Vaart Valgopraab Norske partiprogrammer 1884-1906 Et teksthistorisk sjangerstudium Av Eirik Vatnøy Masteroppgave i Retorikk og språklig kommunikasjon Institutt for lingvistikk og nordiske studier Levert August 2010 Takksigelser Det er ikke ofte man får anledning til å tilbringe ett helt akademisk år med den frihet og de utfordringer som en MA-oppgave gir. Arbeidet med dette prosjektet har først og fremst vært en stor glede. Det er derfor med et vist vemod jeg skriver forordet til denne MA-oppgaven, og slik setter punktum etter en fem år lang dannelsesreise i retorikkens verden. Når det nå er tid for takksigelser, er det mange som skal ha takk for turen. Det er også mange som skal ha en stor takk for deres bidrag til dette prosjektet. Takk til medstudenter ved MA-programmet i retorikk, for at dere har gjort studietiden både minnerik og intellektuelt utfordrende. Takk til Tor Are Johansen og de ansatte ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, for at dere har satt meg på sporet av den fascinerende historien om Arbeidernes Aktietrykkeri. Takk til de ansatte ved Nasjonalbibliotekets småtrykkavdeling, for at dere har hjulpet en famlende ung student i arkivarbeidet. Takk til Alf Kaartvedt, for innsiktsfull diskusjon om oppgavens problemstillinger. Takk til Simen Moesberg og min bror Sverre Vatnøy, for hjelp med korrekturarbeidet. Jeg vil gi en stor takk til professor Johan Tønnesson. Seminarrekken Teksthistorisk epokestudium var en akademisk vitamininnsprøytning, som for alvor vekket min interesse for teksthistorie. Dette skyldes ikke minst den faglige iver og formidlingsglede som alltid preger ditt arbeide. Jeg vil også gi en stor takk til min veileder, professor Kjell Lars Berge, som fra starten har vist genuin interesse for prosjektet. Veiledningen du har gitt har vært både nødvendig, innsiktsfull, inspirerende, utfordrende og hyggelig ― med andre ord upåklagelig. En spesiell takk til min kjæreste og samboer Anne, som tålmodig har hørt på mine utlegninger om norsk politikk i det 19.århundre. Uten din tålmodighet og optimisme hadde ingen av mine prosjekter vært mulig. Halden, August 2010 Eirik Vatnøy 2 There is a scientific system of politics which include many important departments. One of these departments ― a large and importante one ― is eloquence based on the rules of art, which they call rhetoric. For I do not agree with those who think that political science has no need of eloquence, and I violently disagree with those who think that it is wholly comprehended in the power and skill of the rhetorician. Marcus Tullius Ciciero ― De Inventione 3 NORSKE PARTIPROGRAMMER 1884-1906 Innledning ― Politiske programmer fra intensjon til løfte (7) Problemstilling og korpus I. Teksthistorisk sjangerstudium (11) II. Oppgavens siktemål (12) III. Problemstillinger (12) IV. Korpus (17) V. Forskningskontekst (19) Teoretisk utgangspunkt ― Perspektiver på sjanger I. Sjanger som sosial handling (23) II. Sjanger som skriftkultur (25) III. Sjanger som topikk (28) IV. Sjanger som situasjonell retorikk (33) V. Validitet (43) VI. Oppsummering ― Teoretisk utgangspunkt (44) En omveltningstid for Norge ― Strukturforandring av den norske offentligheten I. Konteksten (46) II. Strukturforandring av offentligheten (48) III. «Associationsaanden» (53) IV. Pressen (62) V. Maktens tekster i endring (65) 4 Pamfletter, flygeblader og avisnotiser ― Materielle trekk ved Høyres og DNAs partiprogrammer fra 1884 til 1906 I. Teksters materialitet (69) II. DNA 1887-1906 (72) III. Høyre 1884-1906 (75) IV. Diakron utvikling ― fra organisasjonsinterne til massedistribuerte tekster (78) V. Drøfting av tekstenes materialitet (82) VI. DNAs tekstkultur ― Holtermann Knudsen og Arbeidernes Aktietrykkeri (82) VII. Høyres tekstkultur ― Bjørnstads Bogtrykkeri og partipressen (92) VIII. Oppsummering ― synkrone og diakrone trekk (99) Politikkens felt ― Forslag til en topikk for norske partiprogrammer 1884-1906 I. Topikken (100) II. Toposkategori: Konstitusjonen og det politiske system (101) III. Toposkategori: Sosialpolitikk (104) IV. Toposkategori: Økonomisk politikk (106) V. Toposkategori: Institusjoner (108) VI. Toposkategori: Politiske bevegelser (109) VII. Drøfting av topikken (111) VIII. Oppsummering ― Topikken (120) Fra instruks til appell ― Partiprogrammenes retoriske situasjon 1884-1906 I. Retorisk avsender og retorisk publikum (122) II. Høyre 1884-1891 (123) III. Høyre 1894-1906 (130) IV. Fra sirkulærskriv til valgkampmateriell (138) V. DNA 1887-1888 (139) VI. DNA 1891-1906 (144) VII. Fra møtereferat til politisk manifest (151) VIII. Diakrone trekk ― kommunikativ og strategisk handling (152) 5 IX. Oppsumrmering ― den retoriske situasjonen (155) Erfaringer fra analysen ― Partiprogrammene 1884-1906: En sakprosasjanger blir til I. Definisjon av sjangeren