nr 2-3 2015 25. årgang STAVANGEREN medlemsblad for byhistorisk forening stavanger KRIG OG FRED I STAVANGER 1940–1945 NR. 2-3 2015 INNHOLD Frode Fanebust Stavangers 9. april 6 Jan Magne Arntsen Gulbrand Lunde og Stavanger 1929-42 24 Bernhard Lund Historien om «De elleve» 38 Frode Sæland Tilintetgjørelsen av jødene i Stavanger 48 Arne Vestbø Hvem var Moritz Rabinowitz? 78 Atle Skarsten Sovjetiske krigsfanger i Stavanger 82 Erik Thoring Naturen og kulturen i krigsårene 98 Kåre Walvik Å være krigsbarn i Norge 104 Mygefamilien Anders Johansen: Krigskommunister i Hillevåg 106 Bernhard Lund: Brødrene Myges tunge skjebne 110 Anders Johansen: Kunsten å redde sitt liv 116 Kjersti Dybvig Tyskertøs – en konstruert historisk identitet 122 Frode Sæland Frigjøringen i Stavanger 136 Forsidebilde: Fredsfesten ved Torget i Stavanger mandag ettermiddag 7. mai 1945. Festkledde mennesker ved Domkirken med norske, amerikansk og britisk flagg. Foto: Statsarkivet i Stavanger 1 BIDRAGSYTERE I STAVANGEREN nr 2-3 2015 Jan Magne Arntsen, f. 1952. Cand. philol. med historie hovedfag. Forfatter av bl. a. «Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde» sammen med Thor Geir Harestad. Har også skrevet hovedoppgave om Norges Kom- munistiske Parti i Stavanger og en rekke lokalhistoriske artikler, og er p.t. lektor ved Randaberg videregående skole. Kjersti Dybvig, f. 1956 i Stavanger. Faghistoriker. Forfatter av «Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet», utgitt på Pax forlag 2012. Frode Fanebust, f. 1968 i Stavanger. Forfatter, siviløko- nom NHH, bachelor historie og masterstudent i historie- didaktikk ved UiS. Anders Johansen, f. 1952 i Porsgrunn. Professor i sakprosa- studier ved Universitetet i Bergen. Har bl.a. utgitt boken «Særoppgave, Livssyn» (1999), om familien Myge i Hille- våg. Frode Sæland, f. 1954 i Stavanger. Cand. philol. med ho- vedfag i historie ved Universitetet i Bergen 1985. Tidligere lektor og arkivar, arbeider som konservator i industrihisto- rie ved Norsk Bergverksmuseum, Kongsberg. Ga i 2009 ut boka Herman Beckers krig. Historien om familien Becker og jødene i Rogaland under andre verdenskrig. Atle Skarsten, f. 1962 i Tananger, jobber som flyger i SAS. Har skrevet flere bøker og en mengde artikler om lokalhis- toriske emner, i tillegg til en barnebok Erik Thoring, f. 1955 i Stavanger. Journalist og forfatter. Mangeårig leder i Naturvernforbundet i Rogaland og Jæren våtmarkssenter. Arne Vestbø, f. 1978 i Haugesund. Forfatter av to bøker om Moritz Rabinowitz, begge utgitt på Spartacus forlag. Jobber til daglig i Norsk kulturråd. Kåre Walvik, f. 1944. Tidligere salgssjef og politiker 2 NR. 2-3 2015 LEDERENS SPALTE Kjære medlem. Den 2. verdenskrig er ikke lenger borte enn at det fremde- les er millioner av mennesker som opplevde den, i live. For mange var redslene ubeskrivelige, mens andre ikke var like direkte berørt. Vi som ble født like etter krigen – fredsbarna – fikk historiene fortalt av foreldre, besteforeldre, lærere og andre på en så livfull måte at vi nesten trodde vi hadde opplevd krigen selv. Og noe er selvopplevd, for eksempel rasjoneringsmerkene som vi fikk av mor når vi skulle gå og handle og stridsvognenene som fremdeles sto i garasjene på Kvaleberg skole. Som alle vet, markerer vi i år 75 år for krigens utbrudd og 70 år for fredens komme. Selv