Hårfagre Ætt

Hårfagre ætt

Kong Harald Hårfagre

Ynglingeætten

Ynglingeætten skal ifølge sagatradisjonen være det eldste kjente skandinaviske herskerdynasti.

Den er kjent fra tidlige skandinaviske kilder, i hovedsak kvadet Ynglingatal, som skal være diktet av skalden Tjodolv den kvinværske, og Ynglingesagaen i Snorres sagasamling Heimskringla.

Ynglingesaga er skrevet av Snorre i 1220-årene, basert på kvadet Ynglingatal. Kvadet skal være fra slutten av 800-tallet, men dateringen er omstridt.

Fortellinger om Ynglingeætten finnes også i Historia Norvegiæ, i den korte sagaen Om Opplendingenes konger og i sagnet Hversu Noregr byggðist ( Hvordan Norge ble bygget ).

I den islandske skalden Are Frodes Íslendingabók finnes en liste med navn på ynglingekongene. Noen av ynglingene er også nevnt i det gammelengelske kvadet Beowulf.

Ynglingene skal ifølge sagaene stamme fra de norrøne gudene. En forestilling om mennesker som stammer fra guder, kalles en evhemerisme.

Ynglingene skal opprinnelig ha holdt til i Sverige, ved Upsala, før en gren av ætten vandret over til Norge og ble konger der.

Snorre og andre lærde i middelalderen mente at Halvdan Svarte, Harald Hårfagre og deres etterkommere til- hørte Ynglingeætten.

Hvorvidt Ynglingeætten faktisk var en virkelig slekt, er moderne forskerne uenige om.

Ingen samtidige kilder bruker begrepet «ynglingeætt»; bare yngling i entall. Noen forskere mener at ynglingeætten var en virkelig kongeslekt, mens andre mener det at ikke er grunnlag for å hevde at denne ætten har eksistert.

Kildene

Om Opplendingenes konger i Hauksbok er en av fortellingene som handler om ynglingeætten. Kvadet Ynglingatal er, dersom den tradisjonelle dateringen stemmer, den eldste kilden til informasjon om Ynglingeætten.

Informasjonen i kvadet er imidlertid knapp. Islendingabok er fra tidlig 1100-tall, og blir således den nest eldste, men informasjonen om ynglingene består ikke av annet enn en liste med navn, og gir derfor lite å bygge på.

En helhetlig fortelling kommer først med Historia Norvegiæ, som er fra rundt 1170.

Historien om Ynglingene i Historia Norvegiæ er kort og enkel, og tar for seg ynglingeætten fra de norrøne gudene og frem til Halvdan Svarte.

Om Opplendingenes konger er fra begynnelsen av 1200-tallet og gjengitt i Hauksbok.

Den er trolig litt eldre enn Ynglingesaga, som er fra 1220-årene eller fra rundt 1230. Ynglingesaga begynner også med gudene, mens Om Opplendingenes konger tar til med den norske delen av yng- ligeætten. Hvordan Norge ble bygget er den yngste kilden, og er gjengitt i Flatøybok fra 1387.

Yngling

Hva benevnelsen «yngling» egentlig betyr, er usikkert. Vanligvis er det tolket som «etterkommere av Yngve», men det kan også ( som i moderne nordisk ) bety bare «ung mann». I skaldekvadene forekommer ordet yngling kun i entallsform. Det er bare i sagaene man har brukt det i flertall – ynglinger / ynglingene. Man kan altså egentlig ikke ut fra kvadene, som regnes for å være mer pålitelige kilder enn de yngre sagaene, definere ynglinger som én ætt. Kanskje var yngling bare en kjenning, en omskriving, for fyrste / konge, og ikke noe som hadde noe med en spe- siell ætt å gjøre.

Evhemerismen

Forestillingen om Ynglingeættens opprinnelse er en opphavsmyte. Slekten ble regnet for å stamme fra gudene, en forestilling som kalles en evhemerisme. Slike myter forklarer allerede vunne posisjoner, og legitimerer en slekts opphøyde posisjon. Opphavsmyter som ynglingenes var vanlige i hele Europa i tidlig middelalder. Vi vet ikke når opphavsmyten om Harald Hårfagres ætt var laget, men det kan ha vært på 900-tallet, altså mens rikssamlingen pågikk. Enkelte forskere mener også at forestillingen om Ynglingeætten ble laget på 1000- eller 1100-tallet, slik at det først var i ettertid at Harald Hårfagre ble regnet for å stamme fra denne. Ynglingeættens stamfar, vanen Frøy, sønn av Njord, fikk sønnen Fjolne med jotunkvinnen Gerd. Denne sønnen ble den første ynglinge-kongen. Fjolne var altså halvt gud, halvt jotun. Dette innebar at han måtte ha krefter fra begge verdener, og dermed være noe helt unikt. Dette er grunnidéen i myten: herskeren er noe sær- skilt, noe som gir ham og hans slekt en enestående posisjon i forhold til andre slekter. Ifølge både Snorre og forfatteren av Om opplendingenes konger ble Frøy også kalt Yngve, og det var det navnet som var opphavet til betegnelsen yngling. I Ynglingesagaen står det at gudene kom fra Asia, mens forfatteren av Hvordan Norge ble bygget skriver spesifikt Tyrkland. De første Ynglingene var konger i Svitjod ( det gamle navnet på deler av Sverige ). Etterhvert kom noen av dem til Norge, og den første kongen der ble Halvdan Kvitbein.

Brukt i rikssamlingsprosessen

Før rikssamlingstiden i Norge, fantes det trolig forestillinger om at alle de store høvdingættene hadde guddom- melig opphav. Under rikssamlingstiden, som begynte på slutten av 800-tallet på Vestlandet og i Trøndelag, endret dette seg. Bare to ætter ble nå regnet for å stamme fra gudene: Ynglingeætten og Håløygætten ( også kjent som Ladejarlene ).

Både Heimskringla og Islendingesagaene forklarer Harald Hårfagres seire med at han hadde større hell ( norrønt: gæfa eller hamingja) enn motstanderne. Dette hellet kom fra gudene. Det nyttet ikke kjempe mot Harald, for gudene var på hans side. Dette hellet, som før hadde vært knyttet til alle høvdingfamilier, gjaldt nå bare for to ætter. Dermed var opphavsmyten med på å svekke de andre høvdingslektenes posisjon, og tilsvarende øke Harald Hår- fagres og Ladejarlenes makt. At bare to ætter kunne føre sin slekt tilbake til gudene, var et argument for at bare menn fra disse slektene kunne være konger eller jarler.

Harald Hårfagre

Ynglingeætten blir ofte forbundet med Harald Hårfagre, som regnes som Norges første konge. Harald er imidlertid ikke nevnt i kvadet Ynglingatal. Det er kun Snorre og andre sagaforfattere fra høymiddelalderen som kan fortelle at Harald og faren Halvdan tilhører Ynglingeætten. Harald kalles imidlertid for «yngling» i Haraldskvedet, et kvad som skal være skrevet at Haralds skald Torbjørn Hornkløve. Dette kan bety at Harald ble regnet for å tilhøre Ynglingeætten, men det kan også bety noe annet, for eksempel «ung mann» eller «konge». Spørsmålet om hvorvidt det fantes en forestilling om en Ynglingeætt helt tilbake til før rikssamlingstiden, eller hvorvidt Harald Hårfagre i sin samtid ble regnet for å tilhøre Ynglingeætten, må derfor regnes som ubesvart.

Ynglingeætten i Norge

De ulike kildene om Ynglingeættens områder

Halvdan Kvitbein var sønn av Olav Tretelgja, som skal ha ryddet Värmland. Moren Sølva var fra Solør. Halvdan skal ha blitt oppfostret på Solør hos morbroren Solve den gamle. Etter Sølves død ble Halvdan konge på Solør etter ham. Slik ble en gren av den svenske ynglingeætten konger i Norge.

Ifølge tradisjonen var den norske Ynglingeætten Vestfoldkonger. Kildene er imidlertid ikke samstemte om dette. I Historia Norvegiæ og Om Opplendingenes konger er det Opp- landene, altså det indre Østlandet, som er ynglingenes område.

Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver at Halvdan Kvitbein ble konge på Opplandene og døde på Toten. Forfatteren av Om Opplendingenes konger skriver at Halvdan ble konge på Romerike og Hedmark og døde på Toten. Snorre skriver derimot i sin Ynglingesaga at Halvdan i tillegg til Romerrike og Hedmark også erobret deler av Vestfold. Snorre slutter seg til tradisjonen om at Halvdan døde på Toten, men skriver at Halvdan etter sin død ble ført til Vestfold og hauglagt der. Når det gjelder Halvdans sønn Øystein Halvdansson, anfører Om Opplendingenes konger at han var konge på Romerike, og giftet seg med datteren til en Vestfoldkonge.

