NOLISP350 – mastergradsoppgave nordisk Kronotopen som satirisk verktøy – en lesning av Nordahl Griegs Ung må verden ennu være Kyrre Aleksander Grevstad Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier Universitetet i Bergen Høst, 2011 Takk til Jørgen Sejersted for hyggelige samtaler og god veiledning. Samtalene var få, men jeg kom alltid styrket fra dem. Takk til alle andre som – dog de ikke helt forstod hva jeg skrev om – har oppmuntret meg. --- --- “Et sant dikterverk er et presist produkt av sin egen tid, uten tåke og svindel, og det får den ære å bli fortært til siste rest av levende vesener som optar det i blodet og vevene, bruker det til å vokse fullkommen fra det. Glad og fullbyrdet ligger dette verk tilbake som et forlatt krabbeskall.”1 1 Aksel Fauske, Ung må verden ennu være 2 Innholdsfortegnelse 1. Innledning ..................................................................................................................... 4 2. Problemstilling og metode ............................................................................................ 9 3. Mannen og boken ....................................................................................................... 12 3.1. Nordahl Grieg ........................................................................................................................................................... 12 3.2. Ung må verden ennu være .................................................................................................................................... 19 3.2.1. Handlingsreferat ......................................................................................................................................................20 3.2.2. En nøkkelroman? .....................................................................................................................................................25 3.2.3. Resepsjonen ................................................................................................................................................................29 3.2.4. Griegs estetikk ...........................................................................................................................................................32 4. Teoretisk forankring .................................................................................................... 37 4.1. Bakhtins kronotopbegrep ................................................................................................................................... 39 4.2. Ulike kronotoper ..................................................................................................................................................... 46 4.2.1. De antikke sjangre ..................................................................................................................................................46 4.2.2. Historisk inversjon og folklorens kronotop .................................................................................................49 4.2.3. Ridderromanen .........................................................................................................................................................50 4.2.4. Kjeltringens, klovnens og narrens funksjon ................................................................................................51 4.2.5. Rabelais’ kronotop ..................................................................................................................................................52 4.2.6. Idyllkronotopen ........................................................................................................................................................54 4.2.7. Bakhtins avsluttende bemerkninger ..............................................................................................................55 4.3. Kronotopadapsjon – et problem? .................................................................................................................... 56 5. Lesningen .................................................................................................................... 62 5.1. Kronotopenes generelle funksjon i Ung må verden ennu være ............................................................ 63 5.1.1. Tid og sted ...................................................................................................................................................................63 5.1.2. Generelle kronotopbemerkninger ....................................................................................................................69 5.1.3. Offentlige og private kronotoper .....................................................................................................................78 5.2. Ung må verden ennu være – en satire? ........................................................................................................... 82 5.3. Kjeltringens, klovnens og narrens funksjon i Ung må verden ennu være ........................................ 85 5.3.1. Hugh Redfern .............................................................................................................................................................86 5.3.2. Ivan Borisovitsj Lebedeff ......................................................................................................................................90 5.3.3. Rudolf Lagerhielm ...................................................................................................................................................92 5.3.4. Arild Andersen ...........................................................................................................................................................96 5.3.5. Aksel Fauske ...............................................................................................................................................................99 6. Konkluderende bemerkninger ................................................................................... 102 7. Referanser ................................................................................................................ 105 8. Abstract/sammendrag .............................................................................................. 108 3 1. Innledning Som kjent veksler fokuset i alle kunstformer i takt med trender, moter og samfunnsutvikling. Krisetider som første verdenskrig inspirerte til krigslyrikk og økt samfunnsengasjement, mens de siste tiårenes økte velstand og mangel på krig har ført til større vektlegging av et indre følelsesliv eller narrativer om selvrealisering. Hvor leder så litteraturen oss videre de kommende årene? Finnes det grobunn for et nytt samfunnsengasjement eller vil vi dykke enda dypere ned i det postmoderne menneskets indre konflikter? I artikkelen ”Politisk litteratur?” av Hans Petter Sjøli i Klassekampen Morgen (29.10.2003) tar Espen Stueland opp litteraturutviklingen de siste tiårene i Norge. Stueland hevder at handlingselementet som kjennetegner samfunnsengasjert og politisk litteratur er fraværende i norsk litteratur – likevel registrerer han en økende grad av politisk dreining. Det er med andre ord tendenser som kan tyde på at pendelen har begynt å svinge mot samfunnsengasjement igjen. Kan politisk litteratur få en ny morgen? Stueland karakteriserer situasjonen slik: På 1970-tallet var det åpenhet mot det politiske og samfunnet, 1980-tallet var lukket, på 1990-tallet kom en gradvis åpning og på 2000-tallet, kommer fosteret ut (Klassekampen Morgen 29.10.2003). Dette er en selvsagt en grov forenkling av situasjonen, men tendensene Stueland peker på eksisterer likevel. Politikken er ikke til stede i litteraturen slik den var da sosialrealismen dominerte for noen tiår siden. Men selv om dette er tilfellet, påpeker Stueland at det finnes politisk engasjerte unge mennesker der ute, men at de sliter med å plassere seg i dagens politiske landskap og dermed blir sittende på gjerdet. I mangel på klar politisk forankring blir samfunnsengasjementet deres noe halvhjertet. Igjen gir han en banal, dog treffende, karakteristikk: De nyradikale prøver å finne en ny plattform, men problemet er at dagens unge er barn av postmodernismen, uansett hvor desavuert dette begrepet etterhvert har blitt. Derfor tas det ikke partipolitisk stilling. Man er mot kapitalismen, men ser på det sosialistiske og kommunistiske prosjektet som noe historisk, tilbakelagt. Ml-begrepene er usexye og nyradikalismen vet hva den ikke vil ha, men mangler alternativene. (...) Dagens radikalere sier gjerne at Attac er interessant, men siden det ikke finnes noe lokallag, får det vente litt (Klassekampen Morgen 29.10.2003). 4 Vi gis her et bilde av en ny generasjon som ikke lar seg fenge av politikken – en generasjon jeg selv formodentlig hører hjemme i. De ønsker å engasjere seg, men de politiske alternativene anses som passé. Har Stueland rett, og hvorfor er det i så fall slik? Skal postmodernismen ta på seg skylden slik Stueland antyder? Har økt velstand og like rettigheter fjernet behovet for å engasjere seg i politikk, eller er det politikken selv som er årsaken? Politisk sett har de siste tiårene handlet mest om skatter og avgifter. I denne perioden har befolkningens politiske engasjement ebbet sakte ut – med mindre man regner med store hendelser som 11. september, Barack Obama og Utøya-massakren som klarte å vekke massene fra deres slumring. Kanskje det har vært en mangel på store saker mellom 1970-tallet og 11. september som har gjort politikken