«Fotballspillets Egenart I Forhold Til Belastning, Tretthet Og Restitusjon» &

2014/2015

«Fotballspillets egenart i forhold til belastning, tretthet og restitusjon» & «Treningsuke-syklus i toppklubb i Norge og Europa i kampsesongen»

UEFA A-LISENS

STIAN THETING

NORGES FOTBALLFORBUND (NFF) SAMMENDRAG

Fotball er i likhet med andre ballspill en intervallpreget aktivitet. Relativt korte perioder med høy intensitet kombineres med lengre perioder med lav eller middels intensitet.

I spill og i kamp utfører spillerne hyppige akselerasjoner, retardasjoner, retningsforandringer, hopp og taklinger. Dette innebærer muskelarbeid av både konsentrisk og eksentrisk karakter med stor kraftutvikling, og spillerne blir ofte utsatt for fall og støt. Resultatet er varierende grad av muskulær tretthet som det kan ta flere dager å restituere. Det er derfor viktig å ta individuelle hensyn i restitusjonsperioden og i de siste dager inn mot kamp slik at samtlige spillere stiller med friske bein til kamp.

Formålet med denne oppgaven var todelt:

1) Den første formålet var en omfattende litteraturstudie av relevant forskning av hovedsakelig fire områder: (a) beskrivelser av det arbeidet som utføres i en fotballkamp målt ved ulike metoder, (b) beskrivelse av trettheten dette arbeidet gir, (c) restitusjonsstrategier underveis i kamp og i dagene etter kamp og (d) teori på registrering av belastning i treningssyklus i kampsesong i toppklubber.

2) Det andre formålet var å kartlegge og belyse hva som gjøres i praksis i toppklubber i Norsk og Internasjonal Fotball i en ukes-syklus i kampsesongen med tanke på fordeling av treningsbelastning og restitusjonsstrategier, ved bruk av et kvalitativt spørreskjema til norske og europeiske toppklubber.

Resultatene fra litteraturstudien viser oppsummert at arbeidet som spillerne gjør i kamp er følgende: total tilbakelagt distanse: 10-12 km, av disse er ca. 20-25 % nedlagt med høy intensitet (over 14,4 km/t), ca. 6-10 % av distansen blir nedlagt med veldig høy intensitet (over 19,8 km/t), og ca. 1-3 % med sprinthastighet (over 25,1 km/t). Det er forholdvis store forskjeller mellom ulike rollene i et lag. Gjennomsnittlig hjertefrekvens (HF) er ca. 80-86 % av HFmaks i kamp, men variasjonene i hjertefrekvens er vel så viktige som den gjennomsnittlige (intervallpreg). Studier antyder også at kravene til høy-intensitetsarbeid i fotball underestimeres ved kun å se på løpshastighet alene. Beregninger av høy-intensitetsløping basert på metabolske kostnader (der også akselerasjon inngår) gir ifølge studien er bedre informasjon om de fotballspesifikke kravene.

Arbeidet som utføres i kamp gir betydelig grad av tretthet. Dette måles indirekte ved at ulike intensitetsmål reduseres i løpet av kampen (tilbakelagt distanse, tilbakelagt distanse med høy intensitet, HF, tid mellom bolker av høy intensitet). Det måles også direkte gjennom at en rekke fysiske tester (styrke i knestrekkere, styrke i knebøyere, hopphøyde, løpshurtighet, anaerob kapasitet) er redusert etter kamp og i påfølgende dager etter kamp. Trettheten er av en slik karakter at det tar flere dager (2-3 dager) før man er restituert 100 %.

Restitusjonsstrategier som hydrering, kosthold og søvn godt dokumentert som viktige faktorer for å oppnå raskest mulig restitusjon etter kamp. Videre ser det ut til at avkjølingstiltak med kaldt vann kan være viktig for å restitueres raskere. Aktiv nedvarming er ofte benyttet, men det er usikkert om dette har effekt på tretthet etter kamp. Det er nødvendig med mer forskning for å etablere effektive restitusjonsprotokoller både umiddelbart etter kamp, men også i de påfølgende dagene etter kamp.

På øverste nivå internasjonalt ser det ut til at man til en viss grad prøver å unngå muskulær tretthet inn mot neste kamp ved at man reduserer belastningen dagen før kamp. I engelsk Premier League i en valgt uke var varighet, total tilbakelagt distanse og RPE (subjekt målt anstrengelse) på trening dagen før kamp signifikant lavere enn to, tre og fem dager før kamp.

Klubbene i undersøkelsen trener i gjennomsnitt 6,6 økter i uka ved kamp søndag-søndag eller lørdag-lørdag mellom kampene i kampsesongen. Antall økter varierer mellom klubbene, fra 5 til 8 økter per uke. Gjennomsnittlig varighet totalt i en uke, bortsett fra kampdager, er 445 min (7,4 timer). Det varierer mye fra klubb til klubb, fra 325 min (5,4 timer) til 625 min (10,5 timer). Belastningen varierer mye fra dag til dag gjennom uka i kampsesongen. Støtteapparatets rating av belastning, RB (1-5) gjennom treningsuka er følgende: 1,4 (dag 1 etter kamp), 0,7 (dag 2), 4,2 (dag 3), 4,7 (dag 4), 2,8 (dag 5) og 2,2 (dag 6)

Resultatene viser at det er store forskjeller mellom klubbene med tanke på metoder for å registrere treningsbelastning. Fem av syv klubber bruker HF-målinger som metode for registrering av treningsbelastning. To av disse klubbene bruker også RPE. To av klubbene som ikke bruker HF-målinger, bruker kun subjektive samtaler med spillere for å registrere belastning. Tre av klubbene bruker GPS/video-systemer i kampsituasjon. En klubb bruker også GPS/video-systemer i treningssammenheng for å registrere belastning. En annen klubb jobber også med å få dette til i løpet av 2015.

Ingen av klubbene bruker systematiske fysiske tester eller subjektive «wellness»-tester for å måle grad av tretthet i restitusjonsforløpet etter kamp. Noen klubber rapporterer subjektive beskrivelser, tilbakemeldinger eller observasjoner i denne sammenheng. To klubber nevner tilgang på hopptester uten at det er satt i system. Alle de syv klubbene rapporterer om umiddelbart inntak av mat og drikke etter kamp og felles måltid etter kamp på kampdagen. Klubbene har også mulighet for avkjølingsbad (alle hjemme) og tilgang til massasje (seks klubber), men begge tiltakene brukes etter individuelle behov/ønsker hos spillerne. To av syv klubber bruker nedvarming som restitusjonsstrategi. Den ene av disse bare når de spiller midtukekamp (dette er dog egentlig definert bort i denne oppgaven). Den samme klubben som bruker nedvarming som mer fast strategi, bruker også felles uttøying etter kamp. Bare en av syv klubber rapporterer at de registrerer søvnkvalitet på sine spillere. En annen klubb nevner også søvnkvalitet som viktig, uten at det fremkommer rutiner for registering av dette. For alle klubbene defineres treningen på dag 1 etter kamp som restitusjonstrening, og har et preg av fysisk innhold. Øktene inneholder rolig utholdenhet (rolig løping, løping med varierende intensitet, for eksempel "up to six", eller alternativt sykling) og styrke eller skadeforebyggende trening. Fire av syv klubber har som regel treningsfri på dag 2 etter kamp. Hos de klubbene som gjennomfører trening på dag 2 etter kamp rapporteres det at treningene er basert på gruppe- og rolletrening.

Alle klubbene trener med lavere belastning de to siste dagene før kamp, både i forhold til RB og varighet på øktene, sammenlignet med de to foregående dagene (dag 3 og dag 4 etter kamp). Treningene er mindre fysisk belastende, og handler mer om taktikk, struktur, formasjon, dødball og spesifikke kampforberedelser i forhold til neste mostander. Veldig få av klubbene har målinger for å kontrollere og verifisere belastning på disse to dagene. En av klubbene rapporterer om bruk av HF, og en klubb bruker hopp-test som en del av oppvarmingen dagen før kamp. Resterende klubber rapporterer om ingen målinger for å sjekke belastningen disse to dagene.

Alle klubbene individualiserer mye i restitusjonsfasen (dag 1 og 2 etter kamp), og alle individualiserer i denne fasen på bakgrunn av spilletid. Det er store forskjeller fra klubb til klubb i midtukefasen (dag 3 og 4 etter kamp), der to av syv klubber er tydelig på at de individualiserer mellom spillere som starter og ikke starter. Det samme gjelder også i den kampforberedende fasen (to dager og dagen før kamp), der to av syv klubber sier at de ikke individualiserer mellom spillere i kamptropp.

Ved å sammenstille resultatene fra den forskningen som er gjort i litteraturstudiet og den praksis som utføres i toppklubbene i dag kan følgende tiltak anbefales:

• Investering og bruk av GPS/video-systemer som gir god informasjon om arbeidet som spillernes utfører i kamp og trening, og som dermed gir et godt bilde på belastningen spillerne individuelt utsettes for.

• Innføring av protokoller med fysiske tester (for eksempel hopptester eller tester som måler styrke i knestrekkere/knebøyere) eller subjektive «wellness»-tester som måler grad av tretthet i restitusjonsforløpet etter kamp på individnivå.

• Protokoller og rutiner som gjør at tiltakene i forhold til kosthold og drikke, umiddelbart etter kamp og videre i restitusjonsforløpet, sikres gjennomført.

• Protoller og rutiner for registrering av søvnkvalitet.

• Strategier og rutiner på bruk av avkjølingsbad basert på kampprogram og individuelt behov, slik at det ikke er tilfeldig.

• Protokoller og rutiner for måling og registrering av både belastning og grad av tretthet de to siste dagene før kamp.

• Økt fokus på individualisering i alle fasene av treningsuka, mer basert på den enkelte spilleres treningsbehov i forhold til sin nå-status på aktuell dag (grad av tretthet, spilletid i siste kamp, spilletid i neste kamp, skader, alder etc.).

NØKKELORD: Belastning, tretthet, restitusjon, ukessyklus, kampsesong

INNHOLDSFORTEGNELSE

SAMMENDRAG

1. INNLEDNING ...... 5

2. PROBLEMSTILLINGER ...... 6

3. METODE ...... 7 3.1 Litteraturstudie ...... 7 3.2 Kvalitativt spørreskjema ...... 7

4. RESULTATER - LITTERATURSTUDIE ...... 9 4.1 Karakteristikk av spillet og måling av belastning i kamp ...... 9 4.1.1 Aktivitetsmønster ...... 9 4.1.2 Total tilbakelagt distanse...... 10 4.1.3 Tilbakelagt distanse med høy intensitet og ved ulike hastigheter ...... 11

4.1.4 Hjertefrekvens (HF), laktat og oksygenopptak (VO2) som mål på intensitet i fotballspill ...... 13 4.1.5 Studier med HF som mål på intensitet i fotballkamp ...... 15 4.1.6 Studier med laktat som mål på intensitet i fotballkamp ...... 16 4.1.7 Studier med oksygenopptak som mål på intensitet i fotballkamp ...... 17 4.2 Tretthet i fotball ...... 17 4.2.1 Studier som har målt utvikling av tretthet underveis i spillet ...... 17 4.2.2 Studier som har målt langvarig tretthet og restitusjonsforløp ...... 19 4.2.3 Fysiologiske årsaker til utvikling av tretthet underveis i spillet og etter aktivitet...... 22 4.3 Restitusjonsstrategier i fotball...... 24 4.3.1 Strategier for å redusere tretthet underveis i spillet ...... 24 4.3.2 Strategier for å redusere langvarig tretthet etter kamp og trening ...... 24 4.4 Registrering av treningsbelastning i ukesyklus hos toppklubber i kampsesong ...... 26 4.5 Oppsummering ...... 27

5. RESULTATER - SPØRREUNDERSØKELSE ...... 29 5.1 Antall økter, belastning og varighet i en ukessyklus i kampsesongen ...... 29 5.1.1 Antall økter per uke ...... 29 5.1.2 Belastning gjennom uka ...... 30 5.1.3 Varighet på øktene gjennom uka ...... 31 5.2 Metoder for registrering av treningsbelastning ...... 32 5.3 Treningsbelastning, restitusjonsstrategier og måling av tretthet rett etter og påfølgende to dager etter kamp ...... 33 5.4 Trening og styring av treningsbelastning de to siste dagene før kamp ...... 35 5.5 Individualisering av treningsbelastning gjennom uka ...... 35

6. DISKUSJON...... 38 6.1 Generelt om arbeidet som utføres i kamp og utvikling av tretthet underveis i kamp og etter kamp ...... 38 6.2 Antall økter, belastning og varighet i ukessyklus i toppklubber i kampsesongen .... 40 6.3 Registrering av treningsbelastning i toppklubber i kampsesong ...... 41 6.4 Måling av tretthet, restitusjonsstrategier og styring av treningsbelastning rett etter og påfølgende to dager etter kamp i toppklubber ...... 43 6.5 Måling og styring av treningsbelastning de to siste dagene før kamp i toppklubber ...... 45 6.6 Individualisering av treningsbelastning i en ukessyklus i kampsesongen? ...... 47

7. KONKLUSJON ...... 49

8. LITTERATURLISTE ...... 52

VEDLEGG

1. INNLEDNING

Fotball er verdens mest populære og utbredte idrett. Fotballspillet er i stadig rivende utvikling, og det brukes enorme økonomiske og menneskelige ressurser for å optimalisere og utvikle nasjonenes, klubbenes og spillernes rammebetingelser.

I all form for fysisk aktivitet er det slik at den som trener riktigst får størst utvikling og fremgang, selv om både genetikk, rammebetingelser og andre faktorer kan være avgjørende for resultatet. Forholdet mellom trening og hvile er avgjørende for at treningen blir mest mulig riktig eller effektiv, og dermed gir størst mulig fremgang.

For trenere i toppklubber i dag er det mange faktorer som avgjør resultatet i en kamp og resultatet i en sesong. Uten å gå inn på dette her, er en av de viktigste faktorer at hver enkelt spiller er på sitt maksimale fysiske nivå i hver kamp. For at dette skal være mulig har man de senere år, spesielt internasjonalt hvor kampprogrammet er tett, sett betydningen av at det er store spillerstaller og at det rulleres mye i startoppstillingene fra kamp til kamp.

Formålet med denne oppgaven var todelt:

2) Det andre formålet var å kartlegge og belyse hva som gjøres i praksis i toppklubber i Norsk og Internasjonal Fotball i en ukessyklus i kampsesongen med tanke på fordeling av treningsbelastning og restitusjonsstrategier, ved bruk av et egenutviklet spørreskjema til norske og europeiske toppklubber.

I både norsk og spesielt internasjonal fotball er det vanlig med uker der det spilles kamper oftere enn lørdag-lørdag/søndag-søndag og at det spilles i andre kamprytmer (for eksempel lørdag-søndag, søndag-lørdag osv.). Som en avgrensing i denne oppgaven kartlegges kun kamprytmene lørdag- lørdag eller søndag-søndag.

Basert på kartlegging av toppklubbene og relevant litteratur på området vil denne oppgaven være med på å kunne gi noen klare anbefalinger for en mest mulig effektiv ukessyklus i kampsesongen, anbefalinger i forhold til måling og registrering av belastning og tretthet etter kamp, anbefalinger i forhold til restitusjonsstrategier og anbefalinger i forhold til individualisering i treningsplanlegging.

2. PROBLEMSTILLINGER

Problemstillingene er som følger:

1. a) Hvordan er arbeidet som utføres i en fotballkamp målt ved ulike metoder?

b) Hva er omfanget og graden av den trettheten som dette arbeidet gir?

c) Hvilke restitusjonsstrategier underveis i kamp og i dagene etter kamp er dokumenterte som effektive?

d) Hvordan er belastningen i treningssyklus i kampsesong i toppklubber i studier som har målt dette?

2. Hvordan trener norske og internasjonale toppklubber i en ukessyklus i kampsesongen i forhold til antall økter, belastning og varighet?

3. Hva gjør toppklubber i Norge og Europa med tanke på å registrere treningsbelastning generelt?

4. Hva gjør toppklubber i Norge og Europa med tanke på måling av tretthet, restitusjonsstrategier og styring av treningsbelastning rett etter og påfølgende to dager etter kamp?

5. Hva gjør toppklubber i Norge og Europa med tanke på trening og styring av treningsbelastning de to siste dagene før kamp?

6. Hva gjør toppklubber i Norge og Europa med tanke på å individualisere treningsbelastning i en ukessyklus?

7. Hvilke eventuelle konkurransefortrinn kan anbefales basert på sammenligninger mellom den forskningen som er gjort i litteraturstudiet og den praksis som utføres i toppklubbene i dag?

3. METODE

I denne oppgaven er følgende metoder brukt:

o Litteraturstudie av relevant forskning på fagområdet o Egenutviklet kvalitativ spørreskjema til toppklubber i Norge og Europa

3.1 Litteraturstudie

Det ble gjort en litteraturstudie av relevant forsking på området, både i forhold til karakteristikk av spillets egenart, tretthet under og etter kamp, restitusjonsstrategier og måling av belastning i treningssyklus i toppklubb. Resultatene er beskrevet i kapittel 4.

I diskusjonskapittelet (kapittel 6) ses det blant annet på sammenhenger mellom den relevante forskningen i litteraturstudiet og den praksis som utføres i toppklubbene i dag basert på spørreundersøkelsene.

