Inga 2006 Utgitt av Varteig Historielag Redaksjonskomitè for Inga 2006: Solveig Rød, Øistein Bøe og Hans Erik Pedersen Forsiden: Gammel stue på Spydevold bnr 1, se artikkel om Spydevold, tegnet av Anne Sofie Bergerud Kjære leser! Velkommen til årets INGA-hefte, det 22. i sammenhengende rekke fra 1985. Som man ser av innholdsfortegnelsen er det et bredt spekter av stoff vi pre- senterer i årets hefte. Vi har vært så heldig å få arkeolog Ellen Anne Pedersen til å skrive om Var- teigs forhistorie. Hun fortsetter med andre del neste år. Vi har fått sentrale medarbeidere i Varteig kommune til å skrive om kommuneadministrasjonen de siste femti årene før kommunesammenslutningen. Hyggelig er det at nye personer kommer med bidrag til heftet, slik som Ellen Hasle Kokkim har gjort med sin artikkel om Magdalena - sykehusets engel. Vårt aktive redaksjonsmedlem, Øistein Bøe, har artikler om bensinstasjoner, prest med Varteigtilknytning, en 8-åring med dagbok og en gårdshistorie. Gårdshistorier har vi også fra Nedre Lunde og Spydevold. Nedre Lunde er så omfattende at redaksjonen i samråd med forfatterne har valgt å dele den i to, andre del kommer neste år. Fra Spydevold har vi også flyttet avsnittet om Stormølla ved Håkafoss til neste år. Tenk på under lesningen av gårdshistoriene hvor fantastisk mange opplys ninger forfatterne må finne fram og hvor mye arbeid som må ligge bak artik- lene! Innhold: Arkeologiske glimt fra Varteigs forhistorie. Del 1 side 3 En administrasjon uten ansatte side 9 Kommuneadministrasjonen i Varteig de siste 50 år side 10 Sentraladministrasjonen i Varteig side 15 Teknisk etat i Varteig kommune side 16 Magdalena - sykehusets engel side 18 De holdt hjulene i gang side 24 Bevaringsverdige bensinstasjoner side 29 ”Gaar med mer end Hurtigtogets fart” side 30 En åtteårings dagbok på Brunsby side 31 ”Bestefar slektet heldigvis ikke meget på sin far” side 35 Nordre Bergerud, gnr 3008, bnr 4 og 6 side 40 Nedre Lunde gnr 3012, søndre del side 45 Spydevold vestre gnr 3041 side 59 2 Arkeologiske glimt fra Varteigs forhistorie. Del 1 av Ellen Anne Pedersen Varteig er Rakkestads sydlige utpost, Skjebergs innland, Degernes’ kyst til Glomma, elvenabo med Tune og Skiptvet...? Slik er det nok lett å se Varteig om man har fylkesperspektivet på forhistorien i Østfold, slik denne forfatteren hadde under arbeidet med Østfold Historie. Det var derfor inspirerende å få muligheten til å rette søkelyset mot denne helt spesielle lille avgrensete delen av Østfold, da jeg ble forespurt om jeg ville skrive en artikkel i historielagets blad. Varteigsmennene, Inga fra Varteig og urd Jorsalfare, deretter varteigs- Borghild fra Store-Dal i Skjeberg er mennene og Inga i sagaen om Håkon blant de første menneskene fra Øst- Håkonsson. Men historien om men- fold vi kjenner navnet på, om vi ikke neskene i Varteig strekker seg langt, regner med brødtryggeren1 Woduride langt bakenfor middelalder. Vi må og runeristeren Wiwar fra runestein- kanskje 11.000 år tilbake i tiden? en på Tune, eller den mytiske kong Skjold på Varna og de sagnomsus- Padlet de første pionerjegerne te kongene av Alvheim. På 1100- og mellom øyer og skjær i Varteig? 1200-tallet stiger de fram i littera- Vi forflytter oss tilbake til den tiden turen, med navn og en historie som da isen hadde forlatt Østfold (bort- knytter dem til de norske middelal- sett fra en liten snipp i Rømskog), derkongene, først Borghild i sagaen da havet sto 150 meter over da- om brødre-kongene Øystein og Sig- gens havnivå ( se kart neste side). Hvordan så det ut i Varteig da? På 1 Ordet “witadahalaiban” på Tune­ steinen er tolket som “brødtryggeren” denne tiden, det er over 11.000 år eller “den som sørger for brødet”, det vil si siden, var det fortsatt tundra, og det husbond eller herre. meste av dagens Varteig var dekket av hav. Men – lengst nord i bygda var Forfatteren av ar­ det sannelig flere småøyer og langs- tikkelen, Ellen Anne male holmer som stakk opp av havet. Pedersen, er født i Den største øya i Varteig strakk seg Tune i 1952 og bor fra Dueholen over Brenne til Årbu. nå i Stockholm. Hun (Ser vi godt etter på kartet, oppdag- er mag. art. i nordisk arkeologi og har for­ er vi at både Bøkollen, Lenaåsen rett sket på kulturland­ øst for Rogndalen samt Ryggåsen ved skap og jordbruk i Knatterud stakk opp av havet.) forhistorisk tid og Det som idag er høydedraget i inn- middelalder. Hun har vært medforfat­ landet mellom Varteig og Rakkestad ter i bøkene “Jordbrukets fôrsta fem­ var den gang østfoldlandets ytter- tusen år”, 1998 og bind 1 av Østfolds skjærgård. Herfra var det korte av- historie, “Øst for Folden”, 2003. stander til andre øygrupper i Tune og 3 