Historia Norvegia har ingen opplysninger om Øysteins landområder. Snorre skriver også at Øystein giftet seg med datteren til en Vestfoldkonge, men Snorre presiserer at Øystein hadde arvet deler av Vestfold fra faren Halvdan. Snorre skriver også at Øystein døde i Vestfold og ble hauglagt på Borre. Øysteins sønn, Halvdan den milde og mat-ille, var ifølge Om Opplendingenes konger gift med datteren til kongen av Vestmar, og døde i Vestfold. Snorre skriver det samme, men utdyper at Halvdan ble hauglagt på Borre. Både Om Opplendingenes konger og Snorre er enige om at Halvdans sønn Gudrød først giftet seg med Alvhild, datteren til Alvarin av Alvheim, og siden med Åsa, datter av en konge på Agder, og fikk sønnen Olav Geirsta- dalv med Alvhild og Halvdan Svarte med Åsa. Etter dette er kildene uenige igjen: Ifølge Om Opplendingenes konger ble Olav Geirstadalv konge over Grenland og Vestfold, og hans sønn igjen, Ragnvald Heidumhære, konge over Grenland. Denne sagaen sier ikke noe mer om Halvdan Svarte og hans posisjon. I Snorres Ynglingesaga ble Olav Geirstadalv bare konge over Vestfold, etter å ha mistet de indre østlandsområ- dene, og delte riket med halvbroren Halvdan. Etter Olavs død ble hans sønn Ragnvald også konge i Vestfold. Historia Norvegiæ har en annen versjon. Her nevnes ikke hverken Alvhild, Olav Geirstadalv eller Ragnvald, forfatteren skriver bare at Gudrøds sønn Halvdan Svarte ble konge på Opplandene etter faren.

Halvdan Svarte var som kjent far til Harald Hårfagre, tradisjonelt regnet som Norges første rikskonge.

Det er sannsynlig at Halvdan og Harald har blitt koblet på Ynglingeætten ved å gjøre Halvdan til sønn av Gudrød for å gi Halvdan, og dermed Harald og resten av de norske kongene en høytstående ættebakgrunn for å gi ytterli- gere legitimasjon til Haralds og hans etterfølgeres kongedømme. Det er sannsynlig at Halvdan og Haralds forbindelse med ynglingeætten er konstruert i høymiddelalderen, kanskje av den islandske dikteren Are Frode.

Moderne forskeres syn

Vi ser altså at de tre kildene som gir mest informasjon om Ynglingeætten – Historia Norvegiæ, Om Opplen- dingenes konger og Ynglingesaga – har ulike versjoner av hvem ynglingene var, hvor de bodde og hvilke landskap de var konger over.

Ifølge Historia Norvegiæ, den eldste kilden av disse tre, var alle ynglingene opplandskonger. Ingen andre områder enn Opplandene blir nevnt.

I Om Opplendingenes konger er ynglingene primært opplandskonger ( det står også eksplisitt i sagaens tittel ), spesifikt i Hedmark og på Romerrike, mens de etterhvert vinner Vestfold og Grenland, gjennom erobring og gif- termål.

I Ynglingesaga får ynglingene derimot kontrollen over Vestfold en generasjon tidligere enn i Om Opplendinge- nes konger. I Ynglingesaga får dessuten Olav Geirstadalv og Halvdan bare Vestfold, mens i Om Opplendingenes konger, er Olav og sønnen Ragnvald konger i Grenland. Det er altså en tydelig utvikling i tre trinn - fra kun opplandskonger, via opplandskonger og så Vestfold-konger, til kun Vestfold-konger.

Det er imidlertid Snorres versjon i Ynglingesaga som har vært mest brukt av historikere og arkeologer. På 1800- og tidlig 1900-tall regnet mange forskere Snorres fortelling som en forholdsvis pålitelig historisk kilde. Dette gjelder for eksempel arkeologen Anton Wilhelm Brøgger, som er kjent for å ha «plassert» Ynglingekong- ene i hver sine gravhauger i Vestfold, og Haakon Shetelig, som også fremholdt idéen om «Vestfoldkongene». Etterhvert begynte imidlertid flere forskere å kritisere fremstillingen i Ynglingesaga. Historiker Johan Schreiner mente i 1936 at Halvdan Svarte og Harald Hårfagre var blitt feilaktig koblet på ynglingeætten, og at disse hadde sin maktbase på Vestlandet. Schreiner mente likevel at Ynglingeætten trolig var en kongeslekt i Vestfold, bare uten tilknytning til Harald Hårfagre og faren hans. I nyere tid har også arkeologen Dagfinn Skre fremholdt en lignende hypotese.

Ifølge historikeren Claus Krag handler fortellingene om Ynglingætten i Vestfold om at høymiddelalderens histo- rieskrivere, som Snorre, ønsket å fremheve ynglingenes tilknytning til Vestfold. I virkeligheten var Vestfold helt eller delvis under kontroll av danske konger på den tiden ynglingekongene skal ha levd. De danske kongene fortsatte å være en trussel helt frem til første halvdel av 1200-tallet, da Snorre skrev Ynglingesaga og de andre sagaene i Heimskringla. Det var derfor trolig viktig for Snorre å fremheve Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen. Krag mener altså at fortellingen om Ynglingeætten er noe i retning av en konstruksjon, uten rot i virkeligheten.

Krags påstander har imidlertid ikke blitt stående uimotsagt.

Blant annet har Bjarne Fidjestøl, Jørn Sandnes og Dagfinn Skre alle argumentert mot Kags sene datering av Ynglingatal.

Arkeologiske undersøkelser

Arkeologer, spesielt Anton Wilhelm Brøgger på begynnelsen av 1900-tallet, har gjort mange forsøk på å «plassere» de ulike ynglingekongene og konene deres i gravhaugene i Vestfold. De mest kjente eksemplene er dronning Åsa i Oseberghaugen utenfor Tønsberg, og Olav Geirstadalv i Gokstadhaugen utenfor Sandefjord.

I tillegg har arkeologene foreslått at både Øystein Halvdansson, Halvdan den milde og mat-ille, Gudrød Veide- konge og Halvdan Svarte ligger på Borregraveltet utenfor Horten. Det å finne ut hvem som lå i de ulike haugene utfra informasjon i kvadet og sagaene, er imidlertid en svært vans- kelig oppgave, og må i beste fall bli kvalifisert gjetning.

Det gammelengelske kvadet Beowulf nevner noen av ynglingekongene vi kjenner fra norrøne kilder, men bruker ikke begrepet «Ynglingeætten».

Ynglingeætten i Europa

Noen av ynglingekongene kjent fra de norrøne kildene nevnes i kvadet Beowulf. Kvadet omtaler imidlertid ikke ynglinger ( kun skjoldunger og skilfinger ), kun navnene på de enkelte personene. Dette kan sies å være et argument mot at det kan ha eksistert en Ynglingeætt, siden Beowulf er en samtidig kilde. Man skulle tro at dersom en slik ætt eksisterte, ville Beowulf ha omtalt dem på samme måte som skjoldunger og skilfinger. Det samme gjelder Ynglingatal, som også er nær ynglingene i tid dersom den tradisjonelle dateringen stemmer. Ynglingatal bruker riktignok begrepet «yngling», men kun i entall. Det står ingenting i kvadet om noen yngling- eætt.

Det har også vært hevdet at Olav Geirstadalv er identisk med Olav Hvite, en norrøn høvding i Irland som ble konge av Dublin. Denne mannen kalles Amlaib i irske kilder, og nevnes i Ulsterannalene. Dette skjedde rundt 870. Hvorvidt denne Olav kan ha vært Olav Geirstadalv, er usikkert.

Konger av Ynglingeætten

De ulike kildenes opplysninger

Flere ulike kilder har opplysninger om hvilke konger som skal ha tilhørt Ynglingeætten. Ofte er opplysningene sammenfallende, men det er også ulikheter i fremstillingene.

Spesielt gjelder dette de to yngste leddene av ætten; var det Halvdan Svarte og Harald Hårfagre, eller Olav Geirstadalv og Ragnvald Heidrumhære ?

Nedenfor følger en tabell med oversikt over hvilke konger de ulike kildene hevder skal ha tilhørt Ynglingeætten.

Fra middelalderen til i dag

Kong Harald V – Norges konge

Flere av de norske kongene i middelalderen hevdet de stammet fra Harald Hårfagre, selv om de kanskje ikke gjorde det.

Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson ( Olav den hellige ) påberopte seg å være etterkommere av Harald, mens moderne forskere setter ikke særlig lit til dette.

Trolig var de eneste norske kongene som var etterkommere av Harald sønnene ( Eirikssønnene ) Eirik Blodøks og Håkon den gode, og sønnesønnen Harald Gråfell.

Dersom Olav Haraldsson virkelig var en etterkommer av Harald Hårfagre, kan imidlertid dagens norske konge, Harald V, føre sin slekt tilbake til Harald Hårfagre, og dermed påberope seg en mulig avstamning fra Ynglingeætten.