3.2 Kvalitativt spørreskjema

Det ble utarbeidet et kvalitativt spørreskjema til alle deltakende klubber. Det ble laget en elektronisk versjon av dette i programmet «JofForm». Spørreskjemaet ble laget i både norsk og engelsk versjon. Norsk versjon ligger som vedlegg i denne oppgaven (vedlegg 1). På følgende linker ligger begge versjonene:

 Norsk versjon: http://form.jotformeu.com/form/43295826555364  Engelsk versjon: http://form.jotformeu.com/form/43452231322341

Det ble i samråd med veileder ble det plukket ut 15 klubber, 8 norske eliteserieklubber og 7 utenlandske klubber i øverste divisjon. I tabellen på neste side følger en oversikt over disse (tabell 1).

En fallgruve i denne studien vil være manglende besvarelser fra klubbene. Klubbene ble plukket ut i forhold til våre nettverk. Det ble anslått at man denne måten hadde man best mulig forutsetninger for god svarprosent.

Tabell 1: Oversikt over de klubber som ble plukket ut og sendt spørreundersøkelse til. Venstre kolonne: Klubbens navn i, Midtre kolonne: Klubbens land, høyre kolonne: Besvart (Ja/Nei)

KLUBB LAND BESVART (JA/NEI) Tromsø IL Norge Ja Bodø/Glimt Norge Ja Rosenborg BK Norge Ja Strømsgodset Norge Ja Stabæk Norge Ja Molde Norge Nei Brann Norge Nei Sogndal Norge Nei København Danmark Ja Legia Warszawa Polen Ja Ajax Nederland Nei Lyon Frankrike Nei Kaiserslautern Tyskland Nei Celtic Skottland Nei Fulham England Nei

Resultatene fra disse spørreundersøkelsene kommer frem i kapittel 5 i denne oppgaven.

4. RESULTATER - LITTERATURSTUDIE

I dette kapittelet beskrives fotballspillets egenart og spillernes utførte arbeid i en kamp registrert gjennom ulike metoder og målinger. Forskjeller mellom posisjoner på banen belyses også.

Videre beskrives det hvordan tretthet utvikles og kan registreres i løpet av en kamp, og omfanget av tretthet en kamp eller en hard treningsøkt gir rett etter og de påfølgende dager etter aktiviteten.

Restitusjonsstrategier beskrives også i dette kapittelet. Her defineres restitusjonsstrategier som er godt dokumentert som effektive og andre som trenger mer dokumentasjon.

Til slutt i teorikapittelet vil studier som har undersøkt registrering av belastning i treningssyklus i toppklubber bli belyst.

4.1 Karakteristikk av spillet og måling av belastning i kamp

Fotball er i likhet med andre ballspill en intervallpreget aktivitet. Relativt korte perioder med høy intensitet kombineres med lengre perioder med lav eller middels intensitet. En kamp varer i 90 minutter, men gjennomsnittlig effektiv spilletid er omtrent 56 min (Olsen et al., 1994).

I den effektive spilletiden utfører spillerne hyppige akselerasjoner, retardasjoner, retningsforandringer, hopp og taklinger og dette innebærer muskelarbeid av både konsentrisk og eksentrisk karakter med stor kraftutvikling. Spillerne blir også utsatt for fall og støt.

Mange studier har gjennom ulike metoder og målinger underveis i kamp kartlagt arbeidet som utføres i løpet av en kamp. Ulike metoder har vært benyttet for registrering av aktivitetsmønster, tilbakelagt distanse, tilbakelagt distanse ved ulike hastigheter, hjertefrekvens, laktat og oksygenopptak. De siste årene har utviklingen av metoder (video og GPS) gjort at man kan karakterisere dette arbeidet som gjøres i kamp på en mye mer detaljert måte. Kjente produkter for videoteknologi er ProZone, mens ZXY-systemet er et GPS-verktøy.

4.1.1 Aktivitetsmønster

I en studie av Bradley et al. (2009) over 28 kamper i engelsk Premier League (PL) i kampsesongen 2005-2006, ble aktivitetsmønsteret til 370 spillere målt ved et databasert «tracking-system» med

9 videokamera (ProZone). Undersøkelsene viste at spillerne stod i ro i 5,6 % av tiden, aktivitet med lav intensitet (gå 59,3 %, jogge 26,1 %) utgjorde 85,4 % av tiden. Resterende 9,0 % av tiden var arbeid med høy-intensitet, fordelt på 6,4 % løping (14,4-19,7 km/t), 2,0 % høy-hastighetsløping (19,8-25,1 km/t) og 0,6 % sprint (over 25,1 km/t). Ulike eldre studier har estimert andelen arbeid med høy intensitet til 3,9-11,3 % av total kamptid (Mayhew & Wenger, 1985; Ohashi et al., 1988; Yamanaka et al., 1988, Bangsbo, 1989; Bangsbo et al., 1991). Metodiske ulikheter er trolig hovedgrunnen til de forholdsvis store variasjonene i resultatene. Hvor mye av arbeidet som nedlegges med høy intensitet kan også beskrives i forhold til antall meter som tilbakelegges. Dette beskrives nærmere under.

4.1.2 Total tilbakelagt distanse

Mange studier har de de seneste 40-50 årene målt spillernes totale tilbakelagte distanse i kamp. Metodene og nøyaktigheten har de senere år blitt klart forbedret ved at databaserte videoanalyseverktøy og GPS-målinger har blitt tatt i bruk. Dette gjør at mye mer detaljert informasjon om arbeidet som gjøres i kamp kan hentes ut.

I studien til Bradley et al. (2009) var gjennomsnittlig total tilbakelagt distanse 10.714 m. Midtbanekanter og sentrale midtbanespillere tilbakela lengst distanse med hhv 11.535 m og 11.450 m. Deretter tilbakela backer 10.710 m, spisser 10.314 m, mens midtstoppere tilbakela kortest distanse med 9.885 m.

Dellal et al. (2012) fant også i en studie på 40 spillere i PL rimelige like tall på total tilbakelagt distanse målt i to treningskamper. Undersøkelsene viste at gjennomsnittlig total tilbakelagt distanse var 11.173 m. Sentrale midtbanespillere tilbakela lengst distanse med 11.885 m, midtbanekanter og backer og tilbakela henholdsvis 11.301 m og 11.217 m, spisser 10.790 m, mens midtstoppere løp kortest med 10.671 m.

Begge disse studiene viser at total tilbakelagt distanse i dagens PL er mye høyere enn den var for 30- 40 år siden (Reilly & Thomas, 1976).

Tidligere studier har vist at utespillere tilbakelegger mellom 8 og 14 km i løpet av en kamp, og i de fleste studier rapporteres en total distanse på mellom 9 og 12 km (Agnevik, 1970; Saltin, 1973; Reilly & Thomas, 1976; Withers et al., 1982; Ekblom, 1986; Van Gool et al., 1988; Ohashi et al., 1988; Gerisch et al., 1988; Bangsbo et al., 1991; Bangsbo & Lindquist, 1992; Drust et al., 1998; Miyagi et al., 1999). Flere eldre studier har også vist at midtbanespillere tilbakelegger lengst distanse, dernest

10 angrepsspillere og backer, mens midtstoppere tilbakelegger kortest distanse (Reilly & Thomas, 1976; Withers et al., 1982).

Spillestil og fotballkultur kan også ha betydning for distansen som tilbakelegges i fotballkamp. Drust et al. (1998) fant at engelske spillere i PL tilbakela lengre distanse enn spillere i sør-amerikansk liga (10,1 km vs. 8,6 km).

4.1.3 Tilbakelagt distanse med høy intensitet og ved ulike hastigheter

Selv om total tilbakelagt distanse kan være interessant å måle og er i utvikling, er kanskje tilbakelagt distanse med høy intensitet mer interessant. Ekblom (1986) fant ingen nevneverdige forskjeller i total tilbakelagt distanse mellom høyeste divisjon og 4.divisjon. Spillere i høyere divisjoner så derimot ut til å bevege seg mer med høy intensitet/hastighet enn spillere i lavere divisjoner. Det er funnet noe varierende resultater på hvor mye av den totalt distansen som tilbakelegges med høy intensitet. Slike resultater varierer hovedsakelig fordi det er brukt ulike definisjoner på hva som er kriteriet for at bevegelsene skal kunne registreres som høy intensitet.

I nyere studier er det blitt mer vanlig med mer faste definisjoner på ulike inndelinger av hastigheter, og Bradley et al. (2009) definerer følgende: Stå i ro (0,0-0,6 km/t), gå (0,7-7,1 km/t), jogge (7,2-14,3 km/t), løping (14,4-19,7 km/t), høy-hastighetsløping (19,8-25,1 km/t) og sprint (over 25,1 km/t).

I studien til Bradley et al. (2009) der aktivitetsmønsteret til 370 PL-spillere ble målt, ble det blant annet sett på tilbakelagt distanse med høy intensitet (over 14,4 km/t) og tilbakelagt distanse med veldig høy intensitet (over 19,8 km/t). Gjennomsnittlig distanse for disse var henholdsvis 2492 m (23 %) og 905 m (8,4 %). I likhet med total tilbakelagt distanse var det store forskjeller mellom de ulike rollene. Midtbanekanter og sentrale midtbanespillere tilbakela høyest distanse med høy intensitet, henholdsvis 3138 m og 2825 m, mens backer, spisser og midtstoppere tilbakela 2605 m, 2341 m og 1834 m. Dette bildet var noe forandret ved tilbakelagt distanse med veldig høy intensitet og når man kun så på sprint. Fortsatt tilbakela midtbanekanter lengst distanse med 1214 m, men både backer (984 m) og spisser (955 m) tilbakela lengre distanse med veldig høy hastighet enn sentrale midtbanespillere (927 m). Midtstopper tilbakela kortest med 603 m. Ved sprint var det samme rangering med 346 m (midtbanekanter), 287 m (backer), 264 m (spisser), 204 m (sentrale midtbanespillere) og 152 m (midtstoppere), prosentvis fra 3,0 til 1,5 av total tilbakelagt distanse. Dette løpsmønsteret harmonerer også med undersøkelser gjort med HF-målinger på ulike roller, der en back har større standardavvik rundt gjennomsnittet enn en sentral midtbanespillere (Theting,

2002). Midtbanespillere tilbakelegger større andel med middels- og lavintensitetsløping enn midtstoppere som tenderer til å stå i ro og gå mer (Bangsbo et al., 1991).

Dellal et al. (2012) så også på tilbakelagt distanse med veldig høy intensitet og sprint i sin på 40 spillere i PL over to treningskamper. Tilbakelagt distanse med høy intensitet (sprint og høy hastighet) var gjennomsnittlig 648 m, og dermed ca. 5,8 % av total tilbakelagt distanse. Sammenlignet med resultatene til Bradley et a.l (2009) var forskjellen mellom de ulike rollene mindre, selv om også her tilbakela midtstoppere en noe lavere andel med 5,1 % (547 m), mens det for de andre rollene var rimelig likt fra 5,8 til 6,2% (660-683 m). Andelen tilbakelagt distanse med sprint var rimelig lik resultatene fra Bradley et al. (2009) med gjennomsnittlig 2,6 % (295 m), selv om variasjonen mellom de ulike rollene også var mindre i denne studien (fra 232 til 317 m og fra 2,2 til 2,9 %).

Undersøkelsene til Bradley et al. (2009) på høy-intensitetsløping harmonerer godt med andre studier gjort på italiensk Serie A (Mohr et al. 2003) og i spansk Primera Division (Di Salvo et al., 2007). Mohr et al. (2003) fant at gjennomsnittlig tilbakelagt distanse med høy intensitet (over 14,0 km/t) var 2430 m. Di Salvo et al. (2007) fant påfallende like verdier på det samme for alle rollene, bortsett fra at de spanske spissene hadde høyere tilbakelagt distanse enn de engelske. Bradley et al. (2009) anslår samtidig at spillerne i de nevnte ligaene (England, Spania og Italia) tilbakelegger 10-15 % mer høyintensitets-løping enn spillere i dansk og svensk liga. Dette er basert på studier av Mohr et al. (2003) og Andersson et al (2007).

Flere tidligere studier (Van Gool et al., 1988; Ohashi et al., 1988, Withers et al., 1982, Bangsbo & Lindquist, 1992; Reilly & Thomas, 1976) har målt andelen høy intensitet i fotballkamp, med variasjoner fra 7,5 – 32,1 %, eller fra 0,8 km til 2,8 km. Som tidligere nevnt skyldes dette hovedsakelig at det er brukt ulike definisjoner på hva som er kriteriet for at bevegelsene skal kunne registreres som høy intensitet.

Det er viktig å poengtere at distansen som tilbakelegges i kamp underestimerer spillernes energiforbruk i forhold til beregninger basert på løp rett frem. De fotballspesifikke bevegelsene – baklengs, sideveis, akselerasjon, retardasjon, retningsforandringer, hopp, taklinger, føring og dribling med ball – øker energiforbruket (Reilly, 2000).

Gaudino et al. (2013) har i en studie sammenlignet ulike metoder for måling for høyintensitets-løping på PL-spillere i trening. Det ble gjort sammenligninger av høyintensitets-løping basert på kun hastighet (TS) og høyintensitets-løping estimert på bakgrunn av den metabolske kostnaden ved kombinasjon av løpshastighet og akselerasjoner (TP). Undersøkelsene viste at gjennomsnittlig høy- intensitetsløping ved TS var 478 m, mens den metabolske kostnaden tilsvarte høy-intensitetsløping på 727 m. Forskjellen mellom TS og TP var større for midtstoppere (ca. 85 %) enn for backer og

12 spisser (ca. 60 %). Konklusjonen i studien er at kravene til høy-intensitetsarbeid i fotball underestimeres ved å kun se på løpshastighet alene, og spesielt kommer dette til syne i treninger med mindre høy-intensitetsløping og hos roller som har mindre høy-intensitetsløping (midtstoppere). Beregninger av høy-intensitetsløping basert på metabolske kostnader (der også akselerasjon inngår) gir ifølge studien er bedre informasjon om de fotballspesifikke kravene.

4.1.4 Hjertefrekvens (HF), laktat og oksygenopptak (VO2) som mål på intensitet i fotballspill

I de fleste studier som er gjort for å undersøke intensiteten i fotball er målinger av HF og laktat i

- blodet ([La bl]) benyttet. Det er imidlertid satt spørsmålstegn med hvor gode indikatorer disse er for intensitetsberegning i fotball (Bangsbo, 1993; Bangsbo, 1994a; Ingjer, 1997; Torvik & Kemi, 2000;

Sæterdahl et al., 2001). Målinger av VO2 er sannsynligvis en bedre indikator på intensiteten i fotball.

Siden det er praktisk vanskelig å måle VO2 direkte, har VO2 ofte blitt estimert ut i fra en lineær sammenheng mellom HF og VO2. VO2 øker imidlertid rettlinjet med HF kun ved submaksimale belastninger. Over en gitt intensitet øker ikke HF i takt med intensiteten, men flater ut (økningen reduseres) i intensitetsområder fra rundt VO2maks og oppover (Ingjer, 1997). Særlig ved alaktisk energifrigjøring, arbeid som utføres med maksimal hastighet i kun 2-10 sek, gjenspeiles ikke økningen i intensitet gjennom HF-målinger. HF vil i slike tilfeller være relativt lav og ikke på noen måte synliggjøre om utøveren tar i maksimalt eller ikke (Sæterdahl et al., 2001). Dette medfører lite nøyaktige beregninger av intensiteten i dette området og det er derfor en del usikkerheter og feilkilder knyttet til å bruke HF til å estimere VO2 under fotballspill. I følge Bangsbo (1994a) blir VO2 overestimert av HF under spesielle omstendigheter som statiske muskelkontraksjoner, høy temperatur og emosjonelt stress. I følge Sæterdahl et al. (2001) er HF-målinger likevel trolig en brukbar indikator for intensiteten når vi utfører aktiviteter med submaksimale belastninger opp til anaerob terskel (AT) i fotball. Det er imidlertid lite hensiktsmessig å bruke AT i fotball, da fotball består av intervallpreget aktivitet og ikke kontinuerlig aktivitet med jevn intensitet som AT- beregninger bygges på. Det vil i våre øyne være mer hensiktsmessig å bruke prosent av VO2maks eller

HFmaks. I noen tilfeller har bærbare oksygenanalysatorer (MetaMax II) vært benyttet for å måle oksygenopptaket (VO2) direkte (Nordtveit, 2001). Disse er imidlertid fortsatt lite praktiske sammenlignet med HF-målere i trenings- og kampsituasjon.

- [La bl] blir benyttet som en indikasjon på anaerob glykolyse. Fordi total varighet av høy-intensitets arbeid utgjør relativt liten andel av total varighet (jfr. aktivitetsmønster), er det sannsynlig at det

- anaerobe energibidraget er lite. [La bl] vil være et resultat av balansen mellom produksjon, frigjøring

13 og eliminering av laktat. Ved arbeid med høy intensitet vil laktat produseres i de aktive musklene, men arbeid med lav eller middels intensitet mellom de intensive periodene vil bidra til at laktat effektivt elimineres fra blod (Hermansen & Stensvold, 1972; McMaster et al., 1989). Hermansen &

Stensvold (1972) viste at eliminasjon av laktat var størst ved en intensitet på 60-70 % av VO2maks. Laktat som blir frigjort i blodet blir dessuten i stor grad tatt opp av lever, nyrer og inaktive muskler (Brooks, 1987). I tillegg kan varigheten av de intensive periodene i kamp være for kort til å gi en

- betydelig økning i [La bl]. Boobis (1987) observerte at konsentrasjonen av laktat i muskelen økte til ca.

