Monolog beregnet på frua i Olsengården. God dag, og velkommen inn. Dere får gå inn i stua og sette dere. Det var koselig å få besøk, jeg er alene hjemme nå for mannen min er… (finn en grunn som er troverdig) Forslag: - Nede på folkebadet i Elvegata. (Der fikk man en tvistdott og litt grønnsåpe i resepsjonen) - På arbeide i Uldvarefabrikken, han var så heldig å få et skift der. - På besøk til broren sin på Fåberg, de har et småbruk der. - På Falkenberg for å kjøpe noe utstyr han trenger i smia. Hvor kommer dere fra? Hovedstaden kanskje? Kom dere med toget? Er det mye arbeidsledighet der dere bor? Ja, det er jo vanskelige tider, det har vel dere erfart også. Det har vært vanskelig her altså. Mange har gått uten arbeid i lange tider, og for dem som har hatt arbeide så har de opplevd at lønningen har gått nedover, og det skal jeg love at det har ikke prisene på det man skal kjøpe. Vi har klart oss på det som mannen min har tjent på å sko hester i smia her vi. Han har vært hovslager i alle år. Men i de siste årene så har det blitt mindre hest blant folk altså. Det kommer flere og flere slike automobiler. Ja, det er snart ikke en dag uten at vi ser automobil nede i gata her nå. Er det slik der dere kommer fra også? Det er så mye spetakkel med disse nymotens bilene, skremmer både unger og hester gjør de også. I og med at mannen min har mindre å gjøre som hovslager er vi så glad når de ringer fra Uldvarefabrikken (Margarinfabrikken) så mannen min kan arbeide noen skift der, for da får vi det til å gå rundt allikevel. Han tjener 11 kroner og 32 øre han på et skift i fabrikken. Det er gode penger å ta med seg. Men vi får si at vi er heldigere stilt enn mange andre for vi har dette gode huset her. Det er en gammel bygning skjønner dere, men den er godt vedlikeholdt. Huset ble flyttet inn til byen på 1860-tallet. Før det så stod det på en gård i en dal vest for Lillehammer, mellom Saksumdal og Auggedal. Jeg vet ikke hvor lenge det stod der før det ble flyttet til byen, men det er jo en tømmerbygning. Det fikk panel da det ble flyttet til byen rundt 1860. Og siden det så har det huset vært i familien til mannen min. Huset vårt er nok beder enn mange av de husene som håndverkere og fabrikksarbeidere ellers bor i. Det har vært både streiker og lockouter de siste åra, mye konflikter og bråk. Mange har gått arbeidledige så lenge at de har ikke visst annen råd enn at de har måttet gå på fattigkassa for å overleve. Det er fryktelig leit for folk vet du, men vi har heldigvis sluppet det. Det har gått på et vis. 1 Vi har jo høner og kaniner, det gir både egg og kjøtt. Hønene er så flinke, så noen ganger har jeg egg å selge også. De pengene legger jeg til side til uforutsette utgifter. Også har vi en liten kjøkkenhage, med noen bærbusker, en rabarbra, og noen bed til grønnsaker. Kål, løk, gulrøtter og kålrot har jeg i alle fall. Poteter får vi av svogeren min som bor på et småbruk i Fåberg. Også syr jeg litt for folk. Jeg har den gode gamle symaskina mi, så jeg syr litt blåtøyskjoler og slikt til vår og sommerbruk. Så tjener jeg litt på det også. Nå er det bare mannen min og jeg, ungene har flyttet hjemmefra, men det hender vi har barnebarnet på besøk. Men etter at datteren vår og svigersønnen flyttet ut har vi leiet bort et kammers og et kjøkken i 2.etg. Datteren vår og familien bodde her i nesten to år. Svigersønnen vår ble plutselig arbeidsløs, så vi visste ikke annen råd enn at de fikk flytte inn her. De brukte hele 2. etg. da. Mannen min og jeg sov på en dobbel divan i kammerset her nede vi da. Men da svigersønnen vår fikk seg arbeide igjen nede på Ringsaker her, så flyttet de ut igjen. Det var da mannen min og jeg tenkte at vi ikke behøvde å bruke hele 2.etg. selv. Vi tok i bruk soverommet vårt igjen da, men så leier vi bort resten til en ung frøken som arbeider på kontor her i byen. Så alt i alt så har det gått akkurat. Prisen går opp hele tiden, det er nesten ikke en gang jeg kommer bort til Avlangrud uten at prisene har steget igjen. Forrige dagen var jeg der borte for å kjøpe kaffe. Da hadde den steget