Harald V er nemlig etterkommer av Olav Haraldsson gjennom Olavs datter Ulvhild, som var gift med hertug Or- dulf av Sachsen, og ble stammor til huset Oldenburg, som dagens norske kongefamilie stammer fra.

Kongehuset regner kong Harald Hårfagre som sin stamfar.

Upsala ætt

Harald Hårfagre sine ættfedre blir av Snorre ført attende til Ynglinge ætta med guden Odin som stamfar. Han reknar så opp ætta, far etter son, i ubrota line fram til Harald Hårfagre. Nyare ( svensk ) sogegransing er kome til det at Ynglingeætta gikk ut kring 375, og at det då kom ei ny ætt på truna i Upsala med Agne. Så langt Snorre og andre liknande kjelder kan reknast pålitande, kan såleis Harald Hårfagre sine forfedrar reknast attende til denne Agne. Eg tek difor til med han i denne ættesoga:

1. Agne konge i Upsala kring 375- 400, og rådde over sveane. Han var ein stor hærmann og ein hæv kar i alle måtar. Han heldt eit stort slag mot finnekongen Froste, vann og la Finnland under seg. Han tok og Froste si dotter, Skjolv, og ville ha henne til kone. Men under eit gilde sytte ho for at han vart drepen. Agne hadde sønene Eirik og:

2. Alrek som båe vart kongar etter faren. Dei var båe store hærmenn og idrettsmenn. Dei kappast om å temje hestar og om å ha dei beste hestane. Under eit ritt berre dei to var med i, drap dei kvarandre. Alrek hadde sønene Alv og:

3. Yngve Dei vart og kongar ilag etter faren. Yngve var ven og sterk, djerv og sigersæl, raust og gladlynt og var såleis godt likt. Alv var meir tagal, rådriken og gretten. Han heldt seg heime og for ikkje på krigstokt slik som Yngve. Dei kom i trette om Alv si kone, dronning Bera, og det enda med ein duell der båe fekk banen sin, kring år 430. Alv sin son, Hugleik, var konge ei tid. Han og sønene hans vart drepne av sjøkongen Hake som då la Svealandet under seg. Yngve hadde sønene Eirik og Jørund.

4. Jørund og broren låg ute på sjøtokt medan Hugleik og Hake var kongar heime. Dei vart noko til sjørøvarar. Ein sumar dei herja i Danmark, kom dei på håløygkongen Gudlaug og heldt slag med han. Dei fanga han og seinare hengde dei han. Sidan drog dei heim til kamp mot kong Hake som då hadde vore konge i 3 vintrar. Der fall Eirik, men også Hake fekk banen sin. Såleis vart Jørund konge i Upsala.

Han var jamnt på krigstokt sumrane. Ein sumar han herja i Limfjorden i Danmark, kom den nye håløygkongen Gydlaug, son til Gudlaug, og dit. Det kom sjølvsagt til strid, der Gudlaug vann. Og nå vart det Jørund sin tur å kle galgen. Dette hende kring år 450. Jørund hadde sonen Aun:

5. Aun son til kong Jørund, var konge frå kring 450 til 495. Han blota fleire av sønene sine for å få leva lenger, og han var rekna som utgamal då han døydde. Han var ein vis mann og drog ikkje på kriigstokt. Han er hauglagd i Upsala. Aun hadde sonen:

6. Egil var konge etter faren frå kring 495 til 517. Han var ein fredsæl mann. Men han fekk mykje ufred med Tunne som hadde vore kong Aun sin skattmeister, men som kong Egil sette mellom dei andre trælane sine. Tunne drog sin veg, samla mykje folk om seg og dreiv mykje herjing i landet. Han heldt og fleire slag med kongen, og Tunne drog alltid av med sigeren. Då vende Egil seg til kong Frode på Selund i Danmark for å få hjelp. Det fekk han mot å love skatt av sveane til kong Frode. Med denne hjelpa fekk kong Egil bugt med Tunne og hans folk. Kong Egil fekk banen sin av ein okse, og er hauglagd i Upsala. Egil hadde sonen:

7. Ottar Vendilkråke konge i Upsala frå 517 til kring 525. Han gjorde seg til uvens med danekongen Frode med å ikkje ville legge skatt til han, slik kong Egil hadde lova. Kong Frode herja då stygt i Svealand. Men då kong Frode ein gong var i Austerveg, drog kong Ottar på herjing i Danmark. Men der fall han i slag med Vott og Faste danejarlar som var sette til å verje landet medan kongen var i Austerveg. Danane la Ottar sitt lik slik at rovfuglane fekke øyde det. Så gjorde dei ei trekråke som dei sende til Svealand, og sa at meir var han ikkje verd, Ottar Sveakonge. Såleis fekk han tilnamnet Vendilkråke. Ottar hadde sonen:

8. Adils den Mektige konge kring 525 - 575. Han vart ovende rik og var nokre sumrar på vikingferd og. Ein gong kom han til Saksland og røva der han tok og kongsdottera Yrsa som han gjorde til dronninga si. Foreldra hennar var kong Helge av Saksland og dronning Ålov den mektige. Kong Adils heldt slag mot kong Åle av Oppland i Noreg på Venern. Adils vann og Ale fall. Adils døydde då hesten hans snåva og han sjølv stupte på hovudet mot ein stein. Også han er hauglagd i Upsala. Adils den Mektige hadde sonen:

9. Øystein var konge etter faren kring 575 - 595. I hans tid vart Svealand mykje herja av danske og norske kongar. Det var mange sjøkongar som rådde over mykje folk. men ikkje hadde land. Ein slik sjøkonge var Solve Hognesson. Ein gong kong Øystein var på vitjing i ei bygd som heiter Lovund, kom Solve uventa på han og brende han inne. Øystein hadde sonen:

10. Yngvar som var konge kring 595 - 610. Han var ein stor hærmann og var tidt ute på sjøtokt fordi landet hans hadde vore mykje utsett for hærflokkar både av daner og folk frå Austerveg. Yngvar gjorde fred med danane og tok då til å herje i Austerveg. Ein sumar var han i Estland med ein hær og herja der. Då kom estlendingane med ein stor hær, og der fall kong Yngvar. Han vart hauglagd attmed sjøen der, aust for øya Øsel ( Estland ). Yngvar hadde sonen:

11. Anund ( Omund ) sonen hans Yngvar, var konge kring 610 - 640. Han drog til Estland med hæren sin, og herja vidt omkring i landet. Han tok mykje hærfang, og for om hausten attende til Svearike. der var gode åringar og god fred i landet. Anund var utifrå vensæl. I det store skoglandet sitt let han rydde nye bygder og bygde seg mange gardar rundt om. Han drog mykje rundt i landet og heldt gjestebod. Han vart mykje rik på lausøyre. Ein haust han var på ferd mellom gardane sine med hirda si, kom dei til ein stad som heiter Himinhei, ein trang dal med høge fjell på båe sider. Der gikk eit stort ras, og kongen og mange av folka hans vart tekne av raset. Anund ( Omund ) hadde sonen:

12. Ingjald Illråde som vart konge etter faren, kring 640 - 655. Han fekk tilnamnet sitt for svikferdene sine. Då han skulle gjere ervedrykk etter faren, baud han til seg seks småkongar ( d.e. heradskongar ). Dei vart med mennene sine sessa i ein nybygd sal. Om kvelden då dei hadde vorte drukne, vart det sett eld på huset, og dei seks kongane og mennene deira brann inne. Ingjald eigna til seg rika deira. Kong Granmar i Sudermanland kom ikkje til ervedrykken, og han låg stendig i ufred med kong Ingjald i Upsala. Men til slutt fekk venene deira i stand semje mellom dei. Dei gjorde då fred med kvarandre. og gjorde eiden sin på at dette skulle vara så lenge dei levde. Hausten etter for kong Granmar og mågen hans, Hjørvard, i gjestebod på gardane sine, og kom til ei øy som heiter Sile ( Sela ) i Mälaren. Dit kom ög ei natt kong Ingjald med hæren sin, og kringsette huset, og brende inne både kong Granmar og Hjørvard og mennene deira. Ingjald la då landet deira under seg, og sette høvdingar til å styra. Ingjald si dronning var Gauthild som har denne ættleggen: (9) Kong Gaut som Gautland har fått navn etter, far til: (10) Kong Gautrek den Milde, som hadde sonen: (11) Kong Algaut som var son var far til Gauthild.