om langt de fleste i Norge er født etter 2.verdenskrig, er interessen for hva som skjed- de i de fem årene tilsynelatende ubegrenset. Bare i år er det ANDERS FOTO: MINGE kommet flere ti-talls nye bøker relatert til krigen i Norge. Og vi benker oss foran tv og hører professor Frank Aarebrot holde en gammeldags forelesning på 200 minutter, vi får visst aldri nok. Hvorfor det? Redaktør Anne Marit Sletten (44) sier det slik: «Vi får et behov for å sette oss selv, livet vi lever og tida vi lever i inn i en større sammenheng. Vi trenger perspektiv og vi trenger mening. Så vi kikker bakover i tid for å forstå hvor vi kommer fra og hvorfor vi er blitt som vi er blitt. Og slik blir historien viktig for oss. Når vi nå oversvømmes av historier fra krigen, er det greit å minne seg selv om at disse svart-hvitt bildene kommer fra virkeligheten og ikke bare er en slags gammel fiksjon.» Byhistorisk Forening Stavanger markerer jubiléene med et dobbeltnummer av Stavangeren. De fleste artiklene er spesialskrevet for oss og handler om krigen sett fra et stavangersk ståsted. Mange svært tragiske og dramatiske be- givenheter skildres. Men det er også en litt lavmælt historie, der Kåre Walvik forteller om sin oppvekst som tyskeronge. Det antas at det ble født ca. 8.400 barn med tysk far og norsk mor i perioden 1940-1946. Tallet er forbundet med stor usikkerhet fordi mange kvinner tiet om hvem som var 3 far til barnet. Krigsbarna ble i årevis trakassert og mobbet, men det varierte ganske mye avhengig av bosted og sosial klasse. Det daværende Sosialdepartementet, som på det tidspunktet var ledet av Sven Oftedal fra Stavanger, planla faktisk i 1945 å sende flere tusen krigsbarn til Australia. Departementet var i forhandlinger med en australsk regje- ringskomité. Heldigvis for barna rant prosjektet ut i sanden. Heldigvis for Norge også. I ettertid hadde skammen nesten ikke vært til å bære. Og heldigvis var ikke alle ungenes his- torie tragisk, for eksempel Kåre Walviks. I sin artikkel om 9. april, har Frode Fanebust valgt en noe utradisjonell metode å angripe temaet på. Han starter med å skrive kontrafaktisk om angrepet på Norge, det vil si det motsatte av det som faktisk hendte. Hans historie starter med at tyskerne blir nedkjempet av norske styrker. I denne sammenheng kan kanskje noen oppfatte dette som litt kontroversielt, men det er vel ikke verre enn at vi tåler det. Tilgangen på mer tradisjonelle skildringer er jo for tiden nesten ubegrenset. I artikkelen som er hentet fra Berh. Lunds «Det hendte i Rogaland» omtales de 11 motstandsfolkene som ble skutt i Nannestad 29.12.1942. De er gravlagt i et område med norske krigsgraver på Eiganes gravlund. Her er også de som ble skutt på Trandum 9.5.1944 og sjøfolk som døde i kamp og som ble hentet hjem fra Storbritannia, gravlagt. Dette området ble etablert høsten 1945 og det er reist en minne- stein der. For den som ønsker å vite noe om denne gravplassen og om hvem som er gravlagt der, er tilgangen på informa- sjon forbausende liten. For stavangerfolk som er vokst opp med fortellingene om 2. verdenskrig og med Trygve Wyllers og Knut Stahls bøker «Stavanger under okkupasjonen» i bokhylla, er deres dramatiske historier kjent, men for nye generasjoner er nok denne kunnskapen mer fjern. Derfor er det viktig at Stavanger ikke glemmer historiene og skjebne- ne til de som er begravet på Eiganes. Vi foreslår at Stavanger kommune setter opp en informasjonstavle på gravlunden. De andre gravene i Stavanger til de som døde i kamp eller ble drept av okkupasjonsmakten og deres kollaboratører bør også markeres. Og som en start kunne kommunen legge ut utfyllende informasjon på sine hjemmesider. 