun flere ganger at ar- zen og skrev i en lederartikkel i Arbei- beiderkvinnene alltid har vært opptatt Arbeiderhistorie 2001 197

av å arbeide for de undertrykte og un- derprivilegerte uansett om det var kvin- ner eller menn. Samtidig var hun meget tydelig på at skal vi komme noen vei i et reelt demokrati, må kvinner og menn være likestilt. Kari Lund Bråthen

Aud Blegen Svindland (1977-1981) Aud Blegen Svindland ble valgt til for- mann av Arbeiderpartiets kvinnebeve- gelse på Landskvinnekonferansen i 1977. Valgkomiteen var delt, og det var mindretallets innstilling på Svindland som fikk flertall på Landskonferansen. Hun satt i to perioder fram til 1981, da hun trakk seg etter eget ønske. Arbei- derpartiets kvinnebevegelse ble i denne Aud Blegen Svindland perioden ytterligere påvirket av de sa- kene den radikale kvinnebevegelsen for øvrig kjempet for. på å lage ei brosjyre: «Seksualopplys- Aud Blegen Svindland var kjent i den ning, prevensjonsveiledning og selvbe- offentlige debatt også før hun ble for- stemt abort - merkesaker for Arbeiderpar- mann for kvinnebevegelsen. Hun var tiets kvinnebevegelse» som ble utgitt av utdannet agronom, fysioterapeut og le- Oslo Arbeiderpartis Kvinneutvalg i ge med spesialutdanning i forebyggen- 1976. Hun er kjent for sin innsats for de helsearbeid og helseadministrasjon. prevensjonsveiledning og har hele tiden På 60-tallet arbeidet hun i FNs tjeneste vært en utrettelig forkjemper for kvin- og var lege i Afghanistan. Lov om helse- ners rett til selvbestemt abort. stasjoner kom i 1972, og Aud Blegen Ved Stortingsvalget 1977 gikk Arbei- Svindland var aktiv i gjennomføringen derpartiets kvinnebevegelse ut i valg- av den. Hun gjorde en viktig innsats for kampen med fokus på selvbestemt arbeidsmiljøloven og var aktiv med i ar- abort, prevensjonsveiledning og seksu- beidet for å bygge ut en tverrfaglig be- alundervisning i skolen, rett til arbeid driftshelsetjeneste. For dette er hun til alle, utdanning og skolevesen. Arbei- blitt kalt «bedriftshelsetjenestens mor». derpartiet gikk fram ved valget og dan- Da hun ble valgt til formann, satt hun i net sammen med SV flertall for en ar- styret i Oslo Arbeiderparti og var nest- beiderpartiregjering. Året etter fikk forkvinne i Oslo Arbeiderpartis kvin- Kvinnebevegelsen gjennomslag for sin neutvalg. I den forbindelse var hun med årelange kamp for selvbestemt abort. Arbeiderhistorie 2001 198

Før loven skulle opp i stortinget, ble et sjon. Dette ville Arbeiderpartiets kvin- «hyrdebrev» fra landets biskoper lest nebevegelse med Aud Blegen Svindland opp i alle kirkene. Hyrdebrevet, som i spissen rette opp ved kommunevalget. gikk kraftig ut mot abortloven, førte til Etter nominasjonene og etter at listene sterke reaksjoner. Arbeiderkvinnene le- var klare, viste det seg at det fortsatt var det av Aud Blegen Svindland, var blant en skeiv kjønnsfordeling på Arbeider- dem som stilte seg i spissen for en un- partiets lister. Svindland gjorde da noe derskriftkampanje mot hyrdebrevet. så utradisjonelt som åpent å anbefale Landskvinnekonferansen i mars retting av partiets lister. Arbeiderpartiet 1979 behandlet flere saker som var vik- økte sin kvinnerepresentasjon i kom- tige i arbeidet for likestilling. Noen av munestyrene fra 14,2 prosent i 1975 til disse sakene kom til å få stor betydning, 23,3 prosent i 1979. mens andre seinere ble lagt på is. Vedta- Arbeiderpartiets kvinnebevegelse var ket om at kommunene må pålegges ut- aktiv i internasjonal sammenheng, og byggingsansvar for barnehager gikk Aud Blegen Svindland var deltaker på lenger enn partiet var villig til følge flere konferanser. På den 10. internasjo- opp, til stor skuffelse for Aud Blegen nale sosialistiske kvinnekonferanse i Svindland. Landskvinnekonferansen Vancouver i Canada i 1978 var hoved- vedtok også å gå inn for fritt livssyn i tema for konferansen «Vold i samfun- barnehagene. Vedtaket om kjønnskvo- net». Her innledet Aud Blegen Svind- tering for å sikre en jevnere fordeling av land over temaet kulturell vold. Hun kjønnene i offentlige styrer, råd og ut- tok særlig for seg vold mot kvinner og valg ble fulgt opp av partiet og regje- barn og kom også inn på den omfatten- ringen. Landskvinnekonferansen ved- de bruk av omskjæring av små jenter. tok å legge ned Arbeiderkvinnen som På konferansen ble det vedtatt et forslag hadde eksistert siden 1909. Forutset- fra Aud Blegen Svindland, som gikk ut ningen for nedleggelsen var at Arbeider- på at man skulle protestere mot kjønns- kvinnen skulle gå inn i partiets tidsskrift lemlestelse av unge piker. Aktuelt Perspektiv, som heretter skulle Aud Blegen Svindland har vært en ta inn stoff fra Kvinnebevegelsen