Masarykova univerzita

Filozofická fakulta

Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky

Norský jazyk a literatura

Anna Šilhanová

Byen som topos: Oslo i utvalgte romaner

av Per Petterson og Lars Saabye Christensen.

Bakalářská diplomová práce

Vedoucí práce: Mgr. Karolína Stehlíková, Ph.D.

2021

Prohlašuji, že jsem diplomovou práci vypracovala samostatně s využitím uvedených pramenů a literatury.

...………………………………………

Podpis autora práce

Jeg vil gjerne takke min veileder Mgr. Karolína Stehlíková, Ph.D., for hennes veiledning og verdifulle råd. Jeg vil også gjerne takke prof. Jakob Lothe for hjelp med språket.

Innhold

1. Innledning ...... 6

2. Forskningshistorie av litterært rom ...... 8

2.1. The spatial turn i litteraturvitenskap ...... 8

2.2. Byens inngang til litterær diskurs ...... 9

2.3. Teori av Daniela Hodrová – noen sentrale begreper ...... 12

3. Byen som topos i moderne norsk litteratur ...... 14

4. Utvalgte forfattere i litterær kontekst ...... 18

4.1. Per Pettersons litterære kontekst ...... 18

4.2. Lars Saabye Christensens litterære kontekst ...... 20

5. Byen hos Per Petterson ...... 22

5.1. Veving av byen ...... 23

5.2. Ensom i byen ...... 25

5.2.1. Drabantbyen Veitvet setter spor ...... 26

5.2.2. Forbipasserende: den vakre ukjente og et anti-møte ...... 27

5.3. Nattbyen – trygg, men forvirrende ...... 30

5.4. Personlig sfære: et hjem i minnenes grep ...... 31

5.5. Om å flykte fra byen – og dra tilbake igjen ...... 32

5.6. En lengsel etter forbindelse: Oslo og den større verden ...... 33

6. Byen hos Lars Saabye Christensen ...... 35

6.1. Den strømmende byen ...... 36

6.2. Byen i perspektivet ...... 37

6.2.1. Ewald Kristoffersens by: en unge med potensial ...... 37

6.2.2. Fru Viks by: fortidens museum ...... 39

6.2.3. Enzo Zanettis by: et melankolsk fengsel ...... 40

6.2.4. Jesper Kristoffersens by: en endeløs konsert ...... 41

6.3. Naturen trenger inn ...... 42

6.3.1. Rådhuset – Oslos vendepunkt ...... 43

6.4. Glede og ansvar: Christensens Oslo og den større verden ...... 45

7. Byens litterære former – en sammenligning ...... 47

8. Konklusjon ...... 50

9. Bibliografi ...... 52

10. Resumé ...... 56

1. Innledning

Denne oppgaven vil diskutere hvordan byen er framstilt i to samtidige norske romaner – Menn i min situasjon av Per Petterson og Byens spor: Ewald og Maj av Lars Saabye Christensen. Mitt mål er å finne ut hvordan byen er avbildet i de utvalgte romanene med referanse til teori av litteraturteoretikeren Daniela Hodrová. Videre skal jeg undersøke hva byens betydning og symbolikk er for de litterære skikkelsene, med andre ord hvordan er de påvirket av sitt livsmiljø. Jeg skal også forsøke å finne ut hvor forskjellig byens litterære rolle er i romanene ved å sammenligne resultater av begge to analyser.

Grunnen til at jeg valgte dette emnet er at det finnes veldig få norske tekster om fenomenet bylitteratur, både når det gjelder teori og praktisk analyse. Med mitt arbeid vil jeg gjerne bidra til forskningen på dette feltet. Min oppgave kan muligens også berike norsk litteraturforskning med teori av den tsjekkiske litteraturteoretikeren Daniela Hodrová, konkret i analysen av byens rolle i skjønnlitteratur. Et eksempel på tidligere forskning som ligger nær min egen er Janke Kloks doktorgradsavhandling Det norske litterære Feminapolis 1880-1980: Skram, Undset, Sandel og Haslunds byromaner mot en ny modernistisk genre (2011). Noen av hennes poenger utnytter jeg også i den teoretiske delen av oppgaven. I kontrast til Janke Klok vil jeg imidlertid behandle bare verk av moderne mannlige forfattere, og analysen min skal jeg flette tett sammen med teori av Hodrová.

Jeg har valgt å begrense oppgaven til de to romanene som er nevnt ovenfor. Handlingen i begge verk utspiller seg i Oslo, og det er nettopp forankring av skikkelsene i Oslo-miljøet som er svært betydningsfull i bøkenes kontekst. I tillegg ble begge verk utgitt kort tid etter hverandre (Byens spor i 2017, Menn i min situasjon i 2018). Også forfatterne deler noen likheter: de er omtrentlig på samme alder (Christensen er født i 1953 og Petterson i 1952) og begge er født og vokste opp i Oslo. Det er nettopp disse likhetene som kan være interessant når det gjelder analysen – hvis Christensens og Pettersons byopplevelser har vært forholdsvis like (i det minste romlig og tidsmessig), hvor forskjellig er byen framstilt i deres verk? Det er ett av spørsmålene som jeg skal prøve å finne svar på.

Den teoretiske delen av oppgaven er delt i tre hovedkapitler. Det første kapitlet heter Forskningshistorie av litterært rom. Ved å skissere hvordan rom har blitt en viktig litterær kategori og byen en topos av faglig interesse, forklarer jeg hvorfor mitt emne kan være relevant i moderne litteraturforskning. Hovedkilden i dette kapitlet er Kmitavá mozaika: městský prostor

6 a literární dílo av Joanna Derdowska, samt den allerede nevnte avhandlingen av Janke Klok. I denne delen presenterer jeg også litteraturteoretikeren Daniela Hodrová, spesielt noen viktige konsepter og begreper knyttet til hennes teori om urbane tekster og betydningen av rom i litteratur.

I det andre kapitlet, Byen som topos i moderne norsk litteratur, drøfter jeg forskjellige måter byen har blitt framstilt på i moderne norsk litteratur. Målet er å sette min egen analyse i en litterær kontekst. Spesielt Per Thomas Andersens Norsk litteraturhistorie var en viktig kilde for denne delen av oppgaven. I det tredje kapitlet, Utvalgte forfattere i litterær kontekst, presenterer jeg Petterson og Christensen generelt som forfattere. Basert på min egen lesererfaring forsøker jeg å karakterisere deres forfatterskap og skrivestil. Jeg drøfter også kort i hvilken grad deres verk er autobiografiske; her bruker jeg utdrag fra intervjuer med forfatterne.

Også den analytiske delen av oppgaven min består av tre hovedkapitler. I det første kapitlet, Byen hos Per Petterson, analyserer jeg byen som topos i romanen Menn i min situasjon ved hjelp av teori av Daniela Hodrová. I denne delen går jeg ut særlig fra hennes omfattende essaysamling Den følsomme byen, hvor ulike aspektere av den litterære byen drøftes. Jeg forsøker å karakterisere byens generelle avbildning i boken, dens symbolikk i handlingen, samt måten som Petterson skriver fram en særegen bytekst på. En lignende framgangsmåte utnytter jeg også i det andre kapitlet, Byen hos Lars Saabye Christensen. Det siste kapitlet heter Byens litterære former – en sammenligning; som navnet antyder, her sammenligner jeg resultater av begge analyser med hensyn til byens funksjon i tekstene. Jeg forklarer hvordan forfatterne på forskjellige måter skriver fram den analyserte toposen, og hvilken betydning dette har for deres tekster som helheter.

I oppgaven bruker jeg noen ganger kursiv for å skille de enkelte ordene fra vanlig tekst. Kursivet utnytter jeg for boknavn (samt navn på dikt og noveller), videre for faglige begreper og endelig for å understreke betydningen av visse ord som jeg bruker i mine egne kommentarer. Jeg bruker bare anførselstegn i sitater. Av og til bruker jeg anførseltegn også utenfor sitatene, for å merke visse spesielle konsepter eller uttrykk som jeg bruker til å illustrere mine tanker (men som ikke er faglige begreper). Alle oversettelser av tsjekkiske sitater til norsk er mine egne og er merket med kommentaren „oversatt av AS“ i parentes. Den tsjekkiske versjonen er oppgitt i fotnoten.

7

2. Forskningshistorie av litterært rom

2.1. The spatial turn i litteraturvitenskap

I forhold til menneskelig eksistens og oppfatning av verden utgjør rom, sammen med tid, én av de viktigste kategoriene. Sammenhengen mellom disse to komponenter og deres betydning har imidlertid blitt oppfattet forskjellig gjennom historien og hos enkelte tenkere og forskere.

Lenge var rom diskvalifisert fra humanistisk diskurs til fordel for tid. Det viste seg spesielt i det nittende århundret gjennom teori om historisisme, som la vekt på tidens linearitet og positiv utvikling av fenomener over tid. Geografisk rom var ansett i tidsperspektivet; det som var utenfor den vestlige verden var kort sagt før den.1 I litteraturen ble denne innstillingen godt synlig spesielt før 1800-tallet, da rommet ble oppfattet bare som en kulisse uten spesiell betydning for handlingen.2

Rundt midten av det tjuende århundret opplevde humaniora en såkalt spatial turn, som kan oversettes som „romlig vending“ på norsk. Det dreiet seg om en langvarig prosess, en kollektiv tankeskifting som reflekterte ulike forandringer i den moderne verden. Kjernen i saken var teknologisk utvikling og påfølgende globalisering. Det var blant annet handel, turisme, innvandring, media, internett osv. som spilte en viktig rolle i å øke betydningen av rommet.3 „Romligheten“ er blitt tatt på alvor „because where things happen is critical to knowing how and why they happen.“4

Imidlertid påpeker Joanna Derdowska at spatial turn i litteraturen kom litt tidligere enn i andre samfunnsfag, allerede ved skiftet fra det nittende til det tjuende århundret. Da begynte litteraturteoretikere å vie sin oppmerksomhet til rommet; i tillegg dukket flere romlige strukturer opp i litterære verk fra denne perioden.5 Janke Klok oppgir at takket være spatial turn utgjorde rommet en betydningsfull litteraturteoretisk analysekategori.6 Den polske litteraturteoretikeren Janusz Slawiński deler et lignende syn. Fra hans perspektiv plasserte problematikken av det litterære rommet seg ved siden av andre kategorier som tradisjonelt

1 WARF og ARIAS, 2009, s. 2–3. 2 DERDOWSKA, 2011, s. 35. 3 WARF og ARIAS, 2009, s. 4–6. 4 Ibid, s. 1. 5 DERDOWSKA, 2011, s. 35. 6 KLOK, 2011, s. 34. 8 hadde blitt analysert i litteraturvitenskapen (som tid, skikkelser, fabel, dialoger eller narrative situasjoner). Samtidig vurderer han dette som en slags motetrend, som forårsaker at mange problemer reformuleres for å passe i „det romlige“. Som forfatteren treffende bemerker, „rom forbereder gjengjeldelse for sin langvarig underordning.“ (oversatt av AS)7

Litteraturteoretikere har sett forbindelsen mellom rom og tid på forskjellige måter. Jeg vil kort nevne to tendenser for å illustrere problematikken: den russiske litteraturforskeren Michail Bachtin er kjent for å fornemme rom og tid som en kompleks enhet. Han introduserte det banebrytende begrepet kronotop – „romtid“ – en litterær kategori hvor tiden fortettes, rommet vektlegges og de to elementene forenes. Ifølge Bachtin kan kronotoper determinere sjangeren (for eksempel et slott er typisk kronotop for den engelske gotiske romanen), samt påvirke menneskebildet i verket.8 I en kronotop får tiden, ved sin eksistens i en viss del av rommet, mer konkret form: dermed utgjør kronotoper sentrale knutepunkter i teksten hvor handlingen blir konstruert.9 Slawiński tilbyr imidlertid et annet synspunkt på saken: han hevder at rom stadig oftere opptrer som en grunnleggende kategori, mens andre litterære kategorier (inkludert tid) virker som om de er bare avledninger av rommet.10 Ifølge Slawiński får rom dermed en priviligert posisjon, for den omfatter også andre aspekter av verket.

2.2. Byens inngang til litterær diskurs

Byens opptrer i litterære verk helt siden antikken11, men har gjennomgått en rekke forandringer – på samme måte som samfunnet selv. For eksempel på 1700-tallet ble byens litterære funksjon ofte redusert til å være bare en kulisse for litterære skikkelser.12 Festa-McCormick forklarer at det var nostalgi for landsbylivet og naturen som førte til at byen ikke sto i rampelyset i denne historiske perioden.13 I det nittende århundret kan vi imidlertid for første gang snakke om dannelse av tettbebyggelser. Urbanisering, industrialisering

7 „Prostor chystá odplatu za svou dlouhodobou podřízenost.“ (SLAWIŃSKI, 2002, s. 117) 8 BACHTIN, 1980, s. 222. 9 Ibid, s. 370. 10 SLAWIŃSKI, 2002, s. 117. 11 FESTA-McCORMICK, 1979, s. 10. 12 KLOK, 2011, s. 38. 13 FESTA-McCORMICK, 1979, s. 11. 9 og teknologisk utvikling forandret byen så betydelig at den – i sin nye form – trengte inn også i kunst og i litteratur.14

Den moderne byen blir ofte ansett av litteraturforskere som et hovedtegn av modernitet eller mer spesifikt modernisme15, til og med som deres synonym. Spesielt Klok understreker dette forholdet når hun skriver at „ved å utstyre teksten med urbane omgivelser eller urban symbolikk, gjør forfatteren teksten og dermed seg selv moderne.“16 Martin Humpál bemerker i denne sammenhengen at det som utgjør et viktig trekk av modernistiske byskildringer, er en tvetydig framstilling av det urbane miljøet.17

Selv om urbaniseringen var et resultat av en fantastisk teknologisk framgang, førte den også til følelser av fremmedgjøring og rotløshet. I den andre delen av det nittende århundret begynte forfattere å fornemme byen som en ny, tiltrekkende, kraftig sensorisk impuls, et sted som frigjør og gir kunstnerisk inspirasjon, men samtidig som en kilde av angst og ensomhet – et bekymringsfult resultat av økende materialisme.18 Ifølge Larsen ble byen på den ene siden oppfattet som et kaotisk og mangfoldig sted, på den andre som et organisert rom der alle går hver sin vei. Larsen oppsummerer denne innstilingen ved å skrive at „modernismens by er derfor både elsket og hadet“.19

Denne formen av byens avbildning går helt tilbake til antikken. Det er imidlertid først i det nittende og tjuende århundret at den viser seg som et grunnleggende trekk i litteraturen.20 Festa-McCormick tilføyer at allerede i middelalderen ble byer på den ene siden hyllet av krønikeskrivere og diktere, mens på den andre siden ble de ansett som arnesteder av usedelighet og synd.21 Basert på Festa-McCormicks påstand kan det argumenteres at byens tvetydighet før modernismen forholdt seg mer til samfunnet generelt enn individets psyke. Vekten på individet og dets forhold til byen i modernismen er også tydelig i opprinnelsen av flanørfiguren i litteraturen – fotgjengeren som er fascinert av folkemengden og

14 DERDOWSKA, 2011, s. 55. 15 Det finnes en rekke ulike oppfatninger av disse to begreper. I min oppgave forstår jeg begrepet modernitet på samme måte som Janke Klok – som en historisk periode som startet med den vestlige industrielle revolusjonen og som er koblet til framveksten av byer og til urbanisering (KLOK, 2011, s. 26). Begrepet modernisme forstår jeg som et kompleks av ulike eksperimentelle litterære strømninger som oppsto allerede på midten av det nittende århundret og dominerte på det litterære feltet i første halvdel av det tjuende århundret (LOTHE, 2007, s. 142). 16 KLOK, 2011, s. 29. 17 HUMPÁL, 2006, s. 87. 18 Ibid. 19 LARSEN, 2010, s. 30. 20 Ibid. 21 FESTA-McCORMICK, 1979, s. 10. 10 av muligheten til å observere alt, men samtidig ønsker å gjemme seg i den og opprettholde anonymitet.22 Slik legemliggjør han alle de motstridende prinsippene av den moderne byen.

