Statsminister Kjell Magne Bondevik 12

REGJERINGENS NASJONALE DIALOGKONFERANSE

21. august 2002

Teknisk tilrettelegger: Norges Røde Kors

INNHOLD

Program 3

Forord ved statsråd Erna Solberg 4

Sammendrag 5

Statsminister Kjell Magne Bondevik 12

Statsråd Erna Solberg 15

Loveleen Kumar 22

Shaghayegh Razavinik 24

Arbeidsgruppe 1 – Skole 27

Arbeidsgruppe 2A – Ungdom 44

Arbeidsgruppe 2B – Ungdom 57

Arbeidsgruppe 3 – Religion 70

Arbeidsgruppe 4 – Levekår og diskriminering 84

Arbeidsgruppe 5A – Arbeid og utdanning 98

Arbeidsgruppe 5B – Arbeid og utdanning 112

Arbeidsgruppe 6 – Medias rolle i integreringsprosessen 125

Professor Berthold Grünfeld 138

Jan Egeland, generalsekretær Norges Røde Kors 139

Referenter 140

Deltakerliste 141

REGJERINGENS NASJONALE DIALOGKONFERANSE

FOR BEDRE INTEGRERING

21 AUGUST 2002

NORGES RØDE KORS KONFERANSESENTER

HAUSMANNSGT. 7

HENRI DUNANT SALEN

PROGRAM FOR DAGEN

Klokken 09.00 Musikk innslag ved Lakkegata skolekorps. Velkomsthilsen ved Thorvald Stoltenberg, president i Norges Røde Kors,. Åpningsforedrag ved Statsminister Kjell Magne Bondevik Åpningsforedrag ved statsråd Erna Solberg. Foredrag ved konsulent Loveleen Kumar. Foredrag ved konsulent Shaghayegh Razavinik (Oslo Røde Kors). Orientering om dagen ved prosjektleder Alfredo Zamudio (Norges Røde Kors). Arbeidsgrupper fra 10.40 – 12.30 (lunsj) 13.30 – 15.15. Plenumsforedrag ved Dr.med Berthold Grünfeld Avslutningshilsen ved Jan Egeland, generalsekretær i Norges Røde Kors, Avslutning kl. 16.00.

Jeg vil på vegne av Regjeringen takke alle som deltok på Regjeringens nasjonale dialogkonferanse den 21 august 2002. Det var en stor glede for meg å se at så mange ulike parter var representert på konferansen. I denne rapporten kan vi se at det kom frem mange ulike synspunkter og innspill, som vi i Regjeringen vil ta med oss videre. Jeg håper også at andre vil bruke rapporten, og bli inspirert til videre dialog og samarbeid.

Med vennlig hilsen,

Erna Solberg (sign.)

REGJERINGENS DIALOGKONFERANSE 21 AUGUST 2002

SAMMENDRAG

Regjeringens nasjonale dialogkonferanse ble avholdt 21.august 2002 i Oslo. Regjeringen tok initiativ til konferansen for å styrke dialogen mellom ulike etniske og religiøse minoriteter og majoriteten, og for å utveksle meninger og erfaringer på bakgrunn av møter mellom ulike kulturer. Det var et mål for regjeringen at deltagelsen på konferansen skulle være bred, og blant deltakerne var representanter for ulike trossamfunn og innvandrerorganisasjoner, forvaltning, media, ungdomsmiljøer, politiske partier og offentlige myndigheter fra hele landet. Konferansen ble åpnet av statsminister Kjell Magne Bondevik. Kommunal- og regionalminister Erna Solberg holdt innlegg i plenum, sammen med Lovleen Kumar og Shaghayegh Razavinik, mens Berthold Grünfeld og Jan Egeland avsluttet konferansen i plenum. Hoveddelen av konferansen foregikk i arbeidsgrupper med ulike temaer. Denne formen ble valgt for å tilrettelegge for reell dialog og samtale. Temaene for arbeidsgruppene var skole, ungdom, religion, levekår og diskriminering, arbeid og utdanning og medias rolle i integreringen. Hver arbeidsgruppe hadde to innledere, en representant for regjeringen og en innleder med innvandrerbakgrunn. Under følger et sammendrag av hovedmomenter fra diskusjonene i de ulike arbeidsgruppene.

Gruppe 1 – Skole

Innledere: Statssekretær Helge Ole Bergesen, Utdannings- og forskningsdepartementet og høyskolelektor Kobla Agbota.

Mange var opptatt av morsmålsopplæring, og mente at dette ikke går på bekostning av norskopplæring. Morsmålsundervisning kan føre til at barna klarer seg bedre på skolen. Skoler med et aktivt morsmålsundervisningstilbud, som f. eks Tøyen skole, har positive erfaringer. Morsmålsopplæring bør foregå før eller etter skolen, slik at ikke barn tas ut av andre fag som gym og musikk. Det bør også legges bedre til rette for at minoritetsspråklige barn får tilbud om barnehage før de begynner på skolen.

Barn som ikke behersker norsk bør få tilbud om innføringsklasse. Eldre barn som er svake i norsk etter et år med innføringsklasse, bør få ytterligere oppfølging, ikke bare plasseres i ordinære klasser. Såkalte lærevansker kan være språkvansker. Det hender også at atferdproblemer forklares som kulturproblemer Innvandrerforeldre bør få en innføring i hvordan norsk skole fungerer, og hva som forventes av foreldrene. Dette kan skje gjennom kurs, fadderordninger hvor aktive foreldre trekker med andre, eller gjennom brosjyrer oversatt til flere språk. Det er særlig viktig at innvandrerforeldre får slik informasjon ved skolestart. Det kan f. eks arrangeres egne foreldremøter på minoritetsspråk. Det bør også understrekes at deltakelse i fritidsaktiviteter er viktig for barnas språkutvikling. Her bør foreldrene trekkes med. Leksehjelpsstasjoner og nærmiljøsentre kan også bidra til å involvere foreldre og frivillige. Skolen kan gjøres mer flerkulturell, f. eks ved at en leser eventyr fra flere kulturer, feirer alle nasjonaldager og lærer barna å si ”hei” på språkene som er representert i klassen osv. Innvandrerforeldre bør informeres om at man ikke blir kristen av å lage julekurver eller tegne kyllinger til påske, men at dette er en del av norsk kultur. Lærere med minoritetsbakgrunn må bli flere og mer synlige, og i forhold til dette er det viktig med godkjenning av lærerutdanning fra andre land og tilleggsutdanning for assistenter.

Gruppe 2a – Ungdom

Innledere: Barne- og familieminister Laila Dåvøy og Asta Besingye Lydersen, Afrikan Youth in Norway.

Ungdomsorganisasjoner er viktige for å bekjempe kriminalitet. Problemet for mange organisasjoner er manglende støtte til drift og leie av lokaler. Dette gjør ungdomsorganisasjoner avhengige av kirke og moske. Det er ikke noen motsetning mellom å delta i egne minoritetsorganisasjoner og å delta i det norske samfunnet. Det er en del av identiteten å være minoritet, og dette må tas vare på om en skal unngå assimilering. Mange ”norske” organisasjoner er dyre å delta i. Vi trenger også større toleranse for forskjellighet i det offentlige rom. Utestenging og diskriminering kan føre til kriminalitet. Noen unge søker aksept gjennom materielle ting som klær, biler etc. A- og B-gjengen ble nærmest framstilt som helter i media. 6

Når lite gjøres for å bekjempe diskriminering, mister de unge respekt for politiet. Barn som vokser opp i en annen kultur enn foreldrenes har kompetanse og ressurser som dessverre er lite etterspurt. Begrepet 2. generasjonsinnvandrer er ekskluderende. Det er også feil at barn født i Norge får norsk som andre språk. Klasser deles i to på etnisk grunnlag, og de med norsk som andre språk får et svakere vitnemål. Språk er nøkkelen til integrering. Eldre barn og ungdom som kommer til Norge får ni måneder i mottaksklasse før de går inn i ordinære klasser. Mange fra f. eks Somalia er analfabeter og klarer ikke henge med i ordinære klasser hvor oppfølgingen er for dårlig. Det går utover selvtillit, mange dropper ut og tiltrekkes av miljøer hvor de kan hevde seg. Når ting skjærer seg er hjelpeapparatet altfor segmentert. Foreldres språkkompetanse er også viktig. Det er behov for norskopplæring som kan kombineres med små barn.

Gruppe 2b – Ungdom

Innledere: Justisminister Odd Einar Dørum og Marco Elsafadi, New Page Norge.

Mange lærere forventer mindre av minoritetsbarn, og på ungdomsskolen anbefales de gjerne å ta yrkesutdanning. Problemet er ikke manglende evner, men at det å lære språk og å forstå en annen kulturell kontekst enn det som gjelder hjemme, krever tid og hardt arbeid. Mange barn og unge sviktes både hjemme og på skolen. Årsaken til at de kjører seg fast er mangel på ros, kjærlighet, mestring, og det å bli sett som den man er. De har behov for nettverk som kan bidra til å bygge selvtillit. I noen kulturer oppdras barn til lydighet heller enn til å ta ansvar. Det er viktig å bruke personer som kjenner både den norske kulturen og minoritetskulturen som brobyggere. Myndighetene utnytter ikke ressursene som finnes i innvandrermiljøene når gode tiltak ikke får støtte. Minoritetsorganisasjoner sliter også mer enn ”norske” organisasjoner, fordi de ikke har det samme nettverket. I forhold til å bekjempe tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er det viktig å gå fram med respekt. Det blir feil når f. eks bare somaliske jenter tas ut av klasserommet midt i timen. En bør også jobbe på flere plan. Det er et problem at media gjør ulike stemmer til konkurrenter.

Gruppe 3 – Religion

Innledere: Statssekretær Berit Øksnes Gjerløw, Kulturdepartementet og Imran Shahid, Islamsk kultursenter.

Det må stilles krav om norsk- og samfunnskunnskaper for religiøse ledere, og staten bør sørge for en form for kvalitetssikring av imamer. Mange imamer har bare religiøs utdanning, og mangler generell utdanning og samfunnskunnskap. Staten kan også stille krav om mer demokratiske styrer i moskeene. I dag er det slik at unge og kvinner i liten grad slipper til, og det er vanskelig for folk i menigheten å gå imot det imamen sier. Det er ikke riktig å gi religiøse ledere ansvar for integrering av medlemmene av menigheten. Å legge dette ansvaret på dem betyr også å gi dem for mye makt. Det er viktig å bygge ned fiendebilder vi har av hverandre. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, hvor de ti største religiøse gruppene deltar, er et positivt initiativ. Dialog er en prosess og ikke å rope høyt. Det handler om respekt og imøtekommenhet, men ikke enighet. Det er imidlertid et problem at det bare er de moderate som er interessert i dialog.

Gruppe 4 – Levekår og diskriminering

Innledere: Sosialminister Ingjerd Schou og Dilek Ayham, Tyrkisk ungdomsforbund.

I innledningen ble det stilt spørsmål ved om vi nå etter mange år med innvandring burde bruke begrepet ”minoritetspolitikk”, istedenfor å snakke om innvandringspolitikk. Det var bred enighet i gruppen om at organiseringen av integreringspolitikken er avgjørende for hvordan minoriteters levekår faller ut. Det var imidlertid uenighet om hvordan myndighetene bør organisere seg. Alternativene som ble skissert var sektoransvar, egen integreringsminister og sektoransvar med en ansvarlig statsråd. Det var også bred enighet i gruppen om at organisasjonslivet er viktig for en god integrering. Det ble slått fast at det er behov for større overbygninger/ paraplyorganisasjoner, som kan gi mer enhetlig innspill fra minoritetsgrupper til myndighetene. Andre momenter som ble diskutert var forholdet mellom individtilnærming og gruppeorientering, både i politikken, i media og i forskningen. Gruppeorientering kan lett 8

oppfattes som stigmatiserende og diskriminerende, mens man samtidig går glipp av viktige utviklingstrekk hvis man kun fokuserer på individet. Møtet mellom det norske samfunn og nyankomne ble også trukket frem som svært viktig. Enkelte av deltakerne hevdet at nyankomne blir fratatt ansvar for sitt eget liv, noe som bidrar til passivisering. Dette fører igjen til lite deltakelse i storsamfunnet på ulike områder. Samtidig ble det påpekt at det må skilles mellom nyankomne og etablerte innvandrere i både debatt og i praktisk politikk. Dialog mellom myndigheter og innvandrergrupper på sentralt og lokalt nivå ble fremholdt som en riktig vei å gå. Regjeringen og deltakerne fikk ros for å sette av tid og ressurser til en slik konferanse.

Gruppe 5a – Arbeid og utdanning

Innledere: Statssekretær Kristin Ørmen Johnsen, Kommunal- og regionaldepartementet og Kamil Azhar, leder i Norsk Studentunion.

Det var stor enighet i gruppen at deltakelse i arbeidslivet er svært viktig, både for barna, utvikling av språk og for egen selvfølelse. Godkjenningsordninger av utenlandsk utdanning og strenge krav i forhold til enkelte yrker, ble trukket frem av flere som årsaker til arbeidsledighet eller til at folk ikke får arbeid de er kvalifiserte for. Arbeidsledige foreldre eller det at foreldre ikke har jobber i samsvar med kvalifikasjoner, virker demotiverende for unge. Dette er en av grunnene til at minoritetsungdom ikke tar høyere utdanning. Det er viktig å motivere og informere om de mulighetene som finnes for å sikre slik rekruttering, for eksempel ved informasjonskampanjer og seminarer rettet mot ungdom med innvandrerbakgrunn. Det ble av enkelte påpekt at Aetat må være mer bevisst det arbeidet etaten gjør i forhold til å hjelpe folk til arbeid, og at etaten er for lite fleksibel. Det ble også nevnt at skolene selv må ta ansvar for sine elever med innvandrerbakgrunn, og ikke anse det som ”innvandringsmyndighetenes” ansvar. Også kommunene må være bevisste og tilrettelegge sine offentlige tjenester og rekruttere personer med innvandrerbakgrunn til kommunal sektor. Gruppen diskuterte forholdet mellom tvang og frivillighet i forhold til norskopplæring, og her var det delte meninger. Derimot var det stor enighet om at individuell tilnærming er svært viktig når det gjelder rekruttering til arbeidslivet og til utdanningssystemet. Det var også stor enighet 9

om at systemene og reglene må være romslige slik at de store forskjellene blant menneskene i Norge får plass og blir imøtekommet på en god måte.

Gruppe 5b – Arbeid og utdanning

Innledere: Statssekretær Lars Arne Ryssdal, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Yusuf Warsame, sivilarkitekt.

Gruppen diskuterte ulike årsaker og tilnærminger til hvordan vi kan få bukt med høy arbeidsledighet blant personer med innvandrerbakgrunn. Forklaringer på arbeidsledigheten som ble nevnt av deltakerne i gruppen var ”fear of the unknown”, altså arbeidsgiveres fordommer, manglende godkjenning av realkompetanse, det at skolene ikke er flinke nok til å motivere elever som tilhører minoriteter, og at arbeidstakerorganisasjoner ikke har gjort nok. Det ble også trukket frem at mange har dårlige erfaringer med Aetat, at det er for lite midler i etaten, og at det er koordineringsproblemer mellom Aetat og andre relevante etater og kommuner. Språkkrav om både bokmål og nynorsk til enkelte jobber ble trukket frem som et eksempel på en unødvendig hindring for deltakelse i arbeidslivet. Samtidig som dette språkkravet finnes, blir elever med innvandrerbakgrunn fritatt fra nynorsk på skolen. En rekke forslag til tiltak og løsninger ble nevnt i gruppen; noen trakk frem kvotering som et svært viktig virkemiddel, andre viste til tiltak rettet mot arbeidsgivere som fadderordninger og holdningsskapende arbeid, bedre koordinering mellom offentlige etater, bedre organisering av skolehverdagen, som at elever med innvandrerbakgrunn ikke blir plassert i klasser uten etniske norske elever, og bedre kvalifiseringsarbeid. Det ble også nevnt at det må skilles mellom nyankomne innvandrere og barn med innvandrerbakgrunn som er født og oppvokst i Norge. Arbeidsledigheten rammer begge gruppene, men tiltakene for å bedre situasjonen må være forskjellige for disse ulike gruppene.

Gruppe 6 – Medias rolle i integreringsprosessen

Innledere: Redaktør Harald Stanghelle, Aftenposten, og journalist Hong Pham, Dagsavisen.

Kritikk ble rettet mot media fra flere deltakere i gruppen: media tabloidiserer, mangler nyanseringer, tar sitater og saker ut av sammenheng slik at mange blir utrygge og ikke tør å uttale seg eller å ta opp reelle problemer i sine miljøer. Det ble hevdet at media skaper medieofre. Videre ble det hevdet at journalister har for lite kunnskaper og ydmykhet om saker de skriver om, og at de for sjelden presenterer hele bilder og sammenhenger. Media bidrar ikke til å synliggjøre det positive i innvandrermiljøer. Det ble også bemerket at ordet ”innvandrerproblem” er et svært farlig ord, da det bidrar til at man oppfatter innvandrere som et problem. Gruppen diskuterte ”bisetningsjournalistikk” - det at en persons etniske eller nasjonale bakgrunn blir nevnt som en bisetning ved presentasjon av særlig negative saker. Det var ulike meninger om dette i gruppen. Det ble også trukket frem at ved å si eksplisitt hvilke grupper en snakker om når en fokuserer på enkelte problemer, unngår man generaliseringer og oppfatninger av at alle innvandrere har de samme problemene. Samtidig kan slike spesifiseringer være svært stigmatiserende for medlemmer i den gruppen det gjelder. Oppfordringen fra journalister i gruppen var at organisasjoner og enkeltpersoner må forstå media, og bruke mediene til å få frem synspunkter. En deltaker nevnte at politikere med innvandrerbakgrunn kun ble kontaktet for uttalelser om saker som omhandler innvandrere. Svar til dette var at det går an å stille krav til journalister, og for eksempel avise journalisten. Det ble også anført at vinkling av historier har stor betydning for å bryte ned fordommer; noen mente at ”normaliseringshistorier” av innvandrere bidro til dette, mens andre mente at dette også kunne bidra til ”eksotifisering”. Shabana - debatten, som gikk i de riksdekkende avisene på slutten av sommeren ble trukket frem av flere i gruppen som en positiv debatt, ved at mange personer med innvandrerbakgrunn har deltatt, og på denne måten gitt et nyansert bilde av minoritetsbefolkningen.

STATSMINISTER KJELL MAGNE BONDEVIK

Kjære alle sammen, Det er en glede for meg å se at det er så mange ulike grupper og miljøer som er opptatt av hvordan vi kan skape et best mulig flerkulturelt Norge, og som er opptatt av dialog. Ekte samtaler kan gi løsninger til beste for alle.

I Sem-erklæringen, som danner basis for denne regjeringen, heter det at alle mennesker skal respekteres og behandles som likeverdige. Vi ønsker å ivareta respekten for menneskeverdet i vid forstand. Respekt og toleranse er grunnleggende for et demokrati. Vi vil aktivt verne om ytringsfrihet, politisk frihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet. På tross av disse gode målsettingene, forekommer det diskriminering her i landet på viktige områder. Det være seg arbeidsmarked, boligmarked og arenaer som gir politisk innflytelse. Verst er det når diskriminering rammer barn, de aller svakeste. De siste månedene har jødiske barn her i landet blitt grovt trakassert på grunn av situasjonen i Midtøsten. Slike forhold kan vi ikke tåle. Regjeringen har gjennom tilslutning til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner forpliktet seg til å motarbeide rasisme og diskriminering og til å arbeide for like muligheter for alle. Dette gjelder for kvinner på lik linje med menn, uavhengig av religion og kulturell bakgrunn.

Jeg er statsminister for alle Norges innbyggere, og regjeringen er en regjering for alle nordmenn. Problemer som angår enkelte grupper i særlig grad, som for eksempel tvangsekteskap, angår alle nordmenn. Det mangfoldet vi ser i Norge i dag, med flere språk, religioner og levemåter, kan på sitt beste ruste oss til å møte vår tids problemer på en bedre måte, både nasjonalt og internasjonalt. Et slikt mangfold gir oss et variert erfarings- og kunnskapsgrunnlag. Det kan også stimulere til mer kunnskap og større skaperkraft. Barn og unge i dag lærer tidlig å omgås folk med ulik bakgrunn, noe som er en viktig skole i toleranse. Det å lære å tåle at noen har et helt annet standpunkt enn en selv. Slik læring kan være en prøvelse. Forskjeller i verdier, tradisjoner eller levemåter skaper lett konflikter. Og virkelig alvorlig er det når noen ønsker å utnytte det åpne tolerante samfunn til å skape diktatur, meningstvang og konflikter. Menneskerettigheter og demokratiske idealer må ikke settes til side i dialogarbeidet. Der går det faktisk en grense.

God integreringspolitikk forutsetter grenser og er en gjensidig prosess med innsats fra oss i landets ledelse, fra den norske befolkningen og fra nye landsmenn. Majoritetsbefolkningen må tilpasse seg og ta godt imot de nye befolkningsgrupper som av ulike grunner bosetter seg i Norge. Flyktninger og innvandrere har ressurser og kvalifikasjoner som det norske samfunn har bruk for. Vi må også unngå for store forskjeller på folk, det skaper konflikter. Innvandrere må dessuten bli vurdert som enkeltindivider, og ikke bare som medlemmer av en identitetsløs masse av mennesker. Ofte er det slik at når en person med innvandrerbakgrunn begår et lovbrudd, blir hele gruppen stilt til ansvar, mens når en etnisk nordmann gjør det samme, blir det betraktet som en enkelthendelse. Vi har alle et ansvar for å bekjempe fordommer som bidrar til å mistenkeliggjøre hele grupper på grunn av religiøs tilknytning, hudfarge eller etnisk opprinnelse.

En vellykket integrering er også avhengig av at den enkelte innvandrer tar ansvar for å ta del i samfunnet og bli kjent med norske samfunnsforhold. Som et minimum ønsker vi respekt for norsk lov. De som bosetter seg i Norge må dessuten lære norsk språk. For å kunne være en god støtte for sine barn må innvandrerforeldre også engasjere seg i barnas skolehverdag, og ta del i den virkeligheten barna opplever utenfor hjemmet.

Integrering tar tid, det gjelder å ikke miste motet. Vi må heller ikke falle for fristelsen til enkle og kortsiktige løsninger, men satse på tålmodighet, åpenhet og vilje. Jeg håper og tror dagens dialogkonferanse er et bidrag i denne prosessen. I dialogen kan man redegjøre for sitt syn, men like viktig er det å lytte til den andre. Vi i regjeringen ønsker også å lytte. Mange av dere som er her i dag har helt sikkert erfaringer og tanker som vi kan ta med oss i det videre arbeidet. Vi ønsker jevnlig kontakt med ulike innvandrerorganisasjoner, ikke minst fordi de når ut til deler av befolkningen som myndighetene har vanskeligere for å nå. Denne regjeringen vil dessuten hegne om frivillige organisasjoner. Der finnes skaperkraft og dialog, der finner vi viktige samtalepartnere. Særlig vil vi lytte til ungdom med innvandrerbakgrunn, fordi mange opplever å være i et spenningsforhold mellom det norske storsamfunnet og foreldrenes kulturelle bakgrunn. Dette kan være tøft. Samtidig ser vi at flere unge med foreldre fra et annet land fungerer som brobyggere og ressurspersoner, nettopp fordi de har så god kjennskap til flere kulturer. Dette arbeidet kan ikke undervurderes.

Jeg er glad for å se så mange fra den unge generasjonen her i dag. Skal vi greie å skape et godt samfunn kreves det dialog og samarbeid på tvers av tro og kultur, og på tvers av generasjoner og kjønn.

Denne konferansen ønsker å styrke dialogene og danne grunnlag for konstruktivt samarbeid mellom innvandrerorganisasjoner, trossamfunn og lokale og sentrale myndigheter. Konferansen burde også styrke integreringen. Det krever åpenhet og løsningsorientering. Det krever ekte toleranse.

Lykke til med konferansen, alle sammen. Nå gir jeg ordet til kollega og kommunal- og regionalminister Erna Solberg. Takk.

STATSRÅD ERNA SOLBERG

Kjære forsamling Innvandring og integreringsdebatt er vanskelig og følsom. Enkelt saker blir til generaliseringer, verden tegnes i svart og hvitt . Merkelapper settes på standpunkt og mange følelser kommer i kok. Siden januar/februar i år har mange følelser vært i kok i diskusjonen om integrering og om utfordringer i et flerkulturelt samfunn. Jeg har hørt mange sterke historier om opplevelser av diskriminering av norsk ungdom med utenlandsk bakgrunn, om mislykkede, men velmente integreringstiltak, tøffe historier om familieovergrep overfor ungdommer og kvinners grunnleggende rettigheter i det norske samfunn. Men også hvor lett slike sterke debatter skaper nye ”ofre” gjennom stigmatisering.

Tanken om en nasjonal dialogkonferanse som skulle ha fokus på de ulike sidene av å få et fungerende flerkulturelt Norge ble født av denne debatten. Fordi integrering er en tosidig prosess. Det dreier seg om det norske samfunnets mottagelighet, åpenhet og vilje til å gi reelt samme muligheter i vårt samfunn, og det dreier seg om at å bo i Norge for personer fra andre land og kulturer er lengre flytting en den rent fysiske, man har flyttet til en annen kultur, ett annet livsmønster og dermed andre utfordringer. De møtes ikke med å lukke seg inne. Åpenhet og toleranse må være toveis hvis vi skal sammen gjøre en bedre integreringsjobb i Norge. en vellykket integrering er ikke minst avhengig av at den enkelte innvandrer tar ansvar for aktivt å ta del i det norske samfunnet. Derfor må vi ha dialog og samtale om de åpenbare integreringsproblemer arbeid og utdanning som er grunnlaget for å kunne klare seg selv og som det ofte er lette å ha en politisk diskusjon om. Men vi kan ikke stoppe med det for vi trenger å og diskutere de vanskelige og følsomme tema som knytter seg til familie, likestilling, forholdet foreldre/barn. Vi er opptatt av at ulike stemmer innen minoritetsgrupper blir hørt og at ulike grupper får mulighet til å komme frem med sine oppfatninger av hvilke problemer og utfordringer vi må ta fatt i når det gjelder å skape et godt samfunn for alle.

Vi er også nå kommet til det stadiet i integreringsarbeidet, at det også blir viktigere å være mer spesifikk og ikke generelle. Gjennomsnittsnordmannen finnes ikke, annet

som en parodi. Gjennomsnittsinnvandreren eller ”standardinnvandrer” blir en ennå større parodi. Vi er nødt til å se at det er forskjell på folk fordi folk er forskjellig.

Vi har kalt dette en nasjonal dialogkonferanse .Jeg ser dialog som et middel til å komme frem til forståelse og løsninger, ved at det gir oss kunnskap og innsikt i andres tenkemåter. Derfor er dialog den rette veien å gå for å starte prosesser som kan få til endring, men jeg vil aldri underkjenne at en sterk provokasjon som et viktig grunnlag for endringsprosesser . Dialog betyr ikke at vi skal skape konsensus eller enighet , men at vi skal skape innsikt og kunnskap. Konferansen er nasjonal fordi vi har befolkning med utenlandsk bakgrunn i hele landet og vi har integreringsutfordringer i alle deler av landet. Vi har invitert beslutningstaker og ”maktpersoner” både med integrering som arbeidsfelt og de som bare har godt av for en gang skyld å høre også denne delen av samfunnsutfordringene. Vi skal snart gå til de ulike arbeidsgruppene. Vi har valgt denne formen på konferansen nettopp for at alle skal få mulighet til å komme med sine synspunkter, og at det skal være mulig å diskutere åpent. Temaene for arbeidsgruppene er formulert slik at det er deltakerne, dere, som selv skal definere hva som er viktig å diskutere. Jeg selv er spesielt opptatt av å fokusere på barn og unges livsvilkår.

Ungdom Hvorfor? Fordi vi må gi alle barn de samme gode muligheter. Klarer vi å leve sammen, eller skaper vi konflikt? Resultatet av om foreldre, nærmiljøet og det offentlige klarer arbeidet sitt, ser vi hvordan barn klarer å mestre livene sine. Regjeringen mener det må bli enklere å være ung med tilhørighet til flere kulturer. I dag vet vi at mange unge slites mellom sine foreldres forventninger til hvordan de skal leve i Norge, og sine egne ønsker, og at mange unge opplever at de ikke blir ivaretatt av storsamfunnet. Unge kvinner og menn med innvandrerbakgrunn markerer seg offentlig i media, i idretten og i politikken - noe som viser at vi er på rett vei. En ny generasjon er i ferd med å skape seg en plass i det offentlige rom.

Dette er et sunnhetstegn og lover svært bra for fremtiden. Det har også stor betydning for yngre generasjoners selvbilde og ikke minst for utviklingen av majoritetsbefolkningens holdninger. Men vi ser også andre bilder knyttet til bl.a. volds statistikken.

Det er flott å se at det er så mange representanter for ungdomsgenerasjonen tilstede her på konferansen. Det har vært viktig for oss å få til nettopp dette; å bidra til at minoritetsungdom får formidlet sine opplevelser og sine forslag til hvordan vi skal få til ønsket endring. Vi som tilhører de etablerte, må lytte og ta til oss det de unge sier, og bruke dette når vi utvikler politikk. Vi som er foreldre må lytte spesielt. Noen ganger er det vanskelig å akseptere de unges valg, de er jo nødvendigvis ikke basert på lang erfaring, og kan av og til være ukloke sett fra foreldres ståsted. Men fra det å ikke like barnas valg, til å tvinge barna inn i levesett de ikke selv kan stå inne for, er det en lang vei. Og slik tvang, fysisk eller psykisk, skaper ulykkelige barn og da også ulykkelige voksne. Mange synes vi er for fokuserte på spesifikke problemer som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, og mener kanskje at det går på bekostning av mer generelle problemer som flere minoritetsungdommer opplever, som diskriminering i arbeidsliv og på skole. Denne fokuseringen har også skapt uro og problemer for mange ungdommer som ikke berøres av disse problemene, som for eksempel at jenter med innvandrerbakgrunn må svare for seg i forhold til om de er omskåret eller skal tvangsgiftes neste sommer. Men, jeg vil likevel hevde at fordi at kjønnslemlestelse og tvangsekteskap er alvorlige brudd på grunnleggende rettigheter , må vi fokusere på det og være tydelige. Vi må for eksempel straffeforfølge de tilfellene av tvang og overgrep vi ser. Å ikke reagere på dette ville være det samme som å si at de grunnleggende frihetsrettighetene som gjelder for alle norske ungdommer ikke gjelder for norsk ungdom med innvandrerforeldre.

Arbeid og utdanning Arbeid er en av de viktigste arenaene for å bli en del av fellesskapet; arbeid bidrar til selvrespekt, muligheter for å bli kjent med andre og skaper nettverk. Det er også svært viktig for barn at deres foreldre jobber og har kontakt med storsamfunnet, både i forhold til å være rollemodeller, men også for at foreldrene skal få kjennskap til og forstå formelle og uformelle normer og regler i samfunnet. Og så er det selvfølgelig viktig i forhold til den økonomiske situasjonen og hvilken levestandard man har. Det er ulike forklaringer på hvorfor innvandrerbefolkningen som helhet har lavere deltakelse i arbeidsmarkedet enn resten av befolkningen. Nyankomne innvandrere har opplagte barrierer for

inntreden i arbeidsmarkedet, som dårlige norskkunnskaper og problemer med å få godkjent utdanning og arbeidspraksis. Men vi vet at også at mange personer med innvandrerbakgrunn som har levd hele sitt liv i Norge, har problemer med å få jobber de er kvalifiserte for. Vi vet for eksempel at gutter med innvandrerbakgrunn har større problemer med å få seg lærlingplass enn etnisk norske gutter. Når vi tar bort de opplagte barrierene for å komme inn på arbeidsmarkedet, som manglende norskkunnskaper og problemer knyttet til å få godkjent utdanning og arbeidspraksis, sitter vi igjen med arbeidsgiveres holdninger i forhold til det å ansette en person med bakgrunn i et annet land. Vi vet at mange arbeidsgivere, og også arbeidskollegaer, har fordommer mot å ansette og jobbe sammen med noen ”de ikke kjenner”. I en globalisert verden er denne typen lukkethet en oppskrift på å tape terreng. Bedrifter som bare satser på det kjente, går glipp av personer med andre innfallsvinkler og annen kompetanse. I regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering legges det derfor frem tiltak som kan redusere barrierene for personer. Det flerkulturelle samfunnet trenger også kompetanse med flerkulturell bakgrunn. Det er et positivt tegn at mange ungdom med innvandrerbakgrunn tar høyere utdanning. På sikt håper vi også at det blir mer attraktivt for personer med innvandrerbakgrunn å velge læreryrket, politiet og andre yrker hvor minoriteter dessverre er underrepresenterte i dag. Det at mennesker med innvandrerbakgrunn blir synlige i slike yrker, vil bidra til at vi alle blir fortrolige med at Norge er et flerkulturelt samfunn og som vil gjøre det mulig å løse oppgavene bedre. Det er også viktig for at offentlige tjenester skal bli tilpasset brukerne – de er allerede i dag flerkulturelle.

Skole Skolen er en viktig møteplass for alle barn og unge og deres foreldre. Grunnlaget for videreutdanning og muligheter til å klare seg godt i arbeidslivet som voksen, starter i grunnskolen. Det er derfor svært viktig at grunnverdiene i skolen baseres på å motvirke rasisme og diskriminering, og at skolene har et bevisst forhold til at det går elever med ulik bakgrunn der, for eksempel når det gjelder religion og språk. Vi vet, blant annet gjennom forskning, at det er et prestasjonsgap mellom majoritets- og minoritetsspråklige elever i skolen, og at dette gapet er større i Norge enn i mange andre land. Og dette gjelder også elever som har bodd lenge i Norge eller som er født her. Problemer i grunnskolen forplanter seg, og vi ser også store forskjeller mellom ungdom med

innvandrerbakgrunn og ungdom med norsk bakgrunn når det gjelder å fullføre videregående skole. Vi må derfor satse på tiltak og prosjekter som letter skolehverdagen for barn som ikke har norsk som morsmål. Det har vist seg at tiden i barnehagen har stor betydning for skolehverdagen, både for barn og foreldre. Prosjektet i Gamle Oslo med korttidsbarnehage har vist seg å fungere bra, og dette prosjektet videreføres. Det må òg satses på økt foreldredeltakelse. Gode skoleprestasjoner og en god tilpasning til skolen henger sammen med støtte og oppmuntring hjemmefra. Vi vet at det på mange skoler oppleves som vanskelig å trekke med foreldre med innvandrerbakgrunn. For å få til dette, må både skolen og foreldrene samarbeide. Det at skoledagen gjenspeiler de ulike elevenes hverdag og virkelighet, er også svært viktig. Det bidrar til at skolen oppfattes som et godt sted å være, noe som igjen bidrar til å øke lærelyst og læreevne.

Religion En av arbeidsgruppene her på konferansen har religion som overordnet tema. Når det gjelder religion finnes det ikke fasiter. Mennesker som tilhører samme religion kan være svært uenige om viktige spørsmål, mens det er mange felles verdier i ulike religioner. Det har i det siste året vært stort fokus på religiøse lederes, og da særlig de muslimske ledernes ansvar i forhold til integreringsprosessen. Jeg må først slå fast det selvfølgelige; det er uønskede holdninger og tradisjoner i ulike etniske norske kristne miljøer også, og det er ikke slik at alle muslimer er skeptiske til ”norske” verdier og oppdragelse. Grunnen til at jeg føler behov for å si dette er at generaliseringer er mye brukt når vi diskuterer slike spørsmål. Det har spesielt vært fokusert på spørsmål knyttet til tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Jeg er fullstendig klar over at kjønnslemlestelse og tvangsekteskap ikke er en del av en bestemt religion, men at religionen brukes til å legitimere og forsvare slike skikker. Det er vanskelig for en som står på utsiden av et relativt lukket miljø, å bedømme hvor mye makt religiøse ledere og enkeltpersoner har i forhold til å påvirke innad i sine miljøer. Uansett, alle religiøse ledere har et spesielt ansvar for sin menighet. Dette ansvaret innebærer også et samfunnsansvar. Religiøs overbevisning og praksis befinner seg alltid i en sammenheng. Hvordan religiøse spørsmål tolkes og forklares har derfor stor betydning for menneskenes hverdag. Fordi religiøse ledere spiller en så viktig rolle innad i sine menigheter, er det viktig at de kommer på banen, og aktivt deltar i å

bekjempe overgrep og intoleranse. Å for å si noe jeg synes bør være selvsagt for alle trossamfunn. Skal man være en åndelig veileder i forhold til konflikter knyttet til hverdagen så må man også ha kunnskap om den verden de lever i.

Levekår og diskriminering Personer med bakgrunn i ikke-vestlige land skårer lavere på vanlige levekårsvariabler som inntekt, bolig og helse enn den etniske norske befolkningen. Dette kan det være mange ulike årsaker til. Noe av forklaringen handler om bakgrunn i opprinnelsesland, noe forklares med botid i Norge, noe av språk, og noe forklares ikke minst av diskriminering og utestenging fra majoritetssamfunnets side. Samtidig må vi ikke forklare alle forskjeller i levekår med fordommer og utestengingsmekanismer. For eksempel kan variasjoner i boligstandard og størrelse på bolig være et resultat av ulike prioriteringer, og ikke kun et resultat av diskriminering på boligmarkedet eller dårlig økonomi, selv om vi vet at dette også er medvirkende faktorer. Det offentliges oppgave i forbindelse med forskjeller i levekår, er å sikre at offentlige tjenester er tilpasset befolkningssammensetningen, slik at ikke noen får dårligere tilbud på grunn av levesett, religion eller språkbakgrunn. Det er viktig at vi slutter å se på problemer som rammer innvandrere eller deres barn som ”spesielle” problemer eller som ”unntak”. Når innvandrere med bakgrunn i ikke-vestlige land skårer lavere på enkelte levekårsvariabler, så er dette et samfunnsproblem, ikke et ”innvandrerproblem”.

Media Det bilde de fleste nordmenn har av innvandrere er stort sett dannet gjennom media. Det gir et særskilt ansvar for media knyttet til disse spørsmålene. Balansegangen mellom det å sette fokus på faktiske problemer folk strir med og samtidig unngå stigmatisering og generaliseringer, er en viktig problemstilling. En problemstilling vi mener det bør være en dialog om mellom minoritetsrepresentanter og media selv når vi har en nasjonal dialogkonferanse.

Avslutning Det flerkulturelle samfunn er preget av problemstillinger og utfordringer vi ikke kommer utenom: rasisme og diskriminering, kulturelle og språklige misforståelser, ulike levemåter, flere religioner og tradisjoner som ikke alltid går overens. Sånn er det. Og et samfunn som består av

ulike mennesker, med ulike verdier og vurderinger av hva et godt liv er, er et spennende og levende samfunn. Samtidig er et slikt samfunn også vanskelig å få grep på, og det er ikke alltid like lett å finne de rette tiltakene for problemer vi ser. En ting vi i hvert fall må unngå er iverksette overflatiske sjokktiltak basert på generaliseringer. Prosessen mot å få til et godt flerkulturelt samfunn for alle er et langsiktig og kontinuerlig arbeid. Ting tar tid. Samtidig må vi være utålmodige, og ikke slå oss til ro med at problemer går over av seg selv. Andre land med mye lengre innvandringshistorie enn oss, viser at dette ikke går over uten bevist samfunninnsats. Og nettopp det at Norge er et nytt innvandringsland relativt sett, gir oss gode muligheter til utvikle samfunnet på en slik måte at vi slipper opprivende konflikter, som vi har sett i andre europeiske land, enten som opptøyer som i Brixton, eller som fremveksten av høyreekstreme organisasjoner og partier.

Jeg startet med å trekke frem dialogen som et viktig middel for endring. Jeg håper denne konferansen kan være starten på en mer målrettet prosess i forhold til at politikere og beslutningstakere, representanter for innvandrerorganisasjoner og ungdom i større grad prater sammen, og ikke minst, lytter til hverandre og er mottakelig for konstruktiv kritikk. Regjeringen har i løpet noen måneder presentert en rekke handlingsplaner knyttet til enkeltområder innenfor integreringsarbeidet. Mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, for bedre deltagelse for barn- og unge, og mot rasisme. Vi arbeider med lovfesting av introduksjonsprogram for å bedre integreringen for flyktninger og spørsmålet om obligatorisk norskopplæring for alle . Denne konferansen skal både gi hver enkelt av oss inntrykk og impulser til det arbeidet vi gjør, men også bidra til å legge et grunnlag for videre utforming av integreringsarbeidet.

LOVELEEN KUMAR

Uansett hva som var årsak til flytting, har jeg ikke valgt å bli innvandrer her. Jeg kom som en del av flyttelasset. Den dagen jeg flyttet til Norge, i løpet av en natt og en reise, ble min verden bitte bitte liten. Jeg mistet alle de jeg var glad i på vei til Norge. Nå hadde jeg bare min far, min mor og min søster. En annen ting jeg mistet var tilhørigheten til en majoritet! Nå var jeg en minoritet. En som skulle bli integrert. Når folk sier til meg: du er jo så godt integrert. Pleier jeg å si, takk i like måte. Jeg vet ikke hvilken målestokk vedkommende har brukt for å måle min integrering. Etter at jeg er ferdig med å prate, kan dere tenke over om jeg er integrert eller ikke! Og om jeg skal i fremtiden definert som ”OSS” eller ”DEM”! Opp igjennom hele livet har jeg hørt voksne si til meg; du er jo så heldig som vokser opp med to kulturer. Du kan jo bare velge det gode fra begge og gjøre det til ditt. Jeg prøvde å velge det gode fra begge kulturer. Men jeg fikk det ikke til. Uansett hvilket valg jeg gjorde fikk jeg kritikk.