Gauthild og Ingald hadde to born:

1. Åsa som vart gift med kong Gudrød i Skåne. Ho hadde same huglynde som faren. Ho var skuld i at Gudrød drap bror sin, Halvdan, far hans Ivar Vidfamne. Likeeins skulle ho vere skuld i at kong Gudrød vart drepen. 2. Olav Tretelgja, sjå nr. 13 nedanfor. Ivar Vidfamne kom til Skåne etter at Gudrød, farbroren, var fallen, og samla straks ein stor hær. Åsa var då reist til far sin i Upsala. Kong Ingjald var i gjestebod på Ræninge då han spurde at Ivar ikkje var langt unna. Ingjald tykte ikkje at han hadde folk nok til å slåst med Ivar. Ingjald og Åsa gjorde då noko som vart vidgjete: Dei drakk alle folka sine dauddrukne og sette eld på huset. Såleis brann kong Ingjald inne saman med mykje av folket sitt, og Ivar Vidfamne rådde over heile Sveavelde.

13. Olav Tretelgia Då han spurde avferda til far sin, samla han dei som ville fylgje han, og rømde unna kong Ivar Vidfamne. Dei drog vestover gjennom skogane, og slo seg ned i skogane ved Klara elva. Der rydda dei skog og tok til å byge. Der vart snart store bygder som dei kalla Vermeland, og det var godt om jord der. Då folket i Svealand spurde dette, kalla dei Olav for Tretelgja og tykte det var svivyrdeleg. Det var mykje folk som flydde unna kong Ivar i Svealand. Dei drog til Vermeland til kong Olav, og slo seg ned der. Men på den måten vart det i meste laget av folk, slik at det vart reint for lite føde åt alle. Olav fekk skulda for dette, slik sveane hadde for vane å tillege kongen sin skulda for uår og æra for gode åringar. Dei gjorde oppreist, kringsette huset der kong Olav var, og brende han inne, og gav han som blot til Odin, for å få gode åringar. Dette hende ved Vänern. Olav var gift med Solveig eller Solva, med denne ættleggen:

(9) Solve den Gamle som først rydde Solør, far til: (10) Solvar Solveson, far til: (11) Solve Solvarson, far til: (12) Halvdan Gulltann vest på Solør i Noreg, far til Solveig.

Ifølge Snorre i Ynglingesagaen, var det Solve den gamle som ryddet i Solør først.

Arkeologiske funn tyder på at bosetning i Solør i sen jernalder og vikingtiden særlig var knyttet til Grue og Hof. Hof var også hovsted i vikingtiden.

Solør er et landskap i Glåmdalen i Hedmark fylke som i dag utgjøres av Brandval sogn i Kongsvinger og kom- munene Grue, Åsnes og Våler. I eldre tid hørte også Vinger og Eidskog med. Lokal uttale av navnet er så`ler, med tjukk l, mens gammel uttale i naboområdene Odalen, Østerdalen, Hedmar- ken og Eidskog er sø`li, med tjukk l. Normert bokmålsuttale er so`lør. Etter den gammelnorske navneformen Soløyjar og uttalene av navnet er det trolig dannet av førsteleddet sol, som betyr søle, og flertallsformen av øy, som tidligere betydde frodig landom- råde langs vann. En person fra Solør kalles en solung. Dialekten herfra kalles også solung. Det er gode jordbruksområder langs Glåma i Solør og landskapet er et av landets største potetdistrikter. Området preges av store skogområder både vest for Glåma og øst mot svenskegrensen, der det er store moreneavsetninger og grusforekomster. Her er gode muligheter til friluftsliv, rekreasjon, jakt og fiske.

Arkeologiske funn tyder på at bosetning i Solør i sen jernalder og vikingtiden særlig var knyttet til Grue og Hof. Hof var også hovsted i vikingtiden. Solve den gamles oldebarn, Halvdan Gulltann, bodde i Solør da han giftet bort sin datter ( Solveig eller Solva ) til Olav Tretelgja fra Värmland, sønn av Ingjald Illråde. Med dette giftemå- let kom Ynglingeætten til Norge. Olavs og Solvas sønn ble kalt Halvdan Kvitbein. Han vokste opp hos sin morfar i Solør og ble ifølge Snorre en mektig konge som la under seg mye av Hedmark, Toten, Hadeland og Vest- fold. Halvdan Kvitbein var tipp-oldefar til Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre. Brandval er også en del av Solør. Del av Grue kommune inntil approbasjon for adskillelse som egen kommune ble gitt i kgl. res. av 26. mai 1866.

Solve den gamles oldebarn, Halvdan Gulltann, bodde i Solør da han giftet bort sin datter, Solveig ( eller Solva ) til Olav Tretelgja fra Värmland, sønn av Ingjald Illråde.

Med dette giftemålet kom Ynglingeætten til Norge.

Olavs og Solvas sønn ble kalt Halvdan Kvitbein. Han vokste opp hos sin morfar i Solør og ble ifølge Snorre en mektig konge som la under seg mye av Hedmark, Toten, Hadeland og Vestfold.

Halvdan Kvitbein var tipp-oldefar til Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre.

Solveig ( Solva ) og Olav hadde to søner: 1. Ingjald 2. Halvdan, nr. 14 nedanfor. Han vart fostra hjå morbror sin, Solve på Solør.

14. Halvdan Kvitbein Halvdan Kvitbein ( levde ca. 710 ). Han var den første av ynglingesagaens konger som slo seg ned i Norge. Han var sønn av Olav Tretelgja og Solveig Halvdansdotter. Han var gift med Åsa Øysteinsdotter som han fikk sønnene Øystein Halvdansson og Gudrød Halvdansson med. Halvdan og broren Ingjald Olavsson vokste opp i Solør hos deres morfar, Solve den gamle. Halvdans far ble ofret til Odin av de svenske nybyggerne i Värmland på grunn av uår, men da de senere oppda- get at uåret var grunnet i overbefolkning og ikke kongens handlinger valgte noen å krysse Eidskogen og slå seg ned i Solør. Her tok de Halvdan til konge siden han var sønn av deres gamle konge, Olav. De svenskene som ble igjen i Värmland tok hans bror Ingjald til konge. Hva det beskrivende kallenavnet «Kvitbein» står for er ikke helt klart, men kan være en karakteristikk av utseendet. Halvdan ble etter sigende en stor konge som erobret store deler av Hedmark, Toten, Hadeland og deler av Vest- fold. Da hans bror døde arvet han Värmland også. Selv døde Halvdan Kvitbein på Toten og ble hauglagt i Skæreid i Skiringsdal.

Snorre nevner et kvad av skalden Tjodolv den kvinværske: Så sier Tjodolv: Hvermann vet at Halvdan' saknet ble av stridsmeklere; for Hel sjøl til steinrøysa tjodkongen på Toten tok, og Skæreid i Skiringssal står bøyd over brynjekongen.

Etter Halvdans død ble sønnen Øystein konge og videreførte ynglingeætten som norsk kongsslekt.

Det vart ikkje betre åringar i Vermeland etter at Olav var avretta. Dei vitugaste av folket forstod nå at dei hadde misfare seg. Så drog dei med ein hær vestover Eidsskogen. og kom uventa til Solør. Der drap dei kong Solve og fanga Halvdan som dei tok til hovding og gav kongsnamn. Sidan drog han med ein hær til Raumarike ( Romerike ) og tok dette fylket. Halvdan var konge kring 710. Han eigna til seg mykje av Heidmark, Toten, Hadeland og Vestfold. Han vart ein gamal mann og døydde strådaude på Toten. Sidan vart han flytt til Vestfold. og hauglagd på Skæreid i Skiringsal ( Tjølling ). Han hadde sønene Øystein ( nr. 15 nedanfor ) og Gudrød.

15. Øystein Fret vart konge etter faren på Romerike og i Vestfold. Etter ei krigstokt vart han på heimvegen slegen over bord av ein seglbom, og det vart banen hans. Han vart hauglagd i Borre på raet ute ved sjøen ved Vadla (vadestaden). Øystein var gift med Hild Eiriksdotter. Far hennar var Eirik Agnarson, konge i Vestfold. Far hans var Agnar Sigtryggson, konge i Vendil. Kong Eirik hadde ingen son, så Øystein ervde han. Øystein hadde sonen:

16. Halvdan som vart kalla den Milde og Matille. Han gav mennene sine like så mange gullpengar i løn som andre gav sylvpengar. Men han svelte folk med kosten. Halvdan var gift med Liv Dagsdotter. Hennar farvar kong Dag på Vestnar. Halvdan var konge i Vestfold kring 800. Holtan i Vestfold var hovudgarden hans. Der sottdøydde han og er hauglagd i Borre. Han hadde sonen Gudrød som følgde etter han som konge.

17. Gudrød Veidekonge som tok kongedømet etter faren. Han vart og kalla den Storlåtne. Han var først gift med Alvhild, dotter til kong Alvarin i Alvheim ( landet mellom Glåma og Gøtaelv ) og han fekk halve Vingulmark ( Oslo-sysle ) med henne. Dei hadde sonen Olav, som sidan vart kalla Geirstad-Alv. Då Alvhild var død, sende Gudrød menn til kong Harald Granraude ( raugskjegg ) i Agder, for å fri til dottera hans, Åsa. Men Harald sa nei. Då rusta Gudrød seg og drog med ein stor hær til Agder, der dei kom reint uventa ved nattetider til garden åt kong Harald. Det kom til slag, og Harald og sonen Gyrd fall. Kong Gudrød tok mykje hærfang, og røva med seg Åsa heim, der han heldt brudlaup med henne. Dei fekk sonen Halvdan, nr. 18 nedanfor. Då Halvdan var årsgamal vart faren drepen av dronning Åsa sin skosvein. Ho dulde ikkje for at det var ho som hadde skipa dette til. Sume sogegranskarar meiner at det kan vera Åsa som var hauglagd i Osebergskipet. Gudrød døydde 821.