Det tjuende århundret spilte en viktig rolle i utviklingen av forholdet mellom byen og den litterære teksten. Som Hodrová formulerer det, „i det forrige århundret har byen og den litterære teksten nærmet seg på en slik måte at det nesten virker som om de ikke engang kunne eksistere uten hverandre.“ (oversatt av AS)23 Hun mener at de har blitt gjensidig avhengige av hverandre: byen muliggjør at ulike tekster lages i det hele tatt, mens tekster formidler byopplevelser til lesere.24 Spatial turn i litteraturvitenskapen har betydelig påvirket måten byen ble oppfattet på dette feltet. Ved århundreskiftet til det tjuende århundret ble den moderne byen for første gang behandlet som et filosofisk og vitenskapelig konsept, takket være utvikling av sosiologi.25 Det var blant andre Max Weber, Émile Durkheim og Georg Simmel som tematiserte byen i sine faglige verk. Disse forfattere interesserte seg særlig for byens sammenheng med individets fremmedgjøring.26

I det tjuende århundret begynte teoretikere å anse byen som et mer generaliserende konsept istedenfor som et konkret sted, skriver Derdowska. Denne tendensen fortsetter til en viss grad stadig, og samtidig har selve begrepet byen blitt problematisert (det henger sammen med at byer har blitt mer globale og nå omfatter også landlige områder). Våre senmoderne byer blir ifølge forfatteren ofte karakterisert som transkulturelle.27 Denne tankegangen viser seg tydelig hos Larsen, som understreker at byer alltid har blitt først og fremst deler av et nettverk. Larsen antar at det ikke lenger blir individets konfrontasjon med byen eller byens indre spenninger som kommer til å bli behandlet i litteraturanalysen, men heller forbindelsen mellom byen og den større verden – takket være teknologisk framgang som har gjort dette nettverket enda sterkere.28 Jeg vil imidlertid fokusere mer på det tradisjonelle forholdet mellom byen og individet. Selv om vi lever i verden hvor alt er forbundet, er vi fortsatt først og fremst individer og slipper aldri å lete etter vår plass i verden. Larsens synsvinkel skal jeg likevel kort behandle i den analytiske delen; nemlig om det finnes noen betydningsfulle henvisninger til den globale verden i Pettersons eller Christensens avbildning av Oslo.

22 DERDOWSKA, 2011, s. 60. 23 „V minulém století se sobě město a literární text přiblížily tak, že se téměř zdá, jako by jeden bez druhého ani nemohly existovat.“ (HODROVÁ, 2006, s. 40) 24 Ibid. 25 LARSEN, 2010, s. 31. 26 DERDOWSKA, 2011, s. 55–59. 27 Ibid, s. 61–69. 28 LARSEN, 2010, s. 34–36. 11

2.3. Teori av Daniela Hodrová – noen sentrale begreper

Daniela Hodrová (*1946) er en tsjekkisk litteraturteoretiker og forfatter. I en rekke av sine verk vier seg Hodrová til rommets betydning i litteraturen, og spesielt til topos29 av byen. Mitt mål er å skissere noen av hennes sentrale idéer rundt dette emnet og nevne begreper som jeg skal bruke for min egen analyse av den litterære byen. Jeg går ut fra utvalgte verk av denne forfatteren: essaysamlingen Citlivé město (Den følsomme byen), studien Paměť a proměny míst (Stedenes hukommelse og transformasjon) som utgjør en del av monografien Poetika míst (Stedenes poetikk), og Místa s tajemstvím (Mystiske steder).

Hodrová hevder at selv om hver forfatter avbilder det litterære rommet på sin særegne måte, er denne avbildningen alltid preget av historiske og kulturelle påvirkninger. Litterære steder har blitt, under ulike perioder i samfunnets historie, metaforisert, med andre ord har de blitt symboler på visse idéer. Deres konkrete form oscillerer mellom tre aspekter ifølge Hodrová – en kulisse (miljøets bilde), et spillefelt og en metafor (en del av et mytologisk rom) – som er alltid til stede, men vanligvis er det bare ett aspekt som dominerer i verket. Dette er avhengig av historisk periode og sjanger (for eksempel i den franske nye romanen er framstilling av steder som spillefelter sterkest). Steder på denne måten forandrer seg og er i stadig utvikling, for de opptrer i nye kontekster der de får nye betydninger.30

Hodrová anser forholdet mellom subjekt og sted i et litterært verk som veldig nært. Subjekter bærer steder i seg selv, og steder kan bare bli dannet og „levende“ gjennom subjekter eller hendelser. I sammenheng med sin spesielle oppfatning av rom skriver Hodrová også om stedenes hukommelse; hun påstår at hver topos som allerede har blitt bearbeidet og tematisert, bærer i seg alle disse forskjellige fortellingene og de livner til gjennnom denne toposen hver gang den blir brukt. Hodrová tilføyer at forfatteren eller leseren selvfølgelig vil gjenkjenne bare noen av dem (de som han eller hun selv har erfaring med).31 Her oppstår spørsmålet om hvordan Hodrová kan bevise at en topos er så altomfattende, hvis hun selv kan alltid se bare en brøkdel? Dette kan delvis forklares med henvisning til den kollektive ubevisstheten, hvor de ulike fortellingene lagres. Allikevel burde vi bruke dette konseptet forsiktig, for det kan bli lett problematisert.

29 Topos oppfatter Hodrová som et tilbakevendende, men samtidig skiftende stilisering av et bestemt sted. (HODROVÁ, 1997, s. 8) 30 Ibid, s. 14–17. 31 Ibid, s. 20. 12

Ifølge Hodrová er byen direkte knyttet til roman-sjangeren. Romanen er nemlig et produkt av den urbane kulturen, og byen selv er ett av de betydelige stedene som hyppig dukker opp i romanen. Forfatteren oppgir at den litterære byen kan opptre i tre ulike former – som et objekt (som for eksempel i reisehåndbøker eller tekster om byen), som et miljø (hovedsakelig i romaner) eller som en skikkelse (både i poesi og prosa). Disse tre former ofte kombineres i et verk, sjelden finnes det bare én.32

En bytekst anser Hodrová som enda mer unik i noen aspekter; hun beskriver to „bytendenser“, som vises både i den reelle byens essens og i den skrivemåten som er brukt til å beskrive byen i et litterært verk. Mens den såkalte jang-byen33 er oversiktlig, med en regelmessig struktur, er jin-byen villere, med en floke av gater og bortgjemte steder. Disse to prinsipper blander seg vanligvis i en reell by – dens eksplisitte side tilsvarer jang prinsippet, mens den byen som vi opplever inni oss er mer jin.34 Jin- og jang-skrivemåter i en bytekst identifiserer Hodrová egentlig med to teksttyper: disse kaller hun en strømtekst og en vevtekst, som kan begge manifestere seg i et verk.35

I den første typen, som faller inn for det meste under jang-skrivemåten, blir subjekt „båret“ videre gjennom handlingen som en strøm. Det er forandring og utvikling som vektlegges; tiden er stort sett lineær i slike tekster (det som er viktig skjer her og nå). På den andre siden står vevteksten, som er mer karakteristisk for en jin-skrivemåte. Identitet til subjektet er mer komplisert og problematisk her, for bevisstheten er „spredt“ gjennom teksten (med andre ord multiplisert) – den er ikke fast forbundet med bare én spesifikk romlig dimensjon/tidsdimensjon. Dette betyr at handlingen er ofte fragmentert og uten en klar begynnelse: fortellingen kan bli startet hvor som helst. Tiden er mer syklisk, nåtiden blander seg ofte med fortiden og minner spiller en viktig rolle.36 Også den måten subjektet beveger seg i byen er annerledes i hver teksttype: mens i strømteksten fører bevegelser gjennom kjente steder til et klart mål, er disse bevegelsene tilfeldige i vevteksten. Slik „vever“ subjektet et visst byfelt.37

32 HODROVÁ, 1994, s. 94. 33 Hodrová videre beskriver betydningen av ordene jin og jang – det dreier seg om to komplementære prinsipper i det kinesiske filosofiske systemet. Jin representerer det ubevisste, det indre, det som er „i skyggen“. Jang er derimot koblet til bevissthet og til det som er „belyst“, synlig. (HODROVÁ, 2006, s. 48–49) 34 Ibid, s. 47–48. 35 Ibid, s. 99. 36 Ibid, s. 100–107. 37 Ibid, s. 232. 13

3. Byen som topos i moderne norsk litteratur

I dette kapitlet skal jeg kort skissere hvordan byen (spesielt Oslo) har blitt behandlet i moderne norsk litteratur (fra den andre delen av 1800-tallet til nåtid). Mitt mål er ikke å gi en omfattende oversikt over alle norske skjønnlitterære tekster hvor handlingen utspiller seg i byen; snarere vil jeg understreke visse tendenser og noen spesifikke forfattere som jeg anser som betydningsfulle i min oppgavens kontekst.

Som nevnt, ble det nittende århundret preget av teknologisk utvikling og urbanisering. Særlig den norske hovedstaden opplevde en hektisk utvikling. Mens det i 1814 dreiet seg om en geografisk og demografisk liten by (med bare omtrent 11000 innbyggere), hadde byen på slutten av århundret 250000 innbyggere og arealet økte med tilkoblede forsteder. Byens skiftende karakter påvirket direkte ikke bare den stadig økende arbeiderklasse, men også kunstnere, som opplevede en stor desillusjon og ble opprørt over borgerskapets trangsynthet og pengebesettelse.38 Slik blir for eksempel Camilla Collett, én av de mest sentrale norske kvinnelige forfatterne på 1800-tallet, karakterisert som en rotløs, observerende „byvandrer“, som var stadig på reisefot for å unngå sin desillusjon over livet i Norge. Skildringer av ulike europeiske byer utgjør en vesentlig del av hennes forfatterskap (spesifikt essayer og autobiografiske verk).39

På denne tiden formes også Kristiania-Bohêmen, en radikal krets hvis medlemmer Janke Klok beskriver som „Norges første byforfattere“, på grunn av deres eksklusiv forankring i bymiljøet og naturalistisk behandling av byfenomener, som prostitusjon i Christian Krohgs roman Albertine (1886).40 Realistisk tradisjon i byens avbildning kjennetegner også verker av forfatteren Oscar Braaten, som debuterte i 1910 med novellesamlingen Kring fabrikken. Men i motsetning til borgerskapet hos bohemen, er det hovedstadens arbeiderklasse som står i rampelyset hos Braaten. For sine enestående miljøskildringer av arbeidernes liv på Oslos østkant blir han ofte kalt „Østkantens dikter.“41

Kanskje den mest kjente byskildringen i norsk litteratur finnes i Knut Hamsuns modernistiske roman Sult (utgitt i 1890). Per Thomas Andersen beskriver hvor bemerkelsesverdig det er at Kristianias topografi er skildret så detaljert og realistisk i boken,

38 USTVEDT, 1999, s. 109–111. 39 ANDERSEN, 2012, s. 215. 40 KLOK, 2011, s. 63–64. 41 ANDERSEN, 2012, s. 366–367. 14 mens mennesker er avbildet som anonyme entiteter, ofte mindre betydelige enn objekter.42 I tillegg skriver Andersen at „bylandskapet – «byskapet» – skiller seg vesentlig fra naturlandskapet i eldre diktning. Vandreren i «byskapet» føler ikke noen guddommelig samhørighet, slik som vandreren i naturlandskapet ofte ga uttrykk for i romantikkens poesi. Det urbane «byskapet» er menneskets egen verden, men det oppleves som fremmed.“43

En lignende framstilling av byen er påfallende også i verk av dikteren Sigbjørn Obstfelder (Hamsuns samtidig), spesielt i diktene Byen og Jeg ser. Fortelleren forgjeves søker samhørighet og fellesskap i byen. Mens den spaserende fortelleren i Byen skuffet kritiserer byens „deformerte“ befolkningen, betrakter han i Jeg ser byen som om på avstand og kritikken er erstattet av komplett forvirring og fremmedgjøring. Disse diktene illustrerer dermed en gradvis tilbatrekning av subjektet fra den moderne byen og sammen med Hamsuns Sult peker de også muligens på en begynnende spatial turn i norsk litteratur – livssted begynner å bli ansett som et viktig aspekt av menneskelig identitet.

En litt annen synsvinkel tilbyr poesien av den modernistiske dikteren Rolf Jacobsen, som påvirket norsk lyrikk ved å presentere moderne teknologi og byen som hovedmotiver.44 Dette er tydelig allerede i Jacobsens debuttsamling Jord og jern (utgitt i 1933). Som navnet antyder, kontrasterer Jacobsen natur og teknikk, men likheter vektlegges mer enn forskjeller mellom disse to verdener.45 Jacobsens dikt beviser ikke en beundring, men snarere en viss fascinasjon for moderne sivilisasjon og storbyliv, en følelse som mangler hos Hamsun eller Obstfelder. En virkelig positiv innstilling til byen tilbyr heller poesien av Rudolf Nilsen: dikteren ble født i Oslo og det var nettopp i bylandskapet han følte seg hjemme og trygg46 – for der er alt skapt av medmennesker, og der føler man seg aldri alene. Dette uttrykkes blant annet i diktene Midt i byen eller Storby-natt.

På 1950-tallet begynte den norske hovedstaden å forandre seg igjen med utbygging av de såkalte drabantbyene. Disse nye boligstrøk skulle tilby et moderne og samtidig rolig livssted; men deres livløshet ble også ofte kritisert. „Fenomenet drabantbyer“ er behandlet for eksempel av den kvinnelige forfatteren Tove Nilsen; hennes berømte roman Skyskraperengler (1982) er inspirert av hennes egen oppvekst i drabantbyen Bøler i etterkrigs-Oslo. Teksten er

42 ANDERSEN, 2012, s. 292–293. 43 Ibid, s. 293. 44 ROTTEM, SKEI, HAGEN og NORDBØ, 2009. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Norges_litteraturhistorie 45 WÆRP, 2009. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Rolf_Jacobsen 46 ANDERSEN, 2012, s. 430. 15 preget av en viss nostalgi for barndomsårene. Drabantby-miljøet er karakteristisk også for Roy Jacobsens generasjonsroman Seierherrene (1991) – en del av boken beskriver en ung guttens oppvekst i drabantbyen Årvoll.47 Begge forfatterne viser interesse for hvordan dette spesifikke miljøet former ungdommens identitet, slik også Petterson gjør i sine verk (hovedskikkelsen i de fleste bøkene, Arvid Jansen, føler en sterk tilknytning til sitt oppvekststed, drabantbyen Veitvet).

Byen opptrer i mangfoldige former også i 1960-tallets og 1970-tallets litteratur. Bjørg Vik beskriver byen i forhold til kvinner – enten husmødre eller, som i senere verk, kvinner som jobber både utenfor sitt hjem og hjemme.48 For eksempel i novellen Liv fra novellesamlingen Kvinneakvariet (1972) skildrer hun en kvinne som er så utmattet av fabrikkarbeid og husarbeid at hun slett ikke kan nyte de mulighetene som bylivet tilbyr. Bymiljøet står sentralt også i forfatterskapet til Dag Solstad: Oslo opptrer for eksempel i hans sosialrealistiske roman Arild Asnes 1970 (1971), samt i senere, ikke-engasjerte verk: i romanen Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984) spiller Oslos drabantbyer en viktig rolle.49 Oslo, spesifikt strøket Briskeby, opptrer i noen modernistiske dikt til Jan Erik Vold, som er Solstads samtidig. Dette er tydelig i diktsamlingen Mor godhjertas glade versjon (1968), hvor Vold uttrykker sin kjærlighet for hjembyen. Det som fanger dikterens oppmerksomhet her er det konkrete og hverdagslige, blant annet Oslo-trikken.50

Hva kan vi si om den norske litterære byens aktuelle posisjonen? Byen blir åpenbart stadig sterkere – både som en topos i litteraturen og som et fenomen av faglig interesse. Et godt eksempel kan være norsk litteraturfestival i Lillehammer i 2011 som hadde byen som sitt hovedtema; i programmets innledning understreker arrangørere byens viktige litterære rolle ved å skrive at „vi former byen og byen former oss. (…) Samtidslitteraturen forholder seg nesten alltid til byen på et eller annet vis, og defineres gjerne av om den befinner seg i eller utenfor den.“51

Bymiljøet har nylig blitt en populær handlingssted i krimromaner, for eksempel hos Jo Nesbø, Thomas Enger eller Torkil Damhaug – forfatterne legger handlingen i de fleste romanene sine til Oslo. Nesbø gir en mulig forklaring for denne trenden: „jeg har ikke valgt

47 USTVEDT, 1999, s. 305–343. 48 AASEN, 2009. Tilgjengelig fra: https://nbl.snl.no/Bjørg_Vik 49 ANDERSEN, 2009. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Dag_Solstad 50 ANDERSEN, 2009. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Jan_Erik_Vold 51 Norsk litteraturfestival 24. – 29. mai 2011, 2011, s. 2. Tilgjengelig fra: http://www.litteraturfestival.no/wp- content/uploads/2008/09/program%202011.pdf 16 byen [Oslo] fordi det er verdens beste krimby, men det er en by i veldig forandring. Byen og Norge har åpnet seg mot verden. Mest på godt, men litt på vondt også. Kriminaliteten har liksom tatt dyden på Oslo.“52 Også innvandrerproblematikken i forhold til Oslos storbymiljø behandles i samtidig norsk litteratur. Et illustrerende eksempel er Zeshan Shakars debuttroman Tante Ulrikkes vei (2017), som skildrer oppvekst av to gutter med innvandrerbakgrunn på Stovner i Oslo. Romanen fokuserer på deres utfordrende integrering i det norske storbysamfunnet.

