At War With Self - Act Of God Musikk uten grenser fra Glenn Snelwar og hans At War With Self fordi her er det en sjangerforrakt som er forbilledlig! Her finner vi i den musikalske miksen elementer av både funk, grunge, psykedelia, industrial, metall, prog og klassisk. I seg selv er selvsagt ikke en slik blanding noen garanti for bra musikk, og faren for et sabla søl er så absolutt tilstede. Søl blir det definitivt ikke her, og årsaken er at maestro Glenn Snelwar svinger taktstokken og har full musikalsk kontroll, og øser ut av sine tilsynelatende utømmelige kilder av pur musikalitet og talent. Når så musikken også forettes med hjerte og følgelig stor innlevelse og låtmaterialet er jevnt over meget bra smidd og det er flust opp med kreative ideer, da er det kort vei til hva vi definerer som virkelig god musikk. Omtalte Snelwar er forøvrig kjent fra den fine debuten til Gordian Knot i 1999 og ypperlig gitarspilling. Her er han ute med skive nummer to under At War With Self konseptet som varer så lenge som femtiseks minutter. For å få dette prosjektet vel i havn trenger selv en kapasitet som Snelwar en musikalsk håndstrekning. Her heter hjelpen i hovedsak Damon Trotta, og han bidrar i rimelig stor grad til at denne skiva blir så vellykket. Trotta er så vidt vi kan skjønne en gammel barndomsvenn, og vel så viktig er at den musikalske kjemien mellom Snelawar og Trotta er noe ”Act Of God” nyter godt av. Vi får en positiv galskap og en intensitet som bare kan komme fra det å spille hverandre gode og åpenbart ha det gøy sammen. Vi skal heller ikke undervurdere det faktum at ”Act Of God” i motsetning til debuten har vokal som jo utvilsomt forandrer musikken radikalt for mange lyttere. Uansett så er ”Act Of God” ei skive som er både løssluppen og strukturert og faktisk tidvis fremkaller herlige frysninger på ryggen! Den musikalske kraften og det underfundige og kreative bidrar til denne gode følelsen, men også albumets nerve og tilstedeværelse er svært viktige ingredienser. Lyrikken er også høyst oppegående og på for eksempel ”911” referer selvsagt til det groteske og skammelige angrepet på World Trade Center i 2001. Musikken fanger formidabelt opp det spekteret av følelser 9/11 gestaltet, og bygger seg formidabelt opp fra akustisk gitar til brennhete riff for så å tone ned til der det hele startet. Tittellåten sitt musikalske sortiment inneholder også Snelwar sin subtil akustiske gitarspilling, men tar en 180 graders sving og gir oss rimelig slemme musikalske landskap stenket med arabiske vibber, som er en perfekt avslutning før neste låt, som er omtalte 911. Låtene på den skiva er ofte mangefaset, men er alle utstyrt med stor egenart og flust med skjel og innovative ingredienser. Mye her handler om å formidle følelser og stemninger, og i så måte lykkes Snelwar og Trotta til tusen.Det er bare hør på låter som ”No Place” og ” Ursa Minor” og dette blir klinkende klart! ”Acts Of God” er ei skive som gir oss mange fine musikalske øyeblikk, og bør være skreddersydd for de som liker progmetall og da de får alt de kan drømme om på ei svært variert, intelligent, dynamisk og finurlig skive. www.glennsnelwar.com www.myspace.com/glennsnelwaratwarwithself 1. Acts of God 2. 911 3. Threads 4. Ursa Minor 5. End in Blue 6. Martyr 7. No Place 8. Choke Loud 9. Refugee Glenn Snelwar – Akustiske og elektriske gitarer, mandoliner og synther Damon Trotta - Bass, vokal, E-bow, didgeridoo (stor fløyte av bambusrør) og programmering Mark Sunshine - Vokal Manfred Dikkers - Trommer Steve Decker - Trommer Dave Archer - Synther James Von Buelow – Gitarer og programmering Marching Mind – Marching Mind Disse musikerne har sitt eget konsept som de kaller Grog og det er forenklet forklart en rendyrking av grønsjen rå stemninger, attityden fra metall og det mer subtile og følsomme fra prog! Grog er altså ikke noen ny sjanger men å betrakte som et konsept hvor musikken i høy grad konverserer med lytteren, og litt pompøst sagt er en slags mental hygiene i en musikalsk forkledning. Marcing Mind kommer fra Vancover i British Columbia i Canada og hadde sin spede start i 2005. En start som relaterte seg til fin musikalsk og menneskelig kjemi mellom vokalist og brettist Jeremy Tardiff og gitarist Chris Neal. Disse to ”fant hverandre” i jammingens forunderlige verden, og veien til Grog konseptet var rimelig kjapp. Et konsept som gir mye glede og hygge til musikerne i Marching Mind som synes de spiller den musikken som er optimal for øyeblikket. En musikk som er full av energi men også melodisk, røff men følsom, storstilt med også jordnær! ”My New Enemy Helcion” klokker inn på femtito minutter, og er en ganske så spennende musikalsk reise som gir oss mye av det bandet ifølge menyen skal levere. Det er flust med