og ar- frittalende person, og i egenskap av for- tikler om kvinnepolitiske emner. mann i kvinnebevegelsen nølte hun ik- Foran kommunevalget i 1979 enga- ke med å si ifra til partiets representan- sjerte kvinneorganisasjonene seg i arbei- ter. Da Odvar Nordli høsten 1979 etter det for å få flere kvinner på sikre plasser omorganisering av regjeringen reduser- på kommunevalglistene. Denne gang te antall kvinner fra 4 til 2, gikk hun ut støttet Arbeiderpartiets kvinnebevegelse med kraftig kritikk. Selv om hun ikke opplysningskampanjen for økt kvinne- var redd for å kritisere Arbeiderpartiet representasjon, i motsetning til 1971 da for mangelfull politikk og praksis på li- Kvinnesekretariatet avslo å delta i en kestillingsområdet, var det aldri tvil om tverrpolitisk kampanje for å få flere hennes partipolitiske lojalitet. Hun sa kvinner i kommunestyrene. På kommu- alltid at det var Arbeiderpartiet som neplan lå Arbeiderpartiet under lands- hadde størst mulighet for å gjennomfø- gjennomsnittet for kvinnerepresenta- re likestilling mellom kvinner og menn. Kari Lund Bråthen Arbeiderhistorie 2001 199

Harriet Andreassen 1981-1985 Landskvinnekonferansen i 1981 valgte Harriet Andreassen til ny formann. Hun var den siste formannen i kvinnesekre- tariatet. To år senere vedtok Arbeider- partiet at betegnelsen leder skulle er- statte «formann» på alle plan i partiet. Nok en gang fikk kvinnesekretariatet en leder med solid politisk erfaring. Hun var folkevalgt både på kommune- og fylkeskommunalt nivå det meste av sitt voksne liv, blant annet formann- skapsmedlem og varaordfører i en år- rekke i Rælingen i Akershus. Til for- skjell fra lederne før henne, hadde Har- riet Andreassen også lang fartstid fra sentrale verv i fagbevegelsen. Hun var forbundssekretær i Norsk Arbeids- mandsforbund fra 1967 til 1977, da hun ble valgt til sekretær i LO. Hun Harriet Andreassen satt i LOs ledelse fram til hun gikk av med pensjon i 1985, bare avbrutt av året som regjeringsmedlem i 1980-81. blant kvinner generelt og Kvinnebeve- Fire måneder før hun ble valgt til kvin- gelsen spesielt, ble begivenheten sett på nesekretariatets formann hadde hun som en stor seier i kampen for likestil- overtatt som kommunal- og arbeidsmi- ling. Gro Harlem Brundtland ble deret- nister i Odvar Nordlis regjering. Da Gro ter valgt til første kvinnelige formann i Harlem Brundtland overtok etter Nord- Arbeiderpartiet senere på året. li, fortsatte Harriet Andreassen i samme Arbeiderpartiets kvinnebevegelse departement inntil valgnederlaget høs- hadde lenge krevd en mer rettferdig re- ten 1981, da Regjeringen Willoch ble presentasjon både i partiets organer og dannet. på andre områder i samfunnet. På Den 4. februar 1981 skapte Gro Har- Landskvinnekonferansen i 1981 ble det lem Brundtland norgeshistorie da hun vedtatt et forslag om at kjønnskvotering ble utnevnt til vår første kvinnelige skulle innføres i partiet. Forslaget fikk statsminister. Da det ble klart at Odvar støtte på partilandsmøtet som fulgte, og Nordli skulle trekke seg, mottok partiet det ble fattet et prinsippvedtak om å en rekke brev og henvendelser fra kvin- innføre kvotering på 40 %. I 1983 ved- ner over hele landet som støttet Gro tok Arbeiderpartiet å innføre kvotering Harlem Brundtlands kandidatur. Utnev- i lovene som obligatorisk bestemmelse. nelsen vakte sterke gledesreaksjoner, og Arbeiderpartiet gjorde et jevnt over lykkeønskninger og blomster strømmet godt kommunevalg i 1983, og takket inn til Statsministerens kontor. Både være kvotering i nominasjonsprosessen Arbeiderhistorie 2001 200

kom mange nye Arbeiderpartikvinner virkemiddel for å få ned ledigheten. inn i de folkevalgte organene i årene Fredsbevegelsen fikk et nytt opp- som fulgte. sving på 1980-tallet, blant annet som en Et stort og økende antall kvinner i reaksjon mot økt opprustning og en til- arbeidslivet var en utfordring til Kvin- stramming av den kalde krigen. NATO- nebevegelsen. Likestilling i arbeidslivet landene vedtok utplassering av krysser- stilte krav til reformer og tiltak på raketter i Vest-Europa, og Sovjet fort- mange områder, som arbeidstidsbe- satte å utplasserte sine SS 20-raketter. stemmelser, permisjonsrettigheter, bar- Særlig kvinnene, fra mange ulike poli- nehageutbygging og økonomiske over- tiske grupperinger, mobiliserte mot føringer til familiene. I første halvdel av atomvåpen og markerte sin motstand 1980-tallet ble forslag om arbeidstids- gjennom store demonstrasjoner og forkortelse, 6 timers normalarbeidsdag, fredsmarsjer. Allerede i januar 1980 diskutert på flere landskvinnekonferan- vedtok nordiske A-kvinner et hand- ser og i partiet ellers. Det var langt fra lingsprogram