Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1981

Per Ole Johansen Arbeidervern og revolusjonsfrykt

Borgerlige politikeres reaksjon på vedtakene om å danne permanente arbeidervern i begynnelsen av 1930-årene 23. mars 1931 møtte representanter for regjeringen Mowinckel le­ dende stortingsrepresentanter fra de andre borgerlige partiene. Stortingsrepresentantene ba om skjerpet militær beredskap på grunn av Arbeiderpartiets og kommunistenes planer om å opprette permanente arbeidervern. To år tidligere, i 1929, hadde den halvmilitære organisasjonen Samfundsvernet fått offisiell status som reservepoliti. Dette var en kraftig provokasjon mot arbeiderbevegelsen, og var en viktig årsak til at Arbeiderpartiets landsmøte i 1930 vedtok å danne arbeider­ vern som j orsvarsorganer — «så lenge den herskende klasse opp­ rettholder militærvesenet og de hvite garder». Reaksjonen i den borgerlige leiren var enorm. Adresseavisen manet fram krigens redsler. «Arbeidervernene skal brukes an­ til grep på det borgerlige samfund - detborgerkrigen er som skal slippes løs.» Aftenposten presenterte Arbeiderpartiets landsmøteved­ tak som «krigserklæringen», og kalte til forsvar mot «de asiatiske horder og deres revolusjonære venner». Rykter om en hemmelig hær og utstrakt våpensmugling florerte, og Generalstabens Efter- retningskontor startet i samarbeid med Justisdepartementet i dju- peste hemmelighet en omfattende etterforskning - som ble gjen­ nomført i beste Ovre Richter Frich stil. Dette til tross: Både Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen la i sin argumentasjon for arbeidervern vekten på de defensive oppga-

131 vene. Aldri dukket maskingevær og flammekastere opp i gatekam­ per i Norge. Arbeidervernene skaffet seg aldri skytevåpen. Per Ole Johansen benytter seg i denne artikkelen av kildemateriale som tid­ ligere ikke har vært tatt i bruk. På bakgrunn av de borgerliges voldsomme reaksjoner på arbeidervernene drøfter han de underlig­ gende og reelle årsakene til at de borgerlige stortingsrepresentan­ tene i mars 1931 ville ha økt militær beredskap, noe som bl.a. bidro til opprettelsen av statspolitiet seinere samme året.

Foranledningen til denne artikkelen er funnet av et hittil uregistrert og ukjent referat i Generalstabens arkiv fra et hemmelig møte 23. mars 1931, mellom representanter for regjeringen Mowinckel og ledende stortingsrepresentanter fra de andre borgerlige partiene. Stortingsrepresentantene ba om skjerpet militær beredskap på grunn av Arbeiderpartiets og kommunistenes planer om å opprette permanente arbeidervern.

Forløpet Hva lå forut for denne viljen til konfrontasjon, og til å ville ta i bruk militære maktmidler under indre konflikter? Først vil jeg ta for meg godkjennelsen av Samfundsvernet som reservepoliti, som var en av hovedgrunnene til at det ble gjort alvor av arbeiderbevegelsens planer om arbeidervern. Jeg kommer også til å se nærmere på andre beveggrunner som lå bak arbeiderverns- tanken. Et eget avsnitt tar spesielt for seg Arbeiderpartiets lands­ møte i mars 1930, som blant en rekke kontroversielle vedtak også besluttet å danne arbeidervern av en mer permanent type, til avløs­ ning av de situasjonsbestemte ordensvernene som fungerte under demonstrasjoner og massemøter i 1920-årene. I det påfølgende avsnittet rekonstrueres en del av de angrepene som Arbeiderpartiet ble utsatt for etter landsmøtebeslutningen i ar- beidervernsaken. Valget i 1930 er kjent som «religionsvalget», men når man ser hvor voldsom oppsikt planene om arbeidervern vakte, er trolig betegnelsen «arbeidervernvalg» minst like dekkende. Parallelt med de offentlige angrepene på Arbeiderpartiet pågikk det sommeren og høsten 1930 en temmelig suspekt militær etter­ forskning av arbeiderbevegelsen, med regjeringen Mowinckels godkjennelse.

132 Den siste runden i arbeidervernsaken - før det hemmelige mø­ tet 23. mars 1931 - foregikk vinteren 1931. LO-kongressen i fe­ bruar ga sin tilslutning til planene om permanente arbeidervern. Den 10. mars fulgte kommunistene opp med å danne et arbeider­ vern i Trondheim, som iallfall i sin begrunnelse var meget militant. Disse utspillene førte til nye og krasse reaksjoner i den borgerlige pressen. Få dager etter innvielsen av arbeidervernet i Trondheim knakket de borgerlige stortingsrepresentantene på Mowinckels dør, og ba om at det måtte bli truffet militære foranstaltninger overfor de revolusjonære partiene. Også disse begivenhetene skal vi se nær­ mere på, for deretter å drøfte motivene for stortingsrepresentante­ nes anmodning.

Motivene Hvorfor ønsket stortingsrepresentantene skjerpet militær bered­ skap? Står vi overfor et eksempel på revolusjonsfrykt i bokstavelig forstand? På bakgrunn av de planene som forelå i begynnelsen av 1930- årene om beskjæringer av forsvarsbudsjettet, er det også relevant å spørre om stortingsrepresentantene hadde vikarierende motiver for å oppsøke statsminister Mowinckel. Var det f.eks. mulig å bremse opp for Venstres planer om ytterligere reduksjoner ved å puste liv i det gamle revolusjonsspøkelset? Det er også mulig at motivene hverken var revolusjonsfrykteller vikarierende. Kommer vi de egentlige motivene nærmere ved å se etter en frykt for revolusjonære, som man egentlig ikke trodde ville gjøre revolusjon, men som nok kunne bruke både voldelige og ulovlige kampmidler i en gitt situasjon?

Etterspillet Det varmilitære maktmidler som stortingsrepresentantene ville ha som et mottiltak overfor Arbeiderpartiets og Kommunistpartiets arbeidervern. Store militære styrker ble satt inn under Menstad- konflikten i juni 1931, men senere i 1930-årene var detstatspolitiet og ikke soldatene som sto i første linje under de konfliktene hvor statens tvangsmidler ble mobilisert. Det perspektivet er temaet for et kort sluttavsnitt.

133 I. Borgerlige politikere drøfter arbeidervernspørsmålet med statsminister Mowinckel Et hemmelig møte i skyggen av storlockouten Det var altså den 23. mars 1931 kl. 13.00 at en mannsterk deputa­ sjon av borgerlige stortingsrepresentanter ble vist inn på kontoret til Venstres statsminister Johan Ludvig Mowinckel. Ved sin side

PflRTIJLJ \

_ / i v x ( ) CfloW E fhrOLnSTf^

Politisk karikatur fra 1930-åra.

134 hadde Mowinckel justisminister Arne Sunde, som høsten 1930 hadde overtatt etter justisminister Evjenth. En utskiftning som ble hilst med utilslørt lettelse innen Bondeparti- og Høyrekretser, hvor Evjenth ble beskyldt for å være unnvikende overfor arbeiderbeve­ gelsen. Deputasjonens Høyreinnslag besto av Høyres formann og parla­ mentariske fører Carl Joachim Hambro, som representerte Bergen på Stortinget. Han hadde med seg Høyres tidligere statsminister Ivar Lykke, som var representant for kjøpstedene i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Fra Bondepartiet møtte Jens Hundseid og Ras­ mus Langeland. Hundseid var formann i Bondepartiet og parla­ mentarisk fører på Stortinget, hvor han representerte Telemark. Langeland var nestformann i Bondepartiet og representant for Møre og Romsdal. Fra Frisinnede Venstre møtte Rudolf Falck Ræder, som var stor­ tingsrepresentant fra kjøpstedene i Sør- og Nord-Trøndelag. Depu­ tasjonen kom for å diskutere arbeiderbevegelsens oppbygning av arbeidervern. Det norske samfunn gikk da med stormskritt mot en arbeidskonflikt som i varighet og omfang skulle bli en av de aller største i mellomkrigstiden. Partsforhandlingene i årets tariffoppgjør hadde gått i stå. Den 7. mars gikk Norsk Arbeidsgiverforening til oppsigelser, for så i slutten av måneden å gå til sympatilockout. Da deputasjonen oppsøkte statsminister Mowinckel, regnet alle parter med at en større konfrontasjon var uunngåelig. Landsorganisasjo­ nen og Arbeidsgiverforeningen sto langt fra hverandre i lønns­ spørsmålet. NAF som ønsket konfrontasjonen, hadde også frem­ skyndet den, da foreningen derved regnet med et hurtig oppgjør. Slik gikk det ikke. Den store arbeidskonflikten ble først rodd i land i begynnelsen av september 1931.

Frykten for arbeidervernene Stortingsrepresentantene så på Arbeiderpartiets og Kommunistpar­ tiets planer om arbeidervern med stor bekymring. Arbeidervernene var regulære kamporganisasjoner, som myndighetene måtte sette på plass: «Deputasjonen fremhevetsterkt at der inden borgerlige kredse i Stortinget og inden store dele av landet raadet en sterk engs-

135 telse for hvordan de indre forhold i landet vilde komme til aa arte sig eftersom de revolusjonære partiers kamporganisasjon og bevebning blir mere og mere fuldkommen. Deputasjonen henstillet på det kraftigste til Statsministeren at dra omsorg for at der skjer en omhyggelig planleggelse av de foranstaltninger som under forskjellige tenkelige omstendigheter må til for at sikre ro og orden og de lovlydige borgeres liv og eiendom.»1)

Bedre militær beredskap En skjerpet militær beredskap under indre konflikter var påkrevet. Hambro og Ræder var spesielt bekymret. Hambro fordi «garden ikke lenger var paalidelig».2) Under en rekke konflikter i 1920- årene ble gardistene utkommandert for å assistere det lokale politi, men til tross for den tradisjon og erfaring Garden etter hvert oppar­ beidet seg var Hambro betenkt. Rykter om at Garden var infiltrert av arbeiderbevegelsen dukket opp innen Samfundsvernet somme­ ren 1930. Det var angivelig Arbeidernes Idrettsforbund som over­ talte sine medlemmer til å søke seg inn i Hans Majestets Garden for å undergrave beredskapen. Disse fantastiske ryktene ble etterfor­ sket av ledelsen for Garden, som riktignok ikke tilla dem den samme sannhetsverdi som Hambro muligens gjorde. I 1930 og vinteren 1931 pågikk det en diskusjon blant ledende norske militære, som nettopp dreide seg om den norske soldat var å stole på under indre konflikter. Hvilken vei ville han vende gevæ­ ret, mot sine klassefeller eller offiserene? Den militære ledelsen var bekymret for at soldatene ikke var pålitelige. Repetisjonsøvelser og lengre tjenestetid hadde tidligere gitt offiserene bedre muligheter for å danne seg bilde av soldatenes politiske gestalt, enn hva tilfelle ble i slutten av 1920-årene etter som det norske forsvaret ble byg­ get ned. Rent prinsipielt var Hambros argumentasjon relevant nok, selv om ikke Garden var det beste eksemplet.3) Rudolf Falck Ræder, overingeniør og løytnant med bakgrunn i Fedrelandets Trondheimsavdeling, fryktet de revolusjonære. Etter at garnisonskompaniet i Trondheim ble lagt ned, var byen «helt ubeskyttet».4) De revolusjonære kom til å få et lett spill, og det var nok av våpen i byens militære magasiner som de kunne forsyne

136 seg av. Vaktholdet ved magasinene ble besørget av 18 sivile vakter som var «helt tilfældig uttatte folk hvorav godt halvparten kan være revolusjonære». 5> Underoffiserer i Trondheim klaget senere over at den sivile vakt­ styrken ble rekruttert fra byens ungkonservative miljø. I så fall var Ræders bekymring unødvendig, men generelt sett lå hans argu­ mentasjon påtagelig nær opp til de argumentene som de militære lederne selv benyttet da de protesterte mot innskrenkninger av de militære budsjett.6)

En ny konferanse? Justisminister Arne Sunde var etter all sannsynlighet på forhånd orientert om ryktene som verserte om bevæpnete arbeidervern. Embetsmennene i Justisdepartementet festet ingen lit til ryktene, og justisministeren fortalte stortingsrepresentantene at han hadde et optimistisk syn på de indre politiske forholdene i landet. Statsmi­ nister Mowinckel ga ikke noe konkret løfte om skjerpet militær be­ redskap, men han takket for henvendelsen som «hadde aapnet hans øine for visse forhold han kanskje ikke tidligere hadde vært tilstrekkelig opmerksom på».7) I følge det referatet som endte i Generalstabens arkiv, ble det på møtet 23. mars planlagt en ny konferanse etter påsken 1931. Kon­ feransen skulle holdes enten det var arbeidskonflikt eller ikke. Også den konferansen skulle drøfte den militære beredskapen:

«Under denne 2. gangs henvendelse vil vistnok statsministe­ ren få en direkte forespørsel om hvorvidt militæretatens pla­ ner om bekjempelse av revolusjonære fremstøt er helt tilfreds­ stillende - bl.a. om hvorvidt de også tar sikte på pludselige kup fra de revolusjonæres side.»8)

Det er usikkert om det ble holdt en ny konferanse, det har ikke vært mulig å finne spor hverken i private arkiver eller i sentralad­ ministrasjonens arkiver. I lys av de problemstillingene som skal drøftes i denne artikkelen er det imidlertid ikke av avgjørende be­ tydning om en slik konferanse fant sted eller ikke.