norske partiprogrammer (158) II. Gjensyn med problemstilling 1 (159) III. Gjensyn med problemstilling 2 (162) IV. Analysens betydning (165) V. Fortsatt behov for forskning på tekstkulturene (170) Appendiks 1 ― Tekstkorpus nummerert (172) Appendiks 2 ― Partiprogrammene bilder (188) Appendiks 3 ― Oversikt over pamfletter (191) Litteratur (193) 6 Innledning Politiske programmer fra intensjon til løfte «Kan du hele partiprogrammet på rams?» spør programleder Nina Owing statsminister Jens Stoltenberg, før han skal i ilden i «partilederutspørringen» i NRKs valgprogram Velg!09. «Nei, det kan jeg ikke på rams», innrømmer Stoltenberg, «men jeg er veldig god til å slå opp i det, og jeg tror det viktige med partiprogrammer er at man følger opp og bruker det som en veiviser i det daglige politiske arbeidet». Arbeiderpartiets partiprogram fra 2009 er et nesten 70 sider langt dokument som omhandler alle samfunnsområdene som i dag er innenfor Stortingets og Regjeringens domene. Å kunne denne teksten «på rams» er mye forlangt, selv av landets statsminister. På 1800-tallet var dette enklere: Arbeiderpartiets første program bestod av fire setninger i fire punkter. At begrepet politisk program har hatt en ganske forskjellig betydning fra 1800-tallet til i dag, er tydelig om vi tar for oss Høyres program fra 1885 — «Det er Eidsvoldmændenes og tidligere Storthings Program: Jevn og sindig Udvikling paa Forfatningens Grund!» — og sammenligner det med et moderne partiprogram med over femti siders utgreiing om konkrete politiske handlinger. At program heller ikke har hatt samme betydning for de ulike politiske partiene, viser seg også om vi sammenligner de tidligste dokumentene fra forskjellige partier. For Det konservative partiet, Høyre, var programmet et minste felles multiplum — et sett grunnleggende politiske holdninger medlemmene delte. Utover dette stod medlemmene fritt til å mene hva de måtte ønske i de enkelte politiske sakene. Det advares kraftig mot at «partihensyn» og «partitroskap» skal få diktere den enkelte representants standpunkter. I motsetning til dette er Arbeiderpartiets første program i mye større grad et politisk prosjekt som skal opptre samlende og mobiliserende. Dette synes tydelig i partiets første paragraf: «§1. Det forenede norske arbeiderparti har til oppgave at virke for gjennemførelsen av partiets program». Allerede på begynnelsen av 1900-tallet erklærer Arbeiderpartiet at de kun anerkjenner kandidater som «stiller sig paa partiets hele principielle program». Der Høyres program fremstår som et utgangspunkt partiet jobber ut i fra, fremstår Arbeiderpartiets program som sammensatt av mål partiet jobber mot. Dette kan tyde på at sammenslåingen av de brede grasrotbevegelsene og stortingsmennenes politiske koalisjoner utartet seg svært forskjellig i de forskjellige partiene ― ikke minst siden Arbeiderpartiet fikk sin første 7 stortingsrepresentant først i 1912. Det viser også hvordan begrepet «parti» har hatt en mindre fast betydning i parlamentarismens tidligste år, enn det har i dag. De tidligste dokumentene fra partiet Venstre tilbyr også et innblikk i 1880-årenes politiske mentalitet. Venstre ble dannet på et vagest mulig program. I den innledende erklæringen heter det at partiet gir sin tilslutning til «den av det siste storting førte politikk». Som J.A. Seip har påpekt, vil dette si at partiet dannes for å ta konsekvensen av en politikk som allerede ble gjennomført ― ikke på en politikk som skulle lanseres eller utarbeides. «Klarere kan det ikke sies at først kom politikken, så kom partiet».1 De mislykkede partidannelsene på venstresiden i 1870-årene, kan skyldes en for presis programformulering. I det nye programmet var ulikheter og uenigheter skjøvet til side, til fordel for en ny, men svært vag og potensielt foranderlig politikk. Denne tendensen til populisme fra representantskapet, ble også bemerket i samtiden. Nils Vogt hevdet i 1885 at «Den saglige Side af Venstres Program fik den gang mange flere Tilhængere, end ellers vilde været Tilfældet. Og deri laa den største Fare. De mange Reformer vare ikke Maal, men Midler i en politisk Kamp».2 Nå ble partiet bygget på tilslutning til den politikk Sverdrup førte, hva nå enn denne måtte være. 1885-programmet ― «Hævdelsen af den parlamentariske Statsskik og Tilslutningen til Ministeriet Sverdrup bør være Venstres Program for kommende Stortingsvalg» ― er i sin knapphet og enkelhet et tydelig eksempel på at Venstreforeningen ikke ensidig ble konstruert som velgerforening. Snarere gav velgerforeningen styrke til representantforeningens arbeid. «Partiet» var ikke minst representantene. Avsender av 1885-programmet er da også «Repræsentantskabet». Det finnes også en forestilling om politisk program før partiene dannes. Det ble sagt om statsmannen Birch Reichenwald, kong