At byen blir stadig mer attraktiv handlingssted i samtidige norske romaner, viser seg også i antall forfatterdebutanter som velger hovedstaden som den litterære skueplassen. Klassekampen oppgir at i 2018 ble handlingen i omtrent halvparten av debutromaner satt i Oslo; tilsvarende var også mesteparten av forfatterdebutantene bosatt der. Litteraturforskere oppfatter imidlertid denne trenden forskjellig; på den ene siden som et bekymringsfull tap av litterær mangfoldighet, på den andre siden som et naturlig resultat av at de fleste forfatterne utnytter opplevelser av sitt eget livsmiljø i sine tekster.53 Sannsynligvis henger denne utviklingen også sammen med et – kanskje ofte ubevisst – forsøk å gjøre seg selv moderne, som jeg beskrev det i det forrige kapittelet.

Janke Klok påpeker flere ganger at selv om „fenomenet bytekst“ har vært til stede i den norske litterære bevisstheten, finnes det stort sett ingen systematiske analyser eller studier om byen som motiv i norsk litteratur/byromanen som sjanger. Begrepet byroman er også fraværende i norske litterære leksika, selv om Klok erkjenner at det kan være litt problematisk å gi en passende, nøyaktig definisjon av denne spesifikke sjangeren.54 Kriterium for mitt eget utvalg av byromaner var følgelig at boken enten er betegnet som Oslo-roman av selve forfatteren eller av en litterær institusjon/journalist (henholdsvis begge deler).

52 MARTHINSEN, 2007. Tilgjengelig fra: https://www.dagbladet.no/magasinet/harry-holes-oslo/66346850 53 LARSEN og HAMMER, 2019. Tilgjengelig fra: https://arkiv.klassekampen.no/article/20190302/ARTICLE/190309992 54 KLOK, 2011, s. 53–58. 17

4. Utvalgte forfattere i litterær kontekst

4.1. Per Pettersons litterære kontekst

Per Petterson (*1952) er en norsk prosaforfatter, én av de mest betydningsfulle representanter av samtidig norsk litteratur. Petterson er født på Veitvet i Oslo, fikk utdannelse som bibliotekar og jobbet i en bokhandel i Oslo i flere år. På 1970-tallet var han knyttet til den kommunistiske ml-bevegelsen55 og denne politiske orienteringen satte sine spor i flere av Pettersons romaner56 i form av hyppige henvisninger til arbeiderklassens miljø.

Petterson debuterte i 1987 med novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa, der han for første gang introduserte Arvid Jansen – den sentrale skikkelsen i en rekke av Pettersons bøker – som en ung gutt fra drabantbyen Veitvet i Oslo. Med denne samlingen starter Petterson en slags familiekrønike, som starter med fortelling om Arvids mors barndom på 1930-tallet og går fram til å beskrive Arvids livskriser som en voksen mann på 1990-tallet (bøkene er imidlertid ikke skrevet i kronologisk rekkefølge). Ekkoland (1989) avbilder røffe familiekonflikter hos familien Jansen, mens i følgende roman Det er greit for meg (1992) er hovedpersonen Arvids beste venn Audun. I boken Til Sibir (1996) er hovedpersonen Arvid Jansens navnløs mor: romanen beskriver hennes oppvekst i Danmark, hennes distanserte forhold til foreldrene samt nært forhold til broren Jesper og hennes vei til å bli en selvstendig kvinne etter at hun forlater familien og bosetter seg i Oslo. Med romanen I kjølvannet (2000), som han mottok Brageprisen for, beskriver Petterson hvordan Arvid som voksen forsoner seg med tap av sin familie i en båtulykke.57

Her avbrytes „Jansen-serien“ med Pettersons litterære gjennomslag, romanen Ut og stjæle hester (2003). Forfatteren fikk en rekke norske og internasjonale litterære priser for boken, blant annet Bokhandlerprisen og Litteraturkritikerprisen. Både vennskap og forhold mellom far og sønn blir problematisert i dette verket. Med romanen Jeg forbanner tidens elv (2008), som ble tildelt både Brageprisen og Kritikerprisen, kommer forfatteren tilbake til Arvid Jansen: konkret til tiden før båtulykken, der spesielt forholdet til mor utforskes dypere.

55 En politisk ideologi (marxisme-leninisme) som var knyttet til norsk Arbeidernes Kommunistparti (AKP) fra 1970-tallet fram til slutten av 1980-tallet. (Arbeidernes Kommunistparti, 2009. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Arbeidernes_Kommunistparti) 56 SKEI, 2009. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Per_Petterson 57 Ibid. 18

Pettersons nyeste utgitt roman er Menn i min situasjon (2018), som jeg beskriver i mer detalj i den analytiske delen av min oppgave.58

Pettersons forfatterskap kan betegnes som realistisk, men hans type realisme krever leserens aktive intelektuelle samarbeid. Ofte er det ikke den beskrevne situasjonen som er vesentlig, men gjennom den påpeker forfatteren noe usagt, noe som ligger skjult i bakgrunnen og som aldri direkte betegnes. Menneskelige følelser og „det sanselige“ har større betydning enn detaljerte skildringer av hverdags-virkeligheten. Pettersons realisme er nokså rå og melankolsk. Det finnes noen lysere momenter, men de er ofte så subtile at det kan være vanskelig å fange dem.

Det er familie og dens innflytelse på individet som utgjør hovedtemaet hos Petterson. Relasjoner i familien (mellom foreldre og barn, mellom ektefeller) er preget av spenninger og konflikter, som har rot i manglende evne til å kommunisere med andre mennesker. Skikkelsene vender ofte tilbake til sin egen fortid for å analysere det som var og for å bedre forstå konsekvenser av disse hendelsene. Byen selv er muligens ikke karakteristisk for Pettersons bøker generelt sett, men den spiller en mer eller mindre markant rolle i de fleste romanene – og spesielt i Menn i min situasjon anser jeg den som et svært viktig handlingsselement.

Et viktig trekk i Pettersons verk er selvbiografiske elementer. I de siste tyve år har det i norsk litteratur vært vanlig å basere handlingen på virkelige hendelser og bruke levende mennesker som litterære skikkelser, for å forsterke følelsen av autentisitet.59 Imidlertid betyr det ikke at alt det som er beskrevet i boken virkelig skjedde, snarere handler det om en blanding av fakta og fiksjon. Petterson og Arvid Jansen er på mange måter like – begge har bakgrunn i arbeiderklasse, fødested og bosted i Oslo, begge jobber som forfattere, og mistet store deler av familien i Scandinavian-star ulykken i 1990 – men det betyr ikke at Arvid er Petterson selv.

„Han er ikke mitt alter-ego, men min stuntmann. Jeg setter ham i situasjoner jeg kanskje kunne vært i selv, men kanskje ikke ville tålt,“60 forklarer Petterson denne forbindelsen i et intervju. Forfatteren dermed bruker Arvid som en slags forsøkskanin for å gå inn i det vonde og tøffe i menneskelige liv – „Jeg er ganske god til å lytte. Og til å analysere. Når jeg skriver går jeg jo inn i all slags situasjoner, som både er vanskelige og smertefulle. Det er egentlig det

58 SKEI, 2009. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Per_Petterson 59 ROTTEM, SKEI, HAGEN og NORDBØ, 2009. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Norges_litteraturhistorie 60 HVATTUM. Tilgjengelig fra: http://ferdig-snakka.no/lydboksingel/en-mann-i-min-situasjon/ 19 som er jobben min, og da blir du vel vant til, og gjenkjenner mange menneskelige situasjoner som kan være tøffe og kanskje kompliserte eller smertefulle for andre.“61

4.2. Lars Saabye Christensens litterære kontekst

Lars Saabye Christensen (*1953) er én av de meste kjente samtidige norske forfattere. I 2006 ble han utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for fortjeneste av norsk litteratur. Christensen er i likhet med Petterson født i Oslo, og han utnytter også sitt godt kjennskap til dette miljøet i sine bøker. Han studerte filologi ved universitetet og allerede i løpet av sine studier debuterte han som forfatter med diktsamlingen Historien om Gly (1976), som han ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris for62.

Christensens forfatterskap er omfattende og mangfoldig. I tillegg til lyrikk har han skrevet romaner, noveller, ungdomsbøker, skuespill samt filmmanus. Jeg vil kort beskrive noen av forfatterens romanverk. Som romanforfatter debuterte Christensen med romanen Amatøren (1977). Sitt litterært gjennombrudd opplevde han imidlertid med romanen Beatles (1984), fortellingen om fire venner som vokser opp i etterkrigs-Oslo; som navnet antyder, spiller musikken her en betydelig rolle. Boken ble et stort suksess både i Norge og utlandet og fikk også to fortsettelser, Bly (1990) og Bisettelsen (2008). Lignende beundring vakte også romanen Halvbroren (2001), som ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris samt Brageprisen. Sentral i handlingen står et ambivalent forhold mellom to unge brødre og deres oppvekst i 1950-tallets Oslo. Med romanen Saabyes Sirkus (2006) – som igjen har en tenårs-gutt som hovedperson – eksperimenterer forfatteren tydelig med å blande selvbiografiske opplysninger med en rent fiktiv historie. Én av de nylige lesersuksessene er Magnet (2015), som Christenesen fikk Brageprisen for. I 2017 kom den første delen av trilogien Byens spor, som jeg skriver mer om i den analytiske delen.63

De fleste romaner av Christensen deler noen karakteristiske trekk: først og fremst, forfatteren velger Oslo i etterkrigstiden som handligssted og legger vekt på en grundig miljøskildring. Her får han hjelp av gamle postkort: „Postkortene gir meg mange tidsriktig

61 HVATTUM. Tilgjengelig fra: http://ferdig-snakka.no/lydboksingel/en-mann-i-min-situasjon/ 62 HERZOG, 2009. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Lars_Saabye_Christensen 63 Ibid. 20 bilder og detaljer fra byen slik den en gang var.“64 Alle de stedene han nevner har konkrete geografiske lokasjoner, derfor er det mulig å følge sporet av skikkelsene.

Christensens romaner er for det meste oppvekstromaner. Hovedpersonene er ofte unge gutter som ikke helt passer in blant sine jevnaldrende, som sliter med å bli akseptert av dem (Jesper i Byens spor er sannsynligvis autistisk, Barnum i Halvbroren er plaget av å være for liten…) og som prøver å finne sin plass i verden. Christensen skildrer deres plager på en realistisk, følsom måte. Han „leker“ imidlertid med den fremstilte virkeligheten og problematiserer den – jeg-fortelleren er ofte ikke allvitende (som i den nittendeårhundrets realisme). Dessuten velger Christensen selektivt å presentere enkelte historier og fortellinger; vi får aldri det hele bildet. Christensens bøker kan heller ikke betegnes som mørke eller melankolske, til tross for sin ofte tunge tematikk. Det finnes alltid noen lysere momenter – humoristiske situasjoner eller underlige vennskap som oppstår mellom hovedpersonen og noen han traff. Men det som alltid viser seg, er en interaksjon mellom hovedpersonen og byen: skikkelsen beveger seg på byens gater og det er nettopp der den opplever viktige hendelser og skjebnesvangre møter.

Christensens verk inneholder noen henvisninger til forfatteren selv, men på samme måte som hos Petterson, blir også her virkeligheten gjenfortalt. For å gi et illustrerende eksempel: både i Byens spor og Halvbroren bor hovedpersonen på den samme adressen, som Christensen kjenner godt – det er nemlig det stedet hvor hans besteforeldre bodde og hans mor vokste opp. Men leiligheten er brukt som basis for å konstruere en fiktiv handling – „(...) ved å velge denne leiligheten i dette området har jeg gjort det litt lettere for meg selv. Dette er et strøk med et språk jeg kan og trives med,“65 forklarer forfatetteren sitt valg.

64 GJERSTAD, 2017. Tilgjengelig fra: https://bok365.no/artikkel/saabye-christensen-utforsker-byens-spor/ 65 Ibid.

21

5. Byen hos Per Petterson

Romanen Menn i min situasjon ble utgitt for første gang i 2018. Boken er en fortsettelse av „Arvid Jansen-serien“, som ble startet i 1987 med den allerede nevnte novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa. Arvid Jansen, tidligere en fabrikkarbeider, jobber nå som forfatter og lever i en leilighet på Bjølsen i Oslo. Handlingen fokuserer på en svært vanskelig periode i Arvids liv, nemlig de månedene etter at konen Turid gikk fra ham. Romanen skildrer hvordan han avfinner seg med skilsmissen, den begrensede kontakten med sine tre små døtre, og den ensomheten som plutselig fyller hans liv. Byen blir på denne tiden et særlig viktig element for Arvid, for det er der han prøver å finne trøst og ny kjærlighet – selv om dette forsøket er ikke akkurat vellykket.

Arvid Jansen er hovedpersonen i historien, og det er nettopp i hans spor lesere går og utforsker byen. Alle steder der hovedpersonen beveger seg (både i Oslo og utenfor) eksisterer i virkeligheten og har konkrete geografiske lokasjoner; dette hjelper til å styrke handlingens realisme. Petterson selv forklarer hvor viktig denne „romlige realismen“ er i Menn i min situasjon i et intervju med det svenske Aftonbladet: „Saker sker i kroppen och på platser. När jag läser de stora New York-författarna älskar jag hur de skriver att något till exempel händer på 52nd Street. Varför kan inte Oslo få vara på samma sätt? Min bok är en Oslo-roman, också.“66

I de følgende underkapittlene skal jeg analysere ulike aspekter av Pettersons litterære Oslo. Først og fremst skal jeg karakterisere denne byteksten ved hjelp av noen begreper av Hodrová. Jeg vil fokusere hovedsakelig på jin-jang og strøm-vev aspekter av teksten. Videre, fordi vi har mulighet til å observere byen bare gjennom én persons øyne, skal jeg undersøke hvilken betydning og symbolikk byen har for Arvid Jansen. Også her skal jeg anvende noen relevante deler av teori av Hodrová. Helt til slutt skal jeg forsøke å finne ut hvordan byens forhold til den større verden er behandlet i teksten (denne delen baserer jeg på tanken til professor Larsen, som jeg introduserte i kapitlet Byens inngang til litterær diskurs).

66 ANDERSSON, 2019. Tilgjengelig fra: https://www.aftonbladet.se/kultur/a/mRn00l/knausgard-har-faktiskt- tackat-mig 22

5.1. Veving av byen

Pettersons Oslo i seg selv kan beskrives som en jang-by, for den er lett leselig: leseren kan spore opp ale de oppgitte stedene og gatene på kartet uten problemer, byen er presentert som et oversiktlig sted. For hovedpersonen-fotgjengeren får den imidlertid en litt annen, villere, mer forvirret form, spesielt om natten (se kapittel Nattbyen – trygg, men forvirrende) – en form som ligger nærmere jin-byen. Dessuten finnes det flere tydelige trekk av jin-skrivemåten og vevteksten i måten teksten er konstruert på.