- 10 mmol/l etter en 6 sek sprint, mens [La bl] bare økte til 1,8 mmol/l rett etter og ble ikke høyere enn

- 5,0 mmol/l i hvileperioden etter. Den lave akkumulasjonen av [La bl] er sannsynligvis forårsaket av en begrenset frigjøring fra muskelen (Bangsbo et al., 1993). Krustrup et al. (2006) fant i en studie på 31

- spillere i dansk liga ingen sammenhengen mellom laktat i muskulatur og [La bl] når de målte begge deler før, etter og underveis i kampen. I 1.omg og i 2.omg var laktatmålinger i muskulatur henholdsvis 15,9 og 16,9 mmol/kg, mens [La-bl] var henholdsvis 6,0 og 5,0 mmol/l. Det ble ikke

- funnet noen korrelasjon mellom disse, og konklusjonen i studien er at [La bl] er en dårlig indikator på laktatproduksjonen i muskulatur i fotballkamp.

Laktatmålinger underveis og etter kamp kan reflektere, men samtidig underestimere, laktatproduksjonen i perioden rett forut for målingene (Bangsbo, 1993).

- [La bl] varierer mye, dels fordi målingene blir gjort på ulike tidspunkter i løpet av kamp og dels fordi ulike målemetoder blir brukt. Laktatverdiene er et resultat av aktiviteten (intensiteten) i perioden

- rett før målingen blir tatt. Derfor vil [La bl] variere med variasjonene i intensitet, og enkeltmålinger vil derfor gi begrenset informasjon om den anaerobe energifrigjøring i en hel kamp. De fleste studier

- har brukt helblod ved analyse av [La bl], mens enkelte studier har brukt plasma. Målinger av plasma

- gir om lag dobbelt så høye [La bl] som målinger av helblod (Bangsbo, 1992).

Intensitet i fotballaktivitet er oftest målt ved hjelp av hjertefrekvensmålinger. Selv om også målinger av laktat og oksygenopptak har vært benyttet, er hjertefrekvensmålinger fortsatt å foretrekke på grunn av sin anvendbarhet og at man får lite ekstra informasjon med de to andre metodene. Ingen av disse metodene kan imidlertid gi et komplett bilde av den belastning spillere utsettes for under en kamp. Den største svakheten med disse metodene er at de ikke gir noe informasjon om bevegelsesmønstre som spurter, vendinger, hopp, taklinger og annen aktivitet som gir spesielt stor mekanisk og metabolsk belastning på muskulatur.

4.1.5 Studier med HF som mål på intensitet i fotballkamp

De fleste studier viser at gjennomsnittlig hjertefrekvens i fotballkamp er 80-86 % av maksimal hjertefrekvens (HFmaks) (Selinger, 1968; Van Gool et al., 1988; Ogushi et al., 1993; Florida-James & Reilly, 1995; Engen et al., 1999).

I studien til Dellal et al. (2012) på 40 spillere i Premier League ble det målt HF i kampene.

Gjennomsnittlig HF i kamp var på 83,2 % av HFmaks. I likhet med målingene på tilbakelagt distanse, viste HF-målingene i forhold til de ulike rollene at sentrale midtbanespillere jobber med høyest intensitet målt som % av HFmaks. Sentrale midtbanespillere hadde 86.3 % av HFmaks, midtbanekanter og backer hadde henholdsvis 83,7 og 83,2 % av HFmaks, mens midtstoppere og spisser hadde 81,7 og

81,2 % av HFmaks.

Gjennomsnittlig hjertefrekvens gir imidlertid ingen informasjon om hvordan intensiteten varierer underveis. Et bedre bilde får man ved å se på hjertefrekvenskurver med 5-15 sek oppløselighet, men dette er en kvalitativ og tidkrevende vurdering. En enkel operasjon som gir mer informasjon om aktivitetsmønsteret en gjennomsnittsverdien alene er å se hvordan hjertefrekvens varierer rundt gjennomsnittet. En spiller med stort standardavvik rundt gjennomsnittet vil ha en spillestil karakterisert av korte perioder med meget høy intensitet avbrutt av lengre perioder med hvile, mens en spiller med lite standardavvik vil ha en spillestil karakterisert med jevnere jobbing hele kampen igjennom (figur 1). Midtbanespillere får i tråd med dette ofte standardavvik rundt gjennomsnittet på ca. 10 slag·min-1, mens backer ofte kommer opp i standardavvik på 15-20 slag·min-1 (Theting, 2002).

Figur 1. Hjertefrekvens til en back (øverst) og en midtbanespiller (nederst) i samme kamp. Legg merke til den store variasjonen i hjertefrekvens hos back sammenlignet med midtbanespiller. Gjennomsnittlig hjertefrekvens ± standardavvik hos back og midtbanespiller var henholdsvis 161 ± 17 og 160 ± 8 slag/minutt. Data fra Theting, 2002.

4.1.6 Studier med laktat som mål på intensitet i fotballkamp

- I studien til Dellal et al. (2012) på 40 spillere i Premier League ble det også målt [La bl] i kampene. Laktatverdiene ble tatt 3 min etter kampslutt, og viste gjennomsnittlig 4,8 mmol/l, med variasjon fra 4,2 mmol/l for midtstoppere til 5,4 mmol/l for sentrale midtbanespillere. Backer, midtbanekanter og spisser lå mellom disse verdiene på og hadde henholdsvis 4,4, 4,9 og 5,0 mmol/l.

- Generelt er laktat-verdiene som er funnet i ulike studier ikke spesielt høye, men [La bl] omkring 10-15 mmol/l har blitt observert i noen eldre studier (Agnevik, 1970; Ekblom, 1986).

- De fleste studier har målt [La bl] etter 1. omgang og etter kampslutt, men noen studier har også målt

- - [La bl] underveis i kampen. [La bl] tenderer til å være høyere etter 1. omgang enn etter kampslutt (oppsummert av Reilly, 1996).

- Ekblom (1986) fant i sin studie på svenske 1.- 4. divisjonsspillere sammenheng mellom nivå og [La bl] i pause og etter kamp. Spillere i 1. divisjon hadde verdier på 9,5 mmol/l og 7,2 mmol/l i henholdsvis pause og etter kampslutt, mens spillere i 4. divisjon tilsvarende hadde 4,0 mmol/l og 3,9 mmol/l.

- Spillere i 2. og 3.divisjon hadde verdier i mellom. De fleste studier har likevel funnet [La bl] mellom 4 og 6 mmol/l i pause og etter kamp (Krustrup et al., 2006, Florida-James & Reilly, 1995; Smaros, 1980; Gerish et al., 1988; Rhode & Espersen, 1988).

- Bangsbo (1992) observerte i en dansk ligakamp noe lavere [La bl] etter pause og kampslutt, henholdsvis 2,6 og 2,7 mmol/l. Det samme fant Theting (2002) med 2,17 mmol/l etter 1.omgang og 1,56 mmol/l etter 2.omgang.

- I Bangsbo (1992) ble det også foretatt to målinger underveis i begge omgangene. [La bl] var 4,1 mmol/l -1 i 1. omgang og 2,4 mmol/l i 2. omgang. Dette viser lavere verdier i 2. omgang, selv om målingen etter 2. omgang ikke var forskjellig fra målingen etter 1. omgang. Bangsbo et al. (1991) viste tilsvarende verdier i en annen studie i dansk 1. og 2. divisjon. Underveis i 1. omgang og 2.

- - omgang var [La bl] henholdsvis 4,9 og 3,7 mmol/l. Krustrup et al. (2006) viste tilsvarende ved at [La bl] underveis i 1.omgang og 2.omgang var henholdsvis 6,0 og 5,0 mmol/l i en studie på danske spillere. I denne studien ble det også foretatt biopsier og målt laktat i muskulatur, både før, etter og underveis i kampen. Etter intensive perioder i 1.omgang og 2.omgang ble det funnet verdier på henholdsvis

- 15,9 og 16,9 mmol/kg. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom [La bl] og laktat i muskulatur.

- - Gerish et al. (1988) viste at lagets spillestil kan ha betydning for [La bl]. Han fant høyere [La bl] i markeringsforsvar (mann-mann) enn i soneforsvar. Bangsbo et al. (1991) viste i sin studie signifikant

- sammenheng mellom [La bl] og mengde høy intensitetsarbeid (r=0,61, p<0,05) i løpet av en periode på 5 min før måling.

4.1.7 Studier med oksygenopptak som mål på intensitet i fotballkamp

Estimert VO2 har på grunnlag av HF-målinger blitt beregnet til ca. 70-80 % av VO2maks (Reilly et al., 2000; Shephard, 1999; Nilsson, 1998; Bangsbo, 1994a; Bangsbo, 1993; Van Gool et al., 1988; Ekblom

1986). Dette betyr at en spiller på 75 kg med VO2maks på 60 ml/kg/min, forbruker ca. 5700 kJ (1360 kcal) i løpet av vanlig kamp (Bangsbo, 1994a). Dette tilsvarer ca. 70 kJ/min.

4.2 Tretthet i fotball

Spillernes hyppige akselerasjoner, retardasjoner, retningsforandringer, hopp og taklinger innebærer muskelarbeid av både konsentrisk og eksentrisk karakter med stor kraftutvikling. Slik aktivitet fører til muskulær tretthet av ulik grad og med forskjellig restitusjonstid. Arbeidet som nedlegges gjennom en fotballkamp vil gi konsekvenser spesielt på benmusklenes evne til kraftutvikling. Mange ulike studier har vist hvordan fysisk prestasjonsevne reduseres underveis i en kamp gjennom å sammenligne arbeidet (tilbakelagt distanse, tilbakelagt distanse med høy intensitet, toppfart, restitusjonstid mellom bolker med høyintensitet, hjertefrekvens og laktat) gjennomført i 1.omgang med 2.omgang. Reduksjon i disse målingene vil være et indirekte mål på at tretthet utvikles. Tretthet etter kamp kan også måles direkte gjennom å sammenligne målinger av ulike fysiske egenskaper før kamp med rett etter kamp og i det videre restitusjonsforløpet de påfølgende dagene.

4.2.1 Studier som har målt utvikling av tretthet underveis i spillet

Bradley et al. (2009) fant i sin studie på PL-spillere mange aktivitetskarakteristika som var redusert i 2.omgang sammenlignet med i 1.omg. Undersøkelsene viste at spillerne «sto i ro» og «gikk» mer i 2.omgang enn i 1.omgang. I 1.omgang sto spillerne i ro i 148 sek, mens de i andre sto i ro i 181 sek. Tilsvarende tall for «gange» var 1674 sek og 1739 sek. Spillerne «jogget» (769 sek vs. 723 sek) og «løp» (192 sek vs. 179 sek) mer i 1.omgang enn i 2.omgang. Det var derimot ingen forskjell i 1. og 2.omgang på tiden som ble brukt til høy-hastighetsløp og sprint (hastigheter over 19,8 km/t). Det ble samtidig observert flere bolker av høyintensitets-løping (alt over 14,4 km/t) i 1.omgang enn i

2.omgang (279 vs 267), men ingen forskjell på frekvensen av sprintløp (over 25.1 km/t) mellom omgangene.

Både tilbakelagt distanse (5422 m vs. 5292 m), og tilbakelagt distanse med høy intensitet (alt over 14,4 km/t; 1328 m vs. 1295 m) var redusert i 2.omgang sammenlignet 1.omgang. Som også tallene ovenfor viser var det løping mellom (14,4 og 19,8 km/t) som var redusert (879 m vs. 827 m), mens «høyhastighetsløp» og «sprint» ikke var redusert. Jogging var også redusert (2172 m vs. 2052 m), mens «gange» derimot var økt fra 1889 m i 1.omgang til 1929 m i 2.omgang.

Bradley et al. (2009) undersøkte også restitusjonstid mellom bolker med høy intensitet. Restitusjonstid mellom bolker med veldig høy intensitet (over 19,8 km/t) var gjennomsnittlig 72 sek. Her ble det funnet en økning på restitusjonstid på 15 % fra 1.omgang til 2.omgang (67 sek vs 77 sek). Toppfart var imidlertid ikke forskjellig mellom de to omgangene (7,62 m/s i 1.omg vs 7,64 m/s i 2.omg).

Bradley et al. (2009) gjorde også en del sammenligner ved å dele kampen i seks perioder av 15 minutter. Tilbakelagt distanse ved høyintensitets-løping var 17 % lavere mellom 30-45 min (391 m) og 21 % lavere mellom 75-90 min (374 m), sammenlignet med fra 0-15 min (466 min). Tilbakelagt diastane ved sprint var lavere de siste 15 min sammenlignet med de første 15 min i både 1.omg (0-15 min: 43 m vs 30-45 min: 34 m) og 2.omg (45-60 min: 44 m vs 75-90 min: 36 m).

I denne studien ble det også undersøkt om reduksjon i tilbakelagt distanse med høy intensitet var relatert til ballbesittelse. Tilbakelagt distanse med høy intensitet med ballbesittelse var 23 % lavere fra 75-90 min sammenlignet med fra 0-15 min (148 m vs 193 m), og undersøkelsene viste at tilbakelagt distanse med høy intensitet var redusert i alle fem kvarterene etter 0-15 min sammenlignet med det første kvarteret, både med og uten ballbesittelse. Reduksjonene var gradvis i begge omganger, størst fra 75-90 min og nest størst fra 30-45 min.

Sammenligninger mellom ulike roller og reduksjon i tilbakelagt distanse med høy intensitet fra 1.omg til 2.omg, viste at både midtstoppere, backer, sentrale midtbanespillere og midtbanekanter hadde reduksjon. Spisser, derimot, hadde ingen reduksjon. Når man sammenlignet det samme fra 75-90 min med 0-15 min, fant man at alle rollene hadde en reduksjon på omtrent 20 %.

Disse undersøkelsene viste også at tiden mellom bolker med veldig høy intensitet (over 19,8 km/t) økte utover i kamp. Restitusjonstiden økte med ca. 28 % fra første til siste 15-min periode av kampen. Det var også ulikheter mellom roller. Midtbanekanter og sentrale midtbanespillere hadde lavere restitusjonstid enn spisser, backer og midtstoppere (henholdsvis 51 og 62 sek vs 73, 74 og 101 sek).

Flere andre tidligere studier har gjort tilsvarende funn ved at tilbakelagt distanse (Reilly & Thomas 1976; Van Gool et al., 1988; Bangsbo et al., 1991; Bangsbo 1993; Miyagi et al., 1999), tilbakelagt distanse med høy intensitet (Van Gool et al., 1988; Bangsbo, 1993), hjertefrekvens (Van Gool et al., 1988; Ali & Farraly 1990; Bangsbo 1992;1993;1994b; Florida-James & Reilly, 1995; Theting, 2002), og

- [La bl] (Bangsbo et al., 1991; Bangsbo 1992, Theting, 2002; Krustup et al., 2006) er redusert i andre omgang sammenlignet med i første omgang.

4.2.2 Studier som har målt langvarig tretthet og restitusjonsforløp

Det er først de senere årene det er gjort en del studier som har vist tretthet etter kamp («post-soccer match fatigue»). Dette er målt direkte gjennom å sammenligne målinger av ulike fysiske egenskaper før kamp rett med rett etter kamp og i det videre restitusjonsforløpet de påfølgende dagene.

I en studie av Ekblom (1986) der både maksimal isometrisk og isokinetisk styrke ble målt umiddelbart etter en treningskamp i første divisjon, ble det ikke funnet signifikant kraftfall. Bangsbo (1993) viser til en upublisert studie av Balsom et al. på danske spillere, der det ble funnet signifikant lavere løpshurtighet på 20 m sprint umiddelbart etter fotballkamp. Reilly & Rigby (2002) fant i en studie på engelske universitetsspillere signifikant lavere prestasjon i stille lengde, vertikal hopphøyde og 30 m sprint umiddelbart etter en fotballkamp.

Med bakgrunn i den begrensede informasjonen som fantes om tretthet og restitusjon etter fotballkamper gjennomførte undertegnede en hovedfagsstudium hvor hensikten var å måle direkte tretthet etter kamp følge restitusjonsforløpet de første dagene etter kamp (Theting, 2002).

Tolv mannlige fotballspillere i 1.divisjon eller eliteserien deltok i denne studien. Alle gjennomførte en five-a-side (4x13 min), og åtte gjennomførte vanlig kamp (2x45 min). Flere fysiske tester ble utført for å måle tretthet etter kamp/five-a-side og i påfølgende restitusjonsforløp: Maksimal styrke isometrisk styrke i knestrekkerne, vertikal spenst (squat jump), løpshurtighet (40 m sprint) og anaerob effekt i wingate-test ble testet før, etter, 24 og 48* timer etter kamp/five-a-side.

Resultatene viste at maksimal styrke i knestrekkerne, hopphøyde (squat jump), løpshurtighet (40 m) og anaerob effekt (wingate-test) var redusert med 2-11 % (p<0,05) rett etter både five-a-side og vanlig kamp, og at det tok ca. 48 timer for spillergruppen var 100 % restituerte, men det var store individuelle forskjeller i restitusjonsforløpet. Noen spillere restituerte raskt, mens andre ikke var restituert 48 timer etter kamp.

Figurene under viser tretthet og restitusjonsforløp målt som % av utgangspunktet før kamp i følgende tester: maksimal styrke i knestrekkerne, hopphøyde (squat jump), løpshurtighet (40 m) og anaerob effekt (wingate-test).