137 II. Samfundsvernet Samfundsvernet fra illegal organisasjon til reservepoliti I 1923 ble Samfundsvernet dannet, med utgangspunkt i de samme kretsene som sto bak Samfundshjelpen. Samfundsvernet var en halvmilitær kamporganisasjon rettet mot arbeiderbevegelsen, til forskjell fra Samfimdshjelpen som i første rekke hadde som opp­ gave å skaffe arbeidskraft til erstatning for streikende arbeidere. I Samfundsvernets ledelse satt folk fra forskjellige deler av næringsli­ vet. Den daglige drift var overlatt til profesjonelle militære. Sam­ fundsvernet var delt opp i regimenter, bataljoner og kompanier. «Soldatene» ble utstyrt med stålhjelmer, armbind, bandolær og skytevåpen og batonger.9) På landsbasis skal organisasjonen ha hatt vel 10.000 medlemmer, hvorav ca. halvparten i Oslo. Det offi­ sielle mål var å beskytte samfunnet mot revolusjonære framstøt. Fram til slutten av 1928 førte Samfundsvernet en kryptisk tilvæ­ relse, med øvelser i nærkampteknikk og skyting. I de tilfelle med­ lemmene søkte ut på gatene, var det ikke for å slå ned revolusjoner, som det var heller lite av i et tiår da fagbevegelsen hadde mer enn nok med å beskytte reallønnen. Ved regulære streiker i blant annet Bergen og Halden rykket derimot Samfundsvernet ut som et slags reservepoliti, til grenseløs irritasjon for de streikende.

«Våbensmuglingen foregår i stor utstrekning fra de tyske spritsmuglere. Utenfor 3-milsgrensen lastes våbnene inn i kommunistenes motorbåter eller fiskeskøiter og føres til de foreløbige losseplasser i skjærgården utenfor Trøndelagskys- ten. Både kommunistene og arbeiderpartiets folk benytter denne måte å skaffe sig våben på. Fra skjærgården sendes så våbnene i små partier inn i Nida­ ros eller bygdene, hvorfra de så igjen fordeles til de røde ver- neavdelinger utover landet. I månedene januar, februar, mars har det over Nidaros passert flere hundre geværer med am­ munisjon (100 patroner til hver), 500 revolvere (automatiske) samt en del maskingeværer». Sirkulære fra Samfundsvernet, undertegnet av kaptein Hj. Riiser-Larsen og major R. Hvoslef.

138 Bondepartiet, Frisinnede Venstre og Høyre så hovedsakelig posi­ tivt på Samfundsvernet, i motsetning til Venstre som var ambiva­ lent. Mowinckel ga gjentatte ganger uttrykk for at Samfundsvernet var en ganske utiltalende organisasjon. Så sent som i mars 1930, etter at Samfundsvernet var opphøyet til reservepoliti, luftet han sin skepsis. Det var statens oppgave å opprettholde ro og orden. Samfundsvernet bidro til å så tvil om statens autoritet:

«Det (Samfundsvernet) er født og opkommet av en følelse av, at de lovlige myndigheter i dette land ikke er sterke nok til i et gitt tilfelle å oprettholde orden mot dem som vil omstyrte for­ fatning og lov.»'°)

Til tross for den vemmelse som Mowinckel og andre med han i Venstre følte overfor Samfundsvernet, ble det legalisert i 1928 og gitt status som reservepoliti - med Venstres velsignelse. Venstre ønsket derved å få kontroll med Samfundsvernet. Som nødverge- organisasjon ville det by på store problem å få oppløst organisasjo­ nen, derfor valgte partiet den motsatte ytterlighet. Ønsket om å kontrollere Samfundsvernet var fra Venstres side imidlertid ikke det eneste motivet for å legalisere det. Det ble ikke lagt skjul på at organisasjonen hadde en misjon i ekstreme sosiale konflikter.

Justisdepartementet får betenkeligheter I likhet med Venstres ledere så embetsmennene i Justisdepartemen­ tet på Samfundsvernet med blandede følelser, men også på det hold ble de halvmilitære avdelingene oppfattet som et brukbart supple­ ment. Byråsjef Lassen, som ledet Justisdepartementets politikontor i mange år, håpet i utgangspunktet på at Samfundsvernet skulle overflødiggjøre bruken av militære styrker under indre konflikter, som f.eks. slike situasjoner som oppsto i Julussa og Austmarka. På grunn av den voldsomme kritikk som legaliseringen av Samfunds­ vernet ble møtt med innen arbeiderbevegelsen, gikk han likevel allerede i mars 1929 tilbake på disse planene. Det fikk greie seg at Samfundsvernet ble tatt i bruk overfor eventuelle revolusjonære oppstander:

139 «Men slik som denne sak har utviklet sig og navnlig efter poli­ timestrenes holdning er jeg for mitt vedkommende kommet til det resultat, at man om mulig ikke bør gjøre bruk av S.V. i slike situasjoner (som Julussa og Austmarka). Under hele det opstyr denne sak har voldt har man jo også fått et levende inn­ trykk av i hvilken overordentlig grad S.V. er upopulært innen store deler av folket. Som bevoktningsmannskaper f.eks. under en streik, vil det virke som en rød klut, mere egnet - som situasjonen nu engang faktisk er - til å øke uroen og «fremprovocere» uorden enn å opretholde ordenen. Deri tror jeg politimestrene har rett. Nu har det ganske visst vært så, at man har ansett det for en fordel å kunne slippe å uteske den offentlige opinion med til­ kallelse av militær for opretholdeise av den indre orden. Men skal dette holde stikk, må jo forutsetningene være, at det sivile ordensvern man har å sette istedet er bedre, mindre uteskende enn militæret. Det motsatte kan befryktes å ville bli tilfelle her. Jeg tror derfor det vil være klok politikk å opgi den tanke å gjøre bruk av S.V. til ordenstjeneste av denne art. Nogenho­ vedsak har det jo forøvrig aldri vært veddenne ordning å skaffe politiet en nyttig forsterkning for bruk - om man så må si i de ordinære ekstraordinære situasjoner. Hovedsaken har vært å bringe et efter politiloven ulovlig ordensvern inn i lovlige former, inn under lovens tukt - noget man vil kunne opnå selv om dette vernaldri skulde bli brukt. Samfundsvernets virkeområde børbegrenses til det å tre til som en yderste reserve, når situasjonen er blitt i den grad eks­ traordinær og faretruende, at man står overfor noget som med rette kan anskues som revolusjonsforsøk eller revolu- sjonsartede optøier. Man bør m.a.o. reducere S.V.s rolle til å være en slags «revolusjons-politireserve».1 11

Legaliseringen av Samfundsvernet betød ikke at politiet var nødt til å søke assistanse fra det hold. Den enkelte politimester skulle stå helt fritt. «Kommer en slik ordning i stand, vil det bety at S.V. sjel­ den - forhåpentlig aldri - blir brukt. Dette vil være i praksis å la det dø hen, hvilket jo var både statsministerens og andres håp under debatten i Stortinget.»12)

140 Ekspedisjonssjef Platou stilte seg positivt til Lassens plan om å passivisere Samfundsvernet. Ulempen ved planen var at militærve­ senet likevel ikke kom til å stå utenfor indre konflikter, men enda viktigere var det å få kontroll over Samfundsvernet. I alle fall ønsket ekspedisjonssjefen å se saken an noen måneder inntil Arbeiderpartiets og Landsorganisasjonens planer om arbei­ dervern var avklart. Han håpet også at diskusjonen om Samfunds­ vernet etter en stund ville kjølne av. Dersom det ble alvor av arbeiderbevegelsens planer om nødver- georganisasjoner, kom myndighetene til å stå overfor en helt ny si­ tuasjon. Da ville det på sikt bli aktuelt å forby både Samfundsver­ net og et eventuelt Arbeidervern, og i stedet satse på opprustning av politiet: «Skulde der bli noget av disse planer, bør det vist komme under alvorlig overveielse å gå over til en ny politikk: Forbud til den ene og til den annen side mot foreninger, som mere eller mindre skjult har til formål med makt å beskytte samfun- det mot endel av dets borgere eller den ene klasse av borgere mot den annen. Og samtidig en sterk økning av politiet.»13) Det gikk slik ekspedisjonssjef Platou antydet. I juni 1931 ble det opprettet et statspolitikorps, som sto under direkte kommando av Justisdepartementet. I 1935 ble både Arbeidervernet og Samfunds­ vernet forbudt. Det gikk også slik som byråsjef Lassen og mange med han i poli­ tiet ønsket; Samfundsvernet ble holdt utenfor de sosiale oppgjør.

III Arbeidervern og antimilitær agitasjon En hanske Justisdepartementets plan om å passivisere Samfundsvernet ble ikke gjort kjent for offentligheten. I stortingsdebattene hevdet rik­ tignok Venstrerepresentantene at Samfundsvernet først og fremst - ja, så og si bare - ble legalisert for at myndighetene skulle få kontroll med det. Alternativet var å la Samfundsvernet fortsette som et frittstående borgervern, og det ville iallfall ikke gavne den sosiale fred som Venstre hadde gjort seg til talsmann for. Men for­ sikringene ble knapt trodd, og det er lite trolig at Samfundsvernet

141 ville ha provosert mindre dersom det hadde blitt kjent at det «bare» skulle være reservepoliti og reservesoldater i revolusjonære situa­ sjoner. I praksis fortsatte Samfundsvernet sin skyggetilværelse, men uten politiske konsekvenser var Samfundsvernets skygge ikke. Le­ galiseringen av Samfundsvernet var en provokasjon, som Arbei­ derpartiet ikke kunne la gå upåaktet hen, uttalte Sverre Støstad i mars 1930: «Denne regjerings handlemåte når det gjelder anerkjennelse av Samfunnsvernet er ... en av de største provokasjoner mot arbeiderklassen som vi har sett her i landet, og det er ganske klart at Arbeiderpartiet som det politiske organ for arbeider­ klassen er nødt til å se denne provokasjon i øinene. Ta op den hanske som venstreregjeringen på vegne av samfunnsvernet kaster til arbeiderklassen.»14)

Arbeidervern Hansken var allerede plukket opp. Arbeidet med å danne arbeider­ vern ble intensivert etter legaliseringen av Samfundsvernet. Fra både Arbeiderparti- og kommunisthold ble det gjort klart at arbei­ derbevegelsen ville gå til et slikt skritt, som svar på at Samfunds­ vernet var blitt gjort respektabelt. Allerede i mai 1928 reiste Oscar Torp, Trygve Lie, Finn Moe og Einar Gerhardsen rundt i Europa for å studere hvordan arbeider­ bevegelsen i Belgia, Tyskland og Østerrike hadde bygget opp sine arbeidervern. I Oslo begynte de praktiske forberedelsene i 1929.15) I tillegg til Samfundsvernet var forholdene ellers i Europa av­ gjørende for Arbeiderpartiets beslutning om å danne arbeidervern. Angrepene på arbeiderbevegelsen i en rekke europeiske land, spesi­ elt Finland og Italia, var en advarsel for norsk arbeiderbevegelse. Oscar Torp framhevet det aspektet under rettssaken mot Arbeider­ partiets arbeidervern i 1933. «Spørsmålet (om å danne arbeider­ vern) er blitt reist i de siste år på grunn av begivenheter i andre land enn vårt.»16) Også i Norge hadde arbeiderbevegelsen erfart nød­ vendigheten av å beskytte seg. «Det som satte saken på spissen for oss var at Stortinget i 1928 godkjente Samfundsvernet, hvis brodd var tydelig rettet mot arbeiderklassen. »17)

142 Arbeiderpartiets landsmøte i mars 1930 vedtok følgende om ar- beidervernspørsmålet og det antimilitære arbeidet: «1. Full awebning og opløsning av de hvite garder. 2. Organi­ serte agitasjonsgrupper i hær og flåte. 3. Så lenge den her- kende klasse oprettholder militærvesenet og de hvite garder, dannes arbeidervern som forsvarsorganer.»18’ Einar Gerhardsen begrunnet forslaget med at erfaringene ute i Eu­ ropa, blant annet Østerrike, viste hvor viktig det var at arbeiderbe­ vegelsen hadde et vel utbygget og kraftig arbeidervern. Dersom ar­ beiderne i Østerrike ikke hadde hatt sterke økonomiske organisa­ sjoner og velutbygde arbeidervern «vilde det idag kan hende ikke ha eksistert noen arbeiderbevegelse i det land». 19’ Den norske ar­ beiderbevegelsen sto ubeskyttet overfor truselen fra reaksjonen. Det var derfor nødvendig å danne arbeidervern for å beskytte ar­ beiderbevegelsens aviser, forsamlingslokaler og kooperasjoner: «De står åpne idag, fordi arbeiderne ingen evne har til å for­ svare dem overfor de organisasjoner som står parat og som alltid har vilje til å foreta sig hvad som helst til skade for arbei­ derbevegelsen. »20’ Også på sikt var arbeidervernet nødvendig. «Når arbeiderklassen skal overta makten i landet, må vårt parti og de institusjoner som er utgått av partiet, ha de nødvendige maktorganer å støtte sig til.»21’ I debatten advarte Ole Hjelt mot å danne arbeidervern. «Når jeg er imot vebning så lenge arbeiderklassen er i mindretall og uten den avgjørende innflytelse, da er det fordi dette rører ved vårsva­ keste side og samtidig appelerer til det som er borgerstatens ster­ keste.»22'1 Det store flertallet av delegatene var derimot, i pakt med den radikale ånd som preget landsmøtet, stemt for dannelsen av ar­ beidervern. Enkelte gikk ikke engang av veien for å rope på de helt store foranstaltninger. Herman Thornes mente at arbeiderne måtte ta konsekvensene av at de ble kastet ut av de borgerlige skyttela- gene. «Skaff oss da enerstatning for de våben vi mister anledning til å tilegne oss! Nu må vi få mere enn ord!»23’ Gerhardsen fortalte at det ville bli sendt organisatorer rundt i landet for å rekruttere medlemmer til arbeidervernet, men bevæp- ningsspørsmålet kom han ikke nærmere inn på:

143 «Hvad angår det direkte spørsmål om anskaffelse av våben tør det finnes flere utveier, og disse håper vi at komiteen kan vise. Det er, som man vil forstå, såpass ømtålelig ting at det ikke kan gjøres til behandling her.»24) Bevæpningsspørsmålet Arbeidervernet anskaffet seg aldri skytevåpen, og det er høyst usannsynlig at det på sentralt hold i partiet ble seriøst vurdert å gå til et så ytterliggående skritt. Aller minst etter stortingsvalget høsten 1930, som førte til at Arbeiderpartiet gikk tilbake fra 36,8% til 31,4% av stemmene, selv om partiet i absolutte tall kunne regi­ strere en viss framgang. Spørsmålsstillingen bevæpnet arbeidervern eller ikke, ble dog luftet - til og med på landsmøtet. Hvor grundig det ble drøftet, og hvor mange som eventuelt var stemt for bevæpning vet vi ingen­ ting om - og det er opp til andre forskningsprosjekter å avklare det spørsmålet. Men som allerede antydet var det etter all sannsyn­ lighet et fåtall som eventuelt endte opp med å svare ja på spørsmå­ let om bevæpning, og en rekke av de uttalelsene som falt - både på landsmøtet og ellers - kan muligens avskrives som rene stem- ningsutbrudd. Det hører likevel med til bildet at medlemmer av den ikke-kommunistiske del av arbeiderbevegelsen - om enn kun en høyst beskjeden del av medlemsstokken, i årene 1929 - 31 tok seg tid til å drøfte bevæpningsspørsmålet. Og i den forbindelse så gode grunner til en eller annen form for bevæpning - selv om det ikke ble resultatet i siste omgang. I Trondheim ble f.eks. spørsmålet om bevæpnede arbeidervern drøftet på et møte i Arbeiderlaget «Karl Marx» den 22. januar 1929. Karl Tømmerås, som representerte Samorganisasjonen i dis­ triktet, kom i sitt innledningsforedrag bl.a. inn på anerkjennelsen av Samfundsvernet som reservepoliti og framhevet at «arbeiderne burde forberede sig til at gjøre mottræk».25) Det var dannelsen av arbeidervern han hadde i tankene. I debatten som fulgte var det innlegg både for og mot bevæpning. Tømmerås selv framhevet det faktum at borgerne allerede var bevæpnet: «Tømmeraas mente at man ikke kunde la det skure hen mot det forhold at f.eks. 3 bevebnede borgere kunde holde kanskje 1000 arb. i sjak.»26)

144 Politiets rolle under konflikt­ ene. Til høyre: Samfundshjel- pens rolle. («Hvepsen».)

Fra jernstreiken og storlockouten 1923- 24.

I 1930 og våren 1931 pågikk det forhandlinger mellom LO, AIF og arbeiderskytterne om å opprette et eget selvstendig Arbeidernes Skytterforbund. I en begrunnelse som representantene for arbei­ derskytterne la frem den 28. november 1930, nevnes først de van­ skelighetene arbeiderne hadde med å være med i de borgerlige skytterforeningene, praktisk som politisk. I lys av de problemstil­ lingene som drøftes i denne artikkelen, er det dessuten interessant å merke seg at begrunnelsen avslutningsvis legger vekt på argumen­ ter som var temmelig identiske med de argumentene som tidligere var lansert for å opprette permanente arbeidervern. Representan­ tene for arbeiderskytterne mente at et Arbeidernes Skytterforbund i framtiden kanskje ville få en oppgave i å forsvare folkets interesser overfor fascistiske fremstøt:

«Arbeiderklassens mål er å bekjempe militarismen i alle dens former, selvfølgelig også da dens innflytelse på skytterspor- tens område.

145 Men det er ikke nok med at det frivillige skyttervesen bevist er underlagt militaristenes innflydelse og ledelse, det eksisterer desuten en hel del organiserte klubber som bevebnet har til formål å bekjempe arbeidernes faglige og politiske interesser. Av artikler i borgerpressen har vi sett at borgerne ikke akter å respektere folkeflertallet, hvis dette går dem imot. Ialfald er det meget som tyder på det. I motsetning hertil vil Arbeidernes Skytterforbund beskytte flertallet, det flertall som er utgaat fra folket og som vil gjen- nemføre en socialistisk samfundsordning bygget paa folkets avgjørelse ved den almindelige stemmeret. Arbeidernes Skytterforbund vil beskytte det frie folkestyre som skal avskaffe nuværende avlegse institusjoner og erstatte dem med tidsmessige, socialistiske institusjoner. Unner arbeidet med disse ting trenger arbeiderklassen som jo er folkets flertal, å ha sit eget vern, som arbeiderklassen selv har bygget op og selv har oplært helt utenfor innflytelse fra borgerlige officerkredse. Det er ikke tanken å danne en bande som skal øve terror. Nei, det skal være et beskyttelsesforbund til vern om de love som folket gir og til hinder for at borgerne ved statskup skal kunne inføre fascisme. »27)

Denne argumentasjonen var nok temmelig annerledes enn de mo­ tivene som på 1920-tallet var avgjørende for de fleste som enga­ sjerte seg i arbeideridretten, inkludert miniatyrskytingen og salong- geværskytingen. Petter Larsen påpeker i sin bok om AIF f.eks. hvor viktig idretten var for arbeiderungdommen, både på grunn av kroppskulturen og det sosiale samholdet.28) Det er derfor grunn til å spørre hvor dypt den siterte begrunnelsen fra arbeiderskytternes representanter egentlig stakk. Et slikt spørsmål kan ikke besvares definitivt, men i vår sammenheng er det nok å merke seg at det av arbeiderskytterne i slutten av 1930 iallfall ble ansett som politisk hensiktsmessig å framheve slike argumenter for å få Landsorgani­ sasjonens støtte til å opprette et eget landsforbund utenfor AIF. Landsorganisasjonen klargjorde i et brev av 23. april 1931 at arbei­ derskytterne ikke hadde organisasjonens velsignelse til å danne et eget forbund. I avslaget legges det vekt på formelle begrunnelser.

146 Den norske arbeiderbevegelse var allerede «noget for spesialisert og næsten overorganisert».29^ Det er imidlertid full grunn til å anta at Landsorganisasjonen dessuten var betenkt m.h.t. eventuelle provo­ serende følger av et slikt skytterforbund. Arbeiderskytternes be­ grunnelse var neppe etter LO-formannen Halvard Olsens lynne og innstilling.

Den defensive begrunnelse I den offentlige debatten både før og etter landsmøtet ble dende­ fensive begrunnelsen for arbeidervernet skjøvet i forgrunnen. I slutten av januar 1930 understreket Martin Tranmæl i Arbei­ derbladet at Arbeiderpartiet helst ville full avrustning, men arbei­ derne kunne ikke alene frasi seg alle forsvarsmidler. Dersom av­ rustning var umulig «må arbeiderne sette sig i forsvarsstand, slik at de kan nøitralisere mulige fascistiske anslag fra det reaksjonære borgerskaps side».30) Det defensive aspektet ble framhevet på nytt da den borgerlige presse gikk til frontalangrep mot Arbeiderpartiet under valgkampen. Arbeiderpartiet ville borgerkrig het det, men Martin Tranmæl svarte at arbeidervernene skulle bygges ut «ikke for å fremkalle, men for å hindre borgerkrig».31) Arbeidervernet var en motvekt til borgernes voldsapparat, og del av enm aktba­ lanse som skulle avskrekke motparten fra å bruke vold. Derved ville Arbeiderpartiet nettopp oppnå at de sosiale oppgjør foregikk på den fredelige måte som partiet så absolutt foretrakk.

Den antimilitære agitasjon Arbeiderpartiet bygde sin antimilitære agitasjon på en rekke ulike syn. En pasifistisk uvilje mot krig var tradisjon i partiet. Likeledes troen på at det uansett ikke nyttet for et lite land som Norge å for­ svare seg ved militære midler. «Enhver forstandig mann må jo vite, at et land som Norge kan aldri mere med nogen effekt delta i nogen krig som en kjempende nasjon,» uttalte Olav Scheflo under trontaledebatten i januar 1930. «Det er aldeles over vår evne.»32) I en rekke debatter ble også rene økonomiske sparehensyn brukt mot de militære bevilgningene. I 1920-årene framhevet Arbeiderpartiet at forsvaret kun var et redskap for å beskytte borgerskapet. Synet på militærmakten som

147 klassevern kom sterkt i forgrunnen i forbindelse med landsmøtet i 1930. Beslutningen om arbeidervern, og agitasjonsgrupper i hær og flåte ble av mange oppfattet som et avvik fra Arbeiderpartiets tradisjonelle linje. Tilhengerne av arbeidervern forsvarte seg med at arbeiderbevegelsen ikke bare var truet av Samfundsvernet, men også av militærmakten. Einar Gerhardsen uttalte: «Videre er vi motstandere av det borgerlige militærvesen av sosiale grunner, fordi vi vet aten hensikt med å opprettholde det er å bruke hæren mot den norske arbeiderklassen. Og det er ikkeminst grunnen til at vi kjemper for awebning og for militærvesenets nedleggelse.»33) Partiets ledere frarådet individuell militærnekting. I stedet burde det organiseres agitasjonsgrupper i hær og flåte. Derved ville det bli vanskeligere å utkommandere soldatene under indre konflikter. Fr. Monsen brukte i den forbindelse et argument mot militærnekting som nok vakte en viss oppmerksomhet selv innen partiets rekker: «Vi vil jo at arbeiderungdommen skal dyktiggjøre sig i våben- bruk.»34) På den parlamentariske front hadde Arbeiderpartiet i løpet av året 1930 en rekke konfrontasjoner med de borgerlige partiene om forsvarspolitikken. I debatten om hærens budsjett i slutten av mars klaget Fr. Monsen over at militærmakten ikke bare var et vern overfor rentrevolusjonære fremstøt. Militæret hadde også latt seg bruke «og jeg har inntrykk av, at den med glede og begeistring har latt sig bruke - til å slå ned på arbeiderklassen, også når den med fullt lovlige midler har forsøkt å skaffe sig litt bedre arbeidsvil­ kår .. . ».35) Da Stortinget drøftet Alf Mjøens forslag om å forby offiserene å være medlemmer av Samfundsvernet og Arbeidervernet, angrep Monsen forslaget fordi problemstillingen var galt stillet«... det beste, det sterkeste klassekamporgan i den besittende klasses hen­ der, det er hverken samfundsvernet eller noget av det annet, det er den norske hær, det er statens militærvesen».36) Konfrontasjonene i Stortinget ble fulgt opp av Arbeiderparti- pressen med Martin Tranmæl i spissen. «Alle er vel klar over at mi­ litærvesenet i dag først og fremst er et vern for overklassen,»37) skrev han i Arbeiderbladet.

148 IV Angrepene på arbeiderpartiet Arbeiderpartiet vil revolusjon Like lite som Venstre ble trodd da det bedyret at hensikten med å legalisere Samfundsvernet var å bringe det under lovens tukt, møtte Arbeiderpartiet forståelse for at arbeidervernene var et de­ fensivt tiltak. Under stortingsvalget i 1930 gikk Fedrelandslaget og de borgerlige partier i korstog mot Arbeiderpartiet. Den konserva­ tive oppmarsjen var i full gang før spørsmålet om arbeidervern ble et offentlig stridsspørsmål, men vedtaket på Arbeiderpartiets lands­ møte ble føyd inn det borgerlige våpenarsenal og høylydt brukt i den opphissede valgkampen som fulgte. Statsminister Mowinckel ga i flere stortingsdebatter uttrykk for at han følte en viss engstelse etter Arbeiderpartiets landsmøte: «Jeg må jo villig innrømme at jeg er blitt foruroliget ved det system som synes å være knesatt fra arbeiderpartiets side i ret­ ning av å svekke den lovlige makt, de lovlige maktmid­ ler .. . »383 Høyrerepresentanten Andresen, som mente at personer med «de­ fekte»393 nasjonale instinkter burde fritas for militærtjeneste, bet­ vilte at Arbeiderpartiet hadde særlige edle motiver for å angripe Samfundsvernet. «Når det rases sådan mot Samfundsvernet, tyder det på at det er noen som ønsker å bruke vold mot det lovlige sam­ fund . .. »40) Arbeiderpartiets revolusjonære hensikter var åpen­ bare: «Man vil lamslå samfundsorganismen ved streik, fremkalle kaos, og midt i forvirringen ta makten ved vold. Og da ønsker man ikke å ha politi, samfundsvern eller militær til å hindre sig.»413

Bondepartiets Johan Mellbye talte under trontaledebatten om Ar­ beiderpartiets Janusansikt. Partiets stortingsrepresentanter var stort sett fredelige og hyggelige. «Men så er det den annen side av ansik­ tet, det er mørkt og truende, det bærer revolusjonens preg.»423 Under debatten om hærens budsjett den 24. mars, advarte bonde- partirepresentanten Harald Saue de krefter som trodde at forsvaret kun hadde som oppgave å beskytte landet mot ytre fiender.