Det som ble oppfattet som moralsk riktig i den ene kulturen ble umoralsk i den andre. Nordmenn ønsket at jeg skulle bli mest mulig norsk for å få aksept i den norske kulturen. Mens i minoritetsmiljøet var det en konkurranse om å ha minst mulig fornorskede barn. I den drakampen startet de voksne en INDRE KRIG, hos meg. Jeg ønsket aksept både på skolen og hjemme. Både blant nordmenn og i minoritetsmiljøet. Den INDRE KRIGEN, eller indre kaoset, gjorde også at den INDRE INTEGRERINGEN vanskelig. Hva er INTEGRERING? Det er en livs lang prosess. Det er et møte mellom majoriteten og minoritetene. Man kan ikke si at nå må innvandrere bli integrert, så har de ingen å bli integrert med! Det er deltakelse og likeverd. For meg betyr integrering følgende: jo flere arena jeg mesterer koder på, jo mer integrert blir jeg i et samfunn. Og mitt samfunn består både av majoritetssamfunnet og minoritetsmiljøet. Siden samfunnet er i stadig utvikling, vil min integrering vare livet ut! For å overleve ble det viktig å utvikle overlevelsesstrategier. Å Per vil du ride… Under den hvite bor… Jeg stod med en fot i den norske kulturen og en i den indiske. Og den indre integreringen ble en stor utfordring. Jeg skulle Integrere lojalitet til familien, kjønnsrollemønster, ære og skam og arrangert ekteskap med individualisme, selvstendighet, likestilling og kjærlighetsekteskap.

Jeg prøvde i mange mange år, men det indre kaoset ble bare større og større. Avstanden mellom majoritetssamfunnet og minoritetsmiljøet ble større og større for hver dag. Og det gjorde også den INDRE KRIGEN. Det er vondt. Kjempe vondt! Jeg har de samme behovene som dere, (primærbehov) Jeg har vokst opp med tre religioner, og de fleste i de ti budene går igjen i alle religionene. Jeg er en kvinne (kjønnsidentitet) Rolleidentitet (mor, søster, datter, venninne, partner, tante….) Som samfunnsborger har jeg også behov for deltakelse. Jeg blir også lei meg, redd for mine barns fremtid og bekymret når noen blir drept, voldtatt, dør av overdose, blir ranet eller blir diskriminert. Jeg har også en norsk lov å forholde meg til (den er lik for alle), og i et globalt perspektiv er det menneskerettigheter. Jeg ønsker også å bli behandlet som likeverdig, jeg vil også ha mulighet til deltakelse, bli møtt med respekt og åpenhet. Jeg er også et menneske med følelser, tanker og drømmer. Ikke et objekt! Etter mange år med en konstant indre krig, bestemte jeg meg for å gjøre verdi valg på egne premisser. Men først måtte jeg finne ut hva betyr frihet for meg. Hva vil jeg ha frihet fra, og hva vil jeg ha frihet til. Ikke minst, kan jeg ta ansvar for den friheten? Hva betyr tvang for meg? jeg husker når jeg gikk på ungdomsskolen lærte vi hvordan vi skal motstå drikkepress, si nei til røyking og nei til narkotika. Vi skulle ikke la oss tvinge til å for eksempel begynne å røyke. Jeg visste at jeg ikke kunne ta ansvar for en »tvunget frihet», men jeg kunne ta ansvar for mine selvstendige valg, gjort på mine egne premisser. Jeg visste også at jeg nå skulle gå i oppoverbakke i motbør. Jeg skulle møte motstand fra minoritetsmiljøet, men jeg måtte ikke brenne alle broer og jeg kunne lett bli et offer i majoritetssamfunnet. Jeg måtte »skjerme» meg far både majoriteten og minoriteten.

I søken etter egen verdiplattform ble jeg så ensom og alene. Det er en tøff prosess. Men i dag står jeg med fortsatt meg begge beina godt plantet i begge kulturer. Jeg er en både- og person ikke enten eller. Jeg har lært hvilken unik kompetanse som ligger i mitt indre. Dersom den indre integreringen blir god, blir man en ressurs. Blir den dårlig, kan man bli »usynlig» i verste fall en taper! Innvandring fører ikke til kriminalitet. Men mangel på integrering kan føre til kriminalitet. Neste gang en person med minoritetsbakgrunn gjør noe negativt, blir jeg plassert blant »dem» eller »oss»? Jeg snakker flytende norsk, jeg har bodd her i 30 år, jeg har all min utdanning her og jeg er en »god» samfunnsborger. Kan jeg bli behandlet som likeverdig? Kan jeg få lov til å delta? Det er så vondt å bli satt på sidelinja hele tiden!

Når blir jeg integrert nok til å bli behandlet som et enkeltindivid?

SHAGHAYEGH RAZAVINIK

Først ønsker jeg å takke de ansvarlige for at jeg ble invitert. Til daglig jobber jeg på Oslo Røde Kors Internasjonale Senter, ORKIS. Jeg jobber under prosjektet, Info Avdelig Om Tvangsekteskap. ORKIS består av ulike prosjekter og aktiviteter, noe som gjør at det blir mulig at vi blir kjent med mennesker ved ulike livssituasjoner. Kort sagt, består ORKIS av: - Tilbud om leksehjelp for ungdommer fra 10. klasse og ut vgs. et tilbud etter skole tid, der ung kan få både individuell og gruppe hjelp i skole arbeid. - Samfunnsgruppen – Norsk undervisning i samarbeid med møllergata kvinne undervisning. - Familie prosjektet er et nytt prosjekt og har som mål å hjelpe nye flyktningsfamilier til å integrere seg her i landet. - Ungdomsgruppen – Røde Kors tilbyr ulike aktiviteter for ungdommer. Ungdommene er 15-23 år. Vi har media kurs, ulike temaer som diskuteres i grupper, biljard, bordtennis, pc og andre aktiviteter som ungdommene kan benytte seg av. - Jentegruppe – Aktiviteter kun for jenter. (1 dag i uken) diskusjon av dagsaktuelle temaer, matlaging, turer og andre aktiviteter. - Nettverksgruppen – Megling på generasjonskonflikter og andre familie konflikter. - Så har vi informasjonstelefonen om tvangsekteskap. Det er der jeg jobber. Info tlf er et ledd i regjeringens handlingsplan og er støttet av barne og familie departemantet. - Det nye problemstillingen er unge par som rømmer sammen. Dette fordi de har funnet hverandre selv og blir ikke akseptert av familiene. Noe som også fører til at de mister både sin familie og nettverk.

En annen problemstilling er sosialkontorene som svikter rundt det økonomiske. Eksempel på dette er hjelp til bolig og voldsalarm. Oppholdstillatelse er ikke alltid lett å få og vente tiden kan bli ekstra lang og tung for to som endelig har funnet hverandre. Vi har mange ungdommer som 24

søker råd og veiledning om hvordan de kan få sin partner til Norge. Dette er noen få eksepler på hva vi jobber med i tillegg til informasjons og rådgivning per tlf. Første halvår av 2002 har vi hatt 564 henvendelser. Dette omfatter både saksbehandling og telefoner. Vi jobber ikke direkte med problemstillingen omskjæring. Men vi henviser disse jentene til riktige organisasjoner med den rette kompetansen.

Vi mennesker er forskjellige og reagerer ulikt på diverse situasjoner, for å ta et eksempel: Vil et barn som ikke har gått på barnehagen, kunne lære seg ulike koder som stor samfunnet kreve når man skal starte på skolen. Dette barnet vil nok engang få et avstand til sitt nye miljø og vil møte problemer fordi den ikke lærer de samme spille reglene på lik linje med andre elever. Man snakker ofte om rett og urett. På den ene siden snakker politikerne om økt kontantstøtte og dyre barnehageplasser. Mens på den annen side er det integrasjon i storsamfunnet som står på dagsorden. Jeg vet at det er vanskelig å få til en enighet blant alle beboere ved et land men det å ha forståelse og respekt overfor ulike grupper i samfunnet er en god start.

For å kunne nå foreldre generasjonen blant minoritetsgruppene er språket et viktig nøkkelord. Det er viktig å gi dem tilbud til å kunne lære seg språket. Lærere og andre personer fra ulike offentlige instanser der barna er i kontakt med bør ha et direkte kontakt med foreldrene og ikke bruke barna som ”et post bud” med å sende frem og tilbake lapper med diverse beskjeder. Når det er snakk om ulike minoritetsgrupper i media baseres det på det negative. Som hovedsak er basert på de som ikke får jobb, de som lurer systemet og oppholdstillatelse. Det kommer sjelden frem at ulike mennesker med minoritetsbakgrunn har lykkes på studiet eller yrket her i Norge. Hvis det er snakk om en suksessfull ungdom med minoritetsbakgrunn, Eks Jon Ertzgaard blir han tydelig presentert som en nordmann.. Media skriver som at alle iranerer er kriminelle og er i slekt med Khomeini og at vi fortsatt prøver å oppfylle hans tankegang og hans krav i forhold til et vanlig livsstandard. For eksempel meg. Jeg er født i Iran men oppvokst i Norge. Jeg er muslim og har vokst opp her i landet med to kulturer. Det er ikke dette som styrer min tankegang og mine handlinger. Miljøet jeg har vokst opp i har stor innvirkning på hvordan jeg handler ved ulike situasjoner. For å bli integrert her i landet har jeg stått på 110%. Jeg tenker norsk men kommer i situasjoner der jeg ikke blir akseptert fra storsamfunnet. Innvandrere har bodd her i landet i ca 40år. Jeg synes at det er på tide at vi tar et steg frem over.

Det er ikke mange innvandrere som kan si med hånda på hjerte at de ikke har hørt fra sine beskjente at de er ok og en av gjengen fordi ”vi kjenner deg”!!! Norge er et rettferdig samfunn med adgang for de fleste til utdanning. Vi har også et rettssystem som tar vare på våre behov. Men likevel består dette samfunnet som resten av verden av mange individer med ulike fordommer og det har stor innspill på hvordan vi håndterer ulike situasjoner i livet. For å kunne bli kvitt våre fordommer trenger vi å få opplysninger om det som er nytt. For det vi ikke kan om er skremmende.

For noen år tilbake ble innvandrere mobbet fordi det lukta hvitløk av dem. Nå spiser nordmenn hvitløk rett som det er. Her kan man stille seg spørsmålet lukter hvitløk kun når innvandrere spiser det????

Videre kreves det av innvandrere at de skal integrere seg i Norge. Som tidligere nevnt er språk en viktig del for å kunne kommunisere og integrere seg i et nytt samfunn/miljø. Majoriteten kan hjelpe minoritetene til å integrere seg i samfunnet ved å gå fra å være problem fokusert til løsningsfokusert. De kan prøve å ha en forståelse for hva er hva. Og ikke være terapeuter til en hver tid. Her mener jeg ikke at en skal glemme sin kultur og bare være opptatt av det stor samfunnet krever men heller ta vare på det beste fra hver kultur. Hvor godt integrert en er i et samfunn kommer også på øynene som ser. For eksempel hvis et av kravene for å bli integrert i det norske samfunn (vestlandet) er å spise smalahove så er 90% av iranere godt integrert her i Norge, men hva med alle nordmenn som ikke spiser det!!! Hvis dere har blitt litt forvirret av å høre på meg så har det vært meningen. Jeg er stemmen til de unge og Røde Kors og vi har som plikt å belyse ulike synspunkter og ulike gruppenes behov i en stor samfunn. Vi skal ikke komme med svarene men det skal dere og politikerne gjøre. Med det sier jeg takk for meg og lykke til på de ulike workshopene utover dagen.

SKOLE – ARBEIDSGRUPPE 1

En stor del av barn og unge med innvandrerbakgrunn klarer seg bra i skole- og utdanningssystemet. Samtidig viser forskning at minoritetsspråklige elever gjør det dårligere på skolen enn elever med norsk bakgrunn. Prestasjoner og faglig progresjon avhenger av flere forhold, bla. foreldrenes utdanningsbakgrunn og sosiale status, tidspunktet for når barna kom til Norge og hvor godt de kunne norsk ved skolestart. De første årene av et barns liv er foreldrene de viktigste rollemodeller for læring. Hvordan kan foreldre bidra til god skolegang for barna sine? Hvordan kan skolen tilrettelegge for deltakelse av foreldre? Hva skal til for å bedre barns skolegang? (fra konferanse brosjyren).

Innlegg ved Helge Ole Bergesen, statssekretær Utdanning- og forskningsdepartementet

Etter å ha hørt på presentasjonsrunden, er det klart at de fleste av oss er her sammen for å lære. Jeg ønsker å gi en situasjonsbeskrivelse. Forholdene for minoritetselevene i skolen er betinget av hvordan den generelle norske skolen er. Det er 40.000 minoritetsspråklige elever. Hver 3 elev i barneskolen og hver fjerde ungdomsskole elev i Oslo er minoritetsspråklig. Innvandrerbarn født i Norge klarer seg bedre enn de som kommer til Norge som barn. Problemet er stort for barn som kommer til Norge når de er over 12 år gamle. Dette er det generelle bildet. Det er ulikheter mellom ulike minoritetsgrupper. Mer frafall i videregående skole blant minoritetselever, enn blant norske barn. Det er opptil 40% frafall i visse grupper. Statistikken viser at det blir vanskeligere og vanskeligere for minoritetselever å følge utdanningssystemet. Er det noe grunnleggende som mangler? Å oppnå språkforståelse som grunnlag for å kunne lære tar 5 – 6 år ifølge amerikansk forskning. Minoriteter gjør det dårligere i Norge enn i andre europeiske land. Er det noen forhold i Norge som gjør dette? Har det noe med at vi har vært et svært homogent samfunn? Et ungt innvandringsland? Svake elever generelt gjør det svakere i Norge enn tilsvarende elever i andre land. 20% går ut av grunnskolen mer store skrive- og lesevansker i Norge. I Finland er tilsvarende tall 7 %. Minoritetsbarna er i såkalt ”dårlig selskap”. Norske barn fra ressursfattige hjem. Lite sosial kapital. Skolen lykkes ikke i å utjevne de sosiale forskjellene. Minoritetselevene starter med et handikap som ikke blir utjevnet i løpet av skoleårene. Konklusjon: det er generelle problemer i den norske skolen og dette rammer minoritetsbarn.

Undersøkelser viser at uro og trivsel er karakteristiske trekk ved den norske skolen. Det viktigste ved skolen er det sosiale. Mange steder stilles for lite krav. Konklusjon: De som har andre læringsarenaer, klarer seg bra. De som ikke har alternative læringsarenaer i hjemmet og gjennom fritidsaktiviteter (tilgang på bøker, Internett), rammes hardt. Vi har et kvalitetsproblem i skolen. Det er for mye middelmådige prestasjoner. Hvordan er læringsutbyttet og læringsmiljøet på den enkelte skole? Dette må vi vite noe mer om. Nasjonale prøver skal innføres i flere fag på alle skoler. Resultatene skal offentliggjøres. Innslaget av svake elever vil komme til syne. Læringsmiljø: når elevene er opptatt av å lære, lar de være å bråke. Dette er den beste strategi for å takle uro. Undersøkelser om omfang av mobbing i skolen viser at det kan være 5 ganger så mye mobbing fra en skole til en annen. Vi må vite hvordan situasjonene er på hver enkelte skole. Tiltakene må tilpasses individuelt. Dette er en del av en ”kvalitetsportal”. Minoritetselevene vil ha store fordeler ved et større fokus på kvalitet i skolen. Foreldrehjem samarbeid er svært viktig i forhold til skoler med mange minoritetselever. Foreldre må følge opp skolens regler. Egne foreldremøter med minoritetsforeldre med morsmållærere tilstede har man positive erfaringer med. Det utvikles eierforhold til gode tiltak på hver enkelte skole og det er for lite erfaringsoverføring mellom skoler. Kvaliteten på morsmålopplæring og lærere er av varierende kvalitet fra skole til skole. Skal man ha morsmålopplæring i det hele tatt hvis man ikke har kvalifiserte lærere? Hvorfor skal man ikke lære mer norsk? Hva kan man gjøre med foreldres manglende språkkunnskaper? Særlig med mødrenes språkkunnskaper? Det er under diskusjon å innføre språktest for barn på helse stasjoner når barnet er 4 år. Dette for å kunne anbefale barnehage. Voksne forbilder blant lærerne er mangelvare. Det er altfor få lærere med minoritetsbakgrunn. De fleste arbeider som assistenter. Vi har hatt en generell rekrutteringskampanje til lærerutdanningene. Det er en økning på 9 % flere søkere. Utslaget på minoriteter er ikke undersøkt. Realkompetanse er interessant for skolen. Det er under utredning å innføre kortere utdanninger for personer med relevant utdanning / praksis i utlandet, slik at man raskere kommer inn i skolen og slipper å ta en fireårig lærerutdanning i tillegg. Hvordan kan vi raskere rekruttere voksne lærere med minoritetsbakgrunn inn i skolen? Vi holder på å innføre også en ordning med yrkesprøving og prøving av realkompetanse på nivå med videregående skole. 28

Innlegg ved Kobla Agbota, høyskolelektor ved Høyskolestiftelsen på Kjeller

Før jeg går i gang med mitt innlegg, ønsker jeg å komme med en innrømmelse. Det var vanskelig å skrive dette innlegget, ikke fordi temaet er vanskelig, men fordi jeg må være kortfattet. Det å snakke om tingene man er mest opptatt av i løpet av 10 minutter er veldig frustrerende. Man er nødt til å bli overfladisk og selektivt. Målsettingen med denne konferansen, hvis jeg har en riktig oppfattelse av den, er å styrke dialogen mellom ulike etniske minoriteter og majoriteten. Dialog handler om samarbeidsvilje, altså to eller flere sider strever sammen mot en felles forståelse. Debatt er derimot opposisjonelt. To sider motsetter seg hverandre og prøver å bevise at den andre tar feil. Mitt utgangspunkt er finne en felles plattform med statssekretæren om minoritetenes plass i skolen. I programmet står jeg nevnt som hans opponent. Helge jeg er din ”medstander” og ikke motstander. Norsk minoritetspolitikk/innvandringspolitikk er tuftet blant annet på ikke-diskrimineringsprinsipp og prinsippet om likebehandling. Denne politikken som dere sikkert er kjent med, sier at det skal være reell likestilling mellom innvandrere og nordmenn. Jeg mener at i bruken av ordet "reelt" ligger det at det ikke bare er snakk om likestilling når det gjelder rettigheter og plikter, men også i de faktiske muligheter. Muligheter som gjør at etniske minoriteter kan delta aktiv i samfunnet. Skolen er en viktig arena for integreringsarbeidet. Jeg har satt opp noen stikkord her på hva som er viktige for skolesektoren. Det første stikkordet er diskriminering. Diskriminering kan være direkte eller indirekte. Direkte diskriminering er når en person behandles dårligere enn andre i tilsvarende situasjon på grunnlag av vedkommendes etnisitet, uavhengig av om det foreligger noen hensikt om å diskriminere. Indirekte diskriminering foreligger når en tilsynelatende nøytral handling, regel eller lignende resulterer i at personer med bestemt etnisitet uten saklig grunn stilles dårligere enn andre. Trakassering/mobbing på etnisk grunnlag finnes i norske skoler. Diskriminering av minoritetselever i skolen fører bl.a. til skulking.

Vi må komme til livs med fordommer norskelever har om elever med minoritetsbakgrunn, fordommer lærere har om minoritetselever og omvendt. Det neste stikkordet er identitet. Hvorfor er identitet tatt med som et viktig stikkord? La meg komme med et postulat: et hvert møte mellom majoritets- og minoritetskultur, kan bare bli et godt møte dersom minoritetene har et positiv bilde av seg selv og dersom majoriteten har et positiv bilde av minoritetene og omvendt. Du kan ikke skape et godt og trygt multi etnisk 29

samfunn dersom minoritetsidentiteten er negativ. Skolen må støtte opp om minoritetene i sitt arbeid med å bygge opp en positiv identitet. Dette kan man gjøre blant annet når det gjelder valg av læremidler og i arbeid med utvikling av læremidler. Vi må forsette og arbeide for å få kvalifiserte lærere med minoritetsbakgrunn til barne- og ungdomsskolen. Kort sagt, etniske minoriteter bør synliggjøres i skolen. Synliggjøringen bør foregår gjennom skoleåret, ikke bare ved festlige anledninger.

Kultur som forklaringsfaktor for etniske minoritetselever som har atferdsvansker. Forskning viser at ti prosent av elevene i barne- og ungdomsskolen har atferdsvansker (problematferd). Innvandrerforeldre blir ofte møtt med den innstillingen at deres barn har problemene de har på grunn av kulturforskjellen. Ola har atferdsproblemer. Dette dreier seg om alvorlig mobbing, rasisme, hærverk, nasking, våpenbruk og rusproblemer. Han er bare sånn, og det skyldes ikke hans kulturelle bakgrunn. Ali har samme atferdsproblemer som Ola, men det skyldes hans kulturelle bakgrunn. Det er en enkel forklaring på et sammensatt atferdsproblem. Folk må behandles som individer. Dette perspektivet er viktig for å kunne identifisere hva problemet gjelder, slik at hjelp kan gies til minoritetsbarn med atferdsvansker. Etnisk minoritets foreldrenes samarbeid med skolen. Forskning viser at historisk sett, har etniske minoritetsfamilier alltid satt stor pris på skole- og utdanning, fordi de er klar over hvilke muligheter utdanning kan gi deres barn, og er dermed parat til å gjøre alt som kan fremme barnas skolegang. De fleste har ingen problemer å samarbeide med skolen. Men jeg skal ikke legge skjule på at det finnes også en del foreldre som ikke følger opp barna og som ikke samarbeider med skolen. Hvorfor gjør de ikke det? Skyldes mindre involvering faktorer som verdikonflikt, fremmedgjøring, språk- og fattigdoms problemer? Kan det hende at foreldrene ikke vil samarbeide, fordi de føler seg overkjørt av skolen? Hvordan kan vi oppnå økt samarbeid og aktiv deltakelse fra etniske minoritetsforeldre? En ting som jeg er sikker på er at har man trygghet til skolen og vet man at et samarbeid med skolen vil hjelpe barna videre, vil man mer enn gjerne samarbeide. Strategier for å øke minoritetsforeldre involvering i skolen: kursing av skolepersonale i minoritetenes verdisystemer, for å forstå hvorfor de handler slik de gjør. - minoritetsforeldre bør kurses i hvordan det norsk skolesystemet er bygd opp, hvordan det fungerer. De må bli bedre kjent med skolens politikk prosedyrer og mål.

- skolen bør vise genuin interesse for hvordan foreldre føler om skolen. Altså skolen må vise empati. Man kan bruke (enpowerment metoden for å oppnå økt involvering). - bruk av tolk på møter - personlig tilnærming - hjemmebesøk - hver familie må behandles på individuelt basis. Vi må ikke ta utgangspunkt i stereotypier.

Skolen må arbeide for å sikre at minoritetene blir likestilte med majoritetsbefolkningen i praksis. For å fremme reell likestilling kan det være nødvendig at man gjennomfører særskilte tiltak for å skape trygghet og normal utvikling for utsatte barn- og ungdom. Slik særbehandling bør ikke bli sett som diskriminerende overfor andre grupper. Det er få ting som er så urettferdig som lik behandling av ulike! La meg avslutningsvis illustrere dette med å lese en fabel: Det var en gang at dyrene bestemte seg for at noe måtte gjøres for å løse problemene i skolen. De valgte derfor et nytt skolestyre bestående av en bjørn, grevling og en bever. Dette skolestyret tilsatte straks et pinnsvin i den eneste ledige lærestillingen. Pensum skulle bestå av fagene løping, klatring, svømming og flyging. For å gjøre det lettere å undervise, skulle alle dyrene få samme undervisning i alle fag. Anda var flinkest i svømming, hun var faktisk flinkere enn læreren, men i flyging fikk hun bare NG og i løping gikk det helt galt. Etter sakkyndig vurdering fikk hun innvilget ekstratimer i løping og mens de andre hadde svømmetimer måte hun øve seg i å løpe. Etter en stund ble svømmeføttene hennes så trette at hun ble middels flink til å svømme. Ekornet fikk S i klatring, men han ble frustrert i flytimene. Læreren forlangte at han skulle starte fra bakken, mens han ville fly fra tretoppene og ned. Han overanstrengte seg slik at han etter en tid bare fikk G i klatring og NG i løping. Ormen var et problembarn og ble hardt straffet; i klatring nådde hun tretoppene fortere enn de andre, men hun insisterte på å bruke sin egen metode. Kaninen startet som klassens beste elev i løping, men fikk nervesammenbrudd på grunn av alt ekstraarbeidet i svømming. Ved slutten av skoleåret fikk abnorm Ål, som var svært dyktig til å svømme og som kunne løpe, klatre og fly litt det høyeste gjennomsnittsresultatet. Derfor ble hun utnevnt til å holde tale på eksamensfesten. Præriehunden holdt seg borte fra skolen fordi skolestyret ikke godkjente graving som fag. Den sendte ungene sine i lære hos en grevling. Senere slo den seg sammen med villsvinene og startet privatskole som snart viste seg å gå fint. Men skolen som skulle løse problemene i den moderne verden ble stengt, til stor lettelse for alle dyrene i skogen.

Referat fra diskusjonen i arbeidsgruppen

Kobla Agbota fra høyskolestiftelsen på Kjeller åpnet dialogen i gruppen med å etterlyse såkalte innføringsklasser for nyankomne minoritetsbarn som ikke kan norsk. Innføringsklassen skal gi barna anledning til å oppnå språkforståelse i norsk før de integreres i vanlig skole. Dette tilbudet mangler flere steder og vanlig praksis er at elever som ikke kan språket plasseres rett inn i ordinære klasser, hevdet han. Flere deltakere nevnte eksempler på både sentraliserte innføringsklasser i større kommuner (Oslo, Trondheim, Asker) og tilbud om innføring ved lokale skoler i kommuner/bydeler. Tilbudet kan vare opp til ett år. Organiseringen av tilbudet varierer fra kommune til kommune. Morten Strand, ordfører i Asker kommune hevdet at dette er vanlig metodikk som kommunen har lykkes godt med. Sofia Timraz, fra Arabisk kvinnegruppe i Sarpsborg og morsmålslærer, støttet imidlertid Kobla Agbota. Det er flere skoler som ikke har innføringsklasser, hevdet hun. I forhold til organiseringen av et slikt tilbud mente hun at et sentralisert tilbud skaper problemer for minoritetsbarna. Lang reisevei og manglende integrering med barn i nærmiljøet rammer dem. I tillegg ble det påpekt at det kan være et stort problem for eldre barn som etter norskopplæring blir plassert i vanlige klasser. Kobla Agbota, Høgskolestiftelsen på Kjeller spurte gruppa: Er det språkproblemer det handler om eller handler det om lærevansker? Han refererte til en psykolog som har gitt uttrykk for at mange av barna som blir sendt til ham også har språkvansker. Skolene henviser elevene til PP- tjenesten fordi dette utløser midler. Dette gjøres i stedet for å løse barnets problemer med språkforståelse i norsk. Helge Ole Bergesen, statssekretær fra UFD : Morsmålsundervisning: Skal vi avskaffe det? Dette synet gjenspeiles i uttalelser fra mange politikere. Mange forskere mener at morsmålsundervisning derimot er viktig. Det er når elever kommer i 8. klasse at det blir vanskelig. For at de skal lære norsk er det viktig å lære morsmålet også for sin egen identitetsutvikling.

Ali Athar, Norsk Innvandrerforum: Norske barn og lærere forstår at innvandrerbarn ikke forstår alt som foregår på skolen. Alle vet det, men ingen gjør noe med det. Jeg vil anmode politikere til å lytte til forskning. Morsmålsundervisning går ikke på bekostning av norskopplæringen. To- språklige elever læres opp i det de kan minst når de begynner på skolen. Dette er et hovedproblem. Man må ta utgangspunkt i det som barnet kan best. Tøyen skole i Oslo har morsmålsundervisning med gode resultater. I Oslo er det 13/14 hovedspråk hvor man har kapasitet til å gi slik undervisning og dette vil dekke 80% av alle barna som bor der. Helge Ole Bergesen, UFD: Jeg er enig i dette, men det er mange kommuner som ikke har denne kapasiteten. Morten Strand ordfører fra Asker kommune fortalte at det er stor debatt på foreldrenivå vedrørende morsmålsundervisning og etterlyste forskningsresultater på dette. Vinner de kommuner som har gode morsmålsundervisning- ordninger? spurte han. Athar Ali, Norsk innvandrerforum: Det er snart 10 år siden man startet med morsmålsundervisning i Oslo uten at de kan vise til konkrete resultater. Samtidig er de økende henvendelsene til PP-tjenesten grunnet problemer med to- språklighet. Jeg vil heller lytte til fagfolk enn mine kollegaer i Oslo Kommune. Jeg har vært på besøk på skoler med et aktivt morsmålsundervisningstilbud. De kan vise til positive erfaringer. Skoletrette elever på Tøyen, har gjennom aktiv morsmålsundervisning, fått opp motivasjonen. Statens Utdanningskontor har slått fast retten til morsmålsundervisning. Dette kan betraktes som et enkeltvedtak. Noe annet er at Oslo Kommune har nektet å etterkomme dette kravet. Nina Wikan, Trondheim Kommune: Det hersker ingen tvil om retten til morsmålsundervisning. Fatma Suslu, Høyskolen i Oslo: Jeg har jobbet som morsmålslærer for tre elever, samlet tre ulike klassetrinn. De hadde NG i fleste fag. På slutten av året gikk de opp en karakter i alle fag. Fatma Suslu har gått barneskole i Norge, men videregående skole i Tyrkia og kan derfor sitt morsmål flytende. Dette har hatt stor betydning for hennes norskkunnskaper, 33

hvor hun står sterkere språklig enn mange nordmenn. Hun fortalte videre at det er flere tilfeller hvor foreldre aldri har fått noen utdannelse, bl.a. hennes egne. Det er derfor veldig viktig at det finnes et tilbud om morsmålsundervisning. Suslus sønn er tre år. Hun påpekte at det kan være for sent å begynne med morsmålsopplæring på skolen. Hennes er tospråklig og snakker norsk og tyrkisk flytende. Hun understreket også at man ikke skal legge alt ansvar på skolen. Det er enormt viktig å motivere foreldre til å støtte opp. Jeg hadde ikke klart meg hvis jeg ikke hadde foreldre som ga meg selvtillit. Morten Strand, ordfører i Asker kommune, trakk fram negative sider ved organiseringen av morsmålsundervisningen. Når man trekker barna ut av vanlig undervisning, er ikke alltid dette like bra. De stigmatiseres og mister annen undervisning. Vi har her en pedagogisk utfordring. Sofia Timraz, Arabisk kvinnegruppe, Sarpsborg: Jeg er enig med ordføreren i Asker kommune. Barn trekkes ut f. eks av gymtimen. Man må ha morsmålsundervisningen før eller etter vanlig skoletid. Fag som gym og musikk er meget viktig for minoritetselevene også! Nina Wikan, Trondheim Kommune: Det er uenighet om hvordan denne undervisningen skal organiseres. Man gikk bort fra egne enheter. Man ga tilbud på de ulike lokale skoler. Det er ingen entydighet. Jørn Lein- Mathisen, Høyre: Er det ønskelig å ha morsmålsundervisning som et tillegg og ikke integrert i skolens fagundervisning? Dette for å unngå stigmatisering av elever som mottar morsmålsundervisning. Fatma Suslu, Høyskolen i Oslo:Jeg har jobbet som morsmålslærer for tre elever, samlet tre ulike klassetrinn. De fikk undervisning utenom vanlig timeplan og måtte dermed jobbe mer enn andre barn. Derfor er det viktig å legge inn en belønning, det må ikke være kjedelig. Jeg la vekt på å snakke korrekt. Jeg la lite vekt på bøker. Victoria Rweikiza, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndigheter (KIM): Jeg sitter i foreldreutvalget på en skole i Oslo med 55 forskjellige nasjoner representert. Det er vanskelig å innføre morsmålsundervisning for alle grupper. Vi har bare to hjelpelærere. Det er for få lærekrefter.

Lisa Omset Prøis fra Oslo Krisesenter hevdet at dårlige morsmålslærere er et problem. 34

Hun fortalte om en gutt med pashtu som morsmål, men som fikk morsmålsundervisning i urdu, lærte arabisk i moskeen, i tillegg til norsk og engelsk på skolen. Dette bunnet i uvitenhet om hva som var hans egentlige morsmål. Sofia Timraz er selv morsmålslærer og undret seg over hvilken lærer det er som ikke vet hvilket morsmål en gutt i klassen har? Sezen Keskin, student, tok også til orde for kvalitetssikring av morsmålslærere. Hun måtte selv rette på sin tyrkiske morsmålslærer. Fatma Suslu, Høyskolen i Oslo: Hva med å tilby et halvår på universitetet i eget land til de som ønsker å bli morsmålslærere i Norge, slik at de fikk muligheter til å oppnå styrke ferdighetene i eget morsmål? Lisa Omset Prøis, Oslo Krisesenter oppfordret alle ressurspersoner på feltet til å arbeide for at alle barn med språklig minoritetsbakgrunn begynner i barnehage fra 3 års alder. Det er for mange barn som lever "i hus uten vinduer", mente hun. Det er også mange deprimerte mødre. De klarer ikke selv å gi et godt språkgrunnlag i morsmål. Det er barna som taper. Arbeidet med å opprette leksestasjoner må fortsette. I dag blir disse stasjonene lagt ned på grunn av marginale bevilgninger. De svakeste har ikke et miljø hvor de kan utvikle kunnskapen de lærer på skolen. Dersom alle går i barnehage og alle får tilbud om leksestasjon med morsmålslærere tilstede, er dette et skritt i riktig retning Sezen Keskin, student: Jeg kjenner flere kvinner som er analfabeter. De kan ikke lære barna i lekser i sitt eget morsmål engang. Leksehjelpstasjonene er viktige. Kobla Agbota, Høgskolestiftelsen på Kjeller: Jeg ønsker et løsningsfokus. Hvordan kan vi øke deltakelse av foreldre med minoritetsbakgrunn i skole- hjem samarbeid? Victoria Rweikiza, (KIM):I foreldreutvalget kviet minoritetsforeldre seg for å møte på grunn av språket. Mange norske foreldre i utvalget ønsket ikke å forstå meg. I møte med de norske foreldrene måtte jeg fortelle alt om meg selv. Jeg hadde høyere utdanning enn de fleste og dette medførte respekt. Jeg fikk venner og fikk oppgaven med å snakke med innvandrerforeldrene. Skepsisen jeg følte fra de norske foreldre var skremmende. Da jeg ble valgt inn i Foreldreutvalget skjønte jeg ikke retningslinjene for mitt verv i utvalget. De arrangerer kurs som vi må finansiere selv. Kursene må inneholde hvordan vi inkluderer minoritetsforeldre. Kobla Agbota, høyskolestiftelsen på Kjeller: En del innvandrere er offensive, en del 35

foreldre har også frykt for skolen som autoritet. Victoria Rweikiza, (KIM):Jeg har vært på Tøyen skole og Ammerud skole. Disse skolene er "åpne". Foreldre kan dukke om når som helst på skolen. Et tiltak med norskopplæring tilknyttet skolen fungerer bra. Lærerne opponerer imidlertid. De har ikke tid. Victoria Rweikiza, (KIM):Innvandrere på sin side kan være mer opptatt av fattigdom enn barnas skoleprestasjoner. Vi ønsker å jobbe om kvelden istedenfor å gi barna leksehjelp eller delta på foreldremøte. Terri Senior, Internasjonalt Senter Ålesund: De foreldrene vi møter i leksehjelpsgrupper er ofte svært forvirret. Det ene gjelder disiplin. Det virker som det bare er rot på skolen. "Prosjektarbeid" er svært fjernt for mange minoritetsforeldre. Deres oppfatning av skole er: "Det stedet der jeg sender mitt barn for at det skal bli advokat på sikt" og ”I mitt land blander jeg meg ikke inn i hva skolen skal gjøre”. Foreldres involvering anses som mangel på respekt for skolen. De skal ikke blande seg i skolens anliggender. En innføring i hva den norske skole er, er enormt viktig. Kobla Agbota, Høyskolestiftelsen på Kjeller: En del foreldre vil ikke delta. Det handler om en verdikonflikt og synet på at skolen må styre seg selv. Deres domene er hjemmet. Dette må vi avlære disse foreldrene. Ali Athar, Norsk Innvandrerforum: En del foreldre stiller spørsmålstegn ved om hva man kan bidra med i skolen? Når barnet har problemer på skolen er det skolens problem. Det er sånn i deres hjemland. Sånn tenker de. Sezen Keskin, student: Innvandrerforeldre må forklares hvorfor det er viktig å delta på fritidsaktiviteter og ikke bare at barna går med Aftenposten for å bidra til familieøkonomien. Det blir også feil hvis foreldre tror man blir kristen hvis man fletter en julekurv, eller maler en kylling ved påsketider. Mitt poeng var ikke at man skal slutte å lage julekurver. Men man må informere foreldrene om at det ikke er «Haram». Nordmenn sin kultur har ikke nødvendigvis en direkte forbindelse til kristendom, det er forskjell på religion og kultur.

Fatma Suslu, Høyskolen i Oslo: Kulturen har gjort mye i Islam til forbud. De ”dere” kaller muslimer har ofte ikke kunnskaper om islam, hva som er forbudt, etc. Det er faktisk lov å lage julekurver etter islamsk lov. Victoria Rweikiza, KIM: Vi lagde en brosjyre i Foreldreutvalget med hjelp fra Tøyen skole. De muslimske barna mente at blåbær kunne være "Haram". Vi måtte gå til Islamsk råd for å få en oppklaring. Det er vanvittig! Fatma Suslu, HiO: Mine foreldre tok selv kontakt med andre foreldre. Minoritetene må også ta initiativ. Det er de som har behovet for å bryte barrierene. Min mamma pleide å fortelle at minoriteten er som et lite barn og majoriteten er en voksen. Barnet sitter på et tak, og dersom man sender en voksen for å hente det ned vil barnet løpe bort. Derfor må man sende et annet barn.. Når en lærer ser at en forelder er svært aktiv, er det viktig å gripe fatt i denne personen og sende han/ hun ut for å motivere andre foreldre til å delta. Victoria Rweikiza, KIM, understreket betydningen av den første informasjonen som blir gitt foreldre til 1. klassinger. Foreldrenes ansvar og forventning om deltakelse må formidles. Hvorvidt informasjonen skal formidles skriftlig eller muntlig må tilpasses individuelt. Oddbjørn Hansen, Deichmanske bibliotek:Vi prøver å finne, i forbindelse med vår nettportal, tekst på morsmål om det norske skolesystemet. Det finnes tilsynelatende ingen informasjon om den norske skole på andre språk, knapt nok engelsk. Initiativet til slik informasjon må komme fra et høyere nivå. Det må komme fra offisielt hold og være en autorisert oversettelse. Dette vil bringe oss ett skritt videre. Kobla Agbota, Høgskolestiftelsen på Kjeller: Når barna skal begynne på skolen, må foreldrene også innføres i den norske skolesystem. Et problem er det kompliserte språket i offentlige dokumenter. Popularisering av språket fører ofte til upresist språk. Det er mye bedre å oversette profesjonelt til andre språk. Oddbjørn Hansen, Deichmanske bibliotek: Det byråkratiske språket er vanskelig å forstå, derfor er det viktig å oversette dette for å få en nøyaktig og riktig forståelse hos leseren. Fatma Suslu, Høyskolen i Oslo: Foreldre må få tilbud om tolk. Du kan ikke lære dem norsk på 1,2,3. Dette vil gjøre foreldrene tryggere på skole.

Lisa Omset Prøis, Oslo Krisesenter: Her er det viktig at ressurspersoner leder informasjonsarbeidet. Politikere/ imamer / minoriteter må hjelpe hverandre i dette arbeidet. Victoria Rweikiza, KIM: Min erfaring fra Ammerud skole gjør at vi ønsker en fadderordning for foreldrene. Blant foreldre som bor i nærheten av hverandre. Kople frivillige foreldre til minoritetsforeldre uten kjennskap til skolesystemet. Man må kartlegge de ulike språkgruppene på hver enkelt skole. Dette vil vise behovet for tolk. Man må fortelle foreldrene at de ikke må være flaue for å motta hjelp. Kobla Agbota, Høyskolestiftelsen på Kjeller: Læreren kan gå på hjemmebesøk. Det fikk jeg som barn i Ghana. I Norge vil man sikkert kreve å få betalt for dette. Men man må bruke utradisjonelle metoder i dette arbeidet for å lykkes. Fatma Suslu, Høyskolen i Oslo: Jeg gjorde mye frivillig som lærer, men da ble jeg sanksjonert av andre lærere. Lisa Omset Prøis, Oslo Krisesenter: Jeg synes det er vanskelig å samle både norske- og minoritetsforeldre. For norske foreldre blir språknivået lett for barnslig, for innvandrerforeldre blir det for avansert. Man må tilpasse foreldremøter ut i fra språkgrupper. Ellers blir det 50% frafall fra begge grupper på neste foreldremøte. Morten Strand, Asker kommune: Vi i Asker benytter oss stort sett av individuelle samtaler med minoritetsforeldre. Vi har sjelden store møter. Vi har et evalueringssystem av lærere og legger det ut på data. Jeg tror det er meget viktig det du sier om trygghet. Ali Athar, Norsk Innvandrerforum: Man må gi foreldre trygghet på foreldremøter. 3 av 15 foreldre har minoritetsbakgrunn på et foreldremøte. De sitter i en krok i rommet og gjør sin «plikt», men de deltar ikke. De er ikke inkludert. Foreldremøter som organiseres for en og samme språkgruppe er imidlertid en suksess. Sofia Timraz, Arabisk kvinnegruppe i Sarpsborg: Jeg er uenig i separate foreldremøter. Nei, felles foreldremøte, men med tolker til alle som trenger er tingen. Da gir du disse foreldrene status. Lisa Omset Prøis, Oslo Krisesenter: Her er det ulike erfaringer. Jeg har opplevd svært utålmodige norske foreldre på slike felles foreldremøter med mange ulike tolker.