for nedrustning. Lands- enighet innenfor Arbeiderpartiet om kvinnekonferansen vedtok i 1981 en denne saken og heller ikke innenfor uttalelse som understreket arbeiderbe- partiets kvinnebevegelse. Landskvinne- vegelsens særlige ansvar for fredsarbei- konferansen i 1981 vedtok en forsiktig det, og som framhevet utenrikspolitik- uttalelse om at daglig nedkortet ar- ken som verktøy for å begrense veksten beidstid på sikt er et nødvendig virke- i rustningsindustrien. Senere samme år middel for likestilling og at målet derfor ble Alva Myrdal-fondet opprettet, med er 6 timers normalarbeidsdag for alle. formål å spre opplysning om fred, ned- På Arbeiderpartiets landsmøte rett etter rustning og avspenning. Den svenske fremmet Harriet Andreassen forslag om fredsforkjemperen mottok også Folkets programfesting av kravet. Redaksjons- fredspris i 1982, til stor jubel i Kvinne- komiteen for prinsipprogrammet gikk sekretariatet. I 1983 sa Landskvinne- inn for programfesting, men møtte mot- konferansen nei til utplassering av nye stand hos mange av delegatene. Blant atomvåpen, noe Gro Harlem Brundt- andre daværende sentralstyremedlem land etter hvert også fikk gjennomslag Per Kleppe advarte mot å slå fast kon- for i Arbeiderpartiet. kretiseringen av arbeidstidsforkortelsen Første halvdel av 1980-tallet, med før konsekvensene var utredet. Likevel borgerlige regjeringer og Arbeiderparti- ble redaksjonskomiteens innstilling et i opposisjon, satte Kvinnebevegelsen vedtatt med 17 stemmers overvekt til igjen fokus på de oppnådde velferdsgo- «tøylesløs jubel» i følge landsmøtepro- dene i samfunnet. Harriet Andreassen tokollen. Arbeiderpartiets prinsippro- uttrykte bekymring ikke bare for ar- gram fikk dermed følgende formule- beidsledigheten, men også Høyres ring: «Målet må være 6 timers normal- «tukling» med bl.a. abortloven og bar- arbeidsdag». Etter hvert som arbeidsle- nehageloven. Høyre ønsket å innføre digheten økte videre utover på 1980- tvungen rådgiving ved abort og kristen tallet argumenterte Arbeiderpartikvin- formålsparagraf i barnehagene. I oppo- nene også for kortere arbeidsdag som sisjon måtte Arbeiderpartiets kvinnebe- Arbeiderhistorie 2001 201 vegelse forsvare de sakene den allerede Sissel Rønbeck (1985-1989) hadde fått gjennomslag for. Den private volden hadde opptatt Arbeiderpartikvinnene lenge. Allerede i 1939 hadde de krevd tilfluktssteder for mishandlede kvinner. I 1981 sikret Re- gjeringen Gro Harlem Brundtland øko- nomisk trygghet for krisesentrene gjen- nom øremerkede midler til drift. Harri- et Andreassen sa da i et intervju at en nå måtte gå videre og sikre kvinnene gode oppfølgingstiltak etter oppholdet i form av gjennomgangsboliger, advokat- hjelp osv. Kampen mot pornografi ble også intensivert i denne perioden. Her samarbeidet Arbeiderpartikvinnene med andre kvinneorganisasjoner. Første halvdel av 1980-tallet var en periode da Arbeiderpartiets kvinnebe- vegelse tok del i stadig flere fellesaksjo- ner sammen med andre kvinneorgani- Sissel Rønbeck sasjoner. Etter å ha vært med første gang i 1979, fortsatte AP-kvinnene å På Landskvinnekonferansen i mars delta i de tverrpolitiske kvinneaksjone- 1985 ble Sissel Rønbeck valgt til Kvin- ne for å få flere kvinner inn i kommune- nebevegelsens nye leder. Rønbeck kun- styrer og på Stortinget. Kanskje var det ne med sine snaue 35 år kanskje kalles noe i tiden som gjorde det naturlig med ung og lovende, men i virkeligheten var et nærmere samarbeid med de øvrige hun allerede en meget erfaren politiker. kvinneorganisasjonene, både de politis- Politikk hadde vært hennes yrke helt si- ke og de upolitiske. Men Harriet Andre- den hun som tjueåring ble reisesekre- assens personlige egenskaper og hold- tær i AUF. Hun var den første kvinneli- ning kan ha bidratt til at samarbeidet ge AUF-leder fra 1975 til 1977, og møt- ble godt. Med sin rause og utadvendte te på Stortinget fra 1977. Da hun ble ut- personlighet kom hun lett i kontakt nevnt til forbruker- og administrasjons- med alle slags folk og fikk lett venner i minister i Odvar Nordlis regjering høs- alle leire. ten 1979 var hun Norges yngste stats- De siste årene av sitt liv fant Harriet råd gjennom tidene. Denne posten be- Andreassen enda en ny politisk arena, holdt hun også under Brundtlands kor- som eldrepolitiker. Fra 1989 til 1993 te regjeringsperiode i 1981. Hun hadde var hun 1.nestleder i Norsk Pensjonist- også sittet i partiets sentralstyre siden forbund og 1. mars 1993 ble hun opp- 1983. nevnt til leder i Statens eldreråd, et verv 1970-årenes kvinnekamp og partiets hun hadde til sin død i 1997. kvoteringsregler fra 1983 hadde virket Kjersti Åberg Arbeiderhistorie 2001 202