18. Halvdan Svarte Halvdan Svarte ( norrønt: Hálfdan svarti ), født ca. 810, død ca. 860 i Røykenvika ved Brandbu i Randsfjorden ( fødsels- og dødsår er svært usikre ). Han var en norsk småkonge. Han kan ha regjert fra en gang mellom 825 og 835. Tilnavnet «Svarte» fikk han på grunn av sitt svarte hår.

Tradisjonene om Halvdan Svarte er usikre, men han nevnes i mange historiske verk; blant annet i Historia Nor- vegiæ ( ca. 1170 ), Ågrip ( skrevet i Trondheim, ca. 1190 ), Halvdan Svartes saga i Heimskringla ( Snorre Sturla- son på 1220-tallet ), og Fagrskinna ( trolig skrevet i Trondheim ca. 1220 ).

Halvdan Svarte drukner i Reykensvik, Brandbu. illustrasjon til Halvdan Svartes saga av Erik Werenskiold

Familie

Ifølge Are Frode, som ble gjengitt av Snorre, kan han ha bodd på Ringerike eller Hadeland, og at farsslekten stammet fra Ynglingeætten. Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingætten, eller til noe bestemt geografisk område. Trolig kan en ikke være rimelig sikker på mer enn navnet Halvdan Svarte. De øvrige navnene i ættetavlene til Are Frode og den geografiske plasseringen kan være konstruert i ettertid ut fra politiske motiver. Nyere forskning avviser at Halvdan Svarte var av Ynglingeætten, som vesentlig nevnes som adelen i Vestfold. Blant annet viser en til de frankiske annaler for året 813, der det står at danske konger var i Vestfold for å tukte sine undersåtter, samt til teksten på Jellingsteinen. Snorre angir at Halvdan Svarte var sønn av Gudrød Halvdansson Veidekonge den gjeve og Åsa Haraldsdatter, og bror til Olav Geirstadalv Gudrødsson.

Med hensyn til hvem som var hans kone er kildene ikke samstemte. De som oftest anføres som hans kone er Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter. Arkeologen Ólafía Einarsdóttir mente at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var mora, var laget ettersom kong Håkon Håkonsson av utenrikspolitiske grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske Skjoldungsætten. Og at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn. Fagrskinna og Heimskringla sier at Halvdan Svarte var gift med Ragnhild Haraldsdatter, og deretter Ragnhild Sigurdsdatter. Et senere tillegg til Fagrskinna forteller at Halvdans andre kone var Helga Dagsdatter fra Hadeland. I Landnámabok er Tora ført opp som Halvdans første kone, og ikke Ragnhild. Snorre mente at Ragnhild Sigurdsdatter var datter av Sigurd Hjort, mens forfatteren av Fagrskinna mente det var Sigurd Orm-i-auga.

Sønnen Harald Halvdansson Hårfagre ( Luva ) var konge på Vestlandet ( ca. 872–931 ).

Halvdan Svartes liv

Halvdan Svarte vokste ifølge Snorre opp i Agder, der morens slekt kom fra. Han kan ha hersket over deler av Østlandet. Noen tenker seg Halvdan Svarte som konge av Opplandene, kanskje bestående av Romerike, Ringerike, Hade- land, Land, Toten, Hedmark, Solør, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Dette er svært usikkert. I Kvadet Nóregs konungatal kalles Halvdan «herska Hringariki» ( «Ringerikes hersker» ). Ifølge Historia Norvegiæ fikk han riket på Opplandene av faren. Han skal etter Snorre ha arvet det nordlige Vest- fold og la under seg Opplandene og Viken. Når vi i dag mener det er mest sannsynlig at det var den danske kongen som hadde overherredømme i Viken, så er dette kanskje lite troverdig. Ifølge et av sagnene som trolig kommer fra den tapte sagaen om Harald Dovrefoster fra 1100-tallet, og som også er gjengitt av Snorre, var Ragnhild Sigurdsdatters far, Sigurd Hjort, konge på Ringerike. Berserken Håke drepte først Sigurd Hjort og røvet deretter Ragnhild. Halvdan Svarte sendte ut folk som fikk reddet Ragnhild. Halvdan giftet seg så med henne. Det er neppe noen historisk kjerne i denne beretningen. Halvdan utgjør en av de fire kongene i kommunevåpenet til Hole kommune.

Halvdan Svartes død og begravelse

Den første beretningen om Halfdans død finnes i Historia Norvegiæ, som nevner at han var på vei hjem fra gjestebud og druknet i en råk i isen på en sjø som kalles Rand, og etter alt å dømme siktes det til Randsfjorden. Ágríp ( ca. 1190 ) er litt mer utfyllende. Her fortelles at kongen hadde vært på Hadeland i gjestebud, og var på vei over isen på Randsfjorden. I Røykenvik gikk hestene gjennom isen og kongen druknet. Denne versjonen gjentas i Heimskringla ( ca. 1230 ), der Snorre legger til at kongen rakk å bli 40 år gammel. Historia Norvegiæ forteller ingen ting om gravleggingen.

Nóregs konungatal forteller ganske kort at Halfdan ble gravlagt på Ringerike. Ágríp og Fagrskinna B ( ca. 1220 ) presiserer dette til at graven er på Stein på Ringerike.

Det er først i Heimskringla at Snorre kommer med opplysningen om at liket ble partert. Her heter det at hodet ble begravet på Stein, og at stormenn fra Romerike, Vestfold og Hedmark tok med hver sin del av kongen for å hauglegge ham i sitt fylke. Alle disse gravhaugene ble kalt Halfdanshaug, forteller Snorre. I Fagrskinna A, som er skrevet en gang på begynnelsen av 1300-tallet, fortelles det at innvollene ble hauglagt ved Tingelstad på Hadeland, kroppen ble gravlagt på Stein, og hodet ble ført til Skiringssal og hauglagt der. Flateyjarbók ( ca. 1390 ) sier at kongens hode ble begravet på Stein, og Vestfold, Vingulmork og Romerike fikk hver sin del av kroppen. En ser at de eldste kildene er ganske knappe på opplysninger, og at beretningen blir mer og mer detaljert i de yngre kildene. Dette har fått forskere til å utvise en viss skepsis til framstillingen. Om dette var sant, ville det være det eneste eksempel på slik praksis i førkristen tid. Professor A.W. Brøgger argumenterte i 1916 mot at historien om parteringen gjenspeiler et historisk faktum. Han mener at ideen om parteringen må være kommet inn gjennom katolsk tankegang, med ideen om at man ved fordeling av helgeners kroppsdeler skulle fordele vedkommende ut over et større område. Dette forhindrer ikke at det opp gjennom årene har vokst fram lokale oppfatninger om at bestemte større gravhauger inneholder større eller mindre deler av Halfdan Svarte.

Halvdanshaugene

Halvdanshaugen på Stein, Hole kommune, Ringerike. Haugen er 55 m i diameter og 5,5 m høy. Arkeologiske prøveundersøkelser kan tyde på at haugen er anlagt en gang på 400-tallet, men det er også påvist dateringer fra vikingtiden; 700 - 900 e.Kr.

Halvdanshaugen på Tingelstad, Gran kommune, Hadeland. Haugen ligger på Grimshaugen, en høyderygg på toppen av Tingelstadplatået, i dag inne på området til Hadeland Folkemuseum. Den er middels stor, med diameter 16 m, og 1,6 m høy. I 1789 skriver Christopher Hammer at den rommer en del av Halfdan Svartes legeme. Flere kilder utover på 1800-tallet beskriver haugen, og kommer til dels med opplysninger som ikke kan verifiseres fra sagalitteraturen. Haugen har ikke vært arkeologisk undersøkt.

Halvdanshaugen på Hovinsholm på Helgøya, Ringsaker kommune, Hedmark. Haugen ligger på Holmen utenfor sørspissen av Helgøya, på det høyeste punktet. Den er 35 meter i diameter og seks meter høy, og er nå skjult av skog. Med åpent terreng har den sikkert vært et landemerke for store deler av Mjøsa. Haugen er første gang beskrevet av Gerhard Schøning i 1775, men da gjengir han tradisjon om at haugen var reist over Guttorm, sønn av Dale-Gudbrand. Han skal ifølge Heimskringla ha falt i et slag mot Halfdan Svarte på Helgøya. I 1816 grov eieren av Hovinsholm i haugen, og han skal da ha funnet tømmerstokker og store mengder mennes- keknokler. Fra da skal konklusjonen ha vært at haugen er reist over Halfdan.