For det første, hele teksten er tydelig fragmentert: den består av flere små historier som utfyller hverandre. Først får vi vite at Arvid Jansen ligger hjemme i senga og reflekterer over livet sitt, i den neste delen er han på bar og prøver å flørte, så kommer episoden der han drar på tur med døtrene etc. Disse enkelte delene skaper en større fortelling, hvor det imidlertid mangler en handling i ordets rette forstand. Det stedet der boken starter er heller ikke en kronologisk begynnelse (det er allerede noen måneder etter skilsmissen, mens hele fortellingen egentlig starter like etter den). Begynnelsen kaster derfor lesere midt inn i historien og lar dem bygge det større bildet på egen hånd. Slik krever Petterons tekst leserens „intelektuelle samarbeid“, som jeg nevnte det i den teoretiske delen.

Den måten hovedpersonen Arvid Jansen beveger seg i byen og dens nabolag på tyder imidlertid snarere på en strømtekst. Vanligvis reiser han direkte fra et sted til et annet, med et klart mål – for eksempel da han drar til Skjetten for å hente døtrene eller til Alfaset gravlund hvor hans familie er begravet. Men når han befinner seg i sentrale deler av Oslo, blir bevegelsene mer spontane og tilfeldige, noe som er karakteristisk for en vevtekst. For eksempel endrer han spontant retningen for å unngå ubehagelige følelser knyttet til et bestemt sted: „Jeg greide ikke gå inn (…). Jeg snudde på terskelen og gikk tilbake ut på fortauet (…).“67Arvid går på ulike lokaler og ender deretter hjemme hos ulike kvinner i løpet av handlingen, men det var sjelden hans primære intensjon å havne nøyaktig der han befinner seg i det øyeblikket.

Det er særlig måten Petterson fremstiller tid på som er karakteristisk for vevtekster. Tiden i romanen er syklisk, selv om den også inneholder noen lineære (kronologiske) deler. Fortelleren vender ofte tilbake til minner fra fortiden, og ikke engang nåtidige fortellinger er rangerte kronologisk. Hodrová skriver at i vevtekster „virker søket etter (tapt) fortid viktigere

67 PETTERSON, 2019, s. 238. 23 enn det å fange nåtid.“ (oversatt av AS)68 Det er erindringsprosess som blir viktig, leseren må stadig nøste opp „tidsknuter“.69 Tilsvarende virker hele teksten som en mosaikk av erindringer. De enkelte episodene fra fortellerens liv er koblet sammen ved hjelp av andre assosiasjoner enn tid. Et annet viktig trekk som forsterker den sykliske oppfatningen av tid, er repetisjon av motiver og hendelser: Arvid går utallige ganger på bar, har samleie med en ukjent kvinne, drar på biltur, setter seg på sofaen og røyker etc. Ved bruk av denne repetisjonen ligner teksten på et nett som gradvis utvider seg i alle retninger.

I tillegg blir tidsdimensjoner blandet i teksten. Ifølge Hodrová eksisterer det en synkronisering av tid i den (reelle) byen – nåtid representert av fotgjengeren, fortid representert av historiske bygninger og framtid representert av planer for byens utseende.70 Petterson lykkes med å overføre dette urbane fenomenet til teksten sin. Framtiden trenger for eksempel inn i følgende passasje: „(…) for det meste gikk jeg bort langs kaiene fra Rådhuset, forbi Kontraskjæret og festningsklippen, der minnesmerket over de hundreogniogfemti skulle reises så mange år for seint, og da det endelig var på plass, skulle jeg stå der kald og trøtt i flokken og lytte til talene og ikke felle ei tåre.“71 Mens i denne passasjen virker farens veske, som Arvid bærer, som en forbindelseslinje mellom fortiden og nåtiden:

Men nå kunne jeg fint se han fra bussvinduet sakte komme gående for første gang mellom trærne i parken, med den litt for tynne vinterfrakken på og ullvanter og den tospente lærveska under armen, som var identisk med veska jeg hadde på fanget inne i den røde bussen førti år etter, men den dagen var det han som bar den, på vei ned mot tante Karis dør, det dreiet seg nå om november 1948 (…).72

Passasjen viser at Petterson virkelig vever tiden i sin Oslo-roman, og problematiserer tidens linearitet.

Til slutt vil jeg kort forklare hva det egentlig betyr at Pettersons bytekst kan karakteriseres som en jin-tekst. Hodrová oppgir at i jin-tekster er det vanligere å fornemme byen som et vesen som jeg-fortelleren blir ett med. Slike tekster har også en nær sammenheng med ubevissthet.73 Denne forklaringen er sentral for min egen analyse: i de følgende underkapitlene

68 „V síti, tkanině a tkáni se významnějším než zachycení přítomného okmažiku zdá hledání (ztraceného) minulého času.“ (HODROVÁ, 2006, s. 107) 69 Ibid, s. 107. 70 Ibid, s. 44. 71 PETTERSON, 2019, s. 238. 72 Ibid, s. 200. 73 HODROVÁ, 2006, s. 80. 24 skal jeg nettopp forsøke å bevise at byen i Pettersons roman virker som et speil av hovedpersonens indre verden.

5.2. Ensom i byen

Leserne av Pettersons roman møter Arvid Jansen i hans uheldigste stunder: han er nylig skilt, kontakten med døtrene er bare sporadisk, og ensomheten plager ham sterkt. Det er også grunnen til at han tilbringer så mye tid på å besøke byens ulike lokaler – „det var ikke sjelden jeg dro inn til Oslo sentrum og mot min natur gikk på barer og kafeer og kom inn gjennom dørene til de røykfylte ståkete lokalene jeg plutselig følte meg så hjemme i, og fortsatt mot min natur kunne se meg nøye omkring og tenke, hvor skall jeg ligge i natt.“74 Arvid understreker at det ikke føles naturlig for ham å oppsøke slike muligheter, men byens „kraft“ overkommer ham – den tiltrekker ensome mennesker som Arvid til sin favn. Arvid selv erkjenner denne „kraften“ nettopp i det øyeblikket han motstår den: „Jeg greide ikke gå inn på Renna og ble i stedet stående ved døra jeg nettopp hadde åpna, og i motsetning til alle de gangene ståket dro meg inn, ble den kompakte lyden der innenfra, (…) til en mur jeg ikke hadde krefter nok til å trenge igjennom aleine.“75

Da Arvid Arvid forbereder seg for å gå på byen for første gang etter skilsmissen, innser han at det er også for aller første gang han egentlig gjør dette alene, uten sin ekskone Turid. Før gikk de på byen sammen for å møte felles venner fra arbeidermiljøet, men etter hvert Turid fant seg nye venner som var ikke Arvids. Og selv ble han ikke i stand til å møte de vennene han faktisk fortsatt hadde – „Jeg var for rastløs, jeg greide ikke sitte stille og måtte alltid beklage og komme meg ut før seansen var over, og det ble til tider tatt ille opp.“76 Det er tydelig at Turid var et sikkert anker i Arvids bytilværelse og idet hun ikke lenger var der med ham, begynte Arvid å føle seg usikker og engstelig for å gå på byen – nettopp fordi det betydde å gå der alene og stille sin ensomhet til skue.

„Å være aleine i en leilighet var én ting, i min egen leilighet med alt mitt omkring meg, (…); en annen ting var å gå ut i verden hvor taket slo opp og veggene ut og la byen fosse inn,“77

74 PETTERSON, 2019, s. 9. 75 Ibid, s. 237. 76 Ibid, s. 29. 77 Ibid. 25

– slik sammenlikner Arvid byen med en foss; altså igjen dukker det opp denne „kraften“ som overkommer, til og med truer individet. Arvid Jansen opplever den som spesielt farlig på grunn av sine forvirrede forestillinger om hva han egentlig vil oppnå med byturene – „Jeg skulle hatt med ei bok på innerlomma, (…) til å gjøre det klart for alle og enhver at jeg ville være for meg sjøl. Noe jeg altså egentlig ikke ville.“78

5.2.1. Drabantbyen Veitvet setter spor

Arvid Jansens oppvekststed, drabantbyen Veitvet, har spilt en viktig rolle i hans mental utvikling. Det finnes flere henvisninger til Veitvet i teksten, noe som illustrerer hvilket tvilsomt rykte har bydelen hatt blant Oslos befolkning: „(…) vi satte oss inn, og jeg sa, Veitvet, og sjåføren blinka ut igjen, han visste godt hvor det var.“79 På Veitvet bodde hovedsakelig mennesker fra arbeiderklassen, som også familien Jansen tilhørte:

Og jeg likte naboene hans som jeg likte mine egne naboer, det var de samme folka over hele Veitvet, (...). Hvorfor skulle jeg ikke like dem, de var som meg, faren min var fabrikkarbeider, mora mi fabrikkarbeider, og jeg følte meg mer hjemme blant dem enn jeg gjorde på universitetet, som det uansett aldri ble noe av.80

I den første delen av livet identifiserte seg Arvid tydeligvis med det miljøet han levde i, men etter hvert skiftet hans sosial posisjon. I løpet av romanhandlingen jobber han fulltid som forfatter, én av „de intelektuelle“, og ikke minst bor han i en leilighet på Bjølsen (nær Oslo sentrum).

Arvid mislykkes med å balansere denne livsendringen og han føler seg begrenset i dagliglivet på grunn av sin fortid – for eksempel er han redd for å gå på teater og vise hvor klønete han er på det kulturelle feltet: „Jeg ville ikke greie meg, jeg ville ikke finne plassen min, jeg kom til å bli så nervøs at de skjønte jeg kom fra Veitvet og derfor gjorde feil, og så ville de le av meg som de lo av meg når jeg sa kakkao i stedet for kakáo (…).“81 I sin ny livsposisjon vil Arvid heller ikke tilstå den uhyggelige sannheten om sin bakgrunn til andre mennesker – dette vises i løpet av samtalen med en kvinne han møter: „Hun fortalte, og jeg

78 PETTERSON, 2019, s. 31. 79 Ibid, s. 64. 80 Ibid, s. 224. 81 Ibid, s. 250. 26 fortalte. Veitvet, sa hun, er det i Norge. Det er i Finland, sa jeg, ganske tett på grensa til Sovjet.“82 Det at Arvid lyver om sin oppvekssted, viser hvor forskjellig sosial sirkel han befinner seg i, og dessuten hvor redd han er for å miste en sjanse for kontakt – og havne i en enda større ensomhet.

Denne avstanden som Arvid føler til sin oppvekssted er sannsynligvis også knyttet til familietragedien som han opplevde. Da han vurderer å besøke stedet hvor han en gang bodde med familien, er det nettopp nødvendigheten av å møte fortiden som avskrekker ham: „(…) og kanskje treffe en gammel nabo eller to og snakke med dem om det som hadde vært, (...), men de ville definitivt også snakke om det brennende skipet, og det ville ikke jeg.“83

Byen viser seg dermed som en sosial indikator: konkret Veitvet, som i Pettersons tekst er et merke, en stigma, samt et minne – denne bydelen er noe som påvirker Arvid og noe som han samtidig forsøker å avfinne seg med. Det virker som Veitvet bygger en barriere mellom han og hans ny sosial sirkel: den henviser til den personen som Arvid var, men som han ikke lenger vil identifisere seg med.

5.2.2. Forbipasserende: den vakre ukjente og et anti-møte

I Den følsommme byen skriver Hodrová at tilfeldigheten er et særskilt element i bytekster. Denne litterære tilfeldigheten er ofte skjebnesvanger, for den muliggjør møter. Det er dessuten byen selv som med sin spesielle struktur (gater, plasser, bortgjemte steder…) gjør at disse tilfeldighetene kan oppstå. Hodrová oppgir ulike typer forbipasserende som den litterære skikkelsen kan møte i en bytekst, og én av dem er den vakre ukjente – en figur som vekker begjær, men som bringer bare ødeleggelse eller desillusjon til fotgjengeren.84

Arvid Jansen treffer en rekke kvinner i løpet av handlingen når han søker menneskelig nærhet, kvinner som er ukjent for ham og magien sliter av nokså fort. Men det finnes tre særegne møter som skiller seg fra de andre. Det som gjør disse møtene spesielle er at de ikke skjer på bar eller restaurant der Arvid vanligvis treffer damer, men på trikken, på gravlunden og på kaia – i denne rekkefølgen. Hodrová noterer at „på de stedene der veier – synlige samt

82 PETTERSON, 2019, s. 141. 83 Ibid, s. 226. 84 HODROVÁ, 2006, s. 208–212. 27 skjulte, romlige samt tidsmessige, magiske samt profane – krysses, oppstår det merkelige møter.“ (oversatt av AS)85 De stedene som jeg nevnte ovenfor blir nettopp slike betydningsfulle veikryss i teksten: på trikken møtes ulike menneskelige veier, på gravlunden er det liv og død som møtes, på kaia er det i Arvids tilfelle et tapt barndom med voksenhet (han pleide å leke med brødrene der, dessuten døde hans familie i båtulykken). Alle disse stedene virker dermed symbolske i kontekst av Pettersons by. Det er også bemerkelsesverdig at møtene ender med en viss åpenhet – ingen av dem fører fram til noe mer enn en kort samtale (uvanlig for Arvid), sjansen for ekte kontakt alltid rømmer.

Det første merkelige møtet finner sted på trikken da Arvid drar for å kjøpe ski som julegave til datteren. Han legger merke til en kvinne som betrakter ham og de holder hverandres blikk. Så nærmer kvinnen seg, berører Arvids øre, lar sitt kinn mot hans, men de forveksler bare få ord. Det unike ved denne scenen er hvor dypt inntrykk det hele gjør på Arvid: „Ansiktet hennes fikk alt ellers i vogna til flyte ut, jeg kunne kjenne det sjøl med ryggen til, at hun så på meg (…). Jeg hadde venta på henne, lenge før denne dagen (…).“86 Disse ordene antyder at Arvid virkelig opplever dette møtet som skjebnesvangert. Før kvinnen forlater trikken, har hun en interessant bemerkning – „Du er ikke klar, sa hun.“87 Denne setningen leker med sin egen betydning; kvinnen kunne bare bemerke at Arvid er lett beruset, men like godt kunne hun ha avslørt at Arvid er ikke klar for kjærlighet, for det som binder mennesker sammen. Symbolikken blir ytterligere forsterket ved at Arvid ser en restaurant fra trikkens vindu der han ofte gikk for å unngå ensomheten. Den er full av mennesker, mens han er alene. Arvid lar kvinnen gå av uten å si noe meningsfyllt, og det gjør ham desperat: „Der gikk min eneste sjanse, tenkte jeg.“88

Det andre møtet skjer på en gravlund, hvor Arvid besøker graven til familien sin. Også her er det et langt blikk som gjør utgangspunkt for hans interaksjon med en kvinne som antakeligvis besøker graven til sin elskede. De snakker litt sammen, men samtidig finner Arvid det vanskelig å håndtere et mulig nært forhold. Også denne kvinnen gir ham mulighet til å stoppe henne, men Arvid kommer ikke på noe å si. Han løper etter henne da hun setter seg i bilen, men etterpå kjenner han igjen den tungheten koblet med nødvendigheten å velge – „Jeg

85 „V místech překřížení cest - zjevných i skrytých, prostorových i časových, magických i profánních - dochází ke zvláštním setkáním.“ (HODROVÁ, 2006, s. 212) 86 PETTERSON, 2019, s. 149–150. 87 Ibid, s. 150. 88 Ibid, s. 151. 28 kjente fortsatt hånda hennes i mi. Jeg tenkte, er det henne. Jeg var ikke sikker (…). Men ingenting var enkelt, du måtte treffe et valg, du måtte bestemme deg.“89

Det tredje møtet er sannsynligvis det merkeligste: Arvid møter en kvinne på kaia som vil begå selvmord ved å hoppe i vannet, men han redder henne. Deres kortfattete samtale er igjen full av antydninger, men ingenting blir sagt direkte. Han ser ikke engang ansiktet hennes klart i nattemørket, og det gjør møtet enda mer mystisk – „(…) lyset fra lampa falt fortsatt mot skuldrene hennes og ryggen, og da ble ansiktet utydelig, skyggefult, nesten gåtefullt, enda vi sto temmelig nær hverandre.“90 Etter hvert kysser de hverandre, men Arvid holder igjen („jeg ga det ikke alt jeg hadde, det ville forutsatt en fortsettelse“91). Nærheten og intimiteten som denne kvinnen tilbyr, snarere skremmer ham. Samtidig gjør det vondt å se henne gå vekk („det var mye verre å se henne gå enn jeg hadde forestilt meg“92).