til et større og tydeligere innslag av derstreket på Landskvinnekonferansen kvinner i partiets organer. Kvinnene i 1981 at målet med Arbeiderpartiets li- markerte seg sterkt i tidens sentrale po- kestillingspolitikk ikke var å skape litiske saker. Særlig selvsagt innen de «mannfolk i skjørt». Samfunnet måtte områder som tradisjonelt hadde enga- tilpasses kvinnens behov, og kvinnenes sjert kvinner, men nå var det en tydelig deltagelse i politikken handlet både om tendens til at kvinnene i stadig større et rettferdskrav og et samfunnsbehov. grad også kastet seg over mer «harde» Fra 1970-tallet hadde fokuset for politikkfelter. På den ene side var det kvinnepolitikken dreid seg mer og mer først og fremst kvinnene som utkjempet fra kvinnesak til likestillingssak. Fra å kampen for selvbestemt abort, men de kjempe for husmødrenes kår og de tra- var på den annen side også sentrale i å disjonelle kvinnelige hjertesaker, var endre partiets sikkerhetspolitikk gjen- oppmerksomheten i økende grad rettet nom de store debattene om forhånds- mot likestillingsrettede tiltak. Hvordan lagring og atomvåpen på slutten av kunne man legge til rette for at kvinner 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tal- deltok i politikk, yrkesliv, utdanning let. Kvinnene hadde tvunget gjennom etc. i samme grad og med samme forut- likestillingsreformer i partiet, og med- setninger som menn? Det kvinnepoli- virket også sterkt til å løfte Gro Harlem tiske handlingsprogrammet som ble Brundtland opp på toppen av Norges vedtatt på Landskvinnekonferansen i største parti. Det Norske Arbeiderparti 1985 bærer i høy grad preg av dette. var ikke lenger en mannsbastion. Her ble det presentert tall som avslørte Sissel Rønbeck var barn av denne ti- de fortsatt store forskjellene mellom den. Hun var en kvinnelig politiker som menn og kvinner blant annet i familien, selv om hun hadde tatt aktiv del i utfor- i arbeidslivet, i organisasjonslivet og i mingen av partiets likestillingspolitikk politikken. Programmet slo fast at disse ikke først og fremst var «kvinnepoliti- skjevhetene var et demokratisk pro- ker», men deltok politisk på samme blem. Kvinnebevegelsen la særlig vekt arena som mennene. Felles for de fleste på ulike former for kjønnskvotering kvinnene som trådte inn i politikken på som virkemiddel, sikkert inspirert av 70-tallet var likevel et kvinnepolitisk den suksessen kvoteringsordningen engasjement. Kanskje hadde man også hadde hatt i partiet. Kjønnskvotering følelsen av å ha et kvinnepolitisk man- skulle også i de følgende årene bli et av dat, i den betydning at man var repre- de fremste likestillingsredskapene for sentant for kvinnene. På en måte var Arbeiderpartiet, men metoden har hele den kvinnelige politikerrollen under ut- tiden vært kontroversiell og møtt bety- forming på denne tiden. For mange var delig motstand. Det har dessuten vist det viktig å bevare «det kvinnelige» i seg svært vanskelig å kopiere suksessen det man gikk inn på en mannsdominert fra det politiske systemet innen f.eks. arena. Kvinnene hadde, med sin erfa- organisasjonslivet eller i næringslivet. ringsbakgrunn og tenkemåte, noe å til- Det var derfor klart også for Arbei- føre som kvinner. De var nærmest en derpartiets kvinner at man ikke kunne uutnyttet ressurs. Sissel Rønbeck un- kvotere seg til likestilling. Andre tiltak Arbeiderhistorie 2001 203

måtte også settes i gang. Særlig var bar- mange kvinner fikk statsrådsstoler. Det- nehageutbygging, 6-timersdagen og en te takket være en aktiv og pågående kraftig utvidelse av svangerskapspermi- kvinnebevegelse i og utenfor partiet. sjonen sentrale krav i handlingspro- Hun regnet videre med at kvinner i de grammet. Likeledes en økt satsing på andre partiene ville nyte godt av dette. forskning om kvinner og makt. Videre Historien har gitt Rønbeck rett på dette ble det foreslått ulike økonomiske tiltak punktet. De borgerlige partiene har og- bl.a. gjennom endringer i skattesyste- så på forskjellige måter satt fart i sitt in- met, øremerking av midler gjennom terne likestillingsarbeid. Blant annet Distriktenes utbyggingsfond og likestil- har både Senterpartiet og KrF innført lingstilskott til bedrifter som ansatte kjønnskvotering. Brundtland-regjering- kvinner i mannsdominerte yrker. Kvin- en i 1986 har dessuten vist seg å ha satt nebevegelsen tok også til orde for at sta- en standard for kvinnerepresentasjon ten og kommunene i samarbeid med som også de senere borgerlige regje- fagbevegelsen skulle foreta vurderinger ringene har fulgt opp. av ulike stillinger og lønnsplasseringer Lars Langengen med sikte på å oppnå lik lønn for arbeid av lik verdi. Det kan hevdes at det som skjedde Åshild