Figur 2. Endring i knestrekkernes evne til å utvikle maksimal kraft (TW – total work) i en isokinetisk kne-ekstensjon gitt som % av utgangspunktet før kamp. Ordinary=vanlig kamp. (Theting, 2002)

Figur 3. Endring i hopphøyde i squatjump gitt som % av utgangspunktet før kamp. (Theting, 2002)

Figur 4. Endring i løpshurtighet på 40 m gitt som % av utgangspunktet før kamp. Høyere prosent er lengre tid. (Theting 2002)

Figur 5. Endring i gjennomsnittlig effekt i en 30 sek Wingate sykkeltest gitt som % av styrken før kamp. (Theting 2002)

Etter dette er det gjort studier som på samme måte som Theting (2002) har dokumentert den trettheten og den langvarige restitusjonen etter fotballkamp.

Nedelec et al. (2012) oppsummerer i en relativt ny review-artikkel flere andre og nyere studier som har funnet tretthet rett etter og de påfølgende dagene etter kamp. Trettheten som er funnet er direkte målt ved redusert prestasjon i en rekke fysiske tester på sprint 20 m, sprint 40 m, repetert sprint i ulike former, hopphøyde-CMJ, maksimal styrke i knestrekkerne og knebøyerne.

Redusert prestasjon i sprint 20 m er funnet signifikant lavere rett etter kamp i flere studier med, variasjoner fra 3-9 % økning i tid (Andersson et al., 2008, Ascensao et al., 2008; Magalhaes et al.,

2010). Flere studier har også funnet at redusert prestasjonen på 20 m var vedvarende 24 timer etter kamp med variasjoner fra 2-8 %, 48 timer etter kamp med variasjoner fra 2,5-6 % og etter 72 etter kamp med variasjoner fra 1,6-5 % (Ascensao et al., 2008, Fatouros et al., 2010; Ispirlidis et al., 2008; Magalhaes et al, 2010). Andersson et al (2008) fant kun signifikante endringer rett etter kamp, og ikke mellom 5 og 69 timer etter kamp, i en studie gjort på 17 kvinnelige spillere i norsk og svensk toppserie. Rampinini et al., (2011) fant redusert prestasjon i sprint 40 m etter kamp (3 %) og 24 timer etter kamp (1 %), men ikke etter 48 timer. Flere andre studier har vist redusert prestasjon i ulike former for repetert sprint rett etter kamp med variasjoner fra 2-4 % (Krustrup et al., 2006; Krustrup et al., 2010; Mohr et al., 2004).

Flere av de samme studiene viste også redusert hopphøyde rett etter kamp med fra 4,4-12 % (Andersson et al., 2008, Magalhaes et al., 2010) og 24 timer etter kamp med fra 4-10 % (Andersson et al., 2008; Fatouros et al., 2010; Ispirlidis et al., 2008; Magalhaes et al., 2010). To av studiene viste redusert hopphøyde helt frem til 72 timer etter kamp (Andersson et al., 2008, Magalhaes et al., 2010).

Redusert styrke rett etter kamp i ble også funnet i knebøyerne med variasjoner fra 7-15 % (Andersson et al., 2008, Ascensao et al., 2008; Magalhaes et al, 2010; Thorlund et al., 2009). To av studiene som målte restitusjonsforløpet helt frem til 72 timer etter kamp fant redusert styrke etter 24 timer (14- 15%), 48 timer (10-11,5%) og 72 timer (7-8 %). Andersson et al. (2008) fant ingen endring etter 51 timer, men spillerne hadde ikke samme grad av tretthet (7 %) rett etter kamp, som spillerne i de to andre studiene (15 %)

Redusert styrke rett etter kamp i ble også funnet i knestrekkerne med variasjoner fra 7,1-11 % (Andersson et al., 2008, Ascensao et al., 2008; Magalhaes et al., 2010; Rampinini et al., 2011; Thorlund et al., 2009). To av studiene som målte restitusjonsforløpet helt frem til 72 timer etter kamp fant redusert styrke etter 24 timer (7,3-10 %), 48 timer (6,1-6,5 %) og 72 timer (4-4,7 %). Andersson et al. (2008) fant ingen endring etter 27 timer.

4.2.3 Fysiologiske årsaker til utvikling av tretthet underveis i spillet og etter aktivitet.

Både metabolsk og mekanisk stress kan føre til utvikling av tretthet. Metabolske stress, indikert bl.a. ved akkumulering av melkesyre og reduksjon i kreatinfosfatlagrene, kan spille en avgjørende rolle for arbeidsevnen i intensive perioder av fotballspillet ved at det fører til korte perioder med muskulær tretthet. Disse metabolske endringer restitueres imidlertid meget raskt (få minutter). Metabolske

22 endringer kan derfor neppe forklare hvorfor man «orker» mindre i andre omgang sammenlignet med første omgang, men de kan være med å forklare hvorfor arbeidsintensiteten går ned rette etter de mest intensive fasene av en kamp (Bradley et al., 2009, Krustup et al., 2006). Tømming av glykogenlagre, væsketap og strukturelle endringer i musklene er de mest sannsynlige årsaker til redusert arbeidskapasitet i andre omgang sammenlignet med første omgang, og dette er også endringer som det tar lang tid å restituere etter kamp.

Det bør også bemerkes at akkumulering av melkesyre i liten grad påvirker muskulær tretthet. Det er andre endringer parallelt med melkesyreakkumuleringen som direkte påvirker musklenes kraftutvikling slik at melkesyren ofte urettferdig blir gjort til syndebukk. Treningstilstand har betydning for graden av tretthet som utvikles gjennom fotballspill. Reilly & Thomas (1976) observerte bl.a. at spillere med høy VO2maks i større grad opprettholdt arbeidsintensiteten utover i kamper sammenlignet med spillere med lavere VO2maks. Dette kan sannsynligvis forklares med at spillere med høy VO2maks kan arbeide med høyere absolutte belastninger før disse metabolske begrensningene blir gjeldende, og de vil også restitueres raskere ved korte perioder med lavere intensitet. I tillegg til at metabolsk stress direkte forårsaker kortvarig tretthet vil det sammen med mekanisk stress på muskulatur også kunne påvirke endringer i muskulaturens struktur som har betydelig lengre restitusjonstid (timer til dager).

Mekanisk stress kan føre til skader på viktige strukturer i musklenes kraftproduserende apparat. Dette er skader som reduserer maksimal kraftutvikling og slike endringer har normalt lang restitusjonstid (timer – dager). Flere studier har vist økte verdier av muskelenzymet creatinkinase (CK) i blod etter kamp og i det påfølgende restitusjonsforløpet (Theting, 2002; Andersson et al., 2008, Ascensao et al. 2008, Fatouros et al., 2010; Ispirlidis et al., 2008; Magalhaes et al, 2010; Rampinini et al., 2011). Selv om det er rimelig store variasjoner mellom studiene, viser alle studiene store økninger i alle målinger fra rett etter kamp (variasjon fra 75-300 % økning), etter 24 timer (variasjon fra 124- 750 %) økning) etter 48 timer (variasjon fra 63-710 % økning), og helt frem til 72 timer etter kamp (variasjon fra ikke signifikant-637 % økning). I en av studiene er det faktisk økningen fortsatt stor 96 timer (4 døgn) etter kamp (Ispirlidis et al., 2008). CK-lekkasje indikerer at det har oppstått skader på muskelfibre. Slike strukturelle endringer medfører sannsynligvis redusert arbeidskapasitet i andre omgang sammenlignet med i første omgang.

En tredje komponent med lang restitusjonstid er tømming av glykogenlagre. Når dette lageret av relativt raskt tilgjengelig energi går tomt i musklene mister man samtidig evnen til å jobbe med høy intensitet over lengre tid. Spillere som starter en kamp med relativt lave glykogenlagre opplever en betydelig større reduksjon i arbeidskapasitet fra første til andre omgang (27 %) enn spillere som

23 starter med normale glykogenlagre (3 %) (Saltin, 1973). Krustrup et al. (2006) fant i en studie på 31 danske spillere at glykogenlagrene var redusert med ca. 42 % fra før kampen til etter kampen. Før kampen var verdiene 449 mmol/kg, mens de var redusert til 255 mmol/kg etter kampen. Før kampen var 73 % av alle fibre kategorisert som fulle av glykogen, mens tilsvarende tall etter kamp bare var 19 %. 47 % av muskelfibrene var helt eller nesten helt tomme etter kampen. Krustrup et al. (2006) konkluderer med at redusert prestasjon i sprint etter kamp kanskje kan forklares med lave glykogenlagre i enkelte muskelfibre.

Nedelec et al. (2012) beskriver i sin review-artikkel at fotballspillets egenart med mange fysisk krevende aktiviteter (sprint, endringer i hastighet, retningsendringer, hopp og taklinger, samt tekniske tiltak slik som dribling, skudd og pasninger) fører til en langvarig tretthet som er knyttet til en kombinasjon av dehydrering, glykogen uttømming, muskelskade og mental utmattelse.

4.3 Restitusjonsstrategier i fotball

4.3.1 Strategier for å redusere tretthet underveis i spillet

Med riktig kosthold og riktig dosering av trening inn mot kamp er det enkelt for en spiller å sikre seg fulle glykogenlagre (Raastad, 1996). Siden gjenoppbygging av glykogen kan ta flere dager etter en kamp er det svært viktig at man kommer raskt i gang med å fylle på med karbohydrater etter kamp. Med riktig strategi vil disse energilagrene være restituert etter ca. 24 timer (Raastad, 1996). Man kan også utsette tømmingen av glykogenlagre ved å ofte tilføre karbohydrater i væskeform under kamp. Et annet viktig aspekt i forhold til å unngå mer generell tretthet under en fotballkamp er å innta rikelig med væske for å motvirke dehydrering og dette blir viktigere jo varmere det er (Reilly, 1997). Ved å innta drikke med karbohydrater jevnlig under en kamp slår man derfor to fluer i en smekk i «kampen» mot å utvikle tretthet.

4.3.2 Strategier for å redusere langvarig tretthet etter kamp og trening

Vi vet foreløpig lite om hva som påvirker restitusjonen av de strukturelle endringene i musklene, men noen generelle retningslinjer kan likevel gis.

Et godt kosthold med rask påfylling av karbohydrater og væske sammen med tilstrekkelig med søvn er nødvendige forutsetninger for alle restitusjonsprosesser.

Det er i tillegg rapportert om positiv effekt av såkalt «nedjogging» etter kamp på restitusjonen av noen av de samme variabler som vi har målt (Reilly & Rigby, 2002). I denne studien fulgte man 14 engelske universitetsspillere i 24 timer etter en kamp. Halvparten av dem jogget rolig i 5 min etter kampslutt, tøyde lett i 5 min og «ristet løs» i 2 min før de gikk i dusjen, mens de andre ikke gjennomførte noen aktiv form for nedvarming. Resultatene fra denne studien viser at gruppen som drev en aktiv form for nedvarming var bedre restituert den andre dagen etter kamp selv om ingen av gruppene var fullstendig restituert. En svakhet med denne studien er imidlertid at gruppen som drev aktiv nedvarming allerede på første test etter kamp viste mindre grad av tretthet enn de andre. Det er derfor vanskelig å si om den raskere restitusjonen skyldes nedvarmingen eller at de ikke fikk like stor grad av tretthet som følge av kampen.

Andre mye benyttede restitusjonstiltak som massasje, varme bad, badstue etc. mangler dokumentert effekt. Problemet er i første rekke at det har vært vanskelig å måle restitusjonen og at man derfor ikke har kunnet studere effekter. Vi håper at vi i vårt videre arbeid kan begynne å eksperimentere med ulike restitusjonsstrategier i vårt testbatteri. Et åpenbart problem i forhold til å studere restitusjon etter en fotballkamp er imidlertid at forskjellige spillere har forskjellig belastning under en kamp, og det vil derfor være vanskelig å kontrollere utgangspunktet for restitusjonsprosessen.

Theting (2002) fant signifikant sammenheng mellom VO2maks og umiddelbar muskulær tretthet rett etter kamp (målt som reduksjon i maksimal styrke i knestrekkerne) etter fotballkamp (r = 0,76, p=0,03). De med høyest VO2maks utviklet minst grad av muskulær tretthet.

Nedelec et al. (2013) beskriver i en relativt ny review-artikkel ulike restitusjonsstrategier i fotball. Åtte forskjellige strategier belyses: kosthold, avkjølingstiltak med kaldt vann, søvn, aktiv hvile, uttøying, komprimerende plagg, massasje og elektrisk stimulering.

Nedelec et al. (2013) viser til at strategier som hydrering, kosthold og søvn er godt dokumentert som viktige for god restitusjon. Melkedrikker til spillere på slutten av konkurranse og et måltid som inneholder karbohydrat (høy glykemisk indeks) og protein innen én time etter kamp er viktig for å optimalisere reparasjon av muskelskader. Videre er søvn er en viktig del av restitusjonen. Søvnforstyrrelser etter en kamp er vanlig og kan ha en negativ innvirkning på restitusjonsprosessen.

Ascensao et al. (2011) har undersøkt effekten av avkjølingstiltak med kaldt vann på dirkete målt tretthet etter kamp. Dette er målt ved å sammenligne endring i tretthetsmarkører som reduksjon i maksimal styrke i knestrekkere, økning i DOMS («delayed onset muscle soreness» - forsinket muskelstølhet), økning i CK mellom en gruppe som benyttet kalde bad i 10 min og en kontrollgruppe som benyttet termo-nøytralt vann (35°C). Her ble det funnet raskere restitusjon av maksimal styrke i knestrekkerne, lavere grad av DOMS og lavere CK-verdier i den gruppen som benyttet kalde bad enn i

25 kontrollgruppa etter kamp. Tilvarende funn på lavere grad av DOMS ved bruk av kalde bad er også funnet i flere andre studier etter fotballkamp (Kinugasa & Kilding, 2009; Rowsell et al., 2009, Rowsell et al., 2011) og etter andre simulerte fotballaktiviteter (Bailey et al., 2007; Ingram et al., 2009; King og Duffield, 2009; Pointon & Duffield, 2012). Buchheit et al. (2011) sammenlignet fysiske paramenter (løping på lav intensitet, sprint-distanse, maks hastighet, antall sprinter) i to påfølgende kamper med innen 48 timers mellomrom på 5 spillere. Når spillere gjennomførte 18 min spabehandling (kaldt bad, sauna, jacuzzi) var de fysiske parameter i kamp 2 høyere enn når de ikke de ikke gjennomførte dette.

Noen andre studier har også sett på dette i perioder med tett kampprogram. Disse studiene viser at avkjølingstiltak med kaldt vann er effektive å kunne dempe den akutte betennelsesprosessen (DOMS redusert) og at man restitueres raskere (Rowsell et al., 2009; Rowsell et al., 2011).

Vitenskapelig dokumentasjon for de andre nevnte strategiene er fortsatt mangelfull. Dette inkluderer aktiv hvile, uttøying, komprimeringsplagg, massasje og elektrisk stimulering. Selv om dette ikke betyr at disse strategiene ikke bidrar i gjenoppbyggingsprosessen, er dette foreløpig ikke godt nok dokumentert.

Nedelec et al. (2013) mener ytterligere forskning er nødvendig for å etablere effektive restitusjonsprotokoller både umiddelbart etter kamp, men også for påfølgende dager. Fremtidige studier kan fokusere på de kroniske effekter av restitusjonsstrategier, på kombinasjoner av restitusjonsprotokoller og om virkningene av restitusjonsstrategier som induserer en betennelsesdempende eller en pro-inflammatorisk respons.

En problemstilling som kan være lettere å arbeide videre med er å finne ut hvilken aktivitet i spillet som har størst betydning for denne langsomt restituerende muskeltrettheten. En klar oppfatning er at det er de gjentatte akselerasjoner, retardasjoner, vendinger, hopp og lignende som medfører maksimale muskelkontraksjoner og gjerne med en eksentrisk komponent, er vel så viktige som for eksempel den totale løpslengden som blir nedlagt.

4.4 Registrering av treningsbelastning i ukesyklus hos toppklubber i kampsesong

I en studie av Malone et al. (2014) så man på registrering av treningsbelastning i «pre-season» og «in-season» sesongen på 30 spillere i engelsk Premier League fra juli 2011 til mai 2012 (45 uker). Det ble registrert data fra GPS, HF og RPE («rate of perceived exertion» = gradering av subjektiv opplevd

26 anstrengelse) på hver økt, og gruppen spillere var fordelt etter rollene midtstopper, back, sentrale midtbane, midtbanekant og spiss.

Et klart funn var at treningsbelastning dagen før kamp i en valgt uke «in-season» var signifikant lavere enn på treningene to, tre og fem dager før kamp. Dette gjaldt både i forhold til varighet, total tilbakelagt distanse og RPE. Gjennomsnittlig varighet på treningsøkta dagen før kamp var på ca. 50- 60 min, mens det på de andre øktene i uka var ca. 70-80 min. Seks og fire dager før kamp var rapportert som fridager i undersøkelsen. Total tilbakelagt distanse var omtrent 4000 m dagen før kamp, mens den de andre dagene var omtrent 6000 m. Det er imidlertid store individuelle forskjeller og signifikante forskjeller i løpet av uka både i forhold til rolle og varighet og rolle og tilbakelagt distanse. Stoppere og backer har kortere treninger enn midtbanekanter og spisser, og forskjellene blir større jo nærmere kampdagen kommer. Sentrale midtbanespillere og midtbanekanter tilbakelegger også lengre distanse per økt enn midtstoppere gjennom hele uka.