En ting som kobler alle tre møtene sammen er at de kan beskrives som eksempler på en anti-møte topos93: verken Arvid eller de fremmede kvinnene er virkelig i stand til å uttrykke sine følelser eller ønsker. Antydninger er ikke nok og kommunikasjonen begrenser seg dermed til kroppspråk (en berøring, en håndhilsing, en kyss). Denne fysiske nærheten står i kontrast til den faktiske avstanden som Arvid ikke klarer til å komme over.

I alle de tilfellene som jeg nevnte ovenfor kan kvinnene betegnes som femme fatale – de vakre ukjente som går inn i Arvids historie og setter sine spor der. De virker som uoppnåelige illusjoner, noe som Arvid ønsker desperat å ha, men er ikke i stand til å fange. De bringer ikke ødeleggelse, snarere desillusjon. Men samtidig oppfordrer de hovedpersonen til personlig refleksjon. Slik blir de betydelige figurer i Arvids bytilværelse og symboliserer hans manglende evne til åpne seg for reell menneskelig kontakt. Det er nettopp det som byen gjør i Pettersons roman: den tilbyr stadig muligheter, men Arvid Jansen er ennå ikke klar til å gripe dem og dermed bli en aktiv aktør i sitt eget liv.

89 PETTERSON, 2019, s. 197. 90 Ibid, s. 243. 91 Ibid, s. 244. 92 Ibid, s. 245. 93 Hodrová oppgir at denne toposen dukker opp veldig ofte i det tjuende århundrets bytekster. Disse tekstene vitner om manglende kommunikasjonsevne, talen fører ikke til forståelse. Nonverbal kommunikasjon blir særlig betydningsfullt. (HODROVÁ, 2006, s. 215) 29

5.3. Nattbyen – trygg, men forvirrende

Arvid Jansen har et ambivalent forhold til nattbyen. På den ene siden er det bare om natten han våger å dra til sentrum:

Jeg ville ikke blande dagene med kveldene, jeg ville ikke treffe noen om dagen som jeg heller ville treffe om kvelden, det var lyset det kom an på, tenkte jeg, det ville blitt for sterkt og alle ville se meg komme gående opp Karl Johans gate uten en tråd på kroppen og se hvem jeg var og føle seg ille berørt på mine vegne og åpenlyst vende ansiktet bort.94

Arvid er åpenbart så usikker på seg selv at han ikke vil vise sin sårbarhet i dagslyset. Mørket gjør ham dristigere, den oppfordrer han til å søke menneskelig selskap – det er nettopp om kveldene og nettene han tyr til byens barer.

På den andre siden er nattbyen et utydelig og forvirrende sted. Dette gjelder spesielt når Arvid reiser til eller fra de enkelte kvinnenes hjem: „Da jeg sto ute på gata, hadde jeg ingen anelse om hvor jeg befant meg. Det var fortsatt natt, det var snart morgen og asfalten fuktig, yr i lufta og høst (...), den tomme gata glinsende (…).“95 Imidlertid blir Arvid desorientert og usikker også når han aner sin lokasjon i byen:

(…) det må ha vært Pilestredet, jeg mente jeg så det på et skilt. Men egentlig var det vanskelig å se noe klart som ikke var veldig opplyst, og det var det ikke mye som var, for i gatene lå en merkelig dis over asfalten som viska ut det meste av skilt og butikkenes vinduer og bussholdeplasser, til og med husveggenes farger var oppløst og alt var det samme fuktige grå på vei gjennom byen, drømmeaktig, duvende og taust (…).96

Petterson velger nøye ord som forsterker nattbyens uklarhet. Han beskriver gatene som fuktige, glinsende, med dis eller yr i luften – ord som antyder at utsikten er dårlig, og som gjør byen til et nesten drømmeaktig sted.

Arvids følelser samsvarer delvis med hvordan Hodrová skildrer nattbyen. For henne dreier det seg om en viktig topos, for om natten fornemmer man byen annerledes: plutselig ligner den labyrint der skikkelser føler seg fremmede.97 I Arvids tilfelle ville jeg snarere beskrive nattbyen som „et udefinert område“ – Arvid går seg ikke vill i Oslos gater som

94 PETTERSON, 2019, s. 91. 95 Ibid, s. 106. 96 Ibid, s. 206–207. 97 HODROVÁ, 2006, s. 328. 30 i en labyrint (han dessuten bruker oftest drosje), men natten gjør at han mister oversikt over sine omgivelser og ikke er i stand til å fornemme byen i sin helhet:

(…) Oslos disige distrikter, hyblenes bydeler, av meg nesten bare observert fra drosjevinduer på vei forbi, om natta for det meste; de forvirrende belyste gatene i den fuktige, elastiske lufta, (...) og når jeg hadde reist derfra, fikk jeg seinere ikke til å føye dem sammen med andre bydeler, i luftperspektiv, jeg kunne ikke plassere dem på et kart inntil et område jeg kjente fra før, de var fortsatt frakobla.98

Arvid Jansen søker aktivt nattbyens muligheter, men ender opp med en følelse av fremmedgjøring når han forsøker å utnytte dem. Byen der han vokste opp blir plutselig et ubegripelig konsept, et fragmentert og uklart sted. På denne måten gjenspeiler Arvids fornemmelse av nattbyen også hans sjelstilstand: på den ene siden finnes det en lengsel etter kontakt med andre mennesker, på den andre siden komplett forvirring over seg selv og usikkerhet om sin egen livsposisjon.

5.4. Personlig sfære: et hjem i minnenes grep

Det er ikke så underlig at forfatteren ligger stor vekt på å skildre hvordan Arvid Jansens leilighet på Advokat Dehlis plass ser ut. Dersom Arvid ikke slentrer rundt i byens sentrum eller er på biltur, tilbringer han sin tid nettopp hjemme. Hjem er et trygt sted for ham – et lukket område med bare has egne ting omkring. Disse tingene er minner, eller sagt med ord av Hodrová, „relikvier fra fortiden“, som for henne signaliserer at personen fornemmer boligen som et tilfluktssted.99 Hjemme hos Arvid finnes det blant annet sølvbuddhaen som han har etter sin mor, lærvesken han arvet etter sin far, skrivepulten som han for lenge siden delte med sin bror. Men nettopp gjennom disse tingene trenger byen også inn.

Hodrová diskuterer blant annet et værelse eller en bolig i forhold til det urbane. Hun ser værelset som en grense mellom det indre og det utvendige (som ofte representeres av en by).100 Det er imidlertid umulig å unnslippe byen selv om man søker tilflukt i sin bolig – byen trenger inn på en eller annen måte og kommuniserer med skikkelsen. Det er bare en illusjon av sikkerhet

98 PETTERSON, 2019, s. 103–104. 99 HODROVÁ, 2006, s. 272. 100 HODROVÁ, 1997, s. 219. 31 som en bolig byr på.101 Dette gjelder også Arvid Jansens hjem: til tross for at han fornemmer sitt opphold der tryggere enn ute, finner byen stadig sin vei inn i hans tilfluktssted. Boligen føles ikke alltid så trygg som han ville ønske, siden den inneholder minner om de avdøde familiemedlemmene og Turid (dynen hennes, et brev som hun skrev til Arvid) – altså mennesker som en gang delte bytilværelsen med Arvid og gjorde ham mer forankret i den. Tingene i leiligheten blir dermed evige minner fra den tiden Arvid følte seg sikker i sitt livsmiljø.

5.5. Om å flykte fra byen – og dra tilbake igjen

Nesten like ofte som han tilbringer tid i byens sentrum, rømmer Arvid Jansen bort fra den – „Det var Oslo sentrum eller Mazdaen, og like ofte som jeg gikk på bar, gikk jeg ut og satte meg bak rattet.“102 Spesielt etter skilsmissen vekker byen en så stor følelse av rastløshet i Arvid at han ikke engang klarer å sove hjemme: „Jeg var mer hjemme bak rattet enn jeg var i mi egen seng, jeg var i hvert fall roligere (…).“103 Flukt blir en løsning: derfor drar Arvid ofte på bilturer til de ulike områdene rundt hovedstaden (blant annet til Kjelsås, Tonsenhagen, Sundvollen eller Harestua) og av og til enda lenger, til byen Arvika i Sverige. Formålet med slike turer er vanligvis å overnatte i bilen på steder som ligger langt fra Bjølsen, og som har en annerledes karakter enn bysentrummet – oftest skoger.

Arvika er et unntak, for det er en by, og Arvid kjører dit om dagen: „Turen til Arvika og tilbake tok det meste av dagen, og det var jo også poenget.“104 Her tilbringer ham mesteparten av tiden ved å lese bøker på City Konditori, en beroligende vane for ham. Det som gjør nettopp denne byen så særegen er at den er knyttet til Arvids nærmeste venn. Da han var ung, reiste Arvid ofte dit sammen med sin beste venn Audun på snakketurer: „(…), da Turid ennå ikke fantes, og vi snakka og snakka, helt fritt og åpent i hans lyseblå Ford Taunus.“105 Det er dermed åpenhet og frihet som Arvika symboliserer for Arvid – en frihet til å uttrykke seg selv og en frihet til å lese uten å bli plaget av minner. Dette er grunnen til at han avslår å ta sine døtre

101 HODROVÁ, 2006, s. 269–270. 102 PETTERSON, 2019, s. 15. 103 Ibid, s. 111. 104 Ibid, s. 95. 105 Ibid, s. 92. 32 dit på en tur, selv om han lovet å gjøre det – Arvika er et av de få faste punktene som han har igjen, og som han ikke vil miste.

Slike turer er noe eksklusivt individuelt for Arvid. De hjelper ham å unnslippe minnene og bringer ham nok indre ro til å sovne. Noen ganger tar han med seg døtrene, men da blir balansen alltid på en eller annen måte forstyrret: en samtale om Turid finner sted på en tur med Vigdis; i løpet av en annen tur med alle de tre døtrene har de en bilulykke etter at Arvid har blitt sint på dem. Arvid flykter nemlig fra byen på samme måte som han flykter fra seg selv: turene er en slags terapi som ikke fungerer i påsyn av andre personer. For disse personene bringer Oslo, dens uklarhet og problematikk, med seg.

Men til tross for hvor godt det føler å forlate byen, glemmer ikke Arvid hvor hjemmet hans faktisk er – „Nå må jeg hjem, tenker jeg, det er dag, det er fint her, det er en fin hest, men nå må jeg hjem.“106 Tilværelsen i Oslo representerer en krevende oppgave for Arvid Jansen. Men samtidig er det helt utenkelig å leve på et annet sted – noe som han allerede har erfart da han flyttet til provinsen med ekskonen Turid („jeg orka ikke bo der ute, så langt fra Oslo, det varte i to år, så flytta vi tilbake“).107 Byen trekker Arvid alltid tilbake, og han lar seg trekke.

5.6. En lengsel etter forbindelse: Oslo og den større verden

I Pettersons tekst henviser Oslo og de nærliggende områdene flere ganger også til det faktum at Norges hovedstad ikke eksisterer for seg selv, men i en kontekst. Den er en del av et stort nettverk og det stedet hvor utenlandske reiser begynner: „(…) dampbåten som kunne seile deg ned gjennom slusene fra det djupe innlandet hele veien til Ytre Oslofjord og videre derfra til hvor som helst i verden, til Spania, til Amerika, hvis det var dit du ville (...).“108

Arvid Jansen lengter etter å oppleve det som ligger bak grensene. Da han som syttenåring leste Simone de Beauvoirs selvbiografi, forestilte han seg at:

(…) hun sa, kom du, Arvid Jansen fra Veitvet, bli med meg til Paris, over alle grensene, over tida, (...) og hun løfta meg ut av gutterommet, ut i Europa, og ga meg en sterk følelse,

106 PETTERSON, 2019, s. 219. 107 Ibid, s. 144. 108 Ibid, s. 14. 33

en berusende følelse av å være i det store livet, men også en ensom følelse, for jeg visste jeg ikke kunne snakke om det med noen (...).109

I denne passasjen antyder Arvid at det fantes ingen i hans liv som kunne forstå lengselen etter å bli en del av den større verden – en lengsel om å være forbundet.

Denne lengselen er imidlertid så sterk at den trenger inn i hans måte å tenke på sine omgivelser på. For eksempel forbinder Arvid Oslo med et litterært avbildning av Lisboa i tankene sine: „Oslos disige distrikter, hyblenes bydeler, (…) udefinerte som Saramagos Lisboa i Ricardo Reis-boka (…).“110 Andre ganger sammenligner han naturen nord for hovedstaden med en rekke forskjellige steder i verden:

(...) mot øst, opp mot skogen der, som et kinesisk fort, et gresk kloster eller et kraftverk der Alpene reiser seg og står. (...) og så ble dalen klemt sammen til et pass, helt øverst, om ikke Khyber-passet, så i hvert fall en port du måtte gjennom før du kom ut på den andre sida, som til et annet land. Men det var jo det ikke, det var ikke Afghanistan, det var Harestua.111

Denne tankegangen viser at Arvid ikke bare fornemmer Oslo som et isolert punkt på kartet. Han kobler en geografisk assosiajon til en annen, kort sagt fordi assosiasjonen gir mening for ham.

I konteksten av de temaene som jeg utforsket i forrige kapitler, signaliserer symbolikken rundt „den større verden“ et ønske om å være en del av et fellesskap – slik også Oslo er. Byen er nemlig aldri alene, den ligner på andre steder, tilbyr kontakt med dem; Arvid Jansen er åpenbart bevisst på det, å ønsker det samme for seg selv.

109 PETTERSON, 2019, s. 199. 110 Ibid, s. 103–104. 111 Ibid, s. 130. 34

6. Byen hos Lars Saabye Christensen

Romanen Byens spor: Ewald og Maj ble utgitt i 2017 og er den første boken i Lars Saabye Christensens trilogi Byens spor. Handlingen foregår i etterkrigstidens Oslo og skildrer fire år i livet til flere Fagerborg-beboere, som alle på en eller annen måte er forbundet med de andre: enten kjenner de hverandre personlig, av utseende eller har i det minste en felles bekjent. Sentralt står familien Kristoffersen som bor i en leilighet i Kirkeveien; familien består av faren Ewald, husmoren og Røde Kors frivillige arbeider Maj og deres sønn, Jesper. Maj er venninne med naboen fru Vik, som ofte passer på Jesper. Blant andre betydelige skikkelser som opptrer i romanen er den italienske pianisten og senere også Jespers pianolærer Enzo Zanetti; fru Viks framtidige ektemann Olav Hall, som eier antikvariat, og hans egensindige stesønn Bjørn Stranger; og slakterfamilien Melsom, hvis tunghørte sønn Jostein blir venn med Jesper.

I byens gater krysser de hverandres spor, bokstavelig talt, og hvert slikt møte utnytter forfatteren til å skifte perspektivet. Personen som han har betraktet bare en liten stund siden lar han gå til fordel for denne personens „kollega“ som kommer til syne. Takket være denne stadig skiftende synsvinkelen og de realistiske bymiljøskildringene, ligner teksten på en ekskursjon gjennom Oslos ulike gater og hjem på slutten av 1940-tallet. Angående sitt valg av miljø oppgir Christensen at „(…) det gir meg som forfatter rom til å skildre et lite univers innenfor noen gitte rammer, som egentlig er ganske fullstendig. Som forfatter er jeg avhengig av å velge et utsnitt av verden hvor det jeg skriver om skjer. Dessuten tror jeg at de fleste forfattere på et eller annet vis er ganske lokale.“112

Jeg vil også begynne min analyse av Christensens roman med å karakterisere byens avbildning i romanen, med støtte i teori av Hodrová. Fordi det finnes ikke bare én hovedperson i teksten, vil jeg videre analysere byens symbolikk fra fire ulike skikkelsenes synsvinkler. Jeg har valgt figurer som har mest „interaksjon“ med byen, altså de som står i fokus som fotgjengere i teksten. Til slutt skal jeg forsøke å finne ut hvordan Christensens by er presentert i forhold til den større verden.