149 « . . . hvis vi får indre fiender, må militæret også være med i for­ svaret mot disse.»43) For Jens Hundseids vedkommende var det ikke engang spørsmål om «hvis» landet fikk indre fiender, fienden var der allerede, representert ved Arbeiderpartiet: «Arbeiderpartiets nye program er et revolusjonært program. Og efter hvert som tiden går blir det mer og mer klart at par­ tiet og dets apostler utover landet forbereder jordbunden for anvendelse av terror og klassemakt for gjennemførelse av sin lære . . . Disse årlige tilbakevendende angrep på arbeidets fri­ het i våre fløtningsvassdrag har vel også en annen oppgave som revolusjonære øvelser. »44) Regjeringsorganet i Stavanger Aftenblad påsto at Arbeiderpartiets brudd med den kommunistiske Internasjonale ikke hadde forand­ ret partiets revolusjonære innstilling. «Fra den dag arbeiderpartiets førere gikk til Moskva, har de trutt holdt fast på revolusjonens fane.»45) Adresseavisen manet fram borgerkrigens redsler. «Arbeiderver­ nene skal brukes tilangrep på det borgerlige samfund - det er borgerkrigen som skal slippes løs! Arbeiderpartiets awebnings- program er rett og slett borgerkrigsprogram.»46) Aftenposten pre­ senterte Arbeiderpartiets landsmøtevedtak som «krigserklæring­ en», og kalte til forsvar mot «de asiatiske horder og deres revolusjo­ nære venner».47) Et gjennomgangstema i avisens lederartikler var at sosialdemokratenes tid i Arbeiderpartiet var forbi. Tilbake sto et rent revolusjonært parti. Et flertall for det partiet ved stortingsval­ get «må føre til en social revolusjon med alt dertil hører».48) Lederskribenten framhevet også den nære forbindelsen mellom Arbeiderpartiet og det russiske kommunistpartiet. «Ved valget i år er det norske arbeiderparti kurér for det samme samfundssystem som har gjort det russiske folk fattigere og mere luvslitt enn nogen- sinde tidligere. »49) Aftenposten krydret den politiske debatt ytterligere ved å bringe førstesideoppslag med juridiske sakkyndige som uttalte at Arbei­ derpartiet var et revolusjonært parti, og derfor ulovlig. Avisen la heller ikke skjul på at Arbeiderpartiet egentlig ikke skulle ha hatt lov til å sitte på Stortinget. 5°) Arbeidervernsaken ble holdt varm også etter valget. Arbeiderpartiets påstand om at arbeidervernene

150 var et forsvarstiltak ble awist som ren løgn. «Når det er oprettet vebnet arbeidervern, så er det for å forsvare voldshandlinger.»50 Nationen åpnet friskt på nyåret 1930 ved å gjøre sine lesere klar over at klassekamp, det måtte bøndene innstille seg på å føre. «Ar­ beiderpartiet har forlangt kamp. Krig på kniven. Og det skal få den.»52) Gjennomgangsmelodien i Nationens oppsang før valget var at Arbeiderpartiet ville avvæpne forsvaret, for senere å gjøre revolusjon uten hindringer. Det var ikke vanskelig å forstå at Ar­ beiderpartiet hadde vedtatt å danne arbeidervern, eller stormtrop­ per som avisen foretrakk å kalle det. «Til en heldig gjennemført re­ volt trenges også stormtropper, tropper som under revolusjon skulde lede denne ved å gå i spissen, og efter gjennemførelsen stå som et varig vern mot alle kontrarevolusjonære forsøk.»53) Der­ som den revolusjonære frammarsj skulle stoppes, måtte myndighe­ tene sette seg i respekt først som sist. Det kunne best skje ved å ut- kommandere militæravdelinger straks agitatorene fra de store by­ ene søkte ut på landsbygda for å forstyrre arbeidsfreden.54)

Gulbrandson-skandalen Virkelig sus ble det over valgkampen da formannen i Norsk Fors­ varsforening og sjefen for 4 Distriktskommando, generalmajor Gulbrandson, i et valgforedrag i Hardanger beskyldte Arbeiderpar­ tiet og Kommunistpartiet for å ha bygget opp en hemmelig hær. Våpen i store mengder var smuglet inn i landet med russiske og tyske skip:

«Jeg kan betro skeptikerne, at faren er der, at den er stor og nær. Jeg kan fortelle dem, at i våre større byer, har kommu­ nister og socialister - forskjellen er uten reel betydning - oprettet tallrike kampgrupper, som teller mange tusener. Jeg kan fortelle, at disse grupper er væbnet som til krig, at de er utstyrt, ikke bare med geværer og pistoler, men med de mest ødeleggende av verdenskrigens våben, mitraljøser og flamme- kastere.»55* General Gulbranson i Aftenposten 4.10. 1930.

151 Flammekasterne fenget som ild i tørt gress, så lenge det varte. Det viste seg snart at generalmajoren kun hadde løse rykter å henvise til, rykter som han hadde slukt rått uten å kontrollere holdbarheten av. Regjeringen beklaget generalmajorens utspill, til stor forargelse for Guldbrandson og Høyreavisene. Aftenposten hevdet at hoved­ poenget i Gulbrandsons foredrag var at Arbeiderpartietvar bevæp­ net, ikke hva bevæpningen besto i og hvordan våpnene var anskaf­ fet. «Det er en kjensgjerning at avdelinger eller organisasjoner hø­ rende under Det norske Arbeiderparti er forsynt med effektive vå­ pen, på lovlig måte.»56) Grunnlaget for Aftenpostens velvillige tolk­ ning av Gulbrandsons foredrag om maskingeværer og flammekas- tere, var at grupper innen Arbeidernes Idrettsforbund drev med sa- longgeværskyting. Det var en sport som arbeiderne hadde holdt på med i en god del år. Generalmajor Gulbrandson skrev hyppig i de borgerlige avisene høsten 1930, og med han en del andre norske offiserer. Gulbrand­ son hadde selv oppfordret sine offisersbrødre til å delta i valgkam­ pen og den offentlige debatt for å motarbeide den omseggripende forsvarsnihilisme.

V Arbeidervernene etterforskes Toppmøte i Justisdepartementet mandag 26. mai 1930 Det gikk ikke mange ukene etter Arbeiderpartiets landsmøte før partiets planer om arbeidervern ble koblet sammen med de tradi­ sjonelle ryktene om sosialistisk våpensmugling. Den 24. mai mot­ tok Justisdepartementet et alarmerende brev fra formannen i Nor­ ges Skytterstyre. I følge forskjellige rykter hadde det kommet flere våpensendinger til arbeiderne i Trondheim. På det tidspunktet hadde hverken Arbeiderpartiet eller Kommunistpartiet stiftet arbei­ dervern av den permanente typen som var varslet, men det pågikk forberedelser. Etter forslag fra ekspedisjonssjef Platou ble det mandag 26. mai holdt en konferanse i Justisdepartementet for å drøfte politimeste­ rens opplysninger. Konferansen ble ledet av justisminister Evjenth. Foruten ekspedisjonssjef Platou deltok formannen i Norges Skyt­ terstyre O. T. Olsen, som også representerte Trondheim Politi, poli-

152 timester Welhaven, Oslo, overbetjent Redvald Larsen fra Oslo op- dagelsespoliti og generalfelttøimesteren oberst Engelstad. O. T. Ol­ sen fortalte han hadde hørt om den påståtte våpensmuglingen i Trondheim. Politimesteren hadde foretatt nærmere undersøkelser, men uten resultat. Han stolte ikke helt på sine underordnedes evne og vilje til å følge opp saken, og et forslag fra politimester Welha­ ven om å overlate den videre etterforskning til folk utenfor politiet ble støttet av samtlige konferansedeltagere. Welhaven mente at en offiser kanskje kunne lede etterforskningen, og oberst Engelstad påtok seg å finne en kvalifisert kollega. Derved begynte et etter - forskningseventyr av de sjeldne.

Løytnanten Oberst Engelstad kontaktet Generalstabens Efterretningskontor, som deretter presenterte sin kandidat for ekspedisjonssjef Plaotu. Efterretningskontoret anbefalte en løytnant, sønn av en avdød oberst. Major Steffens fortalte at løytnanten var helt ut å stole på, selv om han «undertiden gjorde et noget eksaltert inntrykk».57) Pla­ tou hadde sitt første møte med løytnanten i midten av juni 1930. Løytnanten fortalte at han hadde arbeidet en del med Samfunds­ vernet, og at han drev agitasjon for Fedrelandslaget. Den virksom­ heten hadde han tenkt å trekke seg tilbake fra mens han holdt på med etterforskningen. Platou gjorde ikke noe mer for å sikre seg at løytnanten var kva­ lifisert for oppgaven. I stedet understreket han at det ikke måtte bli kjent at Justisdepartementet hadde med etterforskningen å gjøre. «Jeg fremholdt for ham at hvordan det enn gikk måtte Justisdepar­ tementet holdes utenfor hans undersøkelser og han erklærte sig helt på det rene med dette.»58) Etter anmodning fra Generalstabens Efterretningskontor, tok ju­ stisminister Evjenth opp den finansielle siden av saken i en regje­ ringskonferanse. Justisdepartementet fikk de nødvendige midler til etterforskningen. Etter avtale med Statsrevisjonens formann ble pengene anvist Platou på kontoen «Smuglerkontrollen», som ikke var undergitt Statsrevisjonen. Pengene ble utbetalt til løytnanten i månedlige bidrag, første gang 30. juni, siste gang 10. november 1930.

153 Eventyret begynner Løytnanten og hans medhjelpere satte i gang, i beste Ovre Richter Frich stil. Undersøkelser ble foretatt i Hamburg og Berlin for å finne ut hvor våpeninnkjøpene fant sted. Selv i Leningrad påsto en agent at han hadde vært, etter å ha infiltrert seg i kommunistkret- ser. Reisen skal ha foregått med ubåt over Østersjøen. I rapportene som strømmet inn til Justisdepartementet var det ryktene om våpensmugling som dominerte. Men til tross for feite reisebevilgninger lot det seg ikke gjøre å finne bevis hverken i Eu­ ropas storbyer, eller Stoksund og Vallersund, som også ble besøkt av etterforskerne. De rapportene som departementet mottok i 1930 var av mest tvilsomme kaliber. I en rapport fra «A 51» opplyses det at Arbei­ derpartiet overtok partiets våpensamling59* etter splittelsen i 1923. «A 11» meldte at Arbeiderpartiet hadde planene klare for kupp i Oslo. «Arbeiderpartiet skal være i besiddelse av kart over Oslo cen- trale dele, hvorpå der skal være anført opmarsjsteder og bevokt- ningsområder under et eventuelt kupp. Dessuten er de i besiddelse av spesielt detaljkart over alle elektriske kabelinntak, også efter de nyeste kabelnedleggninger.»60) Fra samme kilde ble det opplyst at også kommunistene hadde kampavdelinger klare, bevæpnet med automatiske håndvåpen. «I Aker og Oslo finnes tilsammen 14 divi­ sjoner røde vern avdelinger.»61*

Arbeidernes Skyttelag Løytnanten kom ikke videre med sine undersøkelser, og etter å ha formidlet en melding om at det var landsatt et større parti flamme- kastere på en øy i Nord-Norge, la han om etterforskningen. Rap­ portene konsentrerte seg deretter om øvelsene til Arbeidernes skyt­ telag, og salonggeværet «Long rifle». Øvelsene pågikk i legale former, og hadde intet å gjøre med de ryktene som var bakgrunnen for at Regjeringen Mowinckel ga grønt lys for det militære etterforskningsprosjektet. Løytnanten tok bilder av «kjente arbeiderpartifolk»611 som skjøt med salonggevær. Militære ledere hadde lenge irritert seg over at arbeiderne fikk drive med slik virksomhet. F.eks. oberst Ebbe Astrup, som i flere henvendelser til justisminister Evjenth i løpet av sommeren og høs­ ten 1930 advarte mot salonggeværskytingen i arbeiderkretser i

154 Trondheim. Obersten, som var sjef for Trøndelag Dragonregiment nr. 3, advarte spesielt mot Long Rifle-ammunisjonen som det gikk rykter om at arbeiderne brukte til salonggeværene sine. «I nær­ kamp, gatekamp, er denne ammunition utvilsomt meget virknings­ full. »63) Oberst Astrup var overbevist om at arbeiderne i Trond­ heim hadde maskingeværer, selv om han ikke kunne bevise det. Omfanget av arbeidervernet hadde han derimot oversikt over. «Det skytefærdige, opøvede og innekcercerede arbeidervern i Nidaros formenes at gaa opp til ca. 400 mann.»64) De ryktene tok ekspedisjonssjef Platou alvorlig. Etter konferanse med justisminister Evjenth påla han politikamrene å føre bedre kontroll med arbeiderskyttelagenes innkjøp av salonggeværammu- nisjon, selv om det ikke kunne påvises at arbeiderne hadde begått ulovligheter.