kontraster og musikken har mange fine øyeblikk og variasjonen er jammen ikke dum den. Forbildene til Marching Mind er mange og vi kan nevne noen, Zamfir, Pearl Jam, Gentle Giant, Primus, Voivod, Genesis, Thelious Monk, J.S. Bach, King`s X, Rush, Nomeansno og Camel. Vel så viktig er det at bandet åpenbart trives med musikken de forretter og har tydeligvis masse spilleglede. Dette gir oss sammen med gode låter og fet stemning er meget fin debut. En debut hvor låtene er dyktig arrangert og gjennomkomponert, og hvor balansen mellom vokal partiene og velklingende og heftige instrumentalpartier er meget bra. De stemningsmessige uttrykkene står formelig i kø, og det er stadig noe nytt spennende som dukker opp selv om ikke alt trigger like mye hele tiden så er det mangt og meget som selv den mest bornerte musikkelsker vil ha glede av på denne skiva. Vi synes at Marching Mind er på sitt aller beste når de har sine ekskursjoner hvor det progressive vektlegges i forskjellig grad, men ser likevel at musikken konseptet Grog leverer er både seriøst, spenstig og finurlig at vi i høy grad gir dette verket vår fulle tilslutning. ”My New Enemy Helicon” er ei absolutt oppløftende skive som har nok originalitet, musikalitet og substans til at vi er fornøyd. www.myspace.com/marchingmind 1. Data Complex 2. The Way Out 3. Forgotten Face 4. Mission 5. Shattered Helm 6. The Harbinger 7. Placid Ascension (The Tower: Part 1) 8. Temporary State of Balance (The Tower: Part 2) 9. Luminous Descent (The Tower: Part 3) 10. Awakening Jeremy Tardif – Vokal og keyboards Will Goodall - Bass Sebastien Leger - Trommer Chris Neal - Gitarer At War With Self - A Familar Path Teknisk/ ekstrem progmetall kategoriseres At War With Self hos Prog Archieves, men det er jo i beste fall overforenklet! Helt sant er det derimot at ” A Familiar Path” er bandets tredje album, og at vi nok en gang kan lytte til at Glen Snelwar sin musikk faktisk er bedre enn forrige verk som likevel var meget bra! På dette verket er det en musikk som er full av overraskelser i en intelligent tapning med både aggresjon og mer tenksomme øyeblikk nennsomt fordelt utover på skiva. Akkurat denne bruken av kontraster er så smakfullt utført og er en viktig årsak til at At War With Self skiller seg ut i en musikkverden full av etterapere og kopister. Monsterriff med muskler som strutter og vare og til dels skjøre og skjønne musikalske øyeblikk forrettes og kombineres med den største naturlighet. Låtene er også jevnt over svært gode og musikerne er jo en fryd å høre på. Med seg denne gang, som på forrige album, har Snelwar den svært dyktige trommeslageren og perkusjonisten nederlandske Manfred Dikkers, som til daglig spiller i blant annet ATM Project og Kolios Project. Dikkers bidrar i høy grad på denne skiva med sin distinkte, intelligente og komplette tromming. Med en slik rytmisk mester med på laget kan virkelig Glen Snlewar tillate seg å leke seg med diverse instrumenter. En ”lek” som er finurlig utført på alt han trakterer, og hvor hans meget betydelig evner som gitarist høres på forbilledlig vis, alltid smakfullt forrettet, og med blant annet et vel av herlige akustiske toner. Det blir aldri kjedelig med At War With Self, men tvert om en svært underholdende og variert musikalsk reise hvor det er mye kompleksitet som likevel er forbausende og behagelig tilgjengelig. Et eksempel på dette er tittelsporet som er en perle av en ambisiøs låt på nesten ti minutter hvor talentet til Snelwar virkelig blomstrer med flust av gode ideer som dras trygt i havn. Låten er også den første med vokal og har en noe mykere teint enn det øvrige sortimentet og en melodisk helnings som vi liker meget godt. Ellers er denne skiva ganske hardt legert, og er nok At War With Self sin mest aggressive så langt, men det fungerer til tusen. Fungerer gjør følgelig fortsatt grunntanken til At War With Self som med en metafor fra matlagningen kan si at musikkener en subtil klassisk gitarspilling på en seng av progmetall og pyntet med kløktige musikalske ideer som fungerer! Vi kan også si at her får vi King Crimson estetikk og aggresjon som møter Steve Howe og Steve Hackett gitarer i pur spilleglede og musikalsk nytelse kanskje er en passende beskrivelse for forholdsvis mye av musikken på denne skiva. Ei skiva som har den flotte evnen at skulle noe ikke være 100 % optimalt for lytteren, så lurer det garantert noe nytt og spennende på neste musikkparti. Musikalsk variasjon, talent og kreativitet er noe som aldri må undervurderes. Skivas andre låt med vokal er ”Ourselves” hvor vi til og med får en vokalduell mellom Glen og Maggie Snelwar. På denne fine låten ”Ourselves” viser Snelwar at han virkelig også behersker keyboard, i en låt med heftig elektrisk gitar i arpeggiomodus.