Undersøkelsene viste også klare forskjeller mellom de ulike rollene i forhold til belastning, gjennom hele sesongen «in-season». I hver målte 6-ukerssyklus hadde for eksempel midtbanespillere og midtbanekanter signifikant høyere tilbakelagt distanse enn stoppere og spisser. På den andre siden hadde også midtstoppere signifikant høyere gjennomsnittlig relativ intensitet (% av HFmaks) enn midtbanekanter. Spisser hadde signifikant lavere % av HFmaks enn både midtstoppere, backer og sentrale midtbanespillere. Det var også et funn at tilbakelagt distanse falt fra begynnelsen av sesongen til slutten av sesongen, og var signifikant lavere i perioden uke 37-42 (ca 4500 m) sammenlignet med uke 7-12 (ca 5500-6000 m). I uke 7 var tilbakelagt distanse per økt 6182 m, mens den samme verdien i uke 39 var 4714 m. Samtidig var intensiteten (% av HFmaks) høyere midt i sesongen og i slutten av sesongen sammenlignet med i begynnelsen. Mens gjennomsnittlig intensitet var 65.7 % av HFmaks i uke 7, var den henholdsvis 73.4 % og 70.6 % av HFmaks i uke 24 og uke 39.

4.5 Oppsummering

Fotballspillet som aktivitet er karakterisert av hyppige akselerasjoner, retardasjoner, retningsforandringer, hopp og taklinger og dette innebærer muskelarbeid av både konsentrisk og eksentrisk karakter med stor kraftutvikling. Disse korte høyintensive arbeidsperiodene overstiger det arbeidet våre muskler kan holde ut over tid. Dette medfører blant annet at vi stadig opplever episoder hvor vi er nødt til å redusere intensitet selv om situasjonen skulle tilsi at det intensive arbeidet burde vært fortsatt for avverge/skape en viktig situasjon. Metabolske endringer, som volder oss de største problemer under en kamp, restitueres relativt raskt slik at vi etter relativt korte pauser

27 kan yte maksimalt igjen. Samtidig vil gjentatt metabolsk stress sammen med betydelig mekanisk stress på benmuskulatur føre til små muskelskader som det tar dager å restituere. Den langvarige trettheten, som gradvis utvikles underveis i kamp og som kan måles direkte etter kamp og i det videre restitusjonsforløpet, er godt dokumentert.

Det ser ut til at fysisk god form, væskebalanse og riktig kosthold er de viktigste faktorene for å begrense både den raskt restituerbare muskeltrettheten og den mer langvarige trettheten. For å oppnå raskest mulig restitusjon etter kamp er hydrering, kosthold og søvn godt dokumentert som viktige faktorer for god restitusjon. Videre ser det ut til at avkjølingstiltak med kaldt vann kan være et effektivt tiltak for å restitueres raskere. Aktiv nedvarming kan også være et effektivt tiltak, men dette er foreløpig ikke godt nok dokumentert. Det er nødvendig med mer forskning for å etablere effektive restitusjonsprotokoller både umiddelbart etter kamp, men også for påfølgende dager.

Det er viktig at trenere sammen med sitt støtteapparat innehar relevant kunnskap når de skal planlegge en mest mulig effektiv treningssyklus, deriblant en ukessyklus i kampsesong. I toppklubber vil resultatet av kampen i kampsesongen være det høyest prioriterte målet i en ukessyklus, og derfor er det viktig at samtlige spillere som er involvert er best mulig forberedt til kampen. Dette innebærer blant annet at de er 100 % restituert. I andre sammenhenger (treningskamper, kamper for «utviklingslag») kan resultatet av kampen kan være av mindre betydning. I slike tilfeller vil det ikke være like relevant at spilleren nødvendigvis er optimalt restituert, og at kampen ses på som en del av utviklingen for spilleren. Planlegging av ukessyklus i slike tilfeller vil da i mindre grad ta hensyn til kampen, men heller legge til rette for en langsiktig utvikling. I planleggingen av en ukessyklus for toppklubber i kampsesong vil restitusjonsfasen etter kamp og oppbyggingsfasen inn mot kamp være avgjørende for at spillerne kan prestere optimalt. Samtidig må spillernes fysisk kapasitet og selvfølgelig lagets fotballspesifikke trening (alle spillets faser) vedlikeholdes og utvikles gjennom gode treninger også i denne syklusen.

5. RESULTATER - SPØRREUNDERSØKELSE

Syv av de femten klubbene som ble spurt i denne studien besvarte spørreundersøkelsen; fem norske og to utenlandske klubber.

Det er i enkelte sammenhenger gjort noen avgrensninger i analysen av resultatene. Dette er blant annet i forhold til utregninger av antall økter per uke, belastning på hver enkelt dag og varighet på hver enkelt økt. Generelt er det i disse tilfeller tatt utgangspunkt i ukessyklus til startoppstillingen (11er), og fellestreninger og individuelle restitusjonsøkter for denne gruppa.

Treninger utover dette kommer likevel frem i resultatene, blant annet i kapittel 5.5 som handler om individualisering. Dette gjør også at total treningstid som kommer frem i deler av denne studien kan underestimere den reelle treningstiden til hver enkelt utøver. Både på grunn av individuelle treninger og egentrening.

Når det gjelder belastning per dag ved flere økter samme dag er det gjort følgende i analysen: «Belastning på økt med størst belastning * 50 % av belastning på den andre økta». Dersom dette blir over 5 er belastning satt til 5 likevel. Varighet på flere økter samme dag er lagt sammen som summen av begge.

5.1 Antall økter, belastning og varighet i en ukessyklus i kampsesongen

I dette kapittelet er generelle analyser av resultatene fra spørreundersøkelsene gjort med tanke på antall økter per uke i kampsesongen, støtteapparatas rating av belastning (RB) på hver økt, og varighet på hver økt gjennom uka.

5.1.1 Antall økter per uke

Resultatene viser at de syv klubbene i undersøkelsen ved kamp søndag-søndag eller lørdag-lørdag trener i gjennomsnitt 6,6 økter mellom kampene i kampsesongen. Antall økter varierer mellom klubbene, fra 5 til 8 økter per uke.

Den største forskjellen er hva klubbene gjør dag 3 og dag 4 etter kamp. Her trener to av klubbene to økter begge dager, to av klubbene trener én økt hver av dagene, to av klubbene har to økter på dag 3

29 etter kamp og en økt på dag 4, mens en klubb har én økt på dag 3 etter kamp og to økter på dag 4 etter kamp. Fire av de syv klubbene har altså to økter på dag 3 etter kamp, mens tre av syv klubber har to økter på dag 4 etter kamp.

5.1.2 Belastning gjennom uka

Resultatene viser som forventet at belastningen varierer mye fra dag til dag gjennom uka i kampsesongen.

Figur 6 under viser hvordan klubbenes støtteapparatet har vurdert belastning («rated belastning»; RB) gjennom uka fra kamp til kamp. Figuren viser gjennomsnittlige tall fra alle klubber. Belastning er rangert fra 1-5 og kampen er satt til 5.

Gjennomsnittlig er dag 2 etter kamp dagen med lavest belastning med RB 0,7, etterfulgt av dag 1 etter kamp med RB 1,4. De to påfølgende dagene (dag 3 og 4 etter kamp) er med hardest belastning, og har RB på henholdsvis 4,2 og 4,7. Det varierer imidlertid noe mellom klubbene hvilken av disse dagene som er den dagen med høyest belastning, men i de fleste klubbene i undersøkelsen er dag 4 den som rapporteres som den dagen med størst belastning. To dager før kamp er mindre belastende med RB på 2,8, mens dagen før kamp gjennomsnittlig er enda litt roligere med RB på 2,2. Seks av syv klubber trener mindre belastende dagen før kamp (RB 2) enn to dager før kamp (RB 3), mens en klubb gjør det motsatte.

Rating av belastning 6,0

5,0

4,0

3,0

2,0

1,0

0,0 MD M-6 M-5 M-4 M-3 M-2 M-1 MD

Figur 6: Gjennomsnittlig rating av belastning (RB) fra dag til dag fra kamp til kamp i en ukessyklus i kampsesong. RB er gjort av klubbenes støtteapparat fra 1-5. MD = kampdag. MD-6 er dagen etter siste kamp eller 6 dager før neste kamp, MD-5 er to dager etter siste kamp eller 5 dager før neste kamp osv.

5.1.3 Varighet på øktene gjennom uka

Gjennomsnittlig varighet totalt i en uke, bortsett fra kampdager, er 445 min (7,4 timer). Det varierer rimelig mye fra klubb til klubb, fra 325 min (5,4 timer) 625 min (10,5 timer).

Variasjonen i varigheten på øktene gjennom uka viser mye av det samme bildet som for RB i kapittelet ovenfor. Figur 7 under viser gjennomsnittlig varighet fra dag til dag gjennom en treningsuke i kampsesongen.

Øktene dagen etter kamp er hos de fleste klubbene ca. 60 min. To dager etter kamp har fire av syv klubber fri.

Dag 3 og dag 4 er dagene med lengst varighet på øktene. Som nevnt i kapittel 5.1.1 er det her det er størst forskjeller mellom klubbene. På både dag 3 og dag 4 varierer total varighet fra 70 min til 160 min. Variasjonen skyldes i størst grad at varigheten beregnes ut fra to økter samme dag. Fotballøktene på disse dagene, som også er de treningene med størst belastning, varierer i varighet fra 70-110 min. Seks av syv klubber har varighet på disse øktene på 90-110 min.

To dager før kamp er gjennomsnittlig varighet på ca. 80 min, med en variasjon fra 65 til 100 min. Dagen før kamp er gjennomsnittlig varighet på ca. 60 min, med variasjoner fra 45 til 80 min.

Varighet på treningsøkta 140

120

100

0 MD M-6 M-5 M-4 M-3 M-2 M-1 MD

Figur 7: Gjennomsnittlig varighet (min) fra dag til dag fra kamp til kamp i en ukessyklus i kampsesong. Varighet kan være summen av to økter på dag 3 og 4. MD = kampdag, satt til 120 min (90 min kamp + 30 min oppvarming). MD-6 er dagen etter siste kamp eller 6 dager før neste kamp, MD-5 er to dager etter siste kamp eller 5 dager før neste kamp osv.

5.2 Metoder for registrering av treningsbelastning

Det er mange metoder for å måle belastning i trening og kamp, jfr. kapittel 4.1. Tabell 2 under viser en oversikt over hvilke rapporterte metoder som brukes i de ulike klubbene i undersøkelsen for å måle belastning i trening og kamp.

Resultatene viser at det er store forskjeller mellom klubbene på dette området. Riktignok bruker fem av syv klubber HF-målinger som metode for registrering av treningsbelastning. To av disse klubbene bruker også RPE. To av klubbene som ikke bruker HF-målinger, bruker kun subjektive samtaler med spillere for å registrere belastning. Tre av klubbene bruker GPS-systemer i kampsituasjon. En klubb bruker også GPS-systemer i treningssammenheng, sammen med videoteknologi, for å registrere belastning.

Tabell 2: Oversikt over hvilke metoder de ulike klubbene i spørreundersøkelsen bruker for å måle belastning i trening og kamp. Klubbene er tilfeldig nummert fra 1-7. RPE («rate of perceived exertion» = gradering av subjektiv opplevd anstrengelse), mens subjektiv rapportering er mindre systematisert tilbakemelding og ikke gradert.

Metoder for registrering av belastning GPS-systemer Videoteknologi Subjektiv Klubb HF Laktat VO2 RPE (f.eks ZXY) (f.eks ProZone) rapportering 1 T 2 T T 3 T K 4 T T og K T og K T 5 T 6 T T1 T2 og K 7 T3 T

1Vurderer dette, 2Kommer i 2015, 3Av og til

5.3 Treningsbelastning, restitusjonsstrategier og måling av tretthet rett etter og påfølgende to dager etter kamp

Rapportert treningsbelastning på øktene de to første dagene etter kamp er som forventet lav hos alle klubber.

Gjennomsnittlig er dag 2 etter kamp dagen med lavest belastning med RB 0,7. Fire av syv klubber har som regel treningsfri på dag 2 etter kamp. Hos de klubbene som gjennomfører trening på dag 2 etter kamp rapporteres det at treningene er basert på gruppe- og rolletrening, og de innehar stor grad av individualisering i forhold til spilletid i siste kamp. En av klubbene gjennomfører fysisk trening med mobilitet og «core-trening» med hele gruppen denne dagen.

Dagen etter kamp er gjennomsnittlig treningsbelastning rapportert til RB 1,4. Øktene dag 1 etter kamp er hos de fleste klubbene rundt ca 60 min, med variasjon fra 30-65 min. To av klubbene kjører dette som en individuell økt (egentrening), mens de resterende fem har dette som en fellestrening. For alle klubbene defineres denne dagen som restitusjonstrening, og har et preg av fysisk innhold.

I alle tilfeller inneholder disse øktene en eller flere av følgende elementer:

 Utholdenhet: o Løping (rolig løping, løping med varierende intensitet (for eksempel "up to six") eller alternativt sykling  «Styrke» eller skadeforebyggende trening: o Styrketrening for bein, «lett styrke», styrketrening for svake muskler/ledd/kjeder.

Tabell 3 under viser de hvilke restitusjonsstrategier de ulike klubbene benytter etter kamp. Resultatene viser at alle de syv klubbene rapporterer om umiddelbar inntak kost og drikke etter kamp. Restitusjonsdrikker og frukt (banan) går igjen hos alle. Det samme gjelder felles måltid etter kamp på kampdagen, fra 30-60 min etter kampslutt.

Alle klubbene rapporterer også om mulighet for avkjølingsbad, selv om det i fleste klubber ser ut til at dette benyttes etter eget ønske. På samme måte rapporterer alle klubbene (utenom en) om tilgang til massasje, dette også etter eget behov.

To av syv klubber bruker nedvarming som restitusjonsstrategi. Den ene av disse bare når de spiller midtukekamp (dette er dog egentlig definert bort i denne oppgaven). Den samme klubben som bruker nedvarming som mer fast strategi, bruker også felles uttøying etter kamp.

Tabell 3: Oversikt over hvilke restitusjonsstrategier de ulike klubbene i spørreundersøkelsen benytter seg av etter kamp. Klubbene er tilfeldig nummert fra 1-7.

1) Kun ved midtukekamp 2) Mulighet for (hjemmebane), men gjennomføres etter ønske 3) Mulighet for dersom ønskelig

Når det gjelder registrering og måling av tretthet etter kamp og i påfølgende to dager etter kamp er det ingen klubber som bruker fysiske tester (for eksempel hopptester) eller subjektive «wellness»- tester på å måle grad av tretthet i restitusjonsforløpet etter kamp aktivt og satt i system. Noen klubber rapporterer subjektive beskrivelser, tilbakemeldinger eller observasjoner i denne sammenheng. To klubber nevner tilgang på hopptester uten at det er satt i system.

5.4 Trening og styring av treningsbelastning de to siste dagene før kamp

Alle klubbene i undersøkelsen rapporterer om lavere belastning de to siste dagene før kamp, både i forhold til RB og varighet på øktene, sammenlignet med de to foregående dagene (dag 3 og dag 4 etter kamp). Seks av syv klubber trener mindre belastende dagen før kamp (RB 2) enn to dager før kamp (RB 3), mens en klubb gjør det motsatte. To dager før kamp er gjennomsnittlig varighet på ca. 80 min, med en variasjon fra 65 til 100 min. Dagen før kamp er gjennomsnittlig varighet på ca. 60 min, med variasjoner fra 45 til 80 min.

Generelle retningslinjer som går igjen hos klubbene disse dagene i undersøkelsen er at treningene er mindre fysisk belastende, og handler mer om taktikk, struktur, formasjon, dødball og spesifikke kampforberedelser i forhold til neste mostander. Ved spill 11 mot 11 i kampforberedende fase rapporterer en av klubbene at de kontroller antall sprinter, og unngår bevisst at det blir et spill- motspill med kontringer og løping på høye hastigheter og sprint (for eksempel ved å blåse av når startellever mister ball ved angrepsfokus).

De klubbene som bruker vanlig spill og høy intensitet rapporterer om kortere varighet enn tidligere i uka. Klubben som rapporterer om hardere belastning dagen før kamp (RB 3) enn to dager før (RB 2) kamp, gjennomfører også noen maksaksjoner dagen før kamp.

Veldig få av klubbene har målinger for å sjekke belastning på disse to dagene. En av klubbene rapporterer om bruk av HF, og en klubb bruker hopp-test som en del av oppvarmingen dagen før kamp. Resterende klubber rapporterer om ingen målinger for å sjekke belastningen disse to dagene.

5.5 Individualisering av treningsbelastning gjennom uka

I dette kapittelet vil klubbens rapporterte individualisering av belastning gjennom treningsuka komme frem. Treningsuka er her delt i tre ulike faser, 1) restitusjonsfasen (dag 1 og 2 etter kamp), 2) midtukefasen (dag 3 og 4 etter kamp), 3) kampforberedende fase (to dager og dagen før kamp).

Generelt er det minst forskjeller mellom klubbene i måten de individualiserer på i fase 1. Det er litt flere forskjeller i fase 3, og størst forskjeller i fase 2. Tabell 4 på under viser en del av disse forskjellene.

Tabell 4: Oversikt over klubbenes rapporterte individualisering i de tre ulike fasene i treningsuka. Klubbene er tilfeldig nummert fra 1-7.

Treningsukas ulike faser Klubb Fase 1 Fase 2 Fase 3 1 Ja Nei? Ja 2 Ja Ja Ja 3 Ja Ja Ja 4 Ja Nei? Ja 5 Ja Nei? Nei 6 Ja Nei Ja?

7 Ja Ja? Nei

FASE 1: ETTER KAMP

Alle klubber individualiserer i stor grad de to første dagene etter kamp. For de fleste klubbene er det slik at det reserver eller de som ikke har vært i troppen enten spiller rekruttkamp (andrelagskamp), eller har en økt med spill med høy intensitet. Det rapporteres også om individualisering utover dette, både for de som har spilt hel kamp og de som ikke har spilt eller spilt delvis. Noen klubber gjennomfører, som tidligere nevnt, rolle – og gruppetrening to dager etter kamp.