Etterforskerne samarbeider med kriminelle I midten av november 1930 tok etterforskningen en vending som nok ga Justisdepartementets embedsmenn kalde føtter og mere til. Løytnanten knyttet forbindelser med et par av hovedstadens kjen- disforbrytere, blant annet en smugler som lovet oppsiktsvekkende avsløringer. Smugleren var ettersøkt av politiet. I en rapport som ble sendt Platou ga smugleren en detaljert «skildring» av våpen­ smugling til den norske arbeiderbevegelse. Han fortalte at han selv hadde smuglet 500 automatiske pistoler til Bergen og Trondheim. Sommeren 1930 ble det landsatt 200 Winchester-rifler i Horten, som ble sendt med bil til Hønefoss. Smugleren nevnte at Notodden kommunistparti og Rjukan Arbeiderparti hadde mottatt våpen. Løytnanten tvilte ikke, og brakte videre smuglerens anmodning om lempelig behandling: «Når . . . (smugleren) nu har røbet disse ting og enn yderligere har erklært sig villig til å skaffe beviser, har han gjort dette i håb om som takk for den hjelp han mener å yde samfundet, at det andragende han akter å sende myndigheterne om benåd­ ning eller nesettelse av straffen, vil bli velvillig behandlet og anbefalt.»65) I en konferanse med Platou fortalte løytnanten at smugleren ved «å forbli på frifot vilde kunne skaffe underskrift på en kontrakt om

155 innsmugling til Arbeidervernet av 1000 - automatiske Browning og 10 000 patroner».66) Platou, som fryktet at Arbeiderpartipressen skulle snappe opp den potensielle skandalen, sa blankt nei til samarbeid med smugle­ ren. «Jeg svarte på stedet at dette vilde det være helt udelukket for politiet å gå med på, idet dette vilde være den rene provokasjon.»67)

Konklusjonen Justisdepartementet kom seg raskt ut av samarbeidet med løytnan­ ten. Ekspedisjonssjef Platou oppsummerte resultatene, og trakk den konklusjon at det overhodet ikke forelå bevis for våpensmug­ ling: «Det eneste som sikkert har kunnet konstateres er at der innen arbeidervernene foregår en livlig skyttervirksomhet, at de er i besiddelse av et ikke lite antall Long rifles og har fått betyde­ lige kvanta ammunisjon. Men det har ikke kunnet bevises at noget av dette har vært ulovlig erhvervet.»68)

AP var mest i søkelyset Etterforskningen konsentrerte seg først og fremst om Arbeiderpar­ tiet. I følge ekspedisjonssjefen hadde overvåkningen av Kommu­ nistpartiet avtatt de siste årene, blant annet fordi partiet etter politi­ ets mening var uten betydning:

«For inntil V h å 3 år tilbake hadde Oslo Opdagelsespoliti et ganske tjenlig etterretningsvesen. Gjennem en nær slektning av en av Opdagelsespolitiets folk hadde politiet en fot innenfor det kommunistiske parti. Der kunde nær sagt ikke holdes et møte innen en av partiets celler uten at jeg dagen efter fikk mig tilsendt rapport. Imidlertid døde politiets kommunistforbindelser hen og har dels på grunn av vanskelighetene ved å skaffe sig pålidelige folk, dels også fordi Opdagelseschefen har ment at kommu­ nistpartiet efterhvert var blitt betydningsløst, ikke vært gjen­ opprettet. »69)

156 VI Ny tilspissing i arbeidervernspørsmålet LO-kongressen februar 1931 Etter Arbeiderpartiets landsmøte arbeidet en komité med represen­ tanter fra den faglige og politiske arbeiderbevegelse videre med ar­ beidervernspørsmålet. Arbeidervernkomiteen la fram sin innstilling på LO-kongressen i midten av februar 1931. Den oppfordret til den ytterste varsomhet. «Komiteen er av den opfatning at arbeiderorganisasjonene må være ytterst varsomme med sitt arbeide på dette område, således at det ikke med nogen som helst rett skal kunne hevdes at det er arbei­ derne som fremprovoserer uroligheter i landet. »70) På den annen side kunne det bli skjebnesvangert for arbeiderbevegelsen dersom den var så forsiktig at «de hjemlige Lappomenn»71) tolket det som unnfallenhet, og derfor gikk til angrep som i utlandet. I Italia og Finnland ble arbeidernes aviser og forsamlingslokaler brent ned, og møtevirksomheten forstyrret. I de kommende tider ville arbeider­ klassen etter all sannsynlighet være alene om å forsvare organisa­ sjonsfriheten og demokratiet i Norge, arbeiderklassen måtte derfor forberede seg på å slå tilbake ethvert voldelig, ulovlig angrep.

Konflikt hos Alfred Andersen på Lillestrøm i 1930-åra.

157 Arbeidervernkomiteens handlingsprogram ble vedtatt mot få stemmer:

«Arbeidervernkomiteen v il. . . foreslå for partiet og Landsor­ ganisasjonen: 1. At der på de steder hvor forholdene gjør det mulig og nød­ vendig organiseres ordensvern som skal ha til opgave å fun­ gere under arbeiderorganisasjonenes møter, stevner, demon­ strasjoner og andre lignende foranstaltninger. 2. Gjennem komiteer valgte av de lokale faglige og politiske organisasjoner foreta en registrering av de arbeidere som er villige til å delta i et arbeidervern. Arbeidervernet skal være en nødverge-organisasjon som skal tre i funksjon i det øieblikk det er nødvendig for å beskytte arbeiderklassen og dens inter­ esser ved a) å forsvare de norske arbeidere og arbeiderorgani­ sasjoner mot ethvert ulovlig voldelig angrep som truer deres virksomhet og uavhengighet. b) å beskytte arbeiderorganisasjonenes eiendommer (Folkets Hus, avistrykkerier, kooperative forretninger o.l.). c) å forhindre fascistiske anslag og statskup.»72)

Kommunistene og arbeidervernet Arbeidervernsaken var oppe på Kommunistpartiets landsmøte i 1929, og tanken ble senere holdt varm i partiets aviser. Vinteren 1931 intensiverte kommunistene agitasjonen for arbeidervern. De syntes at Arbeiderpartiets profil i arbeidervernspørsmålet var altfor defensiv. Kommunistavisen «Arbeidet» i Bergen tok opp arbeidervernsa­ ken i en rekke lederartikler i januar 1931. Avisen henviste til legali­ seringen av Samfundsvernet og til statspolitikorpset som var under oppseiling.73) En arbeidsløshetskonferanse i Bergen den 22. februar 1931 diskuterte arbeidervernet og valgte en komité som arbeidet videre med spørsmålet.74) Forholdet mellom kommunistene og po­ litiet i Bergen var spent. I slutten av februar anklaget «Arbeideren» Arbeiderpartiet for unnfallenhet. Avisen henviste til Arbeiderparti­ ets forsikringer om at det ikke ønsket borgerkrig. I samme artikkel gjorde hovedorganet det kjent at kameratene i Trondheim forbe-

158 redte et arbeidervern, et tiltak som skulle følges opp andre steder i landet: «Opbygningen av antifascistiske kampgarder, som er påbe­ gynt i Trondheim må nu stilles som en viktig organisatorisk og politisk opgave i landsomfattende målestokk, og i første rekke i Oslo, Hedmark og Bergen, hvor de vebnede fascistor- ganisasjoner er sterkest, og hvor faren for overfall på den re­ volusjonære arbeiderbevegelse er størst. »75)

Arbeidervern og kamptaler i Trondheim Den 10. mars 1931 ble arbeidervernet innviet i Trondheim. Ny Tid skrev at det var «en vakker og minnerik begivenhet».76) Møteloka­ let i Folkets Hus var pyntet til fest, det ble holdt flammende appel­ ler og forsamlingen sang Internasjonalen. Forarbeidet hadde pågått de to siste årene. Medlemmene var spe­ sielt rekruttert fra idrettsbevegelsen. Arbeidervernet, som var delt i 10 mannstropper og 50 mannsgarder, hadde de førrevolusjonære russiske arbeidergardene og det tyske Frontkjemperforbundet som forbilde. En ikke navngitt representant for Kommunistpartiet hold innvi- elsestalen. Han slo fast at dannelsen av arbeidervernet var et histo­ risk vendepunkt: «Vi står ved innledningen til et nytt avsnitt i den norske arbei­ derbevegelses historie:Praktisk erkjennelse av klassekampens bitre, men uundgåelige konsekvens: Kampen med fysiske maktmidler, kampen med våben i hånd - vi danner et arbei­ dervern, hvis hensikt det er, foruten å forsvare arbeiderklas­ sen mot streikebryteri, fascisme, socialfascisme og borgerska­ pets klassehær, også å være kjernen til den røde hær. (. . .) Valget står mellem underkastelse og - kamp også med vå- benmakt. Nuvel. Vi vil ikke underkastelse, vil vil revolusjon, socialismen, seiren. Så tar vi konsekvensene av det.»77) Før arbeidervernet avla sitt kampløfte ble det pålagt å vise disiplin og utholdenhet. Det kunne bli prøvet hurtigere enn noen ante, f.eks. under de arbeidskampene som kommunistene regnet med i forbindelse med årets tariffoppgjør.

159 Nye førstesideoppslag Da «Arbeideren» i februar brakte nyheten om at Trondheims-kom- munistene holdt på med å bygge opp et arbeidervern, vakte det liten oppmerksomhet, men etter at Trondheimskameratene selv hadde introdusert arbeidervernet havnet nyheten på avisenes før­ stesider. Arbeiderpartipressen reagerte negativt. Kommunistenes utspill kom til å framprovosere den reaksjon som det var arbeider­ vernenes oppgave å demme opp for. Den borgerlige pressen rea­ gerte med en blanding av indignasjon og ros til kommunistene fordi de iallfall var ærlige. Adresseavisen omtalte Trondheimskommunistenes utspill som kamptoner det ikke var til å ta feil av. «Det er en hanske slynget like i ansiktet på det borgerlige samfund!»78) For Aftenposten var arbeidervernet i Trondheim en etterlengtet bekreftelse på at norsk arbeiderbevegelse bevæpnet seg: «Arbeiderpartiets presse har som man vet, på det mest energi­ ske protestert mot den påstand at arbeidervernene var utrustet med våben. Når det nu i de mest offisielle former er dannet en rød garde i Trondheim, så er det neppe meningen at der under eventuelle gatekamper skal slåss bare med knyttnevene. Med­ lemmene av denne garde er formodentlig allerede forsynt med de nødvendige våben, og har de ikke våben, vil det naturligvis snarest mulig bli truffet de fornødne foranstaltninger for å av­ hjelpe denne mangel.»79)

Bergen Aftenblad skrev at en provokasjon som arbeidervernet i Trondheim måtte slåes ned med en gang, før det rakk å gå til ak­ sjon. «Kommunistene sier åpent og ærlig at de skal danne kjernen i den røde hær som skal erobre samfundsmagten. Og derefter kan vi indrette oss.»80) Stavanger Aftenblad minnet om at Arbeiderpartiet nylig fikk en billig triumf da regjeringen beklaget generalmajor Gulbrandsons beskyldninger om våpensmugling. Nå var det Stavanger Aftenblad som triumferte, selv om det altså strengt tatt ikke var Arbeiderpar­ tiet som hadde stiftet arbeidervernet i Trondheim: «Vi er Moskvakommunistene takknemlig fordi de river hyk- leriets kåpe av arbeidervern-bevegelsen og viser hele folket

160 hvad dens virkelige mål er. Så får det bli folkets og statsmak­ tens sak å avgjøre hvordan forberedelsene til borgerkrig skal møtes og hindres.»81) Heller ikke våren 1931 dukket det opp maskingeværer og flamme- kastere i Trondheims gater, og de militære ammunisjonslagrene fikk fortsatt være i fred. Men om ikke Trondheimskommunistene skaffet seg selv ammunisjon var det ingen tvil om at deresmotstan­ dere fikk atskillig skarpt å skyte med, om enn i mer overført betyd­ ning.

«Det er ingen hemmelighet lenger at de revolusjonære i Oslo, Bergen og Trondhjem har samlet store lager av de mest mo­ derne våben som på given ordre fra centralstyret i Oslo blir tatt i bruk til brodermord. Dertil har de såkalte flyvende avde­ linger som pr. bil befordres fra den ene bydel til den andre eller hvor det måtte trenges mest. Stillingen er farlig.»

Kaptein Hj. Riiser-Larsen, referert i «Møre Dagblad» 10.10. 1930.

VII Frykten for de revolusjonære Det borgerlige Norges sammensatte opplevelse av mellomkrigsti­ dens arbeiderbevegelse er et ferskt forskningsfelt. En artikkel som berører dette temaet vil derfor i større grad reise spørsmål enn å gi svar. Det var store forskjellermellom de ulike partier og organisasjo­ ner, som f.eks. Fedrelandslaget eller Høyre for den sakens skyld - og Norsk Arbeidsgiverforening i synet på fagbevegelsen. Det var forskjeller innen de enkelte grupperinger. Borgerlige stortingsrep­ resentanter som hadde møtt Arbeiderpartiets folk i årevis hadde et helt annet utgangspunkt for å vurdere forskjellen mellom Arbei­ derpartiets ideologiske ytringer og praktiske reformpolitikk, enn de menige borgerlige partimedlemmer og velgere. Hverken Norsk Ar­ beidsgiverforening, Høyre eller Bondepartiet var så homogene som de selv håpet, og deres fiender fryktet.

161 Innen mellomkrigstidens ikke-sosialistiske leire, fantes alle de tendensene som skisseres innledningsvis;revolusjonsfrykt i betyd­ ningen frykt for revolusjon,manipulering med revolusjonsfrykten for å oppnå andre politiske mål enn å ramme arbeiderbevegelsen, og frykt for revolusjonære som ikke innebar frykt for revolusjo­ nære omveltninger.