Den norske skolen- en flerkulturell skole? Ali Athar, Norsk Innvandrerforum: Det er meget bekymringsfullt at Norge kommer dårligere ut enn andre nordiske land når det gjelder skoleprestasjoner i minoritetsgrupper. Når en 6 åring begynner på skolen uavhengig av etnisk bakgrunn og språknivå, vil han ikke snakke så godt norsk som et etnisk norsk barn. Han kommer til en annen kulturell ramme i møte med skolen. Den norske 6 åringen vil føle seg hjemme. Det norske barnet møter en skolehverdag som gjenspeiler barnets kulturelle verdier. For det andre barnet vil det være som å komme til et nytt land. Hva med å gjøre skolen mer flerkulturell. I hele desember er skolen preget av jul, selv på skoler der det er 30- 40% elever med to- språklig bakgrunn. På en skole jeg besøkte ble alle nasjonaldager feiret i klassen. Dette gir trygghet på deltakelse. Aktiv bruk av morsmålslærere og flerkulturelle aktiviteter hele året, ikke bare en gang i året, er riktig. Jeg var i en 1. klasse der alle barna sa «hei» på sitt eget språk. De norske barna lærte å si «hei» på alle språkene. Dette er aktiv bruk av det flerkulturelle. Jeg tror det er mye som går elever og foreldre med minoritetsbakgrunn «hus forbi». Når man skal lese eventyr i klasserommet, hvorfor kan man ikke lese eventyr fra andre kulturer? Jeg sier ikke at man ikke skal lese norske bøker i den norske skolen! Problemer er hvis det bare er norsk, norsk, norsk. Poenget mitt er å inkludere minoritetsbarn, det flerkulturelle, ikke på bekostning av norsk, men i tillegg til norsk. Nina Wikan, Trondheim kommune: La oss holde oss til at vi er i Norge, og at det er 10% innvandrere i Norge. Det er norsk som er basis!! Å lese i norske bøker f.eks. det må man bare akseptere. Ali Athar, Norsk innvandrerforum: På skoler hvor det er 80 % to- språklige barn er det ikke urimelig og tilpasse undervisningen og lese eventyr fra deres land. Dette er ingen kritikk av «det norske»! Terri Senior, Internasjonalt senter i Ålesund: Det er et faktum at vi er i det norske samfunn. I den grad man skal forandre ting, må det være fra et utgangspunkt. Det flerkulturelle skal gjenspeiles, men det norske språket og kulturen er selvfølgelig hovedessensen. Ali Athar, Norsk innvandrerforum: Problemet er ikke at det skjer på norske premisser. I Oslo er det skoler hvor det er 80- 90% med minoritetsbarn. For å ivareta disse barnas trygghet/trivsel er det å ha fokus på områder hvor man føler trygghet, nemlig det 39

flerkulturelle som et viktig utgangspunkt for læring. Terri Senior, Internasjonalt senter i Ålesund: Det er økonomiske sider ved dette. Skal den norske skolen ta ansvar for å bevare andres kulturer? På Jamaica brukes det ikke midler på dette. Det er ikke det offentliges ansvar. På bakgrunn av personlige erfaringer understreket Victoria Rweikiza i KIM betydningen av sammensetningen av elever i klassen på skolen. Hun etterlyste en større bevissthet om dette i skolen. For mange barn med minoritetsbakgrunn i en klasse virker stigmatiserende. Terri Senior fra Internasjonalt senter i Ålesund lurte på om hver enkelt skole måtte finne opp hjulet på nytt i håndteringen av en flerkulturell skole. Hun mente det var naturlig å sammenlikne seg med andre nordiske land og at det var muligheter for et fruktbart samarbeid på feltet. Helge Ole Bergesen, statssekretær fra UFD var ikke kjent med et slikt system for erfaringsutveksling. Oddbjørn Hansen, Deichmanske bibliotek: Hva med private skoler? Jeg frykter at dette kan være negativt i en integreringsprosess. Kan man ende opp med skoler som for eksempel bare gir opplæring i Urdu? Fatma Suslu, Høyskolen i Oslo: De private skolene må også ha norskundervisning, bare undervisning på eksempelvis urdu er ikke riktig. Nina Wikan, Trondheim kommune: Frykt for muslimske skoler, er noe vi møter ofte i forbindelse med den nye friskole- ordningen. Det ville aldri bli tillatt med en friskole/ privatskole som ikke oppfyller minimumskravene til i det norske utdanningssystem. Ordføreren i Asker kommune tok til orde for aktive nærmiljøer: "Jeg har stor tro på en innsats også på denne arenaen. Man kan ikke dytte alt på skolen. Lærerne makter ikke stort mer enn det de allerede har. Foreldre må få kontakt med hverandre utenom skolesammenheng". Asker kommune bygger i den forbindelse opp såkalte nærmiljøsentre. Et mål er å integrere foreldre i nærmiljøet og samle ressurser innen kultur, sport og fritidstilbud. Bibliotektjeneste og leksestasjon bør naturlig inngå i slike sentre. Røde Kors i Bærum har hatt stor suksess med et guide- prosjekt for nyankomne flyktninger. Dette er særlig vellykket for kvinner. De blir trygge i det samfunnet vi lever i. Vi må løse dette med manglende deltakelse på foreldremøter også fra andre kanter. 40

Victoria Rweikiza, KIM: Jeg er også formann i Tanzanisk forening. Vi gifter oss og skiller oss. Vi orienterer ikke våre familiegjenforente menn og koner om det norske samfunn. For å unngå problemer og stempling som «afrikanere....», må vi gi informasjon om det norske samfunn. Frivillig organisasjoner må engasjere seg i dette arbeidet. De nasjonale afrikanske foreningene har et interessefellesskap. Fatma Suslu, Høyskolen i Oslo: Vi har en organisasjon som underviser tyrkiske barn i helgene fra 1. klasse- 3. klasse i videregående skole. Vi hadde møter med lærerne på skolen og de merket forskjellen. Barna ble flinkere i språk etter ett år. Terri Senior: Den andre arenaen er fritidsaktiviteter eller fritidsklubb som ofte er vanskelig å forstå nødvendigheten av for mange foreldre. Man passer søsken etter skoletid og hjelper til hjemme. Vi har forsøkt å introdusere fritidsaktiviteter gjennom leksegruppen. Da var det greit for foreldrene. Slik fjerner man frykt og uvitenhet. Mye kunne løses med guide fra etablerte foreldre med innvandrerbakgrunn som allerede har blitt kjent med systemet. Sezen Keskin, student: Fritidsaktiviteter er enormt viktig. Dette kan gjøre barn fri fra stempel som bare "muslim", "tyrkisk" osv. De blir snarere assosiert med at de er flinke i idrett. ”Ali fra Pakistan” blir isteden "Ali er flink i fotball". Man må orientere foreldre om at håndball ikke er farlig. Håndballcup skaper mye frykt. Jeg har selv spilt i musikkorps og spilt håndball. Inviter foreldrene med!! Da tar foreldre ansvar. De kommer inn i et foreldrefellesskap. Terri Senior, Internasjonalt senter i Ålesund: Noen gutter med minoritetsbakgrunn har fått en hel annen status etter at de har lært seg å stå på snowboard. De var gode motorisk i utgangspunktet. Snowboard er det norskeste du kan finne på. De somaliske guttene dette gjaldt fikk en helt annen selvfølelse. De opplevde det som fantastisk. Det er ikke alltid det er helt naturlig å melde seg på fritidsaktiviteter. Helge Ole Bergesen, UFD: Hva kan vi gjøre for å rekruttere lærere med minoritetsbakgrunn? Fatma Suslu, Høyskolen i Oslo: 2 kvinnelige studenter på høyskolen hadde fått praksis på samme sted. De ble trakassert. De fikk høre at de luktet svette og hvitløk av. Praksisrapportene for de to var tilnærmet identiske, men de er to forskjellige individer

med forskjellig bakgrunn. Jeg ble sjokkert. Hva slags motivasjon er det for å bli lærer i Norge? Den ene kan bedre norsk enn tyrkisk, men fikk vite at hun ikke kunne bli allmennlærer. Victoria Rweikiza, KIM: Jeg tok økonomi i Bø. Jeg skrev for kortfattet fikk jeg beskjed om. Jeg har søkt og søkt, men får ikke jobb etter kvalifikasjoner. Jeg savner et tilbud om støtte til et kurs for akademisk norsk. Dette ville gjøre at voksne studenter med minoritetsbakgrunn ikke falt ut. Sezen Keskin, student: Svensker som studerer i Norge sliter også!! Svensker, dansker og amerikanere gjør det dårligst på norske studier. Men de får jobb. Victoria Rweikiza, KIM: Krever de fortsatt nynorsk ved opptak til lærerstudiet? Helge Ole Bergesen, UFD: Nå er dette endret. Du kan få studiekompetanse uten sidemål. Det står i opplæringsloven. Kobla Agbota, høgskolestiftelsen på Kjeller: Det finnes mange lærere med minoritetsbakgrunn. De får ikke sin utdanning godkjent. Det bør gjøres enklere for dem å få praktisere sitt fag. Tilleggsutdanningsordning er kjempebra. Denne muligheten MÅ gjøres kjent i innvandrermiljøene. Vi har flinke skoleassistenter med minoritetsbakgrunn. Disse må kunne få mulighetene til utdanning. Oddbjørn Hansen, Deichmanske bibliotek: Alle tenker naturligvis økonomi. Man har gjort et bra grep ved å heve lærerlønningene! Kobla Agbota, høgskolestiftelsen på Kjeller: Man må gå til fagforeningene og samarbeide med disse for å unngå at lærere som får godkjent utdanning etter to års tilleggsutdanning/ realkompetansetest ikke får et b- stempel. Victoria Rweikiza, KIM: Hvorfor søker studenter med minoritetsbakgrunn på juss og andre tradisjonelle høyt lønnede yrkesutdanninger? Prioritering av lærere med minoritet språklig bakgrunn må til. De er få, men de må bli synlige. En kampanje for å vise dem fram for ungdom i utdanningsfasen er en idé. Vi innvandrerforeldre vil helst at de blir leger, og ikke får masse studielån uten å være sikret en høyt betalt jobb. Ali Athar, Norsk innvandrerforum: Man må godkjenne utenlandsk utdannelse! I Oslo er det flere enn 100 morsmålslærere. Å oppgradere dem ville være et tiltak. Et annet viktig tiltak: Gi minoritetene jobb. De som har utdannet seg får jo ikke jobb. Slik er bildet i dag. De som ikke har utdanning, men kjører drosje, tjener bedre. Det er demotiverende. 42

Fatma Suslu, Høyskolen i Oslo: Jeg organiserte seminar om videreutdanning for nye studenter. Vi viste dem at det er mange muligheter. Deltakerne sa at de hadde ikke valgt andre studieretninger, enn de tradisjonelle, hvis de ikke hadde vært på møtet. Vi måtte finansiere møtet selv. Vi er en ny studentorganisasjon for tyrkiske studenter. Det offentlige bør støtte slike orienteringsmøter.

UNGDOM – ARBEIDSGRUPPE 2a

Alle har vi ulike mål med livet og ulike vurderinger av hva vi anser som et godt liv. Mange foreldre opplever det som vanskelig å skulle oppdra barn i et samfunn som kan være ganske annerledes enn det de kom fra og dette kan skape konflikter i familien. Vi vet samtidig at kvinner og jenter med innvandrerbakgrunn opplever diskriminering både på grunn av kjønn, etnisk bakgrunn og trosbekjennelse. Hvilke barrierer møter minoritetsungdom? Hva kan innvandrermiljøer, religiøse miljøer og myndigheter gjøre for å forhindre kjønnslemlestelse og tvangsekteskap? Hva kan gjøres for å forebygge ungdomsproblemer og kriminalitet? (fra konferanse brosjyren)

Innlegg ved Laila Dåvøy, Statsråd Barne- og familiedepartementet

På vegne av regjeringen har jeg den glede å få ønske velkommen til denne dialogkonferansen. I løpet av dagen skal det tas opp ulike sider ved å være ungdom med minoritetsbakgrunn i Norge i dag. Jeg er spesielt glad for at jeg fikk denne gruppen da barn og unges situasjon naturlig nok står en barne- og familieministers hjerte nær.

Av og til brukes begrepet minoritetskultur som om det skulle være et entydig begrep, men vi må hele tiden ha i bakhodet at det kan være enorme kulturforskjeller mellom ulike minoritetsgrupper. Mange unge vokser i dag opp med to kulturer og klarer seg meget bra. I den grad de får problemer tror jeg avhenger av hvor ulike kulturene er og i hvilken grad de unge og familien klarer å integrere normer og verdier fra de to kulturer. Det er ikke lett å være innvandrerforeldre og skulle oppdra sine barn i et samfunn basert på helt andre verdier og tradisjoner enn de man er vant til. Sosionom Bente Nes Aadnesen har gjort en undersøkelse på hvordan det er å være innvandrermor i Norge. Undersøkelsen viser at kvinnene opplever at de som innvandrermødre stilles overfor andre oppgaver, krav og forventninger enn i hjemlandet. Vi vet at mange innvandrerforeldre er dårlig integrert i det norske samfunnet. Når jeg bruker begrepet integrert tenker jeg ikke at man skal adoptere vårt verdi og normsystem fullt ut og legge sin egen kultur til side. Jeg tenker mer i retning av forståelse av storsamfunnet og respekt for dets normer, lover og regler. Mange minoritetsforeldre behersker norsk dårlig og har liten eller ingen omgang med storsamfunnet. Dette fører til at storsamfunnet virker skremmende da deres

oppfatning av dette ofte er bygd på misforståelser og redsel for det ukjente. Det at foreldre ikke kjenner den kulturen hvor deres barn og unge tilbringer mye tid hver dag kan føre til problemer. De unge får en frihet i storsamfunnet de kanskje ikke takler og kan komme bort i miljøer de ikke burde. Dersom foreldrene tar avstand fra storsamfunnet setter de også sine ungdommer i en vanskelig situasjon. Ungdommene selv står overfor utallige valg som skal gjøres hver dag. Det som oppfattes som moralsk og riktig i den ene kulturen blir feil eller galt i den andre kulturen. Uansett hva den unge velger vil det kunne bli galt. Barne- og familiedepartementet har innenfor Foreldreveiledningsprogrammet laget materiell som skal hjelpe innvandrerforeldre til å mestre foreldrerollen i det norske samfunnet bedre, men jeg håper vi i dag også kan diskutere hva som må til for å få innvandrerforeldre mer delaktig i storsamfunnet slik at de kan støtte og veilede sine barn og unge også utenfor hjemmet. I de senere årene har vi sett at flere unge med minoritetsbakgrunn har gått sammen i foreninger og organisasjoner for å bedre sin situasjon på ulike områder. Jeg synes det er svært positivt at folk med minoritetsbakgrunn engasjerer seg og deltar i samfunnet. Jeg skulle ønske mange flere gjorde det. For å stimulere de unge til å gå sammen og engasjere seg i samfunnsdebatten har Barne- og familiedepartementet nylig revidert kriteriene for tilskudd til ungdomsorganisasjonene slik at det skal bli enklere å få midler selv for små organisasjoner. Jeg håper vi i løpet av dagen også kan komme inn på hva som skal til for at mange flere med minoritetsbakgrunn vil delta aktivt i det norske samfunn.

De fleste ungdommer med minoritetsbakgrunn kommer fra familier som praktiserer arrangerte ekteskap, og henter ektefelle fra opprinnelseslandet. Dette fordi de ønsker å styrke og videreføre sin kultur og religion som gir dem trygghet, spesielt når de bor i en annen del av verden. Arrangerte ekteskap er fult lovlig i Norge så lenge den unge har full frihet til å avvise familiens kandidater. Men det er helt klart en gråsone over til tvangsekteskap hvor det kan diskuteres om familiens giftepress grenser til tvang. Tvangsekteskap er helt klart forbudt i Norge. Dessverre får vi tilbakemeldinger fra organisasjoner som arbeider med å hjelpe ungdom som trues med eller utsettes for tvangsekteskap at antall henvendelser er økende. Om dette skyldes at flere familier tvinger sine barn til ekteskap eller om flere ungdommer søker hjelp enn tidligere når de vet at de kan få det, er usikkert.

Et annet problem Regjeringen er opptatt av er kjønnslemlestelse av unge jenter som også er forbudt i Norge. Det er gledelig å se at mange fra de aktuelle minoritetene har engasjert seg i arbeidet mot kjønnslemlestelse. Regjeringen vil gjennomføre primærdelen av sine tiltak mot kjønnslemlestelse gjennom OK-prosjektet som er et nasjonalt prosjekt for gjennomføringen av Handlingsplanen mot kjønnslemlestelse.

Regjeringen presenterte i våres to dokumenter som sier hvilke tiltak vi vil iverksette for å bekjempe tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Dette er ikke nye handlingsplaner, men konkrete innsatser som skal påbegynnes eller gjennomføres i 2002. Jeg håper også at disse temaene vil komme opp i løpet av dagen da Regjeringen alltid er åpen for nye forslag til tiltak. Som jeg har vært inne på flere ganger tror jeg dialog mellom storsamfunn og minoritet er veien å gå for at unge med minoritetsbakgrunn skal få en mindre problemfylt ungdomstid. I denne dialogen er det viktig å se på hva storsamfunnet kan gjøre for å legge forholdene til rette for at barn og unge skal få det best mulig, men jeg tror det er like viktig å se på hva minoritetene selv kan gjøre for å bedre situasjonen for sine ungdommer. Jeg gleder meg derfor til diskusjonene utover dagen, men vil først gi ordet til Asta Besingye fra African Youth in Norway.

Innlegg ved Asta Besingye Lydersen, Afrikan Youth in Norway

Jeg heter Asta Busingye Lydersen og var med på å starte organisasjonen Afrikan Youth in Norway. Jeg har tidligere vært nestleder og jobbet daglig med AYIN, men er i dag medlem av AYINs ressursteam.

1. AYIN HISTORIKK 1994-2002

-1994: En gruppe afrikanske ungdommer reiste for å se og lære av svarte organisasjoner i England. -1995: Oppstart av aktiviteter for ungdommer av afrikansk opprinnelse i Norge. -I dag: Hundrevis av ungdommer har deltatt i AYINs aktiviteter i løpet av de årene den har eksistert. Brukerne er ungdom mellom 13 og 20 år. - AYIN bruker begrepet afrikansk på alle mennesker av afrikansk avstamning, enten de er fra kontinentet Afrika, eller fra fra f.eks. USA eller Karibien.

2. HVORFOR BEHOV FOR EN EGEN ORG. FOR AFRIKANSKE.UNGDOMMER? Manglende info. om Afrika, både i skolebøker og media. Ingenting om Afrikas klassiske sivilisasjoner, oppfinnere, vitenskapsmenn osv. Fokus på negative sider ved afrikaneres historie; slaveri, kolonialisme m.m. Som om Afrikas historie startet da europeerne kom! Negativ og ensidig info om Afrika i media og skolebøker. Nesten bare katastrofeorientert: Sult, AIDS, tørke, fattigdom. Rasistiske holdninger i det norske samfunnet. Fremmedfrykt og skepsis overfor svarte mennesker. Hverdagsrasisme både blant privatpersoner og det offentlige. Eks. taxi-historie samme kveld som fakkeltog. Samt ’neger’-begrepet. Offentlig diskriminering Utestengning fra utesteder, boligmarked, arbeidsmarked, samt trakassering fra politiet. Nevner spes. politiet fordi det har vært en aktuell problemstilling for flere av ungdommene vi kjenner. Skaper liten tillit. Manglende forbilder Få rollemodeller som afrikanske ungdommer kan identifiserer seg med. Få synlige svarte offentlige personer. Samlet skaper dette liten stolthet over å ha afrikansk bakgrunn, og kan føre til problemer med identitet, selvtillit, trygghet på seg selv, ambisjonsnivå og tro på fremtiden. Dette kan igjen føre til destruktiv, negativ adferd.

3. HVA GJØR SÅ AFRIKAN YOUTH? AYIN arrangerer leirer, workshops, samlinger, ungdomsfester, dagsturer, seminarer, diskusjonsgrupper, o.l. Målsetningen er å: Gi et fristed hvor de kan dele felles erfaringer om oppvekst i Norge. Voksenpersonene i AYIN er rollemodeller Lære positive ting om Afrika som en motvekt til all ensidig informasjon. Øke forståelse for egen livssituasjon, gi alternativer til destruktiv adferd. Gjøre ungdommene engasjert og ambisiøse på egne vegne- de må tørre å sette seg mål. Styrke identitet, selvbilde for på den måten gjøre dem bedre rustet til å takle utfordringene de møter i det norske samfunnet.

4. HVA OPPTAR MINORITETSUNGDOMMER? Det blir helt absurd å si at hovedproblemene for minoritetsungdom i Norge er tvangsekteskap, omskjæring og æresdrap. Dette er en grov forenkling. Likevel er det disse historier som får media til å fylle spaltene og politikerne til å åpne pengesekken. Man mister derfor lett av syne de andre problemstillingene som svarte ungdommer er opptatt av. Minoritetsungdommer er like forskjellige som andre ungdommer! De er opptatt av familie og venner, skole, jobb og fritidsaktiviteter. De er også opptatt av utestengning fra majoritetssamfunnet Den pågående debatt om integrering og minoritetsungdom tegner et unyansert og negativt bilde av minoritetsungdom og deres familier. Det blir fremstilt som at ALLE innvandrerungdommer står i spagaten med ett bein i hver kultur- de lider av en akutt identitetskrise. AYIN driver ikke med integreringsarbeid i vanlig forstand. De fleste ungdommene som er tilknyttet vårt nettverk er oppvokst i Norge, og trenger hverken språklig eller kulturell integrering. De forstår seg utmerket godt på norsk kultur. Problemet går ut på at de gang på gang føler at de ikke blir akseptert - fordi deres måte å være norsk på er annerledes.

5. FINANSIERING FOR MINORITETS UNGDOMS ORGANISASJONER AYIN har ingen betalte stillinger. Alle medarbeidere arbeider uten vederlag. All planlegging, møtevirksomhet, oppfølging av ungdommer, arrangering og gjennomføring av overnattingsturer, workshops og andre ungdomsarrangementer foregår i ledernes fritid, på frivillig basis, ubetalt. Dette fører til at man ikke kan ha et sekretariat, ingen administrasjon. For å sette det på spissen, man kan ikke engang ha kontortid og noen til å ta telefoner og gå på viktige møter på dagtid. Det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave å drive en organisasjon under slike forhold. Det finnes ungdommer i AYIN som vi gjerne skulle fulgt opp bedre; ungdommer som har problemer i forhold til familie, skole, barnevern. Både mengden og kvaliteten på oppfølgingen forringes av den økonomiske situasjonen. AYIN er blant dem som har vært utestengt fra visse midler fordi vi ikke oppfyller kriteriene for tildeling. Forsøk på å ha et betalende medlemskap og en mer tradisjonell organisasjonsstruktur førte bare til mer administrasjon og mindre tid til ungdomsaktiviteter. Dette var bortkastet tid Hvis myndighetene mener alvor og ønsker å styrke minoritetsungdommers deltakelse i samfunnet, må dette følges opp med konkrete bevilgninger.

Referat fra diskusjonen i arbeidsgruppen

Leder for Norges muslimske ungdom, Athar Akram sier han kan bekrefte at hans organisasjon har mange av de samme problemene som Afrikan Youth. Organisasjonen mangler lokaler og ønsker å være uavhengig av moskeen, men ender likevel opp med å leie lokaler av dem fordi de ellers ikke har et sted å være. Eneste mulighet til å få støtte til leie av lokaler er 10. 000 kr i året. Dersom man skal greie å bekjempe kriminalitet, må det satses på ungdomsorganisasjoner. Norges muslimske ungdom syns det er dumt å måtte jobbe mot byråkratiet isteden for å holde på med det medlemmene brenner for. For Athar Akram personlig koster det 1.400 kr å være tilstede på dialogkonferansen fordi han går glipp av en arbeidsdag, og mange unge kunne ikke komme fordi det er første uka på skolen. Svenn Kristiansen, varaordfører i Oslo kommune spør om det er riktig å lage organisasjoner bare for minoritetsungdom, da dette kan virke mot integrasjon. Hva som ligger i begrepet integrasjon bør diskuteres, og Kristiansen understreker at han savner en definisjon, da det er mange ulike meninger om hva dette er. Kristiansen minner også om at nesten 200.000 personer jobber døgnet rund gratis, frivillig, for ungdoms beste, og at dette er normalt. Det er usunt om alle skal ha betaling for alt, og han etterlyser mer dugnads ånd. Ana Lopez Taylor fra Gulset Miljøverksted mener at det er behov for egne innvandrerorganisasjoner. Det å treffe folk med samme bakgrunn som deg selv kan være første skritt for å delta mer i storsamfunnet. Dette er særlig viktig i tidlig fase. Integrering er som en trapp du går oppover. De som kommer til ungdomsgrupper vet også at de må betale litt, det er ingen som tror at de skal få alt. Det positive med aktivitetstiltak er at det kan inngi tillit til voksenpersoner hos minoritetsungdom. Kjetil Lehland fra Adopsjonsforum tror det er positivt med egne innvandrerorganisasjoner, fordi det er slik ungdommene kan få trygghet og stolthet over egen bakgrunn. Det er viktig for ungdom å føle at de har noe å bidra med, og deltakelse i innvandrerorganisasjoner er ikke noe hinder for også å delta i andre norske organisasjoner. Reza Rezaee fra etnisk likestillingsgruppe i Oslo SV mener at nordmenns høye deltakelse i frivillige organisasjoner er noe av det mest positive med norske samfunnet. Regjeringen har satt i

gang mange positive tiltak, men ungdomsorganisasjoner må få mer økonomisk støtte til drift, slik at de ikke blir tvunget til å knytte seg til en kirke eller moske. Det er også viktig å huske at når en snakker om organisasjoner som kriminalitetsforebyggende gjelder ikke dette bare innvandrerungdommer. Rezaee mener at integrering et relativt begrep. Alle må akseptere generelle lover og regler som et minimum, men i tillegg er det områder hvor vi mangler erfaring med dialog med hverandre. Det er når dialogen mangler at lukkede miljøer blir mer lukkede. Safak Meltem fra Mira-senteret mener at organisasjonskulturen i mange land er veldig ulik den vi har i Norge. Det er viktig at ungdommene selv utvikler og lærer organisasjonskultur og at de har mulighet til å jobbe med det som er relevant. Det er mange norske organisasjoner som er dyre å delta i, noe som kan gjøre at minoritetskvinner og jenter ikke deltar. Det er behov for både minoritetsorganisasjoner og andre organisasjoner. I likhet med Afrikan Youth og Norges muslimske ungdom ønsker også Mira-senteret å bruke mindre tid på rapportering og søknadsskriving. Laila Dåvøy minner om at forslaget til forenkling av forskrift om tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner nå er ute på høring, og at gruppe derfor ikke bør bruke alt for mye tid på dette. Athar Akram understreker at Norges muslimske ungdom ikke ønsker å få betalt for alt, men at de mister motivasjonen av å bruke masse energi på byråkrati. Organisasjonen er heller ikke en innvandrerorganisasjon da den omfatter flere etnisk norske. Mange av disse føler seg imidlertid ofte som innvandrere, fordi det gjerne settes likhetstegn mellom innvandrer og muslim. Dette er galt. Samtidig er det en del av identiteten å være minoritet, og dette må tas vare på om en skal unngå assimilering. Gomi Jain påpeker at ungdommer ønsker tilknytning, enten dette er som fotballspiller eller som etnisk gruppe. Han sa også at om dere som sitter her bare ser på meg som inder og ikke som nordmann, er det dere som trenger integrering. Politimester Anstein Gjengedal minnet om at over 20% av Oslos befolkning har en annen etnisk bakgrunn enn norsk, og at dette er en utfordring for politiet. Utestenging og diskriminering fører ungdom ut i kriminalitet. Det er slik at visse ungdomsmiljøer er overrepresentert i forhold til visse former for kriminalitet, for eksempel A og B gjengen som domineres av pakistanere. Disse opplever å få aksept gjennom det materielle, og de har nesten blitt fremstilt som helter av media. I tillegg har 50

det også vært problemer med vietnamesere, og unge somaliske gutter på Grünerløkka. Når politiet kommer inn er det allerede for seint, så vi må spørre hvordan disse ungdommene kan fanges opp tidligere? Mitt spørsmål er: Hva kan dere med samme bakgrunn som disse ungdommene bidra med? Vi vet at mange er skeptiske til politiet, noe vi tar inn over oss. Vi er bevisst på at Oslo politiet er for alle. Hvordan kan vi sammen forebygge kriminalitet og stigmatisering av hele innvandrergrupper? Hvordan kan politiet samarbeide med frivillige organisasjoner rundt dette? Fortell oss hva vi bør gjøre! Hvordan kan vi nå fram til disse ungdommene før det begås kriminelle handlinger? Kjell Østby fra Norskskolen fortalte om et prosjekt med arrangering av kjønnsdelte overnattingsturer for unge i alderen 15-20 år i Larvik. Dette er ikke bare for innvandrere, men også for norske barn som er vokst opp i utlandet og som opplever mye av den samme problematikken. En betegnelse for disse barna er ”Third culture kid”, dvs barn som har bodd store deler av livet i en annen kultur enn foreldrenes og som derfor ikke har tilhørighet til en bestemt kultur. Disse barna har en kompetanse og ressurser som andre barn ikke har, men som i dag er lite etterspurt. Hvordan kan denne kompetansen brukes? Dette kan etter hvert bli mer etterspurt i arbeidslivet. Viktige spørsmål er hvordan man forholder seg til å være minoritet, og hva som er norsk kultur. Ungdomskulturen er gjerne snevert definert. ”Third culture kids” har et godt utgangspunkt for å være brobyggere, og vi har veldig positiv erfaring med våre turer. Elvestuen fra Venstre mener at ungdomsorganisasjoners kriminalitetsforebyggende virkning er viktig, og at dette må knyttes opp til økonomi. Han lurte også på om regjeringen har noen tanker rundt språkbruken med 1. og 2. generasjonsinnvandrer. Det er Norge som skal integreres, og da er ordene en velger viktige! Vi må erkjenne at integrering byr på noen problemer. I forhold til diskriminering, skjer dette særlig i forhold til arbeid, bolig, utesteder. Alle vet om det, men lite gjøres med det. Samtidig er dette veldig viktig for de unge. Laila Dåvøy ønsket å fokusere på språk og spurte om viktigheten av innvandrerforeldrenes språkkompetanse. Har dette betydning i forhold til å forebygge kriminalitet? Asta Besingye Lydersen understreket at det er et dårlig tillitsforhold mellom de fleste afrikanske ungdommer og politiet, noe politiet vet. Dette er noe Afrikan Youth jobber mye med, og det skal arrangeres et ”toppmøte” mellom dem og politiet. Afrikan Youth er også mye i dialog med barnevernet. I hvilken grad organisasjonen kan følge opp dette er helt avhengig av økonomi når alt må gjøres frivillig. Mange i Afrikan Youth har utdanning og kompetanse i forhold til 51

dette. Det å følge opp en ungdom er et stort faglig arbeid. Kvalitet avhenger av at man kan kjøpe tid til å gjøre et skikkelig arbeid. Heidi Reif sa at det har vist seg at mors språk er veldig viktig. Det er et problem at kvinner med små barn ikke har fått tilbud om norskopplæring som kan kombineres med barn. Vi har et prosjekt i Larvik hvor mødrene kan ha med barn, og hvor det fokuserer på det å være foreldre i et nytt land, og det at foreldrerrollen endres i en ny kontekst. Reza Rezaee mente at om Gjengedal virkelig vil ha dialog, bør ungdomsorganisasjonene inviteres til et møte. Regjeringen bør også invitere disse organisasjonene slik at de får fremmet sine synspunkter. I tillegg påpekte han at selv om alle er enige om at mekling er viktig, og politiet i Oslo har vokst med 200 ansatte, har ingen av disse stillingene gått til konfliktrådet. Det ble nevnt at språkopplæring bør bli obligatorisk ved ankomst til Norge. Det ble igjen understreket av ved språkopplæring er det spesielt viktig å tilrettelegge for småbarnsmødre. Bøygen med å gå i gang med språkopplæring blir trolig større etter fem-seks år. Det er også viktig at barn deltar i norskspråklige miljø som f, eks barnehage. Dårlig språk fører senere til drop-out i skolen. Dette går blant annet på ressurser til morsmålsopplæring. Laila Dåvøy sa at regjeringen ønsker å videreføre og spre tilbudet med gratis barnehageplass kombinert med norskopplæring. Hun spurte så deltakerne i gruppa om hva de synes om igangsetting av obligatorisk norskopplæring ved ankomst til Norge. Athar Akram nevnte et tilfelle hvor obligatorisk norskopplæring ikke ville fungert, og at det derfor må være rom for fleksibilitet. Samtidig vil det trolig bli godt mottatt av de fleste. De fleste vil gjerne lære det norske språket, men er redde for å måtte adoptere norske verdier knyttet til f.eks alkohol og seksualmoral. Motstand mot KRL faget blant muslimer skyldes at det oppfattes som snikopplæring i kristendom, og dette skaper motstand mot integrering. Det ble også nevnt at norskopplæring må kunne kombineres med jobb og studier, noe å leve av. Meltem Safak sa at Mira er prinsipielt i mot at tvang skal fordrives med tvang, men at norskkunnskaper er positivt i mange situasjoner, f.eks ved at man slipper tolk hos lege. Samtidig må dette tilrettelegges for å kunne fungere. Det er også mange som må vente veldig lenge med å begynne på norskkurs selv om ønsker det. Det ble nevnt at tilrettelegging er ekstremt viktig. Hvis innvandrere føler at de må lære mer enn språk, og adoptere en norsk pakke med verdier, skaper det motstand. Norsklærere med samme etnisk bakgrunn er positivt for å få det til. Obligatorisk norsk må også gjelde for alle, uavhengig av bakgrunn. Det forutsetter også at 52

kommuner og bedrifter pålegges dette. Det er to års ventetid på Rosenhoff i dag, så kommunen må forpliktes til å gi norskopplæring. Zahra Ali Osman understreket at språk er veldig viktig. Det spesielle tilbudet i Gamle Oslo finnes ikke i andre bydeler, og Somalisk forening for mødre og barn opplever at dette er etterspurt. Kvinner ønsker norskopplæring for å kunne opprettholde foreldreautoriteten. Det ble understreket at det som mangler i Gamle Oslo prosjektet er at mødre og barn kan lære sammen, noe mange ønsker. Dette kan starte fra spedbarnsstadiet. I en mødregruppe kan man utveksle tanker og ideer, uten at man må velge en pakke. En kan oppleve at alle er ulike, og få respekt for dette. I tillegg må vi ha møteplasser hvor nordmenn og innvandrere kan møtes. ”Man lærer ikke norsk i et vakuum.” 500 timer språkopplæring er alt for lite. Ana Lopez Taylor mente at introduksjonsprogram er en god ide, men at det har mye fokus på arbeid og lite på skole og studier. Det må bruke voksne tospråklige som ressurspersoner. Individuelle tilpasning, er også viktig. Det må også gjøres noe med tolkeordningen. Voksne trenger sitt morsmål også. Politikerne er veldig utålmodige, innvandrerne må så mye hele tiden. Laila Dåvøy spurte om innvandrerorganisasjoner kan spille en rolle i forhold til norskopplæring, og hvor de største barrierene ligger for integrering av unge med innvandrerbakgrunn. Hanne Kleppe pekte på at språk og kriminalitetsforebygging henger sammen. Språk er nøkkelen for integrering. Det er spesielt viktig for mødrene, og det handler også om å øke deres selvfølelse og gjøre dem mer bevisste på egne ressurser. Det ble nevnt at det er sjokkerende med de unge somaliske guttene, men at det sikkert også er sjokkerende for somalierne selv! Det er synd at andelen innvandrere som søker politiskolen er gått ned., og det må settes i gang tiltak for å øke dette. Enslige mindreårige er en forsømt gruppe, får de nok psykologisk oppfølging? Mange er traumatiserte. Må øke andelen innvandrere i de synlige hjelpeyrkene, kanskje ved hjelp av kvotering på en del utdanninger, eventuelt ekstra økonomisk støtte. Vi må også styrke kompetansen om dette i f.eks lærerutdanninga. Zahra Ali Osman sa at somaliske unge kommer fra et krigsherjet land, og at det eneste tilbudet de får er ni måneder i mottaksklasse. Deretter plasseres de i normal tiende klasse hvor de ikke greier å henge med. Mange er analfabeter uten skolegang fra Somalia, men de plasseres likevel etter alder. De blir sett på som dumme, noe som går ut over egen selvtillit, og kan føre til at de tiltrekkes av andre miljø hvor de kan hevde seg. Mange somaliere har også en vanskelig

boligsituasjon, de bor sentralt og trangt. Det er behov for tiltak her, for somalierne er kommet for å bli. Ana Lopez Taylor mente at hjelpeapparatet er alt for segmentert, skole, sosialkontor etc. Man blir sendt rundt til forskjellige instanser, og systemet er for firkanta. Man blir avhengig av personlige kontakter. Barnevernet har alt for lite ressurser. Offentlige instanser generelt viser for lite smidighet. Elvestuen i sa at den gruppen som er blitt mest stigmatisert de siste årene er somalierne. Angående kvotering var han skeptisk, fordi det gjør at det blir nødvendig å skille mellom oss og dem. Oslo politiet må gjøre andre grep for å øke prosentandel med innvandrerbakgrunn. Elvestuen tok også opp problemet med norsk som andrespråk. Det er hårreisende at du kan være født i Norge og likevel få norsk som andrespråk. Det innebærer at man deler klassen i to, stort sett på etnisk bakgrunn. Ettersom dette egentlig er ekstra timer, burde dette kunne gis i tillegg til samlet klasse. Det fører til segregering. Det henger også sammen med økonomi, fordi norsk som andre språk medfører ekstramidler til skolen. Gomi Jain mente også at kvotering er uheldig fordi det fører til diskriminering. Det ble påpekt at problemet med å ikke ha nynorsk, er at det blokkerer for en del utdanninger senere. Kvotering kan også bety at en skal kunne begynne på sosialhøyskolen selv om en ikke har hatt nynorsk.. Meltem Safak sa at A og B gjengen er et komplisert problem som er for stort til at organisasjoner som Mira kan gjøre noe med det. Dette gjelder også for problemer med somaliere og mange andre. De har gjerne brutt med familien, flytter med bagen sin til en hybel eller kollektiv, får ikke økonomisk støtte og mangler kontakt med voksenpersoner. Sosialkontoret må komme på banen for disse unge som faller mellom to stoler. Safak sa også at problemet med de med innvandrerbakgrunn som rekrutteres til politi eller læreryrket er at de blir satt til å jobbe med innvandrere fra samme etniske gruppe. Hvorfor kan vi ikke bli sett på som en generell ressurs, også i forhold til de norske? Hvorfor skal en pakistaner jobbe med A og B gjengen? Da mine foreldre kom, ble de oppfordra til å jobbe og jobbe, ikke å ta norskundervisning. Nå er de slitne men har ikke mulighet til å ta andre jobber. De snakker norsk, men ikke godt nok til å få noe annet enn ufaglærte jobber. Laila Dåvøy sa at en del barna har så sterke traumer at de ikke klarer å lære på skolen. Det gis behandling til ”krigsbarn” i Bergen og dette fungerer bra. Det er et prosjekt som kanskje kan videreføres, ikke bare for krigsbarn. 54

Reza Rezaee mente at det var riktig av Aftenposten å skrive om somalierne og deres problemer i fjor, men lurte på hvorfor det ikke førte til noe? Fint at media tar opp problemer, for da kan noe gjøres. En kriminell handling rammer flere enn tiltalte og offer; også familie og nærmiljø etc. Vi må samle disse nettverkene for å få til en god oppfølging. Dette er en kompetanse som må trekkes inn. Akram Athar sa at det sies at både flerkulturell bakgrunn og realfaglig bakgrunn er mangelvare i skolen, men likevel fikk han få oppdrag da han prøvde seg som lærer med hovedfag i informatikk. Det finnes mange som kan brukes som tospråklige lærere. Mht språk så skriver Muslimsk ungdom for norske ungdommer på norsk. Mht kriminalitet er det helt feil å rope på imamene når pakistanere begår lovbrudd; det er ingen som roper på Stålsett når Bandidos gjør noe galt. Slike alvorlige ting kan ikke organisasjonene løse, vi må spørre oss hvor vi plasserer ansvar og skyld. Anstein Gjengedal påpekte at manglende språkkunnskaper et hinder for å nå fram til foreldre til unge på skråplanet. Dette er et problem ved f.eks bekymringssamtaler. Når en har etterlyst imamene har motivet bak vært ære-skam problematikken, og at imamene kan formidle at en ikke må ta på vei for småting. Tøyen drapet var kulturelt betinget, noen hadde fornærmet noen. Akram Athar protesterte og sa det er forskjell på kulturelt betinget og religiøst betinget. Politiet kan først og fremst bruke organisasjonene forebyggende. Det ble nevnt at tolk er problematisk, særlig angående helse og kriminalitet. Laila Dåvøy nevnte Djibouti hvor imamer brukes til å si at kjønnslemlestelse ikke er en del av religionen. Folk hører på imamene. Akram Athar understreket at imamene kan si en ting, og individet kan gjøre noe annet. Kan ikke da skylde på imamene. I mange land overkjører kultur religion. Reza Rezaee ville advare mot at man gir alt for mye makt til kirke og moske. Det kan gjøre at ungdomsorganisasjonene ikke blir sett. Både offentlige og sivile samfunn har et ansvar for å bekjempe samfunnsproblemer. Ana Lopez Taylor sa at liberalisering av alkoholpolitikk er et problem for de unge, innvandrere spesielt, fordi du må drikke for å være ”norsk” ungdom. Dette skaper problemer hjemme hos innvandrerungdom. Her kan organisasjoner spille en positiv rolle. Når det gjelder det offentlige rom koster det for innvandrerjentene å skille seg ut, men det er derfor viktig at de blir mer synlige. Hun nevnte et eksempel på jenter som ikke fikk bade i tusenfryd fordi de hadde t-skjorte 55

og lang bukse. Det er til og med lærere som kritiserer jenters klesdrakt. Dette er diskriminering. Vi må få større toleranse for forskjellighet i det offentlige rom. Forståelse og kunnskap henger nøye sammen. I alle yrker som har med mennesker å gjøre må opplæring i det flerkulturelle være en integrert del, noe det ikke er i dag. Lærere må vite hvordan de skal forholde seg til foreldre, høytider etc. Det er også behov for større forståelse på tvers av de ulike etniske gruppene, det er også rasisme og diskriminering her.

Laila Dåvøy oppsummerte de viktigste punktene som var blitt diskutert: Forebygging er viktig, organisasjonene har en viktig rolle og må gis gode betingelser her. Språk og kommunikasjon er ekstremt viktig. Tverretatlig samarbeid må legges vekt på. Plassering av barn i skolen; norsk som andrespråk. Opplæring og behov for kunnskap om det flerkulturelle. Vi har fokusert lite på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

UNGDOM – ARBEIDSGRUPPE 2b

Innlegg ved Odd Einar Dørum, Statsråd Justis- og politidepartementet

”Min kunnskap om disse temaene er basert på møte med enkeltpersoner, og de politiske meningene mine bygger på disse møtene. Dette er en krevende arbeidsform, men har gitt meg verdifull innsikt og forståelse. Høyere utdanning er nå nærmest å regne som grunnutdanning i Norge, og utdanning er en nøkkel for å klare seg i det norske samfunnet. Det er flere akademikere enn industriarbeidere i Norge. Blant minoritetskulturelle foreldre er det ofte et ønske at guttene skal ha utdanning, og gå inn i tradisjonelle akademiske yrker. Det er ikke alltid samsvar mellom foreldregenerasjonens og ungdommens ønsker i så måte. Minoritetskulturell ungdom møter barrierer i utdanningssystemet som er annerledes enn majoritetens opplever.