Hauan (1989-1992) innen likestillingsområdet i løpet av de tre siste tiårene av nittenhundretallet innebar en av de virkelig store omvelt- ningene i landets historie. Mange vikti- ge resultater ble nådd på forholdsvis kort tid. Av flere store milepæler må vel det største, og mest symbolmettede øye- blikket være den 9. mai 1986, da stats- minister Gro Harlem Brundtland kom ut på slottsplassen med en regjering som talte hele 8 kvinner. Det liknet jo ikke en regjering! Det første den nye re- gjeringen gjorde var dermed å tvinge al- le til å forandre sitt bilde av hvordan en regjering skulle se ut. Kvinnesekretaria- tets leder, Sissel Rønbeck, ble miljø- vernminister i den nye regjeringen. «Vi skrev kvinnehistorie ved siste valg og det- te er siste steinen på det byggverket», ut- talte hun til Arbeiderbladet. «Kjønns- Åshild Hauan kvoteringsregelen i Arbeiderpartiet har vært helt avgjørende i denne prosessen.» Landskvinnekonferansen 1989 valgte Rønbeck kunne glad konstantere at det Åshild Hauan til ny leder for Kvinnese- nå var både naturlig og selvsagt at så kretariatet. Hauan hadde en helt annen Arbeiderhistorie 2001 204

bakgrunn enn sin forgjenger. Hun had- over hele landet og arbeidet med å få de mange år i arbeidslivet bak seg, som bukt med barnevernskøene. ekspeditør ved Rana Samvirkelag. Via I januar 1988 ble det nedsatt et ut- kommunestyre og fylkesting hadde po- valg som skulle utrede Kvinnebevegel- litikken bragt henne til Oslo som stor- sens organisasjon. Til landskvinnekon- tingsrepresentant i 1981. Også Hauan feransen året etter ble det lagt fram en hadde vært aktiv i Kvinnebevegelsen i innstilling. Her ble det slått fast at Kvin- en årrekke. Hun var leder for Nordland nebevegelsens organisasjon var bygget fylkespartis Kvinneutvalg 1975-79 og opp i en tid da kvinnene hadde en an- 1982-83 og hadde sittet som nestleder i nen rolle i partiarbeidet, da deres bidrag Kvinnesekretariatet siden 1985. helst handlet om hjem og familie. Nå I likhet med Rønbeck hadde Hauan var imidlertid bildet helt anderledes. De gleden av å lede kvinnebevegelsen i en fleste var nå tilsluttet partilag der kvin- tid da partiets kvinner høstet mange tri- nene var representert med minst 40 %, umfer. Fram til 1989 hadde partiets Videre ble det pekt på at kvinnene nå kvoteringsregler blitt mindre kontro- tok del i alle politiske områder, og at versielle og etablert seg ytterligere. Høs- det ga mindre mening å snakke om eg- tens stortingsvalg førte riktignok til ne kvinnesaksområder. Likevel ble det Brundtland-regjeringens avgang, men hevdet at det var viktig å bevare en stortingsgruppa kunne for aller første sterk kvinnebevegelse som kunne føre gang skilte med et knapt flertall av likestillingsarbeidet videre både på det kvinner. 10 av de 22 medlemmene av samfunnspolitiske plan og innad i ar- sentralstyret var kvinner. I takt med beiderbevegelsen. Det ble derfor ikke denne utviklingen maktet Kvinnebeve- foreslått å nedlegge eksisterende kvin- gelsen i større grad å få gjennomslag for neavdelinger, men samtidig var det sine synspunkter. Da Åshild Hauan nødvendig å styrke det lokale arbeidet skulle fratre som leder for Kvinnebeve- der det nå ikke lenger fungerte godt. Vi- gelsen i 1992 og ble intervjuet av Aktu- dere var det et klart mål å integrere det elt Perspektiv trakk hun fram hand- kvinne- og likestillingspolitiske arbei- lingsplanen for barn og unge som sin det i den ordinære partiorganisasjonen. største seier: «Jeg hadde aldri trodd det Landskvinnekonferansen gikk inn for å var mulig at vi skulle få så stort gjennom- opprette tre prøvefylker hvor det i en slag i partiet, både lokalt og sentralt, for periode på fire år skulle opprettes kvin- Kvinnebevegelsens handlingsplan for neutvalg i alle kommuner. barn og unge». Hauan viste til at en rek- Til Landskvinnekonferansen i mai ke av deres forslag var blitt fulgt opp. 1992 ble det lagt fram et forslag som Kvinnebevegelsen hadde også tidligere gikk enda lenger i å integrere Kvinnebe- laget flotte programmer, men hand- vegelsen i Arbeiderpartiet. Organisa- lingsplanen var den som hadde gitt flest sjonskomiteens innstilling «Vi skal reise resultater i praktisk politikk, framholdt kjerringa» foreslo at kommunepartienes hun, og viste til utvidet svangerskaps- årsmøter, dvs. både kvinner og menn, permisjon, storsatsingen på barneha- skulle velge sitt kvinnepolitiske utvalg. geutbygging, nye skolefritidsordninger Tilsvarende skulle gjennomføres på fyl- Arbeiderhistorie 2001 205 kesnivå, og fylkespartienes årsmøter Sylvia Brustad (1992-1998) skulle også velge representanter til landskvinnekonferansene. Partiets kvinnesekretariat ble foreslått nedlagt