Rapporterte årsaker til individualiseringen er spilletid, fysisk belastning i forrige kamp, skader, alder, rapportering av spillernes egen stand, individuell fysisk status, spillerens fysiologi (f.eks. type muskulatur), spilleposisjon, type kampbilde.

Selv om alle klubber individualiserer i denne fasen, ser det ut som om at enkelte klubber ha kommet lengre enn andre på å sette dette i system.

FASE 2: MIDTUKE

På dag 3 og dag 4 etter kamp, da belastning og varighet er høyest i treningsuka, virker det å være større forskjeller på i hvilken grad det individualiseres. Et par av klubbene i undersøkelsen er veldig bevisste på dette, og gjennomfører økter med stor grad av individualisering også i denne fasen av treningsuka. En av klubbene som gjør dette definerer belastning og varighet slik at alle hele troppen kan gjennomføre hele fellesøkta på 60-70 min, for deretter å fortsette økta tilpasset trening for enkelte. Av rapporteringen virker det som mange av de andre klubbene i større grad er opptatt av belastningen for gruppa som helhet, og i mindre grad er opptatt av individualisering i denne fasen.

FASE 3: FØR KAMP

To dager før kamp og dagen før kamp er det også forskjeller mellom klubbene på om hvordan de individualiserer. Individualiseringen som skjer her er fortrinnsvis knyttet til dagen før kamp, der spillere som ikke starter eller spillere som ikke er i troppen trener mer (spill, avslutninger etc.) enn de som starter kampen. De fleste klubbene i undersøkelsen gjør dette, man det er forskjeller på hvordan de gjør det (innbytter i kamptropp, ikke i kamptropp osv.)

I motsetning til dette er det to av de syv klubber som rapporterer at de ikke individualiserer mellom spillere som er med i kamptroppen.

6. DISKUSJON

I dette kapittelet vil det blir gjort en del sammenligner og betraktninger mellom resultatene fra spørreundersøkelsen i toppklubbene (kapittel 5) og relevant litteratur på området (kapittel 4). Sammenstillingen av dette vil kunne være med på å kunne gi anbefalinger i forhold til måling av tretthet og bruk av restitusjonsstrategier, anbefalinger for måling og registrering av belastning i trening og kamp, og anbefalinger i forhold til individualisering og styring av treningsbelastning gjennom treningsuka.

I tillegg vil det være diskusjoner knyttet til relevante og interessante problemstillinger rundt litteraturstudien som vil kunne være viktig for et trenerapparat og ta med seg for best mulig planlegging av treningssyklus og kampgjennomføring (kapittel 6.1).

6.1 Generelt om arbeidet som utføres i kamp og utvikling av tretthet underveis i kamp og etter kamp

Mange studier har sett på det arbeidet som utføres av spillere i kamp, og det er mange metoder som brukes for å kartlegge dette. Nyere studier, der GPS og video-teknologi brukes som metoder, gir gode data på både tilbakelagt distanse og tilbakelagt distanse i ved ulike hastigheter. Gaudino et al. (2013) viste samtidig i sin studie at kravene til høy-intensitetsarbeid i fotball underestimeres ved å kun se på løpshastighet alene, og at høy-intensitetsløping basert på metabolske kostnader (der også akselerasjon inngår) gir bedre informasjon om de fotballspesifikke kravene. Det eksplosive bevegelsesmønsteret til fotballspillere, med hyppige akselerasjoner, retardasjoner, retningsforandringer, hopp og taklinger innebærer muskelarbeid av både konsentrisk og eksentrisk karakter med stor kraftutvikling. Spillerne blir også utsatt for fall og støt.

Selv om alle som spiller en kamp utfører et betydelig arbeid, er det samtidig relativt store forskjeller på roller innad i et fotballag. I studien til Bradley et al. (2009) varierte for eksempel tallene mellom midtbanekanter og midtstoppere mye. Midtbanekanter tilbakela totalt 1650 m (ca. 17 % mer) enn en midtstopper. Den relative forskjellen mellom disse rollene øker når intensiteten øker. Forskjellen på tilbakelagt distanse med høy intensitet (over 14,4 km/t) er 1304 m og 71 % mer, forskjellen på tilbakelagt distanse med veldig høy intensitet (over 19,8 km/t) er 611 m og ca. 101 % mer og forskjellen på tilbakelagt distanse med sprint (over 25,1 km/t) er 194 m og ca. 128 % mer. Selv om man inkluderer de metabolske kostnadene i utregningen (ref. Gaudio et al., 2013) og anslår at

38 midtstoppere underestimeres, vil det være store forskjeller mellom arbeidet som utføres og kravene til de ulike rollene i et fotballag.

På samme måte som GPS og videoteknologi viser forskjeller på de ulike rollene i lag, kan også HF- målinger gjøre det (Theting, 2002). Løpsmønsteret i kamp antydes ved å se på størrelsen på standardavvik rundt gjennomsnittet. Midtbanespillere tilbakelegger for eksempel større andel med middels- og lavintensitetsløping enn midtstoppere som tenderer til å stå i ro og gå mer. Dette synliggjøres på HF-målinger ved at midtbanespillere har mindre standardavvik rundt gjennomsnittet enn de andre nevnte rollene.

Spillestil og fotballkultur kan også ha betydning for arbeidet som tilbakelegges i fotballkamp, og dermed også belastningen som spillerne har. Eksempelvis fant Drust et al. (1998) fant at engelske spillere i PL tilbakela lengre distanse enn spillere i sør-amerikansk liga (10,1 km vs. 8,6 km). I denne sammenheng kan man sammenligne to ytterpunkter av en spillestil offensivt (direkte lengderetningsstil med få pasninger i det oppbyggende spillet vs. ballbesittende «tiki-taka»). Det kan tenkes at en dirkete stil vil være mer belastende. Bradley et al. (2009) fant riktignok ingen forskjeller i sin studie det det undersøkt om reduksjon i tilbakelagt distanse med høy intensitet var relatert til ballbesittelse. Tilbakelagt distanse med høy intensitet med ballbesittelse var redusert i alle fem kvarterene etter 0-15 min sammenlignet med det første kvarteret, både med og uten ballbesittelse. Man kan også tenke seg at en energisk og aggressiv stil i forsvar (for eksempel Atletico Madrid og sør-amerikanerne i VM 2014) gir større belastning og dermed større grad av tretthet enn i en spillestil i forsvar der eller ligge laget veldig lavt, parkerer bussen og sparer energi. Man kan likevel ikke utelukke at en fysisk mer krevende spillestil i forsvar og angrep gir større belastning, og dermed kanskje større grad av tretthet etter kamp. Dette kan være avgjørende i turneringer eller i når kampprogrammet er tett.

Summen av arbeidet som utføres i kamp eller i intensive spilleøkter på trening gjør at spillerne utvikler tretthet underveis og etter kamp/trening. Denne trettheten er godt dokumentert i mange studier og er tydelig både underveis i kampen (ved at mange belastningsmålinger reduseres i løpet av kampen) og etter kamp (ved å sammenligne fysiske tester før og etter kamp/trening). På lik linje med at belastningen varierer mellom ulike roller, vil også grad av tretthet varierer mellom de ulike rollene. Det er ikke funnet gode studier som har sett på grad av tretthet i forhold til ulike posisjoner på banen.

For trenere og støtteapparat er det viktig å være klar over trettheten som utvikles gjennom kampen. Det er flere faktorer som er viktig for å optimalisere forholdene for at lagets prestasjon og resultat skal bli best mulig. En faktor er riktig belastning i dagene før kamp og riktig kosthold (fulle

39 glykogenlagre) inn mot kamp slik at spillerne er 100 % restituert når kampen begynner. Videre er tilføring av karbohydratrik drikke og energi underveis i kampen med på å redusere utvikling av tretthet. Uansett om dette optimaliseres vil det utvikles tretthet underveis i spillet, men det er mulig å begrense hvor stor grad av trettheten blir. Bradley et al. (2009) viste dette godt i sin studie på PL- spillere. I denne sammenheng kan alle lag benytte tre innbyttere per kamp. Rette disposisjoner i forhold til dette vil kunne gi avgjørende effekt mot slutten av kampen. Tilbakelagt distanse med høy intensitet var redusert i alle fem kvarterene etter 0-15 min sammenlignet med det første kvarteret, og reduksjonen var størst fra 75-90 min (Bradley et al., 2009). Om en spiller kommer inn og leverer målinger (tilbakelagt distanse med høy intensitet) som i 0-15 min i spilleperioden 75-90 min, kan det gi avgjørende utfall mot slutten av kampen.

Nedelec et al. (2012) refererer i sin review-artikkel at tømming av glykogenlagre, væsketap og strukturelle endringer i musklene er de mest sannsynlige årsaker til redusert arbeidskapasitet i andre omgang sammenlignet med første omgang, og dette er også endringer som det tar lang tid å restituere etter kamp.

6.2 Antall økter, belastning og varighet i ukessyklus i toppklubber i kampsesongen

Som beskrevet i tidligere i oppgaven er arbeidet som utføres i kamp er av en slik karakter at det gir betydelig grad av tretthet. Det samme gjelder selvfølgelig treningsøkter som inneholder mye spill, for eksempel five-a-side (Theting, 2002). Varigheten på spillesekvenser er trolig det som er avgjørende for den belastningen spillernes utsettes for, selv om trenere kan gjøre diverse grep for å redusere belastningen i spilleøvelser (redusert banestørrelse i forhold til antall spillere, spill uten kontakt etc.).

For alle lag på toppnivå vil resultatet av kampen være det viktigste. Derfor vil det være avgjørende at alle spillere som skal starte kampen er 100 % klar til kampstart. Dette må settes i sammenheng med at alt av fotballspill (kamp og trening) er av en slik karakter at det gir stor belastning, stor grad av tretthet og lang restitusjonstid. Dette medfører til at treningsplanlegging, spesielt i kampsesong, er veldig krevende å få optimalisert. Dette forsterkes enda mer når det er mange individuelle forskjeller og hele spillerstallen skal holdes i form gjennom sesongen. Dette krever åpenbart individualisering (Jfr. kapittel 6.6).

Resultatene viser at de syv klubbene i undersøkelsen, ved kamp søndag-søndag eller lørdag-lørdag, trener i gjennomsnitt 6,6 økter mellom kampene i kampsesongen, med en variasjon fra 5 til 8 økter per uke. Dette er som forventet. I disse tallene er ikke egentrening og individuell trening registrert. Disse tallene underestimerer derfor de reelle tall for treningsmengde for hver enkelt spiller.

Resultatene fra spørreundersøkelsen viser et forventet bilde på gjennomsnittlig belastning og varighet på øktene gjennom uka. Dag 3 og 4 kommer tydelig frem som de dagene med høyest belastning og lengst varighet (mye spill). Dette er fornuftig utfra at man bør være tilnærmet restituert etter siste kamp, og man har nok tid til neste kamp på å hente seg inn igjen før kampstart. På dag 1 etter kamp, og spesielt dag 2 etter kamp (ofte fridag) gjennomføres økter med lav belastning (RB: 1 eller 2). Dagen før kamp og to dager kamp er belastning litt høyere (RB: 2 eller 3).

Disse resultatene harmonerer brukbart med studien til Malone et al. (2014) på PL-spillere, der han fant at belastningen på økta dagen før kamp var signifikant lavere i forhold til varighet, total tilbakelagt distanse og RPE, enn belastningen på øktene to og tre dager før kamp. Malone et al. (2014) fant riktignok også at belastningen på dag fem før kamp (dag 2 etter kamp) var signifikant høyere enn økta dagen før kamp. Dette stemmer ikke med resultatene fra spørreundersøkelsen, der dag 2 etter kamp var den dagen med lavest belastning i uka. Malone et al. (2014) rapporterer om fridager dag 1 og dag 3 etter kamp.

Et interessant resultat i denne sammenheng er at en av klubbene i spørreundersøkelsen skiller seg ut ved å ha høyere belastning dagen før kamp (RB: 3) enn to dager før kamp (RB: 2).

6.3 Registrering av treningsbelastning i toppklubber i kampsesong

De fleste klubbene (fem av syv klubber) i spørreundersøkelsen bruker HF-målinger som metode for registrering av treningsbelastning. Ingen klubber bruker målinger av laktat eller oksygenopptak som metode, selv om en klubb vurderer å bruke laktatmålinger.

Ingen av disse metodene kan imidlertid gi et komplett bilde av den belastning spillere utsettes for under en kamp. Den største svakheten med disse metodene er at de ikke gir noe informasjon om bevegelsesmønstre som spurter, vendinger, hopp, taklinger og annen aktivitet som gir spesielt stor mekanisk og metabolsk belastning på muskulatur.

Over en gitt intensitet øker ikke HF i takt med intensiteten, men flater ut (økningen reduseres) i intensitetsområder fra rundt VO2maks og oppover (Ingjer, 1997). Særlig ved alaktisk energifrigjøring, arbeid som utføres med maksimal hastighet i kun 2-10 sek, gjenspeiles ikke økningen i intensitet gjennom HF-målinger. HF vil i slike tilfeller være relativt lav og ikke på noen måte synliggjøre om utøveren tar i maksimalt eller ikke (Sæterdahl et al., 2001).

Krustrup et al. (2006) fant i en studie på 31 spillere i dansk liga ingen sammenhengen mellom laktat i

- muskulatur og [La bl] når de målte begge deler før, etter og underveis i kampen, og konklusjonen i

- studien er at [La bl] er en dårlig indikator på laktatproduksjonen i muskulatur i fotballkamp.

To av klubbene som bruker HF-målinger bruker også RPE. Dette gir supplerende informasjon om hvordan spillerne oppfatter at belastningen har vært, og som vil være fordelaktig å vite i kombinasjon med andre metoder. De to av klubbene som ikke bruker HF-målinger, bruker kun subjektive samtaler med spillere for å registrere belastning.

Tre av klubbene bruker GPS/video-systemer i kampsituasjon. En klubb bruker også GPS/video- systemer i treningssammenheng for å registrere belastning. En annen klubb jobber også med å få dette til i løpet av 2015.

GPS-målinger og videoteknologi er de metodene som gir best informasjon om arbeidet som utføres i trening og kamp, og dermed bør anbefales. Dersom klubber får slike systemer lett tilgjengelig, gjerne i kombinasjon med HF-målinger og RPE, vil de kunne danne et bedre bilde på det arbeidet som utføres på trening og i kamp. Metoder, eller omregninger (ref. Gaudino et al., 2013), som også gjør at det totale bevegelsesmønsteret og ikke bare løpshastighet inkluderes, vil danne et godt bilde på belastningen i trening og kamp. Dette vil også kunne sees i sammenheng med grad av tretthet som utvikles etter trening og kamp (jfr. kapittel 6.4).

6.4 Måling av tretthet, restitusjonsstrategier og styring av treningsbelastning rett etter og påfølgende to dager etter kamp i toppklubber

Når det gjelder registrering og måling av tretthet etter kamp og i påfølgende to dager etter kamp er det ingen klubber som bruker fysiske tester (for eksempel hopptester eller tester som måler styrke i knestrekkere/knebøyere) eller subjektive «wellness»-tester på å måle grad av tretthet i restitusjonsforløpet etter kamp aktivt og satt i system. Noen klubber rapporterer subjektive beskrivelser, tilbakemeldinger eller observasjoner i denne sammenheng. To klubber nevner tilgang på hopptester uten at det er satt i system.

Her vil det være et klart forbedringspotensial for klubbene. Ved å se sammenhenger mellom spillernes utførte arbeid i kamp (ref. kapittel 6.3) og grad av tretthet etter kamp og påfølgende dager, vil man kunne optimalisere restitusjon og planlegge mest mulig effektiv trening for gruppen. Her vil individualisering satt i system være sentralt.

Ved å gjennomføre standardiserte hopptester og/eller tester for styrke i knestrekkere/knebøyere i kombinasjon med subjektive «wellness»-tester» på dag 1 og dag 2 etter kamp, vil man få et mål på grad av tretthet.

I forhold til restitusjonsstrategier viser resultatene at alle de syv klubbene gjennomfører umiddelbar inntak kost og drikke etter kamp. Restitusjonsdrikker og frukt (banan) går igjen hos alle. Det samme gjelder felles måltid etter kamp på kampdagen, fra 30-60 min etter kampslutt. Om klubbene har protokoller som gjør disse tiltakene sikres gir ikke spørreundersøkelsen svar på, men her kan det i så fall ligge et forbedringspotensial.

Alle klubbene rapporterer også om mulighet for avkjølingsbad, selv om det i fleste klubber ser ut til at dette benyttes etter eget ønske, og at det dermed er tilfeldigheter som avgjør om det brukes eller ikke. Selv om kalde bad forkorter restitusjonstiden etter en kamp (ref. kapittel 4.3.2), så har nyere studier sett at det også kan redusere tilpasninger til trening i en vanlig treningsperiode. Kalde bad rett etter trening halverte økning i muskelvekst og styrke i en styrketreningsperiode på 12 uker (Roberts et al, 2014). Dette betyr at det kanskje er mest avgjørende å bruke avkjølingsbad når det er vanskelig å oppnå fullstendig restitusjon mellom kamper, for eksempel når man ny kamp om 2-3 dager. Avkjølingsbad med vanntemperatur på ca. 9-10 °C i 10-20 minutter ser ut til å være effektiv for å dempe den akutte inflammasjonsprosessen og dermed restitueres raskere, og bør anbefales når kampprogrammet er tett (Nedelec et al., 2013).