Når det gjelder tvangsekteskap og kjønnslemlestelse vil jeg åpne for de kommentarene som måtte komme.Selv om det er et fåtall av minoritetskulturell ungdom som er involvert i kriminelle handlinger viser det seg at ”verstingene” i Oslo ofte kommer fra nettopp slik bakgrunn. Vi må vurdere om vi gjør nok, og de riktige tingene, for å motvirke dette.”

Innlegg ved Marco Elsafadi, ”New Page”-prosjektet, Vålrenga Basket

”Mitt navn er Marco Elsafadi, og jeg er palestiner!!! Jeg har aldri vært i Palestina. Mine foreldre er palestinere, og jeg er født 6.desember i 1976, i en FN-flyktningleir i Libanon. 28.februar 1977 flyktet familien min til Vest-Berlin i Tyskland. Min far, min mor, min eldste søster på fem år, mine to eldre brødre og meg på nesten tre måneder. I Berlin bodde vi i ti år uten å få oppholdstillatelse. Dette gjorde det umulig for mamma og pappa å få fast jobb, noe som førte til 57

en fattig oppvekst og en avhengighet av sosial hjelp. Etter ti år med usikkerhet og begrensede muligheter for min familie, flyktet vi til Norge. Vi havnet i Kragerø 8.april 1987, hvor forholdene straks ble bedre. Etter åtte år i Kragerø, flyttet jeg, høsten 1995, for meg selv til Kristiansand. Tre år senere flyttet jeg til Bergen, og etter enda tre år pakket jeg sakene mine og bosatte meg i Oslo. I Oslo bodde jeg i ett år, før jeg bestemte meg for å flytte tilbake til Bergen, hvor jeg for tre uker siden kjøpte mitt første hjem. Jeg er en 25 år gammel lykkelig muslim. Jeg spiller basketball for topplaget Ulriken Eagles og har representert Norge på landslaget i syv år. Jeg har jobbet som lærer i to år, ledet en rekke basketballskoler gjennom de fire siste årene og jobbet som trener i åtte år. Jeg er glad i mennesker, og det er grunnen til at jeg har viet min tid til å jobbe med ungdommer. Jeg er et lite stykke Norge!

I dag er jeg daglig leder i New Page Norge, og det er derfor jeg står her i dag. NPN er en ideell stiftelse som står for skolering, veiledning og kvalitetssikring av lokale New Page prosjekter. I dag har vi fire lokale prosjekter, som alle er organisert under basketklubber i fire forskjellige byer. New Page i Bergen under Ulriken Eagles, Vålerenga New Page under Vålerenga Kings, New Page Kristiansand under Kristiansand Pirates og New Page Kongsberg under Kongsberg Penguins. Alle fire klubbene er blant de som spiller i basketballens øverste divisjon, nemlig basketligaen, også kalt BLNO. De lokale New Page prosjektene skal ta for seg ungdommer som har gått seg vill i samfunnet. Basketklubbene inngår et samarbeid med hjelpeapparatet, i hovedsak utekontakten og barnevernet. Basketballspillerne, som ofte har stjernestatus, skal jobbe i direkte kontakt med ungdommene. Men det er ingen selvfølge at basketspillere er gode ungdomsarbeidere og positive forbilder. Derfor legger New Page Norge stor vekt på skolering og oppfølging av den enkelte spiller i New Page.

Ungdommene trenger å bli sett, de trenger tett oppfølging, ofte mer enn det skole, foreldre og annet hjelpeapparat kan bistå med. Her kommer spillerne inn, de er tilstede, bygger opp tette relasjoner, kameratskap, blir ”storbrødre”, bygger nye nettverk rundt ungdommen, får han til å fungere bedre på sin egen arena som kan være i skolen, i hjemmet eller ute på gata. Mestring er et nøkkelord. Ansvar et annet. Fellesnevneren for alle ungdommene i New Page er nettopp at de mangler motivasjon til å ta tak i sitt eget liv. Mange av ungdommene jeg møter er i en sårbar alder og klarer ikke å finne ut hvem de er og hvor de hører til. De har i hele sitt liv tilhørt ”de

andre”, blitt definert som innvandrere, utlendinger, så ofte og så lenge at de faktisk selv har plassert seg i den båsen. Men det som overrasker meg er at dette faktisk er norske ungdommer, født og oppvokst i Norge. Med norsk skolegang og samme fritidstilbud som alle andre unger. Media og politikere snakker bare om integrering som løsning når noe går galt. Disse ungene trenger ikke integreres, de er norske og trenger bare litt større rom for å være seg selv. De er ofte litt mer enn etnisk norske barn, har med litt ekstra bagasje, kan være litt mer usikre, litt mer stolte, litt mer erfarne, har litt mer å bevise osv. og har behov for litt ekstra oppmerksomhet fra voksenverden rundt- litt flere øyne som ser, litt mer støtte, litt mer veiledning - litt større romslighet. Men vi snakker om integrering - et misbrukt ord som skal løse alle problemer i vårt flerkulturelle samfunn. Vi snakker om ”de” som skal integreres og bli som ”oss”.

I et flerkulturelt samfunn finnes ikke ”de” og ”oss”. Vi er et samfunn bestående av individer med samme rett til å være oss selv og rett til å tilhøre fellesskapet. Men da må også fellesskapet gi rom og plass til individet. Man kan ikke forvente at individet selv skal kreve og ta sin plass alene- særlig ikke om du er 14 og litt usikker på alt. Det er storsamfunnets ansvar å åpne opp døra og si velkommen inn. Når man kommer inn er det heller ikke bare å sette seg ned og være ”ingen”- til ingen nytte. Ett hvert samfunn er avhengig av aktive deltakere. Ingen kan tillate seg å ikke være deltaker. Derfor er det viktig at New Page og andre går inn som veiledere og rollemodeller i den perioden i livet man trenger å finne sin plass. For å lære å bli en god deltaker. Men ingen kan bli en god og nyttig deltaker uten å få respekt for den man er. Uten å føle seg likeverdig behandlet. Det er alles ansvar. Våre ungdommer har derimot møtt flere pekefingre enn respekt og likeverd. Og hva med dem som tilsynelatende ikke ønsker å være en del av samfunnet, som har stilt seg selv på utsiden? Er de ikke likevel en del av samfunnet? Og er det ikke en grunn til at de eventuelt har stilt seg på utsiden? Mangelen på respekt? Likeverd? Åpenhet? Forståelse? Noen ganger virker det som om målet er å bli 100% norsk. Men er det ikke en kjempefordel å ha røtter på ulike steder i verden? Kunne flere språk, kjenne andre koder, samle erfaringer og kunnskap? Ha flere steder man kan kalle hjem? I stedet for å aldri føle seg helt hjemme der du bor? Begrepet ”tiden” forbinder jeg med utvikling og bevegelse. Ingenting er statisk. Tiden står ikke stille. Og tiden som går, er erfaringer som kommer. Og tiden som kommer er det opp til hvert enkelt individ i vårt flerkulturelle samfunn til å bruke til å oppfylle våre drømmer!

Referat fra diskusjonen i arbeidsgruppen

Shazad Rana, Saganox: Jeg har brukt et år på å lære norsk, men flere år på å forfine språket, å kunne leke med det. Det ungdom med minoritetsbakgrunn mangler er allmennkunnskapen som etniske nordmenn besitter. Denne mangelen gjør at man kommer til kort i diskusjoner. Minoritetsungdom har skremmende lav selvtillit. Det med å få allmennkunnskap vil bygge selvtillit med tiden. I arbeidslivet er det er mangel på frontfigurer, i statusyrker som advokat, leger, osv. Derfor blir frontfigurene synlige innenfor der pengene styrer; i kriminalitet. En annen ting er at kommunikasjonen finnes sjelden i familiene. Ungdommene er vant med monolog, ikke dialog. Det at foreldrene blir skolert i å forklare ting, at en ikke bare får nei, men også en plausibel forklaring er viktig. Sarra Dahman, Islamsk kvinnegruppe Norge: Jeg er norsk-marokkaner oppvokst i Fyllingsdalen. Barne- og familiedepartementet har et prosjekt på 15 mill for å hjelpe kvinnene mot omskjæring. Men det blir gjort på en feil måte. Vi blir tatt ut av klassen midt i skoletimen og inn på et annet møterom for å høre mer om omskjæring. Barn og ungdom blir nervøse, dette gjelder spesielt somaliske barn. Jeg får mye tilbakemeldinger fra mødre som ringer og sier at det er grusomt for barna deres å bli behandlet på denne måten. Når det gjelder omskjæring er det også for mye fokusert på Somalia, andre har også dette problemet. Jeg trener mye styrke på helsestudio, men hver gang jeg trener må jeg vise legitimasjon. Jeg er den eneste som må det. Jeg blir redd, jeg har betalt semesteravgift. Etter hvert har jeg nektet å vise legitimasjon fordi jeg er den eneste som blir spurt. Saynab Mohamud, Foreningen Fadime: Det er jeg som har reist rundt og holdt foredrag for ungdom. Vi ringer skolene og sier vi har informasjonspakke til ungdom. Når vi kommer til skolene, er det ungdommene selv som velger om de vil være med alle elever eller bare somaliere alene. Amir Payan, Kurdisk Kulturforbundet i Nordland: Integrering er både nasjonalt og internasjonalt plan. Internasjonalt: myndighetene på europeisk nivå tar kontakt med andre land og en representant herfra blir kalt inn på teppet. Dette er positivt. På det nasjonale plan blir innvandrerorganisasjonene mer sett på fra myndighetenes side, fordi det er der vi kan si våre meninger til norske myndigheter på fylkesplan.

Bashe Musse, Himmilo Youth in Norway: Det som er barrieren for somaliske ungdommer er rett og slett oppdragelsen. Det er to kulturer, norsk og somalisk. Unge vil fri seg fra foreldre regimet som er basert på helt andre verdier. Unge må få oppdragelse som passer det samfunnet man lever i. Ungdommene som har fått den autoritære somaliske oppdragelsen flykter hjemmefra, men hvilke muligheter har de når de møter de norske samfunnet? Her skjærer det oftest seg for ungdommer, de mangler nettverk. I Somalia går man til tanten eller lignende når en har problemer, hvem skal de ringe til i Norge? Når disse ungdommene er 18 år, er de så store at de klarer seg? Kan de nok? Skjønner de koder, hverdagsliv, idealer? Alkohol er også problem for muslimske ungdommer. Foreldrene nyter ikke alkohol, men deres barn gjør det. Hva skjer når barna drikker? Lukten er vanskelig å bli kvitt, hva skjer når de kommer hjem? Går de hjem? Hvis ikke: hvor skal de sove? Hvor lenge? Slik blir unge bostedsløse. Jeg har tatt videregående skole i Risør. Da jeg skulle velge linje, snakket jeg med rådgiveren på skolen om valg av linje. Men rådgiveren mente det var best for meg som minoritetsungdom å ta yrkesutdanning. Jeg nektet og tok sosiologi mellomfag. Dette er et problem og bevisst holdning hos lærere og rådgivere, de begrenser muligheter for unge. Norske jenter med somaliske foreldre, jenter som blir sendt ut fra Norge for å gifte seg mot sin vilje eller omskjæres får ingen hjelp norske utenriksstasjoner i utlandet, til tross for at de er norske statsborgere. Khat er stort problem, men arbeidsledighet er verre. Man mangler meningsfylte oppgaver. Khat er sosialt ødeleggende, men det kreves et tiltak for å gi disse menneskene en meningsfylt oppgave. I tillegg: koranen sier ingenting om Khat, bare om alkohol. Loveleen Kumar, Loveleens konsulentfirma AS: Noen er i kulissene, jeg har jobbet i 15 år med samme type spørsmål. Utfordring nå er at media gjør oss til konkurrenter. Vi jobber på flere nivå, vi har forskjellige roller. Noen er bulldosere, andre sår korn. Selv om vi har ulike stemmer snakker vi om samme problemene. Jeg synes Shabana, Nadja, Kadra og de andre gjør en kjempejobb, vi er ikke fiender. Den største utfordringen for foreldre er å møte den forandringen som kommer, det er veldig smertefullt. Vi er oppdratt til å være lydige, det er streng kontroll, men det er liten grensesetting. Vi legger oss når vi blir trøtte, vi ser tv så lenge vi vil, vi får mat når vi er sultne, vi får se vold men ikke kjærlighet på tv. Så møter vi norske unge som har andre rammer, de har lært å ta ansvar for den friheten de får. Minoritetsungdom har ikke lært å ta ansvar for den friheten de får. Mye handler om å gi ungdommene redskaper til å ta ansvar for den friheten de får. 61

Saynab Mohamud, Foreningen Fadime: Jeg er fra Somalia, jeg er krigsbarn, har bodd i flyktningeleir og er ung mor. Da jeg kom til Norge kom jeg rett fra flyktningeleir, ingen i Norge spurte meg hvordan det var å være i den leiren. Og jeg vet at andre somaliere sliter psykisk med ting de har sett. Mange av mine kamerater var barnesoldater. Når de kommer til Norge blir du putta i en skole og her skal du fungere. Det er altfor store krav til folk som har opplevd for mye ting. Gro Svolsbru, Larvik kommune: Jeg har gjort mange andre forsøk på å hjelpe ressurssterke innvandrere som ønsker å hjelpe ungdom med minoritetsbakgrunn. Myndighetene klarer ikke å utnytte de ressurser som finnes i innvandrermiljøer. Det som skjer er at politikerne lager rammer, og det fører til at når Bashe kommer med ideer som kan hjelpe, så er det ingen penger, ingen åpne dører. Dette er forskrekkelig at man ikke ser hvor mye ressurser som er rundt omkring, til å være kontaktpunkt mellom ungdom og myndigheter. Shazad Rana, Saganox: Jeg er enig, men jeg savner den evnen hos minoritetene til å ta tak i ting sjøl. Fordi det man gjør er å myndiggjøre: det er regjeringens ansvar. Jeg er ikke så sikker på det. Hvorfor er det konkurranse om å få uttale seg i mediene? Fordi det er for mange organisasjoner som ikke klarer å samarbeide og stå fram med ett ansikt. Bashe Musse, Himmilo Youth in Norway: Frivilligheten er organisert i Norge. Norske organisasjoner har bygget opp organisasjonskultur i forhold til samfunnet, de har nettverk vi umulig kan konkurrere med. Men Røde Kors kan ikke gjøre min jobb. Inger Aguilar, Agenda X: Jeg mener man må ha mange stemmer. Det er snakk om individer, ikke en felles gruppe. Penger: alle statsrådene snakket om organisasjonslivet og frivillighet, men de eksisterer snart ikke lenger. Vi har ikke nok midler. Det koster å drive frivillig arbeid. Bjørg Berge Skåra, Sosial og helsedirektoratet: Jeg har lært at det er noe som heter sosial mobilisering. Det finnes metoder som kanskje ikke er så vanlig i Norge. Vi må se utover andedammen. Shazad Rana, Saganox: Jeg vet at dette ikke er en homogen gruppe, jeg mener å ha en homogen stemme og et felles mål utad. Se problemet, innse problemet, hvor langt inn i grupperingene er problemet innsett? Hvor stor er viljen til å endre? Myndighetene kan kaste inn så mye penger man vil, men det hjelper ikke hvis det ikke er vilje til å endre. Amir Payan, Kurdisk Kulturforbundet i Nordland: Vi kan ikke bare revolusjonere overfor våre foreldre. For vår kultur er slik at dersom pappaen min kommer i mediene, da er han sårbar i det miljøet de kommer fra. Jeg foreslår at hvis en har problemer med sin datter, tar vi heller det 62

problemet med han som er kjent person hos oss, og vedkommende går videre med problemet. Vi må jobbe innad og forstå tradisjoner. Abdi, Somali Youth Organisation: Det er kanskje sant at innvandrer ungdom slutter i skolen. Jeg mener at grunnen er at det er vanskelig å fullføre. Grunnen er ikke barndommen. Utdanningen passer for norske vaner og norsk kultur. Ungdom med utenlandsk bakgrunn mangler kunnskap om norske vaner og systemet her i Norge. Og språk er vanskelig. Det er ikke alle lærere som forstår at du har det vanskelig. Det er ikke alle lærere som er villige til å ta tiden for å hjelpe deg å komme inn i det. De mener du skal klare deg selv. De gir seg ikke fordi de ikke vil ha utdannelse, men fordi det er vanskelig. Saynab Mohamud, Foreningen Fadime: To forskjellige kulturer, du lærer lite om Afrika, bare slaver og sånn. Dette går på vår selvtillit at du ikke lærer mer enn det. En annen ting lærere gjør mot afrikansk ungdom, er at de forventer ikke at du skal klare like mye som norske ungdom. Lærere har sagt til meg: "Saynab, du kan ikke matte. Du kommer aldri til å lære det", og hun fikk rett, for jeg ga opp. Marko Elsafadi, New Page Norway: Fellesnevneren for alle unge som har kjørt seg fast, er: mangel kjærlighet, forståelse, tillit, respekt, fysisk kontakt, ros, mestring, le, dele ting, få ting. Det er primære ting som alle mennesker trenger. Disse ungdommene mangler et nettverk for å få dette. Hvem skal gi dem det? Hvis de ikke kan språket, har rollemodeller, osv. Hvem skal erstatte dette? Barnevernet kan ikke erstatte fysisk kontakt, for eksempel. Shazad Rana, Saganox: Du glemmer en ting, og det er et spark bak. De trenger et spark bak, mange av dem. Dørum: Integreringsdebatten trenger flere ting. Man kan ikke kreve assimilering, men man skal også kreve at det ikke skal drives segregering. Vi tåler flere ansikter og stemmer i debatten, men det finnes noen grenser, og disse må vi være klare på. Vi må også bruke ressurspersoner. Ofte går de samme personene igjen i mange sammenhenger. Siden det skal skrives referat fra dette møtet vil deltakerne komme med i referatet. Slik bringes nye ansikter og stemmer fram. Det er opp til den enkelte å sprenge seg fram. Jeg kom ikke på Stortinget gjennom arv, jeg kjempet meg fram. Frivillig arbeid: Norge har hatt en rik frivillig struktur, men dette er under press. Vi må arbeide for å skaffe bedre rammevilkår for frivilligheten. Tvangsekteskap/kjønnslemlestelse: Det er nulltoleranse i Norge knyttet til drap i familier, enten man kaller det æresdrap eller sjalusidrap. Og selv om noen mener at kjønnslemlestelse er et 63

ladet ord er det dette uttrykket jeg bruker. Jeg mener det er mishandling av barn, og det står jeg for. Dette er myndighetenes holdning. Gro Svolsrud, Larvik kommune: Metodene man bruker for å stoppe det må gjennomføres på en respektfull måte som er i overensstemmelse med menneskerettighetene. Myndighetene kan i ivrigheten etter å utrydde et problem, utøve krenkelser av menneskerettigheter. Det har ikke vært nok fokus på dette. Hensikten helliger ikke middelet. Skal belastningen ligge på barna? Saynab Mohamud, Foreningen Fadime: Det er ikke belastning, men det er å gi informasjon. De som ikke er omskjært skal få vite sine rettigheter, de som er omskjært allerede skal få vite hvor de kan få råd og åpne seg hvis de har lyst. De som har kommet til Norge 3 siste årene tror på dette så sterkt, akkurat som sine foreldre, de vil omskjære sin barn. Bjørg Berge Skåra, Sosial og helsedirektoratet: Jeg vet at det er stor forskjell i Afrika, på det rurale og det urbane, slik at problemet finnes internasjonalt. Vi må ta på alvor de som ser dette som en renselse. Vi må forholde oss til det, ikke akseptere det. Skal vi få en dialog for å endre, må vi forholde oss til det. Anne Beate Kristiansen, Senterpartiet: Hvor hensiktsmessig er det for den norske debatten at man har en kulturell innpakning i forhold til hva man kaller drap av kvinner? Norske kvinner som blir drept kalles det sjalusidrap, utenlandske kalles æresdrap. Drap er mot menneskerettigheter uansett. Elisabeth Semb Christensen, Utlendingsdirektoratet: Noe av det viktigste når problemstillinger er i privatsfæren, er å spille på lag med personer i de miljøene man skal snakke med. Jo tettere problemene er på privatsfære og identitet, jo mer må man jobbe for å finne brobyggere inn i de ulike minoritetskulturene. Camilla Kayed, Nettverksgruppa ORKIS: Vi prøver å dra inn mennesker som kan være brobyggere, som kan hjelpe foreldrene å se ting på en annen måte, som kan gjøre foreldrene tryggere til å slippe opp kontroll. Å finne disse menneskene som kan snakke til begge parter er veldig vanskelig. Bashe Musse, Himmilo Youth in Norway: Det som er viktig med kjønnslemlestelse er at det er en virkelighet. Vi har ulike metoder, noen går som en elefant, andre går som en tiger. Prinsipielt er det viktig å ta somaliske jenter ut av klassen, men hvordan gjør man med norske barn som har opplevd incest? Tar man dem ut av klassen og sier "Gå dit, dere skal få informasjon om incest?" Nei, det er taushetsplikt. Vi som har sluttet med denne skikken etter vi kom til Norge, ingen 64

snakker om dette. Vi kan være forbilder for andre. Jeg kan jobbe med disse tingene, men jeg trenger tillit fra norske myndigheter. Den sovende kjønnslemlestelses-loven fra 1995, der har dere gjort en tabbe, loven bør bli håndhevet. Amir Payan, Kurdisk Kulturforbundet i Nordland: I vårt samfunn er æresdrap utbredt. Her blir ungene sett på som en eiendom. Når man tar en eiendom fra en annen, må man finne løsninger ellers blir man drept. Dette er også et likestillingsspørsmål, for det hender også gutter tvinges til å gifte seg. Loveleen Kumar, Loveleens konsulentfirma AS: Det er vanskelig å skille tvangsekteskap og arrangert ekteskap. Den det gjelder må få love til i definere begrepet tvang. Æresdrap og sjalusidrap er veldig forskjellige fordi disse mennene som begår æresdrap har et stort press på å opprettholde ære. Dørum: Jeg mener omskjæring krenker kvinnen i forhold til helse og seksuell opplevelse. Jeg vil håndheve en norm basert på menneskerettighetene. Grunnen til at jeg er streng på dette er at jeg hørte om en familie der mannen holdt på å slå i hjel kona, men han slapp lett i norsk rett fordi det var hans kultur. Norske rettsvesen innførte da en gradert rettssikkerhet, og det vil jeg ikke godta. En drittsekk er en drittsekk, men når vi er opptatt av familievold drar vi menneskerettighetene inn. Vi har sagt at når det gjelder tvangsekteskap så gjelder ubetinget påtale, vi godtar det ikke. Med kjønnslemlestelse gjør vi det slik: Når folk kommer til Norge gjør vi de kjent med loven, enten ved å lese eller høre, og så må de signere på en egnet måte at dette har de hørt. Det er viktig å etablere fra første øyeblikk at dette har de fått informasjon om. Jeg tror vi skal forholde oss til individer. Dette handler også om forskjellige familiestrukturer. Nordmenn tenker kjernefamilier, andre steder er det storfamilier. Dette har ikke norsk lovgivning tatt høyde for. Bashe Musse, Himmilo Youth in Norway: Vi må bruke ulike metoder og disse må ikke konkurrere, men utfyllende. Dørum: Jeg tror myndighetene har henvendt seg for mye til de voksne når det gjelder disse tingene, ikke til unge som kan henvende seg til andre unge. Saynab Mohamud, Foreningen Fadime: Det virker som mange har misforstått gardemoen- kampanjen, men den har hatt stor effekt. Vi har fortalt politiet at de ikke skal gripe en hel familie uten videre, man skal ta ungdommen litt til side og spørre dem. Familier har ringt oss og fortalt om unge de er bekymret oss. Vi har bare gitt informasjon, politiet har handlet.

Sarra Dahman, Islams kvinnegruppe Norge: Vi må starte kommunikasjon med både mødre og fedre, det er mange menn som ikke vil gifte seg med kvinner som ikke er omskjært. Det må være kommunikasjon, og det kommer stadig nye som må få informasjon om dette her. Saynab Mohamud, Foreningen Fadime: Jeg er for en lovendring når det gjelder å sjekke jenter gynekologisk. Da mener jeg alle jenter i Norge, i alle farger og religioner. Helsemessig er det bra for alle, da finner vi ut hvem som er i faresonen. Når det gjelder å henge ut somaliere så må vi peke på alle problemene vi har før vi kan gjøre noe med dette. Shazad Rana, Saganox: Det er viktig å skille mellom ære- og sjalusidrap. Æresdrap er en kollektiv handling, sjalusidrap er mer individuelt. I dag snakker vi om å integrere innvandrere med nordmenn. Men kanskje om ti år må vi integrere innvandrere med innvandrere. Vi snakker for mye om individer, ikke familier. Da får vi assimileringen vi vil unngå. Loveleen Kumar, Loveleens konsulentfirma AS: Vi har et ansvar vi som er integrert. Det er viktig med faddere i kvinnefellesskapet og ta livet av de holdninger som opprettholder mannens kvinneundertrykkende kultur. For det er det kvinner som står for ved et sosialt press. Dørum: Ingen ting skal få ligge i fred fordi det er for vondt eller vanskelig. Vil noen ut av et voldelig forhold må disse velge det selv og vite at de bryter. De beste historiene handler om kvinner som bryter ut og deretter får hele familien med seg. Men jeg har også møtt de ulykkelige historiene. Flere statsråder har lært av Anoshe-saken. Hun fikk asyl pga kjønnsbasert forfølgelse. Deretter fikk mannen opphold på humanitært grunnlag. Dette må ikke skje igjen. Nå skal vi over på nytt tema: Hvordan unngår vi kriminalitet pga minoritetsbakgrunn? Saynab Mohamud, Foreningen Fadime: De årene ungdom kommer i problemer før de blir kriminelle, må familien ta kontakt med barnevern og politi for å få hjelp. Men mange innvandrere er redd for barnevernet fordi de tar ungene deres. Våre foreldre trenger å lære av barnevernet, de er mye strengere enn foreldrene. Vi barnevernsbarn lærer struktur hele veien, men det tror ikke foreldrene, de tror barnevernet bare tar ungene og lærer dem å bli norske. Foreldrene må få tillit til barnevernet. Elisabeth Semb Christensen, Utlendingsdirektoratet: Den tenkemåten New Page har med mangel på kjærlighet osv kan vi bruke på mange områder. Vi vet at lav selvtillit har å gjøre med diskriminering og rasisme. Her må man også jobbe ut spesifikke tiltak mot dette. Finnes ikke en pakke mot alt. Hvordan håndterer man autoritær men uten grenser-oppdragelse (vs frihet under

ansvar)? Hvordan når man disse foreldrene? Hvordan få si stand dialog der oppdragelsen fungerer dysfunksjonell? Marco Elsafadi, New Page Norge: Det jeg savnet var at noen i samfunnet prøvde å hjelpe foreldrene mine til å forstå den norske mentaliteten. For faren min med krigstraume konkurrerte med hele samfunnet om å påvirke meg og dette er forvirrende. Hva er riktig og galt? Jeg savnet noen som kunne forklare han dette på en god måte. Dørum: Jeg lurer på om norsk barnevern har kompetanse til å takle dette? Sosiallærere kan mye mer enn barnevern, særlig her i Oslo og politiet har en kontinuitet, mens barnevernet raser igjennom. Jeg tror vi har en utfordring i å styrke barnevernet i å møte disse utfordringene. Amir Payan, Kurdisk Kulturforbundet i Nordland: Jeg synes utekontakten gjør et stort arbeid i å bygge opp unge, fordi de gir dem arbeid. Kriminalitet og arbeidsledighet henger nøye sammen. Arbeidssituasjon for innvandrere er litt annerledes. Jeg kjenner mange som har søkt på sitt navn, og derfor ikke fått arbeid. Vigdis Kvernberg, Barne- og familiedepartementet: I stedet for å fiske opp barna i elven, må man se hva som skjer når de ramler uti elven. Foreldrene er viktige som brobyggere. Vi må se på hvilken betydning foreldrenes sosio-økonomiske status foreldrene har i forhold til sine barns sjanser og muligheter. Foreldrerollen er så viktig at det å ruste opp disse er viktig. Noen ganger må vi gjøre ulike ting for å få til like ting, og dette er viktig for å hindre kriminalitet og bidra til deltakelse. Gro Svolvsrud, Larvik kommune: Vi skal lage foreldrekurs, vi knytter det til lokale voksenopplæringen. Dersom dette er vellykket, blir det en form for drift framover i Larvik. Vi må tørre i byråkratiet å tilnærme oss hverandre litt mer. Bashe Musse, Himmilo Youth in Norway: Nyankomne flyktninger må få mer audiovisuell informasjon. Man må informere om hvordan samfunnet virker. Viktig å vite hvilken rolle politiet har, som hjelper, beskytter, grensesetter og straffer. Unge med minoritetsbakgrunn har kjempeproblem med politimenn. Politiet stigmatiserer i sine uttalelser. Jeg møter mange unge som er ferdige med skole men får ikke jobb. Familien forventer at de skal rett i jobb etter videregående skole og hjelpe til å forsørge familien. Men hva gjør man i en slik situasjon når man ikke er kvalifisert til å få arbeid? Man går rett i kriminalitet og kjappe penger. Enslige mindreårige er også viktige, de har ikke foreldre. Jeg hadde norsk venne-familie, og fikk mye

støtte av disse. Dette er en ordning jeg vil anbefale; gjensidig informasjon mellom nordmenn og minoriteter. Saynab Mohamud, Foreningen Fadime: De siste årene har foreldrene funnet en løsning på vanskelige gutter, de sender sønner til Somalia for å lære språket. Der blir de de verste kriminelle, de får våpen og lager egne gjenger, hva gjør dere med det? Shazad Rana, Saganox: Vet foreldrene at barna er kriminelle? Lediggang er roten til mye ondt, enten det er skole, arbeid, forbilder eller lignende ikke nødvendigvis foreldrene som skal få skylda. Loveleen Kumar, Loveleens konsulentfirma AS: Jeg har tro på dialog. Jeg har fått det til i ekstreme saker der tvangsekteskap har vært trussel. Men jeg har ikke motpartene sammen, men hver for seg. Man må synliggjøre for foreldrene at barna har et ben i hver kultur. Foreldrene sier at kulturen/religionen sier at barna skal gjøre ditt og datt, og da spør jeg dem: "Hva sier religionen om å oppdra barn i en annen kultur?" Amir Payan, Kurdisk Kulturforbundet i Nordland: Enslig mindreårige asylsøkere er en ganske stor gruppe. De er på mottak og er arbeidsledig og veldig representert i kriminaliteten. Hva skal myndighetene gjøre med disse? Erna Solberg: Nesten alle enslige mindreårige asylsøkere får bli. Det er en stor utfordring å få disse inn i et normalt løp. En dialog vi må ha med kommunene, de er redde for å jobbe med disse problemene. Har ikke kunnskaper og kompetanse. Vi sender de dog ikke ut av landet, selv om mange kanskje hadde fått bedre liv hjemme, fordi de blir så ensomme her. Marco Elsafadi, New Page Norway: Når man først havner på feil side, må noen leie dem tilbake og bruke god tid på det. Unge sviktes hjemme på skolen og i fritiden. Det første er hjemme, er de uheldige og har dårlige foreldre, så har du skolen. Hvorfor er det ikke et fag på skolen som lærer deg å oppføre deg som et godt menneske? Elevene jeg møter har vanskelig å gi andre elever ros, men de er flinke til matte. Elevene klarer ikke å ta imot ros heller, fordi de ikke får det så ofte. Men de er veldig flinke til å slenge dritt. Hvis du mangler rammer hjemme, da avhenger mye av læreren. Har vi nok kompetanse hos lærerne på dette feltet? Unge har for få voksne rollemodeller som har tid til å lytte, derfor ser unge opp til TV-personligheter som ikke er del av livet deres. Dørum: På dette området er alt for mange faggrupper usikre, og de er ledes av usikre ledere. Vi har også en situasjon i forhold til media hvor mange politikere er livredde for å bli hengt ut i avisene. Lokalpolitikere må bli kjent med den virkeligheten som mennesker med 68

minoritetskulturell bakgrunn lever i, og noen virkelige skjebner. Politikere som ikke har innsikt i individuelle skjebner, har heller ikke innsikt i hvordan systemet kan hjelpe folk. Politiet er eneste døgnaktive tjeneste som jobber med disse problemene. Vi trenger flere. Deler av norsk forvaltning er besatt av folk som har mistet troen på det de gjør. Folk som har mistet gløden er livsfarlige. De ønsker ikke at noe skal skje, for da blir de konfrontert med sin egen utilstrekkelighet. Jeg føler at folk har snakket oppriktig i dag og det er hensikten med dialogkonferansen. Takk til alle.

RELIGION – ARBEIDSGRUPPE 3

Et viktig spørsmål er hvor stor makt og påvirkningsmulighet som ligger i religiøse miljøer og hos religiøse ledere. Dette spørsmålet har blitt trukket inn i debatter om kriminelle ungdomsgjenger og tvangsekteskap. Det er ulike meninger om hvordan det religiøse livet i Norge bør organiseres og om hvor stor grad religion bør vektlegges i samfunnslivet. Hva er det religiøse lederes ansvar i integreringsprosessen? Hva skal til for at Norge skal bli et flerreligiøst samfunn? Hva har de ulike religionene felles og hvordan kan det bygges bro?( fra konferanse brosjyren)

Innlegg ved Berit Øksnes Gerløw, statssekretær Kultur- og kirkedepartementet

”Jeg vil starte med å ønske dere alle hjertelig velkommen til denne delen av konferansen. Dere har takket ja på en invitasjon til dialog. Dere har fagkunnskap, erfaringer og tanker som vi ønsker oss i fellesskapet for denne konferansen. Vi som er her har et felles ønske; at ulike kulturelle og religiøse grupper kan leve i fredelig sameksistens. Vi ønsker en atmosfære der det er rom for læring, for felles forståelse – og altså for en dialog. Dialogen er helt nødvendig – den pågår i ulike fora, og den skal fortsette. Så er regjeringens dialogkonferanse bare et steg – forhåpentlig et viktig steg på veien for fellessameksistens. Denne veien med dialog og prosess er et mål i seg selv. På samme tid fører den oss videre. Videre i visjonen om at det i Norge skal være rom for mangfoldet – både kulturelt og religiøst. Bakgrunnen for regjeringens dialogkonferansen er at vi i Norge har et bredt spekter av religioner og livssyn. Trosmangfold har flere dimensjoner – som f.eks. toleranse, rettigheter og plikter som gjelder både den private og offentlige sfære. Informasjon og dialog mellom tros- og livssyns samfunnene , mellom myndighetene og befolkningen er viktig. I dialogen ligger mulighetene til å unngå at det dannes fiendebilder, og dermed til å forebygge konflikter. Dialog betyr samtale. Jeg tror dialog i denne sammenhengen må bety noe annet og mer enn det man kjenner fra diskusjonene fra f.eks. TV- skjermen. Der hører vi om samtaler og forhandlinger som skal føre til kompromisser i politikk eller næringsliv. Dialogen må i tillegg bestå av noe mer enn forsøk på å komme frem til et kompromiss. Den nasjonale tros- og livssynsdialogen, som

var et samarbeidsprosjekt mellom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og den regjeringsoppnevnte Verdikommisjonen, beskriver dette ”annet” som ”...et ønske om å forstå mer enn å bli enig, om å være mennesker mer enn meninger, og om å snakke om det som angår en dypt fordi det dreier seg om ens tro og overbevisning.” I dag er vi her for å styrke dialogen mellom ulike etniske og religiøse minoriteter og majoriteten. Vi har invitert dere til å utveksle meninger og synspunkter på hvordan vi kan bygge et godt samfunn som alle kan ha tilhørighet til. For regjeringen er det også viktig å markere at tro ikke kan rettferdiggjøre handlinger som strider mot norsk lov og mot grunnleggende menneskerettigheter. Norge har inngått en rekke internasjonale forpliktelser i form av konvensjoner ( som FNs verdenserklæring om menneskerettighetene, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og den europeiske menneskerettighetskonvensjon ).

Dette er viktige rammebetingelser for dialogen vi nå skal ha. Det har vært mye snakk om at minoritetsgruppene må integreres i det norske samfunn. Dette får det til å høres ut som dette er et ensidig prosjekt - at det er de ”de andre” som aktivt må gjøre noe for å bli mest mulig ”norske”. Dette kan fort oppleves ensidig. Integrasjon kan forstås som et gjensidig prosjekt der det legges til rette for ulike gruppers muligheter til f.eks. å utøve sin tro. Samtidig må det foregå en viss samordning,i henhold til et felles lovverk.I Norge i dag er det en rekke organisasjoner som arbeider med dialog mellom ulike tro- og livssynssamfunn. Jeg vil særlig nevne en organisasjon og et prosjekt: Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn søker gjennom nettopp dialog å fremme respekt og forståelse mellom ulike tros- og livssynssamfunn, Den nasjonale tros-og livssynsdialogen, der svært mange tros- og livssynsamfunn ble invitert til å delta. Prosjektet kom med både anbefalinger og forslag til endringer som det kan være verdt å se nærmere på.Som jeg sa tidligere, så pågår dialoger og de vil fortsette. Det at så mange organisasjoner ønsker dialog på tvers av egen overbevisning er svært oppmuntrende og gledelig, og det gjør meg optimistisk i forhold til det videre arbeidet.Vår arbeidsgruppe skal altså ha en dialog knyttet til religion, og mange temaer er aktuelle. I programmet ser dere at vi har valgt å

rette fokus mot religiøse ledere og deres ansvar i integreringsprosessen, og mot brobygging mellom tros- og livssynssamfunn. ( Dermed hører jo dypest sett de fleste problemstillinger hjemme i dialogen...) Da kan vi stille følgende spørsmål: Har religiøse ledere et ansvar for å bidra til integrasjon, og hva kan de evt. gjøre for å bidra? Hva har de ulike religionene felles, og hvordan kan det bygges bro mellom dem? Kan vi i fellesskap komme frem til noen verdier og normer som har oppslutning hos alle som er representert her i dag? Dette kan både være formelle lover og religiøst/etisk – baserte verdier.

Innlegg ved Imran Shahid, Jahmat-Eahle-Sunnat moskeen

Kjære deltakere: opp gjennom årene har det vært mange debatter og diskusjoner rundt innvandrere/ minoritetsgrupper og de forskjellige religioner disse bringer med seg til Norge. Samfunnet har gjennom media, vært vitner til en hel rekke tragedier som som hittil har vært ukjent i det norske samfunnet. Tvangsekteskap, æresdrap og skjønnslemlestelse er i dag velkjente, men uheldigvis, misforståtte begreper for oss. Det er et selvfølge at Vi skal ikke tolerer slike tragedier og bør avdekke for å forhindre dem.

Det er ett spørsmålet jeg alltid har stil til meg selv: ”Kan vi virkelig få bukt med slike problemer?” Spesielt på måten de blir presentert på i media?. Svaret mitt er NEI. Hvordan vi kan løse slike problemer, overlater jeg til en felles diskusjon i forsamlingen. Vi har i dag samlet for å føre en dialog om hvordan religion og religiøse ledere knyttet til forskjellige trossretninger kan bidra positivt til integreringsarebeid. Jeg ønsker ikke å stå her og ramse opp en hel rekke med tiltak som kan være interessante for menigheter og religiøse ledere, men ønsker heller heller å se nærmere på de forutsetinger som etter min mening bør være tilstede og er helt grunnleggende for at religion og religiøse ledere kan bidra positivt til integreringsarbeid. En av de grunnleggende forutsetningene som jeg og min menighet har savnet lenge, har nå kommet på plass. Forståelsen av språk- og samfunnskunnskap er etter min mening en viktig grunnpilar i integreringsprosessen. Særlig da får religiøse ledere kan dette medføre meget positive resultater. I all den debatten som har blitt ført hittil, særlig debatten etter Fadime drapet har økt frustrasjonen min. Tvangsekteskap og æresdrap er viktige spørsmål som er blitt 72

debatert, men har vi fått positive resultater? Har vi hatt noen mål med disse debattene? Mulige svar på disse spørmålene overlater jeg til dere for å diskutere i forsamlingen. Jeg har i hvert fall savnet en en ting, og det er en helhetelig definisjon på hva integreringsprosess er. En felles forståelse som kan tolkes likt fra statsministeren til vanlig mann i gata.

Hva er så integrerinsgprosessen? Jeg ser på integrerinsgprosess som en jobb som ikke kan gjennomføres ved å debattere og finne løsninger på enkelt elementer, Det er ingen ”mote-debatt” som dukker opp med jevne mellomrom bare for å forsterke negativ holdning blant aktørene i et samfunn, men er et vedvarende prosess som hele tiden skal justeres og tilpasses. Det er en prosess nært knyttet opp til variabler som tid, mennesker og kultur. Disse variablene forandrer seg hele tiden. Den kan like gjerne involvere flere generasjoner av mennesker.

Nå er ikke dette så enkelt å skape en fellesforståelse på Integreringsprosess. Det finnes ikke enkle løsninger for kompliserte og sammensatte utfordringer i samfunnet, Men det er viktig å begynne på et grunnleggene stadiet og bygge denne opp logisk gjennom tid. A. Et overordnet mål, felles definisjon og forståelse av integreringsprosessen som inkluderer hele AS Norge myndigheter, media innvandrermiljøer og andre samfunnsvitere. Det er i dag en stort overskudd av unge ressursterke ungdommer med innvandrerbakgrunn. De ønsker å bidra til positiv Integrering i det norske samfunnet, men ikke ønsker å gå den veien media har lagt opp til. Hvorfor utnytter ikke myndighetene deres ressurser? Hvorfor lar ikke media slippe dem til? B. Avdekke problemområdene, definere dem grundig C. Utarbeide langsiktige strategier for integreringsprosessen

Hvordan kan vi gjennomføre ovennevnte strategier? Jeg ønsker å benytte anledning til å komme med et forslag om opprettelse av en råd for integreringsarbeidet. Dette rådet bør bestå av ressurser hentet inn fra myndigheter, etniske nordmenn og innvandrermiljøene. Religiøse ledere kan spille en meget sentral rolle i en slik råd.