112 BJØRNERSEN, 2017. Tilgjengelig fra: https://www.boktips.no/skjonnlitteratur/romaner/intervju-med-lars- saabye-christensen/ 35

6.1. Den strømmende byen

Christensens roman Byens spor er et tydelig eksempel av en strømtekst – måten forfatteren arbeider med tid og bevegelser av fotgjengere på peker i denne retningen. Byen selv er stort sett avbildet som en jang-by: regelmessig, oversiktlig, lett å orientere seg i, selv om den ikke nødvendigvis alltid oppleves slik (se underkapittel Fru Viks by).

Den måten skikkelser beveger seg i byens gater på tilsvarer definitivt jang-tendensen i strømtekster. Personene beveger seg stadig framover og har klare geografiske mål som de vil nå i byen. Det at forfatteren setter leserne i rollen av et kamera som følger etter skikkelsene på deres daglige ærender, forsterker dette inntrykket. Christensen går imidlertid enda videre: det er ikke bare skikkelsene som er i bevegelse, det er selve byen som strømmer fram og bærer alt med seg: „Fru Vik, eller fru Hall, blir stående, hun er også et opphold i byens bevegelse, men synligere, mer påaktet, på grunn av kjolen, perlekjedet.“113 En stans er imidlertid vanligvis ikke så iøynefallende, for det er ikke rom til å registrere detaljene når alt beveger seg:

Ingen legger merke til at en ung, lyshåret mann, pen i tøyet, ellers alminnelig på alle måter, plutselig stanser og trekker pusten. Det er bare en av mange bevegelser som ikke registreres, som ikke bokføres, men som bare føyer seg inn i byens koreografi, et tilsynelatende kaos som likevel er meningsfullt, uforutsigbart og målrettet.114

Tidens linearitet er også et viktig særdrag ved Christensens roman. Teksten inneholder nemlig merkverdig få henvisniger til fortiden. Et viktig unntak som bør nevnes er prologen, hvor Jesper Kristoffersen blir framstilt som en ung, fullvoksen mann, mens den videre handlingen utspiller seg i fortiden, hvor Jesper bare er en liten gutt. Med utgangspunkt i det første kapitlet presenteres handlingen imidlertid strengt kronologisk, slik tilfellet er i strømtekster. Det finnes langt flere henvisninger til framtiden, både i form av konkrete setninger eller mer generelle tendenser. For eksempel, når familien Kristoffersen går ut på gata den 17. mai, legger de merke til et utstilt fotografi av kongen: „Så går de forbi slakteren, hvor norske flagg og et nypusset fotografi av Kong Haakon står mellom fenalårene i vinduet. Det er det samme bildet som skal stå der åtte år senere, men da er det i sorgens stund, ikke gledens.“115 En annen gang tenker Ewald Kristoffersen på det lovende oppdraget som firmaet hvor han jobber fikk; dets forhold til framtiden er understreket – „Oslo kommunet har gitt byrået

113 CHRISTENSEN, 2017, s. 332–333. 114 Ibid, s. 331. 115 Ibid, s. 154. 36 deres oppdraget med å tilrettelegge utstillingene i forbindelse med byens 900-årsjubileum. Det er 1950. Det er to år til. Det haster. De har allerede ideer. De ser det for seg. De ser fremtiden. Fremtiden nærmer seg.“116

Når det gjelder de generelle tendensene, vektlegger den progressive Ewald Kristoffersen framtidsorientering gjennom hele handlingen, samtidig som han kritiserer det å legge for mye vekt på fortid og tradisjon. I tillegg er utbygging av Rådhuset i Oslo, som symbolsk peker på en kommende ny epoke, ett av sentrale punkter i romanen. Denne måten å jobbe med tid på tyder trolig på en strøm – det viktigste som skjer, skjer her og nå. Handlingen skyver seg fram, minner er presentert bare vagt og de blir ikke vektlagt. Slik ligner Christensens bytekst en plante: røttene er skjult under jorden, synlig er først og fremst planten som vokser oppover.

6.2. Byen i perspektivet

Som nevnt betrakter vi i Byens spor ulike personer og deres individuelle byerfaringer. Gjennom deres bevegelser i byens gater og deres fornemmelse av byen forteller de imidlertid også mye om seg selv. Christensens Oslo setter spor på alle sine innbyggere, men i hvert tilfelle er disse sporene unike – personlige. I de følgende underkapitlene skal jeg analysere byen fra perspektivet av noen utvalgte romanskikkelser, for å vise hvor forskjellige former den litterære byen faktisk kan ta.

6.2.1. Ewald Kristoffersens by: en unge med potensial

Ewald Kristoffersen er én av romanens hovedskikkelser. Han jobber i Dek-Rek reklamebyrå og bor i en leilighet i Kirkeveien 127 på Fagerborg sammen med konen Maj og sønnen Jesper. Ewald er fast forankret i bymiljøet; byen gir ham muligheten til å ha et interessant og kreativ yrkesliv, å tilby et komfortabelt liv til familiemedlemmene, samt å rømme fra dem og glemme sine skuffelser eller feire sine prestasjoner på byens barer (særlig i baren på hotel Bristol).

116 CHRISTENSEN, 2017, s. 22.

37

Den måten Ewald fornemmer byen på viser seg best i de idéene han har for Oslos 900-års feiring (Dek-Rek får nemlig et oppdrag om å forberede feiringen). Ewald vil gjøre noe originalt, forandre den måten folk er vant til å tenke på byen på: „Hva med bare å glemme de 900 årene og heller feire fremtiden? Hvorfor skal vi bære historien med oss ved alle anledninger?“117 Han kommer med et forslag om å fokusere feiringen tematisk på Oslos kvinner og deres innsats. Men samfunnet er åpenbart ikke forberedt på slike radikale idéer, for Ewalds sjef Rudjord avslår hans forslag til fordel for mer klassiske innstillinger. Ewald blir deretter nokså forbitret – „Det er vikinger, Ibsen, Munch, Vigeland, skispor og Amerikabåter. Det er offisielt. Det er dessuten dørgende kjedelig. Har de kanskje ikke fått banket det inn fra dag én: Vær spesielle, ikke generelle! En by er ikke generell. En by er ikke representativ. Den er individer. Den er spesiell.“118

Det er byens framtid som Ewald vil hylle, ikke dens historie, samme hvor lang og berømt den er. Som en relativt ung, kreativ mann representerer Ewald den nye generasjonen som gradvis kommer til orde etter den andre verdenskrig: han vil ikke konservere seg selv i det gamle og tradisjonelle, men heller føre verden fram og utvikle ting. Tilsvarende anser han ikke byen som „et respektabelt gammelt vesen“, men heller som „en unge“ med mye rom for utvikling – „Hvordan kan man på best mulig måte vise at denne byen er 900 år gammel? Den er 900 år og ennå ikke voksen.“119

For Ewald Kristoffersen representerer byen altså et potensial til å forandre og forbedre innbyggernes livsvilkår og livsmuligheter. Ewald selv har nokså progressive meninger når det gjelder borgerlige samfunnsregler (han støtter konen Maj i hennes frivillige arbeid for Røde Kors, selv om det betyr at hun må av og til jobbe utenfor hjemmet) eller måten å tenke om samfunnet generelt. For Ewald utgjør byens befolkning nemlig ikke en homogen masse, men heller et fellesskap av individer som på ulike måter bidrar til byens eksistens. Denne tankegangen står også bak idéen hans om å hylle Oslos kvinner: det er en individuell innsats som skaper byen og skyver den fram på historiens sjakkbrett, ikke samfunnet som et generaliserende konsept.

117 CHRISTENSEN, 2017, s. 60–61. 118 Ibid, s. 107. 119 Ibid, s. 24. 38

6.2.2. Fru Viks by: fortidens museum

Fru Vik, en enslig enke og Kristoffersens nabo, er det stikk motsatte av Ewald Kristoffersen – hun er fanget i byens fortid og vil ikke rive seg løs. Hun sjelden forlater leiligheten, og hvis hun gjør det, er det vanligvis for å besøke graven til mannen hennes på Vestre Gravlund. Den første gangen lesere ser henne gjøre det, ender det pinlig for henne: på vei hjem påpeker trikkbilletøren at hennes billett er ikke lenger gyldig – fru Vik innser at hun måtte tilbringe mye mer tid på gravlunden enn hun forventet. Denne episoden virker også symbolsk: fru Vik kommer kontinuerlig for sent, hun klarer ikke å holde tritt med tiden som ubønnhørlig går videre. Hun tyr heller til sitt hjem, for det er et trygt fastpunkt i byen.

Når Olav Hall begynner å fri til henne, blir fru Vik enda mer usikker og engstelig i sin bytilværelse. Å finne ny kjærlighet ville være skamfullt, det ville bety å sette seg selv i bevegelse og glemme fortiden – „Hun vil gå i de små gatene. Hun vil ikke bli sett. (…) Hun er utro mot sin døde mann. Det er en skam. Det gjør vondt. Hun går i de minste gatene. Og likevel kjenner hun en sødme.“120 Hun stadig rømmer fra Olav og det som han tilbyr henne. Under en felles middag på hotel Bristol forlater hun for eksempel stedet uten å fortelle noe – „Fru Vik balanserer ut i Rosenkrantz‘ gate og et øyeblikk virker hun for liten for denne byen. Hun er omringet av tåke, fjerne lys og skygger.“121 Ved denne beskrivelsen viser forfatteren at fru Vik vil skjule seg fra alt og alle som truer hennes trygge, monotone liv.

Men situasjonen forandres etter at hun aksepterer Olavs invitasjon til å møte ham på Ekebergrestauranten – „Hun har aldri sett byen herfra. Den virker så liten. Karl Johan er bare en tynn hyssing som Østbanen henger i.“122 Byen blir plutselig tydeligere og mer oversiktlig for fru Vik; Hodrová bemerker i denne forbindelsen at det er nettopp utsikten ovenfra som gjør byen „leselig“ og muliggjør å fornemme den i sin helhet.123 Men samtidig som hun hever seg over byen, hever fru Vik seg også over sitt eget liv. Hun er ikke lenger fengslet i trange gater; nå ser hun alle mulige veier som kan tas – både faktisk og metaforisk. Etter hvert samtykker hun å spasere med Olav og dermed vise at hun ble modig nok til å etablere et forhold til ham. På denne måten forvandler fru Viks Oslo seg fra et skjulested der tiden stoppet til et åpent sted som gir sjanser til å begynne på nytt – hvis man ser på byen fra den riktige synsvinkelen.

120 CHRISTENSEN, 2017, s. 89. 121 Ibid, s. 113. 122 Ibid, s. 139. 123 HODROVÁ, 2006, s. 35. 39

6.2.3. Enzo Zanettis by: et melankolsk fengsel

Enzo Zanetti, en pianist av italiensk opprinnelse, trives ikke noe særlig i Norges hovedstad. Han havnet i Oslo ved et uhell – Enzo turnerte med et jazzorkester og var på vei til Amerika, men ble strandet i Norge da krigen startet og orkesteret ble oppløst. Han begynte deretter å jobbe som hyggepianist på hotel Bristol, hvor han blir kjent med Ewald Kristoffersen. Men ensomhet og savn plager Enzo; det viser seg vanskelig å etablere et kjærlighetsforhold og hjemlandet ligger langt unna. Også i jobben sin oppfattes han som „en hyggelig bakgrunn“ for hotelgjestene snarere enn som et menneske. Trøsten finner han i alkoholen – „(…) den eneste overfloden han kan tenke seg i denne melankolske byen, som han nå er i full overensstemmelse med.“124

Enzo Zanetti lever dermed som en fremmed, enslig figur i en by som ignorerer ham helt. Når han blir angrepet av en gruppe menn på gata foran Bristol og ender med å ligge i snøen alvorlig skadet, er hans første tanke en desperat forbitrelse – ingen fra den forbipasserende trikken legger merke til ham: „Han synker ned i snøen og blir liggende. Trikken kjører forbi. Ansiktene i vognene, hvorfor ser de ikke ham?“125 Slik føler seg Enzo enda mer sårbar, for han er oversett også i sine verste stunder. Når han senere blir oppsagt og forgjeves prøver å finne en jobb som pianolærer, begynner han å fornemme Oslo som et rent fiendtlig sted som han snakker om med forakt – „Er det ingen i denne usle, stormannsgale byen som vil lære å spille piano?“126 Når Maj Kristoffersen besøker ham for å levere Røde Kors pakken, er Enzo for stolt til å ta den imot. Det tar sin tid før han lar byen vise seg velvillig mot ham.

Byen er opprinnelig et sted av ufrivillig opphold for Enzo Zanetti – med andre ord et fengsel. Den dytter Enzo til bakgrunnen i alle aspekter av livet; verken på jobb eller i sitt personlige liv blir han virkelig sett og satt pris på som han ønsker å være. Først etter ulykken får han oppmerksomhet, og samtidig også en sjanse til å begynne på nytt: pakken fra Røde Kors virker som en symbolsk prøve. Det dreier seg om et tilbud av ekte, rent elskverdighet og omsorg. Til slutt overkommer Enzo seg selv og utnytter sjansen. På en lignende måte som fru Vik, får også Enzo Zanetti erfare at byen har større potensial enn det kan se ut til overflaten.

124 CHRISTENSEN, 2017, s. 44. 125 Ibid, s. 59. 126 Ibid, s. 158. 40

6.2.4. Jesper Kristoffersens by: en endeløs konsert

Jesper Kristoffersen er sønnen til Ewald og Maj; i løpet av handlingen begynner han å gå på Fagerborg skolen. Jesper virker imidlertid annerledes enn andre barn, noe som også hans foreldre legger merke til – han liker å være alene, har merkelige drømmer og fantasier, hører stemmer, av og til sliter med å fornemme den reelle verden. Han får diagnosen „følsom“ hos legen, og forfatteren gir oss aldri et definitivt svar på hva det egentlig betyr. Basert på symptomene han manifesterer, er det mulig å betrakte Jesper som en autist.

At Jesper er en spesiell gutt, gjenspeiler seg også i måten han fornemmer byen på. Et viktig element i Jespers bytilværelse er lyder. De vanlige lydene som byen byr på plager Jesper og gjør ham urolig – „Han hører trikken som hviner i Holtesvingen rett rundt hjørnet. Det lyder som et helt orkester som spiller på ustemte sager.“127 Like plagsom er 17. mai feiringen for ham, med mye uutholdelig bråk på gatene – „Jesper puster tungt der nede på bunnen av syttende mai. Det er nesten ikke til å holde ut. Bunter av bråk slynges hit og dit (…).“128 Et vendepunkt kommer imidlertid når Jesper blir kjent med pianolærer Enzo Zanetti. Plutselig oppdager Jesper lyder som passer i hans verden. Deres kontrast med bylydene er understreket i teksten: „Tonene er langt fra hverandre, de nøler, de trekker ut, men svikter ikke. De faller på plass, akkurat der de skal falle og Jesper faller også på plass. Han kjenner seg igjen (…). Så blir musikken avbrutt av sirener, som også splitter mørket (…). Jesper holder seg for ørene.“129

Det er ingen tilfeldighet at Jesper hører Enzo spille piano for første gang om natten. Jeg har allerede nevnt at ifølge Hodrová forvandler nattbyen seg ofte til et annet, labyrintisk sted, som blir fornemmet annerledes av fotgjengeren enn dagbyen. Videre påpeker hun også at nattbyen er et ambivalent sted der vi kan oppleve både en følelse av fremmedgjøring og en mer intens opplevelse av oss selv og vår forbindelse med byen.130 I Jespers tilfelle gjelder den andre varianten – i løpet av natten er byen nemlig stillere enn noensinne og dette hjelper Jesper til å fokusere på seg selv. Kontinuerlige lydene i leiligheten plager ham så mye at han forlater hjemmet i hemmelighet og går ut i den stille, øde gata – „Byen er stillere enn leiligheten. Verden er stillere enn hallen.“131 Han går seg ikke vill i byen, men lar seg ubevisst trekke helt

127 CHRISTENSEN, 2017, s. 310. 128 Ibid, s. 156. 129 Ibid, s. 136. 130 HODROVÁ, 2006, s. 329. 131 CHRISTENSEN, 2017, s. 135. 41 til Enzo Zanettis leilighet, hvorfra han hører Enzo spille – og Jesper blir så rørt at han begynner å gråte.

