PAX NORVEGICA? DET NORSKE FREDSENGASJEMENTET OG B IDRAGET TIL U NITED NATIONS TRU C E SU P ERV ISION ORGANIZ ATION, 1 9 5 6 - 1 9 7 0 MASTEROP P GAV E I H ISTORIE Av B j a r t e Fo r b e r g Aa n e s t a d U n iv e r s it e t e t i Os l o (U iO) In s t it u t t f o r a r k e o l o g i, k o n s e r v e r in g o g h is t o r ie (IAKH ) V å r e n 2 0 1 0 Forside: Illustrert av Alv Aanestad ii PAX NORVEGICA? Det norske fredsengasjementet og bidraget til United Nations Truce Supervision Organization, 1956-1970 Av Bjarte Forberg Aanestad Universitetet i Oslo (UiO) Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) Våren 2010 iii iv INNHOLDSFORTEGNELSE Forord vii Presentasjon av sentrale aktører ix Kart xiii FNs delingsplan fra 1947 xiii Jerusalem xiii De demilitariserte sonene ved den israelsk-syriske grensen xiv 1. Introduksjon 1 United Nations Truce Supervision Organization 1 Én konflikt, flere diskurser 3 Teori 5 Primærkildene 7 UNTSO i litteraturen 9 2. Våpenstillstand med varme løp 13 De første observatørene 13 Mordet på Bernadotte 16 Mekling på Rhodos 17 Blandede våpenstillstandskommisjoner 20 Fire demarkasjonslinjer – fire konflikter 21 3. Fredsnasjonen 27 Norge og FN 27 Et nytt fredsinitiativ 29 Forespørselen 32 Norge svarer 33 Til Midtøsten 36 4. Mellom barken og veden 38 En urolig grense 38 Under det jordansk-israelske damoklessverdet 42 Ramat Rahel 44 En fredsbevarende styrke blir opprettet 46 Fornyet spenning langs den israelsk-syriske grensen 49 Ekstraordinært møte i våpenstillstandskommisjonen 50 5. Brann i rosenes leir: Norge, Israel og Hjellemo-saken 55 Anklagene mot Hjellemo 55 UD kaster seg inn 59 Israelsk uthaling 62 Tidsfristens utløp 64 Enige om å være uenige 66 v 6. Blindheim-saken: UNTSO på Stortingets dagsorden 70 Den pro-israelske majoren 70 Blindheim taler Israels sak 72 Herr Langes vrede julebudskap 75 Med hånden i vepsebolet 78 Interpellasjonen 80 Exit Hambro 83 7. Det norske fredsengasjementets ansikt 84 Libanon 1958 – en nyttig erfaring 84 Den norske stabssjefen 86 Opptrapping ved den syriske grensen, nedtelling til krig 89 FN blir tilsidesatt 93 Observatørkorpset tilbake på banen igjen 96 Government House-affæren 98 Et nytt Midtøsten 100 Problemer med Norge … og USA 104 Tilbake til Norge 106 8. Oppsummering og konklusjon 109 Vedlegg 121 FN-resolusjon 50 av 29. mai 1948 121 FN-resolusjon 73 av 11. august 1949 123 Bibliografi 125 Primærkilder 125 Litteratur 126 Internett 131 Personregister 132 vi Forord På sett og vis har arbeidet med dette prosjektet vært en naturlig fortsettelse på bachelor- oppgaven min i historie, også den ved Universitetet i Oslo. Den gangen var temaet Norges rolle i FN-styrken i Libanon (UNIFIL), og professor Hilde Henriksen Waage var min veileder da som nå. Etter en tid i tenkeboksen, fant jeg ut at jeg denne gangen ville gå lenger tilbake – til starten på rekken av norske militære bidrag til FNs fredsbevarende arbeid i Midtøsten. Til våren 1956 da Norge avga de fire første observatørene for tjeneste i United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). Samtidig ønsket jeg også å finne ut mer om generalløytnant Odd Bull, den norske flyvåpengeneralen som ledet to av FNs observatørkorps i Midtøsten. Det har derfor vært naturlig for meg å avgrense oppgaven kronologisk til tidsrommet mellom våren 1956 og sommeren 1970, da Bull ble avløst som sjef for styrken. Først og fremst vil jeg rette en stor takk til Hilde Henriksen Waage for utmerket veiledning gjennom to og et halvt år, fra bachelor-oppgaven og frem til i dag. En viss formening om hva jeg har hatt lyst til å jobbe med har jeg hatt, men det er Waage som har penset prosjektet inn på det jeg håper – og tror – er et rett spor. Tusen takk for konstruktive tilbakemeldinger, hyggelige møter og all den tiden du har lagt ned i oppgaven! Jeg vil også rette en takk til Hilde Henriksen Waages forskningsassistent Jørgen Jensehaugen for både kommentarer og ideer, samt Waages gruppe med flittige studenter og studiner. Om noen skal trekkes spesielt fram, må det være Mari Salberg, Simen Zernichow og Anders Grini Hamre. Uten Salberg ville det faglige og sosiale utbyttet fra studieturen til Washington D.C. utvilsomt blitt betraktelig magrere, Zernichow fortjener en ekstra takk for gode råd i forkant av studieturen og Hamre har bistått med teknisk kompetanse i sluttfasene av arbeidet med oppgaven. Lykke til med det videre arbeidet til dere alle! Flere personer har også sett over utkast til hele oppgaven eller deler av den. Jeg er svært takknemlig til min bror, mine søstre og min far for dette arbeidet. Jeg vil dessuten rette en ekstra takk til min far for oppgavens forside. Institusjoner og enkeltpersoner – jeg kan dessverre ikke ramse opp alle – har på flere måter bidratt i arbeidet med denne oppgaven. Jeg vil rette en spesiell