Dialog, etter mitt syn, er en av de viktigste elementene i integreringsprosessen. En debatt kan skape konfrontasjon, men en dialog kan skape en forståelse mellom ulike kulturer, religioner og samfunn. Det er gjennom dialog man lærer å forstå hverandre og skape gjensidig respekt. Det er 73

viktig å etablere et slik klima hvor det hersker en gjensidig respekt mellom ulike aktører i samfunnet slik at integreringsprosessen kan komme i gang og føres videre på en effektiv måte. Kjære deltakere: takk for at dere lyttet til mine synspunkter og håper virkelig at vi kan ha en fruktbar diskusjon i forsamlingen.

Referat fra diskusjonen i arbeidsgruppen

Abdi Mohammed Daha: Somalia, Telemark – Dialogkonferansen. Dialog mellom hvem?… mellom menigheter. Viktig å være konkret. Føler at det blir en dialog mellom oss minoriteter og majoriteten i Norge. Mange opplever frykt etter 11. september. Det er viktig å få frem hvilke problemer vi har i dag og diskutere dem, og hva man kan gjøre. Må også diskutere andre land. Mange sitter med frykt etter 11. september. Jeg er personlig redd. Frykt for reiser i utlandet på grunn av navn. Begge grupper sitter med frykt. Veldig redd for å ta opp diskusjonen mellom kristendom og islam. Lothe: Dette er et svært tema med mange store spørsmål, og inneholder mye. For å gripe konkret fatt i problemstillingen religiøse lederes ansvar i integreringsprosessen, så er det viktig å delta i dialog. Det har vært mye dialog på grunn av denne regjeringen og tidligere. De forskjellige religiøse lederne har stilt opp. I 1996 kom samarbeidsrådet, som ble dannet på bakgrunn av et ønske fra forskjellige religiøse ledere i Norge. Dialogen har fått økonomisk støtte fra regjeringen, og har blitt bygd ut. Vi må ta med de positive tingene som skjer. Dialog handler om prosess, og ikke om å rope høyt. Det ligger i dialogens natur at den er lavprofilert i mediabildet. Dialog er utvikle evnen til å forstå hva den andre parten sier. Det handler om kommunikasjon mer enn å markere seg med egne synspunkt. Denne prosessen har kommet i gang og utvidet seg. Vi har fått dialoger mellom ulike grupper, (for eksempel ungdomsgrupper) som er mer saksorientert (sykehus, forsvar, fengsel). Det er mye på gang, men også mye som skal utvikles. Vi ser at prosessen tar tid, fordi organisasjonsformer skal stabilisere seg. Det er også forskjellig vektlegging på verdispørsmål. Når vi ser på det norske samfunnet, så er det mange verdikollisjoner, for eksempel abortspørsmålet. Diskusjonene er store også innad i det 74

norske samfunnet. Det er viktig å ikke undergrave dette. I abortspørsmålet har kanskje buddhister og muslimer mer til felles med kristne. Målet er å få konflikter frem i lyset. En må forstå spillereglene for å få makt. For å gjøre det norske samfunnet til et godt samfunn må en håndtere konflikter på en god måte, og ikke rope til hverandre fra forskjellige etasjer. Britt S. Thoresen (Nasjonalt åndelig råd for Bahai i Norge): Det er mye positivt på gang. Spørsmålene reist her vil det bli en bred konferanse om 9. november. Der vil man gå videre, dypere og mer på grasrotnivå. Samarbeid må inn i det enkelte samfunn. Stavanger er en foregangskommune. Det må være en toveisprosess mellom religiøse ledere og hvert enkeltmenneske. Man må ha et overordnet perspektiv. I dagens samfunn må man legge vekk det helt spesifikke atskillelige, og se på hva som er forenelig. Det har vært lettere å sitte tilbakelent. Det går ikke på an man ikke vil se hverandre, men man må se hva som er likt for hverandre. Vi må vektlegge hva vi faktisk kan være enige om, hva vi har felles, ikke på tvers av at man skal bevare sin egen integritet. Vi må se likheter fremfor forskjeller, og prøve å kvitte oss med fordommer. Vi må komme nærmere hverandre som individer. Dette krever imøtekommenhet både fra myndigheter og religiøse ledere. Det ligger er stort ansvar på oss i vår tid å se mennesket. Berit Gjerløw (statssekretær KKD og gruppeleder): Er det dette dere har vært rundt og oppfordret til? Britt S. Thoresen (Nasjonalt åndelig råd for Bahai i Norge): Det har vært stor imøtekommenhet på nasjonalt nivå. Det borger for samarbeid. Klimaet i Norge er åpent. Vi bør verdsette dette. Thor Arne Aass (Ekspedisjonssjef, Kommunal- og regionaldepartementet): replikk til Lothe: Det er større konflikter/motsetninger innad i det norske samfunnet når det gjelder abort. Det er litt farlig å putte alle innvandrere i en bås når det gjelder abortspørsmålet. En må være forsiktig med å generalisere og tillegge folk en religiøs holdning. Alle som ser ut som Daha blir stemplet som muslim. Har erfaring dette i Bosnia, hvor folk tok livet av hverandre, fordi andre mente at de var muslimer. Vil ikke oppfattes som å sette folk i bås. En får akser som går på tvers av innvandrerkategorien og den norske. Det er her snakk om å se hvordan skillene er i praksis, og at ting går på tvers. Nasim Riaz (KIM/Islamsk Råd): Har vært opptatt med dialogarbeid, med Mellomkirkelig samarbeidsråd og Mellomkirkelig råd. Når man snakker om dialog er det ikke snakk om enighet, men det handler om å søke forståelse, toleranse og respekt for forskjellige meninger. Dette er 75

spesielt viktig etter den 11. september. Vi sitter alle med fordommer om ulike religioner, som vi må jobbe imot. Dialog er et viktig virkemiddel. Det vil ikke skje forandring over natten, vi må jobbe langsiktig. Vi forventer kanskje for mye fra religiøse ledere. Det er mange religiøse ledere som ikke har nok kunnskap om det norske samfunnet. Det må stilles krav om dette. Vi skal vise respekt for andres meninger og andres tro. Men det er mange som ikke skjønner hvilke felles verdier og lovverk som man må holde seg til. Religiøse ledere formidler teoretiske verdier. Vi må stille spørsmål ved forskjellige styrer og komiteer i ulike trossamfunn. Hvis vi ikke stiller krav blir det bare formidling av teori og ikke praktiske løsninger, som hvordan vi skal fungere godt i samfunnet og hvilke felles verdier vi skal bygge videre på. Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder): fylkesmannen har kurs for religiøse ledere i Oslo med blant annet tanke på å få mer kjennskap til språk. Dette kommer igjen og vil bli utvidet, kanskje til hele landet. Nasim Riaz (KIM/Islamsk Råd): språk er veldig viktig. Ungdommer skjønner ikke språket som brukes i moskeen. Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder): Vil gjerne ha synspunkter på kravene til religiøse ledere om å kunne norsk.. Ella Ghosh (Senter mot etnisk diskriminering): Kommunikasjon mellom religiøse ledere. Økonomiforhold for menigheter og opplæring av religiøse ledere. Kjennskap til lovkunnskap. Stiller spørsmål ved at dette ble lagt ut på nett. Notarius publicus vil ha et sterkt behov for kunnskap om forskjellige religioner og for det rituelle. De forskjellige religiøse ledere har også noe å gi. Det må skapes felles kunnskapsoverførings arenaer. En må sette ord på forestillinger om andre religioner og fiendebilder. Jeg har selv bakgrunn fra India. Religioner har mange forbud, og kristendommen oppfattes av mange i India som en liberal religion uten forbud, og som ikke tar vare på de eldre. Muslimer har folk flest oppfatninger om. Det er av og til møtet med religiøsiteten som er skremmende, at noen vil be på jobb oppleves som truende. Hodeplagg på kvinner oppfattes negativt og som tegn på undertrykking. Dette er ikke bare noe det norske samfunnet sliter med. Alle de ulike religionene og menighetene sliter med dette. Det gjelder ikke alle innen en religion. Vi må ta tak i hva som er sentralt. Man må ta tak i fiendebildene før man kan gå i dialog.

Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder): Dette var et veldig viktig innlegg. Vi får alle opp tanker om det du sier. Fiendebilder og dialog. Vi må drive dialog fordi vi trenger det. Man må sette ord på fiendebildene. Ella Ghosh (Senter mot etnisk diskriminering): Problemet er at det er de mest moderate som stiller opp i en slik dialog. Britt S. Thoresen (Nasjonalt åndelig råd for Bahai i Norge): I forhold til ekteskapsprøvingen skal det juridiske prøves på folkeregisteret. Opplæring skal bli gitt. Ørnulf Steen (Norges Kristne Råd): Det er de mest hardbarkede som ikke møter ansikt til ansikt. Det er en utfordring for religiøse ledere. Vi skremmer noen fra oss med begrepet dialog, fordi det handler om møtestedet. Det er en risiko i ethvert møte, fordi det innebærer å møte folk og se dem inn i øynene. Religiøse lederes ansvar: det går på religiøse ledere i majoritetssamfunnet i Norge, prester i den norske kirke, pastorer, religiøse ledere i minoritetssamfunnet. En må snakke om fiendebilder, men det handler like mye om frykt og usikkerhet. Hvilke ord bruker vi. Jeg tenker at de religiøse ledernes store oppgave er å være med på å bygge identitet. Det kan gjøres på en slik måte at man får høye murer eller trygghet på grunn av et sikkert verdigrunnlag. Her må religiøse ledere utfordres. Innenfor dette feltet har kirken tatt et globalt initiativ mot vold (felleskirkelig). Si noe positivt om hva man vil – bygg freden! – Norges Kristne Råd, som et redskap, vil innenfor tiåret jobbe med de interreligiøse gruppene, fordi alle vil ha gode religiøse verdier i bunnen. Grønnland menighet har virkelig muligheter. Faiz Alam (Minhaj Ungdom): Det finnes ikke demokrati i moskeene, styrene. De henter en imam fra en landsby uten utdanning. Han hentes til Norge. Han har ingen ting. Det må stilles krav til imamens utdanning og bakgrunn i for eksempel Pakistan. Styrene må ha demokrati. Ungdom og kvinner må slippes til. Styrene nekter å føye seg etter forsamlinger. Ungdom vil ikke inn i moskeene. De forstår ikke hverandre. Det er dårlig kommunikasjon. I dag styrer imamen og ikke styrene. Hvis alle stiller krav til hverandre…hvis alle begynner å ta ansvar, vi må ta ansvar selv, det må også myndighetene. Det er foreldres ansvar at barna lærer pakistansk, norskundervisningen er myndighetene og skolens ansvar. Barn kommer i konflikt i voldssaker, blir mobbet i grunnskolen fordi de kaller seg norske. Kvinner og barn må få opplæring, og barn i barnehager. Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder): Mener du at norske myndigheter skal stille krav til menighetene? 77

Faiz Alam (Minhaj Ungdom): Jeg kjenner det pakistanske miljøet. Menigheten får ikke gjennomslag i moskeen, derfor må lovverket inn, fordi de religiøse lederne ikke legger til rette for opplæring. Abdi Mohammed Daha: Vi vil ha imamer med høyere utdanning. Myndighetene må ha ansvar for kvalitetssikring av imamer. Dette er foreslått i en rapport fra KIM. I andre land har de akademisk utdanning. Her kan ikke imamene delta, fordi de ikke har utdanning og kommer fra landsbygda. Vi krever, og ikke myndighetene, at imamen er utdannet. Hvis man kunne ha hentet informasjon fra et direktoratet eller et sted, hvor ansvar det ligger et ansvar for kvalitetssikring. Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder): Myndighetene mener at det er den enkelte menighets kamp at imamene skal ha utdanning. Menighetene må selv jobbe for dette, ikke myndighetene. Faiz Alam (Minhaj Ungdom): Det finnes ikke demokrati i islamske land, selv om Koranen sier det. De bare sender til Fylkesmannen, og ferdig. De setter opp feil og døde mennesker i menighetene. Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder): Det er et arbeid som er i gang. Fylkesmannen skal få rettet opp lister. Hayri Kilinc (Buskerud Innv.råd): I Drammen er det en gutt som har gått på norsk skole. Han ble tatt til Tyrkia og kom tilbake som imam. Han fikk sparken for å ha for mye å gjøre med offentligheten, fordi han var for integrert. Analfabet-imamer bør ikke få komme til Norge. Inger Nesvåg (Oslo Bispedømme): Dette er en interessant debatt. Man må ha debatt utad, men også en intern debatt innad…i den norske kirke som majoritet. Det er ting som vi innenfor vår setting må diskutere. Det er flere religioner i Norge. Det bør stilles spørsmål om vi skal ha alle disse religioner. Samtidig som man har dialoger utad, er det sunt for alle å ha dialog innad. Hvor er debatten nå? Syns den ligger for mye hos ledere og for lite på lokalnivå. Har vært i kontaktfora i mange år. Mitt første moskemøte var på en moske i en etasje, som faktisk ikke var noen reell moske. Nå har man fått andre lokaler. Da man begynte med dialoger på Grünerløkka var det innvandrerrepresentanter for muslimene, fordi imamene ikke kunne norsk. Nå kan man få mer direkte kommunikasjon, god dialog på lokalt nivå. Nå har disse menneskene blitt offentlige dialogpersoner. Det er dialoger i lokalsamfunnene som trengs. Begynne med å få en følelse av hvordan det er å være menneske i menigheten. Trenger støtte fra myndighetene for å holde dialog på lokalt nivå, hvor man kan være mennesker sammen. Mangfold i dialog – forum, 78

Folkehjelpen, LNU, Røde Kors etc, program over to dager, som handler om kulturforståelse, antirasistisk arbeid, men man får ikke økonomisk støtte. Hvordan skal vi få støtte til gode ting på grasrota? Vi må få debatten ned igjen for det kommer nye aktører, nye generasjoner. Vi trenger begge deler. Vi er mange, men får ikke støtte. Hver organisasjon har sine kulturer, det er en god forutsetning for dialog/integrering, og ikke bare diskusjon blant lederne. Susan Raksh: Jeg er personlig imot at man satser så mye på religiøse ledere, fordi det gir så mye ansvar til dem. Integrering er en helt annen ting. De religiøse lederne kan ikke føre til at menneskene i menigheten blir integrert. Eks: kan vi tvinge en religiøs leder til å gå imot polygami når det er lov i Koranen? Poenget er å følge norsk lov. Jeg mener ikke at alle religiøse leder er fanatiske, men hva slags kurs skal gis til de som er. Vi snakker mye om respekt. Hva betyr det? En mann kommer til meg og nekter å sende sitt barn i barnehagen fordi de danser og synger. Må jeg respektere det? Hvor går grensen for å respektere andre religioner og andres holdninger når dette går på tvers av egne verdier og holdninger? Jeg personlig mener at det er imot barnas og familiens beste, men mannen krever at jeg respekter det. Vi må kunne være uenig. Fra islamsk bakgrunn: Vi opplever at vi ikke klarer å komme med uenigheter. Vi må enten holde munn eller være enig. Vi opplever ikke demokrati i verken islam eller i andre religioner. Et system som er basert på hierarki er ikke demokratisk. Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder): Vi har ulike roller. Lovverket skal fange opp det som er ulovlig. Susan Raksh: Dobbeltmoral fra enkelte ledere finnes. Olav Dag Hauge (Oslo Bispedømme, Domprost Oslo): Problemstillingen er hvor vi går videre for å skape ytterligere integrering. Er det religiøse lederes ansvar? I kirken, for eksempel ligger ansvaret tungt på oss for å finne veier inn som kan bygge ned fiendebilder. Lang tradisjon om fiendebilder for eksempel overfor den katolske kirken. Det som er gledelig er en undersøkelse fra Vårt Land, som viser at kristen ungdom er mest positiv til ungdom med andre religioner. Kirkeasyl har tvunget menigheter til å sette seg inn i hva andre religioner står for. Nærkontakt mellom grasrota i menigheten har bidratt til å rive ned fiendebilder. Jeg mener at vi har funnet uten å ville det, hvordan man kan bygge ned fiendebilder. Nordmenn og utlendinger får et forhold til hverandre som mennesker og ikke som kulturer. Vi må bli klar over egne fiendebilder, og hvilke som eksisterer hos andre overfor oss. Der må vi begynne. Religiøse ledere må skape det møtepunktet som kirkeasylanter har tvunget frem. 79

Ruth Kari Sørumshagen (Grønland Menighet): Grønland Menighet har et flerkulturelt nærmiljø og slike møtesteder som fungerer på grasrotplan. Har fått kommunale midler, men de er tatt bort nå. Vi driver på egne frivillighetsmidler. Det er viktig at det sees stort på lokalt arbeid. Det finnes ikke økonomiske midler til å få gjort det man ønsker. Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder): Diskusjonene har fortsatt med høy temperatur i pausen. Håper diskusjonene kan fortsette med like stort engasjement også her i plenum. En utfordring som vi så vidt har kommet inn på er barn og ungdom. Tenk litt over dette. Målet med konferansen er jo at vi skal lytte og gi av våre erfaringer. Marianne Foss (Flyktningtjenesten i Porsgrunn): Jeg har ingen erfaring i arbeid med kirken, men har erfaring med religiøse lederes påvirkning på integrering. Det er opplagt at alle i Norge skal følge norsk lov. Det er UDI som avgjør hvem som får oppholdstillatelse, ingen andre. Hvis vi skal møtes som mennesker er hovedbetingelsen at vi er kjent med hverandres likheter. Hvis vi kun fokuserer på forskjeller vil bare skape større avstand. Jeg har jobbet i skolen og det er klart at ungdommer arver holdninger fra voksne, media også videre. Det er våre holdninger som blir viktige. Vi kan ikke respektere andre, hvis vi ikke kan stille krav til oss selv og andre. Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder): Hvilken bakgrunn har du? Marianne Foss: Jeg jobber på sosialkontor med integrering av innvandrere og flyktninger. Jobber mye med informasjon til disse gruppene. (Ikke registrert navn):Hvordan skal man forholde seg til fanatiske holdninger? Foreldre som nekter barn å synge, danse i barnehagen, og som nekter barna sine å ha gym på skolen. Hvordan skal man forholde seg til dette? F aiz Alam (Minhaj Ungdom): kommer stadig tilbake til religiøse ledere…Hadde man hadde imamer som var kjent med norsk lov ville man få dem til å komme med oppfordringer. Imran Shahid (Islamsk kultursenter) det finnes mange originale ideer til hva imamene kan gjøre. Mye man kan gjøre i forhold til disse gruppene. Anne-Karin Choudhary (Nettverk IHSG): Jeg støtter/hjelper innvandrere til å forstå det norske systemet, spesielt i forhold til helse. Jeg betrakter meg selv som nordmann, men muslim. Vi ser på presteskapet som …I moskeer finnes det ikke kunnskap om … hva det vil si å ha sosiale problemer. En muslim skal følge lovene i det norske samfunnet. Religiøse ledere som kommer til Norge burde få kunnskap om dette. En må gå til bunnen/grasrota…foreldrene burde være her i dag…hvor er de? Vi trenger noen som kan komme inn blant medlemmene i moskeene som kan si hva de mener. Mange innvandrere ser på seg selv som minoriteter, som ikke har makt til å 80

gjøre noe med sin egen situasjon. Det må stilles krav til lederne om å formidle hvilke krav minoriteter også har…Kvinnebevissthet i moskeen. Glem imamen, gå direkte til kvinnene. Hvis staten kunne gå inn og gjøre noe med dette… Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder): …og kurse de som er ansvarlige for menighetene…? Du foreslår at myndighetene skal gå inn… Må være bevisst/opptatt av religionsfrihet kontra lovverk. Omskjæring går for eksempel på juridiske forhold…Må ha religiøse ledere som er inneforstått med norsk lovverk Anne-Karin Choudhary (Nettverk IHSG): Kirken skulle ha et fellesråd der alle religiøse grupper kunne ha kommet sammen. Lothe: Dette er allerede tenkt på…Samarbeidsrådet består av de ti største religiøse gruppene, så er det de religiøse ledernes ansvar å bringe dette videre til sine medlemmer/menigheter. Britt S. Thoresen (Nasjonalt åndelig råd for Bahai i Norge): Dette er en stor og krevende debatt. Samarbeidsrådet er en mulighetens organisasjon. Den lokale samtalen hvor tingene sprer seg ut i de lokale leddene. Det økonomiske er også et aspekt. Må få til dialoger både nasjonalt og lokalt. En må skille mellom etnisitet, religiøs tilhørighet også vider…må velge ulike arenaer. Lothe: Det er viktig å understreke religionsfrihet…samtidig som man er bevisst på det norske lovverket, og være åpen for at trossamfunn kan fungere på mange ulike måter…Viktig å fokusere på hva de ulike religionene har felles…felles etikk, samfunnets grunnverdier. Det er en stor utfordring at etikken utvikles til en fellesarena. Hva slags type samhandling/kommunikasjon vil man ha? Abdi Mohammed Daha: Når det gjelder religiøse lederes ansvar, så har vi blant annet vi snakket om imamer. Jeg så at noen av dere begynte å notere når kritikken om imamer kom frem. Hvilket ansvar har religiøse ledere?…Hva med staten? Imamer bør kvalitetsikres. Staten bestemmer…Tidligere kunne man velge livssyn på skolen. Nå er KRL faget pålagt alle myndighetene løper vekk fra sitt ansvar med hensyn til religionsfrihet. Thor Arne Aass (Ekspedisjonssjef, Kommunal- og regionaldepartementet): Vi må myke opp dette med arbeid for imamer. Det er ikke riktig at det ikke stilles krav til imamer. Faiz Alam (Minhaj Ungdom) En imam har religiøs utdanning, men han har ikke generell utdanning og helt nødvendig kunnskap om hvordan samfunnet fungerer. De imamene som har mislyktes er kun de som har religiøs utdannelse. Abdi Mohammed Daha: hvorfor er det krav om grunnskoleutdanning? 81

Jorunn Sundby (Kristent Interkulturelt arbeid) Jeg vil vektlegg betydningen av å jobbe på grasrotplan…det er der ting skjer. Jeg jobber i KIA, en grasrotorganisasjon der ulike mennesker møter hverandre. Har jobbet m et prosjekt i 4 år med forebyggende arbeid i familier. Vi har mannsgrupper, kvinnegrupper osv. I kvinnegruppene snakker man alt fra det å være kvinne, til mor, til kone. Dette er en tverkulturell gruppe med både muslimer, kristne og bahai. Her har vi skikkelig dialog hvor man lytter, utveksler erfaringer og bygger broer. Er altså viktig for å bevisstgjøre. Skulle gjerne ha fått mer støtte fra staten til slike aktiviteter. Nasim Riaz (KIM/Islamsk Råd): Når det gjelder polygami…Det nytter ikke å endre imamers holdning til dette, fordi det er tillatt i islam. Men det vi kan forandre folks holdning til, er at når man bor i Norge skal man følge norsk lov! I forhold til aktiviteter i barnehagen som er strid med muslimsk tradisjon, som sang og dans, så må dette aksepteres av majoritetsbefolkningen. Imran Shahid (Islamsk kultursenter): Vi må sette betingelser i forhold til polygami –vi må endre betingelsene. Vi må respektere at vi skal følge loven i det samfunnet vi lever i. Og i forhold til dette med dans, sang i barnehagen…alle foreldre har rett til å oppdra barna sine selv, men gi barna medbestemmelsesrett. Oppdra barnet i tråd med egne verdier og tradisjon, men gi barnet muligheten til selv å velge. Lothe: En må ha like betingelser for imamer å komme inn til Norge. Kan ikke ha forskjellige regler for ulike religioner. Ansvaret ligger på trossamfunnet, å supplementere den kompetansen som måtte mangle. Når det gjelder hva foreldre kan påta seg med hensyn til oppdragelse av barn…vil det sentrale være en felles etikk. Grunnprinsipper om hva en må forholde seg til…felles etikk. Bjørg Tysdal Moe (Stavanger kommune): tiden krever mer av oss. Hvor mye kunnskap har jeg om andre religioner? Hvor skal jeg få denne informasjonen fra. Jeg som politiker har et ansvar her…Det er en avstand mellom det jeg sier og det man vil få frem i en dialog. Muslimer sier: vi får jo så mye støtte, du må stille krav. Jeg forventer at dere er med på nattevandring…Vi mangler kunnskap om hverandre. Vi trenger en plattform. En utfordring er hva kan vi få gjort via fylkesmenn og religiøse ledere. Vi må skape møteplasser. Ruth Kari Sørumshagen (Grønland Menighet): Jeg vil si noe i forhold til temaet barn. En av mine oppgaver er kontakt med barnehager. Mine opplevelser er at norske viser mye mer usikkerhet og sjenanse over å ha kontakt med religionen. Vi har invitert barnehagen på

kirkebesøk, og oppfordrer til moskebesøk også. Det er viktig at unger ser hverandres steder…På denne måten kan man lære barn til å få respekt for hverandre… Replikk: det utarbeides for tiden en bok i forbindelse med dette arbeidet. Imran Shahid (Islamsk kultursenter): dette med barnebesøk er noe som skjer, men det kan gjerne gjøres oftere. Ruth Kari Sørumshagen: Ja, men det er fremdeles ansatte i barnehagen som er redde og usikre i forhold til dette. Lothe: Kritisk til dette med besøk av religiøse tilholdssteder, hvis man tråkker inn på en religiøs aktivitet. Ruth Kari Sørumshagen: når jeg sier besøk, så mener jeg besøk. Å invitere til gudstjeneste blir noe annet. Ella Ghosh (Senter mot etnisk diskriminering): Jeg har tenkt over mye av det som er sagt. Utgangspunktet for at det er snakket mye om moskeer er sikkert at det tidligere har kommet frem mye negativt om imamer…Dette hindrer integrering. samtidig ser man få grupper som er store nok til å få plass i dialogen…Den norske kirken blir elefanten, de andre religiøse menighetene blir myggen. Det er behov for å styrke kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling. Marianne Foss: (Flyktningetjenesten i Porsgrunn): I forhold til barnevernet. Skolen har en plikt. Kvinner sitter ofte med hovedansvaret. Inger Nesvåg (Oslo Bispedømme): Det er viktig å fokusere på hvordan man kan tilnærme seg det flerkulturelle samfunnet. Oslobiskopen går inn i dialog i 4. el 5. klasse. Det er interessant å se at det er mye mindre religiøs sjenanse hos muslimer. KRL faget kan være et veldig godt redskap, men kan også misbrukes. Det er mye positivt som skjer i skolen som fellesarena. Dette er viktig å få frem, fordi jeg syns det er så mye fokus på alt det negative. Berit Gjerløw (Statssekretær KKD og gruppeleder) Avslutning/oppsummering: -Takker for deltakelse. Dette er viktig for meg personlig. Vi må leve med dialogprosessen. Mange problemstillinger har blitt utdypet. Noen nye har også dukket opp. …Integrering/samhandling har vært viktig fra dag 1 siden jeg startet i min jobb, og dette er et tema som blir veldig mye diskutert både i barnehager, skoler, menigheter, innad og mellom trossamfunn. Dialoger skal og må foregå…-I departementet vil vi arbeide videre i forhold til fylkesmann, både når det gjelder medlemsregister også videre.

Vi har fått presisert betydningen av lokalt engasjement, at integreringsarbeidet og dialogen må komme nedenfra. Vi må samarbeide og jobbe for å finne penger.. Hele denne konferansen er uttrykk for et ønske om dette. Når det gjelder temaet ungdom som også så vidt har berørt er det interessant med nye innfallsvinkler. Møtet barn og unge har med sin verden gjør også noe med trossamfunnet. Lykke til med arbeidet dere gjør, både frivillige og andre!

LEVEKÅR OG DISKRIMINERING – ARBEIDSGRUPPE 4

Det viser seg at personer med minoritetsbakgrunn i ikke vestlige land skåre lavere på vanlige levekårsvariabler som inntekt, bolig og helse, enn etniske norske personer. Hva skyldes ulikhetene i levekår og hvordan kan vi utjevne disse? Er ulikheter i levekår alltid knyttet til utestenging eller kan det være resultat av bevisste egne valg? Hva fører til utestenging? Rasisme og diskriminering? Begrensninger innad i innvandrermiljøer og religiøse miljøer? (fra konferanse brosjyren).

Innlegg ved Ingjerd Schou, Statsråd Sosialdepartementet

Regjeringens verdigrunnlag bygger på respekt for menneskeverdet. Det er et grunnleggende prinsipp i regjeringens politikk at alle mennesker er likeverdige og skal respekteres og behandles deretter, uavhengig av: Kjønn, alder, religion, etnisk opprinnelse, hudfarge, funksjonshemning, seksuell legning. Regjeringens politikk for å bedre befolkningens levekår er forankret i disse verdiene. Levekår skapes og endres når mennesket bruker individuelle ressurser som inntekt, formue, helse, kunnskap og ferdigheter. Men levekår er ikke bare et resultat av individuelle valg – levekår bestemmes i stor grad også av forhold i det samfunnet vi som individer lever i. Utfordringen er å legge til rette for at alle gis muligheter til aktivitet, deltagelse og utfoldelse – uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra. Rasisme og diskriminering begrenser enkeltmenneskets muligheter til å delta og til å bruke sine ressurser. Rasisme og diskriminering skaper levekårsproblemer – når rasisme og diskriminering blir et hinder for tilgang til nødvendige velferdsgoder som arbeid, bolig og offentlige tjenester. Det er et overordnet mål for

regjeringen at alle skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og til å bruke sine ressurser. Både samfunnet og den enkelte tjener på dette. Norge er et flerkulturelt samfunn, og det er berikende for vårt samfunn. Vi vet at det forekommer diskriminering av innvandrere og flyktninger på mange arenaer som er viktige for deltakelse i samfunnet. Manglende deltakelse på viktige områder i samfunnet, og spesielt arbeidslivet øker sjansen for dårlige levekår. Vi vet at innvandrere fra ikke-vestlige land er overrepresenterte i lavinntektsgruppene. Hovedårsaken er manglende tilknytning til arbeidsmarkedet. Konsekvensen av dette er større avhengighet av offentlige overføringer, som sosialhjelp, barnetrygd og ytelser fra folketrygden. Ikke-vestlige innvandrere og flyktninger er opplever i langt større grad enn mennesker som er født i Norge fattigdomsproblemer. Vi vet at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert i lavinntektsgruppene. Ikke-vestlige innvandrere er i større grad enn den øvrige befolkningen avhengige offentlige overføringer, som sosialhjelp, barnetrygd og ytelser fra folketrygden. En undersøkelse fra Oslo viste at 4 av 10 barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn vokste opp i familier som helt eller delvis var avhengige av sosialhjelp. For norske barn var andelen 1 av 10. Innvandrere fra ikke-vestlige land opplever alt for ofte at man står sist i køen for å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er dokumentert at ikke-vestlige innvandrere får mindre uttelling for utdanning enn norskfødte med samme utdanningsnivå, selv om utdanningen er tatt i Norge. Høy arbeidsledighet og lav yrkesdeltagelse kan ha flere årsaker, som mangelfulle norskkunnskaper, mangelfull utdanning eller problemer med å få godkjent utenlandsk utdanning. Men vi kommer ikke bort fra at en viktig faktor er diskriminering, og at både private arbeidsgivere og det offentlige som arbeidsgiver har et langt stykke igjen å gå. Regjeringen har nylig lagt fram en Handlingsplan mot rasisme og diskriminering.

Handlingsplanen har en rekke tiltak. Blant annet skal det fremmes lovforslag mot etnisk diskriminering. Tiltak i forhold til arbeidslivet står sentralt. Selv skal jeg i løpet av høsten legge fram en egen tiltaksplan mot fattigdom. Tiltaksplanen skal bidra til å redusere fattigdommen i Norge. Ikke vestlige innvandrere og flyktninger er den største gruppen fattige i Norge. Mange av tiltakene er derfor rettet mot innvandrere og flyktninger, og det vil være tiltak som er rettet inn mot å hjelpe flere til arbeid. God tilgang til offentlige velferdstjenester er for mange en forutsetning for gode levekår. Er det offentlige velferdstjenestene tilgjengelige for innvandrergrupper? Mange trenger hjelp fra flere tjenester og opplever at det er vanskelig å finne

frem. Det er mange kontorer, og et komplisert regelverk. Det kan være vanskelig nok for nordmenn og finne frem – hvordan er det da for mennesker som i tillegg møter hindringer knyttet til språk og ulik kultur. Regjeringen utreder spørsmålet om en felles etat for sosialtjenesten, arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten. Målet er en reform som skal sikre bedre og mer sammenhengende tjenester for brukerne, som rydder opp i den velferdslabyrinten mange møter i dag. Dette vil også styrke innvandrergruppers tilgang til nødvendige velferdstjenester. Tilgang til offentlige tjenester er et sentralt punkt i Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering – ikke minst må vi bli flinkere til å rekruttere mennesker med minoritetsbakgrunn til offentlige velferdstjenester.

Mulighet for alle til å delta, uttale seg og ha innflytelse i samfunnet er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Når grupper og enkeltindivider har ulikt utgangspunkt og ulike forutsetninger, vil like formelle rettigheter kunne føre til ulikheter i resultat. Samfunnet må derfor ta opp i seg nye samfunnsgrupper, og gi alle mulighet til å påvirke egen livssituasjon og ha innflytelse over samfunnsutviklingen generelt. Samtidig har også individer som tilhører minoriteter et ansvar for å delta i samfunnet og bidra med sine ressurser. Selv om trekk ved samfunnet gjør det vanskelig for innvandrere å integreres, så fritar ikke det den enkelte fra å gjøre sitt for å bli en del av det nye samfunnet som en har kommet til. Språk og gode norskkunnskaper vil ofte være en forutsetning for integrering og deltakelse, og dermed bedrede levekår. Å kunne norsk, både skriftlig og muntlig er en forutsetning spesielt i arbeidslivet. Nøkkelen til integrering er kunnskap og kjennskap til og om hverandre. Konferanser som denne gir viktige bidrag i så måte – men det er ute i lokalmiljøene arbeidet for integrering og mot rasisme og diskriminering skal gi resultater. Det jeg ønsker at vi setter fokus på her er: - Hva bør vi som myndigheter gjøre – hva ville dere gjort hvis dere var meg? - Hva bør den enkelte innfødte nordmann gjøre? - Hva bør innvandrermiljøene bidra med? - Hva bør den enkelte innvandrer gjøre? - Hvordan kan vi sikre kontakt og videre dialog om spørsmål knyttet til levekår og diskriminering? I tillegg til de problemstillingene som er reist i mandatet til arbeidsgruppen: • Hva skyldes ulikhetene i levekår og hvordan kan vi utjevne disse? • Er ulikheter i levekår alltid knyttet til utestenging eller kan det være resultat av bevisste valg?

• Hva fører til utestenging? • Rasisme og diskriminering? • Begrensninger innad i innvandrermiljøer og religiøse miljøer?

Innlegg ved Dilek Ayham, Tyrkisk ungdomsforening

Det er først de siste 10 årene vi har snakket om integrering av innvandrere. Jeg har alltid lurt på hvem egentlig ordet innvandrere omfatter. Er jeg en innvandrer? Jeg er født og oppvokst her. Jeg er norsk statsborger. Det eneste som skiller meg fra andre er min flerkulturelle bakgrunn. Jeg tilhører en minoritetsgruppe i Norge; jeg er en norsk-tyrker. Underlig nok så snakker vi fortsatt om innvandringspolitikk. Kanskje er det på tide at vi snakker om minoritetspolitikk. Første generasjonsinnvandrere ble tatt inn til landet som ren arbeidskraft. Våre foreldre trodde nok at de kom til å reise tilbake til hjemlandet etter noen år. Det endte med at mange ble værende. Siden tanken var at disse ”arbeiderne” skulle forlate landet etter en periode, så hadde man ikke noen integreringsprosjekter den gang. Hadde man allerede da satt integreringsdebatten på dagsorden, så hadde vi kanskje i dag hatt en helt annen realitet. Hva gjør vi med 2. og 3. generasjonen som nå vokser opp? Vi må velge vei! Skal vi la utfallet fra denne konferansen bli ord på papir, eller skal vi sammen sette oss ned og utarbeide et mål? Det arbeidet vi gjør fremover de neste årene kommer til å avgjøre hvordan utfallet blir. Under kvinnekampen ønsket kvinnene mer deltagelse i samfunnet; denne gangen er det minoritetene som prøver å få stemmene deres hørt. Vi står foran mange utfordringer: • Manglende språkgrunnlag Er norskundervisningen på skolene bra nok? Hva skjer med ungdom som velger NOA (norsk som andrespråk), i stedet for NOM (norsk som morsmål)? Målet er vel at alle skal uteksamineres med NOM? Følges de opp? Hva skjer med ungdom som er halvspråklige; ungdom som er født og oppvokst her i landet, men som verken kan sitt morsmål eller norsk flytende? Sannsynligheten for at disse faller ut av skolen er stor. Hvordan ser deres fremtid ut? • Utdannelse Hvor mange tar høyere utdannelse? Hva skjer med de som uteksamineres? Hvor mange får relevant arbeid i forhold til deres utdannelse Brain-drain Mange drar til utlandet • Arbeid Økonomisk frihet Gir mulighet til deltagelse 88

Diskriminering i arbeidsmarkedet Minoriteter får jobb hos sine egne Delt samfunn Kvinner dobbeltdiskrimineres ( kjønn + flerkulturelle bakgrunn ) • Det offentlige driver ikke boligmarkedet Det private boligmarkedet har lov til å diskriminere. • Levekår Ungdomsorganisasjonene 5 stk Ikke en som får driftstilskudd Ingen av dem har eget sekretariat 2 av dem styres hjemme hos enkeltpersoner. Hvilke signaler gir dette til ungdommen? Første eldrebølgen av minoriteter er på vei. Har man tilrettelagt offentlige tjenester til å betjene mangfoldet? Samfunnet må tiltrettelegge deltagelse: Arbeid Økonomisk frihet Gir mulighet til deltagelse

Referat fra diskusjonen i arbeidsgruppen

Sammendrag: Levekårene blant minoritetsgruppene er dårligere enn for etniske nordmenn. Yrkesdeltagelsen er lavere og en større andel av minoritetsbefolkningen er helt eller delvis avhengig av sosialhjelp. Bedre språkopplæring, aktive sysselsettingstiltak og enklere godkjennelsesrutiner for utdannelse fra andre land ble særlig fremhevet som viktige grep. Det var bred enighet i gruppen om at hvordan integreringspolitikken organiseres – hos myndighetene og blant minoritetene - er avgjørende for å bedre levekårene blant minoritetsbefolkningen. Enigheten var størst når det gjaldt hvordan minoritetene bør organisere seg. Det ble slått fast at det er et behov for større overbygninger (paraplyorganisasjoner) som kan gi mer enhetlige innspill fra minoritetsgruppene til myndighetene. Det var imidlertid uenighet om hvordan myndighetene bør organisere seg. Alternativene som ble skissert var sektorprinsippet, egen integreringsminister eller sektorprinsippet med en vaktbikkjeordning. Spenningen mellom individ- og gruppeorientering både i statistikk og praktisk politikk ble også diskutert. Gruppeorientering kan lett oppfattes diskriminerende, samtidig går man glipp av viktige utviklingstrekk hvis man kun fokuserer på individet. Ved gruppeorientering må man imidlertid nyansere på grupper. Innvandrere er et unyansert begrep som ikke griper de utfordringene vi står overfor. Det må skilles mellom nyankomne og etablerte innvandrere. Blant etablerte innvandrere må man skille mellom 89

flyktninger og arbeidsinnvandrere, foreldre og 2. generasjon etc. Møtet mellom det norske samfunnet og nyankomne ble også fremhevet som viktig. Fra flere hold ble det pekt på den norske ”tafattheten” som gjennom en slags likegyldig snillisme sluser nyankomne inn i en stakkars-rolle der man går fra en sosialhjelps-karriere til en trygde-karriere. Det blir stilt for få krav, mente enkelte. Enkelte mente at dette skyldes at det norske samfunnet fratar nyankomne alt ansvar ved å bestemme hvor de skal bo, hvor barna skal gå på skole etc. Når det gjaldt oppfølging ble det foreslått at regjeringen ber alle kommuner med høy innvandrertetthet å gjøre det samme. Det ble også foreslått å opprette en integreringskommisjon.