i sin daværende form. I stedet skulle landsmøtet velge et sentralt kvinneut- valg med 11 medlemmer, hvorav lede- ren skulle sitte i sentralstyret med fulle rettigheter. Landskvinnekonferansene skulle som før holdes samme år som partiets landsmøte og ha forslagsrett overfor landsmøtet. Det sentrale kvin- nepolitiske utvalget skulle ha tale- og forslagsrett på landsmøtet, men ikke stemmerett. Det var stor strid om organisasjons- komiteens innstilling. Særlig førte prin- sippet om at Kvinnebevegelsens repre- sentanter skulle velges av blandede par- tiforsamlinger til heftig debatt. Mange mente dette ville bety å overføre makt til mennene, og at resultatet ville bli at Sylvia Brustad det ble valgt «ufarlige» kvinner. Kvin- nesekretariatet, med Åshild Hauan i spissen, stilte seg bak forslagene, og Landskvinnekonferansen i 1992 vedtok hadde på forhånd gjort det klart at de altså en ny organisasjonsstruktur for ville stille sine plasser til disposisjon Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og på dersom forslaget ble forkastet. Dersom partiets landsmøte senere samme år ble forslaget ble vedtatt skulle partiets Sylvia Brustad valgt til ny leder, bare 25 landsmøte samme høst velge en ny le- år gammel. Sin unge alder til tross had- delse for Kvinnebevegelsen. Dersom de hun allerede en lang politisk karriere forslaget falt skulle det velges ny ledelse bak seg. Som 13-åring ble hun medlem på Landskvinnekonferansen. Kandida- av AUF, senere møtte hun både i kom- tene stod allerede klare; Ranveig Frøi- munestyre og fylkesting. Brustad hadde land som var motstander og Sylvia Bru- også en kortere journalistkarriere i stad som støttet forslaget. Den nye or- blant annet Hamar Arbeiderblad, LO-Ak- ganisasjonsformen ble imidlertid ved- tuelt og Aktuelt Perspektiv. Stortingsre- tatt etter et turbulent møte med 82 mot presentant for Hedmark ble hun i 1989 64 stemmer. Valget av ny ledelse ble og i 1990 ble hun medlem av det sen- dermed utsatt til landsmøtet i oktober. trale kvinnesekretariatet og fikk deri- Lars Langengen gjennom god kjennskap til partiets kvinnebevegelse. Også i Brustads tid som leder av Arbeiderhistorie 2001 206

Kvinnebevegelsen var sakene mange og av en annen forsamling. Dette ville, et- varierte. For eksempel kampen for like- ter Husøys og andres mening, innebære lønn, etter- og videreutdanning, virke- et misforhold mellom de som valgte og midler for å sikre representasjon av de som ble valgt. Husøy så det videre begge kjønn i aksjeselskapenes styrer som «et tilbakeslag om kvinnebevegelsen samt tiltak mot vold og overgrep over- må velges av menn for å ha autoritet.» for kvinner og barn, bl.a. spørsmålet Andre igjen mente at organisasjons- om kriminalisering av prostitusjon. modellen var underordnet. Det viktige Det kan se ut som om ledervervet i var hvordan det kvinnepolitiske arbei- Kvinnebevegelsen har bidratt til å bere- det ble utført. Ønsket om en aktiv og vi- de grunnen for Brustads senere posisjo- talisert kvinnebevegelse var imidlertid ner i partiet. 1993 ble Sylvia Brustad le- felles for alle som deltok i debatten. der for Sosial-komiteen og fikk ansvaret «Aktivitet kan man ikke vedta, det må for over 100 milliarder kroner på stats- man skape selv» sa Solveig Anglen fra budsjettet. I oktober 1996 ble hun ut- Sør-Trøndelag. Landskvinnekonferan- nevnt til Barne- og familieminister i re- sen i 1996 stadfestet imidlertid, med gjeringen Jagland. Da regjeringen kastet stort flertall, organisasjonsmodellen fra inn håndkleet etter å ha fått mindre enn 1992 med kun små endringer, blant an- 36,9 % av stemmene ved valget i 1997, net at ledelsen fremover skulle kalles gikk hun tilbake til Stortinget og ble le- Kvinnepolitisk styre. der for den tunge Kommunal-komiteen. Av stor betydning for den politiske Brustad har markert seg som en politi- debatten og spesielt Kvinnebevegelsen ker med et bredt virkefelt, men med var spørsmålet om såkalt kontantstøtte. særlig vekt på familie- og likestillings- Innføring av kontantstøtte ble nedfelt i politikk. «Voksenåsenerklæringen» som dannet Kvinnebevegelsens nye organisa- grunnlaget for sentrumsregjeringen sjonsstruktur var ment som en prøve- som tiltrådte etter stortingsvalget 1997. ordning i fire år. På Landskvinnekonfe- Allerede i denne erklæringen var prin- ransen 1996 skulle ordningen evalue- sippene, omfanget og tidsplanen for re- res. Flere var bekymret for hvordan det formen fastlagt. Voksenåsenerklæring- ville gå med det kvinnepolitiske arbei- en åpnet for at alle skulle få offentlig til- det med den nye strukturen. Lederen skudd til sin omsorgssituasjon: De som for kvinnepolitisk utvalg i Oslo, Inger valgte barnehage, skulle