R evolusjonsfrykt? Ledende Arbeiderpartifolksa i begynnelsen av 1930-årene at de var revolusjonære. Det måtte mer enn parlamentarisk framgang til for å nå det sosialistiske samfunn. Under trontaledebatten januar 1930 understreket Hornsrud at det ikke var «nok å få flertall her i denne sal, vi må også ha styrke utenom . . . »81) Alfred Madsen understreket det samme. «Det er ikke en mann innenfor vårt parti, som ikke er klar over at den rent parlamentariske makt i kommuner og stat, den alene er ikke nok.»82) «Vårt standpunkt er revolusjonært,» uttalte Olsen Hagen i den samme debatten.84^ Arbeiderpartiets mål var et sosialistisk samfunn og det var i høyeste grad et revolusjonært standpunkt. Arbeiderpartiets landsmøte foretok radikale endringer i et allerede radikalt program. Fr. Monsen svarte på den påfølgende kritikken fra de borgerlige med at Arbeiderpartiet selvsagt var et re­ volusjonært parti, og at det alltid hadde vært det: «Det norske arbeiderparti er et revolusjonært parti og har alltid vært et revolusjonært parti og vi vil for å realisere det som er partiets mål, bruke de midler som fører frem til dette mål.»85) Arbeiderpartiet ble av sine motstanderebeskyldt for å være revolu­ sjonært. At et parti framstiller seg selv som revolusjonært, og av sine motstandere beskyldes for å være det, er ingen attest for at det er slik, spesielt ikke i et valgår. Detvar imidlertid sterke radikale strømninger i Arbeiderpartiet i slutten av 1920-årene og rundt landsmøtet i mars 1930. I Arbeiderpartiets prinsipprogram sto det f.eks. at partiets hoved­ oppgave var «å erobre hele det arbeidende folk og dermed folke­ flertallet for sitt socialistiske grunnsyn ... ».86) Landsmøtet tok

162 «folkeflertallet» ut av programmet, og det gikk ikke upåaktet hen. Husket ble også Edvard Bulls uttalelse om at «det såkalte demokra­ ti» ikke var «annet enn en gammel, overtroisk frase fra det nittende århundre».87' Einar Gerhardsen skriver at programendringene var uttrykk for utbredte oppfatninger i partiet. «Programmet svarte til det flertallet i sentralstyret og på landsmøtet mente var saklig riktig i den daværende situasjon.»88' Endringene førte likevel ikke til at partiets praktiske politikk ble forandret. Etter valgnederlaget ble tonen dempet atskillig ned, og partiet førte videre og intensiverte sin reformpolitikk i storting og kommunestyrer utover i 1930-årene. Aksel Zachariassen omtaler landsmøtet som en «radikal gestus».89' At partiets holdninger ble forvrengt og bevisst overdrevet av motparten er sikkert - men at den borgerlige framstillingen av Arbeiderpartiet derforuteluk­ kende var en taktisk forvrengning er usannsynlig. Det må ha vært mange, om enn nødvendigvis ikke så mange av de borgerlige riks­ politikere, som tok programendringene på Arbeiderpartiets lands­ møte alvorlig. Medlemmene i de borgerlige partiene og de borger­ lige velgerne satte neppe særlig presise intellektuelle betingelser for bruken av betegnelsen «revolusjonær». Både Kommunistpartiet og store deler av Arbeiderpartiet - med unntak bl.a. av de gamle so­ sialdemokratene - var «revolusjonære». I og med at artikkelen handler om det borgerlige Norges opplevelse av arbeiderbevegel­ sen, vil heller ikke jeg bruke betegnelsen «revolusjonær» i noe mer presis betydning. «Revolusjonsfrykten var ikke død - det fikk Arbeiderpartiet merke høsten 1930,»90' skriver Hans Fredrik Dahl. Berge Furre på­ peker at «der ser ut til at otten for ein arbeidarrevolusjon var reell nok, på høgre sida i politikken».91' Arbeidervernet fikk hverken skytevåpen eller flammekastere, men Regjeringen Mowinckel satte likevel i gang et større etter - forskningsprosjekt, før den slo seg til ro med at det ikke ble smuglet våpen. Høsten 1930 var det for mange uklart hvilken kurs Arbeiderpar­ tiet kom til å følge. Dessuten er ikke frykt alltid rasjonell. Mange innen Det norske Arbeiderparti hadde et følelsesmessig nært for­ hold til Sovjetunionen og den russiske revolusjon langt ut i 1930- årene, selv om det både ideologisk og praktisk var lysårs avstand

163 mellom det russiske kommunistparti og Arbeiderpartiet. Parallelt beholdt mange borgerlige den frykt og avsky som den russiske re­ volusjon og mordene på tsarfamilien hadde vakt også overfor norsk arbeiderbevegelse. Hva så med Hambro, Lykke, Hundseid, Langeland og Ræder som oppsøkte statsminister Mowinckel den 23. mars 1931, og ba om skjerpet militær beredskap? Trodde de at revolusjonen sto like rundt hjørnet, at Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet hadde be­ væpnede, hemmelige hæravdelinger klare til angrep på det bestå­ ende? Det gir ikke møtereferatet noe svar på, og det har heller ikke latt seg gjøre å oppdrive dagbøker eller andre referater som utdyper spørsmålet nærmere. Isolert sett kan derfor referatet fra 23. mars- møtet legges til grunn for ulike tolkninger. Men sett i lys av den po­ litiske situasjon i begynnelsen av 1930-årene kan ikke stortingsrep­ resentantene ha trodd at revolusjonen sto for døren, selv om de hadde lite til overs for de sosialistiske partiene. Ræder, som representerte Frisinnede Venstre og Fedrelandslaget stilte kanskje i en litt annen klasse, men de øvrige representantene hadde fulgt Arbeiderpartiet og norsk arbeiderbevegelse på nært hold i så mange år at det ville være meget forbausende om de på bakgrunn av Arbeiderpartiets planer om arbeidervern skulle være besatt av et så primitivt revolusjonshysteri. Radikale utfall i parti- programmer og trontaledebatter var de vant med. Rykter om vå­ pensmugling var ikke av ny dato, politikerne og sentraladministra­ sjonen hadde i løpet av 1920-årene jevnlig mottatt slike ubekref­ tede meldinger fra Generalstabens etterretningskontor. Arbeider­ partiets landsmøte uttrykte skepsis overfor den parlamentariske vei til det sosialistiske samfunn, men det skjedde ikke noe konkret etter landsmøtet som tydet på avgjørende brudd med partiets parlamen­ tariske tradisjon. Norges kommunistiske parti var temmelig svekket våren 1931, selv om oppslutningen i enkelte distrikt fortsatt var betydelig. Ved stortingsvalget høsten 1930 tapte de halvparten av stemmene, og mistet representasjonen i Stortinget. Kommunistene hadde nylig mistet flertallet i flere samorganisasjoner, og var på vikende front i fagbevegelsen. Innad tæret fraksjonsstridigheter og faneflukt på entusiasmen. Partiets ledere klaget over at selv ikke det elementære partiarbeidet ble tilfredsstillende utført. I Kominternkretser var det

164 vanlig oppfatning at revolusjonen ikke var det første som sto på dagsordenen for de norske kameratene. Partiets svake stilling var alment kjent. Karakteristisk nok var det heller ikke Kommunistpar­ tiet som var i skuddlinjen under stortingsvalget. De borgerlige ka­ nonene skjøt på Arbeiderpartiet og i de få tilfelle Kommunistparti­ ets utspill ble trukket fram - som etter stiftelsen av Arbeidervernet i Trondheim - var det tildels for å skaffe ammunisjon til den bor­ gerlige kanonaden avArbeiderpartiets posisjoner. Til og med politiets oppdagelsesavdelinger hadde i begynnelsen av 1930-årene mistet noe av den gamle interessen for Norges kom­ munistiske parti - om enn rent midlertidig. Kommunistpartiet snakket om væpnet revolusjon, men med den svake stilling som partiet da hadde i det norske samfunnet - skulle det en temmelig panikkartet revolusjonsskrekk til for å tro at revo­ lusjonen snart ville bryte ut, f.eks. i forbindelse med årets tarif-for- handlinger. I Generalstabens etterretningsavdeling var det folk som tenkte i slike primitive baner, og som tilla både Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet revolusjonære planer. Menså redde var ikke de borgerlige stortingsrepresentantene våren 1931, hverken for Arbei­ derpartiet eller kommunistene. I referatet fra 23. mars-møtet ble det antydet en ny konferanse som skulle drøfte foranstaltninger overfor «revolusjonære kupp». Generalene drøftet slike foranstaltninger seg imellom, men det er lite sannsynlig at stortingsrepresentantene for alvor har trodd på «kupp» i overskuelig framtid. Et «revolusjonært kupp» kan være kastet fram av taktiske grunner, hvis det ikke skyldes unøyaktighet eller ønsketenkning fra referenten. På den annen side kan det ikke utelukkes at representantene i denne ventetiden mellom «revolu- sjonsvalg» og kommende storkonflikt - også næret en viss angst og usikkerhet overfor delangsiktige følger av en eventuell ny fram­ gang for Arbeiderpartiet.

Vikarierende motiver? Den revolusjonære fare har vært vikarierende motiver i mange sammenhenger, også i norsk mellomkrigshistorie. Fedrelandslaget og Quislings tilhengere ønsket f.eks. ikkebare åta knekken på ar­ beiderbevegelsen da de agiterte mot mindretallsparlamentarismen

165 og for en sterk nasjonal samlingsregjering, om nødvendig etablert ved statskupp som Quisling og andre med ham drømte om i 1932. Revolusjonsfrykten var reell, og den var høyst sentral for dannel­ sen av Fedrelandslaget i 1925. Men samtidig krevde ytterste høyre fløy politiske endringer som hadde en misjon utover det å bremse opp mot de revolusjonære. Forakten for mindretallsparlamentaris- men gjaldt også systemets evne til å ordne opp i problem som ikke hadde noe med arbeiderbevegelsen å gjøre. I den forstand var revo­ lusjonsfrykten et skalkeskjul for en reaksjonær forakt for demokra­ tiet, en forakt som etter all sannsynlighet ville ha vært der uav­ hengig av radikaliseringen av arbeiderbevegelsen. Det er imidlertid vanskelig å finne vikarierende motiver av denne typen i forbindelse med 23. mars-møtet hos Mowinckel, muligens med unntak av Ræ­ der. Da er det mer nærliggende å spørre om storingsrepresentan- tene gikk offiserenes ærend. Fra forsvarshold ble det spilt på revo­ lusjonsfrykten: Reduksjonen av de militære budsjett reduserte mili­ tærmaktens muligheter for å slå ned den indre fiende. Avskaffelse av repetisjonsøvelser og distriktsbefal gjorde det vanskelig for offi­ serene å plukke ut de soldatene som var best egnet til å assistere po­ litiet under indre uro. Nedleggelse av garnisonsstyrker og underof- fisersskoler kunne gi en revolusjonær motstander et verdifullt, og kanskje skjebnesvangert forsprang i tid - mens myndighetene var opptatt med å innkalle militære sikkerhetsstyrker som offiserene altså ikke visste om de kunne stole på. Hambros og Ræders argumentasjon lå nært opp til offiserenes argumenter. Kan det tenkes at iallfall disse to sto i ledtog med mili­ tære som ønsket å gjøre noe med Venstres planer om ytterligere ra­ sering av forsvaret? Hambro ha-de talt offiserenes sak, blant annet under trontaledebatten januar 1930 - selv om forsvarspolitikken ikke var det man først og fremst forbandt Høyres formann med. Han hadde kontakter i Generalstaben, og med sin intrikate legning ville et slikt spill ikke være ham fremmed. Ræder, som selv var tid­ ligere militær, hadde med sin bakgrunn i Fedrelandslaget nær kon­ takt med forsvarsaktivistene. Innen Høyre, Fedrelandslaget, deler av Bondepartiet og Frisinnede Venstre var det en sterk misnøye med de nye planene om reduserte forsvarsbevilgninger, som spesi­ elt Venstre ble gjort politisk ansvarlig for. Det kan ikke utelukkes at slike hensyn bar spilt en rolle for enkelte av stortingsrepresentan-

166 tene da de gikk til det hemmelige møtet med Mowinckel - men ikke som hovedmotiv, og heller ikke som vikarierende motiv. Venstre var ikke alene om å redusere forsvarsbevilgningene. Bondepartiet stemte for reduksjoner av sparehensyn. Frisinnede Venstre var i begynnelsen av 1930-årene delt i synet på forsvarsbe­ vilgningene. Redaktør Rolf Thommesen hadde nettopp satt fram forslag om et lite men effektivt forsvar til 30 millioner kroner. Høyre hadde tidligere vært med på å vedta reduksjoner. Selv om det rettet harde skyts mot Venstre var forsvarssaken - i følge Nils Ørvik - ingen stor kampsak for partiet. Slik opinionen var, lå det få potensielle stemmereserver i å kreve større bevilgninger til fors­ varet. Selv ikke for Høyre, som heller ikke satte fram forslag om økning av bevilgningene. «Hvis et parti i disse årene hadde satt posten «høyere forsvarsbevilgninger» opp på sitt valgprogram, risi­ kerte det et nederlag ved valget,» skriver Ørvik. «Partiet kunne i værste fall ha mistet muligheten til å gjøre seg gjeldende i norsk po­ litikk i det hele tatt.»92) Reduksjonen av forsvarsbudsjettet var så dypt forankret i innen­ rikspolitiske forhold - og utenrikspolitiske anskuelser - at det skulle noe langt mer enn en kryptisk formiddagsvisitt hos statsmi­ nister Mowinckel til for å stanse den utviklingen. Reduksjonene var, som Berge Furre er inne på,93) ikkenødven­ digvis noen trusel mot hæren og marinens evne til å slå ned indre uroligheter. Omdisponering av mannskapene, bedre politisk siling og et nærmere samarbeid mellom politi, hær og flåte var bered- skapsskjerpende midler som kunne tas i bruk selv om de militære bevilgningene gikk ned. I 1930 og vinteren 1931 diskuterte ledende offiserer hvordan beredskapen overfor indre fiender kunne bedres, selv om militærbudsjettet ble redusert og forsvarsordningen lagt om. En utbedring av beredskapen var allerede i gang. På samme tid var planene om et nytt statspolitikorps under utar­ beidelse. Forslaget skulle opp i stortinget i løpet av vårsesjonen, og det var alment kjent at det nye korpset sannsynligvis ville gjøre det unødvendig for forsvaret å hjelpe lokalpolitiet under indre konflik­ ter. Det kom til å ta litt tid før korpset sto klart, men i mellomtiden kunne soldatene benyttes. Også av den grunn hadde det lite for seg å manipulere ved revolusjonsfrykten for å få stanset reduksjonen av forsvarsbudsjettet. Det er derimot ikke usannsynlig at Hambro

167 og Ræder håpet å redde visse enkeltposter på det militære budsjett, som f.eks. en garnisonsstyrke eller en underoffisersskole i en av de større byene.