Majothi: Jeg arbeider på et asylmottak, og har mye med nyankomne å gjøre. Jeg har også en del kontakt med imamer. De som kommer, skal ha og ha og ha. De sier de trenger hjelp, og vil ha hjelp til det meste. Imamene framstiller seg selv som ofre. Hjelp oss til å bli hørt. Norge er blitt en hjelpestat. Hva kan vi gjøre? Jeg synes vi må være tydeligere, og stille krav! Ordet ”hjelp” bør ikke innvandrere lære seg! Bruk ”støtte” i stedet. Det handler om ”Empowerment”. Det må være fokuset. Mye skyttergravmentalitet. Deltakelse krever litt. Vi må ikke være redde for å kreve, det kan tvert imot bygge opp selvfølelsen og selvtilliten til den som blir møtt med krav. Selv jeg er blitt kalt rasist. Jeg er blitt beskyldt for å forfordele somaliere, pakistanere eller andre. Det kan ikke hindre oss i stille krav. Nordby: Vi må gå under gruppa innvandrere. Den danske sjefen for IBM Norge har ikke mye til felles med en norsk-somalisk ungdom. Innvandrer-termen blir for generell. Man må gå inn i de hos seg som man har noe med, dette gjelder spesielt kommunene. Ofte har innvandrerne de samme problemene som nordmenn, problemer som krever samme tiltak. Gruppetenkningen en hemsko i enkelte sammenhenger. Kommunene har én flyktningkonsulent som skal ta seg av alle områder i forhold til integrering. Men hva med rådmann, sosialsjef osv. Selv den danske IBM-sjefen har hatt problemer med flyttingen til Norge, problemer vi ikke tenker over. Kumar: Jeg er forsker. Helt siden jeg var liten har jeg stilt spørsmålet ”hvorfor”. Fikk til svar ”ikke spør”, da jeg var jente i India. Vi vet for lite. Det står mye om det ekstreme i mediene. Jeg er lei av alle debattene. ”Er du mot eller for…” Dialog er veldig annerledes. Det handler om å lytte til hverandre. Det er en fordel å ikke ha media her. Da blir det så lett sirkus. Ikke alle liker å være i media. Jeg har vært på hjemmebesøk hos 75 familier. Mange sier de ikke orker å høre mer negativt fra media. Undersøkelsen var et godt utgangspunkt til å snakke, helse var tema. 90

Undersøkelsen viser at dagligdagse problemer var framtredende, ikke det ekstreme som ofte kommer fram i media. Vi trenger mellommenn som kjenner begge virkeligheter. Farah: Jeg jobber i regjeringens prosjekt mot omskjæring av kvinner, og siden jeg er den eneste somalieren her, må jeg snakke litt om denne gruppen. Somaliere sliter med at myndighetene godtar klansystemet. Det finnes 20 ulike organisasjoner for somaliere. Problemstillingen er den samme fra hjemlandet. Forskjellene overført til Norge, og alt dette blir godtatt av myndighetene. Ungdommer og kvinner sliter mest, mange har krigstraumer. Ingen spør i asylmottak hva slags problemer du har. Ingen snakker ut med deg. Myndighetene må gi mer tid til de nyankomne. Sankei: Jeg vil snakke litt om ansvar. Fra når folk kommer til landet slutter de å ta ansvar for seg selv. Myndighetene tar alt ansvar. Hvor de skal være, hvilken skole de skal gå på. Den offentlige saksbehandlingen tar tid, det er mye venting. Det er veldig passiviserende at andre bestemmer hele tiden. Gi tilbake ansvaret til folket. Man må hele tiden tenke individet. Gruppetenkning er noe man taper på. En somalisk gruppe består av veldig forskjellige mennesker. Skeptisk til graderingen av 1. generasjon til 4. generasjon. Statsborgerskapet må gjelde. Innvandrere trenger også en forklaring på hva velferdsstaten er for noe. Det er ikke vits å jobbe hvis man får penger fra staten, mener mange. Drap er ikke akseptert. Hva er æresdrap. Norske lover må gjelde, kultur blitt brukt som unnskyldning for veldig mye. Det må det bli en slutt på. Grünfeld: Jeg er optimistisk når jeg ser hvor likt mennesker reagerer når de kommer i en vanskelig situasjon. Forsvarsmekanismer finnes blant innvandrere som sier mye negativt om nordmenn. Vi bærer med oss kollektive reaksjonsmønstre. På samme måte som fysiologiske reaksjoner har vi grunnleggende psykososiale reaksjonsmønstre, på tvers av kulturer. Det å forlate sitt land, språk, kultur, familie, krever enorme tilpasningsevner. Det tar generasjoner før man føler seg helt trygg på sin nye identitet. Noen er flinkere enn andre, personlige egenskaper spiller inn. Poenget er at innvandrere er i en langvarig kronisk traumatisk situasjon hvor de benytter seg av del ulike mekanismer for å bøte på dette. Viktig at vi kjenner til dette og forstår deres forsvarsmekanismer. Vi må motvirke følelsen av å være isolert og forskjellig. Vi er mye likere enn det mange tror. Bare husk hvor vanskelig det var for nordlendinger og sunnmøringer å komme til Oslo for noen år siden. Det viser at vår toleranse i utgangspunktet er begrenset. Spørsmålet er om det dypest sett er slik at vi biologisk sett er utdelt gener som har en begrenset kapasitet for toleranse. Kanskje er dette noe veldig gammelt. Stammen klarte man å forholde seg til, men stort mer orket man ikke. Kanskje noe veldig naturlig. Eldre arbeidsinnvandrere blir i 91

større grad enn andre uføretrygdet. Hvorfor er det sånn? De har hatt tunge slitsomme jobber, men det er ikke hele svaret. De sliter ofte med kroniske depresjoner. Første generasjons innvandrere sliter med et tapssyndrom, nemlig sin opprinnelse. Osmundsen: Kompleksiteten i alt dette er så spennende. Det finnes nok traumer som innvandringen påfører majoriteten også. Det er først de siste år at handlingsplanen fra 1996 er blitt framtredende. Hensynet til minoritetene i ordinære politiske handlingsplaner bør ligge til grunn. Konvertere erfaringer til en politikk eller strategi., Dilemma er å se den enkelte og utvikle et sikkerhetsnett for å bevare gruppen, Kan ikke kaste gruppetenkningen, men bevare begge perspektiver. Dilemmaet er å balansere den spesielle bakgrunnen i forhold til hjelpetiltak overfor nyankomne, med en individorientert tilnærming i ansettelsesprosesser osv. Jeg vil gi ros til politiske partier som stiller til faglig debatt en hel dag for å lytte. Det er første gang jeg opplever. Kolberg: Alle som er her representerer forskjellige ståsteder, likevel skal det mye til å bli veldig uenige. Tankekors for oss som representerer politikken at vi er så vidt enige, med unntak av Frp, i forhold til spenningen vi vet det er i samfunnet. Det er grunn til sette søkelyset på at det i det offisielle Norge er en homogen oppfatning av hvordan utfordringene skal håndteres. Systemet er et godt system med grunnleggende gode tanker. Hvor er da utfordringen? Selvsagt langs Grünfelds vurderinger, men politikerne må ta avstand fra rasisme. Vi må ikke kritisere hverandre for å score politiske poenger. Andre poeng er å legge til rette for at de som jobber med innvandrere har ressurser og et håndterbart regelverk. Alle som sitter her en elite. Vi skille oss fra dem som ikke er her og som ikke har en stemme. Representerer en gruppe som ikke når fram. Nei til innvadring representert i bystyret i min nabokommune, Drammen. Det er et resultat av en feilslått politikk. Meget viktig å klargjøre alvoret av den gode dialogen mellom offentlige myndigheter og innvandrerorganisasjoner. Da kunne vi bryte ned barrierene, og løse problemene fordi som ikke er representert her. Minoritetsproblemer er ikke bare minoritetsproblemer, men samfunnsproblemer. Thommessen: Bra initiativ for å bringe på banen alternative synspunkter, ikke bare Frp. Men jeg frykter det er for lite uenighet her. Håper at noen hevder de ekstreme innvandrersynspunktene, slik Sandberg gjør for Frp. Håper også at det ikke blir med dette. Hva med å lage en integreringskommisjon, bestående av moderate og ekstremister på begge sider. Sammen kunne man lage en integrasjonspolitikk. Vi har en innvandringspolitikk, men det er ikke der skoen trykker. Det vi trenger er en egen integreringspolitikk, med en integreringsminister til å 92

administrere denne. Integreringspolitikken må være tuftet på fundamentale prinsipper, lover, regler, krav til å sette seg inn i normer og verdier (likestilling, er du frisk skal du jobbe). Individuelt orientert hjelp er uhyre viktig. Barnesoldaten fra Somalia har et annet behov enn den danske IBM-sjefen. Ifølge SSB er vi i ferd med å utvikle ny sosial underklasse i Norge. Det er et problem at innvandrere er overrepresentert i denne gruppa, men mye av dette går utenpå rase og etnisk bakgrunn, det går på bekjempelse av en sosial underklasse. Det er sosial tilhørighet og ikke først og fremst etnisk opprinnelse som er årsaken til disse problemene. Schou: Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) er en paraplyorganisasjon for mange organisasjoner som arbeider for funksjonshemmede. Hvorfor finnes det ingen paraplyorganisasjon eller samordning blant innvandrerorganisasjoner? Bare i Oslo finnes det 250 ulike organisasjoner. Ayham: Myndighetene kan jo sette som krav at man organiserer seg i en enhet. Nordby: Staten blander et par ting. Disse organisasjonene må innvandrerne opprette selv. Det tok over 100 år før FFO ble til. Vi har ikke tid til å vente så lenge. Jeg tror vi må gå inn med ressurser og støtte det organiserte uttrykket for å komme forbi villniset, som er i seg selv er bra, men som trenger en overbygning. Farah: Jeg vil lære mine barn at de er norsksomaliere, det er et problem blant somaliere at det er en svært splittet gruppe. Ungdommene sliter med tilhørigheten. Still krav om at organisasjonene skal omfatte alle og ikke ekskludere. Ayham: Jeg håper å få innvandrerorganisasjonene inn under en paraplyorganisasjon, a la LNU- varianten. Det er det folk vil. Utfordringen er at kunnskapen om lobby og påvirkning og søking i offentlige systemer er liten blant ledelsen i innvandrerorganisasjoner. Østby: Levekår og diskriminering er tema for denne arbeidsgruppa. Men er all ulikhet i utfall tegn på diskriminering? FNs rasediskrimineringskommisjon baserer seg på utfallet, ikke onde intensjoner. Noen ulikheter må aksepteres: Det at ikke alle går på ski for eksempel. Vi må binde opp integreringsdebatten rundt målbare kriterier og variabler. Bare slik kan vi erfare hva som går bra og ikke. Det blir lagt vekt på store forskjeller blant innvandrergrupper. Selvsagt er det dét. Noen grupper er flinke til å delta i arbeidslivet og utdanningssystemet. Flyktninger har ofte høy arbeidsdeltakelse, men for tradisjonelle arbeidsinnvandringsgrupper er yrkesdeltakelse på vei tilbake. Det er 5 ganger så mange blant gruppen ikke-vestlige som er i lavinntektsgruppa. Men det var 8 ganger så mange i 1994, så det går framover. 2. generasjon er nærmere nordmenn enn 93

sine foreldre i forhold til giftemønster og årstall for første fødsel. Levegrensen er forskjellig. Innvandrere dør før nordmenn. Er innvandrerstatistikk diskriminerende? Jeg mener vi må slå sammen i relevante grupper. Dette er relevant for å avdekke diskriminerende mekanismer i Norge. Det er aktuelt med liberalisering av arbeidsinnvandringen. Men allerede nå har vi stor arbeidsledighet blant innvandrerne. Ressursene ligger jo der. I 1986-87 fikk vi de første asylsøkere, uten mottaksapparat. Det gikk bra med hensyn til jobb osv. Var det fordi de slapp unna sosionomene? Sankei: Så lenge terminologien blir statistisk er det greit. Men hvis du er født og oppvokst i Norge, og blir møtt med at du ikke egentlig er norsk, er det vanskelig. Schou: Er det rett at innvandrere ofte ikke får brukt sin kompetanse? Østby: Langt på vei. Vi ser at innvandrere med fullgod anerkjent norsk utdanning ikke får jobb i samme grad jobb som etniske nordmenn. Hvis de får jobb, er det store lønnsforskjeller. Utdannelse fra hjemlandet blir vanskelig å vurdere statistisk i forhold til yrkesforholdene her hjemme. Thommessen: De første asylsøkerne var jo betydelig færre. Profilen i form av utdannelse og kompetanse var annerledes. Nå er asylsøkerne lenger nede på skalaen, mindre resurssterke. Østby: Vi har korrigert for mye av dette i statistikken. Grünfeld: Norges evne til masseinnvandring er begrenset. Problemet med integrering vokser i takt med antall innvandrere. Samtidig utvikler det seg holdninger i den norske befolkningen; en form for snillisme. Det vi ser er en passivitet i innvandrermiljøene som følge av tafattheten i det norske samfunn i forhold til disse gruppene. Schou: Er tafattheten knyttet til antallet innvandrere, eller har det noe med norsk mentalitet å gjøre? Det var jo vanskelig for innvandrere å få jobb før i tiden også. Osmundsen: Myndighetene har ansvaret. Utdanning godskriving er myndighetenes ansvar, og kan ikke skyldes ikke den norske tafattheten. Det må lages enklere systemer, a la EU. Ayham: Utdanning og jobb. Det er utrolig at mange reiser ut for å få jobb. Indiske programmerere i Norge får ikke jobb, men man henter programmere fra India i stedet. Faglærte sykepleiere får ikke jobb, men man henter fra Sverige. Vi hører om leger som må vaske gulv. Slikt gjør vondt. Nordby: Den største endring er at det kommer så mange flere nasjonaliteter. Her om dagen kom det 100 mennesker fra 25 ulike land. Det betyr 25 vurderingsregimer, hvilket gjør ting utrolig vanskelig. Kommuner som har tatt innvandrere fra før gjør jobben best. Vant til å håndtere dette. 94

Utlendingsgruppene hjelper hverandre innbyrdes. Rollemodeller viktig, noen går i front. Dess flere, dess bedre. Sæbønes: Jeg trodde det var lettere i små bygder enn på store steder. Jeg er enig med Osmundsen om at myndighetene har et særskilt ansvar i forhold til å meisle ut en arbeidsmarkedspolitikk. Kumar: Levealder. Innvandrere lever lenger enn landsmennene i hjemlandet. Sykeligheten har økt enormt og dramatisk. Det har sitt å si for livskvaliteten. Østby: Det er ikke bare innvandrere som trer tidlig ut av arbeidslivet. I omsorgssektoren skjer dette spesielt tidlig. For alle er gjennomsnittlig pensjonsalder 60 år. Arbeidslivet er en god integreringsarena. Men selv tamilene forlater Nord-Norge, de er blitt kravstore eller uføre. Russere på ettårskontrakter tar over. Osmundsen: I arbeidslivet blir man integrert gjennom det å heve en lønn. Utover det er det ikke snakk om integrering. Ikke noe særlig samspill. Grünfeld: Det er lavere pensjonsalder hos innvandrere enn hos nordmenn. 51,4 i gjennomsnitt. Ditlev-Simonsen: Regjeringen har gjort det rette med å bringe oss sammen. En måte å følge dette opp på, er å henvende seg til innvandrertette kommuner og foreslå å gjøre det samme. For en innvandrerfamilie er det å komme i arbeid uhyre viktig. Vi gjør vesentlig mindre enn vi kunne gjøre for å få det til. Vi appellerer i liten grad til bedriftene, og har ikke etablert noen arenaer som skal gjøre dette lettere. Vi kunne stimulere arbeidsgivere og etablere systemer. Språket også viktig. Alle vet at det hver dag er mange som mister sin sjanse pga dårlig språkkunnskaper. Vi gjør for lite. Undervisningen for dårlig, innvandrerne slipper for lett unna. Schou: Det vil komme nye initiativ fra regjeringen. Vi skal ha en sosial årbok. Må sette sosialpolitikken opp til eksamen. Fungerer tiltakene, eller gjør de det ikke. Kanskje er vi ikke gode nok, derfor må vi etterprøve vår politikk gjennom statistiske årbøker og evalueringer. Sæbønes: Dette er spennende og viktig. Kolberg sa vi alle var enige. Det tror jeg ikke på. Innsats og penger er vi uenige om. I FFO sa vi alltid ” fri oss fra denne kvalmende enigheten”. Vi må ha med oss forskjellene i oppfatninger. Vi har bedt om at en kommisjon opprettes i Oslo. Til tross for at vi ble møtt med stillhet, vil vi gjenta dette. Arbeid er alfa og omega. 4 av 10 barn lever i familier med sosialhjelp. Dette preger synet på samfunnet. Ansvaret er myndighetenes. At alle får gå i norsk barnehage vet vi er vellykket. Skolen er også en viktig arena. Full innsats for barn og unge. Det tredje er norskopplæring og samfunnsopplæring for mor. FFO har jobbet for 95

sektorprinsippet i årevis. For å få til dette i innvandrerspørsmål må vi få til en overbygning, en vaktbikkje, slik at det faktisk blir en forståelse for at dette perspektivet må med i de enkelte seksjonene. Ayham: Angående våre mødre: Hva med kursing i forhold til Internett? Det kan hjelpe til å få mødrene ut av huset. Majothi: Det er alltid mye fokus på kvinner. Det bør være noe til mennene også. Holdningene deres hemmer. Også de unges. Da har vi sirkelen gående, og denne må brytes. Østby: Det farlige med sektorprinsippet er å la innvandrersektoren være en sektor på linje med andre. Da har sektorprinsippet tapt. Grønningsæter: Påfallende at vi ikke tør å si at det blant fattige barn er overrepresentasjon av innvandrere. Er dette et tabubelagt tema? Det er en stor etnisk dimensjon i fattigdomsproblemet. Vi må ha med partene i arbeidslivet for å få innvandrerne ut i jobb. Vi kan ikke vente at arbeidsgiverne gjør noe uten økonomiske incentiver. Må oppmuntre til innvandreransettelser gjennom økonomiske støtteordninger. Akkurat nå arbeider jeg med HIV positive på asylmottak. Historiene deres har mye til felles med hverandre. De blir testet når de kommer, vet ikke mye om aids, tror det synes utenpå, og har ingen tanker om at de selv har sykdommen. Får sjokk når de finner ut at de er smittet. De får medisiner og behandling, men kunnskapsnivået er fremdeles lavt. Jeg har kommet over mange diskriminerende holdninger blant ansatte på asylmottak i forhold til smittevern osv. Selv er asylsøkerne desperate for å bli i Norge. Dersom de sendes ut, mister de medisinene. Nordby: Med så stor tilstrømming som i dag, blir nordmenns holdninger til asylsøkere preget av det som skjer på mottakene. Men det er vanskelig å behandle de godt nok når vi vet dette vil stimulere til mer innvandring. Majothi: For barn og ungdom er det mye å gjøre. Skolen som arena er et viktig felt. Man må jobbe på flere nivåer. Skolen er en kjempeviktig arena. Asylsøkerbarna tar mye plass også i befolkningens bevissthet. Alle mørke blir dømt på linje med asylsøkerne. Mange fordommer blant innvandrerne også. Jeg har fordommer selv, alle har vi det. Vi må jobbe med de unge for å sørge for å få en slutt på fordommene. Integrering blant innvandrerne er også et poeng. Spørsmål til Nordby: Blir innvandrere integrert i store byer, eller skjer ikke dette utover at de får kontakt med sine egne?

Haga: Jeg vil følge opp det Thommessen sa. Skal vi jobbe sektor vis eller sette inn et trøkk et eller annet sted. Kvinnedebatten har vært gjennom dette. Vi må se integrering som en integrert del av alt arbeid, men vi må organisere det slik at det finnes en statsråd med særlig ansvar for oversikten over integreringspolitikken. Viktig å definere en person som sitter med det særlige ansvaret for integreringspolitikken, som følger med på boligpolitikk, utdanning, kulturpolitikk og arbeidspolitikk. Ringen: I Fredrikstad er det vedtatt å etablere et eget innvandrerråd, jeg er spent på hva som kommer ut av det. Vanskelig å se på individene i politikken, som i statistikken, vi har lett for å generalisere. Dawes: Jeg tenker på det med økonomisk kompensasjon til arbeidsgivere. Bakgrunnen for at jeg er her, er jobben min, som jeg fikk fordi sjefen min ville ha innvandrere i ledige stillinger i bydelen. Jeg jobber med et prosjektet for eldre innvandrere, og har fulgt innvandringsdebatten i mange år. Jeg synes ikke det skjer noe. Holdningsendring skjer ikke. Vi har fått hus, bil og noen av oss jobb. Men på individplan skjer det ikke noe særlig. Ayham: Da pappa ble ufør, taklet ikke mamma at andre skulle ta seg av ham. For henne ble dette en dobbelt belastning i forhold til jobb. I forhold til eldrebølgen kommer dette til å bli et alvorlig problem. Kriminalitet kommer som følge av rotløshet og lediggang, at man ikke har noe å gjøre. Selv sliter jeg med å finne lokaler til et rusfritt ungdomshus. Den flerkulturelle radioen, som har holdt det gående siden 1986, sliter. Det er ikke lett. Viktig med identitetsfølelse, morsmålsundervisningen bør stimuleres. Nordby: Det er en ny situasjon med den norske eldre omsorgen som skal ta ansvar for eldre innvandrere. Det vi trenger er ikke bare noe for de nyankomne, men integreringstilbud over tid. Det er ikke en prosess som er over på noen år. Næringslivet er en kjempearena som må bli mer brukt. Schou: Det er viktig at vi ikke nøyer oss med denne dialogen, men fører den videre. Vi må engasjere mange sektorer, samtidig som vi tenker helhetlig. Viktig å stå opp mot rasisme. Hva sitter du igjen med inntrykk av denne dialogen? Østby: Jeg har fått noe større sans for organisasjonenes betydning. Kanskje vi statistikere har undervurdert organisasjonenes rolle. Dette med ansvarlighet er også interessant.

Kolberg: Jeg har fått forsterket inntrykket av at dette er komplekst, at det er langt fram samt at det er mye å gjøre på organisasjonssida. Koordineringen er ikke god nok. Hozan: Det er fint med debatt, men det må komme mer ut av dette. Haga: Det er mulig å få innvandrerstemmene til å høres bedre i samfunnet gjennom bedre organisering. Khadouj: Regjeringen sender veldig bra signaler med denne konferansen. Det er viktig å ha dialog, tid og ærlighet. Møtes på halvveien og bli bedre kjent med hverandre. Farah: Bra at mange politikere er så pass integrert. Nordmennene må komme oss i møte, når vi blir akseptert, først da kan vi integreres. Jeg føler at dette er et skritt på riktig vei.

ARBEID OG UTDANNING – ARBEIDSGRUPPE 5a

I videregående skole har elever med ikke-vestlig bakgrunn lav fullføringsgrad. Det viser seg at gutter med innvandrer bakgrunn har større problemer med å få seg lærlingplass enn etnisk norske gutter i samme situasjon. Vi vet også at det er mye større arbeidsledighet blant ikke- vestlige innvandrere enn blant etnisk norske personer og personer med bakgrunn i vestlige land. Hva kan gjøres for å sikre rekruttering til høyere utdanning? Hva skal til for å bedre innvandreres muligheter til arbeidslivet? Hva er enkeltindividets og gruppers ansvar og hva er myndighetenes ansvar når det gjelder å bedre deltakelsen i arbeidslivet og i utdanning? (fra konferanse brosjyren).

Innlegg ved Kristin Ørmen Johnsen, statssekretær Kommunal- og regionaldepartementet

Fullføringsgraden i videregående skole blant ungdom med innvandrer-bakgrunn er vesentlig lavere enn blant ungdom med norsk bakgrunn blant 19-21 åringer (Opheim og Støren 2001). Hva kan grunnen til dette være? Vi vet at en del minoritetsspråklige elever begynner i norsk grunnskole med svake norskkunnskaper. Er tilretteleggingen av undervisningstilbudet til disse ikke god nok? Kan manglende veiledning ha hatt negative konsekvenser? NIFUs evaluering av Reform 94 viser at minoritetsspråklig ungdom i langt større grad enn norsk ungdom, særlig gutter, har problemer med å få lærlingplasser. Det er forståelig at dette kan føre til at flere dropper ut av skolen, men samtidig er det at paradoks når mange bransjer etterlyser lærlinger. Hva kan vi gjøre for at disse ungdommene skal få fullført utdanningen og bli fagarbeidere? Mange minoritetsspråklige ungdommer opplever at deres foresatte ikke får godkjent sin utdanning fra utlandet, og at selv de som får det, ikke får de jobber som de er kvalifisert for. Vi har alle hørt om legen og advokaten som jobber som drosjesjåfør eller i rengjøringsbransjen. Kan slike erfaringer og mangelen på rollemodeller være en medvirkende årsak til at mange ikke finner det bryet vært å satse på høyere utdanning?

Arbeidsgivere ønsker arbeidskraft, men ikke utlendinger, ifølge en bedriftsundersøkelse som ble foretatt av Aetat i 2002. 13 200 arbeidsgivere svarte bl.a på spørsmålet om det var aktuelt å ta inn utenlandsk arbeidskraft som ikke var bosatt i Norge. 76 % mente det ikke var aktuelt, 15 % var usikre og bare 9 % var positive. Er denne skepsisen noe av forklaringen på at personer med

innvandrerbakgrunn bosatt i Norge har langt høyere arbeidsledighet enn nordmenn, selv når det er stor etterspørsel etter arbeidskraft? Alle statlige virksomheter skal nå innkalle minst én søker med innvandrer-bakgrunn til intervju ved tilsettinger, forutsatt at søkeren er kvalifisert for stillingen. Vi mener at mange innvandrere vil tjene på muligheten til å kunne presentere seg og sine kvalifikasjoner i et intervju. Kan slike tiltak brukes for å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn i private bedrifter også?

I stadig flere yrker er det nyttig å beherske flere språk. F. eks vil det innen helsesektoren bli stadig mer behov for personer som kan kommunisere med eldre og med leietrengende innvandrere. Vi trenger også personer med minoritetsbakgrunn som lærere, barnehagepersonell, i fengselsvesenet og i politietaten. Universitet og høgskoler arbeider særskilt med rekruttering til utdanning av personer med innvandrerbakgrunn der disse er underrepresentert. Mener dere det vil være en fordel om personer med innvandrerbakgrunn var representert i langt større gard innen de nevnte sektorene? Når disse områdene er spesielt nevnt, er det ikke fordi regjeringen mener at det er bare her minoritetsspråklige kan gjøre en innsats. Innenfor næringslivet burde f eks det å kunne språk som nordmenn flest ikke behersker eller det at vi har et flerkulturelt miljø, være av stor verdi. Hvordan kan vi bedre utnytte denne språk- og kulturkompetansen?

Innlegg ved Kamil Azhar, leder Norsk Studentunion (NSU)

Kjære forsamling: Det er mange problemstillinger knyttet til tema Utdanning og arbeid. Eller nei... det er mange utfordringer under temaet Utdanning og arbeid. Utfordringene blir ikke mindre når man snakker om utdanning og arbeid i et dialogseminar mellom Minoritetssamfunnet og myndigheter. Selv om man snakker om en mindre gruppe og deres utfordringer. Er det noen utfordringer spesielt knyttet til minoritetssamfunnet? Nå skulle jeg helst svart nei, sagt takk for meg, og satt meg ned igjen, men svaret er dessverre uten tvil ja! Det er mange! Statssekretæren har nettopp skissert noen av de. Det er for få studenter med flerkulturellbakgrunn i norsk høyere utdanning. Det er for få som er representert i akademiske stillinger. Det er for få som har gode lederstillinger, som har en reell mulighet til å påvirke sin hverdag. Det er for få i skoleverket som

100

lærere, barnevernet som barnevernspedagoger, Det er for mange som er arbeidsledige. Det er for mange som er demotiverte til å ta høyere utdannelse. Det er for mange som kaster bort tiden! Er det pga. diskriminering? Både ja og nei! Hva er målet? hvilke prinsipper kjemper vi for?

En person skal ikke bli diskriminert i samfunnet på grunn av kjønn, alder, hudfarge eller kulturell bakgrunn! Det er idealet vi kjemper for! Er det EN person som får sine rettigheter krenket så må hele samfunnet ta ansvar, og finne en løsning på det! Det skal rett og slett ikke aksepteres! Den dagen LO får en leder med en annen hudfarge, Universitetet i Oslo får en rektor med navnet Hisham Azzizi, Stortingspresidenten i Norge har vært på pilgrims ferd til Mekka.... For ikke å glemme utenriksminister Hung Nguyen eller en statsminister! og den dagen dette ikke er et diskusjonstema i mediene.... den dagen har vi kommet langt! Det er det samfunnet jeg ønsker meg! Noen får grøsninger nedover ryggen ved bare tanken på den dagen jeg gleder meg til. Dessverre er det flere som grøsser enn gleder seg, tror jeg! Hvorfor grøsser man over den tanken? .... Mange har en ide om at mangel på arbeidsmoral, arbeidskapasitet el. liknende er et fenomen hos mange med flerkulturell bakgrunn. Det er fullstendige grunnløse oppfatninger! Det minner om gode gamle fordommer mot kvinner fra begynnelsen av forrige århundre! Jeg mener at mange av argumentene fra kvinnekampen kan gjenkjennes, og jeg skal gi noen eksempler: I kampen om kjønnskvotering blir følgende argument brukt: Kvinner og menn ser annerledes på ting. Derfor må man utnytte begge kjønnene i samfunnslivet. Det er en Sannhet som knapt nok diskuteres lenger. Min påstand er at jeg og Thomas ser også annerledes på verden. I en arbeidssituasjon vil det være en fordel med denne forskjellen. Et eksempel: Respekt for eldre! For å få det mest dynamiske samfunnet må bruke hele befolkningsgruppen i et land. Men det er mange som er skeptiske. Det er som sagt flere som får grøsninger av tanken på de tidligere nevnte eksemplene: Det er her, mener jeg, kjernen i problemet ligger! Det finnes i altfor liten grad aksept om at folk med en annen hudfarge er naturlig norske og en RESSURS samfunnet skal bruke. Og denne skepsisen smitter over på minoritetsgruppene også. Det er i samfunnets interesse at minoritetsungdom blir godtatt som norske borgere! Det er i samfunnets interesse at vi godtar at vi er norske borgere. Og det er alles interesse av vi sammen streber etter å nå det målet. Mange er opptatt av å snakke om flerkulturelle som en isolert gruppe. En gruppe man har lyst å bruke i sitt politiske spill, gjerne med gode hensikter. F.eks. arrangere Dialog konferanser, være på deres arrangementer osv... og i klassen hvor vi setter folk i bås, er vi ofte flinkest selv!

101

edelt er mennesket, Jorden er rik finnes her nød og sult skyldes det svik!

Nå er det kanskje en overdrivelse, da det (heldigvis) ikke er snakk om nød og sult, men det er absolutt en prekær situasjon. Kunnskaps Norge kan ikke tolerere at man lar ressurser som finnes i et samfunn ikke blir utnyttet optimalt pga. fordommer eller problemstillinger som strengt tatt ikke burde være aktuelle i dagens samfunn eller som burde ha blitt løst! Dersom det fortsatt er et problem så sier jeg som Nordahl Grieg : Da skyldes det svik! Et svik ikke bare fra statens side, men et svik fra samfunnets side, og da snakker jeg om samfunnet i sin helhet. I kvinnekampen er hele samfunnet engasjert. Arbeidstaker org. Næringslivet, Utdanningsinstitusjonene, vanlige folk på gata, folk flest rett og slett! Når det kommer til det flerkulturelle samfunnet savner jeg det samme engasjementet. Jeg savner f.eks. Rektor ved universitetet i Oslo eller HiO i debatten når Mohammed med hovedfag i statsvitenskap ikke får jobb pga. navnet. Det næringslivet da gjør er å underkjenne utdannelsen UiO gir! Det er et svik mot studenten! Det er et svik mot samfunnet når kjemikeren med snitt på 1.3 fra NTNU ikke får jobb fordi han ser skummel ut.... Et reelt eksempel!! Er minoritetssamfunnet ofre?!? Av de nevnte eksemplene kan man godt si ja til det... men jeg vil også si NEI! Vi er ikke ofre, vi blir gjort til ofre! For hva skjer? Etter x antall eksempler om ulike Mohammed`er som ikke får seg jobb etter endt hovedfag i Statsvitenskap, gir mange opp. Man ser ikke lenger nytten i å ta høyere utdannelse. En ond sirkel! Man godtar å bli skjøvet på sidelinjen i samfunnsdebatten ved å resignere! Så vi blir ofre?!?Vi gjør oss til ofre, og det er fullstendig feil. I stedet for å få blod på tann, er det dessverre for mange som gir seg, og retter seg etter realitetene, som ikke har tid eller ork til å kjempe mot samfunnet. Vi blir som hvepsen, som stanger mot vinduet og tilslutt gir opp! Dum Dum boys og Kjartan Christiansen sier:

Store ord om små saker, dritt er sunt for blomster! 102

Bare for å oppsummere sommerens store diskusjon i media, hvor målet med diskusjonen har vært å skylde på hverandre enn å komme med noen løsninger. Så jeg skal ikke fortsette å snakke om svik, og hvem som har skyld i det....Hva er nå løsningene?Man kan leve i drømmeland, som jeg...Være naiv og tro at ting er bare fine. Odd Børretzen sier:

I drømmeland er hagen grønn, Og full av epler og plommer Og Carl I. Hagen er stor og skjønn og er så glad at du kommer Han smiler til deg med smilet sitt og sier om du skulle tvile litt Kom i mine armer Her er det ømhet og varme

Men det nytter ikke å leve i drømmeland... Mange fullfører ikke sin høyere utdannelse pga. språkvansker. Det er et ansvar institusjonene må ta. Tvang, eller obligatorisk norsk undervisning? Personlig er jeg i mot alle former for tvang! Flere norskkurs i forkant av studietilbudene er ikke et urimelig krav. En arbeidsgruppe nedsatt av UiO og HiO diskuterte seg fram til mange gode forslag som kunne utnyttes for å integrere minoritetsstudenter i miljøene på deres læresteder. Dessverre har ikke mange av deres gode forslag blitt iverksatt. Når det gjelder diskriminering i arbeidslivet, finnes det allerede mange gode forslag. Jeg tviler på at jeg kommer med noe nytt. Kvotering? Arbeidsgivers ansvar? Det største utfordringene ligger i den generelle skepsisen. Holdningene, og det er her det hele stopper opp... for hvordan endrer man holdninger? Informasjon? Løser det noe som helst? Jeg er ikke sikker. La oss igjen ta for oss kvinnekampen! Hva gjorde de? Satt man og ventet på at holdningene endret seg? Nei, de tok aktivt del i debatten, deltok i prosessene, og førte til at man endret systemet fra innsiden! De endret på strukturene, og etter hvert på hele tankegangen! Det er kanskje den retningen vi må bevege oss? En ting er at Regjeringen setter i gang tiltak, men samtidig må vi ta "kampen" i våre egne hender... Jeg oppfordrer ikke til væpna revolusjon på noe måte nå. Men noe som likner. Det mange kvinner opplevde og også opplever er at det kreves mer av de! det forventes at de yter mer. Og det har de tatt konsekvensene av... 103

Jeg tror minoritetssamfunnet må ta konsekvensene av realitetene også. Man må aktivt delta i samfunnet. Vi må rett og slett gjøre oss attraktive og uunnværlige for samfunnet. Vi er nødt til å engasjere oss, vise oss fram, vise at vi er interessert. Ta ordet i alle sammenhenger. Ta del i politikken, si vår mening om Bjørvika, om Bislet stadion, om kollektivtrafikken, om Nordmarka, om forsvaret og ikke bare tvangsgifte, morsmålundervisning eller Stand-up komikere!

Organisasjons Norge. Norge er gjennomsyret av organisasjoner. Det er organisasjonene som driver dette landet. Bruk disse organisasjonene. Ikke nødvendigvis som innvandrer representanter men som norske borgere. Vi må gi våre yngre søsken andre nye forbilder. Men dette er absolutt ikke en ønske situasjon. Det skal ikke være sånn at noen må jobbe hardere, yte mer enn andre for å oppnå akkurat det samme. De strukturelle forhold må endres. Målet og prinsippet er klart: Det skal ikke forekomme diskriminering på bakgrunn av kjønn, tro, navn osv... Det prinsippet er livs bærende for samfunnet. Det skal være like rettigheter for alle!

Referat fra diskusjonen i arbeidsgruppen

Jostein Rovik, Ordfører – Sandnes kommune: Arbeidsplassen er et kontaktpunkt hvor man tilbringer svært viktig tid av dagen. Kommer man ikke fort i arbeid ødelegger det integrering, familie, språk osv. Dette fører igjen til at barna må være tolker. Det å få voksne innvandrere fort inn i arbeid er derfor svært viktig. FreTex prosjektet: Sandnes kommunestyre og Sandnes voksenopplæring har jobbet med å sysselsette yrkeshemmede vietnamesere. Dette har vært stor suksess og gitt bra resultat. De har blitt økonomisk selvstendige og hatt mulighet til å kjøpe hus osv. Det er viktig at man får frem de positive tingene som skjer. Man må si mer om de positive tingene for å oppmuntre andre. Nili Deloya, Rosenhoff Voksenopplæringssenter: Ang. godkjenning av utenlandsk utdannelse: Vi må få et bedre system på godkjenningen. Folk med bl.a. Helse og matte kompetanse ansettes ikke fordi de ikke har fått godkjent utdannelsen. Faheem Naeem, Nettverk IHSG: Hvorfor hopper minoriteter av utdanning/ ikke interessert i høyere utdanning. Foreslår at NSU starter informasjonsgrupper for innvandrere og informerer om hva slags utdannelse man bør/kan ta. Svar fra Kamil Azhar, NSU: NSU har kanskje ikke så mye på dette., men Pakistansk Samfunn arrangerer denne typen seminar. De informerer om retninger som ikke er blant de mest 104

konservative, for eksempel: Lærerutdannelsen, Sosionom osv. der det er for lite engasjement blant folk med minoritetsbakgrunn. Marianne Bredesen, Grue Kommune, flyktningekontoret: Jobber med flyktninger i en kommune. Har jobbet mye med tiltak for å få flyktninger inn i jobb (Grue Kommune). Forteller litt om dette arbeidet: Jobbet der ett år. Forrige flyktningkonsulent ble helt utbrent. Gjennomsnittlig varer flyktningkonsulentene bare 16 måneder. Her trengs mer ressurser. Samarbeide med Aetat. Aetat må bli sitt ansvar bevisst. Aetat stiller urimelig høye krav til hva en flyktning skal ha før han blir vurdert. Ikke bare å få folk fort ut i jobb. Fort er relativt, det kan være år. De må ha et minimum av norskkunnskaper. Noen vil for fort ut i arbeid og havner derfor i svart arbeid. Flere har en utdanning fra før. Det er viktig å bygge videre på den når dette er ønskelig. Men mange ønsker også å bytte yrke. Da må de begynne på nytt. Det er en sammensatt utfordring. Vi må stille krav. Ikke si ”stakkars folk!”. Vi må støtte og hjelpe dem og det må være forpliktende for begge parter. Det er for stor utskiftning blant flyktningarbeidere. Elena Rosenberg, SOS rasisme: Forteller om sin mor som har telekommunikasjons Ingeniør utdannelse og jobber som vaskehjelp. Det finnes gode lover i Norge, men de stemmer dårlig med det som skjer. Blir ikke fulgt opp. Solveig Sandalsnes, Multinasjonalt kvinnefelleskap: Barna blir brukt som tolk for foreldrene. Foreldrene har ofte høy kompetanse fra sine hjemland. De har ikke jobb i Norge og sitter bare der. Barna ser dette og blir demotiverte. Hvorfor skal de gå på skole og lære matte, fysikk osv. hvis de ikke får jobb? Dette ødelegger barns læringsprosess. Foreldrene mister sitt egenverd, de blir verdiløse i det norske samfunnet. Vi mister ikke bare denne, men også neste generasjon. Med vårt rigide lovverk skaper vi problemer. Tannlege fra Balkan, manglet 1 poeng på norsktest. Kommunen ansatte henne som tannlegeassistent. Hadde hun kunnet jobbe som tannlege hadde hun kunnet utvikle språket. Hvor firkantet skal vi være? Innvandrerbefolkningen blir eldre og eldre nå. Vi må ha innvandrere inn i helsesektoren. Vi må ha kvotering i disse yrkene. Vi trenger det! Et eksempel fra Bergen var en vietnamesisk kvinne med slag, kunne ikke kommunisere for hun hadde kun sitt vietnamesiske språk igjen. Det hadde vært viktig å bra å ha ansatte med den type kompetanse. Hediya Mikail, Internasjonalt Senter: Får daglig spørsmål: ”hvorfor skal jeg kaste bort tre år med statsvitenskap for jeg kommer aldri til å få en jobb som tilsvarer min utdannelse”. De aller fleste tenker slik. De fleste barn klarer seg i barnehage og grunnskole, men faller fra i 105

ungdomsskolen, klarer ikke å henge med. Språket er for avansert. Da kommer de ikke videre med høyere utdannelse. Morsmålsopplæringen har blitt redusert. Trivsel er viktig. Mobbing, mange blir mobbet. De lykkes ikke. Jobbet nettopp som tolk i fiskeindustrien. Jobbet med seks stykker som var i praksis. Da de var ferdige med praksis, fikk ingen av dem jobb. ”Har du ikke lyst til å jobbe med renhold?” ble de spurt. De får jobbene ingen andre vil ha. Dette skaper en underklasse. KarinAndersen Stortingsrepresentant SV: Tror ikke vi kan ha en politikk som sier at språk ikke er så viktig. Uenig med Kamil Azhar, NSU på det punkt. Også for å fungere som foreldre må du kunne et visst minimum av språk. Men myndighetene må stille opp. Kan ikke tvinge folk til å gjøre noe som ikke har kvalitet. Språk er viktig. Foreldrene må lære språket for å frigjøre seg selv fra hverdagsisolasjon. Vi kan ikke aksepterer at folk lever her i landet og ikke lærer seg norsk. Men jeg er enig i at man må ha kvalitet i språkundervisningen. Enig med Kamil Azhar, NSU at man kan sammenligne denne kampen med kvinnekampen. Jeg er for kvotering. Jeg synes at det er urettferdig at noen ikke får stillingen bare fordi de ikke har etnisk norsk bakgrunn. Aetat er viktig og burde vært her på konferansen. Aetat blir bedt om å sile mest mulig. De må se etter folks kvalitet og beholde dem i gjeldende yrke. I Norge skaper personlige relasjoner også jobb muligheter. Det å snakke norsk kan skape nye muligheter og relasjoner til flyktninger. De har ikke nok folk eller penger så de skyver folk vekk. Arbeidsmarkedet er veldig annerledes i dag enn i industrisamfunnet på 50 60 tallet, nå er det et servicesamfunn. Det krever mye av oss, og opplegg må skreddersys. Språk er utrolig viktig. VI kan ikke ha en holdning som sier at det er OK om du ikke vil lære norsk. Spør i plenum: Skolen er viktig… mange føler seg fremmedgjort på foreldremøter osv. Hva skal/kan skolen gjøre for å gjøre dette til felleseie? Kamil Azhar, NSU: svar på utfordring om språk. Fullstendig enig at norsk er utrolig viktig. Men man kan ikke tvinges. Problemet er at det ikke finnes et godt nok tilbud, ikke at folk ikke vil. Problemet er at ungdom ikke har morsmålskunnskap slik at de kan lære seg norsk. Man kan klare seg i samfunnet uten norsk. Jeg kjenner nordmenn i Spania som ikke kan spansk, men det er irriterende med Iman som bor i Norge og ikke kan norsk, men kan masse andre språk.. Stiller seg allikevel kritisk til ordet tvang. Godkjent utdannelse: Det jobbes med bedre systemer for godkjenning av utenlandsk utdannelse. Bl.a. er det et felles karaktersystem i Europa. ”Studentenes Reform” kaller man det. Høyere