få denne om- Lise Husøy, uttalte i den forbindelse at sorgshjelpen i form av statstilskudd. De «kvinnepolitikk ikke skapes i ordinære som valgte andre løsninger, skulle få partifora». Hun fastholdt at det var be- omsorgshjelp gjennom en kontantstøtte hov for en frittstående kvinnebevegelse med tilsvarende størrelse. Kontantstøt- i partiet. Ifølge den nye ordningen skul- ten ble, ifølge sentrumsregjeringen, ut- le fylkespartiene fra nå av velge kvinne- formet med sikte på å oppnå følgende politisk styre og delegater til landskvin- mål: Sikre familiene mer tid til selv å ta nekonferansene. Dette innebar at Kvin- omsorgen for egne barn. Gi familiene nebevegelsen skulle fatte vedtak på års- reell valgfrihet når det gjaldt hvilken møter og landskonferanser, men velges omsorgsform de ønsket for sine barn. Arbeiderhistorie 2001 207

Bidra til mer likhet i de overføringene spørsmålet om kontantstøtten. Dette er den enkelte familie mottok til barneom- en av de politiske saker som skarpest sorg fra staten, uavhengig av hvordan har illustrert de ideologiske forskjellene tilsynet ble ordnet. Forslaget om kon- mellom Arbeiderpartiet og de borgerli- tantstøtte ble vedtatt i 1998 av et stor- ge partiene i Norge på 1990-tallet. tingsflertall bestående av sentrumspar- Trine Jansen tiene, Høyre og Fremskrittspartiet. Ord- ningen ble innført for familier med ett- åringer med virkning fra 1. august 1998, og utvidet til å gjelde også toå- Karita Bekkemellem Orheim ringer fra 1. januar 1999. (1998- Arbeiderkvinnene avviste imidlertid kontant forslaget om kontantstøtte. Be- grunnelsen var at ordningen kunne be- ty en rasering av barnehagetilbudet, at noen tusenlapper i kontantstøtte pr. måned neppe var nok til å stimulere fe- dre til å gå mer hjemme, at støtten der- med kunne bli et tilbakeskritt for like- stillingssaken og trolig heller ikke var til det beste for barna. Brustad fremhe- vet i den sammenheng at Arbeiderparti- et også var tilhengere av valgfrihet for småbarnsfamilier, men at dette best kunne sikres gjennom økt barnehagetil- bud samtidig som man beholdt ord- ningen med barnetrygd på dagens nivå. Kvinnebevegelsen fremhevet også at kontantstøtten innebar et nytt prinsipp i norsk velferdspolitikk; kompensasjon for ikke å benytte offentlige tjenester. Karita Bekkemellem Orheim Brustad innehadde flere ulike roller samtidig; en som minister og en som le- der for Kvinnebevegelsen. I et intervju i På landsmøtet i 1998 ble Karita Bekke- Aktuelt Perspektiv fra mai 1997 fremgår mellem Orheim, i en alder av 33 år, det nettopp at «Sylvia møter Sylvia» i valgt til ny leder av Arbeiderpartiets spørsmålet om familiepolitikk, men at kvinnepolitiske styre. Senere har hun dette ikke var noe problem da Kvinne- uttalt at hun «opplevde akkurat det som bevegelsen var enige med regjeringen i en enorm tillitserklæring fra partiets si- disse spørsmål. de.» Senere strandet et politisk samarbeid Bekkemellem Orheim har sin bak- mellom Arbeiderpartiet og sentrums- grunn fra bl.a. Hamar og Molde. Hun partiene, om statsbudsjettet, på nettopp ble medlem av AUF i 1986 og har hatt Arbeiderhistorie 2001 208

en rekke tillitsverv både i ungdomsor- stemet i folketrygden samt en tiltaks- ganisasjonen og i Arbeiderpartiet i Mø- plan for bekjempelse av prostitusjon. re og Romsdal. I tillegg har hun sittet Som barne- og familieminister ble som medlem av kommunestyret i Mol- Bekkemellem Orheim satt til å adminis- de, samt i en rekke råd og utvalg i trere kontantstøtteordningen som både hjemkommunen. I perioden 1989-92 hun og Arbeiderpartiets kvinnebevegel- var hun medlem av AUFs sentralstyre se hadde vært sterke motstandere av. og fra 1989 har hun møtt som stortings- Våren 2001 fikk hun overlevert en representant for Møre og Romsdal. I forskningsrapport som evaluerte ord- mars 2000 ble hun utnevnt til barne - ningen. Rapporten konkluderte med at og familieminister i regjeringen Stolten- kontantstøtten var en «stor reform med berg. små virkninger». Videre het det at «et I Bekkemellem Orheims tid som le- stort antall foreldre mottok støtte. Likevel der har Arbeiderpartiets kvinnebevegel- var mottakernes vaner når det gjaldt ar- se satt flere av de ny utfordringene som beid og barnetilsyn, de samme som før. ligger i dagens og fremtidens familie- Heller ikke forventede langtidseffekter har mønster på dagsorden. På Landskvin- slått til». Ifølge rapporten har kontant- nekonferansen 1998 åpnet Kvinnebeve- støtten ikke ført til at flere foreldre er gelsen for homofile og ensliges mulig- hjemme med barna sine enn tidligere. het til å adoptere barn. Et flertall mente En svak nedgang i mødrenes gjennom- at de homofiles skikkethet som