4 NR. 2-3 2015 **** På Byhistorisk Forening Stavangers årsmøte den 25.2.2015 ble alle styre- og varamedlemmer som var på valg, gjenvalgt. Styret fordeler selv vervene, også her ble det gjenvalg: Styreleder og økonomiansvarlig: Harald Sig. Pedersen, Nestleder, byhistorisk skilting, arrangementskomiteen: Hans Eyvind Næss, Sekretær og nettansvarlig: Frederik Hansen, Redaksjonskomiteen: Anne Tove Austbø (leder), Rigmor Haave, Åshild Sæland, Sveinung Bang-Andersen, Arrangementskomiteen: Henning Hilde (leder), Torolf Hel- lemo, Cille Ihle (ansvar for Facebooksiden). Takk til Stavanger kommune for støtte til utgivelsen av dette nummeret av Stavangeren. Stavanger i april 2015 Harald Sig. Pedersen Kilder: Wikipedia, forskning.no, oa.no, Kåre Olsen: Krigens barn. De norske krigsbarna og deres mødre. 5 Tyske tropper inntar Stavanger 10. april 1940. Foto: Jacobsen, Johan A./Stavanger byarkiv 6 NR. 2-3 2015 FRODE FANEBUST STAVANGERS 9. APRIL En varslet overraskelse Da mobiliseringsordren kom i døgnets første minutter, hand- let den militære ledelsen i Stavanger resolutt. Etter hvert som mannskapene begynte å strømme inn, ble de tre bataljonene under oberst Gunnar Spørck satt i den ytterste beredskap. Med magre ressurser lokalt priset man seg lykkelig over at IR2 Jeger- korpset hadde blitt stasjonert på Madla mindre enn to uker i forveien, som nøytralitetsvakt. Nå kunne jegerkorpset, forsterket med bataljon Madla, i morgentimene sendes ut for å forsterke forsvaret av Sola flyplass. I selve Stavanger og Egersund hadde man oppmerksomheten vendt mot havet. Etter gårsdagens store nyheter om britiske minelegging langs den norske kysten, var det ikke godt å si hvem som kunne dukke opp. Fra Sola flyplass gikk fire av de seks norske Fokker-flyene på vingene i grålysningen, og oppdaget straks de to tyske skipene Mendoza og Thübingen. De lå til ankers få kilometere borte, noen hundre meter fra land. Fokkerne slapp bombene sine. Thü- bingen gikk straks til bunns, mens det brøt ut brann i Mendoza. Flere eksplosjoner ble hørt før hun sank omtrent en time senere. Da var de norske flyene evakuert i retning Østlandet, siden de nå var tomme for bomber og lite anvendelige i nærkamp. Det første tyske angrepet kom like før klokken åtte, og som ventet var flyplassen målet. Nordmennene iverksatte straks pla- nen om sprenge de minelagte landingsbanene. Dermed var tyske fly forhindret fra å lande. Mens det sparsommelige luftvernet gjorde sitt beste for å plage disse, kunne de resterende styrkene ha sin fulle oppmerksomhet mot fallskjermsoldatene som kom dalende. De tyske soldatene var godt trent, men også sårbare både når de hang under hvite fallskjermer og der de bakset med disse i det vidåpne landskapet rundt flyplassen. Det dreide seg dessuten i første omgang kun om ett kompani: Kompani 3 fra 1. 7 STAVANGERS 9. APRIL fallskjermsregiment. Elleve JU-52 transportfly med til sammen 135 soldater.1 De var en liten fortropp som baserte seg på over- raskelsesmomentet.