Vagant Tidsskrift for litteratur og kritikk http://www.vagant.no – Jeg oversetter for å lære meg norsk Date : 05/02/2014 Først publisert i Vagant 3/2005, her publisert i en alternativ, lengre versjon, med varianter. Vagant 3/2005. Logo: Georg Johannesen. Intervjuet med Georg Johannesen trykket i Vagant 3/2005 var det siste som ble gjort med ham. Utgangspunktet for intervjuet var samtaler gjennom et tre dagers opphold på Johannesens sommersted på Sørlandet. Senere ble intervjuet bearbeidet gjennom skriftlig korrespondanse. Versjonen som ble trykket i Vagant var den siste varianten i en prosess, der alle Johannesens endringer var inkorporert. På Johannesens forslag ble den trykkeklare versjonen kuttet ned fra det totale materialet: Temaet oversettelse ble prioritert. Etter at intervjuet hadde stått på trykk, ba Johannesen om å få tilsendt den lengre versjonen som inneholdt alternative og opprinnelige formuleringer, for mulig bruk i annen sammenheng. Det er denne versjonen som publiseres her. – Alt jeg har skrevet er oversettelser. Å bruke språk er å oversette. Dannelsen ligger i å velge de beste tekstene. Mine oversettelser er min egen etterutdanning av meg selv. De er et forsøk på selvomsorg, på å avlære det man lærer når man er oppvokst og utdannet i Norge, og i stedet bli et normalt menneske. – Hvorfor begynte du å oversette dikt? 1 / 9 Vagant Tidsskrift for litteratur og kritikk http://www.vagant.no – Det var et resultat av den historiske situasjonen. I Bergen under og like etter 2. verdenskrig hersket en enorm forakt for det tyske. Vi hadde en anti-tysk tysklærer, som forklarte oss at Hitlers Worte betydde «Hitlers ord» og ikke «Hitlers vorte», men at forskjellen ikke var så stor. Herbrand Lavik kunne ikke ha gjendiktet François Villon som han gjorde hvis han ikke hadde levd i Bergen under 2. verdenskrig. Det er flere henvisninger til krigssituasjonen i gjendiktningene hans. Min oppvekst i Bergen under krigen lærte meg en viktig ting: Å hate. Det er det ingen som lærer i Norge lenger. Og uten å kunne hate kan man heller ikke føle. – Men du ville likevel oversette fra tysk? – Jeg kunne jo tysk. Da jeg var 18 år jobbet jeg meg gjennom Thomas Manns Dr. Faustus med tysk ordliste, og fant et tysk som var anti-tysk. Brecht var også anti-tysk. Han oppdaget jeg først da jeg var 26 år, da hadde jeg aldri hørt om ham før. Jeg leste ham på svensk i FIBs lyrikkserie. I Sverige var det lettere å gi ut oversettelser fra tysk like etter krigen. – Goethe og Schiller likte jeg ikke, det gjorde heller ikke Brecht. Brecht dikter med utgangspunkt i andre og mer ulike tradisjoner. Tyskerne har så mange dårlige lyrikere. Hölderlin er et unntak, han en flott. Jeg har oversatt noen dikt av ham. – Har du publisert noen gjendiktninger av Hölderlin? – Nei, jeg oversatte ham for min egen del, for øvelsens skyld. Det har jeg gjort en del, blant annet med Sofokles og flere dikt av Pu Chu-I. Ofte har jeg bare oversatt noen små utdrag eller fraser. Men det har alltid vært del av et dannelsesprosjekt. – Noen av gjendiktningene trykte jeg i SFs ukeavis, blant andre Attila Jozsef og César Vallejo, poeter med store fornavn fra små land i provinsen, etter min mening noen av de største modernistene overhodet. Norge burde hatt landsmål som riksmål og Bergen – eller Voss – som hovedstad. – Og William Blake gjendikter du i Dikt 1959 ? – Bare noen få dikt. Blake oppdaget jeg også via Sverige. Men jeg leste Shakespeare fra jeg var 17. Romantikk er den eneste tyske stilarten. Tyskerne brukte Shakespeare som fane i den germanske kampen mot den latin-franske klassisismen. For meg sto Shakespeare, Marlowe med sin Dr. Faustus, og engelske folkeviser mot det tyske: Engelsk hornmusikk og Shakespeare var i hvert fall ikke nazi. – Som jeg har skrevet flere steder, leste mine venner og jeg på Dillingøy tvangsarbeidsleir en liten bok fra Everyman’s Library, The English Galaxy of Shorter Poems. Diktene der var en eldre type lyrikk, de lignet ikke tyske romantikere som Ivar Aasen, Arnulf Øverland eller Halldis Moren Vesaas, André Bjerke o.l. Diktere som Gunvor Hofmo, Nordahl Grieg og Olav Nygard står også i denne britiske tradisjonen. – Behovet for oversettelse oppsto allerede på folkeskolen, der vi elevene trodde at alle dikt var skrevet på nynorsk, og at nynorsk var et uforståelig språk. Gjennom å lese nynorsk, Shakespeare og folkeviser lærte jeg å se det fremmede som noe normalt. Jeg valgte arkaisk 2 / 9 Vagant Tidsskrift for litteratur og kritikk http://www.vagant.no bergensk når jeg oversatte en passasje fra Hamlet i min bok Draumkvede 1993. – For å oversette det fremmedartede med det fremmedartede? – Det var det mest naturlige. Det er et sånt språk som er Shakespeares språk. «Draumkvede» er samtidig med