To av syv klubber bruker nedvarming som restitusjonsstrategi. Den ene av disse bare når de spiller midtukekamp (selv om dette er egentlig definert bort i denne oppgaven). Nedvarming («cooling down» eller «warm down») brukes i stor grad av mange klubber i verden (for eksempel brukes det av 81 % av profesjonelle franske lag). Dette er ofte løping eller sykling på lav intensitet i 15-30 minutter. Bakgrunnen for at denne restitusjonsstrategien brukes er at mange studier har vist at dette fremmer

- reduksjon av [La bl] sammenlignet med passiv restitusjon. Dette betyr likevel ikke at dette har betydning og er viktig for restitusjonsprosessen. I følge Nedelec et al. (2013) har flere studier som har sammenlignet nedvarming og passiv restitusjon ved å måle prestasjon i etterfulgt aktivitet, vist at

- prestasjonen ikke forbedres selv om [La bl] er lavere ved nedvarming. Flere studier har også vist at nedvarming rett etter aktivitet med høy intensitet hemmer glykogensyntese, spesielt i type-I muskelfibre (Fairchild et al., 2003; Choi et al., 1994; Bonen et al., 1985). I motsetning til disse studiene fant Reilly & Rigby (2002) i en studie på 14 engelske universitetsspillere at en gruppe som drev en aktiv form for nedvarming (jogget rolig i 5 min etter kampslutt, tøyde lett i 5 min og «ristet løs» i 2 min), var bedre restituert 24 timer etter kamp enn en gruppe som ikke gjennomførte noen aktiv form for nedvarming. En svakhet med denne studien er imidlertid at gruppen som drev aktiv nedvarming allerede på første test etter kamp viste mindre grad av tretthet enn de andre. Det er derfor vanskelig å si om den raskere restitusjonen skyldes nedvarming eller at de ikke hadde like stor grad av tretthet som følge av kampen. Oppsummerende viser dette at det foreløpig ikke er tilstrekkelig grunnlag for å si at nedvarming gir gunstig effekt på restitusjonsprosessen etter kamp.

En av klubbene som bruker nedvarming som mer fast strategi, bruker også felles uttøying (stretching) etter kamp. I likhet med nedvarming er det ingen vitenskapelige funn som tyder på at uttøyning fremmer restitusjonsforløpet etter kamp. Det kan likevel være andre grunner som gjør det hensiktsmessig å drive med uttøyning. Dette kan være for å forbedre bevegelsesutslag/redusere stivhet som kan fremme teknikk og forebygge skader.

Alle klubbene (utenom en) rapporterer også tilgang til massasje. Dette brukes også etter eget behov. Noen studier viser redusert subjektiv DOMS (stølhet) etter massasje, men det er samtidig dårlig sammenheng mellom grad av stølhet og forandringer i muskelfunksjon. Nedelec et al. (2013) konkluderer i sin review-artikkel med at massasje kan være effektive for å lindre muskelstølhet, men at effekten på muskelfunksjon og prestasjon er uklart. Det store utvalget av massasjeteknikker som brukes og individuell forskjeller på terapeutens dyktighet gjør at det er vanskelig å konkludere. Videre forskning er nødvendig for å identifisere hvilke betingelser for massasje (type, varighet, tidspunkt) som eventuelt gir en positiv effekt på restitusjonsprosessen.

Bare en av syv klubber rapporterer at de registrerer søvn på sine spillere. Dette gjøres ved å utfylle et skjema. En annen klubb nevner også søvn som viktig, uten at det fremkommer rutiner for registering av dette. Nedelec et al. (2013) konkluderer med at søvn og hvile er avgjørende for optimal restitusjon. Her ligger det trolig også et forbedringspotensial i klubber. Ved å ha protoller og systemer for dette både lagmessig og individuelt kan dette gir konkurransefordeler.

For å kunne planlegge og gjennomføre eventuelle effektive treningsøkter dag 1 og dag 2 etter kamp vil det være avgjørende å både fastslå grad av muskulær tretthet hos den enkelte spiller og samtidig gjennomføre optimale restitusjonsstrategier etter kamp. Treningene på disse dagene bør være sterkt individualisert i forhold til grad av tretthet (spilletid, alder osv.), og bør ha et innhold som fremmer noe som kan fremmes uten at det går ut over restitusjonsforløpet, slik at man er klar til å gjennomføre trening med høy intensitet i midtuken.

6.5 Måling og styring av treningsbelastning de to siste dagene før kamp i toppklubber

For alle lag på toppnivå vil resultatet av kampen være det viktigste. Derfor vil det være avgjørende at alle spillere som skal starte kampen er 100 % klar til kampstart.

Alle klubbene i undersøkelsen rapporterer om lavere belastning de to siste dagene før kamp, både i forhold til belastning (RB: 2 eller 3) og varighet (45-100 min), sammenlignet med de to foregående dagene (dag 3 og dag 4 etter kamp).

Theting (2002) viste i sin studie at hardt belastende «five-a-side» kamp over 4 omganger av 13 min at dette ga omtrent samme grad av tretthet som en vanlig kamp ga. Dette er sannsynligvis mye lengre varighet på omganger enn det som praktiseres i toppklubber i slike type spillesekvenser, med det viktig at trenere skjønner at vanlig fotballspill med kamplik banestørrelse i forhold til antall spillere gir stor belastning og dermed tretthet. Varighet på spillesekvensen og eventuelle endrede betingelser på spillet, kan dermed være helt avgjørende for å styre riktig inn mot kampen. I spill vil det alltid være sterkt innslag av konkurranse mellom spillere som skal inn på laget. Dette kan medføre for stor belastning for tett opp mot kampen, og dermed føre til at spillere ikke er 100 % restituert når kampen starter.

Seks av syv klubber trener mindre belastende dagen før kamp (RB 2) enn to dager før kamp (RB 3). De klubbene som bruker vanlig spill og høy intensitet rapporterer om kortere varighet på dette enn tidligere i uka. I likhet med dette fant Malone et al. (2014) i sin studie på PL-spillere at belastningen på økta dagen før kamp var signifikant lavere i forhold til varighet, total tilbakelagt distanse og RPE enn belastningen på øktene to og tre dager før kamp.

En av klubbene i undersøkelsen her gjør imidlertid det motsatte, ved å trene mindre belastende to dager før kamp (RB 2), for deretter å øke belastningen litt dagen før kamp (RB 3). Da gjennomføres det også noen maksaksjoner. Dette er interessant. Dersom varigheten er for lang på det intensive arbeidet som skjer dagen før kamp, kan det tenkes at spillere utvikler tretthet som ikke restitueres til kampstart. På den andre siden vil den roligere treningen (RB 2) to dager før kamp, og kort varighet på maksaksjonene dagen før kamp, kanskje være med på skape rett inngang på kampen likevel. Det trengs trolig mer kunnskap for å slå fast hva som er det beste her.

Generelle retningslinjer som går igjen hos klubbene de siste to dagene før kamp er at treningene er mindre fysisk belastende, og handler mer om taktikk, struktur, formasjon, dødball og spesifikke kampforberedelser i forhold til neste mostander. Ved spill 11 mot 11 i kampforberedende fase rapporterer en av klubbene at de kontroller antall sprinter, og unngår bevisst at det blir et spill- motspill med kontringer og løping på høye hastigheter og sprint (for eksempel ved å blåse av når startellever mister ball ved angrepsfokus). Dette virker fornuftig, spesielt ved lengre varighet.

Veldig få av klubbene har målinger eller metoder for å sjekke belastning eller fysisk status på disse to dagene. En av klubbene rapporterer om bruk av HF, og en klubb bruker hopp-test som en del av oppvarmingen dagen før kamp. Resterende klubber rapporterer om ingen målinger for å sjekke belastningen disse to dagene. Her ligger det klare forbedringspotensial, både ved å kontrollere og verifisere planlagt belastning, og ved å gjennomføre enkle fysiske tester (hopphøyde, styrke knestrekkere/knebøyere, subjektive wellness-tester) for å sjekke grad av tretthet inn mot kampen.

Dette kan potensialt føre til at trenere sammen med støtteapparat kan sjekke om de som er tiltenkt å starte faktisk er på sitt optimale fysiske nivå. Dersom dette er ikke er tilfelle, kan jo faktisk løsningen være å endre i planlagt startoppstilling på grunnlag av dette.

6.6 Individualisering av treningsbelastning i en ukessyklus i kampsesongen?

Resultatene fra spørreundersøkelsene i toppklubbene viser at alle klubbene individualiserer mye i restitusjonsfasen (dag 1 og 2 etter kamp), men at dette varierer mer fra klubb til klubb i midtukefasen (dag 3 og 4 etter kamp) og i den kampforberedende fasen (to dager og dagen før kamp).

I en toppklubb hvor kampene ofte kommer tett, man har store spillerstaller og rullerer ofte på laget vil det være viktig å individualisere deler av treningene gjennom uka i enda større grad enn det som trolig er status i dag, for å vedlikeholde og utvikle fysikk og prestasjoner til alle spillere i en spillerstall gjennom hele sesongen.

Spilletid i siste kamp fremstår kanskje som den viktigste faktoren for den individualiseringen som skjer i dag 1 og dag 2 etter kamp i klubbene i dag. Dette er selvfølgelig riktig og viktig, men samtidig gir kun spilletid, uten mer informasjon, ikke nok informasjon for optimal treningsplanlegging for den enkelte spiller.

I et lag er det ulike roller og de ulike rollene gjennomfører ulikt arbeid i kamp. Dette gir forskjellig belastning og ulik grad av tretthet oppstår etter kamp. Det samme gjelder etter intensive spilleøkter på trening. Dette betyr også at deler av treningene bør være styrt av individuelle hensyn, som for eksempel i forhold til hvor man er i restitusjonsfasen og hvor nært man er neste kamp.

Det er også individuelle forskjeller i forhold til for eksempel alder, skader og fysiologi som er viktige faktorer for å planlegge individualisering gjennom uka. Dette henger selvfølgelig sammen med grad av tretthet og restitusjonsforløp.

For de fleste klubbene er det slik at det reserver eller de som ikke har vært i troppen på siste kamp enten spiller rekruttkamp (andrelagskamp), eller har en økt med spill med høy intensitet. Det rapporteres også om individualisering utover dette, både for de som har spilt hel kamp og de som ikke har spilt eller spilt delvis. Noen klubber gjennomfører, som tidligere nevnt, rolle – og gruppetrening to dager etter kamp. Dette er fornuftig dersom øktene er av en slik karakter at det ikke går utover restitusjonen, og at de er klar til de mer belastende økten i midtuka.

Selv om alle klubber individualiserer i denne fasen, ser det ut som om at enkelte klubber ha kommet lengre enn andre på å sette dette i system. Treningene på disse dagene bør være sterkt individualisert i forhold til grad av tretthet (spilletid, alder osv.), og bør ha et innhold som fremmer noe som kan fremmes uten at det går ut over restitusjonsforløpet, slik at man er klar til å

47 gjennomføre trening med høy intensitet i midtuken. Som man tidligere har vært inne på ligger det et klart forbedringspotensial for klubbene på å måle grad av tretthet etter kamp og påfølgende dager, ved å gjennomføre standardiserte hopptester og/eller tester for styrke i knestrekkere/knebøyere i kombinasjon med subjektive «Wellnes-tester» på dag 1 og dag 2 etter kamp.

To dager før kamp og dagen før kamp er det også forskjeller mellom klubbene på hvordan de individualiserer. Individualiseringen som skjer her er fortrinnsvis knyttet til spilletid på kampdag. Individualiseringen gjennomføres stort sett dagen før kamp, der spillere som ikke starter eller spillere som ikke er i troppen trener mer (spill, avslutninger etc.) enn de som starter kampen. De fleste klubbene i undersøkelsen gjør dette, man det er forskjeller på hvordan de gjør det (innbytter i kamptropp, ikke i kamptropp osv.). To av de syv klubbene i spørreundersøkelsen individualiserer derimot ikke mellom spillere som er med i kamptroppen dagen før kamp. Dette kan være en gjennomtenkt strategi i forhold til laguttak, usikkerhetsmomenter i forhold til hvem som skal komme inn som innbyttere og når i kampen både i forhold til prestasjoner og skader og unngå skader før kamp på aktuelle spillere.

7. KONKLUSJON

Resultatene fra litteraturstudien viser oppsummert at arbeidet som spillerne gjør i kamp er følgende: total tilbakelagt distanse: 10-12 km, av disse er ca. 20-25 % nedlagt med høy intensitet (over 14,4 km/t), ca. 6-10 % av distansen blir nedlagt med veldig høy intensitet (over 19,8 km/t), og ca. 1-3 % med sprinthastighet (over 25,1 km/t). Det er forholdvis store forskjeller mellom ulike rollene i et lag. Studier antyder også at kravene til høy-intensitetsarbeid i fotball underestimeres ved kun å se på løpshastighet alene. Beregninger av høy-intensitetsløping basert på metabolske kostnader (der også akselerasjon inngår) gir ifølge studien er bedre informasjon om de fotballspesifikke kravene.

Restitusjonsstrategier som hydrering, kosthold og søvn godt dokumentert som viktige faktorer for å oppnå raskest mulig restitusjon etter kamp. Videre ser det ut til at avkjølingstiltak med kaldt vann kan være viktig for å restitueres raskere. Det er nødvendig med mer forskning for å etablere effektive restitusjonsprotokoller både umiddelbart etter kamp, men også i de påfølgende dagene etter kamp.

Klubbene i undersøkelsen trener i gjennomsnitt 6,6 økter i uka ved kamp søndag-søndag eller lørdag- lørdag mellom kampene i kampsesongen. Antall økter varierer mellom klubbene, fra 5 til 8 økter per uke. Belastningen varierer mye fra dag til dag gjennom uka i kampsesongen. Støtteapparatets rating av belastning, RB (1-5) gjennom treningsuka er følgende: 1,4 (dag 1 etter kamp), 0,7 (dag 2), 4,2 (dag 3), 4,7 (dag 4), 2,8 (dag 5) og 2,2 (dag 6).

Fem av syv klubber bruker HF-målinger som metode for registrering av treningsbelastning. To av disse klubbene bruker også RPE. To av klubbene som ikke bruker HF-målinger, bruker kun subjektive samtaler med spillere for å registrere belastning. Tre av klubbene bruker GPS/video-systemer i

49 kampsituasjon. En klubb bruker også GPS/video-systemer i treningssammenheng for å registrere belastning.

Ingen av klubbene bruker systematiske fysiske tester eller subjektive «wellness»-tester for å måle grad av tretthet i restitusjonsforløpet etter kamp.

Alle de syv klubbene rapporterer om umiddelbart inntak av mat og drikke etter kamp og felles måltid etter kamp på kampdagen. Klubbene har også mulighet for avkjølingsbad (alle hjemme) og tilgang til massasje (seks klubber), men begge tiltakene brukes etter individuelle behov/ønsker hos spillerne. To av syv klubber bruker nedvarming som restitusjonsstrategi. Den samme klubben som bruker nedvarming som mer fast strategi, bruker også felles uttøying etter kamp. Bare en av syv klubber rapporterer at de registrerer søvnkvalitet på sine spillere.

For alle klubbene defineres treningen på dag 1 etter kamp som restitusjonstrening, og har et preg av fysisk innhold. Øktene inneholder lett utholdenhet, styrke eller skadeforebyggende trening. Fire av syv klubber har som regel treningsfri på dag 2 etter kamp. Hos de klubbene som gjennomfører trening på dag 2 etter kamp rapporteres det at treningene er basert på gruppe- og rolletrening.

Alle klubbene trener med lavere belastning de to siste dagene før kamp, både i forhold til RB og varighet på øktene, sammenlignet med de to foregående dagene (dag 3 og dag 4 etter kamp). Treningene er mindre fysisk belastende, og handler mer om taktikk, struktur, formasjon, dødball og spesifikke kampforberedelser i forhold til neste mostander. Veldig få av klubbene har målinger for å kontrollere og verifisere belastning på disse to dagene. En klubb bruker hopp-test som en del av oppvarmingen dagen før kamp.

Ved å sammenstille resultatene fra den forskningen som er gjort i litteraturstudiet og den praksis som utføres i toppklubbene i dag kan følgende tiltak anbefales:

• Protokoller og rutiner som gjør at tiltakene i forhold til kosthold og drikke, umiddelbart etter kamp og videre i restitusjonsforløpet, sikres gjennomført.

• Protoller og rutiner for registrering av søvnkvalitet.

• Strategier og rutiner på bruk av avkjølingsbad basert på kampprogram og individuelt behov, slik at det ikke er tilfeldig.

• Protokoller og rutiner for måling og registrering av både belastning og grad av tretthet de to siste dagene før kamp.

8. LITTERATURLISTE

Agnevik G. (1970). Fotboll. Rapport idrettsfysiologi, Trygg-Hansa, Stockholm.

Ali A. og Farrally M. (1990). Recording soccer players` heart rate during matches. Journal of Sports Sciences 9, 183-189.

Andersson, H., Ekblom, B., & Krustrup, P. (2007). Elite football on artificial turf versus natural grass: Movement pattern, technical standard and player opinion. Journal of Sports Sciences, 8, 1–10.

Andersson H, Raastad T, Nilsson J, et al. (2008). Neuromuscular fatigue and recovery in elite female soccer: effects of active recovery. Med Sci Sports Exerc Feb; 40 (2): 372-80

Ascensao A, Rebelo A, Oliveira E, et al. (2008). Biochemical impact of a soccer match-analysis of oxidative stress and muscle damage markers throughout recovery. Clin Biochem Jul; 41 (10-11): 841- 51.