Frykten for de revolusjonære I sentraladministrasjonens arkiver finnes det et omfattende materi­ ale om mellomkrigstidens arbeiderbevegelse. Grovt regnet kan vi skille ut to tendenser i administrasjonen og militærmaktens reak­ sjon på radikaliseringen. Den ene tendensen errevolusjonsfrykten.- rykter om våpensmugling og våpenøvelser innen arbeiderbevegel­ sen, kommunistiske kupplaner, norsk arbeiderbevegelses samar­ beid med Moskva og den internasjonale kommunisme. Med revo­ lusjonsfrykten fulgte konkrete foranstaltninger, overvåkning, be­ redskapsplaner o.l. Denne dokumenttypen ble supplert med erfa­ ringer fra andre europeiske land. Fra Tyskland kom det lange rap­ porter om militærstyrkenes erfaringer fra gatekampene med den revolusjonære arbeiderbevegelse. Den andre tendensen forteller om enfrykt for revolusjonære som ikke nødvendigvis innebar frykt for revolusjon. Det dreide seg om konkret og begrunnet frykt. Som f.eks. ulovlige streiker, sosialistisk agitasjon og disiplinproblemer i det militære, frykt for at viktige forsyninger ikke skulle komme fram, og for at togene skulle komme for sent p.g.a. arbeidskonflikter. Og frykt for konfrontasjo­ ner mellom arbeidere og streikebrytere. Politikere, byråkrater og militære fryktet sosial uro og uorden innen rammen av det bestå­ ende samfunn som kunne være generende nok selv om verdensre­ volusjonen var passé. Bondepartiet, Frisinnede Venstre og Høyre rettet hyppige angrep på Venstre i slutten av 1920-årene og i tiden fram til møtet 23. mars 1931. Justisminister Evjenth fikk gjennomgå fordi han ikke slo hardt nok ned på arbeiderne under Folldalkonflikten. Særlig fra Bondepartihold var det sterk misnøye med Venstres innsats under konfliktene i fløterdistriktene, hvor myndighetene etter bøndenes mening var altfor unnvikende. Det ble ropt opp om bedre beskyt­ telse av de arbeidsvillige, og strengere tiltak overfor sosialistisk agi­ tasjon i hæren. Venstreregjeringen ble gjentatte ganger, spesielt fra Høyres side, minnet om at den ikke maktet å sette arbeiderne på plass da de i 1928 streiket ulovlig mot voldgiftsdommene.

168 Hambro, Lykke, Hundseid, Langeland og Ræder ba om skjerpet militær beredskap, ogdet er ingen tvil om at de ønsket Viljen det. til å ta en konfrontasjon med arbeiderbevegelsen var til stede, om nødvendig med våpenmakt. Ikke overfor arbeiderbevegelsen som helhet, men overfor streiker og utenomparlamentariske aksjoner, spesielt dersom arbeiderne mobiliserte arbeidervernet. I det per­ spektivet var både kommunistpartiet, og store deler av Arbeider­ partiets og LOs medlemsmasser en potensiell trusel. Kommunist­ partiet var som påpekt svakt og redusert våren 1931, men noen ste­ der i landet og innen enkelte forbund og fag hadde de fortsatt en viss innflytelse. Det hadde tidligere flere ganger vist at det var i stand til å oppnå tildels betydelig støtte for sin faglige politikk i kon­ krete konflikter, men vel og merke uten at suksessen i den enkelte konflikt førte med seg øktpolitisk oppslutning. Store deler av Ar­ beiderpartiet hadde også gjentatte ganger deltatt i streiker som gikk på tvers av lovverk og tariffavtaler. Innen LOs medlemsmasser var det en radikal stemning vinteren 1931, uviljen mot nye lønnsre­ duksjoner var høylydt. De borgerlige politikerne visste at en ikke ubetydelig del av arbeiderbevegelsen var villig til å bryte loven under en arbeidskonflikt. Det gjaldt spesielt hvis arbeidsgiverne tok i bruk streikebrytere. På grunn av «Tukthusloven» skulle det lite til for at arbeidernes aksjoner mot streikebryteri kom i strid med lov­ verket. Møtet hos Mowinckel fant sted i skyggen av storlockouten 1931. Både arbeidsgiverne og arbeiderne regnet med konflikt. Arbeidet med å bygge opp arbeidervernene var intensivert. Stortingsrepre­ sentantene påpekte at det var nødvendig å bedre den militære be­ redskap uansett utviklingen av arbeidskonflikten, men uten betyd­ ning for deres henvendelse var det ikke at landet nok en gang sto overfor en landsomfattende og kanskje ødende arbeidskonflikt. Besøket var etter all sannsynlighetførst og fremst diktert av frykt for de revolusjonære, i en periode truet av store arbeidskonflikter, med sammenstøt mellom streikbrytere, streikvakter og politi. Be­ slutningen på Arbeiderpartiets landsmøte og LOs kongress om å danne arbeidervern, nørte opp under frykten for uro i arbeidslivet. Da de gikk til Mowinckel hadde stortingsrepresentantene bak seg et valg preget av revolusjonshysteri og beskyldninger om våpen­ smugling, og på toppen av det hele kom brakåpningen av kommu­

169 nistenes arbeidervern i Trondheim. Stortingsrepresentantene fryk­ tet konflikter, spesielt innen industrien. Det hadde de grunn til å gjøre, selv om de faglige konfliktene hverken var ment som, eller egentlig ble oppfattet som opptakt til revolusjon. I borgerlige kretser fryktet man Arbeiderpartiets utspill også i sammenhenger hvor partiet fulgte de parlamentariske spillereglene. I kommunestyrene hadde Arbeiderpartiet redusert bevilgninger til politiet, som da var kommunalt. I Oslo halverte partiets represen­ tanter bevilgningene til det ridende politi, og avtalen med Justisde­ partementet om å stille Oslos politifolk til rådighet i konflikter uten­ for byen ble kalt tilbake av kommunen. Skillet mellom revolusjonsfrykt og frykt for revolusjonære gir også en mer generell sosiologisk innfallsvinkel til å forstå myndig- hetskontroll av opposisjonelle grupper som er politiske og organi­ satorisk svake, men likevel utsettes for sterke sanksjoner. Manipulering med revolusjonsfrykt (og kontrarevolusjonsfrykt) er på den annen side en velprøvet herskerteknikk i ulike politiske system. F.eks. for å sikre politibevilgninger og militære standsinte- resser. Eller for å snu en politisk utvikling i en totalitær retning selv om opposisjonen følger de politiske spillereglene. Ytre og indre fi­ ender, det være seg oppdiktede eller reelle, er gode å ty til når folket skal avkreves ofre - og samles om en politisk kurs som det ellers ville være vanskelig å oppnå noen samling om. Manipulering med revolusjonsfrykt har også vært brukt mot konkrete reformer av f.eks. økonomisk og helsemessig art som intet har hatt med politi­ ske opposisjonsbevegelser å gjøre.

VIII Statspolitiet overtar Menstadslaget Den store arbeidskonflikten som utviklet seg våren 1931 etter at NAF gikk til lockout, var en bitter og langvarig konflikt. Konflik­ tens omfang og varighet tatt i betraktning kom det likevel til få sammenstøt mellom arbeidere og politi. Menstadkonflikten i Ski- ensfjorden var et av unntakene. Arbeiderne ved Menstad lager og losseplass streiket fra midten av april. En gjeng kontraktarbeidere sørget for at en del av utskipningen fortsatte. De andre arbeiderne

170 Ekstra Ekstra- a ig a w Æflenpofien utgave .Velhevebnede kommunistiske rode garder overmanner politiet ved Menstad. Kfmmsmisleae angrep med staj»» ef stemto og såret

?>& *»•»*< i rmmms tnt *aW «ne» * w >**« ve«« tm '-«« fc»«? *"'* r«- f s£ ste*« sfese? »&»*« •» røStSR&S? ,w , . » n»«i H.'.#»«* **»*• jdÉ*M» :«* " J J» kvt*- Kf i* to^itoto. p * rø w rø « « f * M - *r»w»#**toB** t w«rtototo t b y jg tm m ttotorøttottlto** to»r «ut totto# W : -i Ic jwstdte» Ow >**r #*r w «TRto «8M to «i Jfew ***«<«*&* !>*«, & m 4* «W** tok » «*» *»Vtri Moto, «to*-* ■»«»* B P* *to*«røto»*Mt «to ** m km

«to» <«fto-Uttmt W to W»**..,

CM »•» MMtt to» * «-«li to#» jw»n>« !«»«'- I» vwWyrim» item* Hofpt» to *» «4» « * R«gjerå>ee» dnrfi*? »art«*fc> «røiitø to i fcrw* «fwma»**. a«f* to»- situasjon*», S **»««#** W eto . i to»* « S «*« m > f"-»*»*» «* to**»**» wrø*-

Itoto»«. to»* «trete to h * » « >«— i »i» »-w ,« « , w » , totot Mtofc * * » * to* * * * «wtato* „ to*‘ * to«to ^ .

Forside av ekstranummer «Aftenposten» sendte ut kvelden 8. juni 1931.

171 så på dette som streikebryteri, og konflikten utviklet seg til en av de mest tilspissede og ekstreme arbeidskonflikter i mellomkrigstiden. Samfundsvernet bleikke benyttet. Allerede våren 1929 hadde Ju­ stisdepartementet bestemt seg for å holde dette borgervernet uten­ for. Det var også kjent at politimester Roll Hansen i Porsgrunn til­ hørte den fløy innen politiet som stilte seg skeptisk til å bruke Sam­ fundsvernet som reservepoliti. Soldater og marinegaster ble utkom- mandert etter at lokalpoliti og utenbys politireserve var satt på plass av arbeiderne. De militære styrkene ble mobilisert i et slikt omfang at det var overflødig å tilkalle «Samfundsvernerne», dersom og myndighetene hadde trengt et enda større oppbud er det temmelig usannsynlig at de ville ha tilkalt avdelinger fra Samfundsvernet i stedet for flere soldater. Arbeiderne organiserte arbeidervern. Strand Johansen ble sendt av Kommunistpartiet for å bistå partiavdelingene i Porsgrunn og Skien. Den største trefning sto mandag 8. juni mellom arbeiderver­ net og utenbys politistyrker på jordene utenfor Menstad lager og losselag. Det var den episoden som senere ble husket som Menstad- slaget. På det tidspunktet hadde Bondepartiet overtatt regjeringsmak­ ten, og det var særlig justisminister Lindboe som var tilhenger av den harde linje. Hundseid og Langeland satt også i regjeringen. Selv om ikke kildene sier noe om det, er det sannsynlig at kampvil­ jen fra møtet med Mowinckel ga Bondepartiet trygghet for bred støtte i den borgerlige leir dersom det fulgte den harde linje overfor Menstadarbeiderne.

Hambro og Menstadslaget Quislings rolle under Menstadkonflikten var uvesentlig, og nær­ mest sermoniell. Det forhindret imidlertid ikke Quisling fra å for­ lange sin del av æren for at et revolusjonært framstøt var slått til­ bake. Også C. J. Hambro påberopte seg æren for å ha vært Mens- tadkonfliktens sterke mann. Det var han, sammen med noen andre borgerlige storingsrepresentanter, som gikk til statsminister Kolstad og mannet hans vankelmodige regjering opp til å slå i bordet. Ju­ stisminister Lindboe, som selv skulle ha vært tilstede på «mann- folkmøtet» til Hambro, har benektet på det mest bestemte at Hambro hadde noe som helst med regjeringens mobiliseringsordre

172 å gjøre. Lindboe argumenterer konkret og overbevisende, selv om vi tar i betraktning den noe poserende tendensen i hans dagbok.94) Da jeg selv skrev om Menstadkonflikten, konkluderte jeg med at dersom Hambro tok initiativ overfor et eller flere av Bondepartireg- jeringens medlemmer, så var det i så fall ikke avgjørende for regje­ ringens handlemåte. Det var advokat Eriksen ved Norsk Hydro og justisminister Lindboe som representerte Menstadkonfliktens harde front på den borgerlige side av frontlinjen. Funnet av refera­ tet 23. mars 1931 bestyrker inntrykket av at Hambro ikke hadde noe med mobiliseringen å gjøre. Det er ikke usannsynlig at Hambro har forvekslet tidspunktet og de mer konkrete omstendig­ hetene rundt 23. mars-møtet med Menstadkonflikten som fant sted noen uker senere. Det ville ikke være så ulikt Hambro. Ryktene om at han var den sterke mann dukket første gang opp i 1933. Det er ikke umulig at en slik markering ble ansett som politisk opportunt i en tid med sterke konservative tendenser, ikke minst innen Høyre selv. Statspolitiets avlastningsfunksjon Proposisjonen om statspolitiet kom opp i Stortinget mandag 8. juni 1931, samme dag som Menstadslaget. Det opprinnelige forslaget gikk ut på et budsjett på kr. 50.000 til et korps på 72 mann. Etter forslag fra Hambro ble budsjettet økt til kr. 100.000. Det var situa­ sjonen på Menstad som var årsaken til den ekstraordinært store forøkningen. Ved opprettelsen av statspolitikorpset ble en rekke ulike behov imøtekommet. I 1920-årene, som under Menstadkonflikten, viste det seg gang på gang at lokulpolitiet ikke klarte seg alene under de sosiale konfliktene. Statspolitiet var en forsterkning rent mann- skapsmessig for lokalpolitiet, i tillegg til at korpset ble spesielt øvet opp i å fungere som urolighetspoliti. I motsetning til det kommunale politi var statspolitiet uavhengig av lokale bånd. Det kunne lettere følge en hard linje. Statspolitiet representerte knyttneven, og tiltrakk seg aggresjon, samtidig kunne det kommunale politi konsentrere seg om sitt tradisjonelle arbeid. Derved ble de lokale politistyrkene også prestisjemessig avlastet. Enten en slik lynavleder-funksjon var tilsiktet eller ikke, fungerte det iallfall slik i mange tilfelle. En gruppe amerikanske forskere ved Center for Research on Criminal Justice i Berkley, California, bely­