foreldre snittlige arbeidstid oppveier ikke hoved- og hva som var til barnas beste skulle inntrykket av at småbarnsforeldre bru- tillegges vekt fremfor seksuell oriente- ker like mye tid på inntektsgivende ar- ring. Det ble også vedtatt juridisk like- beid som før. En av de fryktede bivirk- stilling av partnerskap, registrert sam- ningene var stans og innskrenkninger i boerskap og ekteskap. Vedtakene ble barnehagesektoren på grunn av liten et- betegnet som et første håndslag til de terspørsel etter barnehageplasser. Men homofile samt de mer enn 20 000 barna kontantstøttereformen har ikke klart å som allerede anslås å leve sammen med forhindre at småbarnsforeldres prefe- homofile. Høsten 2000 fikk Karita Bek- ranser for barnehage fortsatt er svært kemellem Orheim, som barne- og fami- sterke. Aldri har så mange ett- og toå- lieminister, gjennomført en endring av ringer gått i barnehage som i barnehage- retningslinjene til barnevernsloven slik året 2000-2001. Forskergruppen som at enslige personer og homofile par nå koordinerte evalueringsarbeidet, mente kan benyttes som foster-, besøks- eller at fraværet av vesentlige virkninger var avlastningshjem. det mest slående ved kontantstøtten. De Landskvinnekonferansen 1998 la vi- mente at årsaken kan være å finne i dere frem ti krav overfor partiets lands- unge kvinners, og dermed småbarnsmø- møte. Disse dreide seg blant annet om dres, sterke integrering i arbeidslivet. utvidet farspermisjon og flere barneha- Men også at det økonomiske incentivet ger, endring av likestillingsloven, ster- ikke har vært sterkt nok, kontanttil- kere fokus på forebygging av spisefor- skuddet er ikke stort nok til at kvinnene styrrelser, gjennomgang av pensjonssy- velger mer tid hjemme med barna. Arbeiderhistorie 2001 209

Bekkemellem Orheim så rapporten en rasjonalisering av det kvinnepolitis- som en bekreftelse på Kvinnebevegel- ke arbeidet, delvis fordi det ble vanske- sens holdning til kontantstøtten. Minis- lig å opprettholde aktive kvinnelag lan- teren varslet omkamp om ordningen og det rundt. Nedgangen i aktiviteten i uttalte at «Aldri har skattebetalerne be- Kvinnebevegelsen kan også skyldes at talt så mye for så lite». bevegelsen tidligere fylte et behov for Så tidlig som 1979 tok Arbeiderparti- organisering av kvinnene. I dag er situ- ets kvinnebevegelse opp spørsmålet om asjonen imidlertid at kvinner er aktive i kjønnslemlestelse av kvinner. Høsten partilag generelt og på lik linje med 2000 ble dette på ny aktualisert da so- menn. Kvinnebevegelsen er kanskje maliske Kadra, gjennom et fjernsyns- heller ikke utsatt for særlig press fra an- program, avslørte at muslimske ledere dre kvinnegrupper eller opinionen ge- støttet omskjæring av kvinner i strid nerelt. Kanskje kan vi også si at likestil- med norsk lov. Som barne- og familie- lingspolitikken i dagens samfunn i høy minister tok Bekkemellem Orheim grad er ivaretatt gjennom det lovverk og straks fatt i saken og en handlingsplan de organer som er opprettet for å ivare- for området ble fremlagt i desember ta dette. 2000 av et hurtigarbeidende utvalg be- På Arbeiderpartiets landsmøte høs- stående av seks ministre. ten 2000 uttalte lederen for Kvinnebe- Som barne- og familieminister har vegelsen Karita Bekkemellem Orheim at Bekkemellem Orheim, som Brustad, fått «det er med stolthet jeg sier at vi har en anledning til å føre Kvinnebevegelsens statsminister som egentlig gjør mitt inn- politikk ut i livet. Som debattant og of- legg helt overflødig.» Og «jeg er stolt over fentlig aktør uttaler Bekkemellem Or- å ha en sjef som nesten raskere enn meg heim seg sjelden som kvinnepolitisk le- griper fatt i barne- og likestillingsper- der, men som statsråd er hun svært ak- spektivet i politikken.» tiv innenfor likestillings-, barne- og fa- I den videre talen kom Bekkemellem miliepolitikk. Orheim inn på blant annet kjønnskvo- Generelt kan man kanskje si at Ar- tering, vold mot kvinner og billigere beiderpartiets kvinnebevegelse ved år- barnehager. Etter regjeringens budsjett- tusenskiftet ikke lenger er en markant konferanse våren 2001 gikk da også aktør i forhold til resten av partiet, men statsminister Jens Stoltenberg ut og lo- derimot har sammenfallende synspunk- vet nettopp flere barnehageplasser til la- ter med partiorganisasjonen ellers. På vere priser. Dette viser med all tydelig- den annen side kan man da si at Kvin- het at Kvinnebevegelsens politikk langt nebevegelsen er sterk og øver stor inn- på vei er akseptert og inkorporert i Det flytelse på Arbeiderpartiets politikk. Norske Arbeiderpartis politiske strategi. Omorganiseringen av Kvinnebevegel- Trine Jansen sen i 1992 har på mange måter ført til