Halvdanshaugen på Hubred, Hamar kommune, Hedmark. Haugen er første gang nevnt av antikvar Nicolay Nicolaysen i 1877. Han nevner da at tradisjonen på stedet utpe- ker den som grav for en fjerdedel av Halfdan Svarte, men mener samtidig at dette nok er grunnløst. Senere har man konkludert med at haugen er en naturdannelse, og at den neppe inneholder noen grav.

Skipsgraven på Borrefeltet, Horten kommune, Vestfold. To av ynglingeættens konger, Øystein Halfdansson og Halfdan Øysteinsson den milde og matille, skal ifølge Heimskringla være begravd i Borrefeltet. I en av haugene ble det i 1852 funnet en rik, men dessverre svært ødelagt skipsbegravelse. I Brøggers gjennomgang av mulige halfdanshauger konkluderer han med at graven tidsmessig kunne passe med Halfdan Svarte. Dette er imidlertid imøtegått av Bjørn Myhre i sammenheng med hans undersøkelser på Borre på begynnelsen av 1990-tallet.

Halvdan fylgde mor si attende til Agder, der ho styrde til Halvdan var 18 år, og han overtok styringa. Han var stor og sterk og svartherd. Han drog snart til Vestfold og skifte riket med Olav ( Olav Geirstadalv ), halvbror sin. Sidan eigna Halvdan til seg Romerike. Hadeland, Land. Toten og halve Heidmark og Vingulmark. Snorre seier at Halvdan fekk seg ei kone som heitte Ragnhild, dotter til kong Harald Gullskjegg i Sogn. Dei fekk ein son som dei kalla Harald og som voks opp hjå morfaren i Sogn. Han fekk kongedømet der då Gullskjegg ikkje hadde søner. Men unge Harald døydde berre 10 år gamal, og då drog Halvdan dit og tok kongedømet over Sogn og sette Atle jarl til å styre fylket. Halvdan var då ein mektig konge. Han fekk ei ny kone som heitte Ragnhild Sigurdsdotter. og vart kalla den Kloke. Ho var, i fylgje Snorre, mor til Harald Hårfagre og av Skjoldung ætta. Dette siste fører til små kronologiske vanskar, og Fagerskinna seir at mor til Harald Hårfagre var ei Helga Dagsdotter frå Hadeland. Imidlertid held eg meg her til det Snorre seier: Skjoldung ætta var første kongedynastiet i Danmark, og Ragnhild Sigurdsdotter sin tipp-tipp-oldefar var:

(13) Sigurd Ring som var far til: (14) Ragnar Lodbrok som hadde sønene Ivar Beinlaus, Halvdan Kvitserk, Bjørn Jernsida ( frå han ættar kong Olav den Heilage si dronning Astrid ), og: (15) Sigurd Orm i Auga, konge i Jylland, Skåne og Hjalland. Han hadde ein son ( Svein ? ) og dottera (16) Aslaug Sigurdsdotter g.m. Helge hin Kvasse, truleg konge på Ringerike. Dei hadde sonen: (17) Sigurd Hjort g.m. Thyre, dotter til Klok-Harald.

Dei hadde sonen Gudtor og dottera Ragnhild, sjå ovanfor. Sigurd fall i kamp mot Hake ( Hadelandsberserk ) som så røva med seg heim både Gudtorm og Ragnhild. Der ville han gifte seg med henne, men avdi strids-såra hans vart verre, vart brudlaupet utsett,og til slutt ikkje noko av. Dette spurde kong Halvdan i julehelga. og sende folk av stad for å hente Ragnhild. Ho kom i lag med broren Gudtorm, som sidan vart hærførar for kong Harald Hårfagre. Så heldt kong Halvdan brudlaup med henne, og Snorre seier at ho var ei mektig dronning. Det var denne dronning Ragnhild som hadde den draumen om treet som vart tolka som ein spådom om samlinga av Noreg til eitt kongedøme. Halvdan og Ragnhild fekk ein son som dei auste vatn på, og kalla Harald ( Hårfagre ).

Ein gong Halvdan hadde vore i gjestebod på Hadeland om våren, tok han heim over Randsfjorden, truleg i Røykenvika ved Brandbu. Isen var svak, og Halvdan for gjennom - og drukna saman med mange av reisefylgjet. Han var så godt likt at alle fire fylka som han hadde rådt over, ville ha han hauglagt i sitt fylke. Dei delte til slutt liket seier Snorre. Seinare forskning tvilar på dette og meiner at han vart hauglagt på Stein gard på Ringerike.

Halvdanshaugen på Hadeland

Fortsetter;

Hårfagre ætt ( Haralds ætta )

Harald Halvdansson ( Hårfagre ) (norrønt: Haraldr hárfagri), født ca. 850, død ca. 931-932, regnes som den første kongen over større deler av Norge. Harald var konge over Sogn fra om lag 860 og senere konge over større deler av Vestlandet fra ca. år 872 til sin død. Årstall fra denne perioden er basert på usikre kilder og er derfor ikke nødvendigvis helt nøyaktige.

Familie og opphav

Kildene er samstemte om at hans far var Halvdan Svarte. Ifølge Are Frode ( også gjengitt av Snorre ) kan Halvdan Svarte ha bodd på Ringerike eller Hadeland, og farsslekten kom fra Ynglingeætten. Etter Egils saga kan Harald være fra «øst i Viken» ( Østfold ), siden han etter denne sagaen skal ha arvet dette området. Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten. Diktet Nóregs konungatal, som trolig har Sæmund Frode som kilde, slår fast at Haralds forfedre hadde styrt Sogn. Trolig kan en ikke være rimelig sikre på mer enn navnet Halvdan Svarte. Noen har ment at han også var konge over Vestfold og Oppland, men opplysningene kan være oppkonstruert på 1200-tallet, for å legitimere Hårfagre-ættens krav på Viken. Ifølge sagalitteraturen kan navnet Vingulmark innerst i Viken, stamme fra den gang Halvdan Svarte lå i krig med Gandalf, etterkommer etter Raum Norsson gjennom Finnalf, og konge i Alfheim. Ifølge samme kilde er Gandalf etterkommer etter Finnalf, bror til Gudbrand og Jotunbjørn; tre sønner av Raumr ( jf. Romerike, Romsdalen og Rauma ), sønn av kong Nórr, hvis veier og følge har gitt oss Norvegr og nórménn.

Kildene er ikke samstemte om hvem som var mor til Harald. De som oftest anføres er Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter. Ólafía Einarsdóttir mener at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var mora, ble skrevet fordi kong Håkon Håkonsson av storpolitiske, internasjonale grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske Skjoldungs ætta. Hun hevder også at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn. Dette vil i så fall innebære at han arvet makten i Sogn via sin mor. Den walisiske krøniken Vita Griffini Filii Conani fra 1137 hevder at Rollo ( Gange-Rolv ) var bror (?) av Harald Hårfagre. Det er ikke bekreftet i andre kilder.

Ektefeller og etterkommere

Harald Hårfagre skal ha hatt mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk, er ukjent. I Historia Norvegiæ sies det at han hadde 16 sønner. Ågrip og Fagrskinna gir navnene på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet.

Etter Historia Norvegiæ var Eirik Blodøks den eldste, mens Snorre mente at Guttorm var den eldste. Etter Fagrskinna var Eirik blant de eldste og Håkon den gode blant de yngste.

Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvasson, Olav Haraldsson og Harald Hardråde var etterkommere til Harald Hårfagre. Følgende oversikt over Haralds barn og barnas mødre må derfor leses med stor skepsis, kanskje med unntak av barna Eirik Blodøks og Håkon den gode ( Håkon Adalsteinsfostre ), som regnes som sikre.

Mulige, men lite sannsynlige barn med Gyda Eiriksdatter: Ålov Årbot, Rørek Haraldsson, Sigtrygg Haraldsson, Frode Haraldsson og Torgils Haraldsson.

Mulige, men lite sannsynlige barn med Åsa Håkonsdatter: Guttorm Haraldsson, Halvdan Svarte Haraldsson, Halvdan Kvite Haraldsson og Sigrød Haraldsson.

Sannsynlig barn med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks.

Mulige, men svært usannsynlige barn med Svanhild Øysteinsdatter: Bjørn Farmann, Olav Haraldsson Geirstadalf og Ragnar Rykkel.

Mulige barn med Åshild Ringsdatter: Ring Haraldsson, Dag Haraldsson, Gudrød Skirja, Ingeborg Haraldsdatter og Ingegjerd Haraldsdatter ( kanskje Tora Mosterstong var hennes mor )

Mulige, men lite sannsynlige barn med Snøfrid Svåsedatter: Sigurd Haraldsson Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine.