106

utdannelse: Hvorfor skal man ta høyere utdannelse? Det er viktig at man får frem flere grunner. Bl.a.: dannelse, kritisk tenkning, oppdra barn. Ikke bare tenke vil jeg tjene penger. Kari Østvedt, Utdanningsdept: Godkjenning av utdannelse: Dette har vært kritisert gjennom mange år. Saksbehandlingstiden er redusert. Dette kommer bl.a. av presedens som gjør at man lettere kan forutsi om utdannelsen vil bli godkjent. Yrkesprøving: Man kan få vurdert mer praktiske ferdigheter slik at man slipper å ta alt om igjen. Retten til å få det vurdert er slått fast. Kvotering på studier: Det har skjedd en kapital endring. Nesten bare medisin, journalist og et par andre fag som er lukket. Sjansene til å komme inn er mye høyere enn før. Realkompetansevurdering er åpnet. Den reelle muligheten til å komme inn dersom man er kvalifisert har blitt bedre. Høyere utdannelse: Når vi snakker om innvandrere fremstilles det som beklagelig at de er så fokusert på lege- og ingeniørstudier. Vi bør merke oss at det ikke er galt at folk studerer fag vi trenger. Det er en god del yrker som videregående skole kvalifiserer for, bl.a. Helse og Sosial. Da trenger de ikke ta høyere utdannelse. Det er synd hvis de blir presset til teoretiske fag som har status i de landene de kommer fra. Enrique Pavez, Latinamerikansk Forening: Studerer sosiologi. Skriver hovedfagsoppgave om forholdet: ”sosial bakgrunn og integrering”. Mange får ikke jobb, blir fortvilet. Tendensen er at de som har høy utdannelse fra fremmede land har større problemer med å integreres enn de som har lavere/ingen utdanning og jobber i lavstatus arbeid. Det ser slik ut, han forsker på det. Marianne Bredesen, Grue Kommune, flyktningekontoret: Svar til: Hva skal skolen gjøre? Skolen må ta ansvar for flyktninger og innvandrerbarna som skolen får. Flyktningkonsulenten bør ikke måtte bli med hver gang det er noe. Skolen må ta ansvar selv. Norskundervisning bør ikke være tvang men obligatorisk og tilrettelagt. Alle mødre i Grue har anledning til å gå på skole fordi det er tilrettelagt med barnehage. Vellykket. Kombinasjon skole og yrkespraksis har vært vellykket. Dette må tilrettelegges. Andres Disen, Helsedepartementet: Vi mangler arbeidskraft. Regelverket er lettere for de som kommer fra EØS land. Men for folk utenfra EU eller EØS land har regelverket blitt meget komplisert og vanskelig. Dette fører til problemer med å rekruttere nye arbeidskraft. Vi må også arbeide for å gjøre de forskjellige yrkene attraktive. Man må ikke tenke at det å arbeide innen renhold er noe negativt. Det trenger vi i helsesektoren. Renhold og hygiene er en av viktigste jobbene på arbeidsplassen vår. Renhold og hygiene er et hovedelement, vår holdning til denne typen arbeid er problemet. Vi har rekruttert folk med feil bakgrunn. Det er der problemet ligger. 107

Helse- og omsorg sektoren er en arena hvor vi mangler folk. Vi bør øke andelen innvandrere, hvordan? Stortinget har pålagt å komme med en rekrutteringsplan. Hvordan få en bedre rekruttering. Ikke bare de som har høy utdanning. Kamil Azhar, NSU forlot møtet til lunsj. Kristin Ørmen Johnsen, Statssekretær: Vi bør fokusere på tiltak i denne delen av møtet. Det har vært fokus på beskrivelse inntil nå. Vi bør komme inn på de ulike aktørenes rolle i samfunnet. Hvor langt går inngripen i den private sfæren. Hvor langt kan stat/kommune bestemme i den enkeltes liv? Hva er politikernes ansvar? Hva skal til for å lykkes i dette arbeidet? Bør det være et så rigid system? ”Gode nok” kunnskaper hva er det? 1 poeng fra å bestå skal det stenge alle dører? Kvinner: unge jenter, hvilke muligheter har de til å ta utdanning. Blir de stoppet i utdanningsløp i forhold til menn? Kvinners deltakelse i arbeidslivet er lavere enn menns i innvandrermiljøer. Gunnar Gussgård, Kommunenes Sentralforbund (KS): Kommunale sektor må rekruttere mer arbeidskraft med flerkulturelle bakgrunn. Vi trenger utenlandsk kunnskap i helse- og sosial sektor. Svar til Ørmen Johnsen angående tiltak: Kommunesektoren har 3 sett tiltak: Legge til rette generelt .Tjenestetilbudene. Kommunene er den største arbeidsgiver på området. Legge til rette: Introduksjonsprogram gir effekt for å få folk fort i arbeid. Kommunene kan vise til gode resultater. Utvide denne aktiviteten kan være ett tiltak Tjenester: Kontantstøtte fører til at kvinner blir hjemme. Noen barn får dermed kanskje en for dårlig språkkunnskap før de starter på skolen. Gratis barnehage, kunne kanskje være et tiltak for å bygge opp under bedre språkkunnskaper. Men da trenger kommunesektoren mer penger. Øke ambisjonsnivå = øke bevilgninger. Som arbeidsgivere: Et stort behov for arbeidskraft årene som kommer. Også sysselsette de som ikke på papiret har akkurat de kvalifikasjoner men ønsker. Det er behov for den kompetansen som de som er fremmed kulturelle har. Noen til å ta seg av folk på sykehjem uten norskkunnskaper for eksempel. Det er laget et hefte om rekruttering av minoriteter: ”Velg mangfold! Redskap for flerkulturell rekruttering, Håndbok for kommunal sektor”. Dette er tatt i bruk av flere kommuner. Kristin Ørmen Johnsen, Statssekretær: Svar: Bare å få barnehageplass gir ikke automatisk bedre norskkunnskaper, man må gjøre andre ting i tillegg. Hvis staten skal betale, skal det være egenandeler? 108

Gunnar Gussgård, Kommunenes Sentralforbund (KS): Hvis kommunene pålegges noe, så er ikke det lett i den økonomiske situasjonen de befinner seg i nå. Gratis barnehage er ikke et så lett emne å diskutere. F.eks. hva skal staten betale kommunene og hva skal egen egenandel være? Solveig Sandalsnes, Multinasjonalt Kvinnefellesskap: Egenandeler: Bør de betale for språkkurs? Men dersom kommunen betaler det er det fortjeneste siden. Da blir det ikke et passivt medlem i samfunnet. Er ikke alltid for egenandeler. Når det gjelder tiltak for å få innvandrere ut i arbeidslivet: Må bli mer bevisste. Fagbevegelsen må inn i bildet. Som kollegaer og medmennesker skal vi være mer bevisste over søkerlistene. Hvem har søkt? Still spørsmål om hvorfor ikke innvandrere har blitt innkalt. Hva er forskjellen? En bevisstgjøring og ansvarliggjøring av oss selv og tillitsvalgte er et tiltak. Våre holdninger er viktige i forhold til mobbing osv. på arbeidsplassen. Renhold: Uten renhold stopper Norge. Uten innvandrere stopper Norge. Renhold er viktig. Men det er ikke riktig at en innvandrer skal bli plassert der ”fordi det er det eneste den personen kan”. I Bergen har vi et tiltak: ”senior –norsk for innvandrere”. En gang i uken underviser frivillige der. Pensjonerte lærere har norskundervisning for innvandrere en dag i uken, eldre innvandrer kvinner. Sosial læring med håndarbeid. Treffer andre. De faller fra den andre opplæringen for de sier de ikke har behov. Men det er vårt ansvar å snakke med de som kommer fra andre kulturer. De må føle et behov for å lære for å lære. Mange innvandrere føler ikke behov for å bruke norsk fordi de ikke har nettverk innad i det norske samfunn. Bijan Gharakhani, Buskerud Innvandrerråd: Jeg var den første som ble oppsagt selv om det var 45 ansatte og mange som var ansatt etter meg. I hjemlandet hadde jeg høy stilling. I Norge må jeg akseptere dette. Lært mye selv, gikk ikke på norskkurs. Jobbet hardt. Folk er forskjellig noen lærer fort andre senere. Norsk bør være obligatorisk. Felles ansvar og felles følelser og derfor må innvandrerne være med. Jostein Rovik, Ordfører – Sandnes kommune: Intervju er mer om å finne rett person, ikke bare kompetanse/kvalifikasjoner. Må få folk ut i praksis og språktrening. Behov for flere språktreningsplasser. I Sandnes var det 23 slike, 7 i næringslivet. Svar til Kristin Ørmen Johnsen, Statssekretær angående få innvandrere tatt inn på politihøyskolen (tidligere i debatten): Politihøyskolen skal kunne mye teori (bl.a. jus) og ha god fysikk. Derfor ikke det enkleste yrket. Vi bør ikke ha et B-politi. Bør få inn flere innvandrere. Arbeidstreningsplasser er viktig.

109

Svar fra Kristin Ørmen Johnsen, Statssekretær: Man må ikke utlukke en bestemte gruppe fra en profesjon. Vi skal ikke ha B-sykepleiere heller, så det du sier her om politihøyskolen vil du da høre fra andre yrkesgrupper igjen. Svar fra Jostein Rovik, Ordfører – Sandnes kommune: Men politi er hardt yrke og de må ha alle kvalifikasjoner. Nili Deloya, Rosenhoff Voksenopplæringssenter: Oslo har et spesielt problem. Oslo har alvorlig problemer med integrering i forhold til resten av landet. 50% sosial mottakere er innvandrer. 80% har familier. Mange går lang tid på sosialhjelp. Norskopplæring kombinert med praksis, arbeid med bistand. Disse skjæres ned så fort det er penge mangel. Aetat slutter sitt introduksjonsprogram samtidig. Det er ingen samordning. Vi sitter på hver vår tue. Kvinner: Har ikke stilt samme krav for innvandrer kvinner som for norske. Foreldregruppe som bør ut i jobb. Bør ha samme krav til innvandrerkvinner og norske. Godkjenning av utdannelse: NAIC sier ikke hva man skal gjøre videre. Viktig for å få godkjent utdannelsen. Karin Andersen, Stortingsrepresentant SV: Men snakker om inkluderingen og rekrutteringen til arbeidslivet hele tiden. Samtid foregår også en nedbemanningsprosess på de fleste arbeidsplassene. Det er et paradoks. Det er et dilemma. Barnehagetiltak: Barnehage løser ikke alt, men det er en god ide. Poenget med introduksjonsopplegget og introduksjonsstønad er å gjøre det fordelaktig å gå på kurs. Det må være lønnsomt. Må ha både plikt og rett til å ta kurset og motta en økonomisk gulrot for å ha tatt det. Individualisert rett og plikt. Svar til Nili Deloya, Rosehof Voksenopplæringssenter og kommentar at ”Vi sitter på hver vår tue”: Vi har et felles mål. Vi får ikke jobbet nok på tvers. Bør bruke Aetat mer. En del av Aetats arbeid med bistand osv. har ikke gitt så bra resultat, sto det i avisen. Det er skummelt. Kanskje noen arbeidsgivere spekulerer i det. Dette må skjerpes inn. Være i aktivitet og arbeid er bedre enn å være passiv. Kompetanse i Aetat og skolen: De må kunne dette her. Det må være noen som kan hjelpe til å gå videre med saken/ utdannelsesgodkjenningen. Aetat må være ”døgnåpent” og folk der må kunne mye om integreringspolitikk, utdannelsessystemet, ansettelsespolitikk osv. Hediya Mikail, Internasjonalt Senter: Introduksjonskurs i Bodø har vart i to år. Fikk høre at ordningen var svært vellykket. Hva gjør ordningen så bra? Ved nærmere undersøkelse viste det seg at ordningen ikke var så vellykket likevel. Fant ut at det ikke var så bra. Dialog med flyktningarbeideren som var ansvarlig for ordningen: 110

- Hvorfor synes du det er vellykket? - Jo, de lærer språk. - Nei de gjør ikke det, de jobber på lager. Lærte ikke å bruke kassaapparatet, ikke var de blant folk. De ble satt til å sortere søppel og sette varer på plass i hyllene. Tyngst å gjøre, men lettest å lære. Arbeidsgiver sier de ikke har tid til å lære dem det de egentlig skal lære. Dette blir til gratis arbeidskraft og dette fører igjen til at de tar en arbeidsplass fra andre. Det høres bra ut med introduksjonsordningen men noen må følge opp og se hva resultatet er. Da hun intervjuet flyktningkonsulenten igjen fikk hun ikke noen gode svar. Svar Statsråd Kristin Ørmen Johnsen: Dette ble vi også møtt med i Sverige. De har ikke introduksjons programmer der. De bruker en annen tilnærming enn oss. Har de dårligere eller bedre resultater i Sverige? Vi bør bruke 15 minutter på disse temaene: ♦ Hva bør vi ikke gjøre? ♦ Vi har forskjellig type erfaring, hva skal man ikke gjøre? (Man diskuterer dette to og to) Solveig Sandalsnes, Multinasjonalt Kvinnefellesskap: Vi er ikke verdensmestre. Vi må kunne gå tilbake til det gamle. Må ikke alltid finne på noe nytt, nye tiltak. Vi må si mer ”vi og oss” i stedet for ”de og oss”. Jostein Rovik, Ordfører - Sandnes: Vi må ha mal og systemer med en lovgivning som er romslig for de store forskjellene som vi har her. Alle kan ikke passe inn i alle maler, vi kan ikke lage detaljert bestemmelser, kun retningsledende. Enrique Pavez, Latinamerikansk Forening: Man må ikke behandle innvandrere som ofre eller ”stakkars”. Må kreve noe av innvandrerne, ikke gi dem noe gratis. Vi må ikke være redde for å få konflikter. Må kunne konfrontere problemene. Marianne Bredesen, Grue Kommune – Flyktningkontoret: Må se an personen og se hvem du skal jobbe med. Alle er forskjellige. Oppfølging er viktig. Støtteapparat må være tilgjengelig. Du må være en rådgiver hele veien. Nili Deloya, Rosenhof Voksenopplæringssenter: Finne smidige ordninger for å ivareta forskjellige typer mennesker. Hediya Mikail, Internasjonalt Senter: Praksisplassene må være meningsfylte. Diverse kommentarer fra forskjellige deltakere: ♦ ”Ulike instanser får ulike virkemidler og mål. Dette bør man unngå”. ♦ ”Det må ikke spares inn på skole og utdanning” 111

♦ ”Vi skal ikke være diskriminerte på grunn av hudfarge og hvilket land man kommer fra” ♦ ”Vi må ikke eksotifisere. Ikke sette i gang enkeltstunt av tiltak, men få det inn i det langsiktige arbeidet” ”Ungdom må prioriteres”. ♦ ”Ikke dele ut Paracet for lungebetennelse. Vi må ha langsiktige løsninger”

112

ARBEID OG UTDANNING – ARBEIDSGRUPPE 5b

Innlegg ved Lars Arne Ryssdal, statssekretær Arbeids- og administrasjonsdepartementet

∗ Integrering betyr inkludering på like vilkår. Det er et overordnet mål at alle, uten hensyn til bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og å bruke sine ressurser, mao lik adgang og muligheter til deltakelse for utdanning og i arbeid for minoriteter og andre borgere. ∗ Både utdanning og arbeid er viktige virkemidler for å oppnå gode levevilkår, selvrespekt og sosial forankring. Utdanning og arbeid er særs viktige arenaer og ofte nøkkelen til vellykket integrering. Skole- utdannings- og språkproblemer (vel og merke problemer i norsk språk) forplanter seg til problemer i arbeidslivet. ∗ Med om lag 3 ganger så høy ledighet, lavere deltakelse i høyere utdanning, større frafall i videregående skole og større problemer med overgangen fra utdanning til arbeidsliv og det å få lærlingplass for innvandrere enn for norskfødte, fremstår det som tydelig at en del arbeid gjenstår for å oppnå målsettingen om full integrasjon og maksimal utnyttelse av bosatte innvandreres arbeidskraft i norsk arbeidsliv. * Systematiske forskjeller mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen mht utdannelsesmønster og yrkesvalg og mht sysselsetting og ledighet er meget uheldig, ikke minst fordi det også skaper forskjeller i levevilkår og fører til et sosialt oppdelt samfunn. ∗ Hvordan møte utfordringene? Jeg håper at dialogen i dag vil gi nyttige diskusjoner rundt problemstillinger om Arbeid og utdanning knyttet til integrering, og at vi i løpet av konferansen kommer frem til ideer om virkemidler for bedre måloppnåelse.

113

* Årsakene til ledighetsproblemene er sammensatte. Forskningsresultater tyder på at diskriminering, mangelfulle norskkunnskaper, lav eller lite relevant utdanning, ikke tilfredsstillende system for godkjenning og prøving av realkompetanse og mangel på arbeidserfaring og sosialt nettverk i Norge er de viktigste faktorene som forklarer ledighet blant innvandrere. * Det finnes dessverre ikke én enkel løsning eller ett tiltak som kan løse ledighetsproblemet. En vellykket integrering i arbeidslivet fordrer bred satsing, hvor en tar i bruk et bredt spekter av tiltak/virkemidler. * Norskopplæring, et velfungerende utdanningssystem, ordninger for dokumentasjon og godkjenning av kompetanse, fordomsfrie holdninger og ansvarlige arbeidsgivere, samt muligheter for arbeidstrening og deltakelse i arbeidsmarkedstiltak er for mange viktige forutsetninger for å oppnå full integrasjon i arbeidslivet. *Alle parter, både myndigheter, partene i arbeidslivet, og ikke minst innvandreren selv, må bidra for å bekjempe diskriminering i arbeidslivet og for å nå målsettingen om full integrering. * Det offentlige kan bidra med mye, f.eks, gi norskopplæring, gjøre utdanning og annen kvalifisering tilgjengelig, yte veiledningsservice og formidlingsbistand. Myndighetene kan imidlertid ikke sikre eller tilby alle enkeltindivider et arbeid, selv om staten som arbeidsgiver kan og skal bidra for å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn i arbeidslivet. * Partene i arbeidslivet er viktige samarbeidpartere. Det er viktig at staten som arbeidsgiver går foran som godt eksempel. Arbeidsgiveres holdninger og aktiv innsats er svært viktig. Arbeidsgivere må lansere innvandrere som en heterogen gruppe og kvalifisert og nyttig arbeidskraft, som bidrar til et mangfoldig og kreativt arbeidsmiljø. * Den enkelte innvandrer må også bidra. Innvandreren må ta ansvar for å lære norsk, utnytte muligheter for utdanning og kvalifisering og ikke minst være aktiv arbeidssøker, ta direkte kontakt med arbeidsgivere og søke jobb. * Det er vanskelig å trekke grenser for eller reise klare skott mellom den enkeltes ansvar, myndighetenes ansvar og partenes eller arbeidsgiveres ansvar. Det er viktig at alle parter trekker i samme retning sammen. Alle parter - den enkelte innvandrer, arbeidsgiver, myndigheter – har felles interesser: optimal bruk av arbeidskraft og kvalifikasjoner. Regjeringens politikk og nyere, konkrete tiltak fra myndighetene * Regjeringen tar utfordringene med integrering av innvandrere på alvor. 114

* Regjeringen la første juli d.å. frem en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Her er skole- og utdanning og arbeidsliv blant de fremhevede satsningsområder. Viktige og relevante tiltak for integrering i utdanning og arbeid som regjeringen legger opp til i handlingsplanen er: Økt fokus på innvandrere i den statlige arbeidsmarkedspolitikken. For år 2002 er det satt som mål for Aetat at 60 prosent av de registrerte ledige innvandrerne skal i arbeid. Oppfordring til alle statlige virksomheter om å ta inn i stillingsannonser en formulering om mangfold som oppfordrer personer med innvandrerbakgrunn til å søke ledige stillinger Statlige etater er pålagt å innkalle minst èn søker med innvandrerbakgrunn til intervju ved tilsettinger, forutsatt at søkeren er kvalifisert til stillingen. Tiltaket skal gjennomføres som et toårig prøveprosjekt (01.09.02- 01.09.04). Dersom det er søkere med innvandrerbakgrunn som ikke er innkalt til intervju, skal dette forklares i innstillingen. Dette skal formidles gjennom en personalmelding. Oppretting av et forum for etnisk mangfold i arbeidslivet, som skal ledes av Arbeids- og administrasjonsdepartementet, og hvor partene i arbeidslivet, landsdekkende organisasjoner og relevante myndigheter skal delta. Årlig prisutdeling for gode tiltak for mangfold i arbeidslivet. Det vil bli gitt midler til rekrutteringstiltak i høyere utdanning. Rådgivningstjenesten i den videregående opplæring skal styrkes og forbedres. Utvidet ordning for realkompetansevurdering. Regjeringen vil høst 2002 fremme forslag til utvidelse av ordning med realkompetansevurdering og realkompetansedokumentasjon, slik at voksne som ikke kan dokumentere sin realkompetanse skal kunne få denne vurdert og dokumentert med tanke på å starte utdanning eller søke arbeid. * Ny lov om etnisk diskriminering i anmarsj. Et lovutvalg, som utreder forslag til ny lov om etnisk diskriminering med hensikt å styrke det rettslige vernet, avga innstilling juni 2002.Regjering tar sikte på legge lovproposisjon om lov mot etnisk diskriminering ved årskriftet 2003/2004. * Regjeringen tar sikte på å fremme lovproposisjon om innføring av introduksjonsordning for nyankomne innvandrere høsten 2002. * Oppfølging, evaluering og iverksetting av tiltakene i handlingsplanen for rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn i statlig sektor.(Et særlig interessant tiltak var opprettelse av opplæringsplasser i statsforvaltningen i samarbeid med Aetat, hvor 13 fikk arbeidserfaring fra 115

sentralforvaltningen og hvor de fleste fikk forlenget engasjement og flere fikk tilbud om jobb etter opplæringsperioden. Andre viktige tiltak har vært opplæring av personer med personalansvar og tariffavsatte midler for støtte til ulike integreringstiltak.) * Det skal i den forbindelse bl.a vurderes behov for endringer i reglene for midlertidig ansettelse. Vi tror en liberalisering bl.a vil bidra til å åpne veien inn i arbeidslivet for innvandrere. * Innføring av obligatorisk norskopplæring for voksne innvandrere. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som bl a skal utforme forslag om hvordan individuell rett og plikt til norskopplæring med samfunnskunnskap kan utformes, herunder vurdere om det til innvilgelse av bosetningstillatelser bør knyttes krav til deltakelse i opplæring eller dokumenterte kunnskaper. * Aetats ordinære virkemidler for å redusere ledighet, mobilisere og kvalifisere, herunder arbeidsmarkedstiltak videreføres. Aetat har et bredt spekter av arbeidsmarkedstiltak. 1 år 2001 utgjorde arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn 31 % av tiltaksdeltakerne mens de utgjorde 16 prosent av de registrerte ledige. Debatten i dag: • På hvilke områder er vi kommet for kort? • På hvilke områder bør innsatsen økes? • Lytte til erfaringer og synspunkter

Innlegg ved Yusuf Warsame, sivilarkitekt

Hvem er målgruppen? Jeg vil starte med barna. Barna til mange innvandrere snakker ikke norsk når de starter på skolen. Dette viser at allerede i førskolealder er det viktig å sette inn tiltak for å sikre tilstrekkelig norskopplæring f.eks. gjennom barnehage eller førskoletilbud. Familiesituasjonen er ofte slik at mor er hjemmeværende og far er arbeidsledig. Hjemmesituasjon er mao. ofte preget av frustrasjon på grunn av få utsikter til en fullverdig deltakelse samfunnet. For enkelte kan situasjonen være preget av at familien flytter ofte. Det har vist seg å være tilfelle for enkelte somaliske familier med bakgrunn som nomader. Det gjør at barna ikke får etablert seg i miljø men må stadig forholde seg til nye venner nye lærere. Barn som kommer fra slike familier som beskrevet ovenfor får lite oppmuntring til å ta høyere

116

utdanning. Ofte havner de på typiske minoritetsskoler, hvor flertallet er barna tilhører minoritetsgrupper. Barna mangler ofte rollemodeller fra egne grupper, noe fører til at de får lite motivasjon til å ta videre utdanning. Ikke minst vurderes muligheten for å få jobb etter endt utdanning som liten. Spørsmålet som reiser seg er hvordan kan vi hjelpe minoritetsgruppene å delta i samfunnsbygging? Jeg vil forsøke å peke på noen tiltak som bidra til økt deltakelse:

Det bør innføres fadder- og mentorordninger i arbeidslivet. Det kan for eksempel gjøres ved at person den enkelte får ansvaret som kan gi veiledning og oppfølging på jobben. Det er behov for å skape et flerkulturelt arbeidsmiljø. Arbeidsgivere bør ta initiativet og gå aktivt inn for å ansette flere som tilhører minoritetsgrupper. Offentlig sektor bør være en rollemodell på dette området og ta aktivt ansvar for å få en større andel av personer med annen etnisk bakgrunn enn den norske inn i arbeidslivet. Hvordan kan minoritetsgruppene selv ta del i å finne løsninger på problemet med utstenging fra arbeidsmarkedet? Jeg mener at det kreves en innsats fra begge parter dvs. både arbeidsgiver og arbeidssøker. Det må gis informasjon om hvordan arbeidsmarkedet fungerer og på den måten og legges til rette for deltakelse. Arbeidsgiverne må ta endre holdninger og aktivt ansette flere som tilhører minoritetsgrupper. ”Fear for the unknown” er ofte en eneste årsaken til at en person med utenlandsk bakgrunn ikke får jobb. Andre ting som er viktig: Motivasjon Rollemodeller Selvrespekt Håp for framtiden.

Referat fra diskusjonen i arbeidsgruppen

Hugo Sandoval - Jeg arbeider til daglig med arbeid og kvalifisering. Innleggene viser hvor vanskelig det er å bli en del av det norske samfunnet. Ett stadig tilbakevendende tema er kravet til språkferdigheter. Det er viktig å diskutere politikken. Jeg synes at det er merkelig at politikerne snakker om arbeidsinnvandring samtidig som vi har 15-20 000 arbeidsledig i Norge allerede.

117

Egil Thorberg, president i Handels og Service bedrifter. Språket er ikke alt men det gjør det veldig mye lettere. Hvis man kan få med innvandrerbarna med allerede med fra starten har man vunnet mye. Når det er sagt må etniske norske nordmenn endre seg – de vegrer seg mot å ha utlending i eget miljø – Det må jobbes med fordommer. For å bukt med dette må man begynne med skolen. Appiah Yaw Adjei, leder for Innvandrerråd i Hordaland. Jobber i dag A-etat som førstekonsulent med rekruttering av helserekruttering fra utlandet . I alt 9 av 12 år i Norge har gått med til ta utdanning i Norge. Dette til tross for at jeg hadde utdanning fra Først folkehøyskole, så videregående og så Handlingshøyskolen i Bergen Jeg husker enda avslutningstalen fra NHH, sa rektor sa at fra elevene fra NHH er kremen av kremen og kan velge og vrake jobber på arbeidsmarkedet. Til tross for siviløkonom utdanning for NHH har det vært vanskelig å få jobb. Men jeg fikk jobb etter 100 søknader. Skal kanskje være fornøyd med det andre måtte sende opp mot 500 søknader før de fikk napp. Virkeligheten er nemlig slik at man får avslag på avlag fordi arbeidsgiver ikke ønsker en utlending. Regjerings initiativ om å innkalle minst en kvalifisert person som tilhører minoritetsgruppe intervju er bra. Men det er ikke bra nok når det ikke fører til resultater. Disse personene blir bare brukt som et alibi og får aldri jobbene de intervjues for. Det er mange som har problemer med språk – men det som er mest irriterende er at barn med utenlandsk bakgrunn som er født og oppvokst i Norge, og som tatt hele utdanningen sin her fortsatt ikke får jobb. Dette skyldes en holdning hos arbeidsgiver. Regjeringen må sette makt bak kravet og kreve at folk som er kvalifisert får jobben må få de. Det betyr at man må ta i bruk såkalt kvotering – også omtale som ”affirmative action”. Da tenker jeg på en kvotering som ble brukt i forhold til kvinner. En tilsvarende ordning bør også innføres for å få flere innvandrere eller person mer innvandrerbakgrunn i arbeid. Det var alt for nå jeg kommer tilbake med spørsmål underveis. Finn Bergesen: NHO, adm. direktør. Kjerneproblemet i dag er som Yusuf Warsame formulerte det er ”fear for the unknown”. Norge er i en opplæringssituasjon. Det er fortsatt forholdsvis nytt at vi har fått en innvandrerbefolkning i Norge. Det vil nok ta lang tid før fordommene forsvinner og alle kan få den samme behandlingen. Arbeid er viktig – viktig for helse og viktig for deltakelse i samfunnet. Deltakelse i arbeidslivet er mao avgjørende for man skal lykkes i dette samfunnet. Tiltak som kan bidra til økt deltakelse på arbeidsmarkedet er: Kartlegging av kompetanse. Fadderordninger. 118

David Becken: Jeg jobber på asylmottak men kommer fra en jobb som leder i næringslivet. På mange måter går det an å sammenligne et mottak med en arbeidsplass. Det som forlanges av beboerne er at de skal fungere normalt i en unormal situasjon. Det er en hel rekke systemer som er av betydning når man skal sikre deltakelse i arbeidslivet. Et velfungerende Aetat gir god drahjelp til å få mennesker ut i arbeidslivet. Kommune og fylkeskommune må jobbe mer med kvalifisering. Språket er utrolig viktig. Motivasjon hos den enkelte er også ganske viktig – En annen ting som er viktig er å lære den norske kodeksen. Hugo Sandoval: Prinsipielt uenig med siste innleder i at det går an å sammenligne et mottak med en bedrift. Det er en del penger å hente på mottak men det er mest for nordmenn. Jeg har problemer med å forstå hvordan kan staten bruke så mye penger på mennesker med en uavklart oppholdsstatus. Pengene burde heller benyttes på de som har lovlig opphold, på tiltak for å sikre høyere deltakelse i arbeidslivet. Said Farah, Somalsk vedverdsforening. Jeg skal være veldig kort. Jeg kom til Norge 1986 og har tatt utdanning i Norge ved Oslo Handelsgyn og Høyskolen i Østfold. Jeg har søkt mange jobber uten hell. Det har endt med at jeg har jobbet som tolk, og tatt andre småjobber for å klare de daglige utgifter. Jeg mener at det må skilles mellom personer med utenlandsk bakgrunn som er født i Norge og de som har kommet til Norge i voksen alder. Det er ikke riktig å benytte de samme tiltakene på begge disse gruppene, da de har ulike behov. Den førstnevnte gruppen er de som får det største problemet, fordi sjokket avvisning i arbeidslivet blir større for denne gruppen, enn for gruppen som har kommet til Norge senere. Det bør arbeides aktivt for å rekruttere personer til å ta høyere utdanning. Det er ønskelig med et senter som kan skape dialog for arbeidsgivere og personer med utenlandsk bakgrunn men med norsk utdanning for å finne ut hvordan man kan sikre økt deltakelse i arbeidslivet.Jeg er enig med Yusuf med at innvandrere trenger motivasjon for å komme videre. Asghar Ali, Oslo arbeidersamfunn. Jeg mener at skillet bør gå mellom innvandrere som kom som gjeste arbeidere fram til 70-tallet og de som kom etterpå. For et barn som går i barnehagen er det veldig viktig for å lære språket. Men det er ingenting som er så demotiverende som å se far som er arbeidsledig. Hvorfor skal man ta utdanning dersom det ikke nytter. Lykkes ikke faren lykkes ikke barnet. Være veldig fokusert på hva vi skal og gjøre det. 119

Noen har nevnt kvotering. Tidligere var jeg motstander men nå ser jeg ingen andre utveier enn å kvotere innvandrere inn i arbeidslivet. Ellers for vil innvandrer for alltid forbli de ”farlige” og de ”fremmede”. Når går man egentlig over fra å bli en innvandrer til å bli en innfødt? Appiah Yaw Adjei: Språkkravet om at man må kunne både nynorsk og bokmål bør fjernes. Det henger ikke sammen når minoriteter blir fritatt for nynorsk på skolen for så å bli møtt med at det kreves begge målene for å få jobb. Lars Arne Ryssdal: Jeg kan bekrefte at også AAD har også slitt med nynorsken, jf. også avis oppslag tidligere i sommer. Kristian Helland, Ordfører i Bergen. Saken er viktig og den er komplisert. Som tidligere studiesjef vil jeg fortelle at tidligere var det ikke så lett å komme med eksamen fra en privat utdanningsinstitusjon i Norge. Den ble ikke gjenkjent. Og selvsagt er det enda vanskeligere med utdanning fra utlandet. Vi må bli flinkere til å godkjenne utdanning fra utlandet. Myndighetene skal være klare på dette punkt og bruke makt om nødvendig. Hovmodigheten må brytes ned og gamle forestillinger om at norsk utdanningen er best mot bort. Det nye gradssystemet som nå innføres på universitetene kan være med å bidra til det. Regjeringen må videre hjelpe til med å spre innvandrere utover landet. Jeg tror at det kan være lettere å få jobb ute i regionene enn i storbyene. Lars Arne Ryssdal: Diskriminering rammer mange grupper. I dag regnes man som en senior når man er passert 45 år og er ikke så attraktiv som arbeidstaker. De som er yrkeshemmet eller funksjonshemmet har også problemer med å få innpass i arbeidslivet. Avtale om et inkluderende arbeidsliv viser at det kan bli problematisk å single ut grupper for kvotering. Sandberg: Det har kommet fram mange gode tanker her i dag men jeg har ikke hørt noen nytenking her. Debatten har spor helt tilbake til begynnelsen av syttiårene. Det som er viktig er at språkopplæring, samfunnslæring og arbeidstrening blir obligatorisk. Hvor har arbeidsgivere ansvar? Det brukes i dag enorme summer på integrering. Målet må være å få samlet midlene og gjerne slik at politikken forvaltes fra en felles instans Det bør innføres en introduksjonsordning på 4-5 år.. Kanskje en fadderordning, kanskje som en del av en introduksjonsordning. Næringslivet og kommende får også store summer til integrering. Midlene bør samles, gjerne på en fadderordning, og gjerne styres av arbeidslivet. Det er ikke mulig å tvinge arbeidsgiver å ansette innvandrere med regler. Tall er viktig – registrert arbeidsledighet. Er det mange f eks somaliere som ikke er registrert. Mørketallene må fram. Jeg vil advare mot et eget senter for 120

arbeidsledige innvandrere. Fordi det betyr at vi må operere på ulike arenaer. Det må ikke bli flere frivillige lag og organisasjoner. Vi må heller få samlet alle på felles arenaer. Vi må ikke miste fokuset på hva som er hindre få integrering, nemlig kultur og tradisjoner. Problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet gjelder også mange nordmenn – f. eks uføre eller eldre arbeidstakere. Vi må være mer kreative når det gjelder forslag etter 45 års debatt. Etter min mening er det ikke lurt med kvotering. Sandoval: Det reise spørsmål om kultur er en hindring for integrering. Jeg er ikke enig i det. Verken språk eller kultur kan brukes som et vikarierende årsak til diskriminering. ALI: Dersom ledigheten er tre ganger større blant innvandrere, må Sandberg skjønne at innvandrerne har større problemer p arbeidsmarkedet. Hva er Fremskrittspartiets forslag til å få personer som både kan norsk og som har tatt en norsk utdanning i arbeid? Du sier obligatorisk norskundervisning, og tvang. Min erfaring er at mange står i kø for å gå på kurs for å gå på norskkurs. Sandberg: Jeg har ikke snakket om religion som et hinder, merk dette. Løsningen må være at vi trenger en ”feminin” integrering. Dvs. et fokus på kvinner. Vi må få kvinnene ut i arbeidslivet. Jeg fastholder at statistikken viser at innvandrerne ikke vil lære seg norsk. Ali: Jeg vil gjerne se denne statistikken. Jeg tenker på alle de som slutter uten å fullføre kursene. Al-Khamisi: Jeg har vært i Norge i ett år og ni måneder, og gått på kurs med bare utlendinger. Når det går bare utlendinger sammen blir det vanskelig å forbedre det norske språk. Jeg har kommet lang vei for å høre på en løsning. Det er stor sammenheng mellom utdanning og arbeidsliv. Vi må ta utdanning som første skritt. Hittil har jeg opplevd at lærerne ikke har vært hjelp til integrering og til å motivere oss. Virkeligheten på skolen er at læreren skiller mellom norske og utenlandske elever i klassen. De sier du er ikke norsk og vil ikke klare videregående. De sier du kan ikke kan få de beste karakterene, for dette er en skole/kurs for utlendinger. De får ikke lekser som de trenger for å forbedre seg. De formidler ikke at i Norge skal det være likhet. Vi har kommet hit for å få et bedre liv, men får høre at du har ikke sjanse. Det samme har skjedd med min bror på ungdomsskolen. De tar ikke hensyn til at noen elever faktisk ønsker å bli flinke og har ambisjoner. Hege Herø, YS .Arbeidstakerorganisasjonene har ikke gjort nok. Erfaringene fra likestillingsarbeidet mellom kjønene viser at et er ikke nok med en person fra minoritetsgruppen i en bedrift. Man må opp i 30 % for at den enkelte skal få lov å være individ. Det ligger mye 121

definisjonsmakt i å få lov å definere integrering. EU opererer med et likestillingsbegrep som dekker alle diskrimineringsgrunnlagene. Poenget er å tenke på forskjellene mellom majoritet og minoritet. Friheten ligger i det å få lov til være annerledes. Likhetsbegrepet oppfatter både likhet i resultat og like muligheter. Jeg viser til initiativet i Sverige om å innføre en subsidie ordning for å få innvandrere inn på arbeidsmarkedet. Ulempen med dette er at det opprettes et A og et B lag. Det er mange politiske utfordringer å ta tak i. I YS vil vi gjøre alt vi kan for å bidra på en konstruktiv måte. Anne Britt Djuve, FAFO: Jeg viser til tidligere levekårsundersøkelse gjort blant innvandrere. Et skremmende funn var at halvparten av innvandrerbarna som vokser opp har begge foreldre utenfor arbeidslivet og uten utdanning. De største gruppene i Norge i dag er gruppene uten utdanning. Det betyr at det er kjempebehov for å kartlegge realkompetansen innen disse gruppene. Jeg har forståelse for frustrasjonen for det som omtales som ”rundkjøringen” (arbeidsmarkedstiltak i Aetat). Det er to store utfordringer vi står overfor: Den ene er godkjenning av realkompetanse.Det andre er å få med næringslivet med på laget. Det viktig med erfaring fra arbeidslivet. Jeg støtter alle de som har pekt på dette med barnehage for innvandrerbarn. Vi kan ikke akseptere at barn blir stemplet som tapere allerede i barnehage alder. Edith Mysen, Sarpsborg Kommune: Vi har ikke kommet langt nok. Vi konstaterer at vi har et flerkulturelt samfunn. Spørsmålet videre er hvordan bygger vi samfunnet videre.Det er et stort sprik mellom visjonene og virkeligheten. Vi har i mange år manglet virkemidlene. Mange av sperringene begynner å bli borte. Drapet på Benjamin var en vekker. Vi mangler kontinuitet på integreringsarbeidet A-etats mangler midler til å jobbe med flyktninger. A-etat er ikke villig til å avsette nok midler til å kvalifisering av innvandrere. Det er veldig positivt å se at foreldres engasjement i skolen styrkes. Kvinnegrupper er viktig for å gi kvinner selvtillit. Jeg vil pekte på manglende koordinere mellom offentlig etater som et problem på dette området. Jeg vil foreslå at individet må trekkes aktivt med i prosessen fra begynnelsen av. Tverr sektorelle arbeidsgruppe på et brukernivå er en måte å sikre koordinering på tvers av etatene Det er også forskjeller mellom Aetats kontorer ved at det er ulikheter i viljen til å sette gang tiltak. Sandoval: Innleggene her i dag viser at ikke akkurat er mangel på kunnskap om problemene. Jeg vil vise til en NIBR rapport om innvandrere som en ressurs for den norsk samfunnet. Det jeg savner i denne dialogen er den politiske vinkling. Nå snakker vi først og fremst om fag. Hvor 122

ukjente er innvandrere er egentlig. Viser til alle rapporter og undersøkelser som har blitt utarbeidet på dette området. Det som vises er at det har mangel på kunnskap. Det kreves et helhetlig perspektiv og det kreves at man snakker om en innvandrerfamiliene. Det er et vikarierende motiv å vise til språket og kultur. Vi trenger et paradigmeskifte på dette feltet .Hvorfor i all verden skal all prosjekter ledes av en etniske norske nordmann? Hylland Eriksen sier at menneskene er framtidas olje. Jeg viser til at mange innvandrer står opp i en tøff situasjon når men skal lære norsk. Jeg sier nei til kvotering ja til rekruttering. Hva var resultatet av Benjamin Hermansen saken? Hver dag har folk en følelser av å bli diskriminert. Hvordan skal vi gå fram for å få jobb? Selv om du får jobb, så må du alltid bevise at du duger. En innvandrer blir aldri vurdert som en fullverdig borger. Warsame Yusuf: Nordmenn er som været. Hvis man er ute er det kaldt er man inne er det varmt. Det tar lang tid før man blir invitert inn. Det er en lang prosess fram. Said Farah: Jeg vil presisere at vi trenger et senter for å ha et møtested for personer for utveksle erfaringer. Kimeta Selimovic: Koordinater for språklig minoriteter i Porsgrunn kommune. Jeg kan si noe om mine egne erfaringer med å søke jobb. Jeg har hatt problemer med å få godkjent av utdanning min fra hjemlandet. Jeg er sivilingeniør fra Bosnia. Etter å ha skrevet til KRD og fikk svar på hvor jeg kunne få godkjent utdanningen min. Det resulterte i at sivilingeniørutdanningen ble oversatt 80 vekttall, noe som tilsvarer cand. mag. Til tross for at papirene var i orden var de eneste praksisplassene som ble tilbudt meg, renholder eller barnehageassistent. 60 % av tiltakene styres av kommunene og 40% av A-etat. Det er en utfordring å løse på koordineringsproblemene mellom etatene. For å lykkes med integrering er det avgjørende at det er tverrfaglig samarbeid mellom stat og kommune. Det er vanskelig å få til en god prosess og sikre tiltakskjede. Får alltid spørsmål om man har nok kompetanse til å drive med det man gjør. Dette er ikke riktig Når får noen gange en etnisk nordmann slike spørsmål? Rosa Tsjoltajeva: Lærer utdanningen ved universitet har 22 års erfaring som lærer for sykepleiere fra hjemlandet. Her i Norge arbeider jeg som renholder. Overføringsprosessen fra grunnskolen til høgskolen krever ekstrainnsats. Foreldres deltakelse er avgjørende i skolen er avgjørende .Det er viktig å få yrkesutøvere til å delta på møter. Språkbarrierer er en stor hindring for opplæring. Enkelte fag krever også et klart hode. Dersom man skal lykkes kreves det at språkopplæring skjer sammen med yrkesopplæring. Tilpasningsprosessen i det norske samfunnet 123

tar lang tid. En måte å gå fram på kan være å la pensjonister hjelpe innvandrer til å vise sine kunnskaper. For å unngå påvirkning fra gata er det viktig at ungdommene har kunnskap om norsk lov. I hele opplæringsprosessen må man gi opplæring om lov og regler. De voksne må være gode eksempler for barna sine. Kan danne lokale organisasjoner. hvor anerkjente innvandrere som kan gi råd Eigil Thorberg: HSH Jeg har erfaring som innvandrer selv, da jeg jobbet som fabrikkarbeid i Frankrike fra jeg 19 år. I mitt møte med det franske byråkratiet måte jeg som alle andre stå i kø for å få de nødvendige papirene. Men fordi jeg var lys og nordisk ble jeg på en eller annen umerkelig måte alltid skysset forbi de andre innvandrere og foran i køene. HSH har svært mange utenlandske medarbeidere på gulvplan, blant medlemmene sine. Problemet er at det er svært få litt høyere opp i systemet. Problemet i dag er fordommer. Fordommer gjør at andre enn norske ikke slipper inn. Dette er en prosessen som vi må gjennom og dette er en prosess som vil ta tid. Al-Khamisi: Det er viktig at utlendinger ikke plasseres i egne klasser i grunnskolen. De må plasseres sammen med etnisk norske elever. Det må være tilsvarende med videregående skole. Foreldrenes rolle i barnas liv i viktig. Skolen har ansvar å forklare for foreldrene at de må følge med barna sine. Jeg etterlyser et sted i skolesystemet hvor man kan klage viss man føler seg diskriminert. Erfaringen min er at arbeidsgiver er skeptiske er til å ansette utlendinger med kort oppholdstid i Norge. Jan Kåre Berglid (NHO): Som en oppsummering av debatten, kan man spørre seg om man har kommet så veldig mye lenger nå etter debatten. Man må se på dette som en prosess som tar tid. Samtidig er det grunn til å være utålmodig, men hvor lenge skal vi vente. Mekanismen i dette landet er bygget opp rundt man ikke ønsker utlendinger til landet, jf innvandringsstoppen som ble innført i 1975. Dette får konsekvenser for hvordan de som kommer blir behandlet. Hvor mye har man et eget ansvar for å komme seg i arbeid. Det er 150 000 innvandrere som er i arbeid. Det betyr at arbeidsgivere allerede har tatt og tar ansvar for innvandere. Vi er inne i prosess. Kanskje har vi med denne konferanse kommet et skritt videre. NHO kan ikke som en medlemsorganisasjon pålegge sine medlemmer å ansette innvandere. Ali Asghar: Det er bra at det finnes arbeidsgivers ansetter innvandere. Men hvor ansettes innvandrerne?. Appiah Yaw Adjei: Jeg vil ta opp det samme som Ali, vi bør ta en titt på statistikken å se på hvor innvandrere jobber. Dette er ikke godt nok, fordi innvandrere får ikke jobb som står i 124

forhold til kvalifikasjonene. For at innvandrer skal komme fram i samfunnet så trenger vi positiv særbehandling. Som ansatt i A-etat vet jeg at finnes tiltak for å få innvandrere i arbeid. Staten dekker 75 % av lønnen dersom man ansetter innvandrere. Men arbeidsgiverne er ikke interessert. Said Farah: De som er født og oppvokst i Norge er det er ikke akseptabelt at de ikke får jobb. Jeg mener at arbeidsgivere ikke har gjort nok. De har ikke gjort noe. Statistikken viser at jo mørkere du er i huden jo vanskeligere er det å få jobb. Jeg kjenner folk som har samme og dårligere karakterer enn meg har topp jobber i næringslivet i motsetning til meg selv. Jan Kåre Berglid (NHO): Er enig med at de som er født og oppvokst i Norge blir utsatt for diskriminering. NHO er på linje med de siste talerne. Arbeidsgivere har et ansvar. Men samtidig er det viktig å huske på at Norge har en forholdsvis kort historie med innvandring. For de personer som ikke er født og oppvokst i Norge er det av stor betydning at det er mulig å komme i jobb. Det betyr at man skal ikke undervurdere betydning av de 150 000 som er kommet i arbeid. Ingunn Olsen Lund, LO: Fagbevegelsen har ingen grunn til å rope hurra. LO har nå et innvandrerforum som jobber opp mot alle arbeidsplasser. Saker som kommer opp er norskopplæring, godkjenning av kompetanse, etablere bedre kontakter med minoritetsgruppene bedre kontakter med NHO. Yusuf Warsame: Takker for at Regjeringen som tatt initiativet til en dialogkonferansen. Det er mange utlendinger som bør delta i finne løsninger. Alle har et ansvar for være med å bygge opp samfunnet. Lars Arne Ryssdal: Vi må innføre brukerretting av offentlig sektor. Dvs at vi får et tilrettelagt tilbud overfor brukerne som står i samsvar med brukernes behov. Dette krever et introduksjonsprogrammet, samarbeid mellom arbeidskontoret og trygdetaten, og at man sette beste saksbehandlere ut i førstelinjen. Det er reist spørsmål om hvorfor vi skal ha arbeidsinnvandring når vi ikke klarer å få innvandere i jobb. Vi vil etter hvert få alle i jobb men dette er et langsiktig prosjekt. Hvorfor har vi diskriminering i samfunnet? Er det av frykt for det fremmende eller er det fordommer? Er det kun snakk om usikkerhet i forhold til andre, så er det virkemidler som der mulig å ta i bruk. Vi trenger mer helhetlige tiltak. Når vi i gang med å revidere arbeidsmiljøloven. Vi vurderer om det bør innføres et forbud mot midlertidig ansettelse. Den konkrete målsetting må være å få flere innvandrere inn i samarbeid med bedriftene.