173 ser en noe lignende problemstilling med utgangspunkt i nyere ame­ rikansk politihistorie.95) Denne «arbeidsdelingen» var imidlertid bare en del av bildet. Det var klare motsetninger innen den norske politietaten i mellom­ krigstiden i diskusjonene om myke eller harde politimetoder. Ar­ beiderbevegelsens folk var ikke alene om å mislike statspolitiet. En rekke politimestere og tjenestemenn, og til og med ledelsen av Ju­ stisdepartementets politikontor ønsket etter en stund statspolitiets leder dit pepperen grodde. I forhold til Samfundsvernet og de militære styrker håpet til­ hengerne av statspolitiet at provokasjonseffekten ville bli mindre. Publikum var vant med politi på gater og streder. Politifolkene kunne dessuten unnskylde seg med at de bare «gjorde jobben sin», alle visste hvor vanskelig det var å få tak i nytt arbeid. Behovet for et eget statlig politikorps, direkte underlagt Justisde­ partementet, økte etter som Arbeiderpartiet fikk større representa­ sjon i kommunestyrene, og derved innflytelse på politiets utvikling. Statsminister Mowinckel sa rett ut i Stortinget våren 1930 at Arbei­ derpartiets uvilje overfor det lokale politi betød at oppbygningen av statspolitiet måtte forseres.96) Det var bred politisk enighet på den borgerlige fløy om et statspolitikorps, og det ble ikke lagt skjul på at korpset skulle brukes under indre konflikter. Et annet offentlig uttalt motiv for å kreve et statspolitikorps var å avlaste militærmakten for den upopulære oppgaven det var å bli utkommandert under indre konflikter. Innen Venstre, og blant of­ fiserer som sympatiserte med Venstre, var det motivet tungtvei­ ende. Mistilliten mellom arbeiderklassen og forsvarsmakten tilsa at soldatene burde holdes unna de sosiale konfliktene. Det var også offiserer og politiembetsmenn som mente at de unge soldatene var uten den trening og sinnsro som krevdes under opptøyer og ar­ beidskonflikter. Et tredje hensyn som statspolitiet imøtekom var passiviseringen avSamfundsvernet. Innen Justisdepartementet og det lokale politi var det sterke ønsker om å holde all slags private borgervern unna politiets arbeid. Foruten frykten for å provosere arbeiderne, var disse ønskene uttrykk for det profesjonelle syn at opprettholdelse av ro og orden var noe som bare politiet kunne, og derfor bude ha monopol på. Også i Venstrekretser var ønsket om å passivisere

174 Samfundsvernet et viktig argument for statspolitiet. Dagbladet og Stavanger Aftenblad la avgjørende vekt på det da de i 1930 krevde fortgang i statspolitisaken.97) Politiet «gjorde bare jobben sin» og soldatene var utkomman- dert, i motsetning til de frivillige i Samfundsvernet som ikke hadde noe slikt å unnskylde seg med. Bruken av Samfundsvernet ville u- tvilsomt provosert mer enn både statspolitiet og militæret tilsam- men. Erfaringer fra andre land viste at borgervern og private poli­ tistyrker oppførte seg langt mer brutalt enn politifolk og soldater. Borgervernene var underlagt få disiplinkrav, og mange av de frivil­ lige var sterkt fanatiske. Kriminologen E. Sutherland beskriver den siden av de private borgervern med utgangspunkt i amerikansk historie.98) Dersom et politisk regime først velger den harde linjen overfor den politiske opposisjon, blir det av makthaverne ofte ansett som en fordel å bruke spesialiserte politistyrker framfor lokalpoliti, sol­ dater og borgervern. Det norske statspolitikorpset varkrisepoliti. et Kravet om et slikt korps vokste ut av 1920-tallets arbeidskonflikter. De gamle kontrollteknikkene holdt ikke lenger mål. I en oppsum­ mering av europeisk politihistorie skisserer engelskmannen Tom Bowden en tilsvarende utvikling i de større europeiske land.99) Det norske statspolitiet lærte av de europeiske erfaringene, særlig de tyske. Det borgerlige samfunns revolusjonsfrykt, og kanskje særlig den type frykt som lå bak 23. mars-møtet 1931, gjenspeiles i en særlig markert utvikling - nemlig opprettelsen av statspolitikorpset i juni 1931. På møtet hos Mowinckel ba stortingsrepresentantene om skjerpet militær beredskap, og militære maktmidler ble brukt i stort omfang under Menstadkonflikten. Generalstabens beredskapsplaner forble intakte, som Lars Bor- gersrud påviser i sitt omfattende arbeid.100) Samfundsvernets med­ lemmer kunne også i første halvdel av 1930-årene glede seg over sine aftensammenkomster og skyteøvelser, og nye halvmilitære grupper kom til. I de konkrete konfliktene hvor myndighetene mente det var nødvendig å ta i bruk ekstraordinære tvangsmidler, var det imidlertid statspolitiet som ble mobilisert, og derved døyvet frykten for de revolusjonære.

175 Noter

1. PM 27.3. 1931. «Sikkerhetspakken. Forskjellige PM'er vedrørende sikkerhetsforan­ staltninger 1921 — 1931» pakke 686 B, 2 B 011. Generalstabens II avdeling 2. Ibid. 3. Per Ole Johansen «Menstadkonflikten 1931» 1977. Kapitel 2. 4. PM 27.3. 1931 «Sikkerhetspakken. Forskjellige PM’er vedrørende sikkerhetsforan­ staltninger 1921 — 1931» pakke 686 B, 2 B 011. Generalstabens II avdeling 5. Ibid. 6. Gjenpart av brev fra 5. divisjon til Kommanderende General 14. august 1930. Pakke 931. Generalstaben. 7. PM 27.3. 1931 «Sikkerhetspakken. Sikkerhetsforanstaltninger 1921 - 1931». Pakke 686 B. 2 B 011. Generalstabens II avdeling. 8. Ibid. 9. Opplysningene om Samfunnsvernet er hentet fra Sverre Berg Johansens artikkel om Norges Samfunnshjelp i «Facsismen i Norge 1920-40» Kontrast nr. 3, 1966. 10. J. L. Mowinckel. Storingstidende 29. mars 1930, side 880. 11. P. M. Samfundsvernet. Ved E. Lassen 5.3. 1929. «Arbeidervern 1929 - 1936» 3A 126 21. Justisdepartementets Politikontor. 12. Ibid. 13. Kommentarer fra Platou. 6.3. 1929. «Arbeidervern 1929- 1936» 3A 126 21. Ju­ stisdepartementets Politikontor. 14. Sverre Støstad. Stortingstidende 31. mars 1930, side 883. 15. Einar Gerhardsen «Unge År», 1974. Side 291. 16. Arbeiderbladet 4. januar 1933. 17. Ibid. 18. Det norske Arbeiderparti. Protokoll fra landsmøtet 1930, side 82, 83. 19. DNA. Protokoll for landsmøtet 1930, side 86. 20. Ibid. 21. Ibid. 22. DNA. Protokoll for landsmøtet 1930, side 90. 23. DNA. Protokoll for landsmøtet 1930, side 89. 24. DNA. Protokoll for landsmøtet 1930, side 92. 25. «Forhandlingsprotokoll for Arbeiderlaget 'Karl Marx’.» Fra 22.3. 1927 til 5.4. 1933. Trondheim. 26. Ibid. 27. Brev til Arbeidernes Faglige Landsorganisasjons Kongress fra Skytternes 3 mann- utvalg. M. Junge. Ludvig Hansen og Waldemar Andersen. Oslo 28. november 1930. AFL, sak nr. 198. 1931, «Arbeiderskytterne». 28. Petter Larsen: «Med AIF-stjerna på brystet. Glimt fra norsk arbeideridrett.» 1979, 29. Brev til Fælleskomitéen, herr Trygve Lie, fra LO-sekretariatet 23. april 1931. AFL, sak nr. 198. 1931. «Arbeiderskytterne». 30. Arbeiderbladet 31.1. 1930. 31. Arbeiderbladet 2.9. 1930. 32. Olav Scheflo. Storingstidende 24.1. 1930. Side 95. 33. DNA. Protokoll for landsmøtet 1930, side 83. 34. DNA. Protokoll for landsmøtet 1930, side 89. 35. Fr. Monsen 24. mars 1930. Stortingstidende, side 683. 36. Fr. Monsen 29. mars 1930. Stortingstidende, side 876.

176 37. Arbeiderbladet 31. mai 1930. 38. J. L. Mowinckel. 31. mars 1930, Stortingstidende, side 880. 39. J. H. Andresen. 28. mars 1930. Stortingstidende, side 835. 40. J. H. Andresen. 29. mars 1930. Stortingstidende, side 868. 41. J. H. Andresen. 31. mars 1930. Stortingstidende, side 893. 42. Johan Mellbye.24. januar 1930. Stortingstidende, side 102. 43. Harald Saue. 24. mars 1930. Stortingstidende, side 696. 44. Jens Hundseid. 15. mai 1930. Stortingstidende, side 1598. 45. Stavanger Aftenblad 22.1. 1930. 46. Adresseavisen. 9.10. 1930. 47. Aftenposten nr. 175. 5. april 1930. 48. Aftenposten nr. 449.3. september 1930. 49. Aftenposten nr. 521. 11. november 1930. 51. Aftenposten nr. 32. 19. januar 1931. 52. Nationen 27. januar 1930. 53. Nationen 5. juni 1930. 54. Nationen 2. juni og 10. juni 1930. 55. Aftenposten nr. 508, 4. oktober 1930. 56. Aftenposten nr. 21. 13. januar 1931. 57. PM Oslo 24. november 1930 ved C. Platou. «Samfunnshjelp 1919— 1938» 3 A 12621. Justisdepartementets Politikontor. 58. Ibid. 59. Notat, «A 51» 27.9. 1930. «Samfunnshjelp 1919 - 1938» 3A 12621. Justisdeparte­ mentets politikontor. 60. Notat, «A 11», udatert. «Samfunnshjelp 1919 - 1938» 3A 12621. Justisdeparte­ mentets politikontor. 61. Notat, «A 11» 15.9. 1930. «Samfunnshjelp 1919 - 1938» 3A 12621. Justisdeparte­ mentets politikontor. 62. PM Oslo 24. november 1930 ved C. Platou «Samfunnshjelp 1919- 1938» 3A 12621. Justisdepartementets politikontor. 63. Brev fra Trøndelag Dragonregiment nr. 3 til statsråd Evjenth. 8.8. 1930. «Sam­ funnshjelp 1919- 1938» 3A 12621. Justisdepartementets politikontor. 64. Ibid. 65. Notat 18.11. 1930. Samfunnshjelp 1919- 1938» 3A 12621. Justisdepartementets politikontor. 66. PM Oslo 24. november 1930 ved C. Platou. «Samfunnshjelp 1919- 1938» 3A 12621. Justisdepartementets politikontor. 67. Ibid. 68. Ibid. 69. Ibid. 70. Arbeidernes faglige landsorganisasjon. Kongressen 1931. Dagsorden og protokoll, side 388. 71. Ibid. 72. Ibid. 73. Arbeidet. 6. januar, 15. januar, og 24. januar 1931. 74. Arbeidet. 23. februar 1931. 75. Arbeideren 27. februar. 76. Ny tid 11. mars 1931. 77. Ibid.

177 78. Adresseavisen 12. mars 1931. 79. Aftenposten nr. 147. 12. mars 1931. 80. Bergen Aftenblad 18. mars 1931. 81. Stavanger Aftenblad 14. mars 1931. 82. Hornsrud. 24. januar 1930 Stortingstidende, side 61. 83. Alfred Madsen. 23. januar 1930. Stortingstidende, side 42 84. Olsen Hagen. 24. januar 1930. Stortingstidende, side 78. 85. Fr. Monsen. 29. mars 1930. Stortingstidende, side 876. 86. Samlingskongressens protokoll 1927, side 42. 87. DNA. Protokoll fra landsmøte 1930, side 45. 88. Einar Gerhardsen «Unge År», 1974, side 246. 89. Aksel Zachariassen «Martin Tranmæl» 1979, side 219. 90. Hans Fredrik Dahl, «Norge mellom krigene» 1971, side 66. 91. Berge Furre, «Norsk historie 1905- 1940» 1971, side 185. 92. Nils Ørvik «Sikkerhetsnolitikken 1920- 1939. Fra forhistorien til 9. april 1940. Bind I.» 1960, side 701. 93. Berge Furre, «Norsk historie 1905 - 1940» 1971, side 184. 94. Asbjørn Lindboe «Fra de urolige tr^Veårene», 1965, side 41, 42. 95. Center for Research on Criminal Justice «The iron fist and the veivet glove. An analysis of the U.S. police». 1975. 96. J. L. Mowinckel. 22. mai 1930. Stortingstidende, side 1655. 97. Dagbladet 23. mai 1930. Stavanger Aftenblad 1. desember 1930. 98. E. Sutherland «White Collar Crime» 1961, kap. VIII. 99. Tom Bowden «Beyond the limits of the law». 1978. 100. Lars Borgersrud, alias Ottar Strømme: «Den hemmelige hæren». 1978.

178