Sannsynlig barn med Tora Mosterstong: Håkon den gode ( Håkon Adalsteinsfostre ).

Bosted

Kildene gir motstridende opplysninger med hensyn til hvor Harald bodde. Fagerskinna forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn. Verken Theodoricus monachus Historien om de gamle norske kongene, Ågrip eller Fagerskinna fortalte hvor Harald bodde da han var konge over et større område. Haraldskvadet forteller at Harald oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: «østmenns herre som holder til på Utstein». Ifølge Heimskringla og Egils saga styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om Snorre Sturlason baserte dette på kilder eller om det er diktning vet vi ikke. Det kan være at han en tid bodde på Gaular, og senere på Utstein, men det er svært usikkert.

Tilnavn

Gyda. Ifølge Snorre nektet Gyda å gifte seg med Harald før han hadde blitt konge over hele Norge.

Harald Hårfagre mener en er kjent under tilnavnene Harald Luva, Harald Hårfagre og Harald Dovrefostre. Bare Luva er kjent brukt i hans egen samtid. I Flóamanna saga fra omkring år 1300 ble det fortalt at Harald først ble kalt «Dovrefostre», deretter «Luva» og til slutt «Hårfagre». Tilnavnet «Dovrefoster» kommer av at han etter en sagntradisjon skulle ha blitt oppfostret hos et troll som het Dovre, men som kan tolkes som Odin selv. Det skal også ha vært en egen saga om Harald Dovrefoster fra 1100- tallet, som nå er tapt. Denne skal ha inneholdt en rekke eventyraktige fortellinger om Harald, som blant annet Fagrskinna og Heimskringla skal ha hentet stoff fra. Tilnavnet «Luva» ser en brukt i skaldediktningen omkring slaget ved Hafrsfjord, men en vet likevel ikke helt sikkert at diktet er om Harald Hårfagre. Ifølge et opphavssagn for «Hårfagre»-navnet, gjengitt blant annet i Heimskringla, lot Harald håret gro fra han bestemte seg til å bli Norges konge til målet var nådd. Allerede for 200 år vurderte historikerne dette som et rent sagn.

Konge på Vestlandet

Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord. Maleri av Ole Peter Hansen Balling, 1870.

Sagaene som vi har tilgang på gir vidt forskjellig inntrykk av hvor Harald vokste opp, hva som var hans maktbasis og hvilke deler av landet han erobret. Han framstilles både som en vestlandskonge og en østlandskonge. Fagrskinna som er den eldste kongesagaen vi har tilgang på, gjør Vestlandet og Sogn til utgangspunkt. Heimskringla gjør Østlandet og Vestfold til utgangspunkt. Egils saga gjør «øst i Viken» ( Østfold eller Tønsberg ) til utgangspunktet. Fagrskinna har trolig bygd på Sæmund Frode, og Heimskringla og Egils saga på Are Frode.

På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet hadde Snorres beretning størst gjennomslagskraft. Johan Schreiner gjorde seg i 1936 til talsmann for at Harald var en vestlandskonge. I dag er det den dominerende oppfatningen, men uten at det er konsensus.

Den mest sannsynlige begivenhetsrekken er at Harald Hårfagre ble konge i Sogn i tiårsalderen etter sin morfar Harald Gullskjegg. Diktet Noregs Konungstal knytter også Harald mot Sogn, som Sognekonge, før han starter sine erobringer. Med basis i Sogn har han så erobret Hordaland og Rogaland. For å kunne klare det, gikk han sammen med Ladejarlen Håkon Grjotgardson. Håkon tok over styring av Sogn etter Harald Hårfagre, mens Harald hadde de rikere områdene i Hordaland og Rogaland. Kildene er motstridende om han erobret Trøndelag, eller om det ble inngått en allianse. Trolig anerkjente jarlene Harald som overkonge. Han skal ha vunnet mange slag, men vi kjenner bare til ett. Det skal ifølge Snorre Sturlason og Egils saga også ha vært det mest kjente slaget: slaget i Hafrsfjord. Det er tidfestet til om lag 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet. Ut fra navnene på motstanderne har det også vært argumentert med at det må ha vært danske soldater med i slaget. En danske var danehøvdingen Tore Haklang. I Grettes saga berettes det hvordan han ble angrepet av Haralds menn og falt på skipet. Denne sagen er muligens skrevet så sent som 1320-1330, og er regnet å ha lav kildeverdi. Noen mener at Harald i Hafrsfjord erobret Rogaland, mens andre mente at han forsvarte sitt rike. Han skal etterpå ha vært ubestridt konge for kystlandet fra Rogaland til Stad. Theodoricus omtalte ikke slaget i Hafrsfjord i sin kongesaga på slutten av 1100-tallet. Det er også usikkert om Harald Hårfagre deltok i slaget. Vår kunnskap om slaget er i hovedsak fra Haraldskvedet, som er et konstruert hyllingsdikt til Harald Luva satt sammen av Finnur Jonsson fra uavhengige diktstrofer i flere håndskrifter. Strofene 7–12 i diktet handler om slaget i Hafrsfjord. Kongen som kjempet i Hafrsfjord var «allvaldr austmanna» og bodde «í Útsteini». Mens «drottinn Norðmanna» i de 15 strofene som ikke omhandlet slaget, bodde «á Kvinnum». I strofene som ikke omhandler slaget, er Harald omtalt seks ganger. Men i de seks strofene som handler om slaget i Hafrsfjord er han aldri omtalt.

Harald var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, men det er ikke i samsvar med andre kilder og dagens oppfatninger. Harald Hårfagre styrte bare deler av det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Sogn. Med grunnlag i fortellingen i Fagrskinna, kan en også hevde at Harald ikke kontrollerte noe som helst på Østlandet, mens andre mener at han også kan ha hatt kontroll over noen deler av Opplandene. Etter sine erobringer kontrollerte han Vestlandet. Hans alliansepartnere, Ragnvald Mørejarl og ladejarlene i Trøndelag, kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Viken hørte til danskekongens område. Kong Harald var kjent for å styre med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres «overstyre», eller harde styre.

Siste leveår og død

Historien om de gamle norske kongene og Ågrip begge fra slutten av 1100-tallet forteller at sønnen Eirik Blodøks styrte Norge tre år etter at Harald døde, mens Heimskringla fra 1200-tallet forteller at Erik styrte tre år mens Harald levde og to år etter. De eldste kildene anses som regel som de mest pålitelige. 25

Harald døde sottedød ( av sykdom ). Harald Hårfagres begravelse er omtalt i Ågrip som: Deretter andast han ( Harald Hårfagre ) i Rogaland og vart hauglagd på Haugar upp frå Hasseløysund.

I Heimskringla fortelles det:

Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved Karmsund. Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården. Med dette som kilder, har det vært gjettet på at han ble gravlagt der Haraldsstøtten i Haugesund nå er reist, men det er i beste fall svært usikkert. Etter Are Frodes kronologi døde han i 931 eller 932. Denne kronologien blir ansett som den mest pålitelige en har.