Østfold slik det ville ha sett ut etter­ at isen ble borte og havet stod 150 m høyere enn i dag. Områder nord i Varteig raget over havet og har høyst sannsynlig vært besøkt av mennesker. Kart: Therese Fast, 2003. Østfolds Historie bind 1. skene på denne tiden, og sann- synlig vis har de lagt til land og kanskje til og med overnat- tet også. Vi vet at de var like i nærheten. Fra Varteig-øyene er det nemlig korte avstander til flere kjente funn steder og bo- Skiptvet eller over den brede fjorden plasser. Ved Årbu var det bare mot Rakkestad og Eidsberg til den et smalt sund som skilte Varteig-øy- store øya som Fjella dannet der. ene fra en større øy i sydøst. Her lig- Hit kom de første pionerjegerne fra ger idag gårdene Ådalen og Bredholt i Kontinentet og Nordsjølandet opp Rakkestad, ved det som dengang var langs Bohuslenskysten eller østfra lune viker ut mot havet. Og her slo via Yoldiahavet fra strendene ved de seg ned, de som padlet i Østfold- Finskebukta og i Baltikum gjennom skjærgården for 10-11000 år siden. de smale fjordene ved Stora Le og Ot- Begge steder har menneskene lagt teidsundet til Østfold-skjærgården igjen tidens helt spesielle redskaps- ved Halden. På det svenske fastlan- utstyr – små økser, spydspisser, pil- det og de store Østfold-øyene streifet spisser mm. Herfra er det også kort rein og andre tundra-dyr, på de min- avstand til den lille øya som langt se- dre øyene var det rikelig med fugl og nere skulle dan ne toppen av åsen fugleegg og i havet utenfor svømte sel Høgnipen. Brødrene Alf og Oddmund og andre sjøpattedyr. Schie har æren for at boplassene ved Det er svært sannsynlig at øygrup- Bredholt, Ådalen og på Høgnipen ble pen i Varteig var velkjent for menne- funnet, og etter at Erling Johansen 4 undersøkte to av boplassene på Høg- men de smale fjordarmene og kilene nipen på 1960-tallet, ble Høgnipen strakte seg fortsatt langt innover et av Østfolds mest berømte arkeolo- mot Høgnipen-boplassene. Og om- giske funnsteder, og lenge regnet for givelsene ellers var også svært foran- å være Norges eldste boplass. Men dret, for isen hadde fjernet seg et be- det er den ikke lenger. Det fins eldre traktelig stykke fra Østfold og sto nå boplasser både i Akers hus og i Roga- ved Moelv ved Mjøsa. Det var ikke land. lenger tundra i Østfold-landskapet, Tidligere mente arkeologene at men- men et varmere klima med et åpent neskene på Høgnipen måtte ha slått skogslandskap der hassel og furu seg ned helt nede i strandkanten, da bredte seg. Reinen hadde forsvun- strandnivået var 150-160 meter over net og i skogene ruslet elg og rådyr. dagens havnivå. Men det er de ikke Temperaturen i havet var steget be- lenger så sikre på. Noen av redska- traktelig og den arktiske faunaen pene som ble funnet her peker mot var delvis erstattet av fisk, skalldyr at boplassene kan være yngre, f.eks og pattedyr som trives i varmere fra den tiden da havet sto 130 moh farvann. (omkring 8900 f.Kr.), og egentlig kan Men selv om det skulle vise seg at Høgnipen faktisk ha vært et attrak- menneskene som satte opp vindskjul tivt overnattingssted for jegere ennå og reparerte pilene sine ved bålet på lengre fram i tiden, helt til bølgene Høgnipen ikke tilhørte tundra-folkets vasket stranden ved dagens 100 me- pionerer, så gjør det Østfolds forhis- terskurve, omkring 8200 f.Kr. Da var torie nesten ennå mer spennende for Høgnipen blitt en del av fastlandet, dagens arkeologer. For det finnes nemlig flere spor etter tidlige jegere i Østfold, i Fjella mellom Rakkestad, Eidsberg og Marker i In- dre Østfold. I tundra-tid var dette en stor øy med et variert dyreliv, og nok av fisk og sel i havet utenfor. Var det her de aller første pionerene fra kon- tinentet slo seg ned? I løpet av det siste året har arkeologen Ingrid Fug- lestvedt startet et prosjekt som skal belyse nettopp dette, og om det kan man lese en liten orientering i Svein Syversens bok ”Fjella i Indre Østfold” som kom ut høsten 2005. Mange redskaper ble slått av denne flint­ Jegere på Strømneset 6300- knolllen som jegerne hadde med seg til Høgnipen, og som arkeologene har limt 4700 f.Kr. sammen. Vi forlater tundra-øyene i Varteigs Universitetets kulturhistoriske museer/ høydedrag og beveger oss noen tusen Mårten Teigen år fram i tid – og ca hundre meter la- 5 vere i terrenget, til tiden for de eld- ste arkeologiske funnene fra Varteig. Landskapet var svært forandret. Var- teig var nå, for drøyt 8000 år siden, blitt en del av fastlandets kyst- sone, og bølgene vasket stranden ca 50 meter over dagens havnivå. Det var varmetid i landet og tette edel- løvskoger dekket de mest nærings- Over den eldre rike jord artene. Ut mot Glommafjor- prikkhugde øksen.