125

MEDIAS ROLLE I INTEGRERINGSPROSESSEN – ARBEIDSGRUPPE 6

Media er ikke, og skal heller ikke, være underlagt politisk styring. Samtidig har media mye makt ved at den setter dagsorden for politisk debatt og ofte setter premisser som ligger til grunn for viktige debatter. Bidrar media til fordommer eller settes det fokus på faktiske problemer og utfordringer? Hvordan kan media fremstille vanskelige saker uten å bidra til generaliseringer? (fra konferanse brosjyren).

Innlegg ved Hong Pham, journalist Dagsavisen

Det er vanskelig å vite hva som er et samfunnsproblem og hva som er et innvandrerproblem. . I følge boka "Pressen og de fremmede" av Fjellstad og Lindberg fremstilles minoriteter i media ensidig, som passive undertrykte ofre. Men det har vært et skifte nå , i løpet av de fem årene etter at boka ble skrevet. Bildet er i større grad det klassiske kjønnsrollemønsteret, at menn er overgripere og kvinner er undertrykte. Redaksjonene diskuterer virkemidler for å få et større mangfold i redaksjonene. Jeg selv er et levende eksempel på kvotering. Mange glemmer at innvandrere er en mangfoldig gruppe. For eksempel fremstilles Khat -problematikken som et innvandrerproblem. Dette er en snillistisk tankegang, som skaper generaliseringer. Khat er hovedsakelig et problem som angår somaliske grupper, og langt på nær hele innvandrerbefolkningen. Pressens hang til å presentere ting som om det angår flest mulig mennesker er uheldig. Da er det bedre å ta tak i det enkelte problem og henvise til den aktuelle gruppa problemet gjelder.

Innvandrerbefolkningen opplever ofte sin hverdag fremstilt galt i mediene, og det rettes ofte kritikk mot media om at de ikke vil ta opp flerkulturelle journalister i sine redaksjoner. Dette bildet har imidlertid endret seg noe. Flere journalister med minoritetsbakgrunn har kommet inn de siste årene. Mange prøver å ta opp problemer som er vanskelige og viktige, men det er fremdeles mye å gjøre - ikke minst hos innvandrernes egne holdninger til media selv. Best mulig mediefremstilling oppnås kun gjennom gjensidig forståelse av hvor viktig åpenhet hos begge parter. Både hos media og innvandrerne. Jeg mener kritikk også kan rettes mot innvandrermiljøene selv. Etter min erfaring får jeg ofte reaksjoner som "Hysj hysj, dette tar vi opp innad. Dette er ikke et problem" når jeg tar kontakt om et faktisk problem. Innvandrerne selv må bli mer offensive på hvordan de skal takle media, og moskeenes valg av å ha

126

presseansvarlige i sine styrer vitner om en slik begynnende bevisstgjøring. Etter min mening behandler en del kilder med innvandrerbakgrunn for snilt, de blir forstått i hjel. På grunn av min bakgrunn kan jeg stille et direkte spørsmål uten å bli oppfattet som rasist! Det må også etniske nordmenn gjøre. Presse intervjuobjektene til å si hva de mener i offentlig debatt. Ta diskusjonen! Og være med presis - si hvilke grupper det gjelder, for ikke å stigmatisere alle innvandrere. Det er også økonomiske premisser som styrer mediene. Man tyr til unge hippe stemmer - som ligner mer på oss selv - de som er flinke i norsk setter dagsorden. Disse appellerer til den nye generasjonen kjøpesterke avislesere. Eldre og foreldregenerasjonen blir glemt. Deres verdier ikke er noe verdt, kan det virke som.

Innlegg ved Harald Stanghelle, politisk redaktør Aftenposten

Bidrar media til fordommer? Går det an å fremstille saker uten å bidra til generaliseringer? Svaret på det er Ja! og Tja?!All debatt omkring medias rolle må bygge på et realistisk bilde av hva media er. Dets styrke: det øyeblikkelige, det spontane og hurtige, er et speil på tiden. Dets svakhet: det tilfeldige og spontane, spisser en rekke saker ut og inn av proporsjoner, nyanser forsvinner. Sånn er det. Man kan drømme om å forandre det, og mislike eller like det, men man må ha et realistisk bilde av hvordan media er. 1. Media har et ansvar fordi leser, seer, lytter bruker media til å få vite noe nytt, men også for å få bekreftet sine inntrykk og fordommer. 2. Man leter etter nye fiendebilder etter den kalde krigen. Dette er forverret etter 11. sept. De fleste vil ha en enkel verden, og klare fiendebilder gir dette. Vi må være varsom med de utviklingstrekk som gjør islam til den nye fienden. Bevisstheten om dette er stor i media. Men evnen til å takle det ikke like stor. 3. Det er viktig og rimelig og nødvendig å ta opp de vanskelige sakene. Var selv på 80-tallet livredd for å skrive om vanskelige saker rundt innvandrere. Dette bidro til at Frp fikk valgsuksess, de tok opp disse sakene. Vi må tørre å ta de vanskelige debattene. Debattene om tvangsekteskap og omskjæring er nødvendige.

127

Debatten om tvagsekteskap og andre vanskelige saker er viktige fordi: 1. Sakene er viktige å ta opp og å gjøre noe med. 2. Debatten har vist at det finnes ulike miljøer og mange, varierte og motstridende stemmer. Dette har brutt stereotypier. 3. Det er viktig å sette frykten, og å finne ut a hva samfunnet kan tolerere, og hva som ikke lar seg tolerere.

Shabana-debatten er en flott debatten. Hun gjør en fantastisk jobb i denne debatten, og har en enormt viktig effekt. Vi ville ikke ha fått denne debatten uten provokative debattanter. Det har betydd mye for nordmenns syn på minoritetskulturene. Mediene har et klart ansvar for å avdekke skandalene og problemene. Men har også et ansvar for å vise et mangfold. Mediadebatten dreier seg om store oppslag om enkeltsaker – man glemmer hverdagen. I Aftenposten finner vi mange reportasjer om det positive ved det flerkulturelle samfunnet tur, og vi har hverdagshistorier med innvandrere i fokus. Innse at det er viktig å ha journalister med minoritetsbakgrunn. I mange år lette vi bevisst etter folk som behersket både språk og samfunn for å få de inn i avisen, men vi fant dem ikke. Nå er det mange unge dyktige journalister med minoritetsbakgrunn. Pr. i dag er det 7 stk i Aftenposten. De er viktige premissleverandører innad i avisredaksjonene – ikke bare utad. På kort sikt er jeg pessimist mht unge journalister med minoritetsbakgrunns plass pga stillingsstopp! Vi vil ikke se en økning – snarere en nedgang. På lang sikt er jeg optimist.

Referat fra diskusjonen i arbeidsgruppen

Anders Eira – statssekretær i KRD – ordstyrer: * Bidrar media til fordommer? * Går det an å fremstille saker uten å bidra til generaliseringer?

Ahmed Bozgil – leder Hero mottak, bakgrunn som journalist: Takker for Stanghelles innlegg, han var ærlig. Vi ser en uheldig tendens i debatten siste årene, media har begynt å bli veldig følsomme. Hverdagshistorier bidra positivt i forhold til å skape holdninger, normaliserer spenningsfelter. Men problemet i dag er at tilfeldige og spontan journalistisk skaper mange ofre. Som eksempel kan jeg nevne mottaksverdenen: På begynnelsen av 80 - tallet ble det skrevet mye 128

positivt om mottak, men i de siste årene er det veldig mye negativ fokusering. Uansett hva som fokuseres på, om det er UDI eller driftsoperatører eller annet, blir det gitt et dårlig bilde av asylsøkere. Mottak har blitt et offer. Det finnes ikke noe balanse i fremstillingen. Redaksjonen må få kunnskap og kompetanse om det de skriver om. Det må stilles mer kritiske spørsmål på ulike nivåer. Man stigmatiserer mottaket, og med det alle asylsøkere. Hvorfor stiller man for eksempel ikke spørsmål til kommunene om hvorfor man ikke tar ansvar? Martin Bodd – Det mosaiske trossamfunn: Et problem at pressen blir mer og mer tabloidisert. Får derfor ikke dekket problemer grundig nok, vi savner programmer som Hardtalk (BBC), og 60 minutes. Tiden er alltid knapp. Ordvalg: innvandrerproblem som ord er farlig, da skaper men en oppfatning av at innvandrere er et problem. Det er 1400 jøder i Norge, vi føler at vi er i Kafka- prosess. Jøder i Norge får skylda for Israel. Mediene bidrar til stigmatisering pga sin ordbruk. Hege Storhaug - freelancejournalist:Til Hong Pham: Tror at det har vært et stort problem at journalister har vært redd for å stille direkte spørsmål til aktører innad i innvandrermiljøer, av redsel for å bli stemplet som rasist. Men de siste årenes debatter har brutt barrierer når det gjelder dette. Jeg tror veldig på prinsippet om likeverdig behandling. Mange mener at fordommene i det norske samfunnet er de største hindringer. Jeg har forandret mening om dette siden 80-tallet. Fordommene i minoritetsmiljøer er mye sterkere enn i det norske samfunnet. Det er ikke så rart, mange innvandrer mangler demokratiske verdier fra de land de kommer fra. Oppfatningen av at nordmenn er mer rasistiske enn andre, henger fremdeles igjen. Dette må gjøres noe med. Rita Karlsen – Human Rights Service: To grupper sitter i denne salen: de som jobber i media og de andre, mediaoffer. Jeg prøver å få frem ting i media, den kampen er tøff! Jeg opplever at når jeg mener at noe er viktig, at jeg har et viktig budskap, så er jeg er totalt avhengig av media. Det skriftlige medium er spesielt vanskelig, man har ikke kontroll, journalisten skriver akkurat det de mener uansett, og man får ikke se sammenhengen dine utsagn kommer i. Hvordan skal vi takle at journalister vinkler saker mot det de selv mener er viktig.? Hvordan kan man ha kontroll på hvordan våre egne meninger blir gjengitt? Lola Awoyemi - Buskerud Innvandrerråd:

129

Enig med Harald Stanghelle. Bra at det kommer ut mange stemmer i debatten. Mange innvandrere er livredde for hva som kommer ut i avisene, hvordan ting blir vinklet derfor vil mange ikke åpne seg for media. Man blir sitert ut av sammenhenger. Innvandrer blir misbrukt og hengt ut. Noe annet enn det som er meningen til intervjuobjektet kommer på trykk.. Harald Stanghelle: Alle snakker om det som står en selv nærmest, og om at det burde være flinke journalister som er geniunt interessert i minoritetspolitikk. Journalistikken er et ekstremt individuelt yrke, som avhenger veldig mye av journalistene. Hvorfor setter ikke flere journalister å sette seg mer inn i saker, bli ekspertjournalist? Debatten ville tjent på det. Det er alltid de nyeste journalistene som blir satt på asyl og innvandringssaker. Har selv vært objekt for media, merker frustrasjon over kunnskapsløse journalister. Man glemmer ofte at journalister er som alle andre yrker, det finnes glitrende håndverkere og dårlige, det samme for journalister. Jeg vil avmystifisere yrket. Til Rita Karlsen: Hvordan skal man sikre at man får frem meningen sin? Det kan ikke jeg lære deg. Men man prøve å forstå hvordan media fungerer. Til Martin Bodd: Media har ansvar for Kafka-prosessen, men hvorfor tar ikke det mosaiske trossamfunn mer opp at norske medier er klare i sin antisemitisme. Det har vært meget bevisste kampanjer mot alle former for antisemitisme i media. Særlig Aftenposten er bra der. Dette gjelder alle minoriteter, må være villig til å forsøke å erkjenne og tolke, ikke ta alt i verste mening. Mange stemmer bidrar til å bryte stereotypiene. Det er for eksempel mye viktigere at Trond Ali Linstad tar opp problemer i muslimske miljøer, det har mye større positiv effekt enn at VG skulle ta opp det. Rita Karlsen: Reagerer på at Stanghelle legge skylda på oss. Jeg har ikke problem, men det er journalistene som har et problem ift til å være subjektive. Minoritetsmiljøer må være mer offensive? Dette er å legge skylda på oss, intervjuobjekter, og ikke ta ansvaret selv som journalister. Hong Pham: Mange bør bli mer bevisste hvordan media fungerer. Jeg møter selv massivt press fra redaksjonen ift å sette i båser. My kommer an på enkeltes journalists integritet. Alle i redaksjonen vil ha ”normaliseringsreportasjer”: jeg oppfatter det litt rart. Når blir man egentlig norsk nok til å ikke bli oppfattet som eksotisk, for eksempel ift å kjøre snekke, Normaliseringsreportasjer kan også bidra til ”eksotiggjøring”.

130

Harald Stanghelle: Det fleste journalister har ikke en anelse av at de har et problem i det hele tatt, disse er de største problemjournalistene. Mangel på ydmykhet er nok et problem. Majoran Vivekananthan – Utrop.no: Utrop overvåker ulike aviser, riksdekkende og lokalaviser. Det er store forskjeller mellom avisene, og lokalaviser er de verste, full av fordommer, særlig ift asylsøkere. Nesten hver dag ser vi eksempler på dette. Det tar tid for journalister å lære, få kunnskap. Spørsmål til Hong: Har du hatt saker hvor du har fått reaksjoner på fremstillinger eller temaer fra innvandrermiljøer? Hong Pham: Jeg har fått reaksjoner på at jeg har prøvd å tvinge frem en debatt, på saker som det ikke har vært debatt på tidligere. Er dette en mediesak, hvorfor skal dette i media, er en reaksjoner jeg har fått. Per Arne Kalbakk - Redaktør NRK Østlandssendingen Det viktigste vi kan gjøre for å bringe inn normalitet og bidrag for å forstå flere ting, er å rekruttere flere redaksjonsmedlemmer med innvandrerbakgrunn. NRK har Migrapolis, som er det eneste TV-programmet i sitt slag i Norge. Vi har hatt en politikk på å få inn folk som er to-kulturelle, og også å vanliggjøre ”innvandrerdialekter”. Vi ha kun fått 10 henvendelser fra publikum, en var meget ubehagelig, og mange positive. At Nouman Mobashir leser nyheter hos oss oppfattes som normalt av publikum. Lasman - representerer ingen: Jeg er irritert, media klarer for eksempel ikke å skille mellom religion og kultur. Tvangsekteskap har ingen ting med religion å gjøre. Omskjæring heller ikke. Shabana Rheman gjør det verre for de jentene som står oppe i problemene. Har noe med kultur å gjøre ikke religion. Hvorfor spør ikke journalistene de jentene med slør på Grønland – om hva de mener om Shabana og om hun hjelper deres situasjon. Thor Henning Lerstad, Bahai-samfunnet og journalist i NRK Hedmark/Oppland: Man kan jo spørre seg om journalister har noen menneskelige trekk over hode. Vi er altfor opptatt av den konfliktorienterte kultur, men man kan også være mer dialogorientert. Man kan finne nye måter å orientere seg på, prøve å forene fremfor å splitte. I denne verden som går så fort, famler vi alle sammen, det gjelder for alle samfunnsområder - økonomi, juss, journalistikk, pedagogikk, feminismen – vi må tenke på en ny dialogorientert måte! Det er en bevegelse i USA som heter Public Journalism, som har rekruttert mange i USA og begynte i 1988. Bakgrunnen var at media opplevde å miste lesere og lyttere. Dersom ikke vi er mer opptatt av å ha en mer dialogorientert holdning – mister vi lesere og lyttere. 131

Otto Haug - Redaktør P4 Radio: Det jeg hører her i gruppen er interessant kritikk mot mediene – ikke at mediene er diskriminerende, men heller som generell mediekritikk, nemlig at media og journalister er fragmentariske, ikke gir helhet, og ikke har nok kunnskap. Den jevne journalist har sin spesialitet å være generalist – å sette seg inn raskt, men overfladisk inn i et problemområde, og levere en artikkel om ettermiddagen. Når det gjelder begrenset kunnskap om fagfeltet – vi opplever at kritikken er lik innenfor andre fagområder også. Jo bedre du besitter maktspråk – jo nærmere vil du være samfunnsdebatten. Dersom en innvandrer med dårlig språk ringer en journalist, vil vedkommende bli avfeid – rett og slett fordi man ikke behersker maktens språk. Dette gjelder for eksempel ikke for Kjell Inge Røkke, han behersker makten språk. P4 ønsker å speile det flerkulturelle bedre. Programmet Multikulti var første trinn på en modenhetsprosess. Selv om det bare var en times program var det bedre å ha det enn ikke gjøre det. Kom til å bli svært positive til alle flerkulturelle uttrykk i denne timen. Integrerte istedenfor reporterne i det generelle teamet. Hvordan reagerer andre på dette? Hvordan kan vi i størst mulig grad gi et bedre bilde på det flerkulturelle Norge? Kristin Halvorsen - SV Debatten som pågår nå ser jeg som en parallell til kvinnekampen på 70-tallet. Noen aktører oppfattes som ekstreme – og får masse bank, men disse er med på å bevege verden noen skritt i riktig retning. De moderate kommer heller ikke til ord fordi media vil ha det ekstreme, og de moderate blir da ikke representert. Det er et rotterace i de ulike mediebedriftene. Skal selge, har ikke mye tid. Det er ikke Kristin Halvorsens tanker som er interessante, men jakten på et navn som kan settes under journalistenes, det ferdige utarbeidede standpunkt . Jeg lurer på hvilken måte media jobber for å få kunnskapene, slik at man kan stille de riktige og interessante spørsmålene; det nytter ikke med overflatisk kunnskap. Politikere og pressen lever av konflikter, det driver også samfunnet fremover. Jeg og mange politikere har forsømt diskusjonen fordi man ikke vil komme inn i forhold til hvor enig man er med Frp. Det hadde vært fint å få frem andre konflikt linjer enn for og mot et flerkulturelt samfunn. Amir Sheik – Oslo Høyre Jeg har snakket med mange politikere med minoritetsbakgrunn, og alle opplever at media er veldig opptatt av at vi skal kommentere innvandrersaker. Men vi er jo like opptatt av miljø, samferdsel, barn, og andre saker. Dette bidrar til å danne et bilde av at innvandrerpolitikere kun 132

er opptatt av slike saker. Min appell til journalister: Ta kontakt med innvandrerpolitikere ift andre saker også. Når jeg har meninger om for eksempel samferdsel, vil ikke journalister høre på dette. Jeg vil ikke være innvandreres talsmann. Pham: Jeg blir ofte kontaktet av innvandrere for at jeg skal skrive om deres sak. Det er litt for enkelt å skylde på mediene. Det går an å takke nei – ”nå har jeg lyst til å konsentrere meg om andre saker – ring min partikollega... ”, så kan du heller fronte en viktig sak innen f.eks helse. Et spørsmål til Migrapolis. Når reporterne er dårlig i norsk, sender det visse signaler ut til det norske folk: ”Jeg forstår godt hvorfor innvandrere ikke får jobb - de kan jo ikke snakke norsk!” Kalbakk: Vi må jobbe for å få frem innvandrere også som forbannende bilister, badende husmødre etc… Vi har 15 sendinger hver dag, både Tv og radio. Vi prøver å samle og dele basiskunnskap og sørge for at de som kan samferdsel, helse og integrering briefer de som skal ut på reportasje. Alle jobber med vanlig lokal jornalistikk. Ahmed Bozgil, HERO Mottak: Shabana Rheman gjør en fantastisk jobb. Mange kvinner gjør samme jobb i Iran, Tyrkia etc. Kontroversiell. Stille kritiske sp.m. Hun har sterk sympati – bred forståelse i innvandrermiljøene. Noen bruker henne som alibi. Synd. Hva kan journ. gjøre? For å få flere stemmer kan vi ikke kreve at man skal snakke perfekt norsk. Stavanger Aftenblad undersøkte om innvandrere leste SA og fant ut at mange var abonnenter – så vistes dette i redaksjonenes prioriteringer. Noen journalister må også kjenne denne debatten og problematikken. Lorenz Khazaleh - Flyktningkonsulent i Time Kommune, sosialantropolog. Frilansjourn Typisk norsk. Innenriks politikk. Bor i Bærum. Utenriks neglisjeres. I Sveits – 1. side nesten kun utenriks. Helhetlig syn på hva som foregår i verden. Mange vet ikke hva som skjer i Tsjetsjenia. Hvorfor kommer det så mange hit fra Tsjetsjenia. Tiltak: Fremme helhetlig nyhetsdekning. Men uten ten pressestøtten – mer konkurranse – mer tabloidisering. Jon Østby – KIA: Bisetningsjournalistikk. Når man opplyser om en kriminell handling, kommer identiteten til den som har gjort det i parentes. Spesielt i radio, en slik journalistikk bidrar til å bekrefte negative fordommer, dette må vi prøve å luke ut. Vi må bli flinkere til å sile ut hvilke ord som er med å stigmatisere og hvilke som ikke er det. Det er kanskje bra at vi er redd for å uttale oss. Når vi snakker om sosiale problemer stiller vi oss på

133

utsiden, akkurat som om ikke vi har noe med det. Media kan påvirke. Mye snakk om minoritetens ansvar, men majoritetens ansvar er veldig lite fremme. Rita Karlsen: Innvandrerbakgrunn er ingen kvalifikasjon i seg selv – i forhold til å uttale seg til media. Man har ikke nødvendigvis kunnskap om bakgrunnsland fordi dine foreldre er her. Hvem er de flerkulturelle? Hvem mener vi er representanter for det? Er den som er født og oppvokst i Norge, flerkulturelle? Kanskje vi kan bruke ordet to- kulturelle, til nød? Jeg bruker media for å innhente kunnskap: Det er ulike ting som fenger oss, men jeg følger med det som skjer på det tema jeg er opptatt av. Har gått gjennom avisklipp fra ti år tilbake, de siste årene har jeg sett hvor feilsitert jeg blir, eller tvunget i en eller annen retning, dette innebærer at jeg lurer på hvor mye jeg kan stole på det jeg leser i media. Hvor objektivt er det som står i media egentlig? Kan jeg bruke media som bakgrunnsinformasjon? Jfr. Jon Østby: Hvem hetser de jødiske barna? Dette er vesentlig informasjon. Hele sannheten må frem, det er snillisme å ikke gjøre det. Man må ikke frykte virkeligheten. Mahmona Kahn – LO Aktuelt: Det er ikke noe fasit svar hvordan man skal dekke innvandrer i media. Både det negative og det positive må frem. Utfordringene må ligge i hvordan man presenterer positivt stoff. Ex: fremstilling av somaliere, med Khat, mest arbeidsledige. Prøvde å finne det positive -fant flere, en BI student, en jente som har avtjent verneplikt, en journalist. På denne måten kan man endre holdninger. Tittelen på artikkelen er viktig, bruk tittel som selger, og så presentere positivt stoff i avisen. Alstadsæter – NRK: Media skal stille de plagsomme spørsmålene. Dette må være det journalistiske utgangspunkt. Dette har vi blitt flinke til, får frem negative svar. Det vi ikke er flinke nok til er å formidle der vi får positive svar. Saken i dagsnytt i dag: innvandrermiljøene er ikke flinke nok, er for lukkede. Hadde vi hatt positiv vinkling, ville vi ikke fått saken inn. Vi mangler positiv balansekonto. Erna Solberg sa det presist; folk flest får inntrykkene sine fra media, dette må media være bevisste på. Replikk Hong Pham: Jeg er ikke snillere med innvandrere enn etnisk norske, men prøver å snu, og viser positive ting. Alstadsæter: ..Jeg mener ikke at vi skal bli ”propaganda – maskiner”. Positive nyheter selger ikke. Rita Karlsen: Hvorfor kan man ikke sette negative nyheter inn i større sammenhenger?

134

Lerstad: Nyhetsjournalistikk – overfokusering på det negative. Det totale bilde er mer nyansert. Kanskje journalister følger instinkter - tenner på saker som er blodige. Og hvor er publikum – hvilke behov har de? Hvis media fortsetter å følge de samme gamle mekanismene vil bli de utradert – folk ønsker et mer nyansert bilde. Journalister må fornye seg og ta verden, samfunnet rundt seg inn i sitt daglige virke, journalister må ”tvinges”. Å komme inn i media, er vanskelig, men man må synliggjøre seg. Journalister er nysgjerrige. Luis Gutierrez, Tropisk danseklubb: Sommerparaden blir kalt en flerkulturell parade. Folk kommer fra hele verden. Alle typer musikk.3000 mennesker deltok. 5. året. Det resulterte i et bitte liten bilde i Aftenposten. Vi vil være synlige! Hvorfor prøver ikke media å synliggjøre oss? Hvert år har vi hatt det samme problemet med å få dekning. Dette er liksom vårt problem. Men hva er løsningen? Vi prater bare. Hva skal skje? Jeg har bodd her i Norge i 15 år. Inni meg føler jeg meg norsk. Har familie og barn her. Trives her. Jeg synes nordmenn er kalde til å begynne med, men etter hvert når de kjenner deg er de varme personer. Drap – whoom, journalistene strømmer til. Men 3000 mennesker på vårt parade – lite bilde. Dansen er et alternativ! Et stimuli i stedet for narkotika! Vi har ikke fått støtte og hjelp i år. Hvordan kan vi hjelpe til i integreringsarbeidet om vi ikke får støtte? Det er mange positive ting ved andre kulturer som kan tilføres det norske samfunnet. Den eneste måten nordmenn kan stole på utlendinger er at de ser at det er masse positivt ved vår kultur! Jeg kan gå rundt å si til alle jeg møter at jeg er snill. Men mediene treffer jo så mange mennesker på en gang! Eira: Hjernen kan man integrere, men ikke hjertet! Kalbakk: Lettere å få negative oppslag enn positive. Yrkessykdom. Tiltrekkes av konflikt. Lesere, lyttere og seere tiltrekkes også av konflikt. Jmf. Bisetningsjourn. Krimjournalistikken. Et problem dersom man sier noe om folks bakgrunn, utseende – stigmatiserer og generaliserer. Andre ganger blir det helt feil å holde tilbake. Vår regel er - kun når det har relevans for saken. Raner et postkontor – irrelevant om personen er av utenlandsk opprinnelse. Men gjengoppgjør, kjønnlemlestelse – relevant. Uansett hva vi gjør, får vi reaksjoner fra ulike parter, enten at vi tilbakeholder viktig informasjon eller at man bidrar til stigmatisering. Man får uheldige bieffekter uansett. Gutierrez: Utlendinger representerer også mange positive ting. Men vi får merkelapp: En chilener skyter – og dermed er alle chilenere drapsmenn. 135

Ahmed Bozgil: Kan man ikke si Ahmed fra Stavanger, ikke en kurder. Kalbakk: Ja, om mulig. Presisjonsnivået er viktig – kan få uheldige konsekvenser. Lola Awoyemi: Media har bygd opp det negative, de kan snu den negative fokuseringen, kan snu denne trenden. Benedicte Lie – SSB: SSB prøver å gi en nyansert beskrivelse av virkeligheten. Det finnes masse positive ting i statistikken, som økt arbeidsdeltaking, utdanning. Vil oppfordrer til å ta tak i dette: Jon Østby: Av temaer som vi ikke tør å ta opp er temaet hvithet: hvilken makt det er å være hvit. Et tema som journalister kunne gravd litt i, lite fokusert her. I USA er dette mer fokusert. Majoran: Det å tørre å ta opp temaer – det å snakke til gruppen det gjelder, man har begynt å ta opp tema etter hvert, men ikke å snakke til gruppen det gjelder, for eksempel med Khat – problemer. Man må snakke til den gruppen det gjelder – ikke ”Kaht -problemer blant innvandrere”, gruppen må ta tak i problemene selv. Selv ikke Shabana tør å snakke til gruppen det gjelder, mer generaliseringer. Når vi i Utrop skriver om innvandrere, bryr ingen seg. Men skriver man om spesielle grupper, kommer det reaksjoner fra de gruppene det gjelder. Salman, journ Stav, Aft: Utviklingen går riktig vei, vi har fått flere talsmenn – særlig yngre generasjoner, i organisasjoner, politikk osv. som fronter saker og har blitt mye flinkere til å takle media, f eks. moskeer i Oslo. Gjelder særlig miljøer som har vært lenge. Vedr. kilder: Journalister ringer ulike kilder i innvandrermiljøer dersom gjerningsmenn eller drepte er innvandrere, dette gjør man ikke hvis det er nordmenn som er involverte. Innvandrerpolitikere kan si nei til journalister. Det er for lett å skylde på media, at de ringer dem for å uttale seg om at som har med innvandrer å gjøre. Lerstad: Om kjønnsroller: det er sentralt i mange sammenhenger – menn definerer mye av makta, det som går ut på dialogarbeid, utfordrer til ydmykhet, og det er verdier som menn ikke har dyrket. Menn elsker den offentlig arenaen, f.eks i klasserommet, dette ser vi også i media. Men det å skape tillit ift kvinner i innvandrermiljøet krever mer enn en telefon. Paintsil – PMV: Vi jobber med kvinner og bruker dialog, driver arbeidsgrupper, hvor vi får kvinner til å snakke om sine liv og hva som plager dem, helse. Har fagfolk engasjert, lege, psykolog. Vi stoler ikke helt på media, for vi får ikke tilbakemelding, får ikke lese hva de har skrevet om oss. Vi vil gjerne komme inn, men vi stoler ikke på dem. Kvinnene stoler på PMV, men det er masse som er konfidensielt. 136

Hong Pham: Ring oss, vi kan starte en dialog. Alstadsæter: 12 prosent i Oslo har minoritetsbakgrunn. Dersom man kobler det med markedskreftene, innebærer dette forbrukermakt. Mediene vil miste markedsandeler dersom de ikke klarer å kapre lesere, kanskje det er derfor Aftenposten har ansatt 7 med minoritetsbakgunn? Harald Stanghelle. Nei Rita Karlsen: Loveleen Kumar sa at man måtte velge mellom to onder, å bli utstøtt av minoritetsmiljøet, eller å bli et offer i majoritetsmiljøet. Jeg har snakket mye med Jeanette og Nadia: deres historier er vellykkede historier – de prøver å fremstille seg selv som heldige – dette har ikke blitt fanget opp, eller referert. Det er hele tiden offeret, tragisk og forfulgt. Når de selv ikke klarer å få frem at det er en lykkelig historier. Media fremstiller dette som horrible historier – hvem sine historier er dette. Vedr. man skal snakke til og med den gruppa den gjelder - f.eks tvangsekteskap. dette har vi snakket mye om, men det har ikke skjedd noe, jeg tror det øker, det er flere og flere som søker hjelp. Så kommer det opp et lovforslag om 24 års aldersgrense for de det gjelder – hvordan skal man hanskes med dilemmaet når man har et problem som gjelder noen grupper. Ang. hvithet: ikke svart- hvit debatt. Vi klarer ikke få frem selvjustis innad i miljøene. Kalbakk: Er ikke enig i at Nadia og Jeannette fremstilles som ofre. Stanghelle: Nei, jeg har også lest disse historiene om N.og J. som heltehistorier – media har skapt en slags glorie rundt dem. Der kan du se hvor ulikt vi har oppfattet dette. Majoran: Ved å snakke til dem det gjelder: for eksempel når det ble kjent at det var få pakistanske som fullførte høyere utdanning – nå organiserer de seg og hjelper hverandre. Rodriguez, OMOD: Studerer hvordan media fremstiller innvandrere i Norge. Vi diskuterer lite hvordan fordommer blant nordmenn preger debatten. Vi må vende blikket mot nordmenn også, og se på hvordan de bidrar til at integrasjon blir vanskeligere. Vi har ikke et balansert bilde, men vi har ikke noen som snakker om hva nordmenn gjør, akkurat som Shabana Rehmann snakker ift innvandrere Lola: Snakke om at nordmenn ikke klarer å ta i mot innvandreres velvillighet. Karlsen: Alt som skjer negativt med innvandrere, trenger ikke ha noe med rasisme og gjøre. Avslutning: Stanghelle: Kan nok ikke trekke ut noen hovedpunkter – det har vært en springende og spennende dialog. Vi er midt inne i problemkomplekset, det er en ung prosess, den beveger seg 137

veldig hurtig. Vi er på en helt anen plass i dag enn for et halvt år siden. Det er en annen virkelighet som møte lesere og lyttere nå enn tidligere. Viktig at vi klarer å se konsekvensene av den prosessen vi er med på. Media er med på debatten, er ikke verdinøytrale, men sier at dette er viktig. Vi er med i debatten selvstendig, ikke kun som observatører. Det har vært mediekritikk og mediepessimisme – men ganske mildt. Ingen tar ordet og sier at media bevisst diskriminerende, eller at vi er antisemittistisk, eller at vi har en skjult rasistisk undertone. Dette er positivt, dette er nemlig tilfelle i mange land. Det er veldig interessant at ”pressen og de fremmede” som kom for tre år siden, er i ferd med å bli foreldet. ”Det negative selger” – det er ikke alltid tilfelle. Det er mer nyansert som så – voldtekt selger ikke aviser. Dere tror at dere har sett det, men det har ikke vært på forsiden av Dagbladet på sju år. Media og journalistikk er konfliktorientert, men også dialogorientert og opplevelsesorientert. Hvis man så på hele avisen og ikke bare nyhetsjournalistikk, hadde bildet vært mer positivt. Hong Pham: Jeg tror det går an å skrive innvandrerstoff som selger!

138

INNLEGG I PLENUM VED PROF. BERTHOLD GRÜNFELD

(Ref.) Hver en som flytter til et annet land føler seg spesiell, med helt egne problemer. Vi skal ikke glemme individet, men vi må huske på at vi også er sosiale individer. Derfor ser vi også samme mønster hos alle migranter. Norge har vært et helt ekstremt homogent samfunn – et land, et folk en kirke og en kringkasting! Dette har preget og preger hvordan nordmenn forholder seg til utlendinger. Det er sjelden ondartet rasisme her, men heller en hjelpeløs rasisme. Å være innvandrer innebærer å ha en tapsfølelse - man mister språk, slektstilhørighet, en stor del av eksistensen faller i grus. Man møter noe nytt og ukjent, og blir engstelig og redd. Dette kan lett føre til forskansing, og en selvpåført gettoisering, noe som rett og slett er en overlevelsesmekanisme, for å føle seg trygg. Å være innvandrer er å være i en langvarig traumatisert situasjon. Man er hele tiden fremmed, og dette tærer på mennesket! Dette gjelder spesielt første generasjon innvandrere. Barn av innvandrere er heller ikke i en enkel situasjon. Det er konflikter med foreldre som selv har problemer, ungdommen kommer i en lojalitetskonflikt. Samtidig får foreldre følelsen av å miste sine barn, ved at barna vet mer om det nye samfunnet. Foreldre kommer i en avmaktssituasjon, og føler at barna ikke er på parti med foreldrene. Foreldres autoritet er rystet – og dette må vi ha kunnskap for å imøtekomme. For å få til et vellykket flerkulturelt samfunn, må vi forstå disse mekanismene. Vi må ha tålmodighet. Men jeg er optimist, det er en positiv prosess vi ser. Denne prosessen er et gjensidig forhold - dialog er nødvendig, med mål om å være åpen og å få innsikt.

139

INNLEGG I PLENUM VED JAN EGELAND, GEN. SEKR. I NORGES RØDE KORS

(Ref.). Jan Egeland: ”Vi takker Regjeringen for tilliten ved å ha invitert Norges Røde Kors til å organisere denne konferansen”. (…) ”Vi er nettopp en organisasjon som kan samarbeide på tvers av alle kulturelle og nasjonale grenser”(…) ”Vi vil bruke vår ekspertise til å bistå alle positive prosesser i Norge som kan fremme integreringen”. ”Et eksempel er hvordan vi har igangsatt flyktninguide prosjekt over det ganske land.”(…) ”Et mål for integrering er å se andre nordmenn med ulike etnisk bakgrunn i roller som man ikke umiddelbart forbinder med nordmenn med minoritetsbakgrunn.” (…) ”Norges Røde Kors takker alle deltakerne for å ha bidratt til denne konferansen med denne nødvendige dialog og vi inviterer dere til å fortsette denne prosessen” ”Takk for at dere kom”.

140

REFERENTER:

Fredrikke Kilander, Kommunal- og regionaldepartementet Pia Buhl Girolami, Kommunal- og regionaldepartementet Mette Ono Njøten, Kommunal- og regionaldepartementet Line Grønland, Kommunal- og regionaldepartementet Juliet Haveland, Kommunal- og regionaldepartementet Bente Holthe, Kommunal- og regionaldepartementet Katja Heradstveit, Utlendingsdirektoratet

Preben Marcussen, Norges Røde Kors Elisabeth Gade, Norges Røde Kors Anniken Solheim, Norges Røde Kors Kirsten Omdal Bernsen, Norges Røde Kors Mats Rønning, Norges Røde Kors Bernt G. Apeland, Norges Røde Kors Sefa Yürukel, Norges Røde Kors Ranveig Edsberg, Norges Røde Kors Liv Ronglan, Norges Røde Kors

141