igjen. Nå koster det 60 øre (63 øre)for en kvart kilo kaffe. Og på mandag (velg ukedag som passer for når du er der) var jeg på meieriet for å kjøpe melk. Men jeg halvblander melka altså. En liter søt melk koster altså 31 øre(26 øre) Mens skumma får du for 9 øre (8 øre). Smør kjøper jeg nesten ikke etter at margarinfabrikken kom. Margarinen får vi for nesten halve prisen. Det smaker jo ikke som smør, men det får gjøre nytten. Smøret koster 3 kroner og 60 øre (2,81) kiloen, mens margarin fikk jeg for 1krone og 74 øre (1,26) sist jeg kjøpte det. (1938-priser i kursiv, 1934-priser i parentes) Jeg holdt på med å stryke litt forkler og småting da dere kom. Jeg har fått elektrisk strykejern ser dere. Ja, jeg ville nok aldri ha kjøpt det selv, men jeg fikk det. Det var yngste datteren vår som fikk det. Hun hadde huspost i Oslo i fjor høst. Hun var hushjelp hos en familie der inne. Det var ikke så bra. Hun hadde veldig mye arbeid og dårlig betalt synes jeg. (27 kroner for hele høsten -1933-) Det var jo kost og losji da, men det var trekkfullt på rommet og maten var for en stor del sild og potet. Vi var glad for å få henne hjem til jul. Mens hun var der skulle den fine frua ha nytt strykejern, og da gav hun datteren vår sitt gamle, som hun tok med hjem til meg. Jeg er glad for strykejernet, det er mer renslig enn de gamle som jeg byttet på å ha inne på vedovnen. Det blir aldri sot på dette. Vi fikk elektrisitet her for snart tre år siden vel. Ja, Lillehammer fikk elektrisitet tidlig. Alt i 1894, men da var det stort sett til industrien og 2 kanskje de største forretningene. Men i de siste årene har flere og flere private fått strøm også. Vi bruker den stort sett til lyset vi da. Det var deilig å få ut de gamle parafinlampene. Det var mye søl og sot med dem. Men vi har jo ikke så mye strøm, det er dyrt og det er rasjonert, så jeg må jo tenke meg litt om hvordan jeg gjør ting. Jeg må stryke mens det er dagslys ute, for hvis jeg både stryker og setter på lyset i taket så begynner det å vippe. (Lyset blunker, går av og på, fordi du bruker over kvoten) Da må jeg gå rundt å slå av til jeg kommer under det som vi har tilgang på av strøm. Det er flere og flere som kjøper seg elektriske komfyrer også nå. Magasinkomfyrer. Den unge frøkna som leier i 2.etg arvet noen penger, og tror dere ikke hun kjøpte magasinkomfyr! Hun tjener riktignok mellom 90 og 100 kroner i måneden, (Til sammenligning tjente ei tjenestejente på en gard ca. kr. 30 i 1930) men hun har jo faste utgifter. Komfyren kostet 200 kroner. (Ei Singer symaskin kostet også omkring 200 kr. på den tiden) Hun må nå betale litt ekstra i husleie for at hun har elektrisk komfyr for strømmen er dyr. Det blir ikke elektrisk komfyr på kjøkkenet her nede i min tid. Jeg er så fornøyd med vedkomfyren min så. Der kan jeg bake både brød (kaku) og kaker, der koker jeg klesvasken og der koker jeg kål. (”Ertersuppe” kokt på salt skank) Også har komfyren min varmvannstank på siden, så når jeg fyller på vann der om morgenen når jeg fyrer opp, så har jeg snart varmt vann til oppvask og den slags. Men det er en moderne innretning i huset som jeg har blitt veldig glad for, - og det er telefonen. Ja, det er mye takket være den at mannen min får arbeide noen skift i fabrikken inn i mellom. Han sa det for et år siden, at vi må få telefon, så får jeg sikkert mer arbeid i industrien, sa han, for da blir det lett å få tak i meg. Og det hadde han nok rett i. Så den telefonen har skaffet han mer arbeid på en måte. Foreløpig er vi det eneste privathuset i denne enden av gata som har telefon. Så det hender jo rett som det er at noen kommer for å låne telefonen da. Hvis de skal ringe lokalt så tar jeg 5 øre for lånet jeg. Men det er jo ikke bare vi her i gata som har unger eller andre slektninger litt langt unna, så det hender folk ringer helt til Elverum eller Hamar, og da må de ringe riks. Da må de bestille den samtalen på sentralen da vet du, også går det jo ofte en halvtime og tre kvarter fra dem bestiller den til den kommer. Så da blir det en kaffekopp ved kjøkkenbordet mens de venter.