takk til Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo for finansiering av studieturen til New York og Washington D.C. Jeg vil også takke de ansatte ved Stortingsarkivet, National Archives, FN-veteranenes landsforening, FN-sambandets bibliotek, Nobelinstituttets bibliotek, Utenriksdepartementets arkiv, Riksarkivet og Forsvarsmuseets vii bibliotek for hjelp og veiledning, men jeg vil spesielt trekke frem FN-arkivet og Shelley M. Lightburn for den solide oppfølgingen og vennligheten jeg ble møtt med der. En stor takk fortjener også den pensjonerte generalløytnanten Martin Vadset, tidligere UNTSO-sjef, som var til god hjelp i startfasen av prosjektet. Noe som uten tvil har bidratt til å gjøre arbeidet med prosjektet mer motiverende, er interessen det er blitt møtt med fra flere hold, både familie eller venner. Her vil jeg trekke frem min kjære kone Marie Lund. Du, og flere med deg, har gjort dette til to fantastiske – og meningsfylte – år. Tusen takk for den støtten og interessen jeg opplever å ha blitt møtt med i arbeidet med oppgaven! Jeg har med andre ord ikke vært alene i prosjektet. Men for det som likevel måtte gjenstå av feil og mangler, store som små, står jeg fullt og helt til ansvar for. Oslo, april 2010 Bjarte Aanestad viii PRESENTASJON AV SENTRALE AKTØRER ISRAEL: David Ben Gurion (1886-1973) var Israels første statsminister, og med unntak av årene 1954-1955, satt han som regjeringssjef frem til 1963. ”The Old Man” var den store landsfaderen, og pådriver for oppbygging – og bruk – av jødisk og israelsk militærmakt i tiden før og etter 1948. Som regjeringssjef hadde han langt på vei monopol over den israelske sikkerhetspolitikken. Moshe Sharett (1894-1965) fungerte som Israels statsminister de to årene (1954-1955) Ben Gurion holdt seg borte fra politikken. Sharett var langt mer åpen for dialog med araberstatene enn Ben Gurion ettersom han innså at Israel neppe ville klare seg i det lange løp uten en varig fred. Det kom til åpent brudd mellom dem da Ben Gurion igjen vendte tilbake til politikken. Golda Meir (1898-1978) overtok som utenriksminister etter at Sharett var blitt presset ut på sidelinjen av Ben Gurion. Meir hadde hatt en sentral rolle i kontakten med kong Abdullah av Jordan forut for opprettelsen av Israel, og i 1969 ble hun landets første kvinnelige statsminister. Selv om partiet hennes vant valget, bestemte hun seg for å trekke seg i kjølvannet av Yom Kippur-krigen. Moshe Dayan (1915-1981) involverte seg i den jødiske undergrunnshæren Haganah kort tid etter at den ble opprettet. Krigserfaring fikk Dayan under britisk fane i 1941 mot de Vichy- franske styrkene i Midtøsten, og det var i denne forbindelsen at han mistet det ene øyet. Etter 1948 steg han til å bli hærsjef (1953-1958) og senere forsvarsminister. Som forsvarsminister ble Dayan assosiert med seieren i 1967, men måtte gå av etter Yom Kippur-krigen seks år senere. Ariel Sharon (1928- ) personifiserte sammen med Dayan den israelske represaliepolitikken på 1950-tallet. Sharons militære karriere fikk seg en knekk da han kjørte styrken sin inn i et egyptisk bakhold i Sinai i 1956. ”Arik” høstet imidlertid mye prestisje både i 1967 og 1973, og ble israelsk forsvarsminister i 1981. Året etter sendte han hæren inn i Libanon. Etter at palestinske flyktninger ble massakrert i Sabra og Shatilla, måtte han gå. Sharon hadde likevel et politisk comeback, og ble valgt som statsminister i 2001. Levi Eshkol (1895-1969) vervet seg i likhet med Ben Gurion til den britiske avdelingen Den jødiske legion under første verdenskrig. Han ble utpekt som Ben Gurions etterfølger, og i juni 1963 ble han Israels tredje statsminister. Eshkol hadde imidlertid mer til felles med Sharett enn med Ben Gurion i synet på araberne. Yitzhak Rabin (1922-1995) var i likhet med Dayan og Sharon yrkesmilitær. I 1941 ble han med i Palmach – Haganahs støttropper – og deltok i den samme operasjonen i Libanon hvor Dayan mistet øyet sitt. For Rabin representerte araberstatene først og fremst en militær trussel, og det var denne snevre tilnærmingen han vurderte det meste ut ifra. Rabin var både statsminister, forsvarsminister og hærsjef. Han ble senere tildelt Nobels fredspris for sin rolle i Oslo-prosessen, en rolle som også kostet ham livet ved et attentat i 1995. ix JORDAN: John Bagott Glubb (1897-1986) ble som ung offiser sendt til Midtøsten for å tjenestegjøre i de britiske styrkene der. ”Glubb Pasha” hadde en sentral rolle i utformingen av den jordanske hæren. Som sjef for Den arabiske legion iverksatte han strenge tiltak for å forebygge infiltrasjon over grensen til Israel. Etter hvert ble Glubb gjort til personifiseringen av det vestlige nærværet i Midtøsten, og i mars 1956 ble han tvunget til å forlate Jordan etter å ha vært målskive for den egyptiske propagandaen mot Jordan en tid.