I boken finnes det også en betydningsfull scene der trikken får en symbolsk rolle for Jesper:

(…) fra stasjon til stasjon i et rutenett som alle i denne byen før eller senere blir fanget i. Det er fines å stå bakerst. Der ser man alt man kjører fra. Det er uansett ikke Jesper som styrer trikken. Det er ikke engang konduktøren som gjør det. Det er skinnene. Det er de som i sin tid la skinnene, de som kanskje for lengst er døde, som fremdeles styrer trikken.132

Det virker som trikkene gjør byen mer oversiktlig og organisert for Jesper, for de lager et nett som fanger byen og gir den en fast form. Dessuten mener Jesper at det er „skinnene“ som styrer trikken, og dermed også styrer livsveier av alle de reisende inne i trikken. Jeg tolker dette som en henvisning til byens fortid – Jesper, med sin følsomhet, innser at andre tidsdimensjoner er til stede også implisitt: det som skjedde før gir rammer for hvordan nåtiden (og framtiden) kan se ut.

Byen er av og til mer enn Jesper kan takle, den overvelder ham med sine bølger av sanseinntrykk. Men samtidig er det også i den byen Jesper opplever at det finnes en annen, beroligende verden som bare musikken kan tilby. Intet annet sted ville han ha møtt Enzo Zanetti, sin sjelevenn og én av de få personene som virkelig forstår Jesper. Jespers by er et travelt nett; men idet han får nok indre ro, innser han at byen også tilbyr en vei til en ny, berikende livsfase – en sjanse til å gjøre bytilværelsen lettere og mer personlig.

6.3. Naturen trenger inn

Ifølge Hodrová er det vanlig å fornemme by og natur i opposisjon: i urban kontekst har naturen blitt betraktet som en villmark som burde temmes og urbaniseres. Spesielt jang-byen prøver å organisere naturens rester slik at de ikke forstyrrer orden (for eksempel ved å danne parker).133 Christensens tekst viser imidlertid at forholdet mellom natur og by kan være veldig nært. „Av byens 453 kvadratkilometer er 320 skog og atter skog. Oslo er skog,“134 bemerker

132 CHRISTENSEN, 2017, s. 69. 133 HODROVÁ, 2006, s. 82–83. 134 CHRISTENSEN, 2017, s. 187. 42

Ewald Kristoffersen når han nevner tradisjonelle symboler knyttet til hovedstaden. I løpet av en felles tur til Sognsvann, formulerer Ewalds kone Maj en lignende tanke – „Naturen. Den er jo Oslo, den også.“135 Romanpersonene deler åpenbart idéen om Oslo som et sted der naturen „overlever“. De fornemmer den ikke som en trussel eller et vilt element, men som en vesentlig del av selve byen. Naturen gir Oslo dens unike karakter og på denne måten vekker den også stolthet blant hovedstadens innbyggere – ikke minst fordi mange av dem faktisk kom til byen fra landet. Når fru Vik forteller Jesper at hun, samt Jespers mor Maj, vokste opp på landet, virker Jesper overrasket; fru Vik forklarer deretter at „alle i Oslo kommer fra landet, Jesper.“136

Teksten inneholder også flere referanser til at „den opprinnelige byen“ omfattet et mye mindre område enn den gjør i sin moderne form. Til tross for at boligområder utvidet byen betydelig, vedvarer troen på at „den opprinnelige byen“ utgjør en selvstendig helhet i innbyggernes bevissthet: „Så er de på vei til byen. De er i byen og er samtidig på vei til byen, som i denne forbindelsen betyr området mellom Nasjonaltheatret og Stortinget, altså Karl Johan og dens brolagte sideløp (...). I Bogstadveien er det en hel folkevandring mot Karl Johan, mot byen i byen.“137 Oslos sentrum oppfattes som „den urbane kjernen“ der kultur og historie konsentreres og feires (i det oppgitte utdraget foregår det feiring av 17. mai). Denne innsikten understreker hvor tett grensen er mellom byens kjerne og de nærliggende, en gang rent naturlige, områdene.

Mens naturen i Pettersons roman er avbildet som et sted å rømme til, er den i Byens spor tydelig til stede: både direkte (i form av blant annet skog) og indirekte (den skinner gjennom fortid og minnene til Oslos innbyggere, samt at den inntar et viktig sted i det kollektivt ubevisste). Måten som Christensen avbilder naturen på gir teksten et element av jin-byen: den strenge urbane regelmessigheten av jang-byen blir forstyrret av hyppige henvisninger til natur som et opprinnelig element av bymiljøet.

6.3.1. Rådhuset – Oslos vendepunkt

Byggingen av Oslo rådhus går som en rød tråd gjennom hele romanen. Det er Ewald Kristoffersen som er med på å forberede utstillingen i Rådhuset for dets høytidelige åpningen

135 CHRISTENSEN, 2017, s. 226. 136 Ibid, s. 183. 137 Ibid, s. 153–154. 43 i mai 1950 – i forbindelse med Oslos 900-års feiring. Byens innbyggere har imidlertid motstridende følelser for Rådhuset. Det dreier seg om et moderne element som forandrer markant byens karakter; og slik vekker bygningen både entusiasme og forakt.

Når familien Kristoffersen besøker Ewalds far, Alf Kristoffersen, på Tåsen gamlehjem, uttrykker han sin mening om Rådhuset på en svært forarget måte: „Vi diskuterte dette nye rådhuset. Og vi ble enige om å kalle det for Brunosten. (…). Det rukkelet stenger utsikten til fjorden. Oslo er ikke lenger en by ved fjorden, men en by bak rådhuset!“138 Dermed påpeker han at Rådhuset ikke bare er kontroversielt arkitektonisk, men også fordi det fortrenger naturen fra byen (og dermed bryter den nære forbindelsen mellom Oslo og natur).

Når rådhuset åpnes for første gang for almennheten, blir folk imponert av dets størrelse og interiørdesign, men det er ikke nok til å forandre deres lite smigrende mening om bygningen som helhet. Først når en skuespillerinne leser Olaf Bulls dikt – som han skrev ved nedleggelsen av grunnsteinen i 1933 – skiftes plutselig den offentlige meningen: „(…) når publikum kommer ut, i yndig vårsol, ser de på bygningen med nye øyne og kaller den ikke lenger for geitosten. De er stolte av den. Dikteren klarte det som arkitektene ikke maktet. Rådhuset er deres.“139 Denne episoden viser hvor paradoksal situasjonen er: Oslos befolkning i romanen kan bare akseptere det nye og moderne i byen hvis det får en forbindelse med fortiden og dens tradisjon (i dette tilfellet forbindelsen med en av Norges mest berømte diktere).

Enda mer enn selve bygningen er det Rådhusets klokker som har en sterk symbolikk. Første gang vi hører klokkene er når Ewald går til Rikshospitalet for å få kreftbehandling; Maj mistenker ham for utroskap og følger etter ham i hemmelighet – „Plutselig hører hun en fremmed lyd, en lyd hun ikke har hørt før i denne byen. Det er klemtet fra en av klokkene i Rådhustårnet. Det må være en prøve. Ewald hører det samme. Han stanser og ser seg rundt. Når det blir stille igjen får han øye på Maj.“140 Bjørn Stranger, Olav Halls stesønn, hører klokkene slå når han går ombord en ferge til København (uten å fortelle noen at han reiser bort) – „Snart hører han klokkene i Rådhuset slå fire og kjenner et øyeblikk at det rister under ham.“141 Klokkens lyd er også det første som ønsker Jesper velkommen hjem når han kommer tilbake fra ferien hos besteforeldrene – „Så hører han klokkene i Rådhuset også, de slår fire

138 CHRISTENSEN, 2017, s. 227. 139 Ibid, s. 339. 140 Ibid, s. 321. 141 Ibid, s. 334. 44 slag, og han lukker øynene, han er trett. Han husker det som faren lovet ham: at de skulle opp i klokketårnet. Jesper gruer seg, ikke til det, men til å se faren. Kanskje han ikke er der.“142

Det som binder alle de nevnte scenene sammen er at klokkens lyd markerer overgangen til en ny etape – til en bevissthet om at Ewald snart dør (og til et liv uten ham) hos Maj og Jesper, i Bjørns tilfelle til et nytt liv i Danmark. I Christensens tekst er dermed Oslo Rådhus presentert som et vendepunkt – ikke bare i byens kontekst, men også i personlige liv til byens innbyggere. Den symboliserer en kommende ny etape, en skjebnesvanger forandring, som man ikke kan rømme fra.

6.4. Glede og ansvar: Christensens Oslo og den større verden

Den større verden trenger inn også i Christensens Oslo og skaper en urovekkende kontrast: fremmede land virker på den ene siden uoppnåelige, på den andre siden er de alltid til stede. Dette er godt synlig når forfatteren sammenligner ulike deler av byen med andre steder i verden – „Så er vi på Jessenløkken, som må kunne kalles Fagerborgs Versailles (…)“143, „Majorstua er Kirkeveiens Times Square (…). Majorstua er Kirkeveiens Akropolis.“144 I handlingens kontekst spiller også Oslos Røde Kors en viktig rolle: Maj Kristoffersen deltar aktivt i dets virksomhet som frivillig kasserer. Når hun besøker italieneren Enzo Zanetti med julepakken fra Røde Kors, funderer hun på organisasjonens forbindelse med Italia: „(…) alle vet hva Røde Kors betyr, samme hvor man er fra. Var det ikke til og med i Italia det hele startet?“145 Men til tross for hvor nært kan det fremmede virke, er avstanden stadig der. Det innser Maj når hun prøver en dyr Dior kjole på varehuset Steen & Strøm – „Med det mørke håret sitt kunne hun vært fransk og syndig i dag. (…) Har hun råd til et slikt mesterverk? Det har hun ikke. (…) Hun er Maj Kristoffersen fra Fagerborg.“146

Dessuten fornemmes forbindelsen med den større verden forskjellig, og dette skaper en særegen ambivalens i romanen. Da familien Kristoffersen får endelig telefon, er de overlykkelige, for telefonen bekrefter symbolsk deres eksistens som „verdensborgere“ – „Han

142 CHRISTENSEN, 2017, s. 354. 143 Ibid, s. 10. 144 Ibid, s. 8–9. 145 Ibid, s. 65. 146 Ibid, s. 52. 45 tenker: Jeg finnes. De finnes. Vi finnes. (…) Det var verden.“147 I motsetning til denne episoden står publikums reaksjon på talen av Røde Kors viseformann i anledningen av en veldedig mannekengoppvisning:

Viseformannen i Norges Røde Kors må også si noe og forteller om organisasjonens arbeid, altfor lenge, synes de fleste, han legger blant annet vekt på den internasjonale siden av saken, av saken, og nevner i den forbindelse Korea. Liksom vi mottok hjelp etter krigen, er det vår plikt å hjelpe andre. Vi er også en del av verden.148

Det er antydet at publikum interesserer seg mer for moteoppvisningen enn internasjonale veldedige aktiviteter. En annen gang ser Jesper en gruppe tyske jødebarn som reiser fra ferien i Norge hjem til Tyskland og dette gjør et ubehagelig inntrykk på ham – „De virker annerledes, mørkere, tyngre, ikke fette (…). Barna skal om bord i et lengre tog, utenlandstoget. (…) Verden er full av syn. Det er for mange syn.“149

For å oppsummere, Christensens roman påpeker at Oslo er en del av en større helhet og eksisterer i et nettverk. Teksten viser imidlertid også at det stadig finnes en sterk lokal samhørighet som ofte skyver „verdensborgerskapet“ i bakgrunnen. I tillegg kan påminningen om at man er en del av større verden noen ganger være faktisk svært ubehagelig, som scenen med tyske jødebarn beviser. Det å være forbundet med den større verden er nemlig ikke bare en fordel, men også en kollektiv forpliktelse – til å være der for de andre og fornemme deres lidelser. Christensens Oslo virker ennå ikke helt forberedt på å oppfylle denne forpliktelsen.

147 CHRISTENSEN, 2017, s. 286. 148 Ibid, s. 434. 149 Ibid, s. 355–356. 46

7. Byens litterære former – en sammenligning

Jeg vil nå oppsummere og drøfte innsiktene fra min analyse av Per Pettersons roman Menn i min situasjon. I samsvar med jin-by tendensen som Hodrová skriver om, virker Pettersons Oslo som en essens av Arvid Jansens identitet: det dreier seg om et speil av hovedpersonens indre verden. Ved å lage forholdet mellom byen og individet så tett, forsterker forfatteren sin avbildning av Arvid Jansens psyke – som er et grunnleggende element i romanen. Byen gjenspeiler nemlig også Arvids ubevisste tanker og ønsker og slik gir leseren en bedre forståelse av hovedpersonen.

Det finnes flere likheter mellom byen og Arvid i boken; jeg vil gjerne skissere noen av disse parallellene basert på analysen min. Etter å ha mistet sin faste forankring på Veitvet, blir Arvid „løs“ i byen; etter å ha tapt sine familiemedlemmer og konen Turid, blir han „løs“ også i seg selv. Byens rom blir uklart og vagt, akkurat som hans egen sjel. Dessuten rømmer Arvid stadig fra byen på samme måte som han rømmer fra sitt eget liv – et liv som ikke gikk som planlagt. Men det som han til slutt innser, er at en flukt ikke er en løsning. Det som må gjøres er å plassere seg i seg selv og i byen, for det er der han hører til. Gjennom hele handlingen prøver Arvid forgjeves å finne et anker i andre personer, nemlig fordi han først må finne det i seg selv. Etter at han skjønner dette, blir byen mer elskverdig og Arvid er i stand til å gjenopprette noen forhold som en gang var viktige for ham. I dette øyeblikket ser vi tydeligst hvordan jeg-subjektet blir ett med byen.

Byen i romanen Menn i min situasjon er ikke så individualisert som hos Christensen; den kan ikke betegnes som et selvstendig subjekt. Selv om det er antydet at byen har en tiltrekkende kraft, kan denne kraften like godt bare symbolisere Arvids eget desperate ønske om menneskelig kontakt. Med andre ord, det kan bare være Arvid Jansen som tiltrekker seg selv. Det kan til og med hevdes at byen først og fremst eksisterer gjennom sine innbyggere, altså gjennom Arvid Jansen i dette tilfellet. Den ekspanderer og krymper seg sammen med ham som et pulserende nett: byens ambivalens tilsvarer Arvids motstridende følelser om sin egen livsposisjon.

Christensens Oslo kan derimot karakteriseres som et uavhengig vesen; her er ikke byen direkte forbundet med personer, men inngår snarere i interaksjoner med dem. Personene projiserer sitt forhold til seg selv og til verden gjennom måten de fornemmer byen på. Det finnes imidlertid alltid en liten avstand: byen aldri trenger inn i skikkelsene. Denne byen gir både

47 muligheter og begrensninger. Men på en måte som ligner Pettersons Oslo, kommer det an på den enkelte personen om han eller hun ser og utnytter potensialet. Det dreier seg altså om en by med egen kraft, en by i forandring – den strømmer stadig videre og bærer alt og alle med seg, uansett om byens innbyggere vil eller ikke.

Metaforisk uttrykt vil jeg betegne Christensens Oslo som et barn, som vokser opp og forandrer seg. Denne uavvendelige virkeligheten blir akseptert med et nokså tungt hjerte av de fleste „foreldre“ – byens innbyggere. Barnet er ennå ikke påvirket av konvensjoner, men ligger mye nærmere det opprinnelige og rene: naturen. Barnet utelukker heller ikke ulike aspekter av den omliggende verden på samme måte som „voksne“; tvert imot er det fascinert av alt omkring og vil se nærmere på det. Og sist men ikke minst, dette barnet liker godt å leke med sine levende figurer: først gjennom denne leken – denne blandingen av sjanser, nederlag og tilfeldige møter – utvikler de seg videre. Mens Pettersons by blir ett med Arvid-skikkelsen, står byen i romanen Byens spor imot sine skikkelser. Men den gjør ikke det i ordets negative forstand: denne kontrasten dynamiserer snarere fortellingen og tilbyr flere perspektiver både til leserne og skikkelsene.