Shakespeare, ikke med Snorre eller Dante. – Du konsentrerer deg særlig om eldre tekster. – Jo fjernere og eldre, jo bedre. Eksempler: Eggsjasteinen og Voluspå. Naturvern er viktige enn kulturvern. Kulturvern er viktigere enn kultur. Oversettelser er viktigere enn originale nye diktsamlinger. Du må gjerne lese romaner, mange er bra nok. Men jeg ville heller spurt meg til råds hos Sofokles enn hos Ibsen, Hamsun og Undset. Dette lærte jeg av å lese for eksempel Bertolt Brecht. – I tillegg til de eksplisitte gjendiktningene dine er du åpenbart påvirket av det tradisjonelle idealet om imitatio , å «skrive over» et klassisk substrat? – Den type oversettelse foregår hele tiden. Som Per Meldahl har vist, er Snorre bare en oversetter: Mordet på Håkon Jarl er kalkert over mordet på Nero hos Svetonius. «Rolandskvadet» overlevde som norsk folkevise: I Telemark trodde flere at det var nordmenn som hadde jagd muslimene ut av Europa – det er jo snakk om normannere, Holger Danske og Gange-Rolv. – På gymnaset sang vi Runebergs «Athenernes sang», som egentlig er en spartansk sang av Tyrtaios. Gymlæreren mente at annen verdenskrig ble vunnet i The Battle of Britain, av Royal Norwegian Air Force – den bestod av pappagutter fra Bergen. IKassandra siterte jeg Tyrtaios: «Det er et stygt syn å se en gammel soldat / som har falt foran de unge / Med hvitt hår og skjegg har han gitt sin modige sjel til jorden / og knytter sin hånd om de blodige kjønnsdeler / Nei, det passer bedre for en helt ung mann / som ennå har ungdommens blomst i sitt yndige legeme / og som beundres av andre menn og som kvinnene har lyst på». Grekerne lette alltid gjennom sine døde etter slaget for å se om de lå på magen eller ryggen, det vil si om de hadde dødd på flukt eller i strid. Når de heltmodig falt om på ryggen, grep mennene til testiklene sine i dødsøyeblikket, som for å onanere. Det skal kvinnene ha funnet tiltrekkende. Jeg bruker dette også i Simons bok 10, 8. – I forordet til Simons bok, den siste av de tre Bibel-bøkene jeg har utgitt, skriver jeg om noen tekster jeg bygger på der, som Bhadavad Gita. Thukydid skriver tidlig iPeloponneserkrigen at han ikke vil lage et «deklamasjonsnummer for en stakket stund», men at han skriver for å vise hva som er hendt og som derfor vil hende igjen, ettersom menneskenaturen er som den er, og ikke vil forandre seg. Dette skriver jeg i Simons bok: Hensikten er å «påvise klart og entydig at det ikke fins problemer i vårt samfunn – bare personer». – Ezra Pound kaller Thukydid «verdens første journalist». – Ezra Pound tok ofte feil. Les Allan Ginsbergs intervju med Pound. Det Thukydid skriver om 3 / 9 Vagant Tidsskrift for litteratur og kritikk http://www.vagant.no pesten i Athen er anti-journalistisk. – De av oversettelsene dine som er utgitt som hele bøker, hvordan ble de påbegynt? – På et tidspunkt var jeg den tredje eller fjerde på listen over hvem man spurte hvis man ville ha oversatt krevende dramatekster fra tysk til norsk. Øverst var Inger Hagerup, så Jens Bjørneboe, deretter kanskje jeg. Skulle man oversette Goethe, gjaldt det samme, det var vel André Bjerke og oss tre. Det var ikke mange å velge i. Nynorsk hadde nok like mange. – Brechts Kalenderhistorier kom ut på Gyldendal, men ble først bestilt av Pax forlag. Da Pax startet, utga de avhandlinger fra de samfunnsvitenskaplige instituttene på Blindern eller i USA. Det var meritterende for SV-akademikere å kunne vise til en slik bokutgivelse. Bøkene var ofte opptrykk av eksamensavhandlinger. Da noen begynte å utgi lyrikk og skjønnlitteratur på Pax, var det få der som forsto at forfattere og lyrikere var fattige og ville ha betaling. Forlagene som hadde rettighetene til Brecht i Vest- og Øst-Tyskland taklet ikke Pax. Da overtok Gyldendal Brecht-utgivelsen, nærmest av høflighet mot meg – eller som taktisk utspill mot Pax. Jeg var den gang og i 25 år dessverre forfatter på Gyldendal. – Og der var det mulig å finansiere ditt oversetterarbeid også? – Selvsagt ikke. Det som skjedde den gangen var at jeg kjente en stor idiot, og den idioten het Georg Johannesen. Det tok resten av livet før jeg skjønte hvor dum han var. Men jeg skjønte det litt da jeg nærmet meg 50 år og klarte å bli ansatt i Bergen. Jeg kastet bort halve livet mitt på dikt. Folk så på meg som «lyriker». Og lyriker = idiot, mente de, og det kan jeg i grunnen godt være enig i. Dum som jeg var levde jeg i 1960-årene av å være frilansforfatter, eller av å forsøke å bli forfatter. Jeg levde på et 3-årig forfatterstipend fra 1965 til 1968, og det gjorde at jeg ble ikke voksen før jeg var over 40 år gammel. I en alder av 48 år ble jeg for første gang fast ansatt. Men det har sine fordeler å bli sent voksen, for da bli man sent gammel også, i en viss forstand.