Haraldsstøtten i Haugesund

Harald Hårfagre voks fort opp, vart stor og utifrå ven seier Snorre, som held fram: Han vart ein stor idrettsmann, og hadde godt vit. Mor hans heldt mykje av han, men faren mindre. Han var ikkje vaksen då faren døydde, men tok kongedømet etter han. Morbroren, Gudtorm, stod føre hirda og landsstyringa og var høvding for hæren med. Straks faren Halvdan var død, tok grannekongane på riket hans, men kong Harald og Gudtorrn slo dei i tur og orden, og eigna til seg rika deira. Såleis rådde han for størstedelen av Noreg austpå. Så sende kong Harald menn til ei jente, Gyda, dotter til kong Eirik i Hordaland, ho vart fostra hjå ein storbonde i Valdres, for å få henne til dronning. Men då var det at ho svara så kaut at ho ikkje ville ha til mann ein konge som ikkje rådde over heile Noreg. Då Harald høyrde dette svaret, lova han at han ikkje skulle la håret skjere før han hadde lagt heile Noreg under sitt styre. Han og Gudtorrn samla ein stor hær, og drog nordover, radt nord om Dovre. Der la han Orkdølafylket under seg, og kongen som hadde vore der. Gryting, svor truskapseid til Harald. Så gjekk det slag i slag, og Harald sigra og vann seg heile Trondheimen og Naumudal ( Namdal ). Dei småkongane som ikkje fall, gjekk i Harald si teneste, jamnast som jarlar over sitt fylke. Kong Harald eigna til seg all odel i landa sine, slik at bøndene, både rike og fatige, skulle svare landskyld til kongen. Han sette einjarl i kvart fylke til å døme lov og rett, og krevje inn bøter og landskyld. Jarlane fekk tredjeparten av denne innkoma til kosthald og utgifter. Kvar jarl skulle ha under seg 4 hersar ( stundom fleire ) og kvar av dei skulle ha kongsgardar på 20 mark landskyld. I ufred skulle kvar jarl gi kongen 60 mann, og kvar herse 20 mann. Men så mykje hadde kong Harald auka pålegg og landskyld at jarlane fekk meir makt enn kongane hadde før. Dette spurdest mellom stormennene, og verka til at mange gikk i kongen si teneste. Første vinteren Harald var i Trondheimen, bygde han den største kongsgarden sin, Lade, og budde der. Den vinteren vart han og gift med Åsa, dotter til Håkon Grjotgardson Jarl. Han bygde også krigsskip medan han låg i Trondheimen. Om våren året etter drog han søretter med mange skip og menn til Møre. Ved Solskjel heldt han slag mot småkongane i Nordmøre og Romsdal, der Harald vann. Han sette Ragnvald Mørejarl, son til Øystein Glumra på Heidmark, som hadde blitt Harald sin mann då, til jarl over båe desse fylka. Ragnvald vart kalla den mektige eller rådvise og folk sa at båe namna høvde åt han. Kong Harald drog så attende til Trondheimen, og låg der neste vinter. Neste vår drog Harald til Sunnmøre med skipa og hæren sin. På vegen, ved Solskjel, råka han småkongane over Sunnmøre og Fjordane, Arnvid og Audbjørn, som hadde slått seg ilag med den slagne kong Solve Klove frå Nordmøre. Del hadde ein ovende stor hær, og det vart slag for andre gong ved Solskjel. Harald vann, og Arnvid og Audbjørn fall, medan Solve flydde, og vart sidan ein stor viking, som tidt gjorde stor skade på riket åt Harald. No rådde Harald over Sunnmøre og. Han sette Ragnvald Mørejarl over det med, og Ragnvald hadde då mykje folk og makt. Men Vemund, bror til Audbjørn, heldt på Fjordane, og tok kongsnamn. Kong Harald vart rådd frå å fare dit då, og han drog nord att til Trondheimen. Men Ragnvald Mørejarl drog indre vegen over Eid til Fjordane, og kom til Naustdal om natta medan Vemund heldt gjestebod. Ragnvald kringsette huset, og Vemund vart brend inne med 90 mann. Våren etter drog kong Harald søretter langs med landet, og la under seg Firdafylke og gav Håkon Jarl styringa der. Sidan gjekk det slik vi veit, at Harald la under seg resten av landet, med alt nord for Gøtaelva, vest for Venern og Vermeland. Det siste slaget galdt Hordaland Rogaland, Telemark og Agder - i slaget ved Hafrsfjord, der Harald vann, og der m.a. Hordakongen Eirik fall.

No var Harald konge over heile Noreg, og møtte ikkje meir motstand. Då mintes han den storlåtne jenta i Valdres, og sende bod etter henne, og gifte seg med henne. Sidan drog han i krigstog mot vikingar som herja vest på Orknøyane, Hjaltland ( Shetland ) Suderøyane ( Hebridene ) og øya Man i irskesjøen. Etter dette var Harald i gjestebod på Møre, hjå Ragnavald Mørejarl. Då lauga han seg og greidde håret sitt, som ikkje hadde vore skore på 10 år, som Snorre seier. Kong Harald hadde til då vore kalla Luva. No let han Ragnvald Mørejarl skjere håret sitt, og Ragnvald gav han namnet Hårfagre, som sidan vart kjenningsnamnet hans. Ein gong Harald var i gjestebod på Tofte i Gudbrandsdalen, vart han kjend med finne jenta Snæfrid ( Snøfrid ) Svåsesdotter. Henne gifte han seg med på flekken, og dei fekk fleire born. Han var så glad i henne at han ikkje brydde seg om riksstyringa, og då ho døydde, syrgde han så over henne at han stødt sat over liket hennar, som var like friskt å sjå til, som i levande live. Han trudde ho skulle livna til att. To av sønene åt kong Harald og Snæfrid ( Snøfrid ) Svåsesdotter; Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, brende inne Ragnvald Mørejarl, og drog sidan vest til Orknøyane, og ville ta på Torv-Einar, sonen hans Ragnvald Mørejarl. Men Einar tok Halvdan og drap han. Kong Harald refsa Gudrød, og sende han til Agder. Og kongen gjorde bot for Ragnvald Mørejarl på den måten at han sette Ragnvald sin son, Tore Tagal ( Teijande ) , til jarl over Møre, og gav han dottera si, Ålov Årbot, til kone. Torv-Einar Orknøyjarl måtte bøte for Halvdan med 60 merker gull. Harald var konge i Noreg i åra ( ca ) 890 - 940. Han overlevde mange av sønene sine, og hadde mykje bråk på grunn av tvistar mellom del. Han hadde og mange koner, og Snorre fortel at han sende frå seg heile 9 koner då han gifte seg med Ragnhild den Mektige, dotter til kong Eirik i Heidaby ! Kong Harald Hårfagre er hauglagd i Haraldshaugen ved Haugesund.

Kong Harald Hårfagre hadde mange born med mange koner / kvinner. Av desse er kjende:

Med Gyda Eiriksdotter frå Hordaland ( fostra i Valdres ): Rørek, Sigtrygg, Frode. Torgils og Ålov Årbot som vart gift med Tore Tagal Mørejarl, som var besteforeldre til Håkon Jarl den Mektige.

Med Åsa Håkonsdotter, dotter til Håkon Grjotgardson Ladejarl: Gudtorm, Halvdan Kvite ( tvilling med ) Halvdan Svarte d.y., og Sigfrød.

Med Åshild Ring Dagsdotter frå Ringerike: Dag, Ring, Gudrød Skirja og Ingegerd som skulle vere gift med sveakongen Eirik.

Med Ragnhild Eiriksdotter den Mektige, dotter til kong Eirik i Heidaby. Jylland: Eirik Blodøks. konge i Noreg ca 940-945.

Med Snæfrid ( Snøfrid ) Svåsesdotter: Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome. Ragnvald Rettilbein (seidmann) og Sigurd Hrise. som var farfar til Sigurd Syr, og såleis oldefar til kong Harald Hardråde.

Med Tora Mosterstong: Håkon Adelsteinsfostre den Gode, konge i Noreg ca 945-960.

Med ei ukjent frille: Ingebjørg gift med Halvdan Jarl og besteforeldre til Øyvind Skaldespiller.

Med Svanhild Øysteinsdotter, ( om hennar ættfedrar sjå Mørejarls-ætt, ho nr. 3d ): Ragnar Rykkil, Olav Digerbein «Geirstadalv», nr. 20 nedanfor, Bjørn Farmann, farfars far til Olav den Heilage.

Svanhild Øysteinsdotter sin farfars far var

(16) Halvdan den Gamle konge i Uppland ( Oppland ). Han hadde sonen: (17) Ivar Halvdansson Upplandskonge som var far til: (18) Øystein Glumra som var konge i Heidmark, seinare jarl same stad under Harald Hårfagre.

Øystein hadde borna: a. Hogne og b. Frode som fall mot Harald i Gudbrandsdalen c. Sigurd som vart første Orknøy-jarl d. Ragnvald som vart Mørejarl e. Svanhild

20. Olav Digerbein Haraldsson «Geirstadalv» Småkonge i Viken ( Ranrike ), oppkalla etter ein av slekta. Han hadde sonen:

21. Trygve Olavsson f.ca. 968 småkonge i Viken etter faren. g.m. med Astrid Eriksdotter. Far hennar var Erik Bjodaskalle frå Obrestad, rimelegvis på Jæren. Trygve vart ein av ofra til halvbroren Eirik Blodøks og mora Gunhild sin maktpolitikk. Staden han vart drepen er i sagaen stadfest til vestsida av Sotanes i Ranrike.

Trygve og Astrid hadde borna: a. Kong Olav Trygvesson b. Astrid. nr. 22 nedanfor

22. Astrid Trygvesdotter g. i 997 m. Erling Skjalgsson på Sola f ca. 975 d. 1028. Han er godt kjend frå soga. Han var ein av dei mektigaste hersane og seinare lendmennene i Noreg. På sitt mektigste rådde han over alt land mellom Sogneforden og Lindesnes. Han var motstandar av kong Olav den Heilage og slutta seg sommaren 1028 til Knut den Mektige. Dette medførte Erlings død. Erling Skjalgsson sine forfedre: (19 ) Horda Kåre Aslaksson som var far til: (20) Ogmund Kåresson med ei dotter til ein Gyrd. Professor Alexander Bugge tur han var ein ættling etter dei gamle Agderkongane. Ogmund hadde sonen: (21) Torolv Skjalg som var far til Erling Skjalgsson, nr. 22 ovanfor.

Kjende born etter Astrid og Erling:

1. Aslak g.m. Gunhild Svein Ladejarlsdotter 2. Skjalg 3. Astrid sjå vidare i Giske ætt, ho nr. 6 4. Geirtrud g.m. med Arne Arneson Giske Her var det altså syskjenbyte 5. Sigurd 6. Tore