Christensen bruker dermed by-toposen annerledes enn Petterson, og han gjør det primært i valg av antall skikkelser som byen har forbindelse med. Vi kan si at romanen fungerer som en slags sosiologisk analyse: Christensens by, med sitt begrenset område, raske utvikling og uendelige muligheter, fungerer som et „produktivt“ litterært miljø. Her kan innbyggernes spor og livshistorier lettere krysse og påvirke hverandre. Det dreier seg om individer, men samtidig også om den større enheten som de til sammen utgjør. Byen er et middel til å forbinde ulike menneskeskjebner på en helt unik måte; men det er også et middel til å illustrere samfunnets utvikling.

„Den [byen] giver mennesker en uendelighed af valg, undtagen ét: Man kan ikke vælge byen fra.“150 – skriver Larsen om byavbildning i modernismen. Denne observasjonen gjelder også for begge romanene som jeg har analysert i min bacheloroppgave. Byen viser seg å være et ambivalent sted som både muliggjør og hindrer. Det finnes imidlertid et viktig trekk som skiller begge romanene fra modernismen og som de samtidig har til felles: denne ambivalensen er åpenbart ikke byens skyld. Skal byen vise sin mer elskverdige side, må initiativet komme

150 LARSEN, 2010, s. 30. 48 fra folk selv. Det er deres oppgave å balansere sitt forhold til byen, til mennesker rundt seg, samt til seg selv.

For å konkludere, byen opptrer som et vesentlig narrativt og tematisk element i begge to tekster, men i hver av dem har den en annerledes form og rolle. I Pettersons roman dreier det seg om et organisk speil av menneskelig sjel, mens i Christensens verk fremstår byen som et selvstendig, lekent vesen med utviklingsmuligheter. Med Hodrovás terminologi kan vi si at i begge romanene opptrer byen i form av en skikkelse snarere enn bare som et miljø – selv om denne „skikkelsen“ i hvert tilfelle får en veldig annerledes form. Når det gjelder jin- og jang-aspekter av bytekster, dominerer jin-tendenser hos Petterson, mens i Christensens tekst viser jang-tendenser seg sterkest. Dette påvirker skrivemåten og har i tillegg en dypere innvirkning på bytekstenes symbolikk, som jeg har vist i mine analyser. Selv om både Pettersons og Christensens byer kan betegnes som oversiktlige jang-byer „i våken tilstand“, kan de også få trekk av jing-byer i visse øyeblikk (dette er særlig tilfellet i Pettersons tekst).

I essaysamlingen Den følsomme byen forklarer Daniela Hodrová at „uansett hvordan den åndelige kraften i byen kalles og dens virkning oppfattes, leses og skrives, (…), alle disse lese- og skrivemåtene forfølger i grunnen det samme målet – å åndeliggjøre, internalisere byen og vekke den til live.“ (oversatt av AS)151 Det er ingen tvil om at både Per Petterson og Lars Saabye Christensen, til tross for hvor forskjellige former byen får hos dem, klarte nettopp dette: i sine tekster vekker de byen til live.

151 „Ať už je duchovní síla města jakkoli nazývána a její působení jakkoli vnímáno, čteno a psáno, (…), všechny tyto způsoby čtení a psaní sledují v postatě týž cíl – město oduševnit, zduchovnit, zniternit, oživit, zbytostnit.“ (HODROVÁ, 2006, s. 363 – 365) 49

8. Konklusjon

I min bacheloroppgave har jeg analysert byens rolle i to utvalgte romaner. Både Lars Saabye Christensen og Per Petterson har en sterk tilknytning til Oslo og dette er godt synlig også i deres verk. I den teoretiske delen skildret jeg først hvordan rom ble en viktig analysekategori takket være spatial turn i humaniora. Videre oppsummerte jeg hvordan byen har blitt fornemmet og skildret i litteratur gjennom historien; her oppdaget jeg at det lenge har eksistert et svært ambivalent syn på byen. Denne ambivalensen viste seg til en viss grad også i de moderne byromanene som jeg analyserte. I det neste underkapitlet skisserte jeg noen viktige punkter i Daniela Hodrovás teorier om byen i skjønnlitteratur og bytekster generelt.

Så karakteriserte jeg forskjellige former for byens avbildning i moderne norsk litteratur. Jeg oppdaget at det finnes en rekke ulike tendenser for denne avbildningen – blant annet realistiske/naturalistiske (ofte med vekt på en viss samfunnsklasse eller på et bestemt område, som for eksempel drabantbyer) eller modernistiske. De analyserte verkene kan betegnes som realistiske, men de er sterkt preget av unike forfatterstiler. En nærmere karakteristikk av Pettersons og Christensens skrivestil og forfatterskap ga jeg til slutt i den teoretiske delen av oppgaven. Jeg påpekte at selv om det finnes noen autobiografiske elementer i de analyserte romanene, kan tekstene ikke leses som autobiografier. Heller ikke er de rent realistiske siden begge forfatterne „leker“ med virkeligheten og bare beskriver små, utvalgte biter av en helhet som er kompleks både temporalt og spatialt.

I den praktiske delen av oppgaven utførte jeg to litterære analyser. I begge tilfeller fokuserte jeg først og fremst på bøkene i konteksten av jin/jang skrivemåter – to måter å skrive en bytekst på ifølge Hodrová. Jeg oppdaget at tekstene hører til forskjellige kategorier: mens Pettersons roman står nærmere jin-skrivemåten, står Christensens roman nærmere jang- skrivemåten. For å identifisere og diskutere byens symbolikk i tekstene, undersøkte jeg dem videre med tanke på de littærere personenes personlige perspektiver. Dette la jeg spesielt vekt på i diskusjonen av Pettersons roman, hvor byen betraktes fra perspektivet til bare én person. Dominerende jin-tendenser tydet på at byen og subjektet skulle ha et veldig tett forhold med hverandre – og dette ble bekreftet også i analysen. Jeg fant ut at byen gjenspeiler hovedpersonens indre tilstand i løpet av en vanskelig livsperiode. Forfatteren utnytter det urbane miljøet til å forsterke leserens inntrykk av hovedpersonen. I analysen av Christensens roman så jeg på byen fra flere skikkelsenes perspektiver, siden romanen ikke bare har

50

én hovedperson. Det viste seg at byen opptrer mer som et selvstendig aktør. Byens „bevegelser“ og forandringer preger skikkelsenes livshistorier. Gjennom denne byen vektlegger Christensen betydningen av utvikling – av mennesker, samfunnet, verden, av selve byen.

Jeg håper at denne bacheloroppgaven kan tilby en ny og forhåpentligvis også berikende måte å forstå verk av to anerkjente norske forfattere på. Det urbane miljøet i litterær kontekst utgjør et komplekst fenomen som uten tvil fortjener enda grundigere drøfting enn jeg selv kunne tilby innenfor denne bacheloroppgavens rammer. Et relevant spørsmål for videre forskning kunne være å se nærmere på den litterære byen med hensyn til dens storby-/småby karakter.

51

9. Bibliografi

Primær litteratur

CHRISTENSEN, Lars Saabye. Byens spor. Ewald og Maj. Oslo: Cappelen Damm, 2017. ISBN 978-82-02-56211-3.

PETTERSON, Per. Menn i min situasjon. Oslo: Forlaget Oktober, 2019. 2. utg. ISBN 978-82- 495-2066-4.

Sekundær litteratur

ANDERSEN, Per Thomas. Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget, 2012. ISBN 82- 00-12836-9.

BACHTIN, Michail. Čas a chronotop v románu. In: Román jako dialog. Praha: Odeon, 1980. ISBN 01-098-80.

DERDOWSKA, Johana. Kmitavá mozaika: městský prostor a literární dílo. Příbram: Pistorius & Olšanská, 2011. ISBN 978-80-87053-57-7.

FESTA-McCORMICK, Diana. The City as Catalyst: A Study of Ten Novels. Cranbury, London and Toronto: Associated University Presses, 1979. ISBN 0-8386-2156-2.

HODROVÁ, Daniela. Místa s tajemstvím. Praha: Koniasch Latin Press, 1994. ISBN 80-85917- 03-3.

HODROVÁ, Daniela. Paměť a proměny míst. Na okraj tematologie a topologie. In: HODROVÁ, Daniela et kol. Poetika míst: kapitoly z literární tematologie. Jinočany: H&H, 1997. ISBN 80-86022-04-8.

HODROVÁ, Daniela. Citlivé město (eseje z myopoetiky). Praha: Akropolis, 2006. ISBN 80- 86903-30-3.

HUMPÁL, Martin; KADEČKOVÁ, Helena og Viola PARENTE-ČAPKOVÁ. Moderní skandinávské literatury 1870-2000. Praha: Nakladatelství Karolinum, 2006. ISBN 978-80-246- 2395-5.

52

KLOK, Janke. Det norske litterære Feminapolis 1880-1980. Skram, Undset, Sandel og Haslunds byromaner mot en ny modernistisk genre. Gronigen: Barhuis, 2011. ISBN 978-90- 77922-91-0.

LARSEN, Svend Erik. Leve i byen eller med byen. By og litteratur efter modernismen. Kultur&Klasse. 2010, č. 109, s. 29-44. Tilgjengelig fra: http://unipress.dk/media/2952556/larsen.pdf

LOTHE, Jakob; REFSUM, Christian og Unni SOLBERG. Litteratur-vitenskapelig leksikon. 2. utg. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2007. ISBN 978-82-573-1714-0.

SLAWIŃSKI, Janusz. Prostor v literatuře: základní rozdělení a úvodní samozřejmosti. In: TRÁVNÍČEK, Jiří ed. Od poetiky k diskursu: výbor z polské literární teorie 70. - 90. let XX. století. Brno: Host, 2002. ISBN 80-729-407-24.

USTVEDT, Yngvar (red.). Oslo. 1000 år i ord og bilder. Oslo: Andresen & Butenschøn, 1999. ISBN 82-7694-045-5.

WARF, Burney og Santa ARIAS (ed.). The Spatial Turn. Interdisciplinary perspectives. London and New York: Routledge, 2009. ISBN 978-0-415-77573-1.

Internettkilder

AASEN, Elisabeth. Bjørg Vik. Store norske leksikon [online]. 13. 02. 2009, oppdatert 13. 07. 2018 [sitert 17. 01. 2021]. Tilgjengelig fra: https://nbl.snl.no/Bjørg_Vik

ANDERSEN, Per Thomas. Dag Solstad. Store norske leksikon [online]. 15. 02. 2009, oppdatert 18. 11. 2019 [sitert 17. 01. 2021]. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Dag_Solstad

ANDERSEN, Per Thomas. Jan Erik Vold. Store norske leksikon [online]. 15. 02. 2009, oppdatert 11. 08. 2020 [sitert 17. 01. 2021]. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Jan_Erik_Vold

ANDERSSON, Jan-Olov. ”Knausgård har faktiskt tackat mig”. Aftonbladet [online]. 20. 12. 2019 [sitert 01. 02. 2021]. Tilgjengelig fra: https://www.aftonbladet.se/kultur/a/mRn00l/knausgard-har-faktiskt-tackat-mig

53

BJØRNERSEN, Martin. På sporet av byens tapte tid. Boktips [online]. 20. 10. 2017, oppdatert 28. 4. 2020 [sitert 24. 02. 2021]. Tilgjengelig fra: https://www.boktips.no/skjonnlitteratur/romaner/intervju-med-lars-saabye-christensen/

GJERSTAD, Leif. Utforsker byens spor. Bok 365 [online]. 10. 10. 2017 [sitert 04. 01. 2021]. Tilgjengelig fra: https://bok365.no/artikkel/saabye-christensen-utforsker-byens-spor/

HERZOG, Ingvild Christine. Lars Saabye Christensen. Store norske leksikon [online]. 14. 02. 2009, oppdatert 18. 11. 2019 [sitert 04. 01. 2021]. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Lars_Saabye_Christensen

HVATTUM, Hanna. Øyeblikket man våkner. Ferdigsnakka [online]. [sitert 03. 01. 2021]. Tilgjengelig fra: http://ferdig-snakka.no/lydboksingel/en-mann-i-min-situasjon/

LARSEN, Dag Eivind Undheim og Sara Hegna HAMMER. Velger byen som kulisse. Klassekampen [online]. 2. 3. 2019 [sitert 30. 12. 2020]. Tilgjengelig fra: https://arkiv.klassekampen.no/article/20190302/ARTICLE/190309992

MARTHINSEN, Thomas J. R. Harry Holes Oslo. Dagbladet [online]. 4. 6. 2007, oppdatert 15. 12. 2016 [sitert 17. 01. 2021]. Tilgjengelig fra: https://www.dagbladet.no/magasinet/harry- holes-oslo/66346850

ROTTEM, Øystein; SKEI, Hans H.; HAGEN, Erik Bjerck og Børge NORDBØ. Norges litteraturhistorie. Store norske leksikon [online]. 14. 02. 2009, oppdatert 05. 03. 2019 [sitert 30. 12. 2020]. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Norges_litteraturhistorie

SKEI, Hans H. Per Petterson. Store norske leksikon [online]. 14. 02. 2009, oppdatert 07. 11. 2019 [sitert 03. 01. 2021]. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Per_Petterson

WÆRP, Henning Howlid. Rolf Jacobsen. Store norske leksikon [online]. 14. 02. 2009, oppdatert 23. 05. 2019 [sitert 30. 12. 2020]. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Rolf_Jacobsen

Arbeidernes Kommunistparti. Store norske leksikon [online]. 14. 2. 2009, oppdatert 22. 10. 2019 [sitert 03. 01. 2021]. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Arbeidernes_Kommunistparti

54

Norsk litteraturfestival 24. – 29. mai 2011. Norsk litteraturfestival [online]. [sitert 30. 12. 2020]. Tilgjengelig fra: http://www.litteraturfestival.no/wp- content/uploads/2008/09/program%202011.pdf

55

10. Resumé

Tato bakalářské práce se zabývá literární analýzou topos města ve dvou současných norských románech, konkrétně v díle Pera Pettersona Menn i min situasjon (česky vyšlo roku 2020 jako Muži v mé situaci) a v prvním díle trilogie Larse Saabyeho Christensena Byens spor (česky vyšlo roku 2019 jako Stopy města). Jejím hlavním cílem je charakterizovat roli města v těchto románech na základě teorie české spisovatelky a literární teoretičky Daniely Hodrové.

V teoretické části práce přibližuji, jak a kdy se prostor stal součástí zájmu humanitních věd; nastiňuji také základní proměny, jimiž topos města v rámci literatury a literární vědy prošel. Dále shrnuji základní myšlenky Daniely Hodrové týkající se zobrazení prostoru (a zvláště města) v literatuře; soustředím se přitom na vysvětlení klíčových pojmů, jichž později v práci sama užívám. Stručně též popisuji vybrané formy zobrazení města v moderní norské literatuře, tj. od druhé poloviny devatenáctého století do současnosti. Závěrem stavím oba vybrané autory do literárního kontextu a na základě vlastní čtenářské zkušenosti charakterizuji jejich tvorbu.

Analytická část představuje těžiště mé práce: provádím zde zevrubnou literární analýzu obou románů s využitím poznatků shrnutých v teoretické části. Nejprve se snažím oba texty přiřadit ke konkrétním typům městských textů, jak je definovala Hodrová. Zde se zaměřuji především na výstavbu děje a způsob, jakým se postavy ve svém městě pohybují. Poté se blíže věnuji symbolickým aspektům města ve vztahu k jednotlivým románovým postavám, které s ním přicházejí do styku; snažím se tak zjistit, jaký vliv na jejich příběhy město má. Na závěr analytické části práce výsledky obou analýz srovnávám s cílem zjistit, jak odlišným způsobem oba autoři s vybraným topos pracují.

56