Ascensao A, Leite M, Rebelo AN, et al. (2011). Effects of cold-water immersion on the recovery of physical performance and muscle damage following a one-off soccer match. J Sports Sci. 29(3):217– 25.

Bailey DM, Erith SJ, Griffin PJ, et al. (2007). Influence of cold-water immersion on indices of muscle damage following prolonged intermittent shuttle running. J Sports Sci.; 25(11):1163–70.

Bangsbo J. (1989). Med kroppen til fodbold. Bagsværd: HO + Storm.

Bangsbo J, Norregaard L, Thorso F. (1991). Activity profile of professional soccer. Canadian Journal of Sports Sciences 16, 110-116.

Bangsbo J. (1992). Metabolism in soccer. Abstract from the European Congress on Football Medicine, Stockholm.

Bangsbo J og Lindquist F. (1992). Comparison of various exercise tests with endurance performance during soccer in professional players. International Journal of Sports Medicine 13, 125-132.

Bangsbo J. (1993). The physiology of soccer: With special reference to intense physical exercise. University of Copenhagen. København.

Bangsbo J, Graham TE, Johansen L og Saltin B. (1993). Lactate and H+ effluxes from human skeletal muscles during intense, dynamic exercise. Journal of Physiology 462, 115-133.

Bangsbo J. (1994a). Energy demands in competitive soccer. Journal of Sports Sciences 12, S5-S12.

Bangsbo J. (1994b). Physiological demands. In Football (soccer), (ed. B. Ekblom), 45-58. Oxford: Blackwell Scientific.

Bonen A, Ness GW, Belcastro AN, et al. (1985). Mild exercise impedes glycogen repletion in muscle. J Appl Physiol. 58(5):1622–9.

Boobis LH. (1987). Metabolic aspects of fatigue during sprinting. I: Exercise. Benefits, Limits and Adaptations (ed. D. Macleod, R. Maughan, M. Nimmo, T. Reilly og TC. Williams), 116-143. London/New York: E & FN Spon.

Bradley P, Sheldon W, Wooster B, Olsen P, Boana P og Krustrup P (2009). High-intensity running in English FA Premier League soccer matches. Journal of Sports Sciences, Jan, 27(2): 159–168.

Brooks GA. (1987). Lactate production during exercise: oxidizable substrate versus fatigue agent. I: Exercise. Benefits, Limits and Adaptations (ed. D. Macleod, R. Maughan, M. Nimmo, T. Reilly og TC. Williams), 144-158. London/New York: E & FN Spon

Buchheit M, Horobeanu C, Mendez-Villanueva A, et al. (2011). Effects of age and spa treatment on match running performance over two consecutive games in highly trained young soccer players. J Sports Sci. 29(6):591–8.

Dellal A, Owen A, Wong DP, Krustrup P, van Exsel M, Mallo J. (2012). Technical and physical demands of small vs. large sided games in relation to playing position in elite soccer. Human Movement Science 31: 957–969.

Di Salvo V, Baron R, Tschan H, Calderon Montero FJ, Bachl N, og Pigozzi F. (2007). Performance characteristics according to playing position in elite soccer. International Journal of Sports Medicine, 28, 222–227.

Drust B, Reilly T og Rienzi E. (1998). Analysis of work rate in soccer. Sports Exercise and injury 4, 151- 155.

Choi D, Cole KJ, Goodpaster BH, et al. (1994). Effect of passive and active recovery on the resynthesis of muscle glycogen. Med Sci Sports Exerc. 26(8):992–6.

Ekblom B. (1986). Applied physiology of soccer. Sports Medicine 3, 50-60.

Engen LC, Helgerud J, Hoff J og Wisløff U. (1999). Effekten av økt aerob utholdenhetstrening på atferden hos fotballspillere. Fotballtreneren 4, 21-23.

Fairchild TJ, Armstrong AA, Rao A, et al. (2003). Glycogen synthesis in muscle fibers during active recovery from intense exercise. Med Sci Sports Exerc. 35(4):595–602.

Fatouros IG, Chatzinikolaou A, Douroudos II, et al. (2010). Time-course of changes in oxidative stress and antioxidant status responses following a soccer game. J Strength Cond Res Dec; 24 (12): 3278-86

Florida-James G og Reilly T. (1995). The physiological demands of gaelic football. British Journal of Sports Medicine 29, 41-45.

Gaudino P, Iaia FM, Alberti G, Strudwick AJ, Atkinson G og Gregson W. (2013). Monitoring Training in Elite Soccer Players: Systematic Bias between Running Speed and Metabolic Power Data. Int J Sports Med; 34: 963–968.

Gerisch G, Rutemöller E og Weber K. (1988). Sportsmedical measurements of performance in soccer. I: Science and Football (ed. T. Reilly, A. Lees, K. Davies og W.J. Murphy), 60-67. London: E & FN Spon.

Hermansen L og Stenvold I. (1972). Production and removal of lactate during exercise in man. Acta Physiologica Scandinavia 86, 191-201.

Ingjer F. (1997). Energiomsetning ved fysisk aktivitet. Kompendium, Norges Idrettshøgskole, Oslo, Norge.

Ingram J, Dawson B, Goodman C, et al. (2009). Effect of water immersion methods on post-exercise recovery from simulated team sport exercise. J Sci Med Sport. 12(3):417–21.

Ispirlidis I, Fatouros IG, Jamurtas AZ, et al. (2008). Time-course of changes in inflammatory and performance responses following a soccer game. Clin J Sport Med Sep; 18 (5): 423-31

Kinugasa T, Kilding AE. (2009). A comparison of post-match recovery strategies in youth soccer players. J Strength Cond Res. 23(5):1402–7.

King M, Duffield R. (2009). The effects of recovery interventions on consecutive days of intermittent sprint exercise. J Strength Cond Res. 23(6):1795–802.

Krustrup, M. Mohr, A. Steensberg, J. Bencke, M. Kjaer, and J. Bangsbo. (2006). Muscle and blood metabolites during a soccer game: implications for sprint performance. Med Sci Sports Exerc 38 (6): 1165-1174.

Krustrup P, Zebis M, Jensen JM, et al. (2010). Game-induced fatigue patterns in elite female soccer. J Strength Cond Res Feb; 24 (2): 437-41

Malone JJ, Michele RD, Morgans R, Burgess D, Morton JP og Drust B (2014). Seasonal Training Load Quantification in Elite English Premier League Soccer Players. International Journal of Sports Physiology and Performance, Okt. Human Kinetics, Inc.

Magalhaes J, Rebelo A, Oliveira E, et al. (2010). Impact of Loughborough Intermittent Shuttle Test versus soccer match on physiological, biochemical and neuromuscular parameters. Eur J Appl Physiol Jan; 108 (1): 39-48.

McMaster WC, Stoddard T og Duncan W. (1989). Enhancement of blood lactate clearance following maximal swimming. American Journal of Sports Medicine 17, 472-477.

Mayhew SR og Wenger HA (1985). Time-motion analysis of professional soccer. Journal of Human Movement Studies 11, 49-52.

Miyagi O, Ohashi J, Kitagawa K. (1999). Motion characteristics of an elite soccer player during a game. In communications to the fourth world congress of science and football. Journal of Sports Sciences 17, 816.

Mohr M, Krustrup P, Bangsbo J. (2003). Match performance of high-standard soccer players with special reference to development of fatigue. J Sports Sci Jul; 21 (7): 519-28

Mohr M, Krustrup P, Nybo L, et al. (2004). Muscle temperature and sprint performance during soccer matches: beneficial effect of re-warm-up at halftime. Scand J Med Sci Sports Jun; 14 (3): 156- 62.

Nedelec M, McCall A, Carling C, Legall F, Berthoin S, Dupont G (2012). Recovery in Soccer. Part I – Post-Match Fatigue and Time Course of Recovery. Sports Med 42 (12), 997-1015

Nedelec M, McCall A, Carling C, Legall F, Berthoin S, Dupont G (2013). Recovery in Soccer. Part II— Recovery Strategies. Sports Med 43, 9–22

Nilsson J. (1998). Puls- och laktatbaserad traning. SISU Idrottsbøcker - Idrottens forelag, Farsta.

Nordtveit Ø. (2001). Testing av treningsintensiteten under aerob utholdenhetstrening for fotballspillere med bruk av ball. Hovedfagsoppgave i idrett. Norges Idrettshøgskole, Oslo.

Ohashi J, Togari H, Isokawa M og Suzuki S. (1988). Measuring movement speeds and distances covered during soccer match-play. I: Science and Football (ed. T. Reilly, A. Lees, K. Davids and W. J. Murphy), 329-333. London: E & FN Spon.

Olsen E, Semb NJ, Larsen Ø. (1994). Effektiv fotball. Gyldendal Norsk Forlag A/S.

Ogushi T, Ohashi J, Nagahama H, Isokawa M og Suzuki S. (1993). Work intensity during soccer match-play (a case study). I: Science and Football II (ed. T. Reilly, J. Clarys and A. Stibbe), 121-123. London: E & FN Spon.

Pointon M, Duffield R. (2012). Coldwater immersion recovery after simulated collision sport exercise. Med Sci Sports Exerc. 44(2):206–16.

Raastad T. (1996). Kostholdsråd til fotballspillere. Fotballtreneren 1: 12-13

Rampinini E, Bosio A, Ferraresi I, et al. (2011). Match-related fatigue in soccer players. Med Sci Sports Exerc Nov; 43 (11): 2161-70

Reilly T and Thomas V. (1976). A motion analysis of workrate in different positional roles in professional football matchplay. Journal of Human Movement Studies 2, 87-97.

Reilly T. (1996). Science and Soccer. London: E. & FN Spon.

Reilly T. (1997). Energetics of high-intensity exercise (soccer) with particular reference to fatigue. J Sports Sci. 15 (3):257-263.

Reilly T. (2000). The physiological demands of soccer. I: Soccer & Science (ed. J. Bangsbo), s. 91-105. Universitetet i København, Danmark.

Reilly T, Bangsbo J, Franks A. (2000). Anthropometric and physiological predisponations for elite soccer. Journal of Sports Sciences 18, 669-683.

Reilly T og Rigby M. (2002). Effect of an active warm-down following competitive soccer. I: Science and Football IV (ed. W. Spinks, T. Reilly, A. Murphy), 226-229. London: Routledge.

Rhode HC og Espersen T. (1988). Work intensity during soccer training and match play. I: Science and Football (ed. T. Reilly, A. Lees, K. Davids and W. J. Murphy), 68-75. London: E & FN Spon.

Roberts LA. et al. (2014). Cold water immersion reduces chronic training-induced adaptation. Med Sci Sports Exerc. 46(5): p. S192.

Rowsell GJ, Coutts AJ, Reaburn P, et al. (2009). Effects of cold-water immersion on physical performance between successive matche in high-performance junior male soccer players. J Sports Sci. 27(6):565–73.

Rowsell GJ, Coutts AJ, Reaburn P, et al. (2011). Effect of post-match cold-water immersion on subsequent match running performance in junior soccer players during tournament play. J Sports Sci. 29(1):1–6.

Saltin B. (1973). Metabolic fundamentals in exercise. Medicine and Science in Sports 5, 137-146.

Selinger V. (1968). Heart rate as an index of physical load in exercise. Scripta Medica, Medical Faculty, Brno University 41, 231-240.

Shephard R. (1999). Biology and medicine of soccer: An update. Journal of Sports Sciences 17, 757- 786.

Smaros G. (1980). Energy usage during football match. I: Proceedings 1st internationals congress on sports medicine applied to football (ed. L. Vechiet), 795-801. D. Guanello, Rome, 11.

Sæterdahl R, Erlandsen A. og Madsen Ø. (2001). Trening og utvikling av fysiske ressurser i fotball. Kompendium, Olympiatoppen.

Torvik PØ og Kemi OJ. (2000). Hjertefrekvensen et dårlig styringsinstrument for treningsbelastning. Skisport 3, 58-59.

Theting S. (2002). Muskulær tretthet og restitusjon etter five-a-side kamp og vanlig fotballkamp. Hovedfagsoppgave i idrett. Norges Idrettshøgskole, Oslo.

Thorlund JB, Aagaard P, Madsen K. (2009). Rapid muscle force capacity changes after soccer match play. Int J Sports Med Apr; 30 (4): 273-8

Van Gool D, Van Gervan D og Boutmans J. (1988). The physiological load imposed on soccer players during real match-play. I: Science and Football (ed. T. Reilly, A. Lees, K. Davies og W.J. Murphy), 51- 59. London: E & FN Spon.

Withers RT, Maricic Z, Wasilewski S og Kelly L. (1982). Match analysis of Australian professional soccer players. Journal of Human Movement Studies 8, 159-176.

Yamanaka K, Haga S og Shindo M. (1988). Time and motions analysis in top class soccer games. I: Science and Football (ed. T. Reilly, A. Lees, K. Davies og W.J. Murphy), 334-340. London: E & FN Spon.

VEDLEGG 1

Intervjuskjema «Treningssyklus i toppklubb i kampsesongen»

1.Innledning

Formålet med denne oppgaven er å kartlegge og belyse hva som gjøres i toppklubber i Norsk og Internasjonal Fotball i en ukes-syklus med kamp lørdag- lørdag eller søndag-søndag med tanke på fordeling av treningsbelastning og restitusjonsstrategier. I norsk og spesielt internasjonal fotball er det selvfølgelig vanlig med uker der det spilles kamper oftere enn lørdag-lørdag/søndag-søndag og at det spilles i andre kamprytmer (for eksempel lørdag-søndag, søndag-lørdag osv.). Som en avgrensing i denne oppgaven er det ønskelig at det tas utgangspunkt i de ukene der det spilles lørdag-lørdag eller søndag-søndag.

2. Opplysninger om klubb og støtteapparat

1. Klubb: ______

2. Liga/Divisjon: ______

3. Hovedtrener: ______

4. Fysisk trener: ______

3. Treningssyklus i en uke generelt

Her skal du beskrive hvordan din klubbs treningsuke i kampsesongen (kamp lørdag-lørdag/søndag-søndag) er. Det ønskes her at du kortfattet beskriver innhold (spill, øvelser, fysisk) og totalbelastning (intensitet og varighet) på hver trening mellom kampene. Totalbelastningen defineres på en skala fra 1-5 (1 er lavest og 5 er høyest belastning). Gjennomføres det flere økter per dag legger du dette inn

DAG 1: ØKT 1______

Belastning (1-5): ______Varighet:______min ØKT 2______Belastning (1-5): ______Varighet:______min

DAG 2: ØKT 1______Belastning (1-5): ______Varighet:______min ØKT 2______Belastning (1-5): ______Varighet:______min

DAG 3 ØKT 1______Belastning (1-5): ______Varighet:______min ØKT 2______Belastning (1-5): ______Varighet:______min

DAG 4: ØKT 1______Belastning (1-5): ______Varighet:______min ØKT 2______Belastning (1-5): ______Varighet:______min

DAG 5: ØKT 1______Belastning (1-5): ______Varighet:______min ØKT 2______Belastning (1-5): ______Varighet:______min

DAG 6 ØKT 1______Belastning (1-5): ______Varighet:______min ØKT 2______Belastning (1-5): ______Varighet:______min

4. Fase 1: Restitusjonsfase (Kampdag, dag 1 og dag 2 etter kamp)

Her skal du beskrive hva spillerne gjør etter kamp på kampdagen, på treningene dagen etter og to dager etter kamp.

Hvilke tiltak gjøres i din klubb etter kamp på kampdagen? a) Felles nedvarming eller trening:

______

b) Felles rutiner kosthold (mat og drikke):

______

c) Andre restitusjonstiltak (kalde bad, registrering av søvn, massasje, uttøying, evt annet):

______d) Gjennomføres det fysisk trening på dag 1 eller 2 etter kamp, og eventuelt hvilken type (styrke/utholdenhet etc)? Beskriv: ______

Dag:______Belastning (1-5): ______Varighet:______min Dag:______Belastning (1-5): ______Varighet:______min e) Hvilke individuelle hensyn tas i denne fasen av uka? Beskriv eventuelt dette (eldre vs yngre spillere, spillerposisjon etc) ______f) Brukes det subjektive eller objektive tester for hvordan spillere føler seg (feks «Wellness-tester» hvor spillerne oppgir hvordan de føler seg eller hopptester hvor du tester funksjon i strekkapparatet i beina)? ______g) Hvilke retningslinjer er det på treningsbelastning i denne perioden ut i fra hvor mye spilletid den enkelte hadde siste kamp (90 min vs for eksempel 50 min)?

______

5. Fase 2: Midtuke (dag 3 og dag 4 etter kamp)

Her skal du beskrive hvilke generelle retningslinjer som gjelder for trening og belastning (intensitet og varighet) på øktene i midtuka, 3 og 4 dager etter kamp. ______a) Hvilke metoder og prosedyrer brukes for å kartlegge belastning i treningen (laktat, hjertefrekvens, GPS-målinger, subjektive rating-tester evt annet)? ______

Fase 3: Kampforberedende trening (dag 5 – to dager før kamp og dag 6 – dagen før kamp)

Her skal du beskrive hva spillergruppa gjør de to siste dagene før kamp i forhold til innhold og belastning. a) Hvilke generelle retningslinjer er det for trening og belastning disse to dagene?

______

b) Gjøres det individuelle forskjeller på 11er og resterende spillerstall disse to dagene i forhold til belastning?

______c) Brukes det noen form for målinger for å sjekke belastningen i disse to dagene?

______

Ferdig UEFA A-lisens oppgave vil bli sendt ut til alle bidragsytere. Håper på raskt svar!

Med vennlig hilsen Stian Theting